Kristian August Eilertsen (FrP) [10:03:43] (ordfører for saken): Først vil jeg som sakens ordfører takke komiteens medlemmer for samarbeidet om saken. Man har i stor grad klart å samle seg relativt tverrpolitisk om flere av forslagene i denne saken, noe jeg vil si er positivt.

Jeg legger til grunn at de øvrige partiene vil redegjøre nærmere for sine begrunnelser i saken.

For Fremskrittspartiets del er pasientreiseordningen en helt avgjørende del av den norske helsetjenesten. Fremskrittspartiet mener at pasientreiseordningen først og fremst skal ta hensyn til pasientene, ikke til helseforetakene.

Ordningen er ment for å sikre at pasientene får dekket nødvendige utgifter når man må reise for å få helsetjenester. Dette er viktig for pasienter over hele landet, men særlig i de delene av landet der avstandene er størst og reisetiden lengst. Ordningen har også direkte betydning for om pasienter faktisk kommer fram til behandling, og ikke minst kommer seg hjem igjen. Når ordningen svikter, rammer det først og fremst pasientene. Samtidig fører det til at behandlingskapasiteten ikke utnyttes fullt ut når pasienter ikke møter til timene sine.

Innstillingen i denne saken viser tydelig at dagens pasientreiseordning har store svakheter. Blant annet er reisene unødvendig lange, belastende og kostbare for mange pasienter.

Pasientreiseordningen skal sikre at ingen hindres fra å få nødvendig helsehjelp på grunn av økonomi, bosted eller manglende transporttilbud. Likevel ser vi i dag at pasienter må legge ut tusenvis av kroner for drosje eller overnatting. Pasientene opptrer i realiteten som en bank for staten. I tillegg opplever mange pasienter å vente urimelig lenge på transport eller å bli sendt på reiser som i praksis tar lengre tid enn selve behandlingen.

For Fremskrittspartiet er det avgjørende at pasientens totale reisetid skal veie tyngre enn hva som isolert sett er billigst for helseforetaket. Det kan ikke være slik at pasienter må reise på svært ugunstige tidspunkt, sitte i timevis og vente eller sendes ad omveier fordi det passer systemet bedre enn mennesket. Derfor har det særlig vært viktig for Fremskrittspartiet å sørge for at pasientene får bedre dekning av reelle overnattingskostnader, og at det stilles tydeligere kvalitetskrav i anbudene, der pasienthensyn veier tyngre enn laveste pris.

Drosjenæringen er bærebjelken i pasienttransporten, men dessverre ser vi at seriøse, lokale transportører presses ut. Resultatet er et dårligere tilbud, mindre beredskap og pasienter som blir sittende igjen med regningen. Jeg vil også påpeke at dagens krav til nullutslippskjøretøy framfor beredskap og pasientenes trygghet er svært uheldig.

Til slutt: Denne saken er et viktig skritt i riktig retning, og Fremskrittspartiet vil fortsette å kjempe for en pasientreiseordning som faktisk fungerer – for pasientene. Med det tar jeg opp alle forslagene som Fremskrittspartiet er en del av.

Ragnhild Bergheim (A) [10:06:56]: Dette er en sak som betyr mye for mange – særlig i Nord-Norge. Det gjør sterkt inntrykk når Arbeiderparti-ordfører Ragnhild Vassvik i Gamvik beskriver hvordan en pasient fra Mehamn må bruke tre døgn for å komme seg til en times psykologhjelp i Karasjok. Dag én: buss fra Mehamn til Lakselv og overnatting. Dag to: buss til Karasjok, en times behandling, retur til Lakselv og ny overnatting. Dag tre: Buss hjem til Mehamn. Det er tre døgn for en times behandling. Selv bor jeg i gangavstand til mitt sykehus – Ahus. Foreldrene mine i Gudbrandsdalen trengte mange sykehusbesøk de siste årene de levde. Da tok det halvannen time til Lillehammer og fire timer til Oslo. Det opplevdes langt nok når helsa var dårlig. Men tre døgn – det er i overkant. Dette er ytterpunkter, men allikevel.

For Arbeiderpartiet er det et grunnleggende mål at alle skal ha lik tilgang til helsehjelp, uavhengig av hvor man bor, og hvilken bakgrunn man har. Da kan det ikke være slik at pasienter må takke nei til behandling fordi reisen er for belastende eller for dyr. Derfor ber vi regjeringen evaluere pasientreiseordningen. Målet er en ordning som i større grad sikrer at pasienter og pårørende ikke får unødvendig lange, kostbare og helsemessig belastende reiser.

Det må heller ikke være slik at pasienter må avstå fra behandling fordi de ikke har råd til å overnatte. Det meldes om svært høye hotellpriser i nord, særlig i Tromsø. Arbeiderpartiet mener derfor at satsen for overnattinger må vurderes på nytt.

Vi får ikke gjort noe med landets geografi eller værforhold. Men tilgangen til helsehjelp kan vi gjøre noe med. I framtida skal bl.a. ny teknologi og nye løsninger tas i bruk, slik at mer behandling og utredning kan skje nær pasienten – og utenfor sykehus.

Samtidig må vi erkjenne at pasientreiseordningen ikke er kostnadsfri, og at økte utgifter kan påvirke ressurser til annen pasientbehandling. Derfor må eventuelle endringer med økonomiske konsekvenser vurderes grundig og behandles i ordinære budsjettprosesser.

For de pasientene som faktisk må møte fysisk til behandling, skal det ikke være tvil: Arbeiderpartiet vil sikre at pasienter og pårørende ikke møter en unødvendig lang, belastende og kostbar reisevei. Vi ser derfor fram til en ny gjennomgang av pasientreiseordningen. Jeg varsler hermed støtte til I–VII i innstillingen.

Nina Dons-Hansen (H) [10:09:44]: Se for deg at du er kreftsyk og bor i en kommune i Finnmark. Da må du til Tromsø, til UNN, for behandling, og det tidligste flyet går så å si midt på natten. Det er det billigste, og det må du ta, selv om det går et annet noen timer senere, men det er for dyrt. Du må vente unødvendig mange timer på sykehuset, for timen din er midt på dagen, og du må reise hjem samme kveld fordi overnatting på UNNs pasienthotell er åpent for alle, og kostnadene dermed altfor høye. Sliten etter en tøff behandling må du vente resten av dagen i Tromsø på siste fly hjem, som også er det billigste, har flere stopp og flybytte, og som betyr at ingen buss går fra flyplassen og hjem til deg. Taxitilbudet er kanskje heller ikke det beste. Derfor – nettopp derfor – er dagens forslag så utrolig viktig. Vi må flytte makten fra systemet og over til pasienten.

Jeg vil takke min partikollega stortingsrepresentant Erlend Svardal Bøe som lenge har jobbet for å gjøre pasientreiser bedre for folk, spesielt i Nord-Norge. Takk også til komiteen for godt samarbeid. Innstillingen i dag uttrykker bred politisk enighet om at dagens pasientreiseordning ikke fungerer godt nok, og at den må ha større vekt på pasientens faktiske belastning, særlig for dem som bor langt unna behandlingstilbudet.

For oss i Høyre har målet alltid vært pasientens helsetjeneste. Det betyr at hele pasientforløpet må henge sammen, også reisen til og fra behandling. For mange pasienter i distriktene, i Nord-Norge, er reisen i dag nesten en like stor belastning som selve sykdommen.

Høyre tar til orde for, og får i dag flertall for, forbedringer, særlig der dagens ordning gir unødvendig lang reisetid og stor belastning for pasientene. Det er pasientens totale reisetid som skal være avgjørende, og pasienter må prioriteres når de skal ta fly.

Dagens forslag er viktig for oss i nord, men også for pasienter og pårørende i hele det langstrakte landet vårt. For Høyre handler dette om å rette opp konkrete svakheter i pasientreiseordningen uten å detaljstyre eller svekke helseforetakenes ansvar. Høyre forventer nå at regjeringen følger opp disse vedtakene med handlekraft. Vi kan ikke lenger akseptere at pasienter og pårørende får en unødvendig tung bør på toppen av sykdommen. Dagens vedtak betyr noe for folk, og med det tilrår jeg de romertall i innstillingen som Høyre er en del av.

Kathy Lie (SV) [10:12:45]: Pasientreiser er ment å være en ordning som sikrer at alle har råd til å reise til behandling på sykehusene våre. Det er ment å sikre likebehandling og likeverdige offentlige helsetjenester dekket av folketrygden, som er en av grunnene til at vi betaler skatt – og jeg betaler den med glede.

Pasientreiser fungerer bra for veldig mange og leverer på opp mot 90 pst. av sine servicemål, men undersøkelser viser at det er store forskjeller i hvor godt det fungerer ulike steder i landet. Utfordringene er til dels store i deler av landet med dårlig kollektivdekning og lange avstander.

Det har vist seg at dagens pasientreiseordning bidrar til et todelt helsevesen. Flere sykehus har bekreftet at de har fått flere avlysninger på konsultasjoner fordi folk ikke får ordnet med transport. Hvis mennesker med dårlig råd lar være å reise til sykehus for nødvendig behandling, er det en fallitterklæring for vårt felles skattefinansierte helsevesen.

Konsekvensene blir særlig store for kronikere og folk som trenger langvarig behandling. Innspill fra Kreftforeningen viser at mange kreftpasienter har behandlingsforløp som strekker seg over måneder og år, og at hyppige reiser til behandling kan gi en betydelig økonomisk belastning.

Mange av pasientreisene skjer med taxi på grunn av mangel på andre reisemuligheter. En del steder presses prisene så lavt at ingen seriøse taxiselskaper kan levere anbud hvis sjåførene skal ha en anstendig lønn. Det åpner slusene for useriøse aktører og plattformselskaper. Mange av utfordringene i taxinæringen skyldes frislippet som skjedde under Solberg-regjeringen, og selv om SV sammen med regjeringen vedtok innstramminger i forrige stortingsperiode, er mye skade skjedd.

Noen reiser, særlig i nord og på Vestlandet, er så lange at de krever overnatting på hotell. I dag er standardsatsen for dekking av overnatting bare 711 kr, og det er langt fra hva det faktisk koster. Det pågår en forsøksordning med økt sats i nord, men den er heller ikke i nærheten av å dekke de faktiske utgiftene. Nå vedtar vi at dette skal evalueres, og at man skal vurdere å utvide ordningen og se på om vi skal ha en økt sats i hele landet. Det er en god start, men det er ikke nok.

Ikke alle helseforetak og regioner har klart å få på plass en pasientreiseordning. Dette gjelder bl.a. glåmdalsregionen. Her får pasientene informasjon på pasientreisers nettside om at de må klare seg selv og legge ut for reisen. Det er svært ugreit og uakseptabelt. Vi fremmer derfor forslag om at regjeringen må sørge for at det snarest kommer på plass en pasientreiseordning i glåmdalsregionen.

Jeg fremmer herved forslag nr. 4, fra SV og Rødt, og håper at selv om ikke komiteen støttet helhjertet opp om å få på plass en ordning i glåmdalsregionen, kan det hende at det er flertall i salen.

Kjersti Toppe (Sp) [10:16:07] (leiar i komiteen): Det er svært gledeleg at det i dag vert fleirtal for fleire forslag som vil sikra pasientar i Noreg ei betre og tryggare pasientreiseordning. Det er viktig, for dette er ein del av det heilskaplege helsetilbodet. Transport til og frå nødvendig behandling og undersøkingar er òg viktig for at pasienten skal oppleva at det offentlege helsevesenet gir ei god behandling.

Vi har i dag eit veldig godt utvikla helsevesen. Vi tilbyr høgspesialisert behandling, men ofte kan vi svikta på det mest banale. Når vi har så gode tilbod må vi klara å sikra dei pasientane som treng det, ein trygg reiseveg til og frå behandling. Eg har snakka med pasientar som seier at dei kvir seg meir til transporten enn til undersøkinga og behandling på sjukehus. Då er det noko som er gale. Eg trur det er mogleg å endra, og med desse forslaga vi får fleirtal for i dag, vil det òg verta betre.

Vi får gjennomslag – det er ein samla komité som no seier at vi skal evaluera pasientreiseordninga. Ein skal involvera både pasientar, pårørande, helsepersonell og transportørar i den evalueringa. Vi får òg gjennomslag for å vurdera den satsen som er knytt til overnatting ved pasientreiser, og for å evaluera den forsøksordninga Senterpartiet fekk inn i revidert nasjonalbudsjett i fjor. Eg meiner det er ein grunn til at alle pasientar som har behov for overnatting, som har så lang reiseveg, må få høgare dekning av dei faktiske kostnadane enn det som er tilfellet i dag.

Vi får òg fleirtal for at den totale reisetida skal vektleggjast meir, og det mest hensiktsmessige framkomstmiddelet skal nyttast, ikkje nødvendigvis det billegaste. Pasientreiser skal prioriterast når fly skal nyttast, og ein skal vurdera å innføra ein reisegaranti. Der føretak ikkje har inngått kontrakt, må det koma på plass ei ordning der pasienten kan sleppa eigenandelar. Vi støttar òg det forslaget frå Glåmdals-regionen som representanten frå SV tok opp.

Eg vil føreslå ei endring i forslag til vedtak VIII, der det i siste setning står «innført minimumskrav til ventetid og reisetid» – at det endrast til «innført krav til maksimal ventetid og reisetid». Eg trur eg har fått ja frå alle som er med i det forslaget, til akkurat den endringa i ordlyd.

Seher Aydar (R) [10:19:29]: Det er mye som funker bra med helsevesenet vårt, men blir man syk og har dårlig råd samtidig, møter man fort problemer. Når pasientene selv må bære kostnadene av å komme seg til behandling, fordi avtalen mellom sykehuset og taxiselskapet har svakheter eller kanskje ikke eksisterer, går det utover den som er syk. I årevis har mediene vist eksempler på sykehus som bekrefter at de har fått flere avlysninger av konsultasjoner fordi folk ikke får ordnet med transport. En pasient som har trang økonomi, har ikke nødvendigvis råd til å legge ut for reiser til sykehuset. Konsekvensen for den enkelte er i verste fall å være syk lenger.

Selve hensikten med pasientreiseordningen er å sikre at reisen ikke skal være hinder for å motta nødvendig helsehjelp, men slik situasjonen er i dag, er ikke dette alltid tilfellet, spesielt for personer som har sykdommer som gjør at de gjennomgår behandling som ofte strekker seg over flere måneder, kanskje til og med år. Utleggene hoper seg opp, og reiseutgiftene kan fort bli en stor økonomisk belastning.

For å sikre et godt reisetilbud for pasientene, trengs gode, lokale drosjetilbud. Gode avtaler mellom selskap og sykehus er avgjørende, men dessverre har vi sett eksempler på det motsatte, bl.a. gjennom Pasientreiser HF sin håndtering av kontrakter med selskapene i Troms. Det har bidratt til prispressing og ødeleggelse av taximarkedet i distriktet, istedenfor å tilby lokale kontrakter med taxiselskaper og taxisjåfører de ansatte har mulighet til å leve av. Pasientreiser HF sine krav om altfor lave priser stenger ute de seriøse taxiselskapene, men åpner slusene for useriøse aktører og plattformselskaper.

Når det bare handler om å bruke minst mulig penger på pasientordningen, går det igjen utover pasientene. Folk som er avhengig av denne ordningen, er til syvende og sist sjuke og befinner seg i en sårbar situasjon. En stabil og god pasientreiseordning handler om å sikre at alle har lik tilgang til nødvendig helsehjelp, uansett hvor man bor eller hvor stor lommeboken er.

Helt til slutt: Det er ingen tvil om at det var feil med frislipp i taxinæringen. Rødt mener de innstrammingene som har vært, ikke har vært tilstrekkelige, for det finnes fortsatt mange store problemer. Det minste som kan komme på plass, er at det offentlige opererer på en måte som gjør at det er de seriøse aktørene som har mulighet til faktisk å bli bevart. Det er ikke prispressing som er løsningen, men faktisk ordnede forhold for både pasientene og dem som skal kjøre pasientene fram.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:22:33]: Pasientreiseordningen er en viktig del av pasientforløpet. De regionale helseforetakene skal følge opp målet om at pasienter og pårørende skal oppleve forutsigbarhet, trygghet og kvalitet, samtidig som ressursene brukes på en måte som sikrer best mulig pasientbehandling i tråd med krav i lov og forskrift,

Denne ordningen har et svært stort omfang. I 2024 ble det gjennomført 7,92 millioner reiser, og det brukes årlig 2,5 mrd. kr på pasientreiser. Samtidig vet vi at mange pasienter opplever ordningen som krevende, særlig der avstandene er store og kollektivtilbudet begrenset. Dette gjelder ikke minst i Nord-Norge.

Regjeringen har allerede fulgt opp dette området gjennom flere tiltak, bl.a. ble pasientreiseforskriften endret fra mars 2025 for å gjøre regelverket tydeligere og enklere å forstå. Helseforetakenes ansvar for forsvarlig organiserte reiser er nå presisert, og behandlernes ansvar for å vurdere behov for tilrettelagt transport er tydeliggjort. I tillegg arbeider Helsedirektoratet med et nytt rundskriv for å bidra til mer forutsigbar og enhetlig praksis.

De regionale helseforetakene og Pasientreiser HF arbeider også langsiktig med forbedringer. I 2025 har det særlig vært satset på reiseattest, videreutvikling av selvbetjeningsløsninger på helsenorge.no og nye løsninger for bestilling, planlegging og optimalisering av organiserte pasientreiser.

Når det gjelder overnatting, er det satt i gang en forsøksordning i Helse nord med økt sats inntil 1 300 kr, mot ordinært inntil 734 kr. Denne ordningen skal evalueres, og regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å forbedre pasientreiseordningen slik at pasientenes rettigheter blir ivaretatt på en god og likeverdig måte over hele landet. Jeg er glad for at en samlet komité ber regjeringen om å evaluere pasientreiseordningen. I det arbeidet skal både pasienter, pårørende, helsepersonell og transportører involveres, før vi kommer tilbake til Stortinget med konkrete forslag til forbedringer. Jeg tror at denne måten å gjøre det på vil gi oss et godt grunnlag for å gjøre ytterligere forbedringer.

Mona Nilsen (A) [10:29:25]: For et år siden fortalte jeg Arbeiderpartiets landsmøte historien om Merete fra Narvik. Hun hadde en alvorlig kreftsykdom med spredning. Midt i sitt livs største kamp, kampen om å bli frisk, måtte hun stille seg et spørsmål som jeg mener at ingen i Norge skal måtte stille seg: Hadde hun råd til å bli frisk? Et sju uker langt opphold ved UNN i Tromsø betyr tusenvis av kroner i egenandel for kost og losji. Når sykdommen rammer som hardest, vet vi hva som betyr mest: å ha sine nærmeste rundt seg. Likevel måtte familien opprette en spleis for at hun skulle komme seg gjennom behandlingen med trygghet om å ha familien tett på.

Dette er ikke bare Meretes historie, det er realiteten for mange, spesielt i Nord-Norge, hvor avstandene er store og den økonomiske belastningen blir ekstra tung. Derfor er det også gledelig å si at det har skjedd noe på det året som har gått. Regjeringen har tatt grep. Det er satt i gang en pilotordning i Nord-Norge, nettopp fordi den landsdelen har særlige utfordringer knyttet til både reise og overnatting. Taket for overnatting er satt til 1 300 kr, og det er bra. Det viser en politisk vilje, og det viser at vi lytter og handler.

Vi er imidlertid ikke i mål, for fortsatt må mennesker i en sårbar situasjon bekymre seg for økonomien. Fortsatt finnes det familier som må ty til Spleis for å få hverdagen til å gå opp. Derfor blir evalueringen av ordningen helt avgjørende. Den må ikke bli en skrivebordsøvelse. Den må bli et verktøy for reell forbedring.

Når vi nå skal gjennomgå ordningen med pasientreiser, må vi lytte til pasientene, de pårørende og helsepersonell, og vi må tørre å trekke den nødvendige konklusjonen. Hvis vi mener alvor med målet om likeverdige helsetjenester i hele landet, uavhengig av størrelsen på pengeboka, må vi sikre at reise, kost og overnatting i forbindelse med behandling dekkes godt nok. Målet må være enkelt, og det er rett: I Norge skal ingen måtte vurdere om de har råd til å bli frisk.

Til slutt: La oss bygge videre på det vi har startet. La oss bruke evalueringen til å ta neste skritt, og la oss sørge for at både Merete og alle andre i samme situasjon kan bruke kreftene sine på én ting, og det er å bli frisk.

Anne Grethe Hauan (FrP) [10:32:32]: Det er noko fundamentalt galt

• når eit menneske kjem meir utsliten heim frå pasientreisa enn frå sjølve behandlinga

• når sjuke folk sit samanbrett i baksetet på ein pasienttaxi i time etter time, mens systemet feirar at det sparte nokre hundrelappar

• når eldre menneske kjem heim midt på natta

• når kreftpasientar blir sende på rundreise for at samkøyringa skal «gå opp»

• når folk gruar seg meir til transporten enn til sjukehuset

Då har me bygd eit system som fungerer flott i eit regneark, men veldig dårleg for menneska som sit i bilen.

Me har høyrt om kreftsjuke Elisabeth, som etter ei behandling blei sett igjen ute i snøen. Taxien kom aldri. Ho hamna som nummer 30 i telefonkø. Ho svima av ute – våt og forvirra.

Me har òg høyrt om ALS-sjuke Frode, som sat i rullestol og venta i over tre timar på transport heim etter behandling. Han sa: Ein veit aldri om ein ventar sju minutt eller fire timar.

Tenk litt på kva det gjer med menneske som allereie er på sitt svakaste. Tenk å vera ferdig med behandling – kroppen er tom, kvalmen kjem, biverknadene slår inn. Du frys og er uvel. Kanskje må du på toalettet heile tida. Alt du vil er koma heim – heim til ro og fred. Men systemet seier: Vent litt til.

Dette skjer ikkje berre ein gong. Mange reiser slik kvar dag til behandling. Nokre må venta på samkøyring, fleire stopp og på transport som ikkje går før fleire timar seinare fordi ruta skal bli så billeg som mogleg. Nokre blir gløymde og sit igjen aleine etter behandling medan kroppen berre blir dårlegare og klokka går – det er ikkje kjekt.

Og dersom dette er belastande i Vestfold, tenk då på korleis det er for dei som verkeleg bur i grisgrendte strøk. Landet vårt er ikkje bygd rundt Oslo og storbyane. Det bur folk langs kysten, i dalar, på øyar og i små bygder over heile landet. Også dei skal kunne bli sjuke utan å bli sende ut på ei reise som tappar dei for dei siste kreftene dei har igjen.

Før spurde systemet: Korleis får me denne personen trygt fram? No verkar det som om systemet spør: Korleis får me denne turen billigast mogleg? Ingen blir mindre sjuke av å sitja seks timar ekstra i ein bil for å spara staten nokre hundrelappar.

Framstegspartiet meiner pasientane må koma først. Då kan ikkje systemet berre handla om kva som er billigast på eit anbod. Det må handla om kva som er forsvarleg for mennesket som sit i bilen.

Pasientreiser skal vera trygg transport til behandling, ikkje eit ekstra hinderløp for sjuke folk. Når kreftsjuke blir ståande ute i snøen, når ALS-pasientar ventar i timevis, og når eldre menneske sit gråtande fordi dei trur dei er gløymde, er ikkje systemet kostnadseffektivt.

Anniken Refseth (A) [10:35:54]: Pasientreiser betyr svært mye for veldig mange av oss. Det er en ordning mange har blitt kjent med, enten som pasient selv eller som pårørende. Når vi skal til behandling – uansett hvilken behandling det gjelder – befinner vi oss ofte i en sårbar situasjon. Da er det avgjørende at samfunnet stiller opp.

I Norge har vi et sterkt og solidarisk helsevesen, bygd på velferdsstatens grunnleggende prinsipper: at alle skal få nødvendig behandling, og at man skal komme seg til behandling i tide. Nettopp derfor har Pasientreiser en så viktig oppgave. Mange mennesker legger bokstavelig talt livet sitt i hendene på denne tjenesten. Da må vi sørge for at tjenestene holder høy kvalitet. Pasienttransport handler ikke bare om logistikk; det handler om trygghet, verdighet og omsorg. Drosjenæringen er en helt sentral del av dette tilbudet.

Samtidig vet vi at drosjenæringen har vært gjennom store omstillinger de siste årene. Konsekvensene av drosjereformen merkes fortsatt, både i byene og i distriktene. Mange steder sliter man med kapasitet, rekruttering og økonomi. Det får også betydning for pasienttransporten, spesielt merkes det i distriktene, der man har fått et veldig svekket tilbud.

Vi må huske at drosjesjåfører ofte gjør langt mer enn å kjøre fra A til B. De møter mennesker i noen av livets mest krevende øyeblikk. De hjelper til med rullestoler og bæring. De bistår mennesker som trenger ekstra omsorg og trygghet. Jeg kan gi et eksempel: en sjåfør som tente opp i ovnen til en mann han kjørte hjem lille julaften. Da var det bare fire varmegrader i huset hans. Slik er virkeligheten for mange sjåfører rundt omkring i landet.

Dette er yrkesutøvere som møter mennesker med respekt, varme og ansvarsfølelse. Mange er stolte av yrket sitt, og vi må sørge for at de har gode vilkår til å kunne fortsette i det.

I Arbeiderpartiets forslag pekes det på at helseforetakene må balansere hensynet til anbud, pris og leverandørenes lønnsomhet innenfor anskaffelsesregelverket med hensynet til at pasienter og pårørende sikres tilgang til behandling. Dette har vært særlig krevende i Helse Nord, men er langt ifra ukjent i øvrige deler av Distrikts-Norge, bl.a. i Trøndelag, som jeg kjenner spesielt godt til. Derfor er det viktig med en grundig gjennomgang og evaluering av hele ordningen. Vi må sikre at alle ledd fungerer godt – fra pasientenes behov til transporttilbudet ute i hele landet. Ikke minst må vi sikre gode lønns- og arbeidsvilkår i drosjenæringen. Det er en forutsetning for å kunne tilby trygg, stabil og forutsigbar pasienttransport også i framtiden.

Til syvende og sist handler dette om mennesker – om trygghet når man er syk, om tillit til fellesskapet vårt, og om at ingen skal trenge å stå alene når de trenger hjelp som mest. Dette er velferdsstaten vår.

Tom Einar Karlsen (A) [10:39:12]: For en stortingsrepresentant fra nord er det godt å se at en samlet helsekomité mener at pasientreiseordningen er viktig for en god og likeverdig helsetjeneste, og at det anerkjennes at det er mange i nord som har lang vei til sykehus. Det er likevel mer enn litt spesielt for et medlem av transportkomiteen å kunne lese i innstillingen at Fremskrittspartiet i denne saken er opptatt av rammevilkår for drosjenæringen og uakseptable lønns- og arbeidsvilkår.

Det er helt riktig at drosjenæringen er en av bærebjelkene i pasientreiseordningen i store deler av landet, men det skulle kanskje Fremskrittspartiet har tenkt på da de hadde samferdselsministeren og startet på en drosjereform som Norges Taxiforbund har omtalt som et politisk røvertokt mot drosjenæringen og som et angrep på den norske samfunnsmodellen. Resultatet av reformen ble nemlig for mange seriøse drosjesjåfører nær håpløse konkurransevilkår, etter hvert som det ble delt ut løyver i øst og vest til alle som ville skumme fløten av taximarkedet.

Siden 2021 har Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene jobbet hardt for å rydde opp i konsekvensene av FrPs forfeilede drosjereform, og senest i fjor vår kom det flere viktige lovendringer for å bedre rammevilkårene og sikre mer seriøsitet i drosjenæringen. Pasientreiser var et tema allerede da, og vi fikk på plass muligheten til å samordne vanlig drosjetransport, skoleskyss og pasienttransport i de områdene av landet der næringsgrunnlaget er for svakt til å opprettholde gode drosjetjenester. Jeg vet at Troms fylkeskommune allerede er i gang med å vurdere hvordan de kan bruke enerettsmodellen og de andre verktøyene som Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene har levert for å rydde opp i drosjenæringen.

Fremskrittspartiet stemte altså senest i fjor vår imot at fylkeskommunen skulle ha anledning til å sikre næringsgrunnlaget for drosjer i distriktene gjennom å samordne pasientkjøring med resten av drosjemarkedet.

Jeg er glad for at Fremskrittspartiet nå tilsynelatende har snudd i drosjepolitikken, og at de nå er opptatt av trygge rammevilkår for drosjenæringen. Jeg vil oppfordre til å ta med seg lærdommen fra det taxifrislippet vi har vært igjennom, i det videre arbeidet. Det med lønns- og arbeidsvilkår og den norske modellen er viktig i veldig mange av sakene vi behandler her på Stortinget.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:41:44]: Man skal høre mye rart når man sitter på Stortinget. I kjent Arbeiderparti-stil velger man å avlede fokuset fra hva som er det faktiske problemet i denne saken.

Det som er problemet, særlig i Troms, som jeg håper representanten Karlsen kjenner til, er jo at helseforetaket presser ned prisen de tilbyr taxiselskapene, noe som gjør at man mener det er uforsvarlig å inngå avtale på. I månedsvis har flere kommuner i Troms stått uten en avtale om pasientreiser for taxiselskapene fordi helseforetaket har prøvd å tyne ut hver minste lille øre og krone på anbudene og avtalene med taxiselskapene. Det er sakens kjerne. Det problemet i denne saken – ikke taxireformen, som Fremskrittspartiet var en del av da vi satt i regjering.

Jeg håper representanten Karlsen fra Arbeiderpartiet starter med å fokusere på det. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet har gått inn i disse merknadene og forslagene i komiteen, for vi ser at helseforetaket er opptatt av å spare småpenger og sender pasientene ut på helt meningsløst lange turer i stedet for å sørge for at man får et system som ivaretar hensynet til pasienten, og ikke til helseforetaket.

Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet i både merknads og forslags form sier at det skal være hensynet til pasienten som skal veie tyngst, med tanke på reisetid, ikke det som er billigst for helseforetaket. Derfor er det viktig at regjeringen heller burde ta tak i dette og sende et tydelig signal til helseforetaket om at de skal slutte å tyne de lokale taxiselskapene for kroner og øre på hva de kan ta betalt per km, noe som gjør at pasientene ikke får et godt tilbud. Veldig mange av disse selskapene har følt seg presset til å inngå en avtale. Fordi de tar hensyn til innbyggerne sine, velger de å ofre egne sjåfører og egen beredskap. Det går ut over det øvrige tilbudet til innbyggerne resten av døgnet.

For ettertiden håper jeg representanten Karlsen snakker om det saken faktisk handler om, og ikke om alt mulig annet.

Tom Einar Karlsen (A) [10:44:03]: Jeg registrerer at representanten Eilertsen blir indignert over at jeg påpeker at Fremskrittspartiets reform ikke var et positivt bidrag for å fremme seriøsitet i drosjenæringen. Men det er altså ikke bare Arbeiderpartiet som mener det. Den tilbakemeldingen har kommet tydelig fra drosjebransjens egne organisasjoner. I den sammenheng må det være lov å påpeke at det er litt rart at FrP nå nærmest framstiller det som at det er Pasientreiser HF som er hovedproblemet i dagens drosjemarked, etter at Fremskrittspartiet selv var med på å drive fram en reform som mange har omtalt som en katastrofe for den seriøse delen av drosjenæringen.

Saken er den at jeg ikke har registrert nevneverdig interesse fra Fremskrittspartiet for drosjenæringens rammevilkår eller uakseptable lønnsvilkår mens vi har jobbet med å rydde opp i yrkestransportloven. Tvert imot har man vært bekymret for at prisene skulle bli for høye. FrPs bidrag var så sent som i fjor å stemme imot bedre samordning, og i den saken finner jeg ikke spor i Fremskrittspartiets merknader av de bekymringene man nå er blitt opptatt av.

Det er først etter en rekke medieoppslag at FrP har meldt seg på. Det er for så vidt helt greit at de vil være med i debatten nå, men da bør man også tåle å høre at mye av det som har blitt brettet ut i avisene de siste årene, er resultatet av den reformen som Fremskrittspartiet selv var med og drive fram.

Uansett årsak setter jeg pris på at Fremskrittspartiet tilsynelatende har snudd i drosjepolitikken, og så håper jeg at de vil bidra konstruktivt framover i arbeidet med å rydde opp etter den feilslåtte reformen.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:45:57]: Jeg vil bare trekke fram et sitat fra en av drosjeeierne i Troms. Det er Oddgeir Woll, som har drosje på Sjøvegan i Salangen kommune, som sier:

«Vi har en tariff på 21.90 kroner per kilometer. Når Pasientreiser tilbyr oss 13.80 som et ultimatum for å kjøre pasienter er dette et tilbud verken vi som eiere, eller våre sjåfører kan akseptere.»

Dette viser det som er problemet i denne saken. Det er at vi har et helseforetak som tyner de lokale drosjeeierne, de lokale selskapene, noe som gjør at det er uforsvarlig å drive et sånt tilbud på lønnsomt vis, med tanke på tilbudet til de ansatte og at man skal ha økonomi nok til både å eie og drive selve bilen og også til å betale lønn til sjåførene. Det er problemet i denne saken.

Derfor har Fremskrittspartiet engasjert seg dette, og derfor har vi levert inn forslag, og derfor har vi gått med på merknader. Det velger altså representanten fra Arbeiderpartiet å fare over med en harelabb og ikke knytte en eneste kommentar til. Det er nettopp det som er sakens kjerne, og der har Arbeiderpartiet en dårlig sak. Jeg håper representanten velger å fokusere på det som er problemet. Det er at vi har et helseforetak som tyner drosjeselskapene. Det har ikke noe med taxireformen som sådan å gjøre.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:48:22] (ordfører for saken): Forslagene omhandler tiltak både for å styrke ideell sektor og for å reservere anbud for ideelle aktører. Komiteen står samlet om at ideelle aktører har vært viktig for velferdstilbudet i Norge historisk. Ideelle aktører har avdekket behov og fylt dem – fram til det offentlige etter hvert har tatt over.

Høyesterett har slått fast at reservasjonsadgangen i anskaffelsesforskriften er i tråd med EØS-retten. Den slår fast at anskaffelser av universelle og solidariske helse- og sosialtjenester kan reserveres for ideelle organisasjoner. Støstad-utvalget anbefalte å etablere en registerordning og en juridisk definisjon av ideelle velferdsaktører, og dette har også fått bred støtte fra høringsinstansene.

Jeg går videre til å omtale KrFs posisjoner i saken.

Ideelle aktører blir skvist fra to sider. Det er på den ene siden fra dem som ønsker mer offentlig styring. Ideelle aktører kastes ut med badevannet når man forhindrer private. På den andre siden er det når man ivrer etter å tilrettelegge for private aktører uten at det tas hensyn til ideelles egenart, og de ideelle blir skvist ut i en konkurranse om pris. Derfor var reservering for anbud en utrolig viktig seier for KrF. Det var også helt avgjørende at Høyesterett kom til konklusjonen at det ikke strider med EØS-avtalen.

KrF støtter arbeidet som foregår med registerordning. Det er allerede vedtatt med KrFs støtte i Stortinget, og KrF vil også støtte det som er tilrådingen i saken. Det som nå virkelig hindrer ideell vekst, er når det offentlige oppretter konkurrerende tilbud til ideelle. For ideelle aktører er det helt avgjørende å ha langsiktig forutsigbarhet og at det offentlige ikke aktivt går inn og oppretter tilbud som skviser dem ut. Det er også helt avgjørende at det ikke ender med å bli en ren priskonkurranse, men at man faktisk ivaretar at det skal være både kvalitet i tjenestene og gode arbeidsvilkår.

Jeg avslutter med å ta opp det som også er KrFs forslag i saken.

Truls Vasvik (A) [10:51:30]: Ideelle aktører utgjør en helt sentral del av velferdstilbudet vårt, spesielt innenfor helse- og omsorgstjenestene. Ideelle aktører bidrar til mangfold, kvalitet og kontinuitet og er et viktig supplement til de offentlige tjenestene. Arbeiderpartiet har over tid – lang tid – vært opptatt av å styrke ideelle aktørers rolle og utnytte det handlingsrommet som allerede finnes i regelverket.

Vi mener i likhet med forslagsstillerne at det er behov for å gjøre det enklere å ta i bruk ideelle aktører i velferdstjenestene. Derfor følger vi opp Støstad-utvalgets anbefaling i NOU 2024:1, om å etablere en egen lov om registrering av ideelle velferdsaktører, inkludert en rettslig definisjon av begrepet.

Dette er et krevende regelverksarbeid, og det må gjøres riktig, godt og grundig dersom en skal lykkes med å oppnå formålet med et slikt regelverk, som nettopp er å gi nytte for både ideelle aktører og det offentlige, og at regelverket kan praktiseres på en enkel og forutsigbar måte. Stortinget er i disse dager utålmodig, så det er samtidig viktig at arbeidet prioriteres, og at forslag til nytt regelverk sendes på høring så fort det er mulig og forsvarlig. Det er innstillingen fra komiteen klar på.

Høyesterett har i en nylig dom slått fast at reservasjonsadgangen i anskaffelsesforskriften § 30-2a er i tråd med EØS-retten. Det betyr at det innenfor gjeldende juridiske rammer er anledning til å reservere offentlige anskaffelser for ideelle organisasjoner innen helse- og sosialtjenester, når vilkårene for dette er oppfylt.

Arbeiderpartiet mener det er viktig at regjeringen benytter det handlingsrommet som finnes i anskaffelsesregelverket, til å inngå langsiktige avtaler med ideelle aktører der dette er hensiktsmessig. Vi er derfor veldig tilfreds med vedtaket tidligere i år, i sak om Dokument 8:75 S for 2025–2026, som slo fast at regjeringen skal sikre at «helseforetakene ved kjøp av private tjenester reserverer disse til ideelle aktører der det er hensiktsmessig».

Både private og ideelle aktører kan bidra til å løse kapasitetsutfordringer i den offentlige helsetjenesten. Like fullt er det viktig å understreke at det for Arbeiderpartiet er et grunnleggende premiss at tjenesten skal være offentlig finansiert og underlagt offentlig styring, slik at det er fellesskapet som fastsetter prioriteringer og sikrer likeverdig tilgang til helsetjenester.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [10:53:52]: Ideelle og private aktører har bidratt til å bygge og utvikle vårt helse- og velferdstilbud opp gjennom tidene, og alle disse aktørene fortjener å kunne få mulighet til å bli likebehandlet, og til å kunne fortsette å bygge og utvikle norske helse- og velferdstjenester. Dessverre er det slik at forslagene som ligger til behandling nå, heller vil bidra til å ekskludere noen tilbud som er gode, på grunn av organisasjonsformen. Derfor kommer ikke Fremskrittspartiet til å støtte disse forslagene.

I debatten om denne saken har vi fått fram veldig mye om hva som egentlig ligger ute i norsk helse- og velferdstilbud. Det er ikke slik at det offentlige ene og alene har bidratt til å bygge det velferdssamfunnet vi har. Det som har utviklet eldreomsorgen i Norge – som har blitt et godt tilbud – er at noen ildsjeler har startet opp noe og løst et problem det offentlige ikke har løst. Vi er helt nødt til å prioritere at alle som ønsker å være med og bidra, kan få lov til det. Det er faktisk pasientenes tilgang på alle gode tilbud som må være vårt fokus som storting. Vi må derfor åpne opp anbudsprosessene, slik at de kan utvikle gode tilbud, og at det ikke bare skal handle om å sette en lavest mulig pris for å få ned kostnader.

V ønsker ikke en retning hvor vi går inn og detaljstyrer mer og lager mer komplisert regelverk rundt hvem som skal få lov til å være med. Vi er nødt til å ta ned kompleksiteten og heller stille strenge krav til kvalitet, uavhengig av om det er en offentlig leverandør, en ideell aktør eller en privat som leverer tilbudet. Vi er i en tid hvor vi trenger alle helsearbeidere vi kan få tak i. Vi kan heller ikke si at det offentlige Norge ikke har behov for dem som ønsker å jobbe i en privat helsebedrift. Det som skjer da, det er at de som jobber i privat helse, kun blir tilgjengelig for dem som kan betale for det. Derfor vil Fremskrittspartiet sørge for at det blir likebehandling, og vi kommer til å stemme mot disse forslagene.

Margret Hagerup (H) [10:57:06]: Ideelle aktører har vært og er en viktig del av den norske velferdsmodellen. De har bidratt med kvalitet, kontinuitet og verdiforankring i tjenestene, og det skal vi ta på alvor. Det betyr ikke at løsningen er å stenge andre aktører ute. Vi mener forslagene vi behandler i dag, går for langt. Å reservere anbud generelt for ideelle aktører, eller fase ut anbud som anskaffelsesform, vil svekke konkurransen og redusere muligheten til å ta alle gode krefter i bruk i helsetjenesten. Det er ikke en styrking av velferden, men en begrensning.

Høyre mener at den norske velferdsmodellen er sterk nettopp fordi den kombinerer det offentlige, ideelle og private. Det offentlige har ansvar for finansieringen, men ulike aktører kan bidra med kapasitet, innovasjon og kvalitet. Det gir pasientene bedre tjenester og større valgfrihet. Det avgjørende må være hvem som leverer best kvalitet til rett pris, og ikke organisasjonsform alene. Samtidig er vi opptatt av gode og forutsigbare rammevilkår for ideelle aktører. Derfor støtter vi arbeidet med en tydeligere definisjon og en registerordning for ideelle virksomheter. Det kan gjøre det enklere å bruke handlingsrommet i regelverket, men det må gjøres klokt. En for snever definisjon kan i praksis begrense ideelles handlingsrom og samarbeid og skape mer byråkrati enn nødvendig. Vi mener også at det er viktig å vektlegge kvalitet, kontinuitet og verdigrunnlag sterkere i anskaffelser. For ideelle aktører er nettopp langsiktighet avgjørende, både for å bygge fagmiljø og for å gi stabile tilbud til pasientene. Det er fullt mulig å styrke ideell sektor uten å svekke konkurransen eller stenge private aktører ute. Tvert imot mener Høyre et mangfold av aktører er en forutsetning for en bærekraftig helsetjeneste.

Vi trenger mer samarbeid, ikke mindre. Derfor vil ikke Høyre støtte forslagene. Vi vil bidra til bedre rammevilkår, mer forutsigbarhet og en tydeligere rolle for ideelle aktører innenfor en helhetlig modell. Målet må være best mulig tjenester for pasientene, uavhengig av hvem som leverer dem.

Kathy Lie (SV) [10:59:27]: I dette forslaget diskuterer vi hvilken rolle de ideelle velferdsaktørene skal ha i vår felles helsetjeneste. De ideelle aktørene har over lang tid tatt et stort samfunnsansvar – de har tatt grep og opprettet både behandlingstilbud og utdanningstilbud der de har sett behov som den offentlige helsetjenesten ikke har hatt kapasitet til å dekke. Etter hvert har det også dukket opp kommersielle selskaper som leverer helsetjenester og konkurrerer i det samme markedet.

Dette forslaget handler ikke om at de som jobber i kommersielle helsetjenester, gjør en dårlig jobb. Det handler om hvordan vi bruker skattebetalernes penger. Ingen kommersielle selskap driver tilbud uten å ha som mål å tjene penger. Det fører til at våre offentlige velferdskroner går til profitt for eierne av store konsern. SV mener dette er feil bruk av pengene, vi mener at alle pengene skal gå til bedre helse- og velferdstjenester, ikke til profitt for rike eiere.

Vi har tidligere vedtatt at vi skal styrke vilkårene for ideelle aktører, og at vi skal øke andelen ideelle tilbydere i den offentlige velferden. Helseministeren har i svar til komiteen vist til at de regionale helseforetakene allerede har et handlingsrom for å reservere anskaffelser for ideelle aktører innenfor visse vilkår, og at dette står fast. Vi har til og med en høyesterettsdom som har slått fast at reservasjonsadgangen er i samsvar med EØS-retten. Det som er nødvendige nå, og som vi ventet utålmodig på, er å lovfeste en registerordning og en juridisk definisjon av ideelle velferdsaktører. Vi vet at det jobbes med det, og SV er glad for at det nå blir flertall i denne saken for at regjeringen skal sørge for å sende dette lovforslaget på høring innen utgangen av 2026.

Det fremmes flere forslag i denne saken, og vi er med på et forslag om en etableringsstøtteordning for ideelle. Det handler om at ideelle som regel ikke starter opp med stor egenkapital, og at det kan være et push for å bidra til mer etablering. Vi har vedtatt å styrke og øke andelen ideelle i velferden, men så ser vi at andelen ikke øker i særlig grad fra år til år. Derfor ønsker vi også at regjeringen rapporterer på dette.

Så vil jeg varsle at SV støtter forslagene nr. 6 og 7 fra KrF – om vekting av kvalitet foran pris, og om å utrede om anbudsprosesser egner seg for å sikre et godt, tverrfaglig spesialisert behandlingstilbud.

Kjersti Toppe (Sp) [11:02:30]: Takk til komiteen.

Vi er glade for vedtaket som er kome ut, om at det innan utløpet av 2026 skal sendast på høyring forslag om lov om registrering, inkludert juridisk definisjon, av ideelle velferdsaktørar. Eg må òg få seia at dette var grunnlaget for at vi såg oss nøydde til å fremja eit representantforslag, for vi synest nok at det har gått altfor lang tid frå det offentlege utvalet kom med eit forslag til ein juridisk definisjon og registrering av ideelle velferdsaktørar. Dei fremja si tilråding 31. januar 2024, og viss dette ikkje vert sendt på høyring før utgangen av 2026, er det då nesten gått tre år. Så det har tatt altfor lang tid. Heile ideell sektor har venta veldig lenge og har ikkje forstått kvifor dette har latt venta på seg.

Vi kan forstå at det kan vera vanskelege juridiske problemstillingar, og at ein må finna ut korleis ein skal gjera det, men det er altså lenge sidan dette var på høyring. Difor er det eit stort utolmod. Eg håpar at det vert sendt på høyring snarast mogleg, og ikkje i desember 2026, for å seia det slik – for dette hastar. Mange kommunar og føretak kan vegra seg for å gå inn i reserverte anbod før ein får ein definisjon av ideelle og ei registerordning. Då vil dette arbeidet vera mykje lettare.

Vi står inne i fleire forslag som vi synest burde fått fleirtal. Vi meiner at helseføretaka må reservera for ideelle aktørar, og er kritiske til føringa om at ein må gjera det der det er hensiktsmessig. I 2017, 2018 og 2019 var det faktisk tydelegare krav til helseføretaka om å auka andelen ideelle og ikkje berre bruka dei der det er hensiktsmessig. Retting: Det var i 2018, 2019 og 2020, og eg trur faktisk det var KrF som fekk gjennomslag for det i den førre regjeringa.

Vi kjempar kampen vidare for å auka ideell vekst i helse. No får vi eit vedtak som iallfall gir ein viss grad av føreseielege vilkår, og vi forventar at det arbeidet no vert prioritert i regjering.

Seher Aydar (R) [11:05:52]: Velferden ble til ved at fellesskapsløsninger ble bygd opp av offentlige og ideelle aktører for å dekke befolkningens grunnleggende behov. Velferdstjenester er heller ikke som andre tjenester. Når Høyre og FrP argumenterer mot bedre betingelser for ideelle aktører i sitt forsvar for kommersielle aktører som har økonomiske interesser i helsetjenestene, er det som om forsvaret av at noen skal få muligheten til å tjene penger på våre skattepenger gjennom offentlig finansierte helsetjenester, er så viktig at de er villige til å ofre ideelle aktører.

Det er heller ikke sant at kommersielle aktører har vært en historisk del av velferdsmodellen i Norge. Den store veksten de kommersielle aktørene har hatt, er et ganske nytt fenomen. Det har vokst opp de siste 30 årene. Historisk sett var de private aktørene som fantes i velferden, i hovedsak ideelle organisasjoner, ikke profittmotiverte selskaper. Kommersialisering er altså et brudd med velferdsmodellen, ikke en videreføring av den.

Det går også et viktig skille mellom private ideelle og private kommersielle aktører. For kommersielle aktører er den økonomiske gevinsten hovedmotivet. Det skiller seg grunnleggende fra ideelle aktører som driver nonprofit. Kommersielle aktører kan være store konsern som trekker milliarder av kroner ut av velferden over til privat berikelse eller til internasjonale finansfond. Så når man sier private og prøver å tildekke at det faktisk er kommersielle aktører som har profittmotiv, endrer det ikke virkeligheten – for når ideelle og kommersielle skal konkurrere om de samme anbudene, har de veldig ulike forutsetninger, siden kommersielle er både motivert av profitt og har store økonomiske muskler og ideelle ikke har det. Det tvinger likevel de ideelle aktørene inn i rammer satt på de kommersielle aktørers premisser, og de må konkurrere på kommersielle vilkår. Anbud på velferdstjenester legger nesten alltid vekt på pris, som man har sett eksempler på når det gjelder både rusomsorg og rehabilitering. Anbud er ikke egnet som en god modell for velferden vår.

Høyesterett har slått fast at konkurranse om drift av helse- og velferdstjenester kan reserveres for ideelle aktører. Den enstemmige dommen fra Høyesterett slår fast at skattefinansierte velferdstjenester ikke er som andre tjenester, og at det er forskjell på ideelle og kommersielle aktører. Kommunen fikk medhold, altså Oslo kommune, og det bør ha betydning for framtiden, for det har blitt brukt som argument fra bl.a. Helse sør-øst at de ikke kan reservere anbud, og nå får de starte med det.

Det er også veldig bra at det endelig skal komme en definisjon av ideelle. Det har vi ventet lenge på, og det er på tide.

La meg altså understreke at alle penger som er bevilget til helsetjenester, må gå nettopp til det, ikke til privat profitt – og de ideelle har en naturlig plass, ikke de kommersielle.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:08:57]: Ideelle aktører er en viktig del av det samlede helse- og omsorgstilbudet i Norge. De bidrar med kvalitet, mangfold og langsiktighet, og de er et viktig supplement til de offentlige tjenestene.

Regjeringen deler målet om å styrke ideelle aktørers rolle, og vi har over tid fulgt opp Stortingets ønske om å utnytte handlingsrommet i regelverket. Samtidig er det viktig at vi organiserer tjenestene slik at pasientene får gode og likeverdige tilbud, og at vi bruker samfunnets ressurser effektivt.

Offentlig finansierte tjenester kan organiseres gjennom egenregi, gjennom tilskudd eller gjennom anskaffelser. Hvilken modell som er best egnet, må vurderes ut fra tjenestens karakter, behovet for styring og kontroll og hva som gir best tilbud til pasientene.

Anskaffelser er et viktig virkemiddel for å sikre nødvendig kapasitet, særlig der det offentlige ikke har tilstrekkelige tilbud selv. Samtidig gir regelverket et handlingsrom til å ivareta ideelle aktørers rolle, bl.a. gjennom muligheten til å reservere konkurranser. Det handlingsrommet skal vi fortsette å bruke. Regjeringen har også gitt føringer om å inngå flere langsiktige avtaler.

Når det gjelder forslagene om å reservere anbud eller fase ut anbud som anskaffelsesform, er det viktig å understreke at dette må vurderes innenfor gjeldende rettslige rammer. Anskaffelser er i dag en etablert og nødvendig del av hvordan vi sikrer tilgang til helsetjenester, og en generell utfasing vil kunne reise grunnleggende spørsmål om både organisering og styring.

Jeg merker meg at komiteen ber regjeringen om å arbeide videre med en juridisk definisjon og registerordningen for ideelle aktører. Dette vil bidra til større forutsigbarhet og gjøre det enklere å bruke handlingsrommet for ideelle aktører. Det vil regjeringen følge opp.

Regjeringen er opptatt av å sikre en sterk felles helsetjeneste som bærebjelken i tilbudet. Samtidig er en god arbeidsdeling mellom offentlige, ideelle og andre private aktører nødvendig for å møte befolkningens behov og ikke minst for å redusere ventetidene også framover.

Truls Vasvik (A) [11:29:11]: Representanten Abrahamsen og FrP langer som vanlig ut mot regjeringen og helseforetakene om at kvalitet ikke vektes høyt nok i anbudskonkurransen. Det er en helt ærlig sak å mene, men det blir litt hult når FrP stemmer imot følgende forslag i Dokument 8:30 S for 2025–2026: «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan anbudsprosessene i større grad kan ivareta kvalitet og behovet for kontinuitet.» Det er for øvrig et forslag fra Høyre som fikk flertall med én stemmes overvekt i denne salen.

Vi flytter politikk med å stemme for det vi er for, og mot det vi er mot. FrP velger altså å stemme mot å vekte kvalitet tyngre. Det er verdt å merke seg.

Seher Aydar (R) [11:30:13]: Det er ingen tvil om at FrP snakker med to tunger, for vi har fremmet flere forslag på Stortinget som FrP har stemt imot, når det gjelder både ideell vekst, de ideelles situasjon knyttet til rusanbudene i Helse sør-øst, og at kvalitet skal veies tyngre, men la oss legge det til side.

Jeg har lyst til å følge opp det helseministeren sa i replikkvekslingen i stad. Jeg spurte konkret hva helseministeren synes om at penger som er bevilget til helse, går til privat berikelse. Da svarer helseministeren om medisinsk utstyr, medisiner osv., men det er egentlig ikke det jeg spør om, og det vet helseministeren utrolig godt. Her behandler vi en sak om å reservere anbud for ideelle. Mitt spørsmål er: I hvilke typer anbud er det hensiktsmessig at det ikke kun er ideelle, men at kommersielle får lov til å konkurrere mot ideelle? Jeg lurte på om det var rehabilitering, om det var rus, om det var psykisk helse eller om det var noe annet. Det er det ene.

Det andre er at når vi snakker om kommersielle aktører som driver helsetjenester, kan det f.eks. være Norlandia som driver et sykehjem, det kan være Aleris, det kan være noen helt andre, det kan være ulike selskaper som er eid av internasjonale oppkjøpsfond, som får penger av det offentlige for f.eks. å drive et tilbud. Det er det jeg spør om. Spørsmålet er: Hvorfor er det greit at kommersielle aktører tar ut penger som er bevilget til helsetjenester, og putter dem i egen lomme? Det er det konkrete spørsmålet. Jeg håper helseministeren kan svare på det, for det finnes ingen gode grunner til at de ganske hardt pressede helsetjenestene våre og de få helsekronene, som må prioriteres hardt, skal havne i private lommer. Det er spørsmålet. Det handler om dem som driver, altså driften av ulike helsetjenester.

Jeg må også innrømme at jeg blir litt oppgitt. Helseministeren klarer ikke å lage et tydelig skille mellom ideelle og kommersielle aktører og faktisk være like prinsipiell som en helt vanlig sosialdemokrat burde kunne være, og si at våre offentlige velferdstjenester skal være offentlig finansiert – der er vi enige, ikke sant – men de skal også drives av offentlige og ideelle, og at de kommersielle aktørene som har profittmotiv, egentlig ikke har noe i helsetjenestene våre å gjøre. Det er egentlig det jeg etterspør, ikke om medisinsk utstyr eller legemidler.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:33:15]: Takk for utfordringen fra representanten Aydar. Jeg tror dette bare er en så ærlig sak at her har partiet Rødt og Arbeiderpartiet forskjellig syn. Det er helt greit. I denne salen her har vi partier som er veldig kritiske til private innslag i offentlig velferd, og så har vi partier som er veldig for at vi skal bruke veldig mye mer penger på private innslag i offentlige velferdstjenester. Det er politikk.

Jeg forsøkte å svare på spørsmålet ved å si at det ikke er så enkelt å slå fast at én type fagområde alltid kan reserveres for det ene eller det andre, fordi det vil avhenge litt av hvilke typer tjenester det er en ønsker å anskaffe, og hvor i landet det er. Det kan f.eks. tenkes at det er ønskelig fra offentlige sykehus å kjøpe private tjenester i en landsdel for å unngå lang reisevei for pasientene, og der finnes det kanskje ikke nok – eller ingen – ideelle aktører, det finnes bare en privat aktør. Skal vi da la være å bruke det tilbudet fordi tilbudet ikke finnes? Det synes jeg blir litt for dogmatisk, men jeg har full respekt for dem som mener noe annet.

Derfor er mitt klare utgangspunkt at det er vår felles helsetjeneste som har ansvar for pasientene. Det er de offentlige sykehusene som må vurdere hvor mye privat kapasitet de har behov for. Det må være offentlig finansiert, offentlig prioritert og offentlig organisert. Jeg ønsker at de offentlige sykehusene skal reservere konkurranser for ideelle der hvor det er hensiktsmessig. Jeg tror også at det i en del saker vil være hensiktsmessig, og så vil det være andre eksempler på anskaffelser hvor det ikke er like hensiktsmessig. Det viktigste for meg er at flest mulig pasienter får god behandling. De aller fleste får det i våre offentlige sykehus, og noen får det også blant ideelle og private tilbydere. Sånn har det alltid vært i Norge, og sånn tror jeg det kommer til å fortsette i Norge også.

Det er viktig at vi tar godt vare på alt helsepersonellet vårt, for det er den mest begrensende faktoren vi har framover. Da er det viktig for oss at vår felles helsetjeneste er et attraktivt arbeidssted, og at helsepersonellet har lyst til å jobbe der.

Det tredje prinsippet er at når det da er behov for å kjøpe ideell eller privat kapasitet, er jeg opptatt av at de offentlige sykehusene må gjøre det når de mener det er behov for det. Da må de også ha litt fleksibilitet og litt mulighet til å tilpasse disse anskaffelsene ut fra hvilke behov de har lokalt. Alternativet kunne være å se for seg at vi satt i Oslo og detaljstyrte alle disse anskaffelsene og bestemte ned på detaljnivå hva sykehus og offentlige helsetjenester i alle deler av vårt langstrakte land skal anskaffe, men jeg tror ikke at det nødvendigvis ville ha gitt oss bedre helsetjenester. Derfor har jeg tillit til at de offentlige sykehusene forvalter dette på en god måte.

Kristian August Eilertsen (FrP) [11:36:25]: Det var innlegget fra representanten Vasvik fra Arbeiderpartiet som fikk meg til å tegne meg. Representanten hadde en veldig selektiv historiefortelling da han henviste til hvordan Fremskrittspartiet stemte i forbindelse med Dokument 8:30 S for 2025–2026, som omhandlet rehabilitering. Det forslaget representanten henviste til at Fremskrittspartiet hadde stemt mot, var en form for avledningsmanøver for å prøve å unngå det flertallet som hadde etablert seg med tanke på å gripe inn i anskaffelsene som pågikk – og fortsatt pågår – innenfor Helse Midt-Norge RFH og Helse sør-øst RHF. Det var bakgrunnen for at Fremskrittspartiet ikke stemte for det forslaget, men stemte for et langt bedre forslag som i enda større grad ivaretar hensynet til pasientene, og at pris ikke skal vektlegges høyere enn kvalitet.

Sånne generelle avledningsmanøvrer lar vi oss ikke forlokke til å være med på. Vi står opp for pasientene, står opp for tilbudet som er der, og står opp for institusjonene, heller enn å gå med på de krumspringene. Derfor valgte vi å stemme mot forslaget og stemte for det forslaget vi var en del av fra komiteen. Neste gang representanten skal fortelle om hva som har skjedd i tidligere saker, håper jeg han forteller hele historien, ikke bare den delen som passer hans egen agenda.

Kjersti Toppe (Sp) [11:38:01]: Først vil eg varsla at vi kjem til å stemma for forslag nr. 7, frå Kristeleg Folkeparti, om å greia ut i kva grad anbodsprosess er eigna for å sikra eit godt tverrfagleg spesialisert behandlingstilbod.

Eg synest innlegga og svara i replikkrunden frå statsråden er ganske oppsiktsvekkjande. Eg trudde vi hadde ei felles oppfatning av at ideell sektor var noko anna enn privat kommersiell sektor. Eg oppfattar svara frå statsråden slik at for regjeringa er det eigentleg det same. Ja, dei kan vera med på reservert anbodskonkurranse der det er hensiktsmessig, men statsråden kan ikkje seia kva tid han meiner det er hensiktsmessig eller ikkje.

Dette er eigentleg ny politikk frå Arbeidarpartiet. Då eg var statsråd i Barne- og familiedepartementet hadde vi ein veldig felles politikk for å auka ideell andel i barnevernet, og det trudde eg òg gjaldt på helse- og omsorgsområdet, men då forstår eg at eg har tatt feil.

I 2016 fremja Senterpartiet ei sak for Stortinget om å setja eit mål om å auka ideell andel i helse- og omsorgstenestene og be regjeringa koma tilbake igjen med kortsiktige og langsiktige tiltak for å nå det. Det forslaget vart einstemmig vedtatt i Stortinget, inkludert Arbeidarpartiet, mens no har vi altså ein statsråd som ikkje klarer å svara på om han synest det er viktig med ideell vekst i helse- og omsorgstenestene. Det er jo greitt å høyra ærlege ord om det, men eg må seia at eg er ganske skuffa. Ut frå det som er sagt, vil jo formuleringa om at helseføretaka skal bruka reserverte konkurransar der det er hensiktsmessig, ikkje få den krafta bak seg når føretaka forstår at det ikkje er så veldig viktig for politisk leiing om ein får til ein vekst eller ikkje fordi det er andre ting som er meir avgjerande.

Eg meiner at denne saka må vi faktisk forfølgja vidare. Eg meiner at vi må sørgja for at helseføretaka får i oppdrag å jobba for ein auka ideell andel i helse- og omsorgstenestene, på same måten som vi jobbar felles for det i barnevernstenestene, og òg i andre tenester, fordi det er viktig. Eg er nok meir uroleg for framtida til ideell sektor enn det statsråden og regjeringa er, og difor må vi få støtte frå Stortinget til å jobba meir med rammevilkåra for ideell sektor framover.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [11:41:17]: Jeg må også si at jeg er ganske skuffet over statsrådens svar i replikkordskiftet og debatten her. Det er greit at man har et talepunkt som man refererer til, men det som faktisk står igjen som det store budskapet, er at her er regjeringen og FrP og Høyre egentlig helt enig i hvordan ulike aktører er på helsesiden. Det spiller ingen rolle hvem som leverer en tjeneste, så lenge det er billigst og det svarer på anbudsdokumentet.

Det står i sterk kontrast til hvordan vi har forstått ideell sektor, og hvordan det er viktig å forstå ideell sektor for å legge til rette for vekst. Men selvsagt: Hvis det ikke er viktig for regjeringen at det finnes ideelle aktører, da er det heller ikke viktig hvem som leverer tjenestene, at ideell sektor opprettholdes, eller at det er vekst i ideell sektor.

Da kan man jo også forstå hvorfor Arbeiderpartiet ikke mener at man bør ta i bruk ideell sektor istedenfor å opprette offentlige tilbud som er i direkte konkurranse med de ideelle. Men har ideelle en egenverdi på bakgrunn av verdigrunnlag, på bakgrunn av at man ikke tar ut profitt, ja, da må også ideell sektor sikres.

Ideell sektor har også andre forpliktelser enn private aktører, gjerne andre pensjonsavtaler, andre langsiktige avtaler, som gjør det vanskeligere å konkurrere på lik linje med private, og nettopp derfor har det vært så viktig å sikre egne konkurranser. Nettopp derfor har Oslo tatt det i bruk. Det i prinsippet å støtte at det er egne konkurranser, men si at det skal tas i bruk der det er mest mulig hensiktsmessig – da frykter jeg at det bare er noe som vil stå på papiret, og noe man ikke reelt sett ønsker å ta i bruk.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:43:45]: Det er bra at saken skaper engasjement, men jeg synes ikke vi skal tillegge hverandre meninger eller motiver vi ikke har, ei heller tolke uttalelser i verste mening. Hvis det er behov for at jeg nok en gang skal si hvor viktig de ideelle er i offentlig tjenesteyting, så halleluja for de ideelle! Jeg er veldig for ideelle.

Jeg vil også minne om at det Stortinget vedtok for ikke så veldig lenge siden, er at vi til og med skal ha reserverte anbudskonkurranser der bare ideelle får lov til å konkurrere. Jeg husker ikke helt eksakt, men jeg tror Høyre og Fremskrittspartiet stemte imot det. Da er det litt rart at representanten fra KrF sier at det er ingen forskjeller mellom partiene her, for det er det tross alt. Det høres jo nesten ut som at jeg har stått her og sagt at vi dermed skal reservere konkurranser for bare kommersielle. Jeg mener vi skal reservere konkurranser for ideelle der det er hensiktsmessig.

Så sier representanten at jeg ikke har gitt eksempler på det, men jeg har jo det. Hvis vi f.eks. er i distriktene, og det finnes ingen ideelle tilbydere som kan levere en bestemt tjeneste uten at pasienten får veldig lang reisevei, skal vi da ikke forholde oss til det og ikke anskaffe den tjenesten, som innbyggerne våre hadde hatt glede av? Eller bør vi i de tilfellene kunne si: Ok, her er det ikke relevant eller realistisk å stille et slikt krav?

Det kan også gjelde innenfor enkelte deler somatikken, f.eks., for å få ned ventetidene der, hvor vi har både ideelle og private tilbydere, der begge kan levere. I de tilfellene bør man kanskje tenke at begge to skal kunne levere.

Det er heller ingen grunn til å så tvil om at regjeringen kommer til å følge opp det Stortinget har vedtatt. Jeg er veldig for å følge opp det Stortinget har vedtatt, men det at Helse Sør-Øst og andre har vært litt avventende fordi vi har hatt en uavklart rettstilstand, må vi jo forholde oss til. Jeg kan ikke be offentlige sykehus om å gjøre noe som vi fortsatt ikke vet om er lov å gjøre eller ikke. De må jo følge norsk lov, og nå har vi fått en høyesterettsdom – jeg er veldig glad for det – som slår fast at det er fullt mulig innenfor dagens rettslige rammer, hvis man gjør det på riktig måte, å reservere disse konkurransene for ideelle. Og som jeg sa i mitt første innlegg i dag, kommer regjeringen selvfølgelig til å følge opp det.

Ideelle leverer i dag mange gode tjenester til de offentlige sykehusene. De vil også i framtiden levere mange gode tjenester til de offentlige sykehusene. For min del synes jeg bare det er positivt om de framover kommer til å levere mer til de offentlige sykehusene. Da mener jeg at det er sakens realiteter vi må diskutere. Så får vi heller være uenige om akkurat hvor stort innslaget av private ideelle i helsetjenesten vår skal være, men vi trenger ikke å lage uenigheter som sannsynligvis ikke er der.

Seher Aydar (R) [11:46:58]: Jeg synes det er litt spesielt at helseministeren framhever kjøp av somatiske tjenester på en dag som denne, når det har blitt avslørt hvordan kommersielle aktører – som presser ned arbeidsvilkårene og derfor også bemanningen – har oversett mange tilfeller av mennesker som har kreft. Aftenposten har slått det opp i dag, og det har kommet i flere aviser. Dette viser egentlig at den enorme økningen i kjøp av kommersielle tjenester også har bidratt til at man har mistet mer kontroll i stedet for at det offentlige skal ta ansvar for å bygge opp tilbudene til menneskene som trenger det, sånn at man ikke får f.eks. forsinket kreftdiagnose.

Så er det en realitet at bruk og kjøp av kommersielle tjenester har økt de siste 5–10 årene, og med det også risikoen for at det offentlige ikke alltid har full kontroll på det som skjer. Dette er snakk om mennesker som faktisk er i en sårbar situasjon og trenger at helsetjenestene fungerer som de skal gjøre, og ikke outsources til kommersielle aktører som er ute etter å tjene penger.

Kjersti Toppe (Sp) [11:48:16]: Ideelle representerer jo fagmiljøet i heile Noreg. Det er bygd opp over mange år og kan rivast ned ganske fort om dei ikkje får dei rammene dei har behov for.

Når statsråden meiner at vi tillegg han meiningar og oppfattar han feil, så er vi fleire her i salen som reagerer på det som er vorte sagt. Mitt spørsmål er eigentleg ganske enkelt: Meiner statsråden at det er viktig at vi klarer å styrkja ideell sektor i Noreg – eigentleg på kostnad av dei kommersielle? Eg spurde om det to gonger i replikkordskiftet, og statsråden klarte ikkje å svara tydeleg på det. Den klare oppfatninga er at det er andre ting som er viktigare. Det betyr ikkje at det ikkje nokre plassar i landet ikkje finst ideelle; da kan ein ikkje bruka dei. Men vil statsråden styrkja ideell sektor i Noreg eller ikkje? Det var spørsmålet.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:49:30]: Takk for debatten og for utfordringen. Da skal jeg si ordrett det jeg sa i mitt første innlegg i dag: Regjeringen deler målet om å styrke ideelle aktørers rolle. Punktum og takk.

Farahnaz Bahrami (A) [11:50:38] (ordfører for saken): Jeg takker alle medlemmer i komiteen for et godt samarbeid om denne saken. Jeg takker også statsråden for et godt og fyldig svarbrev, og Den norske legeforening, Hovedorganisasjonen Virke, Arbeidsgiverforeningen Spekter og Norsk Sykepleierforbund for deres gode innspill gjennom skriftlig høring.

Med dette anser jeg saken som framlagt og regner med at de som står bak mindretallsforslagene, redegjør for dem.

Saken vi behandler i dag, handler om noe helt grunnleggende: tryggheten til pasienter og ansatte i våre sykehus – også i krise og krig. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er mer alvorlig og uforutsigbar enn på lenge. Derfor er det bred enighet om at vi må styrke helseberedskapen. Spørsmålet er ikke om vi skal gjøre det, men hvordan vi gjør det på en klok, treffsikker og ansvarlig måte.

Arbeiderpartiet mener at tilfluktsrom og andre beskyttelsestiltak er en viktig del av beredskapen. Samtidig må vi erkjenne at beredskap er mer enn betong og rom. Det handler også om personell, strømforsyning, vann, IKT, logistikk og evnen til å opprettholde drift under svært krevende forhold. Derfor støtter vi regjeringens tilnærming om å se dette i en helhetlig sammenheng.

Nå pågår det et omfattende arbeid med ny forskrift for tilfluktsrom. Samtidig er det viktig at det gis en tidlig og midlertidig avklaring for pågående og planlagte sykehusprosjekter, dette slik at vi unngår unødvendige forsinkelser, omprosjektering og økte kostnader – samtidig som beredskapshensyn ivaretas.

Vi mener det er helt avgjørende å få en grundig kartlegging av behovet i eksisterende sykehus, av hva som finnes, hva som mangler, og hva det vil koste å oppgradere eller etablere nye løsninger. Dette må gjøres i tett sammenheng med det pågående forskriftsarbeidet, slik at vi får en helhetlig og målrettet tilnærming.

Et annet viktig poeng er finansiering. Arbeiderpartiet er tydelig på at eventuelle nye krav ikke kan bli ufinansierte pålegg som går ut over pasientbehandling. Dette er også tydelig understreket av høringsinstansene, særlig Legeforeningen. Vi vil understreke at etablering av tilfluktsrom kan innebære betydelige kostnader, og at forslag som griper inn i budsjettforhandlingene, må håndteres i budsjettprosessen.

Med det tar jeg opp forslaget Arbeiderpartiet er med på.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [11:53:54]: Som barn av 1990-tallet har jeg tilhørt en generasjon som har vært heldig, en generasjon som har hatt både verdenskrig og kald krig på trygg avstand. Vi vokste opp med en tro på at mennesket har lært. Verdens konflikter merket vi kanskje aller først når nye klassekamerater kom inn fra andre deler av verden, fra konflikter som jeg og mine søsken var skånet fra. Men noe har skjedd. Verden har endret seg dramatisk, og konfliktene i verden føles ikke lenger så fjerne. Vi må møte verden slik den faktisk er, og ikke slik vi ønsker den skal være, eller slik den en gang var.

Som følge av det må vi også endre hvordan vi bygger sykehus. Norske sykehus er bedt om å forberede seg på krig. Helseberedskap betyr bemanning, pasienttransport, vannforsyning, elektrisitet, teknisk infrastruktur og ikke minst tilfluktsrom.

Jeg vil takke forslagsstillerne for å ha fremmet et viktig forslag. Tilfluktsrom mener Fremskrittspartiet er en helt sentral del av helseberedskapen, for både ansatte og pasienter. Krigen i Ukraina har vist oss hvor sårbare sykehus er. Der blir sykehus ofte militære mål. Tilfluktsrom vil aldri alene kunne trygge ansatte og pasienter, men de mest kritiske pasientene, som ikke kan forlate et sykehus, og ansatte som jobber med dem, må ha anledning til å søke dekning i et tilfluktsrom. Pasientbehandling må kunne fortsette selv om sykehuset blir satt ut av drift. Det er alvorlig at så mange sykehus ikke har denne beredskapen i dag.

Det er ett år siden Stortinget vedtok at plikten til å etablere tilfluktsrom skal gjeninnføres, men fortsatt har ikke regjeringen kommet tilbake med en forskrift som avklarer hvordan det skal løses, ei heller for sykehus. Flere sykehus står nå overfor store investeringer. Det skal bygges nye sykehus, og eksisterende sykehus skal bygges på. Et eksempel er Kalnes sykehus i Østfold, der det skal investeres for milliarder av kroner. Det er vi veldig glad for, men tilfluktsrom er ikke en del av planene. På sykehuset er de utålmodige, og de har vært det lenge. De har bedt om en avklaring om tilfluktsrom, og de har gjort det gjentakende og lenge. Kommer ikke avklaringen raskt, vil sykehuset bygges uten tilfluktsrom. Det mener jeg vil være en katastrofe.

Arbeiderpartiets trenering av avklaring for Kalnes sykehus kan komme til å bli kostbart for skattebetalerne, for hvis beslutningen om dette drøyer, kan prislappen på et tilfluktsrom mangedobles, rett og slett fordi den ikke tas i tide.

Våre naboland ruster opp. Norge venter. Det kan ikke Fremskrittspartiet akseptere.

Jeg tar med det opp de tre forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Margret Hagerup (H) [11:56:55]: Trygghet for pasienter og ansatte ved norske sykehus er grunnleggende. I en tid med økt usikkerhet rundt oss er det viktig å diskutere hvordan vi styrer beredskapen i helsetjenesten. Høyre mener at tilfluktsrom er en viktig del av denne beredskapen. Samtidig må vi sørge for at tiltakene vi vedtar, gir best mulig sikkerhet uten å gå på bekostning av pasientbehandlingen.

Stortinget har allerede vedtatt at plikten til å etablere tilfluktsrom skal gjeninnføres. Likevel venter vi, snart ett år senere, på at regjeringen skal ha klart et regelverk. Det er vanskelig å forstå, for når Stortinget fatter vedtak i en så viktig sak som beredskap, forventer vi oppfølging. Denne tregheten skaper usikkerhet for sykehus som nå planlegges og bygges, og det er risiko for at viktige beredskapstiltak blir utsatt eller blir dyrere enn nødvendig.

Samtidig er vi skeptiske til å innføre et generelt og omfattende krav om tilfluktsrom ved alle sykehus før vi har et godt faglig grunnlag. Sykehusene er ulike i både størrelse, funksjon og geografisk plassering, og løsningene må derfor være fleksible og tilpasset reelle behov.

Vi må prioritere tiltak som gir mest mulig beredskap for ressursene som brukes. Både tilfluktsrom, strømforsyning, vannforsyning, IKT og tilgang på personell er beredskap. Vi må også understreke at nye krav ikke kan komme som ufinansierte pålegg. Hvis kostnadene veltes over på sykehusene, risikerer vi enda lengre helsekøer og dårligere tilbud til pasientene. Det kan ikke Høyre støtte. Derfor mener vi at det er riktig å få på plass et tydelig regelverk så raskt som mulig.

Det er viktig å få en bedre oversikt over eksisterende tilfluktsrom og hvordan dagens bygningsmasse kan brukes bedre i en krisesituasjon. Oppgradering og smartere bruk av det vi allerede har, kan i noen tilfeller gi raskere og mer kostnadseffektive forbedringer i beredskapen. Høyre ønsker å styrke totalberedskapen i Norge, men vi må gjøre det på en måte som både ivaretar sikkerheten og sikrer gode helsetjenester.

Vi stemmer ikke for forslag til vedtak I, fra bl.a. Arbeiderpartiet. Det er ikke fordi vi er imot at det skal være beskyttelsestiltak, men vi mener at Stortinget allerede har vedtatt at det skal bygges tilfluktsrom i nye bygg på over 1 000 m². Vi kan ikke se at det er noe unntak for sykehus, og vi frykter dermed at hvis en vedtar det første forslaget, er det en oppmykning av det kravet som allerede foreligger, og at de kan komme i konflikt med hverandre. Derfor støtter vi ikke det.

Kathy Lie (SV) [11:59:42]: I mange år har Norges sovet i fred. Det har bl.a. ført til at nye sykehus som er bygget de siste tiårene, er bygget uten tilfluktsrom. Det har også ført til at eksisterende tilfluktsrom, både i sykehus og ellers i samfunnet, ikke er vedlikeholdt, ikke møter dagens krav eller brukes som lager, som bordtennisrom eller til andre aktiviteter.

De siste årene har vi våknet til en stadig mer urolig verden. Selv om vi fortsatt ikke tror det, er det ikke lenger helt utenkelig at Norge kan utsettes for angrep. Det har ført til et stort fokus på forsvar og beredskap. SV mener dette fokuset må dreie seg om mer enn våpen. Skal samfunnet vårt fungere i en krise eller krig, må den sivile beredskapen være på plass. Det innebærer i høy grad en operativ helsetjeneste. Vi må derfor sørge for at sykehusene våre også kan operere i krig og krise.

Å bygge tilfluktsrom koster penger, særlig i allerede eksisterende sykehus. Det er viktig å sørge for beskyttelsestiltak for helsepersonell og pasienter, men også å se på den totale helseberedskapen, som omfatter personell, infrastruktur og forsyningssikkerhet. Når det gjelder behov for tilfluktsrom, mener vi at det første vi må gjøre, er å kartlegge hvilke behov vi har. Vi må se om det finnes løsninger, og vi må finne ut hva dette kan komme til å koste. Så trenger vi en plan for hvordan vi skal løse behovene.

Jeg har selv jobbet i sykehus, og vi har aldri snakket om tilfluktsrom. Det er egentlig litt rart. Det vi derimot har snakket mye om, er kraftforsyning. Et sykehus uten strøm er ikke operativt lenge. Derfor har alle sykehus reservesystemer for det. Det jeg ikke var klar over, og som vi aldri snakket om på jobben min, gjelder vann. Jeg ble litt sjokkert da jeg leste at et stort sykehus som Ahus kun kan holdes i drift i seks timer hvis vanntilførselen svikter. Derfor er det viktig at vi nå vedtar at alle helseforetak skal inkludere beredskap for vanntilførsel i sykehus i sine beredskapsplaner. Dette var en sjokkerende oppdagelse.

Selv om vi mener tilfluktsrom er viktig, ser vi ikke økonomisk mulighet for å kreve umiddelbar bygging av tilfluktsrom i alle eksisterende sykehus, men vi mener nå at det er viktig å gi føringer og avklaringer om tilfluktsrom i sykehus som skal bygges framover. Vi mener også det må finnes finansieringsløsninger som gjør at bygging av tilfluktsrom i sykehus ikke går på bekostning av driften og pasientbehandlingen. Det kan vi kanskje se på å løse når vi skal få en ny modell for finansiering av helsetjenesten vår.

Jeg tar opp forslagene SV er med på.

Kjersti Toppe (Sp) [12:02:58] (leiar for komiteen): Vi er godt inne i totalberedskapsåret 2026. For eitt år sidan behandla Stortinget ei stortingsmelding om totalberedskap, totalberedskapsmeldinga, og i den saka vedtok Stortinget at plikt til å etablere tilfluktsrom skal gjeninnførast. No er det gått eitt år, og det er framleis ikkje fremja ei slik forskrift om tilfluktsrom – og då heller ikkje ei forskrift som gjeld for sjukehus.

Det er eit faktum at ingen nye sjukehus dei siste åra er bygde med tilfluktsrom. Det gjeld dei aller, aller fleste av sjukehusa som er bygde dei siste åra. Vi har òg fleire sjukehus under planlegging som heller ikkje er planlagde med tilfluktsromfasilitetar. No har styret i Helse sør-aust – før jul – sendt brev til departementet og bedt om ei rask avklaring: Skal dei planleggja for tilfluktsromfasilitetar i det nye Mjøssjukehuset, eller i det nye sjukehuset i Oslo, eller skal dei ikkje det? Det hastar med ei avklaring. Det var grunnlaget for at vi fremja dette representantforslaget, og eg kan med éin gong ta opp Senterpartiet sine forslag i saka, som dessverre ikkje får fleirtal.

Når det gjeld forslaga som får fleirtal, meiner eg det nesten er eit paradoks når vi ser kor tydelege Stortinget var for eitt år sidan, om at plikta til å etablera tilfluktsrom skal gjennomførast, til det som er ordlyden i romartalsvedtak I. No er dette redusert til at Stortinget ber regjeringa «vurdere» om nye sjukehus som anten skal planleggast, eller som ikkje er ferdig prosjekterte, «bør» sikrast nødvendige «beskyttelsesfasiliteter». Det er ikkje nemnt tilfluktsrom, men beskyttelsesfasilitetar – og korleis det kan gjennomførast. Så skal det gjerast ei «vurdering» av om det er mogleg og «hensiktsmessig» å inkludere beskyttelsesfasilitetar i pågåande byggjeprosjekt.

Dette forslaget kan eg ikkje stemma for, ikkje eingong subsidiært, fordi det er ein så total avstand frå dette og den tydelege plikta som Stortinget sa for eitt år sidan – at ein skal gjeninnføra plikt til å etablera tilfluktsrom. Det må jo sjølvsagt òg gjelda for sjukehus.

Seher Aydar (R) [12:06:09]: Det er urovekkende at Norge fortsatt bygger sykehus uten tilfluktsrom – og generelt med for dårlig plass. Sykehusbygg skal også fungere når samfunnet er under press, men likevel har vi de siste årene sett at nye sykehus bygges uten grunnleggende beskyttelsesfasiliteter. Flere prosjekter som nå planlegges, går dessverre i samme retning, og det bekymrer oss. For eksempel er egentlig hele planen med Oslo universitetssykehus problematisk, men det inkluderer også det med beskyttelse.

Tilfluktsrom handler ikke bare om trygghet for ansatte og pasienter. Det handler om at sykehusene skal kunne opprettholde livsviktig behandling, selv om deler av bygget settes ut av spill. Derfor er det nødvendig at nye sykehus planlegges med tilfluktsrom. Det kan gjøres på en måte som sikrer at kravene er risikobaserte og forholdsmessige. Det er selvfølgelig forskjell på et lokalsykehus og et stort regionsykehus. Geografi, strategisk betydning og befolkningstetthet er naturlig å ta med i vurderingen, men at det ikke gjøres i det hele tatt, er det vi stiller spørsmålstegn ved.

Én ting er klart: Tilfluktsrom kan ikke finansieres ved å kutte i pasientarealer, i bemanningen eller i kjernefunksjoner. Sånne investeringer må fullfinansieres, ellers går det direkte ut over pasientbehandlingen, og det er også uheldig.

Forskrift som avklarer kravene, må selvfølgelig komme på plass. Både Legeforeningen og Norsk Sykepleierforbund peker alle på det samme: Vi trenger klare regler og trygg finansiering, og det håper vi at vi får i framtiden.

I tillegg må vi ta et oppgjør med dagens praksis i Sykehusbygg HF. Modellen de bruker, der man legger inn forventninger om effektivisering og overføring av oppgaver til kommunene, fører til at nye sykehus bygges for små. Det er ikke bærekraftig, og det er egentlig heller ikke realistisk eller mulig. Vi trenger sykehus som faktisk er dimensjonert for framtidens behov, ikke for et teoretisk effektiviseringsnivå som ingen har sett at funker i praksis. Det er en ganske dårlig idé.

Derfor må regjeringen sørge for nødvendige justeringer i Sykehusbyggs modeller, sånn at nye sykehus får tilstrekkelig kapasitet både for pasienter og ansatte. Det handler egentlig både om beredskap og trygghet.

Helt til sist vil jeg vise til at Rødt har levert et forslag om pauserom, arbeidsrom og medbestemmelse for de ansatte, som da kommer til å behandles på Stortinget på et senere tidspunkt. Så dette handler egentlig om at sykehusene må tilpasses behovene, både når det gjelder helseberedskap, pasienter og de ansatte.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [12:09:20]: Det er et alvorlig bakteppe for saken vi behandler nå. Over lang tid har tilfluktsrom, i hvert fall i min oppvekst, blitt sett på som en overlevelse fra en annen tid, som noe det ikke ville være behov for noe mer, siden krig i Europa bare skulle være en utenkelighet. Situasjonen er jo dramatisk forandret, og det må vi ruste oss for med bedre beredskap militært, i befolkningen generelt og selvsagt også ved å styrke helseberedskapen.

Tilfluktsrom og beskyttelsestiltak er en helt sentral del av den beredskapen. Derfor er det også helt avgjørende at vi får kartlagt behovene for tilfluktsrom i tradisjonell forstand, men også for andre tiltak som er mulig å få på plass for bedre beskyttelse.

Utgangspunktet er Stortingets vedtak, og det står. Jeg mener at disse forslagene i tilrådingen ikke svekker Stortingets vedtak, men snarere er et tillegg både for å få styrket beredskapen, for å få på plass en kartlegging og også for å se fleksibelt på hva slags typer tiltak som skal på plass for å styrke beredskapen.

Jeg vil også, som flere andre har vært inne på, peke på tiltaket rundt vann og vannforsyning på sykehus. Jeg er veldig glad for at vi som samlet komité går inn for det forslaget.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:11:12]: Norge står nå i en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon enn på lenge. Derfor er det viktig og riktig å styrke vår samlede beredskap. Det handler om å prioritere det viktigste først og bruke ressursene klokt og raskt.

Stortinget har vedtatt å gjeninnføre plikten til å etablere tilfluktsrom, og regjeringen følger opp dette gjennom arbeid med en oppdatert forskrift. Samtidig pågår det viktige vurderinger i Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene om behovet for beskyttelsesrom ved norske sykehus. Disse vurderingene skal bl.a. si noe om dimensjonering i ulike deler av landet. Når det arbeidet er ferdig, vil regjeringen komme tilbake til Stortinget med saken.

Regjeringen har igangsatt et arbeid med en vurdering av sykehusprosjekter som ikke er planlagt med tilfluktsrom med bakgrunn i det generelle unntaket fra forskriften om tilfluktsrom, som har vært gjeldende siden 1998. Dette gjelder bl.a. utbygging på Kalnes. Vi vurderer om disse prosjektene, slik også komiteen foreslår, likevel kan sikres nødvendige beskyttelsesfasiliteter. Siden det ikke foreligger nye tekniske føringer for tilfluktsrom, sees det nå på ulike løsninger. I dette arbeidet må vi søke å unngå at sykehusene påføres ekstra unødvendige kostnader.

Stans og omprosjektering av bygg innebærer risiko og kan også gi betydelig økte kostnader. Det samme gjelder for pågående byggeprosjekter hvor det er inngått bindende avtaler med entreprenører. Slike ekstrakostnader går i praksis ut over pasientbehandling og andre viktige helsetjenester.

Ett alternativ er derfor å gjennomføre eventuelle beskyttelsesrom som egne separate prosjekter når de faglige og regulatoriske avklaringene er på plass. For nye sykehusprosjekter mener jeg det er naturlig og ikke minst riktig at de fullt ut tilpasses nytt regelverk og krav når disse foreligger.

Det er helt avgjørende at tilfluktsrom i sykehus ikke vurderes isolert. Beskyttelse av pasienter og personell må ses i sammenheng med den totale helseberedskapen. For et sykehus i krise og krig handler beredskap ikke bare om fysiske rom, men også om evnen til å opprettholde drift: tilstrekkelig bemanning, sikker tilgang på strøm og vann, robust elektronisk kommunikasjon, fungerende logistikk og kapasitet til å håndtere masseskader. Dette er forhold helseforetakene allerede i dag planlegger for.

Arbeidet med nye føringer for beskyttelsesrom i sykehus pågår nå med høy intensitet i flere departementer og forvaltningsorganer. Målet er en helhetlig og realistisk beredskap som styrker helsetjenestene våre.

Remi Sølvberg (R) [12:29:15]: Det er alvorlig at Norge i flere år har bygget sykehus uten tilfluktsrom. Samtidig vet vi at den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er dramatisk endret. Krig i våre nærområder, økt uro og større usikkerhet gjør at beredskap igjen må tas på alvor, også i helsevesenet.

Sykehusene er samfunnskritisk infrastruktur. Når krisen rammer, er det sykehusene som skal holde samfunnet oppe. Det er uforståelig at nye sykehusprosjekter er planlagt uten grunnleggende beskyttelse for pasienter og ansatte.

Rødt mener at dette handler om noe helt grunnleggende: trygghet. Pasienter som ligger på intensivavdelingen, nyfødte barn, kreftpasienter under behandling og ansatte som står i arbeid under ekstraordinære forhold, må ha beskyttelse dersom det verste skulle skje.

Vi registrerer at regjeringen fortsatt utreder, vurderer og kartlegger, men ett år etter at Stortinget vedtok at plikten til å etablere tilfluktsrom skal gjeninnføres, finnes det fortsatt ikke noe regelverk. I mellomtiden står store sykehusprosjekter videre uten en avklaring. Det betyr i praksis at vi risikerer å bygge inn svakheter i norsk beredskap i flere tiår framover.

Derfor må det komme på plass tydelige føringer nå. Det haster. Nye sykehus skal planlegges med tilfluktsrom og nødvendige beskyttelsesfasiliteter. Eksisterende sykehus må kartlegges og oppgraderes etter behov. Finansiering må følge med, i tillegg til det som allerede ligger til drift hos foretakene.

Jeg kommer fra Østfold, og der går snart spaden i jorden. Den nye delen av Kalnes skal bygges. La meg være helt krystallklar: Byggegropen må bli dypere. Vi må ha penger til bindingsverk og mer betong, og det må skje nå. Avklaringen må komme nå. Statsråden sier at den skal komme i riktig tid. Det er kanskje i RNB, for det kan ikke være noen tvil om at dette haster.

Dessverre har mye gått galt når sykehus planlegges. Altfor mange sykehus har blitt bygd for små, med for få arbeidsrom, for liten lagerplass, for liten kapasitet og ikke pauserom til ansatte. Vi må snu denne utviklingen, og vi må få på plass et tydelig regelverk nå på det som har med tilfluktsrom å gjøre.

Kjersti Toppe (Sp) [12:32:28]: Berre sånn at ein ikkje misforstår: Sjølvsagt forstår Senterpartiet at skal ein gjennomføra denne plikta, må ein utgreia og sjå korleis dette skal innførast, og at det kan vera ulike måtar å gjera det på på dei ulike sjukehusa.

Det vi ikkje forstår, er at vi skal ha eit vedtak no i dag som går frå at ein skal ha eit klart mål, ei plikt om å gjeninnføra dette på ein måte, til at ein skal vurdera om det er hensiktsmessig at sjukehus skal sikrast nødvendig beskyttelsestiltak. Det meiner eg er eit veldig uheldig forslag i dag, og det er noko vi ikkje kan vera med på. Når det gjeld vedtak III, om å kartleggja behovet, står vi heller ikkje bak det. Der svarer jo statsråden sjølv i innlegget sitt og i svaret til komiteen at det arbeidet allereie er i gang, så det treng ein strengt tatt ikkje noko vedtak om i Stortinget. Det har eg tillit til at vert gjennomført.

Eg synest det er spesielt at ein ikkje får fleirtal for eit forslag om finansiering, og at dette må ein finna ein finansieringsmåte for som ikkje går ut over drift. Det har eg respekt for i eit stort løft, men eg vil òg seia at når vi skal auka beredskapsbudsjetta opp til 5 pst. av BNP, meiner eg at ein òg kan sjå på tilfluktsrom på sjukehus som ein del av løftet for sivilforsvaret i Noreg.

Så vil eg koma med ei stemmeforklaring: Vi kjem til å stemma subsidiært for forslag nr. 2 i innstillinga, forslaget frå mindretalet med Framstegspartiet og Høgre, dersom forslag nr. 6, frå Senterpartiet, fell. Senterpartiet og SV sitt forslag handlar om å be

«regjeringa sikre naudsynte justeringar i Sykehusbygg HF sine modellar for framskriving av aktivitet i sjukehus, slik at framtidige sjukehusbygg får tilstrekkeleg kapasitet til pasientbehandling og naudsynt arbeidsrom og areal for dei tilsette.»

Dersom dette fell, vil vi stemma subsidiært for forslaget frå Framstegspartiet og Høgre i saka, altså forslag nr. 2.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [12:35:23]: Hovedvekten i dette forslaget gjelder tilfluktsrom, men det er også en annen situasjon i flere av sykehusene som er bygget og investert i de siste årene, som er veldig urovekkende. Det er nettopp at det bygges for lite, at det bygges uhensiktsmessig og i tillegg at det må gjøres store justeringer – til og med etter at byggene står ferdig. Det leder meg over til forslag nr. 2, som er et mindretallsforslag fra Høyre og FrP. Jeg vil varsle at vi kommer til å støtte det forslaget. Det er helt essensielt at vi framover klarer å bygge sykehus som er hensiktsmessige, som tar innover seg befolkningsøkningen, og som ikke er for små i det de står ferdig.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [12:36:39]: Fremskrittspartiet vil at tilfluktsrom skal bygges på alle nye sykehus og ved sykehus som skal bygges ut, og at det må gjøres en gjennomgang av tilfluktsrommene på alle eksisterende sykehus. Fremskrittspartiet mener at finansieringen av disse tilfluktsrommene ikke må belastes sykehusenes egne driftsbudsjetter, og altså gå ut over pasientbehandlingen ved sykehusene. Det er Fremskrittspartiets forslag som legges fram i tråd med dette i denne saken i dag.

I tillegg til dette vil Fremskrittspartiet subsidiært støtte forslagene nr. 5, 6 og 9.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [13:26:21] (ordfører for saken): Dette representantforslaget handler i korthet om å ta i bruk Haslemoen leir. Først vil jeg imidlertid bemerke at en samlet komité erkjenner at Norge nå står i den mest usikre sikkerhetspolitiske situasjonen siden annen verdenskrig, og at det derfor er nødvendig å prioritere mer ressurser til forsvar, sikkerhet og beredskap. Økt utdanning av vernepliktige soldater er en naturlig del av denne satsingen. Det er viktig å unngå forsinkelser i den besluttede opptrappingen av inntaket ved rekruttskolen på Terningmoen.

Så over til noen fakta om Haslemoen leir: Leiren ligger i Våler kommune ca. 30 minutters kjøring fra Terningmoen leir og er således i samme bo- og arbeidsmarkedsregion. Ytre leir består av ca. 20 000 dekar bestående av tidligere øvingsfelt, som nå er utmark, herav 16 skytebaner, hvorav 7 benyttes i dag.

Indre leir består av ca. 300 dekar med bygg og infrastruktur tilrettelagt for militære formål. Kapasiteten er for tiden ca. 1 000 personer, og leiren har inntil nylig vært benyttet som mottak for om lag 500 ukrainske flyktninger, herav flere barnefamilier. Det er foretatt fortløpende og betydelige oppgraderinger siden Forsvaret solgte leiren i 2004.

Våler kommune og Haslemoen AS har 20 års erfaring med drift av leiren til f.eks. militære øvelser som Trident Juncture i to måneder med opp til 2 800 personer og betjening av HV-grensevakt i ca. ni måneder under korona-pandemien. Eierne opplyser at Forsvaret kan tilbys ulike alternative avtaler for bruk av Haslemoen, herunder leie for å dekke Forsvarets kortsiktige og langsiktige behov ved full eller delvis drift av leiren eller andre finansieringsmodeller.

Jeg vil takke alle komiteens medlemmer og deres respektive partier for gode og konstruktive diskusjoner, som har ført til at komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, fremmer følgende forslag som komiteens tilråding:

«Stortinget ber regjeringen vurdere Haslemoen leir som en del av en langsiktig løsning for Forsvaret, inkludert en ny vurdering av potensialet for fremtidig aktivitet knyttet til etablering av Brigade Sør, og komme tilbake til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2027 og redegjøre for kostnader, tidsplan og nødvendige tilpasninger ved eventuell bruk.»

Rune Bakervik (A) [13:29:28]: Når vi nå raskt skal bygge opp igjen et forsvar tilpasset dagens situasjon, må vi være sikre på at det vi gjør, er rett, at vi bruker midlene fornuftig, og ikke minst at de valg vi faktisk tar, øker forsvarsevnen vår. Derfor er det så viktig når vi nå velger, at vi også hører på dem som har skoene på, de som vet hvor den trykker, ikke minst om hvilket behov de har.

Selv om Haslemoen leir ved første øyekast kan virke tilforlatelig som en rask og enkel løsning, skal vi ikke se bort ifra det at denne leiren faktisk allerede har blitt vurdert av Forsvaret. Leirens beskaffenhet som den framstår nå, oppfyller ikke den standarden Forsvaret ønsker å tilby dagens soldater. Forsvaret ønsker heller ikke å være lokalisert på flere steder enn nødvendig, bl.a. fordi det medfører økte kostnader.

Derfor mener vi i Arbeiderpartiet at det blir helt feil å fastslå så å si over bordet i et representantforslag at denne leiren skal tas i bruk så raskt som mulig, som et midlertidig supplement. Samtidig skal vi heller ikke se bort ifra at Haslemoen leir kan være en del av en mer langsiktig løsning.

Dersom det viser seg at eksisterende struktur, som nå er under sivilt eierskap, kan være en del av gjenoppbyggingen av Forsvaret, vil det i så fall være bra. Derfor støtter vi en sånn vurdering knyttet til langsiktighet og framtidige aktiviteter. Men det må i så fall være en løsning som bygger på solide fagmilitære råd, tilpasset de behov Forsvaret ser at man vil ha i tiden framover.

Avslutningsvis: Vi skal nå bruke veldig store summer på forsvaret vårt framover, og i en sånn situasjon kan det være fristende å se seg blind på hvordan ting var før i tiden, og prøve å gjenskape dette. Resultatet blir i så fall lett helt feil. Det vi framover må gjøre i sektoren, må være bygget på gode faglige råd med et klart mål om at det vi gjør, øker forsvarsevnen vår og styrker avskrekkingen.

Erna Solberg (H) [13:32:14]: Det er for øyeblikket et enormt stort press på hele forsvarsstrukturen i den store oppbyggingen vi står overfor. Fra Høyres side er det et ganske viktig punkt at vi også sørger for at vi ikke bare tenker nytt, men at vi også ser på bruken av eksisterende forsvarsinfrastruktur, og at den må vurderes grundig før man bygger ny EBA – innenfor behovet vårt for å rebalansere og øke aktiviteten. Dette var også noe vi understreket i forbindelse med forsvarsbudsjettet i høst at var en helt nødvendig del å se på, også fordi det over tid gir mer forsvarsvilje hvis det ikke ser ut som man sløser med gammelt utstyr.

Så er også Høyres overordnede posisjon at Forsvarets struktur, lokalisering og prioriteringer må bygge på fagmilitære vurderinger. Det kan ikke bare bygge på at vi diskuterer her hva vi synes vil være riktig. Det er store endringer som pågår, og det må foregå en diskusjon som baserer seg på de fagmilitære rådene og de vurderingene Forsvaret gjør. Det er på den måten vi får best mulig forsvarsevne ut av de mange milliardene som vi nå øker forsvarsbudsjettet med.

Det betyr også vi ikke kan støtte forslag nr. 1, som innebærer at man skal pålegge regjeringen å ta i bruk Haslemoen så raskt som mulig. På den andre siden betyr det at vi kan støtte det forslaget som er helt i tråd med det vi har ment og skrevet tidligere i forsvarsbudsjettets behandling i høst, altså forslaget om å pålegge regjeringen å grundig utrede mulighetene for bruk av Haslemoen, og at de konklusjonene regjeringen da har, blir delt med Stortinget på en egnet måte.

For oss er det viktig at det vi gjør, er kunnskapsbasert og kostnadseffektivt. Så er det sånn at vi i bunnen mener det er en fordel å bidra til å bruke gammel struktur videre, der man har gjort store investeringer, men formen og måten man gjør det på, må være basert på et bedre og grundigere grunnlag. Selv om det er en detaljert forståelse av hvor mye og hva som eksisterer på Haslemoen, også i teksten fra komiteen, må vi faktisk også ha et fagmilitært grundig råd. Da håper jeg regjeringen følger opp det som nå er en flertallsinnstilling fra komiteen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:35:08]: Vi som folkevalgte skal bruke veldig mye penger på sikring av Norge de neste årene. Vi har økt forsvarsbudsjettet fra noen og seksti milliarder til, inkludert Ukraina-støtten, i overkant av 180 mrd. kr i år. Det har altså vært økt med et voldsomt beløp på fire år. Nasjonalt vil vi bruke litt mer enn 110 mrd. kr på Forsvaret i Norge i år. Det er en enorm satsing. I den langtidsplanen som nå er foreslått, skal man trappe det videre opp. Så en veldig stor del av samfunnets ressurser skal vi bruke på forsvar og sikkerhet de neste årene.

Jeg tror at for alle oss som er forsvarsvenner, er det helt avgjørende når man skal bruke så store samfunnsressurser, at man mange steder ser at man får ringvirkninger av det, og at man ser at det også kan skape lokale arbeidsplasser og lokal verdiskaping.

Det er grunnen til at vi i Senterpartiet har løftet forslaget om Haslemoen leir. Den ligger i nær tilknytning til Terningmoen leir og Rena leir, den ligger i nær tilknytning til Østerdal garnison, tunge forsvarsinvesteringer og Regionfelt Østlandet. Sånn sett ligger den midt i et forsvarstyngdepunkt i Norge der den norske stat har brukt mye ressurser. Haslemoen leir er blitt tatt veldig godt vare på av private aktører. At man i noen av de forsvarssatsingene vi skal ha i årene som kommer, også kan ha offentlig-privat samarbeid, tror vi i Senterpartiet kan være klokt, og at det også reduserer risikoen for staten når man har den typen samarbeid med private aktører som har tatt vare på de store samfunnsinvesteringene staten har gjort i sin tid.

Jeg vil også nevne en ekstra begrunnelse for Haslemoen leir. Man ser at i Solør-regionen har man en del sammensatte utfordringer. Det er en region med veldig store muligheter, men en altfor stor andel av ungdommen i den regionen er utenfor arbeidslivet, og staten har lite aktivitet i Solør-regionen. Så i tillegg til at det kan være en god lokalisering for Forsvaret, med lange historiske røtter, vil det kunne gi store ringvirkninger for en region som trenger at staten ser det området. Det er den vinn-vinn-situasjonen vi også må tenke på nå, om vi skal klare å få politisk støtte for den opptrappingen som vi i Senterpartiet vil at vi skal ha for Forsvaret. Så kan man i tillegg til å skape god forsvarsevne også klare å skape gode lokale ringvirkninger, er det en vinn-vinn-situasjon. Det er derfor Haslemoen leir er et så godt alternativ.

Det er også gunstig personellpolitisk sett, for da er det fullt mulig å ha en karriere i Forsvaret – f.eks. bo i Elverum, jobbe litt i Våler en periode, jobbe litt ved Terningmoen i en periode og jobbe litt i Rena. Det er også lett å pendle til andre steder. Så det er også personellpolitisk sett en veldig gunstig lokalisering.

Senterpartiet skulle ønske at vi hadde gått enda lenger, men vi er glade for at vi får flertall for det vi får flertall for. Politikk bygges sten på sten – akkurat slik vi skal bygge det norske forsvaret.

Jeg tar opp forslaget Senterpartiet er med på.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [13:38:19]: Jeg vil følge opp tilrådingen fra komiteen om å vurdere Haslemoen som en del av en langsiktig løsning for Forsvaret, og sørge for at vi får en skikkelig prosess rundt det.

Tilrådingen fra komiteen refererer bl.a. konkret til det påbegynte arbeidet med å utvikle Brigade Sør. Etter mitt syn er det da naturlig å integrere vurderingene om eventuell framtidig bruk av Haslemoen i dette arbeidet. Med en sånn innlemming kan vi legge grunnlaget for helhetlige og langsiktige vurderinger samt unngå parallelle utredninger og prosesser.

Den pågående konseptvalgutredningen av Brigade Sør er planlagt levert til Forsvarsdepartementet nå i juni, og den legger grunnlaget for videre arbeid med realiseringen av brigaden. Konseptvalgutredningen søker, i likhet med langtidsplanen for øvrig, å finne de framtidige løsningene som gir mest forsvarsevne for midlene som er til rådighet. Dette inkluderer også en annen analyse av eiendom, bygg og anlegg og lokasjoner for brigaden. Utredningsgrunnlaget har vært utviklet og oppdatert kontinuerlig siden langtidsplanen ble lagt fram, og jeg har tillit til at den vil presentere framtidsrettede alternativer, som gir et godt grunnlag for å detaljere innretting, oppsett og lokalisering av brigadens avdelinger.

Det å eventuelt ta i bruk Haslemoen må ses i sammenheng med den helhetlige utviklingen av Forsvaret og den økonomiske opptrappingsbanen og prioriteringene i den.

Ved budsjettframleggelsen for 2027 vil jeg komme tilbake med status for arbeidet med Brigade Sør så langt, herunder også status for vurdering av framtidig bruk av Haslemoen, som en del av denne rapporteringen.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [13:44:17]: FrP vil bemerke at langtidsplanen legger til grunn muligheter for midlertidig innleie av sivil infrastruktur. I forbindelse med Stortingets behandling av forrige langtidsplan, for 2020–2023, ba Stortinget regjeringen om å vurdere å ta i bruk Haslemoen som et supplement til Terningmoen som rekruttskole. Her vises det til et anmodningsvedtak fra 1. desember 2020, vedtak 131.

I forsvarsministerens tilsvar av 25. februar 2026 angis det at forsvarssjefen vurderer Haslemoen som ikke aktuelt på grunn av bl.a. høye driftskostnader og manglende områdesikring. Disse argumentene har blitt brukt helt siden 2020. Det synes ikke å være offentlig framlagte utredninger og kostnadsoverslag som sammenligner nåværende løsning opp mot en delt løsning ved å ta i bruk Haslemoen som et supplement til Terningmoen.

Det er imidlertid gledelig at forsvarsministeren i sin uttalelse til representantforslaget poengterte: «Virkemiddelet sivil innleie skal, om nødvendig, brukes som supplement for å sørge for at fremdriften i oppbyggingen av rekruttskolekapasiteten opprettholdes.»

Den sikkerhetspolitiske situasjonen har blitt dramatisk forverret siden 2022, og behovet for raskere og mer robust oppbygging av Forsvaret blir tydeligere for hver eneste dag. Vi har ingen tid å miste.

Representanten Vedum var innom en rekke synergieffekter jeg fullt ut støtter, og jeg vil derfor ikke gjenta dem her.

Bruk av Haslemoen bør ikke begrenses til kun rekruttskole, men også annen type militær aktivitet som resultat av større og bredere landstruktur, som f.eks. deler av Heimevernet, Brigade Sør og andre reservist- og mobiliseringsbaserte avdelinger.

Haslemoen leir er en tidligere militær leir med EBA – eiendom, bygg og anlegg – fullt på høyde med det man finner i andre garnisoner, la meg understreke det. Totalt sett har leiren kapasiteter Forsvaret har mangel på. Det er derfor uheldig om det ikke er gjort en fullverdig og tidsriktig konseptvalgutredning ut fra dagens behov og den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. For øvrig har Riksrevisjonen fattet interesse for saken.

Avslutningsvis vil FrP framheve at det å ta i bruk Haslemoen synes å være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Haslemoen er klar til bruk, og i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi befinner oss i, bør regjeringen sikre seg tilgang til Haslemoens fasiliteter. Leiren er ikke bare anvendelig for Forsvaret, men også for totalforsvaret og annen aktivitet som trenger skjerming.

Bengt Fasteraune (Sp) [13:47:35]: Saken om hva man skal bruke Haslemoen leir til, har egentlig versert i mange tiår. Det er en leir vi ser mange like av rundt omkring i hele landet. De er bygd opp på nøyaktig samme måten. Vi ser dem i sør, og vi ser dem i nord. De er bygd opp for å utdanne og trene soldater i stort omfang. Det som er spesielt med Haslemoen, er at den ligger i nær tilknytning til Terningmoen. Det er 20 minutter imellom, og her kan man se en del av de fasilitetene i sammenheng.

I og med at det var en artillerigarnison, har Haslemoen også vesentlig bedre fasiliteter på både lager, verkstedlokaler og slike ting enn en del av de gamle, gode infanterigarnisonene. Vi kan se hele Østerdal garnison under ett og ta i bruk Haslemoen spesielt for å bygge opp reservister og kanskje også avlaste Terningmoen, med hensyn til både skytefelt og kaserner når de skal bli en ren rekruttutdanningsgarnison, som er en ren «boot camp». Her trenger man altså kapasitet for å trene soldater. Det tror jeg er svært fornuftig, og det ble også diskutert da langtidsplanen ble lagt fram.

Det som også er spesielt med Haslemoen, er at den er svært godt ivaretatt av dem som har drevet leiren til andre formål. Leiren framstår som nesten klar til bruk, men det er helt sikkert noen tilpasninger som må gjøres. Når man da skal bygge opp en struktur med Brigade Sør, snakker man om volum. Her vil det være bataljoner av både vernepliktige, mobiliseringspliktige og reservister, som trenger kapasitet til å trene.

Senterpartiet har tidligere spurt ministeren om man trenger de kapasitetene man har på skytefelt og øvingsfelt. Ja, man trenger mer. Akkurat den kapasiteten som er på Haslemoen, har man mulighet til å kunne bruke som både et treningsfelt og et skytefelt.

Heimevernet skal også etter hvert ha andre typer kapasiteter, som står i langtidsplanen. Det gjelder både håndbårent luftvern og panserbekjempelse, som også krever andre typer skytebaner enn det vi ser på mange av de garnisonene som brukes i dag. Haslemoen er utmerket med hensyn til også å kunne gjennomføre trening for Heimevernet.

Når dette vurderes, er jeg rimelig sikker på at når det gjelder både volumbetraktninger og ikke minst også fagmilitære råd som går på kapasitet, vil Haslemoen bli et viktig bidrag til akkurat dette, så jeg er glad for at man får flertall for et forslag om å utrede det videre.

Tage Pettersen (H) [14:29:08] (ordfører før saken): La meg starte med å takke komiteen for samarbeidet i saken. Jeg regner med at samtlige partier vil redegjøre grundig for sine standpunkter, og jeg vil derfor bruke tiden på Høyres posisjoner.

Norsk statsborgerskap er kanskje noe av det mest dyrebare vi har. Det er ikke bare et juridisk dokument eller et reisebevis, men det er en kontrakt mellom den enkelte og det norske fellesskapet. Man kan kanskje si det er selve kronen på verket i en vellykket integreringsprosess. Høyre mener at statsborgerskapet skal henge høyt. Det skal være noe man skal gjøre seg fortjent til gjennom deltakelse, innsats og en tydelig vilje til å bli en del av det norske samfunnet.

Høyres politikk er klar. Vi vil stille strengere krav fordi vi har tro på at krav fungerer. Språk er på mange måter nøkkelen til alt – til arbeid, til venner og til å forstå det samfunnet man lever i. Høyre vil derfor evaluere dagens språkkrav om B1, som nå har virket siden oktober 2022, og vurdere å øke dette for muntlige ferdigheter til B2-nivå. Vi kan ikke akseptere at nye statsborgere blir stående på utsiden av arbeidslivet eller samfunnsdebatten fordi de ikke behersker språket godt nok. Like viktig er det med en kraftig opprydning i antallet fritaksgrunner for å ta statsborgerprøven. I dag slipper altfor mange unna gjennom nettopp unntaksbestemmelser.

Vi må også styrke arbeidslinjen. Tiltak for dette har vi fremmet i vårt forslag om en borgerkontrakt, som vi diskuterte tidligere denne uken. Vi mener det er rimelig å kreve at man forsørger seg selv gjennom arbeid før man får permanent opphold, som er den naturlige veien til statsborgerskap. Vi foreslår i dag også at man ikke kan ha gjeld til det offentlige, enten det er ubetalt skatt eller krav om tilbakebetaling av ytelser, dersom man skal bli norsk statsborger. Man må bidra til fellesskapet før man får full tilgang til alle dets privilegier.

I innstillingen skriver Arbeiderpartiet at norsk statsborgerskap skal henge høyt, men samtidig slår de fast at dagens krav er tilstrekkelige. Der er altså Høyre uenig. Vi mener integrering krever økt tydelighet. Vi må tørre å si at med rettigheter følger det også plikter. Norsk statsborgerskap skal være et bevis på at man er en del av laget. Høyres forslag i dag sikrer at statsborgerskapet forblir det symbolet på fellesskap og tilhørighet som det er ment å være.

Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Isak Veierud Busch (A) [14:31:53]: For Arbeiderpartiet skal norsk statsborgerskap henge høyt. Statsborgerskap gir rettigheter, men innebærer også tilgangen til et fellesskap og et ansvar for den enkelte. Det er – og skal være – et privilegium å få og ha et norsk statsborgerskap. Samtidig er det et verktøy for god integrering, for når mennesker har bodd lenge i Norge, deltatt i samfunnet og oppfylt tydelige krav, skal de også få mulighet til å bli fullverdige medlemmer av samfunnet vårt.

Statsborgerloven av 2005 bygger på et viktig prinsipp: Et barn blir norsk statsborger ved fødsel når en av foreldrene er norsk statsborger og foreldreskapet følger av barneloven. Arbeiderpartiet mener dette fortsatt er rett, og det bør ikke stilles andre eller strengere krav til forholdet mellom barn og foreldre i statsborgerloven enn det barneloven fastsetter. Barns rettigheter og tilhørighet må ligge fast.

Når det gjelder vilkårene for statsborgerskap generelt, mener Arbeiderpartiet at dagens regelverk gir en god og nødvendig balanse. Kravene er tydelige. De stiller forventninger, men gir samtidig mennesker som oppfyller vilkårene, mulighet til å formalisere sin tilknytning til Norge.

Gode ferdigheter i norsk er avgjørende for integrering. Det tror vi alle kan være enige om. Derfor støttet Arbeiderpartiet at kravet til norsknivå ble hevet til B1, med ikrafttredelse i 2022. Dette nivået gir et solid grunnlag for deltakelse i både arbeidsliv og samfunnsliv. Samtidig må kravene være realistiske. Forskning viser at mange innvandrere med lav utdanning, fluktbakgrunn og helseutfordringer har store vansker med å nå et høyere språknivå, til tross for lang botid og høy motivasjon. Bare en liten andel av den gruppen oppnår nivå B1. På den bakgrunn mener Arbeiderpartiet at ytterligere skjerping av språkkrav, f.eks. til nivå B2, ikke vil bidra til å styrke integreringen. B2 er et nivå som forutsetter ganske avansert språkbruk og høy språklig presisjon, og det er ofte knyttet opp mot høyere utdanning. Et sånt krav vil kunne utestenge mennesker som ellers lever livet sitt i Norge, jobber, deltar og bidrar. Dagens krav om nivå B1 er etter vår vurdering et riktigere nivå.

Vi mener at kravet om bestått statsborgerprøve allerede tydeliggjør forventningene om at søkere har grunnleggende kunnskap om det norske samfunnet – våre verdier, rettigheter og plikter. En egen prøve i grunnleggende norske verdier er derfor ikke nødvendig, for det er ivaretatt gjennom dagens ordning. Dagens regelverk har allerede strenge bestemmelser for personer som har begått alvorlige lovbrudd. Karenstid og utsettelse av retten til statsborgerskap sikrer at alvorlig kriminalitet får konsekvenser, og i de mest alvorlige tilfellene blir statsborgerskapet i praksis uoppnåelig.

Erlend Wiborg (FrP) [14:35:06]: Norsk statsborgerskap er ikke bare et dokument – det er medlemskap i det norske fellesskapet. Det gir rettigheter, trygghet og innflytelse over Norges fremtid. Derfor må statsborgerskapet skal henge høyt. Problemet i dag er at det stilles altfor lave krav. Norge deler ut langt flere statsborgerskap enn våre nordiske naboland, samtidig som vi ser store integreringsutfordringer i mange lokalsamfunn. Fremskrittspartiet mener derfor at statsborgerskapet skal fortjenes. For oss handler det om noen ganske grunnleggende spørsmål: Har man bodd lenge nok i Norge, kan man godt nok norsk til å delta i samfunnet, forsørger man seg selv, kjenner man til norske verdier og spilleregler, og har man holdt seg unna kriminalitet.

Derfor foreslår Fremskrittspartiet bl.a. å øke botiden til minst ti år, å styrke språkkravet til B2-nivå, at vi skal ha en prøve i grunnleggende norske verdier, troskapsed, krav om selvforsørgelse over tid og ikke minst at en person som begår grov kriminalitet, aldri skal få muligheten til å bli norsk statsborger. Vi foreslår også å stramme inn for barn født i utlandet slik at det faktisk må være en reell tilknytning til den norske forelderen.

Fremskrittspartiet mener også at asyl skal være en midlertidig beskyttelse. Når det blir trygt, skal man vende hjem og være med og bygge opp landet sitt, og man skal ikke automatisk få bli værende og få norsk statsborgerskap. Vi ser dessverre at det har blitt mye av praksisen i Norge i dag, at personer kommer midlertidig til Norge og ender opp med å bli belønnet med et statsborgerskap.

Jeg registrerer at flere i denne salen sier at statsborgerskapet skal henge høyt, men når Fremskrittspartiet foreslår konkrete innstramminger, stemmer de imot. For Fremskrittspartiet handler dette om noe større enn bare paragrafer. Det handler om tillit, om tilhørighet og om å sikre at norsk statsborgerskap fortsatt skal være noe helt spesielt å få.

Med det tar jeg opp de forslag Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [14:37:55]: Hva slags fellesskap vil vi i Norge være, og hvem vil vi slippe helt inn i vårt fellesskap? Forslagene som vi behandler i dag, med unntak av ett, legger opp til omfattende innstramminger i adgangen til norsk statsborgerskap, og SV deler ikke problemforståelsen som ligger bak disse forslagene. Vi mener ikke at løsningen på integreringsutfordringer er å gjøre statsborgerskapet stadig vanskeligere og fjernere for folk som lever livene sine her.

For SV er det særlig én del av dette forslaget som er alvorlig, og det er måten ungers rettigheter svekkes på. Når det foreslås nye vilkår for unger født i utlandet med norsk forelder, knyttet til samvær og foreldres relasjoner, bryter det etter vår forståelse med et helt grunnleggende prinsipp i norsk rett – at unger skal ha selvstendige rettigheter. Ungene skal ikke bære konsekvensene av voksnes valg, konflikter eller livssituasjon. Statsborgerskap må jo handle om tilknytning, identitet og trygghet også for ungene, og det å svekke ungers rettsstilling på dette området er noe SV på ingen måte kan støtte.

Forslagsstillerne bak flere av disse forslagene vil også stramme kraftig inn på krav til botid, språk, økonomi og vandel. SV mener summen av disse kravene vil føre til vesentlig mer – og ikke mindre – utenforskap. Statsborgerskapet er ikke bare en belønning, det er jo også et viktig verktøy for inkludering, deltakelse og demokratisk forankring. Når mennesker bor her over lang tid, jobber, betaler skatt og har ungene sine i norske skoler og barnehager, er det jo også bra for samfunnet at de får fulle rettigheter og en tydelig tilhørighet, sånn at det er oss – og ikke vi og dem – og sånn at det er et fellesskap, som vi tar på alvor og inkluderer folk inn i.

Kravene om langvarig selvforsørgelse og høye inntektsgrenser vil ramme skjevt. Kvinner, personer med helseutfordringer og folk i lavlønnsyrker risikerer å falle utenfor – ikke fordi de ikke vil bidra, men fordi livet er uforutsigbart for oss alle. Et rettferdig samfunn må ta høyde for det. SV er tydelig på at integrering – eller inkludering – skjer gjennom deltakelse og tillit og ikke gjennom enda høyere terskler.

Derfor kan ikke SV støtte flertallet av de forslagene som ligger på bordet i dag. For statsborgerskap skal bygge fellesskap – ikke stenge folk ute.

Med det tar jeg opp SVs forslag i saken.

Bengt Fasteraune (Sp) [14:41:12]: Norsk statsborgerskap skal henge høyt og samtidig bidra til god integrering. Det er en formalisering av samfunnskontrakten mellom stat og borger.

Det skal være et privilegium å få og ha norsk statsborgerskap. Statsborgerskapet gir en rekke rettigheter, slik som stemmerett og valgbarhet, i tillegg til andre grunnleggende rettigheter, som rett til opphold, rett til å ta arbeid i riket samt rett til å inneha pass. Samtidig betyr denne rettigheten plikter som skal bidra til fellesskap og demokrati.

Det regelverket vi har innført knyttet til muligheten til å få statsborgerskap, må ha tydelige og strenge krav. Språk er helt sentralt. Senterpartiet mener at man må kunne snakke norsk på et nivå som gjør at man kan delta i arbeidslivet, ta del i sivilsamfunnet og ha kontakt med andre i samfunnet. Kravet til norsknivå ble hevet og trådte i kraft 1. oktober 2022.

Senterpartiet etterlyser at regjeringen har en gjennomgang av vilkårene for statsborgerskap. Det er mange problemstillinger i denne saken som er tatt opp fra forslagsstillerne og ikke minst i svarbrevet til statsråden, som vi mener det må tas tak i fort. Dette er for viktig til at vi får en fragmentert debatt uten tydelige målsettinger.

Dette er regjeringens ansvar. Senterpartiet er tydelig på at forslagene i representantforslaget ikke er godt nok utredet. Det er likevel svært viktig at regjeringen følger opp de problemstillingene som er skissert, og setter dem inn i en helhetlig ramme.

Hanne Beate Stenvaag (R) [14:43:19]: Professor Bente Puntervold Bø, som har forsket på flyktninger og migrasjon gjennom årtier, skrev for noen år siden en bok som heter Velferdsstatens skyggeside: Rettighetstap for minoriteter. Der viser hun hvordan stadige innstramminger og økte krav til f.eks. permanent oppholdstillatelse, familiegjenforening, trygdeytelser og statsborgerskap har ført til at flere fra minoritetsbefolkningen i praksis har mistet rettigheter, og at det i særlig grad rammer kvinner. Man har ikke tatt bort rettighetene helt, men tersklene har blitt systematisk hevet, som f.eks. med økt krav til å bestå norsktest for å kunne bli norsk statsborger, som kom i 2022, til B1. B1 er et høyt krav. Det tilsvarer språkferdighetene i 10. klasse i norsk skole. I den runden var det sånn at en stor majoritet av høringsinstansene, ikke minst de som kjenner feltet best, var negative til å heve kravet. Hvorfor? Jo, fordi de mente det var helt urealistisk for mange å oppnå det kravet, og fordi lovverket da gjør det vanskeligst for de mest utsatte. Det er et system i hvem som ikke oppnår kravene når det i altfor stor grad er ferdigheter og inntekt som er kriterier for statsborgerskap.

Jeg mener at det er et demokratisk problem når tersklene blir så høye at mennesker som over lang tid har levd og lever livet sitt i Norge, i praksis ikke kan klare å nå opp. Som tidligere ble omtalt her, er det en rapport fra Høgskolen på Vestlandet som tar for seg de spørsmålene, og som viser at også dagens språkkrav er for høyt for mange innvandrere med lav utdanning, fluktbakgrunn og helseutfordringer, selv om de har lang botid og høy motivasjon for å lære norsk. Norge har allerede for strenge regler for å bli norsk statsborger, og vi er sterkt uenig i disse forslagene, som vil øke tersklene enda mer.

De Castbergske barnelover ble vedtatt i 1915 og var radikale for sin samtid. De ga barn født utenfor ekteskap rett til arv og navn etter far, og dokumentene etter denne prosessen er faktisk et av seks norske verdensarvminner i UNESCOs register over verdens dokumentarv. Hva har det med dagens sak å gjøre? Jo, hadde forslaget fra FrP om å frata barn med norsk mor eller far en ubetinget rett til å bli norske statsborgere blitt vedtatt, ville det vært nødvendig å hente tilbake vår castbergske arv for barn født i utlandet. At barns rett til å få samme statsborgerskap som sin norske far eller mor, skulle være avhengig av foreldrenes valg og livssituasjon, henger, slik jeg ser det, sammen med utdatert tankegods.

I Nord-Norge kjenner vi godt til historien om den finske fare – ideene fra mellomkrigstiden om at den finske, kvenske og delvis samiske befolkningen ikke hadde nok lojalitet til Norge, utgjorde en fare og ble sett på som annenrangs borgere og mistenkeliggjort. Retorikken fra FrP om aksept av grunnleggende norske verdier og forslaget om at man må avlegge en troskapsed, bygger opp om en mistenkeliggjøring av innvandrerbefolkningen som minner om denne tankegangen. Troskap bygges på vennskap, det bygges på tillit og vennlighet, ikke på mistillit og mistenkeliggjøring.

Julie E. Stuestøl (MDG) [14:46:42]: Jeg vil gjerne begynne samme sted som flere tidligere talere her har gjort, med én ting, og det er at statsborgerskap handler om å være del av et fellesskap. Tilhørighet og følelse av fellesskap er avgjørende for at vi som mennesker skal ha det bra. Motsatsen, opplevelsen av å bli holdt utenfor, er ødeleggende.

På tirsdag denne uken behandlet Stortinget et representantforslag fra MDG og SV om å stanse praksisen med å frata godt integrerte mennesker en plass i fellesskapet på grunn av feil begått langt tilbake i tid, ofte av voksne omsorgspersoner. Dessverre vil ikke flertallet her at det å ha lært seg norsk, ha god utdanning, jobbe, betale skatt og forsørge seg selv skal veie tyngre enn alderen som ble oppgitt da man kom som mindreårig og alene. For MDG er det åpenbart at det bør være en foreldelsesfrist for å ha oppgitt feil alder, så lenge vi har foreldelsesfrist for grov voldtekt, organisert kriminalitet, menneskehandel og grov korrupsjon. Vi er derfor med på et forslag om en foreldelsesfrist, som har blitt fremmet i dag.

Ord betyr noe, og jeg er dypt bekymret for konsekvensene av ordene som brukes i debatter om både innvandring, integrering og statsborgerskap, og for at flere partier lar seg inspirere av en fordummende og farlig retorikk som trumfer kunnskapsbasert politikk, og som snakker om fellesskap som et regnskap. Vi kan ikke sette en inntektsgrense på når man skal bli inkludert. Uansett er det god samfunnsøkonomi å ta folk imot med en tro på at de ønsker å bidra og å gi dem en mulighet til å lykkes med dette gjennom god språkopplæring, utdanning, en plass i arbeidslivet og en økonomi de kan leve av, og som gir rom for fritidsaktiviteter, bursdager og deltakelse.

MDG og jeg feirer veldig gjerne innvandring, mangfold og nye statsborgere med boller og brus, for samfunnet blir bedre når folk få være med istedenfor å snakkes ned. For hver dag blir det også tydeligere at det er en politisk oppgave for oss i denne sal å skape mer fellesskap gjennom å vise motstand mot ord som deler mennesker opp i grupper basert på hvor besteforeldrene ble født, som setter folk opp mot hverandre, og som bidrar til fremmedfrykt og rasisme. Ønsker vi mer fellesskap og mangfold i våre byer og lokalsamfunn i hele landet, må vi, som venner, naboer, medmennesker og ikke minst som folkevalgte, si høyt at vi stopper svartmalingen og styrker inkluderingen.

Statsråd Kjersti Stenseng [14:49:37]: Representantforslaget vi diskuterer i dag, tilsvarer langt på vei representantforslaget som ble fremmet for om lag et år siden, og jeg holder i stor grad fast ved de vurderingene som ble gjort i den forbindelse.

Det norske statsborgerskapet markerer både symbolsk og faktisk at statsborgerne slutter seg til de grunnleggende verdiene som det norske fellesskapet bygger på, som demokrati og felles politiske spilleregler. Statsborgerskapet gir rett til å delta i stortingsvalg, tilgang til norsk pass, konsulær bistand og trygghet mot utvisning. Det kan også gi adgang til stillinger i staten som krever norsk statsborgerskap.

Derfor er det viktig at det er kontroll med hvem som får norsk statsborgerskap. Det er riktig å stille krav, men kravene må være rettferdige, gjennomførbare og bidra til integrering, ikke motvirke den.

I Norge stiller vi tydelige, men balanserte krav for at personer skal få rett til norsk statsborgerskap. Vi krever som hovedregel åtte års botid, ferdigheter i norsk muntlig på B1-nivå og bestått statsborgerprøve, men vi anerkjenner også at statsborgerskap er et viktig verktøy for integrering.

Med krav om ti års botid, et akademisk språknivå og en inntekt de siste fem årene på 3,2 G risikerer vi at mange mennesker som allerede er en del av det norske samfunnet, forblir uten stemmerett, uten full deltakelse og uten den tryggheten statsborgerskap gir.

Jeg er opptatt av at norsk statsborgerskap er og skal være et privilegium, og at regelverket samtidig skal bidra til god integrering. Samlet sett mener jeg at dagens krav til norsk statsborgerskap treffer godt. De ivaretar behovet for kontroll, og de gir også innvandrere som oppfyller vilkårene, en reell mulighet til å formalisere sin tilknytning Norge og å ta del i de demokratiske rettighetene som følger med statsborgerskapet.

Kristin Løvaas Gjerde (FrP) [15:03:48]: Et norsk statsborgerskap må henge høyt. Man kan fint leve et fullverdig liv i Norge uten et norsk statsborgerskap, og mange innvandrere gjør nettopp det. Det er ingen menneskerett å få et norsk statsborgerskap, selv om man oppholder seg i Norge.

Norge deler ut mange flere statsborgerskap enn f.eks. Danmark. Problemet med en slepphendt utdeling av statsborgerskapene er at det er umulig å reversere. Dersom for mange med løs tilknytning får statsborgerskap i Norge, vil det stadig oftere bli et problem med eksempelvis tunge kriminelle innvandrere, som blir vårt ansvar for resten av deres liv, selv om de egentlig burde blitt utvist.

Fremskrittspartiets forslag burde kanskje vært en selvfølge, men slik er det ikke. Et norsk statsborgerskap skal ikke være en rettighet man får automatisk, det skal være noe man fortjener, noe man opparbeider seg gjennom innsats, lojalitet og tilknytning til landet.

Forslaget vårt er tredelt. For det første: Barn som er født i utlandet med enten norsk mor eller far, må ha en reell tilknytning til Norge og den norske forelderen for selv å kunne få det norske statsborgerskapet. Det handler ikke om å stenge folk ute, det handler om å sikre at det norske statsborgerskapet faktisk betyr noe.

For det andre: Vi foreslår strengere krav for statsborgerskap, som ti års botid, språk på minst B2-nivå og en prøve i norske verdier. Dette handler om integrering og å sette klare forventninger. Skal man bli norsk statsborger, må man lære seg språket, forstå våre verdier og også ønske å bidra positivt i det norske samfunnet. Man bør naturligvis aldri kunne få et statsborgerskap i Norge om man har begått kriminalitet som har ført til en straff på mer enn 90 dager ubetinget fengsel. I tillegg bør man avlegge en troskapsed, slik man gjør i Norge, for å uttrykke lojaliteten til landet.

For det tredje og siste: et krav om selvforsørgelse. Man skal kunne stå på egne ben før man får norsk statsborgerskap. Vi mener dette er rettferdig. Norge har et raust velferdssamfunn, men fellesskapet må bygges på ansvar, ikke avhengighet.

Fremskrittspartiets forslag vil styrke tilliten til det norske statsborgerskapet. Vi mener det skal bety noe å få bli norsk.

Erlend Wiborg (FrP) [15:06:24]: Jeg bet meg merke i replikkvekslingen mellom Rødt og statsråden, da de kom litt inn på språkkravene. Det høres ut som det å øke språkkravet til B2-nivå, som Fremskrittspartiet foreslår, er veldig dramatisk og ille. Hvis man går inn og ser hva det innebærer å være på såkalt B2-nivå, er det nivået som trengs for å kunne forstå nyheter, og det trengs også for å kunne ta mye utdanning i Norge. Det er akkurat det den saken vi snakker om, egentlig handler om: å sørge for at de som skal få bli norske statsborgere, faktisk er integrert i samfunnet, er en del av samfunnet, at de forstår hva som skjer i samfunnet, og kan være med og påvirke samfunnet.

Hvem er det som lider under den manglende integreringen og den naive politikken Norge fører og har ført i altfor mange år? Jo, det er ofte barna, for da er det barn som vokser opp i Norge med foreldre som ikke nødvendigvis forstår samfunnet godt nok, og dermed ikke kan rettlede og hjelpe barna videre. Det er den store utfordringen.

Når jeg hører debatten, høres det nesten ut som at det å stille krav til mennesker, er noe slemt, og at det blir galt. Nei, det å stille krav til mennesker handler faktisk om å ta mennesker på alvor. Det samme gjelder når vi krever at man må avlegge en troskapsed. Det burde være en selvfølge at vi stiller krav til mennesker som har lyst til å bli norske statsborgere, at de da forplikter seg til Grunnloven, til det norske demokratiet og til våre grunnleggende verdier.

Verdier er ikke bare noe på et ark, verdiene er selve grunnmuren i samfunnet, og da må vi sørge for at de som faktisk skal bo i Norge, respekterer grunnleggende verdier som demokrati, likestilling, ytringsfrihet, religionsfrihet og rettsstaten. Man gjør egentlig en bjørnetjeneste når man ikke vil stille de kravene, ikke vil stille krav om at man må være selvforsørget for å kunne bli norsk statsborger.

Én ting er jeg helt sikker på: Selv om Fremskrittspartiet ble nedstemt for et drøyt år siden og med all sannsynlighet kommer til å bli nedstemt denne gangen også, er jeg rimelig trygg på at innen noen få år kommer Arbeiderpartiet og flere av de andre partiene til å fremme stort sett det samme som Fremskrittspartiet fremmer nå, for da er tydeligvis tiden inne. Det er bare så synd at Arbeiderpartiet trenger flere tiår på å innse realitetene.

Hanne Beate Stenvaag (R) [15:09:45]: For min egen del håper jeg at representanten Wiborgs profetiske nådegaver er begrensede.

Jeg stiller meg også veldig skeptisk til tanken om at man er nødt til å ha høyere utdanning og kunne norsk tilsvarende det å kunne ta høyere utdanning for å kunne bli norsk statsborger. Det er mange som har bodd i Norge lenge som har helt vanlige jobber, viktige jobber for samfunnet vårt, og som kan mer enn nok norsk til å kunne klare seg i hverdagen, til å kunne klare alt man trenger i det hverdagslige, uten dermed å kunne oppnå et akademisk krav på B2-nivå. For meg henger det på en måte ikke sammen med FrPs syn på hva som er viktige jobber i samfunnet vårt. Trenger vi bare folk med høyere utdanning? Jeg synes dette er underlig.

Det er ingen her som er imot å stille krav, men veldig mange er for å stille relevante krav og ikke stille høyere krav enn det som er nødvendig, bare for på en måte å stigmatisere en gruppe i det norske samfunnet.

Når det gjelder en troskapsed, tenker jeg at ingen ber verken meg eller mange andre som er født i Norge, om å avlegge en troskapsed. Nei, for når man bor i Norge, er det en selvfølge at man forholder seg til norske verdier og norske lover, selv om vi kanskje kan være uenige om hva som faktisk er norske verdier. Det er ikke sånn at det på en måte er én mal for hva det er.

Å tenke om folk som skal bli norske statsborgere, at det er en slags spesiell grunn til å tro at de ikke respekterer norske verdier eller norske lover, er en mistenkeliggjøring av innvandrerbefolkningen. Jeg tenker at man ikke kommer noen vei med å mistenkeliggjøre folk. Statsråden skriver:

«Et avgitt troskapsløfte stiller rettslig sett ikke den nye borgeren annerledes enn om et slikt løfte ikke blir avgitt.»

Kanskje kan man trekke en sammenligning med alle folk som har giftet seg og skilt seg her i verden? Om man har avlagt et løfte, er det jo ingen som kan gå inn i hjertet deres og se: Mener man dette, eller mener man det ikke? Vi trenger som sagt ikke høyere terskler og mer mistenkeliggjøring av flyktninger og innvandrere i Norge. Vi trenger litt mer tillit og litt mer vennlighet.

Tage Pettersen (H) [15:13:31] (ordfører for saken): La meg starte også her med å takke komiteen for samarbeidet i saken, som inkluderer to representantforslag fremmet av representanter fra henholdsvis Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Jeg regner med at de enkelte partiene vil redegjøre for sine standpunkt langt bedre enn jeg vil klare. Derfor konsentrerer jeg meg om Høyres posisjoner.

Familieinnvandringen er i dag den største kilden til innvandring fra land utenfor EØS, hvis vi ser bort fra Ukraina. For Høyre er det et grunnleggende utgangspunkt at familier skal få leve sammen, men det er en like stor selvfølge at dette må skje innenfor de rammene som er bærekraftige for det norske velferdssamfunnet.

Dessverre ser vi i den saken vi nå behandler, at Arbeiderpartiet står i sin sedvanlige spagat sammen med sine tuttifruttivenner, men også med seg selv, vil jeg si. Gjennomgående i merknadene skriver de at regjeringen har forslag til innstramming i sitt arbeid, men samtidig med det faste forbeholdet om at eventuelle ytterligere innstramminger må vurderes opp mot de menneskerettslige forpliktelsene. Igjen ser vi en tøff retorikk, men ikke en like tøff politikk.

Høyres politikk bygger, som jeg har vært inne på i innlegg tidligere i dag, på et enkelt prinsipp: Stilles det krav, viser man samtidig at man har tro på folk. For det første må vi sikre at de som henter familien sin til Norge, faktisk er i stand til å forsørge den. Høyre er derfor med på å foreslå å styrke underholdskravet til minst 4 G. Det skal ikke være slik at fellesskapet skal ta regningen fra dag én fordi den som garanterer for oppholdet, ikke har tilstrekkelig inntekt.

For det andre står vi i denne saken sammen med Fremskrittspartiet og Senterpartiet der vi ber regjeringen fremme forslag som stiller krav om at referansepersonen må ha jobbet i Norge i til sammen fire år. Her er det behov for å komme med en presisering om at regjeringen i sitt arbeid, dersom dette punktet skulle bli vedtatt, må hensynta norske bedrifters behov for å rekruttere høykompetent arbeidskraft fra tredjeland utenfor EØS. Den ordningen brukes bl.a. til å dekke behovet for nøkkelkompetanse som ikke finnes i tilstrekkelig grad i Norge i dag. Ifølge SSB sin rapport «Monitor for arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-området», fra 2025, er de største avsenderlandene Storbritannia, India, Serbia og USA.

Jeg kommer tilbake til de øvrige forslagene til Høyre i et senere innlegg, men jeg er uansett glad for at det ser ut til at vi får flertall for å stramme inn i underholdskravet for å kunne hente familie til Norge. Dette er et viktig skritt i riktig retning for å heve terskelen noe for å få lov til å etablere seg i landet. Samtidig håper jeg vi kan samle flertall for flere av de andre foreslåtte tiltakene som ligger i innstillingen. Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er en del av.

Isak Veierud Busch (A) [15:16:28]: Arbeiderpartiet er tydelig på at familieinnvandring, integrering og bærekraft i velferdssamfunnet henger tett sammen. Det er nettopp derfor regjeringen allerede har skjerpet inn regelverket for bl.a. familieinnvandring, slik statsråd Stenseng redegjorde for i sitt svarbrev til komiteen. Hensynet til god integrering inngår som en naturlig og helt sentral del av disse vurderingene.

Vi står i en situasjon der kommunene over tid har vært under betydelig press. Samtidig vet vi at familie er viktig for trygghet, stabilitet og integrering, og politikken må derfor evne å balansere flere hensyn samtidig. Det handler om menneskerettigheter. Det handler om integreringskapasitet i samfunnet, arbeidskraftsbehov og tillit til et regelverk.

Arbeiderpartiet mener det er avgjørende at innstramminger i familieinnvandringsregelverket er målrettede og kunnskapsbaserte. Retten til familieliv står sterkt i både Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjonen, særlig når det gjelder barn og personer med beskyttelse i Norge. Samtidig kan vi ikke ta imot flere enn det kommunene og tjenestene våre klarer å integrere på en god måte. Dette er en krevende balanse. Det innrømmer jeg lett. Det er den balansen vi er opptatt av å lykkes med.

Det er viktig å understreke at det er gjennomført mange innstramminger de siste årene. Underholdskravet er skjerpet. Det stilles tydeligere krav til aktivitet, og det finnes allerede integreringskrav i regelverket. Samtidig er det helt nødvendig å ha noen sikkerhetsventiler for å unngå å ramme enkeltpersoner urimelig hardt, f.eks. personer med helseproblemer og varig uføre, kvinner i permisjon eller studenter som kvalifiserer seg for arbeid. Arbeiderpartiet er også opptatt av at tiltakene skal ha ønsket effekt. Regelverk som er for kompliserte og ressurskrevende å forvalte, kan føre til ekstra lange ventetider og virke mot sin hensikt, både for tilliten til systemet og for integreringen.

Når regjeringen nå jobber bredt med både regelverksendringer og integreringstiltak, er ikke det for moro skyld. Det investeres i arbeidsrettede tiltak. Vi styrker introduksjonsprogrammet. Særlig innsats for innvandrerkvinner gjennom f.eks. Jobbsjansen og tiltak mot vold og negativ sosial kontroll er viktig. Dette viser at integrering ikke handler bare om å stille krav, men også om å stille opp.

La meg helt til slutt knytte noen kommentarer til underholdskravet. Det er allerede skjerpet. Fra 1. januar 2025 ble det hevet til litt over 400 000 kr. Nå ligger det an til at et flertall i Stortinget velger å fastsette inntektsgrensen til vel 520 000 kr. Det betyr i praksis at de som f.eks. jobber i varehandel, renhold, reiseliv, helse osv., ikke skal ha den samme retten til familieliv som andre. Det er en tanke jeg er grunnleggende skeptisk til.

Erlend Wiborg (FrP) [15:19:39]: Jeg begynner med å ta opp de forslag Fremskrittspartiet står bak og er en del av.

Familieinnvandringen til Norge har vært svært høy over lang tid. De siste ti årene er det innvilget familieinnvandring til over 137 000 personer fra land utenfor EU/EØS. Det er flere enn det bor i Drammen. Det er ikke småtall. Familieinnvandring er en av de store driverne i innvandringen til Norge, og det påvirker integreringen. Når personer som selv ikke er godt integrert, henter ektefelle fra opprinnelseslandet, starter integreringen ofte på nytt – nytt språk, ny kultur, ny vei inn i arbeidslivet og nye behov for kommunen. Ofte vokser en ny generasjon opp mellom to verdener.

Fremskrittspartiet har derfor i mange tiår ment at reglene må strammes kraftig inn. Vi er klar på at familiegjenforening må begrenses til kun ektefelle og egne barn under 15 år. Det må stilles krav om reell selvforsørgelse. Man må sørge for at det kun er godt integrerte personer som får hentet familie, og at offentlige ytelser ikke skal være hovedgrunnlaget for å hente flere til Norge. Ikke minst må det stilles krav om plettfri vandel både hos den som søker, og hos den personen den søker seg til. Har man begått alvorlig kriminalitet, mishandlet tidligere ektefelle eller misbrukt ordningen, skal man ikke kunne hente ny ektefelle til Norge.

Vi ser også utfordringer med enslige mindreårige. NRK har vist hvordan familiegjenforening i slike saker kan komme brått på kommunene, og at én person kan utløse bosetting av foreldre og mange søsken. Fra Sarpsborg og andre steder har vi kunnet lese om enslige mindreårige asylsøkere som utløser at veldig mange kommer, noe som skaper store utfordringer for kommuneøkonomien. Derfor mener Fremskrittspartiet at enslige mindreårige asylsøkere ikke skal gis rett til familiegjenforening.

Jeg er i dag glad for at Fremskrittspartiet får gjennomslag for å øke underholdskravet til 4 G. Det er bra at Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti nå snur, etter at Fremskrittspartiets forslag om strengere krav har blitt stemt ned i flere tiår. La oss samtidig være ærlig: Dette er bare et lite steg i riktig retning. Fireårskravet blir ikke vedtatt. Mange av de andre viktige innstrammingene blir heller ikke vedtatt, og dagens system vil fortsatt gi en altfor høy familieinnvandring og svake integreringskrav. Fremskrittspartiet kommer derfor til å fortsette kampen. I likhet med den foregående saken: Jeg er rimelig trygg på at Arbeiderpartiet snur om noen år.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [15:22:53]: I dag behandles familieinnvandring som om det er et problem som er helt ute av kontroll. Tallene gir ikke dekning for et slikt bilde. I 2024 kom det 11 600 familieinnvandrere til Norge. Det er det laveste nivået siden 2006, med unntak av pandemiåret. Samtidig vet vi at veksten i antall innvandrere de siste årene hovedsakelig skyldes arbeidsinnvandring fra EU og flyktninger fra Ukraina, ikke – og jeg understreker ordet ikke – familiegjenforening.

Allikevel velger flertallet å stramme kraftig inn i adgangen til å leve sammen som familie. Det skjer på et tidspunkt der familieinnvandringen er lav, og uten at tallene tilsier at det er et behov for denne typen tiltak.

Enslige mindreårige flyktninger brukes ofte som forklaring på hvorfor det er nødvendig å stramme inn. Også her er faktaene klare. Tre av fire enslige mindreårige flyktninger får aldri familiegjenforening – aldri. I gjennomsnitt har denne gruppen ført til mindre enn en halv familieinnvandrer per person. Det har minimal betydning for samlet innvandring til Norge. Allikevel er det disse eksemplene som brukes for å legitimere en politikk med svært alvorlige konsekvenser.

Det er konsekvensene det politiske valget her må handle om. Et høyere inntektskrav betyr i praksis at folk i ordinære, lavtlønnede yrker – som innen renhold, omsorg og service – ikke får mulighet til å leve sammen med familien sin, noe som vi alle sammen i denne salen, uavhengig av hvilket parti vi tilhører, vet at er en del av menneskerettighetene. Det er ikke fordi de står utenfor arbeidslivet, og det er ikke fordi de prøver å unngå å bidra, men det er fordi lønnen deres i dag ikke settes til å være høy nok. Min grunnlønn som assistent innenfor tannhelse var på 419 000 kr, ikke 520 000 kr, som er det salen kommer til å sette i dag.

Det er et tydelig skille mellom dem som anses som gode nok til å få bo sammen med familien sin, og dem som ikke gjør det. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn at man innfører et klasseskille i asyl- og innvandringspolitikken.

Dette støttes av partier som til vanlig legger stor vekt på familieverdier, fellesskap og vanlige folks hverdag. Samtidig er det nettopp familiene til dem med lavest inntekt og svakest forutsigbarhet som rammes hardest. Det er allerede krevende for mange flyktninger å etablere seg i det norske arbeidsmarkedet. Når terskelen heves ytterligere, blir resultatet absolutt ikke raskere integrering, men mer utrygghet.

Innstrammingen som flertallet ser ut til å gjennomføre i dag, gjør det motsatte. Selv om det er vår og sol utenfor salen, ser det ut til at det er blitt kjøligere på benkeradene.

Jeg tar opp forslagene SV er med på.

Bengt Fasteraune (Sp) [15:26:14]: Integrering er en av de viktigste faktorene for et velfungerende og inkluderende samfunn. God integrering er nødvendig både for innvandrere og for resten av befolkningen. Norge investerer mye i å innpasse nyankomne flyktninger og asylsøkere, bl.a. gjennom introduksjonsprogrammet. Dette er en god ordning som legger grunnlag for en god start i Norge. Norge skiller seg fra andre land rundt oss, med en styrt bosetting av flyktninger. Systemet med desentralisert bosetting legger grunnlaget for bedre integrering og bedre muligheter for den enkelte.

Senterpartiet fremmer til sammen tolv forslag i denne saken. Vi har en helhetlig inngang til hvordan vi kan sørge for at rammene rundt familieinnvandring sørger for god integrering, og at vi unngår utenforskap og segregering.

Referansepersonen, den som har forsørgeransvaret, er helt sentral i familieinnvandringen. Derfor må vi forsikre oss om at de er skikket og har de ressursene som kreves for å innlemme de familiemedlemmene som kommer. Hvis ikke det skjer, svikter vi på den helt grunnleggende forutsetningen for familiegjenforening og integrering. Hele systemet hviler på at en person som får familien hit, skal være ansvarlig for at den eller dem det gjelder, tilpasser seg det norske systemet og samfunnet for øvrig. Da må de ha en inntekt som gjør akkurat det mulig. Derfor er vi glad for at vi i dag sørger for at det er et flertall for å heve inntektskravet, underholdskravet, til denne gruppen.

Vi mener også at vi må ha en gjennomgang for å se på unntakene som ligger i loven i dag. Skal systemet være legitimt og fungere, kan ikke unntak være hovedregelen. Det opplever jeg at Arbeiderparti-regjeringen også mener. Da må vi sørge for at de aller fleste kommer på vanlige vilkår.

Når en person får komme til Norge for familiegjenforening, må vi møte dem på en mye bedre måte enn det vi gjør med dagens system. Vi har en rekke verktøy i dag som sørger for at de som kommer hit, lærer seg norsk og kommer i jobb. Senterpartiet mener at det skal innføres en rett og en plikt til å delta på norskopplæring for alle som kommer hit, også for familiegjenforening.

Vi må ta kostnadene på forskudd, ikke i etterkant. Med en individuell kartlegging ser vi hvem som har behov, og hvilke plikter de har til å delta på andre deler av introduksjonsprogrammet. Ikke minst må vi sikre oss om at hjelpeapparatet som finnes i dag for dem som utsettes for vold, er bra nok.

Vi har gjennom våre forslag beskrevet hvilke grep vi kan ta for å sørge for at familieinnvandring skjer på en måte som fremmer god integrering, og ikke minst nye retningslinjer for å begrense familieinnvandring i områder der det bidrar til segregering og til sosiale forskjeller. Jeg tar opp forslagene våre.

Hanne Beate Stenvaag (R) [15:29:38]: Jeg har fått flere henvendelser fra mennesker som er fortvilet over at inntektskravet for familiegjenforening ble økt i fjor. Ei forteller om at hun er nødt til å leve i et langdistanseforhold og ikke kan leve et normalt familieliv, og skriver: Jeg har ingen mulighet for å få en så god jobb at jeg kan tjene 416 512 kr i året. Det er rett og slett for mye. Jeg er nettopp ferdig med utdanningen min, så dette kravet er for stort. Vi elsker hverandre høyt, men situasjonen gjør oss fortvilte.

Beløpet 520 640 kr er altså det nye beløpet som det ser ut til at et flertall her i salen mener er rimelig som inntektskrav for å kunne få familiegjenforening. Det betyr at hvis du jobber i en norsk kommune, må du altså ha treårig utdanning for å oppnå inntektskravet. Er du fagarbeider, vil du oppnå inntektskravet verken med en grunnlønn, med seks års ansiennitet, med åtte års ansiennitet eller med ti års ansiennitet. Du kommer deg så vidt over hvis du har seksten års ansiennitet. Jobber du i en norsk kommune i en ufaglært stilling, vil du aldri kunne oppnå inntektskravet i en 100-prosentstilling.

Jeg skjønner at FrP er villig til å gjøre nesten hva som helst for å hindre innvandrere i å komme til Norge, men jeg vil minne om at inntektskravet også gjelder for norske som f.eks. vil gifte seg med noen fra et land utenfor Schengen.

Jeg må helt ærlig si at det er vanskelig å forstå at partier som Høyre, Senterpartiet og ikke minst KrF faktisk kan stå inne for et sånt krav. Til Høyre: Synes dere virkelig det er rimelig å ha et inntektskrav langt over mange vanlige lønninger i Norge? Til Senterpartiet: Hvem skal jobbe på sykehjem og i hjemmetjenesten i distriktskommunene når du uansett aldri når opptil inntektskravet? Til KrF: Politikken deres om familien først gjelder åpenbart ikke for dem som har familie i et annet land, med mindre de har ganske høy inntekt. Da blir det familien sist.

Jeg mener det er rimelig å stille noen inntektskrav for å kunne få familiegjenforening, men det må være en sammenheng mellom kravet som stilles, og de lønningene vi har, særlig når vi vet at mange som er nye i Norge, jobber i lavtlønnede, men helt nødvendige og viktige jobber. Dette er en urettferdig politikk og en hjerteløs politikk. Familie er viktig for oss alle, og denne politikken rammer jo ikke bare voksne som vil gifte seg med noen fra et annet land utenfor Schengen; den rammer flyktninger, og den rammer dem som har barn i et annet land, hvor tiden og barndommen går fra både barna og foreldrene.

Julie E. Stuestøl (MDG) [15:32:32]: Når jeg leser forslagene som skal voteres over i Stortinget i dag, må jeg spørre meg: Er den forskningen som Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har lest, publisert og hentet fra tidsskriftet "Sylvi Listhaugs kommentarfelt"? Det virker som at disse partiene er mer opptatt av å framstå tøffe i innvandringspolitikken, enn de er av å faktisk få til god integrering.

Familiegjenforening er nemlig et av de tiltakene som har størst og best integreringseffekt. Å ha familien sin i Norge, gir deg flere grunner til å bli en del av samfunnet. Du lærer språket, så du kan hjelpe barna med leksene, og du får deg en jobb, så du kan forsørge gamlemor. Savn og bekymring for sin nærmeste familie gjør det motsatte: Det hemmer integreringen, det skaper ensomhet og utenforskap, og det gjør veien inn i feil nettverk mye kortere.

Det er ikke lett å få familiegjenforening i Norge i dag. Tvert imot har FNs høykommissær for flyktninger påpekt at det allerede er uoverstigelige hindringer og barrierer som en flyktning møter i en søknadsprosess om familiegjenforening i Norge. Å sette ytterligere inntektsgrenser på familiegjenforening som gjør at ikke engang en helsefagarbeider, butikkmedarbeider eller hotellresepsjonist kan få familien sin til Norge, er absurd. Å sette de samme grensene for barn, og dermed i praksis forby enslige barn å få være med foreldrene sine, er umenneskelig.

I stedet for å bruke de svært pressede ressursene i asylsystemet vårt på å sørge for god integrering, foreslår Senterpartiet å bruke enorme ressurser på å gjøre individuelle vurderinger av om en person er egnet til å få familien sin til Norge. Hør hvor absurd det er: Staten skal avgjøre om flyktninger og arbeidsinnvandrere er egnet eller uegnet til å være sammen med egne barn.

Det framstår som om halve Stortinget har glemt at retten til familie er en menneskerettighet. Menneskerettighetene har ikke en inntektsgrense, selv om enkelte i denne salen kanskje skulle ønske det.

Det er ikke gode nok ordninger for integrering av familieinnvandrere i dag, men forslagene som faktisk ville hjulpet med integreringen, ser ikke ut til å få flertall. I stedet ser Senterpartiet ut til å sitte igjen med ett gjennomslag i dag: et forslag som splitter familier, etterlater barn alene i nytt land, og svekker integreringen. Det er utrolig trist.

J onas Andersen Sayed (KrF) [15:35:30]: Familieinnvandring er en av de største innvandringsårsakene til Norge. Fra 2014 til høsten 2025 har UDI innvilget over 137 000 søknader fra personer utenfor EU og EØS. KrF står fast på retten til familieliv, og muligheten for familiegjenforening er en viktig del av denne retten. Det er en ordning vi skal verne om. Samtidig mener vi det er rett å stille strengere krav til arbeid og inntekt før en kan hente familien til Norge. Derfor kommer vi i dag til å stemme for å øke underholdskravet til fire ganger grunnbeløpet, i overkant av 500 000 kr. Det er en rett innstramming. Hovedpoenget er enkelt: Den som henter familie til Norge, skal kunne forsørge dem. Det er ikke et urimelig krav. Det handler om å sikre at flere får en stabil tilknytning til arbeidslivet og bedre forutsetninger for integrering og deltakelse.

Innstrammingen i seg selv er imidlertid ingen løsning på integreringsutfordringer. Derfor kommer KrF til å stemme for flere forslag som vil styrke integreringen for dem som kommer til Norge gjennom familieinnvandring: rett og plikt til norskopplæring, tilbud om introduksjonsprogram etter individuell vurdering og en styrking av Jobbsjansen. Samtidig avviser vi mange av innstrammingsforslagene som er fremmet i denne saken. KrF støtter ikke forslaget om et generelt krav om at familiemedlemmer i Norge må ha jobbet i minst fire sammenhengende år før familien kan komme. Det ville tvinge familier til å leve adskilt i lang tid, selv når inntekten er mer enn god nok, og det vil ramme norske bedrifter som er avhengig av høyt kompetent arbeidskraft fra utlandet.

Vi vil også beholde unntaksbestemmelsene. De er ment å fange opp de helt urimelige tilfellene der det foreligger sterke menneskelige hensyn, eller er det er åpenbart at referansepersonen kan forsørge familien. Hovedhensikten med å øke inntektsgrensen er å sikre at de som henter familiemedlemmer til Norge, har en rimelig evne til å forsørge dem. Det gir bedre forutsetninger for integrering, for arbeid, og for deltakelse i det norske samfunnet.

Statsråd Kjersti Stenseng [15:37:53]: Flere av tiltakene som foreslås i representantforslaget om bedre integrering av familieinnvandrere, er tiltak som allerede eksisterer. Representantene gir i forslaget uttrykk for at familieinnvandrere normalt ikke omfattes av introduksjonsprogrammet, og at de ofte er «prisgitt råd og hjelp fra sin referanseperson for informasjon, språkopplæring og arbeid». Familiegjenforente til flyktninger som har mindre enn fem års botid når det søkes om familiegjenforening, har i dag både rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet. Familiegjenforente til flyktninger har dessuten også rett og plikt å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Arbeiderparti-regjeringen fører en politikk for at alle innvandrere skal lære seg norsk og bli kvalifisert for det norske arbeidsmarkedet. Samtidig mener jeg det er riktig at myndighetene skal ha et særlig ansvar for flyktninger og deres familiegjenforente, fordi de normalt ikke vil ha muligheten til å finansiere den opplæringen selv. Det er dessuten flyktninger og deres familiegjenforente som har lavest sysselsetting, og som har mest behov for kvalifisering gjennom introduksjonsprogrammet for å kunne gå ut i jobb.

Jeg er likevel enig i at det også er andre grupper som kan ha behov for mer kvalifisering. Blant annet ser vi at sysselsettingen blant innvandrerkvinner er lavere enn blant innvandrermenn. For å bidra til økt sysselsetting i den gruppen etablerte regjeringen fra 2026 en forsøksordning med å tilby introduksjonsprogram til kvinner som har familieinnvandret med norske og nordiske borgere, og personer med permanent oppholdstillatelse. Regjeringen har også prioritert å styrke Jobbsjansen nesten hvert år siden 2022. I inneværende år har vi styrket ordningen med ytterligere 23 mill. kr. Jeg viser i tillegg til at regjeringen de siste årene har økt bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak hvert eneste år, som er viktig for å inkludere flere i arbeidslivet, også innvandrere.

I regjeringens plan for Norge står det at vi skal stille krav og stille opp, og det ser vi igjen i politikken som fremmes for Stortinget. Personer som kommer til Norge, skal møtes med tydelige krav og forventninger om å lære norsk, komme seg i arbeid og være en del av fellesskapet. Når for mange innvandrere ikke er i jobb, må vi forsterke innsatsen for en bedre integrering. Derfor tar vi flere grep som skal bidra til å øke sysselsettingen i den gruppen, bl.a. endringer i integreringsloven og et forslag til en ny integreringsstønad for nyankomne flyktninger.

Statsråd Astri Aas-Hansen [15:50:53]: Arbeiderparti-regjeringen er allerede i gang med ytterligere tiltak for å sikre en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk. Vi ønsker ikke å ta imot flere familiegjenforente enn vi evner å integrere. I regjeringens plan for Norge er det slått fast at vi skal skjerpe vilkårene for familieinnvandring. Dette jobber vi med, og vi har allerede innført tiltak.

Som jeg allerede har signalisert, kan det være aktuelt å gjøre endringer i underholdskravet. Personer som ønsker familieinnvandring, må være i økonomisk stand til å forsørge familien. Vi vurderer derfor både størrelsen og innretningen på kravet. På nåværende tidspunkt er det imidlertid for tidlig å konkludere med hvor mye underholdskravet i så fall bør heves, og hvordan kravet i så fall bør innrettes, og jeg mener det vil være uheldig om det legges føringer på underholdskravets størrelse før vi har utredet dette ferdig.

Å stille krav om at referansepersonen må ha jobbet i Norge i til sammen fire år i alle familieinnvandringssaker, mener jeg er et dårlig forslag. Jeg kan ikke se at forslagsstillerne har vurdert eller tatt inn over seg konsekvensene av forslaget.

Dagens regelverk har allerede et fireårskrav i saker om familieetablering med en referanseperson som har fått beskyttelse eller opphold på grunnlag av familieinnvandring. Dersom kravet utvides i tråd med forslaget, vil det også gjelde familiegjenforening, og det vil ramme referansepersoner som er norske borgere og arbeidsinnvandrere. Dette mener jeg er å gå for langt.

For eksempel vil en dataingeniør fra India med arbeidstillatelse som faglært ikke få familien sin hit før hen har arbeidet her i fire år. Og en norsk borger som har bodd og studert i USA, og som har etablert seg med ektefelle og barn der, vil ikke få ektefellen til Norge før hen har returnert til Norge uten ektefellen og jobbet her i fire år. For flyktninger som ikke kan utøve familielivet i landet de har flyktet fra, vil kravet innebære en karenstid på minst fire år, men i praksis vesentlig lengre, da flyktninger gjerne trenger noe tid med introduksjonsprogram og norskopplæring før det kan forventes at de kommer i arbeid.

