Stortinget - Møte tirsdag den 27. november 2018

Dato: 27.11.2018
President: Nils T. Bjørke

Innhald

Sak nr. 7 [14:25:32]

Interpellasjon fra representanten Torgeir Knag Fylkesnes til næringsministeren: «I en reportasjeserie har Dagbladet avdekket elendige forhold på fiskebåter som blant annet høster i norsk økonomisk sone. Fra Kystvakta, Kystverket og Fiskeridirektoratet hører vi at dette er et utbredt problem som myndighetene verken har kapasitet eller ofte ikke regelverk til å ta tak i. Vi kjenner historier hvor fiskere må spise agn for å holde seg i live, hvor det er knapt med ferskvann, og til og med indikasjoner på at folk har blitt kastet overbord - likvidert - fordi de var brysomme. Kystvakta, som skal håndheve reglene i norske farvann, har svært begrenset kapasitet med kun ett skip for hele Barentshavet, som dessuten har vært uten helikoptre lenge. Norge er en av de fremste havnasjonene i verden og har både interesse av og plikt til å komme denne kyniske delen av fiskeriflåten til livs. Hva konkret vil statsråden gjøre»?

Talarar

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: All honnør til Dagbladet, som har valt å køyre denne saka. Det som skjer til havs, går ofte under radaren for norsk offentlegheit, så Dagbladet har gjort ein fortenestefull jobb med å avdekkje dei rett og slett umenneskelege forholda til havs. Det finst altså selskap som er villige til å gå lenger enn langt for å skaffe seg sjølve profitt. Dei utnyttar havområde som er lite regulerte, smotthòl med rike førekomstar av fisk. Dei utnyttar arbeidarar på det grovaste for å skaffe seg mest mogleg inntekter på slaveliknande kontraktar og elendige arbeidsforhold, der vi har fått varsel om at arbeidarar ikkje får lov til å gå på land, at enkelte er blitt kasta på havet fordi dei er brysame, at det ikkje er nok mat eller vatn, at folk får store psykiske og fysiske påkjenningar.

Vi har lese om enkeltskjebnar som Dimitrij Kravtsjenko, småbarnsfaren frå Ukraina, som hadde søkt hyre på eit av desse skipa for å sikre den vesle familien inntekter, men som beskreiv forholda på båten som eit helvete før han brått døydde, ifølgje reiarlaget på grunn av forsømming. Vi har lese historia om 50 indonesiarar som hadde fått innvilga innreisevisum av UD på bakgrunn av det som kan kallast slavekontraktar, med 18 timars arbeidsdagar og 6 timars kvile mot ei betaling i månaden på 4 000 kr og ein kartong røyk. Noregs mest kjende menneskehandeljurist, statsadvokat Rudolf Christoffersen, meiner kontraktane indikerer at det kan liggje føre eit brot på menneskehandelparagrafen.

At ein praksis som dette har fått utspele seg med base i Noreg, er totalt uakseptabelt. Og det har ikkje vore noka godt skjult hemmelegheit heller. Russiske sjøfolk har kalla Båtsfjord «pirathamna» og «piratlandsbyen». Det russiske sjømannsforbundet fekk i 2016 inn eit femtital meldingar frå russiske sjøfolk som hadde jobba 16-timarsdagar i månadsvis utan kviledagar, på nedslitne skip, under farlege forhold. Avsløringa må få konsekvensar. Norske myndigheiter må ta initiativ til at regelverk og oppfølging effektivt får slutt på denne situasjonen.

Men det vi ikkje har lese, er kva regjeringa meiner om dette. Der har det vore særdeles taust. Opphavleg sende eg denne interpellasjonen til fiskeriministeren fordi denne piratverksemda undergrev heile fiskerinæringa. Det er rett og slett imot norske interesser at denne verksemda eksisterer. Det er i norske interesser å kome henne til livs. Det utgjer også store tapte inntekter, da dumping av løn og arbeidsvilkår direkte påverkar prisane på kaiene og verdsmarknaden for norske fangstar tatt på skikkeleg vis.

Interpellasjonen kunne vore stilt til fleire statsrådar: Utanriksministeren har ansvaret for at det blir gitt innreisevisum på grunnlag av slavekontraktar, justisministeren har ansvar for politiet og Kystvakta, næringsministeren har ansvar for det maritime regelverket til havs, fiskeriministeren har ansvar for fiskeria.

