Aina Stenersen (FrP) [13:07:50] (ordfører for saken): Komiteen viser til Riksrevisjonens undersøkelse av tjenester til barn og unge med psykiske plager og lidelser, jf. Dokument 3:8 for 2025–2026. Den har kommet på bakgrunn av at Stortinget i 2022 ba Riksrevisjonen om å prioritere å følge utviklingen for et bedre psykisk helsetilbud, særlig for barn og unge.

Komiteen vil understreke viktigheten av at barn og unge skal ha likeverdig tilgang på helsetjenester av god kvalitet, uavhengig av hvor i landet de bor. Svakheter i de psykiske helsetjenestene kan ha store konsekvenser for barn og unge, familie, andre pårørende og samfunnet som helhet.

Komiteen viser til at rapporten har hentet tall fra FHI som viser at antall henvisninger til psykisk helsevern for barn og unge har økt med 30 pst. fra 2019 til 2024, og vi noterer oss at hver femte henvisning blir avslått. Avvisningsandelen på om lag 20 pst. har ligget fast siden 2018.

Komiteen merker seg også at det er store variasjoner når det gjelder gjennomsnittlig ventetid. Ved Nordlandssykehuset HF var ventetiden i 2025 på hele 66 dager. Ved hele 19 av 22 helseforetak og private ideelle sykehus ligger gjennomsnittlige ventetider over målet på 35 dager som ble satt i opptrappingsplanen for psykisk helse. Komiteen merker seg også at dette er ventetiden fra henvisningen er mottatt til helsehjelpen er påbegynt, ikke selve behandlingen. Det er naturlig å anta at ventetiden fram til behandlingen er enda lenger.

Komiteen viser til Riksrevisjonens konklusjoner:

• Det er for store forskjeller i tilbudet til barn og unge med psykiske plager og lidelser i kommunene.

• Kommunene legger et stort ansvar på helsesykepleierne, selv om disse verken har mandat eller kapasitet til å behandle barn og unge med psykiske plager og lidelser.

• Flere barn og unge får behandling i spesialisthelsetjenesten, men det er store forskjeller i ventetider, i hvor mange henvisninger som blir avslått, i antall kontakter og i det ambulante tilbudet.

• Det har vært en økning i antall årsverk i helseforetakene, men antall innvilgede henvisninger har økt mer.

• Tilbudet til mange barn og unge er ikke tilstrekkelig koordinert og helhetlig.

• Bosted avgjør hvilket tilbud barn og unge med psykiske plager og lidelser får.

• Til tross for flere styringsgrep, er sentrale mål ikke oppnådd, og det mangler informasjon for å følge med på området.

• Svakhetene i de psykiske helsetjenestene kan ha store konsekvenser.

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner. Komiteen slutter seg også til Riksrevisjonens overordnede vurdering, som er «kritikkverdig». Komiteen viser videre til Riksrevisjonens anbefalinger. De anbefaler blant annet at

• Helse- og omsorgsdepartementet følger opp at barn og unge med behov for psykiske helsetjenester får et tilstrekkelig behandlingstilbud uavhengig av hvor de bor i landet

• departementet tydeliggjør hvilken rolle helsesykepleierne skal ha i arbeidet med barn og unge med psykiske plager og lidelser

• departementet ber de regionale helseforetakene om å sørge for at regionen har tilstrekkelig kapasitet til å gi god behandling til barn og unge som har behov for spesialiserte psykiske helsetjenester, og undersøke de store forskjellene mellom helseforetakene i ventetider, i hvor mange henvisninger som blir avslått, i antall kontakter og i det ambulante tilbudet, og iverksette tiltak der det er uønsket variasjon

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens anbefalinger.

Komiteen vil også vise til statsrådens svar til undersøkelsen av psykiske helsetjenester til barn og unge. Statsråden trekker fram at denne regjeringen har psykisk helse som et høyt prioritert område. Statsråden viser til den tiårige opptrappingsplanen som regjeringen la fram i 2023, Meld. St. 23 for 2022–2023. Opptrappingsplanen er ifølge statsråden en dynamisk plan med rom for justeringer underveis. Komiteen ber regjeringen bruke Riksrevisjonens undersøkelse om tjenester til barn og unge med psykiske plager og lidelser i arbeidet med midtveisevalueringen.

Komiteen vil også understreke at det er et veldig behov for endring og forbedring i det psykiske helsetilbudet for barn og unge i hele landet.

Kari Baadstrand Sandnes (A) [13:13:02]: Jeg vil først takke Riksrevisjonen for en grundig og lærerik rapport.

Riksrevisjonens undersøkelse av tjenester til barn og unge med psykiske plager og lidelser er tydelig: Barn og unge får ikke alltid den hjelpen de trenger – og forskjellene i tilbudet er for store. Det mest alvorlige er at hvilket tilbud du får, i stor grad avhenger av hvor du bor. Det er ikke forenlig med målet om en likeverdig helsetjeneste.

Riksrevisjonen peker videre på at flere får behandling, men at kapasiteten ikke har holdt tritt med behovet. Det er store variasjoner i ventetider og i tilgangen til tjenester. Dette handler også om hvordan vi jobber forebyggende. Gjennom det kommunale forebyggingsprogrammet for barn og unge ser vi tydelig betydningen av tverrfaglig samarbeid – og dette er også i tråd med oppfølgingen av Riksrevisjonens funn.

Når barnehage, skole, helse, barnevern og andre tjenester jobber sammen, får vi et bedre grunnlag for å fange opp utfordringer tidlig. Helsesykepleiere er en nøkkelressurs i det forebyggende arbeidet, og det må være tydelige rammer for både oppgaver og forventninger. Det er derfor positivt at Helsedirektoratet legger til rette for en nasjonal prøveordning med henvisningsrett for helsesykepleiere.

Riksrevisjonen peker også på at tilbudet ikke er godt nok samordnet og helhetlig. For mange barn og unge betyr det at de må vente for lenge, og at de risikerer å falle mellom ulike tjenester.

Statsråden peker i sitt svar på at det er satt i gang viktige tiltak, bl.a. gjennom opptrappingsplanen og ventetidsløftet, og at målet er bedre kapasitet, kortere ventetider og sterkere samhandling mellom tjenestene. Det er en riktig retning.

For Arbeiderpartiet er dette en klar prioritering og er godt beskrevet i Plan for Norge. Vi skal styrke fellesskapets tjenester og sikre at barn og unge får hjelp tidligere, der de bor. Det betyr å bygge et sterkere lag rundt barnet og redusere forskjellene i tilbudet. Derfor må vi både styrke kapasiteten og sikre bedre samhandling i hele tjenesteløpet.

For Arbeiderpartiet handler dette om noe grunnleggende: Fellesskapet skal stille opp – tydelig og tidlig – når barn og unge trenger det. Vi skal sørge for at forskjellene ikke får utvikle seg, og at hjelpen er der før problemene vokser seg store. Barn og unge skal ikke møte et system – de skal møte et fellesskap som stiller opp for dem.

Nina Dons-Hansen (H) [13:16:15]: Riksrevisjonens rapport om det psykiske helsetilbudet til barn og unge er veldig alvorlig lesning. Før valget i 2021 lovet Arbeiderpartiet at alle barn og unge skulle få rask psykisk helsehjelp, og at ingen skulle avvises når de søkte hjelp. Fasiten i dag er et postnummerlotteri. Riksrevisjonen slår fast at hvor du bor, avgjør hvilken hjelp du får.

Jeg vil trekke fram noe av det mest urovekkende i undersøkelsen – situasjonen for helsesykepleierne. Nesten 90 pst. av kommunene oppgir at det er helsesykepleierne som behandler barn og unge med psykiske plager. Samtidig roper de ansatte varsku. Over 60 pst. av helsesykepleierne sier rett ut at de må ta individuelle samtaler om psykisk helse som de selv mener de ikke har kompetanse til. Derfor må det tydeliggjøres hvilken rolle helsesykepleierne faktisk skal ha.

Det er også sterkt kritikkverdig at kommuner har manglende psykologkompetanse og sviktende lavterskeltilbud. Kanskje må de kommunene som har kommunepsykologer, få dem til å jobbe mer klinisk med barn og unge, og ikke bare på overordnet systemnivå.

Dette er kjernen i flere av de store utfordringene i helsepolitikken: Regjeringen har et systemfokus, den ene utredningen avløser den andre. De klarer ikke å gå fra ord til handling. Hvor mange rapporter og utvalg skal til for at det faktisk skjer noe i praksis?

Statsråden skriver at han er kjent med utfordringene. Han peker på manglende sammenheng i tjenestene, på en kommende helsereform og på ulike pilotprosjekter. Det er vel og bra med piloter, men barn og unge som sliter i dag, har ikke tid til å vente på evaluering av enda et prosjekt. De trenger hjelp nå.

Derfor er komiteens innstilling så viktig. Komiteen krever at regjeringen bruker Riksrevisjonens funn aktivt. Anbefalingene må svares ut på en forpliktende måte i midtveisevalueringen av opptrappingsplanen, senest innen utgangen av neste år.

Statsråden erkjenner at det er behov for endring og forbedring. Det er vi i Høyre helt enig i, men nå må ord gjøres om til handling. Vi skylder de mest sårbare unge i samfunnet et helsetilbud som stiller opp når de trenger det som mest – uansett hvor i landet de bor.

Kjersti Toppe (Sp) [13:19:12]: Riksrevisjonen kjem med nok ein alvorleg rapport om manglande helsehjelp til barn med psykiske plagar og lidingar. Rapporten viser at vi trass i ei rekkje tiltak på området, bl.a. opptrappingsplanen for den psykiske helsa til barn og unge frå 2019 til 2024, og opptrappingsplanen for psykisk helse frå 2023 til 2033, ikkje har klart å få til den opptrappinga som er nødvendig for at barn og unge får den psykiske helsehjelpa dei har behov for.

Senterpartiet er einig med Riksrevisjonen i at dette er kritikkverdig. Svakheiter i dei psykiske helsetenestene kan ha store konsekvensar, og difor er dette ein dyster rapport.

Talet på unge med psykiske plagar og lidingar har auka dei siste åra. Mange kommunar har framleis ikkje eit utbygt hjelpeapparat for desse barna. Spesialisthelsetenester tar imot fleire, men avviser ein av fem tilvisingar. Manglande støtte, oppfølging og behandling kan få store konsekvensar for barna og livet deira.

Eg vil særleg ta opp to av tilrådingane frå Riksrevisjonen. Det eine er å be dei regionale helseføretaka sørgja for at regionane har tilstrekkeleg kapasitet til å gi god behandling til barn og unge som har behov for spesialiserte psykiske helsetenester, og det andre er å tydeleggjera kva rolle helsesjukepleiarane skal ha i arbeidet med psykiske plagar og lidingar hos barn og unge.

Til det første må sjukehusa ha nok kapasitet for barn og unge med behov for psykisk helsehjelp. Det er dessverre framleis eit aktuelt tema. Det er slik at nokre barn og unge er så sjuke at dei treng døgnbehandling på sjukehus, og trass i at Stortinget har vedtatt at døgnkapasiteten skal aukast, står det i rapporten her at talet på døgnplassar for barn og unge blei redusert frå 316 til 311 frå 2019 til 2025.

Eg er òg bekymra for realismen i å be helseføretaka om å sikra nok kapasitet i den situasjonen som mange helseføretak no står i. Da er vi òg inne på den finansieringsmodellen vi har for norske sjukehus og for å byggja nye sjukehus, der helseføretaka må låna pengar til å byggja nytt og spara i drift for å få nok eigenkapital, og at dei betaler lån og avdrag tilbake til staten. Difor ser vi òg at helseføretak legg ned distriktspsykiatriske senter, og dei må kutta i bemanning. Her ved Oslo universitetssykehus må dei kutta opp mot 20 mill. kr i den regionale eininga for eteforstyrringar for barn og unge, for at dei skal ha råd til å byggja nytt Oslo universitetssykehus. Denne finansieringsmodellen går ut over dei svakaste pasientgruppene, òg innan psykisk helse.

Eg meiner òg det er urovekkjande at trass i at Stortinget har vedtatt at det skal fremjast ein plan for utvikling av distriktspsykiatriske senter i heile Noreg og hindra nedbygging av sånne tilbod, er det akkurat det vi no ser skje fleire plassar, f.eks. i Helse Midt-Noreg, som no vurderer å leggja ned døgnplassar ved dei distriktspsykiatriske sentera i Kristiansund og Molde.

Helsesjukepleiarane sit med eit altfor stort ansvar for barn og unge med psykiske plagar og lidingar. Det viser denne rapporten. Dette er ein systemfeil, og det er etter mi vurdering gale når òg statsråden i sitt svar til Riksrevisjonen opnar for at helsesjukepleiarar skal få behandling som oppgåve. Helsesjukepleiarane skal arbeida førebyggjande og helsefremjande. Det har vore tydeleg i mandatet deira, og eg trudde vi var einige om det òg frå Stortingets side. Eg forventar at statsråden i sitt innlegg oppklarer dei motstridande signala frå departementet i denne saka, og om det verkeleg er slik at dei meiner at helsesjukepleiarar no skal få behandlingsansvar for barn med psykiske plagar og lidingar.

