Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:02:33] (ordførar for saka): Først og fremst vil eg takka helse- og omsorgskomiteen for eit strålande arbeid og samarbeid.

Etter behandlinga av folkehelsemeldinga i vår var me einige om å kutta ned på merknadene. Det klarte me heller ikkje denne gongen. Heldigvis er det eit teikn på ein svært engasjert komité. Eg er meir enn sikker på at pasientar, pårørande, helsepersonell og andre som er i kontakt med helsevesenet, har gode talspersonar her. Og eg er sikker på at representantane kjem til å følgja med på at planen blir følgd opp.

Opptrappingsplanen har vore etterlengta og etterspurd, og i dag har me kome til det punktet at me skal vedta han. På den måten kan me jobba framover og styrkja tilbodet som trengst for at folk i Noreg skal få betre psykisk helse. Det overordna målet med meldinga er at fleire skal oppleva god psykisk helse og livskvalitet, og at dei som har behov for psykisk helsehjelp, skal få god og lett tilgjengeleg hjelp.

Regjeringa føreslår å auka løyvingane til psykisk helsearbeid med 3 mrd. kr i perioden 2023–2033. Regjeringa har allereie følgt det opp. Regjeringa har valt seg tre innsatsområde med åtte resultatmål, og planperioden strekkjer seg, som sagt, over ti år. Personell er den viktigaste ressursen i helsetenesta, og det er rekrutteringsutfordringar både i spesialisthelsetenesta og i kommunane.

Meldinga består av tre delar.

Den første delen gjeld helsefremjande og førebyggjande psykisk helsearbeid. Målet der er å auka livskvaliteten og betra helsa til folk gjennom heile livet. Grunnlaget for god psykisk helse blir lagt på mange område og gjennom heile livet: i familien, i barnehagen, i skulen, på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet – altså i hovudsak utanfor helse- og omsorgstenesta.

Kommunane rapporterer at psykisk uhelse er ei av dei største folkehelseutfordringane. Å førebyggja psykisk uhelse vil difor vera svært viktig i åra framover. Ein viktig del av det vil vera å auka kunnskapen om psykisk helse i befolkninga.

Den neste delen gjeld gode tenester der folk bur. Befolkninga skal ha likeverdig tilgang til helse og omsorgstenester, men det er stor variasjon i tilboda som blir gjevne. Det peiker Riksrevisjonen på i rapporten sin i juni 2021. Det skal vera lett tilgjengeleg og god hjelp til dei med psykiske utfordringar. Her spelar både primærhelsetenesta og spesialisthelsetenesta ei viktig rolle. Eit av måla i meldinga er at alle kommunar skal ha tilgang til kunnskapsbasert lågterskeltilbod innanfor psykisk helse og rus, og at ventetidene i psykisk helsevern skal bli reduserte.

Den tredje delen av meldinga handlar om tilbod til personar med langvarige og samansette behov. Denne gruppa må få god og samanhengjande hjelp og må løftast med mål om å hindra utanforskap, stigma, uføre og redusert levealder. Spesielt det siste er eit viktig mål for regjeringa å auka.

Vidare vil eg greia ut om Senterpartiets syn. Viss ein slit med helsa, er det viktig at ein bur på rett plass. Det var konklusjonen til Riksrevisjonen rett før Senterpartiet gjekk inn i regjering i 2021.

Eg er stolt over å vera i eit parti som set psykisk helse så høgt på dagsordenen. Eg er stolt av å vera i eit parti som har lagt fram denne meldinga.

Før eg kom inn på Stortinget, jobba eg som sjukepleiar på Stavanger DPS. I dag tenkjer eg ekstra mykje på dei som kom inn og gjekk ut dørene der. Eg tenkjer på kollegaene mine som står i krevjande situasjonar, og på den felles humoren me hadde for å koma gjennom tunge dagar. Den viktigaste årsaka til at eg stilte til val for to år sidan, var å sikra at dei som treng hjelp, får det. Opptrappingsplanen for psykisk helse, som me vedtek i dag, er eit viktig og stort steg på vegen. Det førebyggjande arbeidet er veldig viktig for å utjamna sosiale og geografiske forskjellar når det gjeld helsa til folk. Målet i planen om å redusera førekomsten av psykiske plager med rundt 25 pst. i løpet av planperioden er svært viktig i ei tid der me ser ein auke i talet på folk som har utfordringar med den psykisk helsa.

Me har gått gjennom nokre tunge år med pandemi og krig. Folk har blitt isolerte frå vener og familie, og folk har blitt bekymra. Verst har det vore for barn og unge og for dei eldre. Mange var svært redde for å smitta sine eldre familiemedlemer med covid, eg sjølv inkludert.

Eg meiner det er heilt avgjerande å få hjelp der ein bur. Difor skal alle kommunar tilby lågterskeltilbod. Det er viktig at ulike alternativ blir utgreidde, men at det skal vera rom for lokal tilpassing. Me har i dag fleire strålande forskjellige tilbydarar over heile landet, og eg har hatt gleda av å besøkja fleire av dei. Lågterskeltilbod kan innehalda samtalar med ein åleine eller i grupper, ulike kurs, aktivitetar, korttidsbehandling og sosialt fellesskap. Målet må vera både førebygging, behandling og skadereduksjon.

Eg er glad for at me i Stortinget har løyvd midlar til både lågterskel psykisk helsehjelp, psykisk helsevern, helsestasjonar og skulehelsetenesta. I dag har me forplikta oss til at alle skal få hjelp der dei bur.

Eg tek til slutt opp forslaget Senterpartiet har saman med Arbeidarpartiet.

Even A. Røed (A) [10:16:43]: Jeg har siden jeg kom på Stortinget, vært på besøk hos flere veldig gode lavterskeltjenester, Ung Arena Oslo Vest, Ung Arena i Hokksund, Rask psykisk helsehjelp i Kongsberg og tilbudet på Tvibit i Tromsø. Alle sammen er veldig gode eksempler på tilbud som gjør hjelpen tilgjengelig, og der det verken er krav om henvisning eller lange ventetider.

Det er det denne opptrappingsplanen handler om. Når du opplever trøbbel med den psykiske helsen din, skal fellesskapet være der, ta deg imot, gi deg den hjelpen du trenger, enten du bare trenger noen å prate med eller har behov for mer omfattende hjelp og behandling.

Opptrappingsplanen som er til behandling i dag, markerer startskuddet for en målrettet, konkret og tydelig vei videre for arbeidet med psykisk helse. Den tar i hovedsak utgangspunkt i tre områder: forebyggende arbeid, lavterskeltjenester og behandling for dem med alvorlige og sammensatte lidelser.

Vi setter oss åtte mål. Det er bl.a. at barn og unges selvrapporterte psykiske helseplager skal reduseres med 25 pst. Vi skal redusere andelen som blir ufør med bakgrunn i psykiske plager og lidelser. Vi vil styrke lavterskeltilbudet, sånn at det er tilgjengelig for alle. Gjennomsnittlig ventetid skal reduseres. Vi skal hindre nedbygging av sengeplasser og øke døgnkapasiteten, og mennesker med alvorlige psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer skal ha økt levealder. Vi har også varslet at det med denne opptrappingsplanen følger med 3 mrd. kr – som varig styrking av feltet. Denne planen har med det et helhetlig fokus, den har tydelige ambisjoner gjennom konkrete effektmål, og den har med seg finansiering.

Vi ser en utvikling blant unge der flere rapporterer at de sliter med sin psykiske helse. Det aller viktigste målet for helsepolitikken må være at vi sørger for at folk ikke blir syke. Derfor er forebyggende arbeid en helt sentral del av opptrappingsplanen. Vi skal fremme god psykisk helse på alle arenaer der folk lever livet sitt, og spre kunnskap om hva god psykisk helse er. Vi vil sette i gang ABC-programmet, som står for «Act–Belong–Commit», fordi aktivitet, tilhørighet og mestring er avgjørende for livskvalitet. Det skal bidra til en følelse av å høre til, at man føler at man har noe meningsfylt og aktivt å gjøre.

Det handler i bunn og grunn om at hver enkelt må ta i bruk fellesskapet, og hver enkelt av oss må sørge for at det er et fellesskap å ta i bruk. Når det er grunnplanken, er dette et ansvar hele samfunnet må ta sin del av, i barnehagen, i skolen, på arbeidsplassen, i lag og foreninger, på butikken og på den lokale kafeen. Det er vårt ansvar å legge til rette for at det er mulig, for det beste vernet mot psykisk uhelse er de gode fellesskapene.

Samtidig kan ikke alt forebygges. Vi skal legge til rette for at alle kommuner kan tilby lavterskeltilbud til sine innbyggere. Uansett hvor du bor, skal du kunne komme som du er, uten henvisning, og få den hjelpen og den veiledningen du trenger. Det tilbudet man i dag får på lavterskeltilbud som Ung Arena eller Rask psykisk helsehjelp, må være tilgjengelig for alle i Norge. Det er tilbud som har lav terskel, og som vil kunne bidra til at du får rett hjelp til rett tid og på rett nivå, for her skal du ikke trenge henvisning for å bli tatt imot, lyttet til og få de rådene eller den veiledningen du trenger. I tillegg til dette har regjeringen allerede innført en vurderingssamtale i barne- og ungdomspsykiatrien, som skal bidra til raskere og riktigere hjelp på rett nivå.

Dessverre er det sånn at mange også opplever å bli alvorlig psykisk syke. Personer som ofte har langvarige og sammensatte behov, som har behov for trygg og god og sammenhengende hjelp, skal oppleve et behandlingstilbud der de får den hjelpen de trenger, der de opplever trygghet og et tilbud som er tilpasset dem. Derfor vil vi styrke behandlingstilbudet til de alvorlig psykisk syke. Vi vil hindre nedbygging og øke antall døgnplasser i psykiatrien og sørge for gode og sammenhengende behandlingsforløp.

I forkant av denne debatten er det flere partier som har vært ute og påstått at de nå drar regjeringen inn på teppet og ber om at nedbyggingen av døgnplasser stanses. Jeg forstår godt fristelsen av et godt medieoppslag der man får opposisjonen på offensiven og regjeringen på defensiven. Problemet er at dette forslaget gjør seg best som en lesetest for opptrappingsplanen, for sentralt plassert under resultatmål for opptrappingsplanen, på side sju, finner vi følgende formulering:

«Hindre nedbygging av sengeplasser og sikre at døgnkapasitet i psykisk helsevern er på et nivå som møter behovet for å ivareta barn, unge og voksne med alvorlig psykisk lidelse som har behov for døgnbehandling.»

