Stortinget - Møte tirsdag den 27. november 2018

Dato: 27.11.2018
President: Nils T. Bjørke

Innhald

Sak nr. 6 [13:46:35]

Interpellasjon fra representanten Torgeir Knag Fylkesnes til næringsministeren: «Hvorfor er det gunstigere å investere i eiendom enn i industri og øvrig næring»?

Talarar

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg ville reise ein diskusjon i dag om rammevilkåra for det store skiftet som Noreg skal gå gjennom. Her er det mange ting å ta tak i, men det vi skal sjå på og diskutere i dag, er kva delar av norsk økonomi vi skal fremje, og kva delar av norsk økonomi vi ikkje skal fremje.

Da vil eg vise til ei sak frå nrk.no den 23. januar i år. Overskrifta var: «Milliardærene mener boligkjøp er for gunstig».

Her kjem det fram at milliardærar som Stein Erik Hagen, f.eks., meiner at skattesystemet rundt eigedom og bustad er for gunstig i dag og tiltrekkjer seg altfor mykje investeringar.

«Vi har bundet altfor mye penger i hytter og hus og eiendom. Vi bør absolutt få mer over til å skape arbeidsplasser,» seier Stein Erik Hagen. Også fleire andre samtykte i det, bl.a. Jens Ulltveit-Moe. Han meiner at dette er eit stort problem, og seier: «Eiendom er grovt underbeskattet. Det er et stort strukturproblem og fører til at det går altfor mye penger inn i eiendom.»

Vidare er det fleire andre milliardærar som understreker problemet med at eigedom har så gunstige vilkår, mens næringar elles og industri ikkje har det.

For det første er det slik at dei aller fleste aktørane i norsk debatt, frå Scheel-utvalet til dei fleste økonomane som snakkar offentleg, anbefaler å modernisere skattesystemet og utjamne misforholdet mellom skatt på eigedom på den eine sida og inntekt på den andre sida. Lågare skatt på vanlege og låge inntekter, ein lågare skattesats generelt, og meir skatt på eigedom er vegen å gå både for å få eit meir velfungerande skattesystem og ikkje minst for å skape eit meir omfordelande skattesystem, som også skaper ein meir stabil bustadmarknad og dermed også auka finansiell stabilitet.

SV er aleine på Stortinget om å føreslå å innføre ein eigedomsskatt for å ta tak i dette, som nesten kvar økonom på den vestlege halvkula anbefaler Stortinget å innføre, men som ingen av politikarane i dei andre partia tør å føreslå, sjølv om dei inst inne veit at det må til.

Vidare vil vi gjerne auke verdsetjinga av eigedom innanfor formuesskatten. Det har ingen av dei andre partia mage til å føreslå, og dersom man vil likebehandle formuesobjekt og eigedom, er den klart mest usosiale måten å gjere det på, å senke skattlegginga av aksjar, fordi det så målretta treff dei aller rikaste.

SV var først ute med å føreslå å senke selskapsskatten i førre periode. Vi var først ute med å fronte eit forslag for å tette skattelekkasjen som multinasjonale selskap representerer, til utlandet, og vi er sterke tilhengarar av mykje betre avskrivingsordningar for å premiere dei som investerer og omstiller seg gjennom ei tøff tid for Noreg.

Regjeringa har i fleire rundar, gjennom f.eks. grøn konkurransekraft-rapporten, som dei bestilte, også fått ei klar anbefaling om å redusere det gunstige forholdet ved å investere i eigedom, slik at ein i staden kan flytte kapital mot industri og næring elles. Dersom Noreg skal klare det store, grøne skiftet, må vi sjå på kapitalflyt her i landet. Vi kan ikkje ha det slik at rammevilkåra for å investere i petroleum og eigedom er veldig gunstige. Å blåse opp eigedomsmarknaden skaper sosiale problem og fører til at ein mistar kapital, som elles kunne gått til å byggje industri, byggje nye arbeidsplassar. Skal vi ha eit reelt grønt skifte i dette landet, må ein også få eit skifte i kor kapitalen skal bevege seg.

Dette meiner eg må vere ein av dei sentrale diskusjonane i Stortinget i tida framover – korleis skal vi få til eit reelt grønt skifte?

Norsk industri har dei to siste åra hatt ein nedgang. Det er berre innanfor matindustrisegmentet at vi har sett vekst, mens andre industrigreiner går dårleg – dette til tross for at vi har hatt svært lukrative valutasituasjonar i Noreg, med ei svak krone, noko som gjer at vi er betre i stand til å selje norske varer på den utanlandske marknaden. Ein har altså ikkje klart å få til den veksten som burde ha inntreft når prisane på petroleum har gått ned.

Vidare har regjeringa fjerna den gunstige avskrivingsordninga som den raud-grøne regjeringa i si tid innførte for å møte utfordringane i norsk industri. Dei har fjerna den ordninga, som var ei ordning på 1,8 mrd. kr, som gjorde det lukrativt for industrietableringa og for å investere i norsk industri, som gjorde at staten tok litt av risikoen med å investere i nye maskinar.

Vi står altså i ein situasjon der alle piler skulle peike i retning av at vi skulle byggje ein sterk norsk fastlandsindustri, byggje nye grøne industriarbeidsplassar, som kan overta for dei tapte inntektene vi veit vil inntreffe når aktiviteten går ytterlegare ned i petroleumssektoren, men regjeringa er passiv. Dei møter ikkje dette på ein offensiv måte. Dei opprettheld status quo når det gjeld skattesystem, og gjer at investering i eigedom framleis er vesentleg gunstigare enn å investere i industri og anna næring.

Så det store spørsmålet til næringsministeren i dette er: Kvifor skal det vere slik, kvifor skal det vere gunstigare å investere i eigedom når det vi faktisk treng i dette landet, er å investere i nye arbeidsplassar, ny industri og ny næring?

Magne A. Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Takk for interpellasjonen og for muligheten til å si noe om et viktig tema som regjeringen har vært opptatt av veldig lenge.

Tilgang på kapital kan kanskje høres abstrakt ut, men det dreier seg rett og slett om penger puttet inn i arbeidsplasser, om penger puttet inn i bedrifter som skal vokse, og om penger puttet inn for å sikre norsk velferd. Det er viktig for næringslivet, for jobbskaping og for verdiskaping, og dermed også viktig for velferden vår.

Veldig mange forhold spiller inn på hvor gunstig det er å investere for dem som skal plassere pengene de har, eller kapitalen. Hvilken lønnsomhet man forventer og risiko man tar, er to sentrale faktorer, og de går gjerne hånd i hånd. Økt risiko kan gi økt avkastning, men også større tap.

Å se på hvor det var lønnsomt å investere, er etterpåklokskap. Ulike hendelser og risikofaktorer vil da ha spilt seg ut. Dersom negative hendelser inntraff, kan det ha gjort investeringer ulønnsomme – og motsatt. Derfor er det viktig å treffe så gode valg som mulig når investeringsbeslutningen fattes.

Å investere i eiendom har noen grunnleggende fordeler sammenlignet med investeringer i andre objekter. Eiendom er et godt panteobjekt, og det er gjerne et velutviklet annenhåndsmarked for kjøp og salg. Mye av bankenes utlån, både til husholdninger og næringsvirksomhet, gis nettopp med pant i eiendom. Det gir lavere risiko for banken og billigere lån til låntaker. Disse forholdene øker interessen for å investere i eiendom. Det kan bidra til at også bedrifter i andre næringer enn rene eiendomsselskaper finner det attraktivt å investere i eiendom. I tillegg har verdiutviklingen for eiendommer vært god over en lang periode. Det har folk flest nytt godt av, og det har også gjort at det har blitt et attraktivt investeringsobjekt.

Mange faktorer påvirker investeringsbeslutninger. Både skattemessige betingelser, ulike typer reguleringer og markedsmessige forhold fører til at avkastningen varierer fra næring til næring, også mellom investeringer i forskjellige sektor innenfor hver næring.

Det interessante i denne sammenheng er selvfølgelig hva som kan påvirkes gjennom politiske beslutninger. Det er vi folkevalgte som bestemmer skattene. Det er vi som bestemmer om vi skal ha et skattenivå som er konkurransedyktig internasjonalt, om vi skal ha et skatte- og avgiftsnivå som går opp eller ned, og det er vi som bestemmer – i hvert fall i stor grad – om vi skal ha en skattedebatt som kobler skattenivå med velferd og arbeidsplasser i privat sektor, eller om vi skal ha en skattedebatt som bare ser på personlig forbruk.

Det er riktig, som interpellanten sier, at enkelte skatteregler har bidratt til å gjøre investering i eiendom mer fordelaktig. For norske private eiere blir det ekstra tydelig siden norske investorer i motsetning til utenlandske investorer må betale formuesskatt. Ved å ta opp lån, gjerne med sikkerhet i eiendom, kan formuesskatten ofte reduseres. Dette er noe av det vi ser tydeligst, f.eks. når skattelistene legges frem. Man ser at kombinasjonen høy skatt på kapital – i og for seg en ganske særnorsk skatt – som igjen ofte plasseres i arbeidsplasser, og et litt gunstigere skatteregime alt i alt for eiendom kan, gjerne sammen med skatteplanlegging, gjøre at man får det utslaget som interpellanten beskriver.

Som jeg vil komme tilbake til, har vi redusert forskjellene i beskatningen av ulike investeringer i denne regjeringsperioden. Det er derfor nå mer skattemessig gunstig å investere i næringsvirksomhet enn tidligere. Vi har med andre ord gjort det slik at for en person som har penger å plassere, er det skattemessig litt gunstigere enn tidligere å plassere dem i f.eks. en bedrift, og litt mindre skattemessig gunstig å plassere dem i eiendom. Finansiell regulering spiller også inn. Kravene som stilles til bankens egenkapital og ved utlån, påvirker hvor kostbart det er å låne kapital.

Andre politiske vedtak gjennom reguleringer på flere nivåer påvirker også investeringene, f.eks. kommunal og statlig eiendomsutvikling, tilgang på byggeklare tomter etc.

Lønnsomheten av investeringer påvirkes også av markedsmessige forhold. Markeder fungerer som menings- og informasjonsbærere om hva det er for lite av og hva det er for mye av, og derfor om hva det bør produseres mer av og mindre av. Noen næringer kan oppleve økt etterspørsel, positive fremtidsutsikter, økte priser, økt lønnsomhet og økt avkastning, mens andre kan oppleve det motsatte. Olje- og gassnæringen og leverandørindustrien har de siste årene opplevd begge deler. Store variasjoner har også rederinæringen opplevd igjen og igjen, og de har fått erfare at den oppfattede risikoen, som i praksis hefter ved enhver investering, gjør at den realiserte lønnsomheten varierer.

Forventninger til fremtiden er viktig. Mange mener at risikoen ved å investere i eiendom har vært, og er, lav. Positive forventninger og økt etterspørsel har sammen med gunstig beskatning, høyere inntekt, lav rente og begrenset nybygging vært med på å drive opp prisene. Noen vil sikkert kunne hevde at kapitalen har hopet seg opp i eiendom. I hvert fall er det slik at denne regjeringen – som et politisk poeng – flere ganger har fremhevet at det er et mål at mer av pengene våre i Norge skal investeres i arbeidsplasser – og da direkte i bedrifter og litt mindre i eiendom.

Samtidig er det grunn til å tro at eiendom vil være et attraktivt investeringsobjekt fremover også, men at det vil være like attraktivt som det har vært de seneste tiår, er ikke sikkert. For selv om det har vært gunstig for mange å investere i eiendom de senere år, kan det fort endre seg. Rentenivået har stor betydning, særlig for investeringer som krever mye kapital, og det gjør eiendom. Høyere rente kan bidra til å snu bildet. Negative forventninger likeså.

Husholdningenes høye gjeldsbelastning og befolkningsutviklingen generelt kan spille inn. Derfor er det ikke risikofritt å investere i bolig. Utviklingen i boligmarkedene i USA under siste finanskrise er et eksempel på det.

De tilsvarende tingene kan selvfølgelig påvirke næringseiendom. Økt netthandel kan gjøre noe med lønnsomheten i varehandelen. Digitalisering, kunstig intelligens og robotisering kan gjøre noe med behovet for kontorplasser. Det er heller ikke risikofritt å investere i næringseiendom, noe bankkrisen i Norge på slutten av 1980-tallet er et eksempel på.

Som jeg allerede har sagt, er regjeringen opptatt av at vi må bruke pengene og kapitalen vi har, der den kan gjøre mest nytte for seg. Skattesystemet er ikke alene om å avgjøre dette, men skattesystemet kan stimulere til noe – eller dempe noe annet. Vi har i den perioden vi har sittet, senket skatter og avgifter med 25 mrd. kr. Selskapsskatten er redusert, det gjør det mer lønnsomt å investere i næringslivet, pluss at det gjør oss konkurransedyktige sammenlignet med andre land. Inntektsskatten er redusert, det gjør det mer lønnsomt å arbeide. Formuesskatten er redusert og bunnfradraget er økt, det øker lønnsomheten og reduserer risikoen for private norske eiere ved å investere i næringsvirksomhet, og det legger til rette for etablering av ny virksomhet. Samtidig er også innretningen på formuesskatten gradvis blitt endret, slik at det blir mer lønnsomt å investere i bedrifter og noe mindre lønnsomt, relativt sett, å investere i eiendom. Alt dette bidrar til jobbskaping og verdiskaping og er med på å bedre noe av problemstillingen som interpellanten tar opp.

At beskatningen av ulike investeringer blir mer lik, er bra for den enkelte og for samfunnet. Som sagt: Derfor er det viktig at det blir mindre skattemessig gunstig å investere i eiendom fremfor i annen næringsvirksomhet. Det kan på sikt også gi flere jobber.

For å oppsummere: Denne regjeringen er opptatt av å legge til rette for verdiskaping i privat næringsliv, for det gir arbeidsplasser og velferd. Vi er opptatt av at ressursene anvendes der de skaper størst verdier, både for den enkelte og for samfunnet. Det vil øke lønnsomheten av investeringer i næringslivet, det skaper flere arbeidsplasser, og det skaper økt samlet verdiskaping, noe som igjen gir grunnlag for høyere velferd.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Først vil eg seie det er positivt at statsråden erkjenner at ein bør redusere det gunstige regimet ein har for eigedom, slik at ein kan bruke kapitalen betre. Det er ei kjensgjerning at det ikkje er mangel på kapital i Noreg, men han er berre feil plassert, slik som desse milliardærane påpeikar, som Scheel-utvalet påpeikar, som Menon-analysen, som regjeringa bestilte da dei gjennomførte grøn konkurransekraft, konkluderte med, og som stort sett det som kan krype og gå av økonomar, hevdar. Ein må gjere noko med det ekstremt asymmetriske, den ubalansen som er i skattlegginga, mellom eigedom på den eine sida og jobbskaping på den andre, i industri osv. Denne asymmetrien fører til at kvar gong regjeringa kjem med nye skattelettar, er tyngdekrafta slik at det blir velta over i eigedomsmarknaden. 25 mrd. kr sa statsråden at ein har kutta i skattane, og ein klarer framleis ikkje å sjå at dette har ført til nye arbeidsplassar. Det har i så fall vore 25 mrd. kr brukt på eit tiltak utan synlege effektar. Det er ganske godt gjort.

I dag blir eigedom subsidiert indirekte med fleire titals milliardar i året. Det er skattefrådrag på gjeldsrenter. Det er ingen nasjonal bustadskatt, og så har vi den kommunale bustadskatten, som regjeringa endatil vil fjerne, med den konsekvensen at det blir ytterlegare lønsamt å plassere pengar i eigedom.

Dessutan er verdisetjinga av eigedom i formuesskatten svært låg og ikkje likestilt med andre formuesobjekt. Altså får ein ein ytterlegare asymmetri der. Eg trur at dersom Noreg skal klare å gå gjennom eit grønt skifte og faktisk få kapitalen brukt der det trengst, med dei enorme moglegheitene vi har innanfor det nye industriregimet, dei fantastiske moglegheitene Noreg har med høgkompetent arbeidsstokk, tilgang på mykje billig kraft og store naturressursar – dersom vi verkeleg skal klare å gjere det skiftet, må vi begynne å sjå på korleis skattesystemet skal favorisere det vi vil ha meir av. Som alle i salen veit, vil vi ikkje klare noko grønt skifte det neste tiåret, som vi må, dersom vi ikkje får gjort noko med måten dette blir organisert på.

Til slutt: I Noreg i dag utgjer industri 8 pst. av bruttonasjonalprodukt. Det er svært lågt i europeisk samanheng. Nabolanda våre har mål om å kome opp i 20 pst. Det blir vurdert som ein sunnare økonomi. Dersom vi skal klare å få norsk industri opp på det nivået i Noreg, må ein gjere noko med den asymmetrien som ein har skapt, og som regjeringa byggjer opp under.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Som sagt mener jeg dette er en viktig diskusjon, men jeg er nok ikke helt overbevist om at Sosialistisk Venstreparti har løsningene på dette. Det var en grov underdrivelse – jeg er overbevist om at de ikke har løsningene på dette.

Så noen kommentarer til det interpellanten tar opp: Det er helt riktig at enhver økonom – nesten uten unntak – vil si to ting: De vil si at for det første har skatt noen konsekvenser. Det andre de vil si, er at det er mye bedre å beskatte eiendom hardere og f.eks. arbeidende kapital eller annen type kapital mildere. SVs løsning med bare å beskatte kapital hardt, både eiendom og bolig og alt annet også hardt, er ikke noe bidrag til norsk næringsliv. Det er snarere tvert imot.

Så til det andre poenget: Det er at det er en grunn til at vi som sitter i denne salen, ikke bare er økonomer og ikke bare hører på økonomer. Det er helt åpenbart at gjeldsfradraget som folk flest i Norge nyter godt av, også har den konsekvens at det blir lettere å investere mer i bolig, betale mer for bolig, ta på seg større lån – helt åpenbart. Samtidig er det også åpenbart at hvis en hadde hatt en statlig boligskatt, som folk flest i Norge betalte, ville det også dempet investeringslysten i Norge. Det er rene økonomiske poenger.

Samtidig kan man stille seg spørsmålet: Hva ville det gjort med vanlige folks lommebok og økonomien i Norge? Det er slik at veldig mange økonomer, nettopp fordi man utelukkende bruker økonomiske perspektiver på dette, er blinde for f.eks. verdien av boligeierskap i norsk historie, verdien av at folk flest, også som et sosialt utjevningstiltak, eier bolig i Norge og ikke må leie bolig, at vi relativt sett, sammenliknet med mange andre land, har lav terskel inn i eiendomsmarkedet, og at ting som f.eks. rentefradraget er et viktig bidrag til middelklassevelferd i Norge. Det betyr at jeg mener det er fullt mulig å gjøre noe med dette uten at man enten starter med å innføre en statlig boligskatt for alle eller starter med å fjerne fradragene for gjeld. Det fornuftige er å gjøre det regjeringen gjør, nemlig gjøre noe med formuesskatten, både senke den totalt og samtidig øke verdisettingen av eiendom, slik at det alt i alt blir litt mindre gunstig å investere i eiendom sammenliknet med å investere i andre objekter. Stort sett vil det være i aksjer eller arbeidsplasser eller direkte inn i bedrifter.

Terje Aasland (A) []: Jeg har lyst til å takke interpellanten for å reise en helt nødvendig diskusjon. Men jeg synes diskusjonen er enda bredere enn det interpellanten og også statsråden nå kommer inn på om beskatningen av eiendom. Jeg er enig i at hvis en ser bort fra den boligen en selv skal bo i, går det an å gjøre noe med skattesystemet knyttet til eiendom, og det er en fordel å vri begunstigelsen av skatt mer inn mot framtidsrettede og trygge arbeidsplasser.

For seks år siden hadde Høyre som mantra at det var en todeling i norsk økonomi som var ganske alvorlig. De gikk sågar til angrep på den rød-grønne regjeringen med at det var en todeling i økonomien, hvor olje- og gassaktiviteten var det som var driveren. Så fikk vi et regjeringsskifte, og vi fikk mantraet om omstilling i norsk økonomi. Omstilling til noe annet enn olje og gass, var mantraet både fra Erna Solberg og fra den gang næringsminister Mæland. Men det har skjedd veldig lite, det har ikke vært noen transformasjon, det har ikke vært noen omstilling i norsk økonomi i de fem årene hvor Høyre har sittet med et betydelig styringsansvar. Det har ikke gitt de resultatene som en kanskje kunne forvente skulle komme ut av de endringene som næringsministeren nå redegjør for. Det burde være grunnlag for bekymring at det ikke skapes mer, at det ikke investeres mer i framtidsrettede arbeidsplasser fra en næringsminister. Jeg er dypt urolig over at en egentlig bagatelliserer litt av problemstillingen, sånn som en gjør gjennom svarene.

I fjor våres var NHO veldig tydelig, og de hadde en overskrift på plansjer, som de reiste rundt og prediket når de var på konferanser, om at vi i Norge bygger vei og bolig, ikke bedrifter for framtiden. I år har de moderert dette noe, men i fjor var de veldig tydelig på at det ble investert feil i Norge. I år har LO tatt opp den samme tråden. Jeg synes det er vesentlig å merke seg at de sier:

«Økonomien har fått tid til å tilpasse seg et historisk lavt rentenivå, svak vekst i kjøpekraften i husholdningene og sosial dumping i arbeidslivet. Konsekvensen er at penger er blitt kanalisert til boligmarkedet og arbeidsplasser som er skapt, er lavproduktive og lite robuste når det skjer tilbakeslag i økonomien.»

Jeg synes det er grunnlag for å høre på hva NHO sa i fjor, og hva LO sier nå i år. Hvordan kan vi sørge for at vi framstår som et mer attraktivt land å investere i når det gjelder trygge framtidsrettede arbeidsplasser? Jeg tror bl.a. at vi i større grad i fellesskap i denne sal må finne noen grunnleggende fundamenter for hvordan vi skal håndtere det. Arbeiderpartiet har bidratt til det gjennom bl.a. sin tilnærming til enighet rundt vesentlige spørsmål knyttet til skatt. Men jeg tror også det er helt nødvendig at vi ser på andre innvirkninger for å ha en større tiltrekningskraft enn det vi har.

Vi var på Zerokonferansen nylig. Alcoa skal investere i en ny smeltelinje for aluminium, og det gjør de i Canada, for i Canada er forutsetningene og rammebetingelsene for den type nybrottsarbeid mer konkurransedyktig enn i Norge. Hvorfor er ikke vi et foretrukket land å investere i når det gjelder den type teknologi som Alcoa vil innføre?

Vi fikk Hydro-investeringen på Karmøy takket være at den rød-grønne regjeringen etablerte en fondsordning under Enova som skulle gå til den typen støtte, og dagens regjering har videreført det. Er det flere sånne virkemidler, som vil gjøre at vi i større grad får investeringer i framtidsrettede og trygge arbeidsplasser, eller er det den ensidige troen på at det er skatten og skattediskusjonene, som egentlig gjennom de siste fem årene har vist seg å ha bagatellmessig betydning, som skal få lov til å trone på toppen av den politiske debatten når det gjelder dette i framtiden?

Jeg tror at en i mye større grad må begynne å diskutere virkemidler som er konkret innrettet mot de ulike næringene hvor vi faktisk har fortrinn til å lykkes – det være seg innenfor den maritime næringen, innenfor de marine næringene, innenfor fornybare innsatsfaktorer som vannkraft, vindkraft, fiskeri osv., som vi i mye større grad kan legge til rette for. Jeg tror også at vi har betydelige muligheter innenfor helsenæringen og andre typer nye – skal vi si – spennende framtidsnæringer, men noe av problemet er at mye av innretningen på kapitalen, også fra statlig, offentlig hånd, har for kortsiktige perspektiver i forhold til det som ideene, kreativiteten og mulighetene sånn sett etterspør.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: I Norge har vi dyktige arbeidsfolk, vi har bedrifter som nå tar initiativ og ser på hvordan man kan være med i denne fasen ved å bruke de fornybare naturressursene vi har, til å skape større verdier i Norge. Så det skjer utrolig mye bra på den enkelte arbeidsplass.

Men spørsmålet som vi i dag er invitert til å diskutere, er: Hvordan ser utviklingen ut for det norske samfunnet som helhet? Da er det interessant å gå inn og se på de faktiske tallene, f.eks. fra SSB. Den 7. september i år kunne SSB med oppdatert informasjon fortelle oss at utviklingen i industriproduksjonen i Norge ser veldig svak ut med tanke på de ambisjonene vi diskuterer i dag. Den hadde kun økt med 0,4 pst. – 0,4 pst. – fra mai til juli.

Vi vet at det er store muligheter til å få til en bedre utvikling når vi ser på landene rundt oss. I Sverige er man i ferd med å komme opp på det samme nivået på investeringer i industri – noe som sier noe om hvor mye arbeid og verdiskaping det vil være de neste årene – som før finanskrisen, mens det i Norge ligger flatt. Så det som skulle bli et grønt skifte i Norge, ser ut til å bli en grå stans. Det betyr at dette må være noe som vi i fellesskap i Stortinget virkelig kan ta tak i, for å forsterke og forbedre den samfunnsutviklingen som vi er valgt inn for å gjøre noe med.

Derfor har jeg i dag lyst til å utfordre næringsministeren på om han ser at Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett, med over 2 mrd. kr mer til verdiskaping og nye arbeidsplasser, er et riktig steg å gå for å få opp industriinvesteringene i Norge. Det mener vi er veldig viktig å prioritere, for som nevnt ser vi at det er ting som må gjøres for å sørge for morgendagens velferdsstat.

Bare tenk over følgende: Hvis vi i dag hadde hatt samme andel i arbeid i Norge som for ti år siden, ville det ha styrket statsbudsjettet med 50 mrd. kr – 50 mrd. kr som vi bl.a. kunne ha brukt på enda større investeringer i ny industri. Vi kunne ha brukt dem på utvikling av ny teknologi for klimavennlig transport, vi kunne ha investert i sykehus og bedre skoler til barna våre. Derfor er temaet som vi diskuterer i dag, et spørsmål om hvordan landet vårt skal se ut de nærmeste årene.

For Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen har alltid den delen av politikken som handler om skapersiden, vært viktig, fordi vi vet at det er en forutsetning for også å fordele verdier. Under perioden med sterkest industrielt-politisk engasjement i Norge var det viktig for arbeidsfolk nettopp å sørge for at vi bakket opp alle de kreftene som ønsket å etablere industri, fordi vi vet at det er en måte å fordele verdier på. Det trengs jo også, for i en tid da industriinvesteringene er svake, ser vi også at de økonomiske forskjellene i Norge øker.

Så det er en sammenheng her – det er en tydelig sammenheng. Og når verdien av det vi produserer i Norge, faller, mens importen øker, betyr det i ganske stor grad at de verdiene må finansieres på en annen måte. Derfor er det også en link fra dagens tema til den økte gjelden som vi ser i Norge.

Jeg imøteser næringsministerens svar på om Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett, med over 2 mrd. kr mer til investeringer i verdiskaping og arbeid, er et sted å starte for å få en bedre samfunnsutvikling i Norge.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Verdipapirforeningen hadde ei undersøking om emisjonar på børsen dei seinare åra for å sjå kva type kapital det var som deltok i emisjonar, altså når aksjegrunnlaget til ei bedrift blir utvida. Dei fann at det nesten utelukkande var norsk kapital i selskapa som utvida som hadde ein verdi på 200 mill. kr.

Så det vi snakkar om her, er norsk kapital. Og når ein har gjort det så lukrativt å putte pengar i eigedom versus industri som vi har i dag, kan ein køyre på så mykje ein berre vil med skattelette og med ulike typar ordningar her og der. Men gravitasjonskrafta går sjølvsagt der det er mest lukrativt å plassere pengane. Det blir eit sort hòl, med både store sosiale effektar, ved at det blåser opp ein sektor som gjer at det blir vanskeleg for unge folk å kome inn, og det får store næringsmessige effektar, ved at ein bruker kapitalen heilt feil ut frå kva som er dei store utfordringane i vår tid.

Så anten ein er blå, gul eller grøn – eller raud – må ein sjå at vi treng å gjere noko med fordelinga her viss ein skal få til eit breiare skifte. Eigedom kan f.eks. ikkje flykte. Høgresida og venstresida er alle einige om at skatteflukt er ein dårleg ting, men skattlegging av eigedom er eit slags ideelt skattleggingsobjekt fordi det ikkje kan flytte ut av landet. Det kan derimot industri, som representanten Aasland er inne på, gjere. Dei kan velje å etablere seg heilt andre stader, og det gjer dei også. Det betyr at viss ein ikkje gjer noko med denne asymmetrien, vil ein ikkje få til det store skiftet, der vi får styrkt industrien og vi får skapt nye, grøne arbeidsplassar for framtida som kan erstatte dei inntektene vi i dag har frå petroleum. Det er rett og slett umogleg.

Og så er det den offentlege dimensjonen i dette. Ja, det offentlege kan gjere noko med avskrivingsreglar, f.eks. at det offentlege tar meir risiko når ein skal kjøpe meir utstyr. Vi kan gjere noko med innovasjonssystemet, Forskingsrådet osv., men dette er jo, når det kjem til stykket, berre ein liten del av jobben. Ein må også gjere noko med dei generelle rammevilkåra som er sett opp her.

Det er det eg saknar frå statsråden, som eg håper han kan svare på til slutt: Korleis kan ein få flyttinga – den store flyttinga – av kapital frå ein mykje meir passiv plassering i eigedom, med dei store sosiale konsekvensane som det får, over i verksam industri og andre næringar, det store grøne skiftet lagt i ein metafor: eigedom–industri.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Vi har altså en full verktøykasse. Bare for å ta det overordnede, som gjelder for alle næringer:

  • en massiv historisk høy satsing på samferdsel – det er direkte gunstig og bra for norsk næringsliv

  • et forskningsnivå nå på over 1 pst. – vekk fra hvileskjær

  • en dobling av næringsrettet forskning

Alt dette er direkte relevant, viktig og avgjørende ikke bare for etablert norsk næringsliv, ikke bare for industrien, men også for nye arbeidsplasser.

I tillegg har vi virkemidler som går rett inn mot industrien. Den første industrimeldingen siden 1980 ble lagt frem av denne regjeringen. Hva er det vi lanserer der? Jo, direkte tiltak inn mot industrien, som katapultordningen, f.eks., testsenteret både for de store, etablerte og for de nye. Vi utvider garantiordningene, sånn at store norske industribedrifter, som de på Herøya i Grenland, hvor jeg kommer fra, og hvor representanten Lien Aasland kommer fra, som har en høy eksportandel, kan få nettopp garanti for store investeringer i Norge. Alt dette er summen av en overordnet politikk som fungerer, men også en målrettet industripolitikk og en maritim politikk inn mot havnæringene, som i kombinasjon har gitt oss en økonomisk situasjon hvor Norge går bra.

Så spør en representant om jeg mener at Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett er en god løsning på problemene vi står overfor. Jeg hadde ikke tenkt å nevne det på egen hånd, og jeg må innrømme at jeg ikke vet hvorfor representanten vil seg selv så vondt, for svaret på det er åpenbart nei. Bare la meg ta ett illustrerende eksempel fra Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett: Vi trenger kapital – det er det vi snakker om her – inn i arbeidsplasser, inn i vekstbedrifter. Da trenger vi kapital fra staten – det er Arbeiderpartiet ganske flinke på. De skriver rosende og godt om hvor viktig det er å ha kapital for næringslivet, særlig for vekstbransjer. Men så stopper de i det øyeblikket det er snakk om noen annet enn offentlig kapital. Der har vi også bidratt, med Nysnø, f.eks., som for øvrig skal både investere i klima og ha lønnsomme investeringer, men da er 2 mrd. kr på diverse tiltak en del av den offentlige kapitalen. Men når det gjelder privat kapital, altså privatpersoner som skal gå inn og investere, snur Arbeiderpartiet tvert om. Da er det en økning, så vidt jeg husker, på 5 mrd. kr i formuesbeskatningen, og hva er det som er premisset for denne debatten? Jo, det er at kapital som beskattes, gjør at man får mindre penger å putte inn i arbeidsplasser, fremvoksende bransjer og vekstbedrifter.

Så det første spørsmålet av veldig mange til Arbeiderpartiets næringsprofil i deres alternative budsjett er: Hvor er det blitt av de tre milliardene som dere bruker til noe helt annet? Hvis dere er så innmari opptatt av at bedriftene trenger kapital, hvorfor er dere da bare opptatt av offentlig kapital, ikke av privat kapital?

For øvrig kan jeg si at et godt bidrag til å omstille Norge i bråhast og på en dårlig måte vil være å lukke for all ny leteboring.

Presidenten: Då er denne interpellasjonsdebatten omme.