Himanshu Gulati (FrP) [15:39:00 ] : Dessverre er vi fortsatt
ikke i mål med kampen mot mobbing i norsk skole. Grunnen til at
jeg tar opp denne interpellasjonen, er konkrete innspill fra kommunestyrerepresentant
Tonje Lavik i Asker, basert på eksempler hun har fulgt opp der,
som også har vært omtalt i Budstikka. Dette er bare ett av mange
eksempler på kommuner som viser at ordningene vi har i dag, ikke
fungerer slik de bør. Jeg tror også det gir en følelse av maktesløshet for
de elevene, foreldrene og familiene det gjelder, og for så vidt
også de politikerne der ute som prøver å ta opp disse sakene, når
man ser at det er kommet på plass ordninger og virkemidler for kommunene
som ikke tas i bruk.
Jeg har tidligere
stilt statsråden skriftlig spørsmål om man har oversikt over hvor
mange vedtak det er på at mobbere må bytte skoler. Da har jeg fått
til svar at den oversikten har man dessverre ikke, siden det gjøres
ute i kommunene. Det er et eksempel på et virkemiddel som Fremskrittspartiet
var med på å styrke i forrige regjering, nemlig § 9 A i den relevante
loven, som skulle gjøre det lettere å fatte vedtak mot dem som utøver
mobbing, og sånn sett beskytte ofrene. Tilbakemeldingen der ute er
at disse virkemidlene ofte ikke benyttes i alle de saker der de
burde benyttes.
Som presidenten
leste opp i interpellasjonsteksten, viser altså tall fra Utdanningsdirektoratet
at det i perioden fra januar 2018 til desember 2022 var nesten 3 800 saker
hvor aktivitetsplikten ble brutt, men at det er ilagt tvangsmulkt
i kun ti av disse. Når vi vet hvor skadelig mobbing er for læringsmiljøet,
og hvor mye det dessverre kan bidra til å ødelegge livet til dem
som blir rammet av dette, er det med frustrasjon og oppgitthet man
ofte stiller seg selv spørsmålet: Hvorfor brukes ikke de virkemidlene
som kommuner og skoleledelse der ute har? Jeg gleder meg til å høre
statsrådens tanker om dette også, slik at vi én gang for alle kan
prøve å bli kvitt mobbing i norsk skole.
Statsråd Tonje Brenna [15:41:38 ] : La meg starte med å si
takk for en god interpellasjon og et godt spørsmål om et veldig
viktig tema.
Våre skoler skal
være steder der barn og unge er trygge og lærer og utvikler seg
i trygge fellesskap. Derfor har vi i utgangspunktet et veldig tydelig
regelverk som stiller strenge krav til hvordan skolene skal jobbe
for å sikre at elevene har det trygt og godt på skolen. Det er nulltoleranse
mot mobbing i skolen, og dette er tydelig forankret i opplæringsloven
og helt sentralt i skolehverdagen.
Når en elev ikke
har det bra på skolen, skal skolen raskt ta tak i saken og hjelpe
eleven. Opplæringsloven sier at alle som jobber i skolen, må følge
med, gripe inn, varsle, undersøke og sette inn tiltak når det er
mistanke om eller man kjenner til at en elev ikke har det trygt
og godt på skolen. Dette er det vi kaller skolens aktivitetsplikt.
Plikten til å sette inn tiltak gjelder helt til eleven har det trygt
og godt på skolen igjen.
Dersom eleven
og foreldrene mener at skolen ikke gjør nok for at eleven skal få
det bra, kan de melde saken til statsforvalteren. Statsforvalteren
skal da se på om skolen har oppfylt aktivitetsplikten sin. Hvis
skolen har brutt aktivitetsplikten, vil statsforvalteren pålegge
skolen å rette opp i dette innen en gitt frist ved å innføre tiltak
for at eleven får det trygt og godt på skolen. Denne håndhevingsordningen
er et viktig virkemiddel i loven, og den er elevenes sikkerhetsnett
dersom skolen ikke setter inn tiltak raskt nok.
Dette er enormt
viktig for elevene, og det er bra at ordningen er godt kjent, og
at mange tar kontakt med statsforvalteren hvis de ikke får den hjelpen
de trenger, fra skolen. Vi vet også at statsforvalternes involvering
fører til at mange elever får det bedre, og den legger press på
kommuner, fylkeskommuner og skoler, slik at flere saker løses. Statsforvalteren
gjør en grundig vurdering og kan veilede og hjelpe skolene med hvordan
de skal jobbe med skolemiljø, og hva de kan gjøre for at elevene skal
få det bedre.
Jeg vil legge
til at statsforvalteren har mulighet til å gi tvangsmulkt til kommunen
eller fylkeskommunen hvis de ikke følger opp saken godt nok etter
at statsforvalteren har fattet et vedtak. Tvangsmulkt er beregnet for
unntakstilfellene der skolen ikke følger opp vedtaket fra statsforvalteren,
og er først og fremst et egnet virkemiddel dersom kommunene ikke
ønsker å etterkomme vedtaket. Dette virkemiddelet skal derfor brukes
i helt spesielle tilfeller. Vanligvis er det heldigvis slik at skolen retter
seg etter vedtaket fra statsforvalteren.
Jeg deler bekymringen
for det høye antallet saker som meldes inn. Vi ser dessuten at statsforvalteren
i mange av sakene konkluderer med at skolen ikke har jobbet godt
nok. Sånn har det vært siden håndhevingsordningen ble opprettet
i 2017. Dette er barn og unge som f.eks. opplever mobbing og utestenging,
og at de voksne på skolen ikke i tilstrekkelig grad hjelper elevene med
å få det bedre.
Vi kan ikke akseptere
at så mange elever opplever at skolen ikke gjør nok for å hjelpe
dem. Skolen skal være et sted der elevene opplever mestring og trivsel,
og derfor er dette et tema som står høyt på min agenda. Derfor er
også elevenes skolemiljø et eksempel på en del av det arbeidet som
er i gang med en stortingsmelding om 5.–10. trinn. For selv om de
aller fleste trives godt på skolen i Norge, ser vi noen bekymringsfulle
utviklingstrekk når det gjelder både mobbetall og trivsel generelt.
Målet med meldingen
er å utvikle en inkluderende skole som i større grad ivaretar og
styrker elevenes motivasjon, mestring, læring og utvikling. Skoler
som ikke lykkes i jobben med å skape trygge og gode skolemiljø, må
få hjelp til å bli bedre. Vi har allerede mange gode kompetansetiltak
som gir barnehager, skoler og eiere støtte til å bygge trygge og
gode miljø og til å forebygge, avdekke og håndtere mobbing, men
jeg mener vi hele tiden må være på utkikk etter hvordan vi kan bli
bedre. Derfor har jeg bedt Utdanningsdirektoratet om å vurdere hva
slags kompetanse skolene nå trenger for å bli enda bedre til å forebygge
mobbing. Som en del av dette skal direktoratet også se på om det
er noen systematikk i hvor bruddene på aktivitetsplikten er i sakene
som meldes til statsforvalterne. Jeg får disse på mitt bord i løpet
av våren, og vi kan da vurdere om det er behov for nye kompetansetiltak
spisset mot nettopp disse områdene.
Å sikre trygge
og gode skolemiljø for alle elever er et systematisk og kontinuerlig
arbeid. Veldig mye handler om å forebygge. Elevene våre må trives
og mestre for å lære, og det er viktig at alle gode krefter jobber
sammen for å forebygge, sånn at mobbetallene kan gå ned.
Regjeringens
mål er en fellesskole der alle trives og lærer og opplever mestring.
Derfor er arbeidet med å skape inkluderende og trygge skolemiljø
en prioritet for regjeringen. Det står øverst på min liste over
viktige saker vi jobber med, både i dag og i tiden som kommer.
Himanshu Gulati (FrP) [15:46:31 ] : Jeg takker statsråden for
svaret. Selv om vi kan være noe uenige om virkemidler, deler vi
alle fullt ut målsettingen om å bekjempe mobbing og ta tak i disse
sakene. Det er derfor også veldig viktig at vi sørger for at de
rettighetene, rutinene og virkemidlene man har, ikke bare blir fine
ord på et ark, men faktisk brukes.
Jeg er også enig
i at for mange har de ordningene vi har laget, gjort situasjonen
bedre når saker tas tak i, men altfor mange der ute opplever at
sakene ikke blir tatt tak i, og at den elendigheten man lever i,
som går ut over både trivsel og utvikling i tillegg til læring,
får lov til å fortsette. Det er en frustrasjon mange familier der
ute bærer på.
Det har vært
flere saker de siste årene hvor rettsapparatet/domstolene har gått
inn og ytt rettferdighet til folk som har blitt utsatt for mobbing
i mange år, og som etter min mening egentlig har blitt utsatt for
to typer trakassering og overgrep. Én ting er den mobbingen de har
blitt utsatt for av medelever, ansatte eller hvem det måtte være
som har vært med på det, men det andre er når voksne, skole og kommune
ikke tar tak i det som etter min mening burde være åpenbare tilfeller
av mangeårig mobbing. Målet må jo være at man ikke får en eneste
sånn sak, fordi man tidlig klarer å sette en stopper for det som
skjer, når sakene tas opp.
Jeg mener fortsatt
det er åpenbart at kommunene ikke i stor nok grad bruker de virkemidlene
de har, når man ser den store forskjellen på antall saker som meldes inn
og rapporteres, og der det fattes vedtak. Det gjelder i bredden
av virkemidlene, både § 9 A, som jeg snakket om tidligere, og også
det selve interpellasjonen går ut på, med hensyn til virkemidler
når det gjelder klageordningen.
Det som har vært
en kamp over mange år, kampen mot mobbing, har etter min mening
blitt enda mer komplisert når man også har fått inn dimensjonen
vold i skolen. Jeg har tatt det opp flere ganger her i salen, og det
er alarmerende tall. Én av fire lærere har opplevd vold og trusler
i skolen, og miljøet i klasserommene mange steder i landet har blitt
av en så brutal art at det også går ut over trivsel og opplæring,
og det bør ses på med samme kraft som man har snakket om kampen mot
mobbing i alle år. Om noe trenger vi sterkere virkemidler for å
ta tak i dem som oppfører seg, både i klasserommet og på skolen,
på en måte som ikke hører hjemme noe sted.
Statsråd Tonje Brenna [15:49:35 ] : Jeg vil takke for et godt
innlegg fra representanten Gulati.
Et av perspektivene
representanten tok opp, var et av de dilemmaene vi står i når vi
diskuterer mobbing, nemlig at det kan være veldig stor avstand mellom
det som er fine ord på et papir, og det som er den opplevde skolehverdagen
der ute. Nettopp fordi det å ikke trives på skolen, det å føle seg
utrygg, er så sammensatt og så vanskelig å beskrive og regulere,
er jeg opptatt av at vi holder fast ved noe som har vært helt sentralt
i måten vi har jobbet mot mobbing på i Norge, nemlig at det må løses
nærmest mulig eleven.
Det er de voksne
på den enkelte skole, medelevene i klassen og eleven selv som er
nærmest til å vite noe om hva som utspiller seg i skolehverdagen,
og dermed også nærmest til å vite hvilke behov man har for å gjøre
dagene bedre. Derfor mener jeg også det er bra at både jeg og tidligere
kunnskapsministre har vært opptatt av at det vi skal gjøre fra statens
side, er å ha et godt lovverk. Vi skal legge til rette med støtteressurser.
Vi skal yte veiledning, og vi skal komme med kompetansepåfyll når
det er behov for det. Men jeg er bekymret for den diskusjonen vi med
jevne mellomrom får, hvor vi diskuterer å flytte ansvaret for mobbing
ut av skolen og til andre instanser. Jeg er helt overbevist om at
det er de som ser barnet hver dag, som kan se barnet i øynene, som
raskest kan oppdage når barnet ikke trives.
Jeg synes representanten
beskriver godt hvor krevende og smertefullt det kan være for familier
som opplever at de ikke blir sett og hørt, når barnet forteller
om at det ikke trives eller føler seg trygg på skolen. Jeg har barn
selv, og jeg kan knapt se for meg noe som kan gi en større følelse
av avmakt enn først å oppleve at barnet ditt ikke trives, for så
å oppleve at voksne rundt ikke tar det på alvor, og at det heller
ikke løses. Derfor er jeg veldig glad for at Utdanningsdirektoratet
nå gjør den store jobben med både å gå inn i de sakene som er meldt
til statsforvalteren, for å se på om det finnes likhetstrekk der,
og som dermed kan hjelpe oss i retning av hva vi trenger å jobbe
mer med, og også komme med noen anbefalinger til meg om hva slags
kompetanseheving vi trenger i skolen for å jobbe bedre mot mobbing.
Målet er at alle
ungene våre skal trives i skolen. Det er et mål som er uforenlig
med at noen mobbes, plages eller opplever seg utrygge på skolen,
og derfor må vi jobbe med dette hver eneste dag – mye forebyggende,
noe lovmessig, men også sammen med dem som jobber i skolen – for
å finne ut hvordan flest mulig barn og unge kan trives.
Kari-Anne Jønnes (H) [15:52:30 ] : Det er veldig mye bra i
norsk skole. Hver dag jobber mange dedikerte ansatte for at barna
våre skal trives og utvikle seg både faglig og sosialt. Vi har også
noen utfordringer i skolen som vi som politikere på alle nivåer
må ta på høyeste alvor.
Skal alle få
muligheten til å lykkes i arbeids- og samfunnslivet, er fullført
og bestått videregående skole avgjørende viktig. Forutsetningen
for å lykkes i videregående skole er grunnleggende ferdigheter.
Skal man lære å lese, skrive og regne skikkelig, må man først føle
mestring og læringsglede. Trivsel hos både elever og ansatte er
helt grunnleggende for å skape kultur for læring. Alle som er opptatt
av kunnskap i skolen, må derfor også være opptatt av skolemiljø
og at både elever og lærere trives i skolen. Takk til representanten
Gulati for å sette en viktig sak på dagsordenen.
Lovhjemler og
paragrafer kan regulere mye i samfunnet vårt, men ikke løse alle
utfordringer. En skole der elever og lærere trives, der det er kultur
for læring, og der alle er trygge på at det er lov å både feile
og lykkes, er jeg overbevist om at man først og fremst skaper gjennom godt
lederskap.
En god skole
med kultur for læring krever godt lederskap på alle nivåer. Kommunestyret
og fylkestinget har som skoleeiere et særskilt ansvar for å bidra
til godt lederskap. For å lykkes med å løse utfordringene i skolen er
vi avhengig av at vi har skoleeiere som legger til rette for at
skoleledere og lærere har de rammene og den oppfølgingen de trenger
for å jobbe strategisk og godt med kvalitetsutvikling og et løft
av elevenes resultater. Det er sentralt at skoleledere har tid og
kompetanse til å lede profesjonsfellesskapet, støtte det pedagogiske utviklingsarbeidet
og sikre et godt og trygt lærings- og arbeidsmiljø. Kvalitet i skolen
sikres gjennom langsiktig og strategisk arbeid med tydelig forankring
og felles forståelse på tvers av eiere, ledere og lærere.
Høyre mener det er avgjørende
å synliggjøre skoleeierens rolle og ansvar, og at det gjennomføres
tiltak for å minske forskjeller og styrke kvalitetsutviklingen gjennom
profesjonelt skoleeierskap. Jeg håper statsråden i tiden som kommer,
vil bidra til å få fram viktigheten av godt lederskap.
I Meld St. 21
for 2016–2017, Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen, beskrives
skoleeierrollen slik:
«Forskningen på skoleeierskap viser
at kommuner som lykkes og får gode resultater, jobber på en måte
som staten ikke kan regulere seg frem til. Statlige myndigheter
kan legge til rette, men arbeidet må skje lokalt. Skoleeiere som
lykkes, kjennetegnes av en aktiv dialog fra klasserom til kommunestyre.
De kjennetegnes av politiske myndigheter med engasjement og ambisjoner
for utvikling av skolen. De kjennetegnes også av en aktiv skoleadministrasjon
som er et koordinerende ledd med innsikt og kompetanse. De bidrar
til skoleledernes og lærernes profesjonsutvikling gjennom å delegere
ansvar og sikre at alle kjenner sine ansvarsområder.»
Dette viser med
all tydelighet viktigheten av ledelse på alle nivåer. Det viser
også at gode resultater henger sammen med trivsel. I mitt hode betyr
det at vi må legge mer vekt på ledelse på alle nivåer i skolen.
Vi må fortsette å bygge laget rundt eleven, men vi må bygge laget rundt
læreren og skape rom for at læreren kan ta hånd om undervisningen
og få avlastning på andre områder. Likeledes må vi bygge laget rundt
rektor, slik at rektor blir en synlig og tydelig pedagogisk leder
på skolen og slipper å være vaktmester, helsesykepleier og verneombud
i tillegg.
De som er ansvarlig
for å bygge disse lagene, er skoleeierne. Vår oppgave som nasjonale
politikere er å sørge for fokus på skoleeierrollen og å bidra til
at alle folkevalgte blir oppmerksom på det store ansvaret det er
å være skoleeier. Skoleeierrollen må tas på alvor. Folkevalgte må
få kunnskap og bli stilt krav til. De må være oppmerksom på at dersom
elevene ikke trives og er trygge på skolen, dersom lærerne er usikre
i sin arbeidshverdag, og dersom rektor skifter lyspærer istedenfor
å bidra til kultur for læring, er det faktisk deres ansvar.
Elevene våre
fortjener en god og trygg skolehverdag. De er framtiden vår. Vi
både ønsker og trenger at de får oppleve mestring og læringsglede
i et trygt skolemiljø.
Presidenten
[15:57:13 ]: Debatten i sak nr. 14 er dermed avsluttet.