Stortinget - Møte torsdag den 31. januar 2019

Dato: 31.01.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhald

Sak nr. 2 [10:04:19]

Interpellasjon fra representanten Kari Henriksen til utenriksministeren: «Stortingsrepresentanter som deltar i internasjonale parlamentarikerforsamlinger, utfører et viktig arbeid. I OSSE arbeides det strategisk og iherdig med å realisere de forpliktelser medlemslandene har sluttet seg til. I OSSE PA er det en gjennomgående skuffelse over at ikke flere medlemsland følger opp det som vedtas. Det er en utfordring at OSSEs konsensusregler blir brukt til å blokkere at noe gjøres. Feltkontor er nedlagt i regioner som har størst behov for tilstedeværelse og oppfølging. I en tid der sterke motkrefter til menneskerettigheter, dialog og demokrati synes å samordne og styrke seg, er arbeidet og valgobservasjoner i OSSEs regi en viktig motkraft. Hvordan følger regjeringen opp saker fra OSSE, og hva mener ministeren kan gjøres for å styrke OSSEs tre dimensjoner i regjeringens utenrikspolitiske arbeid opp mot andre stater som blokkerer og motarbeider OSSEs verdigrunnlag»?

Talarar

Kari Henriksen (A) []: Jeg har reist denne debatten fordi vi lever i en utfordrende tid, en tid som er forskjellig fra den tida da OSSE ble opprettet og de internasjonale forpliktelsene hadde større tilslutning enn de har i dag.

Jeg vil ta opp tre forhold spesielt. Det ene er hvordan Norge ved utenriksministeren følger opp resolusjoner og internasjonale avtaler som medlemslandene har forpliktet seg til, det andre handler om finansiering og styrking av valgobservatøraktiviteter og stedlige OSSE-kontorer, og det tredje er hvordan Norge kan bidra til å styrke kvinners stilling i OSSE-områdene.

I hele verden opplever vi polarisering, alvorlige brudd på menneskerettene, undertrykking og utnyttelse av folk. Vi lever med frykten for terror, migrasjon, klimaendringer og de store omstillingene som skjer i form av digitalisering og robotisering av samfunn og arbeidsliv.

Og det er litt rart, for egentlig går det framover på mange parametere i verden. Flere land utvikler seg i demokratisk retning, det er færre kriger enn før, og verdens utdanningsnivå og levekår bedres. Likestillingen mellom kjønn og levekårene til homofile, bifile, lesbiske og transpersoner blir bedre sakte, men sikkert. Internasjonale organisasjoner følger tettere opp, informasjon om undertrykking, utnyttelse, overgrep og menneskerettsbrudd deles, og overvåkingen er ganske omfattende. Vi har internasjonale institusjoner som fremmer helse- og sykdomsforebyggende tiltak og bidrar til krise- og nødhjelp, demokratibygging og næringsutvikling.

Men det er ikke helt i orden i verden likevel. Vi ser bl.a. framveksten av antidemokratiske bevegelser som bruker den ytringsfriheten de vil frata andre, til å fremme hat, splittelse og antidemokratiske strukturer. Da jeg var på Human Dimension Implementation Meeting i Warszawa i vinter, skjedde noe som var svært overraskende. Dette møtet er den største samlingen for menneskerettsorganisasjoner i Europa, og er en mulighet for disse til å, ansikt til ansikt, møte medlemsstaten og fortelle om hvilke brudd på menneskerettighetene de mener landet eller landene bedriver. Statene har tilsvarsrett, slik at de kan fremme eget syn i en avsluttende runde. Dette er en ukes konferanse – jeg lurer forresten på om det er to – og det er mange deltakere.

Jeg var der som visepresident i OSSE og lyttet til mange innlegg om urettmessig fengsling, om forfølgelse av minoriteter, trakassering og utestenging av sårbare mennesker. Men så kom det et innlegg som var kritisk til muslimer, som mente at de hadde ett mål:,å overta styringen av Vesten, og at mye av de store demonstrasjonene i regi av organisasjoner som Defence Leauge i England kom til med bakgrunn i provokasjoner framført av muslimer. Derfor burde vi stenge grensene for alle muslimer og hindre at de fikk tilgang til stillinger i Vesten. Etter hvert kom det flere slike innlegg med noenlunde liknende innhold. I tilsvarsrunden var det kun ett land som tok ordet, og det var Canada, som pekte på det paradoksale at mange organisasjoner bruker demokrati og ytringsfriheten i siviliserte og demokratiske land som en arena for å hindre andre i å få de samme rettighetene.

At Norge stiller seg i fremste rekke for å motarbeide slike antidemokratiske krefter og ønsker å hindre at de får fotfeste i OSSE, er viktig. Skal vi få til endringer i OSSE, kreves det et målrettet og vedvarende politisk arbeid for å øke forståelsen for å følge menneskerettighetene og hindre framveksten av totalitære og antidemokratiske bevegelser og styresett. Kan ministeren si litt om hvordan Norge følger opp og søker å påvirke medlemslandene i vår kontakt med dem generelt, og hva som er de største utfordringene, slik Norge og utenriksministeren ser det? Det er også fint hvis hun kan komme inn på hvilke initiativ Norge har tatt, og hvis det er initiativer tatt av andre land som Norge stiller seg bak, er det fint å bli orientert om det.

Når det gjelder kvinners rettigheter i medlemsland blant migranter og minoritetsbefolkninger, er det en lang vei å gå. OSSE er opptatt av at kjønnsperspektivet skal implementeres i organisasjonen og gjennomsyre den og de enkelte aktivitetene. Det har vært fokus på at kvinneperspektiv må bli ivaretatt i fredsbevarende operasjoner, i demokratiutvikling og som et selvstendig område for oppfølging av migranter. Kvinners rettigheter er under hardt press. Spesielt er kvinner som lever i utfordrende og sårbare miljøer, utsatt for vold og overgrep fra menn. Disse kan ofte også være myndighetspersoner. Amnesty lagde en rapport om kvinner på flukt for noen år siden, som påviste stor grad av utnyttelse, seksualisert vold og alvorlige overgrep begått mot kvinner på flukt. Kvinner på flukt mangler muligheter til å ivareta sin reproduktive helse i form av prevensjonsmidler, helseundersøkelser og oppfølging under graviditet, eller få dekket sine ernæringsmessige behovene de har når de ammer, f.eks.

