Stortinget - Møte torsdag den 31. januar 2019

Dato: 31.01.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 124 S (2018–2019), jf. Dokument 8:246 S (2017–2018))

Innhald

Sak nr. 3 [11:02:27]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag frå stortingsrepresentantane Sigbjørn Gjelsvik og Kjersti Toppe om helserisiko ved bustadbygging på gamle avfallsdeponi (Innst. 124 S (2018–2019), jf. Dokument 8:246 S (2017–2018))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er Jon Engen-Helgheim, som taler på vegne av sakens ordfører, Kari Kjønaas Kjos.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Senterpartiet har fremmet et representantforslag om helserisiko ved boligbygging på gamle avfallsdeponier. Det foreslås en kartlegging av gamle avfallsdeponier, en oppdatert vurdering av helserisiko og en vurdering av behovet for nye nasjonale tiltak.

Miljødirektoratets database «Grunnforurensning» inneholder informasjon om ulike typer forurensning i grunnen, inkludert gamle avfallsdeponier. Her er det registrert 2 100 deponier. Kvalitetssikring av grunnforurensning er en spesifisert oppgave i tildelingsbrevet til Fylkesmannen i 2018. Miljødirektoratet jobber sammen med Fylkesmannen for å øke bevisstheten og bruken av databasen hos kommunene, bl.a. ved å arrangere kurs.

Problemstillinger knyttet til helse- og miljørisiko ivaretas på kommunalt nivå gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven. Kommunene må selv passe på at områder som legges ut til boliger, er egnet til formålet. Det skal gjennomføres konsekvensutredning og risiko- og sårbarhetsanalyse. Plan- og bygningsloven gir gode regler for å sikre at helse- og forurensningshensyn blir ivaretatt i planleggingen av nye boligområder.

De siste årene er det satt stadig strengere krav til håndtering av avfall. Forskrift om deponering av avfall trådte i kraft i 2002. Skedsmo kommune er brukt som et skrekkens eksempel i saken. Kommunen var kjent med at det var et deponi med gassdannelser da de ga tillatelse til bygging ved Brånåsen deponi. Det ble i forkant av reguleringsplanen vedtatt lagt føringer om krav ved bygging i en tomtedelingsplan, men disse kravene ble ikke tatt inn i reguleringsplanen. En kartlegging ville dermed ikke forhindret situasjonen i Skedsmo.

Romerikes Blad har dekket saken tett, en sak som har satt mange familier i en håpløs og utrygg situasjon, og kommunen har brukt mange ressurser på tiltak samt oppkjøp av hus. Norges Miljøvernforbund har anmeldt kommunen for en rekke lovbrudd. Kommunen – som hadde rød-grønt styre da deponiet var i drift, da det ble lagt ned, og da byggetillatelsen ble gitt – sier nå at de ikke ville ha tillatt bygging der i dag.

Folkehelseinstituttet har gjort en oppdatert vurdering av helserisikoen ved å bygge på eller nær gamle avfallsdeponier. Instituttet har igjen til vurdering om det er nødvendig å endre de nasjonale helserådene. Miljødirektoratet skal se på hvordan de kan forbedre og forenkle sin veiledning om deponier til kommunene i løpet av 2019. Flertallet mener kommunene har nok lovverk og kunnskap til å unngå lignende skandaler som den i Skedsmo.

Willfred Nordlund (Sp) []: Det finnes ikke nasjonale tall på hvor mange som bor på eller ved nedlagte deponier. Det er NRK som har gjort en sånn kartlegging, som myndighetene burde ha gjort, og det har de gjort ved å koble SSB-tall opp mot kart fra Miljødirektoratet. Den viser at det i Norge er mer enn 185 000 mennesker, fordelt på over 90 000 boliger, som bor på eller like ved et deponi. Det er mange mennesker. Å sikre at boliger ikke bygges på steder som utgjør en helserisiko, er også et nasjonalt ansvar. Jeg skal komme tilbake til hvorfor.

Norge har altså dårlig oversikt over forurenset grunn om vi sammenligner oss med våre naboland Sverige og Danmark. Det er også trolig store mørketall fordi vi i Norge ikke har informasjon om typer avfall som er kastet. Det er en kunnskap som kunne ha utgjort en forskjell.

Senterpartiet er selvsagt enig i at det er kommunene som har planmyndighet etter plan- og bygningsloven, og derfor har et klart ansvar for å sikre at områder som reguleres til boligformål, er trygge og ikke utgjør en helserisiko. Samtidig har regjering og storting et overordnet nasjonalt ansvar for å understøtte folkehelsearbeidet i kommunene.

Ifølge folkehelseloven kapittel 5 har en rekke statlige aktører et lovfestet krav om å legge til rette for den nasjonale folkehelsepolitikken og være pådrivere for kunnskapsbasert folkehelsearbeid lokalt, gi informasjon, råd og veiledning, utarbeide oversikt over faktorer som påvirker helsen, og bistå både kommuner og fylkeskommuner i forbindelse med eksponering for helseskadelige miljøfaktorer – nettopp for å beskytte befolkningens helse. Det går derfor ikke an å vise til at dette kun er kommunenes ansvar, sånn Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i komiteen gjør. Det slår folkehelseloven fast.

I Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid, Dokument 3:11 for 2014–2015, er ett av hovedfunnene nemlig at det er behov for å styrke oppfølgingen av det kommunale folkehelsearbeidet fra statens side. Senterpartiet mener derfor, ut fra en samlet vurdering og bl.a. med bakgrunn i folkehelseloven, at det er et stort behov for at også staten bidrar til et kunnskapsbasert folkehelsearbeid som kan bidra til å unngå at innbyggere blir utsatt for helserisiko ved at boliger bygges på avfallsdeponier.

Det er vanskelig å konkludere med at en bedre kartlegging ikke kunne ha forhindret situasjonen ved Brånåsen deponi. Det viktigste ved å få til en kartlegging nå er å få en samtidig og oppdatert kunnskapsbasert vurdering av helserisikoen. Det kan hindre at lignende situasjoner oppstår andre steder.

Folkehelseinstituttet vurderer nå, som den fungerende saksordføreren var inne på, å endre sine generelle nasjonale helseråd angående avfallsdeponier på bakgrunn av hendelsene i Brånåsen. Det viser alvoret i saken, og jeg vil understreke at dette arbeidet burde prioriteres. Det er bra, men tiltaket er ikke tilstrekkelig for å hindre flere alvorlige hendelser og at flere boliger i framtiden vil kunne utgjøre en helserisiko. Jeg ber derfor om at salen støtter Senterpartiet og SVs forslag, og tar med det opp forslaget.

Presidenten: Representanten Willfred Nordlund har tatt opp det forslaget han refererte til.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Jeg støtter innlegget som representanten Willfred Nordlund nettopp holdt.

Det jeg synes er veldig bekymringsfullt, er at vi ikke har noen total oversikt over dette, og at man argumenterer så veldig sterkt med at det er et ensidig kommunalt ansvar. Det kan det ikke være. Det er selvfølgelig et kommunalt ansvar, men det er også statens ansvar å bidra til at vi kan få oversikt over dette, og at det blir tillagt nok vekt også fra statens side når man snakker om hvordan kommunene skal håndtere sine saker, f.eks. etter plan- og bygningsloven. Da handler det om at mange kommuner nok ikke har nok kompetanse på denne type risiko. Et tema som SV har vært opptatt av ved veldig mange anledninger nå, er at vi må sikre via pålegg at kommunen har den kompetansen som skal til for å kunne håndtere disse sakene på en ordentlig måte. Ellers får ikke politikerne de riktige rådene når de skal ta beslutning om det skal bygges eller ikke.

Det er nå et stort press mange steder når det gjelder utbygging. Lokale politikere blir utsatt for ganske stort press for at disse utbyggingene skal skje. Hvis man da ikke har kompetanse, og ikke har ordentlig oversikt over dette, kan man risikere å få dårlige råd og fortsette å bygge ut på områder der man ikke burde ha bygd. Konsekvensene kan være alvorlige, og saken i Skedsmo er vel et så pass skrekkens eksempel at jeg tror det også virker preventivt i veldig mange kommuner. Mange har fått med seg hvor galt dette er. Jeg synes nok at flertallet og staten – og også ministeren – burde vært med på at man har behov for å få kartlagt dette, at man er med på å sikre at kommunene har kompetanse på dette, og at dette, når man nå skal gå inn og gi kommunene større frihet på disse områdene, er et av temaene man må ha i bakhodet når man ser på hva kommunene ikke skal ha innsigelser mot fra staten.

Det krever også at staten sjøl har en meget høy bevissthet i sitt apparat, som skal kunne komme med innsigelser mot disse planene – kunne si stopp – hvis dette er et område der det kan være en slik risiko. Jeg har ikke fagkunnskap på dette området, men det er ikke noen tvil om at disse områdene også endrer seg over tid, og at det kan oppstå nye problemer der man før ikke så noen, så en kartlegging er nødvendig. Derfor fremmer vi, sammen med Senterpartiet, forslag om det i dag.

Torhild Bransdal (KrF) []: I Kristelig Folkeparti har vi en god regel om å teste ut konkrete saker mot de grunnleggende ideologiske prinsippene som vi bygger på. Da jeg testet ut denne saken mot nærhetsprinsippet, altså at beslutninger og ansvar skal ligge på det lavest mulig hensiktsmessige nivået, ble det enda klarere for meg at dette er et kommunalt ansvar.

Den konkrete saken med Brånåsen i Skedsmo ville ikke ha vært forhindret med en nasjonal kartlegging. Skedsmo kommune var kjent med at det var et deponi med gassdannelse da de ga tillatelse til bygging av Brånåsen deponi. I etterpåklokskapens klare lys er det vel ingen som i dag er uenig i at det var en uklok beslutning.

I stedet for en ressurskrevende nasjonal kartlegging bør man jobbe videre for å bevisstgjøre med hensyn til risiko og anvendelse av føre-var-prinsippet i tomtevalg ved boligbygging. Plan- og bygningsloven gir gode regler for å sikre at helse- og forurensningshensyn blir tatt. Kommunene vet selv hvor de har deponier. Kommunene gjør av og til uheldige disposisjoner, ja de begår endatil tabber fra tid til annen. Det medfører ikke at staten nødvendigvis skal påta seg ansvar for å ordne opp. Staten skal veilede; kommunene skal utøve og ha oversikt over sin egen kommune.

Jeg anbefaler derfor komiteens innstilling.

Une Bastholm (MDG) []: I dag kommer Stortinget til å stemme ned Senterpartiets forslag om å kartlegge gamle avfallsdeponier og gjøre en oppdatert vurdering av helserisiko. Det synes vi i Miljøpartiet De Grønne er veldig beklagelig.

Det er på høy tid at vi får kartlagt landets avfallsdeponier. Vi trenger å vite mer om hvor farlig det er å bo på eller i nærheten av dem. Bygging på og ved gamle søppelplasser kan føre til forskyvninger i grunnen, med påfølgende skader på hus, farlige gasslekkasjer og vond lukt. Vi kan ikke med vidåpne øyne fortsette å utsette innbyggerne våre for den belastningen det innebærer å bo ved nedlagte søppelfyllinger uten å vite hvor stor den helserisikoen er.

Miljøpartiet De Grønne mener det er en selvfølge at også staten skal stille opp for kommunene med kunnskap og råd, også til innbyggerne som bor på nedlagte avfallsplasser. Uskyldige innbyggere skal slippe å tape penger og livskvalitet fordi utbyggingskåte politikere noen ganger tabber seg ut.

Det finnes 2 000 nedlagte avfallsdeponier i Norge. Ett av dem er Brånåsdalen i Skedsmo kommune. På deponiet ligger bl.a. over 1 000 tonn med kjemikalierester, store mengder kloakkslam og et ukjent antall nedgravde bilvrak. I 1988 advarte helsesjefen i Skedsmo kommune mot å legge et boligområde så nært Brånåsen-deponiet, men ble ikke hørt. Boligfeltet på Brånåsen ble bygget ut. I 2010 begynte de første problemene å melde seg. Hekker, frukttrær og plener ble brune, og de døde. Forskyvninger i grunnen førte til sprekker og skader på husene. Gasslekkasjer gjorde at det tok fyr på et bad. Noen av beboerne har vært evakuert i flere perioder. Forsøk på å stanse gasslekkasjene har mislyktes. Hittil er det målt gass innendørs i 35 boliger i Brånåsdalen. Omtrent like mange boliger har setningsskader. Det siger giftig vann opp av grunnen.

Mens vi sitter her i salen, sitter familier, uskyldige innbyggere, på Brånåsen i en veldig, veldig vanskelig situasjon. Beboerne i de hardest rammede borettslagene har allerede rapportert om helseplager, og vi kan bare forestille oss hvordan det er for de innbyggerne å leve med denne usikkerheten og engstelsen over flere tiår.

Staten skal stille opp for innbyggerne sine. Nå når vi først står i situasjonen, burde alle i denne salen ha stemt for Senterpartiets forslag.