Det Dagbladet har belyst, er ikkje nytt for regjeringa heller. Vi veit at det har kome varsel til regjeringa – frå politiet, Kystvakta og Kystverket. Dei er blitt sende oppover i systemet – til regjeringa. Kvifor har ikkje regjeringa gjort meir for å hindre desse umenneskelege forholda? Kva gjer regjeringa for å styrkje reguleringane i internasjonalt farvatn? Kva gjer regjeringa for å styrkje kontrollen i norsk økonomisk sone? Kvifor har ein sove i timen når det gjeld sosial dumping?

Og konkret: Kva er grunnen til at UD, når dei ser at kontraktar openbert er sosial dumping, slik det er beskrive – med ein pakke røyk i betaling osv. – gir visum til gjennomreise? Bør ikkje kontrollen sørgje for at det stoppar der? Skal ein i det heile tillate innreise når det blir søkt om slavekontraktar? Skal ein berre la det gå?

Kva er grunnen til at Justisdepartementet, som har ansvar for politiet og lensmannen og Kystvakta, ikkje har gitt klarare instruks om korleis politimyndigheitene skal handtere denne typen arbeidskraft? Når Kystvakta, som utfører kontrollar på feltet, kjem over uverdige forhold, noko dei stadig vekk gjer, kva skal dei gjere da? Har dei fått instruks om å følgje opp? Har andre myndigheiter fått instruks om å følgje opp kvar dei er busette – at dei som jobbar på båtane, faktisk bur i Noreg? Osv. osv.

I tillegg har vi det breie, storpolitiske spørsmålet om snøkrabbefisket, der EU har tillate snøkrabbefiske, men utan – må ein tru – å sjekke kven som står bak desse løyva. Har regjeringa varsla EU om våre varsel? Har regjeringa gjort EU kjend med situasjonen med dei uverdige forholda på båtane?

Her er det veldig mange ulike spørsmål som melder seg. Eg er glad for at næringsministeren tar ansvar for dette, vel vitande om at det er mange andre i regjeringa som har ansvar. Ein kunne jo ha kalla dei inn på rad og rekkje, men eg reknar med at næringsministeren er i god dialog med resten av regjeringa og i stand til å svare på ein del av dei spørsmåla som denne tragiske saka reiser.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Tusen takk til interpellanten for en viktig interpellasjon. Det er helt riktig at det her er ansvarsområder for flere departementer involvert. Grunnen til at denne interpellasjonen havnet hos meg, er at det er de sikkerhetsmessige sidene ved sjøfart og internasjonale regler rundt det som er den viktigste delen av interpellasjonen, og ikke nødvendigvis de fiskeripolitiske næringspolitiske sidene, selv om de åpenbart også er der.

Dette startet ikke med debatten i offentligheten. Debatten i offentligheten startet for alvor med artikkelserien «Krabbekrigen» i Dagbladet, men det er ikke slik at dette var helt ukjent eller ikke hadde vært problematisert tidligere. Denne artikkelserien tegner et dystert bilde av arbeids- og levevilkårene for sjøfolkene om bord på de latviske fiskefartøyene «Valka» og «Kalmar». Dette er ikke arbeidsvilkår eller levevilkår vi aksepterer på norske fiskefartøy, og det er heller ikke slik vi ønsker det skal være på utenlandske fiskefartøy som deltar i norsk fiske- og fangstvirksomhet, eller på fartøy som leverer fangst på norske mottak. Det er viktig at Dagbladet setter fokus på saken, og jeg vil berømme dem for det.

I Norge er en av Sjøfartsdirektoratets hovedoppgaver å føre tilsyn med skip som befinner seg i norske farvann. For norske skip – dvs. skip som er registrert i norsk skipsregister, og som fører norsk flagg – gjelder et omfattende nasjonalt regelverk som ivaretar sikkerheten, med hensyn til både konstruksjon, bygging og utrustning av selve skipet og ikke minst arbeids- og levevilkår til dem som arbeider om bord. I kraft av å være flaggstat gjennomfører norske myndigheter regelmessige tilsyn og kontroller med disse skipene. For utenlandske skip er utgangspunktet at det aktuelle skipets hjemland/flaggstat – i dette tilfellet Latvia – sertifiserer og kontrollerer skipet.

