Stortinget - Møte tirsdag den 21. februar 2023

Dato: 21.02.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 175 L (2022–2023), jf. Dokument 8:53 L (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [13:14:43]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Dagfinn Henrik Olsen, Gisle Meininger Saudland, Erlend Wiborg, Sylvi Listhaug, Morten Wold og Himanshu Gulati om å avvikle samordningsfeller (Innst. 175 L (2022–2023), jf. Dokument 8:53 L (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Henrik Asheim (H) [] (ordfører for saken): Denne saken omhandler det som blir omtalt som samordningsfellen, og som handler om samordning av pensjon for kullene fram til 1963. Dette er en problembeskrivelse som ble behandlet i Stortinget fire ganger i forrige periode, og den handler om en gruppe som sto mellom et gammelt pensjonssystem og et nytt pensjonssystem.

Partene i offentlig sektor slo i 2009 fast at for disse årskullene ønsket de at bruttoprinsippet skulle gjelde, et bruttoprinsipp som ga en garantipensjon for dem som også gikk av tidlig, på 66 pst. av sluttlønnen.

Uenigheten om hva man var enige om, er en gjennomgripende sak i denne problembeskrivelsen, men faktum er at det partene faktisk prioriterte, var nettopp bruttoprinsippet – ideen om at de som hadde jobbet godt og hardt og lenge i offentlig sektor, men som trengte å gå av tidlig, skulle få garantipensjonen på 66 pst. Derfor slo man også fast at dette bruttoprinsippet skulle gjelde for dem som gikk av ved 67 år pluss, altså de som hadde tjent opp til levealdersjusteringen dersom de hadde samtidig uttak av tjenestepensjon og folketrygden. De som velger å jobbe utover 67 år pluss, opplever da at deres tjenestepensjon sakte, men sikkert blir samordnet nedover, særlig da utover 69 år, for disse årskullene. Det betyr at en del av disse kullene ville fått mer utbetalt i samlet pensjon dersom de samtidig tok ut tjenestepensjonen og folketrygden ved 67 år pluss enn hvis de står lenger i jobb. Så kan man innvende at de samtidig har vært i jobb og hatt full lønn, og at de dermed får en lavere utbetalt pensjon når de går av senere.

Så gis det et inntrykk av – noe jeg tror mange som er omfattet av denne problemstillingen, også opplever – at det Stortinget i dag gjør, er å avvise noen endringer. Men det flertallspartiene har lagt inn som en felles merknad, er å vise til at det skal gjøres et større arbeid først fra regjeringen og deretter i Stortinget om oppfølging av NOU-en, som gjennomgår hele pensjonssystemet. Derfor ligger det også inne en bestilling til regjeringen om at man ønsker at de skal omtale denne problembeskrivelsen og komme med forslag til løsninger på hvordan man kan styrke arbeidslinjen også for dem som jobber utover 67 år pluss i offentlig sektor, innenfor disse årskullene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Oppheving av samordningsfella er behandlet i Stortinget flere ganger etter forslag fra Senterpartiet, og Senterpartiets standpunkt om å oppheve samordningsfella står fast. Pensjonssystemet for aldersgruppene født fra 1943 til 1953 virker sånn at dess lenger en arbeider i offentlig stilling etter fylte 67 år pluss levealdersjustering, dess lavere tjenestepensjon får en. Arbeider en i offentlig stilling til en er 72–83 år, får en null tjenestepensjon. Har en tatt ut folketrygd ved 67 år, slik alle automatisk fikk før 2011, blir samlet årlig pensjon også lavere og lavere og vil kunne utgjøre bare 50 pst. av sluttlønna dersom en arbeider til en er 72–73 år. Dette er samordningsfella.

Også personer født mellom 1954 og 1962 rammes, men i mindre grad. Disse aldersgruppene har arbeidet i offentlig sektor og betalt sine pensjoner i kanskje 30 år, mange i over 40 år. Dersom en arbeider lenger enn til fylte 67 år, betaler en fortsatt pensjonspremie, mens tjenestepensjonen samtidig blir lavere og lavere. De er blitt lovet en pensjon på 66 pst. av sluttlønnen dersom de har full opptjening, men når de slutter, mottar de vesentlig lavere pensjon.

Da pensjonsreformen ble vedtatt i 2010, var hovedformålet å lage et pensjonssystem som skulle gjøre det økonomisk lønnsomt å stå lenger i arbeid. Det kan være grunnen til at det ikke ble klart opplyst overfor Stortinget at folk i offentlige stillinger ville få lavere og lavere pensjon dess lenger en arbeidet etter fylte 67 år pluss levealdersjustering. Det har altså vært altfor dårlig informasjon. Mange føler seg rett og slett lurt.

Realiteten, eller det vi kan kalle fakta, er nå endelig godt dokumentert. Det framgår også klart av pensjonsutvalgets innstilling NOU 2022: 7, om et forbedret pensjonssystem. Det er bra. Alle fagorganisasjoner fra Akademikerne til LO har et klart standpunkt om å oppheve samordningsfella. Det er også dokumentert at det er sånn, gjennom de vedtak om unntak fra samordningsfella som er gjort for eldre helsepersonell som har gått inn i arbeid for å gjøre en ekstra tjeneste under covid-epidemien. Temaet var ikke en del av forhandlingsresultatet mellom staten og de ansattes organisasjoner i 2009, og derfor kan heller ikke Senterpartiet støtte formuleringen i innstillinga fra Arbeiderpartiet og Høyre om at dette var et resultat av forhandlinger med de ansattes organisasjoner.

Det er nå viktig at denne uretten blir rettet opp, og at de som har lidd store tap, kompenseres for det. Senterpartiet forventer at det gjøres i forbindelse med evalueringen av pensjonsreformen, som det er lovet skal komme denne våren i form av en stortingsmelding.

Etter min kunnskap er det ikke noen andre land som har innført et pensjonssystem som gir lavere og lavere pensjon dess mer en betaler inn i pensjonsavgift, dess lenger en arbeider, og dess kortere tid en får utbetalt pensjon.

Runar Sjåstad (A) []: Reglene for samordning av pensjon for arbeidstakere i offentlig sektor født i årene 1944–1953 er et resultat av forhandlingene mellom partene i 2009. Pensjonsreformens bærende prinsipp er at det skal lønne seg å stå lenger i arbeid. Det er derfor forståelig at de som opplever en samordning av sin pensjon, mener at det ikke er i tråd med reformens intensjon.

Samordningsfellen er behandlet av Stortinget flere ganger. Det er fattet flere anmodningsvedtak. I statsrådens svarbrev til komiteen av 2. januar 2023 bekreftes det at statsråden jobber med oppfølging av disse vedtakene.

Som ledd i komiteens behandling av Representantforslag 53 L for 2022–2023 ble det åpnet for å komme med skriftlige innspill. Komiteen mottok over 70 skriftlige innspill. Det er et stort engasjement. Det er også en stor frustrasjon, og det er et sterkt ønske om endring.

Uten å ta stilling til de konkrete forslagene nå mener vi det er naturlig å behandle eventuelle endringer av pensjonssystemet i en helhetlig gjennomgang og ikke i forbindelse med det gjeldende representantforslaget. Vi ber derfor regjeringen komme tilbake med omtale av problemstillingene og forslag til tiltak som styrker insentivene til å jobbe lenger for årskullene før 1963, i sin varslede stortingsmelding som oppfølging av NOU 2022: 7, Et forbedret pensjonssystem.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Formålet med dette representantforslaget er å rette opp og hindre at offentlig ansatte født fra 1944 til 1962 får lavere og lavere offentlig tjenestepensjon dess lenger de arbeider etter 67 år pluss levealdersjustering.

I forbindelse med pensjonsreformen i 2011 ble det gjort endringer i regelverket for samordning av offentlig tjenestepensjon og nøytral fleksibel folketrygd. Det har ført til at aldersgruppen født fra 1943/1944 til 1962 får lavere og lavere samlet pensjon dess lenger de arbeider etter 67 år pluss levealdersjusteringen.

Fordi denne virkningen ikke har vært grundig belyst, og til og med benektet, har Pensjonistforbundet tatt initiativ til å utarbeide en meget grundig rapport, som er verdt å lese for dem som ikke har lest den. Rapporten belyser virkningene for berørte pensjonister, hvordan denne effekten har oppstått, og de samfunnsøkonomiske konsekvensene av det nye samordningsregelverket. Mange pensjonister reagerer med sjokk og vantro når de oppdager at de får vesentlig mindre pensjon fordi de har arbeidet lenger enn 67 år og spart opp mer til pensjon. Pensjonstapet utgjør for mange beløp i størrelsesorden 50 000–150 000 per år.

Samordningsfellen bidrar til å svekke tilliten vi har til pensjonssystemet. Pensjonssystemet er komplisert nok som det er, men samordningsfellen skiller seg ut ved at den strider mot hovedmålene i pensjonsreformen, likhetsprinsipper og en alminnelig oppfatning om at en ikke skal tape pensjon på å jobbe lenger og spare mer til pensjon.

Samordningsfellen svekker offentlig ansattes insentiver til å stå lenger i arbeid og bidrar til å støte arbeidstakere ut av arbeidslivet. Samfunnet går glipp av verdifulle ressurser, og det strir mot alminnelig sunn fornuft. Uten at en endrer regelverket, vil samordningen medføre at pensjonister som velger å jobbe f.eks. til 72 år, vil tape store deler av sin tjenestepensjon. Slik kan vi ikke ha det.

Før pensjonsreformen kunne offentlig ansatte jobbe utover 67 år uten å få redusert pensjon. De beholdt den pensjonsrettigheten de hadde opparbeidet seg ved 67 år, selv ved videre arbeid. Om de allerede hadde full opptjening, fikk de ikke høyere tjenestepensjon ved å arbeide lenger, men de tapte heller ikke på å fortsette å arbeide.

Det offentlige pensjonssystemet og samfunnet tjener imidlertid på at folk arbeider utover 67 år, både ved at det blir lavere pensjonsutbetaling, ved at det blir større innbetaling til pensjonskassen, og ved at skatteinntekter og verdiskaping målt blir høyere.

Det er ingen samordningsfelle i den nye offentlige tjenestepensjonsordningen som er vedtatt innført fra 2020 for aldersgruppen født etter 1963 eller senere. For å sikre bærekraften i vårt velferdssystem er det et ønske om å utnytte all restarbeidsevne, og det er viktig at dette blir fulgt opp.

Jeg tar opp forslaget vårt.

Presidenten []: Da har representanten Dagfinn Henrik Olsen tatt opp det forslaget han refererte til.

Kirsti Bergstø (SV) [] (komiteens leder): Jeg har lyst å takke forslagsstillerne for å ta opp denne viktige saken og løfte problemstillingen. Sist gang det skjedde, var det Senterpartiet som fremmet et lignende forslag, og SV sto sammen med Senterpartiet da Stortinget behandlet saken sist.

I løpet av komiteens behandling av forslaget har vi fått veldig mange innspill, veldig mange historier og et veldig sterkt engasjement. Det er ingen tvil om at det er en stor bevegelse der ute blant folk med krav om endringer, og jeg synes at Pensjonistforbundets innspill oppsummerer det hele veldig godt. De sier:

«Mange opplever det som uvirkelig når de får vite at pensjonen har blitt mindre fordi de har jobbet ‘for lenge’. Det er alvor for dem det gjelder. Tjenestepensjonen de skal leve av resten av livet er redusert, og i verste fall helt borte. Mange får langt trangere økonomi enn forventet. Ingen bør få redusert tjenestepensjon fordi man har jobbet lenge. Det er fullstendig ulogisk. De fleste som er rammet har ikke fått god nok informasjon. De har vært helt uvitende om dette, før det har vært for sent.»

Her oppsummerer man veldig tydelig hva som er problemet, hva som er kritikken, og også hva som er paradokset med at deltakelse i arbeidslivet innebærer redusert pensjon i andre enden. Det er jo et paradoks som altfor mange ikke er klar over før de står der og lurer på hva i all verden som har skjedd, og ønsker å adressere sin frustrasjon til Stortinget og ønsker endring av regelverket. Nettopp derfor er SV veldig tydelig på at her er det behov for å gjøre endringer og for å vurdere hvordan regelverket bør være i framtiden.

Også selv om de ansattes organisasjoner har vurdert sine innspill annerledes i 2009 enn i dag, må vi ta konsekvensen av regelverket slik det virker i folks liv, og gjøre endringer som kan bøte på de tapene som folk opplever nå. Det er en dyp urimelighet som foregår i dag, og jeg tror ikke det er noen forståelse der ute for at det skal være sånn.

Med det tar jeg opp forslagene SV er med på, i tillegg til å si at jeg ser fram til at saken nok en gang skal bli behandlet her.

Presidenten []: Representanten Kirsti Bergstø har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Mímir Kristjánsson (R) []: Det vi behandler her i dag, er egentlig en stor og ganske meningsløs urett som er gjort mot offentlige ansatte født mellom 1944 og 1962. Det er så absurd at i denne gruppen – på grunn av måten pensjonssystemene er blitt samordnet på i nyere tid – taper man pensjon hver eneste dag man jobber utover 67 år. Det vil si at man får mindre pensjon for å gjøre det samtlige partier i denne salen har bedt folk om å gjøre: å stå lenger i arbeid. Det vil si at i motsetning til i alle andre sammenhenger straffer det seg for denne gruppen å jobbe. Det lønner seg ikke å følge de råd og oppfordringer man har fått om å bidra til landets verdiskaping, holde ut i arbeidslivet og være med på å generere skatteinntekter. Tvert imot, det straffer seg.

Denne samordningsfellen er for dem som blir rammet, fullstendig uforståelig. Det er god grunn til å tro at nesten ingen av dem som blir rammet, har forstått hva som skjer. I de e-postene vi får – og jeg antar at hele komiteen får de samme e-postene – er det i alle fall tydelig at man reagerer med sjokk og vantro når man oppdager at de årene man har stått i arbeidslivet etter 67 år, har vært en økonomisk nedtur. Det er åpenbart at når så mange likevel velger å stå i arbeid, som man fortsatt gjør – for det er jo en god del som gjør det – og taper pensjon for hver dag de går på jobb, er det lite trolig at de gruppene det er snakk om her, har skjønt hvilke regler som gjelder. Det er ikke vanskelig å forstå at man ikke har skjønt reglene, for akkurat disse reglene gir i svært liten grad mening.

Jeg tror ingen partier i denne salen mener at det bør være på denne måten. Jeg tror ingen partier i denne salen mener at for enkelte grupper av offentlige ansatte skal det straffe seg å stå lenger i arbeidslivet, stikk i strid med den beskjeden vi gir til alle andre. Sånn er systemet i dag, og denne meningsløse uretten er nødt til å opphøre. Stortinget har behandlet denne saken i flere omganger, og det er forstemmende at ikke et flertall klarer å stille seg bak forslag som ordner opp i denne åpenbare og meningsløse uretten mot offentlige ansatte i denne aldersgruppen. Jeg ser fram til at dette skal løses i forbindelse med pensjonsutvalgets utredning, men denne gruppen har ventet lenge nok. Det er en åpenbar feil som er blitt gjort her, den gir ingen mening, og den bør rettes opp. Det bør vi kunne klare å gjøre i dag uten at vi dermed trenger å revidere hele resten av pensjonssystemet.

Rødt vil, i tillegg til vårt eget forslag, som jeg nå tar opp, også subsidiært støtte forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet, og forslag nr. 3, fra SV, i denne saken.

Presidenten []: Representanten Mimir Kristjánsson har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Dersom man jobber lenger enn det som er nødvendig for å kompensere for levealdersjusteringen, betyr det at man også har helse til å fortsette i jobb, arbeidslyst og en arbeidsplass som er tilrettelagt for å kunne fortsette i jobb. Man vil ha full lønn i år der mange jevnaldrende vil ha gått av med pensjon, og lønn vil i utgangspunktet være vesentlig høyere enn pensjon. Dette taler for at den gruppen som representantforslaget omhandler, ikke er den gruppen som er svakest stilt pensjonsmessig. Det berører dessuten årskull som i liten grad har fått levealdersjustert pensjonen sin.

Det er samtidig et bærende prinsipp i pensjonsreformen at det skal lønne seg å stå lenger i arbeid. Det er derfor forståelig at de som opplever at tjenestepensjonen reduseres når de står lenge i jobb, mener at dette ikke er i tråd med reformens intensjon.

Det er en stor fordel dersom vi i årene framover lykkes med å få så mange som mulig til å stå lenger i arbeid, også i offentlig sektor. Jeg minner imidlertid om at regelverket er i tråd med avtalene med partene i offentlig sektor fra 2009 og 2018, der en avveiing av hensynet til insentiver til å stå lenger i arbeid og hensynet til pensjonsnivået for dem som går av tidlig, var helt sentralt. Denne avveiingen gjør seg fortsatt gjeldende, spesielt for dem som nå har kort tid igjen i arbeidslivet. Jeg mener det er uklokt å endre enkeltelementer i regelverket uten å ta hensyn til helheten og balansen mellom ulike hensyn. Jeg er derfor glad for at flertallet i komiteen ønsker å vurdere eventuelle endringer av pensjonssystemet i en helhetlig gjennomgang.

Da et tilsvarende representantforslag ble behandlet i 2020, ble det fattet to anmodningsvedtak. Jeg viser til mitt brev til komiteen av 2. januar, hvor jeg bekreftet at departementet jobber med oppfølging av disse anmodningsvedtakene. Jeg har merket meg at flertallet i komiteen i innstillingen har uttalt at det er naturlig å behandle eventuelle endringer av pensjonssystemet i en helhetlig gjennomgang. Som komiteens flertall ber om, vil jeg i regjeringens oppfølging av pensjonsutvalgets innstilling komme tilbake med omtale av problemstillingene og forslag til tiltak som styrker insentivene.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) []: Det er i denne saken slik at de som til enhver tid er i opposisjon, foreslår å gjøre noe med dette. Det er et litt uverdig spill, hvor det alltid er sånn at de som var mot i posisjon, blir for i opposisjon – og motsatt. Nå er det et tilleggsargument for å gjøre eventuelle endringer i oppfølgingen av NOU-en som skal legges frem for Stortinget i en stortingsmelding, og jeg er glad for at statsråden også signaliserer at hun er interessert i både å omtale og følge opp med eventuelle forslag til endringer. Kan statsråden bekrefte at i tillegg til å omtale problemstillingen, som også er omtalt i NOU-en, vil hun komme til Stortinget med forslag om hvordan man kan styrke arbeidslinjen for denne gruppen?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Som jeg sa helt på slutten av mitt innlegg, vil jeg ikke bare komme tilbake med en omtale av problemstillingene som reises i dette representantforslaget, og som komiteen ønsker å ha, men også forslag til tiltak som styrker arbeidsinsentivene.

Henrik Asheim (H) []: I forlengelsen av det har Pensjonistforbundet foreslått en modell som rett og slett sier at alle skal ha 66 pst. i garantert pensjon ut fra sluttlønn, også når de går av senere enn 67 pluss, altså at man skal ha den samme garantien som gjelder dersom man tar samtidig uttak ved 67 år, for dem som jobber lenger. Er dette er en av modellene som statsråden vil vurdere i en slik stortingsmelding?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Det vil jeg komme tilbake til når vi kommer med meldingen, men det kan godt være at det er et forslag som kan vurderes. Når det gjelder 66 pst., er det tilfeller før pensjonsreformen – og det vil også være tilfeller med representantforslaget – hvor man går glipp av f.eks. AFP-utbetaling ved å jobbe når man er i alderen fra 62 til 66 år. Man går glipp av tjenestepensjon ved å utsette uttaket til etter 67 år. Det er ingen av disse effektene f.eks. som vil korrigeres av de forslagene som er fremmet her i dag. Løsningen har vært å legge om offentlig tjenestepensjon og så avvikle AFP med tidlig pensjonsordning. Så det er mange kompliserte problemstillinger her.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Som jeg var inne på i mitt innlegg – for å sikre bærekraften i velferdssystemet vårt er det et ønske om å utnytte absolutt all restarbeidsevne og at arbeidslinjen skal lønne seg, også for de eldre, men da er det viktig at man ikke blir straffet for å stå lenger i jobb. Det er et mantra man har hørt fra et tverrpolitisk storting, at det er viktig at flest mulig står i jobb. At man også blir premiert for å gjøre en slik jobb på vegne av samfunnet, er naturlig.

Synes statsråden at det er et godt seniorpolitisk tiltak og et rett tiltak innenfor arbeidslivspolitikken å ramme pensjonister sånn at de mister pensjonen sin?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Som jeg også sa i mitt innlegg, er det viktig å ha gode arbeidsinsentiver, og hele samfunnet vil tjene på at flere står lenger i arbeid – både innenfor privat sektor og ikke minst innenfor offentlig sektor. Vi er også i en tid der vi har behov for denne arbeidskraften. Så jeg er enig i at det er viktig også med tanke på utforming av endringer i pensjonssystemet, som Stortinget eventuelt skal ta stilling til når vi legger fram melding om endringer i pensjonssystemet etter utvalgets evaluering.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Den 6. februar 2021 ble det offentliggjort at Fremskrittspartiet og daværende regjering var blitt enige om at man skulle få pensjon fra første krone fra 2023. Det er altså ikke noe nytt, for å si det sånn, bildet som er prøvd tegnet av at dette var noe som kom fra denne regjeringen. Det skulle være fra 2023. Riktignok har denne regjeringen presset på fra 2022. Man har vært opptatt av at det skulle være pensjon fra første krone fra 2022.

Hva er da grunnlaget for at man ikke er like opptatt av dem som er blitt pensjonister, og at det tyveriet som har foregått over år, ikke stopper fra dags dato? Man skal altså vente og vente. Hva er utgangspunktet? Er det ikke like viktig at disse får beholde sin pensjon, som de rettmessig har tjent opp, på lik linje med at de som skal inn i dette, får pensjon fra første krone?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Det er mulig at representanten Asheim var inne på noe i sin replikk knyttet til om man sitter i opposisjon eller posisjon, og at det også handler litt om gjennomføringsevne. Selv om representanten Olsen sier at de har vært for pensjon fra første krone, er det, uansett hvordan man vrir og vender på det, denne regjeringen som faktisk gjennomførte det. Og når innstillingen fra komiteen er slik at man ønsker at man skal se på dette og ha en helhetlig gjennomgang, er det også min plikt. Jeg ser fram til å komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av dette og også da ha forslag til tiltak som kan styrke arbeidsinsentivene også for den gruppen som vi i dag snakker om.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Det er nå en gang slik at valget i 2021 fikk et slikt utfall at daværende regjering og Fremskrittspartiets enighet ikke ble satt i verk. Slik er nå det.

Det som er det interessante, er heller å høre hvorvidt statsråden kan gi noen garantier for at man vil løse denne problemstillingen når man legger dette fram for Stortinget. Eller vil det være slik at det man ser og har opplevd over tid, også vil være slik i fortsettelsen?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Det å stå her og gi garantier før man legger fram forslag til tiltak, er alltid litt vanskelig. Men jeg kan gjenta en gang til at jeg er glad for at komiteens flertall ønsker å se på dette i en helhetlig sammenheng, noe som jeg mener er viktig, og også ansvarlig – og jeg ønsker å gjøre det. Jeg kan bekrefte at departementet både jobber med de nevnte anmodningsvedtakene som har vært oppe i debatten her, og også at vi vil komme tilbake med en helhetlig gjennomgang av dette og med forslag til tiltak som kan styrke arbeidsinsentivene for den gruppen vi her snakker om.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Erlend Wiborg (FrP) []: Hva er pensjon? Fremskrittspartiet ser på pensjon som etterbetalt lønn. Det er noe en har betalt inn til gjennom et langt arbeidsliv. En har selv betalt, en har betalt trygdeavgift, arbeidsgiver har betalt, osv. Det er penger som skal sikre en den dagen en ønsker å gå av med pensjon. Det var noe av grunnen til at Fremskrittspartiet som eneste parti i denne sal stemte imot den berømmelige pensjonsreformen da den ble behandlet i flere runder, i 2005, 2007, 2008, 2009 og 2011. Vi var rett og slett imot en reform som hadde som hensikt å kutte i folks pensjoner. Vi har heldigvis fått reversert noe av det, bl.a. da vi fikk endret og avskaffet den usosiale underreguleringen som de øvrige partiene i denne sal innførte.

Det er ett viktig prinsipp i pensjonsreformen som Fremskrittspartiet hele tiden har vært for, og det er å legge til rette for at de som ønsker det og har helse til det, og som ønsker å stå lenger i arbeid, skal kunne gjøre det. Selvfølgelig skal det da også lønne seg å stå lenger i arbeid. Statsråden gikk i dag så langt som til å si at det er et bærende prinsipp at det skal lønne seg å stå lenger i arbeid, men så vet vi at realiteten ikke er sånn.

Jeg hører flere bortforklaringer fra denne talestol, der flere viser til at man kan ha en debatt om hva som skjedde i 2009, om dette var en del av diskusjonen mellom partene eller ikke. Men vi er ikke her for å forsvare systemene, som jeg hører mange talere fra talerstolen gjør. Vi er her for å gjøre hverdagen til folk flest bedre. Når det er noe med systemene som åpenbart slår feil ut, er det vår jobb å endre det.

Jeg skjønner også at det ikke er alt man kan endre over natten, men dette forslaget har blitt tatt opp flere ganger: Lundteigen og Senterpartiet har tatt det opp, Fremskrittspartiet har tatt opp problemstillingen, Pensjonistforbundet har tatt opp problemstillingen. Hver gang blir man møtt av akkurat det samme: Nei, dette må vi se mer helhetlig på fremover. Derfor tok denne sal og slo fast at pensjonskommisjonen skulle gå igjennom dette, men så fulgte aldri departementet og pensjonskommisjonen opp og gikk grundig nok igjennom dette, annet enn å vise til problemet samordningsfellen faktisk er. Men i dag velger flertallet å si: Om noen år skal regjeringen kanskje komme tilbake med sin vurdering av dette. Det blir feil. La oss en gang for alle rydde opp i den åpenbare feilen.

Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslagene nr. 2 og 3.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg lyttet med interesse til representanten Asheims innlegg. Representanten sa at det var uenighet mellom fagorganisasjonene og staten om hva det var enighet om, og det tror jeg er en veldig presis beskrivelse.

Jeg sa i mitt innlegg at temaet ikke var en del av forhandlingsresultatet mellom staten og de ansatte i 2009. Når jeg sier det, er det fordi de som var med i forhandlingene fra fagorganisasjonene, sier at det er faktum.

Videre var det interessant det som representanten Asheim sa om hva som er realitetene i saken. Realitetene i saken er at dersom en står i offentlig jobb, altså i stat eller kommune e.l., utover 67 år, med levealdersjustering, blir en samordnet slik at tjenestepensjonen blir redusert. En går altså i fella. Dersom en vet at en vil gå i fella, endrer en sjølsagt atferd og tar ut pensjon, både folketrygd og tjenestepensjon, ved 67 år, og da kommer en bedre ut. En kan fortsette å ha annen jobb i det private, og en kan leie seg inn til det offentlige som sjølstendig næringsdrivende hvis det er aktuelt. En greier altså å unngå fella dersom en skjønner hvordan systemet har vært, og hvordan det er. Men en rekke personer har ikke forstått det, fordi informasjonen har vært svært slett.

Faktum er nå at det er enighet om at det ikke lønner seg å stå i offentlig arbeid etter 67 år pluss, og dette er jo noe som er feil på alle måter. De som er født etter 1962, kommer ikke i fella. Da er det ikke slike regler. Det gjelder den gruppa som er født i perioden 1943–1962.

Helt til slutt: Det er god samfunnsøkonomi å rydde opp i fella. Det blir skapt mer, det blir skapt større verdier, og dermed går det i pluss. Og til overmål: Pengene er innbetalt. Pengene er innbetalt til Statens pensjonskasse, inn til KLP, så det er ikke nye penger som trengs. De er der allerede. Derfor bør alle gode krefter trå til, og jeg berømmer statsråden for hennes innlegg. Det er den første statsråden som har kommet med så positive utsagn i saken.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel