Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:05:02] (ordfører for saken): Bolig regnes som den fjerde velferdspilaren, sammen med helse, utdanning og arbeid. En god og trygg bolig er rammen rundt livet vi lever, og de fleste av oss lever livet i eid bolig. En del av oss leier bolig, og de blir stadig flere. Samtidig er det noen som sliter også på boligmarkedet.

Regjeringen la før påske fram en stortingsmelding om en ny boligpolitikk. Her redegjør regjeringen for en ny politikk, slik at flere skal få mulighet til å eie egen bolig. Leiemarkedet skal være trygt og forutsigbart, vi skal ta vare på de boligene vi har, bygge dem vi trenger, og ha en forsterket innsats for dem som ikke klarer å skaffe seg egnet bolig.

Vi skal gjenreise og fornye Husbanken. Det arbeidet er godt i gang og skal nå utvikles videre. Husbanken er nøkkelen for å lykkes med en aktiv boligpolitikk. Derfor er det avgjørende at Husbanken har mer penger å låne ut til boligformål. Husbanken skal få et mye større ansvar for det boligsosiale arbeidet, bl.a. gjennom et nytt ansvar for leiemarkedet – med et nytt samfunnsoppdrag med et nasjonalansvar og fagrolle for leiemarkedet.

Husbanken må styrkes betydelig framover og være med og løse de boligpolitiske utfordringene landet står i. Regjeringen har sammen med SV styrket Husbanken med 10 mrd. kr siden 2022. Utlånsrammen ble økt, for både å bygge studentboliger og gi flere startlån, og i tillegg kom 1 mrd. kr til kommunale utleieboliger. Ved å bygge flere studentboliger frigjøres utleieboliger i det ordinære leiemarkedet, og dermed dempes presset i utleiemarkedet. Vi øker tilskuddet til bygging av studentboliger i 2024. Det gir et pluss på 1 650 nye studentboliger. 500 av disse skal bygges i Oslo.

Økt press på leiemarkedet, med få ledige leieboliger og sterk økning i leien, gjør at det trengs en aktiv politikk for leiemarkedet. Leiemarkedet har fått for lite politisk oppmerksomhet i lange tider. Vi skal fornye husleieloven. Vi har forbedret bostøtten, og vi reduserer tallet på konflikter gjennom et effektivt og kompetent husleietvistutvalg.

Det aller viktigste grepet for å dempe en galopperende boligprisvekst er å bygge flere boliger. Vi skal forenkle regelverket for bygging av boliger. Plan- og byggesaksprosesser må bli digitale og mer automatisert, slik at det blir billigere, enklere og raskere å få sakene behandlet.

Det største potensialet for å redusere kostnadene i plan- og byggesaker er gjennom å redusere tidsbruken. Redusert tidsbruk og mer forutsigbare saksbehandlingsprosesser kan redusere både kostnadene og risikoen for utbyggere og kommuner. Det blir viktig å tilrettelegge byggereglene for digital bruk og innføre automatisk regelsjekk. Det vil gjøre det enklere for alle å forstå hvilke regler som gjelder.

Regjeringen har nå sendt på høring et forslag til lovendring som gir kommunene flere verktøy i arbeidet for å legge til rette for en variert boligsammensetning. Forslaget innebærer at kommunene i arealplan kan gi planbestemmelser om at en andel av boligene som skal bygges, skal være utleieboliger, eller at en andel boliger skal tilbys med nye boligkjøpsmodeller med markedsbaserte betingelser, som leie-til-eie eller deleie. En annen variant er at et kommunestyre kan kreve at det i et utbyggingsområde skal benyttes borettslag som organisasjonsform. Videre foreslår regjeringen at studentboliger blir et nytt arealformål på kommuneplan- og reguleringsplannivå. Dette blir et godt styringsverktøy i f.eks. levekårsutsatte områder.

Innsatsen for de vanskeligstilte skal forsterkes. I flere byer er det en tendens til at segregerings- og levekårsproblemer hoper seg opp i visse byområder. Disse områdene er ofte preget av gjennomtrekk, der færre eier sin egen bolig, og mange bor trangt. Boligen vår og bomiljøet rundt oss er helt grunnleggende i livet og gir en viktig ramme for barn og unge som vokser opp. Derfor er boligpolitikken også så viktig i kampen mot levekårsforskjeller i byene.

Til slutt vil jeg si at jeg er stolt av å være en del av et lag som har fremmet ny boligpolitikk fortløpende de siste årene. Nå skal vi få fart på boligbyggingen ved å redusere tidsbruken i plan- og byggesaker. Da må vi få med oss både kommunene og utbyggerne, slik at vi får til et tillitsbasert samarbeid med mål om å få opp boligforsyningen i både by og land.

Mudassar Kapur (H) [10:10:02]: I Norge har vi en sterk tradisjon for å eie egen bolig. Det bidrar til at vi får spredt privat eierskap, og at folk får et trygt sted å bo og får være med på velstandsveksten. Ikke minst bidrar det til gode bomiljøer. Å eie egen bolig gir større økonomisk trygghet og forutsigbarhet.

Samtidig ser vi tegn til at det blir vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet, særlig i pressområdene. Tall fra Norges Eiendomsmeglerforbund viser at det i 2023 var det laveste antallet førstegangskjøpere siden forbundet begynte å registrere disse tallene. Sykepleierindeksen viser i tillegg at en sykepleier i 2023 bare kunne kjøpe 2,4 pst. av leilighetene som var for salg i Oslo. Denne statistikken understreker alvoret i situasjonen ute i boligmarkedet for veldig mange unge her og nå.

Når partier på Stortinget har fremmet forslag til hvordan vi kan løse disse utfordringene på boligmarkedet, har regjeringen vist til den boligmeldingen vi behandler i dag. Jeg må dessverre si at det i meldingen fortsatt er mer av «vente og se» og lite konkret om grepene man kunne tatt i boligmarkedet akkurat nå.

Denne meldingen viser på flere områder at regjeringen heller ikke forstår situasjonen i boligmarkedet. Ta f.eks. forslaget til endring i startlån. Da Høyre satt i regjering, gjorde vi startlånet mer treffsikkert for dem som trengte hjelpen aller mest, altså de som var svakest stilt i boligmarkedet. Andelen mottakere av startlånsordningen som var vanskeligstilte, var i 2013 på 22 pst. I 2017 hadde den økt til 98 pst. Nå vil regjeringen heller smøre pengene tynt utover på enda flere. Da er vår bekymring at det bare vil medføre at flere får noe mer midler å by med i budrundene, men ikke til å kjøpe sin egen bolig.