Jeg vil også påpeke at jeg allerede har initiert endringer i regelverket om retten til familiegjenforening med enslig mindreårige med beskyttelse i Norge, som allerede har trådt i kraft, og at flere forslag vil bli lagt fram før sommeren.

Farahnaz Bahrami (A) [16:06:13]: Jeg tar ordet i denne saken ikke fordi jeg har flyktningbakgrunn selv, men fordi jeg har jobbet med flyktninger, inkludering, integrering og utlendingsforvaltning i 36 år.

Til de som tror at man kan kjøpe integrering ved å øke underholdskravet med 100 000 kr: Det har ingenting med integrering å gjøre. Dette handler om å sortere mellom folk med en inntekt på over en halv million kroner og folk som tjener mindre. Det vedtaket man er med på å fatte i denne saken, fratar lavlønte folk retten til å ha en familie.

Jeg spør: Har dere virkelig tenkt på hvem som rammes? Minstepensjonen er på 280 000 kr i året. Uføretrygden for en enslig er på 329 000 kr. For en enslig ung ufør er trygden på 385 000 kr. En nyutdannet helsearbeider tjener 430 000 kr. En ufaglært helsearbeider tjener 397 000 kr. Det er også mange flyktninger med veldig høy utdanning som ikke får den jobben de er utdannet for. Det går mange, mange år før de får en ordentlig stilling.

Hvis jeg får lov til å gi denne saken et ansikt: Jeg kjenner en ung norsk mann. Han heter Roger og er 42 år gammel. Jeg har kjent ham i i hvert fall 20 år. Roger kommer fra en veldig ressurssterk familie – veldig høyt utdannet – men på grunn av sin helsetilstand har han dessverre ikke klart å utdanne seg på høyt nivå. Han er nå ufaglært helsefagarbeider i nabokommunen min og tjener rundt 420 000 kr. Han har kjøpt en liten leilighet ved hjelp av litt arv fra bestemor. Han har også giftet seg og søkt familiegjenforening. I går ringte Roger meg. Han var på gråten og var kjempeskuffet – kjempeskuffet over alle politikerne som heier på at slike personer som Roger, som har vært norsk i generasjoner, ikke får lov til å ta sin kjære hit til Norge fordi han ikke tjener mer enn 420 000 kr. Han er jo ikke i stand til å tjene mer. Hvilket samfunn ønsker vi å ha?

Dette er ikke et flyktningsintegreringstiltak. Dette er rett og slett på grensen til diskriminering av folk som ikke er i stand til å tjene like mye som mange andre, f.eks. vi som sitter her på Stortinget med en fet lønn.

Solveig Vestenfor (A) [16:09:20]: Ei av vår tids største utfordringar er mangel på arbeidskraft. Alle me som kjenner Kommune-Noreg, veit veldig godt at både dei kommunale tenestene og næringslivet hadde knelt hadde det ikkje vore for alle dei som arbeider i yrke som ikkje krev fagutdanning frå start. I kommunen min er meir enn 95 pst. av alle dei som jobbar i reinhald, fødde i andre land. Innan helse og omsorg er tala også store, og her vil behovet verta endå større i åra som kjem. Alle som flyttar hit til landet og tek del i arbeidslivet, er enormt viktige for at samfunnet skal gå rundt. Då må me kommunisera dette – ikkje berre at innvandringspolitikken skal vera streng.

Ein sambygding flykta frå sitt opphavlege land til Noreg på grunn av krig og politisk engasjement. I den dramatiske situasjonen der han flykta i frykt for livet, måtte han etterlata den gravide kona og fire små jenter. Han jobba som ein helt for å få råd til å kunna forsørgja dei her i landet, men fyrst seks år seinare kom dei, og faren fekk då treffe sonen han aldri hadde møtt. Ein treng ikkje vere psykolog for å forstå at desse åra var krevjande. Det var sterkt å vera vitne til dette og å helse på familien då dei kom, og ikkje minst å sjå korleis faren fann ro og korleis familien klarte å lande nettopp fordi dei var samla.

I debatten om innvandring og integrering må me halda hovudet kaldt og hjartet varmt. Me må bruka nok tid til å finna den riktige innretninga når me set krav om årsløn for familiegjenforeining, både fordi det må vera mogleg å få til dette for dei som gjer jobben sin, og fordi me ynskjer eit anstendig arbeidsliv, der folk ikkje må jobba seg i hel. For alle har rett på fritid og kvile.

Arbeidarpartiet støttar kravet om at ein må ha ei grense for årsinntekt, men me må differensiera krava med klokskap, og me må veta at me har tenkt på det som er viktig å tenkja på.

Kva tenkjer næringslivsleiarar rundt omkring i dette landet om eit så høgt krav som 4G? Kva tenkjer alle dei som får drosje og vert henta, og alle dei som får omsorg og pleie, reine hus og lokale og service, om dette? Alle veit at stabil arbeidskraft er gull verdt, og den stabiliteten og dei føreseielege vilkåra fortener òg alle arbeidstakarar her i landet, bl.a. dei me pratar om no. Det er vel verdt å bruka den tida som trengst, for å setja nivået rett. «Annan manns bør er alltid lett», heiter det i eit av våre mange ordtak. Det er det verdt å tenkja på i denne debatten.

Isak Veierud Busch (A) [16:12:29]: Summen av politikken vi vedtar her, er viktig. Arbeiderpartiet er åpen om at nivået på familieinnvandringen de siste årene har vært høyt, og at mange kommuner opplever press på integrering, bolig og tjenester. Det tar vi på alvor. Nettopp derfor har regjeringen både gjennomført og varslet innstramminger på dette området.

Innstrammingene må imidlertid være målrettede og treffsikre. Et av forslagene som foreligger her i dag, om at i alle familieinnvandringssaker må referansepersonen ha jobbet i Norge i til sammen fire år, er etter Arbeiderpartiets syn lite treffsikkert. Det får også vidtrekkende konsekvenser. Det forslaget legger opp til at det innføres et generelt krav om at alle referansepersoner må ha jobbet i Norge i fire år før familieinnvandring overhodet kan vurderes. Det betyr at kravet skal gjelde for langt flere grupper enn i dag. Det må da gjelde for norske borgere og arbeidsinnvandrere, i tillegg til flyktninger, og det får store konsekvenser.

En høyt kvalifisert dataingeniør som rekrutteres fra f.eks. USA, vil etter dette forslaget måtte arbeide i Norge i fire år før ektefelle og barn kan få komme hit. Det gjør Norge mindre attraktivt. En norsk statsborger som er så dum å finne på å studere i Storbritannia, som finner seg en engelsk jente, gifter seg med henne og kanskje får barn, vil måtte flytte alene hjem til Norge og jobbe i fire år før familien kan følge etter. Dette er svært inngripende krav også overfor egne borgere.

Arbeiderpartiet mener at en tydeligere og strammere innvandringspolitikk er riktig og nødvendig, men det må skje innenfor rettslige rammer vi kan stå inne for. Tiltakene må også gi ønsket effekt og ikke ramme bredt og blindt.

I rettferdighetens navn registrerer jeg at både Fremskrittspartiet og Høyre har slått retrett i dag når det gjelder det punktet jeg nå nevnte, og det er jo bra. Men disse eksemplene viser med all tydelighet hvorfor det faktisk er et poeng med utredninger. Særlig Fremskrittspartiet, men også Høyre, har i dag benyttet anledningen til å gjøre narr og kritisere Arbeiderpartiet fordi vi mener at det er klokt å vite konsekvensene av det man tenker å vedta. Styring handler om ansvarlighet, ikke retorikk og enkle poeng. Både Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å være styringspartier. Da må man også kunne forvente at man har tenkt grundig igjennom konsekvensene av forslag som framlegges for Stortinget.

Hanne Beate Stenvaag (R) [16:15:23]: Hver dag foregår det et viktig integreringsarbeid i landets kommuner og lokalsamfunn. Vi vet at når vi satser skikkelig på integrering, så funker det. Derfor er det viktig at vi styrker dette integreringsarbeidet framfor å svekke det. Vi må gi dem som kommer hit gjennom familiegjenforening eller familieetablering, muligheten til å lære seg norsk og til å bli en del av arbeidsmarkedet og lokalsamfunnet. Derfor støtter Rødt forslaget om at regjeringen skal vurdere å gi alle som kommer til Norge gjennom familieinnvandring, tilbud om å delta i introduksjonsprogrammet og rett og plikt til norskopplæring.

Vi støtter også forslaget om å utarbeide en nasjonal veileder for etablering av et velkomsttilbud i kommunene til familieinnvandrere, for å støtte og styrke kommunenes integreringsarbeid. Mange av dem som kommer til Norge gjennom familieetablering, er kvinner. De kommer ofte til et nytt land med et fremmed språk og helt nye regler, normer og systemer som kan virke overveldende. De er ofte helt avhengig av referansepersonene for all hjelp og støtte i det nye i hjemlandet. For mange går det bra, men vi vet også at en del av disse kvinnene er særlig sårbare, og at en del dessverre også opplever vold i nære relasjoner.

Rødt fremmer i dag et forslag om å utrede hvordan vi bedre kan styrke oppfølgingen og beskyttelsen av personer som kommer til Norge gjennom familieetablering. Vi mener at en sånn utredning kan føre til tiltak som kan avdekke og forebygge skadelige mønster som personer som kommer til Norge gjennom familieetablering, kan utsettes for, og gi føringer for hvordan myndighetene bedre kan følge opp og beskytte disse.

I tillegg kommer Rødt til å støtte forslaget fra Fremskrittspartiet om at regjeringen skal fremme forslag som sikrer at en person fratas retten til ny familieetablering dersom man har vært dømt for vold i nære relasjoner. Med krisesentererfaring i bagasjen vet jeg at det er et reelt problem. Samtidig vil det bare være toppen av isfjellet man vil kunne ramme med en slik endring, fordi veldig mange av dem som anmelder vold i nære relasjoner, får saken henlagt. 75 pst. av sakene som gjelder vold i nære relasjoner som blir anmeldt, henlegges. Det er også veldig mange som ikke anmelder. Likevel mener vi at det er et forslag som er verdt å støtte, selv om det kommer fra Fremskrittspartiet.

Bengt Fasteraune (Sp) [16:18:07]: Vi som her er forslagsstillere sammen med Fremskrittspartiet, får si takk for tilliten.

Jeg har noen ganger litt vansker med å forstå hva folk mener når man beskriver situasjoner man selv ser som problematiske. Vi har i denne salen selv bestemt at familiegjenforening er tuftet på at noen har et forsørgeransvar. Vi kaller det referanseperson. Det høres litt spesielt ut, men det er egentlig et forsørgeransvar. Det er det vi diskuterer i denne saken – hvordan den som har et forsørgeransvar, skal kunne gjøre den jobben på best mulig måte. Hvis vi mener noe annet, må vi si det.

Dette er framtidens regelverk for familieinnvandring og det som gjelder enslige mindreårige asylsøkere. Vi kan diskutere om det er dagens inntektskrav som skal gjelde, regjeringens varsel om innskjerping, eller det som mest sannsynlig får flertall i denne saken. Uansett vil enslige mindreårige ikke være i stand til å forsørge noen ved en familiegjenforening. De vil av helt naturlige grunner ikke oppfylle kravet til inntekt.

Senterpartiet mener slike saker må behandles på en helt annen måte, med egne regler som er tuftet på individuell behandling, for å vurdere om den som har et forsørgeransvar, er egnet til å sikre integrering i det norske samfunnet. Noen kaller det byråkrati. Jeg vil kalle det en fornuftig måte for å løse noe som åpenbart må løses gjennom en individuell behandling. Vi kan jo ikke ha et system der unntakene blir regelen.

Slik dette systemet er i dag, fungerer det ikke godt nok. Enslige mindreårige asylsøkere som får familiegjenforening, bør ses i sammenheng med kapasiteten kommunene har til å ta imot flyktninger. I dag er det en utfordring for kommunenes kapasitet til å ta imot dem som kommer på familiegjenforening, i tillegg til dem som kommunene allerede har tatt imot som flyktninger og asylsøkere. Kommuner rundt omkring i hele landet gjør – og har gjort – en formidabel jobb. Forutsetningen er at de gis mulighet til å planlegge på en god måte.

Vi må stikke fingeren i jorda for å få på plass konkrete endringer vi kan forholde oss til. Vi har lagt fram et helhetlig dokument med en rekke forslag som mange støtter, men som ikke får flertall dersom det ikke stemmes subsidiært. Jeg vil gjenta: Spesielt Arbeiderpartiet bør ut fra hva de skriver i sine merknader, vurdere å stemme subsidiært på mange av våre forslag. Det er spesielt når Arbeiderpartiet ikke støtter forslag som både KrF, Høyre, SV, Rødt og MDG støtter, om å be regjeringen sørge for norskopplæring og at man kan få delta i introduksjonsprogrammet.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [16:21:29]: Jeg må innrømme at jeg er litt forvirret over at det i debatten gis ulike signaler fra Arbeiderpartiet. På Politisk kvarter i dag tidlig hørte vi at Arbeiderpartiet var villig til å diskutere om underholdskravet skulle graderes. Det er blitt gjentatt i dagens debatt, men det har også vært innlegg fra Arbeiderpartiet i salen i dag som er tydelig på at et underholdskrav på 4 G er for høyt. Jeg tror faktisk ordet «umenneskelig» ble brukt. Jeg er usikker på hvor Arbeiderpartiet egentlig står. Er Arbeiderpartiets problem med forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet at det ikke er utredet, men at man egentlig ønsker å gå inn i det? Eller er det sånn at Arbeiderpartiet mener det er et dårlig forslag og at 520 000 kr er for mye?

Jeg hører også den øredøvende stillheten i salen når vi løfter spørsmålet om det graderte underholdskravet. Jeg skjønner at statsråden ikke kunne svare på det fordi det var utenfor hennes konstitusjonelle ansvar, men det er jo representanter i salen som kunne bedt om ordet og gitt meg en oppklaring. Er det sånn at når man snakker om gradert underholdskrav, skal det kanskje øke med 1 G ekstra hvis det er to i familien som skal inn – 658 000 kr? Vil det være ulikt om det er funksjonsvariasjoner hos barnet man ønsker å familiegjenforenes med? Er det bare mangelen på vurdering og utredning som hindrer Arbeiderpartiet i å stå i forslaget sammen med høyresiden, eller er det andre vurderinger? Det har jeg ikke fått svar på ennå.

Tage Pettersen (H) [16:24:02]: Et av forslagene Høyre fremmer i dag, er at det skal bli hovedregelen at enslige mindreårige asylsøkere ikke får familiegjenforening. Det er for øvrig et forslag jeg mener Fremskrittspartiet bør støtte subsidiært, da de nok ikke får flertall for sine forslag, som er mer ytterliggående.

Flere har tatt til orde for at vårt forslag er integreringshemmende. Jeg er uenig. Etter å ha snakket med mange enslige mindreårige asylsøkere oppfatter jeg at meldingen fra mange av dem er ganske klar. De ønsker ikke familien sin til Norge fordi de frykter at de da ikke får være en del av lokalsamfunnet slik de opplever å være i dag. Det er det motsatte av god integrering. Mange sier at de må gi etter når presset fra storfamilien blir for stort. Vi kan sikkert også stille det berettigede spørsmålet om mange av foreldrene vi her snakker om, er skikket til å være foreldre etter norsk målestokk, etter å ha betalt noen for å sende barna sine til Norge.

Høyre har de siste månedene fremmet en rekke tiltak som vil bidra til at innvandringen dimensjoneres i forhold til utfordringene med integreringen. Det er også deler av begrunnelsen for at vi mener samfunnet er best tjent med å stramme inn på muligheten til familiegjenforening, som vi i dag diskuterer. Som man vil se i denne saken, kombinerer Høyre en strengere innvandringspolitikk med en rekke tiltak for å bedre integreringen. Den kombinasjonen er det ikke så mange av partiene som har med seg. I denne saken er vi f.eks. med på å fremme forslag som styrker det viktige arbeidet mot vold i nære relasjoner, vi ønsker at flere får rett og plikt til norskopplæring, at flere bør få tilbud om å delta i introduksjonsprogrammet, og at Jobbsjansen bør styrkes. Det siste har Høyre også vist i flere av våre alternative budsjetter.

Jeg vil også si noen ord om debatten. Rødt sa det må være en sammenheng mellom underholdskravet og lavtlønnsyrker. Nei – fra Høyres side sier vi at det må være en sammenheng mellom den lønnen man har, og evnen til å forsørge den familien man eventuelt henter til Norge. Jeg må også si at innleggene til både Bahrami og Vestenfor kan oppfattes like mye som en kritikk til Arbeiderpartiets signaler om å ville øke underholdskravet, som en kritikk til oss i opposisjonen. Her er det, som flere har sagt, et parti som snakker med flere tunger fra talerstolen.

Slik Stortinget er sammensatt i denne perioden, håper jeg vi benytter anledningen til å sikre gjennomslag for flere av forslagene som fremmes i dag, for å sikre en riktig innvandringspolitikk og en styrking av integreringspolitikken. Hvis vi ikke lykkes med dette i løpet av de nærmeste månedene eller kanskje årene, vil vi nok også i Norge få et ordskifte som er langt hardere, kombinert med at virkemidlene kanskje må bli enda strengere om vi skal sikre legitimiteten til det instituttet vi i dag snakker om, og ikke minst sikrer bærekraften i det velferdssamfunnet jeg opplever at vi alle sammen er veldig opptatt av å ta vare på.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [16:27:11]: Innvandrings- og integreringspolitikken lever ikke i et vakuum, og det er derfor viktig at tiltak vi fatter, skjer i en sammenheng. Arbeiderpartiet skal føre en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk, for å bevare tilliten til både rettsstaten og velferdsstaten. Dette er en viktig del av regjeringens plan for Norge. Vi stiller opp, men vi stiller også krav. Folk som kommer hit, må lære seg norsk og selv ta ansvaret for at de blir kvalifisert til arbeidslivet, sånn at de kan ta vare på seg selv og familien sin.

Vi har ikke lyktes godt nok med integreringen når vi ser at for mange ikke kommer i jobb, lever i lavinntekt og bor i områder med sammensatte levekårsutfordringer. Dette må vi jobbe med på alle politikkområder.

Jeg er glad for at forslaget om at referansepersonen i familiegjenforeningssaker må ha jobbet i Norge i fire år, ikke får flertall. Dette er et eksempel på at man kaster ut tiltak der konsekvensene ikke er belyst. Flere av representantene har vært inne på hva dette ville si for fagarbeidere og ingeniører som har valgt Norge som sitt arbeidssted. Ikke bare er det ekstremt inngripende overfor dem, det svekker også norsk konkurranseevne fordi viktig arbeidskraft ikke vil velge å flytte til Norge. Forslaget som får flertall her i dag, der underholdskravet økes, har vi ikke utredet konsekvensen av, og forslaget kan gjøre at enkelte yrkesgrupper fratas muligheten til familiegjenforening. Det mener vi er uklokt å slenge over bordet. Helsearbeidere og renholdere er eksempler på noen som kan rammes av dette. At nivåene skal være riktige, må vi alltid ta en diskusjon på, men det må skje innenfor en ramme der vi vurderer treffsikkerheten og konsekvensene og ser det i sammenheng med summen av andre tiltak.

Det er ikke sånn at vi står stille i innvandrings- og integreringspolitikken. Underholdskravet er allerede økt. Vi har skjerpet kravene til språkferdigheter, vi skal vedta integreringserklæringen i denne salen, og integreringsstønaden ses på. Vi styrker også områdesatsingene. For Arbeiderpartiet er det viktig at tiltakene vi gjør, treffer utfordringene vi ønsker å løse, og ikke skaper nye problemer. Derfor er det viktig at vi også følger utredningsinstruksen og evaluerer tiltakene vi gjør.

Jeg vil også si at det er til å undres over Fremskrittspartiets representanter når de viser til flere tiår tilbake i tid og sine forslag, all den tid partiets øverste leder var nettopp integrerings- og innvandringsminister og hadde ansvaret for dette feltet. Jeg kan si, som også representanten trakk fram: Det er forskjell på liv og lære.

Solveig Vestenfor (A) [16:30:08]: I fare for å forvirra og i fare for å prøva å nyansera debatten: Det er tydelegvis vanskeleg å kommunisera klokt, riktig eller tydeleg. Det er jo det ein vert angripen for her, og difor tok eg ordet.

Eg prøvde å fortelja kva dette betyr for lokalsamfunn, for folk og arbeidsliv. At ein føreslår 4 G som ein sats, som ser ut til å få fleirtal, er det eg er bekymra for. Ein ser ikkje og vurderer ikkje korleis konsekvensar dette får. Å konsekvensutgreie har jo ikkje akkurat vorte eit heidersord frå folk i denne salen, men det meiner eg at det definitivt er.

Bengt Fasteraune (Sp) [16:31:19]: Jeg gjentar min anmodning: Stem for det du er for, og stem mot det du der imot. Det er tolv forslag som Arbeiderpartiet kan se på om de vil være med på. De velger å kritisere det ene forslaget som får flertall, og så er de glade for et annet forslag som mest sannsynlig ikke får et flertall. De stemmer altså ikke for alle de forslagene som går direkte på integrering. De stemmer ikke for at folk skal ha et krav om norskopplæring. De stemmer heller ikke for at det bør være et krav om å være en del av introduksjonsprogrammet etter en individuell behandling, og gjennom denne debatten vet alle hvem vi snakker om, og hva det dreier seg om. Jeg anmoder en mindretallsregjering om å stemme for det de er for, og stemme mot det de er imot. Så vet vi hva vi har å forholde oss til i framtiden.

Erlend Wiborg (FrP) [16:32:27]: Det er alltid hyggelig å kunne oppsummere debatten. Når man hører debatten, får man jo nesten inntrykk av at hvis man ønsker å bo med familien, kan det kun skje i Norge. Det er ikke sånn at det å få alle til Norge er den eneste måten en kan oppfylle ønsket og retten en har til et familieliv. Det er fint mulig å bo med familien andre steder.

Jeg registrerte at representanten fra Høyre, Tage Pettersen, kategoriserte Fremskrittspartiets forslag som ytterliggående. Jeg synes det er litt underlig, for man registrerer jo at for hvert år som går, nærmer Høyre seg Fremskrittspartiet. Senest for ett år siden valgte representanten Tage Pettersen å stemme imot å øke underholdskravet til 4 G, men nå er Høyre for. Det er jeg veldig glad for, og det er også lov å ta inn over seg realitetene – og da også justere politikken til det.

Så må jeg også kommentere Arbeiderpartiet. Nå har seks forskjellige representanter fra Arbeiderpartiet vært oppe på denne talerstol, og jeg tror ingen andre enn de selv forstår hva Arbeiderpartiet mener. Jeg må også si at jeg lurer på om de selv forstår hva de mener. For i det ene øyeblikket hører vi representanter fra Arbeiderpartiet snakke om at nivået på familiegjenforening er altfor høyt. Så hører vi representanter fra Arbeiderpartiet på denne talerstol som viser til enkeltskjebner som ikke får hentet hit familie på grunn av den politikken Arbeiderpartiet har. De ønsker altså, underforstått, å redusere underholdskravet – og dette er et regjeringsparti.

Så har man vært litt inne på utfordringer med fireårsregelen, og der vil jeg bare minne om at Fremskrittspartiet har et løst forslag som løser den utfordringen det gir. Fremskrittspartiet kommer også til subsidiært å støtte forslag nr. 20 fra Høyre. Fremskrittspartiets primære syn, og som vi foreslår, er at enslige mindreårige ikke skal ha rett på familiegjenforening. Hvis det forslaget faller, kommer vi til å støtte Høyres forslag, nr. 20, subsidiært.

Så: Vårt forslag om at personer som er dømt for mishandling av ektefelle, skal miste retten til å hente en ny ektefelle, er et forslag jeg trodde skulle bli vedtatt her i dag. Jeg er veldig glad for at Høyre, og nå også Rødt, støtter det forslaget. Det er fortsatt tid igjen i debatten. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet nå har tegnet seg, så jeg utfordrer da Arbeiderpartiets representant Kvammen Rafaelsen til å forklare, fra denne talerstolen, forklare hvorfor Arbeiderpartiet stemmer imot at personer som er dømt for mishandling av ektefelle, skal miste retten til å hente ny ektefelle. Jeg venter spent på svaret.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [16:35:44]: Jeg tror vi med sikkerhet kan si at man – gjennom lovproposisjoner og endringer i innvandrings- og integreringspolitikken – ser tydelig hva Arbeiderpartiet mener, og det håper jeg man følger med på som talsperson for saken her i salen.

Det er også verdt å merke seg at hvis vi hadde ønsket og kunne stemt for alt vi for, så kunne det blitt veldig dyrt i denne salen, for politikk er også å prioritere når vi i fellesskap setter rammene for hvordan vi styrer landet i statsbudsjettet. Der er jeg veldig glad for at våre partier har et samarbeid som sikrer at vi fortsatt prioriterer bistand og løser migrasjonsutfordringer også der ute, og ikke bare her hjemme, men at vi også prioriterer integreringstiltak her hjemme, som sikrer at folk kommer seg i jobb, og at vi prioriterer språkopplæring, som sikrer at folk blir en del av samfunnet.

Så følger vi opp at vi har en streng og rettferdig innvandringspolitikk, og som sikrer at dem vi tar imot, blir integrert og følger norsk lov.

Erlend Wiborg (FrP) [16:37:12]: Jeg tegnet meg på nytt fordi Arbeiderpartiet ikke besvarer et konkret spørsmål, og det må jeg kunne forvente. Representanten Kvammen Rafaelsen argumenterte nå imot Fremskrittspartiets forslag, for han mener det kan være dyrt og koste mye. Men det koster jo ikke mye å si at personer som er dømt for mishandling, skal miste retten til å hente en ny ektefelle.

Det er fortsatt tid igjen i denne debatten, så nå oppfordrer jeg på nytt Arbeiderpartiets representanter til å komme på denne talerstolen og forklare hvorfor Arbeiderpartiet stemmer imot det forslaget som nå har fått tverrpolitisk støtte fra Fremskrittspartiet, Høyre og Rødt. Da gleder jeg meg til å høre svaret, og jeg håper at Arbeiderpartiet snur, også der.

Isak Veierud Busch (A) [16:38:57] (ordfører for saken): Først av alt vil jeg takke presidenten for så flott uttale av navnet mitt. Det vet jeg at min mor, som ofte følger med på debattene, setter stor pris på, så takk for det!

Det hører nok til sjeldenhetene at en samlet komité står bak en tilråding i en sak knyttet til dette temaet, men det er altså en samlet komité som står bak tilrådingen om ikke å vedta representantforslaget, om enn med noe ulik begrunnelse.

Arbeiderpartiet er enig med forslagsstillerne i at migrasjon, innvandring og integrering må ses i sammenheng. Hvordan vi tar imot folk, hvordan vi følger dem opp i kommunene, hvilke krav vi stiller, og hvordan vi legger til rette for arbeid og deltakelse, henger uløselig sammen. Samtidig må vi erkjenne at Norge de siste årene har stått i en ekstraordinær situasjon. Et stort antall mennesker har kommet til landet vårt, først og fremst som følge av krigen i Ukraina, og det har skapt betydelige kapasitetsutfordringer i mange kommuner – i barnehage, skole, helsetjenester og på boligmarkedet. Den bekymringen deler vi fullt ut.

Nettopp derfor har regjeringen også vært tydelig på at situasjonen gjør det nødvendig med innstramminger i innvandringen. Regjeringen har varslet og iverksatt tiltak for bedre kontroll, å sikre bærekraft i mottakssystemet og å ivareta kommunenes evne til å levere gode tjenester.

Når det gjelder integreringspolitikken, er det også viktig å minne om at Stortinget for kort tid siden behandlet stortingsmeldingen «Om integreringspolitikken: Stille krav og stille opp». Den meldingen presenterer regjeringens helhetlige politikk for integrering, med tydelige mål: Flere skal i arbeid og få et varig fotfeste i det seriøse arbeidslivet, systemene skal være fleksible i møte med store svingninger, og politikken må være effektiv, helhetlig og målrettet.

Integreringsutfordringer løses ikke med enkeltgrep eller hyppige stortingsmeldinger, men gjennom systematisk arbeid over tid. Det er nettopp bakgrunnen for at regjeringen i tillegg jobber med en ny integreringsstrategi som skal følge opp meldingen og omsette politikk til konkret handling.

Arbeiderpartiet mener derfor det ikke er behov for en ny stortingsmelding om innvandring og integrering nå. Det er kort tid siden Stortinget behandlet en omfattende integreringsmelding, og regjeringens videre arbeid – inkludert integreringsstrategien og Regjeringens plan for Norge – vil tydelig vise hvordan innvandrings- og integreringspolitikken skal innrettes i årene framover.

Erlend Wiborg (FrP) [16:41:36]: Jeg tror ikke problemet i norsk innvandrings- og integreringspolitikk er mangel på stortingsmeldinger. Utfordringene er godt kjent. Vi vet hva som ikke fungerer, vi vet også hva som mangler. Spørsmålet er om det er politisk vilje til å ta tak i det. Fremskrittspartiet har vist både i dag, tidligere i uken og gjennom mange år at vi har både vilje og konkrete forslag for å ta tak i de utfordringene vi har med at vi mener at Norge har hatt en altfor høy innvandring over mange år, noe som har skadet mulighetene til å få til god integrering.

Vi har vist våre forslag til hvordan vi ønsker å reformere hele asylsystemet ved heller å bruke asylmottak i trygge tredjeland. Vi har vist hva vi ønsker å gjøre med familiegjenforening, med statsborgerskap og med integrering gjennom konkrete forslag. Da mener vi at det er unødvendig bruk av tid og ressurser å utarbeide en stortingsmelding når det er konkrete tiltak som faktisk trengs.

Bengt Fasteraune (Sp) [16:43:19]: Den forrige stortingsmeldingen om innvandring og integrering, med tittelen «Stille krav og stille opp», ble lagt fram i 2024. Meldingen ble lagt fram av Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og meldingen hadde tre mål: Flere skal komme inn og få varig fotfeste i arbeidslivet, systemene for å ta imot nyankomne skal være fleksible i møte med store svingninger og endrede forutsetninger, og integreringspolitikken skal være effektiv, helhetlig og målrettet.

Innvandrere og barna deres er viktige ressurser i samfunnet. Folk kommer med ulik bakgrunn, kompetanse og erfaringer, beriker samfunnet og kan bidra til innovasjon og verdiskaping. Innvandring kan gi økonomisk vekst og utvikling samt bidra med arbeidskraft i store deler av arbeidsmarkedet.

Kommunene, næringslivet og frivilligheten har alltid jobbet med integrering. Vi ser det tydelig nå gjennom den enorme innsatsen de har lagt ned for å ta imot over 100 000 ukrainere – skaffet boliger, tatt dem inn i arbeidslivet og latt dem bli en del av fellesskapet. Den norske bosettingsmodellen er god. Den er faktisk litt unik, og den bør videreføres. Den bidrar til god integrering.

Vi ser ikke behovet for å støtte forslag som er lagt fram i denne saken, da regjeringen har varslet at de vil komme med en strategi om dette til neste år. Senterpartiet har forventninger til at regjeringen kommer med konkrete grep som sørger for at flere kommer inn i arbeidslivet, og at de lærer seg norsk. Regjeringen må også lytte til dem som er tett på dette arbeidet, lære av hva de gjør, og gi dem et godt rammeverk.

Statsråd Kjersti Stenseng [16:45:22]: Jeg er enig i at migrasjon, innvandring og integrering må ses i en sammenheng, men regjeringen har altså ingen planer om å utarbeide en stortingsmelding, som foreslått nå. Nettopp behovet for å se sammenhengen var også noe av bakgrunnen for integreringsmeldingen som ble lagt fram i 2024. Meldingen omtaler innvandrings- og integreringsfeltet bra, og sammenhengen mellom migrasjon, integrering og internasjonalt samarbeid.

Situasjonen med høye ankomster fra Ukraina og erfaringer fra håndteringen blir også grundig omtalt. Regjeringen følger aktivt opp tiltak i meldingen.

Jeg mener derfor at tiden ikke er inne for en ny stortingsmelding om integrering. Arbeiderparti-regjeringen er opptatt av å ta tak i de utfordringene vi ser, og gjennomføre tiltak framfor å starte arbeidet med en ny stortingsmelding som også legger beslag på store ressurser.

Jeg har, siden jeg tiltrådte som arbeids- og inkluderingsminister, foreslått en rekke endringer i integreringspolitikken som jeg håper at Stortinget vil stille seg bak. Integreringsstønaden er et eksempel på det som har som mål å øke andelen flyktninger i jobb. Vi er på ingen måte i mål. Nå jobber vi med en ny integreringsstrategi. Den skal etter planen legges fram våren 2027. Den skal også svare på hvordan regjeringen vil møte de største utfordringene på integreringsfeltet i tiden framover, og foreslå helt konkrete tiltak.

Arbeiderparti-regjeringen mener vi må konsentrere oss om det viktigste først: lav arbeidsdeltakelse, levekårsutfordringer, segregering samt kulturelle barrierer for deltakelse. Mitt departement har et nært samarbeid med både Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet og andre departement rundt temaet migrasjon, innvandring og integrering.

Som jeg skriver i svarer på representantforslaget, viser planen for Norge hvilke prioriteringer denne regjeringen har for innvandrings- og integreringspolitikken: en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk og å stille krav og stille opp for innvandrere som er bosatt i Norge. Etter min oppfatning er den planen, i tillegg til integreringsmeldingen og kommende integreringsstrategi, tilstrekkelig for at regjeringen skal kunne gjennomføre en ansvarlig og sammenhengende innvandrings- og integreringspolitikk.

Dette er samtidig politikkområder som er uforutsigbare og i stadig endring. Derfor er det viktig at vi diskuterer utfordringene, finner gode løsninger og hele tiden endrer politikk når det er behov for det.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [16:49:03] (ordfører for saken): Innledningsvis vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i saken. Jeg vil anta, basert på hvordan talerlisten ser ut nå, at de ulike partiene vil presentere sine syn i saken. Jeg tar derfor i det videre utgangspunkt i SVs posisjoner.

For oss handler dette om tillit, tilliten mellom samiske rettighetshavere og staten, og om hvorvidt vi faktisk har lært av Fosen-saken, eller om vi er på vei inn i konflikter vi allerede egentlig vet hvordan ender. SV er tydelig på at utbyggingspresset i samiske områder nå er så stort at vi ikke lenger kan behandle hvert enkelt inngrep isolert, fordi når vindkraft, kraftlinjer, veier, industri og gruvedrift kommer lag på lag, rammer det også selve grunnlaget for samisk kultur og næringsutøvelse – særlig reindriften, men også sankingskulturen og andre næringsgrunnlag samisk kultur har.

Reindriften er jo ikke bare en næring. Det er en bærende del av samisk kultur, språk og identitet, og da holder det ikke med gode intensjoner og enkeltvise avbøtende tiltak. Da må vi ha oppdatert, tilgjengelig og helhetlig kunnskap om hvilke arealer som faktisk står igjen, og om Norge oppfyller sine menneskeretter menneskerettslige forpliktelser. Derfor er det viktig for SV at vi får en samlet gjennomgang av reindriftens arealsituasjon. Vi trenger også et bedre kunnskapsgrunnlag for å ta riktige beslutninger– beslutninger som gir forutsigbarhet, lavere konfliktnivå og større legitimitet i møte med dem som faktisk berøres. Det burde være viktig for hele Stortinget.

Videre er SV tydelig på at det er avgjørende å vurdere den samlede belastningen før nye konsesjoner eventuelt gis, særlig i Finnmark, men også i hele Sápmi. Uten slike vurderinger øker også risikoen for nye menneskerettighetsbrudd og for nye saker som undergraver den samiske tilliten til myndighetene.

Til slutt: Skal konsultasjoner fungere etter intensjonen, må det også være reell balanse mellom partene. I dag står mange reinbeitedistrikter uten ressurser til juridisk og faglig bistand, og SV mener det er rimelig og helt nødvendig å se på ordninger som setter dem i bedre stand til å ivareta sine rettigheter i møte med staten. Jeg vil være tydelig på at dette ikke handler om å være for eller mot utvikling, det handler om hvordan vi utvikler, og om vi gjør det på en måte som respekterer samiske rettigheter og bygger tillit. SV forventer at Stortinget tar dette ansvaret på alvor. Vi tar med det opp våre forslag i saken.

Konstanse Marie Alvær (A) [16:52:13]: Denne saken tar opp viktige problemstillinger om samisk kultur, reindrift og arealpress. Det er ingen tvil om at utviklingen de siste årene, med økt aktivitet innen energi, industri og infrastruktur, gjør disse spørsmålene mer krevende. For Arbeiderpartiet er utgangspunktet klart: Norge skal oppfylle sine forpliktelser overfor vårt urfolk samene. Samisk kultur, språk og næringsutøvelse skal ikke bare beskyttes, men også utvikles. Derfor har regjeringen satt i gang et betydelig arbeid for å styrke kunnskapsgrunnlaget om reindriftens arealer, med arealregnskap, bedre kartgrunnlag og digitale distriktsplaner. Dette gir oss bedre beslutninger, mer forutsigbarhet og mindre konflikt. Vi mener derfor at det ikke er behov for å starte noen ny gjennomgang slik forslagsstillerne tar til orde for. Risikoen er at vi får enda mer dobbeltarbeid, lengre prosesser og i verste fall mer usikkerhet for både reindriften, lokalsamfunnene og ikke minst industrien. Det samme gjelder spørsmålet om samlet belastning. Dette er allerede en integrert del av konsesjonsbehandlingen. NVE ser prosjekter i sammenheng, og hensynet til reindrift og samisk kultur inngår i vurderingene.

Arbeiderpartiet mener det er riktig å styrke kvaliteten i disse prosessene, ikke å opprette parallelle utredninger som i praksis vil forsinke nødvendige beslutninger. For vi må evne å håndtere to hensyn samtidig: Vi skal ta vare på samiske rettigheter og naturgrunnlaget for samisk kultur, og vi skal sikre utvikling, arbeidsplasser og tilgang på fornybar energi. Disse hensynene står ikke i motsetning, men de krever gode avveininger. Arbeiderpartiet vil derfor ikke støtte forslagene, men vi vil fortsette arbeidet med å styrke både samiske rettigheter og bærekraftig utvikling.

Bjørn Larsen (FrP) [16:54:25]: Representantforslaget vi behandler i dag, handler om vern av samisk kultur og næringsutøvelse, og alle i denne salen er enige om at det er viktig. Reindrift er en tradisjonell næring, og samisk kultur er en del av vår felles historie og identitet, men det betyr ikke at løsningen på enhver konflikt er mer særbehandling, flere parallelle prosesser og nye særordninger. Fremskrittspartiet mener at vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig. Vi skal ivareta samisk kultur og reindrift, men vi skal også ivareta lokalsamfunn, arbeidsplasser, industriutvikling, kraftutbygging og eiendomsrett. Vi kan ikke bygge et samfunn hvor ulike grupper settes opp mot hverandre gjennom stadig flere særordninger og konfliktlinjer.

Forslagsstillerne tar til orde for nye, brede utredninger, egne ordninger for kumulative vurderinger og nye fonds- og støtteordninger for reinbeitedistriktene. Problemet er at mye av dette allerede er under arbeid. Regjeringen viser selv til utvikling av arealregnskap, distriktsplaner, arealbrukskart og nye metoder for konsekvensutredninger. Fremskrittspartiet mener at vi trenger mindre dobbeltarbeid og mer faktabasert og forutsigbar forvaltning. Vi registrerer også at representantforslaget i stor grad bygger på tanken om at én næring skal få sterkere særrettigheter i arealforvaltningen. Det er vi uenig i. Konfliktene i Finnmark, Nord-Norge og andre steder handler ikke bare om reindrift, de handler om lokalsamfunn som ønsker arbeidsplasser, om ungdom som ønsker å bli boende, om industri, kraft, samferdsel og utvikling i landsdeler som altfor lenge har opplevd fraflytting og usikkerhet.

Fremskrittspartiet mener løsningen må være likebehandling av åpne prosesser og et sterkt lokaldemokrati, ikke flere parallelle systemer som flytter makt bort fra vanlige folkevalgte organer. Det er også viktig å si at høyt konfliktnivå ikke dempes ved å bygge opp under nye skiller mellom folk. Tvert imot – skal vi redusere konfliktene, må vi ha ordninger som oppleves rettferdige og balanserte for alle som bor i de samme områdene. Derfor er vi skeptisk til forslag som ytterligere forsterker særordninger basert på etnisitet eller næringstilknytning. Fremskrittspartiet har lenge vært tydelig på at samiske interesser skal ivaretas innenfor de ordinære demokratiske organene og gjennom like rettigheter for alle borgere. Det ligger også til grunn i partiets program og tidligere forslag på Stortinget.

Samtidig vil jeg understreke at dette ikke handler om å være mot samisk kultur eller reindrift, tvert imot. Det handler om å sikre en politikk som faktisk fungerer over tid og bygger på tillit, ikke mer polarisering, som gjør det mulig å utvikle både næringer, lokalsamfunn, infrastruktur i nord, samtidig som man tar hensyn til natur og tradisjonell bruk. Fremskrittspartiet mener derfor at representantforslaget ikke bør vedtas.

Tage Pettersen (H) [16:57:35]: Samisk kultur, språk og næringsutøvelse er ikke bare en viktig del av Norges historie. Det er en uerstattelig del av vår felles identitet som nasjon. Høyre tar på alvor vår grunnlovfestede plikt til å legge til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt samfunnsliv.

Representantforslaget vi behandler i dag, berører selve kjernen i hvordan vi som storsamfunn skal balansere ulike legitime interesser. For Høyre er det avgjørende at vern av samiske rettigheter ikke bare er ord på et papir, men at det fungerer i praksis gjennom forutsigbarhet, dialog og gjensidig respekt. Samisk kultur og identitet er mangfoldig, og en politikk som systematisk støtter reindriften på bekostning av annen næringsutvikling, infrastruktur og lokalsamfunn, kan paradoksalt nok svekke livsgrunnlaget for de mange samene som ikke har tilknytning til reindriften. En god politikk må derfor ivareta bredden i samiske interesser og ikke redusere samisk kultur til en enkeltnæring. Finnmark og Troms er et svært viktig strategisk område, og et fungerende totalforsvar forutsetter robuste sivilsamfunn, levende lokalsamfunn og et aktivt næringsliv i denne regionen. Kraftunderskuddet i nord er allerede i dag en alvorlig hemsko for næringsutvikling og bosetting. Forsinkelser i nødvendige utbyggingsprosjekter som følge av flere uforholdsmessige, tunge utredningskrav eller statlig finansierte, rettslige prosesser vil svekke både den sivile og den militære beredskapen, i en tid da dette er viktigere enn noensinne.

Oppfølgingen av sannhets- og forsoningskommisjonen rapport er viktig, og det samme er håndtering av krevende arealkonflikter. Når prosessene blir uklare og trekker ut i tid, taper alle, både de samiske næringsutøverne som opplever utrygghet for sine tradisjonelle områder, og det øvrige næringslivet, som trenger avklaring for å kunne investere i landsdelen. Derfor må politikkutforming skje i tett samarbeid med de samiske miljøene, og Høyre mener at nøkkelen til å styrke vernet ligger i tidlig involvering og gode konsultasjonsprosesser. Vi er skeptiske til å etablere statlige tilskuddsordninger øremerket reinbeitedistriktenes juridiske apparat. Det tror vi heller vil bidra til å øke konfliktnivået.

Norge står overfor store oppgaver. Vi trenger mineraler til det grønne skiftet, og vi trenger mer fornybar kraft. Mye av dette finnes i områdene med samiske interesser. Høyre mener det er fullt mulig å kunne kombinere verdiskaping og utvikling med et sterkt vern av samisk kultur, men det krever at vi prioriterer, og det krever klare rammebetingelser. Høyre vil derfor ha bedre konsultasjonsprosesser og mer forutsigbare rammer, ikke det som kan bidra til en eskalering av konfliktnivået.

Bengt Fasteraune (Sp) [17:00:44]: Forslagsstillerne tar opp en viktig problemstilling. Hvordan kan vi sørge for samisk kultur og næringsutøvelse samtidig som vi får til bl.a. kraftutbygging, spesielt i nord? For å sikre gode prosesser er det viktig at bl.a. naturmangfold, reindriftens bærekraft og samisk kultur skal inngå som sentrale deler av beslutningsgrunnlaget i denne type saker.

Politikken må bygge på reell respekt for samiske rettigheter og folkerettslige forpliktelser. Samtidig må den også ivareta behovet for beredskap, næringsutvikling, infrastruktur og bosetting i nord. Disse hensynene må balanseres på en måte som skaper tillit og ikke bidrar til ytterligere konflikter.

Som en del av konsesjonsvurderingen skal bl.a. samlet belastning for reindriften vurderes. NVE har lagt opp til en samlet behandling av de innkomne konsesjonssøknadene, bl.a. slik at tiltakene kan ses i sammenheng. Dagens situasjon synliggjør hvor sårbare disse arealene er for bit-for-bit-inngrep, og at samlet og helhetlig informasjon er avgjørende for å sikre at beslutninger fattes på et langsiktig grunnlag.

En ekstra utredning ved siden av konsesjonsbehandlingen vil føre til mer dobbeltarbeid og lengre behandlingstid. Her må det gjøres gode avveininger, og vi mener dette sporet er rett vei knyttet til kraftutbygging. Reinbeitedistriktene må ha gode muligheter til å ta vare på sine interesser i slike saker. Mye av behovet som etterlyses av forslagsstillerne knyttet til arealsituasjonen, mener vi er ivaretatt, og vi ser ikke behovet for en ny gjennomgang.

Rammene som ligger i reindriftsavtalen, forventer vi at følges opp på en god måte. Det er viktig at hensynet til reindriftsinteresser, utbygging og transport av fornybar energi balanseres og ivaretas, samtidig som nødvendige utbyggingsprosjekter ikke forsinkes som følge av uforholdsmessig tunge utredningskrav.

I reindriftsavtalen for 2026–2027 ble det fastsatt et nytt mandat for rådgivningstjenesten. Rådgivningstjenesten skal styrke reindriftsnæringens evne til å ivareta sine rettigheter og interesser i areal- og plansaker. Dette håper vi er et tiltak som kan sørge for gode prosesser og fortløpende dialog.

Et målrettet beslutningsgrunnlag vil kunne bidra til å bedre prosesser for lokalsamfunn og berørte næringer. Arbeidet med forbedret metodikk, bedre oversikt over arealbruk og styrket fagkompetanse bør prioriteres for å sikre at langsiktige hensyn til natur, kultur og næringsutvikling ivaretas på en god måte.

Hanne Beate Stenvaag (R) [17:04:04] (komiteens leder): Jeg har tidligere her på talerstolen snakket om Ellinor Utsi, som kommer fra reinbeitedistriktet på Nordkyn. Hun fikk sju mulige vindkraftverk med 600 vindturbiner å kjempe mot i sitt reinbeitedistrikt – uten én krone i støtte til å gjøre jobben. På vegne av familien har hun tatt på seg kampen og har sagt til etterkommerne sine: Vær dere i reindriften, så skal jeg ta kampen, selv om jeg blir frarøvet livet mitt.

Det er mange fine ord her om hvor viktig det er å ta vare på det samiske, men jeg tror dessverre at den tankegangen som har kommet til syne her, er at man sier som Ole Brumm, at vi bare kan få alt sammen – vi kan få samiske tradisjonelle næringer, men vi kan også få masse kraft og gruver og det vi måtte ønske. Så er det mange samer som sier: Det er ikke sånn det fungerer, arealkonfliktene er reelle, og særlig i Finnmark. Mange vil gå så langt som til å kalle det grønn kolonialisme. Som majoritetsbefolkning har vi et ansvar for å verne om minoritetsgruppene i samfunnet og rettighetene deres, og det gjelder i aller høyeste grad for våre nasjonale minoriteter og urfolk.

De siste årene har flere store utbyggingssaker i samiske områder, som Fosen-saken og beslutningen om å elektrifisere anlegget på Melkøya, skapt høyt konfliktnivå og dessverre også brudd på urfolks rettigheter. Når hele seks av ti velgere ved sametingsvalg har lav tillit til norske myndigheter, så er det et stort apropos. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport peker på at oppfølgingen av Fosen-saken særlig har vært med på å svekke tilliten i den samiske befolkningen til norske myndigheter.

Troen på at man blir hørt og lyttet til, at man har en rettferdig sjanse, og at rettssystemet faktisk jobber for deg, er helt grunnleggende for tilliten mellom individ og myndigheter og mellom majoritet og minoritet i samfunnet. Den tar lang tid å bygge opp, men kan også rives ned på kort tid. Det understreker helt tydelig at energi- og arealpolitikken Stortinget og regjeringen velger å føre framover, er viktig for mange samers tillit til norske styresmakter. I omstillingen til et mer miljøvennlig samfunn er vi som samfunn avhengig av å finne løsninger som ikke overkjører urfolks rettigheter, og at man unngår løsninger som skaper unødvendig splid og konflikt. Uten en samlet vurdering av de kumulative effektene av utbygging av vindenergi, nettutbygging og andre inngrep vil elektrifiseringen av Melkøya med vindkraft fra land kunne føre til økt risiko for menneskerettighetsbrudd, slik som på Fosen.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [17:07:01]: Reindriften er en viktig samisk næring og en viktig bærer av samisk kultur. Den er arealavhengig: Tilgang på nødvendige arealer er en sentral forutsetning for at næringen oppnår målet om økt produksjon og lønnsomhet. Reindriftsloven skal bidra til sikring av reindriftens arealer i det samiske reinbeiteområdet som næringens viktigste ressursgrunnlag. Ansvaret for sikring av arealene påhviler både innehavere av reindriftsretten, øvrige rettighetshavere og myndighetene.

Jeg mener det er viktig med oversikt over tilgjengelige arealer for reindriften, og nettopp derfor har regjeringen allerede satt i gang viktige tiltak. Landbruks- og matdepartementet ga i 2024 NIBIO i oppgave å utrede en metodikk for arealregnskap for reindrift. Et arealregnskap vil over tid gi oversikt over utviklingen i tilgjengelige arealer for reindrift. NIBIO vil ferdigstille dette arbeidet i løpet av 2026.

Jeg vil også vise til regjeringens tiltakspakke for reindrift og energi, som ble lagt fram 20. desember 2023. Et av tiltakene er at det skal fastsettes en ny metodikk for vurderinger av reindrift i konsekvensutredninger, og en skal særlig vurdere hvordan tradisjonell kunnskap innhentes. NIBIO leverte i 2025 en rapport med et forslag til ny metodikk for vurderinger av reindrift i konsekvensutredninger. Landbruks- og matdepartementet har gitt Landbruksdirektoratet i oppdrag å sende på høring et utkast til ny metodikk på grunnlag av NIBIOs rapport.

Når det gjelder forslaget om utredning av den kumulative påvirkningen, er jeg enig med representantene i at dette er viktige problemstillinger. Samtidig er det viktig at slike vurderinger skjer under konsesjonsbehandlingen.

Regjeringen er opptatt av gode konsultasjonsprosesser i tråd med sameloven. I de fastsatte konsekvensutredningsprogrammene for reindriftprosjektene som NVE har prioritert, er det bl.a. en forutsetning at tiltakshaver gjør det mulig for reindriftsutøvere å medvirke i utredningsarbeidet ved å dekke deres nødvendige kostnader.

Det eksisterer i dag flere generelle ordninger som reindriften kan benytte i forbindelse med areal- og planprosesser. Over reindriftsavtalen er det etablert en rådgivningstjeneste for arealsaker i Norske Reindriftsamers Landsforbund.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [17:17:07]: Jeg vil begynne med å si at jeg er stolt over at Norge er et foregangsland for urfolksrettigheter. Det skal vi fortsette å være og ta vare på. Så vil jeg også gi honnør til representanten Tage Pettersen som holdt et veldig godt innlegg om utfordringer i nord, og om at vi skal gå framover sammen.

Jeg synes også det er grunn til å være stolt, som landbruksministeren var når han la fram tiltakene vi har gjort. Det handler om forsoningsprosessen som pågår, det handler om at vi har styrket Sametinget og arbeidet med samiske formål, og det handler om at vi har styrket reindriftsoppgjøret, hjulpet til med de arealutfordringene som er der, og en tiltakspakke for reindrift og energi. Det er også sånn at tiltakshaverne selv bidrar inn i arbeidet som reindriften står overfor, når den skal gjennom disse tunge prosessene.

Det er faktisk ikke et alternativ at vi ikke får dette til. Vi må gjøre det i fellesskap, og vi må sikre at grunnleggende rettigheter ivaretas. Men det er også sånn at vi har gjort det før. Det har blitt bygd både veier, vindkraft og hytter og gjort andre arealinngrep før i Finnmark og andre samiske områder. Det er ikke ensbetydende med menneskerettighetsbrudd, som det virker som noen skal framstille det som.

Det er viktig med levedyktige lokalsamfunn for at vi også skal ta videre den samiske kulturen. Det er viktig at man har tjenestene til stede. Det er viktig at man har infrastrukturen til stede når man skal drive med den jobben man har. Det er også viktig at man har et samfunn som utvikler seg og sørger for at man får språkopplæring, at man har venner som kan hjelpe en i prosessen, og at man kan ta tilbake kulturen man har mistet gjennom mange år.

Vi skal se framover, og vi skal være veldig bevisst på det ansvaret vi har for å ivareta våre kulturbærere og vår identitet, men vi må sørge for at vi legger til rette for en framtid i Finnmark. Når vi ser den situasjonen man står i, med Statnetts beslutning med å stoppe tildelingen av ny kraft til bedrifter som har behov for mer enn 5 MW, er det også et varsku om at vi har løst dette for sakte, og at vi må legge til rette for mer kraft, også i nord.