Stortinget vedtok i vår å be regjeringa leggja fram ein oppdatert og forsterka opptrappingsplan for psykisk helse, og det er heilt nødvendig. Eg merkar meg òg at SINTEFs evaluering av opptrappingsplanen for psykisk helse, som kom i juni i år, seier at risikoen i opptrappingsplanen ligg i manglande klarleik og manglande kapasitet og finansiering. Eg forventar òg at regjeringa tar med seg dette i oppfølginga av denne riksrevisjonsrapporten, og at psykiske helsetilbod for barn og unge no blir prioriterte, slik at det faktisk òg blir opplevd som ei styrking ute i tenestene.

Hege Bae Nyholt (R) [13:24:20]: Det er ikke bare rikdom som går i arv i Norge, psykiske helseproblemer og fattigdom går også i arv. Denne arvelinjen må brytes om vi skal sikre likeverdige muligheter og livsbetingelser for alle.

Det er beviselig en sterk kobling mellom økonomiske utfordringer og psykisk uhelse. I dag er det over 100 000 barn som vokser opp i fattige familier. Disse barna har økt risiko for å oppleve mobbing, utfordringer på skolen, trangere boforhold og hyppigere flytting, og de har mindre kontakt med venner. De har også dårligere fysisk og psykisk helse.

Når vi snakker om psykisk helse, handler det om helsehjelp og folks muligheter til å leve et godt liv. Her er det store mangler, og det trengs et krafttak. Riksrevisjonens rapport viser oss at det er store forskjeller i hvilken hjelp man får, avhengig av hvor man får den. Det er store forskjeller mellom kommuner, mellom poliklinikker og i spesialisthelsetjenesten. I 68 kommuner er det bl.a. en forhøyet risiko for at barn og unge ikke får hjelp av verken kommunale tjenester eller spesialisthelsetjenesten. Sånn kan vi ikke ha det. Regjeringen må ta inn over seg ungenes utfordringer og sørge for at alle barn og unge får et likeverdig tilbud, uansett hvor i landet de vokser opp.

Opptrappingsplanen for psykisk helse har store ambisjoner, som at psykisk helse skal være høyt prioritert av regjeringen. Likevel ser vi gjennom denne rapporten at regjeringen er milevis fra egen målsetting. Barn og unge lever i et samfunn med store forskjeller seg imellom og enorme utfordringer. Da kan ikke forskjellene også finnes innad i våre psykiske helsetjenester. Barn og unge trenger et bedre og mer likeverdig system som ser dem, og som kommer med tidlig innsats.

Konsekvensene av svake psykiske helsetjenester er alvorlige. Uten god hjelp risikerer vi en utvikling der ungene våre blir sykere, får det vanskeligere på skolen og sliter med ensomhet, rus, destruktiv atferd og fattigdom. Dette påvirker både deres liv, familier og pårørende og framtidige barn, og det bidrar til å øke forskjellene i landet vårt. Vi må legge til rette for at barna og ungdommene våre kan leve i et samfunn der de sikres hjelp når de sliter psykisk, uansett hvem man er eller hvor man bor.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:26:55]: Riksrevisjonens undersøkelse viser flere utfordringer i tjenestene til barn og unge med psykiske plager og lidelser, som ulikt tilbud i kommuner, variasjon i spesialisthelsetjenesten, utilstrekkelig koordinering og mangelfull styringsinformasjon. Dette er funn regjeringen tar på stort alvor.

La meg understreke at psykisk helse er høyt prioritert. Regjeringen la i 2023 fram Opptrappingsplan for psykisk helse. Planen skal styrke feltet med 3 mrd. kr fram til 2033. Så langt er feltet styrket med om lag 1,2 mrd. kr, og en rekke tiltak er igangsatt. Vi ser f.eks. en økning i lavterskeltilbud for barn og unge, der vi har gått fra 55 pst. i 2024 til 72 pst. nå. Vi ser at ventetidene har gått ned. Så vidt jeg vet, har Folkehelseinstituttet aldri registrert kortere ventetid for å starte helsehjelpen innen psykisk helsevern for barn og unge enn det de registrerte i mai 2026. Det er også gledelig at flere barn og unge får behandling i BUP.

Samtidig vil jeg understreke at det gjenstår mye arbeid. Vi må fortsette innsatsen for å sikre at det er lavterskeltilbud i alle landets kommuner. Vi må fortsette å bygge ut ambulante tjenester, som FACT Ung, og vi må ha tydeligere oppfølging av både ventetider, forløp og kapasitet i psykisk helsevern for barn og unge.

Opptrappingsplanen skal justeres underveis. Helsedirektoratet rapporterer årlig på tiltak og resultatmål, og SINTEF gjennomfører følgeevaluering. Sammen med et bredt flertall her i Stortinget har vi vedtatt å legge fram en midtveisevaluering av denne planen innen utgangen av 2027. Det kommer regjeringen selvfølgelig til å gjøre. Vi vil også bruke Riksrevisjonens rapport i arbeidet med å følge opp midtveisevalueringen. Sammen vil dette legge et godt grunnlag for en oppdatert og forsterket opptrappingsplan.

Jeg vil også legge til at vi tar en rekke grep for å bidra til bedre samhandling. Vi har nedsatt et helsereformutvalg, som skal se på nye modeller for samhandling og hvordan vi best organiserer helsetjenestene. Helsedirektoratet vurderer nå også ulike samarbeidsmodeller innen psykisk helse og hvordan de kan breddes ut.

Et eksempel jeg har vist til i Stortinget flere ganger tidligere, er modellen «Én vei inn» i Vestfold. Der sitter kommune og spesialisthelsetjeneste sammen og vurderer henvisningene. Målet er at ingen pasienter skal avvises, og at en skal starte opp helsehjelp innen 14 dager. Hvis og når dette lykkes – for jeg har stor tro på dette prosjektet – mener jeg at modeller som dette må bli den nye nasjonale standarden. Det håper jeg at Stortinget er enig i.

Rapporten viser også til at det er mangler i kunnskapsgrunnlaget. Det er jeg helt enig med Riksrevisjonen i at vi må forbedre. Vi er i gang med å bedre rapportering og datagrunnlag, bl.a. gjennom utvikling av et helt nytt kommunalt pasient- og brukerregister og et nytt kvalitetsregister innen psykisk helsevern for barn og unge.

Avslutningsvis vil jeg understreke igjen at regjeringen tar Riksrevisjonens funn på alvor. Jeg mener det er en svært god rapport som jeg har lest med stor interesse. Det er flere konkrete forslag til oppfølging vi kommer til å følge opp. Vi skal jobbe for at barn og unge skal møte et mer tilgjengelig, mer likeverdig og bedre samordnet helsetilbud. I det arbeidet er Riksrevisjonens anbefalinger helt sentrale.

Anne Grethe Hauan (FrP) [13:39:06]: Først av alt vil eg takka Riksrevisjonen for ein veldig tydeleg rapport. Det finst lite som er meir smertefullt enn å stå ved sida av eit menneske du er glad i, og sjå at det slit utan å få den hjelpa det treng. Slik er kvardagen for altfor mange familiar og pårørande i Noreg i dag. Foreldre fortel at dei har kjempa i månadsvis – ja, i årevis – for å få ungen sin eller ungdomen sin inn til behandling. Dei møter ventelister, avslag og eit system som ikkje heng saman. Eg får meldingar frå ungdomar og vaksne som seier at dei blir sende fram og tilbake mellom fastlege, skule og hjelpeapparat, utan at nokon tek ansvar. Dei blir svingdørspasientar i eit system som eigentleg skulle fanga dei opp. Eg høyrer om dei som får beskjed om at dei ikkje er sjuke nok, før dei til slutt blir så sjuke at dei må leggjast inn. Og så blir dei skrivne ut igjen, så fort dei viser ei lita antyding til forbetring.

Riksrevisjonen slår fast det mange har kjent på lenge: Barn og unge får ikkje den hjelpa dei treng. Det kanskje mest alvorlege er at kvar ein bur, avgjer kva hjelp ein får. Slik skal det jo ikkje vera. Mange kommunar manglar heilt grunnleggjande tilbod. I staden blir ansvaret lagt på helsesjukepleiarar som ikkje har nok kapasitet og ofte ikkje rett kompetanse. Konsekvensane er alvorlege. Barn og unge tapar verdifull tid. Problema blir større mens dei ventar. Fleire fell ut av skule eller jobb og opplever utanforskap. Det er ikkje berre barn, det er faktisk òg unge vaksne og vaksne. Dette er ikkje enkeltståande tilfelle, det er ei systemsvikt.

