Marte Mjøs Persen (A) [11:14:39] (ordfører for saken): Det vi har til behandling i dag, er et representantforslag fra stortingsrepresentantene Frank Edvard Sve, Tor André Johnsen og Himanshu Gulati om å oppheve forskrift om utslippskrav til kjøretøy ved offentlige anskaffelser til veitransport. Komiteen har hatt denne saken til behandling. Vi har merket oss at representantenes forslag er at vi skal oppheve forskriften, og at statsråden i sitt svarbrev skriver at forskriften har som formål å fremme nullutslippsløsninger i veitransport gjennom å stille miljøkrav ved offentlige anskaffelser.

Forskriften omfatter ikke kjøretøy som hovedsakelig er bygget for Forsvaret, Sivilforsvaret, tolletaten, brannvesen og politi, og heller ikke kjøretøy som er til personer med nedsatt funksjonsevne.

Flertallet i komiteen, som består av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, SV og Venstre, har merket seg utfordringene som noen av elbussene har hatt i vinter, men vi har også lagt merke til at det har vært utfordringer med dieselbusser, som har blitt rammet av den kulden som har vært i vinter. Det må vi selvfølgelig lære av, men komiteens flertall mener det er viktig at det offentlige fortsetter å ta et lederansvar, der vi nå er i en posisjon hvor det er veldig viktig å omstille transportsektoren til fortsatt reduksjon i utslipp.

Komiteens flertall tilrår at Stortinget ikke vedtar dette representantforslaget om å oppheve forskriften det er henvist til.

Geir Inge Lien (Sp) [11:16:48]: Den offentlege kjøpemakta er eit viktig instrument for å stimulere til omstilling i alle sektorar, kanskje spesielt innanfor transportsektoren og transportnæringa. Det er ein marknad, og der det er ein marknad, vil gode innovatørar finne dei beste løysingane. Av og til tek dette tid, men det bør ikkje skremme oss ifrå å bruke ny teknologi der vi meiner det er forsvarleg og ikkje minst hensiktsmessig.

Forskrifta er nemleg ei forsvarleg tilnærming. Utrykkingskøyretøy, køyretøy for Forsvaret, Sivilforsvaret og tollvesenet treng ikkje å vere nullutsleppskøyretøy. Eg trur det er ei veldig klok tilnærming. Så kan ein ha to tankar i hovudet samtidig. Vinteren viste oss at slett ikkje alle bussar tolte vinteren. Dette handlar nok ikkje berre om at bussane var batteridrivne og kanskje også dårleg skodde, men òg om at dei generelt ikkje var konstruerte for dei norske vinterforholda. Det var nemleg ikkje berre elbussane som hadde utfordringar i vinter. Vi såg tilfelle av at både konvensjonelle dieselbussar og bussar som gjekk på biogass, hadde sine utfordringar, ikkje minst med omsyn til dekkutrusting.

Senterpartiet meiner det er viktig at ting fungerer. Om bussane går på batteri, diesel eller andre energiberarar, er på mange måtar underordna.

Snøkaos gjennom vinteren verkar som ein regel snarare enn unntaket. Eg meiner difor at det vil vere rimeleg å forvente at transportørar som skal levere god og trygg kollektivtransport, lærer av det vi har sett no i vinter. Får ein det til, vert det både meir føreseieleg og ikkje minst ein mykje tryggare veg å ferdast på for oss alle.

Frank Edvard Sve (FrP) [11:19:13]: Det kan ofte vere fornuftig å bruke sunn fornuft, og sunn fornuft ser ikkje ut til å liggje til grunn for dei krava som vert stilte når det gjeld offentlege anskaffingar. Allereie i 2022 kravde ein at bilar kjøpte inn av det offentlege, bilar i kommunane osv., skulle ha null utslepp. I 2023 stilte ein krav om at alle varebilar skal ha null utslepp, og no skal altså alle bussar som det offentlege kjøper inn, også ha null utslepp – når ein ser det faktiske grunnlaget for å bruke nullutsleppskøyretøy gjennom ein norsk vinter.

Ruter og andre skriv at det er ein masse bussar som no står i sju steinar og sikkert aldri kjem i trafikk igjen. Dei erkjenner at det kjem til å vere problem med elbussar i årevis framover. Ein ser at ein ikkje har teknologi i dag som gjer at ein er sikker på at dette vil fungere når det f.eks. er 20 grader minus ute og ein må køyre lange strekningar. Alle veit at elbil har sine utfordringar, at el og nullutslepp har sine utfordringar, men ein lukkar auga og gjer det på ein måte til eit krav. Det er riktig nok nokre moglegheiter til unntak, men det er altså ikkje berekraftig i store delar av landet å påleggje dette som eit krav.

Ein skulle tru at ein tok lærdom av det ein har opplevd no i vinter. Det ser ein at ein ikkje har gjort. Éin ting er at teknologien har sine utfordringar, men ein erkjenner også at det ikkje er nok straum om ein skal bruke el i heile landet. Det er slett ikkje nok ladestasjonar, kapasiteten på straum går betydeleg ned om vinteren i mange store område rundt omkring, og ein ser at ein ikkje klarer å få ut nok effekt fort nok. I ein debatt vi var med på i Dagsnytt 18, var også tillitsvalde for dei som køyrer buss, f.eks. her i hovudstaden, med. Dei kunne fortelje om 21 minusgrader ute og 20 minusgrader inne i bussen. Det er fordi ein må slå av det meste for at det skal fungere vinterstid. Då veit vi alle kva som skjer.

Når folk vert sende heim når det er 13–14–15 grader på kontoret, forstår alle at 20 minus inne i bussen og skøyteis på golvet ikkje akkurat er noka god sak.

Vi meiner at det må vere opp til det offentlege sjølv å velje kva som er fornuftig. Det er grunnen til at vi ønskjer å oppheve forskrifta. Og igjen: Sunn fornuft er fornuftig å bruke. Eg tek opp framlegget frå Framstegspartiet.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:22:30]: Norge har ambisiøse klimamål, og vi har forpliktelser på klimaområdet. Hvis vi skal nå klimamålene, må transportsektoren ta en stor del av kuttene, for de står for en stor andel av utslippene. I stadig flere deler av transportsektoren er det mulig å gå over til nullutslippsteknologi, og her skal det offentlige ligge foran.

Forskrift om utslippskrav til kjøretøy ved offentlige anskaffelser til veitransport har som formål å fremme nullutslippsløsninger i veitransporten. Dette gjøres gjennom å stille miljøkrav ved offentlige anskaffelser, avgrenset til forskriftens virkeområde. Det betyr at forskriften, med hensyn til beredskap, ikke omfatter kjøretøy hovedsakelig bygget for Forsvaret og nødetatene. Det er også andre typer unntak, deriblant kjøretøy til personer med nedsatt funksjonsevne.

For personbiler tror jeg vi alle sammen erkjenner at det finnes mange gode alternativer med batterielektrisk drivlinje. Det samme gjelder heldigvis også for busser. Så vet vi at nullutslippskjøretøy ikke alltid er mulig eller hensiktsmessig i alle tilfeller. Det er derfor det er flere unntak fra kravet, slik at virksomheter skal kunne anskaffe kjøretøy som passer nettopp til de lokale forholdene på en best mulig måte. Offentlige oppdragsgivere kan bl.a. fravike miljøkravene dersom primærbehovene for anskaffelsen ikke kan dekkes ved nullutslipp, eller det ikke er tilstrekkelig ladeinfrastruktur. Dette er et helt sentralt punkt.

Det er også viktig å minne om at forskriften stiller krav til nullutslipp for innkjøp som er gjort etter 1. januar 2024. Før årsskiftet stilte forskriften kun krav som begrenset lokale utslipp til luft. Det vil si at Ruter og Oslo kommune har hatt en raskere og mer ambisiøs overgang til utslippsfrie busser enn det denne forskriften stiller krav om.

Utfordringene med vinterdrift som flere har vært inne på, kan da selvfølgelig ikke belegges med forskriftens krav i seg selv, men med innkjøpers og avropers kompetanse knyttet til produktene som settes i drift, eller retningslinjene kommunene sentralt har satt med hensyn til oppfølgningen av forskriften. De fleste problemene med diesel i kulden håndteres med gode driftsrutiner basert på erfaring. Dersom kvalifisert personell eller rutiner ikke er på plass, vil det oppstå problemer også med dieseldrift. Dette tatt i betraktning vurderer ikke Statens vegvesen at diesel har tekniske egenskaper som gjør den bedre i stand til å opprettholde regularitet på sikt.

På grunnlag av dette er jeg uenig i at forskriften ikke tar hensyn til beredskap, og at virksomhetene ikke kan anskaffe kjøretøy etter lokale forhold, slik forslagsstillerne hevder.

Morten Stordalen (FrP) [11:31:21]: Jeg merker meg at debatten går over fra å handle om anskaffelse av kjøretøy til det offentlige, til å handle om buss alene.

Det er litt spesielt når man så kategorisk avviser at det er smart å oppheve denne forskriften. Når det gjelder å vedta én teknologi: Jeg har sitert Trine Skei Grande på denne talerstolen før, og da snakket vi om digitalisering, altså DAB-radio. Trine Skei Grande sa den gangen at det var siste gang et storting burde vedta én type teknologi. Det var jeg hjertens enig i, og det mener jeg også burde gjelde her.

Det er stor forskjell på å legge til rette for og ha en målsetting og et ønske om at flest mulig skal kjøre nullutslippskjøretøy – å stimulere til det – og å gå inn og egentlig nærmest forby det offentlige å anskaffe et kjøretøy på diesel eller bensin dersom det ikke er veldig spesielle forhold. Det er det jeg er litt redd for, at man setter så strenge kriterier at det nærmest for Kommune-Norge defineres som at det er et «må» og et absolutt «skal» og ikke at man «bør».

Jeg hører Geir Inge Lien fra Senterpartiet si at det er en forsvarlig og god løsning, og at det er viktig at det offentlige går foran og tar en ledende rolle. Samtidig blir det påpekt at det er en del unntak med hensyn til beredskap. Da stiller jeg et spørsmål: Er ikke pickuper og varebiler beredskap i en krisesituasjon, der Forsvaret kan rekvirere kjøretøy? Det offentlige burde vel ha en ledende rolle, ta det ansvaret og sørge for at man kjøper inn det som passer best, og ikke det som staten definerer at man skal kjøpe. For Fremskrittspartiet er dét faktisk ganske viktig, at man legger til rette for en valgfrihet.

Hvis det lønner seg og det fungerer utmerket godt – og det gjør det mange steder – å kjøpe en elbil, elvarebil, elbuss eller hva det måtte være, er det helt greit. Men man må også ha respekt for at det ikke er alle kommuner og alle steder disse fungerer like godt, eller det er like godt tilpasset for disse. Det er også store forskjeller i Kommune-Norge når det gjelder hjemmehjelpstjenesten og hvor mye disse bilene går. Noen steder går de døgnet rundt. Det betyr i utgangspunktet at flere av kommunene må kjøpe ekstra kjøretøy fordi bilene ikke får ladet tidsnok før de må ut på veien igjen. Det er veldig spesielt at vi skal vedta det i en dyrtid.

Dyrtid har vi snakket mye om de siste ukene og månedene i dette huset, og dyrtid gjelder for samferdsel også – vi må få ned kostnadene. Med denne forskriften er jeg redd for at man påfører økte og unødvendige kostnader. Istedenfor å tenke at det skal være i den gode hensikt, gjør man det vanskeligere for folk og ikke enklere for folk, og heller ikke for det offentlige når de skal kjøpe inn kjøretøy.

Marte Mjøs Persen (A) [11:34:30]: Dette er en litt underlig debatt, synes jeg, ikke minst fordi man istedenfor å diskutere den fleksibiliteten som ligger i forskriften og for så vidt lovverket, egentlig diskuterer å gå tilbake igjen til gammel teknologi, som har noen helt åpenbare ulemper.

Jeg vil snakke litt om fordelene for alle de menneskene som bor i byene. Først har jeg lyst til å nevne at etter at man har greid å komme over på nettopp nullutslippsteknologi på busser i både Oslo, Bergen og andre byer, har man også fått bukt med en stor del av de store problemene veldig mange mennesker ble hardt rammet av knyttet til den lokale luftforurensningen. Det har vært et kjempestort problem i byene. Mange var nødt til å holde seg innendørs store deler av vinteren og i kuldeperioder. Det gjorde også at man måtte legge restriksjoner på bilkjøring i form av bl.a. datokjøring. Det er virkemidler det ikke er spesielt gøy for en lokalpolitiker å ta i bruk. I tillegg er det klare fordeler knyttet til reduksjon av støy. Bor man i en by og har buss kjørende i gaten ved siden av, er det klart at det er en drøm at det er en elbuss som kjører stille forbi.

Selvfølgelig skal man ta ulemper på alvor, men det er fleksibilitet her. Jeg synes det er litt interessant at Fremskrittspartiet sier følgende i sitt forslag:

«I forskrift om utslippskrav til kjøretøy ved offentlig anskaffelse til veitransport er det innført en rekke krav om nullutslippskjøretøy i offentlige anskaffelser, herunder for personbiler, lette varebiler og bybusser fra 2024. Dette er gjort selv om slike kjøretøy på noen områder er mindre brukervennlige sammenliknet med bensin- og dieselkjøretøy.»

Den aktuelle forskriften Fremskrittspartiet vil ha bort, er hjemlet i lov om offentlige anskaffelser. Her står det i § 16 fjerde ledd:

«Departementet kan gi forskrift om at oppdragsgiveren skal stille nærmere bestemte energi- og miljøkrav som har sitt utspring i EØS-avtalen, WTO-avtalen om offentlige innkjøp eller andre internasjonale avtaler som Norge er forpliktet av.»

Det merkelige er at det var Fremskrittspartiets fiskeriminister som foreslo dette for Stortinget. En samlet og enstemmig næringskomité stilte seg bak Fremskrittsparti-statsrådens forslag, og Stortingets første og andre gangs behandling ga flertall for Fremskrittspartiets forslag. Vi ser altså her at Fremskrittspartiet også er i opposisjon til seg selv. Det er fristende å spørre om det er andre ting Fremskrittspartiet ønsker å reversere fra da de selv satt i regjering.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [11:37:27]: I likhet med mange andre har også undertegnede en elbil og en dieselbil. Dieselbilen bruker jeg når jeg kjører over lengre distanser, og elbilen bruker jeg stort sett til bykjøring.

Det som er utgangspunktet for at man har denne forskriften – statsråden var for så vidt inne på det – er Norges forpliktelser til klimaavtaler. De avtalene kunne vi lett ha oppfylt hvis regjeringspartiene hadde valgt å legge skogen inn i regnskapet. Da hadde vi sluppet å tenke på dette. Det er nok sånn at mange, også undertegnede, tenker at man ikke trenger å forurense mer enn høyst nødvendig. Hvis man da har en elbil som funker for det man ønsker at den skal funke for, må man kunne få lov til å ta den avgjørelsen selv – om at det er et tjenlig redskap. Slik bør det også være for det offentlige. Disse klimaavtalene koster Norge penger, og det koster kommuner og fylkeskommuner penger. Det er utgifter som de ikke får dekket av staten.

I Nordland innførte vi elbusser i Bodø, med det resultat at fylkeskommunen, for å få dette til, kuttet i rutetilbudet ute i distriktene. Det gjør f.eks. at man ikke kommer seg fra Saltdal til Bodø med buss på lørdager, for da går den ikke. Denne medaljen har en bakside, og det må være mulig for kommunene å ta disse avgjørelsene på eget grunnlag og ikke gjennom en forskrift.

Jeg viser også til det som statsråden var inne på, om at det er noen som ikke er omfattet av denne forskriften. Det har jo en årsak at de ikke er omfattet av den. Det er fordi man ikke kan stole på dette. Hvis en kommune er nødt til å ha en redundans i form av å ha noen ekstra kjøretøy stående på stallen fordi de skal bruke dem dersom de ikke kan bruke de andre, er dette fordyrende, og det går ut over tilbudet til brukerne i Kommune-Norge og i fylkeskommunene.

Det går an å løse dette gjennom frivillighet istedenfor å ha slike forskrifter.

Morten Stordalen (FrP) [11:40:05]: Jeg kunne ikke unngå å ta ordet når Marte Mjøs Persen står oppe på talerstolen og sier at det er en underlig debatt. Det er jeg helt enig i. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er helt utrolig at et norsk storting i 2024 nærmest skal bestemme hva slags kjøretøy det offentlige skal kjøpe inn, hva som passer dem best. Det er spesielt. Man kan selvfølgelig se til andre land der det ville være helt naturlig, for de har aldri hatt noe valg, men i dette landet har vi i moderne tid vært vant til å velge selv, det som passer oss best. Fremskrittspartiet er opptatt av å legge til rette for at man kan ta de valgene som passer best i det offentlige, når de skal kjøpe inn kjøretøy – ikke bare buss.

Det er som Dagfinn Henrik Olsen helt riktig sa: Når man har åpnet opp for unntak, er det nettopp av hensyn til beredskapen. Det sivile er også en del av beredskapen. Som Geir Inge Lien fra Senterpartiet sa, skal det offentlige gå foran og ta en ledende rolle – det er viktig. Det er også et viktig initiativ å tenke beredskap. Da lurer jeg på: Hva gjør man når energien ikke er der? Det er det jeg er litt redd for.

Derfor er det, helt riktig, en veldig underlig debatt. Samtlige partier setter oss tiår tilbake. Vi kan ikke lenger velge selv, heller ikke det offentlige, for staten bestemmer hva slags kjøretøy vi skal kjøpe. Det neste blir vel også hvilken type bil man skal ha, ikke bare hvilket drivstoff man bruker.

Geir Inge Lien (Sp) [11:41:57]: Eg må berre få sagt at den offentlege innkjøpsmakta er eit viktig instrument for å stimulere til omstilling i alle sektorar, og då kanskje spesielt innanfor transportnæringa. Då må vi skunde oss på ein måte som gjer at ting heng i hop, både med ladeinfrastruktur viss ein skal bruke el, og med biogassanlegg viss ein skal bruke biogass. Infrastrukturen må altså liggje på plass før det offentlege fastset krav til anbodsdokument.

For eksempel her i Oslo er det mange frå drosjenæringa som har kontakta meg. Drosjenæringa i Oslo vert pålagd å ha elbilar – eller utsleppsfrie bilar, men òg elbilar – innan 1. november 2024. Det er forferdeleg vanskeleg å få til når det er for få ladepunkt. Slike ting må det offentlege ta høgde for, heilt klart. Vi kan ikkje skunde oss fortare enn at dei som skal ta imot tenester eller produsere noko på vegne av det offentlege, har moglegheita til å gjere det på ein skikkeleg og god måte, slik at ein kjem i mål og kan nå dei måla som er nemnde her: at ein skal få til nullutslepp.

Eg tenkjer det finst mange typar: Vi treng ikkje berre hengje oss opp i elenergi, for mange plassar i landet, som i fylket vårt, er det no eit underskot på energi. Viss vi skal få til dette, må vi tenkje på korleis vi skal få meir elektrisk energi – viss det er det som skal vere den einaste og rette energiberaren framover.

Her må vi ha fleire tankar i hovudet på ein gong, og så må vi sjekke ut at det offentlege gjer anbodsdokumenta og utlysingane på det som skjer av anskaffing av køyretøy, på ein slik måte at det heng i hop med både vinter og ver, og ikkje minst at det finst infrastruktur som gjer at dette kan takast i bruk på ein god og forsvarleg måte.

Bård Hoksrud (FrP) [11:44:04]: Det var morsomt med foregående taler som var opptatt av drosjenæringen i Oslo. Spørsmålet til regjeringen er da: Er det sånn at drosjene, alle sammen, skal være nullutslippsbiler i 2024, eller skal man kunne få lov til å fortsette å kjøre selv om de ikke er det? For kravet er vel at de skal være det. Krav og forventninger om at det skal være nullutslippsbiler, kommer også i mange andre fylker.

Noe av det som er rart med denne debatten, er at regjeringspartiene nå er veldig opptatt av å si at det finnes noen unntak her. Det har flere vært oppe og pratet varmt om. Jeg opplever at i stort sett de fleste kommunestyrer og fylkesting rundt omkring er mange opptatt av nettopp det som flertallet her er opptatt av, men man er tydeligvis redd for at det ikke kommer til å få flertall. Eller så er ikke lokalpolitikerne opptatt av det samme som flertallet her, og derfor må man pålegge at bilene som utgangspunkt skal være nullutslippsbiler, istedenfor at man er litt mer positiv og gir dem valget og muligheten til å se hva som er fornuftig.

For meg og Fremskrittspartiet er det viktigste faktisk at man kan bruke det som er det rette kjøretøyet i virksomheten sin. Man kan gjerne diskutere hvordan bussene er utformet, og alt mulig, for jeg er enig i at det ikke bare handler om at det er elektriske busser som har problemer i Oslo. Men det handler kanskje også litt om at det er litt for mange teoretikere som bestemmer hvordan bussene skal se ut, og ikke tar hensyn til hvordan verden er på utsiden. Verden er faktisk litt annerledes der, og det kan kanskje være smart å prate med noen av dem som er ute på veien og bruker disse kjøretøyene, for faktisk å få god informasjon om hvordan man burde gjøre det, slik at kjøretøyene f.eks. skal kunne tåle norsk vintervær.

Jeg tror også flertallet må ta inn over seg at noe av utfordringen er at når man har et offentlig anbud som sier at man skal ha en elektrisk gravemaskin, så ser man at den står med et dieselaggregat på baksiden og pumper. Da blir dette på mange måter bare surr og ball. Sånn burde det ikke være. Det finnes mange eksempler på det. Vi har bedrifter som opplever at det offentlige krever at det skal være elframdrift på f.eks. lastebiler, men den lastebilen kan man ikke bruke, den er egentlig bare et symbol, altså: Man kjøper inn den lastebilen, og så står den, og så kjører man litt, og så kjører man diesel ved siden av, for det er sånn man klarer å få dette til. Det er det som er noe av utfordringen.

Jeg tror at hvis man prater med folk som jobber i hjemmetjenesten, de som er ute i den virkelige verden og skal bruke dette, opplever de frustrasjon over dem som kjøper inn og bestemmer dette, og som legger disse føringene som flertallet her legger til grunn. Det er ikke sånn hverdagen deres går opp: at folk i stedet for å være ute og hjelpe og gi omsorg skal stå med bilen på en ladestasjon i lang tid. De burde heller bruke tiden på å hjelpe pasientene og ha de rette bilene og framkomstmidlene.

Frank Edvard Sve (FrP) [11:47:23]: For nokre få dagar sidan var det 9. april. «Aldri meir 9. april» er eit bodskap som vi ofte bruker. Den gongen var det «det brukne geværs politikk» ein førte, og ein var ikkje førebudd på det som skjedde. No er det igjen krig i Europa. Eg må berre ærleg innrømme at eg ikkje begrip kva dette samfunnet driv med. Ærleg talt: Vi driv «det brukne geværs politikk» i korleis vi innrettar dette samfunnet. Vi lagar det så sårbart at det må vere Putins draum, rett og slett fordi vi er så sårbare at det berre er eit pennestrøk som skal til for at dette samfunnet vert slått ut.

Det vert jo slik når alt skal elektrifiserast. Heldigvis er ikkje stridsvognene forsøkt elektrifisert enno, men det vert vel det neste. Men utgangspunktet for dei store byane og deira evakueringsplanar er at det er buss som skal brukast for å evakuere befolkninga. Det er smart – når bussane står når straumen har gått. Det skal ikkje mange tiltak til for at ein får store problem i Noreg knytt til straum. Det er uansvarleg i ein situasjon der det er ein alvorleg krig i Europa. Parti etter parti etter parti stikk hovudet i sanda som strutsen og trur at dette går over, og har ikkje beredskap i tankane i det heile teke.

No kjem langtidsplanen for Forsvaret med 600 mrd. kr ekstra. Det synest eg er bra. Det er på høg tid at vi får eit skikkeleg løft. Ein diskuterer om det skal vere luftforsvar, og alt mogleg, og om korleis dette skal vere rundt byane. Men for å få evakuert befolkninga med buss, som ligg til grunn, skal ein ha elbussar – som «står i sju steinar» om det er problem med straum. Samfunnet elles vil generelt stoppe opp viss det skal brukast el.

Så er det slik at vi har behov for diesel. Vi kan halde landet i gang med diesel. Vi kan bruke brønnbåtar, fylle dei med diesel, køyre inn til hamnene og halde i gang store, viktige funksjonar. Det kan vi gjere rundt omkring i heile Noreg. Men vi kan ikkje drive ein politikk der hovudet er under armen, og der vi gløymer beredskapen. Det bekymrar meg. Med tanke på straum- og elektrifiseringsdebatten er det ikkje berekraftig, det er ikkje forsvarleg, og ein burde snart ta inn over seg at vi ikkje skal ha 9. april igjen. Ein burde ta inn over seg at vi ikkje skal føre «det brukne geværs politikk». Då kan vi heller ikkje ha ein politikk der vi gjer oss så sårbare at vi kan verte sjalta ut med eit pennestrøk – med tanke på at alt skal elektrifiserast.

Det er litt å tenkje på, og eg synest faktisk det er ille at vi ikkje har det i tankane. Vi burde eigentleg tatt det med i kveldsbøna kvar dag.