Presidenten: Dei
talarene som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutter.
Jon Engen-Helgheim (FrP) [15:07:13 ] : Jeg vil referere til
replikkutvekslingen om plikter og rettigheter til statsborgerskap.
Man snakker ofte om plikter og rettigheter til et norsk statsborgerskap,
men som replikkutvekslingen viste, er det veldig få plikter når
man først har fått et norsk statsborgerskap, og slik bør det kanskje være
også. Men man må være ærlig om hva man egentlig snakker om her.
Man får mange rettigheter, ingen plikter, og da er det viktig å
ha en bærekraftig politikk for hvor mange statsborgerskap man skal
innvilge hvert år.
Når Fremskrittspartiet
tar til orde for å stramme inn på kravene for å få et norsk statsborgerskap,
får vi ofte kritikk for at det vil bli så strengt at færre vil klare
det. Ja, det er intensjonen. Intensjonen er at færre skal få norsk statsborgerskap
fordi for mange med en lav eller løs tilknytning til riket i dag
får det. Problemet er ikke å leve i Norge uten et norsk statsborgerskap.
Man kan leve et fullverdig liv i Norge uten norsk statsborgerskap,
men problemet starter når vi gir statsborgerskap til folk som ikke
burde hatt det. Det har vi etter hvert fått en del eksempler på
at kan bli krevende.
Når vi i våre
forslag i Dokument 8-forslaget foreslår at barn født i utlandet
må ha en fast tilknytning til den forelderen som gir rettighet til
norsk statsborgerskap, er det ikke hovedsakelig valg av sivilstatus
vi tenker på. Men dersom et barn født i utlandet aldri har møtt
sin norske far eller mor, aldri har hatt noen relasjon til sin norske
far eller mor, eller aldri har vært i Norge og kjenner ingen i eller
fra Norge, er det liten grunn til å innvilge dem et statsborgerskap.
Det er heller ikke riktig, som representanten Andersen sa om vårt
forslag, at man vil gjøre personer eller barn statsløse. Det ville
i disse tilfellene, etter all sannsynlighet, være en annen forelder
fra et annet land som gir barnet et statsborgerskap. Det er et dårlig
argument imot vårt forslag.
Et annet av våre
forslag, om å bidra til integrering for også sine nærmeste, er referert
til av representanten Greni. Det er ikke riktig at det er et krav
i dag. I dag kan f.eks. en far i familien være i arbeid, være integrert,
ha lært seg norsk og delta i samfunnet, mens man aktivt hindrer
resten av familien, eller deler av familien, i å gjøre det. Det
er et alvorlig problem med denne selvvalgte segregeringen som vi
ønsker til livs, ved å stramme inn på kriteriene, ved at man må
også ta initiativ til å integrere familien for å få norsk statsborgerskap.
Karin Andersen (SV) [15:10:34 ] : Til det siste innlegget:
Det er etter mitt syn svært vanskelig å skulle kontrollere et slikt
forslag. Hvis noen hindrer familien sin og barna sine i å delta
i samfunnet, må samfunnet gripe inn, og det på et langt tidligere
tidspunkt enn når det er aktuelt å søke statsborgerskap.
Det å ha rett
til statsborgerskap er viktig, fordi det forplikter statene. Derfor
har Norge også forpliktet seg til å jobbe mot statsløshet, sjøl
om vi i nasjonal politikk nå, ved flere korsveier, har gått motsatt
vei når det gjelder å kunne frata noen statsborgerskapet. Dette
med å skulle frata barn som har en norsk forelder, men ikke har
vært i Norge, kan bidra til statsløshet. Det er en måte å straffe
barn for noe foreldrene gjør, som SV er dypt uenig i. Jeg er veldig
glad for at flertallet her ikke er enig med Fremskrittspartiet i
dette.
Men til sjølve
saken. Jeg har nå, gjentatte ganger, spurt både regjeringen og regjeringspartiene
hvordan de belegger sin påstand om at økt botidskrav skal kunne føre
til bedre integrering. Det har ikke kommet noe påviselig forskning
eller noe slags dokumentasjon på at det er slik. Tvert imot. Vi
har dokumentert, og høringsinstansene har dokumentert, at vi risikerer
at det virker motsatt. Det betyr at dette er nok slik som Fremskrittspartiet
sier; et ønske om at færre skal få statsborgerskap.
Det mener jeg
er en veldig uklok tilnærming til mennesker som skal bo i dette
landet, for det er jo ikke slik at man kan få statsborgerskap hvis
man har en løs tilknytning til landet, som det blir sagt her. Det
får man ikke. Dette er mennesker som har permanent oppholdstillatelse,
og som man forutsetningsvis må tenke skal bo her resten av livet,
og da er det et spørsmål om det er en fordel at de menneskene har
statsborgerskap, eller at de ikke har statsborgerskap.
Jeg registrerer
at et flertall her mener det er bedre hvis det går lang tid, og
man kanskje hindrer integrering, for å skremme noen, mens SV mener
det er mye bedre at vi gir et statsborgerskap uten å stille disse
kravene, som vil skille mellom dem som er friske og har muligheter
til å få en godt betalt jobb, og dem som ikke har det. Det mener
vi er et godt prinsipp å håndtere innbyggere i et land etter.
Statsråd Guri Melby [15:13:51 ] : Jeg tok ordet fordi jeg synes
det er viktig å presisere at denne saken er en del av en større
helhet av politikken regjeringen fører, både når det gjelder integrering
generelt, og når det gjelder statsborgerskap. Jeg tror ingen her
i salen tror at én ting alene, som det å øke kravet fra sju til
åtte år, i seg selv gir bedre integrering. Det har ikke jeg påstått,
og det har jeg egentlig ikke hørt særlig mange andre har påstått
heller, men å se det i sammenheng med flere andre ting man gjør,
vil jeg hevde kan bidra til bedre integrering, bl.a. at vi nå både
gir bedre opplæring i norsk og stiller høyere krav om den kompetansen
man må ha.
Så er det også
verdt å nevne i denne sammenhengen, synes jeg, at det ikke er sånn
at regjeringen fører en politikk som gjør at det blir færre norske
statsborgere. I løpet av de siste årene har det vært en kraftig
økning i antall søknader om å bli norske statsborgere. I 2020 var det
en økning på 49 pst. Da var det rekordmange 19 700 statsborgerskap
som ble innvilget.
Presidenten: Representanten
Karin Andersen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til
ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Karin Andersen (SV) [15:15:12 ] : All begrunnelse fra både
regjeringen og flertallet her i salen har dreid seg om at dette
skal gi bedre integrering, og at innvandrere i større grad skal
delta i arbeidslivet, bli økonomisk selvstendige og gjennom dette
tidligere bli en del av det norske samfunn. Det står i merknadene.
Det har vært hele argumentasjonen.
Deler av det regjeringen
har gjort på integreringsområdet, bl.a. i introduksjonsloven og
endringer der, har vært bra, det har gått noen steg i riktig retning.
Men dette gjør ikke det. Til det å telle opp nå og si at det blir så
mange nye statsborgerskap – ja, men det er bl.a. fordi vi har tillatt
dobbelt statsborgerskap, og også at mange av de flyktningene som
nå har vært her lenge, og har bodd her lenge, kan søke om statsborgerskap.
Det er vel bra at de som skal bo her, kan ha statsborgerskap og
delta i samfunnet. Derfor er det uhensiktsmessig, det regjeringen
nå foreslår: å gjøre terskelen høyere for noen.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:16:30 ] : Representanten
Andersen har så mange underlige måter å møte problemstillingene
på. Blant annet sier hun at enstemmige høringsinstanser er enig
med henne. Kanskje man da skulle stusse litt over hvorfor det er
sånn. Hvorfor finnes det ikke en eneste instans som mener noe annet?
Har representanten Andersen tenkt på det? Eller mener hun at det
er balansert? Dette er organisasjoner som lever av statsstøtte,
som er betalt av deg og meg. Kanskje det er ett av problemene –
at det ikke finnes en balanse, at man får noen mot og noen for på
en høring.
Det minner meg
litt om bistandshøringer. Absolutt alle som møter opp, ønsker mer
bistand og mener det er en strålende idé. Ikke én motrøst. Hva er
det som har skjedd med vårt demokrati når det er på den måten? Hvorfor
er det ikke noen som går inn og sier: Sånn kan vi ikke ha det. Vi
er nødt til å få en balanse i vårt demokrati når det gjelder innspillene
som kommer.
Og til representanten
Andersen: En godt betalt jobb, hva er det? En jobb som kan forsørge
familien din, er det man er ute etter. En godt betalt jobb – er
det stortingsrepresentantenes godtgjørelse på 900 000 kr, er det 1 mill. kr,
eller er det 800 000 kr? Nei, det er at man kan forsørge sin familie.
Og det er da ikke noe galt i det. Det er vel helt naturlig at man
stiller krav til at man kan forsørge sin egen familie. Om man går
litt tilbake i tid, hadde det vært utenkelig at man sto og diskuterte
hvorvidt man skal forsørge sin egen familie. Men det er altså nå kontroversielt.
Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, men jeg har i alle fall
vett til å vite når jeg skal slutte, og det er nå.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 17.
Votering, se tirsdag 1. juni