Stortinget - Møte tirsdag den 12. februar 2019

Dato: 12.02.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 136 S (2018–2019), jf. Dokument 8:33 S (2018–2019))

Innhald

Sak nr. 2 [10:40:35]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Hadia Tajik, Arild Grande, Lise Christoffersen og Leif Audun Sande om gjennomsnittsberegning av arbeidstid (Innst. 136 S (2018–2019), jf. Dokument 8:33 S (2018–2019))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Solfrid Lerbrekk (SV) [] (ordførar for saka): Eg vil begynna med å takka komiteen for eit godt samarbeid i denne saka. Me har hatt høyring for å få innspel frå arbeidsgjevar- og arbeidstakarorganisasjonane, og me er alle einige om at dette er ei sak kor det er ganske forskjellige synspunkt. Arbeidsgjevarsida er oppteken av fleksibilitet og å kommentera om dei fleste arbeidsgjevarar er seriøse og ønskjer å retta seg etter regelverket. På den andre sida har arbeidstakarorganisasjonane nokre relativt store bekymringar om utviklinga og praktiseringa av eit komplekst regelverk. Dei meiner at regelverket vert omgått i dag for å spara pengar, og at denne typen omgåing gjev konkurransefortrinn til spesielt useriøse bedrifter i form av storstilt bruk av bemanningsbyrå og utanlandske arbeidstakarar.

Vidare ser eg meg nøydd til å minna Stortinget om ei sak frå Dagsrevyen på søndag, kor dette kjem ytterlegare til syne. Fellesforbundet seier i denne saka at praktiseringa av regelverket i fleire tilfelle er særs kritikkverdig. Dei ser ein tendens kor arbeidstakarar no får kontraktar med 5 pst. stilling og forbod mot å jobba for andre. Ein kan ikkje leva av 5 pst. stilling. I den same saka er NHO Service og Handel inne med ein kommentar, og dei påstår at dette ikkje er eit veldig stort problem.

Utover dette vil eg gjerne snakka frå SVs ståstad i saka. Me må ta på alvor at verkelegheitsskildringa er så forskjellig som ho er, samtidig som me må forstå at det alltid vil handla om ein maktbalanse i arbeidslivet, ein maktbalanse som må regulerast balansert i favør av arbeidstakarsida, sånn som arbeidslivet ser ut i dag. Når LO-forbund rapporterer om store bekymringar rundt arbeidslivskriminalitet, som igjen vert bekrefta av det statlege Arbeidstilsynet, må ein rett og slett inn og regulera strengare. Byggenæringens Landsforening bekreftar òg dette.

Eg må seia eg synest det er merkeleg korleis Høgre og resten av posisjonen kan ta alt som kjem frå NHO Service og Handel, for god fisk, rett over hovudet på Byggenæringens Landsforening. Det er som om den mest liberale delen av arbeidslivet, bemanningsbransjen, dei som ikkje skapar verdiar for samfunnet, som skuvar rundt på arbeidskraft og skummar fløyten, snakkar meir sant i Høgres øyre enn kva Byggenæringens Landsforening gjer, dei som verkeleg sit tett på verdiskapinga i den bransjen som er mest utsett for arbeidslivskriminalitet.

Det er heilt klart behov for å setja inn nokre strengare reglar i arbeidslivet for at konkurransen skal vera likeverdig, og for at useriøse aktørar ikkje skal kunna svekkja den norske arbeidslivsmodellen. No er det sånn at regelverket er noko komplisert, og det kunne med fordel ha vorte forenkla. Forslaget som mindretalet, inkludert SV, fremjar her i denne saka, er ikkje særskilt radikalt. Det handlar om å gje fagforeiningane den rettmessige tilliten som arbeidsmiljølova i utgangspunktet har som intensjon, og å klargjera dette. Forslag nr. 2 handlar om å stengja den eine døra som i dag opnar for ein konkurransefordel til arbeidsgjevarar som brukar stor grad av austeuropeisk arbeidskraft, og som på den måten er med på å undergrava norske fagarbeidarar.

Dette handlar rett og slett om korleis bemanningsbransjen skal tyglast eller ikkje tyglast på kostnad av arbeidstakarar. Eg og fleire med meg meiner at denne bransjen ikkje lenger kan ta ansvar og halda seg til regelverk og intensjon bak nytt lovverk, så då er det på tide å lukka døra for heile bransjen.

Eg tek opp forslaga SV er ein del av.

Presidenten: Representanten Solfrid Lerbrekk har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Arild Grande (A) []: Arbeiderpartiet ønsker et trygt og rettferdig arbeidsliv for alle. Sånn er det dessverre ikke i dag. Forskjellene øker – i lønn og mellom dem som har gode avtaler og seriøse arbeidsgivere, og dem som ikke har det. Vi ønsker ikke et samfunn, eller et arbeidsliv, hvor den enkelte står alene. Det gjør tydeligvis det borgerlige flertallet. Hvorfor kutter de ellers i fagforeningsfradraget år etter år? Hvorfor hyller de ellers det uorganiserte arbeidslivet? Og hvorfor fjerner de ellers den kollektive søksmålsretten?

