Aina Stenersen (FrP) [13:46:58] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet Dokument 3:10 for 2025–2026, Riksrevisjonens undersøkelse av helsetjenestenes samhandling om eldre.

Komiteen vil trekke fram at Stortinget i mange år har understreket behovet for god samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette skal bidra til at alle pasienter får et godt og likeverdig tilbud, og at ressursene blir utnyttet effektivt. Stortinget har lagt til grunn at helsehjelp skal utføres på det laveste effektive omsorgsnivået, i tråd med det såkalte LEON-prinsippet, jf. Innst. 424 L for 2010–2011.

Komiteen merker seg at Riksrevisjonen viser til at samhandlingsreformen ble innført i 2012, og at Riksrevisjonen peker på at det er godt kjent og godt dokumentert at det har vært vedvarende svakheter i samhandlingen om pasienter som trenger tjenester fra både kommunen og spesialisthelsetjenesten, etter at reformen ble innført.

Komiteen merker seg også at Riksrevisjonen trekker fram at for å sikre en bærekraftig helsetjeneste blir det helt avgjørende at kommunene og sykehusene samarbeider godt om pasientforløpet til disse pasientene.

SSB viser til at tallet på eldre over 80 år vil doble seg fra 2024 til 2045, og at i 2033 vil tallet på eldre over 80 år ha økt med 50 pst. sammenlignet med 2024.

Komiteen viser til flere av Riksrevisjonens konklusjoner:

• Spesialisthelsetjenesten behandler i dag i mange tilfeller pasienter som heller burde fått hjelp i helse- og omsorgstjenesten i kommunene.

• Sykehusene vil framover bli overbelastet dersom ikke helsetjenestene i større grad enn i dag utføres på lavest mulige omsorgsnivå.

• Eldre i sykehusenes vertskommuner bruker spesialisthelsetjenester mer enn eldre i andre kommuner.

• Svak samhandling gjør at mange pasienter ikke får sammenhengende tjenester.

Det er også slik at styringen til departementet ikke sikrer god samhandling eller tilstrekkelig informasjon om virkemidlene for samhandling har fungert.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner. Komiteen viser videre til Riksrevisjonens overordnede vurdering, som er «kritikkverdig». Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens kritikk.

Komiteen vil videre vise til Riksrevisjonens anbefalinger, som bl.a. anbefaler at Helse- og omsorgsdepartementet sørger for at statlige virkemidler blir innrettet på en slik måte at de fremmer pasientforløp på laveste effektive omsorgsnivå. Dette innebærer at kommunene må ha en riktig bruk av kommunalt akutt døgntilbud og legevakt, en god oppfølging av fastlegenes tilvisingspraksis, og at samhandlingen om utskrivningsklare pasienter må bli bedre. Det innebærer også at departementet vurderer insentivene for at kommunene tar imot utskrivningsklare pasienter. De regionale helseforetakene må også ivareta sitt ansvar for å legge til rette for nødvendig samarbeid med kommunene om å tilby tjenester.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens anbefalinger.

Komiteen vil avslutningsvis vise til at statsråden i sitt svarbrev til Riksrevisjonen tar Riksrevisjonens funn og anbefalinger på alvor. Komiteen registrerer at statsråden på egnet måte vil følge opp anbefalingene i det videre arbeidet til departementet, og at han i styringsdialogen med de regionale helseforetakene vil be om at de følger opp anbefalingene fra Riksrevisjonen.

Komiteen viser også til at statsråden bemerker at undersøkelsen stadfester utfordringer som regjeringen allerede har identifisert.

Avslutningsvis vil komiteen trekke fram at dette er et meget viktig arbeid, og at vi trenger å sikre en bærekraftig helsetjeneste i framtiden og nå.

Kari Baadstrand Sandnes (A) [13:51:48]: Takk til Riksrevisjonen for nok en god og lærerik rapport.

Riksrevisjonens undersøkelse har vist at samhandlingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten har hatt svakheter – særlig for eldre med sammensatte behov. Pasienter er helt avhengig av at tjenestene henger sammen, men mange har opplevd at de ikke gjør det. Merknadene i saken peker på behovet for bedre koordinering, tydeligere ansvar og bedre informasjonsflyt.

