Kristian August Eilertsen (FrP) [10:03:43] (ordfører for saken): Først vil jeg som sakens ordfører takke komiteens medlemmer for samarbeidet om saken. Man har i stor grad klart å samle seg relativt tverrpolitisk om flere av forslagene i denne saken, noe jeg vil si er positivt.

Jeg legger til grunn at de øvrige partiene vil redegjøre nærmere for sine begrunnelser i saken.

For Fremskrittspartiets del er pasientreiseordningen en helt avgjørende del av den norske helsetjenesten. Fremskrittspartiet mener at pasientreiseordningen først og fremst skal ta hensyn til pasientene, ikke til helseforetakene.

Ordningen er ment for å sikre at pasientene får dekket nødvendige utgifter når man må reise for å få helsetjenester. Dette er viktig for pasienter over hele landet, men særlig i de delene av landet der avstandene er størst og reisetiden lengst. Ordningen har også direkte betydning for om pasienter faktisk kommer fram til behandling, og ikke minst kommer seg hjem igjen. Når ordningen svikter, rammer det først og fremst pasientene. Samtidig fører det til at behandlingskapasiteten ikke utnyttes fullt ut når pasienter ikke møter til timene sine.

Innstillingen i denne saken viser tydelig at dagens pasientreiseordning har store svakheter. Blant annet er reisene unødvendig lange, belastende og kostbare for mange pasienter.

Pasientreiseordningen skal sikre at ingen hindres fra å få nødvendig helsehjelp på grunn av økonomi, bosted eller manglende transporttilbud. Likevel ser vi i dag at pasienter må legge ut tusenvis av kroner for drosje eller overnatting. Pasientene opptrer i realiteten som en bank for staten. I tillegg opplever mange pasienter å vente urimelig lenge på transport eller å bli sendt på reiser som i praksis tar lengre tid enn selve behandlingen.

For Fremskrittspartiet er det avgjørende at pasientens totale reisetid skal veie tyngre enn hva som isolert sett er billigst for helseforetaket. Det kan ikke være slik at pasienter må reise på svært ugunstige tidspunkt, sitte i timevis og vente eller sendes ad omveier fordi det passer systemet bedre enn mennesket. Derfor har det særlig vært viktig for Fremskrittspartiet å sørge for at pasientene får bedre dekning av reelle overnattingskostnader, og at det stilles tydeligere kvalitetskrav i anbudene, der pasienthensyn veier tyngre enn laveste pris.

Drosjenæringen er bærebjelken i pasienttransporten, men dessverre ser vi at seriøse, lokale transportører presses ut. Resultatet er et dårligere tilbud, mindre beredskap og pasienter som blir sittende igjen med regningen. Jeg vil også påpeke at dagens krav til nullutslippskjøretøy framfor beredskap og pasientenes trygghet er svært uheldig.

Til slutt: Denne saken er et viktig skritt i riktig retning, og Fremskrittspartiet vil fortsette å kjempe for en pasientreiseordning som faktisk fungerer – for pasientene. Med det tar jeg opp alle forslagene som Fremskrittspartiet er en del av.

Ragnhild Bergheim (A) [10:06:56]: Dette er en sak som betyr mye for mange – særlig i Nord-Norge. Det gjør sterkt inntrykk når Arbeiderparti-ordfører Ragnhild Vassvik i Gamvik beskriver hvordan en pasient fra Mehamn må bruke tre døgn for å komme seg til en times psykologhjelp i Karasjok. Dag én: buss fra Mehamn til Lakselv og overnatting. Dag to: buss til Karasjok, en times behandling, retur til Lakselv og ny overnatting. Dag tre: Buss hjem til Mehamn. Det er tre døgn for en times behandling. Selv bor jeg i gangavstand til mitt sykehus – Ahus. Foreldrene mine i Gudbrandsdalen trengte mange sykehusbesøk de siste årene de levde. Da tok det halvannen time til Lillehammer og fire timer til Oslo. Det opplevdes langt nok når helsa var dårlig. Men tre døgn – det er i overkant. Dette er ytterpunkter, men allikevel.

For Arbeiderpartiet er det et grunnleggende mål at alle skal ha lik tilgang til helsehjelp, uavhengig av hvor man bor, og hvilken bakgrunn man har. Da kan det ikke være slik at pasienter må takke nei til behandling fordi reisen er for belastende eller for dyr. Derfor ber vi regjeringen evaluere pasientreiseordningen. Målet er en ordning som i større grad sikrer at pasienter og pårørende ikke får unødvendig lange, kostbare og helsemessig belastende reiser.

Det må heller ikke være slik at pasienter må avstå fra behandling fordi de ikke har råd til å overnatte. Det meldes om svært høye hotellpriser i nord, særlig i Tromsø. Arbeiderpartiet mener derfor at satsen for overnattinger må vurderes på nytt.

Vi får ikke gjort noe med landets geografi eller værforhold. Men tilgangen til helsehjelp kan vi gjøre noe med. I framtida skal bl.a. ny teknologi og nye løsninger tas i bruk, slik at mer behandling og utredning kan skje nær pasienten – og utenfor sykehus.

Samtidig må vi erkjenne at pasientreiseordningen ikke er kostnadsfri, og at økte utgifter kan påvirke ressurser til annen pasientbehandling. Derfor må eventuelle endringer med økonomiske konsekvenser vurderes grundig og behandles i ordinære budsjettprosesser.

For de pasientene som faktisk må møte fysisk til behandling, skal det ikke være tvil: Arbeiderpartiet vil sikre at pasienter og pårørende ikke møter en unødvendig lang, belastende og kostbar reisevei. Vi ser derfor fram til en ny gjennomgang av pasientreiseordningen. Jeg varsler hermed støtte til I–VII i innstillingen.

Nina Dons-Hansen (H) [10:09:44]: Se for deg at du er kreftsyk og bor i en kommune i Finnmark. Da må du til Tromsø, til UNN, for behandling, og det tidligste flyet går så å si midt på natten. Det er det billigste, og det må du ta, selv om det går et annet noen timer senere, men det er for dyrt. Du må vente unødvendig mange timer på sykehuset, for timen din er midt på dagen, og du må reise hjem samme kveld fordi overnatting på UNNs pasienthotell er åpent for alle, og kostnadene dermed altfor høye. Sliten etter en tøff behandling må du vente resten av dagen i Tromsø på siste fly hjem, som også er det billigste, har flere stopp og flybytte, og som betyr at ingen buss går fra flyplassen og hjem til deg. Taxitilbudet er kanskje heller ikke det beste. Derfor – nettopp derfor – er dagens forslag så utrolig viktig. Vi må flytte makten fra systemet og over til pasienten.

Jeg vil takke min partikollega stortingsrepresentant Erlend Svardal Bøe som lenge har jobbet for å gjøre pasientreiser bedre for folk, spesielt i Nord-Norge. Takk også til komiteen for godt samarbeid. Innstillingen i dag uttrykker bred politisk enighet om at dagens pasientreiseordning ikke fungerer godt nok, og at den må ha større vekt på pasientens faktiske belastning, særlig for dem som bor langt unna behandlingstilbudet.

For oss i Høyre har målet alltid vært pasientens helsetjeneste. Det betyr at hele pasientforløpet må henge sammen, også reisen til og fra behandling. For mange pasienter i distriktene, i Nord-Norge, er reisen i dag nesten en like stor belastning som selve sykdommen.

Høyre tar til orde for, og får i dag flertall for, forbedringer, særlig der dagens ordning gir unødvendig lang reisetid og stor belastning for pasientene. Det er pasientens totale reisetid som skal være avgjørende, og pasienter må prioriteres når de skal ta fly.

Dagens forslag er viktig for oss i nord, men også for pasienter og pårørende i hele det langstrakte landet vårt. For Høyre handler dette om å rette opp konkrete svakheter i pasientreiseordningen uten å detaljstyre eller svekke helseforetakenes ansvar. Høyre forventer nå at regjeringen følger opp disse vedtakene med handlekraft. Vi kan ikke lenger akseptere at pasienter og pårørende får en unødvendig tung bør på toppen av sykdommen. Dagens vedtak betyr noe for folk, og med det tilrår jeg de romertall i innstillingen som Høyre er en del av.

Kathy Lie (SV) [10:12:45]: Pasientreiser er ment å være en ordning som sikrer at alle har råd til å reise til behandling på sykehusene våre. Det er ment å sikre likebehandling og likeverdige offentlige helsetjenester dekket av folketrygden, som er en av grunnene til at vi betaler skatt – og jeg betaler den med glede.

Pasientreiser fungerer bra for veldig mange og leverer på opp mot 90 pst. av sine servicemål, men undersøkelser viser at det er store forskjeller i hvor godt det fungerer ulike steder i landet. Utfordringene er til dels store i deler av landet med dårlig kollektivdekning og lange avstander.

Det har vist seg at dagens pasientreiseordning bidrar til et todelt helsevesen. Flere sykehus har bekreftet at de har fått flere avlysninger på konsultasjoner fordi folk ikke får ordnet med transport. Hvis mennesker med dårlig råd lar være å reise til sykehus for nødvendig behandling, er det en fallitterklæring for vårt felles skattefinansierte helsevesen.

Konsekvensene blir særlig store for kronikere og folk som trenger langvarig behandling. Innspill fra Kreftforeningen viser at mange kreftpasienter har behandlingsforløp som strekker seg over måneder og år, og at hyppige reiser til behandling kan gi en betydelig økonomisk belastning.

Mange av pasientreisene skjer med taxi på grunn av mangel på andre reisemuligheter. En del steder presses prisene så lavt at ingen seriøse taxiselskaper kan levere anbud hvis sjåførene skal ha en anstendig lønn. Det åpner slusene for useriøse aktører og plattformselskaper. Mange av utfordringene i taxinæringen skyldes frislippet som skjedde under Solberg-regjeringen, og selv om SV sammen med regjeringen vedtok innstramminger i forrige stortingsperiode, er mye skade skjedd.

Noen reiser, særlig i nord og på Vestlandet, er så lange at de krever overnatting på hotell. I dag er standardsatsen for dekking av overnatting bare 711 kr, og det er langt fra hva det faktisk koster. Det pågår en forsøksordning med økt sats i nord, men den er heller ikke i nærheten av å dekke de faktiske utgiftene. Nå vedtar vi at dette skal evalueres, og at man skal vurdere å utvide ordningen og se på om vi skal ha en økt sats i hele landet. Det er en god start, men det er ikke nok.

Ikke alle helseforetak og regioner har klart å få på plass en pasientreiseordning. Dette gjelder bl.a. glåmdalsregionen. Her får pasientene informasjon på pasientreisers nettside om at de må klare seg selv og legge ut for reisen. Det er svært ugreit og uakseptabelt. Vi fremmer derfor forslag om at regjeringen må sørge for at det snarest kommer på plass en pasientreiseordning i glåmdalsregionen.

Jeg fremmer herved forslag nr. 4, fra SV og Rødt, og håper at selv om ikke komiteen støttet helhjertet opp om å få på plass en ordning i glåmdalsregionen, kan det hende at det er flertall i salen.

Kjersti Toppe (Sp) [10:16:07] (leiar i komiteen): Det er svært gledeleg at det i dag vert fleirtal for fleire forslag som vil sikra pasientar i Noreg ei betre og tryggare pasientreiseordning. Det er viktig, for dette er ein del av det heilskaplege helsetilbodet. Transport til og frå nødvendig behandling og undersøkingar er òg viktig for at pasienten skal oppleva at det offentlege helsevesenet gir ei god behandling.

Vi har i dag eit veldig godt utvikla helsevesen. Vi tilbyr høgspesialisert behandling, men ofte kan vi svikta på det mest banale. Når vi har så gode tilbod må vi klara å sikra dei pasientane som treng det, ein trygg reiseveg til og frå behandling. Eg har snakka med pasientar som seier at dei kvir seg meir til transporten enn til undersøkinga og behandling på sjukehus. Då er det noko som er gale. Eg trur det er mogleg å endra, og med desse forslaga vi får fleirtal for i dag, vil det òg verta betre.

Vi får gjennomslag – det er ein samla komité som no seier at vi skal evaluera pasientreiseordninga. Ein skal involvera både pasientar, pårørande, helsepersonell og transportørar i den evalueringa. Vi får òg gjennomslag for å vurdera den satsen som er knytt til overnatting ved pasientreiser, og for å evaluera den forsøksordninga Senterpartiet fekk inn i revidert nasjonalbudsjett i fjor. Eg meiner det er ein grunn til at alle pasientar som har behov for overnatting, som har så lang reiseveg, må få høgare dekning av dei faktiske kostnadane enn det som er tilfellet i dag.