OSSE PA har vedtatt flere resolusjoner som omhandler beskyttelse av kvinner på flukt, som styrker kvinners rettigheter og peker på OSSEs ansvar for å følge opp at kvinner deltar i fredsbevarende operasjoner, nettopp for å styrke kvinneperspektivet i de situasjonene, at kunnskap om kvinners rettigheter blir delt, og at de enkelte stater sikrer at kvinner kan leve selvstendige og frie liv, frie for undertrykkelse og vold. Et vedtak om dette ble også fremmet og gjort av ministermøtet som en oppfølging av PAs vedtak om dette i sommer, og Norge må være en tydelig stemme for kvinners universelle menneskerettigheter. En kvinne har rett til å bestemme over eget liv og egen reproduktivitet, uansett hvor hun bor. Hvordan jobber ministeren for kvinners rettigheter? Jeg vet det er et tema som ministeren har vært opptatt av, så det er fint hvis ministeren kommer inn på det i sitt innlegg.

Et gjennomgående trekk ved de fleste internasjonale organisasjoner er at det er utfordrende med hensyn til finansiering. OSSE er i så måte intet unntak. Også her ser vi at medlemsland utsetter betaling og viser større vilje til å bidra med midler og ressurser til enkelte tiltak framfor å bevilge de nødvendige midlene til administrativ drift. Vi ser at det også rammer en av de viktigste arbeidsoppgavene i OSSE, nemlig valgobservasjonstjenesten – en vesentlig oppgave for både å sikre og å bygge demokratiske prosesser og systemer, og en oppgave som gir håp til enkeltmennesker, og ikke minst til sivilsamfunnets organisasjoner.

Det er flere utfordringer knyttet til denne oppgaven: habiliteten til observatørene, korrupsjon, det å ha god informasjon om landets styresett, sivilsamfunn og menneskerettslige utfordringer, og det er framveksten av observatører som er invitert av enkeltland, ofte Russland, uten at man kan si at deres observatører har nødvendige nøytral posisjon, som det er helt avgjørende at observatører har. Denne praksisen kan undergrave tilliten til hele valgobservatørordningen. Avsløringen om korrupsjon i PACE var en vekker, og jeg er glad for at OSSE nå har satt i gang et arbeid med etiske retningslinjer for sine valgobservatører.

For at valgobservasjonene skal ha den nødvendige tilliten er det viktig at ODIHR og langtidsobservatørene får gjort jobben sin. Det betyr penger til og finansiering av de stedlige OSSE-kontorene. Hva gjør Norge for å sikre at lokale OSSE-kontorer opprettholdes, og at langtidsobservatører kan ivareta sin oppgave på best mulige måte?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg vil først benytte anledningen til å berømme den innsatsen som representanten Henriksen gjør som visepresident i OSSE PA. Det innlegget hun holdt, bl.a. om kjønnsperspektivet, under den årlige tilsynskonferansen, som ble nevnt, har blitt lagt merke til.

Jeg vil også benytte anledningen til å oppfordre alle medlemmene i Stortingets delegasjon til OSSE PA til å gjøre en ekstra innsats for å gjøre OSSEs viktige arbeid kjent i befolkningen. For OSSE er ikke en organisasjon som figurerer veldig ofte i den offentlige debatten. Derfor er det viktig at denne interpellasjonen kommer, som representanten Henriksen og jeg snakket sammen om da vi var på ministermøtet i desember.

OSSE er en viktig organisasjon for Norge og for europeisk sikkerhet. Dessverre ser vi en manglende overholdelse av internasjonale forpliktelser og en foruroligende bevegelse bort fra en regelbasert internasjonal orden. Dette er en problemstilling og et tema jeg er veldig opptatt av og har tatt opp i mange sammenhenger det siste året.

Polarisering og konfrontasjon, omkamp og bekjempelse av internasjonale forpliktelser og regelbasert orden er ikke unikt for OSSE. Når politikken i mange land blir mer innadvendt, utfordres det multilaterale systemet. Situasjonen i OSSE reflekterer dessverre den politiske, økonomiske og sosiale utviklingen både i regionen og globalt.

Interpellanten peker på OSSEs konsensusregel og hvordan denne blir brukt til å blokkere framgang og aktivitet, og at man ikke blir enige om substansielle vedtak som kan ta organisasjonen et skritt videre. Da vi begge deltok på OSSEs ministermøte i desember, så vi hvordan enkeltland har lav terskel for å bruke konsensusregelen til å blokkere vedtak. Dermed blir det vanskelig å vedta beslutninger med retningsgivende innhold og politiske erklæringer om viktige problemstillinger i vår tid. Samtidig er det også sånn at konsensusregelen gjør det vanskelig å endre det man allerede har blitt enige om, og det betyr altså å endre i negativ retning. Det er jo bra. I krevende tider må politikken i økende grad rettes inn mot å forsvare de seirene for demokrati og menneskerettigheter som er oppnådd. Konsensusregelen i OSSE kan derfor være viktig for deltakerstater som ikke ønsker reversering av de forpliktelsene vi for lengst har blitt enige om.

OSSE har også tre autonome institusjoner: kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter, høykommissæren for nasjonale minoriteter og mediefrihetsrepresentanten. Disse har alle sterke og varige mandater som kun kan endres ved konsensus. Deres daglige virke fortsetter med uforminsket kraft, til tross for vanskeligheter i den mellomstatlige dialogen.

La meg i den sammenheng si noen ord om engasjementet for mediefrihet. OSSEs representant for mediefrihet er Europas eneste mellomstatlige overvåkingsmekanisme på feltet. Representantens mandat er blitt stadig mer relevant i en verden med tiltagende bruk av propaganda, desinformasjon og såkalte «fake news». Norge er en betydelig bidragsyter til dette arbeidet. Slik jeg ser det, er OSSE et vesentlig instrument for å beskytte og bevare den europeiske sikkerhetsordenen. Det er en organisasjon som gjennom flere tiårs forhandlinger og dialog har utviklet normer og regler for sikkerhet og menneskerettigheter, med grunnlag i den historiske Helsingsforssluttakten fra 1975. Det er et omfattende dokument som var banebrytende i sin tid. Med sin helhetlige tilnærming til sikkerhet og samarbeid øst–vest var det et relativt progressivt dokument som bidro til stabilitet basert på visse grunnprinsipper og verdier. Det etablerte et øst–vest-samarbeid innen sikkerhet. Det er vanskelig å tenke seg at man i dag skulle kunne enes om et liknende dokument, og det er i Norges interesse å verne om de verdier og forpliktelser som ligger i OSSEs normative rammeverk.

Det gjelder å holde fast ved folkeretten og multilaterale institusjoner som har vist seg nyttige i tidligere krisetider. Men Norge kan ikke gjøre jobben alene. Vi må med andre ord bygge allianser. Innenfor OSSEs rammer har man mulighet til å sette søkelys på og øve press på medlemsstaters oppfyllelse av sine menneskerettighetsforpliktelser.

I august 2018 påkalte Norge og 14 andre medlemsstater Wien-mekanismen overfor Russland. Det innebar at Russland innen ti dager måtte svare på hvordan landet hadde håndtert anklager om massive menneskerettighetsovergrep i Tsjetsjenia i 2017. Da Russland avviste anklagene som grunnløse, deltok Norge i november 2018, som ett av 16 land, i å aktivere OSSEs Moskva-mekanisme. Iverksetting innebar gjennomføring av en ekspertgransking av de rapporterte menneskerettighetsbruddene. Russland valgte ikke å samarbeide om granskingen. Rapporten ble offentliggjort i OSSEs faste råd 20. desember og bekreftet grove menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia mot LHBTI-personer, menneskerettighetsaktivister, uavhengige journalister og advokater. Prosessen har bidratt med viktig dokumentasjon som kan brukes til å bidra til å bedre MR-situasjonen i Tsjetsjenia, også utenom OSSE-samarbeidet.

Men ellers er det også sånn at Norge ukentlig påtaler deltakerstaters brudd på forpliktelser de har påtatt seg gjennom OSSE-samarbeidet, enten det gjelder ulovlig annektering av andre staters territorium, eller det gjelder brudd på menneskerettigheter eller bruk av dødsstraff. Utviklingen er dessverre slik at der stater tidligere opplevde det som brysomt å bli stilt til offentlig skue for sine brudd på forpliktelser, bryr de seg nå ikke, eller de bruker kritikken til å fremme det som propaganda i sine hjemland. Dette er en veldig bekymringsfull utvikling.

Interpellanten peker på at flere av OSSEs feltnærvær er lagt ned i land der det er stort behov for tilstedeværelse og oppfølging. Det er helt korrekt, og det er dessverre igjen et uheldig utslag av enkelte deltakerstaters bruk eller misbruk av den vetomakten som ligger i konsensusregelen. OSSEs feltkontorer, eller de såkalte sendelagene, er på mange måter OSSEs mest operative utøvere av organisasjonens kjerneoppgaver. De gir råd og støtte til myndigheter og sivilt samfunn i en rekke deltakerland. Flere av dem er sentrale bidragsytere i viktig demokratiseringsarbeid.

Fordi enkelte deltakerstater ser med økende skepsis på såkalt innblanding i indre anliggender, er det noen av sendelagene som er mer presset enn andre. Noen av dem har dessverre også blitt nedlagt. Det er imidlertid positivt at vi fortsatt har 16 OSSE-misjoner i enkeltland som gjør en formidabel innsats. Det er viktig at deres arbeid videreføres med uforminsket styrke. Derfor øker også Norge innsatsen for å støtte OSSEs virksomhet, da hovedsakelig OSSEs praktiske arbeid i felt. Det betyr at norske midler ytes til prosjekter som OSSE implementerer i deltakerland som har behov for slik støtte. De norske bidragene kanaliseres gjennom OSSE-sekretariatet i Wien, via sendelag i deltakerstatene og i regi av engasjerte norske og lokale organisasjoner og NGO-er.

Interpellanten spør hva som kan gjøres for å styrke OSSEs tre dimensjoner i regjeringas utenrikspolitiske arbeid opp mot andre stater som blokkerer og motarbeider OSSEs verdigrunnlag. Det overordnede målet for Norges innsats i OSSE er å fremme stabilitet og sikkerhet i vår del av verden, hvor OSSE, for Norges del, utfyller den rollen NATO og andre internasjonale og regionale organisasjoner spiller. Det gis norsk støtte til prosjektaktiviteter i alle tre dimensjoner. Norske interesser er spesielt knyttet til særskilte områder hvor menneskerettigheter, demokrati og godt styresett har en sentral plass.

Så hva kan Norge utrette innen rammen av OSSE? Én del er den norske OSSE-delegasjonens virksomhet i Wien. Der fattes de sentrale beslutningene. I den pågående verdikampen i OSSE er Norge hver uke en tydelig stemme for menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper, og vi påtaler brudd på forpliktelsene blant deltakerstatene i OSSEs faste råd, enten alene eller sammen med EU og andre likesinnede.

OSSEs innsats er i hovedsak i felt, og gjennom pliktige og betydelig økte frivillige bidrag over det siste året støtter Norge landinnsatsen til OSSEs institusjoner og sendelag. Nærmere 3 000 av OSSEs 3 500 ansatte jobber der. Disse arbeider med konkrete prosjekter knyttet til institusjonsbygging, konfliktforebygging og menneskerettigheter i hele OSSE-regionen, og ikke minst våpenhvileobservasjon i Ukraina gjennom observatørstyrken SMM. Jeg var selv og besøkte den og de norske observatørene som er der, ved kontaktlinja i Øst-Ukraina, i september.

Norge har særlig støttet økt innsats der vi vurderer at OSSE har best forutsetninger for å gjøre en forskjell. Det gjelder OSSEs rolle for å forebygge konflikt. I 2018 støttet vi dette gjennom innsats for likestilling, mediefrihet, sikkerhetssektorreform og forebygging av voldelig ekstremisme. Geografisk har vi også økt vårt engasjement gjennom personell og prosjektfinansiering til OSSE i våre nærområder, sør og øst i Europa.

Jeg vil også gjerne framheve det betydelige arbeidet som gjøres av OSSE når det gjelder valgobservasjon i organisasjonens deltakerstater. Også her deltar Norge. Vi setter pris på flere tidligere og nåværende stortingsrepresentanters innsats i dette arbeidet.

Særlig vi som politikere har et klart ansvar for å gjøre hva vi kan for å styrke OSSE. Det gjelder enten vi sitter i regjering eller deltar i Stortingets delegasjon til OSSE PA, og det gjelder gjennom valgobservasjon.

For tida preges OSSE av økende motsetninger og rivalisering mellom flere av de sentrale deltakerstatene. Vi er vitne til redusert tillit mellom enkelte deltakerstater. Likevel er det grunn til både å håpe og tro at OSSE igjen kan fungere som en nyttig og premissleverende organisasjon etter hvert som den globale situasjonen endrer seg på litt lengre sikt. Fra norsk side setter vi inn betydelige krefter på å skape og vedlikeholde tillit. Vi innser at dette er et møysommelig og tid- og ressurskrevende arbeid, men det er svært viktig at det gjøres i den nåværende situasjonen.

Kari Henriksen (A) []: Takk til utenriksministeren for en veldig god og fyldig redegjørelse. Jeg synes ministeren trekker fram viktige problemstillinger, som viser at Norge – både som stat og som enkeltpersoner – har en stor oppgave foran seg med å drive et aktivt arbeid.

Noe av det som ministeren var inne på, var dette med propaganda og konspirasjonsteorier. Vi leste i media – i hvert fall leste jeg det nede hos oss på Sørlandet, jeg tror det var i riksmedia – at ungdom for en stor del hører på konspirasjonsteorier på nettet, og at noen av lærerne var litt fortvilet fordi det er så massivt, og det er på en måte vanskelig å få fram det reelle innholdet i den type informasjon. Så hvis ministeren kunne si bare litt om hvorvidt vi har en strategi – for jeg tenker det er like viktig som OSSE-medlemsland å være pådriver for å fremme sann informasjon i Norge om det som skjer i OSSE-land.

Vi sitter jo i OSSE og ser hvordan bl.a. Russland og enkelte andre stater bruker propaganda mot Norge som elementer i sin diskusjon, som er «fake news», eller som er nyheter som er snudd helt på hodet, og som gjør at vi OSSE-delegater har utfordringer med å få debatten i enkelte saker over på et saklig spor. Så hvis ministeren kunne si lite grann om den strategien. For jeg tror at skal vi klare å motvirke de kreftene vi ser på dette området, må vi også bygge det opp i vårt eget land, sånn at flere både stortingsrepresentanter og ministre er tydelige på hva som er sannhet og ordentlig og saklig informasjon, og hva som er propagandainformasjon. Det tror jeg er en viktig oppgave.

Så litt om dette med valgobservasjon. Jeg har lyst til bare å fortelle om en episode fra da jeg drev med valgobservatørpraksis. Da var det en dame som jeg spurte om alltid gikk og stemte – det var egentlig ikke noen hensikt å stemme i det landet, det hadde det nesten aldri vært – og da sa hun: Ja, jeg går og stemmer hvert år. Hvorfor det, sa jeg. Fordi jeg vil at mine barn og barnebarn skal få det bedre enn meg, sa hun Da sa jeg: Så du tror det har en betydning å stemme? Da så hun på meg, og så sa hun: Nei, men dere må aldri slutte å komme, for dere gir meg håp.

Jeg tror vi skal bidra til å styrke dette, da valgobservatørpraksis er en utrolig viktig demokratibygger.

Noe av det som ministeren også nevnte, var dette med finansiering. Hvis hun kunne si litt om det store bildet i Norge – er vi fremdeles på offensiven når det gjelder OSSE som grunnleggende organisasjon, eller tenderer vi over mot mer prosjektfinansiering og enkeltprosjektstøtte?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Jeg vil først få knytte et par kommentarer til noe jeg ikke fikk sagt i det første innlegget mitt, som baserer seg på det representanten tok opp.

Vi tar mange initiativer i OSSE, spesielt innenfor likestillingsfeltet. Det jobbes nå med et program for å styrke likestillingsdimensjonen i sendelagene, bl.a. Vi har nettopp nå også gitt ut vår fjerde nasjonale handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet, FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325, hvor nettopp poenget med kvinnelig deltakelse i fredsbevarende operasjoner og generelt kvinners rolle i både fredsmegling og fredsavtaler er en usedvanlig viktig del. Vi har også tatt en del initiativer til å samle regionale meglerlag av kvinner fra hele verden, fordi jeg begynner å bli lei av å høre at det ikke finnes kvinnelige meglere – de finnes i aller høyeste grad, og vi trenger å vise dem fram.

Kvinner, fred og sikkerhet er prioritert i den nye programpakken, som også gjelder flere andre ting, men vi kommer altså til å bruke ca. 60 mill. kr på forskjellige prosjekter i OSSE i 2018. Det som alltid er en avveining, er valget mellom kjernestøtte til en organisasjon og prosjektstøtte. Vi ønsker å være sterke begge steder, for vi mener at OSSE er en veldig viktig organisasjon. Men i OSSE har det også vært sånn at feltarbeidet over mange år ikke har vært prioritert høyt nok, og vi ser jo hvor stor virkning feltarbeidet faktisk har, selv i vanskelige områder. Derfor bruker vi ressurser på det.

Så til spørsmålet om sannhet, propaganda og «fake news». Det er en usedvanlig vanskelig problemstilling, men kunnskapsministeren var jo også ute og kommenterte akkurat den saken representanten refererte til, med at det er veldig positivt at lærere – som den læreren vi hørte om – er årvåkne og tar tak i problemet. Det at relativt unge mennesker får sin informasjon via det som man egentlig ikke kan vite om er falske nyheter eller ekte nyheter, at man ser konspirasjonsteorier og bringer dem videre, er tidvis en veldig alvorlig situasjon. Vi ser jo hvor mye vanskeligere det har blitt å skille mellom sann informasjon og falsk informasjon, og veldig mye av den falske informasjonen settes ut bevisst. Nettopp derfor er det så viktig å bruke de mekanismene vi har her hjemme, men også å reise disse problemstillingene i et mer internasjonalt perspektiv.

Noe av det som er viktig for oss å gjøre i OSSE, er å ta ordet hver gang noen fremmer noe som åpenbart er uriktig. Ta til motmæle! Det hjelper kanskje ikke der og da, men det er en viktig side av det ikke å akseptere premissene som en del av debatten føres på. Vi så noe av det samme i forbindelse med diskusjonen om den globale migrasjonsplattformen i Norge, at en del av den informasjonen som kom ut, ikke var riktig – men den var vanskelig å slå tilbake.

Åsmund Aukrust (A) []: Jeg vil takke representanten Kari Henriksen for et veldig godt og viktig innlegg, og utenriksministeren for det jeg mener var et godt svar.

Jeg mener Stortinget oftere bør diskutere vår politikk og vårt arbeid i de internasjonale organisasjonene Norge er en del av – hva Norge kan bidra med, og hva som skal være vår politikk innenfor organisasjonene. Her er vi ofte enige på tvers av partiene, og det fører vel til at det ikke blir så mye debatt. Det er synd, for de internasjonale organisasjonene er bare så sterke som det medlemslandene selv er med på å gjøre dem. Vi ser nå en negativ trend, vi ser at det er mange land som trekker seg tilbake og kjører med sine egne regler. Da bør vi minne oss selv på hvor viktig det er med internasjonalt samarbeid, ikke minst hvor viktig det er for Norge, og at Norge som et lite land har alt å tjene på at det internasjonale samarbeidet fungerer. Det er ikke noe vi kan ta for gitt, det er noe vi må jobbe hardt for.

OSSE er, som både representanten Kari Henriksen og utenriksministeren var inne på, en veldig viktig organisasjon, men den får lite oppmerksomhet i dag. Jeg mener det er synd at Norge valgte å trekke sitt kandidatur til formannskapet i OSSE i 2020. Jeg tror det hadde vært bra både for Norge og for OSSE, men jeg vet, og jeg hører veldig tydelig av utenriksministerens svar, at Norge allikevel har store ambisjoner om å være en aktiv partner.

Jeg vil bruke dette innlegget til å ta opp to temaer som jeg mener er blant de temaene som Norge bør engasjere seg i innenfor OSSE. Det første er spørsmålet om valg – OSSE spiller jo en veldig viktig rolle når det gjelder å være til stede ved valgobservasjoner. Valg er jo selve kjernen i demokratiet – uten gode valg er det ikke et demokrati. Tidligere var det enklere å rapportere og diskutere valg. Man kunne enklere se at folk gikk inn og ut av stemmelokalet, og hvordan media opptrådte, og man hadde i hvert fall en viss oversikt over den økonomiske situasjonen de ulike partiene og kandidatene hadde. I dag ser vi at det er mye vanskeligere og mye mer komplisert. Vi har sett hvordan utenlandske aktører påvirker valg, og vi vet hvordan spredningen av falske nyheter kan endre folks holdninger. Det er trusler som kan komme inne i et land, og de kan komme fra fremmede stater og fra enkeltpersoner og organisasjoner. Hva gjør verden hvis det som ser ut som demokratiske valg, ender opp med å bli illegitime? Har verden god nok oversikt over de truslene vi ser i dag, og ikke minst de som kan komme i framtiden?

Det andre spørsmålet jeg vil ta opp, som også utenriksministeren var inne på, er spørsmålet som handler om seksuelle minoriteter. Her ser vi at det dessverre er en klar negativ trend også i våre egne nærområder. Vi ser at lovverket strammes inn mot homofile, lesbiske og transpersoner, som utsettes for vold, overgrep og trakassering. Verst er situasjonen i Tsjetsjenia, hvor homofile bokstavelig talt tortureres til døde. Det var bra og viktig at Norge var med på å ta initiativ til den rapporten som på en grusom måte dokumenterte virkeligheten. Her må Norge fortsette å engasjere seg både internasjonalt og bilateralt. Dette er et felt som mange land vegrer seg for å ta opp, nettopp derfor er det viktig at Norge gjør det. Jeg håper at utenriksministeren kan si noe mer om hvordan Norge ønsker å følge opp den rapporten, som Norge var med på å bidra til.

I disse spørsmålene skal vi engasjere oss der det er aller verst, og vi skal også engasjere oss der det er en mildere form for trakassering. Vi ser nå at det er mange lands byer og hovedsteder som arrangerer Pride som blir møtt med trusler og vold. Jeg vil gjennom utenriksministeren få takke alle de dyktige ambassadørene og ambassadene som gjør et veldig viktig arbeid med å arrangere Pride rundt omkring i verden og deltar på det på en veldig god måte. Da må vi kunne si at det er et paradoks at vi nå har fått den første familieministeren på lang tid som sier at han ikke vil være med på den samme markeringen her hjemme i Norge. Vi vet at symboler spiller en viktig rolle i rettighetskamp, så på dette området vil jeg si at Norge sender dårlige signaler.

Vi brukte hele gårsdagen på å diskutere den nye erklæringen. Jeg fulgte ikke hele debatten, men mye av den, og det var et punkt som jeg tror ikke ble nevnt, men som jeg nå gjerne vil benytte anledningen til å rose regjeringen for, og det er å se på muligheten for at Norge kan bidra til et sanksjonsregime mot personer som begår grove brudd på menneskerettighetene. Jeg synes dette er en interessant og spennende tanke, som vi også bør bruke OSSE på å diskutere. Om ministeren har tid i sitt relativt korte innlegg nå etterpå, kunne det vært spennende om hun hadde noen tanker om hvordan regjeringen har tenkt å følge det opp.

Helt til slutt vil jeg takke alle mine kollegaer i OSSEs delegasjon for et veldig godt samarbeid. Det er fint å se at på internasjonale møter er det mye mer som forener oss, enn det er som skiller oss, og at vi sammen jobber for våre felles verdier og det som er i Norges interesse.

Torill Eidsheim (H) []: Aller først har eg lyst til å bruke anledninga til å takke interpellanten for å reise denne saka, kanskje ikkje minst for engasjementet hennar i OSSE og for det viktige arbeidet som blir utført der på vegner av Noreg.

I talen sin i ministerrådet i OSSE PA i desember minna president Tsereteli om at førsteprioritet for OSSE er jakta på fred, sikkerheit og stabilitet. I staden ser vi at organisasjonen er prega av ueinigheit og væpna konflikt mellom medlemsland. Det er store utfordringar innan alle dei tre dimensjonane av OSSEs omfattande konsept om kollektiv sikkerheit, og regionen er prega av usikkerheit og ustabilitet.

OSSE som organisasjon og samarbeidet mellom landa vil alltid berre vere så sterk som medlemslanda sjølve ønskjer at det skal vere. Når statar går bort ifrå internasjonale avtaler som har sørgt for stabilitet, og gir seg ut i nye våpenkappløp, trengst det eit aktivt OSSE som eit forum for genuin tillitsbygging mellom aust og vest. I eit regn av kritikk og skuldingar er det viktigare enn nokon gong at dei landa som maktar dette og har moglegheit til det, viser at dei overheld og set i verk dei forpliktingane som alle landa frivillig har inngått. Og tilliten må framhevast der han er til stades, difor er Noreg eit viktig land og har ei viktig rolle.

Som folkevalde frå OSSEs medlemsland har vi i OSSE PA uttrykt bekymring for kor lite effektiv, og etter kvart kanskje til og med litt dysfunksjonell, OSSE kan ha blitt. Mykje av dette kjem nettopp av konsensusregelen, som OSSE PA har teke til orde for må lempast på, eller bør lempast på, i alle fall når det gjeld tekniske saker som budsjett og agenda for møte i organisasjonen. No blir konsensusregelen i staden brukt for å blokkere kvarandre.

Valobservasjonen, som representanten Henriksen har snakka varmt om, er eit viktig bidrag – eit svært viktig bidrag for å oppretthalde demokratiske standardar og menneskerettar i OSSE-regionen. Eg er veldig glad for at vi har denne debatten i salen i dag, og eg er glad for at interpellanten reiser dette og er oppteken av problemstillingane. Eg er ikkje minst glad for utgreiinga til ministeren, der ho understreka at regjeringa ser kor viktig OSSE og ei styrking av arbeidet der er.

Eg ser fram til det vidare samarbeidet òg for dei initiativa som regjeringa her tek på alle område for å sikre fred, sikkerheit og stabilitet i Europa.

Siv Mossleth (Sp) []: Aller først vil jeg takke representanten Kari Henriksen for å løfte arbeidet til OSSE PA og OSSE inn i Stortinget gjennom denne interpellasjonen.

Arbeidet som skjer gjennom Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, bygger på Helsingfors-erklæringen fra 1975. Verdiene i denne avtalen er fortsatt like aktuelle. I Helsingfors møttes statsoverhoder fra Europa, USA og Canada. Slutterklæringen på denne konferansen ble underskrevet av 35 land, og den handler om grunnleggende menneskerettigheter, pressefrihet, respekt for grenser og viljen til å løse konflikter uten bruk av vold. Essensen i Helsingfors-erklæringen er at respekt for menneskerettigheter er avgjørende for å bevare fred og samarbeid mellom stater. Erklæringen ble undertegnet av bl.a. Helmut Schmidt fra Vest-Tyskland, Erich Honecker fra Øst-Tyskland, Ford fra USA og Leonid Bresjnev fra Sovjetunionen. For Norge var det statsminister Trygve Bratteli som undertegnet. Jeg synes det er historisk å tenke tilbake på de menneskene som var med og undertegnet denne avtalen. Men vi ser at det går feil vei for mange av de viktige prinsippene som ble slått fast.

Jeg er, som leder av Stortingets OSSE PA-delegasjon, veldig opptatt av at vi må dra disse 57 landene som utgjør OSSE i dag, til å se verdien av de linjene og prinsippene som er grunnlaget for OSSE. I den norske OSSE PA-delegasjonen fokuserer vi på viktige saker, og flere i vår delegasjon utmerker seg og er synlige internasjonalt. Representanten Kari Henriksen ble i fjor valgt til visepresident i OSSE PA – det er veldig bra. Visepresident her på Stortinget og delegasjonsmedlem Abid Q. Raja har innledet på vintermøtet i Wien og er utnevnt som medlem av underkomiteen for anti-terror. Delegasjonsmedlem Åsmund Aukrust, som holdt et innlegg her tidligere, har tatt initiativ til, i lag med Helsingforskomiteen, et arrangement på det kommende vintermøtet med temaet «sanksjoner for menneskerettighetsbrudd». Alle deltar i debatter som foregår internasjonalt, og det er veldig bra.

Fokuset på menneskerettighetsbrudd er veldig viktig. Tidligere innlegg har vært inne på overgrepene og drapene på homofile, lesbiske, bifile og transpersoner – spesielt i Tsjetsjenia. Det er veldig bra at Norge var et av de 16 landene som brukte Moskva-mekanismen for å ta tak i dette.

Utenriksministeren har allerede redegjort en del for dette, men jeg har lyst til å be henne være enda mer konkret på hva Norge vil gjøre for å hindre flere overgrep og drap på lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i Tsjetsjenia, om vi kan få en presisering av dette – for vi kan ikke leve med denne torturen, at folk blir utsatt for djevleutdrivelse, at de blir presset til å ta livet av familiemedlemmer på grunn av seksuell orientering.

Til slutt har jeg lyst til å nevne dette med mediefrihet, som også utenriksministeren har nevnt. Norge topper rankingen som Reporters Without Borders har lagt fram, og jeg tenker at det gir oss i Norge et spesielt ansvar for å løfte dette videre gjennom OSSE-systemet.

Abid Q. Raja (V) []: Aller først vil jeg takke interpellanten, som også er visepresident i OSSE PA, og ikke minst utenriksministeren for et veldig framoverlent svar. Det lover godt for hvordan vi kan bli bedre til å følge opp de resolusjonene og det arbeidet som gjøres i OSSE PA.

Jeg har ikke vært med lenge der. Jeg var egentlig invitert til å innlede på vintermøtet der i februar i fjor om hvordan vi i Norge jobber med integrering, knyttet opp mot ekstremisme. Deretter fikk jeg også en plass i OSSE PA, dels fordi Ola Elvestuen ble statsråd, og i ekspertutvalget Countering terrorism. Jeg vil trekke fram to–tre historier derfra.

Ett av besøkene gikk til Bosnia-Hercegovina – vi var på to feltbesøk. Det er unike erfaringer man gjør seg på slike besøk. Vi møtte to som nå jobber med gjenoppbygging etter fiendskapet som ble dannet der under krigen. To av dem vi hadde lunsj med, var venner før krigen. De skjøt mot hverandre under krigen. Den ene sa: «Jeg hadde ham i kikkerten.» Han var skarpskytter og spøkte med at han lot ham gå. Den andre sa: «Jeg tror ikke han lot meg gå – hadde han fått sjansen, hadde han plaffa meg ned.» Men de var nå venner igjen. De var venner, de ble fiender, og de ble venner igjen. Det er en nokså unik historie som jeg tror man kan ta lærdom av – om hvordan det går an å bygge samarbeid og fred etter ekstremt vonde og vanskelige konflikter, der flere familiemedlemmer på begge sider var drept av hverandres grupperinger.

Et annet feltbesøk i Bosnia-Hercegovina gikk til et fengsel hvor vi møtte fanger som hadde returnert etter å ha vært fremmedkrigere. Noen av dem angret selvfølgelig på det de hadde deltatt i, mens andre så mot delegasjonen og sa: «Hvis vi fikk sjansen …» Så tok de fingeren, la den på halsen og signaliserte at de hadde kuttet av oss hodet hvis de hadde fått sjansen til det.

I Norge, og i den rike del av Vesten, vil det helt sikkert være en del programmer på plass for hvordan man jobber med å reintegrere enkelte av dem som har vært fremmedkrigere. Men det vi hørte der, var at i realiteten var det ikke noe program for å jobbe med disse som var i fengsel. De fikk relativt korte straffer, og de skal ut igjen både i det samfunnet og i Europa. Det er klart at dette bør være en bekymring, og er en bekymring, som de fleste land i Europa deler.

En unik erfaring innen OSSE PA, slik jeg ser det, er også at man får møte parlamentarikere fra mange andre land, med helt ulike tradisjoner, kulturer og politiske måter å jobbe på. Men vi har relativt like utfordringer, f.eks. dette ekstremismefeltet, som jeg har engasjert meg veldig i. Europa har mellom 3 000 og 5 000 fremmedkrigere. En uant mengde av dem er drept, et visst antall av dem har returnert, og flere vil returnere. Hvordan håndterer vi den problematikken? Vil det være en helt annen måte å håndtere dette på i Frankrike – eller i Tyskland – enn i Norge? Burde det være et sett av minimumsstandarder for hvordan vi håndterer dette? Og hvis enkelte andre land ikke håndterer det på en god måte: Hva slags sikkerhetsutfordringer representerer det for Norge når vi har nokså frie grenser å bevege oss over? Dette er helt klart bekymringer som deles av veldig mange andre europeiske land – ikke bare oss.

Neste uke ser jeg fram til å dra til Paris. Ad hoc-komiteen for ekstremisme skal besøke det miljøet i Paris som nå jobber med barn av fremmedkrigere som kommer tilbake til Frankrike, og se på hvordan de jobber med å «revaske» dem – jeg vet ikke hvilket begrep man skal bruke på dette – og jeg ser fram til å lære hva det er de gjør. Enkelte barn har blitt indoktrinert mens de har vært i ISIL-leir. Hvordan jobber da Frankrike, som ligger en del skritt foran Norge, med å få disse barna tilbake til det franske samfunnet og bli en del av det uten å være en trussel mot det franske samfunnet? Jeg tror den lærdommen jeg kommer til å få der, helt sikkert vil komme til nytte også her i Norge, for vi vet at det også finnes norske barn som er født i fangenskap der ute. Noen av dem vil komme til Norge, og hvordan Norge møter de utfordringene framover, er viktig. Jeg ser fram til å følge den debatten, og jeg er veldig glad for at utenriksministeren signaliserer at dette skal også Utenriksdepartementet jobbe videre med.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Jeg vil takke interpellanten for en svært viktig og god interpellasjon. Jeg skal ikke snakke så mye om OSSE, men jeg hadde lyst til å si noen ord om Europarådets parlamentarikerforsamling, som jeg opplever også er delvis relevant for interpellasjonen.

Stortingets engasjement i Europarådet er en viktig motkraft til mye av det som interpellasjonen tar opp, nemlig økende press på menneskerettigheter, dialog og demokrati. Også PACE er inne i en tid med store utfordringer. Vi har en del usikkerhetsmomenter der utfallet kommer til å prege europeisk politikk i mange år framover.

I fem år nå har Russland vært helt fraværende fra PACEs arbeid. I juni er det gått to år siden de betalte medlemskontingent, noe som i sin tur har skapt stor usikkerhet i PACE. Det har gått hardt ut over PACEs økonomi og er et stort tema i forbindelse med valg av ny generalsekretær i Europarådet i juni.

Konflikten mellom medlemsland og den økende interne spenningen i Europa som har blitt nevnt av tidligere talere, gjør seg også gjeldende i PACE, der 47 land sitter ved samme bord og skal dele de samme verdiene. Men ved bare å være til stede på et møte – 1 av 17 – der temaene berører f.eks. Ukraina-spørsmålet, ser man egentlig fort at motsetningene er svært store, og til dels økende.

Hvordan man skal styrke PACE og Europarådet, har også vært et stort tema i parlamentarikerforsamlingen de siste årene. PACE vedtar en lang rekke resolusjoner og rapporter gjennom sine fire sesjoner i løpet av året. Og selv om det først og fremst er nasjonalforsamlingene som skal følge opp dem, ligger det også i det at parlamentarikerne må påse at deres regjeringer følger opp de resolusjonene og anbefalingene som kommer fra PACE, noe som bl.a. var tema i Nicoletti-rapporten, om hva som skal være PACEs framtidige rolle og verdier.

I januarsesjonen forrige uke var det bl.a. et tema som var ganske relevant for Norge, og det ble vedtatt en rapport. Det gikk på statsborgerskap og det å frata noen statsborgerskapet som en følge av å være dømt for terrorisme. Det ble vedtatt en resolusjon som jeg opplever ikke var i konflikt med det norske lovverket vi nå har på det området. Det var likevel en veldig interessant debatt i lys av den diskusjonen som har vært i Norge. I tillegg ble det vedtatt politikk og resolusjoner med hensyn til den stadig vanskeligere situasjonen for opposisjonspolitikere i Tyrkia, som det kunne vært interessant å høre hvordan utenriksministeren følger opp.

Det har vært diskutert mange grep for å bedre situasjonen i PACE, også for å øke PACEs innflytelse i de nasjonale forsamlingene. En ting jeg har merket meg, er at det blir vedtatt en rekke resolusjoner som man egentlig skal være enig om, men som store deler av parlamentarikerforsamlingen rett og slett ikke er med på å vedta, fordi det ikke er noen krav til oppmøte, noen konsensuskrav. Det gjør at man står fritt til å vedta politikk, men i hvor stor grad alle de 47 medlemslandene føler seg forpliktet til å følge opp de vedtakene som er gjort, tror jeg man kan stille en del spørsmål ved.

Jeg ville bare løfte noen refleksjoner som medlem av PACE, og håper at det internasjonale arbeidet Stortinget gjør, fortsatt blir viktig i mange år framover.

Kari Henriksen (A) []: Først til representanten Enger Mehl: Det er veldig flott at PACE også engasjerer seg i den debatten, og som hun sier, har vi mange felles problemstillinger i de internasjonale fora på Stortinget. Det er også en arena for kanskje å samordne og forbedre noe av den innsatsen de trenger for å løfte viktige utfordringer i fellesskap, spesielt i Europa, men også i verden i dag.

Så må jeg si at jeg er veldig tilfreds med at vi har den utenriksministeren vi har. Det er veldig positivt å være internasjonal delegat og oppleve at vår utenriksminister får så stor respekt og blir møtt med så mange gode ord. Det setter jeg pris på. Jeg vet at det er veldig mye hardt arbeid som ligger bak, og utenriksministerens arbeid med menneskerettigheter, fred og likestilling blir lagt merke til. Det er bra.

Jeg tenker også at som et lite land har vi tre fortrinn – og det er de eneste fortrinn vi har. Det er at vi alltid har stått opp for menneskerettigheter, at vi alltid har slåss for likestilling, og at vi har vært i fremste rekke når det gjelder freds- og demokratibygging. Det er det vi har, og hvis vi svikter på noen av de tre områdene, har ikke Norge noen plass i det store europeiske bildet, etter min mening. Det er der vi har autoriteten. Det er der vi har respekten. Det å bygge og skru noen hakk opp for å bekjempe det anti-demokratiske og den utviklingen vi ser i Vesten, tror jeg er kjempeviktig

Så er jeg også enig i det utenriksministeren reflekterer over når hun nevner gjeldende konsensusregel. Vi ser i alle internasjonale fora at nå sitter de fleste stater og holder på det de har, fordi de er redde for å miste det hvis det skjer store endringer i hvordan en skal forholde seg til regler og til inngåtte avtaler.

Det er tre ting jeg vil nevne til slutt. Det er ikke for å fortsette debatten, jeg vil bare peke på at det er områder som ikke er berørt i særlig grad i denne debatten, men som er viktige. Det ene er at vi har et NB8-samarbeid, og et sånt nordisk-baltisk samarbeid tror jeg en har i andre delegasjoner også. Det er en viktig arena for å samordne vår politikk og kanskje prioritere hva som skal tas opp på de forskjellige møtene på de forskjellige tidspunktene.

Flyktningsituasjonen har vi fått på førstesida i media i dag. Det er en enorm krise i medlemsland i OSSE, og det er en enorm polarisering knyttet til flyktningdebatten. Så den er det også viktig at vi håndterer ordentlig.

Helt til sist vil jeg nevne Helsingforskomiteen, som har pekt på muligheten for å bygge sivilsamfunn uten å bli tatt som en del av konflikten. Der må vi også være tydeligere og fremme ordninger som gjør at vi kan gjøre begge deler.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide []: Takk nok en gang til interpellanten for å reise et viktig tema og for en god debatt. Jeg skulle gjerne sett at den varte enda lenger, men vi får ta det vi får i denne omgang. Da blir oppfølgingen min på en del av spørsmålene nødvendigvis litt springende, men jeg skal prøve å få dekt så mye som mulig.

Et viktig poeng er Mediefrihetsrepresentantens arbeid, som kanskje er noe av det viktigste verktøyet vi har for å håndtere det som interpellanten var inne på om «fake news» og håndtering av propaganda og feilinformasjon. En ganske stor del av prosjektmidlene vi bevilger, går bl.a. til de konferansene Mediefrihetsrepresentanten avholder regionalt, og vi har sett at det er et viktig verktøy. Så gjør Wergelandsenteret også veldig mye og godt arbeid når det gjelder utdanning, særlig i Ukraina, og det har vært en viktig del av oppfølgingen av noen av de samme problemstillingene.

I 2018 var vi en av de aller største giverne av frivillige bidrag i OSSE. Det er noe som blir lagt veldig godt merke til, men vi forsøker også å bidra på andre områder. Det slovakiske presidentskapet nå og det kommende albanske presidentskapet neste år støtter vi med sekundært personell, og vi bidrar også på andre måter fordi landene har bedt oss om å bistå. Det gjør vi gjerne.

Til representanten Åsmund Aukrust: Jeg skal bringe takken til ambassdørene videre. Det blir de glade for. Det er litt for lite tid til å komme inn på sanksjonsregimer osv. nå, men jeg kommer gjerne tilbake til det, men oppfølgingen av rapporten tar vi videre i andre organisasjoner. Senest i går i Europarådet ble det løftet opp. Vi gjør det også bilateralt og i samarbeid med de mange veldig sterke og gode organisasjonene som jobber med MR, både i Russland og i andre OSSE-land. Dette er noe vi mener er viktig å følge opp, fordi det er en problemstilling som jeg dessverre ikke tror forsvinner med det første.

Så kort til det som representanten Emilie Enger Mehl tar opp – jeg syns det er veldig bra at også Europarådet kommer inn i debatten og diskusjonen. Dette er en problemstilling som er vanskelig å håndtere, men for regjeringas del er noe av det viktigste å tenke at dersom Russland ikke er en del av Europarådet, er vi i en situasjon der 142 millioner mennesker nektes adgang til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Det er noe av det viktigste og vanskeligste. Vi ser også den smitteeffekten det kan ha, som også bekymrer oss.

Helt til slutt vil jeg få reklamere for to ting. Det ene er at 24. mai arrangerer Norge, ved Utenriksdepartementet sammen med FN, en stor konferanse i Oslo om seksuell og kjønnsbasert vold i humanitære situasjoner, inkludert konflikter. Der er alle stortingsrepresentanter hjertelig velkommen. Det andre er at vi nå i juni fremmer en stortingsmelding om Norges rolle og posisjon i multilateralt samarbeid. Jeg håper det skal gi anledning til flere debatter av denne typen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er dermed avsluttet.