Samtidig er det viktig å understreke at dette ikke fritar oss fra også å kontrollere utenlandske skip som befinner seg i Norge. Dette gjøres i første rekke i forbindelse med havnestatskontroller, som betyr at Norge som havnestat kontrollerer sikkerheten om bord på utenlandske skip som anløper norsk havn. Kravene i skipssikkerhetsloven gjelder også for utenlandske skip, og i tilfeller der det er fare for sjøfolkenes liv og helse, er det ikke tvil om at norske myndigheter kan og bør handle.

Hvis Sjøfartsdirektoratet mistenker at forholdene om bord på et utenlandsk skip er så alvorlige som beskrevet i den foreliggende saken, f.eks. fordi de har mottatt bekymringsmeldinger, vil de gjennomføre tilsyn med skipet ved anløp til norsk havn. Sjøfartsdirektoratet kan også anmode om bistand fra Kystvakten. Kystvakten har både kontroll- og politimyndighet, de kan gå om bord på skipet, eller de kan bringe det til norsk havn for eventuell straffeforfølgelse.

Sjøfartsdirektoratet arbeider systematisk for å avdekke forhold på skip som kan sette sikkerheten for liv, helse, miljø og materielle verdier i fare. Sentralt i arbeidet er også at det utøves en risikobasert tilsynsvirksomhet. Det betyr at det gjøres analyser for å kunne identifisere de største farene for sikkerheten på sjøen, og for å kunne innrette kontroller og tiltak deretter. I tillegg er det viktig for Sjøfartsdirektoratet å motta bekymringsmeldinger eller på annen måte bli gjort oppmerksom på kritikkverdige forhold, som gjør at de kan ta affære i konkrete saker.

Historien om Dimitrij Kravtsjenko gjør veldig sterkt inntrykk. Igjen i Ukraina står det en kone, men også en nå fire år gammel gutt som vokser opp uten pappaen sin. Det viser med all tydelighet viktigheten av arbeidet til Sjøfartsdirektoratet. Dessverre var det ingen bekymringsmeldinger i saken som kunne følges opp, og det ble ikke gjennomført tilsyn på skipet.

Som representanten viser til, er Norge en av de fremste havnasjonene i verden, og det er for oss en selvfølge at vi skal ivareta sjøfolkenes velferd. For sjøfolk om bord på fiskefartøy vil jeg særlig fremheve ILO-konvensjon 188, om arbeidsvilkår i fiskerisektoren, som Norge har ratifisert, og som trådte i kraft 16. november 2017. Konvensjonens formål er å sikre at arbeidstakere i fiskerisektoren får bedre arbeidsmiljø, sikkerhet og helse til sjøs, og at syke og skadde fiskere får behandling i land. Konvensjonen inneholder også regler om tilstrekkelig hvile, vern gjennom skriftlige arbeidsavtaler og tilsvarende trygdebeskyttelse som andre arbeidstakere.

Jeg vil også trekke frem at Sjøfartsdirektoratet over flere år har jobbet målrettet for å bedre sikkerheten på norske fiskefartøy. Herunder ble større fiskefartøy i 2015 pålagt å ha et sertifisert sikkerhetsstyringssystem, ISM-koden, som tydeliggjør rederiets ansvar og plikter ved alle sider av driften. Det er dessuten gjort store endringer i regelverket for å bedre sikkerheten om bord på mindre fiskefartøy, med det formål å få ned antall ulykker.

Norge har et sterkt fokus på sikkerheten i fiskeflåten og skipsfart generelt. Det er verdifull kunnskap som vi så tar med oss inn i arbeidet med internasjonal regulering. Regjeringen vil at Norge fortsatt skal være en aktiv pådriver i de organene som utarbeider globale regelverk – vi må være det – slik som FNs sjøfartsorganisasjon, IMO, og arbeidsorganisasjonen ILO. Vi må arbeide for økt oppslutning om internasjonale konvensjoner, og ikke minst må vi også jobbe for effektiv gjennomføring.

I denne konkrete saken vil jeg, som også interpellanten var innom, sørge for at den blir tatt opp i våre møter med EU om skipsfartssaker. Europakommisjonen må ta tydeligere tak i problemstillingen. Det må gjøres ved at medlemslandene sterkere oppfordres til å ratifisere de internasjonale konvensjonene, men fremfor alt må det gjøres ved å påse at vernet for sjøfolk om bord på europeiske fiskefartøy styrkes.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg vil takke statsråden for å ta saka på alvor og aksle på seg eit samordningsansvar i regjeringa i denne saka. Det er openbert at det trengs, så ho ikkje fell mellom to stolar og ingen tar det overordna ansvaret. Eg vil også takke statsråden for å ta oss gjennom regelverket og dei ulike aktørane sitt ansvar i saka.

Samtidig varslar ikkje statsråden, så vidt eg ser og høyrer, ei opptrapping av kontrollen og klarare instruksar i situasjonen vi har i dag. Det er openbert for alle som har lese saka i Dagbladet, at her har det skjedd noko heilt ope, i ei hamn som Båtsfjord, utan at nokon har gjort noko med saka. Her har openbert einkvan sove i timen. Sjømannsforbundet har varsla jamleg om uverdige forhold til havs, og ein sjeldan gong blir det skikkeleg følgt opp. Men vi kan ikkje gjere oss avhengige av at Sjømannsforbundet aleine skal gjere denne kontrollen på hamna med å borde skip. Dei gjer ein veldig viktig jobb, men vi må ha politi, kystvakt, direktorat osv. til å gjere hovudjobben i denne saka. Vi kan ikkje sove i timen når vi ser dette skje. Ikkje minst når UD slepp 50 indonesarar inn i landet for gjennomreise, med utgangspunkt i slavekontraktar, må det sjåast på som eit problem og ein glepp. Det skal ikkje kunne skje. Er det noko statsråden vil ta opp med utanriksministeren?

Når ein kan gå om bord i båtar der arbeidsforholda og arbeidskontraktane er elendige, eller når Kystvakta på feltet border skip der det er openbert at det er brot på regelverket, har ein gitt klare nok instruksar til kva politiet da skal gjere? Mitt sterke inntrykk er: Nei, det har ein ikkje. Dermed får denne verksemda fortsetje i dagslys, slik ho gjer, og ein kan kalle Båtsfjord for ein sjørøvarhamn, ein piratlandsby.

Statsråden seier at ein har eit sterkt fokus på dette. Men denne saka må ha vore ein skikkeleg vekkjar òg for regjeringa – ein har faktisk ikkje hatt sterkt nok fokus når dette får lov til å føregå. Det bør vere ein skikkeleg vekkjar for alle at det skjer noko på havet som undergrev norske lønns- og arbeidsvilkår, og ikkje minst menneskeverd, på det grovaste.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Til noen av spørsmålene som interpellanten tok opp:

La meg først bare gjenta at vi har, tar – og skal ha – et ansvar også for å føre kontroll med utenlandske skip som driver virksomhet i Norge, jeg skal si mer om det. Men det er samtidig også viktig å balansere det opp mot rederienes plikt, for vi må være veldig tydelig på at rederiene har plikt til å sørge for gode arbeidsforhold for sine ansatte. Vi skal ha tilsyn for å avdekke overtredelser, men det fritar på ingen måte arbeidsgiverne for deres ansvar. Det er det viktig at vi også gir klar beskjed om når vi løfter denne saken internasjonalt.

Jeg beskrev hvordan Sjøfartsdirektoratet driver tilsyn med utenlandske fartøy, hvordan de har et samarbeid med Kystvakten. Det samarbeidet mener de selv – får jeg beskjed om – fungerer godt, men de er avhengig av å få tips om mulige regelbrudd og uforsvarlige arbeidsforhold. Det er slik inspeksjonsordningen er lagt opp, og i dette konkrete tilfellet – som jeg nevnte i min innledning – hadde det meg bekjent ikke kommet konkrete tips om det. Men når det er sagt, er det helt naturlig at både Nærings- og fiskeridepartementet og Sjøfartsdirektoratet bruker denne saken og hele problemkomplekset til ytterligere bevisstgjøring og til å se om det er noe vi kan lære.

Da jeg brukte ordene «sterkt fokus», henviste jeg til det vi gjør internasjonalt. Jeg nevnte ILO 188, som dessverre få land har ratifisert. Norge har interesse av – og vi mener også at det er bra for næringen – å jobbe for bedre vilkår internasjonalt og å løfte bl.a. sikkerhet, miljøspørsmål og HMS-spørsmål opp på den internasjonale agendaen. Det gjør vi, det kommer vi til å fortsette med. Og som jeg nevnte i mitt innlegg, kommer vi også til – med utgangspunkt i denne konkrete saken – å løfte det inn i våre samtaler med EU.

Når det gjelder Utenriksdepartementet, må utenriksministeren svare konkret for praksisen de har der. Men etter hva jeg forstår, er det slik at ambassadene som mottar visumsøknadene, ikke har anledning til å avslå. Samtidig var det også, etter hva jeg forstår, kontakt mellom ambassaden og norske myndigheter, dvs. politimyndigheter. Men som sagt, når spørsmål blir så detaljerte, ligger det under utenriksministeren – det er hun som må svare for det.

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: Jeg må si at jeg ble litt opprørt av å følge med på denne diskusjonen som har vært – både spørsmålene fra Knag Fylkesnes og svarene. Årsaken til det er at dette er noe som nesten har gått under radaren. Det har vært lite framme.

Vi vet at Kystvakten og bl.a. Orion-flyene som skulle følge med ute i Barentshavet, har blitt sterkt redusert. Vi har få helikopter på kystvaktbåtene. Nettopp det å ha helikopter gjør det mulig å komme hurtig om bord i fartøy som man ønsker å få sjekket. Det skal ikke være sånn at det bare er når man får tips, man skal sjekke disse båtene, men også når man ser at det kanskje er behov for å gjøre det.

Det er viktig å fokusere på hva kystvakthelikoptrene faktisk er. Det er verktøyet for lov og orden i Barentshavet – intet mindre. Vi ser nå at man kanskje holder på å ta vekk disse helikoptrene fra Kystvakten, eller at man risikerer å få en godværskystvakt med sivile helikopter, og da vil jo dette milliardranet av fellesskapets ressurser fortsette. Blir det en bærekraftig forvaltning av fellesskapets ressurser med den måten vi nå holder på? Nei, det mener jeg er helt feil.

Tilbake til fiskerne som er på disse båtene, og som ofte ikke har forsikring om skade skulle skje: De er heller ikke organisert i noe slags fiskerlag. Jeg har vært i kontakt med fiskerlag i dag som sier at folk ofte får skader, bl. a. at folk får ødelagt tenner eller hva det skulle være, og ikke får reparert dette fordi man ikke har gode nok ordninger for det.

Sikkerhetskurs for disse fiskerne som er om bord, mangler ofte. Men det er ingen fare for at dette blir kontrollert, for Kystvakten og de som skal kontrollere det, gjør det sjelden.

Det vi også ser, er at en del norske fartøy, kystbåter osv., har mannskap fra utlandet. Ofte flytter disse til Norge og blir norske statsborgere, og det er bra.

Jeg vil si at SVs interpellasjon er viktig. Kynisme og grådighet råder ofte på slike fartøy. Her må vi se på hvordan vi skal få kontroll med fiskefartøy som høster i norsk farvann, og hvordan det er vi vil ha det framover.

Terje Aasland (A) []: Det eneste det er grunn til å være glad for i denne saken, er at vi har medier som faktisk avdekker denne brutaliteten – for det er det det er. Det er en forferdelig brutal historie som vi på ingen måte kan være bekjent av.

Det er saker og ansvar som ligger der, som skulle gjort at alt egentlig skulle vært i orden, men det er det ikke. Jeg tror at er det et tidspunkt en faktisk må gå på talerstolen og erkjenne at vi har ikke gjort nok, så er det akkurat nå. Vi kan ikke som havnasjon, fiskerinasjon eller en betydelig internasjonal stemme innenfor det maritime miljøet, akseptere at det faktisk er sånne forhold der ute på havet. Vi må i mye sterkere grad finne ut av hvordan vi skal kunne klare å stoppe den brutaliteten som er avdekket.

Det er bra at næringsministeren går igjennom og viser til det som ligger der, men erkjennelsen er at det ikke er gjort nok. En klarer kanskje ikke til enhver tid, heller, å gjøre nok med hensyn til hvordan enkelte vil utnytte andre mennesker for å tjene penger. Om det er på havet eller på en byggeplass, ser vi ofte at kapitalen og kapitalinteressene går foran. Vi må hele tiden sørge for at vi klarer å skru sammen et system som gjør at en hindrer denne typen forhold.

Jeg er glad for, i likhet med interpellanten, at næringsministeren påtar seg et samordningsansvar. Jeg tror det er helt nødvendig at dette følges opp med sterkere tilsynsfunksjoner, bedre muligheter for å rapportere, innberette, tipse om denne typen saker, og ikke minst at man sørger for at de ulike etatene i større grad jobber sammen for å avdekke denne typen saker når det skjer i norsk farvann eller i norske havner.

Jeg håper at erkjennelsen til næringsministeren faktisk er at denne saken viser at vi må gjøre mye mer for å komme denne brutaliteten til livs. Hvis han kan erkjenne det, synes jeg denne interpellasjonen har ført noe godt med seg ved at en har fått den erkjennelsen at vi må fokusere på hvordan vi skal unngå det i framtiden.

Ingalill Olsen (A) []: Først takk til interpellanten som har løftet fram denne viktige saken.

Det er nesten fælt å si at alle vet at det foregår sosial dumping om bord i utenlandske fiskebåter som fisker i norske farvann, og som leverer i Norge, eventuelt fisker i internasjonale farvann og leverer i Norge. Det er uakseptabelt at ansatte, om det er i virksomhet på land eller på sjø, skal behandles på den måten som vi har lest om i media.

Arbeiderpartiet har alltid vært klar på at de som utfører arbeid i Norge, skal ha norske lønns- og arbeidsforhold, og vi har fått lønnsforholdene i fiskeindustrien allmenngjort. For seks–syv år siden hadde vi et tragisk eksempel i min hjemkommune, Måsøy, hvor en litauisk ungdom på ca. 20 år, som var ansatt i et litauisk selskap og utleid til en norsk fiskeforedlingsbedrift, mistet to fingre i kappemaskinen. Han hadde ikke rett på norsk sykelønn, så han ble henvist til å få litauisk sykelønn, som på det tidspunktet var ca. 2 000 kr i måneden. Man kan spørre seg: Er det virkelig sånn at to fingre er så lite verdt? Det er tragisk, og jeg håper at allmenngjøringen gjør at sånt ikke kan skje på land i dag.

Tilbake til forholdene for utenlandske sjøfolk. Jeg tror at hvis vi skal få kontroll på sosial dumping, må kontrollen i havn intensiveres. Det er klart at hvis vi også hadde hatt helikopter og kunne borde skip ute, kunne vi hatt en mye mer effektiv kontroll. Men vi har ikke god nok kontroll i havn. Det er én ting som trengs, og det er at Arbeidstilsynet må tilføres mer ressurser. Jeg tenker at vi må prioritere dette, alle sammen, uansett om vi sitter i regjering eller er i opposisjon. Og vi må prioritere de utenlandske båtene som leverer i norske havner. Vi kan ikke akseptere at dette foregår, verken i Båtsfjord eller i noen andre norske havner. Jeg tror det krymper seg i magen på båtsfjordingene når de hører karakteristikker som at Båtsfjord er en pirathavn. Det er ingen fiskevær som ønsker å ha et sånt stempel på seg.

Jeg er glad for at næringsministeren i sitt innlegg sier at de forhold som er avdekket i Dagbladets artikler, ikke er akseptable for båter som leverer i Norge. Det synes jeg er bra. Det betyr at vi har en felles politisk inngang til dette: at dette er totalt uakseptabelt. Hvis vi ikke gjør noe med det, handler det om nasjonal anstendighet, og vi kan ikke lukke øynene for disse uverdige forholdene. Jeg tror den brede oppfatningen om dette gjør at vi faktisk kan, hvis vi vil gjøre noe, på bredt politisk nivå, nemlig å intensivere kontrollene og få bukt med den uverdigheten dette er.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg vil takke for ein god diskusjon og gode innlegg. Eg tenkjer at det er eitt veldig viktig spørsmål som står att her, ei viktig innrømming frå regjeringa som står att, for at dette skal vere ein interpellasjon der vi faktisk kjem eit steg vidare. Men før eg formulerer det spørsmålet, må eg berre dvele ved nokre ting her.

Eg trur vi alle er einige om at dette er uakseptabelt. Det er uakseptabelt at folk blir behandla på ein så forferdeleg måte av kyniske aktørar til havs, at enkelte blir kasta på havet fordi dei er brysame, at dei må ete agn for å halde seg i live, at det er for lite vatn og mat om bord – det er dei verste tilfella – at dei får løns- og arbeidsvilkår som er hårreisande, og at vi ikkje gjer nok for å kontrollere dette og stoppe det, at det kan gå føre seg så openlyst, så i dagslys, at aktørane slepp fri – kvar dag.