Denne regjeringen slo dette fast i sin regjeringsplattform, Hurdalsplattformen. Vi mener det selvsagt fortsatt. Vi mener også at det er behov for å skjerpe det enda mer. Derfor legger vi fram et løst forslag i dag hvor vi ber regjeringen om å øke antallet døgnplasser minimum i tråd med framskrivningene til helseforetakene.

Denne opptrappingsplanen vil styrke feltet betydelig de neste årene. Vi satser for alvor på god forebygging, for ved å jobbe for at færre blir syke, at flere får hjelp tidligere, og at de med alvorlige og sammensatte lidelser får god, tilpasset og trygg helsehjelp, gir vi dette feltet det løftet det trenger.

Sandra Bruflot (H) [10:29:34]: Det er spesielt tre ting som bekymrer Høyre når vi snakker om den psykiske helsen i befolkningen.

Det første er at veldig mange av dem som trenger hjelp, ikke oppsøker hjelp. Problemer som kunne blitt behandlet ganske enkelt, får vokse seg til store problemer som trenger spesialisert hjelp, enten fordi man ikke helt vet hvor man skal henvende seg, eller fordi man rett og slett lar det gå for lang tid.

Den andre bekymringen er at blant dem som til slutt ber om hjelp, er det for mange som må vente for lenge. Helsekøene innen psykisk helsevern vokser, de vokser kraftig, og de vokser for både voksne og barn. Lavterskeltilbud, som ikke skal ha ventetider fordi de tross alt er lavterskeltilbud, må avvise folk eller be dem stille seg i kø. Vi har for få døgnplasser i deler av landet. Mange steder har ikke tilbud i helgene. Flere blir dømt til tvungent psykisk helsevern. Det er lagt ned gode behandlingstilbud gjennom fritt behandlingsvalg, og samtidig er det flere som trenger hjelp, både med psykiske plager og med mer alvorlige psykiske lidelser. De som får hjelp, de får det ofte for sent. Man sier av og til at det er mye bedre å forebygge blant barn enn å reparere voksne, men i psykisk helsevern er det for mange som trenger mye og spesialisert hjelp fordi de ikke fikk god hjelp tidligere, og mange opplever å bli kasteballer i systemet.

I tillegg er det sånn at vi ikke vet om all hjelp vi tilbyr i dag, faktisk hjelper pasienten. Riksrevisjonens undersøkelse av psykiske helsetjenester viste at nesten 30 pst. av lederne i barne- og ungdomspsykiatrien mener at poliklinikken de leder, bruker behandlingsmetoder som har for svakt kunnskapsgrunnlag. De vet ikke om det de gjør, har god nok effekt.

Det er bra at opptrappingsplanen har et mål om at barn og unges selvrapporterte helseplager skal reduseres med 25 pst. Det er flere av målene i planen som er gode, men opptrappingsplanen er for lite konkret på hvordan vi skal nå målene. Det er en rekke utredninger og avveininger som skal gjøres i løpet av tiårsperioden, som vi ville trodd man kunne gjøre under arbeidet med opptrappingsplanen.

Noe av det viktigste for Høyre har vært å komme med forslag til hvordan vi gjør alt fra lavterskeltilbudene i kommunene til døgnbehandling i spesialisthelsetjenesten bedre. Vi foreslår bl.a. timer til selvmordsforebygging i skolen, fordi vi vet at det virker. Vi foreslår utrulling av rask psykisk helsehjelp til norske kommuner innen 2030. Vi må bruke mer bruker- og pårørendemedvirkning for å sikre at den hjelpen vi tilbyr, faktisk hjelper, og vi må bruke tilbakemeldinger for å gjøre kvaliteten på helsetjenestene våre bedre. Og så må kapasiteten opp. Ventetidene må ned.

Derfor slår vi fast at kapasiteten på døgnbehandling må kunne matche det behovet som helseforetakene våre selv sier at vi kommer til å trenge. Vi må stoppe nedbyggingen av døgnplasser, og vi må få ned ventetidene.

Det er en urovekkende, eksplosiv vekst i spiseforstyrrelser, spesielt blant unge jenter. Rådgivning om spiseforstyrrelser forteller at de som tar kontakt, er flere enn før, yngre enn før og sykere enn før. Derfor sier vi at alle helseforetak må sørge for bedre kapasitet, spesielt for å behandle spiseforstyrrelser.

Heller ikke i denne debatten kommer vi utenom at det er store politiske forskjeller når det gjelder hvilke behandlingstilbud folk skal kunne få, og hvem som skal ta regningen. Flere gode behandlingstilbud har måttet legge ned eller sterkt redusere plassene sine etter at regjeringen avviklet fritt behandlingsvalg. Det offentlige kan tilby god hjelp av høy kvalitet til veldig mange, og det offentlige er og skal være ryggraden i pasientens helsetjeneste. Men det er bra med et mangfoldig behandlingstilbud – som er spesialisert på sitt felt, som kan gjøre ting litt annerledes, som kan ligge desentralisert til, som kan ha medikamentfritt tilbud, og som også kan gjøre det offentlige tilbudet bedre. Valgfriheten og mangfoldet er i ferd med å bli mindre, og det er pasientene det går ut over. Kapasiteten må opp, ventetidene må ned, og flere må få hjelp som faktisk hjelper, både i lavterskeltilbudene ute i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.

Med det tar jeg opp forslagene som Høyre er en del av.

Bård Hoksrud (FrP) [10:42:16]: I dag behandler vi opptrappingsplanen for psykisk helse for de neste ti årene. Det er et viktig dokument, men det forutsetter at det blir fulgt opp, og at tiltakene blir gjennomført.

Regjeringen har lagt til grunn at man de neste ti årene skal bruke 3 mrd. kr ekstra for å følge opp denne opptrappingsplanen. Det høres ut som et høyt beløp, men når man fordeler det på ti år og antallet innbyggere i Norge, er det ca. en femtilapp i året per innbygger. Det tror jeg alle egentlig er enig i at ikke er all verden, spesielt når vi vet at behovene allerede er store og stadig øker. Da planen ble lagt fram av statsråden, ble regjeringen heller ikke møtt med noen form for jubel eller entusiasme. Både Mental Helse, Psykologforeningen og mange flere påpekte at planen var tynn, mangelfull og skuffende.

For Fremskrittspartiet er hvert enkelt menneske unikt. Det betyr at det er viktig å sørge for at det finnes ulike tilbud for å gi den enkelte mulighet til å få den rette hjelpen når man trenger det. Også her mener derfor Fremskrittspartiet at vi skal bruke det offentlige helsetilbudet, men at de ideelle og frivilligheten også er utrolig viktige dersom vi skal lykkes i å gi folk de tilbudene som kan hjelpe folk med å få hjelp i hverdagen sin og sørge for et godt liv.

Vi mener derfor at regjeringen og SVs vedtak om å fjerne fritt behandlingsvalg har bidratt til å ta fra mennesker muligheten til å kunne få velge å få den behandlingen og det tilbudet som den enkelte tror er det beste for seg. I tillegg vet vi at litt konkurranse bidrar til at den som skal få hjelpen, får den raskere enn når det er et monopol som bestemmer alt.

De siste månedene har jeg besøkt mange av dem som gir hjelp og omsorg til personer som sliter med psykisk helse eller rus eller er pårørende til mennesker som har store utfordringer i hverdagen sin, og som opplever å ikke få hjelp. Dette gjelder tilbud både i det offentlige, i det private og hos frivilligheten.

Det gjør inntrykk når man hører om lavterskeltilbud som ROS, Rådgiving om spiseforstyrrelser, som opplever en kraftig økning i antallet som trenger råd og veiledning, men som får kutt i budsjettene sine og ikke kan gi råd og hjelp til alle som trenger det. Vi har Veiledningssenter for pårørende innen rus og psykiatri som i lang tid i år ikke visste om de fikk midler eller ikke til sitt viktige arbeid. Vi har Livslosen, et tilbud for mennesker som er i fortvilte situasjoner og i ferd med å gi opp og ta sitt eget liv. De kommer inn hos Livslosen og får hjelp til å stabilisere livet sitt.

For Fremskrittspartiet er det viktig å få på plass gode lavterskeltilbud som gjør at man raskt får hjelp, ikke hvem som gir tilbudet. Det er det som er viktigst for den enkelte, ikke ideologi.

Jeg kan heller ikke unngå alle de menneskene som trenger hjelp, som står i kø rundt i hele landet og ikke får hjelp fordi ideologi er viktigere enn å hjelpe folk. Jeg har besøkt Vitalis’ tilbud i Gjerstad, som kuttes fordi fritt behandlingsvalg blir borte. Jeg har vært på Fekjærklinikken, som har et tilbud til unge mennesker mellom 18 og 35 år, som får kuttet antallet plasser. Det er ikke fordi behovene er blitt mindre – tvert imot: over 50 mennesker står på venteliste, og flere vil det bli når vi går inn i 2024 og tilbudet blir redusert. Jeg har besøkt Modum Bad, som har fått redusert antallet døgnplasser med over 3 000 i år, til tross for lange køer, enten det gjelder traumebehandling, spiseforstyrrelse eller angst og depresjon. Også på Vangseter blir viktige tilbud borte. Er regjeringspartiene stolte over å redusere og legge ned tilbud til tross for at køene bare vokser og vokser?

Fremskrittspartiet er forslagsstillere bak mange viktige forslag som vil bidra til å gjøre hverdagen enklere for personer som sliter psykisk og/eller med rus og trenger hjelp. Jeg er derfor veldig glad for at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett også foreslår å bevilge penger til å styrke tilbudene til personer som trenger hjelp og behandling, ved at vi styrker sykehusene med totalt 1,1 mrd. kr som skal fordeles mellom somatikk og psykiatri.

I tillegg forslår vi å bruke 300 mill. kr til fritt behandlingsvalg. Det kan gjøre at private og ideelle aktører, som Fekjærklinikken, Vangseter, Modum Bad og andre som har drevet behandling innenfor fritt behandlingsvalg, kan fortsette å gi behandling også i 2024. Jeg er også glad for at Fremskrittspartiet foreslår å styrke døgnbehandlingen innenfor psykiatrien med 200 mill. kr for å sikre at flere pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp og skjerming fra samfunnet, kan få det.

Til slutt: Fremskrittspartiet og jeg er opptatt av at vi trenger flere lokale lavterskeltilbud som blir initiert gjennom frivilligheten, for å utløse flere spennende tilbud for å hjelpe personer som sliter med psykisk uhelse og/eller rus. Her er samarbeidet med organisasjoner som Mental Helse, Mental Helse Ungdom, Frelsesarmeen, Kirkens SOS, Norske kvinners sanitetsforening m.fl. utrolig viktig.

Jeg tar opp de resterende forslagene Fremskrittspartiet er med på og har alene.

Marian Hussein (SV) [10:56:18]: Vi i SV har i likhet med mange ventet med en viss utålmodighet på opptrappingsplanen for psykisk helsevern. Det er ingen tvil om at tidligere opptrappingsplaner har hatt en avgjørende betydning for å utvide og styrke psykisk helsevern og tilgjengeliggjøre et desentralisert tilbud innen psykisk helse. Det er dessverre et faktum at mange av innspillene til komiteen har påpekt at opptrappingsplanen ikke er tilstrekkelig forpliktende. Planen forutsetter fortsatt for lite ressurser de kommende ti årene i forhold til det faktiske behovet i befolkningen og tjenesten.

Det er egentlig absurd å snakke om en opptrappingsplan når vi har flere sykehus som planlegges bygget i dette landet, deriblant her i Oslo, der det forutsettes at vi skal bygge ned sengeplassene med 25 pst. framover, samtidig som vi ser det økende behovet for psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten og for sengeplasser.

Jeg deler synet på at tilgang på et lavterskeltilbud innen psykisk helsevern er svært effektivt for å hjelpe mennesker. Det er viktig at folk får være i arbeid, i sitt hjem og i nærheten, uten å måtte legges inn. Vi kan ikke fortsette å bygge ned spesialisthelsetjenesten når vi vet at det er noen som er nødt til å ha spesialisthelsetjeneste.

Vi er bekymret for utviklingen innen spesialisthelsetjenesten. Samtidig som vi sitter her og behandler en opptrappingsplan, skjer det en faktisk nedbygging i spesialisthelsetjenesten. Da planen ble lagt fram, var jeg i Sandnes, der man planla nedbygging av døgnplasser. Vi ser at ROP-tilbudet i Bergen nå er blant kuttforslagene til Helse Bergen neste år. Vi kan ikke ha en spesialisthelsetjeneste som ikke kan tilby tilstrekkelig hjelp framover. Dette påvirker lavterskeltilbudet, som ender med å bære altfor mange oppgaver, og det skaper også køer der.

Både regjeringen Støre og regjeringen Solberg har vedtatt politiske målsettinger om større økninger i budsjetter for psykisk helse i spesialisthelsetjenesten enn det som faktisk har blitt realisert. Dette er direktekonsekvenser av helseforetaksmodellen, der psykisk helse ikke synes å være en lønnsom prioritering for sykehusene. De siste forslagene om nedleggelser vitner også om dette. Dagens modell for styring av spesialisthelsetjenesten viser seg ikke å være tilstrekkelig for psykisk helse. Vi forventer at den kommende helse- og samhandlingsplanen fra regjeringen vil inneholde nye forslag som sikrer at regjeringens signaler faktisk blir fulgt opp i spesialisthelsetjenesten.

Det er en annen ting som gjør meg bekymret, og det er den høye turnover blant ansatte i psykisk helsevern og den lave andelen overleger og spesialister. Det haster med en plan for oppfølging. Jeg er glad for at en samlet komité ønsker å ha en ny plan for både å beholde og hjelpe nyutdannede og etablerte spesialister innen psykisk helsevern.

Kampen mot store forskjeller og for gode velferdsordninger er viktig for å forebygge psykisk uhelse blant befolkningen. Vi ser at gode tiltak som faktisk fungerer, som alle er glad i, som IPS og FACT, har store utfordringer når regelverket ikke er tilstrekkelig. Vi har lagt inn en liten anmodning i planen om at regjeringen ser på dette, for det er viktig at lovverket ikke hindrer de ansatte i Nav og DPS i å snakke sammen.

SV har i dag lagt fram et løst forslag om at regjeringen i oppfølgingen av opptrappingsplanen må inkludere de psykiske helseutfordringene som mennesker som utsettes for rasisme og diskriminering, opplever. FHI har vist til at det er mange internasjonale studier som viser at det er en klar sammenheng, og det er viktig at tjenestene våre tar dette inn over seg.

Med det tar jeg opp de forslagene SV er med på.

Seher Aydar (R) [11:09:24]: Matprisene øker, strømregningen har blitt en kilde til bekymring for mange, renten stiger, og med den har antall boliglån som går til inkasso, økt dramatisk. Psykisk helse kan ikke ses isolert fra livsbetingelser og økonomiske forhold. Forskning viser at økonomiske vanskeligheter kan være både utløsende og vedlikeholdende for psykiske vansker som angst, depresjon og selvmordstanker. Det er en klar sammenheng mellom psykiske helseproblemer og utrygg økonomi og gjeldsproblemer. En svensk studie fant at en av fem med store gjeldsproblemer minst én gang hadde forsøkt å ta sitt eget liv. En britisk undersøkelse fant at mennesker med problemgjeld har tre ganger så stor sannsynlighet for å ha hatt selvmordstanker i løpet av det siste året.

En ukentlig samtale med psykolog og en resept på angstmedisiner er ikke alene noen løsning hvis det som holder deg våken om natten, er regningsbunken som vokser, inkassobyråene som ringer deg daglig, og at du står i fare for å miste hjemmet ditt. Da må du også få hjelp til å løse de økonomiske problemene dine. Derfor foreslår vi at lavterskeltilbud som Rask psykisk helsehjelp også kan tilby økonomisk rådgiver. Vi har også foreslått at alle distriktspsykiatriske sentre og andre institusjoner innen psykisk helse og rus har tilgang på gjeldsrådgivere.

Fattigdom er helseskadelig. Jobb nummer én er å kjempe mot de store forskjellene og de økonomiske vanskelighetene folk befinner seg i i dag. I mellomtiden trenger vi at helsesystemet erkjenner at penger betyr noe. Hjelp til å få kontroll over gjelden og trygg økonomi er for mange den beste medisinen. At vi nå har fått flertall for å sikre at tiltak for å avdekke og håndtere gjeldsproblematikk og økonomiske problemer får en plass i det selvmordsforebyggende arbeidet, er et viktig skritt i riktig retning. Det er jeg glad for.

Hvert år blir 1 000 pasienter i Norge lagt i belter. Å bli utsatt for mekaniske tvangsmidler som beltelegging er ikke noe som noen blir friskere av. Det kan derimot påføre skade både fysisk og psykisk. Det skader dem som trenger hjelpen. Østenstad-utvalget, som leverte sin NOU i 2019 der de hadde en samlet gjennomgang av reglene om bruk av tvang i helse- og omsorgssektoren, anbefalte en utfasing av mekaniske tvangsmidler. Det har ikke blitt fulgt opp, og nå må vi ta fatt på dette arbeidet. Hele komiteen har stilt seg bak forslaget vårt om å sikre at opptrappingsplanen skal inneholde konkrete tiltak og ressurser som gjør en reduksjon av tvangsmidler mulig. Det er viktig, og det er jeg glad for. Samtidig må jeg også understreke at jeg fortsatt mener at målet må være en utfasing av mekaniske tvangsmidler, men dette er et første skritt, og det er et viktig steg at komiteen står samlet bak dette.

Det har vært litt snakk om helseforetaksmodellen her, og jeg vil fortsette litt der, for psykisk helse har lenge vært en salderingspost i helseforetakene. Under helseforetaksmodellen har de store sykehusene innen psykisk helsevern blitt nedlagt, ett etter ett, eller de blir truet av det. 13 av landets 17 psykiatriske sykehus er enten solgt, vedtatt solgt eller truet av nedleggelse. Tomtesalget finansierer nye sykehusbygg der psykisk helsevern får liten plass i lokaler som i utgangspunktet bare er egnet for korte innleggelser.

Hver eneste helseminister som har sittet siden helseforetaksmodellen ble innført, har forsøkt å få helseforetakene til å prioritere psykisk helse, uten å klare det. Nedleggelsen av sengeplasser fortsetter, selv etter at Stortinget vedtok at ingen flere plasser skulle legges ned. Kuttene i psykisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten har lempet ansvaret over på kommunene, noe de verken har kapasitet eller kompetanse til å håndtere.

Jeg er bekymret over situasjonen. Jeg er bekymret over en situasjon der befolkningens psykiske problemer øker, uten at tjenestene er rustet til å møte behovet. En opptrappingsplan for psykisk helse er viktig og riktig. Vi trenger en satsing, men skal vi komme i mål, må vi både ta et oppgjør med helseforetaksmodellen for å sikre at satsingen faktisk skjer, og styrke kommunene, sånn at de faktisk er i stand til å håndtere det ansvaret de har fått.

Helt avslutningsvis vil jeg komme med en liten stemmeforklaring. I tillegg til at vi selvfølgelig skal stemme for de forslagene Rødt er med på, kommer vi også til å stemme for forslagene nr. 8 og 13, og av de løse forslagene kommer vi til å stemme for forslag nr. 42, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og forslag nr. 43, fra SV.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:14:35]: Først av alt vil eg seie at eg og Venstre er svært glade for at vi på Stortinget i dag skal vedta ein opptrappingsplan for psykisk helse. Det er på høg tid. Det er ekstremt viktig og heilt nødvendig når vi veit at vi etter mange år – trass i rikeleg med politiske festtalar og også vedtak i denne salen, under skiftande fleirtal og skiftande regjeringar – enno ikkje er der at psykisk helse blir teken på alvor og behandla med same tyngde og kvalitet som fysisk helse i helsevesenet vårt. Vi er framleis bakpå.

Det handlar om fleire ting. Det handlar om at tilgangen til psykisk helsehjelp er ulik. Altfor mange får ikkje tenester når dei ber om det og bør få det. Spesielt råkar det barn og unge, og det slår ulikt ut ulike stadar i landet. Vi veit også at det framleis er kjønnsskilnader innanfor psykisk helsevern. Kvinner blir innanfor fleire psykiske lidingar seinare diagnostiserte og behandla enn menn. Vi veit òg at vi ikkje har klart å gje eit godt nok tilbod til dei aller sjukaste, dei med den direkte dødelege miksen av psykisk sjukdom, rus og kanskje også valdsåtferd. Vi veit at levealderen for dei aller sjukaste pasientane blir redusert med kanskje så mykje som 20–25 år. Det er betydeleg meir enn for sjølv alvorlege fysiske sjukdomar som eksempelvis kreft.

Dette gjer at vi er nøydde til å få opp ein svært mykje sterkare og meir offensiv politikk for psykisk helse i åra som kjem. Det handlar om ressursar, og det handlar også om kunnskap og kompetanse. Jamt over må vi trappe opp kompetansen til helsepersonell på psykisk helse. Det gjeld sjukepleiarar, der vi må få på plass masterutdanning og andre tilbod innanfor psykisk helse og rus. Det gjeld helsefagarbeidarar, som må få meir fagleg påfyll og strukturerte utdanningsopplegg. Vi er nøydde til å styrkje forskingsinnsatsen om ulike behandlingsformer for å få meir kunnskap om kva som verkar, og vi er nøydde til å prioritere behandlingstilboda til dei aller sjukaste.

Difor kjem Venstre til å støtte alle punkt i fleirtalsinnstillinga her i dag. Eg vil spesielt framheve punkt VII, at Stortinget ber regjeringa beinveges stanse nedbygginga av døgnplassar innan psykisk helsevern. Det er heilt nødvendig. Vi opplever akkurat no heilt hjarteskjerande og uforståelege ting rundt om i Helse-Noreg. For å nemne eit konkret døme: I Bergen opplever vi no at ROP-posten i Helse Bergen, som er eit spesialretta tilbod til dei aller sjukaste, no held på å bli lagd ned – i skarp kontrast til helseministeren og alle andre sine fine ord om at no skal døgnkapasiteten trappast opp. Her er det ei døgneining med åtte plassar for dei aller sjukaste som står i fare for å bli lagd ned, samtidig som helseministeren seier i media at nedbygginga av sengeplassar skal stoppe på hennar vakt. Dette heng ikkje saman. Dette må ta slutt. Sånn kan vi ikkje ha det.

Venstre kjem til å støtte mange av mindretalsframlegga som ligg i innstillinga. Vi kjem til å støtte framlegga nr. 1–26, bortsett frå framlegg nr. 2, om å utvide aldersgrensa i BUP til 25 år. Det støttar vi ikkje fordi vi veit kor pressa kapasiteten er i barne- og ungdomspsykiatrien, og det å utvide aldersgrensa med sju år med ein knips i Stortinget meiner vi ikkje er rett, sett opp mot det. Vi har eit alternativt framlegg om å utvide aldersgrensa til 20 år. Vi kjem også til å støtte framlegga nr. 28, 29 og 36. I tillegg fremjar vi våre lause framlegg nr. 37–41, som handlar om tilbodet til dei aller sjukaste. Det handlar om å gjere noko sterkare enn det regjeringa og fleirtalet vil, på rekruttering og kompetanse, og det handlar om å styrkje forskingsinnsatsen.

Med det tek eg opp Venstres forslag.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [11:27:18]: Jeg vil starte med å takke og berømme regjeringen generelt og helseminister Kjerkol spesielt for en tung og viktig satsing på psykisk helse, og ikke minst at det faktisk for en gangs skyld ser ut til å følge finansiering med forslagene.

Planer er godt å ha, men det må selvfølgelig rulles ut konkrete tiltak i praksis, og derfor støtter vi i Miljøpartiet De Grønne nær sagt alle forslagene som er lagt fram i komiteen, som vi mener er gode og utfyller med praktiske tiltak. Særlig vil jeg rette oppmerksomheten mot forslaget om umiddelbart å stanse nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern.

Det er på høy tid å ta et oppgjør med den grå ideologien som har styrt norsk helsevesen de siste tiårene, der man stadig vekk tror at minimal innsats skal gi maksimalt resultat, og man har det forlokkende slagordet «mer helse for hver krone», som dessverre fører til at man i praksis ikke bidrar med den innsatsen som trengs. Ja, foretaksmodellen er et symptom på denne tankegangen, men vi mener at de systematiske problemene går helt ned i ideologien bak. Det er ikke om politikken er rød eller blå, om man privatiserer litt mer eller litt mindre, som vi mener er det største problemet. Det er den maskintankegangen, den systemtankegangen i den grå ideologien, som gjør at vi kan ha så mange gylne handlingsregler vi bare vil. I praksis vil man ikke klare å prioritere de tingene som er vanskelige å måle og telle i et slikt helsevesen, så psykisk helse og kroniske lidelser vil alltid bli systematisk underprioritert til vi gjør noe med den grunnleggende ideologien.

I det grønne helsevesenet er noen av grunnpilarene både forebygging og det å lytte til de fagfolkene som er tettest på pasientene. I dette tilfellet, for dette forslaget, er det kanskje særlig viktig at det å ha et robust helsevesen er viktig. Ja, lavterskeltilbud er bra, men det å gjøre en solid innsats når det først trengs, er noe av grunnen til at det er viktig å bevare disse døgnplassene. Selvfølgelig er vi også for å trappe opp antallet døgnplasser, men det ser vi på som et komplementært forslag, som vi støtter i tillegg.

Til sist vil jeg si at uansett hvor godt vi gjør vårt psykiske helsevesen, gjør det veldig liten forskjell for befolkningen hvis vi ikke gjør noe med det grunnleggende problemet. Vi har et samfunn i dag hvor vi er fremmedgjort fra hverandre, og vi er fremmedgjort fra naturen som danner livsgrunnlaget vårt. Det bør ikke komme som noen stor overraskelse at stadig flere unge sliter med psykiske lidelser når vi igjen og igjen, til og med gjennom konkrete vedtak i denne sal, viser at vi ikke har tenkt å ta vare på deres livsgrunnlag i framtiden. Da kan vi bruke så mange milliarder vi bare vil på psykisk helsevern, problemet vil ikke forsvinne.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:30:50]: Det som bekymrer meg, er at det er så mange barn og unge som melder at de sliter. Vi trenger et samfunn som skaper robuste unger som tåler livet. Livet er ikke for pingler, er det noen som sier. Det er vel ikke det eneste vi kan være enige om i denne salen, men jeg tror vi kan være enige om det. Barn og unge trenger mer enn noen gang rask hjelp. Nå er det mange barn og unge som venter lenge på behandling. Jeg håper virkelig at regjeringen tar det alvoret inn over seg og gjør et krafttak for ventetidene i 2024, spesielt for barn og unge.

Norge er et land med lange og stolte tradisjoner for samarbeid med ideelle og frivillige organisasjoner, og det er jeg stolt av. Jeg heier på frivilligheten hver eneste dag.

Det er mange av dem som driver lavterskeltilbudene ute i kommunene, som snur seg fort rundt hvis samfunnets behov endrer seg. De fortjener forutsigbar styring og stabile rammevilkår fra det offentliges side. Det er dessverre ikke slik de opplever det i dag, og det bekymrer meg. Jeg bekymrer meg ikke først og fremst for organisasjonene, men for dem som venter i telefonkø og aldri får svar, eller for dem som synes at køen til psykologen er for lang, men likevel trenger noen å snakke med.

Jeg vil rope et lite varsko når det gjelder denne planen, for følger det egentlig nok penger og ressurser med til at vi får kraftfulle tiltak som gir effekt? På mandag behandlet vi rammene i statsbudsjettet – som ikke kom med kraftig styrking av psykisk helsetjeneste. Det skaper fortsatt uforutsigbarhet for lavterskeltilbudene drevet av ideelle og frivillige aktører.

At det er bevilget en god femtilapp i året til hver eneste innbygger, tror jeg ikke monner når behovet er så stort. Det dekker nesten ikke bussreisen den ene veien, én gang, for én samtale. Derfor er det mer en plan enn en opptrappingsplan vi behandler i dag.

Med dette tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag og det forslaget vi er en del av.

Irene Ojala (PF) [11:40:37]: Ulike partier har nå i dag framhevet og formidlet kloke ord og gode forslag. Problemet er å få ordene til å bli en del av en aktiv og konkret politikk, til beste for pasientene, men også til beste for ansatte som behandler pasienter med psykiske helseproblemer. Noen, altså vi, må fokusere på hvordan vi skal kunne rekruttere og beholde helsepersonell innen psykiatri i helsesektoren, og vi må være med på å skape tillit mellom politiske målsettinger, pasientenes behov og behandlernes faglige integritet.

Når vi nå snakker om faktisk opptrapping for psykisk helse, forutsetter det økte rammer og øremerking av midler til konkrete tiltak. Vi mener det er spesielt viktig med øremerkede midler til å styrke døgnbehandling innen psykisk helsevern for barn, unge og voksne. Det er også viktig å gi øremerkede midler til særlig utsatte grupper og til distriktskommuner, slik at fjordfiskere, bankfiskere, bønder og reindriftsutøvere får gode fagfolk å snakke med når arbeidsdagen blir ensom, og livet blir svært utfordrende.

Pasientfokus ser det som et problem at psykisk og fysisk helse ikke er likestilt i forslaget til statsbudsjett for 2024. Kommunene mangler ordninger som spesifikt sikrer nødvendig psykisk helsehjelp og psykologisk kompetanse i hele landet, men særlig i de områdene som står under press for det som betegnes som det grønne skiftet, og det skal jeg komme tilbake til ganske snart.

Den sosiale ulikheten innen psykisk helse er omfattende, og jeg mener det er viktig at vi er oppmerksomme på at mer psykisk helsearbeid vil ha positive samfunnsøkonomiske konsekvenser, både i og langt utover helse- og omsorgstjenesten, slik det også beskrives i meldingens kapittel om økonomiske og administrative konsekvenser.

Livet er ingen rett linje til lykke. Psykisk sykdom følger heller ikke en oppskrift. Det å være bonde, fisker eller reindriftsutøver kan fort bli et ensomt livsvalg, og mer i dag enn tidligere. I Finnmark står vi overfor store omstillinger som fører til store konsekvenser for reindriftsutøvere. Som valgt inn for Finnmark er jeg nødt til å forholde meg til norsk lovgivning, og også til de lovene som er spesielle og viktige for Finnmark, som f.eks. Finnmarksloven, som er en fylkeslov, og reindriftsloven, som gjelder over hele Norge der hvor det drives aktiv reindrift.

Elektrifisering av Melkøya er et brennbart tema i dag. Det er en aktivitet som vil føre til stor utbygging av vindkraft på land i Finnmark. Disse turbinene vil føre til store inngrep i de arealene som brukes til reinbeite, altså 95 pst. av arealene i Finnmark.

I dag, mens jeg har sittet her, har jeg fått en melding fra en ung mann, som sier til meg:

Jeg vil bare si at jeg har mest lyst til bare å gå min vei, for kontrastene som dere diskuterer i dag, er så store, og det angår ikke mitt liv.

Det er ganske sterke ord å få her i salen når vi diskuterer et sånt viktig tema. Og når jeg snakker om dette her i dag, er det fordi vi kommer til å få store utfordringer med måten staten brøyter vei i reinbeiteland for å oppnå sine mål om elektrifisering av Melkøya. Som en kollega her på huset sa til meg i går: Noen må gi etter, og i denne saken er det reindriften i Finnmark som må gi etter. Her er det flere partier som bør føle seg skyldige.

I den samiske befolkningen har det vært lite akseptabelt å snakke åpent om psykisk helse. Det håper jeg vil snu. Særlig viktig er det for samfunnsgrupper som står alene mot staten, og der reindriftsutøvere vil bli ansvarliggjort når utbyggere innen vindkraft ikke får etablere seg i reinbeiteområdene, slik de gjerne vil.

Fire unge kvinner med god kunnskap om reindriften, Sara Lea Gaup, Sara Elise Eira, Ellen Mathisdatter Sara og Marita Alexandersen, vant tidligere i år Holbergprisen i videregående skole for sin forskning. Temaet var: Hva påvirker, og hvordan påvirkes den psykiske helsen til unge reindriftsutøvere? Andre rapporter om temaet har også oppnådd anerkjennelse, bl.a. gjennom presentasjon i Nasjonal rapport for spesialisthelsetjenesten i 2016, «Forskning og innovasjon til pasientens beste», og Finnmarkssykehusets forskningspris for 2018.

Innstillingen vi nå behandler, opptrappingsplan for psykisk helse, er svært viktig, og jeg er veldig glad for at regjeringen fokuserer på nettopp det. Jeg håper at den blir brukt også i saker om dagsaktuelle temaer som skaper konflikter i samfunnet, konflikter som kan føre til store psykiske utfordringer for dem som blir berørt, slik reindriften kommer til å bli det i vår jakt på et grønt skifte som neppe er økologisk bærekraftig. Det er i hvert fall ikke bærekraftig for unge reindriftsutøvere og reindriftsutøvernes psykiske helse.

Statsråd Ingvild Kjerkol [11:47:03]: Satsingen på psykisk helse er en av mine og regjeringens viktigste prioriteringer. Med opptrappingsplanen for psykisk helse som behandles her i dag, peker vi ut en retning for psykisk helse-feltet i ti år framover. Målet med opptrappingsplanen er tydelig: Flere skal oppleve god psykisk helse og livskvalitet, og god hjelp skal være lett tilgjengelig når det trengs, der det trengs. Skal vi få til dette, trenger vi en både bred og spisset innsats. Derfor har vi valgt tre innsatsområder for planen.

Det første innsatsområdet er helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid. Det handler om tiltak som øker livskvalitet og mestring, og som styrker selvbildet, og det handler om kunnskap om gode valg for egen helse, og om evnen til å håndtere motgang og belastninger. Gode skoler og barnehager, mulighet for å være i jobb og studier og det å ha en meningsfull fritid bidrar til å fremme god psykisk helse i befolkningen. Vi skal bl.a. målrette og styrke arbeidet med psykisk helse i skolen, øke kunnskapen om psykisk helse i befolkningen og se på hvordan vi bedre kan forebygge ensomhet.

Det andre innsatsområdet er gode tjenester der folk bor. Det handler både om å legge til rette for mer tilgjengelige lavterskeltilbud og om å styrke tilbudet i psykisk helsevern. God og lett tilgjengelig hjelp kan bidra til å forebygge at utfordringer utvikler seg og blir mer alvorlige tilstander. Samtidig må vi ha kapasitet og god hjelp til dem med behov for mer omfattende behandling, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. I tillegg til å satse på lavterskeltilbud i kommunene og på en kapasitetsøkning i psykisk helsevern skal vi bl.a. prøve ut en integrert ungdomstjeneste på ett nivå for unge med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer. Vi skal også legge til rette for gode digitale tilbud, og vi skal jobbe for at arbeid og aktivitet i større grad blir en del av behandling og oppfølging for personer med psykiske plager og lidelser.

Det tredje innsatsområdet i planen er tilbudet til personer med langvarige og sammensatte behov. Det handler om å øke innsatsen for en gruppe mennesker som vi vet lever betydelig kortere enn den generelle befolkningen. Vi må bl.a. jobbe målrettet med tiltak for å forebygge og behandle somatiske helseutfordringer, og vi må legge til rette for at vi i større grad kan nå dem som trenger integrerte og oppsøkende tjenester. Det trengs bedre samarbeid og samhandling, både innad i helsetjenesten og med andre sektorer, som skole, barnevern og Nav. Vi skal bl.a. utvikle en plan for økt levealder, og vi skal fortsette satsingen på tverrfaglig, fleksibel og oppsøkende behandling.

Med denne opptrappingsplanen forplikter vi oss til å øke bevilgningene til psykisk helse-feltet med minst 3 mrd. kr i perioden 2023–2033. Det innebærer altså en permanent styrking til et nytt nivå, over det som følger av pris- og kostnadsvekst eller investeringer i nye bygg. Vi er allerede godt i gang med opptrappingen. I budsjettet for neste år har vi styrket feltet med 360 mill. kr.

Tove Elise Madland (A) [12:05:50]: Me har alle ei psykisk helse. Med denne opptrappingsplanen rettar vi for alvor fokuset mot dei gode helsefremjande arenaene, dei nære hjelpetilboda og dei kommunale lågterskeltilboda, frivilligheita og andre fellesskapsarenaer. Slik styrkjer vi folkehelsa og kan forhindra at negative følelsar og psykiske plager utviklar seg til å bli større utfordringar. Me veit at det aller viktigaste folkehelsetiltaket er eit sosialt og inkluderande samfunn. ABC, «Act, Belong, Commit», er noko av dette. Det handlar om ei tilhøyrsle, det handlar om meistring. Løysinga er ofte enklare enn ein trur, nemleg å gjera noko aktivt, å gjera noko meiningsfullt og å gjera noko saman med andre. Det er grunnleggjande for alle menneske.

Eg vil særleg trekkja fram dei eldre si psykiske helse. Eldre har historisk sett hatt høg terskel for å snakka om psykisk uhelse. Det er ikkje til å koma forbi at det å vera nedstemd eller trist ofte blir sett i samanheng med ein aldringsprosess, men denne oppfatninga er heldigvis i ferd med å endra seg. Det er ikkje slik at det å bli gamal er jamgodt med å vera nedstemd eller deprimert. Rett nok er alderdommen den delen av livet då ein opplever fleire tap. Det kan vera tap av ektefelle, men også av vener og sosialt nettverk. Når fleire eldre no seier at dei er einsame, må me ta det på alvor og lytta til det.

Difor er det viktig å retta søkjelyset mot dei eldre si psykiske helse og korleis fellesskapet kan bidra til at alderdomen blir meiningsfull. Me veit f.eks. at ubehandla sorg eller einsemd i verste fall kan føra til død, og aukande passivitet kan bli misoppfatta og sett på som begynnande kognitiv svikt. Så god oppfølging frå både fastlege og kommunale helse- og omsorgstenester og inkludering av pårørande er avgjerande.

Ikkje minst speler frivilligheita ei avgjerande rolle. I eldrereforma til regjeringa, som me skal behandla i morgon, er frivilligheita og deira bidrag til å skapa levande lokalsamfunn veldig viktig. Det handlar om aktivitetar, men det handlar like mykje om moglegheit til å koma seg ut til ulike fritidstilbod. Likeså handlar det om gode buforhold, som sikrar kvalitet og gjev tryggleik.

Å meistra livet er like viktig i eldre år som i yngre år. Å kjenna på meistring gjer noko med sjølvbildet, og det er viktig for følelsen av å høyra til og bety noko for andre.

Likeverdige helsetenester handlar om å bli teke på alvor og lytta til.

Når me no vedtek opptrappingsplanen for psykisk helse, viser me at den psykiske og fysiske helsa vår er like viktig – og avgjerande for at me kan leva eit godt liv.

Sveinung Stensland (H) [12:09:07]: Langtidsplanen for psykisk helse inneholder noe nytt, noe gammelt, noe lånt og noe blått – ikke ulikt det en etter tradisjonen skal ha på seg når en gifter seg.

For mange er det å finne en livsledsager, stifte familie og få barn et naturlig valg, men å leve i et parforhold er ikke alltid like enkelt, og mange forhold blir oppløst. Da oppstår gjerne krevende situasjoner, spesielt når barn er involvert. Mye er usikkert, og en trenger noen å henvende seg til.

Et individ må ses i den kontekst livet blir levd i. Å behandle alle likt er ikke alltid å behandle rettferdig. Forskjellige lavterskeltilbud er gode her, og de har gjerne også en ideell drivkraft i bunnen. Vi må bli flinkere til å gi individer og familier som trenger hjelp, hjelp med utgangspunkt i der de er i livet.

Jeg stiller meg spørsmålet: Brukes de virksomme lavterskeltjenestene vi har, godt nok? I opptrappingsplanen understøtter regjeringen viktigheten av forebygging ved at de tidlig i planperioden prioriterer tverrsektoriell forebyggende innsats og tilgjengelige lavterskeltilbud – dette for i større grad å forebygge at psykiske helseplager utvikler seg til å bli psykiske lidelser.

I den sammenheng kan det se ut til at regjeringen har mistet familievernets potensial av syne. Selv om familieverntjenesten ikke er en del av helsetjenesten, er det en viktig aktør i det helhetlige lavterskeltilbudet for par, familier og barn. Familievernet jobber med både å forebygge psykiske helseplager og å gi behandling til par og familier med relasjonelle vansker. Herunder må det nevnes, med teoretisk belegg, at psykiske lidelser kommer til uttrykk i menneskelige relasjoner og ofte kan resultere i relasjonelle vansker.

Det er mye god folkehelse i å ha et godt familieliv. Vi vet at når par sliter med sitt parforhold, skapes det ofte uhelse for voksenpersonene, men også for barna i familien. Det unike i behandlingsformen til familievernet er relasjon- og systemfokuset. Allerede midt på 1980-tallet lærte vi av amerikansk forskning at suksessraten for behandling av angst gikk fra 42 pst. til 82 pst. når partneren var inkludert i behandlingen.

Relasjonene våre kan opprettholde og forsterke personlige problemer, men de kan også være en kilde til bedre helse. Familievernets egenart er nettopp å sette relasjonene i en familie i sentrum. Ja, familievernet kan skape endringer i familier som får ringvirkninger. Både enkeltindivider og alle andre relasjonskonstellasjoner i familien påvirkes positivt av dette. Det sier seg selv at dette kan skape større tilfriskning enn at enkeltindivider hver for seg går til behandling.

Familievernkontoret gir behandling og forebygging i ett, og familievernet når med beskjedne midler mange familier og mennesker. En familieterapeut som koster om lag 1 mill. kr, når 150 familier i året, altså rundt regnet 600 enkeltpersoner.

Derfor lurer jeg på: Hvorfor satser vi ikke mer på tjenesten som hjelper både individet og familien rundt?

Tor Inge Eidesen (Sp) [12:12:22]: Jeg synes det er en riktig og viktig prioritering av regjeringen å legge fram denne opptrappingsplanen for psykisk helse. Det er foreslått å øke bevilgningene med 3 mrd. kr i tiårsperioden.

Flertallet i komiteen foreslår også flere tiltak som styrker konklusjonene i denne meldingen. Psykisk uhelse er ofte resultatet av utenforskap og mangelfull oppfølging fra tidligere år. Når jeg snakker med lærere og barnehagelærere, er gjennomgangstonen at det er mulig å identifisere faresignalene i svært ung alder.

Kommunene rapporterer at psykisk helse er en av de største folkehelseutfordringene. Derfor er tidlig innsats og forebygging det aller viktigste tiltaket vi kan prioritere. Dette understreker betydningen av at vi gir både økonomisk og formelt handlingsrom til kommunene. Jeg er derfor glad for at opptrappingsplanen har som mål at alle kommuner skal ha tilgang til et kunnskapsbasert lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus. Det er også viktig at forebygging og inkludering vektlegges i barnehager og skoler.

Senterparti- og Arbeiderparti-regjeringens politikk med lavere barnehagepriser, billigere SFO og en mer praktisk og variert skole er viktige virkemidler som vil bidra positivt, spesielt for bedre inkludering og mindre utenforskap.

En annen side av psykisk uhelse er ensomhet. Det nevnes som både årsak og virkning. Nok en gang er tiltak som kan bidra til forebygging og økt inkludering knyttet til de kommunale tjenestene, viktig. Det handler om åpne tilbud til aktivitet både i skole og på fritiden.

Konsekvensene av manglende inkludering og utenforskap ser vi dessverre i statistikken over unge uføre. Det er altfor mange som står i fare for å bli værende utenfor arbeidslivet hele livet. Utenforskap forsterker problemene som bidrar til psykiske problemer, som i sin tur bidrar til manglende deltagelse i arbeidslivet.

Hvordan greier vi å bryte denne onde sirkelen? Gjennom tillitsreformen har regjeringen styrket bevilgningene til Nav. Vi må ha en tilgjengelig og løsningsorientert førstelinje som kan hjelpe folk inn i arbeid framfor trygd. Gjennom ungdomsgarantien skal vi sikre tettere oppfølging av unge. Tiltak som kan hjelpe folk med psykiske plager til økt aktivitet og arbeidsdeltagelse, kan tilføre mening, mestrings- og fellesskapsfølelse. Her er samhandling med frivillige og ideelle aktører også svært viktig.

Jeg er svært glad for at flertallet i komiteen understreker at det er avgjørende med samhandling mellom helse- og omsorgstjenestene, utdanningsmyndighetene, arbeids- og velferdsetaten og frivillige og ideelle aktører.

Morten Wold (FrP) [12:15:31]: Den fysiske helsen er viktig for alle, og det er stor oppmerksomhet rundt dette. Når det gjelder psykisk helse, har det dessverre manglet på den samme interessen. Gjennom de senere årene har det heldigvis endret seg. God psykisk helse er nøkkelen til et godt og stabilt liv for oss alle.

Psykisk helse er så mye, så la meg bruke mine tilmålte minutter til å snakke om barn og unge. Det sies at en god barndom varer livet ut, men det kan også en dårlig en gjøre. Derfor er det så viktig at vår oppmerksomhet er til stede allerede fra barna er små og går i SFO eller i barnehagen, og videre gjennom skoleløpet, i lek og fritid og i organiserte aktiviteter.

Det er bra at barn går i barnehage, selv om det skal være valgfrihet for familier til selv å velge dette. For Fremskrittspartiet er det viktig at barnehagene har høy kvalitet og god og riktig bemanning for å fylle sin sentrale rolle med å utvikle trygge og utforskende barn med evne til samarbeid, empati, selvhevdelse, selvregulering og mestring av sosiale relasjoner. Det krever solide og trygge voksne – både i hjem, SFO og barnehage.

Skolen er krevende for mange, særlig for dem som rammes av utfordringer og utenforskap grunnet mobbing. Derfor må vår oppmerksomhet rundt mobbing aldri avta. Vi kjenner alle noen som ble mobbet i skolen, kanskje flere. Kanskje ble vi mobbet selv, kanskje var vi til og med selv med på å mobbe andre.

Vi skylder alle barn og unge å arbeide for trygge skole- og oppvekstmiljøer. Vi må skape trygge fellesarenaer, men det er også viktig å peke på hjemmenes ansvar. Det er ikke skolens oppgave å oppdra barna våre, det må vi som foreldre klare selv. Skolen skal bidra med kunnskap og utvikling i livet. På det familiære plan må alle foreldre ta ansvar.

For Fremskrittspartiet er det viktig å påpeke at det gjelder å skape gode holdninger, respekt for voksne og samfunnet ellers, og å sikre god integrering av minoritetsungdom og deres foreldre gjennom å lære språk og kultur, og ikke minst gjennom å skape gjensidig respekt mellom alle som bor og virker i det norske samfunnet. Her har vi dessverre fortsatt en lang vei å gå.

Det er mange områder og enkeltforslag man kan kommentere når en slik opptrappingsplan diskuteres. Jeg viser til min partikollega Bård Hoksruds innlegg og vil avslutningsvis si at vi alle har et ansvar for å legge til rette for en god og trygg hverdag for våre barn og unge, men vi må også stille krav til dem. Barn og unge liker å bli stilt krav til, de liker å lykkes. Det er en vinn-vinn-situasjon. Barn og unge som opplever mestringsfølelse og trygge hverdager, har de beste forutsetninger for å lykkes senere. Da varer kanskje den barndommen jeg snakket om innledningsvis, hele livet.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:18:40] (komiteens leder): For Høyre er psykisk helse et av våre viktigste satsingsområder, og det gikk også som en rød tråd gjennom alt vårt arbeid i hele regjeringsperioden. Ventetidene gikk ned, valgfriheten og mangfoldet i behandlingen økte, antall årsverk økte mye, og mye av innsatsen var rettet inn mot tidlig innsats og forebyggende arbeid i kommunene.

Det er fascinerende å høre i debatten i dag at veldig mange sier at utfordringene i helsetilbudet skyldes helseforetaksmodellen, den modellen som altså sikrer at det finnes én eier, og hun sitter her i salen, som kan styre alle sykehus i Norge. Det er ikke lenger sånn at det skal være forskjellige tilbud mellom sykehusene. De kravene vi i Stortinget setter, de kravene regjeringen legger på sykehusene, skal følges opp over alt, uansett hvor sykehusene ligger.

I år la vi i Høyre fram vår nye plan for psykisk helse framover. Det var før regjeringen la fram sin opptrappingsplan. I vårt arbeid fant vi bl.a. at for mange opplever at hjelpen de får i psykisk helsevern, ikke hjelper. Det er alvorlig. Det er også alvorlig at det er lite oppmerksomhet rundt bruken av personsentrert «recovery»-basert behandling i psykisk helsevern. Jeg er glad for at statsråden i sted, i replikkveksling med Miljøpartiet De Grønne, sa at hun har stort engasjement for nye terapier. Da må jeg be statsråden også ha et stort engasjement for «recovery»-basert medisinfri behandling. Blant annet gjennom fritt behandlingsvalg ble Norges første psykiatriske sykehus med medisinfri «recovery»-basert behandling opprettet på Hurdalsjøen Recoverysenter. Og var det noe vi var helt tydelige på da vi satt i regjering, for man styrer faktisk dette tilbudet når man er i regjering, var det at det skulle etableres medisinfrie tilbud i Norge i alle regionale helseforetak.

Avdelingen som ble åpnet ved UNN i Tromsø i 2017, ser nå ut til å bli lagt ned igjen. Det er veldig krevende og stikk i strid med Verdens helseorganisasjons helt tydelige retningslinjer, som vektlegger at det er personsentrert «recovery»-basert behandling som ivaretar de helt grunnleggende menneskerettighetene og sikrer behandling uten tvang.

Her mener jeg at regjeringens opptrappingsplan svikter, og jeg vil derfor være helt tydelig på at for Høyre er det et mål å øke bruken av den type behandling og sikre at pasienter får tilgang til medisinfri «recovery»-basert behandling. I opptrappingsplanen står det at de medisinfrie tilbudene er vanskelig tilgjengelig. Ja, de er svært vanskelig tilgjengelig – og særlig når man gjennom å legge ned fritt behandlingsvalg faktisk fjerner de viktigste.

Truls Vasvik (A) [12:22:02]: Med denne opptrappingsplanen sørger vi for et kraftfullt og varig løft for hele bredden av det psykiske helsearbeidet, fra det forebyggende og helsefremmende arbeidet til styrket hjelp og behandling for de aller sykeste. Det er et stort behov for å styrke innsatsen for den psykiske helsen i Norge. Psykiske lidelser rammer alle aldersgrupper av befolkningen. Særlig bekymringsfull er økningen hos barn og unge, spesielt blant jenter. Disse utfordringene tar regjeringen særskilt opp i denne planen.

Nøkkelen er å komme tidlig inn med støtte, hjelp og veiledning. Derfor er nettopp det forebyggende og helsefremmende arbeidet så framtredende og viktig. Gjennom tilgang på gode tjenester i nærmiljøet, i idretten eller i frivilligheten, i barnehagen, i skolen eller på eldresenteret for den saks skyld, skal vi fremme god psykisk helse på alle arenaer der folk lever livet sitt, og vi sprer kunnskap om hva som er god psykisk helse. For dette er fellesskapets ansvar. Det er nettopp et sterkt fellesskap, der vi blir sett og hørt og får brukt kvalitetene våre, som utgjør det beste vernet mot psykisk uhelse.

Skal vi klare å hjelpe alle, må hjelpeapparatet være nært, og man må få riktig hjelp på rett sted til rett tid. Flere kommuner har allerede bygget opp gode såkalte kom-som-du-er-tilbud, og jeg vil gjerne få lov til å trekke fram et tilbud i min egen hjemkommune, Larvik. Der heter det Huset. Huset er en uforpliktende møteplass der man får et sosialt fellesskap og mulighet for den gode samtalen. Det gir trygghet, det gir fellesskap, og det gir mening. Derfor er jeg spesielt glad for at vi nå legger til rette for å bygge opp kunnskapsbaserte lavterskeltilbud som kommer innbyggerne i kommuner i hele landet til gode. Her er det viktig å huske på at det som fungerer i Larvik, ikke nødvendigvis er løsningen i Sandefjord. Og er man fra Larvik, kan man være ganske sikker på at de løsningene man ikke fikk, finnes i Sandefjord. Derfor er det vesentlig at kommunene selv får rom til å utforme det tilbudet som passer for seg og for sine innbyggere.

Nå skal vi bruke de neste ti årene på å stake ut en ny og god retning for det psykiske helsearbeidet. Vi skal bygge et robust og sammenhengende system, og vi skal i fellesskap gjøre en solid innsats for å gi bedre hjelp til dem som trenger det, enten man er på vei til å bli syk, eller man er alvorlig syk.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:24:40]: Det er en viktig sak vi debatterer i dag, for altfor mange med psykiske helseplager får ikke den hjelpen de trenger. Kapasiteten må derfor opp og ventetidene ned. Flere må få hjelp. Det er heller ikke all behandling som gir den nødvendige effekt. Det er også bekymringsfullt at det er en vekst i antall henvisninger til psykisk helsevern for barn og unge. I 2022 ble faktisk 33 700 barn henvist til psykisk helsevern, og 20 pst. av henvisningene ble avvist.

Psykisk helse var et av regjeringen Solbergs viktigste satsingsområder. God psykisk helse er viktig for livskvalitet og for å mestre hverdag, skole og jobb. Norge var, med Bent Høie, et av de første landene som løftet psykisk helse inn i det systematiske folkehelsearbeidet.

Mange med psykiske helseplager oppsøker ikke hjelp. Det kan være vanskelig å finne ut hvor man kan få hjelp, og det er fortsatt vanskelig for mange å snakke om psykiske helseplager. Noen blir også kasteballer i systemet, og man opplever å ikke få et helhetlig tilbud.

Jeg nevnte innledningsvis at ikke all hjelp har effekt. Riksrevisjonens undersøkelse av psykiske helsetjenester viser at nesten 30 pst. av lederne i barne- og ungdomspsykiatrien mener at poliklinikken de leder, benytter behandlingsmetoder som har et for svakt kunnskapsgrunnlag. Høyre mener at brukeren og pårørende i større grad må gi tilbakemelding på effekten av behandlingen. Det må likeledes være større valgfrihet i behandlingen. Det finnes ikke én god oppskrift på behandling innen psykisk helse. Vi trenger et mangfold, og vi trenger en behandling som gir resultater.

Institusjoner som Modum Bad og andre innen psykisk helse som driftes av ideelle, har gode behandlingstilbud. Det er utrolig viktig å ivareta disse, for det kan være at pasienter har behov for et kortvarig, intensivt behandlingstilbud framfor poliklinisk behandling – altså å individualisere for å få en treffsikker behandling.

Det er behov for å vite mer om virkningen av de ulike behandlingsformene, og det trengs mer forskning. Derfor vil Høyre at regjeringen sørger for at effekten av behandlingen og brukertilfredsheten blir løpende undersøkt og dokumentert – og jeg understreker dokumentert, for det er det vi kan lære av. Dette må vi gjøre for å sikre at behandlingen har høy kvalitet.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:28:00]: Tall viser at én av tre selv har opplevd, eller kjenner noen som har opplevd, å ikke få nødvendig helsehjelp gjennom det offentlige ved psykiske helseplager. Historiene er mange, og det er særlig to budskap mange blir møtt med. Det ene er at du ikke er syk nok til å få hjelp, det andre er at ventelistene er så lange at det ikke er noe poeng.

Det er et paradoks at vi ber pasienter om å bli sykere, tape livskvalitet og stå i en brattere motbakke før vi gir helsehjelp. Kapasiteten i tjenesten er for lav. Vi ser at andelen avviste pasienter øker, og at pasientene er sykere enn før. De som blir avvist, kan bli overlatt til seg selv, og blir ikke nødvendigvis veiledet til et godt tilbud hos kommunen, ideelle organisasjoner eller andre.

Høyre mener at hjelpetilbudet må løftes over hele linjen – alt fra lavterskel psykisk helsehjelp til helsehjelp i psykisk helsevern. Da Høyre satt i regjering, tok vi flere viktige grep. Vi klarte å få ned ventelistene, vi klarte å øke antallet årsverk, og vi stilte krav om psykologkompetanse i kommunene.

Vi må bli bedre på å hindre at psykiske helseplager får utvikle seg til å bli psykiske lidelser. Rask psykisk helsehjelp er et veldokumentert behandlingstilbud for de psykiske lidelsene som rammer flest. I dag er det omtrent 70 kommuner som tilbyr rask psykisk helsehjelp. Høyre foreslår i dag at alle kommuner skal ha rask psykisk helsehjelp innen 2030. For å fange opp barn og unge tidligere vil Høyre starte forsøk med utvikling og opprettelse av rask psykisk helsehjelp for unge, med styrket kunnskap om sosiale medier, mobbing og familie.

Helt til slutt må jeg få bemerke at statsråden i sitt innlegg sa det var viktig å motvirke ensomhet. Det er jeg helt enig i. Ensomhet er en av våre største folkehelseutfordringer. Vi ser at flere unge og eldre opplever ensomhet, og vi vet at det kan føre til psykisk uhelse og redusert livskvalitet. Problemet er bare at regjeringen ikke gjør dette i praksis. I fjor vedtok Stortinget, mot Arbeiderpartiet og Senterpartiets stemmer, et forslag fra Høyre om å utarbeide en forpliktende nasjonal handlingsplan for å forebygge og redusere ensomhet. Det vedtaket har regjeringen valgt å ikke følge opp, og vil ikke engang vurdere det før i 2025. Blant annet har Rådet for psykisk helse reagert negativt på det. På toppen av dette har regjeringen i statsbudsjettet for 2024 valgt å kutte midler til å forebygge og redusere ensomhet. Tilskuddsordningen Mobilisering mot ensomhet blir nå kuttet, og det får kraftige konsekvenser for helsefrivilligheten innen ensomhet og psykisk helse. Høyres klare forventning er at regjeringen gjør mer for å forebygge og redusere ensomhet og ikke bare prater om det.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [12:31:20]: Endelig har vi en regjering som mener noe i handling når det gjelder psykisk helse.

Vi vet at de første tusen dagene i et barns leveår har stor betydning for helsen videre. Jeg har selv to små jenter, en på to og et halvt år og en på ti måneder, og jeg har de siste årene møtt mange i denne livsfasen. Det er ingen tvil om at det å bli forelder er det største man kan oppleve, men det er også utrolig krevende og til tider ganske vanskelig. Oppdragelse er en hinderløype full av fallgruver og snubletråder, som deles åpent på sosiale medier med kommentarfeltet som dommerpanel.

Det stresset og presset mange foreldre opplever i samfunnet i dag, påvirker den psykiske helsen. Vi vet at når foreldre har det vanskelig, påvirker det ofte barnet mer enn vi tror. Noe av det aller viktigste vi kan gjøre, er derfor å ruste foreldre til å bli gode omsorgspersoner og å styrke foreldre i foreldrerollen. Det må vi gjøre på flere måter, og det er ingen kvikkfiks. De grepene som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har satt i gang og fortsetter å satse på, er viktige for nettopp å styrke familiene. Det handler om styrking av helsestasjonene og skolehelsetjenesten, og det handler om foreldrestøtte i både offentlig, frivillig og privat regi.

Barna begynner i barnehage, iallfall 93 pst. av dem, og plutselig åpnes en helt ny verden for de små englene våre. Vi overlater det kjæreste vi har, til andres hender. Da er det helt avgjørende at vi har tilstrekkelig bemanning og riktig kompetanse i barnehagen. Senterpartiet synes det er alvorlig at bare 13 pst. oppgir at de har full bemanning i 6 timer eller mer. Her har vi en jobb å gjøre.

Det er så viktig at vi har riktig kompetanse rundt barna våre i den tiden som betyr mest for utviklingen, og jeg er glad for at Kunnskapsdepartementet har utviklet en ny nasjonal barnehagestrategi. Den skal bidra til å styrke barnehagen som en psykisk helsefremmende arena og har planer for hvordan kompetansen i barnehagen skal styrkes. Det sier seg litt selv: Vi trenger ansatte som er støttende og omsorgsfulle i møte med barna våre, men vi trenger også ansatte som har kunnskap om at barn er ulike, at foreldre er ulike, om hvordan man skal møte ulikheter, og om hvordan relasjonen mellom voksne og barn påvirker psykisk helse.

Ramani Nordli (A) [12:34:26]: Jeg har lyst til å skryte litt av et tilbud vi har fått til i Agder. Det er et initiativ som startet i AUF i Arendal, og som fikk stort lokalt engasjement i bystyret i Arendal kommune. I samråd med fylket opprettet vi omkring 2021 en digital skolehelsetjeneste. Tjenesten har fått navnet Preikes.

På Preikes kan skoleelever og lærlinger i Agder chatte med enten Anette, Linn, Anja, Sarah eller Susan. Dette er et glimrende eksempel på hvordan et lavterskeltilbud rettet mot psykisk helse kan se ut. Der kan Olav på 16 år stille spørsmål anonymt fra gutterommet sitt i Lillesand om egen kropp og seksualitet. Samtidig kan Stine spørre om abort, nødprevensjon og videre prevensjon etter alt hun går gjennom. Der kan Mohammed etter en vill russefeiring stille spørsmål om hvor han kan teste seg for kjønnssykdommer, om han kan teste seg for klamydia anonymt.

Ikke nok med det: De er også ute på sosiale medier og legger ut masse nyttig informasjon og videoer med svar på det de unge lurer på. De feier bort all feilinformasjonen som influensere bruker den dag i dag. De er der de unge er. De er lette å finne, og man kan også finne informasjon om de fysiske tjenestene der man bor.

Dette er et framtidsrettet lavterskeltilbud som avlaster helsesykepleierne på skolene og helsestasjonene for ungdom. Det skal ikke erstatte de gode tjenestene der ute, men det skal tilgjengeliggjøre noen av tilbudene med lavest terskel som vi kan gi innenfor psykisk helse. Dørstokkmilen blir kortere enn noen gang, og ved tilfelle av en ny pandemi er vi i Agder klare for å gi tjenester innenfor psykisk helse til ungdommene våre.

Dette er framtidens tjenester, og det er akkurat det vi skal få til gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse. Vi i Arbeiderpartiet skal jobbe for at flere opplever god psykisk helse og livskvalitet. Hjelpen skal være lett tilgjengelig og der den trengs, slik at all ungdom i Norge kan få samme tjenester som unge i Agder.

Morten Wold (FrP) [12:37:03]: Debatten går mot slutten, så jeg tenkte jeg bare skulle gi en kort stemmeforklaring på vegne av Fremskrittspartiet når det gjelder de løse forslagene. Fremskrittspartiet vil støtte forslagene nr. 37, 38, 39, 40 og 41. Vi vil ikke støtte forslag nr. 42. Der har vi et eget forslag. Vi har nemlig satt av 200 mill. kr i vårt alternative budsjett til å styrke døgnbemanningen. Vi støtter heller ikke forslag nr. 43.

Sandra Bruflot (H) [12:37:55]: I likhet med representanten Wold skal jeg fra Høyres side gi en stemmeforklaring til løse forslag.

Vi stemmer for forslag nr. 38, fra Venstre. Det er ganske likt forslag Høyre har fremmet tidligere om pasientene som er i både justis og helse. Forslagene nr. 39 og 40, om rekruttering og utdanning, er gode forslag, men vi mener de hører hjemme i nasjonal helse- og samhandlingsplan, så de stemmer vi mot. Forslag nr. 41 stemmer vi for. Vi har også flere forslag i planen om å bruke tilbakemeldinger mer aktivt, ha egne monitoreringsordninger osv., og dette er et godt forslag.

Forslag nr. 42, fra Arbeiderpartiet, stemmer vi mot. Det er kanskje litt spesielt at et regjeringsparti føler behov for å fremme et forslag som dette. Det er bra at man sier at man minimum skal øke antallet døgnplasser i tråd med framskrivningsmodellene fra helseforetakene, men Høyre har et eget forslag som er bedre, fordi forslaget sier både at vi minst skal øke kapasiteten med det framskrivningene sier, og tallfester hvor stor den kapasitetsøkningen må være. Arbeiderpartiet er fortsatt veldig velkomne til å stemme for Høyres forslag.

Vi stemmer for forslag nr. 43, fra SV.

Helt til slutt vil jeg fra opposisjonens side benytte anledningen til å takke for debatten og for tonen i komiteen.

Erlend Svardal Bøe (H) [12:39:44]: Det haster med å få satt i gang bygging av et nytt bygg for psykisk helsevern og rus ved UNN Åsgård i Tromsø. Bygningsmassen fra 1960-tallet er gammel, utslitt og lite egnet for dagens behov innenfor psykisk helsevern og rus. Jeg har flere ganger vært på besøk og snakket med både pasienter, pårørende og ansatte om forholdene på UNN Åsgård. Det er, for å si det rett ut, ikke verdige forhold, og det er et paradoks at Helse nord har vedtatt å bruke nesten 300 mill. kr framover på vedlikehold av et bygg som det er vedtatt skal rives.

En av arbeidsgruppene Helse nord har satt ned i forbindelse med arbeidet rundt funksjons- og oppgavedeling, som leverte sitt arbeid i oktober, har foreslått å legge ned døgnkapasiteten ved flere distriktspsykiatriske sentre i Helse nord, bl.a. på Silsand på Senja, Storsteinnes i Balsfjord, Storslett i Nordreisa og Tana i Øst-Finnmark. Min bekymring er at nedleggelse av døgnkapasiteten ved disse stedene kommer til å redusere den samlede behandlingskapasiteten innenfor psykisk helsevern i Helse nord.

Det vil i så tilfelle være stikk i strid med helseforetakenes reviderte framskrivningsmodell for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Den viser at offentlig finansiert psykisk helsevern må økes med minst 7 pst. for døgnbehandling og 15 pst. for poliklinisk behandling fram mot 2040. Høyre foreslår derfor i opptrappingsplanen for psykisk helse at regjeringen skal øke kapasiteten innenfor psykisk helsevern og rus i tråd med dette.

Det vil være helt feil å legge ned døgnkapasiteten ved de distriktspsykiatriske sentrene om svaret er at pasientene skal overføres til dagens bygningsmasse ved UNN Åsgård i Tromsø. Det kan godt være at det på sikt må gjøres endringer i organiseringen av tilbudet, men det mener jeg forutsetter et nytt bygg for psykisk helse og rus ved UNN Åsgård i Tromsø.

Nordnorske pasienter må sikres et like godt tilbud innenfor psykisk helsevern og rus som resten av landet, og derfor haster det med å sette i gang byggingen av nytt bygg for psykisk helsevern og rus ved UNN Åsgård i Tromsø. Behandlingskapasiteten må styrkes, ikke svekkes.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [12:42:18]: Det har vært sagt mye, og mye flott, i salen i dag. Jeg tror vi er enige om at dette er en viktig sak, selv om virkemidlene er forskjellige.

Det er noen aktører vi har snakket om, men som jeg mener vi må fokusere ekstra på. Det er alle de ideelle aktørene som nå kanskje er de som er de sikreste for mange, og som er nær der folk bor. For to år siden endret man søknadsprosessen for disse. Det gjør at akkurat disse aktørene, som trenger stabilitet og sikkerhet, søkte nå i november–desember og får svar i slutten av mars og begynnelsen av april på om de faktisk får støtte. Dette er krevende for disse organisasjonene som ikke har rike onkler i bakhånd, men som faktisk skal drive for denne pasientgruppen fra januar og ut mars uten å ha fått et svar.

Jeg oppfordrer statsråden – som ønsker å gjøre det bedre for ideelle aktører – til å sikre at Helsedirektoratet gjør dette bedre.

Til slutt har jeg lyst til å gi en stemmeforklaring fra Kristelig Folkeparti. Vi kommer til å støtte løse forslag nr. 38, 41 og 43.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:43:54]: For Senterpartiet og Arbeidarpartiet i regjering er det avgjerande viktig å leggje til rette for at folk skal kunne bu, arbeide og leve eit godt liv i heile Noreg – i bygd og by. Då er ein viktig faktor med omsyn til at folk skal kunne leve eit godt liv, at fleire opplever god psykisk helse og livskvalitet, og at ein skal ha god og lett tilgjengeleg hjelp når ein har behov for det. Det er det viktig å ha fokus på gjennom heile livet og alle plassar i Noreg.

Heldigvis er det slik at dei aller fleste av oss har god psykisk helse. Samtidig veit vi at det er mange som slit med psykiske lidingar, eller som i ulike fasar av livet, i ulike situasjonar, kan ha psykiske utfordringar. Eg trur at for alle dei av oss som har opplevd å leve nært på eller vere nært på folk som har psykiske lidingar og psykiske utfordringar, har opplevd å føle at ein er utilstrekkeleg og har hatt eit ønske om at tilboda skal verte betre – uansett om ein har vore pårørande, om ein har opplevd det på arbeidsplassen, i venekrinsen eller i andre samanhengar.

Difor er det så grunnleggjande viktig og bra at ein frå regjeringa si side har lagt fram ein handlingsplan som får brei tilslutning i denne sal, der ein fokuserer på at ein her skal trappe opp innsatsen over tid. Det er ein plan der ein forpliktar seg til å trappe opp innsatsen med minimum 3 mrd. kr i planperioden, der ein har fokus på tidleg innsats, noko regjeringa har prioritert knytt til både helsestasjonar og skulehelsetenesta, men òg det som går på lågterskeltilbod ute i kommunane.

Eg trur noko av det aller viktigaste nettopp er at ting vert gripne fatt i raskt, at ein har kunnskapsbaserte lågterskeltilbod, at ein har lågterskeltilbod som er tilpassa ulike situasjonar i ulike kommunar, og at ein fokuserer på rekruttering og bemanning innanfor viktige velferdsområde både i kommunane og inn i spesialisthelsetenesta. For veldig mange der ute handlar ikkje dette berre om pengar, det handlar ikkje berre om konkrete vedtak. Det handlar om å fokusere på noko av det aller mest grunnleggjande, nemleg korleis ein skal verte teken vare på i ulike fasar av livet. Det er difor veldig gledeleg å sjå den breie oppslutninga om planen.

Even A. Røed (A) [12:47:09]: Takk for en veldig god debatt. Jeg synes egentlig man har oppsummert dette feltet veldig godt. Vi har våre politiske uenigheter, men vi har også ganske så bred enighet om de brede linjene i politikken på psykisk helse. Det tror jeg er en styrke for feltet framover.

Medikamentfrie tilbud ble tatt opp. Det er regjeringen for, og vi ønsker å ha det integrert i tjenestene våre. Jeg mener at Hurdalsjøen Recoverysenter kanskje ikke er det beste eksemplet, men dette skal vi altså følge opp videre.

Vi snakker også mye om kapasitet og ventelister, og vi utfordrer hverandre på ulike steder – nedbygging, oppbygging osv. Jeg tror det er viktig at vi bygger opp døgnkapasitet, men det kanskje aller viktigste er at vi bygger tjenestene nedenfra, slik at vi sørger for at færre blir syke, og at flere opplever å få hjelp på et lavere nivå – med lavterskeltilbud i hele landet – slik at vi tar ned presset på spesialisthelsetjenesten. Det tror jeg er kjempeviktig, når vi hører at veldig mange unge opplever at deres psykiske helse blir dårligere.

Til forslagene som er fremmet. Vi kommer til å stemme for SVs forslag om at rasisme og diskriminering må tas inn i arbeidet. Det mener vi har en helt naturlig plass. Jeg mener det uansett ville blitt tematisert og løftet inn i arbeidet, men det er fint å gjøre det tydelig.

Så til vårt forslag, som blir kritisert av representanten Bruflot: Når det sås tvil om hva som er regjeringens retning, synes jeg det er bra at vi slår det fast med et vedtak i Stortinget som ikke bare tydeliggjør målet om å stoppe nedbygging, men også tydeliggjør målet om å øke kapasiteten. Jeg ser at Høyre har et forholdsvis likt forslag, der man putter inn et par ekstra tall, og det er bra. Da er vi ganske enige om retningen, og det er fint. Vårt forslag peker også på den ambisjonen som ligger i helseforetakene, om en økning på 7 pst. for døgnbehandling fram mot 2040.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [12:49:27]: Jeg skal egentlig delta i neste debatt, men fikk behov for å berømme regjeringen for endelig å komme med en ny opptrappingsplan for psykisk helse. Jeg er nemlig evig takknemlig for at vi har hatt en sånn opptrappingsplan tidligere.

I 2009 fødte jeg på Ullevål. Da var det svineinfluensa, og da var det også så mange komplikasjoner at jeg endte opp med å få fødselsdepresjon – ganske så kraftig. Heldigvis var dette på den tiden opptrappingsplanen hadde fungert, så på Distriktspsykiatrisk senter på Notodden var det topp bemanning. Det var så mange psykiatere og folk til å ta imot meg at det bare var inn og ganske så fort ut. Jeg ble veldig raskt frisk. Derfor har jeg vært opptatt av hvordan Distriktspsykiatrisk senter på Notodden har fått utvikle seg bl.a. på det området – og utover.

Etter at vi fikk en ny regjering med blå kanter, gikk tilbudet på Notodden dessverre stadig mer nedover, til tross for at det ble snakket pent om psykisk helse. Aller verst gikk det da man innførte ordningen fritt behandlingsvalg. Da måtte vi lokalpolitikere til stadighet ta kontakt med sykehuset, for vi forsto ikke hvordan man kunne bygge ned tilbudet så mye. Forklaringen var selvfølgelig: Fritt behandlingsvalg gjorde at man måtte bruke pengene på de nye institusjonene mot rus.

Det er en tragedie, rett og slett, at et samfunn som Notodden, som har ganske mange utfordringer, har fått et såpass dårlig tilbud i det offentlige. Derfor er jeg glad for at vi får denne opptrappingsplanen nå. Jeg håper at den fører til at ordninger som fritt behandlingsvalg ikke kan få lov til å punktere, dupere og ødelegge det offentlige helsevesenet, sånn som det er gjort på Notodden fram til nå.