Tage Pettersen (H) [14:29:08] (ordfører før saken): La meg starte med å takke komiteen for samarbeidet i saken. Jeg regner med at samtlige partier vil redegjøre grundig for sine standpunkter, og jeg vil derfor bruke tiden på Høyres posisjoner.

Norsk statsborgerskap er kanskje noe av det mest dyrebare vi har. Det er ikke bare et juridisk dokument eller et reisebevis, men det er en kontrakt mellom den enkelte og det norske fellesskapet. Man kan kanskje si det er selve kronen på verket i en vellykket integreringsprosess. Høyre mener at statsborgerskapet skal henge høyt. Det skal være noe man skal gjøre seg fortjent til gjennom deltakelse, innsats og en tydelig vilje til å bli en del av det norske samfunnet.

Høyres politikk er klar. Vi vil stille strengere krav fordi vi har tro på at krav fungerer. Språk er på mange måter nøkkelen til alt – til arbeid, til venner og til å forstå det samfunnet man lever i. Høyre vil derfor evaluere dagens språkkrav om B1, som nå har virket siden oktober 2022, og vurdere å øke dette for muntlige ferdigheter til B2-nivå. Vi kan ikke akseptere at nye statsborgere blir stående på utsiden av arbeidslivet eller samfunnsdebatten fordi de ikke behersker språket godt nok. Like viktig er det med en kraftig opprydning i antallet fritaksgrunner for å ta statsborgerprøven. I dag slipper altfor mange unna gjennom nettopp unntaksbestemmelser.

Vi må også styrke arbeidslinjen. Tiltak for dette har vi fremmet i vårt forslag om en borgerkontrakt, som vi diskuterte tidligere denne uken. Vi mener det er rimelig å kreve at man forsørger seg selv gjennom arbeid før man får permanent opphold, som er den naturlige veien til statsborgerskap. Vi foreslår i dag også at man ikke kan ha gjeld til det offentlige, enten det er ubetalt skatt eller krav om tilbakebetaling av ytelser, dersom man skal bli norsk statsborger. Man må bidra til fellesskapet før man får full tilgang til alle dets privilegier.

I innstillingen skriver Arbeiderpartiet at norsk statsborgerskap skal henge høyt, men samtidig slår de fast at dagens krav er tilstrekkelige. Der er altså Høyre uenig. Vi mener integrering krever økt tydelighet. Vi må tørre å si at med rettigheter følger det også plikter. Norsk statsborgerskap skal være et bevis på at man er en del av laget. Høyres forslag i dag sikrer at statsborgerskapet forblir det symbolet på fellesskap og tilhørighet som det er ment å være.

Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Isak Veierud Busch (A) [14:31:53]: For Arbeiderpartiet skal norsk statsborgerskap henge høyt. Statsborgerskap gir rettigheter, men innebærer også tilgangen til et fellesskap og et ansvar for den enkelte. Det er – og skal være – et privilegium å få og ha et norsk statsborgerskap. Samtidig er det et verktøy for god integrering, for når mennesker har bodd lenge i Norge, deltatt i samfunnet og oppfylt tydelige krav, skal de også få mulighet til å bli fullverdige medlemmer av samfunnet vårt.

Statsborgerloven av 2005 bygger på et viktig prinsipp: Et barn blir norsk statsborger ved fødsel når en av foreldrene er norsk statsborger og foreldreskapet følger av barneloven. Arbeiderpartiet mener dette fortsatt er rett, og det bør ikke stilles andre eller strengere krav til forholdet mellom barn og foreldre i statsborgerloven enn det barneloven fastsetter. Barns rettigheter og tilhørighet må ligge fast.

Når det gjelder vilkårene for statsborgerskap generelt, mener Arbeiderpartiet at dagens regelverk gir en god og nødvendig balanse. Kravene er tydelige. De stiller forventninger, men gir samtidig mennesker som oppfyller vilkårene, mulighet til å formalisere sin tilknytning til Norge.

Gode ferdigheter i norsk er avgjørende for integrering. Det tror vi alle kan være enige om. Derfor støttet Arbeiderpartiet at kravet til norsknivå ble hevet til B1, med ikrafttredelse i 2022. Dette nivået gir et solid grunnlag for deltakelse i både arbeidsliv og samfunnsliv. Samtidig må kravene være realistiske. Forskning viser at mange innvandrere med lav utdanning, fluktbakgrunn og helseutfordringer har store vansker med å nå et høyere språknivå, til tross for lang botid og høy motivasjon. Bare en liten andel av den gruppen oppnår nivå B1. På den bakgrunn mener Arbeiderpartiet at ytterligere skjerping av språkkrav, f.eks. til nivå B2, ikke vil bidra til å styrke integreringen. B2 er et nivå som forutsetter ganske avansert språkbruk og høy språklig presisjon, og det er ofte knyttet opp mot høyere utdanning. Et sånt krav vil kunne utestenge mennesker som ellers lever livet sitt i Norge, jobber, deltar og bidrar. Dagens krav om nivå B1 er etter vår vurdering et riktigere nivå.

Vi mener at kravet om bestått statsborgerprøve allerede tydeliggjør forventningene om at søkere har grunnleggende kunnskap om det norske samfunnet – våre verdier, rettigheter og plikter. En egen prøve i grunnleggende norske verdier er derfor ikke nødvendig, for det er ivaretatt gjennom dagens ordning. Dagens regelverk har allerede strenge bestemmelser for personer som har begått alvorlige lovbrudd. Karenstid og utsettelse av retten til statsborgerskap sikrer at alvorlig kriminalitet får konsekvenser, og i de mest alvorlige tilfellene blir statsborgerskapet i praksis uoppnåelig.

Erlend Wiborg (FrP) [14:35:06]: Norsk statsborgerskap er ikke bare et dokument – det er medlemskap i det norske fellesskapet. Det gir rettigheter, trygghet og innflytelse over Norges fremtid. Derfor må statsborgerskapet skal henge høyt. Problemet i dag er at det stilles altfor lave krav. Norge deler ut langt flere statsborgerskap enn våre nordiske naboland, samtidig som vi ser store integreringsutfordringer i mange lokalsamfunn. Fremskrittspartiet mener derfor at statsborgerskapet skal fortjenes. For oss handler det om noen ganske grunnleggende spørsmål: Har man bodd lenge nok i Norge, kan man godt nok norsk til å delta i samfunnet, forsørger man seg selv, kjenner man til norske verdier og spilleregler, og har man holdt seg unna kriminalitet.

Derfor foreslår Fremskrittspartiet bl.a. å øke botiden til minst ti år, å styrke språkkravet til B2-nivå, at vi skal ha en prøve i grunnleggende norske verdier, troskapsed, krav om selvforsørgelse over tid og ikke minst at en person som begår grov kriminalitet, aldri skal få muligheten til å bli norsk statsborger. Vi foreslår også å stramme inn for barn født i utlandet slik at det faktisk må være en reell tilknytning til den norske forelderen.

Fremskrittspartiet mener også at asyl skal være en midlertidig beskyttelse. Når det blir trygt, skal man vende hjem og være med og bygge opp landet sitt, og man skal ikke automatisk få bli værende og få norsk statsborgerskap. Vi ser dessverre at det har blitt mye av praksisen i Norge i dag, at personer kommer midlertidig til Norge og ender opp med å bli belønnet med et statsborgerskap.

Jeg registrerer at flere i denne salen sier at statsborgerskapet skal henge høyt, men når Fremskrittspartiet foreslår konkrete innstramminger, stemmer de imot. For Fremskrittspartiet handler dette om noe større enn bare paragrafer. Det handler om tillit, om tilhørighet og om å sikre at norsk statsborgerskap fortsatt skal være noe helt spesielt å få.

Med det tar jeg opp de forslag Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [14:37:55]: Hva slags fellesskap vil vi i Norge være, og hvem vil vi slippe helt inn i vårt fellesskap? Forslagene som vi behandler i dag, med unntak av ett, legger opp til omfattende innstramminger i adgangen til norsk statsborgerskap, og SV deler ikke problemforståelsen som ligger bak disse forslagene. Vi mener ikke at løsningen på integreringsutfordringer er å gjøre statsborgerskapet stadig vanskeligere og fjernere for folk som lever livene sine her.

For SV er det særlig én del av dette forslaget som er alvorlig, og det er måten ungers rettigheter svekkes på. Når det foreslås nye vilkår for unger født i utlandet med norsk forelder, knyttet til samvær og foreldres relasjoner, bryter det etter vår forståelse med et helt grunnleggende prinsipp i norsk rett – at unger skal ha selvstendige rettigheter. Ungene skal ikke bære konsekvensene av voksnes valg, konflikter eller livssituasjon. Statsborgerskap må jo handle om tilknytning, identitet og trygghet også for ungene, og det å svekke ungers rettsstilling på dette området er noe SV på ingen måte kan støtte.

Forslagsstillerne bak flere av disse forslagene vil også stramme kraftig inn på krav til botid, språk, økonomi og vandel. SV mener summen av disse kravene vil føre til vesentlig mer – og ikke mindre – utenforskap. Statsborgerskapet er ikke bare en belønning, det er jo også et viktig verktøy for inkludering, deltakelse og demokratisk forankring. Når mennesker bor her over lang tid, jobber, betaler skatt og har ungene sine i norske skoler og barnehager, er det jo også bra for samfunnet at de får fulle rettigheter og en tydelig tilhørighet, sånn at det er oss – og ikke vi og dem – og sånn at det er et fellesskap, som vi tar på alvor og inkluderer folk inn i.

Kravene om langvarig selvforsørgelse og høye inntektsgrenser vil ramme skjevt. Kvinner, personer med helseutfordringer og folk i lavlønnsyrker risikerer å falle utenfor – ikke fordi de ikke vil bidra, men fordi livet er uforutsigbart for oss alle. Et rettferdig samfunn må ta høyde for det. SV er tydelig på at integrering – eller inkludering – skjer gjennom deltakelse og tillit og ikke gjennom enda høyere terskler.

Derfor kan ikke SV støtte flertallet av de forslagene som ligger på bordet i dag. For statsborgerskap skal bygge fellesskap – ikke stenge folk ute.

Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Bengt Fasteraune (Sp) [14:41:12]: Norsk statsborgerskap skal henge høyt og samtidig bidra til god integrering. Det er en formalisering av samfunnskontrakten mellom stat og borger.

Det skal være et privilegium å få og ha norsk statsborgerskap. Statsborgerskapet gir en rekke rettigheter, slik som stemmerett og valgbarhet, i tillegg til andre grunnleggende rettigheter, som rett til opphold, rett til å ta arbeid i riket samt rett til å inneha pass. Samtidig betyr denne rettigheten plikter som skal bidra til fellesskap og demokrati.

Det regelverket vi har innført knyttet til muligheten til å få statsborgerskap, må ha tydelige og strenge krav. Språk er helt sentralt. Senterpartiet mener at man må kunne snakke norsk på et nivå som gjør at man kan delta i arbeidslivet, ta del i sivilsamfunnet og ha kontakt med andre i samfunnet. Kravet til norsknivå ble hevet og trådte i kraft 1. oktober 2022.

Senterpartiet etterlyser at regjeringen har en gjennomgang av vilkårene for statsborgerskap. Det er mange problemstillinger i denne saken som er tatt opp fra forslagsstillerne og ikke minst i svarbrevet til statsråden, som vi mener det må tas tak i fort. Dette er for viktig til at vi får en fragmentert debatt uten tydelige målsettinger.

Dette er regjeringens ansvar. Senterpartiet er tydelig på at forslagene i representantforslaget ikke er godt nok utredet. Det er likevel svært viktig at regjeringen følger opp de problemstillingene som er skissert, og setter dem inn i en helhetlig ramme.

Hanne Beate Stenvaag (R) [14:43:19]: Professor Bente Puntervold Bø, som har forsket på flyktninger og migrasjon gjennom årtier, skrev for noen år siden en bok som heter Velferdsstatens skyggeside: Rettighetstap for minoriteter. Der viser hun hvordan stadige innstramminger og økte krav til f.eks. permanent oppholdstillatelse, familiegjenforening, trygdeytelser og statsborgerskap har ført til at flere fra minoritetsbefolkningen i praksis har mistet rettigheter, og at det i særlig grad rammer kvinner. Man har ikke tatt bort rettighetene helt, men tersklene har blitt systematisk hevet, som f.eks. med økt krav til å bestå norsktest for å kunne bli norsk statsborger, som kom i 2022, til B1. B1 er et høyt krav. Det tilsvarer språkferdighetene i 10. klasse i norsk skole. I den runden var det sånn at en stor majoritet av høringsinstansene, ikke minst de som kjenner feltet best, var negative til å heve kravet. Hvorfor? Jo, fordi de mente det var helt urealistisk for mange å oppnå det kravet, og fordi lovverket da gjør det vanskeligst for de mest utsatte. Det er et system i hvem som ikke oppnår kravene når det i altfor stor grad er ferdigheter og inntekt som er kriterier for statsborgerskap.

Jeg mener at det er et demokratisk problem når tersklene blir så høye at mennesker som over lang tid har levd og lever livet sitt i Norge, i praksis ikke kan klare å nå opp. Som tidligere ble omtalt her, er det en rapport fra Høgskolen på Vestlandet som tar for seg de spørsmålene, og som viser at også dagens språkkrav er for høyt for mange innvandrere med lav utdanning, fluktbakgrunn og helseutfordringer, selv om de har lang botid og høy motivasjon for å lære norsk. Norge har allerede for strenge regler for å bli norsk statsborger, og vi er sterkt uenig i disse forslagene, som vil øke tersklene enda mer.

De Castbergske barnelover ble vedtatt i 1915 og var radikale for sin samtid. De ga barn født utenfor ekteskap rett til arv og navn etter far, og dokumentene etter denne prosessen er faktisk et av seks norske verdensarvminner i UNESCOs register over verdens dokumentarv. Hva har det med dagens sak å gjøre? Jo, hadde forslaget fra FrP om å frata barn med norsk mor eller far en ubetinget rett til å bli norske statsborgere blitt vedtatt, ville det vært nødvendig å hente tilbake vår castbergske arv for barn født i utlandet. At barns rett til å få samme statsborgerskap som sin norske far eller mor, skulle være avhengig av foreldrenes valg og livssituasjon, henger, slik jeg ser det, sammen med utdatert tankegods.

I Nord-Norge kjenner vi godt til historien om den finske fare – ideene fra mellomkrigstiden om at den finske, kvenske og delvis samiske befolkningen ikke hadde nok lojalitet til Norge, utgjorde en fare og ble sett på som annenrangs borgere og mistenkeliggjort. Retorikken fra FrP om aksept av grunnleggende norske verdier og forslaget om at man må avlegge en troskapsed, bygger opp om en mistenkeliggjøring av innvandrerbefolkningen som minner om denne tankegangen. Troskap bygges på vennskap, det bygges på tillit og vennlighet, ikke på mistillit og mistenkeliggjøring.

Julie E. Stuestøl (MDG) [14:46:42]: Jeg vil gjerne begynne samme sted som flere tidligere talere her har gjort, med én ting, og det er at statsborgerskap handler om å være del av et fellesskap. Tilhørighet og følelse av fellesskap er avgjørende for at vi som mennesker skal ha det bra. Motsatsen, opplevelsen av å bli holdt utenfor, er ødeleggende.

På tirsdag denne uken behandlet Stortinget et representantforslag fra MDG og SV om å stanse praksisen med å frata godt integrerte mennesker en plass i fellesskapet på grunn av feil begått langt tilbake i tid, ofte av voksne omsorgspersoner. Dessverre vil ikke flertallet her at det å ha lært seg norsk, ha god utdanning, jobbe, betale skatt og forsørge seg selv skal veie tyngre enn alderen som ble oppgitt da man kom som mindreårig og alene. For MDG er det åpenbart at det bør være en foreldelsesfrist for å ha oppgitt feil alder, så lenge vi har foreldelsesfrist for grov voldtekt, organisert kriminalitet, menneskehandel og grov korrupsjon. Vi er derfor med på et forslag om en foreldelsesfrist, som har blitt fremmet i dag.

Ord betyr noe, og jeg er dypt bekymret for konsekvensene av ordene som brukes i debatter om både innvandring, integrering og statsborgerskap, og for at flere partier lar seg inspirere av en fordummende og farlig retorikk som trumfer kunnskapsbasert politikk, og som snakker om fellesskap som et regnskap. Vi kan ikke sette en inntektsgrense på når man skal bli inkludert. Uansett er det god samfunnsøkonomi å ta folk imot med en tro på at de ønsker å bidra og å gi dem en mulighet til å lykkes med dette gjennom god språkopplæring, utdanning, en plass i arbeidslivet og en økonomi de kan leve av, og som gir rom for fritidsaktiviteter, bursdager og deltakelse.

MDG og jeg feirer veldig gjerne innvandring, mangfold og nye statsborgere med boller og brus, for samfunnet blir bedre når folk få være med istedenfor å snakkes ned. For hver dag blir det også tydeligere at det er en politisk oppgave for oss i denne sal å skape mer fellesskap gjennom å vise motstand mot ord som deler mennesker opp i grupper basert på hvor besteforeldrene ble født, som setter folk opp mot hverandre, og som bidrar til fremmedfrykt og rasisme. Ønsker vi mer fellesskap og mangfold i våre byer og lokalsamfunn i hele landet, må vi, som venner, naboer, medmennesker og ikke minst som folkevalgte, si høyt at vi stopper svartmalingen og styrker inkluderingen.

Statsråd Kjersti Stenseng [14:49:37]: Representantforslaget vi diskuterer i dag, tilsvarer langt på vei representantforslaget som ble fremmet for om lag et år siden, og jeg holder i stor grad fast ved de vurderingene som ble gjort i den forbindelse.

Det norske statsborgerskapet markerer både symbolsk og faktisk at statsborgerne slutter seg til de grunnleggende verdiene som det norske fellesskapet bygger på, som demokrati og felles politiske spilleregler. Statsborgerskapet gir rett til å delta i stortingsvalg, tilgang til norsk pass, konsulær bistand og trygghet mot utvisning. Det kan også gi adgang til stillinger i staten som krever norsk statsborgerskap.

Derfor er det viktig at det er kontroll med hvem som får norsk statsborgerskap. Det er riktig å stille krav, men kravene må være rettferdige, gjennomførbare og bidra til integrering, ikke motvirke den.

I Norge stiller vi tydelige, men balanserte krav for at personer skal få rett til norsk statsborgerskap. Vi krever som hovedregel åtte års botid, ferdigheter i norsk muntlig på B1-nivå og bestått statsborgerprøve, men vi anerkjenner også at statsborgerskap er et viktig verktøy for integrering.

Med krav om ti års botid, et akademisk språknivå og en inntekt de siste fem årene på 3,2 G risikerer vi at mange mennesker som allerede er en del av det norske samfunnet, forblir uten stemmerett, uten full deltakelse og uten den tryggheten statsborgerskap gir.

Jeg er opptatt av at norsk statsborgerskap er og skal være et privilegium, og at regelverket samtidig skal bidra til god integrering. Samlet sett mener jeg at dagens krav til norsk statsborgerskap treffer godt. De ivaretar behovet for kontroll, og de gir også innvandrere som oppfyller vilkårene, en reell mulighet til å formalisere sin tilknytning Norge og å ta del i de demokratiske rettighetene som følger med statsborgerskapet.

Kristin Løvaas Gjerde (FrP) [15:03:48]: Et norsk statsborgerskap må henge høyt. Man kan fint leve et fullverdig liv i Norge uten et norsk statsborgerskap, og mange innvandrere gjør nettopp det. Det er ingen menneskerett å få et norsk statsborgerskap, selv om man oppholder seg i Norge.

Norge deler ut mange flere statsborgerskap enn f.eks. Danmark. Problemet med en slepphendt utdeling av statsborgerskapene er at det er umulig å reversere. Dersom for mange med løs tilknytning får statsborgerskap i Norge, vil det stadig oftere bli et problem med eksempelvis tunge kriminelle innvandrere, som blir vårt ansvar for resten av deres liv, selv om de egentlig burde blitt utvist.

Fremskrittspartiets forslag burde kanskje vært en selvfølge, men slik er det ikke. Et norsk statsborgerskap skal ikke være en rettighet man får automatisk, det skal være noe man fortjener, noe man opparbeider seg gjennom innsats, lojalitet og tilknytning til landet.

Forslaget vårt er tredelt. For det første: Barn som er født i utlandet med enten norsk mor eller far, må ha en reell tilknytning til Norge og den norske forelderen for selv å kunne få det norske statsborgerskapet. Det handler ikke om å stenge folk ute, det handler om å sikre at det norske statsborgerskapet faktisk betyr noe.

For det andre: Vi foreslår strengere krav for statsborgerskap, som ti års botid, språk på minst B2-nivå og en prøve i norske verdier. Dette handler om integrering og å sette klare forventninger. Skal man bli norsk statsborger, må man lære seg språket, forstå våre verdier og også ønske å bidra positivt i det norske samfunnet. Man bør naturligvis aldri kunne få et statsborgerskap i Norge om man har begått kriminalitet som har ført til en straff på mer enn 90 dager ubetinget fengsel. I tillegg bør man avlegge en troskapsed, slik man gjør i Norge, for å uttrykke lojaliteten til landet.

For det tredje og siste: et krav om selvforsørgelse. Man skal kunne stå på egne ben før man får norsk statsborgerskap. Vi mener dette er rettferdig. Norge har et raust velferdssamfunn, men fellesskapet må bygges på ansvar, ikke avhengighet.

Fremskrittspartiets forslag vil styrke tilliten til det norske statsborgerskapet. Vi mener det skal bety noe å få bli norsk.

Erlend Wiborg (FrP) [15:06:24]: Jeg bet meg merke i replikkvekslingen mellom Rødt og statsråden, da de kom litt inn på språkkravene. Det høres ut som det å øke språkkravet til B2-nivå, som Fremskrittspartiet foreslår, er veldig dramatisk og ille. Hvis man går inn og ser hva det innebærer å være på såkalt B2-nivå, er det nivået som trengs for å kunne forstå nyheter, og det trengs også for å kunne ta mye utdanning i Norge. Det er akkurat det den saken vi snakker om, egentlig handler om: å sørge for at de som skal få bli norske statsborgere, faktisk er integrert i samfunnet, er en del av samfunnet, at de forstår hva som skjer i samfunnet, og kan være med og påvirke samfunnet.

Hvem er det som lider under den manglende integreringen og den naive politikken Norge fører og har ført i altfor mange år? Jo, det er ofte barna, for da er det barn som vokser opp i Norge med foreldre som ikke nødvendigvis forstår samfunnet godt nok, og dermed ikke kan rettlede og hjelpe barna videre. Det er den store utfordringen.

Når jeg hører debatten, høres det nesten ut som at det å stille krav til mennesker, er noe slemt, og at det blir galt. Nei, det å stille krav til mennesker handler faktisk om å ta mennesker på alvor. Det samme gjelder når vi krever at man må avlegge en troskapsed. Det burde være en selvfølge at vi stiller krav til mennesker som har lyst til å bli norske statsborgere, at de da forplikter seg til Grunnloven, til det norske demokratiet og til våre grunnleggende verdier.

Verdier er ikke bare noe på et ark, verdiene er selve grunnmuren i samfunnet, og da må vi sørge for at de som faktisk skal bo i Norge, respekterer grunnleggende verdier som demokrati, likestilling, ytringsfrihet, religionsfrihet og rettsstaten. Man gjør egentlig en bjørnetjeneste når man ikke vil stille de kravene, ikke vil stille krav om at man må være selvforsørget for å kunne bli norsk statsborger.

Én ting er jeg helt sikker på: Selv om Fremskrittspartiet ble nedstemt for et drøyt år siden og med all sannsynlighet kommer til å bli nedstemt denne gangen også, er jeg rimelig trygg på at innen noen få år kommer Arbeiderpartiet og flere av de andre partiene til å fremme stort sett det samme som Fremskrittspartiet fremmer nå, for da er tydeligvis tiden inne. Det er bare så synd at Arbeiderpartiet trenger flere tiår på å innse realitetene.

Hanne Beate Stenvaag (R) [15:09:45]: For min egen del håper jeg at representanten Wiborgs profetiske nådegaver er begrensede.

Jeg stiller meg også veldig skeptisk til tanken om at man er nødt til å ha høyere utdanning og kunne norsk tilsvarende det å kunne ta høyere utdanning for å kunne bli norsk statsborger. Det er mange som har bodd i Norge lenge som har helt vanlige jobber, viktige jobber for samfunnet vårt, og som kan mer enn nok norsk til å kunne klare seg i hverdagen, til å kunne klare alt man trenger i det hverdagslige, uten dermed å kunne oppnå et akademisk krav på B2-nivå. For meg henger det på en måte ikke sammen med FrPs syn på hva som er viktige jobber i samfunnet vårt. Trenger vi bare folk med høyere utdanning? Jeg synes dette er underlig.

Det er ingen her som er imot å stille krav, men veldig mange er for å stille relevante krav og ikke stille høyere krav enn det som er nødvendig, bare for på en måte å stigmatisere en gruppe i det norske samfunnet.

Når det gjelder en troskapsed, tenker jeg at ingen ber verken meg eller mange andre som er født i Norge, om å avlegge en troskapsed. Nei, for når man bor i Norge, er det en selvfølge at man forholder seg til norske verdier og norske lover, selv om vi kanskje kan være uenige om hva som faktisk er norske verdier. Det er ikke sånn at det på en måte er én mal for hva det er.

Å tenke om folk som skal bli norske statsborgere, at det er en slags spesiell grunn til å tro at de ikke respekterer norske verdier eller norske lover, er en mistenkeliggjøring av innvandrerbefolkningen. Jeg tenker at man ikke kommer noen vei med å mistenkeliggjøre folk. Statsråden skriver:

«Et avgitt troskapsløfte stiller rettslig sett ikke den nye borgeren annerledes enn om et slikt løfte ikke blir avgitt.»

Kanskje kan man trekke en sammenligning med alle folk som har giftet seg og skilt seg her i verden? Om man har avlagt et løfte, er det jo ingen som kan gå inn i hjertet deres og se: Mener man dette, eller mener man det ikke? Vi trenger som sagt ikke høyere terskler og mer mistenkeliggjøring av flyktninger og innvandrere i Norge. Vi trenger litt mer tillit og litt mer vennlighet.