Statsminister Jonas Gahr Støre [10:02:03]: Dette er tidligere sitert fra denne talerstol, men det lar seg gjenta – statsminister Gunnar Knudsens ord fra 17. februar 1914:

«Den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfellet på mange år.»

Et halvt år senere brøt verdenskrigen ut.

Knudsens ord viser at vi etter beste evne må forstå den tiden vi lever i, og innrette oss deretter. Det viser også hvor krevende det kan være. Det er på denne bakgrunn jeg har bedt om å få gi denne sikkerhetspolitiske redegjørelsen – for å dele regjeringens vurdering av situasjonen, for å redegjøre for regjeringens linje i viktige sikkerhetspolitiske spørsmål, og for å invitere til at vi sammen, på tvers av politiske skillelinjer, finner svar som bærer, på utfordringer og dilemmaer knyttet til sikkerhet i en ny tid.

La meg begynne med hvordan regjeringen vurderer den sikkerhetspolitiske situasjonen vi møter nå. Vi kan konstatere at den verdenspolitiske himmel på ingen måte er skyfri. Verden har blitt farligere, mer uforutsigbar og mer kompleks. Folkeretten brytes og utfordres. Stormaktsrivaliseringen – USA–Kina og USA–Russland – øker. Handlingsrommet for å finne fredelige løsninger på konflikter og uenigheter blir mindre.

Krigen i Ukraina er et tidsskille. Det er et før og et etter 24. februar 2022. Vi ser dette stadig tydeligere. Russlands brutale krig mot Ukraina har skapt en dyp sikkerhetspolitisk krise i Europa. Den rammer først og fremst det ukrainske folk. De står på tredje året i en desperat situasjon, og kjemper – slik bildet er nå – en tallmessig og materielt underlegen kamp mot et Russland som også tar enorme tap.

Samtidig hører vi stadige utfall mot Vesten. De kommer fra Russland, og det inkluderer Norge. Vi ser at Russland bruker et bredt spekter av destruktive midler – høyere etterretningsaktivitet, mer påvirkning, hyppigere cyberangrep og økt risiko for infiltrasjon og sabotasje. Dette er målrettet aktivitet for å undergrave våre interesser og verdier, og de er ikke alene. Kriminelle aktører, ikke-statlige grupperinger og andre land utover Russland benytter også flere av disse virkemidlene.

Samtidig som globale maktforhold endrer seg, står vi midt i en dyp teknologisk, økonomisk og energipolitisk omstilling. Det får også betydning for sikkerhetspolitikken. Noen av de viktigste trendene inkluderer en rivende utvikling innen kunstig intelligens, en rask energiomstilling og en ny agenda for økonomisk sikkerhet og kontroll med viktige verdikjeder. Hver av disse gir både muligheter og utfordringer for Norge. Kunstig intelligens vil gi økt effektivisering, problemløsing og innovasjon, f.eks. innen medisinsk diagnose og behandling. Samtidig er det ingen tvil om at kunstig intelligens allerede brukes til å spre løgn og desinformasjon i stor skala. Utfordringen for demokratiet og den offentlige samtalen er allerede betydelig og vil trolig øke.

Går vi til energi, peker utfasing av fossil energi mot et mer lokalt energisystem i framtiden, basert på uuttømmelige kilder av vind og sol. Fra å være et knapphetsgode av høy strategisk betydning i dag vil energi i framtiden bli mindre egnet som maktmiddel. Slik vil det grønne skiftet kunne redusere globale spenninger. Samtidig er omstillinger på så grunnleggende områder som energi aldri frie for konflikt.

Vi ser også at flere land tar grep om sine kritiske verdikjeder – noen for å sikre bedre nasjonal kontroll, andre på en måte som tar verden i en mer proteksjonistisk retning. Også vi skal sikre bedre kontroll med viktige verdikjeder, i samarbeid med partnere. Samtidig må vi erkjenne at en ny økonomisk dagsorden globalt utfordrer en rekke forhold Norge nyter godt av, som åpenhet, lave handelsbarrierer, internasjonal konkurranse og et internasjonalt regelverk. Dette har særlig betydning for Norge, som er en stor eksportør av energi, og som eier av et av verdens største pensjonsfond. På begge områder ser vi at spenning og rivalisering fører til politisering.

Disse eksemplene illustrerer hvordan politikk, økonomi og teknologi bidrar til å forme den nye sikkerhetspolitikken, en sammenheng vi merker også i Norge. La meg da også legge til, og dette er viktig: I en tid med mørke skyer er framtiden fortsatt åpen. Det er ikke gitt – slik noen hevder – at vi nå lever i en førkrigstid. Vi skal vokte oss for slik ordbruk. Krig er ikke uunngåelig. Det er opp til oss, inkludert gjennom vår sikkerhetspolitikk, å sørge for at freden får de beste forutsetninger gjennom avskrekking, forebygging og et fortsatt engasjement for fredelig konfliktløsning, utvikling og internasjonal solidaritet.

Selv om mange av utviklingstrekkene som treffer Norge, gir et større alvor, la oss huske at vi har et bedre utgangspunkt enn de aller fleste land. Vi har et samfunn kjennetegnet av tillit, ressursrikdom, et robust demokrati, gode venner og allierte som står sammen med oss, folk som bor i hele landet fra nord til sør, og et bredt folkelig engasjement – organisasjoner, frivilligheten, enkeltmennesker – som, til tross for store utfordringer i verden, bevarer troen på at det nytter, og at vi alle kan gjøre en forskjell. Det er et godt utgangspunkt.

Dette er fra Grunnloven § 1:

«Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike.»

Sikkerhetspolitikkens essens handler om å sikre dette – om hvordan vi må posisjonere oss, og hvordan vi som samfunn må samvirke på tvers av sektorer i en ny sikkerhetspolitisk situasjon for å trygge landet, folket og folkestyret. Vi trenger derfor en langsiktig og operativ sikkerhetspolitikk som tar inn over seg en ny sikkerhetspolitisk situasjon, som uttrykker hvilke interesser og verdier vi skal fremme, som er forankret i en forståelse av norske særtrekk, vår geografi og vårt samfunn, og som gir retning for hvordan vi bør opptre og posisjonere oss i nært samarbeid med allierte.

I god norsk tradisjon bør vi eie analysen og hovedlinjene i politikken mest mulig sammen, fordi en bred politisk enighet om hovedlinjene over tid har vært en grunnleggende styrke ved norsk utenriks- og forsvarspolitikk. Det har vært en forutsetning for langsiktighet, kontinuitet og troverdighet. I en tid med stort sikkerhetspolitisk alvor vil jeg som statsminister understreke at samhold har en stor egenverdi. Det er en ressurs vi må forvalte med klokskap, og vi må gjøre det sammen. Jeg vil derfor takke alle partiene på Stortinget for svært godt samarbeid om Nansen-programmet for Ukraina, og det historiske forliket om den nye langtidsplanen for Forsvaret. Dette representerer sikkerhetspolitiske milepæler med stor betydning langt utover denne stortingsperioden.

Sikkerhetspolitikken må bygge på en forståelse av våre særtrekk – hvem vi er og hvor vi befinner oss, ikke minst vår geografi. Den ligger fast og gir oss både muligheter og utfordringer. Daværende utenriksminister Trygve Lie formulerte det slik i 1941: «Vi er et Atlanterhavsfolk.» Kystlinjen og havet utenfor, og ikke minst våre nordområder, har vært og er definerende for hvem vi er. I Trygve Lies formulering lå det også en erkjennelse av at Norge ikke lenger kunne være nøytralt, slik vi hadde vært siden uavhengigheten i 1905, for vi er «et Atlanterhavsfolk» – en kyst- og havnasjon med store ressurser å forvalte, men også med et naboskap i øst som nødvendiggjorde et nært samarbeid over Atlanterhavet. Vi er nabo til Russland, med russiske kjernevåpen nær vår grense. Kjernevåpen blir nå enda mer framtredende som maktfaktor i internasjonal politikk. Den strategiske betydningen av Barentshavet øker, bl.a. som følge av at de øvrige stater rundt Østersjøen nå er medlemmer av NATO. Dette bidrar til å forsterke alliert interesse for nordområdene. Det har konsekvenser, og det forplikter.

Nordområdene er vårt viktigste strategiske område. Vi skal være tydelig til stede – gjenkjennelig, legge premisser for videre utvikling og motvirke økt spenning. I nord skal vi ha den ledende kunnskapen. Der skal vi ha idéforspranget og kapasiteten til å forme politikken. Det gjelder ikke minst Svalbard, den nordligste delen av Norge, som vi forvalter med forutsigbarhet og stø hånd.

