Helge André Njåstad (FrP) [19:53:19] (ordførar for saka): Statsråden avslutta førre debatt med å seia at han var litt småsjuk, men likevel var på jobb. Eg trudde det var litt for mykje heiing i cupfinalen på søndag som var bakgrunnen for at stemma hans var litt rusten. Iallfall er det grunnen til at underteikna òg har litt dårleg stemme, for det vart heia mykje. Men eg får gratulera statsråden med ein siger etter ein utruleg spennande kamp.

Så tilbake til det me driv med her, nemleg å diskutera arealpolitikk, som dette forslaget dreiar seg om: Senterpartiet har levert eit representantforslag som har tittelen «meir ja og mindre nei i byggjesaker». Forslaget har med seg ein del forslag, og så har ein under behandlinga lagt inn ein del andre forslag i tillegg. Det er vorte ei ganske stor innstilling med masse ulike forslag. Eg reknar med at dei som står bak dei ulike forslaga, vil gjera greie for dei sjølv. Eg vil difor seia litt om kva Framstegspartiet tenkjer.

Me synest tittelen på forslaget frå Senterpartiet er veldig bra. Framstegspartiet heiar på ja-kommunar. Me heiar på «ja». Me synest at plan- og bygningsloven er ein ja-lov, og me synest det er heilt openbert at det skal seiast meir ja enn nei i byggjesaker. Så me synest tittelen var veldig bra, men så synest me at sjølve forslaga om å setja ned eit utval kanskje ikkje er riktig medisin for å oppnå den ja-haldninga som me ønskjer å få på plass. Me er redde for at å setja ned eit utval kan bety at ting som det allereie er fleirtal for, og ting som allereie er lågthengande frukter for å få meir ja, vil måtta venta på eit utvalsarbeid. Difor er me skeptiske til å setja ned eit utval, spesielt når me veit at Stortinget allereie har fatta mange viktige avgjerder.

Der har Senterpartiet spelt ei nøkkelrolle i lag med Høgre, Kristeleg Folkeparti og også i Framstegspartiet. Dei fire partia har allereie funne saman i mange viktige vedtak om arealpolitikken, både når det gjeld å avgrensa statsforvaltarane sin moglegheit til å fremja motsegner og fleire andre viktige forslag, sjå på dispensasjonsparagrafen, osv.

Me er meir utolmodige enn å setja ned eit utval. Me ønskjer at regjeringa skal gjennomføra Stortingets vedtak òg når det er dei fire partia som står bak. Me håpar at me i dag kan vera med og bidra til nye vedtak, òg når det gjeld rolla til statsforvaltaren. For at me skal få på plass bustadbygginga, for at me skal leggja til rette for næringsliv, og for at me skal heia på det lokale sjølvstyret, er det viktig at det blir meir ja enn nei. Difor er Framstegspartiet med på ei rekkje forslag, men me er ikkje med på å setja ned fleire utval, for me er utolmodige. Me treng handlekraft for å få ein meir positiv ja-politikk.

Med det tek eg opp dei forslaga Framstegspartiet er med på.

Solveig Vestenfor (A) [19:56:30]: Det er ingen tvil om at det forslaget som er til behandling her, er forlokkande for mange, og at tittelen treffer blink. Me er mange som er godt kjent med bekymring, fortviling og frustrasjon knytt til m.a. lang saksbehandlingstid, krevjande motsegner, innfløkte lovverk og detaljrike byggtekniske forskrifter. Både byggebransjen og andre med eit utvida ansvar og engasjement for bustadsatsinga er veldig bekymra for og opptekne av dette.

Arbeidarpartiet støttar gode forslag som gjer det enklare å byggja bustader, for i somme tilfelle er det heilt klart slik at prosessane med planlegging og byggesak vert opplevde som tungvinte, langdryge og på den måten fordyrande for både utbyggjar og seinare huskjøpar.

Regjeringa arbeider allereie, som kjent for dei fleste her i salen, med ei rekkje tiltak som vart fremja i juni 2025 av byggenæringa, kommunane og departementet, for å få til ei tenleg forenkling av regelverket for bygg og plan. I tillegg er det sett i gang eit motsegnsprosjekt for å rydda i og gjennom det redusera omfanget av motsegner frå statsforvaltaren. Det er nokre av fleire viktige tiltak som er sette i gang for å redusera barrierar for framdrift i bustadbygginga.

Til liks med FrP ser likevel ikkje Arbeidarpartiet behov for å setja ned endå eit utval, slik forslagsstillarane tek til orde for, då dette kan forseinka pågåande prosessar eller føra til unødvendig dobbeltarbeid.

Forslag nr. 2, frå FrP, Høgre og Senterpartiet, kan sjå ut til å få fleirtal her i salen viss KrF støttar det. Eg siterer:

«Stortinget ber regjeringen innføre absolutte tidsfrister for statsforvalterens behandling av klagesaker etter plan- og bygningsloven.»

Her ber eg representantane ta ei ny vurdering. Når tidsfristane vert korte og absolutte, kan det gje motsett resultat av det som er tenkt. Erfaringa fleire av oss har frå kommunepolitikken, tilseier at absolutte tidsfristar fører til meir nei og mindre ja. Statsforvaltarane må ha forsvarlege og grunngjevne svar ved tvilstilfelle, og viss tida vert knappare, fryktar eg at fleire set ned foten i staden for at dei faktisk tek ein runde ekstra og ser om det er rom for skjøn og eit handlingsrom innanfor lovverket.

Eg er bekymra for at fleirtalet risikerer å vedta eit forslag i denne saka, i beste meining, som ikkje tener formålet. Ved absolutte tidsfristar for statsforvaltaren i klagesaker er det store sjansar for at det i det verkelege liv vert meir nei enn ja, og det var vel ikkje planen?

Folkens: Det er inga skam å snu, iallfall ikkje i forslag nr. 2.

Mudassar Kapur (H) [19:59:51]: Bare for veldig raskt å kommentere det siste som ble sagt: Jeg vil mene at det ville være en fallitterklæring dersom vi som stortingsrepresentanter sa at vi skal la være å vedta et forslag fordi vi da risikerer at straffen blir at innbyggerne og næringslivet får et nei fra statsforvalteren, fordi man ber om at de må behandle sakene i tide. Dette er noe man også opererer med i kommunene, og det skulle bare mangle at ikke også statsforvalteren har den typen retningslinjer.

Boligmangel og høye byggekostnader er blant de mest presserende utfordringene norske boligkjøpere og boligbyggere står overfor. Dagens system gir liten forutsigbarhet for både privatpersoner og utbyggere, men vi har kommet forbi punktet der enda et utredningsløp er svaret.

Stortinget støttet nylig Høyre i å gi regjeringen bestilling om å få fortgang i forenklingsarbeidet, og jeg viser da til Innst. 195 S for 2025–2026 fra tidligere i år og følgende vedtak:

«Stortinget ber regjeringen forenkle byggtekniske krav, reguleringsbestemmelser og planprosesser i plan og bygningsloven og komme tilbake til Stortinget med nødvendige forslag.»

Det er viktig at det er dette vedtaket som nå følges opp så raskt som mulig.

Høyre har lenge tatt til orde for at statsforvalternes overprøvingsadgang bør begrenses, og at det kommunale selvstyret i byggesakene styrkes. Variasjonene mellom de ulike statsforvalterne i vurderingen av likeartede saker er problematisk og svekker forutsigbarheten for dem som ønsker å bygge.

Høyre har i forbindelse med denne sakens behandling foreslått at statsforvalterne gir tidlig veiledning i planprosesser, at det innføres absolutte tidsfrister for statsforvalternes behandling av klagesaker etter plan- og bygningsloven, og at det gjøres en gjennomgang av statsforvalternes oppgaver, i den hensikt at deres oppgaver kan reduseres.

Jeg er glad for at Senterpartiet og Fremskrittspartiet er sammen med oss om flere av forslagene, og jeg håper å få med flere partier, herunder Kristelig Folkeparti. De har allerede, etter hva jeg har lest i pressen, varslet at de vil støtte disse tiltakene, slik at vi kan sikre et solid flertall til beste for Kommune-Norge.

En tidlig veiledning fra statsforvalteren vil bidra til at konflikter avklares tidlig i prosessen, og at statsforvalteren også senere kan behandle saker raskere, framfor at de eskalerer til kostbare og tidkrevende klagesaker. Effektiv samordning av statlige aktører vil hindre at kommuner og tiltakshavere møter motstridende signaler fra ulike statlige organer.

Absolutte tidsfrister vil gi oss den forutsigbarheten og det tempoet som utbyggere og privatpersoner i dag savner, og en generell gjennomgang av statsforvalternes oppgaver vil bidra til at man kan se på løsninger som medfører at statsforvalterne bruker mindre tid på byråkrati og omkamper med Kommune-Norge, og mer tid på veiledning og utvikling i samspill med kommunene.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [20:03:01]: Jeg vil først starte med å takke representanten Solveig Vestenfor for et framifrå innlegg. Jeg var enig i omtrent absolutt alt representanten sa.

Alle som har forsøkt å bygge, pusse opp eller tilpasse en bolig, vet at byggesaksprosesser kan oppleves som både tunge og tidkrevende. SV deler ønsket om at plan- og byggesaker skal være mer forutsigbare og fungere bedre for folk, men for SV er ikke løsningen å presse fram flere ja hvis det samtidig betyr færre faglige vurderinger og svakere vern av demokratiets og folks interesser.

Plan- og bygningsloven er ikke laget for å være vanskelig. Den er laget for å sikre trygg bygging, ta hensyn til natur og nærmiljø og sørge for at både naboer og lokalsamfunn blir hørt før store og irreversible inngrep gjennomføres, men også når det er snakk om små tiltak. Når et prosjekt får nei, er det ofte ikke fordi systemet er rigid, men fordi konsekvensene neiet bygger på, er reelle. SV er bekymret for at denne saken legger opp til en forenkling som i praksis blir en uthuling. Når tempo og effektivitet er viktigere enn faglig vurdering og lokalkunnskap, er det sjelden de største aktørene som taper. Det er heller natur, bomiljø og lokaldemokrati som settes under press.

Samtidig er SV tydelig på at det finnes et reelt problem. Problemet i denne saken er at forslaget ikke treffer godt nok på det problemet som er reelt. Mange kommuner mangler kapasitet. Saksbehandlere har for mange saker og for lite tid, og da vil det gå sakte, uansett hvor mange lovendringer Stortinget vedtar. Å si mer ja og mindre nei hjelper også veldig lite dersom kommunene ikke har folk, kapasitet og ressurser til å gjøre jobben ordentlig.

SV er tydelig på at vi trenger en helt annen tilnærming til dette: mindre mistenkeliggjøring av planlegging, mer tillit til faglige vurderinger, mindre press på raske vedtak og mer rom for gode løsninger som også tar hensyn til framtiden. God byggesaksbehandling handler ikke om flest mulig ja, men om riktige beslutninger. Det kan ta noe lengre tid, men det er slik vi tar ansvar for folk, natur og fellesskap. For både folk og næringsliv er det jo viktigst at kommunen er konsistent, forutsigbar og gjør kloke vedtak, og gjennom det sørger for likebehandling av alle.

Å forenkle alt på papiret kan sikkert høres tiltalende ut for dem som ønsker lettvinte løsninger. Å rydde opp i etterkant når lokalsamfunnet er overkjørt, er langt vanskeligere og langt dyrere. Derfor er SV veldig skeptisk til denne typen forslag. Vi vil ha bedre og smidige byggesaksprosesser. Mer ja og mindre nei er ikke nødvendigvis rettferdig, og det bidrar sjelden til likebehandling.

Bengt Fasteraune (Sp) [20:06:18]: Kommunene har hovedansvaret for arealforvaltning og behandling av byggesaker. Over tid har både regelverk, saksbehandling og systemer for klagehåndtering blitt mer komplekse, og samtidig har det utviklet seg en praksis der kommunale vedtak relativt ofte blir utfordret eller overprøvd av statsforvalteren. Dette kan føre til lang saksbehandlingstid, høye kostnader, usikkerhet for tiltakshavere og redusert lokalt selvstyre. Mange kommuner opplever at det i liten grad tas hensyn til kommunale skjønnsvurderinger når statsforvalteren behandler klager i byggesaker. Det er også betydelig variasjon i hvordan statsforvalterembetene vurderer likeartede saker.

Senterpartiet ønsker en mer effektiv, tydelig og lokalt forankret behandling av byggesaker. For å oppnå dette må regelverket forenkles, og statsforvalterens adgang til å overprøve kommunenes vedtak bør reduseres. Kommunene har best kjennskap til lokale forhold og arealdisponering. Det er tross alt dem som bor i kommunen som skal leve med og av det som skjer i kommunen. Det er i kommunestyret at innbyggerne kan være tettest på avgjørelsene, og vi må heller se på hvordan vi kan styrke, ikke svekke, makten til kommunestyrene.

Et klarere regelverk som legger opp til færre innsigelser og mindre overprøving fra statsforvalteren vil sikre en mer lokalt forankret behandling av byggesaker. Statsforvalterens adgang til å overprøve kommunale vedtak bør begrenses til tilfeller med klare feil, lovbrudd eller grove mangler ved saksbehandlingen. Et mer oversiktlig og mindre detaljert regelverk vil dessuten kunne redusere tolkningsusikkerhet og bidra til mer ensartede vedtak. Dette kan også styrke rettssikkerheten for tiltakshaverne.

En tydeligere ansvarsdeling og mindre dobbeltbehandling kan frigjøre ressurser både i kommunene og hos statsforvalteren og redusere byråkratiet. Ikke minst vil en slik endring gi raskere, rimeligere og mer forutsigbare byggesaksprosesser for både privatpersoner og næringsliv. Statsforvalteren bør også legge opp til mer dialog med privatpersoner og virksomheter, og i tillegg må statsforvalteren klare å samkjøre innsigelsene fra staten. Nå opplever mange kommuner at staten egentlig er uenig med seg selv og kommer med motstridende innsigelser. Det må vi få en slutt på.

Det er en krevende jobb som krever vilje og mot til å gå inn i denne materien for å finne gode, praktiske løsninger for framtiden.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag.

Statsråd Bjørnar Skjæran [20:09:43]: Jeg vil innledningsvis takke forslagstillerne og komiteen for et sterkt engasjement for å få ned saksbehandlingstiden i plan- og byggesaker og for å legge til rette for økt boligbygging. Dette er en målsetting som regjeringen deler fullt ut, og som vi arbeider målrettet og intensivt med å nå. Det er bred politisk enighet om målet, men samtidig må vi erkjenne at det nok er betydelig uenighet om hva slags virkemidler som er mest treffsikre.

Jeg er enig med flertallet i komiteen i at vi har kommet forbi punktet der et nytt lovutvalg er svaret. Det er allerede satt i gang en rekke prosesser i departementet, og et nytt utvalg vil kunne bidra til å forsinke det pågående arbeidet og skyve nødvendige reformer ytterligere ut i tid. Regjeringen arbeider parallelt både med å redusere saksbehandlingstiden i planprosessene og med å forenkle byggereglene. Jeg ønsker å benytte denne muligheten til å si litt om det arbeidet.

Direktoratet for byggkvalitet sendte 4. mai på høring forslag til endringer i byggesaksforskriften. Disse endringene skal gjøre det enklere for både søkere og kommuner å vurdere om en byggesøknad er fullstendig, og dermed legge til rette for mer effektive og forutsigbare byggesaksprosesser. Regjeringen vil også forenkle og modernisere byggteknisk forskrift, TEK17. Dette er en viktig del av regjeringens arbeid for å nå målet om å sette i gang bygging av 130 000 boliger innen 2030.

Departementet har samtidig satt i gang et omfattende arbeid for å få ned planleggingstiden. Vi arbeider med å forbedre og effektivisere statlige og regionale myndigheters medvirkning i plansaker og med å gjøre bruken av innsigelser mer målrettet og mer forutsigbar.

Departementet vurderer også det tyske konseptet «rett på byggesak», som åpner for at det kan gis byggetillatelse til større utbyggingsprosjekter uten at det først utarbeides en reguleringsplan. Dette arbeidet skjer i samarbeid med flere kommuner, KS og byggebransjen.

Videre vurderer vi ytterligere forenkling av planprosessene, særlig knyttet til reglene for endring av kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner. Vi vurderer også tiltak for en mer effektiv oppstart av planprosesser og hvordan kommunene kan få bedre innsikt i de økonomiske forutsetningene for utbygging.

Avslutningsvis vil jeg understreke at vi også vil utrede tiltak for å forenkle og effektivisere prosessene knyttet til konsekvensutredninger i plansaker, som i enkelte tilfeller kan være både omfattende og tidkrevende.

Og helt til slutt, til representanten Helge André Njåstad: Takk for gratulasjonen! Ja, det var en spennende kamp, men den var selvsagt ikke egnet verken til å ta pusten eller stemmen fra en Bodø/Glimt-supporter. Begge lag gjorde så godt de kunne, og man er fristet til å bruke salige Eggens ord etter at Rosenborg vant over Real Madrid: Det skal de ha, de prøvde!

Solveig Vestenfor (A) [20:23:20]: Det er godt det ikkje vert for mykje fotball, for då hadde eg hatt så lite eg skulle ha sagt!

I klagesaker etter plan- og bygningslova er det gjerne innbyggjarar, utbyggjarar, naboar og naturvernarar som ytrar seg. Kva er det dette fleirtalet som ser ut til å danna seg om forslag nr. 2, vil seia ja til, når alt kjem til alt? Dette gjeld altså forslaget om absolutte tidsfristar.

