Morten Kolbjørnsen (FrP) [10:48:13]: Jeg vil med dette knytte noen ord til Innst. 40 S for 2025–2026, om Norges innsats for fred og konfliktløsning i en urolig verden, og først vil jeg takke komiteen for konstruktive og gode diskusjoner.

Internasjonalt arbeid for fred har lang tradisjon i norsk utenrikspolitikk, og dette inkluderer et bredt sett med tiltak og virkemidler, deriblant humanitær innsats, konfliktforebygging, fredsbygging, langsiktig utviklingsinnsats og styrking av multilaterale forpliktelser, med mål om blant annet nedrustning og ikke-spredning av atomvåpen.

Denne stortingsmeldingen er avgrenset til norsk diplomatisk innsats for å dempe eller løse konflikter, hvor innsatsen skjer gjennom diplomatisk kontakt med aktører i konflikter, tilrettelegging for samtaler og forhandlinger mellom parter, samt oppfølging av våpenhviler og fredsavtaler, og omfatter derfor både egen, norsk innsats og samarbeid med statlige og ikke-statlige partnere. Prioriteringene i denne stortingsmeldingen er i tråd med Norges nasjonale sikkerhetsstrategi, som ble fremlagt i mai 2025.

Det har vært et mål for Norges innsats for fred og konfliktløsning å dempe og løse konflikter og å fremme tiltak og løsninger basert på folkeretten. Norge er best tjent med et fredelig og regelstyrt verdenssamfunn. Den norske innsatsen for fred og konfliktløsning kjennetegnes ved at man har vilje til å snakke med alle parter, uten at det medfører anerkjennelse av omstridte konfliktaktører. Diskresjon og evnen til å bringe aktørene sammen i det stille er et viktig premiss for mange aktører. Viktigheten av partenes eierskap til konflikten vektlegges i arbeidet.

Det er verdt å merke seg at Norge også bidrar i konflikter der Norge ikke er upartiske, med blant annet rådgivning og støtte til én parts kapasitet til å forhandle med den andre. Norge søker alltid å få til mest mulig inkluderende prosesser, og fredsprosessene har tradisjonelt et langt perspektiv. For å kunne være relevant på dette området er det viktig at Norge opptrer upartisk der en ønsker å være bidragsyter, men at en samtidig tar klare og tydelige valg der Norges og alliertes sikkerhetsinteresser står på spill.

Fremskrittspartiet vil vise til at norske regjeringer for ofte har involvert seg med aktører på måter som burde vært unngått, som eksempelvis ved å invitere og bruke norske skattebetaleres midler til å fly inn medlemmer av Taliban til Norge.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at Norges internasjonale og diplomatiske innsats i større grad må fokusere på de forholdene som er geografisk nærme oss, eller som på annen måte er av stor sikkerhetspolitisk interesse for Norge.

Monica Nielsen (A) [10:51:03]: Norges internasjonale arbeid for fred har lang tradisjon i norsk utenrikspolitikk, og Norge har stilt opp og bidratt for mange land og i mange ulike konflikter. Vår innsats for fred rundt om i verden har vært bygget på våre verdier, på humanitær innsats, på konfliktforebygging og på fredsbygging mellom parter – og gjerne med en langsiktig utviklingsinnsats og i samarbeid med andre land. 

Listen over norske bidrag er lang. Vi har over år bygd opp kompetanse og troverdighet, blant annet fordi vi kan snakke med alle, og fordi Norges innsats ofte er langsiktig, fleksibel og forankret i politisk konsensus.  At Norge også har vært villig til å ta politisk risiko, har også styrket vårt omdømme som fredsnasjon. 

Vår sikkerhet handler om mer enn militære styrker. Det å redusere fattigdom i verden, ulikheter i samfunnet og klimaendringer styrker også vår egen sikkerhet. Det er en styrke at vi har kompetanse på og kan jobbe med kontaktdiplomati, der muligheter sonderes, budskap videreformidles og det bygges kontakt mellom parter, som vi gjorde i Afghanistan – og med mer uformell tilrettelegging for at parter møtes, og bygge veikart og dialog, som vi gjorde i Myanmar og i Øst-Timor. Eller der vi har brakt parter sammen til formelle forhandlinger, som vi gjorde med Colombia og med FARC.

Norsk fredsdiplomati har vært – og er – i tillegg viktig også i prosesser som ledes av andre. I noen tilfeller har Norge vært vertskap, mens vi i andre tilfeller har bidratt med faglig støtte og rådgivning, som for Ukraina, Guatemala og Thailand.

Stortingsmeldingen viser at norsk fredsarbeid er viktig både for Norge og for det internasjonale samfunnet, først og fremst fordi det har bidratt til fred, men også fordi det har gitt oss nyttig innsikt og kunnskap og norsk tillit og annerkjennelse internasjonalt.

Norge har også bygget opp under kvinners rettigheter og jobbet for kvinners deltakelse i fredsprosesser. Her har vi gått foran. Et eksempel er fredsprosessen mellom myndighetene og FARC-geriljaen i Colombia. Det norske initiativet ga opprettelsen av en kommisjon med kvinnerepresentasjon fra begge parter, som førte til at kvinner fikk eie og bli prioritert i fordelingen av land, subsidier og lån. Også konflikt- og krigsofres rettigheter, humanitært diplomati og klima og miljø har tradisjon for å bli vektlagt i norsk fredsarbeid.

Norges nasjonale sikkerhetsstrategi vektlegger betydningen av vårt prinsipielle forsvar for folkeretten og viktigheten av arbeidet for å redusere krig og konflikt. For Norge handler ikke sikkerhetspolitikk bare om militære styrker – det handler også om å ta tak i de underliggende årsakene til konflikt. Og norsk innsats bidrar til deeskalering og konfliktløsing og til å dempe lidelser for sivilbefolkningen i krigs- og konfliktområder. Dette oppnår vi, selv om freds- og konfliktarbeidet i seg selv ikke ofte resulterer i fullverdige fredsavtaler.

Norge er kjent for sin rolle som fredsmekler. Verdensbildet er i dag blitt mer urolig, og konfliktene i verden er kommet tettere på oss. Vårt arbeid for fred og konfliktløsing er derfor viktigere i dag enn tidligere.

Norsk freds- og forsoningsarbeid er en god investering som koster lite sammenlignet med militære virkemidler og væpnet konflikt. Jeg vil derfor avslutte med å takke for en god stortingsmelding som understreker hvorfor vi alle kan være stolte av denne innsatsen, hvor Norge bidrar til å redusere lidelse, krig og konflikt.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:55:18] (komiteens leder): I dag morges hadde både presidenten og utenriks- og forsvarskomiteen et usedvanlig godt møte med nobelprisvinner Maria Corina Machado. Grunnen til at jeg nevner det her, er at Venezuela er et av de områdene der Norge har vært engasjert tidligere, fra ca. 2019. Det var en innsats og en rolle for Norge som var ønsket av begge parter, i et forsøk på å få i gang den politiske dialogen, og som også bidro til å legge til rette for at det kunne gjennomføres primærvalg og rammene for et presidentvalg.

Jeg vil også fra denne talerstolen gjerne si at den norske innsatsen ikke har gjort noe fra eller til for nobelprisen. Den var avsluttet før nobelprisen kom, men innsatsen er likevel et bilde på det Norge gjør mye av, å kunne være en tilrettelegger i konflikter som er veldig fastlåste.

Det er også viktig at Stortinget får anledning til å diskutere dette temaet. Det er et satsingsområde i norsk utenrikspolitikk, noe Norge historisk sett har brukt mye tid og ressurser på, og gjør det også framover. Så er det åpenbart slik at dette temaet bare delvis egner seg fullt ut for offentlig diskusjon, fordi det er mange prosesser som krever stor diskresjon, og det er stor risiko forbundet med å omtale en del av prosessene. Som tilrettelegger krever det risikovilje fra norsk side, og det krever betydelig tålmodighet. I mange tilfeller kan det ta år før en innsats blir kjent, og det legges veldig viktige grunnsteiner for innsatsen gjennom det arbeidet som lenge ikke er kjent.

Utfordringene i avtaler starter gjerne etter signering av avtalen, når den skal gjennomføres. Det er da mange av de krevende situasjonene oppstår. Der har Norge markerte seg gjennom mange år som et land som også er med når ting blir vanskelige etter signeringen. Det er en viktig trygghet å gi partene. De må eie resultatet, de må eie det de har blitt enige om, og de må også eie oppfølgingen, men det må allikevel være en rolle for en tilrettelegger i å forsøke å få prosesser tilbake på rett spor hvis det går galt.

Innsatsen for fred og konfliktløsning er også en sikkerhetspolitisk kapital for Norge. Det syns jeg vi kan snakke mer og høyere om. Det betyr at vi kan bidra i prosesser hvor andre større land verken kan eller vil bidra. Og igjen finnes det mange eksempler på det, men der kan altså vi bidra på en måte som gjør at dette også gir oss sikkerhetspolitisk kapital. Jeg tror det også vil øke både legitimiteten og synligheten å snakke mer om hvor tett disse områdene er knyttet sammen.

Vi har også markert oss som et land som, selv om vi er upartiske, ikke er nøytrale i den forstand at vi ikke legger noen verdier inn i det vi jobber med, f.eks. inkluderende fredsprosesser. Dette var også et satsingsområde for Norge i Sikkerhetsrådet, for vi vet at bærekraftig fred er avhengig av at det er inkluderende prosesser, som altså inkluderer både kvinner, sivilsamfunn og andre aktører i samfunnet.

Det er også slik at vi i Norge har en god tradisjon for at vi kan fortelle parter i konflikter der vi engasjerer oss, og der partene ber oss om å engasjere oss, som er de områdene vi er med på, at denne innsatsen for fred og konfliktløsning er tverrpolitisk, den kommer til å stå seg over regjeringsskifter. Det gir en trygghet for partene, men det gir selvfølgelig også et viktig signal om at det er en langsiktighet inne i bildet.

Så vil jeg bare helt til slutt legge til at det bildet som avtegner seg nå, og som det er viktig for Norge selvfølgelig å være både oppmerksom på og koblet på, er at stadig nye aktører tar på seg denne typen oppdrag. Vi har sett mange land i Midtøsten gjøre det, vi ser også land i Asia som gjør det. I utgangspunktet er det positivt at mange land ønsker å engasjere seg, og Norge har partnerskap med flere av landene. Men det er selvfølgelig også tidvis en utfordring at en del andre parametere legges til grunn for hvordan f.eks. en fredsløsning skal se ut mellom parter, og på hvilken måte land engasjerer seg. Det gir litt nye rammebetingelser for innsatsen for fred og konfliktløsning globalt, og det er det viktig at Norge også følger godt med på.

Kirsti Bergstø (SV) [11:00:30]: SV ble i stor grad bygd på den norske fredsbevegelsen, og den er fremdeles sentral for oss og vårt arbeid i dag. Det var derfor med stor glede at vi fikk gjennomslag for en egen stortingsmelding om norsk fredsinnsats i forhandlingene om statsbudsjettet for 2025. Meldingen gir en verdifull beskrivelse av og innsikt i norsk fredsdiplomati, men jeg savner litt mer om ambisjonene for hvordan norsk fredsinnsats kan styrkes, for det må jo være et mål.

Norge har lang erfaring med fredsarbeid. Vi har meklet og lagt til rette for en rekke fredsforhandlinger rundt om i verden. Vi har framstående fredsforskning og sivilsamfunnsorganisasjoner som på ulike vis bidrar til konfliktløsning osv. Langt fra alle forhandlinger har vært vellykket, og det trengs evaluering av hva som er suksesskriteriene, sånn at vi kan lære av feil, bli bedre og spille en sterkere rolle. For SV er det åpenbart at Norge skal fortsette å styrke innsatsen for fred. Vi står i en tid med mange kriger og konflikter – historiske sådanne – og de sivile tapene er altfor store. Det regelverket og de normene som verdens land ble enige om etter andre verdenskrig, står i dag under sterkt press. Russland, Israel og de to krigførende partene i Sudan begår omfattende og systematiske brudd på krigens folkerett. Resultatene ser vi i sivile tap – i utbombede sykehus, drepte journalister og helsepersonell, henrettelser av fanger og mer.

Som et lite land strategisk plassert i nordområdene er vi helt avhengig av en regelstyrt verden. Når stormaktene tar seg til rette og bryter folkeretten og FN-pakten, er det utfordringer også for oss. Norge bør konsekvent stå opp for folkeretten og for FN. Vi må ta våre egne forpliktelser på alvor og jobbe for at andre respekterer det viktige bolverket vi har.

For SV handler fredsarbeid om langt mer enn fredsdiplomati. Det er synd at regjeringen ikke brukte muligheten til å utvide forståelsen av hva fredsarbeid kan og bør være, og vi mener at tiden er inne for å nedsette en fredskommisjon som kan se bredt på hvordan Norge best mulig kan bidra til fred i verden. Vi må fortsette arbeidet for å bygge ned forskjeller og ulikheter i makt og rikdom, fortsette kampen for demokrati, for likestilling og likeverd, styrke sivilsamfunn og det som er utgangspunktet for å kunne leve et godt og fritt liv. Det er et viktig arbeid å gjøre globalt i en tid som blir stadig mer urolig, og der autoritære krefter styrker seg.

Fredsarbeid handler også om kontroll med våpen. Norge har en viktig rolle når det kommer til internasjonal regulering av flere våpentyper. Det har vært bred konsensus om at vi ikke skal ha atomvåpen, og norske myndigheter var sentrale i utarbeiding og oppfølging av det internasjonale forbudet mot miner, for å nevne noe. Jeg ser med bekymring på at deler av dette regelverket de siste årene har blitt svekket. Etter Russlands fullskala angrepskrig på Ukraina har mange land sett behov for å ruste opp eget forsvar. Det er klart at det er et helt annet behov for beredskap på våpen og ammunisjon i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i nå, men med en generell opprustning har også stigmaet rundt atomvåpen blitt svekket, og landminer har blitt tatt i bruk etter lang tid med forbud. Flere europeiske land har trukket seg fra landminekonvensjonen, og det internasjonale arbeidet med regulering av autonome våpen har bremset opp.

Mer enn noen gang er det behov for et land som står opp for streng og forutsigbar kontroll med den typen våpensystemer. Det er ingen motsetning i å styrke sin egen forsvarsevne, tenke beredskap i bred forstand og samtidig være en tydelig stemme og gjøre et tydelig arbeid for en mer fredelig og forutsigbar verden. Med det vil jeg si at jeg er glad vi har et flertall i Stortinget, og også en regjering som deler det målet.

Jeg tar opp SVs forslag.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:05:47]: Norge har en lang og stolt tradisjon for å bidra til fred og konfliktløsning. Denne meldingen bekrefter at arbeidet er viktigere enn noen gang i en verden preget av uro og økt geopolitisk spenning. Senterpartiet støtter målene om å dempe konflikter, fremme løsninger basert på folkeretten og sikre partenes eierskap. Diskresjon, fleksibilitet og viljen til å snakke med alle parter er norske fortrinn vi må ta vare på. Det betyr også at vi må ta risiko. Vi må tørre å gå inn i konflikter der vi kanskje kan feile, tåle å ta kritikken, men samtidig stå opp for våre verdier. Det har vi særdeles gode tradisjoner for i Norge, og det må vi sørge for at vi skal fortsette med.

Vi merker oss at etterspørselen etter norsk innsats vil fortsette. Derfor må vi bygge videre på erfaringene og styrke samspillet mellom humanitær innsats, utvikling og fredsarbeid. Forebygging er den mest kostnadseffektive investeringen vi kan gjøre, og vi må tørre å prioritere dette. I dagens situasjon er det viktigere enn noen gang å tørre å prioritere forebygging. Derfor er også norske bistandspolitiske prioriteringer viktige.

Senterpartiet vil også understreke at Norges handlingsrom som ikke-EU-medlem gir oss en unik posisjon i fredsarbeidet. Det må vi verne om. Vi skal også her samarbeide tett med våre europeiske venner og gå sammen om innsats og løsninger som fremmer fred og rettferdighet. Samtidig har Norges handlingsrom vært større, nettopp fordi vi ikke har vært bundet av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Fredsarbeid krever langsiktighet, risikovilje og politisk engasjement. Norge skal fortsatt være en tydelig stemme for dialog og løsninger, og vi i Senterpartiet står bak denne linjen.

Bjørnar Moxnes (R) [11:08:34]: Vi lever i usikre tider, med både Russlands krig mot Ukraina, USA som truer med å annektere Grønland, og som nå bygger opp til en mulig krig i Karibia, massakrer og krig i Sudan, og et år da atommaktene India og Pakistan har vært i krigshandlinger mot hverandre. Vi har også Israels folkemord på Gaza og landets destabilisering av hele regionen, med angrep både mot Syria, Libanon og Iran.

I en sånn situasjon ønsker vår hjemlige høyreside å trappe ned Norges internasjonale innsats for fred og folkerett. De ser på Norges fredsdiplomati som en sikkerhetspolitisk kapital, hvor Norge kan tilby sentrale allierte å spille en rolle som de da selv ikke kan spille. Rødt har et annet syn på fredsarbeid enn Høyre. Det å gå for en tilbaketrekning nå er det motsatte av det som trengs, ikke minst fordi vi har en Trump-administrasjon som viser at USA nå er villig til å behandle også europeiske allierte som de alltid har behandlet land i Latin-Amerika, i Asia, i Afrika og i Midtøsten. Hanskene er nå av, også overfor oss.

Amerikanerne kan, hvis de ønsker det, blande seg inn i vår innenrikspolitikk – det er vel en slags programerklæring fra Trump-administrasjonen – og kan også legge press på allierte for å få tilgang til naturressursene våre. Det samme mønsteret ser vi naturligvis også gjennom Russlands krigshandlinger, og kanskje er det ikke tilfeldig at Kreml virker meget fornøyd med USAs nye sikkerhetsstrategi.

I denne situasjonen er det viktig at vi gjør det vi kan for å bygge broer, og også bygge ut kontaktnettverk i andre stater som – som Norge – er avhengige av at FN-pakten og folkeretten respekteres. Det er avgjørende at Norge står opp mot både imperialisme og folkerettsbrudd, om det kommer fra allierte eller fra motstandere av våre allierte, og ikke minst at vi ikke svekker vår troverdighet ved å gå inn for ett sett med regler for våre allierte og en annet sett med regler for våre alliertes motstandere.

Vi må også stille opp for et FN som er under hardt press, og for domstolene, altså de internasjonale domstolene, som i dette øyeblikk sanksjoneres av verdens mektigste stormakter. Norge må bidra med megling for å unngå borgerkriger. Om vi ikke alltid lykkes, har den norske utenrikstjenesten siden 1990-tallet en rimelig bedre «track record» når det gjelder å fremme demokratiske rettigheter og fred, enn det amerikanske militæret, for å nevne noen.

I den forbindelse vil jeg derfor peke på noen viktige gjennomslag for Rødt som ligger i budsjettforliket som vedtas i Stortinget før jul. Det ene er den økte bevilgningen til den internasjonale straffedomstolen, ICC. De presses knallhardt av både amerikanerne og russerne, som ikke ønsker at ICC skal kunne fungere på en effektiv måte. Det andre er vedtaket om at Israel skal holdes økonomisk ansvarlig for sine ødeleggelser på Gaza. Jeg vil i tillegg løfte fram det forslaget som Rødt og SV fremmer, om at Norge skal ratifisere Kampala-tillegget til Roma-vedtektene, som da vil la domstolen straffeforfølge angrepskrig. Dette er noe Rødt lenge har foreslått, som regjeringen har vært positiv til. Det som gjenstår nå, er å få det gjennomført.

Margit Bye (MDG) [11:13:15]: Krig, konflikt og lidelse har ringvirkninger – ringvirkninger som sprer seg til andre siden av jorden på bare minutter. Det gir ikke lenger mening å snakke om hva som er vårt nærområde, når oljefondets egne analyser viser at oljefondet kan nærmest halveres dersom Kina invaderer Taiwan. Når overgrepene i Midtøsten skaper frykt og hets mot norske muslimer og jøder, og når klimautslippene våre var med på å bidra til en sultkatastrofe i Sudan som nå har utviklet seg til å bli en av de mest grusomme konfliktene på vår felles planet, da må vi klare å se ting i sammenheng. Det er også i vår egeninteresse.

Norge har en stolt historie som fredsmegler og brobygger. Jeg er glad for at nesten samtlige partier i denne sal er enig i at det er noe vi skal gjøre mer og ikke mindre av, for det er ikke bare mobilene våre som er sammenvevd gjennom internett og sosiale medier. Det er også selve vårt fundament som nasjon.

Når vi vet hvor raskt det går fra krig i Midtøsten til oljeprisfall og massearbeidsledighet her hjemme, burde det være en selvfølge at å investere i fred er en god investering. Derfor skulle jeg ønske at regjeringen var enda tydeligere på hvordan Norges rolle som fredsnasjon vil og må endre seg i takt med verden.

Meldingen sier ganske mye om hva Norge har gjort før, men lite om hva Norge bør gjøre nå. Vi vet at verden ruster opp. Vi vet at våpenindustrien i verden vil øke sin kapasitet. Vi vet at droner og autonome våpen blir både billigere og mer tilgjengelige. Hva betyr det for nedrustning og konfliktbildet i verden? Vi får få svar i denne meldingen.

Norge er nødt til å styrke arbeidet med å lære av tidligere freds- og dialogprosesser, og særlig akkurat dem som ikke har gitt det resultatet vi ønsket oss. Vi burde styrke samordningen av diplomati, humanitær innsats og utviklingssamarbeid, fordi vi vet at fraværet av mat, vann og tak over hodet, fraværet av muligheten til å leve trygge liv og fraværet av håp om en god framtid er blant de aller sterkeste indikatorene på at det vil oppstå konflikt.

Miljøpartiet De Grønne hadde forventet et klarere svar fra regjeringen om hvordan Norge skal jobbe med forebyggende fredsarbeid. Det ser kanskje ikke like imponerende ut i rapporter og festtaler, men det er enormt mye mer effektivt å skulle gjøre forebyggende arbeid enn å skulle gjøre opp for årevis med vondt blod, tap og traumer når konflikten først har brutt ut. For når klimaendringer allerede fører mennesker på flukt i Sahel og mange andre steder i verden, vet vi at det er brennbart materiale for nye konflikter.

Hvordan kan Norge da bruke vår fredskompetanse i å forhindre kamp om enda knappere ressurser? Vi kan være stolte av Norges innsats for fred i verden, men i vår tid holder ikke tilbakeskuende stolthet og eufori hvis vi ikke også peker ut en ny retning for framtiden som tar inn over seg at verden faktisk har endret seg. En ny tid krever en ny strategi for norsk fredspolitikk. MDG håper derfor at utenriksministeren snart kommer tilbake til Stortinget med en strategi med nye svar for en ny tid.

Jeg tar opp MDGs forslag i saken.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:17:39]: Bakteppet for at vi i dag i denne salen skal debattere en stortingsmelding om fred, er mørkt. Antallet konflikter i verden har ikke vært høyere siden slutten av andre verdenskrig, og konfliktene blir stadig mer komplekse. Vi ser en verdensorden i endring, med større geopolitisk spenning, svekket samarbeid i internasjonale institusjoner og økt press på folkeretten. Med Russlands ulovlige, uprovoserte og brutale fullskalainvasjon av Ukraina er også den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og Norge dramatisk forverret, og vårt forhold til naboen i øst er varig endret.

Med økt konflikt i verden og i våre nærområder vil behovet for fredelig internasjonal konfliktløsning også øke. Diplomati for fred og konfliktløsning har lenge vært en prioritert og integrert del av norsk utenrikspolitikk, uavhengig av hvem som har styrt Utenriksdepartementet. KrFs tidligere utenriksminister Knut Vollebæk bør absolutt nevnes blant statsråder som har hatt et spesielt engasjement for fredsdiplomati, bl.a. gjennom hans innsats på Balkan under det norske OSSE-formannskapet i 1999.

Fred er mer enn fravær av krigshandlinger. Vi ser nå en økning i hybride angrep, desinformasjon, cyberangrep og press på demokratiske institusjoner. Det er handlinger som hver for seg ligger under terskelen for krig, men som samlet sett undergraver tryggheten i demokratiske land. På grunn av trusselen fra et aggressivt Russland og for å rette opp den skeive byrdefordelingen i NATO trenger vi et sterkere forsvar enn det vi har i dag. En avskrekkende forsvarsmakt, mobilisering og samvirke av sivile og militære ressurser i totalforsvaret og alliansetilhørigheten vår er helt grunnleggende for å kunne forsvare demokratiet og frihetene våre. Samtidig må vi ikke miste det lengre perspektivet om en fredelig verden.

Norge bør fortsatt stå opp for prinsippet om en kjernefysisk fri verden. Atomvåpen utgjør en eksistensiell trussel, og vi har et særlig ansvar som medlem av NATO for å arbeide for en verden uten denne typen masseødeleggelsesvåpen. Sikkerhet vil heller aldri bygges av militær makt alene. Det perspektivet må vi aldri glemme, i en tid der vi bruker mye tid og ressurser på å ruste opp.

De fleste konflikter handler om makt, territorium og ressurser, men mange av dem har også sterke religiøse dimensjoner. Det ser vi i Midtøsten, på Balkan, i Nigeria og en rekke andre plasser. Politiske ledere har gjennom historien bevisst brukt ødeleggelse av hellige steder for å piske opp hat og polarisering. Derfor er interreligiøs dialog ikke et sidespor i fredsarbeidet, men helt sentralt.

Dialog mellom religiøse ledere og lokalsamfunn kan bidra til å identifisere felles verdier, bygge tillit, dempe fiendebilder og skape rom for forsoning. KrF mener Norge fortsatt bør støtte både norske og internasjonale aktører som driver denne typen dialog lokalt og internasjonalt. Mange nordmenn har også lang og verdifull erfaring på dette feltet. Trond Bakkevig bygget gjennom sin rolle i Kirkenes Verdensråd bro mellom religiøse ledere i Jerusalem, førte dialog mellom jøder, muslimer og kristne, og bidro til tillitsbygging der politiske prosesser sto fast.

Poenget er dette: Når diplomatisk erfaring blir kombinert med trosbasert forankring kan dører bli åpnet som ellers hadde forblitt lukket. Den kompetansen bør Norge bruke mer av, ikke mindre, der det er relevant.

Guri Melby (V) [11:21:58]: Vi lever i en tid der krig og konflikt preger verdensbildet. Russlands brutale angrep på Ukraina, krig i Gaza, borgerkrig i Sudan – listen er dessverre lang. Samtidig ser vi at folkeretten og internasjonale normer svekkes. Dette er ikke en fjern uro, men en direkte trussel mot vår egen sikkerhet og velferd. Norge er et lite land, men vi har en stor stemme, hvis vi bruker den klokt. Vår innsats for fred og konfliktløsning er ikke snillisme, men realpolitikk for en tryggere verden.

Norge har gjennom tiår bygget en unik posisjon som en fredsnasjon. Vi har vist vilje til å snakke med alle parter, til å være diskret og til å ta risiko. Dette har gitt oss troverdighet og politisk kapital få andre land har, men dagens virkelighet er også mer kompleks. Konfliktene er langvarige, drevet av klimaendringer, matsikkerhet, digitale trusler og ikke minst stormaktsrivalisering. Derfor må Norges fredsinnsats være mer helhetlig, mer langsiktig og mer strategisk enn før.

Jeg må også være tydelig på en ting: Fredsarbeid krever ofte diskresjon og en viss grad av nøytralitet, og det er forståelig, men nøytralitet må aldri bli fravær av verdier. Vi skal ikke være så opptatt av å være tilretteleggere at vi mister det moralske kompasset vårt.

Når demokratiet angripes, når menneskerettigheter trampes ned, da må Norge være en tydelig part. Vi kan bidra til dialog, men vi skal ikke være nøytrale i kampen mellom demokrati og diktatur, eller nøytrale i møte med grove folkerettsbrudd. Vår fredspolitikk må bygge på prinsipper, ikke bare prosess, og ingen steder er det tydeligere enn i krigen i Gaza. På tross av at Norge har spilt en historisk rolle på konfliktløsningssiden her, er og var det riktig av Norge å ta en tydelig posisjon mot Israels krigsforbrytelser.

Venstre mener vi må styrke samspillet mellom diplomati, humanitær innsats og utviklingspolitikk. I dag er disse områdene for ofte adskilt, selv om de konfliktene vi står overfor, er sammensatte. Når vi ser at klimaendringer og matsystemer driver fram krig, må vi tenke helhetlig. Fredsarbeid kan ikke være en isolert øy i utenrikspolitikken, det må være en integrert del av alt det vi gjør. Vi må også være tydelige på verdiene våre, på folkeretten, på menneskerettighetene og på beskyttelsen av sivile, særlig barn. Det må være kompasset i alt vi gjør. Det betyr også at Norge må være en pådriver for internasjonale regler som setter grenser for krigføring, og for mekanismer som sikrer ansvar når grenser brytes. Det betyr at vi må stå opp mot straffrihet og opp mot våpen som rammer sivile.

Venstre vil at Norge skal være en relevant og troverdig fredsnasjon også i framtiden. Det krever politisk vilje, det krever ressurser, og det krever også evnen til å tenke nytt. Det krever at vi ser sammenhengen mellom sikkerhet, utvikling og rettferdig. Det krever også at vi tør å ta lederansvar når verden trenger det.

Til orientering vil Venstres stemmegivning avvike fra innstillingen: Vi stemmer for og ikke mot forslagene nr. 4 og 7–9.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:25:40]: Det er en svært stor fordel for den til enhver tid sittende regjering, utenriksminister og diplomatiske korps at det er så bred enighet i salen om grunnprinsippene rundt det vi snakker om nå. Det er en kapital i seg selv, som Norge har. Som bl.a. representanten Eriksen Søreide helt riktig påpeker: Det faktum at lange prosesser ofte har gått over regjeringer, men hvor all diskresjon og retning opprettholdes, også fordi man har kanaler for å snakke om slikt underveis, er en svært viktig del av det norske fredsarbeidet og den høye tilliten vi har. Den føler jeg på i veldig mange ulike sammenhenger, fra veldig mange ulike typer land, aktører, organisasjoner og parter i konflikter, og er et uttrykk for at man har sett at man kan snakke med Norge, og at Norge ikke vil snakke høyt om prosessen før man er enige om det. Man vil ta vare på konfidensialitet også mellom parter. Så jeg må bare si i denne sal at det er ekstremt viktig å ta vare på det. Derfor var det vårt ønske å kunne diskutere dette gjennom denne meldingen, og jeg er glad vi har fått den fram.

Så har jeg lyst til å si til de flere gode innleggene om at fred er mer enn dette, at jeg er grunnleggende enig. Vi har altså skrevet en stortingsmelding om freds- og konfliktdiplomatiet, som er dagens tema, men svært mye av norsk utenrikspolitikk har jo fred som hovedformål. Det gjelder utviklingspolitikken, altså bruken av bistand alene og sammen med andre, arbeidet for nedrustning og våpenbegrensningsavtaler, ikke minst hvor vi har spilt en nøkkelrolle i mange av dem som faktisk har blitt noe av, som antipersonellminekonvensjonen og klaseminekonvensjonen, Arms Trade Treaty, altså våpenhandelsavtalen, og flere. Vi er veldig opptatt av at hvis folk bryter dem, eventuelt trekker seg fra dem, skal vi være konsistente og tydelige på at det ikke er bra. Det er viktig å bygge opp de folkerettslige instrumentene, ikke rive dem ned. Det mener jeg også at vi har vist mer enn mange andre for øvrig likesinnede land, for vi er opptatt av konsistens på tvers. Rett og slett: Det å arbeide gjennomgående for folkerett, menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett er også en viktig del av det bredere fredsarbeidet, for hvis alle land i verden fulgte FN-pakten, hadde vi ikke hatt mellomstatlige konflikter. Og hvis menneskerettighetene hadde blitt praktisert som de skal i alle land, hadde i hvert fall risikoen for konflikter i land om ikke blitt borte, så vært betydelig lavere. Det er også fredsarbeid.

Når vi snakker om det mer konkrete fredsdiplomatiet, som er dagens tema, er det en gjennomgående dynamisk prosess, hvor man lærer både av det som lykkes – vi har jo lykkes med en del ting – og prosesser som ikke har ført fram. Det er en konstant læreprosess. Det er helt riktig, som det bl.a. ble framført fra Margit Bye fra MDG, at vi må ta innover oss at det ikke bare er nye typer konflikter, men konflikter med nye typer virkemidler, f.eks. bruken av informasjonsteknologi og cyberangrep. Der har man hele spekteret, fra cyberangrep som en våpentype man nå må ta hensyn til, men også manipulasjon og bruk av sosiale medier har blitt et mye større tema i moderne fredsprosesser enn det kanskje var for 20–30 år siden. Dette er nettopp sentrale ting vi tar inn.

Jeg vil også slutte meg til følgende, som vel bl.a. representanten Melby tok opp: Det er viktig å være diskret og tilretteleggende i noen prosesser, men man skal også vite når man skal si fra. Det gjør også at det i noen prosesser er unaturlig å ta en tilretteleggerrolle. For eksempel er vi tungt og aktivt inne med støtte til Ukraina i å forberede dem på de fredsforhandlingene vi håper vil komme med Russland. Men det ville ikke på noen måte vært naturlig at vi skulle være de som la til rette for forhandlinger mellom Ukraina og Russland. Her har vi tatt et tydelig parti for Ukraina, så da har vi mer rollen bistandsadvokat, for å oversette til vanlig rettstenkning, enn forliksdommer, ikke sant – det er vi som har forsøkt å gjøre det. Da vi arbeidet med å få til det valget som faktisk ble gjennomført for ikke så lenge siden i Venezuela, var det en viktig prosess som vi førte sammen med bl.a. Qatar. Men da vi så at myndighetene ikke respekterte utfallet av det valget, må vi samtidig være i stand til å si at det ikke er akseptabelt, at valget må respekteres, og at de som faktisk vant valget, må få makten.