For Arbeiderpartiet er dette helt sentralt: Eldre pasienter skal møte én helsetjeneste, ikke bli sendt fram og tilbake mellom nivåene. En utskrivningsklar pasient skal ikke ligge på sykehus, men få komme hjem til kommunen sin på riktig nivå i omsorgstrappen når pasienten er klar for det – såkalt utskrivningsklar. Det er ikke bra for pasienten – eller pårørende – å oppholde seg på feil plass i helsetjenesten. Det fører også til at helsepersonell ofte må bruke kompetansen sin på feil sted, i stedet for der den trengs mest. Dessuten viser det også hvor viktig det er med riktig oppgavedeling i tjenestene, slik at kompetansen brukes der den gir best effekt. Uten dette er det vanskeligere å få til behandling på riktig nivå, og det utfordrer utviklingen av en bærekraftig helsetjeneste.

Statsråden har over tid vært tydelig på disse utfordringene og har jobbet for å få fram forbedringer, gjennom bl.a. Ventetidsløftet, arbeidet med bedre pasientforløp og oppfølging av samhandlingsreformen.

Samtidig viser Riksrevisjonen at styringen og oppfølgingen ikke har vært god nok, og at det fortsatt er behov for å følge bedre opp at tiltakene faktisk virker i praksis. Vi ser spennende initiativer, f.eks. fra min egen region, som LofotENhelsetjeneste, et samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene der man faktisk prøver å få tjenestene til å henge bedre sammen i praksis.

For Arbeiderpartiet er veien videre klar: Vi må styrke kommunehelsetjenesten slik at flere eldre kan få gode tjenester, og slik at kommunene faktisk har kapasitet til å ta det ansvaret de har. Det betyr ikke nødvendigvis mer penger, det kan være verktøy for bedre bruk av de ressursene man allerede har. I dette ligger selvfølgelig samhandling med tillitsvalgte og vernetjenesten.

Vi må i større grad planlegge tjenestene sammen, mellom kommunene og sykehusene, slik at kapasiteten faktisk henger sammen. Vi står foran en kraftig vekst i antall eldre. Da har vi ikke råd til at tjenestene ikke henger sammen. Eldre mennesker skal møte én helsetjeneste med kvalitet, sammenheng og trygghet. Det er dette Arbeiderpartiet vil bygge videre på.

Margret Hagerup (H) [13:55:20]: Riksrevisjonens rapport er dyster lesning. Den bekrefter det Høyre har advart mot lenge: Samhandlingen mellom sykehus og kommuner svikter, og det går hardest ut over våre eldre.

Riksrevisjonen slår fast at sykehusene i dag behandler mange pasienter som egentlig skulle hatt hjelp i kommunen. De advarer om at sykehusene overbelastes hvis vi ikke klarer å gi hjelp på lavest forsvarlige omsorgsnivå. Samtidig ser vi store geografiske forskjeller i bruken av spesialisthelsetjenesten. Riksrevisjonen peker også på at ledelsen er for lite oppmerksom på kjente svakheter, og at departementets styring ikke sikrer god nok samhandling. Resultatet er at eldre pasienter ikke får sammenhengende tjenester.

Et av de tydeligste eksemplene er rehabilitering. For mange eldre skrives ut fra sykehus uten å få den opptreningen de trenger. Istedenfor å få hjelp til å gjenvinne funksjon og selvstendighet blir de kasteballer mellom ulike nivåer i helsetjenesten. Samtidig har regjeringen skapt stor usikkerhet rundt rehabiliteringstilbudene. Etter at anbudsprosessene ble satt på vent, er det mange private og ideelle institusjoner som fortsatt ikke vet hva framtiden bringer. Det er pasientene som taper når viktige rehabiliteringstilbud blir stående i uvisse.

Vi blir flere eldre, og vi lever lenger, og det er bra. Samtidig rapporterer KS at åtte av ti kommuner har utfordringer med å rekruttere sykepleiere, og at utfordringene kommer til å bli større i årene som kommer. Det er også flere hjemmeboende som kommer til å ha mer komplekse utfordringer. Da er det oppsiktsvekkende at regjeringen svarer med å sende på høring forslag om å fjerne de lovfestede kompetansekravene i helse- og omsorgstjenestene.

Regjeringen kaller det å slippe kommunene fri. Jeg vil heller kalle det å senke ambisjonene. Kompetansekravene ble i sin tid innført av en grunn. Det var for å sikre pasienter forsvarlige, trygge og likeverdige tjenester uavhengig av hvor i landet de bor. Når vi vet at mange kommuner allerede strever med å rekruttere nødvendig helsepersonell, er det vanskelig å forstå hvorfor svaret skal være å redusere kravene framfor å styrke kapasiteten og fagmiljøene.

Allerede under kommunereformen advarte ekspertutvalget om at mange kommuner ville få utfordringer med å bygge robuste fagmiljø og håndtere stadig mer komplekse velferdsoppgaver. Senere har generalistkommuneutvalget pekt på de samme utfordringene knyttet til både kapasitet, kompetanse og sårbarhet i små fagmiljø. Det betyr ikke at små kommuner gjør en dårlig jobb – mange gjør en formidabel innsats hver eneste dag – men det betyr at oppgavene kommunene er satt i stand til å løse, i stadig større grad utfordrer den strukturen vi har organisert oss etter.

Sannheten er at mange av de utfordringene vi nå ser i helse- og omsorgstjenestene, forsterkes av en kommunestruktur der flere kommuner har begrenset befolkningsgrunnlag til å bygge robuste fagmiljø og rekruttere nødvendig kompetanse. Når behovene øker samtidig som kampen om arbeidskraften blir hardere, blir dette stadig mer krevende.

Svaret på bemanningsutfordringene kan ikke være å senke ambisjonene for kvalitet og kompetanse. Svaret må være å bygge sterkere fagmiljø, mer spesialisering og mer robuste kommuner som er i stand til å levere gode tjenester, også når den økte andelen eldre for alvor inntreffer.

I fire år har Høyre tatt til orde for at vi skal få på plass trygghetsboliger. Det er et konsept som gjør at flere kan bo trygt hjemme, samtidig som helsepersonell får det lettere. Regjeringen har mange ganger i denne salen snakket fint om trygghetsboliger og hvor bra det kan være, men fremdeles er ikke den løsningen på plass.

For hvert år nødvendige endringer utsettes, er det innbyggerne, pasientene og de ansatte som betaler prisen. Vi trenger en helsetjeneste som setter pasienten foran systemet, en helsetjeneste som stiller krav til kvalitet og kompetanse, og en helsetjeneste som er med og rigger kommunene våre for framtiden.

Riksrevisjonen tegner et dystert bilde. Sist uke la Riksrevisjonen fram en annen rapport om eldreomsorgen, som viser at det er et fåtall av kommunene i dette landet som har forberedt seg på de demografiutfordringene vi har snakket om i mange år, både i denne sal og utenfor. Det er ingen tvil om at dette nå haster.

Støre-regjeringen er god til å kaste opp prøveballonger og utrede, men nå trengs det prioriteringer. Vi har kunnskapen, og vi vet hva vi skal gjøre. Nå må vi gjøre det. Da tror jeg jammen meg vi trenger en ny regjering.

Hege Bae Nyholt (R) [14:00:11]: Først vil jeg takke Riksrevisjonen for en viktig rapport. Jeg har vel kanskje ymtet om at Riksrevisjonen er relativt produktiv, men det er viktige rapporter som kommer, og de er viktige for det politiske ordskiftet, så det setter jeg pris på.

Alderdom er noe svært mange i Norge gruer seg til. Det er slett ikke sikkert at det blir en hvile, en pause eller muligheten til å gjøre alle de tingene man har utsatt. Kanskje vil det være preget av usikkerhet, stress og angst.

Dagens helsetjeneste for eldre ligger på et lavt omsorgsnivå, ofte altfor lavt. Dårlig kommuneøkonomi har presset tjenestene nedover, og vi ser at mange pleietrengende og multisyke eldre blir boende hjemme uten å få forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Overmedisinering, underernæring, manglende oppfølging av tannhelse og ensomhet er ikke uvanlig. Det er ikke verdig.

Som så mye annet, handler også tilbudet vi gir til våre eldre, om kommuneøkonomi. Dagens økonomiske situasjon for kommunene er svært krevende, og det har den vært i mange år. Mange kommuner har ikke den økonomien de trenger for å sikre de lovpålagte tjenestene til sine innbyggere. Samtidig som kommunene har en vanskelig økonomi, vet vi at eldrebefolkningen vil bli stadig større, eldre og mer mangfoldig.

Mange av oss – meg inkludert – vil ønske å bo hjemme så lenge som mulig. Jeg har ville planer for pensjonisttilværelsen. Samtidig er det kanskje mange som ikke vil oppleve at det er trygt å bli boende hjemme. Hjemmetjenesten er ofte underbemannet, og terskelen for å få sykehjemsplass har blitt altfor høy. Utbygging av sykehjem og omsorgsboliger går for sakte. Kommunal akutt døgnenhet, legevakt og helsehus er dyrt å drive og ofte også underbemannet.

Hvordan den geografiske og sosiale ulikheten innenfor eldreomsorgen vil utvikle seg framover, er avhengig av en rekke forhold. Det er en nøkkelfaktor å sikre tilstrekkelige personellressurser i den offentlige omsorgen. Det betyr at vi trenger flere folk på jobb. Vi trenger flere folk som kan sørge for at det er tilstrekkelig omsorg for de eldre. Uten nok offentlige ressurser vil etterspørselen i større grad dreie seg mot uformell omsorg eller kommersielle, markedsbaserte løsninger. Det betyr at det enten er familien sitt ansvar å ta vare på, eller de som har penger i lommeboka, som kan kjøpe seg den beste løsningen. Det vil åpne for større forskjeller innenfor helse.

SSBs framskriving av behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren tyder på at veksten i årsverk vil bli betydelig, og det finnes ting KI ikke kan løse. Vi trenger fortsatt helsefagarbeiderne, sykepleierne, legene, portørene og renholderne. Vi må sikre at folk vil bli det, og at de blir i yrket.

Hvis vi som nasjon skal kunne sikre våre eldre en verdig og god alderdom, må vi ta innover oss alvoret i rapporten fra Riksrevisjonen. Vi må styrke kommunenes økonomi, vi må bygge ut omsorgs- og pleietilbudet, og vi må ikke minst sikre nok kvalifiserte ansatte.

Kjersti Toppe (Sp) [14:03:50]: Riksrevisjonen konkluderer i sin rapport med at sjukehusa kan bli overbelasta om dagens bruk av sjukehustenester held fram, og at pasientar i staden kunne ha vore behandla i kommunane. Eg og Senterpartiet er sjølvsagt heilt einige i at all helsehjelp skal ytast på lågast mogleg nivå, både fordi det er best for pasientane å reisa mindre og fordi ein ikkje treng eit meir spesialisert tilbod, og det nærmaste tilbodet må givast nærmast mogleg der pasienten bur. Det er òg noko av bakgrunnen for vårt engasjement for lokalsjukehusa som behandlar veldig mange eldre pasientar, lokalsjukehus med breiddekompetanse som har eit godt samarbeid ut mot kommunane som dei høyrer til.

Eg har likevel ein generell kommentar til denne riksrevisjonsrapporten, for det ligg noko i han som kan vera urovekkjande. Eg ser at Riksrevisoren i ei pressemelding frå 5. mai seier:

«Kommunene bør selv kunne håndtere en større del av helsetjenestene de eldre trenger. Det kan frigjøre kapasitet i sykehusene som kan bli brukt på å gi pasienter med større behov raskere behandling.»

Mi vurdering er at ein i denne rapporten kanskje ikkje ser dette heilskapleg, og eg spør: Står vi i fare for å laga ein praksis og ei forståing for at eldre pasientar ikkje skal leggjast inn på sjukehus, berre fordi dei er eldre? Det strir jo mot alle prioriteringsreglar vi har i helsevesenet om at alder ikkje er ein sjølvstendig faktor, men at ein skal få helseteneste etter behov. I ei tid da fleire blir eldre, er det mange som òg blir friske eldre. Det er mange aktive, friske 80-åringar som har eit heilt reelt behov for sjukehusbehandling, og som sjølvsagt må få det når dei har eit behov for det.

Med samhandlingsreforma blei det ein endra praksis. Det blei mange fleire som blei definerte som utskrivingsklare pasientar; det blei auka frå 24 000 pasientar i 2010 til 87 000 i 2018. Sanninga er at norske kommunar i løpet av dei siste åra har tatt imot mange fleire ganske dårlege og skrøpelege eldre pasientar, fordi norske sjukehus har effektivisert. Liggetida har gått ned – ho har gått ned med eit heilt døgn frå 2018 til 2022 – og ingen må fortelja meg at dette ikkje handlar om tilbodet til dei sjukaste eldre.

Eg vil òg visa til eit innlegg som leiaren i Overlegeforeningen og leiaren i Allmennlegeforeningen hadde i Dagens Medisin den 15. mai, da dei skreiv at eldre pasientar ikkje er «et problem sykehusene må skjermes mot. Mange har stor nytte av moderne behandling, og skal selvsagt ha tilgang til den». Vidare skreiv dei at vi lever lenger og friskare enn før, og at «den virkelige kapasitetsutfordringen ligger i kommunene».

Eg kunne ha ønskt at ein hadde eit anna fokus i denne saka. I staden for å beskriva det som eit problem at eldre pasientar blir lagde inn på norske sjukehus, må vi sjå på korleis vi kan få til at alle pasientar, både unge og gamle, får mest mogleg behandling og gode tenester i kommunane. Vidare skal retten til ei spesialisert sjukehusbehandling vera universell, uavhengig av alder.

Vi må òg sjå på den utskrivingspraksisen som norske sjukehus har. Eg trur at for ein del pasientar, kanskje òg eldre pasientar, vil eitt døgn til på sjukehus vera det som kan hindra hyppig reinnlegging, og at ein unngår at dei blir kasteballar i eit system der omsynet til økonomi og effektivitet ofte synest å trumfa det er god og forsvarleg pasientbehandling.

Statsråd Jan Christian Vestre [14:09:01]: Tusen takk til Riksrevisjonen, som nok en gang har skrevet en lesverdig rapport – denne gangen en undersøkelse som viser at samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene ikke fungerer godt nok for eldre pasienter. Det er et faktum. Det er for mange eldre i dag som opplever at tjenestene våre ikke henger godt nok sammen. Det er hele bakgrunnen for regjeringens tydelige prioritering av arbeidet med en helsereform, som en del av Regjeringens plan for Norge og trygghet for helsen. Målet er en mer sammenhengende tjeneste og bedre pasientforløp. Vi har vært tydelige om målbildet. De kravene vi stiller til forløp, til kvalitet, til frister og til ventetider, skal følge pasienten hele veien gjennom, uansett om det er kommunene eller spesialisthelsetjenesten som har ansvaret.

For å få til det må vi tenke helt nytt. Det gjelder ikke, nytter ikke og er ikke tilstrekkelig bare å flikke på det vi har. Vi må faktisk være villige til å gjøre ting på helt nye måter. Derfor har vi nå et utvalg og mange prosesser som jobber med å få fram alternative måter å styre, organisere og finansiere helsetjenesten på. Da må vi bl.a. diskutere hva spesialisthelsetjenesten skal ha ansvar for, hva kommunene må ha ansvar for, hvordan vi får finansieringssystemer som faktisk insentiverer, prioriterer og vektlegger at pasientene skal få behandling på lavest mulig nivå – det har vi ikke i dag – og hvordan vi får samhandlingsløsninger og også IKT-løsninger som gjør at data på trygge måter kan flyte fritt mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, slik at vi har god innsikt om pasientene våre. Det er mye å ta tak i her.

Riksrevisjonens rapport viser det samme bildet. Derfor er jeg glad for denne rapporten. Jeg anbefaler alle dem som fortsatt måtte stille spørsmål ved om vi har kasteballer i norsk helsetjeneste, om det finnes svingdørpasienter i norsk helsetjeneste, eller om det er behov for en helsereform, å lese denne rapporten. Da tror jeg en får et klart og tydelig svar på hvorfor det er behov for en ny helsereform.

Jeg vil også vise til Prosjekt X, som er et samarbeid mellom regjeringen og KS, der innovative kommuner og innovative sykehus nå samhandler på helt nye måter og leverer helsetjenestene på helt nye måter.

I prosjektet på Lillehammer er det sømløs integrasjon mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, slik at langt flere får hjelp hjemme, der de bor, i kommunene sine. Det har bidratt til færre sykehusinnleggelser, færre reinnleggelser – med den risikoen det også er for eldre og skrøpelige pasienter – og bedre ressursutnyttelse. De eldre og deres pårørende er fornøyde, kommunene er fornøyde, og spesialisthelsetjenesten er fornøyd.

Et annet viktig prosjekt er i Tromsø, der kommunen sammen med sykehuset nå samhandler på nye måter. Allerede få uker etter at dette prosjektet ble innført, har antall utskrivningsklare pasienter gått ned. Sykehuset skal ta ansvar for pasientene etter at de er skrevet ut, i to–tre døgn etterpå. Det er også viktig for å unngå unødvendige reinnleggelser.

Jeg kan også vise til prosjektene på Ahus og i Østfold, der en nå jobber med integrerte helsetjenester som gir spesielt hjemmeboende og skrøpelige eldre felles oppfølging fra kommune, fastlege og sykehus.

Ambisjonen min er at vi når vi får rapporten fra helsereformutvalget og konklusjonene fra Prosjekt X, vil gå til Stortinget med skisse til en helsereform som skal løse disse strukturelle utfordringene vi har. Der håper jeg det vil være mulig med et bredt politisk samarbeid, for jeg tror alle politiske partier deler den samme problemforståelsen, og jeg tror alle politiske partier kan ha konstruktive innspill og forslag til hvordan vi skal gjøre det bedre framover.

Inntil videre er det veldig viktig at vi fortsetter arbeidet med å rekruttere og beholde helsepersonell. Derfor la regjeringen på fredag fram Helsepersonellplan 2040, som viser – tiltak for tiltak og virkemiddel for virkemiddel – hvordan vi skal sette både kommuner og sykehus i stand til å møte behovet for 42 000 helsepersonell fram mot 2040. Vi må sette kommunene i stand til å bygge flere sykehjemsplasser. Det handler om tilskuddene fra Stortinget, men også om at ordningen må avbyråkratiseres og gjøres vesentlig enklere for kommunene. Vi må fortsette å styrke allmennlegetjenesten, førstelinjen vår, for den er avgjørende også for eldre og skrøpelige pasienter.

Kristian August Eilertsen (FrP) [14:30:15]: Jeg vil bruke de første sekundene av innlegget mitt til å takke representanten Toppe fra Senterpartiet, som hadde et meget godt innlegg i stad.

Rapporten fra Riksrevisjonen bekrefter det Fremskrittspartiet har advart mot over tid. Eldreomsorgen i Norge svikter. Rapporten viser at færre eldre får helsetjenester hjemme. Færre får plass på sykehjem. Samtidig øker presset på sykehusene. Dette er ikke bærekraftig, og det er heller ikke en utvikling vi kan akseptere.

Tallene viser at sykehusene i stadig større grad må behandle pasienter som egentlig burde fått hjelp i kommunen. Hva forteller dette funnet oss egentlig? Det betyr at kommunene ikke har kapasitet til å ta imot ferdigbehandlede pasienter fra sin egen kommune. Det betyr at de ikke har nok plasser, ikke nok ressurser og ikke et godt nok tilbud til dem som trenger det mest. Igjen: Dette har Fremskrittspartiet advart mot lenge. På vegne av landets eldre skulle jeg egentlig ønske at vi tok feil. Dessverre får vi nå bekreftet at utviklingen har gått i feil retning, og vi har dessverre fått rett.

Vi må også være tydelige på hvem som rammes av denne virkeligheten som beskrives av Riksrevisjonen. Dette får helt reelle konsekvenser for eldre mennesker, for pårørende og for ansatte. Dette pågår i dag, mens denne rapporten debatteres i denne salen. Eldre som burde fått trygg oppfølging nær hjemmet sitt, blir værende på sykehus. Andre får ikke den hjelpen de trenger, i tide. Ansatte i både kommuner og sykehus presses hardere, og ressursene brukes dårligere enn de burde. Det går ut over kvaliteten, og det går ut over verdigheten.

Fremskrittspartiet krever et tydelig taktskifte for eldreomsorgen i Norge. Vi mener at det haster å bygge ut kapasiteten i eldreomsorgen. Vi trenger flere sykehjemsplasser og flere omsorgsboliger – betydelig flere. Vi har vært tydelige på at det må bygges minst 3 000 nye plasser i året for å møte behovet framover, i tillegg til rehabilitering av inntil 1 000 plasser – totalt 4 000 plasser – og staten må ta en langt større del av regningen enn i dag.

Det kan ikke være sånn at hva slags hjelp en får som eldre og pleietrengende, avhenger av hvilken kommune du bor i, og hvor presset økonomien er der. Derfor mener Fremskrittspartiet at eldreomsorgen i større grad må finansieres av staten. Det må være behovet til den enkelte som avgjør, ikke kommuneøkonomien.

Riksrevisjonens rapport er et tydelig varsku. Den viser at systemet ikke fungerer godt nok. Den viser at kapasiteten er for lav, og den viser at ansvaret i for stor grad har blitt skjøvet over på kommunene, som ikke har forutsetninger for å kunne håndtere det. Mange kommuner skyver det over på sykehusene igjen, som heller ikke er rigget for å håndtere dette. Da kan ikke svaret være mer av det samme.

Våre eldre fortjener bedre. De fortjener trygghet, forutsigbarhet og den hjelpen de faktisk trenger, når de trenger den. Det er på høy tid nå å ta grep.

Tom Staahle (FrP) [14:33:26]: Riksrevisjonen gjør en viktig jobb når de ser oss i kortene. Hva fungerer i det norske samfunn, og hva fungerer ikke?

En av de viktigste ansvarsområdene vi som politikere har, er å sikre gode helse- og omsorgstjenester. Jeg har drevet med helsepolitikk gjennom mange år. Jeg har operativ erfaring fra sektoren. Det som framkommer i denne rapporten, er dessverre ikke noe nytt.

Samhandlingen om eldre pasienter er alvorlig lesning, og den bekrefter det mange pasienter, pårørende og helsearbeidere har sagt i årevis: Systemet fungerer ikke godt nok. Altfor mange eldre blir kasteballer mellom kommuner og sykehus, og ansvaret pulveriseres når ingen tar det helhetlige ansvaret. Men ansvaret ligger hos den til enhver tid sittende helseminister og regjering.

Rapporten slår fast at sykehusene i dag behandler mange pasienter som egentlig skulle fått hjelp i kommunene. Samtidig blir utskrivningsklare pasienter liggende på sykehus fordi kommunene ikke har kapasitet eller tilbud til å ta dem imot. Resultatet er overfylte sykehus, unødvendig venting og dårligere pasientforløp. Hvorfor er det sånn? Jo, kommunene er presset på økonomi, personell og kompetanse. Da er det et stort paradoks at regjeringen vil ta bort kompetansekravet.

Vi har også en situasjon hvor stadig flere i yngre aldersgrupper får demens. Vi vet at behovet framover kommer til å bli formidabelt, og presset på kommunesektoren øker. Fremskrittspartiet er tydelig på at noe må skje, og det må skje nå. For det første: Ansvar som pålegges kommunen, må følges opp med ressurser. Samhandlingsreformen flyttet oppgaver fra sykehusene til kommunene, men mange kommuner har ikke fått tilstrekkelig kapasitet til å håndtere disse oppgavene. Konsekvensen er at systemet svikter.

For det andre: Ledelsen må stilles til ansvar. Riksrevisjonen peker på at ledelsen i helsetjenesten er for lite oppmerksom på kjente svakheter i samhandlingen, og at departementets styring ikke sikrer god nok oppfølging. Dette er sterkt kritikkverdig. Når problemene har vært kjent i mange år uten å bli løst, er det vel et styringsproblem. Det ligger til regjeringen og ministeren å rydde opp i.

For det tredje: Pasientene må settes først. FrP mener helsetjenesten må organiseres etter pasientenes behov, ikke etter forvaltningsnivåenes grenser. Eldre mennesker skal ikke oppleve å bli sendt fram og tilbake fordi kommuner og sykehus ikke samarbeider. Vi trenger bedre bruk av kommunale akuttilbud, raskere mottak av utskrivningsklare pasienter og tydeligere økonomiske insentiver som belønner gode pasientforløp.

Riksrevisjonens konklusjon er klar: Bærekraften i spesialisthelsetjenesten er truet. FrP vil ha et helsevesen som setter pasientene først, som bruker ressursene bedre, og som sørger for at eldre får en trygg og sammenhengende behandling på rett sted til rett tid. Det er langt på overtid å gå fra prosess, utredninger og prosjekter til handling.

Kai Steffen Østensen (A) [14:36:40]: Riksrevisjonens rapport er alvorlig, men også svært viktig, og den peker på at mange eldre ikke får sammenhengende tjenester i dag. Funnene viser at det er mangelfullt på flere nivåer. Det er både et politisk ansvar og et ledelsesansvar i tjenestene. Det er også en utfordring hvordan helsetjenestene over tid har skapt grøftekanter som gjør det for vanskelig for for mange å sikre gode samarbeid internt, men også på tvers av nivåer – med pasienten i sentrum. Det er til tross for at fagfolk hver eneste dag har det som mål: pasientbehandling i ypperste klasse.

Konsekvensen er at vår felles helsetjeneste ikke blir én tjeneste, og at for mange dører mellom leddene går ut over pasientbehandlingen. Med det sagt, det skjer svært mye godt i vår felles helsetjeneste, la oss huske på det. Det betyr likevel ikke at vi ikke skal ha et blikk på de utfordringene vi står overfor. Systemkritikken er avgjørende i alt forbedringsarbeid, men særlig i denne saken, for vi blir flere eldre, vi blir færre i yrkesaktiv alder og gapet mellom hvilke tjenester vi skal tilby til enda flere, blir større om vi ikke tar kraftfulle grep.

Nettopp kraftfulle grep er et viktig stikkord i denne debatten. For Arbeiderpartiet har initiert en helsereform med mål om å sikre en sammenhengende helsetjeneste. Vi skal riste i byggverket, ta bort barrierer og sørge for at fagfolk kan gi pasienter helsetjenestene de har krav på, men som også gir bedre pasientbehandling, behandling som ikke skal være «knagget» av hvem som eier tjenesten.

Som et ledd i dette arbeidet mener jeg at helseministerens Prosjekt X er et viktig svar på Riksrevisjonens kritikk – samhandlingsprosjekter som nettopp skal bygge ned terskler og sørge for at tjenestene ikke bare snakker sammen, men også jobber sammen. Prosjekt X på Voss sjukehus er et slikt eksempel. Der skaper man én reell dør inn til helsetjenesten som syr sammen kommunen og sykehus i første pasientmøte. Prosjekt X i Tromsø er et annet eksempel hvor man tar tak i problemene med utskrivningsklare pasienter, som særlig ramme eldre. Målet er trygge utskrivninger, bedre samhandling og nye digitale løsninger for fagfolkene. Dette er to viktige prosjekter som utvikles i tjenesten – av fagfolk med pasienten i sentrum – og som grunnsteiner for den sammenhengende helsetjenesten vi trenger over hele landet.

Mangel på nok fagfolk er også en utfordring. Derfor er Helsepersonellplanen 2040, som ble lagt fram på fredag forrige uke, et svar på Riksrevisjonens rapport. Planen skal bidra til at vi utdanner, rekrutterer og beholder flere fagfolk i vår felles helsetjeneste – bedre samhandling, mer kompetanse, mindre lederspenn og mer ledelse, og et reelt heltidsløft som tar ned antall personer særlig eldre opplever at de må forholde seg til på vakt i tjenesten.

Systemkritikken svares ikke ut av én løsning, vi må helhetlig til verks. Riksrevisjonens rapport gir et nødvendig push, et push Arbeiderpartiet tar.

Kristian August Eilertsen (FrP) [14:39:49]: Jeg hadde egentlig tenkt å holde nok et innlegg om hvordan regjeringen og Arbeiderpartiet sleper beina etter seg i eldreomsorgen, men det får vi mange muligheter til framover. Jeg velger heller å ta for meg noe helt annet og noe som jeg stadig lar meg fascinere over innenfor helse- og omsorgspolitikken, og det er partiet Høyre.

I innlegget til representanten fra partiet Høyre, men også i replikkvekslingen med statsråden, snakker partiet Høyre om kompetansekravene innenfor helse- og omsorgssektoren. Da blir jeg litt i tvil. Hva er det egentlig partiet Høyre mener om dette? Så sent som i går hadde vi en avstemning i denne salen der det var et forslag fra Fremskrittspartiet, SV og Rødt om å be regjeringen om å stoppe arbeidet med å fjerne kompetansekravene, at man ikke skulle gå videre med det som nå ligger i støpeskjeen. Da hadde partiet Høyre muligheten til å bidra til å stoppe det, men det valgte de ikke å gjøre. Det ble 49 stemmer for og 51 stemmer mot, og forslaget fikk ikke flertall – med partiet Høyres stemmer.

Og så står man her og snakker om at det er å senke ambisjonene, og det er ikke rett vei å gå. Men når man har muligheten til å gjøre noe med det i denne salen, velger partiet Høyre nok en gang å være støttehjul for regjeringen. Det er ja, ja, men nei, nei – opp som en løve og ned som en skinnfell konsekvent fra partiet Høyre. Hvis man virkelig hadde ment alvor med det man sier om kompetansekravene, burde man ha støttet forslaget fra Fremskrittspartiet, SV og Rødt i går istedenfor å stemme det ned, og ikke etterpå stå i stortingssalen og holde flammende innlegg om hvorfor dette er feil vei å gå. Man benytter seg ikke av muligheten til å gjøre noe med det.

Jeg håper partiet Høyre kan tegne seg og komme opp og redegjøre for hvorfor man valgte å stemme imot et forslag som ville stoppet dette, siden de åpenbart er enig med Fremskrittspartiet om at det er rett å videreføre kompetansekravene innenfor helse- og omsorgstjenestene, særlig i kommunene. Det håper jeg partiet Høyre kan redegjøre for, for det tror jeg det er veldig mange der ute som lurer på – hva de egentlig mener når de står her og snakker for det, men stemmer imot det i Stortinget. Det henger i hvert fall ikke på greip.