Sjå for dykk følgjande, etter at dette forslaget har tredd i kraft: Ei av dei store bedriftene i kommunen treng å utvida næringsarealet for å ekspandera. Det er stor begeistring frå eit samla kommunestyre, men ein nabo viser til ein tidlegare vedteken reguleringsplan for området som sa at dette området skulle skjermast for vidare utbygging. Naboen får med seg grendelaget eller bygarden ein er ein del av, for dei er òg bekymra for utsikt, for støy og for støv. Dei protesterer heftig, men kommunestyret meiner at næringslivet og denne utbyggjaren må vektast tyngre enn gretne naboar. Difor gjer naboane det dei har rett til etter lova: Dei sender inn skriftleg klage til statsforvaltaren etter at kommunen har avslått klaga. Tida går. Statsforvaltaren nærmar seg den absolutte fristen, og det hastar. Han har mange saker på bordet og gjer det han må gjera, for sidan naboane viser til ein kommunalt vedteken reguleringsplan, må vel statsforvaltaren seia nei til det utvida næringsarealet?

Eller tenk dykk eit anna scenario: Ein hytteeigar har ei gamal hytte i eit etablert hyttefelt nær eit LNF-område. Han søkjer om dispensasjon til å byggja om hytta til meir moderne standard, men kommunestyret avslår søknaden fordi dette området ligg nær villreinområdet. Hytteeigaren klagar til statsforvaltaren og presiserer igjen at hytta skal vera i same storleik, innanfor dei vedtekne, gamle føringane i reguleringsplanen for området. Statsforvaltaren vurderer det slik at ein her truleg har eit potensielt handlingsrom, men det krev ein innsats og tid som statsforvaltaren ikkje har. Han støttar difor avslaget frå kommunestyret fordi det er andre og viktigare prioriteringar enn at denne eine skal få bygd og fornya hytta si.

Poenget mitt er: Når fleirtalet i salen her ynskjer å seia meir ja og mindre nei, høyrest det forlokkande ut, men ein seier berre ja til den eine parten i ei klagesak, og statsforvaltaren treng gjerne noko meir tid for at vedtaket skal landa rett. Difor er absolutte tidsfristar eit veldig dårleg forslag.

Erling Sande (Sp) [20:26:34]: Til det siste innlegget: Det blir på ein måte eit forsvar for statsforvaltaren. Men når det gjeld det at staten er tydeleg i krav til både private utbyggjarar og til andre med omsyn til framdrift og klare standpunkt, er det stor frustrasjon over at statsforvaltaren ofte bruker lang tid i sånne prosessar, ofte så lang tid at det initiativet som eg løfta fram, fell vekk eksempelvis fordi sakshandsaminga tek for lang tid. Det er jo ikkje noko urimeleg i at også staten har krav på seg til å svare ut ting i rimeleg tid.

Eg hadde òg lyst til å seie at den situasjonen vi er i, har utvikla seg over vekslande fleirtal og vekslande regjeringar, men resultatet er at dei prosessane som er knytte til utviklinga av lokalsamfunna våre, er blitt stadig meir omfattande og stadig meir byråkratiserte. Dette føler folk avmakt overfor, og det er avgrensande for folk og for næringsliv. Ansvaret for det er jo her: Det er i storting og regjering vi har ansvaret for at det er blitt sånn, gjennom innføringar av stadig meir finmaska nett av lover og reglar som kvar for seg heilt sikkert kan forsvarast og forklarast ut frå ein kontekst eller ein situasjon, men som i sum blir veldig krevjande å forhalde seg til både for privatpersonar og for kommunane.

Vi har i vårt forslag nemnt nokre eksempel på justeringar som kunne ha vore gjort, og vi er fullt med på å ta dei direkte og ikkje gjennom eit utval viss det er stemning for det i denne salen. Ta eksempelvis forholdet med kollektivknutepunkt som krav. I nokre tilfelle kan det vere fornuftig, men i andre tilfelle, som når ein skal etablere ein frisbeegolfbane, er alle einige om at det er ufornuftig. Viss systemet fungerer sånn at ein får nei på det grunnlaget, må ein justere kursen – då må vi endre og innrette regelverket sånn at dei situasjonane ikkje oppstår.

Vi har tidlegare i denne salen, i lag med kommunalministeren, diskutert naturfarekartlegging. No er det sånn at folk får krav om naturfarekartlegging for heilt enkle tiltak på huset deira, når dei allereie bur i eit område som er naturfaresone. Det er heilt meiningslaust at dei skal betale rapportar til 100 000 kr for å få bekrefta det. Det er noko anna viss ein skal byggje nye bustader eller gjere endringar som kan føre til naturfare andre plassar.

Eit anna punkt er funksjonell strandsone. Det burde ha vore mogleg òg for denne salen å seie at det er fornuftig praktisering av strandsona at viss det går ein veg mellom havet og arealet overfor og innanfor ei hundremeterssone, då er arealet overfor den vegen mindre verdt i strandsonesamanheng, og burde dermed kunne frigjerast.