En årsak til at det presser seg fram økende ulikheter, er at det er enkelt for arbeidsgivere å bruke billig utenlandsk arbeidskraft i stedet for å ansette folk fast på norske lønns- og arbeidsvilkår. Det var det vi så i innleiesaken, som regjeringen også ignorerte helt til stortingsflertallet fikk presset fram en tydelig innstramming. Det ser vi også når det gjelder gjennomsnittsberegning av arbeidstid.

Det er i utgangspunktet en god ordning, som sikrer effektivt arbeid og friperioder for arbeidstakerne, men ordningen misbrukes av altfor mange for å spare lønnsutgifter og reiseutgifter. Dermed blir det dårligere vilkår for arbeidstakerne, og det fører i tillegg til at norske bedrifter som ønsker å operere seriøst, som ønsker å ansette sine arbeidere fast, og som ønsker å drive med norske lønns- og arbeidsvilkår, blir fullstendig utkonkurrert. Det var årsaken til at bl.a. BNL, som er medlem av NHO-familien, ba Stortinget om å ta affære i innleiesaken. Det er også årsaken til at mange arbeidsgivere i dag håper at Stortinget følger forslagene fra Arbeiderpartiet og SV.

Vi ser også at det syndes mye mot retten til hjemreise for arbeidstakerne når man fra arbeidsgivers side søker om unntak fra bestemmelsene om å dekke hjemreise og har begrunnet behovet for friperioder med arbeidstakerens behov – og ikke arbeidsgiverens behov. Dermed har man unndratt seg forpliktelsene som regelverket har hatt knyttet til at arbeidsgiver må betale for et rimelig antall hjemreiser. Nå er de reglene endret, men vi fremmer forslag om at det skal strammes opp.

Skal vi redde norsk arbeidsliv, må vi ha langt mer effektive grep for å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår. Vi må ha et arbeidsliv med hele, faste stillinger. Vi må styrke organisasjonsgraden og gjeninnføre kollektiv søksmålsrett. Vi må sørge for at flere bestemmelser og unntak fra hovedreglene i arbeidsmiljøloven kun skal være forbeholdt virksomheter som er bundet av landsomfattende tariffavtale med fagforening med innstillingsrett, og at det skal være krav om at det skal gjøres avtale med tillitsvalgte på den enkelte arbeidsplass.

Alt dette har vi full mulighet til å gjennomføre innenfor EØS-avtalen. Det er ikke EØS-avtalen som står i veien for et seriøst, ryddig og rettferdig norsk arbeidsliv. Det er regjeringen og det borgerlige flertallet som står i veien for den jobben vi ønsker å gjøre. Og denne ignoransen fra regjeringen, sammen med aggressive arbeidsgivere, som i stedet for å føye seg etter kjennelse i norsk høyesterett heller går til ESA for å få presset igjennom sine ønsker for hvordan arbeidslivet skal se ut, er nå i ferd med å skape så stor frustrasjon og forbannelse i fagbevegelsen, at det truer hele oppslutningen om EØS-avtalen. Det er dramatisk. Og jeg vil hevde at sånn sett er høyreregjeringen og de useriøse aktørene på arbeidsgiversiden i dag den største trusselen mot EØS-avtalen.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder): Da jeg hørte foregående innlegg, lurte jeg nesten på om det er samme sak vi debatterer, for mye av det innlegget gikk ut på, var ikke noe av det som er omtalt i forslaget eller innstillingen. For det forslaget som er reist, vil dele norsk arbeidsliv i to: et for de organiserte og et for de uorganiserte.

Muligheten for gjennomsnittsberegning av arbeidstid gir nødvendig fleksibilitet for både arbeidsgivere og arbeidstakere. Den vil Arbeiderpartiet nå kun forbeholde deler av arbeidslivet. Ved å begrense muligheten for gjennomsnittsberegning til kun arbeidstakere og arbeidsgivere som har medlemskap i de største fagforeningene, dem med innstillingsrett, fratar man alle andre et gode, og det er mange.

Så hvordan er egentlig situasjonen i arbeidsmarkedet? Som forslagsstillerne selv beskriver situasjonen: Gjennomsnittsberegning er noe som benyttes i mange bransjer for å sikre effektiv drift innenfor trygge rammer, og det fungerer godt innenfor de aller fleste delene av arbeidslivet som benytter seg av det. Det anerkjenner også forslagsstillerne. Dermed er det åpenbart noe annet enn å rette opp i noe som ikke fungerer, som er målet.

Det er legitimt å ønske seg tiltak for å øke andelen organiserte. Det er imidlertid, slik jeg ser det, ikke legitimt å begrense gode virkemidler for effektiv drift kun til enkelte med medlemskap i de rette organisasjonene. Det er 1,4 millioner arbeidstakere i Norge som ikke er organisert. Mange av disse oppgir at de velger å ikke være organisert fordi de opplever at organisasjonene ikke ivaretar deres interesser. Det er også mange som oppgir at de opplever at flere fagforeninger har for tette koblinger til enkelte politiske partier. Det må også Arbeiderpartiet ta inn over seg. Organisasjonene må med andre ord sørge for å gjøre seg attraktive for arbeidstakerne slik at de ønsker å organisere seg, ikke ved å be Arbeiderpartiet fremme forslag om å dele arbeidslivet i to for å håpe at det skal tvinge frem at flere ønsker seg medlemskap.

Å fremme forslag om å frata bedrifter og deres ansatte muligheten til å finne gode løsninger sammen utelukkende fordi de ikke er medlem av den rette fagorganisasjonen, eller ikke er medlem i det hele tatt, er intet mindre enn uklokt. Fremskrittspartiet mener en slik tilnærming skaper et A- og et B-lag i arbeidslivet, der A-laget skal ha særskilte muligheter og rettigheter på bekostning av de andre. Det vil vi heller ikke være med på. Enhver arbeidstaker skal ha mulighet til å avtale fleksible arbeidstidsordninger tilpasset egen hverdag, familiesituasjon og eksempelvis pendleravstand. Det skal ikke avgjøres av om du er medlem av LO eller ikke. For vår jobb er å sørge for gode rettigheter og et godt, anstendig arbeidsliv for alle, uavhengig av om du velger å være organisert eller ikke.

Margret Hagerup (H) []: Vi ønsker et arbeidsliv med trygghet og fleksibilitet for arbeidstakere, seriøse arbeidsgivere og et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid. Derfor er det merkelig å høre representanten Grande gjentatte ganger si at vi ønsker å redusere fagforeningsfradraget og har gjort det år etter år, når sannheten er at det har stått stille siden 2013. Representanten Wiborg har gjort godt rede for hvorfor det kan være andre tiltak som kan være bra.

Men det som er sikkert i norsk arbeidsliv, er at det må være enkelt å kombinere jobb og privatliv. Arbeidsmiljøloven må ivareta denne fleksibiliteten, samtidig som den skal være en vernelov for arbeidstakerne. Gjennomsnittsberegning av arbeidstid benyttes i dag av mange bransjer og sikrer effektiv drift innenfor trygge rammer. Gjennomsnittsberegningen avtales normalt mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, og ordningen fungerer i all hovedsak godt, slik forslagsstiller også beskriver situasjonen. Dagens system ivaretar behovet for balanse mellom arbeidstakeres og arbeidsgiveres interesser.

Hvis adgangen til å inngå avtale individuelt og lokalt, og adgangen til å søke Arbeidstilsynet om samtykke, fjernes, vil mulighetene for å praktisere gjennomsnittsberegning bli begrenset innenfor de bransjene hvor allmenngjøringsforskrifter gjelder. Dette vil omfatte mange virksomheter, og Høyre mener at dette er unødvendig. Mange små og mellomstore bedrifter har ikke de avtaler som kreves i forslaget, men de er allikevel seriøse, med god dialog internt i bedriften.

Forslaget fra Arbeiderpartiet legger opp til en endring som innebærer risiko for utilsiktede og uheldige virkninger, for gjennomsnittsberegning er et godt virkemiddel for å sikre at arbeidsmiljøloven kan tilpasses arbeidets ulike og skiftende behov. Ordningen gjør det mulig å ivareta både hensynet til arbeidstakernes helse, sikkerhet og velferd og virksomhetenes behov for en rasjonell drift. Gjennomsnittsberegning av arbeidstid gjør at man kan både jobbe lengre og kortere dager og ha fri innimellom. Det gjør at det kan være attraktivt også for de som bor lenger borte fra arbeidsstedet. Jobber man utover de timene man skal ha, skal man ha overtidsbetaling, og overholder man ikke dette, bryter man loven. Men det er også viktig å presisere at overtidsarbeid skal brukes ved særlige og tidsavgrensede behov, og av velferdsmessige grunner skal en søke å begrense dette. Det skal ikke være regelen.

