Tage Pettersen (H) [15:13:31] (ordfører for saken): La meg starte også her med å takke komiteen for samarbeidet i saken, som inkluderer to representantforslag fremmet av representanter fra henholdsvis Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Jeg regner med at de enkelte partiene vil redegjøre for sine standpunkt langt bedre enn jeg vil klare. Derfor konsentrerer jeg meg om Høyres posisjoner.

Familieinnvandringen er i dag den største kilden til innvandring fra land utenfor EØS, hvis vi ser bort fra Ukraina. For Høyre er det et grunnleggende utgangspunkt at familier skal få leve sammen, men det er en like stor selvfølge at dette må skje innenfor de rammene som er bærekraftige for det norske velferdssamfunnet.

Dessverre ser vi i den saken vi nå behandler, at Arbeiderpartiet står i sin sedvanlige spagat sammen med sine tuttifruttivenner, men også med seg selv, vil jeg si. Gjennomgående i merknadene skriver de at regjeringen har forslag til innstramming i sitt arbeid, men samtidig med det faste forbeholdet om at eventuelle ytterligere innstramminger må vurderes opp mot de menneskerettslige forpliktelsene. Igjen ser vi en tøff retorikk, men ikke en like tøff politikk.

Høyres politikk bygger, som jeg har vært inne på i innlegg tidligere i dag, på et enkelt prinsipp: Stilles det krav, viser man samtidig at man har tro på folk. For det første må vi sikre at de som henter familien sin til Norge, faktisk er i stand til å forsørge den. Høyre er derfor med på å foreslå å styrke underholdskravet til minst 4 G. Det skal ikke være slik at fellesskapet skal ta regningen fra dag én fordi den som garanterer for oppholdet, ikke har tilstrekkelig inntekt.

For det andre står vi i denne saken sammen med Fremskrittspartiet og Senterpartiet der vi ber regjeringen fremme forslag som stiller krav om at referansepersonen må ha jobbet i Norge i til sammen fire år. Her er det behov for å komme med en presisering om at regjeringen i sitt arbeid, dersom dette punktet skulle bli vedtatt, må hensynta norske bedrifters behov for å rekruttere høykompetent arbeidskraft fra tredjeland utenfor EØS. Den ordningen brukes bl.a. til å dekke behovet for nøkkelkompetanse som ikke finnes i tilstrekkelig grad i Norge i dag. Ifølge SSB sin rapport «Monitor for arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-området», fra 2025, er de største avsenderlandene Storbritannia, India, Serbia og USA.

Jeg kommer tilbake til de øvrige forslagene til Høyre i et senere innlegg, men jeg er uansett glad for at det ser ut til at vi får flertall for å stramme inn i underholdskravet for å kunne hente familie til Norge. Dette er et viktig skritt i riktig retning for å heve terskelen noe for å få lov til å etablere seg i landet. Samtidig håper jeg vi kan samle flertall for flere av de andre foreslåtte tiltakene som ligger i innstillingen. Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er en del av.

Isak Veierud Busch (A) [15:16:28]: Arbeiderpartiet er tydelig på at familieinnvandring, integrering og bærekraft i velferdssamfunnet henger tett sammen. Det er nettopp derfor regjeringen allerede har skjerpet inn regelverket for bl.a. familieinnvandring, slik statsråd Stenseng redegjorde for i sitt svarbrev til komiteen. Hensynet til god integrering inngår som en naturlig og helt sentral del av disse vurderingene.

Vi står i en situasjon der kommunene over tid har vært under betydelig press. Samtidig vet vi at familie er viktig for trygghet, stabilitet og integrering, og politikken må derfor evne å balansere flere hensyn samtidig. Det handler om menneskerettigheter. Det handler om integreringskapasitet i samfunnet, arbeidskraftsbehov og tillit til et regelverk.

Arbeiderpartiet mener det er avgjørende at innstramminger i familieinnvandringsregelverket er målrettede og kunnskapsbaserte. Retten til familieliv står sterkt i både Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjonen, særlig når det gjelder barn og personer med beskyttelse i Norge. Samtidig kan vi ikke ta imot flere enn det kommunene og tjenestene våre klarer å integrere på en god måte. Dette er en krevende balanse. Det innrømmer jeg lett. Det er den balansen vi er opptatt av å lykkes med.

Det er viktig å understreke at det er gjennomført mange innstramminger de siste årene. Underholdskravet er skjerpet. Det stilles tydeligere krav til aktivitet, og det finnes allerede integreringskrav i regelverket. Samtidig er det helt nødvendig å ha noen sikkerhetsventiler for å unngå å ramme enkeltpersoner urimelig hardt, f.eks. personer med helseproblemer og varig uføre, kvinner i permisjon eller studenter som kvalifiserer seg for arbeid. Arbeiderpartiet er også opptatt av at tiltakene skal ha ønsket effekt. Regelverk som er for kompliserte og ressurskrevende å forvalte, kan føre til ekstra lange ventetider og virke mot sin hensikt, både for tilliten til systemet og for integreringen.

Når regjeringen nå jobber bredt med både regelverksendringer og integreringstiltak, er ikke det for moro skyld. Det investeres i arbeidsrettede tiltak. Vi styrker introduksjonsprogrammet. Særlig innsats for innvandrerkvinner gjennom f.eks. Jobbsjansen og tiltak mot vold og negativ sosial kontroll er viktig. Dette viser at integrering ikke handler bare om å stille krav, men også om å stille opp.

La meg helt til slutt knytte noen kommentarer til underholdskravet. Det er allerede skjerpet. Fra 1. januar 2025 ble det hevet til litt over 400 000 kr. Nå ligger det an til at et flertall i Stortinget velger å fastsette inntektsgrensen til vel 520 000 kr. Det betyr i praksis at de som f.eks. jobber i varehandel, renhold, reiseliv, helse osv., ikke skal ha den samme retten til familieliv som andre. Det er en tanke jeg er grunnleggende skeptisk til.

Erlend Wiborg (FrP) [15:19:39]: Jeg begynner med å ta opp de forslag Fremskrittspartiet står bak og er en del av.

Familieinnvandringen til Norge har vært svært høy over lang tid. De siste ti årene er det innvilget familieinnvandring til over 137 000 personer fra land utenfor EU/EØS. Det er flere enn det bor i Drammen. Det er ikke småtall. Familieinnvandring er en av de store driverne i innvandringen til Norge, og det påvirker integreringen. Når personer som selv ikke er godt integrert, henter ektefelle fra opprinnelseslandet, starter integreringen ofte på nytt – nytt språk, ny kultur, ny vei inn i arbeidslivet og nye behov for kommunen. Ofte vokser en ny generasjon opp mellom to verdener.

Fremskrittspartiet har derfor i mange tiår ment at reglene må strammes kraftig inn. Vi er klar på at familiegjenforening må begrenses til kun ektefelle og egne barn under 15 år. Det må stilles krav om reell selvforsørgelse. Man må sørge for at det kun er godt integrerte personer som får hentet familie, og at offentlige ytelser ikke skal være hovedgrunnlaget for å hente flere til Norge. Ikke minst må det stilles krav om plettfri vandel både hos den som søker, og hos den personen den søker seg til. Har man begått alvorlig kriminalitet, mishandlet tidligere ektefelle eller misbrukt ordningen, skal man ikke kunne hente ny ektefelle til Norge.

Vi ser også utfordringer med enslige mindreårige. NRK har vist hvordan familiegjenforening i slike saker kan komme brått på kommunene, og at én person kan utløse bosetting av foreldre og mange søsken. Fra Sarpsborg og andre steder har vi kunnet lese om enslige mindreårige asylsøkere som utløser at veldig mange kommer, noe som skaper store utfordringer for kommuneøkonomien. Derfor mener Fremskrittspartiet at enslige mindreårige asylsøkere ikke skal gis rett til familiegjenforening.

Jeg er i dag glad for at Fremskrittspartiet får gjennomslag for å øke underholdskravet til 4 G. Det er bra at Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti nå snur, etter at Fremskrittspartiets forslag om strengere krav har blitt stemt ned i flere tiår. La oss samtidig være ærlig: Dette er bare et lite steg i riktig retning. Fireårskravet blir ikke vedtatt. Mange av de andre viktige innstrammingene blir heller ikke vedtatt, og dagens system vil fortsatt gi en altfor høy familieinnvandring og svake integreringskrav. Fremskrittspartiet kommer derfor til å fortsette kampen. I likhet med den foregående saken: Jeg er rimelig trygg på at Arbeiderpartiet snur om noen år.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [15:22:53]: I dag behandles familieinnvandring som om det er et problem som er helt ute av kontroll. Tallene gir ikke dekning for et slikt bilde. I 2024 kom det 11 600 familieinnvandrere til Norge. Det er det laveste nivået siden 2006, med unntak av pandemiåret. Samtidig vet vi at veksten i antall innvandrere de siste årene hovedsakelig skyldes arbeidsinnvandring fra EU og flyktninger fra Ukraina, ikke – og jeg understreker ordet ikke – familiegjenforening.

Allikevel velger flertallet å stramme kraftig inn i adgangen til å leve sammen som familie. Det skjer på et tidspunkt der familieinnvandringen er lav, og uten at tallene tilsier at det er et behov for denne typen tiltak.

Enslige mindreårige flyktninger brukes ofte som forklaring på hvorfor det er nødvendig å stramme inn. Også her er faktaene klare. Tre av fire enslige mindreårige flyktninger får aldri familiegjenforening – aldri. I gjennomsnitt har denne gruppen ført til mindre enn en halv familieinnvandrer per person. Det har minimal betydning for samlet innvandring til Norge. Allikevel er det disse eksemplene som brukes for å legitimere en politikk med svært alvorlige konsekvenser.

Det er konsekvensene det politiske valget her må handle om. Et høyere inntektskrav betyr i praksis at folk i ordinære, lavtlønnede yrker – som innen renhold, omsorg og service – ikke får mulighet til å leve sammen med familien sin, noe som vi alle sammen i denne salen, uavhengig av hvilket parti vi tilhører, vet at er en del av menneskerettighetene. Det er ikke fordi de står utenfor arbeidslivet, og det er ikke fordi de prøver å unngå å bidra, men det er fordi lønnen deres i dag ikke settes til å være høy nok. Min grunnlønn som assistent innenfor tannhelse var på 419 000 kr, ikke 520 000 kr, som er det salen kommer til å sette i dag.

Det er et tydelig skille mellom dem som anses som gode nok til å få bo sammen med familien sin, og dem som ikke gjør det. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn at man innfører et klasseskille i asyl- og innvandringspolitikken.

Dette støttes av partier som til vanlig legger stor vekt på familieverdier, fellesskap og vanlige folks hverdag. Samtidig er det nettopp familiene til dem med lavest inntekt og svakest forutsigbarhet som rammes hardest. Det er allerede krevende for mange flyktninger å etablere seg i det norske arbeidsmarkedet. Når terskelen heves ytterligere, blir resultatet absolutt ikke raskere integrering, men mer utrygghet.

Innstrammingen som flertallet ser ut til å gjennomføre i dag, gjør det motsatte. Selv om det er vår og sol utenfor salen, ser det ut til at det er blitt kjøligere på benkeradene.

Jeg tar opp forslagene SV er med på.

Bengt Fasteraune (Sp) [15:26:14]: Integrering er en av de viktigste faktorene for et velfungerende og inkluderende samfunn. God integrering er nødvendig både for innvandrere og for resten av befolkningen. Norge investerer mye i å innpasse nyankomne flyktninger og asylsøkere, bl.a. gjennom introduksjonsprogrammet. Dette er en god ordning som legger grunnlag for en god start i Norge. Norge skiller seg fra andre land rundt oss, med en styrt bosetting av flyktninger. Systemet med desentralisert bosetting legger grunnlaget for bedre integrering og bedre muligheter for den enkelte.

Senterpartiet fremmer til sammen tolv forslag i denne saken. Vi har en helhetlig inngang til hvordan vi kan sørge for at rammene rundt familieinnvandring sørger for god integrering, og at vi unngår utenforskap og segregering.

Referansepersonen, den som har forsørgeransvaret, er helt sentral i familieinnvandringen. Derfor må vi forsikre oss om at de er skikket og har de ressursene som kreves for å innlemme de familiemedlemmene som kommer. Hvis ikke det skjer, svikter vi på den helt grunnleggende forutsetningen for familiegjenforening og integrering. Hele systemet hviler på at en person som får familien hit, skal være ansvarlig for at den eller dem det gjelder, tilpasser seg det norske systemet og samfunnet for øvrig. Da må de ha en inntekt som gjør akkurat det mulig. Derfor er vi glad for at vi i dag sørger for at det er et flertall for å heve inntektskravet, underholdskravet, til denne gruppen.

Vi mener også at vi må ha en gjennomgang for å se på unntakene som ligger i loven i dag. Skal systemet være legitimt og fungere, kan ikke unntak være hovedregelen. Det opplever jeg at Arbeiderparti-regjeringen også mener. Da må vi sørge for at de aller fleste kommer på vanlige vilkår.

Når en person får komme til Norge for familiegjenforening, må vi møte dem på en mye bedre måte enn det vi gjør med dagens system. Vi har en rekke verktøy i dag som sørger for at de som kommer hit, lærer seg norsk og kommer i jobb. Senterpartiet mener at det skal innføres en rett og en plikt til å delta på norskopplæring for alle som kommer hit, også for familiegjenforening.

Vi må ta kostnadene på forskudd, ikke i etterkant. Med en individuell kartlegging ser vi hvem som har behov, og hvilke plikter de har til å delta på andre deler av introduksjonsprogrammet. Ikke minst må vi sikre oss om at hjelpeapparatet som finnes i dag for dem som utsettes for vold, er bra nok.

Vi har gjennom våre forslag beskrevet hvilke grep vi kan ta for å sørge for at familieinnvandring skjer på en måte som fremmer god integrering, og ikke minst nye retningslinjer for å begrense familieinnvandring i områder der det bidrar til segregering og til sosiale forskjeller. Jeg tar opp forslagene våre.

Hanne Beate Stenvaag (R) [15:29:38]: Jeg har fått flere henvendelser fra mennesker som er fortvilet over at inntektskravet for familiegjenforening ble økt i fjor. Ei forteller om at hun er nødt til å leve i et langdistanseforhold og ikke kan leve et normalt familieliv, og skriver: Jeg har ingen mulighet for å få en så god jobb at jeg kan tjene 416 512 kr i året. Det er rett og slett for mye. Jeg er nettopp ferdig med utdanningen min, så dette kravet er for stort. Vi elsker hverandre høyt, men situasjonen gjør oss fortvilte.

Beløpet 520 640 kr er altså det nye beløpet som det ser ut til at et flertall her i salen mener er rimelig som inntektskrav for å kunne få familiegjenforening. Det betyr at hvis du jobber i en norsk kommune, må du altså ha treårig utdanning for å oppnå inntektskravet. Er du fagarbeider, vil du oppnå inntektskravet verken med en grunnlønn, med seks års ansiennitet, med åtte års ansiennitet eller med ti års ansiennitet. Du kommer deg så vidt over hvis du har seksten års ansiennitet. Jobber du i en norsk kommune i en ufaglært stilling, vil du aldri kunne oppnå inntektskravet i en 100-prosentstilling.

Jeg skjønner at FrP er villig til å gjøre nesten hva som helst for å hindre innvandrere i å komme til Norge, men jeg vil minne om at inntektskravet også gjelder for norske som f.eks. vil gifte seg med noen fra et land utenfor Schengen.

Jeg må helt ærlig si at det er vanskelig å forstå at partier som Høyre, Senterpartiet og ikke minst KrF faktisk kan stå inne for et sånt krav. Til Høyre: Synes dere virkelig det er rimelig å ha et inntektskrav langt over mange vanlige lønninger i Norge? Til Senterpartiet: Hvem skal jobbe på sykehjem og i hjemmetjenesten i distriktskommunene når du uansett aldri når opptil inntektskravet? Til KrF: Politikken deres om familien først gjelder åpenbart ikke for dem som har familie i et annet land, med mindre de har ganske høy inntekt. Da blir det familien sist.

Jeg mener det er rimelig å stille noen inntektskrav for å kunne få familiegjenforening, men det må være en sammenheng mellom kravet som stilles, og de lønningene vi har, særlig når vi vet at mange som er nye i Norge, jobber i lavtlønnede, men helt nødvendige og viktige jobber. Dette er en urettferdig politikk og en hjerteløs politikk. Familie er viktig for oss alle, og denne politikken rammer jo ikke bare voksne som vil gifte seg med noen fra et annet land utenfor Schengen; den rammer flyktninger, og den rammer dem som har barn i et annet land, hvor tiden og barndommen går fra både barna og foreldrene.

Julie E. Stuestøl (MDG) [15:32:32]: Når jeg leser forslagene som skal voteres over i Stortinget i dag, må jeg spørre meg: Er den forskningen som Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har lest, publisert og hentet fra tidsskriftet "Sylvi Listhaugs kommentarfelt"? Det virker som at disse partiene er mer opptatt av å framstå tøffe i innvandringspolitikken, enn de er av å faktisk få til god integrering.

Familiegjenforening er nemlig et av de tiltakene som har størst og best integreringseffekt. Å ha familien sin i Norge, gir deg flere grunner til å bli en del av samfunnet. Du lærer språket, så du kan hjelpe barna med leksene, og du får deg en jobb, så du kan forsørge gamlemor. Savn og bekymring for sin nærmeste familie gjør det motsatte: Det hemmer integreringen, det skaper ensomhet og utenforskap, og det gjør veien inn i feil nettverk mye kortere.

Det er ikke lett å få familiegjenforening i Norge i dag. Tvert imot har FNs høykommissær for flyktninger påpekt at det allerede er uoverstigelige hindringer og barrierer som en flyktning møter i en søknadsprosess om familiegjenforening i Norge. Å sette ytterligere inntektsgrenser på familiegjenforening som gjør at ikke engang en helsefagarbeider, butikkmedarbeider eller hotellresepsjonist kan få familien sin til Norge, er absurd. Å sette de samme grensene for barn, og dermed i praksis forby enslige barn å få være med foreldrene sine, er umenneskelig.

I stedet for å bruke de svært pressede ressursene i asylsystemet vårt på å sørge for god integrering, foreslår Senterpartiet å bruke enorme ressurser på å gjøre individuelle vurderinger av om en person er egnet til å få familien sin til Norge. Hør hvor absurd det er: Staten skal avgjøre om flyktninger og arbeidsinnvandrere er egnet eller uegnet til å være sammen med egne barn.

Det framstår som om halve Stortinget har glemt at retten til familie er en menneskerettighet. Menneskerettighetene har ikke en inntektsgrense, selv om enkelte i denne salen kanskje skulle ønske det.

Det er ikke gode nok ordninger for integrering av familieinnvandrere i dag, men forslagene som faktisk ville hjulpet med integreringen, ser ikke ut til å få flertall. I stedet ser Senterpartiet ut til å sitte igjen med ett gjennomslag i dag: et forslag som splitter familier, etterlater barn alene i nytt land, og svekker integreringen. Det er utrolig trist.

J onas Andersen Sayed (KrF) [15:35:30]: Familieinnvandring er en av de største innvandringsårsakene til Norge. Fra 2014 til høsten 2025 har UDI innvilget over 137 000 søknader fra personer utenfor EU og EØS. KrF står fast på retten til familieliv, og muligheten for familiegjenforening er en viktig del av denne retten. Det er en ordning vi skal verne om. Samtidig mener vi det er rett å stille strengere krav til arbeid og inntekt før en kan hente familien til Norge. Derfor kommer vi i dag til å stemme for å øke underholdskravet til fire ganger grunnbeløpet, i overkant av 500 000 kr. Det er en rett innstramming. Hovedpoenget er enkelt: Den som henter familie til Norge, skal kunne forsørge dem. Det er ikke et urimelig krav. Det handler om å sikre at flere får en stabil tilknytning til arbeidslivet og bedre forutsetninger for integrering og deltakelse.

