Stortinget - Møte torsdag den 14. mars 2019

Dato: 14.03.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

Sak nr. 1 [10:02:48]

Debatt om utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 5. mars 2019)

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og Rødt 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anniken Huitfeldt (A) [] (komiteens leder): Jeg vil takke utenriksministeren for en god og bredt anlagt redegjørelse. Jeg la spesielt merke til referansen til tidligere utenriksminister Knut Frydenlund og hans talende boktittel: En bedre organisert verden. Den ble utgitt samme år som hans altfor tidlige død, i 1987, og det var en samling taler og artikler som ble redigert av Thorvald Stoltenberg.

Å arbeide for en bedre organisert verden forblir i norsk egeninteresse. Det gjelder forholdet til våre internasjonale avtaler og de organisasjonene vi i dag bør arbeide for å styrke. Å trekke seg tilbake er ikke i Norges interesse. Uforutsigbarhet og flere internasjonale konflikter fordrer at vi ikke rokker ved grunnleggende interesser og forpliktelser, enten det handler om NATO, EØS eller FN.

308 stemmer mot 312: I går kveld avviste et knapt flertall i det britiske underhuset konseptet om en såkalt «hard brexit», en skilsmisse fra EU uten en avtale. Klokka tikker likevel mot brexit-datoen 29. mars. I kveld skal Underhuset ventelig stemme over om å be resten av EU om å utsette brexit-datoen.

Også tidligere stormakter trenger et ordnet forhold til omverdenen, ikke minst sine nærmeste naboer – en bedre organisert verden. EØS-avtalen ordner Norges forhold til EU. Den må vi ikke rokke ved. Det betyr ikke at vi ikke skal utfordre EU-systemet når vi er uenige, men å aktivt oppsøke alternativer nå vil være risikabelt. EØS-avtalen har i sum tjent Norge godt.

Utenriksministeren tegnet et bilde av den utenrikspolitiske uroen vi i dag opplever, og at det skyldes kontrasten til den utbredte optimismen som rådde på 1990-tallet, den gangen både hun og jeg var aktive i ungdomspolitikken, hun som leder av Unge Høyre og jeg som leder av AUF. Den gangen var det optimisme. Det er mulig det er en riktig analyse hun kommer med, men det finnes også unntak. For Etiopia ser framtida langt lysere ut i 2019 enn i 1999.

Etiopia, det eneste landet i Afrika som aldri ble kolonisert, var sist i nyhetsbildet her hjemme på grunn av den tragiske flyulykken utenfor Addis Abeba sist søndag. Norges Røde Kors og flere humanitære organisasjoner ble direkte rammet. Midt i tragedien er dette også et trekk i vår tid – begivenheter langt fra Norge rammer oss hardt og brutalt.

Mellom 1998 og 2000 pågikk en blodig grensekrig mellom de to nabolandene Etiopia og Eritrea. I de to tiårene som fulgte var situasjonen meget spent. Utallige menneskelige og økonomiske ressurser ble bundet opp i opprustning og militærvesen, ikke minst i Eritrea. Men på forsommeren i fjor kom endelig gjennombruddet. En fredsavtale ble undertegnet, grensene ble åpnet, og familier ble gjenforent. Freden er likevel skjør.

Som så mange andre steder i verden er ikke undertegningen av en fredsavtale punktum for en fredsprosess – fredsavtalen er starten for nye og veldig krevende prosesser. Mye gjenstår også for å forbedre demokrati- og menneskerettighetssituasjonen i både Eritrea og Etiopia, selv om Etiopia de siste årene også har opplevd store framskritt på dette området. Flere tusen politiske fanger er nå sluppet fri.

Også her i Europa er grunnleggende demokrati- og menneskerettsverdier under press – i Europa, vår verdensdel. Vi kan ikke lenger ta for gitt at alle EUs medlemsland respekterer disse grunnverdiene for moderne europeisk sameksistens og samarbeid.

Organisasjonen Freedom House publiserer hvert år en global kartlegging av demokrati og politisk frihet. Alle verdens stater kategoriseres enten som frie, delvis frie eller ufrie. I den ferske rapporten fra 2019 har EU-landet Ungarn blitt degradert fra «fritt» til bare «delvis fritt». Ja, demokratiet i verden er dessverre i tilbakegang. I verden i dag lever det flere mennesker i land med autoritære tendenser enn i land som opplever demokratisk framgang.

Mange autoritære regimer tillater at det avholdes mer eller mindre frie og demokratiske valg. Men valg blir ofte brukt for å styrke autoritære ledere, fordi konkurransen om makt ikke er reell. Mange av disse regimene kjennetegnes gjerne av press, trakassering og direkte forfølgelse gjennom særlig to samfunnsinstitusjoner: mediene og domstolene.

Jeg mener derfor at effektivt demokrati- og menneskerettsarbeid i 2019 i mindre grad enn før bør handle kun om bistand til å gjennomføre valg, men mer om å støtte og styrke disse to nøkkelinstitusjonene i velfungerende demokratier: frie medier og uavhengige domstoler. Dette arbeidet må etter min mening styrkes i årene som kommer.

Effekten av demokratiarbeid er alltid vanskelig å måle, men det er uansett et faktum at dagens forsvarsminister i Nord-Makedonia, Radmila Sekerinska, på 1990-tallet deltok på et lengre sommerkurs om demokrati på Utøya i regi av AUF. Unge Høyre, som utenriksministeren ledet mens jeg ledet AUF, var engasjert på akkurat samme måte. Unge politikere fra unge demokratier kom til Norge og fikk opplæring hos våre ungdomsorganisasjoner.

I dag er Sekerinska medlem av en regjering som omsider har funnet en løsning på navnestriden med nabolandet Hellas. Modige ledere i både Skopje og Aten har overvunnet konservative og nasjonalistiske motkrefter. Nord-Makedonia og forsvarsministeren i landet står nå på terskelen til medlemskap i NATO.

I et nabolag eller i en grend burde man ha et godt og åpent forhold til alle sine naboer. De viktigste naboforholdene er likevel mellom de direkte naboene, altså dem man deler gjerde med.

Russland er ikke bare et land i vårt nabolag, Russland er vår nabo. Vi deler landegrense –utvidet med to kilometer til nøyaktig 197,7 kilometer etter fjorårets grenseoppgang – og vi deler, ikke minst, en nøye framforhandlet grense til havs i Barentshavet.

Det er i Norges interesse å opprettholde kontinuerlig kommunikasjon og kontakt med Russland, også i vanskelige tider. Vårt naboskap til Russland må være basert både på fasthet, forutsigbarhet og tydelighet – og på åpenhet, konstruktiv dialog og praktisk samarbeid.

Vi må stå sammen med våre allierte og europeiske partnere i møte med brudd på folkeretten. Samtidig må vi hegne om samarbeidet i nord som har bidratt til lavspenning i nordområdene, ikke minst gjennom folk-til-folk-samarbeidet.

Det skulle bare mangle om ikke russiske representanter blir invitert til høstens 75-årsmarkering for Den røde armés frigjøring av Øst-Finnmark. Samtidig skal vi ikke glemme at Russland bare utgjorde halvparten av Sovjetunionen – Den røde armé besto av bl.a. ukrainere, usbekere og folk fra Kasakhstan.

I fjorårets redegjørelsesdebatt tillot jeg meg å oppfordre utenriksministeren til å finne plass i sin kalender til å besøke vårt største naboland. Jeg er glad for at hun nå, etter halvannet år i ministerstolen, planlegger å besøke St. Petersburg i april.

Jeg konstaterer at redegjørelsen bar bud om mer vekt på kontakt og samarbeid med Russland. Det er positivt. Kontakt og dialog må aldri bli synonymt med svakhet.

Et av spørsmålene jeg forventer at regjeringa tar opp med de ansvarlige myndighetene i Russland, er episodene vi har sett de siste månedene med forstyrring av GPS-signaler utført med elektroniske støysignaler fra russisk territorium. Utenriksministeren omtaler disse hendelsene som «ikke akseptable». Denne type GPS-forstyrrelse mot sivil luftfart i nordnorsk vintervær er både uansvarlig og farlig. Det kan ramme vår redningstjeneste og vår sivile beredskap. Det er en totalt uakseptabel opptreden fra en nabo.

I Hebron, den største byen på Vestbredden, pakker nå Einar Aas ut av kontoret. Han ble den 16. og siste i rekken av norske styrkesjefer for de sivile TIPH-observatørene.

I møte med Israel–Palestina-konflikten må vi makte å skille mellom verdens jøder, staten Israel og regjeringen Netanyahu. Antisemittisme er fullstendig uakseptabelt. En generell boikott av Israel er ikke fornuftig politikk. Israel har et helt legitimt sikkerhetsbehov. Og det er gode grunner til å rette kritikk mot palestinerne, f.eks. for at det ikke har blitt avholdt valg siden 2005.

Denne regjeringa hevder å føre en balansert Midtøsten-politikk. Men i oktober i fjor besluttet Netanyahus regjering, for første gang siden 2002, å utvide de ulovlige bosetningene midt i sentrum av Hebron. Og i desember i fjor rapporterte israelske medier om økende press i Netanyahus regjering om å gjøre alvor av tidligere trusler om å kaste ut TIPH-observatørene fra Hebron. Dette ble selvfølgelig Utenriksdepartementet og utenriksministeren informert om.

Likevel ble det på Granavolden framforhandlet en regjeringsplattform som Harald Stanghelle presist har oppsummert som et «solid skulderklapp til Benjamin Netanyahus kompromissløse Israel». Regjeringsplattformens særskilte framheving av Netanyahus Israel var ikke bare usedvanlig dårlig timing – den var uttrykk for uklok og ubalansert norsk utenrikspolitikk.

I snart 80 år har vi levd med atomvåpentrusselen. De siste tiårene har et nett av ulike nedrustningsavtaler heldigvis bidratt til å redusere atomtrusselen, et åpenbart uttrykk for Knut Frydenlunds «en bedre organisert verden».

I dag må vi dessverre konstatere at atomvåpen igjen spiller en større rolle i internasjonal sikkerhetspolitikk: i Iran, i Nord-Korea og mellom India og Pakistan. Og de viktige nedrustningsavtalene brytes, noen forvitrer, sies opp.

Forhandlinger og diplomati med Nord-Korea er et langt bedre alternativ enn trusler og opprustning. Men Trump-administrasjonens forsøk på å få på plass en atomavtale med Nord-Korea undergraves av den samme administrasjonens oppsigelse av atomavtalen med Iran.

Når verden rundt oss endrer seg, må vi justere vår utenrikspolitikk. I dag er det maktpåliggende å intensivere norsk nedrustningspolitikk. Konkret handler en mer aktiv nedrustningspolitikk f.eks. om at Norge nå internt i NATO må arbeide for at et bortfall av INF-avtalen om mellomdistanseraketter ikke medfører en ny rustningsspiral, med utplassering av nye raketter og våpensystemer i Europa. Og internt i NATO må vi arbeide for å redusere kjernevåpnenes rolle i NATOs forsvarskonsepter.

En mer aktiv nedrustningspolitikk handler om igjen å sette søkelys på og dokumentere de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Og det handler om økt innsats for å bevare nedrustningsavtalene vi faktisk har i dag: ikkespredningsavtalen NPT, atomavtalen med Iran og START-avtalen mellom USA og Russland når den utløper i februar 2021.

Norge kan ikke gjøre alt. Men vi kan og bør gi vårt bidrag til arbeidet for en bedre organisert verden og en tryggere verden.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg vil i likhet med foregående taler uttrykke sterk tilfredshet med utenriksministerens redegjørelse. Jeg bemerket at opposisjonens lederskikkelse i utenrikspolitiske spørsmål måtte helt til Hebron for å finne noe å kritisere regjeringens utenrikspolitikk for, og det synes jeg er utmerket. Det er også en styrke for et lite land at vi kan ha brede og samlende både analyser og tiltak.

Redegjørelsen preges av at Norge står overfor vanskeligere utenriks- og sikkerhetspolitiske omgivelser. Verden er blitt mindre forutsigbar. Russland truer og undergraver med forskjellige midler den europeiske sikkerhetsarkitektur og andre lands demokratiske prosesser. Kina trer frem på den globale scenen med stadig større selvbevissthet og krav om økt innflytelse. I USA setter man selv spørsmålstegn ved det globale lederskapet og viljen til å forsvare den verdensordenen som landet selv har vært med på å bygge opp etter annen verdenskrig.

Krisene rett utenfor Europas stuedør har bitt seg fast. Regionale aktørers destabiliserende atferd fortsetter, og vi ser eksempler på at den rykker inn over Europas grenser. Takket være en målrettet innsats kommer det færre asylsøkere og irregulære immigranter til Europa og Norge.

Utviklingen skjerper kravene til norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Små og høyt utviklede land, som Norge, er de som taper mest hvis de sterkeste land treffer beslutninger over hodet på oss alle. Vi kan ikke lenger ta den internasjonale ordenen som har preget verden etter annen verdenskrig, for gitt. Norge er svært avhengig av andre land når det gjelder økonomi og sikkerhet. Derfor er det en konsekvent linje i vår politikk å styrke de internasjonale spilleregler som sikrer mindre stater, slik at man kan ivareta norske interesser.

Vi skal fremme våre liberale verdier. Derfor vil vi engasjere oss enda sterkere i det forpliktende internasjonale samarbeidet og arbeide for å reformere de internasjonale institusjonene hvor vi får sete og kan delta. Derfor har vi noe å bringe med til Sikkerhetsrådet, hvis vi blir medlem.

Vår EØS-avtale, som tilgang til EUs indre marked, er en avgjørende plattform for å ivareta norske interesser i Europa og globalt. Integrasjonen i det indre markedet skaper ikke bare muligheter for norske bedrifter – hver dag går tusenvis og hundretusenvis av sysselsatte til norske arbeidsplasser som er helt avhengige av denne markedsadgangen. Også vår felles velferd og høye offentlige forbruk hviler på denne forutsetning.

NATO og det sterke transatlantiske bånd mellom Norge og USA er helt avgjørende for vår sikkerhet. Vi skal derfor arbeide aktivt for å fastholde det amerikanske engasjement i Europa gjennom NATO. Det krever at vi intensiverer arbeidet også innad i Europa, og at vi investerer mer i vår felles sikkerhet. Styrkingen av EUs evne til å håndtere sikkerhetsproblemene i vårt eget nærområde vil være et viktig bidrag til transatlantisk, forbedret byrdefordeling.

De demokratiske prinsipper utfordres rundt omkring i verden. Ved skilleveien mellom demokrati og diktatur beveger en rekke land seg i den gale retningen. Menneskerettigheter, sivilsamfunn, religiøse mindretall, journalister og menneskerettighetsforkjempere er under press, og flere land setter spørsmålstegn ved om de basale menneskerettighetene er universelle eller bare et vestlig prosjekt.

Også innenfor EU utfordres basale rettsstatsprinsipper, og vi skal kjempe for å bevare og fremme våre liberale verdier. Det er ingen god broderhjelp i å la slike forhold passere upåtalt.

USA er Norges viktigste sikkerhetspolitiske allierte og garantisten for vår sikkerhet i kraft av NATO. De transatlantiske bånd utgjør hjørnestenen i ivaretakelsen av norske sikkerhetsinteresser, og det er avgjørende å fastholde det amerikanske engasjement i Europa gjennom NATO.

Dette betyr også at det er viktig at Norge lever opp til – sammen med de andre som var med på å avgi Wales-erklæringen – toppmøtet i Wales i NATO-regi i 2014, hvor medlemslandene forpliktet seg til å arbeide henimot bruken av 2 pst. av BNP på forsvar innen 2024. Nå leverer en rekke allierte disse bidrag fremover. Vi må derfor være innstilt på at presset for å øke forsvarsutgiftene ikke vil bli mindre.

Vi kan ikke la være å betale forsikringspremien hvis vi baserer oss på gjensidig støtte og gjensidig solidaritet fra andre land, som oppruster og bruker den avtalte ressursmengden til et felles gode, for å opprettholde sikkerhet og den sikkerhetsstrukturen vi har i Europa.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg tenkte bare jeg skulle markere at pressen ikke er så veldig interessert i hva vi har å si i denne salen. Jeg håper ikke det er et symbol på hvor lite vi har å si i verden – det kan jo hende – men jeg regner med at de følger intenst med på tv og på internett rundt omkring. Men det er hyggelig at folk på galleriet følger med på vår debatt, og at de er litt mer interessert enn journalister flest.

Jeg vil også starte med å takke utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse. Som hun påpeker, er internasjonal politikk i økende grad preget av uro og uforutsigbarhet. Ser vi bakover i tid, har Norge vært veldig heldig. Vår geografiske plassering har gitt oss tilgang til verdens viktigste ressurser samtidig som den samme plasseringen gjorde oss relevante og interessante i et sikkerhetspolitisk perspektiv.

Siden annen verdenskrig har vi levd og blomstret økonomisk innenfor en amerikansk-dominert verden. Det har brakt oss sikkerhet og økonomisk vekst og velstand vi alle har nytt godt av – også venstresiden, tross alle høylytte protester mot amerikansk imperialisme.

Vi vennet oss til at USA var verdens eneste supermakt, med sterke sikkerhetspolitiske interesser her hvor vi bor, og da var det også langt mindre risikofylt å komme med beskyldninger mot USA om misbruk av landets globale dominans.

En unipolar verden, med en dominerende supermakt som samtidig var vår venn, har krevd svært lite av Norge sikkerhetspolitisk. Det var forutsigbart og trygt å være norsk diplomat og utenrikspolitiker frem til murens fall – dersom man da ikke frivillig valgte å påta seg oppgaver som lå utenfor Norges naturlige sikkerhetspolitiske oppgaver.

Vi feiret alle det liberale demokratiets seier da muren falt. Mantraet var at det liberale demokratiet hadde seiret, og alle andre alternativer hadde spilt fallitt – «end of history». Men slik ble det ikke. Slik blir det for øvrig aldri.

De gamle spillereglene gjelder ikke lenger. Det gitte trygge er borte, og verden er i endring. USA er fremdeles verdens ledende og inntil videre eneste globale militære supermakt, men bildet endres raskt. Det har også USA innsett. USA endrer sitt fokus fra Europa og øker sitt nærvær i Asia og Midtøsten. Det er i dag her naturressursene og markedet finnes, og ikke minst er det her USA føler seg sikkerhetspolitisk konkurranseutsatt.

I dag er det mange tegn som tyder på at vi går mot en multipolar verden. Utfordringen er at denne kan leses på ulikt vis. Det som er helt sikkert, er at Norge og alle våre NATO-allierte må levere på styrkingen av våre nasjonale forsvar. NATOs kollektive forsvar må bli sterkere. Samtidig må denne styrkingen ikke finne sted ved opprettelsen av parallelle strukturer. Da risikerer vi det motsatte av det som er intensjonen. Ja visst får vi sterkere nasjonale forsvar, men vi risikerer samtidig mindre kollektiv solidaritet.

Oppbyggingen av nasjonale forsvar må skje i en felles forståelse om at vi bygger et kollektivt NATO. Et avgjørende poeng er at NATOs medlemsland forstår at et reelt kollektivt transatlantisk forsvar også inkluderer forsvarsindustrielt samarbeid. Europeisk alenegang på det feltet er et sikkerhetspolitisk sjansespill. Når det geopolitiske fokuset endres og USAs aktive militære nærvær i Europa ikke lenger er like selvsagt, må Europa bidra til å trygge transatlantiske bånd både i ord og handling.

Fremveksten av sterke udemokratiske autoritære regimer skremmer, ikke minst når disse krever et globalt spillerom. Samtidig må vi ikke være overrasket over at det skjer. Historisk er det slik verdens globale makt og innflytelse er blitt fordelt. Det er kun i vår levetid at det liberale demokratiet har stått sterkt.

Nye maktforhold og maktbalanser vil kreve mer av diplomatiet. Som en liten stat er det krevende, kanskje umulig, å bevare den nåværende verdensordenen. Som en liten stat må vi derfor være flinke til å lese tidens tegn og manøvrere. Vi kan ikke bare støtte oss til det bestående, men vi må tenke flere trinn fremover. Derfor er det viktig å ha gode diplomater som kan lytte, analysere og se muligheter for Norge i en ny tid. Vi må ikke gjenskape eller opprettholde fiendebilder basert på en tid som ikke lenger finnes, men bygge allianser og samarbeid som gir oss nye muligheter. Det er også viktig å ha en god debatt her hjemme. Det er ingen som sitter med fasiten om hva som er Norges interesser på lang sikt, ei heller hvordan vi skal komme dit.

Det er imidlertid viktig at vi som nasjon tenker langsiktig. Man må eksempelvis gjerne ønske et styrket og samlet Europa, men sjansene for at det inntreffer, er svært små. Da bør vi heller ikke legge for mange egg i den kurven. EU er i dag splittet, og vi opplever enkelte statsledere som istedenfor å lytte til eget folk i realiteten gradvis bytter ut sitt eget folk, uten at en slik prosess ser ut til å fremme Europas interesser i særlig grad.

I dag vet vi ikke hvor brexit-historien ender. Kanskje blir det en ny folkeavstemning og et britisk ja til fortsatt EU-medlemskap. Det vil uansett skape dype sår innad i unionen og ikke minst i Storbritannia. Skulle britene imidlertid velge å tre ut av unionen, er jeg glad for at utenriksministeren har vært foroverlent med hensyn til å sikre Norges handelsinteresser. Jeg skulle gjerne sett at Norge på sikt kunne gå enda et skritt lenger og ta initiativ til etablering av en transatlantisk handelsavtale hvor USA, Storbritannia, Canada og kanskje også Island kunne ha inngått.

Det er ikke mulig å holde et utenrikspolitisk innlegg uten å nevne Kinas fremvekst, og det i seg selv er interessant. Kina har et stort potensial og skyhøye ambisjoner. Tidligere fokuserte man på det enorme markedet Kinas store befolkning utgjør, i dag er Kina en global aktør som vil kunne sette dagsorden i mange tiår fremover. Kinas «Belt and Road Initiative» vil dersom det lykkes, skape et potensial for økonomisk vekst i en rekke land som tidligere har fått lite oppmerksomhet. Det vil samtidig endre det geopolitiske bildet. Kina vil få større anledning til å forme verdensordenen. Lojaliteter vil kunne endres.

En av utfordringene er at økonomisk vekst ikke nødvendigvis er avhengig av liberale frihetsverdier. Snarere tvert imot: Kinas styrke har vært nasjonalt samhold og disiplin, ikke frihet og pluralisme. Men de aller fleste har uansett fått det materielt sett bedre. I et slikt perspektiv er det viktig for Norge å forvalte vårt forhold til Kina på best mulig vis. Det har denne regjeringen gjort. Selvsagt skal Norge fremheve de liberale frihetsverdiene vårt styresett er tuftet på, men vi skal ikke belære. Vi skal sågar lære.

Samtidig må vi være oppmerksomme på og ta våre forholdsregler når det gjelder Kinas økonomiske ambisjoner innenfor cyberteknologi. Utfordringen med en slik utvikling og eventuell overvåking er at den er usynlig for folk flest. Det er derfor også vanskelig å overbevise folk om hva vi eventuelt utsettes for.

Russland er en gammel stormakt som insisterer på å bli regnet som en. Det er viktig å anerkjenne at Russland er en del av Europas historie og kultur. Russland er et enormt land og har ben i flere verdensdeler. Den politisk korrekte linje er å fordømme Russlands militære bevegelser. Og la meg understreke: Det er ingen som applauderer militær aggresjon. Det betyr imidlertid ikke at man ikke kan forstå Russlands handlemåte. Igjen gjelder det å sette seg inn i andres situasjon, og ikke minst gjelder det å tenke på hva som best gagner vårt eget land på sikt. Det er i år 75 år siden Den røde armé frigjorde Finnmark. Vi må opprettholde et godt naboskap og ha en god dialog på politisk nivå. Alternativet er verre.

Uansett må vi ikke glemme at alle verdensordener har én ting til felles, og det er at de forsvant.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Fyrst takk til utanriksministeren for ei breittfemnande og viktig orientering til Stortinget om utanrikspolitikken og stoda.

Eg er samd med utanriksministeren i at me skal sikre Noreg og vårt lands interesser med ei klar transatlantisk forankring. Noreg er ein del av Europa, og Noreg skal ha eit tett samarbeid med Europa. Samstundes er Senterpartiet skeptisk til å underleggje seg EU i større grad, slik regjeringa på mange område ynskjer.

Representanten Anniken Huitfeldt åtvara i sitt innlegg mot å rokke ved EØS-avtalen – ein avtale som har utvikla seg i ei heilt anna retning og med mykje større integrasjon til EU enn Huitfeldts partifelle Gro Harlem Brundtland gjorde greie for då avtalen skulle inngåast. Han er blitt den dynamiske avtalen Senterpartiet åtvara mot, og som partiet vårt vart latterleggjort for av stortingsfleirtalet.

ACER, EUs finanstilsyn og tilslutning til European Defence Agency, EDA, er døme der Senterpartiet har vore, og er, usamd med regjeringa. Det er område der Noreg gir frå seg langt meir makt til EU enn det ein drøfta då EØS-avtalen vart inngått, og det svekkjer det norske folkestyret.

I saka om EDA, European Defence Agency, er NATO sjølv særs kritisk. Den franske presidenten Macron har sagt at dette skal vere ein styrke som skal kunne motstå sjølv USA ved behov. Er dette i tråd med at me skal sikre Noregs interesser med ei klar transatlantisk forankring?

Den globale orden er i uorden – sa Rune Jakobsen, sjef FOH, Forsvarets operative hovedkvarter, for eit par veker sidan. I lys av dagens tryggleikspolitiske situasjon, med eit stadig kaldare forhold mellom aust og vest, er det ikkje forsvarleg å eksperimentere med dei tryggleikspolitiske rammene Noreg har. Me må stå saman med våre allierte i NATO og ikkje byggje parallelle strukturar. Eg er glad for at utanriksministeren eksplisitt seier at ho føreset at det ikkje vert parallelle strukturar mellom NATO og EDA. Samstundes fekk eg eit noko anna inntrykk i den saka i førre veke på ein konferanse i Bucuresti, der EUs utanrikspolitikk og forsvarspolitikk vart drøfta. Der kom det fram at den norske regjeringa arbeider for at Noreg skal slutte seg til dei ulike delane av EUs nye forsvarsallianse og hærstyrke så breitt som mogleg. Stortinget må få ei tydeleg orientering om denne viktige saka snarast.

Senterpartiet støttar regjeringa i si prioritering av auka alliert nærvær i Noreg. Baseerklæringa av 1949 ligg fast og skal setje rammene for norsk tryggleikspolitikk. Samstundes har me vore, og er, kritiske til at det kjem allierte inn samstundes som me reduserer eiga militær evne. Det vert hevda at me snart har fleire allierte enn norske soldatar i indre Troms. Og medan det er semje om at allierte både kan øve og nytte norsk luftrom, må det ikkje vere tvil om at norsk basepolitikk ligg fast, og han kan ikkje endrast utan føregåande debatt i Stortinget. Me må byggje opp det norske forsvaret og sikre eit robust fyrstelinjeforsvar basert på norske soldatar. Me skal ynskje allierte velkomne, men dei kan ikkje ta over Noregs oppgåver, og spesielt ikkje i den sikkerheitspolitiske situasjonen som er internasjonalt i dag.

Det same gjeld den maritime strategien, der vedtaket om å leggje ned flybasen på Andøya har ført til og vil fortsetje å føre til ein dupp i operativ verksemd. Med den auka maritime dimensjonen i Nord-Atlanteren vil eg tru at utanriksministeren meiner oppretting av den amerikanske andreflåten. Noreg sitt maritime nærvær i nord er ikkje godt nok, slik situasjonen er i dag, sjølv om det er positivt med eit auka tal seglingsdøgn av strategiske kapasitetar. Utfordringa gjeld spesielt manglande helikopterkapasitet på kystvakt og fregatt og kapasitet på overvakingsfly.

Me ser ei stadig meir globalisert verd. Utviklinga berre dei siste tjue åra, spesielt med internett, har knytt verda tettare saman. Me skal ikkje jobbe imot globalisering og digitalisering. Me skal ynskje det velkomen. Samstundes skal me ha ei medviten haldning til det. Saka med Huawei og 5G-nett viser kva utfordringar me kan få med den nye teknologien som kjem. Det er viktig at me tek debattane og gjer vedtak som har teke føre seg problemstillingane som globaliseringa kan føre til.

FN gjer ein særs viktig jobb i dagens internasjonale samfunn, og Noreg må prioritere FNs viktige arbeid. For kvart år som går, kjem me nærare fristen for når berekraftsmåla skal innfriast. Verdsbanken har sagt at å fokusere på småskalabønder har best effekt for å redusere fattigdom. Noreg har eit stort potensial i å auke nettopp innsatsen på dette området. Det er eit område som er altfor lite framme, òg i lys av dei klimaendringane me ser i dag – klimaendringar som vil føre til at store område vil verte ubrukelege for matproduksjon, ei utvikling som igjen kan føre til migrasjon av eit omfang som gjer dagens migrasjon til berre eit førevarsel om det som kan kome. Me er nøydde til, som eit land som vert høyrt i den internasjonale dialogen, å lyfte både klimaendringar og beredskap innanfor vatn, matsituasjon, medisin og helse endå høgare på dagsordenen.

Brexit har ført til ein stor debatt òg i Noreg. Me har vore klar over at det kunne oppstå ein hard brexit i snart to år no. At regjeringa dei siste vekene har levert fleire hastesaker til behandling, er kritikkverdig. Dette er saker som vi kunne ha kome inn i tidlegare og med det forhindre ei hastehandsaming. Kommunikasjonen frå regjeringa si side rundt brexit kan tyde på at dei har utsett å gjere noko i håp om at brexit ikkje skal skje. Eit døme er statsministeren si uttale i juni 2016, der ho eksplisitt åtvara britane mot å forlate EU.

Det har no oppstått unødvendig uro i Noreg om brexit på grunn av at regjeringa lener seg på EU og heile vegen ventar på kva EU skal gjere. Regjeringa kunne fått på plass bilaterale avtaler med Storbritannia, lik dei me no må hastebehandle i komitear. I Prop. 45 LS for 2018–2019 viser dei m.a. til at me kan få ein svikt i legemiddelindustrien. At regjeringa fyrst no kjem på bana og informerer Stortinget om dette, er ikkje forsvarleg, og det tyder på at ein sjølvsagt ikkje har vilja at brexit skulle skje, men at ein òg skuvar på viktig informasjon i håp om at det nettopp ikkje skal skje ein brexit.

Det er store spenningar i den globale familien. Det aller største trugsmålet mot menneskeslekta er potensiell bruk av atomvåpen. Sist såg me det i Kashmir, der Pakistan og India, som begge har atomvåpen, nyleg var i sterk konflikt. Den har heldigvis roa seg noko i dag, men kan blusse opp igjen. Noreg leiar FNs ekspertpanel om verifikasjon av nedrusting, eit organ der atomvåpenstatar sit saman med statar som støttar forbodstraktaten. I haust trer Noreg inn i styret i IAEA, ein viktig organisasjon for å hindre spreiing av kjernevåpen. Noreg sit med andre ord sentralt plassert. Det er difor trist at regjeringa og Arbeidarpartiet saman røysta mot at Noreg bør arbeide for atomnedrusting gjennom å underteikne FNs traktat for avskaffing av atomvåpen.

Fleire har i dag teke opp den usikkerheita og uroa som har breitt seg i den globale familien dei seinare åra. Det er viktig, som det òg har vore understreka frå fleire, at me står saman om dei store linjene og dei viktige sakene. Me er eit lite land, men me har ei sjølvstendig røyst i verda. Me vert høyrde. Me er ei lita forsvarsmakt, me er ei stor humanitærmakt, og me har god tradisjon for òg å arbeide for fred. Eg håpar etter kvart som tida går, at Noreg kan gjere ein endå større innsats for å sikre oss mot det aller største trugsmålet mot menneskeslekta, nemleg at atomvåpen vert tekne i bruk. Det krev større mot frå regjeringa og Arbeidarpartiet, og at ein kan slutte seg til FNs traktat for avskaffing av atomvåpen og ha ei endå tydelegare røyst, både i NATO og i andre internasjonale forum der me er til stades, for å sikre fred og stabilitet òg i tida som kjem.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg vil takke utenriksministeren for redegjørelsen, men samtidig si at jeg nok synes hun framstår vel mye som analytiker og lite som politiker. Når en hører redegjørelsene for regjeringens utenrikspolitikk, er det iblant slik at en tar seg i å undre litt over hva Norge egentlig vil bl.a. med denne plassen i Sikkerhetsrådet som det er så viktig for regjeringen å sikre seg. Hva er det Norge egentlig vil i denne verdenen som er i så stor forandring?

Jeg synes også at redegjørelsen ganske klart avdekker det som er det store paradokset i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk for tiden, nemlig at alle er veldig raske med å erkjenne at verden forandrer seg i høyt tempo, at det vi er vant til, ikke lenger gjelder, men så er nesten like raske til å slå om til vanetenkning når det gjelder de politiske svarene.

Vi er altså i en situasjon hvor vi tydelig kan se USA bevege seg bort fra Norge, vende ryggen til det som er Norges interesser som liten stat på en rekke områder. Det gjelder handelskrigen, det gjelder klimapolitikken, og det gjelder vår fundamentale interesse i en mest mulig regelstyrt verden basert på et sterkt FN og et sterkt multilateralt samarbeid. Også på det området ser vi – og det skal jeg komme tilbake til – at USA undergraver samarbeidet i verden. Det kom nyheter senest i dag om amerikansk testing av to nye INF-stridige raketter.

Mens alt dette skjer, beveger Norge seg nærmere USA i sikkerhetspolitikken – gjennom måten en har plassert amerikanske soldater på norsk jord på, gjennom måten en fortsetter å delta i amerikanske kriger i utlandet på. Norsk sikkerhetspolitikk bør basere seg på å stå utenfor stormaktskonflikter og jobbe for en regelstyrt verden. Da er det et paradoks samtidig å flytte seg nærmere og bli mer avhengig av et USA som går i en annen retning. Det er et paradoks at vi fører en politikk som kan bidra til økt spenning i nordområdene, og at regjeringen med god hjelp av Arbeiderpartiet fører en politikk som undergraver FNs arbeid for atomnedrustning gjennom forbudsavtalen.

Jeg har lyst til å nevne det budsjettforslaget som er fremmet i Washington av Trumps regjering, hvor man går inn for et fullstendig kutt av amerikanske bidrag til UNICEF og en utradering av amerikansk støtte til en rekke andre FN-organisasjoner – det i en situasjon der UNICEF, FNs barneorganisasjon, er dypt involvert, bl.a. i arbeidet med å avhjelpe sult blant barn i Jemen. Vi snakker om dype kutt i FNs fredsbevarende operasjoner, altså en massiv undergraving av den FN-innsatsen som Norge mener er så viktig, både for å skape utvikling i verden og for å sørge for at vi har en verden basert på samarbeid. Det gjør at alle de høystemte erklæringene om verdifellesskap, våre viktigste allierte, osv., klinger mer og mer hult.

Noen ord om brexit til slutt: Jeg registrerer at det er en del på høyresiden som prøver å ta usikkerheten rundt brexit til inntekt for sitt syn i vår hjemlige debatt om EØS-avtalen. La meg derfor bare minne om at brexit og den norske EØS-debatten kommer fra to helt forskjellige steder, drevet fram av helt forskjellige krefter. Den norske EØS-debatten har vi på grunn av den store uroen på arbeidsplassene, en uro som kommer nedenfra i det norske samfunnet, og som norske politikere burde ta på større alvor enn i dag. Det er også slik, når vi ser på det som skjer mellom Storbritannia og EU i dag, at det er ganske åpenbart at kaoset er på britisk side, knyttet til den ustabile situasjonen i parlamentet og det vanskelige spørsmålet rundt irskegrensen. Jeg vil derfor advare mot å trekke lettvinte slutninger rundt hvor vanskelig det måtte være å få til forhandlinger om nye samarbeidsformer i framtiden ut fra den svært spesielle situasjonen som er i Storbritannia i dag. Det er også grunn til å minne om at det det forhandles om nå, er en skilsmisseavtale, mens den endelige ordningen der man forhandler framtidig samarbeid mellom EU og utenforland, fortsatt ligger et godt stykke inn i framtiden, og det er først da vi vil se hva brexit faktisk vil bringe med seg for Europa.

Terje Breivik (V) []: For å begynna der førre talar slutta: Det er på mange måtar nesten profetisk at me har debatten om utgreiinga frå utanriksministeren same dag som det britiske underhuset vil vedta ei utsetjing av brexit, etter sjølve å ha røysta ned alle avtalealternativa. Landet som gjennom John Locke og John Stuart Mill var opphavet til den klassiske liberalismen, har no vendt seg i ein fallande spiral av utryggleik, nasjonalisme og eit «blame game» om kven som har ansvaret for det uføret britane har hamna i.

Då Noreg vart uavhengig, var det med god hjelp frå Storbritannia. Me følgde britane inn i NATO, og då me gjennomførte den fyrste folkerøystinga om EF-medlemskap, var grunnen at britane hadde bestemt seg for å forlata EFTA til fordel for EF.

I dag er eg glad for at me ikkje lenger følgjer lina til Storbritannia. Mange på brexitsida trudde at uavhengigheit av EU ville gje dei ei ny leiarrolle i verda. Resultatet er eit Storbritannia som har gått i seg sjølv, sagt frå seg dei fleste leiarambisjonane og strevar med å sjå ei framtid som ikkje medfører isolasjon og marginalisering. Den britiske økonomien opplever den svakaste veksten på seks år, og nyinvesteringar lèt venta på seg. Dette er viktig å hugsa når me i Noreg fører EØS-debatt. Før folkerøystinga i Storbritannia skreiv den gode nestleiarkollegaen min, Ola Elvestuen, at britane ikkje burde sjå til den norske løysinga, dei hadde det betre i EU enn utanfor. I dag verkar den norske løysinga som eit glansbilete, samanlikna med hengjemyra britane er i.

Nesten heile opposisjonen er i dag kritiske til EØS. Me har høyrt Senterpartiet, SV og Raudt, som òg vil melda oss heilt ut av avtalen. Deira håp er jaget til britane etter ein frihandelsavtale. Det vil vera eit betre alternativ enn EØS-avtalen, hevdar dei. Dette er verdt å merka seg. Opposisjonen har altså ingen kvalar med å kasta Noreg ut i det kaoset britane no opplever. Eg håpar den dagen aldri kjem, men me kan takka opposisjonen for dagens EU/EØS-debatt.

Det er ikkje tvil om at EØS er ein stor fordel for Noreg. Me har eksklusiv tilgjenge til ein enorm nærmarknad. 80 pst. av varene og tenestene er eksporterte til EU, 60 pst. av importen kjem frå EU. Avtalen gjev tilgjenge til samarbeidsprogram me elles kunne sett langt etter.

EØS er utvilsamt det viktigaste verktøyet me må ha for ein offensiv distriktspolitikk. Det er i distrikta – på Stord, i Eid, på Kongsberg – me finn industrien og næringslivet som skapar flest arbeidsplassar, som bidreg til dei største eksportinntektene, skattegrunnlaget, velferdssamfunnet og til at det er grunnlag for livskraftige lokalsamfunn. Det er heilt viktige, heilt avgjerande distriktsarbeidsplassar som fyrst og fremst tapar om draumen til opposisjonspartia skulle verta røyndom.

Like viktig: Samarbeidet med EU gjennom EØS er heilt avgjerande for å løysa miljø- og klimautfordringane verda slit med. Som eit føregangsland i EØS kan me har innverknad på den største økonomien i verda og vera del av noko større enn oss sjølve.

Når Senterpartiet tek til orde for å la bilen stå på tomgang, er det sikkert fordi dei ikkje har same ynske om å vera leiande i klima- og miljøsatsinga i EU – fair enough. Men slik kan ein ikkje tenkja. Skal me ta vare på naturen, omgjevnadene og eit klima utan ekstremvêr, må me tora å satsa i fellesskap.

Me lever i ei tid då liberale verdiar som toleranse, mangfald, fridom, fellesskap og internasjonal solidaritet er under press. Tanken om å vera seg sjølv nok har medvind. I Europa ser me igjen konturane av eit nytt jarnteppe, ikkje for å stengja folk inne, men for å halda dei ute. Tek me med autokratane i Beijing og Moskva, illiberale leiarar i Polen og dagens bebuar i Det kvite hus, er det ikkje mindre forpliktande internasjonalt samarbeid Noreg og verda har behov for, men meir.

Sosialliberale Venstre vil sjølvsagt vera ein pådrivar og garantist for at ei slik haldning vert omsett til handling. Og me heiar like sjølvsagt på ein utanriksminister som så medvetent og energisk forfektar same haldning og syn.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Det er tverrpolitisk einigheit om at dette var ei god og grundig utgreiing. Det er ei utgreiing som tydeleg legg fram dei verdiane me ønskjer skal prege utanrikspolitikken, og som er klar på at Noreg fortset arbeidet vårt, som har gått føre seg over fleire tiår, for ein betre organisert verdsorden. Og som òg representanten Navarsete sa: Me har ei sjølvstendig og viktig røyst. Me er ikkje det største landet, men me blir likevel lytta til.

Eg synest det var veldig viktig og riktig det utanriksministeren sa i si utanrikspolitiske utgreiing, og eg har lyst til å sitere det. Ho seier her:

«For å løse globale utfordringer, trenger vi at USA – verdens største økonomi og militærmakt – viser mer forutsigbart lederskap på demokratiske verdier, handelspolitiske løsninger og klima.»

Hadde me gått nokre år tilbake og tenkt at ein utanriksminister skulle kome med denne typen ord frå Stortingets talarstol i den utanrikspolitiske utgreiinga si, ville me vore forundra. Men i 2019 er det både riktig og veldig viktig at nettopp det skjer.

Eg trur me såg bildet frå G7-møtet i fjor sommar, eit bilde av Angela Merkel som lener seg fram i konfrontasjon med ein sitjande Donald Trump. Kva som føregjekk, veit ikkje eg, men det eg veit, er at Merkel og Trump står for veldig forskjellige verdssyn og haldningar til politikk. I staden for samarbeid og internasjonale avtalar vil Trump ha ei verd der statane ordnar opp seg imellom. USA satsar på å vinne fram med eigen styrke, heller enn å ha allierte.

Eg har òg lagt merke til den måten Trump har omtalt andre statsleiarar på, bl.a. statsminister Trudeau frå Canada, som han skjelte ut da dei hadde ueinigheit om Trumps nye tollkrav, mens han i Voice of America har omtalt nordkoreanaranes leiar som dyktig og omsorgsfull. Og han har omtalt Russlands Putin og Filippinenes Duterte og Saudi-Arabias kronprins Mohammed i veldig rosande ordelag. Det er ingen tvil om kor eg meiner Noreg må stå i den konflikten som Angela Merkel og Donald Trump i realiteten utviser. Me må stå for meir samarbeid i verda, fordi me har globale utfordringar som treng nettopp meir samarbeid.

I den samanhengen er det òg interessant å følgje brexit-diskusjonen som går føre seg i desse dagar i Underhuset. Når representanten Navarsete er kritisk til det regjeringa gjer, må eg seie: Det har ikkje vore lett å vite kor britane landar. Det eg har lagt merke til, er at me har ein utanriksminister som faktisk no har sikra at me har ei løysing – uansett utfall. Det meiner eg er bra. Og det å kople den diskusjonen som er om brexit heilt bort frå EØS-avtalen i Noreg, meiner eg òg blir gale. For me ser jo no – kva er eigentleg alternativa for britane? Det er 25 år sidan EØS-avtalen trådde i kraft. Eg kan konstatere at Kristeleg Folkepartis veg blei Noregs veg, og EØS-avtalen har tent oss vel. Det er få politiske saker Kristeleg Folkeparti har fått så mykje honnør for som den, for at me har vist veg.

Så har eg lyst til å seie: EØS-avtalen er ikkje perfekt, men det gjeld jo òg – det har eg lyst til å seie – alle dei andre alternativa til EØS. Ein finn ikkje det perfekte i dette.

Så vil eg òg kommentere det som komitéleiaren nemner om Israel. Eg opplever at det har vore brei einigheit i Noreg om at det er uheldig at styrken blir trekt ut av Hebron, men eg les Granavolden-plattforma slik at nettopp me skal ha god dialog med begge partane i Midtausten. Det er vårt ønske, og eg vil seie at det er enda viktigare etter at USA flytta ambassaden sin, at me har eit land som kan snakke med begge partar i Midtausten. Der har Noreg ei rolle.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg vil få takke for hyggelige tilbakemeldinger om redegjørelsen og for en god debatt så langt.

I min redegjørelse trakk jeg fram Knut Frydenlunds bok. Når vi i dag debatterer redegjørelsen her i salen, sitter Knut Frydenlunds sønn, en av våre gode og dyktige medarbeidere i Utenriksdepartementet, i losjen.

Jeg har lagt merke til at det er bred enighet om hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og stor enighet om hvilke områder som bør prioriteres.

Til komitélederens poeng om den tragiske flyulykken i Etiopia synes jeg det er et ganske godt, om enn tragisk, bilde på hvor tett verden er vevd sammen. Flyet hadde passasjerer fra svært mange land. Veldig mange jobbet i FN-systemet og i andre hjelpeorganisasjoner. Fra norsk side har vi opplevd tragedien ved å miste en av våre landsmenn i ulykken. Det forteller også noe om viljen til internasjonalt samarbeid, og jeg syns vi skal reflektere over at veldig mye av det vi snakker om i dag og som var tema for redegjørelsen, nettopp er hvordan vi kan styrke et internasjonalt samarbeid for å gjøre verden bedre.

Komitélederen pekte på viktigheten av å styrke både medier og domstoler. Det er jeg helt enig i. La meg legge til behovet for å styrke sivilt samfunn, som er under betydelig press veldig mange steder og som opplever både trakassering og utfordringer, og som gjør at sivilt samfunns kår er betydelig dårligere enn tidligere. Sivilt samfunn er helt avgjørende for utvikling av både demokrati og velstand.

På mandag, i forbindelse med min rundreise i Midtøsten, møtte jeg Einar Aas og noen av observatørene i styrken som nå er i ferd med å avvikles. Vi, sammen med de andre landene som utgjør denne styrken, har vært veldig klare på at vi beklager beslutningen Israel tok. Samtidig er vi veldig klare på at vi er der på invitasjon fra partene, og kan ikke opprettholde styrken dersom en av partene ikke ønsker vår tilstedeværelse.

Jeg vil gjerne kommentere brexit, men ikke brexit som sådan, for vi vet fortsatt ikke hvordan dette vil ende 15 dager før den fastsatte datoen for brexit. Jeg er noe i stuss over representanten Navarsetes påstand om at det kan virke som om regjeringa har utsatt å gjøre noe fordi vi håper brexit ikke vil skje. Er det noe regjeringa har gjort fra dagen for folkeavstemningen, er det nettopp å forberede oss på det som kommer til å skje, men uten å vite hva utfallet ville bli. Det er 15 dager til brexit, og vi vet fortsatt ikke utfallet.

Vi har informert Stortingets europautvalg og Stortinget i forbindelse med de halvårlige europaredegjørelsene om arbeidet regjeringa holder på med, hvordan vi ligger an, og ikke minst har vi brukt anledningen til å informere godt utad. Dette er et arbeid vi rett og slett ikke kunne gjort raskere, fordi vi er avhengig av en forhandlingsmotpart, Storbritannia, som jeg tror representanten Navarsete har en viss forståelse for, har andre ting å gjøre enn å forhandle med Norge om avtaler. På dagens europautvalgsmøte før vi startet denne debatten, informerte jeg om at den siste av avtalene vi har jobbet med, nemlig om varehandel, ble det enighet om i går. Vi har kommet så langt vi kan komme – på veldig mange områder lenger enn mange andre land – gitt de usikkerhetene som hersker på britisk side.

Europautvalget er også holdt løpende orientert om sakene. Saken om legemidler og potensiell legemiddelmangel orienterte jeg om i Stortingets europautvalg for flere måneder siden.

Utenriksredegjørelsen handler også i stor grad om hvordan vi operasjonaliserer norsk utenrikspolitikk, enten det gjelder menneskerettigheter, fred og forsoning, handel, europapolitikk eller sikkerhetspolitikk. Det var en gjennomgangstone i denne redegjørelsen.

Det er litt pussig at representanten Lysbakkens hovedpoeng var at USA vender Norge ryggen når det gjelder handel og klima, vår fundamentale interesse i en mest mulig regelstyrt verden. Dette var et hovedpoeng i redegjørelsen: Samtidig som vi på noen områder er uenig med USA om den veien de har valgt, bygger vi videre på det nære og gode samarbeidet vi har på andre områder, kanskje spesielt når det gjelder sikkerhetspolitikk.

Jeg mener det er en styrke at hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk har den graden av enighet som den har, og jeg synes dette har vært en god debatt så langt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) []: Utenriksministeren har vært forsvarsminister, men hun møter fortsatt på NATOs utenriksministermøte. Nok en gang er det, i forkant av et Høyre-landsmøte, opprør i Høyre blant folk som mener det brukes for lite på forsvar. Andelen til forsvar gikk ned fra i fjor til i år, og statsministeren sier til Dagbladet at dette er en marginal nedgang.

Er utenriksministeren enig i at nedgangen er marginal? Møter hun forståelse blant våre NATO-allierte for at vi faktisk går motsatt vei av det som er NATOs mål om 2 pst. av BNP til forsvar?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Etter mange års nedbygging og reduksjon av forsvarsbudsjetter valgte denne regjeringa å gå inn med et stort løft for Forsvaret og budsjettene. Siden 2013 og til og med 2019 har forsvarsbudsjettene økt reelt med 30 pst. Det er en betydelig økning.

Det er helt riktig, som representanten Huitfeldt påpeker, at statsministeren i et intervju i Dagbladet forteller noe om vanskeligheten med å nå målet. Det mener jeg er en helt realistisk tilnærming til at vi har sluttet oss til målet, i likhet med alle andre NATO-land. Vi jobber for å nå det. Premisset for den neste langtidsplanen er at vi skal bevege oss ytterligere i retning av målet.

Samtidig er det bemerkelsesverdig at dette spørsmålet kommer fra et parti som ikke har gjort noe i sine alternative budsjetter for å bringe oss nærmere dette målet. Hadde det vært sånn at Arbeiderpartiet eller andre partier på Stortinget hadde lagt inn de cirka 20 milliardene som trengs, ville denne kritikken, eller dette spørsmålet, hatt en viss troverdighet, men vi er ikke der – det er ingen vilje til å prioritere dette fra Arbeiderpartiets side.

Anniken Huitfeldt (A) []: Det er jo dette som er forskjellen på Høyre og Arbeiderpartiet i forsvarspolitikken. Hvis vi ser på det som var budsjettforslaget vårt, som var basert på Forsvarsdepartementets beregninger, klarte vi å bevege Norge i retning av 2 pst. Dette er også bakgrunnen for at ikke bare jeg reagerer – forsvarsvenner reagerer, og forsvarsfolk i Høyre reagerer. Høyre er ikke lenger et forsvarsparti.

Jeg registrerte at utenriksministeren ikke svarte på spørsmålene mine, og de var helt konkrete:

  1. Er utenriksministeren enig med statsministeren, som mener at dette er en marginal nedgang?

  2. Møter utenriksministeren forståelse blant sine kollegaer i NATO for at vi kan bevege oss bort fra 2-prosentmålet?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Det er for så vidt interessant at vi står her og diskuterer forsvarsbudsjetter i forbindelse med en utenrikspolitisk redegjørelse, men det gjør jeg selvfølgelig gjerne.

Representanten Huitfeldt sier at dette er forskjellen på Høyre og Arbeiderpartiet i forsvarspolitikken. Nei, dette er forskjellen på Høyre og Arbeiderpartiet i forsvarspolitikken: 30 pst. i reell økning i forsvarsbudsjettene, en tydelig satsing på investering i nye kapasiteter, som bringer oss langt over 20-prosentmålet – vi er nå på ca. 28 pst. i investeringer – og et tydelig lederskap for reformer i NATO og et tydelig lederskap på å være NATO i nord.

Prosentmål er én viktig indikator. NATO har sluttet seg til en ordning der vi skal bevege oss mot å nå 2-prosentmålet innen 2024. Selvfølgelig avhengig av sin økonomiske vekst er det flere land som vil oppleve at det gir ulike utslag på prosentmålet. Vi har en god økonomisk vekst i Norge. Det har også tillatt at vi nå har gjort store investeringer nettopp gjennom forsvarsbudsjettet. Det har vært viktig både for å bevege oss i retning av målet og for å bidra til styrking av NATO.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Den 11. februar melde NTB at Liam Fox, utanriksministeren i Storbritannia, og Guy Parmelin, økonomiministeren i Sveits, hadde underteikna ein handelsavtale mellom Sveits og Storbritannia. Den skal gjelde viss dei går ut av EU, slik som det er tenkt.

EU gav vel òg Storbritannia eit klarsignal om at dei kunne forhandle med Noreg. Eg meiner det vart meldt i midten av september i fjor. Mitt spørsmål er: Kva er forskjellen mellom handelsavtalen til Sveits, som eg går ut ifrå at utanriksministeren er kjend med, og dei avtalane som Noreg no har inngått?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Først og fremst er forskjellen at Sveits ikke er med i EØS, og det betyr at rammebetingelsene for Sveits’ avtaler er annerledes. Det var også det som gjorde at Sveits ikke fikk unntak fra EUs beskyttelsestiltak når det gjelder stål og aluminium, mens Norge fikk det.

Vi har, i likhet med Sveits og andre land, forhandlet både avtaler for overgangsperioden hvis britene går ut med en avtale, og avtaler for et «no deal»-scenario. Det som har vært viktig for oss, har vært å videreføre så mye som mulig av det vi har i dag, så sømløst som mulig. Det er viktig fordi vi ønsker å ha et så nært forhold til Storbritannia som mulig, og at det får så få konsekvenser for norsk næringsliv og norske borgere som mulig, samtidig som vi må erkjenne at når britene har valgt å gå ut av EU og kommer til å gjøre det på et tidspunkt, vil det selvsagt få noen konsekvenser for både det handelspolitiske forholdet og forholdet generelt, fordi den tilknytningen vi i dag har gjennom EØS-avtalen, opphører.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg takkar for svaret.

Noreg og Storbritannia har eit godt handelssamarbeid, og me har eit veldig godt sikkerheitspolitisk samarbeid. Storbritannia er ein av våre viktigaste allierte, saman med USA.

Eg vil rett og slett spørje: Er det slik å forstå at EØS-avtalen kan stå i vegen for at Noreg og Storbritannia kan vidareutvikle det nære forholdet me har hatt både innanfor sikkerheitspolitikken og når det gjeld handelssamarbeid, kanskje spesielt knytt til fiskerisektoren?

Det ville òg vore interessant å høyre om utanriksministeren meiner det er rimeleg at EU skal oppretthalde kvotane sine innanfor landbruk og fiskeri når Storbritannia går ut. Det har vore uttrykt frå EUs side at dei uansett ser på dei kvotane som forhandla fram av EU, og at Storbritannia no må forhandle nye kvotar på eigen kjøl. Det får i så fall stor betyding for Noreg.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Til det siste først: Som jeg svarte i Stortinget for to–tre uker siden, skal artikkel 19-forhandlingene tas opp igjen når dagens avtaleperiode går ut – mot slutten av 2020. Det er ingenting i den nåværende avtalen som legger inn klausuler om at EU skulle ha færre medlemsland, til tross for at den ble inngått etter at folkeavstemningen for brexit var et faktum. Det var heller ingen føringer fra Stortingets side om at det skulle endres dersom Storbritannia gikk ut. Så den opprettholdes slik den er i dag, og så får man se hva som eventuelt reforhandles i framtida, når avtalen går ut.

Det er ingenting i EØS-avtalen som står i veien for å videreutvikle det nære forholdet vi har til Storbritannia, enten det gjelder sikkerhetspolitikk, eller det gjelder handel. Men vi må erkjenne at forholdet kan bli annerledes, fordi veldig mange av de handelsavtalene vi har i dag, går gjennom nettopp EØS, fordi Storbritannia, som EU-medlem, også er EØS-medlem. Det betyr at vi må forsøke å kompensere så mye som mulig når det bortfallet er et faktum, sånn at vi kan ha et så nært og tett forhold som mulig og et så godt handelspolitisk forhold som mulig.

Audun Lysbakken (SV) []: Siden det ble en debatt her som egentlig er et oppspill til Høyres landsmøte, vil jeg bare ønske utenriksministeren lykke til med å stanse urealistiske løfter om 2 pst. der, som verken Høyre eller Arbeiderpartiet kommer til å klare å innfri.

Det jeg hadde lyst til å spørre om, var noe annet. Det gjelder regjeringens reaksjon på de amerikanske FN-kuttforslagene. En rekke av dem er dramatiske for mange FN-organisasjoner som Norge har et nært forhold til. Kanskje vi skal begynne med UNICEF, der president Trump foreslår å radere ut hele den amerikanske støtten. USA har vært en helt avgjørende donor for UNICEFs arbeid, så det er en dramatisk situasjon.

Mitt spørsmål er: Hva er regjeringens reaksjon på det, og hva kan Norge gjøre for å bidra til å redde UNICEF?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Vi har reagert på en nokså bred måte mot disse kuttene. Det ene er at vi har markert vår politiske uenighet mot dem. Vi tok helt fra starten av aktivt del i det såkalte She Decides-initiativet, som handler om at man skal fylle opp en del av de uttrekkene USA gjør av penger fra en del av organisasjonene. Det gjelder særlig på området for seksuell og reproduktiv helse. Derfor har vi bl.a. økt grunnbevilgningen til UNFPA, som ett viktig tiltak. Vi har også tidlig bidratt med frivillige midler til reform av FN, som vi mener er helt avgjørende. 2019 er et avgjørende reformår i FN. Vi har også sørget for å styrke UNRWA, som er organisasjonen for de palestinske flyktningene, og betalt ut vår støtte i begynnelsen av året, både i år og i fjor, rett og slett for å bidra til at de har økt likviditet for å kunne tilby tjenestene de skal tilby.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg takker for svaret. Alt utenriksministeren nå sa, er jeg enig i og setter jeg pris på, men jeg skulle også ønske at regjeringen kunne si noe tydelig før Kongressen tar endelig stilling til de budsjettforslagene som nå er på vei, knyttet til de nå enda mer dramatiske kuttforslagene som er på bordet. Konkret gjelder det f.eks. UNICEF, FNs barneorganisasjon. Det er viktig at allierte land nå slår ring om disse organisasjonene og bidrar til å presse den amerikanske regjeringen.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: For det første mener jeg at vi grunnleggende sett overfor både USA og alle andre land må ha respekt for at det er nasjonalforsamlingene eller regjeringene i de ulike landene som selvsagt til slutt bestemmer hvordan deres budsjett skal se ut. Jeg tror nok også at behandlingen i Kongressen kan komme til å gjøre at ting vil se annerledes ut enn det vi har sett til nå. Vi har f.eks. sett at ett område, Verdens matvareprogram, har fått økte bevilgninger under Trump-administrasjonen. Så dette er ikke et entydig bilde.

Vi gir også klar og tydelig beskjed gjennom vår FN-delegasjon, naturlig nok, og vi sier ifra i diskusjonene med amerikanske myndigheter. Men vi ønsker også å bidra til at FN-organisasjonene utvider sin base av givere, slik at man ikke blir så avhengig av enkeltland, som en del er. Det handler ikke bare om USA; det handler også om flere andre land som er store givere i enkelte av organisasjonene. Hvis den støtten av ulike årsaker faller bort, enten på grunn av budsjetthensyn eller på grunn av politiske hensyn, blir organisasjonene veldig sårbare. Derfor er det viktig å ha flere ben å stå på, og derfor er det viktig, som Norge nå gjør, å bidra med finansieringen av reformer i FN, som er helt grunnleggende.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Martin Kolberg (A) []: Som flere allerede har vært inne på i denne debatten, peker utenriksministeren på en bekymringsfull utvikling i den internasjonale politikken. Det handler om verdiene av det forpliktende internasjonale samarbeidet. Jeg deler den bekymringen. For det er grunn til å minne om at i hele etterkrigstiden har det forpliktende samarbeidet og organiseringen internasjonalt vært grunnlaget for fred, forsoning og utvikling i Europa, men også i vårt eget land. For oss handler det om EØS-avtalen, det handler om NATO, og det handler om FN.

Det større europeiske samarbeidet skaper muligheter for Europas befolkning – muligheter til å skaffe seg arbeid, muligheter til å skaffe seg utdanning, muligheter for bedrifter til å videreutvikle teknologi, og framgang for alle. Men det er selvfølgelig slik at i mange av disse internasjonale organisasjonene er det fortsatt demokratisk underskudd, som skaper liberalistisk økonomisk utvikling, og som skaper ulikhet. Det er også en bekymring.

Jeg mener allikevel det er nødvendig å si i denne debatten at globalt samarbeid må være arbeidsverktøyet framover for å kunne takle økte konflikter og klimautfordringer og for å skape rettferdige systemer for internasjonale selskaper. De internasjonale selskapene kan i seg selv være en trussel mot demokratiet. Det er nødvendig at vi har internasjonale institusjoner som skaffer seg kontroll over disse selskapene ut fra et demokratisk prinsipp. Dette overnasjonale samarbeidet legger til rette for utveksling av varer og tjenester samt forflytting av mennesker og kunnskap – kunnskap om hverandre. Den frie bevegelsen av studiemuligheter og arbeidsmuligheter skaper mellommenneskelig forståelse, det gir oss bredde og fremmer vitenskap og kunnskap.

Dette gir lille Norge en mulighet til ikke å leve isolert, men som en del av det globale samfunnet. Men – og det er på mange måter mitt poeng i dette innlegget – de politiske ytterpunktene er i dag i sin sanne form isolasjonistiske. Hos dem ligger fremmedfrykten. De ser omverdenen som en trussel og ikke som en mulighet. Det krever ikke mot å se på verden som en trussel, men det krever stort mot å se på omgivelsene som en mulighet. Nasjonalistiske tendenser som skaper stengsler for slik forståelse, for utvikling av trygg mat, for innovativ teknologi og for diplomatiske løsninger må vi med full kraft kjempe imot.

Utenriksministeren hadde i sitt innlegg et utsagn som jeg vil sitere, litt i forlengelsen av det representanten Hareide sa. Hun sa:

«Samtidig er det bekymringsfullt at USA i mindre grad ser verdien av forpliktende internasjonalt samarbeid.»

Det er, mener jeg, en dramatisk setning fra en norsk utenriksminister. Hun understreker også vennskapet med USA, det har hun gjort senere i debatten også. Jeg er også enig i det; jeg er enig i begge disse to utsagnene. Men i likhet med hva flere har sagt i denne debatten: Det som er et helt nytt trekk, er den store bekymringen vi har for den utviklingen som USA representerer. Det handler om stormaktspolitikk. Det handler om å bygge murer. Jeg hadde aldri trodd at et ledende vestlig land skulle begynne å bygge murer. Vi har snakket om å rive murer, ikke om å bygge murer.

Det peker i retning av en internasjonal utvikling for en ledende stat i verden på den vestlige siden som vi må ha fullt fokus på, for hvis USA skal lede den demokratiske vestlige verden i en slik retning, er jeg veldig redd for at vi fort kan tape vår autoritet i verden, som vi har hatt helt siden annen verdenskrig.

Ingjerd Schou (H) []: Jeg vil også starte med å takke utenriksministeren for en god utenrikspolitisk redegjørelse, en redegjørelse fra regjeringen og en redegjørelse fra fire partier. Jeg merker meg også at komiteens leder, fra Arbeiderpartiet, gir ros til redegjørelsen. Noe mer urolig er jeg nok når jeg hører på det som eventuelt skulle ha utgjort en regjering fra opposisjonssiden. Hvordan skulle en slik utenrikspolitisk redegjørelse ha sett ut? Det har fra første stund spriket, de innleggene som kommer fra den siden.

Som utenriksministeren redegjorde for, ligger de lange linjene i norsk utenrikspolitikk fast. Vi skal arbeide for å få en bedre organisert verden, og det omfatter også de regelstyrte internasjonale samarbeidsorganene og institusjonene som vi har, som De forente nasjoner, NATO, EU, Europarådet og andre. Alle disse institusjonene er under et visst press i dag. Tydeligst og nærmest oss selv er kanskje brexit-prosessen, og vi aner ennå ikke hva resultatet og omfanget av den vil være. Men Dagens Næringsliv viste oss i denne uken et estimat om at nesten 1 000 mrd. dollar er i ferd med å flytte ut av Londons finansinstitusjoner. Senere i dag skal vi diskutere viktige tiltak for å sikre et best mulig forhold til Storbritannia også for Norges del etter en eventuell brexit. Overfor disse endringene er det viktig at Norge står samlet.

Jeg ser også fram til regjeringens stortingsmelding om Norges rolle og interesser i det multilaterale internasjonale systemet, som vil komme i løpet av våren. Der får vi anledning til å bredde nettopp tematikken innenfor det som går på disse multinasjonale og internasjonale organisasjonene.

For at Norge skal kunne slutte opp om nettopp disse institusjonene, er det viktig at vi har et stabilt stortingsflertall som slutter opp om de lange linjene i vår politikk. Det er ikke enkelt når det ikke engang er mulig å få ordentlig grep om hva som ville være opposisjonens utenrikspolitikk. Noe skyldes at det er et stort sprik mellom de ulike partiene i opposisjon, noe annet er at vi ser et Arbeiderparti som er uklare i flere viktige saker. Mellom de ulike opposisjonspartiene er det også et stort spenn, og på ulike måter bidrar de til å så tvil om i hvilken grad de slutter opp om Norges viktigste internasjonale relasjoner og allianser. Sosialistisk Venstreparti og Rødt ønsker å bryte løs fra NATO. SV og Senterpartiet vil undergrave EØS-avtalen. Arbeiderpartiet presses i så måte fra flere sider i nettopp disse spørsmålene. Det kan være verdt å minne om at distriktene er svært avhengige av EØS-avtalen og det næringslivet som vi har ute. Borregaard, i mitt fylke, eksporterer 95 pst. av sin produksjon, og halvparten, 50 pst., av den internasjonale eksporten er i EØS-områdene. Det kalles å gamble med arbeidsplasser i distriktene.

Hvis Norge skulle spille en konstruktiv rolle, må vi stå trygt i vårt viktigste internasjonale samarbeid. Vi må føre en aktiv europapolitikk, ha en sterk og forpliktende NATO-politikk og bidra til internasjonal innsats i en verden der mennesker rammes av nettopp konflikt og nød. Vi er mye svakere med en alenegang og på egen hånd. Sammen er det mulig å gjøre ting riktig. Vi kan jo tenke oss og spørre oss: Hvis vi ikke hadde hatt FN, hvis vi ikke hadde hatt Europarådet, hadde tiden vært inne, nettopp nå, til å etablere arenaer for samtale, for dialog, for sammen å bidra til en utvikling?

Institusjoner er under press, demokratier er under press. Menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper er under press. Det går an å spørre seg: Hvordan bygger man et land? Selv vi som har 204 – snart 205 – års erfaring med en grunnlov som vi fortsatt har, og som tydelig bidrar til at vi holder vårt demokrati i hevd og fortsatt utvikler det, er heller ikke ferdige.

Carl I. Hagen (FrP) []: Utenrikskomiteens leder, Anniken Huitfeldt, refererte til tidligere utenriksminister Knut Frydenlund og den store innsatsen han gjorde for Norge – noe jeg slutter meg til. Jeg vil imidlertid også nevne en annen, tidligere statsminister Lars Korvald – han sa at Norge er et lite land i verden. Jeg tror av og til det er grunn til å minne om det. Det hender jeg hører utsagn og synspunkter som hadde vært naturlig for en stormakt – og Norge er ikke en stormakt. Litt beskjedenhet i en del sammenhenger, tror jeg kunne vært ganske fornuftig.

Jeg er enig med utenriksministeren i at hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, og for meg er hovedlinjene det forpliktende samarbeidet vi har i NATO og EØS-avtalen. Det er de to hovedfundamentene. Da må vi også huske at vi er med i disse organisasjonene for å ivareta interessene til det norske folk, til våre velgere, til våre interesser, og ikke for at vi skal – la oss si – dytte våre meninger på veldig mange andre land rundt omkring i verden.

Da EØS-avtalen ble inngått, var EU noe helt annet enn det er i dag. Og det er enkelt for meg å innrømme at da EU ble utvidet med østblokklandene, skulle vi ha tenkt mye mer igjennom konsekvensene. De land som var i EU da vi inngikk EØS-avtalen, var veldig lik Norge – også når det gjaldt levestandard. Men da EU ble utvidet, ble forskjellene så store at vi skulle egentlig ha bedt om en overgangsordning, særlig når det gjaldt fri bevegelse av arbeidskraft, ikke på 7–8 år, men på 20–30 år. Mye av den sosiale dumpingen og hele debatten som har kommet etter dette, og uroen i mange land, tror jeg bl.a. er en av hovedårsakene til at vi nå har brexit. Den betydelige innvandringen til våre land med billig arbeidskraft, som ikke hadde samme krav til sikkerhet, skapte uro i arbeidsmarkedene våre – som vi fortsatt har. Vi skulle sett lenger frem i tid og vært mye mer interessert i en overgangsperiode.

Vi har opplevd at Norge har vært militært engasjert i andre land rundt omkring i verden i samarbeid med andre. Jeg tror en av lærdommene er at når vi gjør den type ting, må vi også ha en plan for hvordan vi kan avslutte det, en exit-plan, og ikke bare kaste oss inn noe. Vi må også vite hvordan vi skal komme ut. Det tror jeg også gjelder når vi vurderer å sette i verk straffereaksjoner fordi andre land gjør noe vi ikke liker, f.eks. sanksjoner. Da må vi også tenke igjennom: Hvordan skal vi kunne avslutte det? Hvor lenge skal vi holde på? Er det noen grunn til å tro at det vil virke å omgjøre beslutningen? Jeg tror det også er viktig, og jeg håper at utenriksministeren arbeider sammen med våre partnere i NATO for å prøve å finne en mulighet til å avslutte sanksjonene overfor Russland. Ja, det var ikke bra, det som skjedde, men jeg tror det er liten grunn til å tro at russerne trekker seg ut av Krim. Da må vi heller finne ut hvordan vi kan komme ut av denne situasjonen. Derfor er jeg også glad for at utenriksministeren så sterkt understreket betydningen av et godt forhold til Russland. Vi har mange felles interesser, vi har felles grense, og vi har et godt forhold.

Til slutt: Jeg synes ikke vi skal undervurdere folks nasjonalfølelse. Det er mange i Europa som er alvorlig bekymret over den migrasjonsbølen som har vært, som kan komme igjen, og som fortsetter. Det å snakke litt nedsettende om dem som føler frykt for det fremmede, som Kolberg gjorde, tror jeg ikke er klokt. Man skal aldri undervurdere styrken i folks kjærlighet til eget land, egen historie og de forholdene de har blitt vant til å ha i sitt land.

Leif Audun Sande (A) []: Eg òg synest statsråden heldt ei god utanrikspolitisk utgreiing, og eg er einig i det meste som vart sagt, både når det gjeld EU, EØS og anna.

Me treng EØS-avtalen. Det er den som gjer at me står på innsida av den indre marknaden, og som gjev oss ein heimemarknad på 560 millionar framfor 5,5 millionar. Det er det ein vesensforskjell på. Avtalen gjev oss moglegheiter for deltaking på ei rekkje samarbeidsarenaer saman med våre europeiske og nordiske vener, og han gjer at norske studentar, norske arbeidarar og norske pensjonistar kan bevega seg relativt fritt over dei europeiske landegrensene, om det er for å studera, for å arbeida eller for å reisa på ferie. Ingen andre land enn EØS-landa har dette nære, tette og fleksible forholdet til EU. Me har fått den avtalen me ønskte den gongen me inngjekk han.

Samtidig står EU overfor store utfordringar, og det nemnde statsråden kanskje ikkje så mykje om. EU er eit stort fredsprosjekt der mange land har gått saman i ein felles union, og der målet er å stå sterkare gjennom samarbeid, men òg å byggja einskap der det i utgangspunktet er ulikskapar. Problema ser me på fleire område, men i hovudsak består ueinigheita i kor stor grad EU skal utviklast i ei føderativ retning som eit liberalt rettssamfunn, eller om fellesdelen skal tonast ned og meir skal førast tilbake til nasjonalstatane. Denne utfordringa har EU hatt sidan organisasjonen vart etablert, og ho vil sikkert òg vera med vidare, men ho har ikkje vore så synleg som i dag.

I den seinare tida har me hatt fleire saker der desse motsetningane har vore oppe i dagen, og der fleire land har nekta å vera med på å praktisera vedteken politikk fordi dei ikkje aksepterer EUs rett til å fatta politikk på dei områda. Landa nektar å akseptera vedteken asyl- og flyktningpolitikk, at rettsvesenet skal stå fritt overfor politikken, at seksuelle minoritetar skal ha individuelle rettar, og at ulike NGO-ar skal kunna opptre fritt. Og der EU ønskjer å sikra borgarane sine liberale rettar, hevdar konservative leiarar at dette strir mot kulturen deira.

Konfliktane går mellom dei ulike politiske partia på europeisk plan, men òg innbyrdes i dei ulike partia. For eksempel i EPP, der Høgres søsterparti er med, har dei òg med det ungarske partiet Fidesz med Viktor Orbán i spissen, og han er ein av dei mest EU-kritiske leiarane som ein har i Europa. Han står i front for den nasjonalpopulistiske EU-kritikken.

I brevet sitt til Europas innbyggjarar skreiv den franske presidenten Emmanuel Macron at ikkje sidan den andre verdskrigen har me hatt så stor bruk for Europa som i dag, og likevel har Europa aldri vore meir i fare. Det er ikkje så vanskeleg å seia at han har rett i dette. Den største faren me står overfor, er nasjonalismen som i land etter land får sterkare fotfeste, både i aust og i vest. Til å kjempa mot dette treng me eit sterkare EU som kan sikra både fridom, vern og framsteg i ei urolig verd.

EU er så mykje meir enn den indre marknaden. Det handlar òg om å beskytta grenser og å forsvara vestlege verdiar som demokrati, fridom og det liberale rettssamfunnet. Og eg må seia at eg verkeleg håpar, til valet og framover, at dei kreftene vinn fram som vil utvikla eit demokratisk EU.

Til slutt vil eg seia litt til representanten Lysbakken, som nemnde at drivarane i brexit-debatten om EU og drivarane i den norske debatten er fundamentalt ulike. Eg ser ikkje den store ulikskapen. Eg ser at både når det gjeld brexit og nasjonal debatt, er det éin ting som er overordna, og det er ønsket om å frigjera seg frå overnasjonal styring. Så har ein arbeidsmarknaden, og alle veit at på arbeidsmarknaden er det upopulært med utanlandske arbeidstakarar i forhold til dei nasjonale. Det er noko ein spelar på – det spelar ein på i Storbritannia, der to tredjedelar av folk stemte for brexit fordi dei ville ha nasjonal kontroll over arbeidsmarknaden. Det spelar ein på i Noreg for å få oss lausrivne. Forskjellen er ikkje stor.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Hårek Elvenes (H) []: Jeg vil takke utenriksministeren for en innsiktsfull redegjørelse.

Både Knut Frydenlund og Lars Korvald er sitert her i dag. Jeg tror jeg må supplere med et sitat til fra Knut Frydenlund. Han sa i sin tid, på 1970-tallet: Norge er et lite land i en farlig verden. Det gjelder også i dag.

Europa er vårt kontinent. I år feirer EØS-avtalen 25 år, en avtale som har tjent Kongeriket Norge godt.

Senterpartiet vil ut av EØS-avtalen. Senterpartiet vil distansere seg fra Europa. Brexit er en påminnelse om hvilke problemer man kan påføre et land når man forlater et velfungerende samarbeid og gode institusjoner.

Når Senterpartiet vil erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale og tror at man kan oppnå like gode vilkår gjennom en handelsavtale som EØS-avtalen, forregner man seg. Handelsavtalen fra 1973 som Senterpartiet vil tilbake til, var en avtale som sikret tollfrihet for norsk industri, og det var det. EØS-avtalen omfatter noe langt, langt mer.

Dersom Storbritannia hadde muligheten til å oppnå en bedre avtale utenfor EU enn innenfor EU, hadde vel antakelig EU tilbudt Storbritannia et gullkantet papir. Og det er grunn til å minne om én ting til: Forhandlingsstyrken mellom EFTA-landene og EU er jo forrykket dramatisk i EUs favør etter at EØS-avtalen ble inngått.

Hvis man ser på det tidspunktet da man forhandlet frihandelsavtalen i 1973, var det elleve EFTA-land som forhandlet med tolv EU-land. I dag er det fire land igjen i EFTA, og EU består av 28 land.

Kombinasjonen av troverdig avskrekking og vilje til nedrustning og nedrustningskontroll har vært en lang linje i norsk utenrikspolitikk. En annen lang linje i norsk utenrikspolitikk har vært evnen til å stå sammen, særlig Høyre og Arbeiderpartiet, i grunnleggende sikkerhetsspørsmål.

Jeg ser med uro på et voksende Rødt, et voksende SV og et svekket Arbeiderparti. Denne maktforskyvningen på venstresiden i norsk politikk kan redusere muligheten for å inngå de viktige nasjonale kompromissene og den enigheten som har kjennetegnet Norge de siste 70 år på dette veldig viktige området for Norge. Det er intet ønske at Arbeiderpartiet skal reduseres til et parti der Arbeiderpartiet blir så usikker i sine strategiske valg at ikke dette vil være mulig å oppnå i framtiden.

NATO forblir en kjernefysisk allianse så lenge andre land har kjernevåpen. Vi har et felles mål, alle sammen, om en kjernevåpenfri verden, men forutsetningen er at alle land som har kjernevåpen, deltar i et nedrustningsarbeid.

Vi ser dessverre et Russland som er mer aggressivt og mer selvhevdende. Det gjelder også i våre nærområder. Vi ser et offensivt øvingsmønster. Russland har fornyet sin militære kapasitet i våre nærområder dramatisk hva gjelder både konvensjonelle våpen og kjernefysiske våpen. Norges forhold til Russland er preget av avskrekking og dialog. Avskrekking og fasthet er en forutsetning for å ha forutsigbare forhold i nordområdene. Vi er også genuint avhengig og opptatt av at på de områdene vi samarbeider med Russland, må samarbeidet vedvare på samme gode måte som i dag.

Til slutt må jeg bare benytte anledningen til å ta brodden av en konstruert problemstilling: det at de 750 U.S. Marines som nå øver i Norge, er en erstatning for norske hærstyrker. Det er – med respekt å melde – direkte feil. Dette er soldater som er i Norge på rotasjonsbasis. Vår sikkerhetsgaranti hviler på alliert forsterkning, og da er vi helt avhengig av at allierte soldater, dvs. amerikanske soldater, kan øve og trene i Norge.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Petter Eide (SV) []: I likhet med mange før meg takker jeg for redegjørelsen fra utenriksministeren, som jeg synes ga et bredt og fint bilde. Jeg oppfatter at hennes hovedbudskap er viktigheten av forpliktende internasjonalt samarbeid, samtidig som hun er bekymret for at det internasjonale rammeverk for hva som holder nasjoner sammen, er svekket. Disse to er budskapene.

Jeg deler det langt på vei. Skal vi få en fredelig verden, skal vi løse de store utfordringene, trenger vi definitivt sterke internasjonale institusjoner, og vi trenger lands vilje til å samarbeide med hverandre. Derfor er jeg selvfølgelig veldig bekymret over den retningen USA har tatt de siste årene. Jeg er også veldig bekymret over utviklingen av nasjonalistiske og proteksjonistiske bevegelser i Europa.

Representanten Ingjerd Schou kritiserer oss i SV for vår NATO- og EU-motstand. Den debatten får vi kanskje ta en annen gang, men hun kobler det mot at SV på bakgrunn av det skulle være mot internasjonalt samarbeid. Det er en fullstendig feilkobling. Vår kritikk av NATO og EU skyldes mangler ved NATO og EU, det skyldes ikke manglende interesse eller vilje til internasjonalt samarbeid. SV er veldig opptatt av en verden hvor vi trenger – og får på plass – sterke internasjonale organisasjoner. Vi skal løse de store problemene i verden, som klima, menneskerettigheter, ulikhet, fattigdom – migrasjon ikke minst. Da må vi ha forpliktende internasjonale og også overnasjonale institusjoner. Jeg tror representanten fra Høyre her heller bør rette noe av denne kritikken mot regjeringspartner Fremskrittspartiet, som spesielt innenfor migrasjonsområdet er mindre opptatt av internasjonalt forpliktende samarbeid.

Skal vi få til en verden der vi styrker menneskerettighetene, må vi også være modige og tørre å kritisere andre land. Derfor er jeg glad for at utenriksministeren har innkalt den iranske ambassadøren på teppet for den veldig alvorlige dommen mot menneskerettighetsadvokaten Nasrin Sotoudeh for noen dager siden. Hun fikk 38 år i fengsel og 148 piskeslag fordi hun hadde forsvart kvinners rett til å gå uten hijab.

Samtidig stusser jeg over at det tilsvarende mot til å kritisere et annet land ikke rettes mot Saudi-Arabia, mot Kina eller mot USA for deres mur mot Mexico, osv. Skal menneskerettigheter og folkerett styrkes, må det ikke være slik at næringslivsinteresser eller allianseforpliktelser hindrer oss i å rette kritikk også mot våre venner for deres brudd på menneskerettighetene.

Michael Tetzschner (H) []: Utover det faktum at representanten Hagen ikke siterte tidligere statsminister Korvald korrekt, var det allikevel den mer seriøse delen av hans innlegg som gjorde at jeg tegnet meg til et nytt innlegg her.

Jeg tror man tar for lett på den trusselen som Russland representerer overfor Norge og overfor Europa. Jeg vil bare å si at den striden man har hatt om Krim, nærmest er kulturelt betinget. Jeg tror vi må akseptere som et faktum at Russland utgjør den største militære trusselen i vår del av verden. Landet vurderes fortsatt til ikke å ville risikere en militær konfrontasjon med NATO, men Russland har ikke endret sin selvhevdende atferd i Østersjø-regionen. Det står klart at den politiske ledelse i Russland vil et annet Europa enn det som ble bygget opp i fellesskap etter Murens fall.

Listen av uakseptable handlinger er lang, hvor annekteringen av Krim bare er ett poeng. Det har også vært krigføring i Georgia, og deler av landet er fortsatt okkupert. Vi har sett aggresjonen i det østlige Ukraina. Vi har sett nervegiftattentatet i Salisbury. Vi ser fortsatt cyberangrep mot myndigheter og bedrifter, truende retorikk og øvelser, motvilje mot våpenkontroll samt ikke minst innblanding i valghandlinger og påvirkningskampanjer som truer demokratiske prosesser. Alt dette er midler som tas i bruk i undergravingen av den europeiske sikkerhetsarkitektur og de demokratiske prinsippene.

Globalt står Russland i opposisjon til den regelbaserte verdensordenen. De multilaterale organisasjoner og regimer anvendes i høyere grad til obstruksjon enn til konstruktivt samarbeid. Det russiske bruddet på forbudet mot landbaserte mellomdistanseraketter, den såkalte INF-avtalen, gir anledning til bekymring. Traktatens mulige sammenbrudd kan få vidtrekkende konsekvenser for europeisk – og også norsk – sikkerhet. I Syria støtter Russland et regime som har forkastet krigens lover, og som anvender kjemiske våpen mot egen befolkning.

Russland må ikke lykkes i å splitte det interne samholdet i Europa og på tvers av Atlanteren. Her skal EU og NATO fortsatt spille en sentral rolle. Derfor er det helt rimelig at regjeringen fastholder en sterk støtte til EUs økonomiske sanksjoner mot Russland. Disse sanksjonene er ikke totale, de er målrettet – går rett til ledelsen i landet. Hvis man skal lette disse, må det kobles mot en fredelig løsning, der partene etterlever Minsk-avtalen.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg tegnet meg en gang til på grunn av en del av de innleggene som er holdt knyttet til den norske EØS-debatten. Det ble sagt, bl.a. fra representanten Terje Breivik, at vi kan takke opposisjonen for dagens EØS-debatt. Det er feil. Dagens EØS-debatt er ikke noe som opposisjonen har funnet på, den kommer fra den norske fagbevegelsen. Hvis ikke de øvrige partiene snart er villige til å ta det som skjer i det norske arbeidslivet, på alvor, kommer den debatten til å komme sterkere og sterkere. Og jeg lurer jo på om Breivik snakker med fagforeningene i vårt felles hjemfylke, for hvis han hadde gjort det, hadde han sett veldig tydelig hvor denne debatten kommer fra.

Representanten Hareide sa at vi nå ser hva som er alternativet for Storbritannia. Mitt poeng innledningsvis var nettopp at vi ikke gjør det. Tiden vil fortsatt vise hva som blir systemet for samarbeid mellom EU og utenforland. Det som nå ligger på bordet, og som kanskje – kanskje ikke – blir vedtatt, er jo skilsmisseavtalen. Hvis en klarer å få en eller annen form for skilsmisseavtale i havn, da starter forhandlingene om en handelsavtale. Og da får vi svaret på disse tingene.

Den norske EØS-debatten kommer av omfanget av sosial dumping – på byggeplasser, i industrien, på veiene, i havnene og langt inn i offentlig sektor. Det vet jo representanten Leif Sande veldig godt, for han har selv sin bakgrunn fra fagbevegelsen. Derfor stusser jeg veldig på at han sier at det ikke er mulig å se forskjell på beveggrunnene for det britiske brexit og den norske EØS-motstanden. Hvis man ikke ser forskjell på de som leder an for den konservative EU-motstanden i det britiske parlamentet, altså overklassepolitikere som Jacob Rees-Mogg, kjent som parlamentsmedlem for det 18. århundre, og norske fagforeningsfolk i Norsk Transportarbeiderforbund eller EL og IT Forbundet, trenger man å justere den politiske brillestyrken.

Carl I. Hagens innlegg var en interessant erkjennelse av en del ting – nesten rørende – men jeg må bare minne om, hvis Fremskrittspartiet nå skal begynne å ta på alvor situasjonen ute på arbeidsplassene, at det er et parti som i alle år, og fortsatt, helt systematisk stemmer imot alt som kan bøte på den situasjonen som skaper sosial dumping. Fremskrittspartiet er imot å gjøre det lettere å allmenngjøre tariffavtaler. Fremskrittspartiet var imot lovendringene som skulle bekjempe nulltimerskontrakter. Fremskrittspartiet er for bemanningsbyråer. Fremskrittspartiet har stemt for hvert eneste EØS-direktiv som gjør det vanskeligere å styre det norske arbeidslivet til arbeidsfolks beste. Det er lett å prate, men når handlingen peker i en helt annen retning, er det vanskelig å ta ordene på alvor.

Runar Sjåstad (A) []: Jeg var en liten stund her, nå på slutten, redd for at jeg hadde tatt ordet i feil debatt.

Også jeg vil takke utenriksministeren for en grundig og god redegjørelse. Som finnmarking skulle jeg likevel ønske et større fokus på forholdet mellom Norge og Russland og på den norsk-russiske grensen i hennes redegjørelse.

Det norsk-russiske samarbeidet i nord er omfattende, utbredt og bredt forankret – fra pomorhandel, krig og kald krig til åpne grenser, til i dag, hvor vi igjen ser en krevende situasjon, med uenighet, sanksjoner og motsanksjoner. Det må også tilligge et godt naboskap en mulighet for å si fra når man er uenig, og sånn sett er jeg glad for den holdningen Norge har lagt seg på, men jeg er også glad for at vi fortsatt har et sterkt samarbeid.

Hele perioden har samarbeidet vært forankret i ønsker og behov i befolkningen på begge sider av grensen. Selv under den kaldeste krigen var denne grensen relativt åpen, med kultur- og idrettsutveksling, det vi i dag kaller folk-til-folk-samarbeid.

I 2017 var det 265 177 grensepasseringer over denne grensen. Det var en bitte liten nedgang i fjor, men det er betydelig, også når vi tenker på at Finnmark fylke har i overkant av 76 000 innbyggere.

Jeg skulle gjerne sagt mer om delelinjen, felles ressursforvaltning, kommunalt og regionalt samarbeid, næringssamarbeid og folk-til-folk-samarbeid, men jeg når ikke over alt, selv om det er mye positivt å ta tak i.

I sluttfasen av annen verdenskrig var det harde kamper på russisk side av grensen. Det var enorme lidelser og store tap på russisk og tysk side. Den røde armé drev tyskerne ut av Øst-Finnmark. 611 russiske soldater mistet livet på norsk jord. Den røde armé overlot senere kontrollen til norske styrker og trakk seg helt ut av Norge.

Vi har et felles ansvar for å videreformidle historien til nye generasjoner. I år er det lagt opp til 75-årsmarkering av frigjøringen av Øst-Finnmark. Hovedmarkeringen vil finne sted i Kirkenes. Det er et uttalt ønske og store forventninger til en sterk tilstedeværelse av representanter for det offisielle Norge og Russland på denne markeringen, og det håper, tror og forventer jeg at ministeren tar med seg.

Så, siden jeg har noen sekunder igjen, ønsker jeg å si at også jeg som finnmarking ønsker en sterk tilstedeværelse av norske styrker i Finnmark. Det er mange som har uttrykt bekymring i dag for oppbyggingen av militær aktivitet på norsk og russisk side. Min personlige mening er at det er nødvendigvis ingen motsetning mellom å ha en sterk tilstedeværelse av Hærens suverenitetshevdelse og et godt naboforhold og naboskap preget av samarbeid.

Åsmund Aukrust (A) []: Vi hører i debatten flere av Høyres talspersoner være bekymret for opposisjonen. Jeg tror de burde vært mer bekymret for seg selv. I Russland-politikken er utenriksministerens fremste kritikere hennes egen regjeringspartner Fremskrittspartiet. I møte med at klimaendringene fører folk på flukt, hørte vi denne uka regjeringens talspersoner her på Stortinget snakke om «klimahysteri» og si at det også er dårlig vær her i Norge.

Jeg er også bekymret for de signalene regjeringen sender på kjerneområder for Norge: Vi har en statsminister som har lagt på forhandlingsbordet kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Vi har fått den første innstrammingen i abortloven på over 40 år, og vi har fått den første familieministeren på mange år som har sagt han ikke ønsker å delta på Pride. Symboler betyr noe i utenrikspolitikken, og det vet utenriksministeren godt. Her sender Norge feil signaler.

Da den nye regjeringserklæringen kom, var Israel det eneste landet som fikk positiv omtale. Det var et varsel om en ny Midtøsten-politikk fra Norge, og det kom på et usedvanlig dårlig tidspunkt. Volden mot den palestinske befolkningen øker. Det er i dag ingen fredsprosess å snakke om, og drømmen om en tostatsløsning er i ferd med å svinne helt hen. Der mange av våre naboland diskuterer hvordan vi kan få sterkere virkemidler mot den palestinske okkupasjonen, gjør Norge det motsatte. Vi mener at er tidspunktet for å trappe opp vårt samarbeid, og Netanyahus Israel var altså eneste land som fikk en positiv omtale. Ekstra bekymringsfullt er det at dette kom ikke med noe forbehold, det skulle ikke bare handle om de områdene som ikke er okkupert. Nei, på dette området har regjeringen ikke valgt å legge inn noen forbehold.

Jeg mener vi så det første tegnet på den nye Midtøsten-politikken da Netanyahu i januar besluttet å trekke de internasjonale styrkene ut av Hebron, og det er verdt å merke seg hva som var Netanyahus begrunnelse. Han sa han ikke ville tillate en internasjonal styrke som opererte mot dem. Dette var altså etter at TIPH kunne rapportere mot økt vold og overgrep mot den palestinske befolkningen. Mer vold gir mindre tilstedeværelse. Her skulle jeg ønske at den norske utenriksministeren hadde reagert både raskere og hardere.

I Israel er det valg i april. Det er liten grunn til optimisme. Tvert imot er håpet om en tostatsløsning i ferd med å svinne helt hen. Her burde Norge ta et internasjonalt initiativ sammen med våre naboland til nytenking i Midtøsten-politikken. På ett vis er det det den nye regjeringserklæringen gjorde, men det var på den dårlige måten.

Petter Eide (SV) []: Tusen takk for det forrige innlegget, som jeg synes var veldig viktig, at vi får opp Midtøsten-spørsmålet.

Jeg vil i mitt andre innlegg ta opp en ny dimensjon som vi ikke har diskutert i dag, og det er forholdet mellom menneskerettigheter og næringsliv. Når det internasjonale samarbeidet mellom de store internasjonale organisasjonene svekkes, er vi nødt til å sikre menneskerettigheter i verden på en noe annen måte. Makt og innflytelse flyttes i dag fra de store statsbærende, overnasjonale og internasjonale organisasjonene over til transnasjonale selskaper. Det betyr at vi langt på vei er nødt til å kompensere for å sikre menneskerettigheter – fra de store institusjonene og arbeide med det gjennom næringslivet.

Jeg er da opptatt av hva Norge kan gjøre for å styrke og påvirke næringslivet i så henseende. Jeg har fire konkrete spørsmål til utenriksministeren om det, så hvis hun får anledning til å svare, hadde det vært veldig bra.

Jeg vil starte med en uttalelse fra tidligere direktør i Norfund, som for en tid tilbake presterte å si at de norske organisasjoners stadige menneskerettighetsfokus skader norske bedrifters omdømme og svekker deres investeringsvilje i utviklingsland. Med andre ord: Menneskerettighetsfokuset fra organisasjonene svekker konkurranseevnen til norske selskaper. Er utenriksministeren enig med tidligere direktør i Norfund i dette, og i så fall hva har hun gjort for å rydde opp i den nye ledelsen i Norfund, sånn at de ikke skal ha slike holdninger?

Så må jeg også spørre utenriksministeren om hvor langt hun vil gå for å sikre at norske investeringer ikke skal føre til brudd på menneskerettighetene, hvilke tiltak hun vil innføre. Kunne utenriksministeren også være med på å innføre en aktsomhetslov i Norge, som innebærer at norske selskaper pålegges å kartlegge og rapportere mulig risiko for deres virksomhet knyttet direkte eller indirekte til menneskerettighetene? En slik aktsomhetslov er innført i noen andre europeiske land.

Og litt koblet til foregående talers innlegg om Midtøsten: Er utenriksministeren åpen for at vi kan innføre en ordning med merking av varer som er produsert på ulovlig okkupert jord, slik at f.eks. forbrukerne i Norge skal ha anledning til å vite at hvis de kjøper israelskproduserte appelsiner, er disse appelsinene produsert på ulovlig okkupert jord? Er utenriksministeren åpen for at vi skal innføre en sånn type merkeordning?

Disse kravene til næringslivet ville definitivt bidra til at næringslivet også gjorde en viktig jobb for å sikre verdens menneskerettigheter.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Representanten Aukrust fra Arbeiderpartiet lurer jeg egentlig på hvor hører hjemme. Det stod en A bak innlegget hans, så det var Arbeiderpartiet, men han snakket som om det skulle vært SV og lenger ut på venstrekanten enn SV, og jeg vil anta at det var derfor han ble hyllet av Petter Eide etterpå. Men det er interessant å vite at Arbeiderpartiet mener det finnes klimaflyktninger, og vil åpne for at de skal få beskyttelse et eller annet sted. Da vil jeg gjerne høre hvor det er hen.

Den vanlige retorikken om at Midtøstens eneste demokrati selvfølgelig er den store banditten – de få millioner jøder som finnes i Midtøsten, i forhold til de millioner på millioner av muslimer rundt dem som hele tiden truer – går på at det selvfølgelig er Israels skyld at de fungerer bra, og at det selvfølgelig er Israels okkupasjon som gjør at de ikke er i stand til å ta vare på seg selv eller prøve å skape en hverdag som er fornuftig, eller prøve å skape arbeidsplasser. I stedet blir de flere og flere og er ikke i stand til å klare seg, til tross for det internasjonale engasjementet fra Aukrust og alle andre.

Litt tilbake til det min partikollega Hagen sa: Det er faktisk ikke slik at Norge nødvendigvis skal ha den aller mest sentrale rollen i verden. Ja, vi vet vi er rike, og det er også det som gjør at vi har et enormt bistandsbudsjett og er ute overalt og mener vi har en rett til det. Det er ikke sikkert vi har en rett til det. Vi mener selv at vi gjør verden til et bedre sted, men det er ikke sikkert at det å pålegge andre våre syn nødvendigvis er det aller beste. Vi skal være litt varsomme med det.

Dessuten representerer vi faktisk Norges og nordmenns interesser, og det er heller ikke sensasjonelt. Det er faktisk det vi er ansatt for å gjøre her i huset. Det vi er valgt til å gjøre, er å representere Norge og Norges interesser, og det er ikke alltid de er sammenfallende med de interessene vi hele tiden påpeker ute, når vi overfor andre land sier at våre interesser også er deres interesser – vi skal bare fortelle litt nærmere hva de er. Det er ikke sikkert det er riktig.

Til representanten Hareide som, noe som også er litt interessant, sier at Donald Trump har kalt mange statsledere mange rare ting: Han må vel innrømme at Donald Trump også er blitt kalt ganske mange rare ting, ikke bare av statsledere, men av politikere flest og ikke minst av alle journalister rundt omkring på hele jordkloden. Det kan godt være berettiget, men det blir veldig rart å dømme ham for at han har sagt veldig mye negativt om andre statsledere, når han selv har fått den skyllebøtta. Man kan si at han startet, men det er en annen ting.

Så til representanten Tetzschner, som ramser opp alle de tingene som fæle Russland har bedrevet, slik at vi derfor skal fortsette med sanksjoner: Sanksjonene ble innført på grunn av Krim, ikke alle andre ting som representanten Tetzschner eventuelt mener at Russland har begått de siste årene, men på grunn av Krim. Og de begynte mot bakteppet av at Ukraina hadde samtaler under bordet om NATO-medlemskap. Derfor skjedde det fort, og derfor ble Krim okkupert. På den andre siden av Svartehavet har Russland sin største marinebase, Sevastopol. Ville USA noen gang tillatt en tilsvarende situasjon? Vi husker missilkrisen på Cuba, vi husker El Salvador og Nicaragua. Selvsagt ville de ikke det, og selvsagt ville heller ikke Russland det. Derfor vil disse sanksjonene på sikt bli opphevet, og Vesten vil tape ansikt. Derfor må vi ikke gå så høyt på banen. Vi bør heller bygge vennskap og broer mot Russland. Vi har interesse av det. Vi er naboer av Russland; de bør være våre venner.

Leif Audun Sande (A) []: Eg forstår godt behovet til Audun Lysbakken for å distansera seg frå det selskapet han har kome i, når ein ser den politiske brexitdebatten. Men å påstå at EØS-debatten i dag kom frå fagrørsla, vert heilt feil. Fagrørsla i Noreg har sjølvsagt alltid diskutert EØS. Det gjorde ein i 1992, og det gjer ein i dag. Men utgangspunktet er: Alle hovudorganisasjonane i Noreg har sagt at dei ønskjer EØS-avtalen. Innanfor LO finst det nokre forbund som har sagt at dei er kritiske til EØS-avtalen, og det er dei forbunda som minst av alle har handel med andre land i Europa.

For eksempel mitt forbund, som organiserer olje- og gassverksemda, smelteverksindustrien, den kjemiske industrien, møbelindustrien, den farmasøytiske industrien, solcelleindustrien og ei rekkje andre industriar – eg har aldri høyrt nokon som har teke til orde for at me skal seia opp EØS-avtalen. Tvert om er kravet heller ein forsterka EØS-avtale enn ei oppseiing av han.

Når me ser på den norske debatten og på meiningsmålingane: Kven i dei ulike partia er for EØS-avtalen, og kven er mot han? Raudt er det einaste partiet der dei fleste veljarane er klart imot EØS. Faktum er at meiningsmålingane viser at til og med veljarane til Senterpartiet og SV støttar EØS, og Framstegspartiet er det partiet som i tillegg til Raudt har flest veljarar som seier dei ikkje liker EØS-avtalen.

Det er ikkje slik at debatten kjem frå fagrørsla i Noreg. Når ein ser på arbeidsmarknaden, ser ein ein del uheldige forhold, og så begynner ein å seia at no må me seia opp EØS-avtalen, i staden for å gå inn og løysa dei problema som arbeidsinnvandring krev at me løyser. Ein kjem ikkje vekk frå arbeidsinnvandring uansett om me har EØS-avtalen, om me skal investera alle dei hundre milliardane me held på å investera i norsk oljeverksemd årleg. Kven skal gjera jobbane viss me ikkje har arbeidsinnvandrarar? Me må ha dei her, og då må me laga reglar og retningslinjer for dei som er gode, og som vert etterlevde. Det er det som manglar i dagens samfunn. Ein etterlever ikkje reglane, og ein har ikkje gode nok reglar.

Kutt ut diskusjonen om at EØS-oppseiing og alt dette løyser problema på arbeidsmarknaden, for det gjer det slett ikkje.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: På slutten av debatten skal jeg svare ut noen av spørsmålene som har kommet. Det ene er fra representanten Petter Eide om det å ha tilsvarende mot til å kritisere Saudi-Arabia som vi har overfor Iran. Som jeg har redegjort for i denne salen opptil flere ganger tidligere, fører vi en aktiv menneskerettighetspolitikk som også omfatter Saudi-Arabia. Det betyr at vi så sent som 7. mars i år hadde et fellesinnlegg med flere andre land i FNs menneskerettighetsråd, der vi bl.a. oppfordret sterkt til løslatelse av kvinnelige menneskerettighetsaktivister. Vi ber om tilgang til fengslene for å besøke også disse aktivistene – noe vi foreløpig ikke har fått – og vi har gitt klare og utvetydige anbefalinger i FNs menneskerettighetsråd når det gjelder Saudi-Arabia.

Representanten Eide spør videre om menneskerettigheter knyttet til norske selskaper. Jeg har for liten tid til å gå inn på alle detaljene her, men vil for det første understreke at Norfund er utviklingsministerens konstitusjonelle ansvar. På et generelt grunnlag kan jeg si at norske organisasjoners arbeid for menneskerettigheter står på ingen måte i veien for norsk konkurranseevne – snarere tvert imot. Norske selskaper er også bundet av OECDs retningslinjer for et ansvarlig næringsliv. Særlig når det gjelder menneskerettigheter, er det helt klart en forventning om at selskapene skal respektere menneskerettighetene, unngå brudd på menneskerettighetene og selvfølgelig også håndtere faktiske brudd på menneskerettigheter, både i egen virksomhet og i hele leverandørkjeden. Dette forventer vi selvsagt at norske selskaper etterlever.

Til spørsmålet om merking av varer: Dette ble debattert og diskutert i Stortinget så sent som i desember 2017. Da ble det nedstemt i Stortinget, og det forholder regjeringa seg til.

Det er fristende å gripe fatt i mange av de tingene som representanten Aukrust var inne på. Det var ikke måte på hvilken rundtur i elendighetsbeskrivelse av regjeringas utenrikspolitikk det var, men det er det heller ikke tid til å gå inn på. Jeg vil bare understreke at når det gjelder Midtøsten, har Norge ført og skal føre en balansert tilnærming til Midtøsten-konflikten. Det er det som gir oss innpass på begge sider i konflikten, det er det som gjør at begge parter i konflikten ønsker at vi skal ha en rolle.

Jeg har nettopp kommet tilbake fra en rundtur i Midtøsten. Jeg har hatt møter på høyt nivå med presidenter og statsministre i både Israel, Palestina og Egypt, og jeg vil bare understreke at den rollen Norge spiller, verdsettes sterkt av partene, og det er ingen endring i den rollen. Det var også en av grunnene til at vi var raskt ute – allerede samme dag – med å understreke at vi beklaget avgjørelsen om å terminere observatørgruppen TIPHs mandat. Men jeg vil allikevel understreke at dette har vært en diskusjon i lang tid, også under andre regjeringer i Israel. Regjeringer fra partier som representanten sjøl tilhører, har i løpet av de 22 årene TIPH har eksistert, med varierende intensitet og styrke ønsket å ikke videreføre dette mandatet.

Det er viktig for Norge å fortsette en balansert og pragmatisk tilnærming til konflikten i Midtøsten, og det er ikke regjeringsplattformens skyld at det ikke er en diskusjon om en fredsprosess i Midtøsten i dag.

Martin Kolberg (A) []: Jeg mener det er nødvendig å knytte noen betraktninger til spørsmålet om EØS-avtalen. EØS-avtalen tjener Norge på mange sett og vis, og det som er den politiske tragedien i denne diskusjonen, er at hvis man er imot alle de vanskelighetene som EØS-avtalen skaper, vil man ut av avtalen i stedet for å forsøke å gjøre den bedre. Det er det ene. Det andre er det som flere har påpekt, men som det er maktpåliggende for meg også å påpeke, at de store utfordringene som er knyttet til konsekvensene for norske arbeidsplasser, kan håndteres i denne salen hvis det er flertall for det. EØS-avtalen står ikke i veien for det, og vi har hatt mange debatter i denne stortingssesjonen og i denne perioden hvor de borgerlige partiene har stemt ned det som er nødvendig for å kompensere for de vanskelighetene som EØS-avtalen på noen punkter skaper. Det er realiteten i det spørsmålet.

Når man sier at man må ut av EØS-avtalen for å løse dette, og så tror at man klarer det på nasjonalt grunnlag når man har et borgerlig flertall her som ikke vil ha et effektivt og moderne norsk arbeidsliv, og arbeidsfolk skal betale for det med vanskeligere arbeidsforhold, kommer den utviklingen til å fortsette. Det er det jeg mener om den siden av EØS-saken.

Det blir spurt om representanten Aukrust tilhører Arbeiderpartiet. Jeg mener det er mye mer alvorlig å stille spørsmål om representantene Christian Tybring-Gjedde og Carl I. Hagen representerer et regjeringsparti. De gjør ikke det slik de har snakket i dag, slik de har snakket om nasjonalstaten, slik de har snakket om Russland. Det er ganske alvorlig at representanter for regjeringspartiene får lov til – tilsynelatende – å operere på denne måten uten at utenriksministeren reagerer. Hun reagerer på oss andre hvis vi sier noe som er i strid med regjeringens politikk, men ikke hvis hennes egne støttepartier i salen gjør det. Det er de som kommer med de viktigste og tyngste angrepene på regjeringens utenrikspolitikk. De kommer faktisk ikke fra Arbeiderpartiets side. Det burde jo være et tankekors. Utenriksministeren har nå anledning til å ta ordet flere ganger, og det bør hun faktisk gjøre for å oppklare akkurat dette:

Er det greit at Fremskrittspartiets folk snakker slik som de gjør, når de tydelig snakker for en annen linje enn den hun selv står for, både i sin redegjørelse og i debatten her i dag?

Arne Nævra (SV) []: Tanken er ikke at jeg skal hale ut denne debatten til det uendelige. Men jeg har sittet og fulgt med fra kontorstolen, og grunnen til at jeg tar ordet er bl.a. at jeg synes det er feil at en så viktig debatt som utenriksministerens redegjørelse med påfølgende debatt skal være forbeholdt én komité. Det er viktige spørsmål som gjelder for landet. Det gjelder tryggheten vår, det gjelder bruk av penger, osv.

Det kan være mange diskusjoner rundt hva som er høna og egget når det gjelder trusselsituasjonen, og hva som forårsaker det ene eller det andre trekket innen militær strategi. Hvis man skal forstå sin fiende, må man alltid sette seg inn i fiendens situasjon. I dagens situasjon har vi altså to supermakter, to blokker, ledet av to personer som er ganske uforutsigbare. Dette vet vi, det er ganske alminnelig kjent. Og det skjer ting som er litt skremmende og foruroligende, fra begge herreseter, kan man si.

Hvis man er en av dem, hvis man er president Putin, har man sett hva som har skjedd de siste årene. Man har sett det som Putin er livredd for, og som Russland alltid har vært redd for, i alle år, til alle tider: en omringing av dette store kontinentet på åtte–ti tidssoner. Jeg har reist mye der tidligere, og jeg kjenner det gamle Sovjetunionen og det nye Russland ganske godt. Jeg må si at er det noe de er bekymret for, er det den omringingen av sitt territorium. Det vi har vært vitne til både fra EU og fra NATO, er nettopp den taktikken, som går ut på en stadig økt medlemsmasse, inn mot Russland. Så det er ikke vanskelig å skjønne Putin i hans situasjon. Det er ikke vanskelig å forstå ham. Det er de mottrekkene vi gjør når denne presidenten gjør de trekkene han gjør – og føler seg truet – som er til å stille litt spørsmålstegn ved.

Jeg er kjempeglad for at vi bygger på dette topilarsystemet med at vi har et troverdig forsvar, og at vi har dialog. Den dialogdelen kan ikke understrekes sterkt nok. Jeg har reist i Russland – det har vært i embets medfør, i jobb – og det er klart for meg at nordmenn er populære i Russland. Vi er godt likt i Russland. Vi har en historikk som går langt tilbake, helt tilbake til Russlands pomorhandel, via Nansen, osv. Jeg vil bare understreke det. Det dialogsporet må følges. Det er vesentlig og avgjørende.

Carl I. Hagen (FrP) []: Representanten Kolberg stilte spørsmål om hvorvidt representanten Christian Tybring-Gjedde og jeg representerer regjeringspartiet Fremskrittspartiet, og svaret er ja – vi representerer Fremskrittspartiet, og vi taler Fremskrittspartiets politikk. Men det er også slik at innad i alle partier er det noe ulike synspunkter på en del saker. Det har vært ganske kraftige debatter internt i Arbeiderpartiet, har jeg lest i en bok som kom ut litt før jul, og også i boken til Jens Stoltenberg fremgår det at det er ulike synspunkter, og det er av og til faktisk maktkamper og fraksjonering, har jeg lest.

Det som er spørsmålet, er om vi av og til kan få lov til å snakke både om vår primærpolitikk i regjeringspartier og om våre personlige synspunkter, som av og til kanskje skiller seg fra mange andres. Vi skal ha en fri politisk meningsutveksling, også i Stortinget. Det synes jeg Martin Kolberg også burde respektere.

Så kan han stille spørsmålet: Føler f.eks. jeg meg forpliktet av Granavolden-erklæringen? Og svaret er ja: Når det gjelder voteringer i saker her i salen, står jeg på Granavolden-erklæringen. Men det ville være helt umulig å ha en del åpne, konstruktive debatter hvis alt skal følge en slags linje fra en slik erklæring. Det må være adgang til å ha åpne debatter, og det var det også under den rød-grønne regjeringen. Det hendte faktisk at SV-ere ga uttrykk for noe som ikke helt var regjeringens politikk, og det synes jeg er helt ok.

Det er f.eks. en kjent sak at jeg ikke tilhører det vi kaller klimaalarmistene. Jeg ser ikke at CO2, som er en gass vi ikke kunne ha levd uten, har noen særlig betydningsfull innvirkning på klimaet. Det er ingen eksperimenter som har vist det. Dette er bortkastet – etter min oppfatning. Det er ikke regjeringens oppfatning, det vet jeg godt; det er vel heller ikke Fremskrittspartiets oppfatning. Men er det slik at man skal slutte å kunne fremføre sine synspunkter? Jeg ber Kolberg legge merke til at når han hører mine innlegg, vil han av og til høre at jeg sier «vi» – på vegne av Fremskrittspartiet, altså «vi mener» – og så hender det, som jeg har gjort i dag, at jeg snakker om hva jeg mener.

Jeg håper fremdeles at vår utenriksminister, som har gjort en utmerket jobb med å forberede brexit, også vil legge seg i selen for å prøve på en eller annen måte, sammen med våre NATO-allierte, å få muligheten til å slutte med sanksjonene overfor Russland. Det tror jeg det må respekteres at jeg har lov til å si – som et slags råd.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Det er ikke ønskelig å forlenge debatten unødvendig, men representanten Kolberg er jo godt klar over at det er Granavolden-plattformen som ligger til grunn for regjeringas utenrikspolitikk. Det er også bekreftet av andre representanter her i salen. Utenrikspolitisk redegjørelse er et produkt som kommer på vegne av hele regjeringa, og det er selvfølgelig sånn at hele regjeringa innestår for det som omtales der.

Jeg må allikevel tillate meg å være en anelse overrasket over Martin Kolbergs usedvanlig korte politiske hukommelse. Da Martin Kolbergs parti, Arbeiderpartiet, satt i regjering i åtte år, så vi demonstrasjoner mot regjeringas politikk på plenen her ute. Da protesterte SV. Vi så at SV ønsket en boikott av Israel, som skapte betydelige tumulter internt i regjeringa. Vi så flere dissenser i EØS-spørsmål og stadige strider initiert av Senterpartiet. Vi så en stor dissens på migrasjonsspørsmål, og ikke minst mente en statssekretær fra SV at norske styrker som var involvert i en operasjon, kunne være ansvarlig for å bryte folkeretten, noe som selvfølgelig ikke var riktig. Jeg mener det er ganske store og alvorlige avvik fra det som burde være en felles plattform fra den daværende regjeringa.

Jeg er ikke bekymret for at det er ulike oppfatninger om ulike spørsmål i utenrikspolitikken, men jeg forholder meg som resten av regjeringspartiene til det regjeringspartiene har blitt enige om i Granavolden-erklæringen. Jeg forholder meg til at når regjeringa – som selvfølgelig har behandlet den utenrikspolitiske redegjørelsen, som jeg vet det ble gjort i tidligere regjeringer, og som alltid blir gjort – har stilt seg bak den linja, så er det regjeringas utenrikspolitiske linje, og den hersker det ingen tvil om. Skal man først begynne å diskutere og se tilbake på disse tingene, tror jeg nok at representanten Kolberg for redelighetens skyld skal ta med hele bildet.

Presidenten: Representanten Martin Kolberg har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Martin Kolberg (A) []: Det ble sagt «unødvendig» forlengelse av debatten. Nei, dette er ingen unødvendig forlengelse av debatten, dette er en helt nødvendig forlengelse av debatten. Jeg legger merke til at utenriksministeren, etter at vi gjennom denne debatten har gitt henne veldig mye ros og støtte, har behov for å relatere hele svaret til meg. Hun sier ikke ett ord av hva representantene fra Fremskrittspartiet har sagt i denne debatten, og det er typisk for den parlamentariske utviklingen når det gjelder denne regjeringen: Fremskrittspartiet får lov til å gjøre det de alltid har gjort: si én ting, men gjøre noe annet. Hele deres politiske historie bygger på den strategien, og Høyre hvitvasker det gjennom denne måten å opptre på, nå også i utenrikspolitikken. Jeg beklager det veldig sterkt. Det er i strid med Høyres politiske tradisjon på dette veldig viktige området.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet, men siden vi høyst ufrivillig ble dradd inn i denne diskusjonen mellom Høyre og Arbeiderpartiet, måtte jeg gjøre det likevel. Jeg synes vi har denne diskusjonen hver gang vi har en utenrikspolitisk redegjørelse, og med varierende grad av patos rettes pekefingeren fra Arbeiderpartiet mot Fremskrittspartiet, og fra Høyre mot SV. Det er noe rart der, for det er tydelig at utenriksministeren synes at da SV mente noe, var det betenkelig, men når Fremskrittspartiet gjør det, er det helt greit. Poenget er følgende: Det er opplysende, mener jeg, at det kommer fram at også partier som sitter i regjering, har ulike syn. Jeg har faktisk tidligere forsvart representanten Tybring-Gjeddes mulighet til å si fra om det. Og alt Carl I. Hagen sa, er jeg dypt uenig i. Hvis jeg skal beskrive det han sa om klimaendringene og min mening om det, må jeg ty til en rekke uparlamentariske uttrykk, så det skal jeg ikke gjøre, men det er helt greit for meg at han sier dette. Jeg skulle ønske at vi kunne slutte å ha den diskusjonen hver gang vi skal diskutere utenrikspolitikk, og så kan vi heller diskutere utenrikspolitikk.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Er det ikke rart at mine velgere trodde de valgte Christian Tybring-Gjedde på Fremskrittspartiets partiprogram? Er det ikke underlig? Er det forståelig? Ja, jeg tror det er forståelig. Jeg tror ikke noen av mine velgere trodde at jeg skulle bli valgt på Granavolden-erklæringen. De fleste av mine velgere visste nok ikke engang hvor Granavolden var, vil jeg tro. Det betyr ikke at vi ikke har kompromisset oss inn i en Granavolden-erklæring. Men ikke glem at utenrikspolitikk ikke er noe man kan skrive ned. Det er ikke en riksvei eller en tunnel man skal bygge. Det er noe som skjer hele tiden. Det er kontinuerlig bevegelse i utenrikspolitikken. Brexit – man kan ikke skrive det ned på et ark. Man kan ikke skrive om IS på et papir som skal gjelde for fire år. Det er bevegelse i utenrikspolitikken. Derfor er det også bevegelse, diskusjoner, i regjeringspartiene og innad i partiene i utenrikspolitikken. Men det grunnleggende er fast mellom de borgerlige partiene. Det er troen på den vestlige alliansen og USA og NATO. Det er det grunnleggende i utenrikspolitikken i Norge.

Så har vi vektlegging av ulike ting – vi oppfatter ting ulikt. Det må det være forståelse og aksept for.

Presidenten: Carl I. Hagen har òg hatt ordet to gonger tidlegare i debatten og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Carl I. Hagen (FrP) []: Representanten Lysbakken sa at han var uenig i alt det jeg hadde sagt. Det respekterer jeg. Jeg håper han respekterer at jeg nå sier at jeg er enig i alt det Lysbakken sa i det siste innlegget. Så her er vi helt på linje.

Så sa representanten Kolberg at utenriksministeren tillot Fremskrittspartiets representanter å holde de innleggene de gjorde. Det er ikke opp til verken utenriksministeren eller statsministeren eller finansministeren å på forhånd godkjenne innlegg til Fremskrittspartiets representanter. Det er mulig at Kolberg skulle ønske det var slik. Det er mulig han også ønsket at det skulle vært slik under den rød-grønne regjeringen – at man skulle godkjenne innlegg fra SV og Senterpartiet på forhånd. Men hvordan ville da debatten bli? Da kunne man sende Stortinget hjem etter at regjeringen er valgt, og bare la regjeringen holde på. Vi har en kontrollerende funksjon, og vi skal ha et storting hvor vi har friske politiske debatter.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

Etter ønske frå utanriks- og forsvarskomiteen og justiskomiteen vil presidenten føreslå at sakene nr. 2–5 vert behandla under eitt. – Det er vedteke.