Det er altså i brytningen mellom geografi og politiske omstendigheter, innenriks og utenriks, at vi må forstå og forme sikkerhetspolitikken. I et slikt perspektiv ser vi dype endringer, ikke bare mot nord, men også mot vest, øst og sør. Mot vest er det en fornyet oppmerksomhet om maritime utfordringer, og et større behov for alliert samarbeid og tilstedeværelse i norske hav- og nærområder. Mot øst er det en ny sikkerhetspolitisk geografi, med Finland og Sverige i NATO og en integrasjon mellom våre nærområder og Østersjøområdet. Mot sør er det et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid gjennom NATO og i Europa, bredt og verdimessig forankret, der vår energieksport er ett strategisk, viktig bånd.

Demokratiet, det frie ordskiftet og tilliten er grunnleggende kvaliteter ved vårt land. Det gir grunnlag for et godt liv, men er også viktige kilder til motstandsdyktighet i en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Det er helt avgjørende at vi erkjenner og forstår at umistelige trekk ved vårt samfunn også gir opphav til sårbarheter. Det har tidligere blitt hevdet at vi i vårt land lever i dyp fred. Det kan i utgangspunktet høres betryggende ut, men det beskriver også en tilstand av uoppmerksomhet. I lys av krigen i Ukraina har vi blitt mer bevisst på trusselen om militær maktbruk, det er åpenbart. Vi behøver den samme bevisstheten om trusler under terskelen for væpnet angrep, slik som villedende informasjon, påvirkning, press, trusler og strategiske oppkjøp – aktivitet gjerne rettet mot sivil sektor som utnytter åpenheten i vårt samfunn, misbruker det frie ord og det frie markedet for å true eller svekke vår sikkerhet.

Som jeg sa innledningsvis: Alt dette inngår i repertoaret til flere land og ikke-statlige aktører. Vi konstaterer at Kina er det enkeltlandet som har størst kapasitet for slik aktivitet. I likhet med andre europeiske land ser vi derfor behovet for økt forsiktighet i omgangen med Kina. Risikoreduksjon vil framover måtte være en del av vår tilnærming til Kina og kinesiske aktører. Vi ønsker samarbeid med Kina innen handel, klima og det grønne skiftet for å løse globale problemer, men det er ikke tilrådelig på sensitive områder. Der vi samarbeider, skal vi ha økt oppmerksomhet om risiko og hvordan norske aktører kan redusere den. For å sikre dette intensiverer vi nå dialogen med næringslivet, kunnskapssektoren og andre samfunnsaktører om risiko knyttet til samarbeid med Kina og noen andre land.

Vi må svare på den sikkerhetspolitiske utviklingen langs flere spor. Vi må forstå utfordringene, og vi må kjenne truslene og så langt som mulig dele dem, så hele samfunnet forstår hva vi står overfor, helt ned til hver og en av oss. I møte med skarpere internasjonal rivalisering må vi hegne om våre kjerneinteresser. Vi må øke bevisstheten om risiko og sårbarhet, og vi må investere i det som gjør at vi fortsatt kan stå trygt. I lys av dette vil jeg nå trekke fram seks sikkerhetspolitiske prioriteringer for Norge.

For det første: God sikkerhetspolitikk begynner med orden i eget hus. Vi gjør derfor en historisk satsing og oppdatering av eget forsvar. Gjennom forsvarsløftet skal vi dekke kritiske gap og mangler, satse på folk og kompetanse, styrke evnen til situasjonsforståelse og investere i tilstedeværelse og avskrekking. Partiene her på Stortinget har vært med på å utvikle planen og kjenner detaljene i den godt. Som dere vet: Planen er enstemmig vedtatt, så nå handler det for oss alle og de som skal ha ansvaret i årene som kommer, om gjennomføring.

For å lykkes må vi alle ta ansvar for finansieringen i hele tolvårsperioden planen gjelder. Vi må sikre bedre kontroll med pengebruken i en sektor der det tidvis har vært en utfordring. Vi må snakke Forsvaret opp, bidra til at folk søker seg dit, og at de blir – og vi må bevare det gode samarbeidet oss imellom på dette viktige området i denne sal.

For det andre: Vi styrker den sivile motstandskraften. Krigen i Ukraina viser oss på nytt at forsvarsevne handler om mer enn soldat og våpen. Det handler om hvordan samfunnet kommer sammen og står imot når det kreves – i forsvar av landet, til støtte for krigsinnsatsen og for å holde samfunnet i gang. En satsing på Forsvaret vil ikke alene gi den forsvarsevnen vi trenger.

Den sivile beredskapen må også tilpasses en ny tid og et nytt trusselbilde. Det stiller nye krav til oss. Vi må faktisk være forberedt på det verste – på krise og krig og på det uventede. Vi må kunne håndtere trusler og hendelser i det digitale rom eller ved hyppige ekstremvær, som vi har erfart og vil komme til å erfare. Vi må styrke evnen til helhetsoversikt og samordning, og vi må øke bevisstheten om trusler, ansvar og tiltak på tvers av det offentlige, næringslivet og i befolkningen generelt – hver og en av oss. Vi må kunne trekke på samfunnets samlede ressurser hvis situasjonen krever det. Derfor vil den kommende meldingen om totalberedskap omhandle sivil motstandskraft og hva det krever av oss, og derfor har vi startet arbeidet med å oppdatere lovverket som regulerer mobilisering av sivil arbeidskraft i krise. Det er viktig for at samfunnet skal kunne fungere i situasjoner vi håper aldri vil oppstå, men som vi må være forberedt på.

Av samme grunn gjennomgår vi også systemene for krisehåndtering på kommunalt, regionalt og sentralt nivå. Vi skal sikre at sektorene virker sammen. Det krever også at vi øver mer systematisk og konkret, og sammen med næringsliv og organisasjoner. Vi styrker kontrollen med utenlandske investeringer. Vi har etablert et eget direktorat for eksportkontroll. Sikkerhetstjenestene har fått mer ressurser. Deres oppmerksomhet om etterretningstruslene fra fremmede land er høy.

Vi har særlig oppmerksomhet om sikkerheten på norsk sokkel. Vi samarbeider tett med allierte og energiselskaper for å sikre leveranser av gass til Europa. Sammen med Tyskland fikk vi gjennomslag i NATO for en egen enhet som sammen med private aktører skal samordne innsatsen for å forsvare vår energiinfrastruktur. Etableringen av Nasjonalt etterretnings- og sikkerhetssenter har styrket evnen til å avdekke og utbedre sårbarheter. Særlig viktig er energi, undervannsinfrastruktur, maritim samferdsel og telekommunikasjon.

La meg gjenta dette som et helt sentralt budskap i denne redegjørelsen: Staten skaper ikke sivil motstandskraft alene. Hvert hjem trenger noe så viktig som et beredskapslager, og hver enkelt må utvise grunnleggende kildekritikk der ute i samfunnet. Motstandskraft skaper vi alle – bedrifter, offentlige virksomheter og enkeltindivider. Vi har alle et ansvar.

Den tredje sikkerhetspolitiske prioriteringen vår er denne: Vi styrker båndene til våre allierte. NATO har i 75 år vært ankerfestet for norsk sikkerhet. Det har gjort det mulig å stå støtt i møte med Russland i nord, et naboskap som geografien gir oss. Det har gitt oss troverdig avskrekking som vi har kombinert med beroligelse. Det betyr at Norge er forutsigbart og gjenkjennelig. Tryggheten som denne kombinasjonen ga, gjorde det mulig å håndtere naboskapet med Sovjetunionen under den kalde krigen og åpne for tettere samarbeid med Russland på 1990-tallet og utover. Når allierte møtes i Washington i juli, samles vi om politikk som fortsetter å trygge våre interesser og verdier, og som sikrer freden på alliert territorium og fortsatt støtte til Ukrainas forsvarskamp.

Etter Finlands og Sveriges inntreden i NATO er forutsetningene for sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden grunnleggende endret – til det bedre, vil jeg si – for både oss, Norden, Europa og NATO. Oppgaven nå er å videreutvikle felles NATO-planverk, legge til rette for allierte forsterkninger til Finland og Sverige gjennom Norge og styrke evnen til samhandling og avskrekking.

Gitt geografien får dette særlig betydning for oss i det vi kan kalle Nord-Norden. I neste uke har jeg invitert den finske presidenten og den svenske statsministeren til Bodø med nettopp dette som tema. Det blir et historisk møte, hvor formålet er å bidra til at Finland og Sverige i NATO gir økt sikkerhet og samarbeid for oss alle tre, og dermed for Europa, og samtidig motvirke økt spenning i vår region. Møtet i Bodø handler om aktivt å forme våre omgivelser og fordype samarbeid som tjener våre felles interesser. Sikkerhet må skapes, trygghet og tillit kommer ikke av seg selv. Det må bygges systematisk over tid, slik vi har gjort i relasjonen til USA siden annen verdenskrig.

Overfor USA har vi gjort dette som uttrykk for vår politiske og verdimessige orientering vestover, men også bunnet i realisme. USAs militære kapasitet har vært – og forblir – den ultimate garantien i NATO. Det eksisterer ikke et fullgodt alternativ. Derfor har vi også fordypet samarbeidet med USA gjennom opprettelsen av såkalte omforente områder i Norge. Disse gir merverdi for oss og for USA. Det gjør samarbeidet mer robust ved politiske skifter, for vi har overlappende sikkerhetspolitiske interesser. Disse grunnleggende interessene vil ikke endres selv om amerikansk politikk har blitt mer polarisert, og selv om vi må ta høyde for at amerikanske maktskifter framover vil kunne innebære omveltninger. Selv om vi, som andre europeiske land, forbereder oss godt på ulike utfall av det amerikanske presidentvalget i november, ligger dette fast. Vi har bred politisk kontakt med USA, vi viser vår merverdi, og vi investerer i samarbeid på alle nivåer. Uansett utviklingen i USA og uansett utfall av valg må europeiske allierte ta et større ansvar og et mer samordnet ansvar. Det bidrar Norge til.

For Norge handler det om å styrke båndene til øvrige, nære allierte – til Storbritannia, vår viktigste europeiske allierte over lang tid, til Tyskland og Frankrike, våre mest sentrale europeiske partnere, til våre nordiske naboer, som jeg har omtalt, og til regionalt samarbeid som Joint Expeditionary Force, som inkluderer våre nordeuropeiske allierte. Regjeringen har derfor systematisk styrket dette arbeidet og det brede samarbeidet med bl.a. Tyskland, Frankrike, Storbritannia og EU. Den politiske kontakten er tett, og det faglige samarbeidet bredt. Vi ser tydelig nå at klimapolitikken og energipolitikken er en avgjørende del av sikkerhetspolitikken, slik det også framgår av NATOs plandokumenter.

I en situasjon med tiltakende konkurranse mellom Kina og USA er vi godt integrert i det europeiske fellesskapet med EØS-avtalen som ramme. EØS, som i år fyller 30 år, gjør Norge til en del av et marked som utgjør 18 pst. av verdens brutto nasjonalprodukt. EØS-avtalen har skapt betydelige muligheter og rettigheter for norske borgere og norsk næringsliv, utdanning og forskning. Kanskje enda viktigere å løfte fram i dag er noe som også Eldring-utvalget påpekte: Den gir oss innpass i et samarbeid av økende sikkerhetspolitisk betydning. Det er bra for Norge. For å styrke dette ytterligere undertegnet vi for to uker siden en avtale om sikkerhets- og forsvarssamarbeid med EU. I en verden med økt uro og uforutsigbarhet må vår sikkerhetspolitikk ha flere bein å stå på.

For det fjerde: Norge skal fortsatt støtte Ukrainas forsvarskamp. Vi tok et historisk valg i Norge i dagene etter krigsutbruddet ved å åpne for militær hjelp til et land i krig, et land som utøver sin rett til selvforsvar mot et angrep utenfra. Vi markerer politisk i alle fora at Ukraina har rett til å forsvare seg og plasserer det fulle og hele ansvaret hos Russland. Vi stiller opp ved nye donasjoner av militært materiell og ved omfattende sivil støtte, i tråd med ukrainske behov. Vi gjennomfører Nansen-programmet – vi er nå halvveis inne i det andre året av et femårig, fleksibelt program – og jeg vil gjenta her: Vi verdsetter dialogen vi har med Stortinget om den videre utviklingen av programmet.

I revidert nasjonalbudsjett foreslår regjeringen å øke støtten fra 15 mrd. kr til 22 mrd. kr i 2024. Ukraina har nå blitt en av de største mottakerne av norsk bistand. Vi har nylig inngått en tiårig sikkerhetspolitisk samarbeidsavtale med landet, og i helgen møter jeg andre ledere i Sveits for å drøfte steg mot en framtidig fred. Det handler om å sikre fred på ukrainske premisser og økt trygghet og stabilitet på vårt kontinent.

Så vil jeg legge til at vi har dialog med Kina om utviklingen i Ukraina. Kina har nære bånd til Russland. I likhet med andre europeiske land vet vi at Kina yter betydelig støtte til den russiske krigføringen i Ukraina. Norges klare budskap til Kina – som også jeg har framført – er at slik støtte er ødeleggende for landets omdømme og stilling i Europa. Det svekker tilliten. Det gjør det vanskeligere å samarbeide. Vi oppfordrer derfor Kina på det sterkeste til å bidra til at denne krigen stanser.

Vi skal for det femte håndtere naboskapet vårt med Russland. Norge fordømmer Russlands angrepskrig i Ukraina. Vi er også dypt urolig over samfunnsutviklingen hos vår nabo i øst. Igjen: Vi skal være gjenkjennelige. Vi skal håndtere Russland med ro, fasthet og forutsigbarhet i tiden framover. Det følger av vår geografi, vårt naboskap og vår politikk gjennom tiår. Vi skal som sagt kombinere avskrekking og beroligelse, og samarbeide tett med allierte.

Jeg gjentar budskapet som Russland og det russiske folk trenger å høre: Norge truer ingen. Verken vi eller NATO har aggressive hensikter overfor Russland – vi respekterer Den russiske føderasjons internasjonalt anerkjente grenser – men Russland valgte angrepskrig mot et naboland. Det svekker tilliten fundamentalt. Vårt bilaterale forhold har gått fra samarbeid til håndtering. Vi må legge til grunn at Russland vil utfordre europeisk sikkerhet i lang tid framover. Omstillingen til en krigsøkonomi er rask og omfattende, den militære gjenoppbyggingen likeså. Regimet lener seg tungt på avskrekking, inkludert kjernevåpen. Russland har forlatt alle nedrustnings- og våpenkontrollavtaler og bryter gjennom krigshandlingene i Ukraina alt fra FN-pakten til krigens folkerett og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Lite tyder på en forestående kursendring. Flere tegn peker i retning av at Russland organiserer seg for en langvarig konflikt. Norge omtales gjennomgående som en av flere såkalte uvennlige stater. Våre kontaktflater har blitt betydelig færre, noe mange norske miljøer har fått merke konsekvensene av. Det må vi forholde oss til. Samtidig er det viktig å opprettholde et minimum av kontakter. Vi har viktige nasjonale interesser å ivareta, som grensespørsmål, fiskeri, søk og redning, oljevern og evnen til å håndtere uforutsette eller uønskede hendelser, og akkurat nå – i en tid med konfrontasjon og konflikt – trenger vi diplomatiet. Russland skal vite hvor de har oss. Det tjener våre nasjonale interesser og sikkerheten i våre nærområder at vi vet mest mulig om dem. Det betyr at Norges og Russlands ambassader i Moskva og Oslo må fungere. Kontakt mellom våre diplomater er nødvendig og ønskelig, for diplomati er ikke bare til for kontakt mellom venner.

Det leder meg til vår sjette prioritering. Vi står og må stå opp for folkeretten, for FN. Vi fremmer internasjonalt samarbeid der vi kan. Vekslende norske regjeringer og storting har lagt til grunn at Norge er tjent med en velorganisert verden hvor lov og rett gjelder. Vi har gjerne sagt at folkeretten er vår førstelinje i den forstand at vår sikkerhet, velferd og handlefrihet forutsetter et regulert samspill med andre land, men det handler også om verdier, om menneskerettigheter og beskyttelse av sivile. Det er svært alvorlig at internasjonal humanitær rett så omfattende krenkes, slik vi i dag er vitne til i f.eks. Ukraina, Gaza og Sudan. Vi må likevel holde fast ved vår grunnleggende tro på at et samfunn kan organiseres for det bedre gjennom samarbeid, og at ikke makt gir rett. Disse verdiene har dype røtter i Norge.

I konflikten mellom Israel og Palestina har vi brukt våre kanaler i arbeidet for en våpenhvile i Gaza, humanitær tilgang og frigivelse av gislene, og i arbeidet for at konflikten kommer over i et politisk spor med realisering av tostatsløsningen, selve forutsetningen for en varig fred forankret i regionen. Kun dette kan gi sikkerhet for både palestinere og israelere.

At folkeretten respekteres, har stor betydning for Norge. Det gir sikkerhet og forutsigbarhet. Det er ikke minst viktig for forvaltningen av våre havområder, hvor havrettskonvensjonen – havets grunnlov – er en forutsetning for fredelig samarbeid. Havets grunnlov er på mange måter både fiskerienes grunnlov, offshorenæringens grunnlov og skipsfartens grunnlov. Det er umåtelig viktig for oss og helt avhengig av ett grunnleggende forhold, nemlig at stater respekterer at lov gjelder.

Derfor har vi videreført det norske lederskapet av havpanelet, der stater som representerer halvparten av verdens økonomiske soner, nå deltar. Vi skal gjøre det vi kan for å beskytte folkerettens integritet og dens forrang. Den innsatsen må gjøres globalt. Jeg har tidligere omtalt Norge som

«en økonomisk og politisk overskuddsnasjon i en verden med altfor mye underskudd».

Det betyr at vi har et ansvar for å delta i global problemløsning der vi kan, og der vi har særskilte forutsetninger – at vi gjennom handling underbygger budskapet om at samarbeid gir merverdi, og at en robust internasjonal rettsorden er et globalt fellesgode.

Det heter seg at ingen mann er en øy – heller ikke Norge. Derfor takket vi ja da Brasils president inviterte Norge med som ett av få utvalgte gjesteland i G20 dette året. Derfor engasjerer vi oss i Verdens helseorganisasjon for å styrke global pandemiberedskap, derfor investerer vi i freds- og forsoningsprosesser, og derfor samarbeider vi med bl.a. Kina og India for å akselerere det grønne skiftet. Det gjør verden litt bedre, og det er i Norges interesse. En verden der statene tross alt klarer å samarbeide, er en tryggere verden for alle.

Jeg begynte denne redegjørelsen med å konstatere at vi lever i en farligere verden, at den har blitt mer voldelig, og at polariseringen tiltar. Det krever mye av oss. Vi må prioritere hardere og investere i sikkerhet og beredskap.

Som avslutning vil jeg dele et inntrykk fra 80-årsmarkeringen av D-dagen, invasjonen i Normandie som var starten på avslutningen av den andre verdenskrigen. Det var en sterk opplevelse gjennom møter med gjenlevende veteraner på rundt 100 år, som fortalte om sin frykt og sitt mot under den dramatiske landgangen i Normandie tidlig om morgenen den 6. juni 1944. Opplevelsene under D-dagen la grunnlaget for et sterkt bånd mellom Nord-Amerika og Europa. I dag, 80 år senere, er det vi som må fortsette å ta dette samholdet videre. På de strendene som ble kalt Utah, Omaha, Gold, Juno og Sword, kjempet soldater fra 13 land side om side. Mister vi det samholdet, taper både vi og Amerika.

Derfor må vi verdsette høyt alt det som den 6. juni representerte og fortsatt representerer. Vi må slå ring om verdiene de kjempet for: demokrati, menneskerettigheter og trygghet mot alle typer angrep, og i tråd med vår tids utfordringer må vi finne vår tids rette svar.

I 1984, da våre ledere markerte fire tiår siden landgangen, holdt USAs daværende president Ronald Reagan en av den kalde krigens mest historiske taler. Han talte da om kampen mot tyranniet som truet, han talte om et USA som snudde isolasjonismen ryggen og bidro til å redde Europa, og om båndene og verdiene som binder USA og Europa sammen. De ordene er fortsatt sanne. I vår tid, med mørke skyer i horisonten, er det en tale som det er verdt å minnes. Midt under en intens og farlig del av den kalde krigen, i 1984, sa Reagan:

Vi vil alltid være forberedt på fred, forberedt på å avskrekke aggresjon, forberedt på å forhandle om nedrustning, og ja – forberedt på å strekke ut en hånd igjen for forsoning.

Det må være vår holdning også i dag – forberedt på å forsvare oss, klare til å kjempe for frihet og demokrati og alltid på søken etter veier som kan lede mot fred.

Rigmor Aasrud (A) [10:36:47]: Først vil jeg takke statsministeren for en god og grundig redegjørelse.

Vi lever i en urolig tid, og som statsministeren tok opp i sin redegjørelse, står vi overfor en mer spent sikkerhetspolitisk situasjon. Bakteppet er alvorlig. Det pågår en krig i Europa, og Ukraina kjemper sitt livs kamp mot et aggressivt Russland. Den 24. februar 2022 var et tidsskille, og kommer dessverre til å bli en dato for historien.

Norge stiller opp for Ukraina på flere områder, bl.a. gjennom det enstemmig vedtatte Nansen-programmet. Ukraina kjemper ikke bare en kamp for seg selv, de kjemper også en kamp for vår alles frihet. Norge stiller opp og skal fortsette å gjøre det.

Samtidig ser vi at spenningen øker i flere områder. Krig og energikrise, klimakrise og konflikt fører til flyktningstrømmer, usikkerhet og uro. Det er først og fremst en krise for menneskene det gjelder, men krisen bidrar også til å destabilisere både regioner og verdenssituasjonen, og det blir spenninger internt i land. Da er det viktig at Norge står opp for folkeretten og fremmer internasjonalt samarbeid.

Den internasjonale spenningen påvirker også oss her hjemme, og derfor er det viktig at vi står samlet for å møte den. Arbeiderpartiet vil føre en stødig linje som gir trygghet for folk. Vi må sørge for at Norge forblir et sikkert og stabilt land, og at våre innbyggere kan føle seg trygge i hverdagen.

En sterk og troverdig forsvarspolitikk er kjernen i vår strategi for å sikre Norge. Stortinget har gjennom langtidsplanen for Forsvaret forpliktet seg til en historisk satsing på Forsvaret, slik at vi både kan avskrekke og stå trygt i møte med utfordringer. At vedtaket var enstemmig, er historisk, men det betyr også en forpliktelse for oss alle til å følge opp i budsjettene som kommer.

Sikkerheten vår er avhengig av sterke allianser, og NATO er hjørnesteinen i vårt sikkerhetspolitiske samarbeid. Gjennom NATO får vi ikke bare militær beskyttelse, men også bredere sikkerhetspolitisk samarbeid som bidrar til stabiliteten i hele regionen. Sverige og Finlands inntreden i NATO gir nye muligheter i samarbeidet.

Norge har vært medlem i NATO siden alliansens opprettelse i 1948, og vi vil fortsette å styrke vårt engasjement og bidra aktivt til alliansens kollektive forsvar. Det inkluderer å oppfylle våre forpliktelser og å samarbeide tett med våre allierte for å sikre en felles sikkerhet. For første gang klarer vi også å nå NATOs mål om 2 pst.

Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina har EU fått en viktigere sikkerhetspolitisk rolle, og EU tar nå flere initiativ for å fylle rollen som NATO både trenger og ønsker. Derfor var det riktig at regjeringen vår søkte et tettere samarbeid på dette området, og vi inngikk nylig en avtale med EU om forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Partnerskapet vi har etablert, med en felles intensjon om å styrke samarbeidet med EU, inneholder områder som krisehåndtering, forsvarsindustri, romsamarbeid, kritisk infrastruktur og hybride trusler. Samarbeid med EU gir et godt rammeverk både for dialog og konsultasjoner på alle nivåer. Avtalen utfyller NATO-samarbeidet og bidrar til at vi står sterkere i møte med de utfordringene vi står overfor i årene som kommer.

Det er ikke bare i vårt nærområde det er turbulent. Verden er turbulent. Det er nå over 110 millioner mennesker som er internt fordrevne eller på flukt på grunn av forfølgelse, konflikt, vold, klimakriser og krig. For å lykkes innenfor sikkerhetspolitikken er det avgjørende at vi har en bred enighet om virkelighetsforståelsen. Norges sikkerhet er et felles ansvar, og det er viktig at vi står sammen om de grunnleggende prinsippene og strategiene som skal sikre landet vårt. Arbeiderpartiet ønsker derfor et konstruktivt samarbeid på tvers av partigrenser, sånn at vi kan utvikle en enhetlig og robust sikkerhetspolitikk.

Erna Solberg (H) [10:42:02]: Jeg har lyst til å begynne med å takke statsministeren for en grundig gjennomgang av den sikkerhetspolitiske situasjonen og de overordnede prinsippene for regjeringens håndtering og arbeid med det.

Det er alltid slik at når det meldes om en redegjørelse utenom det vanlige, sitter vi i spenning og venter på om det da kommer noen nyheter. Det tror jeg vi kan konstatere at ikke kom i denne redegjørelsen, men det var likevel en god gjennomgang av de viktigste utfordringene og de viktigste svarene. I hovedsak tror jeg at dette kan sies å være en felles analyse, som vi også finner igjen i vurderingene som et bredt flertall på Stortinget står bak når det gjelder oppbyggingen av Forsvaret, i den behandlingen vi har hatt tidligere denne uken av en ny stor opptrapping av forsvarsevnen i Norge. Det bildet som statsministeren gir om utfordringene fremover, er et bilde som også Høyre kan stille seg bak.

Det er en del mørke skyer på himmelen. Det er mørke skyer som vi ser, og så er det nok noen skyer vi ikke ser. Det er relativt mye av det som er sikkerhetspolitiske trusler i dag, som skjer på andre områder enn de områdene vi ser direkte. Vi ser Ukraina-situasjonen og den store konflikten som er der, men samtidig foregår det angrep nesten daglig, både på Norge og på andre land, knyttet til hybride spørsmål og cybersikkerheten vår og til forsøk på å destabilisere våre samfunn. Selv om vi har kunnet konstatere over flere år at når valgene våre ikke har vært særlig påvirket av den typen aktivitet som vi har sett i USA og andre steder, vet vi jo at i det øyeblikket vårt samfunn viser et større konfliktnivå internt, vil det være lett å forsøke, særlig for Russland, å spille i det.

Jeg tror vi må være ærlige og oppriktige og si at den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står oppi i dag, først og fremst er skapt av et aggressivt Russland, som nå bruker militærmakt i Ukraina, som bruker militærmakt for å oppnå sine mål, og som – kanskje fordi man ikke har den økonomiske utviklingen man har håpet på, og ikke har klart å levere på samme måten – bruker nasjonalisme og militære muskler for å sikre regimet i Moskva. Det er en utfordring som er tett på våre grenser, og som betyr at vi er nødt til å være veldig årvåkne på alle plan med tanke på vår forsvarsevne, men også med tanke på vår evne til å bekjempe hybride trusler og ting som kan bidra til å splitte vårt samfunn.

Det er viktig å si at denne trusselen ikke bare er i vår region, for det er slik at når vi har den typen store trusler, brer de seg ut over et mye større område. Derfor ser vi en verden som blir mer splittet, en verden hvor samarbeidet internasjonalt blir vanskeligere, hvor det å finne felles løsninger er mer krevende. Da mener jeg det er viktig at Norges rolle fortsatt er at vi skal stå opp for folkeretten, men vi skal også arbeide gjennom multilaterale organisasjoner for å finne løsninger på noen av de felles globale utfordringene vi har, også i fremtiden.

Vi skal understreke det som for oss er hoveddelen for vår sikkerhet. Det er vårt NATO-medlemskap, vårt samarbeid med våre viktigste allierte, og også bilaterale samarbeid, slik vi under forrige regjering startet med betydelige strategier i forholdet til Storbritannia, i forholdet til Frankrike og ikke minst i forholdet til Tyskland. Det er jeg glad for at regjeringen viderefører, for man må bygge dette samarbeidet på flere plan, både i NATO som en helhet og gjennom sterkere samarbeid.

Det er noen områder jeg har lyst til å påpeke at vi kanskje kunne vært enda sterkere på. Vi har noen forventninger i dagens situasjon, også til regjeringen. Det er bl.a. at regjeringen følger det mindretallet sa da vi behandlet Nansen-pakken, om at vi nå kommer til å måtte trappe opp støtten til Ukraina. Når vi har forskuttert 7 mrd. kr av de 75 mrd. kr inn i årets budsjett, betyr det at vi i årene som kommer, vil måtte fylle på mer i Nansen-pakken enn det som allerede er lagt inn.

Vi er også opptatt av å sørge for at de kontrollmekanismene vi har, faktisk fungerer. For øyeblikket er vi usikre på om kontrollmekanismene knyttet til russiske fartøy fungerer godt nok, hvis man ikke har hjemmel til å kunne gå om bord for å se hva de russiske fartøyene gjør. Å følge med på dette er en viktig del av det å sørge for at vi ivaretar de tingene. Vi ser også at russisk hybrid krigføring rammer støtten til Ukraina. Vi har sett det to ganger på kort tid, slik som avsporingene på svensk side av Ofotbanen. Det er ikke sikkert at alt som kan se ut som hybrid krigføring, er det, men vi er nødt til å ha en kontinuerlig overvåkning rundt disse spørsmålene.

Marit Arnstad (Sp) [10:47:25]: Jeg vil gjerne starte med å takke statsministeren for redegjørelsen – en redegjørelse som samler trådene i mange av de enkelttemaene som vi diskuterer politisk i ulike sammenhenger.

Bakteppet for redegjørelsen er alvorlig. Det er en mer uforutsigbar og mer kompleks verden, der rommet for å finne fredelige løsninger på konflikter har blitt mindre. Jeg tror vi i Norge opplever oss som heldige, vi som lever i et trygt og fritt land med et sterkt demokrati, respekt for folkeretten og også med en fri og uavhengig presse. Det skal vi sette pris på, men vi skal heller ikke ta det for gitt. Vi kommer til å trenge økt bevissthet om hvorfor det er slik, og hvordan vi kan trygge disse verdiene i årene framover.

Senterpartiet mener at vi har et godt utgangspunkt, men vi må hele tida verne om det aktive folkestyret vi har, nærheten mellom folk og beslutningstakere, evnen til samhold og behovet for å sikre nasjonal kontroll over naturressurser og verdikjeder. Vi trenger en sikkerhetspolitikk som er forankret i forståelsen av vår geografiske beliggenhet, våre nasjonale interesser og særtrekkene i det samfunnet vi lever i.

Statsministeren viste til at god sikkerhetspolitikk begynner med orden i eget hus. Derfor var det viktig at et samlet storting på tirsdag vedtok regjeringens langtidsplan for Forsvaret. Behandlingen av langtidsplanen viser at vi på tvers av politiske partier i Stortinget kan finne sammen og oppnå konsensus når det virkelig gjelder, og det er en styrke å ta vare på. Målet må være å sikre Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet. Gjennom langtidsplanen styrker vi Forsvarets operative evne både på kort og på lang sikt, og vi styrker altså grunnmuren i Forsvaret og bevilger midler til alle forsvarsgrener.

Som statsministeren understreket i sitt innlegg, trenger vi en langsiktig og operativ sikkerhetspolitikk på flere plan, gjennom et sterkt nasjonalt forsvar, men også gjennom en god totalberedskap og en bevissthet om trusler, ansvar og tiltak – på mange områder. Vi trenger det gjennom å støtte Ukrainas forsvarskamp og håndtere vårt forhold til Russland og ikke minst gjennom å styrke våre bånd til våre allierte.

Norges trygghet i en spent verden handler i stor grad om at NATO er en bærebjelke i vår sikkerhetspolitikk. NATO er en tillitsbasert allianse, og Norge har et godt forhold til sine allierte og tillit til at vi kan stå sammen i krise og krig. Den pågående konflikten i Europa understreker at vår sikkerhet i stor grad hviler på NATO, på vårt NATO-medlemskap, og spesielt på de kapasitetene som USA og Storbritannia besitter. Det var godt sagt, som statsministeren understreket, det som Trygve Lie i sin tid sa, at vi er et atlanterhavsfolk.

Senterpartiet mener at vi skal ha et godt samarbeid med EU på sikkerhetsområdet, men vi må unngå at det bygges opp parallelle strukturer, og vi må ikke havne i en situasjon der vi også snakker ned NATO som vår eneste reelle sikkerhetsgarantist. EU og Norge står samlet i støtten til Ukraina, og det har vært viktig for Norge å være med på EUs sanksjoner for å svekke det russiske regimet, men når det gjelder planverk, kommandostrukturer og avskrekking, verken er eller skal EU være tilstrekkelig. Vi må ikke glemme at 80 pst. av finansieringen av NATO skjer nettopp utenfor EU-landene. Et Norden samlet i NATO vil også bety et sterkere NATO i Norden.

Krigen i Ukraina påvirker oss i stor grad her hjemme. Da Russland knep igjen gassleveransene til Europa, ble strømprisene høyere, og fordi Norge kjøper og selger strøm til flere andre land, påvirker det også våre strømpriser. Større nasjonal kontroll over energiressursene er viktig og vil gjøre oss mindre sårbare overfor internasjonale endringer og hendelser i energipolitikken. Det er ressurser og en verdikjede vi må ha et godt grep om.

Det er også slik at krigen i Ukraina får ringvirkninger for resten av verden. Økte priser på energi og innsatsfaktorer, som f.eks. gjødsel, har bidratt til mer sult, mer fattigdom og mer nød globalt, og kanskje særlig i deler av Afrika. På noen arenaer opplever vi at det skapes et inntrykk av at Vesten står mot resten, eller at kriser og konflikter andre steder i verden ignoreres. Vi ser også at det fyres opp under denne mistilliten. Det er svært alvorlig. Norge må være opptatt av å bidra til stabilitet og utvikling og til å skape tillit, både i våre nærområder og i andre deler av verden.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:52:30]: Jeg vil starte med å takke for redegjørelsen. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er alvorlig. Vi lever i en farligere verden, og vi har et naboland som utgjør den største trusselen mot oss.

Jeg er helt enig med statsministeren, som sier at vi må håndtere naboskapet. Likevel mener jeg at norske myndigheter på mange områder framstår veldig naive. Allerede i mars 2022 advarte man mot at 253 russere hadde gyldig farledsbevis i Norge. Disse utstedes av Kystverket. Det gir russerne muligheten til fri ferdsel i norske farvann. Det kan misbrukes av Russland til å innhente sensitiv etterretningsinformasjon om Norge, og 1. juni i år kom det fram i Aftenposten at på disse to årene har antallet økt til 272 russere.

Norge har ingen kontroll med hvilke skip som har russisk kaptein med farledsbevis, eller med hva de foretar seg ved norskekysten. Andelen russiske seilaser uten los fortsetter å øke, og PST har advart mot etterretningsaktivitet som sivile fartøy har i norske farvann. Mitt spørsmål er: Når skal regjeringen våkne? Fremskrittspartiet mener at det må tas tak i dette. Man må vurdere å trekke tilbake disse farledsbevisene og sørge for at disse båtene har norske loser.

Den norske handelsflåten har stor betydning. Det har den vist gjennom to verdenskriger, og den er viktig for Norge også i dag. Blir situasjonen ytterligere tilspisset, vet vi at den kan være svært viktig. Hovedregelen er at det skal være norsk kaptein på disse skipene, men det er mulig med dispensasjon. Det er ikke gjort noen grep for å stramme inn på dette regelverket etter fullskalainvasjonen i Ukraina. 312 russiske kapteiner og 67 kinesiske, meldte Aftenposten for kort tid siden.

Via et spørsmål som ble gitt i Stortinget, viste det seg at i perioden 16. mai til 29. mai i år er ytterligere to russiske statsborgere gitt dispensasjon – etter at dette ble satt på dagsordenen. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å stanse muligheten for å gi dispensasjon for land som vi har en sikkerhetspolitisk utfordring med, som er en risiko for Norge. Mitt spørsmål er: Hva har regjeringen tenkt å gjøre med dette?

Videre hadde TV 2 en sak om de såkalte russerhyttene på Bardufoss, og det er grunn til å tro at det kan være flere eiendommer rundt omkring i Norge der russere med tilknytning til russiske myndigheter har eierskap. PST advarer mot at Russland skaffer seg eiendommer nær militære anlegg. Mitt spørsmål er: Er det gjennomført kartlegging av om russere eier andre eiendommer som det er grunn til å være bekymret for? Statsministeren har lovet å ta grep. Det synes jeg er veldig bra, og jeg lurer på: Når skjer det?

Russiske skip har tilgang til tre norske havner, i motsetning til i EU, som har stengt sine havner. Vi har, som statsministeren var inne på, et samarbeid på fiskerisiden, som selvsagt er viktig. Likevel framstår det for oss som at dette er ganske så løssluppent. Vi får melding om at disse båtene kan ligge til kai i ukesvis. Politiet, politimesteren i Finnmark, sier at det er all grunn til å tro at ikke alle som er om bord på disse fartøyene, er fiskere. Tvert imot er det grunn til å tro at det skjer etterretningsvirksomhet fra personer som er på disse båtene. Det er konstatert at russisk etterretning har trappet opp aktiviteten i nord. Da er spørsmålet om statsministeren synes det er fornuftig å holde disse havnene åpne, og hvorfor det ikke i det minste blir innført noen restriksjoner, f.eks. med hensyn til hvor lenge de kan ligge til kai. Mener statsministeren det er god nok kontroll med russiske båter? Og hvis ikke, hva har regjeringen tenkt å gjøre med det?

Jeg er bekymret for at vi er altfor naive. Nå er det over to år siden Russland gikk til fullskalainvasjon i Ukraina. På område etter område ser det ut til at vi ikke tar grep. Fremskrittspartiet har foreslått en full gjennomgang av alle tillatelser som gis, for å sikre at vi trygger Norge.

Kirsti Bergstø (SV) [10:57:44]: Jeg har lyst til å takke statsministeren for hans redegjørelse, om både beredskap og om hvilket blikk vi i Norge ser verden med nå, for det er en utrygg tid. Vi ser at Ukraina står i forsvar mot et aggressivt Russland, at Gaza ligger fullstendig i ruiner, og at ufattelig mange har måttet legge på flukt fra et krigsherjet Sudan. Det er alvorlig at det ble brukt mer eksplosive våpen i fjor enn under annen verdenskrig, og Israels bombing av Gaza utgjør en stor del.

Disse tre krigene viser et brutalt bilde, men langt fra hele. Vi vet at det er vanlige folk som lider mest når krig og konflikt herjer, og vi vet også at Israels militære ledelse planlegger for langt større sivile tap per militære mål enn noen andre før har gjort. Russland angriper målrettet sivil infrastruktur, slik som kraftstasjoner. Dette rokker ved de helt grunnleggende reglene vi har for krig, og det rokker også ved vår felles sikkerhet.

Det er grunn til bekymring. Verdens land har blitt enige om at sivile aldri skal være et militært mål, at hjelpearbeidere og sykehus skal vernes, og spesielt at utsulting er forbudt. Det siste året har vi sett altfor mange brudd på disse reglene. Det er et sikkerhetspolitisk spørsmål som omhandler oss alle, og som vi er nødt til å finne sammen for å løse.

Jeg er glad for redegjørelsen vi nettopp hørte, og jeg vil også understreke at jeg er glad for at det er en arbeiderpartiledet regjering som styrer nå, og at statsministeren heter Jonas Gahr Støre. Med de mange uttalelsene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti om krigen i Gaza, og med Høyres samarbeid med Netanyahu internasjonalt, er jeg langt fra sikker på at Norge hadde stått i front for våpenhvile, humanitærhjelp og anerkjennelse av Palestina, slik som den sittende regjeringen nå gjør. Når det er sagt, mener vi jo fra SVs side at Norge kan og også må gjøre mer for å stoppe den blodige krigen. Vi må legge mer press på Israel, vi må forby varer importert fra okkuperte områder og investeringer i selskap som understøtter okkupasjonen. Vi må ta initiativ til en internasjonal våpenembargo, vi må sikre at folkeretten følges, og at krigsforbrytelser forfølges.

Krigen i Europa bør og må ta mye av vår oppmerksomhet, men vi må aldri glemme kriger, konflikt, uro og lidelse også i andre deler av verden. Da Stortinget samlet seg om Nansen-programmet, var det mulig på grunn av den såkalte sør-pakken, på 5 mrd. kr, som gikk til land spesielt rammet av krigens konsekvenser. Over 300 millioner mennesker står nå overfor akutt global sult. SV er glad for Nansen-programmet, men mener også det er kritisk at sør-pakken opprettholdes.

I en tid som er preget av spenninger også i Europa, er vi glade for at det norske forsvaret skal styrkes. Forutsigbar tilstedeværelse av egne styrker vil virke beroligende også i nordområdene, der ulike stormakter har interesser. Forsvar og sikkerhet handler i stor grad om folk, og som vi diskuterte i Stortinget tidligere denne uken, vil Forsvarsløftet bare være mulig hvis vi klarer å stoppe personellflukten fra Forsvaret. Vi er glade for at vi har fått med et samlet Storting på at hoveddelen av inntekten for militært ansatte nå skal bli pensjonsgivende, for det er noe som trygger folk, og en sikker bemanning er nødvendig.

Så er Forsvaret mer enn militærstyrke, og i møte med den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er vårt viktigste våpen internasjonal rett og samarbeid. Det er det helt avgjørende at vi klarer å verne om, for hvis vi lar det forvitre, blir verden mer utrygg for oss alle.

Marie Sneve Martinussen (R) [11:03:11]: Jeg vil takke statsministeren for å komme til Stortinget og redegjøre.

Først vil jeg si at mye av det som tas opp her, understreker viktigheten av nasjonal demokratisk kontroll over ressursene våre, kontroll over kraften og andre viktige samfunnsområder. Som statsministeren sa, er den sikkerhetspolitiske situasjonen preget av økt stormaktsrivalisering, som truer og undergraver respekten for internasjonal rett og til syvende og sist Norges sikkerhet.

Jeg vil løfte fram noen momenter som Rødt mener vil bli sentrale i tiden som kommer.

I forsvarsforliket samlet hele Stortinget seg bak at «respekt for internasjonal rett er avgjørende for å holde spenningsnivået nede, og dermed er det i Norges interesse at folkeretten forsvares og håndheves».

Russlands brutale invasjon av Ukraina, annektering av land og krigsforbrytelser de har gjort seg skyldig i, er grove brudd på folkeretten. Derfor står vi sammen i fordømmelsen av Russlands angrepskrig mot Ukraina, om sanksjoner mot aggressoren og om å støtte Ukrainas rettmessige forsvarskamp.

Også Israel bryter folkeretten, både med sin hensynsløse krigføring på Gazastripen og med okkupasjonen av Vestbredden. I motsetning til Russland skjer disse bruddene med våpen fra Norges allierte, med komponenter fra Norge. Rødt mener at vi også må sanksjonere Israels systematiske ødeleggelse av Gazastripen, og jeg viser til Rødts forslag om dette, som skal behandles i denne salen på mandag.

Rødt mener at Norge må demme opp mot rivalisering mellom stormaktene langs tre hovedspor:

For det første må vi stå for et prinsipielt forsvar av folkeretten som ikke avhenger av hvem som bryter den – om det er Russland eller en av våre allierte. Rødt står for en prinsipiell motstand mot imperialisme.

For det andre må vi gjenreise den nasjonale forsvarsevnen. Forsvarsforliket endrer den tenkningen som skiftende regjeringer har stilt seg bak gjennom de siste tre tiårene og siden NATO åpnet for offensiv krigføring over hele verden i 1999. For å si det med forsvarssjef Eirik Kristoffersen i hans fagmilitære råd:

«NATO-operasjoner på Balkan og senere i Afghanistan preget Forsvarets fokus og ressursbruk. Selv om operasjonene ga viktige operative erfaringer, førte de til at Forsvaret ble innrettet mot en struktur som vekter nasjonal egenevne lavere enn før. Denne innretningen har ført til at Forsvarets evne til å forsvare Norge ble betydelig redusert.»

Allerede i 2016 var Forsvaret helt tydelig på at Forsvarets innretning med langvarige engasjementer i operasjoner ute har gått på bekostning av beredskapen hjemme. Beredskap og militært forsvar av Norge har vært nedprioritert i lang tid, samtidig som usikkerheten og terrortrusselen har økt, både på grunn av vestlige militære angrep i andre verdensdeler og russisk invasjon og anneksjon av Ukraina.

Når vi nå styrker den nasjonale egenevnen, kan vi bidra til å hindre at våre områder blir et oppmarsjområde. Som det heter i forliket:

«Ved å være kontinuerlig til stede og hevde suverenitet, bidrar vi til å redusere mulighetene for misforståelser, konflikt og stormaktsrivalisering i regionen.»

Derfor er det også viktig for Rødt at Norge i første rekke skal innrette forsvarsinnsatsen mot å forebygge og motvirke konflikt og hindre videre eskalering til nivåer der vår nasjonale handlefrihet og innflytelse reduseres markant. Av samme grunn har Rødt gått imot baseavtalen med USA. Vi må gjenreise prinsippet om at det ikke skal være utenlandske militærbaser på norsk jord i fredstid. Forsvarsforliket løfter fram arbeidet for kjernefysisk nedrustning.

Det er heller ingen motsetning mellom støtte til Ukrainas legitime forsvarskamp og diplomatisk innsats for rettferdig fred. På søndag arrangeres det en fredskonferanse for Ukraina i Sveits – uten at Russland eller Kina stiller opp. Det understreker behovet for at Norge, som deler grense med Russland og har erfaring med fredsmekling, arbeider for fredsforhandlinger i tråd med FN-pakten, i tråd med Ukrainas rett til selvbestemmelse og i tråd med en fredelig løsning basert på folkeretten. Norge må også møte den sikkerhetspolitiske situasjonen med økt innsats for fredsdiplomati.

Ola Elvestuen (V) [11:08:16]: Også jeg vil begynne med å takke statsministeren for redegjørelsen, som ga et bredt bilde av den farlige verdenen vi lever i, og den sikkerhetssituasjonen vi har. Han var også innom global oppvarming, som jo er en hovedtrussel, og jeg vil understreke viktigheten av at samarbeidet om å kutte utslipp også må forsterkes. Vi må nå målene i Parisavtalen, og Norge må gjøre det sammen med EU.

Statsministeren var innom energisituasjonen. Der vil Venstre si at samarbeidet med EU må forsterkes også innenfor energi. Dette må vi gjøre i fellesskap. Statsministeren kunne også tatt opp tap av natur, som er et stort globalt problem, og behovet for at vi må nå målene i Montrealavtalen – naturavtalen – innen 2030.

Demokrati og sikkerhet er truet over hele verden. Statsministeren tok opp forholdet mellom Kina, USA og Russland og kalte det en stormaktsrivalisering. Jeg mener det blir feil å kalle det en stormaktsrivalisering. Kina truer demokrati og frihet i Asia, men også over hele verden. Det autoritære styret blir hardere. Friheten i Hong Kong undergraves nærmest uke for uke, og Taiwan trues. Kina dominerer og overtar områder i Sør-Kina-havet helt systematisk. I stedet for bare å ha en økt forsiktighet overfor Kina, skulle jeg ønske Norge kunne hatt mer kontroll over verdikjedene, at vi tok en tydeligere posisjon ved å kritisere Kina, at vi tok en tydelig posisjon sammen med demokratier – også USA, NATO, India, Japan og Sør-Korea – og at vi sto opp for frihet og demokrati i Asia.

Den store trusselen i Europa er Russland og Russlands angrep på Ukraina. Jeg vil ta opp et par ting. For det første trenger vi å forsterke våre sanksjoner overfor Russland. Fra Venstres side har vi hele tiden vært helt tydelige på at de tre havnene i nord må stenges. Det er ingenting i fiskeriavtalen med Russland som krever eller har i seg at disse havnene må være åpne. Vi er også tydelige på at det må strammes inn overfor russere med farledsbevis.

Statsministeren var også inne på situasjonen i Ukraina, der ressurssituasjonen er vanskelig. Krigen er vanskelig. I vår hadde vi en situasjon der usikkerheten om fortsatt støtte fra USA var veldig sterk. Heldigvis ga Kongressen til slutt 61 mrd. dollar i støtte, men det er ingenting som skulle tilsi at dette ikke kan bli like usikkert framover, også med de valgene som skal være i USA.

Jeg vil understreke at det det er behov for, er en industriell mobilisering av produksjon av våpen og militært utstyr i Europa. Det må Norge også ta en lederrolle i. Nansen-programmet er bra, men det er en bunnplanke. Det er ikke tilstrekkelig for å få i gang den produksjonen det er behov for for å støtte Ukraina sånn at de kan vinne den krigen de står i. Europa må ta et mye større ansvar. Det er et behov for denne produksjonen, ikke bare for Ukraina, men også for at vi skal kunne oppfylle forsterkingen av våre egne forsvar. Det trengs både i Norge og ellers i Europa. Det er helt avgjørende at dette gjøres, og at det gjøres nå.

Vi må være forberedt på at vi skal være en solid partner i NATO. NATO er grunnplanken i det forsvarspolitiske samarbeidet, men vi må være forberedt på at det også i NATO vil være en forventning om at Norden vil måtte ta et større ansvar. Samarbeidet med Sverige og Finland er helt grunnleggende. Venstre støtter selvfølgelig også et forsvarspolitisk samarbeid med EU. Det trenger vi å forsterke. Over tid burde vi også bli medlem.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [11:13:33]: Statsministeren heldt eit godt innlegg om mange av problema i verda. Eit brutalt Russland og eit mektig Kina er eit alvorleg bakteppe. Ukraina vil trenga vår solidaritet i lang tid framover. Eit Trump-styrt USA kan gjera verdssituasjonen endå meir ustabil. Vår mektigaste allierte vaklar. Det same gjer demokratiet i Europa.

Statsministeren sa påfallande lite om klima- og naturkrisa – om korleis dette fundamentalt utfordrar sikkerheit og beredskap. Det er grunn til å frykta at den norske regjeringa ikkje tek innover seg den enorme sikkerheitstrusselen klimakrisa er, både akutt i form av ekstremvêr over heile kloden og indirekte i form av sviktande avlingar, matmangel og svolt, massemigrasjon og destabilisering av heile regionar. Me ønskjer at regjeringa skal ta initiativ til nye alliansar og tiltak internasjonalt. På klimatoppmøtet i Dubai vart det bestemt at verda skal «transition away from fossil fuels». Når kjem oppfølginga frå Noreg? Kvar er initiativa for eit globalt felles løft for å følgja opp einigheita i naturtoppmøtet om å verna 30 pst.? For å ha truverd ute må me sjølvsagt òg ha ein plan for å avslutta oljealderen og verna natur her heime. Oljefondet må ut av alle selskap som kokar planeten og raserer natur. Parisavtalen og naturavtalen fortel oss kva me må gjera. Tida for utgreiingar er forbi. Tida for å handla er no.

Me i Miljøpartiet Dei Grøne hadde forventa at regjeringa skulle peika tydelegare på løysingar. Statsministeren er påfallande taus om dei største moglegheitene som ligg framføre oss, som at Noreg knyter seg tettare til EU og Europa. I ei farleg tid må me jobba tettare med dei som er nærmast oss. Me må forstå tida me lever i, og gje svar som folk har tru på, for å seia det med Trygve Brattelis ord.

Noreg må vera truverdig over tid. Noreg må visa leiarskap og seia klart ifrå når grove folkerettsbrot skjer, anten det er i Butsja, i Masisi-territoriet i Kongo eller i Gaza. Land i sør forstår ikkje kvifor Vesten ikkje gjer meir for å stoppa Israels overgrep i Palestina. Dersom me berre insisterer på folkeretten når det passar oss, om me berre bryr oss når overgrep rammar dei som liknar oss, om me berre vil kutta utslepp og verna natur på stader som er langt unna oss, då mistar me dei som allierte i møte med framtida. Noreg må gjera det som trengst for å handtera dei store krisene ute og heime. Tida for å gøyma seg bak andre er forbi. Tida for å handla er no.

Sikkerheitsrådet har endeleg bedt om omgåande våpenkvile på Gaza, men råskapen fortset. Akkurat no held tusenvis av palestinske barn på å døy av svolt. Dei vert svelta og slakta ned av ein brutal okkupasjonsmakt med støtte frå USA, vår mektigaste allierte. Noreg kan og må gjera meir. Me kan ikkje tillata at oljefondet investerer i Israel, og at Equinor byggjer ut oljefelt med israelske Delek Group, som er svartelista av FN, og som profitterer direkte på okkupasjonen av Palestina. Me må gjera meir for å få inn mat og naudhjelp og for skadde palestinarar. Regjeringa må få på plass ei helseluftbru no, og Noreg må ta initiativ til eit internasjonalt fond som kan planleggja for gjenoppbygginga av Gaza under palestinsk kontroll.

Noreg må finna tilbake til motet sitt. Noreg har stått i bresjen for forbod mot landminer og klasebomber før. Såkalla drapsrobotar, autonome våpen, kjem til å verta ein mykje større sikkerheitstrussel enn desse våpena – òg mot oss. Miljøpartiet Dei Grøne meiner regjeringa aktivt må støtta opp om forhandlingar om eit juridisk bindande instrument mot utvikling og bruk av dødelege autonome våpensystem.

Til slutt: Demokratiske krefter i EU er det viktigaste forsvaret Europa har mot Putins forsøk på å undergrava samhald og mot høgrepopulismen. Fellesskapet mellom europeiske naboar og allierte treng me å styrkja, ikkje å svekkja. Sverige, Danmark og Finland forstår at medlemskap i NATO og EU til saman gjer dei sterkast. Miljøpartiet Dei Grøne vil oppfordra alle her i salen som er einig i at Noreg må stå saman med Europa, til å finna motet til å seia det høgt – helst allereie på måndag, når Miljøpartiet Dei Grøne føreslår å innleia forhandlingar om medlemskap i EU. Tida for mumling er forbi. Tida for å handla er no.

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:18:10]: Takk for mange gode innlegg, som viser at debatten om sikkerhetspolitikken må føres på mange forskjellige felt. Det var også et budskap i min redegjørelse, at selv om veldig mye er knyttet til forsvar, som vi fikk et bredt forlik om her i denne sal, må debatten også føres på en lang rekke andre samfunnsområder.

Representanten Solberg etterlyser nyheter. Jeg kan iallfall si at vektleggingen som vi nå signaliserer av den sivile motstandskraften, er iallfall en understrekning av behovet, at dette er noe vi må ta tak i grundig og bredt i samfunnet vårt, og gjøre bedre og mer enn før.

Jeg vil også kommentere det som representanten Arnstad snakket om, betydningen av å holde kontakten også med det globale sør, å ha den samme dialogen og analysene med dem om hva som utfordrer sikkerhetspolitikken i verden. Et liv er et liv, retten skal ikke ha doble standarder. Det er utrolig viktig, særlig i forhold til Ukraina nå, at når vi påkaller andre stater for å snakke ut mot Russlands krigføring, vil de også se på hvordan vi posisjonerer oss andre steder, og dette må henge sammen. Det er Norge aktivt med på nå ved å ha dialog med landene i sør.

Så registrerer jeg at representanten Listhaug brukte sin tid til å snakke om ferdsel langs kysten. La meg først si at Norge forvalter enorme fiskeressurser i Barentshavet, som gjør at vi ønsker å ha kontroll, respekt for forvaltningen, slik at vi kan ta vare på disse bestandene. Det er grunnen til at vi har havneadgang i et begrenset antall havner. Vi følger veldig nøye med – det har vi alle våre tjenester til å gjøre – for å være trygge på at disse fartøyene ikke representerer noen trussel for Norge.

Når det gjelder farledsbevisene, ble det sagt at det ikke er noen kontroll med russiske skip. Vel, vi har god kontroll langs vår kyst og følger med på fartøy som seiler, og fartøy som legger til kai. Vi kan inspisere med politiet gjennom personkontroll, toll kan inspisere hva gjelder varer, og PST kan også følge med på mistanke om det er aktivitet som bryter med våre sikkerhetsregler. Så inspeksjonsretten er ikke et enten–eller. Vi må vurdere hvert enkelt fartøy – hvor det er, og hva det driver med. Vi kan inspisere åpent der det er fiskerijurisdiksjon, da kan vi kontrollere at fisket skjer som det gjør. Når det gjelder såkalt uskyldig gjennomfart i farvann, er Norge som skipsfartsnasjon tjent med at det kan foregå der Norge seiler, og da må vi ha en slags gjensidighet i prinsippene. Men vi kan også følge nøye med på aktiviteten som er der.

Når det gjelder disse farledsbevisene, vil jeg bare opplyse om at 6 pst. av dem, som gir mulighet for ikke å bruke los, men en farledsskipper, er russiske – 6 pst. Det er ingen kinesiske, etter det jeg vet. I hovedsak er det ikke-russiske skip som bruker slike sjøfolk, kapteiner, eller de som kan føre skip. Mange av dem er norskeide, norskflaggede. Russiske fartøy bruker stort sett, i hovedsak, los når de seiler. Vi har god oversikt over dette, og vi ønsker å beholde god oversikt.

Når det gjelder dispensasjonen som gjør at man kan ha kapteiner med annen nasjonalitet, vurderer også PST og etterretningstjenestene våre dette fortløpende. Vi mener det ikke er grunnlag for å endre dispensasjonspraksisen. Vi må ha en helhetlig vurdering, og det er heller ikke ønskelig at norske fartøy blir flagget ut på grunn av endringer i regelverk her. Men dette er noe som vi har høy oppmerksomhet på, og det ligger også i min redegjørelse at vi følger med på det.

Så er jeg helt enig med dem som har sagt at vi må vektlegge klima, naturvern, fattigdom – det som skjer ute i verden. Det er jo slik nå at NATO understreker at klimakrisen er en reell sikkerhetstrussel. Derfor følger Norge det opp i alle relevante organer. Jeg synes representanten fra Miljøpartiet De Grønne satte gode ord på det, men jeg vil jo ikke være enig med henne i at vi er passive og ikke gjør noe. Vi har en klimaminister som akkurat har kommet tilbake fra et ganske omfattende besøk i Kina. Det er en balansegang, men der er det viktig å være. Vi er, som sagt, nå med i G20, hvor vi har anledning til å sette dagsordenen overfor mange andre land. Vi prioriterer matsikkerhet og energisikkerhet i vår utviklingspolitikk. Skoginitiativet vårt er fortsatt noe som samler støtte og oppmerksomhet, og som vi jobber videre med.

Helt til slutt vil jeg trekke fram det representanten Bergstø sa om internasjonal humanitærrett og siviles situasjon i krig. Jeg hadde i dag tidlig møte med lederen for Den internasjonale Røde Kors-komiteen, som jo følger dette – det er dyp uro over beskyttelse av sivile i krig og Genèvekonvensjonene og respekt for det. Dette må vi ta opp og sette på dagsordenen. Det er omfattende krenkelser av sivile vi ser i Gaza, i Ukraina, i Sudan, i moderne krigføring, og vi kan ikke bare la dette skje. Vi er nødt til å aktualisere respekten for internasjonal humanitærrett, sette det på dagsordenen og utfordre statene og deres ansvar.