Stortinget - Møte torsdag den 20. april 2023

Dato: 20.04.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 281 S (2022–2023), jf. Dokument 8:101 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [11:13:23]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Olaug Vervik Bollestad, Kjell Ingolf Ropstad og Dag-Inge Ulstein om en plan for en styrket helseberedskap (Innst. 281 S (2022–2023), jf. Dokument 8:101 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Truls Vasvik (A) [] (ordfører for saken): Ny sak – denne saken er om et representantforslag om en plan for en styrket helseberedskap. Nok en gang takk til komiteen for godt samarbeid. Det er avholdt skriftlig høring også i denne saken, med totalt åtte høringssvar. Statsråden har gitt sine vurderinger i brev av 17. februar 2023. Dette representantforslaget inneholder ikke mindre enn 18 ulike forslag. Komiteens tilråding er ikke enstemmig, og jeg forutsetter derfor at de ulike partiene redegjør for sine syn.

Det er ingen tvil om at den bekymringen som forslagsstillerne bringer til torgs, knyttet til manglende rekruttering og utfordringer med å beholde helsepersonell innen vår felles helsetjeneste, er reell, og jeg vil håpe at den deles av alle som sitter her i dag. For oss i Arbeiderpartiet er det også vesentlig at vi anerkjenner at helsevesenet vårt er avhengig av en lang rekke yrkesgrupper, og det er derfor avgjørende å se det hele i en sammenheng.

For noen uker siden kom helsepersonellkommisjonens NOU, som har fått den tydelige tittelen Tid for handling – Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Konklusjonene kjenner vi alle sammen. Helsepersonell er et knapphetsgode og vil bli det i enda større grad i framtiden. Derfor må det tenkes nytt når det gjelder både oppgavefordeling, digitale løsninger og samhandling, bl.a. helsepersonellkommisjonens konklusjoner er egentlig helt på linje med forslagsstillernes, som skriver:

«Helsetjenesten i Norge henger tett sammen, og når utfordringer isoleres ett sted for å løses, overses sammenhengen mellom de ulike delene av helsetjenesten.»

Vi i Arbeiderpartiet støtter ikke representantforslaget her i dag. Det betyr ikke at alle forslagene ikke har noe for seg, eller at det ikke er elementer som vi må ta med oss inn i framtidens helsetjeneste. Derimot vil vi advare mot å tenke at svaret er at disse utfordringene kan løses stykkevis og delt. Vi ser derfor fram til arbeidet med helsepersonellkommisjonens NOU og den bebudede stortingsmeldingen som heter Nasjonal helse- og samhandlingsplan, der vi kan se på utfordringene helhetlig og samlet.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Høyre mener at vi skal ha en helseberedskap i landet vårt som er god nok til å verne folks liv og helse og sørge for god medisinsk behandling, pleie og omsorg for mennesker som blir berørt av helsekrise. Koronapandemien viste oss hvor viktig det er at samfunnet er forberedt på potensielle helsekriser.

Høyre deler bekymringen for rekrutteringen til og oppgavedelingen innen helse- og omsorgstjenesten. Helsepersonell utgjør en svært viktig faktor når vi snakker om helseberedskap, men det er også et stort behov for å se på sammenhengen mellom ulike deler av helse- og omsorgstjenesten om vi skal klare å styrke helseberedskapen i sin helhet i årene framover. God helseberedskap er ikke bare én ting eller ett tema, men utdanning og tilgang på helsepersonell er selvsagt en viktig og stor del av det, også på alle nivåer, enten det er i kommune eller i sykehus.

Solberg-regjeringen innførte flere tiltak for å sikre nok kompetent helsepersonell. Kompetanseløft 2020 førte bl.a. til at 146 000 ansatte i helse- og omsorgstjenesten fullførte grunn-, videre- eller etterutdanning i perioden 2016–2020. I Kompetanseløft 2025, som Solberg-regjeringen også la fram, er heltidskultur, redusert bruk av vikarer og kontinuitet i behandlingen viktige satsingsområder. Høyre etablerte også i regjering et eget samarbeidsforum med partene i arbeidslivet om oppfølgingen av Kompetanseløft 2025 og satsingsområdene der, i tillegg til flere nye studieplasser til bachelorutdanning i sykepleie og en kraftig årsverksinnsats i omsorgstjenesten, som økte med om lag 15 000 årsverk fra 2015 til 2020.

Vi har fått mye grunnlag de siste årene når det gjelder å si noe om hvordan vi skal styrke helseberedskapen i Norge i sin helhet i årene framover. Koronakommisjonen har levert flere rapporter, helsepersonellkommisjonens utredning er ute på høring, og i høst legges Nasjonal helse- og samhandlingsplan fram. Høyre deler flere av intensjonene i forslagene som er fremmet, men vi mener at disse må ses i sammenheng med alle disse tingene som kommer framover, i tillegg til at det er varslet en egen helseberedskapsmelding som oppfølging av bl.a. koronakommisjonens rapporter.

Det er også grunnen til at vi ikke støtter forslaget i dag, men vil komme tilbake senere når vi skal behandle både helsepersonellkommisjonens utredning, helseberedskapsmeldingen og Nasjonal helse- og samhandlingsplan i løpet av høsten 2023.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) []: Me er bekymra for legar, sjukepleiarar, helsefagarbeidarar og andre som jobbar i helsetenestene våre, når det gjeld å utdanne, rekruttere og behalde dei. Det var difor me sette ned helsepersonellkommisjonen så snart me kom i regjering.

Dette har vore ei varsla krise. For ikkje lenge sidan kom utsynsmeldinga. Ho er ein marsjordre til oss om at helse og sosialfaglege utdanningar skal prioriterast opp. Me vil gå tomme for folk før me går tomme for pengar.

Arbeidslivet er den viktigaste arenaen for livslang læring, og det er på arbeidsplassen at størsteparten av kompetanseutviklinga skjer. Utdanning nær folk er svært viktig, og for dei som t.d. jobbar på ein sjukeheim i heimbygda, er målet til denne regjeringa at den vidaregåande skulen, fagskulen, studiesenter og høgare utdanning vil samarbeide om å tilby moglegheita til å formalisere kompetansen me har.

I dag utdannar me f.eks. sjukepleiarar både på Universitetet i Stavanger, på Høgskulen på Vestlandet avdeling Haugesund, i Ryfylke og i Dalane, dei to siste med desentralisert struktur, der dei fyrste kulla er i gang no. Dette ser me som svært verdifullt. Me er i gang med å prioritere studieplassar innan helse- og omsorgsfag, arbeide med ei melding til Stortinget om høgare yrkesfagleg utdanning, jobbe for fleire praksisplassar i helse- og sosialfaga, ha dialog med EØS-land om å få meir stimulering i sjukepleiarutdanninga, arbeide med profesjonsmeldinga, sikre studiesenter i heile landet og tilby utdanning i heile landet, endre finansieringssystemet for universitet og høgskular, leggje betre til rette for etter- og vidareutdanning, vurdere korleis utdanningssystemet kan gje betre karrierevegar for fagarbeidarar, og utvikle godkjenningsordningar for utanlandsk utdanning.

Mykje av det som blir føreslått i dag, er me altså i gang med. Berre sidan me kom i regjering, har me auka talet på studieplassar innan sjukepleie med 500, i tillegg til å ha auka talet på utdanningsstillingar for spesialsjukepleiarar med 200 innan anestesi-, barne-, intensiv-, operasjons- og kreftsjukepleiarar.

Helsepersonellkommisjonen si utgreiing ligg no ute på høyring. Det er viktig å sjå heilskapen og alt i samanheng før me konkluderer med det som vil gjere arbeidsdagen til helsepersonell betre. Regjeringa vil kome med store arbeid framover, som vil sjå heilskapen. Me skal utdanne, rekruttere og behalde helsepersonell i heile landet.

Morten Wold (FrP) []: Fremskrittspartiet deler bekymringen om at det trengs økt rekruttering og bedre oppgavedeling i helsetjenestene våre. Når vi har begrenset med ressurser, er det viktig at vi bruker dem best mulig. I tillegg til å øke rekrutteringen må vi sikre at de menneskelige ressursene som vi har i helsevesenet, ønsker å bli.

Da er det viktig at vi sørger for at ansatte i helsetjenestene kan utvikle seg i sitt arbeid på lik linje med de fleste andre yrkesgrupper. Da må man få drive mest mulig med faget sitt – og med pasientbehandling – og minst mulig med unødvendig byråkrati eller oppgaver som kunne vært overført til andre.

For Fremskrittspartiet er det viktig med kraftige tiltak for å sikre at helsevesenet styrkes i tiden fremover. Da kreves bl.a. økt kompetanse, bedre grunnbemanning og utdanning av flere innen medisin og sykepleie.

Men skal vi klare å få utdannet nok folk, handler det ikke bare om flere studieplasser. Vi må også sørge for at det er nok praksisplasser for dem vi utdanner. Vi kan ikke fortsette i samme spor som nå, f.eks. innen medisin, der vi øker antall studieplasser, men kutter i antall praksisplasser. Det er et kroneksempel på – unnskyld uttrykket, president – molbopolitikk.

I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett styrket vi sykehusene med 1,1 mrd. kr, vi la inn en egen eldremilliard for å styrke bemanning og kompetanse, og vi ga tilskudd til å styrke utdanningen på medisin. Det å sørge for bedre bemanning, rekruttering og utdanning er prioriterte områder for Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet støtter flere av forslagene, men mener også det er fornuftig å avvente høringsrunden i forbindelse med helsepersonellkommisjonens NOU. Derfor er vi ikke med på alle forslagene i denne omgang, men vi understreker viktigheten av at høringsrunden fører til konkrete forslag som vil sikre bedre tjenester.

Jeg tar med dette opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Presidenten []: Da har representanten Morten Wold tatt opp de forslagene han refererte til.

Presidenten vil ellers bemerke at det er fint å få en unnskyldning i forkant, men slike uttrykk bør likevel unngås.

Marian Hussein (SV) []: Vi i SV deler forslagsstillernes bekymring for utfordringene med bemanningen i helsesektoren. Det har i mange år vært kjent at det er en vesentlig utfordring at vi mangler helsepersonell i alle deler av helsetjenesten, og at vi verken klarer å utdanne, rekruttere eller holde på ansatte i helsetjenesten.

Det haster med tiltak, og de tiltakene må ha som hovedmål å sikre ansatte i offentlig helse en arbeidsplass der de ønsker å bli og utvikle seg. Når vi nå ser at det etableres en rekke helkommersielle tilbud i helsesektoren som oppfattes som attraktive arbeidsplasser fordi de tilbyr gode faglige arbeidsplasser, er det grunn til bekymring. For om kommersielle aktører som driver med aggressiv rekruttering av nødvendig helsepersonell, lykkes, sitter vi igjen med et svekket offentlig helsevesen. Det går direkte ut over det offentlige helsetilbudet. Tilbudet til dem med dårligere råd, komplekse sykdommer og bosted utenom de mest sentrale områdene blir dårligere.

I møte med et todelt helsevesen med stor konkurranse om helsepersonell er det nødvendig å regulere de private helseaktørene, samtidig som det skal være attraktivt å jobbe i det offentlige helsevesenet. Det er her vi bommer, for det er nødvendig med en rekke tiltak for å gjøre det mer attraktivt å jobbe i det offentlige helsevesenet. Det er nødvendig med økt grunnbemanning og flere heltidsstillinger i det offentlige helsevesenet. Videre må bruken av innleie reduseres, men da må man også legge til rette for økt grunnbemanning. Det må også legges til rette for gode arbeidstidsordninger og godt samarbeid mellom ledelse og ansatte. Ansatte må oppleve at de blir satt pris på av lederne, og ikke bli behandlet som noe som lett kan erstattes.

Det betyr at regjeringen må være villig til å stille tydelige krav til helseforetakene og legge til rette for at det er enkelt for kommunene å sikre bedre arbeidsforhold. Helsepersonellkrisen har vært varslet lenge, og dagens regjering overtok i en svært presset situasjon der det ble gjort for lite for å redusere andelen uten hele eller faste stillinger. En økende mengde historier fra fortvilt helsepersonell bekymrer meg.

Intensjonene i forslagene fra Kristelig Folkeparti er gode, men mange av dem er for lite konkrete og vil ikke nødvendigvis føre til endring dersom de blir vedtatt. Derfor tar jeg opp de forslagene SV er med på.

Presidenten []: Da har representanten Marian Hussein tatt opp de forslagene hun refererte til.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Nå hører jeg at de forrige regjeringspartiene snakker om hva som har vært gjort, og de nåværende regjeringspartiene snakker om hva de skal gjøre. Men det er ingen som snakker om hva som bør gjøres i dag.

Helsevesenet står overfor store utfordringer i tiden som ligger framfor oss. Studiehverdagen skal forberede sykepleiere eller andre studenter på én type hverdag. De møter i mange tilfeller en helt annen hverdag når de kommer ut i jobb. Hvordan gjør vi denne overgangen til arbeidslivet bedre?

På tirsdag møtte jeg Hedda. Hun var ferdig utdannet sykepleier for to år siden – og slutter. Det hun lærte i studiet samsvarte ikke med det hun opplevde i praksis. Hun går over til annen tjeneste, og tre års studier blir da ikke brukt. Hun var fortvilet over at hun ikke fikk gjøre det hun egentlig var kompetent til. Hun ønsket å ha tid sammen med litt eldre kollegaer, tid til oppfølging fra nærmeste leder. Begge deler er det ikke akkurat overflod av i dag. Vi mangler mye på grunnbemanning, og vi mangler at studentene har en praksisveileder som både tar ansvar og får lønn for den jobben. Det er det mulig å gjøre noe med uten å ødelegge noe som helst for helheten, men det sikrer studentene.

Mange opplever at de bruker tiden sin på andre ting enn det de var utdannet til. Det må være større tverrfaglighet, flere yrkesgrupper som sammen utfører de oppgavene helsevesenet skal gjøre. Alle må få gjøre det de er spesialisert til. Jo, vi trenger en oppgaveglidning. Det er ingen av oss uenig i. Det vil også bety karriereløp og bedre muligheter for faglig utvikling for andre yrkesgrupper i helsevesenet.

Jeg tror likevel at nøkkelen ligger i å løse en del utfordringer her og nå: Mer tverrfaglig samarbeid, mer og bedre praksisplass mens man er student, og å sikre gode møteplasser for de ferdig nyutdannede, uansett hva slags utdanning de har, for å sikre at de faktisk blir en god helsearbeider. Mange slutter altfor tidlig – av veldig mange årsaker. Det er ikke det at de ikke vil være sykepleier eller helsefagarbeider, men de klarer ikke det presset lenger. De går tidlig ut i pensjon, og faktisk slutter 20 pst. av våre nyutdannede sykepleiere innen de ti første årene.

Vi må legge til rette for at disse folkene blir værende. Og vi kan ikke vente på helhetsplaner. Vi må gjøre det vi kan for at de blir værende i helsetjenesten nå – så skal jeg være med på alle helhetsplaner, men det hjelper ikke hvis vi ikke har folk.

Med dette tar jeg opp resten av forslagene Kristelig Folkeparti står bak.

Presidenten []: Da har representanten Olaug Vervik Bollestad tatt opp de forslagene hun refererte til.

Irene Ojala (PF) []: Det er når problemene er størst, vi som land viser hvor robust vi er. Det er derfor en viktig problemstilling og et viktig forslag Kristelig Folkeparti legger fram i dag.

Mangel på leger, sykepleiere og helsefagarbeidere har ført til usikkerhet både i byene og i distriktene i Norge. For pasienter og familier er gode og trygge helsearbeidere viktig for deres trygghet og opplevd trygghet. Det fører til bolyst.

Så er det slik at ingen problemer er bare det man ser. Pasientfokus mener derfor det er en god løsning at vi i tillegg til å utdanne spesialister også utdanner flere generalister, som tar hensyn til helheten i og rundt pasientene. Det er særlig viktig ute i distriktene.

Og så må vi sette i gang tiltak for å rekruttere helsearbeidere fra det enkelte fylke, slik at folk blir boende i det fylket de kommer fra. Det vil styrke bolyst for de andre som bor i fylket. Vi må også sikre ansatte mulighet og lyst til å fortsette i helsesektoren over tid og inn i framtiden.

Det er neppe mange som flytter fra Oslo til Finnmark for våre gode helsetilbud oppe i nord. Flyttelassene går nok for det meste sørover. Det er også i tråd med Den norske legeforeningens undersøkelse som viste at 24 pst. av befolkningen i nord føler utrygghet når de har behov for akuttjenester. Hjemme i det flerkulturelle Finnmark er vi en samisk, kvensk og norsk befolkning. Det som passer i sør, passer ikke alltid hos oss i nord. Jeg vil spesielt minne om viktigheten av å satse på utdanning av helsepersonell som har språk- og kulturkunnskap om våre flerkulturelle likheter, og ikke minst om våre ulikheter.

Halve studieløpet for sykepleiere er praksisperiode, og kompetansen sykepleierstudentene tilegner seg i språk og flerkulturell forståelse i disse periodene, er avgjørende for hvilken kompetanse de går ut i arbeidslivet med, og dermed hvilken kompetanse som møter syke mennesker.

Norsk Sykepleierforbund skriver i sitt innspill til helsepersonellkommisjonen noe som jeg synes har en veldig positiv inngang. Der står det:

«NSF ser fram til å være en aktiv bidragsyter i den videre utviklingen av både kortsiktige og langsiktige tiltak for å sikre helse- og omsorgstjenestene livsviktig kompetanse i hele landet.»

Positiviteten Sykepleierforbundet viser, er et mål i seg selv for å få robuste helsetjenester for folk i hele Norge, og de rådene bør vi følge.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Noe av det første regjeringen gjorde, var å oppnevne helsepersonellkommisjonen. Den har utarbeidet en helhetlig og kunnskapsbasert vurdering av behovene for personell og kompetanse i helse- og omsorgssektoren fram mot 2040. Helsepersonellkommisjonens NOU, Tid for handling, er på høring til 2. mai. Kommisjonens rapport vil sammen med høringssvarene være viktig for det pågående arbeidet for å finne gode løsninger på utfordringer knyttet til fagfolk i helse- og omsorgstjenesten.

Representantene Vervik Bollestad, Ropstad og Ulstein fremmer 18 forslag med vekt på å utdanne, rekruttere og beholde sykepleiere. Jeg er enig med representantene i at det er viktig med en helhetlig tilnærming til utfordringsbildet. Jeg mener imidlertid at helheten favner bredere og omfatter alle fagfolk i helse- og omsorgstjenesten.

Helsepersonellkommisjonen har lagt fram et solid kunnskapsgrunnlag og solide vurderinger. Uten en felles erkjennelse av hele utfordringsbildet tror jeg ikke at vi finner de riktige løsningene og tiltakene. Tiltaksområdene omfatter bl.a. riktig oppgavedeling, god organisering og samhandling, utdanning og kompetanseheving, prioritering og reduksjon av overbehandling, digitalisering og teknologisk utvikling og å arbeide for at helse- og omsorgstjenesten skal være et godt arbeidssted.

Flere av forslagene fra Vervik Bollestad, Ropstad og Ulstein inngår i regjeringens pågående arbeid for å sikre personell og kompetanse. De vil også inngå i oppfølgingen av helsepersonellkommisjonens og sykehusutvalgets NOU-er, som primært skal følges opp i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, i den varslede profesjonsmeldingen samt i de andre relevante arbeidene fra regjeringen.

Jeg er enig i at forslagene omfatter viktige områder som regjeringen og helse- og omsorgstjenesten arbeider kontinuerlig med. Jeg mener imidlertid at det vil være riktig å ivareta helheten i tjenestenes behov for fagfolk og kompetanse, noe vi gjør i de pågående prosessene og det kontinuerlige arbeidet på området i regi av helseforetakene og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er derfor viktig for meg å ha tett dialog med mine kollegaer – kunnskapsministeren og forsknings- og høyere utdanningsministeren – i dette arbeidet. Utvikling av bedre kapasitet i utdanningssektoren krever et tett samarbeid mellom utdanningene og tjenestene for å ivareta det viktige praksiselementet i utdanningene og også utfordringene i tjenestene for de nyutdannede, slik at de kommer godt inn i en livslang karrierevei.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Koronakommisjonen kom med en viktig anerkjennelse av private og ideelle aktørers bidrag under koronapandemien, og i kapittel seks om sengekapasitet og intensivberedskap står det følgende:

«Fagdirektøren i Helse Nord uttalte i forklaringen sin for kommisjonen:

Vi har altfor lang ventetid på særlig ortopedi, øre-nese-hals og øye som er spesialiteter hvor det er mye nærkontakt med pasienter, og som derfor ble tatt ned. Vi gjør det vi kan, men vi har lite private helsetjenester å spille på.»

Mitt spørsmål til statsråden er da – sett opp mot den anerkjennelsen koronakommisjonen har gitt, og de uttalelsene som kom: Hva tenker statsråden om at vi nå har en regjering som svekker private, ideelle aktører i helse- og omsorgstjenesten opp mot hvor viktig det er å ivareta god helseberedskap i tiden framover?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Denne regjeringen har en helt avklart politikk om bruk av ideelle aktører gjennom avtaler og utlysning i tett samarbeid med vår felles offentlige helsetjeneste. Det er politikken vi står for. Jeg kjenner meg ikke igjen i de beskrivelsene og den utstrakte bruken av adjektiver som representanten Svardal Bøe legger for dagen når han beskriver regjeringens politikk.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Dette er uttalelser som kom fra helseforetakene selv i forbindelse med koronakommisjonens rapport, der helseberedskap i helse- og omsorgstjenesten sto på agendaen.

Det er ingen tvil om at når en tar vekk og fjerner fritt behandlingsvalg, får en også lengre ventetider. Regjeringen har til og med satt ned et eget utvalg, et offentlig-privat utvalg, som skal se på hvordan en skal fase ut private aktører fra helse- og omsorgstjenesten. Samtidig sier helseforetakene selv at det er en viktig faktor for å ivareta god beredskap. Da må man ha et avklart forhold.

Mener statsråden at private, ideelle aktører vil ha en viktig rolle, som koronakommisjonen har anerkjent, når det potensielt kommer nye helsekriser i landet vårt?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Vår felles helsetjeneste kjøper omfattende behandling fra ideelle og private aktører. Sitatet fra den fagpersonen som var intervjuet av koronakommisjonen, var jo ikke en støtte til eller en kritikk av godkjenningsordningen fritt behandlingsvalg, så jeg synes kanskje det sitatet får stå på egne ben. Det som blir målbåret, er at man har behov for kapasitet for å ta unna topper.

Vi mener at samarbeidet med private skal skje gjennom avtaler. Det gir best forutsigbarhet for de private. Det gir også mulighet for fellesskapet til å styre ressursprioriteringer, og det kan være nødvendig når det er variasjon i hvor stor pågangen er for medisinsk behandling.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Ingen skal ta fra statsråden at hun har satt i gang et arbeid med masse utredninger og utvalg, men hva vil statsråden si til Hedda, som to år etter at hun var ferdig utdannet sykepleier, ikke så det tjenlig for seg å være i jobb lenger slik situasjonen var? Da kan vi vente på utredninger, da kan vi snakke om helhet, men det er mange som Hedda, som slutter etter få år, og vi er i en krise nå. Hva tenker statsråden, og hva vil hun gjøre nå?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det viktigste er vel kanskje å snakke til Heddas arbeidsgiver. Det er en utfordring at nyutdannede sykepleiere kommer ut i tjeneste og slutter etter få år. Der er jeg helt enig med representanten Vervik Bollestad. Jeg mener vi bør se til dem som gjør noe med det nå, for å bre ut de gode praksisene. For kort tid siden var jeg på besøk på Valaskjold omsorgssenter i Sarpsborg, hvor de jobber etter prosjektet Jobbvinner, som KS har, hvor man får en mentor når en kommer nyutdannet ut i tjeneste. Erfaringene med den ordningen var gode. De har redusert sin turnover betydelig. Jeg snakket med en nyutdannet sykepleier som har gått to år i tjeneste, og det å ha en mer erfaren sykepleier å dele erfaringer med, bl.a. den første erfaringen med en pasients dødsfall, bidro både til at den erfarne (presidenten klubber) sykepleieren kjente på stolthet og mening, og at den nyutdannede (presidenten klubber igjen) følte trygghet. Beklager, president, men det var så gode poenger!

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg er ikke uenig i noe av det som statsråden sier. Som utdannet sykepleier selv er jeg ekstremt opptatt av å ha gode mentorordninger, men også å ha gode veiledere når en er student. Slik det er i dag, har sykepleierne få i grunnbemanning, de skal ta studenter i tillegg, og sykepleierne får ikke lønn for å ha studenter, mens lærere får lønn for å ha studenter. Hvorfor går det ikke an å gi dem rettigheter som gode veiledere for å sikre en god praksis, og samtidig ivareta disse sykepleierstudentene, slik at de får en praksisnær undervisning – og lønne dem for det, slik at de faktisk blir værende i jobben?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Den offentlige helsetjenesten tar ansvaret på vegne av oss alle for å utdanne nye kollegaer for framtiden. Det gjelder både innen sykepleieryrket, innen fagarbeideryrket og innen legeyrket og andre. De ordningene som er der, må vi hele tiden se på. Det er også viktig at utdanningene har en god og praksisnær opplæring å tilby sine kandidater, uansett hvilket nivå studiene foregår på. Her skal også regjeringen legge fram en stortingsmelding om profesjonsutdanningene våren 2024, og de skal også legge fram for Stortinget en utsynsmelding over kompetansebehovet i Norge. Forsknings- og høyere utdanningsministeren har vært med meg i oppdraget som er gitt til helsepersonellkommisjonen, som også har gitt en rekke anbefalinger for å få til dette bedre.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg er ikke uenig i at det er veldig mange yrkesgrupper som både kan og bør og skal brukes inn i norsk helsetjeneste, så oppgaveglidningen blir ekstremt viktig. Men jeg mener likevel at det på en måte er en bunnplanke i dette. Det ene er legeyrket, og det andre er sykepleieryrket. Man blir ikke en geriatrisk sykepleier hvis man ikke er sykepleier i bunnen, man blir ikke jordmor hvis man ikke er sykepleier i bunnen, og man blir ikke psykiatrisk sykepleier hvis man ikke er sykepleier i bunnen. Derfor er det ekstremt viktig for Kristelig Folkeparti at en også sikrer at en ikke bare utdanner flere, men at en klarer å beholde dem, for etter to år er det akkurat de som kan søke på videreutdanning som gjør at vi får spesialister. Ser statsråden at dette henger sammen, og at en derfor også må sikre at den proppen som gjør at folk slutter, må gjøres noe med, og må gjøres noe med raskt?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg er enig i at det må gjøres noe med, og det gjøres også ting mens vi står her og debatterer hva som skal gjøres. Vi har gode prosjekter, god metodikk og dedikerte arbeidsgivere som jobber tett sammen med motiverte tillitsvalgte – prosjektet Jobbvinner, prosjektet Tørn, og det er mange som jobber med det som heter optimal oppgaveplanlegging, med støtteordninger og mentorordninger. Vi har også bevilget penger til videreutdanning for sykepleierne, slik at de kan bli spesialister. I 2022 ble det bevilget penger til opprettelse av 200 utdanningsstillinger i ABIOK og for jordmorutdanningen, og det er videreført også i år. Her kan også kommunene søke om tilskudd til grunn-, etter- og videreutdanning til sine ansatte, og vi har også lønnstilskudd til masterutdanning i avansert klinisk sykepleie. Så jeg mener vi må møte dette bredt.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Irene Ojala (PF) []: Denne våren får vi mange nye utredninger som vi her på Stortinget skal ta stilling til for å gjøre Norge mer robust for framtiden. Slik vi i Pasientfokus ser det, er alle utredningene på ulike måter viktige i et helse- og sykehusperspektiv, særlig i nord. Jeg nevner kort: helsepersonellkommisjonens utredning, sykehusetutvalget, totalberedskapskommisjonen, forsvarskommisjonens vurderinger – og ikke minst NOU-en fra sannhets- og forsoningskommisjonen, som hadde som mandat å granske fornorskingspolitikk og urett begått overfor samer, kvener og norskfinner.

Disse utredningene angår altså hele Norge og må brukes i særdeleshet i nordområdene – i Arktis, i Finnmark. Og hvorfor må de det? Jeg synes dagens regjering har uttalt det ganske fint i tre punkter: Den 1. mars 2022 sa statsminister Støre at det må bo folk i Finnmark av sikkerhetspolitiske årsaker. I februar 2022 og mars 2023 sa utenriksministeren at det må bo folk i Finnmark av utenrikspolitiske årsaker, og folk i Finnmark må trives. I mai 2022 sa likestillingsministeren at Norge skal være et foregangsland når det gjelder urfolks rettigheter.

Som en kappe over alt dette ligger folks helse og trygghet i hverdagen, i en framtid med våtere, villere og røffere vær, med ras og skred, som gjør oss mer sårbare. Dette er noe alle disse utredningene sannsynligvis vil ta stilling til, noe vi politikere også må ta hensyn til ved å sikre at vi har fødeavdelinger og geriatri, at eldre mennesker får den hjelpen de trenger, når de trenger det og der de trenger det – der det bor flest mennesker på steder som er berørt av en klimautfordrende framtid, også særlig i Finnmark.

En NOU koster penger, regner jeg med. Det hadde vært interessant å få svar på hvor mye politikk det faktisk kommer ut av en NOU, og hvordan ulike NOU-er – som nevnt ovenfor – kan samkjøres for å gi oss kunnskap til bruk i de virkelige livsutfordringene for framtidens Norge, både i nord og i sør.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel