Stortinget - Møte torsdag den 7. desember 2023

Dato: 07.12.2023
President: Ingrid Fiskaa
Dokumenter: (Innst. 104 S (2023–2024), jf. Meld. St. 28 (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [17:42:15]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Gode bysamfunn med små skilnader (Innst. 104 S (2023–2024), jf. Meld. St. 28 (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, vil få en taletid på inntil 3 minutter.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [] (ordfører for saken): Denne stortingsmeldingen er regjeringens plan for en samlet innsats mot økt ulikhet og levekårsutfordringer i byene. Den inneholder tre hovedgrep:

  • Meldingen har tiltak for bedre byplanlegging, boligpolitikk og trygge nærmiljøer, noe som motvirker segregering og skaper god stabilitet og gode lokalsamfunn.

  • Meldingen har virkemidler for gode oppvekstvilkår og bedre helse, inkludering i utdanning og arbeidsliv og styrket samfunnsdeltakelse.

  • Meldingen lanserer en utvidet og forsterket områdesatsing for byområder med store levekårsutfordringer.

Målet med meldingen er å gi folk i utsatte områder større muligheter, og jobben er allerede i gang. I meldingen viser vi til masse politikk som allerede er igangsatt av denne regjeringen. Det vitner om utålmodighet, vilje til politisk styring og endring, og det er bra at regjeringen fokuserer på å gjennomføre politikken. Vi kunne ikke vente på denne stortingsmeldingen med å komme i gang med en politikk for å bekjempe dårlige levekår. Å få ned forskjellene mellom folk er en av denne regjeringens hovedoppgaver.

Vi vet at bomiljø og boligsammensetning betyr mye for hvor stabilt dette området er for barn og unge som vokser opp. Billigere barnehage, billigere AKS/SFO, innføring av ungdomsgaranti, satsing på fullføring av videregående og videre jobbsatsing for voksne er alle viktige satsingsområder skal vi lykkes med å løfte flere ut av dårlige levekår. Områdesatsingene skal vi også videreutvikle framover.

Stoltenberg-regjeringen startet i sin tid forsøk med gratis kjernetid i barnehager i utvalgte bydeler i Oslo tilbake i 2006. Nå har forskere fulgt disse barna over tid og funnet flere positive resultater når elevene har tatt nasjonale prøver på 8. trinn. Disse elevene har oppnådd bedre mestring på de nasjonale leseprøvene. Barn i familier med lav inntekt, hvor mor ikke jobber, ser ut til å ha hatt størst utbytte av gratis kjernetid med tanke på både lese- og regneferdigheter på 8. trinn, og guttene har hatt aller størst utbytte når det gjelder lesing. Det er til å bli glad av.

Antall barn som vokste opp i fattige familier, økte under Solberg-regjeringen. I noen byområder fikk vi faktisk en tredobling av familier med varig lav inntekt.

Denne stortingsmeldingen følger opp den tydelige anbefalingen fra NOU-en «Levekår i byer» om å legge større vekt på boligpolitikken for å utjevne levekår i byene.

Nå forsterker vi i boligpolitikken. Husbanken er en av vinnerne i statsbudsjettet for 2024. Husbanken er det viktigste statlige verktøyet i boligpolitikken. Gjennom å styrke utlånsrammen til Husbanken legger vi til rette for at kommunene kan lykkes med sin boligpolitikk. Vi øker utlån til både bygging av studentboliger, startlån og 1 mrd. kr til kommunale utleieboliger. Og ved å bygge flere studentboliger frigjøres utleieboliger i det ordinære leiemarkedet, og dermed dempes presset i det private utleiemarkedet.

Det skal bli enklere for politikerne våre å stille krav til utbyggerne. Flere skal få mulighet til å kjøpe egen bolig gjennom bl.a. leie til eie. Det vil bidra til et velfungerende leiemarked, og det vil styrke rettighetene til leietakerne. Ved å kunne stille krav til utbyggerne vil de store byene få verktøy til å styre boligbyggingen i byene, sånn at vi unngår en videre utvikling av områder med stort gjennomtrekk og opphoping av levekårsutfordringer. Når vi nå kan kreve at utbyggerne bidrar til en mer variert boligmasse, er vi nærmere målet om at flere blir boende i et område over tid, og dermed er de med og styrker lokalsamfunnene i byene våre.

Mudassar Kapur (H) []: Denne stortingsmeldingen er i utgangspunktet en oppfølging av et arbeid som regjeringen Solberg startet opp i 2018, da den forrige regjeringen satte ned by- og levekårsutvalget, som leverte sin utredning i desember 2020. De kartla alle kommuner med over 30 000 innbyggere.

Derfor var det store forventninger til innholdet i denne stortingsmeldingen, og det var forventet at det skulle komme en politikk som fulgte opp utvalgets arbeid og anbefalinger. Dessverre fikk vi presentert en melding som lister opp allerede vedtatt politikk, eller arbeid som skal settes i gang, og jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over at det ikke presenteres noen nye løsninger på de levekårsutfordringene som mange av storbyene står overfor. Her har man rett og slett latt en god mulighet gå fra seg, og dette er faktisk enda et eksempel på hvordan viktige temaer blir uinteressante sideprosjekter for en regjering som har brukt mest tid på reverseringer de siste to årene.

Utfordringene i levekårsutsatte områder er svært sammensatte og komplekse. Et viktig virkemiddel for å motvirke disse, og som også viser til gode resultater, særlig i storbyområdene, er områdesatsingen. Dette er en satsing som det er stor enighet om i de fleste partiene, og man kan se at det bidrar til å både få flere i arbeid, redusere frafall i skolen, motvirke kriminalitet og redusere utenforskap. Jeg vil benytte anledningen til å gi skryt til regjeringen for å fortsette den satsingen man har hatt på dette over mange år. Det er bra, og vi imøteser også videre arbeid med dette.

Det som allikevel må kommenteres når det gjelder områdesatsingene, og som jeg tror det bør være tverrpolitisk enighet om, er at det framover blir viktig å følge med på satsingene, ikke minst være villig til å gjøre justeringer og grep når situasjonen forandrer seg.

Noen byer er nå i gang med disse områdesatsingene, og er kanskje helt i startfasen, eller har vært det i to–tre år – fem år, for den saks skyld – mens Oslo nå har holdt på med dette i veldig mange år, helt siden 2006. Det er ikke så lenge til nå at Oslo har holdt på med dette i 20 år. Det betyr at behovene kan være annerledes, og jeg håper at vi framover i mye større grad kan trekke lærdom mellom områdesatsingene, men også være villige til å justere dem underveis. Det bør være en sak av felles interesse for alle oss som er interessert i å jobbe mer med disse.

Vi ser også at innvandrerandelen i enkelte deler av de store byene er stor. Her vil jeg understreke at det ikke er folks opprinnelse jeg nå er opptatt av, men først og fremst det faktum at de som har kort botid i Norge, er overrepresentert i statistikken over dem som har lav utdanning, dårlig språk, lite arbeidsdeltakelse og lave inntekter. De slår dessverre ut på mange av de bekymringsfulle statistikkene. Derfor mener vi i Høyre at en spredt bosetting over hele landet vil bidra til at vi unngår opphoping av levekårsutfordringer. Derfor foreslår vi at flyktninger som hovedregel ikke bosettes i områder med høyere innvandrerandel enn 25 pst. Det å bli bosatt i områder med lavere andel innvandrere kan bidra til raskere integrering i det norske samfunnet.

Vi kommer senere i dag til å diskutere boligpolitikk, så jeg sparer den store boligdebatten til litt senere. Men jeg vil fortsatt understreke hvor viktig god planlegging er for at kommunen skal kunne skape attraktive og tilgjengelige boligområder for hele befolkningen. Det er mye enklere og bedre for samfunnet og den enkelte innbygger, og det forebygger også problemer i boligmarkedet hvis man i forkant, allerede i planleggingsfasen, tenker på gode bomiljøer, i stedet for at man må inn og reparere noe som ofte, i flere tilfeller, kanskje har vært årsaken til at man har måttet gå inn med områdesatsinger. Jeg tror det kan skape en god balanse dersom man er i forkant av disse utfordringene, slik at man får brukt områdesatsingen mest mulig treffsikkert når man først går inn i en kommune med dette.

Jeg vil også peke på – fordi vi har en debatt som handler veldig mye om sosiale forskjeller – at den største forskjellen i Norge er mellom dem som står i arbeid, og dem som er utenfor. Derfor er inkluderingsdugnaden, og derfor er integreringspolitikken, helt avgjørende i arbeidet med å få gjort noe med de sosiale forskjellene. Og særlig for innvandrere mener jeg faktisk at det å få en god integreringspolitikk, rask bosetting, det å gå fra å være en flyktning til en skattebetalende borger så raskt som mulig er veldig viktig.

Så kommer jeg sikkert tilbake til andre momenter senere i debatten, men jeg vil her og nå ta opp Høyres forslag i saken.

Presidenten []: Da har representanten Mudassar Kapur tatt opp det forslaget han refererte til.

Kathrine Kleveland (Sp) []: Små forskjeller mellom folk, tillit og et levende folkestyre har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i. Virkeligheten er dessverre også at vi ser økende forskjeller. Meldingen beskriver hvordan vi praktisk skal gjøre byer og nabolag til gode oppvekst- og nærmiljøer.

Tidligere i dag debatterte Stortinget opptrappingsplanen for psykisk helse, og planen beskriver hvor viktig forebygging er. Forebygging er sentralt i Senterpartiets politikk, også når vi snakker om helse, psykisk helse og bysamfunn med små forskjeller.

Tilgang på grøntområder og parker er viktig for helse og livskvalitet. Nærhet til grøntområder øker også barns spontane lek og gir varierte fysiske aktiviteter. Grøntområder, friområder og andre byrom er også viktige møteplasser. Mangel på møteplasser og samspill mellom ulike grupper kan bidra til svekket tilhørighet til lokalsamfunnet. Dessverre kan det bidra til frykt og fordommer mellom grupper. I tillegg gir grøntområdene verdifulle pusterom for folk i alle aldre. Heldigvis har de fleste som bor i norske byer og tettsteder, god tilgang på natur og grøntområder, men naturlig nok er tilgangen dårligere jo tettere folk bor. Det er også en utfordring å ivareta og utvikle grøntområder og friområder samtidig som byutvikling skal skje med fortetting og fornying, og presset på byer og tettsteder øker. Økt låneramme for Husbanken med 5 mrd. kr vil hjelpe mot trangboddhet og gi flere utleieboliger for vanskeligstilte.

Bibliotekene er også viktige møteplasser. Bibliotekene er ikke lenger bare sted for å låne bøker, men sted for debatter, læring og formidling – rett og slett en plass for å bygge demokrati og for å finne offentlig informasjon. Stadig flere bruker bibliotekene, og barn med innvandrerbakgrunn bruker bibliotekene mest.

Å delta i fritidsaktiviteter gir mennesker opplevelser, læring, sosial inkludering og tilhørighet. Barn i dag har dessverre ikke like muligheter til å delta i fritidsaktiviteter, til tross for iherdig innsats fra frivilligheten og det offentlige. Regjeringen inviterer derfor alle gode krefter til å lage en handlingsplan for deltakelse med 10 mill. kr til arbeidet neste år. Deltakelse i idrett, kultur og friluftsliv gir mestring og fellesskap. Penger er likevel ikke nok. Det handler om bedre samarbeid, tilrettelegging og informasjon. Her må frivilligheten og alle gode krefter bidra så vi får deltakelsen opp og prisene og utstyrspresset ned. Neste års statsbudsjett gir også full momskompensasjon for frivillige organisasjoner og for bygging av idrettsanlegg. Med dette sikrer Senterpartiet og Arbeiderpartiet at alle barn og unge får mulighet til å delta i aktiviteter der de bor. Her snakker vi om over 22 000 organisasjoner og 2,83 mrd. kr.

Nordmenn har generelt god helse og livskvalitet og høy levealder. De med lengst utdanning lever fem–seks år lenger og med bedre helse enn de med kortest utdannelse. I Oslo er forskjellene mellom enkelte bydeler sju år. Det er en tydelig sammenheng mellom helse og sosioøkonomiske forhold. Det ser vi på kosthold, røyking og fysisk aktivitet. Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil ha et helsefremmende samfunn, med mindre sosiale og geografiske forskjeller. Det er et samfunnsansvar å sikre alle gode muligheter til god helse. I vår la regjeringen derfor fram en folkehelsemelding, en nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller.

Som skolematentusiast er jeg glad for at et av regjeringens mål er gradvis innføring av et daglig, sunt og enkelt skolemåltid. Skolemåltid er sosial utjevning i praksis og bidrar til integrering og å forebygge mobbing. Vi vet godt at skolemat bidrar til trivsel og læring, og jeg er ikke i tvil om at skolemat vil være positivt for folkehelsen. Da er det frustrerende at innførte skolematordninger i flere høyrestyrte fylkeskommuner og kommuner landet rundt nå avvikles.

Helge André Njåstad (FrP) []: Kommunalkomiteen har verkeleg mange saker på dagsordenen i dag, og me går rett frå å diskutera distriktsutfordringar og distriktsmeldinga til å diskutera meldinga om gode bysamfunn. Det viser at som politikarar må me beherska litt ulike perspektiv. Me er privilegerte, me som sit på Stortinget og får lov til å opphalda oss ein del i denne storbyen, Oslo, samtidig som me kjem frå distrikta våre. Me ser då at landet er samansett og har ulike utfordringar, og difor heng eigentleg desse to sakene godt saman. Me må sørgja for at me kan ha ein politikk for både storbyane og distrikta.

Når det gjeld det som Framstegspartiet har fokusert mest på i denne meldinga, som er utfordringsbildet knytt til integrering, ser me faktisk den illustrasjonen veldig godt. Når eg diskuterer innvandringspolitikk og integreringspolitikk i heimdistriktet mitt, er det prega av at ein ser på dei som kjem til oss, som ein ressurs som kan vera med og jobba, som kan vera med og skapa verdiar. Dei utfordringane me ser når me kjem til storbyen Oslo, er noko heilt anna. Det fortel oss at når det gjeld integreringspolitikk, lykkast ein kanskje betre i distrikta, der ein fokuserer på at alle skal vera med – alle skal vera med og jobba, alle skal vera med og bidra. I Distrikts-Noreg, som me diskuterte i stad, trur eg faktisk at det er lettare å få til ei god integrering, fordi alle blir sett. I ein storby er det ikkje på same måten slik at alle blir sett, og at alle blir sett på som ein ressurs.

Så veit me òg at storbyane har ei stor innvandrarbefolkning frå før, som gjer at integreringa kanskje ikkje er fullt så enkel, fordi ein då opplever at ein finn saman i grupper og oppheld seg i grupper, meir enn at ein oppheld seg i heile samfunnet, som ein ser i litt mindre samfunn. Difor føreslår me i Framstegspartiet ei rekkje tiltak som er meinte på å få til ei betre integrering, fordi me òg ønskjer at dei me skal ta imot i Noreg, skal bidra til statsbudsjettet og ikkje leva av statsbudsjettet. Då er nøkkelen at ein sørgjer for god norskopplæring, og at ein sørgjer for at ein kjem ut i arbeid.

Me ser òg – spesielt i hovudstaden, men òg nedover Østfold, i Sarpsborg og Fredrikstad, som òg har ein del sekundærbusetjing – at kommunen som skal levera tenester etter at introduksjonsprogrammet er over, får utfordringar. Men òg med tanke på kriminalitet – med tanke på gjengkriminalitet og utfordringar som me ser meir og meir av, som me ser nabolandet vårt Sverige har store utfordringar med, og som ein ser kjem nærmare og nærmare grensene våre og landet vårt – trengst det at ein har ein betre integreringspolitikk, der ein stiller meir krav.

Framstegspartiet føreslår no at ein skal seia at om innvandrarbefolkninga utgjer 15 pst. av befolkninga, skal ein ikkje ha meir busetjing i desse områda. Det er nettopp for å unngå at ein lagar seg sånne grupper og for å sørgja for at ein får til integreringa. Då har me sagt at 15 pst., eller at det er dårleg integreringsresultat eller få moglegheiter på arbeidsmarknaden, er grunn til å seia at me ikkje buset i dei områda. Der ser me òg forskjellen på oss og Høgre. Der Framstegspartiet kallar ein spade for ein spade og seier at ein skal ha busetjingsstopp i desse områda, seier Høgre at ein som hovudregel ikkje skal busetja. Det er forskjell på å vera tydeleg og å formulera seg litt mildare, som Høgre gjer.

Me føreslår òg at for å kunna ha sekundærbusetjing skal ein ha krav om sjølvforsørging, noko som er viktig. På den måten blir det ikkje sånn at kommunen som får tilskotet, som får eit oppdrag og skal gjera ein jobb, får inntektene, og så flyttar ein etterpå og påfører ein sekundærbusetjingskommune utgiftene og utfordringane. Der treng me å ha nokre forslag som er tydelege. Vidare vil me òg at ein skal stilla krav til den enkelte som går på introduksjonsprogrammet, at ein skal mista ytingar viss ikkje ein møter opp. At ein difor stiller krav, er viktig som ein del av politikken for å få til ei god integrering. Det vil vera nøkkelen for at me skal kunna løysa nokre av dei utfordringane som storbyane har i dag, spesielt på Austlandet og i hovudstaden.

Det ligg mange andre ting i dette som det er viktig at storbyane fokuserer på, og som eg gjerne kunne brukt meir tid på å snakka om, knytte til dei andre felta der det er viktig at byane leverer gode tenester til innbyggjarane sine. Likevel er det viktigaste at innbyggjarar i byar òg skal vera trygge, og då må me lykkast med integreringspolitikken, sånn at ein ikkje får ein kriminalitet som ein dessverre ser meir og meir tendensar til i vårt eige land, og som nabolandet vårt har mykje av.

Med det tek eg opp dei forslaga som Framstegspartiet har i saka.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten []: Representanten Helge André Njåstad har teke opp dei forslaga han refererte til.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Vi får se om vi klarer å ha like lange linjer og gjøre denne debatten så historisk som den forrige.

Jeg kan starte med å gå ikke så veldig langt tilbake i tid, for det var SV som tok initiativ til å få laget levekårsmeldingen for byer i Norge. Høyre refererte jo til Jenssen-utvalget. Det var viktig for oss i SV at det helhetlige arbeidet med levekår i byene ikke skulle stoppe opp, men at man skulle ha en helhet i det arbeidet. Det var derfor vi var opptatt av å få dette inn allerede i den første budsjettforhandlingen med regjeringen, og det er det som er bakteppet for det vi diskuterer i dag.

Grunnen til at SV er opptatt av dette, er erkjennelsen av at man i byene har noen helt særskilte utfordringer som handler om oppvekstmiljø og levekårsutfordringer, som vi mener det er viktig at man har en helhetlig tilnærming til. Poenget med å få laget en sånn melding er å få et bedre kunnskapsgrunnlag for å utforme politikk som motvirker at enkelte bydeler blir preget av dårlige boliger, trangboddhet, dårlige uteområder, støy og forurensning. Da er det viktig å si at det ikke er folkene som bor der, det er noe galt med.

SV gikk til valg på bedre fordeling – et samfunn for de mange, ikke for de få – der vi er tydelig på at vi skal omprioritere ressursene i samfunnet, sånn at vi har små forskjeller og store muligheter. Det er en global trend med sentralisering, og vi ser også i Norge at byene vokser, og mange har lyst til å bo i by. Samtidig medfører det noen voksesmerter som det er viktig at man får løst.

Hvis man skal ta de lange linjene, er det ikke noe nytt at vi har klassedelte byer i Norge der det er et skille mellom øst og vest og solsiden og skyggesiden, med de utfordringene det bringer med seg når det gjelder hvilke muligheter folk har i livet. Derfor er det viktig at vi ser både på hvordan vi skaper disse bomiljøene, og på infrastrukturen, som er under press i byene. Opphopningen av lavinntektsfamilier i enkelte bydeler har den motsatsen at man får en opphopning av de velbemidlede på den andre siden av byen. I mange bydeler i Oslo er forventet levealder for menn seks–sju år lavere enn i noen av de bydelene man finner på Oslo vest. Det er nettopp der man får gylne gettoer, der folk isolerer seg fra resten av samfunnet. Vi tror på et samfunn med mangfold, der vi skal møtes på tvers av bakgrunn og bygge sterke fellesskap.

Områdesatsingene er en viktig del av det arbeidet, der man har samarbeid mellom kommuner og stat og prøver å ta tak i utfordringer som man finner i særskilte områder, og der man kan skape gode bysamfunn og bomiljø uavhengig av menneskers lommebok. Det handler om grøntarealer, møteplasser for unge og gamle, gode offentlige bygg og lokaler med nærmiljøtjenester som innbyggerne har behov for. For å få til det er det viktig at vi generelt må styrke økonomien til kommunene og byene i Norge. Der noen av de rikeste på den andre siden av byen har god utsikt, stor hage og kanskje et svømmebasseng, er det andre som ikke har plass til å kunne gjøre leksene hjemme fordi det bor for mange på samme soverom. Derfor er det nettopp de familiene vi hjelper når vi skaper gode biblioteker, fritidsklubber og idrettsanlegg.

Var det noe man merket spesielt under pandemien, var det viktigheten av de grønne lungene i lokalsamfunnene våre. Jeg, som er valgt inn fra Oslo og bor her, følte nettopp på viktigheten av å ha et pusterom fra min trange leilighet på Grünerløkka. Det var deilig å komme seg litt ut. Det er nettopp de områdene som også er under press hvis utbyggerne får lov til å definere hvordan byene våre skal se ut. Derfor er det viktig at vi har en politikk for folk, for innbyggere og ikke bare for utbyggere.

Vi fremmer nå i forbindelse med denne meldingen 22 forslag som vi mener kan gjøre byene bedre for alle. Med det tar jeg opp forslagene SV er med på.

Presidenten []: Representanten Andreas Sjalg Unneland har teke opp dei forslaga han refererte til.

Tobias Drevland Lund (R) []: Byene våre skal være gode steder å bo. Likevel er det viktig å erkjenne at det er nettopp i de store byene det er flest utfordringer med levekår – eller bedre sagt fattigdomsutfordringer, som stadig vokser seg større.

Rundt 600 000 nordmenn oppgir nå at de gruer seg til jul, ifølge UNICEF Norges årlige juleundersøkelse, og det er særlig de med lav inntekt og barnefamilier som er mest pessimistiske. Samtidig kom det senest denne uken en annen rapport som understreker dette alvoret. Norge har vært blant de dårligste landene i Europa på å løfte barn og familier ut av fattigdom siden finanskrisen, slår UNICEF fast i en ny rapport. Kristin Oudmayer fra UNICEF påpeker at det er 110 000 barn som lever i fattigdom i Norge, og det er flere enn det bor i hele Drammen kommune.

Vi vet at mange av dem det her er snakk om, bor i de større byene. Dette er bl.a. barn – våre barn og unge – som kanskje ikke har de samme mulighetene som andre barn, barn i familier hvor foreldrene kanskje ikke har råd til å kjøpe seg vinterjakke når vinteren slår inn, barn i familier som aldri har råd til å dra på ferie, fordi lommeboka aldri strekker til. Det er våre barn i vårt land som ikke får de samme mulighetene som de andre barna.

Å gjøre noe med denne fattigdommen i Norge krever mange strukturelle tiltak i arbeidslivet, på boligmarkedet, i skolen og med inkludering. Samtidig må vi også tenke på at det å bygge ut velferden, f.eks. med gratis tannhelse og gratis kollektivtransport, som de har hatt i Stavanger, også er et bidrag for å få ned antallet barn som vokser opp i fattigdom. En sterkere velferdsstat vil redusere forskjellene og komme barna til gode.

Vi vet hva som virker. Økt barnetrygd og heving av velferdsstatens minsteytelser til et verdig nivå over EUs fattigdomsgrense ville gjort at færre barn må vokse opp i fattigdom. Alle grunnskolebarn bør få gratis mat på skolen, og derfor setter Rødt i vårt alternative statsbudsjett av penger til nettopp det. Vi må også jobbe for å få prisen på SFO videre ned.

De økende forskjellene henger også veldig tett sammen med boligpolitikken. I Oslo har en sykepleier råd til å kjøpe 1 pst. av boligene på markedet. LOs fagarbeiderindeks fra i høst viste at hvis man har en familie med en heltids barnehageansatt og en deltids butikkarbeider, har man råd til å kjøpe 0,2 pst. av boligene på markedet i Oslo. Det sier seg selv at dette er et boligmarked som ikke lenger fungerer for vanlige folk med vanlige inntekter.

I en av merknadene skriver flertallet fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt at

«i stortingsmeldingen omtales nye boligpolitiske tiltak som vil gi de store byene større handlingsrom til å påvirke boligsammensettingen i sine nabolag. Med dette får kommunene verktøy til å styre boligbyggingen, slik at vi unngår en videre utvikling av områder med gjennomtrekk og opphopning av levekårsutfordringer. Krav om at utbyggerne bidrar til en mer variert boligmasse, kan bidra til at flere blir boende i et område over tid, og er dermed med på å styrke lokalsamfunn i byene våre».

Dette er veldig viktig og noe Rødt har jobbet for lenge og foreslått flere ganger. Vi må gi kommunene verktøyene de trenger i verktøykassen for å drive fram en mer aktiv og sosial boligpolitikk, og en av måtene det kan gjøres på, er å stille krav til utbyggerne om at en viss andel av leilighetene i nye utbyggingsprosjekter skal være såkalte ikke-kommersielle boliger for leie og for eie.

Representanten Unneland fra SV var inne på noe som er velkjent – at det bl.a. er store forskjeller mellom dem som lever på østkanten og vestkanten i Oslo, det som ofte blir omtalt som dødens klasseskille i og med at det er sju års levealdersforskjell mellom dem som bor på hver sin side av Akerselva. Det understreker behovet for en mer aktiv og sosial boligpolitikk, for det er viktig her.

Norge har et av Europas mest deregulerte boligmarkeder. De kommunale boligene er det eneste sosiale tilbudet. Disse boligene utgjør 3,5 pst. av totalen av den totale boligmassen i Norge og har ofte dårlig standard og høy husleie. I Danmark, til sammenligning, utgjør de såkalte allmenboligene, som er pris- og omsetningskontrollert, 20 pst. av boligmassen. I Sverige og Finland utgjør den sosiale sektoren 15 pst. Det er altså en god vei å gå nettopp for å bygge ut en større andel av ikke-kommersielle boliger.

Dette er viktig. Skal vi klare å sørge for at flere får råd til å kjøpe seg sin egen bolig, trenger vi en ny boligpolitikk, og da trenger vi, som sagt, å regulere bedre. I denne saken – utover boligpolitikk, nå ser jeg på tiden; jeg skulle gjerne snakket om veldig mange andre ting også – fremmer vi i alt 21 forslag sammen med SV og 4 forslag fra Rødt. Det er flere gode forslag som jeg håper regjeringen tar med seg videre, selv om de her blir nedstemt. Med det viser jeg til de forslagene vi er med på, og jeg tar opp våre forslag.

Presidenten []: Representanten Tobias Drevland Lund har teke opp dei forslaga han refererte til.

Statsråd Erling Sande []: Folk skal kunne bu, arbeide og leve eit godt liv i heile landet vårt, og då treng vi dei gode lokalsamfunna – lokalsamfunn som er gode å vekse opp i, med gode fellesarenaer og gode tilbod i nabolaget. Byar og byområde i Noreg er stadar for moglegheiter og mangfald. Her er det store byrom med oppleving og puls, men det er også mindre byrom, det er lokalsamfunn, det er viktige møteplassar. Vi skal hugse at dei aller fleste innbyggjarane reknar byen sin som ein god plass å bu, men nokre av byområda våre har utfordringar vi må ta tak i. Det er område i byane der mange har låg inntekt og dårlegare levekår. Det kan gje krevjande oppvekst-, bu- og nærmiljø.

Store skilnadar tærer på tilliten. Det kan ta vekk noko av tryggleiken, og det kan gjere at samhaldet raknar. Meldinga løyser sjølvsagt ikkje alle utfordringane bysamfunna våre står overfor, men vi peikar på nokre område der vi kan gjere ein innsats på for å motverke skilnadar og betre levevilkåra. Det er utvilsamt krevjande tider akkurat no for veldig mange. Den høge prisveksten og høge renter er vanskeleg å handtere, spesielt for dei som har minst. Mange har fått trongare økonomi, fleire slit. Det tek eg og regjeringa på alvor.

Den viktigaste jobben for regjeringa er trygg og ansvarleg økonomisk styring. Å få kontroll på prisveksten og sørgje for framleis låg arbeidsløyse er det aller viktigaste, for det er det som vil hjelpe flest. Svaret frå regjeringa på utfordrande levekår i byar og byområde er gjennom kjernen av velferdsstaten: sterke universelle ordningar for alle som fangar opp dei som fell utanfor, og målretta ordningar for dei som treng det aller mest. I tillegg samarbeider stat og kommune om å betre bu- og nærmiljøa og tenestetilbodet i nokre område gjennom områdesatsingane.

Alle som veks opp i levekårsutsette område, skal ha like moglegheiter til å leve eit godt liv og utvikle seg. Utdanningssystemet skal i større grad enn i dag medverke til å redusere skilnadar mellom gruppene og auke sjansane for den enkelte. Regjeringa har òg forsterka innsatsen til områdesatsinga i denne stortingsperioden, og vi har utvikla områdesatsinga til mindre byar. Eg har allereie vore på Gulset i Skien for å signere avtale om områdesatsing der. Både vaksne, unge og folkevalde der har allereie gjort ein fantastisk jobb med å utvikle og løfte lokalsamfunnet sitt, og med staten på laget kan vi gjere ytterlegare grep og forsterke den utviklinga.

Områdesatsinga er eit perfekt eksempel på korleis vi på tvers av forvaltingsnivå kan jobbe i lag for å gjere folks kvardag betre og gje unge likare moglegheiter, uansett kvar dei veks opp. Difor legg regjeringa opp til å utvide med nye områdesatsingar neste år, i både Gjøvik, Halden, Indre Østfold, Larvik og Tromsø.

Regjeringa har gjennom budsjetta styrkt dei gode, universelle velferdstenestene for alle. I tillegg gjennomfører vi ei rekkje tiltak som når ut til mange og bidreg til å lette økonomien. Barnetrygda til alle er auka i to omgangar i 2023 og vidare styrkt i budsjettforliket for 2024. Vi gjer barnehagane historisk billege, vi har innført 12 timar gratis SFO på 1. og 2. trinn, og gjennom budsjettforliket for 2024 blir dette også gjeldande for 3. trinn.

Vi gjennomfører eit løft i satsinga på unge som står utanfor arbeid og utdanning. Eit viktig tiltak er ungdomsgarantien, der unge som er særleg utsette i arbeidsmarknaden, skal få betre oppfølging gjennom Nav. Regjeringa arbeider for at det skal vere mogleg for alle barn og unge å delta jamleg i minst éin organisert fritidsaktivitet saman med andre. Gode bumiljø treng gode møteplassar, fritids- og kulturtilbod, idrettsanlegg og andre fellesarenaer, og vi vil bidra til at det blir lagt til rette for sånne møteplassar.

Folk skal òg ha ein trygg og god bustad. Dei siste dagane har det vore stor merksemd på dei utfordringane byggenæringa står i no. Ein stans i bustadbygginga er ikkje berre eit problem for næringa, men også for folk som ikkje har ein god bustad. Difor er det eit problem for oss som samfunn, og difor er eg glad for at Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV her på Stortinget blei einige om ein stor auke i Husbankens låneramme neste år. I løpet av to år har vi auka ramma med 10 mrd. kr. Det gjer aktiviteten i byggenæringa større. Neste år kjem vi til å leggje fram ei stortingsmelding om ein heilskapleg bustadpolitikk.

Du verda kor fort tida går, president!

Like moglegheiter er ein føresetnad for eit høgtillitssamfunn for Noreg, og vi vil byggje sterke fellesskap og gode fellesarenaer i alle lokalsamfunn.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte – og elles trur eg klokka går likt for alle!

Mudassar Kapur (H) []: Min frykt nå er at siden statsråden ikke hadde tid til å lese ferdig innlegget sitt, vil han fortsette på det i stedet for å svare på spørsmålet mitt. Jeg får håpe at jeg greier å stille et spørsmål som han kan svare på.

Jeg vil først gi statsråden honnør for et godt innlegg. Jeg synes statsråden var innom mange av de viktige sakene som berører de temaene som ligger i meldingen, ikke minst hele saksfeltet som handler om sosiale forskjeller og hva vi kan gjøre for storbyene, og særlig de områdene i byene som sliter mest med dette.

Områdesatsinger, som jeg nevnte i mitt innlegg, har noen steder, som i Oslo, snart vart i over 20 år. Noen har vart i noen få år, og så er det noen byer som snart skal få dem. Jeg vil gjerne høre hva statsråden tenker om hvordan vi nå kan benytte anledningen til å sørge for at de nye satsingene får med seg god lærdom fra dem som har hatt satsinger fra før, og hvilke typer fornyelser man ser for seg i de satsingene som allerede er etablert. Da tenker jeg særlig på Oslo.

Statsråd Erling Sande []: Områdesatsingar er retta tiltak. I motsetning til i førre sak er også Høgre her einig i at vi treng tiltak retta spesielt mot utfordringane vi står overfor, så her er vi heilt einige. Eg trur det representanten er inne på, er ganske viktig. Korleis dreg vi no lærdom av dei områdesatsingane som vi har hatt over tid, og trekkjer dei med oss i nye områdesatsingar? Nettverket her og samspelet mellom desse satsingane kjem til å vere viktig.

Eg er også oppteken av at dette også skal vere satsingar nedanfrå og opp, så den andre grøfta vi kan gå i, er å standardisere for mykje, men det er eg heilt sikker på at representanten Kapur er einig i. Vi må klare å trekkje lærdom frå dagens områdesatsingar og la dei vere utviklande inn i dei nye, men utan at den nedanfrå-og-opp-utviklinga blir fjerna.

Mudassar Kapur (H) []: Jeg håper ikke statsråden i starten av sitt svar prøvde å invitere til en ny distriktsdebatt. Vi får la det ligge nå – jeg har brukt opp taletiden derfra, og så kan vi sikkert gjenoppta den når vi skal ha debatt i komiteen om budsjettet.

For å fortsette litt om områdesatsinger: I Oslo i starten var det ikke noen tvil om at noe av satsingen f.eks. gikk ut på å jobbe en del fysisk, som med infrastruktur, mens det etter hvert som en gjennom årene har kommet lenger og lenger med arbeidet, har vært viktig å fylle satsingen med innhold som går ut på tidlig innsats, som å inkludere flere i arbeidslivet, sosialt entreprenørskap osv.

Det har vært nedsatt en rekke grupper, og vi vet at man f.eks. i Oslo også har sett at mye midler har vært ubrukt, og det kan være mange årsaker til det. Likevel, siden staten er involvert og gir penger over budsjettet: Hvordan kan man sørge for at man får bedre rapportering på pengebruken og resultatene framover?

Statsråd Erling Sande []: Sjølvsagt er det viktig å syte for at midlane går til det satsinga er tenkt å gå til, og det må vi finne gode mekanismar for. Det eg hadde lyst til å leggje til til det fyrste Kapur bringar opp, er rolla til frivillig sektor. Det er heilt rett at det fysiske er eit viktig omsyn, men vi ser også på dei mjuke verdiane, kultur og spesielt frivilligheit. Viss ein klarer å mobilisere frivilligheita inn i dette og skaper desse møteplassane, kan det vere eit eksempel på ein veldig styrke inn i ei sånn områdesatsing. Nettverk, møteplassar og arenaer der alle kanskje kan møtast uforpliktande og på same grunn, er også ein føresetnad for god integrering, og vi veit at for å forstå kvarandre er det beste vi kan gjere, å møtast. Det å lage dei arenaene er eitt eksempel på den typen grep, som ikkje er reint fysisk, men meir eit eksempel på mjuke verdiar.

Mudassar Kapur (H) []: Vi har gjennom våre besøk rundt i landet blitt kjent med mange gode konsepter for stedsutvikling, som hvordan man kan få f.eks. små kommuner som sliter, til å få etablert næringsliv, arbeidsplasser osv. Der ser man et godt samarbeid mellom Innovasjon Norge, lokalt næringsliv og lokalpolitikere, men inngangen handler først og fremst om verdiskaping og det å skape arbeidsplasser. Det gjør at helt andre miljøer kommer inn i arbeidet enn hvis man bare tenker områdesatsing i seg selv, for da er det litt andre typer miljøer.

Jeg tror kanskje det kunne vært interessant å se på hvordan man også kan få mer næringslivsrettet fokus inn i områdesatsingene framover, få næringslivet mer på banen, særlig når det gjelder å skape lokale arbeidsplasser. Vil statsråden være åpen for å ha en slik tilnærming i fornyelsen av områdesatsingen og hvor det skal skje framover?

Statsråd Erling Sande []: Eg synest dette er gode innspel til korleis vi konstruktivt kan vidareutvikle desse ordningane. Vi må passe på at målsetjingane med ordningane står fast, og at vi ikkje flyttar dei, men det at også næringslivet kan inngå i nokre av desse satsingane, dette med entreprenørskap for å utvikle idear, er spennande tankar. Det er jo dei same kreative kreftene som jobbar innanfor kultur, og som kan gje seg utslag i arbeidsplassar eller næringsutvikling. Det å finne arenaer der dei som då ønskjer det, kan møte opp og utvikle seg, anten på den måten og i den retninga som Kapur beskriv, eller i andre kreative retningar, er eit godt eksempel på korleis eit sånt miljø kan utformast. Så eg er open og lyttande til slike idéar.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Som de fleste vet, er lediggang roten til alt ondt. Et av de viktige tiltakene for å forebygge at folk faller utenfor samfunnet, har f.eks. vært satsingen på sommerjobber til ungdom, som man har hatt her i Oslo. Det gir unge muligheten til å tjene sine egne penger og få arbeidserfaring og mestring som kan være viktig for mange som er i faresonen for å falle utenfor. Ghulam Abbas, som var leder av B-gjengen, har selv sagt i mediene at hadde det tilbudet eksistert da han var ung, som 13-åring, er det godt mulig at livet hans hadde sett veldig annerledes ut.

Hva vil ministeren gjøre for at kommunene kan komme mer på banen med å tilrettelegge for sommerjobber til ungdom, slik at de kan få arbeidserfaring, mer selvstendig økonomi og en tidligere tilknytning til arbeidslivet?

Statsråd Erling Sande []: Eg trur at mange lokalsamfunn er gode på dette og har gode erfaringar med det, og eg trur representanten er inne på noko veldig viktig. Det er kanskje ein ventil som har blitt mindre og mindre for unge folk. Om vi går nokre år tilbake, var det ganske vanleg, og kanskje til og med nødvendig. No er det mange som antakeleg har lyst til å gjere ein jobbinnsats, som ikkje får moglegheita til det. Når vi skal sjå på korleis vi på ulike måtar kan fremje det, trur eg vi treng næringslivet med på laget. Vi kan gjerne også bruke frivillig sektor inn i eit sånt arbeid.

Eg trur at det å få gjere noko anna – ofte noko fysisk – gjev ein pause i ein ganske teoritung skulekvardag, noko som kan vere viktig i seg sjølv for mange, fordi dei då kan oppleva meistring som dei kanskje ikkje finn på andre arenaer. Det er mykje positivt med den typen arbeidsmoglegheiter som representanten beskriv.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Det er flere representanter som har tatt opp fra talerstolen nå at vi har byer, f.eks. Oslo, der forventet levealder er ekstremt forskjellig ut fra hvilken bydel du er født i. Det sier også noe om hvilke muligheter du har i livet, og faktisk hvor langt livet ditt mest sannsynlig blir. Den forventede levealderen er slik at hvis du bor på Sagene kontra Nordstrand, er den seks til sju år kortere på Sagene. Hva mener ministeren man skal gjøre med det, og kan man egentlig akseptere at det er så store forskjeller i byer som Oslo?

Statsråd Erling Sande []: Målet vårt i fellesskap må jo vere å redusere forskjellane. Eg trur ikkje det er eitt enkelt svar på dette. Representanten Kleveland var inne på helse. Det er ein bit av det. Bustadpolitikken, eg trur det var Drevland Lund som var inne på det, er heilt essensiell i dette. Der vil regjeringa føreslå fleire verktøy, f.eks. i plan- og bygningslova, for å leggje til rette for variert bustadsamansetjing. Det er viktig for å få ein større miks enn det som kanskje er i dag, der ein ser at desse store levekårsforskjellane eksisterer.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Jeg takker for ministerens svar. Jeg er helt enig i at dette er komplekse spørsmål, og at det ikke er bare én ting som må gjøres. Det er ganske mange ting som må gjøres. Derfor er jeg glad for at SV i samarbeid med regjeringen ruller ut viktige velferdsreformer på en rekke områder, innenfor både barnehage, skole og helsetilbud – dette er bra – men jeg opplever at det i disse debattene ofte blir litt vage ambisjoner. Det mangler ikke på at man skal gjøre noe med det – man vil redusere forskjellene i samfunnet, man mener at dette ikke er akseptabelt, man skal gjøre noe med det – men kan ministeren i større grad konkretisere dette? Hva er ambisjonen? Hvor store forskjeller kan vi egentlig akseptere i samfunnet? Når må man si at dette ikke holder? Hva er målsettingen – hvor er vi om fire–fem år?

Statsråd Erling Sande []: Ambisjonen til denne regjeringa er å redusere sosiale og geografiske forskjellar. Vi ønskjer oss eit Noreg der forskjellane er små. Det er ein av styrkane til landet vårt. Eg har lyst å gjenta at det er ikkje éin stor kvikkfiks. Staten har nokre verktøy, som eg og andre i salen har vore inne på, og kommunen har òg nokre verktøy. Eg trur det er heilt avgjerande å få til eit godt samarbeid mellom stat og kommune i desse sakene. Eg har inga tru på ein stat som står og seier at ein skal gjere slik og slik, men eg trur at vi i fellesskap, gjennom ulike verkemiddel og ulike verktøy – vi har snakka om eitt av dei her, områdesatsing – kan oppnå det eg reknar med også representanten ønskjer å ha som målsetjing, nemleg å jamne ut forskjellane når dei blir så store som i det eksempelet han viste til.

Tobias Drevland Lund (R) []: Et av forslagene fra Rødt og SV her i dag handler om å be regjeringen innrette inntektssystemet til kommunene slik at kommunene kompenseres for høye utgifter i utsatte byområder. Er det noe jeg som medlem av kommunalkomiteen ofte hører, om det så er fra kommuner i Østfold, som Sarpsborg og Fredrikstad, eller Skien eller hvor det nå er, er det at man sliter med store utgifter knyttet til levekårsutfordringer og samtidig sliter med lav skatteinngang og dårlig kommuneøkonomi, som gjør det vanskeligere å sette inn tiltak som nettopp demper forskjellene og demper problemene med levekårsutfordringer.

Mitt spørsmål til statsråden er om regjeringen vil se på dette når man nå skal revidere inntektssystemet for kommunene, og at man sørger for å kompensere kommunene som sliter med disse utfordringene?

Statsråd Erling Sande []: Svaret på spørsmålet er at dette er blant dei utfordringane vi vil sjå på når vi vurderer eit nytt inntektssystem. Vi ser at det er større strekk i Kommune-Noreg, og særleg i nokre kommunar som har lågare inntekter enn andre kommunar. Korleis vi kan løfte dei kommunane, blir ein del av det arbeidet.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Marte Mjøs Persen (A) []: Regjeringens melding om gode bysamfunn med små forskjeller er viktig. Regjeringens grep mot økt ulikhet og levekårsutfordringer i byene er for oss som bor og lever vårt liv i byen, velkomne grep. Jeg er veldig glad for at statsråden er så tydelig på at det trengs målrettede tiltak for byene, ikke minst for storbyene.

Storbyen skal være et trygt og sunt sted å bo for alle innbyggere, der mennesker med ulike bakgrunner og med ulikt liv kan leve sammen. Det er en av grunnene til at det er så fantastisk å bo og leve i byene. Byene er viktige motorer i norsk økonomi, de spiller en avgjørende rolle når det gjelder å nå klimamålene våre. Skal vi nå klimamålene våre, må vi også ha klimavennlige storbyer.

Kollektivsystemet i de store byene må være godt utbygd og ikke minst velfungerende, og vi må gjøre det enklere å være fotgjengere og syklister, slik at luften blir renere og utslippene går ned. Kollektivtransport i byene handler ikke bare om å frakte folk fra a til b. Det handler faktisk mye om at byene våre ikke skal få infarkt – at luftkvaliteten skal bli for dårlig, og at det skal bli for mange biler til at det går an å håndtere. Det handler om å bygge ut gode bomiljø der folk kan leve et godt liv. For å leve et godt liv må både unge og gamle ha tilgang på grøntområder og arenaer for fysisk aktivitet, og det skal vi ha plass til.

I storbyene bor både de som har mest, og også de som har minst. Mange lever i områder med klart lavere inntekter enn gjennomsnittet, flere står utenfor arbeidslivet, og det er større sosiale helseforskjeller og kortere levealder. Flere barn i disse områdene vokser opp i familier som lever i fattigdom. Andelen enslige er også høyere i byene enn andre steder, og mange av disse er ensomme. Vi som bor i Bergen, eller i Oslo for den del, vet at selv om vi bor i byen, kan avstanden til dem som tar beslutningene, oppleves som stor.

Det er mulighetene og mangfoldet som gjør bylivet godt. For at vi skal få gode og trygge storbyer, har alle innbyggere interesse av at vi forebygger ensomhet og reduserer forskjeller. Da må vi styrke det inkluderende fellesskapet og åpenheten byene står for, og sørge for gode fellesskapstjenester som er tilgjengelige for alle.

De store byene er motorer i sine regioner, og de har stor betydning for befolkning og næringsliv også i nærliggende distrikter. I Arbeiderpartiet mener vi at by og land er gjensidig avhengig av hverandre. Derfor er det også viktig å legge til rette for et godt samarbeid mellom byene og områdene rundt.

Anne Kristine Linnestad (H) []: Et inkluderende og mangfoldig kultur- og idrettsliv hvor den enkeltes økonomiske situasjon og sosiale bakgrunn ikke skal være til hinder for deltakelse og frivillig innsats, er nok et mål for de aller fleste av oss. Det viser på alle måter at frivilligheten er selve bærebjelken i små og store lokalsamfunn.

I min egen hjemkommune, bykommunen Nordre Follo, har vi en ordning som alle barn og unge i alderen 16–18 år kan søke på for å få økonomisk støtte til å delta på fritidsaktiviteter. De to eneste kriteriene er at man bor i kommunen, og at familien har en årsinntekt som ikke overstiger 400 000 kr. Ordningen gir barn og unge mulighet til å delta på en fast, jevnlig organisert aktivitet, og det er en god mulighet.

Jeg er glad for at man i denne meldingen kan lese at regjeringen også ønsker å satse på frivilligheten og aktiviteter til barn og unge. Jeg stusser derfor litt når noe av det første dagens regjering gjorde, var å skrote fritidskortet. De stoppet regjeringen Solbergs planlagte nasjonale utrulling av fritidskort, som skulle gi alle barn og unge mulighet til å delta på fritidsaktiviteter. Det var et kutt på 400 mill. kr til barn og unge. Denne skrotingen av fritidskortet har svekket barn og unges muligheter til å delta i fritidsaktiviteter fordi fritidskortet var en ordning som supplerte andre, brede tilskuddsordninger og ikke kompenserte for andre ordninger.

Regjeringen må sørge for å få på plass et alternativt fritidskort som kan sikre at målsettingen med Fritidserklæringen kan oppfylles. Men istedenfor å videreføre regjeringen Solbergs fritidskort, øker de heller tilskuddet til en nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge. Vår bekymring er at de familiene som kanskje trenger denne ordningen aller mest, ikke vil komme til å søke på ordningen.

Alle barn og unge skal kunne delta på idrett og fritidsaktiviteter, og det trengs treffsikre ordninger, fysiske møteplasser og tilrettelegging for den enkelte. Det vil bidra til å gi hvert enkelt barn et godt oppvekstmiljø.

Terje Sørvik (A) []: Forskjellene i levekår i byene våre har økt over tid. Barnefattigdommen øker. Segregering og levekårsproblemer hoper seg opp i visse byområder. Arbeidsledigheten er høy. Færre eier sin egen bolig. Mange bor trangt og mangler i tillegg gode og trygge fellesskapsarenaer i nærmiljøet. Vi kan ikke bli stående og se på at utviklingen går den veien.

For Arbeiderpartiet er kampen for at hver enkelt av oss skal ha like muligheter en av grunnpilarene våre. Alle barn skal vokse opp i trygghet, uansett hvem de er, hvor de kommer fra og hvordan familien er sammensatt. Den kampen kjemper vi hver eneste dag over hele landet, og særlig i storbyene våre. Her har vi både utfordrende levekår og noen av de sterkeste verktøyene for å bekjempe økende forskjeller.

Mange barn vokser opp i familier med utfordringer. Det kan være økonomiske problemer, vold, rus, sykdom eller andre forhold som gjør barn utrygge. Fellesskapet skal stille opp for familier og barn som trenger det. Denne stortingsmeldingen viser regjeringens plan for en samlet innsats mot økt ulikhet og levekårsutfordringer i byene. Jeg synes det er en styrke at meldingen særlig fokuserer på tiltak rettet mot barn og unge. For at alle barn skal kunne leke, lære, utvikle seg og utfolde seg i trygge omgivelser, må vi rette politikken inn mot det fra flere kanter.

Det aller viktigste vi kan gjøre, og det som må ligge til grunn for alt, er å styrke det universelle velferdstilbudet til barn og unge. Det vil bidra til sterkere fellesskap og mindre forskjeller i samfunnet. Det er dette det handler om når denne regjeringen senker maksprisen i barnehagen og sikrer gratis kjernetid i SFO opp til 3. klasse, styrker BUA utstyrssentraler for å gi alle gratis tilgang på idretts- og fritidsutstyr, styrker tilskuddsordningen for at flere barn kan delta i fritidsaktiviteter, innfører en ungdomsgaranti sånn at alle unge skal få den hjelpen de trenger for å komme seg i jobb eller utdanning, styrker skolehelsetjenesten og lavterskelarbeidet med barn og unges psykiske helse, øker bemanningen i barnehager i levekårsutsatte områder eller når vi skal gjennomføre en kvalitetsreform i barnevernet, bare for å nevne noe.

Avslutningsvis vil jeg si at for å skape et godt samfunn, må vi føre en politikk for å redusere forskjeller i levekår i våre byer.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Varsellampene blinker i Groruddalen, sa Jan Tore Sanner som kommunalminister – det sto på forsiden av VG for noen år siden. Det er ikke så rart at han sa det, for han hadde ikke vært med på å utvikle politikken til Groruddalssatsingen på samme måte som det Arbeiderparti-ledede byrådet hadde gjort. For å gå enda lenger tilbake i historien: Da regjeringen startet det opprinnelige prosjektet for Groruddalen i 2006, var ikke Høyre-byrådet så veldig interessert. De dro bena etter seg og bidro med mye mindre penger enn det regjeringen gjorde. Da Raymond Johansen tok over byen, ble den brøken snudd helt på hodet. Høyre-regjeringen fulgte ikke med. De så ikke alle de prosjektene Arbeiderparti-byrådet dro i gang, og som f.eks. førte til sommerjobbprosjektet som SV-representanten viste til, og jobbsenteret vi har fått på Mortensrud. – Nok om det.

Hva fant så NOU-en ut, den som Jan Tore Sanner trengte for å kunne finne ut av hva han hadde vært med å bruke så mye penger på? Jo, den fant ut at for å utjevne levekår må vi bruke boligpolitikken. Det var ikke noe nytt for høyreregjeringen, for det hadde høyreregjeringen fått beskjed om allerede under evalueringen av plan- og bygningsloven i 2018. Da kom forskerne fram til – det var et av to gode råd de kom med – at for å bekjempe sosial ulikhet burde man kunne gi kommunene mulighet til å bestemme hvilken disposisjonsform boligene skal ha. Gjorde Høyre noe med det i regjering fra de fikk det rådet i 2018 til de måtte gå av? Nei. Gjør denne regjeringen noe med det? Ja. Vi lanserer i denne meldingen at dette vil vi faktisk få til.

Boligpolitikken som denne NOU-en pekte på som kjempeviktig for å utjevne levekår, har vi tatt på det aller største alvor og gjort noe med. Denne meldingen viser en ny retning og en satsing på politikk som vil bidra til at barn som bor i levekårsutsatte områder, får flere muligheter.

Rune Støstad (A) []: Som stortingsrepresentant fra et distriktssamfunn føler jeg meg privilegert som får lov til å være innbygger i hovedstaden vår, Oslo, i deler av året. En kan spørre seg: Er det slik at en kar i 50-åra fra midt i Gudbrandsdalen har noe å bidra med når det gjelder bypolitikk? Det er et relevant spørsmål. Svaret på det mener jeg er ja, ikke minst fordi at når vi får denne muligheten til å bo i denne flotte byen, får vi også en mulighet til å forstå utfordringene i hovedstaden på en bedre måte. Det gjør at vi kan kombinere og prøve å balansere hensynene til distriktene og til byene våre. Det er kjernen i politikken vår, for skal vi lykkes med å ha god politikk for byene, må vi kunne evne å bygge bro mellom by og bygd.

Denne meldingen har utrolig mange spennende tiltak i seg. Én ting er å sikre at alle får en mulighet til å bo og eie sin egen bolig. Her skisseres det mange spennende løsninger, som f.eks. gir førstegangsetablerere en enklere vei inn i boligmarkedet. Vi vil også bidra til et mer fungerende leiemarked og sikre rettighetene til leietakere på en bedre måte.

Denne regjeringen har en offensiv politikk for byene. Vi har aktivt gått inn for å møte utfordringene i store byer og i mindre byer. Som statsråden selv var inne på i stad, har vi nå utvidet ordningen til å gjelde både Larvik og Tromsø, og Gjøvik, som er en by i det fylket jeg kommer fra. Dette viser at vi satser på både de store og de mindre byene.

I replikkvekslingen her i stad hørte vi at statsråden delte tanker rundt det å lære av Oslo. Det tror jeg viktig, for Oslo har på mange måter hatt de store utfordringene lenger og har tatt mange gode grep, ikke minst den satsingen vi har hørt om i Groruddalen, og å tilby gratis kjernetid i SFO, som var en fanesak for Arbeiderpartiet i sin tid. Jeg mener at det er mye å lære av dette.

For et par år siden hadde jeg besøk av Tøyen Sportsklubb. Den besøkte Gudbrandsdalen og våre fjellområder. Det er nok et eksempel på aktiviteter og aktører som virkelig har gjort en innsats. Tøyen Sportsklubb er et stjerneeksempel på hvordan en kan bruke idrett og aktivitet til å inkludere enda flere inn i samfunnet.

Så igjen: Vi har mye å lære fra det som har foregått i Oslo, som vi må ta med oss videre inn i arbeidet med å sette meldingen ut i livet.

Mudassar Kapur (H) []: Jeg synes at dette – i likhet med den forrige meldingen – er en viktig melding som gir oss mulighet til å løfte blikket og se de lange linjene.

Selv om representanten fra Oslo Arbeiderparti hadde et behov for å gå litt tilbake i hovedstadspolitikkens historie, med litt historieomskriving – jeg skal ikke kalle det en forfalskning, for det blir litt slemt, men i hvert fall en litt fantasifull historieomskriving – vil jeg nøye meg med å si at det var Høyre som i sin tid lokalt satte i gang Groruddalssatsingen, og det var Høyre i regjering som fornyet den. Gjennom de 18 årene Høyre styrte byen, pekte pilene i riktig retning. Så har det vært et bittelite opphold med Arbeiderpartiet i åtte år, hvor noe av f.eks. boligpolitikken, som representanten skryter av, har stått helt stille. Det ble lovt mye regulering, men det skjedde veldig lite. Så kan vi sikkert komme tilbake til boligpolitikk osv. i det neste innlegget. Jeg var litt innom det i stad også, at vi får god tid å diskutere boligpolitikk senere, så jeg skal spare litt til da.

Så til den større saken: Det er ingen tvil om at de store byene – for å ta Oslo som et eksempel – er litt som Norge i miniatyr. Her finner du alle typer utfordringer, også noen av de utfordringene som ville vært typiske for et distrikt, f.eks. et distrikt som sliter med fraflytting, eller lav yrkesdeltakelse, lav inntekt, få arbeidsplasser og kanskje et ustabilt boligmarked. Slike lommer finner du også i en by, samtidig som du finner mye av det man typisk forbinder med en by, der alt går i full fart og oppover, og at det alltid er aktivitet. Det er jo litt av spenningen i en by, og selv om man nettopp i byer finner dem som sliter mest, har heldigvis også byene muskler til å gjøre noe med det. Men da må vi også vite hva vi må gjøre noe med, og hvorfor vi må gjøre det viktigste først.

Særlig det som handler om sosiale forskjeller, er noe som opptar meg veldig mye. Det er ingen tvil om at når vi snakker om f.eks. barnefattigdom, er det viktig å utvide debatten og huske på at det ikke er barn som er fattige, det er familien som er fattig. Det som ofte kjennetegner en fattig familie, når vi bruker det ordet, er at foreldrene enten ikke har inntekt eller at familien kanskje bare har én. Det handler ofte om at foreldrene står utenfor arbeidslivet, og at barna står i fare for å falle ut av skoleløpet. Hvis vi skal lykkes med dette arbeidet, må vi lykkes med at sosiale forskjeller ikke går i arv. Da er det særlig tre ting som er viktige. Det ene er at barna våre ikke faller ut av skolen, det andre er at vi får en god boligpolitikk, og det tredje er at folk er i jobb. På disse tre feltene håper jeg at vi får en regjering som lener seg framover. Heldigvis har vi nå et byråd som i hvert fall vil jobbe langs disse linjene.

Bjørnar Laabak (FrP) []: Jeg vil si at satsing med tanke på levekårsutsatte områder er veldig viktig. Vi startet i min kommune, Fredrikstad, som er en av de kommunene i Nedre Glomma som opplever stor tilflytting. Jeg tror vi hadde den første levekårskartleggingen i 2013. Da var det en som spurte om noen av spørsmålene var hvorvidt man var lykkelig. Det er ikke det man måler. Vi har veldig lett for å måle ting i gjennomsnittlig inntekt, og med lavinntekt er man ikke lykkelig. Det er ikke riktig.

Utfordringene er veldig store. Jeg tror nøkkelordet i kommunene er trygghet. Man må oppleve trygghet i området sitt. Jeg er bare vararepresentant her, men jeg er varaordfører i Fredrikstad og jobber med budsjett, som er ganske omfattende, og som er utfordrende. Vi har unge som har problemer med å skaffe seg bolig. Vi har store utfordringer innenfor rus og psykiatri og med omsorgsboliger, for både unge og eldre. Vi har store utfordringer når det gjelder utleieboliger. Vi har nå titalls familier som venter på bolig, og de er tilflyttere. Det er personer som er bosatt i andre kommuner, som Helge André Njåstad nevnte litt tidligere i sitt innlegg. Det er en kjempeutfordring i både Sarpsborg og Fredrikstad.

Sosialhjelpsutgiftene våre øker, utfordringene i skolen øker, utfordringene i barnehagen øker, og vi har områder som har veldig høy drop-out fra videregående, elever som ikke gjennomfører videregående opplæring. Det må vi gjøre noe med hvis vi ikke skal få problemer på lang sikt. Det ser vi at vi kan få hvis vi ikke gjør noe. Vold og trusler i skolen er store utfordringer.

Jeg tenkte å avslutte med å si litt om at vi kanskje kommer til et punkt når det gjelder inntektssystemet. Jeg stilte spørsmål til en tidligere kommunalminister om å sette vilkår for flytting, fordi man kommer tomhendt med barn og familie og søker om egnet bolig og sosialhjelp. Det kan ikke Fredrikstad og Sarpsborg, for å ta det området, greie veldig mye mer av enn det vi gjør i dag, med mindre man endrer på inntektssystemet. Dette må inn som en større faktor i inntektssystemet, eller så må man sette vilkår for flytting. Mange som er etablert i små kommuner rundt i landet, kommer selvfølgelig til oss, for det er et flott område, og det er et populært område. Man søker selvfølgelig også dit man har andre fra samme nasjonalitet. Det er fullt forståelig. Inntektssystemet er man nødt til å gjøre noe med med tanke på denne problematikken.

Birgit Oline Kjerstad (SV) []: Gode byar med små forskjellar er målet. Korleis skal vi kome dit? SV har vore ein pådrivar for å gjere meir for å støtte meir opp også om inntektssystemet. Når vi skal gå laus på det kommunale inntektssystemet, må vi også ha levekårsområda og dei ekstra behova i dei levekårsutsette områda med oss inn i arbeidet med det. Det handlar om veldig mykje på ein gong. I den tida eg har hatt i kommunalkomiteen, har det meir og meir blitt ei erkjenning av at ein må sjå alle ordningane i samanheng, og ein må sjå og forstå korleis ein kan bruke både bustadpolitikk, bustøtte og sosiale ytingar, og ikkje minst må ein møte den enkelte der dei er, for alle som er i ein slik situasjon, er så forskjellige.

Komiteen var på besøk i Agder og fekk høyre om Nye mønstre – trygg oppvekst, som er ein heilskapleg måte å arbeide på, der ein følgjer ein familie over lang tid, intervjuar både vaksne og barn om situasjonen, og så koplar ein på hjelpeapparatet via ein kontaktperson. Det som var veldig interessant, synest eg, var at dei som leia prosjektet, sa veldig tydeleg at det er ikkje folka det er noko gale med. Det er veldig mykje systemet som er uoversiktleg og vanskeleg tilgjengeleg. For mange som treng hjelp, òg folk med innvandrarbakgrunn, kan det vere krevjande å forhalde seg til systemet. Ein treng rett og slett å jobbe med korleis systemet møter denne gruppa som har levekårsutfordringar, og byggje stein på stein rundt dei. Er det bustad, eller er det anna som trengst? Er det norskopplæring, er det kvalifisering, eller kva er det dei treng, både barna og dei vaksne? Kanskje er det ungdommar som treng ekstra hjelp for å kome seg gjennom vidaregåande opplæring og ta eksamen.

Det er klart veldig kjekt når ein lykkast og ser at ein familie får den hjelpa dei treng, og det begynner å verke. Veldig mange av desse folka er verkeleg ressursar for samfunnet om vi greier å leggje til rette med både bustadpolitikk og annan politikk som gjer at dei får utnytta sitt potensial og får eit trygt og godt liv der dei bur – i den byen dei bur i.

Votering, se tirsdag 12. desember

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.

Etter ynske frå kommunal- og forvaltingskomiteen vil sakene nr. 7 og 8 verta behandla under eitt.

Forrige kapittel
Neste kapittel