Vi får òg fleirtal for at den totale reisetida skal vektleggjast meir, og det mest hensiktsmessige framkomstmiddelet skal nyttast, ikkje nødvendigvis det billegaste. Pasientreiser skal prioriterast når fly skal nyttast, og ein skal vurdera å innføra ein reisegaranti. Der føretak ikkje har inngått kontrakt, må det koma på plass ei ordning der pasienten kan sleppa eigenandelar. Vi støttar òg det forslaget frå Glåmdals-regionen som representanten frå SV tok opp.

Eg vil føreslå ei endring i forslag til vedtak VIII, der det i siste setning står «innført minimumskrav til ventetid og reisetid» – at det endrast til «innført krav til maksimal ventetid og reisetid». Eg trur eg har fått ja frå alle som er med i det forslaget, til akkurat den endringa i ordlyd.

Seher Aydar (R) [10:19:29]: Det er mye som funker bra med helsevesenet vårt, men blir man syk og har dårlig råd samtidig, møter man fort problemer. Når pasientene selv må bære kostnadene av å komme seg til behandling, fordi avtalen mellom sykehuset og taxiselskapet har svakheter eller kanskje ikke eksisterer, går det utover den som er syk. I årevis har mediene vist eksempler på sykehus som bekrefter at de har fått flere avlysninger av konsultasjoner fordi folk ikke får ordnet med transport. En pasient som har trang økonomi, har ikke nødvendigvis råd til å legge ut for reiser til sykehuset. Konsekvensen for den enkelte er i verste fall å være syk lenger.

Selve hensikten med pasientreiseordningen er å sikre at reisen ikke skal være hinder for å motta nødvendig helsehjelp, men slik situasjonen er i dag, er ikke dette alltid tilfellet, spesielt for personer som har sykdommer som gjør at de gjennomgår behandling som ofte strekker seg over flere måneder, kanskje til og med år. Utleggene hoper seg opp, og reiseutgiftene kan fort bli en stor økonomisk belastning.

For å sikre et godt reisetilbud for pasientene, trengs gode, lokale drosjetilbud. Gode avtaler mellom selskap og sykehus er avgjørende, men dessverre har vi sett eksempler på det motsatte, bl.a. gjennom Pasientreiser HF sin håndtering av kontrakter med selskapene i Troms. Det har bidratt til prispressing og ødeleggelse av taximarkedet i distriktet, istedenfor å tilby lokale kontrakter med taxiselskaper og taxisjåfører de ansatte har mulighet til å leve av. Pasientreiser HF sine krav om altfor lave priser stenger ute de seriøse taxiselskapene, men åpner slusene for useriøse aktører og plattformselskaper.

Når det bare handler om å bruke minst mulig penger på pasientordningen, går det igjen utover pasientene. Folk som er avhengig av denne ordningen, er til syvende og sist sjuke og befinner seg i en sårbar situasjon. En stabil og god pasientreiseordning handler om å sikre at alle har lik tilgang til nødvendig helsehjelp, uansett hvor man bor eller hvor stor lommeboken er.

Helt til slutt: Det er ingen tvil om at det var feil med frislipp i taxinæringen. Rødt mener de innstrammingene som har vært, ikke har vært tilstrekkelige, for det finnes fortsatt mange store problemer. Det minste som kan komme på plass, er at det offentlige opererer på en måte som gjør at det er de seriøse aktørene som har mulighet til faktisk å bli bevart. Det er ikke prispressing som er løsningen, men faktisk ordnede forhold for både pasientene og dem som skal kjøre pasientene fram.

Statsråd Jan Christian Vestre [10:22:33]: Pasientreiseordningen er en viktig del av pasientforløpet. De regionale helseforetakene skal følge opp målet om at pasienter og pårørende skal oppleve forutsigbarhet, trygghet og kvalitet, samtidig som ressursene brukes på en måte som sikrer best mulig pasientbehandling i tråd med krav i lov og forskrift,

Denne ordningen har et svært stort omfang. I 2024 ble det gjennomført 7,92 millioner reiser, og det brukes årlig 2,5 mrd. kr på pasientreiser. Samtidig vet vi at mange pasienter opplever ordningen som krevende, særlig der avstandene er store og kollektivtilbudet begrenset. Dette gjelder ikke minst i Nord-Norge.

Regjeringen har allerede fulgt opp dette området gjennom flere tiltak, bl.a. ble pasientreiseforskriften endret fra mars 2025 for å gjøre regelverket tydeligere og enklere å forstå. Helseforetakenes ansvar for forsvarlig organiserte reiser er nå presisert, og behandlernes ansvar for å vurdere behov for tilrettelagt transport er tydeliggjort. I tillegg arbeider Helsedirektoratet med et nytt rundskriv for å bidra til mer forutsigbar og enhetlig praksis.

De regionale helseforetakene og Pasientreiser HF arbeider også langsiktig med forbedringer. I 2025 har det særlig vært satset på reiseattest, videreutvikling av selvbetjeningsløsninger på helsenorge.no og nye løsninger for bestilling, planlegging og optimalisering av organiserte pasientreiser.

Når det gjelder overnatting, er det satt i gang en forsøksordning i Helse nord med økt sats inntil 1 300 kr, mot ordinært inntil 734 kr. Denne ordningen skal evalueres, og regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å forbedre pasientreiseordningen slik at pasientenes rettigheter blir ivaretatt på en god og likeverdig måte over hele landet. Jeg er glad for at en samlet komité ber regjeringen om å evaluere pasientreiseordningen. I det arbeidet skal både pasienter, pårørende, helsepersonell og transportører involveres, før vi kommer tilbake til Stortinget med konkrete forslag til forbedringer. Jeg tror at denne måten å gjøre det på vil gi oss et godt grunnlag for å gjøre ytterligere forbedringer.

Mona Nilsen (A) [10:29:25]: For et år siden fortalte jeg Arbeiderpartiets landsmøte historien om Merete fra Narvik. Hun hadde en alvorlig kreftsykdom med spredning. Midt i sitt livs største kamp, kampen om å bli frisk, måtte hun stille seg et spørsmål som jeg mener at ingen i Norge skal måtte stille seg: Hadde hun råd til å bli frisk? Et sju uker langt opphold ved UNN i Tromsø betyr tusenvis av kroner i egenandel for kost og losji. Når sykdommen rammer som hardest, vet vi hva som betyr mest: å ha sine nærmeste rundt seg. Likevel måtte familien opprette en spleis for at hun skulle komme seg gjennom behandlingen med trygghet om å ha familien tett på.

Dette er ikke bare Meretes historie, det er realiteten for mange, spesielt i Nord-Norge, hvor avstandene er store og den økonomiske belastningen blir ekstra tung. Derfor er det også gledelig å si at det har skjedd noe på det året som har gått. Regjeringen har tatt grep. Det er satt i gang en pilotordning i Nord-Norge, nettopp fordi den landsdelen har særlige utfordringer knyttet til både reise og overnatting. Taket for overnatting er satt til 1 300 kr, og det er bra. Det viser en politisk vilje, og det viser at vi lytter og handler.

Vi er imidlertid ikke i mål, for fortsatt må mennesker i en sårbar situasjon bekymre seg for økonomien. Fortsatt finnes det familier som må ty til Spleis for å få hverdagen til å gå opp. Derfor blir evalueringen av ordningen helt avgjørende. Den må ikke bli en skrivebordsøvelse. Den må bli et verktøy for reell forbedring.

Når vi nå skal gjennomgå ordningen med pasientreiser, må vi lytte til pasientene, de pårørende og helsepersonell, og vi må tørre å trekke den nødvendige konklusjonen. Hvis vi mener alvor med målet om likeverdige helsetjenester i hele landet, uavhengig av størrelsen på pengeboka, må vi sikre at reise, kost og overnatting i forbindelse med behandling dekkes godt nok. Målet må være enkelt, og det er rett: I Norge skal ingen måtte vurdere om de har råd til å bli frisk.

Til slutt: La oss bygge videre på det vi har startet. La oss bruke evalueringen til å ta neste skritt, og la oss sørge for at både Merete og alle andre i samme situasjon kan bruke kreftene sine på én ting, og det er å bli frisk.

Anne Grethe Hauan (FrP) [10:32:32]: Det er noko fundamentalt galt

• når eit menneske kjem meir utsliten heim frå pasientreisa enn frå sjølve behandlinga

• når sjuke folk sit samanbrett i baksetet på ein pasienttaxi i time etter time, mens systemet feirar at det sparte nokre hundrelappar

• når eldre menneske kjem heim midt på natta

• når kreftpasientar blir sende på rundreise for at samkøyringa skal «gå opp»

• når folk gruar seg meir til transporten enn til sjukehuset

Då har me bygd eit system som fungerer flott i eit regneark, men veldig dårleg for menneska som sit i bilen.

Me har høyrt om kreftsjuke Elisabeth, som etter ei behandling blei sett igjen ute i snøen. Taxien kom aldri. Ho hamna som nummer 30 i telefonkø. Ho svima av ute – våt og forvirra.

Me har òg høyrt om ALS-sjuke Frode, som sat i rullestol og venta i over tre timar på transport heim etter behandling. Han sa: Ein veit aldri om ein ventar sju minutt eller fire timar.

Tenk litt på kva det gjer med menneske som allereie er på sitt svakaste. Tenk å vera ferdig med behandling – kroppen er tom, kvalmen kjem, biverknadene slår inn. Du frys og er uvel. Kanskje må du på toalettet heile tida. Alt du vil er koma heim – heim til ro og fred. Men systemet seier: Vent litt til.

Dette skjer ikkje berre ein gong. Mange reiser slik kvar dag til behandling. Nokre må venta på samkøyring, fleire stopp og på transport som ikkje går før fleire timar seinare fordi ruta skal bli så billeg som mogleg. Nokre blir gløymde og sit igjen aleine etter behandling medan kroppen berre blir dårlegare og klokka går – det er ikkje kjekt.

Og dersom dette er belastande i Vestfold, tenk då på korleis det er for dei som verkeleg bur i grisgrendte strøk. Landet vårt er ikkje bygd rundt Oslo og storbyane. Det bur folk langs kysten, i dalar, på øyar og i små bygder over heile landet. Også dei skal kunne bli sjuke utan å bli sende ut på ei reise som tappar dei for dei siste kreftene dei har igjen.

Før spurde systemet: Korleis får me denne personen trygt fram? No verkar det som om systemet spør: Korleis får me denne turen billigast mogleg? Ingen blir mindre sjuke av å sitja seks timar ekstra i ein bil for å spara staten nokre hundrelappar.

Framstegspartiet meiner pasientane må koma først. Då kan ikkje systemet berre handla om kva som er billigast på eit anbod. Det må handla om kva som er forsvarleg for mennesket som sit i bilen.

Pasientreiser skal vera trygg transport til behandling, ikkje eit ekstra hinderløp for sjuke folk. Når kreftsjuke blir ståande ute i snøen, når ALS-pasientar ventar i timevis, og når eldre menneske sit gråtande fordi dei trur dei er gløymde, er ikkje systemet kostnadseffektivt.

Anniken Refseth (A) [10:35:54]: Pasientreiser betyr svært mye for veldig mange av oss. Det er en ordning mange har blitt kjent med, enten som pasient selv eller som pårørende. Når vi skal til behandling – uansett hvilken behandling det gjelder – befinner vi oss ofte i en sårbar situasjon. Da er det avgjørende at samfunnet stiller opp.

I Norge har vi et sterkt og solidarisk helsevesen, bygd på velferdsstatens grunnleggende prinsipper: at alle skal få nødvendig behandling, og at man skal komme seg til behandling i tide. Nettopp derfor har Pasientreiser en så viktig oppgave. Mange mennesker legger bokstavelig talt livet sitt i hendene på denne tjenesten. Da må vi sørge for at tjenestene holder høy kvalitet. Pasienttransport handler ikke bare om logistikk; det handler om trygghet, verdighet og omsorg. Drosjenæringen er en helt sentral del av dette tilbudet.

Samtidig vet vi at drosjenæringen har vært gjennom store omstillinger de siste årene. Konsekvensene av drosjereformen merkes fortsatt, både i byene og i distriktene. Mange steder sliter man med kapasitet, rekruttering og økonomi. Det får også betydning for pasienttransporten, spesielt merkes det i distriktene, der man har fått et veldig svekket tilbud.

Vi må huske at drosjesjåfører ofte gjør langt mer enn å kjøre fra A til B. De møter mennesker i noen av livets mest krevende øyeblikk. De hjelper til med rullestoler og bæring. De bistår mennesker som trenger ekstra omsorg og trygghet. Jeg kan gi et eksempel: en sjåfør som tente opp i ovnen til en mann han kjørte hjem lille julaften. Da var det bare fire varmegrader i huset hans. Slik er virkeligheten for mange sjåfører rundt omkring i landet.

Dette er yrkesutøvere som møter mennesker med respekt, varme og ansvarsfølelse. Mange er stolte av yrket sitt, og vi må sørge for at de har gode vilkår til å kunne fortsette i det.

I Arbeiderpartiets forslag pekes det på at helseforetakene må balansere hensynet til anbud, pris og leverandørenes lønnsomhet innenfor anskaffelsesregelverket med hensynet til at pasienter og pårørende sikres tilgang til behandling. Dette har vært særlig krevende i Helse Nord, men er langt ifra ukjent i øvrige deler av Distrikts-Norge, bl.a. i Trøndelag, som jeg kjenner spesielt godt til. Derfor er det viktig med en grundig gjennomgang og evaluering av hele ordningen. Vi må sikre at alle ledd fungerer godt – fra pasientenes behov til transporttilbudet ute i hele landet. Ikke minst må vi sikre gode lønns- og arbeidsvilkår i drosjenæringen. Det er en forutsetning for å kunne tilby trygg, stabil og forutsigbar pasienttransport også i framtiden.

Til syvende og sist handler dette om mennesker – om trygghet når man er syk, om tillit til fellesskapet vårt, og om at ingen skal trenge å stå alene når de trenger hjelp som mest. Dette er velferdsstaten vår.

Tom Einar Karlsen (A) [10:39:12]: For en stortingsrepresentant fra nord er det godt å se at en samlet helsekomité mener at pasientreiseordningen er viktig for en god og likeverdig helsetjeneste, og at det anerkjennes at det er mange i nord som har lang vei til sykehus. Det er likevel mer enn litt spesielt for et medlem av transportkomiteen å kunne lese i innstillingen at Fremskrittspartiet i denne saken er opptatt av rammevilkår for drosjenæringen og uakseptable lønns- og arbeidsvilkår.

Det er helt riktig at drosjenæringen er en av bærebjelkene i pasientreiseordningen i store deler av landet, men det skulle kanskje Fremskrittspartiet har tenkt på da de hadde samferdselsministeren og startet på en drosjereform som Norges Taxiforbund har omtalt som et politisk røvertokt mot drosjenæringen og som et angrep på den norske samfunnsmodellen. Resultatet av reformen ble nemlig for mange seriøse drosjesjåfører nær håpløse konkurransevilkår, etter hvert som det ble delt ut løyver i øst og vest til alle som ville skumme fløten av taximarkedet.

Siden 2021 har Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene jobbet hardt for å rydde opp i konsekvensene av FrPs forfeilede drosjereform, og senest i fjor vår kom det flere viktige lovendringer for å bedre rammevilkårene og sikre mer seriøsitet i drosjenæringen. Pasientreiser var et tema allerede da, og vi fikk på plass muligheten til å samordne vanlig drosjetransport, skoleskyss og pasienttransport i de områdene av landet der næringsgrunnlaget er for svakt til å opprettholde gode drosjetjenester. Jeg vet at Troms fylkeskommune allerede er i gang med å vurdere hvordan de kan bruke enerettsmodellen og de andre verktøyene som Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene har levert for å rydde opp i drosjenæringen.

Fremskrittspartiet stemte altså senest i fjor vår imot at fylkeskommunen skulle ha anledning til å sikre næringsgrunnlaget for drosjer i distriktene gjennom å samordne pasientkjøring med resten av drosjemarkedet.

Jeg er glad for at Fremskrittspartiet nå tilsynelatende har snudd i drosjepolitikken, og at de nå er opptatt av trygge rammevilkår for drosjenæringen. Jeg vil oppfordre til å ta med seg lærdommen fra det taxifrislippet vi har vært igjennom, i det videre arbeidet. Det med lønns- og arbeidsvilkår og den norske modellen er viktig i veldig mange av sakene vi behandler her på Stortinget.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:41:44]: Man skal høre mye rart når man sitter på Stortinget. I kjent Arbeiderparti-stil velger man å avlede fokuset fra hva som er det faktiske problemet i denne saken.

Det som er problemet, særlig i Troms, som jeg håper representanten Karlsen kjenner til, er jo at helseforetaket presser ned prisen de tilbyr taxiselskapene, noe som gjør at man mener det er uforsvarlig å inngå avtale på. I månedsvis har flere kommuner i Troms stått uten en avtale om pasientreiser for taxiselskapene fordi helseforetaket har prøvd å tyne ut hver minste lille øre og krone på anbudene og avtalene med taxiselskapene. Det er sakens kjerne. Det problemet i denne saken – ikke taxireformen, som Fremskrittspartiet var en del av da vi satt i regjering.

Jeg håper representanten Karlsen fra Arbeiderpartiet starter med å fokusere på det. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet har gått inn i disse merknadene og forslagene i komiteen, for vi ser at helseforetaket er opptatt av å spare småpenger og sender pasientene ut på helt meningsløst lange turer i stedet for å sørge for at man får et system som ivaretar hensynet til pasienten, og ikke til helseforetaket.

Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet i både merknads og forslags form sier at det skal være hensynet til pasienten som skal veie tyngst, med tanke på reisetid, ikke det som er billigst for helseforetaket. Derfor er det viktig at regjeringen heller burde ta tak i dette og sende et tydelig signal til helseforetaket om at de skal slutte å tyne de lokale taxiselskapene for kroner og øre på hva de kan ta betalt per km, noe som gjør at pasientene ikke får et godt tilbud. Veldig mange av disse selskapene har følt seg presset til å inngå en avtale. Fordi de tar hensyn til innbyggerne sine, velger de å ofre egne sjåfører og egen beredskap. Det går ut over det øvrige tilbudet til innbyggerne resten av døgnet.

For ettertiden håper jeg representanten Karlsen snakker om det saken faktisk handler om, og ikke om alt mulig annet.

Tom Einar Karlsen (A) [10:44:03]: Jeg registrerer at representanten Eilertsen blir indignert over at jeg påpeker at Fremskrittspartiets reform ikke var et positivt bidrag for å fremme seriøsitet i drosjenæringen. Men det er altså ikke bare Arbeiderpartiet som mener det. Den tilbakemeldingen har kommet tydelig fra drosjebransjens egne organisasjoner. I den sammenheng må det være lov å påpeke at det er litt rart at FrP nå nærmest framstiller det som at det er Pasientreiser HF som er hovedproblemet i dagens drosjemarked, etter at Fremskrittspartiet selv var med på å drive fram en reform som mange har omtalt som en katastrofe for den seriøse delen av drosjenæringen.

Saken er den at jeg ikke har registrert nevneverdig interesse fra Fremskrittspartiet for drosjenæringens rammevilkår eller uakseptable lønnsvilkår mens vi har jobbet med å rydde opp i yrkestransportloven. Tvert imot har man vært bekymret for at prisene skulle bli for høye. FrPs bidrag var så sent som i fjor å stemme imot bedre samordning, og i den saken finner jeg ikke spor i Fremskrittspartiets merknader av de bekymringene man nå er blitt opptatt av.

Det er først etter en rekke medieoppslag at FrP har meldt seg på. Det er for så vidt helt greit at de vil være med i debatten nå, men da bør man også tåle å høre at mye av det som har blitt brettet ut i avisene de siste årene, er resultatet av den reformen som Fremskrittspartiet selv var med og drive fram.

Uansett årsak setter jeg pris på at Fremskrittspartiet tilsynelatende har snudd i drosjepolitikken, og så håper jeg at de vil bidra konstruktivt framover i arbeidet med å rydde opp etter den feilslåtte reformen.

Kristian August Eilertsen (FrP) [10:45:57]: Jeg vil bare trekke fram et sitat fra en av drosjeeierne i Troms. Det er Oddgeir Woll, som har drosje på Sjøvegan i Salangen kommune, som sier:

«Vi har en tariff på 21.90 kroner per kilometer. Når Pasientreiser tilbyr oss 13.80 som et ultimatum for å kjøre pasienter er dette et tilbud verken vi som eiere, eller våre sjåfører kan akseptere.»

Dette viser det som er problemet i denne saken. Det er at vi har et helseforetak som tyner de lokale drosjeeierne, de lokale selskapene, noe som gjør at det er uforsvarlig å drive et sånt tilbud på lønnsomt vis, med tanke på tilbudet til de ansatte og at man skal ha økonomi nok til både å eie og drive selve bilen og også til å betale lønn til sjåførene. Det er problemet i denne saken.

Derfor har Fremskrittspartiet engasjert seg dette, og derfor har vi levert inn forslag, og derfor har vi gått med på merknader. Det velger altså representanten fra Arbeiderpartiet å fare over med en harelabb og ikke knytte en eneste kommentar til. Det er nettopp det som er sakens kjerne, og der har Arbeiderpartiet en dårlig sak. Jeg håper representanten velger å fokusere på det som er problemet. Det er at vi har et helseforetak som tyner drosjeselskapene. Det har ikke noe med taxireformen som sådan å gjøre.