Statsminister Jonas Gahr Støre [10:01:59]: La meg ønske Stortinget og presidenten godt nytt år. Det er godt å være tilbake.

Arbeiderpartiet fikk fornyet tillit ved valget 8. september i høst, og Arbeiderparti-regjeringen fortsetter. Vi skal være en regjering for hele Norge, for by og land:

• for de som ga oss sin stemme – og de som valgte annerledes

• for han som åpner butikken tidlig – og hun som jobber på sykehuset sent

• for gründeren som får ideen – og hun som får den til å fly

• for studentene som drømmer om framtiden – og besteforeldrene som har bygd den

Jeg setter pris på muligheten til å kunne orientere Stortinget om våre politiske prioriteringer, som vi har samlet i det vi kaller regjeringens plan for Norge. Vi har altså gått fra en tradisjonell regjeringsplattform til en plan for Norge, og begrunnelsen er:

For det første: Vi skal gjennomføre programmet Arbeiderpartiet gikk til valg på. Dette er vår plan for å gjennomføre løftene: sterkere fellesskap, rettferdig omstilling og forstå den tiden vi lever i, med sikkerhetspolitiske utfordringer. Vi skal også møte vår tids største utfordring, klimaendringene, med at klima og natur er rammen for all politikk.

For det andre: Vi skal sørge for trygg styring i en urolig tid. Dette er vår plan for å styre Norge trygt, styrke norsk konkurransekraft og fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor.

For det tredje: Arbeiderpartiet har regjeringsansvar alene, men vi er en mindretallsregjering og skal med respekt og åpenhet møte partiene i Stortinget for å sikre flertallsløsninger. Denne planen er vårt utgangspunkt for det. Det gjelder i møte med de fire partiene som har pekt på Arbeiderpartiet, slik vi viste da vi landet et godt og ansvarlig budsjett i desember, og det gjelder i forholdet til alle partiene på Stortinget, der vi er åpne for å finne brede løsninger.

Vår plan for Norge er også et resultat av erfaringene vi gjorde oss i forrige periode. Mange av oppgavene vi skal løse, krever tettere samordning mellom fagområder på tvers av statsråders ansvarsområder. Statsrådene har sitt konstitusjonelle ansvar, men vi kan jobbe bedre på tvers for å løse oppgavene. Derfor har vi laget en plan med større prosjekter, framfor mange mindre enkelttiltak.

Det er en plan som, i motsetning til regjeringsplattformene, ikke låses for fire år av gangen. Ser vi tilbake, har norske regjeringer de siste 20 årene laget omfattende, detaljerte og punktvise regjeringsplattformer. Hurdalsplattformen inneholdt rundt 900 enkelttiltak. De borgerlige regjeringene landet gjennom tre plattformer på nærmere 3 000 tiltak. Stoltenberg II-regjeringen hadde rundt 1 100 tiltak i Soria Moria-plattformene. Hvert av dem har gode intensjoner og er gjennomført i beste mening. Til sammen har norske regjeringer de siste 20 årene formulert om lag 5 000 tiltak i regjeringsplattformene.

Nå har vi valgt å gjøre det på en annen måte, med en mer overordnet plan som skal samle og fokusere kreftene bedre, for å nå de målene vi setter i Norge, og det vi skal gjennomføre her i Stortinget. Vi rapporterer åpent på framdrift og resultater og justerer planen én gang i året, både for å følge opp vedtak i Stortinget og for å møte verden som den er.

Det siste handler om en erkjennelse fra forrige stortingsperiode. Vi forhandlet fram en god regjeringsplattform i Hurdal, og vi gjennomførte det meste av den. La meg ta et eksempel: Nedgangen i barnefattigdom i Norge de siste årene kan spores tilbake til tiltak fra Hurdalsplattformen, og budsjettvedtak i Stortinget, som historisk lav barnehagepris og historisk høy barnetrygd. Det betyr at mammaer og pappaer som så ofte har måttet si nei, litt oftere kan si ja. Men mye av det som skjedde etter at plattformen var skrevet, formet stortingsperioden: høy prisvekst, energikrise, krig i Europa. Når vi nå fornyer måten vi organiserer regjeringens arbeid på, vil det, etter vår vurdering, bli lettere å justere kurs uten å miste retning.

Så til innholdet: Når vi er trygge – i livet vårt, i arbeidet vårt, på økonomien, på jobben, på helsen og på fellesskapet rundt oss – da åpnes nye muligheter. Da tør vi å satse, lære, bidra, sette nye mål, ta risiko og utvikle oss, både som enkeltmennesker og som samfunn. Da kan bedriftene våre, slik vi har sett de siste årene, skape nye jobber, møte nye utfordringer og muligheter i norske og internasjonale markeder og bidra til de omstillingene vi skal gjennom, innenfor klima, energi og kompetanse. Derfor er regjeringens grunnleggende mål å skape trygghet for framtiden.

La oss gå inn i de fem områdene av regjeringens plan for Norge:

Det første handler om trygghet for økonomien. Norsk økonomi står sterkt i starten av 2026, men skal vendepunktet som kom – med økende kjøpekraft, lavere prisstigning, rentenedsettelser, flere i jobb og mer velferd – fortsette, da trenger vi ansvarlig økonomisk styring og en pengebruk som er tilpasset situasjonen i økonomien, og rettferdig fordeling, der skattesystemet og velferden skal bidra til både å skape mer og dele rettferdig.

Vi trenger også målrettede tiltak. Et dagsaktuelt eksempel, midt i vinterkulden, er norgespris på strøm, som gir forutsigbare strømpriser. En gang temmet vi fossene, nå temmer vi prisene. Et annet prosjekt fram i tid er planens mål om at 130 000 flere boliger skal være bygd eller igangsatt innen 2030.

Dette legger et viktig grunnlag for at folk skal få bedre råd. Det gjør også kjernepunktet i all politikk for Arbeiderpartiet: arbeid til alle. 165 000 flere har kommet i jobb de siste fire årene, åtte av ti ute i bedriftene. Men vi har fortsatt over 700 000 utenfor arbeid i Norge, samtidig som knapphet på arbeidskraft vil vokse som utfordring framover, i alle sektorer og egentlig i alle deler av landet. Dem som ikke kan jobbe, enten det skyldes sykdom eller funksjonsnedsettelser, skal vi stille opp for. Det er et sikkerhetsnett vi skal slå ring om.

Vi skal også gjøre mer for å støtte og hjelpe flere ut i arbeid. Derfor har vi for første gang satt et sysselsettingsmål i Norge, om 150 000 flere i arbeid innen 2030. For å oppnå det vil regjeringen føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og arbeide for at velferdsordningene støtter opp om aktivitet. Det skal være flere veier inn i utdanning og flere muligheter for påfyll av kompetanse gjennom arbeidslivet.

La meg fra en stor meny bare ta ett prosjekt i planen: stille krav og stille opp i integreringen. Det er en vedvarende oppgave vi skal ta på alvor. Vi kommer til å stille tydeligere krav og forventninger til dem som kommer til Norge, om både å lære seg norsk, komme i arbeid og være en del av fellesskapet. Neste år vil vi innføre en integreringserklæring for nyankomne og styrke arbeidsinsentivene for dem som kommer. Vi vil også styrke innsatsen mot negativ sosial kontroll som holder igjen for arbeid.

Regjeringens plan for Norge er en plan for å fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor. Vi som er tilhengere av en sterk offentlig sektor – jeg merket meg at nobelprisvinneren som var i Norge i går, sa at en sterk offentlig sektor og gode velferdsordninger er en forutsetning for et moderne, omstillingsdyktig samfunn, og det var godt sagt – skal også være dem som er mest kritiske til hvordan ressursene brukes, slik at vi kan få mest mulig velferd og gode tiltak igjen for pengene som vi alle bidrar med. En effektiv offentlig sektor som har gode planprosesser, effektiv saksbehandling og god kompetanse, er også bra for bedriftene våre. Alle internasjonale sammenligninger viser at åpne og tilgjengelige statlige og lokale myndigheter er en konkurransefordel for næringslivet.

Vi starter med regjeringens plan for Norge en ny måte å jobbe på. Vi følger opp med flere store reformer i årene framover, der helsereform og skattereform er to av reformene som løftes fram i planen, i tillegg til et gjennomgående fokus på forenkling. Vi fortsetter med å få opp tempoet i saker som er viktige for folk og bedrifter: boligbygging, kraftledninger, ventetider i helsetjenesten, fortolling av varer.

Vi er her for å utvikle og forbedre tjenestene, ikke for å forsvare systemene. Ofte må vi forklare de tre t-ene – ting tar tid. Det kan være nødvendig, men for ofte tar ting for lang tid. Det opplever både folk og bedrifter der ute. Det må vi ta på alvor. Vi er kommet et stykke på vei med tillitsreformen. Nå vil vi bruke tillitsbasert styring og ledelse som et bærende prinsipp i styringen av hele offentlig sektor. Det siste betyr mer handlingsrom i kommunene og ved den enkelte arbeidsplass.

Vi styrker kommuneøkonomien i 2026, noe budsjettavtalen i Stortinget før jul bidro til. Det betyr mer til barnehage, skole og eldreomsorg. Allerede i morgen, fredag, kommer kommunekommisjonen med konkrete forslag til å endre arbeidsdelingen mellom staten og kommunene, slik at det kan gis enda bedre tjenester til folk over hele landet.

Trygghet for arbeids- og næringslivet er det andre området i planen. Norsk næringsliv står sterkt. Norske bedrifter gjør det gjennomgående godt. Bedriftenes investeringer er høye, og de øker. Eksporten er rekordhøy, til tross for handelsuro, og den øker fortsatt. Overskuddene er høye, men bak de gode resultatene vokser flere utfordringer:

• Handelshindre og økt toll, særlig mellom nære partnere, er dårlig nytt for verdensøkonomien, og da er det også dårlig nytt for vår åpne økonomi.

• Det er knapphet på arbeidskraft, særlig i distriktene.

• Behovet for klima- og energiomstilling blir stadig større.

I en utrygg tid vil regjeringen gi bedriftene forutsigbare rammebetingelser og legge forholdene til rette. Det betyr at vi står opp for norsk næringslivs interesser og prioriterer regelbasert handel, markedsadgang og nye handelsavtaler som åpner nye dører til nye markeder. Vi merket oss at generaldirektøren i Verdens handelsorganisasjon, WTO, i går ga ros til norsk næringsliv for å nå fram til nye markeder i møte med de utfordringene som oppstår.

Det betyr også at vi må strekke oss og arbeide for mer kraft, mer nett og mer enøk. Ledetiden for utbygging av samfunnskritisk infrastruktur er for lang og må ned. Vi trenger å bygge mer fornybar kraft, og sammen med partene i arbeidslivet og norske kommuner må vi ta felles ansvar for å hindre at vi om noen år kan komme i en situasjon der vi ikke har nok kraft. Det betyr at vi skal ta bedre vare på den transportinfrastrukturen vi har. Dette er så viktig for folk i hverdagen, på vei til og fra jobb, og for bedriftene som skal motta og levere sine varer. Vi skal utbedre der vi kan, og bygge nytt der vi må. Det er vår prioritet.

Det betyr også tilgang til flere fagfolk med høy kompetanse, prioritering av studieplasser der behovene er størst, og kommersialisering av flere forskningsresultater.

Vi har satt ned en skattekommisjon som skal jobbe fram en skattereform for framtiden, et viktig prosjekt i planen. De kommer i gang nå. Vi skal nå sette ned en omstillingskommisjon, slik vi ble enige om i budsjettforliket, som skal bidra til å styrke norsk økonomis omstillingsevne, verdiskaping og konkurransekraft i møte med en framtid med avtakende olje- og gassproduksjon.

Et viktig punkt i planen er at samfunnet samlet skal gå gjennom omstilling, slik at vi når våre klimamål. Våre klimaforpliktelser ligger fast. Vi skal omstille Norge til å bli et lavutslippssamfunn. Vi vet at det er krevende, men det er også en oppgave med store muligheter, ikke minst for norske bedrifter, som har vist at de kan levere ny teknologi, nye prosesser og nye jobber. Norge er verdensledende på produksjon av aluminium med verdens laveste utslipp. Norsk olje- og gassnæring går gjennom stadig nye forbedringer og kutter utslipp. Vi er verdensledende innen nye teknologier som verden vil trenge for å nå disse klimamålene, som fangst og lagring av CO₂ og utvikling av flytende havvind.

Samtidig som mye er i forandring, ligger grunnpilarene i arbeids- og næringslivet fast – som EØS-avtalen, som bidrar til hundretusenvis av arbeidsplasser over hele landet, og den norske modellen med et velorganisert arbeidsliv, og et viktig prosjekt i planen, som bl.a. innebærer at vi vil øke fagforeningsfradraget til 10 000 kr.

La meg også si at en del av den norske modellen er at vi arbeider tett med landbrukets organisasjoner. Vi markerte 75 år for hovedavtale – og også avtale for hvordan vi arbeider med den viktige sektoren som produserer mat i landet vårt, hvor vi skal ha opp selvforsyningsgraden, og hvor vi også skal sikre et inntektsnivå i tråd med de målene vi har satt for denne viktige næringen, både for beredskap og for bosetting i landet vårt.

Det tredje området i planen er trygghet for barn og unge. Jeg opplever at alle generasjoner er enige om at dette er noe av det aller viktigste vi som samfunn må ta tak i – de unge selv, foreldre og også besteforeldre. Vi skal tenke stort om de minste, og da må vi ta på alvor at det er flere utviklingstrekk som uroer:

• Skoleresultatene har falt de siste 10 årene.

• Over 100 000 unge står utenfor både arbeid og utdanning.

• Selv om kriminaliteten blant unge samlet sett går ned, er den mer alvorlig enn før, og utøverne av alvorlig kriminalitet blir yngre.

Dette er ikke problemer med én årsak, men det er liten tvil om at massiv digitalisering av skolen, sosiale medier og sterke algoritmer former barn og unges liv og bidrar til denne utviklingen.

Dette er en utfordring vi ser i alle land. Jeg tror det preger samtalen rundt middagsbordene i alle hjem, men også rundt regjeringsbordene verden over. Det er en stor utfordring å lage lover og regler som regulerer dette, men vi må ta tak i det i Norge, i nært samarbeid med våre nærmeste – og de er i Europa.

Vi har tatt mobiltelefonen ut av skolen, ikke gjennom lov, men gjennom sterke henstillinger som skolen har fulgt opp – all anerkjennelse for det. Vi har mål om en aldersgrense på sosiale medier, med reell aldersverifisering. Høring om det er på gang, og vi holder stor framdrift. Derfor la også helse- og omsorgsministeren og barne- og familieministeren i dag tidlig fram nasjonale råd for skjermbruk blant barn, unge og foresatte, for det er etterspurt. Hvor lenge skal en toåring, en tiåring, en femtenåring, en tjueåring være eksponert for et digitalt medium? Folk spør om råd, og vi skal ikke gi de rådene som politiske vurderinger, men vi bygger på de beste faglige rådene vi har fått, og på en bred høring. Nå er de rådene tilgjengelige.

Det vil framover med vår plan bli mer læring med mindre skjermbruk i skolen. Vi skal tilbake til noe helt grunnleggende, nemlig at læreren er sjefen i klasserommet. Det er det lagt til rette for nå. Vi må jobbe mer konsentrert over lengre strekk. Det var en lærer som sa at de unge får melkesyre etter å ha lest én side, da slår trettheten inn og går ut over konsentrasjonen. Dette er et alvorlig fenomen. Vi må også styrke elevenes ferdigheter i det grunnleggende: lesing, skriving og regning. Kunnskapsministeren tar tak i dette og foreslår viktige reformer.

Et viktig prosjekt i planen er Leseløftet, et nasjonalt prosjekt for bedre lesing, med daglig lesekvarter, intensivoppfølging av elever som blir hengende etter, og flere fysiske bøker i skolen. Dette er en stor utfordring for skolen, men det er også en utfordring vi må ta tak i hjemme. Det er en utfordring som går til foreldre og besteforeldre. Vi må lese mer for og med barna.

Et annet prosjekt er å styrke barn og unges organiserte fritid – utenfor skjermene. Med denne planen gir vi full momskompensasjon til frivillige organisasjoner i 2026, noe som er avgjørende for at de skal ha økonomi til å lage de rommene hvor tilhørighet, samarbeid og selvtillit skapes. Momskompensasjon kan høres teknisk ut, men organisasjonene vet hva det betyr. Det handler om mer kroner og øre rett inn i regnskapene til klubber og foreninger.

I prosjektet Ungdomsløftet garanterer vi jobberfaring, oppfølging eller utdanning til alle i Norge under 30 år. Jeg har blitt glad, rørt og oppmuntret av å møte så mange av de unge som nå har tatt reisen fra å stå utenfor til å bli en del av arbeidende fellesskap.

For at vi skal være trygge, må vi fokusere på helse. Folk skal være trygge på at helsetjenesten er der når de trenger den, og at hjelpen kommer raskt, uansett om de bor i byen eller på bygda. Trygghet for helsen er det fjerde området i vår plan.

Det er noen øyeblikk i livet der tryggheten vår virkelig settes på prøve: når vi kjenner en ny, stikkende smerte og lurer på om det er alvorlig, når minuttene teller og vi venter på ambulansen, eller når vi for første gang tenker at mamma kanskje ikke kan bo hjemme lenger. Alle i Norge skal da være trygge på at de får helsehjelpen de trenger, når de trenger det.

Fastlegeordningen vår, som vi har vært stolt av, var i ferd med å bryte sammen, med store negative konsekvenser for folk. Det anslås at rundt 80 pst. av våre helseplager blir løst hos fastlegen, som i tillegg er portåpneren til behandling i sykehus, om vi trenger det. Den krisen er nå avverget. Det er grunn til å glede seg over at 80 000 flere nordmenn har fastlege nå enn for ett år siden. Ventetidene i sykehusene er nå 15 dager kortere enn for ett år siden. Det betyr i praksis at hjelpen kommer raskere.

I planen bygger vi videre på disse resultatene. Fastlegeordningen skal moderniseres og digitaliseres, slik at folk over hele landet får hjelp raskere – ofte hjemmefra, uten å måtte forflytte seg, for det er jo slik at sykdom ikke spør om man har tid, og bekymringer forsvinner ikke bare fordi det er helg. Flere tilgjengelige fastleger skal ikke bety flere på langtidssykmelding. Vårt mål er flere graderte sykmeldinger, raskere behandling og raskere tilbake til arbeid der det er mulig.

Et annet viktig grep for å få flere tilbake i arbeid er å få ventetidene ytterligere ned. Med denne planen setter vi et ambisiøst mål om å redusere ventetidene i sykehusene hvert eneste år fram til 2029. Vi skal vurdere rammeavtaler med ideelle og private aktører, slik at vi kan bruke de samlede ressursene enda bedre. Vi skal også forsterke ordningen fritt sykehusvalg, som Arbeiderpartiet i sin tid innførte. La meg minne om hva det handler om: Når man er henvist til behandling, kan man gå inn på helsenorge.no og se hvor i Norge man raskest kan få behandlingen man venter på.

Det er slik at helsetjenestene må fungere bedre sammen. Her er det et stort forbedringspotensial. Vi er i gang med en helsereform som styrker samarbeidet mellom fastlege og sykehus, mellom kommune og stat, og samspillet med private og ideelle aktører. Vi inngår nå avtaler med KS om det vi kaller Prosjekt X, som rett og slett er lokale utprøvinger hvor kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten samarbeider tettere og på nye måter. Det er helt nødvendig.

Jeg har sett på nært hold hva dette betyr. I Nittedal møtte jeg før jul 83 år gamle Harald Grønli. Han er kols-pasient og har de siste tre årene vært innlagt på sykehus 39 ganger, med ambulanse, stor frykt, usikkerhet og ubehag. Framfor stadige innleggelser har kommunen og sykehuset sammen nå bygd et helseteam rundt ham, som gjør at han får hjelp før det er behov for innleggelse. Det gjør at Harald får bedre og mer koordinerte tjenester – og med det en tryggere og bedre hverdag. Det gjelder også familien hans, noe jeg også kunne høre fra dem.

Samtidig som helsereformen er under utvikling, utvider vi gradvis den offentlige tannhelsetjenesten. Her tas det viktige skritt etter budsjettforliket. Vi setter i gang fem nye sykehusutbygginger neste år og investerer tungt i teknologi, medisinteknisk utstyr og kunstig intelligens.

Som en oppfølging av helsepersonellkommisjonen, skal vi i år legge fram Helsepersonellplan 2040 med tiltak for å rekruttere og beholde kompetanse i helse- og omsorgstjenesten i hele landet. Det er avgjørende å lykkes med det i en tid der vi får stadig flere eldre i landet vårt. De eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, så lenge det er trygt. Det er også et viktig mål for regjeringen. Derfor gjennomfører vi et eldreløft, med et økonomisk løft, med støtte til nødvendige boligtilpasninger og – som vi lovet i valgkampen, hør etter – et løft for eldre livskvalitet, med en egen høreapparatgaranti.

Til slutt: Trygghet for landet er rammen rundt alt vi gjør – og det femte området i planen. Selv om de aller fleste oppfører seg bra i landet vårt, og selv om Norge er et trygt land, skjer det noe med oss når ungdom truer med kniv for å få tak penger og eiendeler, eller opptrer rekrutterende og truende på nett. Det skjer noe med oss når ungdom lager skrytefilmer av overgrep, når de inviterer til masseslagsmål, og når de selger narkotika til barn. Det som skjer med oss, er at tryggheten vi bygger våre valg på, snus til utrygghet.

Kriminaliteten – det forteller politi og fagfolk oss – er i økende grad grensekryssende og uhyre profesjonell, også teknologisk. Derfor skal politiets evne til å forebygge, avdekke og etterforske styrkes med vår plan for Norge. Vi trapper opp innsatsen mot gjengkriminalitet, med flere politifolk, flere etterforskere og nye verktøy for å ta bakmennene, vi styrker grensekontrollen, og vi sørger for at kriminalitet får konsekvenser raskere, særlig overfor barn og unge.

La meg være helt tydelig: I Norge skal alle følge den samme loven. Når noen bryter den, skal det få konsekvenser. Den som begår lovbrudd, skal ta sin straff. Reaksjonen skal komme raskt, det er særlig viktig for unge mennesker, og straffen skal bringe folk til et liv uten kriminalitet. Alle blir en dag noens nabo, og derfor er også kriminalomsorgen så viktig.

La meg bruke dette punktet i planen som et eksempel på hvorfor vi trenger å arbeide på nye måter: Kampen mot kriminalitet er åpenbart en hovedsak for justisministeren, men skal vi lykkes, trenger vi arbeid, medvirkning og eierskap også fra helseministeren, arbeidsministeren, kunnskapsministeren, barne- og familieministeren, kulturministeren, kommunalministeren, statsministeren – ja, nesten alle i regjeringen må inn for at dette prosjektet skal lykkes. Dette er en betydelig satsing for at vi skal være trygge i landet vårt.

Vi skal også i innvandringspolitikken sikre kontrollert og rettferdig innvandring til landet vårt. Vi kan ikke ta imot flere enn vi har kapasitet til å integrere. Mange kommuner melder nå om anstrengt kapasitet. Vi skjerper vilkårene for å få familiegjenforening, vi styrker returarbeidet for å sikre at de som får avslag, forlater landet, og vi utvider adgangen til å utvise dem som begår, eller kan komme til å begå, kriminalitet mens de er her.

Mens mine barn ble født i en tid da Berlinmuren falt, den kalde krigen ebbet ut, og det var optimisme å spore, flyr videosnutter fra frontlinjenes droner nå rett inn på skjermene våre, hver eneste dag. Murer rives ikke lenger, de bygges opp, og landene ruster ikke ned, vi ruster opp. Dagens unge er vitne til et mørke midt på dagen, med krigshandlinger og lidelser vi ikke trodde var mulig. Nå er de synlige og nesten til å ta på i hverdagen.

Stortinget har gått sammen om både langtidsplanen for forsvarssektoren og Nansen-programmet for Ukraina. Det berømmer jeg stortingspartiene for. Regjeringen har lagt fram den første nasjonale sikkerhetsstrategien, og vi følger nå opp. Med regjeringens plan for Norge styrker vi alle grener av Forsvaret og nærmer oss målet om å bruke, i samlet forstand, minst 5 pst. av BNP på forsvar og sikkerhet innen 2035. Allerede i 2026 tar vi nye, konkrete steg innen personell, materiell og beredskap.

Som jeg snakket om i nyttårstalen, handler det også om motstandskraft i samfunnet. 2026 er totalberedskapens år. Passer vi på hverandre, passer vi også på landet vårt. Derfor er et sterkere totalforsvar et eget hovedprosjekt i vår plan for Norge, med bedre samordning på tvers av sektorer – innen forsvar og politi, men også i det sivile samfunnet, næringslivet og frivilligheten – for å sikre bedre beredskap i hele landet.

Sikkerheten i Europa er uløselig knyttet til krigen i Ukraina. Regjeringen står fast i støtten, politisk, økonomisk og militært, for Ukrainas frihet og for en rettferdig og varig fred i Europa. Mye står på spill nå i ukene og månedene som kommer. Norge, sammen med europeiske allierte, USA og partnere, støtter aktivt opp om innsatsen for å avslutte denne krigen og sikre en varig og rettferdig fred. Vi vil bidra til troverdige sikkerhetsgarantier for Ukraina, som kan trygge landet videre etter en avslutning av krigen, og bidra til utvikling og gjenoppbygging av Ukraina som et moderne europeisk land. Nå er oppgaven, sammen med USA og Ukraina, å sikre våpenhvile og avslutning på krigen gjennom forhandlinger med Russland.

Få land har et så godt internasjonalt næringsliv som Norge. Vi har høy eksport, og den er økende. Vi selger over halvparten av det vi produserer, til utlandet. Jeg vil igjen henvise til generaldirektøren i Verdens handelsorganisasjon, som i går minnet oss om at til tross for at noen land, som USA, innfører nye tollbarrierer, foregår store deler av verdenshandelen fortsatt innenfor WTO-regelverket. For Norge, der 80 pst. av eksporten går til Storbritannia og EU, gjelder gjennomgående et oppdatert regelverk som respekteres og gir forutsigbarhet. Det er med på å forklare hvorfor eksporten fra Norge var rekordhøy i 2025.

Med krig i Europa og i en verden der forpliktende internasjonalt samarbeid svekkes, vil regjeringen stå opp for folkeretten, menneskerettigheter og et sterkt FN. Vi skal huske at hver gang folkeretten krenkes eller svekkes ett sted, blir det bærende prinsippet i FN-pakten svekket alle steder. Derfor er det så viktig å være en vokter av folkeretten, særlig for små land, fordi folkeretten begrenser makten til de store. Innsatsen for en tostatsløsning som kan skape en varig fred og sikkerhet for både palestinere og israelere, fortsetter, når vi nå skal følge opp Gaza-planen og det arbeidet som skal sikre stabilitet og fred i Midtøsten. Vi vil også opprettholde et høyt nivå på bistanden og fornye den, slik at den virkelig bidrar til å skape utvikling og bekjempe fattigdom.

I lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen har jeg, i tråd med god norsk tradisjon, bedt om å få holde en sikkerhetspolitisk redegjørelse og er klar til å gjøre det når Stortinget finner tid og anledning.

Regjeringens plan for Norge er både gjenkjennelig og ny. Her ligger løftene vi gikk til valg på, og her ligger viktige mål vi skal strekke oss mot i årene framover. Det er en plan for å styrke norsk konkurransekraft. Det er en plan for å fornye offentlig sektor, sikre bedre offentlig pengebruk og mer effektive måter å løse oppgavene på. Det er en plan som kombinerer det kjente med det nødvendige, som legger grunnlaget for trygghet og muligheter i hele Norge, og som gjør at vi kan lykkes med omstillingen vi skal gjennom, innen klima, teknologi og arbeidskraft – på mange områder.

Regjeringens plan for Norge er Arbeiderparti-regjeringens prioriteringer. Jeg har respekt for at andre partier har andre prioriteringer. Vi er en mindretallsregjering som er avhengig av et godt samarbeid med Stortinget. Så la meg understreke at jeg ser fram gode diskusjoner og godt samarbeid med partiene på Stortinget i årene som kommer.

Tonje Brenna (A) [10:33:27]: Det helt grunnleggende i livet vårt er å oppleve trygghet – at ungene våre har det bra, at man har en jobb å gå til, at man kan betale regningene sine, at man får den hjelpen man trenger den dagen man blir syk, at man bor i et land hvor man vet at systemene rundt en virker, og hvor vi har politikere som både vil og kan forandre det som ikke virker.

I en urolig verden kan vi aldri fjerne folks bekymringer fullstendig, men vi kan vise i ord og handling og vilje at vi skal gjøre det vi kan for at folk skal oppleve trygghet. Det er det regjeringens plan for Norge handler om – for henne som sitter ved kjøkkenbordet og ser over regningene i nettbanken og lurer på om hun fortsatt har råd til kontingenten på fotballaget til guttungen, for ham som frykter at jobben ryker hvis bedriften mister markedsadgang og han dermed mister sin trygghet, for foreldre som ser ungdom streve, miste motivasjonen og havne i feil miljø. Regjeringens plan for Norge er laget for dem, for trygghet og muligheter i en urolig tid.

Jeg tenker på tusenvis av familier som har sett strømregningene sine gå opp og ned de siste årene. De trenger ikke store ord, de trenger forutsigbarhet. Derfor innfører Arbeiderpartiet norgespris på strøm i tillegg til strømstøtten. Vi holder barnehageprisene på et historisk lavt nivå og sørger for at flere unger kan delta både i SFO og i fritidsaktiviteter.

Arbeiderpartiet styrer trygt for familiene og setter ikke økonomien over styr.

Mange som jobber i eller eier bedrifter som er avhengige av å selge til utlandet, kjenner nå på en annen type utrygghet for å beholde kontraktene sine – fordi verden, slik vi kjente den, ikke lenger er helt den samme, fordi vi har handelskrig, økte tollmurer og mindre forutsigbarhet. For norske bedriftseiere og tusenvis av arbeidstakere i Norge betyr EØS-avtalen trygghet. Forutsigbare rammer betyr at bedriftene tør å investere og folk beholder jobben. Derfor er det enormt viktig i den tiden vi lever i, å stå opp og slå ring om EØS-avtalen. Derfor legger vi til rette for grønn omstilling, forskning og kompetanse. Arbeiderpartiet har et tydelig mål: 150 000 flere skal komme i jobb innen 2030 – for i dette landet har vi bruk for alle de hodene og hendene som finnes her, fordi arbeid betyr deltakelse for den enkelte, men også fordi vi blir flere til å løse de mange oppgavene som står foran oss.

Jeg tenker på læreren som ser at elevene mister konsentrasjonen, og som kanskje drømmer om flere kollegaer, og på foreldrene som er opptatt av at ungene lærer det de skal i skolen, og ikke minst at de trives, er trygge og har det bra. Svarene på hvordan vi bygger verdens beste skole kan være mange og sammensatte. Men det må handle om det grunnleggende, nemlig at ungene lærer det de skal. Det er et helt klart premiss at vi må hente ungene våre tilbake til en felles virkelighet, felles oppmerksomhet, felles tilstedeværelse i klasserommet. Våre unger kan ikke fortsette å leve i parallelle virkeligheter bak hver sin skjerm. Vi må hjelpe barna våre til å lære sammen. Derfor starter vi leseløftet – med flere bøker, mindre skjerm og tydeligere klasseledelse. Vi bygger fellesskolen sterkere fordi alle unger skal ha like muligheter.

Helsen vår er noe av det aller viktigste vi har, kanskje særlig den dagen vi ikke har den gode helsen vi alle drømmer om. Tryggheten vår felles helsetjeneste gir hver og en av oss, er enormt verdifull – at man får den hjelpen man trenger, den dagen man trenger den. Derfor har vi Ventetidsløftet, og ventetidene er på vei ned. Det påvirker helt ekte mennesker med helt ekte helse hver eneste dag. Vi styrker fastlegeordningen, bygger nye sykehus og gir kommunene verktøy for å hjelpe folk raskere. Arbeiderpartiet styrker vår felles helsetjeneste, for nettopp den helsetjenesten skal være den aller beste helseforsikringen hver og en av oss har, den dagen vi blir syke.

Jeg tror mange familier rundt omkring i landet nå spør seg: Er vi trygge her i Norge? Besteforeldregenerasjonen som har snakket om krigen i fortidsform, har barnebarn som spør om krigen i nåtid, og hvor krigene har gått fra å være krigen til å bli flere. Jeg tror mange diskuterer og bekymrer seg for den uroen som oppstår når ting forandrer seg raskt, og hva de endringene vi ser over hele verden, betyr for akkurat oss akkurat her. Derfor styrker vi Forsvaret. Vi bygger beredskap og står opp for demokratiet. Vi må klare bedre å bekjempe kriminelle nettverk, og vi må ha en innvandringspolitikk som er kontrollert, rettferdig og bærekraftig.

Denne planen handler om å ta vare på tryggheten til alle dem som kjenner på en eller annen form for bekymring. Det handler om et Norge som står sterkt i en urolig verden. I valget mellom større forskjeller og mer bekymring eller mer fellesskap og mer trygghet, velger Arbeiderpartiet det siste. Vi velger fellesskapet fordi vi får til mer sammen enn det vi gjør hver for oss. For hvis vi skaper mer og samtidig fordeler bedre, klarer vi igjen å skape enda mye mer, og for når vi sammen gjør vår plikt og krever vår rett, bygger vi et bedre samfunn med trygghet for alle.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:51:14]: Støre-regjeringen har lagt fram sin plan for Norge, som inneholder en lang rekke floskler og slagord fra Arbeiderpartiets partiprogram, men som ikke løser de mange problemene Støre-regjeringen har forsterket eller skapt selv. Det er på høy tid at Arbeiderpartiet endelig erkjenner det mange har kjent på lenge: at tryggheten i vårt samfunn er svekket på Arbeiderpartiets vakt. Regjeringen må nå velge å handle istedenfor å planlegge handling.

Politiet styrkes ikke i en tid hvor kriminaliteten går ut av kontroll, helsetilbud legges ned over hele landet, og skoler, sykehjem og kommuner sliter med å levere grunnleggende tjenester til innbyggerne. Dessverre er det lite i denne planen som faktisk kommer til å styrke tryggheten for folk flest.

Dette er en plan hvor ordet «trygghet» er nevnt over 20 ganger, men som knapt inneholder en eneste konkret løsning. Med vage løfter om å legge til rette for produktivitetsvekst, ha økt velstand samt å sikre best mulig bruk av samfunnets ressurser gir Støre-regjeringen inntrykk av at man vil endre kurs. At regjeringen ønsker økt produktivitet og velstand, skulle vel bare mangle, men er det dette vi trengte å høre: enda flere slagord og paroler, mens flere og flere opplever økt utrygghet i hverdagen.

Like påfallende er hva som ikke nevnes: det konkurransehemmende skattenivået og rammevilkårene som verken blir diskutert eller problematisert. Det viser hvor virkelighetsfjern regjeringen er fra de grunnleggende problemene Norge står overfor.

Det Arbeiderpartiet må skjønne, er at det ikke hjelper å snakke om problem hvis man ikke har konkrete løsninger. Arbeiderpartiet har nemlig hatt mer enn fire år på å levere løftene sine, men har valgt prat framfor handling hver eneste gang. Resultatet er et helsevesen som bygges ned samtidig som tusenvis av eldre mangler sykehjemsplass, kriminalitet som øker samtidig som politiet mangler ressurser til å gjøre jobben sin, og et norskeid næringsliv som svekkes av økende skatter. Dette er jo det siste man forbinder med trygghet.

Finansministeren i Støres regjering kaller det en god norsk tradisjon å nedsette en kommisjon. Fasiten så langt er at Støre-regjeringen har oppnevnt 113 ulike utvalg, som alene koster skattebetalerne 671 mill. kr. Det blir mye prat, mens det Norge nå trenger, er politikere som viser handlekraft, som leverer økt trygghet og bedre omsorg og som gir folk mer økonomisk handlefrihet. Finansministeren kunne egentlig sagt at det er en god Arbeiderparti-tradisjon å skyve problemene foran seg. Folk har sett seg lei på at Arbeiderpartiet har kommet med løfte etter løfte, løgn etter løgn, utredninger, kommisjoner og rapporter – for så å glemme det dagen etter.

I 2002 gikk Fremskrittspartiet og SV i spissen for et barnehageforlik i Norge. Uten kommisjoner og utredninger fikk vi til et flertall som slapp alle gode krefter til for å sikre full barnehagedekning. Hvorfor er det så vanskelig å gjøre det samme i dag, f.eks. med eldreomsorgen? Uten handlekraft vil vi ikke vil få mer trygghet i Norge. Uten handlekraft vil ikke folk få økt økonomisk handlefrihet, og uten handlekraft vil man ikke få bedre omsorg, redusert helsekøene, kontroll på kriminaliteten og innvandringen og alle de andre store utfordringene, som bare blir større og større.

Senest for noen få uker siden hadde regjeringen mulighet til nettopp å vise handlekraft og styrke tryggheten til folk flest, men de valgte nok en gang et budsjett som gjorde det motsatte. Det var et budsjett som i praksis kutter i kjerneoppgaver, som helse, eldreomsorg, skole og politi. Tror Arbeiderpartiet at folk ikke følger med når de lover én ting, men gjør det stikk motsatte med en gang de får muligheten?

Regjeringen sier at de satser på politiet, men la oss se på realiteten. Under Støre-regjeringen har det vært en nedgang i politidekningen i hele ti av tolv politidistrikt. Arbeiderpartiet sørget for at vi ikke lenger har to politifolk per 1 000 innbyggere, som Fremskrittspartiet fikk til i regjering. I Innlandet politidistrikt skriver lokalavisen Gudbrandsdølen Dagningen at det skal kuttes 60 mill. kr, og at flere ansatte vurderer å slutte. På Fosen opplevde en daglig leder ved en bensinstasjon i forrige uke at politiet ikke hadde ressurser til å sende noen etter at han ble slått og drapstruet på jobb.

Arbeiderparti-regjeringen sitter handlingslammet til tross for at kriminalitetsutviklingen har eksplodert. Det er ikke trygghet – det er utrygghet på Arbeiderpartiets vakt.

Regjeringen sier at de skal stramme kraftig inn på innvandringspolitikken, men virkeligheten er noe helt annet. I år vil Norge faktisk ta imot flere innvandrere enn Sverige. Ærlig talt! Har Arbeiderpartiet og venstresiden virkelig ikke lært noe som helst av det vi sett i vårt eget naboland? Mer ukontrollert innvandring og mindre politi er en oppskrift som har blitt prøvd før, og den fungerer overhodet ikke.

Fremskrittspartiet kommer til å fortsette å jobbe for en streng og bærekraftig innvandringspolitikk. Derfor fremmer Fremskrittspartiet i dag et forslag om en utvisningsreform. Altfor mange kriminelle utlendinger som skulle vært utvist for lenge siden, fortsetter å være i landet. At vi fortsetter å bruke penger og ressurser på kriminelle utlendinger som voldtar, dreper og begår alvorlig kriminalitet, er rett og slett en hån mot de uskyldige ofrene. Det vi nå foreslår, i likhet med statsministerens sosialdemokratiske kollega i Danmark, er at utvisning skal skje uavhengig av oppholdsgrunnlag. Vi skal beskytte samfunnet, ikke kriminelle utlendinger.

Vi ønsker en storsatsing på politiet. Vi skal ha strengere straffer for ungdomskriminelle og gjengkriminelle. Vi skal ha flere politifolk. Ja, vi skal ta tryggheten tilbake. Det er ikke trygghet å la kriminelle gjenger ha en frihavn i Norge samtidig som nabolandene våre strammer inn. Det må være politikernes rolle å prioritere det som faktisk betyr noe for folk. Derfor vil vi prioritere kjerneoppgavene, samtidig som vi lar folk få beholde mer av egne penger, bl.a. gjennom å halvere matmomsen, kutte drivstoffavgiftene og senke skattene for alle.

Det er ikke bærekraftig at Norge bruker mer penger enn nesten alle andre land per innbygger, at vi har et av de høyeste skattenivåene blant sammenlignbare land, uten at vi får vesentlig bedre tjenester tilbake. Samtidig bruker regjeringen stadig mer penger på bistand og symbolske klimaprosjekt. Helse Møre og Romsdal må ifølge NRK alene nå kutte 410 mill. kr for å få budsjettet i balanse. Dette helseforetaket er ikke alene.

Antallet eldre øker sterkt, men utbyggingen av omsorgsboliger står nærmest på stedet hvil. Fremskrittspartiet vil derfor styrke sykehusøkonomien, bygge flere omsorgsboliger og bruke pengene på pasientbehandling istedenfor økende byråkrati og rente til staten. Samtidig må vi erkjenne at penger ikke løser alt; ofte handler det om å gjøre ting på en annen måte. Derfor vil vi legge ned de regionale helseforetakene, for å prioritere pasientene istedenfor byråkratiet, og derfor vil vi ha nivåtilpasset opplæring i skolen, slik at alle elever får en mulighet til å bli den beste versjonen av seg selv.

Vi vil legge til rette for at private og offentlige kan utfylle hverandre på en god måte. Samarbeid med private aktører vil bidra til bedre tjenester for skattebetalerne. Det er tydeligvis viktigere for Arbeiderpartiet og Støre å la folk stå i ulike offentlige køer enn å slippe til alle gode krefter. Vi mener at vi må sette tjenestekvalitet foran ideologi og gi folk tryggheten og friheten tilbake.

I bistandspolitikken og klimapolitikken hører vi stadig regjeringen skryte av at de har gitt en milliard her og en milliard der, men når det gjelder resultatene, er det helt stille. Når pengene sitter så løst, virker det som om det ikke er resultatene som er viktige, men hvor mye penger som gis – og enda verre kan det bli. Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre har vedtatt et klimaforlik som de ikke engang vil fortelle oss hva vil koste, men som helt garantert vil ramme folks lommebøker og bedrifters økonomi hardt. Dette er rett og slett ikke bærekraftig.

Vi vet hva som er problemene og hva som trengs for å løse dem. Vi trenger ikke flere planer, men vi trenger handling. Fremskrittspartiet mener at nå er det nok prat fra Støre-regjeringen. Dette er forskjellen på Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet: Arbeiderpartiet lover og snakker om trygghet, mens Fremskrittspartiet har løsningene som kan levere det.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:13:11]: La meg begynne med å takke statsministeren for redegjørelsen og også ønske godt nytt år til alle representanter og medlemmer av regjeringa.

2026 har dessverre startet på en måte som understreker det dype geopolitiske og sikkerhetspolitiske alvoret vi står i. Hvem hadde ventet at vi de første dagene i det nye året skulle se at Nicolás Maduro, Venezuelas diktator, som er ansvarlig for grove brudd på menneskerettighetene og en humanitær og politisk krise som har drevet 8 millioner mennesker på flukt, skulle bli tatt ut av landet i en amerikansk militæroperasjon? Det er ingen grunn til å ha sympati med hans regime, men aksjonen var i strid med folkeretten.

De neste dagene av 2026 har vi med stort alvor måttet understreke tydelig at Grønland er en del av Kongeriket Danmark, at Grønland verken kan tas eller kjøpes, og at Norge stiller seg fullt og helt bak våre danske venner og allierte.

Selv om oppmerksomheten lett trekkes mot det siste i nyhetsbildet, er stadig det viktigste det som skjer på bakken i Ukraina, hvor kampen for vår egen og Europas sikkerhet utkjempes hver dag. I dag våknet vi til nyheten om at nesten 5 millioner ukrainere er strømløse i 20 minusgrader, etter nok et målrettet russisk angrep på kritisk infrastruktur.

Selv om det nå pågår samtaler om en mulig fredsavtale, og det er viktig at Norge fortsetter å være med i de samtalene, er det avgjørende at en eventuell avtale inneholder klare og robuste sikkerhetsgarantier som forhindrer Russland fra å gjøre det de historisk har gjort: bryte avtaler og angripe igjen. Det er grunn til å minne om det Etterretningstjenesten skrev om krigen i Ukraina i sin åpne trusselvurdering for 2025:

«En avslutning av krigen på russiske premisser vil styrke Moskvas tro på militærmakt som utenrikspolitisk virkemiddel, og Russland vil kunne gjenoppbygge og anvende landets militærmakt andre steder.»

Felles for det vi har sett i begynnelsen av dette året, er at de internasjonale kjørereglene vi har i fellesskap, settes til side og brytes. Flere store land snakker igjen åpent om at de har rett til interessesfærer og innflytelsessfærer, begreper som var forvist til historiens skraphaug, og makt settes tydelig foran rett.

I denne tida og med dette alvoret er det to ting som blir viktige. Det første er at Norge trenger gode venner, vi trenger trygge allierte, og vi trenger å bygge alliansene våre sterke. Det betyr at vi fortsatt skal styrke og ta vare på NATO og det transatlantiske samarbeidet med USA, fordi vi har felles sikkerhetspolitiske interesser, særlig i nord. NATO er ryggraden i vår sikkerhet. Samtidig betyr det stadig mer omfattende samarbeidet i EU – om sikkerhet, om trygghet og beredskap i stort, om økonomi, konkurransekraft, klima og migrasjon – mer og mer også for oss. Derfor blir konsekvensen av utenforskapet vårt større, og det blir mer krevende å ivareta norske interesser – ikke fordi EU vil være vanskelige, men fordi de utvikler samarbeidet for å ivareta interessene til dem som har valgt å være med, ikke til oss som har valgt å stå utenfor. Vi må ta veldig godt vare på EØS-avtalen, men Norges økonomi og sikkerhet vil være aller best tjent med å være fullt medlem av EU.

Det andre er at selv om verden rundt oss endrer seg, er det veldig mye vi kan gjøre hjemme. I et så urolig og uoversiktlig landskap som nå, har politikken én avgjørende oppgave: uro ute må møtes med politikk som gir ro og forutsigbarhet hjemme. Når verden preges av krig, proteksjonisme og økonomisk nasjonalisme, er en liten, internasjonal økonomi som vår, veldig sårbar.

Norge er ikke bare en kork i havet. Tida vi lever i, formes også av oss. Politiske valg betyr noe. Vi må og vi kan selv gjøre mye for å bli sterkere, tryggere og bygge videre på det velferdssamfunnet som gir like muligheter for alle. Vi må være åpne for at det vi har gjort fram til nå, kanskje ikke holder eller er riktig løsning når vi skal løfte Norge videre de neste tiårene.

Svein Tore Holsether, NHO-presidenten, sa under åpningen av årskonferansen i går at vi må hevde oss mer, strekke oss lenger. Jeg vil legge til: lenger enn denne planen for Norge legger til grunn. Påminnelsene om at det påligger oss her i denne salen et tungt ansvar er mange. Veldig mye er bra og går bra i Norge. Vi har store muligheter og et godt utgangspunkt. Vi har kompetanse, kapital, store naturressurser, et organisert arbeidsliv, en velfungerende rettsstat og et velutviklet velferdssamfunn. Samtidig opplever vi utfordringer, og vi opplever at den norske modellen er under press.

Norge må omstilles. Om noen få år vil utgiftene på statsbudsjettet vokse raskere enn inntektene, og gapet kommer til å øke betydelig utover 2030- og 2040-tallet. Derfor må vi øke vekstevnen og konkurransekraften i norsk økonomi. Vi må reformere offentlig sektor, redusere unødvendig byråkrati og bremse den offentlige utgiftsveksten.

Påminnelsene om utfordringene er mange, men påminnelsene om hva som er mulig å få til, er flere. Politiske valg og beslutninger betyr noe. For hvert barn i skolen som endelig knekker lesekoden, eller som plutselig opplever at man har sittet og regnet matteoppgaver i en halvtime uten å tenke over det, vet vi at det er mulig å gjøre noe med at titusenvis av barn går ut av skolen hvert år uten å kunne lese og skrive ordentlig.

For hver eneste person som har tatt steget fra utenfor til innenfor arbeidslivet, kanskje gjennom en midlertidig stilling, vet vi at det er mulig å gjøre noe med at 700 000 mennesker i Norge står utenfor jobb eller utdanning. Det er én av fem. De aller fleste kan og vil bidra med noe. Det er Norges store ubrukte menneskelige reserve vi snakker om. Systemet må ikke låse folk inne i varig lavinntekt eller først og fremst finne ut av hva det er man ikke kan gjøre.

Å møte gründere og arbeidsjern i små og store bedrifter er alltid gøy. De krummer nakken, de satser, tross både uforutsigbarhet, ugunstig skatt og krevende rammebetingelser. Et sterkt og verdiskapende næringsliv er ryggraden i et bærekraftig velferdssamfunn. Norge trenger store omstillinger hvis vi framover skal få oppleve den samme velstanden, tryggheten og velferden som nå. Da trengs det flere og større tiltak enn det Støre-regjeringas plan for Norge legger opp til. Vi må komme oss videre fra luftige ambisjoner til tydelig politikk og politisk retning.

Gjør ikke vi omstillingene nå, blir vi dårligere rustet for framtida, og endringene blir mye mer omfattende. Fortsatt har vi muligheten til å forandre for å kunne ta vare på det beste. For å få til det, må vi prioritere – ikke på den måten norske politikere har kunnet unne seg i lang tid, ved å fordele vekst uten egentlig å måtte kutte. Vi må være ærlige om at når noe skal prioriteres, blir det mindre til andre gode formål. Når alle partiene på Stortinget har samlet seg om forsvarsforliket, innebærer det en stor, langsiktig økonomisk forpliktelse som kommer til å fortrenge andre gode formål. Det må vi tørre å si. Vi prioriterer sikkerheten og tryggheten vår foran mange andre ting.

Høyre prioriterer også jobbskattefradrag for alle i jobb. Det styrker både privatøkonomien og arbeidslinjen. Vi prioriterer tiltak for å løse realfagskrisen i Norge. Det er viktig for mestring og læring, men det er også et av de viktigste elementene i kompetansearbeidsplassene for framtida.

Vi prioriterer lavere skatt til norskeide bedrifter nå, heller enn å vente på resultatene av skattekommisjonen. Høyre har sagt klart både før og etter valget at vi ønsker å bruke mindre penger på bl.a. subsidier, landbruk og byråkrati enn det Støre-regjeringa foreslår.

Man kan hevde at det er bedre med en plan enn ikke å ha en plan, men Støre-regjeringas plan for Norge kan oppsummeres med at de vil prioritere å fortsette i omtrent samme bane som før. Der kommer Høyre i stedet framover til å ta jobben med å omstille og trygge Norge.

Norge har alle forutsetninger for å strekke seg lenger og løfte ambisjonene.

Kirsti Bergstø (SV) [11:33:28]: Jeg vil starte med å ønske alle et riktig godt nytt år. En god start på det nye året er å diskutere en plan for Norge. Regjeringens plan for Norge snakker varmt om trygghet for framtiden. Det er viktig, særlig i en tid som er så urolig som det vi lever i nå, og som gjør at mange kjenner på en ny type utrygghet. Det gjelder både uro ute i verden og også uro for økende forskjeller, for klimaendringer og for om man skal klare å få økonomien i hverdagen til å gå opp. I regjeringens plan står det at planen skal bygge på styrken i de små forskjellene, den høye tilliten og de sterke fellesskapene som kjennetegner Norge. Det er veldig fine ord. Utfordringen er bare om de stemmer helt med virkeligheten vi har rundt oss, og som mennesker opplever.

Forskjellene i Norge er mye større enn den offentlige debatten gjerne gjenspeiler, og de er langt større enn det vi liker å tro. Sannheten er at de ikke har vært større i Norge på over 100 år. Når gapet i et samfunn øker, mellom dem som har mest, og dem som har minst, gjør det noe med samfunnet, med limet, med måten vi ser på hverandre og på oss selv. Et samfunn med små forskjeller er et bedre samfunn for absolutt alle. Det er bedre å bo i, det er bedre å drive bedrift i, det er bedre for folkehelsen, det er bedre for å få ned kriminaliteten, og det er bra for tilliten.

SVs røtter er godt plantet i arbeiderbevegelsen. Vår bevegelse har sammen klart det historiske det er å bygge samfunn med sterke fellesskap, med velferd, med sterke fagforeninger og med små forskjeller, men å holde forskjellene nede krever en aktiv politikk og også å drive tilbake høyrepolitikk. Vi vet at det er mye som går i arv. Milliarder går i arv, noen av landets aller rikeste er arvinger, men også mangel på et trygt sted å bo, på god helse og på økonomisk romslighet går i arv. Vi vet at det går veldig godt i Norge, men det går ikke godt for alle. Små forskjeller krever en aktiv og omfordelende økonomisk politikk. Jeg er glad for at regjeringen vil gjøre det mer lønnsomt å være organisert, men en god del mennesker er avhengig av politikken for å få endene til å møtes. Det gjelder uføre, og det gjelder eldre som sliter økonomisk. Det er derfor SV har prioritert å gjøre noe med forskjellene, i alle budsjettene vi har forhandlet fram. Vi vet at barnetrygden er en omfordelende støtte. Vi har økt i ytelsene til uføre, til enslige minstepensjonister, til studenter og til mennesker som må leve av sosialhjelp. Vi har drevet fram velferdsreformer for å bedre økonomien til folk, gjennom gratis tid på SFO og starten på en tannhelsereform. Vi ser at planen som i dag diskuteres, ikke er nok i seg selv. Det trengs et rød-grønt flertall som er utålmodig, for å få ned forskjellene, styrke fellesskapene og sikre en politikk for omfordeling.

Dette gjelder også politikken for klimaet, for vi trenger ikke bare omfordeling, vi trenger også en grønn og rettferdig omstilling. Derfor er det nedslående å se at det er kjøp av klimakvoter som er løsningen for å nå klimamålene. Det er jo å investere i andre lands omstilling, ofte i direkte konkurranse med vår egen. Skal vi styrke industrien vår, sikre arbeidsplasser i Norge og klare å styrke konkurransekraften, er det viktig at vi investerer i utslippskutt i egen industri, og på den måten kan sikre arbeidsplasser og at det fremdeles er industri i eget land. Regjeringen har kuttet mer utslipp på fire år enn de blå gjorde på åtte. Det er fordi vi har prioritert det i budsjettforhandlingene og fått på plass grep som faktisk kutter utslipp, som sikrer arbeidsplasser, og som tar vare på natur. Jeg ser at den drivkraften må vi fortsette å holde på.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:49:54]: Et trygt Norge, et trygt land, må alltid være hovedjobben til både regjeringen og Stortinget. For Senterpartiet var det forrige periode, og er det nå, helt avgjørende å løfte den nasjonale beredskapen. Det at vi fikk satt ned totalberedskapskommisjonen i starten av forrige stortingsperiode, la grunnlaget for totalberedskapsmeldingen som Stortinget behandlet i år. Den handlet om alt fra matsikkerhet – hvordan vi sikrer det daglige brød – til bensinberedskap og cybersikkerhet, inn på alle samfunnsområder. Det er avgjørende at vi følger opp det videre. I tillegg var det viktig for Senterpartiet å få løftet fram et stort forsvarsløft, at vi klarte å få til et samlet storting også bak et tungt forsvarsløft. Når vi skal fase inn så mye penger i Forsvaret i årene som kommer, mener vi at en hovedjobb for å klare å ha politisk støtte til det over tid, er at det skaper ringvirkninger rundt omkring i hele landet. Næringsministeren og forsvarsministeren må snakke sammen om hvordan man kan klare å skape flest mulig arbeidsplasser og mest mulig verdiskaping når vi skal bruke så mye statlige midler på forsvar som vi skal gjøre i årene som kommer. Skal vi klare å få det til, må mange se ringvirkninger av det helt nødvendige forsvarsløftet.

Norge er et langstrakt land. Det skapes verdier, og det er gode lokalsamfunn rundt omkring i hele Norge. Det er noe av stoltheten vår at vi har klart å utvikle vårt unike bosettingsmønster. Da må også alle som bor de ulike stedene, kjenne trygghet i sitt lokalmiljø. Det er hovedgrunnen til at Senterpartiet er så mot helseforetaksmodellen som vi er: Den er i sin modell sentraliserende. Den tar ikke hensyn til hvordan vi sikrer den gode lokale beredskapen. Den er en økonomisk drevet modell. Det er lagd en bastardmodell mellom marked og stat, som har ført til et veldig stort direktørsjikt og mye byråkrati. Vi må få gjort noe med helseforetaksmodellen. Det er Senterpartiets mål, på tvers av politiske skillelinjer, å få vraket dagens helseforetaksmodell, gjøre ting mye mindre byråkratisk og sikre tjenester nært der folk bor. Senere i dag vil det være mange hundre som har tatt en busstur hit fra Lærdal, nettopp for å demonstrere for sitt lokalsykehus, at ikke det skal bygges ned, noe som ligger som forslag nå i helseforetaket. Det er et politisk ansvar hvordan vi skal organisere helse i Norge, det skal ikke helseforetaksstyrer gjøre. Vi må være på lag med norske lokalsamfunn.

En annen viktig, stor sak for beredskapen er tilstedeværende politi i alle deler av Norge. For Senterpartiet var det viktig å opprette politiutdanninger i det området av landet der vi har størst utfordring med gjennomstrømming, og en ikke fikk en forutsigbar og trygg rekruttering. Derfor sørget vi for at det ble politiutdanning i Alta. Dagens regjering skrøt i 2025 av at utdanningen var på plass. Derfor er det rart at det nå er så mye usikkerhet om hvorvidt det fortsatt skal være politiutdanning i den delen av landet der vi trenger politiet mest. Vi kommer til å følge det opp, og vi vil gjøre det vi kan for å sikre at man fortsatt skal ha politiutdanning i Finnmark og nær den russiske grensen, sånn at vi kan ha trygghet, forutsigbarhet og god rekruttering av politi i hele landet. Det er noen som sier at desentralisert utdanning er gammeldags og ikke gir mest mulig kvalitet. Poenget er at vi trenger sykepleiere, vi trenger politi, vi trenger ulik kompetanse i ulike deler av landet. Desentralisert utdanning har vært en nøkkel for å få det til.

Avslutningsvis vil jeg innom to temaer til. Bjørnar Skjæran, som er kommunalminister, har begynt å tenke høyt om nye runder med kommunesammenslåing. Det er ikke det Norge trenger – nye runder der vi skal bruke masse tid på å tegne kart, ha prosesser og konsulentbyråer, for å diskutere enda en ny runde med kommunesammenslåing, slik som Høyre og Fremskrittspartiet gjorde da de var regjering. Det var dyrt, og det skapte ikke bedre tilbud for folk. Vi i Senterpartiet kommer til å gjøre det vi kan for å stoppe at man skal bruke masse ressurser på den typen runder, og at Arbeiderpartiet skal bli en samarbeidspartner med Høyre og Fremskrittspartiet for å gjennomføre en ny kommunereform.

Så hørte vi også at Høyres leder trakk fram en ny EU-debatt som avgjørende for Norge. Den samme skremmingen begynner som man opplevde i 1994: Hvis vi ikke bli medlem i EU, vil det ramme norsk økonomi kraftfullt og hardt. Det var feil i 1994, og det er feil nå. Norsk økonomi har gått bra. Norsk sikkerhet og beredskap baserer seg på NATO og tett samarbeid, selvfølgelig, med våre europeiske venner og naboer. Men å gå derfra til at vi igjen skal ha en ny EU-debatt, og at Norge skal bli medlem i EU, det er Senterpartiet sterkt imot. Vi tror det er klokt at det norske folk skal ha sine representanter her i Stortinget, som stilles til ansvar i valg, at en ikke skal flytte makt til Brussel.

Marie Sneve Martinussen (R) [12:06:09]: Regjeringen satte mange mål for Norge som Rødt er helt enig i – å få flere folk i jobb, mindre skjerm på skolen, bygge flere boliger, små forskjeller og sterke fellesskap. Det er vel og bra, men det er forskjell på en ønskeliste og en gjøreliste. Spesielt i jobben med å få ned forskjellene, trengs det handlekraft, for det er sterke økonomiske drivkrefter som drar i feil retning. Mange av krisene vi har sett de siste årene, har økt forskjellene, fordi krisen aldri rammer likt. Noen tjener til og med på det. Slik var det under koronapandemien, og slik har det vært med den høye prisveksten de siste årene. Derfor kommer man ikke så langt ved å slå fast at man ønsker seg små forskjeller og sterke fellesskap uten å si noe om hvordan det skal gjøres. Men frykt ikke, en mindretallsregjering trenger ikke å gjøre jobben helt alene, så Rødt har sett på dette som en slags fyll ut-oppgave og kommer her med seks konkrete tiltak for å få ned forskjellene i Norge.

Nummer én er å øke velferdsstatens minsteytelser, for selv om arbeid til alle er jobb nummer én, er det alltid noen som verken kan, skal eller bør jobbe. For mange av dem går rett og slett ikke hverdagsøkonomien opp lenger. Det er ikke så vanskelig å forstå når de laveste ytelsene ligger på i overkant av 200 000 kr. Vi som sitter på Stortinget, kommer til å ha større inntekt fram til påske enn mange minstepensjonister og uføre skal ha i hele år. Når vi alle vet hva det koster for mat i butikken, er det ikke rart at det ikke går opp. Forskjellene har blitt mer dramatiske de siste årene, for det er nettopp prisene på mat, bolig og strøm som har økt aller mest. Da holder det ikke å si at vi regulerer ytelsene med samme prosenttall som andre ting, for 4 pst. av 200 000 kr er 8 000 kr mer i ytelser, mens for våre 1,2 mill. kr utgjør de samme 4 pst. 48 000 kr. Man får ganske mye mer mat på butikken for 48 000 kr enn for 8 000 kr. Derfor trengs det et særskilt løft for de laveste ytelsene og en forpliktende plan – en gjøreliste – for å komme i mål.

Nummer to: Vi må kutte i regningsbunken for folk flest. Her gjorde vi noen gode skritt i budsjettforliket rett før jul. For første gang fryser vi egenandelstaket på helsetjenester. Det betyr et reelt kutt, og vi har blitt enige om alle puslespillbrikkene i den store reformen vi trenger, som tar tak i den kanskje største ubetalte regningen for mange, nemlig tannlegeregningen. Nå er ikke det bare Rødts prosjekt lenger, det er noe alle fem partiene er enige om, så jeg vil invitere regjeringen til å ta det med i sin plan for Norge ved neste rullering.

Nummer tre: Vi må bli ferdige med storrengjøringen i arbeidslivet. For at arbeidsfolk skal sitte igjen med mer av de verdiene som de skaper, må de ha mer makt for å stå på kravene. Under Solberg-regjeringen ble arbeidsmiljøloven svekket på flere områder. Heldigvis er mye av det rettet opp igjen, men det er fortsatt smuss i krokene, både i regelverket og ikke minst i å sikre at det faktisk følges. Derfor må vi stramme inn på bruken av gjennomsnittsberegning av arbeidstid, vi må få slutt på utnytting av folk i bemanningsbransjen, vi må styrke retten til faste ansettelser og gjøre mer mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.

Nummer fire: Vi må styrke velferden i kommunene. Å styrke hverdagsvelferden, var en av Rødts viktigste prioriteringer i budsjettforhandlingene, og sammen med de andre partiene fikk vi til en del. Men krisen er langt fra avblåst, og er en av de største truslene mot det som statsministeren helt riktig sier er den viktige tryggheten vår. Med offentlig velferd trenger kommunene større rammer.

Nummer fem: Vi må ta et oppgjør med dagligvarebransjen. I 2025 tror jeg regjeringen satte rekord i antall alvorsprater med dagligvarekjedene. Jeg håper de fikk streng beskjed om å slutte med krympflasjon, slutte med luretilbud, slutte med priskrig og slutte med lysskye prissamarbeid. Jeg betviler ikke at næringsminister Myrseth er en streng dame, men vi er nødt til å gå fra kjefting til handling i 2026. Her lover jeg at Rødt skal bidra konstruktivt med gjennomførbare tiltak som kan bryte ned den makten som jeg tror vi alle er enige om at er samlet på altfor få hender. Dagligvarebransjen øker forskjellene – folk med dårlig råd får høye priser, og det er de rikeste familiene som sitter igjen med gevinsten.

Sist, men ikke minst må vi tette skattehull. I disse dager sendes skattekortet ut, og det er dessverre slik at barnehagelærere og bussjåfører betaler en større andel av inntekten sin i skatt enn de 1 pst. rikeste. Det skyldes i mange tilfeller utilsiktede skattetilpasninger. I den skattekommisjonen som skal i gang med arbeid nå, er en del av mandatet å se på nettopp slike virkninger som gjør at det faktiske skattenivået der ute, er lavere enn det vi her på Stortinget har satt. Den delen av mandatet må selvsagt tas på alvor.

Arild Hermstad (MDG) [12:22:16]: Det er i og for seg vanskelig å finne noe i regjeringens plan for Norge som MDG er veldig uenig i. Flere mennesker i jobb, lettere å satse på næringslivet, effektivisere offentlig sektor, gode helsetjenester og mindre skjermtid i skolen – alt dette er bra. Men til tross for at ordet «trygghet» er nevnt 21 ganger i denne kortfattede planen, gir den ikke trygghet for Norge. Bare ett av de 26 punktene i planen, som er gjemt bort i et kapittel om trygghet for næringslivet, handler om livsgrunnlaget vårt, naturen og et levelig klima. Det er et stykke fra denne planen til Støres valgløfter i 2021 om at klima skulle være rammen rundt all politikk.

Et selverklært styringsparti kan ikke nedprioritere vår tids viktigste sak. Ok, så viser denne planen hvorfor regjeringen trenger MDG, men Arbeiderpartiet kan ikke outsource den viktigste politikken til budsjettpartnerne. En regjering uten en troverdig plan som kan sikre livsgrunnlaget vårt – ja, det står til stryk.

Norge er verst i Europa på arealnedbygging, og vi er nødt til å stanse denne utviklingen hvis vi skal unngå at arter og naturområder forsvinner i et rasende tempo. Vi må stanse letingen etter olje og gass, og vi må bygge ut de fornybare og sirkulære bedriftene og det sirkulære næringslivet nå. Vi kan ikke vente. Selskapene som ønsker å satse virkelig hardt på dette, får ingen oppmerksomhet i denne planen.

Verden står i brann. Vi står midt i den farligste sikkerhetspolitiske situasjonen siden annen verdenskrig. Da holder det ikke med en plan som har floskler om et trygt Norge, for det haster. Hvis Russland vinner krigen mot Ukraina, står en selvsikker Putin på grensen til et NATO som vakler mer enn noen gang, på grunn av en narsissistisk diktaturspire i Det hvite hus. USAs sikkerhetsstrategi, lansert rett før jul, angriper den liberale verdensorden, demokratiske valg, pressefrihet, domstoler, minoriteter og kunnskap. Den er skrevet av autoritære krefter som bruker frykt og splittelse som drivstoff. I MAGA-verdenen er ikke Russland lenger en trussel som det er verdt å snakke om, mens Europa – jo, det er angivelig i ferd med å drukne i innvandring og myke verdier. Dette er et ekko fra Putins propaganda. Den gamle verden står ikke bare i fare. Den gamle verden kan fort være død.

Regjeringens plan hopper bukk over at dette er den nye geopolitiske virkeligheten. USA er ikke lenger en alliert vi kan stole på. Mindre skjermtid i skolen er viktig, og kanskje blir de yngre litt mindre hjernevasket av Elon og Mark i skoletiden. Men hva med resten av dagen, og hva med de voksne, de stemmeberettigede? Vi trenger mye hardere regulering for å komme ut av tekoligarkenes jerngrep på innbyggernes livsvalg.

La oss starte med å innlemme EU-forordningen for digitale tjenester i norsk lov. Regjeringen kan ikke lenger la viktig EU-lovgivning blir liggende i en skuff av frykt for å miste velgere. At Senterpartiet brøt regjeringssamarbeidet i protest mot EUs viktige ren energipakke i fjor, ga Arbeiderpartiet en gyllen mulighet til tettere integrasjon med Europa. Den muligheten ser det ut til at Arbeiderpartiet har kastet vekk.

Et sterkere Europa vil gjøre Norge tryggere. Europa må da stå mer samlet, militært, men også demokratisk, økonomisk, miljømessig og verdimessig – et Europa som tar ansvar for egen sikkerhet uten å bli et kaldt festningskontinent, et Europa som samarbeider og forsvarer menneskerettighetene, også når det er upopulært, og et Europa som klarer å holde ytre høyre borte fra makten.

Det er synd og det er feigt at regjeringen legger lokk på debatten om EU-medlemskap. Verden endres superraskt, og kloke politikere er nødt til å forstå når man skal lette på lokket. Arbeiderpartiet må ta konsekvensen av dagens sikkerhetspolitiske situasjon, og da er det flertall på Stortinget for å starte en prosess med sikte på norsk EU-medlemskap. Ingenting vil være viktigere for Norges trygghet på lang sikt.

I møte med vår tids største utfordringer, fra klimakrisen til ytre høyres framvekst, må trygghet skapes gjennom endring. Trygghet for oss selv og våre barn handler om at vi bevarer livsgrunnlaget vårt, og at vi forsvarer demokratiet og friheten vår.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [12:37:50]: De siste årene har krig og konflikt kommet nærmere. Autoritære regimer vokser fram. Et vern mot det autoritære bygges ikke bare med militær styrke. Det bygges med sterke fellesskap, med verdier som frihet og menneskeverd og med en økonomi som gir trygghet og muligheter. I møte med dette blir regjeringens plan for Norge lite forpliktende og uklar i prioriteringene.

Viktigheten av familien som en grunnenhet i samfunnet er åpenbart en blindsone hos regjeringen. Planen vi diskuterer i dag, har ikke ett ord om familiens betydning. Ordet familie står tre ganger i planen: to ganger tilknyttet innvandring og en gang som en konstatering av at familiene har fått en mer presset økonomi. Samtidig har Norge lavere fødselstall, mange familier sliter med å få hverdagen til å gå opp, en av fire fryktet at de ikke hadde råd til å feire jul, og mange gruer seg til å gå på butikken.

Politiske tiltak og institusjoner kan gjøre mye, men kan aldri erstatte familien med sin ubetingede kjærlighet som man ikke finner noe annet sted, og som er en stadig større mangelvare i et samfunn som jakter på perfeksjon, produksjon og prestasjon. Det er i familiene den grunnleggende læringen skjer fra dag én, den læringen som handler om ansvar, tillit, tilgivelse, omsorg og raushet – ja, verdier som bygger et godt samfunn, trygghet og motstandskraft. Familiene må få tid og fleksibilitet, ikke mer statlig detaljstyring, og barndommen skal ikke være et prosjekt som er styrt av staten fra morgen og til kveld.

Regjeringens plan har fagre ord om skole, lesing og skjerm, men realiteten er en annen. Det er bare satt av nok midler til en halv ekstra lærebok per elev. Gode råd er viktig, men enda viktigere er konkrete endringer, som økt aldersgrense, som aldersverifisering på sosiale medier og som at barn ikke skal ta med seg skoleskjermen hjem uten begrensninger, og vi venter fortsatt på handling.

Norsk økonomi må rustes for å tåle geopolitisk risiko, konflikter og handelskrig, og status er at det er lite lukrativt å starte bedrift med store visjoner i dette landet, og at vi har en eierskapsbeskatning som forhindrer norskeide bedrifter framfor å heie dem fram. Det er ikke likegyldig hvor i landet vi har bedrifter, og hvem som eier dem. Norsk næringsliv er verdibærere og viktig for norsk beredskap.

Regjeringens plan nevner heller ikke trossamfunnene, en samfunnskraft som i 1 000 år har bygd fellesskap, gitt håp og hjulpet mennesker. Troen er grunnleggende i manges liv, og trossamfunnene er grunnleggende i vårt samfunn. Frivilligheten som trossamfunnene bidrar med, er helt avgjørende, og når kriser rammer lokalsamfunn, er det kirken som er det naturlige og viktige samlingspunktet. Trossamfunnene er en viktig del av beredskapen vår.

Utviklingspolitikk er også sikkerhetspolitikk, men regjeringens plan gir også her få svar. Vi lever i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, samtidig som bistandsbudsjettet aldri har hatt en lavere andel til fattigdomsreduksjon. Nå er ikke tiden inne for at Norge følger etter andre land og gjennomfører store kutt til verdens fattigste. Norge blir ikke tryggere av at færre jenter får skolegang. Norge blir ikke tryggere av at flere lever i ekstrem fattigdom, og Norge blir ikke tryggere av at flere må flykte. Effektiv bistand er investering i en mer stabil verden, mot ekstremisme og mot nye pandemier og migrasjon, og det fremmer også norske interesser og sikkerhet.

Regjeringens plan skaper noen overordnede visjoner og tanker, men lite konkret handling. Det gjenstår.

Abid Raja (V) [12:53:21]: Det er urolige tider. Det er fortsatt krig på vårt kontinent. Det som har vært den største og fremste sikkerhetsgarantien for Norge – USA – truer på ramme alvor med å annektere land fra en av våre nordiske naboer. Norge står i den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig. Det er alvor.

Derfor var det riktig av statsministeren å vedkjenne i nyttårstalen at «vi må være forberedt på at krig kan ramme Norge». Det er ikke fordi jeg vil være en krigshisser, men fordi det er på høy tid med tydelig tale fra statsministeren. Da vi i Venstre for to år siden sa det samme, kalte statsministeren det for en uansvarlig måte å snakke på.

Jeg er glad for at statsministeren nå kaller en spade for en spade. Det er nemlig viktig at vi snakker tydelig og klart til folk om den sikkerhetssituasjonen vi står overfor. Det er nemlig helt vanlige folk og næringsliv i Norge som er fundamentet for beredskapen vår mot krise og krig. Sammen med forsvar, politi og andre beredskapsaktører er det de som skal trå til, om krisen inntreffer. Jeg vet at folk i Norge stiller opp når det er alvor, men det må de bli snakket ordentlig til om – alvoret som preger den tiden vi lever i, og om hvilke forventninger som stilles til hver enkelt av oss, til næringslivet og til politikken.

Så til den konkrete diskusjonen i dag – regjeringens plan for Norge. For å si det slik er det veldig lett for alle partier å slutte seg til regjeringens plan: trygghet for økonomi, for arbeids- og næringsliv, for barn og unge, for helse og for landet. Det er alle partier for, også Venstre. Det er også mulig å være enig i veldig mange av målene som listes opp: 150 000 flere i jobb, 130 000 nye boliger, økt bruk av kunstig intelligens i offentlig sektor, klimamålene skal nås, naturtapet skal reduseres, konkurransekraften skal styrkes, mer og bedre læring i skolen – for å ta noe.

Planen har imidlertid to store svakheter. For det første – og minst viktig – lister planen i hovedsak opp en rekke utredninger og målsettinger det allerede er fattet vedtak om på Stortinget, eller løfter som regjeringen har lansert tidligere. For det andre – og langt viktigere – lanseres ikke ett nytt tiltak for å nå målene og ambisjonene i planen. I den grad det er noe nytt, er det enda flere utredninger og enda flere utvalg som skal settes ned. Det er ingen reell plan for Norge regjeringen har lansert.

Norge står overfor en rekke store utfordringer som regjeringens plan ikke svarer på. Den løser ikke klimakrisen, ikke rekrutteringskrisen i skoler og barnehager og ikke de store økonomiske utfordringene vi har i kommunesektoren. Det er heller ikke en plan for å hjelpe næringslivet.

Heller ikke internasjonalt vil regjeringen at Norge skal gå i front. Det er ingen stor satsing på Ukraina. Regjeringen vil fortsette å ta imot et rekordlavt antall kvoteflyktninger, og det legges ikke opp til noen ny debatt om Norges sikkerhetspolitiske posisjon når verden endrer seg.

Planen inneholder ingen svar på hvordan Norge skal styre egen vekstevne og innovasjonskraft. Det er ingen svar på hvordan vi skal omstille norsk økonomi. Det er heller ingen svar på hvordan vi skal reformere offentlig sektor, bruke ressursene bedre og skape bedre tjenester for folk flest. Uten konkret politikk blir det mål og målsettinger som forblir akkurat og kun det. Vi har fra forrige periode dessverre altfor god erfaring med svulstige mål som forvitret – den konkrete politikken manglet.

Et slikt eksempel er klima. Natur og klima skulle i den forrige regjeringsplattformen være rammene for all politikk. I stedet ble natur og klima rammet av all annen politikk. Vi kan dessverre slå fast at klimamålene for 2030 utvilsomt er begravet ettersom regjeringen ikke har tenkt å gjøre noe for å nå dem. Det blir ikke uten kostnader. Problemet i norsk klimapolitikk har lenge vært at hver gang en frist for å nå mål for utslipp nærmer seg, begynner vi å snakke om et nytt mål lengre fram i tid. Nå varsles det at man vil legge fram en plan for å nå målet for 2035. Det gjør man samtidig som Arbeiderpartiet i Stortinget om noen uker vil stemme mot 43 konkrete forslag fra Venstre som ville ha gjort det mulig å nå målene.

Det viktigste for Arbeiderpartiet framstår å være at det er Arbeiderpartiet som bestemmer, og mindre viktig hva som bestemmes. Regjeringen tenker at det er lurt å gi seg selv et stort handlingsrom til å inngå flertall i alle retninger og lansere en politisk plattform uten politiske tiltak, men det gir samtidig retningsløs styring av landet. Det er ikke det vi trenger i den tiden vi er i nå.

Statsminister Jonas Gahr Støre [13:09:44]: Det er en litt underlig form på debatten, egentlig. Jeg holdt en redegjørelse, får 5 minutter til, og så kommer det 20 replikker – men det er jeg klar for.

Jeg tror ikke jeg skal gjenta redegjørelsen, men jeg viser til den. Det er altså en plan for Norge, og jeg har forklart hvorfor vi mener det er en riktig måte å jobbe på, basert på erfaringene med å sitte i regjering – mer fokusert, trekke bedre fram ressursene. Jeg har likevel behov for å understreke litt hva dette er, og hva det ikke er.

Jeg sier innledningsvis at dette bygger på Arbeiderpartiets program, så når representanten Raja og andre er ute etter forskjellige punkter, og sier at vi har totalt utelatt barnehagebarna i denne planen – vel, det står om barnehagebarn i vårt program. Det står om det i våre valgprogram, det vi har gått til valg på. Det dette handler om, er hvordan regjeringen skal arbeide, og barn og unge er ett av fem hovedområder. Som jeg sa i mitt innlegg: Jeg tror dette er noe alle generasjoner i Norge er enige om – barna selv, ungdommen og foreldrene. Jeg kjenner også igjen besteforeldredimensjonen. Alle er opptatt av at barna våre skal tas godt vare på.

Vi mener at planen, slik det nå er satt opp, gir en retning. Den prioriterer områder, og den varsler en ny måte å jobbe på. Og så skal vi inn i denne salen og vedta det som skal vedtas, med flertall. Vi er en mindretallsregjering.

Abid Raja sa at det var lett å slutte seg til regjeringens plan og mål. Det var en hyggelig start på samarbeidet, for så skal politikken følge opp målene og retningen. Representanten Sneve Martinussen fra Rødt sa at dette var en slags utfyllingsoppgave. Jeg synes det var ganske bra sagt. Dette skal fylles ut med politikk som fremmes her i Stortinget, og vi har lagt retningen for det.

Jeg synes at hovedbildet er gjenkjennelig. Denne debatten er jo en debatt om politikk for denne perioden. Jeg synes vi ser de to alternativene i norsk politikk. Til den – la meg tillate meg å si det, president – svartmalingen vi får om hvor forferdelig det ser ut; representanten fra Kristelig Folkeparti sier at dette er et land det ikke er interessant å investere i: Vel, vi har hatt en NHO-konferanse, hvor selvfølgelig næringslivet er opptatt av sine saker, det de ønsker mer av, det de ønsker mindre av, men Norge er altså et land som har høye investeringer, og de er økende, som har høy eksport, og den er økende, og som har lavest ledighet av land vi sammenligner oss med. Det er et ganske bra utgangspunkt. Det er verdt å satse i Norge. Vi har økt konkurransekraft som et av målene i planen, og det er selvfølgelig noe vi skal levere på.

Statsråden for forskning og høyere utdanning sitter i salen. Vi skal nå jobbe med en kompetansestrategi for å satse på de områdene hvor Norge trenger kompetanse. Det er et nytt grep, og som også blir lettere å gjennomføre innenfor dette perspektivet, for, igjen: Denne statsråden kan ikke levere det alene, men det må jobbes med andre statsråder på bedre, koordinerte måter. Det er meningen.

Jeg opplever at flertallet ønsker å styrke fellesskapet, med mer trygghet i samfunnet vårt, og jeg er egentlig litt inspirert av det vi hørte fra denne nobelprisvinneren i går, som snakket om betydningen av sterke institusjoner for samfunn som skal oppleve vekst og utvikling. Det handler jo om hvordan vi utvikler samfunnet vårt, slik at vi har grunnlag for å leve et godt og trygt liv – og tryggheten er aller viktigst for det vi skal kunne oppnå, bl.a. i familien. Og la meg bare si det, når det gjelder familien: Familien er jo gjennomgående i hele denne planen. Vi kommer fra en familie. Det kan være veldig variabelt hvordan den ser ut. Noen lever ensomme, er enslige, men i familier har vi trukket fram trygghet for hverdagsøkonomien, trygghet for ungene våre og trygghet for de eldre – og det er jo familien som er rammen rundt det. Igjen kan vi vise til Arbeiderpartiets program, som vi skal ha med når vi gjennomfører politikk.

Da ser jeg fram til å svare på de spørsmålene som kommer etter dette gode, korte innlegget på 4 minutter.

Hans Andreas Limi (FrP) [13:54:52]: En av pilarene i Regjeringens plan for Norge er «trygghet for økonomien». For norske husholdninger og bedrifter fremstår nok dette mer som et hyggelig ønske om å ta igjen noe av det tapte fra de siste fire årene enn en konkret plan for trygghet og økonomisk handlefrihet.

Jeg vil starte med noe som er veldig konkret: verdien av norske kroner. Den norske kronen har svekket seg med nesten 20 pst. mot dollar, euro og danske kroner siden Støre-regjeringen tiltrådte 14. oktober 2021. Til og med den svenske kronen har blitt 11 pst. dyrere siden 2021. Dette er et mønster, ikke tilfeldig bevegelser. Det er et markant fall i tilliten til norsk økonomi og til Norge som et attraktivt land å plassere pengene i, til tross for at vi har det høyeste rentenivået i Vest-Europa. Dette rammer folk flest, gjennom høyere priser på importerte varer, dyrere utenlandsreiser og høyere rente som følge av importert inflasjon.

Det er en stor utfordring at rentebelastningen for norske husholdninger er den høyeste siden tidlig på 1990-tallet. Det betyr at tusenvis av familier må kutte i helt nødvendige utgifter – ikke fordi de har levd over evne, men fordi regjeringen har ført en politikk som har presset renten opp og ikke bidratt til å få den ned. Det er verdt å minne om at i valgkampen lovet Arbeiderpartiet «rentekutt for alle» – ikke rentekutt for noen, ikke rentekutt på sikt, men rentekutt for alle. Det har kommet to rentekutt, men etter 14 rentehevinger. Norges bank sier selv at de ikke har hastverk med å sette renten ned.

I valgkampen hevdet Arbeiderpartiet at de bidro til å dempe presset i økonomien. Nestleder Tonje Brenna uttalte i Dagens Næringsliv 3. september at Arbeiderpartiet fører en politikk som «legger til rette for at renten går videre ned». Men dette stemmer ikke. Norge har ført en ekspansiv finanspolitikk i flere år. Denne regjeringen har brukt de store pengene på å øke de offentlige utgiftene istedenfor, som Fremskrittspartiet vil, å redusere utgiftene for å la folk og bedrifter beholde mer av sine inntekter. Ifølge SSB har økte offentlige utgifter ni ganger større effekt på press i økonomien enn skattelettelser – ni ganger større. Likevel er det nettopp offentlige utgifter regjeringen fortsetter å øke.

Det har blitt dyrere å leve i Norge de siste årene, dyrere enn i flere andre land. Hvis vi ser på Big Mac-indeksen – som er et uformelt, men anerkjent mål på kjøpekraftsparitet og sikkert kjent av regjeringen – har den mest populære burgeren til McDonald’s blitt over 30 pst. dyrere i Norge siden 2021. I burgerens hjemland, USA, er prisveksten på drøyt 20 pst. Vi har dårligere kjøpekraft nå enn i 2021, til tross for de to seneste årene med lønnsvekst.

Regjeringens plan henger ikke sammen med konsekvensen av regjeringens politikk – det er utfordringen. Økonomisk handlefrihet og trygghet skapes av forutsigbarhet og ansvarlighet i den økonomiske politikken. Norske bedriftseiere opplever ikke trygge og forutsigbare rammebetingelser, men de opplever mangel på forutsigbarhet, bl.a. i skattepolitikken, og da er regjeringens svar en kommisjon. Regjeringens skatteøkninger har først og fremst rammet vårt næringsliv, og avgiftsøkningene treffer norske familier og pensjonister.

Nå er det boligeiernes tur. Mange fikk sjokk da de mottok skattekortet for 2026 på grunn av oppjusterte boligverdier med hilsen fra regjeringen og stortingets flertall. Fremskrittspartiet advarte, og vi stemte imot. Ny modell for verdsetting av boliger kan gi mange titusener i økt formuesskatt og eiendomsskatt. Mange av dem som rammes, er pensjonister med nedbetalt bolig og lav pensjon. De har ikke økonomi til å betale den økte skatteregningen. Hva er Arbeiderpartiets svar? Jo, selg boligen eller lån penger til å betale skatten. Det bidrar ikke til trygghet for privatøkonomien. Det er ille hvis vi ender der at det bare er de aller, aller rikeste som har økonomisk evne til å eie noe i Norge.

Norge trenger ikke en plan med gode intensjoner, men en politikk som tar hensyn til folks og bedrifters økonomi, som bidrar til økt tillit til norsk økonomi, demper inflasjonspresset og bidrar til lavere rente. Dessverre – det gjør ikke regjeringens plan.

Henrik Asheim (H) [14:00:11]: Det har blitt diskutert veldig mye forskjellig gjennom denne debatten, men også en del om planen som regjeringen har lagt frem. Da jeg så starten av pressekonferansen til statsministeren hvor denne planen ble lagt frem, må jeg innrømme at jeg syntes det var en veldig interessant måte å jobbe på. Det er en tid hvor mye forandrer seg raskt, og det betyr at man nok må justere kursen underveis, ikke bare se på en regjeringserklæring som er laget høsten etter et valg, og som skal vare i fire år.

Utfordringen med denne planen, nettopp fordi man da varsler en annen måte å jobbe på, er imidlertid at den er ekstremt generell, og det er litt uklart hva det egentlig er. Hva betyr det f.eks. at noe ikke står i planen? Noe av det som ikke står i planen, er Arbeiderpartiets løfte om å ikke øke skattene ytterligere, etter tidenes skattesjokk i forrige periode. Derfor måtte jeg stille et skriftlig spørsmål til finansministeren om det var et signal at det ikke lenger sto i planen til regjeringen at man ikke skulle øke skattene. Det var det naturligvis ikke. Det var bare en tilfeldighet at det ikke sto i akkurat denne planen.

Da statsministeren hadde pressekonferansen hvor han la frem planen for Norge, klarte han etter gjentatte spørsmål ikke en eneste gang å si hva som var prioritert ned i planen. Jeg tror med andre ord det er uklart på Stortinget hva det er vi nå diskuterer, sammenlignet med den politikken som føres hver dag. Spørsmålet er jo hva denne planen og disse målene, som jeg tror stort sett alle i Stortinget kan være for – at det skal være trygt og godt å bo i Norge – har å si for innbyggerne i landet vårt og for de bekymringene de opplever i sin hverdag.

For å være helt ærlig tror jeg folk begynner å bli lei av runde politiske formuleringer pakket inn i glanset papir. De vil ha politiske svar på de utfordringene de møter i sin hverdag. Folk lever ikke sitt liv i politiske dokumenter – de lever det ute i lokalmiljøene sine, på skolen, på arbeidsplassen og ikke minst hjemme med sin familie. Da er utfordringen de faktisk opplever, at f.eks. kriminaliteten øker – samtidig som man kan åpne lokalaviser over hele landet hvor de forteller om nedbemanning eller underbemanning og at man ikke klarer å håndtere den kriminaliteten som vokser. Mange foreldre er urolig når deres tenåringsbarn er ute på kveldstid, men i planen sier man bare at politiet skal ha ressurser til å bekjempe kriminalitet. Det budsjettet som akkurat har blitt vedtatt for 2026, året som denne planen gjelder for, har altså en mindre økning til politiet enn pris- og lønnsvekst.

Det andre jeg tror mange er opptatt av, og da særlig unge mennesker, er økonomien. Nå er arbeidsledigheten blant unge i Norge på 15 pst. Samtidig ser mange at de sliter med å komme inn i boligmarkedet, og at det lønner seg for dårlig for dem å jobbe, hvis de da først får en jobb. Det er derfor Høyre har foreslått både å øke frikortgrensen til 150 000 kr, innføre et jobbskattefradrag, sørge for at det skapes flere jobber i Norge, og at det blir lettere å ansette unge. Det er politisk konkrete tiltak, ikke luftige ord i en plan.

Vi har i denne debatten hørt om igjen og om igjen fra regjeringspartiet Arbeiderpartiet at det er et rekordstort løft i kommuneøkonomien, og at det er ingen grunn til å være bekymret for den situasjonen som er ute i kommunene. Dette er et typisk eksempel, særlig når man har styrt veldig lenge, på at når noen forteller deg hvilken situasjon de lever i, kommer man og sier: Her er en graf som viser hvordan du egentlig har det. Sånn kan man ikke styre et land. Sannheten er: Reis ut, se på situasjonen i røde og blå kommuner og hvordan man må prioritere mye hardere og kutte i noe av det som er kjernevelferden i folks liv.

Derfor foreslo Høyre 4 mrd. kr mer enn Arbeiderpartiet i frie inntekter til kommunene. Vi fjernet øremerking for 1 mrd. kr, for å gi kommunene handlingsrommet til å yte den velferden folk trenger. Det holder ikke med løfter i en plan om at kommunene skal være i stand til å yte velferd, hvis man ikke følger opp i budsjettene, følger opp med den politikken som vedtas.

Helt til slutt: Det er en utfordring i Norge – og det har vi sett nå under budsjettforhandlingene – at man ikke prioriterer det som er kjernevelferden, de oppgavene som folk forventer at skal fungere, at de fungerer godt nok. Velferdsstaten eser ut i ytterkantene – nye løfter, nye velferdsreformer, som koster milliarder – istedenfor at politiet får ha nok folk, og at man får sykehusene til å fungere. Det som skal være kjernevelferden, må fungere godt. Alt dette er utfordringer før Arbeiderpartiet har tatt planen sin med seg til fire andre partier de trenger for å faktisk vedta politikk, og ingen av dem har gitt uttrykk for at dette er deres plan.

Erlend Wiborg (FrP) [14:05:30]: At innvandringspolitikken til Norge har feilet, er det stadig flere som innser. Fremskrittspartiet har i tiår etter tiår advart mot at en altfor høy innvandring vil skape problemer med integreringen, men har i all hovedsak blitt møtt med kritikk fra de øvrige partiene. Heller ikke når Arbeiderpartiets søsterparti i Danmark er på samme linje som Fremskrittspartiet, har Arbeiderpartiet lyttet her hjemme.

Nå har utfordringene blitt så store at det ikke hjelper å skyve problemene under teppet lenger. Vi har også mange innvandrere som lykkes bra i Norge, som blir integrert, som kommer seg ut i jobb og bidrar bra i samfunnet. Det skal vi være glad for, og det viser at det er mulig. Samtidig ser vi at det er altfor mange som ikke er i den kategorien. Statistikken er dessverre klar. Sysselsettingsstatistikken viser at altfor få kommer seg ut i reelt arbeid. Vi hører om lærere som melder om barn som er født i Norge, og som ikke kan norsk når de begynner på skolen. Vi ser det på en ekstrem overrepresentasjon på Nav-ytelser, og ikke minst ser vi det på kriminalitetsstatistikken. Vi har tatt imot for mange.

En utfordring som stadig blir større, er at altfor mange kriminelle utlendinger som begår grov kriminalitet, får bli i landet vårt. Folk flest forventer at hvis man kommer til Norge og begår alvorlige lovbrudd, da skal man også miste retten til å være her. Det er et enkelt og rettferdig prinsipp. I dag har vi også regler som åpner for utvisning, men de er fulle av unntak og forholdsmessighetsvurderinger. Resultatet er at personer som begår grove lovbrudd, fortsatt får bli i Norge og begår nye lovbrudd og ødelegger livet til uskyldige. Det er uakseptabelt.

Der de andre partiene i altfor stor grad har tatt hensyn til den kriminelle, prioriterer Fremskrittspartiet samfunnets behov for vern og beskyttelse høyest. Vi mener tiden er inne for en utvisningsreform i likhet med det Arbeiderpartiets søsterparti i Danmark nå foreslår. Der har statsminister Mette Frederiksen varslet at alle utlendinger som dømmes til mer enn ett års fengsel, skal utvises uavhengig av oppholdsgrunnlag. Det er en tydelig og konsekvent linje. Norge må gjøre det samme.

Fremskrittspartiets representantforslag, som vi har fremsatt i dag, er også tydelig. Alle utledninger som begår alvorlig kriminalitet i Norge, skal utvises. Det skal gjelde uavhengig av tilknytning til landet, også for asylsøkere og flyktninger. Dersom retur til hjemlandet er umulig, skal personen uttransporteres til et trygt tredjeland Norge har avtale med. Det betyr at enhver innvandrer som kommer til Norge, vet at hvis man begår grov kriminalitet, er det rett ut av landet uten unntak. Dette handler om trygghet for folk flest, om å beskytte mennesker mot personer som har vist at de ikke respekterer våre lover. Det handler også om rettferdighet. Har man misbrukt gjestfriheten vår, skal man heller ikke ha retten til å bli.

Vi foreslår videre at Stortinget ber regjeringen ta initiativ til et samarbeid med Danmark og komme tilbake med nødvendige lovendringer i vårsesjonen, slik at dette kan vedtas og tre i kraft allerede til sommeren. Da får vi en konsekvent politikk, og vi sender et trygt signal – Norge er et trygt land, men ikke for dem som begår kriminalitet.

I løpet av debatten i dag har jeg hørt statsministeren ikke vil ta stilling til forslaget da han ikke har rukket å lese det enda, og det må vi respektere. Men jeg regner med at statsministeren har fått med seg nyttårstalen til Mette Frederiksen og fått med seg debatten. Det dette spørsmålet egentlig handler om – alle er egentlig enig i at personer som begår kriminalitet skal sendes ut – er de personene som ikke blir sendt ut med den lovgivningen man har, alle de som i dag er beskyttet av unntakene i loven og forholdsmessighetsvurderingene. Da håper jeg at statsministeren nå i sitt siste innlegg, kan svare på det grunnleggende prinsippet – om han støtter Fremskrittspartiet og sitt søsterparti i Danmark i at kriminelle innvandrere som i dag ikke sendes ut, faktisk skal bli det.

Statsminister Jonas Gahr Støre [14:10:34]: Jeg ble nesten fristet til å si velkommen tilbake til dansketiden. Representanten Wiborg er så fascinert av Danmark, Mette Fredriksen og nyttårstalen hennes at det nesten er rørende. Jeg må kommunisere det til henne når jeg snakker med henne, selv om det er en del andre ting hun kanskje er mer opptatt av akkurat nå.

Jeg gjentar det vi har sagt: Vi skal selvfølgelig lese det forslaget som er kommet. Vi driver ikke muntlig saksbehandling her i Stortinget. Vi skal se på det. Det er en del terskler her som jeg skal se ganske nøye på med hensyn til Fremskrittspartiets forslag på dette området. Når kvaliteten på å gjøre noe med dette er at vi skal være villig til å gå inn og bryte europeiske konvensjoner, er ikke det noe jeg står og sier ja til på Stortingets talerstol. Vi må jobbe på en annen måte.

Nå har jeg et kort innlegg. Jeg synes det har vært en god debatt. Jeg merket meg representanten Asheim, som mente at planen i utgangspunktet var interessant, men at den var for generell. Jeg vil komme tilbake igjen til det og si til representanten Asheim, som selvfølgelig har lest Arbeiderpartiets program grundig – det er vel en av grunnene til at han ikke er i Arbeiderpartiet, men han er velkommen – at det er jo det arbeiderpartiregjeringen tar med seg inn når vi skal gjennomføre.

Det er en ting til. Det ble snakk om at denne planen ikke har noe si for hverdagen til folk, og at folk er lei av slike formuleringer. Vel, vi hadde en test på dette. Den var i september i fjor; da var det valg. Da gikk vi til valg på vår plattform. Vi fikk tilslutning til den, det ble et flertall for den. Det er en arbeiderpartiregjering som sitter. Den er en mindretallsregjering, så vi må ha flertall i denne salen. Denne planen for Norge er vår måte å organisere det arbeidet på. Den setter en retning, og den gjør prioriteringer.

Jeg vil avslutte med at fra høyresiden blir det ofte sagt at en prioritering ikke gjelder hvis ikke vi kutter i noe for å legge på noe. Det er ikke helt sånn det er i Norge, og det kan vi være glad for. Jeg er for å kutte i noe som ikke er nødvendig, og som ikke tjener en hensikt, men jeg har brukt ordene at i Norge handler det i mange sammenhenger om at når vi satser så mye som vi nå gjør på forsvar og sikkerhet, blir det mindre mer å bruke på andre ting. Det er klart at en nesten dobling av forsvarsbudsjettet, som vi har foretatt i den tiden jeg har vært statsminister, er penger vi kunne brukt på andre områder, men vi har prioritert det. Planen gir et grunnlag for å prioritere hva som er det viktigste også framover.

Jeg takker for denne debatten og sier igjen at vi kommer tilbake til Stortinget med de konkrete forslagene og skal arbeide for å få gode flertall i denne salen.

Kamzy Gunaratnam (A) [14:20:25] (ordfører for saken): Vi behandler her i dag representantforslag om å gi kommunene bedre muligheter til å regulere bruk av elektriske sparkesykler på fortau. Bakgrunnen er velkjent. Elektriske sparkesykler har på kort tid blitt en del av hverdagen i mange byer, men de har også skapt betydelige utfordringer, særlig for fotgjengere. Komiteen er samstemt om at ulykkesutviklingen er bekymringsfull, og at det er behov for tiltak som styrker trafikksikkerheten. Samtidig er det bred enighet om at dette må skje innenfor et tydelig og nasjonalt regelverk som også gir kommunene reelle og praktiske virkemidler.

På vegne av Arbeiderpartiet vil jeg takke hele komiteen for et godt samarbeid der vi har spilt hverandre gode. Fra vår side har vi initiert individuelle møter med hvert eneste parti, også de som ikke er representert i komiteen, herunder forslagsstiller. Vi har tolket hverandre i beste mening og har prøvd å finne de beste løsningene for å styrke den kommunale verktøykassen.

Samferdselsministeren har vært framoverlent og har satt i gang en rekke arbeid som bygger opp under dette, bl.a. gjennom skilting som gjør det mulig for kommunene å forby kjøring på fortau på bestemte strekninger og i soner, og arbeid knyttet til aldersgrense.

For Arbeiderpartiet er utgangspunktet klart: Fotgjengernes trygghet skal alltid komme først i byrommet. Vi mener kommunene må ha tydelige, forståelige og håndhevbare virkemidler for å håndtere lokale utfordringer knyttet til elsparkesykler. Det gjelder særlig områder med mange gående, der konfliktnivået er høyt og konsekvensene av ulykker kan være alvorlige. Derfor står Arbeiderpartiet – sammen med Senterpartiet, Rødt og MDG – bak forslag om å gi kommunene tydelig hjemmel til å innføre skiltede forbud mot kjøring med elsparkesykkel på fortau. Vi mener lokal skilting er avgjørende for at reglene skal bli forstått, etterlevd og håndhevet.

Samtidig er dette ikke en enkeltsak, men en del av en større trafikksikkerhetsutfordring. Vi støtter derfor arbeidet med økt kontroll, bedre opplæring av brukere, vurdering av høyere aldersgrense og oppfølging av evalueringen av utleieloven, inkludert spørsmål om gategrunnleie. Dette handler ikke om å være mot nye mobilitetsformer, men om å ta ansvar for hvordan de skal brukes. Byrommet skal være trygt for alle, også for dem som ikke har valgt hjul.

Med det tar jeg opp Arbeiderpartiets forslag i denne saken.

Marit Vea (V) [14:23:41]: Elsparkesykler gjør hverdagen enklere for mange. Samtidig har det vært en kilde til frustrasjon og konflikt, spesielt blant fotgjengere. Det var derfor Venstre fremmet dette forslaget, der vi ber regjeringen om å gi kommunene adgang til å regulere bruken av elsparkesykler på en bedre og tydeligere måte.

Både som Oslo-politiker og som stortingsrepresentant er jeg veldig glad for at et bredt flertall i Stortinget ser ut til å støtte Venstres intensjon. Vi sier ja til sparkesykler, men vi må ha mindre konflikt, gjøre fortauene tryggere og få ned ulykkestallene.

I Oslo har vi nå erfaringer som viser at elsparkesykler brukes av veldig, veldig mange. I fjor ble det gjennomført rundt 20 millioner reiser bare med elsparkesyklene som er til utleie. Vi vet at elsparkesyklene blir brukt til korte reiser i sentrum, men også til lengre reiser utenfor sentrum. Det gjør det enklere å komme seg til nærmeste kollektivknutepunkt, og det erstatter også bilreiser. De aller, aller fleste av disse reisene gjennomføres av hensynsfulle folk som både følger trafikkreglene og tar hensyn til andre trafikanter og fotgjengere.

Samtidig har det vært for mange ulykker og konflikter. De fleste ulykkene er ulykker der kun elsparkesyklisten er involvert, men de kan likevel få alvorlige konsekvenser i form av varige skader. At svært unge mennesker, også barn, er overrepresentert i ulykkesstatistikken, gjør det helt nødvendig at både staten og kommunene får muligheten til å regulere elsparkesykler tydeligere. Vi må klare – ved hjelp av bedre opplæring, tydeligere regler og bedre sykkelveier – å gi folk friheten til å benytte elsparkesykler, men det skal ikke gå på bekostning av fotgjengere, barn, eldre eller andre som ferdes til fots, i rullestol eller med barnevogn i gater og på fortau. Det er den balansen vi må finne.

Venstre støtter de alternative forslagene som er fremmet av komiteen, og også forslagene som er fremmet av Arbeiderpartiet, MDG og Senterpartiet. Det er helt nødvendig at adgangen til å forby kjøring med elsparkesykkel på fortau tydeliggjøres. Kommuner må også ha mulighet til å skilte i soner, slik at vi unngår en skiltjungel, der én og én gatestubb får sitt eget skilt.

Det er ikke gitt at en aldersgrense på 15 år er det mest treffsikre tiltaket for å få ned ulykkestallene, men jeg er likevel glad for at et flertall slutter seg til at regjeringen skal vurdere dette, i tillegg til at opplæringen skal forbedres. Politiet må også følge opp med mer håndheving, for i dag brytes reglene uten at det finnes noen særlig risiko for konsekvenser.

Disse forslagene vil ikke trylle bort alle konflikter knyttet til elsparkesykler, men de er et viktig skritt i riktig retning, og så er det nå opp til både staten og kommunene å forvalte reglene på en god og effektiv måte.

Mats Henriksen (FrP) [14:26:54]: Elsparkesykler er kommet for å bli. De er praktiske for mange og kan være et godt supplement i bytransporten. Samtidig betyr ikke det at vi skal lukke øynene for de utfordringene som følger med.

Vi må anerkjenne ulykkesstatistikken. Vi må også erkjenne at elsparkesykler kan oppleves som utrygge for eldre, synshemmede og andre sårbare grupper særlig når det rapporteres om høy fart, hensynsløs kjøring og hensatte sparkesykler som hindrer framkommelighet. Dette er reelle utfordringer som skal tas på alvor. Samtidig er det viktig å sette disse utfordringene i riktig kontekst. Elsparkesykkel har på kort tid blitt et veldig populært framkomstmiddel. Hadde vi sett et tilsvarende volum av reiser med sykkel som vi nå ser med elsparkesykkel, ville vi trolig hatt mange av de samme diskusjonene. Utfordringen er i stor grad omfanget av bruken, ikke elsparkesykkelen i seg selv.

Selv om Fremskrittspartiet anerkjenner disse utfordringene, mener vi at kommunene allerede har tilstrekkelig hjemmel til å håndtere dem innenfor eksisterende regelverk. Bruken av elsparkesykkel har på få år blitt betydelig regulert, og vi ser at kommunene i stadig større grad praktiserer regelverket tydeligere.

Det overrasker meg ikke at Arbeiderpartiet tar til orde for ytterligere regulering. Samtidig mener Fremskrittspartiet at dette er feil medisin for det problemet vi faktisk står overfor. Statsrådens eget svar dokumenterer at kommunene allerede har hjemmel og handlingsrom til å ivareta fotgjengernes sikkerhet, men at dette ikke utnyttes fullt ut. Derfor mener Fremskrittspartiet at svaret ikke er flere nasjonale regler, men at regjeringen tydeliggjør hvilket handlingsrom kommunene faktisk har innenfor gjeldende regelverk.

Fremskrittspartiet er samtidig tilfreds med at det er enstemmighet i komiteen om behovet for å heve kompetansen blant brukerne av elsparkesykkel, og om å se nærmere på hvordan håndhevingen av eksisterende regelverk kan styrkes. Regelverk har liten verdi dersom det ikke håndheves i praksis. Dette er tiltak Fremskrittspartiet mener kan bidra til å redusere antall uønskede hendelser til beste både for brukere av elsparkesykkel og for myke trafikanter rundt dem.

Anne Kristine Linnestad (H) [14:29:45]: Elsparkesykkelen er et raskt, fleksibelt og miljøvennlig transportmiddel, som gjør hverdagen enklere for mange. Men det kan ikke gå ut over tryggheten til andre trafikanter. Høyre er derfor alvorlig bekymret for den ulykkesutviklingen vi har sett, og skadestatistikken for barn tilsier at vi kanskje bør vurdere en høyere aldersgrense enn dagens 12 år for å beskytte barn og unge, men vi vil ikke foreslå 15 år som en mulig ny aldersgrense i første omgang. Vi mener mer informasjon om trafikkregler og mulighet for mer kompetanse om bruk av elsparkesykkel må prøves først.

Høyre ga barn mulighet for å sykle til skolen når foreldrene mener at de er modne for det.

På Trygg Trafikks hjemmesider står det:

• Start tidlig med grunnleggende trafikkregler – husk hjelm til store og små – øv sammen med barna. Ved å starte tidlig er det lettere å skape god atferd og forståelse for konsekvensene av egne handlinger.

• Grunnleggende trafikkregler og god sykkelerfaring gjør også at barna er bedre forberedt i trafikken den dagen de skal ta førerkortet.

– Dette mener vi er direkte overførbart også til barn og unges bruk av elsparkesykkel.

Valgfag trafikk er et tilbud til elever i ungdomsskolen. Valgfaget inneholder alle komponentene i trafikalt grunnkurs med unntak av mørkekjøring. Kanskje bruk av elsparkesykkel kan inngå som en del av dette? Høyre skal ikke pålegge skolen flere oppgaver, men dette kan kanskje innarbeides i eksisterende opplæringsopplegg. Nøkkelen ligger ikke i stadig nye nasjonale regler, men i å bruke verktøyene som allerede finnes og å håndheve dem.

Det finnes allerede skiltforskrifter kommunene kan bruke mer aktivt. Tas disse hjemlene i bruk, med klare skilt og soner som gir forutsigbarhet for alle, mener vi dette kan redusere behovet for nye, overlappende nasjonale regler. Samtidig må Statens vegvesen og politiet intensivere kontroller av fart, rus og ulovlig trimmede elsparkesykler. Salg av ulovlige kjøretøy som ikke kan forsikres, må selvsagt stoppes.

Jeg går ofte gjennom Oslo sentrum, og det er ikke barn under 15 år som er den største utfordringen for trafikksikkerheten. Det er dessverre oftest menn i aldersgruppen unge voksne og opp mot midten av 40-årene, som gjerne med hvite propper i ørene suser over gaten, gjerne på rødt lys og kjører i høy fart mellom fotgjengere i gågater, og som ikke minst også kjører i høy fart mot ordinær kjøreretning.

Målet vårt er at det skal være tryggest mulig for alle å ferdes i trafikken. Vi skal ikke gjøre hverdagen vanskeligere for verken unge som skal til og fra skoler og fritidsaktiviteter eller for voksne som skal til og fra jobb. For mange er nettopp elsparkesykkel den raskeste, mest fleksible og miljøvennlige transporten som gjør hverdagen enklere.

Geir Inge Lien (Sp) [14:32:56]: Elsparkesyklar har på kort tid vorte eit populært transportmiddel. Det gjev fleksibilitet, og det kan redusere bilbruk. Dette er fordelar vi skal ta vare på, men samtidig må vi erkjenne at dagens situasjon skaper store utfordringar for andre trafikantar, spesielt for fotgjengarar.

Ulykkesstatistikken er bekymringsfull. Vi ser at køyring og parkering på fortau utgjer ein reell tryggleiksrisiko. Transportøkonomisk institutt har dokumentert at heile 65 pst. av personar med nedsett funksjonsevne føler seg utrygg i møte med elsparkesyklar på fortau. For mange eldre og for folk med bevegelsesutfordringar betyr det at dei unngår å bruke byrommet. Nokre vel til og med å bruke bil framfor å gå.

Forslaga vi er ein del av, handlar om å gje kommunane ei tydeleg løyve til å regulere bruk av elsparkesyklar på fortau. I dag finst det moglegheiter, men dei er uklare og lite praktiske. Når statsråden sjølv erkjenner at det ikkje finst eit normert skilt for forbod berre på fortau, og at kommunane ikkje har teke i bruk dagens ordning, viser det at det er eit behov for ei tydelegare regulering.

Kommunane må kunne prioritere tryggleiken til fotgjengarane, særleg i sentrumsområde med høgt konfliktnivå. Vi meiner òg at det er rimeleg at kommunane får lov til å krevje betaling frå utleigeaktørar for bruk av offentlege areal – på lik linje med andre næringsaktørar.

Til slutt: Aldersgrensa i dag er 12 år. Skadestatistikken viser at mange ungar skadar seg og har lite erfaring som trafikantar. Å vurdere å auke aldersgrensa til 15 år er eit viktig grep for å beskytte ungar og unge folk. Det er ikkje eit angrep på elsparkesykkelen som transportmiddel; det er ein nødvendig balanse mellom fridom og ansvar. Vi ønskjer framleis å ha elsparkesyklar i Noreg, men vi skal sikre at alle kan ferdast trygt på gateplan.

Oda Indgaard (MDG) [14:35:35]: Denne saken handler om den grunnleggende rettigheten om at folk skal få lov til å trives der de bor, og om å klare å skape trygge rom for alle som ferdes, enten de går, sykler, triller, kjører kollektivt eller velger elsparkesykkel.

De siste årene har vi sett en formidabel vekst i bruken av elsparkesykler. Det er noe som kan være praktisk ved korte turer i byen, det kan være et positivt bidrag til overgangen fra bilbruk, og det er noe som gir reduserte klimagassutslipp og mindre luftforurensing. Samtidig ser vi dessverre at altfor mange opplever konflikt og farlige situasjoner i møte med disse kjøretøyene.

Høyre og Fremskrittspartiet har i transport- og kommunikasjonskomiteen foreslått at regjeringen tydeliggjør kommunenes handlingsrom innenfor gjeldende lovverk. Det er et steg i riktig retning, men det er for svakt. Flere kommuner har tydelig signalisert at det mangler praktiske og juridiske hjemler for å beskytte fotgjengere i sentrumsgater og på fortau, der konfliktnivået er høyt. Derfor støtter vi i MDG forslaget om at kommunene må få klar hjemmel til å innføre skiltet forbud mot kjøring med elsparkesykkel på fortau når det er nødvendig for å ivareta myke trafikanters sikkerhet.

Dette handler ikke om å forby elsparkesykler. Det handler om å balansere rettigheter og ansvar og sikre at byrommet er tilgjengelig for alle: voksne, unger, eldre med rullatorer, bevegelseshemmede – de som ofte føler seg utrygge i møte med kjørende elsparkesykler.

I tillegg er det en kjensgjerning at altfor mange, helt unødvendig, har skadet seg alvorlig i forbindelse med bruk av elsparkesykler. Strammere regulering med tanke på opplæring og aldersgrense er derfor helt nødvendig. Syklene akselererer raskt og styrer raskt, og det er utfordrende for unger å operere dem uten tilstrekkelig trafikkopplæring.

Vedtakene vil gi virkemidler til å skape trygghet for de mest sårbare rundt oss og trygghet for at alle skal kunne ferdes fritt i sine egne gater, enten de går, sykler, trille eller kombinerer ulike grønne transportformer.

Vi i MDG ønsker at elsparkesykler skal være en del av tilbudet for bærekraftig mobilitet, men det må skje på måter som ikke undergraver tryggheten for dem som går og ferdes i byrommet. Derfor er det nødvendig å gi kommunene flere verktøy for bruk og regulering av sparkesykler, særlig på fortau, og jeg er glad for at det finnes en bred enighet på Stortinget om dette.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [14:38:05]: Elektriske sparkesykler har blitt en del av hverdagen i mange norske byer. De gir fleksibilitet og er et miljøvennlig transportalternativ. Men vi må også erkjenne at dagens situasjon skaper store utfordringer, spesielt for fotgjengere, eldre og personer med funksjonsnedsettelser.

Ulykkesstatistikken er bekymringsfull, og konfliktnivået på fortauene er høyt. Fortauene skal først og fremst være trygge for gående. Når 65 pst. av bevegelseshemmede føler seg utrygge i møte med elsparkesykler, og når halvparten opplever parkerte sparkesykler som et hinder, har vi et problem. Dette handler om trafikksikkerhet, men også om tilgjengelighet og likeverd.

Jeg har snakket med Kristelig Folkepartis representanter i Oslo og Kristiansand, og signalene de sender til meg, er at det må strammes inn. Kommunene trenger verktøy for å regulere bruken av elsparkesykler på fortau, og vi må sørge for at regelverket er klart og praktisk.

KrF støtter alle de seks forslagene som ligger på bordet.

1. Vi mener det er helt nødvendig å heve kompetansen hos brukerne. Mange kjenner ikke reglene, og det øker risikoen.

2. Vi må styrke håndhevingen av regelverket. Det hjelper lite med gode regler hvis de ikke følges.

3. Vi må tydeliggjøre kommunenes handlingsrom. Kommunene må kunne ivareta fotgjengernes sikkerhet.

4. Vi må gi kommunene hjemmel til å skilte forbud mot kjøring på fortau, spesielt i sentrumsområder med høyt konfliktnivå.

5. Vi må vurdere høyere aldersgrense. Dagens grense på 12 år er for lav, og vi

må beskytte barn og unge.

1. Vi må følge opp evalueringen av loven om utleie og vurdere gategrunnsleie. Det er rimelig at kommersielle aktører betaler for bruk av fellesskapets arealer.

Dette er ikke et spørsmål om å forby elsparkesykler. Det er et spørsmål om å regulere bruken på en måte som sikrer trygghet og framkommelighet for alle. Vi må ta hensyn til de mest sårbare trafikantene og sørge for at regelverket er tydelig, håndheves effektivt og gir rom for lokale tilpasninger.

KrF vil stemme for forslagene og bidra til et bredt flertall for en regulering som gjør byene våre tryggere og mer tilgjengelige.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [14:40:43]: La meg begynne med å si at i likhet med andre talere her mener jeg at elsparkesykkel er et veldig godt mobilitetstiltak i byene våre. Det fungerer godt, det er mange som bruker det, og det er stor nytte knyttet til det. La meg imidlertid også understreke at jeg ser kommunenes behov for å få effektive virkemidler for å håndtere økende ulykkestall og utfordringer knyttet til bruken av elsparkesykler, særlig i byområdene våre.

Statens vegvesen har nå, på oppdrag fra Samferdselsdepartementet, innført et normert underskilt som kommunene kan benytte på enkeltstrekninger og i soner. Det vil gjøre det enklere å skilte forbud mot kjøring med elsparkesykkel på fortau.

Ulykkesutviklingen knyttet til bruken av elsparkesykler er nå igjen blitt foruroligende. Ifølge skadestatistikken fra Oslo er det mange av ulykkene som involverer barn. Jeg har derfor bedt Statens vegvesen vurdere om det da kan være formålstjenlig å heve aldersgrensen.

Vi vet alle at klare regler og strenge sanksjoner ved brudd på disse reglene ikke er til stor hjelp om ikke regelverket også håndheves. Derfor er det behov for å øke kontrollene. Jeg har bedt Statens vegvesen utarbeide og følge opp en plan med konkrete mål for økt kontrollinnsats av de forholdene som Vegvesenet selv kan kontrollere. Planen skal også inneholde initiativ overfor politiet, med sikte på å gjennomføre konkrete felleskontroller i løpet av 2026.

Vi ser dessverre også økende bruk av elsparkesykler med ulovlig høy fart, som har spesielt høy ulykkesrisiko. Vi vil derfor vurdere mulighetene for å hindre salg av slike ulovlige elsparkesykler.

Vegvesenet vil også gjennomgå ulykkesstatistikken og oppdatere kunnskapsgrunnlaget knyttet til kjøring på fortau og vurdere behovet for ytterligere tiltak.

Det er i tillegg planlagt tiltak fra flere aktører for å øke kompetansen til brukerne av elsparkesykler, som flere har vært inne på her i debatten. Videre ser jeg at det er grunn til å følge opp forslaget fra evalueringen av loven om utleie av små elektriske kjøretøy på offentlig grunn, og særlig da vurdere nærmere muligheten for såkalt gategrunnsleie.

Samlet sett er jeg enig i de forslagene som fremmes i innstillingen fra komiteen, både forslagene fra flertallet i komiteen og de tre mindretallsforslagene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt og MDG. Jeg er, som nevnt, allerede i gang med oppfølgingen av disse.

Bård Hoksrud (FrP) [14:51:13] (komiteens leder): Det er ingen tvil om at utviklingen i antallet ulykker med elsparkesykler er bekymringsfull, og noe vi må ta på alvor. Det er klart at når mennesker blir skadet i trafikken, skal vi ta det skikkelig på alvor. Nettopp derfor er Fremskrittspartiet opptatt av å finne treffsikre tiltak som faktisk virker, ikke løsninger som først og fremst ser mest handlekraftig ut på papiret.

Så er jeg glad når statsråden faktisk svarer opp noen av disse spørsmålene. Jeg ble litt overrasket over at Venstre, som jeg trodde var et parti som var opptatt av frihet, altså har blitt et formynderparti som ønsker mest mulig styring. MDG ønsker at vi skal sørge for at enda flere skal kontrollere. Jeg ønsker ikke at flere skal kontrollere, men jeg ønsker at de som har ansvaret, faktisk skal ta det. Det er altså slik at politiet kan stå der, og man har sett politiet stå og se på noen som kommer kjørende med en elsparkesykkel, og som bryter omtrent alle trafikkreglene. Da burde man gripe inn, det er det man faktisk skal gjøre. Jeg er sikker på at hvis man gjør det, kommer dette til å ta slutt. Utfordringene er at det omtrent ikke har vært noen kontroller i det hele tatt. Det er der mye av utfordringen er.

Så står partier her på denne talerstolen og sier at vi ikke skal ha forbud, vi skal bare øke aldersgrensen til 15 år. Ja, for dem som er fra 12 år til 15 år, betyr det et forbud enten man liker det eller ikke. Man ønsker å utvide muligheten til å forby folk å kunne bruke dette transportmiddelet på en effektiv og god måte. Og så er vi helt enig i at vi må bli flinkere på god informasjon – at man skal vite hvordan man skal oppføre seg. Man skal oppføre seg ordentlig i trafikken, på samme måte som en 12-åring kan sette seg på en vanlig elsykkel – ikke på en elsparkesykkel som vi snakker om her, men en elsykkel – og kjøre som bare det, selv om man er 12–13 år. Man framstår som man er handlingsorientert, men det er jo ikke veldig handlingsorientert hvis man ikke sørger for det – jeg er glad for at statsråden sier at dette nå skal følges opp, slik at vi får gjort noe med dem som kjører galt. Jeg tror at med kontroller kommer det til å skje noe veldig fort. Derfor er vi også tydelige på og har fremmet forslaget om at vi ønsker at det skal bli mer informasjon og bedre opplæring.

Og så er jeg helt enig – jeg tror også mye av utfordringen ikke nødvendigvis er 12–15-åringene. Selv om vi dessverre ser at det er flere i den gruppen som blir skadet, er det ofte de som er litt yngre enn meg – jeg kjører ikke elsparkesykkel, i hvert fall ikke veldig ofte. Det er viktig. Jeg synes det er rart at vi har partier som egentlig er mest opptatt av regulering, forbud og å gjøre det vanskelig, istedenfor å se mulighetene og potensialene. Man kan med teknologi, og jeg er teknologioptimist, faktisk sørge for og fikse løsninger som gjør at man kan sette ned farten på elsparkesyklene når de kommer inn i områder hvor det er viktig å ta hensyn til andre trafikanter. Alle skal ta hensyn, det sier vegtrafikkloven. Derfor må man sørge for å følge opp vegtrafikkloven.

Kamzy Gunaratnam (A) [14:54:27]: Noen ganger lurer jeg på om representanten Hoksrud tror at jo høyere volum i denne salen, desto mer gjennomslag. Det tror ikke jeg.

Her har representanter fra Fremskrittspartiet og Høyre holdt veldig engasjerte innlegg om trafikkulykker, men de er ikke med på å regulere dette, slik at vi kan unngå de trafikkulykkene. Det synes jeg er litt interessant.

Og så synes jeg også det er veldig interessant at representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet er veldig fornøyd med statsrådens svar, veldig fornøyd med at statsråden svarer ut, og veldig fornøyd med at statsråden er perfekt. Hvis det er linjen, ser jeg fram til et veldig godt samarbeid resten av denne stortingsperioden. For vi lytter også til statsråden, men andre folk vi lytter til, er byrådet i Oslo, Kristelig Folkeparti i Kristiansand, Høyre i Bergen – dem har vi lyttet til. Og så har vi kommet sammen, snakket sammen, formulert dette ut ifra lokale behov. Kanskje en av dem som gjorde mest inntrykk på meg, er legevakten i Oslo – hvordan de ser at liberaliseringen har ført til flere ulykker, men ikke mer regulering. Så vi har snakket sammen. De aller fleste partier har snakket sammen og funnet løsninger sammen, og slik har vi jobbet det fram.

Jeg skulle ønske, eller jeg skal ikke si dette i fortid: I voteringen på tirsdag håper jeg alle har lyst til å tenke litt på dette. For de aller fleste utenom aldersgrensen handler ikke noe av dette om pålegg. Dette handler om å styrke den lokale kommunale verktøykassen. Det er ingen som får pålegg her, alle får muligheter og verktøy til å vurdere hva som er riktig i egen by.

Frank Edvard Sve (FrP) [14:56:29]: Kø og kaos og forbod – å gjere det vanskeleg er på ein måte medisinen til dagens regjering og Arbeidarpartiet på alle område. Ein trudde ein skulle få det betre i byen og mindre kaos gjennom å stengje kollektivfelt og vegar osv., men det er vorte stikk motsett. Det er vorte mykje, mykje verre. No skal ein igjen ha forbod og påbod og elsparkesyklane ut av gangfeltet. Då lurar eg på: Vert det færre ulykker eller færre farlege situasjonar om alle dei elsparkesyklane som fer i alle himmelretningar, berre skal vere i vegbanen? Eg vil ikkje ha dei i vegbanen. Eg vil ha dei spreidde sånn som i dag, for då får ein ei fordeling av det.

Det er heilt rett, det representanten Hoksrud sa. Det er irriterande for ein kar frå hutiheiti i dag å kome ned til Oslo og stå og prate med politiet og sjå på at både syklistar og elsparkesyklistar fer som villmenn gjennom sentrum. Vi som er bilistar, skal få høgare bøtesatsar, og politiet spring etter oss for alt mogleg, men for dei som kjem på sparkesykkel eller sykkel, er det fritt fram til å gjere akkurat det ein vil. Det er jo det som er problemet. Det er der ulykkene skjer. Det er jo det som skjer. Det vert jo ikkje betre av å putte alt inn i vegbanen, der desse elsparkesyklane er betydeleg mindre rusta til å møte ein bil, for å seie det slik.

Eg ser så mykje gale. Eg køyrer bil 1 100 km per veke. Eg ser så mykje galskap på vegane. Dei kjem med kondomdrakt – og som statsråden sa, er det gjerne 50-åringar – og rasar gjennom kryssa i feil retning og på raudt, og politiet står og ser på. Politiet må begynne å gjere jobben sin, og då er det ikkje påbod som skal til. Det er ikkje forbod som skal til. Det er haldningsarbeid og haldningsskapande verksemd som må til, og politiet må begynne å funke – når ein på liv og død skal ha sparkesyklar og syklar i fri dressur i alle byar.

Eg må innrømme noko. I dag då eg vakna, såg eg det var masse snø ute, altså i Oslo-forstand – det er jo ikkje mange centimeterane – men det er ikkje berre ulemper med mykje snø. Det er også ein veldig stor fordel. Eg såg ikkje ein einaste sparkesykkel og ikkje ein sykkel heller, så det er ikkje så gale at det snøar litt i ny og ne.

Bård Hoksrud (FrP) [14:59:30]: Til representanten Gunaratnam: Jeg kommer nok til å snakke høyt fortsatt, uansett hvor mange ganger hun prøver å få meg til å redusere lydnivået. For meg handler det om at dette er viktig.

Representanten Gunaratnam sier at dette ikke handler om å regulere, men at det handler om å gi verktøykasser til kommunene. I sitt svar sier statsråden at man har verktøyene, og at det er noen ting man gjøre noe med, men at man i utgangspunktet altså har de verktøyene man trenger. Det er nesten litt morsomt å se. Først skriver statsråden svaret sitt, og så er han plutselig ute i en pressekonferanse og forteller at nå skal man virkelig handle her, man skal gjøre noe, fordi det verktøyet som ligger der, ikke er godt nok. Samtidig er det tydeligvis litt forskjell fra kommune til kommune, men det er kanskje ikke så lett for alle å se det.

Jeg oppfatter det sånn at noen av partiene som støtter forslaget om å vurdere å utvide aldersgrensen til 15 år, har stått på denne talerstolen og sagt at de egentlig vil ha 15 år, sånn at det egentlig er for å få et flertall at man er enig om at man skal vurdere det. Samtidig har man sannsynligvis til hensikt å gjøre det. Det er det som er forutsetningen når man fatter dette vedtaket. Da må man slutte å late som om man ikke ønsker å gjøre dette, for det er det som er realiteten i det.

Statsråden, som jo ikke står bak forslaget – det er partiene her i Stortinget som går inn for det – sier at han skal vurdere å se på det. Det er også en del negative sider ved å gjøre det.

Jeg er veldig enig med representanten Sve: Jeg tror at vi kommer til å diskutere dette om noen år også, når vi har puttet alle disse elsparkesyklene ut i veibanen. Jeg er vel en av dem på huset som kjører stort sett hver dag i denne byen, og jeg ser mye vill kjøring med elsparkesykkel, men jeg ser jammen meg mye vill kjøring med sykkel også. Det er bare tilfeldigheter og flaks som gjør at det går bra.

Jeg er enig i at man kan gjøre grep, og det er vi positive til. Det er hodene til dem som står oppå elsparkesyklene, eller som sitter på syklene eller i bilene, som man må sørge for at har de gode holdningene og er bevisst på at når man er i trafikken, skal man forholde seg til de andre trafikantene og oppføre seg. Det er det som er viktig, og det er der Fremskrittspartiet er litt forskjellig fra de andre som alltid roper på mer regulering, mer forbud, mer påbud osv. for å løse alle problemer. Jeg tror ikke det løser dette problemet. Det betyr kanskje bare at noen kommer til å kjøpe seg en elsparkesykkel selv. Nå er det i hvert fall sånn at det er de kommersielle som er de store, og det betyr også at de kan komme med god informasjon når man f.eks. skal leie, og ha litt mer kontroll på det. Det er bedre enn at folk bare går bort og kjøper en elsparkesykkel selv og kjører rundt uten å ta hensyn, og kanskje bryter lovverket. Hvis ikke det blir fulgt opp, er det fortsatt mange av de samme utfordringene vi står midt oppe i.

Marit Vea (V) [15:02:47]: Det er mange som forsøker å snakke på vegne av byene. Som en politiker som nylig var med og styrte en by, kan jeg si at i Oslo har vi ikke de verktøyene vi trenger. Det er derfor Venstre har fremmet dette forslaget.

Jeg synes det er interessant med et parti som ofte liksom med stolthet sier at de snakker på vegne av folket. I Oslo er det titusenvis av mennesker som engasjerer seg for å få mer trygghet for fotgjengerne på fortau. Det er dem vi snakker for i denne salen, de som føler seg utrygge i bybildet. Alle her er enige om at det er en plass for elsparkesykkelen, men vi må ta hensyn til hverandre.

Det fører meg over til et annet poeng, for det ble sagt her at det nesten føles farlig å ferdes inne i byen med bil. Da har jeg bare lyst til å komme med litt fakta. 83 pst. av dem som ferdes i byen, reiser kollektivt, sykler eller går. I sentrum er bilen en gjest – sånn er det – fordi det store flertallet ferdes som myke trafikanter eller kollektivt. Det handler ikke om at vi i Oslo ikke liker biler, eller at vi skal være slemme med dem som kjører bil. Det er ikke det det dreier seg om.

Hvis vi skal fylle denne byen med flere biler, kommer ingen fram, verken dem som er glad i å kjøre bilen sin – som skal inn i stortingsgarasjen her – de som skal kjøre taxi, de som har HC-kort, eller de som skal frakte varene våre. For at de skal komme fram, er vi helt avhengige av at folk føler seg trygge som syklister og fotgjengere, og også som elsparkesyklister.

Ett poeng til: Det ble sagt at det var så farlig med alle disse syklistene som bryter reglene. Da har jeg bare lyst til å påpeke at de mest alvorlige ulykkene våre stort sett skjer fordi det er bilistene som bryter vikepliktreglene for syklister. Det er ikke sånn at syklister flyr rundt og skaper forferdelige situasjoner for bilister. Når man er fører av et tungt kjøretøy, bærer man et særlig stort ansvar.

Selvfølgelig har alle trafikanter i Oslo et ansvar for å ta hensyn til hverandre, og vi trenger at politiet følger opp, og at de er ute og sørger for at det får konsekvenser når folk bryter trafikkreglene, helt uavhengig av hvilket kjøretøy de benytter. Der er vi helt enige.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [15:05:15]: Jeg registrerer at Fremskrittspartiet har et behov for å karikere oss som ønsker å gjøre noen regulatoriske grep: at vi er reguleringsivrige, og at vi bare går i den retningen. Jeg kunne jo da falle for fristelsen til å omtale Fremskrittspartiet som noen som aldri vil regulere noe som helst, men vil ha fullstendig frislipp og at alt bare skal skure og gå. Det ville heller ikke være en helt riktig beskrivelse.

Det er nå i hvert fall slik at på det tidspunktet vi tiltrådte, var det behov for å gjøre regulatoriske grep. Vi innførte regler for promillegrense for elsparkesykler. Det var helt uregulert – dypt problematisk. Det var også ganske tøffe straffer for det. Så den beskrivelsen om at det ikke er noe regelverk og ikke noe som følges opp, er heller ikke riktig. Det var jo ganske store avisoverskrifter om de første som ble tatt, og som fikk ganske strenge straffer. Vi gjorde også grep når det gjelder forsikringsplikt, som er veldig viktig for at vi som innbyggere skal være trygge hvis det skjer uhell og ulykker. Det var heller ikke regulert på det tidspunktet. Vi innførte hjelmpåbud for dem under 12 år, for å beskytte ungene våre. Det var heller ikke regulert på det tidspunktet. Vi innførte da også 12-årsgrense. Alt dette gjorde vi ikke for å være slemme mot noen. Vi gjorde det fordi vi ønsket å øke sikkerheten og øke muligheten for at vi skulle ha et trygt trafikkbilde i byene våre, og at folk ikke skulle bli skadet.

Min forgjenger innførte de reglene som handler om utleie og det å styre antallet elsparkesykler. Dette er bare et eksempel på at man har måttet gjøre regulatoriske tiltak fordi dette ble et veldig populært fenomen, og et veldig nyttig fenomen, men som også hadde sine nedsider og sine farepotensial og skadepotensial. Det er jo slik vi ofte styrer samfunnet vårt, at vi regulerer når det er behov for det, for å sørge for at vi ikke skader oss og ikke får for høy ulykkesstatistikk. Det er helt normal atferd i Stortinget.

Oda Indgaard (MDG) [15:07:19]: Dersom representanten Sve fra hutaheiti hadde forsøkt å sette seg på en sykkel i Oslo, ville han sett fordelen ved å skille, ved å satse på sykkelinfrastruktur. Jeg kan love representanten at selv om man er distriktsrepresentant, som jeg selv også er, er det mulig å teste ut det å sykle i by, og det kan også være en fordel før man kritiserer denne infrastrukturen.

Når det er mulig å skille myke fotgjengere fra syklister og å skille syklister fra bilister, er det faktisk en veldig stor fordel for alle de tre gruppene, men fordi det fremdeles mangler en god del strekninger i Oslo hvor det er trygt – eller i andre byer, som kanskje ikke har kommet like langt som Oslo – er det fornuftig at kommunen kan se an hvor det er smart å forby elsparkesyklister på fortau, og hvor det fremdeles kan være smart at elsparkesyklister får bruke fortau.

Så er jeg glad for at representanten Hoksrud anerkjenner at det er hodene som kjører, som er det viktigste for trafikksikkerheten. Jeg håper representanten også husker det neste gang vi skal diskutere hvor store motorveier vi må ha for at ingen skal dø i trafikken. Vi har fått veldig urovekkende data på dødsfall i trafikken blant unge trafikanter. Da gjelder det lett motorsykkel. Det er sånn at hjernen trenger modning for å kunne håndtere trafikkbildet, og en elsparkesykkel som akselererer så raskt, og som har så brå svingradius, er utrolig krevende for unge folk å håndtere. Alle barn i Norge fortjener å ikke ødelegge seg for livet i frihetens navn.

Frank Edvard Sve (FrP) [15:09:29]: Det er noko som heiter å prate mot betre vitende. Det gjorde faktisk representanten Indgaard angåande påstanden om at underteikna ikkje syklar i Oslo. Det har eg faktisk gjort ganske ofte, for i Oslo køyrer eg ikkje bil. Om nokon trur at eg køyrer bil frå Grønnegata til Stortinget, gjer eg ikkje det. Eg går eller syklar. Så det var det ein kallar total skivebom – og det er NM i skyting neste veke i Lillehammer, og eg har skote der, så eg trur eg kan seie det sånn.

Alt dreier seg om å sjå verda for det han er, og det prøver eg å gjere; eg prøver å sjå kva som er viktig i forhold til trafikkbildet, både i by og land. Eg er ikkje ueinig med statsråden som seier at reguleringar er viktig i mange samanhengar. Reguleringar er viktig, både på veg og for bil og sykkel, og kva det måtte vere, men det saka gjeld no, er om ei regulering, eit forbod, der ein tek vekk sparkesyklane frå eit litt meir spreidd bruksområde til å putte dei inn berre saman med bilane, er eit tiltak som vil forbetre forholda og gje mindre ulukker. Eg trur ikkje det. Eg trur det stikk motsette vil skje.

Det høyrest ut som bilistane er eit problem for Venstre-representanten frå Oslo. Eg har jobba med samferdsel i 30 år i alle samanhengar. Vi har òg byar i Møre og Romsdal, og sjølvsagt er det annleis enn i Oslo. Men bilen er ikkje eit problem. Bilen er ein del av løysinga – i lag med sykkel, gonge og kollektiv. Det er vårt poeng i FrP. Det som er utgangspunktet, er at det heile tida er eit angrep på bilen. Viss eg hadde køyrt i Oslo og berre skulle halde meg til trafikkreglane for å køyre bil, hadde eg kome til å køyre over mange sparkesyklar og syklar, fordi eg gong etter gong måtte stoppe for ikkje «å flate ut» ein trøsykkel eller ein sparkesykkel. Det er det både Bård Hoksrud og eg seier: Reguleringar er greitt, men forbod er ikkje alltid det som gjeld.

Ein må inn, og så må ein sørgje for at bilistane, syklistane og sparkesyklistane følgjer regelverket som er i dag, og følgjer dei reguleringane som statsråden snakka om. Det hjelper ikkje å kome med nye reguleringar viss ein ikkje følgjer opp dei reguleringane som allereie eksisterer. Det er det vi meiner. Ein løyser ikkje eit problem med å skape nye problem. Ein løyser ikkje eit problem med å ha endå fleire reguleringar som ikkje blir følgt opp. Å følgje opp dei reguleringane som finst, burde vere statsrådens oppgåve, ikkje å kome med fleire påbod. Det er vårt poeng. Og så er det lurt å sjekke fakta, som Indgaard ikkje hadde gjort, før ein uttalar seg om ting.

Kamzy Gunaratnam (A) [15:12:39]: Jeg skal prøve å ikke holde dette gående.

Det er en teknikk eller strategi som Fremskrittspartiet bruker, som jeg synes er litt farlig, og det er å ta opp at noe er blitt sagt eller gjort som ikke er blitt sagt eller gjort. Ingen av forslagene handler om påbud. Ingen av forslagene handler om forbud. Så man må slutte å si det.

Representanten Bård Hoksrud sa at jeg snakket om at dette ikke var en regulering. Det er nettopp det det er. Det er en regulering. Det viktigste med den reguleringen er at vi gir kommunene flere verktøy, og så får kommunene bestemme selv. Det mener vi er riktig, både i henhold til utfordringsbildet, og også av hensyn til by og land.

Til slutt, til representanten Frank Sve: Hovedsaken i Avisa Oslo i dag er alle sparkesyklene som ligger i hauger og står i veien for at folk skal komme seg fram. Det er hovedsaken. Så fordommene om at snøen kommer og sparkesyklene er borte, stemmer ikke. Det er en faktisk utfordring som leverandørene ikke tar ansvar for. Det må vi ta ansvar for. Da må vi regulere etter behov. Da må vi komme med tiltak som hjelper våre kommuner, så de kan sørge for at det er trygt.

Jeg mener igjen at vi har gjort et veldig godt og grundig arbeid her som kommer til å få flertall på tirsdag. Vi har lyttet til Venstre i Oslo. Vi har lyttet til Høyre i Bergen. Vi har lyttet til KrF i Kristiansand. Vi har lyttet til samtlige partier, og den unisone tilbakemeldingen er: Vi trenger flere virkemidler. Og så kan vi alltids ta en tur sammen til legevakta og høre hva de tenker om hva som skjer når vi ikke gjør de nødvendige reguleringene.

Takk for debatten, og jeg lover å ikke tegne meg igjen, uansett hva andre skulle gjøre.

Bård Hoksrud (FrP) [15:14:40]: Jeg klarte ikke å dy meg etter foregående taler. Det er ikke et forbud når vi egentlig skal forby – eller i hvert fall ønsker å få vurdert å forby – muligheten de som er mellom 12 og 15 år, har til å få lov til å kjøre med elsparkesykkel? For meg er det det man ønsker. Man har kanskje litt vanskelig for det, men det er bare å lese forslaget om at man altså ber om å få det vurdert.

Representanten Vea fra Venstre sa at bilen er gjesten her. Ja, det er ikke tvil om at når MDG og nå Venstre er med og styrer denne byen her, ser man at det er en kamp for å gjøre det mest mulig vanskelig for den gjesten å komme seg fram, for å sørge for at de som slipper ut fossile utslipp, slipper ut mindre, osv., men det er jo ikke det som skjer. Realiteten er at man gjør det mest mulig vanskelig for bilistene – de skal stå mest mulig i kø for å gjøre det mest mulig trøblete på noen av disse veiene. Jeg kan ta med meg representantene Vea og Gunaratnam og reise rundt, så kan jeg vise dem hvor håpløst det har blitt å kjøre bil i denne byen her, for dem som må det.

Mats Henriksen (FrP) [15:15:51]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe mer i denne saken, men representanten Gunaratnam har en tendens til å engasjere oss i FrP, så da måtte jeg tegne meg likevel.

Representanten Gunaratnam snakker om at det ikke er påbud og forbud det handler om, men i forslaget fra flertallet ber man regjeringen om å fremme forslag om eller endre forskriften som gir kommunen nødvendige hjemler til å regulere elektriske sparkesykler på fortau. Hvis man da skal gi nye hjemler eller innføre nye forskrifter som ikke er påbud eller forbud, hva er det egentlig man ber om da? Hvis intensjonen til Arbeiderpartiet er ikke å ha flere påbud eller forbud, vil jeg anbefale å støtte Fremskrittspartiet og Høyres forslag, der man ber regjeringen tydeliggjøre kommunenes handlingsrom til å ivareta fotgjengernes sikkerhet innenfor gjeldende lovverk.

Jeg mener at innlegget til representanten Gunaratnam viser litt av det som er problemet. I det eksempelet hun viser til, med vinter og sparkesykler, blir det sagt at vi må innføre nye hjemler for å få bort sparkesyklene fra vinterføre, men Trondheim kommune har klart dette bra. Trondheim kommune har gått i dialog med utleierne og har fått vinterstenging av elsparkesyklene, så det er et handlingsrom.

Dette er hele problemet: Man har ulike forståelser i de ulike kommunene. Hvis Arbeiderpartiet faktisk mener at dette ikke handler om påbud eller forbud, men handler om å vise hvilket handlingsrom man faktisk har innenfor regelverket, vil jeg spille ballen tilbake til Gunaratnam, som ber oss i FrP om å revurdere hva vi stemmer på tirsdag. Jeg vil be Arbeiderpartiet revurdere hva de stemmer for på tirsdag, for jeg mener Fremskrittspartiets forslag er et mye bedre forslag enn det flertallet legger fram.

Mats Henriksen (FrP) [15:19:03] (ordfører for saken): Saken handler om regjeringens beslutning om å slå sammen Flytoget med Vy, med det resultat at Flytoget som selvstendig tilbringertjeneste til og fra Oslo lufthavn, avvikles. For øvrig viser jeg til innstillingen og merknadene der. Jeg vil takke komiteen for arbeidet i saken og regner med at de øvrige partiene redegjør for sine syn. Jeg skal nå redegjøre for Fremskrittspartiets syn.

Denne saken handler om mer enn ett enkelt togtilbud. Flytoget er et av de mest punktlige og pålitelige togtilbudene i Europa. I en situasjon der store deler av jernbanen sliter med innstillinger, forsinkelser og svekket tillit, har Flytoget levert – år etter år. Hva er regjeringens svar på jernbanens utfordringer? Jo, å avvikle Flytoget som selvstendig selskap og innlemme det i et system som allerede har betydelige utfordringer med punktlighet og kapasitet.

For meg framstår beslutningen om å slå sammen Vy og Flytoget som ideologisk motivert. Det handler om en regjering som ønsker å bevege seg tilbake mot et jernbanemonopol, uten konkurranse. Vi ser dette på Sørlandsbanen, vi ser det på Østlandet, og vi ser det i saken om Flytoget. Fremskrittspartiet frykter at konsekvensen blir et dårligere tilbud for de reisende. I neste omgang kan det føre til at færre velger å reise med kollektivtransport. Det er paradoksalt at en regjering som med bakgrunn i nullvekstmålet med den ene hånden straffer bilister som er avhengig av bilen, samtidig med den andre hånden legger ned gode kollektivtilbud som gjør at flere reiser kollektivt.

I denne saken fremmer Fremskrittspartiet flere konkrete forslag for å møte kapasitetsutfordringene, uten å avvikle et velfungerende togtilbud. Vi er glade for at komiteens flertall, bestående av Fremskrittspartiet og Høyre, fremmer forslag om å beholde Flytoget som et eget, selvstendig selskap. FrP tar til orde for bruk av toetasjes tog, som gir bedre utnyttelse av eksisterende infrastruktur. Her finnes det gode erfaringer fra våre naboland.

Videre ser vi at mange som ellers kunne ha brukt Flytoget, velger regiontogene på grunn av pris. Derfor foreslår vi å redusere takstene på Flytoget til nivået til regiontogene. Det vil kunne flytte reisende over på Flytoget og samtidig frigjøre kapasitet på regiontogene. I tillegg har jernbanen et betydelig vedlikeholdsetterslep på togmateriellet, noe som også bidrar til kapasitets- og regularitetsproblemer. Dette er et etterslep Fremskrittspartiet mener må hentes inn.

Vi synes det er merkelig at slike tiltak ikke er forsøkt før man velger å avvikle et tilbud som faktisk fungerer. Vi heier på det som funker. Flytoget funker. Derfor mener vi at tilbudet må videreføres. Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Anniken Refseth (A) [15:22:26]: Representantforslaget, Dokument 8:21 S, tar til orde for å bevare Flytoget slik vi kjenner det i dag, og det er forståelig. Flytoget har vært, og er, et populært og godt tilbud for mange reisende. Likevel er spørsmålet ikke hva som har fungert best isolert sett, men hvordan vi sikrer et best mulig togtilbud for flest mulig i årene som kommer.

Utgangspunktet for regjeringens politikk er de store utfordringene vi står overfor på Østlandet:

• sterk befolkningsvekst

• økende etterspørsel etter transport

• et jernbanenett som allerede er presset til bristepunktet.

Prognoser fra Statistisk sentralbyrå viser tydelig at veksten vil komme nettopp her. Skal vi nå nullvekstmålet og samtidig sikre mobilitet for arbeidsreisende, reisende til og fra Oslo lufthavn og øvrige passasjerer, må kapasiteten på jernbanen utnyttes bedre enn i dag. Det er nettopp dette som ligger til grunn for integreringen av tilbringertjenesten i det ordinære togtilbudet.

Å videreføre Flytoget som et eget, selvstendig selskap med særskilte prioriteringer vil binde opp verdifull kapasitet i oslokorridoren, en korridor hvor det allerede i dag ikke er rom for flere avganger i rushtiden. Regjeringen har derfor valgt å samle Vy og Flytoget i ett selskap, og legge til rette for et felles togtilbud på Østlandet når konsesjonen utløper i 2028. Det betyr ikke et dårligere tilbud til flyreisende. Tvert imot vil det fortsatt være et like godt togtilbud mellom Oslo S og Oslo lufthavn som i dag. Forskjellen er at alle reisende får tilgang til alle avganger, uavhengig av reisemål. Det gir større fleksibilitet, bedre kapasitetsutnyttelse og et mer rettferdig system for alle.

Forslaget om å åpne for lokal av- og påstigning mellom Drammen og Oslo S illustrerer nettopp hvorfor særordninger er problematiske. Grundige vurderinger viser at Flytoget ikke er utformet for høyt passasjerbytte med korte stopp. Slike løsninger vil svekke punktligheten i hele oslokorridoren og innebærer i tillegg betydelige juridiske og økonomiske utfordringer knyttet til konsesjon, billetter og kompensasjonsordninger.

Dette handler ikke om å avvikle kvalitet, men om å sikre helhet. Regjeringens valg er framtidsrettet, samlende og ikke splittende. Dette grepet gir oss et mer effektivt, robust og bærekraftig togtilbud. I en situasjon med begrenset kapasitet må vi prioritere løsninger som gir størst mulig nytte for flest mulig reisende både i dag og i framtiden.

Trond Helleland (H) [15:25:40]: Jeg er glad for at det blir en god debatt om Høyres Dokument 8-forslag om Flytoget. Jeg har egentlig et manus, men etter å ha hørt Arbeiderpartiets innlegg, tenker jeg at litt historieoppfriskning kan være greit.

Da Gardermoen ble vedtatt etter mye strid her i Stortinget, og jeg var selv til stede. Det var før jeg kom inn som representant, men jeg var leder av Buskerud Høyre. En av hovedforutsetningene var at en skulle ha et kollektivtilbud til Gardermoen fordi det lå så langt unna Oslo, som var raskt, effektivt, og som tok en stor andel av flypassasjerene på tog. Det ble en kjempesuksess, bortsett fra at det var noen lekkasjer i Puttjern, som gjorde at Stortinget måtte ettergi 7 mrd. kr i utbygging av Gardermobanen. Romeriksporten ble bygd for Flytoget.

Nå har vi kommet i den situasjonen at Arbeiderpartiet, som før beskyldte Høyre for å skulle selge arvesølvet da vi åpnet for å delprivatisere Flytoget, altså gjør Flytoget om til gråstein – fra arvesølv til gråstein.

Flytoget er nå blitt en del av Vy. Argumentet er at det er så mange som skal ta toget, så de kan ikke få plass. Ja, hva er det som er problemet? Det vet alle som sitter i denne komiteen. Problemet er at Vys togsett har hatt halvert kapasitet i store deler av fjoråret og året før. Det er mangel på vedlikehold, det er signalfeil og det er andre ting. Alt blir brukt for ideologisk å kjøre Flytoget inn under Vy-hatten. Jeg er skuffet over at ikke flere partier ser hva som nå er i ferd med å skje.

Kjell Opseth, legendarisk samferdselsminister, sa: Flytoget må være et selvstendig selskap og ikke bli en del av NSB-systemet. Da sørger vi for effektivitet og konkurranse. Nå legger Arbeiderpartiet opp til det stikk motsatte. Jeg er skuffet over at Senterpartiet, som burde være opptatt av distriktspolitikk, ikke ser at dette flytogtilbudet er det distriktsfolk som kommer til Oslo, benytter seg av når de kommer til Gardermoen. De kjenner Flytoget, de kjenner ikke pendlerrutene til Vy.

Jeg håper virkelig at siste ord ikke er sagt om Flytoget. Det er et fantastisk tilbud. Det er Norges mest populære merkevare, og det er nå i ferd med å bli en del av et litt grått og lite operativt Vy-system.

– Jeg tar opp Høyres forslag og forslaget vi har sammen med Rødt.

Geir Inge Lien (Sp) [15:28:56]: Til liks med føregåande talar, Helleland, vil eg seie at opprettinga av Gardermobana og Flytoget som ei tilbringarteneste til hovudflyplassen vår var eit godt og klokt grep i si tid. Mellom opninga i 1998 og dei 27 åra som har gått sidan den gong, har trafikken auka kraftig. Flytoget har levert eit godt tilbod som er føreseieleg for dei reisande, og med dyktige tilsette som har bygd eit godt varemerke.

Kapasiteten i Oslotunnelen, den viktigaste tunnelen gjennom Oslo-navet, har vore sprengd sidan 2007. Antalet reisande med tog har sidan den gong auka kraftig. Statistisk sentralbyrå har statistikk som går tilbake til 2012. Antalet reisande på intercity mellom Oslo og Lillehammer har dobla seg sidan den gong, frå 2,5 millionar reisande til 6 millionar reisande i 2024. Mellom Oslo og Skien er det meir enn ei dobling, frå 3,3 millionar til 8,3 millionar reisande. Flytoget har i samme periode gått frå 6 millionar ned til 5,5 millionar reisande.

Det er Stortingets jobb å prioritere ressursar på ein måte som kjem alle i heile landet til gode. Vi må sjå på kva som gjev best utnytting av den samla jernbanekapasiteten, både på kort og på lang sikt. Då kan vi ikkje bruke kapasiteten på ei eksklusiv tilbringarteneste gjennom Oslotunnelen som køyrer med halvfulle tog. I dag ligg det føre eit forslag om toetasjes tog for å bevare Flytoget. Vi har òg høyrt om ny tunnel under Oslo, eit prosjekt med eit foreløpig anslag på 60–100 mrd. kr. Det er utan eit fullstendig avgjerdsgrunnlag.

Senterpartiet meiner desse alternativa er urealistiske og uforsvarleg dyre. Senterpartiet meiner difor at den beste løysinga for pendlarane på Austlandet på både kort og lang sikt er å frigjere kapasiteten til Flytoget. På lengre sikt må Bane NOR få ressursane dei treng for å byggje ut ERTMS på ein forsvarleg måte, som vil føre til meir punktlegheit.

Bane NOR, Vy og Flytoget jobbar med å leggje til rette for ein historisk kapasitetauke for reisande i Oslo-området og bør no få arbeidsro. 2028 kjem fort.

Remi Sølvberg (R) [15:32:02]: I dag kjøres det halvtomme flytog gjennom hjertet av Østlandet, mens vanlige pendlere presses inn på overfylte tog eller mister avganger helt. Det er både urettferdig og dårlig ressursbruk. Rødt mener derfor det haster med å ta Flytoget inn i et integrert togtilbud som er for folk flest og ikke bare flytogpassasjerer.

Strekningen mellom Drammen, Oslo og Lillestrøm er en av landets mest trafikkerte jernbanestrekninger. Her er behovet for flere avganger stort, særlig i rushtiden. Likevel opptar Flytoget verdifull kapasitet på linjen, uten å være tilgjengelig for pendlere og arbeidsfolk. Samtidig reduserer Bane NOR tilbudet på enkelte stasjoner med henvisning til manglende kapasitet. Jeg mener det er uholdbart.

Det lå lenge an til at et tydelig flertall skulle gi marsjordre om at dørene skulle åpnes for pendlerne på perrongen. Det skjedde ikke, og Rødt og MDG sto den gangen alene igjen. Regjeringen varsler at endringer kan komme, men de kan ikke komme før i 2028. Rødt mener det er altfor sent.

Pendlere i Oslo-området står allerede i en vanskelig situasjon. Forsinkelser, fulle tog og kutt i rutetilbudet gjør hverdagen vanskeligere for titusenvis av mennesker. Å la Flytoget kjøre med ledig kapasitet gjennom Oslo mens folk ikke kommer seg på jobb i tide, er et politisk valg, men det er et dårlig politisk valg.

Å åpne for av- og påstigning for alle passasjerer mellom Drammen og Lillestrøm vil gi bedre utnyttelse av den eksisterende kapasiteten, redusere trengsel og styrke kollektivtilbudet på Østlandet. Det er også et raskt og effektivt tiltak som kan gjøres nå. Vi trenger ikke å vente flere år. Rødt mener regjeringen må vurdere å redusere antallet flytogavganger i rushtiden på strekningen mellom Oslo og Drammen, for å sikre at det er plass til ordinære persontog og forhindre ytterligere kutt på grenbanene.

Derfor fremmer Rødt forslag om at regjeringen allerede i revidert nasjonalbudsjett for 2026 må rapportere til Stortinget om hvordan Flytoget skal innlemmes i det integrerte togtilbudet på Østlandet. Pendlerne kan ikke vente lenger. Nå må regjeringen handle. Det er flott og fint med ekspresstog som kjører folk effektivt fra storbyen til flystasjonen, men tog er gode når de er fylt med folk. Det blir utrolig viktig å fylle disse togene med folk, for når folk står igjen på perrongen og venter, går det ikke.

I Norge er det viktig med punktlighet og raske tog, men vi trenger tog med folk. Med det fremmer jeg Rødts forslag i saken.

Oda Indgaard (MDG) [15:35:16]: I dag står vi overfor et viktig veivalg for kollektivtransporten på Østlandet. Jeg er enig med mange talere før meg som har skrytt av Flytogets jobb oppigjennom. Flytoget har tjent kundene godt. De har dyktige medarbeidere som har bygd opp et produkt som har et sterkt omdømme med tanke på punktlighet og kvalitet. Det viser at vi i Norge klarer, hvis vi vil, å skape utrolig gode togtjenester, men det krever investeringer, og det krever prioritering. Flytoget har fått prioritering. Samtidig preges resten av jernbanen gjennom Oslo-området av overbelastning, spesielt for pendlere, som hver dag kjemper om plass og kapasitet.

Oslo kommune har på de årene Flytoget har eksistert, gått fra 500 000 innbyggere til over 700 000 i dag, og Oslo-regionen har hatt en enda større vekst. Et godt transportsystem for en by i så kraftig vekst må være effektivt, rettferdig og bærekraftig. Folk skal kunne velge tog framfor bil, fordi det er bedre for trygge skoleveier og for klimaet, fordi det er pålitelig, og fordi det gir trygg mobilitet i hverdagen. For at flest mulig skal velge toget, må vi utnytte den knappe kapasiteten som finnes, på best mulig måte.

For at byene våre skal være levelig både å bo, jobbe og drive virksomhet i, må mengden mennesker som oppholder seg i og reiser inn til byene, i stor grad bruke annen transport enn privatbil, fordi det rett og slett ikke er plass. Da er det så vesentlig at vi klarer å tilby skinnegående transport inn til de store byene. Vi kan ikke godta en situasjon hvor halvtomme tog kjører dem som skal ut å fly, samtidig som folk står som sild i tønne på lokaltogene, besvimer eller blir stående igjen på stasjonen fordi de ikke får plass. Det er ikke god ressursbruk, det er ikke rettferdig, og det er definitivt ikke bærekraftig.

Hadde vi hatt uendelig kapasitet på skinnene, er Flytoget en suksess som gjerne kunne ha bestått, men det er dessverre langt unna virkeligheten. MDG hilser velkommen alle tiltak for utvidelse av kapasiteten. Det er en skam at vi historisk sett ikke har klart å prioritere dette fra denne salen, at vi ikke har fulgt med i timen med tanke på den befolkningsveksten som har vært i Oslo-området, og klart å investere tidlig nok. Nå står vi der vi står. Da kan vi ikke unne oss den luksusen det er å kjøre halvtomme tog til flyplassen. Derfor er det riktig å slå sammen tilbudet til Oslo lufthavn med det ordinære togtilbudet, og derfor bør også så mye som mulig av kapasiteten så snart som mulig overføres til pendlertog.

Jeg tar med det opp MDGs forslag.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [15:38:13]: Flytoget er en suksesshistorie for norsk jernbane. Det har levert punktlighet, kvalitet og kundetilfredshet i en tid der tilliten til togtilbudet har vært under press. Når Vy nå har overtatt Flytoget og regjeringen planlegger å integrere tilbringertjenesten i det ordinære togtilbudet, er det mange som frykter at vi mister det mest pålitelige tilbudet vi har.

Jernbanen i Norge er ikke det den en gang var. Vi hørte f.eks. på NRK i høst at 40 pst. av avgangene på Sørlandsbanen har vært innstilt i høst. Da kan en begynne å lure. Passasjerene uttrykker stor frustrasjon og sier at de vil velge andre transportmuligheter. Vi vet alle at Vy sliter med punktlighet.

Forsinkelser og innstilte avganger har blitt en del av hverdagen for pendlere på Østlandet. Å tro at dette blir bedre med å fjerne Flytoget som eget selskap, er etter KrFs syn helt feil. Vi trenger mer konkurranse og profesjonell drift, ikke mindre. Flytoget har vært avgjørende for at kollektivandelen til og fra Gardermoen er høy, og hvis vi svekker tilbudet, vil flere velge bil og taxi. Det er dårlig for klimaet, det er dårlig for kapasiteten på veiene, og det er dårlig for passasjerene.

KrF vil støtte forslag nr. 6, fra Høyre, om å bevare Flytoget som et selvstendig selskap, videreføre tilbringertjenesten til Oslo lufthavn også etter 2028 og legge til rette for at Flytoget kan utnyttes bedre. Vi vil også støtte forslag nr. 5, fra Høyre og Rødt, som går på på- og avstigning.

Vi må bygge videre på det som fungerer. Flytoget fungerer. Vy gjør det ikke. Derfor må vi bevare Flytoget.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [15:40:25]: Befolkningsprognosene fra Statistisk sentralbyrå viser at det vil bo omtrent 6,1 millioner mennesker i Norge i 2060, og den veksten er ventet å være størst der det allerede bor flest folk. Samtidig er kapasiteten i kollektivsystemene på det sentrale Østlandet åpenbart presset. Med dagens trafikkvaner, og uten vesentlige endringer i reguleringer, priser eller kollektivtilbud, sier beregningene at veitrafikken vil øke i byområdene. En slik utvikling er ikke i tråd med nullvekstmålet, og det kan være vanskelig å forene med internasjonale forpliktelser knyttet til klima og natur. Det er heller ikke mulig eller ønsket å bygge ut veisystemet i så stort omfang. Derfor tilsier det utfordringsbildet at det må være jernbanen som skal være den bærekraftige og kapasitetssterke transportformen, og at det vil være en viktig del av løsningen.

Vår løsning med å slå sammen Vy og Flytoget gjør det mulig å forbedre togtilbudet for flest mulig reisende. Fram til 2028 blir tilbudet med Flytoget som i dag. Etter 2028 vil togtilbudet i Oslo forbedres for å få en mer effektiv utnyttelse av den totale kapasiteten som vi har i tognettet vårt. Totalkapasiteten i systemet vil bli bedre, spesielt for dem som daglig pendler inn og ut av Oslo. Det blir samme jevne frekvens til Oslo lufthavn som i dag, og alle tog vil være tilgjengelig for alle passasjerer. Det er ingen tvil om at Flytoget er et populært tilbud, og selskapet har et tydelig engasjement for de reisendes behov. Derfor er det viktig at Flytogets kompetanse og innovasjonskraft blir beholdt, at det blir videreført når Flytogets tjenester blir en del av det ordinære rutetilbudet.

Tilbringertjenesten som Flytoget opererer til 2028, har bidratt til en høy kollektivandel ved Oslo lufthavn. Mange liker selvfølgelig å reise med Flytoget fordi det er et pålitelig tilbud for dem som skal til og fra flyplassen. Vår ambisjon og vår helt klare forventning her er at vi fortsatt skal ha et attraktivt tilbud til flyplassen med kollektivtransport, og vi skal videreføre dagens høye kollektivandel også etter forbedringen i togtilbudet som kommer i 2028. Da vil vi få et styrket kollektivtilbud til Oslo lufthavn, fordi alle togavganger til og fra flyplassen blir en del av det samme kollektivsystemet på Østlandet. Jeg mener derfor det ikke er grunn til å frykte at de reisende vil velge bort toget til fordel for andre transportmidler. Samtidig vil kollektivtilbudet til pendlerne på mange reiserelasjoner forbedres.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [15:56:27]: Regjeringens beslutning om å avvikle Flytoget er ikke bare et politisk grep, det er et stort steg tilbake for norsk jernbane. Vi snakker om å legge ned en av våre største suksesshistorier, og det er det mange som har sagt fra talerstolen i dag. Flytoget har i mange år levert svært høyt på punktlighet og fornøyde kunder, og er et av Norges mest populære og pålitelige kollektivtilbud. Det har sikret et stabilt tilbud til Oslo lufthavn, noe som har vært helt avgjørende.

En rapport utarbeidet av Vista Analyse for Flytoget viser bl.a. til at en nedleggelse ikke er lønnsomt for samfunnet. Når forutsigbarhet og høy standard erstattes av regiontog, velger færre toget til flyplassen.

Fremskrittspartiet foreslår å videreføre Flytoget som i dag, som en direkterute til flyplassen. Vi vet også at Jernbanedirektoratets egen KVU-rapport har anbefalinger om å se på toetasjes tog, slik de har i våre naboland. Det kan bidra med 40 pst. mer økt kapasitet, noe som gir god fleksibilitet utenom rushtid.

Regjeringen peker på bl.a. rushtidskapasitet som et argument for å slå Flytoget og Vy sammen, men den egentlige årsaken er manglende vedlikehold og investeringer. Vys togsett har hatt store vedlikeholdsetterslep som har ført til redusert kapasitet, driftsstans og overfylte tog. Dette mener vi ikke løses ved å foreslå å fjerne landets mest populære tjeneste.

Hvis Flytoget avvikles, tar vi et stort steg bakover. I tillegg er det ikke tatt stilling til hva vi vil gjøre med Flytoget etter 2028. Vi svekker norsk jernbane, og det vil ikke være framtidens løsning.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [15:58:56]: Flytoget er en suksesshistorie i norsk samferdsel, det bør det vel ikke være noen tvil om. Det er et selskap som leverer presist og effektivt, og med høy kundetilfredshet, og det har de gjort år etter år. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet reagerer kraftig når regjeringen nå legger til rette for at man skal svekke eller i realiteten avvikle Flytoget slik vi kjenner det i dag.

Flytoget er ikke et problem som må løses, det er et bevis på at konkurranse faktisk virker. La meg ta et sitat fra et fylkesting, fra en av Arbeiderpartiets representanter, da vi for noen år siden diskuterte regionreformen og kommunesammenslåing. Da sa hun som følger: Det blir ikke mer liv i en likkiste om man legger to lik i kista! – Her blir det faktisk ikke heller noe mer liv i liket Vy om man pakker det sammen med Flytoget.

Reisende til og fra Oslo lufthavn har fått et tilbud som er raskt, pålitelig og selvfinansierende. Likevel er det dette selskapet regjeringen nå vil ofre fordi fagbevegelsen krever det i ideologiens navn.

For Fremskrittspartiet handler dette om valgfrihet for de reisende. Det handler om kvalitet i kollektivtilbudet, og det handler om respekt for et velfungerende system. Når tog går i rute, når kundene er fornøyde, og når økonomien er sunn, da blir spørsmålet: Hvorfor skal staten gripe inn og ødelegge det?

Regjeringen snakker varmt om tog, klima og kollektivtransport, men i praksis ser vi det motsatte. Mer sentral styring, mindre konkurranse og dårligere tilbud for passasjerene kommer til å bli fasiten – det tror jeg ikke vi skal være i tvil om engang. Å legge Flytoget inn i en større statlig togstruktur vil ikke gi bedre punktlighet. Det vil ikke gi lavere priser, og det vil ikke gi et bedre tilbud til de reisende.

Flytoget har en klar oppgave. Det er å frakte folk raskt og effektivt til og fra mellom flyplassen og Oslo. Det gjør de i dag på en svært god måte. Det er nettopp derfor denne spesialiseringen er en styrke. Når alt skal samordnes, samles og styres fra toppen, er det vi reisende som kommer til å bli taperen til slutt.

Fremskrittspartiet mener at staten skal lære av det som fungerer, ikke avvikle det. Vi trenger mer konkurranse i jernbanen, ikke mindre. Vi trenger å fokusere mer på kunden, ikke på mer byråkrati. Flytoget bør bevares som eget selskap, med et tydelig oppdrag og klare krav til kvalitet. Å bevare Flytoget handler ikke bare om tog til Gardermoen, det handler om hvilken retning norsk samferdselspolitikk skal ta, bl.a. innen jernbanesektoren. Fremskrittspartiet velger kvalitet, effektivitet og valgfrihet. Derfor sier vi et tydelig nei til å svekke Flytoget.

Avslutningsvis: Jeg vet ikke hvor ofte statsråden reiser med Flytoget, men jeg reiser hver uke. Svært mange ganger er dette flytoget fullt – det er rett og slett fullt – og da skjønner jeg ikke hvordan man skal få det til hvis man skal pakke enda flere inn i det.

Bård Hoksrud (FrP) [16:02:17] (komiteens leder): Det er fantastisk å stå her og høre på mennesker som sier de er opptatt av et godt jernbanetilbud, og så skal man altså sørge for å kverke det som har vært et av de aller beste tilbudene, og den største suksessen på jernbanen. Man skal sørge for at det ikke lenger skal fortsette å være det tilbudet. Det er ganske utrolig. Vi har altså Europas beste kollektivtilbud til flyplassen vår, men det er vi nødt til å gjøre noe med.

Så sier man at man ikke skal avvikle kvalitet, men lage et mer helhetlig tilbud. Det skal vi gjøre med dem som har vært nesten aller dårligst på kvalitet – de overtar det som nesten har vært den aller beste merkevaren. Jeg tror nesten man må være – jeg har lyst til å si – sosialist for å mene det. Jeg mener i hvert fall at dette er helt meningsløst. Dette er fagbevegelsen, så Arbeiderpartiet er det litt vanskelig å klare å overbevise, men MDG, SV, Rødt og andre partier som i hvert fall sier de er opptatt av jernbanen og ønsker å styrke den, burde lytte når et parti som FrP sier at de er i ferd med å rote seg helt bort.

Man sier det handler om å øke kapasiteten. Vy har altså kjørt med over 3 000 enkle togsett gjennom den tunnelen som kanskje er den største utfordringen. Da burde man kanskje spørre hvorfor Vy ikke klarer det. Jeg husker at da vi lagde Gjøvikbanen og satte den ut på anbud, fikk vi 40 pst. flere avganger for de samme pengene. Det betyr et bedre tilbud til dem som bruker det, og det var flere som begynte å bruke det. Det er fantastisk bra. Da sa faktisk administrerende direktør i NSB Anbud at dette aldri hadde gått hvis man hadde vært en del av Vy – eller den gang NSB, det store konsernet – for da er ikke dette mulig.

Det denne regjeringen gjør, sammen med sine samarbeidspartier, er å putte det lille selskapet inn i det store, og tror at det da blir mye bedre. Jeg tror kanskje man er i ferd med å bomme. Jeg håper virkelig for alle togpassasjerenes skyld at jeg tar feil, men jeg er temmelig sikker på at det er jeg som kommer til å få rett. Flertallet her gjør en bommert, men det er fagbevegelsen som er det viktigste å sørge for å lytte til og følge opp, istedenfor faktisk å være opptatt av togpassasjerene, de som skal reise med toget. Disse togsettene mener man heller ikke at man kan bruke på en god måte for å ta med flere og stoppe på flere stasjoner. Nei vel, da bør man heller styrke det vanlige Vy-tilbudet, og så bør man opprettholde og fortsette å ha Flytoget.

Jeg skal tegne meg igjen!

Jone Blikra (A) [16:05:34]: Jeg gleder meg til om noen timer å ta Vy til Skien. I løpet av de fire årene jeg har vært her, har jeg opplevd buss for tog fire ganger.

Grunnen til at jeg tok ordet, er at jeg lærte da jeg vokste opp at det er viktig å skryte av andre, men at det er en dårlig egenskap å skryte av noen ved å rakke ned på andre igjen. Når selv representanten fra KrF – som ikke lenger sitter i salen – for å løfte Flytoget sier at Vy ikke fungerer, og når representanter for Høyre sier at Flytoget er sølv og Vy er gråstein, da reagerer jeg. Det er lov til å løfte Flytoget som konsept. Det er lov til å skryte av Flytoget og Flytogets ansatte, for det er helt riktig, men å tråkke på de andre blir feil. Alle de ansatte i Vy, de som drifter Vy – Vy, som kjører Oslo–Bergen, Oslo–Skien, Oslo–Göteborg, regiontog, lokaltog – og har stort ansvar på vegne av fellesskapet, skal ikke betegnes som gråstein, og skal heller ikke få betegnelsen «fungerer ikke». Det tar jeg avstand fra. Vi skal ikke løfte noen ved å tråkke på andre.

Så til omfavnelsen av Flytoget fra Høyres og FrPs side: Hadde det ikke vært for KrF da Solberg-regjeringen under jernbanereformen skulle dra til når det gjaldt konkurranseutsetting, hadde Flytoget hatt kinesiske eiere. Det var konkurransen som var viktigst, det var ideologien knyttet til å konkurranseutsette som var viktigst. Jernbanereformen og konkurransen skulle løse alt. Det har ført til at det er Bane NOR, et statlig selskap, som eier skinnene. Det statlige selskapet Vy må leie av Bane NOR for å kjøre på linjene. Vy, som statlig selskap, må lease tog av Norske Tog, som også er et statlig selskap. Man lager et lekesystem hvor statlige selskaper må sende fakturaer til hverandre. Det er Høyre og FrPs svar på at dette er gull, dette er sølv, og dette er det vi skal ha mer av.

Jeg tror at det å utnytte den samlede kapasiteten på best mulig måte, er det beste, slik at ingen står igjen på perrongen når toget går forbi – og i hvert fall ikke tomme tog.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [16:08:35]: I denne reverseringsdebatten som vi har hatt noen ganger, hevdes det ofte fra Høyre og Fremskrittspartiet at dette er ideologisk betinget fra regjeringen og Arbeiderpartiet. Det er det ikke. Det har ikke vært noe krav fra LO om å putte Flytoget inn i Vy. Det har ikke vært noe krav om integrering av Flytogets tjenester fra fagbevegelse eller andre. Det er et faglig råd vi har fått fra Jernbanedirektoratet, som sier at det nå ikke er kapasitet nok til å holde på sånn som vi gjorde for 25 år siden – vi er nødt til å bruke den kapasiteten til beste for flest mulig togpassasjerer.

Det har vi fulgt opp. Jeg vet at det har vært gitt den typen faglige råd tidligere, men da har det ikke vært fulgt opp av sittende regjeringer. Da kan man jo stille spørsmålet: For hvem er det da dette er ideologisk betinget?

Bård Hoksrud (FrP) [16:09:33]: Det siste fra statsråden var litt morsomt. Å si at ikke fagbevegelsen, Jernbaneforbundet og andre har vært opptatt av få Flytoget inn i Vy, høres litt spesielt ut. Jeg har åpenbart vært i slike debatter flere ganger i de rundene jeg har vært i transport- og kommunikasjonskomiteen. Det er åpenbart.

Dette handler ikke om å snakke ned de ansatte. Jeg sa jo at folk som jobbet i NSB-systemet den gangen, som nå er i Vy, gjør en fantastisk jobb og prøver å få det til. Med de utfordringene man står overfor nå, opplever jeg likevel at mange som jobber i Flytoget, har vært bekymret for at man skal inn i det store Vy-systemet. Det er fordi man mener at man leverer veldig godt og har veldig god kvalitet på tjenestene sine. Man ser også en enormt stor kollektivandel til flyplassen vår på Gardermoen.

Jeg synes ikke statsråden svarer på spørsmålet om de over 3 000 avgangene som kunne hatt doble togsett. Det ville betydd noe for togpendlerne som står som sild i tønne på togene på Vestfoldbanen, Østfoldbanen, Sørlandsbanen og andre steder. Utfordringen mange steder er jo at jernbanen ikke går i det hele tatt – togene går ikke fordi vedlikeholdet er så dårlig – og man ser at det åpenbart er forskjell på hvordan man behandler de forskjellige togselskapene. Jeg tror statsråden vet at han har fått et spørsmål av meg om Sørlandsbanen, Go-Ahead og Mantena, om kontrakter og materiell osv., og ikke minst om hvordan vedlikeholdet er gjort på togmateriellet. Det er åpenbart at det her har vært forskjeller som det er viktig å få fram.

Jeg ser at representanten Refseth fra Arbeiderpartiet skal ha ordet etterpå. Jeg gjentar det hun sa om at det ikke handler om å avvikle kvalitet, men om å lage et mer helhetlig tilbud. Jeg synes det er viktig å ha et best mulig tilbud til alle togpassasjerer. Fremskrittspartiet har tatt til orde for å gjøre noe med Oslotunnelen – eller Rikstunnelen, som man nå kaller det – men der opplever jeg at Arbeiderpartiet og en del av de rød-grønne partiene er mye mindre villig til å sørge for å få inn den. Det er nettopp for å øke kapasiteten og sørge for at det blir flere muligheter til å få tog igjennom, sånn at passasjerene og pendlerne skal kunne komme fram raskt.

Jeg tror egentlig jeg stopper der. Det har vært en spennende debatt. Jeg tror at faren ved å si at alle passasjerer nå skal inn på det samme togtilbudet, kan være at det blir lengre reisevei, og at man da velger det bort fordi man finner andre løsninger som er bedre. Da tror jeg fort at kollektivandelen kommer til å gå ned og ikke fortsette opp.

Anniken Refseth (A) [16:12:49]: La meg forsøke å samle trådene litt i denne debatten. Dette handler ikke om Sørlandsbanen. Det handler heller ikke om å bruke biler. Og det handler ikke om å være for eller imot Flytoget som idé eller å underkjenne det gode arbeidet som er gjort. Det er vi ganske enige om. Det handler om hvordan vi skal bruke en svært begrenset jernbanekapasitet på Østlandet på en god måte, som gir størst mulig nytte for flest mulig reisende. Prioriteten er å få arbeidsfolk og pendlere inn og ut av Oslo. Et grep for å få til dette er å fylle opp de togene vi kan, og det vil være en suksess om vi får til det.

Representanten Helleland brukte uttrykket «fra arvesølv til gråstein». Jeg må også kommentere det. Det mener jeg er en ufortjent betegnelse av Vy, som står på som selskap. Alle de som jobber der, står på hver dag – på tross av at det nå foreslås løsninger som ikke er kapasitetsfremmende i en sprengt Oslo-korridor. Jeg er sikker på at de reisende fra Gardermoen vil finne veien til toget i retning mot Oslo S i framtiden også. Togfrekvensen skal heller ikke reduseres.

Dette er et veivalg. Regjeringens valg er å prioritere helhet, kapasitet og langsiktig bærekraft framfor å videreføre ordninger som ikke er tilpasset framtidens behov. I en situasjon med begrensede ressurser må vi ta ansvarlige valg, også når det innebærer endring.

Mats Henriksen (FrP) [16:14:55]: Det har vært en interessant debatt, og jeg tenkte å knytte noen avsluttende kommentarer til den.

Jeg vil begynne med det siste innlegget til statsråd Nygård, som sier at dette ikke er en ideologisk motivert beslutning. Men mønsteret er tydelig: Vi ser det på Sørlandsbanen, med direktetildelingen der, vi ser det på Østlandet, med direktetildelingen der, og vi ser det med Flytoget. Så det å si at det ikke er ideologisk, kommer an på øyet som ser.

Statsråden viser til Jernbanedirektoratet og anbefalingene derfra. Da vil jeg vise til Vista Analyse, som har funnet ut at nedleggelse av Flytoget som særskilt tilbringertransport til og fra Oslo lufthavn, er samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Det er altså ikke mangel på stemmer som utfordrer Jernbanedirektoratets antakelser – men nok om det.

Jeg vil også kommentere det Jone Blikra sier om at vi ikke skal svartmale. Det er jeg enig i. Vi skal kalle en spade for en spade, og vel så det. Det er mange dyktige ansatte i Vy som går på jobb hver eneste dag for å levere gode tjenester for innbyggerne, så problemet er kanskje ikke Vy i seg selv. Problemet handler om regjeringen og politikken som føres, og det rammeverket man opererer i. Så skal vi kalle en spade for en spade, er det regjeringen som er problemet.

Flytoget er et tilbud som folk betaler mer for; det har altså dyrere billetter enn regiontogene. Da må man jo spørre seg: Hvorfor er folk villige til å betale mer penger for å reise med Flytoget på den samme strekningen? Jeg tror det handler om kvalitet, det handler om trygghet for at toget faktisk går, og det handler om forutsigbarhet. Å legge ned et tilbud som fungerer, uten å ha et godt alternativ til det – for meg er ikke det trygg styring.

Oda Indgaard (MDG) [16:17:29]: Jeg har i flere debatter i denne salen hørt at FrP og Høyre er veldig glade i å vise til anbudskostnader som snart er ti år gamle. Jo, anbudskostnadene viste seg å være lavere, men det er papirpenger, for når vi nå står her ni år etter jernbanereformen og jernbanen har blitt så pulverisert, er det faktisk umulig å vite hva den reelle kostnaden med denne privatiseringen ble. Det er så mange direktører, så mange ulike selskaper og så mange ulike aktører innblandet her at det fra min stol faktisk er umulig å finne raskt ut av.

Når noen kan stå på denne talerstolen og påstå at jernbanereformen har løst de kritiske utfordringene på jernbanenettet vårt i Norge, må de ha buret seg inn i et ideologisk hull de siste ti årene. Jeg vil bare si at jeg og MDG har et svært pragmatisk forhold til offentlige versus private tilbud, men på en jernbane som stort sett består av enkeltsporede linjer, hvor det er krevende – eller faktisk umulig – å drive med parallelle tilbud og faktisk reell konkurranse hvor kundene kan velge den beste operatøren, har konkurranseutsetting vist seg å være ikke særlig vellykket.

MDG har, siden vi kom inn på Stortinget første gang, hatt store bevilgninger til jernbanen som ville ha ført til flere dobbeltspor tidligere og langt bedre vedlikehold. I den drømmeverdenen hadde også Flytoget fått bestå, fordi det hadde vært kapasitet. Når det derimot ikke er kapasitet, er det vanskelig å prioritere de flyvende foran alle pendlerne som trenger å komme seg til jobb hver eneste dag.

Jone Blikra (A) [16:20:28] (ordfører for saken): Komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne tilrår at representantforslaget om å redusere bompengebelastningen på E39 Mandal–Kristiansand ikke vedtas. Stortinget behandlet et identisk forslag for ganske nøyaktig ett år siden, den 7. januar 2025. Det ble heller ikke vedtatt.

Det er likevel viktig å påpeke at flertallets tilråding om å ikke vedta representantforslaget ikke innebærer at finansieringsopplegget for prosjektet ikke skal vurderes. Alle partiene er egentlig enige om behovet for en ny vurdering, og statsråden tok initiativ til akkurat det før representantforslaget ble fremmet. Det hele dreier seg om å gjøre ting i riktig rekkefølge og samtidig sørge for muligheten for lokal påvirkning og behandling.

De ulike partiene vil selv argumentere for sine standpunkter, og jeg vil komme tilbake til Arbeiderpartiets vurdering av saken ved en senere anledning.

Bård Hoksrud (FrP) [16:21:52] (komiteens leder): Når politikk møter praksis, kan vi raskt se hvorfor politikere bør ha litt mindre makt – verden er mye mer avansert enn slik den ser ut på et skrivebord. Det er også grunnen til at Fremskrittspartiet fremmer dette representantforslaget.

Det er faktisk så gærent at bompenger på strekningen mellom Mandal og Kristiansand nå direkte undergraver hele formålet med veiprosjektet. Den nye veien ble bygd av to hovedgrunner: For det første for å sikre bedre framkommelighet, kortere reisetid og bedre flyt i trafikken for pendlere, næringsliv og beredskap. For det andre, som er minst like viktig: Det er en vesentlig bedre trafikksikkerhet. Ulykkene på strekningen har vært mange, og de har kostet mange mennesker livet.

Dette har vi faktisk lyktes med. Vi har en moderne vei med en fantastisk standard, som har tatt bort faren for møteulykker, bedret sideterrenget og bidratt til langt bedre flyt og til at folk kommer raskere fram. Alt dette sørger for at risikoen og faren for at det skal skje alvorlige ulykker i framtiden, vil være totalt fraværende sammenliknet med hvordan det var på den gamle europaveien.

So far, so good. Det som er paradoksalt, er at bilistene likevel velger bort den nye, trygge veien. Hva er årsaken til det? Jo, det er bompengene. Det er faktisk så gærent at en tur–retur-tur med bompenger koster opp mot 300 kr. Da er det ikke overraskende at folk som må bruke veien hver eneste dag, styrer unna.

Dette er faktisk kjempealvorlig, for trafikken fører trafikk tilbake på den gamle veien, som er mye mindre trafikksikker. Det er så gærent at det halve kunne vært nok. Man skulle trodd at samferdselsministeren var interessert i å redusere risikoen for ulykker.

Når vi er der vi nå er på Sørlandet, da tyder det meste på at samferdselspolitikken har slått feil. Når staten investerer milliarder i en ny og trygg vei, må staten også sørge for at folk har råd til å bruke den, ellers risikerer vi at bomstasjonene styrer trafikken bort fra den tryggeste løsningen og over på gammeldagse og til tider livsfarlig veier. Fremskrittspartiet mener at trafikksikkerhet ikke skal være et spørsmål om betalingsevne. Trygge og effektive veier skal være det naturlige valget, ikke et dyrt alternativ.

Derfor tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i saken. Jeg vil vise til forslag nr. 6, som vi vet at flere partier kunne tenke seg å støtte. Vi vil endre forslagsteksten knyttet til innføringsfasen: 1. april 2026 endres til 1. august 2026.

Anne Kristine Linnestad (H) [16:24:44]: E39 Mandal–Kristiansand er et godt veiprosjekt som leverer på det aller viktigste: trygghet og framkommelighet. Den nye firefeltsveien har halvert reisetiden, økt kapasiteten og erstattet en trasé som var preget av alvorlige ulykker. Likevel får vi ikke full effekt når bomtakstene blir så høye at mange velger gamleveien.

Siden åpningen er takstene økt med over 30 pst. I dag koster det 127 kr for personbil og 381 kr for lastebil å kjøre hele strekningen én vei. Resultatet er at trafikken på ny vei blir langt mindre enn den burde ha vært. Det svekker samfunnsnytten, øker risikoen for ulykker på sideveiene og rammer både pendlere og næringsliv. For mange pendlere kan bomregningen nærme seg 50 000 kr i året. Konsekvensene av dette kan bli at arbeidsplasser vest for Kristiansand blir mindre attraktive, og at bedriftene kan bli tvunget til å bruke dyrere og mindre effektive transportløsninger.

Høyre mener det er uansvarlig å vente til 2027 med å justere bompengeopplegget. Vi må gjøre justeringer som får det meste av trafikken over på den trygge, effektive veien – der den skal være – nå.

Vi står på nullvisjonen for drepte og hardt skadde i trafikken, og derfor vil Høyre fortsette å prioritere møtefrie hovedveier, vedlikehold og fornying av infrastrukturen samt styrket kontrollvirksomhet og bruk av teknologi for å forebygge ulykker.

I tillegg vil vi bruke de virkemidlene vi har for å redusere bompresset der det gir mest effekt. Programmet vårt er tydelig på at vi vil åpne for lengre nedbetalingstid på bompengeprosjekter for å redusere bompengebelastningen på enkelte prosjekter. For E39 Mandal–Kristiansand betyr det å forlenge nedbetalingstiden lavere takster for privatbiler og nyttetransport, og at mer av trafikken benytter den nye veien. Det gir mer sikkerhet for folk, bedre flyt for næringslivet og større samfunnsnytte totalt sett av en vei som faktisk er bygget for å brukes.

På den bakgrunn støtter Høyre forslag nr. 6, fra Fremskrittspartiet, slik det ble referert fra forrige taler, representanten Hoksrud, rett før meg. Til slutt vil jeg ta opp forslaget fra Høyre.

Geir Inge Lien (Sp) [16:27:33]: Når vi krev inn bompengar, må folk kunne oppleve at pengane dei betaler inn, faktisk går til betre vegar. E39 Mandal–Kristiansand har dessverre vorte eit eksempel på at utbyggingsmodellane til Nye vegar har svakheiter. Vi ser at mange vel den gamle vegen framfor den nye. Det svekkjer både trafikktryggleiken og samfunnsnytten. Difor meiner vi det er heilt nødvendig å finne løysingar som gjer at fleire vel den nye vegen.

Først må eg minne om at bompengefinansieringa av E39 Mandal–Kristiansand vart føreslått og Framstegspartiet sin eigen dåverande samferdselsminister, Ketil Solvik-Olsen, og fekk støtte i komiteen, der Framstegspartiet sjølv hadde saksordføraren. Det er altså FrP som har lagt grunnlaget for bompengebelastninga som er i dag. Det er det viktig å ha med seg når vi no diskuterer kven som har ansvaret for situasjonen.

Problemstillinga i Agder er ikkje unik. Fleire plassar i landet betalar folk for vegar som ikkje er ferdige, eller som har vorte så dyre at folk vel ikkje å bruke dei. Senterpartiet føreslår difor ei generell opning for 30 års innkrevjingstid på bompengeprosjekt der det er lokalpolitisk tilslutning. Det ville redusere kostnadene per bilist, auke trafikkgrunnlaget og bidra til at inntektene kjem nærmare det som opphavleg vart føresett. Forslaget vårt gjev meir fleksibilitet i heile landet, ikkje berre i Agder.

Forslaget vårt ser dessverre ikkje ut til å få fleirtal her i dag, og eg varslar difor subsidiær støtte frå Senterpartiet til forslaget frå Høgre. Sjølv om det er Framstegspartiet som har sett befolkninga i Agder i den situasjonen, er det regjeringa sitt ansvar å løyse dagens utfordringar så raskt som mogleg. Difor støttar me òg subsidiært forslag nr. 6, frå FrP.

Eg håpar at Stortinget kan huske at dette er det andre bompengeprosjektet på kort tid som vi må rydde opp i etter Framstegspartiet. Det er økonomien og kvardagen til folk vi snakkar om.

Senterpartiets står for ei ansvarleg linje. Vi vil sikre føreseielegheit, men òg fleksibilitet der det trengst. Vi vil ha løysingar som gjer at folk faktisk brukar vegane vi byggjer, og håpar at Stortinget kan sende marsjordre til regjeringa om å finne løysingar for innbyggjarane og næringslivet i Agder.

Eg tek dermed opp forslaget Senterpartiet er med på i saka.

Oda Indgaard (MDG) [16:30:46]: Denne saken handler ikke bare om bompenger på en konkret veistrekning, den handler om hvordan samferdselspolitikk vi fører, hvilke valg vi tar, og som vi gjør igjen og igjen i denne salen – selv om dette først blir problematisert når kostnadene ved disse valgene blir tydelig for hver enkelt i etterkant. Det er helt riktig som representanten Lien sier, og det er for så vidt noe jeg også er enig med representanten Hoksrud i, at dette prosjektet illustrerer en feilet samferdselspolitikk. Men problemet er bare at den politikken er Fremskrittspartiet og representanten Hoksruds politikk. Bompengenivået er det samme som det var da utbyggingen ble vedtatt i denne salen, og situasjonen var altså helt forutsigbar.

Når bompengene blir høye, slik vi ser på E39 Mandal–Kristiansand, er det et resultat av politiske prioriteringer. Store, kostbare motorveier finansieres gjennom bompenger, samtidig som rimelige mer arealeffektive og klimavennlige løsninger nedprioriteres totalt.

MDG deler bekymringen for at høye bompenger rammer hardt, og at de kan føre til uønsket omkjøring på lokale veier med dårlig trafikksikkerhet og større belastning for lokalsamfunn. Det er et reelt problem, og det må tas på alvor. Samtidig mener vi løsningen ikke kan være å fortsette den samme politikken med staten som regningsbetaler hver gang bompengebelastningen blir politisk krevende. Det løser ikke de strukturelle problemene i samferdselspolitikken, det skyver dem bare foran oss. Det minsker handlingsrommet til faktisk å gjøre reelle endringer som gjør at folk får alternativ til bilen.

Høye bompenger er i denne saken som så ofte før, et symptom på feil prioriteringer i utbyggingsfasen. Når prosjektene blir større og bredere og hastigheten skal gå opp, blir de dyrere enn nødvendig, og regningen blir til slutt sendt til trafikantene. Dagens samferdselspolitikk er preget av særinteresser og tendenser til stormannsgalskap når det kommer til motorveiutbygging. Vi trenger en ny samferdselspolitikk som prioriterer vedlikehold og utbedring av vei og bane vi allerede har – som også NHO tydelig tok til orde for i gårsdagens årskonferanse – framfor stadig nye motorveier, som satser på kollektivtilbud framfor bil, og som reduserer trafikkmengden og utslippene istedenfor å flytte dem.

I denne saken har MDG derfor ikke sluttet seg til forslagene om generelt bompengekutt eller forlenget innkrevingstid. Slike grep kan gi midlertidig lettelse, men de adresserer ikke årsaken til problemene. I denne saken bør regjeringen og lokale myndigheter heller se på tiltak som reduserer omkjøring og belastning på lokale veier, slik som f.eks. redusert hastighet på de veiene.

Hvis vi mener alvor med nullvekstmål for byene og gjør det enklere for folk å reise grønt, rimelig og trygt, trenger vi et paradigmeskifte i samferdselspolitikken – hvor de store motorveienes tid må tilhøre fortiden, og vi heller planlegger helhetlig med klima, natur og lokalsamfunn som reelle premisser. Med det tar jeg opp MDGs forslag.

Jørgen H. Kristiansen (KrF) [16:34:13]: Vi står i en situasjon der bompengebelastningen på E39 mellom Kristiansand og Mandal har blitt så høy at bilistene velger vekk den nye, trygge veien og heller kjører på den gamle, smalere og mer utrygge traseen. Det er ikke slik det skal være. Når vi nå har investert milliarder i en vei for å gi bedre trafikksikkerhet og framkommelighet, må vi sørge for at folk faktisk bruker den.

I dag betaler en bilist opptil 134 kr én vei uten AutoPASS. Selv med AutoPASS er prisen over hundrelappen for bensin- og dieselbiler. Bompengebelastningen betyr at en pendler kan betale rundt 50 000 kr i året. For mange pendlere og familier er dette en uholdbar situasjon. Frustrasjonen er stor, og mange sier nå: Vi har ikke råd til å bruke den nye veien. Det presser trafikken tilbake på gamleveien, og det er både farlig og ufornuftig.

I KrF har vi diskutert flere løsninger. KrF mener det er urealistisk å tro at dagens budsjettflertall vil bevilge ekstra milliarder til dette prosjektet. Derfor støtter vi forslag om å forlenge nedbetalingstiden på lånet. Det er en praktisk og realistisk løsning som vil gi lavere bompenger for bilistene og for nyttetransporten. Det fungerer som et huslån, man betaler det over flere år. Da blir belastningen mindre hvert år.

Dette er ikke perfekt, men det er et tiltak som faktisk vil merkes. Det vil bidra til at flere velger den nye veien, og det vil også styrke trafikksikkerheten. Vi kan ikke akseptere enda en vinter med dagens priser. Folk er utålmodige, og det har de god grunn til å være.

Vi må ta grep nå. KrF vil stemme for Høyres forslag om lengre nedbetalingstid, og vi håper Stortinget kan samle seg om en løsning som gir lavere bompenger og bedre bruk av den veien vi har investert så mye i.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [16:36:28]: Jeg begynner med det viktigste: Et felles utgangspunkt for alle bompengeprosjekter er at beslutningen baserer seg på lokale initiativ og lokale vedtak. Det er også tilfellet for E39 Kristiansand vest–Lyngdal vest.

Stortinget har behandlet prosjektet i flere omganger og har sluttet seg til gjeldende bompengeopplegg. Første gang var i 2017, da, som det allerede har vært nevnt her, dette ble fremmet av en av mine forgjengere, Ketil Solvik-Olsen fra Fremskrittspartiet, hvor Stortinget behandlet oppstart, utbygging og finansiering av strekningen, og så igjen i 2023, da Stortinget fattet vedtak om endringer i utbygging og bompengeopplegg på strekningen. Det må understrekes at dagens bompengeopplegg er i tråd med innholdet i Prop. 89 S for 2022–2023.

Jeg deler representantenes bekymring for trafikklekkasje til gamle E39, som nå har vesentlig dårligere standard enn ny vei. Som jeg også har kommunisert i mitt skriftlige svar til transport- og kommunikasjonskomiteen, er jeg enig med representantene i at det kan være en utfordring for trafikksikkerheten over tid. Det er også viktig å ha med seg at nye beregninger utført av bompengeselskapet har vist at økonomien i prosjektet er svakere enn først antatt. Derfor har jeg satt i gang et arbeid der Agder fylkeskommune, Statens vegvesen, Nye veier og bompengeselskapene sammen gjennomgår bompengeopplegget på strekningen. Samferdselsdepartementet mottok før jul svar på det arbeidet, og departementet vil prioritere oppfølging av rapporten.

Jeg mener det er viktig at dette arbeidet fullføres før Stortinget eventuelt tar stilling til nye tiltak på strekningen. Jeg vil igjen minne om at alle bompengeopplegg bygger på lokalpolitiske vedtak, og dersom arbeidet tilsier behov for ny sak til Stortinget, vil jeg komme tilbake med det på egnet tidspunkt.

Å åpne for omkamper og endringer i bompengeprosjekter i ettertid bidrar til å skape uheldige virkninger, og ikke minst gi folk forventninger vi ikke kan innfri. Det vil over tid danne grunnlag for en uheldig og uhåndterbar styring av veisektoren. Jeg er derfor glad for å se at forslagene om å endre bompengeopplegget på dette tidspunktet ikke har tilslutning i komiteen – men jeg er litt usikker nå. Prioriteringene i veisektoren er forankret i transportplaner og godt funderte lokale vedtak regionalt og nasjonalt, og vi er tjent med å ivareta forutsigbarhet og prioriteringer som Stortinget og lokale myndigheter slutter opp om.

Så bare en kommentar til forslaget som foreligger, forslag nummer 6. Hvis jeg har forstått det riktig, vil jo det være noe som en garantistiller må forholde seg til. Det vil da svekke inntektene i et bompengeprosjekt, og det er fylkeskommunen som her er garantister.

Kai Steffen Østensen (A) [16:46:39]: E39 mellom Mandal og Kristiansand er hovedfartsåren vestover i mitt hjemfylke. Det er veien jeg bruker hver gang jeg reiser hjem til Farsund. Det er veien jeg bruker når jeg besøker verdensledende bedrifter innenfor prosessindustrien. Det er veien som binder sammen gamle Vest-Agder for næringsliv og lokalbefolkning, men også for gjennomreisende, turister og tungtransport. Veien er viktig, og utbygging av firefelts motorvei løfter regionen jeg representerer. Det gir trafikksikkerhet, bedre beredskap og bedre levekår. Det er en vei Arbeiderpartiet har arbeidet for og stemt for, fortsetter å bygge ut og forsvarer behovet for.

Når jeg følger lokalmedia i denne saken, som åpenbart skriver mye om utfordringene med den høye bompengebelastningen, må jeg si at jeg reagerer på hvordan Fremskrittspartiet prøver å tegne en historiefortelling om at det er på Arbeiderpartiets vakt utfordringene med veien kom. Det finnes ingen tvil om at denne veiens bompengeopplegg bygger på det samme grunnlaget som da Fremskrittspartiets daværende samferdselsminister la fram sak om veien i denne salen, tilbake i tid.

Det finnes heller ingen tvil om at denne prosessen prioriteres av Arbeiderpartiets samferdselsminister. Det hører vi også fra denne talerstolen. Det er jo ikke et representantforslag fra Fremskrittspartiet som gjør at det er satt i gang en nødvendig prosess. Det er statsråden som har tatt initiativ til å få orden på det som bygger på den borgerlige regjeringens proposisjon. Det skjer etter at et tverrpolitisk samarbeid i Agder har løftet saken – med et tydelig Arbeiderparti i en samlet region. Forslagene som ligger inne fra Fremskrittspartiet, innebærer større risiko for fylkeskommunen uten utredning, fordi fylket har garantistansvaret. Potensielt gjør Stortinget nå vedtak som øker denne risikoen, uten at fylket er med i prosessen, uten at det er utredet, og uten at det er en del av den prosessen statsråden har initiert.

Jeg vil også ha ned bompengebelastningen, sånn at folk som bruker veien, bruker den nye. Forholdene er endret. Det slår også rapporten fra Statens vegvesen fast. Det er behov for å revidere prosjektet. Det vet vi som bor der, det vet vi som lever i Agder, og det vet vi som kjører bil på E39.

Statsråden er tydelig på at han skal følge opp rapporten, sånn at prosessen kan kjøres videre. Jeg registrerer at flere av partiene er enig med Arbeiderpartiet i at det forslaget Fremskrittspartiet primært har foreslått, ikke bør stemmes fram.

Jeg ser fram til fortsatt å arbeide for mer trafikksikker vei i Agder, og jeg er glad for at flertallet på Stortinget er opptatt av at vi skal ha en firefelts motorvei gjennom Agder.

Alf Erik Andersen (FrP) [16:49:41]: Først har jeg lyst til å si til de representantene som bruker tiden i innleggene sine på å peke på Fremskrittspartiet i regjering: Ja, vi satt i regjering da veien ble vedtatt. Det er vi stolt av. Ja, vi hadde samferdselsministeren i regjering, men det som er en realitet, er at i regjering er det forhandlinger, og vi nådde ikke opp overfor våre samarbeidspartnere med det som er vår primærpolitikk.

Klokken 11.28 i dag fikk politiet et varsel om nok en ulykke på gammel E39 – én person til sykehus og stengt vei. Det er tragisk, og det går inn i statistikken. Det er noe jeg vil komme tilbake til i mitt neste innlegg.

På E39 mellom Kristiansand og Mandal har det altså vært svært høy bompengetakst – langt høyere enn det som lå til grunn for de lokalpolitiske vedtak som representanten Indgaard og statsråd Nygård viser til. Nå er vi utålmodige.

Sist jeg kjørte fra Mandal til Kristiansand sentrum, faktisk på ny vei, var det en samlet takst på 163 kr én vei. For en tungbil er det nå på mellom 800 og 900 kr tur-retur, noe som gir en kostnad på opp mot 200 000 kr årlig for tungbilpasseringer. Det er helt vanvittig. Noen må også betale den regningen. Til sjuende og sist blir det forbrukere og innbyggere. Når vi i tillegg vil få en belastning gjennom bypakkebommer i Kristiansand, ser vi at de som bor sånn at de ikke kan bruke kollektivtransport som et alternativ, eller er avhengig av bil og jobber i et lavlønnsyrke, nærmest ikke har råd til å gå på jobb lenger.

I går startet også vinteren på Sørlandet. Jeg fikk melding fra en lastebilsjåfør som var på vei fra Østlandet til Klepp i Rogaland. Han kunne melde om en nesten bilfri ny E39, mens trafikken gikk tett på gammel vei.

For knapt tre uker siden kom det brev fra Vegdirektoratet, som bl.a. foreslår sideveisbom. Dette forslaget er Fremskrittspartiet svært kritisk til. Vi vil ikke åpne for en presedens der sideveisbom skal være pisken. Selv om man belastes kun ved kjøring gjennom to sideveisbommer, vil det likevel ramme interntrafikken.

Det som kanskje er det mest interessante i brevet, er at det pekes på at veiprosjektene videre vestover er blitt utsatt i to til seks år. Hvorfor er de det? Som Fremskrittspartiet flere ganger har påpekt, er det som et resultat av manglende satsing på samferdsel fra dagens regjering. Nye veier er siden 2021 avspist med nærmere 1,1 mrd. kr årlig, og derfor har de ikke klart å fordele bompengebelastningen utover flere strekninger og flere kilometer. Straffen for regjeringens manglende satsing på samferdsel er da et forslag om sideveisbom. Det blir for meg, Fremskrittspartiet, innbyggere og næringsliv helt uakseptabelt.

Amalie Gunnufsen (H) [16:52:49]: La meg begynne med å takke forslagsstillerne for å løfte denne saken, som er veldig viktig for veldig mange mennesker. Nivået på skatter og avgifter former hvordan folk lever livet sitt, og hvilke valg vi tar i hverdagen – og det er denne saken et veldig trist eksempel på. Når det for en personbil koster 134 kr én vei mellom Kristiansand og Mandal, og når kostnadene kan komme opp i 50 000 kr i året for en pendler, er en kommet galt av sted. Jeg har stor forståelse for at folk velger den lengre og farligere veien, men det er veldig synd.

Da samferdselsministeren tidlig i valgkampen gikk ut og sa at han ville vurdere bompengeopplegget på nytt, ga det mange et stort håp om bedring. Dessverre gikk det vår, sommer, høst og vinter med farlig føre før vi fikk se Vegvesenets råd. Og jeg må si at brevet fra Vegvesenet ikke gir grunn til optimisme – sideveisbommer kan ikke være løsningen. Den prinsipielle kontrakten om bompenger handler om at man skal finansiere veien som blir bygd.

Det er ikke god samfunnsøkonomi å bygge dyre, fine veier om veiene ikke blir brukt. Dette er kjempeviktig for næringslivet i regionen, men aller viktigst er det for trafikksikkerheten. For alle dem som er avhengig av veien og bilen for å få seg og sine trygt fram og raskt hjem, er vi nødt til å gjøre det billigere å velge den trygge veien. Da må vi bruke et virkemiddel vi vet fungerer, og det er pris.

Det er i realiteten to måter å gjøre det på. Den første er å bevilge penger over statsbudsjettet og sanere gjeld. Det kan vi selvfølgelig håpe at Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene vil gjøre, men enn så lenge forblir det bare et håp, for en lei konsekvens av det å være i opposisjon, er som kjent at man ikke kan bestemme hvordan pengene skal fordeles over statsbudsjettet. Den alternative løsningen er å forlenge nedbetalingstiden.

Vi har stor tro på at effekten av lavere pris vil være at flere velger den nye veien. Vi vet fra tidligere prosjekt at Statens vegvesen også i noen tilfeller undervurderer hvor mange som bruker ny vei. Hvis man reduserer takstene vesentlig, i kombinasjon med at mer av veien fullføres, er det grunn til å tro at gjelden kan betales ned raskere enn det vi forventer. Men nå er vi nødt til å få beregnet effekten av en lavere pris.

Helt til slutt: Når samferdselsministeren nå er nødt til å sitte og høre på meg, har jeg lyst til å si at hadde Nye veier blitt kompensert for pris- og lønnsvekst, hadde prosjektet hatt bedre progresjon, og da ville folk fått enda bedre effekt av å velge den nye veien.

Jeg håper at mine gode kollegaer ser at dette haster, og at Stortinget kan finne nye veier til samarbeid.

May Helen Hetland Ervik (FrP) [16:55:59]: Denne saken handler om et næringsliv og et folk som må betale altfor mye for å kjøre på den nye E39 mellom Mandal og Kristiansand. Veien som skulle gjøre hverdagen enklere, har istedenfor blitt et eksempel på hvordan dagens bompengeordning skaper utfordringer for både trafikksikkerheten og samfunnsnytten.

Byggingen av ny E39 gir en moderne firefelts vei som halverer reisetiden og øker sikkerheten, men dagens høye bomtakster gjør at nesten halvparten av trafikantene velger den gamle sideveien. Dette svekker hele prosjektets nytteverdi, og det svekker også trafikksikkerheten og næringslivets konkurransekraft.

Vi i Fremskrittspartiet har derfor fremmet et forslag om å redusere bompengebelastningen på denne strekningen. Vi mener staten må ta et større ansvar for finansiering av prosjektet, slik vi f.eks. gjorde i forbindelse med Ryfast. Når Stortinget allerede har satt av midler for å redusere bompengene i andre prosjekter, finnes det ingen grunn til at folk i Agder skal behandles annerledes.

Fremskrittspartiet har alltid vært tydelig på at bompenger er en usosial finansieringsform. Vi har aldri hatt tro på at man skal bygge infrastruktur basert på folks personlige kredittkort. Staten har råd til å ta en større del av regningen, og det er på tide at det skjer. Vi registrerer at regjeringspartiene mener de jobber med saken, men det hjelper lite for bilistene, som betaler hver eneste dag. Det trengs handling nå, ikke om to år. Folk er lei av at gode prosjekter blir stående på vent, mens regningen blir lagt på bilistene.

Fremskrittspartiet vil fortsette å kjempe mot bompenger. Vi vil kjempe for at ny E39 ferdigstilles så fort som mulig, og vi vil kjempe for at veien blir ferdigstilt helt til Stavanger.

Det har i salen i dag flere ganger blitt henvist til Ketil Solvik-Olsen. Jeg skulle ønske at man heller hadde videreført politikken han kjempet for, nemlig det å bygge landet. Ketil var tydelig på at han ville ha mer vei og mindre bompenger. Da Fremskrittspartiet satt ved roret, ble veibudsjettet kraftig økt, mens bompengeandelen ble redusert. Det er dobbelt bra. Dagens regjering har kuttet veibudsjettene og økt bompengene, og det er dobbelt feil.

Alf Erik Andersen (FrP) [16:58:59]: Denne saken handler også om at vi i Agder sier at E39 skal danne grunnlag for et felles bo- og arbeidsmarked, men med disse bomkostnadene snakker vi altså om en årlig kostnad på 50 000–60 000 kr for en pendler. Det betyr fort at en pendler må tjene nærmere 100 000 kr ekstra årlig for å dekke inn bomkostnadene, noe som åpenbart er en uholdbar situasjon for en arbeidsgiver. Det innbyr ikke til kompetanseutveksling i næringslivet. Umoe Mandal, som er en stor lokal bedrift, og som leverer og skal levere mer materiell til Forsvaret, signaliserer at de vil trenge 200 nye ansatte. Det er gledelig, men direktøren i Umoe ser på disse bomkostnadene som er en stor utfordring med hensyn til å rekruttere nok folk.

Altfor mange velger den gamle veien – naturlig nok – men det er en svært trafikkfarlig vei, med historisk mange dødsulykker og hardt skadde. Fremskrittspartiet fremmer derfor to løse forslag som vi håper Stortinget kan samle seg om. Når det faller litt snø, slik det gjør nå, ser vi fort overskrifter om kaos på veiene, og jeg refererte til dagens ulykke. Den gamle veien opplever fort stenging, da vogntog ofte står fast i bakkene, og biler kjører i grøfta. Det vil utgjøre en risiko ved at utrykningskjøretøy ikke kommer fram til hendelser som krever at de må kjøre gammel vei for å komme fram til dit hendelsen er. I tillegg gir det hjemmehjelpen utfordringer med å komme fram til brukerne.

Uansett hvordan det går i denne debatten, mener vi at det på vinterhalvåret må legges til rette for at flere bruker den nye veien. Derfor fremmer vi forslag om en årlig halvering av bompengetakstene i perioden fra 1. desember til 31. mars.

Det som er ganske utrolig i dette tilfellet, er at det i februar 2024 ble en økning i prisen – og vet dere hva grunnen var? Det var for mange som valgte bort ny vei og kjørte på den gamle veien. Tenkte man da at hvis man skrudde opp prisen, ville flere velge den nye veien? Åpenbart ikke. Nei, man tenkte rett og slett at de som velger ikke å kjøre den gamle dødsveien, må straffes med høyere bompengebelastning på den nye. Hva slags markedsøkonomer det er som kan finne på noe slikt, er jeg litt usikker på.

Vi fremmer også et forslag om en prøveperiode på 12 måneder med halvering av bompengetakstene. Da vil regjeringen kunne ta denne prøveperioden med seg videre i sitt arbeid med en helhetlig sak. Vi håper på flertall for det i dag.

På vegne av Fremskrittspartiet vil jeg også varsle at vi vil støtte Høyres forslag i saken, og at vi ser fram til voteringen.

Bård Hoksrud (FrP) [17:02:02]: Den gamle veien kjørte jeg ganske mye da jeg var i militæret. Jeg har kjørt den mange ganger etterpå også, og den var like dårlig nesten helt fram til Fremskrittspartiet kom i regjering, for da skjedde det faktisk noe, og da ble det utbygging av veien.

Det er så morsomt å høre på Arbeiderpartiet, for man må liksom bruke noe som skjedde for åtte år siden. Representanten Østensen sier at det var forutsetningene som ble vedtatt i forbindelse med proposisjonen fra 2017 som lå til grunn, og derfor var det FrP som måtte ta ansvar for det som skjedde, men så sier han at forholdene har endret seg, og derfor må vi se på endringene. Da bør representanten fra Arbeiderpartiet gå tilbake til finansdebatten og samferdselsdebatten i Stortinget, for da foreslo nemlig Fremskrittspartiet 270 mill. kr ekstra for å redusere bompengebelastningen, fordi vi så konsekvensene – hva det betyr for folk som ikke har råd til å bruke den nye veien, og som må bruke den gamle veien, som representanten Østensen tydeligvis synes det er helt greit at man skal fortsette å betale en så skyhøy bompengeavgift på.

Forskjellen når det gjelder Fremskrittspartiet, er at vi satt i regjering og kjempet for å fjerne bompenger og redusere bompenger. Men det er klart at når vi er det eneste partiet i denne salen som egentlig mener at bompenger er gærent – ja, da var det faktisk ganske deilig å være statssekretær i en periode og reise rundt og fjerne bomstasjoner som var satt opp av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, osv. rundt omkring i landet. I Telemark var det fantastisk deilig – og det må jeg minne Senterpartiet og Arbeiderpartiet om når dere er så opptatt av å fortelle hva vi liksom ikke fikk til i regjering. Jeg reiste opp til Seljord – mellom Seljord og Vinje – sammen med Ketil Solvik-Olsen og fjernet bomstasjoner som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og de rød-grønne partiene hadde stemt for – og egentlig hadde alle partiene stemt for det, med unntak av Fremskrittspartiet, fordi vi faktisk satt i regjering og gjorde en forskjell.

Og til MDG: stormannsgalskap. Dette er ikke noe stormannsgalskap. Det handler om å sørge for mest mulig trygge og gode veier for befolkningen i Norge. I motsetning til MDG, som ønsker oss tilbake til steinalderen, ønsker Fremskrittspartiet at vi skal se framover. Vi skal sørge for å bygge veier, vi skal sørge for å ha trygge veier, vi skal sørge for at folk raskt og effektivt skal kunne flytte seg rundt i dette landet, og vi skal bygge større arbeidsmarkedsregioner. Det er nettopp det det handler om i Vest-Agder nå. Så denne debatten er jammen meg litt rar.

Det handler altså om at vi nå går et stykke for å prøve å finne en god løsning, som ikke er vår primærløsning, men som faktisk er å rydde opp i noen av de utfordringene som vanlige folk står i hver eneste dag. Jeg håper at Arbeiderpartiet og andre tenker seg om en gang til og stemmer for forslag nr. 6, som vil bety noe for alle de menneskene som er avhengige av veien, og som nå kjører på den gamle, utrygge veien, som jeg også har stått på når det har vært ulykker tidligere. Og i og med at statsråden var der på søndag, i Vestfold, burde han være enig og støtte det forslaget.

J one Blikra (A) [17:05:25]: Det er litt vanskelig å vite hvor man skal begynne, for når man hører på Fremskrittspartiet i denne saken, virker det som at man ikke har fått med seg at det har skjedd noe som helst. Man snakker mest om snøen som falt i pavens skjegg i fjor. Det som er forunderlig, er at man etterlyser at noen skal gjøre noe i forhold til situasjonen som har oppstått knyttet til E39. Her har statsråden tatt et initiativ – før dette representantforslaget ble levert til Stortinget.

Det som virkelig bekymrer meg, er at det her fremmes forslag som direkte påvirker Agder fylkeskommune og Agder fylkestings ansvar som garantist. Når vi er kommet så langt at man i denne salen fremmer forslag – uten å ha økonomisk ansvar – på vegne av en fylkeskommune som sitter med den økonomiske risikoen, da må man faktisk stille spørsmålet: På hvilket nivå skal slike saker faktisk behandles?

Mange av forslagene er gode, men jeg er bekymret når man får løse forslag i denne salen og voterer, som får direkte økonomiske konsekvenser for prosjektet for en garantist i Agder, fylkeskommunen i Agder – uten at man har utredet konsekvensene, både økonomisk og for selve prosjektet. Jeg vil rett og slett advare mot – i en så viktig sak for regionen, som på lokalpolitisk initiativ er fremmet til regjering og til storting – at vi nå går rett inn i hele sikringen av prosjektet. Hva betyr det at vi fatter slike vedtak, når den det gjelder, ikke er til stede, og den det gjelder, ikke engang nå har fått uttalt seg? At Fremskrittspartiets representanter i fylkestinget og Arbeiderpartiets representanter i fylkestinget i Agder nå skal sitte og høre på at vi pålegger dem økonomiske forpliktelser og risikoer, der de sitter med garantiansvaret, det synes jeg man må tenke seg om før man gjør i slike typer saker.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [17:08:00]: Da kan jeg fortsette der representanten Blikra slapp taket i saken.

Det er mange måter å framstå handlekraftig på, men her er det et faktum at det pågår en saksbehandling, det pågår en prosess, etter at jeg har bedt om en rapport fra Statens vegvesen. Den rapporten må faglig behandles hos meg og hos fylkeskommunen. Så går man rett inn og avskjærer – uten utredning. Jeg synes det er en veldig risikofylt måte å saksbehandle på.

I denne debatten og i slike debatter gjentas det veldig ofte at det ikke bevilges noen penger til vei under Arbeiderpartiet, og at det ikke skjer noe. Jeg synes det er fair at man her kan si at man vil bruke mer penger på vei enn Arbeiderpartiet, men det er faktisk sånn at veibudsjettet vokser betydelig i det som nå har nylig blitt vedtatt, og det pågår veiprosjekter rundt omkring i hele landet. Det er mange store prosjekter. På vår vakt har vi startet opp det største samferdselsprosjektet i moderne tid, Arna–Stanghelle. Det skal bygges på Oslofjordforbindelsen, og det bygges på Sørfoldtunnelene – bare for å nevne noen konkrete eksempler.

Dette med bompenger er interessant: Jeg tenker at politikere som regel bør vurderes på det man gjør. Fremskrittspartiet lovte jo foran valget i 2013 at man skulle fjerne alle bompenger, og så satte man bompengerekord. I Nasjonal transportplan, som en av mine forgjengere la fram, Ketil Solvik-Olsen, ble det lagt opp til å bruke 163 mrd. kr i bompenger i tolvårsperioden. Knut Arild Hareide la seg på et litt lavere nivå, men jeg la meg da på 100 mrd. kr, så det var betydelig lavere enn Fremskrittspartiet gjorde på sin vakt i regjering. Så sier Fremskrittspartiet: Ja, men det var fordi vi bygde så mye mer vei. Ja, ja, men det er ikke et spesielt prinsipielt standpunkt. Man kan i hvert fall ikke stå her og si at man er prinsipielt mot bompenger. Man har vært i hvert fall vist med regjeringsmakt at man er mer enn villig til å bruke bompenger for å bygge veier i Norge.

Det sies en del om prisene. Alle skjønner jo at det her er en diskusjon om prisene, og det er derfor vi har satt i gang denne prosessen, men de prisene som er der nå, er i tråd med de lokalpolitiske vedtak som er fattet. De er i tråd med det som Stortinget har sluttet seg til. Det må man også forholde seg til.

Nå har jeg fått en rapport som gjør at jeg er i stand til å gjøre vurderinger av hvordan en skal håndtere dette, og det ville vært den fornuftige måten å gå videre i saken. For jeg tror vi alle er interessert i at den nye veien tas i bruk, og at vi sørger for å få trafikantene over på den nye, istedenfor å bruke den gamle veien, som ikke er så trafikksikker.

Kai Steffen Østensen (A) [17:10:37]: Jeg opplever at representanten Hoksrud inviterte meg til dans, og da hopper jeg selvfølgelig på. Vi kan godt diskutere hva som ligger i det alternative budsjettet til Fremskrittspartiet. Hvis vi tar utgangspunkt i at den veien vi diskuterer, er viktig for bl.a. næringslivet i Agder, er jeg veldig glad for at FrPs alternative budsjett ikke ble vedtatt, for man skrotlegger hele virkemiddelapparatet til det samme næringslivet. Hvis vi skal snakke om helheten i politikken, mener jeg også Hoksrud må ta inn over seg hva de faktisk legger til grunn i sitt alternative statsbudsjett.

Det er interessant, for hver gang Fremskrittspartiet har vært på talerstolen i denne debatten – for så vidt også i fylkestinget i Agder, da jeg satt der sammen med noen av representantene i denne salen – er det alltid en tilbakevendende diskusjon om at det Fremskrittspartiet en gang gjorde da man hadde makt selv, kan man ikke tas til inntekt for fordi man ikke egentlig var enig i det. La oss nå være helt riktig på historikken. Det var vel om lag 62 proposisjoner som ble lagt fram av en FrP-statsråd i Samferdselsdepartementet, som handlet om bompengefinansierte veiutbygginger. Man kan ikke i det ene øyeblikket si at man er for det, og i det andre øyeblikket være mot det og ikke ta ansvar for helheten. Skal vi ha ansvar for veiutbygging, må man sørge for faktisk å ta ansvar for den politikken man har lagt fram. Jeg minner om at Bård Hoksruds parti har lagt fram over 60 proposisjoner.

Det er også interessant når vi diskuterer veiutbygging, for det handler jo om en helhet. La meg understreke den helheten som Nasjonal transportplan faktisk utgjør. Hadde Hoksrud vært opptatt av at den skulle se helhetlig ut, hadde man jo sørget for at de forslagene man får flertall for, fikses med finansiering. Da NTP-en ble vedtatt i forrige runde, var det en av utfordringene. Jeg mener at NTP-en for Agder er veldig god fordi den ivaretar de viktige veiutbyggingsprosjektene som Agder har bedt om, og som jeg opplever at hele den regionen jeg representerer, står bak. Med FrPs måte å drive politikk på setter man nå noe av dette i fare – en høyere risiko.

La meg avslutte med risiko, for jeg mener statsråden og min gode partikollega Blikra har pekt på noe vesentlig, dvs. den risikoen man nå potensielt gir til fylkeskommunen ved å kunne øke det som vi ikke helt vet hvordan kommer til å bli, når garantiansvaret ligger hos Agder fylkeskommune. Selv om jeg er ihuga forkjemper for at vi skal få ned bompengebelastningen på den samme veien jeg bruker for å reise hjem til juleferie, må vi gjøre det innenfor de prosessene som sørger for at vi har helhet og ikke minst tar ned risiko. Jeg mener statsrådens initiativ er den beste løsningen for å få til det, og jeg er bekymret for hvordan et forslag som det Fremskrittspartiet har lagt fram, eventuelt kan påvirke fylkeskommunens garanti. Vi får håpe og se hvordan dette lander. Det viktigste for meg er at vi tar vare på innbyggerne våre, og at innbyggerne bruker den nye veien.

Bård Hoksrud (FrP) [17:13:54]: Det var morsomt å høre på foregående representant, for han pratet ikke mye om det dette handler om – hverdagen til vanlige folk i Vest-Agder som bruker denne veien hver eneste dag. Når man er opptatt av hva som foreslås i budsjettene, må jeg minne om at regjeringen i budsjettforliket holdt på å rasere leverandørindustrien og i praksis nedlegge Norwegian Energy Partners. Heldigvis ble det ryddet opp i Stortinget.

Den nye veien mellom Mandal og Kristiansand ble bygd for bedre framkommelighet og bedre trafikksikkerhet. I dag ser vi at høye bompengetakster fører til det motsatte. Trafikk flyttes til en dårligere og farligere vei. Det synes Arbeiderpartiet er greit. Man skal vente og se hva man skal gjøre med det. Fremskrittspartiet gjør ikke det. Vi er veldig klar og tydelig. Vi la inn 270 mill. kr fordi vi vil gjøre noe med denne veien – i motsetning til Arbeiderparti-regjeringen og representanten Østensen, som synes det er helt greit at man fortsatt skal vente, vurdere og se, som denne regjeringen har vært kjent for i fire år.

Jeg vil også si at vi kommer til å støtte Høyres forslag nr. 2. Jeg tror ikke det ble sagt, men det er greit å si det, selv om det er subsidiært.

Amalie Gunnufsen (H) [17:15:08]: Jeg har også et behov for å kommentere noen av Østensens påstander. I april, da statsråden sa at han ville vurdere bompengeopplegget på nytt, var vi veldig mange som ble veldig glad, og som tenkte at dette kanskje var siste kapittel i historien om de høye bompengene på E39 mellom Kristiansand og Mandal. Men jeg mener at den prosessen har tatt for lang tid. Vi har vært gjennom fire årstider innen rådet fra Statens vegvesen til samferdselsministeren er på plass. Nå er vinterføret her, og det er nok en vinter der trafikantene på E39 er nødt til å velge mellom å betale veldig høye bompenger og en farlig vei.

Sideveisbommer er et råd som samferdselsministeren har fått. Jeg vet at han ikke har tatt stilling til det, men når det gjelder det faglige rådet, sier det seg jo selv at en vil klare å flytte trafikk ved sideveisbom. Men sideveisbom er jo et prinsipielt spørsmål også, ikke bare et matematisk, og da skal man jo spørre om det er prinsipielt rett at man må betale bompenger uten at man betaler for bygging av ny vei.

Jeg mener at både fylkeskommunen i Agder og vi vil være tjent med å få målt effekten av lavere pris. Den eneste justeringen man har gjort i denne saken til nå, har vært å øke prisen, så ved å få igjennom disse forslagene vil vi kunne måle effekten av lavere pris og kanskje deretter justere bompengeopplegget.

Jone Blikra (A) [17:17:00]: Jeg vil bare takke for debatten og også konstatere at argumentasjonen går litt på repeat. Vi er veldig klar over at Fremskrittspartiet er mot bompenger i opposisjon, men for i posisjon, så lenge de ikke har over 50 pst., som de sier, og det er det vel ingen partier som har hatt siden Gerhardsen. Så det er for så vidt greit.

Bare en påminnelse: Jeg håper at representantene, i hvert fall Agder-representantene, i tiden fram til votering – jeg føler som ordfører for saken litt ansvar for det fram til votering på tirsdag – sjekker litt ut med Agder knyttet til hvilke konsekvenser det vil ha for Agder fylkeskommune når det gjelder garantiansvaret og prosjektet, før man går for løse forslag i salen som direkte påvirker en situasjon for en fylkeskommune.