Stortinget - Møte tirsdag den 3. mai 2022

Dato: 03.05.2022
President: Svein Harberg
Dokumenter: (Innst. 260 S (2021–2022), jf. Dokument 8:102 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [10:36:44]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Rasmus Hansson og Rauand Ismail om å hente hjem norske barn og kvinner fra interneringsleirer i Syria (Innst. 260 S (2021–2022), jf. Dokument 8:102 S (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [] (ordfører for saken): Justiskomiteen har hatt det nevnte representantforslaget fra Miljøpartiet De Grønne til behandling.

Jeg vil starte med å takke medlemmene i komiteen og komitésekretæren for samarbeidet ved behandlingen av denne saken. I denne saken fremmes det et forslag om at regjeringen bes sørge for at de norske barna og kvinnene som oppholder seg i interneringsleirer i Syria, kan komme til Norge raskest mulig. Forslaget er begrunnet med at den humanitære situasjonen i leirene er svært alvorlig, og at barna som vokser opp der, er sterkt utsatt for radikalisering. Videre peker forslagsstillerne på at FNs spesialrapportør har rettet skarp kritikk mot Norge for at man ikke henter barna til Norge. Forslagsstillerne mener også at det er en rekke hensyn som taler for å hente barna til Norge sammen med sine mødre, og at det viktigste er hensynet til barnas beste

Det vises til uttalelsene fra utenriksministeren, hvor det framgår at den humanitære og sikkerhetsmessige situasjonen i leirene vurderes som svært alvorlig, at barn som vokser opp der, er utsatt for radikalisering, og at videre opphold i leirene er skadelig. Utenriksministeren peker på at det ikke foreligger en folkerettslig plikt til aktivt å repatriere kvinner og barn fra Syria. Hun viser videre til at en nødvendig forutsetning for at barnekonvensjonen skal komme til anvendelse, og for at staten har et ansvar etter den, er at staten har jurisdiksjon, og at siden barn av norske borgere i de syriske leirene ikke befinner seg innenfor norsk jurisdiksjon, må situasjonen derfor løses på et annet grunnlag enn etter statens folkerettslige forpliktelser.

Komiteens tilråding er at representantforslaget ikke vedtas. Jeg legger til grunn at forslagsstillerne og hvert av de andre partiene vil redegjøre for sitt syn i saken.

Jeg går så over til mitt innlegg i saken. Jeg ønsker å uttrykke full støtte til dette forslaget fra Miljøpartiet De Grønne. Hensynet til barns beste skal ligge til grunn for alle vurderinger og alle handlinger som foretas av det offentlige, og som angår barn. De fire barna det er snakk om i denne saken, har alle norsk statsborgerskap, og norske myndigheter har derfor en plikt til å bistå, herunder med konsulær bistand, for å få barna ut av interneringsleirene og hjem til Norge. Situasjonen i leirene er sånn at flere menneskerettigheter ikke ivaretas, spesielt barns rettigheter etter barnekonvensjonen, herunder retten til liv, helse, opplæring mv. Ikke minst er barna berøvet friheten sin uten å ha gjort noe galt.

Medlemsstatenes forpliktelse til å sikre rettigheter etter barnekonvensjonen kan ikke avgrenses til statens territorium, for etter barnekonvensjonen plikter staten å samarbeide internasjonalt for å sikre barns rettigheter. Uavhengig av hva man måtte mene om hvorvidt Norge er folkerettslig forpliktet til å hente hjem barna eller ikke, har norske myndigheter full anledning til å hente barna hit også dersom de ikke skulle være rettslig bundet til å gjøre det.

For noen år siden besøkte jeg en flyktningleir i Palestina. Det er første gangen jeg har forstått og sett radikalisering i praksis. Radikaliseringsrisikoen ved å forbli i leirene er stor, noe som også blir understreket av utenriksministeren. Det er helt klart til barnas beste å bli hentet hjem til Norge, men det å bli skilt fra sine foreldre mot sin vilje er ikke til barnas beste. Det å skulle skilles fra sine mødre vil kunne være nok en traumatiserende hendelse for barna.

Når det kommer til barnas mødre og den fjerde kvinnen som er under etterforskning av PST, mener jeg at det ikke er gunstig at de skal bli værende i Syria, med tanke på faren for ytterligere radikalisering. Nasjonale sikkerhetshensyn tilsier at Norge er best tjent med å hente dem hjem fra leirene i Syria, sånn at de kan straffeforfølges, følges opp og deradikaliseres her hjemme. Den største sikkerhetstrusselen mot Norge disse kvinnene utgjør, er hvis de forblir i Syria.

Avslutningsvis vil jeg vise til at Tyskland for en tid tilbake hentet hjem 27 barn og deres mødre, og at Danmark og Tyskland i oktober 2021 hentet hjem henholdsvis 23 barn og 8 kvinner og 14 barn og 3 kvinner. Det framstår i denne sammenheng som noe underlig at norske myndigheter ikke skal klare å hente hjem fire barn og deres mødre.

Jeg tar med dette opp vårt forslag i saken.

Presidenten: Representanten Ingvild Wetrhus Thorsvik har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Odd Harald Hovland (A) []: Det er ingen tvil om at dette er ei sak som vekkjer følelsar, og det er ingen tvil om at det er svært vanskelege forhold i interneringsleirane i Syria, og at det dermed er all grunn til uro. Det er vel difor det vekkjer så sterke følelsar, og mange kjenner på ei maktesløyse. Maktesløyse er ingen god følelse, og det er heller inga enkel løysing på denne saka. Likevel ønskjer ein handling.

Eg trur det er viktig å erkjenne at dette er ein situasjon som er kompleks. Tiltak utan inngåande kjennskap og forståing av kompleksiteten bør me unngå. Dette handlar i stor grad om kva vedtak Stortinget bør eller ikkje bør fatte i ei sak som dette.

Det er ikkje slik at me har ei folkerettsleg plikt til å hente kvinner og barn frå Syria. Det betyr heller ikkje at me ikkje kan gjere det, men staten må ha jurisdiksjon for at barnekonvensjonen skal verte anvendt, og for at staten skal ha eit ansvar etter han. Barn av norske borgarar i leirar Syria er ikkje innanfor norsk jurisdiksjon, dvs. at me ikkje har noka tvangsmyndigheit. Då må dette løysast på eit anna grunnlag enn folkerettslege forpliktingar. Det er bl.a. det som gjer at dette er ein kompleks situasjon.

Norske statsborgarar i utlandet er privilegerte på den måten at me i stor grad kan rekne med å få god konsulær bistand frå vår utanriksteneste dersom me treng det. Det er bistand som vert gjeven etter individuelle vurderingar i kvar enkelt sak. Det er sjølvsagt frivillig å be om konsulær bistand og eventuelt å ta imot slik bistand. Det er òg slik at foreldre med foreldreansvar tek avgjerder for sine eigne barn. Som sagt er det mange omsyn som talar for at barna vert henta til Noreg, men det krev altså samtykke frå foreldra.

Me har ei god utanriksteneste, med lang erfaring i å handtere vanskelege og krevjande konsulære saker. Som tidlegare nemnt handlar denne saka i stor grad om kva slags vedtak Stortinget bør eller ikkje bør gjere i ei sak som dette. Då tenkjer eg at me bør ta signalet i utanriksministeren sitt svar til komiteen:

«(…) det vil være uheldig dersom Stortinget skulle fatte vedtak om hvordan en eller flere eventuelle konsulære enkeltsaker skal håndteres.»

Det meiner eg er ei heilt rett og klok vurdering i denne saka. Difor innstiller fleirtalet i komiteen på at representantforslaget ikkje vert vedteke.

Per-Willy Amundsen (FrP) [] (komiteens leder): Det er svært forstemmende å lytte til de stemmene som preger debatten rundt såkalt retur til Norge for IS-kvinnene. Det er rett og slett fordi det er svært mange saker hvor barn er involvert, hvor barn f.eks. sendes på koranskole – og vi vet alle hvor ille forholdene kan være der – det er barn som blir sendt urettmessig til utlandet, som på en måte blir kidnappet av sine foreldre. Det er mange barn som havner i uakseptable situasjoner, og hvor staten overhodet ikke gjør nok for å ivareta barns interesser og barns beste. Men i denne saken, hvor det er snakk om folk som har medvirket i og bidratt til en terrororganisasjon som har begått overgrep som er av de verste vi har sett i historien i nyere tid – ja, da velger man å engasjere seg, og engasjere seg for disse kvinnene.

Det er komplett uforståelig, både fra et juridisk perspektiv og ikke minst fra et rettferdighetsperspektiv. Hvorfor all denne innsatsen, all den ressursbruken, alt dette engasjementet for personer som har reist frivillig og deltatt i IS’ tjeneste, begått terrorhandlinger og bidratt til at denne grusomme terrororganisasjonen får lov til å eksistere og begå forferdeligheter? Hvorfor vise dette engasjementet for disse personene? Det er uforståelig. Jeg forstår engasjementet for barna. Ja, barn er uskyldige, man kan gjerne hente de barna tilbake, men disse kvinnene har da virkelig ingenting på norsk jord å gjøre igjen etter at man har valgt å gjøre tjeneste for den grusomme terrororganisasjonen IS.

Det er svært underlig å lytte til den debatten som er her i dag. Én ting er at Venstre og Miljøpartiet De Grønne tydeligvis er enige om denne saken – det synes jeg er interessant – men det er litt underlig å lytte til representanten Hovland fra Arbeiderpartiet, som prater imot denne saken og at disse personene skal hentes til Norge. Grunnen til det er at det er ikke så lenge siden, 21. april, at vi kunne lese i Nettavisen: «Opplysninger til Nettavisen: IS-kvinne i Syria snur – vil ikke hentes til Norge», og det var etter at regjeringen hadde sagt ja til å hente terrorsiktede Aisha Shazadi til Norge. Regjeringen har altså sagt ja til å hente disse kvinnene til Norge – jeg velger å stole på Nettavisen, jeg antar at de har gode kilder for sin sak. Det betyr at regjeringen har gjort det vedtaket. Det eneste som har hindret gjennomføring av det vedtaket, er at kvinnen av en eller annen grunn har valgt å snu og allikevel ikke ønsker å reise til Norge.

Dette er svært oppsiktsvekkende, og jeg håper å høre utenriksministeren gjøre rede for dette og fortelle Stortinget hva regjeringen egentlig har gjort i denne saken. Er det sånn at regjeringen ønsker å hente disse terroristene til Norge? Er det sånn at regjeringen har hatt en hemmelig intensjon om det, og så har det blitt stoppet av andre, utenforliggende årsaker, av terroristene selv? Hva er i så fall grunnen til at disse terroristene ikke ønsker å returnere til Norge?

Det er svært mange spørsmål vi ikke vet svar på, men dette er en ypperlig anledning for regjeringen, for utenriksministeren, til å oppklare dette. Det har vært regjeringskrise på tilsvarende saker i Norge. Det kan skje igjen. Det er svært alvorlig dersom regjeringen har gått inn på en slik avtale og har valgt bare å underkommunisere det og ikke fortelle det til offentligheten fordi det ville vært ubehagelig. Det må vi få svar på i løpet av dagens debatt. Uansett: La oss bruke energien på å hjelpe norske statsborgere i utlandet som faktisk fortjener vår hjelp.

Sveinung Stensland (H) []: I denne saken stiller Høyre seg bak regjeringens vurderinger, for å gjøre det enkelt. Uavhengig av den delen av saken som komitélederen nå prøver å dra opp, kunne jeg ha sagt akkurat det samme som representanten Hovland sa i sitt innlegg. Det er en god begrunnelse for å stemme imot dette forslaget.

Det er uheldig dersom Stortinget skal fatte vedtak om hvordan en eller flere konsulære enkeltsaker skal håndteres. Det tilligger regjeringen å håndtere det. Høyre finner ingen grunn til å hjelpe personer som selv har valgt å knytte seg til internasjonale terroristorganisasjoner særskilt, men det er faktisk et sidespor i de prinsipielle sidene i denne saken, nemlig at vi ikke skal gå inn i enkeltsaker fra Stortingets side.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: La meg starte med å berømme forslagsstillerne for at de løfter denne saken på Stortinget. Dette er en sak som har pågått i flere år. Allerede i april 2019 fremmet vi i SV et forslag om å legge til rette for at alle norske barn av foreldre med IS-tilknytning kan komme til Norge, samt at vi sikrer dem god barnefaglig oppfølging etter hjemkomst til Norge. Vi har et folkerettslig, humanitært og moralsk ansvar for barn av norske borgere som befinner seg i vanskelige situasjoner.

Fremskrittspartiet har allerede i denne debatten sagt at barna gjerne må komme, uten foreldrene. Det er ikke akseptabelt å sette som forutsetning at norske foreldre skal oppgi foreldreretten og bli igjen i flyktningleiren for at barn med gjenlevende foreldre skal kunne hentes til Norge. Det er å sette mennesker i en tvangssituasjon det er vanskelig å se at det er lovhjemmel eller nødvendige begrunnelser for. Barns rettigheter skal ikke tilsidesettes for politiske behov for å stenge statsborgere som har begått svært alvorlige handlinger, ute av landet. Det er ikke sånn moderne rettsstater fungerer. Det er domstolene som skal dømme, og Norge har et lovverk med straffebestemmelser som omfatter disse situasjonene.

Vi mener det er viktig at barna kommer hjem til Norge så fort som overhodet mulig. Redd Barna har senest i dag vært ute og etterlyst at vi henter hjem disse ungene. Vi mener det er viktig at foreldrene blir utlevert til Norge, sånn at vi får straffeforfulgt dem og ivaretatt barna. Det er et ønske fra lokalbefolkningen at land som Norge tar ansvar. Fremskrittspartiet har allerede argumentert med de alvorlige grusomhetene terrororganisasjonen IS har gjennomført, så kanskje vi nettopp derfor burde lytte til dem som gjennomlevde de forferdelige overgrepene mot befolkningen som IS gjorde. De ber oss om å ta ansvar og straffeforfølge, noe de ikke har kapasitet til å gjøre i nærområdene. De ber Norge ta ansvar i slike situasjoner.

Dette er våre barn. De er få, de er norske, og det er vårt ansvar. Vi kan ikke la barn lide i interneringsleirer i visshet om at de ikke har tilstrekkelige sanitære forhold og i det hele tatt lever under ganske stor risiko for at deres helse kan bli alvorlig svekket. Jeg er ganske sikker på at historien kommer til å dømme oss om vi ikke gjør det vi kan for at disse barna kommer hjem. Jeg vil på bakgrunn av dette støtte representantforslaget og understreke at det haster å hente barna og mødrene hjem.

Une Bastholm (MDG) []: Takk til komiteen for arbeidet med vårt representantforslag.

I over tre år nå har fire norske barn i alderen fire til åtte år blitt holdt i interneringsleirer nordøst i Syria under forhold som FN har betegnet som torturlignende. Mødrene deres er ansvarlige for å ha fjernet barna fra tryggheten det er å vokse opp i Norge, men det er norske myndigheter som er ansvarlig for at barna, tross dette, ikke har blitt hentet ut av en situasjon der deres grunnleggende rettigheter brytes hver dag.

Miljøpartiet De Grønne mener at Norge på både humanitært og folkerettslig grunnlag må hente hjem både barna og mødrene deres så snart som mulig. Kvinnene må ta konsekvensene av sine handlinger, men først etter en rettferdig rettssak, som alle norske statsborgere har rett på. Det er ikke opp til Fremskrittspartiet eller andre politikere i Norge å bestemme hvem som er terrorist eller ikke, det skal komme etter en dom, og barna må få tryggheten og omsorgen de har rett på.

Jeg har forstått det slik at flertallet i Stortinget vil hente hjem norske barn, men uten mødrene. Vi vet at det å skille mor og barn i interneringsleirene er veldig vanskelig juridisk. Det vil også traumatisere barna ytterligere. Dette siste ble bl.a. slått fast av en dansk ekspertgruppe som kartla situasjonen til danske barn i interneringsleirene. Etter at denne rapporten kom, resulterte det i at danskene hentet hjem alle sine barn – med mødre.

Denne saken handler om enkeltbarn og deres rettigheter, den handler om mødre som skal få en rettferdig rettsak, men den handler også om noe mye større og prinsipielt viktig. Utenriksministeren sier:

«Det foreligger ikke en folkerettslig plikt til å aktivt repatriere kvinner og barn fra Syria.»

Det hevdes også at vi ikke kan hente dem hjem uten at de selv har bedt om det. Jeg mener det er viktig at Stortinget avklarer og sier tydelig at dette ikke er riktig, slik også Redd Barna tar til orde for i dag.

De norske barna lever ikke i dag på norsk territorium. De er heller ikke under de facto beskyttelse fra noen annen stat, men av kurdiske selvstyremyndigheter. Det skjerper Norges ansvar. Når Norge fraskriver seg ansvaret for menneskerettighetene til disse barna, er det ingen annen stat som sikrer deres rett til helse, til trygghet, utdanning og utvikling.

Om ikke det er nok, er det slik at kurdiske myndigheter – som selv altså er ofre for IS’ krigføring, menneskehandel, vold og terror – gang på gang har bedt hjemstatene om å hente hjem sine statsborgere og ta ansvar for rettsforfølgelsen, og også ta ansvar for beskyttelsen av barna. Vi svikter altså ikke bare barna, vi svikter kurderne, som er ofre for norske Syria-fareres handlinger.

Norge har i mange år hatt kampen mot menneskehandel høyt på agendaen. Vi er part i Europarådets menneskehandelskonvensjon og FNs menneskehandelsprotokoll, hvor vi også har forpliktet oss til å repatriere norske ofre for menneskehandel. Dette gjelder også selv om ofrene kan ha skyld i at de havnet i situasjonen i utgangspunktet.

Det finnes i dag flere resolusjoner og rapporter fra ulike FN-organer som slår fast at kvinner og barn som var gift med medlemmer av IS, kan ha blitt utsatt for menneskehandel. I Norge har Borgarting lagmannsrett nylig slått fast at den norske kvinnen som ble hentet hjem i 2020 med sine to barn, ble utsatt for menneskehandel etter april 2015. Det kan derfor ikke utelukkes at nordmenn som fortsatt er i interneringsleirer i Syria, også har blitt utsatt for menneskehandel – det kan ikke utelukkes.

Vi vet ikke hva som er årsaken i dag til at disse mødrene ikke har bedt om konsulær bistand fra norsk UD. Det kan skyldes frykt for represalier, som ikke er uvanlig i menneskehandelssaker. Norges forpliktelser til å repatriere gjelder imidlertid uavhengig av om de selv har bedt om det. Uansett hva denne salen måtte fatte av beslutninger i dag i saken, ber jeg om at regjeringen iverksetter undersøkelser av om nordmenn som sitter internert i Syria, kan ha blitt utsatt for menneskehandel.

Denne regjeringen har sagt at de skal styrke beskyttelsen av barn i væpnet konflikt. Vi bør begynne med å feie for egen dør ved å hente hjem de fire norske barna som fortsatt lever under livstruende forhold i Syria.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Jeg deler forslagsstillernes bekymring for barn av norske borgere i Syria. Disse barna lever under særdeles vanskelige forhold og er satt i en veldig alvorlig situasjon av sine foreldre. Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er en rekke hensyn som taler for å hente hjem barna. Jeg deler forståelsen av den humanitære og sikkerhetsmessige situasjonen i leirene, og at den også er svært alvorlig – at barn som vokser opp der, er utsatt for radikalisering, og at videre opphold i leirene er skadelig. Men det er per i dag ingen norske kvinner som befinner seg i disse leirene som ber om bistand fra norske myndigheter til å returnere til Norge, og uten samtykke fra dem eller fra de som har foreldreansvar, kan heller ikke utenrikstjenesten bistå barna med å reise til Norge.

Den ene kvinnen som inntil nylig hadde bedt om bistand til å reise til Norge sammen med sitt barn, ber ikke lenger om bistand. Det er offentlig kjent at i denne konsulære enkeltsaken hadde regjeringa, av hensyn til barnets liv og helse, besluttet å tilby konsulær bistand til å reise til Norge. Helseinformasjon om barnet ble gjennomgått av medisinsk ekspertise i Norge. Det var klart at det var et tydelig humanitært grunnlag for å tilby konsulær bistand til retur til Norge for å hente dette barnet og barnets mor.

Konsulær bistand tilbys på individuelt grunnlag og etter forespørsel fra den personen som saken gjelder. Det gjøres individuelle vurderinger i hver enkelt sak. All konsulær bistand er frivillig, og norske borgere i utlandet kan ikke pålegges å ta imot et eventuelt tilbud om dette. Jeg synes debatten ikke tar dette poenget tilstrekkelig inn over seg.

Dersom det skulle bli aktuelt å bistå noen av de norske borgerne som befinner seg i Syria med å reise til Norge, vil vi av hensyn til sikkerheten til de involverte ikke kommentere dette offentlig. Men jeg har jo delt en god del av denne informasjonen med Stortinget på egnet vis, hele veien.

Jeg mener det vil være uheldig dersom Stortinget skulle fatte vedtak om hvordan en eller eventuelt flere konsulære enkeltsaker skal håndteres. Jeg er glad for at flertallet støtter dette.

Jeg finner det også noe underlig at noen representanter på Stortinget mener at gjennom Stortingets vedtak skal man instruere påtalemyndigheten om hvem de skal be om å få utlevert. Så ikke bare ber man om å bryte inn og instruere regjeringa når det gjelder konsulære enkeltsaker, men man vil også pålegge påtalemyndigheten å be om konkret utlevering. Det vil være å gripe inn i det som er fordelingen av ansvar omkring slike saker i Norge, og dette ble tydeliggjort i lovgivning som ble foretatt i denne sal for to år siden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Jeg deler utenriksministerens vurdering av at det ville være svært spesielt og uheldig dersom Stortinget skulle gå inn og foreta vurderinger i enkeltsaker som dette – derfor blir også saken avvist. Men det jeg fremdeles etterlyser, er å få mer innsikt i regjeringens håndtering av de sakene vi diskuterer her i dag. Utenriksministeren sier at det er gitt informasjon «på egnet vis», men jeg mener at offentligheten fortjener å få vite hva regjeringen egentlig har fattet av vedtak – om det er riktig at man skal hente alle disse IS-kvinnene tilbake til Norge, om det er regjeringens politikk, selv om det ikke er tydelig kommunisert.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Jeg har redegjort for denne saken fra Stortingets talerstol mange ganger, og da har jeg sagt at disse sakene har vært underlagt individuell behandling. Det er på den måten jeg har tilnærmet meg denne enkeltsaken. Da det forelå konkret informasjon om dette barnets liv og helse, mente jeg det var riktig å hente dette barnet hjem. Det var ikke mulig å gjøre uten barnets mor. Det er i den sammenheng regjeringa har fattet en beslutning om å tilby konsulær hjelp. Så har jeg på egnet vis delt mer informasjon om disse enkeltsakene med Stortinget, siden de er underlagt taushetsplikt. Fordi de er konsulære saker, har jeg delt det med Stortinget. Men det er ikke blitt foretatt noe vedtak i regjeringa utover denne saken.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: Det er forhold ved disse sakene som er av en slik karakter at det har offentlighetens interesse. Jeg registrerer at regjeringen gjemmer seg bak at det er personlige forhold som det ikke skal kommuniseres om i offentligheten, men Fremskrittspartiets syn er at det er helt åpenbart at med de diskusjonene, debattene og den striden som har vært rundt disse sakene, fortjener offentligheten mer informasjon om sakene. Man kan godt si at man har formidlet det på dertil egnet vis, dvs. til den utvidete utenriks- og forsvarskomité, men det burde fortelles mer om hva disse sakene dreier seg om. Vi har en regjering som endret sin sammensetning på bakgrunn av beslutninger som regjeringen tok den gangen, og som aldri har blitt verifisert i ettertid. Når disse sakene har så store politiske konsekvenser, burde ikke regjeringen da bistå med mer informasjon til offentligheten?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Det er få konsulære saker som Utenriksdepartementet behandler, som får så stor oppmerksomhet, og som kommenteres i så stor grad som denne. Å kommentere en helserapport gjør vi vanligvis ikke, men fordi denne saken har stor offentlig interesse, har vi likevel valgt å gå til det skrittet. Jeg mener vi deler den samme typen informasjon som den regjeringa som Amundsen var en del av, delte i den andre aktuelle saken som var grunnlaget for at Stortinget gikk ut. Jeg har respekt for at Fremskrittspartiet har et annet syn på saken – det må vi ha forståelse for, det er ulike politiske vurderinger – men da burde representanten ha sørget for at det var mer offentlighet i en konkret, individuell konsulær sak den gangen Fremskrittspartiet satt i regjering. Det var det altså ikke. Jeg mener det er delt langt mer informasjon i denne saken enn det som er normalt, og det er delt enda mer informasjon med Stortinget på egnet vis. Men jeg vil ta sterk avstand fra en praksis hvor vi i konsulære saker skal praktisere mer åpenhet fordi saken er kontroversiell. Det ville være en svært uheldig utvikling.

Per-Willy Amundsen (FrP) []: I forbindelse med den saken som utenriksministeren viser til, valgte jo Fremskrittspartiet å gå ut av regjering, nettopp på grunn av den saken. Det sier litt om alvorlighetsgraden i dette. Fremskrittspartiet har i ettertid også vært svært kritiske til hva som har kommet ut i offentligheten om den saken. Men vi forholder oss selvfølgelig til kjørereglene. Vi gir ikke ut informasjon selv, noe vi for så vidt heller ikke sitter på i denne konkrete saken. Men det hadde vært en fordel om utenriksministeren var noe mer åpen om disse sakene, i og med at de får så stor politisk oppmerksomhet.

Det jeg først og fremst ønsker å få svar på, er: Er det kun denne saken, som vi kjenner fra de siste ukene, som er relevant, eller er det også andre saker, som ikke har blitt omtalt i media, som kanskje Stortinget burde få innsikt i?

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Også i den forrige saken ble det gitt god informasjon til Stortinget fra daværende utenriksminister i god tid. Det gjaldt også Fremskrittspartiet, som fikk det noen måneder før dette ble offentlig. Så vi praktiserte den samme åpenheten. Fremskrittspartiet gikk ut av regjering på bakgrunn av beslutningen, ikke på bakgrunn av måten beslutningen ble tatt på. Det har i hvert fall aldri vært kommunisert offentlig.

Som jeg redegjorde for i saken, har jeg hatt én sak til behandling. Det er saken om kvinnen som ba om konsulær bistand. Det tilbød vi henne for å kunne ta hjem hennes barn. Det takket hun nei til. Det er den saken som ligger på mitt bord.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg er nok ganske uenig med forrige representant om at problemet er mangel på åpenhet. Jeg vil minne om at vi har jobbet med denne saken i flere år, og det har helt fra starten vært ganske ubehagelig at Stortinget måtte inn, men det var fordi regjeringen ikke klarte å bli enige internt. At Fremskrittspartiet endte med å gå ut av regjering da Stortinget sa sitt, tror jeg sier mer om Fremskrittspartiet enn om saken.

På generelt grunnlag, uten å gå inn i enkeltsakene, er det et faktum at det kan være nordmenn, inkludert barn, som nå sitter i de interneringsleirene, og som har vært utsatt for menneskehandel. Det vil kunne sette Norges rettsforpliktelser i et litt annet lys. Jeg ønsker at utenriksministeren kunne ha bydd litt på sine tanker om hva det vil bety for Norges forpliktelser dersom det hadde vært sånn at noen av de nordmennene som sitter i interneringsleirer i Syria, har vært utsatt for menneskehandel.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Bare for å korrigere den første påstanden som ble framsagt her i offentligheten, at det var Stortinget som avgjorde den forrige saken: Det er jo feil. Det var Utenriksdepartementet gjennom daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide som også fattet beslutning i den forrige saken. Så ble det delt informasjon med Stortinget den gangen på en god og åpen måte i egnet forum, men det var altså Utenriksdepartementet som foretok en konkret behandling av den konsulære saken den gangen.

Denne saken, måten vi håndterer denne på, er innenfor internasjonale konvensjoner og rammer. Det å kommentere denne saken på bakgrunn av hypotetiske betraktninger om konvensjoner som vi ikke har sett komme til anvendelse, er det i tilfellet domstolene som må forholde seg til. Jeg kan ikke gripe inn i domstolenes vurderinger i slike saker. Det bør være ganske åpenbart.

Une Bastholm (MDG) []: Grunnen til at jeg tar opp spørsmålet om menneskehandel, er at det finnes mange resolusjoner og rapporter, bl.a. fra Sikkerhetsrådet og andre FN-organer, om at det er stor sannsynlighet for at en del av de kvinnene og barna som er i familie med IS-krigere, har vært utsatt for menneskehandel. Dette er det egentlig en ganske åpen og avklart kunnskap om. Så er spørsmålet hvordan det påvirker oss, for vi vet jo ikke det. Der kan Norge foreta seg noe for å prøve å finne ut om de er utsatt for menneskehandel. Kanskje vil det også påvirke vår plikt til å repatriere kvinner og barn for å kunne rettsforfølge, men også kunne vite om vi har noen andre forpliktelser overfor dem.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt []: Det som er litt uklart i dette spørsmålet, er hvorvidt representanten Bastholm spør om dette på prinsipielt grunnlag gjennom det arbeidet vi gjør gjennom anti-ISIL-koalisjonen – der gjør vi et arbeid knyttet til faren for radikalisering, og også faren for at disse blir utsatt for menneskehandel. Det er på rent generelt grunnlag og er innenfor mitt konstitusjonelle ansvarsområde. Eller ber representanten om en vurdering fra min side om disse kvinnene konkret har vært utsatt for menneskehandel? Det er det ikke mulig for meg å kommentere her. Det som er mitt konstitusjonelle ansvarsområde, er de konsulære sakene. Ellers er det politi og påtalemyndighet som eventuelt bør svare på dette i de konkrete sakene.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tor André Johnsen (FrP) []: Takk til utenriksministeren for det jeg vel må si er en grei vurdering eller betraktning og orientering. Jeg kan til og med driste meg til å si en god vurdering, i hvert fall en god konklusjon, for jeg synes det er en veldig klok konklusjon at vi absolutt ikke henter disse damene og barna til Norge.

Så må jeg si at venstresidens naivitet egentlig aldri har stoppet å sjokkere meg. De har alltid vært for en naiv, liberal, litt dumsnill flyktning- og asylpolitikk. De har alltid hatt den holdningen at lille Norge liksom skal frelse og redde verden. Selv etter at vi ser resultater av en altfor liberal flyktning- og asylpolitikk gjennom altfor mange år, med store integreringsproblemer, hovedsakelig kanskje i de større byene – og vi ser også hvor store problemer de har i Sverige – fortsetter venstresiden den helt utrolig naive flyktning- og asylpolitikken sin og har den utrolig naive holdningen at det tydeligvis er veldig enkelt å integrere alle som kommer til Norge.

Det topper seg av naivitet når en tror at terrorister og kyniske, brutale personer som har bodd i verdens verste terrorregime og støttet det og frivillig forlatt Norge – frivillig forlatt det fredelige, trygge og gode demokratiet de har vokst opp i og sluttet seg til et av de verste, mest brutale regimene i verden – skal komme tilbake hit og tydeligvis bli frelst av venstresiden og bli fredelige og lovlydige borgere. Og at det er bedre for sikkerhetsrisikoen for Norge og tryggere for Norge å frakte terrorister til Norge, damer som frivillig har vært med og bygd opp en islamistisk stat, synes jeg er helt utrolig naivt. Det er nesten imponerende at det går an å være så naiv. Trøsten er tydeligvis at de som kommer hit, skal straffeforfølges. De får kanskje noen få år i fengsel, hvis vi er heldige, det blir ikke noe særlig mer. Da er de ute på gata igjen, og da har de tydeligvis blitt lovlydige, fredelige og rolige borgere og har lagt sin fortid bak seg. Det er tydeligvis det verdensbildet venstresiden har. Jeg synes det er virkelig sjokkerende at det er mulig.

Det er veldig bra, som jeg begynte med å si, at regjeringen, foreløpig i hvert fall, har lagt seg på den linja de har gjort. Vi håper at Arbeiderpartiet i regjering ikke lar seg påvirke av den grenseløse naiviteten til venstresiden.

Erlend Wiborg (FrP) []: Flere talere har brukt ordene «hente hjem» fra denne talerstol – å hente hjem disse kvinnene. Vi snakker om voksne mennesker som har forlatt vårt samfunn med viten og vilje og vervet seg til en av de mest barbariske og brutale terrororganisasjonene verden har sett, en terrororganisasjon som står bak halshugginger, voldtekter, drap, der barn brukes som sexslaver og små barn bindes ute i solen for å dø. Dette er organisasjonen disse kvinnene har vervet seg til.

Kvinnene har også, ifølge media, i stor grad brent opp sine pass. De har altså forlatt Norge, forlatt våre verdier, for å bekjempe alt vi står for. Da blir det galt å si at dette er en debatt om å hente disse kvinnene hjem. Dette er kvinner som, uavhengig av statsborgerskapstilhørighet, ikke er velkomne i Norge. Dette er kvinner som skal straffes for sine brutale handlinger.

Det er underlig at denne salen tidligere har sagt nei til Fremskrittspartiets forslag om å bidra til en internasjonal straffedomstol, så disse kvinnene faktisk kan bli straffet for sine ugjerninger og også sone i områdene der de har begått disse ugjerningene. Men det ønsker ikke stortingsflertallet. Da skal man heller hente disse kvinnene såkalt hjem.

Så hevder representanten Bastholm at norske myndigheter er skyld i at disse barna er der. Nei, det er disse mødrene som er skyld i det. Barna er i utgangspunktet helt uskyldige. Men så hevdes det fra denne talerstolen at det er brutalt å skille mor og barn. Nei, det er noe som dessverre må skje av og til. Det skjer i Norge hver dag. Kvinner dømmes til fengsel, også mødre. Barnevernet må noen ganger gripe inn når noen åpenbart ikke er gode omsorgspersoner. Og er det én ting jeg er sikker på, er det at en mor som tar med sine barn ned til Syria eller Irak og verver seg til en terrororganisasjon, åpenbart ikke er en god omsorgsperson. Ønsker disse mødrene det beste for sine barn, bør de godta at norske myndigheter kan hente barna til Norge, men de selv må stå til ansvar for sine brutale og barbariske handlinger, som de har bidratt til gjennom å verve seg til ISIL.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel