Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:02:33] (ordførar for saka): Først og fremst vil eg takka helse- og omsorgskomiteen for eit strålande arbeid og samarbeid.

Etter behandlinga av folkehelsemeldinga i vår var me einige om å kutta ned på merknadene. Det klarte me heller ikkje denne gongen. Heldigvis er det eit teikn på ein svært engasjert komité. Eg er meir enn sikker på at pasientar, pårørande, helsepersonell og andre som er i kontakt med helsevesenet, har gode talspersonar her. Og eg er sikker på at representantane kjem til å følgja med på at planen blir følgd opp.

Opptrappingsplanen har vore etterlengta og etterspurd, og i dag har me kome til det punktet at me skal vedta han. På den måten kan me jobba framover og styrkja tilbodet som trengst for at folk i Noreg skal få betre psykisk helse. Det overordna målet med meldinga er at fleire skal oppleva god psykisk helse og livskvalitet, og at dei som har behov for psykisk helsehjelp, skal få god og lett tilgjengeleg hjelp.

Regjeringa føreslår å auka løyvingane til psykisk helsearbeid med 3 mrd. kr i perioden 2023–2033. Regjeringa har allereie følgt det opp. Regjeringa har valt seg tre innsatsområde med åtte resultatmål, og planperioden strekkjer seg, som sagt, over ti år. Personell er den viktigaste ressursen i helsetenesta, og det er rekrutteringsutfordringar både i spesialisthelsetenesta og i kommunane.

Meldinga består av tre delar.

Den første delen gjeld helsefremjande og førebyggjande psykisk helsearbeid. Målet der er å auka livskvaliteten og betra helsa til folk gjennom heile livet. Grunnlaget for god psykisk helse blir lagt på mange område og gjennom heile livet: i familien, i barnehagen, i skulen, på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet – altså i hovudsak utanfor helse- og omsorgstenesta.

Kommunane rapporterer at psykisk uhelse er ei av dei største folkehelseutfordringane. Å førebyggja psykisk uhelse vil difor vera svært viktig i åra framover. Ein viktig del av det vil vera å auka kunnskapen om psykisk helse i befolkninga.

Den neste delen gjeld gode tenester der folk bur. Befolkninga skal ha likeverdig tilgang til helse og omsorgstenester, men det er stor variasjon i tilboda som blir gjevne. Det peiker Riksrevisjonen på i rapporten sin i juni 2021. Det skal vera lett tilgjengeleg og god hjelp til dei med psykiske utfordringar. Her spelar både primærhelsetenesta og spesialisthelsetenesta ei viktig rolle. Eit av måla i meldinga er at alle kommunar skal ha tilgang til kunnskapsbasert lågterskeltilbod innanfor psykisk helse og rus, og at ventetidene i psykisk helsevern skal bli reduserte.

Den tredje delen av meldinga handlar om tilbod til personar med langvarige og samansette behov. Denne gruppa må få god og samanhengjande hjelp og må løftast med mål om å hindra utanforskap, stigma, uføre og redusert levealder. Spesielt det siste er eit viktig mål for regjeringa å auka.

Vidare vil eg greia ut om Senterpartiets syn. Viss ein slit med helsa, er det viktig at ein bur på rett plass. Det var konklusjonen til Riksrevisjonen rett før Senterpartiet gjekk inn i regjering i 2021.

Eg er stolt over å vera i eit parti som set psykisk helse så høgt på dagsordenen. Eg er stolt av å vera i eit parti som har lagt fram denne meldinga.

Før eg kom inn på Stortinget, jobba eg som sjukepleiar på Stavanger DPS. I dag tenkjer eg ekstra mykje på dei som kom inn og gjekk ut dørene der. Eg tenkjer på kollegaene mine som står i krevjande situasjonar, og på den felles humoren me hadde for å koma gjennom tunge dagar. Den viktigaste årsaka til at eg stilte til val for to år sidan, var å sikra at dei som treng hjelp, får det. Opptrappingsplanen for psykisk helse, som me vedtek i dag, er eit viktig og stort steg på vegen. Det førebyggjande arbeidet er veldig viktig for å utjamna sosiale og geografiske forskjellar når det gjeld helsa til folk. Målet i planen om å redusera førekomsten av psykiske plager med rundt 25 pst. i løpet av planperioden er svært viktig i ei tid der me ser ein auke i talet på folk som har utfordringar med den psykisk helsa.

Me har gått gjennom nokre tunge år med pandemi og krig. Folk har blitt isolerte frå vener og familie, og folk har blitt bekymra. Verst har det vore for barn og unge og for dei eldre. Mange var svært redde for å smitta sine eldre familiemedlemer med covid, eg sjølv inkludert.

Eg meiner det er heilt avgjerande å få hjelp der ein bur. Difor skal alle kommunar tilby lågterskeltilbod. Det er viktig at ulike alternativ blir utgreidde, men at det skal vera rom for lokal tilpassing. Me har i dag fleire strålande forskjellige tilbydarar over heile landet, og eg har hatt gleda av å besøkja fleire av dei. Lågterskeltilbod kan innehalda samtalar med ein åleine eller i grupper, ulike kurs, aktivitetar, korttidsbehandling og sosialt fellesskap. Målet må vera både førebygging, behandling og skadereduksjon.

Eg er glad for at me i Stortinget har løyvd midlar til både lågterskel psykisk helsehjelp, psykisk helsevern, helsestasjonar og skulehelsetenesta. I dag har me forplikta oss til at alle skal få hjelp der dei bur.

Eg tek til slutt opp forslaget Senterpartiet har saman med Arbeidarpartiet.

Even A. Røed (A) [10:16:43]: Jeg har siden jeg kom på Stortinget, vært på besøk hos flere veldig gode lavterskeltjenester, Ung Arena Oslo Vest, Ung Arena i Hokksund, Rask psykisk helsehjelp i Kongsberg og tilbudet på Tvibit i Tromsø. Alle sammen er veldig gode eksempler på tilbud som gjør hjelpen tilgjengelig, og der det verken er krav om henvisning eller lange ventetider.

Det er det denne opptrappingsplanen handler om. Når du opplever trøbbel med den psykiske helsen din, skal fellesskapet være der, ta deg imot, gi deg den hjelpen du trenger, enten du bare trenger noen å prate med eller har behov for mer omfattende hjelp og behandling.

Opptrappingsplanen som er til behandling i dag, markerer startskuddet for en målrettet, konkret og tydelig vei videre for arbeidet med psykisk helse. Den tar i hovedsak utgangspunkt i tre områder: forebyggende arbeid, lavterskeltjenester og behandling for dem med alvorlige og sammensatte lidelser.

Vi setter oss åtte mål. Det er bl.a. at barn og unges selvrapporterte psykiske helseplager skal reduseres med 25 pst. Vi skal redusere andelen som blir ufør med bakgrunn i psykiske plager og lidelser. Vi vil styrke lavterskeltilbudet, sånn at det er tilgjengelig for alle. Gjennomsnittlig ventetid skal reduseres. Vi skal hindre nedbygging av sengeplasser og øke døgnkapasiteten, og mennesker med alvorlige psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer skal ha økt levealder. Vi har også varslet at det med denne opptrappingsplanen følger med 3 mrd. kr – som varig styrking av feltet. Denne planen har med det et helhetlig fokus, den har tydelige ambisjoner gjennom konkrete effektmål, og den har med seg finansiering.

Vi ser en utvikling blant unge der flere rapporterer at de sliter med sin psykiske helse. Det aller viktigste målet for helsepolitikken må være at vi sørger for at folk ikke blir syke. Derfor er forebyggende arbeid en helt sentral del av opptrappingsplanen. Vi skal fremme god psykisk helse på alle arenaer der folk lever livet sitt, og spre kunnskap om hva god psykisk helse er. Vi vil sette i gang ABC-programmet, som står for «Act–Belong–Commit», fordi aktivitet, tilhørighet og mestring er avgjørende for livskvalitet. Det skal bidra til en følelse av å høre til, at man føler at man har noe meningsfylt og aktivt å gjøre.

Det handler i bunn og grunn om at hver enkelt må ta i bruk fellesskapet, og hver enkelt av oss må sørge for at det er et fellesskap å ta i bruk. Når det er grunnplanken, er dette et ansvar hele samfunnet må ta sin del av, i barnehagen, i skolen, på arbeidsplassen, i lag og foreninger, på butikken og på den lokale kafeen. Det er vårt ansvar å legge til rette for at det er mulig, for det beste vernet mot psykisk uhelse er de gode fellesskapene.

Samtidig kan ikke alt forebygges. Vi skal legge til rette for at alle kommuner kan tilby lavterskeltilbud til sine innbyggere. Uansett hvor du bor, skal du kunne komme som du er, uten henvisning, og få den hjelpen og den veiledningen du trenger. Det tilbudet man i dag får på lavterskeltilbud som Ung Arena eller Rask psykisk helsehjelp, må være tilgjengelig for alle i Norge. Det er tilbud som har lav terskel, og som vil kunne bidra til at du får rett hjelp til rett tid og på rett nivå, for her skal du ikke trenge henvisning for å bli tatt imot, lyttet til og få de rådene eller den veiledningen du trenger. I tillegg til dette har regjeringen allerede innført en vurderingssamtale i barne- og ungdomspsykiatrien, som skal bidra til raskere og riktigere hjelp på rett nivå.

Dessverre er det sånn at mange også opplever å bli alvorlig psykisk syke. Personer som ofte har langvarige og sammensatte behov, som har behov for trygg og god og sammenhengende hjelp, skal oppleve et behandlingstilbud der de får den hjelpen de trenger, der de opplever trygghet og et tilbud som er tilpasset dem. Derfor vil vi styrke behandlingstilbudet til de alvorlig psykisk syke. Vi vil hindre nedbygging og øke antall døgnplasser i psykiatrien og sørge for gode og sammenhengende behandlingsforløp.

I forkant av denne debatten er det flere partier som har vært ute og påstått at de nå drar regjeringen inn på teppet og ber om at nedbyggingen av døgnplasser stanses. Jeg forstår godt fristelsen av et godt medieoppslag der man får opposisjonen på offensiven og regjeringen på defensiven. Problemet er at dette forslaget gjør seg best som en lesetest for opptrappingsplanen, for sentralt plassert under resultatmål for opptrappingsplanen, på side sju, finner vi følgende formulering:

«Hindre nedbygging av sengeplasser og sikre at døgnkapasitet i psykisk helsevern er på et nivå som møter behovet for å ivareta barn, unge og voksne med alvorlig psykisk lidelse som har behov for døgnbehandling.»

Denne regjeringen slo dette fast i sin regjeringsplattform, Hurdalsplattformen. Vi mener det selvsagt fortsatt. Vi mener også at det er behov for å skjerpe det enda mer. Derfor legger vi fram et løst forslag i dag hvor vi ber regjeringen om å øke antallet døgnplasser minimum i tråd med framskrivningene til helseforetakene.

Denne opptrappingsplanen vil styrke feltet betydelig de neste årene. Vi satser for alvor på god forebygging, for ved å jobbe for at færre blir syke, at flere får hjelp tidligere, og at de med alvorlige og sammensatte lidelser får god, tilpasset og trygg helsehjelp, gir vi dette feltet det løftet det trenger.

Sandra Bruflot (H) [10:29:34]: Det er spesielt tre ting som bekymrer Høyre når vi snakker om den psykiske helsen i befolkningen.

Det første er at veldig mange av dem som trenger hjelp, ikke oppsøker hjelp. Problemer som kunne blitt behandlet ganske enkelt, får vokse seg til store problemer som trenger spesialisert hjelp, enten fordi man ikke helt vet hvor man skal henvende seg, eller fordi man rett og slett lar det gå for lang tid.

Den andre bekymringen er at blant dem som til slutt ber om hjelp, er det for mange som må vente for lenge. Helsekøene innen psykisk helsevern vokser, de vokser kraftig, og de vokser for både voksne og barn. Lavterskeltilbud, som ikke skal ha ventetider fordi de tross alt er lavterskeltilbud, må avvise folk eller be dem stille seg i kø. Vi har for få døgnplasser i deler av landet. Mange steder har ikke tilbud i helgene. Flere blir dømt til tvungent psykisk helsevern. Det er lagt ned gode behandlingstilbud gjennom fritt behandlingsvalg, og samtidig er det flere som trenger hjelp, både med psykiske plager og med mer alvorlige psykiske lidelser. De som får hjelp, de får det ofte for sent. Man sier av og til at det er mye bedre å forebygge blant barn enn å reparere voksne, men i psykisk helsevern er det for mange som trenger mye og spesialisert hjelp fordi de ikke fikk god hjelp tidligere, og mange opplever å bli kasteballer i systemet.

I tillegg er det sånn at vi ikke vet om all hjelp vi tilbyr i dag, faktisk hjelper pasienten. Riksrevisjonens undersøkelse av psykiske helsetjenester viste at nesten 30 pst. av lederne i barne- og ungdomspsykiatrien mener at poliklinikken de leder, bruker behandlingsmetoder som har for svakt kunnskapsgrunnlag. De vet ikke om det de gjør, har god nok effekt.

Det er bra at opptrappingsplanen har et mål om at barn og unges selvrapporterte helseplager skal reduseres med 25 pst. Det er flere av målene i planen som er gode, men opptrappingsplanen er for lite konkret på hvordan vi skal nå målene. Det er en rekke utredninger og avveininger som skal gjøres i løpet av tiårsperioden, som vi ville trodd man kunne gjøre under arbeidet med opptrappingsplanen.

Noe av det viktigste for Høyre har vært å komme med forslag til hvordan vi gjør alt fra lavterskeltilbudene i kommunene til døgnbehandling i spesialisthelsetjenesten bedre. Vi foreslår bl.a. timer til selvmordsforebygging i skolen, fordi vi vet at det virker. Vi foreslår utrulling av rask psykisk helsehjelp til norske kommuner innen 2030. Vi må bruke mer bruker- og pårørendemedvirkning for å sikre at den hjelpen vi tilbyr, faktisk hjelper, og vi må bruke tilbakemeldinger for å gjøre kvaliteten på helsetjenestene våre bedre. Og så må kapasiteten opp. Ventetidene må ned.

Derfor slår vi fast at kapasiteten på døgnbehandling må kunne matche det behovet som helseforetakene våre selv sier at vi kommer til å trenge. Vi må stoppe nedbyggingen av døgnplasser, og vi må få ned ventetidene.

Det er en urovekkende, eksplosiv vekst i spiseforstyrrelser, spesielt blant unge jenter. Rådgivning om spiseforstyrrelser forteller at de som tar kontakt, er flere enn før, yngre enn før og sykere enn før. Derfor sier vi at alle helseforetak må sørge for bedre kapasitet, spesielt for å behandle spiseforstyrrelser.

Heller ikke i denne debatten kommer vi utenom at det er store politiske forskjeller når det gjelder hvilke behandlingstilbud folk skal kunne få, og hvem som skal ta regningen. Flere gode behandlingstilbud har måttet legge ned eller sterkt redusere plassene sine etter at regjeringen avviklet fritt behandlingsvalg. Det offentlige kan tilby god hjelp av høy kvalitet til veldig mange, og det offentlige er og skal være ryggraden i pasientens helsetjeneste. Men det er bra med et mangfoldig behandlingstilbud – som er spesialisert på sitt felt, som kan gjøre ting litt annerledes, som kan ligge desentralisert til, som kan ha medikamentfritt tilbud, og som også kan gjøre det offentlige tilbudet bedre. Valgfriheten og mangfoldet er i ferd med å bli mindre, og det er pasientene det går ut over. Kapasiteten må opp, ventetidene må ned, og flere må få hjelp som faktisk hjelper, både i lavterskeltilbudene ute i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.

Med det tar jeg opp forslagene som Høyre er en del av.

Bård Hoksrud (FrP) [10:42:16]: I dag behandler vi opptrappingsplanen for psykisk helse for de neste ti årene. Det er et viktig dokument, men det forutsetter at det blir fulgt opp, og at tiltakene blir gjennomført.

Regjeringen har lagt til grunn at man de neste ti årene skal bruke 3 mrd. kr ekstra for å følge opp denne opptrappingsplanen. Det høres ut som et høyt beløp, men når man fordeler det på ti år og antallet innbyggere i Norge, er det ca. en femtilapp i året per innbygger. Det tror jeg alle egentlig er enig i at ikke er all verden, spesielt når vi vet at behovene allerede er store og stadig øker. Da planen ble lagt fram av statsråden, ble regjeringen heller ikke møtt med noen form for jubel eller entusiasme. Både Mental Helse, Psykologforeningen og mange flere påpekte at planen var tynn, mangelfull og skuffende.

For Fremskrittspartiet er hvert enkelt menneske unikt. Det betyr at det er viktig å sørge for at det finnes ulike tilbud for å gi den enkelte mulighet til å få den rette hjelpen når man trenger det. Også her mener derfor Fremskrittspartiet at vi skal bruke det offentlige helsetilbudet, men at de ideelle og frivilligheten også er utrolig viktige dersom vi skal lykkes i å gi folk de tilbudene som kan hjelpe folk med å få hjelp i hverdagen sin og sørge for et godt liv.

Vi mener derfor at regjeringen og SVs vedtak om å fjerne fritt behandlingsvalg har bidratt til å ta fra mennesker muligheten til å kunne få velge å få den behandlingen og det tilbudet som den enkelte tror er det beste for seg. I tillegg vet vi at litt konkurranse bidrar til at den som skal få hjelpen, får den raskere enn når det er et monopol som bestemmer alt.

De siste månedene har jeg besøkt mange av dem som gir hjelp og omsorg til personer som sliter med psykisk helse eller rus eller er pårørende til mennesker som har store utfordringer i hverdagen sin, og som opplever å ikke få hjelp. Dette gjelder tilbud både i det offentlige, i det private og hos frivilligheten.

Det gjør inntrykk når man hører om lavterskeltilbud som ROS, Rådgiving om spiseforstyrrelser, som opplever en kraftig økning i antallet som trenger råd og veiledning, men som får kutt i budsjettene sine og ikke kan gi råd og hjelp til alle som trenger det. Vi har Veiledningssenter for pårørende innen rus og psykiatri som i lang tid i år ikke visste om de fikk midler eller ikke til sitt viktige arbeid. Vi har Livslosen, et tilbud for mennesker som er i fortvilte situasjoner og i ferd med å gi opp og ta sitt eget liv. De kommer inn hos Livslosen og får hjelp til å stabilisere livet sitt.

For Fremskrittspartiet er det viktig å få på plass gode lavterskeltilbud som gjør at man raskt får hjelp, ikke hvem som gir tilbudet. Det er det som er viktigst for den enkelte, ikke ideologi.

Jeg kan heller ikke unngå alle de menneskene som trenger hjelp, som står i kø rundt i hele landet og ikke får hjelp fordi ideologi er viktigere enn å hjelpe folk. Jeg har besøkt Vitalis’ tilbud i Gjerstad, som kuttes fordi fritt behandlingsvalg blir borte. Jeg har vært på Fekjærklinikken, som har et tilbud til unge mennesker mellom 18 og 35 år, som får kuttet antallet plasser. Det er ikke fordi behovene er blitt mindre – tvert imot: over 50 mennesker står på venteliste, og flere vil det bli når vi går inn i 2024 og tilbudet blir redusert. Jeg har besøkt Modum Bad, som har fått redusert antallet døgnplasser med over 3 000 i år, til tross for lange køer, enten det gjelder traumebehandling, spiseforstyrrelse eller angst og depresjon. Også på Vangseter blir viktige tilbud borte. Er regjeringspartiene stolte over å redusere og legge ned tilbud til tross for at køene bare vokser og vokser?

Fremskrittspartiet er forslagsstillere bak mange viktige forslag som vil bidra til å gjøre hverdagen enklere for personer som sliter psykisk og/eller med rus og trenger hjelp. Jeg er derfor veldig glad for at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett også foreslår å bevilge penger til å styrke tilbudene til personer som trenger hjelp og behandling, ved at vi styrker sykehusene med totalt 1,1 mrd. kr som skal fordeles mellom somatikk og psykiatri.

I tillegg forslår vi å bruke 300 mill. kr til fritt behandlingsvalg. Det kan gjøre at private og ideelle aktører, som Fekjærklinikken, Vangseter, Modum Bad og andre som har drevet behandling innenfor fritt behandlingsvalg, kan fortsette å gi behandling også i 2024. Jeg er også glad for at Fremskrittspartiet foreslår å styrke døgnbehandlingen innenfor psykiatrien med 200 mill. kr for å sikre at flere pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp og skjerming fra samfunnet, kan få det.

Til slutt: Fremskrittspartiet og jeg er opptatt av at vi trenger flere lokale lavterskeltilbud som blir initiert gjennom frivilligheten, for å utløse flere spennende tilbud for å hjelpe personer som sliter med psykisk uhelse og/eller rus. Her er samarbeidet med organisasjoner som Mental Helse, Mental Helse Ungdom, Frelsesarmeen, Kirkens SOS, Norske kvinners sanitetsforening m.fl. utrolig viktig.

Jeg tar opp de resterende forslagene Fremskrittspartiet er med på og har alene.

Marian Hussein (SV) [10:56:18]: Vi i SV har i likhet med mange ventet med en viss utålmodighet på opptrappingsplanen for psykisk helsevern. Det er ingen tvil om at tidligere opptrappingsplaner har hatt en avgjørende betydning for å utvide og styrke psykisk helsevern og tilgjengeliggjøre et desentralisert tilbud innen psykisk helse. Det er dessverre et faktum at mange av innspillene til komiteen har påpekt at opptrappingsplanen ikke er tilstrekkelig forpliktende. Planen forutsetter fortsatt for lite ressurser de kommende ti årene i forhold til det faktiske behovet i befolkningen og tjenesten.

Det er egentlig absurd å snakke om en opptrappingsplan når vi har flere sykehus som planlegges bygget i dette landet, deriblant her i Oslo, der det forutsettes at vi skal bygge ned sengeplassene med 25 pst. framover, samtidig som vi ser det økende behovet for psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten og for sengeplasser.

Jeg deler synet på at tilgang på et lavterskeltilbud innen psykisk helsevern er svært effektivt for å hjelpe mennesker. Det er viktig at folk får være i arbeid, i sitt hjem og i nærheten, uten å måtte legges inn. Vi kan ikke fortsette å bygge ned spesialisthelsetjenesten når vi vet at det er noen som er nødt til å ha spesialisthelsetjeneste.

Vi er bekymret for utviklingen innen spesialisthelsetjenesten. Samtidig som vi sitter her og behandler en opptrappingsplan, skjer det en faktisk nedbygging i spesialisthelsetjenesten. Da planen ble lagt fram, var jeg i Sandnes, der man planla nedbygging av døgnplasser. Vi ser at ROP-tilbudet i Bergen nå er blant kuttforslagene til Helse Bergen neste år. Vi kan ikke ha en spesialisthelsetjeneste som ikke kan tilby tilstrekkelig hjelp framover. Dette påvirker lavterskeltilbudet, som ender med å bære altfor mange oppgaver, og det skaper også køer der.

Både regjeringen Støre og regjeringen Solberg har vedtatt politiske målsettinger om større økninger i budsjetter for psykisk helse i spesialisthelsetjenesten enn det som faktisk har blitt realisert. Dette er direktekonsekvenser av helseforetaksmodellen, der psykisk helse ikke synes å være en lønnsom prioritering for sykehusene. De siste forslagene om nedleggelser vitner også om dette. Dagens modell for styring av spesialisthelsetjenesten viser seg ikke å være tilstrekkelig for psykisk helse. Vi forventer at den kommende helse- og samhandlingsplanen fra regjeringen vil inneholde nye forslag som sikrer at regjeringens signaler faktisk blir fulgt opp i spesialisthelsetjenesten.

Det er en annen ting som gjør meg bekymret, og det er den høye turnover blant ansatte i psykisk helsevern og den lave andelen overleger og spesialister. Det haster med en plan for oppfølging. Jeg er glad for at en samlet komité ønsker å ha en ny plan for både å beholde og hjelpe nyutdannede og etablerte spesialister innen psykisk helsevern.

Kampen mot store forskjeller og for gode velferdsordninger er viktig for å forebygge psykisk uhelse blant befolkningen. Vi ser at gode tiltak som faktisk fungerer, som alle er glad i, som IPS og FACT, har store utfordringer når regelverket ikke er tilstrekkelig. Vi har lagt inn en liten anmodning i planen om at regjeringen ser på dette, for det er viktig at lovverket ikke hindrer de ansatte i Nav og DPS i å snakke sammen.

SV har i dag lagt fram et løst forslag om at regjeringen i oppfølgingen av opptrappingsplanen må inkludere de psykiske helseutfordringene som mennesker som utsettes for rasisme og diskriminering, opplever. FHI har vist til at det er mange internasjonale studier som viser at det er en klar sammenheng, og det er viktig at tjenestene våre tar dette inn over seg.

Med det tar jeg opp de forslagene SV er med på.

Seher Aydar (R) [11:09:24]: Matprisene øker, strømregningen har blitt en kilde til bekymring for mange, renten stiger, og med den har antall boliglån som går til inkasso, økt dramatisk. Psykisk helse kan ikke ses isolert fra livsbetingelser og økonomiske forhold. Forskning viser at økonomiske vanskeligheter kan være både utløsende og vedlikeholdende for psykiske vansker som angst, depresjon og selvmordstanker. Det er en klar sammenheng mellom psykiske helseproblemer og utrygg økonomi og gjeldsproblemer. En svensk studie fant at en av fem med store gjeldsproblemer minst én gang hadde forsøkt å ta sitt eget liv. En britisk undersøkelse fant at mennesker med problemgjeld har tre ganger så stor sannsynlighet for å ha hatt selvmordstanker i løpet av det siste året.

En ukentlig samtale med psykolog og en resept på angstmedisiner er ikke alene noen løsning hvis det som holder deg våken om natten, er regningsbunken som vokser, inkassobyråene som ringer deg daglig, og at du står i fare for å miste hjemmet ditt. Da må du også få hjelp til å løse de økonomiske problemene dine. Derfor foreslår vi at lavterskeltilbud som Rask psykisk helsehjelp også kan tilby økonomisk rådgiver. Vi har også foreslått at alle distriktspsykiatriske sentre og andre institusjoner innen psykisk helse og rus har tilgang på gjeldsrådgivere.

Fattigdom er helseskadelig. Jobb nummer én er å kjempe mot de store forskjellene og de økonomiske vanskelighetene folk befinner seg i i dag. I mellomtiden trenger vi at helsesystemet erkjenner at penger betyr noe. Hjelp til å få kontroll over gjelden og trygg økonomi er for mange den beste medisinen. At vi nå har fått flertall for å sikre at tiltak for å avdekke og håndtere gjeldsproblematikk og økonomiske problemer får en plass i det selvmordsforebyggende arbeidet, er et viktig skritt i riktig retning. Det er jeg glad for.

Hvert år blir 1 000 pasienter i Norge lagt i belter. Å bli utsatt for mekaniske tvangsmidler som beltelegging er ikke noe som noen blir friskere av. Det kan derimot påføre skade både fysisk og psykisk. Det skader dem som trenger hjelpen. Østenstad-utvalget, som leverte sin NOU i 2019 der de hadde en samlet gjennomgang av reglene om bruk av tvang i helse- og omsorgssektoren, anbefalte en utfasing av mekaniske tvangsmidler. Det har ikke blitt fulgt opp, og nå må vi ta fatt på dette arbeidet. Hele komiteen har stilt seg bak forslaget vårt om å sikre at opptrappingsplanen skal inneholde konkrete tiltak og ressurser som gjør en reduksjon av tvangsmidler mulig. Det er viktig, og det er jeg glad for. Samtidig må jeg også understreke at jeg fortsatt mener at målet må være en utfasing av mekaniske tvangsmidler, men dette er et første skritt, og det er et viktig steg at komiteen står samlet bak dette.

Det har vært litt snakk om helseforetaksmodellen her, og jeg vil fortsette litt der, for psykisk helse har lenge vært en salderingspost i helseforetakene. Under helseforetaksmodellen har de store sykehusene innen psykisk helsevern blitt nedlagt, ett etter ett, eller de blir truet av det. 13 av landets 17 psykiatriske sykehus er enten solgt, vedtatt solgt eller truet av nedleggelse. Tomtesalget finansierer nye sykehusbygg der psykisk helsevern får liten plass i lokaler som i utgangspunktet bare er egnet for korte innleggelser.

Hver eneste helseminister som har sittet siden helseforetaksmodellen ble innført, har forsøkt å få helseforetakene til å prioritere psykisk helse, uten å klare det. Nedleggelsen av sengeplasser fortsetter, selv etter at Stortinget vedtok at ingen flere plasser skulle legges ned. Kuttene i psykisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten har lempet ansvaret over på kommunene, noe de verken har kapasitet eller kompetanse til å håndtere.

Jeg er bekymret over situasjonen. Jeg er bekymret over en situasjon der befolkningens psykiske problemer øker, uten at tjenestene er rustet til å møte behovet. En opptrappingsplan for psykisk helse er viktig og riktig. Vi trenger en satsing, men skal vi komme i mål, må vi både ta et oppgjør med helseforetaksmodellen for å sikre at satsingen faktisk skjer, og styrke kommunene, sånn at de faktisk er i stand til å håndtere det ansvaret de har fått.

Helt avslutningsvis vil jeg komme med en liten stemmeforklaring. I tillegg til at vi selvfølgelig skal stemme for de forslagene Rødt er med på, kommer vi også til å stemme for forslagene nr. 8 og 13, og av de løse forslagene kommer vi til å stemme for forslag nr. 42, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og forslag nr. 43, fra SV.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:14:35]: Først av alt vil eg seie at eg og Venstre er svært glade for at vi på Stortinget i dag skal vedta ein opptrappingsplan for psykisk helse. Det er på høg tid. Det er ekstremt viktig og heilt nødvendig når vi veit at vi etter mange år – trass i rikeleg med politiske festtalar og også vedtak i denne salen, under skiftande fleirtal og skiftande regjeringar – enno ikkje er der at psykisk helse blir teken på alvor og behandla med same tyngde og kvalitet som fysisk helse i helsevesenet vårt. Vi er framleis bakpå.

Det handlar om fleire ting. Det handlar om at tilgangen til psykisk helsehjelp er ulik. Altfor mange får ikkje tenester når dei ber om det og bør få det. Spesielt råkar det barn og unge, og det slår ulikt ut ulike stadar i landet. Vi veit også at det framleis er kjønnsskilnader innanfor psykisk helsevern. Kvinner blir innanfor fleire psykiske lidingar seinare diagnostiserte og behandla enn menn. Vi veit òg at vi ikkje har klart å gje eit godt nok tilbod til dei aller sjukaste, dei med den direkte dødelege miksen av psykisk sjukdom, rus og kanskje også valdsåtferd. Vi veit at levealderen for dei aller sjukaste pasientane blir redusert med kanskje så mykje som 20–25 år. Det er betydeleg meir enn for sjølv alvorlege fysiske sjukdomar som eksempelvis kreft.

Dette gjer at vi er nøydde til å få opp ein svært mykje sterkare og meir offensiv politikk for psykisk helse i åra som kjem. Det handlar om ressursar, og det handlar også om kunnskap og kompetanse. Jamt over må vi trappe opp kompetansen til helsepersonell på psykisk helse. Det gjeld sjukepleiarar, der vi må få på plass masterutdanning og andre tilbod innanfor psykisk helse og rus. Det gjeld helsefagarbeidarar, som må få meir fagleg påfyll og strukturerte utdanningsopplegg. Vi er nøydde til å styrkje forskingsinnsatsen om ulike behandlingsformer for å få meir kunnskap om kva som verkar, og vi er nøydde til å prioritere behandlingstilboda til dei aller sjukaste.

Difor kjem Venstre til å støtte alle punkt i fleirtalsinnstillinga her i dag. Eg vil spesielt framheve punkt VII, at Stortinget ber regjeringa beinveges stanse nedbygginga av døgnplassar innan psykisk helsevern. Det er heilt nødvendig. Vi opplever akkurat no heilt hjarteskjerande og uforståelege ting rundt om i Helse-Noreg. For å nemne eit konkret døme: I Bergen opplever vi no at ROP-posten i Helse Bergen, som er eit spesialretta tilbod til dei aller sjukaste, no held på å bli lagd ned – i skarp kontrast til helseministeren og alle andre sine fine ord om at no skal døgnkapasiteten trappast opp. Her er det ei døgneining med åtte plassar for dei aller sjukaste som står i fare for å bli lagd ned, samtidig som helseministeren seier i media at nedbygginga av sengeplassar skal stoppe på hennar vakt. Dette heng ikkje saman. Dette må ta slutt. Sånn kan vi ikkje ha det.

Venstre kjem til å støtte mange av mindretalsframlegga som ligg i innstillinga. Vi kjem til å støtte framlegga nr. 1–26, bortsett frå framlegg nr. 2, om å utvide aldersgrensa i BUP til 25 år. Det støttar vi ikkje fordi vi veit kor pressa kapasiteten er i barne- og ungdomspsykiatrien, og det å utvide aldersgrensa med sju år med ein knips i Stortinget meiner vi ikkje er rett, sett opp mot det. Vi har eit alternativt framlegg om å utvide aldersgrensa til 20 år. Vi kjem også til å støtte framlegga nr. 28, 29 og 36. I tillegg fremjar vi våre lause framlegg nr. 37–41, som handlar om tilbodet til dei aller sjukaste. Det handlar om å gjere noko sterkare enn det regjeringa og fleirtalet vil, på rekruttering og kompetanse, og det handlar om å styrkje forskingsinnsatsen.

Med det tek eg opp Venstres forslag.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [11:27:18]: Jeg vil starte med å takke og berømme regjeringen generelt og helseminister Kjerkol spesielt for en tung og viktig satsing på psykisk helse, og ikke minst at det faktisk for en gangs skyld ser ut til å følge finansiering med forslagene.

Planer er godt å ha, men det må selvfølgelig rulles ut konkrete tiltak i praksis, og derfor støtter vi i Miljøpartiet De Grønne nær sagt alle forslagene som er lagt fram i komiteen, som vi mener er gode og utfyller med praktiske tiltak. Særlig vil jeg rette oppmerksomheten mot forslaget om umiddelbart å stanse nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern.

Det er på høy tid å ta et oppgjør med den grå ideologien som har styrt norsk helsevesen de siste tiårene, der man stadig vekk tror at minimal innsats skal gi maksimalt resultat, og man har det forlokkende slagordet «mer helse for hver krone», som dessverre fører til at man i praksis ikke bidrar med den innsatsen som trengs. Ja, foretaksmodellen er et symptom på denne tankegangen, men vi mener at de systematiske problemene går helt ned i ideologien bak. Det er ikke om politikken er rød eller blå, om man privatiserer litt mer eller litt mindre, som vi mener er det største problemet. Det er den maskintankegangen, den systemtankegangen i den grå ideologien, som gjør at vi kan ha så mange gylne handlingsregler vi bare vil. I praksis vil man ikke klare å prioritere de tingene som er vanskelige å måle og telle i et slikt helsevesen, så psykisk helse og kroniske lidelser vil alltid bli systematisk underprioritert til vi gjør noe med den grunnleggende ideologien.

I det grønne helsevesenet er noen av grunnpilarene både forebygging og det å lytte til de fagfolkene som er tettest på pasientene. I dette tilfellet, for dette forslaget, er det kanskje særlig viktig at det å ha et robust helsevesen er viktig. Ja, lavterskeltilbud er bra, men det å gjøre en solid innsats når det først trengs, er noe av grunnen til at det er viktig å bevare disse døgnplassene. Selvfølgelig er vi også for å trappe opp antallet døgnplasser, men det ser vi på som et komplementært forslag, som vi støtter i tillegg.

Til sist vil jeg si at uansett hvor godt vi gjør vårt psykiske helsevesen, gjør det veldig liten forskjell for befolkningen hvis vi ikke gjør noe med det grunnleggende problemet. Vi har et samfunn i dag hvor vi er fremmedgjort fra hverandre, og vi er fremmedgjort fra naturen som danner livsgrunnlaget vårt. Det bør ikke komme som noen stor overraskelse at stadig flere unge sliter med psykiske lidelser når vi igjen og igjen, til og med gjennom konkrete vedtak i denne sal, viser at vi ikke har tenkt å ta vare på deres livsgrunnlag i framtiden. Da kan vi bruke så mange milliarder vi bare vil på psykisk helsevern, problemet vil ikke forsvinne.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:30:50]: Det som bekymrer meg, er at det er så mange barn og unge som melder at de sliter. Vi trenger et samfunn som skaper robuste unger som tåler livet. Livet er ikke for pingler, er det noen som sier. Det er vel ikke det eneste vi kan være enige om i denne salen, men jeg tror vi kan være enige om det. Barn og unge trenger mer enn noen gang rask hjelp. Nå er det mange barn og unge som venter lenge på behandling. Jeg håper virkelig at regjeringen tar det alvoret inn over seg og gjør et krafttak for ventetidene i 2024, spesielt for barn og unge.

Norge er et land med lange og stolte tradisjoner for samarbeid med ideelle og frivillige organisasjoner, og det er jeg stolt av. Jeg heier på frivilligheten hver eneste dag.

Det er mange av dem som driver lavterskeltilbudene ute i kommunene, som snur seg fort rundt hvis samfunnets behov endrer seg. De fortjener forutsigbar styring og stabile rammevilkår fra det offentliges side. Det er dessverre ikke slik de opplever det i dag, og det bekymrer meg. Jeg bekymrer meg ikke først og fremst for organisasjonene, men for dem som venter i telefonkø og aldri får svar, eller for dem som synes at køen til psykologen er for lang, men likevel trenger noen å snakke med.

Jeg vil rope et lite varsko når det gjelder denne planen, for følger det egentlig nok penger og ressurser med til at vi får kraftfulle tiltak som gir effekt? På mandag behandlet vi rammene i statsbudsjettet – som ikke kom med kraftig styrking av psykisk helsetjeneste. Det skaper fortsatt uforutsigbarhet for lavterskeltilbudene drevet av ideelle og frivillige aktører.

At det er bevilget en god femtilapp i året til hver eneste innbygger, tror jeg ikke monner når behovet er så stort. Det dekker nesten ikke bussreisen den ene veien, én gang, for én samtale. Derfor er det mer en plan enn en opptrappingsplan vi behandler i dag.

Med dette tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag og det forslaget vi er en del av.

Irene Ojala (PF) [11:40:37]: Ulike partier har nå i dag framhevet og formidlet kloke ord og gode forslag. Problemet er å få ordene til å bli en del av en aktiv og konkret politikk, til beste for pasientene, men også til beste for ansatte som behandler pasienter med psykiske helseproblemer. Noen, altså vi, må fokusere på hvordan vi skal kunne rekruttere og beholde helsepersonell innen psykiatri i helsesektoren, og vi må være med på å skape tillit mellom politiske målsettinger, pasientenes behov og behandlernes faglige integritet.

Når vi nå snakker om faktisk opptrapping for psykisk helse, forutsetter det økte rammer og øremerking av midler til konkrete tiltak. Vi mener det er spesielt viktig med øremerkede midler til å styrke døgnbehandling innen psykisk helsevern for barn, unge og voksne. Det er også viktig å gi øremerkede midler til særlig utsatte grupper og til distriktskommuner, slik at fjordfiskere, bankfiskere, bønder og reindriftsutøvere får gode fagfolk å snakke med når arbeidsdagen blir ensom, og livet blir svært utfordrende.

Pasientfokus ser det som et problem at psykisk og fysisk helse ikke er likestilt i forslaget til statsbudsjett for 2024. Kommunene mangler ordninger som spesifikt sikrer nødvendig psykisk helsehjelp og psykologisk kompetanse i hele landet, men særlig i de områdene som står under press for det som betegnes som det grønne skiftet, og det skal jeg komme tilbake til ganske snart.

Den sosiale ulikheten innen psykisk helse er omfattende, og jeg mener det er viktig at vi er oppmerksomme på at mer psykisk helsearbeid vil ha positive samfunnsøkonomiske konsekvenser, både i og langt utover helse- og omsorgstjenesten, slik det også beskrives i meldingens kapittel om økonomiske og administrative konsekvenser.

Livet er ingen rett linje til lykke. Psykisk sykdom følger heller ikke en oppskrift. Det å være bonde, fisker eller reindriftsutøver kan fort bli et ensomt livsvalg, og mer i dag enn tidligere. I Finnmark står vi overfor store omstillinger som fører til store konsekvenser for reindriftsutøvere. Som valgt inn for Finnmark er jeg nødt til å forholde meg til norsk lovgivning, og også til de lovene som er spesielle og viktige for Finnmark, som f.eks. Finnmarksloven, som er en fylkeslov, og reindriftsloven, som gjelder over hele Norge der hvor det drives aktiv reindrift.

Elektrifisering av Melkøya er et brennbart tema i dag. Det er en aktivitet som vil føre til stor utbygging av vindkraft på land i Finnmark. Disse turbinene vil føre til store inngrep i de arealene som brukes til reinbeite, altså 95 pst. av arealene i Finnmark.

I dag, mens jeg har sittet her, har jeg fått en melding fra en ung mann, som sier til meg:

Jeg vil bare si at jeg har mest lyst til bare å gå min vei, for kontrastene som dere diskuterer i dag, er så store, og det angår ikke mitt liv.

Det er ganske sterke ord å få her i salen når vi diskuterer et sånt viktig tema. Og når jeg snakker om dette her i dag, er det fordi vi kommer til å få store utfordringer med måten staten brøyter vei i reinbeiteland for å oppnå sine mål om elektrifisering av Melkøya. Som en kollega her på huset sa til meg i går: Noen må gi etter, og i denne saken er det reindriften i Finnmark som må gi etter. Her er det flere partier som bør føle seg skyldige.

I den samiske befolkningen har det vært lite akseptabelt å snakke åpent om psykisk helse. Det håper jeg vil snu. Særlig viktig er det for samfunnsgrupper som står alene mot staten, og der reindriftsutøvere vil bli ansvarliggjort når utbyggere innen vindkraft ikke får etablere seg i reinbeiteområdene, slik de gjerne vil.

Fire unge kvinner med god kunnskap om reindriften, Sara Lea Gaup, Sara Elise Eira, Ellen Mathisdatter Sara og Marita Alexandersen, vant tidligere i år Holbergprisen i videregående skole for sin forskning. Temaet var: Hva påvirker, og hvordan påvirkes den psykiske helsen til unge reindriftsutøvere? Andre rapporter om temaet har også oppnådd anerkjennelse, bl.a. gjennom presentasjon i Nasjonal rapport for spesialisthelsetjenesten i 2016, «Forskning og innovasjon til pasientens beste», og Finnmarkssykehusets forskningspris for 2018.

Innstillingen vi nå behandler, opptrappingsplan for psykisk helse, er svært viktig, og jeg er veldig glad for at regjeringen fokuserer på nettopp det. Jeg håper at den blir brukt også i saker om dagsaktuelle temaer som skaper konflikter i samfunnet, konflikter som kan føre til store psykiske utfordringer for dem som blir berørt, slik reindriften kommer til å bli det i vår jakt på et grønt skifte som neppe er økologisk bærekraftig. Det er i hvert fall ikke bærekraftig for unge reindriftsutøvere og reindriftsutøvernes psykiske helse.

Statsråd Ingvild Kjerkol [11:47:03]: Satsingen på psykisk helse er en av mine og regjeringens viktigste prioriteringer. Med opptrappingsplanen for psykisk helse som behandles her i dag, peker vi ut en retning for psykisk helse-feltet i ti år framover. Målet med opptrappingsplanen er tydelig: Flere skal oppleve god psykisk helse og livskvalitet, og god hjelp skal være lett tilgjengelig når det trengs, der det trengs. Skal vi få til dette, trenger vi en både bred og spisset innsats. Derfor har vi valgt tre innsatsområder for planen.

Det første innsatsområdet er helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid. Det handler om tiltak som øker livskvalitet og mestring, og som styrker selvbildet, og det handler om kunnskap om gode valg for egen helse, og om evnen til å håndtere motgang og belastninger. Gode skoler og barnehager, mulighet for å være i jobb og studier og det å ha en meningsfull fritid bidrar til å fremme god psykisk helse i befolkningen. Vi skal bl.a. målrette og styrke arbeidet med psykisk helse i skolen, øke kunnskapen om psykisk helse i befolkningen og se på hvordan vi bedre kan forebygge ensomhet.

Det andre innsatsområdet er gode tjenester der folk bor. Det handler både om å legge til rette for mer tilgjengelige lavterskeltilbud og om å styrke tilbudet i psykisk helsevern. God og lett tilgjengelig hjelp kan bidra til å forebygge at utfordringer utvikler seg og blir mer alvorlige tilstander. Samtidig må vi ha kapasitet og god hjelp til dem med behov for mer omfattende behandling, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. I tillegg til å satse på lavterskeltilbud i kommunene og på en kapasitetsøkning i psykisk helsevern skal vi bl.a. prøve ut en integrert ungdomstjeneste på ett nivå for unge med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer. Vi skal også legge til rette for gode digitale tilbud, og vi skal jobbe for at arbeid og aktivitet i større grad blir en del av behandling og oppfølging for personer med psykiske plager og lidelser.

Det tredje innsatsområdet i planen er tilbudet til personer med langvarige og sammensatte behov. Det handler om å øke innsatsen for en gruppe mennesker som vi vet lever betydelig kortere enn den generelle befolkningen. Vi må bl.a. jobbe målrettet med tiltak for å forebygge og behandle somatiske helseutfordringer, og vi må legge til rette for at vi i større grad kan nå dem som trenger integrerte og oppsøkende tjenester. Det trengs bedre samarbeid og samhandling, både innad i helsetjenesten og med andre sektorer, som skole, barnevern og Nav. Vi skal bl.a. utvikle en plan for økt levealder, og vi skal fortsette satsingen på tverrfaglig, fleksibel og oppsøkende behandling.

Med denne opptrappingsplanen forplikter vi oss til å øke bevilgningene til psykisk helse-feltet med minst 3 mrd. kr i perioden 2023–2033. Det innebærer altså en permanent styrking til et nytt nivå, over det som følger av pris- og kostnadsvekst eller investeringer i nye bygg. Vi er allerede godt i gang med opptrappingen. I budsjettet for neste år har vi styrket feltet med 360 mill. kr.

Tove Elise Madland (A) [12:05:50]: Me har alle ei psykisk helse. Med denne opptrappingsplanen rettar vi for alvor fokuset mot dei gode helsefremjande arenaene, dei nære hjelpetilboda og dei kommunale lågterskeltilboda, frivilligheita og andre fellesskapsarenaer. Slik styrkjer vi folkehelsa og kan forhindra at negative følelsar og psykiske plager utviklar seg til å bli større utfordringar. Me veit at det aller viktigaste folkehelsetiltaket er eit sosialt og inkluderande samfunn. ABC, «Act, Belong, Commit», er noko av dette. Det handlar om ei tilhøyrsle, det handlar om meistring. Løysinga er ofte enklare enn ein trur, nemleg å gjera noko aktivt, å gjera noko meiningsfullt og å gjera noko saman med andre. Det er grunnleggjande for alle menneske.

Eg vil særleg trekkja fram dei eldre si psykiske helse. Eldre har historisk sett hatt høg terskel for å snakka om psykisk uhelse. Det er ikkje til å koma forbi at det å vera nedstemd eller trist ofte blir sett i samanheng med ein aldringsprosess, men denne oppfatninga er heldigvis i ferd med å endra seg. Det er ikkje slik at det å bli gamal er jamgodt med å vera nedstemd eller deprimert. Rett nok er alderdommen den delen av livet då ein opplever fleire tap. Det kan vera tap av ektefelle, men også av vener og sosialt nettverk. Når fleire eldre no seier at dei er einsame, må me ta det på alvor og lytta til det.

Difor er det viktig å retta søkjelyset mot dei eldre si psykiske helse og korleis fellesskapet kan bidra til at alderdomen blir meiningsfull. Me veit f.eks. at ubehandla sorg eller einsemd i verste fall kan føra til død, og aukande passivitet kan bli misoppfatta og sett på som begynnande kognitiv svikt. Så god oppfølging frå både fastlege og kommunale helse- og omsorgstenester og inkludering av pårørande er avgjerande.

Ikkje minst speler frivilligheita ei avgjerande rolle. I eldrereforma til regjeringa, som me skal behandla i morgon, er frivilligheita og deira bidrag til å skapa levande lokalsamfunn veldig viktig. Det handlar om aktivitetar, men det handlar like mykje om moglegheit til å koma seg ut til ulike fritidstilbod. Likeså handlar det om gode buforhold, som sikrar kvalitet og gjev tryggleik.

Å meistra livet er like viktig i eldre år som i yngre år. Å kjenna på meistring gjer noko med sjølvbildet, og det er viktig for følelsen av å høyra til og bety noko for andre.

Likeverdige helsetenester handlar om å bli teke på alvor og lytta til.

Når me no vedtek opptrappingsplanen for psykisk helse, viser me at den psykiske og fysiske helsa vår er like viktig – og avgjerande for at me kan leva eit godt liv.

Sveinung Stensland (H) [12:09:07]: Langtidsplanen for psykisk helse inneholder noe nytt, noe gammelt, noe lånt og noe blått – ikke ulikt det en etter tradisjonen skal ha på seg når en gifter seg.

For mange er det å finne en livsledsager, stifte familie og få barn et naturlig valg, men å leve i et parforhold er ikke alltid like enkelt, og mange forhold blir oppløst. Da oppstår gjerne krevende situasjoner, spesielt når barn er involvert. Mye er usikkert, og en trenger noen å henvende seg til.

Et individ må ses i den kontekst livet blir levd i. Å behandle alle likt er ikke alltid å behandle rettferdig. Forskjellige lavterskeltilbud er gode her, og de har gjerne også en ideell drivkraft i bunnen. Vi må bli flinkere til å gi individer og familier som trenger hjelp, hjelp med utgangspunkt i der de er i livet.

Jeg stiller meg spørsmålet: Brukes de virksomme lavterskeltjenestene vi har, godt nok? I opptrappingsplanen understøtter regjeringen viktigheten av forebygging ved at de tidlig i planperioden prioriterer tverrsektoriell forebyggende innsats og tilgjengelige lavterskeltilbud – dette for i større grad å forebygge at psykiske helseplager utvikler seg til å bli psykiske lidelser.

I den sammenheng kan det se ut til at regjeringen har mistet familievernets potensial av syne. Selv om familieverntjenesten ikke er en del av helsetjenesten, er det en viktig aktør i det helhetlige lavterskeltilbudet for par, familier og barn. Familievernet jobber med både å forebygge psykiske helseplager og å gi behandling til par og familier med relasjonelle vansker. Herunder må det nevnes, med teoretisk belegg, at psykiske lidelser kommer til uttrykk i menneskelige relasjoner og ofte kan resultere i relasjonelle vansker.

Det er mye god folkehelse i å ha et godt familieliv. Vi vet at når par sliter med sitt parforhold, skapes det ofte uhelse for voksenpersonene, men også for barna i familien. Det unike i behandlingsformen til familievernet er relasjon- og systemfokuset. Allerede midt på 1980-tallet lærte vi av amerikansk forskning at suksessraten for behandling av angst gikk fra 42 pst. til 82 pst. når partneren var inkludert i behandlingen.

Relasjonene våre kan opprettholde og forsterke personlige problemer, men de kan også være en kilde til bedre helse. Familievernets egenart er nettopp å sette relasjonene i en familie i sentrum. Ja, familievernet kan skape endringer i familier som får ringvirkninger. Både enkeltindivider og alle andre relasjonskonstellasjoner i familien påvirkes positivt av dette. Det sier seg selv at dette kan skape større tilfriskning enn at enkeltindivider hver for seg går til behandling.

Familievernkontoret gir behandling og forebygging i ett, og familievernet når med beskjedne midler mange familier og mennesker. En familieterapeut som koster om lag 1 mill. kr, når 150 familier i året, altså rundt regnet 600 enkeltpersoner.

Derfor lurer jeg på: Hvorfor satser vi ikke mer på tjenesten som hjelper både individet og familien rundt?

Tor Inge Eidesen (Sp) [12:12:22]: Jeg synes det er en riktig og viktig prioritering av regjeringen å legge fram denne opptrappingsplanen for psykisk helse. Det er foreslått å øke bevilgningene med 3 mrd. kr i tiårsperioden.

Flertallet i komiteen foreslår også flere tiltak som styrker konklusjonene i denne meldingen. Psykisk uhelse er ofte resultatet av utenforskap og mangelfull oppfølging fra tidligere år. Når jeg snakker med lærere og barnehagelærere, er gjennomgangstonen at det er mulig å identifisere faresignalene i svært ung alder.

Kommunene rapporterer at psykisk helse er en av de største folkehelseutfordringene. Derfor er tidlig innsats og forebygging det aller viktigste tiltaket vi kan prioritere. Dette understreker betydningen av at vi gir både økonomisk og formelt handlingsrom til kommunene. Jeg er derfor glad for at opptrappingsplanen har som mål at alle kommuner skal ha tilgang til et kunnskapsbasert lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus. Det er også viktig at forebygging og inkludering vektlegges i barnehager og skoler.

Senterparti- og Arbeiderparti-regjeringens politikk med lavere barnehagepriser, billigere SFO og en mer praktisk og variert skole er viktige virkemidler som vil bidra positivt, spesielt for bedre inkludering og mindre utenforskap.

En annen side av psykisk uhelse er ensomhet. Det nevnes som både årsak og virkning. Nok en gang er tiltak som kan bidra til forebygging og økt inkludering knyttet til de kommunale tjenestene, viktig. Det handler om åpne tilbud til aktivitet både i skole og på fritiden.

Konsekvensene av manglende inkludering og utenforskap ser vi dessverre i statistikken over unge uføre. Det er altfor mange som står i fare for å bli værende utenfor arbeidslivet hele livet. Utenforskap forsterker problemene som bidrar til psykiske problemer, som i sin tur bidrar til manglende deltagelse i arbeidslivet.

Hvordan greier vi å bryte denne onde sirkelen? Gjennom tillitsreformen har regjeringen styrket bevilgningene til Nav. Vi må ha en tilgjengelig og løsningsorientert førstelinje som kan hjelpe folk inn i arbeid framfor trygd. Gjennom ungdomsgarantien skal vi sikre tettere oppfølging av unge. Tiltak som kan hjelpe folk med psykiske plager til økt aktivitet og arbeidsdeltagelse, kan tilføre mening, mestrings- og fellesskapsfølelse. Her er samhandling med frivillige og ideelle aktører også svært viktig.

Jeg er svært glad for at flertallet i komiteen understreker at det er avgjørende med samhandling mellom helse- og omsorgstjenestene, utdanningsmyndighetene, arbeids- og velferdsetaten og frivillige og ideelle aktører.

Morten Wold (FrP) [12:15:31]: Den fysiske helsen er viktig for alle, og det er stor oppmerksomhet rundt dette. Når det gjelder psykisk helse, har det dessverre manglet på den samme interessen. Gjennom de senere årene har det heldigvis endret seg. God psykisk helse er nøkkelen til et godt og stabilt liv for oss alle.

Psykisk helse er så mye, så la meg bruke mine tilmålte minutter til å snakke om barn og unge. Det sies at en god barndom varer livet ut, men det kan også en dårlig en gjøre. Derfor er det så viktig at vår oppmerksomhet er til stede allerede fra barna er små og går i SFO eller i barnehagen, og videre gjennom skoleløpet, i lek og fritid og i organiserte aktiviteter.

Det er bra at barn går i barnehage, selv om det skal være valgfrihet for familier til selv å velge dette. For Fremskrittspartiet er det viktig at barnehagene har høy kvalitet og god og riktig bemanning for å fylle sin sentrale rolle med å utvikle trygge og utforskende barn med evne til samarbeid, empati, selvhevdelse, selvregulering og mestring av sosiale relasjoner. Det krever solide og trygge voksne – både i hjem, SFO og barnehage.

Skolen er krevende for mange, særlig for dem som rammes av utfordringer og utenforskap grunnet mobbing. Derfor må vår oppmerksomhet rundt mobbing aldri avta. Vi kjenner alle noen som ble mobbet i skolen, kanskje flere. Kanskje ble vi mobbet selv, kanskje var vi til og med selv med på å mobbe andre.

Vi skylder alle barn og unge å arbeide for trygge skole- og oppvekstmiljøer. Vi må skape trygge fellesarenaer, men det er også viktig å peke på hjemmenes ansvar. Det er ikke skolens oppgave å oppdra barna våre, det må vi som foreldre klare selv. Skolen skal bidra med kunnskap og utvikling i livet. På det familiære plan må alle foreldre ta ansvar.

For Fremskrittspartiet er det viktig å påpeke at det gjelder å skape gode holdninger, respekt for voksne og samfunnet ellers, og å sikre god integrering av minoritetsungdom og deres foreldre gjennom å lære språk og kultur, og ikke minst gjennom å skape gjensidig respekt mellom alle som bor og virker i det norske samfunnet. Her har vi dessverre fortsatt en lang vei å gå.

Det er mange områder og enkeltforslag man kan kommentere når en slik opptrappingsplan diskuteres. Jeg viser til min partikollega Bård Hoksruds innlegg og vil avslutningsvis si at vi alle har et ansvar for å legge til rette for en god og trygg hverdag for våre barn og unge, men vi må også stille krav til dem. Barn og unge liker å bli stilt krav til, de liker å lykkes. Det er en vinn-vinn-situasjon. Barn og unge som opplever mestringsfølelse og trygge hverdager, har de beste forutsetninger for å lykkes senere. Da varer kanskje den barndommen jeg snakket om innledningsvis, hele livet.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:18:40] (komiteens leder): For Høyre er psykisk helse et av våre viktigste satsingsområder, og det gikk også som en rød tråd gjennom alt vårt arbeid i hele regjeringsperioden. Ventetidene gikk ned, valgfriheten og mangfoldet i behandlingen økte, antall årsverk økte mye, og mye av innsatsen var rettet inn mot tidlig innsats og forebyggende arbeid i kommunene.

Det er fascinerende å høre i debatten i dag at veldig mange sier at utfordringene i helsetilbudet skyldes helseforetaksmodellen, den modellen som altså sikrer at det finnes én eier, og hun sitter her i salen, som kan styre alle sykehus i Norge. Det er ikke lenger sånn at det skal være forskjellige tilbud mellom sykehusene. De kravene vi i Stortinget setter, de kravene regjeringen legger på sykehusene, skal følges opp over alt, uansett hvor sykehusene ligger.

I år la vi i Høyre fram vår nye plan for psykisk helse framover. Det var før regjeringen la fram sin opptrappingsplan. I vårt arbeid fant vi bl.a. at for mange opplever at hjelpen de får i psykisk helsevern, ikke hjelper. Det er alvorlig. Det er også alvorlig at det er lite oppmerksomhet rundt bruken av personsentrert «recovery»-basert behandling i psykisk helsevern. Jeg er glad for at statsråden i sted, i replikkveksling med Miljøpartiet De Grønne, sa at hun har stort engasjement for nye terapier. Da må jeg be statsråden også ha et stort engasjement for «recovery»-basert medisinfri behandling. Blant annet gjennom fritt behandlingsvalg ble Norges første psykiatriske sykehus med medisinfri «recovery»-basert behandling opprettet på Hurdalsjøen Recoverysenter. Og var det noe vi var helt tydelige på da vi satt i regjering, for man styrer faktisk dette tilbudet når man er i regjering, var det at det skulle etableres medisinfrie tilbud i Norge i alle regionale helseforetak.

Avdelingen som ble åpnet ved UNN i Tromsø i 2017, ser nå ut til å bli lagt ned igjen. Det er veldig krevende og stikk i strid med Verdens helseorganisasjons helt tydelige retningslinjer, som vektlegger at det er personsentrert «recovery»-basert behandling som ivaretar de helt grunnleggende menneskerettighetene og sikrer behandling uten tvang.

Her mener jeg at regjeringens opptrappingsplan svikter, og jeg vil derfor være helt tydelig på at for Høyre er det et mål å øke bruken av den type behandling og sikre at pasienter får tilgang til medisinfri «recovery»-basert behandling. I opptrappingsplanen står det at de medisinfrie tilbudene er vanskelig tilgjengelig. Ja, de er svært vanskelig tilgjengelig – og særlig når man gjennom å legge ned fritt behandlingsvalg faktisk fjerner de viktigste.

Truls Vasvik (A) [12:22:02]: Med denne opptrappingsplanen sørger vi for et kraftfullt og varig løft for hele bredden av det psykiske helsearbeidet, fra det forebyggende og helsefremmende arbeidet til styrket hjelp og behandling for de aller sykeste. Det er et stort behov for å styrke innsatsen for den psykiske helsen i Norge. Psykiske lidelser rammer alle aldersgrupper av befolkningen. Særlig bekymringsfull er økningen hos barn og unge, spesielt blant jenter. Disse utfordringene tar regjeringen særskilt opp i denne planen.

Nøkkelen er å komme tidlig inn med støtte, hjelp og veiledning. Derfor er nettopp det forebyggende og helsefremmende arbeidet så framtredende og viktig. Gjennom tilgang på gode tjenester i nærmiljøet, i idretten eller i frivilligheten, i barnehagen, i skolen eller på eldresenteret for den saks skyld, skal vi fremme god psykisk helse på alle arenaer der folk lever livet sitt, og vi sprer kunnskap om hva som er god psykisk helse. For dette er fellesskapets ansvar. Det er nettopp et sterkt fellesskap, der vi blir sett og hørt og får brukt kvalitetene våre, som utgjør det beste vernet mot psykisk uhelse.

Skal vi klare å hjelpe alle, må hjelpeapparatet være nært, og man må få riktig hjelp på rett sted til rett tid. Flere kommuner har allerede bygget opp gode såkalte kom-som-du-er-tilbud, og jeg vil gjerne få lov til å trekke fram et tilbud i min egen hjemkommune, Larvik. Der heter det Huset. Huset er en uforpliktende møteplass der man får et sosialt fellesskap og mulighet for den gode samtalen. Det gir trygghet, det gir fellesskap, og det gir mening. Derfor er jeg spesielt glad for at vi nå legger til rette for å bygge opp kunnskapsbaserte lavterskeltilbud som kommer innbyggerne i kommuner i hele landet til gode. Her er det viktig å huske på at det som fungerer i Larvik, ikke nødvendigvis er løsningen i Sandefjord. Og er man fra Larvik, kan man være ganske sikker på at de løsningene man ikke fikk, finnes i Sandefjord. Derfor er det vesentlig at kommunene selv får rom til å utforme det tilbudet som passer for seg og for sine innbyggere.

Nå skal vi bruke de neste ti årene på å stake ut en ny og god retning for det psykiske helsearbeidet. Vi skal bygge et robust og sammenhengende system, og vi skal i fellesskap gjøre en solid innsats for å gi bedre hjelp til dem som trenger det, enten man er på vei til å bli syk, eller man er alvorlig syk.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:24:40]: Det er en viktig sak vi debatterer i dag, for altfor mange med psykiske helseplager får ikke den hjelpen de trenger. Kapasiteten må derfor opp og ventetidene ned. Flere må få hjelp. Det er heller ikke all behandling som gir den nødvendige effekt. Det er også bekymringsfullt at det er en vekst i antall henvisninger til psykisk helsevern for barn og unge. I 2022 ble faktisk 33 700 barn henvist til psykisk helsevern, og 20 pst. av henvisningene ble avvist.

Psykisk helse var et av regjeringen Solbergs viktigste satsingsområder. God psykisk helse er viktig for livskvalitet og for å mestre hverdag, skole og jobb. Norge var, med Bent Høie, et av de første landene som løftet psykisk helse inn i det systematiske folkehelsearbeidet.

Mange med psykiske helseplager oppsøker ikke hjelp. Det kan være vanskelig å finne ut hvor man kan få hjelp, og det er fortsatt vanskelig for mange å snakke om psykiske helseplager. Noen blir også kasteballer i systemet, og man opplever å ikke få et helhetlig tilbud.

Jeg nevnte innledningsvis at ikke all hjelp har effekt. Riksrevisjonens undersøkelse av psykiske helsetjenester viser at nesten 30 pst. av lederne i barne- og ungdomspsykiatrien mener at poliklinikken de leder, benytter behandlingsmetoder som har et for svakt kunnskapsgrunnlag. Høyre mener at brukeren og pårørende i større grad må gi tilbakemelding på effekten av behandlingen. Det må likeledes være større valgfrihet i behandlingen. Det finnes ikke én god oppskrift på behandling innen psykisk helse. Vi trenger et mangfold, og vi trenger en behandling som gir resultater.

Institusjoner som Modum Bad og andre innen psykisk helse som driftes av ideelle, har gode behandlingstilbud. Det er utrolig viktig å ivareta disse, for det kan være at pasienter har behov for et kortvarig, intensivt behandlingstilbud framfor poliklinisk behandling – altså å individualisere for å få en treffsikker behandling.

Det er behov for å vite mer om virkningen av de ulike behandlingsformene, og det trengs mer forskning. Derfor vil Høyre at regjeringen sørger for at effekten av behandlingen og brukertilfredsheten blir løpende undersøkt og dokumentert – og jeg understreker dokumentert, for det er det vi kan lære av. Dette må vi gjøre for å sikre at behandlingen har høy kvalitet.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:28:00]: Tall viser at én av tre selv har opplevd, eller kjenner noen som har opplevd, å ikke få nødvendig helsehjelp gjennom det offentlige ved psykiske helseplager. Historiene er mange, og det er særlig to budskap mange blir møtt med. Det ene er at du ikke er syk nok til å få hjelp, det andre er at ventelistene er så lange at det ikke er noe poeng.

Det er et paradoks at vi ber pasienter om å bli sykere, tape livskvalitet og stå i en brattere motbakke før vi gir helsehjelp. Kapasiteten i tjenesten er for lav. Vi ser at andelen avviste pasienter øker, og at pasientene er sykere enn før. De som blir avvist, kan bli overlatt til seg selv, og blir ikke nødvendigvis veiledet til et godt tilbud hos kommunen, ideelle organisasjoner eller andre.

Høyre mener at hjelpetilbudet må løftes over hele linjen – alt fra lavterskel psykisk helsehjelp til helsehjelp i psykisk helsevern. Da Høyre satt i regjering, tok vi flere viktige grep. Vi klarte å få ned ventelistene, vi klarte å øke antallet årsverk, og vi stilte krav om psykologkompetanse i kommunene.

Vi må bli bedre på å hindre at psykiske helseplager får utvikle seg til å bli psykiske lidelser. Rask psykisk helsehjelp er et veldokumentert behandlingstilbud for de psykiske lidelsene som rammer flest. I dag er det omtrent 70 kommuner som tilbyr rask psykisk helsehjelp. Høyre foreslår i dag at alle kommuner skal ha rask psykisk helsehjelp innen 2030. For å fange opp barn og unge tidligere vil Høyre starte forsøk med utvikling og opprettelse av rask psykisk helsehjelp for unge, med styrket kunnskap om sosiale medier, mobbing og familie.

Helt til slutt må jeg få bemerke at statsråden i sitt innlegg sa det var viktig å motvirke ensomhet. Det er jeg helt enig i. Ensomhet er en av våre største folkehelseutfordringer. Vi ser at flere unge og eldre opplever ensomhet, og vi vet at det kan føre til psykisk uhelse og redusert livskvalitet. Problemet er bare at regjeringen ikke gjør dette i praksis. I fjor vedtok Stortinget, mot Arbeiderpartiet og Senterpartiets stemmer, et forslag fra Høyre om å utarbeide en forpliktende nasjonal handlingsplan for å forebygge og redusere ensomhet. Det vedtaket har regjeringen valgt å ikke følge opp, og vil ikke engang vurdere det før i 2025. Blant annet har Rådet for psykisk helse reagert negativt på det. På toppen av dette har regjeringen i statsbudsjettet for 2024 valgt å kutte midler til å forebygge og redusere ensomhet. Tilskuddsordningen Mobilisering mot ensomhet blir nå kuttet, og det får kraftige konsekvenser for helsefrivilligheten innen ensomhet og psykisk helse. Høyres klare forventning er at regjeringen gjør mer for å forebygge og redusere ensomhet og ikke bare prater om det.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [12:31:20]: Endelig har vi en regjering som mener noe i handling når det gjelder psykisk helse.

Vi vet at de første tusen dagene i et barns leveår har stor betydning for helsen videre. Jeg har selv to små jenter, en på to og et halvt år og en på ti måneder, og jeg har de siste årene møtt mange i denne livsfasen. Det er ingen tvil om at det å bli forelder er det største man kan oppleve, men det er også utrolig krevende og til tider ganske vanskelig. Oppdragelse er en hinderløype full av fallgruver og snubletråder, som deles åpent på sosiale medier med kommentarfeltet som dommerpanel.

Det stresset og presset mange foreldre opplever i samfunnet i dag, påvirker den psykiske helsen. Vi vet at når foreldre har det vanskelig, påvirker det ofte barnet mer enn vi tror. Noe av det aller viktigste vi kan gjøre, er derfor å ruste foreldre til å bli gode omsorgspersoner og å styrke foreldre i foreldrerollen. Det må vi gjøre på flere måter, og det er ingen kvikkfiks. De grepene som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har satt i gang og fortsetter å satse på, er viktige for nettopp å styrke familiene. Det handler om styrking av helsestasjonene og skolehelsetjenesten, og det handler om foreldrestøtte i både offentlig, frivillig og privat regi.

Barna begynner i barnehage, iallfall 93 pst. av dem, og plutselig åpnes en helt ny verden for de små englene våre. Vi overlater det kjæreste vi har, til andres hender. Da er det helt avgjørende at vi har tilstrekkelig bemanning og riktig kompetanse i barnehagen. Senterpartiet synes det er alvorlig at bare 13 pst. oppgir at de har full bemanning i 6 timer eller mer. Her har vi en jobb å gjøre.

Det er så viktig at vi har riktig kompetanse rundt barna våre i den tiden som betyr mest for utviklingen, og jeg er glad for at Kunnskapsdepartementet har utviklet en ny nasjonal barnehagestrategi. Den skal bidra til å styrke barnehagen som en psykisk helsefremmende arena og har planer for hvordan kompetansen i barnehagen skal styrkes. Det sier seg litt selv: Vi trenger ansatte som er støttende og omsorgsfulle i møte med barna våre, men vi trenger også ansatte som har kunnskap om at barn er ulike, at foreldre er ulike, om hvordan man skal møte ulikheter, og om hvordan relasjonen mellom voksne og barn påvirker psykisk helse.

Ramani Nordli (A) [12:34:26]: Jeg har lyst til å skryte litt av et tilbud vi har fått til i Agder. Det er et initiativ som startet i AUF i Arendal, og som fikk stort lokalt engasjement i bystyret i Arendal kommune. I samråd med fylket opprettet vi omkring 2021 en digital skolehelsetjeneste. Tjenesten har fått navnet Preikes.

På Preikes kan skoleelever og lærlinger i Agder chatte med enten Anette, Linn, Anja, Sarah eller Susan. Dette er et glimrende eksempel på hvordan et lavterskeltilbud rettet mot psykisk helse kan se ut. Der kan Olav på 16 år stille spørsmål anonymt fra gutterommet sitt i Lillesand om egen kropp og seksualitet. Samtidig kan Stine spørre om abort, nødprevensjon og videre prevensjon etter alt hun går gjennom. Der kan Mohammed etter en vill russefeiring stille spørsmål om hvor han kan teste seg for kjønnssykdommer, om han kan teste seg for klamydia anonymt.

Ikke nok med det: De er også ute på sosiale medier og legger ut masse nyttig informasjon og videoer med svar på det de unge lurer på. De feier bort all feilinformasjonen som influensere bruker den dag i dag. De er der de unge er. De er lette å finne, og man kan også finne informasjon om de fysiske tjenestene der man bor.

Dette er et framtidsrettet lavterskeltilbud som avlaster helsesykepleierne på skolene og helsestasjonene for ungdom. Det skal ikke erstatte de gode tjenestene der ute, men det skal tilgjengeliggjøre noen av tilbudene med lavest terskel som vi kan gi innenfor psykisk helse. Dørstokkmilen blir kortere enn noen gang, og ved tilfelle av en ny pandemi er vi i Agder klare for å gi tjenester innenfor psykisk helse til ungdommene våre.

Dette er framtidens tjenester, og det er akkurat det vi skal få til gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse. Vi i Arbeiderpartiet skal jobbe for at flere opplever god psykisk helse og livskvalitet. Hjelpen skal være lett tilgjengelig og der den trengs, slik at all ungdom i Norge kan få samme tjenester som unge i Agder.

Morten Wold (FrP) [12:37:03]: Debatten går mot slutten, så jeg tenkte jeg bare skulle gi en kort stemmeforklaring på vegne av Fremskrittspartiet når det gjelder de løse forslagene. Fremskrittspartiet vil støtte forslagene nr. 37, 38, 39, 40 og 41. Vi vil ikke støtte forslag nr. 42. Der har vi et eget forslag. Vi har nemlig satt av 200 mill. kr i vårt alternative budsjett til å styrke døgnbemanningen. Vi støtter heller ikke forslag nr. 43.

Sandra Bruflot (H) [12:37:55]: I likhet med representanten Wold skal jeg fra Høyres side gi en stemmeforklaring til løse forslag.

Vi stemmer for forslag nr. 38, fra Venstre. Det er ganske likt forslag Høyre har fremmet tidligere om pasientene som er i både justis og helse. Forslagene nr. 39 og 40, om rekruttering og utdanning, er gode forslag, men vi mener de hører hjemme i nasjonal helse- og samhandlingsplan, så de stemmer vi mot. Forslag nr. 41 stemmer vi for. Vi har også flere forslag i planen om å bruke tilbakemeldinger mer aktivt, ha egne monitoreringsordninger osv., og dette er et godt forslag.

Forslag nr. 42, fra Arbeiderpartiet, stemmer vi mot. Det er kanskje litt spesielt at et regjeringsparti føler behov for å fremme et forslag som dette. Det er bra at man sier at man minimum skal øke antallet døgnplasser i tråd med framskrivningsmodellene fra helseforetakene, men Høyre har et eget forslag som er bedre, fordi forslaget sier både at vi minst skal øke kapasiteten med det framskrivningene sier, og tallfester hvor stor den kapasitetsøkningen må være. Arbeiderpartiet er fortsatt veldig velkomne til å stemme for Høyres forslag.

Vi stemmer for forslag nr. 43, fra SV.

Helt til slutt vil jeg fra opposisjonens side benytte anledningen til å takke for debatten og for tonen i komiteen.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:39:44]: Det haster med å få satt i gang bygging av et nytt bygg for psykisk helsevern og rus ved UNN Åsgård i Tromsø. Bygningsmassen fra 1960-tallet er gammel, utslitt og lite egnet for dagens behov innenfor psykisk helsevern og rus. Jeg har flere ganger vært på besøk og snakket med både pasienter, pårørende og ansatte om forholdene på UNN Åsgård. Det er, for å si det rett ut, ikke verdige forhold, og det er et paradoks at Helse nord har vedtatt å bruke nesten 300 mill. kr framover på vedlikehold av et bygg som det er vedtatt skal rives.

En av arbeidsgruppene Helse nord har satt ned i forbindelse med arbeidet rundt funksjons- og oppgavedeling, som leverte sitt arbeid i oktober, har foreslått å legge ned døgnkapasiteten ved flere distriktspsykiatriske sentre i Helse nord, bl.a. på Silsand på Senja, Storsteinnes i Balsfjord, Storslett i Nordreisa og Tana i Øst-Finnmark. Min bekymring er at nedleggelse av døgnkapasiteten ved disse stedene kommer til å redusere den samlede behandlingskapasiteten innenfor psykisk helsevern i Helse nord.

Det vil i så tilfelle være stikk i strid med helseforetakenes reviderte framskrivningsmodell for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Den viser at offentlig finansiert psykisk helsevern må økes med minst 7 pst. for døgnbehandling og 15 pst. for poliklinisk behandling fram mot 2040. Høyre foreslår derfor i opptrappingsplanen for psykisk helse at regjeringen skal øke kapasiteten innenfor psykisk helsevern og rus i tråd med dette.

Det vil være helt feil å legge ned døgnkapasiteten ved de distriktspsykiatriske sentrene om svaret er at pasientene skal overføres til dagens bygningsmasse ved UNN Åsgård i Tromsø. Det kan godt være at det på sikt må gjøres endringer i organiseringen av tilbudet, men det mener jeg forutsetter et nytt bygg for psykisk helse og rus ved UNN Åsgård i Tromsø.

Nordnorske pasienter må sikres et like godt tilbud innenfor psykisk helsevern og rus som resten av landet, og derfor haster det med å sette i gang byggingen av nytt bygg for psykisk helsevern og rus ved UNN Åsgård i Tromsø. Behandlingskapasiteten må styrkes, ikke svekkes.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [12:42:18]: Det har vært sagt mye, og mye flott, i salen i dag. Jeg tror vi er enige om at dette er en viktig sak, selv om virkemidlene er forskjellige.

Det er noen aktører vi har snakket om, men som jeg mener vi må fokusere ekstra på. Det er alle de ideelle aktørene som nå kanskje er de som er de sikreste for mange, og som er nær der folk bor. For to år siden endret man søknadsprosessen for disse. Det gjør at akkurat disse aktørene, som trenger stabilitet og sikkerhet, søkte nå i november–desember og får svar i slutten av mars og begynnelsen av april på om de faktisk får støtte. Dette er krevende for disse organisasjonene som ikke har rike onkler i bakhånd, men som faktisk skal drive for denne pasientgruppen fra januar og ut mars uten å ha fått et svar.

Jeg oppfordrer statsråden – som ønsker å gjøre det bedre for ideelle aktører – til å sikre at Helsedirektoratet gjør dette bedre.

Til slutt har jeg lyst til å gi en stemmeforklaring fra Kristelig Folkeparti. Vi kommer til å støtte løse forslag nr. 38, 41 og 43.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:43:54]: For Senterpartiet og Arbeidarpartiet i regjering er det avgjerande viktig å leggje til rette for at folk skal kunne bu, arbeide og leve eit godt liv i heile Noreg – i bygd og by. Då er ein viktig faktor med omsyn til at folk skal kunne leve eit godt liv, at fleire opplever god psykisk helse og livskvalitet, og at ein skal ha god og lett tilgjengeleg hjelp når ein har behov for det. Det er det viktig å ha fokus på gjennom heile livet og alle plassar i Noreg.

Heldigvis er det slik at dei aller fleste av oss har god psykisk helse. Samtidig veit vi at det er mange som slit med psykiske lidingar, eller som i ulike fasar av livet, i ulike situasjonar, kan ha psykiske utfordringar. Eg trur at for alle dei av oss som har opplevd å leve nært på eller vere nært på folk som har psykiske lidingar og psykiske utfordringar, har opplevd å føle at ein er utilstrekkeleg og har hatt eit ønske om at tilboda skal verte betre – uansett om ein har vore pårørande, om ein har opplevd det på arbeidsplassen, i venekrinsen eller i andre samanhengar.

Difor er det så grunnleggjande viktig og bra at ein frå regjeringa si side har lagt fram ein handlingsplan som får brei tilslutning i denne sal, der ein fokuserer på at ein her skal trappe opp innsatsen over tid. Det er ein plan der ein forpliktar seg til å trappe opp innsatsen med minimum 3 mrd. kr i planperioden, der ein har fokus på tidleg innsats, noko regjeringa har prioritert knytt til både helsestasjonar og skulehelsetenesta, men òg det som går på lågterskeltilbod ute i kommunane.

Eg trur noko av det aller viktigaste nettopp er at ting vert gripne fatt i raskt, at ein har kunnskapsbaserte lågterskeltilbod, at ein har lågterskeltilbod som er tilpassa ulike situasjonar i ulike kommunar, og at ein fokuserer på rekruttering og bemanning innanfor viktige velferdsområde både i kommunane og inn i spesialisthelsetenesta. For veldig mange der ute handlar ikkje dette berre om pengar, det handlar ikkje berre om konkrete vedtak. Det handlar om å fokusere på noko av det aller mest grunnleggjande, nemleg korleis ein skal verte teken vare på i ulike fasar av livet. Det er difor veldig gledeleg å sjå den breie oppslutninga om planen.

Even A. Røed (A) [12:47:09]: Takk for en veldig god debatt. Jeg synes egentlig man har oppsummert dette feltet veldig godt. Vi har våre politiske uenigheter, men vi har også ganske så bred enighet om de brede linjene i politikken på psykisk helse. Det tror jeg er en styrke for feltet framover.

Medikamentfrie tilbud ble tatt opp. Det er regjeringen for, og vi ønsker å ha det integrert i tjenestene våre. Jeg mener at Hurdalsjøen Recoverysenter kanskje ikke er det beste eksemplet, men dette skal vi altså følge opp videre.

Vi snakker også mye om kapasitet og ventelister, og vi utfordrer hverandre på ulike steder – nedbygging, oppbygging osv. Jeg tror det er viktig at vi bygger opp døgnkapasitet, men det kanskje aller viktigste er at vi bygger tjenestene nedenfra, slik at vi sørger for at færre blir syke, og at flere opplever å få hjelp på et lavere nivå – med lavterskeltilbud i hele landet – slik at vi tar ned presset på spesialisthelsetjenesten. Det tror jeg er kjempeviktig, når vi hører at veldig mange unge opplever at deres psykiske helse blir dårligere.

Til forslagene som er fremmet. Vi kommer til å stemme for SVs forslag om at rasisme og diskriminering må tas inn i arbeidet. Det mener vi har en helt naturlig plass. Jeg mener det uansett ville blitt tematisert og løftet inn i arbeidet, men det er fint å gjøre det tydelig.

Så til vårt forslag, som blir kritisert av representanten Bruflot: Når det sås tvil om hva som er regjeringens retning, synes jeg det er bra at vi slår det fast med et vedtak i Stortinget som ikke bare tydeliggjør målet om å stoppe nedbygging, men også tydeliggjør målet om å øke kapasiteten. Jeg ser at Høyre har et forholdsvis likt forslag, der man putter inn et par ekstra tall, og det er bra. Da er vi ganske enige om retningen, og det er fint. Vårt forslag peker også på den ambisjonen som ligger i helseforetakene, om en økning på 7 pst. for døgnbehandling fram mot 2040.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [12:49:27]: Jeg skal egentlig delta i neste debatt, men fikk behov for å berømme regjeringen for endelig å komme med en ny opptrappingsplan for psykisk helse. Jeg er nemlig evig takknemlig for at vi har hatt en sånn opptrappingsplan tidligere.

I 2009 fødte jeg på Ullevål. Da var det svineinfluensa, og da var det også så mange komplikasjoner at jeg endte opp med å få fødselsdepresjon – ganske så kraftig. Heldigvis var dette på den tiden opptrappingsplanen hadde fungert, så på Distriktspsykiatrisk senter på Notodden var det topp bemanning. Det var så mange psykiatere og folk til å ta imot meg at det bare var inn og ganske så fort ut. Jeg ble veldig raskt frisk. Derfor har jeg vært opptatt av hvordan Distriktspsykiatrisk senter på Notodden har fått utvikle seg bl.a. på det området – og utover.

Etter at vi fikk en ny regjering med blå kanter, gikk tilbudet på Notodden dessverre stadig mer nedover, til tross for at det ble snakket pent om psykisk helse. Aller verst gikk det da man innførte ordningen fritt behandlingsvalg. Da måtte vi lokalpolitikere til stadighet ta kontakt med sykehuset, for vi forsto ikke hvordan man kunne bygge ned tilbudet så mye. Forklaringen var selvfølgelig: Fritt behandlingsvalg gjorde at man måtte bruke pengene på de nye institusjonene mot rus.

Det er en tragedie, rett og slett, at et samfunn som Notodden, som har ganske mange utfordringer, har fått et såpass dårlig tilbud i det offentlige. Derfor er jeg glad for at vi får denne opptrappingsplanen nå. Jeg håper at den fører til at ordninger som fritt behandlingsvalg ikke kan få lov til å punktere, dupere og ødelegge det offentlige helsevesenet, sånn som det er gjort på Notodden fram til nå.

Grunde Almeland (V) [12:52:14] (komiteens leder og ordfører for saken): Et samfunn hvor hvert enkelt menneske opplever frihet, forutsetter at alle har mulighet til å ha makt over eget liv, uavhengig av kjønn, tro, livssyn, livssituasjon og bakgrunn. Alle skal kunne vokse opp og bli anerkjent for den de er, uten å frykte fordømmelse og hat, selv om man er homo, bi, trans, interkjønn, pan eller hvordan man nå ønsker å identifisere seg. Skal vi få til dette, trenger vi en aktiv politikk for å sikre skeives rettigheter, og kun da kan vi få bedre levekår og sikre at alle reelt sett har like muligheter til å leve et fritt, godt og fullverdig liv.

Som saksordfører vil jeg starte med å takke komiteen for et godt samarbeid. Jeg er veldig glad for at vi er kommet hit at vi i dag kan debattere en innstilling som for det aller meste er enstemmig. Det har ikke vært en selvfølge. Selv om et mindretall står utenfor enkelte deler av innstillingen, fremmes tilrådingen av en samlet komité, unntatt § 270 første ledd, som fremmes uten Fremskrittspartiet og SV, og § 270 annet ledd, som fremmes uten SV. Jeg regner med at mindretallet vil redegjøre for sitt syn, og det regner jeg også med at flere vil gjøre, all den tid det er varslet noen nye, løse forslag i saken.

Prosessen for å komme hit har vært lang. Iallfall føles det slik for mange av oss som har jobbet med dette hele veien. Jeg vil likevel legge vekt på at tiden er brukt godt, helt fra daværende statsråd Grande satte i gang den juridiske utredningen som var utgangspunktet for at daværende statsråd Raja kunne sende et første forslag ut på høring, til daværende statsråd Trettebergstuen utvidet forslaget til også bl.a. å inkludere markedsføringsforbud, for så å presentere et nytt forslag for Stortinget, og til sittende statsråd Jaffery – den statsråden som med all sannsynlighet skal sørge for at loven blir satt ut i livet.

Det flertallet foreslår i dag, er to nye straffebud i straffeloven som retter seg mot å utføre og markedsføre konverteringsterapi, samt en bestemmelse om grov overtredelse av forbudet mot å utføre konverteringsterapi. Flertallet er tydelig på at konverteringsterapi innebærer en uakseptabel innblanding i personers seksuelle orientering og kjønnsidentitet, noe som er fundamentale aspekter ved en persons identitet, og at denne innblandingen kan ha svært store skadevirkninger for den enkelte som utsettes for det.

Eksistensen av konverteringsterapi rammer ikke bare de enkeltindividene som utsettes for handlingene, men også skeive som gruppe. En aksept for handlinger som bygger på at noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet er feil, og at denne kan kureres, fjernes eller undertrykkes, bidrar til å skape og opprettholde diskriminering, minoritetsstress og sosialt press overfor en sårbar gruppe, og rokker ved grunnleggende samfunnsverdier som frihet og likeverd.

I oktober i år, etter at komiteen hadde startet sin behandling av proposisjonen, kom det en rapport som behørig dokumenterer at konverteringsterapi forekommer i Norge, og at såkalt terapi kan forvolde stor skade i enkeltmenneskers liv. Denne rapporten er nyttig, og vi skulle gjerne hatt mer kunnskap om omfanget av konverteringsterapi. Det ville ha vært fint for å forsikre oss om at vi kan tilby god og riktig hjelp og støtte.

Samtidig er det viktig å understreke at det på ingen måte er omfanget av konverteringsterapi som begrunner et lovforbud, men at praksisen i seg selv representerer en uakseptabel innblanding i en persons identitet som vi, uansett omfang, simpelthen ikke kan akseptere.

Det er også grunnen til at flere land før Norge har innført sine forbud, og det er også grunnen til at det i en rekke internasjonale organer som Norge forholder seg til, er rettet sterk kritikk og advarsler mot konverteringsterapi, gjennom uttalelser om de menneskerettslige aspektene knyttet til denne praksisen. FNs menneskerettighetskomité, ØSK-komiteen, FNs barnekomité og FNs torturkomité er alle eksempler på organer som har uttalt seg til støtte for det som nå har munnet ut i et forslag i Norge. Tidligere i år kom også Europarådets kommissær for menneskerettigheter med en klar anbefaling til traktatenes medlemsstater om at konverteringsterapi må stoppes.

Avslutningsvis vil jeg på vegne av Venstre uttrykke at jeg er veldig glad for at vi i dag kan få vedtatt disse nye straffebudene. Det har vært gjort en solid jobb for mange, og jeg vil takke de mange enkeltpersonene som har turt og orket å stå fram, slik som Arne Christian og Brian var eksempler på i starten, og alle dem som har tatt kontakt for å dele sine historier med meg og med oss. Jeg vil også takke mine kollegaer som har jobbet fram det som i dag er blitt et veldig solid forslag. Det er et forslag som tar folks grunnleggende rettigheter på alvor, det gir reell beskyttelse, og det er jeg stolt av å ha hatt mulighet til å være med på.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [12:57:37]: Eg har lyst til å starte med å takke for samarbeidet i komiteen i denne saka. No sikrar vi eit breitt fleirtal i Stortinget, og vi får endeleg på plass eit forbod mot konverteringsterapi.

Dette er ein historisk dag. Vi har alle høyrt historier om kva konverteringsterapi har gjort med folk, og kor skadeleg det er. Vi har høyrt historier om folk som får livet sitt øydelagd. Eg vil takke alle som har delt historiene sine, som har stått fram for å setje lys på dette, slik at vi no får ordna opp ein gong for alle og forbydt konverteringsterapi. Eg vil òg takke alle som har stått på for saka, som har jobba for forbodet, og spesielt den skeive bevegelsen, som har gått i front.

På ein dag som dette vil eg òg dra fram litt av historikken i saka, for det har vore diskutert i mange år allereie. Første gong dette kom på dagsordenen her i Stortinget, var då Arbeidarpartiet tilbake i 2019 fremja forslag om styrking av LHBT+-politikken, der eitt av ti forslag var å forby konverteringsterapi. Forslaget blei nedstemt av dei dåverande regjeringspartia, Høgre, Venstre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet, som den gong ikkje ønskte å konkludere om eit forbod eller ikkje, men i staden ønskte å gjere ei utgreiing. Då Arbeidarpartiet og Senterpartiet kom i regjering, var vi tydelege på at vi ønskte eit reelt forbod, noko som òg blei framheva i Hurdalserklæringa. Regjeringa Støre trekte dermed regjeringa Solberg sitt forslag, fordi vi såg at det var behov for ei betydeleg styrking av det for å sikre eit reelt vern mot konverteringsterapi.

La meg òg vere klar på kva konverteringsterapi er, for her har det vore mykje forskjellig i den offentlege debatten. Det er ein praksis som forsøkjer å endre den seksuelle orienteringa eller kjønnsidentiteten til ein person. Historisk sett har vi sett at denne praksisen har gjort betydeleg skade på folk, både fysisk og psykisk, skade på enkeltpersonar som allereie kan vere sårbare og utsette. Enkeltpersonar har med vilje prøvd å villeie i debatten når det gjeld kva forslaget eigentleg handlar om. Det er ikkje ein debatt om kjønn, det er ein debatt om konverteringsterapi.

For Arbeidarpartiet er målet heilt klart: Folk skal få lov til å vere den dei vil, og elske den dei vil. Folk skal òg få lov til å tru på det dei vil, og utøve religionen sin fritt. Samtidig betyr ikkje det at ein kan gjere kva ein vil i namnet til trus- og ytringsfridomen. Konverteringsterapi er eit overgrep overfor eit anna menneske. Då kan ein ikkje forvente at enkeltmenneske skal stå imot press i dei miljøa konverteringsterapi skjer. Å skulle stå imot det kan vi ikkje krevje av enkeltmenneske. Dette lovforslaget varetek det og er ei styrking av det forslaget som kom frå førre regjering.

Dette lovforslaget er kanskje ekstra viktig for å beskytte unge menneske og den oppveksande generasjonen, for at dei skal ha moglegheita til å vere seg sjølve, og ikkje bli utsette for konverteringsterapi eller at nokon skal fortelje dei at dei ikkje kan vere seg sjølve. La det vere heilt klart. Ved å forby denne praksisen sender vi òg samfunnet ei tydeleg melding om at vi tek på alvor ansvaret vårt for å beskytte medborgarane våre mot skade, og vi gjer dette for neste generasjon, så dei skal få vekse opp og leve i eit samfunn der ein skal få lov til å vere seg sjølv og elske den ein vil.

I dag er ein historisk dag, der vi sikrar eit breitt fleirtal i Stortinget. Eg må seie eg er stolt over alle som har jobba med saka, som har fortalt si historie, og eg må òg seie at eg er ganske audmjuk og stolt over å få lov til å vere ein del av det stortingsfleirtalet som sikrar vedtak i saka.

Turid Kristensen (H) [13:02:29]: Vi er nok mange her i dag som er veldig glade for at vi nå omsider får på plass et forbud mot konverteringsterapi. Å utsette noen for konverteringsterapi er forkastelig, og det skal ikke være tillatt. Det er ingen tvil om at konverteringsterapi er svært skadelig, og at det i verste fall kan føre til at mennesker tar sitt eget liv. Det er derfor veldig bra at det ligger an til å bli et bredt flertall her i dag for en lov som skal forby konverteringsterapi, og som vil sikre alle retten til å være den de er, og til å elske den de vil. Det må også være en menneskerett.

Jeg vil gjerne gi honnør til både Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne, som begge hadde representantforslag som handlet om denne tematikken i 2019, og også til tidligere statsråd Trine Skei Grande og Solberg-regjeringen, som på dette tidspunktet varslet at det ville bli igangsatt en utredning. Utredningsarbeidet ble gjennomført, og Solberg-regjeringen sendte ut et høringsnotat sommeren 2021. Det kom inn mange høringsinnspill til dette notatet, men vi rakk dessverre ikke å fullføre arbeidet før det ble et regjeringsskifte.

Jeg er veldig glad for at Støre-regjeringen har fortsatt arbeidet med å få på plass et forbud mot konverteringsterapi, og også for at det forslaget vi har på bordet her i dag, har tatt opp i seg mange av de gode innspillene som har kommet, også som en følge av Solberg-regjeringens høringsnotat. Dette handler f.eks. om strafferammene, og dermed om foreldelsesfrister, og om forbudet mot markedsføring. Det har gjort et i utgangspunktet godt forslag enda bedre.

Jeg er også glad for at regjeringen har foretatt endringer fra det høringsnotatet de sendte ut i juni 2022, til det forslaget som foreligger her i dag, når det gjelder en viktig avveining mellom et nødvendig og ønskelig forbud mot konverteringsterapi og hensynet til andre menneskerettigheter – som ytringsfrihet og religionsfrihet.

Solberg-regjeringen innhentet en uttalelse fra lovavdelingen i Justisdepartementet for å kunne ramme dette inn på en god måte. Jeg registrerer nå at disse avgrensningene også er ivaretatt i det nye forslaget vi skal vedta i dag. Det har vært viktig for Høyre, og det er disse endringene som bl.a. gjør at vi kan stille oss fullt og helt bak den loven vi i dag skal vedta.

Denne loven har skapt et veldig stort engasjement. Mange er veldig glade for at vi nå får denne på plass, men det er også noen som er bekymret for ulike deler av loven. Jeg vil derfor gjerne si litt om noe av det vi har mottatt flest henvendelser om.

Enkelte mener at kunnskapsgrunnlaget om konverteringsterapi i Norge er for svakt. Vi må erkjenne at kunnskapen om dette er begrenset, men etter at lovproposisjonen ble lagt fram, har vi fått oss forelagt en forskningsrapport som godt dokumenter at konverteringsterapi forekommer i Norge. Vi har likevel ikke et fullstendig bilde, så om vi kan få bedre kunnskap i framtiden, vil det være en god ting. For meg og Høyre er det likevel ikke omfanget av konverteringsterapi som er det viktigste. Det faktum at vi vet at det forekommer, og at det har store skadevirkninger, gjør uansett at det er behov for at vi får denne loven på plass.

En del er også bekymret for at loven skal forby at foreldre, helsepersonell og andre ikke lenger skal kunne få snakke med sine barn og unge om dette. Det skal selvfølgelig ikke forbys. Det skal fortsatt være lov til å snakke med, veilede og gi råd til barn og unge som er usikre på sin egen seksuelle orientering og kjønnsidentitet. Foreldres valg i spørsmål om helsehjelp til sine barn er en viktig del av foreldreansvaret og omsorgsretten, og det må fortsatt være helselovgivningen som regulerer det. Departementet har vært tydelig på at det skal legges vekt på hva barnet selv mener, men så må dette straffebudet avgrenses mot foreldres samtaler om, tilbakeholdelse fra og beslutninger om kjønnsbekreftende behandling. Dette legger også Høyre til grunn.

Noen har også uttrykt bekymring for at man i religiøse miljøer skal ha vanskeligheter med å se hvor grensen mellom samtaler og sjelesorg og konverteringsterapi går. Jeg har faktisk vanskelig for å forstå at man ikke kan klare å se forskjell på det å være en god samtalepartner og sjelesørger og det å bruke systematiske metoder og framgangsmåter for å få noen til å endre seg, fornekte eller undertrykke den de er. Hvis man ikke ser forskjell på dette, mener jeg at det er et faresignal i seg selv, og man bør sørge for å oppklare det for egen del. Dette er ikke en bekymring i alle religiøse miljøer, så det bør være mulig.

Jeg vil til slutt gjerne få takke alle som har stått på for at vi nå får på plass dette forbudet mot konverteringsterapi, ikke minst de skeives organisasjoner, som har jobbet for dette lenge. Jeg vil også få takke vårt eget Åpne Høyre for mange gode innspill og gode og viktige samtaler under behandlingen av denne saken.

Ingen skal føle at det er noe galt med dem, ingen skal behøve å leve som en annen person enn den de er, og ingen skal føle at de ikke kan elske den de elsker. Derfor trenger vi denne loven.

Margrethe Haarr (Sp) [13:07:47]: Aller først ønsker jeg også takke komiteen for et veldig godt samarbeid i denne saken. Det er godt å vite at vi på tvers av politiske partier klarer å samle oss i saker som dette, saker som har så stor betydning for enkeltpersoners rett til å leve fritt. Dette vil bidra til å sikre at forbudet står sterkt over tid, uavhengig av hvilket politisk flertall som styrer. Jeg ønsker også å takke alle de som har jobbet for og med saken, og for deres bidrag for at vi nå kan vedta et forbud mot konverteringsterapi.

Vi nærmer oss nå jul, og da må det være passende å komme med noen ønsker. Det jeg ønsker meg aller mest, er at Norge skal være et tolerant og inkluderende samfunn, der vi alle har respekt for hverandre, der vi får lov til å være den vi er, elske den vi vil, uten å oppleve hets og trakassering. Dessverre er det ikke sånn i Norge i dag.

Vi har et av verdens beste land å leve i. Vi har et samfunn som er bygd opp på de grunnleggende menneskerettighetene. Vi må likevel erkjenne at det i seg selv ikke er nok for å beskytte alle. Jeg skulle virkelig ønske at menneskerettighetene alene var nok til å sikre enkeltpersoners vern mot urett, og at det å innføre et forbud mot konverteringsterapi ikke skulle være nødvendig.

Dessverre ser vi at skeive blir utsatt for krenkelser og diskriminering. Vi vet at det finnes mennesker som ønsker å overbevise skeive om at de ikke er like mye verdt, at den de er, er feil, at det finnes mennesker som hindrer noen i å være seg selv, fordi enkelte har noen holdninger og fordommer som de pålegger andre. Derfor er det nødvendig å innføre et forbud mot konverteringsterapi. Det vil være med og bidra til skeives rettigheter til å være den de er. Dette forbudet er også helt avgjørende for å beskytte den som blir utsatt for slike handlinger, men også nødvendig for å sikre at vi skal ha et tolerant og inkluderende samfunn.

Senterpartiets verdigrunnlag er tydelig på at vi som parti skal jobbe for at mennesker skal utvikle seg fritt, at hvert menneske er unikt og uerstattelig, og at menneskeverdet er ukrenkelig og overordnet andre verdier. Da er det også vårt ansvar å ta de grepene som er nødvendig for å sikre det.

Forbudet mot konverteringsterapi vil være med og beskytte enkeltpersoner mot handlinger som er skadelig. Det vil gi et tydelig signal om at vi ikke aksepterer diskriminering, at menneskeverdet er ukrenkelig, og at det fastsetter at likeverd og respekt for den enkelte skal stå sterkt i vårt samfunn.

Det finnes motstand mot å innføre en slik lov, og det er også usikkerhet om hva et slikt forbud faktisk innebærer. Da er det viktig å minne seg selv på hva som er hensikten med forbudet. Loven skal beskytte enkeltpersoner mot handlinger som krenker deres integritet, beskytte retten til å være seg selv, til å utforske og utøve sin seksualitet og verne mot skadelige handlinger. Det som blir forbudt, er å krenke en person gjennom en systematisk framgangsmåte med hensikt å påvirke noen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

Jeg ønsker å understreke at dette forbudet ikke hindrer foreldre i å snakke med sine barn om seksualitet eller kjønnsidentitet. Foreldre kan fortsatt veilede og rådgi sine barn i disse temaene. Foreldreretten står like sterkt uavhengig av dette forbudet. Foreldre kan f.eks. fortsatt nekte sitt barn å begynne kjønnsbekreftende behandling, og foreldres handlefrihet i slike spørsmål vil fortsatt reguleres av helselovgivningen.

Det vil ikke bli straffbart for terapeuter å snakke med enkeltpersoner om deres usikkerhet knyttet til legning og kjønnsidentitet. Så lenge helsepersonell handler i tråd med forsvarlighetskravet og at de ikke krenker sine pasienter og gjennom systematisk framgangsmåte prøve å påvirke dem, vil de ikke rammes av det nye forbudet.

Vi har god dokumentasjon på at konverteringsterapi foregår i Norge, og det understreker også behovet for et forbud. Vi har også god dokumentasjon på hvor skadelig det kan være å bli utsatt for det. Skadepotensialet er såpass stort og alvorlig og setter rammene for straff som er foreslått.

Jeg må nevne at Senterpartiet har en lang tradisjon med å fristille sine representanter i saker som berører verdispørsmål. Jeg vil derfor orientere om at det kan være enkelte representanter fra Senterpartiet som ikke stiller seg bak innstillingen.

Helt avslutningsvis ønsker jeg å si at jeg personlig er stolt av å være en del av et flertall som stiller seg bak forbudet, et forbud som vil være med og bidra til å sikre skeives rettigheter og beskytte mot hets og diskriminering – et forbud som jeg håper vil gjøre Norge til et litt bedre og tryggere sted å leve, et forbud som jeg håper vil bidra til at ønsket om et mer tolerant og inkluderende samfunn blir oppfylt.

Sigbjørn Framnes (FrP) [13:12:44]: Nokre gonger kan ein ha dei beste intensjonar, men likevel ikkje finne dei rette løysingane. Den saka me skal behandle i dag, skal i utgangspunktet skjerme utsette menneske frå overgrep. Difor har Framstegspartiet tidlegare støtta at spørsmålet om konverteringsterapi burde greiast ut. Målet var å greie ut om enkeltmenneske er blitt utsette for utilbørleg sosialt press for å gjennomgå konverteringsterapi, og om slik terapi blir brukt i strid med rettane til den enkelte.

Det er liten tvil om at nettopp dette har skjedd i mange tilfelle. Konverteringsterapi har vore skadeleg for mange. Samtidig er det ein grunnleggjande rett å ha valfridom og individuell autonomi. Dette er menneskerettar som må takast omsyn til i utforming av nye lovføresegner.

Framstegspartiet støttar intensjonen i lova om at ingen skal utsetjast for konverteringsterapi mot sin vilje. Samtidig er me ikkje villige til å frata enkeltmenneske moglegheita til å oppsøke slik terapi av eigen fri vilje. Dessverre er fleirtalet i denne sal blenda av gode intensjonar, så dei ser ikkje at rettane til den enkelte blir overkøyrde.

Det har ikkje mangla på innspel til denne lova. Fleirtalet har støtta lovforslaget, men det har også vore tungtvegande innseiingar frå sentrale aktørar i justissektoren. Blant anna har Riksadvokaten, Advokatforeningen og Noregs institusjon for menneskerettar sagt at det opphavlege lovforslaget til departementet ikkje ville tilfredsstille lovverket. Departementet hevdar å ha vareteke desse innspela. Me meiner at det ikkje er gjort godt nok.

Lovforslaget har ein uklar terskel for straffbarheit og eit lågt presisjonsnivå. Lovforarbeidet er også uklart. Eg vil difor primært føreslå at Prop. 132 L for 2022–2023 blir send tilbake til regjeringa. Framstegspartiet har i hovudsak same intensjon om å skåne folk frå å bli utsette for konverteringsterapi mot vilja si, men i motsetnad til fleirtalet meiner me at vaksne folk av fleirtalet blir fråtekne sin rett til sjølv å bestemme seg for å velje konverteringsterapi. Difor meiner Framstegspartiet at dei to siste setningane i § 270 første ledd bør lyde:

«Første punktum kommer ikke til anvendelse der vedkommende er myndig og samtykker. Foreldre og foresatte kan samtykke i å innhente råd og veiledning for sine barn.»

Eg tek opp Framstegspartiets forslag, som me meiner vil vareta ein betre balanse enn forslaget til regjeringa. Til slutt vil eg varsle at Framstegspartiet vil stemme mot lovforslaget viss våre forslag fell – dette då me meiner at intensjonen i lova ikkje er balansert med rettane til alle partar.

Kathy Lie (SV) [13:16:45]: Dette er en merkedag i Norges lovgivende forsamling. Vi tar nå et viktig skritt for å sørge for mindre diskriminering, hets og trakassering av homofile og alle de som har en kjønnsidentitet som er annerledes enn det kjønnet de er født med.

Alle mennesker har rett til å være den de er, og leve et fritt liv hvor de kan definere seg som den de føler de er, og hvor de kan elske hvem de vil.

Lovforslaget om å forby konverteringsterapi handler nettopp om at ingen skal tvinges til å undertrykke eller fornekte sine egne følelser og sin egen identitet.

Jeg er også glad for at vi vedtar et forbud mot markedsføring av konverteringsterapi. Det gir ingen mening å tillate markedsføring av noe som er forbudt. Det vil også kunne ha skadelig virkning for skeive og bidra til stigmatisering og diskriminering av skeive som gruppe. Markedsføring av konverteringsterapi vil kunne bidra til økt press mot en sårbar og utsatt gruppe og være bærer av synet på at det å være skeiv er noe som bør kureres.

Det har vært stort engasjement rundt dette lovforslaget – noen jublende og noen kritiske. Jeg vil gjerne si noe til kritikerne, for jeg oppfatter at mange av dem som kritiserer lovforslaget, ikke har lest hele teksten:

• Det er ikke sånn at lovforslaget begrenser foreldres mulighet til å snakke med barna sine om kjønnsidentitet og seksuell legning. Det blir ikke forbudt. Det vil også fortsatt være lov for foreldre å nekte barna sine kjønnsendrende behandling.

• Det vil ikke bli forbudt å tilby barn og unge, eller voksne for den saks skyld, helsehjelp hvis de ønsker hjelp til å sortere tanker og følelser rundt kropp og seksualitet.

• Det er et tydelig kriterium at handlinger som utføres for å få noen til å endre legning eller identitet, må være av en krenkende art. Det vil alltid være den som utsettes for forsøk på konvertering, som definerer hva som er krenkende.

• Det som blir forbudt, er å anvende psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder, eller lignende systematiske framgangsmåter med den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

• Flertallet mener det er viktig at det slås ned på handlinger som bygger på at noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet er feil, og at denne kan kureres eller undertrykkes. Det bidrar til å skape og opprettholde diskriminering, minoritetsstress og sosialt press overfor en sårbar gruppe og rokker ved grunnleggende samfunnsverdier som frihet og likeverd.

• Nettopp fordi barn og unge er under utvikling, er det viktig at de ikke presses inn i en bestemt form og blir fortalt at det de føler eller tenker om egen kropp eller identitet, er feil. Det vil derimot ikke bli forbudt å snakke med barn om at det de opplever og føler i dag, kan endre seg, og at det er helt ok å føle det de gjør, både i dag og i framtiden.

• Dette er ikke et forbud mot å søke hjelp hvis man ønsker det.

• Det handler nettopp om at det skal være trygt å tenke annerledes uten at noen skal tvinge deg til å undertrykke eller fornekte det du tenker eller føler.

• Forbudet handler ikke om ytringsfrihet. Det er fortsatt lov for alle å ytre seg fritt. Det er systematisk krenkende handlinger for å endre noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet som forbys.

• Lovforslaget forbyr ikke noen å tro på det de vil, men det tillater ikke å utføre krenkende handlinger overfor et annet menneske i religionens navn.

• Så ja, det handler nettopp om menneskers liv – et liv hvor man får lov til å være den man er, hvor man ikke blir diskriminert på bakgrunn av kjønn eller seksuell orientering, eller for å uttrykke sin identitet.

Flere av høringsinstansene har ønsket seg en lengre foreldelsesfrist fordi det kan ta lang tid å erkjenne og prosessere det man har vært utsatt for, som konverteringsterapi, og enda lengre tid før man går til anmeldelse. SV har derfor stor forståelse for dette ønsket og mener det bør vurderes å innføre lengre foreldelsesfrist i saker som denne. Men vi fremmer ikke et eget forslag om dette nå fordi foreldelsesfrist er knyttet til strafferammen som vi ikke ønsker å endre.

Det hjelper i denne sammenheng også at det i loven foreslås at foreldelsesfristen ikke starter å løpe før den fornærmede har fylt 18 år.

SV ville også gå lenger i dette forslaget. Vi foreslår derfor å inkludere kjønnsuttrykk i lovforslaget, selv om de fleste med et annet kjønnsuttrykk i praksis vil være beskyttet av lovforslaget slik det foreligger, fordi konverteringsterapi ofte utføres med antagelse om en annen identitet eller legning.

Det er rimelig å anta at personer som også har et uttrykk som bryter med kjønnsnormer, men som likevel ikke ønsker en annen identitet, blir utsatt for skadelig terapi.

Jeg tar med dette opp SVs forslag i innstillingen, men vi varsler samtidig at vi subsidiært vil stemme for flertallets innstilling til § 270.

Hege Bae Nyholt (R) [13:22:06]: I dag er en god dag for den skeive bevegelsen. I dag skal et stort flertall i denne salen stemme for å forby konverteringsterapi. Det er et forslag som har blitt løftet inn hit av sivilsamfunnet. Det er noe jeg vil tillate meg å si at vi ikke hadde klart å komme fram til alene. Men det skulle nesten bare mangle.

Vi må være ærlige: Vi kaller det konverteringsterapi, men det er ikke noe vanlig terapi vi snakker om. Dette er lite annet enn psykiske overgrep og krenkelser av menneskers rett til selvbestemmelse. I sin natur går konverteringsterapi ut på å endre menneskers seksuelle legning eller kjønnsidentitet, som om det skulle være en sykdom. De fleste av oss la fra oss slike oldtidstanker for flere tiår siden. Det at ikke alle partier i denne salen er med på forbudet, er rett og slett bare trist. Det vitner om at mens noen av oss lever i nåtiden, sitter andre fast i fortiden.

Vi vet at skeive også i dag blir utsatt for hets, vold og trusler. Det er snart halvannet år siden glade mennesker som feiret pride i Oslo, ble beskutt bare noen få hundre meter fra her hvor vi er nå. I sommer kunne Klassekampen skrive at anmeldte hatkrimsaker mot skeive hadde tredoblet seg siden 25. juni-angrepet. Det at vi i Stortinget nå viser handling ved å gjennomføre et viktig krav fra den skeive bevegelsen, sender et signal. Men det er skuffende at ikke et enstemmig Storting kan sende dette signalet.

Fremskrittspartiet har valgt å fremme et alternativt forslag i denne saken. La meg bare si at dette ikke er noe alternativ. Det Fremskrittspartiet foreslår, er enkelt og greit en utvanning av loven, som i praksis gjør den ubetydelig. Tilleggene Fremskrittspartiet har fremmet, tjener ingen ting annet enn mørkemennene som fremdeles lever i troen om at «you can beat them straight», som man sier på engelsk. Bedre er det ikke at enkeltmenneskets frihet bare skal gjelde etter myndighetsalder i det såkalte frihetselskende Fremskrittspartiet. I deres forslag skal barn fremdeles kunne utsettes for forsøk på omvending fra homo til hetero så lenge foreldre eller foresatte har gitt et samtykke til innhenting av «råd og veiledning». Hva legger representantene i Fremskrittspartiet i slik råd og veiledning, og tror de at barn som har blitt utsatt for konverteringsterapi, har blitt det uten foresattes vilje og viten? Heldigvis får ikke dette forslaget flertall i dag.

Jeg tviler på at jeg er den eneste representanten som har mottatt et hav av e-poster fra ymse fundamentalistiske krefter om denne saken, som oppfordrer meg til å stemme mot et forbud, eller som mener at jeg ved å stemme for, begår et stort overgrep. La meg bare si at dette ikke representerer folkedypet. Derimot sier det noe om konverteringsbransjens aktive lobbykampanje. For å bruke et bibelsk begrep: De lever i villfarelse. De mener at vi i dag kommer til å innskrenke ytringsfriheten – det stemmer ikke. Det vi skal gjøre i dag, er å sende et tydelig signal til landets skeive: Ingen skal lenger få lov til å drive psykiske overgrep i et forsøk på å gjøre dere til noen andre enn den dere er.

Jeg vil benytte siste rest av taletiden min til å vende blikket utover i verden. Selv om både jeg og resten av Rødt i dag er glade for at vi nå går et steg i riktig retning, lever vi i en verden der det fremdeles kan være livsfarlig å elske den man vil og å være den man er. Norge skal nå slutte seg til det som er en minoritet av land som har innført forbud mot konverteringsterapi. Jeg håper at regjeringen ser at vi også har en verden å vinne. Norges engasjement internasjonalt skal selvsagt også inkludere likestilling for både kjønn og seksuell legning. Når vi nå innfører et forbud mot konverteringsterapi her hjemme, bør det også følges opp av et aktivt arbeid mot konverteringsterapi internasjonalt.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [13:26:15]: Jeg vil starte med å takke regjeringen og Stortinget for at det endelig leveres på dette. Konverteringsterapi, altså ulike handlinger som anvendes for å forsøke å få mennesker til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, burde vi for lengst satt en stopper for som samfunn. La det ikke være tvil: konverteringsterapi finner sted i Norge i dag.

Bufdirs rapport fra Nordlandsforskning viser at omtrent halvparten av dem som beskriver seg som skeive, har opplevd forsøk på konvertering, og at det forekommer i både sekulære og religiøse kontekster. Respondenter i Bufdir-undersøkelsen beskriver bønnemøter hvor alle deltakerne ber for at personen skal bli kvitt sine urene tanker, anklager om å være besatt av djevelen eller tilbud om å sendes på leir i utlandet for å bli kurert. En av deltakerne forteller om konverteringsterapi med elektrosjokk, en annen om korrigerende voldtekt.

La meg være klinkende klar: Miljøpartiet De Grønne mener åpenbart at denne praksisen skal forbys. Det fremmet vi også i 2019, da vi ba den daværende regjeringen klargjøre at konverteringsterapi ikke var tillatt i henhold til likestillings- og diskrimineringsloven, og om nødvendig fremme forslag om en endring av likestillings- og diskrimineringsloven, som sørget for dette. Under stortingsbehandlingen den gang fikk ikke forslaget flertall, men jeg er glad for at jeg i dag tar del i et storting der vi endelig er klare til å beskytte de svakeste blant oss.

Vi stortingsrepresentanter har fått mange e-poster fra flere som har spørsmål om dette forslaget. Jeg vil derfor benytte anledningen til å utdype hvordan vi ser på forslaget. Flere er redde for at det kommer til å bli straffbart å gi hjelp til folk som lever med kjønnsinkongruens. Det er verdt å merke seg at regjeringens forslag ikke betyr at man ikke har rett på psykisk helsehjelp. Alle har rett på psykisk helsehjelp. Forbudet mot konverteringsterapi er knyttet til at helsehjelpen ikke skal være med fokus på å kurere vekk legningen eller kjønnsidentiteten til pasienten. En annen bekymring som har kommet fram, er om konverteringsterapi innskrenker den religiøse friheten. Det er viktig å understreke at de det gjelder, sjelden selv har valgt konverteringsterapi, og at dette er noe som mange blir presset til av miljøet de er en del av.

Jeg mener det klart er noe annet når f.eks. en religiøs leder bruker sin autoritet til å hevde å skulle omvende et menneske til en annen seksuell legning eller kjønnsidentitet enn om to mennesker sitter som likestilte venner i en sofa sammen hjemme i stuen og den ene tilbyr seg å be for den andre, fordi den har en annen legning enn det gjennomsnittet har. Vi kan forby det første uten å forby det siste. Det å ta høyde for maktforhold klarer lovverket vårt i mange tilfeller allerede. Det er f.eks. forbudt for en arbeidsgiver å spørre noen i et jobbintervju om man er gravid, men det er ikke forbudt generelt.

Det å bli utsatt for konverteringsterapi som et forsøk på å kurere noen fra deres seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, er svært skadelig og fungerer selvfølgelig ikke til annet enn å få mennesker til å undertrykke sitt genuine uttrykk.

Jeg vil gjerne takke alle organisasjoner og alle enkeltmennesker som har kjempet for denne loven. Jeg vil takke alle representantene som er med på vedtaket, og jeg vil beklage til alle dem som hadde trengt at denne loven kom på plass for mange år siden.

Til slutt vil jeg legge til at De Grønne støtter SVs forslag om å legge inn kjønnsuttrykk i lovteksten til ny § 270.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:30:01]: Kristelig Folkeparti stiller seg bak intensjonen i lovforslaget. Kristelig Folkeparti er imot konverteringsterapi. Å utsette andre for overtrampende forsøk på å endre deres seksuelle legning er ikke annet enn grovt krenkende. Punktum. Det er derimot sånn at denne loven, slik den er framlagt i dag, er for inngripende i helt sentrale demokratiske prinsipper og grunnleggende menneskerettigheter, som tanke-, tros- og ytringsfrihet og foreldrerett. Derfor kan ikke Kristelig Folkeparti stille seg bak dette forslaget.

Hva har vi plass til i samfunnet vårt? De fleste av oss er enige om at det skal romme mye. Spørsmålet her er om det skal romme det som omtales som konverteringsterapi. Nei, vil de fleste av oss være enige om, men Kristelig Folkeparti er bekymret for at regjeringen har lagt til side viktige rettigheter for å forby noe som i stor grad allerede er forbudt. De handlingene som vises til i debatten, er straffbare, og dermed også allerede ivaretatt i eksisterende lovgivning.

Kristelig Folkeparti mener som sagt at forslaget er for inngripende. Skal det virkelig være sånn at staten skal kunne straffe voksne, myndige og samtykkekompetente mennesker for å ha samtaler seg imellom? Jeg mener vi nærmer oss et farlig farvann. Ikke nok med det: I religiøse kontekster innrømmer departementet selv at det denne loven skal ramme, har en stor grad av gråsoner. Det sier departementet selv. Forarbeidene til loven forsøker å klargjøre dette. Fremdeles ender vi opp med å skissere tilfeller hvor ulike lover og vern er nødt til å veies opp mot hverandre. For eksempel står det at høytlesing av hellige tekster fremdeles skal være tillatt så lenge det ikke skjer som en del av bønn, et religiøst ritual eller noe som ligner på det. Videre anser Kristelig Folkeparti det som problematisk at loven senker terskelen for straff overfor unger ved å bruke begrep som å «utsette» for, samtidig som metodebegrepet «lignende systematiske fremgangsmåter» er så bredt at det i verste fall kan ramme de foreldrene som forsøker å hjelpe egne unger.

Vi kan diskutere akkurat hva som skal rammes, eller ikke, i det uendelige. Ikke engang jurister virker å være helt enige her. Realiteten er at muligheten for samtaler eller bønn for dem som selv ønsker det, vil falle bort ettersom de færreste vil gå inn i et samtalerom hvor man vet at tre års fengsel henger som en trussel over hodet på grunn av gråsoner.

I Norge lever vi i et fritt, liberalt samfunn. Det er ikke naturlover som har gjort oss til det. Vi har i århundrer kjempet for dette. Dermed blir de minste innhugg i de demokratiske bærebjelkene, som tros- og ytringsfrihet, utrolig store. Her er det snakk om innhugg i friheter som vil ramme de færreste av oss. Derfor er fristelsen stor for å lukke øynene for de åpenbart problematiske sidene ved loven og sende den gjennom Stortinget, men problemene blir ikke mindre for dem det angår, av den grunn.

La meg igjen presisere: Tanken bak loven er utvilsomt god, men målet helliger ikke midlene som brukes her. Loven blendes, om noe, av sin egen gode intensjon. Kristelig Folkeparti vil derfor be regjeringen om å gjøre en grundigere jobb og komme tilbake igjen med en lov som ivaretar foreldreretten, trosfriheten og ytringsfriheten og voksne, samtykkekompetente personers mulighet til å få veiledning.

Jeg tar dermed opp forslag nr. 4, fra Kristelig Folkeparti og representanten Jenny Klinge.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [13:35:15]: Endelig er vi kommet til denne dagen. Dette er en merkedag for alle som blir forsøkt kurert, behandlet, tvunget og presset til å være noe annet enn den de er, som ikke får ha noe så privat og personlig som sin egen seksuelle orientering eller kjønnsidentitet i fred fordi noen andre mener den er feil, syndig eller sykelig, og som blir utsatt for systematiske, krenkende og skadelige handlinger for å kunne passe inn, for ikke å bryte med det andre forventer, og for ikke å bryte med det de rundt en krever.

Dette er en merkedag for alle som står i denne kampen alene. I dag er vi mange som står samlet og sier med klar og tydelig stemme: Konverteringsterapi skal ikke skje, konverteringsterapi fungerer ikke, konverteringsterapi er skadelig – og nå blir det forbudt. Dette er en merkedag for likestillingslandet Norge og for de verdiene vi står for.

Diskusjonen om hva et forbud vil innebære, har vært preget av mye desinformasjon, så la oss snakke om hva et forbud mot konverteringsterapi ikke er. I saksforberedelsene har det vært mye diskusjon om dette forbudet bryter med menneskerettighetene. Jeg kan forsikre om at det er gjort grundige vurderinger av de menneskerettslige spørsmålene, og at forbudet er i tråd med våre menneskerettslige forpliktelser.

Noen prøver å overbevise oss om at forbudet vil gripe uforholdsmessig inn i folks religions- og ytringsfrihet. Det er feil. Å uttale seg om sin religiøse overbevisning eller om sin holdning til seksual- og samlivsmoral vil ikke rammes. Noen er bekymret for om foreldre fortsatt kan ha en åpen dialog med sine barn om seksuell orientering og kjønnsidentitet. Det skal selvfølgelig foreldre fortsatt kunne gjøre. Dette er ikke et forbud som stenger for det.

Andre igjen forsøker iherdig å skape et inntrykk av at dette forbudet vil forby eller hindre foreldre eller helsepersonell i å ha tryggende samtaler med personer som opplever usikkerhet rundt egen kjønnsidentitet. Dette stemmer selvfølgelig heller ikke. Det står rett ut i lovproposisjonen at støttende og utforskende samtaler med noen som har vanskeligheter med egen identitet, ikke rammes. Man straffes heller ikke for å råde folk til ikke å gjennomgå kjønnsbekreftende operasjon.

Høringen av forslaget viste hvor mye engasjement denne saken skaper, og folks innspill har sprikt i flere retninger. Det har vært viktig for oss å lytte til saklige tilbakemeldinger, men samtidig stå fast på at vi trenger et straffebud som gir tilstrekkelig vern til dem som utsettes for dette.

Vi kaller det «konverteringsterapi», men dette er langt fra terapi eller behandling. Konverteringsterapi er skadelige handlinger. Det er tilfeller der noen metodisk prøver å endre de mest intime og grunnleggende delene av en persons identitet.

Hva er det egentlig som blir forbudt? For det første blir det forbudt å utføre konverteringsterapi. Når det gjelder voksne, betyr det at det blir forbudt å krenke en annen ved å anvende systematiske fremgangsmåter i den hensikt å påvirke personen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Det er altså de systematiske framgangsmåtene som brukes for å få noen til å slutte å være homofil eller slutte å være det kjønnet de opplever seg selv som, vi vil til livs. Ikke alle fremgangsmåter rammes; lovteksten lister opp noen kategorier. Fremgangsmåten må være psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst basert, eller en lignende metode.

Det er viktig at også religiøst baserte metoder rammes av bestemmelsen. Vi kan ikke ha det slik at en skadelig handling skal være tillatt bare fordi noen påstår at handlingen er en del av en religiøs praksis. For at noe skal kunne straffes, må handlingen krenke en annen. Handlingen må være av en viss alvorlighet, og det må gjøres en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle. Forholdet mellom den som blir påført handlingen, og den som utfører den, vil bl.a. spille inn.

Et samtykke vil ha betydning i vurderingen, men ikke være avgjørende. Hvis man har blitt utsatt for press, overtalelse, misbruk av sårbar situasjon eller avhengighetsforhold, vil det bety at et samtykke ikke er gyldig.

Barn skal gis et særskilt vern. La meg gjøre det klart: Barn er barn til de fyller 18 år, og et samtykke fra et barn om å motta konverteringsterapi vil selvsagt aldri tillegges vekt.

Det blir også forbudt å markedsføre konkrete tilbud om konverteringsterapi.

Jeg skulle sagt mye mer, og jeg tror det blir en lengre debatt. Helt avslutningsvis må jeg få lov til å takke de skeive organisasjonene, og ikke minst vil jeg rette en særlig takk til tidligere statsråd Anette Trettebergstuen for hennes sterke engasjement for denne saken. Hun har i høyeste grad en del av æren for at dette vedtaket nå vil bli truffet.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:50:16]: Det er heldigvis sjelden Stortinget har til behandling så til de grader dårlig utarbeidede proposisjoner som den som er til behandling her i dag. Det er et slett lovarbeid, noe som også illustreres gjennom denne debatten. Man vet ikke hva den nye lovgivningen, disse endringene i straffeloven, kommer til å medføre i praksis. Sånn blir det når man lar politisk aktivisme overstyre utredningsinstruksen til regjeringen. Sånn blir det når man ikke tar sitt ansvar som lovgiver i fullt alvor og lar aktivismen overstyre.

Det er ganske tragisk at Stortinget sannsynligvis kommer til å vedta endringer i straffeloven som man ikke ser rekkevidden av. Man blir heller ikke klokere når man lytter til debatten, for jeg klarer ikke å se at eksempelvis en situasjon hvor en far eller mor forsøker å realitetsorientere sitt barn om at det ikke tilhører det motsatte kjønn, ikke kan bli rammet av denne nye lovgivningen. Det er ganske illevarslende. Derfor er jeg glad for at vi fikk den lille sveipen innom justiskomiteen, som gjorde at justiskomiteen – i hvert fall Fremskrittspartiet – fikk kommet med noen klare signaler.

Mitt signal til presidentskapet er at endringer i straffeloven bør behandles av justiskomiteen. Det bør ikke behandles av komiteer som er mer opptatt av aktivisme enn av et presist lovverk. Jeg vil også anbefale regjeringen at når man har saker til behandling som handler om endring i straffeloven, bør det gå i Justisdepartementet, ikke i andre departementer som kanskje har litt andre innfallsvinkler enn å ha et presist og godt lovverk, for dette holder ikke mål. Derfor har Fremskrittspartiet tydelig gjort rede for det, med både merknader og forslag.

Jeg synes det er trist at man skal sitte og gjøre denne typen vedtak – som sannsynligvis blir gjort når vi kommer til votering – som i realiteten har uforutsigbare konsekvenser. Man klarer ikke å trekke grensene for hva som skal straffes, og hva som ikke skal straffes. Statsråden bekrefter det samme, lovanvendelsen er opp til domstolene. Det er klart, men jeg tror ikke domstolene blir særlig kloke på det lovgrunnlaget de da må forholde seg til. Jeg frykter at denne lovendringen kan få dramatiske konsekvenser, slik vi har sett i andre saker.

Jenny Klinge (Sp) [14:26:57]: Å vere lovgjevar er eit stort ansvar. Det er ikkje nok at vi ønskjer å vere tolerante og snille når vi vedtek lover, vi må vere kloke òg. Eit dårleg resultat blir ikkje betre av at intensjonen er god. Eg støttar eit forbod mot konverteringsterapi som omhandlar legning, men eg er sterkt imot at forbodet også skal omhandle såkalla kjønnsidentitet.

Det er grunn til bekymring når lovgjeving på området kjønn i aukande grad blir gjort utan at vi som lovgjevarar forheld oss til fakta om kjønn og til folks faktiske kjønn. I denne konkrete saka kan dette paradoksalt nok gå hardt ut over unge med ei homofil legning, sjølv om forbodet i utgangspunktet var meint å verne desse mot skade.

Faktum er at vi har berre to kjønn, og at vi menneske ikkje kan skifte kjønn. Faktum er òg at det finst somme få som av ulike grunnar føler at dei er født med feil kjønn. Det store fleirtalet av dei unge som er usikre på kjønnet sitt, fell til ro i sin eigen kropp viss dei får tid til å modne både fysisk og mentalt. Det er slett ikkje uvanleg at dei finn ut at dei er homofile.

Derfor er det heilt bakvendt om vi skal forby det å støtte nokon systematisk til å bli trygge i sitt eige kjønn. Det som heller burde vore omfatta av forbodet mot konverteringsterapi, er å gå inn for at nokon skal gjere inngrep på kroppen sin for å bli eit kjønn dei uansett aldri kan bli.

Dessverre vil forbodet mot konverteringsterapi knytt til kjønnsidentitet føre til at terapeutar, foreldre og lærarar blir endå reddare for å gje nødvendig støtte til usikre unge menneske enn dei allereie er. Trusselen om straff på stadig fleire område der kjønnsidentitet er tema, gjer dessutan ytringsrommet trongare for oss alle.

Både omgrepet kjønnsidentitet og kjønnsinkongruens – ein tilstand der nokon føler at dei har eit anna kjønn enn det faktiske kjønnet sitt – er det stor fagleg ueinigheit om. Omgrepa er heller ikkje tydeleg definerte i dette lovforslaget. Det er verdt å merke seg at Riksadvokaten i sin høyringsuttale har påpeikt at rommet for bruk av skjøn er for stort i lovforslaget, og at straffenivået er for høgt.

Eg har all mogleg sympati med dei som kjenner seg usikre på kjønnet sitt, og forstår godt at det må vere tungt å gå gjennom slike problem. Vi må tilby god behandling og ha eit lovverk som gjev støtte til å vere seg sjølv i den kroppen ein har, ikkje fremje skadelege behandlingar som tek frå folk seksualfunksjon, forplantningsevne og helse.

Somme frå fleirtalet er tydeleg nedlatande overfor oss som har innvendingar mot å ta inn kjønnsidentitet i forbodet. Vi representerer visst fortida. Men våre naboland set no bremsene på. Fleirtalet her til lands gjev gass med bind for auga. Det er verken kunnskapsbasert eller framtidsretta. Det er heller ikkje meir tolerant. Konsekvensane er det dessverre sårbare unge som må bere, i nettopp framtida.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [14:30:08]: Kristelig Folkeparti støtter intensjonen bak lovforslaget om å forby konverteringsterapi. Det er hjerteskjærende å høre om personer som har blitt utsatt for press og påtvungne forsøk på å endre deres legning. Det kan ikke aksepteres. Samtidig ser vi at denne loven er så inngripende overfor helt grunnleggende menneskerettigheter knyttet til tanke-, religions- og ytringsfrihet samt retten til privatliv.

Loven mislykkes også i å definere hva konverteringsterapi faktisk er. Hvem som vil kunne dømmes for hva, er fortsatt helt avhengig av hvem du spør, noe debatten i dag helt tydelig avspeiler.

Videre er det flere aspekter ved loven som framstår bekymringsverdige. Kristelig Folkeparti mener at det å legge til grunn, som regjeringen nå gjør, at foreldre bare bør nikke med når tenåringene deres uttrykker at de er noe annet enn sitt medfødte kjønn, er naivt. Det er en selvfølge at foreldre skal kunne snakke med barna sine om disse spørsmålene, det er vi alle enige om, men de må også kunne få si seg uenig i barnets konklusjon uten at de skal være redde for straff. Det er innenfor deres rett som foreldre.

Denne loven bærer rett og slett preg av ideologiske blindsoner, og vi stiller også spørsmål ved at loven behandler seksuell orientering og kjønnsidentitet som om det er en og samme ting. Å oppleve å være tiltrukket av det samme kjønn, eller å oppleve å ikke føle seg hjemme i sitt biologiske kjønn, er to vidt forskjellige situasjoner. Vi må ha med oss at aldri før har så mange unge oppsøkt behandling for å skifte kjønn. Samtidig går de medisinske miljøene ut og sier at de mangler kompetanse. De mangler medisinsk grunnlag for å hjelpe disse unge menneskene på en forsvarlig måte.

I våre naboland snur de nå. De strammer inn praksis, og i lys av en sånn situasjon synes jeg det er uansvarlig av regjeringen å foreslå en lov som gjør det enda vanskeligere å snakke om disse temaene.

Barn og unge som er usikre på kjønn, trenger trygge voksne å snakke med, voksne som også har mulighet til å yte kjærlig motstand når det trengs. Jeg er redd regjeringen nå fratar dem den muligheten.

Og igjen, det må ikke herske noen tvil: Kristelig Folkeparti er imot alle påtvungne forsøk på å endre menneskers legning, men det forslaget som nå er lagt fram, er dessverre preget av inngripende straff, og det vil også kunne virke mot sin hensikt, noe som gjør at Kristelig Folkeparti ikke kan stille seg bak lovforslaget.

Linda Monsen Merkesdal (A) [14:33:05]: På 1960-talet var det knytt stor skam til å vera venstrehendt. Barn blei slått og tvinga til å skriva med høgre. Det er heldigvis historie. I dag skal me skapa ny historie. Me skal vedta at det er lov å vera den du er, å elska den du elskar. Me skal vedta forbod mot konverteringsterapi, altså eit forbod der nokon bevisst går inn for å prøva å overtyda nokon om at det dei føler, er feil, og deretter systematisk bruker former for terapi eller religiøse metodar i den hensikt å påverka vedkomande til å endra, fornekta eller undertrykkja si seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

Eg har fått ei melding som eg gjerne vil lesa:

«I samfunnet blir transpersoner sin eksistens og trygghet styrt av personer som ikke er trans, og mangler forståelse på oss.

Jeg tror at de som er imot min rett på min identitet, ikke har lyst til at jeg skal ta selvmord som følge av kjønnsdysfori og samfunnsekskludering – men jeg tror heller ikke at de ser på meg som en person, men mer et problem eller noen som må «kureres» eller ledes i riktig retning.

I stedet for å bli sett som en person med egne opplevelser, blir jeg og andre transpersoner fratatt autonomi, rettighet til vår kropp, vi blir redusert til feil. Der kjønnsorganene og estetiske trekk blir satt høyere i verdi enn personen selv.

Vi blir til karikaturer av ustabile og forvirrete pasienter. En haug med «stakkarser» som ikke vet bedre. Og ikke kan ta egne avgjørelser på egne følelser.

Jeg er ikke er en «stakkars» karakter, og jeg – ikke dere – vet hva som er best for meg; Som er å leve som det kjønnet jeg identifiserer meg som. Visst dette er igjennom å ta en kjønnsbekreftende behandling som f. eksempel brystfjerning – som mange ønsker – så har jeg rett til det. Det er min kropp!

Det som ingen har rett til, er å tvinge andre til å være noe som de ikke er. Jeg tvinger ikke andre til å «bli» trans og ingen skal tvinge meg til å ikke være trans.

Det å være trans er ikke hele identiteten min, men en del av meg som jeg vil flere skal få forståelsen for

Fra Camiel en ung transperson»

I dag skal me vedta eit forbod, slik at menneske kan føla seg trygge til å snakka med tillitspersonar rundt seg om legning og identitet utan redsel for å bli konverterte til noko ein ikkje er. Det skal bli forbode med hensikt å påverka andre menneske til å endra, fornekta eller undertrykkja si seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. I dag er ein historisk dag, ein viktig dag for enkeltmennesket sin rett til eigen identitet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [14:36:22]: Dette er en god dag for styrkingen av menneskerettighetene til sårbare grupper i samfunnet vårt, for i dag gjør vi konverteringsterapi forbudt. Det er i tråd med Hurdalsplattformen, i tråd med hva Europarådets kommissær for menneskerettigheter anbefaler at medlemslandene, deriblant Norge, nå bør gjøre, i tråd med hva rapporter og arbeid i FN anbefaler oss, og i tråd med hva stadig flere land nå gjør.

Enda bedre: Vi innfører forbudet med stor og bred støtte fra både komiteen og Stortinget til det lovforslaget som justisminister og kulturminister la fram før sommeren, og som altså beskytter innbyggerne våre mot den svært skadelige konverteringsterapien, både her hjemme og i utlandet.

At konverteringsterapi er skadelig, har FNs uavhengige ekspert på beskyttelse mot vold og diskriminering på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet både synliggjort og dokumentert i sin ferskeste rapport, som har støtte fra Norsk Psykologforening. At det forekommer konverteringsterapi i Norge, og at det har voldt mye skade, slår bl.a. en fersk rapport fra Nordlandsforskning fast.

At det nå konkret blir forbudt å f.eks. fysisk banke urene tanker om legning eller kjønnsidentitet ut av nordmenn, bl.a. i utlandet, må altså til, for det viser seg at lovverket vi har, ikke har vært et godt nok vern mot det. Lovverket har heller ikke vært godt nok til å forhindre krenkende handlinger, som det at skeive i sitt miljø eller sin menighet fordømmes på forskjellige vis, at de må delta i eller oppleve at andre gjør alskens seremonielle, pedagogiske eller verbalt trakasserende handlinger for å drive annerledesheten ut av dem, eller at skeive er gjenstand for trakassering eller trusler om både det ene og det andre, med mål om å skremme dem til å endre seksuell orientering eller identitet.

Med et konkret straffebud, som statsråden gjorde godt rede for, vil det ikke være tvil om at en sånn praksis ikke lenger er lov. Det vil bli straffet.

Det har vært skepsis mot å innføre et forbud mot konverteringsterapi, for dersom det ikke er tydelig nok rammet inn hva som er straffbart, vil det kunne ramme andre menneskerettigheter, som trosfriheten, eller gjøre at foreldre, prester, helsepersonell og andre blir usikre på om de kan ha normale samtaler og refleksjoner med mennesker som er usikre på sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, uten å bli straffet.

Begge deler er problemstillinger vi i Senterpartiet har vært opptatt av at må bli tydelige i loven, og det er de blitt. Gjentatte ganger understrekes det at de nevnte gruppene har et vern fra loven i slike situasjoner.

Bekymringer finnes også for hvordan man etter denne loven skal håndtere det at ens barn er usikker på kjønnsidentitet sin. Da er det bra at det i lovproposisjonen kommer tydelig fram på side 81 at «tilfeller hvor foreldre har samtaler med barnet, eller tilbakeholder og nekter å samtykke til at barnet kan begynne på kjønnsbekreftende behandling, ikke skal rammes av det foreslåtte straffebudet».

Det viktigste i dag er uansett at vi i denne salen nå gjør et godt stykke arbeid for å verne sårbare mennesker i landet vårt mot overgrep, som konverteringsterapi er. Noe sånt er av det mest vesentlige vi holder på med her i en lovgivende forsamling. I dag er jeg stolt av alle som har jobbet for dette forbudet, ikke minst alle de skeive, bl.a. i mitt eget parti, og av regjeringen og Stortinget.

Jenny Klinge (Sp) [14:39:46]: Eg åtvarar mot at homofile i hopetal skal bli førte inn i behandlingsløp som med lova i ryggen skal gjere dei til transpersonar, medan det å støtte dei i å finne ut av kjønnet sitt og legninga si medfører rettmessig frykt for straff. Dette lovforslaget bidreg dessverre nettopp til det.

Ofte er det ein vid problematikk og samansette diagnosar i desse sakene. Det er trist om samfunnet og behandlingsapparatet med lovverket som pådrivar heng seg opp i at tvil – aller oftast forbigåande tvil – rundt eige kjønn er det ein skal rette mest fokus mot, og at det er i den perioden ein trur ein har feil kjønn, at ein må ha rett.

Målet bør jo vere at dei som har såkalla kjønnsinkongruens, får best mogleg fysisk og psykisk helse i åra som kjem. Då må samfunnet ta heile problematikken på alvor og ikkje rette fram ein kvikkfiks i form av eit i praksis umogleg kjønnsskifte som skadar langt meir enn det gagnar.

Usikre unge fortener å få vite at dei ikkje kan skifte kjønn. Dei bør få høyre at dei er gode nok som dei er, og at dei kan vere seg sjølve i den kroppen og det kjønnet dei har. Vi må ha eit stort rom for korleis vi menneske kan kle oss og te oss, også når det bryt med vanlege kjønnsroller. Ingen må bli lurte til å tru at å skjere av seg friske kroppsdelar er løysinga.

Av ein eller annan merkeleg grunn frikjenner dette lovforslaget det å systematisk bekrefte og forsterke følelsen av å ha feil kjønn – av å vere ei feilvare. Det er visst heilt ok å bidra til mislukka og skadelege forsøk på kjønnsskifte.

Fleire påstår at dette lovforslaget ikkje inneber nokon risiko for at nokon blir dømte utan at det er opplagt straffbar konverteringsterapi, men Riksadvokaten peiker på at dette er for uklart fordi rommet for bruk av skjøn er så stort. Lovforslaget legg opp til tvil omkring kva vi kan seie til sårbare ungdomar – ein type tvil som ei lovgjevande nasjonalforsamling ikkje bør leggje opp til.

Det er verdt å merke seg at også såkalla sosial transisjon, som er tiltak for å framstå som det motsette kjønn ved å endre namn, pronomen og juridisk kjønn f.eks., i stor grad aukar risikoen for at det blir gjennomført skadelege kroppslege tiltak seinare.

Det er heller ikkje uvanleg at internalisert homofobi eller fornekting av eiga homofil legning hos ungdom kan føre til at dei ønskjer kjønnsskifte i ein periode. Det styrkjer argumentet om at det å fremje såkalla kjønnsskifte er den faktiske konverteringsterapien, ikkje det å argumentere for at nokre er fødde i rett kropp.

Unge som ofte i ein forbigåande fase er usikre på kjønnet sitt, vil kunne ha stor glede av ein heil og frisk kropp resten av livet, om dei gjev seg tid til å bli trygge i den einaste kroppen dei nokon gong får.

Grunde Almeland (V) [14:42:36]: Jeg synes det er nødvendig å kommentere på litt ulike deler som er blitt tatt opp i debatten i dag. For å begynne med det siste som ble tatt opp her: Representanten Klinge og flere andre peker på bl.a. høringsinnspillene fra Riksadvokaten. Jeg vil være tydelig på at Riksadvokaten på ingen måte sier at det lovforslaget vi nå skal vedta, er i strid med menneskerettighetene eller er for uklart. Det Riksadvokaten har sagt, er at høringsutkastet tidligere i prosessen trengte å forbedres på en rekke punkter. Det har regjeringen tatt hensyn til i det lovforslaget som er fremmet i dag. Hvis man ikke anerkjenner det, har man ikke gjort jobben med å lese det lovforslaget vi faktisk debatterer her i dag.

Så vil jeg peke på en del av de bekymringene jeg opplever at en del representanter tar opp, som er helt reelle bekymringer komiteen har brukt mye tid på å ta på alvor, diskutere og gjøre noe med, fordi det er viktig for oss at folk der ute ikke sitter med en følelse av eller en tro på at dette er et lovforslag som er mer inngripende enn det faktisk er. Da er det viktig å understreke at den foreslåtte definisjonen ikke innebærer en generell kriminalisering av religiøs praksis, eksempelvis sjelesorg. Formålet med å inkludere religiøst baserte metoder i definisjonen er heller å si at den skadelige praksisen konverteringsterapi utgjør, ikke skal kunne skjules bak et påskudd om at det gjøres som en del av en religiøs praksis. Det er selve handlingen som kriminaliseres, og så er det uvesentlig hvilken setting dette tas opp i.

Det må sies at det mindretallet konsekvent overser i denne saken, er alle de uttalelsene som kommer fra menneskerettighetsorganene Norge forholder seg til, som nettopp peker på den menneskerettslige forpliktelsen vi har i Norge til å beskytte en sårbar gruppe. Det overses totalt i den argumentasjonen.

Det er en rekke som peker på ytringsfriheten og artikkel 10 i EMK. Den har ikke vært problematisert av noen rettsorganer, det har ikke vært diskutert om grensene for ytringsfriheten har problematiske sider, fordi det ikke er et inngrep i ytringsfriheten. Det er et inngrep – potensielt – i artikkel 8 og artikkel 9, og det er der man har diskutert hvor langt det skal gå. Her må man ha litt kontroll på jussen.

Jeg vil avslutte med å si at jeg vil ha meg frabedt at en leder for en annen komité i Stortinget sier at en komité ikke klarer å gjøre jobben sin. Da bør komitelederen heller gå i seg selv og finne ut hvordan justiskomiteen skal klare å levere sammenhengende innspill til kulturkomiteens behandling.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [14:45:59]: Eg vil først stille meg bak det saksordføraren og komitéleiaren vår poengterte til slutt. Så, og la det vere klart: Éin person som blir utsett for konverteringsterapi, er éin for mykje, og det kan vi aldri godta. Det er ein grufull praksis som har øydelagt altfor mange liv. Vi har forsking i Noreg som viser at menneske her til lands har blitt utsette for ein skadeleg praksis over tid, der elektrosjokk har vore ein del av behandlinga. Dette er alvorleg. Det er på tide med eit forbod, og heldigvis er det eit breitt fleirtal i Stortinget for det.

Det er sagt ein del ting i debatten som rett og slett er feil, som eg må korrigere. La det vere klinkande klart: Foreldre har lov til å snakke med ungane sine. Helsepersonell skal framleis drive med helsehjelp.

Kristeleg Folkeparti seier dei er imot konverteringsterapi. Om dei meiner det, må dei stemme for forbodet.

Når ein høyrer på enkelte i debatten her, verkar det nesten som vi ikkje diskuterer den same lova. Det er kome fram, om det er bevisst eller ubevisst, ein del misforståingar som gjer debatten uklar. Det er òg kome fram fole mykje som rett og slett er ganske ko-ko, som blir sagt av representantar som ikkje står saman med fleirtalet. Det er viktig at vi snakkar om konverteringsterapi og det lovforslaget som ligg til grunn, og kva som skal vere lov, og kva som ikkje skal vere lov. Det er trist at det ikkje blir eit einstemmig storting, og at nokon vel å stå på utsida, men heldigvis får vi eit breitt fleirtal i Stortinget som presiserer kva som er lov og ikkje lov.

La det vere klinkande klart: Vårt mål er, og fleirtalet i Stortinget meiner, at ein skal få lov til å vere den ein vil, og få lov til å elske den ein vil. Dette er ein historisk dag, og heldigvis er det eit breitt fleirtal i Stortinget som stiller seg bak lovforslaget.

Jenny Klinge (Sp) [14:48:47]: Eg vil ytre ei særleg bekymring for unge lesbiske. Lesbiske er jenter som er tiltrekte til andre av same kjønn, altså til jenter. Korleis skal vi kunne stå opp for rettane til denne gruppa om heterofile karar som trur dei er av hokjønn, skifter juridisk kjønn og deretter kan krevje å bli anerkjente som lesbiske jenter i alle samanhengar?

Eg tala nyleg med ei lesbisk jente frå Wales, som faktisk er på galleriet her i dag. Ho seier at det var lettare å vere lesbisk før den nye kjønnsideologien kom på frammarsj. No blir det raskt anteke at jenter som liker jenter, er gutar, ikkje lesbiske.

Dei kan også bli uthengde som transfobe viss dei ikkje ønskjer å ha sex med menn som trur dei er jenter. I fleire land kan lesbiske no ikkje treffast utan at treffa må inkludere transkvinner, altså menn. Lesbiske mistar på denne måten trygge plassar for å treffe andre lesbiske utan menn til stades. Vi som lovgjevarar må forhalde oss til fakta om kjønn og verne om rettane til lesbiske jenter, og ikkje la desse rettane smuldre opp.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:50:08]: Det finnes kun to kjønn, og det kjønnet du er født med, kan ikke endres. Det er kodet i hver eneste celle du har i kroppen. Det å forlede og gi inntrykk av og til og med utvide straffeloven til å straffe dem som forsøker å påvirke og gi en realitetsorientering til dem som lever i denne villfarelsen, illustrerer at vi står overfor et forslag til lovendringer som er grunnleggende illiberalt og grunnleggende autoritært. For det handler om at man skal vedta en virkelighet som egentlig ikke eksisterer. Det er mitt personlige syn. Når man fletter sammen det som er alvorlig nok, konvertering og tvang mot folk som har en annen seksuell orientering, og plasserer det i samme kategori som kjønnsidentitet, som jo er i strid med biologien og med kjent vitenskap, da gjør man – i den villfarelsen – dårlige lovvedtak. Det vil jeg advare sterkt imot.

Så er det slik, som jeg sa i mitt forrige innlegg, at man burde hatt en presis definisjon og et mye mer presist lovverk hvor man kunne fortelle hva det vil si «å krenke», for det er det ingen som har klargjort her i dag. Krenker man hvis man bruker en noe mer overbevisende tilnærming til å realitetsorientere sitt barn? Hvor går den grensen? Det er ikke klargjort. Det er nettopp da dette blir så farlig, denne uklarheten, og det har vi sett også i annen type lovgivning. Der man har upresisheter i lovteksten og et dårlig lovarbeid, velger domstolene å forstå det på kanskje en annen måte enn enkeltrepresentanter i denne salen har gjort.

Det illustrerer problemet med aktivismen. Når man går opp på denne talerstolen og omtaler personer som argumenterer mot det synet man selv har, som «ko-ko», viser det kanskje litt av problemet. Her står vi overfor grunnleggende illiberale holdninger, som altså handler om å bruke lovverket til å definere noe som ligger utenfor vitenskapen. Det er dypt problematisk. Etter mitt syn burde Stortinget holdt seg for god til det, særlig når vi åpenbart står i den situasjonen at vi ikke fullt ut vet hvordan dette lovverket vil slå ut, og hvem det i realiteten vil ramme. Det eneste riktige hadde vært å sende dette lovforslaget tilbake til regjeringen.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [14:53:26]: Partilederen vår har redegjort tydelig for Kristelig Folkepartis holdning til konverteringsterapi: Ingen skal tvinges til å skifte legning eller bli utsatt for overgrep fra noen som mener at en burde skifte legning. Men i saken vi debatterer, er det flere ting vi er overrasket over. Ikke minst er det oppsiktsvekkende at kjønnsidentitet er en del av den foreslåtte loven med et så til de grader sviktende faglig grunnlag som det er her. Det vi kan være i ferd med å gjøre, er å binde fagmiljøer ved lov til en praksis som land og fagfolk med mer erfaring, og som ligger lenger framme, nå har forkastet.

Vi skal selvsagt, slik jeg vet alle her inne er opptatt av, møte alle med respekt for den de er, og hva de bærer med seg av tanker, ønsker, tro og legning. For oss er det nettopp det det handler om: ytringsfriheten, religionsfriheten, hva som kan sies i de private rom, foreldreretten og å ivareta den faglige integriteten i møte med sårbare unge som søker hjelp. I debatten knyttet til kjønnsidentitet er det nevnt ulike metodikker – det er nevnt psykoterapeutiske metoder mm. – og så kommer nettopp dette: «lignende systematiske framgangsmåter» som vil endre den som, og jeg siterer nå statsråden, «opplever seg selv som».

Igjen vil den faglige integriteten bli utfordret der det er behov for å utfordre nettopp hvordan en kan oppleve seg selv, for det kan ikke vi i denne salen mene at noen ikke kan komme borti. Da vil det kunne være systematisk strukturert igjen.

Dette er altså et lovforslag, og det er så avgjørende. I proposisjonen står det til og med at enkeltstående samtaler kan, rett nok unntaksvis, anses som systematisk framgangsmåte. Det er altså et lovverk det er snakk om her. Da må det være presise definisjoner, ord og begreper, og det framstår altså høyst usikkert om nettopp dette alternativet, «lignende systematiske fremgangsmåter», har det presisjonsnivået som tilfredsstiller det strafferettslige lovkravet. Det er noe departementet innrømmer selv – at det vil oppstå krevende grensedragninger. Overgangen mellom rene meningsytringer og faktiske krenkelser er vag. Det er altså vurderinger av hva som er objektive krenkelser, som må tas i øyeblikket.

Derfor tror vi loven kommer til å gjøre rommet for trosfrihet og ytringsfrihet mindre. Jeg vil også trekke fram igjen nettopp fagmiljøene som er bekymret for at dette kan innskrenke muligheten deres for å gi god og rett oppfølging og behandling. Og igjen: Vi kan ikke komme unna at andre nordiske land og Storbritannia har endret praksis i disse sakene – land der dialogen en har med barn og unge som er usikre på kjønnet sitt, blir enda viktigere, mens vi går i motsatt retning. Derfor burde vi heller ikke gjort dette, og derfor ber vi om at dette kommer tilbake igjen.

Kathy Lie (SV) [14:56:47]: Jeg vil starte med å støtte saksordføreren og komitélederens uttalelse når det gjelder justiskomiteens arbeid med dette, og så vil jeg benytte anledningen til å rose komitélederen for den jobben han har gjort med å samle oss rundt et veldig godt lovforslag.

Så anerkjenner jeg også, som representanten Klinge sa, at lesbiske synes det er problematisk å møte kvinner som tidligere har vært menn, i dusjen – men det er altså ikke muligheten til å skifte kjønn som debatteres her i dag. Ei heller er det retten til å definere seg som lesbisk. Dette representantforslaget handler ikke om den problemstillingen representanten Klinge tar opp. Det er tillatt å skifte kjønn i Norge, og et forbud mot konverteringsterapi endrer ikke på dette. Vårt lovforslag, som vi skal vedta her, vil ikke endre helselovgivningen når det gjelder kjønnskorrigerende behandling.

Jeg mener fortsatt og står fast ved at dette lovforslaget er grundig gjennomtenkt. Det er godt utarbeidet, komiteen har gjort et solid arbeid, og jeg er glad for at det skal vedtas.

Linda Monsen Merkesdal (A) [14:58:27]: Det er utruleg interessant å høyra på denne debatten, spesielt på representanten Amundsen, som ikkje kan definisjonen på det å krenkja. Det er ein tydeleg definisjon som er gjeven i ordboka. Det betyr at ein ikkje skal audmjuka, fornærma eller vanæra andre, og det gjer ein vel ikkje i samtale med barna sine.

Så vil eg seia at det er ein del haldningar i denne saka som nettopp viser ein del av problemet rundt debatten som me i dag står i, m.a. at det er andre som skal definera andre sine følelsar og tankar, mens dei som opplever desse problemstillingane, ikkje blir tekne nok omsyn til i debatten. Mens me står og diskuterer om det skal vera lovleg eller ikkje at menneske blir utsette for konverteringsterapi, er det faktisk menneske som tek livet av seg – fordi det er for vanskeleg å leva i den situasjonen som er, fordi det ikkje finst tryggleik for at ein kan få lov til å koma og snakka om dei vanskelege følelsane.

Det skal framleis vera lov til å koma og snakka om dei vanskelege følelsane, både med helsepersonell, med psykologen sin, med skule, med prest, med imam, med kven det måtte vera, men det er stor forskjell på terapi og samtale. Det brukar ein vel heller ikkje overfor barna sine. Når ein har ein samtale med dei om vanskelege følelsar, går ein ikkje inn i ei terapeutisk rolle og prøver å omdefinera tankar og følelsar, men prøver å stilla opne spørsmål, sånn at ein kan koma vidare i samtalen. Så ordet og definisjonen av «krenkja» står tydeleg.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [15:00:58]: Jeg vil også uttrykke støtte til komitélederens veldig konkrete presisering: Det er ganske så uvanlig og frekt å omtale en komités arbeid på den måten som lederen av justiskomiteen gjorde, særlig når det er helt tydelig at vedkommende ikke engang har lest det endelige lovforslaget.

Når det er sagt, er det noe annet som er foruroligende. Det er at jeg rett og slett er vitne til at det står mennesker her og mener at de er veldig snille og greie som vil gi konverteringsterapiforbud til én type mennesker, altså homofile. Mens de andre, de som har problemer med kjønnsidentitet, har man foreløpig ikke lyst til å gi noe vern. De kan gjerne bli utsatt for trakassering i menighetene sine eller bli utsatt for å bli banket i utlandet fordi de har sagt at identiteten deres er annerledes. De har man ikke lyst til å verne ved lov.

Det kan være ulike grunner til og argumentasjon for hvorfor de vil holde dem utenfor, som handler om helt andre ting enn det vi diskuterer i dag. Jeg synes ikke nødvendigvis det er overraskende at Fremskrittspartiet mener det er forskjell på a- og b-mennesker, men at Kristelig Folkeparti gjør det, er overraskende.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [15:02:38]: Det er blitt tatt opp et par ting som jeg tenker kan være greit å få klargjort, for jeg tror det kanskje skyldes misforståelser. Det er blitt sagt og påstått fra talerstolen at lovforslaget ikke er godt nok, det er ikke klart nok, og det er ikke god nok juss. Det er jeg selvsagt uenig i, men det er viktig for meg å understreke at det ikke er vanlig – og heller ikke hensiktsmessig – i lovproposisjoner å forsøke å trekke opp alle grensetilfeller, slik jeg også sa i replikkordskiftet. Det er helt vanlig slik man utformer lovproposisjoner. Det er ikke noe uvanlig, det er ikke noen aktivisme bak det i dette forslaget.

Så vil jeg ta for meg det som dreier seg om kjønnsidentitet, og hvorfor det er tatt med i lovforslaget. Transpersoner er en særlig sårbar og utsatt gruppe i samfunnet vårt. Vi vet, og dette har vi også statistikk på, at det gjelder både helsemessige og en del andre ting knyttet til hvordan deres levekår i dag er. Denne gruppen er særlig utsatt for konverteringsterapi, og de trenger et vern for de skadelige handlingene som konverteringsterapi er. Dette er ikke den første loven som gir vern på grunn av kjønnsidentitet, og begrepet er derfor ikke nytt. Vi har allerede lovgivning som gir beskyttelse mot diskriminering og hatkriminalitet basert på kjønnsidentitet, både i likestillings- og diskrimineringsloven og i straffeloven, og begrepet forstås på samme måte der som i dette forslaget.

Helt avslutningsvis: Det er mennesker i dag som opplever konverteringsterapi. Dette skjer i Norge, og det har vi også fått referert i en forskningsrapport som bekrefter dette. De som blir utsatt for konverteringsterapi, forteller om depresjon, selvskading og selvmordsforsøk. Noen forteller også om tap av tro og trosfellesskap. Konverteringsterapi er altså ikke noe som bare som skjer i andre deler av verden eller som hører fortiden til. Det skjer her og nå, og det vi skal gjøre i dag, er at vi skal få en endelig slutt på det.

Grunde Almeland (V) [15:05:12]: I debatten er det også kommet opp spørsmål om noe som statsråden nevnte i sitt siste innlegg: kjønnsidentitet og hvorvidt dette bør inkluderes i straffebudene. Der vil jeg si at det har vært åpenbart for Stortinget at dette skal være inkludert, helt siden første gang vi debatterte dette. Jeg gikk gjennom referatene, inkludert mine egne uttalelser fra talerstolen, fra 2019. Det er ingen tvil om at nettopp kjønnsidentitet var noe som Trine Skei Grande også inkluderte da hun satte ned den første utredningen.

Grunnen til at det ikke er noen tvil om det, er at de samme motforestillingene mot å inkludere kjønnsidentitet var oppe i den debatten da. Det tok et klart flertall i Stortinget opp, og det har vært enighet siden den gangen om at det er helt naturlig at dette ses i sammenheng fordi det også er i tråd med den lovutviklingen vi ser i andre land. Det er en rekke land som har innført lovgivning, eller som jobber med å innføre lovgivning, og det er i alle de jurisdiksjonene sett på som helt unaturlig å skille disse spørsmålene – ikke fordi man mener at det å være homofil og det å ha en form for kjønnsinkongruens er det samme, men fordi man mener dette er beslektede problemstillinger i form av at man utsettes for den samme typen potensielle krenkelser.

Jeg forstår at det er en del som ønsker å peke på at dette kan framstå som plutselig eller uklart, men det har altså vært Stortingets og ulike regjeringers intensjon fra starten.

Det har også vært reist spørsmål om hvorvidt man egentlig trenger denne loven, om ikke en del av dette allerede er regulert av andre typer lover. Det kan man argumentere for, men hele problemet er at det å argumentere hardt for at det potensielt kan være beskyttelse i eksisterende lovgivning, gir ganske dårlig strafferettslig vern. Hele grunnen til at vi innfører spesielle strafferettsbestemmelser i vår straffelov, er nettopp å sørge for at det er et målrettet, tilstrekkelig vern. Det er også i tråd med legalitetsprinsippet. For at ingen skal dømmes uten etter lov, må man sørge for at det er en klar og tydelig hjemmel der i bunnen. Det er overraskende at det blir påpekt at man ikke tar høyde for legalitetsprinsippet, at man totalt overser dette ganske sentrale poenget i saken.

Jeg vil avslutningsvis også peke på at krenkelsesvilkåret er i tråd med norsk juridisk tradisjon. Det er satt inn med klare momenter som man objektivt sett skal vurdere når påtalemyndigheten må bevise for en domstol at det er begått straffbar konverteringsterapi.

Åsmund Aukrust (A) [15:08:40]: Vi lever i en verden hvor skeive i stadig større grad angripes og forfølges. Jeg synes det er veldig bra at vi i Norge hever vår stemme mot den uretten som foregår mot skeive over hele verden, som vi ser i stadig større grad blir kriminalisert og også angrepet av lovgivere, både i land langt unna oss og på vårt eget kontinent.

Skal vi være best der ute, må vi imidlertid også se oss selv i speilet og se om vi har kommet langt nok i Norge. Mens det i Norge har blitt mer og mer toleranse for hvert eneste år som har gått, ser vi nå at det er mange som opplever et mer hatsk debattklima rundt disse spørsmålene. Før pridemarkeringen i fjor var det veldig mange stemmer som sa at pridebevegelsen hadde gått altfor langt, at pride var overflødig, og at dette ikke var noe vi lenger trengte å markere i Norge. Det beste og verste eksempelet på at det dessverre var mer aktuelt enn noen gang, var det terrorangrepet som skjedde rett utenfor vinduene våre her, sommeren for et år siden. Dette må møtes på alle fronter, og vi vet dessverre at transpersoner er spesielt utsatt.

I Arbeiderpartiet har vi en veldig stolt homohistorie. Trygve Brattelis regjering var den som opphevet forbudet mot homofili. Gro Harlem Brundtlands regjering innførte partnerskapsloven. Ekteskapsloven ble vedtatt under Huitfeldt og Bekkemellem, Støre ba om unnskyldning i fjor, og i dag får vi et forbud mot konverteringsterapi.

Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har i alle disse spørsmålene stått på gal side, og sånn sett er de argumentene vi hører i dag, som et ekko fra fortiden. Det er de samme argumentene som har vært brukt ved alle typer korsveier. Det som er annerledes nå i forhold til tidligere, er at tidligere har politikken gått foran og endret folks holdninger. Nå er det egentlig motsatt. Folket er der allerede. Det er knapt noen som leer på et øyelokk over det vedtaket Stortinget nå kommer til å fatte.

I kampen for de skeives rettigheter står vi virkelig på kjempers skuldre. Kim Friele ble født i en tid hvor homofili var forbudt. I går var det nøyaktig to år siden hun ble begravet. Da flagget de på halv stang i Høyesterett, og hun ble begravet på statens bekostning. Ingen skal likevel tro at dette ikke har skjedd uten politisk kamp. Argumentene har alltid vært de samme – at dette er noe som ikke finnes, at det er skadelig, at det ikke er utredet nok. Mange av de argumentene har vi hørt også gjennom denne debatten.

La meg avslutte med å si at det er et veldig godt vedtak Stortinget kommer til å gjøre. Veien dit har vært veldig lang, og for mange har den vært brutal. Jeg vil takke alle dem som har hevet sin stemme, alle dem som har fortalt om de overgrepene de har vært utsatt for. De har forandret norsk politikk, og de har all grunn til å feire dette store vedtaket. La meg helt til slutt rette en spesiell takk til tidligere likestillingsminister Anette Trettebergstuen, som var den første som fremmet forslaget på Stortinget. Det var den siste saken hun fremmet som minister, og hun fortjener en stor del av æren for det vedtaket Stortinget nå gjør.

Hege Bae Nyholt (R) [15:12:01]: Jeg har fulgt denne debatten fra min plass på bakerste rad. Jeg sitter ikke i komiteen, jeg skygger den, men jeg har selvfølgelig fulgt debatten også som medlem i det norske samfunnet.

Dagens debatt har fylt meg med glede, men også litt overraskelse og sinne. Jeg skal passe meg for å komme med en «rant», for det blir ofte ikke regnet som parlamentarisk riktig. Jeg mener vi skal være klar over det ansvaret som hviler på oss i den grad vi har tilgang på Norges viktigste talerstol. Den skal være fri. Samtidig må jeg nok være såpass tydelig og si at jeg reagerer på at man står her og slår fast at det finnes kun to kjønn, at man har vikarierende argumentasjon som er knyttet til beskyttelse av skeive, som rammer det skeive miljøet. Jeg vil likevel si at det er et flertall som går inn for denne viktige loven, og det er min hilsen til den skeive bevegelsen. Vi har lyttet til dere! Jeg vil veldig gjerne takke den skeive bevegelsen, som har gått foran oss, som hele tiden har minnet oss på det ansvaret vi har, og som står i en rekke utfordringer hver eneste dag.

Jeg vil også takke komiteen, som jeg ikke sitter i, men som jeg likevel har et ansvar overfor all den tid jeg skygger den. Det prøver jeg å gjøre ganske aktivt. Takk til komiteen for den jobben den har gjort. Jeg gleder meg til tirsdag når vi kan stemme igjennom denne loven. Jeg er helt overbevist om at vi dessverre ikke er ferdig med kampen for å sørge for et inkluderende og trygt samfunn for alle, men den kampen skal vi ta sammen.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [15:14:00]: Jeg kan ikke la stå uimotsagt det partiet vårt ble utfordret på.

Det er ikke tvil – vi graderer aldri menneskeverd. Det kunne iallfall høres ut som om noen i salen var onde og noen var gode, og at det var fordi vi er bekymret for og opptatt av jussen, som vi etterspør, slik vi har vært tydelig på hele veien. Vi kan ikke se bort fra at det er en endret praksis i flere land med tanke på hvordan en møter personer som kjenner på utfordringer knyttet til kjønnsidentitet. Det er en del av situasjonen fra denne diskusjonen ble startet av forrige regjering, og fram til nå. Det er en endret praksis. Det er noe av bakgrunnen for at vi igjen sier at vi kan være i ferd med, ved lov, å binde et fagmiljø til en praksis som fagfolk og land som ligger langt framme i dette, og som har mer erfaring, har forkastet. Det er bakgrunnen, men jeg har lyst til å si det igjen: Det handler virkelig ikke om at vi ikke ønsker å møte mennesker på en god måte, med respekt og med verdighet. Det handler nettopp om å kunne møte mennesker på en best mulig måte, slik en del av de fremste fagmiljøene har gjort, og som er endret de siste årene. Jeg hadde behov for å nevne dette siden Kristelig Folkeparti ble utfordret så tydelig på det i slutten av debatten.

Grunde Almeland (V) [15:15:45]: Da ser det ut som debatten går mot slutten. Jeg vil bare helt avslutningsvis, på vegne av flertallet i komiteen, også være tydelig på at de ganske mange bekymringene som har blitt sendt til oss, enten det er på e-post eller de har blitt målbåret av flere av oss i debatten i dag, har komiteen tatt på høyeste alvor. Det er ikke sånn at vi kategorisk har avvist dette som tull. Vi har tatt de bekymringene på alvor. Derfor ber jeg også alle som følger med på denne debatten, om å gå grundig inn i komitéinnstillingen for å se hvordan vi svarer ut nettopp de bekymringene, og hvordan vi også mener de ulike lovbestemmelsene og vilkårene skal tolkes.

Det er helt klart sånn at når flertallet på Stortinget er helt samstemt om hvordan noe skal forstås, er det også det som må legges til grunn når loven skal anvendes senere. Det er i tråd med måten man driver juss på. Det er rett og slett bare slik det er. Det er vår oppgave som lovgiver, og komiteen har tatt på alvor oppgaven med å klare å finne sammen systematisk, gjennomgående, i hele innstillingen – fordi det å innføre nye straffebud ikke er noe man skal ta lett på.

Jeg vil også bare påpeke at hvordan man innretter helsetilbudet i andre land, ikke kan være argumenter for hvordan vi skal innrette straffeloven i Norge. Når det gjelder helsetilbudet, er det altså en pågående diskusjon om hvordan man skal innrette det på en måte som tilbyr mest mulig, best mulig og mest mulig effektiv helsehjelp. Det er en debatt som foregår, men det påvirkes altså ikke av det vi nå endrer i straffeloven.

Jeg vil avslutte med å si at det er en rekke eksempler mindretallet tok opp i denne debatten som ikke rammes av dette straffebudet, men som kanskje blir rammet av annen type lovgivning. Hvis man f.eks. ser på barneretten, har barn en helt grunnleggende rett til å bli hørt, og det å totalt overse barnets rett til å bli hørt i forbindelse med at de skal få helsehjelp, vil potensielt – til tross for at foreldreansvaret er ganske vidt i barneretten – kunne grense mot overtredelse av de menneskerettslige forpliktelsene. Jeg skal ikke gå inn i en lang, ny debatt om barneretten, men jeg oppfordrer alle til å lese juss, for det er mye spennende man kan bli klok på.

Så vil jeg bare takke komiteen og flertallet for et veldig godt samarbeid. Jeg opplever at vi har levert et grundig arbeid som er både mulig å forstå og mulig å håndheve, og som viktigst av alt vil gi reell, god beskyttelse til folk der ute.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:19:01]: Jeg vil også takke for debatten, og da særlig for at representanter fra andre parti bidrar, jeg antar ufrivillig, til å underbygge min argumentasjon når man på denne talerstolen kommer med en del påstander. Det kan f.eks. være representanten Nyholt fra Rødt, er det vel, som føler seg provosert over vitenskap og anerkjent biologi – det er interessant. Det er selvfølgelig også veldig interessant å høre på en representant som tror at dersom man bare forholder seg til ordboken, så vet man hvordan man skal forstå lovanvendelsen. Det er selvfølgelig veldig interessant å lytte til representanten Sem-Jacobsen, som beskylder alle andre for ikke å ha forstått eller lest, eller hva det måtte være, men som åpenbart ikke har gjort det selv, når hun trekker frem eksempler som åpenbart rammes av andre straffebud i straffeloven.

Det er nettopp det som er poenget. Dersom terskelen ligger der, som man antar at den gjør fra de fleste i kulturkomiteens område, så hadde dette vært en helt unødvendig lov, for det er andre straffebud som vil slå inn.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [15:20:21]: I september var jeg på Barents Pride på grensen til Russland. Det er et land hvor homofiles rettigheter ikke akkurat ligner på våre. Det er et land hvor man lever i frykt om man er homofil eller har en annen legning. Så det at vi gjør dette vedtaket i dag, er et signal til en verden som går gal vei i mange land. Det er på tide at vi kommer etter de andre som har hatt forbud mot konverteringsterapi i lang tid.

Vi diskuterte i sted psykisk helse. Dette er tiltak for bedre psykisk helse. Så får vi la mindretall være mindretall, men det store flertallet kan i dag gratulere Norge med et godt og omforent forslag som skal voteres over ved neste anledning. Tusen takk!

Heidi Greni (Sp) [15:22:19] (ordfører for saken): Med dagens regjering ser vi et taktskifte i distriktspolitikken. Denne meldingen uttrykker et klart mål om økt folketall i distriktskommunene. Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener ikke dette er et urealistisk mål, slik Fremskrittspartiet hevder i komiteens innstilling. Vi mener derimot at det er en viktig målsetting for å sikre utvikling i hele landet. Dette vil kreve samordnet innsats på alle politikkområder og at det tas distriktspolitiske hensyn i alle beslutninger.

Noe av det ungdommens distriktspanel trekker fram, er at kommunene må dyrke sin egenart. Mange ønsker større tomter og nærhet til natur, andre ønsker mer urbane boformer. Dette er eksempler på kvaliteter som skiller ulike distriktskommuner fra hverandre, og som må utvikles og markedsføres. Da har alle et variert tilbud.

Uansett hvor man vil bosette seg, er arbeid – ofte til to – bolig og gode kommunale tjenester viktig. Det må det legges til rette for i hele landet, og det er avgjørende momenter for at folk skal kunne bosette seg der de selv ønsker.

Tilrettelegging for næringsvirksomhet er selvsagt viktig. Det berører mange fagfelt, som digitalisering, transport, arealpolitikk og utdanning. Digitalisering gir mulighet til å løse oppgaver på nye og mer effektive måter. En samlet komité påpeker at hvis digitaliseringen skal komme hele landet til gode, er det behov for god nettilgang. I Senterpartiet snakker vi om den digitale allemannsretten. Regjeringa har som mål at alle skal ha tilgang til 100 Mbit/s innen utgangen av 2025.

Infrastruktur som vei, jernbane, ferjer og luftfart er avgjørende for muligheten for bosetting og arbeidsplasser i hele landet. Både folk og gods skal fraktes trygt og effektivt. Samferdselspolitikk er et av de aller viktigste virkemidlene for å bygge by og land sammen og skaper vekst over hele landet. Ferje er livsnerven for mange samfunn og avgjørende for at det er mulig å leve og drive næringsvirksomhet mange plasser. Med statsbudsjettet for 2023 har mange samband blitt gratis, og takstene for riksveiferjene er halvert.

Flytilbudet er også en viktig del av transportnettet i Norge. Kortbanenettet er avgjørende for at folk skal komme seg på arbeid, og for helsetjenester, utdanning osv. FOT-rutene er særs viktige. Her har regjeringa i statsbudsjettet for 2024 foreslått en halvering av maksprisene. Det legges også opp til flere ruter og mer kapasitet.

Skal det være mulig å etablere seg som bedrift, trengs det også næringsarealer. Meldingen er tydelig på at det framover må være en mer differensiert arealpolitikk som legger til rette for vekst og utvikling. Regjeringen varsler at de nye planretningslinjene vil gi en tydeligere differensiering mellom tettbebygde og spredtbebygde områder og en differensiert forvaltning av strandsonen.

Arbeidskraft med rett kompetanse er en forutsetning for utvikling og verdiskaping i lokalsamfunnene. Utdanning er avgjørende, og fleksibel og desentralisert utdanning er viktig for å gjøre utdanning tilgjengelig i hele landet.

En sentral distriktsnæring er norsk landbruk. Den sikrer oss først og fremst mat, men også arbeidsplasser og aktivitet i hele landet. Jeg er grundig glad for at en samlet komité peker på at grovfôrbasert husdyrhold er avgjørende for jordbruk i hele landet, og at den er tydelig på at et sterkt jordvern er helt nødvendig hvis vi skal sikre norsk matproduksjon i framtiden.

Skal en kommune vokse, må den være attraktiv for barnefamilier. Med statsbudsjettet for 2024 blir det billigere barnehage i distriktskommuner, med en makspris på 1 500 kr. Et flertall i komiteen – Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt – mener det bør vurderes om flere tiltak kan bidra til at barnefamilier ønsker å etablere seg i distriktskommuner, men billigere barnehage er en god start.

Tilgang på bolig er vesentlig. Barnefamilier som ønsker å etablere seg i distriktskommuner, ser ofte etter helt andre kvaliteter enn de kunne ha fått i byen. Mulighetene for større og frittliggende tomter gjør distriktskommunene attraktive. Mer differensierte planretningslinjer og større selvråderett for kommunene vil legge til rette for dette.

Det går mot jul, og med dette taktskiftet i distriktspolitikken vil det også i framtiden lyse i stille grender over hele landet.

Rune Støstad (A) [15:27:26]: Folk skal ha muligheten til å leve et godt liv i hele landet. Det er det overordnede målet med regjeringens distriktspolitikk. Regjeringen foreslår å bevilge 1,6 mrd. kr til distriktspolitiske virkemidler i 2024. Det er en økning på 20 pst. sammenlignet med saldert budsjett 2023. Det er en kraftfull satsing som vi skal være stolte av.

Et godt eksempel på god distriktspolitikk er det kraftfulle velferdsløftet for barnefamilier i neste års budsjett. En familie med to unger i barnehagen i min egen hjemkommune, Nord-Fron, vil fra neste år spare 30 000 kr i året fordi vi halverer barnehageprisen. Halvert barnehagepris er viktig for privatøkonomien til folk, men det betyr også mye for de ungene som får ta del i felleskapet som barnehagen er. Flere foreldre får muligheten til å være i arbeid. Høyre, derimot, gjør som de pleier: De nedprioriterer distriktene og sender barnehageregningen tilbake til barnefamiliene.

Arbeid og velferd er det viktigste i distriktspolitikken. Akkurat nå er det vår hovedoppgave å stille opp for dem som trenger det aller mest. Derfor er regjeringens mål å få kontroll på prisveksten og føre en trygg økonomisk politikk som bidrar til lavere rente. Det handler om trygghet for folk og bedrifter i hele landet.

Manglende distriktspolitikk i forrige regjeringsperiode har ført til at statlige arbeidsplasser har blitt borte fra flere lokalsamfunn. Det gjør vi noe med gjennom en offensiv næringspolitikk i hele landet. Vi sørger for at flere er i jobb, og at det skapes nye jobber. Folk i arbeid og lønnsomme bedrifter er grunnlaget for vår felles velferdsstat. Da er det gledelig å se at det nå er 130 000 flere sysselsatte enn før pandemien, og at det etableres 6 000 bedrifter hver eneste måned. Regjeringen innfører også nærtjenestesenter og sier at desentralisert arbeid skal være en tydelig instruks som alle departement gir til sine underliggende etater. Dette er politikk for å få tjenester og arbeidsplasser nærmere der folk bor.

Vi skal få flere til å eie egen bolig i både by og bygd. Derfor iverksetter vi nå en historisk satsing på Husbanken der vi neste år sørger for en låneramme på nesten 30 mrd. kr. Det er bra for dem som trenger en plass å bo, og det er også bra for en byggenæring som sårt trenger oppdrag.

Digitalisering, ny teknologi og ikke minst kunstig intelligens gir oss nye og store muligheter. Det gjelder ikke minst for å kunne bidra til økt bosetting og arbeidsplasser i hele landet. Derfor er jeg glad for at vår regjering legger opp til et temposkifte i digitaliseringen. En ny digitaliseringsminister er på plass, og vi bruker store ressurser på digitalisering og utbygging av bredbånd.

Distriktspolitikk og landbrukspolitikk henger tett sammen. Jordbruket er bærebjelken i mange lokalsamfunn. Derfor er jeg glad for at vi nå har fått en regjering som forstår verdien av norsk matproduksjon og en styrket matberedskap over hele landet.

Norge er et fantastisk land. Noe av det beste med landet vårt er samspillet mellom by og land. Verdiene skapes over hele landet, og for oss i Arbeiderpartiet har det alltid vært det viktigste å ha en politikk der by og land går hand i hand, der vi bidrar til arbeidsplasser og at folk kan leve et godt liv i hele landet. Det kommer oss alle til gode, både i by og i distrikt.

Dagens regjering har sørget for at vi har fått en ny og forsterket distriktspolitikk der det skal være et distriktsperspektiv i all politikkutvikling. Vi har fått til mye, samtidig som vi har større ambisjoner. Distriktsmeldingen gir ny optimisme og framtidstro for hele landet.

Jeg vil avslutningsvis også takke komiteen for samarbeidet om behandlingen.

Mari Holm Lønseth (H) [15:32:16]: Høyre vil legge til rette for gode og levedyktige lokalsamfunn over hele landet, i både by og land. Vi ønsker at det skal være like godt å bo og leve på bygda som i byen. Folk skal ha muligheten til å leve et godt liv i distriktene, med de særegenhetene som følger med det å bo i en distriktskommune.

Gode og trygge lokalsamfunn skapes nedenfra, av enkeltmennesker og av bedrifter som skaper arbeidsplasser, slik at det er mulig å bo og leve i distriktene. Gode lokalsamfunn skapes nedenfra, ikke av statlige subsidier eller støttehjul.

I årene vi har foran oss, står Norge foran mange store utfordringer, og mange av disse kommer til å treffe distriktene – både først og hardest. For det første blir det stadig færre yrkesaktive bak hver pensjonist, og befolkningsframskrivingen til SSB viser at denne utviklingen vil slå hardest ut i små distriktskommuner først. Befolkningsnedgang, kombinert med en aldrende befolkning, kan gi lavere skatteinntekter og samtidig høyere utgifter, noe som gjør at vi må planlegge annerledes framover. Dette henger også sammen med mangelen på kompetent arbeidskraft som vi merker i hele samfunnet. Det er mange bedrifter som nå ikke lenger har et problem med å skape en ny arbeidsplass, men som heller har problemer med å finne en person til å fylle den.

Det andre er at klimaendringene kommer til å treffe oss. Det haster å kutte klimagassutslipp og få produsert mer fornybar energi, både for å gjøre noe med klimaendringene og – ikke minst – for å trygge arbeidsplasser i hele landet.

Dette er blant de store og langsiktige utfordringene som vi er nødt til å løse framover, og langsiktige utfordringer krever også langsiktige løsninger. Vi mener at disse store utfordringene for framtiden er noe regjeringen ikke har svar på. De tar ikke ansvar for framtiden når regjeringens viktigste tiltak for å skape levende og attraktive distrikter nettopp er subsidier og støttehjul. De prøver å løse langsiktige utfordringer med kortsiktige tiltak.

Millioner skal også brukes på å opprette nye lensmannskontor, hvor politifolk låses til kontorpulter med kort åpningstid, stikk i strid med politiets egne interesser. Samtidig ser vi at det har blitt over 250 færre politifolk i distriktene etter at Senterpartiet kom inn i regjering. Regjeringen kutter i tiltak for å få fart på digitaliseringen, noe som kunne ha vært et konkurransefortrinn for distriktene. Det aller mest kritiske for distriktene som har skjedd de siste to årene, er likevel den næringsfiendtlige politikken som regjeringen har ført. På to år er skattene økt med flere titalls milliarder, formuesskatten er doblet, og det er innført en såkalt midlertidig økning i arbeidsgiveravgiften, noe som treffer distriktsarbeidslivet hardt.

Bare den dårlige prosessen rundt innføringen av lakseskatten har gjort at investeringer for milliarder har blitt lagt på is, og det har også ført til at arbeidsplasser i distriktene har blitt satt i fare. Det er ikke bare knyttet til lakseindustrien, men også til leverandørindustrien, som entreprenører og båtbyggere.

I tillegg ser vi et innleieregelverk som er tilpasset å stoppe arbeidslivskriminalitet i Oslo-området. Jeg er helt for å begrense arbeidslivskriminalitet i Oslofjord-området, men det er altså bedriftene i distriktet som betaler prisen for at Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå har gått inn for en stor innstramming også i innleieregelverket.

Det viktigste vi trenger for å få vekstkraft i distriktene, er en næringspolitikk som gjør det mulig å både bo og leve, og da trenger vi en politikk som legger til rette for mer verdiskaping i privat sektor. Den uforutsigbarheten som regjeringen har skapt, må ta slutt, og vi er også nødt til å gjøre mer for å styrke lokaldemokratiet framover, også for at kommunene skal få større mulighet til å bestemme over sitt eget areal.

Støstad sa i sitt innlegg at en vanlig barnefamilie med to barn vil spare 30 000 kr neste år med regjeringens forslag til statsbudsjett. Problemet er bare at denne reduksjonen i barnehagepriser innføres fra 1. august. Denne barnefamilien vil altså ikke spare 30 000 kr, men omtrent 15 000 kr. Med Høyres forslag ville man ha fått omtrent det samme tilbake i økt barnetrygd. Kombinerer man det med de reduserte skattene som er, kunne faktisk den samme familien ha kommet litt bedre ut med Høyres forslag, sammenlignet med forslaget til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

Det kan også være greit å være ærlig om hva som er egne prioriteringer, framfor å skape en karikatur av andres.

Jeg tar opp forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og SV.

Helge André Njåstad (FrP) [15:37:29]: Eg merka meg at saksordføraren siterte diktaren frå Sunnfjord, Jakob Sande, i si avslutting. Om det er til ære for statsråden som la fram meldinga, som òg er frå Sunnfjord, eller om det er for å irritera den nye statsråden frå Nordfjord at ein siterer ein sunnfjording, veit eg ikkje, men eg merka meg at Senterpartiet viste til salmen «Det lyser i stille grender». Me får håpa Senterpartiet ikkje blir sitjande så lenge, for då kan det henda me heller må sitera diktet hans «Bygda søv» i framtida, viss ein skal fortsetja med den distriktsfiendtlege politikken me er vitne til etter to år.

Når ein diskuterer distriktspolitikk og Senterpartiet har styrt departementet i to år, kan det vera greitt å ta ein liten status på kva me driv med. Det har eigentleg skjedd lite med tanke på satsingar for Distrikts-Noreg desse to åra, så det blir feil å seia at det er eit taktskifte. I så fall er det eit taktskifte til det verre for distrikta. La meg bruka eit par eksempel.

Vegbygging og samferdsel er viktig for Distrikts-Noreg. Det finst ikkje ein einaste lokalpolitikar som ikkje er oppteken av å byggja landet med veg. Kva har me vore vitne til desse to åra med Senterpartiet i regjering? Jo, ein kallar den nasjonale transportplanen me fekk vedteke før valet, urealistisk, og seier at vegprosjekt må skalerast ned, ein må bruka mindre pengar, ein må leggja fram ein ny NTP som i mindre grad byggjer landet. Det er verkelegheita når det gjeld riksveginvesteringar. Når det gjeld fylkesvegar, veit me at fylkeskommunane slit med å vedlikehalda fylkesvegnettet, som dei fekk overført av den fyrste raud-grøne regjeringa. Det står dårleg til med fylkesvegnettet. Det er få utsikter til å byggja landet på den måten, så det har ikkje vore eit taktskifte til det betre på samferdsel.

Det andre som lokalpolitikarane er opptekne av med omsyn til distrikta, er å få lov til å få tilflytting, få lov til å få folk til å bu og byggja i ein kommune. Der opplever lokalpolitikarar frå alle parti at uansett kva dei skal gjera, møter dei på problem med motsegn frå statsforvaltaren, frå fylkeskommunen, frå Statens vegvesen, frå det eine direktoratet etter det andre. Det er vanskeleg å få ting igjennom. Planprosessar har aldri teke lengre tid, det har aldri vore vanskelegare å få til ein dispensasjon, og det blir vanskelegare og vanskelegare å få til næringsetablering og bustadbygging i distrikta.

Sjølv om ein har gode intensjonar frå denne talarstolen, når det ikkje inn til kontora hos statsforvaltarane. Eg hadde håpt at signal om at ein ønskjer vekst i alle kommunar i folketal, hadde betydd at ein hadde fremja motsegn mot kommunar som ikkje la inn nok bustadbygging, men det er ikkje det ein ser. Når ein får brev frå statsforvaltarane, er det motsegn fordi ein legg inn for mykje, ein er for ambisiøs i å byggja for mange bustadar. Det burde heller vera motsett, at ein faktisk er nøydd til å planleggja endå meir bygging i Distrikts-Noreg, men sånn opplever ikkje kommunane at statsforvaltarane oppfører seg.

Viss me går vidare på dette såkalla taktskiftet, så har det vore eit taktskifte i næringspolitikken, eit dramatisk taktskifte. 28. september i fjor står igjen som den store dagen der ein verkeleg sentraliserte milliardverdiar frå kysten i Distrikts-Noreg og inn til Oslogryta, til Finansdepartementet. Så skal ein senda tilbake smular i form av bygdevekstavtalar og milde overføringar til Kommune-Noreg. Det er det som er realiteten. Optimismen i næringslivet endra seg med ny regjering, med skatt på laks, med auka skatt på kraft og ein skattepolitikk som handlar om å auka avgifter og auka skattane.

Når det gjeld tenestene, har me vore vitne til kva som skjer i nord med omsyn til sjukehus. Ein har sett i gang prosessar som gjer at ein er utrygg i Distrikts-Noreg. Taktskiftet har me verkeleg sett når det gjeld tenester.

Så til utflytting av arbeidsplassar: Medan det førre stortingsfleirtalet flytta ei rekkje arbeidsplassar ut av Oslo og til andre plassar, har me i denne perioden vore vitne til at ein har henta ting tilbake. Ålesund har måtta gje frå seg arbeidsplassar til fordel for Oslo, og i den siste lokaliseringa me såg no, stod det mellom Bergen og Fornebu. Kva valde Senterparti-regjeringa å gjera? Jo, å leggja det til Fornebu, med ei merkeleg grunngjeving om at det berre er der ein har fagmiljø, så ein kan ikkje leggja ting andre plassar i landet. Det er det ein er vitne til, og den einaste satsinga ein har, er bygdevekstavtalar og småpengar. Med det kan eg seia meg einig med saksordføraren i at me har fått eit taktskifte – men til det verre.

Eg tek opp dei resterande forslaga me er med på.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [15:42:46]: I dag skal vi behandle distriktsmeldinga. Saman med dei årlege budsjetta skal denne meldinga stake ut kursen for distriktspolitikken framover.

Vi i SV veit kva vi vil. Vi vil ta jorda i bruk og havet tilbake. Vi vil utvikle berekraftige industriarbeidsplassar og lokalsamfunn med mindre klimagassutslepp og forureining. Vi vil at det skal bu folk som arbeider og lever eit godt liv, i bygd og by.

Marknadskreftene verkar sentraliserande. Difor trengst det politikk for å skape ein sunn balanse mellom by og land. Vi snakkar ofte om natur og biologisk mangfald i distrikta, og fleire distriktskommunar forvaltar store naturområde, men vi skal hugse at det er like viktig å redusere presset rundt dei store byane for å ta vare på biologisk mangfald. Oslofjorden er eit godt eksempel. Skal presset på areal og miljø i og rundt dei store byane bli mindre, må vi føre ein vellukka distriktspolitikk.

Eg meiner by og land er heilt avhengige av kvarandre. Store konsern har gjerne hovudkontoret i byane og betaler skattar der, men produksjonen skjer rundt om i landet. Mange store verksemder ligg i distrikta der ressursane er. Naturressursane – jorda, fisken, skogen og vasskrafta – er spreidde utover. Det skulle berre mangle om ikkje verdiskapinga frå dette også blei fordelt ut att til distrikta og ikkje berre blir samla inn i dei store byane der hovudkontora er.

Menneskeleg sivilisasjon handlar grunnleggjande om å skaffe maten vi treng, byggje heimane våre, arbeidsplassane, vegane, kultur- og utdanningsinstitusjonane og helsetenestene våre. Verdiskapinga skjer med utgangspunkt både i dei grunnleggande naturressursane, i industri som produserer varer, og i arbeid med å gje tenester til folk. Men stans lastebilane og båtane inn til dei store byane, og det vil gå få dagar før det blir store problem med å skaffe mat og nødvendige varer. Kutt straumleidningane inn til Oslo, og det blir mørkt og kaldt på ein augneblink.

Om det same skjedde der eg bur, på ein gard på ei øy, hadde eg truleg greidd meg ganske fint, med sjømaten éin kilometer frå huset, kålrota i jorda, kjøtet i fjøsen, kyrne på båsen og ved i vedskjulet.

Dei godt over 95 pst. av befolkninga som ikkje arbeider med å produsere mat, er heilt avhengige av arbeidet til dei 4–5 pst. av befolkninga i primærnæringane. Det må vi aldri gløyme, for mat er viktig. Vi er sårbare nok med berre 40 pst. sjølvforsyning, og SV etterlyser difor ein opptrappingsplan for matproduksjonen og eit styrkt tollvern.

Det norske samfunnet har gått igjennom store endringar dei siste 100 åra, med ei kraftig urbanisering og industrialisering av all produksjon, noko som har gjort varene billegare og behovet for arbeidskraft mindre.

Mykje av produksjonen har blitt flytta til lågkostland, vi transporterer meir og meir, og store klimagassutslepp fylgjer med den enorme energibruken dette systemet krev. Utviklinga har ramma distriktsarbeidsplassar og busetjing, og mange stader står det samtidsruinar frå nedlagt industri som bukka under i konkurransen frå varer med merkelappen «Made in China».

Samtidig skjer det spanande ting i vår tid, ikkje minst i distriktsfylka. Det er utruleg mykje initiativ og innovasjonskraft ute i distrikta, i både nord og sør. Det er det som er så spanande med Noreg, anten ein reiser på kysten eller i innlandet, i nord eller sør.

SV er med på å fremje 26 forslag i denne saka.

Vi vil ha ein bustadpolitikk for heile landet, atterreise dei regionale forskingsfonda og styrkje distriktsverkemidla gjennom Innovasjon Norge og dei regionale utviklingsmidla gjennom fylkeskommunane. Vi vil opne for å ta i bruk verkemiddel som lågare skatt og nedskriving av studielån i tiltakssonene. Vi vil ha tilskot til desentraliserte kontorfellesskap i distrikta. Vi føreslår å opprette prosjektet Arveskog for å ta vare på immateriell kunnskap om trevirke, auke verdien av virke og produsere virke som trengst til tradisjonsbygg og tradisjonshandverk. Saman med Raudt føreslår vi at det må lagast ein strategi der ein ser verkemidla, både dei offentlege og dei næringsretta, i samanheng. Vi må også sjå til at dei offentlege strukturane ikkje er eit hinder for lokal samfunnsutvikling, og sørgje for at ikkje staten trekkjer seg tilbake og blir den største motoren i sentraliseringa.

Eg tek opp resten av forslaga SV er med på.

Tobias Drevland Lund (R) [15:47:53]: Først og fremst vil jeg takke regjeringen for denne saken. Det at Stortinget i dag får behandlet og diskutert en egen distriktsmelding, er viktig. Navnet på distriktsmeldingen oppsummerer det viktigste: «Eit godt liv i heile Noreg».

Rødt er en stor tilhenger av at folk skal kunne leve et godt liv i hele Norge, uavhengig av lommeboka eller postnummeret man har. En forutsetning for det er sterke og velfungerende lokalsamfunn, og at lokaldemokratiet står sterkt. Nærheten mellom lokalpolitikere som tar viktige beslutninger, og folk som påvirkes, er sentral for å sikre best mulige beslutninger. Det innebærer at innbyggerne får en reell mulighet til å delta i avgjørelser som gjelder hverdagen og livet deres.

Likevel: De siste tiårene, uavhengig av hvem som har sittet i regjeringskontorene i Oslo, har utviklingen gått feil vei – i retning av mer sentralisering. Selv kommer jeg fra en distriktskommune, Kragerø, fra en øy ute i Kragerø-skjærgården. Jeg gikk i den lokale barnehagen og på den lokale skolen. Jeg tok senere buss og ferje for å gå på ungdomsskole og fritidsaktiviteter, noe som nettopp viser oss hvor avhengige folk langs kysten er av ferje. Folk fra Skåtøy drev med gårdsbruk og fiske. De levde av naturressursene rundt seg og det de hadde å by på. 2018 ble et symbolsk viktig år, for da mistet vi vårt siste kommunale tjenestetilbud, nemlig barnehage. Jeg sier det ikke for å male et dystert bilde av Distrikts-Norge, men for å sørge for at vi erkjenner hvilke problemer enkelte deler av Norge står overfor.

Det går godt i store deler av Distrikts-Norge, men det er en stor jobb å snu sentraliseringspolitikken som har pågått i altfor mange år. Den kom særlig til uttrykk gjennom tvangssammenslåing av kommuner og fylkeskommuner, nedlegging av Nav-kontorer og skattekontorer, innføring av den såkalte nærpolitireformen, nedlegging av mindre fengsler, sykehusreformer som har ført til nedlegging av lokalsykehus, noe som gjør folk mindre trygge og gir mer byråkrati og mindre politisk styring, kutt i ombæring av post og aviser, samt både nedlegging og sammenslåing av høyere utdanningsinstitusjoner. Denne samfunnsutviklingen var særlig gjeldende under Solberg-regjeringen, men også under tidligere regjeringer. Det har gått én vei, og det har vært i retning av mer sentralisering.

På den andre siden har vi flere kommuner i distriktene som, samtidig med tap av tjenester og viktige arbeidsplasser, opplever en trangere kommuneøkonomi, en aldrende befolkning og nedgang i folketallet. Det er ingen lett oppgave å snu denne utviklingen, men det må skje, og skal det skje, trenger vi flere kraftfulle politiske grep.

I Norge har vi en lang tradisjon for å bo spredt og ta hele landet i bruk, og det er helt avgjørende for å bygge gode lokalsamfunn og etablere og opprettholde lokale virksomheter, gode tjenester og arbeidsplasser. Vi trenger levende distrikter i hele landet, der folk kan bo, med økt verdiskaping og nye arbeidsplasser innenfor rammene av naturens grenser. Derfor er distriktsmeldingen og flere av tiltakene som skisseres her, veldig gode og viktige for å gi økt oppmerksomhet rundt distriktspolitikken, slik at folk skal kunne leve et godt liv i distriktskommunene også framover.

Komiteens flertall, Rødt, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, skriver i merknadene at de tiltak som foreslås i stortingsmeldingen, må følges opp raskt og effektivt, da det ikke er noen tid å miste for å skape mer optimisme, framtidstro, vekst og bolyst i distriktene. Utover de forslagene som står i distriktsmeldingen – og mange av dem er gode – fremmer Rødt bl.a. sammen med SV hele 28 forslag her i dag. Noen forslag har vi også sammen med Fremskrittspartiet. Det er ikke fordi regjeringens forslag i meldingen er dårlig i seg selv, men vi vil gå enda lenger, og vi er utålmodige på distriktenes vegne.

Rødt foreslår derfor i statsbudsjettet for 2025 at det skal komme en styrking av ordningen med passbussene. Derfor foreslår Rødt å styrke ordningen med nedskriving av studielån i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark, slik Sykepleierforbundet har spilt inn til oss. Derfor foreslår Rødt, sammen SV og Fremskrittspartiet, å be regjeringen om senest i statsbudsjettet for 2025 å styrke lokalsykehusenes akuttberedskap, et behov som særlig viser seg i forbindelse med Helse nords pågående sentraliseringsplan. De samme partiene ber regjeringen sikre at alle pasienter får muligheten til kvalifisert pasienttransport, for folk blør ikke saktere i distriktene.

Vi har veldig mange andre forslag også, som jeg ser på klokken at jeg ikke rekker å gå videre inn i, men det hele handler om at vi trenger kraftfulle, gode tiltak for å sørge for at vi tar hele landet i bruk, også framover. Det er bra for Skåtøy, det er bra for Suldal, og det er bra for Norge. Med det tar jeg opp de forslagene Rødt har alene, og jeg viser til de forslagene vi har sammen med andre.

André N. Skjelstad (V) [15:53:16]: En skulle til forveksling nesten tro at det var nær julekvelden for en del her, men jeg er litt usikker etter å ha kikket gjennom dette. Det er veldig mange gode intensjoner, definitivt, men det blir relativt. Kanskje forundrer det spesielt Senterpartiet, men fra jeg vokste opp i en grend som het Verrastranda – definitivt distrikt – har verden forandret seg. På de godt og vel 50 årene jeg har vært på denne overflaten, har det blitt noen forandringer. Kanskje er det tungt for spesielt Senterpartiet å skjønne at verden har blitt litt forandret på 50 år, men det har liten hensikt å prøve å dyrke det som på mange måter var en lykkelig barndom, for verden er hele tiden i forandring. Det nytter lite å se bakover til enhver tid.

Jeg savner litt i dette en sterkere vektlegging av rekruttering. Vi ser at vi også i distriktene har mange arbeidsplasser som trenger rekruttering. En kunne selvfølgelig dratt en lang frase rundt viktigheten av fylkesveier, det er også regjeringen enig i, men det er nødt til å komme noen mer kraftfulle virkemidler enn det som i hvert fall ble levert i årets statsbudsjett. Reformen fra 2010, som Senterpartiet var en pådriver for, har ikke medført bedre fylkesveier, som er en del av blodårene for distriktene.

Så er det en del ting som selvfølgelig i større grad er i fokus nå enn for 50 år siden. Vi har en klimakrise. Vi er i større utstrekning nødt til å ta hensyn til hvordan vi rigger oss framover. Det blir drøftet i meldingen rundt behovet for areal. Skal vi nå og klare det grønne skiftet osv., trenger vi mer areal, men det er også en konkurransebit her som gjelder det jeg nevnte i stad, med klima og miljø. Det er likevel ingen tvil om at mange av distriktene går veldig bra.

SVs representant sa at markedskreftene virker sentraliserende. Tja – men det er enda noen som klarer å virke sentraliserende, og det er staten selv, bl.a. når en legger enda mer trykk på skatter og avgifter. Jeg tenker f.eks. på det vi hadde om grunnrente for et års tid siden – en storstilt omstilling der en bidrar til å sende enda mer penger fra distriktene og inn til Finansdepartementet, eller «han stat», som noen ville ha sagt. Dette er også en del av det bildet.

Vi kan godt snakke om høyskoler og universitet, men jeg kunne også tenke meg at det i større grad ble fokusert på den kompetanseoppbyggingen som også er nødt til å skje i distriktet. Betydningen av regionsenter som motorer i distriktene blir ikke nevnt spesielt, etter hva jeg har klart å finne ut. Den indre sentraliseringen i distriktene har pågått kanskje i 70 år, men jeg tror vi er nødt til å ha noen kraftfulle motorer også i distriktene som er med og motvirker dette, som kan gjøre det attraktivt å tiltrekke seg kompetanse, og som i større grad vil kunne gi nettopp den inputen som er nødvendig for også å beholde ungdom. Vi vet alle at i overkant av 60 pst. av ungdommen i dag tar høyere utdanning. Da er det faktisk et konkurransefortrinn å ha bygder som ikke bare er gode å leve i – jeg lever selv i en slik bygd. Det er også helt nødvendig å ha sånne typer arbeidsplasser, og der er satsing på regionsenter helt nødvendig.

Dette handler selvfølgelig også både om den følte tryggheten og tryggheten som er der. Vi ser nå at regjeringen legger opp til en ny omkamp rundt lokalsykehusene. Lokalsykehus er en følt trygghet, men det er også en trygghet for innbyggere som bor i hele landet. Derfor er det viktig. En kan ikke unnlate å si at helse også gjør at mange velger å flytte på seg fordi den følte tryggheten ikke er der til enhver tid.

Jeg må til slutt få lov til å si at da vi satt i posisjon, klarte vi å flytte ut statlige arbeidsplasser. Representanten Njåstad var også innom det. Det er lite spor av det i dagens regjering.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [15:58:28]: Takk til regjeringen for en distriktsmelding med mange gode intensjoner. Ikke minst la jeg merke til et velklingende navn, «Eit godt liv i heile Noreg», som jo må være målet.

Ikke desto mindre merker vi oss at det er flere av partiene i komiteen som har hatt meget gode forslag til hvordan man kunne bygge ut denne distriktsmeldingen enda bedre. Fremskrittspartiet, SV og Rødt har sammen kommet med forslag om å styrke det lokale helsetilbudet i distriktene, noe vi synes er en meget god idé. Jeg vi gi særlig stor honnør til partiene SV og Rødt, som har jobbet fram mange forslag for både å styrke naturen i distriktene og å sørge for mer bærekraftig lokal matproduksjon i distriktene, og ikke minst dette med desentraliserte arbeidsplasser.

Vi tror at hvis flertallet i denne sal hadde gått inn for disse forslagene, som vi støtter, kunne vi kalt distriktsmeldingen «Eit godt grønt liv i heile Noreg». Det hadde stått vårt hjerte nær, og vi støtter de aller fleste av tilleggsforslagene som kom fra de andre partiene i komiteen.

Statsråd Erling Sande [15:59:54]: Så lenge det har budd folk i Noreg, har samfunnet vårt vore tufta på bruk og foredling av dei unike naturressursane våre. Verdiskaping frå, kunnskap om og sysselsetjing gjennom bruk av ressursane frå havet, frå jorda, frå fjellet og frå elvane våre har vore grunnlaget for aktivitet fordelt utover heile landet vårt.

Kloke folkevalde på starten av førre hundreår stod òg i denne forvaltartradisjonen då dei sikra nasjonalt eigarskap over vasskrafta vår. Det same gjorde dei som sikra nasjonal kontroll over olje- og gassressursane våre eit halvt hundreår seinare.

Det kan kanskje verke rart å starte innlegget om distriktsmeldinga av 2023 på denne måten, men eg meiner desse lange linjene er heilt essensielle. For dette er bakgrunnen for at Noreg ser ut sånn som det gjer i dag, og bakgrunnen for at vi har lykkast, i motsetnad til ein god del andre land, med nettopp å utvikle heile landet vårt. Det er ein viktig del av føresetnaden for å utvikle heile landet vidare.

Skal vi lykkast med dei store oppgåvene som ligg framføre oss, t.d. den store grøne omstillinga vi skal gjennom, er distrikta og naturressursane våre heilt sentrale. Det er i distrikta mykje av verdiskapinga og nyskapinga skjer. Ressursane har gjeve grunnlag for entreprenørskap, nye idear, gründerskap og utvikling i både små og store samfunn langs kysten og over heile landet.

Den fyrste bedrifta eg besøkte som kommunalminister, var Innvik i Innvik i Stryn. Dei er fremst i verda på grøn tekstilproduksjon frå ull. Veka etter besøkte eg El-Watch i Rindal, ei bedrift som leverer sensorteknologi til mange av dei største industribedriftene i verda – frå ei lita bygd med 700 innbyggjarar. Dette er to av veldig mange suksesshistorier. Det er hundrevis av dei rundt om i landet vårt.

I Innvik var både kommunen og bedrifta opptekne av moglegheita for meir differensiering og mindre statleg overstyring i arealpolitikken, for folka som jobbar på ullfabrikken i Innvik, treng også plassar å bu. I Rindal var dei veldig glade for å vere ein del av bygdevekstavtalene til regjeringa. Det betyr at dei kan jobbe målretta med tilflyttingsarbeid og bustadutvikling – viktige grep også for El-Watch, som ønskjer seg fleire folk til kontoret i Rindal.

Det kunne ha vore hundrevis av andre eksempel frå kommunar og lokalsamfunn rundt om i landet vårt. Dei viser kvifor distriktspolitikken er så utruleg viktig. Staten må vere medspelar og ikkje motspelar for dei som ønskjer å satse og skape eit godt liv og verdiskaping i distrikta. Difor fører denne regjeringa, i motsetnad til den førre, ein aktiv distriktspolitikk retta inn mot alle dei områda som er viktige for at folk skal kunne leve eit godt liv i heile landet.

Det handlar om desentralisert og fleksibel utdanning. Det handlar om å gje kommunane moglegheit til tilpassing av areal etter eigne behov. Det handlar om gode helsetenester nær folk. Det handlar om tryggleik i kvardagen. Det handlar om ein aktiv næringspolitikk – at vi klarer å byggje opp under gründerskap, entreprenørskap og nyutvikling av idear i heile landet.

Der tidlegare regjeringar har nytta ei vag formulering om å halde ved lag hovudtrekka i busetjingsmønsteret, seier denne regjeringa rett ut at målet er folketalsvekst i distriktskommunane. Det er eit ambisiøst mål, det forpliktar, men utan ambisjonar kjem vi ingen veg. Sidan regjeringsskiftet har vi allereie sett ei markant endring i politikken. I staden for samanslåing og sentralisering har Senterpartiet og Arbeidarpartiet dei to første åra teke grep for å gjere kvardagen til folk i heile Noreg enklare.

Senterpartiet og Arbeidarpartiet gjennomfører no den kraftigaste distriktssatsinga på fleire tiår. Vi har innført gratis barnehage og SFO i tiltakssona i Nord-Troms og Finnmark. Vi har sørgt for gratis ferje på små samband til øysamfunn, og vi halverer prisen på resten av ferjestrekningane. Vi har fleire nye distriktspolitiske tiltak, som bygdevekst og nærtenestesenter, og dei to største jordbruksoppgjera sidan hovudavtalen blei innført. Vi halverer maksprisen på FOT-rutene, opprettar nye tenestestader for politi og nye passkontor og har ein massiv auke i breibandsatsinga, sånn at alle husstandar skal ha tilgang til høghastigheitsinternett.

Eg er stolt over å vere distriktsminister i ei regjering som har store ambisjonar for distriktspolitikken, og som også evnar å følgje det opp i dei årlege budsjetta. Fleire av dei alternative statsbudsjetta frå partia her på Stortinget vitnar om at distrikta stort sett er ein salderingspost. Eg synest mange av kuttforslaga som kjem gjennom dei, er smålege.

Eg er glad for at vi i lag med SV har sikra fleirtal for ei budsjettavtale som speglar ei offensiv haldning i distriktspolitikken.

Anne Kristine Linnestad (H) [16:19:47]: For å møte de kontinuerlige endringene i samfunnet må offentlig sektor og hele Kommune-Norge benytte de tilgjengelige ressursene mer effektivt, samtidig som man utvikler nye. Gode offentlige tjenester krever at brukeren er i sentrum, og at tjenestene utvikles fra det perspektivet, ikke fra tjenesteutøverens perspektiv. Først da vil vi få gode tjenester tilpasset innbyggernes behov.

Det offentlige må tilby sammenhengende tjenester, og fellesløsninger må virke på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer. For oss i Høyre er kun-én-gang-prinsippet viktig, slik at innbyggere og bedrifter ikke trenger å sende inn samme informasjon til det offentlige mer enn én gang. Det vil forenkle og sette brukerens behov i sentrum.

Ett eksempel er prosjektet StartOff hadde sammen med Nav, som har medført at det offentlige har spart 40 mill. kr – og dette er altså bare ett eksempel. Ordninger som Stimulab, StartOff og medfinansieringsordningen har som hensikt å gjøre hverdagen for enkeltpersoner og bedrifter enklere og mer sømløs, samtidig som det legges til rette for innovasjon og nye ideer. Slike prosjekter må heies på og ikke strupes.

Regjeringen kutter StartOff fordi de mener ordningen var for lite brukt, men det tar tid å gjøre nye ordninger og tiltak kjent. Dersom regjeringen hadde hatt litt mer tålmodighet og evaluert ordningen, ville de kanskje heller styrket den, slik Høyre har gjort, enn kuttet den.

I 2022 ble StartOff kåret til Europas fremste virkemiddel for samarbeid mellom offentlig sektor og startup-er, og ved utdelingen av prisen ble StartOff-modellen presentert som en innovativ metode flere burde la seg inspirere av.

For å gi innbyggerne best mulig tjenester over hele landet må vi legge til rette for innovasjon i offentlig sektor. Ikke å kutte i de ordningene som gir resultater, og å gi innbyggere og næringsliv en enklere hverdag, er god distriktspolitikk.

Kathrine Kleveland (Sp) [16:22:10]: Målet med distriktsmeldingen er å bygge sterke og attraktive lokalsamfunn over hele landet, og meldingen har ambisiøse mål om økt folketall i distriktskommuner. Senterpartiets mål om mer verdiskaping og folkevekst i distriktene står i klar kontrast til andre partier som stadig vil sentralisere mer og frata oss suverenitet ved melde oss inn i EU.

Det er ingen grunn til at alt skal sentraliseres. Noen av svarene i distriktsmeldingen er like muligheter, små forskjeller, tillit, differensiert arbeidsgiveravgift, satsing på bredbånd, mer lokal handlefrihet, desentralisert utdanning, stimulere til økt boligbygging og statlige arbeidsplasser.

For Senterpartiet er digitalisering ett av mange svar på hva distriktspolitikk er. Et godt utbygd bredbånd og god mobildekning er avgjørende for å bygge landet videre. Det handler om at samfunnet stiller opp for dem som bor ytterst, om det er på en øy eller øverst i en dal.

Regjeringen mener at alle i Norge, både husstander og bedrifter, skal ha tilgang til høyhastighetsbredbånd, på lik linje med strøm. Nordmenn har høy digital kompetanse som må utnyttes til å skape nye arbeidsplasser og bedre offentlige tjenester. I budsjettforliket ble det 400 nye millioner til bredbåndsutbygging neste år. I dag er en hverdag uten bredbånd rett og slett blitt vanskelig.

Kunstig intelligens vil påvirke hverdagen vår stadig mer. Regjeringens KI-satsing med 1 mrd. kr til forskning vil gi flere svar. Da er det bra at NORA, et samarbeid mellom flere universiteter i Norge, skal samkjøre forskning og utdanning.

Nettopp desentralisert utdanning er viktig distriktspolitikk. Senterpartiet er stolt av å gjenopprette lærerutdanningen på Nesna, opprette flere sykepleierstudieplasser landet rundt og av å ha opprettet 500 flere fagskoleplasser i fjor.

Bygdeforsker Reidar Almås kommenterte om distriktspolitikken at kvinner og bredbånd er like viktige for Distrikts-Norge som Golfstrømmen.

Når fødselstallene går ned, er regjeringens kraftfulle satsing på billigere barnehage og SFO et viktig bidrag med mål om å sette mot i folk til å bli flere.

Distriktspolitikk er beredskap. Samlet vil regjeringen bruke 67,4 mrd. kr på den brede distriktspolitikken. Senterpartiet i regjering tror på og vil utvikle hele Norge.

Hilde Marie Gaebpie Danielsen (SV) [16:25:22]: Det skal være en framtid for alle mennesker som bor, lever og jobber i distriktene våre, for det er tross alt ute i distriktet verdiskapingen skjer, enten om det er på en sjark ute på Finnmarkskysten, midt oppå fjellet i reinflokken i Trøndelag eller i baksthuset til Kari på Voss.

Fjellnettverket har gitt et høringsinnspill, og der pekte de på at vi er helt avhengig av å klare å styrke sysselsetting og bolyst ute i distriktene. Vi trenger f.eks. et virkemiddelapparat for næringsutvikling. Det trengs tydelige planer og virkemidler for å sikre tilgang på kapital i forbindelse med etablering og utvikling av næringsaktører. Det handler om alt fra Siva, Innovasjon Norge og næringshagene til regionale utviklingsmidler som fylkeskommunene og kommunene kan råde over. For å utvikle er det også viktig med den kortreiste lokale kunnskapen. I førstelinjen står kommunene våre, og de er helt avhengig av økonomiske midler for å gjennomføre de tiltakene som er helt nødvendig for å holde distriktene våre levende.

Fjellregionene våre er heldige. Vi har gode og rike naturressurser, men de skal forvaltes på en slik måte at de ikke går tapt, for naturen vår er ingen gratisbuffé. Naturen vår gir oss livsgrunnlaget ute i distriktene. Vi må snakke om betydningen av å ta vare på et variert næringsgrunnlag.

Vår tradisjonelle samiske reinbeitenæring lever og har sitt virke i fjellområdene, og de er helt avhengig av sine arealer. Dette er en næring som driver på de knappeste ressursene og på den mest skånsomme måten, for å bevare naturen. De produserer ren og rettferdig mat, og hele dyret blir utnyttet. Både klær, sko og håndverk blir skapt. Det er sirkulærøkonomi i praksis ute i distriktet. På Røros er det flere foredlingsbedrifter som er helt avhengig av reindriften for å kunne eksistere, der reindriften genererer over 120 arbeidsplasser. Det er en svært viktig næring i distriktet.

Men hvordan skal reindriftsnæringen kunne overleve med de store arealinngrepene og nedbyggingen av beiteområdene til fordel for det vi i dag kaller vekst? Vi kan se på Fosen-saken som en distriktsskandale der vi bryter menneskerettigheter og raserer en allerede eksisterende næring – en næring som på lik linje med andre næringer gir gode verdier for lokalsamfunnet og distriktene våre.

For å kunne ta vare på og bevare den tradisjonelle samiske reindriftsnæringen må vi begynne å se på tilbakeføring av tapte beiteområder – beite- og leveområder som gikk tapt ved kolonisering av samiske tradisjonsmarker. Vi trenger nå en kartlegging av hvilke områder det er. Det må være en del av oppfølgingen av naturavtalen og i forlengelse av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.

Anna Molberg (H) [16:28:34]: I regjeringens distriktsmelding står det at regjeringen ønsker å legge til rette for at flere kan kombinere trygd og arbeid. Det vises til at man vil prøve ut et forsøk med arbeidsorientert uføretrygd for nye uføre under 30 år som ellers ville fått 100 pst. uføretrygd. Høyre støtter helhjertet forsøket med arbeidsorientert uføretrygd. Det er kanskje ikke så rart, siden dette forslaget ble lagt fram i Solberg-regjeringens stortingsmelding om å inkludere flere i arbeidslivet, Meld. St. 32 for 2020–2021.

Arbeidsorientert uføretrygd skal hjelpe unge uføre tilbake i arbeidslivet og la dem jobbe på egne premisser, så mye helsen tillater. Ideen går ut på at arbeidsgiver betaler lønn for faktisk utført arbeid, mens staten dekker resten. Den unge uføre sikres en inntekt ved siden av trygden, en fot inn i arbeidslivet og kanskje en gradvis vei tilbake for fullt.

Vi må gjøre det enklere å kombinere jobb og trygd også i distriktene. Mange som er uføre i dag, ønsker å jobbe. De ønsker å ha noe å gå til, bidra til samfunnet og være en del av et fellesskap. Problemet er at det finnes få eller ingen insentiver for arbeidsgivere til å ansette yngre folk med helseutfordringer. Arbeidsorientert uføretrygd er nettopp et slikt insentiv som avlaster risikoen for arbeidsgiver og hjelper unge gradvis tilbake. Til og med fra faglig hold er arbeidsorientert uføretrygd anbefalt, senest fra sysselsettingsutvalget.

Da skulle man jo tro at alt var bra, og at forsøket med arbeidsorientert uføretrygd er godt i gang, med bred støtte fra både borgerlig side, regjeringspartiene og distriktsmeldingen, men nei, det er et problem. Regjeringens foretrukne budsjettpartner, SV, er imot forsøket med arbeidsorientert uføretrygd, og regjeringen har latt seg diktere i budsjettforhandlingene. Da budsjettenigheten kom, kunne vi lese at regjeringen og SV kutter 118 mill. kr til hele prosjektet. Det er hele summen som ble foreslått bevilget til forsøket med arbeidsorientert uføretrygd i 2024. Regjeringen har altså gått med på å fremme dette som sin politikk for inkludering av unge uføre i arbeidslivet, for så å gjøre et knefall for SV.

Siden hele beløpet som skulle benyttes til dette prøveprosjektet, er kuttet, er det vanskelig å se denne manøveren som noe annet enn en avlysning av hele prosjektet. Det er uklart om det fortsetter nå som det ikke finnes penger til det lenger. Det betyr at arbeidsinkluderingen stopper opp, og mange unge med helseutfordringer får nå full uføretrygd som sitt eneste alternativ. Dette er veldig beklagelig. Det som står i distriktsmeldingen om at regjeringen vil prøve ut arbeidsorientert uføretrygd, må rett og slett strykes.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [16:31:50]: Vi trenger at folk bor i hele landet vårt. Da er det særlig viktig at unge folk velger å bli værende eller til og med velger å flytte fra byen og ut i distriktet. For å klare det må vi ha tiltak som gjør det mulig for unge å ta det valget, og et av disse tiltakene er utdanning. Det er i dag veldig mange som må reise til storbyene for å ta seg utdanning, og som ender opp med aldri å reise tilbake igjen.

Da jeg startet på min sykepleierutdanning i 2015 i Kristiansand, var det også oppstart på et desentralisert sykepleierkull. En av disse studentene fortalte meg at hun hadde blitt mamma ganske ung. Hun hadde ikke muligheten den gangen til å ta høyere utdanning. Så fikk hun høre om muligheten for en desentralisert sykepleierutdanning, og hun søkte på det. Hun fortalte meg at hun ønsket å få seg en jobb på det lokale sykehjemmet i sin kommune, og at hun aldri ville blitt sykepleier om det ikke var for denne muligheten.

Etter at Senterpartiet i regjering virkelig har satset på desentralisert utdanning, ser vi at vi får økt kompetanse ute i distriktene. Flere uten utdanning velger å utdanne seg, og vi får flere sykepleiere, vernepleiere, barnehagelærere og ingeniører, bl.a. Vi ser også at de som velger å starte på et desentralisert studium, gjør det fordi de kan bo hjemme og kombinere studiet med familieliv. Det betyr at disse også fortsetter å bo der etter at studiet er ferdig, og skaffer seg jobb i området.

Det at regjeringen satser på studiesentre som Lister Kompetanse i Agder, bidrar både direkte og indirekte til at vi i Agder har fått og får flere fagfolk. Det er ikke mangel på søkere – langt ifra. Dette er bare starten. Framover har vi mange spennende muligheter knyttet til desentraliserte og fleksible utdanninger. Vi vet at vi har mangel på fagfolk i landet vårt, og da må vi gjøre det vi kan for å utdanne folk til den kompetansen vi trenger.

Terje Sørvik (A) [16:34:35]: Arbeiderpartiet fører en politikk for sterkere fellesskap, vekst og utvikling i hele landet, der by og land går hand i hand. Det overordnede målet med distriktspolitikken er å legge til rette for at folk kan leve et godt liv i hele landet.

Arbeid og velferd er det viktigste i distriktspolitikken. For å lykkes med å skape flere arbeidsplasser og god velferd må det ligge et distriktsperspektiv på flere politikkområder, noe som er en hovedintensjon med denne distriktmeldingen. Spredning av folk, makt og kapital gir landet større mangfold. Det er viktig for å styrke innovasjonsevnen, beredskapen og tilliten i samfunnet.

Distriktspolitikk er viktig for hele landet, og det må legges til rette for trygge, bærekraftige og levende lokalsamfunn i hele landet gjennom desentraliserte løsninger. Hurdalsplattformen presiserer at distriktspolitikken må forsterkes og fornyes. Arbeiderpartiet er opptatt av at det skal bo folk i hele landet, og det krever at det blir lagt til rette for vekst og utvikling i områder med svak eller negativ folketallsutvikling. En god balanse i utviklingen mellom sentrale og mindre sentrale områder er viktig for å kunne ta ut potensialet for verdiskaping og vekst.

Ressursbaserte næringer er en sentral del av norsk økonomi. Ettersom naturressursene er spredt rundt i hele landet, trengs det levende lokalsamfunn i både bygd og by for å sikre verdiskapingen.

Med dagens regjering gjennomføres det et taktskifte i distriktspolitikken. Distriktspolitiske hensyn skal gjennomgående vurderes i offentlig forvaltning. Regjeringen har satt i gang en rekke tiltak for å gjøre det lettere og mer attraktivt å bo i distriktskommuner, deriblant billigere og gratis ferje, billigere barnehage, flere tiltak i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark og økt pendlerfradrag, og i statsbudsjettet for 2024 halverer regjeringen makspris på flybilletter på FOT-rutene/kortbanenettet.

Folk skal kunne leve gode liv i hele Norge uavhengig av størrelsen på lommeboka eller postnummeret man har. En forutsetning for det er sterke og velfungerende lokalsamfunn.

Olve Grotle (H) [16:37:09]: Mange kommunar slit med forgubbing og folketalsnedgang, og det gjeld særleg kommunar i distrikta. Ein av desse er kommunen eg sjølv vaks opp i, Bremanger kommune, som eg mistenkjer at statsråden òg har god kjennskap til. Situasjonen er dramatisk, og det paradoksale er at vi gjer det verre for dei. Folketalet i Bremanger har gått ned 8 pst. dei siste fem åra. Det er urovekkjande. Det mest dramatiske er likevel fødselstala. Talet på nyfødde per l. oktober har i same periode gått ned med 43 pst. I dei første ni månadane i år har det berre blitt født 13 barn.

Det er mange grunnar til den negative utviklinga, og det er langt frå alt vi politikarar og byråkratiet kan gjere noko med, men nokre forhold rår vi over. I fleire år har kommunen prøvd å få vedteke ein ny arealdel til kommuneplanen. Det er no langt på overtid, noko som i stor grad skuldast innvendingane til statsforvaltaren og fylkeskommunen. Den statlege og fylkeskommunale motviljen går på vern av kystlandskap, strandsone, matjord og andre gode ting.

Intensjonane bak regelverket er velkjente – frykta for Oslofjord-tilstandar, storstilt privatisering i strandsone, tap av verdifull matjord og øydelegging av vakre kyst- og kulturlandskap – men verdiane dette regelverket skal beskytte, står i liten grad i fare i Bremanger og i mange andre distriktskommunar. Det som derimot utgjer ein stadig større fare, er nettopp nedgangen i folketal og fødslar, med alt det negative det fører med seg.

Det er eit uttalt politisk mål at vi skal leggje til rette for vekst og utvikling i distrikta våre, og at dei skal få utnytte ressursane og fortrinna sine. Ulike regjeringar har gjort forskjellige grep for å oppnå dette. Som tidlegare ordførar i Sunnfjord kommune såg eg at Solberg-regjeringa si meir liberale handheving av regelverket var bra. Det same var arbeidet for ei sterkare differensiering av regelverket i favør av distrikt og spreiddbygde strøk. Dette seier òg dagens regjering dei er opptekne av, men trass i gode intensjonar og god vilje frå denne regjeringa går det i feil retning. Faktisk er det slik at kommunane alt har fått fleire og sterke signal frå statsforvaltar og fylkeskommune om at det kjem til å kome fleire og sterkare restriksjonar og bandleggingar.

Kommunar som Bremanger har potensial for å kunne snu ei negativ utvikling, ikkje minst knytt til naturgjevne og stadbundne fortrinn, bulyst og verdien som ligg i mindre lokalsamfunn, men då må kommunane få reell fridom til å utnytte fordelane sine og stå friare til å planleggje areal til bustader, næringsareal og andre viktige formål. Kommunane er òg godt i stand til å balansere ulike interesser og ta omsyn til viktige verdiar. Alternativet vil lett bli at forgubbinga og folketalsnedgangen vil skyte fart.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [16:40:14]: På 1300-tallet bestemte kong Håkon Håkonsson seg for å etablere Vardøhus festning. I 1738 ble den nåværende festningskonstruksjonen ferdigstilt, og da var det danskekongen, Christian IV, som sto for det. Poenget er at det å kunne hevde sin suverenitet i nord innebærer at det er særdeles viktig for dette landet at vi er til stede i nord. Det handler selvsagt om militær og sivil beredskap, men det handler definitivt også om livskraftige lokalsamfunn og bosetning som gir oss legitimitet og tilstedeværelse.

Staten skal sørge for samfunnets, enkeltmenneskenes og landets sikkerhet og innbyggernes trygghet, og for å kunne gi den tryggheten må vi ha en god beredskap i hele landet. De demografiske utfordringene og endringene vi ser, at vi blir færre yngre og flere eldre – som tross alt er bra, for det betyr at flere lever lenger – vises først i Nord-Norge, og det vises først i Distrikts-Norge. Da er det også viktig å ha med seg at dette er en landsdel der bosetning og aktivitet gjennom generasjoner har bidratt til arbeidsplasser og gitt suverenitet over store landområder og ikke minst havområder, og at noen av de viktigste, største og rikeste ressursene finnes der. Det er viktig å huske at vi ikke er de eneste som er opptatt av dem.

Det betyr at vi må ha en aktiv distriktspolitikk. Det betyr at vi må se alt i sammenheng. Det betyr at vi må se beredskapen i sammenheng, og det betyr virkelig at vi må legge til rette for en positiv samfunnsutvikling i hele landet.

Når jeg hører representanter fra partiet Høyre stå her og snakke om at vi ikke trenger subsidier og støttehjul, minner det meg om Høyres ordfører i Bø i Vesterålen, som for tre år siden ganske så krystallklart konkluderte: «Staten har forlatt oss». Hva forteller det? Jo, det forteller at dette landet er stort, og at man trenger en aktiv politikk for hele landet – ikke en politikk der man finner ut at det ikke er viktig med gratis ferje til Grytøya i Harstad kommune, som gjør at arbeidsmarkedet er nærmere, og at næringslivet sparer penger, men som Høyre foreslår å fjerne. Det betyr at man kutter i fylkeskommunene. Det betyr at man også kutter i barnehagesatsene, og det vil gå særskilt ut over kommuner i sentralitetsklasse 5 og 6, som da får halvert satsene.

Til slutt: Man befinner seg ikke i representanten Skjelstads barndom lenger. Vi tenker framtidsrettet, og da trenger vi faktisk en aktiv distriktspolitikk, ikke refleksjoner over fortiden.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [16:43:32]: I 1972 skjedde det noe spennende. Landet vårt feiret 1100-årsjubileet for rikssamlingen av Norge. Da bestemte Stortinget at hver eneste avgangselev i grunnskolen i Norge skulle få en gave: boken til historieprofessor Sverre Steen, som het Langsomt ble landet vårt eget. I boken skriver Sverre Steen en sammenhengende historie fra de første sankere og veidemenn som kom vandrende hit for 8 000–10 000 år siden, til riksforsamlingens menn møttes i 1814. For et fantastisk tiltak! Stortinget var så stolt over landets historie at man ville gi hver eneste avgangselev en bit av den.

Boken er bl.a. en fortelling om hvordan vi klarte å bosette hele landet vårt og utvikle hele landet vårt – det Norge som vi er så glad i. Forsiden av boken er vakker. Man ser norske fjell som stuper ned i havgapet, man ser øyer som stikker seg ut mellom bølgene. For meg illustrerer både forsiden og boken i seg selv hvor fantastisk det er at vi faktisk har klart å bosette hele landet vårt, basert på bruk av havet, oljen, gassen og fisken vår, basert på bruk av fossefallene våre og ikke minst jorden vår.

Hva har denne boken å gjøre med distriktsmeldingen, som vi diskuterer i dag? Jo, det er nettopp i dag vi diskuterer hvordan vi også i framtiden skal klare å bosette hele landet vårt, hvordan vi skal klare å utvikle hele Norge. Per Gunnar Stensvaag er en pilot som har holdt over 170 foredrag i Norge. Han har på en del av foredragene avsluttet med et bilde av Træna. På Træna har det bodd mennesker i nesten 10 000 år. Stensvaag spør så: Hvis vi hadde slått Træna sammen med en annen kommune, og etter hvert fått en påfølgende sentralisering og fraflytting fra Træna, er det da Træna det er noe galt med, eller er det måten vi organiserer samfunnet på?

Det blir av og til tegnet et bilde av at sentralisering er noe det ikke er mulig å snu, ikke mulig å kjempe mot. Vel, regjeringen er allerede godt i gang. I norske distriktskommuner var befolkningsveksten i fjor den høyeste som noen gang er registrert av SSB. De fastslår at utviklingen bare har blitt forsterket det inneværende året. Den siste tiden har vi også sett et innenlandsk flytteoverskudd til de minst sentrale kommunene. Vi er i gang med å desentralisere Norge.

Irene Ojala (PF) [16:46:44]: Det er mange fine ord om distriktene her. Jeg vet ikke om jeg er enig i alle. For oss som kommer fra distriktene, er distriktsmeldingen svært interessant. Det skal være trygt og forutsigbart å bo i hele Norge, sies det. På side 8 i meldingen er det et kart over hva som kjennetegner en distriktskommune, med gruppering av kommuner etter sentralitet. Ut fra fargekoden kommer det fram at Finnmark kun består av distriktskommuner. Det er faktisk kun to byer i Nord-Norge som ikke er distrikt, og det er Bodø og Tromsø. Det betyr at distriktspolitikken regjeringen legger opp til å gjennomføre, må gjelde for hele Nord-Norge og hele Finnmark fylke. Det synes jeg er interessant, for da må jo alle kommuner i Finnmark behandles likt.

Siden flest fødekvinner i Finnmark bor i Alta, en by som er dobbelt så stor som Hammerfest, skulle også Alta ha fått en skikkelig fødeavdeling. Det regner jeg med at de som har jobbet mye med denne meldingen, er enig med meg i. Det ville styrket de indre fjordstrøkene i Vest-Finnmark, Loppa og vidda, med Kautokeino, og våre distrikter. På kartet over Norge på side 8 i distriktsmeldingen ser man at de to mest mørkeblå kommunene er Loppa og Kautokeino. Derfor må de være med i distriktssamtalen om Finnmark.

Det er viktig at befolkningen føler seg trygg i distriktene i Norge. Det kommer fram i meldingen. Trygghet for befolkningen, gravide, blivende fedre og søsken må derfor prioriteres likeverdig i distriktskommunene i Norge, i Nordland, i Troms og i hele Finnmark.

Pasientfokus mener at en ny distriktspolitikk i Norge må utvikles i lys av totalberedskapskommisjonen, forsvarskommisjonen, Forsvarssjefens fagmilitære råd og sykehusutvalget, og for store deler av distriktene i Norge også i lys av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Det savner jeg litt i samtalen her i dag.

I distriktsmeldingen vi nå behandler, kan jeg faktisk ikke se et eneste godt argument for at kvinners kamp for en trygg fødselsomsorg ikke skal lykkes i Nord-Norge. Det er særlig viktig at vi trygger sykehustilbudene i Rana, Narvik, Lofoten og Alta. Det regner jeg også med at alle tar med seg videre.

Helsetilbudet for alle i distriktene i Nord-Norge må ikke endres av Helse nord uten noen form for demokratisk og uhildet medvirkning til riktig kunnskap, og uten at vi blir lyttet til. Vi må styrke distriktene, og da må folk føle trygghet. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det som skjer av ugunstig tjenestetilbud innen helse i våre distrikter i Finnmark og i Nord-Norge for øvrig, kan fort bli den nye normalen for helsetilbudene i hele Distrikts-Norge. Det regner jeg med at storting og regjering ikke ønsker, og jeg ser fram til at vi finner gode løsninger på dette framover.

Helge André Njåstad (FrP) [16:49:54]: I mitt fyrste innlegg vart eg så ivrig etter å fortelja om alt Senterpartiet gjorde galt, at eg gløymde å koma med ei stemmeforklaring på det lause forslaget, nr. 29. No skal eg starta innlegget mitt med det så eg ikkje gløymer det ein gong til. SV og Raudt har justert forslaget sitt om beredskapsaktørar og nødetatar i felles beredskapssenter. Me vil støtta forslag nr. 29 og ber om at det blir notert. Når voteringa kjem, støttar Framstegspartiet det, og eg håper fleire kan gjera det, for dette er ei viktig sak om beredskap. Som føregåande talar òg var inne på, må folk kunna føla seg trygge i heile Noreg når det gjeld helse og beredskap.

Eg merka meg i debatten at når ein snakkar om å flytta ut statlege arbeidsplassar, er det eit enormt engasjement i å seia at viss ein flyttar og styrkjer Bergen, Trondheim, Stavanger og andre lokomotiv i sine landsdelar, er det til ugunst for Distrikts-Noreg. Det er mogleg at regjeringa ikkje klarar å ta kampen mot Oslo og den sentraliseringa som skjer av seg sjølv, og som har skjedd kontinuerleg sidan 1814, ved at mest mogleg skal samlast her.

Me kjenner det igjen i argumentasjonen om at når ein no legg ting til Fornebu, må ein leggja dei der fordi det er der det er eit fagmiljø – akkurat som om det ikkje finst fagmiljø andre plassar. Ein skal ikkje gå så mange år tilbake før akkurat den same regjeringa ville leggja noko i Groruddalen. Ein ser det som naturleg å leggja ting i Oslo-gryta.

For oss er det faktisk viktig å få andre lokomotiv som òg har musklar og kan bli sterke – som kan laga fagmiljø for å utfordra hovudstadsområdet, men òg vera gode lokomotiv for sitt omland. Difor er det viktig at Tromsø, Bodø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand osv. får statlege arbeidsplassar, sånn at dei kan bli lokomotiv, tiltrekkja seg kompetanse og utvikla landsdelen, men òg vera eit supplement til hovudstaden. Me er eit land som sidan 1814 har vore veldig sentralisert.

Sidan Senterpartiet snakka om 1814 i stad: Det var litt ironisk då Senterpartiet hadde to innlegg etter kvarandre. Det eine innlegget starta på 1300-talet og handla om ein konge eg trur gjekk bort på midten av 1200-talet, så han fekk vel ikkje gjort så mykje på 1300-talet – men det er no eit sidespor – og avslutta med at me no ikkje må sjå bakover, men framover, og så kom neste senterpartist opp og begynte med å snakka om at det skjedde noko stort i 1972. Ein ser bakover i kjend stil.

Eg vil anbefala at ein rettar blikket framover meir enn at ein går tilbake til både 1200-talet, 1300-tallet og 1972. Viss norske distrikt skal ha ei framtid, trur eg faktisk at minst mogleg innblanding frå denne sal, frå regjering og frå statsforvaltaren er det Distrikts-Noreg treng. Dei treng å få lov til å utnytta naturressursane sine sjølve og leva av eigne inntekter. Jo mindre dei får av pålegg, lovar og forskrifter frå Oslo, jo betre har Noreg og distrikta det.

Mudassar Kapur (H) [16:53:17]: Jeg skal ikke kaste meg inn i disse hjemmesnekrede historieleksjonene som nå tas fra talerstolen. Det som kanskje viser litt av utfordringen rundt hele debatten – hvis vi skal reflektere litt over hva som skjer i denne distriktsdebatten – er at det nettopp blir å slå hverandre i hodet med hva som skjedde på 1200-tallet, 1300-tallet, 1970-tallet osv., og for lite snakk om framtiden. At man får den type debatter har sikkert også noe å gjøre med hvem som nå styrer landet, men jeg håper vi kan løfte blikket litt i denne saken.

Veldig mye bra er sagt. Jeg vil si at alle som har vært på talerstolen, har vært innom viktige temaer. Det tror jeg er bra når man diskuterer den type melding vi gjør nå, og ikke et enkeltstående representantforslag. Jeg vil ikke gjenta alt min gode kollega Mari Holm Lønseth sa, men jeg synes at mye av det hun pekte på som mangler i denne meldingen og det som må ses på framover, er ting man bør ha med seg i arbeidet.

Jeg har likevel lyst til å knytte noen kommentarer til hva jeg tror vi bør snakke litt mer om framover, og det er at det veldig ofte blir en strukturdebatt og i altfor liten grad en debatt om innhold i kommunene og områdene vi snakker om.

Hvis vi skal sette innbyggerne i sentrum, synes jeg denne debatten så langt f.eks. har manglet et perspektiv rundt tjenestetilbudet. Vi vet at veldig mange distriktskommuner som sliter med å levere sine tjenestetilbud, er små og usentrale. Vi prøver ofte å møte deres utfordringer gjennom en strukturdebatt i stedet for en debatt om tjenestetilbudet.

Hvis vi skal gjøre noe med tjenestetilbudet, må vi sørge for at vi får sterke kompetansemiljøer, at vi greier å levere et godt barnevern og en god helsetjeneste, og at vi greier å tiltrekke oss arbeidskraft. Hvis vi skal lykkes med å tiltrekke oss arbeidskraft og få vekstkraft i distrikter, hjelper det ikke å ha en næringslivspolitikk og en skatte- og avgiftspolitikk som jager bort disse miljøene, skaper uforutsigbarhet, gjør at det ikke lønner seg å være en som ønsker å skape norske arbeidsplasser, og gjør det vanskeligere å holde på arbeidstakerne.

Det er debatter man må ha. Det som er problemet, er at politikken som leveres på det feltet – både når man får f.eks. generalistkommuneutvalgets rapporter, eller når regjeringen selv legger fram sin skatte-, avgifts- og næringslivspolitikk – drar alt i motsatt retning.

Jeg håper vi framover kan ha en mer kunnskapsbasert debatt om distriktspolitikken og ikke en partipolitisk programbasert debatt om politikken, noe jeg ofte føler at Senterpartiet i stor grad har.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [16:56:49]: Det var fødselsoverskot for 50 år sidan då ein hadde opptrappingsvedtaket for distrikta, noko som gjorde at ein fekk masse investeringar m.a. i norsk landbruk. Det har vi ikkje i dag. Tvert imot er det mange i min generasjon som bur på bygda, som har sine vaksne ungar inne i byane, og våre pengar fylgjer etter dei for å hjelpe dei til å skaffe seg bustad. Det er altså ei ganske formidabel utfordring med å greie å snu folketalsutviklinga.

Samtidig er det ein veldig trivsel og vekstkraft i mange distriktssamfunn, også i mitt lokalsamfunn, med ei skaparkraft som er heilt unik. Det er nesten litt som med humla: Ho skulle eigentleg ikkje kunne flyge, men det var ikkje nokon som fortalde ho det, så ho flyg likevel.

Eit godt eksempel på denne skaparkrafta er Prodex på Søre Sunnmøre, som tok sveisearbeidet tilbake til Noreg med robotisering og presisjonsarbeid med nye metodar som gjennomfører sveising med 10 pst. av energibruken. I den vesle bygda Sykkylven står kvar fjerde industrirobot. Dette er miljø som er heilt unike i Noreg, og som vi på Stortinget må støtte opp om gjennom verkemidla våre, ved å gjere tilgjengeleg investeringskapital og vere med på å bygge opp om tenestetilbodet, skulane og utdanninga. Ikkje minst treng ein å ta betre kontroll over straumprisane så ikkje hjørnesteinsbedriftene i desse små bygdebyane rundt omkring bukkar under på grunn av kostnadsvekst.

I utdanningspolitikken må vi ha gode, desentraliserte fagutdanningar til det som trengst, både i offentleg verksemd og i næringslivet. Nasjonal transportplan må også støtte opp om dette. Vedlikehald og trygging av rasfarlege vegar må prioriterast for å leggje til rette for verdiskaping i heile landet, ein treng god logistikk og gode ferje-, tog- og båtruter. Alt dette må dra i same retning, og så må vi på Stortinget snakke opp distrikta. Til denne tanken om at nei, det går ikkje an, for det er ikkje store nok miljø: Eg synest distrikta gong på gong beviser at dei greier å levere godt på samfunnsoppdraga sine.

SV meiner at ein må tore å satse skikkeleg på distrikta, og svært mange lokalsamfunn og små byar og tettstader har stort potensial for å bli gode sentrum i livet til folk.

Tor Inge Eidesen (Sp) [17:00:18]: Hvorfor er distriktspolitikk så viktig? Det handler om Norge, det handler om hva slags land og nasjon vi er. Det at det bor mennesker over hele landet, at det skapes verdier i hele landet, og at det dyrkes mat i hele landet, er utrolig viktig. Det er også ganske unikt når en tenker på hvor på globusen landet vårt egentlig finnes.

Aktivitet og bosetting er også helt avgjørende i et sikkerhetspolitisk og beredskapsmessig perspektiv. Tiden vi lever i, understreker på alle måter betydningen av at vi sikrer egen matproduksjon i landet vårt, noe Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering virkelig har tatt på alvor.

I vårt langstrakte land utgjør jordbruksarealet kun 3 pst. av landarealet, men vi har store beite- og utmarksressurser. Det betyr noe for den matproduksjonen det er mulig å ha i landet vårt. Derfor er det svært gledelig at en samlet komité slår fast at grovfôrbasert husdyrhold har en avgjørende betydning. Bruk av beiteressursene og bruk av utmarka har betydning for identitet, det har betydning for landskapet vårt, og ikke minst: Det handler om næring og arbeidsplasser over hele landet.

Topografi og klima begrenser mulighetene for å dyrke en del matvekster i Norge. Det beste arealet må derfor tas vare på, ikke bygges ned. Dette er helt grunnleggende og sentrale elementer både for landbruks- og distriktspolitikken. Derfor er det fint at en samlet komité mener det er viktig med et sterkt jordvern, men jordvern må bli mer enn fine ord i festtaler og komitéinnstillinger. Jordvern krever handling.

Senterpartiet er gjennom vår posisjon i regjeringen tydelige på ambisjonene, men det er også helt nødvendig at lokale politikere gjør sin del av jobben. Altfor ofte har matjord blitt salderingsposten når kommuner skal bygge ut.

Det har seg faktisk sånn at min hjemkommune, Haugesund, ble tildelt nasjonal jordvernpris i år. Jeg har faktisk en stor del av æren for det. Begrunnelsen for tildelingen var at vi foreslo og tok ut av kommuneplanen et areal på 300 dekar jordbruksareal der det egentlig skulle ha blitt bygd 1 500 boliger. Vi fant ut at dette kunne vi gjøre ved å fortette i eksisterende utbyggingsområder.

Det er altså forskjell på festtaler og handling. Jeg registrerer derfor med stor forundring at enkelte opposisjonspartier slenger rundt seg med store kutt i inngåtte jordbruksavtaler og innføring av nye avgifter, mens det næringen trenger, er framtidstro og forutsigbarhet når det gjelder politiske løfter.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet har gjennom de siste jordbruksoppgjørene, gjennom strømstøtte og kompensasjon, vist vilje til å stille opp for landbruket. Vi har som kjent enda større ambisjoner om å løfte landbruket med en opptrappingsplan.

Tobias Drevland Lund (R) [17:03:31]: Det begynner å dra seg mot slutten av debatten, og jeg vil si at det i all hovedsak har vært en ganske god debatt. Den viser også med ganske stor tydelighet skillelinjene i norsk politikk, for det er faktisk en skillelinje mellom dem som ønsker mer sentralisering, og dem som ønsker mer desentralisering, mellom dem som ønsker å flytte makta ut til der folk bor, og dem som er mer opptatt av å slå sammen både fylker og kommuner over hodene på folk.

Jeg hadde tenkt å snakke lite grann om de forslagene som vi foreslår i denne distriktsmeldingen, og som jeg ikke fikk snakket om i hovedinnlegget mitt. Blant annet foreslår Rødt, sammen med Fremskrittspartiet, et program for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveinettet. Det er helt nødvendig, for standarden på altfor mange tusen kilometer fylkesvei er altfor dårlig. Det utsetter de reisende for ulykker og direkte livsfare. Her trengs det kraftige grep, og jeg skulle ønske at dette forslaget fikk flertall.

Rødt foreslår sammen med SV at regjeringen samarbeider med fylkeskommunene om arbeidet for flere ordninger med bestillingstransport. Dette er et genialt konsept: I enkelte fylker sørger man for at taxier kjører som kollektivtransport på faste forhåndsbestilte ruter til lokal kollektivtransportpris. Vi har sett at det har fungert godt i flere fylkeskommuner som har prøvd det. Denne ordningen bør styrkes, og vi ber regjeringen om å gå i samarbeid med fylkeskommunene for å gjøre nettopp det.

Vi ber også regjeringen komme tilbake til Stortinget med at individrettede ordninger, som lavere skatt og nedskriving av studielån, skal gjelde flere distriktskommuner enn dagens tiltakssone. Vi ber regjeringen komme til Stortinget med en ordning om et flyttetilskudd til unge under 30 år som vil flytte til distriktskommuner i sentralitetsklasse 5 og 6. I et forslag ber vi regjeringen om å styrke innovasjonsvirkemidlene for små distriktskommuner, noe også KS kom med innspill om til oss under høringen av distriktsmeldingen. Vi ber også om å legge til rette for at flere arbeidstakere kan jobbe desentralisert fra kontorplasser og kontorfellesskap ute i distriktene.

Det er mange, mange forslag vi stiller. Det beste skussmålet fikk vi fra representanten fra Miljøpartiet De Grønne, som nå ikke er her, men hadde dette blitt vedtatt i tillegg, hadde det vært en veldig god distriktsmelding. Vi fikk jo høre fra statsråden at han skal være lyttende også framover, og det håper jeg han kommer til å være, for vi har veldig mange flere gode forslag å komme med.

Helt avslutningsvis må jeg knytte noen kommentarer til representantene fra både Høyre og Fremskrittspartiet, for de var oppe her og sa at man var for opptatt av fortiden. Skal man forstå nåtiden, bør man også forstå hvor man kommer fra, er det et godt ordtak som sier. Det er kanskje ikke så veldig rart at de ikke er interesserte i å snakke så mye om fortiden, all den tid deres «track record» i distriktspolitikken har vært særdeles dårlig de siste tiårene, hvor alt handlet om sentralisering og tvangssammenslåing, og ingen mer positive tiltak for distriktene. Sånn er jo det.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [17:06:39]: På lørdag deltok jeg på Laksefjord Bondelags årsmøte i Bekkarfjord, vårt nordligste landbruk. Her markerte vi at Peder Jenssen og Geir Wirkola noen uker i forveien hadde fått tildelt Mjølkespannet som bevis på å ha levert elitemelk i 9 100 dager. Det er 25 år med dedikasjon og fokus på dyrevelferd og kvalitet. De er til inspirasjon og viser at det arktiske landbruket leverer på høyeste nivå.

Samtidig ser vi et større frafall i landbruket i nord. Det er mindre ettervekst i et av våre viktigste yrker hva gjelder bosetting i distriktene, beredskap og matsikkerhet. Derfor er det viktig med en ekstra satsing på det arktiske landbruket, som er beskrevet i distriktsmeldingen, og som gjennomføres i praktisk politikk fra denne regjeringen. Vi må sørge for at flere unge ønsker å gå inn i det stolte bondeyrket. God landbrukspolitikk er god distriktspolitikk.

Det er i distriktene det skjer. Det er i distriktene man legger til rette for havbruket, for fiskeriene og for reindriften. Det er i distriktene man har naturressurser som landet kan ta i bruk til å bygge ny og bærekraftig industri. By og land hand i hand: Vår regjering er tydelig på at mer av verdiskapingen skal ligge igjen der verdiene skapes. Det er særdeles viktig for at vi skal kunne tilby gode velferdstjenester i hele landet, og for at de som gir fra seg arealer til gunst for storsamfunnet, skal få noe igjen. Det at vi mener det vi sier, ser vi når utbetalingene fra havbruksfondet øker, når produksjonsavgiften på vindkraft øker, og når de generelle økningene på frie inntekter til kommunene går opp.

Jeg skjønner at man ikke vil snakke om det som har skjedd tidligere, men den forrige regjeringens første steg var å fjerne det ekstra barnetillegget i tiltakssonen. Det første den nåværende regjeringen gjør, er å gi gratis barnehage, heve avskrivning på studielån og halvere FOT-ruteprisene, som er kollektivflyrutetilbudet i Finnmark. Det er også viktig å få med seg at kvotemeldingen snart kommer, som er uhyre viktig for kysten og for distriktene.

Vi merker at man har tatt en ny retning. Så har vi fortsatt mye jobb igjen å gjøre, men vi har gode mål.

Statsråd Erling Sande [17:09:16]: Det har vore ein god debatt. Det har vore mange gode innlegg, og innlegga har eigentleg på ein god måte fått fram viktigheita av ein aktiv distriktspolitikk òg. Eg opplever at dei fleste i denne salen er genuint opptekne av å bevare levande lokalsamfunn over heile landet vårt. Det som er forskjellen, er viljen til å ta i bruk verkemiddel for å oppnå det. Eg merka meg at Høgre og Framstegspartiet, særleg Høgre, som no gong på gong er utfordra på å vise til kva som er dei spissa verktøya mot distrikta i Høgre sin politikk, ikkje klarer å kome med eitt tilsvar, anna enn generell politikk, som at generell skattelette også gjev positive verknader for distrikta. Men det reduserer jo ikkje avstandsulempene i distrikta.

Når representanten Njåstad seier at denne regjeringa gjer feil på feil, trur eg ganske mange i Njåstad sitt lokalsamfunn er ueinige. Eg trur faktisk dei er for dei grepa ein gjer med gratisferje. Eg trur mange i Njåstad sitt parti rundt om langs kysten synest det er på høg tid at ein får ta ned maksprisane på kortbanenettet, og at ein får på plass breibandsutbygginga. Det er kjempeviktig for distriktsbedrifter.

Og så det siste som eg må kommentere i samband med det: Når det gjeld fylkesvegane, er eg heilt einig i at det er store utfordringar på fylkesvegane, men kva er Framstegspartiet sitt svar? Jo, det er å kutte i den fylkeskommunale økonomien. Eg er sikkert ikkje den fremste i matematikk, men får ein mindre pengar i lommeboka, er det ikkje så naturleg at ein kan auke forbruket sitt på noko. Tvert om har det løftet som fylkeskommunane har fått, vore ganske viktig for å få til den satsinga det trass alt er på fylkesvegar. Så må det satsast tyngre på det området framover.

Det er ein konstruert konflikt når ein seier at regjeringa er mot at andre storbyar enn Oslo skal ha ei positiv utvikling, sånn som det blir framstilt av Framstegspartiet. Eg kjenner meg ikkje igjen i det. Det er sjølvsagt positivt, men det er andre grep enn distriktspolitiske grep ein må ta i bruk for å få til ei sånn utvikling. Det hjelper ikkje, slik det førre regimet har gjort, å flytte arbeidsplassar, aktivitet og funksjonar frå distrikta og inn til desse byane. Då blir det negativt for det omlandet som er rundt.

Så til – litt sånn i det konstruktive hjørnet – arealpolitikken: Der heldt representanten Grotle eit godt innlegg om den felles heimkommunen vår, skulle eg til å seie, eller den kommunen vi begge kjem frå, Bremanger. Her har vi i regjeringa signalisert at vi ønskjer å få ein arealpolitikk som nettopp er meir tilpassa dei individuelle behova. Dagens utfordringar for Bremanger er på bakgrunn av dei gjeldande plan- og bygningsretningslinjene. Vi har varsla nye, som gjev større grad av differensiering.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [17:12:38]: Det var interessant å høre representanten Njåstad bruke sitt forrige innlegg på å latterliggjøre dem som er opptatt av norsk historie. Jeg tror kanskje ikke velgerne i Hordaland valgkrets hadde sett for seg at det var det de kom til å få da de gikk og stemte på Fremskrittspartiet ved siste valg. Jeg oppfordrer gjerne representanten til å gjenta i møter i lokallag, både i Hordaland og ellers i Norge, at han mener at Senterpartiets representanter er for interessert i norsk historie. Jeg tror det er mange som synes det er en god ting å være interessert i historie og være stolt av historien til landet vårt.

Jeg merker meg at representanten fra Høyre sier vi skal ha en kunnskapsbasert debatt. Ja, la oss ha det, la oss være litt konkrete. Noen av de tingene vi har gjort i regjeringen, er bl.a. at vi er i ferd med å bygge ut bredbånd til hvert eneste hus i Norge, vi har innført gratis ferje langs store deler av kysten, og i løpet av regjeringstiden har vi mer enn halvert barnehageprisene i norske distriktskommuner. Vi senker arbeidsgiveravgiften for distriktsbedriftene, vi halverer maksprisen på distriktsflyvninger, vi har snudd rovdyrpolitikken, slik at de som bor nær rovdyrene, nå faktisk blir lyttet til, og i stedet for å ramme norsk mat og matproduksjon med milliardavgifter, som bl.a. Høyre vil gjøre, har vi sørget for to viktige og store jordbruksoppgjør. Vi innfører bygdevekstavtaler, vi har innført grunnskoletilskudd for å ta vare på nærskolene, som mange er avhengige av, vi innfører statlig finansiering av lokale skadefellingslag for rovdyr, og vi går imot forslagene fra bl.a. Høyre om milliardøkning i avgiftene på drivstoff og bilavgifter.

Jeg vil absolutt oppfordre til en kunnskapsbasert debatt om distriktspolitikken. Problemet er at vi aldri får det. Vi har spurt Høyres representanter gang etter gang hva som er deres konkrete distriktstiltak, men vi får jo aldri svar. Uansett hvor mange ganger vi spør, får vi ikke svar. Det blir noen generelle formuleringer om kunnskap, om skatt osv., men vi får aldri noen konkrete eksempler på ren distriktspolitikk. Det etterlyser jeg fortsatt.

Heidi Greni (Sp) [17:15:09]: Jeg gledet meg også til denne debatten, og at vi nå skulle få høre hva som var alternativet til vår distriktspolitikk, og hva Høyre tenker som sine distriktspolitiske virkemidler. Så langt har jeg ikke blitt noe klokere på det. Det er generell næringspolitikk uten subsidier og støttehjul, som representanten Lønseth kalte det. Da lurer jeg på hva som skal få bedrifter til å etablere seg i en distriktskommune når det kun er generelle tiltak. Er det f.eks. et kutt på 1,25 mrd. kr i jordbruksavtalen som skal få fart på næringslivet i distriktet? Er det dyrere ferjer? Er det et kraftig kutt til fylkeskommunen, som går ut over både utdanning, fylkesveier og kollektivtrafikk? Eller er det et kutt på 200 mill. kr til bredbånd som skal stimulere til at det blir mer attraktivt å etablere seg i en distriktskommune? Dette er helt uforståelig for meg. I tillegg vet vi at den voldsomme økningen i drivstoffavgifter som Høyre ønsker seg i budsjettet, vil ramme næringslivet i distriktet ekstra kraftig.

Jeg skrøt i mitt første innlegg av at det er en samlet komité som slår fast at å opprettholde kjøttproduksjonen, altså grovfôrbasert landbruk, er utrolig viktig. Men skal vi klare det, må vi også ha kontroll på rovviltsituasjonen, og Høyre kutter 20 mill. kr i rovviltforvaltningen. Det vil ikke stimulere til et mer aktivt landbruk i distriktskommunene.

Fremskrittspartiet skriver i sine merknader at det er helt urealistisk at vi skal klare å øke folketallet i distriktskommuner. Ja, det er uten tvil helt urealistisk hvis denne regjeringen ikke får fortsette i mange, mange perioder framover, for med det alternativet vi har til distriktspolitikk, vet vi hvordan det går. I 2009–2013, da vi satt i regjering, greide vi å halvere antall kommuner som hadde folketallsnedgang. Fra 2013 til 2021 var det tilbake til status quo. Da greide Solberg-regjeringen å doble antall kommuner som hadde folketallsnedgang. Nå har den utviklingen snudd, og vi ser at det aldri har vært så stor folketallsøkning i distriktskommunene. Jeg skal innrømme at en del av det naturligvis skyldes at vi er veldig tydelige på at vi skal bosette flyktninger særlig i distriktskommuner, men også den innenlandske flyttingen er positiv. Det viser at distriktspolitikk virker.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [17:18:20]: Jeg skal bistå med historieforståelsen for representanten Njåstad. Kong Håkon 5. Magnusson beordret på 1200-tallet byggingen av festningsverket på Vardøhus. Det sto riktignok ferdig etter hans død. Heldigvis har vi ikke så mange byggeprosjekter i dagens samfunn der det er tilfellet, men poenget med illustrasjonen, også i forhold til kong Christian 4., er: Hva var det de hadde skjønt? Jo, de hadde skjønt akkurat det samme som totalberedskapskommisjonens rapport peker på, nemlig at det er særdeles viktig i et beredskapsperspektiv å se på nye grep i distriktspolitikken, nye grep spesielt for Nord-Norge. Hvorfor? Jo, fordi det handler om vår felles sikkerhet og beredskap. Det handler om vår suverenitet, det handler om våre havområder og tilgangen på naturressurser. Hvis man ikke har en historisk forståelse av hvor viktig det er, har man et veldig dårlig utgangspunkt for framtiden.

Derfor er denne regjeringen og denne distriktsmeldingen klar og tydelig på den retningen vi skal gå i. Det krever mange ulike grep – og krevende grep, selvfølgelig. Jeg er glad for at det, heldigvis, i de fleste partier vil finnes forslag og ideer om hvor man vil, og hva man skal gjøre for å komme dit. Men dessverre er ikke partiet Høyre et av de partiene, slik jeg registrerer det. Det er faktisk slik at da denne regjeringen foreslo – og fikk flertall for – å etablere en administrasjon av Statens pensjonsfond Norge til Tromsø, som jo er en av de større byene, uttrykte partiet Høyre i merknads form at man var imot. Da blir nesten konklusjonen – og jeg siterer ordføreren i Bø i Vesterålen i forrige periode, 2020, under forrige regjering: Staten har forlatt oss.

Helge André Njåstad (FrP) [17:20:43]: Det er hyggeleg når Senterpartiet ber om nye innlegg for å kommentera innlegget ein har halde. Det tyder på at ein tydelegvis treff ei nerve når ein kritiserer Senterpartiet for å vera for oppteke av å sjå bakover og reversera. Dei har jo gjort det i desse to åra, laga nye fylkeskommunar og nye kommunar, og i desse dagar vurderer dei faktisk å etablera nye statsforvaltarar òg. Eg trur ikkje det er bra for Distrikts-Noreg å få ytterlegare statsforvaltarar som skal seia nei til arealplanar, til kommuneplanar og til bygging og aktivitet i Distrikts-Noreg.

Statsråden sa han var litt usikker på om næringslivet i mitt heimområde var mest einig med hans distriktspolitikk eller med Framstegspartiet sin. Det kan godt henda me aldri blir einige om det, men det har nettopp vore eit val i min heimkommune, der veljarane gav veldig tydeleg uttrykk for om dei likte Framstegspartiet eller Senterpartiet. Eg trur ikkje det handla om dei lokale folka i dette valet, det handla om kva politikk ein fører frå regjeringskontora. Men for fyrste gong i historia valde veljarane å ha Senterpartiet ute av kommunestyret, og det er nok ein god indikasjon på kva dei synest om lakseskatten og den politikken regjeringa har ført.

Erlend Svardal Bøe (H) [17:22:07]: Jeg hører med forundring Senterpartiets store selvtillit på distriktspolitikken her i salen, men det er jo forskjell på den selvtilliten som er her i salen, og det folk der ute mener om Senterpartiets distriktspolitikk. Jeg tror kanskje det tydeligste beviset på det er det valgresultatet vi akkurat hadde i høst, der Senterpartiet nettopp mistet makten i en rekke distriktskommuner. Så den selvtilliten tror jeg kanskje en skal ta litt ned.

Hva er det vi ser av distriktspolitikken til Senterpartiet? Jo, vi ser de kraftigste skatteøkningene i Norge på mange år. Hvem går det ut over? Jo, det går utover bedriftene i nettopp distriktene. En tømmer distriktene for lokal verdiskaping, sender det til Finansdepartementet i Oslo og omfordeler etterpå, istedenfor å sørge for at lokal verdiskaping blir igjen lokalt for å bidra til lokal utvikling. I tillegg bidrar Senterpartiet – med den politikken – til å true norsk eierskap, som gjør at det blir vanskeligere for norske eiere å ha det norske eierskapet, sånn at en kanskje også får mer utenlandsk eierskap.

Vi ser det også innenfor helsepolitikken, der noe av det første Senterpartiet gjorde i regjering, var å kutte tilskuddet for trygghetsboliger for eldre i distriktene. I tillegg setter en altså ned et eget utvalg som skal fase ut private aktører fra helse- og omsorgstjenesten, når private aktører er den viktigste forutsetningen for at en faktisk har et helse- og omsorgstjenestetilbud i kommunene.

Da vi satt i regjering, var det Høyre som sørget for at vi fikk en strategi for desentralisert utdannelse. Det var Høyre som sørget for at vi fikk mer nedskriving av studielån, bl.a. for lærere. På samferdselspolitikken var det Senterpartiet som startet en diskusjon om å ta ned ambisjonsnivået for å bygge ut samferdsel, mens det var Høyre i regjering som opprettet den første statlige tilskuddsordningen for å bygge flere fylkesveier, sånn at en f.eks. i Senja, som er en distriktskommune, nå har fått flere veier til å få vedlikehold av de fylkesveiene. Jeg kan ikke akkurat se i statsbudsjettet til Senterpartiet at en foreslår mer penger til det.

Representanten Prestbakmo snakket om nordområdene. Det er veldig fint at en kom inn på det, men det var igjen Høyre i regjering som utvidet begrepsbruken og tok inn samfunnsutviklingen i Nord-Norge som en forutsetning for den politikken en skal ha i nordområdemeldingen. Det var faktisk også Jan P. Syse som var statsminister i Norge da vi i 1990 fikk tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms, og som la grunnlaget for veldig mye av dette.

Så ja, Senterpartiet kan stå her med stor selvtillit og snakke om distriktspolitikken, men folk der ute opplever noe helt annet. Det å ha en skattepolitikk med så kraftige økninger, bidrar ikke til lokal verdiskaping, og arbeidsplasser og aktivitet er faktisk den viktigste forutsetningen for at det bor folk i distriktene i Norge.

Tobias Drevland Lund (R) [17:25:18]: Det er nær sagt en vane at jeg ikke alltid klarer å dy meg etter at representanten Njåstad har pratet. Han nevnte at man er så opptatt av såkalt å reversere, å reversere fylker og kommuner, istedenfor å se framover, og det er jo en grunn til at man ønsker å reversere f.eks. tvangssammenslåtte fylkeskommuner. Fylkeskommuner har blitt overkjørt der et flertall av innbyggerne, både i folkeavstemning og i undersøkelser, har sagt at de er imot, og også et flertall blant de folkevalgte – om det så er Troms og Finnmark, om det er Buskerud, Østfold og Akershus til Viken, eller om det er Vestfold og Telemark.

Dette er kjempeupopulære sammenslåinger, sammenslåinger som har skjedd på et kontor i Oslo, på et møterom hvor Njåstad var en av de sentrale deltagerne, og der man valgte å gjøre dette istedenfor å lytte til folk. Det er derfor man er i den situasjonen nå, at man er nødt til å løse opp en del av disse tvangssammenslåtte fylkeskommunene. Det er litt viktig å ha det med i historiefortellingen når man nå skal se framover.

Mudassar Kapur (H) [17:26:37]: Jeg har også tidligere registrert at partiet Rødt etter hvert har blitt nesten flinkere enn Arbeiderpartiet selv til å forsvare regjeringens politikk. Det må jo være litt spesielt å være et støttehjul som ingen har bedt om, som bare ruller rundt i løse luften, men det er i hvert fall greit i dette tilfellet å ha et reservehjul i partiet Rødt. Men de skal ha honnør for å holde gode innlegg på vegne av Arbeiderpartiet.

Hvis vi skal se på lite grann av historikken, som alle nå ønsker å snakke om – hva denne regjeringen har gjort, kontra tidligere – må jeg si at det er den nåværende regjering som har økt skattene mer enn det som i sin tid ble sett på som radikale skatteøkninger fra ytre venstre. Det har på en måte blitt normalen for denne regjeringen. Det er denne regjeringen som over natten endrer rammebetingelser for viktige næringer og skaper usikkerhet, både for utvikling, for arbeidsplasser og for lokalmiljøene. Det er denne regjeringen som et helt næringsliv mener er uforutsigbar, og som de ikke kan stole på, ikke kan lene seg på, selv om man i det siste har gjort en del sjarmørvirksomhet med veldig mye fin retorikk. I salen er det imidlertid den samme sosialistiske politikken.

Det er denne regjeringen som bruker nesten 1 mrd. kr av skattebetalernes penger – ikke for å gjøre noe for skattebetalerne, men for å lage enda mer byråkrati til seg selv, til å lage nye fylkeskommuner, til å gjennomføre ideologiske reverseringer fordi det står i partiprogrammet. Det er denne regjeringen som land og strand rundt og i by og bygd har fått et klart svar fra velgerne på hva de synes om regjeringens politikk, ved at 66 pst. av landets befolkning nå bor i en Høyre-styrt kommune. Det er ikke akkurat noe rop etter Senterpartiets politikk. Jeg skjønner at representanter fra Senterpartiet har stor oppslutning blant sine egne i denne salen, som det nå sitter tre–fire stykker av, men det synes jeg på ingen måte er betegnende for hvordan det står til med Senterpartiet, Arbeiderpartiet og denne regjeringen, og hva folk synes om deres distriktspolitikk.

Jeg mener at man skal lytte til folk, som Senterpartiet ofte sier at man skal. Folket har sagt nei til regjeringens distriktspolitikk. Folk har sagt nei til regjeringens skatte- og avgiftspolitikk, nei til regjeringens næringslivspolitikk og nei til regjeringens distriktspolitikk, så i denne saken tar jeg side med velgerne.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [17:29:53]: Det er interessant at det nå kom kritikk fra representanten Kapur om at vi brukte 1 mrd. kr på unødvendig byråkrati fordi vi lytter til folk og løser opp igjen fylker som ble slått sammen med tvang, når forrige regjerings kommune- og regionreform kostet 3,2 mrd. kr i byråkrati. Det er en litt pussig kritikk når forrige reform kostet veldig mye mer og ikke var på grunn av folks vilje, men tvert imot i veldig mange tilfeller gikk mot folks ønsker.

Det har vært en interessant debatt i dag om historie – om norsk historie er spennende, eller om det er latterlig å fokusere på det. Jeg mener at det absolutt ikke er latterlig. Det er tvert imot mye å lære og mye å være stolt av i norsk historie. Jeg vil avslutte debatten med en påstand om at man trolig aldri i norsk historie har sett en regjering som har hatt så mange offensive distriktspolitiske tiltak som dagens regjering.

Mudassar Kapur (H) [17:31:10]: Siden vår komité nå er beæret med en gjesteopptreden fra Per Martin Sandtrøen i finanskomiteen, kan det være på sin plass å gjøre representanten oppmerksom på at det er stor forskjell på å bruke penger på å utvikle et land, på å gjennomføre reformer slik at man får effektivisering, slik at man får besparelser og får levert bedre tjenester, og det å bruke 1 mrd. kr av skattebetalernes penger på å levere dårligere tjenester, svakere kompetansemiljøer og stopp i utviklingen. Dette er egentlig ganske grunnleggende i politikken. Samtidig viser det litt hva som er problemet til Senterpartiet. Der mener man at penger som brukes på utvikling og det å ta landet framover, rett og slett er dårlig pengebruk fordi riktig pengebruk selvfølgelig er å drive avvikling og reversering. Slik sett har representanten helt rett i sitt innlegg.

Heidi Greni (Sp) [17:32:32]: Jeg hadde ikke tenkt å forlenge debatten, men når representanten Kapur hevder at kommunesammenslåing og fylkessammenslåing er god distriktspolitikk, er det ikke mulig å ikke kommentere.

Regjeringen Solberg satte ned flere utvalg for å forberede distriktspolitikken sin og distriktsmeldingen, bl.a. demografiutvalget, som ble ledet av tidligere statsråd Victor Norman. Den meldingen hører vi ikke noe om lenger, og hvorfor gjør vi ikke det? Jo, det er fordi konklusjonen til utvalget var at kommunesammenslåing ikke er svaret. Snarere tvert imot må vi sørge for at vi har ulike kommuner som kan dyrke sine særegenheter. På den måten klarer vi å ha et tilbud til alle som potensielt kan flytte ut til en distriktskommune. Vi hadde Victor Norman i gruppen til å fortelle om utvalget, og han var veldig tydelig på at kommunesammenslåing ikke er svaret, men likevel kjører Høyre på akkurat den samme leksen.

Det hevdes her at det har blitt bedre tjenester ved den kommunesammenslåingen. Det tror jeg ikke det finnes noen som helst forskning på. Snarere tvert imot hører vi stadig hva som skjer rundt omkring i disse kommunene og fylkene. Tilbudet blir sentralisert, kompetansearbeidsplasser blir sentralisert, og hva betyr det for å være attraktiv for det private næringsliv? Da forrige regjering fjernet skatteinnkreveren fra kommunene – det var kanskje én stilling i hver enkelt kommune – betydde det egentlig ikke noe, ifølge Høyre. Resultatet var at halvparten av kompetansemiljøet på økonomi forsvant i mange kommuner. Det fantes ikke arbeidsplasser. Det ble mye mindre attraktivt, f.eks. for regnskapskontor, å etablere seg i det området fordi det ikke fantes den typen kompetansearbeidsplasser. Det høres ut som kommunesammenslåing nok en gang er svaret for at vi skal ha en aktiv distriktspolitikk.

Jeg skjønner hvorfor det gikk som det gikk da Høyre satt i regjering, hvis de ikke skjønner at det må spesielle distriktspolitiske tiltak til hvis vi faktisk ønsker å gjennomføre en distriktspolitikk – ikke bare å snakke om det her i salen. Da må vi faktisk være villig til å bruke penger på bygdevekstavtaler. Vi må være villig til å bruke penger på gratis ferje. Vi må være villig til å bruke penger på billigere fly, for det er trikken i Distrikts-Norge og det de er helt avhengig av for å ha et kollektivtilbud.

Jeg takker for debatten. Jeg tror jeg vil konkludere med at vi er på forskjellig klode når vi tenker på hva det er som skal til for virkelig å få utviklet hele landet.

Erlend Svardal Bøe (H) [17:35:54]: Det har faktisk noe å si – når en velger å bruke 800 mill. kr på å reversere fylkeskommuner og oppsplitte fylkeskommunene igjen, har det faktisk noe å si. Dette handler om hvilke prioriteringer vi som politikere velger å gjøre.

La meg ta ett eksempel. Nå bruker en penger på å reversere også en politireform, der en oppretter politikontor hvor politiet sier at det ikke er behov for det. Samtidig ser vi f.eks. at i Harstad blir en underavdeling av Statens barnehus lagt ned. Det er en avdeling som skal bidra til at barn som utsettes for vold og overgrep, kommer inn til politiet og blir avhørt. Da velger en heller å legge ned den og bruke ressursene på ting en ikke trenger å bruke penger på i politiet. Så ja, prioriteringer har faktisk noe å si for hva slags tjenestetilbud vi gir til innbyggerne i landet vårt.

Så må Senterpartiet gjerne gå til valg på en politikk som bidrar til mer byråkrati for folk. Før vi kom i regjering, hadde faktisk kommunestrukturen i Norge stått stille siden 1960-tallet. Det var Schei-komiteen den gangen som satte i gang det arbeidet og bidro til at vi fikk en modernisering og et annet tjenestetilbud ute i kommunene.

Jeg må også bare si at jeg er så lei av at det eneste Senterpartiet kommer med i distriktspolitikken, er gratis, gratis, gratis og subsidiering. Jeg tror faktisk veldig mange folk ute i distriktene er mer opptatt av å ha kvalitet på tjenestetilbudene. Jeg møtte en mor fra Båtsfjord som sa at ja, hun var veldig glad for at hun fikk gratis barnehage – som for øvrig var noe også Høyre stemte for – men så sa hun også til meg at hvis hun opplever å sende ungene sine i en barnehage som ikke har kvalitet, har det faktisk ingenting å si for henne at hun får gratis barnehage.

På samme måte møter en folk ute i distriktet som også er fornøyd med at en har fått gratis og litt billigere ferjer, men som opplever at ferjen ikke går når en trenger det, og som også opplever at en har båter som er eldgamle som skal transportere dem over. Så ja, det handler faktisk også om noen nyanser i disse tingene.

Så hører jeg igjen veldig lite til at Senterpartiet snakker om næringslivet i distriktene, som er den viktigste forutsetningen for at det bor og lever folk ute i Distrikts-Norge – at du har en arbeidsplass å gå til, at du har en bedrift som investerer i lokalsamfunnet ditt. Det vi har sett de to siste årene, som jeg var inne på i mitt innlegg, er kraftige skatteøkninger, der en henter ut kapital lokalt og sender det til Oslo, og så kaller en det omfordeling og gratis etterpå. La meg ta ett konkret eksempel: Da Senterpartiet økte arbeidsgiveravgiften, betydde det 154 mill. kr ut fra Troms og Finnmark. Hva ga en tilbake igjen da? Jo, en ga tilbake en gratis barnehage som har kostet rundt 77 mill. kr. Nettoen viser at det en tar ut, blir betydelig større enn det en gir tilbake igjen, og det er det som er Senterpartiets distriktspolitikk.

Så ja, prioriteringer har faktisk noe å si, og jeg tror folk der ute er enig i at vi bør ha andre prioriteringer – og kanskje også de prioriteringene som Høyre står for i distriktene.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) [17:39:10]: Det er åpenbart at det er forskjell på Høyres og Senterpartiets politikk når det gjelder Distrikts-Norge, men det å si at gratis ferje ikke har den betydningen det faktisk har, er å vri vel mye på det. La meg bruke eksemplet Grytøya i Harstad kommune. Det betyr at Lunde gartneri, som er en næringsvirksomhet på Grytøya, sparer titusenvis av kroner i året for nettopp å kunne drive næringsvirksomhet, og at pendlere til Harstad by sparer penger – og for så vidt pendlere den andre veien også.

Når det gjelder sammenslåing av fylkeskommuner: Det er faktisk sånn at det er hensiktsmessig å rette opp feil ifra i går når man får muligheten, og det var omtrent ikke et menneske i Troms og Finnmark som ba om den tvangssammenslåingen. Det var noe Høyre ønsket, og alle lurer jo på: Hvis sammenslåing var svaret, hva var egentlig spørsmålet?

Statsråd Erling Sande [17:40:19]: Med fare for å forlengje debatten ytterlegare: Eg synest det er interessant å merke seg Høgre si rolle i denne debatten. På den eine sida trekkjer representanten Bøe fram Syse. Ein kunne gått endå lenger tilbake. Ein kunne ha snakka om Willoch, ein kunne ha snakka om dei regjeringane som Høgre sat i på 1970-talet, og vist til at Høgre faktisk hadde ein distriktspolitikk. Dei hadde ein målretta politikk og stod i lag med Senterpartiet om mange viktige distriktsbyggingsgrep. Det denne debatten viser, er at ikkje berre har ein gått vekk frå det og ikkje ser det nødvendige av å ha konkrete distriktspolitiske grep, men ein seier det rett ut som det er: Det er samanslåing og sentralisering trass i folkeviljen som er det distriktspolitiske grepet. Det er sterkt å erfare at ein seier det så tydeleg og rett ut, men det er ryddig, greitt og forholdsvis lett å halde seg til.

Og eg blir litt provosert når representanten Bøe seier at det hjelper ikkje å få gratis ferje når ferja ikkje går. Det kan jo alle vere einige i, men om målet er at ferja skal gå, kvifor i all verda kuttar Høgre i den fylkeskommunale økonomien? Då burde ein ha gjort det motsette. Då burde ein ha styrkt den fylkeskommunale økonomien. Det måtte vere det einaste fornuftige å gjere. Det har i alle fall regjeringa har gjort, og i tillegg har vi sikra gratis ferjer og halverte ferjeprisar. Når eg snakkar med folk langs kysten, så set dei pris på dei grepa, og mange av dei er forundra over at Høgre har lyst til å auke ferjeprisane for folk rundt om i landet.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [17:43:05] (ordfører for saken): Denne stortingsmeldingen er regjeringens plan for en samlet innsats mot økt ulikhet og levekårsutfordringer i byene. Den inneholder tre hovedgrep:

• Meldingen har tiltak for bedre byplanlegging, boligpolitikk og trygge nærmiljøer, noe som motvirker segregering og skaper god stabilitet og gode lokalsamfunn.

• Meldingen har virkemidler for gode oppvekstvilkår og bedre helse, inkludering i utdanning og arbeidsliv og styrket samfunnsdeltakelse.

• Meldingen lanserer en utvidet og forsterket områdesatsing for byområder med store levekårsutfordringer.

Målet med meldingen er å gi folk i utsatte områder større muligheter, og jobben er allerede i gang. I meldingen viser vi til masse politikk som allerede er igangsatt av denne regjeringen. Det vitner om utålmodighet, vilje til politisk styring og endring, og det er bra at regjeringen fokuserer på å gjennomføre politikken. Vi kunne ikke vente på denne stortingsmeldingen med å komme i gang med en politikk for å bekjempe dårlige levekår. Å få ned forskjellene mellom folk er en av denne regjeringens hovedoppgaver.

Vi vet at bomiljø og boligsammensetning betyr mye for hvor stabilt dette området er for barn og unge som vokser opp. Billigere barnehage, billigere AKS/SFO, innføring av ungdomsgaranti, satsing på fullføring av videregående og videre jobbsatsing for voksne er alle viktige satsingsområder skal vi lykkes med å løfte flere ut av dårlige levekår. Områdesatsingene skal vi også videreutvikle framover.

Stoltenberg-regjeringen startet i sin tid forsøk med gratis kjernetid i barnehager i utvalgte bydeler i Oslo tilbake i 2006. Nå har forskere fulgt disse barna over tid og funnet flere positive resultater når elevene har tatt nasjonale prøver på 8. trinn. Disse elevene har oppnådd bedre mestring på de nasjonale leseprøvene. Barn i familier med lav inntekt, hvor mor ikke jobber, ser ut til å ha hatt størst utbytte av gratis kjernetid med tanke på både lese- og regneferdigheter på 8. trinn, og guttene har hatt aller størst utbytte når det gjelder lesing. Det er til å bli glad av.

Antall barn som vokste opp i fattige familier, økte under Solberg-regjeringen. I noen byområder fikk vi faktisk en tredobling av familier med varig lav inntekt.

Denne stortingsmeldingen følger opp den tydelige anbefalingen fra NOU-en «Levekår i byer» om å legge større vekt på boligpolitikken for å utjevne levekår i byene.

Nå forsterker vi i boligpolitikken. Husbanken er en av vinnerne i statsbudsjettet for 2024. Husbanken er det viktigste statlige verktøyet i boligpolitikken. Gjennom å styrke utlånsrammen til Husbanken legger vi til rette for at kommunene kan lykkes med sin boligpolitikk. Vi øker utlån til både bygging av studentboliger, startlån og 1 mrd. kr til kommunale utleieboliger. Og ved å bygge flere studentboliger frigjøres utleieboliger i det ordinære leiemarkedet, og dermed dempes presset i det private utleiemarkedet.

Det skal bli enklere for politikerne våre å stille krav til utbyggerne. Flere skal få mulighet til å kjøpe egen bolig gjennom bl.a. leie til eie. Det vil bidra til et velfungerende leiemarked, og det vil styrke rettighetene til leietakerne. Ved å kunne stille krav til utbyggerne vil de store byene få verktøy til å styre boligbyggingen i byene, sånn at vi unngår en videre utvikling av områder med stort gjennomtrekk og opphoping av levekårsutfordringer. Når vi nå kan kreve at utbyggerne bidrar til en mer variert boligmasse, er vi nærmere målet om at flere blir boende i et område over tid, og dermed er de med og styrker lokalsamfunnene i byene våre.

Mudassar Kapur (H) [17:47:38]: Denne stortingsmeldingen er i utgangspunktet en oppfølging av et arbeid som regjeringen Solberg startet opp i 2018, da den forrige regjeringen satte ned by- og levekårsutvalget, som leverte sin utredning i desember 2020. De kartla alle kommuner med over 30 000 innbyggere.

Derfor var det store forventninger til innholdet i denne stortingsmeldingen, og det var forventet at det skulle komme en politikk som fulgte opp utvalgets arbeid og anbefalinger. Dessverre fikk vi presentert en melding som lister opp allerede vedtatt politikk, eller arbeid som skal settes i gang, og jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over at det ikke presenteres noen nye løsninger på de levekårsutfordringene som mange av storbyene står overfor. Her har man rett og slett latt en god mulighet gå fra seg, og dette er faktisk enda et eksempel på hvordan viktige temaer blir uinteressante sideprosjekter for en regjering som har brukt mest tid på reverseringer de siste to årene.

Utfordringene i levekårsutsatte områder er svært sammensatte og komplekse. Et viktig virkemiddel for å motvirke disse, og som også viser til gode resultater, særlig i storbyområdene, er områdesatsingen. Dette er en satsing som det er stor enighet om i de fleste partiene, og man kan se at det bidrar til å både få flere i arbeid, redusere frafall i skolen, motvirke kriminalitet og redusere utenforskap. Jeg vil benytte anledningen til å gi skryt til regjeringen for å fortsette den satsingen man har hatt på dette over mange år. Det er bra, og vi imøteser også videre arbeid med dette.

Det som allikevel må kommenteres når det gjelder områdesatsingene, og som jeg tror det bør være tverrpolitisk enighet om, er at det framover blir viktig å følge med på satsingene, ikke minst være villig til å gjøre justeringer og grep når situasjonen forandrer seg.

Noen byer er nå i gang med disse områdesatsingene, og er kanskje helt i startfasen, eller har vært det i to–tre år – fem år, for den saks skyld – mens Oslo nå har holdt på med dette i veldig mange år, helt siden 2006. Det er ikke så lenge til nå at Oslo har holdt på med dette i 20 år. Det betyr at behovene kan være annerledes, og jeg håper at vi framover i mye større grad kan trekke lærdom mellom områdesatsingene, men også være villige til å justere dem underveis. Det bør være en sak av felles interesse for alle oss som er interessert i å jobbe mer med disse.

Vi ser også at innvandrerandelen i enkelte deler av de store byene er stor. Her vil jeg understreke at det ikke er folks opprinnelse jeg nå er opptatt av, men først og fremst det faktum at de som har kort botid i Norge, er overrepresentert i statistikken over dem som har lav utdanning, dårlig språk, lite arbeidsdeltakelse og lave inntekter. De slår dessverre ut på mange av de bekymringsfulle statistikkene. Derfor mener vi i Høyre at en spredt bosetting over hele landet vil bidra til at vi unngår opphoping av levekårsutfordringer. Derfor foreslår vi at flyktninger som hovedregel ikke bosettes i områder med høyere innvandrerandel enn 25 pst. Det å bli bosatt i områder med lavere andel innvandrere kan bidra til raskere integrering i det norske samfunnet.

Vi kommer senere i dag til å diskutere boligpolitikk, så jeg sparer den store boligdebatten til litt senere. Men jeg vil fortsatt understreke hvor viktig god planlegging er for at kommunen skal kunne skape attraktive og tilgjengelige boligområder for hele befolkningen. Det er mye enklere og bedre for samfunnet og den enkelte innbygger, og det forebygger også problemer i boligmarkedet hvis man i forkant, allerede i planleggingsfasen, tenker på gode bomiljøer, i stedet for at man må inn og reparere noe som ofte, i flere tilfeller, kanskje har vært årsaken til at man har måttet gå inn med områdesatsinger. Jeg tror det kan skape en god balanse dersom man er i forkant av disse utfordringene, slik at man får brukt områdesatsingen mest mulig treffsikkert når man først går inn i en kommune med dette.

Jeg vil også peke på – fordi vi har en debatt som handler veldig mye om sosiale forskjeller – at den største forskjellen i Norge er mellom dem som står i arbeid, og dem som er utenfor. Derfor er inkluderingsdugnaden, og derfor er integreringspolitikken, helt avgjørende i arbeidet med å få gjort noe med de sosiale forskjellene. Og særlig for innvandrere mener jeg faktisk at det å få en god integreringspolitikk, rask bosetting, det å gå fra å være en flyktning til en skattebetalende borger så raskt som mulig er veldig viktig.

Så kommer jeg sikkert tilbake til andre momenter senere i debatten, men jeg vil her og nå ta opp Høyres forslag i saken.

Kathrine Kleveland (Sp) [17:53:02]: Små forskjeller mellom folk, tillit og et levende folkestyre har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i. Virkeligheten er dessverre også at vi ser økende forskjeller. Meldingen beskriver hvordan vi praktisk skal gjøre byer og nabolag til gode oppvekst- og nærmiljøer.

Tidligere i dag debatterte Stortinget opptrappingsplanen for psykisk helse, og planen beskriver hvor viktig forebygging er. Forebygging er sentralt i Senterpartiets politikk, også når vi snakker om helse, psykisk helse og bysamfunn med små forskjeller.

Tilgang på grøntområder og parker er viktig for helse og livskvalitet. Nærhet til grøntområder øker også barns spontane lek og gir varierte fysiske aktiviteter. Grøntområder, friområder og andre byrom er også viktige møteplasser. Mangel på møteplasser og samspill mellom ulike grupper kan bidra til svekket tilhørighet til lokalsamfunnet. Dessverre kan det bidra til frykt og fordommer mellom grupper. I tillegg gir grøntområdene verdifulle pusterom for folk i alle aldre. Heldigvis har de fleste som bor i norske byer og tettsteder, god tilgang på natur og grøntområder, men naturlig nok er tilgangen dårligere jo tettere folk bor. Det er også en utfordring å ivareta og utvikle grøntområder og friområder samtidig som byutvikling skal skje med fortetting og fornying, og presset på byer og tettsteder øker. Økt låneramme for Husbanken med 5 mrd. kr vil hjelpe mot trangboddhet og gi flere utleieboliger for vanskeligstilte.

Bibliotekene er også viktige møteplasser. Bibliotekene er ikke lenger bare sted for å låne bøker, men sted for debatter, læring og formidling – rett og slett en plass for å bygge demokrati og for å finne offentlig informasjon. Stadig flere bruker bibliotekene, og barn med innvandrerbakgrunn bruker bibliotekene mest.

Å delta i fritidsaktiviteter gir mennesker opplevelser, læring, sosial inkludering og tilhørighet. Barn i dag har dessverre ikke like muligheter til å delta i fritidsaktiviteter, til tross for iherdig innsats fra frivilligheten og det offentlige. Regjeringen inviterer derfor alle gode krefter til å lage en handlingsplan for deltakelse med 10 mill. kr til arbeidet neste år. Deltakelse i idrett, kultur og friluftsliv gir mestring og fellesskap. Penger er likevel ikke nok. Det handler om bedre samarbeid, tilrettelegging og informasjon. Her må frivilligheten og alle gode krefter bidra så vi får deltakelsen opp og prisene og utstyrspresset ned. Neste års statsbudsjett gir også full momskompensasjon for frivillige organisasjoner og for bygging av idrettsanlegg. Med dette sikrer Senterpartiet og Arbeiderpartiet at alle barn og unge får mulighet til å delta i aktiviteter der de bor. Her snakker vi om over 22 000 organisasjoner og 2,83 mrd. kr.

Nordmenn har generelt god helse og livskvalitet og høy levealder. De med lengst utdanning lever fem–seks år lenger og med bedre helse enn de med kortest utdannelse. I Oslo er forskjellene mellom enkelte bydeler sju år. Det er en tydelig sammenheng mellom helse og sosioøkonomiske forhold. Det ser vi på kosthold, røyking og fysisk aktivitet. Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil ha et helsefremmende samfunn, med mindre sosiale og geografiske forskjeller. Det er et samfunnsansvar å sikre alle gode muligheter til god helse. I vår la regjeringen derfor fram en folkehelsemelding, en nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller.

Som skolematentusiast er jeg glad for at et av regjeringens mål er gradvis innføring av et daglig, sunt og enkelt skolemåltid. Skolemåltid er sosial utjevning i praksis og bidrar til integrering og å forebygge mobbing. Vi vet godt at skolemat bidrar til trivsel og læring, og jeg er ikke i tvil om at skolemat vil være positivt for folkehelsen. Da er det frustrerende at innførte skolematordninger i flere høyrestyrte fylkeskommuner og kommuner landet rundt nå avvikles.

Helge André Njåstad (FrP) [17:58:04]: Kommunalkomiteen har verkeleg mange saker på dagsordenen i dag, og me går rett frå å diskutera distriktsutfordringar og distriktsmeldinga til å diskutera meldinga om gode bysamfunn. Det viser at som politikarar må me beherska litt ulike perspektiv. Me er privilegerte, me som sit på Stortinget og får lov til å opphalda oss ein del i denne storbyen, Oslo, samtidig som me kjem frå distrikta våre. Me ser då at landet er samansett og har ulike utfordringar, og difor heng eigentleg desse to sakene godt saman. Me må sørgja for at me kan ha ein politikk for både storbyane og distrikta.

Når det gjeld det som Framstegspartiet har fokusert mest på i denne meldinga, som er utfordringsbildet knytt til integrering, ser me faktisk den illustrasjonen veldig godt. Når eg diskuterer innvandringspolitikk og integreringspolitikk i heimdistriktet mitt, er det prega av at ein ser på dei som kjem til oss, som ein ressurs som kan vera med og jobba, som kan vera med og skapa verdiar. Dei utfordringane me ser når me kjem til storbyen Oslo, er noko heilt anna. Det fortel oss at når det gjeld integreringspolitikk, lykkast ein kanskje betre i distrikta, der ein fokuserer på at alle skal vera med – alle skal vera med og jobba, alle skal vera med og bidra. I Distrikts-Noreg, som me diskuterte i stad, trur eg faktisk at det er lettare å få til ei god integrering, fordi alle blir sett. I ein storby er det ikkje på same måten slik at alle blir sett, og at alle blir sett på som ein ressurs.

Så veit me òg at storbyane har ei stor innvandrarbefolkning frå før, som gjer at integreringa kanskje ikkje er fullt så enkel, fordi ein då opplever at ein finn saman i grupper og oppheld seg i grupper, meir enn at ein oppheld seg i heile samfunnet, som ein ser i litt mindre samfunn. Difor føreslår me i Framstegspartiet ei rekkje tiltak som er meinte på å få til ei betre integrering, fordi me òg ønskjer at dei me skal ta imot i Noreg, skal bidra til statsbudsjettet og ikkje leva av statsbudsjettet. Då er nøkkelen at ein sørgjer for god norskopplæring, og at ein sørgjer for at ein kjem ut i arbeid.

Me ser òg – spesielt i hovudstaden, men òg nedover Østfold, i Sarpsborg og Fredrikstad, som òg har ein del sekundærbusetjing – at kommunen som skal levera tenester etter at introduksjonsprogrammet er over, får utfordringar. Men òg med tanke på kriminalitet – med tanke på gjengkriminalitet og utfordringar som me ser meir og meir av, som me ser nabolandet vårt Sverige har store utfordringar med, og som ein ser kjem nærmare og nærmare grensene våre og landet vårt – trengst det at ein har ein betre integreringspolitikk, der ein stiller meir krav.

Framstegspartiet føreslår no at ein skal seia at om innvandrarbefolkninga utgjer 15 pst. av befolkninga, skal ein ikkje ha meir busetjing i desse områda. Det er nettopp for å unngå at ein lagar seg sånne grupper og for å sørgja for at ein får til integreringa. Då har me sagt at 15 pst., eller at det er dårleg integreringsresultat eller få moglegheiter på arbeidsmarknaden, er grunn til å seia at me ikkje buset i dei områda. Der ser me òg forskjellen på oss og Høgre. Der Framstegspartiet kallar ein spade for ein spade og seier at ein skal ha busetjingsstopp i desse områda, seier Høgre at ein som hovudregel ikkje skal busetja. Det er forskjell på å vera tydeleg og å formulera seg litt mildare, som Høgre gjer.

Me føreslår òg at for å kunna ha sekundærbusetjing skal ein ha krav om sjølvforsørging, noko som er viktig. På den måten blir det ikkje sånn at kommunen som får tilskotet, som får eit oppdrag og skal gjera ein jobb, får inntektene, og så flyttar ein etterpå og påfører ein sekundærbusetjingskommune utgiftene og utfordringane. Der treng me å ha nokre forslag som er tydelege. Vidare vil me òg at ein skal stilla krav til den enkelte som går på introduksjonsprogrammet, at ein skal mista ytingar viss ikkje ein møter opp. At ein difor stiller krav, er viktig som ein del av politikken for å få til ei god integrering. Det vil vera nøkkelen for at me skal kunna løysa nokre av dei utfordringane som storbyane har i dag, spesielt på Austlandet og i hovudstaden.

Det ligg mange andre ting i dette som det er viktig at storbyane fokuserer på, og som eg gjerne kunne brukt meir tid på å snakka om, knytte til dei andre felta der det er viktig at byane leverer gode tenester til innbyggjarane sine. Likevel er det viktigaste at innbyggjarar i byar òg skal vera trygge, og då må me lykkast med integreringspolitikken, sånn at ein ikkje får ein kriminalitet som ein dessverre ser meir og meir tendensar til i vårt eige land, og som nabolandet vårt har mykje av.

Med det tek eg opp dei forslaga som Framstegspartiet har i saka.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [18:03:20]: Vi får se om vi klarer å ha like lange linjer og gjøre denne debatten så historisk som den forrige.

Jeg kan starte med å gå ikke så veldig langt tilbake i tid, for det var SV som tok initiativ til å få laget levekårsmeldingen for byer i Norge. Høyre refererte jo til Jenssen-utvalget. Det var viktig for oss i SV at det helhetlige arbeidet med levekår i byene ikke skulle stoppe opp, men at man skulle ha en helhet i det arbeidet. Det var derfor vi var opptatt av å få dette inn allerede i den første budsjettforhandlingen med regjeringen, og det er det som er bakteppet for det vi diskuterer i dag.

Grunnen til at SV er opptatt av dette, er erkjennelsen av at man i byene har noen helt særskilte utfordringer som handler om oppvekstmiljø og levekårsutfordringer, som vi mener det er viktig at man har en helhetlig tilnærming til. Poenget med å få laget en sånn melding er å få et bedre kunnskapsgrunnlag for å utforme politikk som motvirker at enkelte bydeler blir preget av dårlige boliger, trangboddhet, dårlige uteområder, støy og forurensning. Da er det viktig å si at det ikke er folkene som bor der, det er noe galt med.

SV gikk til valg på bedre fordeling – et samfunn for de mange, ikke for de få – der vi er tydelig på at vi skal omprioritere ressursene i samfunnet, sånn at vi har små forskjeller og store muligheter. Det er en global trend med sentralisering, og vi ser også i Norge at byene vokser, og mange har lyst til å bo i by. Samtidig medfører det noen voksesmerter som det er viktig at man får løst.

Hvis man skal ta de lange linjene, er det ikke noe nytt at vi har klassedelte byer i Norge der det er et skille mellom øst og vest og solsiden og skyggesiden, med de utfordringene det bringer med seg når det gjelder hvilke muligheter folk har i livet. Derfor er det viktig at vi ser både på hvordan vi skaper disse bomiljøene, og på infrastrukturen, som er under press i byene. Opphopningen av lavinntektsfamilier i enkelte bydeler har den motsatsen at man får en opphopning av de velbemidlede på den andre siden av byen. I mange bydeler i Oslo er forventet levealder for menn seks–sju år lavere enn i noen av de bydelene man finner på Oslo vest. Det er nettopp der man får gylne gettoer, der folk isolerer seg fra resten av samfunnet. Vi tror på et samfunn med mangfold, der vi skal møtes på tvers av bakgrunn og bygge sterke fellesskap.

Områdesatsingene er en viktig del av det arbeidet, der man har samarbeid mellom kommuner og stat og prøver å ta tak i utfordringer som man finner i særskilte områder, og der man kan skape gode bysamfunn og bomiljø uavhengig av menneskers lommebok. Det handler om grøntarealer, møteplasser for unge og gamle, gode offentlige bygg og lokaler med nærmiljøtjenester som innbyggerne har behov for. For å få til det er det viktig at vi generelt må styrke økonomien til kommunene og byene i Norge. Der noen av de rikeste på den andre siden av byen har god utsikt, stor hage og kanskje et svømmebasseng, er det andre som ikke har plass til å kunne gjøre leksene hjemme fordi det bor for mange på samme soverom. Derfor er det nettopp de familiene vi hjelper når vi skaper gode biblioteker, fritidsklubber og idrettsanlegg.

Var det noe man merket spesielt under pandemien, var det viktigheten av de grønne lungene i lokalsamfunnene våre. Jeg, som er valgt inn fra Oslo og bor her, følte nettopp på viktigheten av å ha et pusterom fra min trange leilighet på Grünerløkka. Det var deilig å komme seg litt ut. Det er nettopp de områdene som også er under press hvis utbyggerne får lov til å definere hvordan byene våre skal se ut. Derfor er det viktig at vi har en politikk for folk, for innbyggere og ikke bare for utbyggere.

Vi fremmer nå i forbindelse med denne meldingen 22 forslag som vi mener kan gjøre byene bedre for alle. Med det tar jeg opp forslagene SV er med på.

Tobias Drevland Lund (R) [18:08:32]: Byene våre skal være gode steder å bo. Likevel er det viktig å erkjenne at det er nettopp i de store byene det er flest utfordringer med levekår – eller bedre sagt fattigdomsutfordringer, som stadig vokser seg større.

Rundt 600 000 nordmenn oppgir nå at de gruer seg til jul, ifølge UNICEF Norges årlige juleundersøkelse, og det er særlig de med lav inntekt og barnefamilier som er mest pessimistiske. Samtidig kom det senest denne uken en annen rapport som understreker dette alvoret. Norge har vært blant de dårligste landene i Europa på å løfte barn og familier ut av fattigdom siden finanskrisen, slår UNICEF fast i en ny rapport. Kristin Oudmayer fra UNICEF påpeker at det er 110 000 barn som lever i fattigdom i Norge, og det er flere enn det bor i hele Drammen kommune.

Vi vet at mange av dem det her er snakk om, bor i de større byene. Dette er bl.a. barn – våre barn og unge – som kanskje ikke har de samme mulighetene som andre barn, barn i familier hvor foreldrene kanskje ikke har råd til å kjøpe seg vinterjakke når vinteren slår inn, barn i familier som aldri har råd til å dra på ferie, fordi lommeboka aldri strekker til. Det er våre barn i vårt land som ikke får de samme mulighetene som de andre barna.

Å gjøre noe med denne fattigdommen i Norge krever mange strukturelle tiltak i arbeidslivet, på boligmarkedet, i skolen og med inkludering. Samtidig må vi også tenke på at det å bygge ut velferden, f.eks. med gratis tannhelse og gratis kollektivtransport, som de har hatt i Stavanger, også er et bidrag for å få ned antallet barn som vokser opp i fattigdom. En sterkere velferdsstat vil redusere forskjellene og komme barna til gode.

Vi vet hva som virker. Økt barnetrygd og heving av velferdsstatens minsteytelser til et verdig nivå over EUs fattigdomsgrense ville gjort at færre barn må vokse opp i fattigdom. Alle grunnskolebarn bør få gratis mat på skolen, og derfor setter Rødt i vårt alternative statsbudsjett av penger til nettopp det. Vi må også jobbe for å få prisen på SFO videre ned.

De økende forskjellene henger også veldig tett sammen med boligpolitikken. I Oslo har en sykepleier råd til å kjøpe 1 pst. av boligene på markedet. LOs fagarbeiderindeks fra i høst viste at hvis man har en familie med en heltids barnehageansatt og en deltids butikkarbeider, har man råd til å kjøpe 0,2 pst. av boligene på markedet i Oslo. Det sier seg selv at dette er et boligmarked som ikke lenger fungerer for vanlige folk med vanlige inntekter.

I en av merknadene skriver flertallet fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt at

«i stortingsmeldingen omtales nye boligpolitiske tiltak som vil gi de store byene større handlingsrom til å påvirke boligsammensettingen i sine nabolag. Med dette får kommunene verktøy til å styre boligbyggingen, slik at vi unngår en videre utvikling av områder med gjennomtrekk og opphopning av levekårsutfordringer. Krav om at utbyggerne bidrar til en mer variert boligmasse, kan bidra til at flere blir boende i et område over tid, og er dermed med på å styrke lokalsamfunn i byene våre».

Dette er veldig viktig og noe Rødt har jobbet for lenge og foreslått flere ganger. Vi må gi kommunene verktøyene de trenger i verktøykassen for å drive fram en mer aktiv og sosial boligpolitikk, og en av måtene det kan gjøres på, er å stille krav til utbyggerne om at en viss andel av leilighetene i nye utbyggingsprosjekter skal være såkalte ikke-kommersielle boliger for leie og for eie.

Representanten Unneland fra SV var inne på noe som er velkjent – at det bl.a. er store forskjeller mellom dem som lever på østkanten og vestkanten i Oslo, det som ofte blir omtalt som dødens klasseskille i og med at det er sju års levealdersforskjell mellom dem som bor på hver sin side av Akerselva. Det understreker behovet for en mer aktiv og sosial boligpolitikk, for det er viktig her.

Norge har et av Europas mest deregulerte boligmarkeder. De kommunale boligene er det eneste sosiale tilbudet. Disse boligene utgjør 3,5 pst. av totalen av den totale boligmassen i Norge og har ofte dårlig standard og høy husleie. I Danmark, til sammenligning, utgjør de såkalte allmenboligene, som er pris- og omsetningskontrollert, 20 pst. av boligmassen. I Sverige og Finland utgjør den sosiale sektoren 15 pst. Det er altså en god vei å gå nettopp for å bygge ut en større andel av ikke-kommersielle boliger.

Dette er viktig. Skal vi klare å sørge for at flere får råd til å kjøpe seg sin egen bolig, trenger vi en ny boligpolitikk, og da trenger vi, som sagt, å regulere bedre. I denne saken – utover boligpolitikk, nå ser jeg på tiden; jeg skulle gjerne snakket om veldig mange andre ting også – fremmer vi i alt 21 forslag sammen med SV og 4 forslag fra Rødt. Det er flere gode forslag som jeg håper regjeringen tar med seg videre, selv om de her blir nedstemt. Med det viser jeg til de forslagene vi er med på, og jeg tar opp våre forslag.

Statsråd Erling Sande [18:13:49]: Folk skal kunne bu, arbeide og leve eit godt liv i heile landet vårt, og då treng vi dei gode lokalsamfunna – lokalsamfunn som er gode å vekse opp i, med gode fellesarenaer og gode tilbod i nabolaget. Byar og byområde i Noreg er stadar for moglegheiter og mangfald. Her er det store byrom med oppleving og puls, men det er også mindre byrom, det er lokalsamfunn, det er viktige møteplassar. Vi skal hugse at dei aller fleste innbyggjarane reknar byen sin som ein god plass å bu, men nokre av byområda våre har utfordringar vi må ta tak i. Det er område i byane der mange har låg inntekt og dårlegare levekår. Det kan gje krevjande oppvekst-, bu- og nærmiljø.

Store skilnadar tærer på tilliten. Det kan ta vekk noko av tryggleiken, og det kan gjere at samhaldet raknar. Meldinga løyser sjølvsagt ikkje alle utfordringane bysamfunna våre står overfor, men vi peikar på nokre område der vi kan gjere ein innsats på for å motverke skilnadar og betre levevilkåra. Det er utvilsamt krevjande tider akkurat no for veldig mange. Den høge prisveksten og høge renter er vanskeleg å handtere, spesielt for dei som har minst. Mange har fått trongare økonomi, fleire slit. Det tek eg og regjeringa på alvor.

Den viktigaste jobben for regjeringa er trygg og ansvarleg økonomisk styring. Å få kontroll på prisveksten og sørgje for framleis låg arbeidsløyse er det aller viktigaste, for det er det som vil hjelpe flest. Svaret frå regjeringa på utfordrande levekår i byar og byområde er gjennom kjernen av velferdsstaten: sterke universelle ordningar for alle som fangar opp dei som fell utanfor, og målretta ordningar for dei som treng det aller mest. I tillegg samarbeider stat og kommune om å betre bu- og nærmiljøa og tenestetilbodet i nokre område gjennom områdesatsingane.

Alle som veks opp i levekårsutsette område, skal ha like moglegheiter til å leve eit godt liv og utvikle seg. Utdanningssystemet skal i større grad enn i dag medverke til å redusere skilnadar mellom gruppene og auke sjansane for den enkelte. Regjeringa har òg forsterka innsatsen til områdesatsinga i denne stortingsperioden, og vi har utvikla områdesatsinga til mindre byar. Eg har allereie vore på Gulset i Skien for å signere avtale om områdesatsing der. Både vaksne, unge og folkevalde der har allereie gjort ein fantastisk jobb med å utvikle og løfte lokalsamfunnet sitt, og med staten på laget kan vi gjere ytterlegare grep og forsterke den utviklinga.

Områdesatsinga er eit perfekt eksempel på korleis vi på tvers av forvaltingsnivå kan jobbe i lag for å gjere folks kvardag betre og gje unge likare moglegheiter, uansett kvar dei veks opp. Difor legg regjeringa opp til å utvide med nye områdesatsingar neste år, i både Gjøvik, Halden, Indre Østfold, Larvik og Tromsø.

Regjeringa har gjennom budsjetta styrkt dei gode, universelle velferdstenestene for alle. I tillegg gjennomfører vi ei rekkje tiltak som når ut til mange og bidreg til å lette økonomien. Barnetrygda til alle er auka i to omgangar i 2023 og vidare styrkt i budsjettforliket for 2024. Vi gjer barnehagane historisk billege, vi har innført 12 timar gratis SFO på 1. og 2. trinn, og gjennom budsjettforliket for 2024 blir dette også gjeldande for 3. trinn.

Vi gjennomfører eit løft i satsinga på unge som står utanfor arbeid og utdanning. Eit viktig tiltak er ungdomsgarantien, der unge som er særleg utsette i arbeidsmarknaden, skal få betre oppfølging gjennom Nav. Regjeringa arbeider for at det skal vere mogleg for alle barn og unge å delta jamleg i minst éin organisert fritidsaktivitet saman med andre. Gode bumiljø treng gode møteplassar, fritids- og kulturtilbod, idrettsanlegg og andre fellesarenaer, og vi vil bidra til at det blir lagt til rette for sånne møteplassar.

Folk skal òg ha ein trygg og god bustad. Dei siste dagane har det vore stor merksemd på dei utfordringane byggenæringa står i no. Ein stans i bustadbygginga er ikkje berre eit problem for næringa, men også for folk som ikkje har ein god bustad. Difor er det eit problem for oss som samfunn, og difor er eg glad for at Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV her på Stortinget blei einige om ein stor auke i Husbankens låneramme neste år. I løpet av to år har vi auka ramma med 10 mrd. kr. Det gjer aktiviteten i byggenæringa større. Neste år kjem vi til å leggje fram ei stortingsmelding om ein heilskapleg bustadpolitikk.

Du verda kor fort tida går, president!

Like moglegheiter er ein føresetnad for eit høgtillitssamfunn for Noreg, og vi vil byggje sterke fellesskap og gode fellesarenaer i alle lokalsamfunn.

Marte Mjøs Persen (A) [18:32:39]: Regjeringens melding om gode bysamfunn med små forskjeller er viktig. Regjeringens grep mot økt ulikhet og levekårsutfordringer i byene er for oss som bor og lever vårt liv i byen, velkomne grep. Jeg er veldig glad for at statsråden er så tydelig på at det trengs målrettede tiltak for byene, ikke minst for storbyene.

Storbyen skal være et trygt og sunt sted å bo for alle innbyggere, der mennesker med ulike bakgrunner og med ulikt liv kan leve sammen. Det er en av grunnene til at det er så fantastisk å bo og leve i byene. Byene er viktige motorer i norsk økonomi, de spiller en avgjørende rolle når det gjelder å nå klimamålene våre. Skal vi nå klimamålene våre, må vi også ha klimavennlige storbyer.

Kollektivsystemet i de store byene må være godt utbygd og ikke minst velfungerende, og vi må gjøre det enklere å være fotgjengere og syklister, slik at luften blir renere og utslippene går ned. Kollektivtransport i byene handler ikke bare om å frakte folk fra a til b. Det handler faktisk mye om at byene våre ikke skal få infarkt – at luftkvaliteten skal bli for dårlig, og at det skal bli for mange biler til at det går an å håndtere. Det handler om å bygge ut gode bomiljø der folk kan leve et godt liv. For å leve et godt liv må både unge og gamle ha tilgang på grøntområder og arenaer for fysisk aktivitet, og det skal vi ha plass til.

I storbyene bor både de som har mest, og også de som har minst. Mange lever i områder med klart lavere inntekter enn gjennomsnittet, flere står utenfor arbeidslivet, og det er større sosiale helseforskjeller og kortere levealder. Flere barn i disse områdene vokser opp i familier som lever i fattigdom. Andelen enslige er også høyere i byene enn andre steder, og mange av disse er ensomme. Vi som bor i Bergen, eller i Oslo for den del, vet at selv om vi bor i byen, kan avstanden til dem som tar beslutningene, oppleves som stor.

Det er mulighetene og mangfoldet som gjør bylivet godt. For at vi skal få gode og trygge storbyer, har alle innbyggere interesse av at vi forebygger ensomhet og reduserer forskjeller. Da må vi styrke det inkluderende fellesskapet og åpenheten byene står for, og sørge for gode fellesskapstjenester som er tilgjengelige for alle.

De store byene er motorer i sine regioner, og de har stor betydning for befolkning og næringsliv også i nærliggende distrikter. I Arbeiderpartiet mener vi at by og land er gjensidig avhengig av hverandre. Derfor er det også viktig å legge til rette for et godt samarbeid mellom byene og områdene rundt.

Anne Kristine Linnestad (H) [18:36:01]: Et inkluderende og mangfoldig kultur- og idrettsliv hvor den enkeltes økonomiske situasjon og sosiale bakgrunn ikke skal være til hinder for deltakelse og frivillig innsats, er nok et mål for de aller fleste av oss. Det viser på alle måter at frivilligheten er selve bærebjelken i små og store lokalsamfunn.

I min egen hjemkommune, bykommunen Nordre Follo, har vi en ordning som alle barn og unge i alderen 16–18 år kan søke på for å få økonomisk støtte til å delta på fritidsaktiviteter. De to eneste kriteriene er at man bor i kommunen, og at familien har en årsinntekt som ikke overstiger 400 000 kr. Ordningen gir barn og unge mulighet til å delta på en fast, jevnlig organisert aktivitet, og det er en god mulighet.

Jeg er glad for at man i denne meldingen kan lese at regjeringen også ønsker å satse på frivilligheten og aktiviteter til barn og unge. Jeg stusser derfor litt når noe av det første dagens regjering gjorde, var å skrote fritidskortet. De stoppet regjeringen Solbergs planlagte nasjonale utrulling av fritidskort, som skulle gi alle barn og unge mulighet til å delta på fritidsaktiviteter. Det var et kutt på 400 mill. kr til barn og unge. Denne skrotingen av fritidskortet har svekket barn og unges muligheter til å delta i fritidsaktiviteter fordi fritidskortet var en ordning som supplerte andre, brede tilskuddsordninger og ikke kompenserte for andre ordninger.

Regjeringen må sørge for å få på plass et alternativt fritidskort som kan sikre at målsettingen med Fritidserklæringen kan oppfylles. Men istedenfor å videreføre regjeringen Solbergs fritidskort, øker de heller tilskuddet til en nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge. Vår bekymring er at de familiene som kanskje trenger denne ordningen aller mest, ikke vil komme til å søke på ordningen.

Alle barn og unge skal kunne delta på idrett og fritidsaktiviteter, og det trengs treffsikre ordninger, fysiske møteplasser og tilrettelegging for den enkelte. Det vil bidra til å gi hvert enkelt barn et godt oppvekstmiljø.

Terje Sørvik (A) [18:38:37]: Forskjellene i levekår i byene våre har økt over tid. Barnefattigdommen øker. Segregering og levekårsproblemer hoper seg opp i visse byområder. Arbeidsledigheten er høy. Færre eier sin egen bolig. Mange bor trangt og mangler i tillegg gode og trygge fellesskapsarenaer i nærmiljøet. Vi kan ikke bli stående og se på at utviklingen går den veien.

For Arbeiderpartiet er kampen for at hver enkelt av oss skal ha like muligheter en av grunnpilarene våre. Alle barn skal vokse opp i trygghet, uansett hvem de er, hvor de kommer fra og hvordan familien er sammensatt. Den kampen kjemper vi hver eneste dag over hele landet, og særlig i storbyene våre. Her har vi både utfordrende levekår og noen av de sterkeste verktøyene for å bekjempe økende forskjeller.

Mange barn vokser opp i familier med utfordringer. Det kan være økonomiske problemer, vold, rus, sykdom eller andre forhold som gjør barn utrygge. Fellesskapet skal stille opp for familier og barn som trenger det. Denne stortingsmeldingen viser regjeringens plan for en samlet innsats mot økt ulikhet og levekårsutfordringer i byene. Jeg synes det er en styrke at meldingen særlig fokuserer på tiltak rettet mot barn og unge. For at alle barn skal kunne leke, lære, utvikle seg og utfolde seg i trygge omgivelser, må vi rette politikken inn mot det fra flere kanter.

Det aller viktigste vi kan gjøre, og det som må ligge til grunn for alt, er å styrke det universelle velferdstilbudet til barn og unge. Det vil bidra til sterkere fellesskap og mindre forskjeller i samfunnet. Det er dette det handler om når denne regjeringen senker maksprisen i barnehagen og sikrer gratis kjernetid i SFO opp til 3. klasse, styrker BUA utstyrssentraler for å gi alle gratis tilgang på idretts- og fritidsutstyr, styrker tilskuddsordningen for at flere barn kan delta i fritidsaktiviteter, innfører en ungdomsgaranti sånn at alle unge skal få den hjelpen de trenger for å komme seg i jobb eller utdanning, styrker skolehelsetjenesten og lavterskelarbeidet med barn og unges psykiske helse, øker bemanningen i barnehager i levekårsutsatte områder eller når vi skal gjennomføre en kvalitetsreform i barnevernet, bare for å nevne noe.

Avslutningsvis vil jeg si at for å skape et godt samfunn, må vi føre en politikk for å redusere forskjeller i levekår i våre byer.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [18:41:31]: Varsellampene blinker i Groruddalen, sa Jan Tore Sanner som kommunalminister – det sto på forsiden av VG for noen år siden. Det er ikke så rart at han sa det, for han hadde ikke vært med på å utvikle politikken til Groruddalssatsingen på samme måte som det Arbeiderparti-ledede byrådet hadde gjort. For å gå enda lenger tilbake i historien: Da regjeringen startet det opprinnelige prosjektet for Groruddalen i 2006, var ikke Høyre-byrådet så veldig interessert. De dro bena etter seg og bidro med mye mindre penger enn det regjeringen gjorde. Da Raymond Johansen tok over byen, ble den brøken snudd helt på hodet. Høyre-regjeringen fulgte ikke med. De så ikke alle de prosjektene Arbeiderparti-byrådet dro i gang, og som f.eks. førte til sommerjobbprosjektet som SV-representanten viste til, og jobbsenteret vi har fått på Mortensrud. – Nok om det.

Hva fant så NOU-en ut, den som Jan Tore Sanner trengte for å kunne finne ut av hva han hadde vært med å bruke så mye penger på? Jo, den fant ut at for å utjevne levekår må vi bruke boligpolitikken. Det var ikke noe nytt for høyreregjeringen, for det hadde høyreregjeringen fått beskjed om allerede under evalueringen av plan- og bygningsloven i 2018. Da kom forskerne fram til – det var et av to gode råd de kom med – at for å bekjempe sosial ulikhet burde man kunne gi kommunene mulighet til å bestemme hvilken disposisjonsform boligene skal ha. Gjorde Høyre noe med det i regjering fra de fikk det rådet i 2018 til de måtte gå av? Nei. Gjør denne regjeringen noe med det? Ja. Vi lanserer i denne meldingen at dette vil vi faktisk få til.

Boligpolitikken som denne NOU-en pekte på som kjempeviktig for å utjevne levekår, har vi tatt på det aller største alvor og gjort noe med. Denne meldingen viser en ny retning og en satsing på politikk som vil bidra til at barn som bor i levekårsutsatte områder, får flere muligheter.

Rune Støstad (A) [18:43:57]: Som stortingsrepresentant fra et distriktssamfunn føler jeg meg privilegert som får lov til å være innbygger i hovedstaden vår, Oslo, i deler av året. En kan spørre seg: Er det slik at en kar i 50-åra fra midt i Gudbrandsdalen har noe å bidra med når det gjelder bypolitikk? Det er et relevant spørsmål. Svaret på det mener jeg er ja, ikke minst fordi at når vi får denne muligheten til å bo i denne flotte byen, får vi også en mulighet til å forstå utfordringene i hovedstaden på en bedre måte. Det gjør at vi kan kombinere og prøve å balansere hensynene til distriktene og til byene våre. Det er kjernen i politikken vår, for skal vi lykkes med å ha god politikk for byene, må vi kunne evne å bygge bro mellom by og bygd.

Denne meldingen har utrolig mange spennende tiltak i seg. Én ting er å sikre at alle får en mulighet til å bo og eie sin egen bolig. Her skisseres det mange spennende løsninger, som f.eks. gir førstegangsetablerere en enklere vei inn i boligmarkedet. Vi vil også bidra til et mer fungerende leiemarked og sikre rettighetene til leietakere på en bedre måte.

Denne regjeringen har en offensiv politikk for byene. Vi har aktivt gått inn for å møte utfordringene i store byer og i mindre byer. Som statsråden selv var inne på i stad, har vi nå utvidet ordningen til å gjelde både Larvik og Tromsø, og Gjøvik, som er en by i det fylket jeg kommer fra. Dette viser at vi satser på både de store og de mindre byene.

I replikkvekslingen her i stad hørte vi at statsråden delte tanker rundt det å lære av Oslo. Det tror jeg viktig, for Oslo har på mange måter hatt de store utfordringene lenger og har tatt mange gode grep, ikke minst den satsingen vi har hørt om i Groruddalen, og å tilby gratis kjernetid i SFO, som var en fanesak for Arbeiderpartiet i sin tid. Jeg mener at det er mye å lære av dette.

For et par år siden hadde jeg besøk av Tøyen Sportsklubb. Den besøkte Gudbrandsdalen og våre fjellområder. Det er nok et eksempel på aktiviteter og aktører som virkelig har gjort en innsats. Tøyen Sportsklubb er et stjerneeksempel på hvordan en kan bruke idrett og aktivitet til å inkludere enda flere inn i samfunnet.

Så igjen: Vi har mye å lære fra det som har foregått i Oslo, som vi må ta med oss videre inn i arbeidet med å sette meldingen ut i livet.

Mudassar Kapur (H) [18:47:17]: Jeg synes at dette – i likhet med den forrige meldingen – er en viktig melding som gir oss mulighet til å løfte blikket og se de lange linjene.

Selv om representanten fra Oslo Arbeiderparti hadde et behov for å gå litt tilbake i hovedstadspolitikkens historie, med litt historieomskriving – jeg skal ikke kalle det en forfalskning, for det blir litt slemt, men i hvert fall en litt fantasifull historieomskriving – vil jeg nøye meg med å si at det var Høyre som i sin tid lokalt satte i gang Groruddalssatsingen, og det var Høyre i regjering som fornyet den. Gjennom de 18 årene Høyre styrte byen, pekte pilene i riktig retning. Så har det vært et bittelite opphold med Arbeiderpartiet i åtte år, hvor noe av f.eks. boligpolitikken, som representanten skryter av, har stått helt stille. Det ble lovt mye regulering, men det skjedde veldig lite. Så kan vi sikkert komme tilbake til boligpolitikk osv. i det neste innlegget. Jeg var litt innom det i stad også, at vi får god tid å diskutere boligpolitikk senere, så jeg skal spare litt til da.

Så til den større saken: Det er ingen tvil om at de store byene – for å ta Oslo som et eksempel – er litt som Norge i miniatyr. Her finner du alle typer utfordringer, også noen av de utfordringene som ville vært typiske for et distrikt, f.eks. et distrikt som sliter med fraflytting, eller lav yrkesdeltakelse, lav inntekt, få arbeidsplasser og kanskje et ustabilt boligmarked. Slike lommer finner du også i en by, samtidig som du finner mye av det man typisk forbinder med en by, der alt går i full fart og oppover, og at det alltid er aktivitet. Det er jo litt av spenningen i en by, og selv om man nettopp i byer finner dem som sliter mest, har heldigvis også byene muskler til å gjøre noe med det. Men da må vi også vite hva vi må gjøre noe med, og hvorfor vi må gjøre det viktigste først.

Særlig det som handler om sosiale forskjeller, er noe som opptar meg veldig mye. Det er ingen tvil om at når vi snakker om f.eks. barnefattigdom, er det viktig å utvide debatten og huske på at det ikke er barn som er fattige, det er familien som er fattig. Det som ofte kjennetegner en fattig familie, når vi bruker det ordet, er at foreldrene enten ikke har inntekt eller at familien kanskje bare har én. Det handler ofte om at foreldrene står utenfor arbeidslivet, og at barna står i fare for å falle ut av skoleløpet. Hvis vi skal lykkes med dette arbeidet, må vi lykkes med at sosiale forskjeller ikke går i arv. Da er det særlig tre ting som er viktige. Det ene er at barna våre ikke faller ut av skolen, det andre er at vi får en god boligpolitikk, og det tredje er at folk er i jobb. På disse tre feltene håper jeg at vi får en regjering som lener seg framover. Heldigvis har vi nå et byråd som i hvert fall vil jobbe langs disse linjene.

Bjørnar Laabak (FrP) [18:50:37]: Jeg vil si at satsing med tanke på levekårsutsatte områder er veldig viktig. Vi startet i min kommune, Fredrikstad, som er en av de kommunene i Nedre Glomma som opplever stor tilflytting. Jeg tror vi hadde den første levekårskartleggingen i 2013. Da var det en som spurte om noen av spørsmålene var hvorvidt man var lykkelig. Det er ikke det man måler. Vi har veldig lett for å måle ting i gjennomsnittlig inntekt, og med lavinntekt er man ikke lykkelig. Det er ikke riktig.

Utfordringene er veldig store. Jeg tror nøkkelordet i kommunene er trygghet. Man må oppleve trygghet i området sitt. Jeg er bare vararepresentant her, men jeg er varaordfører i Fredrikstad og jobber med budsjett, som er ganske omfattende, og som er utfordrende. Vi har unge som har problemer med å skaffe seg bolig. Vi har store utfordringer innenfor rus og psykiatri og med omsorgsboliger, for både unge og eldre. Vi har store utfordringer når det gjelder utleieboliger. Vi har nå titalls familier som venter på bolig, og de er tilflyttere. Det er personer som er bosatt i andre kommuner, som Helge André Njåstad nevnte litt tidligere i sitt innlegg. Det er en kjempeutfordring i både Sarpsborg og Fredrikstad.

Sosialhjelpsutgiftene våre øker, utfordringene i skolen øker, utfordringene i barnehagen øker, og vi har områder som har veldig høy drop-out fra videregående, elever som ikke gjennomfører videregående opplæring. Det må vi gjøre noe med hvis vi ikke skal få problemer på lang sikt. Det ser vi at vi kan få hvis vi ikke gjør noe. Vold og trusler i skolen er store utfordringer.

Jeg tenkte å avslutte med å si litt om at vi kanskje kommer til et punkt når det gjelder inntektssystemet. Jeg stilte spørsmål til en tidligere kommunalminister om å sette vilkår for flytting, fordi man kommer tomhendt med barn og familie og søker om egnet bolig og sosialhjelp. Det kan ikke Fredrikstad og Sarpsborg, for å ta det området, greie veldig mye mer av enn det vi gjør i dag, med mindre man endrer på inntektssystemet. Dette må inn som en større faktor i inntektssystemet, eller så må man sette vilkår for flytting. Mange som er etablert i små kommuner rundt i landet, kommer selvfølgelig til oss, for det er et flott område, og det er et populært område. Man søker selvfølgelig også dit man har andre fra samme nasjonalitet. Det er fullt forståelig. Inntektssystemet er man nødt til å gjøre noe med med tanke på denne problematikken.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [18:53:54]: Gode byar med små forskjellar er målet. Korleis skal vi kome dit? SV har vore ein pådrivar for å gjere meir for å støtte meir opp også om inntektssystemet. Når vi skal gå laus på det kommunale inntektssystemet, må vi også ha levekårsområda og dei ekstra behova i dei levekårsutsette områda med oss inn i arbeidet med det. Det handlar om veldig mykje på ein gong. I den tida eg har hatt i kommunalkomiteen, har det meir og meir blitt ei erkjenning av at ein må sjå alle ordningane i samanheng, og ein må sjå og forstå korleis ein kan bruke både bustadpolitikk, bustøtte og sosiale ytingar, og ikkje minst må ein møte den enkelte der dei er, for alle som er i ein slik situasjon, er så forskjellige.

Komiteen var på besøk i Agder og fekk høyre om Nye mønstre – trygg oppvekst, som er ein heilskapleg måte å arbeide på, der ein følgjer ein familie over lang tid, intervjuar både vaksne og barn om situasjonen, og så koplar ein på hjelpeapparatet via ein kontaktperson. Det som var veldig interessant, synest eg, var at dei som leia prosjektet, sa veldig tydeleg at det er ikkje folka det er noko gale med. Det er veldig mykje systemet som er uoversiktleg og vanskeleg tilgjengeleg. For mange som treng hjelp, òg folk med innvandrarbakgrunn, kan det vere krevjande å forhalde seg til systemet. Ein treng rett og slett å jobbe med korleis systemet møter denne gruppa som har levekårsutfordringar, og byggje stein på stein rundt dei. Er det bustad, eller er det anna som trengst? Er det norskopplæring, er det kvalifisering, eller kva er det dei treng, både barna og dei vaksne? Kanskje er det ungdommar som treng ekstra hjelp for å kome seg gjennom vidaregåande opplæring og ta eksamen.

Det er klart veldig kjekt når ein lykkast og ser at ein familie får den hjelpa dei treng, og det begynner å verke. Veldig mange av desse folka er verkeleg ressursar for samfunnet om vi greier å leggje til rette med både bustadpolitikk og annan politikk som gjer at dei får utnytta sitt potensial og får eit trygt og godt liv der dei bur – i den byen dei bur i.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [18:58:18] (ordfører for sak nr. 8): Mange er opptatt av boligpolitikk. Nyutdannede sykepleiere med jobb i Oslo får ikke kjøpt sin første bolig nær arbeidsplassen sin. Nyutdannede lærere som ønsker å flytte tilbake til hjemplassen sin for å undervise, risikerer å investere i en bolig som faller i verdi. Vi har en byggenæring som er dypt bekymret fordi ingen kjøper seg inn i nye boligprosjekter. Da bremser byggenæringen opp, og få boliger vil stå ferdigbygd om fem år, og presset på boligprisene drives ytterligere opp. Og vi har et utleiemarked med en himmelhøy prisspiral, og mange opplever å bo i en dårlig leiebolig.

Husbanken skal være med på å løse de boligpolitiske utfordringene vi står i. Derfor er Husbanken en av vinnerne i statsbudsjettet for 2024. Gjennom å styrke utlånsrammen til Husbanken legger vi til rette for at kommunene kan lykkes med sin boligpolitikk. Vi øker utlån til bygging av studentboliger, vi øker rammen til startlån og 1 mrd. kr til kommunale utleieboliger. Ved å bygge flere studentboliger frigjøres utleieboliger i det ordinære leiemarkedet. Dermed dempes presset i det private utleiemarkedet.

Vi gjør enda flere grep. Blant annet skal det blir lettere for de kommunene som ønsker det, å stille krav til utbyggere om at de skal bidra til et variert bomiljø i et område ved politisk å styre hva slags boliger som skal bygges i et prosjekt. Vi endrer regelverket sånn at flere kan kjøpe bolig via ulike former for boligkjøpsmodeller.

Siden valget har regjeringspartiene, i godt samarbeid med SV, prioritert å styrke Husbanken. Den totale økningen siden regjeringsskiftet er faktisk på 10 mrd. kr, og 5 av disse milliardene kommer nå i 2024. Det bidrar til at flere over hele landet kan komme inn på boligmarkedet. Ja, vi gjenreiser Husbanken. Boligmeldingen vil sette ytterligere retning for Husbankens arbeid.

Når vi neste år styrker Husbanken, er det en viktig prioritering også for å sikre aktiviteten i byggenæringen i en tid hvor oppdragene stagnerer. Økte renter og levekostnader gjør det enda vanskeligere for folk å få lån i private banker. I tillegg til problemene det gir dem som skal inn på boligmarkedet, rammer det byggenæringen, som er en av våre viktigste næringer, hardt.

Husbanken ble bygd opp som fellesskapets virkemiddel for å utjevne forskjeller i boligmarkedet. Vi er opptatt av å ha en politikk som senker forskjellene, og som bidrar til å løse ulike boligutfordringer. I dette arbeidet spiller Husbanken for oss en nøkkelrolle. Så takk til Senterpartiet og SV for et godt samarbeid, som også sikrer en historisk økning til Husbanken i 2024.

Tobias Drevland Lund (R) [19:02:15] (ordfører for sak nr. 7): Jeg vil starte med å takke komiteen og komitéråden for samarbeidet under behandlingen av denne saken.

I dag behandler vi bl.a. et representantforslag fra Høyre om et boligmarked med muligheter for alle. Komiteen viser til at i representantforslaget fremmes det ti ulike forslag som forslagsstillerne mener vil gi et bedre boligmarked. Under behandlingen av saken ble det framsatt ytterligere fire forslag, fra SV og Rødt.

Komiteen er samlet om en oppfatning av at det er viktig med et boligmarked der flest mulig får muligheten til å kjøpe og eie sin egen bolig, og komiteen viser til at det er en sterk tradisjon for å eie egen bolig i Norge. Omtrent 80 pst. av innbyggerne eier sin egen bolig. Samtidig ser man tegn til at det blir vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet, særlig i pressområdene.

Komiteen mottok svarbrev fra daværende statsråd Gjelsvik datert 16. oktober 2023, og komiteen viser til at det har blitt avholdt muntlig høring ved behandlingen av saken. Komiteens tilråding i denne saken fremmes av medlemmene i komiteen fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Rødt. Tilrådingen er at representantforslaget ikke vedtas.

Med det legger jeg til grunn at de ulike partigruppene redegjør mer for sine synspunkt i saken, og jeg går over til Rødts synspunkt.

Det er bra at Høyre og Fremskrittspartiet har fremmet disse to representantforslagene for å sette boligpolitikk i fokus. Det er beklagelig, mener Rødt, at den varslede boligmeldingen til regjeringen ikke kommer før i 2024, såpass sent i stortingsperioden, når utfordringene med boligpolitikken er så store som de faktisk er. Rødt deler Høyre og Fremskrittspartiets bekymringer for høye boligpriser, men er ikke enig i alt som fremmes der, heller ikke at hovedgrunnen kun er for lite utbygging over lang tid. Det er ikke å bygge seg til lavere priser som vil være løsningen. Til det er tomtekostnadene i byområdene og oppføringskostnadene for høye.

I dag er nyboligmarkedet et problem fordi store utbyggere bl.a. holder igjen utbyggingen istedenfor å senke prisene på boligene når de ikke får solgt dem. Fordi tilgangen på tomter er begrenset i byområdene, er det ikke mulig for andre aktører å fylle tomrommet det etterlater seg i markedet, og slik settes normale markedsmekanismer ut av spill. Derfor er det en nær sammenheng mellom liberaliseringen av borettslagssektoren og avviklingen av leiemarkedsreguleringer på den ene siden og på den andre siden at vi har boligpriser som har løpt fullstendig løpsk i deler av landet, på grunn av nettopp liberaliseringen av boligmarkedet. Når Norge i dag er en av verdens mest forgjeldede befolkninger, er det på grunn av og ikke til tross for den boligpolitikken som er ført. Vi trenger kort fortalt en ny, aktiv og sosial boligpolitikk.

Med det går jeg tilbake til noe jeg ikke fikk sagt i innlegget i stad. Det handler nettopp om behovet for en ikke-kommersiell boligsektor. Rødt mener det må etableres en ikke-kommersiell boligsektor, boligtilbud med pris skjermet for markedssvingninger. Norges boligpriser ligger på et historisk høyt nivå, og dette fører til stadig større lånopptak. Spesielt for folk uten en finansielt sterk familie kan prisfall, renteøkning og i verste fall arbeidsledighet utløse personlig gjeldskrise. Derfor går Rødt inn for en ny boligsektor, for kjøp og salg utenfor det ordinære markedet, og vi mener at en utbygging av en slik ikke-kommersiell boligsektor er helt nødvendig for å sørge for at alle, uavhengig av bakgrunn og inntekt, for framtiden skal sikres et godt sted å bo.

Da må også Husbanken, som representanten tidligere her var inne på, gjenreises og styrkes kraftig. I Rødts alternative statsbudsjett setter vi av 10 mrd. kr til økt låneramme for Husbanken, det dobbelte av hva regjeringen og SVs forlik bunnet ut i.

Til slutt vil jeg si at i dag har vi også et forslag om å endre reglene for husbanklån, slik at diakonale stiftelser og andre ideelle stiftelser som drifter høyere utdanningsinstitusjoner, kan få tilgang til husbanklån på linje med studentsamskipnader og studentboligstiftelser. Det mener jeg er et godt forslag. Jeg skulle ønske at flere partier i komiteen også kunne støttet det, men slik ser det ikke ut.

Med det tar jeg opp de forslag som Rødt har alene og sammen med andre.

Takk for meg!

Mudassar Kapur (H) [19:07:08]: Jeg la merke til at representanten fra Rødt takket for seg. Jeg vil bare minne om at vi har noen saker igjen i salen i dag, så jeg håper å se mer til representanten utover.

Vi behandler begge sakene samtidig, så mitt innlegg kommer først og fremst til å handle om Høyres representantforslag. Når jeg nå ser statsrådens brev og regjeringspartienes respons, er det ikke noen tvil om at regjeringspartiene stemmer nei, nei og atter nei til alle forslag som i dag legges fram i Stortinget, som kan forbedre den enormt pressede situasjonen på boligmarkedet. Ikke bare er de fullstendig bakpå med egne løsninger – representanten fra Rødt påpekte helt riktig at man ennå ikke har greid å levere en boligmelding til Stortinget – men de stemmer også ned andres forslag på autopilot.

I Norge er det en sterk tradisjon for å eie egen bolig, og selveierdemokratiet er en av bærebjelkene i det norske samfunnet. Det bidrar til at en får spredt privat eierskap, det gjør at folk får et trygt sted å bo og får være med på velstandsveksten, og ikke minst bidrar det også til gode bomiljøer. Å eie egen bolig gir større økonomisk trygghet og forutsigbarhet for familiene. Det kan dermed også ha en positiv effekt på barns oppvekst, med referanse til det vi diskuterte i stad.

Omtrent åtte av ti eier egen bolig, og 90 pst. eier sin egen bolig i løpet av livet. Samtidig ser vi tegn til at det blir vanskelig for unge å komme inn i boligmarkedet, særlig i pressområdene. Tall fra Norges Eiendomsmeglerforbund viser at antall førstegangskjøpere sank i 2022, og sykepleierindeksen viser at det aldri har vært vanskeligere å kjøpe bolig i Oslo – i hvert fall ikke i nyere tid, vil jeg påstå. Det er derfor Høyre har fremmet en rekke nye forslag: for å bidra til at vi kan få fart på boligbyggingen fra et lokalt perspektiv etter åtte år eller mer med rød-grønt styre i mange av de store byene, men også for å få litt fart på regjeringen, slik at man får et godt samspill mellom stat og kommune.

Men det som skjer, er at regjeringspartiene rett og slett bare stemmer ned alle forslag. De stemmer f.eks. nei til å gjennomgå plan- og bygningsloven med sikte på å få ned saksbehandlingstiden. De stemmer nei til å inngå en særskilt dialog for å sikre raskere saksbehandling av byggesøknader og planprosesser med de store byene. De sier nei til å utrede en egen frist for kommunens utsending av et komplett mangelbrev, slik at denne tolvukersfristen ikke bare skyves stadig lenger ut. De sier nei til en endring i reglene for byggesaksgebyrer slik at gebyrene først reduseres kraftig sammenlignet med gjeldende regler, og deretter frafalles dersom søknaden ikke behandles raskt nok.

Man sier hele tiden: – Ja, men vi er i gang, vi skal gjøre noe med det. Men hvis vi er tverrpolitisk enige om at vi må gjøre noe med boligmangelen, er det ikke slik at det er noe prestisjenederlag for regjeringen å stemme for gode forslag fra opposisjonen. Det eneste man oppnår, er at man får fart i sakene. Man kan komme raskere på plass med løsningene. Man får flere partier med seg, og dem som til slutt vinner på dette, er alle de innbyggerne som står utenfor boligmarkedet, og ikke får oppfylt boligdrømmen.

Når regjeringen fortsetter å diskutere og vurdere, samtidig som det hele tiden vises til en boligmelding, må vi jo bli litt nysgjerrige på hvor det blir av denne boligmeldingen, for den har jeg hørt om som en unnskyldning og som en forklaring ganske lenge. Det som er helt utrolig, er at da noen partier i opposisjonen la fram et forslag i komiteen om at regjeringen skulle komme raskere på banen med en boligmelding, ble det også nedstemt, for vi kan jo ikke ha det slik i dette landet at man kan få fart på noen viktige saker. Vi må vente til regjeringen har hvilt ut. Kanskje ventet de litt på sine egne byråder og ordførere som lå fullstendig bakpå. Kanskje følte de at det ville legge unødvendig press på dem.

Nå er det heldigvis slik at de aller fleste av de store byene og de aller fleste kommuner ledes av en Høyre-ordfører eller i godt borgerlig samarbeid. Det gjør at hvis regjeringen nå tør å lene seg litt framover, trenger de ikke være redde for noe mageplask fordi deres egne lokalpolitikere ikke leverer. Nå tror jeg det kan bli litt fart på disse tingene.

Til slutt vil jeg ta opp Høyres forslag i innstillingen, som gjelder vårt representantforslag, og det ene forslaget som vi også støtter i Fremskrittspartiets representantforslag.

Helge André Njåstad (FrP) [19:12:25]: Bustadpolitikk er eit veldig viktig tema, så om ein kan tillata seg å tenkja litt høgt frå denne talarstolen, er det litt merkeleg at på stortingssida er viktige verkemiddel spreidde mellom ulike komitear. Vår komité, kommunalkomiteen, har ansvar for plan- og bygningslova, mens veldig mykje av bustadpolitikken òg ligg i finanskomiteen, nemleg det som gjeld skattar og avgifter og rammevilkåra der.

I regjeringsapparatet har ein òg ulike statsrådar som har ansvaret for ulike delar av bustadpolitikken. Justisministeren har sin portefølje, kommunalministeren har plan- og bygningslova og dei tinga der, og finansministeren har skatt og avgift.

Kanskje dette temaet hadde vore så viktig at me på eitt eller anna tidspunkt burde ha hatt ein bustadminister i dette landet som kunne ha sett fart på bustadpolitikken, og diskutert bustadpolitikken i eit litt breiare perspektiv? No trur eg ikkje at det vil bli utnemnd ein slik med det første, men kanskje me kan få ei bustadmelding som gjer at det blir moglegheiter til å diskutera bustadpolitikk breitt på Stortinget.

Framstegspartiet har fremja eit forslag som tek for seg våre bustadpolitiske viljar og utfordringar. Det er noko som opptek politikarane våre veldig. Når me har kurs og konferansar i Framstegspartiet, er ein av dei tinga som alltid blir sagt, at bustaden er ein heim, ikkje eit skatteobjekt. Det er viktig å hugsa på at når me møtest, snakkar me om at folk skal ha ein trygg og god heim, og at heimen ikkje først og fremst er eit skatteobjekt.

Når ein dristar seg til å gå på konferansar som andre har, spesielt fagøkonomar, merkar ein at bustad er noko ein først og fremst ser på som noko som ein ikkje kan flytta ut av landet, og difor må det skattleggjast sterkare. Difor må ein ha statleg eigedomsskatt, ein må ha bustadskatt, ein må skattleggja bustaden til folk sterkt. Framstegspartiet har det heilt andre synet, at bustaden først og fremst skal vera ein heim for innbyggjarane, og at den ikkje skal vera eit ynda mål for å skattleggja innbyggjarane hardare.

Difor føreslår me her i vårt bustadforslag ei rekkje tiltak som handlar om å avgrensa denne moglegheita til å skattleggja i form av eigedomsskatten. Me ser at kommunane, trass i at Stortinget dei siste åtte åra med borgarleg fleirtal har forsøkt å gjera det vanskelegare å auka og innføra eigedomsskatten, likevel – fortrinnsvis raud-grøne kommunar – har vore kreative, omtaksert og gjort grep slik at dei har fått inn meir i eigedomsskatt likevel. No ser me at engasjementet for å gjera det vanskelegare å ta inn eigedomsskatt er mindre hos dagens regjering enn hos den førre, noko som er synd, for eigedomsskatten er grunnleggjande urettferdig for innbyggjarane. Han ser ikkje om du eig huset ditt sjølv eller om det er teke opp lån på, han ser ikkje kva betalingsevne du har – det er rett og slett ein skatt som kjem på toppen av alt anna som er dyrt om dagen.

Me føreslår òg å gjera noko med dokumentavgifta. Det høyrest ut som ei fin avgift, dokumentavgift, men i realiteten er det ein flytteskatt. Det er ein skatt som ein pålegg unge folk som flyttar, ein skatt som går rett inn i statskassa. Det er ingen samanheng mellom kva teneste staten leverer, og kva den skatten blir brukt til. Det er rett og slett ein flytteskatt som me gjerne skulle ha sett var fjerna.

Det må òg gjerast noko med alle prosessane etter plan- og bygningslova, for det tek for lang tid å planleggja, søkja og få bygd bustader i Noreg. Det er for mange moglegheiter til å fremja innseiingar, til å laga vanskar og til å trekkja planprosessar ut. Det burde ha vore ein ny gjennomgang av plan- og bygningslova for å sjå på om ikkje summen av alle krav og forventningar som norske kommunar har, no er vortne på eit slikt nivå at det er vanskeleg å få til ei god planlegging. Er ikkje òg alle omkampmoglegheiter som ein har i systemet, vortne for mange?

Staten, ved statsforvaltarene, er kanskje den verste til å fremja omkampar, fremja motsegner og halda prosessane gåande i om ikkje det evige, så iallfall i det langdryge. Det gjer at prisen på bustader blir auka, og det er vanskeleg å planleggja og få fart på bustadbygginga fordi planprosessane og byggesaksprosessane er så tungvinte. Det er òg vanskeleg å vera lokalpolitikar, for ein møter forventningar frå staten på alt mogleg, noko som gjer at det er vanskeleg å laga dei gode planane som sikrar utvikling i kvar einaste kommune.

Mitt håp hadde vore at dei nyvalde kommunestyra kunne ha engasjert seg i bustadpolitikk og få lov til å leggja gode planar, og at staten ikkje blanda seg opp i absolutt alt. Difor har me ei rekkje forslag som går ut på å gjera det billegare, enklare og raskare. Me ønskjer òg å sjå på gebyrsatsane som kommunane tek, og setja eit tak, slik at kommunane kan bli meir effektive og læra av kvarandre, så det ikkje skal bli dyrt å søkja om ting.

Med det tek eg opp forslaga Framstegspartiet har aleine.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [19:17:40]: Det er fint å gå frå den førre meldinga om levekår i byar til bustadpolitikk, for det heng veldig nøye i hop. Men dei to representantforslaga frå Høgre om ein bustadmarknad med moglegheiter for alle og Framstegspartiets forslag om ein betre politikk for anskaffing, bytte og eige av bustad synest eg ikkje treffer utfordringane vi har no.

Å setje i gang arbeid med å gå gjennom plan- og bygningslova og redusere byråkratiet verkar litt puslete når ein står i ei ganske stor krise der det er full stopp i bustadbygginga. Det er ikkje då ein set i gang ein sånn type arbeid. Då må ein føre motkonjunkturpolitikk. Men eg er veldig einig med forslagsstillarane i at det må takast grep for å sikre alle ein tryggare bustad og for å møte lågkonjunkturen i bransjen.

Det er viktig at ein ser kva som er problemet. Problemet no er at ein deregulert bustadmarknad gjennom fleire tiår har blitt ein gjeldsspiral, og det har vore enormt sterke prisstigningar, særleg i pressområda, som meir bustadbygging ikkje har greidd å dempe.

Ein burde eigentleg ha teke grep for lenge sida. Det er ikkje nokon hemmelegheit at det har vore såpass gunstig å ha sekundærbustad at det har blitt ein måte å plassere pengar på, og ein har fått aktørar som kjøper opp leilegheiter for å drive med Airbnb-verksemd i byane. Det er mykje å ta tak i for å ta meir kontroll og gje folk betre moglegheit til å kjøpe seg ein bustad og for den del å kunne få leige ein bustad til ein meir rimeleg penge, som ein har råd til.

I denne situasjonen blir det rart å snakke om at det er byråkratiet, godkjenningsrutinane og reguleringsplanane som er problemet. Viss Høgre og Framstegspartiet verkeleg var bekymra for at det var for lite saksbehandling i kommunane, hadde ein i alle fall brukt alternativt budsjett til å styrkje kommunebudsjetta og ikkje kutte dei med 5 mrd. kr. Det er no ein gong sånn at vi har behov for ei plan- og bygningslov, for det å lage reguleringsplanar handlar om å skape gode bustadmiljø. Det handlar om å planleggje for infrastruktur, vatn, straum og trafikale løysingar. Det er masse arbeid som det er viktig å gjere for at det skal bli bra etterpå. Å byggje i full fart med hurtigløysingar der ein på ein måte skal hoppe bukk over dette arbeidet som må gjerast, har eg ikkje trua på. Tvert imot treng vi byggtekniske forskrifter og plan- og bygningslova, som regulerer dette slik at ein beskyttar forbrukarane og det blir god kvalitet på arbeidet som blir gjort.

Det er eit sjølvkostprinsipp. Det er faktisk sånn at gebyra på desse sakene går til nettopp å gjere dette offentlege arbeidet.

Høgre føreslår også å styrkje BSU-ordninga, og det høyrest fint ut, men når problemet er at dyrtida gjer at dei familiane og dei unge som skal kjøpe seg bustad, har mindre og mindre å spare, hjelper det ikkje særleg å styrkje BSU-ordninga, for spareevna er ganske lita.

Tvert imot trur eg mykje meir på våre gjennomslag i budsjettet for faktisk å gje Husbanken musklar til å møte situasjonen vi er i, med ein meir offensiv politikk. Vi har starta no, først i revidert nasjonalbudsjett med 3 mrd. kr, og no har vi fått forhandla inn 5 mrd. kr, som skal gå til både utleigebustader, studentbustader, startlån og den generelle bustadpolitikken. Husbanken er heilt tydeleg på at vi må vakne og ta grep no, for færre og færre har råd til å kjøpe seg ein eigen bustad. Då må vi ha motkonjunkturpolitikk.

Statsråd Erling Sande [19:22:52]: Eg er glad for det store engasjementet vi ser for bustadpolitikken. Vi veit at det å ha ein god og trygg plass å bu er noko av det viktigaste i livet vårt. Eg er samd med forslagsstillarane i at eigarlinja står sterkt i Noreg. Så mange som åtte av ti eig bustaden dei bur i, og Noreg har den høgste delen bustadeigarar i Europa. Samstundes er det krevjande for einskilde grupper å kjøpe sin eigen bustad. Dette gjeld særleg i nokre delar av landet. Regjeringa jobbar for at fleire skal få høve til å eige sin eigen bustad.

Vi må også hugse på leigemarknaden. Vi treng ein velfungerande leigemarknad. Alle som leiger bustad, skal ha trygge og gode butilhøve. Regjeringa har sett i gong fleire tiltak for å leggje til rette for ein god leigemarknad. Vi har lansert nettstaden boligdugnaden.no for å få fleire til å leige ut. Det treng vi i desse tider. Vi har òg oppretta ei tilskotsordning for å utvikle nye samarbeidsformer og forsøk med nye bustadkonsept, og vi har invitert sentrale aktørar på leigemarknaden til å bli med på «leigeløftet». I tillegg er eit utval godt i gang med å gå gjennom husleigelova.

Det er krevjande å skaffe seg ein bustad i område med høge bustadprisar, men òg i distrikta kan det vere krevjande å etablere seg på bustadmarknaden fordi det er mangel på eigna bustader og vanskeleg å skaffe finansiering til bustad når byggjekostnadene ofte er høgare enn bustadprisane.

Regjeringa jobbar med å finne gode løysingar på dei ulike bustadutfordringane rundt omkring i landet, og Husbanken spelar her ei nøkkelrolle. Saman med SV har Senterpartiet og Arbeidarpartiet auka låneramma til Husbanken med 5 mrd. kr meir enn i 2023. Samla sett er ramma no på 29 mrd. kr. Det inneber bl.a. at fleire kan få startlån, fleire kan få lån til utleigebustader til vanskelegstilte og lån til bustadkvalitet.

Det er urolege tider i bustadmarknaden no. Eg delar bekymringane til representantane. Bustadprisane har auka meir enn inntektene i fleire år, og særleg for hushald med låg inntekt har det blitt meir krevjande å kome seg inn på bustadmarknaden. Marknaden for bustadbygging er krevjande for byggjenæringa også. Når få kjøper bustad, er det meir krevjande å starte opp nye byggjeprosjekt. Høge byggje- og rentekostnader skaper også utfordringar.

Bustadbygging må til for at folk skal kunne etablere seg, anten det er i by eller bygd. Det er kommunane sitt ansvar å regulere og leggje til rette for bustadbygging, men staten må spele på lag. Forenkling og digitalisering av regelverk og plan- og byggjesaksprosessar sparer kommunar, næring og privatpersonar for mykje tid og ressursar. Det er eit kontinuerleg arbeid. Byggjereglar skal vere enkle å forstå og bruke, og vi arbeider med å omstrukturere byggteknisk forskrift. Då vil vi få ei enklare og meir forståeleg forskrift tilrettelagd for digital bruk. Vi lagar òg digitale rettleiarar om regelverket, og vi ser at desse blir mykje brukt.

Lang sakshandsamingstid i plan- og byggjesaker er ei utfordring. I samarbeid med kommunane meiner eg det er på tide å få oppdatert kunnskapen om tidsbruk i planprosessar. Dette vil gje eit godt utgangspunkt for å gå vidare i dialogen om aktuelle grep for å få ned sakshandsamingstida. Hovudgrunnen til lang sakshandsamingstid i byggjesaker er at kommunane mottek mangelfulle søknader. Det er det viktig å hugse på. Det gjeld omtrent 35 pst. av søknadene. Dette er tidkrevjande og fordyrande for både kommunane, næringa og privatpersonar. Ofte er det manglar ved dokumentasjonen i søknaden. Vi ser no på tiltak for å redusere sakshandsamingstida og tiltak for å stille klarare krav til kva som er nødvendig dokumentasjon.

Meir digitalisering vil føre til færre manglar. Dei siste åra har det skjedd mykje innan forenkling og digitalisering av byggjesaksprosessar i kommunane. Vi arbeider med å motivere fleire kommunar til å skaffe og ta i bruk digitale verktøy i sakshandsaminga. Halvparten av alle byggjesøknader blir no sende digitalt, og om lag 300 kommunar har skaffa digitalt sakshandsamingssystem.

Eg meiner det er viktig å leggje til rette for ei meir variert bustadsamansetjing. Eg vil nemne at regjeringa i juni vedtok nye nasjonale forventningar til regional og kommunal planlegging. Der er nok og varierte bustader eit sentralt tema. Det skal bli lagt til rette for tilstrekkeleg bustadbygging i kommunane, i tråd med lokale og regionale behov, og at bustadbygginga må medverke til gode og varierte bustadtilbod og bumiljø for alle.

Mudassar Kapur (H) [19:36:49]: Det var egentlig innlegget fra SV som fikk meg til å ta ordet. Jeg tror at hvis vi skal følge analysen som SV har av norsk boligpolitikk, kommer køen av folk som ikke får oppfylt boligdrømmen, til å bli stadig lengre. Den samfunnsanalysen som SV har i møte med boligutfordringene, er – først og fremst – skreddersydd for dem som har mest. Jeg skal forklare hvorfor: Her hører vi en slags form for sosialistisk nostalgi hvor man drømmer seg tilbake til det tidspunktet da boligmarkedet var regulert, og hvor bare de som hadde masse kontanter, kunne betale under bordet, mens familier med minoritetsbakgrunn og kort botid i Norge, som ikke hadde god råd, tapte budrunde etter budrunde. Disse familiene var stengt inne i et boligmarked som da, for deres del, besto av en kommunal bolig, hvor de år etter år betalte leieinntekter til en kommune, og hvor pengene forsvant. Ingenting gikk inn i egen investering, og man fikk heller ikke være med på verdistigningen, for den satt kommunen med.

Dette er den drømmen som SV, og også Rødt, egentlig har. Det er det samfunnet man vil tilbake til. Det vil bare premiere dem som har mest fra før. Jeg skal like å se den familien, eller den som skal etablere seg for første gang, som går inn i budrunder hvor kommunen er en stor aktør. Her snakkes det også om, veldig ofte fra SV og Rødt, at kommunen skal kunne gå inn og kjøpe boliger. Det at vi skal få en kommunal bolighai i markedet som skviser ut helt vanlige folk, tror jeg ikke vil være bra for boligmarkedet.

SVs innlegg får meg også til å forstå litt av hvorfor det har gått så galt i Oslo. Vi har jo hatt et kjempestort problem i Oslo med at veldig mange ikke kommer inn i boligmarkedet, nettopp fordi SV har hatt en hånd på rattet. Tidligere har også SV tatt til orde for f.eks. skatteøkninger, eiendomsskatt osv., fordi man har en blind tro på at det går an å skatte seg ut av boligmangelen, når man først og fremst må bygge seg ut av den. Dette er forslag som de kanskje har lagt bort i senere tid, men det har vært inne i denne cocktailen av statlig overstyring og kommunal innblanding og dermed skviser folk ut av boligmarkedet.

Til slutt: Jeg hørte også representanten si at Høyre kutter 5 mrd. kr til kommunene. Vi får komme tilbake til detaljene i den debatten under finans. Men jeg mener at når en representant fra denne talerstol kommer med den type tall, bør man også belegge det med konkrete eksempler og i hvert fall skille mellom eventuelle kutt og omdisponeringer. Det ble ikke gjort.

Rune Støstad (A) [19:40:14]: Dagens boligmarked er en plass der mange boligdrømmer visner. Det har de siste ti årene ikke vært pratet nok om hvor vanskelig det er for mange å komme inn på boligmarkedet. I byene er det så å si umulig for unge å komme inn, og i distriktene er det en enorm risikosport å investere i bolig. For i motsetning til i byene der boligprisene stiger, skjer følgende i distriktskommuner: Verdien på et nytt hus i en distriktskommune er som regel mindre enn det koster å bygge det. Det skaper en ond sirkel der det bygges for lite boliger fordi det ikke lønner seg.

Ny regjering gir nytt håp og tro på en bedre og mer rettferdig boligpolitikk, der flere kan få muligheten til å eie egen bolig, for etter en regjeringsperiode med Høyre i regjering, der markedet skulle ordne alt, har vi nå endret på boligpolitikken. Representanten Mudassar Kapur brukte sitt første innlegg til å undre seg over at vi som regjeringsparti ikke støtter de forslagene Høyre nå plutselig mener er offensiv boligpolitikk. I sitt andre innlegg brukte han tiden på å harselere med SV. Hvorfor bruker representanten Kapur taletid på dette? Hvorfor brukte han ikke tiden i regjering, da Høyre faktisk hadde muligheten, til å gjennomføre den politikken som han nå brenner så for? Jeg tror svaret er enkelt: Som på alle andre områder valgte Høyre i regjering å overlate boligpolitikken til markedet.

Dersom Kapur hadde lyttet til debatten i dag, ville han hørt at regjeringen har iverksatt mange tiltak for å bedre boligsituasjonen. Vi gjør det bl.a. lettere for de kommunene som ønsker det, å stille krav til utbyggere om at de skal bidra til variert bomiljø. Samtidig skal de store byene få handlingsrom til å påvirke boligsammensetningen i sine nabolag. Vi har også hørt at i sommer sendte regjeringen på høring et forslag om lovendringer i borettslagsloven, som skal føre til at flere kan kjøpe egen bolig.

Dagens regjering er godt i gang med å endre boligpolitikken. Vi skal sikre at flere får muligheten til å eie egen bolig. Husbanken får en viktig rolle her. Husbanken ble vingeklippet av Høyre i regjering. Nå gjenreiser vi Husbanken, og neste år er lånerammen på nesten 30 mrd. kr. Det er godt nytt for dem som med dagens regjering får muligheten til å eie egen bolig, og det er godt nytt for en byggenæring som sårt trenger flere oppdrag.

Tobias Drevland Lund (R) [19:43:23]: Jeg tegnet meg for å svare ut noe av det som kom fra representanten Mudassar Kapur fra Høyre. Det er klart at det er mye gøyere for Kapur å drive og slenge rundt med merkelapper og prøve å beskrive andres politikk. Jeg tror kanskje, for egen del, at jeg er bedre enn Kapur til å gjøre nettopp det, så det var det jeg tenkte å bruke litt tid på.

Det ble hevdet at kommunene selv nærmest skulle eie alle boligene, og at folk bare skulle bo i utleieboliger. Det er jo ikke Rødts politikk, men vi mener at kommunene også må bygge utleieboliger av god kvalitet, som man kan tilby dem som trenger å bo i kommunal bolig. Det bør absolutt skje. Sannheten i dag er at boligstandarden ofte er ganske dårlig i mange av de kommunale boligene, og at man betaler veldig høy leie fordi man har såkalt gjengs leie, markedsleie, for å bo i en kommunal bolig. Vi trenger å se på hvordan man kan få redusert leien for dem som bor i kommunale boliger, og også sørge for at boligstandarden øker.

Det som er hovedpoenget med Rødts politikk, og hvorfor vi snakker om såkalte ikke-kommersielle boliger, er at vi må få bygd opp en ny, ikke-kommersiell sektor, en sektor utenfor markedet, slik man har i f.eks. flere andre nordiske land. Om Kapur eller Høyre velger å kalle det sosialisme eller hva det skulle være, er ikke det noe skremmeord for meg. Poenget er at her har man i Sverige, Danmark og i andre nordiske land bygd opp en større sektor som ikke bare er styrt av markedet, hvor ikke markedet herjer alene.

Det var noen som sa en gang at markedet er en god tjener, men en dårlig herre. Det ser vi når man snakker om boligmarkedet i dag, for de problemene vi står overfor, har ikke kommet fordi det har vært for mye sosialisme i boligpolitikken. De har kommet fordi markedet mer eller mindre har fått herje med folk siden 1980-tallet. Det gjør at 1 pst. av dem med sykepleierinntekt i Oslo har råd til å kjøpe en bolig på markedet. Det gjør at en som jobber i butikk eller i barnehage og er en del av et par, har råd til å kjøpe 0,2 pst. av boligene på markedet i Oslo, ifølge LOs fagarbeiderindeks. Det er jo ikke på grunn av dette skremmebildet som Kapur prøver å tegne av en sosialistisk boligpolitikk, det er tvert imot det motsatte. Det er fordi vi har latt det skje, etter dereguleringen på 1980-tallet, da Høyre sto i bresjen for å si at bolig først og fremst skulle være en vare, det skulle være et investeringsobjekt. Det viktigste skulle ikke være å sørge for at folk har et sted å bo – det er grunnen til at vi står her med alle de problemene vi tross alt har i dag.

Rødt mener at en av løsningene er at vi bygger opp en ikke-kommersiell boligsektor, og da må f.eks. kommunene settes i stand til – og få de verktøyene de trenger til det – bl.a. å kunne kreve at ved nye utbyggingsprosjekter skal en viss andel boliger, både til eie og til leie, være ikke-kommersielle. Det vil sørge for at flere folk med vanlige inntekter får et rimelig sted å bo.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [19:46:44]: Å vere sosialist handlar om å setje menneske i sentrum. Det er det vi må gjere i bustadpolitikken også.

Analysen til representanten Mudassar Kapur kjenner eg meg ikkje heilt igjen i. SV er ikkje imot eigarlinja i norsk bustadpolitikk. Men situasjonen er sånn no at berre sidan 2020 er 5–7 pst. færre i stand til å oppfylle dei krava som startlånordninga krev for at ein skal kome seg inn på bustadmarknaden, sjølv om ein har fast inntekt, og sjølv om ein eigentleg skulle kunne greie det. Det har med renteauken å gjere. Då er det ikkje snakk om luksusbustader, men om dei billegaste bustadene som er på marknaden. Det er i den situasjonen når bustadbygginga er heilt på eit lågmål og det er full stans og fare for permitteringar, at det er nødvendig å gå inn med motkonjunkturpolitikk for å dempe den katastrofale effekten ein bustadmarknad som står i sju steinar, har på samfunnet, både for dei som treng bustadene, og dei som skal arbeide i den næringa som treng jobbane framover.

Difor er ein sånn krise ei moglegheit for å gjere noko nytt, lage nye lye modellar for å få folk inn på bustadmarknaden ved hjelp av Husbanken og startlånordninga, men også ved å sjå på nye måtar å gjere det på. Folk skal absolutt bidra med sin eigenkapital inn i dette, men ein må sy det saman på måtar som gjer at det er mogleg å få det til. Denne fulle stoppen i bustadbygginga fører også til eit kolossalt press på utleigemarknaden der husleigene veks. Då må vi også gå inn og regulere det, slik at ein sørgjer for at folk blir i stand til å kunne bu trygt og slepp å bli kasta rundt i ein veldig usikker situasjon. For dette handlar om familiar, om ungar som skal vekse opp, og om å ha gode og trygge bustader som kan gje ein stabil situasjon rundt familiane.

Mari Holm Lønseth (H) [19:49:44]: Jeg skal ikke trekke ut dette for mye, men jeg vil bare kommentere det SV sa i sitt første innlegg om at Høyre har foreslått å kutte kommunesektorens inntekter med 4,7 mrd. kr. Det stemmer jo ikke. Det vi foreslår, er rett og slett at vi ikke reduserer prisen på barnehager og heller ikke senker prisen på SFO. Hva gjør vi i stedet? Jo, vi velger å prioritere å øke barnetrygden vesentlig mer enn SV gjør, sånn at familiene blir sittende igjen med de samme beløpene sammenlignet med regjeringen og SVs forslag. Samtidig ville kommunene med vårt opplegg også ha blitt sittende igjen med det samme fordi de ikke skal kompenseres for den samme prisreduksjonen. Så det kan være greit å være redelige og ærlige også om det når man omtaler andres budsjettforslag.

Så er det også viktig å få sagt at inntrykket etter det siste innlegget er nesten at Høyre er imot at det skal bygges flere boliger. Nei, tvert imot. Vi er for det. Det er derfor vi har fremmet de forslagene som vi debatterer her i dag. Det er helt riktig at det er et press på utleiemarkedet. Noe av det skyldes også at det har kommet ekstremt mange flyktninger til Norge de siste to årene. De trenger man også å bygge nye boliger til, og man må gi tilskudd til kommunene, sånn at de også får utleieboliger på plass så også flyktningene kan få et godt sted å bo.

Avslutningsvis tenkte jeg at jeg også skulle kommentere Rune Støstads innlegg. Han var oppe her og sa at Høyre ikke hadde gjort noe for å få fart på boligbyggingen da vi satt i regjering selv. Realiteten var at vi fikk den høyeste igangsettingen av nye boliger siden 1980-tallet. Vi sørget for å forenkle byggteknisk forskrift sånn at man fikk ned utgiftene, byggekostnadene, til å bygge en leilighet for om lag 100 000 kr. Vi sørget også for å forenkle plan- og bygningsloven sånn at det ble enklere og raskere å bygge boliger. Flere tiltak ble ikke lenger søknadspliktige, og vi gjorde det enklere å kjøpe bolig nummer én og vanskeligere å kjøpe bolig nummer to og tre, fordi vi økte skatten på sekundærbolig. I tillegg gjorde vi det også enklere å få muligheten å kjøpe bolig gjennom leie til eie, og vi prioriterte å bruke startlånet på at de som hadde minst fra før, fikk størst mulighet til å kjøpe leilighet gjennom Husbanken. Det har aldri blitt utbetalt mer i startlån enn det ble på slutten av vår regjeringstid, og vi prioriterte at de som hadde minst fra før, de som sto lengst unna boligmarkedet, fikk muligheten til å kjøpe seg sin egen bolig, framfor å prioritere unge som allerede hadde egenkapital og muligheten til å kjøpe seg sin egen bolig.

Mudassar Kapur (H) [19:53:30] (ordfører for saken): Jeg vil aller først takke komiteen for godt samarbeid i forbindelse med saken. Det er gjennomført høring i saken, og komiteen har også mottatt vurdering av forslaget fra daværende statsråd Sigbjørn Gjelsvik. Jeg legger til grunn at de enkelte partiene selv vil redegjøre for sine standpunkter, herunder de eminente forslagsstillerne selv.

Bygg- og anleggsbransjen står for en stor andel av Norges totale klimagassutslipp. For å skape en mer grønn og effektiv bygg- og anleggsnæring er det viktig å legge til rette for å utvikle bedre digitale verktøy. Jeg vil i den forbindelse vise til at vi i Høyres alternative budsjett for 2024 har foreslått 2 mrd. kr mer til buildingSMART.

Jeg har sympati for forslagsstillernes mening om at det må bli enklere å rehabilitere og gjenbruke bygninger som et supplement til å bygge nybygg. Her ligger det et stort potensial i transformasjon av hele eller deler av f.eks. kommunale, fylkeskommunale og statlige bygg. Det er omtalt i vårt representantforslag som vi diskuterte tidligere i dag, og det er noe som absolutt bør ses nærmere på i arbeidet videre.

Kathrine Kleveland (Sp) [19:55:26]: Klimagassutslippene må ned, og alle er nødt til å gjøre sin del av jobben. Det gjelder også for byggenæringen, som dette representantforslaget tar for seg. Utslippene må ned, og vi må ha best mulig ressursutnyttelse av bygningsmassen.

Bærekraft og sirkulærøkonomi er populære ord å bruke, men ordene kan ikke bare brukes i taler. De må også brukes i handling. Jeg er derfor glad for at statsråden i sitt svarbrev til komiteen skriver at regjeringen arbeider med å følge opp strategien Ei berekraftig, kostnadseffektiv og samordna bygg- og eigedomsforvaltning. Der er det tiltak som at staten skal utnytte eksisterende bygningsmasse og sikre gjenbruk av fraflyttede eiendommer. Gjenbruk er bra! Regjeringen skal også legge fram en handlingsplan for sirkulærøkonomi. Vi går fra ord til handling.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering har økt minstekravet til sortering av byggeavfall fra 60 til 70 pst. og innført krav om klimagassregnskap ved bygging av større bygg, som boligblokker og næringsbygg.

Flere av forslagene i dokumentet omhandler klimaregnskap. Vi er nødt til først å ha modeller for klimakalkulatorer før vi eventuelt kan gå videre til regnskap. Dette jobber regjeringen med. Representantene bak forslaget trekker fram bruk av klimakalkulator i forbindelse med areal- og planarbeid. Skal vi kunne ta bedre eller nye klimahensyn i planarbeidet, må vi også få bedre kunnskap om areal, utregninger for transport og egenskaper ved bygg. Som sagt jobber regjeringen med dette, og det er godt å høre at de er på ballen.

Jeg vil avslutte med å si at vi er avhengig av godt samarbeid med bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen for å finne løsningene for framtiden. Jeg lar meg imponere over en offensiv næring som er i full gang. Det er sammen vi finner løsningene, og næringen sitter med nøklene.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [19:58:02]: Først vil eg takke Raudt, som har fremja denne saka. Skal vi få til ei meir berekraftig utvikling, og skal vi nå klimamåla som vi set, er det viktig at alle bransjar bidreg, også byggjebransjen.

Byggjebransjen utgjer ein stor del av klimagassutsleppa både direkte og indirekte, alt etter kva areal det er bygt på, og kva materialar ein brukar. I denne bransjen kan ein få til veldig mykje bra. Det er viktig både å få betre tal på utslepp frå byggjebransjen og å bli mykje betre på å gjenbruke bygningsmaterialar og byggje om i staden for å rive.

Det skjer mykje spennande med ny design for bygg der ein tenkjer demontering og gjenbruk allereie i produksjonsfasen av vindauge og bygningselement. På enøkseminar med SINTEF i november spurde eg om det var for tidleg å stille slike krav, og deira tydelege tilbakemelding var at det er på høg tid å stille krava.

Skal me få opp bevisstheita om korleis byggsektoren påverkar klimagassutsleppa, må vi stille krav i både kommuneplanar og byggjesaker. I dag blir det kravd i byggjesaker, men berre at det blir levert ved ferdig byggjeprosjekt, altså eit klimarekneskap, og det skal ikkje bli stilt krav til reduksjonar, berre dokumentasjon på faktiske utslepp. SV meiner at klimagassrekneskap bør fylgje plansaker.

FutureBuilt, som er eit forbildeprosjekt drive fram av arkitektar som har sett seg mål om å få ned klimagassutsleppa frå bygg, har allereie utvikla ein metodikk for å rekne ut klimagassutslepp frå bygg, FutureBuilt ZERO-B. FutureBuilt ZERO-O er tilsvarande metodikk for planane og området ein byggjer på. Denne metodikken er allereie i bruk av forbildeprosjektet. Gjennom dette arbeidet har ein synt at det går an å byggje med minst 50 pst. mindre utslepp enn det som er vanleg. Vi støttar difor forslaget om at kommunane skal kunne få heimel til å seie nei til riving, med klima som argument.

Om vi skal nå klimamåla, er det nødvendig med pisk og med gulrot, og kanskje endå viktigare er gulrota. SV meiner det gjev motivasjon å vere med og kutte klimagassar, og vi møter mange i byggjenæringa som er ivrige og står på for å auke gjenbruk av byggjevarer.

Eg tek til slutt opp dei forslaga SV har saman med Raudt.

Tobias Drevland Lund (R) [20:00:58]: Byggenæringen står for rundt 16 pst. av Norges totale klimagassutslipp. I dette tallet er utslippene fra produksjon og transport inkludert. Det går i riktig retning, men det går for sakte. Å redusere alle typer utslipp knyttet til bygg og anlegg er helt nødvendig hvis Norge skal klare å nå målet om 55 pst. lavere utslipp innen 2030.

Mer enn halvparten av utslippene i en bygnings livsløp skjer ved produksjon og transport av materialer. Hele 70 pst. av bygg- og anleggsnæringens utslipp skyldes nybygging, og det er derfor helt nødvendig å bare bygge nytt når vi må, og ellers gjenbruke det vi kan. Årlig rives rundt 22 000 bygninger i Norge. Det er alt fra gamle hytter uten innlagt vann til store kontorkomplekser i de største byene, og det aller meste rives for å bygge en ny bygning på samme tomt. Hvis flere av disse isteden hadde blitt oppgradert, kanskje bygget på, og brukt videre, kunne vi kuttet norske utslipp betydelig, men skal vi få til det, må vi begynne å si mer nei til riving. Vi må også lage regler som legger til rette for det, og det offentlige må gå foran som et forbilde og et godt eksempel. Samlet sett er offentlig sektor den i særklasse største utbyggeren i Norge, så hva offentlig sektor gjør, gir også resultater direkte på norske utslipp. Hvis staten og kommunene begynner å rive mindre, kan det leses rett ut av utslippsstatistikken.

Rødts forslag er et langt skritt i riktig retning for å få til lavere utslipp fra byggenæringen, og derfor er det synd at stortingsflertallet i dag avviser forslagene. Når Rødt foreslår å utrede hvordan f.eks. reglene for dokumentavgift fungerer, er ikke det noe vi bare har trukket opp av hatten for moro skyld. Forslaget er tidligere fremmet av næringen selv. Så sent som våren 2022 ba Grønn byggallianse og Norsk Eiendom om dette i et høringssvar til Stortinget. I dag står regelverket på flere punkter i veien for å gjøre det vi ønsker – å rive mindre og gjenbruke mer. Da må vi se på dette regelverket. Det vil Rødt, og mange av forslagene våre i dag handler nettopp om det. Heldigvis kommer det nye muligheter til å forbedre reglene allerede til neste år, og det er bra, for det haster å gjøre noe, og det burde vi gjøre nå.

Med det tar jeg opp forslagene Rødt har alene.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [20:03:39]: Den mest bærekraftige bygningen er allerede bygget. Det er en kjensgjerning at det å ombruke, rehabilitere og redesigne det vi allerede har laget, er et sentralt prinsipp i sirkulærøkonomien som vi i De Grønne mener er en viktig bærebjelke i den nye økonomien vi er nødt til å komme over i hvis vi skal løse oppdraget med å skape et bedre liv for mennesker og dekke behovene deres bedre, samtidig som vi kommer oss innenfor planetens tålegrenser. Dette er derfor et svært godt forslag lagt fram av Rødt, og vi synes også at forslagene som er videreført i komiteen av Rødt og SV, er gode.

Er vi i De Grønne bitre for at vi ikke sitter i komiteen og må sitte og se på at SV og Rødt har de gode miljøforslagene? Ja. Hindrer det oss i å støtte forslagene når de kommer i salen? Nei. Disse forslagene burde hatt rent flertall. Vi synes det er gode forslag og kommer til å støtte dem, alle sammen.

Statsråd Erling Sande [20:04:52]: Regjeringa er oppteken av å få ned utslepp og resursbruk knytt til bygging og jobbar med tiltak på ei rekkje område. Ein viktig strategi for å få til dette er nettopp å rive mindre og gjenbruke meir.

Regjeringa jobbar med å følgje opp strategien Ei berekraftig, kostnadseffektiv og samordna bygg- og eigedomsforvaltning, som gjeld for statleg sivil sektor. Ein del av dette er, som sagt, å rive mindre og gjenbruke meir fast eigedom. Dette er viktig òg når staten skal leige lokale i marknaden. Gjenbruk av bygningane er eit godt bidrag for å redusere klimagassutsleppa og for å avgrense bruken av naturresursar. I tillegg er det eit bidrag til vidareføring av vår felles kulturarv.

Vi vil stille gode verktøy til rådigheit for kommunane. Regjeringa arbeider med ein klimakalkulator for planlegging, som kan danne grunnlag for å gå vidare med klimarekneskap. Eg synest intensjonen bak forslaget om eit klimarekneskap er god, men eg meiner at det ikkje er hensiktsmessig å forskotere kva for plannivå dette skal utarbeidast for. Vi må òg gje kommunane betre verktøy til bruk for å oppfylle krava.

Utfordringane og ikkje minst eigenskapane ved eksisterande bygningsmasse varierer så mykje at eg meiner vi ikkje bør ha nasjonale reglar om å avslå riving i byggjesaker av klimaomsyn. Kommunane må bruke arealplanane til å styre dette, og når det er sagt, er eg heilt samd med komiteen i at vi må bevare fleire bygg. Regjeringa vil sjå nærare på korleis dette er ivareteke i plandelen i plan- og bygningslova i dag, og vurdere om det er behov for endringar.

Frå januar i år kom det nye reglar i plan- og bygningslova som har gjort det enklare å ta i bruk eksisterande bygg til nye føremål. Kommunane må no følgje opp og nytte moglegheitene dei har til å gje utbyggjarar unnatak frå tekniske krav.

Regjeringa arbeider vidare med å vurdere korleis klimagassutslepp frå bygging kan reduserast. Mindre avfall frå bygging og meir ombruk av byggevarer er ein del av dette arbeidet. Korleis data frå klimagassrekneskap kan nyttast for å kartleggje utslepp, vil òg bli vurdert.

Vi har fleire omsyn å balansere når utsleppa skal ned. Det er eit viktig mål å halde allereie høge byggekostnader så låge som mogleg og vurdere korleis ulike tiltak verkar inn på dei kostnadene, før vi avgjer konkrete løysingar i regelverk. Dette var vi også innom i den førre saka. Byggenæringa er òg ein viktig del av løysinga. Regjeringa har invitert byggenæringa til dialog om klimapartnarskap.

Svein Harberg (H) [20:08:35] (ordfører for saken): Riksrevisjonens grundige rapport har sett på både kvalitet og effektivitet i drift og vedlikehold av riks- og fylkesveier. Det er mange kilometer vei! Det er Nasjonal transportplan, vedtatt i denne sal, som gir de overordnede mål for trafikksektoren, og de samme mål gjelder for både Statens vegvesen og fylkeskommunene som eiere og driftere av veiene.

Målet for undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad veimyndighetene legger til rette for effektiv drift av høy kvalitet. Undersøkelsen omfatter i hovedsak perioden 2015–2022. Riksrevisjonen har ikke sett på fylkeskommunal styring og oppfølging. Dette er en viktig undersøkelse siden drift og vedlikehold kan ha stor betydning for omfanget av skader på veibanen, skader på kjøretøy og ikke minst risiko for trafikkulykker. 20 mrd. kr årlig er ikke i seg selv en garanti for et vellykket resultat, men kvaliteten på arbeidet er avgjørende for å få gode resultater og trygge veier.

Riksrevisjonen konkluderer med at kostnadene til drift og vedlikehold har økt betydelig siden 2015, men at dette ikke har gitt mer framkommelige, mer miljøvennlige eller tryggere veier. De slår også fast at regionreformen har åpnet for lokale tilpasninger, men samtidig gitt mindre stordriftsfordeler og mer fragmenterte kompetansemiljøer. Riksrevisjonen konkluderer videre med at det er flere svakheter ved Statens vegvesens styring og oppfølging av drift og vedlikehold – de har for lite styringsinformasjon og utnytter ikke data godt nok, de planlegger i liten grad vedlikehold på lang sikt, de har svakheter i flere av sine rutiner, IT-systemer og læringsprosesser, og de har svakheter i arbeidet med å utforme og følge opp driftskontraktene.

Riksrevisjonen konkluderer i tillegg med at Samferdselsdepartementet ikke sikrer seg god nok informasjon om resultatene av arbeidet med drift og vedlikehold.

Med dette som bakgrunn mener Riksrevisjonen det er kritikkverdig at det på tross av betydelig økning i kostnadene ikke har gitt seg utslag i kvaliteten på veiene. De mener det er kritikkverdig at det finnes flere svakheter i Statens vegvesens styring, og det er ikke tilfredsstillende at departementet ikke sikrer seg god nok informasjon om resultatene.

En samlet komité slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner og kritikk. Komiteen understreker at det må være et klart mål at drifts- og vedlikeholdsarbeidet på riks- og fylkesveiene skal bidra til å øke trafikksikkerheten. Undersøkelsen viser at utførelsen av drift og vedlikehold har stor betydning både for risikoen for at det skjer en ulykke, og for ulykkens skadeomfang. Ulykkesfaktorer som kan relateres til drift og vedlikehold, har medvirket i omtrent 30 dødsulykker i året i perioden 2017–2021. Komiteen mener dette er et for høyt tall, og at det er urovekkende at dette tallet ikke reduseres på tross av økt ressursbruk.

Komiteen har stor forståelse for at vedlikehold av veiene, spesielt vintervedlikehold, vil ha store variasjoner i kostnader. Værforholdene på relativt korte strekninger kan variere stort med hensyn til både nedbørsmengde, vind og temperatur. Dette gjør det vanskelig å sammenligne driftskontrakter. Komiteen mener likevel det er svært viktig, og at det ligger et stort potensial i å ha gode rutiner og systemer. Det er forunderlig at Statens vegvesen og politiske myndigheter ikke har tatt i bruk informasjon de allerede har tilgjengelig. Det er også underlig at departementet ikke har innhentet informasjon om resultatene av de tilførte ressurser.

Komiteen merker seg at Statens vegvesen har iverksatt flere utviklingstiltak for å utbedre svakhetene. Det er bra.

Riksrevisjonen har en rekke anbefalinger til hva som bør gripes fatt i og bli bedre. Komiteen stiller seg bak anbefalingene, med unntak av Fremskrittspartiet når det gjelder en av dem, og det regner jeg med at de selv redegjør for. Fremskrittspartiet har også noen egne forslag som de nok vil redegjøre for.

Vi merker oss at statsråden i sitt svar bekrefter at departementet vil følge opp Riksrevisjonens anbefalinger.

Det er altså en samlet komité som takker Riksrevisjonen for en god og viktig rapport, og som slutter seg til konklusjoner, kritikk og anbefalinger – med unntak av det ene nevnte punktet fra Fremskrittspartiet.

Kirsti Leirtrø (A) [20:13:40]: Takk til Riksrevisjonen for en viktig rapport om drift og vedlikehold av riks- og fylkesveiene våre.

Undersøkelsen viser at kostnadene til drift og vedlikehold har økt betydelig, men uten effekt på måloppnåelsene. Det har ikke blitt færre ulykker, ikke bedre klima og ei heller bedre framkommelighet.

Rapporten sier at forhold knyttet til drift og vedlikehold var en medvirkende årsak til hele 30 dødsulykker i året i perioden 2017–2021, og da spesielt knyttet til vinterveidrift. Vi har en nullvisjon for hardt skadde og drepte i trafikken. Vi har ikke et eneste liv å miste, hvert tapte liv er ett for mye, og derfor må vi ta denne kunnskapen på alvor.

Dette har riktignok ikke vært ukjent informasjon. Mange av utfordringene har vært belyst i de årlige samferdselsbudsjettene. Allikevel har prioriteringene over tid blitt feil.

Veisektoren har gjennomgått en betydelig omorganisering i den perioden undersøkelsen har foregått, noe også Riksrevisjonen peker på, først ved etableringen av Nye veier og så ved regionreformen. Samtidig har det blitt etablert tre nye OPS-prosjekter med langsiktige driftskontrakter. Statens vegvesen har i samme periode hatt en rekke politiske bestillinger på både nedlegging og omorganisering.

Underveis har det forsvunnet betydelig kompetanse, og vedlikeholdskontrakter har blitt betydelig geografisk oppstykket – dette peker også samferdselsministeren på i sitt svar til Riksrevisjonen – og som følge av det har man fått tap av stordriftsfordeler. Det er nå iverksatt flere forbedringstiltak, og spesielt vil den nye divisjonsorganiseringen i Statens vegvesen bidra til mindre fragmentering. Videre peker ministeren på at mange av anbefalingene i Riksrevisjonens rapport allerede er i gang i etaten.

Arbeiderpartiet er med på flertallsmerknadene fra komiteen. I tillegg peker vi på regjeringens klimastatus og -plan som viser hvordan regjeringen jobber med å nå disse.

Denne regjeringens politikk er å ta bedre vare på det vi har, nettopp på bakgrunn av det Riksrevisjonen også har funnet. Tilstanden på bruer, tuneller og fylkesveier i en tid hvor vi har mer flom og ras, krever langt mer systematisk arbeid og omprioriteringer, både for å bedre trafikksikkerheten og framkommeligheten og – ikke minst i disse dager – for å øke beredskapen.

Samferdselssektoren har under forrige regjering blitt mer fragmentert, og kostnadene til drift og vedlikehold har flydd i taket. Vi har en stor jobb å gjøre med å få til en mer rasjonell drift og med det få ned kostnadene. Mye av dette er en del av bestillingene i det framskyndede arbeidet med Nasjonal transportplan.

Vi vil bruke samferdselsmidlene til mer enn å bygge infrastruktur. Vi vil bygge sterke kompetansemiljøer hos norske entreprenører og sørge for at de bruker innovasjon og ny teknologi. Da må vi gi norske entreprenører muligheten til å vinne anbud. Vi har altfor mange eksempler på anbud vunnet av utenlandske entreprenører kun basert på pris, noe som har kostet oss dyrt både i kroner og ikke minst i tap av norsk kompetanse. Et samfunnsøkonomisk regnskap vil vise dette.

Arbeiderpartiet slutter seg altså til Riksrevisjonens anbefalinger.

Nils T. Bjørke (Sp) [20:18:12]: Eg vil starta med å takka Riksrevisjonen for at dei har laga denne rapporten. Eg trur det er viktig at me får fram dei utfordringane som er. Eg vil takka saksordføraren for eit godt arbeid og samarbeid med å utarbeida rapporten.

Riksrevisjonen har gjeve oss ein viktig rapport om kvalitet og effektivitet i drift og vedlikehald av riks- og fylkesvegar. Trygge, framkommelege og miljøvenlege vegar må til for å leggja til rette for kvardagen til folk med lang reiseveg. Drift og vedlikehald av vegane skal syta for at vegane er gode og trygge å køyra på. Difor har Stortinget auka løyvinga til drift og vedlikehald.

Det er kritikkverdig når løyvingane er auka i stort omfang utan at vegane har vorte korkje meir framkommelege eller tryggare. Tvert imot har etterslepet på vedlikehaldet auka. Difor er det nyttig at Riksrevisjonen har peikt på kva som må verta betre. Planlegginga av vedlikehald må verta meir langsiktig. Rutinar og IKT-system må verta betre. Det må òg utforminga og oppfylginga av driftskontraktane. Statens vegvesen må arbeida meir systematisk med å læra av sine feil.

Eg må leggja til at eg lurer på om me har mist noko når me i ein god del av kontraktane i dag har mindre lokale folk og mindre lokalkunnskap hos dei som skal gjera arbeidet. Det er noko med at ein kan ha så mykje utstyr og data og alt som ein har, men lokalkunnskap om både vêr- og føreforhold trur eg er avgjerande for eit godt vedlikehald.

Elles deler eg synet til komiteen om at det er overraskande at departementet ikkje har innhenta informasjon om resultatet av drift og vedlikehald, slik at dei veit om nasjonale mål vert nådde. Informasjon må til for å sjå til at arbeidet går i rett retning, og for å syta for at dei lokale tilpassingane etter regionreforma vert ein realitet.

Eg er glad for at samferdselsministeren tek kritikken og tilrådinga frå Riksrevisjonen på alvor og fylgjer dette opp.

Morten Stordalen (FrP) [20:20:29]: La meg først takke Riksrevisjonen for en grundig, interessant og alvorlig rapport. Jeg vil også takke saksordføreren for en grundig og god redegjørelse som peker på mange av problemstillingene.

Det er ikke noen tvil om at vi også må ha med oss historien. Før 2013 økte altså forfallet på riksveinettet med om lag 1 mrd. kr hvert år. Det har liksom vært en gjenganger at alle veiprosjekter har økt i kostnader hele tiden. Man kan godt si at noen reformer kanskje ikke var optimale, men det var på tide å gjøre noe.

Denne rapporten er ikke bare noe vi skal snakke om. Vi må også ta den til oss og gjøre noe med det. Jeg synes rapporten er interessant. Den tar bl.a. opp hva oppetid eller nedetid betyr på en vei. Den tar også opp hva det koster – den tiden man står stille eller er forhindret fra å kjøre på veien.

Jeg kan gi Statens vegvesen honnør for én ting, for i 2022, etter at noen av oss hadde etterlyst dette i flere år, målte man for første gang hva forsinkelsestimene var på de største riksveiene – E16, E18, E39, rv. 3 og E6 sør for Trondheim. I 2022 var det hele 12 millioner forsinkelsestimer, og da kan man stille spørsmål om hva det betyr for fylkesveinettet og resten av veinettet i Norge, hvor fylkeskommunene er eier. Det er interessant, og det må man se på i et høykostland som Norge.

Så til det som har vært den store diskusjonen, også politisk, de siste årene. Det er helt riktig når man snakker om at 30 pst. av dødsulykkene kan relateres til veiens beskaffenhet. Når Statens vegvesen har de dybdeanalysene årlig, har det ligget på om lag 25–30 pst. hvert eneste år, de siste ti årene. Da handler det om hva man gjør med dette. Man kan snakke om vedlikehold – ja, det er viktig – men jeg tror ikke det bare er å vedlikeholde de veiene man har. Det gjelder særlig en del fylkesveier. Man ser at en del av dem er flomutsatt, og da handler det kanskje om å få en helt ny trasé. Dette handler imidlertid om hvordan man bruker pengene, for det avgjør hva man får igjen for det. Altfor ofte velger man enkle løsninger, og så må man gjøre det på nytt året etter. Det er ikke god økonomi.

Riksrevisjonen tar også opp vinterdrift. Der er det for svak oppfølging, også fra Statens vegvesens side, når det gjelder å være tidlig nok ute og følge opp entreprenørene. Det er spesielt at man de siste par vintrene har hatt et kaos med noen få centimeter snø eller is, særlig på Østlandet. Når man vet at det er meldt glatt, meldt kaldt, meldt snø, stopper altså store deler av samfunnet opp. Det er ikke bra nok.

Da er det viktig å få en helhetlig plan, som man sier. Derfor ønsker Fremskrittspartiet det. Vi har også etterlyst det her i Stortinget, og jeg håper Stortinget blir med på å ta denne rapporten så alvorlig at vi gjør noe med det, og ikke bare legger den i en skuff og takker Riksrevisjonen.

Hovedkjernen må være at vi sammen finner nye løsninger. Vi må finne løsninger for hvordan vi kan få mer ut av pengene, og hvordan vi kan sette fylkeskommunene i stand til å ta sine veier på alvor og få hjelp med det. Da må vi tenke nytt hele tiden, for det vi har gjort gjennom mange år, er tydeligvis ikke godt nok.

Det er ikke sånn at reversering av reformer nødvendigvis er det riktige, men vi kan kanskje gjøre dem vi har innført, bedre. Første bud for å kunne gjøre noe med det, er at vi må ha helhetlige planer og få en samlet oversikt. Landets fylkeskommuner har god oversikt, men det er ikke samkjørt med staten. Staten burde ta sin del av ansvaret og sørge for å få en helhetlig vedlikeholdsplan, sånn at vi kan budsjettere langsiktig og ta det på alvor – ikke at det blir politisk spill, pekefinger og pekeleken fra år til år. Veiene i Norge er blodårene. Vi er helt avhengige av dem alle sammen, både folk og næringsliv.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [20:25:06]: Dette er det veiarbeidet vi i De Grønne vil prioritere. Hadde vi som samfunn brukt veiressursene på å sikre, både flom- og skredsikre, vedlikeholde og drifte de veiene vi allerede har, framfor å bruke milliarder på å bygge gigantiske motorveiprosjekter, som typisk går parallelt med eksisterende veier og transportårer, hadde vi antakeligvis spart liv, spart penger og, ikke minst, spart klimagassutslipp og naturødeleggelser, som vi i dag må slite med.

Vi ønsker derfor å prioritere dette arbeidet, og vi ønsker derfor også å stemme for de fleste av Fremskrittspartiets forslag i denne saken. Vi synes de viser handlekraft og retning for dette arbeidet framover, selv om vi nok mistenker at vår motivasjon for å støtte dem er en annen, og at Fremskrittspartiet muligens ønsker seg mer Ole Brumm-politikk, med ja takk, begge deler, til både drift, vedlikehold og nybygging av nye veier. Jeg vil minne om at Ole Brumm-politikk i dette tilfellet ikke kan være et nedsettende uttrykk, all den tid jeg har det navnet jeg har. (Munterhet i salen.)

Unntaket er forslaget om å prioritere mer av trafikksikkerhetsressursene på arbeid med veikvalitet. Vi i De Grønne mener at det er viktigere trafikksikkerhetstiltak, f.eks. midtdelere, arbeid med sikring av myke trafikanter og trafikkregulerende tiltak, som er mer effektive enn kun å fokusere på veikvalitet, så det forslaget vil ikke få vår støtte.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [20:27:05]: Riksrevisjonen har gjort en grundig og omfattende undersøkelse av kvalitet og effektivitet i drift og vedlikehold av riks- og fylkesveier. På noen områder har det kommet kritikk. Jeg mener rapporten vil være nyttig i det videre arbeidet med å forbedre disse områdene.

Riksrevisjonen har gått inn på saksområdet kort tid etter at det ble gjennomført store endringer i organiseringen på veiområdet: Først hadde vi regionreformen med avvikling av sams veiadministrasjon for riks- og fylkesvei. Deretter har Statens vegvesen omorganisert og gått fra geografisk inndelt virksomhet i regioner til en funksjonsorganisert virksomhet inndelt i divisjoner. Undersøkelsen har fanget opp effekten av disse endringene, i tillegg til en høy prisstigning på veivedlikehold i 2021 og 2022.

Mitt hovedinntrykk er at Riksrevisjonens undersøkelse gir et godt bilde av utfordringene som Samferdselsdepartementet og Statens vegvesen er kjent med, og som vi er godt i gang med å ta tak i. Riksrevisjonen har pekt på kostnadsøkning i perioden 2015–2022 på drift og vedlikehold av veiene våre. Drift og vedlikehold er et satsingsområde for regjeringen. Vi har bygget mye vei i Norge, og det er viktig for meg at vi evner å ta godt vare på den veien vi har bygget.

Om kostnadene øker, får vi mindre drift og mindre vedlikehold for pengene. Derfor jobber vi for, og vi må fortsette å jobbe for, å få mer igjen for pengene som brukes på drift og vedlikehold. Noen tiltak det jobbes med, er nye anskaffelsesformer, bedre samarbeid med leverandørene, nye systemer for forvaltning av anlegg og verdier, mer bruk av tilstandsbasert vedlikehold samt utvikling av ny teknologi på drift- og vedlikeholdsområdet.

Arbeidet med trafikksikkerhet tar vi på største alvor. Det Statens vegvesen kan fortelle meg, er at veien sjelden er utløsende faktor ved dødsulykker, men at forhold ved veien, sammen med andre faktorer, kan påvirke utfallet av ulykker. Vi kan ikke unngå ulykker ved bedre drift og vedlikehold alene, men trafikksikkerhetstiltak vektes tungt i prioriteringen av vedlikehold og utbedringstiltak.

Jeg har merket meg de svakhetene Riksrevisjonen peker på i Statens vegvesens styring og oppfølging av drifts- og vedlikeholdsarbeidet. Statens vegvesen har gjort en rekke tiltak for å styrke etatens styring og oppfølging. Etaten gjør nå mer systematisk innsamling av styringsinformasjon, og kontraktsoppfølgingen er også styrket. Statens vegvesen har innført nye kontraktsstrategier for drift og vedlikehold. Det er også i ferd med å bli sluttført en større revisjon av håndbok R610, om standard for drift og vedlikehold.

Jeg vil også trekke fram omorganiseringen i Statens vegvesen, der ressursene på drift og vedlikehold er samlet i én divisjon. Vi ser at det er et viktig grep som gir en styrket og mer enhetlig oppfølging på området.

Samferdselsdepartementet er ansvarlig for veiområdet og skal ha nok informasjon til å ivareta sitt ansvar. Det er jevnlig dialog mellom departementet og etater om styringsinformasjon og rapportering. Jeg vil på dette punktet spesielt trekke fram arbeidet med ny veidataforskrift som et godt eksempel på nye tiltak som vil bidra til at myndighetene får bedre kunnskapsgrunnlag om veiene våre.

Som samferdselsminister har jeg det overordnede ansvaret for hele veiområdet – også for fylkesveiene. Fylkeskommunene har ansvar for sine egne fylkesveier, og med regionreformen fra 1. januar 2020 har de også egne veiadministrasjoner som drifter, vedlikeholder og bygger fylkesveiene. Jeg merker meg at kommunesektorens organisasjon, KS, har gitt sine synspunkter på Riksrevisjonens rapport. Jeg deler bl.a. synspunktene om at det er behov for bedre dialog mellom de forskjellige veimyndighetene.

Når det gjelder spørsmål om midler til fylkesvei, er det åpenbart en sak for Nasjonal transportplan og de årlige budsjettene.

Frode Jacobsen (A) [20:32:54] (ordfører for saken): Takk til Riksrevisjonen for denne rapporten, som har hatt til formål å belyse forutsetningene for å videreutvikle kvaliteten i studieprogrammene og styrke studiegjennomføringen.

Begge deler er viktig. Kvaliteten i studieprogrammene må være der for at vi som nasjon skal kunne utdanne de folkene vi trenger for å løse dagens og morgendagens utfordringer på best mulig måte. At våre studenter fullfører sine studier raskt, er også viktig for oss som samfunn. De som studerer, er jo framtidens arbeidskraft, som vi ønsker oss inn i arbeidslivet så raskt som mulig. Vi trenger deres hender og deres hoder for å skape framtidas Norge.

Undersøkelsen omfatter perioden 2016–2022, og Riksrevisjonen har følgende konklusjoner i denne rapporten:

• Andelen studenter som fullfører på normert tid, har økt, men fortsatt er det mange som bruker lang tid på studiene.

• Det har vært lite endring i bruken av undervisnings-, vurderings- og læringsformer som skal styrke arbeidslivsrelevansen. I tillegg er det ulikheter innenfor samme type studieprogram. Det tyder på at det er behov for å videreutvikle kvaliteten i mange av studieprogrammene.

• Utdanningsinstitusjonene har utfordringer med å legge til rette for utviklingsarbeid, bl.a. fordi de ikke prioriterer eller legger godt nok til rette for kollektivt kvalitetsarbeid i studieprogrammene.

• Kravene til det systematiske kvalitetsarbeidet i lov og forskrift og operasjonaliseringen av disse kravene ved institusjonene har gitt mange institusjoner omfattende kvalitetssystemer.

• De nasjonale kvalitetsprogrammene gir oppmerksomhet til utdanningskvaliteten, men stimulerer i begrenset grad til kvalitetsutvikling hos andre enn de prosjektene som får støtte.

I komiteens behandling av rapporten har komiteen sluttet seg til Riksrevisjonens konklusjoner. På to områder fremmer Riksrevisjonen kritikk om forhold de mener ikke er tilfredsstillende i dette arbeidet:

• Det er ikke lagt godt nok til rette for at de som driver med undervisning, skal kunne arbeide med kvalitetsutvikling i studieprogrammene. Å prioritere slikt arbeid er nødvendig for å sikre bedre studiegjennomføring og over tid sikre god utdanningskvalitet.

• Det er heller ikke tilfredsstillende at en så stor andel studenter fortsatt ikke gjennomfører studiene på normert tid.

Komiteen har i sine merknader sluttet seg til Riksrevisjonens kritikk på disse to punktene. I rapporten kommer Riksrevisjonen med noen klare anbefalinger til Kunnskapsdepartementet:

• Departementet bør følge opp at institusjonene stimulerer til og legger til rette for kvalitetsutvikling i studieprogrammene.

• Departementet bør vurdere om endringer i regelverk, tilsyn og en bedre rettledning kan bidra til at kvalitetssystemene til institusjonene får en mer formålstjenlig innretning.

• Departementet bør legge bedre til rette for at gode erfaringer og resultater fra utviklingsprosjektene kan spres på en bedre måte enn vi ser i dag.

Riksrevisjonen har anbefalt departementet å samarbeide tett med utdanningsinstitusjonene om å

• legge til rette for at de som underviser, skal kunne jobbe med å utvikle kvaliteten på studieprogrammene

• legge bedre til rette for læring på tvers av studieprogrammene, bl.a. når det gjelder undervisnings- og vurderingsformer og læringsformer som kan styrke relevansen til arbeidslivet

• vurdere virkemidler for å sikre at flere studenter gjennomfører studiene effektivt, og samtidig sørge for at det er mulig å studere selv om studentene er i ulike faser i livet

En enstemmig komité stiller seg bak anbefalingene fra Riksrevisjonen. La meg understreke at det ikke bare er departementet, men også lederne for utdanningsinstitusjonene og de som jobber på universitet og høyskoler, som bør merke seg anbefalingene som Riksrevisjonen kommer med.

Den tidligere statsråden skriver i sitt svar til undersøkelsen at han mener den i hovedsak gir et dekkende bilde av situasjonen, og at den vil bli fulgt opp på flere måter. Statsråden viser bl.a. til at det skal vurderes nedskalering eller utfasing av søknadsbaserte ordninger for å frigjøre ressurser til universitetene og høyskolene. Det skal også vurderes om det er behov for forenklinger i de reglene som gjelder kvalitetssikring av høyere utdanning.

Til slutt noen ord om språk: Komiteen har vært opptatt av at flere rapporter fra Riksrevisjonen bør skrives på nynorsk. Rapporten vi i dag behandler, er skrevet på nynorsk, og det er bra. Så får dere alle ha meg tilgitt at saksordførers innlegg og merknadene til komiteen er skrevet på bokmål.

Nils T. Bjørke (Sp) [20:37:43]: Eg vil starta med å takka saksordføraren for godt samarbeid, sjølv om eg ikkje fekk han over på nynorsk.

Det er to grunnar til at eg føler at eg må ta ordet i denne saka. Den eine er sjølvsagt at dette er ein rapport som er skriven på nynorsk, noko som komiteen har etterlyst mange gonger og vore tydeleg på kor viktig det er at ein har. Dette er den andre rapporten på nynorsk etter at komiteen bad Riksrevisjonen utøva samfunnsrolla si på begge dei norske skriftspråka. No syner Riksrevisjonen i praksis at offentleg revisjon har eit levande språk på både bokmål og nynorsk. Det må Riksrevisjonen halda fram med.

For det andre inneheld rapporten viktig informasjon for Stortinget. Kvalitet i høgare utdanning har vore prioritert i ei rekkje stortingshandsamingar frå og med kvalitetsreforma som vart sett i verk i 2003. Sjølv om Stortinget har prioritert kvalitet i utdanninga over så lang tid, har institusjonane utfordringar med å leggja til rette for utviklingsarbeid. Det er ikkje lagt godt til rette for kollektivt kvalitetsarbeid i fagmiljøa. Samstundes kan det vera krevjande for institusjonane å oppfylla krava til systematisk kvalitetsarbeid utan at det vert for komplekst og ressurskrevjande. Det har vore lite endring over tid i bruken av undervisnings- og vurderingsformer og læringsformer som skal styrkja arbeidslivsrelevansen. Det å få utdanningar som treffer endå betre til næringslivet, er ei av dei store hovudoppgåvene.

Kritikken frå Riksrevisjonen i denne saka er ikkje den sterkaste, men kvaliteten i studieprogramma er sjølve hjartet i systemet for høgare utdanning. Difor er eg glad for at den tidlegare statsråden i svaret til Riksrevisjonen seier at Riksrevisjonen si undersøking i hovudsak gjev eit dekkjande bilde av situasjonen, og ser at det er eit forbetringspotensial knytt til studiekvalitet og studiegjennomføring. Den tidlegare statsråden viser til at både Hurdalsplattforma og regjeringa si tillitsreform ligg i botn for oppfølginga av rapporten.

Til slutt vil eg understreka at mykje av ansvaret for kvaliteten i studieprogramma ligg hos dei høgare utdanningsinstitusjonane sjølve. Difor er det òg viktig at institusjonane på eige initiativ arbeider med det som kjem fram i rapporten, og følgjer opp tilrådingane frå Riksrevisjonen.

Statsråd Sandra Borch [20:40:28]: Det gleder en statsråd fra Kunnskapsdepartementet at denne rapporten er på nynorsk. Så tror jeg nok det er best for denne salen at jeg holder dette innlegget på nordnorsk.

Riksrevisjonen har gjennomført en grundig undersøkelse som gjelder forutsetningene for å utvikle studiekvaliteten og styrke gjennomføringen i norsk høyere utdanning. Undersøkelsen tar særlig for seg hvordan universitetene og høyskolene jobber med kvalitet. Det er naturlig å legge hovedvekten der, for det er institusjonene selv som har et lovpålagt ansvar for å sikre studiekvaliteten. I rapporten gjøres det også vurderinger av statlige virkemidler på området, både i NOKUT og i Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, HK-dir.

Jeg mener Riksrevisjonens undersøkelse gir en god beskrivelse av virkeligheten. Den stemmer godt med det vi ellers vet, og med det inntrykket departementet får i sin kontakt med sektoren og med studentene. Undersøkelsen viser at det har vært gjort mye godt arbeid ved mange institusjoner, og at det har vært en viss økning i gjennomføringen av studier de siste ti årene. Allikevel viser undersøkelsen at det er et klart rom for forbedring, når det gjelder både kvalitet og gjennomstrømming.

Studentene og samfunnet har behov for høyere utdanning av høy kvalitet. Kompetanse er nøkkelen til å løse mange av de utfordringene vi står overfor. Selv om mye er bra, finner Riksrevisjonen tegn på at kvalitetsarbeidet ikke er nok prioritert i sektoren. Deres konklusjon er derfor «ikke tilfredsstillende». Det betyr at vi må brette opp ermene og jobbe videre. Vi bør også vurdere om det er behov for endringer i måten vi jobber på.

Et funn i undersøkelsen som jeg mener er bekymringsverdig, er at institusjonene selv i liten grad har satt av egne ressurser til kvalitetsutvikling. Jeg har spurt meg om det kan være heldig, for vi vet fra alle andre sammenhenger at kvalitetsutvikling som skal ha varig effekt, må henge godt sammen med den vanlige faglige driften. Kvalitetsutvikling er arbeid som går over tid, og som må bygge på en kultur i hele organisasjonen. Skal det bli mulig, mener jeg at universitetene og høyskolene selv må ta eierskapet til kvalitetsarbeidet.

Jeg har videre merket meg at Riksrevisjonen mener at tilskuddsordningene for kvalitetsprosjekter i HK-dir har medført betydelig administrasjon i form av søknadsskriving og søknadsbehandling, og at de har hatt begrenset spredningseffekt.

I Hurdalsplattformen varslet denne regjeringen at vi ville sette i gang en tillitsreform med reell avbyråkratisering i høyere utdanning, bl.a. ved å gjennomgå oppgavene til direktoratene og overføre myndighet og ressurser til universitetene og høyskolene.

Som Stortinget vet, har regjeringen derfor allerede tatt grep for å følge opp noen av de viktigste problemstillingene som Riksrevisjonen her peker på. I statsbudsjettet for 2024 varsler vi en flytting av flere søknadsbaserte ordninger i HK-dir til universitetene og høyskolene, slik at de selv kan ta det lovpålagte ansvaret for studiekvalitet og gjennomstrømming som de har. Det mener jeg er riktig vei å gå, og jeg har tillit til at universitetene og høyskolene i lys av Riksrevisjonens undersøkelse vil gi økt prioritet til studiekvalitet framover.

Dette betyr ikke at vi slipper tak i studiekvaliteten fra sentralt hold. I langtidsplanen har regjeringen fastsatt høy kvalitet og tilgjengelighet som et overordnet mål for norsk høyere utdanning. Departementet vil følge opp institusjonenes arbeid med studiekvalitet og gjennomstrømming i vår dialog med dem. Jeg kommer også til å gå dypere inn i spørsmålet om studiekvalitet når jeg til våren skal legge fram en egen melding til Stortinget om profesjonsutdanningene. Departementet vil her også bidra til å forbedre kunnskapsgrunnlaget om kvaliteten i høyere utdanning, bl.a. i dialogen med direktoratet og ikke minst med NOKUT.

På bakgrunn av Riksrevisjonens undersøkelse vil jeg også vurdere om det er behov for forenklinger i de reglene som gjelder kvalitetssikring av høyere utdanning. Riksrevisjonen peker på en tendens til formalisme og tungrodde administrative prosedyrer, og NOKUT har også signalisert at det bør vurderes å gjøre endringer. Dette vil jeg komme tilbake til Stortinget med.

Torbjørn Vereide (A) [20:46:22] (ordførar for sakene): Sidan Storbritannia tredde ut av EU og EØS, blir trygdekoordineringa mellom Noreg og Storbritannia regulert av to avtalar. Det er separasjonsavtalen og ein bilateral trygdeavtale. Dei omfattar litt ulike grupper og har litt likt innhald.

I Prop. 5 LS for 2023–2024 blir det føreslått å gjennomføre ein konvensjon av 30. juni 2023 om trygdekoordinering mellom Island, Liechtenstein, Noreg og Storbritannia. Det vil bortimot erstatte dagens bilaterale trygdeavtale med Storbritannia, og saman med separasjonsavtalen mellom EU/EØS-landa og Storbritannia vil det også regulere trygdekoordineringa mellom Noreg og Storbritannia.

Grunnlova § 26 andre ledd inneber at nye avtalar etter konstitusjonen ikkje kan setjast i verk utan ny lov eller nytt stortingsvedtak. Det blir berre bindande når Stortinget har gjeve samtykke til det. Komiteen viser til at konvensjonen vil krevje mindre lovendringar for å tre i kraft, og at regjeringa difor føreslår at Stortinget gjev sitt samtykke til dette.

Med den bakgrunnen sluttar komiteen seg til forslaget frå regjeringa. Eg har fylt termosen med kaffi og ser fram til mange timar no med engasjerande, opprivande og kjensleladde innlegg og debatt i denne saka.

Ingunn Foss (H) [20:48:51] (ordfører for saken): Proposisjonen vi behandler nå, er en oppfølging av et lovforslag som ble sendt på høring av Solberg-regjeringen i september 2021. Den inneholder endringer i straffeprosessloven med den hensikt å sikre personer som er utsatt for vold, trusler og annen uønsket kontakt. Forslaget legger til rette for økt bruk av elektronisk kontroll, også kalt omvendt voldsalarm, noe som vil styrke beskyttelsen av personer som risikerer å bli utsatt for vold og trusler.

Elektronisk kontroll er et virkemiddel for å kontrollere at en person som en annen trenger beskyttelse fra, overholder et forbud mot å oppholde seg i et bestemt område. Beveger personen seg inn i forbudssonen, blir politiet varslet og kan avverge en potensiell uønsket hendelse. Retten kan ved dom i straffesak ilegge elektronisk kontroll når det anses nødvendig for at forbudet skal bli overholdt.

Erfaringene med denne ordningen er gode og tilsier at kontrollen virker preventivt og etter sin hensikt. I lys av dette foreslår departementet å gi påtalemyndigheten hjemmel til å ilegge elektronisk kontroll av straffeprosessuelle besøksforbud og ilagte kontaktforbud i tilfeller hvor dette er et egnet og forholdsmessig tiltak. Proposisjonen inneholder også forslag om retting av feil, såkalte inkurier, i straffeprosessloven og straffegjennomføringsloven.

Dette er en sak Høyre har kjempet for lenge både i regjering og etter regjeringsskiftet. Våren 2022 fikk vi flertall her i Stortinget for å pålegge regjeringen å legge fram forslag om å utvide bruken av omvendt voldsalarm. Det er gledelig at saken nå endelig er kommet til Stortinget, og at forslagene i proposisjonen – med tilleggsforslag fra komiteen – vedtas av en samlet komité.

Det er på høy tid å styrke hensynet til ofre for denne typen kriminalitet. Å leve i frykt for nye overgrep og voldshendelser er en umenneskelig belastning. Vi kan ikke tolerere at ofre, ofte kvinner og barn, må leve under slike forhold. Ansvaret må plasseres hos voldsutøveren, ikke hos ofrene.

I høringssvaret fra Stine Sofies Stiftelse ble komiteen anmodet om å se på overføringsverdien fra dette forslaget til kode 6-problematikken. En samlet komite stiller seg bak forslaget om å be regjeringen utrede bruk av omvendt voldsalarm før beslutning om at barn må flytte og bo på hemmelig adresse/kode 6, med de ulempene dette medfører, særlig for barn.

Barneombudet er i sitt høringssvar kritisk til at regjeringen ikke synliggjør hensynet til barn i større grad, og en samlet komité stiller seg også bak forslaget om å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om at det skal framgå direkte av loven at hensynet til barn skal ha særlig vekt i vurderingen av om elektronisk kontroll ved besøksforbud er nødvendig og forholdsmessig.

Med dette vedtaket gjør vi livet til spesielt kvinner og barn tryggere. Det er jeg veldig glad for.

Maria Aasen-Svensrud (A) [20:51:50]: Omvendt voldsalarm er en utvidelse av bruken av elektronisk kontroll, EK. Elektronisk kontroll er et virkemiddel som brukes for å oppnå mildere frihetsberøvelse, men en streng områdebegrensning for personer i forbindelse med straffegjennomføring i samfunnet eller tilbakeføring til et kriminalitetsfritt liv i samfunnet. Ved bruk av EK som omvendt voldsalarm vil formålet være å kontrollere at en person som en annen trenger beskyttelse fra, overholder forbud mot å oppholde seg i bestemte områder. Dersom forbudssonen brytes, vil politiet bli varslet og kan avverge en potensiell uønsket situasjon. Denne typen bruk av elektronisk kontroll vil også være med og sikre at besøksforbud og kontaktforbud blir overholdt.

Saker knyttet til bruk av omvendt voldsalarm har ved flere anledninger blitt reist i Stortinget, og Stortinget har over år bedt regjeringen om å iverksette tiltak, slik at dette kommer på plass. Forrige regjering fikk ikke igangsatt dette arbeidet. Det er derfor svært bra at regjeringen nå kommer med denne proposisjonen. Dette vil føre til økt bruk og dermed en tryggere hverdag for ofre for kriminalitet, hvor også belastningen ved bruk av alarm vil ligge til den som har begått en kriminell handling, og ikke kun til ofre for handlingen. Det er et problem at vi i dag har mange tilfeller der ofre for kriminalitet selv i praksis blir frihetsberøvet, i frykt for å møte tidligere gjerningsperson. Forslaget fra regjeringen vil gjøre denne situasjonen bedre for mange.

Under høringen ved behandling av denne saken har det kommet fram gode tillegg til regjeringens arbeid, særlig knyttet til tema rundt barns beste. Derfor har komiteen samlet seg om to forslag som vil styrke innretningen ved bruken og ivareta barns beste. Det ene omhandler bruk av omvendt voldsalarm før kode 6 tas i bruk, og det andre omhandler å tydeliggjøre hensynet til barn i vurderingen av om bruk av elektronisk kontroll ved besøksforbud er nødvendig og forholdsmessig.

Fra Stortingets side ser vi derfor fram til at regjeringen jobber videre med disse punktene, slik at disse viktige tiltakene knyttet til offervern får en enda mer presis virkning, særlig med hensyn til barns beste.

Else Marie Rødby (Sp) [20:54:19]: Altfor mange mennesker i Norge lever til enhver tid i frykt for å bli utsatt for vold, trusler og annen uønsket kontakt, også fra nærstående. Det er mennesker blant oss som alltid ser seg over skulderen, som alltid er redd for å være alene hjemme, eller som kanskje ikke tør å gå ut når det er mørkt. Fysisk og psykisk vold og trusler fra familiemedlemmer gjør at så mange som om lag 2 000 voksne og 1 500 barn i Norge bor på krisesenter til enhver tid. At denne regjeringen nå sørger for at det blir enklere å bruke omvendt voldsalarm, er derfor livsviktig. Mange voldsutsatte bærer i dag voldsalarm som skal beskytte dem mot en voldelig partner. Samtidig vet vi at partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge, og at de fleste partnerdrapene skjer etter ett eller flere varsler.

Det er offeret som betaler den høyeste prisen for vold i nære relasjoner, men rapporten Samfunnskostnader av vold i nære relasjoner fra Menon Economics, fra februar i år, viser at også samfunnet betaler en høy pris, nærmere bestemt 92,7 mrd. kr.

Ordningen med såkalt omvendt voldsalarm ble innført i 2013 og skulle gi bedre beskyttelse for offeret og flytte belastningen ved å bære voldsalarm over på gjerningspersonen. Likevel har ordningen vært for lite brukt helt siden den ble innført, og det er bekymringsfullt. Det er bekymringsfullt fordi det er prinsipielt riktig at det er gjerningspersonen som skal bære byrden ved å bære en voldsalarm, heller enn offeret. Det gir også økt livsutfoldelse og trygghet for voldsofre.

Det har vært et stort problem at ordningen ikke brukes i tråd med intensjonene, og at voldsofre hver dag lever med frykt og utrygghet som er begrensende for livet deres. Det å styrke beskyttelsen av personer som risikerer å bli utsatt for vold og trusler, og med det øke bruken av omvendt voldsalarm, er en viktig sak for Senterpartiet. Forslaget vi har til behandling, er et konkret forslag fra regjeringen om å utvide adgangen til å ilegge elektronisk kontroll til også å gjelde besøksforbud, og at det er påtalemyndigheten som kan beslutte det. Det gjør at flere tilfeller faller inn under ordningen, og at omvendt voldsalarm kan ilegges på et tidligere tidspunkt i rettsprosessen enn før. Det er veldig bra, for vold i nære relasjoner er ikke en privatsak. Det er et alvorlig samfunnsproblem, og det er også alvorlig kriminalitet. Et helhetlig system må på plass for å både forebygge, avverge, etterforske og straffeforfølge slik kriminalitet. Når Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering nå styrker og forbedrer denne ordningen med omvendt voldsalarm, er det en del av et helhetlig arbeid mot vold og denne typen kriminalitet, og det tror jeg vil bety veldig mye for mange voldsutsatte, for deres trygghet og for deres hverdagsliv.

Per-Willy Amundsen (FrP) [20:57:18] (komiteens leder): Det er prisverdig at regjeringen fremmer denne proposisjonen. Jeg skal faktisk tillate meg å gjøre noe vi vanligvis ikke gjør fra Fremskrittspartiets side under denne regjeringen, og det er å skryte av regjeringen for at de legger fram en proposisjon som er viktig, og regelendringer som har vært etterlyst lenge.

Det kan godt være at det var igangsatt under forrige regjering. Det viktige er at man nå gjør noe med det. Dette har altså lenge vært et problem. Det har lenge vært etterlyst større bruk av omvendt voldsalarm. Det er et reelt problem som har hatt stor betydning i negativ sammenheng for mange enkeltskjebner der ute. Vi har blitt fortalt historier om kvinner som lever i frykt for at deres tidligere partner skal komme på døren og oppsøke dem. I mange tilfeller er et teoretisk vedtak om at man ikke skal bevege seg i nærheten av sin tidligere partner, ikke nødvendigvis så veldig effektivt hvis man ikke har fysiske virkemidler for å sørge for at så ikke skjer, med omvendt voldsalarm.

Det er hjerteskjærende historier hvor man egentlig har vært avhengig av å lage et nettverk av personer man kjenner, for å holde oppsikt med og ha oversikt over bevegelsene til sin tidligere partner, rett og slett i frykt og redsel for hva denne personen kan utøve mot en.

Derfor er det mitt håp at vi med disse endringene reelt sett oppnår det vi ønsker – at vi oppnår at omvendt voldsalarm blir brukt i langt sterkere grad enn tidligere. Det gjenstår selvfølgelig å se. Håpet er der, og derfor skulle også Fremskrittspartiet ønske at vi fikk flertall for forslaget vi fremmer i forbindelse med saken. Vi står selvfølgelig bak proposisjonen, det er en enstemmig komité som stiller seg bak proposisjonen, men vi har i tillegg et forslag som handler om at man i større grad skal drive målstyring på dette og dermed gi et ytterligere initiativ til å benytte de mulighetene som ligger i loven.

Vi får håpe at dette er tilstrekkelig, men jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag, og så imøteser vi resultater når disse lovendringene blir iverksatt av Kongen i statsråd.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [21:00:22]: I løpet av de siste åtte årene er det registrert over 25 000 saker om mishandling i nære relasjoner. I samme tidsrom er ordningen med omvendt voldsalarm kun benyttet rundt 65 ganger. Omvendt voldsalarm øker sikkerheten for utsatte voldsofre og medfører at voldsofferet slipper å være den som må ta belastningen med å bære voldsalarm. Voldsofre er frustrert over at ordningen ikke er mer utbredt, og det er en frustrasjon vi deler.

Det er seks år siden Stortinget vedtok at regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget med et forslag om å utvide muligheten til å ilegge omvendt voldsalarm til bl.a. tilfeller ved brudd på besøksforbud. Det ble nevnt fra Høyre at man har vært utålmodig siden 2022, men det er verdt å bemerke at det ble fattet vedtak i 2017, så her har skiftende regjeringer tatt seg litt for god tid, mener vi, til noe som det er viktig å få på plass. Men nå er vi endelig der, og det er gledelig.

Viktigheten av omvendt voldsalarm understrekes av mennesker som Anna Eltvik, som fortalte sin historie til TV 2. Hun levde i et voldelig forhold og har måttet jobbe hardt for å få voldsalarm. Hennes bønn til justisministeren er: Vil du redde liv, så senk terskelen for å bruke omvendt voldsalarm.

Vi har modige mennesker som Kine Aamodt, som har stått fram offentlig med sin historie, og som gjennom organisasjonen «Du eier meg ikke» har gått i bresjen for å sette søkelyset på at omvendt voldsalarm handler om trygghet for dem som bryter ut av voldelige forhold og vil leve et trygt liv.

Jeg må si det er uforståelig at politiet kan skrive ut store bøter, at de kan bortvise folk og konfiskere eiendeler, mens de ikke kan ilegge omvendt voldsalarm dersom en overgriper bryter besøksforbudet. Det er dette vi rydder opp i i dag.

Stine Sofies Stiftelse anbefalte komiteen å se overføringsverdien fra dette forslaget til kode 6-problematikken. De samme vurderingene som ligger bak dette forslaget, må sies å gjelde i minst like stor grad for trusselutsatte barn. Dette har stor overføringsverdi til kode 6-spørsmålet. Derfor er jeg glad for at en enstemmig komité nå ber regjeringen utrede bruken av omvendt voldsalarm før beslutning om at barn må flytte og bo på hemmelig adresse, kode 6. Dette er et arbeid vi håper regjeringen prioriterer høyt. Det kan lette på en byrde i en svært krevende situasjon for familier og barn som opplever vold i nære relasjoner.

Så her er vår sterke oppfordring til regjeringen at man jobber raskt, og at det går raskere å få vedtatt den typen endringer enn det som har skjedd i saken om omvendt voldsalarm. Men det er gledelig at vi er her. Dette betyr mye for mange.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [21:03:31]: Tusen takk til regjeringen for en veldig god proposisjon.

Vold i nære relasjoner får store konsekvenser både for dem som utsettes direkte for vold, og for dem som lever i en tilværelse med vold. Denne volden utgjør et omfattende samfunns- og folkehelseproblem og er en av våre største likestillingsutfordringer.

Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner viser at det anslås at mellom 75 000 og 150 000 personer utsettes for vold i nære relasjoner hvert år. Formålet med omvendt voldsalarm er nettopp å øke fornærmedes trygghet og trygghetsfølelse og flytte en større del av byrden som følger av vold og krenkelser, over på gjerningspersonen som truer med eller utøver vold.

Omvendt voldsalarm er et viktig supplement til besøks- og kontaktforbud for å øke tryggheten, primært i tilfeller hvor en voldsutsatt har opplevd at forbudet har blitt brutt. Brudd på besøksforbud kan være farlig for dem som har fått slik beskyttelse.

Fra 2018 til 2022 steg antall anmeldte brudd hvert år, fra 2 174 til 2 360. Det høye antallet anmeldte brudd på besøksforbud og kontaktforbud tyder i seg selv på at det er behov for tiltak for å bedre etterlevelsen av slike forbud. Elektronisk kontroll er et tiltak for å sikre at disse forbudene faktisk blir overholdt.

I denne saken må vi balansere retten til beskyttelse fra vold opp mot retten til bevegelsesfrihet. Elektronisk kontroll er et inngripende tiltak, som ikke vil være egnet for alle som bryter besøksforbud. Det er viktig at det gis gode rettsikkerhetsgarantier og foretas en grundig forholdsmessighetsvurdering i den enkelte saken. Det oppleves også godt ivaretatt i proposisjonen.

Jeg er også veldig glad for at det er enighet i komiteen om at hensynet til barn skal framgå direkte av lovteksten, samt at bruk av voldsalarm før beslutning om at barn må flytte på hemmelig adresse, skal vurderes. Både Barneombudet og Stine Sofies Stiftelse har vært tydelige på at dette må på plass. At hensynet til at barn skal ivaretas følger av Grunnloven, er helt riktig, men Barneombudet beskriver at hensynet til barn likevel ofte ikke får den vekt Grunnloven krever. Viktigheten av hensynet til barn gjør seg i særlig grad gjeldende for barn som står i fare for å måtte forlate nesten alt og alle de kjenner, for å flytte på hemmelig adresse.

Statsråd Emilie Mehl [21:06:12]: Regjeringen har i proposisjonen foreslått å innføre en ordning med elektronisk kontroll av besøksforbud, såkalt omvendt voldsalarm. Formålet med forslagene er å styrke beskyttelsen av personer som risikerer å bli utsatt for trusler, vold og annen uønsket kontakt, og deres nærstående.

Erfaringene med straffelovens ordning med idømmelse av kontaktforbud med elektronisk kontroll er gode. En adgang til å ilegge elektronisk kontroll av besøksforbud etter straffeprosessloven har også vært etterspurt over flere år, som flere har vært inne på. Sånne regler vil bety at omvendt voldsalarm kan ilegges etter et lavere beviskrav og på et tidligere tidspunkt, og jeg vet at det er noe som mange har ventet på.

I proposisjonen foreslås det, på bakgrunn av dette, å gi påtalemyndigheten hjemmel til å ilegge omvendt voldsalarm overfor noen som med skjellig grunn mistenkes for brudd på et besøksforbud eller kontaktforbud. Samtidig foreslås det også en snever adgang for påtalemyndigheten til å ilegge elektronisk kontroll av besøksforbud i særlige tilfeller hvor dette anses påkrevd for å hindre at noen begår en straffbar handling mot en annen.

Ettersom omvendt voldsalarm er et inngripende tiltak, legger forslaget opp til at sakene som hovedregel skal prøves i domstolene. Det er etter mitt syn viktig at dette tiltaket innføres og tas i bruk.

I dag vedtar Stortinget en helt nødvendig lovendring. For regjeringen er det helt sentralt at vi også bidrar til å styrke arbeidet med å beskytte fornærmede, slik at de kan leve et mest mulig trygt liv.

Ellers merker jeg meg også forslagene komiteen fremmer. Jeg mener forslaget om en utredning knyttet til hemmelig adresse kan gi noen utilsiktede virkninger, men er også forberedt på å underlegge det en utredning.

Else Marie Rødby (Sp) [21:10:16]: (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for det som har vært et godt og konstruktivt samarbeid i denne saken, og er glad for at komiteens tilråding kan fremmes av en samlet komité. Forslaget innebærer en ny økonomisk modell for behovsprøvd rettshjelp, som er det viktigste grepet for en rettshjelpsordning som må favne flere av dem som har behov for rettshjelp, enn de som får det i dag.

Komiteen deler det synet som ligger til grunn i proposisjonen, at hovedutfordringen med dagens ordning er at for få faller inn under den. Det pekes på urimelige terskeleffekter og at systemet for egenandeler ikke er treffsikkert nok.

Komiteen viser også til at en form for rettshjelpsordning er nødvendig for at rettssikkerheten i praksis skal være reell for alle, også for dem som har dårligst råd.

Som følge av utviklingen med en mer rettighetsbasert lovgivning og et stadig mer omfattende og komplisert lovverk er det behov for ordninger som gjør at enkeltmennesket har en reell mulighet til å følge opp de rettighetene de er tildelt gjennom lovverket. Rettshjelpsordningens viktigste funksjon er ivaretakelse av rettssikkerheten ved å sikre juridisk bistand til personer som ikke har forutsetninger til å skaffe det selv, og med det en mulighet til å få prøvd sine rettigheter for domstolene.

Ellers er det fra komiteens side vist til innstillingen fra rettshjelpsutvalget, NOU 2020: 5, Likhet for loven – Lov om støtte til rettshjelp, og at proposisjonen vi behandler i dag, er første deloppfølging av rettshjelpsutvalgets innstilling. Jeg går for øvrig ut fra at representantene fra de øvrige partiene i komiteen selv vil redegjøre nærmere for sitt syn og for forslagene i saken, og jeg går over til å redegjøre for Senterpartiets syn.

Rettshjelpsområdet er et område hvor tiden på mange måter har løpt fra dagens ordning, og jeg er derfor veldig glad for at vi i dag behandler forslag til store forbedringer i rettshjelpsordningen vår. Rettshjelpsordningen handler om grunnleggende rettssikkerhet for folk. Det betyr at vi skal ha et vern mot urett, og for at dette vernet ikke skal være innholdsløst for de av oss som ikke har mulighet til å ivareta det selv, må vi ha gode rettshjelpsordninger.

Den mye brukte frasen «det hjelper lite å ha rett dersom du ikke kan kreve din rett», gjelder også her. Likhet for loven er helt grunnleggende for rettsstaten vår og for et velfungerende demokrati. Stadig flere trenger rettshjelp. Det skyldes flere ting, men samfunnet vårt har jo blitt mer gjennomregulert, og det stilles store krav til den enkelte til å navigere i dette landskapet. Vi ser bl.a. en utvikling hvor vi blir stadig mer digitalisert, også i det offentlige. Det er mindre tilgjengelighet til å få snakke med noen om en sak, møte opp uten avtale for å få veiledning, eller rett og slett få hjelp til å forstå hva et vedtak fra det offentlige egentlig innebærer. Dette kan bidra til at flere må henvende seg til en advokat eller juridisk hjelper for å få oversikt over sin egen sak, eller rett og slett hjelp til å framsette en enkel klage. I tråd med denne utviklingen trenger vi forutsigbare og stabile rettshjelpsordninger.

Noe av det som vil bidra mest til det gjennom dette forslaget, er at rettshjelpsordningen nå skal knyttes til statens grunnbeløp. På denne måten gjør vi ordningen mer forutsigbar og mindre sårbar for politiske skifter. Det blir rett og slett vanskeligere å svekke eller utvanne ordningen igjen og gjøre den til en salderingspost ved behov for kutt og innsparinger.

Når jeg sier at tiden har løpt fra ordningen, så er det ikke slik at det bare har skjedd av seg selv. Det har heller ikke vært politisk vilje de senere årene til å prioritere rettshjelpsordningen, fram til nå, hvor regjeringen legger fram dette. For å ta et konkret eksempel: Inntektsgrensen gikk i praksis gradvis ned under Solberg-regjeringen, noe som førte til at stadig færre mennesker fikk tilgang på rettshjelp. I 2020 var det så dårlig stilt at kun 9 pst. av alle i Norge kvalifiserte for rettshjelp. Gjennom å innføre de grepene proposisjonen foreslår når det gjelder inntektsgrense, vil nå omtrent hver tredje husstand i Norge ha rett på rettshjelp, og det er en stor forskjell fra da den forrige regjeringen styrte området og tallet var nede på én av elleve husstander.

Når vi nå skal behandle denne saken, som gir oss en bedre rettshjelpsordning, vil jeg også gjerne takke dem som har bidratt i saken gjennom høring og innspill til oss på Stortinget. På dette området har vi særdeles kompetente og engasjerte høringsinstanser, og mange av dem står i dette arbeidet hver dag. De har avgitt gode og konstruktive bidrag til denne saken og vært med på å forbedre det forslaget som ligger til behandling i dag.

Når Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering sammen med SV styrker rettshjelpsordningen, både i sin form og med økonomiske virkemidler, er det viktig for mange menneskers rettssikkerhet og med det også for mange menneskers liv.

Odd Harald Hovland (A) [21:15:06]: Takk til saksordføraren for ein god gjennomgang av og arbeidet med saka.

Det er ikkje alltid slik at dei som har rett, endar opp med å få rett. Forklaringa på det er ofte økonomi og manglande moglegheit til å betale for advokathjelp i ein vanskeleg situasjon. Kanskje særleg i eit land som vårt, som er så gjennomregulert, og der mange forhold er rettsleggjorde, er det viktig å sørgje for at folk har ei reell moglegheit til å få rett. Det er spesielt sentralt når det rører ved borgaranes grunnleggjande rettstryggleiksbehov i saker av stor velferdsmessig betydning.

Då me behandla rettshjelpsmeldinga, var det viktig for oss at mange fleire personar skulle få støtte til rettshjelp, og samtidig fjerne dei skarpe skilja mellom partar med relativt lik økonomi. Med dette forslaget vil denne andelen doblast. Det meiner me er riktig og nødvendig. Noko av det viktigaste ved det me skal behandle i dag, er at me har knytt eigenandelen opp mot grunnbeløpet, gjort han progressiv ved at fleire får tilgang til ordninga, og sikre at ordninga vert meir tilpassa dei økonomiske forholda til den enkelte. I tillegg har me sørgd for å ta høgde for forsørgjarbyrda som ein del har.

Lovforslaget som kjem til å verte vedteke, er eit langt og viktig skritt i å sikre grunnleggjande rettstryggleiksbehov på ein betre måte. No får dette området eit løft, og det vert ei framtidsretta og framtidssikra ordning.

Så er me opptekne av at ein i det vidare arbeidet med endringar i rettshjelpsforskrifta, og i utarbeidinga av dei meir konkrete reglane om eigenandelar, sikrar at endringane vil verke sosialt utjamnande.

Det er òg bra at den føreslåtte modellen skal evaluerast grundig innan fire år etter implementering, slik at ein raskt kan gjere justeringar viss det er behov for det. Det er naturleg at innslagspunktet for eigenandelsgrensa og effekten ho har hatt, er ein del av ei slik kunnskapsinnhenting.

Ingunn Foss (H) [21:17:39]: Ordningen med fri rettshjelp er viktig for å ivareta borgernes grunnleggende rettsikkerhetsbehov i saker av stor velferdsmessig betydning. Samtidig er det viktig å sikre en forsvarlig og effektiv bruk av fellesskapets ressurser. I noen sakstyper gis det rettshjelp uavhengig av søkers inntekt og formue. I andre sakstyper er den offentlige rettshjelpen betinget av at søkeren har inntekt og formue som ikke overstiger fastsatte grenser.

Utfordringen med dagens ordning er at mange faller utenfor ordningen, at det er urimelige terskeleffekter ved at parter som er i omtrent samme økonomiske situasjon, kan falle på hver sin side av inntektsgrensen, og at egenandelen rettshjelpsmottakeren må betale, tar for lite hensyn til betalingsevne.

Selv om Høyre støtter forslagene i denne saken, mener vi det bør vurderes flere måter staten kan utøve sin plikt til å tilby tilstrekkelig rettshjelp til borgere uten økonomisk mulighet til å ivareta sine rettslige interesser. En mulighet er innføring av en rettshjelpsgaranti, hvor ulike private aktører potensielt vil kunne tilby rettshjelp til flere, til en lavere kostnad for det offentlige. Ved bruk av andre tilbydere av rettshjelp til utsatte grupper kan det avdekkes om rettshjelp kan ytes til flere enn etter dagens ordning.

I mandatet til rettshjelpsutvalget var oppdraget bl.a. følgende:

«Utvalget skal vurdere om private forsikringer kan og bør dekke deler av det rettshjelpsbehovet som i dag dekkes av rettshjelpsordningen, samt der hvor det i dag foreligger et udekket rettshjelpsbehov.»

Utvalget leverte utredningen «Likhet for loven – Lov om støtte til rettshjelp», som proposisjonen bygger på, men har ikke belyst hvordan private aktører, ved forsikringsordninger eller på annen måte, kan bidra til å sikre bedre rettshjelp til flere enn i dag. Dette er heller ikke vurdert av departementet i framleggelsen av proposisjonen.

Mekling bidrar til å løse konflikter på et lavest mulig nivå. Dette gjelder også mekling ved domstolene, men særlig utenrettslig mekling og advokatmekling. Dette sikrer de involverte raskere avklaringer og lavere kostnader enn ved prosess for domstolene. Rettshjelpsutvalget anbefalte departementet å utrede spørsmålet om det offentlige også bør dekke kostnader ved utenrettslig mekling. Ved framleggelsen av proposisjonen er spørsmålet ikke utredet, og i proposisjonen informeres det om at det ikke er planlagt å utrede dette nærmere. Høyre mener dette er beklagelig, da dette kunne ha løst en rekke konflikter raskere og rimeligere enn i dag.

Høyre mener det ville være fornuftig om departementet utredet en prøveordning hvor andre modeller for fri rettshjelp kunne vurderes. Momenter i utredningen burde inkludere effektivisering av ordningen, inkludering av flere tilbydere av fri rettshjelp, mulighetene digitalisering gir innen offentlig finansiert rettshjelp, samt mulige insentiver for løsning av konflikter på lavest mulig nivå, herunder ulike former for økonomisk bistand til mekling. Dette ville vært bra for å utnytte ressursene bedre, og det ville bidratt til at enda flere kunne få rettshjelp.

Per-Willy Amundsen (FrP) [21:20:53] (komiteens leder): Fremskrittspartiet hilser en bedre rettshjelpsordning velkommen. Det er viktig for at også de som ikke nødvendigvis har de største midlene tilgjengelig, kan gjøre bruk av våre domstoler. Det er også viktig at vi styrker rettssikkerheten, for det er det det reelt sett er snakk om her. De endringene som kommer, vil medføre en styrking av rettssikkerheten.

Jeg registrerer at det kan være ulike meninger rundt om systemet kanskje burde vært innrettet noe annerledes. Det kan man godt diskutere. Det som er viktig, er at man får på plass en bedre ordning raskt. Så kan man i etterkant evaluere eventuelle behov for å justere underveis – på et senere tidspunkt, som også det forslaget Fremskrittspartiet står inne i, vil legge til rette for. Det viktige nå er at vi får vedtatt en bedre ordning, for den situasjonen man har stått i, har ikke vært god nok.

Man kan gjerne peke på forrige regjering, men da peker man også samtidig på regjeringen før, som lot det samme systemet forfalle – i hermetegn – fordi man ikke fulgte opp i de årlige budsjettene. Det er nettopp det vi må søke å unngå. Vi må søke å unngå at dette blir et budsjettspørsmål, og det er det vi nå langt på vei får til. Det er særdeles viktig, og fra Fremskrittspartiets perspektiv er dette en langt bedre tilnærming. Fremskrittspartiet utelukker heller ikke at ytterligere endringer vil være nødvendig, for det kan være at ordningen må forsterkes ytterligere.

Med det tar jeg opp det forslaget Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til, og jeg legger til grunn at vi, på bakgrunn av de erfaringene vi får når den nye ordningen får lov til å virke, kan komme tilbake og gjøre endringer for å forbedre ordningen ytterligere.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [21:23:21]: Fri rettshjelp handler om noe så grunnleggende som at rettigheter på et papir og fine lover i en lovbok ikke betyr noen ting dersom man ikke kan få håndhevet dem. I media kan man lese om en mor som følte at hun måtte gi opp datteren sin da hun ikke kunne ta opp mer forbrukslån for å betale advokatregningen, eller man kan lese om en kreftsyk student som ikke fikk de ytelsene hun hadde krav på, og sto alene.

I dag er det sånn at mange som har rett, ikke får rett. Realiteten er at dersom man har fått avslag på uførepensjonen eller arbeidsavklaringspengene, står man ofte helt alene dersom man ikke kan få hjelp av en advokat til å klage: Man kan ha vært gjennom en bilulykke, og forsikringsselskapet vil ikke gi det man har krav på, eller man risikerer å bli kastet ut av boligen på uriktig grunnlag og vil ende på bar bakke, eller inntekten forsvinner fordi man har blitt usaklig oppsagt. Det er i disse situasjonene man skal ha krav på fri rettshjelp, fordi konsekvensene er dramatiske.

En rettsstat må vedlikeholdes. Det vedlikeholdsarbeidet ble neglisjert under åtte år med høyrestyre – flate kutt til domstolen, samtidig som fri rettshjelp-ordningen ikke ble justert en eneste gang. Det medførte at etter åtte år med høyrestyre hadde uføretrygdede, mennesker som er for syke til å jobbe, for mye inntekt til å kunne få fri rettshjelp. Sagt med andre ord: Høyresiden mente at dersom man hadde mer enn 246 000 kr, hadde man selv råd til advokat dersom man ikke fikk rettighetene sine oppfylt. Fri rettshjelp var i praksis en illusjon. En stor del av befolkningen blir da i praksis utestengt fra domstolene på grunn av økonomi.

Større økonomiske forskjeller påvirker ikke bare vanlige folks økonomi, men også deres tilgang på rettigheter. I et samfunn som blir stadig mer rettslig regulert, blir lovverket og de rettighetene som følger av dette, stadig mer utilgjengelig for folk flest. Skal det å få rettighetene sine være et klassespørsmål? Nei, det å få rettighetene sine ivaretatt skal ikke avgjøres av størrelsen på lommeboken. Poenget med rettshjelpsordningen er at svak økonomi ikke skal være til hinder for å søke rettferdighet.

Vi i SV har prioritert å løfte rettshjelpsordningen i flere budsjetter, samtidig som vi fikk en avtale med regjeringen om at det skulle komme et forslag til ny rettshjelpslov som tok utgangspunkt i NOU 2020: 5. Gjennom å øke inntektsgrensen i flere budsjett har vi gått fra en dekningsgrad på rundt 8 pst. til 17 pst. Med dette nye lovforslaget vil 33 pst. – en tredjedel – komme innenfor en rettshjelpsordning. Det er et linjeskifte. Inntektsgrensen vil knyttes til fem ganger grunnbeløpet i folketrygden. Det er viktig for å hindre nettopp det som var tilfellet lenge, at ordningen ble svakere for hvert eneste år som gikk. Så må det sies at selv om vi i dag får til et kraftig løft av inntektssystemet, ønsker SV å gå lenger. Vi er ikke i mål ennå, men vi tar et stort skritt.

Det skal innføres et system med egenandeler, som utarbeides i forskrift. Da er det viktig å understreke det flertallet skriver i merknad, at dette skal virke sosialt utjevnende. Modellen må med andre ord være progressiv. Vi i SV vil arbeide for at egenandelene skal være lave, og er glade for at flertallet understreker at når man skal evaluere loven, må man særlig se på egenandelsgrensen, altså innslagspunktet.

Vi gjør store endringer i dag, men det er viktig å understreke at dette bare er del én av et nytt system. Snart skal virkeområdet til loven komme, der vi får en ny diskusjon om hvilke rettsområder som skal være dekket av ordningen. Det er noe vi i SV ser fram til.

I dag gjør vi store endringer i rettshjelpsordningen. Det er gledelig, og da er det på sin plass å si gratulerer til rettsstaten.

Tobias Drevland Lund (R) [21:28:04]: En av rettsstatens sentrale oppgaver er å garantere for rettssikkerheten til innbyggerne sine. Alle borgere har rett på en rettferdig rettergang, likhet for loven og muligheten til å få juridisk bistand. Rettshjelpsordningen er helt nødvendig for å sikre juridisk bistand til nettopp dem som ikke har råd til å skaffe seg dette på egen hånd. Vårt samfunn i dag karakteriseres av en stadig økende rettsliggjøring, hvor det blir viktigere for den enkelte borger å få både avklart og hevdet sine rettigheter. Dette har økt behovet for rettshjelpsordningen. Ordningen for fri rettshjelp er helt sentral for å ivareta folks grunnleggende rettssikkerhet og behov for rettshjelp.

I altfor mange år har ordningen for fri rettshjelp vært innrettet på en slik måte at mange som egentlig har behov for rettshjelp, ikke har fått det. Det har skjedd noen små justeringer her og der, men ikke slik at det monner skikkelig. Derfor er jeg glad for at vi her skal vedta endringer i rettshjelpsloven og en ny modell for økonomisk behovsprøving. Dette er starten på en høyst nødvendig reform av ordningen for fri rettshjelp og vil medføre et løft for rettssikkerheten i Norge – og det er på tide.

Ordningen slik den har vært til nå, har hatt for lav dekningsgrad, der for få har falt inn under ordningen, og egenandeler som har tatt lite hensyn til den enkeltes faktiske betalingsevne. Med det forslaget Justisdepartementet nå har kommet med, vil vi øke dekningsgraden for husholdninger fra ca. 17 til 33 pst. Det er en solid forbedring og et godt steg i retning av å sikre at rettssikkerheten i praksis skal være reell for alle, også for dem med dårligst råd. Det er ikke hvor mye penger du har, som skal avgjøre hvor godt du blir behandlet i rettssystemet. Derfor er dette nye lovverket viktig. I den dyrtiden og priskrisen som flere og flere opplever nå, er det viktigere enn noen gang at flere dekkes av ordningen med fri rettshjelp. Økonomisk situasjon og dårlig råd skal ikke være til hinder for å få juridisk bistand og muligheten til å hevde sine rettigheter når man trenger det.

Avslutningsvis vil jeg understreke at det fremdeles er en vei å gå. Det er fremdeles flere rettsområder som ikke er omfattet av ordningen for fri rettshjelp, selv med endringene som blir gjort, som prioriterte og ikke-behovsprøvde saksområder. Det gjelder f.eks. saker om bestridelse av krav ved ID-tyveri eller tvangssalg av bolig. Flere og flere av de saksområdene som fremdeles ikke dekkes av ordningen, som prioriterte og ikke-behovsprøvde, er at de er komplekse, og at de har alvorlige konsekvenser for den enkelte som blir rammet. Så lenge det ikke innvilges tilgang til fri rettshjelp i slike saker, er det et stort rettshjelpsbehov som står udekket.

Jeg håper dette er noe statsråden og departementet ser nøye på og tar med seg, og at de vil komme tilbake til Stortinget med eventuelle forbedringer på området, som de jeg nevnte, i den videre oppfølgingen av rettshjelpsutvalgets utredning. Men i dag tar vi store skritt i riktig retning, og det synes jeg vi skal være glade for.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [21:31:34]: Dette er virkelig en stor og viktig dag.

Det er på høy tid å innføre en ny økonomisk modell for behovsprøvd rettshjelp. Formålet med rettshjelpsordningen er å sikre nødvendig juridisk bistand til dem som ikke har økonomiske forutsetninger til å skaffe det selv. Slik ordningen fungerer i dag, er det altfor mange som burde hatt krav på fri rettshjelp, som faller utenfor ordningen. En stor svakhet med dagens modell er at den fører til urimelige terskelverdier, ved at mennesker i omtrent samme økonomiske situasjon kan falle på hver sin side av inntektsgrensen. Med den nye modellen skal flere få innvilget fri rettshjelp, og de skarpe skillene for personer med relativt lik økonomi fjernes. Det er veldig bra.

Venstre støtter regjeringens intensjon om å la mottakers reelle betalingsevne være avgjørende for om hen har krav på rettshjelp. Samtidig merker jeg meg at flere høringsinstanser tar til orde for at flere forhold må hensyntas i behovsprøvingen. Eksempelvis peker Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon på at det er uheldig at nødvendige utgifter til egenandeler til helse- og omsorgstjenester ikke er hensyntatt i forslaget. Selv om mange mennesker som lever med funksjonsnedsettelse eller kronisk sykdom mottar støtte gjennom andre offentlige ordninger, vil egenandelene uansett føre til merkostnader for den enkelte. Venstre fremmer derfor forslag om å forskriftsfeste at egenandeler til helse- og omsorgstjenester trekkes fra ved beregningen av betalingsevne.

Venstre støtter også regjeringens forslag om at personer med betalingsevne som ikke overstiger 1 G, ikke skal betale egenandel. Det vil skåne dem med dårligst betalingsevne, slik at de med den nye modellen ikke kommer noe dårligere ut enn med dagens modell. Jeg har merket meg at en rekke høringsinstanser har foreslått å heve den nedre grensen for å betale egenandel fra 1 G til 2 G. En betalingsevne på 2 G er også veldig lav. Jeg deler høringsinstansenes bekymring for at for disse menneskene vil også en symbolsk egenandel kunne være krevende og avskrekke dem fra søke om hjelp – også i saker hvor man med stor sannsynlighet ville vunnet fram med sitt krav.

Jeg har også merket meg at enkelte høringsinstanser tar til orde for å heve den øvre grensen, fra 5 G til 6 G, og at andre peker på at dyrtiden gir behov for oppdaterte økonomiske analyser. Eksempelvis mener Juristforbundet at de økonomiske rammene for forslaget bør vurderes nøyere enn den knappe omtalen som det er gitt i proposisjonen. Regjeringen tilkjennegir også i proposisjonen at den nye modellen hviler på en rekke usikre forutsetninger, og at det er usikkert om den vil virke etter hensikten. Departementet mener at det bør foretas en grundig evaluering av den nye modellen, hvor behovet for justeringer vurderes nøye. Venstre fremmer derfor forslag om at rettshjelpsloven evalueres senest to år etter ikrafttredelsestidspunktet for de nye reglene om behovsprøving.

Regjeringens første deloppfølging av rettshjelpsutvalget er et stort skritt i riktig retning, og jeg vil berømme regjeringen for dette arbeidet. Samtidig mener jeg at det fortsatt gjenstår en stor jobb før vi kan si oss fornøyd med rettshjelpsordningen. Denne omleggingen representerer et høyst nødvendig paradigmeskifte innen rettshjelpen, som Venstre har etterlyst i flere år. Dersom rettsstaten kun er tilgjengelig for ressurssterke mennesker, har man en rettsstat som forsterker sosiale forskjeller snarere enn å redusere dem. Derfor er disse endringene så viktige for samfunnet vårt, og jeg er utrolig glad for at de nå kommer.

Jeg tar med det opp Venstres forslag i saken.

Statsråd Emilie Mehl [21:35:31]: Innledningsvis vil jeg si at jeg er svært glad for at en samlet komité stiller seg bak dette lovforslaget.

I proposisjonen foreslår regjeringen en ny økonomisk modell for behovsprøvd rettshjelp. Dette er det viktigste grepet som kan tas for å få en rettshjelpsordning som omfatter flere med behov for offentlig støttet rettslig bistand. Det er endringer som har vært etterspurt i lang tid, og som vil bidra til å løse noen grunnleggende problemer med dagens rettshjelpsordning.

I proposisjonen foreslår regjeringen nye kriterier for behovsprøving ved innvilgelse av rettshjelp. Forslaget vil bidra til at vi unngår urimelige terskeleffekter, og det vil dermed fjerne de skarpe skillene mellom parter som har en relativt lik økonomi.

Med regjeringens forslag anslås det at dekningsgraden for husholdninger samlet sett vil øke fra 16 til 33 pst. Det ser jeg på som svært gledelig. Jeg er også glad for forslaget om at grensen for å falle inn under ordningen skal knyttes til folketrygdens grunnbeløp, altså et beløp som justeres årlig. På den måten forhindrer vi at rettshjelpsordningen svekkes over tid, og at stadig færre tilfredsstiller de økonomiske vilkårene for rettshjelp, noe som har vært en utfordring.

Søkeren skal fortsatt betale en egenandel, men egenandelen skal beregnes i prosent og fastsettes på bakgrunn av søkerens betalingsevne. Dette er også noe som kommer til å gjøre ordningen mer treffsikker. De med aller dårligst betalingsevne vil dessuten fortsatt være fritatt fra egenandeler. Departementet jobber nå videre med forskriftsendringer for å regulere detaljene i ordningen nærmere.

Med en slik omlegging av ordningen som regjeringen har foreslått, vil det kunne være noe usikkerhet knyttet til de konkrete virkningene. Derfor er jeg også glad for at det i proposisjonen er lagt opp til at den nye økonomiske modellen skal evalueres etter at den har fått virke noe tid, og vi har et godt grunnlag for en evaluering.

Som komiteen korrekt har merket seg, er dette lovforslaget en første deloppfølging av rettshjelpsutvalgets utredning, og det er etter mitt syn kanskje den aller viktigste delen. Arbeidet med å styrke rettshjelpsordningen er likevel ikke ferdig med denne proposisjonen, og vi har fortsatt resten av utredningen til oppfølging i departementet. Dette er noe som har høy prioritet.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [21:46:54] (ordfører for saken): Vi behandler her et omfattende forslag fra Høyre som handler om forebygging av og mer kunnskap om voldelig ekstremisme og radikalisering. Forslaget understreker at terrortrusselnivået i Norge ikke er særlig høyt. Likevel har landet de siste årene blitt hardt rammet av flere alvorlige terrorhandlinger, utført av personer med et ekstremt tankegods.

Forslaget løfter særlig forebygging av radikalisering og reintegrering av mennesker som har blitt radikalisert til ekstreme holdninger, som viktig. Forskning på høyreekstremisme gjennom C-REX har en sentral rolle, og det vises til den nasjonale støttegruppen etter 22. juli, 22. juli-senteret, HL-senteret, 10. august-stiftelsen og Demokrativerkstedet på Utøya som viktige eksempler på aktører som gjør en innsats mot radikalisering og ekstremisme.

I tillegg går forslaget inn på tiltak som exit-program, politiet, hva religiøse samfunn kan gjøre, og hvordan hets rammer mennesker og bidrar til radikalisering. Komiteen påpeker at kampen mot hatkriminalitet og ekstremisme alltid vil være et pågående arbeid. Det er viktig at man fortsetter å forsterke innsatsen.

Med det går jeg over til SVs syn. Jeg vil gjerne takke forslagsstillerne for å løfte et viktig forslag og sørge for at vi bruker tid på å diskutere en problematikk som må, skal og bør diskuteres ofte. Det er mange gode forslag i dette representantforslaget. Jeg vil særlig trekke fram C-REX ved Universitetet i Oslo, som bl.a. forsker på ideologi, bevegelser innen kjønn og ekstremisme, vold og hatkriminalitet, forebygging og intervensjon og på 22. juli-angrepet. Senteret ble opprettet i 2016 og fikk da sikkerhet for ti års finansiering. Vi er glade for at et flertall i justiskomiteen nå sikrer stabilitet rundt at denne finansieringen skal fortsette. Det blir også en rekke flertall som styrker arbeidet med forskning, forebygging og veier ut fra radikale miljøer. Det er positivt, og det er noe vi er glade for.

Med det tar jeg opp de forslagene SV er en del av.

Maria Aasen-Svensrud (A) [21:49:27]: Å støtte opp under både forskning på og forebygging av voldelig ekstremisme er grunnleggende viktig. Forebygging av voldelig ekstremisme må styrkes i en tid hvor hat og splittelse skaper store samfunnsutfordringer. For bedre å kunne forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme trengs det kunnskap og felles faktagrunnlag for samfunnsdebatten, for beslutningstakere og for storsamfunnet.

Støre-regjeringen oppnevnte ekstremismekommisjonen sommeren 2022 for å få mer kunnskap om voldelig ekstremisme og radikalisering i samfunnet. En del av mandatet til kommisjonen er å belyse både tiltak og systemforbedringer som kan gjøres for å styrke samfunnets evne til å forebygge radikalisering og ekstremisme. Kommisjonen legger fram sitt arbeid våren 2024.

Statsminister Jonas Gahr Støre har fra Stortingets talerstol sagt at regjeringen skal ha god dialog med Stortinget om hva som er riktig innsats framover på forskningsområdet og kunnskapsområdet, når regjeringen har fått hele bildet fra ekstremismekommisjonen. Dette er viktig og imøtekommes på Stortinget.

Forebygging av radikalisering og ekstremisme vil være et kontinuerlig arbeid i alle sektorer og deler av samfunnet. Arbeidet mot hat, rasisme og radikalisering henger tett sammen med det å skape trygge og gode fellesskap i barnehager og skoler. Arbeiderpartiet støtter opp om Demokratisk beredskap mot rasisme, antisemittisme og udemokratiske holdninger, som er et kurstilbud som gir kompetanseutvikling for lærerstudenter, lærere, skoleledere og andre ansatte i grunnopplæringen.

Det bra at en undervisningspakke om konspirasjonsteorier og konspirasjonstenkning for videregående opplæring og lærerutdanning vil være ferdig ved utgangen av 2024.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ledet arbeidet med en ny tverrdepartemental handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Hovedplanen var klar i november 2023.

Regjeringen stadfester i Hurdalsplattformen at elever må få mer kunnskap og informasjon om hatefulle ytringer og konsekvenser av rasisme gjennom skoleløpet. Dette er fulgt opp bl.a. gjennom økt støtte til 22. juli-senteret og deres viktige formidlingsarbeid om terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya i 2011. Målgruppen for senteret er skoleklasser fra ungdomstrinnet og oppover, lærere, lærerstudenter og allmennheten. Det er viktig at regjeringen har bevilget penger til et permanent 22. juli-senter i det nye regjeringskvartalet, hvor arbeidet allerede er påbegynt.

Arbeiderpartiet ønsker å framheve at Senter for ekstremismeforskning, C-REX, gjør et viktig arbeid for å innhente mer kunnskap om ekstremisme, og at senteret over noen få år har bygd seg opp til å bli et internasjonal anerkjent forskningsmiljø på høyreekstremisme. Det var bred tverrfaglig og tverrpolitisk oppslutning om opprettelsen av senteret i 2016, som var et direkte svar på terroren 22. juli 2011. Vi mener at det er naturlig at regjeringen følger opp videre finansiering av senteret gjennom arbeidet med statsbudsjettet, og støtter at senteret gjøres permanent.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [21:52:49]: Det ligger nært å trekke fram terrorhandlinger når dette forslaget debatteres, men det handler om mye mer. Det handler om alle voldelige, ekstremistiske handlinger, og vi har dessverre skremmende eksempler på at angrep fra enkeltindivider har gitt fatale og tragiske utfall, som drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia 26. januar 2001.

Voldelige, ekstremistiske angrep er angrep på demokratiet, på folks frihet og folks trygghet, og enkelte grupper er ekstra utsatt fordi fiendebildet til høyreekstreme og ekstreme islamister delvis sammenfaller. LHBTI-personer, minoriteter, innvandrere, jøder, politikere, medier, politiet og religiøse forsamlinger kan være ekstra utsatt. Norge er et trygt land, men vi er likevel ikke forskånet fra enkeltindividets grusomme handlinger. Derfor er det vår plikt å gjøre det vi kan for å bevare tryggheten, friheten og de verdiene som vårt samfunn er tuftet på.

Jeg mener det er viktig at regjeringen gir et tydelig signal om at C-REX, Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo, fortsatt vil få støtte etter 2026. Jeg mener det er viktig at gjeldende exit-program forbedres og koordineres på en bedre måte, og at bibliotekstrategien, som Venstres daværende partileder, Trine Skei Grande, la fram i 2019, fornyes etter lærdommene man har trukket av den.

Det er kjempebra at regjeringen har nedsatt en ekstremismekommisjon som skal legge fram anbefalinger for å forbedre landets evne til å forebygge radikalisering og framvekst av ekstremisme. Forebygging er nøkkelen til å hindre at det kommer nye angrep i framtiden fra personer med ekstreme holdninger.

Rasisme, fascisme, trusler og hat er gift for demokratiet, og vi må ta til motmæle. Vi må sørge for at vi forebygger tilvekst i ekstreme miljøer, og vi må bidra til reintegrering av dem som har kommet på feil spor.

Sveinung Stensland (H) [21:55:03]: Jeg fikk noen lange blikk fra komitélederen – som nok lurte på om jeg ikke skulle si noe, for dette er jo vårt forslag. Det er det, og det er veldig gledelig å konstatere at vårt forslag har fått bred støtte i Stortinget. Dette er en viktig sak som jeg tror alle partier har litt eierskap i. Så kan man si at noe er under arbeid, osv., men det er her viktig å ha en gjennomføring over tid.

Jeg kan konstatere at alle forslagene som det er gjort rede for, unntatt oppdatering av bibliotekstrategien og en handlingsplan mot hatkriminalitet, nå får flertall. Det er vi veldig glad for.

For ca. ti timer siden sto jeg på denne talerstolen og holdt et innlegg om familievernkontor, om forebygging og viktigheten av det, og det er akkurat det samme dette handler om: Å bygge kunnskap og forebygge er det viktigste bolverket mot ekstremisme. Senest i går så jeg et program om en mann som drev med oppdatert kunnskap for å hindre at sivilisasjoner skal bryte sammen i Afrika – kunnskap og forskning hele veien.

Dette er veldig bra. Siden jeg tilhører et opposisjonsparti, vil jeg gjerne sitere min gode kollega Wilkinson fra SV, som i forrige periode proklamerte: «I dag er det flertallsfest». Vi har i dag fått flertall for et helt Dokument 8-forslag, og det er første gang på to år vi opplever det i justiskomiteen. Så det er veldig hyggelig at man nå rett før jul er så raus med oss i lille Høyre – tusen takk.

Per-Willy Amundsen (FrP) [21:56:59] (komiteens leder): Fremskrittspartiet står her sammen med en samlet komité på flertallsvedtakene. Det er viktig, og det er bra at man fortsetter arbeidet med å bygge kunnskap for å forebygge ekstremisme og farlige ideologier som i neste fall representerer en trussel mot borgere og samfunn. Jeg vil også utvide litt, for det får litt slagside når jeg lytter. Det er en del farlige ideologier – åpenbart fascisme og rasisme – men når man ramset opp, kunne man likså godt tatt med islamisme og kommunisme. Det er farlige ideologier som er menneskefiendtlige i sin rå natur, og som vi må forebygge og forhindre spredning av. Fremskrittspartiet er helt enig i det, men vi må faktisk ta med oss at det er flere farlige ideologier enn dem enkelte her har ramset opp.

Jeg registrerer at man vedtar – og det er jo en fin intensjon – at man skal sikre finansiering av C-REX utover 2026, som helt tilfeldig er etter at denne regjeringens periode er over. Det er selvfølgelig noe man må vedta i hvert budsjett, det er ikke noe Stortinget kan vedta annet om enn gode intensjoner. Det blir i så fall avgjort etter valget i 2025 hvordan innretningen på det eventuelt blir.

Det er vel en slags flertallsfest Høyre feirer. Jeg gratulerer Høyre med å få så betydelig gjennomslag i justispolitikken.

Statsråd Emilie Mehl [21:59:12]: Først vil jeg si at det er hyggelig at også regjeringen har blitt invitert på flertallsfest, særlig fordi dette er et veldig viktig tema for oss alle. Så vil jeg benytte anledningen til å invitere Høyre på flertallsfest når vi skal behandle budsjettet neste uke. Jeg er spent på om de kommer på den.

Representantforslaget vi debatterer i dag, belyser mange viktige områder, og det inneholder åtte forslag som favner veldig bredt. Jeg kommer ikke til å rekke å kommentere alle i innlegget mitt, så jeg skal konsentrere meg om dem som er spesielt relevante for justissektoren.

Først vil jeg si at det er viktig for regjeringen å prioritere arbeidet med radikalisering og voldelig ekstremisme høyt. Det er et tema som har kommet enda høyere på agendaen i høst, med det som skjer i Midtøsten. Det er et trusselbilde som er i stadig utvikling, og vi må forberede oss på at det også kan påvirke hvordan radikaliseringsprosessene foregår, og hvordan det forebyggende arbeidet bør innrettes. Det er viktig at arbeidet er kunnskapsbasert, og at vi innhenter ny kunnskap hele tiden og evaluerer de tiltakene vi har iverksatt.

Ekstremismekommisjonen, som skal legge fram NOU-en sin tidlig i 2024, er et veldig viktig tiltak fra regjeringens side. Utredningen og den påfølgende høringen er viktig og inngår i det viktige kunnskapsgrunnlaget jeg akkurat nevnte. Til arbeidet med når vi skal legge fram en ny handlingsplan om radikalisering og ekstremisme, tar vi utgangspunkt i den kommisjonen, men også forskjellige forskningsrapporter som departementet har mottatt de siste årene. To av dem er omtalt i det forslaget vi debatterer i dag: evaluering av ordningen med radikaliseringskontakter og evaluering av forebyggingstiltak mot radikalisering under straffegjennomføringen. Vi har også dialog med Politidirektoratet og Kriminalomsorgsdirektoratet om hvordan utfordringene som løftes i rapporten, kan løses.

Vi har også nylig mottatt en studie av arbeidet med risikovurdering og reintegrering av radikaliserte i Norden, noe som er relevant for forslaget om å sikre bedre reintegrering av ekstreme gjennom forbedret exit-program.

Representantene ber også regjeringen sikre at det gis støtte til forskning på alle former for ekstremisme. Forskning på ekstremisme og terror har lenge vært en del av Justis- og beredskapsdepartementets satsing på forskning på samfunnssikkerhet. Vi bevilger midler til Forskningsrådet årlig, hvor prosjekter med dette temaet kan søke forskningsmidler. I år er bevilgningen på 37 mill. kr.

Det er flere departementer som bidrar til finansiering av konsortiet for terrorismeforskning, som består av C-REX, FFI, NUPI og Politihøgskolen. FFI har et av Norges ledende forskningsmiljø på internasjonal terrorisme. Det skal vi være stolte av, og det finansieres av flere aktører gjennom forskningsprosjektserien kjent som TERRA. C-REX – Senter for ekstremismeforskning ble opprettet ved UiO i 2016, og det er sikret en grunnfinansiering på 10 mill. kr årlig til og med januar 2026.

Maria Aasen-Svensrud (A) [22:02:58] (ordfører for saken): I dette representantforslaget fremmes det forslag om å bedre det psykiske helsetilbudet for innsatte i norske fengsler. Forslagsstillerne peker på et behov for en lovfesting av obligatoriske helseundersøkelser for alle innsatte i norske fengsler umiddelbart etter innsettelse. Forslaget framhever at innsatte i norske fengsler, i likhet med resten av befolkningen, har krav på helsetjenester de trenger. Jeg registrerer også at forslagsstillerne viser til at det per i dag er mange innsatte som ikke opplever å få helsetilbudet de har krav på.

Det fremmes derfor forslag om å sørge for at flere helsetjenester kan tilbys inne i fengselet, og forslag om å treffe tiltak for å øke kompetansen blant både helsepersonell og fengselsansatte om innsattes helseutfordringer, særlig om skadevirkninger ved isolasjon. Forslaget viser til et behov for å lovfeste meldeplikten for fengselslegen ved selvdrap, forsøk på selvdrap og ved uforsvarlig eller manglende medisinsk behandling, å utrede det reelle behovet for psykologer og psykiatere i norske fengsler, samt en rekke andre tiltak.

Forslagsstillerne viser til pasient- og brukerrettighetsloven, straffegjennomføringsloven, EMK, Grunnloven og de såkalte Mandelareglene vedtatt av FNs generalforsamling i desember 2015, som alle viser til grunnleggende rettigheter for domfelte som soner sin straff i fengsel. Forslagsstillerne viser til tall fra Kriminalomsorgsdirektoratet hva angår selvdrapsforsøk og selvskadingsepisoder i Bredtveit kvinnefengsel og Sivilombudets varsel til Justis- og beredskapsdepartementet om kritiske livstruende forhold. Forslagsstillerne viser videre til uttalelser fra ansattes forbund om bekymringer knyttet til utviklingen av denne situasjonen og ansattes rammebetingelser til å utføre jobben de er satt til.

Jeg takker for et godt arbeid i komiteen og vil redegjøre for Arbeiderpartiets synspunkt når jeg har litt bedre tid.

Ingunn Foss (H) [22:05:19]: Innsatte i norske fengsler har de samme rettighetene til helsehjelp for fysiske og psykiske lidelser som alle andre mennesker i dette landet. Likevel er det sånn at flere innsatte melder om at de ikke opplever å få det helsetilbudet de har krav på.

En undersøkelse fra 2021 gjennomført av Senter for omsorgsforskning har kartlagt helse- og omsorgsbehov blant innsatte i fengsel. Undersøkelsen viser at ansatte i fengsler rapporterer om at innsatte har mer omfattende psykiske lidelser, somatiske sykdommer og aldersrelaterte lidelser nå enn tidligere. Tall fra Kriminalomsorgsdirektoratet viser at det siden 2018 har vært 87 tilfeller av selvmordsforsøk og nesten 200 selvskadingsepisoder ved Bredtveit fengsel alene. Etter tilsyn i fengselet i mars 2023 varslet Sivilombudet om kritiske og livstruende forhold. Dette er alvorlig og må gjøres noe med.

Høyre deler forslagsstillernes bekymring på dette feltet, men viser til statsrådens svarbrev til komiteen, hvor mange av de samme utfordringene jobbes med på forskjellige måter, også sammen med Helse- og omsorgsdepartementet. Høyre mener dette er en bedre tilnærming enn å vedta så vidt omfattende forslag i et Dokument 8-forslag. Vi viser også til vårt forslag i behandlingen av Meld. St. 23 for 2022–2023, Opptrappingsplan for psykisk helse 2023–2033, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen øke kapasiteten innen offentlig finansiert psykisk helsevern for voksne, og barn og unge med minst 7 pst. for døgnbehandling og 15 pst. for poliklinisk behandling frem mot 2040 i tråd med helseforetakenes reviderte framskrivningsmodell for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling.»

Høyre stemmer derfor imot forslagene i saken.

Per-Willy Amundsen (FrP) [22:07:23] (komiteens leder): Med fare for å bli beskyldt for å ha hakk i platen av andre medlemmer i komiteen vil jeg igjen påpeke at vi nok en gang har til behandling en sak som handler om innsatte i norske fengsler – altså soningsforhold for kriminelle.

Det er i det hele tatt veldig mange saker av denne typen som er til behandling i justiskomiteen og kommer til behandling i Stortinget. I en situasjon hvor vi kanskje er det landet i verden som har de beste soningsforholdene, og som legger mest til rette for at kriminelle har relativt korte soningstider, mener man altså at de ikke har det godt nok, og man fremmer ytterligere forslag for å gjøre det bedre for innsatte i norske fengsler. I dette tilfellet gjelder det psykisk helse-tilbud for innsatte i fengsel. I så måte går dette inn i en lang, lang rekke med forslag av denne typen.

Fremskrittspartiet er langt mer opptatt av at vi skal ivareta ofrene. Jeg skulle ønske vi så like mange forslag som handlet om det, til behandling i Stortinget, for det er tross alt ofrene som trenger ytterligere ivaretakelse av samfunnet – borgere som ikke har forbrutt seg mot loven, men som er offer for andres handlinger og kriminalitet, som skal bekjempes. Det er i hvert fall Fremskrittspartiets syn.

Jeg skal ikke dvele mer ved det, men jeg skal benytte muligheten når jeg først er her framme, til å fremme det forslaget Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til, som handler om å øke antallet sengeplasser i psykiatrien. Problemet er åpenbart at vi har en situasjon hvor personer er for syke til å befinne seg i fengsel, samtidig som man ikke har tilstrekkelige tilbud innenfor helsevesenet. Dette problemet må det tas tak i. Vi må slutte å diskutere det, det har vært et problem over tiår, og nå er det på tide at man tar tak i det.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [22:09:55]: Når det gjelder om jeg skal beskylde Fremskrittspartiet for å ha hakk i platen, er det i hvert fall veldig tydelig at platen står på repeat, for hver eneste gang vi diskuterer kriminalomsorg, skal Fremskrittspartiet gjenta et narrativ om at det er det eneste man bryr seg om. Det stopper ikke å forundre meg at man synes det er overraskende at justiskomiteen i det norske storting diskuterer kriminalomsorg relativt ofte – på samme måte som vi diskuterer politiet ofte, og vi diskuterer domstolene ofte. Det virker som det nesten er et mønster for hvilke saker justiskomiteen diskuterer ofte, for det er saker som er innenfor vårt ansvarsområde.

Kriminalomsorgen utøver de sterkeste tvangsinngrepene mot mennesker i Norge, så at det får noe oppmerksomhet fra den folkevalgte forsamling i Norge, skjønner jeg ikke at Fremskrittspartiet synes er overraskende og kommer så bardust på dem.

Jeg vil gjerne skryte av forslagsstillerne for en rekke gode forslag. Det er positivt at Venstre løfter fram en viktig problematikk, som handler om det psykiske helsetilbudet for innsatte i fengsel. Er det noe vi vet, er det at det dessverre er for mangelfullt i dag. Det er en rekke forslag vi støtter og er med på å fremme, og jeg vil gjerne løfte dem fram. De handler både om å bygge kompetanse og om at man sørger for bedre kartlegging og bedre oppfølging.

Det er viktig å understreke at dette ikke bare handler om rettighetsfesting, kartlegging og gode rutiner. Det handler også om hvilke ressurser kriminalomsorgen har til å følge opp dette i praksis. Der har det skjedd et linjeskifte de siste årene, der man har gått fra å kutte under høyresiden til nå faktisk å ruste opp kriminalomsorgen. Neste uke skal vi diskutere budsjettet, så vi kan prøve å holde debatten til det, men sammen med regjeringen styrker SV kriminalomsorgen betydelig og viser at man er villig til ikke bare å snakke om rettighetene, men til faktisk å legge ressurser på bordet sånn at man kan følge det opp i praksis. Det er positivt.

Miljøpartiet De Grønne har fremmet en rekke forslag i denne saken, og jeg vil gi en stemmeforklaring om at vi i SV kommer til å stemme for løst forslag nr. 10, fra Miljøpartiet De Grønne.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [22:12:30]: Jeg tenkte Venstre kunne få gjøre det.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [22:12:49]: Først til Per-Willy Amundsen: Det er bare ca. en time siden vi her i salen diskuterte omvendt voldsalarm, og hvordan vi skulle bedre situasjonen for voldsutsatte. Heldigvis er det mulig å ha to tanker i hodet samtidig, og nå skal vi diskutere det psykiske helsetilbudet til de innsatte i fengsel.

Undersøkelser viser at det er en økning i antall innsatte som har psykisk uhelse. Ifølge Kriminalomsorgen viser ni av ti innsatte tegn på psykiske lidelser og/eller personlighetsforstyrrelser. Siden 2008 har 73 personer begått selvdrap i norske fengsler. I 2022 ble det registrert 95 selvdrapsforsøk. Dette er dypt alvorlig og underbygger vår påstand om at helsetilbudet til psykisk syke i norske fengsler per i dag ikke er en rettsstat verdig.

Personer som sitter i fengsel, har i likhet med resten av befolkningen krav på helsetjenester når de trenger det. Allikevel soner mange mennesker som opplever ikke å få det helsetilbudet som de har krav på og behov for. Til tross for at mange ansatte gjør en stor innsats for å forsøke å hjelpe de psykisk syke, har de verken kompetansen eller de nødvendige virkemidlene til å kunne gi de psykisk syke innsatte nødvendig hjelp, noe som er grunnen til at mange av disse innsatte også settes i isolasjon eller sikkerhetscelle og legges i belteseng. Dette gjøres ofte for å hindre at psykisk syke begår selvdrap eller skader seg selv, men fører til at mange av dem bare blir enda sykere, og det øker faren for selvdrap og selvskading.

Ressurssituasjonen i kriminalomsorgen, manglende kompetanse på helse i mange av fengslene og en nedbygging av sengeplasser i psykiatrien utgjør til sammen en svært uheldig miks for de innsatte som har behov for hjelp for psykisk uhelse. Disse forholdene er også en stor belastning for de andre innsatte og de ansatte i fengslene. Derfor mener vi at bevilgningene til kriminalomsorgen må økes, at kompetansen blant de ansatte må styrkes, at flere helsetjenester må kunne tilbys inne i fengsel, og at antallet sengeplasser i psykiatrien må økes.

Nesten alle innsatte skal på et tidspunkt tilbakeføres til samfunnet utenfor fengslene. Det er derfor avgjørende å forberede den enkelte innsatte på livet utenfor murene på best mulig måte. Dette er både den innsatte og samfunnet for øvrig tjent med. Dersom det psykiske helsetilbudet i fengslene ikke forbedres, risikerer man at enda flere blir syke og til og med sykere av å sone.

Jeg tar opp resten av forslagene Venstre har alene eller sammen med andre, og vil varsle at vi kommer til å stemme for forslag nr. 10, fra Miljøpartiet De Grønne.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [22:15:40]: Miljøpartiet De Grønne ble stiftet i solidaritet med tre grupper: framtidens generasjoner, naturen og de andre dyrene og alle mennesker, særlig dem som havner utenfor samfunnet. Derfor er dette et forslag som står vårt grønne hjerte nært, og jeg vil rette en stor takk til Venstre for å løfte problemstillingen, og til SV, som har vært med på å løfte fram veldig mange av tiltakene fra komiteen, og også til Fremskrittspartiet, som er med på forslag nr. 1, om å øke antallet sengeplasser i psykiatrien. Dette er forslag som vi alle støtter.

Jeg vil gi en kort forklaring på de løse forslagene våre i saken. Forslag nr. 12, om å sikre at ingen under 18 år soner i voksenfengsel, henger sammen med vårt syn på justispolitikken, hvor vi ønsker en dreining bort fra stor bruk av fengselsstraff. Vi har stor forståelse for at mange tolker dette innenfor dagens praksis og har andre tanker om hva man burde gjøre på kort sikt.

Forslag nr. 11 handler om å sikre at tilsynsrådene har kapasitet til å gjennomføre flere uanmeldte besøk, og også sikre at minst ett medlem av hvert tilsynsråd har helsefaglig bakgrunn, nettopp for å sikre at det ikke kun er de problematiske juridiske forholdene som blir vurdert i disse tilsynene, men også de innsattes helsetilstand, særlig deres psykiske helse.

Forslag nr. 10 handler om å sørge for at psykiske helsetiltak og stressmestring overfor ansatte i kriminalomsorgen blir lettere tilgjengelig, og at det sørges for et best mulig arbeidsmiljø og psykososial oppfølging av dem som tross alt skal følge opp de innsatte i hverdagen.

Miljøpartiet De Grønnes holdning er at det viktigste man gjør for ofre for kriminalitet, er å sørge for at det ikke blir ofre for kriminalitet – og det viktigste man kan gjøre for at det ikke skal bli ofre for kriminalitet, er å sørge for at de som ellers ville begått kriminalitet, ikke vil begå den kriminaliteten. En satsing på psykisk helse i alle deler av befolkningen tror vi derfor er viktig for å sørge for at færrest mulig blir utsatt for kriminalitet i framtiden, og det er det vi bør fokusere på. Derfor er vi veldig glad for at Venstre fokuserer på nettopp psykisk helse i dette forslaget.

Jeg tar med det opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne.

Statsråd Emilie Mehl [22:18:36]: Dette er et viktig tema, og jeg er glad for at forslagsstillerne retter oppmerksomhet mot domfelte og innsattes behov for og rett til helsetjenester. Det er dessverre en økende andel av de innsatte i fengslene som har flere og mer sammensatte behov. Innsatte er dømt for mer alvorlig kriminalitet, de idømmes lengre fengselsstraffer, og en økende andel innsatte har også psykiske lidelser. Det stiller større krav til kriminalomsorgen, helsetjenestene og andre velferdstjenester.

Senter for rus- og avhengighetsforskning og Universitetet i Oslo gjennomfører et forskningsprosjekt på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet om levekår, rus og psykisk helse blant domfelte. Det er viktig, og det kommer til å gi oss mer kunnskap om psykiske helseproblemer i denne gruppen.

Det er satt i gang flere viktige tiltak på tvers av justissektoren og helsesektoren. Opptrappingsplanen for psykisk helse omtaler psykisk helsehjelp til både barn og unge og voksne som er dømt til straffegjennomføring og behandling. Regjeringen har også oppnevnt et utvalg som skal utrede ivaretakelsen av siktede, domfelte og innsatte med alvorlige psykiske lidelser eller utviklingshemming. Utvalget skal også evaluere ordningene med forvaring, dom til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. Utvalget vil belyse flere av de temaene som tas opp i representantforslaget, og jeg ser fram til utredningen, som kommer til å leveres høsten 2024.

Det er den kommunale helse- og omsorgstjenesten som har ansvaret for primærhelsetilbudet til innsatte i fengsel, mens de regionale helseforetakene har ansvar for spesialisthelsetjenestene. Kriminalomsorgen skal legge til rette for at domfelte og innsatte får de tjenestene som lovgivningen gir dem krav på, og sikre at vi har tilfredsstillende soningsforhold.

Isolasjon og mangel på fellesskap i fengslene kan ha en negativ innvirkning på psykisk helse. Det er derfor et viktig mål for regjeringen å klare å øke tiden som de innsatte har i fellesskap. Vi har hatt på høring flere forslag fra departementet som skal bidra til å redusere utfordringene med isolasjon. Det er også gjort tiltak knyttet til dette de siste årene. Det er etablert tolv aktiviserings- og ressursteam i fengslene, som, så vidt vi vet per nå, har bidratt til at færre innsatte har vært isolert i perioden etter 2019.

For Senterpartiet og Arbeiderpartiet har det også vært viktig å prioritere kriminalomsorgen i budsjettene, og bevilgningene til kriminalomsorgen er i 2022 og 2023 økt med om lag 200 mill. kr, bl.a. til økt bemanning, samtidig som vi vet at situasjonen er krevende på grunn av høy prisvekst. I budsjettet for 2024 foreslår vi 85 mill. kr i økt grunnbevilgning. Jeg er særlig glad for at vi i budsjettet for 2024 foreslår en nasjonal forsterket fellesskapsenhet, NFFA, ved Skien fengsel, som skal bidra til at også kvinner med store psykiske lidelser får denne typen spesialoppfølging.

Maria Aasen-Svensrud (A) [22:26:31]: Innsattes helsetilstand og rettigheter er et viktig tema, og det er bra at det fokuseres på det i Stortinget. Det er også bra at regjeringen tydelig har uttalt at psykisk helse er et viktig satsingsområde for regjeringen. Fengsling innebærer, som de fleste i denne salen vet, en frihetsberøvelse overfor den enkelte domfelte. Utover dette har innsatte i norske fengsler de samme rettighetene til bl.a. offentlige tjenester som den øvrige befolkningen, også når det gjelder helsetjenester tilpasset deres behov.

Det er derfor bra at regjeringen, på tvers av helsesektoren og justissektoren, har flere pågående arbeid rettet mot innsatte med psykiske lidelser. Blant annet er det oppnevnt et offentlig utvalg som skal utrede ivaretakelse av siktede, domfelte og innsattes alvorlige psykiske lidelser eller utviklingshemming. Utvalget skal også gå gjennom en rekke andre temaer og problemstillinger, slik statsråden har beskrevet. Utvalget leverer sin utredning høsten 2024. Helsetilbudet til innsatte med behov for psykiske helsetjenester omtales også i den nylig framlagte opptrappingsplanen for psykisk helse.

Jeg ønsker å vise til statsrådens svar om at Helsedirektoratet i sitt utkast til nasjonale faglige råd om helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel anbefaler at helsepersonell gjennomfører en innkomstsamtale senest 24 timer etter innsettelse. Formålet med denne samtalen er nettopp å avdekke akutte helse- og omsorgsbehov, avdekke og dokumentere eventuelle skader som er påført i forbindelse med fengslingen, og hindre at påbegynt behandling blir avbrutt. Det anbefales videre en nær oppfølging av helsepersonell overfor den innsatte.

I tillegg til dette vil jeg si, litt med referanse til de løse forslagene i salen, at Hurdalsplattformen er tydelig på at barn ikke skal sone sammen med voksne. Dette har, så vidt jeg vet, blitt fulgt opp.

Jeg har registrert, både i merknadene til denne saken og i mange andre lignende saker vi har hatt til behandling i justiskomiteen – sist nå i innlegget fra representanten Per-Willy Amundsen – at det alltid er noen som hevder at det i for stor grad fokuseres på rettighetene til dem som soner sin dom i fengsel, framfor f.eks. rettighetene til ofrene for kriminalitet eller de ansattes arbeidsvilkår i fengslene, som om det skulle være en motsetning her. Jeg ønsker å tydeliggjøre at også her, som i så mange andre saker, henger alt sammen med alt. God rehabilitering og straff som virker, vil forebygge gjentakende kriminalitet og være god samfunnsberedskap, både for fellesskapet og for den enkelte. Dermed er innsattes soningsforhold tett knyttet opp mot offervern og vern mot ny kriminalitet.

I tillegg vil jeg understreke at innsattes soningsmiljø er ansattes arbeidsmiljø. Dermed kan disse ikke ses på uavhengig av hverandre, men må absolutt ses i sammenheng når vi framover skal jobbe sammen med et mål om å gjenreise norsk kriminalomsorg.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [22:30:26] (ordfører for saken): Dette forslaget går ut på å endre straffeloven § 185 i tråd med ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger, at regjeringen bes fremme forslag om å regulere bruk av sosiale medier i egen lov, at regjeringen bes om å tilføre midler til politiets nettpatrulje, at regjeringen bes styrke politiets meldetjeneste for hatefulle ytringer, og at regjeringen bes om å utvide mandatet til PST.

Forslagsstillerne peker på at det skal mye til før ytringer rammes av straffeloven § 185, og viser videre til forslag fra ytringsfrihetskommisjonen om å endre ordlyden i § 185 og kommisjonens begrunnelse for at paragrafen må gjøres mer forståelig, og at det er et behov for tydeliggjøring av hva som faktisk er straffbart.

Forslagsstillerne viser til at kommisjonen har foreslått alternative formuleringer som gjenspeiler den reelle rettstilstanden, og som er mer allment tilgjengelige. Forslagsstillerne mener også at ytringsfrihetskommisjonens alternativ 2 gir den mest presise og dekkende ordlyden for endringen av straffeloven § 185.

Jeg antar at forslagsstillerne vil videre begrunne de andre forslagene i saken og går over på mitt innlegg.

Diskriminerende og hatefulle ytringer i straffeloven § 185s forstand er frihetsberøvende. Det splitter samfunnet, og det undertrykker folk på bakgrunn av hudfarge, etnisitet, kultur, seksuell orientering, kjønnsidentitet, funksjonsevne eller religion.

Venstre deler forslagsstillernes syn om at bestemmelsen er en beskyttelse av ytringsfriheten, ved at den skal beskytte mennesker fra å bli skjøvet bort fra å delta i samfunnsdebatten.

Ytringsfrihetskommisjonen har kommet med endringer i bestemmelsen, som nylig har vært på høring. Venstre deler kommisjonens vurdering av at bestemmelsen må gjøres mer forståelig og i større grad samsvare med dagens rettstilstand, og at det er behov for å tydeliggjøre hva som faktisk er straffbart, i tråd med legalitetsprinsippet. Venstre mener likevel at det er viktig å sikre en demokratisk prosess og et godt beslutningsgrunnlag, og vil derfor vente på gjennomgangen fra høringen før vi gjør noe videre med denne saken.

Maria Aasen-Svensrud (A) [22:32:44]: Et trygt offentlig ytringsrom er viktig for å ivareta vårt demokrati, og for å ta vare på åpenheten og tilliten vi har i vårt samfunn. Mange av temaene som reises i denne debatten og løftes fram i dette representantforslaget, er komplekse og reiser spørsmål knyttet til både rettssikkerhet og ytringsfrihet. Straffeloven § 185 er viktig for å verne om ytringsfriheten til utsatte grupper og styrke folks ønske om og mulighet til å delta i det offentlige ordskiftet.

Vårt demokrati er avhengig av at alle mennesker og grupperinger i samfunnet fritt kan uttrykke sine meninger uten fare for eget liv og helse. Ytringsfrihetskommisjonens forslag til endringer i bestemmelsen kommer som ledd i oppfølging av kommisjonens utredning. Utredningen har nylig vært på høring, og Kultur- og likestillingsdepartementet har mottatt en rekke høringssvar.

Statsråden understreker også i sitt svarbrev til komiteen at Stortinget ikke bør ta stilling til nærmere utforming av bestemmelsen på det nåværende tidspunkt, nettopp for å sikre en demokratisk prosess og et godt beslutningsgrunnlag. Det er viktig å gi regjeringen tid til å foreta en forsvarlig vurdering av innspillene før lovforslaget fremmes for Stortinget. Det er bra at regjeringen er i gang med å vurdere de forskjellige innspillene, og Stortinget ser fram til videre behandling.

Videre mener Arbeiderpartiet, i likhet med statsråden, at det ikke er hensiktsmessig å regulere bruk av sosiale medier i en egen nasjonal lov etter samme prinsipper som medieansvarsloven gjør for tradisjonelle medier. Dette er begrunnet i både det juridiske, det praktiske og Norges bindinger til EU-regelverket.

Statsråden redegjør også godt i sitt svarbrev for politiets samfunnsoppdrag og organisering av dette, samt for politiets øvrige ansvar og muligheter innen dette temaet som reises her.

Per-Willy Amundsen (FrP) [22:34:49] (komiteens leder): I likhet med flere innlegg som har blitt holdt i denne saken fra denne talerstolen, deler Fremskrittspartiet det synet at man ikke oppnår noe med å kortslutte en demokratisk prosess før man har fått opplyst saken i det fullstendige. Det er prosesser på gang, og det er altså helt unødvendig å vedta en lovformulering nå.

Når det er sagt, så støtter ikke Fremskrittspartiet eksistensen av § 185. Såkalte hatefulle ytringer er i høy grad subjektive, og vi ser også uheldige beslutninger i domstolene basert på dagens lovgivning, nettopp fordi det er en stor grad av subjektivitet involvert når man skal definere hva som er hatefulle ytringer. Fremskrittspartiet trekker grensen ved trusler. Da har vi egne paragrafer i straffeloven som kommer til anvendelse, og som bør brukes. Når det gjelder frie ytringer og også frykten for at folk ikke tør å ytre seg fritt fordi de kan bli beskyldt for å komme med hatefulle ytringer, er det faktisk fare for en nedkjølingsprosess. Som sterk og ganske kompromissløs forsvarer av ytringsfriheten mener Fremskrittspartiet at vi ikke trenger noen hatparagraf i straffeloven.

Det er dertil også spesielt at de partiene som er så opptatt av å straffe ord – nesten mer enn gjerninger, sånn det kan fremstå – er de samme partiene som vil gi politiet ytterligere oppgaver som er vanskelige å håndtere, men som ikke stiller opp og sørger for at politiet har den finansieringen de trenger for å kunne håndtere de oppdragene og de forventningene politiet allerede må håndtere i dag.

Fremskrittspartiet vil advare sterkt mot å kneppe til ytterligere på ytringsrommet gjennom å utvide og forsterke lovgivningen hva gjelder hatefulle ytringer. Som jeg sier, er det subjektivt, og jeg mener det helt klart har blitt gjort vurderinger som ikke står seg opp mot ytringsfriheten. Det aller viktigste og en helt fundamental frihet som utgår av Grunnloven § 100, er retten til frie ytringer. Terskelen bør være høy før man innskrenker det. Derfor er Fremskrittspartiet mot § 185 i straffeloven, men det er naturlig å trekke grensen ved trusler.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [22:38:05]: Det kan være greit å starte med å bemerke det herlige paradokset man har i denne salen: Representanter fra Fremskrittspartiet er titt og ofte oppe på denne talerstolen og sier at alle andre partier er «soft on crime» og bare bryr seg om kriminelle. Men når vi nå diskuterer et straffebud vi har, mener Fremskrittspartiet at det er det ikke grunnlag for. Det straffebudet burde ikke eksistere i det hele tatt. Så hvem er opptatt av de kriminelle, kan man i denne saken spørre retoriske Fremskrittspartiet. Poenget her er at det er ganske stor inkonsekvens i Fremskrittspartiets kriminalpolitikk. Jeg vil gjerne takke forslagsstillerne for å løfte en viktig problemstilling. Det å ha et trygt ytringsrom er viktig.

Så er vi helt enig i at ytringsfriheten i Norge skal stå sterkt. Det var vel Salman Rushdie som sa at demokratiet ikke er noe teselskap. Men det finnes noen ytringer som har en så grov og krenkende karakter at det i praksis innskrenker ytringsfriheten for andre. Da er det riktig å ha en skranke for det – ha en eller annen ytterkant for dette. Det er det vi har med § 185. Så har ytringsfrihetskommisjonen foreslått noen endringer i den. Vi er helt enig i at det er behov for endringer, men etter høringen pågår det nå en prosess i departementet med et grundig lovarbeid, som vi mener er fornuftig når det er snakk om en såpass viktig paragraf som dette. Vi er ikke enig med forslagsstillerne i at det er riktig å gjøre endringer i paragrafen nå. Det er noe man skal komme tilbake til, og vi ser fram til hva regjeringen foreslår her.

Så er det en rekke andre forslag som heller ikke får tilslutning fra justiskomiteen, forslag som vi mener ikke er gode nok. Men jeg vil understreke at dette er en problematikk som vi i SV er veldig opptatt av. Derfor er vi glad for at vi i budsjettenigheten med regjeringen fikk gjennomslag for å styrke arbeidet mot hatkriminalitet, både gjennom FRI, Rosa kompetanse justis, og også gjennom å styrke Nasjonalt kompetansemiljø innen hatkriminalitet, for nettopp å forhandle inn penger til politiet. Det å styrke arbeidet mot denne typen kriminalitet er viktig, for dette har store konsekvenser for folks liv. Vi vet hvordan hatkriminalitet kan skape dype sår som folk tar med seg resten av livet. Derfor er det for SV viktig å styrke politiets arbeid her – som er noe av det som kanskje kan knuse litt av det som gjentatte ganger er hakk i platen fra denne talerstolen denne uken, om at det kun er ett parti som visstnok bryr seg om politiet. Det er ikke tilfellet, og det å knuse den myten er ofte grunnen til at jeg går på denne talerstolen. Politiet er viktig, spesielt i bekjempelsen av hatkriminalitet, men her har hele samfunnet – alle folk – et stort ansvar.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [22:41:19]: Dette forslaget er altså basert på ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger. Hver gang offentlig ytringsfrihet, hets og trakassering debatteres, er alle enige om at noe må gjøres. Men når man faktisk får sjansen til å gjøre noe, er det straks vanskeligere å vedta noe i praksis. Vi i De Grønne fremmet dette forslaget i vår, med konkrete tiltak for et tryggere offentlig ytringsrom. Forslaget skulle egentlig vært behandlet i mai, men ble utsatt til nå i desember, og nå vil det altså bli nedstemt. Jeg har forståelse for at stortingsflertallet vil ha en grundigere behandling av rasismeparagrafen. Det bør være en grundig politisk debatt når man skal endre lover.

Når man leser merknadene fra justiskomiteen, kan man lett få inntrykk av at mange mener det nærmest er umulig å gjøre egne grep for å håndtere hets og sjikane på sosiale medier. Dette ser jeg som passivt, all den tid forslaget har konkrete tiltak på området. Enda mer passivt blir det når komiteen ikke tar tak i de enkleste grepene som man faktisk kan gjøre nå, som å styrke mandatet til PST, slik at de kan ivareta lokalpolitikere og andre samfunnsdebattanter. PST har selv sagt at de vil ha økt beskyttelse av lokale folkevalgte, og dette ville det vært mulig å ta videre uavhengig av andre prosesser.

Vi beskytter ytringsfriheten først når det er tryggere for alle å ytre seg. Flere grupper i samfunnet blir disproporsjonalt rammet av hets og trakassering. Fram til vi får ivaretatt alles sikkerhet på en god måte, vil disse gruppene de facto ha innskrenket ytringsfrihet i samfunnet vårt.

Statsråd Emilie Mehl [22:43:20]: Representantforslaget omhandler et tema som også er viktig for regjeringen. Et trygt offentlig ytringsrom har stor betydning for å ivareta demokratiet vårt. Hatefulle ytringer kan føre til at utsatte minoritetsgrupper er mer tilbakeholdne med å delta i samfunnsdebatten enn majoritetsbefolkningen, og det er ikke noe vi kan akseptere. Jeg skal kommentere de ulike forslagene litt nærmere.

Til forslag nr. 1, endringer i straffeloven § 185 om hatefulle ytringer: Jeg er enig i at det er viktig at denne bestemmelsen er hensiktsmessig utformet. Vi kommer til å vurdere ytringsfrihetskommisjonens forslag til endringer i bestemmelsen, og vi skal følge opp kommisjonens utredning. Så er det viktig at vi gir det noe tid, for å kunne ha en god demokratisk prosess og et godt beslutningsgrunnlag før man eventuelt fremmer lovforslag for Stortinget.

Til forslag nr. 3: Det er riktig at internett utgjør en stor del av livet til de fleste av oss nå til dags. Nettpatruljen er politiets egen patrulje på internett, og nå har alle politidistriktene og Kripos kontoer på forskjellige sosiale medier og på spillplattformer. Vi har valgt å styrke politiets nettpatrulje og digitalt politiarbeid i flere av våre budsjetter. Det kommer vi til å fortsette med. Det er viktig at politiet i økende grad også har løsninger digitalt for selv å være til stede.

Til forslag nr. 4: Politiet har i dag en digital tipstjeneste for hatefulle ytringer på internett. Jeg forstår det sånn at forslagsstillerne ønsker å utvide den, slik at man også kan ta imot anmeldelser i tjenesten. Det vil kreve IT-utvikling. Det er mange viktige behov i politiet nå, og hvilke prosjekter som skal prioriteres, må gjøres på bakgrunn av kost–nytte-vurderinger.

Til forslag nr. 5, som handler om mandatet til PST: Riksadvokaten har i flere år løftet fram hatkriminalitet som et område som skal prioriteres av politiet. Det gjelder også trusler og andre straffbare ytringer rettet mot politikere og samfunnsdebattanter. Og PST har et godt samarbeid med lokalt politi for å støtte deres arbeid med å forebygge trusler mot lokalpolitikere i bredt.

Til forslag nr. 2, som handler om regulering av ansvaret til tilbydere av sosiale medier: Dette er jo en utfordring. Globale tek-giganter står bak de fleste store medieplattformene, og vi kan ikke regulere dem på en effektiv måte alene i Norge. I dag følger det av ehandelsdirektivet, gjennomført i ehandelsloven, at plattformselskapene ikke plikter å overvåke alt som publiseres på deres tjenester. EU har vedtatt en forordning om digitale tjenester som skal bedre kontrollen med internettplattformene og motvirke ulovlig innhold på nett, og vi er i ferd med å vurdere eventuell innlemming av denne i EØS-avtalen.