Presidenten: Etter
ynske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordna
debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av
regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil
seks replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa,
og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får òg ei taletid på inntil 3 minutt.
Stein Erik Lauvås (A) [15:19:16 ] (ordfører for saken): Dette
er et representantforslag, og i det dokumentet ble det fremmet to
forslag. Komiteen har behandlet dette og har også bedt statsråden
om en vurdering av forslagene, og det brevet ligger vedlagt saken.
Komiteen viser
videre til at forslaget berører flere departementer, som da har
ansvaret for de ulike vernebestemmelsene som tas opp i representantforslaget.
Så naturmangfoldloven og vern etter kulturminneloven ligger til
Klima- og miljødepartementet, mens jordloven ligger til Landbruks-
og matdepartementet.
Komiteens flertall
har i sine merknader sagt at det selvsagt er viktig å jobbe for
å stanse tap av arter og naturtyper og ta vare på det biologiske
mangfoldet. Flertallet mener også at de ulike vernebestemmelsene
er viktig for en bærekraftig forvaltning av norsk natur.
Jeg tror ikke
jeg skal si så veldig mye mer om denne saken. Det er andre partier
som har ulike forslag i saken, og jeg forutsetter at de vil redegjøre
for sine forslag og sitt syn.
Torill Eidsheim (H) [15:21:05 ] : Det er viktig å bevare ulike
artar og naturtypar og ta vare på det biologiske mangfaldet. Verneføresegnene
er sjølve fundamentet for ei berekraftig forvalting av norsk natur.
Samtidig er det
òg viktig å vareta ein god balanse opp mot den private eigedomsretten.
Den er verna gjennom Grunnloven § 105. Føresegna, som har vore gjeldande
så å seie uendra sidan 1814, slår fast at den som blir fråteken
eigedomen sin, skal ha full erstatning.
Når forslagsstillarane
her ønskjer ein kritisk gjennomgang av verneføresegner, er dette
eit arbeid som ligg til ulike departement, som saksordføraren nemnde.
I Høgre meiner
vi at dette forslaget må sest i samanheng med dei sakene Stortinget
allereie har behandla, med oppgåvefordelinga mellom kommunar, fylkeskommunar
og statlege myndigheiter i forbindelse med både kommunereforma og
regionreforma. Vi kan ikkje sjå at det på dette tidspunktet er behov
for ein ny gjennomgang av oppgåvefordelinga.
Plan- og bygningsloven
er ein god reiskap til å samordne behandlinga av arealbruk gjennom
planlegging, noko òg forslagsstillarane viser til. Det er mange
omsyn som skal takast, frå å sikre jordressursane, kvalitetar i landskapet
og kulturmiljø til òg å vareta den samfunnsmessige utviklinga i
kommunar og regionar.
Vedtak etter plan-
og bygningsloven skal sikre samordning mellom dei ulike lovane.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet er i gang med ei oppfølging av
EVAPLAN, der regjeringa vurderer om det kan gjerast endringar som
fører til betre samordning og samarbeid mellom statleg, regionalt
og kommunalt forvaltingsnivå. Klima- og miljødepartementet er òg
i gang med eit arbeid med ein ny kulturmiljølov, der temaet kostnadsdekning
ved arkeologiske arbeid blir utgreidd.
Det er viktig
at samfunnsutvikling ikkje blir hemma av unødig tungt byråkrati.
Innbyggjarane skal møte ei effektiv og brukarretta offentleg forvalting
som er oppteken av resultat og gjennomføring.
Når det gjeld
ei konkret kartlegging av kva for verneføresegner som gjeld, og
kor dei geografisk er, har eg lyst til å nemne at Statens kartverk
gjennom nettportalen sin geonorge.no gjev ei veldig god oversikt
over dei ulike kartlagde og vedtekne verneområda. Dette er data
som kan lastast ned gratis, sånn at kvar enkelt utbyggjar finn ei
god oversikt over det som finst av verna verdiar på eigedomen sin.
Kjell-Børge Freiberg (FrP) [15:24:27 ] : Norge står overfor
en tid der det må bygges mer. Det er bra. Det må bl.a. bygges flere
boliger, og i dette bør eiendomsretten vektlegges. Næringslivet
må kunne etablere seg, og det må kunne utvikle seg uten for mange
uforutsigbare byggereguleringer.
I dette forslaget
redegjøres det for en rekke vernebestemmelser, men det er og har
vært umulig å kartlegge alle, som er en av grunnene til at vi trenger
en kartlegging og en opprydding og – ikke minst – en forenkling.
Forslagsstillerne
er opptatt av forenklinger i plan- og bygningsloven og av lokaldemokratiet.
Vi ønsker med dette forslaget å rette oppmerksomheten mot viktigheten
av å bygge ned byråkratiske hindringer for verdiskapere og for vanlige
mennesker.
De første vernebestemmelsene
i Norge kom på plass i 1910. Etter det har det skjedd en inflasjon
av vernebestemmelser, i den grad at det nå er ingen som kan redegjøre
for hvor mange vernebestemmelser vi opererer med i sum. Bare i forskriften
til lovverket teller vi 3 100. Dette kommer i tillegg til kommunale
og fylkeskommunale bestemmelser og bestemmelser fra Sametinget.
Tvetydige vernebestemmelser gir også Statsforvalteren et rom for
skjønn i innsigelsessaker, som er svært uheldig for eiendomsretten
og ikke minst for lokalt selvstyre.
Forslagsstillerne
– og la det ikke være tvil om det – er av den oppfatning at Norge
fortsatt skal ivareta landets fantastiske natur, med fjell, skog,
historiske kulturminner og strandsoner. Men at dette ivaretas på
best mulig måte om det skjer med en opprydding og en kritisk gjennomgang
av vernebestemmelser, er vi overbevist om.
Et utvannet og
overregulert system er ikke noe godt system. Derfor er det på høy
tid med en opprydding og en kritisk gjennomgang av de vernebestemmelsene som
vi har berørt i forslaget.
Med dette tar
jeg opp våre forslag og det forslaget vi er en del av.
Presidenten: Representanten
Kjell-Børge Freiberg har teke opp dei forslaga han viste til.
Willfred Nordlund (Sp) [15:27:33 ] : Senterpartiet mener i
likhet med flertallet at det er viktig å jobbe for å stanse tap
av arter og naturtyper – og ikke minst å ta vare på det biologiske
mangfoldet og urørt natur. Det er derfor vi bl.a. mener at de ulike
vernebestemmelsene er viktige for en god forvaltning av naturen.
Samtidig vil jeg
understreke at Senterpartiet mener at en del verneforslag og allerede
innført vern kan håndteres på en bedre måte enn i dag: bedre lokal
forankring, forvaltning og medbestemmelse. Dagens måte medfører
unødig støy og av og til ineffektivt vern, eller, som foregående
taler var inne på, at vi ikke får til den samfunnsutviklingen som
er ønsket.
Jeg vil derfor
også understreke at det må tas flere hensyn, og ulike fordeler og
ulemper må veies opp mot hverandre ved innføring av ulike vern.
Ikke minst må det vurderes om det kan gjøres avbøtende tiltak. Det
er derfor jeg ser fram til å se hva regjeringen konkluderer med
av forslag som en del av oppfølgingen av NOU 2018: 11 om ny fjellov
og evaluering av plan- og bygningsloven. I den sammenheng vil det
være behov for Stortinget for å ha en samlet oversikt over de vernebestemmelsene
som er innført i Norge. Det er derfor vi står bak et forslag om
en sånn kartlegging.
Så får vi komme
tilbake til hvilke endringer som kan være nødvendige for å oppnå
målsettingene våre om et mer hensiktsmessig vern. Det er derfor
også interessant å se forslaget til ny kulturminnelov i den sammenheng. Senterpartiet
har med tanke på ny kulturminnelov vært opptatt av at påkrevde arkeologiske
utgravinger på privat eiendom må dekkes av staten. Så må det gjøres
en nærmere vurdering av hva som er påkrevd vern og utgraving. Grunnen
er at ikke alle har økonomiske muskler til å påkoste dette selv.
Det vil for noen medføre at man ikke får gjort det man ønsker, og
for samfunnet som helhet vil det i verste fall bety at vi ikke får
den samfunnsutviklingen som vi ønsker. Det er uklokt.
Jeg registrerer
at flertallet, også Fremskrittspartiet i denne sammenhengen, viser
til at regjeringen vil vurdere gebyrregulativet knyttet til arkeologiske
undersøkelser utløst av private initiativer. Det er for svakt og
litt oppsiktsvekkende med tanke på forrige talers innlegg. Jeg finner
derfor også grunn til å vise til våre merknader og forslag under
Innst. 239 S for 2020–2021 om innsigelsesrett i plan- og arealsaker
– og ikke minst en rekke andre saker som komiteen har behandlet
de senere årene, også nå nylig.
Med det tar jeg
opp forslaget fra Senterpartiet.
Presidenten: Representanten
Wilfred Norlund har teke opp det forslaget han refererte til.
Karin Andersen (SV) [15:30:09 ] (komiteens leder): Vernebestemmelsene
er der for å ivareta viktige hensyn. Naturtapet foregår i stort
tempo i verden og også i Norge. Hver femte art i norsk natur står
i større eller mindre grad i fare for å dø ut om man ikke gjør noe.
Store deler av dette natur- og artsmangfoldtapet og denne nedbyggingen
skjer stykkevis og delt, uten at noen har overordnet oversikt over
de verdiene som går tapt. Samtidig truer arealendringer over 80 pst.
av de truede artene i Norge. Dette har Riksrevisjonen påpekt, og
de har også påpekt at naturen taper når det gjelder innsigelser
i disse sakene, fordi Kommunal- og moderniseringsdepartementet i
stadig flere tilfeller ikke legger Fylkesmannens innsigelser til
grunn.
Denne riksrevisjonsrapporten
dokumenterte også at bruken av innsigelsesinstituttet som verktøy
for å ivareta nasjonale interesser er strammet inn. Det kan jo være
grunn til å samordne slike innsigelser – det har SV vært for. Men
problemet nå er at tapet av natur og arter går raskt og fortsetter
fordi man verken har kartlagt naturmangfoldet eller har nødvendig
kompetanse rundt omkring i alle kommuner for å ivareta viktige hensyn
i disse prosessene. Jeg er også ganske sikker på at hvis man hadde
hele faktagrunnlaget og kompetansen på plass, ville også disse vernebestemmelsene
være lettere å håndtere, og saksbehandlingen ville gå raskere.
Derfor er det
behov for å se gjennom disse bestemmelsene, og det har regjeringen
sagt at de skal gjøre. Da må det være med henblikk på ikke bare
å gjøre det enklere, men rett og slett å forsikre seg om at det
er kompetanse og kunnskap på plass, og at prosessene ivaretar det som
alle sier vi skal ivareta, nemlig det biologiske mangfoldet, de
truede artene og de områdene som skal være fellesskapets, som strandsonen
og nære friluftsområder skal være. Det er utrolig viktig når man
skal bygge flere boliger, som representanten fra Fremskrittspartiet
var oppe og snakket om, at vi bygger dem på en slik måte at det
blir gode boområder som ivaretar de behovene som mennesket har,
uten å ødelegge naturgrunnlaget rundt oss.
Vi støtter ikke
forslagene fra Fremskrittspartiet, og vi vil komme tilbake til dette
under behandlingen av andre saker.
Statsråd Nikolai Astrup [15:33:27 ] : Regjeringen er opptatt
av god samordning mellom lover som styrer arealforvaltning og vern.
Derfor har vi styrket samordningen mellom departementene på dette
feltet. Jeg merker meg at representantene anser plan- og bygningsloven
som et godt redskap for bærekraftig arealforvaltning. Det betyr
bl.a. å ta hensyn til jordvern, naturmangfold, landskap og kulturmiljø.
Alle kommuner
skal ha heldekkende arealplaner som avveier bruk og vern. Dette
gjør plan- og bygningsloven til en sentral lov for å sikre miljøverdier.
Nasjonale og regionale vernehensyn ivaretas også gjennom ulike sektorlover,
som naturmangfoldloven og kulturminneloven. Områdevern etter naturmangfoldloven
er det viktigste virkemiddelet for langsiktig bevaring av natur på
tvers av sektorer. Stortinget har sluttet seg til dagens politikk
for natur- og kulturmiljø gjennom behandlingen av bl.a. naturmangfoldmeldingen
fra 2016 og kulturmiljømeldingen fra 2020. I forbindelse med kommune-
og regionreformen har Stortinget behandlet oppgavefordelingen mellom
kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter. Det er etter min
oppfatning ikke behov for en ny gjennomgang av oppgavefordelingen nå.
Statens kartverk
gir gjennom sin kartportal, geonorge.no, en samlet oversikt over
foreslåtte og vedtatte verneområder. Den er tilgjengelig for alle
og brukes i planleggingen. Vi har altså god oversikt over verneområder
i Norge og hvilket regelverk som gjelder. Jeg ser derfor ikke behov
for å sette i gang arbeid med ny kartlegging eller gjennomgang av
vernebestemmelsene, slik representantene foreslår.
Hovedprinsippet
i plan- og bygningsloven er at helhetlig og kunnskapsbasert planlegging
reduserer konfliktene mellom ulike hensyn. Konflikt med arkeologiske
kulturminner kan ofte unngås ved alternativ plassering av tiltak.
Utgangspunktet i kulturminneloven er at automatisk fredede arkeologiske
kulturminner skal ligge urørt som en kunnskapsressurs for kommende
generasjoner. I tilfeller der det stilles krav om utgraving, er hovedregelen
at forslagsstiller dekker utgiftene. Dette er i tråd med prinsippet
om at tiltakshaver skal dekke kostnadene til nødvendige undersøkelser.
Ved mindre private tiltak eller når særlige grunner foreligger,
sier kulturminneloven at staten helt eller delvis skal dekke utgiftene
til undersøkelser, herunder utgraving. Klima- og miljødepartementet
utarbeider nå en ny kulturmiljølov som skal erstatte kulturminneloven
fra 1978. Spørsmålet om kostnadsdekning for arkeologiske arbeider,
herunder utgraving, blir tatt opp i forbindelse med dette arbeidet.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Eirik Sivertsen (A) [15:36:07 ] : Jeg tenkte jeg skulle utfordre
statsråden på hva som skal skje framover. Jeg er enig i at plan-
og bygningsloven i hovedsak har tjent oss godt, men vi er allikevel
i en situasjon der vi nå føler allmenningens tragedie på kroppen.
FNs spesialpanel for biomangfold mv. har pekt på at arealdisponering
er en av de viktigste ressursene ved tap av artsmangfold og naturtyper,
og det klarer vi ikke, selv med et så velregulert samfunn som vi
har i Norge, å ivareta godt nok. Dette er en utfordring også for
det norske samfunnet. På det feltet vi diskuterer, får vi dette
satt på spissen, for areal er absolutt en begrenset ressurs og har
store økonomiske konsekvenser for den enkelte som kan gå på tvers
av fellesskapets interesser.
Mitt spørsmål
til statsråden er: Hvordan tenker statsråden å angripe denne problemstillingen
framover? Hvordan skal vi i Norge løse allmenningens tragedie?
Statsråd Nikolai Astrup [15:37:11 ] : Heldigvis mener jeg at
vi har et godt system for hvordan vi skal håndtere ulike interesser
i det norske samfunnet, også når det gjelder arealplanlegging. Plan-
og bygningsloven er et av de viktigste verktøyene vi har for å gjøre det.
Jeg tror vi må
starte denne diskusjonen med å erkjenne at det er ulike interesser.
Ja, vi skal ivareta naturmangfoldet, det er utrolig viktig. Vi skal
ivareta f.eks. god matjord og kulturminner. Samtidig skal vi heller ikke
senke osteklokken ned over landet. Det tror jeg ingen er tjent med.
Vi må klare å
verne også gjennom bruk og ha en fornuftig tilnærming til hvordan
vi forvalter arealene, der vi både klarer å høste og samtidig klarer
å bevare for fremtidige generasjoner. Og denne balansen må vi finne både
lokalt, regionalt og nasjonalt. Plan- og bygningsloven legger rammene
for det arbeidet.
Eirik Sivertsen (A) [15:38:07 ] : Jeg tror ikke jeg var uenig
i et eneste ord som statsråden sa i sitt svar, men det var for så
vidt ikke et svar på den utfordringen han fikk. Det er ingen i denne
salen, tror jeg, som er interessert i å senke en osteklokke ned
over landet og konservere oss slik som det er i dag, til evig tid.
Hvis vi går konkret
til Hardin, som formulerte allmenningens tragedie, beskrev han to
utganger av dette. Det ene var en substansiell endring i holdninger,
der vi faktisk setter fellesskapets interesser foran den enkeltes. Det
rår dessverre ikke statsråden over. Men den andre veien ut, som
statsråden rår over, er eksplisitte politiske vedtak for å ivareta
fellesskapets, altså allmenningens interesser, også i de tilfellene
hvor man kan se at enkeltaktører skader seg selv gjennom å prioritere
kortsiktig sine egne interesser. Jeg er enig i den balansegangen, men
hvordan kommer vi videre – til tross for de gode redskapene vi har?
Vi er enige om at plan- og bygningsloven har tjent oss godt, men
ikke godt nok. Hva er statsrådens svar på den utfordringen som nå
blir aktualisert, sånn som f.eks. FN beskriver?
Statsråd Nikolai Astrup [15:39:12 ] : Jeg mener at vi har klart
å forvalte allmenningen og allmenningens interesser på en veldig
god måte i Norge. Og ja, det finnes alltid forbedringspunkter og
områder hvor vi kan gjøre det enda bedre. Men vi er faktisk ganske
gode på å balansere disse hensynene. Ta f.eks. havforvaltningen
vår, som trekkes frem som en havforvaltning som andre land ser til,
fordi vi har klart nettopp det kunststykket å balansere mellom ulike
interesser. Det at vi har både fiskerinæring og havbruksnæring og
en olje- og gassnæring som opererer side om side, er et eksempel
på at vi får det til, og naturverdien, den økologiske tilstanden,
i våre havområder er også veldig mye bedre enn de fleste andre steder.
Det samme gjelder avveiningen av ulike interesser på land. Det er
ikke perfekt, men jeg mener at vi har et langt bedre utgangspunkt
enn andre, og at vi gjennom mange årtier har gjort dette sammen
på en god måte.
Karin Andersen (SV) [15:40:38 ] : Det kunne vært interessant
å diskutere sunnhetstilstanden for en del av havområdene våre, men
jeg skal ikke gjøre det.
Jeg skal derimot
spørre statsråden om noe annet. Det har vært en mengde undersøkelser
som viser at det er mye natur som trues, bit for bit. Blant annet
kom undersøkelsen som het EVAPLAN, som vi fremdeles venter på oppfølging
av. Noe av det den slo fast, var at det var mangel på kunnskap i
veldig mange kommuner som skulle forvalte alt dette regelverket.
Statsråden sa
i sitt innlegg at han vil forlite seg på en kunnskapsbasert planlegging.
SV har i flere år tatt til orde for at vi skal sette krav til denne
kompetansen som skal finnes i kommunesektoren, men regjeringen har motsatt
seg det. Det var slike krav før. Hva er grunnen til at man motsetter
seg at det skal være slik kompetanse til stede i kommunesektoren,
eller å stille krav om det?
Statsråd Nikolai Astrup [15:41:36 ] : Regjeringen er overhodet
ikke imot at den kompetansen skal finnes i kommunesektoren. Det
vi er opptatt av, er nettopp å legge til rette for at den kompetansen
blir tilgjengelig for de kommunene vi snakker om. Vi har 356 kommuner
i dette landet, og det er i en del kommuner mangel på kompetanse.
90 pst. av de mest spredtbygde kommunene sier at de ikke får tak
i den kompetansen de trenger, for nettopp å kunne utføre de lovpålagte
oppgavene de har.
Og som jeg har
referert i denne salen før, hadde jeg et møte med en kommune i Finnmark,
hvor rådmannen sa: De siste fem månedene har helse- og sosialavdelingen
i denne kommunen bestått av én person, det har vært meg, og det
er rett og slett fordi vi ikke har klart å rekruttere noen andre.
– Sånn er det.
Vi jobber med
både å utdanne flere med plankompetanse og ikke minst oppdatere
den kompetansen som finnes der ute. For når vi ikke klarer å rekruttere
nye, må vi også etter- og videreutdanne dem vi har, for å sørge
for at de kan utføre de oppgavene de skal. Vi er åpne for å se på
kommunestrukturen nettopp av denne grunn, og jeg håper at også SV
vil være det med tiden.
Karin Andersen (SV) [15:42:40 ] : Annen kommunestruktur sikrer
ikke at vi har denne kompetansen i kommunene så lenge det ikke settes
krav om det. Før var det krav om at det skulle være slik kompetanse
i kommunene, og det var også statlige tilskudd til slike miljøstillinger
i kommunene. All dokumentasjon fra bl.a. EVAPLAN, fra Riksrevisjonen,
fra flere andre undersøkelser viser at det er nettopp denne mangelen
på kompetanse som er grunnlaget for at det gjøres en del feil beslutninger.
Det gis altså ikke gode nok saksutgreiinger til kommunestyremedlemmene
når de skal ta sine beslutninger. Det vil selvfølgelig også følge
saken videre. Det er ikke forbudt for kommuner å samarbeide om slik
kompetanse hvis det skulle bli et slikt krav.
Jeg synes ikke
statsrådens svar i det hele tatt holder når vi nå i flere år har
visst at dette er problemet – det store tapet vi har på f.eks. artsmangfold,
som skjer bit for bit.
Statsråd Nikolai Astrup [15:43:47 ] : Vi har styrket plankompetansen,
og vi fortsetter å gjøre det. Jeg er ikke tilhenger av at vi på
alle områder skal detaljstyre hvordan kommunene skal løse sine oppgaver.
Det å gi enkeltvise tilskudd per oppgave til alt det kommunene skal
drive med, betyr jo i sum at det kommunale selvstyret forvitrer.
Jeg har altså mer tillit til kommunene enn det representanten Andersen
legger for dagen. Vi kan ikke detaljstyre alt fra statens side,
selv når intensjonen er god, fordi det handler om nettopp å ha armslag
til å kunne gjøre sine egne vurderinger og løse oppgavene slik det
lokalt er best å løse dem.
Vi er enige om
at det er behov for mer plankompetanse, og da må vi utdanne flere.
Det driver vi nå med. Interkommunalt planarbeid kan absolutt være
en løsning for kommuner som ikke klarer å rekruttere den kompetansen
de trenger. Men jeg mener også at kommunesammenslåing kan være viktig,
for dette er ikke det eneste området hvor mange, særlig små kommuner,
sliter med å kunne løse sine lovpålagte oppgaver.
Karin Andersen (SV) [15:44:54 ] : Dette er ikke en hvilken
som helst oppgave. Dette handler om å stanse det naturtapet som
foregår i stort tempo her i landet. Vi har altså mistet 114 arter
de siste 200 årene, og hver femte art står i fare for å bli utryddet.
Riksrevisjonen har ropt varsku om at dette tapet foregår nå, bit
for bit. Dette er ikke prosesser det går an å reversere. Er det
tapt, så er det tapt. Det er derfor jeg mener at regjeringen tar altfor
lett på at man ikke stiller krav til kompetanse i disse sakene.
Derimot har man vært veldig åpen for å si at man skal ha færre innsigelser
i disse sakene. Risikoen da er at dette naturtapet og tapet av artsmangfold
bare fortsetter.
Hva vil statsråden
gjøre helt konkret raskt for å stanse dette tapet?
Statsråd Nikolai Astrup [15:45:56 ] : Representanten Andersen
trekker inn innsigelsessakene. La meg da minne om at innsigelser
som lander på statsrådens bord, utgjør toppen av isfjellet av saker
som er til behandling rundt omkring i det ganske land. Det er riktig at
vi, i større grad enn den forrige regjeringen, har gitt lokale krefter
medhold i saker som har vært behandlet av Statsforvalteren og sendt
videre til oss til behandling.
Men det er ikke
det som er kjernen i problemstillingen, for det avgjøres altså tusenvis
av saker lokalt, og jeg mener det er bra at de avgjøres nærmest
mulig dem som har skoen på og vet hvor den trykker, og som kan finne gode
løsninger som virker der. Jeg tror alle er bevisst på den enorme
utfordringen vi står overfor, hvor vi skal legge til rette for utvikling
i mange små lokalsamfunn rundt omkring i landet samtidig som vi
skal ivareta viktige naturverdier, og i og for seg kulturmiljøverdier,
for fremtidige generasjoner. Den balansen må ivaretas hele tiden.
Derfor er det viktig med kompetanse. Derfor legger vi til rette
for å utdanne flere som nettopp skal jobbe med disse spørsmålene.
Kompetansen må være tilgjengelig.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Fleire har ikkje
bedt om ordet til sak nr. 18.
Votering, se tirsdag 1. juni