Marius Arion Nilsen (FrP) [10:02:32]: Denne saken gjelder et representantforslag om kontroll av drivstoffkjedenes prissetting i lys av den sterke prisøkningen som fulgte etter den internasjonale uroen som startet i Iran 28. februar.

Situasjonen oppsto da Israel og USA 28. februar gjennomførte et koordinert angrep mot Iran, og Iran som følge av dette blokkerte Hormuzstredet, der en femtedel av verdens olje passerer. Konflikten sendte prisene på fossile brensler raskt opp, med oljeprisen stigende fra om lag 70 dollar fatet til godt over 100 dollar. Det som da skjedde i Norge, er at pumpeprisene fulgte like etter. Som et resultat av dette ble et avgiftskutt vedtatt på bensin og diesel fra 1. april 2026, og forslagsstillerne har her tatt til orde for en undersøkelse av prisutviklingen og for eventuelle tiltak som ble gjort for å unngå å senke prisene da avgiftene ble senket.

Komiteen viser til at drivstoffprisene påvirkes av flere forhold, og at Konkurransetilsynet allerede har ansvar for å følge opp markedsadferd og prissetting. Det er forskjellige syn i komiteen på behovet for ytterligere tiltak, og jeg ønsker med dette også å opplyse om FrPs innstilling. Vi ønsker å kutte avgiftene. Det var derfor vedtok dette.

Vi ønsker at avgiftskuttene skal komme forbrukerne og næringslivet til gode. Vi ønsker å kutte i kostbar symbolpolitikk og dyr og dårlig klimapolitikk. Det er også derfor vi synes det er besynderlig og underlig at alle partiene her på Stortinget ønsker en dobling av CO₂-avgiften innen 2035, som vil doble avgiftene ved pumpene og doble pumpeprisen for forbrukerne. Dette ønsker vi å kutte.

Vi har foreslått en endring i et forslag et annet parti vil ta opp, og hvis vi får det gjennom, ønsker vi også å se på hva som skjedde de første dagene. Vi er opptatt av at avgiftskutt skal komme forbrukere, næringsliv og bilister til gode.

Trond Giske (A) [10:05:05]: Virkningene av Donald Trumps og Benjamin Netanyahus krigshandlinger i Gulfen merkes over en hel verden, også her i Norge. Land rundt omkring i verden som produserer strømmen sin på diesel eller fossile brensler, har mange timers strømavbrudd. Næringslivet rammes, og private personer rammes. Men vi merker det som sagt også her.

Ulike løsninger ble diskutert. Det ble gjort et vedtak. Det tar vi til etterretning. Finanskomiteen ordnet opp i revidert, slik at vi holder balanse og pengebruk under kontroll, og det er en midlertidig løsning som ble vedtatt.

Denne debatten dreier seg ikke om det var rett eller ikke. Den dreier seg om hvorvidt bensinkjedene/drivstoffkjedene tok muligheten til å ta en ekstra profitt i denne perioden. Det er all grunn til å stille spørsmål ved det. Konkurransetilsynet advarte, som det står i merknadene her, og det er sånn at erfaringene med avgiftslette kan være at forretningsleddene tar en ekstraordinær profitt.

Grunnen til at vi ikke er med på en spesiell gransking av dette, er at det som sagt er et midlertidig tiltak. Vi har organer som skal følge opp konkurransen i bransjen. Vi mener at disse organene får håndtere saken.

Likevel synes jeg det er hyggelig – jeg må si det som sosialdemokrat – at særlig Rødt og SV er så opptatt av at man ikke tar ekstra profitt i leddene, og at konkurransen fungerer godt. Det er jo et kjent sosialdemokratisk syn at vi bruker privat sektor til å få effektive markeder, og at konkurransen er det som hindrer at bedrifter tar ut ekstra profitt, at prisene holdes nede, og at forbrukerne ivaretas. Sånn sett synes jeg at merknadene fra SV og Rødt peker i riktig retning.

Forslag til tiltak som begrenser drivstoffkjedenes profitt på salg av bensin og diesel – forslag nr. 3, fra SV, Senterpartiet og Rødt – innfris nettopp ved at man sikrer at det ikke er prissamarbeid, at man sikrer at det er muligheter for konkurrenter til å etablere seg, og sørger for at det er god konkurranse i markedet. Sånn sett bruker vi markedet der det fungerer godt, og så bruker vi offentlig styring og offentlige tjenester der det fungerer godt. Det lover bra for et bredt rød-grønt samarbeid at vi samler oss om slike gode sosialdemokratiske løsninger.

Bård Ludvig Thorheim (H) [10:08:01]: Dette forslaget bærer preg av at de som har fremmet det, ikke var med på å sette ned avgiftene. Jeg tror at noe av bakgrunnen er at man ønsker å fokusere på andre ting enn de positive sidene ved avgiftsletten. Drivstoffprisene har sunket, som forventet, i snitt. Jeg har snakket med både skogsarbeidere og fiskere som er veldig glad for at det var partier som tok ansvar under den situasjonen – ifølge Det internasjonale energibyrået den største energikrisen vi har hatt – og ga dem forutsigbarhet i deres daglige virke. Det er vanskelig for dem å planlegge for at verdens største energikrisen skal oppstå, og det gjelder også mange bilister i distriktene som har hatt en forutsigbarhet i hverdagen sin.

Som det er nevnt tidligere her, har vi offentlige myndigheter som skal følge med på at det ikke tas profitt der det ikke skal gjøres. Dersom det kommer fram rapporter som tyder på at dette har vært gjort feil, vil vi selvfølgelig følge opp det, men vi ser ikke grunn til å støtte de forslagene som ligger framme nå.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [10:09:49]: Kvelden før avgiftene på bensin og diesel skulle settes ned i påskeuka, var det flere drivstoffkjeder som økte prisene. Det grepet gjorde at avgiftskuttet kunne havne i lommene på direktørene i drivstoffselskapene og ikke hos folk. Vi må komme til bunns i hvordan drivstoffkjedene har operert, og hvor 5,6 mrd. kr av fellesskapets midler har havnet. Har de havnet i drivstoffkjedenes lommer? Enkelte drivstoffkjeder har argumentert med at de kan ha kjøpt inn drivstoffet til en høyere pris, men avgiftene som ble redusert eller fjernet, har vært innbakt i prisen. De mener dermed at det vil ta tid før avgiftskuttet slår inn for kundene. Dersom det hadde stemt, burde det også ta en god stund før en generell prisoppgang på oljemarkedet gir seg utslag i økte priser for drivstoffkjedenes kunder, men det ser vi ikke. Det tar kort tid fra oljeprisen på verdensmarkedet øker, til prisene øker ved pumpen,

Den 1. april i år advarte Konkurransetilsynet om at det ikke var sikkert at det var kundene som fikk avgiftskuttet krone for krone, fordi etterspørselen etter bensin og diesel bare i liten grad vil variere i takt med prisene. De pekte på at det åpner for at en større andel av avgiftskuttet vil kunne bli beholdt av kjedene. Dette er det viktig å granske. Har drivstoffkjedene kjøpt inn drivstoff til lave priser og så økt prisen til kundene når de ser at prisene øker på verdensmarkedet? Har i så fall avgiftskuttet havnet i lomma til drivstoffkjedene? Konkurransetilsynet eller Forbrukerrådet kan gjennomføre en slik gransking, og det er grunn til å tro at flere drivstoffkjeder har skodd seg og tjent kraftig på avgiftskuttet. Flere land har innført tiltak for å begrense hvor høye priser drivstoffkjedene kan ta, så dette er ikke en særnorsk problemstilling. Det er viktig å komme til bunns i spørsmålet om hvorvidt drivstoffselskapene har utnyttet situasjonen med krigen i Iran og tatt seg mer betalt enn nødvendig, og om selskapene har stukket avgiftskuttene i egen lomme.

Det er gledelig å se at FrP i tolvte time gjennom en endring i et forslag har kommet til samme konklusjon. Verken i innstillingen eller i den offentlige debatten har de før nå kommet til den konklusjonen. Jeg håper at andre av dieselkameratene kommer til samme konklusjon.

Med det tar jeg opp de forslagene som SV står bak, og melder at endringene som FrP fremmer til det ene forslaget, vil SV stemme for.

Geir Pollestad (Sp) [10:12:25]: Det er ingen tvil om at avgiftskuttet på drivstoff har hatt effekt for folk og næringsliv, og det er nok rett at motivasjonen bak forslaget til SV er ei slags historie om at dette ikkje har kome næringsliv og folk til gode. Det er ei feil historie. Spørsmålet me likevel må stilla oss, er: Har avgiftskutta kome folk og næringsliv nok til gode? Korleis vert denne prisdanninga i drivstoffmarknaden? Korleis reagerte ein på det konkrete avgiftskuttet som vart? Det er dette det handlar om for Senterpartiet i forslag nr. 1, som me er med på – nemleg å få kunnskap.

Me ser at det er ein litt hard tekst i forslaget, at me skal «foreta en gransking». Gransking føreset at ein meiner å ha haldepunkt for at einkvan har gjort noko gale. Det har me jo ikkje. Så me ønskjer å endra forslaget til:

«Stortinget ber regjeringen undersøke prisdannelsen i drivstoffmarkedet, herunder hvordan drivstoffnæringen håndterte avgiftskuttet våren 2026.»

Då håpar me òg at fleire kan slutta seg til forslaget. Det handlar om å få kunnskap, det handlar om å læra av det, og så vil det, om forslaget skulle få fleirtal, vera naturleg at statsråden kjem tilbake til Stortinget med den kunnskapen og informasjonen som ein har fått, når ein har følgt opp vedtaket. Me ønskjer altså å endra forslag nr. 1.

Elles er eg einig i – om det var det som vart sagt – at det å kutta avgifter er god sosialdemokratisk politikk. Det er det sannsynlegvis, og når sosialdemokratiet ikkje reagerer, er det andre parti som reagerer, for det var heilt nødvendig å gje ei handsrekking til næringslivet og bilistane når prisane galopperte.

Eg tek opp forslaget.

Statsråd Cecilie Myrseth [10:14:55]: Konkurransen i drivstoffmarkedet er viktig både for forbrukerne og for næringslivet. Det bidrar til et både godt og variert tilbud til rimelige priser.

Konkurransetilsynet har uttalt at konkurransen i dette markedet ikke er så god som den kunne ha vært, og derfor er også dette et av de markedene som Konkurransetilsynet overvåker aller mest. Det gjør de ved å samle inn drivstoffpriser fra hele landet, informasjon som brukes til bl.a. håndheving av konkurranseloven og til å gi råd til forbrukerne om når det er best å fylle drivstoff. Aktive forbrukere som følger med og fyller drivstoff på den stasjonen som har lavest pris, er selvfølgelig også viktig for konkurransen mellom stasjonene.

Tilsynet følger også ekstra nøye med på fusjoner og oppkjøp. Det er også sentralt for å ha god oversikt over aktørene i markedet, eierskap og ikke minst markedskonsentrasjonen.

En virksom konkurranse er også viktig for at avgiftslettelser skal kunne komme forbrukerne til gode. Jeg har forståelse for at mange reagerte når ikke prisene umiddelbart ble satt ned da avgiftene ble redusert. Her er det også viktig å ha med seg at varelagrene, som drivstoffkjedene hadde kjøpt inn før 1. april, allerede var ilagt avgift. Det er derfor usikkerhet om de faktiske marginene i den overgangsperioden.

Maksimale priser eller marginer er svært inngripende tiltak, som også kan ha negative konsekvenser. En margin som kan bety store overskudd for en situasjon, kan også bety underskudd for en annen. Også andre tiltak, som f.eks. regulering av når priser kan justeres, kan også skade konkurransen og bidra til koordinering i markedet. Det er viktig å ikke forhaste oss og innføre tiltak som kan skade konkurransen på lang sikt, som svar på en midlertidig prisøkning som skyldes andre forhold i verdikjeden.

Regjeringen er selvfølgelig opptatt av god konkurranse i alle markeder, og her har Konkurransetilsynet en veldig sentral rolle. Jeg er glad for at tilsynet følger særlig med på dette markedet, noe jeg også snakket med dem om da jeg besøkte dem nå i slutten av mai. I tillegg er jeg også glad for at vi nylig ble enige om økt beredskap for drivstoff, og jeg skal legge fram en sak for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2027, som også følger opp stortingsvedtak. Jeg kommer til å vektlegge effekter på pris og konkurranse som følge av ulike nivåer av beredskapslagring og byrdefordeling mellom offentlig og privat sektor.

Marius Arion Nilsen (FrP) [10:25:42]: Jeg skal bare oppklare litt. Det ble et litt hastig saksordfører- og FrP-innlegg i sted.

Hvis noen var i tvil, er det for oss absolutt ingen ambisjon eller intensjon om å føre sosialdemokratisk politikk. Vi er nemlig imot å øke skatter og avgifter og innskrenke folks frihet. Vi ønsker valgfrihet, senkede skatter og avgifter og en mindre aktiv stat. Det er derfor vi ønsker å stemme for Senterpartiets forslag nr. 1, med den endringen i ordlyden som Senterpartiet foreslår, om at man skal undersøke det som skjedde. Vi ønsker selvfølgelig også at man skal se på hvor mye av drivstoffprisene som er avgifter, hvor mye det er for biodrivstoff, og ikke minst på hvor mye de forskjellige klimatiltakene som innføres, koster, og som får utslag i pumpeprisen og treffer lommeboken til folk flest.

Når vi snakker med næringslivet, og når vi snakker med folk flest, er de veldig tydelig på at denne avgiftslettelsen, som dessverre er midlertidig, og som burde vært forlenget, slik FrP ønsker, har hjulpet dem godt gjennom en tid med høye drivstoffpriser. Det er ikke alle som har elbil. Næringslivet trenger å få kjøretøyene sine fram, og de bruker drivstoff. De høye drivstoffprisene gir seg utslag i høye sluttbrukerpriser på grunn av frakt, så det er en fordel for oss alle og har god effekt på renten å kutte disse avgiftene.

Når det er sagt, vil det være slik, som jeg har nevnt et par ganger, at når man planlegger å øke CO₂-avgiften til 3 400 kr per tonn CO₂ i 2035, vil det mer enn doble dagens CO₂-avgifter ved pumpeprisen. Det går fra i underkant av 5 kr opp til rundt 10 kr per liter. Det er verdt å merke seg at de partiene som stemte for dette – det vil si alle unntatt FrP – kommer til å øke drivstoffprisene betraktelig framover.

Fremskrittspartiet vil altså stemme for Senterpartiets forslag nr. 1, med endret ordlyd.

Bård Hoksrud (FrP) [10:28:27]: Det er litt fornøyelig å sitte og høre på denne debatten. SV, som egentlig er kjent for at de ønsker høyest mulig drivstoffpris for folk, fordi de mener dette handler om klima og miljø, er her veldig opptatt av å sørge for at det er god konkurranse. Fremskrittspartiet er veldig glad i konkurranse og mener det skal være god konkurranse, men jeg kan liksom ikke dy meg når jeg hører på statsråden, som sier at vi må finne inndekning når man reduserer avgiftene. Det skjønner jeg også og er helt enig i, men da er det veldig dumt at vi har en regjering som egentlig ønsker nesten å doble CO₂-avgiften – til 3 400 kr per tonn CO₂. Det betyr at statsråden må finne enda mer penger hvis man gjennomfører de økningene, men hvis man ikke gjennomfører de økningene, behøver man ikke å redusere avgiften så mye, for da er ikke summen nesten 5 kr mer per liter drivstoff. Det er det dette handler om.

Statsråden vil ikke svare på om hun mener det ville vært greit om drivstoffprisen var høyere. Det er realiteten med Arbeiderpartiet i regjering. Hvis ikke Stortinget hadde overkjørt regjeringen, ville drivstoffavgiften vært mye høyere. Vi hadde en anleggsbransje som sto i knestående. Det synes denne regjeringen – med Arbeiderpartiet i spissen – egentlig var helt greit, fordi de ble overkjørt av Stortinget. Så kommer man tilbake og legger inn noen av de pengene. Ja, det er bra, men det kunne vært interessant om statsråden mener at det er greit, som næringsminister, at det ene selskapet etter det andre som driver innenfor anleggsnæringen, gikk konkurs eller holder på å gå konkurs. Det er fortsatt store utfordringer for mange av dem.

Jeg forventer at statsråden kan svare på det, når man blir utfordret i spørsmålsrunden her. Jeg forventer egentlig at statsråden nå kommer opp og svarer på om hun synes det var greit. Det er ikke sånn at dette ikke er en aktuell problemstilling. Det er definitivt en aktuell problemstilling, for det er greit for folk å vite hva denne regjeringen egentlig mener og ikke.

Erlend Larsen (H) [10:31:14]: Jeg synes det er veldig spesielt at SV fra talerstolen mer enn antyder at direktørene i oljebransjen er kriminelle. SVs representant hevdet at direktørene puttet milliardene i egen lomme. I innstillingen fra komiteen bruker også spesielt SV veldig sterk retorikk som i stor grad insinuerer at oljebransjen har skodd seg og tjent kraftig, at det er en «griskflasjon».

Som mange andre har sagt, var det som skjedde, et helt nødvendig avgiftskutt for folk og næringsliv. Dersom dieselen blir dyrere for bakeren, blir brødet dyrere og matprisene går opp. Det SV gjør her, er at de mer enn antyder at en ganske liten gruppe mennesker i Norge som er lett å identifisere – det er ikke så mange direktører i oljebransjen i Norge – har skodd seg og puttet penger i egen lomme. Dersom SV mener dette har blitt gjennomført, bør de jo anmelde det til politiet.

Trond Giske (A) [10:32:35]: Dette er egentlig en debatt om hvorvidt drivstoffkjedene satte ned prisen tilsvarende avgiftskuttet, ikke avgiftskuttet i seg selv, men siden det nå har blitt en debatt om det, kan vi først fastslå at årsaken til høye drivstoffpriser verken er avgiftene under Solberg-regjeringen eller under Støre-regjeringen, men Donald Trump. La meg også si det sånn: Det er ikke akkurat i Arbeiderpartiets eller de rød-grønnes rekker man finner de ivrigste tilhengerne av Donald Trump i Norge. Det er en vanvittig politikk og en meningsløs krig. Man har brukt enorme summer på bombing og krigføring. Det er store menneskelige lidelser, store økonomiske tap, og man oppnår kanskje til slutt å få åpnet Hormuzstredet, som jo var åpent før man begynte denne krigen.

Man kan ikke la disse avgiftsdebattene gå helt upåtalt. Sannheten er at en rekke avgifter under Solberg-regjeringen økte ganske kraftig. Da vi kom til budsjettframlegget for 2021, fra Solberg-regjeringen, hvor FrP da hadde hatt finansministeren i seks av de sju årene, var avgiftsnivået 6,7 mrd. kr høyere enn i 2013. Elavgiften økte, drivstoffavgiften økte, pendlerfradraget ble kuttet, sukkeravgiften økte, flypassasjeravgiften økte, og man fikk til og med oppå elavgiften sørget for to nye utenlandskabler, som har ført til den situasjonen vi har i strømmarkedet. Med den «track record»-en ville jeg kanskje gått litt stillere i dørene, spesielt hvis jeg het Hoksrud og satt i den regjeringen i en periode.

Det er riktig at man i det siste budsjettet før man skulle til valg i 2021, fikk til noen kutt, men da vi overtok høsten 2021, la vi altså fram et statsbudsjett med 2,3 mrd. kr lavere avgifter enn det Solberg-regjeringen hadde lagt fram. Vi kan gjerne ta en liten håndbak om avgiftspolitikken. Jeg husker jeg gikk valgkamp mot FrP hjemme i Trøndelag i 2013. Da lovte FrPs kandidat at bare de fikk kloa i regjeringsmakten, skulle alle bompenger forsvinne. De fikk både finansministeren og samferdselsministeren, men bompengeavgiftene økte år for år.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:35:12]: Det er en interessant debatt å følge. Jeg tror de aller fleste er rimelig enige om at prisene på drivstoff hadde begynt å nå et nivå som var helt usmakelig fordi det grep inn i privatøkonomien til folk flest. Så er det vel også slik at vi, selv om vi kommer til september måned, må være ærlig og si at prisene nok må være lave enda en stund framover, og helst inn i evigheten.

Det mest interessante er at man egentlig diskuterer hvorvidt selskapene har puttet pengene i egen lomme, rømt ut av landet og nå sitter med føttene høyt hevet. Det er jo ikke tilfelle. Realiteten er at selskapene har tatt regningen for avgiftsreduksjonen, for det de hadde på tankene, hadde de betalt for. Mange av de små selskapene rundt omkring i distriktene, med små eiere, følte seg direkte uthengt for å ha beriket seg på bilistene, og på de som er avhengige av drivstoff. Realiteten er at det er de som har tatt regningen. De har forskuttert, de har vært bank for den norske stat. Det finnes digitale løsninger på alle disse stasjonene, tankene kunne blitt avlest på natten kl. 23.59, og avgiftene kunne blitt ført tilbake til eieren. Da ville det vært staten som hadde tatt regningen, men realiteten er at det per dags dato altså er selskapene som gjør det – til vi har toppet tankene eller kommer til høsten igjen og prisene går opp, og de sitter med tanker som er fulle, så kan de få det kompensert. Det var det man burde ha belyst, det var det man burde tatt tak i og sørget for å få på plass, at ikke små aktører ute i distriktet kan risikere å gå over ende, fordi de er bank for den norske stat, som har svømt over av penger fordi avgiftene har gått opp.

Bård Hoksrud (FrP) [10:37:23]: For det første tror jeg det er greit å ha med seg at det er ganske enkelt å se hva de forskjellige bensinstasjonene tar for drivstoff. Det står ganske godt synlig. Så er alle enige om at det er viktig at det er god konkurranse, at man faktisk sørger for at de avgiftene kommer tilbake til folk – men det blir litt spesielt når jeg hører på representanten Trond Giske fra Arbeiderpartiet. Han kommer alltid med sukkeravgiften, flypassasjeravgiften, osv. Ja, det ble av, men det ble også borte, og det vet representanten veldig godt. Når det gjelder bompenger, vet også representanten at en trenger 50 pst. for å ha flertall i denne sal. Og når man sitter sammen med andre, hender det faktisk at man av og til også må samarbeide med andre partier.

Jeg registrerer at han ikke ville svare på dette med dobling av CO₂-avgiften og konsekvensene. Han vil ikke svare når det gjelder anleggsbransjen, og hvilke konsekvenser det har for dem. Og når man skal snakke om løfter og ikke løfter, husker vel alle en statsminister og et arbeiderparti som rett før valget lovte rentenedgang. Det har ikke blitt mye rentenedgang siden det, det har stort sett blitt renteoppgang. Løftet var rentenedgang hvis Arbeiderpartiet fikk fortsette i regjering. Så vidt jeg vet, er det sentralbanksjefen og sentralbanken som bestemmer hvordan renten i Norge er, men jeg lurer fortsatt på om Arbeiderpartiet mener det var riktig å sette ned avgiftene, for de stemte imot i Stortinget, eller mener de at det var feil? Synes de det var greit at anleggsbransjen sto i knestående, at folk var i ferd med å miste jobben sin, bli permittert? For Fremskrittspartiets del er vi i hvert fall mye mer glad i at folk er på jobb, tjener lønnen sin og får muligheten til det, enn at de skal gå på Nav. Man har altså en regjering som ikke forstår alvoret, og da forstår Stortinget alvoret og sørger for at man reduserer og fjerner avgifter.

Trond Giske (A) [10:39:38]: Vi er like bekymret som andre for kostnadsveksten når det gjelder både strøm, drivstoff og andre ting. Spørsmålet er: Hvordan når man best dem som trenger det mest? Det var det vi var usikre på da vi diskuterte dette i vår, før noen, litt overraskende, kom fram til en enighet og trumfet det igjennom.

Jeg legger merke til at Hoksrud ikke svarte på det faktum at da man satt med samferdselsministeren, finansministeren og nesten halve regjeringen, brukte man ikke det til å få ned avgiftene for folk flest. For det FrP hver gang velger når man har makt, er dem på toppen. Man hadde altså bortimot 30 mrd. kr i skattekutt, og likevel økte utgiftene for vanlige folk – bompenger, barnehageprisene økte med 40 pst., pensjonistene var fattigere i 2021 enn i 2013. Hvor ble det av alle disse pengene? Jo, de gikk til Sylvi Listhaugs naboer på beste Oslo vest. Det er de FrP velger når det virkelig gjelder.

Marius Arion Nilsen (FrP) [10:40:45]: Jeg har gått opp her for å takke for debatten. Jeg ser at det ikke er flere som har tegnet seg, så da får vi bare satse på at det holder seg sånn. Jeg vil bare presisere grunnen til hvorfor vi støtter forslag nr. 1, med den endrede ordlyden. Det er helt riktig som min gode kollega Dagfinn Henrik Olsen sier, at det er for få fram fakta. Det er flere som driver med drivstoffutsalg som føler seg urettmessig uthengt, for her har staten i stor grad lagt føringene, og det er allerede innbetalte avgifter. Vi ønsker å få fram hele dette bildet av prisdannelsen og ikke minst på hva som spiller inn – de forskjellige klimaavgiftene, biodrivstoff og hvordan staten agerer i en sånn situasjon. Ellers takker jeg for en god og interessant debatt som har gått på en vurdering av selve prissettingen og operasjonen til drivstoffaktører – og litt innenfor sosialdemokratisk ånd og andre ting. Med det får vi ta neste sak.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:42:58] (ordfører for saken): Denne saken som representantene Remi Sølvberg, Sofie Marhaug og Geir Jørgensen har løftet fram, er en viktig sak, for det dreier seg om å legge til rette for dem som har utfordringer i hverdagen, og sikre at rullestolbrukere for en likeverdig tilgang til luftfarten. Utgangspunktet for denne saken er at man opplever at rullestolbrukere f.eks. til tider kan bli nektet å ta med seg rullestolen på flyet. Det er en samlet komité som er oppriktig opptatt av at man skal tilrettelegge på best mulig måte. Det er en del mindretallsforslag i denne saken, og det regner jeg med at mindretallet selv vil løfte fram. Komiteens tilråding fremmes av Fremskrittspartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne.

Med det går jeg over til Fremskrittspartiets synspunkt på saken. Fremskrittspartiet mener at alle skal ha mulighet til å reise med fly på en trygg, verdig og forutsigbar måte. Dette gjelder også mennesker som er avhengig av rullestol. Samtidig er det viktig å slå fast at flysikkerheten alltid må ha høyeste prioritet. Det er et ansvar som påhviler både luftfartsbransjen og det enkelte flyselskapet. Når det finnes begrensninger knyttet til størrelse og vekt på rullestoler, har disse sin bakgrunn i sikkerhetsregelverk og at sikkerheten aldri skal inngå i et kompromiss. Derfor er det avgjørende at regelverket praktiseres på en åpen, forståelig og etterprøvbar måte.

Mange rullestolbrukere oppleves dagens situasjon som uforutsigbar. Passasjerer kan bli nektet transport uten at begrunnelsen framstår tilstrekkelig klar, og det skaper både frustrasjon og usikkerhet. Fremskrittspartiet registrerer at det allerede finnes et omfattende regelverk om passasjerrettigheter. Statsråden viser i sitt svarbrev til at forskriften stiller krav til flyselskapene og flyplasser, og at Luftfartstilsynet har ansvar for å håndheve dette regelverket. Tilsynet har også mulighet til å pålegge flyselskapene å rette opp i ulovlig praksis. For Fremskrittspartiet er dette derfor ikke først og fremst et spørsmål om vi trenger flere detaljerte regler. Det viktigste er at reglene vi allerede har, faktisk håndheves. Regelverket hjelper lite dersom passasjerene ikke opplever at rettighetene deres blir ivaretatt i praksis. Vi mener derfor at Luftfartstilsynet må bruke de virkemidlene de allerede har, og at dialogen med de funksjons- og bevegelseshemmedes organisasjoner er viktig for å avdekke utfordringer og forbedre praksisen. Fremskrittspartiet vil derfor arbeide for at luftfarten både ivaretar sikkerheten og sikrer likeverdige rettigheter for alle passasjerer.

Anne Kristine Linnestad (H) [10:46:08]: Først vil jeg rette en takk til Rødt som faktisk har tatt opp saken, selv om jeg mener at saken har endret seg veldig underveis, og jeg er veldig fornøyd med det forslaget som Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, SV, Senterpartiet, Rødt, MDG, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer samlet i salen i dag.

Vi har allerede et regelverk som skal ta vare på dem som har utfordringer, som rullestolbrukere, i luftfarten i dag. Da har ikke Høyre egentlig sett noen god grunn til å lage et nytt regelverk, når man ikke klarer å oppfylle det vi allerede har. Det jeg håper, er at Luftfartstilsynet nå faktisk tar signalet fra Stortinget: De skal følge opp, selv om det ikke står i det forslaget som nå er lagt fram.

Det kan ikke være sånn som i dag, at vi har en hverdag som er så tilfeldig at folk egentlig ikke får vite om de får lov til å komme med i et fly dersom de ikke møter opp i ekstra god tid. For dem som sitter på Stortinget og pendler med fly, kan jeg si at det hadde vært helt umulig dersom man hadde vært rullestolbruker når debattene eller voteringene trekker ut i tid. Da hadde man ikke visst om man kom hjem. Så tusen takk til Rødt som dro opp en veldig viktig debatt, og jeg er veldig glad for det forslaget som vi nå får enstemmighet rundt.

Geir Inge Lien (Sp) [10:48:01]: Vi i denne salen er reisevante. Vi ser på klokka nærme seg, vi finn neste flytog, vi passerer sikkerheitskontrollen med boardingkortet på mobilen, og vi er på flyet kort tid etter at vi har forlate Stortinget. Slik er det ikkje for alle. For nokon er ikkje spørsmålet når flyet går, men om dei i det heile får lov til å vere med.

I store delar av landet er ikkje fly eit alternativ, det er ein føresetnad – ein føresetnad for å kunne delta i arbeid, utdanning og samfunnsliv. Konsekvensane er at ikkje alle har same reelle moglegheit til å bevege seg fritt.

Det er godt dokumentert at reisande som er avhengige av rullestol, i dag opplever å verte avvist eller møtt med avgrensingar som er krevjande å føresjå på førehand. I Noreg er det spesielt alvorleg der tilgang til flyreiser i praksis avgjer om ein kan delta på lik linje med andre. Samtidig må vi vere tydelege på kva slags regelverk som allereie gjeld. Menneske med behov for rullestol har ein rett til å reise med fly, og dei kan berre avvisast dersom det ligg føre konkrete fysiske eller sikkerheitsmessige avgrensingar.

Utfordringane ligg først og fremst i korleis regelverket fungerer i praksis. Når vi ser dette, vert det òg tydeleg kva som er vår oppgåve. Vi må sørgje for at rettar som finst, òg vert opplevde som reelle for den enkelte reisande. Erfaringane i denne saka viser at utfordringane ofte oppstår i møtet mellom regelverk, praktisering og konkrete situasjonar. Det er i dette rommet, mellom det som er tillate og det som er nødvendig av omsyn til sikkerheit, at det er mogleg å leggje til rette når mange av problema oppstår.

For Senterpartiet er det viktig at vi rettar innsatsen dit utfordringane faktisk ligg. Når rettane i stor grad allereie er fastsette, må vi prioritere betre kunnskap om korleis det praktiserast, og om moglegheitene for forbetringar. Då kan det gjerast målretta forbetringar. Det er bakgrunnen for at Senterpartiet støttar forslaget om å be regjeringa, i samarbeid med relevante aktørar og organisasjonar, gjennomgå kva slags forhold som i dag hindrar personar med funksjonsnedsetting i å reise med fly. Ein slik gjennomgang kan gje eit betre bilete av korleis utfordringane faktisk oppstår, og kva tiltak vi skal ha reell effekt av.

Difor er vi òg glade for at Raudt har fremja denne saka, og vi støttar det første av dei lause forslaga, forslag nr. 4.

Jone Blikra (A) [10:51:14]: Det viktigste i folks liv skal være det viktigste i politikken. Derfor er det avgjørende at når folk opplever utfordringer i hverdagen – i denne saken folk med funksjonsnedsettelse – må vi ta det på alvor. Det er ikke alltid at svaret er nye lover eller nye forskrifter. Ofte ligger svaret i å sjekke ut om gjeldende lovverk følges og praktiseres på en god måte og ikke minst få identifisert et eventuelt behov for forbedringer. Derfor er også jeg veldig glad for at vi kan samle Stortinget for å påpeke at det er nødvendig å ha en runde på praktisering og å identifisere eventuelle forbedringer. Det er et tydelig signal. Det er ikke ofte, men desto bedre er det at vi kan samle oss i denne salen om en så viktig sak.

Vi støtter selvfølgelig det forslaget vi er medforslagsstillere til, forslag nr. 4. Vi støtter ikke forslag nr. 5. Grunnen er veldig enkel: Vi mener at det er ivaretatt allerede i forslag nr. 4. Det er altså årsaken til at vi ikke støtter det.

Remi Sølvberg (R) [10:52:55]: Jeg kjenner på en stor takknemlighet. For de fleste av oss er flyreiser en selvfølge, noe vi gjør med letthet. Men for mange rullestolbrukere er det fylt med usikkerhet. Vil rullestolen bli godkjent? Er den for tung? Er den for stor? Vil den bli avvist ved gaten? Vil den bli ødelagt under transport? Kommer jeg fram i tide?

Det har vært en diskriminering av rullestolbrukere, og det må vi få slutt på. En rullestol er ikke en koffert. Den er menneskers bein, mobilitet og selvstendighet. Når mennesker stenges ute fra flyreiser fordi hjelpemiddelet deres ikke passer inn i flyselskapenes systemer, er det ikke bare et praktisk problem, men et spørsmål om likestilling.

Rødt ønsker at Luftfartstilsynet skal ha tydeligere fullmakter og praksis for å føre tilsyn med flyselskapene og reagere dersom passasjerers rettigheter ikke blir respektert. Rødt ønsker seg et system der rullestolbrukere kan bestille en flyreise med samme trygghet som alle oss andre, uten å frykte at hjelpemiddelet blir avvist, at man blir påført ekstrakostnader, eller blir behandlet som et særtilfelle – en B-passasjer.

Målet er likeverdige reisemuligheter, større frihet og mindre diskriminering. Vi ber ikke om særrettigheter. Vi ber om at norsk luftfartspolitikk skal oppfylle de prinsipper Norge allerede har sluttet seg til gjennom både EU-regelverk og CRPD. EU-reglene og CRPD bygger på at mennesker skal tilpasse seg et samfunn minst mulig. Det er samfunnet som skal tilpasse seg menneskene. Når rullestolbrukere fortsatt stenges ute fra flyreiser, er ikke spørsmålet om vi har reglene, men spørsmålet blir mer om vi følger dem. Vi trenger en god praksis, og det er her vi flytter politikk, slik jeg ser det nå. Et enstemmig storting gir klare signaler om å se på praksisen når det gjelder det regelverket som allerede er. Det mener jeg er veldig, veldig bra, for Rødt mener at rettigheter må virke i praksis, ikke bare på papiret. Derfor mener vi flyselskapene må ha gode begrunnelser, og ikke bare gå ut fra det som er lettest for dem.

Med det tar jeg opp alle forslagene fra Rødt, som vi står sammen med andre om.

Margit Bye (MDG) [10:56:05]: Det er ingen hemmelighet at MDG ønsker å begrense flybruken i Norge. Det betyr selvsagt ikke at personer med nedsatt funksjonsevne ikke skal ha den samme muligheten til å reise som oss andre. Rullestolbrukere møter i dag barrierer nesten uansett hvor de skal, i form av dørstokker, trapper, glipper og ikke minst manglende eller dyr støtte. Den enorme usikkerheten en flytur innebærer, utgjør enda en stor barriere. Selv om deres rett til å kunne fly er norsk lov, gjør det store antallet opplevelser med rullestoler som brått nektes adgang, med ekstra gebyrer – og, enda verre, rullestoler som ødelegges under frakt, eller til og med at brukere skades – at fly ikke er et reelt alternativ for mange.

Jeg jobber selv som brukerstyrt personlig assistent for en rullestolbruker, jeg skal til og med på nattevakt i kveld, og jeg vet at dersom noe skjer med rullestolen, kan det innebære mange måneder uten det som for oss andre er beina våre. Det er en stor risiko å ta. Konsekvensene kan bli store for rullestolbrukeres mulighet til noe så grunnleggende som å komme seg i jobb, besøke familie og venner og ellers delta i samfunnet på lik linje med oss andre.

Statsråden mener at dagens regler er tilstrekkelige. Det er vanskelig å forstå, all den tid praktiseringen av dem beviser det motsatte. Når folk likevel blir avvist, når flyselskaper praktiserer ulike og uforutsigbare grenser, og når klagemulighetene er små, hjelper det lite at statsråden sier det. Derfor vil jeg takke Rødt for et godt og viktig representantforslag. MDG er også svært glade for at to forslag vil få flertall i dag.

Jeg tar meg friheten til å legge til at vi må få fortgang i arbeidet med nullutslippsfly. Særlig på kortbanenettet er det viktig for klimaet og for fortsatt å sikre et godt transporttilbud i hele landet, også i framtiden, når Norge skal være et nullutslippsland.

Uansett hvilken teknologi flyene bruker, må de være tilgjengelige for dem som trenger dem mest. Universell utforming handler ikke om særordninger for noen få. Det handler om å bygge et samfunn som fungerer for alle. Derfor håper jeg at Stortinget videre vil stå samlet i arbeidet med å gjøre flytransporten tilgjengelig.

Jeg avslutter med å si som på barneskolen: Lufta er for alle.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:59:24]: Når jeg studerer det forslaget som er framlagt her, har jeg vanskelig for å se annet enn at vi egentlig er enige. Vi skal ha et godt flytilbud i hele landet, og det flytilbudet skal omfatte passasjerer med funksjonsnedsettelser.

Som forslagstillerne selv sier, skal personer som er avhengig av rullestol, bare nektes å fly på to grunnlag: dersom det er fysisk umulig å få rullestolen inn i flyet, typisk fordi dørene er for små, eller dersom det strider mot sikkerhetsreglene å transportere personen og rullestolen. Et flyselskap har altså etter dagens regler ikke lov til å nekte transport på annet grunnlag. De kan ikke definere egne vektgrenser som ikke er begrunnet i flysikkerhet eller fysisk umulighet. Vi er også enige om at passasjerene ikke skal betale ekstra for å frakte med seg rullestol. Rullestolen regnes ikke som bagasje. Den er et helt nødvendig hjelpemiddel.

Forslaget sier selvfølgelig ikke så mye om hva som er bakgrunnen, så jeg må være litt forsiktig med å spekulere i det, men det er sikkert knyttet til saker som har vært omtalt, og kanskje også noen konkrete vurderinger av hvordan sikkerhetskravene egentlig er å forstå. Noen debatter som går rundt det, er hvor mange kilo som tåles av festepunkter i et lasterom på et bestemt fly, og om batteriet på en bestemt rullestol er brannfarlig når den er fulladet.

Slike utfordringer kan ikke løses ved lovendringer. De må løses ved at flybransjen anerkjenner at den enkelte reisende, så langt det er mulig, skal slippe å havne i maktesløse situasjoner ved innsjekking eller ombordstigning. Det krever at det er avklart på forhånd hvilke fysiske og sikkerhetsmessige grenser som gjelder, og at disse kommuniseres tydelig, på en forståelig måte, enten på flyselskapets nettsider eller av det personalet passasjeren møter.

Vi har allerede tre typer håndheving av reglene: klage til transportklagenemnd, tilsyn fra Luftfartstilsynet – om nødvendig også med bruk av sanksjoner – og løpende dialog mellom tilsynsmyndigheter, flyselskap, flyplasser og organisasjonene for dem med nedsatt funksjonsevne, den såkalte flygruppen. I tillegg har jeg selv jevnlige møter med organisasjonene i det vi kaller for kontaktforum.

Mitt budskap er at vi ikke løser denne problemstillingen med flere regler. Det handler om å bruke reglene slik at de anerkjenner passasjerer med nedsatt funksjonsevne, og at de anerkjenner deres behov. Representanten fra Rødt har bidratt til å belyse at rullestolbrukere ikke opplever at praktiseringen av regelverket er i tråd med intensjonen med regelverket. Derfor er jeg og Arbeiderpartiet enig i at det er grunn til å se på dette. Vi støtter derfor forslaget om å sette i gang et arbeid for å se på forbedringer for at personer med funksjonsnedsettelse ikke skal være hindret i å reise med fly.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [11:10:36]: La meg starte med det helt grunnleggende: I Norge skal vi ha et samfunn der alle kan delta på like vilkår. Det gjelder også når vi skal reise. Luftfarten er en helt sentral del av infrastrukturen vår, og for mange er det den eneste praktiske måten å komme seg fra A til B på.

For personer som er avhengige av rullestol, er dette ikke alltid en selvfølge i dag. Det rapporteres om avvisninger, ulik praksis og manglende forutsigbarhet. Det er ikke godt nok.

KrF mener det er helt avgjørende at vi sikrer likeverdig tilgang til luftfart, samtidig som vi ivaretar flysikkerheten. Derfor støtter vi komiteens tilråding, og disse forslagene handler om to viktige ting:

1. å tydeliggjøre at det er flyselskapet som må begrunne avslag på transport av rullestol, og gjøre det etterprøvbart

2. å sikre at Luftfartstilsynet har tydelige hjemler til å føre aktivt tilsyn og reagere ved brudd

Dette er ikke dramatiske endringer i regelverket, men det er viktige skritt for å sikre at rettighetene faktisk fungerer i praksis.

Det er også fremmet tre mindretallsforslag i innstillingen. Kristelig Folkeparti støtter ikke disse – ikke fordi vi er uenige i målsettingen om bedre tilgjengelighet, men fordi vi mener det i denne omgang er riktigere å styrke håndhevingen av eksisterende regelverk framfor å innføre mer detaljerte bestemmelser som kan gripe inn i nødvendige sikkerhetsvurderinger.

Samtidig vil jeg være tydelig på at vi støtter de to løse forslagene som er fremmet. Det ene handler om å få en helhetlig gjennomgang av hva som faktisk hindrer personer med funksjonsnedsettelse i å reise med fly. Det andre handler om praksis og rutiner ved lufthavnene, bl.a. krav til oppmøtetid, innsjekk og situasjoner der passasjerer avvises. Dette er gode og konstruktive forslag, og de peker på noe helt sentralt: at utfordringene ikke bare ligger i regelverket, men i hvordan systemet fungerer for folk i hverdagen.

For KrF er dette også et verdispørsmål. I KrF har vi et restriktivt syn på abort. Da må vi også ha en politikk som er raus og inkluderende overfor familier og mennesker som lever med funksjonsnedsettelser. Det handler om troverdighet, og det handler om menneskeverd. Da må samfunnet stille opp slik at alle faktisk kan delta, også når det gjelder noe så grunnleggende som å reise.

Med det anbefaler KrF å støtte tilrådingen og de to løse forslagene, og å stemme mot de tre mindretallsforslagene i innstillingen.

Malin Bye Sørensen (A) [11:13:30]: Som statsråden også redegjorde for i sitt innlegg, finnes det allerede et omfattende regelverk som skal sikre at personer med funksjonsnedsettelser kan reise med fly på lik linje med andre. Regelverket gir passasjerene rettigheter, og det stiller krav rettet mot både flyselskapene og flyplassene.

Samtidig har vi sett flere eksempler på at personer som er avhengige av rullestol, ikke har fått gjennomført flyreisen sin slik de har planlagt. Sånne opplevelser skaper usikkerhet og oppleves som uforutsigbart og lite tilgjengelig. For den som blir stående igjen på bakken, hjelper det lite at krav og rettigheter finnes på papiret. Vi må lytte til de erfaringene og finne løsninger som gjør at luftfarten blir mer tilgjengelig og forutsigbar, også for de som er avhengig av hjelpemidler. Dette handler ikke bare om transport, men om muligheten til å kunne delta i samfunnet på lik linje med alle andre.

Arbeiderpartiet tror likevel ikke at løsningen er flere og mer detaljerte regler. Det sentrale må være å sikre god håndhevelse av det regelverket vi allerede har – at de rettighetene og forpliktelsene som følger av det eksisterende regelverket, faktisk ivaretas.

For de fleste av oss er det å fly en praktisk del av hverdagen. Vi bestiller billett, møter opp og forventer å komme fram dit vi skal. Slik bør det også være for personer med funksjonsnedsettelser. Det må være en generell ambisjon at behovet for rullestol eller andre hjelpemidler ikke skal gjøre det vanskeligere å delta i arbeidslivet, besøke familie, reise på ferie eller ta del i hverdagen.

Vi mener derfor det er klokt å gjennomgå og identifisere forhold som kan forbedres, i samarbeid med dem det gjelder. Arbeiderpartiet har derfor vært med på å fremme et løst forslag sammen med de øvrige partiene om dette.

Målet må være at det oppleves like praktisk og forutsigbart å reise med fly, uten unødvendige barrierer, uavhengig av hva slags behov man har. Jeg synes det er veldig positivt at vi nå enstemmig kan stå sammen om denne ambisjonen i Stortinget.

Bård Hoksrud (FrP) [11:16:05]: Det er veldig bra at det nå i hvert fall ser ut som deler av forslagene kommer til å få flertall. Jeg lyst til å starte med å skryte litt av Rødt, som tok dette initiativet og ikke minst tok initiativ til møtet, selv om jeg sa til representanten Sølvberg at det vel er i 13. time å ta det møtet sammen med Magnhild Sørbotten og Birgit Skarstein, som representerer personer som sitter i rullestol, og de utfordringene man møter i hverdagen sin. Jeg er glad for at statsråden også skal møte Birgit Skarstein i morgen – en god representant for dem dette gjelder. Det synes jeg er veldig, veldig bra.

Som jeg sa, var vi i ferd med å gå på en ordentlig smell, for vi var i ferd med å tenke at lovverket og det som lå i svaret fra statsråden, var godt nok. Men det er det åpenbart ikke når man prater med dem dette gjelder. Jeg må si at opplevelser som at man må møte opp minst to timer før for å kunne få lov til å komme inn og kanskje få bli med flyet, er ganske spesielt i Norge i 2026.

I tillegg hører man at før de to timene har gått – jeg har et eksempel på det – må man ha vist rullestolen i skranken hvor man sjekker inn. Det betyr altså at man må bruke ganske lang tid før man får vist rullestolen, og før de to timene begynner å løpe. Dette er jo noe ingen andre ville akseptert og synes er greit. Derfor har jeg veldig stor forståelse for at de heller ikke gjør det.

Det er også litt bra å høre at regjeringen har kommet på bedre tanker. De har vel skjønt at de ville bli i et stort mindretall, for et stort flertall i denne salen er veldig tydelig på at dette vil vi få til en god løsning på.

Jeg synes det er trist å høre hvordan mange av dem som sitter i rullestol, faktisk opplever dette. Så er det litt spesielt å høre at MDG sier de er veldig opptatt av dette. Det er bra å høre, men det er jo ikke tvil om at jeg har prøvd meg på rullestol i denne byen, og det er åpenbart at en del av det som handler om byforskjønning og annet som skal gjøre det flotte og finere, ofte ikke nødvendigvis bidrar til at personer med nedsatt funksjonsevne får en bedre hverdag, ofte heller det stikk motsatte.

Når det gjelder det som er innstillingen, synes jeg det er litt trist. Det er mange partier som støtter den; jeg skulle veldig gjerne sett at både Høyre og Senterpartiet tenkte seg om en gang til, så vi også kunne fått flertall for den. Jeg er veldig glad for at KrF signaliserer at de blir med på forslagene i innstillingen. Det handler om å ta dette på alvor og virkelig følge opp.

Remi Sølvberg (R) [11:19:17]: Tusen takk for en god debatt. Ja, det har vært en læringskurve i denne saken. Jeg trodde jeg visst mye da jeg begynte, men jeg har blitt enda klokere enn før. Jeg trodde mye kunne løses ved å endre regelverket, men etter hvert som jeg gravde mer og mer, fant jeg ut at det var mye godt regelverk, både i Norge og også i Europa. Men kart og kompass passet ikke sammen.

De som opplever å sitte i den stolen, må huke av for at de sitter i stolen, og de må møte opp to timer før alle oss andre og se at køen går forbi. De har den samme stolen som før, men de må allikevel dokumentere den. Det er en frustrasjon. Det er enkeltmenneskets møte – mot myndighetene og selskapene, og jeg vil at bevisbyrden skal ligge hos selskapene. Jeg vil at flyplassene og Avinor skal ta dette på større alvor enn før.

Det har vært mange historier, mange historier. Birgitte Skarstein har vært nevnt: Jeg hadde aldri greid dette alene. Jeg hadde aldri greid det uten Handikapforbundet.

Det var, som representanten Bård Hoksrud sa, i 13. time, men det holdt. Her står vi med et etter hvert enstemmig vedtak. Så starter reisen her, for nå skal vi få noen svar. Så kommer det også en runde nummer to. Jeg mener den forplikter. Når vi nå sier så klart ifra og er enstemmige, forplikter det oss til å flytte politikk i neste omgang.

Jone Blikra (A) [11:21:51] (ordfører for saken): E134 er et viktig prosjekt og har bred støtte i denne sal. I dette tilfellet dreier seg om veiprosjektet Røldal–Seljestad i Vestland. Årsaken til at proposisjonen er fremmet, er at selskapet Statens vegvesen har inngått kontrakt med, meldte oppbud i mars 2026. Det er bra at Statens vegvesen og departementet hurtig fikk oversikt over konsekvensene for prosjektet, også de økonomiske konsekvensene. Det er behov for å øke kostnadsrammen for å sikre gjennomføring av prosjektet. Det er også gledelig og bra at det er en samlet komité som tilrår den økte rammen.