Dette er så undergravande for alt det vi står for i Noreg. Vi byggjer samfunnet vårt på ein norsk modell, der folk skal bli behandla på skikkeleg vis uansett kva ein gjer. Ein skal få ordentlege løns- og arbeidsvilkår, til å leve av, det skal ikkje vere stor forskjell på høg og låg. Det har vi gjennomført på land – og til sjøs. Men dette undergrev det heile, alt det vi har bygd på, og det utfordrar også fiskeriflåten elles. Det bidreg til eit press på norske løns- og arbeidsvilkår ved at vi tillèt dette, eller ved at vi ikkje kontrollerer nok, at vi ikkje gjer nok for å stoppe det.

Noreg har historisk vore eit av føregangslanda med omsyn til å sikre eit internasjonalt godt regelverk for dette. Det har vore vår internasjonale rolle. Trass i storleiken på befolkninga vår har vi hatt ein stor rolle i det å definere korleis reglane til havs skal vere. Når statsminister Erna Solberg skal vere med i FNs sjøpanel, føreset eg at dette er ein del av spørsmåla ho vil reise der. Det er ein unik situasjon til å gjere det.

Men så tilbake til det store spørsmålet, den store innrømminga som eg håper regjeringa tar innover seg: Meiner regjeringa at ein i dag gjer nok? For så langt har ikkje statsråden gått så langt som til å seie at ein ikkje gjer nok. Så langt har statsråden vist til regelverket, kva for aktørar som har ansvaret for kva, betydninga av varsling osv. Men når denne verksemda får lov til å fortsetje under radaren til norske myndigheiter – så langt at Båtsfjord blir kalla for ein «piratlandsby» – da er det store spørsmålet: Vil statsråden innrømme her og no at vi ikkje har gjort nok, at vi må gjere meir?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Takk for en viktig og god interpellasjon og diskusjon.

La meg starte med det store bildet internasjonalt. Det er helt riktig at Norge er et lite land, men på havet er vi en stormakt. Vi er en maritim stormakt, og når vi reiser ut i den store verden, når vi tar imot den store verden her, gjør vi det med utgangspunkt i ikke bare særnorske verdier og synspunkter, men i det vi mener er riktig. Vi mener at det er riktig å ha gode vilkår på sjøen, vi mener at det er riktig å ha gode vilkår for sjøfolk.

Til det at det er forskjeller i land basert på levestandard og hvor man er i økonomien sin: Selvfølgelig. Men at det skal gå på bekostning av grunnleggende sikkerhet, grunnleggende trygghet, mener vi er feil. Derfor skal vi fortsette med innsatsen vår internasjonalt, for det handler om å forplikte andre land til felles standarder – ikke nødvendigvis alltid på norsk nivå, men felles standarder som sikrer bl.a. sjøfolk.

Så er det slik at samarbeidet mellom Sjøfartsdirektoratet og Kystvakten i dag er godt. Som to representanter har nevnt, er det også slik at helikoptertilgjengeligheten for Kystvakten er noe begrenset. Samtidig er helikoptrene til Kystvakten bestilt, leveransen pågår, innfasingen skal være ferdig i 2022. Det ligger fast. For øvrig er det også viktig å understreke at Forsvarsdepartementet har gitt klare føringer om at Kystvakten skal prioritere aktiv tilstedeværelse i de nordlige havområdene, og det har de gjort over flere år.

Så til oppsummeringen: Er dette uakseptabelt? Ja, det er det ingen tvil om. Er dette noe vi må lære av? Ja, det er det ingen tvil om. Og så er spørsmålet: Gjøres det nok, eller har vi gjort nok? Jeg har ett utgangspunkt, og det er at når sånne saker oppstår, er det aldri riktig å si at vi har gjort nok. Da er utgangspunktet alltid å si: Hva er det vi kunne ha gjort mer av? Er det noe som kunne ha vært gjort bedre? Jeg må igjen understreke at vi ikke har belegg for å si at det har vært konkrete rutiner som har sviktet, eller at det skyldes ressurser eller noe slikt, i denne konkrete saken. Men utgangspunktet må alltid være: Hva kan vi lære? Hva bør vi gjøre mer av? Derfor er også svaret på spørsmålet om hvorvidt vi har gjort nok: Nei, vi har ikke gjort nok. Det kommer også til å være utgangspunktet mitt for videre oppfølging – ikke av denne konkrete saken, men videre oppfølging av dette arbeidet.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 7 ferdig.