Stortinget - Møte torsdag den 8. januar 2026 *

Dato: 08.01.2026
President: Ove Trellevik

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 5 [17:18:00]

Interpellasjon fra representanten Margret Hagerup til helse- og omsorgsministeren: «Direktøren på Stavanger universitetssjukehus (SUS) har foreslått ansettelsesstopp for å bøte på SUS sine økonomiske utfordringer. Helle Schøyen sier til Stavanger Aftenblad at hun forstår at folk blir sinte, og at ansettelsesstopp er et lite treffsikkert grep på lang sikt, men at SUS må ta grep for at budsjettene skal gå opp. Ved utgangen av november lå SUS 248 mill. kr bak budsjettet for 2025. I tillegg har utgiftene til byggetrinn 1 av nye SUS økt med ytterligere 100 mill. kr. Slik dagens finansieringssystem er satt opp, skal sykehusene effektivisere drift for å finansiere investeringer. Vi er kommet dit at sykehusene stiller urimelig høye krav til effektivisering for å kunne investere i nye bygg og utstyr. Det gir urealistiske budsjetter, uforutsigbarhet og en dårligere arbeidsplass for helsepersonell, og det gir pasientene et dårligere helsetilbud. Hva er konsekvensen av innsparingstiltakene for pasientene?»

Talere

Margret Hagerup (H) []: Direktøren ved Stavanger universitetssjukehus har varslet ansettelsesstopp som følge av betydelige økonomiske utfordringer. Ved utgangen av november lå sykehuset om lag 248 mill. kr bak budsjettet for 2025. Samtidig har kostnadene knyttet til byggetrinn 1 av nye Stavanger universitetssykehus økt med ytterligere 100 mill. kr – kostnader som i stor grad må håndteres innenfor sykehusets ordinære driftsrammer. Direktøren har selv uttalt at ansettelsesstopp er et lite treffsikkert tiltak på lang sikt, men at det likevel vurderes som nødvendig for å få budsjettene til å gå opp.

Dette er ikke et særtilfelle ved Stavanger universitetssykehus, men synliggjør en vedvarende og strukturell utfordring i spesialisthelsetjenesten, der kortsiktige innsparingstiltak tas i bruk for å håndtere langsiktige økonomiske forpliktelser. Dette rammer den daglige driften av sykehusene. Det rammer pasientbehandlingen og arbeidsmiljøet. I ytterste konsekvens går det utover både pasient- og ansattsikkerheten.

Turnusarbeid er i seg selv belastende, og dagens arbeidstidsordninger er krevende for mange som jobber ved sykehusene. Når bemanningen presses og handlingsrommet blir mindre, reduseres muligheten til å tilpasse turnus, og ansatte har mindre medvirkning og forutsigbarhet. Selv der kompetansen finnes, er det mange som ikke klarer å stå i jobb på grunn av belastningen.

Sykefraværet er høyt i spesialisthelsetjenesten, særlig blant kvinnelige ansatte. På enkelte avdelinger rapporteres det om sykefravær på nivåer som i praksis kan undergrave forsvarlig drift. Etter pandemien har sykefraværet økt ytterligere, og en betydelig andel av fraværet er arbeidsrelatert. Mange er gradert sykmeldt over lang tid. Det vitner både om stor belastning og om et sterkt ønske om å stå i arbeid, men at det mangler rammer som gjør det mulig. Dette har store konsekvenser for de ansatte. Mange blir utmattet og har liten kontroll over egen arbeidssituasjon. Dette medfører tap av motivasjon, økt frafall og redusert evne til å levere helsetjenester av høy kvalitet.

Presset bemanning og høyt sykefravær går direkte ut over pasientsikkerheten. Lavere kontinuitet, økt bruk av vikarer og hyppige endringer i bemanningen svekker kvaliteten og kan øke risikoen for uønskede hendelser. Det kan gjøre at mindre erfarne ansatte får et uforholdsmessig stort ansvar, mens erfarne ansatte strekkes stadig lenger.

Samtidig har pasientene i spesialisthelsetjenesten større og mer komplekse behov enn tidligere. Når bemanningen blir for lav, grunnet fravær og andre forhold, blir driften lidende, og en risikerer at pasientene ikke får nødvendig hjelp – ikke fordi viljen mangler, men fordi kapasiteten ikke strekker til. Vedvarende høyt arbeidspress, ansettelsesstopp og uforutsigbare rammer gjør det vanskelig å beholde og rekruttere nødvendig kompetanse. Det blir vanskeligere å rekruttere når kompetent personell forlater sektoren og det er for mange som slutter.

Situasjonen ved Stavanger universitetssykehus illustrerer hvordan innsparingstiltak får konsekvenser for både ansatte og pasienter. Høyre har lenge advart, for Stavanger universitetssykehus er ikke i en unik situasjon. Etter fire år med Ap i regjering styrer flere sykehus mot underskudd, og det kuttes i pasienttilbud over hele landet. I Høyre har vi i alle våre budsjetter styrket sykehusøkonomien, og vi vil gi sykehusene bedre betalt når de behandler flere pasienter. Høyre erkjenner at dette ikke bare handler om mer penger, men nå handler det om å sørge for at sykehusene har tilstrekkelige rammer som gir rom for både omstilling og teknologiutvikling. Det har ikke regjeringen sørget for så langt.

Når bemanning, arbeidsmiljø og pasientsikkerhet settes under press, reiser det grunnleggende spørsmål om hvordan staten ivaretar sitt ansvar for en forsvarlig helsetjeneste.

Situasjonen på Stavanger universitetssykehus er prekær nå. Det de som jobber på Stavanger universitetssykehus, opplever, skjer her og nå. Og den frykten de kjenner på på grunn av situasjonen, skjer her og nå. Spørsmålet er: Hvilke konkrete grep vil statsråden ta for å sikre pasientsikkerheten og ivareta de ansatte når sykehus som Stavanger universitetssykehus vurderer å innføre tiltak som ansettelsesstopp?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Som representanten Hagerup viser til i sitt spørsmål, er Helse Stavanger HF i en krevende økonomisk situasjon. Sykehuset ligger per november 248 mill. kr bak budsjett, og må derfor iverksette tiltak for å bedre økonomien. Sykehuset har selv foreslått et resultatkrav på 200 mill. kr i 2025, noe som er en økning fra 159 mill. kr fra tidligere økonomisk langtidsplan. Denne økningen ble begrunnet med at sykehuset begynner å betale ned på lånet til det nye sykehuset noe senere enn tidligere lagt til grunn. En viktig årsak til den vanskelige økonomiske situasjonen er en bemanningsvekst utover det budsjettet gir grunnlag for.

Som følge av innflyttingen på Ullandhaug i november 2025 vil avskrivninger og renter øke kraftig i 2026. Dette kommer i tillegg til et for høyt kostnadsnivå i 2025. Helse vest RHF har forutsatt at sykehuset skal tilpasse driften neste år til et resultatkrav på minus 440 mill. kr for at sykehuset skal få mer tid til å tilpasse driften til de økte kapitalkostnadene i det nye sykehuset.

Styret i Helse Stavanger HF vedtok 15. desember flere tiltak for å bedre økonomien, bl.a. en midlertidig stillingsstopp og redusert bruk av leide lokaler. Driften av sykehuset og nødvendige tiltak for å tilpasse driften til rammene er helseforetakets ansvar, sammen med Helse vest RHF, som har sørge-for-ansvaret. Jeg legger til grunn at driften er forsvarlig, og at gjennomføring av tiltak skjer i nært samarbeid med ansatte.

Representanten spør om styrings- og finansieringsmodellen for investeringer i sykehusbygg gjør det for krevende for sykehusene å ivareta sin løpende drift, når den samme budsjettrammen skal dekke både drift og investeringer.

Det er riktig at investeringsmodellen vi har, innebærer at lån fra staten som skal betales tilbake, skal betales tilbake med renter. Rentekostnader, kapitalkostnader, var en del av beslutningsgrunnlaget da sykehusbyggingen i sin tid ble vurdert og senere vedtatt av både styret i Helse Stavanger HF og Helse vest RHF.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for investeringer i helseforetakene. Som varslet i Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 har denne regjeringen gjort flere konkrete forbedringer i modellen for sykehusfinansiering og finansieringen av investeringer. I 2018 innførte den forrige regjeringen en ny rentemodell for investeringslån til de regionale helseforetakene som var basert på mer markedsmessige vilkår. Fra 2025 har denne regjeringen gått tilbake til den mer gunstige rentemodellen som ble benyttet fram til 2018, hvor renten på investeringslån knyttes til statens innlånsrente.

I dag er det de regionale helseforetakene selv som vurderer hva som skal til for at større investeringer skal kunne gjennomføres i helseforetakene. Lån er en sentral del av finansieringsmodellen som bl.a. legger til rette for at nødvendige investeringer kan gjennomføres til rett tid. Alternativet er at denne beslutningen gjøres av staten.

La meg til slutt si at regjeringen er åpen for å vurdere alle endringer som kan gjøre helse- og omsorgstjenestene våre bedre. Derfor har vi satt ned et helsereformutvalg som allerede ser på og skal foreslå nye modeller for både styring, finansiering og organisering av helse- og omsorgstjenestene våre. Minst én av de modellene som nå utredes, handler om å skille mellom drift og investeringer i sykehusene våre.

Margret Hagerup (H) []: Jeg registrerer at statsråden sier han er åpen for å vurdere. Jeg vil bare minne om at det ikke hjelper situasjonen her og nå for de ansatte som er på Stavanger universitetssjukehus.

Jeg registrerer også at statsråden løper fra ansvaret sitt og skylder på andre. Det var litt som forventet, men det er de ansatte og innbyggerne i Rogaland som betaler prisen for dette her og nå. Jeg må minne om at det er statsrådens ansvar. Det er regjeringen som har satt sykehusene i denne situasjonen, og det er regjeringens ansvar å sørge for at de økonomiske rammene er forsvarlige, sånn at en kan ha en forsvarlig drift.

Høyre er enig i at dagens modell har gått ut på dato, at det må gjøres endringer, og at det er rom for forbedringer. Vi har bl.a. sagt at Stortinget bør ta stilling til styringen av sykehusene, og at en skal fremme en nasjonal sykehusplan hvert fjerde år. I lys av den pågående debatten er det viktig å synliggjøre konsekvensene dagens styring har, men jeg tror det er et sidespor kun å gjøre denne debatten til en systemdebatt. Det helsetjenesten trenger, er ikke et nytt organisasjonskart. Den trenger å omstille seg, og da må en ha rammer som gjør det forsvarlig både å drifte og utvikle helsetjenestene.

Jeg regner med at statsråden forstår at det må være svært belastende for de ansatte, både fysisk og mentalt, når det nå varsles om mulig ansettelsesstopp. Mange roper varsko om situasjonen ved Stavanger universitetssjukehus, og det har vært skrevet om en dramatisk legeflukt.

Professor Espen Olsen ved Universitetet i Stavanger har påpekt at enkelte forhold kan framstå mindre dramatiske enn medieinntrykket tilsier, men han understreker samtidig at debatten må handle om arbeidsvilkår i sektoren, for både leger og andre yrkesgrupper, og om bærekraftig arbeidsbelastning. Olsen peker på at ansatte må bli hørt og ha reell innflytelse, og at kjernen i gode leveranser er bærekraftig arbeidsbelastning, medvirkning og muligheten til å bli hørt.

Overlegeforeningen og Yngre legers forening advarte nylig i Stavanger Aftenblad om risikoen for svekkede spesialistfunksjoner. Vi har ingen leger å miste på SUS, skrev de. De akutte, livstruende tilstandene får helt riktig høy prioritet, men de samme spesialistene har også ansvar for planlagte konsultasjoner, utredninger, operasjoner og oppfølging av kronisk syke pasienter. Når bemanningen bare dekker de akutte behovene, settes alt dette på vent, og konsekvensene er økende helsekøer og flere fristbrudd.

Dette handler om pasientsikkerhet for innbyggerne i Rogaland her og nå og om kompetanse, kapasitet og beredskap på sikt. Varslet ansettelsesstopp gjør ikke arbeidsvilkårene bedre, og direktøren ved Stavanger universitetssjukehus har selv sagt at dette er et lite treffsikkert tiltak.

Hvordan vil statsråden sikre at tiltak som settes i verk ved Stavanger universitetssjukehus, ikke svekker pasientsikkerheten og ikke forverrer arbeidsforholdene, på verken kort eller lang sikt?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg har stor forståelse for at dette er en krevende situasjon for de ansatte i Stavanger. Samtidig tror jeg mange av de ansatte gleder seg over at vi tar i bruk helt moderne, nye sykehusbygg, at vi investerer i medisinsk-teknisk utstyr, og at vi investerer i helsetjenesten vår.

Alle sykehus må forholde seg til de budsjettene som er gitt, og som utgår fra Stortinget. Beslutningen om flyttingen til Ullandhaug ble tatt tilbake i 2017. Da var det altså Høyre og Fremskrittspartiet som satt i regjering. Da denne prosessen ble startet, var det med en klar forutsetning om at en skulle få en mer effektiv drift med nytt areal og nye måter å jobbe på. Det har vært en forutsetning for dette prosjektet fra dag én, lenge før denne regjeringen tiltrådte.

Jeg er opptatt av at spillereglene skal følges. Hvis det er forutsatt i et prosjekt at en får finansiering i milliardklassen for å bygge nye bygg, og et vilkår for det er at en også skal omstille og effektivisere driften, kan en ikke etter at bygget er satt opp og regningene skal betales, plutselig gå bort fra den forpliktelsen. Det ville bidratt til at vi fikk en mindre effektiv helsetjeneste. Det kunne sågar bidratt til at vi utnyttet skattebetalernes penger på en mindre effektiv måte.

Jeg var i mitt første innlegg inne på hvordan vi legger til rette for en bedre sykehusøkonomi. Sykehusene har nå en realvekst hvert eneste år. Vi har bedret rentebetingelsene gjennom å gå bort fra den markedsmessige renten den forrige regjeringen innførte, nå knytter vi rentene til statens innlånsrente. Vi har kompensert fullt ut for de demografiske endringene. Det gjør også at vi sakte, men sikkert styrker sykehusøkonomien.

Samtidig må vi erkjenne at vi i Norge bruker mer penger på helse enn stort sett alle andre land. Vi har høyere personaltetthet enn de fleste andre land. Det gjør vi med glede, for kvalitet koster penger. Vi skal ha verdens beste helsetjeneste, og da må vi også investere i den – det skulle bare mangle.

Likevel må vi også se på hvordan vi kan få mest mulig helse ut av de kronene Stortinget bevilger. Derfor mener jeg det ikke er grunnlag for at vi skal gripe inn og gjøre ekstraordinære tiltak. Vår oppgave er å levere en forutsigbar og forsvarlig sykehusramme, og så har jeg faktisk tillit til at det regionale helseforetaket og helseforetaket gjør sine prioriteringer, at de gjennomfører denne omstillingen på best mulig måte. Det er selvfølgelig en selvsagt forutsetning at de involverer ansatte, tillitsvalgte, verneombud, lytter til bekymringer og finner best mulig løsninger slik at denne prosessen kan bli best mulig. Så får framtiden vise om Stortinget kan samles om en ny og bedre måte å gjøre dette på for framtidige prosjekter. Det skal i hvert fall ikke stå på regjeringens vilje.

Kristoffer Sivertsen (FrP) []: Regjeringens håndtering av krisen ved Stavanger universitetssjukehus, SUS, framstår etter hvert som skandaløs. Innbyggerne i regionen har gjennom flere år opplevd at pasienttilbudet har blitt dårligere, og at behandlinger en tok som en selvfølge, har forsvunnet. Det spinkes og spares. Faktisk spares det så mye at helseforetaket ikke engang tok seg råd til at SUS skulle ha en løsning som gjør at det ved en beredskapssituasjon over tid er sikret at det er nok rent vann til driften av SUS. Hvilken måte er det å åpne et flunkende nytt sykehus på?

Når en ansettelsesstopp står på trappene, er jeg alvorlig bekymret for at konsekvensene av det vil være at det går ut over liv og helse til innbyggerne våre i Rogaland. Nå må vi tørre å erkjenne at Helse Stavanger og SUS står i en krise – en alvorlig krise – som regjeringen ikke løfter en finger for å løse.

La oss være ærlig. Noen vil gjerne si at måten vi finansierer sykehus på i Norge, holder på å knekke ryggen til SUS. Dette handler ikke om å plassere skyld, men om å handle når vi ser hvor galt det har gått av sted. Å finansiere bygging av et sykehus til flere milliarder med en modell som ender opp med at man må kutte i driften for å finansiere investeringen, fungerer ikke. Bare i 2026 er det lagt opp til å betale renter med 484 mill. kr og 215 mill. kr i avdrag. Hvordan kan man fortsatt tro at dette er en god idé, når vi gjennom flere år har sett hvordan det gjør tilbudet dårligere og hverdagen til de ansatte verre? Midlene Helse Stavanger tildeles fra Helse vest, går i all hovedsak til å dekke lønnskostnader. Hvordan en da skal finne rom for å betale skyhøye renter til staten, som blir rikere og rikere, er jeg usikker på. SUS bryter sitt eget mål om å beholde og rekruttere. Hvis noen var i tvil: Helsepersonell, sykepleiere og leger vokser ikke på trær – i hvert fall ikke sistnevnte, når regjeringen saboterte at Universitetet i Stavanger kunne utdanne leger.

FrP foreslo i vårt alternative statsbudsjett å styrke helsevesenet med ytterligere 315 mill. kr og med 200 mill. kr til i nysalderingen. Det løser ikke problemet permanent, men det er et bidrag som iallfall avhjelper situasjonen mer.

Regjeringen må omgående sikre at statlige lån til lokale helseforetak gis til kostpris uten rentemargin, sånn at det ikke skjer en netto kapitaloverføring fra helseforetakene til staten, som i dag. At statsråd Vestre uttalte til Stavanger Aftenblad at kaken ikke blir større om vi deler den opp på nye måter, mener jeg er direkte respektløst når en vet at regjeringen reiser verden rundt og deler ut milliard på milliard uten å blunke. SUS kan ikke spise kake, for de har nesten ikke brød engang.

Kutt i pasientbehandling skal ikke finansiere nye sykehus. Det er uakseptabelt at kutt i pasientbehandling finansierer oppgradering og nybygg i sykehussektoren. Nå er det på tide at vi skroter dagens modell, som ikke fungerer, og at vi begynner å skille pasientbehandling fra investeringer i sykehussektoren.

Statsråden opplyste at regjeringen har satt ned et helsereformutvalg. Vel, ser man bort fra at regjeringen nå har satt ned flere utvalg enn det Solberg-regjeringen gjorde i sine siste fem år, tror jeg ikke statsråd Vestre forstår at SUS trenger handling nå, ikke nok en runde med at regjeringen skal følge situasjonen nøye. Jeg tror ikke vi trenger et utvalg for å skjønne at helseforetaksmodellen ikke fungerer, og at økonomien til SUS ikke går rundt. Statsråd Vestre må nok avlegge et besøk hos Specsavers, om han synes det ser ut som modellen er i nærheten av å fungere spesielt godt. Nå må vi skrote de regionale helseforetakene og få på plass en ny finansieringsmodell for sykehus, der store sykehus prioriteres av Stortinget i Nasjonal helse- og sykehusplan og fullfinansieres over statsbudsjettet.

Regjeringens håndtering av SUS er et gigantisk mageplask, og vi er over grensen for det uforsvarlige. Hvorfor er det sånn at Rogaland blir nedprioritert av regjeringen gang på gang? Innbyggerne våre fortjener bedre. Det hefter også betydelig usikkerhet rundt når andre byggetrinn vil være ferdig. Det er oppsiktsvekkende at det i Norge, et av verdens aller rikeste land, er tvil om når et sykehus er ferdig bygd, fordi de må låne penger av staten. Som Vestre selv svarte på spørsmål fra meg: Sykehuset må derfor iverksette tiltak for å bedre økonomien, videre utbygging forutsetter effekt av disse tiltakene. Jeg trodde ikke at jeg i Norge i 2026 skulle høre de ordene.

Toppen av kransekaken er at ansatte på SUS, som gjentatte ganger har advart, har blitt avblåst som om de roper ulv, ulv. Det er ikke verdig for hverdagsheltene som jobber på SUS. Senest før jul hørte vi om enda en bekymringsmelding fra 14 overleger ved SUS, om sykehusets samlede kompetanse og organisering innen barneanestesi, og at SUS er desidert dårligst i klassen blant de store sykehusene i Norge på det feltet. Det er ingen ansatte med videreutdanning innen barneanestesi på SUS. Statsforvalteren konkluderte med at helsehjelpen som ble gitt, ikke var i tråd med faglig god praksis, i forbindelse med et dødsfall på SUS 2. april 2024, da en tre år gammel gutt døde i forbindelse med tannbehandling i narkose.

Innbyggerne fortjener bedre. De fortjener sykehus med gode pasienttilbud, og ikke minst fortjener de ansatte en arbeidsplass som ikke er preget av usikkerhet.

Mímir Kristjánsson (R) []: Vi har en syk måte å bygge sykehus på i dette landet. Vanligvis når staten skal bygge noe, f.eks. når det bygges et regjeringskvartal borti gata her til 60 mrd. kr, vedtar vi i denne salen hva vi vil ha bygd, og så bygger vi til det er bygd ferdig. Men når vi bygger sykehus, bygger vi på en helt annen måte, fordi vi har en foretaksmodell i Sykehus-Norge som er lagt opp litt på samme måte slik som barna mine leker hjemme – vi leker butikk med det som skal være vår viktigste velferdstjeneste. Det er ikke politikerne her inne som har ansvar for å bygge sykehus. Det er det de ikke-folkevalgte styrene i de såkalte helseforetakene som har. I stedet for at vi bevilger pengene her, fullfinansierer det nye sykehuset over statsbudsjettet, ja, så blir helseforetakene selv nødt til å finne penger til å bygge sykehus. De tar de pengene fra driften av sykehusene, og de må ta opp store lån fra staten for å få bygd ferdig.

Det er staten i Norge som eier sykehusene. Det er staten i Norge som har helseforetakene. Likevel har vi altså laget et system der statens egne helseforetak må låne penger til renter – av den samme staten som eier sykehusene – for å bygge nytt sykehus. Det går bare ut over én ting, og det er sykehusøkonomien.

Nå ser vi et skrekkens eksempel på dette systemet i min hjemby, Stavanger, der kronprinsen neste uke kommer for å åpne nye Stavanger universitetssykehus. Men er det et helt sykehus han skal åpne? Nei, det er et halvt sykehus han skal åpne, for helseforetaket har ikke hatt råd til å bygge ferdig et helt sykehus. Faktisk vet ikke helseforetaket engang når de få råd til å bygge ferdig et helt sykehus, og det er fordi de ikke har hatt råd til å låne mer penger fra staten, sin eier, for å bygge sykehuset ferdig. Sykehuset som kronprinsen skal åpne, er altså ikke stort nok. Allerede fra man flytter inn, er sykehuset, som er moderne og flott på mange måter, for lite. Det kommer rapport på rapport fra ansatte om at pasienter allerede ligger på gangen, og flere avdelinger får færre sengeplasser enn på det gamle sykehuset. Hvorfor er det bygd så lite? Jo, fordi helseforetakene ikke har hatt råd til å bygge det større, fordi de har måttet låne penger til renter – fra den samme staten som eier sykehuset – for å bygge nytt sykehus.

I år skal altså sykehuset i Stavanger betale nesten en halv milliard kroner i renter og 200 mill. kr i avdrag – til staten. Sykehuset i Stavanger skal betale en halv milliard kroner i renter og 200 mill. kr i avdrag til den norske staten, som også eier sykehuset. De pengene går da fra driftsbudsjettene. Hva er driftsbudsjettet på et sykehus? Det høres teknisk ut. Jo, det er personalet, det er ikke noe annet – det er portørene, hjelpepleierne, helsefagarbeiderne, sykepleierne, legene. Derfor er det nå innført ansettelsesstopp ved Stavanger universitetssykehus. Det er en krise for helsetilbudet i hele Rogaland: en ansettelsesstopp på et sykehus – og det altså i en stat som ikke mangler penger.

Min yngste datter er født på gamle Stavanger universitetssykehus. Min mor døde på gamle Stavanger universitetssykehus. Jeg har blitt lappet sammen, både når jeg har brukket bein og når jeg har brukket skuldre, og jeg har til og med fått rettet opp neseveggen – en ekte «nose job» – på Stavanger universitetssykehus. Uansett hva som har skjedd med meg og mine, har Stavanger universitetssykehus vært der for meg, som det har vært for alle i Rogaland. Men nå er det vår tur til å være der for sykehuset. Det innebærer altså at vi må få fortgang i å skille investeringer og drift i Sykehus-Norge. Det er et flertall i denne salen som vil det. Vi kan ikke lenger drive sykehus som butikk og bygge sykehus med lånefinansiering. Vi er nødt til å begynne å drive sykehus som det det er, nemlig vår aller viktigste velferdstjeneste.

May Helen Hetland Ervik (FrP) []: Som det framkom i interpellasjonen angående Stavanger universitetssykehus, foreslås det å innføre ansettelsesstopp for å få budsjettene til å gå opp. Direktøren ved SUS sier selv at dette er et lite treffsikkert tiltak, men at man ikke har noe valg. Dette er en konsekvens av og et eksempel på at sykehus presses til å effektivisere seg ut av økonomiske kriser – et tegn på at noe er grunnleggende galt med det finansieringssystemet vi har.

Vi i Fremskrittspartiet er bekymret for hvordan spesialisthelsetjenesten finansieres. I neste uke holdes det offisiell åpning av byggetrinn én ved Stavanger universitetssykehus. Samtidig planlegges det for byggetrinn to. Regjeringen har gitt et lån på 1,4 mrd. kr, men totalkostnaden ligger på opptil 13–14 mrd. kr. Stavanger universitetssykehus må altså betale ned lånet med penger som ellers skulle gått til pasientbehandling.

Skal vi virkelig godta at sykehus i Norge i dag skal måtte kutte i driften for å betale rentene? Vi i Fremskrittspartiet er tydelig på at sykehusene må fokusere på det som teller: pasientene.

Jeg har vært heldig og hatt gleden av å få mulighet til å hospitere både i kommunehelsetjenesten og ved Stavanger universitetssykehus. Ved universitetssykehuset fikk jeg hospitere som portør. Det har gitt meg et ærlig og usminket innblikk i virkeligheten i helsevesenet i Rogaland. Jeg har sett innsatsen, engasjementet og kjærligheten som ansatte legger i jobben sin. Jeg har møtt ildsjeler som gir alt hver dag, og jeg har sett hvor viktig det er, ikke bare for pasientene, men også for pårørende og lokalsamfunnet, å ha et godt sykehus. Det er viktig.

Vi i Fremskrittspartiet er svært takknemlige for den jobben som gjøres hver dag. De ansatte er gull verdt. Men jeg har også sett skyggesidene: ansatte som løper bena av seg, pasienter som blir overlatt til systemet. Det foregår i Norge. Det er både vondt og uverdig å være vitne til at vi har det sånn.

Noe er grunnleggende galt med hvordan sykehusene finansieres i dag. Vi må ha et finansieringssystem som sikrer både trygge arbeidsforhold og forsvarlig pasientbehandling, ikke et som tvinger fram urealistiske krav og kutt. De ansatte må få ro til å gjøre jobben sin.

På vei opp til talerstolen i dag får jeg melding om at en rekke poliklinikker på hjemplassen min i Egersund nå står i fare for å bli flyttet til Stavanger universitetssykehus på grunn av at de må spare penger. Dette kan vi bare ikke godta. Staten må ta et større ansvar for selve sykehusbyggingen, og de må gi trygge rammer for at vi fortsatt kan behandle folk nært der de bor.

Margret Hagerup (H) []: Jeg vil takke helseministeren og mine kollegaer på rogalandsbenken som har deltatt i debatten her i dag.

Statsråden viser til budsjettene, men det er jo et faktum at det er regjeringen som har ansvaret for rammene, og det har vært svake sykehusbudsjett de siste årene. Jeg må også minne om at disse problemene ikke var der da Høyre styrte sykehusene. Nå trengs det handling – for pasientens helsetjeneste forutsetter robuste sykehus, og ryggraden i dem er de ansatte.

Pasientene kommer alltid først på et sykehus, og de skal være trygge på at de får god og forsvarlig hjelp når de trenger det. Men når situasjonen er som den er, og det knipes på sykehusene, er det de andre tingene som kuttes. Sterke fagmiljøer krever tid og rom for faglig utvikling, og ansatte ved Stavanger universitetssykehus er bekymret for at dette svekkes når bemanningen presses og sykefraværet er høyt. Da er det kurs, videreutvikling og veiledning som forsvinner først – nettopp tiltak som er helt avgjørende for å beholde ansatte og rekruttere nye. Når det kuttes, må klinikerne i større grad gjøre støtteoppgavene selv, og det går direkte ut over kapasiteten til pasientbehandling.

Ansatte i sykehusene er høyt kompetente, og for å stå i jobb over tid er autonomi og fleksibilitet avgjørende. De fleste som jobber i helsetjenesten, vet at de må jobbe når andre feirer, enten det er jul, påske eller bursdager som må vike. Belastningen blir likevel stor når hverdagsfleksibiliteten forsvinner, for når bemanningen er presset, er det ikke rom for et barn som slår seg vrang i barnehagen. I stedet for å være på jobb med redusert ytelse ender mange med full sykmelding, og vi mister verdifull arbeidskraft.

Sykehusene er en helt sentral del av samfunnsberedskapen. Brannvesenet er ikke bemannet for at det alltid skal brenne, mens arbeidsplanene på et sykehus ofte forutsetter at alle er 100 pst. til stede for at driften skal gå rundt. Det gir en vedvarende og uholdbar belastning. Det må gjøres mer for å få flere til å bli, og for å få flere tilbake – om ikke kan konsekvensene bli store i framtiden.

Statsråden har et ansvar for tilstrekkelige rammer til å sikre driften, men også omstillingen og den teknologiutviklingen som sykehusene skal igjennom. Krisen ved Stavanger universitetssykehus skjer her og nå. Vi har ikke god tid til å snakke om, se på og utrede hvordan vi skal gjøre noe med situasjonen.

Jeg har i dag ikke fått tilstrekkelig trygghet for at helseministeren gjør det som trengs for pasient- og ansattsikkerheten ved Stavanger universitetssykehus. Det ansvaret hviler tungt på oss alle, men særlig på den som har det overordnede ansvaret for helsetjenestene i Norge, og det er helseministeren.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Også jeg vil takke for en god debatt – en debatt som riktignok har handlet om ganske mange andre temaer enn det interpellanten opprinnelig tok opp. La meg likevel forsøke å svare ut et par av de spørsmålene som er reist.

For det første er det et faktum at det har vært en realvekst i sykehusbudsjettene under denne regjeringen, mens det var en nedgang under den forrige regjeringen. Det er offisielle tall fra teknisk beregningsutvalg. Det er et faktum at denne regjeringen har bedret rentebetingelsene, sånn at det er billigere å betale renter enn da den forrige regjeringen satt. Så det er jo litt rart å høre på all denne kritikken fra Høyre og Fremskrittspartiet, som gjør det stikk motsatte når de er i posisjon enn det de gjør når de er i opposisjon. Jeg vet ikke hvor troverdig det er.

Jeg har sagt flere ganger at vi gjerne kan diskutere og vurdere å endre finansieringssystemet, men jeg vil advare Stortinget mot å tro at det blir mer penger til sykehusene av den grunn. Det er simpelthen fordi det er ingen penger som bevilges fra denne salen, som er gratis. Et alternativ til at sykehusene eier byggene sine selv, og derfor må ta opp lån for å bygge dem, måtte være at de leide byggene sine. Det gjør universiteter og høyskoler, de betaler leie til Statsbygg. Men etter hva jeg forstår, er det dyrere å betale leie for et bygg du ikke eier, enn å betale gunstige renter for et bygg du selv er sjef i. Det kan godt være vi skal gjøre det, men vi må ikke lure oss selv eller de ansatte ved Stavanger universitetssykehus til å tro at det er en magisk løsning som skal gi dem bedre økonomi. Hvis vi vil bruke mer penger på sykehus, er det bare én ting å gjøre, og det er å bevilge mer penger til sykehusene.

Det kan godt være at det er andre grep vi sammen i denne sal skal ta for å styre, finansiere og organisere helsetjenestene bedre enn i dag. Derfor har regjeringen selv tatt initiativ til det. Det er derfor vi har satt ned helsereformutvalget og invitert alle partiene på Stortinget med på et samarbeid, for å se på hvordan vi kan gjøre ting bedre.

Så har jeg lyst til å understreke én ting: Det er trygt å få helsehjelp på Stavanger universitetssykehus. Det er et topp moderne sykehus i verdensklasse som nå innvies. Vi har noen av de beste fagfolkene i verden på Stavanger universitetssykehus. Og ja, det er krevende å stå i omstilling, det er aldri hyggelig med ansettelsesstopp, men vi må ha i mente at vi til tross for det har høyere personaltetthet i våre sykehus enn i veldig mange andre land i verden. Hvis vi ikke anerkjenner det, hvis vi bare svartmaler situasjonen og sier at alt er krise, alt er vanskelig og ingenting fungerer, da er jeg redd for at vi undergraver tilliten til vår felles helsetjeneste. Det er ikke sånn vi får fagfolkene til å ville jobbe i vår felles helsetjeneste, og det er ikke sånn vi skaper trygghet i befolkningen for at de faktisk får helsetjenester i verdensklasse ved norske sykehus.

Presidenten []: Sak nr. 5 er omme.

Dermed er dagens kart ferdigbehandlet. Forlanger noen ordet før møtet heves? Så synes ikke, og møtet er hevet.

Forrige kapittel