Bård Hoksrud (FrP) [11:22:54] (komiteens leder): E134 er en utrolig viktig vei. I hvert fall for egen del, som telemarking, må jeg nok si at det kanskje er den aller viktigste øst-vest-forbindelsen for veldig mye av næringslivet i mitt fylke og min region. Derfor er prosjektet E134 Røldal–Seljestad et av de prosjektene som også Telemark i mange år har kjempet for å få igjennom, for det betyr mye for totaliteten, selv om det ikke ligger i fylket. Vi har jo hver våre fylker. Mitt og saksordførerens fylkes dilemma er at vi ofte har kjempet for prosjekter som ikke nødvendigvis alltid ligger i vårt eget fylke, men det er viktige prosjekter allikevel, og det er en del av den store totaliteten.

For næringslivet betyr det enormt mye at dette kommer på plass, men det er klart at det er en utfordring når man nå ser at det legges opp til å øke kostnadsrammen med 342 mill. kr. Vi kunne sikkert gjerne hatt en debatt om f.eks. anleggsplasser, som det skal være mindre utslipp på, noe vi vet også medfører økte utgifter. Vi i Fremskrittspartiet er veldig klare på at vi ikke støtter bompenger i dette prosjektet. Det gjør vi egentlig ikke her, men vi mener at det ikke er en del av den saken vi har nå, for det handler om å gjennomføre og fullføre dette prosjektet, som det er enighet om at man skal gjøre. Vi ønsker i tilfelle å finansiere det på en annen måte.

Jeg håper og tror også at det har vært bra for statsråden å se at dette er et storting som klarer å handle raskt når behovene er der, når det dukker opp noe som Statens vegvesen egentlig ikke kan så veldig mye for, men som skjer fordi det har vært en konkurs i et av de selskapene som skulle levere og gjøre denne jobben. Derfor tror jeg alle er enige om at dette er en sak som det er viktig at man får gjennomført, og at vi ikke risikerer at det skal kunne skje noe med andre selskaper som også er aktører i prosjektet.

Jeg synes det er bra at det er en enstemmig komité som nå støtter opp om dette. Jeg vet at noen av og til sier at de elsker noe – jeg vet ikke om jeg skal si at jeg elsker E134, men som telemarking er man i hvert fall nesten der. Dette betyr enormt mye for både næringsliv og folk i fylket, så dette er veldig bra.

Når dette er på plass, må vi bare komme videre. Vi har noen andre prosjekter som man kjenner godt til, og som dessverre er utsatt gjentatte ganger. Saggrenda–Elgsjø er utsatt flere ganger fra denne sal. Det håper jeg vi snart kan få gjort noe med.

Trond Helleland (H) [11:26:10]: Representanten Hoksruds kjærlighetsforhold til E134 har vært kjent gjennom flere tiår, og det er bra at det skjer utbygging på den veien, som faktisk går under huset mitt. Strømsåstunnelen i Drammen går under huset mitt, og der ligger E134.

Det er naturligvis veldig trist at denne konkursen kom, og det viser at det er tøffe tider i anleggsbransjen også. Men nå er Stortinget i hvert fall beredt til umiddelbart å bevilge det som er nødvendig for å komme videre i prosjektet, og det er jeg glad for.

Det er mange gode parseller på E134, som representanten Hoksrud nevner. Det er også andre parseller, som ligger litt lenger fram i tid, men det går jo an å peke på at det er viktig når en kjører E134 at en får en fin inngang til hovedstadsområdet, og strekningen mellom f.eks. Hokksund og Mjøndalen er ganske trafikkbelastet, med flere rundkjøringer osv. Det er gjort forbedringer forbi Kongsberg – Elgsjø mangler, den siste biten der. Så vi ser fram til at vi får en ny NTP – det er dessverre litt lenge til – der vi kan få fart på flere av disse viktige øst–vest-forbindelsene som Stortinget etter min mening i litt for mange år har nedprioritert til fordel for de store motorveiutbyggingene, som jeg er for, men som har gjort at det har gått veldig mye ressurser på E18, E6, osv. Det finnes andre veier øst–vest også, det er representanten Hoksrud kjent med. I Buskerud er vi glad i både rv. 52 og rv. 7, og vi er glad i E16, f.eks. fra Oslo til Hønefoss og videre oppover Hallingdal. Så her kan vi alle glede oss til nye muligheter til å diskutere prioriteringene øst–vest, men jeg tror i hvert fall vi skal være tydelige på at når den typen konkurser oppstår, er Stortinget beredt til å handle veldig raskt og sørge for at pengene kommer på plass.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:28:41]: I Prop 99 S legger jeg fram forslag til endret kostnadsramme for prosjektet E134 Røldal–Seljestad i Ullensvang kommune i Vestland. Stortinget vedtok kostnadsramme for prosjektet i 2024. Prosjektet er i gang, og det var planlagt å åpne strekningen for trafikk i 2030.

Dette er et veldig viktig prosjekt – det er et veldig viktig prosjekt for regjeringen – som flere har referert til allerede på talerstolen her. Det er et hovedveisamband mellom øst og vest i Sør-Norge, og veien er også en viktig transportåre mellom Østlandet og den sørlige delen av Vestlandet.

Dagens vei har lav standard. Tunnelene på strekningen er lave og smale, og veien er mange steder svært smal, svingete og har bratte stigninger. Det betyr at den er særlig krevende, og kanskje særlig krevende for tungtrafikken.

Prosjektet omfatter i hovedsak ny tunnel, som vil redusere stigningen vesentlig, og korte ned strekningen med om lag 6 kilometer. Dette vil bidra til at vi får en mer trafikksikker og framkommelig vei. Særlig på vinterstid vil det ha betydning, og det vil også korte ned reisetiden med om lag 18 minutter for tunge kjøretøy og om lag 12 minutter for personbiler.

Dette er altså et veldig viktig prosjekt. Dessverre har vi kommet i den situasjon at det nå ikke er mulig å gjennomføre prosjektet innenfor kostnadsrammen. Det handler i all hovedsak om at entreprenøren, Bertelsen & Garpestad AS, meldte oppbud i mars. Det har blitt dyrere å bygge tunneler de siste årene, og konkursen har ført til ytterligere økte kostnader i prosjektet. Det er heller ikke funnet rom for å kutte i kostnadene i det pågående prosjektet. Derfor foreslår vi fra regjeringens side å øke kostnadsrammen med 342 mill. kr til 5 360 mill. kr.

Jeg merker meg at komiteen har fremmet forslag i tråd med proposisjonen. Jeg vil uttrykke takknemlighet for den raske og gode håndteringen fra komiteen, som Stortinget nå ser ut til å følge opp. Det er veldig bra at man har klart å gjøre det på så kort tid. En særlig takk til komitélederen, som var resolutt i dialog med meg.

Diskusjonen om kostnadsøkninger er veldig relevant på mange vis. Det er vi fra regjeringens side veldig opptatt av, så i forbindelse med NTP har vi satt i gang arbeid for å se på hva vi kan gjøre for å ta ned kostnader i veiprosjekter rent allment. Det tror jeg vil være i alles interesse.

Lise Selnes (A) [11:37:35] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i arbeidet med denne saken, og jeg vil som saksordfører takke EOS-utvalget for det viktige arbeidet de utfører på vegne av Stortinget.

Utvalget har en helt sentral rolle i vårt demokrati. Gjennom sin uavhengige kontroll bidrar de til å sikre at etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjenestene utfører sitt arbeid innenfor lovens rammer, med respekt for den enkeltes rettigheter og for grunnleggende demokratiske prinsipper.

I en tid som er preget av sikkerhetspolitisk uro, hybride trusler, digital spionasje og økende press mot nasjonal sikkerhet, er det avgjørende at våre sikkerhets- og etterretningstjenester har de nødvendige verktøy for å løse sine oppgaver. Samtidig er det like avgjørende at Stortinget har effektive kontrollmekanismer, som sikrer at maktutøvelse skjer innenfor de rammene demokratiet setter – og det har vi gjennom EOS-utvalgets arbeid.

EOS-utvalgets årsmelding viser at utvalget gjennomfører omfattende inspeksjoner, behandler klager og følger opp forhold som kan ha betydning for både rettssikkerhet og tillit til myndigheter. I denne årsmeldingen pekes det på forhold som krever vår oppmerksomhet. Det gjelder bl.a. spørsmål knyttet til behandling av personalopplysninger, etterlevelse av regelverk og behov for gode rutiner og internkontroll i tjenestene. Slike observasjoner understreker verdien av en uavhengig kontrollordning, som kan både avdekke svakheter og bidra til forbedringer.

EOS-utvalgets arbeid handler ikke bare om å avdekke feil. Minst like viktig er den forebyggende effekten kontrollen har, og når tjenestene vet at virksomheten blir grundig gjennomgått, styrkes både kvaliteten på arbeidet og tilliten til institusjonene.

Det er også viktig å løfte fram utfordringer knyttet til saksbehandlingstiden i sikkerhetsklareringssaker. Sikkerhetsklarering er et viktig virkemiddel for å beskytte nasjonale interesser, og vurderingene som gjøres, må være grundige og forsvarlige. Samtidig er det viktig at behandlingstiden holdes på et nivå som ivaretar rettssikkerheten til den enkelte og samfunnets behov for kompetanse i stillinger av betydning for vår sikkerhet og beredskap. Dette tar fortsatt altfor lang tid.

Tillit er en av de viktigste ressursene vi har i et demokratisk samfunn. Innbyggerne må kunne være trygge på at staten beskytter landet mot alvorlige trusler, samtidig som deres rettigheter ivaretas. Denne balansen mellom sikkerhet og frihet er grunnleggende, og EOS-utvalget er et viktig redskap for å opprettholde den.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:40:35]: La meg starte med å slutte meg til saksordførers innledning og henvisning til viktigheten av EOS-utvalget. Det er viktig at vi har kontroll på våre hemmelige tjenester. Det er særdeles viktig at de er underlagt demokratisk kontroll, og det er veldig godt å se at Stortinget i bredt står veldig sammen om dette. Det er altså helt avgjørende viktig, særlig i en tid hvor disse tjenestene er umåtelig viktige i den internasjonale situasjonen vi står i, med de nye truslene vi ser, både når det gjelder indre og ytre fiender. Beskyttelse mot disse er tross alt statens desidert viktigste oppgave og grunnlaget for statens legitimitet. Da er også EOS-utvalget viktig for at vi skal kunne klare å kunne kombinere ulike hensyn: ivareta sikkerheten på en god måte samtidig som det ikke skal være så inngripende at det får konsekvenser og gi brudd på viktige menneskerettigheter, og ikke minst skal det skje på en forsvarlig måte, innenfor vårt demokrati og vår konstitusjon. Så det er det bare å slutte seg til.

Jeg har samtidig behov for å påpeke det som også nå er en komitémerknad, og det synes jeg er veldig bra, som viser til sendrektigheten i saksbehandlingen når det gjelder klareringssaker. Det er et problem. Det gjelder ikke kun i Forsvaret, det gjelder også i politiet og på en rekke andre områder hvor disse viktige funksjonene ikke i tilstrekkelig grad ser ut til å holde tritt. Vi må ha et godt klareringsregime. Det framstår i hvert fall som at man ikke så langt, på tross av gjentatte påpekinger fra EOS-utvalget, ikke har fått opp hastigheten. Det er på mange måter også en utfordring når det gjelder kvaliteten på de viktige tjenestene som EOS-utvalget skal ettergå og kontrollere på vegne av Stortinget.

La dette være siste gang vi må be regjeringen rydde opp i disse forholdene. Vi har masse dyktige politifolk og masse dyktige folk som kan gjøre en innsats i Forsvaret, som opplever at saksbehandlingen står i veien for det. Så er det også sagt. Jeg vil på vegne av Fremskrittspartiet og øvrige partier som er med på forslaget, ta opp forslaget som FrP er en del av.

Ove Trellevik (H) [11:43:45]: Høgre meiner Stortinget må ta ansvar og ta EOS-utvalet på alvor. Dei hemmelege tenestene våre, Politiets tryggingsteneste, PST, etterretningstenesta og nasjonalt tryggingsorgan, NSM, er det fremste vernet i samfunnet mot trugslar. Nettopp fordi dei opererer i det skjulte og med ekstraordinære fullmakter, er me heilt avhengige av at kontrollen med dei er grunnsolid. Det er her Stortingets kontrollutval for etterretnings-, overvakings- og tryggingsteneste, altså EOS-utvalet, kjem inn. Problemet er berre følgjande: Kva hjelper det om utvalet avdekkjer feil og føreslår forbetringar viss regjeringa og forvaltninga let rapportane verta støva ned? Det siste året har EOS-utvalet peikt på fleire kritikkverdige forhold. Dei har m.a. åtvara mot den vedvarande og altfor lange saksbehandlingstida for tryggingsklareringar. Dette rammar rettstryggleiken, den enkelte kan bli truga, og det kan på ein måte truga beredskapen vår dersom dette går for seint. Når uavhengige ekspertar påpeiker systemsvikt i forvaltninga, forventar me at regjeringa ryddar opp. Slik har det ikkje alltid vore. Det er ein urovekkjande tendens til at forvaltninga brukar lang tid på å implementera nødvendige endringar etter påpeikingar frå EOS-utvalet.

Kontroll er verdilaust utan konsekvensar. Dei hemmelege tenestene til forvaltninga må ikkje verta ein stat i staten, der tilrådinga frå Stortingets eige kontrollorgan vert ei rein skrivebordsøving. Me i Høgre meiner Stortinget må ha ei langt betre og meir transparent oversikt over oppfølginga. Tryggleik og rettstryggleik heng saman. Forvaltninga må følgja opp tilrådingane frå EOS-utvalet betre, og regjeringa må verta halden ansvarleg for framdrifta i desse sakene.

Hege Bae Nyholt (R) [11:46:06]: I forsvarsforliket av 2024 pekte et samlet storting på at «det foreligger betydelig risiko knyttet til om forsvarssektoren i tilstrekkelig grad klarer å tiltrekke seg og beholde nødvendig personell og kompetanse, særlig kritisk kompetanse som kreves i nøkkelstillinger.»

Videre understreket et samlet storting betydningen av at regjeringen derfor «iverksetter konkrete tiltak for å rekruttere, beholde og ikke minst re-rekruttere tilstrekkelig personell og kompetanse til Forsvarets struktur, og sørger for tilstrekkelige insentiver til at Forsvaret forblir en attraktiv arbeidsplass.»

Med dette som bakgrunn blir jeg veldig bekymret når jeg leser i EOS-utvalgets årsmelding for 2025 at utvalget atter en gang slår alarm om at saksbehandlingstiden i saker om sikkerhetsklarering fortsatt er altfor lang. For klareringssaker behandlet av Forsvarets sikkerhetsavdeling har saksbehandlingstiden i løpet av 2025 gått opp sammenlignet med året før, noe som etter EOS-utvalgets vurdering er uakseptabelt.

Jeg deler utvalgets vurdering, for dette er alvorlig. Ikke bare er det alvorlig for enkeltmenneskene som setter livet på vent i påvente av å få svar på om de får klarering eller ikke, det kan i verste fall få alvorlige følger for forsvarsevnen, ved at forsvarssektoren støter fra seg sårt trengt kompetanse. Ekstra bekymringsverdig er det at dette på ingen måte er noe nytt problem, men noe EOS-utvalget har påpekt i årsmeldinger siden 2011, altså i 15 år.

I behandlingen av årsmeldingen som kom i fjor, altså årsmeldingen for 2024, vedtok et enstemmig storting følgende:

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte og innen rimelig tid komme tilbake til Stortinget med konkrete tiltak for å redusere saksbehandlingstiden i klareringssaker.»

Foreløpig har ikke dette skjedd. I stedet har regjeringen meldt at den skal gjennomføre en omfattende omorganisering av klareringsmyndighetene, men uten at proposisjonen inneholder et kløyva ord om hva slags betydning dette vil ha for saksbehandlingstiden. Som også fagforeningene Norsk Tjenestemannslag og YS Stat har spilt inn i høringsinnspill, frykter jeg at en omfattende omorganisering uten at det bevilges ekstra midler, vil føre til at saksbehandlingstidene øker ytterligere.

Jeg og Rødt forventer nå at regjeringen snarest følger opp Stortingets vedtak, og i neste sesjon kommer tilbake til Stortinget med konkrete tiltak for å redusere saksbehandlingstiden.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [11:48:49]: I årsmeldingen for 2025 retter utvalget kritikk mot forsvarssektoren i fire tilfeller. Det er viktig at nordmenn har tillit til at deres rettssikkerhet og personvern blir ivaretatt av EOS-tjenestene. Etterretningstjenesten får kritikk i tre ulike saker i årsmeldingen for 2025. Som utvalget også omtaler i årsmeldingen, er det iverksatt tiltak i alle sakene.

Utvalget leverte i november i fjor en særskilt melding til Stortinget om ulovlig lagring av data i systemet for tilrettelagt innhenting i form av emnefelt i e-poster. Mitt departement følger opp Etterretningstjenestens arbeid med å sikre at systemet for tilrettelagt innhenting skal fungere så godt som mulig, innenfor lovbestemte krav.

Den andre saken hvor Etterretningstjenesten får kritikk, gjelder ulovlig testaktivitet i systemet for tilrettelagt innhenting. Utvalget bemerker selv i årsmeldingen at dette lovbruddet er lite alvorlig. Den tredje og siste saken hvor Etterretningstjenesten får kritikk, er for behandling av fortrolig kommunikasjon mellom advokat og klient. Som det framgår av årsmeldingen, er begge sakene avsluttet etter at det ble iverksatt tiltak.

Utvalget har kritisert Forsvarets sikkerhetsavdeling på grunn av lang saksbehandlingstid i klareringssaker. Dette er en sak vi tar alvorlig. Jeg viser til det pågående klareringsløftet regjeringen har iverksatt. Det innebærer bl.a. at den militære klareringsmyndigheten innlemmes i det nye klareringsdirektoratet. Det skal sikre et effektivt fagmiljø samt legge til rette for digitalisering av klareringsordninger. Justis- og beredskapsdepartementet og mitt departement har nettopp mottatt utredning om og gjennomføringsplan for digitaliseringen. Hensikten er å starte implementeringsfasen så raskt som mulig.

Forsvarets sikkerhetsavdeling har også mottatt kritikk i saker hvor vernepliktige har tilknytning til andre stater. Mitt departement har gitt tydelige styringssignaler til Forsvaret om hvordan disse sakene skal ivaretas. Forsvaret vil innrette førstegangstjenesten sånn at ikke alle skal sikkerhetsklareres. Disse tiltakene skal til sammen redusere de utfordringene vi har hatt på dette området.

Statsråd Kjersti Stenseng [11:51:27]: Vi står overfor en internasjonal sikkerhetssituasjon som stiller store krav til våre hemmelige tjenester. I en slik situasjon er det ekstra viktig at tjenestene utfører sine oppdrag på en god måte, og ikke går utover sine rettslige rammer. EOS-utvalgets oppdrag bidrar til å kontrollere at så ikke skjer. Utvalgets oppdrag er derfor avgjørende også for å bygge opp under samfunnets tillit til tjenestene.

Nytt i årsmeldingen for 2025 er EOS-utvalgets bekymring for den lange saksbehandlingstiden i saker om leverandørklareringer. De peker på at dette er en sak som potensielt kan gjøre utilbørlig skade på samfunnets interesser. Komiteen deler den bekymringen.

Komiteen har også en vedvarende bekymring for saksbehandlingstiden i saker om sikkerhetsklareringer. De viser til et samlet vedtak etter fjorårets behandling av årsmeldingen. Komiteen deler også utvalgets bekymringer knyttet til utilstrekkelig samordning, rutiner og digitalisering.

Justis- og beredskapsministeren og forsvarsministeren har igangsatt et arbeid med å modernisere klareringsarbeidet i Norge, i det såkalte klareringsløftet, som forsvarsministeren viste til. Regjeringen har konkludert med opprettelsen av et felles sivil-militært klareringsdirektorat, som gjennom omorganisering, digitalisering og regelverksendringer skal sørge for at klareringsinstituttet blir sikkert, effektivt og framtidsrettet. Dette skal særlig bidra til å løse utfordringer knyttet til lang saksbehandlingstid, som utvalget har kritisert over flere år, men også økt samordning og likebehandling, helhetlig fagutvikling og modernisering i takt med samfunnets utvikling.

Jeg forstår komiteens bekymringer, men forventer at de igangsatte tiltakene knyttet til klareringsløftet vil gi gevinster som bl.a. får saksbehandlingstiden ned til et akseptabelt nivå.

Utvalget peker på at det er eksempler på problemstillinger og avvik som kan skyldes feil ved eller mangel på tilstrekkelige digitale verktøy som tilrettelegger for etterlevelse av kravene i regelverket. Utvalget opplyser samtidig om at PST i 2025 fikk på plass en automatisert løsning som bidrar til å forenkle arbeidet med revurderinger av opplysninger som er registrert i PSTs forebyggende virksomhet. Utvalget viser til at tjenesten per desember 2025 var à jour med revurderingene.

PSTs internkontroll med behandling av personopplysninger har blitt tatt opp i Justis- og beredskapsdepartementets styringsdialog med PST. Tjenesten har rapportert til Justisdepartementet at teknologiinvesteringer de siste årene har bidratt til å bedre evnen til etterlevelse av regelverket.

Jeg tar kritikken mot justissektorens tjenester i EOS-utvalgets årsmelding på største alvor. Regjeringen vil sørge for fortsatt oppfølging av de forholdene utvalget har pekt på.

Lars Haltbrekken (SV) [11:59:08] (ordfører for saken): Respekten for menneskerettighetene er på retur i store deler av verden. I Norge har menneskerettighetene fortsatt en sterk stilling, men også her finnes det utfordringer.

Flertallet i komiteen understreker betydningen av Norges institusjon for menneskerettigheters rolle og funksjon som Norges menneskerettighetsinstitusjon, særlig i en situasjon hvor man står overfor store utfordringer. Flertallet deler derfor Norges institusjon for menneskerettigheters syn om at det er nødvendig å fortsette arbeidet med å fremme og beskytte grunnleggende menneskelige rettigheter.

Flertallet viser også i innstillingen til fem ulike anbefalinger og menneskerettslige temaer som Norges institusjon for menneskerettigheter kommer med:

• Stortinget bør grunnlovfeste påtalemyndighetens uavhengighet.

• Regjeringen bør foreslå lovendringer som gjør det lettere å straffe bakmenn og andre som legger til rette for at barn rekrutteres til kriminelle nettverk.

• Regjeringen bør kartlegge dagens praksis med støtte til samiske rettighetshavere i inngrepssaker.

• Regjeringen bør foreslå endringer i utlendingsloven og utlendingsinternatforskriften som reduserer risiko for menneskerettighetsbrudd ved utlendingsinternatet på Trandum.

• Regjeringen bør sikre bedre tilgang til BankID og andre former for elektronisk ID for digitalt sårbare grupper, særlig eldre og personer med funksjonsnedsettelse.

Flertallet i komiteen viser også til tidligere årsmeldinger og hvordan NIMs anbefalinger har blitt fulgt opp eller ikke fulgt opp, og det finnes områder der NIMs anbefalinger ikke er blitt fulgt opp. Blant annet viser flertallet til forslaget fra NIM om en helhetlig evaluering av Fosen-saken. Det har fortsatt ikke kommet.

NIM anbefaler også, som sagt, at man kartlegger hvordan dagens praksis er med ulike former for støtte fra offentlige myndigheter til samiske rettighetshavere i forbindelse med konsultasjoner eller annen behandling av naturinngrep og utbyggingssaker. Det er viktig at dette blir fulgt opp, særlig i lys av de planene som er for utbygging av vindkraft i Finnmark.

Ronny Aukrust (A) [12:02:25]: Jeg vil få starte med å takke Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, for en god og grundig årsmelding. NIM har en sentral rolle i vårt demokrati, og institusjonen skal fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge. Årsmeldingen gir Stortinget et viktig bilde av både utviklingen og utfordringene på menneskerettighetsfeltet.

Det overordnede bildet er at menneskerettighetene fortsatt står sterkt i Norge. Det skal vi være veldig glad for. Årsmeldingen er også en tydelig påminnelse om at dette ikke er noe vi kan ta for gitt.

NIM minner oss på at respekten for menneskerettighetene er på retur i store deler av verden, og at også Norge har utfordringer, bl.a. knyttet til retten til privatliv, forholdene i fengslene, vold i nære relasjoner, barns rettigheter og digitalt utenforskap. Det er særlig grunn til å merke seg at menneskerettslige utfordringer ofte rammer dem som allerede står i en sårbar situasjon. Barn, eldre, innsatte, mennesker med funksjonsnedsettelser, samiske rettighetshavere og personer som sliter med å forstå eller håndheve egne rettigheter, er blant de gruppene som omtales i meldingen. NIM peker bl.a. på alvorlige utfordringer i norske fengsler, med innlåsing og isolasjon og bruk av sikkerhetscelle. Det er krevende funn, og spesielt når det gjelder barn og innsatte med psykiske lidelser.

Menneskerettighetsarbeidet handler ikke bare om store prinsipper og internasjonale konvensjoner. Det handler om hverdagen til enkeltmennesker, om hvordan staten, kommunene og fellesskapet møter folk når de trenger rettigheter, vern og tjenester aller mest.

For Arbeiderpartiet er det grunnleggende at menneskerettighetene skal ligge fast som en bærebjelke i demokratiet vårt. Samtidig må vi være ærlige på at oppfølgingen ofte ligger i det praktiske, i ressurser, regelverk, kompetanse, samordning og politisk vilje. Derfor er NIMs årsmelding viktig. Den gjør ikke alltid politikken enklere, men den gjør grunnlaget vårt bedre. Jeg vil igjen få takke NIM for årsmeldingen og for det viktige arbeidet de gjør.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:05:09] (komiteens leder): Fremskrittspartiet er det eneste partiet som har et divergerende syn på NIM sammenlignet med alle de andre partiene i komiteen. Det gjenspeiles også av innstillingen. Det er ingen hemmelighet at Fremskrittspartiet i vårt alternative statsbudsjett fremmet forslag om å nedlegge NIM. Det er rett og slett fordi en stat må prioritere, og det er ikke alle funksjoner staten nødvendigvis er nødt til å engasjere seg like hardt i, særlig ikke på menneskerettighetsområdet, hvor det overhodet ikke er mangel på verken organisasjoner eller interesser som taler høyt for sine saker.

Så er det sånn at flere av disse sakene som NIM velger å løfte fram – det er selvfølgelig et lovgivningsproblem Stortinget må løse – er på områder hvor man egentlig, dersom man skulle ta konsekvensen fullt ut av de råd og forslag som NIM kommer med, i realiteten motarbeider både det jeg oppfatter er regjeringens politikk, i hvert fall i utsagn, og også Stortingets vilje.

Da er vi der hvor vi ikke burde være, og det som er et grunnleggende problem for mange vestlige demokratier: Man har sluttet seg til så mange konstitusjoner og konvensjoner som i realiteten overstyrer vår egen konstitusjon, i den forstand at man tolker menneskerettigheter så langt at man endog klarer å framstille det som at norske fengsel bryter menneskerettigheter omtrent på daglig basis. Det er litt underlig, all den tid Norge kanskje er et av de mest liberale landene på dette området.

Ta også Trandum: Det har helt klart en politisk slagside. Hvis vi skal vanskeliggjøre bruken av Trandum ytterligere, vil det også ramme vår mulighet for å ivareta utsendelse av ulovlige innvandrere. På disse områdene motarbeider staten seg selv. Det er ingenting i Grunnloven – som i hvert fall jeg som stortingsrepresentant stiller meg bak – og overhodet ikke like mye som i alle de traktater og konvensjoner vi har signert, som taler imot at de skal kunne benytte Trandum slik som det gjøres i dag. Hadde Fremskrittspartiet fått sitt syn gjennom, hadde de gjort det i langt større grad og i et mye større omfang. Det er tilsvarende for fengsel.

Her er det noen politiske valg som man setter til en institusjon å på vegne av Stortinget ha meninger om, og som egentlig griper inn i det som er politiske vurderinger, politiske betraktninger og til slutt politiske konklusjoner. Derfor vil Fremskrittspartiet nedlegge Norsk institusjon for menneskerettigheter.

Hanne Beate Stenvaag (R) [12:08:31]: Det er interessant å få ordet etter et parti som snakker ned menneskerettighetene på en sånn måte, vil legge ned NIM og også vil legge ned f.eks. Sametinget, noe som ville være med på å svekke rettighetene til samer, noe som også blir tematisert i årsmeldingen.

Jeg vil takke NIM for årsrapporten og mener at NIM har en utrolig viktig rolle i å peke på utfordringer i samfunnet vårt. I mitt innlegg vil jeg fokusere på NIMs anbefaling om forholdene på Trandum. Anbefalingen peker på at det over lang tid har vært fremmet kritikk fra mange instanser om ivaretakelsen av menneskerettighetene på Trandum utlendingsinternat, og de lister opp både seg selv, Sivilombudet, Tilsynsrådet for Trandum, Europarådets torturkomité, FNs menneskerettighetskomité og FNs torturkomité. Det er nesten ikke til å tro – en sånn liste. Hvorfor gjør ikke regjeringen og statsråden noe med dette? Er det fordi det er en gruppe mennesker som er nederst på alle rangstiger for tiden? Men er det ikke nettopp der vi skal måles som samfunn i forbindelse med menneskerettighetene – hvordan vi behandler dem som av mange ses på som nederst på rangstigen?

Jeg vil minne om at mange av dem som sitter på Trandum, er mennesker som har prøvd å flykte fra hjemlandet sitt uten å bli anerkjent som flyktninger. Det er mennesker som har opplevd mer enn mange av oss kan forestille seg. Det er mennesker Norge ikke vil ha. Ikke desto mindre er det viktig at vi har en standard på behandlingen som ikke får kritikk av alt som kan krype og gå på feltet.

Kritikken handler om et betydelig fengselsliknende preg med store restriksjoner. Det er bekymringsfullt at arbeidet med nye regler for internatet ikke prioriteres av Justis- og beredskapsdepartementet, og det er viktig å lytte til NIM når de mener at forslagene bør forbedres. De sier at det må gjøres individuelle vurderinger som gjør at man ikke rutinemessig har veldig inngripende tiltak når det ikke er nødvendig. Det gjelder f.eks. innlåsing og å bli fratatt kommunikasjonsmidler.

Som jeg har vært inne på, snakker vi om mennesker som er i en utrolig vanskelig situasjon, og som har en stor grad av sårbarhet.

Tilsynsrådet for Trandum var ute med en skarp kritikk av praksisen med å la andre land avhøre folk mens de sitter internert på Trandum, uten å ha med advokat eller tolk. Denne praksisen har fortsatt. Statsråden sier at man skal kunne ha med seg advokat og tolk, men det er stadig eksempler på at dette ikke skjer, også uten at det gis svar på hvorfor og hva slags regelverk som egentlig gjelder. Det var nettopp oppslag i media om en etiopisk kvinne som fikk ha med advokat, men advokaten måtte sitte bak et skjermbrett, og det var ikke anledning til å ha med tolk, noe som gjorde situasjonen ganske meningsløs.

Forholdene ved Trandum er en verkebyll. Jeg vil takke alle instanser, bl.a. NIM, som tar opp forholdene igjen og igjen. Dette må rett og slett tas ordentlig tak i og gjøres noe med.

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:11:43]: Norges institusjon for menneskerettigheter tar opp flere viktige spørsmål i årsmeldingen for 2025, og jeg vil særlig framheve følgende tema: lovendringer som gjør det lettere å straffe bakmenn og andre som legger til rette for at barn rekrutteres til kriminelle nettverk, og forholdene på utlendingsinternatet på Trandum.

Regjeringen fremmet i mars i år et forslag til en ny straffebestemmelse om involvering av mindreårige i kriminalitet. Forslaget er nå vedtatt av Stortinget. Den nye straffebestemmelsen vil ramme den som involverer en mindreårig i en straffbar handling, men også den som medvirker til slik involvering. Bestemmelsen vil derfor også kunne brukes mot bakmenn som gir andre i et kriminelt miljø i oppdrag å rekruttere en mindreårig til å begå et lovbrudd.

Det er et alvorlig og økende samfunnsproblem at barn og unge rekrutteres til kriminelle nettverk. Regjeringen tar denne utviklingen på største alvor. Jeg utelukker ikke at det kan være aktuelt å se nærmere på behovet for ytterligere lovendringer for å straffe bakmenn mer effektivt, slik NIM anbefaler. Etter mitt syn bør vi allikevel avvente erfaringene med den nye straffebestemmelsen før slike lovendringer eventuelt utredes nærmere.

Menneskerettighetene stiller krav til hvordan myndighetene behandler personer som frihetsberøves. Det gjelder for alle som oppholder seg i landet. NIM har rettet kritikk mot at innlåsingen på Trandum og strenge kontrolltiltak gir et unødvendig fengselsliknende preg. Det tar vi på alvor. Det er gjennomført et betydelig arbeid på direktorats- og departementsnivå for å forbedre tilbudet på utlendingsinternatet. Planen om å overføre driftsansvaret fra politiet til kriminalomsorgen er en del av arbeidet.

Departementet har nylig hatt på høring forslag til lovendringer som gjenspeiler menneskerettslige krav til klare lovhjemler og individuelle vurderinger på en tydeligere måte enn før. I tillegg er det foreslått særlige regler for å ivareta at barn som er internert, skal kunne leve et mest mulig normalt liv.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:22:03]: Egentlig hadde jeg tenkt å tegne meg til replikk på justisministeren nettopp for å spørre henne om hvor mange organisasjoner, norske internasjonale komiteer, osv., Norge bidrar til finansiering av, som etter sigende skal fremme menneskerettigheter. Grunnen til at jeg ikke gjorde det, var at jeg antar at hun ikke vet svaret. Det er ganske vanskelig å ha oversikt over det, så det er mulig jeg sender et skriftlig spørsmål.

Det illustrerer likevel et poeng, som egentlig Rødt og SV ufrivillig bidrar til å bekrefte når de i sine replikker til statsråden tar opp konkrete anbefalinger som åpenbart er av politisk natur, begrunnet i en eller annen organisasjon utenfor vår egen konstitusjon. Det er her problemet ligger: Det viktige for denne salen er vår konstitusjon, vår grunnlov, og den politiske viljen. De eksemplene som dras fram, hvor man har fått påtale fra FNs komité mot tortur f.eks., gjelder krav og oppstillinger som går utover vår egen grunnlov, men som da betyr at ved å slutte oss til disse avtalene og konvensjonene, har vi også underkastet oss en forståelse som ikke nødvendigvis er særlig demokratisk, all den tid det brukes som brekkstang fra venstresiden for å få gjennomslag for en politikk norske velgere ikke ønsker. Dette er et grunnleggende problem.

Norge skal altså lytte til disse komiteene, og når man går gjennom det og ser hvem som sitter i dem, er det er jo en del land i verden som ikke er særlig demokratiske, og som har et relativt, skal vi si, kreativt forhold til menneskerettigheter. Denne torturkomiteen, eksempelvis, har medlemmer fra – eller har i hvert fall hatt medlemmer fra – Russland og Kina. Vi har sikkert mye å lære av dem, men kanskje ikke akkurat på dette området.

Man bruker altså disse konvensjonene, disse uttalelsene, som en brekkstang for å endre norsk politikk – all den tid vi har en altfor liberal innvandringspolitikk, det mener et flertall i dette landet, og en veldig liberal tilnærming til fengsling, som flertallet i dette landet heller ikke støtter.

Så takk for at Stortinget i dag i denne debatten bidrar til å demonstrere mitt poeng: Det er nok av organisasjoner som ivaretar menneskerettigheter, og det er særdeles viktig, men staten trenger ikke å sørge for at vi har en egen institusjon nedsatt av Stortinget for å følge det opp, utover alle de andre som uansett gjør det.

Hege Bae Nyholt (R) [12:25:24]: Sekretariatet mente at disse debattene kom til å gå fort. Jeg begynner å lure – hvis man nå begynner å diskutere de grunnleggende prinsippene med å drive politikk. Jeg vil avsløre med en gang at mitt mål er å endre norsk politikk. Det er det jeg jobber for. Jeg jobber for å endre norsk politikk til det jeg mener er bedre for flertallet. Det mistenker jeg også er prosjektet til Fremskrittspartiet. De ønsker også politisk endring. Så det er en helt merkelig premiss for denne diskusjonen.

Jeg synes også det er interessant at man på en måte tror at den norske konstitusjonen lever i et slags vakuum. Det gjør den ikke. Vi er en del av verden. Jeg synes måten vi diskuterer dette på, rett og slett er ganske – det er ikke veldig vanlig for meg å ikke finne ord, for å være helt ærlig –interessant: at nok et argument for at vi skal ha en strammere innvandringspolitikk, er at vi har kritikkverdige forhold for dem som kommer til vårt land for å søke beskyttelse eller et bedre liv.

Jeg har bodd i en flyktningleir i Sør-Libanon som ofte er på nyhetene, men som man sjelden snakker om. Den bombes. Jeg har bodd sammen med mennesker som hver eneste dag på klare dager kunne se til hjemlandet, men aldri reise dit. Jeg har bodd sammen med mennesker som lengtet tilbake til gård og grunn, som var blitt frarøvet generasjonsgården sin. Jeg har bodd sammen med mennesker som ikke ante hva deres framtid kom til å bli, som ikke fikk registrert barna sine, som ikke hadde tilgang på helsetjenester, som ikke hadde tilgang på utdanning, og som heller ikke hadde lov til å ha nesten hundre nøkkelstillinger i det libanesiske samfunnet fordi de ikke var libanesere, men palestinske flyktninger. Jeg har en god venn, som da han fikk sin datter nummer to, sa: Hva skal jeg si? Da hun ble født, ble hun født som flyktning uten rettigheter. Dette er virkeligheten rundt omkring i verden, og da synes jeg helt ærlig og oppriktig at denne diskusjonen blir noe respektløs.

Lars Haltbrekken (SV) [12:27:55]: I den alvorlige situasjonen som verden står oppe i, hvor menneskerettigheter trues på daglig basis, hadde jeg trodd, i hvert fall håpet, at vi i denne sal kunne stå samlet om å slå ring om menneskerettighetene, deres betydning og det arbeidet som Norges institusjon for menneskerettigheter gjør for å hegne om og vokte om menneskerettighetene. I stedet blir vi fra et parti servert påstander om at man får politikk og konvensjoner som angivelig ikke skal ha tilslutning i denne salen, tredd nedover hodet på oss. Da må jeg minne om at det er denne sal som har vedtatt at vi skal tilslutte oss menneskerettighetene. Det er denne sal som har vedtatt at vi skal tilslutte oss de enkelte konvensjonene, som f.eks. ILO-konvensjonen og artiklene om sivile og politiske rettigheter. Det er denne sal som har gitt sin tilslutning til dette.

At et parti ønsker at Norge skal melde seg ut og ikke lenger være tilsluttet ILO-konvensjonen, får så være. Men heldigvis har et flertall i denne sal sagt at det er viktig. Det er viktig å sikre de sivile og politiske rettighetene til urfolk, ikke bare i andre land, men også i Norge. Og det er viktig å ha en institusjon som vokter dette, og som kommer med sine råd og anbefalinger når man ser at disse rettighetene faktisk brytes. At et parti ikke ønsker det, får være opp til dem. Hvis flertallet i denne sal hadde fulgt det partiets ønske, er det ingen tvil om at situasjonen for menneskerettighetene, også i Norge, ville ha vært betydelig svakere enn det den er i dag.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:30:58]: Jeg ser bare behov for å påpeke at nok en gang er altså Rødt og SV oppe og redegjør for at det de egentlig argumenterer for, er et politisk syn og en forståelse av hva som er menneskerettigheter eller ikke. Det er altså en politisk uenighet på disse områdene. ILO-konvensjon nr. 169, som dras fram som eksempel fra Haltbrekken, er åpenbart en sak som Stortinget ikke så konsekvensene av da man vedtok den – nesten uten debatt, nesten uten saksbehandling – og som har fått ganske vidtgående konsekvenser. Så ja, Stortinget har nok tatt litt for lett på å slutte seg til konvensjoner, og nå ser vi resultatet av det. Det brukes politisk for å gjennomføre en politikk som det ikke er vilje til i dette storting, og overhodet heller ikke der ute blant norske velgere. Dette er et problem, og det går ikke an å stikke det under stol. Det man ønsker å gjøre, er å myke opp norsk innvandringspolitikk, legge til rette for mer innvandring, gjøre det vanskeligere å fengsle, osv., osv. Det er en politisk premiss.

Lars Haltbrekken (SV) [12:32:24]: Det går kanskje litt over stokk og stein når man påstår at behandlingen i denne sal av ulike konvensjoner har vært for dårlig. Det man indirekte sier – og jeg beklager hvis det er et uparlamentarisk uttrykk – er at flertallet i denne sal har vært dumme. Det synes jeg er en merkelig indirekte påstand å komme med. Flertallet i denne sal slår heldigvis ring om menneskerettighetene og NIMs viktige rolle for å forsvare menneskerettighetene, særlig i en tid hvor de utfordres og trues av ulike krefter. At det også finnes parti i Norge som synes at forsvaret av menneskerettighetene er for sterkt, er mildt sagt merkelig. Jeg er glad for at flertallet ikke deler Fremskrittspartiets syn, men tvert imot står opp både for menneskerettighetene og for at vi skal ha noen som hegner om dem også i Norge, på sin uavhengige måte.

Ronny Aukrust (A) [12:35:15] (ordfører for saken): Først og fremst vil jeg få rette en takk til Sivilombudet for årsmeldingen for 2025 og takk til medlemmene av kontroll- og konstitusjonskomiteen for arbeidet som er lagt ned i innstillingen om årsmeldingen.

Sivilombudet er ett av Stortingets kontrollorgan og har som formål å arbeide for at den enkelte ikke skal utsettes for urett fra den offentlige forvaltningen og alle i dens tjeneste. Årsmeldingen er derfor ikke bare en melding, men et bilde av hvordan rettssikkerheten virker i folks møte med det offentlige.

I 2025 registrerte Sivilombudet 6 190 nye saker, og det er opp 42,6 pst. siden 2023. Om lag 30 pst. av sakene gjaldt lang saksbehandlingstid og manglende svar fra forvaltningen. Når innbyggerne ikke får svar eller må vente lenge på avgjørelser, kan konsekvensene være store for mange.

Økningen kan delvis forklares med økt kjennskap til klageordninger og en enklere tilgang til å levere klage, men kan også indikere svakheter i forvaltningens saksbehandling og rettsanvendelse. En voksende andel av klagene blir utformet med verktøy som kunstig intelligens, noe som medfører merarbeid som følge av at klager viser til lovverk eller avgjørelser som ikke eksisterer.

Hovedbildet er et voksende gap mellom rettighetene Stortinget vedtar og forvaltningens evne til å gjennomføre dem. Det ser vi i velferd, helse og digitale løsninger som ikke er tilgjengelige for alle. Når folk ikke får svar eller hjelp i tide, kan rettssikkerheten og tilliten til det offentlige svekkes.

I kriminalomsorgen viser funn i utførte undersøkelser at innsatte har vært innelåst i 19 til 22 timer i døgnet uten vedtak, og at det er avdekket flere tilfeller av lange og gjentakende opphold på sikkerhetscelle. Det er også avdekket et tilfelle som er krenkende, hvor en innsatt lå naken rett på betonggulvet i over 14 timer etter at vedkommende ble fratatt klær, rivsikkert pledd og madrass.

En rapport fra besøk hos Ungdomsenhet Vest i Bjørgvin fengsel avdekket høy risiko for ulovlig bruk av tvang, hvor mindreårige ble plassert i sikkerhetscelle på feil vilkår og uten vedtak, som vurderte barnets beste.

Som en del av Arbeiderpartiets plan for Norge fremmet regjeringen i 2025 lovforslag for å redusere isolasjon, og Stortinget vedtok våren 2026 nye regler om isolasjon, tid utenfor cella og meningsfull kontakt. Stortinget ba også regjeringen gi tydelige retningslinjer for bruk av sikkerhetscelle ved selvmordsfare og selvskading. Nå må det merkes ute i fengslene.

Samtidig virker Sivilombudet. I 2025 endte rundt 90 pst av de skriftlige undersøkelsene med kritikk eller med at saken ordnet seg underveis.

– På denne bakgrunn rår komiteen Stortinget til at Dokument 4 vedlegges protokollen.

Til slutt vil jeg få takke Sivilombudet for et arbeid som gjør Stortingets kontroll skarpere og mer konkret.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:38:54] (komiteens leder): Det kan ikke være noen tvil om viktigheten av Sivilombudet. Det er mange mennesker, mange borgere i dette landet som utsettes for urett fra offentlig forvaltning – alle disse tjenestene som skal leveres på ulike nivå – og det er et stort problem. Derfor er det veldig viktig at vi har en slik instans og institusjon som det Sivilombudet representerer.

Jeg føler likevel grunn til å påpeke at det kanskje har vært en overvekt – og det har det for så vidt også vært tidligere – i valg av saker, for å si det sånn. Det kunne egentlig vært tatt videre fra den forrige debatten – om soningsforhold eksempelvis. Jeg viser igjen til at Norge er et av de mest liberale landene i verden når det gjelder soningsforhold, men med den fremstillingen man fikk i forrige sak, fra NIM, og den fremstillingen vi får når vi leser meldingen fra Sivilombudet for 2025, og ser hvilke saker Sivilombudet velger å engasjere seg i, skapes det et helt annet bilde. Ja, det skjer også overgrep der. Ja, det skjer åpenbart urett i soningen i norske fengsler også – det skjer overalt – men jeg skulle ønske at man i Sivilombudet i større grad konsentrerte seg om sin kjernefunksjon.

Det er nok av områder i det norske samfunnet hvor Sivilombudet i større grad kunne velge å rette sitt fokus. Det har vi påpekt gjennom våre merknader, og vi har også tatt det opp tidligere. Vi har fra Fremskrittspartiets side gitt uttrykk for det i møter med Sivilombudet. Det er fremdeles slik at det på mange andre områder er en økning av klager, f.eks. innenfor helse og omsorg – svikt i veiledningsplikten, viktige funksjoner. Dette skal ivaretas av Sivilombudet, men blir dessverre ikke prioritert i tilstrekkelig grad, all den tid man har så lang saksbehandlingstid på disse områdene.

Det er mange mennesker som opplever urett, som opplever systemfeil, og som skal prioriteres. Det er nærmest den lille borgeren mot den store allmektige stat eller kommune. Det er mange områder jeg skulle ønske at Sivilombudet i fortsettelsen velger å ta tak i, og at man ikke i så stor grad velger et tema som kanskje også ettergås av svært mange andre organisasjoner og institusjoner – med referanse til forrige sak, som handlet om NIM, hvor disse forholdene også var tema.

La det ikke herske noen tvil: Fremskrittspartiet er opptatt av Sivilombudet. Vi er opptatt av at Sivilombudet settes i stand til å gjøre sin jobb og ivareta enkeltmenneskets rettigheter og evne til å stå opp mot det som i mange tilfeller oppfattes som en for mektig stat som misbruker sin makt overfor borgere i enkeltsituasjoner.

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:42:55]: Jeg vil starte med å takke Sivilombudet for det viktige arbeidet det gjør for å ivareta enkeltmenneskers rettigheter i møte med forvaltningen. Sivilombudet har i årsmeldingen brukt mye plass på utfordringer knyttet til bruk av sikkerhetscelle og isolasjon i fengsler. Jeg har derfor valgt å fokusere på dette temaet i mitt innlegg.

Regjeringen har styrket kriminalomsorgen hvert år siden vi tiltrådte. Likevel må jeg erkjenne at kriminalomsorgen fortsatt står overfor mange utfordringer. Det er viktig at innsattes grunnleggende rettigheter ivaretas under fengselsoppholdet.

Regjeringen og kriminalomsorgen har iverksatt en rekke tiltak for å redusere omfanget av isolasjon, følge opp anbefalinger og bedre situasjonen for både voksne og mindreårige innsatte. Jeg vil spesielt trekke fram regjeringens lovproposisjon om isolasjon og tvangsmidler i fengsel, som Stortinget vedtok tidligere i vår.

Lovendringene vil gi et klarere og strengere regelverk, som både vil sette tydeligere rammer for sikkerhetscelle og andre tiltak som kan føre til isolasjon, legge bedre til rette for menneskelig kontakt og for tett oppfølging og kontroll med fengslenes beslutninger. Jeg er glad for at Sivilombudet trekker fram lovendringene som et skritt i riktig retning.

Kriminalomsorgsdirektoratet vil revidere gjeldende standard for sikkerhetsceller og er i gang med tiltak for å bedre lyd- og lysforhold, skjerming mot toalett og å utforme celledører for levering av mat. I tillegg er Kriminalomsorgsdirektoratet i gang med en rekke andre tiltak, som kartlegging av fengslenes praksis, revisjon av retningslinjer, rutiner og malverk, kompetanseheving, forsterket oppfølging av vedtak, styrket internkontroll på direktorats- og regionnivå, og tiltak rettet mot innsatte med psykiske lidelser og sammensatte behov. Det er også etablert flere aktiviseringsteam i fengslene og to forsterkede fellesskapsavdelinger. I tillegg kommer ulike tiltak for å sikre økt bemanning gjennom rekruttering til kriminalomsorgen. Det er gledelig at Sivilombudet finner de igangsatte og planlagte tiltakene lovende.

I saker som berører barn, enten som innsatte eller som pårørende, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Det er derfor presisert i de vedtatte lovendringene i Prop. 165 L for 2024–2025, at beslutningstaker må vise hvordan dette hensynet avveies mot andre hensyn.

Sverre Myrli (A) [12:52:42]: Jeg synes ikke en del av det komitéleder Amundsen kommer med i både denne saken og forrige sak, kan stå uimotsagt. Han skyter i grunnen i alle retninger i dag. I forrige sak var det omtrent å høre som at menneskerettighetene er noe tullball venstresida har funnet på. Jeg synes det er ganske alvorlig å høre lederen av kontroll- og konstitusjonskomiteen stå og raljere slik i arbeidet for å styrke menneskerettighetene.