Innstrammingen i seg selv er imidlertid ingen løsning på integreringsutfordringer. Derfor kommer KrF til å stemme for flere forslag som vil styrke integreringen for dem som kommer til Norge gjennom familieinnvandring: rett og plikt til norskopplæring, tilbud om introduksjonsprogram etter individuell vurdering og en styrking av Jobbsjansen. Samtidig avviser vi mange av innstrammingsforslagene som er fremmet i denne saken. KrF støtter ikke forslaget om et generelt krav om at familiemedlemmer i Norge må ha jobbet i minst fire sammenhengende år før familien kan komme. Det ville tvinge familier til å leve adskilt i lang tid, selv når inntekten er mer enn god nok, og det vil ramme norske bedrifter som er avhengig av høyt kompetent arbeidskraft fra utlandet.

Vi vil også beholde unntaksbestemmelsene. De er ment å fange opp de helt urimelige tilfellene der det foreligger sterke menneskelige hensyn, eller er det er åpenbart at referansepersonen kan forsørge familien. Hovedhensikten med å øke inntektsgrensen er å sikre at de som henter familiemedlemmer til Norge, har en rimelig evne til å forsørge dem. Det gir bedre forutsetninger for integrering, for arbeid, og for deltakelse i det norske samfunnet.

Statsråd Kjersti Stenseng [15:37:53]: Flere av tiltakene som foreslås i representantforslaget om bedre integrering av familieinnvandrere, er tiltak som allerede eksisterer. Representantene gir i forslaget uttrykk for at familieinnvandrere normalt ikke omfattes av introduksjonsprogrammet, og at de ofte er «prisgitt råd og hjelp fra sin referanseperson for informasjon, språkopplæring og arbeid». Familiegjenforente til flyktninger som har mindre enn fem års botid når det søkes om familiegjenforening, har i dag både rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet. Familiegjenforente til flyktninger har dessuten også rett og plikt å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Arbeiderparti-regjeringen fører en politikk for at alle innvandrere skal lære seg norsk og bli kvalifisert for det norske arbeidsmarkedet. Samtidig mener jeg det er riktig at myndighetene skal ha et særlig ansvar for flyktninger og deres familiegjenforente, fordi de normalt ikke vil ha muligheten til å finansiere den opplæringen selv. Det er dessuten flyktninger og deres familiegjenforente som har lavest sysselsetting, og som har mest behov for kvalifisering gjennom introduksjonsprogrammet for å kunne gå ut i jobb.

Jeg er likevel enig i at det også er andre grupper som kan ha behov for mer kvalifisering. Blant annet ser vi at sysselsettingen blant innvandrerkvinner er lavere enn blant innvandrermenn. For å bidra til økt sysselsetting i den gruppen etablerte regjeringen fra 2026 en forsøksordning med å tilby introduksjonsprogram til kvinner som har familieinnvandret med norske og nordiske borgere, og personer med permanent oppholdstillatelse. Regjeringen har også prioritert å styrke Jobbsjansen nesten hvert år siden 2022. I inneværende år har vi styrket ordningen med ytterligere 23 mill. kr. Jeg viser i tillegg til at regjeringen de siste årene har økt bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak hvert eneste år, som er viktig for å inkludere flere i arbeidslivet, også innvandrere.

I regjeringens plan for Norge står det at vi skal stille krav og stille opp, og det ser vi igjen i politikken som fremmes for Stortinget. Personer som kommer til Norge, skal møtes med tydelige krav og forventninger om å lære norsk, komme seg i arbeid og være en del av fellesskapet. Når for mange innvandrere ikke er i jobb, må vi forsterke innsatsen for en bedre integrering. Derfor tar vi flere grep som skal bidra til å øke sysselsettingen i den gruppen, bl.a. endringer i integreringsloven og et forslag til en ny integreringsstønad for nyankomne flyktninger.

Statsråd Astri Aas-Hansen [15:50:53]: Arbeiderparti-regjeringen er allerede i gang med ytterligere tiltak for å sikre en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk. Vi ønsker ikke å ta imot flere familiegjenforente enn vi evner å integrere. I regjeringens plan for Norge er det slått fast at vi skal skjerpe vilkårene for familieinnvandring. Dette jobber vi med, og vi har allerede innført tiltak.

Som jeg allerede har signalisert, kan det være aktuelt å gjøre endringer i underholdskravet. Personer som ønsker familieinnvandring, må være i økonomisk stand til å forsørge familien. Vi vurderer derfor både størrelsen og innretningen på kravet. På nåværende tidspunkt er det imidlertid for tidlig å konkludere med hvor mye underholdskravet i så fall bør heves, og hvordan kravet i så fall bør innrettes, og jeg mener det vil være uheldig om det legges føringer på underholdskravets størrelse før vi har utredet dette ferdig.

Å stille krav om at referansepersonen må ha jobbet i Norge i til sammen fire år i alle familieinnvandringssaker, mener jeg er et dårlig forslag. Jeg kan ikke se at forslagsstillerne har vurdert eller tatt inn over seg konsekvensene av forslaget.

Dagens regelverk har allerede et fireårskrav i saker om familieetablering med en referanseperson som har fått beskyttelse eller opphold på grunnlag av familieinnvandring. Dersom kravet utvides i tråd med forslaget, vil det også gjelde familiegjenforening, og det vil ramme referansepersoner som er norske borgere og arbeidsinnvandrere. Dette mener jeg er å gå for langt.

For eksempel vil en dataingeniør fra India med arbeidstillatelse som faglært ikke få familien sin hit før hen har arbeidet her i fire år. Og en norsk borger som har bodd og studert i USA, og som har etablert seg med ektefelle og barn der, vil ikke få ektefellen til Norge før hen har returnert til Norge uten ektefellen og jobbet her i fire år. For flyktninger som ikke kan utøve familielivet i landet de har flyktet fra, vil kravet innebære en karenstid på minst fire år, men i praksis vesentlig lengre, da flyktninger gjerne trenger noe tid med introduksjonsprogram og norskopplæring før det kan forventes at de kommer i arbeid.

Jeg vil også påpeke at jeg allerede har initiert endringer i regelverket om retten til familiegjenforening med enslig mindreårige med beskyttelse i Norge, som allerede har trådt i kraft, og at flere forslag vil bli lagt fram før sommeren.

Farahnaz Bahrami (A) [16:06:13]: Jeg tar ordet i denne saken ikke fordi jeg har flyktningbakgrunn selv, men fordi jeg har jobbet med flyktninger, inkludering, integrering og utlendingsforvaltning i 36 år.

Til de som tror at man kan kjøpe integrering ved å øke underholdskravet med 100 000 kr: Det har ingenting med integrering å gjøre. Dette handler om å sortere mellom folk med en inntekt på over en halv million kroner og folk som tjener mindre. Det vedtaket man er med på å fatte i denne saken, fratar lavlønte folk retten til å ha en familie.

Jeg spør: Har dere virkelig tenkt på hvem som rammes? Minstepensjonen er på 280 000 kr i året. Uføretrygden for en enslig er på 329 000 kr. For en enslig ung ufør er trygden på 385 000 kr. En nyutdannet helsearbeider tjener 430 000 kr. En ufaglært helsearbeider tjener 397 000 kr. Det er også mange flyktninger med veldig høy utdanning som ikke får den jobben de er utdannet for. Det går mange, mange år før de får en ordentlig stilling.

Hvis jeg får lov til å gi denne saken et ansikt: Jeg kjenner en ung norsk mann. Han heter Roger og er 42 år gammel. Jeg har kjent ham i i hvert fall 20 år. Roger kommer fra en veldig ressurssterk familie – veldig høyt utdannet – men på grunn av sin helsetilstand har han dessverre ikke klart å utdanne seg på høyt nivå. Han er nå ufaglært helsefagarbeider i nabokommunen min og tjener rundt 420 000 kr. Han har kjøpt en liten leilighet ved hjelp av litt arv fra bestemor. Han har også giftet seg og søkt familiegjenforening. I går ringte Roger meg. Han var på gråten og var kjempeskuffet – kjempeskuffet over alle politikerne som heier på at slike personer som Roger, som har vært norsk i generasjoner, ikke får lov til å ta sin kjære hit til Norge fordi han ikke tjener mer enn 420 000 kr. Han er jo ikke i stand til å tjene mer. Hvilket samfunn ønsker vi å ha?

Dette er ikke et flyktningsintegreringstiltak. Dette er rett og slett på grensen til diskriminering av folk som ikke er i stand til å tjene like mye som mange andre, f.eks. vi som sitter her på Stortinget med en fet lønn.

Solveig Vestenfor (A) [16:09:20]: Ei av vår tids største utfordringar er mangel på arbeidskraft. Alle me som kjenner Kommune-Noreg, veit veldig godt at både dei kommunale tenestene og næringslivet hadde knelt hadde det ikkje vore for alle dei som arbeider i yrke som ikkje krev fagutdanning frå start. I kommunen min er meir enn 95 pst. av alle dei som jobbar i reinhald, fødde i andre land. Innan helse og omsorg er tala også store, og her vil behovet verta endå større i åra som kjem. Alle som flyttar hit til landet og tek del i arbeidslivet, er enormt viktige for at samfunnet skal gå rundt. Då må me kommunisera dette – ikkje berre at innvandringspolitikken skal vera streng.

Ein sambygding flykta frå sitt opphavlege land til Noreg på grunn av krig og politisk engasjement. I den dramatiske situasjonen der han flykta i frykt for livet, måtte han etterlata den gravide kona og fire små jenter. Han jobba som ein helt for å få råd til å kunna forsørgja dei her i landet, men fyrst seks år seinare kom dei, og faren fekk då treffe sonen han aldri hadde møtt. Ein treng ikkje vere psykolog for å forstå at desse åra var krevjande. Det var sterkt å vera vitne til dette og å helse på familien då dei kom, og ikkje minst å sjå korleis faren fann ro og korleis familien klarte å lande nettopp fordi dei var samla.

I debatten om innvandring og integrering må me halda hovudet kaldt og hjartet varmt. Me må bruka nok tid til å finna den riktige innretninga når me set krav om årsløn for familiegjenforeining, både fordi det må vera mogleg å få til dette for dei som gjer jobben sin, og fordi me ynskjer eit anstendig arbeidsliv, der folk ikkje må jobba seg i hel. For alle har rett på fritid og kvile.

Arbeidarpartiet støttar kravet om at ein må ha ei grense for årsinntekt, men me må differensiera krava med klokskap, og me må veta at me har tenkt på det som er viktig å tenkja på.

Kva tenkjer næringslivsleiarar rundt omkring i dette landet om eit så høgt krav som 4G? Kva tenkjer alle dei som får drosje og vert henta, og alle dei som får omsorg og pleie, reine hus og lokale og service, om dette? Alle veit at stabil arbeidskraft er gull verdt, og den stabiliteten og dei føreseielege vilkåra fortener òg alle arbeidstakarar her i landet, bl.a. dei me pratar om no. Det er vel verdt å bruka den tida som trengst, for å setja nivået rett. «Annan manns bør er alltid lett», heiter det i eit av våre mange ordtak. Det er det verdt å tenkja på i denne debatten.

Isak Veierud Busch (A) [16:12:29]: Summen av politikken vi vedtar her, er viktig. Arbeiderpartiet er åpen om at nivået på familieinnvandringen de siste årene har vært høyt, og at mange kommuner opplever press på integrering, bolig og tjenester. Det tar vi på alvor. Nettopp derfor har regjeringen både gjennomført og varslet innstramminger på dette området.

Innstrammingene må imidlertid være målrettede og treffsikre. Et av forslagene som foreligger her i dag, om at i alle familieinnvandringssaker må referansepersonen ha jobbet i Norge i til sammen fire år, er etter Arbeiderpartiets syn lite treffsikkert. Det får også vidtrekkende konsekvenser. Det forslaget legger opp til at det innføres et generelt krav om at alle referansepersoner må ha jobbet i Norge i fire år før familieinnvandring overhodet kan vurderes. Det betyr at kravet skal gjelde for langt flere grupper enn i dag. Det må da gjelde for norske borgere og arbeidsinnvandrere, i tillegg til flyktninger, og det får store konsekvenser.

En høyt kvalifisert dataingeniør som rekrutteres fra f.eks. USA, vil etter dette forslaget måtte arbeide i Norge i fire år før ektefelle og barn kan få komme hit. Det gjør Norge mindre attraktivt. En norsk statsborger som er så dum å finne på å studere i Storbritannia, som finner seg en engelsk jente, gifter seg med henne og kanskje får barn, vil måtte flytte alene hjem til Norge og jobbe i fire år før familien kan følge etter. Dette er svært inngripende krav også overfor egne borgere.

Arbeiderpartiet mener at en tydeligere og strammere innvandringspolitikk er riktig og nødvendig, men det må skje innenfor rettslige rammer vi kan stå inne for. Tiltakene må også gi ønsket effekt og ikke ramme bredt og blindt.

I rettferdighetens navn registrerer jeg at både Fremskrittspartiet og Høyre har slått retrett i dag når det gjelder det punktet jeg nå nevnte, og det er jo bra. Men disse eksemplene viser med all tydelighet hvorfor det faktisk er et poeng med utredninger. Særlig Fremskrittspartiet, men også Høyre, har i dag benyttet anledningen til å gjøre narr og kritisere Arbeiderpartiet fordi vi mener at det er klokt å vite konsekvensene av det man tenker å vedta. Styring handler om ansvarlighet, ikke retorikk og enkle poeng. Både Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å være styringspartier. Da må man også kunne forvente at man har tenkt grundig igjennom konsekvensene av forslag som framlegges for Stortinget.

Hanne Beate Stenvaag (R) [16:15:23]: Hver dag foregår det et viktig integreringsarbeid i landets kommuner og lokalsamfunn. Vi vet at når vi satser skikkelig på integrering, så funker det. Derfor er det viktig at vi styrker dette integreringsarbeidet framfor å svekke det. Vi må gi dem som kommer hit gjennom familiegjenforening eller familieetablering, muligheten til å lære seg norsk og til å bli en del av arbeidsmarkedet og lokalsamfunnet. Derfor støtter Rødt forslaget om at regjeringen skal vurdere å gi alle som kommer til Norge gjennom familieinnvandring, tilbud om å delta i introduksjonsprogrammet og rett og plikt til norskopplæring.

Vi støtter også forslaget om å utarbeide en nasjonal veileder for etablering av et velkomsttilbud i kommunene til familieinnvandrere, for å støtte og styrke kommunenes integreringsarbeid. Mange av dem som kommer til Norge gjennom familieetablering, er kvinner. De kommer ofte til et nytt land med et fremmed språk og helt nye regler, normer og systemer som kan virke overveldende. De er ofte helt avhengig av referansepersonene for all hjelp og støtte i det nye i hjemlandet. For mange går det bra, men vi vet også at en del av disse kvinnene er særlig sårbare, og at en del dessverre også opplever vold i nære relasjoner.

Rødt fremmer i dag et forslag om å utrede hvordan vi bedre kan styrke oppfølgingen og beskyttelsen av personer som kommer til Norge gjennom familieetablering. Vi mener at en sånn utredning kan føre til tiltak som kan avdekke og forebygge skadelige mønster som personer som kommer til Norge gjennom familieetablering, kan utsettes for, og gi føringer for hvordan myndighetene bedre kan følge opp og beskytte disse.

I tillegg kommer Rødt til å støtte forslaget fra Fremskrittspartiet om at regjeringen skal fremme forslag som sikrer at en person fratas retten til ny familieetablering dersom man har vært dømt for vold i nære relasjoner. Med krisesentererfaring i bagasjen vet jeg at det er et reelt problem. Samtidig vil det bare være toppen av isfjellet man vil kunne ramme med en slik endring, fordi veldig mange av dem som anmelder vold i nære relasjoner, får saken henlagt. 75 pst. av sakene som gjelder vold i nære relasjoner som blir anmeldt, henlegges. Det er også veldig mange som ikke anmelder. Likevel mener vi at det er et forslag som er verdt å støtte, selv om det kommer fra Fremskrittspartiet.

Bengt Fasteraune (Sp) [16:18:07]: Vi som her er forslagsstillere sammen med Fremskrittspartiet, får si takk for tilliten.

Jeg har noen ganger litt vansker med å forstå hva folk mener når man beskriver situasjoner man selv ser som problematiske. Vi har i denne salen selv bestemt at familiegjenforening er tuftet på at noen har et forsørgeransvar. Vi kaller det referanseperson. Det høres litt spesielt ut, men det er egentlig et forsørgeransvar. Det er det vi diskuterer i denne saken – hvordan den som har et forsørgeransvar, skal kunne gjøre den jobben på best mulig måte. Hvis vi mener noe annet, må vi si det.

Dette er framtidens regelverk for familieinnvandring og det som gjelder enslige mindreårige asylsøkere. Vi kan diskutere om det er dagens inntektskrav som skal gjelde, regjeringens varsel om innskjerping, eller det som mest sannsynlig får flertall i denne saken. Uansett vil enslige mindreårige ikke være i stand til å forsørge noen ved en familiegjenforening. De vil av helt naturlige grunner ikke oppfylle kravet til inntekt.

Senterpartiet mener slike saker må behandles på en helt annen måte, med egne regler som er tuftet på individuell behandling, for å vurdere om den som har et forsørgeransvar, er egnet til å sikre integrering i det norske samfunnet. Noen kaller det byråkrati. Jeg vil kalle det en fornuftig måte for å løse noe som åpenbart må løses gjennom en individuell behandling. Vi kan jo ikke ha et system der unntakene blir regelen.

Slik dette systemet er i dag, fungerer det ikke godt nok. Enslige mindreårige asylsøkere som får familiegjenforening, bør ses i sammenheng med kapasiteten kommunene har til å ta imot flyktninger. I dag er det en utfordring for kommunenes kapasitet til å ta imot dem som kommer på familiegjenforening, i tillegg til dem som kommunene allerede har tatt imot som flyktninger og asylsøkere. Kommuner rundt omkring i hele landet gjør – og har gjort – en formidabel jobb. Forutsetningen er at de gis mulighet til å planlegge på en god måte.

Vi må stikke fingeren i jorda for å få på plass konkrete endringer vi kan forholde oss til. Vi har lagt fram et helhetlig dokument med en rekke forslag som mange støtter, men som ikke får flertall dersom det ikke stemmes subsidiært. Jeg vil gjenta: Spesielt Arbeiderpartiet bør ut fra hva de skriver i sine merknader, vurdere å stemme subsidiært på mange av våre forslag. Det er spesielt når Arbeiderpartiet ikke støtter forslag som både KrF, Høyre, SV, Rødt og MDG støtter, om å be regjeringen sørge for norskopplæring og at man kan få delta i introduksjonsprogrammet.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [16:21:29]: Jeg må innrømme at jeg er litt forvirret over at det i debatten gis ulike signaler fra Arbeiderpartiet. På Politisk kvarter i dag tidlig hørte vi at Arbeiderpartiet var villig til å diskutere om underholdskravet skulle graderes. Det er blitt gjentatt i dagens debatt, men det har også vært innlegg fra Arbeiderpartiet i salen i dag som er tydelig på at et underholdskrav på 4 G er for høyt. Jeg tror faktisk ordet «umenneskelig» ble brukt. Jeg er usikker på hvor Arbeiderpartiet egentlig står. Er Arbeiderpartiets problem med forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet at det ikke er utredet, men at man egentlig ønsker å gå inn i det? Eller er det sånn at Arbeiderpartiet mener det er et dårlig forslag og at 520 000 kr er for mye?

Jeg hører også den øredøvende stillheten i salen når vi løfter spørsmålet om det graderte underholdskravet. Jeg skjønner at statsråden ikke kunne svare på det fordi det var utenfor hennes konstitusjonelle ansvar, men det er jo representanter i salen som kunne bedt om ordet og gitt meg en oppklaring. Er det sånn at når man snakker om gradert underholdskrav, skal det kanskje øke med 1 G ekstra hvis det er to i familien som skal inn – 658 000 kr? Vil det være ulikt om det er funksjonsvariasjoner hos barnet man ønsker å familiegjenforenes med? Er det bare mangelen på vurdering og utredning som hindrer Arbeiderpartiet i å stå i forslaget sammen med høyresiden, eller er det andre vurderinger? Det har jeg ikke fått svar på ennå.

Tage Pettersen (H) [16:24:02]: Et av forslagene Høyre fremmer i dag, er at det skal bli hovedregelen at enslige mindreårige asylsøkere ikke får familiegjenforening. Det er for øvrig et forslag jeg mener Fremskrittspartiet bør støtte subsidiært, da de nok ikke får flertall for sine forslag, som er mer ytterliggående.

Flere har tatt til orde for at vårt forslag er integreringshemmende. Jeg er uenig. Etter å ha snakket med mange enslige mindreårige asylsøkere oppfatter jeg at meldingen fra mange av dem er ganske klar. De ønsker ikke familien sin til Norge fordi de frykter at de da ikke får være en del av lokalsamfunnet slik de opplever å være i dag. Det er det motsatte av god integrering. Mange sier at de må gi etter når presset fra storfamilien blir for stort. Vi kan sikkert også stille det berettigede spørsmålet om mange av foreldrene vi her snakker om, er skikket til å være foreldre etter norsk målestokk, etter å ha betalt noen for å sende barna sine til Norge.

Høyre har de siste månedene fremmet en rekke tiltak som vil bidra til at innvandringen dimensjoneres i forhold til utfordringene med integreringen. Det er også deler av begrunnelsen for at vi mener samfunnet er best tjent med å stramme inn på muligheten til familiegjenforening, som vi i dag diskuterer. Som man vil se i denne saken, kombinerer Høyre en strengere innvandringspolitikk med en rekke tiltak for å bedre integreringen. Den kombinasjonen er det ikke så mange av partiene som har med seg. I denne saken er vi f.eks. med på å fremme forslag som styrker det viktige arbeidet mot vold i nære relasjoner, vi ønsker at flere får rett og plikt til norskopplæring, at flere bør få tilbud om å delta i introduksjonsprogrammet, og at Jobbsjansen bør styrkes. Det siste har Høyre også vist i flere av våre alternative budsjetter.

Jeg vil også si noen ord om debatten. Rødt sa det må være en sammenheng mellom underholdskravet og lavtlønnsyrker. Nei – fra Høyres side sier vi at det må være en sammenheng mellom den lønnen man har, og evnen til å forsørge den familien man eventuelt henter til Norge. Jeg må også si at innleggene til både Bahrami og Vestenfor kan oppfattes like mye som en kritikk til Arbeiderpartiets signaler om å ville øke underholdskravet, som en kritikk til oss i opposisjonen. Her er det, som flere har sagt, et parti som snakker med flere tunger fra talerstolen.

Slik Stortinget er sammensatt i denne perioden, håper jeg vi benytter anledningen til å sikre gjennomslag for flere av forslagene som fremmes i dag, for å sikre en riktig innvandringspolitikk og en styrking av integreringspolitikken. Hvis vi ikke lykkes med dette i løpet av de nærmeste månedene eller kanskje årene, vil vi nok også i Norge få et ordskifte som er langt hardere, kombinert med at virkemidlene kanskje må bli enda strengere om vi skal sikre legitimiteten til det instituttet vi i dag snakker om, og ikke minst sikrer bærekraften i det velferdssamfunnet jeg opplever at vi alle sammen er veldig opptatt av å ta vare på.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [16:27:11]: Innvandrings- og integreringspolitikken lever ikke i et vakuum, og det er derfor viktig at tiltak vi fatter, skjer i en sammenheng. Arbeiderpartiet skal føre en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandringspolitikk, for å bevare tilliten til både rettsstaten og velferdsstaten. Dette er en viktig del av regjeringens plan for Norge. Vi stiller opp, men vi stiller også krav. Folk som kommer hit, må lære seg norsk og selv ta ansvaret for at de blir kvalifisert til arbeidslivet, sånn at de kan ta vare på seg selv og familien sin.

Vi har ikke lyktes godt nok med integreringen når vi ser at for mange ikke kommer i jobb, lever i lavinntekt og bor i områder med sammensatte levekårsutfordringer. Dette må vi jobbe med på alle politikkområder.

Jeg er glad for at forslaget om at referansepersonen i familiegjenforeningssaker må ha jobbet i Norge i fire år, ikke får flertall. Dette er et eksempel på at man kaster ut tiltak der konsekvensene ikke er belyst. Flere av representantene har vært inne på hva dette ville si for fagarbeidere og ingeniører som har valgt Norge som sitt arbeidssted. Ikke bare er det ekstremt inngripende overfor dem, det svekker også norsk konkurranseevne fordi viktig arbeidskraft ikke vil velge å flytte til Norge. Forslaget som får flertall her i dag, der underholdskravet økes, har vi ikke utredet konsekvensen av, og forslaget kan gjøre at enkelte yrkesgrupper fratas muligheten til familiegjenforening. Det mener vi er uklokt å slenge over bordet. Helsearbeidere og renholdere er eksempler på noen som kan rammes av dette. At nivåene skal være riktige, må vi alltid ta en diskusjon på, men det må skje innenfor en ramme der vi vurderer treffsikkerheten og konsekvensene og ser det i sammenheng med summen av andre tiltak.

Det er ikke sånn at vi står stille i innvandrings- og integreringspolitikken. Underholdskravet er allerede økt. Vi har skjerpet kravene til språkferdigheter, vi skal vedta integreringserklæringen i denne salen, og integreringsstønaden ses på. Vi styrker også områdesatsingene. For Arbeiderpartiet er det viktig at tiltakene vi gjør, treffer utfordringene vi ønsker å løse, og ikke skaper nye problemer. Derfor er det viktig at vi også følger utredningsinstruksen og evaluerer tiltakene vi gjør.

Jeg vil også si at det er til å undres over Fremskrittspartiets representanter når de viser til flere tiår tilbake i tid og sine forslag, all den tid partiets øverste leder var nettopp integrerings- og innvandringsminister og hadde ansvaret for dette feltet. Jeg kan si, som også representanten trakk fram: Det er forskjell på liv og lære.

Solveig Vestenfor (A) [16:30:08]: I fare for å forvirra og i fare for å prøva å nyansera debatten: Det er tydelegvis vanskeleg å kommunisera klokt, riktig eller tydeleg. Det er jo det ein vert angripen for her, og difor tok eg ordet.

Eg prøvde å fortelja kva dette betyr for lokalsamfunn, for folk og arbeidsliv. At ein føreslår 4 G som ein sats, som ser ut til å få fleirtal, er det eg er bekymra for. Ein ser ikkje og vurderer ikkje korleis konsekvensar dette får. Å konsekvensutgreie har jo ikkje akkurat vorte eit heidersord frå folk i denne salen, men det meiner eg at det definitivt er.

Bengt Fasteraune (Sp) [16:31:19]: Jeg gjentar min anmodning: Stem for det du er for, og stem mot det du der imot. Det er tolv forslag som Arbeiderpartiet kan se på om de vil være med på. De velger å kritisere det ene forslaget som får flertall, og så er de glade for et annet forslag som mest sannsynlig ikke får et flertall. De stemmer altså ikke for alle de forslagene som går direkte på integrering. De stemmer ikke for at folk skal ha et krav om norskopplæring. De stemmer heller ikke for at det bør være et krav om å være en del av introduksjonsprogrammet etter en individuell behandling, og gjennom denne debatten vet alle hvem vi snakker om, og hva det dreier seg om. Jeg anmoder en mindretallsregjering om å stemme for det de er for, og stemme mot det de er imot. Så vet vi hva vi har å forholde oss til i framtiden.

Erlend Wiborg (FrP) [16:32:27]: Det er alltid hyggelig å kunne oppsummere debatten. Når man hører debatten, får man jo nesten inntrykk av at hvis man ønsker å bo med familien, kan det kun skje i Norge. Det er ikke sånn at det å få alle til Norge er den eneste måten en kan oppfylle ønsket og retten en har til et familieliv. Det er fint mulig å bo med familien andre steder.

Jeg registrerte at representanten fra Høyre, Tage Pettersen, kategoriserte Fremskrittspartiets forslag som ytterliggående. Jeg synes det er litt underlig, for man registrerer jo at for hvert år som går, nærmer Høyre seg Fremskrittspartiet. Senest for ett år siden valgte representanten Tage Pettersen å stemme imot å øke underholdskravet til 4 G, men nå er Høyre for. Det er jeg veldig glad for, og det er også lov å ta inn over seg realitetene – og da også justere politikken til det.

Så må jeg også kommentere Arbeiderpartiet. Nå har seks forskjellige representanter fra Arbeiderpartiet vært oppe på denne talerstol, og jeg tror ingen andre enn de selv forstår hva Arbeiderpartiet mener. Jeg må også si at jeg lurer på om de selv forstår hva de mener. For i det ene øyeblikket hører vi representanter fra Arbeiderpartiet snakke om at nivået på familiegjenforening er altfor høyt. Så hører vi representanter fra Arbeiderpartiet på denne talerstol som viser til enkeltskjebner som ikke får hentet hit familie på grunn av den politikken Arbeiderpartiet har. De ønsker altså, underforstått, å redusere underholdskravet – og dette er et regjeringsparti.

Så har man vært litt inne på utfordringer med fireårsregelen, og der vil jeg bare minne om at Fremskrittspartiet har et løst forslag som løser den utfordringen det gir. Fremskrittspartiet kommer også til subsidiært å støtte forslag nr. 20 fra Høyre. Fremskrittspartiets primære syn, og som vi foreslår, er at enslige mindreårige ikke skal ha rett på familiegjenforening. Hvis det forslaget faller, kommer vi til å støtte Høyres forslag, nr. 20, subsidiært.

Så: Vårt forslag om at personer som er dømt for mishandling av ektefelle, skal miste retten til å hente en ny ektefelle, er et forslag jeg trodde skulle bli vedtatt her i dag. Jeg er veldig glad for at Høyre, og nå også Rødt, støtter det forslaget. Det er fortsatt tid igjen i debatten. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet nå har tegnet seg, så jeg utfordrer da Arbeiderpartiets representant Kvammen Rafaelsen til å forklare, fra denne talerstolen, forklare hvorfor Arbeiderpartiet stemmer imot at personer som er dømt for mishandling av ektefelle, skal miste retten til å hente ny ektefelle. Jeg venter spent på svaret.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [16:35:44]: Jeg tror vi med sikkerhet kan si at man – gjennom lovproposisjoner og endringer i innvandrings- og integreringspolitikken – ser tydelig hva Arbeiderpartiet mener, og det håper jeg man følger med på som talsperson for saken her i salen.

Det er også verdt å merke seg at hvis vi hadde ønsket og kunne stemt for alt vi for, så kunne det blitt veldig dyrt i denne salen, for politikk er også å prioritere når vi i fellesskap setter rammene for hvordan vi styrer landet i statsbudsjettet. Der er jeg veldig glad for at våre partier har et samarbeid som sikrer at vi fortsatt prioriterer bistand og løser migrasjonsutfordringer også der ute, og ikke bare her hjemme, men at vi også prioriterer integreringstiltak her hjemme, som sikrer at folk kommer seg i jobb, og at vi prioriterer språkopplæring, som sikrer at folk blir en del av samfunnet.

Så følger vi opp at vi har en streng og rettferdig innvandringspolitikk, og som sikrer at dem vi tar imot, blir integrert og følger norsk lov.

Erlend Wiborg (FrP) [16:37:12]: Jeg tegnet meg på nytt fordi Arbeiderpartiet ikke besvarer et konkret spørsmål, og det må jeg kunne forvente. Representanten Kvammen Rafaelsen argumenterte nå imot Fremskrittspartiets forslag, for han mener det kan være dyrt og koste mye. Men det koster jo ikke mye å si at personer som er dømt for mishandling, skal miste retten til å hente en ny ektefelle.

Det er fortsatt tid igjen i denne debatten, så nå oppfordrer jeg på nytt Arbeiderpartiets representanter til å komme på denne talerstolen og forklare hvorfor Arbeiderpartiet stemmer imot det forslaget som nå har fått tverrpolitisk støtte fra Fremskrittspartiet, Høyre og Rødt. Da gleder jeg meg til å høre svaret, og jeg håper at Arbeiderpartiet snur, også der.