Husbanken skal hjelpe de svakeste inn på boligmarkedet og være et supplement til vanlige banker. Regjeringens grep vanner ut Husbankens rolle, og vi er svært bekymret for dette.

Når regjeringen ikke klarer å legge fram konkrete tiltak og regjeringspartiene gjennom Stortingets behandling også har sittet helt passive uten å fremme noen operative, substansielle forslag gjennom Stortingets behandling, er det egentlig opp til opposisjonen å ta ansvar. Det er derfor Høyre har fremmet en rekke forslag. De vil i sum bidra til å få opp byggetakten, få ned byggekostnadene og hjelpe flere inn på boligmarkedet.

Dessverre er det slik at regjeringspartiene stemmer ned alle forslag. De stemmer f.eks. nei til å gjennomgå plan- og bygningsloven med sikte på å få ned saksbehandlingstiden. De stemmer nei til å inngå en særskilt dialog med pressområdene og storbyene for å sikre raskere saksbehandling av byggesøknader og planprosesser. De sier nei til å utrede en egen frist for kommunens utsending av et komplett mangelbrev, et stort, stort moment for frustrasjon og uforutsigbarhet for veldig mange av dem som skal bygge bolig. De sier nei til en endring i reglene for byggesaksgebyrer, slik at gebyrene først reduseres kraftig sammenlignet med gjeldende regler og deretter frafalles dersom søknaden ikke behandles raskt nok. De sier også nei til en rekke andre forslag.

Det blir ekstra trist fordi frykten vi hadde, nå er blitt en realitet – nesten tre år etter at man fikk en ny regjering. Vi har nemlig lenge fryktet at regjeringens vente-og-se-holdning og stadige henvisninger til en boligmelding mest sannsynlig ville medføre fire tapte år for boligkjøperne. Nå er det en realitet. Det er svært dårlig nytt for alle dem som hadde ønsket å få oppfylt boligdrømmen, for realiteten er at det nå er så å si ingenting rent substansielt som har virkning i boligmarkedet som kommer til å bli gjennomført i løpet av denne fireårsperioden, dersom vi skal legge boligmeldingen til grunn.

Det kunne man unngått hvis man hadde valgt å stemme for Høyres forslag i denne saken. De blir stemt ned. Det tror jeg er dårlig nytt for landets boligkjøpere.

Jeg vil med dette ta opp de forslagene Høyre er med på.

Heidi Greni (Sp) [10:15:21]: Tak over hodet og et godt og trygt sted å bo er forutsetninger for å leve et godt liv – samme hvor i landet du bor. Det handler om at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig, at det er et trygt leiemarked for dem som vil eller må leie, og at vi tar vare på de boligene vi har. Dette er politikk som forsterkes gjennom boligmeldingen, og det er en boligpolitikk som drar i retning mot Senterpartiet og Arbeiderpartiets viktigste mål, om mer sosial og geografisk utjevning.

Grunnmuren i norsk boligpolitikk er å legge til rette for at flest mulig kan eie sin egen bolig. Eierlinjen ligger fast med dagens regjering. Mer midler til Husbanken gjør at flere får startlån, og regjeringen peker på ulike boligkjøpsmodeller, for å nevne noe.

Husbanken skal fornyes. Saksordføreren har pekt på mange av tiltakene, og statsbudsjettet for 2024 viser den store økonomiske styrkingen. Jeg vil trekke fram at Husbanken framover skal få en større rolle som veileder. Framover skal Husbanken få en enda sterkere rolle som faglig støttespiller for kommunene, gjennom å gi råd og rettledning og gjennom opplæring. Det er kommunene som vurderer hvor mange boliger som trengs, hvor de bør bygges, og hvilke krav de vil stille til boligområdet. Med et utvidet samfunnsoppdrag skal Husbanken støtte kommunene med analyse og rettledning av de samlede utfordringene kommunene står overfor på boligmarkedet, og hvordan kommunene mest effektivt kan møte utfordringene. Kunnskap er viktig for å ta gode lokale beslutninger og ha en aktiv boligpolitikk.

Regjeringen har satt et mål i distriktsmeldingen, som ble behandlet her i desember, om folketallsøkning i distriktskommunene. Da trenger vi en aktiv boligpolitikk også i distriktskommunene. I statsbudsjettet er det bevilget 21 mill. kr til boligtiltak i distriktene, der nye boligkonsepter skal testes ut. Det trengs en variert boligstruktur også i distriktskommunene, med trygge boliger til eldre, større eneboliger til familier og leiligheter til dem som ønsker noe mer lettvint.

Boligmeldingen trekker fram et sitat av Trygve Skaug:

«Jeg har vært på vei hjem helt siden jeg dro.»

Mange unge ønsker å flytte hjem til bygda de kommer fra, og de ønsker å bo med mer natur rundt seg. Dessverre er omsetningen av boliger lav i mange distriktskommuner, og byggekostnadene på nye boliger går langt over panteverdien. Det gjør det vanskelig å få lån. Regjeringen skriver i boligmeldingen at de vurderer ytterligere virkemidler, som f.eks. tilskudd til boligbygging i distriktene og tiltak for å redusere tapsrisikoen ved bygging. Jeg ser veldig fram til at disse virkemidlene kommer på plass. Vi er nødt til å legge til rette for boligbygging i distriktene hvis vi skal nå målet om folketallsøkning.

Muligheten for større og frittliggende tomter gjør distriktskommunene attraktive. Boligpolitikk henger sammen med areal- og planpolitikk. I mars sendte regjeringen nye statlige planretningslinjer for areal på høring. Nå legges det opp til mer differensiering mellom pressområder og distriktskommuner, og det er på høy tid. Arealpolitikk er en kommunal oppgave der lokalt selvstyre skal rå. Det er de lokale folkevalgte som vet best hvilke områder som er egnet for boligbygging og ikke, og hvilke behov kommunen har for boliger i årene framover.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:19:34]: Selveierdemokratiet, eierlinjen, har vært en suksess for Norge. Det har stilt oss i en helt annen situasjon enn landene rundt oss. Vi trenger bare å se til Sverige og Danmark, hvor situasjonen er en helt annen og utfordringene i en del sammenhenger er helt annerledes enn i Norge. Det er trist å se at regjeringen med dagens boligmelding, som vi har til behandling i dag, i realiteten ikke gjør de rette grepene for å videreutvikle, for å sørge for at selveierdemokratiet står seg i fremtiden. Tvert imot frykter jeg at dette er en oppskrift på å gå motsatt vei, med å gå tilbake til de systemene som ikke fungerte, med overregulering av markedet, som egentlig ligger på historiens skraphaug.

Når man har en melding som denne til behandling, hvor man for så vidt beskriver problemet korrekt nok – at det er for få boliger, både for dem som vil kjøpe og for dem som vil leie – da må man også sette inn tiltakene for å møte det. Problemet ligger altså på tilbudssiden, ikke på etterspørselssiden. Det regjeringen gjør, er derimot først og fremst å sette inn tiltakene på etterspørselssiden, som da vil føre til det stikk motsatte av det regjeringen selv gir inntrykk av.

Det betyr enda flere penger som skal jage enda færre boliger, og vi vet hva det betyr. Det betyr høyere priser, og det betyr færre utleieboliger. Her er det et problem, for man har åpenbart en tillit til at bare staten styrer nok og kommunene styrer nok, så vil dette gå bra. Erfaringen er det stikk motsatte, og det er at man må få lov til å la markedet fungere. Man må tillate at det faktisk er noen som tjener penger på å selge og leie ut boliger. Da er det største problemet tungrodde og egentlig håpløse planprosesser som gjør at det tar altfor lang tid å etablere boliger. Verneiver, klimakrav i TEK-forskriftene – ja, det er i det hele tatt for komplisert.

Byråkratiet har gått for langt, i motsetning til under forrige regjering, som etablerte forenkling, fornying og forbedring på disse områdene, som var opptatt av å forenkle, av å fornye og å sørge for at man har raskere prosesser og færre krav. Dessverre ble det delvis stoppet av klimakameratene i Stortinget, men det er veien å gå. Vi er nødt til å forenkle, vi må ha en plan- og bygningslov som legger til rette for langt mer effektive planprosesser, og så må vi slutte med å stille så urimelige krav i de tekniske forskriftene at man kun bidrar til å fordyre boliger. Hvis vi ønsker at folk flest også i fremtiden skal være boligeiere, må vi gjøre det mulig for folk flest i fremtiden å være boligeiere. Da må det være rimelige boliger som også normale inntekter kan betjene.

Da nytter det heller ikke med en urimelig eiendomsskatt, som veldig mange kommuner opererer med. Forsikringene har økt, kommunale avgifter øker dramatisk i tiden som kommer, særlig på vann og avløp, og hvis EU får det som de vil, vil det virkelig bli dramatisk. Vi står i det hele tatt overfor mørke skyer når vi snakker om boligmarkedet for fremtiden.

Og når man diskuterer utleieboliger: Hva er hovedgrunnen til at vi har for få utleieboliger? Da hjelper det ikke med en formuesskatt som gjør at folk som har mulighet til å leie ut, ikke ønsker å gjøre det – og heller selger. Da nytter det ikke å ramme dem som faktisk legger til rette for at andre skal kunne leie en bolig. Det er problemet, at man er mer opptatt av å ta – i hermetegn – dem som faktisk tjener penger på å sørge for at markedet fungerer. Man er mer opptatt av å regulere og drive byråkratiet videre enn man er av reelt å komme med tiltak som treffer, og som sørger for at vi videreutvikler tilbudssiden i boligmarkedet, slik som Fremskrittspartiet gjør.

Dermed tar jeg opp forslagene Fremskrittspartiet har alene.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:24:52]: Å ha ein trygg og eigna plass å bu er eit heilt grunnleggjande behov. Bustadpolitikk handlar om både folks tryggleik, folks helse og ikkje minst barns oppvekst. Etter over 40 år med deregulert bustadmarknad og ei naiv tru på marknadsliberalisme meiner SV det er på tide med ein bustadpolitikk som set behovet folk har for å bu, i sentrum.

Noreg er det landet i Europa der flest hushald eig sin eigen bustad, og det er bra, men høg gjeld gjer både hushalda og økonomien sårbar. Sjølv om Finanstilsynets bustadlånundersøking for 2023 syner at gjeldsnivået har gått litt ned, er gjeldsgraden i hushalda høg. Bustadmarknaden slik han fungerer no, er ein forskjellsmaskin. Statistikken syner at låginntektshushald brukar så mykje som 44 pst. av inntektene sine til å bu, og stadig fleire må leige bustad – over éin million nordmenn.

Målet for bustadpolitikken i etterkrigstida var at ingen skulle bruke meir enn 20 pst. av inntekta til å bu. No er det full stans i bustadbygginga grunna kostnadsvekst, samtidig som folketalet aukar, og meir enn på lenge. Det er ei oppskrift på bustadkrise og prisvekst i leigemarknaden. Difor trengst det handling no, og det hastar. LO er tydeleg på at å satse meir på bustadpolitikken kan dempe prisveksten og inflasjonen, og Fagforbundet aksjonerer for betre bustadpolitikk. Målet må vere at dei som skal arbeide i byane, også skal ha råd til å bu der. Unge skal også kunne etablere seg og arbeide på bygda.

Bustadprisane har auka meir enn inntektene til hushalda over mange tiår. Det siste folk treng no, er meir gjeld. Eg er svært glad for at vi fekk forhandla inn meir pengar til Husbanken i dei siste to statsbudsjetta, at det skal kome ei ny husleigelov, og at ein skal gjere forsøk med startlån til fleire, men eg håpar verkeleg at vi kan få med oss Arbeidarpartiet og Senterpartiet på meir offensiv politikk i budsjettforhandlingane framover enn det som ligg i denne meldinga. Trass i lovnadane som kom, er ikkje forslag om eit nytt regelverk for ikkje-kommersiell bustadsektor på plass, og endringar for ei meir føreseieleg bustønadsordning er også skubba på, nok ein gong.

Det hastar å få på plass dette grunna dyrtida og rentesjokket. Ifølgje SIFOs rapport om dyrtida, bestilt av Husbanken i 2023, har vi det siste året fått ei tredobling av hushalda som er ille ute, og gruppa slitarar har nesten dobla seg. Heile 429 000 personar i Noreg er estimert til å høyre med mellom slitarane og dei som er ille ute. SIFO åtvarar om at det har kome ei ny risikogruppe inn blant slitarane, og det er barnefamiliar med god inntekt – 800 000–1 000 000 kr. Andelen som har trygg økonomi, har gått ned frå 64 til 51 pst.

Dette handlar om bustadmarknaden. Gruppa av dei som er utsette, og som er nær ved å få økonomiske problem, har auka. Den spinnville prisveksten i byane, dyrtida og frukta av 40 år med marknadsliberalisme gjer at det no er vanskelegare og vanskelegare for unge å kome seg inn i bustadmarknaden.

I lag med Raudt føreslår vi difor 29 tiltak i denne meldinga. Folk med låge inntekter skal også ha ein trygg bustad, flyktningar og bustadlause treng bustadar, og eldre skal bu lenger heime. Vi må ha ein plan og ein politikk for å møte desse behova.

For det fyrste må ein byggja fleire studentbustadar. For det andre er kostnadsnivået på nybygg så høgt at det må på plass eit tilskot som monnar for å byggje og utvikle ein ikkje-kommersiell utleigesektor. Reguleringstakta må opp, og vi treng å revidere plan- og bygningslova og standardisere meir. Her føregår det heldigvis eit godt arbeid. Det tek tid å byggje, og kommunane og folk må ha ein føreseieleg politikk. Det er viktig, både for å skaffe folk bustad dei har råd til å bu i, og for å unngå permitteringar og bevare kompetansen i byggsektoren. For det fjerde må bustønadsordninga gjerast betre og meir føreseieleg. Å ha ein stad å bu og ein heim er viktig. Difor må bodrundane som føregår no, endrast slik at det ikkje blir sånt press på dei som byr på bustadar. Ein må ha tid til å tenkje seg om.

Mykje helsehjelp er bortkasta om ikkje folk har butryggleik. Difor trur eg samfunnet alt i alt vil spare på å investere meir i butryggleik og gode bumiljø.

Med dette tek eg opp forslaga SV er med på.

Tobias Drevland Lund (R) [10:30:14]: Tidligere statsminister for Arbeiderpartiet, Odvar Nordli, sa en gang, som 85-åring, at et langt liv hadde lært ham at markedskreftene ennå ikke har løst ett eneste sosialt problem, ikke ett eneste ett, men du verden hvor mange de har skapt.

Det er få områder i samfunnet hvor Nordlis ord blir like tydelig som i boligpolitikken. Hovedproblemet med den norske boligpolitikken i dag er at etter dereguleringen på 1980-tallet, som Høyre sto i spissen for, er det markedet selv som har lagt premissene for boligpolitikken, mens de fleste politikerne mer eller mindre har abdisert. Det gjøres selvsagt noen framstøt her og der i ulike kommuner, men jevnt over er hovedfortellingen at boligmarkedet skal løse alt selv, og at det meste ordner seg så lenge dette mystiske markedet bare får friere og friere tøyler. Vel, det stemmer ikke. Dagens boligmarked herjer med folk, og det fungerer ikke for vanlige folk med vanlige inntekter.

Norske Boligbyggelags Landsforbund kom i mars med sin «førstehjemindeks», en oversikt som kartlegger kjøpeevnen til førstegangskjøpere i Norge. Den viste at i 2023 hadde single førstegangskjøpere bare råd til å kjøpe 14,2 pst. av de solgte boligene i Norge. I Oslo er tallet helt nede på 3,1 pst. Ser vi på Eiendom Norges sykepleierindeks fra januar i år, har en med sykepleierinntekt f.eks. råd til å kjøpe 2,4 pst. av boligene på markedet i Oslo. De som tjener dårligere enn det, har praktisk talt ingen mulighet til å kjøpe seg et eget sted å bo. LOs fagarbeiderindeks fra i fjor, med deres eksempel, viser at en familie som består av et par med to barn, der den ene jobber deltid i butikk og den andre jobber i barnehage, har råd til å kjøpe 0,2 pst. av boligene på markedet i Oslo. Det forteller om et boligmarked som ikke fungerer.

Det er mye problembeskrivelse i denne debatten. Jeg har selv bidratt til mye av det, så la meg gå over til noen av løsningene. La meg starte med eksempler ikke fra et land langt, langt borte eller i et parallelt univers, men fra Norge. Den norske modellen for boligreising som kom etter krigen, da vi hadde en aktiv og sosial boligpolitikk, innebar følgende: Staten var finansieringskilde gjennom Husbanken. Kommunene tok ansvar for planlegging og anskaffelse av rimelige tomter. Private utbyggere, inklusiv boligkooperasjoner, sto for selve boligbyggingen. Boligkooperasjonene, boligbyggelagene, kunne tilby boliger til folk flest, også til dem med lavere inntekter og spesielle sosiale behov. Boligbyggelagene utgjorde hovedtyngden av den sosiale boligpolitikken.

I tillegg til dette – og rosinen i pølsa, hvis det er lov å si – var felleskapets bank, Husbanken, på høygir. Husbanken, som har spilt en viktig rolle historisk i den norske boligpolitikken, har de siste tiårene operert på lavbluss, med sterk politisk innramming av hvem banken kan tilby lån til. I årene 1950–1995 finansierte Husbanken derimot byggingen av to av tre nye boliger i Norge. Siden den gang har andelen kun vært 10 pst, skriver regjeringen selv i boligmeldingen. Alt dette la grunnlaget for eierlinjen som vi har stort innslag av i Norge i motsetning til i våre naboland. Regjeringens boligmelding inneholder små grep, som peker i riktig retning, men det hadde vært enda bedre om det lå flere verktøy, mer handling og flere ambisjoner bak de fine ordene boligmeldingen tross alt smykker seg med. Vi er ikke i nærheten av å ha de samme ambisjonene og verktøyene for en sosial boligpolitikk som tidligere politikere i dette landet og i denne salen en gang hadde.

Vi kan lese i boligmeldingen om eksempler på alternative boligmodeller, som i Danmark og Finland. Om Danmark står det:

«Allmennbustader i Danmark utgjer om lag 20 prosent av bustadmassen. Bustadane er ikkje-kommersielle og husleiga skal berre dekkje bygging og drift av bustadene.»

Det er altså en god beskrivelse, men ikke noe man har lyst til å ta med seg til Norge.

LO skriver på sin side i sitt skriftlige høringssvar:

«LO mener det er helt nødvendig at det satses på ikke-kommersiell boligutbygging dersom vi skal klare å skape et mer rettferdig og trygt boligmarked på lengre sikt. Flere land har lange tradisjoner for en sosial leiesektor med egne finansielle og juridiske rammer. Vi skal ikke lenger enn til Danmark for å finne en betraktelig større andel av ikke-kommersielle og på sikt selvfinansierte alternativer.»

Vi har over én million mennesker i ryggen, hele LO har vi i ryggen, når vi nå tar til orde for en mer sosial og aktiv boligpolitikk med en ikke-kommersiell boligsektor for både eie og leie. Rødt fremmer her i dag 37 forslag for en bedre politikk. Ingen av dem får flertall, dessverre, men vi kommer til å fortsette å kjempe for en annen og mer rettferdig boligpolitikk.

Med det tar jeg opp forslagene Rødt har alene.

Statsråd Erling Sande [10:35:34]: «Heime er kvar mann herre», heiter det så fint i Håvamål. Heimen vår er noko av det viktigaste vi har. Vi treng alle ein plass som vi kan kalle heim, der vi kan trivast, der vi føler vi høyrer til, og har eit nærmiljø som vi trivst i.

I regjeringa har vi eit klart mål: Folk skal kunne bu i eigna bustader i heile landet, i både by og bygd. Bustadpolitikken har alltid vore viktig, men la meg vere klar på dette: Bustadpolitikken blir endå viktigare i åra som ligg framfor oss, for gjennom bustadpolitikken skal vi motverke sosiale og geografiske forskjellar, vi skal finne løysingar for at eldre kan bu lenger heime – i eigen heim, trygt – og vi skal stå betre rusta til å møte klima- og energiutfordringane.

Mange plassar blir det ikkje bygd nok bustader. I pressområde kan det vere mangel på areal som er regulerte, i distrikta kan det vere mangel på eigna bustader, og kostnadene ved å byggje ein bustad er ofte høgare enn marknadsverdien når bustaden står ferdig. Presset i bustadmarknaden gjer òg at kommunane opplever at fleire innbyggjarar ikkje klarar å finne seg ein eigna plass å bu.

Skal vi lukkast i bustadpolitikken, treng vi ein sterk husbank. I meldinga gjenreiser og fornyar regjeringa Husbanken. Vi tek fleire grep. Husbanken får eit fornya samfunnsoppdrag. Vi har sørgt for at Husbanken har fått meir midlar til å låne ut til bustadformål. I tillegg får Husbanken eit større mandat til å støtte kommunane i deira heilskaplege bustadpolitikk og ei nasjonal fagrolle på leigemarknaden.

Eigarlinja skal liggje fast. Regjeringa vil at fleire skal få høve til å eige eigen bustad. Terskelen for å kjøpe bustad har blitt høgare for mange, og det er ei viktig utfordring som vi tek tak i.

Samtidig må tiltaka balanserast opp mot at det framleis er høg aktivitet i norsk økonomi. Regjeringa vil bidra til å bremse inflasjonen og unngå å leggje press på renta. Det vil gje auka tryggleik og gjere det meir føreseieleg for næringa, låntakarar, bustadeigarar og bustadkjøparar.

Vi har eit svært viktig verkemiddel for å hjelpe fleire inn på bustadmarknaden, og det er startlånsordninga. Regjeringa har løyvd meir midlar til ordninga, og vi skal endre regelverket slik at ho blir endå betre. Regjeringa vil òg opne for at kommunane og Husbanken kan gje startlån til fleire enn tidlegare, m.a. til unge og fyrstegongsetablerarar.

Når ordskiftet handlar om bustadprisar som går opp og ned, har vi ein tendens til å gløyme at over ein million menneske blant oss leiger den bustaden dei bur i. Vi er avhengig av ein velfungerande leigemarknad. I meldinga legg regjeringa difor fram ein fornya leigemarknadspolitikk. Vi varslar fleire tiltak. Vi skal fornye husleigelova, vi skal vidareutvikle og forenkle bustøtta, vi skal forbetre husbanklånet til utleigebustader, og vi skal satse på forsking om leigemarknaden.

Den urolege tida vi er inne i, med høg inflasjon og renteauke, har ført til ein kraftig brems i bustadbygginga i heile landet. Lågare byggjeaktivitet går ut over næringa, det påverkar bustadkjøparar, og det aukar presset på leigemarknaden. Vi sit ikkje stille og ser på dette. Vi jobbar heile vegen for å sikre gode rammevilkår som gjer at bustadbygginga tek seg raskt opp igjen og etterspurnaden aukar. Senterpartiet og Arbeidarpartiet har i lag med SV totalt sett auka Husbankens låneramme med 10 mrd. kr, til 29 mrd. kr, nettopp for å auke byggjeaktiviteten.

Regjeringa vil gå vidare med å gjere det enklare og billigare å realisere gode bustadprosjekt, både i pressområde og i distrikta. Vi har sett meir kraft og fart i arbeidet med å få effektive og føreseielege plan- og byggjesaksprosessar. Målet er å bidra til ein heildigital plan- og byggjesaksprosess, noko som vil spare både tid og kostnader for næringa og for forbrukarane. I tillegg vil kommunane kunne bruke ressursane sine betre.

I mange år har vi vore godt stilte i Noreg. Vi står no i ei tid der det er blitt dyrare å bu for dei aller fleste. Eg håpar vi gjennom denne meldinga bidreg til å auke kunnskapen om rolla som bustadpolitikken har i velferdssamfunnet vårt. Vi har allereie sett i gang oppfølging av meldinga, og Stortinget kan vente seg fleire konkrete og viktige lovforslag i denne stortingsperioden.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:54:13]: Stadig fleire kjøper opp eigedommar og driv med korttidsutleige. For tre veker sidan var eg i København, og der var det eit problem at internasjonale investorar kjøper opp bustadar og er med på å presse opp prisen. I Kristiansand er det også slik at velståande nordmenn kjøper opp sentrumsleilegheiter for å bruke dei til hytte. Eit kjapt søk på korttidsutleige i Ålesund for ein familie med to barn i eitt år gav meg 26 treff. Altså er det ein god del bustadar som blir drifta nærmast som hotell av privatpersonar og andre.

Vi meiner dette er ei utvikling det er viktig å ha kontroll med og følgje med på. Difor har vi fremja forslag om at ein skal få fram meir kunnskap om dette, og også eit såkalla laust forslag der vi ber om at regjeringa allereie til neste år kjem med ei oversikt over kor mange slike bustadar det er i dei store byane i Noreg.

SV har gjennom ei årrekkje kjempa knallhardt for at plassen og rettane til funksjonshemma og utviklingshemma i samfunnet skal styrkjast. Utviklingshemma og funksjonshemma skal ha rett til å velje kor dei skal bu. Vi må ha eit langsiktig mål om at offentlege rom og private bustadar skal vere universelt utforma. Det vil gagne alle.

I bustadpolitikken er det svært viktig ikkje å gløyme dei som ikkje har sjanse til å hengje med i ein oppheita bustadmarknad, og som grunna sjukdom eller skade aldri kjem på lønstoppen. Difor føreslår vi at reglane for butilskot og startlånsordning må endrast, slik at den gruppa får ei reell moglegheit til å kjøpe sin eigen bustad, og at dei får rett til medverknad i prosessane. Alle nybygg bør vere universelt utforma, og vi føreslår at heistilskotet må gjeninnførast.

For den som er funksjonshemma, trengst det meir tid til å planleggje å flytte heimanfrå. Vi meiner kommunen bør få eit større koordineringsansvar for utflyttingsprosessen til funksjonshemma og utviklingshemma. Vi har eit konkret forslag om at det arbeidet formelt bør starte opp allereie når dei unge er 18 år.

Eit samfunn som tek vare på alle, blir eit godt samfunn for alle. Særleg denne gruppa tenkjer eg ein må ha eit ekstra blikk på og ekstra tiltak for.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:56:55]: Byggenæringen ba i høst om en sterkere husbank og bevilgninger til energieffektivisering av bygg. Denne regjeringen leverte på dette i statsbudsjettet for 2024 – 10 mrd. kr til økning i Husbanken siden 2022 og 1,2 mrd. kr til energieffektivisering av bygg. Nå har byggenæringen løftet fram et nytt ønske, nemlig å lempe på utlånsforskriften, men det vil bare være en prisdriver i seg selv. Det vil føre til økte boligpriser fordi kjøperne må låne mer penger for å legge inn vinnerbudet, men det vil ikke bli flere leiligheter til salgs.

Nå er jobben med utlånsforskriften allerede i gang. I august vil Finanstilsynet sende sin anbefaling om hvordan utlånsforskriften bør innrettes framover, all den tid den utgår til jul i år, og det vil være en prosess i regjeringen om hvordan den eventuelt skal endres eller videreføres.

Det viktigste målet for oss er at flere skal eie egen bolig, og da må vi bygge mer. Da har vi sagt veldig tydelig at vi skal effektivisere og digitalisere planprosessene, og så vil vi gi kommunene rett til å bestemme om nye boliger i et område skal være sameier, leieboliger, studentboliger eller borettslag. Om det skal være leie-til-eie-modeller, har vi også ute på høring forslag til hvordan det skal gjøres.

Dette til sammen viser handlekraft, og at vi vil gi kommunene kraft til å bygge opp boligreserven sin. Vi har satt en ny kurs i retning av en mer aktiv boligpolitikk. Da er det litt rart at Høyre ikke får med seg det, og hva vi sender på høring. De har jo selv et forslag her i dag om å åpne for at kommunene kan stille krav om alternative boligkjøpsmodeller i byggeprosjektene. Forslaget er altså at Stortinget skal be regjeringen om å gjøre det, men det har vi allerede sendt ut på høring. Så vi er i gang, og det er bare synd at Høyre og Fremskrittspartiet ikke får det med seg. Vi skal få opp byggetakten, og dermed få flere boliger til salgs for dem som skal kjøpe et sted å bo.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:59:12]: Til representanten Staalesen kan jeg si at det er helt åpenbart at Stortinget forholder seg til lovforslag som kommer fra regjeringen, ikke til høringsforslag som er ute fra et departement. Vi forholder oss til det regjeringen legger frem for Stortinget. Så enkelt er det.

Jeg må si at jeg synes det er en litt underlig logikk man legger til grunn, for dersom man mener at en mer liberal tilnærming til utlånsforskriften bidrar til høyere etterspørsel, gjør det å ha en mer aktiv husbank nøyaktig det samme. Det er ingen forskjell på om det er offentlige penger eller private penger som etterspør de samme boligene, eller som legger beslag på de samme ressursene i markedet som oppfører boliger. Hvis man legger til grunn den ene logikken, må man også, naturlig nok, legge til grunn den andre.

Det er ganske fascinerende å lytte til SVs logikk når man nå mener at man skal gå inn og telle utleieboliger i de største byene. Man bør kanskje få litt gåsehud av det, av at det offentlige nå skal gå inn og telle boliger som ikke er utleid, for vi skjønner jo hva det neste grepet da blir. Vi er virkelig ute på en ille reise dersom man skal gå inn og regulere i den grad at man skal overstyre eiendomsretten til boliger. Det er et forslag som bør stemmes ned, og det er et forslag som i sin logikk fører til en ikke heldig utvikling.

Jeg er også veldig fascinert av representanten Drevland Lund fra Rødt, som i realiteten vil tilbake til 1950-tallet og etterlyser boligpolitikken som var da. Han har jo glemt at fordi vi gjenreiste dette landet etter annen verdenskrig og hadde lite privat kapital tilgjengelig, måtte staten gå inn. Ikke minst i Nord-Norge, hvor halve landsdelen var brent ned, måtte man fra statens side ta et aktivt grep. Etter hvert har det endret seg, og vi har et velfungerende boligmarked i dag.

Det er ikke riktig, som representanten Drevland Lund gir inntrykk av, at det var Høyre som avregulerte boligmarkedet på 1980-tallet. Ja, de gjorde det delvis, og selvfølgelig med Fremskrittspartiets støtte, men Arbeiderpartiet fortsatte på akkurat den samme linjen, og uten Arbeiderpartiet hadde vi ikke stått der vi er i dag, eller der vi har vært frem til nå. Nå går man altså i motsatt retning. Jeg må si til dem som kanskje har et snev av hukommelse, for jeg skal ikke påberope meg å være så gammel, at det Rødt etterspør, egentlig er å få de gode, gamle – eller jeg vil ikke si gode – parkettinspektørene tilbake for å kontrollere boligene til folk flest.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [11:02:35]: Eg tek ordet til ein kort merknad. Eg må svare ut litt av det som representanten Amundsen kritiserer oss for.

Eg trur faktisk det er veldig lurt av oss å prioritere primærbustadene til folk som skal bu og arbeide i byane framover. Når det gjeld korleis vi skal gjere det, har eg ikkje tenkt å øydeleggje den private eigedomsretten, men å ha eit bevisst forhold til det trur eg er viktig.

Så er det også snakk om at ein må forenkle, at ein må slutte å stille krav til kvalitet, osv. På bordet mitt nede på kontoret ligg det ein bunke med saker der private huseigarar har fått millionrekningar fordi kvaliteten på utføringa av bygga har vore kjempedårleg. Eg tenkjer at vi må byggje med kvalitet. Ein må gjerne forenkle og gjere det meir forståeleg, osv., men vi må byggje skikkeleg, for viss ikkje varer ikkje bygga. Difor er kvalitet i bustadmarknaden for meg veldig viktig.

Mudassar Kapur (H) [11:03:48]: Jeg har en liten kommentar til representanten fra Arbeiderpartiet, som var litt frustrert, eller litt oppgitt, over at vi i opposisjonen ikke ser regjeringens handlekraft. Jeg må si at det å sende saker ut på høring og nevne sine vurderinger snart tre år ut i en regjeringsperiode, med respekt å melde ikke akkurat er handlekraft. Det som er handlekraft, er å fremme forslag. Det kunne også regjeringspartiene gjort i behandlingen av denne stortingsmeldingen. De kunne gått litt lenger enn regjeringen, vært litt mer framoverlent på vegne av boligkjøperne, men det har regjeringspartiene ikke gjort. Man kunne ha støttet noen av de forslagene som ligger der, hvis man synes at de er bra, og det har man heller ikke gjort. Det hadde vært handlekraft. I den analysen står jeg ganske støtt på at dette vil være fire tapte år for boligkjøperne. Det er ingenting i denne boligmeldingen som man kommer til å rekke å implementere i løpet av denne fireårsperioden, som rent operativt vil bidra til flere boliger.

Representanten fra Rødt siterte Odvar Nordli, som sa at et langt liv hadde lært ham at markedskreftene aldri har løst et eneste sosialt problem, men du verden hvor mange de har skapt. Jeg må si at man kunne egentlig, med ganske solid belegg, sagt det samme om Rødt og kommunismen, og det kan hende Odvar Nordli hadde svart det samme hvis man hadde stilt spørsmål om partiet Rødt. Det vet vi jo ikke utfallet av.

Så må jeg si at jeg også er ganske bekymret over den utviklingen vi ser fra Rødt og SV i boligsakene. Gang etter gang kommer det ytterliggående forslag som handler om statlig overstyring, som handler om å bremse ned private initiativ og gå imot alle de tingene som har skapt et samfunn hvor åtte av ti eier sin egen bolig, og hvor selveierdemokratiet er en suksess. Særlig for representanten fra SV – og dette er noe jeg ofte hører i de fleste debattene representanten tar ordet i – er det en slags kamp mot det som skjedde for 40 år siden, og som man fortsatt ikke har gitt opp, og det er liksom det som er det viktigste man ønsker å gjøre i boligpolitikken. Tiden har gått, verden har gått videre, og nå må vi respondere på de utfordringene som er i boligmarkedet i dag.

Da er det slik at hvis vi skal lykkes med å få opp byggetakten, få ned byggekostnadene og hjelpe flere inn i boligmarkedet, må man forenkle regelverket. Da må man legge til rette for raskere saksbehandling og flere veier inn i boligmarkedet. Man kunne fått litt fart på dette ved å stemme for mange av de forslagene som Høyre har fremmet i dag. De blir dessverre stemt ned, men vi kommer ikke til å gi oss med denne debatten.

Lene Vågslid (A) [11:06:56] (leiar i komiteen): Takk til saksordføraren for arbeidet med saka.

Bustadpolitikken er svært viktig for mange parti, og i denne saka ser me òg ideologiske forskjellar. Ein kan jo seie det slik at ein har Raudt på den eine sida og Framstegspartiet på den andre, og eg kjenner meg veldig komfortabel litt sånn godt imellom der.

Ein kan sitere Odvar Nordli, men eg likar ofte heller å sitere f.eks. Jens Stoltenberg, som er litt nærmare vår tid reint politisk. Då kan ein seie at marknaden er ein god tenar, men ein dårleg herre. Det meiner eg me ser i regjeringas bustadpolitikk, der me føreslår fleire regulatoriske grep. Statsråden har sjølv vore inne på dei.

Det at Stortinget på ein måte ikkje skal forhalde seg til at ei regjering sender noko på høyring, synest eg er på grensa til komisk – at det å fremje eit forslag i Stortinget som blir eit oppmodingsvedtak til regjeringa om å gjere noko som så må på høyring, skulle vere mykje betre. Alle som har sete i regjering, veit at det å få ting ut på høyring er ein veldig viktig del av handlekrafta for å få til gode forslag.

Me har i lengre tid høyrt frå fleire aktørar kor viktig det er å få til automatiserte, digitaliserte prosessar. At me er tydelege på det i bustadmeldinga, er kjempeviktig for å få opp byggjetakta. Byggjenæringa er i ei krevjande tid på grunn av den konjunktursituasjonen me òg er i. Det at denne regjeringa har styrkt Husbanken med 10 mrd. kr – til 29 mrd. kr – betyr noko. Det kan vere at enkelte i næringa meiner det burde ha vore meir, men det er jo verdt å merke seg at medan Arbeidarpartiet og Senterpartiet er opptekne av og ønskjer å gjenreise Husbanken, høyrest det no nærmast ut frå høgresida som dei er på heilt andre sida. Eg opplever ei høgreside som vinglar litt i bustadpolitikken. I periodar har me sett at Høgre har vore ute i media og meint at startlånordninga òg kan brukast på andre måtar. Eg meiner det statsråden seier, er positivt – at denne regjeringa tør å prøve ut nye ting. Det er ikkje sikkert at gårsdagens medisin er det som funkar for bustadpolitikken.

Eg er òg glad for at fleire av representantane i komiteen har nemnt leigemarknaden. Sjølv om eigarlinja ligg fast, er det éin million leigetakarar i Noreg i dag. Det at me er tydelege på at ein må styrkje rettssikkerheita til dei som leiger leilegheit eller bustad, er enormt viktig, og det er det òg at me har fire klare mål for leigemarknaden i bustadmeldinga. I komitéhøyringa fekk me god tilbakemelding frå bl.a. Leieboerforeningen på at me endeleg i denne meldinga gjev denne gruppa den plassen dei fortener.

Tobias Drevland Lund (R) [11:10:01]: Det er litt gøy at det var jeg som først siterte arbeiderpartipolitikere fra denne talerstolen. Til representanten Vågslid: Jeg kan også sitere Jens Stoltenberg, om at markedet er en god tjener, men en dårlig herre. Det viser også boligmarkedet. Det er derfor man må sørge for å ta kontroll over boligmarkedet og ikke bare la markedet herje med folk, som man gjør nå.

Jeg må si at jeg blir litt overrasket når representanten Kapur er mer usaklig i sitt innlegg enn det representanten Amundsen er – da har vi kommet til et punkt i denne debatten hvor den kanskje begynner å gå mot slutten. Den politikken høyresiden ønsker – for å snakke om den – har vi allerede prøvd i over 40 år, og den fungerer ikke. Som det ble nevnt, har vi over én million mennesker på leiemarkedet, og det antallet er eksploderende. Det er stort og økende. Mange av dem er ufrivillig på leiemarkedet, og mange av dem er langvarig på leiemarkedet, uten at de klarer å få kjøpt seg et eget sted å bo. Det er resultatet av dagens politikk, at man har et mer eller mindre deregulert boligmarked som herjer med folk. Det er et av Europas mest deregulerte.

I våre naboland Finland og Danmark, f.eks., som vi har trukket særlig fram i våre merknader til denne saken, har de en større sosial sektor, særlig i Danmark, hvor har de satt av en stor del av boligene – 20 pst. – til ikke-kommersielle boliger. Det kan også være mulig i Norge hvis man har politikere som vil, og politikere som har ambisjoner for boligpolitikken, og ikke vil at det bare skal være som i dag, hvor 4 pst. av boligmassen utgjøres av en sosial sektor, primært kommunale boliger.

Jeg er helt enig i mange av tiltakene som ramses opp i boligmeldingen fra regjeringen. Det er ganske mange bra tiltak, men det er ikke nok, og det er på langt nær de verktøyene vi trenger for faktisk å få et skikkelig taktskifte i boligpolitikken og for å få en aktiv og sosial boligpolitikk.

I karakteristikker av det Rødt mener, er det enkelt å si at det var noen ting som var bedre før i tiden. Før i tiden kunne vanlige folk med vanlige inntekter kjøpe seg et eget sted å bo. De kunne bygge seg et sted å bo. Det var mulig fordi man hadde reguleringer av markedet. Man lot det ikke bare herje og dundre på. Hva hadde vært resultatet av den eneste løsningen jeg egentlig opplever at Høyre og Fremskrittspartiet har – at man skal forenkle, at man skal lempe på krav? Hvem kommer til å sitte igjen med gevinsten av det? Jo, det er utbyggerne, fordi man i markedet likevel må ut med store summer for å få kjøpt seg et eget sted å bo. Det kommer til å bli resultatet.

Vi trenger reguleringer, vi trenger å bygge mer, og vi må gjøre begge deler samtidig. Jeg og Rødt har ambisjoner for en helt annen boligpolitikk. Vi våger å drømme, om det så er litt tilbake i tid eller til våre naboland i Europa som gjør det bedre enn oss på dette området.

Statsråd Erling Sande (Sp) [11:13:16]: Fyrst: Eg synest det har vore ein god debatt. Bustadpolitikken er ein del av politikken der dei politiske forskjellane kjem fram, og det er viktig. Vi har ei viktig rolle når det gjeld å synleggjere forskjellane mellom oss som parti. Når det er sagt, opplever eg brei støtte til regjeringas bustadpolitikk, beskriven i denne meldinga, og hovudtiltaka som vi gjer.

Det som eg undrar meg over, i likskap med komitéleiaren, er Høgres rolle i denne debatten, der ein prøvar å framstille det som at viss ein ikkje stemmer for Høgres forslag i denne saka, er det fort fire tapte år. Det er interessant av to grunnar. Det eine er at no driv Senterpartiet og Arbeidarpartiet i regjering den mest aktive bustadpolitikken som er driven på mange år i dette landet, bl.a. gjennom åtte år med høgrestyre. Det er det eine. Viss ein ynskjer ein meir aktiv bustadpolitikk, må ein applaudere denne meldinga og dei tiltaka som vi allereie over fleire år har jobba med. Det blir endå meir spesielt når ein ser på dei konkrete forslaga til Høgre, for då ser ein at det ikkje er nokon alternativ bustadpolitikk som blir presentert. Det er små og store forslag, og fleire av dei er forslag som regjeringa starta arbeidet med då vi overtok regjeringskontora etter Høgre, og har jobba med over fleire år.

Så det blir ein litt hol kritikk, men i det store biletet opplever eg at retninga i bustadpolitikken til regjeringa har støtte i denne salen.

Mudassar Kapur (H) [11:15:09]: Vår bekymring går først og fremst ut på at det ikke bare er i denne saken at regjeringspartiene stemmer ned konkrete forslag som kunne fått opp byggetakten og fått ned byggekostnadene. Problemet er at regjeringspartiene har gjort det gjentatte ganger, helt siden de kom i regjering. Også før jul behandlet vi disse forslagene. Også da fremmet Høyre en rekke forslag som man stemte ned. Det er en ærlig sak å stemme imot konkrete forslag, men da bør man i hvert fall ha noen egne isteden, og det har ikke regjeringen. Stortinget sitter ikke og voterer over at regjeringen skal vente og se eller sende ut ting på høring. Stortinget voterer over konkrete forslag, og dem stemmer regjeringspartiene ned.

En liten siste merknad til partiet Rødt: En liten observasjon er at det er litt trist at når man skal reise 40–50 år tilbake i tid, kan man for Rødts del ikke vise til folk i egne rekker når det gjelder sitater, da må man gjerne ty til andre partier. Det ville kanskje ikke ha vært et så fint persongalleri å hente fra.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:16:24]: Først til representanten Vågslid: Det er så sin sak at vi med det departementene sender ut på høring, kan se hva regjeringen jobber med, men det er ikke vedtatt politikk på noen som helst måte fra regjeringen før det er en proposisjon som går i statsråd. Stortinget kan ikke som institusjon forholde seg til saker som sendes ut på høring fra departementene. Vi forholder oss til de sakene som kommer til Stortinget. Det bør det ikke eksistere noen tvil om.

Så til representanten Drevland Lund: Vel, man skal være forsiktig med å vise til Danmark i alle saker. Det er mye godt vi kan lære av Danmark, men jeg anbefaler representanten Drevland Lund å reise til Danmark og se på gettoproblemene der, nettopp på grunn av en feilslått boligpolitikk, som jeg tror de fleste dansker vil advare imot. Og så er det som det er: Jo mer regulering man trer ned over hodet på folk, jo dyrere blir det, og det er nesten utrolig at ikke venstresiden i norsk politikk har lært det gjennom et århundre.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [11:17:33]: Jeg fikk faktisk behov for å ha siste ord, nettopp for nok en gang å gjenta det både komitélederen og kommunalministeren tok opp: Regjeringen jobber fram politiske forslag, sender dem ut på høring for å få innspill fra organisasjoner, næringsliv, etc., og sender saken videre, enten i form av forskrift eller tilbake til Stortinget i form av lovendringer. Det er klart at vi her da jobber med forslagene som ligger i boligmeldingen. Forslagene fra de andre partiene ser vi da egentlig ikke noen grunn til å støtte, for det arbeidet er allerede i gang.

Så fikk jeg lyst til å knytte en kjapp kommentar til Per-Willy Amundsens siste innlegg når det gjelder gettofisering og problemene i Danmark. Det er jo derfor vi har lagt fram forslaget om at kommunene skal kunne styre boligsammensetningen sin, nettopp for at man i et område med levekårsutfordringer skal kunne styre utviklingen slik at man bygger boliger som ikke fører til den type gjennomtrekk som kanskje definerer det boligområdet i dag.

Med det vil jeg takke for debatten og arbeidet med boligmeldingen. Denne regjeringen har satt fart på det boligpolitiske arbeidet, og jeg gjentar: Det er jeg veldig stolt av.