Naomi Ichihara Røkkum (V) [11:53:01]: Den 30. oktober 2023 valgte kontroll- og konstitusjonskomiteen å åpne sak om Statskog SFs kjøp av AS Meraker Brug. Komiteen mente at saken reiste tre spørsmål som komiteen ønsket svar på:

1. Hva var det juridiske og økonomiske grunnlaget for å budsjettere kjøpet som en lånetransaksjon hvis kjøpsprisen oversteg markedstesten?

2. Kjøpte Statskog SF Meraker Brug AS for en høyere pris enn det som var forretningsmessig riktig verdi?

3. Har Stortinget fått tilstrekkelige opplysninger da Stortinget behandlet saken?

Kjøpet ble budsjettert som en lånetransaksjon, og følgende to vilkår må normalt være oppfylt for at noe skal kunne budsjetteres som det. For det første: Tiltaket må gi en forventet avkastning som svarer til risikoen ved plasseringen. For det andre: Avkastningen må være finansiell og stamme fra inntekter i et marked.

Markedsverdien til Meraker Brug var ifølge Finansdepartementets rådgiver Pareto på 2,4 mrd. kr, gitt deres anslag på kontantstrøm og markedsmessig avkastningskrav. Samtidig mente samme rådgiver at en privat investor kunne verdsette Meraker Brug til opp mot 2,8 mrd. kr, gitt mer aggressive vurderinger enn statens. Det er også verdt å merke seg at embetsverket ga et tydelig råd om at en lånetransaksjon var riktig postering for kjøpet innenfor en ramme på 2,8 mrd. kr.

Flertallet i komiteen legger til grunn Finansdepartementets faglige vurderinger av budsjetteringen av Statskog SFs kjøp av AS Meraker Brug opp mot det finansielle rammeverket, og legger Finansdepartementets faglige oppfølging av ekstern finansiell rådgiver til grunn. Flertallet kan ikke se at kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer besitter nødvendig fagkompetanse til å overprøve denne vurderingen.

Fra vår side kan ikke Venstre se at kravene til å budsjettere kjøpet som en lånetransaksjon er oppfylt. En rekke forhold tyder på at staten har betalt langt mer enn private investorer ville verdsatt selskapet til, og at staten dermed ville tape penger eller få en lavere avkastning enn kravene til lånetransaksjoner krever.

For det første ser staten ut til å ha betalt om lag 1 mrd. kr mer enn de private budgiverne var villige til å by. For det andre er avkastningskravet staten har lagt til grunn, lavt. For det tredje er det lagt inn store verdier i verdsettelsen som det virker urealistisk at staten kan realisere. For det fjerde er kjøpesummen på 2,65 mrd. kr høyere enn det Statskog og statens finansielle rådgiver Pareto mente selskapet var verdt.

Når vi vet det vi vet i dag, kan jeg ikke se at den daværende landbruks- og matministeren ga Stortinget de opplysninger som var nødvendige for Stortingets behandling av saken. Som en overordnet norm skal Stortinget få tilstrekkelig informasjon til å kunne foreta en forsvarlig vurdering av innholdet i, og virkningene av, de forslagene som regjeringen framlegger for Stortinget.

Statsråden ville ikke oversende verdivurderingen eller opplyse om avkastningskravet da saken var til behandling i Stortinget, til tross for gjentatte forespørsler fra medlemmer av næringskomiteen. Den tilbakeholdte informasjonen kaster lys over lovligheten av å lånefinansiere kjøpet og ville vært vesentlig for Stortingets behandling av saken. Uten tilgang på verdivurderingen eller avkastningskravene var det ikke mulig for næringskomiteen å gjøre en selvstendig vurdering av lovligheten av å lånefinansiere kjøpet.

Landbruks- og matministeren, som var ansvarlig for saken, har i ettertid trådt ut av regjeringen. Jeg viser imidlertid til Stortingets behandling av regjeringsapparatets håndtering av habilitetsregelverk, der man klargjør at Stortinget kan, og bør, rette kritikk mot en avgått statsråd hvis Stortinget finner grunnlag for kritikk, og statsrådens avgang ikke var begrunnet i forholdet kritikken angår. Jeg tar derfor opp mindretallets forslag, som lyder:

«Stortinget finner det kritikkverdig at tidligere statsråd Sandra Borch ikke informerte Stortinget på tilstrekkelig vis da saken om kjøpet av Meraker Brug ble behandlet i Stortinget, og mener Stortinget på den bakgrunn kan ha fattet et vedtak i strid med bevilgningsreglementet og lov om Statens pensjonsfond.»

Kirsti Leirtrø (A) [11:57:42]: Saken handler om Statskogs kjøp av Meraker Brug.

For oss i Arbeiderpartiet er det selvfølgelig viktig at en følger god regnskapsskikk, med korrekt regnskapsføring. Det mener vi er gjort, også etter komiteens undersøkelser. Vi mener også at Stortinget har fått nok og omfattende dokumentasjon på grunnlaget for å budsjettere kjøpet som en lånetransaksjon.

Mindretallet finner det underlig at embetsverket i Finansdepartementet ikke hadde motforestillinger til posteringen, og mener Stortinget har fattet vedtak i strid med bevilgningsreglement og lov om Statens pensjonsfond. De mener også at det er for lite avkastning, og at kjøpet er mye over markedsverdi, mens vi altså mener at det er all mulig grunn til å stole på embetsverket i Finansdepartementet både når det gjelder det som faktisk skjedde, og grunnlaget for kjøpet.

Denne saken handler mer om politikk enn om markedsverdi eller avkastning. Det handler om å sikre at norsk natur skal eies av fellesskapet, at den er i norske hender og tilgjengelig for oss alle. Alt kan ikke måles i markedet og at en skal beregne avkastning i forhold til kjøpesummen. Verdien ligger nå i Statskogs eie. Vi er altså uenig med mindretallet også om at reglene ikke ble fulgt. I en lukket budrunde er det vanskelig å si hva aktørene kunne vært villig til å gi.

Jeg vil nå komme med en sammenligning i bruk av skattebetalernes penger: Nye veier stanset bygging av E6 i samme område som Meraker Brug ligger. Der er det nå en merkostnad på 3 mrd. kr fordi avtalen med et spansk entreprenørselskap måtte avlyses. En vei på tre mil har altså større kostnadssprekk enn hele kjøpet av Norges største eiendom, som strekker seg over store deler av Trøndelag.

Jeg er ikke i tvil om hva som er alvorlig feil bruk av skattebetalernes penger. Det er i hvert fall ikke det å sikre nasjonal kontroll over eget land.

De siste årene har vi lært mye om sikkerhet og beredskap. Er vi godt nok rustet til å takle krisene vi ser rundt oss? Vi må styrke norsk selvforsyningsgrad på mat og kraft, sørge for kompetanse i eget land, et sterkt forsvar og – i dette tilfellet – ha riktig eierskap til norsk natur og utmark.

Det blir store overskrifter når russiskeide hytter i nærheten av forsvarsinstallasjoner oppdages. Vi har i tillegg erfaringer med salget av Værdalsbruket under høyreregjeringen, hvor staten ikke gikk inn som kjøper, og hvor over 60 pst. av Verdal kommune nå eies av en privat investor. Så det handler jo ikke bare om over eller under streken, men det handler om politikk.

Vi har også en sak om salg av eiendom på Svalbard akkurat nå. Det bør gjøre oss betenkt og bevisst på at folks trygghet og rikets sikkerhet ikke alltid kan måles i penger eller avkastning.

Jeg er glad for at vår regjering så at dette kjøpet var viktig, og kan ikke se at noe av det er i strid med retningslinjene eller at Stortinget ikke var nok opplyst.

Peter Frølich (H) [12:02:00] (komiteens leder): Dette er et av norgeshistoriens største eiendomskjøp. Prosessen har vært spesiell. Den har vært preget av hast i behandlingen og uvanlige budsjettmetoder. Det var derfor veldig viktig at kontrollkomiteen åpnet denne saken.

Da vi åpnet sak, ga det også mediene en ekstra mulighet til å grave dypt i saken. De fortjener honnør for å ha avdekket f.eks. at staten antakelig kan ha betalt opp mot en milliard i overpris, og at statens verdivurderinger og konsulentrapporter har hatt mange tvilsomme premisser. Regjeringen har fått ganske knallhard medfart på lederplass i ulike aviser og i kommentariatet, og det er med god grunn.

Dagens Næringsliv har kalt dette kjøpet en skandale, selv om de isolert sett støtter kjøpet. Jeg mener det er en korrekt beskrivelse. Det er en korrekt beskrivelse fordi prisen har vært satt for høyt. Beregningen av inntjening har vært for lav. Dermed har det ikke vært mulig, tror jeg, å føre dette kjøpet som en utgift, slik loven krever. Det å hevde at dette er en investering som gir innbyggerne i Norge den samme avkastningen som om midlene hadde stått i oljefondet, er nesten en fornærmelse. Når man investerer oppunder 3 mrd. kr, bør avkastningen – i alle fall et konservativt estimat – være på rundt 100 mill. kr hvert år. Antakelig ligger vi allerede mange hundre millioner bak skjema, og dette gapet vil antakelig bare øke og øke for hvert år som går. Tar jeg feil om dette, blir jeg glad, men hvis jeg har rett, er det norske fellesskapet påført et tap på et tvilsomt tallgrunnlag, med en tvilsom saksbehandling.

Regjeringen har med dette kjøpet egentlig lansert en ny metode som kan sette en uheldig presedens. Vi kan f.eks. døpe den Meraker-metoden, hvor punkt én blir å finne et politisk prestisjeprosjekt som er for dyrt til å ta i de vanlige budsjettprosessene. Punkt to blir å finne konsulenter som kan bidra til å få verdivurderingen så maksimert som overhodet mulig, for å øke hva man kan føre under streken. Man kan få konsulentene til å leke med avkastningskravet og redusere det, slik at man kan øke verdien. Det kan legges inn ganske fantasifulle forutsetninger om utbygging av vindkraft, f.eks. Når kjøpet så er gjort, går det an å sette strek over de planene.

Det gjør at jeg tror vi står overfor noe som egentlig bør opprøre alle partiene i denne salen. Jeg synes det er rart at det har fått en slags passiv aksept i salen, spesielt blant de mindre partiene, også på venstresiden. Tenk hvis det var en blå regjering som gjorde et omdiskutert kjøpt på nesten 3 mrd. kr, uten å vise regnestykkene engang. Det hadde vært ganske skandaløst da, på samme måte som det er ganske skandaløst nå. Jeg synes kanskje det er det viktigste poenget i saken – at Stortinget ikke fikk den informasjonen de trengte da de satt og behandlet den. Næringskomiteen ble bedt om å ta stilling til dette, med ganske stort tidspress. Da har vi en tradisjon for at man får svar på de spørsmålene man har. Representanter i næringskomiteen stilte helt relevante spørsmål. Hvordan var det regnet? Hvilke beregninger var lagt til grunn? Det ble holdt tilbake – man fikk ikke dette fordi det ble holdt igjen som forretningssensitiv informasjon. Hadde ikke kontrollkomiteen tatt tak i det, hadde vi fortsatt vært i villrede om dette.

Jeg mener at helt prinsipielt, enten man er på venstresiden eller på høyresiden, støtter kjøpet eller ikke støtter kjøpet, må vi verne om informasjonsplikten som regjeringen har overfor Stortinget. Det er helt avgjørende for at vi skal kunne drive kontrollarbeid her på dette huset.

I dag vil vi høre at regjeringen vil vri søkelyset bort fra selve saksbehandlingen og over til de vanlige slagordene vi kjenner, om norsk eierskap, norske interesser og at det er så flott med fellesskapet, på norske hender, osv. Det er ikke nødvendigvis der uenigheten ligger, men denne saksbehandlingen fortjener en kritikk i denne salen.

Nils T. Bjørke (Sp) [12:07:16]: Stortinget har vedteke eit løyvingsreglement som set krav til korleis regjeringa kan budsjettera ulike utgifter på statsbudsjettet. Finansdepartementet har utdjupa desse krava i rundskriv og rettleiar for departementet sine posteringar og transaksjonar. Statsrekneskapen inneheld både ein løyvingsrekneskap og ein kapitalrekneskap. Ein 90-post i kapitalrekneskapen inneheld tilbakebetaling og avdrag på lån. Løyvinga på 90-postar vert aktivert som auka formue i kapitalrekneskapen. Det er ein lånetransaksjon under streken.

Finansdepartementet har sett krav til løyvingar på 90-post. Finansministeren skildra dei to vilkåra i høyringa i komiteen: Plasseringa må gje ei forventa avkasting som svarar til risikoen, og avkastinga må vera finansiell og koma frå inntekter i marknaden. I praksis tyder dette ein pris marknaden er villig til å betala, og som vil gje ei forventa avkasting som svarar til risikoen i investeringa. I vurdering av finansiell avkasting vert det teke omsyn til både reine kontantstraumar og prisen marknaden er villig til å betala.

I slike tilfelle er det vanleg at staten nyttar ein ekstern finansiell rådgjevar som gjev ei vurdering av kva som er marknadsmessig pris. I forkant av Statskogs kjøp av Meraker Brug vurderte Landbruksdepartementets finansielle rådgjevar marknadsverdien til 2,4 mrd. kr. Rådgjevaren meinte òg at ein privat investor kunne verdsetja eigedomen opp mot 2,8 mrd. kr. Kjøpesummen på 2,65 mrd. kr låg innanfor ramma rådgjevaren hadde sett, mellom 2,4 og 2,8 mrd. kr. Difor vart kjøpesummen Statskog gav for Meraker Brug, ein pris marknaden var villig til å betala. Kjøpesummen kunne difor budsjetterast som lånetransaksjon under streken, av di den følgde vilkåra. Dette er dokumentert i omfattande materiale som komiteen har fått tilsend frå departementet.

I tråd med krava i Finansdepartementets rettleiar gjorde embetsverket i Finansdepartementet ei vurdering av kva som var rett budsjettering av kjøpesummen. Vurderinga til embetsverket var at om prisen på eigedomen skulle verta høgare enn 2,8 mrd. kr, måtte kjøpet i så fall verta budsjettert som ei ordinær utgift. Når kjøpesummen vart 2,65 mrd. kr, låg det innanfor vurderinga til embetsverket av kva som kunne budsjetterast som lånetransaksjon.

Fleirtalet i komiteen legg til grunn Finansdepartementets faglege vurdering av budsjettering av Statskogs kjøp av AS Meraker Brug opp mot det finansielle rammeverket. Fleirtalet ser ikkje grunnlag for å fremja kritikk i saka. Alle krav og prosedyrar for slike transaksjonar er følgde i kjøpet. Eg meiner dette handlar meir om politikk og politisk ueinigheit, der mindretalet leitar etter formelle feil eg meiner ikkje er her. Eg vil leggja til at ved kjøp av skogs- og utmarkseigedom må denne verdien vurderast i eit langsiktig perspektiv, ikkje ut frå kortsiktige avkastingskrav, som ein del av høgresida prøver å løfta fram.

Frå komitéleiaren er det peikt på at det har vore fleire oppslag i media. Kontrollkomiteen kan ikkje basera kontrollarbeidet sitt på oppslag i media. Me må ha den informasjonen me har fått. Eg meiner me har fått god informasjon frå departementa, og difor er fleirtalet veldig tydelege på at det her ikkje er grunnlag for kritikk.

Mindretalet meiner det er betalt 1 mrd. kr meir enn det private bodgjevarar var villige til å by. Dette er udokumenterte påstandar i media som ikkje har framkome i komiteens arbeid med saka.

Eg meiner dette er eit godt kjøp. Det sikrar norsk eigarskap, det sikrar allmenta eigarskap over store verdiar. Eg merkar meg at Høgres retorikk i denne saka har endra seg, slik den internasjonale situasjonen er i dag. Sanninga er at dei i lange tider har kjempa for å selja ned Noreg, og meiner det er det same kven som eig areal i Noreg. Me er faktisk av ei heilt anna oppfatning: Det er viktig med norsk eigarskap, det er viktig å ha kontroll på norske ressursar, og det meiner eg dagens sikkerheitssituasjon styrkjer oss i trua på.

Carl I. Hagen (FrP) [12:12:10]: Stortinget har ofte debatter om hva vi bør bruke skattepengene til – hva vi bør bruke folks innbetaling til det offentlige til, hva de skal gå til av utgiftsdekning. I mange sammenhenger er det faktisk slik at veldig mange sier at dette er for dyrt – vi har ikke råd, vi må være sparsommelige. Nye, livsviktige medisiner blir vurdert av Beslutningsforum. Da vurderer man nytten av medisinene opp mot prisen. Ofte er det slik at for medisiner som leger og pasienter mener vil være veldig, veldig fornuftig å bruke, blir det av Beslutningsforum avslått at man får gå til innkjøp på blå resept, for det er for dyrt.

Da kan man spørre: 2,65 mrd. kr, eller 2 650 mill. kr, til å kjøpe skog og landareal – er det fornuftig? Så vidt jeg har skjønt, er regjeringens egentlige hovedbegrunnelse å sikre at det skal være på norske hender. Det er et legitimt ønske, men når det er landareal, hva er det egentlig en eier kan gjøre som ikke krever godkjennelse av norske myndigheter? Ikke vet jeg, det er jo ikke mulig å sette opp en liten hytte engang uten at man har tillatelse fra kommunen. Man kan ikke bygge en vei uten at man får tillatelse av kommune, fylkeskommune og stat. Man kan ikke sette i gang gruvevirksomhet. Det er nesten ingenting man kan gjøre uten å spørre det offentlige om lov. Hva skal man da egentlig begrunne det med, at det offentlige skal eie?

Så er det satt fram at det kunne være kinesere og russere som skulle kjøpe Meraker Brug. Ikke vet jeg om det er noen store forsvarsområder på Meraker Brugs areal som de av spionasjemessige grunner kunne ønske å få være i nærheten av. Der gir jo sikkerhetsloven en mulighet for å hindre det. Andre steder eier russere hytter i nærheten av flyplasser uten at man har hindret det gjennom sikkerhetsloven, som man kanskje kunne ha gjort.

Jeg finner ikke egentlig argumentasjonen for hvorfor man skal bruke 2,65 mrd. kr til å kjøpe Meraker Brug AS. Skulle det være en såkalt fornuftig investering for å tjene penger, altså at man gjennom bruken får inntekter som er bedre enn man får andre steder? Det er vel egentlig det regjeringen gjør når de helt feilaktig plasserer dette under streken for å unngå å komme under handlingsregelens begrensninger når det gjelder bruk av oljepenger. Det er det man her egentlig har gjort. Hvis 2,65 mrd. kr er en fornuftig investering – la meg si at man skal ha i hvert fall ca. 5 pst. avkastning av den prisen – blir det 100 mill. kr i inntekt årlig. Og når man ser på regnskapene til Meraker Brug AS de siste årene, har de vært på 4,1 mill. kr i gjennomsnitt. Så argumentasjonen er litt sånn nasjonalromantisk, og det er ok, det – jeg er også det i mange sammenhenger.

Vet vi egentlig hvorfor det var en såkalt lukket budrunde? Var det fordi man hadde forhåndskunnskap om at staten ville være interessert i kanskje å være 100 pst. sikker på å kjøpe, og derved kunne få dem til å betale en dramatisk overpris, anslått til 1 mrd. kr? Det er også en interessant diskusjon. I det hele er det etter min oppfatning ingenting av det regjeringen hevder som bakgrunn for dette kjøpet, som egentlig tåler dagens lys.

Audun Lysbakken (SV) [12:17:10]: Selve spørsmålet om ja eller nei til kjøp av Meraker Brug er egentlig et veldig ideologisk spørsmål, som følger kjente skillelinjer i norsk politikk når det gjelder synet på statlig eierskap og nasjonalt eierskap. Så er utfordringen vår i forbindelse med denne saken å legge det bort, for det er jo ikke det kontrollkomiteen skal ta stilling til, det er ikke det Stortinget skal ta stilling til i dag. Spørsmålet er: Har regjeringen i forbindelse med kjøpet fulgt budsjettreglene? Det er viktige regler. Det handler om disiplin i bruken av oljepenger. Noen av oss husker godt hvordan regjeringen Solberg vurderte å sprenge disse reglene, ved bl.a. å finansiere kjøp av både fregatt og regjeringskvartal under strek. Det var bra det ikke ble noe av, og det er bra at Stortinget også står vakt om disse reglene i dag.

Sentralt i mediedekningen rundt saken har vært spørsmålet om prisen for Meraker Brug var riktig. Det har vært reist tvil om det hadde vært mulig å kjøpe eiendommen billigere, og det bringes av de borgerlige fram som et avgjørende argument. Komiteen har jo ikke kunnet slå fast om det som har stått i mediene rundt dette, er riktig, men det er heller ikke kjernen i saken. Spørsmålet vi må vurdere, er om regjeringen har fulgt de prosedyrene de skal, for å få fastslått en markedsmessig pris, og om de har holdt seg innenfor den vurderingen. Det har de jo. Gjennom å få en ekstern rådgiver til å vurdere det, og så følge det rådet og gjøre faglige vurderinger ut fra det rådet, har regjeringen fulgt boken. Finansdepartementet konkluderte på faglig grunnlag med at det ville være i tråd med rammeverket å budsjettere en kjøpesum opp til 2,8 mrd. kr under strek, og regjeringen har fulgt opp den faglige vurderingen.

Så går det an å diskutere om dette er den beste framgangsmåten. Altså: Er det riktig at staten skal lene seg så ensidig på en finansiell rådgivers vurdering? Burde det vært flere rådgivere? Burde Finansdepartementet hatt egen kompetanse å trekke på i større grad? Det er en annen diskusjon. Vi i SV kan ikke se at regjeringen har gjort noe annet her enn å forholde seg til dette systemet sånn som det er og har vært praktisert, og vi kan ikke se at det har kommet fram noe i arbeidet med saken som gir komiteen grunnlag for å overprøve den vurderingen som Finansdepartementets embetsverk gjorde, og den som ekstern finansiell rådgiver gjorde.

Jeg registrerer at de borgerlige partiene ikke har funnet grunnlag for å fremme forslag om kritikk mot selve beslutningen om å kjøpe under strek. I merknad skriver Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre at de «kan ikke se at kravene til å budsjettere kjøpet som en lånetransaksjon er oppfylt». Komitélederen bruker sågar ordet «skandale» i debatten. Representanten Hagen sier det ikke tåler dagens lys. Det er såpass alvorlig ordbruk og såpass alvorlige konklusjoner som ligger i innstillingen, at en skulle tro disse partiene ville fremme kritikk på det grunnlaget. Når det ikke skjer, antar jeg i grunnen at det er fordi grunnlaget for den konklusjonen og de ordene er for tynt. Komiteens arbeid har etter vårt syn ikke avdekket noe som gir grunnlag for å konkludere med regelbrudd.

Så fremmes det heller forslag om kritikk for mangelfull informasjon til Stortinget. Det er selvfølgelig en skjønnsmessig vurdering hva som er tilstrekkelig informasjon. Mitt syn er at en regjering heller må være i overkant med sin deling av informasjon enn å risikere å bli beskyldt for ikke å gi tilstrekkelig informasjon. Likevel: Er det i denne saken grunnlag for å si at informasjonsplikten er brutt? Det kan vi ikke se. Er det grunnlag for å mene at det ikke er gitt tilstrekkelig informasjon til at Stortinget kunne vurdere saken? Det kan vi heller ikke se. Den konklusjonen vil selvfølgelig påvirkes av om man mener lånefinansieringen var lovlig eller ikke, men etter arbeidet med denne saken kan vi altså ikke se at det foreligger opplysninger som tilsier at den var ulovlig. Av den grunn kan vi heller ikke se at det er grunnlag for det kritikkforslaget som fremmes.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:22:01]: Jeg synes det har vært en interessant debatt om en viktig sak. Det har blitt sagt mye klokt, og saken er blitt godt belyst. Jeg vil først og fremst redegjøre for hvordan vi i Kristelig Folkeparti har tenkt og tenker om denne saken.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at vi skal beholde norsk eierskap til strategisk viktige landområder, og vi mener at Meraker Brug er nettopp et slikt område. Som flere har vært inne på og har sagt allerede, fryktet vi at denne eiendommen kunne havne på utenlandske hender. Det kunne ført til at vi mistet kontroll over et viktig område og mistet kontroll over hva det kunne bli brukt til. Det kunne gitt land vi ikke ønsker skal få det, et fotfeste i Norge. Vi mener at det var en riktig politisk avgjørelse å kjøpe eiendommen, og ga tydelig uttrykk for det da det ble gjort. Det er også en eiendom som det er riktig å bruke mye penger på.

Det er måten det ble gjort på, som vi stiller oss kritiske til. Vi mener at kontrollkomiteens undersøkelse har fått fram at dette var et kjøp som det er tvilsomt at kunne eller burde bli ført under den såkalte streken. Regjeringa har etter vårt syn ikke hatt gode nok svar på hvordan dette kan forsvares opp mot regelverket for slike handler.

Som andre har vært inne på i debatten, stiller vi også spørsmål ved om prisen som ble gitt, er for høy. I mediene har det kommet fram at det var andre som var interessert i eiendommen, til langt under den prisen som staten endte med å gi. Selv om vi mener det var riktig og viktig at staten kjøpte denne eiendommen, er vi kritiske til det som kan se ut som uansvarlig pengebruk, i en tid der vi alle må stramme inn.

Det mest alvorlige er likevel hvorvidt den daværende landbruksministeren ga Stortinget tilstrekkelig informasjon. Basert på det kontrollkomiteen har fått, virker det som at statsråden har holdt igjen relevant og viktig informasjon – informasjon som var viktig da næringskomiteen, på kort tid, behandlet saken. I noen tilfeller er det informasjon som regjeringa har grunnlag for ikke å dele med Stortinget, men det skal være en høy terskel for å holde tilbake. Vi kan ikke se at det gjelder i denne saken. Verdivurdering og avkastningskrav ble holdt tilbake, selv om medlemmer av næringskomiteen gjentatte ganger etterspurte dette.

Jeg kan ikke forstå hvorfor en ikke kunne dele og gi den informasjonen til Stortinget. Det er alvorlig, og det kan også ha ført til at Stortinget fattet vedtak som ikke er i tråd med bevilgningsregelverket som vi skal holde oss til. Det er alvorlig for tilliten mellom regjering og storting, men også for tilliten befolkningen har til vedtak som fattes i denne sal.

Kristelig Folkeparti har derfor kommet til at vi vil støtte forslaget fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, om at Stortinget finner tidligere statsråd Sandra Borchs håndtering av saken og manglende informasjon til Stortinget kritikkverdig.

Statsråd Geir Pollestad [12:25:19]: I 2022 kjøpte Statskog SF hundre prosent av aksjane i AS Meraker Brug etter Stortingets godkjenning. Meraker Brug var inntil kjøpet ein av Noregs største private skog- og utmarkseigedomar.

Eg meiner at «ordinær måte» er eit stikkord for denne diskusjonen. Det er sånn at kjøpet er gjennomført på ordinær måte når det gjeld verdivurdering, kjøpet er gjennomført på ordinær måte når det gjeld informasjon til Stortinget, og kjøpet er gjennomført på ordinær måte når det gjeld den tekniske budsjettføringa av transaksjonen. Eg er glad for fleirtalet i komiteen sin omtale av desse temaa.

Kvifor var dette kjøpet så viktig? Meraker Brug er ein stor eigedom, meir enn dobbelt så stor som Oslo kommune. Regjeringa ønskte å sikra seg nasjonal kontroll over denne eigedomen.

Så har eg registrert at det frå opposisjonen og spesielt frå Høgres side har vore litt endring i retorikken undervegs. Frå å omtala dette som å kjøpa eit gardsbruk i Trøndelag, som er eit omgrep som er brukt, antydar no Høgre at dei kunne tenkt seg å kjøpa Meraker Brug, men berre ikkje på den måten som vart gjort. All den tid Høgre stemte imot kjøpet, er det ein lite truverdig argumentasjon.

Betalte staten for mykje for eigedomen? Eg meiner svaret er klart nei, for dette må ein vurdera ut frå den informasjonen ein hadde på kjøpstidspunktet, og den auksjonsforma som seljar valde. Me henta inn verdivurderingar frå eksterne rådgjevarar. Det er ikkje sånn som komitéleiaren antyda her i sitt noko konspiratoriske innlegg, at me fann konsulentar som på ein måte gav oss dei svara me ville ha. Det var det inntrykket eg sat igjen med etter å ha høyrt komitéleiaren. Nei, me henta inn dette på ordinær måte.

Det har vorte hevda at ein har betalt 1 mrd. kr meir enn ein burde, men det legg jo til grunn at ein veit om dei andre bodgjevarane. Eg veit ikkje om dei andre bodgjevarane. Regjeringa var ikkje kjend med dei andre bodgjevarane på dette tidspunktet. Det at det er eit rykte i media om at det ligg føre eit anna bod som er 1 mrd. kr lågare, det er for det fyrste etterpåklokskap, men det seier heller ikkje noko om kva andre bodgjevarar var villige til å gje. Me kan ikkje byggja styringa på eit sånt grunnlag.

Så kjem finansministeren til å gå inn på det som gjeld føringa og den tekniske føringa av dette.

Der kritikken har kome, er det som gjeld informasjon til Stortinget. Eg meiner Stortinget er blitt gjeve det som er ordinær informasjon i denne typen sak, og det som har vore vanleg at næringskomiteen har fått i forbindelse med denne typen oppkjøp. Det var òg noko som næringskomiteen slutta seg til i si behandling av dette. Eg opplever at det her er vel så mykje ei ueinigheit om kvar me går hen, kva me ønskjer med Noreg, kva me ønskjer av nasjonal kontroll.

Me har betalt – og det kan høyrest mykje ut – 2,65 mrd. kr. Me har altså betalt 2 kr og 20 øre per kvadratmeter. Dette er ein stor eigedom.

La meg avslutta med å seia at eg synest ingenting om innlegget frå komitéleiaren, for hovudkritikken hans er for så vidt ikkje retta mot dei politiske avgjerdene, men mot måten som dyktige folk i Statskog og i departementet har gjennomført dette på, og det meiner eg at det i det heile ikkje er grunnlag for å gjera i denne saka. Det er fair at me er ueinige om det var lurt å kjøpa aksjane i Meraker Brug. Me meinte det. Høgre var imot. Det er ei politisk sak, og det må me diskutera som ei politisk sak.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [12:43:31]: Senterpartiet og Arbeiderpartiet har i regjering vært klare på viktigheten av nasjonal kontroll over norske naturressurser. Norsk natur og norske naturressurser skal ikke overlates til hvem som helst. Det er vår klare politiske holdning.

Meraker Brug er en svært stor eiendom med et areal på 1,2 millioner mål. Arealet er over to og en halv ganger Oslos størrelse – hele Oslos størrelse, med Nordmarka og Østmarka og bysentrum, ja hele fylket og hele kommunen. Det er større enn Vestfold fylke. Beløpet Statskog betalte for eiendommen, er stort, men eiendommen er også enorm, og det utgjør ca. 2 200 kr per mål.

Da Meraker Brug ble lagt ut for salg i 2022, risikerte vi at eiendommen kunne komme på utenlandske hender og bli mindre tilgjengelig for folk, land og lokalsamfunn. Kjøpet bidrar til å sikre eiendommens ressurser til fellesskapets beste. Samtidig sikret kjøpet at eiendommen forblir i norsk eierskap. Beslutningen om å kjøpe Meraker Brug var politisk. Budsjetteringen av kjøpet var derimot utelukkende en faglig beslutning. Det er ikke, og bør heller ikke være, noe som overprøves av politikere.

I forbindelse med Statskogs kjøp av Meraker Brug har Finansdepartementet på helt vanlig måte vurdert hva som ville være riktig budsjettering. I denne typen saker er det mitt departements rolle å følge ekstern finansiell rådgivers arbeid, vurdere om rådgivers forutsetninger virker rimelige, og om rådgivers anbefaling er faglig godt begrunnet. Det er ikke praksis for at departementet gjør en selvstendig verdivurdering.

Statens rådgiver mente at en privat investor kunne verdsette Meraker Brug til opptil 2,8 mrd. kr. Finansdepartementet konkluderte at det ville være i tråd med det finanspolitiske rammeverket å budsjettere en kjøpesum opp til dette beløpet som en lånetransaksjon. Den endelige kjøpesummen, som endte på 2,65 mrd. kr, ble derfor budsjettert som en lånetransaksjon. Eiendommer som Meraker Brug omsettes sjelden i markedet, og med en lukket budrunde får vi ikke en markedstest av pris. Selv om det er gjort grundige vurderinger av eiendommens verdi, synes det derfor ikke overraskende at ulike aktører kan ha ulikt syn på verdien.

I vurderingen av om noe er en lånetransaksjon og dermed om beløpet kan budsjetteres under streken, er det videre to vilkår som må være oppfylt. For det første må plasseringen gi en forventet avkastning som svarer til risikoen ved plasseringen, eller – for det andre – avkastningen må være finansiell og komme fra inntekter i et marked. Vilkårene sier ikke at den forventede avkastningen på plasseringen må komme i form av en kontantstrøm. Verdier som kan realiseres ved et eventuelt salg, kan også hensyntas. Å regne med en forventet salgsverdi av et investeringsobjekt er helt normalt, også for private som investerer i eiendom.

Flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen har etter sin grundige gjennomgang ikke konkludert med at det er grunnlag for å rette kritikk mot meg i denne saken, ei heller det faglige beslutningsgrunnlaget embetsverket i Finansdepartementet utarbeidet. Budsjetteringen av kjøpesummen ble vurdert på ordinær måte i tråd med budsjettreglementet. Komiteens flertall har i sin behandling støttet Finansdepartementets forståelse av vilkårene for å budsjettere en utgift under streken og har bl.a. uttalt at

«verdiene av en skog- og utmarkseiendom som AS Meraker Brug må vurderes i et langsiktig perspektiv og ikke ut fra kortsiktige avkastningskrav».

Til slutt: Anbefaling om budsjettering ble gjort av embetsverket i Finansdepartementet uten innblanding fra politikere. Det er en lang tradisjon for dette. Den er riktig, og den må vi hegne om også framover.

Lene Westgaard-Halle (H) [13:00:36]: Prosessen knyttet til kjøpet av Meraker Brug har vært alt annet enn ordinær. Ikke bare tvang statsråden oss i næringskomiteen til å behandle en sak med bind for øynene. Proposisjonen som lå til grunn, var – for å si det forsiktig – også noe mangelfull. Saken skulle hastebehandles. Næringskomiteen fikk kort tid til å sette seg inn i saken, og vi ble – for å være helt ærlig – villedet hva gjaldt innholdet. Jeg synes det er svært alvorlig.

Kritikken har følgelig haglet fra flere kanter etter hvert som pressen har avdekket mer og mer i saken, og jeg må innrømme at jeg er ganske fascinert over at regjeringen i dag ikke på noe som helst vis tar selvkritikk eller viser et snev av ydmykhet. Snarere tvert imot: De hever stemmen, spisser retorikken og bagatelliserer det pressen har avdekket.

Dette dreier seg faktisk om et historisk stort eiendomskjøp til 2,6 mrd. kr. Som en av de lykkelige selgerne sa: «Jeg er overrasket over at prisen kom så høyt. Dette er som å vinne jackpot i Vikinglotto.» Det bør egentlig få de fleste alarmklokker til å ringe.

I næringskomiteen fikk vi beskjed om at vi på få dager skulle si ja eller nei til kjøpet – uten å ha noe som helst begrep om verken avkastningskrav, forventede kontantstrømmer eller noen annen informasjon om verdifastsettelse. Det eneste vi visste i komiteen – og det gjelder ikke bare Høyre, det gjelder hele komiteen – var at det skulle tas under strek, og at alt annet var forretningssensitivt, så det kunne vi ikke få innsyn i. Vi ble bedt om å stole på regjeringen. Jeg må innrømme at akkurat det siste har jeg noen ganger litt problemer med.

Gang på gang ba vi i næringskomiteen – ikke Høyre, men næringskomiteen – om nødvendig informasjon. Gang på gang sa regjeringen nei. På Stortinget behandler vi egentlig rett som det er saker som er unntatt offentlighet, og det kunne vi også gjort i denne saken. Vi har mekanismer for det her på Stortinget, slik at næringskomiteen faktisk kunne fått den nødvendige kunnskapen for å kunne beslutte om dette var et riktig kjøp eller ei. Det fikk vi ikke.

Regjeringen hevdet at kjøpet ville «bidra til å realisere både bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske verdier». Ja vel. Basert på det pressen har avdekket – det er faktisk de som har måttet gjøre jobben her – ser det ikke ut som det var riktig. Vi kan bygge ut vindkraft, sa regjeringen. Senterpartiet er som kjent store tilhengere av vindkraft. Jeg gleder meg til å se den storstilte vindkraftutbyggingen i reinbeiteområdet i Meråker. Det blir sikkert interessant.

Regjeringen valgte å kalle dette en forretningsmessig investering. Dette kommer vi til å tjene penger på. Det måtte selvfølgelig regjeringen si, for det var grunnen deres for å kjøpe under streken og ikke som en del av den ordinære budsjettprosessen. Det er det denne saken handler om, ikke det regjeringen gjemmer seg bak – fiktive utenlandske investorer – men hvordan vi gjør ting på Stortinget, og dette er ikke gjort riktig.

Alfred Jens Bjørlo (V) [13:03:52]: Dette er i utgangspunktet ei kontrollsak som handlar om kontrollkomiteen si vurdering av korleis regjeringa har halde seg til reglementet i finansieringa og framgangsmåten når det gjeld dette kjøpet. Det har vi vore grundig gjennom i debatten, men eg merkar meg likevel at kvar gong ein representant frå regjeringspartia og regjeringa tek ordet, sklir dette ut i ei ideologisk lovprising av det nasjonale eigarskapet og det å ha kontroll over desse fantastiske verdiane, som desse eigedomane er.

Det høyrest nesten ut, både no og ikkje minst då denne saka først blei presentert for Stortinget i desember 2022, som om dette handlar om at staten må eige skog, fjell og vidder for at allmenta skal kunne ha glede av slike område som vi her snakkar om. Slik er det ikkje, og vi rotar oss inn i eit ganske krevjande landskap om vi set likskap mellom statleg eigarskap og tilgangen folk i Noreg har til skog, fjell, vatn osv.

I Noreg har vi noko som heiter allemannsretten, som vi er stolte av. Vi har friluftslova. Dette regelverket gjeld for utmark. Anten det er statleg eller privat grunneigar, gjeld det. Slik skal det vere, og det skal vi hegne om. Det er iallfall det vi kan kalle ein særnorsk verdi som vi skal slå ring om, og som ikkje krev at staten eig eit område.

Det er veldig fint å høyre litt vidløftige resonnement om nasjonal kontroll over skog i Meråker i eit eller anna obskurt oppkjøp av framande makter. Det er krevjande å få heilt taket på realitetane i det som fort blir påstand mot påstand. Eg må då iallfall få lov til å seie at eg håpar det same alvoret slår inn der vi har heilt konkrete saker om eigarskap og kontroll over ressursar, der vi verkeleg veit at noko står på spel, og vi veit at det er reelle sikkerheitspolitiske argument. Det vere seg sentrale, strategisk viktige industriområde i Noreg, i Kristiansand på Harøya, som så seint som i januar i år blei kjøpte av den kinesiske stat, eller at det nyleg er blitt avdekka at russiske statsborgarar har fått lov til å kjøpe hytte – utan nokon kontrollmekanisme – rett ved Bardufoss militære flyplass og med fritt innsyn til kva som skjer. Det er reelle sikkerheitspolitiske utfordringar. Dei må takast på alvor, men det er vanskeleg å sjå at det er det denne saka gjeld.

Solveig Vitanza (A) [13:07:12]: Jeg vil starte med å si at de to foregående talerne, som også sitter i næringskomiteen, har et annet virkelighetsbilde enn det jeg har fra forrige behandling. Jeg var saksordfører den gangen vi i Stortinget behandlet kjøpet av Meraker Brug. Den dagen startet jeg med å si i debatten at det var en gledens dag, og det står jeg fortsatt for.

Jeg vil si litt om bakgrunnen for hvorfor jeg og Arbeiderpartiet og regjeringen tenkte at dette var et godt kjøp. Meraker Brug er en helt unik eiendom. Med sitt areal på 1,2 millioner dekar er Meraker Brug en av landets største privateide eiendommer. Den utgjør nesten hele Meråker kommune, i tillegg til områder i Stjørdal, Malvik og Steinkjer. Nå er det det norske fellesskap som gjennom Statskog eier Meraker Brug, og det har vært en viktig beslutning for denne regjeringen. For meg er det helt uproblematisk at vi debatterer dette for andre gang, men jeg ser ikke noen nye opplysninger i saken som vi ikke hadde tilgjengelig ved forrige behandling, for et og et halvt år siden.

For Arbeiderpartiet er det viktig at slike eiendommer forblir på norske hender. De skal være tilgjengelige, og de skal komme lokalbefolkningen vår til gode. Innbyggerne i Meråker kommune har avtale om rett til jakt og fiske på rundt 7 000 mål av eiendommen, og det vil bli videreført av Statskog som eier. Det er viktig.

Vi ser at Høyre nå sier de er opptatt av nasjonal kontroll over skogen. For meg høres det litt hult ut. Det var Høyre-regjeringen som i sin tid ville starte privatiseringen av Statskog. Vi hører også Carl I. Hagen, representanten fra Fremskrittspartiet, være tydelig her i dag på at han ikke ser poenget i at staten skal sikre eiendommer som dette.

Statskog har basert kjøpet på en forretningsmessig vurdering. Verdivurderingen bygger på en rekke forutsetninger, forventninger og antakelser som igjen har blitt kontrollert og kvalitetssikret av en uavhengig finansiell rådgiver, nemlig Pareto. Jeg merker meg at flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til at den omfattende dokumentasjonen som er innsendt fra regjeringen til komiteens behandling, gir tilstrekkelig dokumentasjon på grunnlaget for å budsjettere kjøpet som en lånetransaksjon. Det finnes heller ingen grunn til å hevde noe annet. Jeg vil derfor presisere at flertallet i næringskomiteen, gjennom sin tilråding til kapitalinnskuddet og statlig lån høsten 2022, sa seg enig i dette, og det står jeg fortsatt støtt i.

Nils T. Bjørke (Sp) [13:10:22]: Kontrollkomiteen har jobba med denne saka. Eg meiner me har fått den informasjonen me har bedt om. Me har fått all informasjon. Eg merkar meg at når mindretalet hevdar at dette er feil, baserer det seg på ting dei har lese i media og andre plassar. Eg merkar meg at mindretalet meiner at sjølv om alle reglar og prosedyrar er følgde ved Statskog sitt kjøp av Meraker Brug, er det hovudoppgåva til kontroll- og konstitusjonskomiteen å overprøva vurderinga til embetsverket i Finansdepartementet og å kontrollera dette. Eg vil minna om at då Stortinget handsama Stortingets eigen kontrollfunksjon etter rapporten frå Harberg-utvalet, uttalte ein samla komité:

«Kontrollverksemda i kontroll- og konstitusjonskomiteen er sektorovergripande, og komiteen har særskild kompetanse til å utføre kontrollverksemda. I handsaminga av kontrollsaker skal «rein partipolitisk verksemd verte lagd til sides».»

Regjeringspartia og mindretalet i komiteen er politisk ueinige om Statskogs kjøp av Meraker Brug. Regjeringa har følgt alle krav frå Stortinget til budsjettering under streken ved kjøp. Mindretalet sitt syn i denne innstillinga på oppgåva til kontroll- og konstitusjonskomiteen tenderer mot å argumentera for rein partipolitisk verksemd. Det vil eg åtvara sterkt imot. Rein partipolitisk verksemd i kontroll- og konstitusjonskomiteen vil svekkja Stortingets stilling og svekkja folkestyret. Det var komiteen samd om i innstillinga om rapporten frå Harberg-utvalet.

Stortingets kontroll med regjering og forvaltning er ein demokratisk garanti som sikrar den folkelege innverknaden og det folkevalde stortinget si stilling opp mot regjeringa og embetsverket. I kontrollarbeidet representerer me fyrst og fremst Stortinget og ikkje eige parti. Slik bør Stortingets kontroll halda fram.

Det var snakk om at det var lite informasjon, og at det gjaldt store summar. Då kan eg minna salen om at då Kongsberg Gruppen deltok i oppkjøp av Rolls-Royce Commercial Marine i 2018, med 2,5 mrd. kr, låg det fire setningar frå Pareto i proposisjonen. Saka gjekk i statsråd 28. september, og innstillinga vart gjeven 4. oktober. Det var kanskje ikkje så mykje lengre sakshandsaming eller så mykje fleire dokument då heller, så eg meiner denne saka er handtert på ein forsvarleg måte.

Peter Frølich (H) [13:13:06]: Da begynner denne debatten å gå mot slutten. Det har vært sagt mye vakkert om nasjonalt eierskap og nasjonal sikkerhet. Det har vært noen historietimer om hva ulike partier har ment om skog oppigjennom og sånt. Det har vært interessante debatter, men irrelevante for det vi har hatt til behandling i komiteen, som strengt tatt handler om hvorvidt dette kan føres over eller under streken.

Sånn sett vil jeg gi honnør til representanten Lysbakken og hans innlegg. Han ryddet fort i saken og gikk grundig gjennom sine argumenter for hvorfor de ikke er enige med mindretallet i saken.

Jeg må bare knytte noen kommentarer til det: Det ble kommentert at prisen i seg selv var gjort til en vesentlig del eller en hoveddel av kritikken. Det er ikke helt presist gjengitt. Det er en stor og viktig nyhet at staten antakelig har betalt 1 mrd. kr mer enn markedet var villig til å gi. I arbeidet har vi forsøkt å få dette bekreftet. Vi har bedt regjeringen om å innhente informasjon og ikke fått noen respons på det. Da kan ikke jeg gjøre noe annet enn å legge til grunn at det som står i mediene, antakelig er riktig. Det er ikke noe betydelig poeng i saken, men det må kunne sies at 1 mrd. kr over det som markedet ville gitt, høres ut som misbruk av skattepenger og et unødvendig dyrt kjøp. Det må kunne sies.

Det sentrale i saken har likevel vært saksbehandlingen, og da kommer vi inn på et annet poeng, som kom fra SV. De sier at saksbehandlingen har vært grei fordi man har fått en faglig vurdering og en rapport, og dermed er på en måte hendene bundet, og man må følge det sporet som da er lagt opp. Det er jeg ikke enig i. Det må kunne gå an for en kontrollkomité å gå inn og se på premissene: Hva står det i de ulike faglige vurderingene? Hva står det i rapporten? Og ikke minst, har regjeringen vært klar på sitt selvstendige ansvar som politisk ledelse i departementet til å gå inn og si: Er vi nå sikre på dette, kan vi stå inne for det, kan vi ta det politiske ansvaret her?

Jeg har ikke vært ute etter å kritisere fagfolk i departementet eller andre steder, men de har lagt noen helt klare og tydelige forutsetninger for sine beregninger, f.eks. vindkraft. Hvis det bygges vindkraft, kan dette føres under streken, men da er det helt avgjørende for oss å få et svar på om regjeringen ønsker å følge opp med den vindkraften. Hvis de ikke gjør det – og det har jeg ganske sterke grunner til å tro – går det ikke an å føre dette under streken likevel. Det endrer forutsetningen, og det er det som gjør det viktig med denne kontrollen.

Jeg må bare si helt til slutt at denne saken ikke går vekk, og historien vil gi oss en fasit på et tidspunkt: Fikk det norske folk den avkastningen de ble lovet, eller fikk de det ikke? «Time will show.»