Høyre mener det er uheldig og uklokt å utforme regelverk hvor man begrenser universelle ordninger og forbeholder dem virksomheter som har medlemskap hos de største fagforeningene. Vi er opptatt av et organisert arbeidsliv og mener at det er en konkurransefordel for Norge med et likestilt og inkluderende arbeidsliv med høy organisasjonsgrad. Vi tror allikevel ikke at en skal bruke den type virkemiddel som Arbeiderpartiet fremmer gjennom forslaget, som «tiltak for å øke organisasjonsgraden i utsatte bransjer», som det står i innstillingen. Nyere rapporter om temaet har vist at en av de største grunnene til liten rekruttering er at man ikke spør folk om de vil være medlem i en fagforening. Det er et riktig sted å begynne, samtidig som vi skal ivareta en arbeidsmiljølov som kan gjelde for hele arbeidslivet, hvor man gir fleksibilitet, samtidig som man verner. Det sikrer et bærekraftig velferdssamfunn basert på et trygt og fleksibelt arbeidsliv.

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er faste ansettelser, og ni av ti trives på jobb. Slik høres det ikke ut når en hører på noen av innleggene herfra i dag. Høyre er enig i at vi skal ta dem som bryter regelverket. Men vi skal ikke utforme et regelverk som tar utgangspunkt i dem som bryter regelverket, for da kveler vi norske, lønnsomme arbeidsplasser, og det er ikke bra for et bærekraftig velferdssamfunn. Derfor vil Høyre ikke stemme for forslagene som er framlagt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Vi i Senterpartiet kan ikke få understreket nok vår hovedlinje, nemlig at et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et trygt familieliv. I den forbindelsen må vi systematisk legge til rette for fagforeninger som er aktive på det faglig-politiske området, slik at de gjennom sin innsats viser sine fagforeningskamerater at det er fordelaktig å være fagorganisert. Den holdningen må sterkere fram i norsk fagbevegelse.

Imidlertid er vi i en krevende situasjon fordi fri bevegelse av arbeidskraft over landegrensene undergraver et velorganisert arbeidsliv, og stadig flere fagfolksgrupper blir rammet. Derfor arbeider Senterpartiet systematisk for at vi må gå fra fri bevegelse til det som i stadig flere EU-land kalles fair bevegelse av arbeidskraft, altså en regulering av bevegelsene av arbeidskraft over landegrensene.

Den foreliggende saken gjelder gjennomsnittsberegning av arbeidstid etter arbeidsmiljøloven. Det har etter Senterpartiets vurdering fungert bra, og det har medvirket til at en har fått en viss fleksibilitet i arbeidstida til arbeidstaker, noe som er fordelaktig for begge parter, og det har medvirket til at vi har kunnet holde fast ved faste ansettelser framfor bruk av vikarer, innleie eller underentreprenører. Det har også gitt arbeidstaker lengre friperioder. BNL, Byggenæringens Landsforening, som er en viktig landsforening, er av den samme oppfatning som det jeg nå gir uttrykk for.

Imidlertid har vi og har hatt problemer knyttet til gjennomsnittsberegning i forbindelse med bemanningsforetak. Vi har nå fått definert fast ansettelse i loven, men vi ser allerede nå at når det gjelder fast ansettelse i bemanningsforetak, som gjelder en deltidsjobb, prøver en å underminere det som Stortinget vedtok. Det er vel noe av bakgrunnen for forslaget som er lagt fram. I den forbindelse fremmet Senterpartiet, og det fikk støtte av Arbeiderpartiet og SV, et forslag til ny § 14-12 (3) i arbeidsmiljøloven, hvor vi skulle særskilt presisere mulighetene for gjennomsnittsberegning og de regler som skulle gjelde, i en egen paragraf. Vi vet at det er § 14-12 (1) og § 14-12 (2) som gir det lovmessige grunnlaget for bruk av bemanningsselskaper, og vi foreslo en ny § 14-12 (3) som spesifikt gikk på bemanningsselskapenes mulighet til å gjennomsnittsberegne arbeidstida.

Noe av årsaken til at denne saken har kommet opp, er det som skjedde i Tariffnemnda, hvor Tariffnemnda mot LOs stemmer har endret bestemmelsen om reise, kost og losji i forskriftene om allmenngjøring, slik at dette kun dekkes ved reiser i Norge. Det tragiske her er at regjeringa og stortingsflertallet har akseptert ESAs tolkning, som overstyrer Høyesterett i Norge. Det er en stor utfordring for Arbeiderpartiet, som støtter EØS-avtalen på dette viktige punktet.

Det som er viktig å være klar over, er det som Fellesforbundet har sagt til oss i et notat av 19. november, hvor en går igjennom Arbeidstilsynets innvilgelse av søknader i perioden fra 1. august til 1. oktober 2018. Arbeidstilsynet kan jo ha en mer omfattende gjennomsnittsberegning enn det partene kan, enten det er landsomfattende avtaler eller ikke. Konsekvensene av det som Fellesforbundet har lagt fram, er at slik som praksis er i dag, er det lokale virksomheter med såkalt frivillige pendlere som kan ha en driftstid på 54 timer i uka uten merkostnader. Dette gir en skjev konkurranse og medfører at normalarbeidsdagen forvitrer. Jeg vil understreke: Dette er en utvikling som må stoppes, og som Senterpartiet er enig med Fellesforbundet i. Problemet er imidlertid at de forslag som er lagt fram, ikke er tilstrekkelig klargjort. Forslagene vil gjelde hele det norske arbeidslivet, og dette arbeidslivet er svært variert. Vi har eksempler, som vi har sagt i innstillinga, på enkelte bransjer, f.eks. asfaltarbeid, som har behov for å få utført mye arbeid på sommeren, og de har en gjennomsnittsberegning som tilfredsstiller det behovet.

Når Senterpartiet stemmer mot forslagene nr. 1 og 2, er det fordi det ikke er tilstrekkelig klargjort til å løse et problem som ikke er godt nok definert, og vi ønsker at en skal gå nærmere inn i det. Det som er utgangspunktet, er arbeidsperiodene for utenlandske arbeidstakere, og det er et stort problem hvordan vi skal løse det juridisk.

Bjørnar Moxnes (R) []: Rødt støtter forslagene om å stramme inn på adgangen til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden. En forsiktig bruk av denne adgangen kan gi noen fordeler for både arbeidsgivere og arbeidstakere. Det vi nå ser, er at arbeidsgivere i stadig flere sektorer bruker denne beregningen som et middel til å drive lovlig sosial dumping, og det må vi få en slutt på.

Omfattende bruk av ordningen gir lange arbeidsdager og arbeidsuker i noen perioder og lang avspasering i andre perioder, som betyr at de ansatte aldri får overtidsbetaling. Dette brukes i mange sektorer. Det gjøres helt på arbeidsgivers premisser. De henter inn utenlandsk arbeidskraft for å jobbe maksimalt når det passer dem best, og sender dem hjem igjen når det ikke er arbeid til dem lenger. Dette er den nye formen for sosial dumping, som ikke engang er nevnt i regjeringens strategi mot arbeidsmarkedskriminalitet, fordi det er en type sosial dumping som regjeringen dessverre ser ut til å godta. Det gir en farlig utvikling som skaper splid mellom utenlandske og norske arbeidstakere. Rødt ønsker like arbeidsvilkår for dem som bor her til lands, og dem som pendler mellom et arbeidssted her og et bosted i et annet land.

Så har vi gjennom allmenngjøring av tariffavtalene fått bedre kontroll med lønningene i Norge enn om vi hadde vært uten, men så har arbeidsgiverne skjønt at de kan spare mye på å være kreative med arbeidstidsordningene. I dag er det for enkelt å få godkjenning av arbeidstider som avviker fra normalen i arbeidsmiljøloven. Man kan f.eks. tegne en tariffavtale med en såkalt husforening – altså en samling ansatte som ikke har forutsetning for å ta ansvar for helse, miljø og sikkerhet for kollegaene sine. Disse avgjørelsene må løftes opp til de seriøse fagforeningene som har lang erfaring i å vurdere konsekvensene av lange arbeidsuker for de ansatte, ikke minst for helsa på lengre sikt.

Etter vårt syn skal de mest avvikende arbeidstidsordningene kun avtales med norske fagforeninger med såkalt innstillingsrett. I praksis betyr det de større fagforbundene, som også er en helt bærende bjelke i den norske modellen. Gitt alt det vi hører fra regjeringen og høyresiden om den norske modellen, skulle vi tro at de ville støtte et slikt forslag. Men det gjør de altså ikke. I stedet sier de at det må være opp til arbeidsgiver og arbeidstaker lokalt å finne fram til de gode ordningene. Her overser de borgerlige det helt grunnleggende i arbeidslivet, nemlig at arbeidsgiver har mye mer makt enn arbeidstaker. Spesielt ser vi det der misbruk av gjennomsnittsberegning er mest utbredt. Vi kjenner til tilfeller der arbeidsgiver har presset ansatte til å starte fiktive klubber for å kunne tegne avtaler om gjennomsnittsberegning. Disse omgåelsene av lovverket må vi få en slutt på – ikke minst fordi Tariffnemnda nylig fattet vedtak om at utenlandske arbeidere ikke lenger skal få dekket reisen til og fra Norge. Da må vi møte dette med å stramme inn på arbeidsmiljøloven. Derfor støtter Rødt det andre forslaget som er fremmet i saken, som handler om kun å godta gjennomsnittsberegning hvis arbeidstakerne faktisk pendler etter Tariffnemndas nye forståelse. I dag blir det mange steder innvilget lange arbeidsuker uten overtid, samtidig som arbeidsgiver nå slipper å betale hjemreisene til Polen. Dette må stanses.

Denne endringen er ikke minst viktig fordi vi nå ser at EU og EØS overstyrer tariffavtalene våre. De overstyrer til og med norske høyesterettsdommer. På den måten banes det vei for mer sosial dumping og mer bruk av billig utenlandsk arbeidskraft framfor å ansette folk som har norske lønns- og arbeidsvilkår, og for å ta i bruk lokal arbeidskraft og lærlinger lokalt. Da trengs det at Stortinget strammer inn, og ikke avviser nødvendige forslag til innstramminger.

Statsråd Anniken Hauglie []: Arbeidsmiljøloven åpner for gjennomsnittsberegning av arbeidstiden. Det innebærer at det er mulig å arbeide mer i noen perioder og mindre i andre perioder, altså en annen og mer fleksibel fordeling av arbeidstiden enn det hovedreglene i loven legger opp til. Avtale om gjennomsnittsberegning kan i dag inngås individuelt med den enkelte arbeidstaker, lokalt med tillitsvalgte i virksomheten eller sentralt mellom arbeidsgiver og fagforening med innstillingsrett. I tillegg kan Arbeidstilsynet etter søknad gi tillatelse til slike arbeidstidsordninger.

Dagens regler for gjennomsnittsberegning gjelder hele arbeidslivet. De er ikke begrenset til spesifikke bransjer.

Forslagsstillerne ønsker at arbeidsmiljøloven skal endres slik at lokale avtaler om gjennomsnittsberegning bare skal kunne inngås i virksomheter som er bundet av landsomfattende tariffavtale med fagforening med innstillingsrett.

Det foreslås at loven skal stille krav om at søknader om gjennomsnittsberegning til Arbeidstilsynet som begrunnes med at arbeidstakerne arbeider utenfor sitt hjemsted og har behov for friperioder, må ha som forutsetning at arbeidsgiver har sendt arbeidstakerne på oppdrag.

Gjennomsnittsberegning av arbeidstiden er et viktig redskap for å få hjulene til å gå rundt i store deler av norsk arbeidsliv og et viktig gode for mange arbeidstakere som trenger en fleksibel arbeidstid for å få hverdagen med f.eks. delt omsorg for barn til å fungere.

Det er gjennomsnittsberegning som gjør det mulig å sette opp effektive skift- og turnusordninger, der behovet for arbeidskraft varierer gjennom døgnet eller uka, og det er gjennomsnittsberegning som er grunnlaget for de fleksitidsordningene mange tar som en selvfølge i dag, f.eks. statens ordninger eller lærernes arbeidstid. Det å jobbe lenger noen dager gjør det altså mulig å ha lengre sammenhengende friperioder, noe mange arbeidstakere også ønsker.

Det forslaget som fremmes i komitéinnstillingen, innebærer, slik jeg forstår det, en kraftig innstramming i adgangen til å inngå lokale avtaler. Forslaget betyr at virksomheter der arbeidstakerne ikke er organisert i en fagforening med innstillingsrett, ikke lenger kan inngå lokale avtaler tilpasset den enkelte bedrift. De vil måtte søke Arbeidstilsynet dersom de ønsker en ordning som ikke kan avtales med den enkelte.

Forslaget går også lenger enn det opprinnelige forslaget i Dokument 8:33 S i den forstand at denne innstrammingen skal omfatte hele arbeidslivet og ikke bare allmenngjorte bransjer. Forslaget vil dermed innebære en sterk byråkratisering av en ordning som i hovedsak, slik også forslagsstillerne er inne på, fungerer godt i dag.

Forslaget som berører Arbeidstilsynet, betyr, slik jeg leser det, at bare virksomheter som sender sine arbeidstakere på oppdrag, vil kunne få innvilget søknader om gjennomsnittsberegning, der dette søkes om fordi arbeidstakerne ønsker lengre sammenhengende friperioder på sitt hjemsted.

Jeg er på denne bakgrunn helt enig med komiteens flertall i at det ikke er hensiktsmessig å endre arbeidsmiljøloven, slik forslagsstillerne ønsker.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Grande (A) []: Etter endringen som Tariffnemnda vedtok, har ESA lukket saken om reise, kost og losji. Det har heller ikke kommet noen nye initiativer fra regjeringen for å følge opp saken eller de svekkelsene som Tariffnemndas vedtak innebar.

Betyr det at statsråden og regjeringen er fornøyd med utfallet av denne saken?

Statsråd Anniken Hauglie []: Nå er det, som representanten Grande også er klar over, opp til partene å avtale lønns- og arbeidsvilkår seg imellom. Tariffnemnda er et uavhengig organ som tolker de tariffavtalene som inngås. De har fattet en beslutning, og jeg ser ikke noe grunnlag for å skulle overprøve Tariffnemndas beslutning. Jeg tror også det ville vekke betydelige reaksjoner hvis regjering eller storting skulle gå inn og overprøve vurderingene som fattes i Tariffnemnda.

Etter min vurdering ser det ut som Tariffnemnda har funnet en balansert løsning. Dette var et av flere elementer som var omdiskutert mellom partene. Partene løste selv en annen utfordring, som handlet om de såkalte utenfor-porten-selskapene. Tariffnemnda løste dette med reise, kost og losji på en måte som vel balanserte de ulike hensynene rimelig godt. Jeg ser ingen grunn til å skulle overprøve de vurderingene.

Arild Grande (A) []: Jeg tolker det som at statsråden er fornøyd med utfallet av saken. Jeg spurte ikke om man skulle overprøve vedtaket i Tariffnemnda, men jeg spurte om statsråden var fornøyd med resultatet og utfallet av saken. Svaret tyder på at statsråden er det. Da har vi fått det på plass. Arbeiderpartiet er sterkt uenig. Vi mener vedtaket var både unødvendig og svært uheldig, og forslaget som her ligger til grunn, er jo et forsøk på å demme opp for noen av virkningene som vedtaket kunne ha.

En annen side ved hvordan man kan styrke et organisert og trygt arbeidsliv for alle arbeidstakere, er organisasjonsgraden. Nå er det over et år siden Stortinget ba regjeringen om å fremme forslag for å styrke organisasjonsgraden. Det har ikke kommet et eneste forslag fra regjeringen. Man har tvert imot svekket fagforeningsfradraget i hvert eneste budsjett.

Hvorfor har ikke regjeringen fulgt opp det forslaget når man hevder at man er for økt organisasjonsgrad?

Statsråd Anniken Hauglie []: Om jeg er fornøyd? Vel, jeg tar Tariffnemndas vedtak til etterretning. Vi lever jo i et land hvor partene er delegert mye ansvar. Det er opp til partene å løse konflikter og diskusjoner seg imellom i spørsmål som angår dem, og de har nå fattet et vedtak. Det vil alltid være sånn at det kan være uenighet partene imellom om hvordan man skal løse saker, men når de finner fram til løsninger, tar jeg det til etterretning. Hva jeg måtte mene om det personlig, er ikke alltid like relevant. Representanten Grande var i stad veldig opptatt av at den ene parten løper til ESA. Vel, partene gir og tar. Noen ganger går det den ene veien, og andre ganger går det den andre veien. Dette er en konflikt som har pågått over veldig mange år.

Regjeringen er opptatt av at vi skal ha et organisert arbeidsliv. Det er ulike grunner til at man velger å organisere seg eller ikke. Fra regjeringens side har vi vært opptatt av å legge til rette for et godt trepartssamarbeid og involvere partene og gi dem påvirkningsmulighet i sakene som er viktige for dem. Offentlig tjenestepensjon fikk vi i land i fjor, og en ny avtale om inkluderende arbeidsliv fikk vi på plass på slutten av året. Jeg skal selvfølgelig også involvere partene framover i spørsmål som er viktige for dem.

Arild Grande (A) []: Jeg hører hva statsråden sier. Det kommer ingen initiativer fra regjeringens side for å følge opp det som kom i Tariffnemnda. Det kommer heller ingen initiativer for å styrke organisasjonsgraden, og man stemmer i dag ned forslaget vårt om å sørge for at adgangen til å gjennomsnittsberegne arbeidstid skal være forbeholdt virksomheter bundet av landsomfattende tariffavtale med fagforening med innstillingsrett. Det betyr altså at vi trolig må vente til 2021 før det kan tas noen nye initiativer for å rydde opp i ganske uverdige forhold på enkelte arbeidsplasser i Norge.

Vi har sett en tiltakende forskjellsbehandling i arbeidslivet og økende ulikheter, og regjeringen sitter med hendene i fanget i så måte. Har regjeringen slått seg til ro med forholdene i arbeidslivet, eller vurderer man f.eks. å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett, i hvert fall som en mulighet, for at arbeidstakerne som føler seg feil behandlet i henhold til dagens lovverk, kan få muligheten til å prøve sin sak?

Statsråd Anniken Hauglie []: Nei, regjeringen kommer ikke til å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett. Det ble ikke brukt, det var svært omdiskutert, og det er også prinsipielt betenkelig å skulle ha det.

Det representanten Grande totalt overser, er organisasjonenes eget ansvar for å rekruttere medlemmer. Representanten Wiborg redegjorde for noen av argumentene ansatte bruker for ikke å melde seg inn, og jeg mener det er signaler fra arbeidstakere som organisasjonene faktisk må ta på alvor.

Regjeringen legger til rette for et godt trepartssamarbeid idet at vi involverer partene i saker som er viktige for dem, og gir dem betydelige påvirkningsmuligheter i saker som er viktige for dem. Jeg nevnte offentlig tjenestepensjon i fjor og reforhandling av ny IA-avtale i fjor. Vi har akkurat lagt fram en ny strategi mot arbeidslivskriminalitet sammen med partene, hvor de har hatt muligheten til å påvirke et viktig område som påvirker deres hverdag.

Årsaken til at min anbefaling er å stemme ned forslaget i dag, er at det er veldig dårlig.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Fellesforbundet var i Dagsrevyen på søndag og rapporterte om korleis useriøse aktørar no snor seg rundt det nye regelverket i arbeidsmiljøloven. Eg er klar over at ministeren ikkje ville ha dette nye regelverket, men ho har uansett ansvaret for at gjeldande regelverk vert følgt. Synest statsråden at den nye praksisen med 5-prosentstillingar i bemanningsbyrå er innanfor, og om ikkje – kva har ho eventuelt tenkt å gjera for å motverka denne praksisen?

Statsråd Anniken Hauglie []: La meg først si at vi deler engasjementet for og opptattheten av å skulle luke ut useriøse aktører fra det norske arbeidslivet. Vi er enige om at man skal ha faste ansettelser som hovedregel, og at vi skal sørge for et seriøst og godt arbeidsliv for alle.

Når representanten Lerbrekk sier at statsråden ikke ønsket et nytt regelverk, er det en sannhet med visse modifikasjoner. Det var strengt tatt en proposisjon som ble framlagt av denne statsråden om å stramme inn regelverket for å redusere omfanget av bl.a. nulltimerskontrakter, og så ønsket Stortinget å gå lenger enn regjeringen gjorde i sin proposisjon. Vi ønsket å balansere de ulike hensynene mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Stortinget ønsket å gå lenger enn det.

Hvordan praktiseringen av regelverket vil bli, er det litt for tidlig å si noe om nå. Jeg har lest ett oppslag om ett bemanningsbyrå som har 5-prosentstillinger. Men vi følger utviklingen nøye. Vi har egne forskningsarbeider som skal se på hvordan dette utvikler seg, og så får vi se om det er behov for andre endringer.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arild Grande (A) []: Først et tilsvar til Margret Hagerup, som her påsto at fagforeningsfradraget ikke har blitt svekket under dagens regjering, men at det har stått stille. Ja, det har stått stille med nøyaktig samme kronebeløp fram til 2019 som det var i 2013. Det har finansministeren bekreftet. Høyre-folk har vel ikke så dårlig budsjettforståelse at man ikke innser at det er en svekkelse når man ikke har kompensert for pris- og lønnsveksten. Prøver de bevisst å lure folk? Eller står de ikke ved sin egen politikk? Det må man undres på.

Så har vi, bare for å oppsummere debatten, fått bekreftelse fra statsråden på at det kommer ingen støtte fra dagens regjering til norsk fagbevegelse for å stramme opp bestemmelsene knyttet til gjennomsnittsberegning av arbeidstid – det visste vi ut fra innstillingen, men det er en grei avklaring – på samme måte som regjeringen ikke ga noen som helst drahjelp til arbeidet for å stramme inn kraftig i adgangen til innleie. Der måtte regjeringen dras etter håret steg for steg og presses gjennom et ydmykende nederlag, som Erna Solberg selv sa var det største nederlaget hun hadde i forrige stortingsperiode, før det kom på plass endringer.

Vi har også fått bekreftet at det kommer ingen nye initiativ fra regjeringen for å følge opp de svekkelsene som kom som følge av vedtaket i Tariffnemnda. Det er også en nyttig avklaring for norsk fagbevegelse og norske arbeidsfolk om at det ikke kan forventes noen forbedring i vilkårene før eventuelt et nytt flertall kommer på plass i 2021. Og man har fått bekreftet at det ikke er aktuelt for regjeringen å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett, som jo er, når alt annet er prøvd, kanskje det siste halmstrået en arbeidstaker har for ikke å stå helt alene, nemlig at du har en fagforening i ryggen som har reist sak på vegne av deg.

En ting er uenighet i denne sal og mellom partiene om hvor streng arbeidsmiljøloven skal være, og hvilke unntak man skal ha fra hovedbestemmelsene der. Det er det ok å ha debatt om. Men det som jeg synes er mye verre, er at regjeringen med det sender et tydelig signal om at hver enkelt arbeidstaker må regne med å stå alene. Man svekker organisasjonsgraden gjennom å gjøre det dyrere å være medlem i en fagforening. Man lar være å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett. Og f.eks. i saken om innleie, som vi har til behandling i Stortinget nå, om tilsyn, har man ikke gjort jobben med å føre tilsyn med regelverket. Altså: Det skal ikke være tilsyn, det skal ikke være noen vaktbikkjer rundt omkring på den enkelte arbeidsplass, og hvis arbeidstakeren føler seg urettmessig behandlet, får han fremme den saken helt alene opp mot arbeidsgiveren. Alle skjønner at det er veien til et arbeidsliv vi ikke ønsker oss, et arbeidsliv med enorme forskjeller.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.