Menneskerettighetene er rettigheter alle mennesker i hele verden har, uavhengig av kjønn, alder, legning, livssyn og hvor i verden en bor. Derfor må det jobbes for det både nasjonalt og internasjonalt, noe en jo tok initiativ til etter andre verdenskrig, og fikk det inn i internasjonale avtaler. Dette er eldgamle tanker om at det finnes noen universelle menneskerettigheter som skal gjelde alle mennesker i verden. Dette er noe verken Rødt, SV, Fremskrittspartiet eller Anders Langes parti, for den saks skyld, har funnet på. Dette er tanker som egentlig stammer helt fra antikken, om at det finnes den type universelle menneskerettigheter.

I debatten vi nå har, om Sivilombudet, sa komitélederen noe sånt som at Sivilombudet heller burde konsentrere seg om kjerneoppdragene sine. Sivilombudet har en svært viktig jobb. Det rettslige grunnlaget for Sivilombudets arbeid finnes allerede i Grunnloven, og så har vi det mer spesifikt i sivilombudsloven. Det er et svært viktig instrument, et svært viktig organ. Det er Stortingets ombud for kontroll med forvaltningen, for å sørge for at den enkelte innbygger ikke skal utsettes for urett fra den offentlige forvaltningen. Det er svært viktig.

Sivilombudet er et nasjonalt forebyggingsorgan etter FNs tilleggsprotokoll til torturkonvensjonen. Er Fremskrittspartiet imot det? Å stå her og raljere slik over det viktige arbeidet Fremskrittspartiet gjør – unnskyld, det viktige arbeidet Sivilombudet gjør – synes jeg er svært beklagelig, og jeg synes noen må si fra om at det ikke er verdig å holde på å argumentere slik. En kan nesten lure på om Fremskrittspartiet er imot at myndighetene skal jobbe imot og forebygge tortur. Sivilombudet har i alle fall fått det oppdraget, og jeg synes vi skal være takknemlige for at de gjør den jobben så grundig, innenfor et svært viktig område.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:56:03]: Jeg må si jeg er uenig med representanten Sverre Myrli om mangt og meget, men én ting skal vi være enige om: Det er viktig å løfte frem det særdeles viktige arbeidet Fremskrittspartiet gjør på dette og veldig mange andre områder.

Det er merkelig å lytte til representanten Myrli, for det høres ut som han ene og alene – sammen med Rødt og SV – vet hvor og hva grensen er med hensyn til menneskerettigheter. Det er heri problemet ligger. Norge har verdens nest eldste konstitusjon som fremdeles er i bruk, etter amerikanerne. Vi var tidlig ute med å definere helt fundamentale menneskerettigheter. Ja, de er arvet ned fra antikken, men det er også viktig å understreke at det er en arv fra kristendommen. Disse forholdene har vi i vår egen konstitusjon tatt godt vare på, gjennom vår Grunnlov.

Jeg vil påstå og FrP har også ved en rekke anledninger hevdet at vi har gått for langt i å pålegge oss selv tolkninger og forståelser av de menneskerettighetene som ikke nødvendigvis er i tråd med Stortingets vilje, som ikke nødvendigvis er i tråd med den politikken som skal føres i Stortinget. Problemet oppstår når Rødt, SV og andre parti på venstresiden bruker alle disse organisasjonene og institusjonene som brekkstang for å gjennomføre venstresidens politikk. Jeg tror egentlig representanten Myrli utmerket godt skjønner hva han sier.

Fremskrittspartiet er den fremste forsvarer av de grunnleggende menneskerettighetene, den fremste forsvarer av Grunnloven, den fremste forsvarer av enkeltmenneskets rett og ukrenkelighet, men den politiske skilnaden mellom en del av de fortolkningene som skjer når vi avgir suverenitet til disse organisasjonene og institusjonene, er problematisk for Stortinget. Det er en langt større debatt vi må ta tak i.

Man har nevnt eksempelet ILO-konvensjon nr. 169, som er et veldig godt eksempel. Det er bare å gå tilbake til da den saken ble behandlet på begynnelsen av 1990-tallet, og se på hvordan man forsto den konvensjonen, og hvordan den etter hvert viste seg å bli praktisert. Det var overhodet ikke i tråd med den forståelsen Stortinget hadde på det tidspunktet. Det er bare å gå tilbake og lese.

Derfor har også Fremskrittspartiet foreslått at vi eksempelvis skal tre ut av ILO-konvensjonen i en rekke omganger tidligere, og vi kommer helt sikkert til å gjøre det på nytt. Det er et eksempel på en konvensjon som kalles menneskerettigheter, men som fører til forskjellsbehandling av mennesker på etnisk grunnlag, etter blod og ætt. Det er helt grunnleggende i strid med i hvert fall de prinsippene jeg legger til grunn når jeg skal forstå menneskerettigheter. Det nytter ikke å vise til komiteer hvor Russland og Kina sitter som viktige medlemmer.

Hege Bae Nyholt (R) [12:59:29]: Det blir opplagt ingen lunsj i dag, men jeg er ikke helt sikker på hva som holder på å skje: om vi er i en skoledebatt, om vi har startet valgkampen, eller hva dette er for noe, for det ble plutselig en debatt om de ulike partiprogrammene. Sannheten er at også Grunnloven heldigvis er blitt modernisert fra den gang vi vedtok den, så vi har ikke lenger de samme restriksjonene på hvem som skal slippe til i riket, jeg har også stemmerett, osv. – det er mye som har vært nødvendig å oppdatere.

Jeg har likevel behov for å si at sivilsamfunnet – disse organisasjonene, som de omtales som – også er en viktig del av vårt demokrati. Vi er helt avhengige av dem. De driver det viktige demokratiske, frivillige arbeidet hele tiden. De er også ganske viktige lytteposter for oss. For Rødt og for venstresiden er fagbevegelsen viktig å lytte til. Den er demokratisk valgt, den representerer ekstremt mange.

Selvfølgelig ønsker vi internasjonalt samarbeid. Jeg må innrømme at jeg da legger merke til at USA ikke nevnes når man snakker om superstater som kanskje har ikke helt demokratisk praksis på gang. Det pågår et fotball-VM nå som kanskje er årsaken til at det er noe glissent i salen, men hvem vet. Vi vet iallfall at folk som skal inn og spille kamp, blir avhørt. Vi vet at folk ikke får overnatte på amerikansk jord. Vi vet at i USA er det sånn at fotballfans ikke tør å gå og se på kamper fordi de er redde for å bli arrestert av ICE på veien. Det er faktisk mange land som vi tidligere kanskje også har sett på som demokratier eller samarbeidspartnere, som har en negativ utvikling.

Det skal vi være kritiske til, det skal vi diskutere. Vi skal diskutere hvordan FN fungerer, osv., men å avfeie det – å stå her og ha det på et nivå som jeg ikke kan huske å ha sett siden 1990-tallet, hvor jeg var på skoledebatter rundt omkring i Trøndelag – synes jeg er respektløst overfor det sivilsamfunnet som vi også representerer. Vi er valgt av noen, vi er valgt av folket, og vi er også valgt av de folkene som bl.a. jobber i disse ulike organisasjonene.

Tom Staahle (FrP) [13:02:04]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i denne saken, men jeg har hørt på innleggene fra representanten fra SV som nettopp var oppe på talerstolen, og hun har bl.a. tatt opp forholdene på Trandum. Jeg må si at menneskerettigheter er viktig, og jeg kjenner mange av dem som faktisk jobber på Trandum, og som står i særdeles krevende hverdager for å håndtere dem som er innsatt der oppe. Deres rettigheter og deres arbeidstakerrettigheter er også et element her. De står i en krevende situasjon, de behandler de menneskene som sitter der, med respekt og integritet, og de gjør en veldig, veldig god jobb.

Jeg skulle ønske at også representanten Bae Nyholt hadde sett på det elementet da hun tok ordet fra denne talerstolen, for det blir utelatt i denne debatten. Det mener jeg er utrolig trist og utrolig skuffende.

Faktum er også at den norske stat har ansvaret for hvem vi tar inn til Norge, hvordan vi håndterer dem mens de er her, og hvordan vi skal sende dem ut av landet. Der har vi et stort forbedringspotensial. Det ansvaret ligger til regjeringen og statsråden, og der mener jeg også at man svikter. Denne debatten er nok altså noe mer nyansert enn det representanten Bae Nyholt tar opp fra denne talerstolen.

Sverre Myrli (A) [13:03:44]: Dette blir jo bare verre og verre. Jeg tror egentlig at jeg aldri har opplevd noe lignende i mine 25 år i denne salen – at vi i det hele tatt skal ha en diskusjon om menneskerettighetene og om hvem som støtter menneskerettighetene. Igjen ble venstresiden dratt opp. Er vi ikke alle enige om menneskerettighetene, de universelle menneskerettighetene, at det er noe vi skal jobbe for nasjonalt og internasjonalt, at alle mennesker er like mye verdt, uansett hvor de bor, og at det skal vi kjempe for og verne om? Nå diskuterer vi altså Sivilombudets årsmelding. Sivilombudet har som en av sine oppgaver, sammen med mange andre oppgaver, ansvaret for å forebygge tortur og kontrollere det i henhold til internasjonale konvensjoner. Er Fremskrittspartiet imot det da? Er Fremskrittspartiet imot torturkonvensjonen, er det slik å forstå? Det må jo være resultatet av det som er blitt sagt nå fra talerstolen. Jeg må si til alle dem som jobber i Sivilombudet, og som har hørt denne diskusjonen, og som har hørt komitélederens raljering: Det er jo nærmest sjokkerende å være vitne til noe slikt. Jeg synes vi skal manne oss opp og takke Sivilombudet for den jobben de gjør på dette området og på mange andre områder. Med økende saksmengde og presset for ressurser gjør Sivilombudet en svært viktig jobb. Så tror jeg for min del at jeg vil avslutte debatten med det gamle ordtaket: Tomme tønner ramler mest.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:05:48]: Jeg registrerer at representanten Myrli er både skremt og sjokkert når man prøver å trekke opp en debatt som handler om grensegangen for hva som er menneskerettigheter forstått gjennom vår grunnlov, og de konvensjonene som vi har sluttet oss til, og som overhodet ikke alle demokratiske land har sluttet seg til, i hvert fall ikke uten forbehold. Det er en reell, viktig diskusjon som handler om å flytte politisk makt ut av Stortinget og til internasjonale institusjoner. Det er en debatt som er overmoden og nødvendig.

Jeg registrerer at representanten Sverre Myrli heller prøver å framstille denne debatten som noe annet enn det den er. Fremskrittspartiet er den fremste forsvareren av menneskerettigheter. Det er for enkelt bare å slå tilbake med å prøve å latterliggjøre den type kritikk vi snakker om her. Er det noe dette Stortinget ikke er verdig, er det nettopp det.

Aina Stenersen (FrP) [13:07:50] (ordfører for saken): Komiteen viser til Riksrevisjonens undersøkelse av tjenester til barn og unge med psykiske plager og lidelser, jf. Dokument 3:8 for 2025–2026. Den har kommet på bakgrunn av at Stortinget i 2022 ba Riksrevisjonen om å prioritere å følge utviklingen for et bedre psykisk helsetilbud, særlig for barn og unge.

Komiteen vil understreke viktigheten av at barn og unge skal ha likeverdig tilgang på helsetjenester av god kvalitet, uavhengig av hvor i landet de bor. Svakheter i de psykiske helsetjenestene kan ha store konsekvenser for barn og unge, familie, andre pårørende og samfunnet som helhet.

Komiteen viser til at rapporten har hentet tall fra FHI som viser at antall henvisninger til psykisk helsevern for barn og unge har økt med 30 pst. fra 2019 til 2024, og vi noterer oss at hver femte henvisning blir avslått. Avvisningsandelen på om lag 20 pst. har ligget fast siden 2018.

Komiteen merker seg også at det er store variasjoner når det gjelder gjennomsnittlig ventetid. Ved Nordlandssykehuset HF var ventetiden i 2025 på hele 66 dager. Ved hele 19 av 22 helseforetak og private ideelle sykehus ligger gjennomsnittlige ventetider over målet på 35 dager som ble satt i opptrappingsplanen for psykisk helse. Komiteen merker seg også at dette er ventetiden fra henvisningen er mottatt til helsehjelpen er påbegynt, ikke selve behandlingen. Det er naturlig å anta at ventetiden fram til behandlingen er enda lenger.

Komiteen viser til Riksrevisjonens konklusjoner:

• Det er for store forskjeller i tilbudet til barn og unge med psykiske plager og lidelser i kommunene.

• Kommunene legger et stort ansvar på helsesykepleierne, selv om disse verken har mandat eller kapasitet til å behandle barn og unge med psykiske plager og lidelser.

• Flere barn og unge får behandling i spesialisthelsetjenesten, men det er store forskjeller i ventetider, i hvor mange henvisninger som blir avslått, i antall kontakter og i det ambulante tilbudet.

• Det har vært en økning i antall årsverk i helseforetakene, men antall innvilgede henvisninger har økt mer.

• Tilbudet til mange barn og unge er ikke tilstrekkelig koordinert og helhetlig.

• Bosted avgjør hvilket tilbud barn og unge med psykiske plager og lidelser får.

• Til tross for flere styringsgrep, er sentrale mål ikke oppnådd, og det mangler informasjon for å følge med på området.

• Svakhetene i de psykiske helsetjenestene kan ha store konsekvenser.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner. Komiteen slutter seg også til Riksrevisjonens overordnede vurdering, som er «kritikkverdig». Komiteen viser videre til Riksrevisjonens anbefalinger. De anbefaler blant annet at

• Helse- og omsorgsdepartementet følger opp at barn og unge med behov for psykiske helsetjenester får et tilstrekkelig behandlingstilbud uavhengig av hvor de bor i landet

• departementet tydeliggjør hvilken rolle helsesykepleierne skal ha i arbeidet med barn og unge med psykiske plager og lidelser

• departementet ber de regionale helseforetakene om å sørge for at regionen har tilstrekkelig kapasitet til å gi god behandling til barn og unge som har behov for spesialiserte psykiske helsetjenester, og undersøke de store forskjellene mellom helseforetakene i ventetider, i hvor mange henvisninger som blir avslått, i antall kontakter og i det ambulante tilbudet, og iverksette tiltak der det er uønsket variasjon

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens anbefalinger.

Komiteen vil også vise til statsrådens svar til undersøkelsen av psykiske helsetjenester til barn og unge. Statsråden trekker fram at denne regjeringen har psykisk helse som et høyt prioritert område. Statsråden viser til den tiårige opptrappingsplanen som regjeringen la fram i 2023, Meld. St. 23 for 2022–2023. Opptrappingsplanen er ifølge statsråden en dynamisk plan med rom for justeringer underveis. Komiteen ber regjeringen bruke Riksrevisjonens undersøkelse om tjenester til barn og unge med psykiske plager og lidelser i arbeidet med midtveisevalueringen.

Komiteen vil også understreke at det er et veldig behov for endring og forbedring i det psykiske helsetilbudet for barn og unge i hele landet.

Kari Baadstrand Sandnes (A) [13:13:02]: Jeg vil først takke Riksrevisjonen for en grundig og lærerik rapport.

Riksrevisjonens undersøkelse av tjenester til barn og unge med psykiske plager og lidelser er tydelig: Barn og unge får ikke alltid den hjelpen de trenger – og forskjellene i tilbudet er for store. Det mest alvorlige er at hvilket tilbud du får, i stor grad avhenger av hvor du bor. Det er ikke forenlig med målet om en likeverdig helsetjeneste.

Riksrevisjonen peker videre på at flere får behandling, men at kapasiteten ikke har holdt tritt med behovet. Det er store variasjoner i ventetider og i tilgangen til tjenester. Dette handler også om hvordan vi jobber forebyggende. Gjennom det kommunale forebyggingsprogrammet for barn og unge ser vi tydelig betydningen av tverrfaglig samarbeid – og dette er også i tråd med oppfølgingen av Riksrevisjonens funn.

Når barnehage, skole, helse, barnevern og andre tjenester jobber sammen, får vi et bedre grunnlag for å fange opp utfordringer tidlig. Helsesykepleiere er en nøkkelressurs i det forebyggende arbeidet, og det må være tydelige rammer for både oppgaver og forventninger. Det er derfor positivt at Helsedirektoratet legger til rette for en nasjonal prøveordning med henvisningsrett for helsesykepleiere.

Riksrevisjonen peker også på at tilbudet ikke er godt nok samordnet og helhetlig. For mange barn og unge betyr det at de må vente for lenge, og at de risikerer å falle mellom ulike tjenester.

Statsråden peker i sitt svar på at det er satt i gang viktige tiltak, bl.a. gjennom opptrappingsplanen og ventetidsløftet, og at målet er bedre kapasitet, kortere ventetider og sterkere samhandling mellom tjenestene. Det er en riktig retning.

For Arbeiderpartiet er dette en klar prioritering og er godt beskrevet i Plan for Norge. Vi skal styrke fellesskapets tjenester og sikre at barn og unge får hjelp tidligere, der de bor. Det betyr å bygge et sterkere lag rundt barnet og redusere forskjellene i tilbudet. Derfor må vi både styrke kapasiteten og sikre bedre samhandling i hele tjenesteløpet.

For Arbeiderpartiet handler dette om noe grunnleggende: Fellesskapet skal stille opp – tydelig og tidlig – når barn og unge trenger det. Vi skal sørge for at forskjellene ikke får utvikle seg, og at hjelpen er der før problemene vokser seg store. Barn og unge skal ikke møte et system – de skal møte et fellesskap som stiller opp for dem.

Nina Dons-Hansen (H) [13:16:15]: Riksrevisjonens rapport om det psykiske helsetilbudet til barn og unge er veldig alvorlig lesning. Før valget i 2021 lovet Arbeiderpartiet at alle barn og unge skulle få rask psykisk helsehjelp, og at ingen skulle avvises når de søkte hjelp. Fasiten i dag er et postnummerlotteri. Riksrevisjonen slår fast at hvor du bor, avgjør hvilken hjelp du får.

Jeg vil trekke fram noe av det mest urovekkende i undersøkelsen – situasjonen for helsesykepleierne. Nesten 90 pst. av kommunene oppgir at det er helsesykepleierne som behandler barn og unge med psykiske plager. Samtidig roper de ansatte varsku. Over 60 pst. av helsesykepleierne sier rett ut at de må ta individuelle samtaler om psykisk helse som de selv mener de ikke har kompetanse til. Derfor må det tydeliggjøres hvilken rolle helsesykepleierne faktisk skal ha.

Det er også sterkt kritikkverdig at kommuner har manglende psykologkompetanse og sviktende lavterskeltilbud. Kanskje må de kommunene som har kommunepsykologer, få dem til å jobbe mer klinisk med barn og unge, og ikke bare på overordnet systemnivå.

Dette er kjernen i flere av de store utfordringene i helsepolitikken: Regjeringen har et systemfokus, den ene utredningen avløser den andre. De klarer ikke å gå fra ord til handling. Hvor mange rapporter og utvalg skal til for at det faktisk skjer noe i praksis?

Statsråden skriver at han er kjent med utfordringene. Han peker på manglende sammenheng i tjenestene, på en kommende helsereform og på ulike pilotprosjekter. Det er vel og bra med piloter, men barn og unge som sliter i dag, har ikke tid til å vente på evaluering av enda et prosjekt. De trenger hjelp nå.

Derfor er komiteens innstilling så viktig. Komiteen krever at regjeringen bruker Riksrevisjonens funn aktivt. Anbefalingene må svares ut på en forpliktende måte i midtveisevalueringen av opptrappingsplanen, senest innen utgangen av neste år.

Statsråden erkjenner at det er behov for endring og forbedring. Det er vi i Høyre helt enig i, men nå må ord gjøres om til handling. Vi skylder de mest sårbare unge i samfunnet et helsetilbud som stiller opp når de trenger det som mest – uansett hvor i landet de bor.

Kjersti Toppe (Sp) [13:19:12]: Riksrevisjonen kjem med nok ein alvorleg rapport om manglande helsehjelp til barn med psykiske plagar og lidingar. Rapporten viser at vi trass i ei rekkje tiltak på området, bl.a. opptrappingsplanen for den psykiske helsa til barn og unge frå 2019 til 2024, og opptrappingsplanen for psykisk helse frå 2023 til 2033, ikkje har klart å få til den opptrappinga som er nødvendig for at barn og unge får den psykiske helsehjelpa dei har behov for.

Senterpartiet er einig med Riksrevisjonen i at dette er kritikkverdig. Svakheiter i dei psykiske helsetenestene kan ha store konsekvensar, og difor er dette ein dyster rapport.

Talet på unge med psykiske plagar og lidingar har auka dei siste åra. Mange kommunar har framleis ikkje eit utbygt hjelpeapparat for desse barna. Spesialisthelsetenester tar imot fleire, men avviser ein av fem tilvisingar. Manglande støtte, oppfølging og behandling kan få store konsekvensar for barna og livet deira.

Eg vil særleg ta opp to av tilrådingane frå Riksrevisjonen. Det eine er å be dei regionale helseføretaka sørgja for at regionane har tilstrekkeleg kapasitet til å gi god behandling til barn og unge som har behov for spesialiserte psykiske helsetenester, og det andre er å tydeleggjera kva rolle helsesjukepleiarane skal ha i arbeidet med psykiske plagar og lidingar hos barn og unge.

Til det første må sjukehusa ha nok kapasitet for barn og unge med behov for psykisk helsehjelp. Det er dessverre framleis eit aktuelt tema. Det er slik at nokre barn og unge er så sjuke at dei treng døgnbehandling på sjukehus, og trass i at Stortinget har vedtatt at døgnkapasiteten skal aukast, står det i rapporten her at talet på døgnplassar for barn og unge blei redusert frå 316 til 311 frå 2019 til 2025.

Eg er òg bekymra for realismen i å be helseføretaka om å sikra nok kapasitet i den situasjonen som mange helseføretak no står i. Da er vi òg inne på den finansieringsmodellen vi har for norske sjukehus og for å byggja nye sjukehus, der helseføretaka må låna pengar til å byggja nytt og spara i drift for å få nok eigenkapital, og at dei betaler lån og avdrag tilbake til staten. Difor ser vi òg at helseføretak legg ned distriktspsykiatriske senter, og dei må kutta i bemanning. Her ved Oslo universitetssykehus må dei kutta opp mot 20 mill. kr i den regionale eininga for eteforstyrringar for barn og unge, for at dei skal ha råd til å byggja nytt Oslo universitetssykehus. Denne finansieringsmodellen går ut over dei svakaste pasientgruppene, òg innan psykisk helse.

Eg meiner òg det er urovekkjande at trass i at Stortinget har vedtatt at det skal fremjast ein plan for utvikling av distriktspsykiatriske senter i heile Noreg og hindra nedbygging av sånne tilbod, er det akkurat det vi no ser skje fleire plassar, f.eks. i Helse Midt-Noreg, som no vurderer å leggja ned døgnplassar ved dei distriktspsykiatriske sentera i Kristiansund og Molde.

Helsesjukepleiarane sit med eit altfor stort ansvar for barn og unge med psykiske plagar og lidingar. Det viser denne rapporten. Dette er ein systemfeil, og det er etter mi vurdering gale når òg statsråden i sitt svar til Riksrevisjonen opnar for at helsesjukepleiarar skal få behandling som oppgåve. Helsesjukepleiarane skal arbeida førebyggjande og helsefremjande. Det har vore tydeleg i mandatet deira, og eg trudde vi var einige om det òg frå Stortingets side. Eg forventar at statsråden i sitt innlegg oppklarer dei motstridande signala frå departementet i denne saka, og om det verkeleg er slik at dei meiner at helsesjukepleiarar no skal få behandlingsansvar for barn med psykiske plagar og lidingar.

Stortinget vedtok i vår å be regjeringa leggja fram ein oppdatert og forsterka opptrappingsplan for psykisk helse, og det er heilt nødvendig. Eg merkar meg òg at SINTEFs evaluering av opptrappingsplanen for psykisk helse, som kom i juni i år, seier at risikoen i opptrappingsplanen ligg i manglande klarleik og manglande kapasitet og finansiering. Eg forventar òg at regjeringa tar med seg dette i oppfølginga av denne riksrevisjonsrapporten, og at psykiske helsetilbod for barn og unge no blir prioriterte, slik at det faktisk òg blir opplevd som ei styrking ute i tenestene.

Hege Bae Nyholt (R) [13:24:20]: Det er ikke bare rikdom som går i arv i Norge, psykiske helseproblemer og fattigdom går også i arv. Denne arvelinjen må brytes om vi skal sikre likeverdige muligheter og livsbetingelser for alle.

Det er beviselig en sterk kobling mellom økonomiske utfordringer og psykisk uhelse. I dag er det over 100 000 barn som vokser opp i fattige familier. Disse barna har økt risiko for å oppleve mobbing, utfordringer på skolen, trangere boforhold og hyppigere flytting, og de har mindre kontakt med venner. De har også dårligere fysisk og psykisk helse.

Når vi snakker om psykisk helse, handler det om helsehjelp og folks muligheter til å leve et godt liv. Her er det store mangler, og det trengs et krafttak. Riksrevisjonens rapport viser oss at det er store forskjeller i hvilken hjelp man får, avhengig av hvor man får den. Det er store forskjeller mellom kommuner, mellom poliklinikker og i spesialisthelsetjenesten. I 68 kommuner er det bl.a. en forhøyet risiko for at barn og unge ikke får hjelp av verken kommunale tjenester eller spesialisthelsetjenesten. Sånn kan vi ikke ha det. Regjeringen må ta inn over seg ungenes utfordringer og sørge for at alle barn og unge får et likeverdig tilbud, uansett hvor i landet de vokser opp.

Opptrappingsplanen for psykisk helse har store ambisjoner, som at psykisk helse skal være høyt prioritert av regjeringen. Likevel ser vi gjennom denne rapporten at regjeringen er milevis fra egen målsetting. Barn og unge lever i et samfunn med store forskjeller seg imellom og enorme utfordringer. Da kan ikke forskjellene også finnes innad i våre psykiske helsetjenester. Barn og unge trenger et bedre og mer likeverdig system som ser dem, og som kommer med tidlig innsats.

Konsekvensene av svake psykiske helsetjenester er alvorlige. Uten god hjelp risikerer vi en utvikling der ungene våre blir sykere, får det vanskeligere på skolen og sliter med ensomhet, rus, destruktiv atferd og fattigdom. Dette påvirker både deres liv, familier og pårørende og framtidige barn, og det bidrar til å øke forskjellene i landet vårt. Vi må legge til rette for at barna og ungdommene våre kan leve i et samfunn der de sikres hjelp når de sliter psykisk, uansett hvem man er eller hvor man bor.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:26:55]: Riksrevisjonens undersøkelse viser flere utfordringer i tjenestene til barn og unge med psykiske plager og lidelser, som ulikt tilbud i kommuner, variasjon i spesialisthelsetjenesten, utilstrekkelig koordinering og mangelfull styringsinformasjon. Dette er funn regjeringen tar på stort alvor.

La meg understreke at psykisk helse er høyt prioritert. Regjeringen la i 2023 fram Opptrappingsplan for psykisk helse. Planen skal styrke feltet med 3 mrd. kr fram til 2033. Så langt er feltet styrket med om lag 1,2 mrd. kr, og en rekke tiltak er igangsatt. Vi ser f.eks. en økning i lavterskeltilbud for barn og unge, der vi har gått fra 55 pst. i 2024 til 72 pst. nå. Vi ser at ventetidene har gått ned. Så vidt jeg vet, har Folkehelseinstituttet aldri registrert kortere ventetid for å starte helsehjelpen innen psykisk helsevern for barn og unge enn det de registrerte i mai 2026. Det er også gledelig at flere barn og unge får behandling i BUP.

Samtidig vil jeg understreke at det gjenstår mye arbeid. Vi må fortsette innsatsen for å sikre at det er lavterskeltilbud i alle landets kommuner. Vi må fortsette å bygge ut ambulante tjenester, som FACT Ung, og vi må ha tydeligere oppfølging av både ventetider, forløp og kapasitet i psykisk helsevern for barn og unge.

Opptrappingsplanen skal justeres underveis. Helsedirektoratet rapporterer årlig på tiltak og resultatmål, og SINTEF gjennomfører følgeevaluering. Sammen med et bredt flertall her i Stortinget har vi vedtatt å legge fram en midtveisevaluering av denne planen innen utgangen av 2027. Det kommer regjeringen selvfølgelig til å gjøre. Vi vil også bruke Riksrevisjonens rapport i arbeidet med å følge opp midtveisevalueringen. Sammen vil dette legge et godt grunnlag for en oppdatert og forsterket opptrappingsplan.

Jeg vil også legge til at vi tar en rekke grep for å bidra til bedre samhandling. Vi har nedsatt et helsereformutvalg, som skal se på nye modeller for samhandling og hvordan vi best organiserer helsetjenestene. Helsedirektoratet vurderer nå også ulike samarbeidsmodeller innen psykisk helse og hvordan de kan breddes ut.

Et eksempel jeg har vist til i Stortinget flere ganger tidligere, er modellen «Én vei inn» i Vestfold. Der sitter kommune og spesialisthelsetjeneste sammen og vurderer henvisningene. Målet er at ingen pasienter skal avvises, og at en skal starte opp helsehjelp innen 14 dager. Hvis og når dette lykkes – for jeg har stor tro på dette prosjektet – mener jeg at modeller som dette må bli den nye nasjonale standarden. Det håper jeg at Stortinget er enig i.

Rapporten viser også til at det er mangler i kunnskapsgrunnlaget. Det er jeg helt enig med Riksrevisjonen i at vi må forbedre. Vi er i gang med å bedre rapportering og datagrunnlag, bl.a. gjennom utvikling av et helt nytt kommunalt pasient- og brukerregister og et nytt kvalitetsregister innen psykisk helsevern for barn og unge.

Avslutningsvis vil jeg understreke igjen at regjeringen tar Riksrevisjonens funn på alvor. Jeg mener det er en svært god rapport som jeg har lest med stor interesse. Det er flere konkrete forslag til oppfølging vi kommer til å følge opp. Vi skal jobbe for at barn og unge skal møte et mer tilgjengelig, mer likeverdig og bedre samordnet helsetilbud. I det arbeidet er Riksrevisjonens anbefalinger helt sentrale.

Anne Grethe Hauan (FrP) [13:39:06]: Først av alt vil eg takka Riksrevisjonen for ein veldig tydeleg rapport. Det finst lite som er meir smertefullt enn å stå ved sida av eit menneske du er glad i, og sjå at det slit utan å få den hjelpa det treng. Slik er kvardagen for altfor mange familiar og pårørande i Noreg i dag. Foreldre fortel at dei har kjempa i månadsvis – ja, i årevis – for å få ungen sin eller ungdomen sin inn til behandling. Dei møter ventelister, avslag og eit system som ikkje heng saman. Eg får meldingar frå ungdomar og vaksne som seier at dei blir sende fram og tilbake mellom fastlege, skule og hjelpeapparat, utan at nokon tek ansvar. Dei blir svingdørspasientar i eit system som eigentleg skulle fanga dei opp. Eg høyrer om dei som får beskjed om at dei ikkje er sjuke nok, før dei til slutt blir så sjuke at dei må leggjast inn. Og så blir dei skrivne ut igjen, så fort dei viser ei lita antyding til forbetring.

Riksrevisjonen slår fast det mange har kjent på lenge: Barn og unge får ikkje den hjelpa dei treng. Det kanskje mest alvorlege er at kvar ein bur, avgjer kva hjelp ein får. Slik skal det jo ikkje vera. Mange kommunar manglar heilt grunnleggjande tilbod. I staden blir ansvaret lagt på helsesjukepleiarar som ikkje har nok kapasitet og ofte ikkje rett kompetanse. Konsekvensane er alvorlege. Barn og unge tapar verdifull tid. Problema blir større mens dei ventar. Fleire fell ut av skule eller jobb og opplever utanforskap. Det er ikkje berre barn, det er faktisk òg unge vaksne og vaksne. Dette er ikkje enkeltståande tilfelle, det er ei systemsvikt.

Framstegspartiet har alltid sagt: Når behovet aukar, må kapasiteten auka. Me må få ned ventetidene raskt. Ja, det er ventetid, elles er det nokon som har rekna veldig feil. Me må ta i bruk alle gode krefter, òg private og ideelle, for å få fleire til behandling. Me må sikra reell valfridom, slik at pasientar kan velja behandlingsstad der det er kapasitet. Fritt behandlingsval må tilbake. Me må òg styrkja kommunane, slik at hjelpa kjem tidleg, før problema får veksa seg store.

Ein skal ikkje bli sjukare av å venta på hjelp. Foreldre bryr seg ikkje om kven som gjev hjelpa, dei bryr seg om ho finst når dei treng ho. Dette handlar ikkje om mangel på kunnskap, det handlar om mangel på handling. Arbeidarpartiet har hatt ansvaret dei siste åra, og resultatet ser me no. Barn og unge som slit psykisk, har ikkje tid til fleire planar, rapportar og bortforklaringar. Dei treng hjelp no.

Aina Stenersen (FrP) [13:42:16]: Jeg ønsker å takke for en god debatt om et veldig viktig tema som engasjerer veldig mange av oss på tvers av ulike partier. Det er veldig flott og viktig, og hyggelig å se.

Jeg har bare helt avslutningsvis lyst til å trekke fram et poeng som jeg synes er veldig viktig, og det er at det i rapporten til Riksrevisjonen påpekes at det faktisk er 68 kommuner hvor det er forhøyet risiko for at barn og unge ikke får hjelp av verken kommune eller spesialisthelsetjeneste. Jeg tenker at det er viktig for statsråden også å fokusere på de kommunene, hvor behovet er utrolig prekært.

Mona Nilsen (A) [13:43:15]: Riksrevisjonens undersøkelse peker på flere alvorlige utfordringer i tjenestene til barn og unge med psykiske plager og lidelser, og det er noe vi må ta på alvor. Samtidig er det også viktig å understreke at dette ikke er utfordringer som har oppstått raskt, og de lar seg heller ikke løse med ett enkelt grep. Det kreves et langsiktig og systematisk arbeid, og det er nettopp det regjeringen har lagt opp til.

For Arbeiderpartiet er psykisk helse høyt prioritert. Opptrappingsplanen som ble lagt fram i 2023, innebærer en styrking på 3 mrd. kr fram mot 2033. Til nå er om lag 1,2 mrd. kr tilført feltet, og en rekke tiltak er satt i verk. Vi ser allerede noen resultater. Det er etablert flere lavterskeltilbud i kommunene, ventetidene er gått ned, og flere barn og unge får behandling i psykisk helsevern. Samtidig skal vi ikke legge skjul på at det fortsatt er store utfordringer. Derfor er det viktig å styrke innsatsen, særlig i førstelinjen, der behovet for tilgjengelig hjelp er størst.

Et gjennomgående tema i rapporten er manglende samhandling. Tjenestene er ikke godt nok koordinert, og det får konsekvenser for dem det gjelder. Dette er et område regjeringen arbeider målrettet med. Da er det viktig å vise til det pågående helsereformutvalget, som skal vurdere hvordan tjenestene kan organiseres mer helhetlig. Som statsråd Vestre var inne på, har Helsedirektoratet i tillegg fått i oppdrag å vurdere og videreutvikle samarbeidsmodeller innen psykisk helse, bl.a. med utgangspunkt i erfaringer som «Én vei inn» i Vestfold. Dette er konkrete tiltak for å sikre bedre sammenheng i tjenestene.

Det er også viktig å si at vi viderefører satsingen på ambulante tjenester som FACT ung og styrkingen av de kommunale lavterskeltilbudene. Vi følger opp ventetidene. Ventetidene går ned, og det er bra. Opposisjonen etterlyser resultater på dette området. Det er både forståelig og viktig. Samtidig er det grunn til å understreke at de tiltakene som nå gir effekt, er resultat av tydelige politiske prioriteringer og langsiktig oppbygging.

Avslutningsvis vil jeg understreke at Arbeiderpartiet tar utfordringene på alvor. Derfor følges de opp med konkrete tiltak, systematisk arbeid og langsiktig prioritering. For målet må være klart: Barn og unge skal møte et mer tilgjengelig, mer likeverdig og bedre koordinert tilbud, uavhengig av hvor de bor.

Aina Stenersen (FrP) [13:46:58] (ordfører for saken): Komiteen har behandlet Dokument 3:10 for 2025–2026, Riksrevisjonens undersøkelse av helsetjenestenes samhandling om eldre.

Komiteen vil trekke fram at Stortinget i mange år har understreket behovet for god samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette skal bidra til at alle pasienter får et godt og likeverdig tilbud, og at ressursene blir utnyttet effektivt. Stortinget har lagt til grunn at helsehjelp skal utføres på det laveste effektive omsorgsnivået, i tråd med det såkalte LEON-prinsippet, jf. Innst. 424 L for 2010–2011.

Komiteen merker seg at Riksrevisjonen viser til at samhandlingsreformen ble innført i 2012, og at Riksrevisjonen peker på at det er godt kjent og godt dokumentert at det har vært vedvarende svakheter i samhandlingen om pasienter som trenger tjenester fra både kommunen og spesialisthelsetjenesten, etter at reformen ble innført.

Komiteen merker seg også at Riksrevisjonen trekker fram at for å sikre en bærekraftig helsetjeneste blir det helt avgjørende at kommunene og sykehusene samarbeider godt om pasientforløpet til disse pasientene.

SSB viser til at tallet på eldre over 80 år vil doble seg fra 2024 til 2045, og at i 2033 vil tallet på eldre over 80 år ha økt med 50 pst. sammenlignet med 2024.

Komiteen viser til flere av Riksrevisjonens konklusjoner:

• Spesialisthelsetjenesten behandler i dag i mange tilfeller pasienter som heller burde fått hjelp i helse- og omsorgstjenesten i kommunene.

• Sykehusene vil framover bli overbelastet dersom ikke helsetjenestene i større grad enn i dag utføres på lavest mulige omsorgsnivå.

• Eldre i sykehusenes vertskommuner bruker spesialisthelsetjenester mer enn eldre i andre kommuner.

• Svak samhandling gjør at mange pasienter ikke får sammenhengende tjenester.

Det er også slik at styringen til departementet ikke sikrer god samhandling eller tilstrekkelig informasjon om virkemidlene for samhandling har fungert.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner. Komiteen viser videre til Riksrevisjonens overordnede vurdering, som er «kritikkverdig». Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens kritikk.

Komiteen vil videre vise til Riksrevisjonens anbefalinger, som bl.a. anbefaler at Helse- og omsorgsdepartementet sørger for at statlige virkemidler blir innrettet på en slik måte at de fremmer pasientforløp på laveste effektive omsorgsnivå. Dette innebærer at kommunene må ha en riktig bruk av kommunalt akutt døgntilbud og legevakt, en god oppfølging av fastlegenes tilvisingspraksis, og at samhandlingen om utskrivningsklare pasienter må bli bedre. Det innebærer også at departementet vurderer insentivene for at kommunene tar imot utskrivningsklare pasienter. De regionale helseforetakene må også ivareta sitt ansvar for å legge til rette for nødvendig samarbeid med kommunene om å tilby tjenester.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens anbefalinger.

Komiteen vil avslutningsvis vise til at statsråden i sitt svarbrev til Riksrevisjonen tar Riksrevisjonens funn og anbefalinger på alvor. Komiteen registrerer at statsråden på egnet måte vil følge opp anbefalingene i det videre arbeidet til departementet, og at han i styringsdialogen med de regionale helseforetakene vil be om at de følger opp anbefalingene fra Riksrevisjonen.

Komiteen viser også til at statsråden bemerker at undersøkelsen stadfester utfordringer som regjeringen allerede har identifisert.

Avslutningsvis vil komiteen trekke fram at dette er et meget viktig arbeid, og at vi trenger å sikre en bærekraftig helsetjeneste i framtiden og nå.

Kari Baadstrand Sandnes (A) [13:51:48]: Takk til Riksrevisjonen for nok en god og lærerik rapport.

Riksrevisjonens undersøkelse har vist at samhandlingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten har hatt svakheter – særlig for eldre med sammensatte behov. Pasienter er helt avhengig av at tjenestene henger sammen, men mange har opplevd at de ikke gjør det. Merknadene i saken peker på behovet for bedre koordinering, tydeligere ansvar og bedre informasjonsflyt.

For Arbeiderpartiet er dette helt sentralt: Eldre pasienter skal møte én helsetjeneste, ikke bli sendt fram og tilbake mellom nivåene. En utskrivningsklar pasient skal ikke ligge på sykehus, men få komme hjem til kommunen sin på riktig nivå i omsorgstrappen når pasienten er klar for det – såkalt utskrivningsklar. Det er ikke bra for pasienten – eller pårørende – å oppholde seg på feil plass i helsetjenesten. Det fører også til at helsepersonell ofte må bruke kompetansen sin på feil sted, i stedet for der den trengs mest. Dessuten viser det også hvor viktig det er med riktig oppgavedeling i tjenestene, slik at kompetansen brukes der den gir best effekt. Uten dette er det vanskeligere å få til behandling på riktig nivå, og det utfordrer utviklingen av en bærekraftig helsetjeneste.

Statsråden har over tid vært tydelig på disse utfordringene og har jobbet for å få fram forbedringer, gjennom bl.a. Ventetidsløftet, arbeidet med bedre pasientforløp og oppfølging av samhandlingsreformen.

Samtidig viser Riksrevisjonen at styringen og oppfølgingen ikke har vært god nok, og at det fortsatt er behov for å følge bedre opp at tiltakene faktisk virker i praksis. Vi ser spennende initiativer, f.eks. fra min egen region, som LofotENhelsetjeneste, et samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene der man faktisk prøver å få tjenestene til å henge bedre sammen i praksis.

For Arbeiderpartiet er veien videre klar: Vi må styrke kommunehelsetjenesten slik at flere eldre kan få gode tjenester, og slik at kommunene faktisk har kapasitet til å ta det ansvaret de har. Det betyr ikke nødvendigvis mer penger, det kan være verktøy for bedre bruk av de ressursene man allerede har. I dette ligger selvfølgelig samhandling med tillitsvalgte og vernetjenesten.

Vi må i større grad planlegge tjenestene sammen, mellom kommunene og sykehusene, slik at kapasiteten faktisk henger sammen. Vi står foran en kraftig vekst i antall eldre. Da har vi ikke råd til at tjenestene ikke henger sammen. Eldre mennesker skal møte én helsetjeneste med kvalitet, sammenheng og trygghet. Det er dette Arbeiderpartiet vil bygge videre på.

Margret Hagerup (H) [13:55:20]: Riksrevisjonens rapport er dyster lesning. Den bekrefter det Høyre har advart mot lenge: Samhandlingen mellom sykehus og kommuner svikter, og det går hardest ut over våre eldre.

Riksrevisjonen slår fast at sykehusene i dag behandler mange pasienter som egentlig skulle hatt hjelp i kommunen. De advarer om at sykehusene overbelastes hvis vi ikke klarer å gi hjelp på lavest forsvarlige omsorgsnivå. Samtidig ser vi store geografiske forskjeller i bruken av spesialisthelsetjenesten. Riksrevisjonen peker også på at ledelsen er for lite oppmerksom på kjente svakheter, og at departementets styring ikke sikrer god nok samhandling. Resultatet er at eldre pasienter ikke får sammenhengende tjenester.

Et av de tydeligste eksemplene er rehabilitering. For mange eldre skrives ut fra sykehus uten å få den opptreningen de trenger. Istedenfor å få hjelp til å gjenvinne funksjon og selvstendighet blir de kasteballer mellom ulike nivåer i helsetjenesten. Samtidig har regjeringen skapt stor usikkerhet rundt rehabiliteringstilbudene. Etter at anbudsprosessene ble satt på vent, er det mange private og ideelle institusjoner som fortsatt ikke vet hva framtiden bringer. Det er pasientene som taper når viktige rehabiliteringstilbud blir stående i uvisse.

Vi blir flere eldre, og vi lever lenger, og det er bra. Samtidig rapporterer KS at åtte av ti kommuner har utfordringer med å rekruttere sykepleiere, og at utfordringene kommer til å bli større i årene som kommer. Det er også flere hjemmeboende som kommer til å ha mer komplekse utfordringer. Da er det oppsiktsvekkende at regjeringen svarer med å sende på høring forslag om å fjerne de lovfestede kompetansekravene i helse- og omsorgstjenestene.

Regjeringen kaller det å slippe kommunene fri. Jeg vil heller kalle det å senke ambisjonene. Kompetansekravene ble i sin tid innført av en grunn. Det var for å sikre pasienter forsvarlige, trygge og likeverdige tjenester uavhengig av hvor i landet de bor. Når vi vet at mange kommuner allerede strever med å rekruttere nødvendig helsepersonell, er det vanskelig å forstå hvorfor svaret skal være å redusere kravene framfor å styrke kapasiteten og fagmiljøene.

Allerede under kommunereformen advarte ekspertutvalget om at mange kommuner ville få utfordringer med å bygge robuste fagmiljø og håndtere stadig mer komplekse velferdsoppgaver. Senere har generalistkommuneutvalget pekt på de samme utfordringene knyttet til både kapasitet, kompetanse og sårbarhet i små fagmiljø. Det betyr ikke at små kommuner gjør en dårlig jobb – mange gjør en formidabel innsats hver eneste dag – men det betyr at oppgavene kommunene er satt i stand til å løse, i stadig større grad utfordrer den strukturen vi har organisert oss etter.

Sannheten er at mange av de utfordringene vi nå ser i helse- og omsorgstjenestene, forsterkes av en kommunestruktur der flere kommuner har begrenset befolkningsgrunnlag til å bygge robuste fagmiljø og rekruttere nødvendig kompetanse. Når behovene øker samtidig som kampen om arbeidskraften blir hardere, blir dette stadig mer krevende.

Svaret på bemanningsutfordringene kan ikke være å senke ambisjonene for kvalitet og kompetanse. Svaret må være å bygge sterkere fagmiljø, mer spesialisering og mer robuste kommuner som er i stand til å levere gode tjenester, også når den økte andelen eldre for alvor inntreffer.

I fire år har Høyre tatt til orde for at vi skal få på plass trygghetsboliger. Det er et konsept som gjør at flere kan bo trygt hjemme, samtidig som helsepersonell får det lettere. Regjeringen har mange ganger i denne salen snakket fint om trygghetsboliger og hvor bra det kan være, men fremdeles er ikke den løsningen på plass.

For hvert år nødvendige endringer utsettes, er det innbyggerne, pasientene og de ansatte som betaler prisen. Vi trenger en helsetjeneste som setter pasienten foran systemet, en helsetjeneste som stiller krav til kvalitet og kompetanse, og en helsetjeneste som er med og rigger kommunene våre for framtiden.

Riksrevisjonen tegner et dystert bilde. Sist uke la Riksrevisjonen fram en annen rapport om eldreomsorgen, som viser at det er et fåtall av kommunene i dette landet som har forberedt seg på de demografiutfordringene vi har snakket om i mange år, både i denne sal og utenfor. Det er ingen tvil om at dette nå haster.

Støre-regjeringen er god til å kaste opp prøveballonger og utrede, men nå trengs det prioriteringer. Vi har kunnskapen, og vi vet hva vi skal gjøre. Nå må vi gjøre det. Da tror jeg jammen meg vi trenger en ny regjering.

Hege Bae Nyholt (R) [14:00:11]: Først vil jeg takke Riksrevisjonen for en viktig rapport. Jeg har vel kanskje ymtet om at Riksrevisjonen er relativt produktiv, men det er viktige rapporter som kommer, og de er viktige for det politiske ordskiftet, så det setter jeg pris på.

Alderdom er noe svært mange i Norge gruer seg til. Det er slett ikke sikkert at det blir en hvile, en pause eller muligheten til å gjøre alle de tingene man har utsatt. Kanskje vil det være preget av usikkerhet, stress og angst.

Dagens helsetjeneste for eldre ligger på et lavt omsorgsnivå, ofte altfor lavt. Dårlig kommuneøkonomi har presset tjenestene nedover, og vi ser at mange pleietrengende og multisyke eldre blir boende hjemme uten å få forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Overmedisinering, underernæring, manglende oppfølging av tannhelse og ensomhet er ikke uvanlig. Det er ikke verdig.

Som så mye annet, handler også tilbudet vi gir til våre eldre, om kommuneøkonomi. Dagens økonomiske situasjon for kommunene er svært krevende, og det har den vært i mange år. Mange kommuner har ikke den økonomien de trenger for å sikre de lovpålagte tjenestene til sine innbyggere. Samtidig som kommunene har en vanskelig økonomi, vet vi at eldrebefolkningen vil bli stadig større, eldre og mer mangfoldig.

Mange av oss – meg inkludert – vil ønske å bo hjemme så lenge som mulig. Jeg har ville planer for pensjonisttilværelsen. Samtidig er det kanskje mange som ikke vil oppleve at det er trygt å bli boende hjemme. Hjemmetjenesten er ofte underbemannet, og terskelen for å få sykehjemsplass har blitt altfor høy. Utbygging av sykehjem og omsorgsboliger går for sakte. Kommunal akutt døgnenhet, legevakt og helsehus er dyrt å drive og ofte også underbemannet.

Hvordan den geografiske og sosiale ulikheten innenfor eldreomsorgen vil utvikle seg framover, er avhengig av en rekke forhold. Det er en nøkkelfaktor å sikre tilstrekkelige personellressurser i den offentlige omsorgen. Det betyr at vi trenger flere folk på jobb. Vi trenger flere folk som kan sørge for at det er tilstrekkelig omsorg for de eldre. Uten nok offentlige ressurser vil etterspørselen i større grad dreie seg mot uformell omsorg eller kommersielle, markedsbaserte løsninger. Det betyr at det enten er familien sitt ansvar å ta vare på, eller de som har penger i lommeboka, som kan kjøpe seg den beste løsningen. Det vil åpne for større forskjeller innenfor helse.

SSBs framskriving av behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren tyder på at veksten i årsverk vil bli betydelig, og det finnes ting KI ikke kan løse. Vi trenger fortsatt helsefagarbeiderne, sykepleierne, legene, portørene og renholderne. Vi må sikre at folk vil bli det, og at de blir i yrket.

Hvis vi som nasjon skal kunne sikre våre eldre en verdig og god alderdom, må vi ta innover oss alvoret i rapporten fra Riksrevisjonen. Vi må styrke kommunenes økonomi, vi må bygge ut omsorgs- og pleietilbudet, og vi må ikke minst sikre nok kvalifiserte ansatte.

Kjersti Toppe (Sp) [14:03:50]: Riksrevisjonen konkluderer i sin rapport med at sjukehusa kan bli overbelasta om dagens bruk av sjukehustenester held fram, og at pasientar i staden kunne ha vore behandla i kommunane. Eg og Senterpartiet er sjølvsagt heilt einige i at all helsehjelp skal ytast på lågast mogleg nivå, både fordi det er best for pasientane å reisa mindre og fordi ein ikkje treng eit meir spesialisert tilbod, og det nærmaste tilbodet må givast nærmast mogleg der pasienten bur. Det er òg noko av bakgrunnen for vårt engasjement for lokalsjukehusa som behandlar veldig mange eldre pasientar, lokalsjukehus med breiddekompetanse som har eit godt samarbeid ut mot kommunane som dei høyrer til.

Eg har likevel ein generell kommentar til denne riksrevisjonsrapporten, for det ligg noko i han som kan vera urovekkjande. Eg ser at Riksrevisoren i ei pressemelding frå 5. mai seier:

«Kommunene bør selv kunne håndtere en større del av helsetjenestene de eldre trenger. Det kan frigjøre kapasitet i sykehusene som kan bli brukt på å gi pasienter med større behov raskere behandling.»

Mi vurdering er at ein i denne rapporten kanskje ikkje ser dette heilskapleg, og eg spør: Står vi i fare for å laga ein praksis og ei forståing for at eldre pasientar ikkje skal leggjast inn på sjukehus, berre fordi dei er eldre? Det strir jo mot alle prioriteringsreglar vi har i helsevesenet om at alder ikkje er ein sjølvstendig faktor, men at ein skal få helseteneste etter behov. I ei tid da fleire blir eldre, er det mange som òg blir friske eldre. Det er mange aktive, friske 80-åringar som har eit heilt reelt behov for sjukehusbehandling, og som sjølvsagt må få det når dei har eit behov for det.

Med samhandlingsreforma blei det ein endra praksis. Det blei mange fleire som blei definerte som utskrivingsklare pasientar; det blei auka frå 24 000 pasientar i 2010 til 87 000 i 2018. Sanninga er at norske kommunar i løpet av dei siste åra har tatt imot mange fleire ganske dårlege og skrøpelege eldre pasientar, fordi norske sjukehus har effektivisert. Liggetida har gått ned – ho har gått ned med eit heilt døgn frå 2018 til 2022 – og ingen må fortelja meg at dette ikkje handlar om tilbodet til dei sjukaste eldre.

Eg vil òg visa til eit innlegg som leiaren i Overlegeforeningen og leiaren i Allmennlegeforeningen hadde i Dagens Medisin den 15. mai, da dei skreiv at eldre pasientar ikkje er «et problem sykehusene må skjermes mot. Mange har stor nytte av moderne behandling, og skal selvsagt ha tilgang til den». Vidare skreiv dei at vi lever lenger og friskare enn før, og at «den virkelige kapasitetsutfordringen ligger i kommunene».

Eg kunne ha ønskt at ein hadde eit anna fokus i denne saka. I staden for å beskriva det som eit problem at eldre pasientar blir lagde inn på norske sjukehus, må vi sjå på korleis vi kan få til at alle pasientar, både unge og gamle, får mest mogleg behandling og gode tenester i kommunane. Vidare skal retten til ei spesialisert sjukehusbehandling vera universell, uavhengig av alder.

Vi må òg sjå på den utskrivingspraksisen som norske sjukehus har. Eg trur at for ein del pasientar, kanskje òg eldre pasientar, vil eitt døgn til på sjukehus vera det som kan hindra hyppig reinnlegging, og at ein unngår at dei blir kasteballar i eit system der omsynet til økonomi og effektivitet ofte synest å trumfa det er god og forsvarleg pasientbehandling.

Statsråd Jan Christian Vestre [14:09:01]: Tusen takk til Riksrevisjonen, som nok en gang har skrevet en lesverdig rapport – denne gangen en undersøkelse som viser at samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene ikke fungerer godt nok for eldre pasienter. Det er et faktum. Det er for mange eldre i dag som opplever at tjenestene våre ikke henger godt nok sammen. Det er hele bakgrunnen for regjeringens tydelige prioritering av arbeidet med en helsereform, som en del av Regjeringens plan for Norge og trygghet for helsen. Målet er en mer sammenhengende tjeneste og bedre pasientforløp. Vi har vært tydelige om målbildet. De kravene vi stiller til forløp, til kvalitet, til frister og til ventetider, skal følge pasienten hele veien gjennom, uansett om det er kommunene eller spesialisthelsetjenesten som har ansvaret.

For å få til det må vi tenke helt nytt. Det gjelder ikke, nytter ikke og er ikke tilstrekkelig bare å flikke på det vi har. Vi må faktisk være villige til å gjøre ting på helt nye måter. Derfor har vi nå et utvalg og mange prosesser som jobber med å få fram alternative måter å styre, organisere og finansiere helsetjenesten på. Da må vi bl.a. diskutere hva spesialisthelsetjenesten skal ha ansvar for, hva kommunene må ha ansvar for, hvordan vi får finansieringssystemer som faktisk insentiverer, prioriterer og vektlegger at pasientene skal få behandling på lavest mulig nivå – det har vi ikke i dag – og hvordan vi får samhandlingsløsninger og også IKT-løsninger som gjør at data på trygge måter kan flyte fritt mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, slik at vi har god innsikt om pasientene våre. Det er mye å ta tak i her.

Riksrevisjonens rapport viser det samme bildet. Derfor er jeg glad for denne rapporten. Jeg anbefaler alle dem som fortsatt måtte stille spørsmål ved om vi har kasteballer i norsk helsetjeneste, om det finnes svingdørpasienter i norsk helsetjeneste, eller om det er behov for en helsereform, å lese denne rapporten. Da tror jeg en får et klart og tydelig svar på hvorfor det er behov for en ny helsereform.

Jeg vil også vise til Prosjekt X, som er et samarbeid mellom regjeringen og KS, der innovative kommuner og innovative sykehus nå samhandler på helt nye måter og leverer helsetjenestene på helt nye måter.

I prosjektet på Lillehammer er det sømløs integrasjon mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, slik at langt flere får hjelp hjemme, der de bor, i kommunene sine. Det har bidratt til færre sykehusinnleggelser, færre reinnleggelser – med den risikoen det også er for eldre og skrøpelige pasienter – og bedre ressursutnyttelse. De eldre og deres pårørende er fornøyde, kommunene er fornøyde, og spesialisthelsetjenesten er fornøyd.

Et annet viktig prosjekt er i Tromsø, der kommunen sammen med sykehuset nå samhandler på nye måter. Allerede få uker etter at dette prosjektet ble innført, har antall utskrivningsklare pasienter gått ned. Sykehuset skal ta ansvar for pasientene etter at de er skrevet ut, i to–tre døgn etterpå. Det er også viktig for å unngå unødvendige reinnleggelser.

Jeg kan også vise til prosjektene på Ahus og i Østfold, der en nå jobber med integrerte helsetjenester som gir spesielt hjemmeboende og skrøpelige eldre felles oppfølging fra kommune, fastlege og sykehus.

Ambisjonen min er at vi når vi får rapporten fra helsereformutvalget og konklusjonene fra Prosjekt X, vil gå til Stortinget med skisse til en helsereform som skal løse disse strukturelle utfordringene vi har. Der håper jeg det vil være mulig med et bredt politisk samarbeid, for jeg tror alle politiske partier deler den samme problemforståelsen, og jeg tror alle politiske partier kan ha konstruktive innspill og forslag til hvordan vi skal gjøre det bedre framover.

Inntil videre er det veldig viktig at vi fortsetter arbeidet med å rekruttere og beholde helsepersonell. Derfor la regjeringen på fredag fram Helsepersonellplan 2040, som viser – tiltak for tiltak og virkemiddel for virkemiddel – hvordan vi skal sette både kommuner og sykehus i stand til å møte behovet for 42 000 helsepersonell fram mot 2040. Vi må sette kommunene i stand til å bygge flere sykehjemsplasser. Det handler om tilskuddene fra Stortinget, men også om at ordningen må avbyråkratiseres og gjøres vesentlig enklere for kommunene. Vi må fortsette å styrke allmennlegetjenesten, førstelinjen vår, for den er avgjørende også for eldre og skrøpelige pasienter.

Kristian August Eilertsen (FrP) [14:30:15]: Jeg vil bruke de første sekundene av innlegget mitt til å takke representanten Toppe fra Senterpartiet, som hadde et meget godt innlegg i stad.

Rapporten fra Riksrevisjonen bekrefter det Fremskrittspartiet har advart mot over tid. Eldreomsorgen i Norge svikter. Rapporten viser at færre eldre får helsetjenester hjemme. Færre får plass på sykehjem. Samtidig øker presset på sykehusene. Dette er ikke bærekraftig, og det er heller ikke en utvikling vi kan akseptere.

Tallene viser at sykehusene i stadig større grad må behandle pasienter som egentlig burde fått hjelp i kommunen. Hva forteller dette funnet oss egentlig? Det betyr at kommunene ikke har kapasitet til å ta imot ferdigbehandlede pasienter fra sin egen kommune. Det betyr at de ikke har nok plasser, ikke nok ressurser og ikke et godt nok tilbud til dem som trenger det mest. Igjen: Dette har Fremskrittspartiet advart mot lenge. På vegne av landets eldre skulle jeg egentlig ønske at vi tok feil. Dessverre får vi nå bekreftet at utviklingen har gått i feil retning, og vi har dessverre fått rett.

Vi må også være tydelige på hvem som rammes av denne virkeligheten som beskrives av Riksrevisjonen. Dette får helt reelle konsekvenser for eldre mennesker, for pårørende og for ansatte. Dette pågår i dag, mens denne rapporten debatteres i denne salen. Eldre som burde fått trygg oppfølging nær hjemmet sitt, blir værende på sykehus. Andre får ikke den hjelpen de trenger, i tide. Ansatte i både kommuner og sykehus presses hardere, og ressursene brukes dårligere enn de burde. Det går ut over kvaliteten, og det går ut over verdigheten.

Fremskrittspartiet krever et tydelig taktskifte for eldreomsorgen i Norge. Vi mener at det haster å bygge ut kapasiteten i eldreomsorgen. Vi trenger flere sykehjemsplasser og flere omsorgsboliger – betydelig flere. Vi har vært tydelige på at det må bygges minst 3 000 nye plasser i året for å møte behovet framover, i tillegg til rehabilitering av inntil 1 000 plasser – totalt 4 000 plasser – og staten må ta en langt større del av regningen enn i dag.

Det kan ikke være sånn at hva slags hjelp en får som eldre og pleietrengende, avhenger av hvilken kommune du bor i, og hvor presset økonomien er der. Derfor mener Fremskrittspartiet at eldreomsorgen i større grad må finansieres av staten. Det må være behovet til den enkelte som avgjør, ikke kommuneøkonomien.

Riksrevisjonens rapport er et tydelig varsku. Den viser at systemet ikke fungerer godt nok. Den viser at kapasiteten er for lav, og den viser at ansvaret i for stor grad har blitt skjøvet over på kommunene, som ikke har forutsetninger for å kunne håndtere det. Mange kommuner skyver det over på sykehusene igjen, som heller ikke er rigget for å håndtere dette. Da kan ikke svaret være mer av det samme.

Våre eldre fortjener bedre. De fortjener trygghet, forutsigbarhet og den hjelpen de faktisk trenger, når de trenger den. Det er på høy tid nå å ta grep.

Tom Staahle (FrP) [14:33:26]: Riksrevisjonen gjør en viktig jobb når de ser oss i kortene. Hva fungerer i det norske samfunn, og hva fungerer ikke?

En av de viktigste ansvarsområdene vi som politikere har, er å sikre gode helse- og omsorgstjenester. Jeg har drevet med helsepolitikk gjennom mange år. Jeg har operativ erfaring fra sektoren. Det som framkommer i denne rapporten, er dessverre ikke noe nytt.

Samhandlingen om eldre pasienter er alvorlig lesning, og den bekrefter det mange pasienter, pårørende og helsearbeidere har sagt i årevis: Systemet fungerer ikke godt nok. Altfor mange eldre blir kasteballer mellom kommuner og sykehus, og ansvaret pulveriseres når ingen tar det helhetlige ansvaret. Men ansvaret ligger hos den til enhver tid sittende helseminister og regjering.

Rapporten slår fast at sykehusene i dag behandler mange pasienter som egentlig skulle fått hjelp i kommunene. Samtidig blir utskrivningsklare pasienter liggende på sykehus fordi kommunene ikke har kapasitet eller tilbud til å ta dem imot. Resultatet er overfylte sykehus, unødvendig venting og dårligere pasientforløp. Hvorfor er det sånn? Jo, kommunene er presset på økonomi, personell og kompetanse. Da er det et stort paradoks at regjeringen vil ta bort kompetansekravet.

Vi har også en situasjon hvor stadig flere i yngre aldersgrupper får demens. Vi vet at behovet framover kommer til å bli formidabelt, og presset på kommunesektoren øker. Fremskrittspartiet er tydelig på at noe må skje, og det må skje nå. For det første: Ansvar som pålegges kommunen, må følges opp med ressurser. Samhandlingsreformen flyttet oppgaver fra sykehusene til kommunene, men mange kommuner har ikke fått tilstrekkelig kapasitet til å håndtere disse oppgavene. Konsekvensen er at systemet svikter.

For det andre: Ledelsen må stilles til ansvar. Riksrevisjonen peker på at ledelsen i helsetjenesten er for lite oppmerksom på kjente svakheter i samhandlingen, og at departementets styring ikke sikrer god nok oppfølging. Dette er sterkt kritikkverdig. Når problemene har vært kjent i mange år uten å bli løst, er det vel et styringsproblem. Det ligger til regjeringen og ministeren å rydde opp i.

For det tredje: Pasientene må settes først. FrP mener helsetjenesten må organiseres etter pasientenes behov, ikke etter forvaltningsnivåenes grenser. Eldre mennesker skal ikke oppleve å bli sendt fram og tilbake fordi kommuner og sykehus ikke samarbeider. Vi trenger bedre bruk av kommunale akuttilbud, raskere mottak av utskrivningsklare pasienter og tydeligere økonomiske insentiver som belønner gode pasientforløp.

Riksrevisjonens konklusjon er klar: Bærekraften i spesialisthelsetjenesten er truet. FrP vil ha et helsevesen som setter pasientene først, som bruker ressursene bedre, og som sørger for at eldre får en trygg og sammenhengende behandling på rett sted til rett tid. Det er langt på overtid å gå fra prosess, utredninger og prosjekter til handling.

Kai Steffen Østensen (A) [14:36:40]: Riksrevisjonens rapport er alvorlig, men også svært viktig, og den peker på at mange eldre ikke får sammenhengende tjenester i dag. Funnene viser at det er mangelfullt på flere nivåer. Det er både et politisk ansvar og et ledelsesansvar i tjenestene. Det er også en utfordring hvordan helsetjenestene over tid har skapt grøftekanter som gjør det for vanskelig for for mange å sikre gode samarbeid internt, men også på tvers av nivåer – med pasienten i sentrum. Det er til tross for at fagfolk hver eneste dag har det som mål: pasientbehandling i ypperste klasse.

Konsekvensen er at vår felles helsetjeneste ikke blir én tjeneste, og at for mange dører mellom leddene går ut over pasientbehandlingen. Med det sagt, det skjer svært mye godt i vår felles helsetjeneste, la oss huske på det. Det betyr likevel ikke at vi ikke skal ha et blikk på de utfordringene vi står overfor. Systemkritikken er avgjørende i alt forbedringsarbeid, men særlig i denne saken, for vi blir flere eldre, vi blir færre i yrkesaktiv alder og gapet mellom hvilke tjenester vi skal tilby til enda flere, blir større om vi ikke tar kraftfulle grep.

Nettopp kraftfulle grep er et viktig stikkord i denne debatten. For Arbeiderpartiet har initiert en helsereform med mål om å sikre en sammenhengende helsetjeneste. Vi skal riste i byggverket, ta bort barrierer og sørge for at fagfolk kan gi pasienter helsetjenestene de har krav på, men som også gir bedre pasientbehandling, behandling som ikke skal være «knagget» av hvem som eier tjenesten.

Som et ledd i dette arbeidet mener jeg at helseministerens Prosjekt X er et viktig svar på Riksrevisjonens kritikk – samhandlingsprosjekter som nettopp skal bygge ned terskler og sørge for at tjenestene ikke bare snakker sammen, men også jobber sammen. Prosjekt X på Voss sjukehus er et slikt eksempel. Der skaper man én reell dør inn til helsetjenesten som syr sammen kommunen og sykehus i første pasientmøte. Prosjekt X i Tromsø er et annet eksempel hvor man tar tak i problemene med utskrivningsklare pasienter, som særlig ramme eldre. Målet er trygge utskrivninger, bedre samhandling og nye digitale løsninger for fagfolkene. Dette er to viktige prosjekter som utvikles i tjenesten – av fagfolk med pasienten i sentrum – og som grunnsteiner for den sammenhengende helsetjenesten vi trenger over hele landet.

Mangel på nok fagfolk er også en utfordring. Derfor er Helsepersonellplanen 2040, som ble lagt fram på fredag forrige uke, et svar på Riksrevisjonens rapport. Planen skal bidra til at vi utdanner, rekrutterer og beholder flere fagfolk i vår felles helsetjeneste – bedre samhandling, mer kompetanse, mindre lederspenn og mer ledelse, og et reelt heltidsløft som tar ned antall personer særlig eldre opplever at de må forholde seg til på vakt i tjenesten.

Systemkritikken svares ikke ut av én løsning, vi må helhetlig til verks. Riksrevisjonens rapport gir et nødvendig push, et push Arbeiderpartiet tar.

Kristian August Eilertsen (FrP) [14:39:49]: Jeg hadde egentlig tenkt å holde nok et innlegg om hvordan regjeringen og Arbeiderpartiet sleper beina etter seg i eldreomsorgen, men det får vi mange muligheter til framover. Jeg velger heller å ta for meg noe helt annet og noe som jeg stadig lar meg fascinere over innenfor helse- og omsorgspolitikken, og det er partiet Høyre.

I innlegget til representanten fra partiet Høyre, men også i replikkvekslingen med statsråden, snakker partiet Høyre om kompetansekravene innenfor helse- og omsorgssektoren. Da blir jeg litt i tvil. Hva er det egentlig partiet Høyre mener om dette? Så sent som i går hadde vi en avstemning i denne salen der det var et forslag fra Fremskrittspartiet, SV og Rødt om å be regjeringen om å stoppe arbeidet med å fjerne kompetansekravene, at man ikke skulle gå videre med det som nå ligger i støpeskjeen. Da hadde partiet Høyre muligheten til å bidra til å stoppe det, men det valgte de ikke å gjøre. Det ble 49 stemmer for og 51 stemmer mot, og forslaget fikk ikke flertall – med partiet Høyres stemmer.

Og så står man her og snakker om at det er å senke ambisjonene, og det er ikke rett vei å gå. Men når man har muligheten til å gjøre noe med det i denne salen, velger partiet Høyre nok en gang å være støttehjul for regjeringen. Det er ja, ja, men nei, nei – opp som en løve og ned som en skinnfell konsekvent fra partiet Høyre. Hvis man virkelig hadde ment alvor med det man sier om kompetansekravene, burde man ha støttet forslaget fra Fremskrittspartiet, SV og Rødt i går istedenfor å stemme det ned, og ikke etterpå stå i stortingssalen og holde flammende innlegg om hvorfor dette er feil vei å gå. Man benytter seg ikke av muligheten til å gjøre noe med det.

Jeg håper partiet Høyre kan tegne seg og komme opp og redegjøre for hvorfor man valgte å stemme imot et forslag som ville stoppet dette, siden de åpenbart er enig med Fremskrittspartiet om at det er rett å videreføre kompetansekravene innenfor helse- og omsorgstjenestene, særlig i kommunene. Det håper jeg partiet Høyre kan redegjøre for, for det tror jeg det er veldig mange der ute som lurer på – hva de egentlig mener når de står her og snakker for det, men stemmer imot det i Stortinget. Det henger i hvert fall ikke på greip.

Aina Stenersen (FrP) [14:42:56] (ordfører for saken): Komiteen viser til at forslagsstillerne fra Rødt tar opp et interessant og viktig tema. Norge, og verden, har endret seg mye. Det er store endringer i det geopolitiske sikkerhetsbildet, politisk, i forvaltningen og i medielandskapet, og det er sosiale medier, KI og store globale teknologiselskaper med makt, for å nevne noen endringer siden den siste makt- og demokratiutredningen, som ble ferdigstilt i 2003.

Komiteen viser til at det tidligere har vært utført to offentlige maktutredninger i Norge. Den første utredningen ble kalt «Maktutredningen» og pågikk fra 1973 til 1982. Den ble gjennomført av en forskergruppe oppnevnt av Bratteli-regjeringen, og ble ledet av Gudmund Hernes. Den andre maktutredningen, «Makt- og demokratiutredningen», pågikk fra 1998 til 2003. Det var Bondeviks første regjering som satte ned en forskergruppe, som ble ledet av Øyvind Østerud. Denne utredningen hadde et budsjett på 49,6 mill. kr over fem år, og ifølge statsrådens svarbrev til komiteen vil en tilsvarende satsing justert for dagens pris- og lønnsnivå utgjøre om lag 85 mill. kr.

I Danmark vedtok Folketinget i 2022 enstemmig å igangsette en ny maktutredning, «Magtudredningen 2.0». Den hadde tre overordnende temaer: medienes utvikling, folkestyrets institusjoner og demokratisk deltakelse. Komiteen vil vise til at Stortingets utredningsseksjon viser at de foreløpige resultatene av maktutredningen i Danmark peker på et gjennomgående trekk. Jeg vil trekke fram at spenningen mellom effektiv styring, altså handlekraft, demokratisk kvalitet og faglig og godt utredet beslutningsgrunnlag, særlig i parlamentarisk arbeid og i forvaltningen, framstår som et sentralt tema.

Komiteen har mottatt et svarbrev fra digitaliserings- og forvaltningsministeren. Statsråden trekker bl.a. fram at det er et viktig og aktuelt spørsmål, samtidig som det er «viktig å ta i betraktning at det allerede foreligger omfattende forskning og utredningsarbeid på flere av temaene representantforslaget løfter frem».

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og KrF viser til at en eventuell beslutning om en ny makt- og demokratiutredning også handler om ressursbruk og kapasitet i en tid hvor mange sektorer står overfor store oppgaver og stramme budsjetter, og at dette tilsier at andre oppgaver bør prioriteres nå, selv om temaene er viktige.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og KrF, støtter ikke representantforslaget. Komiteens mindretall, medlemmene fra SV, Rødt og MDG, med støtte fra Senterpartiet, støtter forslaget fra Rødt.

Lise Selnes (A) [14:46:09]: I dag skal vi behandle et representantforslag fra Rødt om å igangsette en ny makt- og demokratiutredning. I en verden med store endringer er dette viktig å diskutere, og det er også noe vi i Arbeiderpartiet ønsker å få på plass, men nå skal jeg argumentere for hvorfor vi ikke støtter representantforslaget.

For det første mener vi at en maktutredning må ha et bredt flertall bak seg i Stortinget. Det er et omfattende arbeid som skal til. Dersom et marginalt flertall vedtar en maktutredning, vil det kunne polarisere debatten rundt arbeidet. Dersom det blir en politisering av utredningen som legges fram, vil det kunne føre til mer skade enn nytte. Derfor mener vi at vi må ha et så bredt flertall som mulig bak oss når vi setter i gang en makt- og demokratiutredning. Å få bygd et slikt bredt flertall er avhengig av utformingen av mandatet, og at det også gjøres i et bredt samarbeid. Det er nødvendig med et slikt flertall for å få legitimitet rundt arbeidet med en ny makt- og demokratiutredning, og det er ikke tilfellet nå med Rødts forslag.

I en makt- og demokratiutredning er det også nødvendig med en forskningsbasert tilnærming, og det er mye forskning på feltet som vil være naturlig og nødvendig om det skulle være aktuelt å gå inn i et maktutredningsarbeid. Det må legges til rette for i utformingen av mandatet og planleggingen av et slikt arbeid. Slik vi ser det nå, legger ikke forslaget fra Rødt opp til at dette kan ivaretas på en tilstrekkelig god måte.

En maktutredning har selvsagt også en prislapp. Skal vi prioritere dette, skjer det også gjennom en budsjettprioritering, og kostnaden kan beløpe seg til mellom 70 mill. kr og 90 mill. kr.

Til slutt: Å stemme nei til dette representantforslaget er ikke å si nei til en makt- og demokratiutredning på sikt. Det er lenge siden forrige utredning, og vi lever i et samfunn i konstant endring. Likevel: Skal dette arbeidet igangsettes, må forutsetningene som allerede er nevnt, være på plass.

Hege Bae Nyholt (R) [14:48:34]: Det er nå gått 23 år siden den forrige maktutredningen ble avsluttet, i 2003. Siden den gang har både verden og Norge endret seg på mange måter. Den økonomiske globaliseringen som preget 1990-tallet og troen mange den gang hadde på at den historiske utviklingen spilte på lag med liberale demokratier og såkalt frihandel, er på vikende front. I stedet har autoritære krefter og bevegelser de siste 20 årene vunnet massivt med terreng i en rekke land, inkludert i globale betydningsfulle maktsentre som Washington og New Dehli. Antallet stater i verden som kan karakteriseres som demokratiske, er synkende. Dette har skjedd i tandem med at de økonomiske ulikhetene både ute i verden og her hjemme har blitt større.

Tendensen i retning av mer ulikhet går helt tilbake til den nyliberale revolusjonen på begynnelsen av 1980-tallet, men har de siste par årene spunnet fullstendig ut av kontroll. Med enorme konsentrasjoner av formuer følger ikke bare enorm konsentrasjon av økonomisk makt, men også konsentrasjon av makt til å påvirke politikken, noe vi har sett kanskje aller tydeligst i USA, hvor dette har antatt nærmest parodiske formuer.

Milliardærenes makt over demokratiet utøves på ulike måter. En måte er direkte, men også indirekte ved pengestøtte til politikere eller politiske partier som taler de store formuenes sak. Aldri tidligere har det vært så mye penger i norsk politikk som ved valget i 2025.

En annen er lobbybransjen, som lever av å selge politisk påvirkning til høystbydende og har blitt en helt annen faktor enn det den var i samfunnet i 2003.

En tredje er desinformasjonskampanjer, som vi har sett de siste årene både i regi av stater og private interesser. I et medielandskap hvor unge får nyheter og informasjon om verden – ikke først og fremst gjennom tradisjonelle redaktørstyrte medier, men gjennom all slags some-plattformer, hvor informasjonsflyten styres av tekgigantenes algoritmer, er farene for påvirkning åpenbar.

Alt dette samlet gjør at vi i dag på mange måter lever i et veldig annerledes samfunn enn vi gjorde for 20 år siden. Jeg mener derfor at tiden nå er inne for at det gjennomføres en ny maktutredning. En ny maktutredning vil ikke bare bidra til ny kunnskap om sentrale utviklingstrekk ved folkestyret og samfunnet vi lever i, det vil også være en ypperlig sjanse til å sette i gang en bred offentlig samtale om vilkårene for det norske folkestyret slik det ser ut i 2026 og ikke minst hvordan vi best kan forsvare det og forsterke det.

– Med det tar jeg opp Rødts forslag, som vi har sammen med Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne.

Statsråd Karianne O. Tung [14:51:26]: Representantforslaget reiser en viktig problemstilling, nemlig om tiden er moden for å igangsette en ny makt- og demokratiutredning i Norge. Spørsmålene om fordeling av makt, demokratiets virkemåte og folkestyrets vilkår er sentrale i et moderne samfunn. Digitalisering, sosiale medier og globale teknologigiganter har endret tilgangen til informasjon og rammene for offentlig debatt. Flere land opplever demokratisk tilbakegang, og autokratiske tendenser er i vekst.

Økte sosiale og økonomiske forskjeller, endringer i arbeidslivet og mer profesjonalisert påvirkning, bidrar også til nye maktforhold. Samtidig må vi møte et så omfattende forslag med faglig og økonomisk nøkternhet.

Erfaringene fra tidligere maktutredninger viser at dette er store og ressurskrevende satsinger. Vi må regne med et kostnadsnivå i størrelsesorden 70 mill. kr – 90 mill. kr, avhengig av mandat og organisering. Nettopp derfor er det avgjørende med et klart og felles utgangspunkt.

For det første må vi spørre: Hva er det vi mangler kunnskap om? Vi står ikke uten et kunnskapsgrunnlag i denne sammenhengen. Det finnes betydelig oppdatert forskning på mange av temaene, bl.a. analyser av demokratiets tilstand, valgforskning, ytringsfrihet og Norges internasjonale rammevilkår.

For det andre må vi avklare formålet med en eventuell utredning. Skal den gi en bred analyse av maktforhold, danne grunnlag for politiske reformer, eller bidra til offentlig samtale? Den siste tidens debatt om en ny maktutredning viser at aktører har sprikende oppfatninger av mandat og innretning.

For det tredje er bred politisk forankring avgjørende. En utredning må ha legitimitet på tvers av politiske partier og samfunnsaktører, og oppleves som relevant, uavhengig og faglig solid.

Dette handler ikke om å avvise behovet for kunnskap om makt og demokrati. Tvert imot trenger vi det. Men da må vi sikre riktige virkemidler og god ressursbruk. Før vi eventuelt setter i gang en ny utredning, må vi ha en tydelig hensikt, en klar forståelse av kunnskapshull og bred politisk enighet nettopp for å sikre et eventuelt arbeid med nødvendig legitimitet. Først da kan vi ta stilling til om en maktutredning er det riktige grepet.

Liv Gustavsen (FrP) [15:11:12] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteens medlemmer for et godt samarbeid i behandlingen av denne saken.

Komiteen er samlet om viktigheten av å beskytte barn og unge mot pornografisk og annet skadelig innhold på nett. Det er et alvorlig tema som berører barns trygghet og oppvekst i en stadig mer digital hverdag.

Komiteen inviterte til skriftlig høring, og det kom inn tre høringsuttalelser innen fristen. Flertallet viser også til at det allerede eksisterer et omfattende regelverk både nasjonalt og gjennom EØS-samarbeidet for å beskytte mindreårige mot skadelig innhold på digitale plattformer.

De ulike partiene vil redegjøre nærmere for sine vurderinger og standpunkter i debatten. Med det anser jeg saken som presentert.

Fremskrittspartiet deler bekymringen for at barn og unge eksponeres for pornografisk innhold i altfor ung alder. Vi vet at mange barn får tilgang til pornofilmer lenge før de er modne nok til å håndtere innholdet. Det kan påvirke synet på seksualitet og kropp. Det er et problem vi må ta på alvor. Men politikk handler ikke bare om å identifisere problemer, det handler også om å finne løsninger som faktisk virker.

Det finnes allerede et omfattende regelverk for å beskytte mindreårige mot skadelig innhold på nett, og flere nye tiltak er under innføring. Spørsmålet er derfor ikke om barn skal beskyttes, spørsmålet er om Stortinget skal innføre en særskilt norsk modell for alderskontroll på porno før vi har sett effekten av tiltakene som allerede er vedtatt. Fremskrittspartiet mener at svaret er nei.

Forslaget reiser betydelige spørsmål knyttet til personvern. Dersom brukere skal identifisere seg for å få tilgang til lovlig innhold, må vi spørre hvordan dette skal gjennomføres, hvem som skal behandle opplysningene, og hvordan personvernet skal ivaretas.

Jeg synes det er oppsiktsvekkende at KrF er villig til å åpne for løsninger som i praksis kan innebære registrering av nordmenns lovlige nettbruk. Vi vet at slike løsninger enkelt kan omgås gjennom VPN-tjenester og alternative plattformer.

Internett er globalt, og innhold flytter seg raskt. Derfor finnes det ingen enkle tekniske løsninger på et komplekst internasjonalt problem.

Fremskrittspartiet er enig med KrF i problemstillingen, men vi er ikke overbevist om at dette forslaget er riktig virkemiddel. Tiltak som griper inn i personvern og grunnleggende friheter, må være godt utredet. Det mener vi dette forslaget ikke er. Derfor støtter ikke Fremskrittspartiet representantforslaget.

Hashim Abdi (A) [15:14:33]: La meg starte med å si tusen takk til forslagsstillerne for debatten og problematikken som her løftes.

Flere foreldre føler på en uro på vegne av sine barn og unge når de er på nettet. Teknologien utvikler seg raskere enn mange av oss klarer å følge med på, og tilgangen til pornografisk og annet skadelig innhold er i dag langt enklere enn for bare noen få år siden. Det er derfor det både er forståelig og legitimt å spørre om samfunnet gjør nok for å beskytte barn og unge i den digitale hverdagen.

Arbeiderpartiet deler målet om å styrke beskyttelsen av barn og unge. Vi ønsker at færrest mulig barn skal eksponeres for innhold som kan være skadelig for deres utvikling. Vi mener samtidig at problemstillingen er mer sammensatt enn det forslaget vi nå debatterer, gir inntrykk av.

For det første er det ikke slik at dette er et område som mangler regulering. Gjennom både norsk lov og EØS-regelverk finnes det allerede regler som pålegger plattformene å beskytte barn og unge mot pornografisk og annet skadelig innhold, bl.a. gjennom ulike former for alderskontroll og tilgangsbegrensninger. I tillegg ser vi at Digital Services Act bidrar til å flytte ansvaret dit det hører hjemme – altså hos teknologiselskapene og plattformene selv, de som distribuerer og tjener penger på dette.

Vi må se utviklingen i Norge i sammenheng med den utviklingen som skjer i Europa. Når vi regulerer globale teknologiselskaper, er det ofte mer effektivt å gjøre det sammen med våre europeiske partnere enn gjennom nasjonale særordninger alene.

Denne debatten handler i utgangspunktet ikke bare om teknologi. Den handler om barns oppvekstvilkår, om foreldrerollen, om mediekompetanse, og om hvordan vi som samfunn møter en utvikling som går stadig raskere. Derfor mener Arbeiderpartiet at vi trenger en bredere og mer helhetlig tilnærming. Regjeringen har allerede satt i gang et omfattende arbeid gjennom meldingen om trygg oppvekst i et digitalt samfunn, som denne komiteen tidligere har behandlet. Her vurderes bl.a. hvordan regelverket for skadelig innhold kan moderniseres og styrkes i møte med nye digitale medier og nye bruksmønstre.

Regjeringen arbeider også med forslag om strengere aldersgrenser i sosiale medier og økt aldersgrense for samtykke til behandling av personopplysninger. Dette er viktige tiltak som kan bidra til å styrke barns vern i den digitale hverdagen.

Samtidig må vi ikke glemme betydningen av forebygging. Vi må sørge for at barn og unge utvikler digital kompetanse. Vi må gi foreldre bedre kunnskap og bedre verktøy, og vi må stille tydelige krav til teknologiselskapene om å ta større ansvar for innholdet de gjør tilgjengelig.

Jeg tror de aller fleste i denne salen er enige om målet, men ikke nødvendigvis om verktøyene vi skal bruke for å komme dit. Spørsmålet er ikke om vi skal handle, men hvordan vi handler mest effektivt. Da mener Arbeiderpartiet at det er riktig å bruke de verktøyene og de prosessene som allerede er i gang, og på den bakgrunn støtter vi ikke dette forslaget.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:17:54]: Forslaget fra KrF tar opp et veldig viktig tema – det har vært nevnt tidligere i debatten også – og vi i Høyre deler fullt ut bekymringen. Det er veldig skremmende hvor lett barn kan eksponeres for grov og ufiltrert pornografi på nettet. Jeg forstår også hvorfor KrF uttrykker skuffelse i mediene over at de ikke får flertall. Utfordringen er at dette forslaget har veldig gode intensjoner, men at problemet må løses på en måte som er teknisk gjennomførbart og juridisk holdbart, og uten at vi ofrer norske borgeres personvern. Så forslaget til KrF om en særnorsk verifiserbar aldersgrense, høres kanskje enkelt ut på papiret, men betyr i praksis at å kreve BankID eller ansiktsgjenkjenning kan bety at sensitive opplysninger om folks mest private nettvaner kan havne på avveie hos kyniske utenlandske aktører. I tillegg vil en gjennomsnittlig tenåring antakeligvis bruke kort tid på å laste ned en tjeneste for å omgå hele den særnorske sperren. Hvis jeg skal tegne et bilde, er det som å sette opp en grind i skogen uten at det er gjerde rundt.

Vi må i stedet lene oss på et felles europeiske rammeverk. Gjennom Digital Services Act, DSA, og EUs kommende digitale ID-lommebok får vi forhåpentligvis verktøyer som kan verifisere alder uten å spore brukerens aktivitet, og som faktisk biter på de store internasjonale teknologigigantene. Høyre ønsker å beskytte barn gjennom trygge løsninger, men da må også løsningene være komplette og holdbare. Ved å koble oss på de felleseuropeiske løsningene, sikrer vi de tiltakene som faktisk fungerer. Det er vårt mål og vårt håp.

Da vil jeg si takk, og så vil jeg takke KrF for å låne bort skoene sine til en representant som møtte i joggesko. Vi har et godt tverrpolitisk samarbeid på mange områder.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [15:20:32]: Vi har aldri tidligere hatt en generasjon med barn som har vokst opp med så mye usensurert innhold rundt seg, samtidig som risikoen er stor for å møte innhold de absolutt ikke er klar for. Et barn trenger ikke lenger å oppsøke skadelig innhold. I mange tilfeller kommer innholdet til barnet. Det er en utvikling vi som samfunn må ta ansvar for.

SV deler forslagsstillerens bekymring, som ligger bak denne saken: Barn og unge skal ikke måtte navigere alene i et digitalt landskap hvor sterke kommersielle krefter konkurrerer om oppmerksomheten deres. Når barn og ofte svært unge barn møter pornografisk innhold før de er modne nok til å kunne forstå det, kan det påvirke hvordan de lærer om kropp, seksualitet, grenser og samtykke. Mye av innholdet de møter, er grovt krenkende og kan sette varige spor hos disse barna.

Denne debatten handler imidlertid om mer enn pornografi. Den handler om hvem som har ansvaret for den digitale virkeligheten barn vokser opp i. Lenge har ansvaret blitt lagt på barn, foreldre og lærere, men det er ikke barn som har utviklet algoritmene, og det er ikke barn som har laget disse plattformene, og det er heller ikke barn som tjener penger på at oppmerksomheten deres blir fanget. Derfor mener SV at vi må stille tydeligere krav til teknologiselskapene. Dette er en linje vi har fulgt over tid.

Vi har løftet behovet for sterkere regulering av digitale plattformer, vi har tatt opp utfordringene med seksualiserte «deep fake»-bilder og avkledningsapper, og SV har tydelig pekt på behovet for bedre kontroll med teknologier som kan utnytte sårbarhet og påvirke barn og unge negativt. Fellesnevneren er den samme: Teknologien skal tjene demokratiet og fellesskapet, og barn og andre mennesker skal ikke bli råvarer for teknologiselskapenes forretningsmodeller.

Vi trenger løsninger som faktisk beskytter barna våre. Derfor trenger vi effektive og personvennlige aldersbarrierer, sterkere tilsyn med plattformene og et tydeligere ansvar hos selskapene som legger premissene for barns digitale hverdag. Ansvaret skal ikke og kan ikke ligge hos barna. Det må ligge hos de voksne og hos selskapene som sitter med makten.

På vegne av SV fremmer jeg derfor vårt forslag om helhetlige tiltak for å beskytte barn og unge mot skadelig pornografisk innhold på nett.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [15:23:44]: I Norge har vi en 18-årsaldersgrense for å se på porno, men uten noen som helst måte å håndheve dette på, har i praksis barna våre fri tilgang. De er bare ett litt artig eller spennende søkeord unna å få det groveste pornografiske innhold på mobilen sin – ikke fordi vi ikke har regler, men fordi regelverket vårt ikke virker. Når nesten alle barn har smarttelefon og over halvparten av ungdommene har sett porno, og når enkelte til og med har stått fram og fortalt om pornoavhengighet siden barneskolealder, må vi skjønne at vi svikter.

Dette handler ikke om moralpolitikk. Voksne mennesker, altså de som er over 18 år, må få ta valg for sine egne liv, men barna våre er det vårt ansvar å beskytte. Dette handler om nettopp barn, og om hva slags forståelse unge mennesker får for kropp og grenser, hva som er normalt, og hva som er akseptabelt. Når porno blir en av de viktigste lærebøkene om sex for unge mennesker, vet vi at noe er alvorlig galt. Vi vet at dette kan gi urealistiske forventninger og påvirke holdninger til samtykke. Vi vet at det kan flytte grenser som vi som samfunn aldri hadde ment å flytte. Likevel gjør vi i praksis ingenting for å stoppe det.

Flere land har forstått alvoret. Storbritannia har innført krav om aldersverifisering, og resultatet er at bruken har falt betydelig. Ja, noen finner smutthull – noen bruker VPN – men det er heller ikke poenget. Poenget er å beskytte de mange, ikke de som aktivt leter etter omveier, men de som faktisk lar seg skjerme hvis vi bare setter opp en reell barriere. Politikk handler jo ikke – og dette vet vi godt – om å finne perfekte løsninger. Det handler om å gjøre det bedre enn i dag.

Jeg må få lov til å stille flertallet et spørsmål: Hvordan kan vi være så tydelige på at barn må beskyttes mot skadelig innhold i sosiale medier, samtidig som vi nøler når det kommer til porno? Hvordan kan vi kreve at det ene skal kreve en verifiserbar aldersgrense, men ikke det andre? Det henger jo ikke på greip. Det er en frustrerende tafatt holdning.

Dette er ikke et teknologisk spørsmål – det er et verdispørsmål. Er vi villige til å ta i bruk de virkemidlene som faktisk finnes, eller nøyer vi oss med gode intensjoner og svake løsninger? KrF velger det første, og det er derfor vi i dag fremmer forslag om en verifiserbar 18-årsgrense for porno på nett – ikke fordi det løser alt, men fordi det løser noe. La oss være de voksne som sikrer en barndom fri for porno.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [15:26:48]: Jeg deler komiteens og representantenes bekymring for at barn og unge eksponeres for pornografisk innhold og annet skadelig innhold på nett.

Det er et viktig mål for regjeringen å beskytte barn på digitale tjenester. Derfor la regjeringen i fjor fram den første helhetlige stortingsmeldingen om barns oppvekst i et digitalt samfunn. Det er derfor vi bl.a. vil

• innføre en aldersgrense for sosiale medier

• slå hardere ned på kriminalitet som barn utsettes for via internett og sosiale medier

• ansvarliggjøre og regulere teknologiselskapene

• holde skolen mobilfri og sikre en bedre balanse mellom skjerm og bok i undervisningen

• styrke det nordiske og europeiske samarbeidet for å sikre en trygg digital oppvekst

Regjeringen har også nylig presentert nasjonale helsefaglige råd for skjermbruk blant barn, unge og foresatte. Det jobbes også med kunnskapsbygging, kritisk medieforståelse, undervisningsmateriell og råd til barn og unge, skole og foreldre og mye annet.

I oktober 2024 la en gruppe av direktorater og tilsyn under ledelse av Medietilsynet fram en handlingsplan for trygg digital oppvekst. Handlingsplanen kartlegger statens innsatser på trygg digital oppvekst-feltet, beskriver utfordringsbildet, eksisterende tiltak og foreslår mulige tiltak som skal møte utfordringene. Dette er derfor spørsmål som regjeringen jobber bredt og helhetlig med.

Lovgivning er en viktig del av dette bildet. Dette er langt fra noe lovtomt rom i dag. Pornografi har i praksis 18-årsgrense i de aller fleste sammenhenger. Bildeprogramloven pålegger tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester å fastsette aldersgrenser og iverksette egnede tiltak for å beskytte mindreårige mot skadelig og alvorlig skadelig innhold, inkludert f.eks. pornografi.

Kringkastingsloven krever at tilbydere av videodelingsplattformer skal treffe hensiktsmessige tiltak for å beskytte mindreårige mot skadelig og alvorlig skadelig innhold i tjenestene. Det mest skadelige innholdet – inkludert pornografi – skal være underlagt de strengeste alders- og tilgangskontrolltiltakene, som PIN-koder, passord eller andre løsninger som gir tilsvarende sikkerhet.

Generelt slår straffeloven fast at det er straffbart å overlate pornografi til mindreårige, selv om begrepet pornografi har en snevrere betydning i straffeloven enn i dagligtalen.

I tillegg jobber regjeringen med ytterligere regelverk som også vil bidra til å beskytte barn og unge mot risikofaktorene knyttet til bruk av digitale medier, inkludert gjennomføring av forordningen om digitale tjenester og arbeidet med en egen lov om aldersgrense på sosiale medier. Målet er å legge lovforslaget fram for Stortinget innen utgangen av året.

Jeg er derfor glad for at komiteens flertall har kommet til at det på nåværende tidspunkt ikke er hensiktsmessig å fremme et særskilt forslag om en egen nasjonal 18-årsgrense for pornografi på nett.

Jeg vil igjen understreke at dette er utfordringer regjeringen tar på største alvor. Den teknologiske utviklingen har medført at alvorlig skadelig innhold kan være mer tilgjengelig for barn og unge. Vi må derfor følge utviklingen tett, noe vi bl.a. gjør gjennom Medietilsynets Barn og medier-undersøkelse.

Morgan Langfeldt (FrP) [15:36:10]: Vi behandler i dag et representantforslag om å innføre en verifiserbar 18-årsgrense for porno på nettet. Forslaget fra KrF viser en reell bekymring for barn og unge som eksponeres for seksualisert innhold, og som kan påvirke holdninger til kropp, samtykke og relasjoner på en negativ måte. Komiteens arbeid viser både alvoret og kompleksiteten i virkemidlene.

Flertallet påpeker at Norge allerede er bundet av europeiske regelverk og krav til plattformer om å beskytte mindreårige. Samtidig påpeker flertallet begrensningene ved særnorske løsninger når tjenestene opererer globalt, og understreker krevende avveininger om personvern og teknisk gjennomføring. Erfaringer fra andre land viser at aldersbarrierer kan ha effekt, men også at de kan omgås og flytte trafikken til mindre regulerbare sider.

Fremskrittspartiet deler bekymringen for barnas eksponering og står bak tilrådingen fra komiteens flertall om at forslaget ikke skal vedtas nå. Vår begrunnelse er prinsipiell og praktisk. Vi ønsker ikke et tiltak som ikke virker godt nok uten å påføre befolkningen inngripende identitetskontroll for lovlig innhold for noen eller skape personvernrisikoer. Vi vil samtidig ha en tydeligere ansvarliggjøring av de store plattformene, bedre håndheving av regelverk vi allerede har, og målretting av tiltak som styrker foreldrerollen og barnas digitale dømmekraft.

Dette er ikke en diskusjon om hvorvidt vi skal beskytte barna våre. Dette er en diskusjon om hvordan vi skal gjøre det. Vi må velge de virkemidlene som er mest mulig effektive, forholdsmessige og forenlige med grunnleggende rettigheter. Derfor støtter vi tilrådingen om at forslaget ikke vedtas i denne formen, samtidig som vi forventer at regjeringen følger opp på europeisk nivå, styrker håndhevingen nasjonalt og kommer tilbake til Stortinget med tiltak som både beskytter barna og ivaretar personvernet. Det er slik vi får reell effekt i møte med globale utfordringer.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [15:38:30]: I mitt forrige innlegg løftet jeg fram en grunnleggende bekymring: Vi har vært med og bygge et samfunn hvor barn bærer internettet i lommen hver eneste dag. Vi vet at porno på nett tøyer grensene på grufulle måter. Barn, også svært unge barn, utsettes for grove seksuelle overgrep, voldtekter og bestillingsovergrep. Pornoindustrien er en milliardindustri, og vi vet at den er svært teknologidrevet, og at plattformene genererer enorme inntekter fra skadelig innhold som handler om noe helt annet enn å utforske sin egen seksualitet.

For SV handler derfor denne debatten om mer enn én type innhold. Den handler om hvem som setter rammene for barns oppvekst i en tid hvor stadig mer av våre barns liv, men også voksnes liv, foregår på digitale plattformer. Vi hører om barn og voksne som bruker KI og ChatGPT som venner og rådgivere, i en tid da de kanskje er på sitt aller mest sårbare. Det gjør at vi nå ser en utvikling hvor teknologien går raskere enn samfunnet og raskere enn vår evne som folkevalgte til å regulere den. Det er en utvikling vi må tørre å møte politisk, og derfor er jeg glad for at forslaget KrF har fremmet, har kommet på bordet. Dette er en debatt vi må tørre å ta, og et ansvar vi må ta. Derfor er jeg også svært glad for at statsråden sier at dette arbeidet er påbegynt. Det er også grunnen til at SV har løftet flere saker om behovet for regulering av teknologi og digitale plattformer. Det haster, og en hel generasjon med barn står på spill.

Jeg tror at teknologi ikke bare er noe som skjer med oss, det er også noe vi som samfunn kan forme. Vi har jo regulert andre industrier når de har kunnet skade barn. Vi har stilt krav til aktører med stor makt over folks liv – det samme må vi gjøre i møte med de digitale gigantene. Derfor mener SV at vi trenger en politikk som kombinerer beskyttelse, kunnskap og tydelig ansvar. Barn skal vokse opp i en digital verden hvor teknologien er laget for å tjene dem, ikke i en verden hvor barna må tilpasse seg teknologien. Så på vegne av SVs ber jeg innstendig om at regjeringen og vi, de folkevalgte i landets øverste organ, kan jobbe sammen og virkelig beskytte våre barn og de generasjonene som skal vokse opp.