Framstegspartiet har alltid sagt: Når behovet aukar, må kapasiteten auka. Me må få ned ventetidene raskt. Ja, det er ventetid, elles er det nokon som har rekna veldig feil. Me må ta i bruk alle gode krefter, òg private og ideelle, for å få fleire til behandling. Me må sikra reell valfridom, slik at pasientar kan velja behandlingsstad der det er kapasitet. Fritt behandlingsval må tilbake. Me må òg styrkja kommunane, slik at hjelpa kjem tidleg, før problema får veksa seg store.

Ein skal ikkje bli sjukare av å venta på hjelp. Foreldre bryr seg ikkje om kven som gjev hjelpa, dei bryr seg om ho finst når dei treng ho. Dette handlar ikkje om mangel på kunnskap, det handlar om mangel på handling. Arbeidarpartiet har hatt ansvaret dei siste åra, og resultatet ser me no. Barn og unge som slit psykisk, har ikkje tid til fleire planar, rapportar og bortforklaringar. Dei treng hjelp no.

Aina Stenersen (FrP) [13:42:16]: Jeg ønsker å takke for en god debatt om et veldig viktig tema som engasjerer veldig mange av oss på tvers av ulike partier. Det er veldig flott og viktig, og hyggelig å se.

Jeg har bare helt avslutningsvis lyst til å trekke fram et poeng som jeg synes er veldig viktig, og det er at det i rapporten til Riksrevisjonen påpekes at det faktisk er 68 kommuner hvor det er forhøyet risiko for at barn og unge ikke får hjelp av verken kommune eller spesialisthelsetjeneste. Jeg tenker at det er viktig for statsråden også å fokusere på de kommunene, hvor behovet er utrolig prekært.

Mona Nilsen (A) [13:43:15]: Riksrevisjonens undersøkelse peker på flere alvorlige utfordringer i tjenestene til barn og unge med psykiske plager og lidelser, og det er noe vi må ta på alvor. Samtidig er det også viktig å understreke at dette ikke er utfordringer som har oppstått raskt, og de lar seg heller ikke løse med ett enkelt grep. Det kreves et langsiktig og systematisk arbeid, og det er nettopp det regjeringen har lagt opp til.

For Arbeiderpartiet er psykisk helse høyt prioritert. Opptrappingsplanen som ble lagt fram i 2023, innebærer en styrking på 3 mrd. kr fram mot 2033. Til nå er om lag 1,2 mrd. kr tilført feltet, og en rekke tiltak er satt i verk. Vi ser allerede noen resultater. Det er etablert flere lavterskeltilbud i kommunene, ventetidene er gått ned, og flere barn og unge får behandling i psykisk helsevern. Samtidig skal vi ikke legge skjul på at det fortsatt er store utfordringer. Derfor er det viktig å styrke innsatsen, særlig i førstelinjen, der behovet for tilgjengelig hjelp er størst.

Et gjennomgående tema i rapporten er manglende samhandling. Tjenestene er ikke godt nok koordinert, og det får konsekvenser for dem det gjelder. Dette er et område regjeringen arbeider målrettet med. Da er det viktig å vise til det pågående helsereformutvalget, som skal vurdere hvordan tjenestene kan organiseres mer helhetlig. Som statsråd Vestre var inne på, har Helsedirektoratet i tillegg fått i oppdrag å vurdere og videreutvikle samarbeidsmodeller innen psykisk helse, bl.a. med utgangspunkt i erfaringer som «Én vei inn» i Vestfold. Dette er konkrete tiltak for å sikre bedre sammenheng i tjenestene.

Det er også viktig å si at vi viderefører satsingen på ambulante tjenester som FACT ung og styrkingen av de kommunale lavterskeltilbudene. Vi følger opp ventetidene. Ventetidene går ned, og det er bra. Opposisjonen etterlyser resultater på dette området. Det er både forståelig og viktig. Samtidig er det grunn til å understreke at de tiltakene som nå gir effekt, er resultat av tydelige politiske prioriteringer og langsiktig oppbygging.

Avslutningsvis vil jeg understreke at Arbeiderpartiet tar utfordringene på alvor. Derfor følges de opp med konkrete tiltak, systematisk arbeid og langsiktig prioritering. For målet må være klart: Barn og unge skal møte et mer tilgjengelig, mer likeverdig og bedre koordinert tilbud, uavhengig av hvor de bor.