Statsråd Ola Elvestuen []: Bakgrunnen for denne saken henger sammen med Brånåsen-deponiet på Skedsmo. Det er en spesiell og vanskelig sak for dem som er berørt av den. Brånåsen er et tidligere deponi der det var deponert organisk avfall. Det er ikke tillatt i dag. Rundt deponiet er det boligfelt og noe industri. Det har vært manglende kontroll av deponiet, og det har fått negative konsekvenser for beboerne i området. Skedsmo kommune var kjent med deponiet da de ga tillatelse til bygging i området. Kommunen og Fylkesmannen i Oslo og Akershus følger opp saken.

Heldigvis har vi ikke mange slike saker i Norge. Jeg er opptatt av at det er kjent dersom det er helse- og miljørisiko ved gamle avfallsdeponier, og at avfallsdeponier håndteres på en god måte.

Helse- og miljørisiko ved boligutbygging må ivaretas av den enkelte kommune. Plan- og bygningsloven har et godt system for dette. Gjennom kommunens arealplanlegging blir det bestemt hvor boligområder skal etableres. Det skal gjøres en konsekvensutredning og en risiko- og sårbarhetsanalyse for å sikre at hensyn som helse og forurensning blir vurdert. Fylkesmannen kan fremme innsigelse hvis et planforslag ikke ivaretar disse hensynene godt nok. Ved byggesaker kan kommunen nedlegge byggeforbud eller stille krav til byggingen.

Det finnes informasjon om gamle avfallsdeponier og annen forurensning i grunnen i databasen «Grunnforurensning». Der er det registrert ca. 2 100 deponier. Disse er i hovedsak registrert etter en kartlegging på 1980- og 1990-tallet, men databasen oppdateres fortløpende.

Avfallsdeponier inneholder ulike typer avfall. Risiko ved bygging på avfallsdeponier knytter seg til gassdannelse og setningsskader. Dette skjer i deponier som inneholder store mengder organisk avfall, slik som husholdningsavfall. Kommunene har generelt god kunnskap om deponier der det har vært husholdningsavfall.

Folkehelseinstituttet har gjort en oppdatert vurdering av helserisiko ved boligbygging på gamle avfallsdeponier. Instituttet vurderer å endre de nasjonale helserådene knyttet til dette, men vil følge Brånåsen-saken noe lenger før de konkluderer med om rådene bør endres.

Plan- og bygningsloven gir tilstrekkelige regler for å sikre at helse- og forurensningshensyn blir ivaretatt ved planlegging og utbygging av boligområder.

Jeg mener det ikke er behov for en ny nasjonal kartlegging av gamle avfallsdeponier i Norge. Jeg er derfor enig i komiteens tilråding i saken. Jeg mener samtidig at det er viktig med god veiledning til kommunene knyttet til bygging ved gamle avfallsdeponier. Jeg har derfor bedt Miljødirektoratet om å se på hvordan de kan forbedre og forenkle sin veiledning til kommunene på deponiområdet i løpet av 2019.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) []: Som det framgår av debatten, er det vel ingen som er uenig i at dette er en veldig uheldig sak. Det er lett å være etterpåklok og si at det skulle vært gjort andre vurderinger. Jeg merket meg at statsråden i sitt innlegg var enig i at det er grunnlag for å gå gjennom den veiledningen og kompetansestøtten som gis overfor kommunene, for han nevnte at det var grunn til å gå gjennom veiledningsansvaret.

Jeg har to spørsmål. Ligger det også i det at man mener at det i dag ikke er tilstrekkelig, og er det konkrete ting man allerede nå ser at man burde vært bedre til – eller bør bli bedre til – å støtte kommunene i i framtiden? Det andre spørsmålet gjelder det som både SV og for så vidt Senterpartiet tok opp i sine innlegg, om en vurdering av pålegg om en spesifikk kompetanse i kommunene. Er statsråden enig i at det er en klok vei å gå?

Statsråd Ola Elvestuen []: Jeg tror kommunene har god kunnskap om deponiene de har, særlig der det har vært husholdningsavfall. Jeg mener også at det denne saken understreker, er det kommunale ansvaret, at det har konsekvenser hvis det gjøres feil, og det må tas alvorlig.

Jeg tror vår oppgave – og det er grunnen til at vi gjør dette – er å gå gjennom om vi skal veilede bedre. Man gjennomgår jevnlig de deponiene vi har. Jeg har i mitt brev til komiteen skrevet at deponiene ble kontrollert i både 2005, 2009, 2010 og 2014, kontrollen i 2014 var landsomfattende og gjaldt også nedlagte deponier, og Miljødirektoratet har planlagt en ny tilsynsaksjon i 2019. Så det gjøres et arbeid på dette feltet. Folkehelseinstituttet gjør også sine nye vurderinger, men det er helt til slutt viktig å si at vi har ingen indikasjoner fra Miljødirektoratet på at det er andre steder hvor man har den samme situasjonen som på Brånåsen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg synes det er ganske alvorlige spørsmål en snakker om her. Brånåsen-saken er svært omfattende og har store konsekvenser for dem som er berørt. Men det er dessverre heller ikke enestående at en har hatt ulykker med deponigasser. Som det står i representantforslaget, har arbeidere omkommet, unger har blitt brannskadet, og på Brånåsen tok det fyr i en bygning som følge av deponigass.

Det vi ber om i dette forslaget, er for det første en bedre kartlegging til beste for kommunene, sånn at kommunene har bedre råd å legge til grunn. For det ene er kartlegging, det andre er tydeligere faglige anbefalinger. Er det virkelig sånn at statsråden mener at Skedsmo kommune er i den situasjon at dersom de hadde hatt god nok kunnskap på forhånd, hadde de bare kjørt på allikevel – en kommune der Venstre har sittet med varaordføreren de siste ni årene? Ville ikke en kommune ha lagt større vekt på hensynet til sine innbyggere hvis en hadde hatt bedre faglige råd?

Statsråd Ola Elvestuen []: Akkurat i Skedsmo var det jo kjent, det var innspill som man så gikk bort fra i reguleringsplanen. Men det er riktig at det har vært ulykker. Jeg tror den siste var på avfallsdeponiet på Rommen i 1993, hvor det ble brannskader på barn som lekte der. Men vi må jo også ta med at det har skjedd mye siden 1993 når det gjelder kravene til deponier. Fra 2002 er det blitt mye strengere, også med hensyn til husholdningsavfall, som jo ikke lenger er lovlig å deponere. Så vi følger opp. Det er en utvikling, og det følges opp, slik jeg nevnte. Miljødirektoratet har planlagt en ny tilsynsaksjon i 2019. Vi gjennomgår vår veiledning, nettopp for å se om det kan bli bedre når det gjelder å følge opp kommunene. Folkehelseinstituttet foretar også sin vurdering.

Karin Andersen (SV) []: SV mener at vi burde hatt en slik kartlegging. Jeg registrerer at statsråden sier det skal føres tilsyn, og at man etterpå skal vurdere om man skal veilede bedre. Jeg hører også at statsråden sier man har kompetanse på hvor noe av dette ligger, men spørsmålet er jo om man har kompetanse til å vurdere farligheten i det. Det er riktig at det nå er lov å kaste færre ting, eller at man ikke skal lage disse deponiene lenger, men problemet her er jo at noen av dem er gamle, og at de over tid kan utvikle seg til å være farligere enn det man har kompetanse lokalt til å vurdere. Jeg føler meg dessverre ikke trygg på at det ikke kan skje igjen, og at folk kan oppleve den samme forferdelige situasjonen som de nå opplever på Brånåsen i Skedsmo.

Statsråd Ola Elvestuen []: Det er ikke riktig som representanten sier, at jeg sier at vi først skal ha tilsyn og deretter veiledning. Veiledningen – oppgaven til Miljødirektoratet – er allerede sendt, og de er i gang med å vurdere om de skal gjøre endringer i den. De kommer i tillegg med et tilsyn i 2019. Jeg viser også til at sist de hadde det – da på både eksisterende og gamle deponier – var i 2014, så dette gjennomføres. Man har også en oppfølging som den i Skedsmo, Fylkesmannen følger opp situasjonen som er der. Jeg mener også at vi har et oppdatert kunnskapsgrunnlag i databasen «Grunnforurensning», så det gjøres hele tiden tiltak på dette området. Vi skal se på hva man kan gjøre bedre. Folkehelseinstituttet vurderer også sine råd, men vil gjerne vite mer om utviklingen på Brånåsen før de konkluderer med hva de skal gjøre. Jeg mener at vi har et system som vi følger opp, og som fungerer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er en særdeles viktig sak vi behandler. Det handler om tryggheten i folks hverdag, i deres egne private boliger, lekeområder for barna deres, deres nærområde. Hvis en ikke har ivaretatt det godt nok i forkant, er det noen som må bære ganske tunge kostnader, både personlige kostnader og økonomiske kostnader, og som får helseplager i etterkant. Det en har sett på Brånåsen, er en forferdelig situasjon for dem det rammer. Det er folk som har måttet flytte vekk fra området. Det er folk som har ført en lang kamp. Noen av dem har nådd fram og fått innløst sine eiendommer – andre ikke. Det er mange som har levd i usikkerhet for seg selv og sine nærmeste.

Det vi snakker om her, er ikke å overstyre kommunene, men det er å gi kommunene bedre grunnlag for den jobben de skal gjøre. Det får store konsekvenser for en kommune hvis en har gjort feil valg. Det kan også få store konsekvenser for utbyggere hvis en har gjort feil valg, men ikke minst får det selvsagt store konsekvenser for dem som har kjøpt bolig og etablert seg i et område, dersom det er gjort feil valg.

Det er derfor vi ber om en kartlegging. Av de 2 000 nedlagte avfallsdeponiene som er i Norge, er veldig mange i tettbygde områder, i områder der det allerede enten er boligbygging, eller er planlagt boligbygging. Av de 2 000 er det over 1 600 som har faregrad gul eller rød når det gjelder forurensning. Det er viktig med tydelige, faglige råd og at den best tilgjengelige kunnskap blir gitt. Det er en forskjell på hvorvidt en kommunelege har kommet med advarsler i forkant internt i en kommune, og hvorvidt det foreligger tydelige nasjonale helseråd om hva som bør gjøres, om det er fornuftig å bygge eller ikke. Det er det vi snakker om i denne saken. Jeg tror at lokalpolitikere rundt i landet vil se det som en god hjelp dersom det blir foretatt en tydeligere kartlegging av nedlagte avfallsdeponi, at de får tydeligere råd med seg i den jobben de skal gjøre, slik at de kan ivareta sine innbyggeres interesser på en best mulig måte. Derfor ber jeg flertallet om å stemme for Senterpartiets forslag i denne saken.

Lars Haltbrekken (SV) []: Tidligere tiders miljøsynder skaper store problemer for oss i dag. Det er ikke bare på landjorda dette skaper forurensningsproblemer, helserisiko og utrygghet, men også i sjøen, hvor det har blitt sluppet ut store mengder kjemikalier, industrielt avfall, opp gjennom tidene.

Nedlagte avfallsdeponier, som vi snakker om her, kan i visse tilfeller gi helseskader dersom området har blitt – eller blir – bebygd. Ved det tidligere Brånåsen avfallsdeponi i Skedsmo kommune har det blitt rapportert om svært høye punktmålinger av metangass i enkelte boliger, og i én bolig ved det nedlagte deponiet ble det også estimert høye benzen-konsentrasjoner i innelufta. I lys av nettopp denne alvorlige saken vurderer nå Folkehelseinstituttet om de generelle rådene for avfallsdeponier bør endres.

Det finnes også flere befolkningsstudier som har påvist sammenhenger mellom uønskede helsevirkninger – som lav fødselsvekt, medfødte misdannelser og visse typer kreft – og bosted nær avfallsdeponier for risikoavfall. Det er også flere studier som beskriver økt forekomst av selvrapporterte helseplager som trøtthet, søvnighet og hodepine blant beboerne i disse områdene.

Som flere har påpekt i denne debatten: Problemet vi står overfor i dag, er at vi ikke har noen god oversikt over tidligere tiders avfallsdeponier og hva som er kastet der. Én ting er de lovlige deponiene som har eksistert; et annet og kanskje enda større problem er de ulovlige deponiene som man har funnet, såkalte villfyllinger.

Derfor er forslaget fra SV og Senterpartiet i denne saken så viktig. Vi trenger en kartlegging av gamle avfallsdeponier og en oppdatert vurdering av helserisikoen ved å bygge ved eller på disse avfallsdeponiene, slik at kommunene kan fatte fornuftige utbyggingsvedtak.

Willfred Nordlund (Sp) []: Jeg registrerer at statsråden slår fast at han har bedt Miljødirektoratet om å se på hvordan de kan forbedre og forenkle sin veiledning til kommunene på deponiområdet i løpet av 2019. Det kan jo vanskelig tolkes annerledes enn at i hvert fall statsråden innser at også de statlige etatene har et ansvar, som bl.a. blir slått fast i folkehelseloven. Jeg registrerer da med interesse at Kristelig Folkepartis representant Bransdal mente at dette var et rent kommunalt ansvar, og da lurer jeg på når man skal bli enige om å fremme endringer i folkehelseloven. For hvis det skal være et rent kommunalt ansvar å følge opp dette, og at en ikke skal delta i folkehelsearbeidet gjennom de statlige etatene, da må vi også regne med at det snart kommer en endring av folkehelseloven. Og det tror jeg jo det ikke gjør. Så det vi ser i dag, er altså et resultat av at man ikke ønsket å stemme for et forslag som forsøker å ta folks helserisiko ved å bo på deponi på alvor.

Det er bra at man har bedt Miljødirektoratet om å forsterke veiledningen, men det tiltaket er jo ikke tilstrekkelig for å hindre flere alvorlige hendelser, for det handler om at man må ha verktøyene der ute i kommunene, og en slik oversikt som man i forslaget etterspør at regjeringen utreder, ville kunne styrket den verktøykassen i dette arbeidet. Forslaget sier jo at man skal be regjeringen gjennomføre en kartlegging av gamle avfallsdeponi i Norge, med en oppdatert vurdering av helserisiko, og på den bakgrunn vurdere om det er behov for nye nasjonale tilrådinger og tiltak.

Jeg skjønner ikke hvordan det går an å være uenig i det. Ellers kan man altså be om å få en oppdatert oversikt, og at det må vurderes om det skal foretas nye vurderinger av helserisiko. Det er høyst spesielt at man velger å stemme imot det fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiets side. Det ville jo nettopp ha gitt de verktøyene som kanskje er nødvendige for å unngå at vi kommer i slike tilfeller som vi nå har sett på Skedsmo.

Saken i seg selv har gitt økt fokus på den utfordringen som gamle deponier kan gi, og jeg registrerer med interesse at flere kommuner nå går til det skritt at de vedtar forbud mot boligbygging på søppeldeponier. Men det gjør de jo av preventive hensyn, ikke fordi de vet at det er livsfarlig, men fordi de ønsker å være føre var. Og det burde flere kommuner gjøre når regjeringen ikke er interessert i å bidra med å få et oppdatert tallmateriale og få vurdert de helserisikoene som kan foreligge. Det ville vi fått dersom man hadde valgt å støtte det forslaget som Senterpartiet har lagt fram her i dag.

Ketil Kjenseth (V) []: Jeg tar ordet fordi dette også angår energi- og miljøkomiteens arbeidsområde. Den helsemessige konsekvensen vet vi mer og mer om, og vi trenger mer kunnskap om den. Det er også viktig å påpeke at det er mange kommuner som har brukt føre-var-prinsippet og ikke tillatt utbygging på søppeldeponier. Kommunene har oversikt over hvilke områder dette gjelder, i sine plan- og bygningsplaner og kommuneplaner. De har det også i forbindelse med sikkerhets- og beredskapsplaner, som de er pålagt å ha. Én av fire kommuner har ikke det. De har det gjerne også i sine miljø- og klimaplaner. Så dette handler også om at de har en kapasitet, og at en bruker den lokalt når en fatter vedtak.

Det er også behov for mer samarbeid, både i kommuner, mellom kommuner og med statlige myndigheter, for det svettes ut veldig mye metangass fra mange av disse deponiene, og det å fange opp den deponigassen er ikke satt i system. Det er også et tiltak vi bør diskutere: Hvordan bruker vi Klimasats, og hvordan får vi kommuner til å drive med innovasjon, slik at vi får fram den teknologien som resten av verden, i enda større grad enn oss, vil trenge framover?

Vi har ikke hatt tradisjon i Norge for å slippe til og la kommunene drive med innovasjon innenfor den tekniske sektoren. Det er veldig mange private aktører som inngår kontrakter om å gjøre oppgaver på vegne av kommunene. Så vi har flere oppgaver å ta fatt på når det gjelder dette.

Men en av diskusjonene knyttet til dette handler også om ansvar, og at kommunenes selvstyre også er en del av dette. Hvilken innsats skal vi legge i å gi dem veiledere? Den oppdateres jo kontinuerlig. Men det er flere forhold her som vi må ta med i diskusjonene om hvordan vi skal drive dette arbeidet videre.

Statsråd Ola Elvestuen []: Det er ingen tvil om at situasjonen på Brånåsen er alvorlig, den er alvorlig for dem som er berørt, og vi må lære av den. Men situasjonen på Brånåsen var kjent, så en kartlegging ville ikke ha endret det. Men om rådene kunne vært annerledes, er nettopp det vi vil se på. Derfor er det viktig at Folkehelseinstituttet gjør sin vurdering av om helserådene skal endres. Det gjør de nettopp på bakgrunn av situasjonen på Brånåsen.

Brånåsen-saken understreker også det alvoret som ligger i å være kommunestyrerepresentant. Det er et stort ansvar å ta de riktige beslutningene i disse situasjonene og i utbyggingssaker. Nettopp derfor bør vi også lære av denne saken for å se om det er noe vi bør gjøre annerledes med veiledningen, for å gi bedre råd til kommunene. Nettopp derfor har vi bedt Miljødirektoratet om å se på veiledningen og om den kan endres i sakene om deponi.

Når det er kartlegging det er snakk om, har vi en database, Grunnforurensning, og den oppdateres jevnlig. Vi har også tilsyn med deponiene vi har. Jeg nevnte noen årstall i den forbindelse. Deponiene, også de nedlagte, ble kontrollert i 2014. Det kommer også et nytt tilsyn i år.

Jeg undrer meg noe over misnøyen med det som gjøres. Det er som om man er imot at vi skal ha en god oversikt over deponier, også de nedlagte deponiene. Det har vi, og den skal oppdateres og bedres.

Vi skal lære av Brånåsen-saken, både om vi må ha andre helseråd, og om vi trenger bedre veiledning overfor kommunene. Så det som regjeringen følger opp, er jo nettopp, som også representanten Kjenseth påpekte, at vi må ha et bedre samarbeid mellom de ulike nivåene for å unngå situasjoner som den på Brånåsen. Jeg mener at vi har prosesser som er godt i gang med å ta tak i dette, og vi har et system som kommunene kan forholde seg til. De er godt kjent med de deponiene som vi har. Her gjelder det å ha et bedre samarbeid for å unngå feil som dem som opplagt er begått på Brånåsen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Statsråden lurer på hvorfor forslagsstillerne er i en situasjon der vi stiller i tvil det som er regjeringens intensjon og regjeringens arbeid. Det er bl.a. fordi flertallet vil stemme ned de konkrete forslagene som vi har, og som en skulle tro, ut ifra noen av formuleringene som har kommet i salen i dag, at en kunne enes om.

Det konkrete forslaget går for det første ut på at en skal sørge for en nasjonal kartlegging. Den kartleggingen er ikke god nok i dag. I våre naboland er det en mye bedre nasjonal kartlegging enn det er i Norge. Det er media som har bidratt til at vi har fått fram gode tall om hvor mange som bor på og i nærheten av nedlagte avfallsdeponi. Én ting er deponiene i seg selv, men dette handler jo også om helserisiko og det å få en oppdatert vurderingen av helserisikoen knyttet til avfallsdeponiene. Det er fint at det har kommet et forbud mot nye deponeringer, men en del av gassene det er snakk om her, kan jo være virksomme i opp mot 100 år. Derfor er også de gamle deponiene utrolig viktige. Det er heller ikke slik at kommunene alltid har god nok oversikt over deponiene, og en nasjonal kartlegging ville vært til god hjelp i arbeidet som kommunene skal gjøre.

En slik kartlegging, og at den ble tydelig kommunisert ut, ville også være god informasjon til dem som vurderer å bygge eller kjøpe bolig. Det en vet fra Brånåsen-saken, er at det har blitt gitt noen advarsler internt i kommunen, ja, men veldig mange av dem som har bosatt seg i området, ante ingenting om de farene det innebar. Det har også kommet folk flyttende dit som ikke engang visste at de var på et gammelt, nedlagt deponi, og som i etterkant har båret store konsekvenser på grunn av valget de tok om å flytte dit, til et område som de trodde hadde et trygt og godt nærmiljø, men der det har kommet både deponigasser inn i hus og flytende giftstoffer opp av bakken.

Derfor er det behov for både en bedre nasjonal kartlegging og å gi tydelige råd til kommunene, slik at de kan ivareta oppdraget sitt overfor innbyggerne på en bedre måte enn de har klart så langt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 4–6 behandles under ett. – Det anses vedtatt.