Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:05:39]: Om ti dager, den 13. mai, er det 74 år siden Winston Churchill sto her og snakket til Stortinget. Europa og verden hadde lagt historiens verste krig bak seg bare tre år tidligere. Hitlers tyranni var knust. I vest hadde demokratiet vunnet. Churchill benyttet anledningen til å framheve det som for meg er kjernen i demokratiet: det parlamentariske system. Churchill sa da at det parlamentariske system sørger for at regjeringa og dens medlemmer er folkets tjenere, ikke folkets herskere.

Omtrent samtidig som han sto her og talte, tok kommunistene over makten i Tsjekkoslovakia – støttet og orkestrert av en diktator i Moskva. Nasjonalforsamlingen i Praha ble omgjort til et dukketeater uten reell innflytelse, og regjeringa ble folkets brutale herskere, ikke folkets tjenere. En tilsvarende utvikling fant sted i resten av Øst-Europa.

I dag er det Ukraina som slåss på liv og død for å bevare sitt demokrati og sin selvstendighet. Som president Zelenskyj uttrykte da han talte til Stortinget 30. mars:

Ukraina kjemper for å beskytte vår stat og vår livsstil – demokratisk, fri, med full beskyttelse av rettigheter og friheter for alle.

Nok en gang er det en leder i Moskva med forvridde tanker om egen storhet og nasjonalisme som forsøker å knuse demokratiet.

I Norge tar de fleste av oss demokratiet og freden nærmest for gitt. Den siste tids utvikling i Europa har gitt oss en brutal påminnelse om at verken demokrati eller fred er noen selvfølge. Det er noe vi må kjempe for, stå opp for – hver eneste dag. Kjernen i den kampen er folkets vilje, representert ved oss, spesielt parlamentet, som er folkevalgt.

I Norge har vi et parlament vi kan være stolte av, et storting som i 208 år har fremmet fred, frihet og demokrati – ikke bare i Norge, men også i andre deler av verden.

I dag er begrepene «Europa» og «demokratiske verdier» veldig tett sammenkoblet, verdier som fred, frihet, demokrati og menneskerettigheter. Derfor er Russlands angrepskrig mot Ukraina et vendepunkt i europeisk historie. Det er ikke bare et angrep på Ukraina. Det er også et angrep på våre verdier. Det demokratiske Europa har svart. EU viser ny og konkret relevans som en sikkerhetspolitisk aktør. Putins brutale krig har styrket det europeiske verdifellesskapet og det europeiske samholdet.

Krigen har preget vårt samarbeid med EU dette halvåret, og den vil påvirke veien videre for regjeringas europapolitikk. Norge må forholde seg til EUs taktskifte på sentrale politikkområder. Det kan også påvirke vårt handlingsrom i samarbeidet. Jeg vil derfor i dag konsentrere meg om de overordnede linjene i vår europapolitikk.

Russlands angrepskrig mot Ukraina har allerede fått konsekvenser for EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, men det er også utfordringer knyttet til energiforsyning og Europas økonomiske situasjon. Krigen påvirker også Europas grønne giv, omstilling, demokrati og rettsstat.

To ganger i året redegjør jeg for Stortinget om vårt forhold til EU og EØS. Det er et omfattende forhold. Jeg dekker ikke alle aspekter ved forholdet i hver eneste redegjørelse. Denne gangen er det naturlig nok slik at jeg vil fokusere på krigen i Ukraina.

EU har stått og står samlet i reaksjonen på Russlands angrepskrig. Hele EUs verktøykasse er tatt i bruk. Som statsministeren sa i sin tale til Stortinget 3. mars:

«EUs normative, økonomiske, politiske og lovgivende kraft har aldri vært sterkere.»

Det har også gjort at Norges respons på invasjonen har vært sterkere – og har blitt sterkere.

EU vedtok raskt den mest omfattende sanksjonspakken de har innført noensinne. Det rammer nå den russiske økonomien hardt. Konsekvensene er tøffe også for mange av EUs medlemsland, men samholdet innad i EU fortsetter. Norge har sluttet seg til EUs sanksjoner mot Russland og Hviterussland. Slik bidrar vi til en sterk og samlet europeisk respons. Regjeringa har innført sanksjonene ikke på grunn av EU, men av samme grunn som EU.

Målet er å stoppe finansiering av krigsmaskinen, hindre Russland i å få tak i teknologi, kunnskap, varer og tjenester som kan brukes til krigføring, straffe dem som er delaktige i krigen, ved å fryse deres økonomiske midler og eiendommer, frata dem retten til å ferdes i Norge og andre europeiske land.

Bare ett av EUs tiltak er ikke gjennomført i norsk rett, og det er forbudet mot Russia Today, RT, og Sputnik. Det skyldes at vår grunnlov forbyr forhåndssensur. Å blokkere RT og Sputnik vil derfor kunne være grunnlovsstridig, selv om vi vet at de begge i realiteten er propagandamaskiner for Putins regime.

Vi har sluttet oss til EUs beslutning om stenging av havner for russiske fartøy og forbudet mot russisk veitransport. Havneforbudet omfatter skip på over 500 bruttotonn som seiler kommersielt i internasjonal fart, yachter og enkelte lystfartøy og fritidsfartøy. Forbudet omfatter ikke fiskefartøy og vil normalt heller ikke omfatte søk- og redningsfartøy eller forskningsfartøy. Forbudet gjennomføres for havner i Fastlands-Norge og gjelder fra 7. mai.

Forbudet mot godstransport på vei vil gjelde for transportforetak etablert i Russland og gjelder umiddelbart. Det gjøres unntak for leveringspliktig post. I tillegg er det mulig for transportforetak å søke Utenriksdepartementet om unntak for transport av enkelte varer, som f.eks. medisinske produkter og landbruksprodukter.

Ukraina kjemper en forsvarskrig mot russiske invasjonsstyrker. Vi støtter Ukraina i denne kampen. Som mange andre europeiske land har Norge sendt våpen og militært utstyr.

For første gang i historien gir også EU denne typen støtte til et annet land. 1 milliard euro er satt av til militær bistand til Ukraina. EUs medlemsland finansierer våpnene gjennom European Peace Facility.

I tillegg har Storbritannia etablert en mekanisme for innkjøp av våpen og militært materiell til Ukraina. Som statsministeren redegjorde for i Stortinget i forrige uke, vil regjeringa bevilge 400 mill. kr gjennom denne mekanismen.

Behovet for sivil og humanitær bistand er enormt, både i Ukraina og i nabolandene. Koordineringsbehovet er stort. EUs ordning for sivil beredskap har vært en veldig effektiv kanal. Her deltar Norge gjennom EØS-avtalen. Gjennom EUs ordning for sivil beredskap har Norge stilt til rådighet til sammen 365 mill. kr til materiell støtte og medisinsk bistand. Gjennom denne kanalen har vi sendt kirurgisk materiell, smittevernutstyr, medisiner og ambulanser til Ukraina. Til Moldova og Slovakia har vi sendt utstyr til flyktningmottak: telt, senger og medisiner.

Gjennom ordningen har vi også kunnet overføre ukrainske pasienter til norske sykehus. Et norsk ambulansefly er til fri disposisjon for EU for medisinsk evakuering av ukrainske pasienter til Norge og andre europeiske land.

Som ledd i EUs kartlegging har Norge meldt inn at norske sykehus foreløpig kan ta imot rundt 550 ukrainske pasienter med behov for sykehusbehandling, og også deres pårørende. Med familie vil dette bety evakuering av inntil 2 750 personer. Norske helseeksperter har også deltatt i helseteam på oppdrag i regionen, for å bidra i arbeidet med evakuering av pasienter.

Vi har også åpnet opp for at deler av EØS-midlene kan brukes til å avhjelpe håndteringen av ukrainske flyktninger i mottakerlandene. Det skjer i nær dialog med mottakerlandene og innenfor de rammene som gjelder for EØS-midlene. Det er viktig for oss at EØS-midlene ikke opererer i et vakuum, men kan ta inn over seg de endrede realitetene i flere av våre mottakerland, slik de opplever det nå.

Ukraina har, slik Moldova og Georgia har gjort, søkt om medlemskap i EU. Søknaden har blitt mottatt og blir behandlet på ordinær måte i EUs institusjoner. Det er av stor symbolsk og strategisk betydning både for Ukraina og for resten av Europa. At disse landene vender seg mot EU som en slags geopolitisk havn, gir et stort ansvar til EU. Norge vil, i tråd med tidligere praksis, innrette sin bistand til disse landene på en måte som støtter opp om deres integrasjon i det europeiske samarbeidet.

Ressursbehovene i Ukraina vil være enorme i mange år framover. Regjeringa etablerer derfor et ambisiøst og langsiktig engasjement. Det strekker seg utover krisens varighet og inn i en kommende gjenoppbyggingsfase. Denne innsatsen gjør vi i nært og tett samarbeid med EU.

Vi har satt av 2 mrd. kr til bistand til Ukraina og til nabolandene. I krigens første fase har vi vært blant de største humanitære giverne, også i absolutte tall. 1,8 mrd. kr er fordelt, og det meste er utbetalt. 100 mill. kr er øremerket Moldova. Støtten går i hovedsak gjennom FN og humanitære organisasjoner med erfaring fra slike kriseområder.

Vi trodde historiene om store flyktningstrømmer og potensielle sultkatastrofer i Europa var nettopp det: historie, som katastrofene i Ukraina på 1920- og 1930-tallet, hvor Fridtjof Nansen og statsminister Johan Ludwig Mowinckel engasjerte seg. Nå er vi vitne til den største flyktningstrømmen i Europa siden annen verdenskrig. Russlands krigføring har sendt over 12 millioner mennesker på flukt. Mange av dem er internt fordrevne. Mange av dem er barn og andre sårbare mennesker. Fra første stund har Norge samarbeidet nært med EU for å få oversikt over denne situasjonen.

Personer som er fordrevet fra Ukraina, kan få midlertidig beskyttelse her i Norge. Norske kommuner og lokalsamfunn har stilt opp og tatt imot dem som er drevet på flukt, noe statsministeren redegjorde for i forrige uke.

Regjeringa legger vekt på å bidra til fordeling av flyktninger innenfor den europeiske rammen. Vi deltar bl.a. i krisehåndteringsmøter med EUs institusjoner og medlemsland. Vi har tilbudt overføring av 2 500 fordrevne fra Moldova. Som statsministeren nevnte, ønsker mange av disse å bli værende for å kunne vende raskt hjem når det er mulig, men vi vet ikke hvordan situasjonen utvikler seg.

Russlands krig i Ukraina har særlig påvirket samarbeidet i EU på to politikkområder: sikkerhet og forsvar og energi og klima. Grunnlaget for utviklingen var lagt før krigen i Ukraina. EU har over flere år styrket samarbeidet for å gjøre medlemslandene mindre sårbare og avhengige og mer handlekraftige i møte med en stadig tøffere internasjonal konkurranse. Pandemien har også forsterket dette behovet.

EU har allerede lagt et løp for å nå klimamålene på en måte som omstiller økonomi og samfunn på det vi vil kalle en gjennomgripende måte.

NATOs betydning som kollektiv forsvarsallianse er også styrket. NATO forblir bærebjelken for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Under krigen har vi sett en god arbeidsdeling og koordinering mellom NATO og EU. Mange europeiske land øker nå sine forsvarsbudsjetter. Tyskland har allerede vedtatt en kraftig økning.

Samarbeidet i EU om sikkerhet og forsvar har blitt gradvis styrket de siste årene. Norge har knyttet seg til EUs mange initiativer etter hvert som de har blitt vedtatt. Det gjelder ikke minst Det europeiske forsvarsfondet, hvor vi deltar gjennom EØS-avtalen. Dette er nå et viktig virkemiddel når EU-landene skal øke sine forsvarsinvesteringer. At vi er med her, styrker norsk forsvarsindustris tilgang til det europeiske forsvarsmarkedet. Det er bra for vår sikkerhet, det er bra for vår industri, og det er bra for norske arbeidsplasser.

Vi deltar også i et prosjekt om militær mobilitet under EUs forsterkede forsvarssamarbeid, PESCO. I krise eller krig er det helt avgjørende at vi raskt kan forflytte personell og materiell på tvers av grensene. EU sitter her på mange av løsningene.

Ingen andre land samarbeider like nært med EU om sikkerhet og forsvar som Norge. Det er en linje vi vil videreføre.

EUs nye strategi for sikkerhet og forsvar, det som kalles EUs strategiske kompass, ble vedtatt i mars. Planen legger rammene for utviklingen av EU som sikkerhets- og forsvarspolitisk aktør fram mot 2030. Den inneholder konkrete og tidfestete tiltak for å styrke EUs operative rolle, motstandskraft, det som kalles kapabiliteter, og partnerskap.

Mange områder i EUs strategiske kompass berører norske interesser. Vi har hatt tett dialog med EU i utarbeidelsen av dette konkrete dokumentet. Det er derfor ingen overraskelse at Norge i det vedtatte strategiske kompasset omtales som EUs nærmeste partner.

Europas grønne giv har nå også en sikkerhetspolitisk dimensjon, eller en frihetsdimensjon, som det heter i Tyskland. Krigen har for alvor satt søkelyset på Europas avhengighet av russiske energileveranser, et Russland som i økende grad bruker energileveranser som et pressmiddel i sin utenrikspolitikk. Det er dypt problematisk. Forrige uke stanset Russland sine gassleveranser til Polen og Bulgaria. Da fikk de én dags varsel. Over halvparten av den gassen Polen importerte, kom fra russiske Gazprom. 40 pst. av EUs gassforbruk dekkes av import fra Russland.

Polen har gassreserver som antagelig kan dekke deres behov ut året. Da går avtalen med Gazprom ut, og norsk gass kan overta. På sikt vil Norge, gjennom gassrørledningen Baltic Pipe, levere halvparten av Polens gassbehov. Det sier noe om Norges rolle i den situasjonen vi nå står oppe i. Norske gassleveranser til Europa handler ikke lenger bare om økonomi. Det handler også om europeisk sikkerhetspolitikk.

Russisk gasseksport tilfører den russiske staten veldig store inntekter – inntekter som brukes til å finansiere krigen. Det innskrenker vårt handlingsrom i møte med den økte sikkerhetstrusselen fra Russland. Derfor er det i norsk interesse å bidra til at Europa reduserer sin avhengighet av russisk energi.

Norge er allerede en viktig bidragsyter til EUs og Europas energiforsyning. Vi er EUs nest største gassleverandør og forsyner EU med mellom 20 og 25 pst. av EU-landenes samlede gassbehov. Norsk gasseksport til Europa går nå for fullt. Gassproduksjonen på norsk sokkel er verken begrenset av etterspørsel eller av infrastruktur, men av hvor mye de ulike feltene kan levere. Også eksporten av olje går som normalt. Vi skal forbli en trygg og pålitelig leverandør av gass og olje til Europa.

Vi må gjøre Europa mindre avhengig av russisk energi, og det krever nye grep fra EU og deres medlemsland. Tilnærmingen er å redusere energiavhengigheten, bedre egen forsyningssikkerhet, som også er viktig, og samtidig akselerere det grønne skiftet.

Det skal investeres mer og tidligere i overgangen til fornybar energi i Europa. EU-kommisjonen la 8. mars fram en svært ambisiøs plan for dette, som heter «RePower EU». Denne planen innebærer ikke bare større gassleveranser fra andre kilder enn Russland, men også en forsterket satsing på hydrogen, biometan og solkraft, i kombinasjon med energieffektivisering.

En raskere utbygging av alternative energikilder for Europa vil bli svært viktig i tida som kommer. Dette var også tema da statsministeren møtte Tysklands visekansler Habeck i Oslo 16. mars.

Vårt bidrag til Europa legges gjennom grønn omstilling i Norge og grønne eksportnæringer. Dette arbeidet drives framover av bl.a. tilleggsmeldingen til energimeldingen, det grønne industriløftet og eksportsatsingen som heter «Hele Norge eksporterer». Knyttet til disse er det strategiske industripartnerskapet med EU, som ble lansert av statsminister Støre og kommisjonspresident von der Leyen i Brussel 23. februar. Særlige områder av gjensidig interesse er utvikling av hydrogen, havvind, karbonfangst og -lagring, mineraler, batterier og grønn skipsfart. Dette er områder som er veldig viktige for å nå våre klimamål, og for å styrke konkurranseevnen og den strategiske autonomien i Europa.

Vi er enige med EU om sammen å se på hvordan vi kan gjøre det enklere for norske bedrifter å bidra til den grønne given i Europa. Her har Norge veldig mye å bidra med. For oss vil et tettere industrielt samarbeid med EU også bidra til norsk industriutvikling og verdiskaping. Det er viktig fordi norsk verdiskaping og velferd er sterkt eksponert mot utviklingen i europeisk økonomi. Derfor er det i vår interesse at EU-landene lykkes med sitt økonomiske svar på Ukraina-krisen. Det er også i vår interesse at EU lykkes med å nå målene om økt strategisk autonomi, om det grønne skiftet og også om digital omstilling.

I tillegg til å sette fart på samarbeidet innenfor sikkerhet og energi innebærer Russlands krigføring et veiskille i kampen for å sikre de liberale verdiene som europeiske demokratier bygger på. Den russiske propagandamaskinen går for fullt og retter seg ikke bare mot egen befolkning, men også mot verden utenfor. Man forsøker å legitimere krigen ved å spre desinformasjon og propaganda.

Det liberale demokratiet har lenge vært et yndet mål for russisk propaganda, der Vestens idealer og framgang er søkt diskreditert for å spre frykt og usikkerhet, splitte opinionen og svekke tilliten til demokratisk valgte regjeringer. Hvorfor ønsker de å svekke demokratiet? Den tidligere presidenten i Europaparlamentet, den italienske sosialdemokraten David Maria Sassoli, som dessverre gikk bort tidligere i år, hadde et veldig godt svar på det. Sassoli spurte en gang:

Har du noen gang lurt på hvorfor alle autoritære regimer er så redde for Europa? Europeiske land starter ikke kriger, vi presser ikke vår modell på andre land, så hvorfor er de så redde for oss? Det spurte han om før han selv svarte på sitt eget spørsmål: Det er bare én grunn. Våre verdier gjør dem redde fordi frihet fører til likhet, rettferdighet, transparens, muligheter og fred. Når det har skjedd i Europa, kan det skje hvor som helst.

Et lyspunkt er at illiberale demokratier og assosiering med autoritære ledere nå ser ut til å ha mistet sin appell i flere europeiske land. Vi ser at mange politikere i Europa som åpent har sympatisert med Putin, nå går svært stille i dørene.

Samtidig må vi ikke glemme at polariseringen ikke har forsvunnet. Den er bare mindre synlig. Midt i den pågående triumfen av samhold i Europa ulmer det en politisk debatt i veldig mange europeiske land, hvor alternativer til de liberale demokratiene fremmes av ytre høyre og ytre venstre. Samholdet vi nå opplever, har ikke fjernet denne polariseringen.

Demokratiet og rettsstaten må vernes, og en forsterket innsats er nødvendig. I Hurdalsplattformen er regjeringa tydelig på at vi står opp for disse verdiene.

Den 3. april var det valg til ny nasjonalforsamling i Ungarn. Fidesz-alliansen med statsminister Orbán i spissen fikk godt over halvparten av stemmene. Alliansen har beholdt to tredjedeler av setene i nasjonalforsamlingen. Demokrati- og rettsstatsutvikling i Ungarn forblir en bekymring.

EU-domstolen ga i februar i år grønt lys for å knytte brudd på rettsstatsprinsipper til overføringer fra EUs budsjett. Kommisjonen har nylig aktivert denne mekanismen overfor Ungarn.

Det er viktig og bra at EU reagerer. Det er også godt nytt for Norge som EØS-land og som bidragsyter til sosial og økonomisk utvikling i Europa gjennom EØS-midlene.

Demokrati og rettstat er noe vi vil være tydelige på når vi starter forhandlingene med EU om ny periode for EØS-midlene. En helt sentral forutsetning for en ny periode må være å få på plass en enda mer robust mekanisme for å ivareta verdiene som ligger til grunn for samarbeidet. Vi vil i den forbindelse se særlig hen til de nye verktøyene EU har etablert mot undergraving av demokrati og rettsstat i medlemslandene. Vi forventer oppstart av forhandlingene i løpet av våren.

Endringene i Europa det siste halvåret er altså betydelige. Samtidig har NATO styrket sin posisjon som forsvarsallianse.

Våre nordiske naboer vurderer strategiske veivalg. Sverige og Finland diskuterer medlemskap i NATO. Den 1. juni skal Danmark avholde folkeavstemning om tilslutning til EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid. Beslutningene i våre nordiske naboland vil påvirke oss og vår politikkutforming i tida framover. Det nordiske samarbeidet er bunnsolid, og slik bør det fortsette å være. Det er også bra for Europa og det bredere europeiske samarbeidet.

Helt siden min forgjenger Halvard Lange underskrev Atlanterhavspakten i 1949, har NATO vært bærebjelken for norsk sikkerhetspolitikk. Vi er helt avhengig av alliansen for kollektiv sikkerhet og effektiv avskrekking.

Langs mange andre sikkerhetspolitiske dimensjoner er det EU som har virkemidlene. Under krigen har vi erfart at et sterkt og samlet EU styrker samlet reaksjon overfor Russland.

For Norge betyr det at våre eksisterende avtaler og samarbeidsordninger med EU i langt større grad enn tidligere har fått en sikkerhetspolitisk betydning. Det gir oss en sterk interesse i å bidra til at EU lykkes i å holde landene samlet om grunnleggende verdier og spilleregler, at EU lykkes i å styrke europeisk handlekraft og redusere vår felles sårbarhet og avhengighet.

Det minner oss også om hvor viktig det er at vi holder EØS-avtalen, Schengen-avtalen og våre andre samarbeidsavtaler med EU godt i hevd. Det er i det daglige arbeidet for tidlig påvirkning av politikk og regelverk vi best fremmer norske interesser. Det er i det daglige arbeidet for å gjennomføre felles forpliktelser vi legger grunnlaget for et velfungerende europeisk samarbeid.

Samtidig opplever vi at nye initiativ og ny politikk fra EU ikke nødvendigvis er dekket av våre samarbeidsordninger. EØS-avtalen gjør Norge til en likeverdig partner i EUs indre marked. Dette ble veldig vesentlig for oss under pandemien. Vi har et unikt samarbeid om det europeiske reguleringssystemet for legemidler og deres frie bevegelighet. Avtalen og samarbeidet fikk betydning for oss i konkret krisehåndtering. Jeg vil nevne tre eksempler.

EØS-avtalen utgjorde et grunnlag for å sikre fortsatt fri bevegelighet for verneutstyr og vesentlige forsyninger til norske sykehus. Deretter fikk vi nyte godt av EUs system for vaksineanskaffelser. Senere oppnådde vi en samtidig iverksettelse av koronasertifikater for EU og EØS, som lettet våre reisemuligheter.

Andre land uten samme rettsgrunnlag og samarbeidsordninger måtte etablere alternative rettsgrunnlag for å skape klarhet og forutsigbarhet. I noen tilfeller forsinket dette tilgangen til både vaksiner og koronasertifikat.

Selv små stater som Andorra og San Marino, med særlig geografisk og annen nærhet til enkelte EU-land, opplevde det siste. San Marino valgte i første omgang å anskaffe Sputnik-vaksiner fra Russland, men fikk senere leveranser fra Italia.

For å stå best mulig rustet for neste helsekrise forsøker vi derfor å få en avtale som sikrer norsk deltakelse når EU nå videreutvikler og styrker sitt samarbeid innen helseberedskap. Det er også koronakommisjonens klare anbefaling i rapporten som ble framlagt i forrige uke. Utfallet er imidlertid ikke gitt. Skal vi lykkes, må vi vise merverdi, og vi må vise vilje til å bidra.

I krisetider er det derfor viktig at vi trapper opp samarbeidet med EU og EUs medlemsland, at vi kommer med konstruktive innspill, viser relevans og sikrer deltakelse på møter som diskuterer felles krisetiltak. Denne innsatsen er helt avgjørende. Det er slik vi sikrer at norske posisjoner ivaretas i politikkutforming som har direkte konsekvenser for innbyggerne i Norge, for Norges velferd og for Norges sikkerhet.

Utviklingen vi har sett det siste halvåret, vil også stille nye krav til utenrikstjenesten. Vi trenger økt kompetanse og innsats i skjæringspunktet mellom europapolitikk og sikkerhetspolitikk. Vi må derfor gå igjennom oppsettet her hjemme og på sentrale europeiske stasjoner for å sikre at vi er best mulig rustet til å påvirke og fremme norske interesser.

I går var det 30 år siden tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal underskrev EØS-avtalen i Porto. Senere samme år ble den vedtatt med tre fjerdedels flertall i Stortinget. Den hadde en solid demokratisk forankring, men det har hele tida vært en god diskusjon om EØS-avtalen og hvordan den påvirker oss her i Norge.

Derfor har regjeringa i Hurdalsplattformen varslet at man ønsker en utredning om erfaringene fra EØS-samarbeidet de siste ti årene. Utredningen skal vurdere konsekvensene av EØS-avtalen for norske borgere, økonomi – inkludert betydning for den norske arbeidslivsmodellen – og et anstendig arbeidsliv. Utredningen bør også vurdere hvordan handlingsrommet i samarbeidet utnyttes, og hvordan avtalens forpliktelser gjennomføres her i Norge. Vi ønsker også å se på hvilke erfaringer andre nærstående land utenfor EU har fra sin tilknytning til det europeiske samarbeidet.

Krigen i Europa tilsier at utredningen også må se på EØS-samarbeidet som plattform for utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid med EU, og hvordan europapolitikken innrettes best mulig i tida som kommer. Derfor har vi bestilt arbeid fra et utvalg som skal levere oss en rapport før jul i 2023. I løpet av våren vil regjeringa også legge fram sitt arbeidsprogram for samarbeid med EU.

Europeisk samarbeid er viktigere enn på lenge. I Europa har klimapolitikk blitt sikkerhetspolitikk. Energipolitikk har blitt et spørsmål om frihet og autonomi. EUs beslutninger har blitt mer omfattende og påvirker stadig større deler av samfunnet.

Dersom våre naboer Sverige og Finland bestemmer seg for å søke NATO-medlemskap, vil det være positivt for det nordiske forsvarssamarbeidet.

EU har de siste to månedene vist seg som mer effektiv og mer handlingsorientert enn noen, selv ikke de i Brussel, hadde kunnet forestille seg. På kort tid koordinerte de sanksjoner mot Russland, ikke bare blant egne medlemmer, men også med andre internasjonale partnere. Byråkratiet i EU, som ofte beskyldes for å være sendrektig, fikk på noen få uker etablert mekanismer som aldri tidligere har vært brukt, for å bistå med humanitær bistand og for å bistå ukrainske flyktninger og det ukrainske forsvaret.

Sist, men ikke minst har EU, anført av Tysklands tydelige og nye ambisjoner, satt fart i Europas grønne giv.

Alt dette vil påvirke Norge og norsk europapolitikk i årene framover. Vår geografi, vår nordiske og europeiske identitet, våre verdier og vår åpne økonomi vil gjøre oss til en del av dette. Det er noe vi må forholde oss til.

Energi, sikkerhet og grønne løsninger er noe vi kan. Vi er blant de beste i verden. Utviklingen i EU skaper nye og store muligheter for norsk næringsliv og norsk påvirkning, men det krever at vi er på ballen og sørger for at våre interesser blir ivaretatt i samarbeidet med EU. Det er det regjeringas europapolitikk skal sørge for.

Det sørger vi best for i samarbeid med Stortinget. For igjen å sitere Churchill da han talte her i 1948:

Jeg ønsker dere sikkerhet, jeg ønsker dere fred, jeg ønsker dere frihet. Jeg er sikker på at for alle disse formål vil Stortinget vise seg å være det mest effektive menneskelige instrument som tenkes kan.

Jeg ser fram til videre dialog med Stortinget om hvordan vi best utformer en europapolitikk som skal komme hele landet til gode.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [10:37:38] (ordfører for saken): Justiskomiteen har hatt det nevnte representantforslaget fra Miljøpartiet De Grønne til behandling.

Jeg vil starte med å takke medlemmene i komiteen og komitésekretæren for samarbeidet ved behandlingen av denne saken. I denne saken fremmes det et forslag om at regjeringen bes sørge for at de norske barna og kvinnene som oppholder seg i interneringsleirer i Syria, kan komme til Norge raskest mulig. Forslaget er begrunnet med at den humanitære situasjonen i leirene er svært alvorlig, og at barna som vokser opp der, er sterkt utsatt for radikalisering. Videre peker forslagsstillerne på at FNs spesialrapportør har rettet skarp kritikk mot Norge for at man ikke henter barna til Norge. Forslagsstillerne mener også at det er en rekke hensyn som taler for å hente barna til Norge sammen med sine mødre, og at det viktigste er hensynet til barnas beste

Det vises til uttalelsene fra utenriksministeren, hvor det framgår at den humanitære og sikkerhetsmessige situasjonen i leirene vurderes som svært alvorlig, at barn som vokser opp der, er utsatt for radikalisering, og at videre opphold i leirene er skadelig. Utenriksministeren peker på at det ikke foreligger en folkerettslig plikt til aktivt å repatriere kvinner og barn fra Syria. Hun viser videre til at en nødvendig forutsetning for at barnekonvensjonen skal komme til anvendelse, og for at staten har et ansvar etter den, er at staten har jurisdiksjon, og at siden barn av norske borgere i de syriske leirene ikke befinner seg innenfor norsk jurisdiksjon, må situasjonen derfor løses på et annet grunnlag enn etter statens folkerettslige forpliktelser.

Komiteens tilråding er at representantforslaget ikke vedtas. Jeg legger til grunn at forslagsstillerne og hvert av de andre partiene vil redegjøre for sitt syn i saken.

Jeg går så over til mitt innlegg i saken. Jeg ønsker å uttrykke full støtte til dette forslaget fra Miljøpartiet De Grønne. Hensynet til barns beste skal ligge til grunn for alle vurderinger og alle handlinger som foretas av det offentlige, og som angår barn. De fire barna det er snakk om i denne saken, har alle norsk statsborgerskap, og norske myndigheter har derfor en plikt til å bistå, herunder med konsulær bistand, for å få barna ut av interneringsleirene og hjem til Norge. Situasjonen i leirene er sånn at flere menneskerettigheter ikke ivaretas, spesielt barns rettigheter etter barnekonvensjonen, herunder retten til liv, helse, opplæring mv. Ikke minst er barna berøvet friheten sin uten å ha gjort noe galt.

Medlemsstatenes forpliktelse til å sikre rettigheter etter barnekonvensjonen kan ikke avgrenses til statens territorium, for etter barnekonvensjonen plikter staten å samarbeide internasjonalt for å sikre barns rettigheter. Uavhengig av hva man måtte mene om hvorvidt Norge er folkerettslig forpliktet til å hente hjem barna eller ikke, har norske myndigheter full anledning til å hente barna hit også dersom de ikke skulle være rettslig bundet til å gjøre det.

For noen år siden besøkte jeg en flyktningleir i Palestina. Det er første gangen jeg har forstått og sett radikalisering i praksis. Radikaliseringsrisikoen ved å forbli i leirene er stor, noe som også blir understreket av utenriksministeren. Det er helt klart til barnas beste å bli hentet hjem til Norge, men det å bli skilt fra sine foreldre mot sin vilje er ikke til barnas beste. Det å skulle skilles fra sine mødre vil kunne være nok en traumatiserende hendelse for barna.

Når det kommer til barnas mødre og den fjerde kvinnen som er under etterforskning av PST, mener jeg at det ikke er gunstig at de skal bli værende i Syria, med tanke på faren for ytterligere radikalisering. Nasjonale sikkerhetshensyn tilsier at Norge er best tjent med å hente dem hjem fra leirene i Syria, sånn at de kan straffeforfølges, følges opp og deradikaliseres her hjemme. Den største sikkerhetstrusselen mot Norge disse kvinnene utgjør, er hvis de forblir i Syria.

Avslutningsvis vil jeg vise til at Tyskland for en tid tilbake hentet hjem 27 barn og deres mødre, og at Danmark og Tyskland i oktober 2021 hentet hjem henholdsvis 23 barn og 8 kvinner og 14 barn og 3 kvinner. Det framstår i denne sammenheng som noe underlig at norske myndigheter ikke skal klare å hente hjem fire barn og deres mødre.

Jeg tar med dette opp vårt forslag i saken.

Odd Harald Hovland (A) [10:42:10]: Det er ingen tvil om at dette er ei sak som vekkjer følelsar, og det er ingen tvil om at det er svært vanskelege forhold i interneringsleirane i Syria, og at det dermed er all grunn til uro. Det er vel difor det vekkjer så sterke følelsar, og mange kjenner på ei maktesløyse. Maktesløyse er ingen god følelse, og det er heller inga enkel løysing på denne saka. Likevel ønskjer ein handling.

Eg trur det er viktig å erkjenne at dette er ein situasjon som er kompleks. Tiltak utan inngåande kjennskap og forståing av kompleksiteten bør me unngå. Dette handlar i stor grad om kva vedtak Stortinget bør eller ikkje bør fatte i ei sak som dette.

Det er ikkje slik at me har ei folkerettsleg plikt til å hente kvinner og barn frå Syria. Det betyr heller ikkje at me ikkje kan gjere det, men staten må ha jurisdiksjon for at barnekonvensjonen skal verte anvendt, og for at staten skal ha eit ansvar etter han. Barn av norske borgarar i leirar Syria er ikkje innanfor norsk jurisdiksjon, dvs. at me ikkje har noka tvangsmyndigheit. Då må dette løysast på eit anna grunnlag enn folkerettslege forpliktingar. Det er bl.a. det som gjer at dette er ein kompleks situasjon.

Norske statsborgarar i utlandet er privilegerte på den måten at me i stor grad kan rekne med å få god konsulær bistand frå vår utanriksteneste dersom me treng det. Det er bistand som vert gjeven etter individuelle vurderingar i kvar enkelt sak. Det er sjølvsagt frivillig å be om konsulær bistand og eventuelt å ta imot slik bistand. Det er òg slik at foreldre med foreldreansvar tek avgjerder for sine eigne barn. Som sagt er det mange omsyn som talar for at barna vert henta til Noreg, men det krev altså samtykke frå foreldra.

Me har ei god utanriksteneste, med lang erfaring i å handtere vanskelege og krevjande konsulære saker. Som tidlegare nemnt handlar denne saka i stor grad om kva slags vedtak Stortinget bør eller ikkje bør gjere i ei sak som dette. Då tenkjer eg at me bør ta signalet i utanriksministeren sitt svar til komiteen:

«(…) det vil være uheldig dersom Stortinget skulle fatte vedtak om hvordan en eller flere eventuelle konsulære enkeltsaker skal håndteres.»

Det meiner eg er ei heilt rett og klok vurdering i denne saka. Difor innstiller fleirtalet i komiteen på at representantforslaget ikkje vert vedteke.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:45:36] (komiteens leder): Det er svært forstemmende å lytte til de stemmene som preger debatten rundt såkalt retur til Norge for IS-kvinnene. Det er rett og slett fordi det er svært mange saker hvor barn er involvert, hvor barn f.eks. sendes på koranskole – og vi vet alle hvor ille forholdene kan være der – det er barn som blir sendt urettmessig til utlandet, som på en måte blir kidnappet av sine foreldre. Det er mange barn som havner i uakseptable situasjoner, og hvor staten overhodet ikke gjør nok for å ivareta barns interesser og barns beste. Men i denne saken, hvor det er snakk om folk som har medvirket i og bidratt til en terrororganisasjon som har begått overgrep som er av de verste vi har sett i historien i nyere tid – ja, da velger man å engasjere seg, og engasjere seg for disse kvinnene.

Det er komplett uforståelig, både fra et juridisk perspektiv og ikke minst fra et rettferdighetsperspektiv. Hvorfor all denne innsatsen, all den ressursbruken, alt dette engasjementet for personer som har reist frivillig og deltatt i IS’ tjeneste, begått terrorhandlinger og bidratt til at denne grusomme terrororganisasjonen får lov til å eksistere og begå forferdeligheter? Hvorfor vise dette engasjementet for disse personene? Det er uforståelig. Jeg forstår engasjementet for barna. Ja, barn er uskyldige, man kan gjerne hente de barna tilbake, men disse kvinnene har da virkelig ingenting på norsk jord å gjøre igjen etter at man har valgt å gjøre tjeneste for den grusomme terrororganisasjonen IS.

Det er svært underlig å lytte til den debatten som er her i dag. Én ting er at Venstre og Miljøpartiet De Grønne tydeligvis er enige om denne saken – det synes jeg er interessant – men det er litt underlig å lytte til representanten Hovland fra Arbeiderpartiet, som prater imot denne saken og at disse personene skal hentes til Norge. Grunnen til det er at det er ikke så lenge siden, 21. april, at vi kunne lese i Nettavisen: «Opplysninger til Nettavisen: IS-kvinne i Syria snur – vil ikke hentes til Norge», og det var etter at regjeringen hadde sagt ja til å hente terrorsiktede Aisha Shazadi til Norge. Regjeringen har altså sagt ja til å hente disse kvinnene til Norge – jeg velger å stole på Nettavisen, jeg antar at de har gode kilder for sin sak. Det betyr at regjeringen har gjort det vedtaket. Det eneste som har hindret gjennomføring av det vedtaket, er at kvinnen av en eller annen grunn har valgt å snu og allikevel ikke ønsker å reise til Norge.

Dette er svært oppsiktsvekkende, og jeg håper å høre utenriksministeren gjøre rede for dette og fortelle Stortinget hva regjeringen egentlig har gjort i denne saken. Er det sånn at regjeringen ønsker å hente disse terroristene til Norge? Er det sånn at regjeringen har hatt en hemmelig intensjon om det, og så har det blitt stoppet av andre, utenforliggende årsaker, av terroristene selv? Hva er i så fall grunnen til at disse terroristene ikke ønsker å returnere til Norge?

Det er svært mange spørsmål vi ikke vet svar på, men dette er en ypperlig anledning for regjeringen, for utenriksministeren, til å oppklare dette. Det har vært regjeringskrise på tilsvarende saker i Norge. Det kan skje igjen. Det er svært alvorlig dersom regjeringen har gått inn på en slik avtale og har valgt bare å underkommunisere det og ikke fortelle det til offentligheten fordi det ville vært ubehagelig. Det må vi få svar på i løpet av dagens debatt. Uansett: La oss bruke energien på å hjelpe norske statsborgere i utlandet som faktisk fortjener vår hjelp.

Sveinung Stensland (H) [10:50:47]: I denne saken stiller Høyre seg bak regjeringens vurderinger, for å gjøre det enkelt. Uavhengig av den delen av saken som komitélederen nå prøver å dra opp, kunne jeg ha sagt akkurat det samme som representanten Hovland sa i sitt innlegg. Det er en god begrunnelse for å stemme imot dette forslaget.

Det er uheldig dersom Stortinget skal fatte vedtak om hvordan en eller flere konsulære enkeltsaker skal håndteres. Det tilligger regjeringen å håndtere det. Høyre finner ingen grunn til å hjelpe personer som selv har valgt å knytte seg til internasjonale terroristorganisasjoner særskilt, men det er faktisk et sidespor i de prinsipielle sidene i denne saken, nemlig at vi ikke skal gå inn i enkeltsaker fra Stortingets side.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [10:51:49]: La meg starte med å berømme forslagsstillerne for at de løfter denne saken på Stortinget. Dette er en sak som har pågått i flere år. Allerede i april 2019 fremmet vi i SV et forslag om å legge til rette for at alle norske barn av foreldre med IS-tilknytning kan komme til Norge, samt at vi sikrer dem god barnefaglig oppfølging etter hjemkomst til Norge. Vi har et folkerettslig, humanitært og moralsk ansvar for barn av norske borgere som befinner seg i vanskelige situasjoner.

Fremskrittspartiet har allerede i denne debatten sagt at barna gjerne må komme, uten foreldrene. Det er ikke akseptabelt å sette som forutsetning at norske foreldre skal oppgi foreldreretten og bli igjen i flyktningleiren for at barn med gjenlevende foreldre skal kunne hentes til Norge. Det er å sette mennesker i en tvangssituasjon det er vanskelig å se at det er lovhjemmel eller nødvendige begrunnelser for. Barns rettigheter skal ikke tilsidesettes for politiske behov for å stenge statsborgere som har begått svært alvorlige handlinger, ute av landet. Det er ikke sånn moderne rettsstater fungerer. Det er domstolene som skal dømme, og Norge har et lovverk med straffebestemmelser som omfatter disse situasjonene.

Vi mener det er viktig at barna kommer hjem til Norge så fort som overhodet mulig. Redd Barna har senest i dag vært ute og etterlyst at vi henter hjem disse ungene. Vi mener det er viktig at foreldrene blir utlevert til Norge, sånn at vi får straffeforfulgt dem og ivaretatt barna. Det er et ønske fra lokalbefolkningen at land som Norge tar ansvar. Fremskrittspartiet har allerede argumentert med de alvorlige grusomhetene terrororganisasjonen IS har gjennomført, så kanskje vi nettopp derfor burde lytte til dem som gjennomlevde de forferdelige overgrepene mot befolkningen som IS gjorde. De ber oss om å ta ansvar og straffeforfølge, noe de ikke har kapasitet til å gjøre i nærområdene. De ber Norge ta ansvar i slike situasjoner.

Dette er våre barn. De er få, de er norske, og det er vårt ansvar. Vi kan ikke la barn lide i interneringsleirer i visshet om at de ikke har tilstrekkelige sanitære forhold og i det hele tatt lever under ganske stor risiko for at deres helse kan bli alvorlig svekket. Jeg er ganske sikker på at historien kommer til å dømme oss om vi ikke gjør det vi kan for at disse barna kommer hjem. Jeg vil på bakgrunn av dette støtte representantforslaget og understreke at det haster å hente barna og mødrene hjem.

Une Bastholm (MDG) [10:55:25]: Takk til komiteen for arbeidet med vårt representantforslag.

I over tre år nå har fire norske barn i alderen fire til åtte år blitt holdt i interneringsleirer nordøst i Syria under forhold som FN har betegnet som torturlignende. Mødrene deres er ansvarlige for å ha fjernet barna fra tryggheten det er å vokse opp i Norge, men det er norske myndigheter som er ansvarlig for at barna, tross dette, ikke har blitt hentet ut av en situasjon der deres grunnleggende rettigheter brytes hver dag.

Miljøpartiet De Grønne mener at Norge på både humanitært og folkerettslig grunnlag må hente hjem både barna og mødrene deres så snart som mulig. Kvinnene må ta konsekvensene av sine handlinger, men først etter en rettferdig rettssak, som alle norske statsborgere har rett på. Det er ikke opp til Fremskrittspartiet eller andre politikere i Norge å bestemme hvem som er terrorist eller ikke, det skal komme etter en dom, og barna må få tryggheten og omsorgen de har rett på.

Jeg har forstått det slik at flertallet i Stortinget vil hente hjem norske barn, men uten mødrene. Vi vet at det å skille mor og barn i interneringsleirene er veldig vanskelig juridisk. Det vil også traumatisere barna ytterligere. Dette siste ble bl.a. slått fast av en dansk ekspertgruppe som kartla situasjonen til danske barn i interneringsleirene. Etter at denne rapporten kom, resulterte det i at danskene hentet hjem alle sine barn – med mødre.

Denne saken handler om enkeltbarn og deres rettigheter, den handler om mødre som skal få en rettferdig rettsak, men den handler også om noe mye større og prinsipielt viktig. Utenriksministeren sier:

«Det foreligger ikke en folkerettslig plikt til å aktivt repatriere kvinner og barn fra Syria.»

Det hevdes også at vi ikke kan hente dem hjem uten at de selv har bedt om det. Jeg mener det er viktig at Stortinget avklarer og sier tydelig at dette ikke er riktig, slik også Redd Barna tar til orde for i dag.

De norske barna lever ikke i dag på norsk territorium. De er heller ikke under de facto beskyttelse fra noen annen stat, men av kurdiske selvstyremyndigheter. Det skjerper Norges ansvar. Når Norge fraskriver seg ansvaret for menneskerettighetene til disse barna, er det ingen annen stat som sikrer deres rett til helse, til trygghet, utdanning og utvikling.

Om ikke det er nok, er det slik at kurdiske myndigheter – som selv altså er ofre for IS’ krigføring, menneskehandel, vold og terror – gang på gang har bedt hjemstatene om å hente hjem sine statsborgere og ta ansvar for rettsforfølgelsen, og også ta ansvar for beskyttelsen av barna. Vi svikter altså ikke bare barna, vi svikter kurderne, som er ofre for norske Syria-fareres handlinger.

Norge har i mange år hatt kampen mot menneskehandel høyt på agendaen. Vi er part i Europarådets menneskehandelskonvensjon og FNs menneskehandelsprotokoll, hvor vi også har forpliktet oss til å repatriere norske ofre for menneskehandel. Dette gjelder også selv om ofrene kan ha skyld i at de havnet i situasjonen i utgangspunktet.

Det finnes i dag flere resolusjoner og rapporter fra ulike FN-organer som slår fast at kvinner og barn som var gift med medlemmer av IS, kan ha blitt utsatt for menneskehandel. I Norge har Borgarting lagmannsrett nylig slått fast at den norske kvinnen som ble hentet hjem i 2020 med sine to barn, ble utsatt for menneskehandel etter april 2015. Det kan derfor ikke utelukkes at nordmenn som fortsatt er i interneringsleirer i Syria, også har blitt utsatt for menneskehandel – det kan ikke utelukkes.

Vi vet ikke hva som er årsaken i dag til at disse mødrene ikke har bedt om konsulær bistand fra norsk UD. Det kan skyldes frykt for represalier, som ikke er uvanlig i menneskehandelssaker. Norges forpliktelser til å repatriere gjelder imidlertid uavhengig av om de selv har bedt om det. Uansett hva denne salen måtte fatte av beslutninger i dag i saken, ber jeg om at regjeringen iverksetter undersøkelser av om nordmenn som sitter internert i Syria, kan ha blitt utsatt for menneskehandel.

Denne regjeringen har sagt at de skal styrke beskyttelsen av barn i væpnet konflikt. Vi bør begynne med å feie for egen dør ved å hente hjem de fire norske barna som fortsatt lever under livstruende forhold i Syria.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [11:00:22]: Jeg deler forslagsstillernes bekymring for barn av norske borgere i Syria. Disse barna lever under særdeles vanskelige forhold og er satt i en veldig alvorlig situasjon av sine foreldre. Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er en rekke hensyn som taler for å hente hjem barna. Jeg deler forståelsen av den humanitære og sikkerhetsmessige situasjonen i leirene, og at den også er svært alvorlig – at barn som vokser opp der, er utsatt for radikalisering, og at videre opphold i leirene er skadelig. Men det er per i dag ingen norske kvinner som befinner seg i disse leirene som ber om bistand fra norske myndigheter til å returnere til Norge, og uten samtykke fra dem eller fra de som har foreldreansvar, kan heller ikke utenrikstjenesten bistå barna med å reise til Norge.

Den ene kvinnen som inntil nylig hadde bedt om bistand til å reise til Norge sammen med sitt barn, ber ikke lenger om bistand. Det er offentlig kjent at i denne konsulære enkeltsaken hadde regjeringa, av hensyn til barnets liv og helse, besluttet å tilby konsulær bistand til å reise til Norge. Helseinformasjon om barnet ble gjennomgått av medisinsk ekspertise i Norge. Det var klart at det var et tydelig humanitært grunnlag for å tilby konsulær bistand til retur til Norge for å hente dette barnet og barnets mor.

Konsulær bistand tilbys på individuelt grunnlag og etter forespørsel fra den personen som saken gjelder. Det gjøres individuelle vurderinger i hver enkelt sak. All konsulær bistand er frivillig, og norske borgere i utlandet kan ikke pålegges å ta imot et eventuelt tilbud om dette. Jeg synes debatten ikke tar dette poenget tilstrekkelig inn over seg.

Dersom det skulle bli aktuelt å bistå noen av de norske borgerne som befinner seg i Syria med å reise til Norge, vil vi av hensyn til sikkerheten til de involverte ikke kommentere dette offentlig. Men jeg har jo delt en god del av denne informasjonen med Stortinget på egnet vis, hele veien.

Jeg mener det vil være uheldig dersom Stortinget skulle fatte vedtak om hvordan en eller eventuelt flere konsulære enkeltsaker skal håndteres. Jeg er glad for at flertallet støtter dette.

Jeg finner det også noe underlig at noen representanter på Stortinget mener at gjennom Stortingets vedtak skal man instruere påtalemyndigheten om hvem de skal be om å få utlevert. Så ikke bare ber man om å bryte inn og instruere regjeringa når det gjelder konsulære enkeltsaker, men man vil også pålegge påtalemyndigheten å be om konkret utlevering. Det vil være å gripe inn i det som er fordelingen av ansvar omkring slike saker i Norge, og dette ble tydeliggjort i lovgivning som ble foretatt i denne sal for to år siden.

Tor André Johnsen (FrP) [11:13:21]: Takk til utenriksministeren for det jeg vel må si er en grei vurdering eller betraktning og orientering. Jeg kan til og med driste meg til å si en god vurdering, i hvert fall en god konklusjon, for jeg synes det er en veldig klok konklusjon at vi absolutt ikke henter disse damene og barna til Norge.

Så må jeg si at venstresidens naivitet egentlig aldri har stoppet å sjokkere meg. De har alltid vært for en naiv, liberal, litt dumsnill flyktning- og asylpolitikk. De har alltid hatt den holdningen at lille Norge liksom skal frelse og redde verden. Selv etter at vi ser resultater av en altfor liberal flyktning- og asylpolitikk gjennom altfor mange år, med store integreringsproblemer, hovedsakelig kanskje i de større byene – og vi ser også hvor store problemer de har i Sverige – fortsetter venstresiden den helt utrolig naive flyktning- og asylpolitikken sin og har den utrolig naive holdningen at det tydeligvis er veldig enkelt å integrere alle som kommer til Norge.

Det topper seg av naivitet når en tror at terrorister og kyniske, brutale personer som har bodd i verdens verste terrorregime og støttet det og frivillig forlatt Norge – frivillig forlatt det fredelige, trygge og gode demokratiet de har vokst opp i og sluttet seg til et av de verste, mest brutale regimene i verden – skal komme tilbake hit og tydeligvis bli frelst av venstresiden og bli fredelige og lovlydige borgere. Og at det er bedre for sikkerhetsrisikoen for Norge og tryggere for Norge å frakte terrorister til Norge, damer som frivillig har vært med og bygd opp en islamistisk stat, synes jeg er helt utrolig naivt. Det er nesten imponerende at det går an å være så naiv. Trøsten er tydeligvis at de som kommer hit, skal straffeforfølges. De får kanskje noen få år i fengsel, hvis vi er heldige, det blir ikke noe særlig mer. Da er de ute på gata igjen, og da har de tydeligvis blitt lovlydige, fredelige og rolige borgere og har lagt sin fortid bak seg. Det er tydeligvis det verdensbildet venstresiden har. Jeg synes det er virkelig sjokkerende at det er mulig.

Det er veldig bra, som jeg begynte med å si, at regjeringen, foreløpig i hvert fall, har lagt seg på den linja de har gjort. Vi håper at Arbeiderpartiet i regjering ikke lar seg påvirke av den grenseløse naiviteten til venstresiden.

Erlend Wiborg (FrP) [11:16:13]: Flere talere har brukt ordene «hente hjem» fra denne talerstol – å hente hjem disse kvinnene. Vi snakker om voksne mennesker som har forlatt vårt samfunn med viten og vilje og vervet seg til en av de mest barbariske og brutale terrororganisasjonene verden har sett, en terrororganisasjon som står bak halshugginger, voldtekter, drap, der barn brukes som sexslaver og små barn bindes ute i solen for å dø. Dette er organisasjonen disse kvinnene har vervet seg til.

Kvinnene har også, ifølge media, i stor grad brent opp sine pass. De har altså forlatt Norge, forlatt våre verdier, for å bekjempe alt vi står for. Da blir det galt å si at dette er en debatt om å hente disse kvinnene hjem. Dette er kvinner som, uavhengig av statsborgerskapstilhørighet, ikke er velkomne i Norge. Dette er kvinner som skal straffes for sine brutale handlinger.

Det er underlig at denne salen tidligere har sagt nei til Fremskrittspartiets forslag om å bidra til en internasjonal straffedomstol, så disse kvinnene faktisk kan bli straffet for sine ugjerninger og også sone i områdene der de har begått disse ugjerningene. Men det ønsker ikke stortingsflertallet. Da skal man heller hente disse kvinnene såkalt hjem.

Så hevder representanten Bastholm at norske myndigheter er skyld i at disse barna er der. Nei, det er disse mødrene som er skyld i det. Barna er i utgangspunktet helt uskyldige. Men så hevdes det fra denne talerstolen at det er brutalt å skille mor og barn. Nei, det er noe som dessverre må skje av og til. Det skjer i Norge hver dag. Kvinner dømmes til fengsel, også mødre. Barnevernet må noen ganger gripe inn når noen åpenbart ikke er gode omsorgspersoner. Og er det én ting jeg er sikker på, er det at en mor som tar med sine barn ned til Syria eller Irak og verver seg til en terrororganisasjon, åpenbart ikke er en god omsorgsperson. Ønsker disse mødrene det beste for sine barn, bør de godta at norske myndigheter kan hente barna til Norge, men de selv må stå til ansvar for sine brutale og barbariske handlinger, som de har bidratt til gjennom å verve seg til ISIL.

Else Marie Rødby (Sp) [11:20:17] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for arbeidet med representantforslaget om endringer i straffeloven slik at terrordømte mister sin stemmerett.

Det er et bredt flertall i komiteen for ikke å vedta forslaget. Det er videre en bred enighet i komiteen, som det også er brukt tid på fra de fleste partiene i innstillingen, om behovet for å hegne om enkeltmenneskers rettssikkerhet, enkeltmenneskers grunnleggende demokratiske rettigheter og rettsstaten. Det er viktig å understreke at disse prinsippene må stå seg på både gode og vanskelige dager, og at det må være en svært høy terskel for å frata norske statsborgere retten til å delta i demokratiet vårt gjennom valg.

Når det er sagt: Terrorhandlinger er svært alvorlige lovbrudd og skal straffes strengt. Som følge av nettopp alvorlighetsgraden i denne type kriminalitet, både for samfunnet og for enkeltmennesket, er straffenivået for terrorhandlinger svært høyt. For grove terrorhandlinger er strafferammen fengsel i inntil 30 år. FN har definert stemmerett som en menneskerettighet, og det er derfor gode prinsipielle grunner til at det å frata noen denne retten ikke er en utbredt straff i Norge.

Det er mange og sammensatte årsaker til at terrorhandlinger begås. Debatten om hva vi kan gjøre som samfunn for å forhindre radikalisering, ekstremisme og terrorhandlinger er i den sammenheng kanskje vel så viktig som spørsmålet om stemmerett.

Vi vet litt om dem som radikaleres, og om dem som står i faresonen for å bli radikalisert. Fellestrekk som lav utdanning, arbeidsledighet, rusproblematikk og psykisk helse gir oss en viktig pekepinn på hva som er nødvendig å ta tak i når det gjelder disse problemstillingene. Unge mennesker som er sårbare, som føler på utenforskap, og som søker tilhørighet et sted, er i faresonen. At økt polarisering, hatretorikk og et tøffere debattklima i det offentlige rom også bidrar i denne sammenheng, er et tankekors alle kan ta med seg, og hvor hver enkelt av oss kanskje kan bidra.

Forslagsstillerne ønsker en hjemmel for midlertidig fradømmelse av stemmerett for den som dømmes for overtredelse av straffeloven kapittel 18, som omhandler terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. Fram til 1954 var det den opphevede bestemmelsen i Grunnloven § 52 som hjemlet midlertidig tap av stemmeretten, mens § 53 hjemlet tap av stemmeretten for alltid. Det følger imidlertid av endringer i straffelovgivningen og forståelsen av Grunnloven at § 53 i dag også hjemler midlertidig fradømmelse av stemmeretten.

Straffeloven inneholder i dag ingen egne bestemmelser om tap av stemmerett. Da straffelovbestemmelsen om tap av stemmerett ble opphevet, var begrunnelsen i hovedsak at det sjelden vil være behov for en slik reaksjon som ledd i en straffesak. En enstemmig justiskomité stilte seg bak denne begrunnelsen så sent som i 2005. Stortinget mente da at det fantes bedre måter å bekjempe slik kriminalitet på enn å hjemle tap av stemmerett for slike lovbrudd. 17 år er i et strafferettsperspektiv relativt kort tid, og den godt begrunnede vurderingen står seg i all hovedsak også i dag.

Lovendringer på strafferettens område har tradisjonelt vært gjenstand for grundig utredning, drøftelse og debatt før vedtakelse. Forslaget vi har til behandling i dag, føyer seg inn i rekken av enkeltforslag om ulike endringer i straffeloven og straffeprosessloven som er fremmet den siste tiden. Grundige forarbeider er en viktig rettskilde i norsk rett, og utdypende informasjon om hva som er formålet med loven eller hvordan lovbestemmelsen skal anvendes, skaper forutsigbarhet i lovanvendelsen og er viktig for rettssikkerheten. Det skal selvfølgelig være fritt for Stortinget å vedta endringer i lover på bakgrunn av slike forslag, men det kan likevel være gode grunner til å utvise noe forsiktighet med å vedta slike forslag på strafferettens område uten grundige forarbeider, slik dette forslaget legger opp til.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:24:50] (komiteens leder): Det blir smått morsomt når jeg lytter til saksordføreren fra Senterpartiets betraktninger rundt forslaget til lovendringer, som må ha veldig omfattende utredning og vurdering. Jeg oppfordrer representanten Rødby til å se tilbake til forrige stortingsperiode og alle de forslagene som kom fra Senterpartiet da de var i opposisjon. Da er det småting, det Fremskrittspartiet foreslår her i dag. For det er ikke sånn at vi ønsker å foreslå en endring i lovformuleringen, det er en anmodning til regjeringen om å fremme et forslag om å endre straffeloven. I så måte føyer det seg helt normalt inn i all type behandling vi har av Dokument 8-forslag som handler om lovendringer. Så jeg tror man bør være litt tilbakeholden med å trekke dette utredningskortet ved enhver anledning vi diskuterer saker i Stortinget. En av de viktigste oppgavene til denne salen er faktisk å vedta lovendringer, og da må det ikke være sånn at vi på en måte skal avskrives den muligheten. Ja, det er viktig med utredninger, men det gjør man gjerne i oppfølgingen av at et anmodningsforslag blir vedtatt. Så la oss holde tunga rett i munnen.

Dernest er det vanskelig å forstå de motforestillingene som reises mot dette forslaget. Man henviser til rettssikkerhet, man henviser til rettsstatens prinsipper, osv. Jeg synes man går svært langt i å beskrive det som er helt riktige og lovmessige forslag, som egentlig handler om at vi skjerper reaksjonene mot de personene som begår noe av den verste typen kriminalitet som kan gjøres i et samfunn, nemlig terrorvirksomhet, terroranslag, drap og skade mot uskyldige mennesker som gjøres av politiske årsaker. Det kan få enorme følger for et samfunn. Det er ikke uten grunn at staten – eller denne salen for øvrig – har vedtatt at det er de aller, aller strengeste strafferammene som skal brukes i forbindelse med den type saker. Det har Stortinget vedtatt: 30 års fengsel.

Det er naturlig at når man har med disse sakene å gjøre, burde man også vurdere å fjerne stemmeretten, i hvert fall i en tidsbegrenset periode, og kanskje for alltid i de tilfellene hvor det er helt ekstreme handlinger som skjer. Det er rett og slett fordi det er det mest udemokratiske man kan gjøre: å begå terroranslag mot samfunnet og skade uskyldige fordi man har noen politiske meninger som ikke når frem gjennom de demokratiske kanalene.

Dette er en av de største fiendene i et samfunn, den største indre fienden et samfunn kan ha, og hvis man ikke engang i de tilfellene kan vurdere å frata noen stemmeretten, fordi man har vist på aller tydeligste måte at man ikke har respekt for andre meninger, at man ikke har respekt for andre syn, og man bruker vold og terroranslag for å fremme sitt syn – hvis ikke engang de kan fratas stemmeretten, må jeg si at det fremstår svært underlig, og i hvert fall når jeg lytter til argumentasjonen. Det handler om rettigheter til personer som har begått en udåd som i mange situasjoner er grenseløs.

Fremskrittspartiet er i hvert fall tydelig: Vi ønsker å frata terrorister stemmerett og fremmer forslag om det i dag. Så vil jeg lytte videre til debatten, men det er ingen uryddighet i dette: Det er selvfølgelig innenfor rettsikkerheten å bli fradømt stemmeretten. Det er vanskelig å forstå de motforestillingene som reises.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:29:55]: Stemmeretten er helt essensiell i vårt demokrati, og når land har lav terskel for å velge å frata sine borgere retten til å delta i demokratiet, er det noe jeg vil kritisere sterkt. Selv om mennesker begår kriminelle handlinger, må jo målet være at disse menneskene skal kunne delta i samfunnet.

Det er ikke vanskelig å stille seg bak kritikken og fordømmelsen av folk som begår grov kriminalitet eller terrorhandlinger. Det er den letteste sak i verden å gjøre det. Men det er nettopp når vi står i krevende situasjoner at det er viktig at vi står opp for de grunnleggende rettighetene i demokratiet vårt.

Da straffelovsbestemmelsen om tap av stemmerett ble opphevet, var begrunnelsen i hovedsak at det sjelden var behov for en slik reaksjon som ledd i en straffesak, og det var en enstemmig justiskomité som i Innst. O. nr. 72 for 2004–2005 stilte seg bak ikke å videreføre den tidligere bestemmelsen. I dag foreslår Fremskrittspartiet at vi går to skritt tilbake og innfører grunnlag for å frata mennesker stemmeretten. Det er en svært dårlig idé.

Vi som representanter for demokratiet i Norge som sitter i denne salen, skal også være svært varsomme med å sitte her og ta til orde for at mennesker i samfunnet vårt ikke skal kunne delta i det demokratiet som gjør Norge til det gode landet å bo og leve i. Nettopp derfor kommer SV i dag til å stemme ned dette forslaget.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [11:32:01]: Den allmenne stemmeretten er en av grunnpilarene i vårt liberale demokrati. Norge er en rettsstat, vi er ikke en politistat. Vi må holde fast ved prinsippene våre, også når ting er vanskelige.

Terrorisme er et forsøk på å svekke demokratiet. Ved å la folk bruke stemmeretten sin styrker man demokratiet.

Jeg vil starte med å påpeke det åpenbare: Det er ikke akkurat deltakelse i demokratiske prosesser man er bekymret for når det gjelder terrorisme. Tvert imot, demokratisk lovlig deltakelse er det vi vil at de skal bruke tiden sin på. I arbeidet med å forebygge terrorhandlinger må fokuset ligge på deradikalisering og på å forhindre utenforskap, ikke på å frata noen stemmeretten. Slik jeg ser det, vil en realisasjon av dette forslaget ikke styrke demokratiet vårt, men derimot svekke det.

I 1953 ble adgangen til å idømme stemmerettstap som tilleggsstraff tatt ut av straffeloven. Straffelovkommisjonen viste i forbindelse med utarbeidelsen av ny straffelov til at denne bestemmelsen ikke hadde blitt brukt siden rettsoppgjøret etter krigen. De viste også til at det under normale forhold neppe ville være behov for å kunne fradømme noen stemmeretten som straff.

Jeg føler meg også nødt til å påpeke at det er svært lite trolig at den foreslåtte straffehjemmelen for tap av stemmerett vil ha noen preventiv effekt utover det reglene i straffeloven kapittel 18 allerede gir. Strafferammen for grove terrorhandlinger er fengsel inntil 30 år. Det må i seg selv antas å ha en betydelig avskrekkende effekt.

Det er mange omfattende og reelle problemer knyttet til terrorisme, men stemmerett for terrordømte er ikke et av dem. Venstre kommer derfor ikke til å støtte forslaget fra Fremskrittspartiet.

Statsråd Emilie Mehl [11:34:14]: Innledningsvis vil jeg understreke at terrorhandlinger er veldig alvorlige lovbrudd. Terrorhandlinger utgjør et angrep på rettsstaten og demokratiet, og det representerer også en betydelig fare for liv og alvorlig skade. Derfor er det viktig at straffenivået i disse sakene ligger høyt.

Like fullt mener jeg det ikke er hensiktsmessig å innføre en straffebestemmelse som hjemler tap av stemmerett ved domfellelse for terrorhandlinger, og det er det flere grunner til. Den viktigste grunnen er at det ikke er behov for en slik lovregel. Tidligere inneholdt straffeloven en lovbestemmelse om fradømmelse av stemmerett for landssvik, valgfusk og visse andre forbrytelser, men regelen ble opphevet i 2006. Begrunnelsen var at det sjelden vil være behov for å idømme en sånn reaksjon som ledd i en straffesak. Det ble også trukket fram at en bestemmelse om tap av stemmerett neppe har noen preventiv betydning ved siden av straffetrusselen som uansett gjelder. Sist, men ikke minst vil det å miste stemmeretten bare være aktuelt for noen ganske få personer, og det vil sannsynligvis ikke påvirke utfallet av et valg.

Jeg mener dette er argumenter som fortsatt er gyldige i dag. Forslagsstillernes hovedargument er at personer som dømmes for terrorhandlinger, har utvist en forakt for demokratiet som bør føre til at de mister stemmeretten for en periode, men forakt for demokratiet er ikke særegent for terrorhandlinger. Det kjennetegner også en rekke andre alvorlige lovbrudd. Også den tidligere bestemmelsen om tap av stemmerett ga hjemmel for tap av stemmerett ved domfellelse for handlinger som kunne sies å utgjøre en trussel mot demokratiet, men det var ikke til hinder for at Stortinget opphevet den bestemmelsen i 2006.

Jeg mener at begrunnelsen fra den gang fortsatt står ved lag i dag, og jeg er glad for at representantforslaget ligger an til ikke å bli vedtatt.

Maria Aasen-Svensrud (A) [11:36:49]: Som saksordføreren innledet med, tester vi ikke rettsstaten vår på solskinnsdager.

Jeg har selv jobbet med undervisning i fengsel, også samfunnsfagundervisning, hvor et svært viktig område er demokrati og rettsstatsprinsippene. Jeg har brukt mye tid på å diskutere hvorfor våre rettsstatsprinsipper gjelder for alle. Grunnene er mange, og de er også sammenfallende med hvorfor vi har så mange universelle ordninger i samfunnet vårt. Her er det nok forskjeller mellom høyre- og venstresiden i hvordan vi ser på det, noe jeg selvsagt redegjorde godt for i min undervisning.

Jeg er stolt av rettsstaten vår, og jeg er stolt over at vi i Norge ser at kriminalitet, også hatkriminalitet, ikke skjer i et vakuum. Snarere tvert imot bærer vårt fellesskap et ansvar for menneskers handlinger, slik de også bærer et ansvar selv. Også straffedømte i Norge har rettigheter, faktisk de samme rettighetene som vi har. Det de er dømt til, er frihetsberøvelse. Vi skal ikke med vitende og vilje legge til dobbelt straff. Å frata folk stemmeretten er nettopp en slik dobbeltstraff. Jeg tror at å straffe på en slik måte vil bidra til mer frustrasjon, mer hat og mer kriminalitet.

Å holde fast ved prinsippene våre, våre grunnleggende verdier og vårt demokrati også når det er vanskelig – det er nettopp da vi testes i våre prinsipper. Derfor vil Arbeiderpartiet alltid stå fast ved disse grunnleggende rettighetene.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:39:01]: Jeg hadde tenkt å la debatten gå og bli ferdig med debatten, men jeg må si litt til statsråden og også litt til det siste innlegget, fra representanten Aasen-Svensrud. Jeg føler et behov for å påpeke at man går svært langt – fra venstresiden, særlig, eller de som ikke støtter Fremskrittspartiets forslag – i å svøpe seg i gode ord, som om man står opp for noe svært viktig og svært prinsipielt. Det er ikke sånn at rettsstaten står og faller på om terrorister får delta i norske valg. Det er nesten absurd å hevde noe sånt.

Det er mange stater, gode rettsstater, som har en tilsvarende type lovgivning. Ja, det er faktisk ganske vanlig. Men det er helt utrolig snevert dersom det er sånn at Arbeiderpartiet nå – og også Senterpartiet – trekker linjen for rettsstatens eksistens ut fra hvorvidt folk som har begått drap, ødeleggelser, destruktive handlinger, anslag mot samfunnet og drap på uskyldige, får lov til å stemme i norske valg, at staten står og faller på om disse folkene får stemme i norske valg. Det er vanskelig å forstå den type argumentasjon. I så fall betyr det også at frem til 2006, da ny straffelov kom, var ikke Norge en rettsstat. Det høres nesten sånn ut fra denne argumentasjonen. En svøper seg med flotte begreper, flotte idealer, og holder det frem som den grunnleggende årsaken til at de ikke støtter Fremskrittspartiets forslag.

Jeg tror alle, også de som står her fremme og hevder dette, forstår at dette selvfølgelig ikke er riktig. Det er åpenbart helt andre grunner til at man ikke velger å støtte Fremskrittspartiets forslag. Antakeligvis er det fordi det kommer fra opposisjonen. Antakeligvis er det at det kommer fra Fremskrittspartiet. Men det ville altså ikke vært urimelig om man i de ekstreme tilfellene, når personer som har begått så grusomme handlinger at man anvender 30 års fengsel, også i denne sammenhengen fradømte dem, tidsbegrenset eller livet ut, retten til å delta i norske valg. Det ville i så fall vært innenfor rettsstatens prinsipper.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:42:42] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for sitt arbeid.

Vi behandler et representantforslag om endring av straffeprosessloven og varetektsfengsling av terrormistenkte, fremmet av representantene Per-Willy Amundsen og Tor André Johnsen. Dette er et forslag som omhandler straffeprosessloven § 172, som er et hjemmelsgrunnlag for pågripelse og varetektsfengsling.

Forslagsstillerne foreslår at bestemmelsen i straffeloven kapittel 18 om terrorlovbrudd som har en strafferamme på mindre enn ti års fengsel, inntas i straffeprosessloven § 172 b. Forslagsstillerne begrunner dette med at

«det klart er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse og skape utrygghet i samfunnet at personer mistenkt for terrorrelaterte lovbrudd er på frifot i påvente av rettsbehandlingen av anklagen».

I statsrådens svarbrev til komiteen understrekes:

«Norge har allerede måttet tåle kritikk fra blant annet internasjonale overvåkingsorganer for vår varetektspraksis. Det er derfor grunn til å utvise forsiktighet med å utvide varetektsordningens anvendelsesområde ytterligere.»

Komiteen peker på at statsrådens vurdering derfor er at det ikke er noen god løsning å utvide ordningen med rettshåndhevelsesarrest til å omfatte samtlige terrorlovbrudd, slik forslagsstillerne tar til orde for.

For oss i SV er det viktig å understreke at man skal være svært varsom med å bruke rettshåndhevelsesarrest som ikke er fengsling med grunnlag i etterforskningshensyn, men av hensynet til allmennhetens rettsfølelse og trygghet. Vi har et sterkt uskyldspresumpsjonsprinsipp i Norge som vi skal være forsiktig med å utvanne. Det kan få svært dramatiske konsekvenser. Vi skal huske på at det å frihetsberøve mennesker er inngripende, og blant statens aller kraftigste maktmidler. Derfor kommer ikke SV til å støtte dette forslaget.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:45:05] (komiteens leder): Som saksordføreren har vært inne på, er det gode grunner til at Fremskrittspartiet har fremmet dette forslaget. Det handler om den allmenne rettsfølelse, folks oppfatning av rett og galt, men det handler først og fremst om allmennhetens trygghet.

Personer som er i stand til å begå terrorhandlinger og involvere seg i den type virksomhet, er personer som potensielt er farlige for samfunnet. Det er personer som vi må verne oss mot. Det er klart at når man har eksempler på enkeltsaker der personer som skal stilles for retten, er på frifot, reagerer folk. De reagerer med god grunn. Man kan godt diskutere i det vide og det brede om anvendelsen av rettshåndhevelsesarrest og varetektsfengsling generelt, men det viktige her er å ivareta det norske samfunnets interesser. Det handler om trygghet for folk flest, og det handler om den allmenne rettsfølelsen.

Jeg registrerer at i denne saken, som i den forrige, står Fremskrittspartiet ganske alene. For de øvrige partiene i denne sal er det kanskje grunn til å reflektere over at man velger å forholde seg på denne måten til Fremskrittspartiets forslag. Begge forslagene er svært godt begrunnet. Jeg registrerer at en del av de partiene som tidligere – i hvert fall i forrige stortingsperiode – kanskje ville ha valgt å støtte disse forslagene, velger ikke å gjøre det nå, fordi man sitter i regjering. Vi har en mindretallsregjering – det er jeg utmerket godt klar over. Regjeringer er ofte slik at de har noen ønsker om hva Stortinget skal vedta og hva det ikke skal vedta. Det ligger i sakens natur, men Stortinget vedtar det Stortinget ønsker å vedta. Jeg vil minne de øvrige partigruppene om at man kan gå inn og vurdere sakene ut fra deres meritter og ikke ut fra hva slags svar de får fra det enkelte departement. Stortinget bør vurdere sine egne saker på fritt grunnlag. Det er bare en anmodning. Jeg håper at vi kan ha reelle debatter, diskutere reelle saker, diskutere reelt innhold, og at det faktum at departementet og statsråden vender tommelen ned, ikke nødvendigvis betyr at Stortinget ikke kan skaffe flertall for forslagene. Jeg ønsker bare å minne om det.

Med det tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [11:48:42]: Varetektsfengsling må generelt benyttes med stor varsomhet, og det er klare vilkår for å kunne fengsle noen før det foreligger en rettskraftig dom. Dette tøtsjer borti noen av våre mest grunnleggende rettigheter, nemlig menneskerettighetene – retten til ikke å bli fengslet uten en rettskraftig dom.

Ordinær varetektsfengsling etter straffeprosessloven § 171 innebærer forvaring i fengsel som gjøres av hensyn til etterforskningen, for å sikre at siktede ikke stikker av, påvirker bevis eller vitner eller på ny foretar en straffbar handling, altså særlige fengslingsgrunner. Straffeprosessloven § 172, som er gjenstand for forslaget fra Fremskrittspartiet, skiller seg fra den ordinære fengslingsregelen ved at det ikke er fengsling med grunnlag i etterforskningshensyn, men av hensyn til allmennhetens rettsfølelse og trygghet. Derfor er også vilkårene for å kunne benytte seg av rettshåndhevelsesarrest vesentlig strengere. Høyesterett har også konstatert at bestemmelsen i lys av EMK, Den europeiske menneskerettskonvensjon, må anvendes med stor varsomhet.

Jeg vil også tillate meg å minne komitélederen på at dette ikke er snakk om mennesker som har en rettskraftig dom, eller som er dømt for terrorvirksomhet, eller at det er varetektsfengsling med bakgrunn i en gjentakelsesfare. Det er ikke det vi diskuterer nå, med henvisning til samfunnets trygghet, som komitéleder viste til.

Norge bruker varetekt oftere og over lengre perioder sammenlignet med flere andre land, noe vi også har fått kritikk for av internasjonale overvåkingsorganer. Det vi ikke trenger, er videre grenser for å benytte varetekt. En enda videre fullmakt for bruk av rettshåndhevelsesarrest kan føre til at uskyldspresumpsjonen utvannes. Rettshåndhevelsesarrest har karakter av framskutt soning, hvor mennesker berøves friheten uten at det foreligger en særlig fengslingsgrunn. Det skal vi være forsiktig med.

Jeg vil også understreke viktigheten av at når det foretas en lovendring, bør det være for å løse et problem. Lovendringer på strafferettens område bør skje etter grundige utredninger og høringer, slik at regelverket ses i sammenheng, og at behovet for endringen blir vurdert på en tilstrekkelig god måte.

På den bakgrunn kommer Venstre ikke til å støtte forslaget om å utvide adgangen til å benytte seg av rettshåndhevelsesarrest.

Statsråd Emilie Mehl [11:51:24]: Jeg er glad for at et flertall i justiskomiteen deler mitt syn på saken. Det er verken behov for eller gode grunner til å utvide ordningen med rettshåndhevelsesarrest til å omfatte samtlige terrorlovbrudd.

Varetektsfengsling er et inngripende tvangsmiddel som innebærer at siktede fengsles før retten har avsagt en fellende dom. Samtidig er det noen saker som er så alvorlige at det ikke vil være riktig at siktede er på frifot fram til domfellelse. Straffeprosessens regler må innrettes sånn at det er fornuftig balanse mellom allmennhetens tillit til systemet og behovet for trygghet på den ene siden og den enkeltes rettssikkerhet på den andre siden.

Terrorhandlinger er veldig alvorlig kriminalitet. Samtidig er jeg opptatt av at det er et stort spenn av ulike typer lovbrudd. Når det gjelder de mest alvorlige terrorhandlingene, er jeg helt enig i at mistanke om slike lovbrudd bør kunne gi grunnlag for rettshåndhevelsesarrest. Dette følger av gjeldende rett i dag.

Spørsmålet er om dagens rettstilstand bør endres for de mindre alvorlige terrorbestemmelsene. Det er etter min vurdering flere vektige grunner til at det ikke er en god løsning.

For det første er det allerede i dag hjemmel til å beslutte pågripelse og varetektsfengsling i slike saker når de alminnelige vilkårene for varetektsfengsling er oppfylt.

For det andre har rettshåndhevelsesarrest betenkelige sider. Høyesterett har vært helt tydelig på at denne formen for varetektsfengsling må benyttes med stor varsomhet i lys av menneskerettighetene.

Jeg vil vise til uskyldspresumpsjonen, som flere har vært inne på, og prinsippet om at ingen skal straffes uten dom. Ved at det kan besluttes rettshåndhevelsesarrest i de aller mest alvorlige terrorsakene og ellers varetekt etter lovens normalordning i andre terrorsaker, mener jeg at vi samlet sett har en god og tillitvekkende ordning i dag.

Kari-Anne Jønnes (H) [12:50:18] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid og for rask og ryddig behandling av saken. Det ble avholdt skriftlig høring, og vi fikk fire innspill.

Det er bred enighet om betydningen av full barnehagedekning og viktigheten av at alle barn får tilbud om plass i barnehage også framover, og komiteen ser at det kan være utfordringer for familier som ikke får plass til sine barn.

Komiteen mener at tidlig deltagelse i barnehagen er viktig for å styrke barnas språkutvikling og sosiale ferdigheter. Komiteen mener også at det er viktig at alle barnehagebarn har et godt og inkluderende leke- og læringsmiljø, og at barn som har behov for det, får hjelp tidlig.

I det videre vil jeg redegjøre for Høyres syn i saken.

Barnehagen er en god og viktig arena for utvikling, læring, sosialisering, inkludering og integrering. Det er viktig at barn opplever trygge og gode relasjoner til ansatte og andre barn, og at de får utforske og oppdage nye sammenhenger gjennom lek i sin barnehagehverdag. Vi ønsker at flere barn får tilbud om barnehageplass når de fyller ett år, eller når permisjonstiden er over. Det er viktig for barna, for den enkelte familie og for samfunnet.

Vi er enig med forslagsstillerne i at dette er et viktig tema med stor betydning for familier og for samfunnet. Det er ulike modeller i kommunene. Flere kommuner har løpende opptak eller fleksible opptak til barnehage, og det bør vurderes hvordan kommunenes og barnehagenes fleksibilitet og selvstyre kan videreutvikles for å sikre dette.

Når vi ikke støtter dette forslaget i dag, er det fordi innføring av plikt til løpende barnehageopptak i hele landet vil få store budsjettmessige konsekvenser, og dette er et forslag som må vurderes i tråd med ordinær budsjettprosess.

Barnehagen er en svært viktig arena for tidlig innsats. Kvalitet i tilbudet, mangfold og valgfrihet er viktig for å gi ulike barn like muligheter.

Høyre vil ha et samfunn som setter menneskene foran systemet. Når det offentlige samarbeider med private aktører, spiller de hverandre bedre.

Vi må bruke de gode kreftene i samfunnet. Vi ønsker både offentlige og private barnehager velkommen. Det viktigste for Høyre er at barnehagene har god kvalitet. Høyre mener at alle som ønsker det, skal ha mulighet til å velge barnehage for sine barn. Derfor vil vi jobbe hardt for å beholde den norske barnehagemodellen, for likebehandling, mangfold og kvalitet.

Elise Waagen (A) [12:53:14]: Vi er alle enige om at vi skal ha gode barnehager med god kvalitet som skaper gode hverdager for ungene våre.

Utvidelsen av antall barnehager og rett til barnehageplass har vært et av de største frihetsprosjektene innen familiepolitikken i moderne tid. Med barnehageforliket i 2003 fikk vi en historisk utbygging av barnehageplasser, med lovfestet rett til plass til ettåringer, sånn at de skulle være sikret barnehageplass, og vi fikk maksprisen, sånn at familier skulle ha råd til å sende ungene sine i barnehagen.

I dag er det sånn at 93,4 pst. av alle barn mellom ett og fem år har barnehageplass. Barnehageplass er viktig, ikke bare for familielogistikken, men også for ungene og hvordan det går med dem senere i livet. Med lek, læring, sosiale ferdigheter og motorisk utvikling i barnehagen er det viktige grunnlag som legges.

Det å sikre nok barnehageplasser til alle barn er en viktig del av nettopp det å gi våre unger like muligheter, og også av likestillingspolitikken. Representantforslaget vi behandler i dag, omhandler en lovbestemt ordning for kontinuerlig opptak ved barnehager i Norge. Barnehageplass akkurat når man trenger det, er selvsagt det ideelle, men det å innføre et nasjonalt pålagt løpende opptak til barnehage, som Fremskrittspartiet nå tar til orde for, vet vi er et kostbart tiltak. Anslagsvis vil det koste 6,6 mrd. kr, og det er kanskje derfor vi heller ikke finner tallet igjen i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjetter.

Det sier seg selv at når et tiltak er så kostbart, vil det gå ut over andre tiltak. En utvidelse må skje gradvis og kontinuerlig. I mellomtiden er det andre viktige tiltak som også skjer på barnehagefeltet for å inkludere flere barn. Vi vet at det er kommuner som har løpende opptak i dag, og som klarer å praktisere det på en god måte. Det er fint.

Fra 1. august skal vi tilbake til 2005-nivå når vi nå skal få en ny makspris i barnehagen. Etter åtte år med økning i barnehageprisen skal den nå ned igjen, og det er også et viktig bidrag for å inkludere flere unger i barnehagefellesskapet.

Regjeringen er i gang med en ny kvalitetsstrategi for barnehagene, nettopp for å heve kvaliteten og fordi den forrige regjeringens ambisjoner ikke var høye nok. Vi er i gang med mye viktig arbeid på barnehageområdet, nettopp for å gi det beste utgangspunktet til ungene våre og inkludere flere barn i barnehagefellesskapet. En ideell løsning hadde selvsagt vært barnehageplass når man trenger det, men 6,6 mrd. kr er mye penger.

Torleik Svelle (Sp) [12:56:32]: Norsk barnehagepolitikk de siste 20 årene har vært en suksessfortelling. Det har vært en fortelling om at vi har skapt brede politiske forlik som har vært til det beste for landets barn, og de beslutningene vi tok for mange år siden – jeg var ikke med, men mange andre – har gitt resultater, for i 2021 hadde 93,4 pst. av barn mellom ett og fem år barnehageplass. Det skal vi være stolte over.

Så er det slik at når man driver med politikk, skal man være stolt og man kan være fornøyd, men man er aldri ferdig, for man kan alltid gjøre ting enda lite grann bedre. Selv om den norske barnehagen er god, kan den bli bedre. Derfor har regjeringen en ambisjon om både å sikre flere barnehageplasser og at de har enda høyere kvalitet. Det er viktig for oss at familier og folk rundt omkring i hele landet både kommer raskt tilbake igjen til jobb etter de har fått barn, og får den friheten som en barnehageplass gir.

Essensen av politikk handler om prioriteringer. Også denne saken handler om prioriteringer, for vi i Senterpartiet og Arbeiderpartiet har gjort prioriteringer som f.eks. fører til at barnehageplassen blir billigere. Barnehageplassen blir hele 4 956 kr billigere for dem som har to barn. Det er en prioritering som monner, men vi er ikke ferdig der. Denne regjeringen har videre ambisjoner, og derfor har vi varslet at vi vil gjøre tiltak som gjør det enda billigere og kanskje gratis for dem som har tre barn.

Som det ble nevnt tidligere i denne salen, er ikke det store tallet på 6,6 mrd. kr, som løpende barnehageopptak koster, å finne igjen i Fremskrittspartiets alternative budsjett, så jeg lurer jo selvfølgelig på hva slags tryllehatt de hadde tenkt å bruke for å finne de pengene.

Denne regjeringen gjør prioriteringer, og det fører til det beste både for folk og for barn i barnehagen.

Tor André Johnsen (FrP) [12:59:25]: Jeg vil begynne med å ta opp Fremskrittspartiets tre forslag i denne saken. Forslagene nr. 1 og 2 er forslag som fremmes sammen med Venstre.

I 2001 gikk bare seks av ti barn i alderen ett til fem år i barnehage, og hele 30 000 barn ventet på barnehageplass. Det var store forskjeller på barnehagedekning og foreldrebetaling i kommunene. De private barnehagene hadde ikke krav på offentlige tilskudd. Barnehageforliket i 2003 kom på plass etter initiativ fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti og var en milepæl i norsk barnehagepolitikk. Vedtaket markerte starten på en tverrpolitisk barnehagesatsing som har vart i nesten 20 år.

Forliket, som samtlige partier på Stortinget stemte for, sikret likebehandling av private og offentlige tilbydere og la til rette for en rask utbygging av barnehagekapasiteten i hele Norge. Barnehageforliket har i årene etter 2003 dannet grunnlaget for norsk barnehagepolitikk, og de sentrale målsettingene Stortinget har jobbet etter, stammer fra denne avtalen.

Et av disse målene var full barnehagedekning, og den lovfestede retten til barnehageplass ble innført i 2009. I 2020 var andelen barn som hadde barnehageplass, økt til hele 92,8 pst. Retten til barnehageplass gjelder for barn som fyller ett år senest innen utgangen av november det året det blir søkt om barnehageplass. Dersom barnet fyller ett år i løpet av august det året de søker om plass, har barnet rett til å få plass innen utgangen av august.

I dag har de aller fleste kommuner ett barnehageopptak. Med dagens ordning risikerer kvinner å måtte gå i ulønnet permisjon i opptil et halvt år dersom barnet er født i feil måned. Når på året man føder, skal ikke ha noe som helst å si for når man får barnehageplass. En nylig undersøkelse fra Nav viser at halvparten av alle kvinner tar ulønnet permisjon. Mangel på tilgjengelige barnehageplasser etter endt permisjon er en viktig årsak til at mange foreldre må ta ut ulønnet permisjon. Som vi nylig kunne se på TV 2, er det ofte den i forholdet med lavest inntekt, som dessverre ofte er mor, som blir nødt til å ta ut den ulønnede permisjonen.

Fremskrittspartiet er et parti som er tuftet på handlekraft. Vi mener tiden er overmoden for å endre dagens barnehageopptak. Bare i reduksjon av kontantstøtte som følge av at flere får barnehageplass, anslår departementet en besparelse på hele 750 mill. kr, og det sier litt om omfanget og hvor mange som går i ulønnet permisjon fordi de venter på barnehageplass.

Fremskrittspartiet tror på at det er familiene som vet best hva som er bra for deres familie. Noen velger av fri vilje å være hjemme med barnet, mens andre vil raskt ut igjen i jobb. Det er viktig at de som da vil ut igjen i jobb, skal kunne få en barnehageplass, og at den står klar når de er klare til å komme ut igjen i arbeidslivet.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:02:46]: Den massive utvidelsen av barnehagetilbudet vi har sett over det siste tiåret, er en stor velferdsreform som vi bør være stolte av i Norge. I barnehagene får barna en god start. Gjennom lek og utvikling blir man veiledet av dyktige ansatte, og det på barnas premisser. Det at alle barn får plass i barnehagen, er i tillegg selvfølgelig også viktig for likestillingen, for at begge foreldre kan komme ut i jobb.

Men vi må fortsatt gjøre tilbudet enda bedre, og det er et stort problem at mange familier må vente opptil et halvt år for å få barnehageplass. Derfor ønsker SV å innføre løpende opptak til barnehagen, men det er mye som må på plass før det er både mulig og klokt å gjøre et vedtak om akkurat det. Særlig bemanningssituasjonen i barnehagene må bedres først.

Kunnskapsdepartementet har beregnet at løpende barnehageopptak vil kreve 25 000 nye barnehageplasser. Et rullerende opptak til barnehagene vil bety at om lag 4 000 barn skal tilbys barnehagestart hver måned. Det betyr at barnehagene enten må oppbemannes og at det må tilsettes flere barnehagelærere, eller at flere barnehageplasser vil stå tomme gjennom mesteparten av året. Derfor er vi enige med bl.a. Utdanningsforbundet, som sier at det vil være feil først å prioritere en slik massiv økning i kapasitet før man får på plass den grunnleggende kvaliteten.

Sektoren er allerede alvorlig underbemannet. Ansatte i barnehagene melder om at de ikke strekker til og er utslitte, og da må vi løse utfordringene med bemanning, kompetanse og lederressurser først. Derfor har da også SV denne våren allerede fremmet et forslag i Stortinget om nasjonale tiltak for å hjelpe kommunene med å bemanne opp, så da er det bare å sette i gang. Så kan vi også til slutt få løpende opptak.

Abid Raja (V) [13:05:15]: I mars ble det kjent at andelen mødre som tar ulønnet permisjon, økte kraftig etter at fedrekvoten økte fra 10 til 15 uker i 2018, fra 30 pst. i 2018 til 48 pst. i 2021. Det er også en økning blant menn, men tallet er langt mindre: fra 5 pst. til 11 pst.

Økt uttak av ulønnet permisjon er ikke et problem i seg selv. Familier som har mulighet, lyst og råd til å være lenger hjemme med barnet sitt enn perioden de mottar foreldrepenger, skal ha frihet til å velge det. Det er likevel et problem dersom foreldrene tvinges inn i en slik situasjon, f.eks. fordi det ikke finnes barnehageplass tilgjengelig. Det er også en samfunnsutfordring at så mange flere kvinner enn menn velger ulønnet permisjon.

Kvinnene taper på dette. Det er allerede et lønnsgap mellom menn og kvinner i Norge. Velger man ulønnet permisjon, mister man – i tillegg til inntekt – pensjons- og sykepengerettigheter. I tillegg bidrar det skjeve uttaket av ulønnet permisjon til å forsterke en trend der kvinners karrieremessige utvikling går saktere. Det er ikke bra.

Det er viktig at offentlige velferdsordninger støtter opp om viktige verdier som likestilling. Derfor er en tredelt foreldrepermisjon viktig. At far har fått en historisk høy kvote, bidrar til at menn tilbringer mer tid hjemme med barna når de er helt små. Det betyr ikke minst mye for hvilke holdninger og rollemodeller barna får – og det kunne vi ha sagt veldig mye om, president.

Barnehagen er en viktig arena der barn får utvikle seg i trygge og stimulerende omgivelser, finner venner, leker og lærer. Et barnehagetilbud av god kvalitet kan bidra til at barn som får lite språkstimulering hjemme, utvikler et godt norsk ordforråd og begrepsforståelse før skolestart. Tidlig barnehagestart virker forebyggende og gir lavere sannsynlighet for behov for språktiltak i skolen, spesielt for barn fra familier med lav inntekt og minoritetsspråklige barn.

Dagens regelverk for barnehageopptak er bedre enn noen gang, men fortsatt urettferdig. Det er både upraktisk for familiene og noe som trekker likestillingen i feil retning.

Familier med foreldrepermisjon som går ut mellom desember og august, må i dag gjerne gå uten barnehageplass fram til de har rett på det i august det året barnet fyller ett år – eller to år, for desemberbarnas del. Dagens system slår skjevt ut fordi foreldrene med vinterbarn må leve med langt større usikkerhet og økonomisk byrde enn foreldrene til sommerbarn. Jeg har selv barn i to slike kull.

Folk må ha frihet til å velge å få barn når det passer dem, ikke når det passer staten. Derfor fjerner innføring av barnehagegaranti fra foreldrepermisjonen er ferdig, et av de siste hindrene som gjør at barna holdes utenfor barnehage selv om foreldrene ønsker å benytte tilbudet. Det vil legge til rette for at flere familier kan ha begge foreldre i arbeid – ett skritt i retning mer likestilling.

Statsråd Tonje Brenna [13:08:31]: Jeg tror de fleste i denne salen kan være enige om at en god målsetting er å arbeide for å tilby barnehageplass fra tidspunktet familiene har behov for det og ønsker det.

En utvidelse av retten til plass slik at alle barn har rett til plass fra barnet fyller ett år eller fra endt foreldrepermisjon, vil være positivt for både barna og foreldrene. Det bidrar til at foreldrene kan komme raskere tilbake i arbeid, og til at barn kan begynne tidligere i barnehagen.

Det er også et tiltak som etter alt å dømme vil føre til et mer likestilt samfunn, når vi vet at det vanligvis er kvinner som tar ut ulønnet permisjon mens foreldrene venter på barnehageplass.

Selv om jeg mener intensjonen med forslaget er god, må jeg samtidig understreke at utvidelse av retten til plass er et kostbart tiltak. Kunnskapsdepartementet anslår at en utvidelse slik at alle barn får rett til plass fra måneden de fyller ett år, vil koste om lag 6,6 mrd. kr. Denne kostnaden er så høy at jeg har problemer med å se hvordan vi kan finne penger til å finansiere det slik situasjonen er i dag.

I tillegg vil 25 000 nye barnehageplasser stille krav til den pedagogiske virksomheten i barnehagen. De fleste barnehager er ikke rigget for løpende opptak gjennom hele året. Jeg tror derfor at vi sammen med sektoren bør tenke nøye gjennom hvordan vi best kan løse utfordringene knyttet til tilvenning, bemanning og stabilitet i barnegruppen, før vi utvider retten til plass.

For å gjøre barnehagetilbudet mer tilgjengelig for alle lovet vi i Hurdalsplattformen å sette ned maksprisen i 2022. Fra 1. august reduseres maksprisen til nivået fra barnehageforliket. Vi vet at det i dag er mange kommuner som gjør et godt arbeid for å gjennomføre fleksible barnehageopptak, f.eks. gjennom løpende barnehageopptak eller flere opptak i løpet av året.

I statsbudsjettet for 2022 har regjeringen styrket kommuneøkonomien. Det kan gi rom for at flere kommuner kan tilby tidlig oppstart i barnehagen. I tillegg arbeider vi med å gi kommunene bedre mulighet til å tilpasse barnehagetilbudet ut fra lokale forhold og behov. Gjennom arbeidet med ny kvalitetsstrategi for barnehagene skal vi også se nærmere på hvordan barnehagehverdagen kan organiseres bedre.

Dette vil bidra til å legge til rette for at kommunene som ønsker det, kan prioritere mer fleksible barnehageopptak og tilby barnehageplasser tidligere enn de har hatt mulighet til fram til nå.

Tore Vamraak (H) [13:20:36]: Forslagsstillerne tar i representantforslaget opp et tema som opptar mange av oss som er eller ønsker å bli småbarnsforeldre. Det å ha en rett til barnehageplass fra barnet fyller ett år, ville vært en stor lettelse i en bekymringsfull småbarnstid.

Jeg har selv en sønn som ble født i februar i år, og som dermed ikke vil ha rett på barnehageplass før han er halvannet år gammel. Jeg og min familie skulle gjerne sett at vi hadde rett til barnehageplass når min sønn fyller ett år og et år med betalt foreldrepermisjon dermed er over.

Jeg vil likevel ikke stemme for forslaget som er fremmet fra Fremskrittspartiets representanter, fordi forslaget er altfor kostbart. Det vil i henhold til statsrådens svarbrev koste 6,6 mrd. kr hvert år å gi en landsomfattende rett til barnehageplass fra fylte ett år.

Under regjeringen Solberg ble retten til barnehageplass utvidet fra at barnet måtte være født før utgangen av august, til at også barn født til og med november har rett til barnehageplass. Det har gitt større fleksibilitet for barnefamiliene. Å gi barn født i juni rett til å få plass i barnehagen fra fylte ett år er imidlertid åpenbart en kostbar løsning med dagens system. I dag må barnehagen opprette en tom plass ved oppstart i august, en plass som blir stående tom, men med fulle kostnader til bemanning og arealer gjennom hele året fram til plassen tas i bruk noen få uker fra juni måned.

Dette er dårlig ressursutnyttelse. Vi kunne sett for oss andre og mer fleksible og hensiktsmessige løsninger. Vi kunne sett på gjennomsnittsberegninger gjennom året av krav til personale og arealer, vi kunne sett på når på året barna faktisk fyller tre år og har behov for større arealer, og vi kunne sett på andre fleksible løsninger for å gi flere kommunale og private barnehager muligheten til å tilby ledige plasser til barn født på «feil» tid av året. Men slike vurderinger er dessverre ikke tatt opp i representantforslaget og er derfor heller ikke vurdert i statsrådens uttalelse eller i komiteens behandling av representantforslaget. Høyres representanter stemmer derfor for komiteens innstilling.

Torleik Svelle (Sp) [13:23:45] (ordfører for saken): Det er allment kjent at byggebransjen står for betydelige utslipp, både i Norge og internasjonalt. Både stål, betong og andre innsatsfaktorer som er helt essensielle for å sette opp moderne bygg, krever mye energi. Selv om Norge er et land som har rikelig tilgang på grønn og fornybar energi vi kan bruke i våre prosesser, er det likevel slik at mange av disse prosessene i sin natur er preget av store CO₂-utslipp.

Vi skal kutte betydelig med utslipp de neste årene. Skal vi klare å få til det, er vi helt avhengig av at vi får utslippene ned også i byggebransjen. For å kunne få til det må vi tenke mye mer sirkulært. Vi må rett og slett bruke ting flere ganger. Vi er også helt avhengig av å legge til rette for nye og lengre verdikjeder innenfor byggebransjen. Dette er sirkulærøkonomi.

Regjeringen er allerede godt i gang med f.eks. å styrke de utdanningene og sikre flere kompetanse til å kunne ta fra hverandre og sette sammen igjen bygg på en mindre materialkrevende måte og på en måte som fører til mindre utslipp. Det er bra, men vi har tydelige ambisjoner om at vi i framtiden vil se flere gravemaskiner, dumpere og betongbiler med nullutslipp både på byggeplassen og forhåpentligvis etter hvert også i fagopplæringen.

Det er også verdt å merke seg en del rariteter ved Høyres forslag. Det er nemlig slik at partene i arbeidslivet – LO og NHO – er aktive deltagere når fagopplæringen skal settes sammen, og dette er et viktig prinsipp. Det prinsippet overrasker det meg at Høyre har valgt å gå bort fra.

Avslutningsvis vil jeg si at vi i Senterpartiet og Arbeiderpartiet er opptatt av å kutte i byråkratiet, og vi er også opptatt av å ha tillit til folk. Så er det slik, som Høyre berømmelig viste i sin forrige regjeringsperiode, at veien til et byråkratisert samfunn ligger gjennom gode intensjoner og en hel haug av planer og forslag. Det håper jeg vi kan klare å kutte ned på.

Helt til slutt vil jeg fremme et forslag på vegne av Senterpartiet. Det forslaget lyder som følger:

«Stortinget ber regjeringen følge opp at intensjonene i læreplanene om bærekraft, samt sirkulærøkonomi og gjenbruk innen demontering og bygg blir fulgt opp i fag- og yrkesopplæringen.»

Kari-Anne Jønnes (H) [13:27:14]: Skal vi nå klimamålene, må vi ta grep på alle områder i samfunnet. Bygg- og anleggsbransjen er en stor og viktig bransje med mange arbeidsplasser og med et betydelig klimaavtrykk.

Denne sektoren står for ca. 40 pst. av det globale energiforbruket og ca. 30 pst. av de globale klimagassutslippene. Byggevarer utgjør over 80 pst. av utslippene fra sektoren. FNs klimapanel viser til at en stor del av bygningsmassen som finnes i dag, også vil eksistere i 2050, og at å rehabilitere og oppgradere nåværende bygningsmasse derfor er viktige bidrag for å redusere utslippene fra sektoren. Gjenbruk av materialer fra bygg og anlegg som ikke lenger er hensiktsmessig å videreføre, og som derfor skal demonteres, vil være viktig i årene som kommer.

Vi i Høyre er derfor veldig glade for at flertallet stiller seg bak vårt forslag om å be regjeringen

«vurdere korleis ein kan løfte og formalisere kompetansen for yrkesutøvarar innan demontering og gjenbruk i bygg- og anleggsbransjen i utdanningssektoren, og kome tilbake til Stortinget med ein plan for gjennomføring. Planen bør særleg ha tema som:

– korleis berekraft, sirkulærøkonomi og gjenbruk blir synleggjort i fagplanane for modulstrukturert fag- og yrkesopplæring, som skal fornyast sommaren 2023

– korleis demontering og gjenbruk kan passe inn i dei yrkesfaglege løpa».

I arbeidet med dette forslaget har vi vært i kontakt med mange aktører i bransjen og mange kunnskapsinstitusjoner på ulike nivåer. Alle var enige om én ting: Det trengs økt kompetanse. I tillegg må vi heve statusen til dem som jobber med riving og demontering.

Kunnskap er nødvendig dersom vi skal forlenge levetiden på bygg, og dersom vi i framtiden skal designe og planlegge bygg i et sirkulærøkonomisk perspektiv. Det betyr at kunnskap om materialers bruk og levetid, hvordan bygg planlegges og settes opp, samt prosesser rundt riving og demontering må være en del av alle relevante utdanninger på alle nivåer. Det er også viktig å tilby utdanning til dem som jobber med dette i dag, og som ikke har noen utdanning innen faget.

Det er bra at bærekraft er en del av all videregående opplæring, men kunnskap om bygg- og anleggsbransjens muligheter til å bidra positivt i klimaregnskapet kan først realiseres dersom kunnskapen blir tilgjengelig for alle. Det betyr at det også er viktig med etter- og videreutdanning for lærere på alle nivåer, og at utdanningene blir tilgjengelige for dem som ikke er elever i ordinær videregående skole.

Forsterket bærekraftig omstilling innen bygg og anlegg vil ikke bare spare miljøet for store utslipp, men også etablere nye verdikjeder og forretningsmodeller som kan danne grunnlag for nye grønne arbeidsplasser samtidig som kompetansen vi opparbeider oss, kan bli en eksportartikkel i årene som kommer. Dette er et skikkelig kinderegg.

Med det fremmer jeg formelt forslagene Høyre er en del av.

Jorodd Asphjell (A) [13:30:28]: Det er et viktig tema som reises i dette forslaget. Det er også litt å slå inn åpne dører. Regjeringen har satt dette på dagsordenen, og det er klare krav og mål i de utdanningsprogrammene vi har. Men det er godt at Høyre ønsker å repetere dem gjennom å fremme dette forslaget og stille disse spørsmålene.

Det er tverrfaglige utfordringer det her pekes på. Jeg må si at i mange sammenhenger er det å ha kompetanse på destruksjon, det å rive og det å grave ned avfall viktig å ha. Det er viktig for den som skal gjøre det, men det er også viktig for den som skal ha bestillerkompetanse. Når det offentlige og private skal ha entreprenører til å utføre oppgaver i tiden framover, må disse kravene og denne kompetansen etterspørres i det arbeidet som skal gjøres, sånn at en forsikrer seg om at dette gjøres på en god måte.

Derfor er det så bra at disse læreplanene er tatt inn, at kompetansemålene i utdanningsprogrammene på en måte er lagt inn i det. Det kan sikkert forsterkes og gjøres enda bedre. Jeg tror nok at våre læringsinstitusjoner og lærerne i byggfagene også setter dette på dagsordenen, for de vet hvor viktig dette temaet blir framover.

Vi har en regjering som satser på yrkesfag. Den har gjort det fra dag én i sin periode. Vi har en regjering som satser på utstyr og maskiner og det å fornye ting, gjennom de budsjettene som er lagt, og gjennom de prioriteringene som er foretatt. Det er en regjering som setter seg mål, og det er en regjering som setter klare krav til privat sektor og til offentlig sektor knyttet til de spørsmålene som dette forslaget tar opp.

Det er et felles ansvar for alle sammen, uavhengig av hvor en er, f.eks. i utdanningsprogram eller som entreprenør i det offentlige, at dette gjøres på en god måte. I Nordisk råd har vi sagt at Norden skal være verdens mest integrerte og bærekraftige region, og vi har også sagt i Norge at vi ønsker å være bærekraftig. Regjeringen har også klare miljøkrav og miljømål i Hurdalsplattformen.

Det å ha nullutslipp er viktig i tiden framover. Jeg vil si at kanskje de elevene som går på yrkesfag i dag, lærer godt om det, men kanskje det er behov for at de som har vært ute i arbeidslivet i lang tid, får godt påfyll gjennom etter- og videreutdanning, for å sørge for at disse målene og kravene blir holdt.

Freddy André Øvstegård (SV) [13:33:43]: Hvis vi skal klare å lykkes med å omstille samfunnet vårt i møte med klimakrisen, både å kutte utslipp og skape velferd og verdier av arbeid også framover, er vi helt avhengig av kompetansen til fagarbeiderne og andre dyktige arbeidsfolk i de aller fleste bransjer og sektorer. Også utdanningene våre må vi omstille, og utdanningene våre må omstille samfunnet. Arbeidstakerne må kunne få faglig påfyll i møte med de endringene vi ser i samfunnet vårt.

Skal vi nå klimamålene og omforme økonomien til å holde seg innenfor naturens bæreevne, er gjenbruk og sirkulær økonomi helt, helt nødvendig. Ressursene vi er avhengig av, er begrenset, og vi må bruke så mye som mulig om igjen. Dette gjelder selvfølgelig også bygg og anlegg. Hvis vi skal redusere mengden ressurser og energi som blir brukt, og få ned utslippene, må vi bruke mer om igjen. Demontering av bygg for å bruke materialene om igjen, at det bygges for å kunne brukes om igjen, at materialene er tilpasset gjenbruk – alt dette trengs det enda mer kompetanse på.

Heldigvis skjer det allerede mye, og det har blitt referert til fra talerstolen også. Jeg vil også nevne at de første nullutslippsbyggeplassene allerede er i gang, og hjemme i Østfold, på Dynatec i Askim, produseres det elgravemaskiner. Det gjenstår fortsatt mye, men denne utviklingen må også speiles i utdanningsløpene våre, sånn at framtidens fagarbeidere får oppdatert opplæring.

Så en stemmeforklaring: SV står i innstillingen bak flertallstilrådingen fra komiteen om å be regjeringen vurdere en plan. Etter at komiteen avga innstillingen, har Senterpartiet fremmet et såkalt løst forslag i salen som ikke bare handler om å be regjeringen vurdere noe, men faktisk følge opp bærekraft, sirkulær økonomi og gjenbruk i fag- og yrkesopplæringen. Det forslaget mener vi i SV er bedre og mer forpliktende. Derfor vil SV heller enn komiteens flertallsinnstilling støtte dette forslaget, som innebærer en endring fra komiteens innstilling.

Statsråd Tonje Brenna [13:36:20]: Jeg er glad for at kunnskapssektoren har vært tidlig ute med å fornye og omstille opplæringen, sånn at elever og lærlinger kan opparbeide seg kunnskap om hva som skal til for å bidra til å utvikle en renere og grønnere verden.

Dette gjenspeiles bl.a. i de nye læreplanene som er utviklet som følge av fagfornyelsen. Der er det tre tverrfaglige tema hvor ett av dem er bærekraftig utvikling. De tverrfaglige temaene gjenspeiles i læreplanene for de enkelte fagene.

Ny utvikling og behovet for ny kompetanse fører også til etablering av nye lærefag. Byggmontasjefaget ble godkjent i mars 2022 og er et godt eksempel på et fag som har blitt utviklet som følge av bransjens behov for ny kompetanse. Dette faget handler bl.a. om å produsere nye bygninger og konstruksjoner og demontere konstruksjoner for ombruk i nye bygg.

Jeg er, som forslagsstillerne, også opptatt av å løfte og formalisere kompetansen til voksne yrkesutøvere. Likevel vil jeg poengtere at det er de samme læreplanene og kompetansemålene i lærefag som benyttes i opplæringen av både unge og voksne. Dette mener jeg er veldig viktig, sånn at vi ikke utvikler et a- og et b-fagbrev. Samtidig er det viktig å erkjenne at voksne kan ha behov for fleksibel og tilrettelagt opplæring. Modulstrukturert opplæring for voksne er et eksempel på tilrettelegging av opplæringen til voksnes hverdag og arbeidsliv.

Både forsknings- og høyere utdanningsministeren og jeg er opptatt av at det skal være gode tilbud på alle nivåene i utdanningssystemet som ivaretar både den enkeltes og arbeidslivets behov for kompetanse. Derfor har regjeringen økt satsingen på fagskolene og videreført bransjeprogrammene. Fagskolene og høyere yrkesfaglig utdanning har blitt enda mer relevant for god omstilling til det grønne skiftet fordi de raskt kan tilby korte, praktiske utdanninger som arbeidslivet har behov for. Temaet må også gjenspeiles i høyere utdanning, særlig i utdanningstilbudene til lærere som skal undervise etter de nye læreplanene.

Jeg vil til slutt slå et slag for trepartssamarbeidet og samarbeidsorganene vi allerede har i fag- og yrkesopplæringen. Det er disse som er mine viktigste rådgivere i spørsmål om fag- og yrkesopplæringen. Deres rolle er også godt forankret i både ILO-konvensjonen og opplæringsloven.

Min erfaring er at disse er veldig godt kvalifisert til å gi gode råd og er sitt samfunnsansvar bevisst. Jeg er derfor trygg på at de yrkesfaglige tilbudene i videregående opplæring, fagskoler og høyere utdanning utvikles i samsvar med den enkeltes, samfunnets og arbeidslivets behov for kompetanse.

Jeg mener kompetansemålene i læreplanene gir et utgangspunkt for opplæring som støtter opp om klimamålene. Jeg mener derfor det er å slå inn åpne dører å be om en egen plan for hvordan temaet blir synliggjort i læreplanene. Jeg har tillit til at lærerne jobber godt med å utvikle gode undervisningsopplegg ut fra målene i dagens læreplan.

Kari-Anne Jønnes (H) [13:45:37]: Det er noe i denne debatten jeg bare er nødt til å kommentere, og det er f.eks. at når representanten Asphjell snakker om destruksjon og nedgraving, er det bevis godt nok for meg at det trengs en oppgradering av kunnskap hos oss alle. Når representanten Svelle sier at dette er godt ivaretatt i videregående opplæring og i de tverrfaglige temaene, er jeg uenig i det. Jeg er enig i at det er godt ivaretatt i de tverrfaglige temaene i videregående opplæring, men jeg snakker jo ikke i hovedsak om videregående opplæring. Det er altså sånn at 600 000 voksne ikke har fullført og bestått videregående skole, og det er de 600 000 voksne jeg mener fortjener et tilbud om kunnskap og kompetanse innenfor bærekraft og sirkulærøkonomi. Veldig mange av de 600 000 jobber nemlig ute på bygge- og anleggsplasser hver eneste dag, og de er et viktig redskap for oss som samfunn hvis vi skal nå våre klimamål.

Vi skal stille krav til kunnskap og kompetanse, men når vi stiller krav, må vi også tilby kunnskap og kompetanse. Vi må sørge for at det alltid er en åpen dør inn i utdanning og inn i arbeidslivet. Det bidrar vi ikke til med å sørge for smale utdanningsløp, eller med at alle må sluses gjennom det ordinære videregående skoleløpet.

Både byggmontasjefaget, som statsråden nevnte, og det nye byggdrifterfaget er veldig viktige fag i videregående skole, men vi kan ikke forvente at voksne folk som jobber daglig ute på anleggsplassen, har anledning til å gå gjennom det ordinære videregående skoleløpet, og de kan ei heller gå rett inn i et fagskoleløp. Så det vi i Høyre ønsket å sette fokus på og ønsket å få til, var rett og slett en plan for hvordan vi kan sørge for at alle som har viktig arbeid i Norge i dag, kan få påfyll innenfor bærekraft og sirkulærøkonomi, sånn at vi alle kan bidra i det grønne skiftet. Og når vi vet at bygg- og anleggsbransjen står for så store klimautslipp, var det et helt naturlig sted for oss å begynne. Vi har ikke kortsluttet noen prosesser, for dette handlet ikke om det ordinære videregående skoleløpet – det handler om en helhet, og vi mener helheten fortjener at vi fokuserer på kunnskap og kompetanse i alle ledd.

Geir Pollestad (Sp) [13:49:12] (ordførar for saka): Bakteppet for denne saka er svært dystert – krigen i Ukraina, lidingane me ser, og ikkje minst alt det me ikkje ser, ein flyktningstraum som me sjeldan har opplevd. Samtidig har me opplevd ei akutt forverring av den sikkerheitspolitiske situasjonen.

I denne proposisjonen føreslår ein å løyva 14,4 mrd. kr til tiltak som er direkte knytte til krigen i Ukraina og konsekvensane av denne. Det er fordelt på sivil og militær beredskap. Det er fordelt på mottak av flyktningar og noko støtte til spesielt ramma næringsliv. Det er saker som hastar, og me har eit nært føreståande revidert nasjonalbudsjett som kjem 12. mai. Så dette er ikkje ein ekstraordinær budsjettrunde. Det er andre ting også knytte til Ukraina-krigen som vil verta handterte i revidert nasjonalbudsjett, bl.a. spørsmål knytte til helse.

SV og Høgre i komiteen støttar i det heile forslaga frå regjeringa og det opplegget som Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa har lagt fram. Dei andre partia støttar subsidiært desse forslaga. Sjølve inndekninga til dette vil verta teken i revidert nasjonalbudsjett.

Komiteen har likevel peikt på nokre Ukraina-relaterte saker som ein understrekar i merknads form er viktige inn mot revidert budsjett. Det gjeld barnefagleg kompetanse i asylmottak. Det gjeld krisesentera. Det gjeld utlånsordninga for sports- og aktivitetsutstyr, og det gjeld tiltak for å styrkja politiets arbeid mot menneskehandel. Alt er viktige og relevante saker som regjeringa får vurdera og koma tilbake til i revidert nasjonalbudsjett.

Eg ønskjer å takka komitéfleirtalet for samarbeidet. Me inviterte til at det skulle verta gjeve innspel. Det har fleire parti nytta seg av, og me har så langt som mogleg prøvd å koma dei i møte utan at det skal verta ein ny budsjettrunde.

Når det gjeld flyktningstraumen, skal me møta folk med varme og omtanke, men me skal også sikra at me har kontroll. Kommunane bad om å få ta imot 35 000 flyktningar. Det er eit svært høgt tal. Eg ønskjer å takka kommunane for at dei var så imøtekomande som det dei har vore. Det er brukt mykje pengar i 2022 for å handtera ulike kriser, men me skal gjera det innanfor ramma av trygg økonomisk styring, og det legg denne proposisjonen og behandlinga av han opp til.

Lise Christoffersen (A) [14:03:40]: Dette er en sak vi gjerne skulle vært foruten. Bakteppet er at det igjen er krig i Europa. Hvem kunne forestilt seg det bare for noen få måneder siden? Innstillinga i saken viser at samtlige partier i Stortinget har tatt det på alvor. Norge må bidra med sitt. Vi må ta imot vår del av flyktningene fra Ukraina. Det er behov for raske tiltak når det gjelder vår egen militære og sivile beredskap. Vi stiller oss bak de europeiske økonomiske sanksjonene mot Russland, samtidig som de norske bedriftene som rammes hardest, trenger vår oppmerksomhet og samfunnets støtte.

Regjeringa gjør i denne saken noe så uvanlig som å be Stortinget godkjenne bruk av 14,4 mrd. kr uten forslag til inndekning. Så er det også en helt ekstraordinær situasjon. Noen utgifter løper nå uavhengig av dato, men regjeringa må ha fullmakt fra Stortinget til å bruke disse pengene.

Jeg retter derfor en stor takk til opposisjonspartiene, som alle har bidratt til at regjeringas forslag får bred tilslutning i Stortinget. Uten det ville første anledning vært behandlingen av revidert budsjett i andre halvdel av juni. Da ville Norge havnet sørgelig bakpå i forhold til andre land og de tingene som haster i forbindelse med krigen.

Forrige uke hadde statsministeren redegjørelse i Stortinget om krigen i Ukraina. Samtidig satt noen av oss i Europarådets parlamentarikerforsamling og vedtok anbefalinger til våre respektive regjeringer om å gi full støtte til Ukraina. Jeg er glad for at Stortinget følger opp det i dag. Europarådets parlamentarikerforsamling vedtok samtidig enstemmig en oppfordring til våre regjeringer om å støtte det arbeidet som nå pågår for å forberede en framtidig straffesak mot de ansvarlige for menneskerettsbruddene i Ukraina. Det handler om dokumentasjon og sikring av bevis for en framtidig framstilling av Putin og hans innerste krets for et internasjonalt tribunal eller via universell jurisdiksjon, der også Norge kan bidra.

Ingen kan være uberørt av meldinger om grove overgrep mot sivile i Ukraina, bombing av boligområder, tortur, voldtekter, rene henrettelser av forsvarsløse mennesker. Det pågår altså nå et viktig arbeid med å dokumentere slike menneskerettsbrudd i regi av riksadvokaten i Ukraina, med støtte fra kriminalteknikere og frivillige organisasjoner. Norge må også støtte dette arbeidet.

I mellomtida må vi bidra til å gi de ukrainske flyktningene et trygt og godt sted å søke tilflukt, der de blir mottatt på beste måte. Vi må styrke egen beredskap, men samtidig ta hensyn til at vi er en grensestat, der det er i alles interesse at vi opprettholder kontakt, uten å kompromisse på menneskerettigheter.

Tina Bru (H) [14:12:07]: Den 24. februar markerer en svart dag i europeisk historie. Putins krig i Ukraina fører med seg umenneskelige lidelser. Ukrainere ser byene og hjemmene sine bli bombet i stykker, millioner har lagt ut på flukt, og de ofrer livet sitt i kampen for å holde Ukraina fritt.

Derfor er det helt riktig å bruke penger på å håndtere konsekvensene av krigen også her hjemme i Norge. Kommunene våre skal gjøre en stor innsats for å bosette ukrainske flyktninger. Barnehager og skoler skal ta imot ukrainske barn og unge og gi dem et godt opplæringstilbud. Frivilligheten stiller opp med ekstra tilbud, og det er behov for å styrke Forsvaret og den sivile og militære beredskapen.

Det samme gjorde vi under flyktningkrisen i 2015. Alle kriser krever krisetiltak, men vi kan ikke behandle krisepakker som ordinære budsjetter hvor alle partier skal forhandle inn diverse hjertesaker for å kunne gi støtte til helt nødvendige utgiftsøkninger.

Nettopp derfor var Høyre tidlig ute med å garantere flertall for regjeringens forslag. Det er synd at regjeringspartiene ikke ville være med på det, men heller snakket med SV og lovet bort enda mer penger. For hver krone vi bruker, må noe annet kuttes, eller oljepengebruken må økes. Høyres bekymring er at overbudspolitikk i Stortinget vil skape et enda større press på norsk økonomi. Rentene er allerede varslet å øke. Bruker vi for mye penger, er det faktisk slik at vanlige folk og bedrifter raskt må plukke opp regningen gjennom høyere renter.

I likhet med Støre-regjeringen brukte også Solberg-regjeringen ekstra penger på helt nødvendige tiltak under forrige flyktningkrise. Men vi foreslo samtidig hvor pengene skulle hentes fra, og vi dekket inn det meste ved å omprioritere på budsjettet. Pakken vi la frem den gangen, var på 9,5 mrd. kr, og kun 1,2 mrd. kr ble tatt fra oljefondet. Det er uten tvil uheldig at regjeringen bare har lagt frem forslag til utgifter, uten å foreslå hvor pengene skal hentes fra.

Høyre mener det er helt riktig å bruke penger på å kompensere for konsekvensene av krigen. Derfor sto vi altså klare til å gi full støtte til regjeringens forslag, for det er nemlig en viktig forskjell på det vi må bruke penger på, og det det hadde vært fint å bruke penger på.

Jeg tar opp de forslagene Høyre er medforslagsstiller til.

Hans Andreas Limi (FrP) [14:17:21]: At Stortinget nå blir enig om å bevilge mer penger for å hjelpe flyktninger og styrke Forsvaret, er en logisk konsekvens av en krigshandling i vårt nærområde. Fremskrittspartiet er selvfølgelig helt innstilt på å legge til rette for mottak og god håndtering av kvinner og barn som må flykte fra Putins angrep på et fredelig naboland. Angrepet og krigen i Europa har også blitt en alvorlig vekker, både for Norge og for resten av Europa, for den viser at fred i Europa er ikke noen selvfølge. Fravær av krig krever et sterkt forsvar, og en tydelig og konsekvent sikkerhetspolitikk og et sterkt forsvar hever terskelen for krig og setter oss i stand til å forsvare oss hvis nødvendig.

Fremskrittspartiet mener derfor det er nødvendig å styrke Forsvaret utover det som regjeringen nå har foreslått, som er relativt små tiltak som kan gjennomføres raskt. Men vi er nødt til å ta en større diskusjon om hvordan vi styrker Forsvaret for å bygge opp en tilstrekkelig beredskap for å være beredt hvis nødvendig. La oss håpe at vi ikke kommer i en slik situasjon, men det er alltid den forsikringspremien vi må betale.

Fremskrittspartiet har foreslått å styrke grensekontrollen utover det som er foreslått fra regjeringen. Det er fordi vi deler politiets bekymring for at mennesker på flukt gjennom Europa kan bli utnyttet av personer med onde hensikter, og derfor må vi ha en bedre grensekontroll.

I sum er det stor enighet om hovedlinjene i det som er regjeringens forslag, konsentrert rundt flyktninger og beredskap. Det Fremskrittspartiet savner, er at man i større grad hadde fanget opp de andre konsekvensene av den krigen som pågår – konsekvensene for folk i Norge og for norske bedrifter. Vi ser at andre land bevilger store beløp for å hjelpe både sine bedrifter og vanlige mennesker som sliter med å dekke utgiftene på grunn av de store kostnadsøkningene. Det er derfor Fremskrittspartiet har foreslått å fjerne avgiftene på drivstoff. Vi har foreslått en bedre strømstøtteordning og vil halvere merverdiavgiften på mat, nettopp for å dempe prisveksten og gjøre det lettere for folk å håndtere hverdagen. Dessverre er det ingen støtte til forslagene, og det er heller ikke invitert til noen forhandlinger om den type forslag i denne saken.

Jeg tar opp våre forslag og vil også signalisere at vi kommer til å støtte forslag nr. 21, fra Venstre, om å bevilge penger til et våpenfond nå. For øvrig vil vi også foreslå at to av våre forslag, nr. 23 og 24, gjøres om til oversendelsesforslag.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [14:30:24]: I går var jeg og besøkte organisasjonen Caritas og møtte tre unge som hadde kommet til Norge fra Ukraina i løpet av den siste måneden. Vi snakket sammen med dem om hvordan flukten hadde vært – den hadde naturlig nok vært dramatisk – men også om hvordan mottaket her i Norge hadde vært, og opplevelsene deres av mottaksapparatet. Det som kanskje var mest slående, var at alle tre var utrolig opptatt av å understreke at de får deres basisbehov dekket, og at det viktigste nå er hvordan Norge kan bidra til at man vinner krigen i Ukraina mot Russland. Deres bekymringer var naturlig nok mest knyttet til de folkene som var igjen i Ukraina av deres familie og venner.

De fortalte også om et mottak i Norge som per i dag fortsatt – kanskje av naturlige årsaker – er preget av noe kaos, at det er noen propper i systemet i mottaksapparatet og mangel på informasjon. Det gjør at kommunene ute i hele landet som nå står og er kjempeklare til å ta imot de menneskene som kommer til Norge, fortsatt ikke har tatt dem imot, mens mange fortsatt bor på mottak som er høyst midlertidige, også med til dels dårlig oppfølging. Jeg tror det blir kjempeviktig at regjeringen følger den situasjonen, får løst opp i de proppene, sørger for god informasjonsflyt til flyktningene og ikke minst at de får tilbud om psykososial oppfølging, ikke bare på ankomstdagen, men også videre framover i tid.

Vi vet også at 40 pst. av dem som flykter fra Ukraina nå, er unger. Derfor har det vært viktig for SV å få gjennomslag for at man er nødt til å styrke den barnefaglige kompetansen på mottakene rundt i hele landet. Det er en helt unik situasjon. Vi har aldri vært i en situasjon før hvor så mange unger kommer hit, og det betyr at vi er nødt til å ha et opplegg som innebærer at det er både nok personell med barnefaglig kompetanse og også en struktur rundt mottaket som gjør at man får skjermet og ivaretatt de ungene. Det er ikke de som skal stå og merke den usikkerheten og kanskje mangelen på informasjon aller mest.

På samme måte har SV vært opptatt av at man får styrket muligheten til å kunne drive aktiviteter i lokalmiljøet. Det gjelder her helt konkret tilgang på sports- og friluftsutstyr, noe som skal styrkes i revidert, og også å oppjustere kapasiteten på krisesentrene ved bemanning. Det er helt sentralt. Vi vet at mange av dem som kommer nå, er i høy risiko for å være utsatt for menneskehandel, og der er krisesentrene noe av førstelinjeforsvaret vårt i Norge.

Jeg vil understreke at for SVs del er det kjempeviktig at man klarer å dekke inn for dette uten å kutte i bistandsbudsjettet, for det er sultkatastrofer på trappene i mange andre land. Det må bety at Norges innsats må styrkes, ikke svekkes, og de forhandlingene kommer vi tilbake til i revidert.

Jeg tar opp forslagene som SV har sammen med andre.

Marie Sneve Martinussen (R) [14:40:36]: Det er bra at vi med denne pakken får på plass helt nødvendige bevilgninger for å ta imot ukrainske flyktninger og til en styrking av beredskap og forsvar. Det aller meste er det bred enighet om, også med Rødts stemmer. Vi har noen tilleggsforslag og noen omprioriteringsforslag innenfor forsvarsfeltet.

Nå vet ikke jeg hvem som har snakket med hvem, og den forhandlingsrunden vi hadde før påske, kan vel knapt kalles forhandlinger, men jeg er uansett glad for at flertallet i en tydelig merknad går inn for at krisesentrene skal styrkes. Jeg forventer at regjeringen følger opp det, og at «styrkes» betyr penger. Det er for meg den eneste måten vi kan sørge for at ukrainske kvinner som ikke er på asylmottak, men som er et helt annet sted der de ikke burde være, i et hjem som ikke er bra, eller i en menneskehandelssituasjon, har et sted å gå. Det jeg ikke ønsker meg, er en slags Dr.Dropin-løsning for krisesentre som er gratis for staten, men som koster penger for kvinnene som trenger å bruke det.

«Krise» kommer jo an på hvor man står i verden. Det er krise for norske familier når prisene på nødvendige varer øker raskt over natten. Jeg mener at Stortinget ikke kan lukke øynene for den delen av krisen som rammer mange familier her i Norge i dag, og derfor har Rødt også foreslått tiltak i møte med den akutte priskrisen.

Det er en formulering i proposisjonen jeg gjerne vil ta opp, fordi den bekymrer meg. Der skriver regjeringen at økt satsing på forsvar og beredskap i framtiden vil måtte gå på bekostning av ressursbruk til andre oppgaver i samfunnet. Det er jeg uenig i. Det er mange andre måter å sikre inndekning på:

• ved å nedskalere store infrastrukturprosjekter, som også øker klimagassutslippene, som en del motorveiprosjekter,

• ved å øke skattene til dem som har blitt langt rikere gjennom koronapandemien,

• ved å øke skattene på overskuddene i de bransjene som har tjent stort på de vaneendringene og den hverdagsendringen vi hadde under koronaen.

Det finnes mange måter å skape et økonomisk handlingsrom på der vi kan styrke Forsvaret, som vi trenger, men uten å sette det opp mot kutt i velferdstjenestene.

Jeg mener at fellesskapet kan og bør stille opp for dem som har det vanskelig. For meg er det selve meningen med politikken. Da er det ikke interessant at de på toppen klarer prisøkningen godt, og det er også svært lite interessant at gjennomsnittet av norske familier har spart mange penger. Jeg er interessert i dem som ikke klarer denne prisstigningen godt. Rødt har noen forslag. Vi er ikke gift med våre forslag, men vi ønsker at Stortinget skal diskutere tiltak som kan løse priskrisen for folk flest.

Med det vil jeg ta opp Rødts forslag i denne saken.

Sveinung Rotevatn (V) [14:44:01]: Eg vart nesten freista til å ta ein sympatireplikk til representanten Martinussen på vegen opp, men eg får halde meg til innlegget.

Av og til seier ein at det er eit alvorleg bakteppe når ein behandlar saker i Stortinget, men det er vel få saker det i slik grad er sant som i denne saka – både fordi den alvorlege krigen i Ukraina framleis går føre seg, og fordi den alvorlege flyktningkatastrofen som følgje av krigen, framleis går føre seg og eskalerer.

Når det gjeld sjølve forslaga frå regjeringa, som får brei støtte her i dag, er det ikkje så mykje å seie om dei anna enn at det stort sett er fornuftige løyvingar som vi frå Venstre si side er glade for at det er einigheit om. Det gjeld både styrking av Forsvaret, styrking av sivil beredskap, nødvendige utgifter til flyktningmottak og også støtteordningar for næringsliv som vert særleg hardt ramma av sanksjonar.

Når det gjeld det siste, har i alle fall vi fått inn ein del bekymringsmeldingar – særleg frå næringsverksemder i Aust-Finnmark – om dette eigentleg er målretta nok og godt nok innretta. Det vil vi i alle fall oppmode regjeringa til å vurdere nøye framover. Vi fremjar ikkje noko alternativt forslag no, men eg går ut frå at alle ønskjer at dette skal fungere så godt som mogeleg.

I rekkja av mottakarar av løyvingar i Ukraina-pakka i dag er det ein mottakar som glimrar med sitt fråvere, og det er Ukraina. Krigen som no går føre seg, er ikkje over. Det er framleis våpen som trengst, og som gjeld – og det er viktig. Venstre har gjennom heile våren vore oppteke av at no må Noreg bidra med det vi kan, både av våpen vi sjølve har og kan avsjå – der har regjeringa gjort ein del, og det fortener dei honnør for – og også med pengar til å kjøpe inn andre våpensystem som vi ikkje har, eller ikkje kan avsjå. Der har det skjedd fint lite.

Frå Venstre sitt synspunkt har vi ønskt å løyve pengar til European Peace Facility, som er oppe og går. Vi har også fremja det forslaget i innstillinga. Det har ikkje fått støtte. Men i innspurten av behandlinga vart det kjent at regjeringa no ønskjer å bidra med pengar til våpenkjøp og varslar 400 mill. kr til eit fond i samarbeid med Storbritannia. Det er bra, men dei pengane er altså ikkje løyvde i denne proposisjonen og er heller ikkje, så vidt eg er kjend med, varsla i nokon annan proposisjon til Stortinget. Difor la eg i dag tidleg fram eit forslag som eg håpar kan få støtte frå både regjeringspartia og andre, om at Stortinget no på torsdag, når det vert votert over dette, løyver desse pengane, slik at dei kan kome i gang og pengane kan verte brukte til våpeninnkjøp i den alvorlege situasjonen som framleis går føre seg i Ukraina.

Med det tek eg opp dei forslaga som Venstre er ein del av, og seier tusen takk.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:47:20]: Det er et veldig alvorlig bakteppe og bakgrunn for denne proposisjonen, og jeg er glad for at et samlet politisk Norge så kraftig fordømmer den brutale invasjonen i Ukraina. Konsekvensene av krigen må vi ta hensyn til, og derfor er vi også tydelig på at fra Kristelig Folkepartis side stiller vi oss bak de tiltakene regjeringa har kommet med i denne proposisjonen.

Det er helt avgjørende å styrke både sivil og militær beredskap. Vi vet at Norge er et viktig land. Vi er NATOs øyne og ører i nord, og det er viktig at vi styrker muligheten både til seiling og til å ha oversikt over de viktige landområdene. Det er en helt annen sikkerhetssituasjon enn da dette budsjettet ble vedtatt, og det er viktig at vi oppdaterer budsjettene etter det.

Det er helt avgjørende at Norge klarer å ta imot flyktningene som kommer, på en god måte. Vi må sikre en god mottakelse, sikre god, trygg kompetanse i mottakene, sikre at ikke flyktninger blir utsatt for menneskehandel, sikre at de blir bosatt raskt, og sikre at kommunene har mulighet til å følge dette opp. Derfor mener vi det er bra at regjeringa har kommet med disse forslagene, og som jeg har sagt tidligere, er vi enig i både å styrke arbeidet mot menneskehandel, barnefaglig kompetanse på mottakene og bedre støtte til krisesentrene, som er viktige i dette arbeidet.

Så mener vi at vi i Norge må ta vår del av ansvaret når det gjelder å ta imot flyktninger. Vi vet at Norge har hentet altfor få sammenliknet med det vi har sagt at vi skal gjøre. Det er en dramatisk situasjon i Europa, og derfor må vi stille opp.

Videre er det en viktig og stor uenighet i denne proposisjonen. Det gjelder inndekningen knyttet til om vi skal bruke av bistandsbudsjettet. Jeg er glad for de ordene representanten Kaski hadde her fra talerstolen, og som jeg slutter meg 100 pst. til. Det er en global krise. Etter pandemien er det blitt flere fattige mennesker, det er flere som legger seg sultne, og for første gang på mange, mange år har dessverre utviklingen i verden gått i feil retning. Vi vet også at konsekvensene av krigen kommer til å være økte matvarepriser, og det kommer til å være en matkrise som kommer til å ramme de aller fattigste aller hardest.

Når vi snakker om prisøkning i Norge, er det den samme prisøkningen som bistandsorganisasjonene sliter med. Det betyr at for de bevilgningene de har fått i dag, rekker pengene til mindre – de metter færre munner. Hvis vi da, som verdens rikeste land, skal kutte i bevilgningene til bistand for å finansiere mottak av flyktninger i Norge, er konsekvensen for de aller fattigste at hverdagen blir enda mer brutal. Derfor er vi veldig tydelig på at vi ikke må bruke bistandsbudsjettet til å finansiere det. Tvert imot burde vi heller økt bistanden i denne situasjonen.

Jeg tar til slutt opp Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [14:50:43]: Det er ikke alt som går framover når det er replikkordskifte etter pausen, men sånn er det.

Jeg skal gå over på et mer alvorlig tema, og det er at vi står overfor en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon. Det er en brutal konflikt som utspiller seg i Europa. Regjeringens viktigste oppgave er å sørge for trygghet – trygghet for landets innbyggere og trygghet for dem som kommer hit på flukt fra krigen. Regjeringen la derfor fram en proposisjon med økonomiske tiltak på totalt 14,4 mrd. kr for å legge til rette for å øke den militære og sivile beredskapen og for å kunne ta imot flyktninger fra Ukraina.

Folk skal være trygge på at vi har et solid forsvar og god beredskap. Regjeringen foreslår tiltak som vil øke beredskapen, reaksjonsevnen og utholdenheten i krise og krig. Vi vil øke Forsvarets tilstedeværelse i nord og styrke situasjonsforståelsen og motstanden mot digitale trusler. Samlet foreslår regjeringen å øke bevilgningen med 3,5 mrd. kr til forsvar og sivil beredskap.

Krigen har drevet millioner av ukrainere på flukt. Det er viktig at Norge bidrar til trygghet i denne krisen. Regjeringen foreslo i proposisjonen til sammen 10,7 mrd. kr for å legge til rette for mottak av 30 000 flyktninger fra Ukraina – et stort tall. Tiltakene legger til rette for integrering og inkludering av sårbare mennesker i en vanskelig situasjon.

Norsk økonomi går godt. Norsk næringsliv har også relativt lite handel med Ukraina og Russland. For enkelte bedrifter i Øst-Finnmark er konsekvensene av krigen imidlertid store. Regjeringen har derfor foreslått tiltak for bedrifter som er særlig rammet av krigen i Ukraina

Regjeringen vil i neste uke komme tilbake til Stortinget med revidert nasjonalbudsjett. Vi vil da legge fram oppdaterte anslag for hovedtallene i statsbudsjettet og gi en samlet vurdering av den økonomiske situasjonen og budsjettets innretning.

Da vi la fram proposisjonen, inviterte regjeringen til et bredt forlik i Stortinget. Det er viktig at vi står samlet om krisetiltakene i en situasjon som denne. Jeg er tilfreds med at partiene på Stortinget deler denne vurderingen og slutter seg til hovedlinjene i proposisjonen. Det er en styrke at Stortinget står mest mulig samlet bak fordømmelsen av Russlands invasjon av Ukraina, at vi understreker viktigheten av vår felles støtte til å ta imot dem som flykter, på en god, effektiv og trygg måte, og at vi også i denne debatten har en tone av fellesskap. Nettopp i denne typen saker er styrken i det norske politiske systemet at vi står sammen på tvers av politiske skillelinjer og står opp for de demokratiske, grunnleggende verdiene som vårt folkestyre bygger på.

Benjamin Jakobsen (A) [15:52:21]: Vi har alle blitt rystet av Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina. Daglig blir vi møtt av bilder som vi trodde hørte til historiebøkene. Bilder av fortvilte mennesker som er tvunget til å forlate alt de eier, og lik som ligger forlatt i gatene, har igjen blitt en del av Europas virkelighet.

Når alt har virket som mørkest, har Europa stått sammen og stilt opp i solidaritet med Ukraina. Norske kommuner har åpnet sine armer, og privatpersoner har åpnet sine hjem. Nylig kunne vi lese om den 92 år gamle oldemoren Ermak Zoia, som etter flere dager på flukt ble gjenforent med sine nærmeste på Askøy. Oppi alt det forferdelige som skjer, finnes det håp.

Derfor er jeg stolt over den proposisjonen fra regjeringen som Stortinget debatterer i dag. For selv om vi har våre uenigheter, har de politiske partiene i denne sal klart å finne sammen, på tvers av politiske skillelinjer. Det har kommet en del enkeltforslag, men vi er enige om de store linjene i denne krisepakken. Dette er nok et bevis på at Putin har mislyktes, for mens Russland satset på at en invasjon av Ukraina ville splitte oss og gjøre oss rådville, har det samlet oss og gjort oss handlekraftige. Resultatet av denne handlekraften er nå en krisepakke på 14,4 mrd. kr.

Denne pakken skal gå til å ta imot flyktninger i norske kommuner, styrke både den militære og sivile beredskapen og hjelpe norske bedrifter som rammes hardest av sanksjonene. Alt dette er viktige tiltak som med et vedtak i Stortinget kan realiseres raskt. Jeg er også glad for at vi har fått inn noen ekstra punkter sammen med SV, som går til å skape trygghet for de aller, aller mest sårbare menneskene på flukt.

Norge har vist under denne krisen at vi er klare til å stille opp for det ukrainske folk så lenge krigen varer. Vi skal fortsette å bistå det ukrainske folk, som kjemper for sin frihet, og vi vil opprettholde de harde, men rettferdige sanksjonene mot et russisk regime som er drevet fram av hat og tyranni.

Jeg er glad for at vi har en pakke som hjelper dem som nå er rammet av det mest forferdelige mennesker kan rammes av, og jeg glad for at det er et samlet storting som står sammen om de store linjene i denne krisepakken.

Rune Støstad (A) [15:55:15]: I forrige uke besøkte kommunalkomiteen flyktningmottaket i Nordkapp kommune. Både der og i kommuner over hele landet er beskjeden tydelig: Norske lokalsamfunn og norske kommuner, det store fellesskapet, er klare til å hjelpe det ukrainske folket. Det er bra, for tiden vi står framfor, vil kreve det beste av oss. Vi blir satt på en historisk prøve, og vi skal stille opp.

Tiltakene i denne saken har en økonomisk ramme på nesten 14 mrd. kr, der nesten 11 mrd. kr går til mottak av flyktninger fra Ukraina. Det er helt nødvendig. Det er flott at regjeringen er framme i skoene på dette området, og det er bra at et såpass bredt flertall i Stortinget stiller seg bak.

Kommunene vil få en nøkkelrolle i arbeidet framover. Det viktigste vi som land nå kan gjøre, er å bidra til trygghet for flyktningene som kommer hit. Gjennom to år med pandemi har norske kommuner vært selve forsvarsverket, og det er imponerende å se hvordan norske kommuner nå på nytt mobiliserer og gjør seg klare for å hjelpe i det som er den største flyktningkatastrofen Europa har sett siden den andre verdenskrigen.

Vi vedtar også å øke skjønnstilskuddet. Det gjør at alle kommunene vil kunne stå bedre rustet, også de som i en oppstartsfase har større kostnader enn det som dekkes av vertskommunetilskuddet. Nylig besøkte jeg Søndre Land kommune. Både der og i svært mange andre kommuner er de spesielt fornøyd med regjeringens forslag om å gi kommunene 50 000 kr per mottaksplass som stilles til rådighet. Det er helt avgjørende for at kommunene så raskt har bygd opp kapasiteten sin.

Risikoen for cyberangrep har økt som følge av Russlands invasjon av Ukraina. Erfaringer fra flere målrettede angrep de to siste årene viser at den digitale sikkerheten i kommunene også må styrkes. Derfor er det flott at vi da øker bevilgningene med 50 mill. kr for å legge til rette for cybersikkerhetssamarbeid. I Innlandet har vi et slikt nasjonalt senter for cybersikkerhet for norske kommuner, etablert av kommunene Gjøvik og Lillehammer. Mange mindre kommuner har både faglige og økonomiske utfordringer med å ivareta dette krevende ansvaret. Derfor er det fint at vi fra Stortingets side også kan bidra til å styrke kommunene på dette området.

Elise Waagen (A) [15:58:25]: Det føles lenge siden vi i februar våknet til de første rapportene om kamper, eksplosjoner og rakettangrep i Ukraina. I dagene som fulgte, ble vi overveldet av sterke bilder av familier på flukt, av desperate forsøk på å komme seg vekk. Rapportene kommer fortsatt inn. I de ti ukene som har gått, har krigshandlingene utspilt seg med full styrke på bakken i Ukraina.

Det har mange ringvirkninger. Når vi nå diskuterer Ukraina-pakken, handler det både om hvordan vi ruster Norge for en ny tid i Europa, og ikke minst om hvordan vi kan stille opp for dem som kommer til oss. Jeg tror at vi alle sammen kjenner på et ansvar, og jeg er glad for at vi kan samles så bredt som vi gjør i denne saken.

Ukrainske barn betaler en skyhøy pris for Putins brutale krig i deres hjemland. De har blitt revet ut fra sin hverdag, vekk fra sine trygge skoler og vekk fra sine familier. Mange barn vil være traumatisert og vil komme inn i våre klasserom med mange sterke opplevelser. Det må vi ha med oss når vi nå skal ruste skolene våre.

Den norske fellesskolen er den beste integreringsarenaen vi har, og derfor er det viktig at barn som kommer til Norge, skal få et opplæringstilbud så raskt som mulig. Det innebærer at kommunene skal starte med å gi et skoletilbud til elevene, selv om de ikke nødvendigvis med én gang kan tilby et 100 pst. fullverdig tilbud. Det viktigste er at de kommer i gang, at man får dem ut i klasserommene, at de får være med, både der og i leken i skolegården.

Uansett hvor lenge krigen varer, må barn og unge ha et tilbud i barnehage og skole, og de må oppleve å høre til. Jeg er glad for at vi har en regjering som prioriterer å gi barn og unge stabilitet i en vanskelig situasjon. Selv om saken i dag inneholder mange brede og viktige tiltak, er det viktig at vi også ruster det fellesskapet som skal møte dem. Saken i dag handler bl.a. om å ruste skolene våre til nettopp å ta imot ukrainske barn. Det handler bl.a. om noe så praktisk som det å ha nok ukrainsk læremateriell.

Vi kan ikke ta bort all påkjenning fra krigen, men vi kan sørge for at vi som fellesskap er best mulig rustet for å gjøre smerten minst mulig, og at vi stiller opp i fellesskap.

Irene Ojala (PF) [16:01:22]: Statsminister Støre sa i sin tale i Tromsø i februar noe som ga Finnmark håp i en vanskelig tid. Ordene var klare. Han sa:

«Samtidig er det helt åpenbart at den sterke befolkningsnedgangen i Finnmark en utfordring for mer enn Finnmark. Det er også en utfordring for landet. Vi kan ikke ha et tomt rom på grensa til Russland og til Arktis.»

Det syntes jeg hørtes fint ut. Skal vi fylle Finnmark med folk, må vi ha på plass beredskap, ikke bare militær, men vi må ha arbeidsplasser, samferdsel må utbedres, og ikke minst må vi ha på plass en sykehusberedskap for folk som bor i Finnmark. Sør-Varanger og Øst-Finnmark er porten til Russland. Finnmark er porten til Arktis.

I tider som det vi nå opplever, er det viktig å gi folk i Finnmark trygghet i hverdagen. I denne saken må det jobbes på tvers av departementer og komiteer, og det er vi glad for at vi ser i denne innstillingen.

Både Hammerfest og Kirkenes må ha sykehus, men det er noe vi må snakke om, særlig når vi snakker om beredskap. En krig kan påføre Sør-Varanger store utfordringer, og vi kan risikere at Kirkenes sykehus blir bombet i tilfelle krig. Vi kan i slike situasjoner ikke sende syke mennesker fra øvrige Øst-Finnmark til Kirkenes, og da må vi ha et alternativ som vi må planlegge for. For Vest-Finnmark må vi også tenke nytt. Melkøya, som ligger nært Nye Hammerfest sykehus, har i flere omganger blitt trukket fram som et av landets mest utsatte terrormål, bl.a. av tidligere forsvarssjef. Det er sånne alvorlige scenarioer nåværende forsvarssjef, Eirik Kristoffersen, og politiet trener på å forhindre.

Vi har altså to sykehus i Finnmark som er utsatt i tilfelle krig. Det går ut over den sivile sykehusberedskapen i hele Finnmark. Faktum er at helseforetaket Finnmarkssykehuset i dag i praksis er konkurs, og de meldte sist uke at de må spare inn 89 mill. kr ved å redusere sengekapasiteten med 22 senger. Hvordan er det mulig i en tid hvor beredskapen i Finnmark skal styrkes? Av beredskapshensyn må Finnmarkssykehuset få tilført økonomiske midler, slik at sengekapasiteten i foretaket opprettholdes på minst dagens nivå. Det må avsettes midler til geriatrisk sengepost i Alta, i tråd med Finnmark Arbeiderpartis vedtak i årsmøte, og vi må også gi Alta en fødeavdeling.

Til finansminister Vedum og til finanskomiteen: Pasientfokus ber om at dette tas med og snakkes om i revidert nasjonalbudsjett. Det kan være at Pasientfokus en gang kommer på vippen.

Odd Harald Hovland (A) [16:04:19]: Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa la i Hurdalsplattforma stor vekt på beredskap, bl.a. med å setje ned både ein totalberedskapskommisjon og ein forsvarskommisjon. Det var neppe nokon som såg føre seg kor aktuelle og relevante desse kommisjonane skulle verte.

I denne proposisjonen vert signala frå Hurdalsplattforma om å styrkje beredskapen følgde opp. Ukraina-situasjonen har ført til auka spenning og ei usikkerheit som gjer det nødvendig å gjennomføre tiltak raskt. Det vert i dag difor vedteke ei rekkje betydingsfulle tiltak som vil ha stor effekt både i fredstid og i krisetid, og eg vil spesielt peike på nokre.

I ein krisesituasjon er tid ein kritisk faktor. Det vert difor løyvd midlar til etablering av befolkningsvarsling basert på Cell Broadcast-teknologien. Presise varsel om fare vil òg kunne sendast til alle med mobil i heile landet via mobilnetta i løpet av sekundar. Eit slikt system bidreg til å styrkje eigenberedskapen og er eit betydeleg løft for samfunnssikkerheita generelt.

Når det gjeld Sivilforsvaret, vert den operative evna auka gjennom ei løyving på ytterlegare 41 mill. kr i 2022. Løyvinga skal bl.a. leggje til rette for at dei tenestepliktige i Sivilforsvaret kan øve meir, og at måltalet på 8 000 mannskap i Sivilforsvaret vert nådd. Det vert løyvd 48 mill. kr for å dekkje opp materielletterslepet i Sivilforsvaret.

Breidda av militære og ikkje-militære verkemiddel som Russland har teke i bruk gjennom vinteren, er omfattande. Me styrkjer difor sivil beredskap innanfor cyberområdet. Det vert løyvd ytterlegare 200 mill. kr til auka digital sikkerheit i 2022. Det er viktig å styrkje innsatsen mot digitale angrep.

Nasjonalt tryggingsorgan, NSM, driv nasjonal responsfunksjon for alvorlege digitale angrep. Nokre av tiltaka i satsinga på 200 mill. kr vil bl.a. styrkje NSMs evne til å koordinere og handtere oppståtte cyberangrep i både privat, offentleg og kommunal sektor. Me styrkjer òg NSM, slik at talet på verksemder, både offentlege og private, som har installert digital innbrotsalarm frå NSM for å oppdage cyberangrep, vert auka.

I tillegg er me veldig fornøgde med at det vert tildelt 10 mill. kr til dei frivillige organisasjonane i redningstenesta for å dekkje årleg drifts- og abonnementskostnad for 2 000 nye nødnetterminalar. Det løftar den frivillige redningstenesta som ein viktig ressurs både i fredstid og i krisetid.

Oppsummert inneber denne proposisjonen ei heilt nødvendig styrking av vesentlege sider ved norsk beredskap. Og det er veldig bra at det er brei politisk semje om desse tiltaka.

Heidi Nordby Lunde (H) [16:07:44]: Høyre har hele tiden vært opptatt av at de helt nødvendige økonomiske tiltakene for å håndtere utfordringen som følge av krigen i Ukraina skal være nettopp det – knyttet direkte til den akutte krisen og ikke brukes som brekkstang for andre mer eller mindre gode forslag. Det handler om både legitimitet og langsiktig støtte til krisepakker.

I forhandlingene om pandemipakkene var det flere partier som red politiske kjepphester, som ikke hadde noe med å bekjempe effektene av en global dødelig pandemi, som f.eks. å framskynde et fullskala prosjekt for karbonfangst og -lagring, mer penger til rassikring og mer penger til bredbånd i distriktene – helt legitime saker, men verken målrettede eller treffsikre nok for å hindre pandemidød eller at arbeidsplasser gikk tapt.

Nå er vi i en situasjon der uansvarlig eller ugjennomtenkt pengebruk kan få alvorlige konsekvenser for både enkeltmennesker, familier og norsk økonomi. Inflasjonen er tilbake og dermed også høyere renter. Dette henger sammen og kan bli mer utfordrende framover, for selv om økende renter egentlig er et sunnhetstegn som betyr at økonomien ikke lenger er avhengig av den stimulansen som lav rente gir, er dette et faresignal.

Når mange land nå opplever sterk økonomisk vekst og aktivitet, drives prisene opp av mangel på råvarer og produksjon som følge av både pandemi og nå krig. Prisveksten som følger av mangel på varer, fører til inflasjon. Vi betaler mye uten å få mer igjen, og da setter sentralbanken opp renten for å bremse etterspørselen. En renteøkning på 1 prosentpoeng for en vanlig familie med 4 mill. kr i lån betyr merutgifter på rundt 40 000 kr i året. Hvis det ikke nå føres en ansvarlig økonomisk politikk og det prioriteres i våre budsjetter, sendes regningen til vanlige folk gjennom renteøkninger, og de må prioritere i sine budsjetter.

Derfor vil det være uansvarlig å fortsette å stimulere økonomien gjennom mange nye statlige støttepakker og kompensasjonsordninger. Det opprettholder en etterspørsel etter varer det allerede er mangel på. Dermed kan vi havne i en vond spiral av prisøkninger, stimulans gjennom krisetiltak som fører til inflasjon og økende rente.

Støtten til Ukraina og legitimitet i tiltak for å ta vare på flyktninger, uansett hvor de kommer fra, blir ikke bedre dersom folk flest opplever at de samtidig får det verre. Kortsiktig, dårlig beslutning nå kan gjøre langsiktig skade for vanlige folk, næringsliv og norsk økonomi, men også for vår evne til å stille opp for andre på sikt. Det er grunnen til at Høyre advarer mot å bruke mer penger enn nødvendig i denne situasjonen, for gode intensjoner er ikke nok dersom det langsiktige resultatet betyr dårligere kår for alle.

Bengt Fasteraune (Sp) [16:10:58]: Angrepet på Ukraina representerer starten på en ny tid i Europa og en varig endring av våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Vi må ta inn over oss den sikkerhetspolitiske dimensjonen som er knyttet til Russlands handlinger.

Jeg vil komme med noen presiseringer når det gjelder framdrift, vurdering og handling i forsvarssakene. Det er svært viktig at norsk forsvarsevne og nasjonal beredskap styrkes. Regjeringen har nedsatt en forsvarskommisjon og en totalberedskapskommisjon og har styrket innsatsen knyttet til sammensatte trusler. Også Forsvarets operative evne er styrket gjennom en rekke satsinger i forsvarssektoren de siste årene. Likevel er det nå tydelig at vi må gjøre mer raskere. Denne proposisjonen er et tydelig signal om akkurat dette.

Nylig la regjeringen fram en stortingsmelding som ligger til behandling i Stortinget, og som redegjør for retningsendringer og ikke minst prioriteringer på kort og mellomlang sikt. Stortingsmeldingen viser til umiddelbare tiltak langs fire hovedlinjer: styrke Forsvarets reaksjonsevne og tilstedeværelse i nord, styrke evne til mottak og samvirke med allierte og nordiske partnere, styrke beredskap for krise og krig og ikke minst styrke utholdenhet. Dette innebærer bl.a. økt trening for områdestrukturen og innsatsstyrkene i Heimevernet, styrke Forsvarets evne til mottak og understøttelse av allierte styrker, primært i nord, og økt beredskap for krise og krig – inkludert, og ikke minst, rask anskaffelse av ammunisjon i ulike ammunisjonsklasser.

Meldingen legger føringer for videreutvikling av Forsvaret som verktøy for å opprettholde tilstrekkelig norsk handlefrihet, kontroll og forutsigbarhet i våre nærområder. Og de umiddelbare tiltakene er beskrevet enten direkte eller indirekte i denne og andre saker som er til behandling i Stortinget.

Når det gjelder Forsvarets operative evne og tilgjengelighet på kort sikt, har regjeringen gjennom arbeidet med Meld. St. 10 for 2021–2022 allerede tatt viktige og nødvendige grep for å styrke norsk forsvarsevne.

Hva gjør man med de tiltakene som er beskrevet i denne proposisjonen? Man styrker Forsvarets tilstedeværelse i nord, man seiler mer med Marinens og Kystvaktens fartøy i nordområdene. Vi oppgraderer KV «Nordkapp», som kan delta i NATOs reaksjonsstyrker. Det er en samtrening som er gjennomført under øvelsen Cold Response. Vi har mer trening og øving for Brigade Nord, og ikke minst Finnmark landforsvar. Vi øker beredskapslagrene og foretar en utvikling og tilrettelegging av Blåtind skytefelt, som igjen øker kapasiteten for nasjonale og allierte styrker – konkrete tiltak som skjerper beredskapen i en vanskelig tid.

Roy Steffensen (FrP) [16:14:11]: Det er krig i Europa, og noe av det saken her handler om, er økte bevilgninger til Forsvaret. I den anledning har Fremskrittspartiet en merknad hvor vi henviser til et Dokument 8-forslag hvor vi bl.a. foreslår å øke antall soldater i Heimevernet og øke antall øvingsdøgn.

Grunnen til at jeg tok ordet, var replikkvekslingen med representanten Nordby Lunde. Hun utfordret Fremskrittspartiet på hvordan vi hadde klart å komme fram til den vurderingen at dette var klokt å gjøre for å styrke beredskapen. Nordby Lunde sa:

«Dette er voksne folk i full jobb som da tas ut av sine stillinger, som kan være alt fra IT-sjef i en stor norsk bank til vektere som har fast tilstedeværelse ved kritisk infrastruktur. Så Fremskrittspartiets forslag kan dermed svekke beredskapen vi har i sivil og privat sektor gjennom at kritisk personell faktisk da må møte til tjeneste i Heimevernet (…).»

Jeg har vært 20 år i Heimevernet. Jeg er stolt av å ha vært en del av det norske totalforsvaret, og jeg har deltatt på øvelser mens jeg har vært stortingsrepresentant, for å sørge for at landet raskt kan trygge installasjoner i krisesituasjoner. Jeg tror konsekvensene blir mye større hvis en ikke øver på det.

Jeg er stolt av at vi i regjering sammen med Høyre fikk på plass bedre utstyr og flere øvelser, og jeg er stolt av at vi jobber for å styrke Heimevernet. Heimevernet er billig, det er bra, det er rask og effektiv beskyttelse. Heimevernets unike fortrinn og egenskap er bl.a. at det består av helt vanlige folk, i ulike livssituasjoner og med ulike yrkeserfaringer. Enten du er elektriker, baker, lærer eller stortingsrepresentant, risikerer en å bli kalt inn for å gjøre tjeneste for landet sitt. Det er viktig å si at de har engasjement for å sikre lokalsamfunnet sitt, og de har lokal tilhørighet og lokal kunnskap som vil være gull verdt i krisesituasjoner.

Men Høyre latterliggjør altså våre soldater i uniform her i salen i dag og mener åpenbart at jobben de gjør, ikke er særlig viktig, og at den helst bare bør bemannes av arbeidsledige. Jeg håper at noen fra forsvarspartiet Høyre kan komme opp på denne talerstolen og enten bekrefte eller benekte påstandene fra Nordby Lunde.

Mahmoud Farahmand (H) [16:17:09]: Jeg opplever at foregående taler leser innlegget fra representanten Nordby Lunde på verst mulig måte. Det er ingen tvil om at Heimevernets øvinger og aktiviteter er viktig. Det er ingen tvil om at heimevernssoldatene utgjør en betydelig del av det totalforsvaret vi har i Norge. Samtidig må vi være klar over at personell som tjenestegjør i Heimevernet, også kan ha og har andre samfunnskritiske funksjoner. Det er derfor det blir viktig å ha to tanker i hodet samtidig, som man bruker å si. Det kan være at et større heimevern kanskje bidrar til å svekke deler av det totalforsvaret som vi ønsker å bygge opp. Det betyr ikke at noen snakker ned heimevernspersonell eller forsvarspersonell, det betyr at man påpeker en realitet.

Jeg ønsker også å påpeke at debatten som tas opp nå, er langt forbi den innstillingen vi har til behandling, men den er ikke ny på noen som helst måte. Det er forsvarssjefer, heimevernssjefer og hærsjefer som har påpekt disse dilemmaene og problemstillingene.

Frank Edvard Sve (FrP) [16:18:32]: Eg klarte ikkje å dy meg for å ta ordet når det plutseleg vart ein debatt rundt Heimevernet og viktigheita av det i den debatten som var no.

Eg har vore fungerande områdesjef i Heimevernet og veit faktisk kva det dreier seg om. Personar med heilt spesielle funksjonar og kompetanse kjem ikkje i Heimevernet. Det kan vere sjukepleiarar eller andre med viktige funksjonar i samfunnet, dei hamnar ikkje i Heimevernet. Dei vert lagde inn i andre funksjonar i samfunnet og skal fungere der om det er behov for det.

Heimevernet er ufatteleg viktig i eit forsvar, i alle konfliktar og alle samanhengar. Det ser vi i alle konfliktar, at det er heimevernet som faktisk står imot når resten av forsvaret har problem. Det vil også vere betydeleg viktig i Noreg.

Når ein ser på kva Heimevernet var for ein del år sidan, har det vorte bygd ganske kraftig ned. Objektssikring, som har vore ein viktig del av Heimevernet, ser ein kanskje at er kritisk no. Eg reknar med at både Forsvarsdepartementet og andre begynner å sjå på å ta tilbake objektssikringar, for det er utruleg viktig når det gjeld totalforsvaret. Heimevernet kan gjere den jobben.

Så eg trur ein skal stoppe den debatten om Heimevernet. Heimevernet er ekstremt viktig, og dei har svært godt av desse dagane i felten, også folk som jobbar i ein bank, eller kva det måtte vere.

Sveinung Rotevatn (V) [16:22:08] (ordførar for sak nr. 11): Då vil eg starte med å takke komiteen for eit godt samarbeid om det som eg trur skal vere ei ryddig innstilling for Stortinget å behandle.

Til desse ulike forslaga frå Framstegspartiet om å redusere ulike avgifter for å gjere drivstoff billegare, er det eit stort og breitt fleirtal som avviser forslaga. Eg vil bestemt understreke at det er ikkje fordi fleirtalet ikkje ser utfordringane som høgare drivstoffprisar skaper både for enkeltpersonar og for næringsliv. Det er opplagt for alle.

Samtidig er det ein del vektige argument som talar imot at ein på dette tidspunktet skal begynne å kutte i ei rekkje avgifter.

For det første er det å justere avgifter midt i året basert på ganske usikre prisanslag for tida framover ei krevjande øving, og det vert i og for seg illustrert ved at mange av dei mest dramatiske prisanslaga som eksisterte på det tidspunktet forslaga vart leverte, har vist seg ikkje å slå til.

For det andre er det ei rekkje avgifter som her vert føreslått å redusere, som er viktige miljøavgifter, både CO₂-avgifta som handlar om klimapolitikk, vegbruksavgifta som handlar om svevestøv og lokal luftforureining m.m. Det å redusere dei avgiftene mellombels eller permanent, som eg vel trur forslagsstillarane eigentleg meiner, vil ha svært negative konsekvensar for norsk miljøpolitikk. Det er heller ikkje til å stikke under stol at det å redusere avgifter, inkludert moms, i det volumet som her vert føreslått, vil medføre betydelege provenytap utan at det er skissert i innstillinga korleis det i så fall skal dekkjast inn. Då får eg minne om at revidert nasjonalbudsjett er like rundt hjørnet, og det vil gje ei anledning til å ta ein heilskapleg runde på det både for Stortinget i plenum og for forslagsstillarane.

Og til sist vil eg framheve at det å bruke såpass mange milliardar, som her vert føreslått, for å setje pengane i omløp i økonomien, definitivt vil ha konsekvensar for inflasjonen. Og den prisauken vi no ser, som allereie er stor, kan vere ganske risikabel dersom han fører til at renta går opp endå meir enn det som allereie er førespegla. Det vil skape langt større problem for både folk rundt omkring i landet og ikkje minst for bedrifter når det gjeld deira økonomi.

Så i sum er det slik at fleirtalet i komiteen sjølvsagt forstår utfordringane mange står i, og at det er krevjande, men det er mange vektige motargument mot å gjennomføre desse forslaga som her ligg føre på dette tidspunktet. Difor vert dei også avviste.

Mona Nilsen (A) [16:25:25] (ordfører for sak nr. 12): Som ordfører for sak nr. 12 viser jeg til representantforslaget. Jeg vil også takke komiteen for et konstruktivt samarbeid og knytte noen kommentarer til selve forslaget. Komiteen har innstilt på å avvise forslaget.

Først og fremst vil jeg si at jeg deler forslagsstillernes syn om at den russiske invasjonen av Ukraina krever at Norge stiller opp både økonomisk og humanitært. Invasjonen i Ukraina har skapt den største humanitære katastrofen i Europa siden andre verdenskrig. Alle europeiske land må bistå i den situasjonen, også Norge.

Krigen i Europa påvirker oss alle, både økonomisk, sikkerhetspolitisk og i hverdagen, og i urolige tider med stor usikkerhet er trygg styring av landet viktig. Vi skal ivareta egen sikkerhet, og vi skal stille opp for krigens ofre – samtidig må vi sørge for at de økonomiske forskjellene og konsekvensene av krigen ikke øker forskjellene mellom folk i Norge. Vi har nettopp debattert Prop. 78 S for 2021–2022, med bevilgningsøkninger på hele 14,4 mrd. kr for å dekke økonomiske tiltak som følge av krigen i Ukraina.

Angrepet på Ukraina har bidratt til høyere energi- og råvarepriser og viser hvor avhengig Europa er av russisk gass. Krigen vil også trolig gjøre at perioder med høyere energipriser vil vare lenger, og det vil også slå inn på norske strømpriser. Derfor vedtok Stortinget den 8. april en forlengelse av strømstøttetiltakene overfor husholdninger, frivillige organisasjoner og landbruket fram til og med mars 2023.

Vi er i en situasjon der flere uforutsette situasjoner har gjort det nødvendig å øke pengebruken over statsbudsjettet. Det er en krevende situasjon, og det har vært behov for flere ekstraordinære pakker. Det i seg selv øker temperaturen i norsk økonomi og fører oss inn i en situasjon hvor vi er nærmere overoppheting av økonomien og en forsert renteheving enn på mange år.

Avslutningsvis vil jeg også påpeke at det er viktig å få oljepengebruken ned fra dagens høye nivå, og at vi framover må være varsomme med å innføre flere brede og generelle tiltak. Det er ikke i noens interesse at gode tiltak i sum fører til at vi får ubalanse i økonomien, med renteøkninger og en lønns- og prisspiral, som vil skape store utfordringer for folks privatøkonomi.

Helge Orten (H) [16:28:16]: Under pandemien opplevde mange bedrifter at kundene og inntektsgrunnlaget ble borte som følge av smitteverntiltak – mer eller mindre over natta. Mange ble arbeidsledige, og det var helt nødvendig å gjennomføre omfattende tiltak for å sikre at ellers levedyktige bedrifter kom seg gjennom pandemien, og at de ansatte ble ivaretatt på en god måte. Det var i en situasjon der det var betydelig tilbakegang i økonomien og flere ble arbeidsledige, midlertidig og permanent. Det var behov for stimulerende tiltak.

Putins grusomme krig i Ukraina har skapt store menneskelige lidelser. Samtidig ser vi at den skaper ustabilitet og usikkerhet i verdensmarkeder og en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon. Dette får naturlig nok også konsekvenser i Norge. Prisen på olje og gass har økt betydelig, og det er økt press på prisene på flere andre varer, deriblant matvarer og drivstoff. I tillegg har vi en ekstraordinær situasjon i strømmarkedet, med ekstraordinært høye priser, noe vi behandlet tidligere med kompensasjonsordninga i Stortinget.

I motsetning til under pandemien kjennetegnes norsk økonomi nå av inflasjonspress, økende sysselsetting og lav arbeidsledighet, og Norges Bank varsler økende rente. Etter mange år med unormalt lav rente og lav inflasjon er dette en ny situasjon og en utfordring for privatøkonomien til folk.

I dagens situasjon kan for omfattende pengebruk over statsbudsjettet bidra til å forsterke presset på økonomien. Det som i utgangspunktet kan se ut til å være gode tiltak isolert sett, kan i neste omgang bidra til at renten må økes ytterligere. 1 pst. økning i renten betyr 30 000–40 000 kr i økte kostnader for en vanlig familie.

Forslagene som fremmes i representantforslagene, er spørsmål og forslag som naturlig nok hører hjemme i det løpende arbeidet med budsjettene. Da er det mulig å gjøre en vurdering av hvordan dette vil slå ut på økonomien som helhet, og hvilke effekter det kan forventes å ha for finansiering av utgiftene på statsbudsjettet.

Målet må likevel være at folk skal kunne leve av egen inntekt og selv kunne håndtere prissvingninger. I den sammenheng er skattepolitikken også et viktig virkemiddel. En gjennomsnittlig familie har fått redusert skatten med ca. 16 000 kr etter åtte år med borgerlig styre. Det betyr noe hva man sitter igjen med av egen inntekt til betaling av utgifter.

For Høyre er det viktig å sikre stabilitet og god økonomisk styring. I en økonomi med lav arbeidsledighet og press på priser og renter vil det ikke være rom for alle gode tiltak over statsbudsjettet. Konsekvensen kan fort bli ytterligere renteøkninger og en forverring av folks privatøkonomi.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [16:31:23]: Nå kunne jeg kanskje nøyd meg med å si at jeg slutter meg helt til de to siste innleggene, men det er ikke sånn vi gjør det her, har jeg forstått, så jeg får gjennomføre det likevel! (Munterhet i salen)

Debatten vi har hatt i denne salen i dag, understreker noe av det spennet og de utfordringene vi står oppi om dagen. Samtidig som aktiviteten er høy, den økonomiske veksten er sterk, og arbeidsledigheten lav, vet vi at mange sliter. De er urolige for at prisene på strøm, drivstoff og matvarer skal fortsette å øke, slik at de ikke klarer å betale regningene sine. De to siste årene har det vært sånn at vi har hatt mulighet til å løse slike utfordringer som har oppstått for enkeltpersoner og næringsliv knyttet til de krisene som har oppstått, med ekstraordinære krisepakker. Det har vært både riktig og viktig, for disse tiltakspakkene ble vedtatt i en situasjon der norsk økonomi stoppet opp og nettopp hadde behov for en ekspansiv finanspolitikk for å holde hjulene i gang gjennom krisene. Det klarte vi godt.

Som vi alle er klar over, er situasjonen nå en ganske annen. Medisinen som foreskrives nå, er ikke flere ekstraordinære tiltakspakker, men at vi kommer tilbake til å gjennomføre ordinære budsjettbehandlinger to ganger i året. Det er bare da vi klarer å vurdere den samlede effekten av de tiltakene vi vedtar. Det er bare da vi kan avveie konsekvensene av avgiftsreduksjoner og målrettede økonomiske tiltak opp mot inndekning og hva økonomien totalt sett tåler av økt pengeforbruk.

Det har vært flere gode innlegg som beskriver hva som vil skje hvis vi ikke motstår fristelsen til å bruke penger på alle de gode formålene som foreslås i de to representantforslagene. Vi risikerer da en kraftigere renteøkning enn den normaliseringen av rentenivået som er forespeilet av Norges Bank. Da vet vi hvem som blir rammet hardest. Det er de som fra før har høyest gjeld og lavest inntekt.

Roy Steffensen (FrP) [16:33:45]: Forrige periode var jeg leder av utdanningskomiteen og hadde mange debatter med Arbeiderpartiet og Senterpartiet hvor det handlet om å redusere kompetansekrav for å komme inn på lærerskolen ved å frafalle firerkravet i matematikk. Det har de fått gjennomslag for i Hurdalsplattformen, og det ser ut som om de har fått gjennomslag for å senke kompetansekravene i Finansdepartementet også, for der har vi nå fått se masse kreative regnestykker og uvanlig bruk av statistikk hvor man framhever bare det som styrker ens egen sak, istedenfor å se totalbildet. Vi ser at minus blir til pluss, og det er helt åpenbart at Senterpartiet overvurderer folks inntekter og undervurderer folks utgifter.

I 2022 gikk vi inn i året med de største skatte- og avgiftsøkningene på over 20 år, samtidig som vi altså har fått en cocktail av økte priser på både strøm, drivstoff, matvarer og også økt rente. Fremskrittspartiet foreslo kraftfulle tiltak i oktober som ville ha motvirket det. Det ville ført til lavere utgifter for både familier og næringsliv.

For ca. et år siden var prisen på bensinstasjonen på Hove i Sandnes 12,69 kr for diesel og 13,69 kr for bensin. Nå er prisene over 20 kr. Høye priser skal vi ikke detaljstyre her i denne sal, men vi kan påvirke høye skatter og avgifter. Fremskrittspartiet har i dag foreslått å redusere avgiftene så prisene kunne blitt redusert med 7–8 kr og da kommet ned på tilsvarende nivå som de var for et år siden. Dette er politikk vi ser også er blitt gjennomført i Sverige, hvor de har redusert drivstoffavgiftene.

Her på berget er imidlertid holdningen at vi skal følge nøye med, vi skal følge situasjonen ekstremt nøye, vi skal følge den tett, vi skal vente. Det virker på argumentasjonen fra de andre partiene her som om de er mer opptatt av å sørge for at statskassen har inntekter og å fylle på den mest mulig enn å være bekymret for utgiftene til folk og næringsliv. Mens de venter på hvilke tiltak de skal sette i gang, ser vi altså at kontoen blir mindre og mindre for folk og næringsliv.

Jeg tar opp forslagene til Fremskrittspartiet i sak nr. 11.

Marie Sneve Martinussen (R) [16:36:43]: Jeg skal prøve å utkonkurrere dramatikken rundt Stortingets tak på aller beste måte, for Rødt er bekymret for priskrisen vi står i. Det er ikke sånn at dette er et problem for alle familier i Norge. Har man 1 mill. kr i inntekt er det irriterende at bensinen koster mye, og at man kanskje må kutte ned på noen ting som er behagelig og fint i livet. Har man lavere inntekt, er det et stort problem hvis det varer en eller to måneder. Varer det i mange måneder, kan det bli et alvorlig problem.

Denne priskrisen kommer etter en lang periode med økende forskjeller i samfunnet vårt. De siste ti årene har den laveste halvdelen av inntektsfordelingen hatt en mye lavere lønnsvekst enn den høyeste andelen av inntektsfordelingen. Det er faktisk sånn at de med lavest inntekt har hatt lavest lønnsvekst, og de med høyest inntekt har hatt høyest lønnsvekst. Det har også blitt forsterket av en usosial skattepolitikk fra den borgerlige regjeringen. Derfor er Rødt bekymret når prisene på nødvendige varer øker.

Det er viktig å understreke at dette er ikke priser på luksusvarer man lett kan nedjustere, dette er priser på varer som alle trenger, og som det også er et slags minimum for hvor mye man må bruke på. Er man f.eks. en enslig forsørger eller en singel person, må man også varme opp huset til en viss grad selv om man ikke er mange lønnsmottakere i den familien.

Rødt foreslo dette som et hastetiltak i mars. Det ble nedstemt at det skulle hastebehandles. Så la regjeringen fram sin krisepakke for Ukraina og for så vidt strømstøtte kort tid etterpå, der man heller ikke tok med noe om denne generelle priskrisen. Jeg mener det er unaturlig å sette grensen der at den delen av krisen som rammer folk i Norge, skal man ikke se på når man diskuterer krisen i Stortinget.

Jeg har flere ganger utfordret statsråden på hva som er planlagt å gjøre på dette feltet, og jeg har for så vidt forstått at det kanskje kommer. Derfor er det forslaget jeg reiser på nytt her til behandling i dag, å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med tiltak mot høy prisvekst. Det Rødt foreslår, er én måte å gjøre det på, men det er åpenbart mange andre måter å gjøre det på som vi godt kunne ha diskutert.

Jeg er helt enig i at vi ikke bare kan tråkke på gasspedalen og dermed bidra til raskere renteøkning enn det som allerede er ventet, men det er ikke alenemoren, minstepensjonisten eller noen av alle de andre familiene som sliter med å betale regningene, som skal bære kostnaden ved feilslått energipolitikk og at det har brutt ut krig i Europa. Jeg mener det finnes mange andre måter å senke aktivitetspresset i norsk økonomi på. Norges Bank peker selv på de høye oljeinvesteringene som en av hovedgrunnene til at de oppjusterer rentebanen.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i sak nr. 12.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [16:40:00]: Norske familier og norske husholdninger er blant familiene i Europa med høyest gjeld. Så når vi skal diskutere den økonomiske politikken og de ulike grepene vi tar, må vi også ta inn over oss det faktum at det er mange familier som er sårbare for renteøkninger som er mer enn en tilbakevending til normalen. Norges Bank senket i 2020 renten kraftfullt for å holde hjulene i gang, og det har egentlig hele tiden ligget i kortene at man skal tilbake til normalen.

Men det vi vet, er at hvis vi tar feil grep med den aktiviteten vi nå har i norsk økonomi, går rentene en del høyere enn det som er normalen. Det rammer kraftfullt de familiene som har mye gjeld. Hvis man f.eks. tar en familie som anslagsvis har 5 mill. kr i gjeld, som ikke er unormalt i det hele tatt i en by som Oslo, er det klart at hvis man da får et halvt eller ett prosentpoeng mer i renteøkninger enn det som er tilbake til normalen, blir det store beløp for den familien. Det må vi ta hensyn til når vi diskuterer den økonomiske politikken, for vi må se dem som er mest sårbare.

Jeg vet at det har vært litt diskusjon om det regnestykket som jeg snakket om i spørretimen for en ukes tid siden. Men hovedpoenget i det regnestykket var nettopp det at den største kostnadsdriveren, selv bare når det gjelder normalisering, er renten for veldig mange familier. Vi kan ikke lukke øynene for det. Det som er poenget for oss som sitter enten i regjering eller på Stortinget, er å skape trygghet for folk, og en for rask økning i rentene skaper det motsatte av trygghet: Det skaper utrygghet.

Det siste halvåret har vi hatt tre store kriser. Vi har hatt en ekstrarunde på koronaen, som var røff for mange. Vi har hatt en råvarekrise som vi fortsatt står i, og vi har den forferdelige krigen vi er vitne til. Men selv med de tre store krisene ser det ut til, med det lønnsoppgjøret vi har nå – for vi har et så velorganisert arbeidsliv med gode fagforeninger og dyktige arbeidsgivere – at vi klarer å få til reallønnsvekst. Det er ingen selvfølge at man skal klare å få til reallønnsvekst nå, for det er fortsatt mye usikkerhet rundt dette året, men det er det som ligger i avtalen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere: reallønnsvekst i år, som er kanskje et av de mest krevende årene.

Det er det vi må styre etter, å klare å få reallønnsvekst og bidra til det, men det er partene som er hovednøkkelen. Så jeg mener at når vi ser dette året, er de det er mest krevende for og tøffest for, de som har høy gjeld. Da må ikke vi gjøre nye grep som forsterker utviklingen for dem, annet enn at vi selvfølgelig må tilbake til mer normaliserte rentenivåer – slik Norges Bank har varslet – over tid.

Frank Edvard Sve (FrP) [16:51:12]: Til det å kutte drivstoffavgiftene – kva for ein pengebruk er det ein snakkar om i samband med å kutte drivstoffavgiftene? Det vert altså mindre inntekter til pengebingen til finansminister Vedum, som er så stor allereie at han rivnar. Det vert berre endå meir pengar, men det vert ikkje pengebruk før regjeringa eventuelt brukar dei pengane – og sjansen for det er jo minimal. Finansminister Vedum har jo ikkje tenkt til å bruke pengar – det ser vi på mange område. Så kva for ein pengebruk er det eigentleg snakk om?

Trur ein at viss ein set ned drivstoffavgiftene slik at bensin og diesel kostar 15–16 kr, så vert det hamstring? Er det slik at transportnæringa vil bruke meir drivstoff enn det ho brukar i oppdraga sine rundt omkring i Noreg? – Nei. Eller ta landbruket: Vil folk i landbruket køyre mykje meir traktor eller maskiner fordi drivstoffet vert billegare? Nei, dei må bruke traktoren uansett i våronna. Det trudde eg at Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa var klar over.

I desse dagar har finansminister Vedum fått eit krav frå landbruksnæringa på 11 567 000 000 kr i landbruksoppgjeret. Er det fordi det er så høg pengebruk? Dei har fått det kravet fordi kostnadane til landbruksnæringa, transportnæringa og på alle andre område er høge på grunn av skyhøge drivstoffprisar. Det er grunnen til at transportnæringa og bygg- og anleggsnæringa i Noreg er i kneståande – kostnadane har gått til himmels. Kva for ein pengebruk er det ein snakkar om? Pengebruken skjer ikkje før regjeringa brukar dei pengane som dei taper i avgifter. Då vert det pengebruk. Men det kjem jo ikkje til å skje. Så kva for ein pengebruk er det eigentleg ein pratar om?

Det er kutt i avgifter og mindre inntekter til staten. Vi har ein pengebinge som renn over – det var 277 mrd. kr i inntekter frå olje og gass, og vi ligg an til langt over 1 000 mrd. kr. Det er ikkje behov for meir pengar. Så kva for ein pengebruk er det snakk om?

Å kutte avgifter for å berge transportnæringa, bygg- og anleggsnæringa, landbruket og alle andre næringar – det er det dette dreier seg om.

Til slutt vil eg stille eit spørsmål: Er det sannsynleg at Trygve Slagsvold Vedum, som finansminister, ikkje har tenkt å gje ei krone til landbruksnæringa fordi det er pengebruk? Eg berre spør.

Marius Arion Nilsen (FrP) [16:54:28]: Befolkningen og deler av næringslivet, som kystfiskere, entreprenører, transportører og flere andre selskaper, sliter. Det har vært vedvarende ekstreme priser på strøm, drivstoff, mat, og det har vært økende priser på mange andre felt. Enkelte deler av næringslivet går bra. Økonomien generelt går bra, men det er fremdeles store utfordringer innenfor flere forskjellige segmenter. Så hører vi hele tiden fra finansministeren og resten av regjeringen at rentespøkelset lurer, og det er jo helt riktig. Vi skal ikke bruke mer penger enn økonomien tåler, vi skal ikke overopphete økonomien. Men dette representantforslaget tar ikke til orde for å bruke mer penger, det tar til orde for å avstå fra å ta inn så mye penger. Det tar til orde for at folk skal kunne få beholde mer av sin inntekt og for at næringslivet skal kunne få beholde mer av sine penger til å drive butikk og næringsutvikling og til å ha en sunn drift som organiserer og sysselsetter store mengder med folk.

Flere av de bransjene som virkelig rammes nå, er lavmarginsbransjer. Vi ser at man innenfor transportnæringen og innenfor kystfisket på Sørlandet nå driver med tap og subsidierer staten og andre aktører ved at de har så store kostnader til drivstoff alene at de betaler for å utføre arbeid. Det er en stor utfordring, det er meget negativt, og det er noe staten kunne gjort noe med.

Prispress i økonomien og frykt for 1 prosentpoengs renteøkning eller mer slår hardt inn hos både næringslivet og folk flest. Det er derfor det er så rart at regjeringen, med Vedum og Støre i spissen, ikke tar de grepene som kunne redusert denne utfordringen, og som kunne gjort at prispresset i økonomien ble redusert. Det kunne vært å få normalisert strømprisene ved å gjøre tiltak som vi har bedt om, med å begrense og regulere krafteksporten, men ikke minst ved gå inn for dette forslaget, som går ut på å avstå fra å ta inntekter.

Vi har sett drivstoffpriser på Svalbard som nå er halvparten av det vi ser i sørlige deler av landet, eller i hele landet utenom Svalbard. Og det er en normalsituasjon som var for et par år siden. For et par år siden – før Senterpartiet kom i regjering – var 17 kr per liter noe som Trygve Slagsvold Vedum klagde på. Nå er 27 kr per liter akseptabelt. Det er ekstreme priser, dette er ekstremt ødeleggende for næringslivet og befolkningen. EU-land har klart å innføre tiltak, og da må også Norge kunne innføre tiltak. Norge er i en særstilling ved at vi har en meget sterk økonomi. Vi har råd og muligheter til å avstå fra å ta inn disse avgiftene og til å redusere prispresset i økonomien. Stem for forslaget!

Bård Hoksrud (FrP) [16:57:45]: Én ting er i hvert fall sikkert, og det er at finansministeren må få seg en ny kalkulator. Enten er det «hiccups» eller så er det noe steingærent med den kalkulatoren han bruker. Ingen vanlige folk der ute skjønner noe som helst med tanke på hva man sitter igjen med i lommeboken, slik som situasjonen er nå. Jeg hører mange historier fra vanlige folk og næringslivet, som sier at de er i ferd med å kjøre seg ut i grøfta, eller – kanskje enda verre – at de er på vei inn i kreditorenes klør fordi de ikke klarer å betale regningene sine, enten det gjelder strøm, drivstoff eller andre ting.

Jeg hører at statsråden, som fra å ha vært med i et parti som sa at det var uaktuelt å sitte i en regjering hvis drivstoffprisen var over 20 kr, plutselig har snudd helt om og prater om helt andre ting, som f.eks. renten. Ja, renten er en utfordring, men det handler om de grepene man tar, og hvordan man tar dem. Da vil det å redusere avgifter bidra til å redusere kostnadsveksten og på den måten bidra til å redusere faren for renteøkning, osv.

Men det handler om vilje til å ta vanlige folk på alvor, som denne regjeringen har pratet om. Det gjør de definitivt ikke nå. Jeg kan ta et eksempel fra en bedrift i Kragerø som driver innenfor transportnæringen. De bruker 1 million liter diesel i året. Med 5 kr høyere drivstoffpris blir det 5 mill. kr i året. I tillegg har man et lønnsoppgjør som koster ca. 1 mill. kr ekstra for bedriften, og strømutgifter som også betyr mye penger.

Mange leverer tjenester til det offentlige, og er det noen som det er vanskelig å forhandle med for å få kompensert for økte utgifter som man ikke har noen som helst mulighet til å gjøre noe med, er det ofte det offentlige og staten. Det er en utfordring som mange står i.

Det er ganske spesielt å høre på de representantene som har argumentert imot dette forslaget fra Fremskrittspartiet. Hele argumentasjonen går på renter, men dette handler om at man kan ta grep hvis man vil. Staten flommer over av penger – det renner inn som aldri før. Men det er vanlige folk som får utfordringen og som må ta regningen. Nå er det mange vanlige folk med dårlig økonomi, som Fremskrittspartiet er bekymret for, og som vi er opptatt av, som får de store utfordringene.

Men det viktige er at statsråden skifter ut kalkulatoren og går ut og treffer folk – ikke sitter i Finansdepartementet.