Stortinget - Møte tirsdag den 21. februar 2023

Dato: 21.02.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 187 S (2022–2023), jf. Dokument 8:3 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 14 [17:07:52]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Andreas Sjalg Unneland, Grete Wold og Cato Brunvand Ellingsen om å fjerne muligheten for kommunale tiggeforbud (Innst. 187 S (2022–2023), jf. Dokument 8:3 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ynske frå justiskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta høve til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå hovudtalspersonane til partigruppene og etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Tor André Johnsen (FrP) [] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for et godt og grundig samarbeid om dette representantforslaget fra SV om å fjerne muligheten for kommunalt tiggeforbud.

Forslaget går ut på å fjerne kommunenes mulighet til selv å bestemme om det skal være tillatt å tigge i en kommune eller ikke. Videre ønsker forslagsstillerne å fjerne kommunenes mulighet til å fastsette vilkår for tigging, slik som hvor og når man kan tigge. Forslagsstillerne mener også at kommunenes adgang til å forby tigging egentlig er et unødvendig forbud, siden det er et sovende forbud, som tydeligvis sjelden eller ikke benyttes eller håndheves.

Komiteen registrerer for øvrig at det er uenighet mellom statsråden og forslagsstillerne når det gjelder viktigheten av å ha et slikt forbud med tanke på beredskapssituasjonen ved f.eks. en framtidig uheldig utvikling hvor situasjonen kan endre seg raskt, og der det kreves raske svar og raske tiltak fra politikerne.

Det er også uenighet mellom forslagsstillerne og statsråden om det å gi kommunene mulighet til å forby tigging er i tråd med våre forpliktelser i EMK, Den europeiske menneskerettskonvensjon.

Så kommer jeg inn på Fremskrittspartiets holdning til saken. Vi er tydelig på at vi er vesentlig mer enig med statsråden og regjeringen i denne saken enn vi er med SV. Det er ingen tvil om at det var viktig å innføre tiggeforbudet. Da vi så at flere og flere utenlandske tiggere begynte å strømme til Norge, var det et stort problem med mange aggressive tiggere, og i de fleste byene i Norge, spesielt i storbyene, var det et utpreget problem. Snakker man med politiet, får man bekreftet at mye av tiggingen – kanskje ikke all tigging, men mye – var organisert, spesielt gjaldt det mange av de utenlandske tiggerne som kom til Norge.

I tillegg til at den er organisert, og at pengene ikke nødvendigvis går til personene som sitter eller går på gaten og tigger, medfører denne organiserte tiggingen med utenlandske tiggere økt kriminalitet, knyttet til bl.a. menneskehandel og narkotika. De store utfordringene med alle de utenlandske tiggerne har jeg ikke bare fått kjennskap til fra politiet, men også via media. Det har vært flere medieoppslag om utenlandske bander som utad har framstått som en storfamilie eller sammenslutning av tiggere, som i realiteten har vært organiserte kriminelle nettverk som har drevet med alt fra narkotika- og vinningsforbrytelser til menneskehandel etc.

Fremskrittspartiet er tydelig på at kommunene må få mulighet til selv å regulere tiggervirksomheten i lokale politivedtekter, som bl.a. å forby tigging for å stanse kriminelle bander som opererer med så stor aktivitet og tyngde som vi dessverre har sett i Norge.

Det er et poeng til. Det påpekte også statsråden veldig klokt i sitt svar, og det gjelder lokal selvråderett. Det er et veldig viktig prinsipp for oss i Fremskrittspartiet, og det er tydeligvis også et veldig viktig prinsipp for regjeringen.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Jeg gikk inn på Fremskrittspartiets nettside i går. Der kan man lese følgende utsagn:

«Vi er et parti tuftet på sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det å kjempe mot offentlige inngrep og unødvendige reguleringer er noe FrP nærmest står alene om».

Det liberale Fremskrittspartiet har jo gått i bresjen for lakrispiper, segway og vannscootere, men grensen for Fremskrittspartiets frihet går ved det å be folk om penger. Det må jo være et betydelig sterkere inngrep at staten forbyr mennesker å be om en 10-kroning til et brød eller en liter melk. Mener virkelig Fremskrittspartiet at det er statens oppgave å forby mennesker å kunne be om en 10-kroning?

Tor André Johnsen (FrP) []: Takk for et godt spørsmål. Det er gledelig å høre at representanten fra SV leser Fremskrittspartiets partiprogram. Det må jeg si jeg setter stor pris på. Hvis representanten Unneland hadde lest litt mer, hadde han også lest at vi er et lov-og-orden-parti. Vi er opptatt av å ha trygghet i hverdagen og ro i gatene, og at folk skal føle seg trygge i hverdagen i hele Norge. Historisk sett har ikke tigging vært et voldsomt stort problem i Norge, men det ble et stort problem i forbindelse med EØS-utvidelsen, da vi fikk inn mange utenlandske bander. Vi måtte dessverre måtte ta tak i det da vi satt i regjering, og heldigvis følger dagens regjering det opp. Tigging var en gang slik at den som satt på gata, kanskje var en sliten narkoman som trengte litt penger, men nå kommer det organiserte bander som organiserer, planlegger og koordinerer det, og det er stakkars, uskyldige mennesker som blir brukt i et kynisk spill, og bakmenn som tjener penger på andres uheldige skjebne.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Det kan være viktig å understreke at det synet Fremskrittspartiet forfekter her, har lite støtte i forskning og er nok mer preget av fordommer og skremmebilder enn hva som faktisk er realitetene.

Fremskrittspartiet viser seg som et ganske illiberalt parti. Tidligere har Fremskrittspartiet vært ute i media og leflet med ideen om at de ikke bare vil forby tigging, men de vil forby og straffeforfølge de som gir penger til tiggere. Det virker nesten som det ikke er grenser for hvor langt man er villig til å gå for å nekte folk å råde over sine egne penger.

Fremskrittspartiet sier de er et lov-og-orden-parti, men det vi vet, er at politiet har nok av ting å gjøre, at de har nok av oppgaver å ta fatt i. Vi vet det er et stort etterslep i saker som handler om overgrep på nettet mot barn, f.eks., som nylig har vært oppe i media. Mener ikke Fremskrittspartiet at det er bedre at politiet bruker ressursene på å bekjempe den typen kriminalitet enn å kjeppjage folk som sitter med en kopp og spør om penger?

Tor André Johnsen (FrP) []: Det er mange gode kommentarer og vurderinger fra SV her. Det er igjen helt korrekt at Fremskrittspartiet er et liberalistisk frihetsparti, men lov og orden er faktisk viktigere for oss enn frihet og ren liberalisme.

Når det gjelder trygghet i hverdagen, er det det aller viktigste. Det er viktig å ta vare på sikkerheten til folk, og det hadde kanskje ikke blitt gjort hvis vi hadde hatt et fullstendig frislipp når det gjelder tigging. Det vi har sett, er at det ikke stemmer helt det SV påstår om at politiet kjeppjager og plager tiggere – som om det var et voldsomt oppbud av politifolk som bruker masse ressurser på å ta dem som tigger. Det er faktisk lovverket som ble innført og de endringene som ble innført, som har ført til at tiggerne har blitt mer forsiktige. De har blitt mindre aggressive. Politiet slipper å bruke så mye ressurser og tid på dette som SV prøver å skape et inntrykk av, for lovverket har tydeligvis fungert og vært preventivt.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Når vi først skal gjøre denne replikkøvelsen, må jeg jo bidra.

Med tanke på at bekjempelse av aggressiv og påtrengende atferd allerede er regulert, og at den typen opptreden dermed ikke er tillatt, og med tanke på at det representanten Johnsen viste til i sitt innlegg knyttet til narkotika og vinning, allerede er kriminalisert: Hva konkret er det da man står igjen med når det gjelder å be andre mennesker om hjelp og penger? Hva med det er det Fremskrittspartiet mener, i ytterste konsekvens, er straffverdig?

Tor André Johnsen (FrP) []: Det gjelder litt en del av det jeg påpekte i mitt forrige svar: Vi ser at det lovverket som ble innført med et bredt flertall i Stortinget, har fungert veldig bra. Det er blitt mindre aggressiv tigging, folk føler seg tryggere i gaten og tryggere på butikken. Det er mulig at det ikke er noe stort problem for unge, ressurssterke mennesker som skal på butikken, men f.eks. mange eldre der ute i det ganske land som nesten ble overfalt – ikke rent fysisk, men med pågående og offensive tiggere som ba om penger – slipper å grue seg for å gå på butikken, de slipper å føle ubehag når de kommer ut for f.eks. å gå på nærbutikken og handle. Vi ser at forbudet har ført til at tiggerne er blitt mer forsiktige og ikke er så aggressive som de var før, og det har vært bra. Forhåpentligvis har vi også fått mindre av den organiserte kriminaliteten – selv om det selvfølgelig er vanskelig å ha kontroll på, for det er litt under overflaten.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Det som representanten viser til nå, er allerede ikke tillatt – altså dette med aggressiv og påtrengende atferd. Det vi snakker om her, er et forbud mot tigging i alle former, selv om man sitter rolig på en benk med en kopp og ber om hjelp fra folk. Jeg må gjenta spørsmålet mitt: Hva med det konkret er det Fremskrittspartiet ser på som straffverdig?

Tor André Johnsen (FrP) []: Det er selvfølgelig vanskelig å begynne å gradere tigging, men faktum er at den klassiske tiggingen, som man kan kalle det – den som var i Norge i gamle dager, og sannsynligvis den typen tigging som representanten her viser til, hvor det sitter en person, i mange tilfeller kanskje en rusmisbruker, stille og rolig på gaten og tigger – heller ikke var noe stort problem. Så kom det store mengder av utenlandske tiggere i organiserte former, og vi så at det ble et problem. Da var det mye mer annen kriminalitet som også ble forbundet med den tiggingen. Tiggingen var altså det offisielle, det som vi så på gaten, men det var også mye annen kriminell aktivitet som menneskehandel, narkotika og vinningskriminalitet som de bandene drev med litt under radaren for det offentlige lyset, som vi vanlige folk i hvert fall ikke så i hverdagen.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Kamzy Gunaratnam (A) []: Et enstemmig storting opphevet løsgjengerloven i 2005. Lovens straffebud mot tigging ble ikke videreført i annen lovgivning, og tigging ble dermed avkriminalisert. Det var på dette tidspunktet svært lite tigging i Norge. Mange av dem som tigget, var hardt belastede norske rusmisbrukere. Det var og er enighet om at dette måtte møtes med sosialpolitiske framfor strafferettslige virkemidler.

Antall tiggere økte etter noen år, bl.a. som følge av utvidelsen av EØS-området, og virksomheten ble utøvd på en pågående måte i tett beferdede områder. I 2012–2013 uttalte en samlet justiskomité at forutsetningene for opphevelsen av løsgjengerloven nå var endret. Justiskomiteen sluttet seg til regjeringens konklusjon om at det forelå et berettiget behov for å kunne gripe regulerende inn overfor tigging – ikke forby, men regulere. Derfor vedtok Stortinget en adgang for kommunene til å fastsette vilkår for tigging, herunder med hensyn til tid og sted.

Året etter behandlet Stortinget et forslag om å innføre adgang for kommunene til å forby tigging. I justiskomiteen var det ulike oppfatninger. Arbeiderpartiet stemte imot, og det er allment kjent. Omfanget av tiggingen gikk nedover de følgende årene. Behovet for å innføre et tiggeforbud i kommunale politivedtekter ble redusert, og utviklingen var positiv. Adgangen til å innføre forbud benyttes ikke i særlig utstrekning i kommunene i dag, og i selve representantforslaget heter det at forbudet i realiteten er sovende.

For Arbeiderpartiet er det viktigste at det i Norge i dag ikke er noen som straffes med høye bøter eller fengsel for å tigge, for å være i sosial nød. Jeg vil understreke viktigheten av å følge med på den dynamiske utviklingen internasjonalt og i Norge i spenningsfeltet mellom menneskerettighetene og forbud mot tigging. Dersom man i framtiden skulle se en utvikling med strenge straffereaksjoner mot tiggere, må vi vurdere situasjonen opp mot våre internasjonale forpliktelser.

Presidenten []: Då er det klart for replikkordskifte.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Da Stortinget vedtok at kommuner kunne innføre lokale forbud, stemte Arbeiderpartiet imot. Noen av de første kommunene som innførte tiggeforbud, var Arendal og Lillesand. Da gikk årsmøtet i Aust-Agder Arbeiderparti ut og sa:

«Tiggeforbudet er uverdig. Et forbud mot tigging løser ikke et sammensatt problem.»

Jeg vil spørre representanten om Arbeiderpartiet i 2023 er enig med Arbeiderpartiet i 2015 om at tiggeforbud er uverdig og ikke løser et sammensatt problem.

Kamzy Gunaratnam (A) []: Jeg er enig med representanten i at vi først og fremst skal møte mennesker i nød med sosialpolitiske og ikke strafferettslige reaksjoner.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, skriver i sine merknader at dette i praksis er et sovende forbud, men det har dessverre vært en utvikling som går i feil retning. Flere kommuner innfører nå tiggeforbud. Det er tiggeforbud i Nordre Follo, Nissedal, Bjørnafjorden og Aurland. Når kommer vi til det punktet at nok kommuner har innført et tiggeforbud til at Arbeiderpartiet vil erkjenne at det har blitt et problem?

Kamzy Gunaratnam (A) []: Jeg er veldig glad for at det ikke praktiseres i Oslo. Jeg vil gjenta det jeg sa avslutningsvis – at jeg er glad for at dette stort sett er en sovende paragraf, og at vi må følge med på utviklingen internasjonalt og våre forpliktelser til internasjonale konvensjoner.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Hele poenget med at vi har lover og forbud, er at de skal gi uttrykk for hva vi mener er klanderverdig og straffverdig i et samfunn. Jeg synes det er noe uverdig, som Arbeiderpartiet selv kalte det i sin tid, å ha et forbud mot å kunne be om penger.

Representanten fra Arbeiderpartiet skriver i merknaden at dersom man i framtiden skulle se en utvikling med strenge straffereaksjoner mot tiggere, må vi vurdere situasjonen opp mot våre internasjonale forpliktelser. Bakgrunnen for denne saken er at vi i Norge i praksis har et forbud som kan møtes med bøter og til syvende og sist fengsel. Er det sånn å forstå at regjeringens synspunkt, eller Arbeiderpartiets synspunkt, er at så lenge vi ikke håndhever de lovene vi har, og som vi vedtar i Stortinget, er det ikke er et problem, men den dagen det skjer, vil det være et problem, og da vil vi ønske å fjerne dem?

Kamzy Gunaratnam (A) []: Arbeiderpartiet ønsker å møte mennesker i nød med sosialpolitiske tiltak. Jeg inviterer representanten Unneland til å følge med på utviklingen og sørge for at mennesker ikke blir straffet for å være i sosial nød.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Et forbud uten konsekvenser er ganske meningsløst. Om det er fordi man får en bot for mangel på rettelse etter politiets pålegg eller for tigging i seg selv, vil det i ytterste konsekvens være belagt med straff i form av bot eller fengsel. I merknadene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet og i innlegget fra Gunaratnam vises det til at det ikke gis høye bøter og fengselsstraff for tigging i Norge, men all den tid det vil være mulighet for å gi straff på bakgrunn av dette, hvilket straffenivå mener Arbeiderpartiet er riktig for å ha tigget?

Kamzy Gunaratnam (A) []: Jeg føler dette blir en gjentakelse slik at vi kan synge sammen til slutt. Jeg mener at vi skal møte mennesker i nød. Arbeiderpartiet mener at mennesker i nød først og fremst skal møtes med sosiale politiske tiltak.

Dette er en sovende paragraf i de aller fleste deler av landet. Jeg tenker at det aller viktigste vi gjør nå, er å følge med på utviklingen. Vi må sørge for at vi ikke er i strid med våre internasjonale forpliktelser og fortsette å følge med på utviklingen.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avslutta.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) []: I denne saken, om SVs Dokument 8-forslag om å fjerne muligheten for kommunene til å vedta lokale tiggeforbud, er det kanskje ikke så dumt å ha litt av bakteppet med seg. Etter at Stortinget enstemmig vedtok opphevelse av løsgjengerloven, økte antallet tiggere betydelig. I Innst. 427 L for 2012–2013 uttalte derfor en samlet justiskomité at forutsetningene for opphevelsen av løsgjengerloven i 2006 var endret. Man sluttet seg derfor til daværende regjerings konklusjon om at det forelå et berettiget behov for å kunne gripe regulerende inn overfor tigging. En ga adgang for kommunene til å kunne fastsette vilkår for tigging, herunder med hensyn til tid og sted. Året etter, i forbindelse med Prop. 83 L for 2013–2014, ga man adgang for kommunene til å kunne forby tigging.

Omfanget av tigging har gått ned. Det praktiske behovet for kommunale forbud har også gått ned, og i dag er det svært få kommuner som har det. At man valgte denne løsningen, må ses på som en måte for å kunne håndtere gjennom det lokale selvstyret, noe som mange mente var vanskelig å håndtere. Det står seg ennå, og jeg har stor tiltro til at man lokalt håndterer dette med klokskap, noe jeg mener vi kan se når det gjelder hvor mange kommuner som har det, og forholdet til tigging som sådan.

Forslagsstillerne tar som bakgrunn for sitt forslag også opp problematikken knyttet til Sveits, som i 2021 ble felt i Den europeiske menneskerettsdomstol for brudd på EMK for å straffeforfølge tiggere. Det er et poeng her å peke på at det ble idømt en høy bot som vedkommende ikke kunne betale, og at vedkommende dermed måtte sone en subsidiær fengselsstraff. Straffereaksjonen i den konkrete saken ble ikke ansett som forholdsmessig ut fra formålet med forbudet. Det er viktig å si at i Norge er det ingen som straffes med høye bøter eller fengsel for å tigge. Dommen gir slik sett ikke noe grunnlag for å konkludere med at norske bestemmelser strider mot EMK. Det er selvfølgelig likevel en påminnelse om at rettsutviklingen i spenningsfeltet mellom menneskeretter og et lokalt vedtatt forbud mot tigging finnes.

I Prop. 83 L for 2013–2014, som foreslo adgang til å innføre lokale forbud mot tigging, står det:

«I de kommuner det vedtas å forby eller regulere tigging, vil man forvente at politiet regelmessig griper inn overfor tigging i strid med bestemmelsene ved å be personer som tigger om å stanse sin virksomhet, eventuelt bortvise dem fra stedet de oppholder seg.»

Dette er det som i praksis har skjedd. Undertegnede og Senterpartiet har tiltro til det lokale selvstyret og til at det utvises lokal klokskap i spørsmålet om hvorvidt man vil innføre lokale tiggerforbud.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Senterpartiet har tidligere gått imot å ha et nasjonalt tiggeforbud, men vil bevare muligheten for lokale tiggeforbud. Jeg må innrømme at jeg sliter litt med å forstå logikken i det. På Senterpartiets nettside fant jeg en uttalelse fra et samlet fylkesårsmøte i Aust-Agder og Vest-Agder Senterparti, hvor det står:

«Å innføre et tiggeforbud strider imot våre moralske overbevisninger og mot partiets menneskesyn som er basert på kristne og humanistiske verdier.»

Det er ganske sterke ord. Er det slik å forstå at det er greit å stride imot partiets moralske overbevisninger og partiets menneskesyn så lenge det kun skjer på lokalt plan?

Ivar B. Prestbakmo (Sp) []: Det er ingen tvil om at den gangen man diskuterte dette og landet på et standpunkt om å gi mulighet for kommuner til å vedta lokale tiggeforbud, var det omdiskutert. Noen vil huske at det var ganske heftig diskutert i samfunnet hvordan man skulle håndtere utfordringen med tiggingen som var da. Man landet på et kompromiss – et kompromiss som gjør at det er forskjell på Berlevåg og Oslo, et kompromiss som gjør at det er forskjell på Bjørnafjorden og Skjervøy. Det tror jeg er klokt, for det finnes vett i hele landet.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Jeg merker meg at representanten egentlig ikke svarer på spørsmålet om det prinsipielle aspektet, om at det bryter med partiets menneskesyn og de kristne og humanistiske verdiene å ha et nasjonalt forbud, men at de verdiene tydeligvis ikke gjelder lokalt.

Representanten sa i sitt hovedinnlegg at med dagens lovverk er det ingen som straffes. Lovverket gir imidlertid hjemmel for det. Det representanten sier, er at det er greit å ha lokale forbud så lenge man til syvende og sist ikke håndhever konsekvensene av å bryte det forbudet. Da vil jeg be representanten svare på følgende spørsmål: Hvis politiet faktisk hadde håndhevet dette forbudet – til syvende og sist med bøter og eventuelt fengsel – ville Senterpartiet da ha vært imot det?

Ivar B. Prestbakmo (Sp) []: Det er alltid klokt at folk som blir bedt om å følge loven, velger å følge loven, og at man slik unngår å få en bot. Det er det som har vist seg å være praksisen knyttet til lokale tiggeforbud. Det ble også pekt på i Prop. 83 L, at man forventer at politiet regelmessig griper inn overfor tigging og ber personer som tigger, om å stanse sin virksomhet, eventuelt bortviser dem fra stedet de oppholder seg. At man følger det, er jo bra.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avslutta.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: At SV er imot å forby menneskers rett til å be om hjelp, er ikke noe nytt. Forbudet mot tigging er i praksis et forbud mot å se fattigdom i gatene. Det er et forbud mot at mennesker kan be om hjelp – og det er et forbud som bør fjernes.

Bakgrunnen for dette forslaget er en dom i Den europeiske menneskerettsdomstol, EMD, der Sveits ble dømt for et lovverk som ligner det vi har i Norge. Politiloven § 14 første ledd nr. 8 gir adgang til kommunale tiggeforbud. Dette alternativet ble tilføyd i 2014. Lovligheten av et forbud mot tigging ble vurdert opp mot menneskerettighetene, og departementet fant i sin tid at forslaget ikke var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK. Det ble den gang vist til at det ikke fantes praksis fra menneskerettsdomstolen som var direkte relevant for et forbud mot eller regulering av tigging.

Likevel: I EMD-dommen i saken Lacatus v. Switzerland slår EMD fast at tigging for enkelte er et livsgrunnlag for mennesker i en sårbar situasjon, som da har en rett iboende i menneskeverdet til å kunne forsøke å møte sine grunnleggende behov ved å be om penger gjennom å tigge. EMD konstaterte krenkelse av artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv. I departementets vurdering av det norske tiggeforbudet, Prop. 83 L for 2013–2014, vurderes bare lovligheten opp mot artikkel 10, som beskytter retten til ytringsfrihet, og ikke særskilt mot artikkel 8.

I Politidirektoratets rundskriv er det regulert hvordan de lokale hjemlene for tiggeforbud skal utformes, og politiloven § 30 setter straff med bøter eller fengsel inntil tre måneder for den som overtrer bestemmelsen gitt i medhold av § 14. Dette medfører, i likhet med i Sveits, at en person som tigger, kan bøtelegges eller fengsles for å tigge dersom det foreligger et kommunalt tiggeforbud.

I svarbrevet fra justisministeren er det ikke foretatt noen vurdering av om dagens lovbestemmelse er i tråd med våre menneskerettslige forpliktelser. Det bare legges til grunn at de er det. På en nærmest elegant måte unngår man totalt å si noe som helst om artikkel 8. Vi er altså i den situasjon at ministeren på skriftlig spørsmål fra undertegnede og i svarbrevet til representantforslaget ikke har sagt noe som helst om hva menneskerettsdomstolen faktisk har dømt Sveits for. Ministeren har heller ikke sett på om det norske lovverket er i strid med artikkel 8 i EMK, og man kan bare spekulere i om det er fordi man ikke vil like det svaret man ville ha fått.

Å forby tigging er galt – det hører ikke hjemme i 2023. Dessverre går utviklingen feil vei. Det er blitt flere kommuner som har innført tiggeforbud mens vi har behandlet dette forslaget. Det er greit å nevne at politiinspektøren i Bjørnafjorden, da de skulle behandle tiggeforbudet, selv mente at det var unødvendig, og at de hadde andre virkemidler for å møte dette.

Nå er det behov for at Stortinget sier tydelig fra om at forbud mot tigging ikke lenger skal finne sted, og jeg tar med det opp forslaget i saken.

Presidenten []: Representanten Andreas Sjalg Unneland har teke opp det forslaget han refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Stortinget gjør det stikk motsatte av det representanten Unneland etterlyser. Stortinget sier klart og tydelig at vi skal fortsette å la lokale politikere og kommuner få lov til å bestemme og råde over dette selv. Det er for det første fordi det er Stortinget som vedtar kongerikets lover, og for det andre fordi vi har tillit til at lokalpolitikerne faktisk er i stand til å gjøre de lokale vurderingene, ut fra den lokale situasjonen. Det handler om tillit til lokaldemokratiet. Det er det stikk motsatte jeg oppfatter at SV og representanten Unneland tar til orde for. De vil altså sette Strasbourg over Bjørnafjordens og andre kommuners vurderinger.

Da må jeg undres og stille meg selv spørsmålet – eller egentlig stille representanten Unneland spørsmålet: Er det slik at man har større tillit til Strasbourg og de vurderingene som gjøres der, enn man har til norske lokalpolitikere – og endog nasjonalforsamlingen?

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Representanten Amundsen vet veldig godt at SV har vært imot at vi skal ha et tiggeforbud i Norge, eller at kommuner skal ha muligheten til å vedta lokale tiggeforbud, lenge før Menneskerettsdomstolen sa noe som helst om den saken. Jeg vil mene at det er svært alvorlig når Menneskerettsdomstolen dømmer et annet land for et regelverk som ligner svært mye på det norske. Jeg mener det da er gode grunner som taler for at hvis det norske forbudet hadde blitt håndhevet på den måten som man faktisk har hjemler til å gjøre, hadde heller ikke det stått seg. Kanskje i motsetning til implikasjonene som representanten Amundsen kommer med her, mener vi i SV det er svært positivt både at vi er tilsluttet Den europeiske menneskerettsdomstol og at vi har et system der Den europeiske menneskerettsdomstol faktisk forsikrer seg om at land forholder seg til det.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Det jeg forsøkte å peke på i mitt spørsmål, var nettopp et manglende demokratisk sinnelag hos Sosialistisk Venstreparti, nemlig at når man ikke får det som man vil, når man ikke får det flertallet i nasjonalforsamlingen som man ønsker, velger man en kreativ bruk av beslutninger som er gjort i Strasbourg, bruker det for alt det er verdt, mot nasjonalforsamlingens vilje. Fra mitt perspektiv vitner det om et manglende demokratisk sinnelag, endog at man er villig til på uriktig grunnlag å argumentere med bruk av dommer i EMD – som man ikke har grunnlag for, som også er godt dokumentert, og som også departementet viser til. Det er ikke grunnlag for å si at Norge bryter EMK, men jeg oppfatter at SV ønsker å fremstille det på den måten.

Har ikke SV respekt for at nasjonalforsamlingen tar selvstendige beslutninger som ikke bryter noen menneskerettigheter, og at vi endog lar våre lokalpolitikere i alle kommuner få lov til å bestemme dette selv?

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Her kom det veldig mange ulike påstander. Jeg mener det er bra at Stortinget har tilsluttet seg Den europeiske menneskerettskonvensjon, og med det også akseptert at man skal ha en kontrollmekanisme for å sikre at de lover og regler vi har, er i samsvar med det. Vi har en egen grunnlovsbestemmelse som legger det til grunn, og det er positivt.

Når det gjelder hvor langt lokalsamfunns myndighet til å kunne vedta hva som helst, skal strekke seg, er alle representanter i dette rommet enige om at det skal finnes grenser for hva man kan vedta lokalt, og at vi skal ha lover og regler i dette landet som gjør at folk blir behandlet likt. Dette forbudet fører nettopp til en forskjellsbehandling rundt omkring. Det er et svært inngripende tiltak å nekte folk å ha en kopp foran seg og kunne be om en 10- eller en 20-kroning til melk eller brød, og det hører rett og slett hjemme i et helt annet århundre enn det vi befinner oss i nå.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Det kan i hvert fall ikke ha vært nylig man har fått melk eller brød til 10 kr.

Litt av utfordringen er følgende: De kommunene som gjør dette, gjør det ikke for å være slemme. De gjør det ikke fordi de ønsker å plage noen. De gjør det fordi de opplever et problem i sitt lokalmiljø, at kriminelle bander opererer fritt og bruker svake som uforskyldt er midt oppe i situasjonen, til å tjene penger til den kriminelle organisasjonen. Er Sosialistisk Venstreparti helt blind for det misbruket av mennesker som skjer i kynisk, organisert kriminalitet, hvor personer blir brukt som brikker i et spill? Eller mener SV, i likhet med Fremskrittspartiet, at det er riktig å sette foten ned? Jeg gir gjerne penger til en rusmisbruker som ber om penger til en kaffe på gaten, men jeg gir ikke penger til kriminelle gjenger fra Øst-Europa. Klarer ikke SV å se den forskjellen?

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Jeg kan heller sitere politiinspektør Oddbjørn Dyrdal, da han skulle uttale seg om tiggeforbudet i Bjørnafjorden. Da sa han:

«Politiet mener å ha gode nok muligheter og hjemmel til å ta tak i denne type problematikk, slik situasjonen er i dag, og trolig også om denne skulle eskalere til slik den var.»

Med det argumenterte han for hvorfor de ikke skulle ha et tiggeforbud lenger. Riktignok lyttet ikke kommunestyret til politiet, men valgte å ha et tiggeforbud likevel.

Vi har en rekke hjemler i dag for å adressere det representanten Amundsen mener er et problem. Politiet har hjemler til å slå ned på ordensforstyrrelser, hensynsløs adferd, tvang, trusler, bedrageri osv. Det dette handler om, er til syvende og sist hvilket menneskesyn man har, om man mener det er statens oppgave å nekte mennesker den grunnleggende friheten det er å be om hjelp. Der står Fremskrittspartiet og SV langt fra hverandre. Jeg synes det er rart av et selverklært liberalt parti å mene at man ikke skal ha rett til det, og at staten faktisk kan nekte folk å be om hjelp.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avslutta.

Tobias Drevland Lund (R) []: Ingen kommuner i Norge bør kunne nekte mennesker å be om hjelp. Men hvis du tigger, kan du nettopp nektes det fordi kommunen selv kan avgjøre å innføre et lokalt tiggeforbud. Det er et forsøk på å forby fattigdom, som er en umulig oppgave.

Jeg tror at hvis man spør en person som tigger på gaten, enten det er på gaten i Oslo eller i Os, om de trives med å tigge, og om de trives med tilstanden de er i, vil de aller fleste svare nei. Det sitter ofte ganske langt inne for folk i det hele tatt å be om hjelp, og vi vil gjerne helst klare oss selv, forsørge oss selv, våre familier, osv. Så det å tigge mynter i et pappkrus på åpen gate er noe man som regel gjør når man virkelig ikke har andre muligheter.

Vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Selv om vi gjerne skulle sett at ingen mennesker, verken norske eller utenlandske statsborgere, tigget på åpen gate, er det faktisk sånn det er. Det er veldig mange sosialpolitiske tiltak man burde gjøre for å sørge for at færrest mulig må tigge på gaten, men det argumenteres her også med at det er viktig at kommuner og politi har mulighet til å forby tigging lokalt som et ledd i å bekjempe organisert kriminalitet eller menneskehandel, samt holde ro og orden. Da er det viktig å minne om at det finnes andre lover mot kriminalitet og mot menneskesmugling som politi og myndigheter kan benytte seg av for å ta ulike nettverk. Dessuten er lokale tiggeforbud en kollektiv avstraffelse av en sammensatt gruppe mennesker som består av de aller mest sårbare blant oss.

Er det den som tigger, og det at man gir et par 10-kroninger til noen med pappkrus, som er problemet? Det er neppe det. Jeg tror dette handler om noe mer. Det handler kanskje om en manglende vilje til å se mennesker som preges av fattigdom. Det vi diskuterer her i dag, er egentlig spørsmålene om det skal være lov for kommuner å sparke enda mer nedover, mot noen av de aller, aller svakeste menneskene i samfunnet, og om kommuner skal kunne fatte vedtak som nekter fattige mennesker å be om hjelp. Jeg kan ikke begripe at vi ikke har kommet lenger i måten vi ser på fattigdom på. Nettopp hvor unødvendig den lokale muligheten til å innføre tiggeforbud er, vises av hvor få kommuner som faktisk har et slikt tiggeforbud. Det viser at tiden er overmoden for å slutte å angripe fattigdom på denne måten, og heller bedrive en annen sosialpolitikk for å sørge for å bekjempe fattigdom.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Tor André Johnsen (FrP) []: Representanten fra Rødt sier at vi forhindrer folk i å be om hjelp. Jeg synes det er litt interessant om representanten ikke ser eller forstår at det er kyniske bakmenn som utnytter uskyldige, fattige, svake og sårbare mennesker. De utnytter dem på en kynisk måte: Jo mer aggressivt de tigger, eller jo mer penger de klarer å få samlet inn, desto mer lønnsomme blir de. Det får en selvforsterkende effekt, og desto mer attraktive er de å ha ute på gaten for å tigge. Pengene går jo ikke til dem som sitter på gaten og tigger. De går til kyniske bakmenn. Ser virkelig ikke Rødt den problemstillingen? Og hva er i så fall Rødts løsning på den problemstillingen?

Tobias Drevland Lund (R) []: Jeg tror alle i denne salen er opptatt av å ta kriminelle nettverk og bakmenn. Spørsmålet mitt tilbake til Fremskrittspartiets representant er hva han har lyst til å gjøre for å bekjempe de bakmennene, for spørsmålet melder seg om man klarer å få bukt med problemet som representanten Johnsen nevner, ved å forby tigging. Jeg tror at tigging vil foregå uansett. Det er nærmest umulig å håndheve det. I tillegg er vi alle opptatt av å bekjempe kriminelle gjenger og bakmenn, men det tror jeg man har hjemler for å gjøre på en annen måte enn å forby et menneske som sitter med et pappkrus. Jeg tar også sterkt avstand fra bilder og episoder hvor man vet om mennesker som blir utnyttet i slike situasjoner, men jeg vil også heller ha mer medfølelse med personen som sitter med den koppen, enn bakmennene. Det er viktig å bekjempe nettopp dem, men ikke dem som sitter med koppen og ber om en 10-kroning eller en 20-kroning.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Da muligheten til å innføre lokale tiggeforbud ble innført i 2014, var Venstre svært kritisk. Siden da har det kommet en dom fra EMD som slår fast at tigging kan være livsgrunnlaget for mennesker i en sårbar situasjon, som da har en rett, iboende i menneskeverdet, til å kunne forsøke å møte sine grunnleggende behov ved å be om penger ved å tigge. Sveits ble dermed felt for brudd på menneskerettighetene ved å straffeforfølge tiggere. Bruddet på EMK gjaldt artikkel 8 og ikke artikkel 10, som i sin tid ble vurdert i forbindelse med det norske tiggeforbudet som ble innført. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om den norske bestemmelsen også er i strid med menneskerettighetene.

Uansett – uavhengig av dette mener Venstre sterkt at et tiggeforbud er feil. Det blir meningsløst å bruke bøtelegging og fengsel mot noen som bare ber om hjelp, selvsagt først og fremst av prinsipielle grunner. Det er ikke en straffverdig handling. Men jeg mener også at det er fullstendig feil bruk av samfunnets ressurser.

Ikke minst er Venstre kritisk til et forbud fordi løsningen på tigging og at folk må be om hjelp på grunn av fattigdom, ikke er et forbud. Tigging må møtes med sosiale virkemidler, ikke med renovasjonspolitikk. Årsakene til tigging er mange og sammensatte, både i Norge og i andre land. I et Europa rammet av økonomiske utfordringer burde det ikke komme som en stor overraskelse at vi også vil merke noen av kontinentets problemer direkte og indirekte.

Det finnes allerede lovhjemler for å bekjempe aggressiv og påtrengende adferd i det offentlige rom. Da er det ikke behov for et forbud mot tigging.

Venstre mener at den eneste humane og liberale løsningen på utfordringene med tigging er å håndtere det som et sosialt problem og løse det med sosiale virkemidler, i stedet for å gjøre det forbudt for folk i nød å be sine medmennesker om en hjelpende hånd. Jeg frykter at et totalt eller delvis forbud mot tigging, også lokalt, vil kunne føre til at dagens tiggere fort kan gå over til kriminelle handlinger, som en del representanter har uttrykt bekymring for i dag, for å kunne forsørge seg. Problemet vil da ikke forsvinne – det vil forsterkes.

Kjernen i problemet løses ikke med enkle og overfladiske virkemidler som forbud. Dette er ikke et problem man kan fjerne med et pennestrøk. Dette er et fattigdomsproblem som omhandler hele Europa, og som ikke her i Norge kan løses med nok et forbud.

Statsråd Emilie Mehl []: Adgangen politiloven gir kommunene til å innføre forbud mot tigging eller sette nærmere vilkår for virksomheten, benyttes ikke i særlig stor utstrekning i dag. Omfanget av tigging har minket de siste årene, og behovet for å innføre endringer i kommunale politivedtekter er tilsvarende redusert. Dette er en positiv utvikling.

I representantforslaget heter det at forbudet i realiteten er sovende og derved kan oppheves. Etter mitt syn er det like naturlig å si at bestemmelsen har en beredskapsfunksjon i tilfelle en framtidig uheldig utvikling og situasjon. Erfaringen tilsier at sånne situasjoner kan oppstå raskt.

Jeg er opptatt av det kommunale selvstyret, og jeg ser ikke at det er riktig å redusere kommunenes handlingsrom på dette området. Da vi opplevde utbredt tigging for noen år siden, så vi bl.a. at et stort antall personer søkte til festivaler og konserter for å tigge. I slike tilfeller kan det oppstå behov for å regulere eller forby tigging lokalt.

Jeg vil minne om de utfordringene som oppsto uforutsett etter at et enstemmig storting opphevet løsgjengerloven i 2005. På det tidspunktet var det svært lite tigging i Norge. Mange av dem som tigget, var hardt belastede rusmiddelmisbrukere. Det var enighet om at de måtte møtes med sosialpolitiske framfor strafferettslige virkemidler.

Så gikk det noen år, og antallet tiggere økte betydelig. Det var bl.a. som følge av utvidelse av EØS-området. Det var en virksomhet som til dels ble utøvet på en pågående måte i tett beferdede områder, og i flere tilfeller av mange tiggere som opererte sammen.

I Innst. 427 L for 2012–2013 uttalte en samlet justiskomité at forutsetningene for opphevelsen av løsgjengerloven var endret. Komiteen sluttet seg til daværende regjerings konklusjon om at det forelå et berettiget behov for å kunne gripe inn regulerende overfor tigging. Stortinget vedtok deretter en adgang for kommunene til å fastsette vilkår for tigging, herunder med hensyn til tid og sted.

Allerede året etter behandlet Stortinget et forslag om å innføre en adgang for kommunene til å forby tigging. I justiskomiteen var det ulike oppfatninger om behovet for en lovendring, men forslaget ble vedtatt.

Vi har nå en lovgivning som hjemler regulatoriske tiltak dersom situasjonen endrer seg slik at tigging igjen blir en lokal utfordring. Kommunene er de som kjenner sine lokalsamfunn best, og de bør ha mulighet til å velge de løsningene som er mest hensiktsmessige lokalt.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Da tiggeforbudet – eller muligheten for lokale tiggeforbud – ble innført i Norge, ble det vurdert opp mot menneskerettighetene, men da kun mot artikkel 10. Så har jeg stilt skriftlig spørsmål til ministeren om hvordan – i lys av den nye dommen fra Menneskerettsdomstolen – man nå vurderer lovverket, og da spesielt opp mot artikkel 8, for det er artikkel 8 Den europeiske menneskerettsdomstol slår ned på. Det svarte hun ikke på da jeg sendte skriftlig spørsmål. Det har ikke ministeren svart på i sitt svarbrev til Stortinget i denne saken, og det er ikke tatt tak i i det hele tatt i merknaden fra partiene. Derfor vil jeg spørre ministeren direkte om det er hennes mening at dagens forbud mot tigging er i samsvar med artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjon.

Statsråd Emilie Mehl []: Når det gjelder tiggeforbudet vi har i Norge, er det sagt bl.a. i innstillingen at i situasjoner hvor dette blir oppdaget, og hvor politiet ønsker å reagere, kan man anta at det innebærer at politiet vil bortvise personer, be dem stanse sin virksomhet eller flytte seg fra det stedet de oppholder seg. I den dommen det refereres til, var det noe veldig annet, for der var det gitt en veldig høy bot til en kvinne som tigget. Hun var ikke i stand til å betale boten, og fikk da fem dager som hun måtte sone i fengsel.

Svaret er at jeg antar dagens håndhevingspraksis i Norge er i samsvar med de forutsetningene som jeg har nevnt, og EMK artikkel 8. Og så er det en påminnelse om at det er dynamikk i våre menneskerettslige forpliktelser. Hvis man ser en annen rettsutvikling her, må vi kanskje vurdere det igjen.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Ministeren sa at det var en positiv utvikling at det var så få kommuner i Norge som har et lokalt forbud mot tigging. Da virker det som det er ministerens syn at hvis for mange kommuner vedtar lokale tiggeforbud, vil det vært noe ministeren ser negativt på. Mens vi har behandlet denne saken i Stortinget, har flere kommuner innført lokale tiggeforbud. Nå har kommune Nordre Follo, Nissedal, Bjørnafjorden og Aurland lokale tiggeforbud. Så mitt spørsmål til ministeren er: Hvor mange kommuner må vedta lokale tiggeforbud før hun vil mene at det er negativt?

Statsråd Emilie Mehl []: Når vi har lokalt selvstyre, mener jeg det er riktig at hver enkelt kommune får anledning til å vurdere om de mener det er riktig å ha et tiggeforbud eller ikke. Jeg er glad for at de utfordringene som var noe av bakgrunnen for at denne hjemmelen ble innført – altså at det var betydelig omfattende tigging, bl.a. fra EØS-området, og dels pågående i tett beferdede områder – ser vi ikke store utfordringer med akkurat nå. Derfor mener jeg det er viktig at vi har dette som en beredskapshjemmel.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Jeg vil litt tilbake til ministerens første svar og hennes analyse av dommen i Menneskerettsdomstolen. I resonnementet til ministeren sier man at fordi man ikke benytter seg av det som til syvende og sist er sanksjonsmulighetene på brudd på disse lokale bestemmelsene – bøter, eventuelt fengsel – blir dette i praksis en sovende bestemmelse fordi man ikke har hatt de tilfellene i Norge ennå, og derfor er ikke dette et problem. Men er ministeren enig i at dersom det hadde blitt utstedt bøter, eller man til syvende og sist hadde blitt fengslet for å tigge i Norge fordi man ikke kunne betale disse bøtene, ville det da brutt med menneskerettighetene?

Statsråd Emilie Mehl []: Det vil jeg ikke konkludere på nå.

Det jeg sa, og som jeg mener, er at denne dommen er en påminnelse om at det er dynamikk i våre menneskerettslige forpliktelser. Dommen gikk også gjennom en lang rekke forskjellige land og hva slags lovgivning og håndhevingspraksis de har for tigging. Den viser at det finnes en grense for hva statene kan gjøre for å reagere overfor tigging, men med dagens håndhevingspraksis i Norge er mitt syn nå at det er i tråd med menneskerettighetene. Hvis vi ser en annen utvikling i framtiden – det kan være med strengere straffereaksjoner eller at det skjer endringer – kan det hende at vi må gjøre nye vurderinger opp mot våre internasjonale forpliktelser.

Tobias Drevland Lund (R) []: Jeg bet meg merke i at statsråden sa det var positivt at antall kommuner som har et lokalt tiggeforbud, hadde gått ned. Jeg vil tro at det også er et godt argument nettopp for at man ikke trenger dette forbudet i det hele tatt. Mitt spørsmål til statsråden er: Føler statsråden fortsatt at dette er en hjemmel som kommunene burde ha, og som fungerer i tråd med hensikten?

Statsråd Emilie Mehl []: Ja, jeg mener det er en hjemmel kommunene burde ha. Det er heldigvis ikke store problemer knyttet til tigging nå, men jeg mener likevel at dette er en hjemmel som kan ha en viktig beredskapsfunksjon. Derfor ser jeg det ikke som riktig å oppheve denne hjemmelen, selv om den ikke er benyttet av veldig mange kommuner, fordi for de kommunene som har et sånt forbud, kan det være gode grunner til det. Det er vurderinger som gjøres lokalt. Det er også en veldig nyttig hjemmel å ha i det tilfellet at man skulle få bruk for det i større omfang.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Tobias Drevland Lund (R) []: Jeg takker for svaret.

Dette er jo en litt overordnet diskusjon, og vi har vært inne på det i debatten. Spørsmålet jeg stiller meg, er om det er mulig å forby fattigdom, og det er til syvende og sist egentlig det dette også handler om. I noen tilfeller vil det være helt enkle mennesker som spør om en 10-kroning eller en 20-kroning. Mitt spørsmål til statsråden er derfor om hun mener det er mulig å forby fattigdom.

Statsråd Emilie Mehl []: Det mener jeg nok ikke at det er mulig å gjøre, men det er viktig at kommunene har hjemmel til å kunne regulere om tigging skal være tillatt, og hvordan man skal reagere på det.

Som jeg viste til i mitt aller første innlegg, kan dette ha flere ulike sider. Da løsgjengerloven ble opphevet, var det bl.a. fordi det ikke var så mange tiggere, men stort sett rusmiddelmisbrukere, som man da var helt enig om at trengte hjelp istedenfor straffeforfølging. Så fikk dette utilsiktede konsekvenser i form av at det ble en økt tilstrømming bl.a. fordi EØS-området ble utvidet. Man så at en del tiggere opererte i tettbygde strøk, og gjerne mange sammen, og det var nødvendig å innføre ny regulering.

Presidenten []: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Dette har vært en interessant debatt så langt, og det er velkjente resonnementer som blir presentert av de ulike partiene, men det er ett parti jeg spesielt savner i denne debatten, og det er partiet Høyre.

Nå skal jeg lese noe:

«Fellesskapet kan aldri frarøve enkeltmennesket dets grunnleggende rettigheter. Alle mennesker har rett til å be om hjelp når de trenger det, også når det skjer i form av tigging.»

Dette er det som står i prinsipprogrammet til Høyre. Likevel stemmer Høyre nå mot å oppheve muligheten for lokale tiggeforbud, og jeg sliter virkelig med å forstå det. Det kan jo være litt av forklaringen på hvorfor Høyre ikke har deltatt i denne debatten. Iallfall: Det som Høyre selv la ut på sine nettsider da de vedtok nytt prinsipprogram i 2019, var:

«Høyre har i dag vedtatt nytt prinsipprogram. Prinsippene våre viser retning for all øvrig politikk.»

Da kan det jo virke som at prinsipprogrammet ikke er styrende for partiet Høyre i denne saken, at de velger aktivt å bryte med sine egne prinsipper. Det må jeg si er svært skuffende, for jeg syntes det var gledelig og positivt da Høyre nettopp endret politikk på dette feltet, og at man virkelig stilte seg på den siden som mener at enkeltmennesket har en rett til å kunne be om hjelp. Jeg syntes det var uttrykk for et menneskesyn som jeg deler, om at folk faktisk kan be om hjelp, og jeg hadde ønsket at Høyre deltok i denne debatten og redegjorde for hva som egentlig forplikter med deres prinsipprogram, og om de har lyst til å snu og nå stemme i tråd med det.

Presidenten: Noen får sine ønsker oppfylt. Neste taler er Sveinung Stensland fra Høyre.

Sveinung Stensland (H) []: Representanten Unneland mener at dette har vært en interessant debatt. Det har det ikke vært. Det har vært en markering av diverse syn som er kjent fra før, pluss en oppramsing av hva andre partier har sagt og ment, der representanten Unneland har hatt det veldig travelt med å fortelle hva alle andre partier mener, uten å konsentrere seg om sin egen politikk. Det synes ikke jeg er en interessant måte å debattere på. Og så runder representanten det hele av med å lese høyt fra Høyres prinsipprogram, som er et utmerket program, men han har jo ikke lest hele programmet. Det som også står i vårt program, er følgende:

«Høyre ønsker et samfunn som utvikles nedenfra, og vil derfor desentralisere makt og ansvar. Et sterkt lokalt selvstyre gjør kommunene bedre i stand til å løse de store velferdsoppgavene. For å sikre innbyggerne likeverdige og gode tjenester er det nødvendig med større kommuner, som har kompetanse og kapasitet tilpasset det ansvaret kommunene har.»

Det sto også i vårt prinsipprogram. Personlig stemte jeg mot retten til tigging. Vi hadde en diskusjon om dette for mange år siden i Høyre. Jeg er imot at det skal være et tiggeforbud i Norge, men jeg er for et kommunalt selvstyre. Hadde jeg bodd i Haugesund og sittet i bystyret – jeg bor for øvrig i Haugesund, og jeg har også sittet i bystyret, men gjør ikke det lenger – og vi hadde hatt en sak om dette, da hadde jeg stemt imot. Jeg er helt enig med representanten Unneland, jeg, men jeg nekter å stå her og bli belært av SV om hva som er Høyre-politikk, og jeg nekter å bli belært om menneskesyn. I noen kommuner er dette en utfordring, og jeg respekterer fullt ut dem som har talt for, og dem som har talt mot dette.

Så er det interessant at vi velger å ha full replikkrunde i denne saken og ikke i statsbudsjettet. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle ha ordet i en sånn runde, og derfor tok jeg ikke ordet før nå.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.

Votering, se torsdag 23. februar