Stortinget - Møte onsdag den 9. juni 2021

Dato: 09.06.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 621 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:00:21]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om statsrådets protokoller for tidsrommet 1. juli–31. desember 2020 (Innst. 621 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Dag Terje Andersen (A) [] (komiteens leder): Saken vi behandler i dag, om statsrådets protokoller, pleier ikke å skape de store bølger i denne salen, og når det gjelder mange av temaene, er det som tidligere: Innstillingen sier at det ikke er vedtatt noen benådning i perioden, og at det heller ikke har vært dissenser i regjeringa. Det som allikevel har vakt en del oppsikt denne gangen, er embetsutnevnelser.

Allerede ved forrige halvårs behandling av statsrådets protokoller, i fjor høst, varslet jeg at utnevnelsen av nåværende forsvarsminister Frank Bakke-Jensen til fiskeridirektør kom til å bli et tema ved denne behandlingen av statsrådets protokoller. Det var bakgrunnen for at vi som komité, da vi fikk saken, startet med spørsmål til både statsministeren, næringsministeren og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen. På bakgrunn av de svarene vi fikk, ble det nødvendig å gjennomføre høring, for det var utrolige bortforklaringer av utnevnelsen, særlig fra statsministeren.

Statsministeren prøvde å bortforklare saken med at den regjeringa som hadde fått kritikk for embetsutnevnelser tidligere – og da må vi helt tilbake til 1908 og behandlingen i Stortinget i 1909 – var et forretningsministerium. Det er helt feil. Både kritikken og ikke minst debatten den gangen dokumenterer noe helt annet. Gunnar Knudsen, statsminister fra Venstre den gangen, var helt tydelig på at en ikke skulle foreta embetsutnevnelser av sittende statsråder. Det var ikke knyttet til et forretningsministerium; han hadde en helt ordinær regjering.

Siden den gangen, i 1909, da debatten for øvrig viste at Johan Castberg, en kjent Venstre-størrelse, var en av dem som aktivt sa at det ikke skulle skje den typen embetsutnevnelser, og at de den gangen hadde eksempler på noen som ønsket å bli embetsmann og derfor måtte fratre som statsråd før han søkte, har det vært 37 regjeringer og 25 statsministre. Seks av dem har vært fra Høyre. Det begynte med Jens Bratlie – som for øvrig var en del av debatten i 1909, og som var helt enig i at det ikke måtte foregå – og fortsatte til Jan P. Syse. Under Jens Stoltenbergs statsministerperiode ble dette faktisk på nytt et tema, på grunnlag av et spørsmål fra Dagfinn Høybråten om det kunne tenkes at en daværende statsråd kunne være aktuell som biskop. Men Stoltenberg svarte slik en statsminister skal svare, at en selvfølgelig vil følge praksisen med at en sittende statsråd ikke blir utnevnt til embetsstillinger.

Statsministeren har flere ganger pekt på at det ikke har vært reagert ved de to fylkesmannsembetene. Hele fire ganger har hun påpekt det. Jeg skal innrømme at hun burde fått kritikk før, men det er ingen unnskyldning for det som har skjedd nå.

Alle andre har altså forstått det på en annen måte, i tråd med en enstemmig merknad fra komiteen den gangen, en etablert forståelse og et alminnelig demokratisk sinnelag.

I tillegg kommer at selve ansettelsesprosessen i Nærings- og fiskeridepartementet har vært ekstremt uryddig. Den 10. mai 2020 gikk søknadsfristen ut, men den ble utvidet. Den 8. juni var Frank Bakke-Jensen til intervju, altså før han hadde søkt på stillingen. Han ble ført opp på søkerlisten den 16. juni. Den listen ble offentliggjort først tre måneder etterpå. Og nødvendig settestatsråd – fordi daværende fiskeriminister var inhabil – ble oppnevnt først i august. Det var altså en tvers igjennom rotete prosess som bærer preg av å være rigget. I tillegg kommer at Sivilombudet har kritisert at Bakke-Jensens navn ble holdt ute av den offentlige søkerlisten.

Det sitter nå en statsråd som skal være med og utforme fiskeripolitikken som den kommende fiskeridirektøren skal praktisere. Det sitter en statsråd som har blitt ansatt av sine kolleger til fiskeridirektør. Derfor er det helt naturlig at komiteens flertall påpeker det åpenbare, at Frank Bakke-Jensen ikke burde vært utnevnt til fiskeridirektør.

Svein Harberg (H) []: Som vanlig er det lite å bemerke til statsrådets protokoller. Denne gangen var det imidlertid varslet en debatt om utnevninger eller beskikkelser av embetsmenn, noe som er en del av kontroll- og konstitusjonskomiteens halvårlige gjennomgang av protokollene.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen ble i statsråd 21. september 2020 beskikket i åremålsstilling som fiskeridirektør. Utnevnelsen har utløst noe debatt med varierende utgangspunkt, og komiteen har sendt brev både til statsministeren, til settestatsråd Nybø og til Frank Bakke-Jensen for å gjennomføre sin kontroll av prosessen. Komiteen fulgte opp med å avholde en åpen kontrollhøring med statsminister Erna Solberg og næringsminister Iselin Nybø om beskikkelsen av Frank Bakke-Jensen som fiskeridirektør, og om prinsipielle forhold knyttet til utnevnelse av medlemmer av regjeringen til embetsstillinger. Et sentralt spørsmål var om prosessen med utnevnelsen av ny fiskeridirektør ble gjennomført i tråd med god forvaltningsskikk.

Nærings- og fiskeridepartementet ble bistått av et rekrutteringsfirma for å innhente og kvalitetssikre aktuelle kandidater til stillingen. På bakgrunn av dette ble det gjennomført interesseavklaringssamtaler for å øke tilfanget av søkere, og det var i denne prosessen Frank Bakke-Jensen ble aktuell som kandidat. I tråd med god forvaltningsskikk ble hans søknad behandlet på ordinært vis, og i den offentlige søkerlisten som ble journalført hos departementet 7. september, var Frank Bakke-Jensens navn unntatt. Jeg viser til statsministerens svar i høringen om dette:

«Jeg mener det er grunnlag for at det skal være offentlig hvis en statsråd søker en stilling, fordi det er grunnlag for meroffentlighet.»

Det er videre viktig å slå fast at ansettelsen i saken har fulgt kvalifikasjonsprinsippet i statsansatteloven § 3, som sier at den best kvalifiserte søkeren skal ansettes i ledig stilling. Det var en klar anbefaling at det var Frank Bakke-Jensen som var den best kvalifiserte kandidaten. Jeg bare noterer meg at enkelte politikere påberoper seg bedre kunnskap og vurderingsevne enn de profesjonelle på dette punktet.

Så har det samtidig oppstått en debatt om det i det hele tatt er riktig at en sittende statsråd skal kunne utnevnes i embetsbestillinger av sitt kollegium. Det er for så vidt en spennende og kanskje nødvendig debatt. Det som blir så feil, er når/at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV bruker en stortingsbehandling i 1909, med bakgrunn i en helt spesiell situasjon der et forretningsministerium utnevnte seg selv til slike stillinger, som grunnlag for å mene at statsministeren i sine utnevnelser har gjort noe galt. Og ikke nok med det – helt uten analyse og vurderinger blir det slått fast at dette ikke må skje. Det kan jo hende at saksbehandlingen, relevant eller ikke, kunne trenge nye øyne og grundige vurderinger i dag.

Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og uavhengig representant Leirstein mener det gjerne kan tas en gjennomgang og vurdering av hvordan denne problemstillingen skal håndteres i framtiden. Bør sittende statsråder kunne søke på og utnevnes til embetsstillinger? Er det ok at avgående statsråder legger igjen en slik søknad på vei ut døren, noe både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har god erfaring med? Er det tilliten til en objektiv og god ansettelse som skal legges til grunn, må det vel være en rimelig lang karantenetid? Utelukker en de beste kandidatene på denne måten? Dette mener vi i Høyre det kan være nyttig å se på, men opposisjonen vil bare avgjøre deler av problemstillingen i dag.

Oppsummert: Det er ingen regler som forbyr sittende statsråder å søke og å bli utnevnt til et embete. Protokollkomiteen som i 1909 gjennomgikk statsrådets protokoller, bekymret seg for en praksis der statsråder ble utnevnt til embeter uten reell konkurranse om stillingene. Kvalifikasjonsprinsippet er lagt til grunn ved utnevnelsen av Bakke-Jensen, og statsministeren har ikke brutt verken lover, regler eller retningslinjer.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Frå 1909 og fram til no har det vore fast praksis at regjeringane ikkje utnemner sitjande statsrådar til embetsstillingar. Praksisen byggjer på ei etisk og politisk vurdering av rolla til regjeringa og til embetsverket. Me har eit politisk nøytralt embetsverk som skal gjennomføra politikken til den regjeringa som til kvar tid går ut frå Stortinget. Regjeringa er eit kollegium som saman har ansvaret for den politikken dei fører. Desse rollene skal ikkje blandast saman. Prinsippet var så viktig at kong Haakon i si tid engasjerte seg for å få det på plass.

Den sitjande regjeringa har no tilsett statsråd Frank Bakke-Jensen som fiskeridirektør. Eg reagerer på at statsministeren i høyringa som komiteen hadde, ikkje såg skilnaden mellom å tilsetja sitjande og avgåtte statsrådar i embetsstillingar. Som sitjande statsråd kan ein påverka vedtak ein som embetsmann skal setja i verk seinare. Som sitjande statsråd er dialogen om stillingar ein lukka samtale mellom statsrådar og mellom statsrådar og statsminister. Difor er ikkje dette ei ordinær tilsetjingssak, slik regjeringa freistar å framstilla ho som. Det er brot på eit viktig prinsipp om statsskikken vår.

I høyringa i komiteen peika statsministeren på at kontroll- og konstitusjonskomiteen ikkje hadde kritisert utnemninga av andre sitjande regjeringsmedlemer tidlegare. Dette syner etter mi meining at statsministeren har mista gangsynet for regjeringa si rolle. Regjeringa har ansvaret for sine eigne avgjerder, både med og utan kritikk frå kontroll- og konstitusjonskomiteen. Eg kan godt vera med på at kontroll- og konstitusjonskomiteen nok burde ha reagert også på dei andre utnemningane, men regjeringa må jo ha ansvaret for å gjera kloke vurderingar av kva som vil gagna tilliten både til det politiske miljøet og til embetsverket. Tilsetjinga av ein sitjande statsråd som fiskeridirektør gjer det motsette.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil starte med å si at det er god grunn til at vi har hatt den over 100 år lange praksisen med å ikke utnevne sittende statsråder til embetsstillinger. Det handler om tilliten til det gode, faglig sterke, upartiske og nøytrale embetsverket vårt. Det er klart at den tilliten blir utfordret når en regjering utnevner en av sine egne til en høy embetsstilling. Og det er klart at den blir utfordret når regjeringen som kollegium nå vedtar en politikk som en av dem senere skal praktisere i embetsverket.

Komiteen slår enstemmig fast i innstillingen at vi er klar over at forbud mot utnevnelse av sittende statsråder ikke er lovfestet, men mener at slike utnevnelser er et spørsmål om etisk og politisk vurdering og fast praksis siden 1909. Regjeringen Solberg har brutt med denne etiske og politiske faste praksisen tre ganger. Det blir særlig ille når det gjelder stillingen som direktør for et fagdirektorat – en del av embetsverket som både forvalter politikk, er en viktig ressurs og gir faglige råd til regjeringens politikkutvikling. Jeg vil si at tilliten til embetsverket og forvaltningen også er desto mer viktig når det gjelder akkurat fiskerifeltet – fordi fiskeriressursene er vår nest største eksportnæring, og fordi fiskeripolitikken som denne regjeringen har ført, har vært gjenstand for stor konflikt og sterk kritikk. Den kritikken har bl.a. rettet seg mot hvordan forvaltningen fungerer. Den kritikken har vi sett særlig i Riksrevisjonens rapport som denne komiteen behandlet for kort tid siden, hvor det ble klart at Stortingets sentrale fiskeripolitiske prinsipper var utfordret.

Det prinsipielle ved denne saken og bruddet med den over 100 år lange praksisen er bare én side av saken, for på den andre siden har selve prosessen med utnevningen vært uryddig og preget av mørklegging. Det har tatt lang tid for Stortinget å få oversikt over denne saken fordi statsrådene ikke akkurat har lagt seg i selen for å gi all relevant informasjon med en gang. Tvert imot måtte statsråd Bakke-Jensen få spørsmål fra Stortinget for å fortelle at det var en ansatt i departementet som først tok kontakt med ham om stillingen. Bakke-Jensen har sagt at han ikke tok direkte kontakt med fiskeriminister Ingebrigtsen i forbindelse med søknaden, men det viste seg å være en usannhet. Ingebrigtsen bekreftet senere at Bakke-Jensen ringte ham direkte.

Næringsminister Nybø fortalte ikke offentlig at Bakke-Jensen var på intervju i departementet før han hadde levert søknad – f.eks. i et skriftlig spørsmål som ble stilt i forbindelse med saken – før det kom fram i høringen i kontrollkomiteen denne våren, hvor Nybø fortalte at det var «en samtale med Frank Bakke-Jensen den 8. juni», altså før Bakke-Jensen hadde levert sin søknad. På oppfølgingsspørsmål om hva slags samtale dette var, svarte bisitter Morten Berg fra departementet at samtalen måtte regnes som et ordinært intervju, og at Bakke-Jensen var å betrakte som en søker fra det tidspunktet.

I tillegg til denne manglende viljen til å opplyse saken er det flere andre uryddige forhold ved prosessen som ikke ser så bra ut. Regjeringen forsøkte å hemmeligholde Bakke-Jensens navn fra søkerlisten, noe som utløste kritikk fra Sivilombudet. Det foreligger ikke referat fra det første intervjuet med Bakke-Jensen 8. juni 2020, og det ble gjennomført ansettelsesintervju før søknaden forelå. Departementet journalførte søkerlisten, som var datert 19. juni, først tre måneder etter at den forelå.

Det som fortsatt er uklart for meg, er hvorfor det tok så lang tid før statsråd Nybø ble valgt som settestatsråd for ansettelsen, og om den inhabile fiskeriministeren, Odd Emil Ingebrigtsen, gjorde noe i forbindelse med saken før det. Statsminister Solberg opplyste i svarbrevet til Stortinget at Nybø «ble oppnevnt som settestatsråd i den forberedende saksbehandlingen av søknadene». Det er feil. Nybø ble oppnevnt som settestatsråd 14. august 2020. Da hadde allerede rekrutteringsprosessen kommet langt. Hva som er forklaringen her, vet vi fremdeles ikke, men i sum bygger ikke regjeringens brudd med praksisen om ikke å utnevne sine egne – denne mørkleggingen av saken og den uryddige prosessen – akkurat tillit til denne viktige ansettelsen. Det mener vi er sterkt kritikkverdig.

Vi sier at Frank Bakke-Jensen ikke burde blitt ansatt som ny fiskeridirektør, og vi fremmer forslag om at regjeringen for framtiden må avstå fra å utnevne sittende statsråder til embetsstillinger.

Terje Breivik (V) []: Ut frå perspektivet, oppgåva til kontroll- og konstitusjonskomiteen, å føra kontroll med at regjeringa arbeider i samsvar med vedtak fatta i Stortinget, er dette ei sak der kjernen er rimeleg enkel.

Sjølv om det har utvikla seg ein praksis der sitjande statsrådar ikkje vert utnemnde til stillingar i embetsverket, er det ingenting formelt i vegen for at det skjer. Meiner Stortinget at sitjande statsrådar ikkje skal utnemnast til slike stillingar, er det primært Stortinget som har sove i timen – jamfør sitatet frå dåverande statsminister Jens Stoltenberg frå 2006, som fleirtalet i komiteen har lagt inn i saksmerknadene sine, og som saksordføraren refererte i innlegget sitt:

«Dersom det skulle oppstå en situasjon hvor en statsråd, statssekretær eller politisk rådgiver søker en stilling hvor Kongen i statsråd eller et av departementene er tilsettingsmyndighet, tar Regjeringen sikte på å videreføre den praksis som er etablert under tidligere regjeringer.»

Alt der godtok Stortinget at vurderinga heilt og halde er opp til regjeringa å gjera – når Stortinget godtok premissen om at regjeringa tek sikte på å vidareføra etablert praksis. På same måte har Stortinget godteke to tidlegare utnemningar utan å kommentera det verken i merknads eller i vedtaks form.

På vegner av stortingsgruppa til Venstre tek eg sjølvkritikk på at me ikkje har reagert tidlegare. Difor er me svært fornøgde med at det i dag vert fleirtal for å få på sakskartet ei drøfting der ein vurderer om det er føremålstenleg formelt å regulera slike tilsetjingar, les: lovfesta dei. Me ber òg om ei vurdering av å innføra ei karenstid for å unngå ein praksis der statsrådar vert utnemnde rett etter at dei har gått av. Venstre ser fram til å få ei sak på bordet og reknar med at det skjer rimeleg raskt.

Når det gjeld sjølve tilsetjingsprosessen, tilseier alt komiteen har motteke av både skriftleg og munnleg informasjon, at han frå departementet si side har vore uangripeleg med omsyn til både prosess og handtering når det gjeld kandidatvurderingane.

Det er heller ikkje tvil om, så langt ein ikkje kan ha tvil om jobbkandidatar før ein ser korleis dei faktisk fyller stillinga i den praktiske kvardagen, at den beste kandidaten fekk jobben – med eitt unntak prosessuelt, at søknaden frå Frank Bakke-Jensen vart unnateken offentlegheit.

Når eit samla storting i dag stiller seg bak merknadene til komiteen på dette punktet, og statsministeren var så eintydig i høyringa på at søknaden burde ha vore offentleg, føreset eg sjølvsagt at dette var unntaket om stadfestar regelen.

Eg stiller meg òg undrande til at fleirtalet i komiteen kritiserer departementet for at dei gjekk utover søknadsfristen for å få ei mest mogleg optimal søkjarliste før ein begynte vurderings- og silingsprosessen. Bør ikkje Stortinget vere såre fornøgd med at departementa både brukar rekrutteringsbyrå i slike prosessar og gjer alt dei kan for å sikra at dei beste kandidatane faktisk står på søkjarlista til slutt? Alternativet til såkalla aktive søk i marknaden hadde vore å lysa ut stillinga på nytt, med dei meirkostnadene og den meirtidsbruken det ville medført. Det hadde neppe vore verken betre eller nokon garanti for at resultatet endra seg.

Uansett kva ein meiner om at ein statsråd har fått stillinga, er det ingen grunn til å kritisera departementet for sjølve prosessen, heller tvert imot.

Presidenten: Komitéleder Dag Terje Andersen har bedt om ordet til forretningsordenen.

Dag Terje Andersen (A) []: Presidenten refererte innledningsvis helt riktig vårt forslag til debattopplegg fra komiteen – som var det samme som presidenten bestemte.

Komiteen har enstemmig bedt både næringsministeren og statsministeren om å være til stede. Nå ser jeg av talerlista at statsministeren ikke har tenkt å delta i debatten. Det synes jeg er et forsøk på å avskjære en demokratisk prosess når det gjelder det som er det viktigste spørsmålet, nemlig statsministerens rolle i å la sittende statsråder blir utnevnt til embetsstillinger. Jeg vil derfor, så sterkt jeg kan, oppfordre til at statsministeren tegner seg til et ordinært innlegg, sånn at det blir mulig for Stortinget, i tråd med det som presidenten sa innledningsvis, å ha en replikkrunde på det som er hovedtemaet i dette spørsmålet – ikke unndra seg en demokratisk debatt nå igjen.

Presidenten: Neste taler er statsråd Iselin Nybø.

Og det er ikke satt strek for denne debatten.

Statsråd Iselin Nybø []: Nærings- og fiskeridepartementet ble bistått av et rekrutteringsbyrå i forbindelse med tilsettingen av ny fiskeridirektør. Formålet med å bruke et byrå er å få bistand til å vurdere søkere og finne fram til mulige kandidater som ikke selv søker etter en offentlig utlysning. Dette er også utbredt praksis ved rekruttering til stillinger på dette nivået.

Byrået gjennomførte samtaler med et antall personer for å danne seg et eget bilde av situasjonen for direktoratet, og for å få innspill om aktuelle kandidater. Mulige kandidater ble drøftet mellom byrået og departementet, og et antall ble kontaktet for å sondere videre hvorvidt disse var interessert i å søke stillingen.

Gjennom denne prosessen kom Frank Bakke-Jensens navn opp. Han leverte sin søknad på stillingen 16. juni, etter at det var gjennomført en samtale med ham bl.a. for å få avklart om han var genuint interessert i stillingen. Denne samtalen utviklet seg i en sånn retning at det ble naturlig å karakterisere den som et intervju. Det var etter søknadsfristen, hvilket i seg selv ikke var til hinder for at søknaden ble tatt i betraktning. Etter fristen kom det også andre søknader, som alle ble vurdert.

Jeg kan ikke se at det skulle ha noen negativ betydning for andre søkere med mindre man mener at de som har søkt før fristen, skulle ha en beskyttelsesverdig interesse i å unngå konkurranse fra andre som kommer senere. Jeg mener dette ikke er en god grunn. Hovedformålet må jo være å få de beste søkerne til stillingen og til slutt den beste kandidaten.

Frank Bakke-Jensen ble oppført på den oppdaterte søkerlisten vi fikk oversendt 19. juni fra rekrutteringsbyrået, men denne listen ble imidlertid først journalført hos departementet 7. september.

Sivilombudet har vært uenig i vurderingen som ble gjort da Bakke-Jensens navn ble unntatt fra den offentlige søkerlisten. Jeg tar selvfølgelig hennes vurdering til etterretning. Det som blir sagt i denne uttalelsen, vil ligge til grunn for vår framtidige vurdering i tilsvarende saker.

Utover de forhold jeg nå har omtalt, mener jeg at det fortsatt ble gjennomført en god og skikkelig prosess. Jeg har ansvaret for alle ansettelsessaker i departementet, men statsråd Ingebrigtsen har ansvaret for Fiskeridirektoratet og virksomheten deres. Han ville i utgangspunktet ha vært delaktig i forberedelsen av saken og gjorde derfor på vanlig måte en vurdering av sin habilitet. Konklusjonen var at han ikke burde delta på grunn av sine kontakter med Bakke-Jensens ektefelle, og etter dette deltok han ikke i forberedelsene, herunder diskusjoner om kandidatene.

Jeg avholdt et avsluttende intervju med Bakke-Jensen før utnevnelsen. På det tidspunkt hadde byrået levert sin vurdering av søkerne, hvor han var ansett som den best kvalifiserte. Uttalelsen fra fagavdelingen i departementet, godkjent av assisterende departementsråd og departementsråden, konkluderte også med å rangere ham som den beste kandidaten etter en konkret vurdering opp mot andre søkere som var med i denne siste vurderingsrunden.

Det er riktig og viktig at kandidater til sånne stillinger blir vurdert ut fra sin kompetanse i samsvar med kvalifikasjonsprinsippet i statsansatteloven § 3 og ikke sitt politiske ståsted. Jeg oppfatter fra komiteens engasjement i denne saken at det er noe vi er enige om.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) []: Jeg registrerte at statsråden hadde et innlegg i Dagbladet 14. mai, som var et svar på en veldig god kommentarartikkel i Dagbladet om uryddigheten knyttet til denne prosessen, særlig knyttet til at det er en sittende statsråd som er utnevnt.

Både statsrådens tidligere partifelle Knudsen, som var statsminister i 1909, og daværende statsråd Castberg var veldig tydelige på at det ikke bare gjaldt knyttet til forretningsministerium at den praksisen når en skulle utnevne folk til embetsverk, var helt uakseptabel.

Ser ikke statsråden at det er et dilemma at han som skal bli fiskeridirektør, skal sitte i regjering og utforme fiskeripolitikken som han senere skal være lojal embetsmann for, og at han er utnevnt av bare sine kollegaer?

Statsråd Iselin Nybø []: Aller først vil jeg si at både i Nærings- og fiskeridepartementet og i våre underliggende etater og selskaper har vi folk med ulik politisk bakgrunn i ledende stillinger. Jeg opplever dem utelukkende som profesjonelle aktører, som ledere som klarer å skille mellom sitt eget politiske ståsted og den jobben de er ansatt for å gjennomføre.

Når det gjelder denne Dagbladet-kommentaren, synes jeg ikke den kunne stå uimotsagt. Den var vel frisk i ordbruken, og jeg prøvde å svare med en litt frisk kommentar tilbake. Man kan mene mye om prinsippet om hvorvidt en statsråd som sitter i regjering, skal søke på en stilling eller ikke. Departementet mitt mottok en søknad. Vi har ikke hjemmel – vi hadde det ikke da, og vi har det ikke nå – til å ikke behandle den søknaden som alle andre. Frank Bakke-Jensen var ansett for å være den beste kandidaten og fikk således jobben.

Dag Terje Andersen (A) []: I denne saken har store deler av mediene, bl.a. Dag og Tid, gjort en forbilledlig jobb med å finne sammenligningsgrunnlag. Jeg har selv sittet som statsråd og var da ikke i tvil om at statsministeren jeg satt for, var helt klar på at en i departementets prosesser ikke skulle ansette folk som satt i regjering.

Betyr det at når Knudsen, Castberg og senere Venstre-høvdinger har vært helt tydelige på forståelsen av det som skjedde i 1909, så har 25 statsministere tatt feil? Er det bare dagens statsminister som har skjønt hva Stortinget egentlig mente i 1909?

Statsråd Iselin Nybø []: Situasjonen i 1909 var en ganske annen enn den situasjonen vi er i nå. Det var et forretningsministerium som ansatte seg selv på vei ut av kontorene. Dette har vært en helt ordinær prosess der Frank Bakke-Jensen har blitt ansatt i konkurranse med andre og blitt vurdert som den best kvalifiserte søkeren.

Jeg synes komiteen og flertallet har hatt en fornuftig tilnærming til denne saken når man har sett på spørsmålet om hvorvidt man skal kunne ansettes eller søke på stillinger når man er en sittende statsråd. Men jeg og mitt departement må forholde oss til de lover og regler Stortinget har gitt, og vi kan ikke velge å se vekk fra en søknad som kommer, heller ikke fra en statsråd, fordi vi måtte mene noe om hans rolle i dag og hans rett til å søke. Han søkte, vi vurderte søknaden på helt vanlig måte, og han ble ansett som den beste kandidaten.

Dag Terje Andersen (A) []: En «helt ordinær prosess» – det er jo alt annet enn det.

Jeg vil spørre statsråden til slutt, med utgangspunkt i de reaksjoner denne ansettelsen har vakt, ikke minst i de fiskeripolitiske miljøene, men også i Stortinget: I en flertallsmerknad fra komiteen, som riktignok bare representerer et mindretall i salen, stiller flertallet spørsmål ved praksisen med å utnevne sittende statsråder til embetsstillinger, i dette tilfellet stillingen som fiskeridirektør. Vil statsråden vurdere å gi et vennskapelig råd til den kommende fiskeridirektøren om kanskje å få litt hjelp til å vurdere om han rett og slett av hensyn til respekten for den stillingen han skal innta, bør velge å ikke tiltre i stillingen, men frasi seg stillingen?

Statsråd Iselin Nybø []: Det jeg kan være enig i, er at det er uvanlig at en sittende statsråd får en jobb som dette. Men selve prosessen til at vi kom dit, har vært helt ordinær.

Vi har hyret inn et rekrutteringsbyrå som har jobbet på den samme måten som de jobber på i alle andre sånne typer saker. Fagavdelingen min har vært involvert i dialogen med rekrutteringsbyrået på samme måte som de bruker å være. Dette er en sak som har gått opp linjen, helt uten politisk innblanding fra min side, fram til det kom en helt klar anbefaling fra departementsråden og assisterende departementsråd til meg.

Hva Frank Bakke-Jensen velger å gjøre nå, må være opp til Frank Bakke-Jensen. Han har konkurrert med andre kandidater om denne jobben. Han har av byrået, av fagavdelingen, av departementsledelsen hos meg og av meg blitt ansett som den beste kandidaten, og derfor fikk han jobben.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Kven som er den beste kandidaten, har ikkje eg nokon føresetnad for å vurdera, så dette dreier seg ikkje om kvalifikasjonane til dei ulike kandidatane, men det handlar om måten dette har vorte gjort på. Mi oppfatning er at regjeringa er eit kollegium, der ein samarbeider, der ein gjev og tek for å få gjennom saker. Kan statsråden forstå at det for mange vert uklart om dette er ein del av ein slik gje- og ta-kamp, der nokre får gjennom noko i regjeringa, og andre får andre ting? Kan statsråden forstå at dette skaper usikkerheit om grunnlaget for utnemning?

Statsråd Iselin Nybø []: For det første er jeg glad for at representanten presiserer at dette ikke handler om kvalifikasjoner. Vurderingen er gjort av profesjonelle folk både i byrået og i departementet, som har vurdert kvalifikasjonene til Frank Bakke-Jensen opp mot de øvrige søknadene.

Jeg kan forstå at det skaper debatt når en sittende statsråd får en stilling som dette. Det ser vi jo også at det har skapt. Men jeg har vært veldig opptatt av at det ikke skal være nettopp det som representanten frykter at folk oppfatter at det har vært. Jeg har spurt mitt departement direkte om de har opplevd noen form for politisk press fra meg om å innstille Frank Bakke-Jensen. Svaret på det var et kontant nei, med en oppfølging: Vi har ikke engang opplevd noen politisk innblanding i saken før vi la fram vår innstilling.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Venstre er jo kjent for – iallfall tidlegare – å vera oppteke av openheit. Kva meiner statsråden med at statsråden tek Sivilombodsmannen si påpeiking til etterretning? Kva vil statsråden reint konkret gjera for å følgja opp dette?

Statsråd Iselin Nybø []: Vi gjorde en annen vurdering av denne saken når det gjaldt å unnta navn på søkerlisten fra offentligheten enn det Sivilombudsmannen gjorde. Og jeg vil være helt tydelig: Hvis vi skulle ha vurdert denne saken på ny, når vi nå har Sivilombudsmannens uttalelse i bagasjen, hadde Frank Bakke-Jensen ikke fått unntatt sitt navn fra offentligheten. Så det er klart at dette er en uttalelse som kommer til å få konsekvenser for den måten vi vurderer denne typen forespørsler på framover.

Freddy André Øvstegård (SV) []: I denne saken har det stadig kommet fram nye opplysninger etter hvert som mediene og Stortinget har spurt og gravd. Jeg kan nevne møtet mellom Bakke-Jensen og departementet 8. juni 2020, at Bakke-Jensen hevdet at han ikke tok direkte kontakt med fiskeriminister Ingebrigtsen, som var feil, at Nybø selv hadde et avsluttende intervju med Bakke-Jensen, eller det at søknaden til Bakke-Jensen i første omgang var hemmeligholdt. Sett i ettertid, hadde det tjent saken og særlig tilliten til ansettelsen av en ny fiskeridirektør hvis regjeringen fra starten av hadde vært mer villig til å opplyse saken og utvise en større grad av åpenhet?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg opplever at vi har gitt de opplysningene som det har blitt bedt om. Det har vært flere intervjuer med Frank Bakke-Jensen, det har vært flere intervjuer med andre kandidater. Det har vært ulik form for testing. Det er to ting som jeg mener at vi i departementet burde gjort annerledes, sett i ettertid. Det er for det første at da vi fikk søkerlisten oversendt fra byrået, burde den ha vært journalført der og da og ikke en tid etterpå. Akkurat i dette tilfellet ville det ikke hatt den store praktiske konsekvensen, for de som ba om innsyn, ville fått innsyn, og Frank Bakke-Jensens navn ville ikke framkommet der, fordi han var unntatt fra offentlighet.

Den andre tingen vi burde ha gjort annerledes, sett i ettertid, var at Frank Bakke-Jensen ikke burde fått sitt navn unntatt offentlighet, i tråd med det som Sivilombudsmannen har uttalt. Men utover det mener jeg at denne prosessen har vært ganske ordinær, og Frank Bakke-Jensen og øvrige søkere har fått samme behandling som de ville fått i andre typer ansettelsessaker.

Presidenten: Med det er replikkordskiftet omme.

Statsminister Erna Solberg []: Innledningsvis vil jeg få lov til å slå fast følgende: Alle norske statsborgere kan søke på et embete i henhold til Grunnloven § 114. Når den best kvalifiserte søkeren er funnet, krever Grunnloven § 21 at utnevningen skjer i statsråd. Det er derimot ingen regler som forbyr sittende statsråder å søke og bli utnevnt til et embete.

Bakke-Jensen søkte på vanlig måte på åremålet som fiskeridirektør. Han ble vurdert som den best kvalifiserte av flere søkere, både av rekrutteringsbyrået og av Nærings- og fiskeridepartementet. Det er altså sånn at utnevnelsen av Bakke-Jensen er et fullt ut lovlig vedtak i tråd med de kravene som er oppstilt, og i tråd med de rettigheter som ligger i Grunnloven.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt en sittende statsråd i fremtiden skal kunne søke på en embetsstilling, gjentar jeg det jeg sa i høringen: Dette er noe vi kan diskutere fremover, men problemstillingen slik flertallet fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har formulert den, er altfor snever. Spørsmålet kan ikke være begrenset til sittende statsråder som eventuelt skal utnevnes til embeter, men hvor lang tid det eventuelt må gå fra en statsråd har søkt avskjed i nåde, til hun eller han kan søke på et embete.

Utfordringene kontroll- og konstitusjonskomiteens flertall peker på knyttet til tillit, mistanke om særbehandling og tradisjoner for et politisk nøytralt embetsverk, er faktisk like relevante når en regjering utnevner sine tidligere statsråder og kollegaer i embeter, særlig etter kort tid. Det er flere eksempler på at Arbeiderparti-styrte regjeringer har utnevnt tidligere statsrådskollegaer til embeter kort tid etter at de har fått avskjed i nåde. Fra Stoltenberg II kan vi f.eks. nevne både Sylvia Brustad og Magnhild Meltveit Kleppa, som ble utnevnt til fylkesmenn ganske kort tid etter at de gikk ut av regjeringen.

Jeg kan ikke si meg enig i at denne regjeringens utnevnelser har brutt med Stortingets klare forutsetninger fra 1909, slik medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti legger til grunn. Det er åpenbart at man leser ulikt det som var debatten, og det som var konteksten.

I 1909 var det en god og grundig debatt etter at regjeringen Løvland – som forretningsministerium – utnevnte fem regjeringskollegaer, inklusive statsministeren selv, til statlige embeter. Debatten handlet om to ting: avgående statsråders behov for penger, og fraværet av et kvalifikasjonsprinsipp. Den gangen var det faktisk dyrt å bli utnevnt til statsråd. Det medførte store pensjonsforpliktelser og et bestallingsgebyr. Med hyppige regjeringsskifter etter parlamentarismen var det nødvendig å sikre at avgående statsråder hadde midler til å betale sin gjeld. Løsningen var ofte, under flere regjeringer, at de utnevnte seg selv til embeter i forbindelse med at regjeringen gikk av, slik også regjeringen Løvland gjorde.

Protokollkomiteen i 1909 var bekymret for denne mangeårige praksisen. Både komiteen og stortingsdebatten viser at det var stor forståelse for behovet for å sikre avgåtte statsråder en pensjon, men ikke ved å gi dem et embete som ofte ikke var utlyst, og som de ikke nødvendigvis var kvalifisert til. Derfor var det et unisont ønske på Stortinget om å få slutt på denne praksisen. Meg bekjent har samtlige regjeringer siden 1909 fulgt opp denne enigheten.

I dag er det klare rammer for hva et forretningsministerium kan gjøre, og i hvert fall siden tjenestemannsloven av 1918 har det vært lagt til grunn at den best kvalifiserte søkeren skal ansettes. Derfor er det ikke sammenlignbart når den best kvalifiserte søkeren i en åpen prosess blir utnevnt. Jeg har derfor lyst til å avslutte der jeg begynte: Bakke-Jensen ble beskikket til fiskeridirektør fordi han var den best kvalifiserte søkeren til jobben.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) []: Jeg registrerer at statsministeren fortsetter sitt forsøk på å tåkelegge saken, på den ene siden ved å sammenligne med folk som har gått ut av regjering, og på den andre siden ved å hevde at diskusjonen i 1909 gjaldt bare forretningsministerier. Når det gjelder diskusjonen i 1909, er det bare å gå inn i protokollene og se hvor tydelig de som da var med i debatten, la til grunn at dette var en selvfølge for regjeringer som skulle fortsette, selv om saken dukket opp ved forretningsministerium.

Men la meg spørre sånn: Når 25 statsministre siden 1909, og Stortinget, har forstått en enstemmig merknad i protokollkomiteen og den debatten som da var, på den måten at en sittende regjering ikke skal utnevne sittende statsråder til embetsstillinger, har det da slått statsråden at det kan være sånn at de 25 forgjengerne hennes har forstått det riktig, og at det er hun som forstår det feil?

Statsminister Erna Solberg []: Det kan godt tenkes at veldig mange statsråder før har vært veldig bevisst på at det ikke skal skje. Jeg har vært bevisst på at alle utnevnelser i denne regjeringen skal følge kvalifikasjonsprinsippet, og at når folk søker, er det viktig at det er en søknadsprosess som skal være god. Vurderingen av kvalifikasjonene skal være god.

Så synes jeg at etter at vi har fått statstjenestemannsloven – etter at vi har fått helt andre ansettelsesprosesser enn det man hadde den gangen – at hvis det er sånn som jeg hører fra denne debatten, at det er det at man sitter i et kollegium og lager regler som man så skal forvalte etterpå, som er et problem, og at det kan skape mistillit og annet, da har vi en ganske stor debatt. For det er ganske mange embetsmenn som har blitt statsråder oppigjennom, men utnevnt før, altså embetsmenn som blir til statsråder, som sitter og forvalter dette. Gunnar Berge var utnevnt til oljedirektør, men satt altså i nesten seks år i en regjering etter at han var utnevnt, og laget regler og ny oljepolitikk for dette landet.

Hvis vi skal trekke de prinsippene som i denne debatten trekkes opp, synes jeg at det som da er flertallet i salen, står for et godt prinsipp. Da må vi diskutere hvordan vi skal trekke prinsippene på en god og nøytral måte.

Dag Terje Andersen (A) []: Jeg skjønner for så vidt godt at statsministeren helst vil snakke om noe annet, altså det som heter «whataboutisme». Men nå er altså spørsmålet om en sittende statsråd som har blitt utnevnt til embetsmann, skal fortsette å utvikle politikk på det området han senere skal bli embetsmann for, i regjeringa som kollegium. Og statsråden har selv bekreftet, til tross for at jeg vet at hele hennes apparat har lett etter unntak fra 1909, at det ikke fins noe sånt unntak. Alle andre statsministre har oppfattet det spørsmålet på en annen måte, og da spør jeg akkurat om det at en sittende statsråd blir utnevnt. Spørsmålet mitt var: Kan det tenkes, når 25 statsministre har oppfattet det på en annen måte enn statsminister Solberg, rent hypotetisk, at det er de 25 som har hatt rett, og at det er nåværende statsminister som tar feil?

Statsminister Erna Solberg []: Rett og galt – det er ikke et spørsmål om det. Den ansettelsen som er gjort, er helt riktig i forhold til lover og regler, Grunnlovens krav og alt annet. Når det gjelder spørsmålet om man har lagt til grunn et prinsipp om at man ikke skal gjøre det – det har man åpenbart gjort. Det er også interessant at dette ikke har vært et åpenbart prinsipp, siden kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke påpekte det da Elisabeth Aspaker ble utnevnt, eller da Bent Høie ble utnevnt – har det da vært så åpenbart hva dette prinsippet er – til tross for at kontroll- og konstitusjonskomiteen da hadde medlemmer som hadde vært statsråder, som nå står på talerstolen og sier at dette var helt åpenbart.

Så sier jeg at dette er et interessant og viktig tema, men det må diskuteres i hele sin bredde. Hva betyr det hvis man mener at det ikke er tillit fordi man sitter i samme kollegium? Har man da tillit til embetsfolk som blir statsråder – og det har vært mange av dem i Arbeiderparti-regjeringer – som sitter og forvalter et regelverk sammen med andre kollegaer, og så går tilbake igjen og praktiserer det regelverket hos andre? Ut fra de innleggene som har vært her nå, virker det som om man ikke har en prinsipiell forståelse av at det er en helt sammenlignbar situasjon.

Dag Terje Andersen (A) []: Statsministeren sier stadig at det er i tråd med lover og regler. Med det mener en at det ikke uttrykkelig er forbudt i lov å ansette en sittende statsråd til embetsmann. Men er det statsministerens tilnærming til demokratiet for øvrig også? For det fins en masse eksempler på – og svakere eksempler enn dette – at en enstemmig komitémerknad som går igjennom et enstemmig storting, om hvordan regjeringa bør opptre, blir respektert av regjeringa selv om det ikke er lovvedtak i saken – særlig når det har skjedd for så lenge siden som 1909, og dermed har utviklet seg til konstitusjonell sedvane. Betyr det at vi kan forvente at statsministeren ikke bryr seg om komitémerknader eller konstitusjonell sedvane hvis det ikke er vedtatt i lov hva hun ikke kan gjøre?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg bryr meg om konstitusjonell sedvane. Men den er altså ikke bare ikke nedfelt i lov, den er ikke nedfelt i noen retningslinjer som ligger for noe regjeringsarbeid under noen regjeringer. Og kontrollkomiteen har ikke påpekt det under de to forrige utnevnelsene.

Så sier jeg at dette er en viktig og prinsipiell diskusjon. Men i et moderne samfunn – som ikke er 1909, hvor det var lukket og ikke konkurransetildelinger av embetsmannsstillinger, hvor det ikke var åpenhet om prosessene som ledet frem til dette – må vi diskutere det i dagens kontekst. Hvor setter man da rammene for at embetsfolk kan sitte i regjering uten å si opp stillingen sin, hvis de ikke skal sitte og utforme regelverk som de senere skal forvalte, som er et prinsipp som nå flere fra opposisjonen har brukt her? Hvor skal man sette grensene for når det ikke er ditt eget kollegium, når du nettopp har gått ut? Vi har jo hatt saker hvor det ser ut som om det er en trøstepresang fordi man måtte forlate statsrådsjobben i en omrokering, at man har blitt utnevnt til jobber.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Det var mykje diskusjon her om kva som er lov, kva som er tydeleg i lova, men det er vel ikkje slik at ein bør gjera det, sjølv om det formelt ikkje er forbode. Eg reagerer litt når statsministeren seier at sidan kontrollkomiteen ikkje reagerte ved dei to andre utnemningane, bør det vera greitt.

Er det ikkje regjeringa og ikkje minst statsministeren si eiga oppgåve å vurdera kva som er fornuftig å gjera?

Statsminister Erna Solberg []: Jo, det er alltid regjeringens oppgave å vurdere hva som er fornuftig å gjøre. Vi mener det er fornuftig at de best kvalifiserte søkerne får jobben i Norge. Men når medlemmer av kontroll- og konstitusjonskomiteen, som ikke har vært med på å påpeke dette tidligere, sier at det er helt åpenbart at dette regelverket var kjent for alle, og at det er sånn prosedyren har vært, kan det jo ikke ha vært så åpenbart, siden det ikke har vært problematisert tidligere.

Så sier jeg at dette er en interessant diskusjon, men vi må ta diskusjonen i hele bredden, og så må vi spørre: Har vi i Norge råd til å føre disse prinsippene så langt at vi ikke får de best kvalifiserte, enten til å bli statsråder, fordi det vil ha for store kostnader ved seg i forhold til andre ting man gjør, eller at vi ikke får de best kvalifiserte embetsmennene? Jeg opplevde innlegg nå i sted der det var mistillit til at politikere kommer i embetsmannsposisjoner. Jeg har lyst til å understreke det som også næringsministeren sa: Vi har tillit til tidligere, rød-grønne stortingsrepresentanter som sitter og leder store underliggende etater under denne regjeringen, for vi tror de er profesjonelle, og det tror vi faktisk alle som er kvalifisert til dette, blir.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Som eg presiserte i førre replikkveksling, med næringsministeren, handlar ikkje dette – frå mi side i alle fall – om kvalifikasjonane til Bakke-Jensen, men det handlar om prinsippet. Kva seier det til alle dei andre som hadde søkt stillinga, når ein er så tydeleg på, som statsministeren no seier, at dersom ein ikkje hadde gjort den utnemninga, hadde ein ikkje fått den beste personen? Korleis føler dei som har søkt denne stillinga, seg i denne situasjonen?

Så er det eit poeng at ein hevdar at det er liten forskjell på om ein er sitjande statsråd eller ein statsråd som har gått av. Det er ein realitet at statsrådar i fellesskap har eit kollegium. Dei pratar seg imellom, utan at det vert sett på som offentleg kommunikasjon, på ein heilt annan måte enn statsrådar som har gått av – det er vel ingen som vert så avgått som ein statsråd. Ser ikkje statsministeren at det er stor forskjell på det å vera sitjande statsråd og å vera ein statsråd som har gått av?

Statsminister Erna Solberg []: Det faglige rådet var å ansette Frank Bakke-Jensen fordi han var best kvalifisert. Jeg var veldig opptatt av at det skulle være sånn, og at det ikke skulle være tvil, nettopp fordi det å utnevne et medlem av regjeringen til en jobb ville kunne medføre diskusjon. Derfor var det viktig at det var et faglig grunnlag for dette. Det er ikke fordi noen har snakket sammen eller noe annet. Den mistilliten til det som jeg synes uttrykkes nå, er faktisk en implikasjon om at embetsverket og næringsministeren har løyet om at dette er den faglige vurderingen. Slik er det ikke. Det er faktisk den faglige vurderingen at han er den best kvalifiserte kandidaten.

Til spørsmålet om tidligere eller nåværende: Jeg tror nok at det fort vil være mange som sier at det kan være vanskelig hvis en person blir utnevnt til et embete seks uker etter at man har gått ut av regjeringen, å se at det ikke kan være snakket om, eller er en del av sluttpakken eller annet – hvis man først skal ha mistillit til dette. Jeg mener vi skal ha tillit til at vi skal ha godt kvalifiserte og åpne prosesser.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Statsministeren opplyste i sitt svarbrev til Stortinget i forbindelse med denne saken følgende:

«Næringsminister Nybø ble oppnevnt som settestatsråd i den forberedende saksbehandlingen av søknadene.»

Det viste seg å være feil. Nybø ble oppnevnt som settestatsråd den 14. august 2020. Da hadde allerede rekrutteringsprosessen kommet langt. Allerede den 8. juni 2020 var Frank Bakke-Jensen hos departementet på det assisterende departementsråd kaller et jobbintervju, og var fra og med det intervjuet å anse som en søker på stillingen.

Hvorfor skrev da statsministeren det hun gjorde, til Stortinget?

Statsminister Erna Solberg []: Fordi det er riktig, fordi statsråden ble oppnevnt som settestatsråd i det forberedende arbeidet, og så overtok i realiteten statsråden arbeidet lenge før den formelle utnevnelsen. Den utnevnelsen kom på det tidspunktet fordi det var det første statsrådet vi hadde etter sommerferien, men det ble behandlet i den delen av Næringsdepartementet lenge før, da det var klart at vi måtte ha en settestatsråd for dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Svein Harberg (H) []: Først må jeg kommentere at det var meget spesielt å se komitélederen – med henvisning til forretningsordenen – gripe inn i debatten for å slå fast hvem som vil ta ordet eller ikke, midt i en åpen debatt. Nå har jo for så vidt statsministeren vist i ettertid – med et innlegg som åpenbart var godt forberedt – at så ikke var tilfelle. Det synes jeg er spesielt.

Det med habilitet har vi i komiteen diskutert og kommentert i merknadene våre. Det er jo slik at i vår komité er vi ti medlemmer, og i denne saken er det fem på den ene siden og fem på den andre siden. Vi er enige om at det er noen ting som bør diskuteres. Innstillingen har et flertallsforslag I, som er et flertallsforslag med lederens dobbeltstemme, som nå vil avgjøre at sittende regjeringsmedlemmer ikke kan utnevnes. Men dette bør være en opplyst debatt, og vi etterlyser hva de mener om nær sagt stående og gående statsråder. Det har vært helt ned i 14 dager fra statsråder gikk ut døren, til de var utnevnt. Synes de at det er greit? De som nå er så veldig tydelige på at sittende statsråder ikke bør utnevnes: Hvor går grensen for utgående statsråder? Hvordan bør karantenetiden være? Hvilke saksområder bør det gjelde? Jeg synes det er veldig underlig at ikke flertallet og hele salen kan være med på en debatt om hvordan dette skal være. Hvilke prinsipper skal legges til grunn for at man skal ha tillit til de utnevnelsene som skal skje? Det er vi alle opptatt av, og det har vi en helt felles interesse av.

Når Høyre, sammen med Fremskrittspartiet, Venstre og uavhengige representanter, ikke går inn for det forslaget i dag, er det fordi vi vil se det i en helhet. Vi vil ha den helhetlige vurderingen: Hva skal til? Hva må være på plass for at vi kan få den tilliten? Og hvordan skal vi håndtere det så vi ikke mister de beste kandidatene? Det hadde vært fint å få høre litt om hva Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV mener om den delen av debatten.

Marit Arnstad (Sp) []: Dette er på mange måter en svært interessant debatt. Jeg og Senterpartiet har ingen synspunkter på kvalifikasjonene til Bakke-Jensen, de er sikkert utmerkede. Den prosessen har vi ingen forutsetninger for å gå inn i. Vi har heller ikke så veldig mange merknader knyttet til sjølve innblandingen i saken og gangen i saken, for det er jo ikke det dette egentlig handler om. Det handler om hva slags sedvane som har vært, og hvilken sedvane man nå risikerer å etablere. Flere talere fra regjeringspartiene har nevnt at det ikke finnes noen regler imot. Nei, men sedvanen har vært meget klar over lang tid, og det regjeringen gjør nå, er å innføre en ny praksis som ingen regjering og statsminister har hatt før dem.

Så er det et poeng – som enkelte har sagt – at man antakelig burde ha reagert tidligere; man burde ha reagert også da sittende statsråder ble utnevnt til fylkesmenn. Jeg ser det poenget, men det er jo ikke noe argument for å ikke reagere i den saken som man nå har foran seg. Det vi ser nå, er at det blir etablert en presedens som det er grunn til å reflektere over.

Så sier næringsministeren at det ikke var hjemmel i departementet for å stoppe prosessen, men da burde jo regjeringssjefen ha klargjort at en langvarig konstitusjonell sedvane gjør at dette ikke er mulig. Jeg forstår på statsministeren at hun har et pragmatisk forhold til konstitusjonell sedvane når hun sier at det ikke fantes retningslinjer. Nei, det er ofte at det ikke finnes retningslinjer for konstitusjonell sedvane. Jeg synes også at det er litt rart når statsministeren trekker inn ulike forhold, som at statlige tjenestemenn utnevnes til statsråder. Da risikerer statsministeren å redusere betydningen av regjeringskollegiet som sådant. Å sitte som statsråd er et særlig politisk verv, og det kan i veldig liten grad sammenlignes med noe annet verv man har, og det er kollegiet man sitter i, dette handler om.

Jeg håper at framtidige regjeringer avstår fra den presedensen og den praksisen som har blitt etablert. Jeg tror at det er viktig at framtidige regjeringer sørger for at dette blir et unntak, en såkalt solbergsk parlamentarisme, og ikke regelen for norsk konstitusjonell praksis.

Dag Terje Andersen (A) []: For det første: Jeg vil stille meg helt bak representanten Arnstads grundige og gode innlegg nå. For det andre: Vi har ikke vurdert hvorvidt Frank Bakke-Jensen er faglig kvalifisert for den jobben han er utnevnt til; det er prosessen og måten det har skjedd på, som er vurdert av kontrollkomiteen. Vi har heller ikke vurdert andre kandidater for å si det sånn – det er ikke Stortingets rolle. Jeg kan si at noen har spurt meg: Burde ikke Stortinget vedta at han skal avsettes? Nei, vi rydder ikke opp i uryddighet ved at Stortinget er uryddig selv. Det er ikke vår rolle å ansette eller avsette fiskeridirektører. Når regjeringa er rotete, så får Stortinget være ryddig.

Så til representanten Harberg, som spør hvorfor vi foreslår bare det som gjelder sittende statsråder, i vårt forslag til vedtak I. Det er fordi det er det som stadfester for det første en enstemmig komitémerknad fra 1909, og for det andre en sedvane og praktisering siden 1909. Det gjelder akkurat det konkrete punktet. Det betyr ikke at vi avviser å diskutere andre dilemmaer. Jeg ser også dilemmaet med folk som blir utnevnt tidlig etter at de har gått av, og – nå snakker jeg bare på vegne av meg selv – hvis fagpersoner i embetsverket blir statsråd. Jeg synes også at det er på kanten at fylkesmenn blir det, noe som er et helt personlig syn. Jeg er gjerne med og diskuterer det, men det er ikke det saken gjelder nå, og derfor er det saken vi forholder oss til, og det forslaget vi beholder – ikke fordi det er et nytt forslag, men fordi det er et forslag som i vedtaks form bekrefter det som tidligere har vært enstemmige holdninger fra Stortinget, og som har etablert seg som sedvane siden 1909.

Som forsamlingen har skjønt, synes jeg at det er et demokratisk problem at statsministeren ikke ser dilemmaet med det som har skjedd, og jeg synes at det føyer seg inn i en rekke saker vi har hatt i det siste. I denne saken er det åpenbart – alle ser det – men vi har også hatt eksempler der regjeringa blander seg inn i sivilombudsloven, som altså er Stortingets kontrollorganlov, både med forslag i sin tid og innblanding i Stortingets prosess om det samme. Vi har sett en gradvis utvikling i retning av økt hemmelighold, og la meg nevne to ganske nylige saker: Frode Berg-saken og saken om våpeneksport, der de av oss som har lest de hemmelige dokumentene – noen av oss i hvert fall – synes det er åpenbart at her er mye av hemmeligholdet knyttet til regjeringas bekvemmelighet, og ikke bare til bevarelsen av rikets sikkerhet. Summen av dette og den saken vi diskuterer nå, er at selv om det er mange grunner til å bytte ut denne regjeringa – at vi ønsker mindre forskjeller mellom folk og ikke økte, at vi ønsker en aktiv næringspolitikk for å få folk tilbake til arbeid, og at vi ikke ønsker at arbeidsfolk skal betale mer i skatt mens de rike får mindre – så er demokratiet og forholdet mellom regjering og storting i seg selv et godt argument for å bytte regjering til høsten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel