Arild Grande (A) [12:48:39] (ordfører for sakene): Arbeiderpartiet jobber for et trygt og rettferdig arbeidsliv med hele faste stillinger og en lønn å leve av. Innleie truer et slikt arbeidsliv på mange måter. Det kan gjøre at fast ansatte blir skviset ut og fortrengt av innleie, det kan legge press på lønningene, og det kan redusere fagbevegelsens innflytelse. Skjer dette, blir hele arbeidslivet rammet. Derfor må det ryddes opp en gang for alle. Vi trenger tydeligere regler, mer effektivt tilsyn, strengere sanksjoner ved brudd på reglene, mer innflytelse for fagbevegelsen og bedre oversikt over hvordan utviklingen i arbeidslivet faktisk er.

Når det gjelder strengere regler, er Arbeiderpartiet glad for at vi i forrige periode fikk presset igjennom flertall i Stortinget mot regjeringens vilje for å stramme kraftig inn på adgangen til å leie inn arbeidskraft gjennom å gi tillitsvalgte større makt. Statsminister Erna Solberg sa at dette var regjeringens største nederlag, og Høyres Margret Hagerup var uendelig trist. Nå har de imidlertid skjønt at de hadde en dårlig sak og prøver å skape inntrykk av at de er for dette.

Men fortsatt er det smutthull i lovverket. Det fins nemlig en adgang til å unngå kravet om avtale med tillitsvalgt ved innleie dersom man kan begrunne det med et midlertidig behov. Dette blir utnyttet til fulle av useriøse aktører. Arbeiderpartiet foreslår derfor sammen med Senterpartiet og SV at dette hullet tettes. Med Arbeiderpartiets politikk vil innleie bli forbudt med unntak av rene vikariater, innleie mellom produksjonsbedrifter og dersom tillitsvalgte og ledelse gjør avtale. Høyresiden er uenig og ønsker tydeligvis ikke å bidra til ytterligere opprydding.

Men godt lovverk alene er ikke godt nok. Regjeringen har sørget for at de nye innleiereglene trådte i kraft uten at noen skulle føre tilsyn. Dermed har ikke innstramningene hatt så store konsekvenser som ønsket. Regjeringen har med dette gitt de useriøse og de kriminelle et friår. De fleste seriøse og organiserte virksomhetene har nemlig fulgt de nye reglene og ønsker å følge lovverket. Men de useriøse, hvor fagbevegelsen ofte også står svakt, har fått fritt spillerom fra regjeringen. Etter hvert må regjeringen ha skjønt at dette var en tabbe, for nå er de plutselig for tilsyn. Men dette viser en utrolig svak regjering.

Regjeringen lytter heller ikke til Arbeidstilsynet, som sier at de bruker store ressurser på å etterspørre og å få ettersendt dokumentasjon. For å gjøre tilsynsarbeidet enklere og raskere foreslår vi derfor å lovfeste opplysningsplikten. Det er veldig rart at ikke høyresiden vil være med på dette.

I tillegg trenger vi sterkere fagforeninger som kan være vaktbikkjer og stå sammen med arbeidstakere som blir utnyttet. Hele innretningen vi har foreslått for å regulere innleie, handler også om å styrke fagbevegelsens innflytelse og gi de tillitsvalgte større makt. Vi foreslår derfor også å gjeninnføre fagforeningens mulighet til å fremme sak på vegne av en arbeidstaker som blir utnyttet av sin arbeidsgiver. Høyresiden er mer opptatt av å anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet, et arbeidsliv som undergraver fellesskapet og velferden vår. At høyresiden ikke ønsker sterkere fagforeninger, er godt kjent. Mer utrolig er det at Høyre ikke bryr seg om at det er de seriøse bedriftene som taper dersom de useriøse får fritt spillerom.

Her vil jeg si at i innstillingen under kapitlet «Kollektiv søksmålsrett» skulle Arbeiderpartiet ha vært nevnt sammen med Senterpartiet og SV når det gjelder stemmegivning og forslag i de omtalte innstillingene. Dette skyldes en inkurie.

Når det gjelder oversikt, ber vi om kartlegging over utvikling og omfang av innleie og hvordan det påvirker arbeidslivet, samt bedre oversikt over hvilke aktører som tilbyr tjenester og arbeid i Norge. Bedre oversikt vil kunne gjøre det lettere å finne målrettede tiltak, men også dette stemmer høyresiden imot. Det er åpenbart for alle at det er de rød-grønne partiene som leder an i arbeidet med å sikre et trygt og rettferdig arbeidsliv, og at vi hele tiden må dra en motvillig høyreside etter håret.

Med dette fremmer jeg forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og SV, samt varsler at Arbeiderpartiet stemmer subsidiært for forslag nr. 2, fra Senterpartiet og SV.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:53:56]: Et seriøst og inkluderende arbeidsliv er grunnlaget for vår felles velferd, og hovedregelen i norsk arbeidsliv er og skal være faste hele stillinger. Dette er det faktisk ganske stor enighet om i denne sal.

Men jeg har lyst til å minne representanten Grande om at LOs daværende sjeføkonom Stein Reegård i 2014 pekte på at hele sysselsettingstilveksten i årene fra 2008 og utover, altså på Arbeiderpartiets vakt, gikk til utenlandsk arbeidskraft, som han mente presset ut nordmenn. Sysselsettingen i disse årene falt, og arbeidslivskriminaliteten økte, særlig knyttet opp mot ulovlig innleie og sosial dumping.

Jeg skjønner godt at man har behov for å skrive om historien litt, for når representanten Grande sier at man presset igjennom regulering mot regjeringens vilje, er det grunn til å minne om at det var i juni 2017 at arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie foreslo omfattende endringer i reguleringen av innleie, en presisering av begrepet «fast ansettelse» og forbud mot såkalte nulltimerskontrakter. Reaksjonen fra LO-tillitsvalgte Boye Ullmann til VG var noe slikt som at «dette er en bombe og nesten for godt til å være sant», og at «da rapper de klærne til Ap, og vel så det». Så jeg skjønner godt at dette er sårt for Arbeiderpartiet, for etter at Solberg-regjeringen tiltrådte, har kampen mot arbeidslivskriminalitet blitt trappet betydelig opp gjennom opprettelsen av syv sentre mot arbeidslivskriminalitet, strengere straffer og høyere bøter for dem som bryter lover og regler, krav om lærlinger på alle bygge- og anleggsprosjekter som det offentlige betaler for. Hvis dette er å slepe bena etter seg, må bekjempelsen av arbeidslivskriminalitet under Arbeiderpartiet vært som støpt i sement.

Vi ser dessuten nå at bruken av midlertidige ansettelser har gått ned og nå er lavere enn under forrige regjering. Før koronakrisen inntraff, hadde ikke arbeidsledigheten vært så lav på ti år, og andelen som jobber deltid, har falt år for år. Faste hele stillinger har vært og skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv.

På oppdrag fra Arbeids- og sosialdepartementet gjennomførte Fafo et forskningsprosjekt i perioden 2014–2018, om hvordan bruken av tilknytningsformer som midlertidig ansettelse, innleie og selvstendig næringsdrift utvikler seg i norsk arbeidsliv. Fafo anslo at innleie av arbeidskraft formidlet av bemanningsforetakene utgjorde mellom 1,5 og 2 pst. av alle årsverk, men at det er store regionale forskjeller og forskjeller mellom bransjer. Mye av veksten i bemanningsbransjen har kommet innenfor utleie til bygg og anlegg, som i 2019 sto for 33 pst. av virksomheten til bemanningsbedriftene i NHO Service og Handel. Likevel viser tall fra bemanningsbransjen en nedgang i aktiviteten for andre halvår i 2019, som hovedsakelig skyldes redusert utleie til bygg. I Oslo var nedgangen på hele 36 pst., noe bemanningsbransjen i NHO Service og Handel mener er et resultat av endringene Stortinget vedtok i regelverket.

Men kartlegginger utført av bl.a. fagforeninger og også Fafo tyder på at det har vært utfordringer knyttet til etterlevelsen av reglene. Derfor foreslås det nå av regjeringen å styrke Arbeidstilsynets håndheving av reglene om likebehandling ved utleie av arbeidskraft, i tråd med strategien mot arbeidslivskriminalitet. Useriøse aktører og arbeidslivskriminalitet undergraver både den enkelte arbeidstakers rettigheter og et seriøst næringsliv og velferdsgrunnlaget for Norge. Det er uakseptabelt. Innsatsen mot useriøse aktører i utsatte bransjer har derfor blitt intensivert siden regjeringsskiftet i 2013, og det begynner å gi resultater. Ifølge Felles årsrapport for etatenes innsats mot arbeidslivskriminalitet 2019 viser det store bildet at omfanget av arbeidslivskriminalitet ikke nå bare har stagnert, men antakeligvis er redusert. Utsatte bransjer svarer i SERO-undersøkelsen fra 2019 at andelen som opplever liten eller svært liten oppdagelsesrisiko, har falt fra 30 pst. i 2009, på Arbeiderpartiets vakt, til 24 pst. i 2019. SERO viser også at over halvparten av virksomhetene i næringslivet mener det er stor eller svært stor sannsynlighet for å bli kontrollert i løpet av de neste to årene.

Samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og særlig utsatte bransjer med et samordnet og bredt myndighetsarbeid har bidratt til en helhetlig innsats mot arbeidslivskriminalitet. I tillegg har Arbeidstilsynet blitt styrket gjennom økte bevilgninger for å underbygge oppfølgingen av utsatte næringer og virksomheter gjennom kontroll og håndheving av regelverket.

Når Stortinget nå vedtar regjeringens forslag, får Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og Luftfartstilsynet myndighet til å føre tilsyn med at vilkårene for innleie fra bemanningsforetak og kravet til likebehandling ved utleie av arbeidstakere er oppfylt, og herunder at tilsynsmyndighetene får kompetanse til å gi pålegg og reaksjoner ved brudd på disse reglene.

Denne regjeringen tar arbeidslivskriminalitet på alvor.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:59:01]: Da jeg hørte siste innlegg, ble jeg ganske sterkt berørt, for er det noe som har kjennetegnet denne saken, så er det at representanten Heidi Nordby Lunde hele tida har strittet imot det som har vært nødvendige tiltak. Det er en komplisert sak, men de som ønsker å sette seg grundig inn i den, har mulighet til det, og vil da kunne se dokumentasjonen på det jeg nå sier.

Disse endringene som vi nå diskuterer, endringene i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven, skulle vært på plass fra 1. januar 2019. I forkant av det ble loven endret, og vi fikk klargjort hva som var fast ansettelse, vi fikk klargjort at det ikke var noe som het fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Vi fikk i det hele tatt den klargjøring av loven som var nødvendig for at kontrollmyndighetene kunne finne ut hva som var rett, og hva som var galt. Og det er det som er galt i henhold til loven, som er kriminelt. Hvis en ikke har en skarp presisering av det, får en ingen oppfølging av loven – da fortsetter forholdene, som er meget krevende.

Det er altså § 18-6 i arbeidsmiljøloven som er viktig her, som gir Arbeidstilsynet lovgrunnlag for å gi pålegg og enkeltvedtak, og det å få inn den lovendringen har en lang historie. Jeg glemmer aldri hvordan regjeringa strittet imot, med enorm innsats fra både NHO og Virke – her skulle en ikke ha inn Arbeidstilsynet som kunne sikre at loven ble fulgt. I dag er det ikke fnugg av spor etter NHO og Virkes argumentasjon, og etter regjeringas tidligere argumentasjon, om at det ikke var hensiktsmessig å bruke Arbeidstilsynet.

Senterpartiet har vært en drivkraft i saken i en rekke forslag. Vi har nå drevet på i over fem år. De første forslagene kom i 2015, og vi har samarbeidet intenst og godt med både fagbevegelsen og de kreftene innenfor NHO som er opptatt av et seriøst og godt arbeidsliv.

Vi fikk et flertallsvedtak, et vedtak 4. juni 2018, som ga regjeringa i oppdrag å utarbeide forslag til en kontrollfunksjon, og da kom neste problem: Hva var en kontrollfunksjon? Det var noen som mente at det var noe annet enn Arbeidstilsynet. Det har også nå forstummet. Det var helt logisk at det på dette området, som på andre områder, er Arbeidstilsynet som skal følge opp det som er arbeidsmiljølovens bestemmelser.

Flertallet, altså Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, som fører an i saken – jeg vil si det er SV og Senterpartiet som fører an, og Arbeiderpartiet blir etter hvert mer og mer med på nødvendige tiltak – har påpekt i innstillinga at det er et særlig problem å få dokumentasjon fra bemanningsselskaper som er etablert i utlandet. Det er et område som må ses nærmere på, og det er avgjørende viktig at dokumentasjon skal være tilgjengelig på arbeidsstedet. Det skal være tilgjengelig elektronisk, noe som vil effektivisere Arbeidstilsynets tilsynsarbeid. Og det er viktig at vi får fokus på forholdet mellom innleie kontra entreprise, slik at en her ikke kan vri seg unna og kalle ting entreprise når det i virkeligheten er innleie. Det er vesentlig at Arbeidstilsynet får tilført nødvendige ekstra inspektørårsverk og dermed kan utføre flere stedlige tilsyn. Det må være større risiko for å bli tatt.

Når Senterpartiet ikke er med på forslag nr. 1 fra Arbeiderpartiet og SV, om å be regjeringen legge frem en sak om å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett mot ulovlig innleie av arbeidskraft, har det sin begrunnelse i at vi går inn for en lovendring i arbeidsmiljøloven § 17-1 nytt femte ledd, hvor det heter at fagforening som har medlemmer i en virksomhet som har leid inn arbeidstakere fra bemanningsforetak, kan etter arbeidsmiljøloven § 14-12 reise søksmål i eget navn om lovligheten av slik innleie.

Dette er kollektiv søksmålsrett formulert i lovtekst – kollektiv søksmålsrett fra Senterpartiet og SV formulert i lovtekst. Det er en mye bedre tekst enn å ha det som en generell formulering. Dette må også Arbeiderpartiet være enig i. Forslag nr. 1 er derfor unødvendig, men hvis Arbeiderpartiet opprettholder forslag nr. 1, stemmer Senterpartiet for det.

Når det gjelder forslag nr. 3 fra SV, har Senterpartiet i tidligere innstillinger gjennom merknader og forslag tydeliggjort at vi ønsker å erstatte bemanningsbyråer med vikarbyråer. Det betyr at arbeidsmiljøloven § 14-12 annet ledd må tas ut av loven, og at arbeidsmiljøloven § 14-12 første ledd bare kan brukes i henhold til arbeidsmiljøloven § 14-9 b, som konkret gjelder vikariater. Dermed går vi fra bemanningsbyrå til vikarbyrå.

Til slutt en stemmeforklaring: Senterpartiet støtter forslag nr. 4 fra Rødt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:04:14]: Det er korrekt!

Solfrid Lerbrekk (SV) [13:04:25]: Det var ein siger for fagbevegelsen og for tryggleiken til den enkelte arbeidstakar på jobb den dagen i 2018 då Stortinget vedtok nye reglar for innleige av arbeidskraft. Men utover hausten det same året, då det begynte å nærma seg at det nye lovverket skulle tre i kraft, begynte det å tikka inn bekymringsmeldingar om korleis det skulle handhevast.

Fellesforbundet, som er utsett for veldig mykje innleige i mange av sine bransjar, sette i gang eit stort prosjekt som varte over fleire månader, der dei skulle gje så mange tillitsvalde som mogleg opplæring og handteringsverktøy som dei kunne bruka når reglane tredde i kraft. Men sjølv om Fellesforbundet gjorde eit svært godt stykke arbeid her, hjelper ikkje det når tilsynsmyndigheitene framleis ikkje har heimel til å kontrollera.

Fellesforbundet uttalte sjølv i denne perioden at dersom dei nye reglane ikkje vert forstått og etablerte i løpet av dei tre første månadene, vil praktiseringa skli ut i sanden, og det spesielt når Arbeidstilsynet ikkje kan vera med og spela på lag. Det er mange relativt enkle grep som burde ha vore gjorde for å gjera regelverket enklare og tilsynet av innleige meir effektivt, bl.a. det dokumentasjonskravet som me fremjar forslag om. Eg synest verkeleg ikkje det er for mykje å be om at det skal liggja føre dokumentasjon på arbeidsplassen på at reglane vert følgde. Dette, saman med kollektiv søksmålrett, hadde vore eit godt prevensjonsmiddel – for å seia det på den måten – mot lovbrot av innleige av arbeidskraft.

Arbeidstilsynet, som andre statlege organ, har i mange år vorte utsett for ABE-kutt. Dette har alvorlege følgjer for norsk arbeidsliv. Regjeringa skryter av talet på kontrollar som har vorte utførte av Arbeidstilsynet. Dette kan medføra eit press på etaten om at det er talet som tel, og ikkje kvaliteten på arbeidet som tel. No skal ikkje eg stå her og påstå at dei gjer ein dårleg jobb i Arbeidstilsynet, for det er absolutt ikkje sant. Men eg har høyrt historier om ei lovlydig transportbedrift som vert kontrollert kvart einaste år, utan merknader frå Arbeidstilsynet, samtidig som ei konkurrerande bedrift som det har vorte tipsa om gjentekne gonger, ikkje vert så hyppig kontrollert. Eg har sjølv prøvd å senda inn bekymringsmelding til Arbeidstilsynet om ein bonde. Då fekk eg til svar at Arbeidstilsynet ikkje prioriterte landbruket i den delen av landet, for det var jo ikkje så mange gardar. Kva er det for ein måte å driva på? Dette viser at det er grunn til å bekymra seg over ressursane i Arbeidstilsynet når dei vert pålagde desse ABE-kutta. Det fører til kvantitet framfor kvalitet.

Så til slutt litt generelt om innleige: Me i SV meiner framleis at innleige av arbeidskraft frå bemanningsbyrå er noko som me ikkje ønskjer. Det gjev bedriftene fleksibilitet, men det er på kostnad av arbeidstakarane sin tryggleik. Difor har me lagt inn forslag som avgrensar denne bransjen kraftig, men også forslag om generelt forbod.

Med det fremjar eg det forslaget som SV står bak i innstillinga. Så ser eg at Raudt har fremja to gode forslag i denne saka, og dei vil SV stemma for.

Bjørnar Moxnes (R) [13:08:52]: Jeg har ikke tall på alle rapportene vi har fått om lovbrudd og dårlig behandling av arbeidsfolk i bemanningsbransjen, og heller ikke på antall ganger regjeringen iler til forsvar for denne bransjen. Stortingsflertallet har ved flere korsveier presset regjeringen til å stramme inn. I 2018 oppsummerte Erna Solberg innstramningen i bruk av innleid arbeidskraft som regjeringens største nederlag den sesjonen. Så har regjeringen hele veien dratt beina etter seg. Det ser vi også med dette forslaget fra regjeringen, som behandles i stortingssalen i dag.

Det første problemet med forslaget er at det kommer altfor sent. Det skulle jo vært her 1. januar 2019, da de nye og strammere reglene for innleie trådte i kraft. Regjeringen har i praksis undergravd innstramningen ved at de ikke sørget for tilsynsmyndighet fra dag én. Det ble jo nærmest risikofritt å bryte bestemmelsene når de la opp saken på denne måten. Det andre problemet med forslaget er pengene. Skal vi få stanset bruddene på innleiereglene, trengs det langt mer penger til tilsyn enn det regjeringen kommer med. Det kommer stadig færre tilsyn fra Arbeidstilsynet. De siste tre årene har antall årlige tilsyn blitt redusert med 4 500.

Så mangler det også flere verktøy i verktøykassa. Fellesforbundet ber om at det innføres en plikt i lovverket til skriftlig å dokumentere at innleie er lovlig, og dokumentasjonen må være på plass før innleie starter. Et sånt dokumentasjonskrav er enkelt å oppfylle, og det er enkelt å sanksjonere, f.eks. ved et solid gebyr, hvis dokumentasjonen ikke foreligger. Det forslaget støtter ikke den sittende regjeringen. Derimot prøver den å lappe på det som i realiteten er en pill råtten bransje som har provosert på seg en nær samlet norsk fagbevegelse på grunn av sin bruk-og-kast av arbeidsfolk.

Vi i Rødt lytter til fagbevegelsen, til kravene fra EL og IT Forbundet, fra Fellesforbundet og fra Utdanningsforbundet om at bemanningsbransjen må avskaffes i sin nåværende form. Derfor er vårt hovedkrav å forby den kommersielle bemanningsbransjen og erstatte den med en helhetlig, offentlig arbeidsformidling. Det er sløsing med fellesskapets ressurser at vi bruker millioner av kroner til å passe på at bemanningsbyråene ikke bryter lover og regler – hvert eneste år. Vi ville spart både tid og penger på å bli kvitt disse byråene og heller satse på ordinære ansettelser og mer leie mellom produksjonsbedrifter i kombinasjon med offentlig arbeidsformidling.

Derfor fremmer vi i dag to forslag. Det ene er å gjenreise en arbeidsformidling til erstatning for de kommersielle bemanningsbyråene. Velferdsstaten må på ny hjelpe folk tilbake i jobb, ikke bare sende dem på cv-skrivekurs hos private selskaper. I første omgang går vi inn for å opprette en statlig bemanningspool for industrien i samarbeid med partene i arbeidslivet. Koronakrisen har vist oss at vikarbyråene ikke evner å løse arbeidskraftbehovet i industrien eller i andre deler av arbeidslivet. Vi må ha en grundig utredning til grunn for dette, så vi foreslår å få kartlagt dagens tilgang på arbeidskraft og det framtidige behovet for arbeidskraft. Vi vil ha en oversikt over hvilke kompetanseutviklende tiltak som er nødvendige, og hvordan arbeidsformidlingen skal bygges opp for å sikre full sysselsetting, i samarbeid med partene i arbeidslivet. Her må vi se yrkesfagopplæring, arbeidsmarkedstiltak og arbeidsformidling i sammenheng.

Etter vårt syn er koronakrisen riktig tidspunkt for å begynne med å avvikle de kommersielle bemanningsbyråene. Tidligere kriser har ført til at fast ansatte er blitt erstattet av innleide i etterkant. Det skal vi ikke la skje denne gangen, men da trengs det langt kraftigere tiltak. Dagens forslag fra regjeringen kommer etter press fra Stortinget. Det er et lite og forsiktig steg i riktig retning, men den store oppgaven er å gjenreise en offentlig arbeidsformidling, så vi kan kvitte oss med det kommersielle bemanningsuvesenet.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:13:54]: Som nevnt her tidligere, er det stor enighet om at faste ansettelser og gode arbeidsvilkår skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Innleie og midlertidige ansettelser skal være et supplement, og det kan bare brukes når særskilte vilkår er oppfylt.

Samtidig betyr det at selv om det var gode grunner til å foreslå innstramninger i regelverket, som denne regjeringen – eller i hvert fall en variant av denne regjeringen – og forrige statsråd gjorde, er det også sånn at bemanningsbransjen som sådan er en både legitim og relevant del av det norske næringslivet. For veldig mange virksomheter, ikke minst for eksportrettet industri, er det å kunne ta inn folk, f.eks. for å ta unna arbeidstopper, helt avgjørende. Og det er nødvendig for dem å ha den fleksibiliteten.

Samtidig har det over lengre tid vært en økende bruk av innleid arbeidskraft i enkelte bransjer. Spesielt har det vært tilfellet i byggenæringen. Om lag 1,5–2 pst. av årsverkene i norsk arbeidsliv utføres av arbeidsmottakere som leies inn fra bemanningsforetak. Innen bygge- og anleggsnæringen var andelen om lag 6 pst. ved Fafos beregninger i 2018. Det var en mye større innleieandel i Oslo.

Samtidig er det fra både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden kommet signaler om at det forekommer en god del ulovlig innleie. Også de kartlegginger som til nå er utført, tyder på at det er utfordringer knyttet til etterlevelsen av reglene. En mye omtalt Fafo-rapport fra 2019 indikerte at mellom 23 og 36 pst. av virksomhetene benyttet begrunnelser for bruk av innleie som kan synes å være i strid med loven.

I dag er det sånn at den innleide selv må følge opp brudd på innleiereglene. Det er det få som faktisk gjør, så vidt vi vet. Det kan ha sammenheng med mye, f.eks. at den innleide arbeidstakeren kun arbeider hos innleier kort tid, ofte har fremmedspråklig bakgrunn, i liten grad er organisert, osv.

Dersom reglene brytes, innleie benyttes i stort omfang, og håndheving uteblir, vil vi kunne få negative konsekvenser for seriøse virksomheters konkurransevilkår, sikkerhet og arbeidsmiljø, rekruttering, produktivitet og kvalitet, for å nevne noe. Derfor foreslår regjeringen styrket offentlig kontroll ved at Arbeidstilsynet gis myndighet til å føre tilsyn med reglene. De skal kunne gi pålegg til virksomheter om å stanse ulovlig innleie. Det kommer i tillegg til den muligheten den enkelte arbeidstaker selv har til å følge opp saken og reise krav om fast ansettelse.

Petroleumstilsynet og Luftfartstilsynet får samme myndighet overfor sine myndighetsområder. Tilsynet gjelder også likebehandlingsreglene, der regelen om innleie og likebehandling og dermed også brudd på regelsettene henger tett sammen. Arbeidstilsynet skal også kunne ilegge sanksjoner dersom virksomhetene ikke gir tilsynet de nødvendige opplysninger de trenger, eller der virksomheten ikke retter seg etter et stansingsvedtak. Det vil styrke og effektivisere kontrollene.

Innleieforslaget innebærer noe nytt i den forstand at mer skjønnsmessige regler som hittil er blitt håndhevet privatrettslig ved hjelp av domstolene, nå blir underlagt offentlige tilsyn. Et sentralt poeng med forslaget er at det gir grunnlag for å avdekke de systematiske bruddene og dermed ta nye skritt i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

For øvrig har regjeringen i revidert nasjonalbudsjett foreslått å styrke Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet med til sammen 15 mill. kr i 2020, slik at etatene kan begynne å forberede denne nye og viktige innsatsen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:29:30]: Til det siste statsråden sa, at midlertidige ansettelser og bemanningsselskaper henger sammen: Ja, en kan også si at entreprise henger sammen med det hele, og det som derfor ble gjort i forbindelse med innstrammingen for bemanningsselskaper, var at en så denne helheten.

Bemanningsbyråer, har Senterpartiet kommet til, er en unøvendighet, for hvis vi praktiserer midlertidige ansettelser etter det som er lovens tekst, for å ta arbeidstopper eller sesongmessige oppdrag, vil det kunne være fullgodt. Vi vet også at vi har entreprise som kan brukes etter de regler som entreprise innebærer. Det er sentralt å se denne helheten.

Jeg tok ordet i forbindelse med nettopp det forholdet vi snakker om nå: bemanningsselskaper kontra vikarbyråer. Senterpartiet ønsker å fase ut bemanningsselskapene. Det må vi gjøre ved at vi tar vekk arbeidsmiljømiljøloven § 14-12 andre ledd, som er hele låvedøra for å erstatte fast ansatte med bemanningsfolk. Da står vi igjen med at vi bruker arbeidsmiljøloven § 14-12 første ledd til å gjennomføre vikariater i henhold til arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd bokstav b. Bare på en slik måte vil vi få tettet de smutthullene som er, og vi vil legge til rette for at bedriftene satser på fast ansatte. I den grad en trenger midlertidige ansettelser for å ta topper, gjør en det. Og så har en vikarbyråer for å dekke opp konkrete vikariater i forbindelse med sykdom, svangerskap og utdanning.

Jeg vil understreke at det er behov for å få tid til å omstille seg for å få til denne tilbakeføringen til et mer seriøst arbeidsliv. Derfor må næringslivet få forutsigbarhet og nødvendige rammebetingelser til å ha lønnsomhet i virksomheten sin, basert på fast ansatte og norske lønns- og arbeidsvilkår.

Til slutt, for å understreke det jeg sa i mitt første innlegg: Senterpartiet stemmer for forslag nr. 3, fra SV, for å tydeliggjøre at det ikke skal være noen tvil om at det standpunktet som nå er referert til, står vi for, også ved forslag.

Når det gjelder kollektiv søksmålsrett, sa jeg jeg en feil i mitt første innlegg. Det var ikke bare Senterpartiet og SV som var for en konkret lovformulering av det, men også Arbeiderpartiet. Det var grunnen til at jeg spurte Arbeiderpartiet om de ikke kunne frafalle sitt forslag når en hadde et konkret lovforslag om å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett, som er det beste på det området.

Arild Grande (A) [13:32:30]: Det er åpenbart for alle at Høyre har utfordringer med sin egen historie i denne saken. Det er riktig, som Heidi Nordby Lunde påpekte i sitt innlegg, at daværende statsråd Anniken Hauglie hadde sagt i et intervju at man skal vurdere endringer. Men det kom aldri noe initiativ fra regjeringen. Det var kun en skinnmanøver for å unngå en vanskelig konfliktsak i en valgkamp – i og for seg ganske vellykket – men det kom aldri noe initiativ. Alle initiativene som kom, det være seg fra Arbeiderpartiet, fra Senterpartiet, fra SV eller ikke engang fra Rødt, for her sto store deler av norsk venstreside i politikken sammen og ble totalt avvist av Høyre og regjeringspartiene. Det var jo takket være at Kristelig Folkeparti ennå ikke hadde gått inn i regjering og dermed ut av norsk arbeidsliv, at vi fikk flertall i Stortinget for historiske innstramminger i innleieregelverket, hele tiden med høyresiden imot.

Til Senterpartiet, som utfordrer på hvilket forslag man skal stemme for og ikke, kan det være interessant når representanten Lundteigen selv hevder at han er i tett kontakt med fagbevegelsen: Vi har spurt LO og Fellesforbundet om råd om hva som er lurt å gjøre. Det er klart at det vi foreslo i 2015, ikke nødvendigvis er ord for ord det som foreslås nå. Derfor har LO og Fellesforbundet anbefalt oss å stemme for et verbalforslag, slik at vi kan få utredet en skikkelig lovtekst som er oppdatert, og som fanger opp de ulike aspektene ved saken. Men siden vi er enig i sak, og fordi vi står ved det vi gjorde da vi satt i regjering, stemmer vi selvsagt subsidiært for forslaget fra Senterpartiet og SV. Det er altså årsaken til at vi også står på at vi fremmer våre verbalforslag når det gjelder kollektiv søksmålsrett.

Når det gjelder Rødts forslag, forslag nr. 4, stemmer vi subsidiært for det. Vi mener essensen av dette fanges opp av IV i innstillingens del B, og at det vil være et langt raskere arbeid enn en NOU, som tar flere år. Vi vil oppfordre til at flere stemmer for et forslag som vil gå raskere, og som vil fange opp det samme, men vi stemmer subsidiært for også en offentlig utredning.

Helt til slutt skal jeg hjelpe til med å friske opp statsrådens hukommelse, for det ble hevdet at Arbeiderpartiet ikke retter opp regjeringens ABE-kutt. Jeg kan minne om at Arbeiderpartiet la inn pluss 87 mill. kr til Arbeidstilsynet alene i vårt alternative statsbudsjett for nettopp å rette opp de kuttene som regjeringen har gjennomført.

Margret Hagerup (H) [13:36:04]: Om det er trist, eller om det er skremmende å sitte her og høre på denne debatten, er jeg litt usikker på, men det stemmer ikke helt med virkelighetsbeskrivelsen. Vi har sagt gjentatte ganger at vi i Norge har et trygt og godt arbeidsliv. Ut fra debatten som har vært i dag, høres det ikke sånn ut, men det er sånn at de aller fleste overholder lover og regler, men det finnes også de som utnytter menneskene rundt seg og systemene. Det har vi hele tiden vært tydelige på er uakseptabelt. Vi har derfor jobbet kontinuerlig med å slå ned på arbeidslivskriminalitet og useriøse aktører siden regjeringsskiftet i 2013.

Høyre mener imidlertid at det er viktig at man ikke kriminaliserer en hel bransje, noe som man i stor grad gjør i debatten om bemanningsselskapene. Mange bemanningsbyråer løser et helt nødvendig og legitimt behov for arbeidskraft hos arbeidsgiverne. Samtidig gir de jobb til mange tusen arbeidssøkere hvert år.

Jeg har tidligere sagt at da jeg jobbet med rekruttering i ASKO, før vi fikk en egen HR-avdeling, brukte vi innleiebyrå for å klare å få arbeidskraft. Da hadde vi ikke systemene oppe til å ha ansettelsesprosessene. Det er mange små og mellomstore bedrifter, og enkelte bransjer er helt avhengige av bemanningsselskap.

Mangel på arbeidskraft i dag gjør f.eks. at en andel opp mot 33 pst. av bemanningsbehovet i byggebransjen dekkes ved innleie. Dette er innleie både fra organiserte bemanningsbyråer og gjennom underentrepriser. Med førstnevnte sikrer man norsk lovgivning og gode lønns- og arbeidsbetingelser. Det er langt vanskeligere når innleie skjer gjennom underentrepriser, noe som flere mediesaker har vist oss. I denne debatten er jeg usikker på om representanten Grande klarer å se forskjellen på disse to. Det er de små bedriftene som blir skadelidende. Når vi reiser rundt, møter vi bedrifter som har utfordringer med de nye innleiereglene, fordi innstrammingene gikk for langt. Særlig små håndverksbedrifter er utsatt.

Da vi var på besøk på Vestlandet og snakket med bedrifter fra Vestland- og Voss-området, fortalte de at de valgte å ikke inngå en tariffavtale, da de ansatte ville få dårligere arbeidsvilkår. Da ville de få en AFP-ordning. AFP er en kvalifiseringsordning, og man må være ansatt i bedriften for å kunne få rett til å ta ut den. Altså kan man bli skadelidende når man skifter jobb.

Vi har hele tiden sagt at man skal ha bedre håndheving og tilsyn. Det som var diskusjonen blant oss, var om det skulle ligge hos Tvisteløsningsnemnda eller hos Arbeidstilsynet. Vi stemte for og tok initiativ til at man skulle utrede dette.

Jeg vil minne om igjen, det har blitt sagt en del ganger, at det var Anniken Hauglie som gikk til kamp mot nulltimerskontrakter. 29. juni 2017 ble et forslag sendt på høring. Man tok også initiativ til innstramminger i innleiereglene – man har gjort en hel haug, jeg har en liste som jeg kunne ramse opp: syv sentre mot akrim, forbedret HMS-kort, ny IA-avtale, osv. Det går an å lese seg opp på det. Men arbeidslivskriminalitetsstrategien i 2015 kom i rekordfart. Jeg må gi ros for både prosess og tiltak. «Jeg er stolt over å kunne fortelle hva vi har fått til», sa LO-leder og sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet Gerd Kristiansen.

Vi vil ikke bemanningsbransjen til livs, men vi skal fortsette å jobbe for et trygt og anstendig arbeidsliv.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:39:26]: Jeg regner med at statsråden la merke til hva Margret Hagerup sa – det var tvisteløsningsnemnd som skulle være alternativet til Arbeidstilsynet. Det er det eneste alternativet som er sagt her i dag, og nå er det historie, takk og lov for det.

Det Senterpartiet står for, er at «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes», og dermed må vi ha klare lovregler som gjør at man kan kontrollere og straffe. Og det er ikke minst de små bedriftene som taper mest på at man ikke har klare regler. Det er vår linje, og den kommer vi til å fortsette.

Til Arbeiderpartiet og representanten Arild Grande: Det må være en misforståelse, for når det gjelder forslag til vedtak under A, er Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV sammen om at «§ 17-1 nytt femte ledd skal lyde:» – så det står vi sammen om. Som jeg presiserte: Det stemmer Senterpartiet sjølsagt for, og jeg regner med at Arbeiderpartiet stemmer for det. Når da Arbeiderpartiet i tillegg opprettholder forslag nr. 1, som bare er et verbalforslag på den samme realitet, må også Senterpartiet stemme for det, men det er jo helt unødvendig når vi har det presise lovforslaget i innstillinga.

Heidi Nordby Lunde (H) [13:40:46]: I denne debatten tror jeg det er flere som lider av det Kåre Willoch i sin tid kalte «erindringsforskyvning». Representanten Lundteigen sier at regjeringspartiene avviste at Arbeidstilsynet skulle følge opp og føre tilsyn med innleieregelverket. Som representanten Hagerup sier: Det var en debatt om hvorvidt det skulle ligge enten til Arbeidstilsynet eller til Tvisteløsningsnemnda, og vi var åpne om hvilken vei vi ville gå. Det har havnet hos Arbeidstilsynet, og det er vi godt fornøyd med.

Og for å gjenta meg selv: Etter at Solberg-regjeringen tiltrådte, har kampen mot arbeidslivskriminalitet blitt trappet betydelig opp, bl.a. gjennom disse syv sentrene mot arbeidslivskriminalitet, strengere straffer og høyere bøter for dem som bryter lover og regler, og krav om lærlinger på alle bygge- og anleggsprosjekter som det offentlige betaler for. I tillegg foreslo vi endringer i reguleringen av innleie og å innføre forbud mot nulltimerskontrakter, som altså ikke bare var et løst VG-oppslag, men som kulminerte i Prop. 73 L for 2017–2018, og ble behandlet i denne sal – erindringsforskyvning.

Jeg har lyst til å minne om at i forbindelse med Stortingets behandling av nettopp denne saken skrev Arbeiderpartiet i sine merknader at andelen innleie og bruken av nulltimerskontrakter økte betydelig fra årtusenskiftet, og særlig etter utvidelsen av EU i 2004. Så satt de i åtte år uten å gjøre noe med det.

Arbeiderpartiet slepte beina etter seg og var mot permitteringsordninger for ikke-organiserte arbeidstakere, stemte mot å evaluere samt styrke varslervernet i arbeidsmiljøloven, stemte mot å gjøre det mulig for små og mellomstore bedrifter å praktisere gradert sykemelding, stemte mot bedre rettigheter og oppfølging av personer med omsorgslønn og stemte mot at mottakere av sosiale ytelser hadde rett på forskudd når Nav brøt saksbehandlingsfristene sine.

Denne regjeringen har tatt arbeidslivskriminalitet på alvor fra dag én og i tillegg innført flere rettigheter, mens Arbeiderpartiet har slept beina etter seg.

Arild Grande (A) [13:43:08]: Jeg registrerer at Heidi Nordby Lunde er mer interessert i å snakke om snøen som falt i fjor, eller snøen som falt for snart åtte år siden, enn å snakke om det som er utfordringen i arbeidslivet i dag – som arbeidsfolk kjenner på kroppen. Det tar for lang tid – og jeg har ikke så lang taletid – hvis jeg skal gå gjennom alle de punktene som Heidi Nordby Lunde nå ramset opp i sin mitraljøse av ord. Men jeg registrerer at arbeidslivskriminalitetssentrene er høyresidens halmstrå når man skal vise til hva man har fått til. Det er det imidlertid stort sett Kristelig Folkeparti som har presset på plass gjennom budsjettforhandlingene, ikke som forslag fra den sittende regjeringen. Vi har spurt ved hvert budsjett: Hva er de nye tiltakene regjeringen har fremmet for å bekjempe arbeidslivskriminalitet – gjennom hele forrige stortingsperiode? Og de har bekreftet at det ikke er varslet noen nye tiltak fra regjeringen i årets budsjett mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Det er det Kristelig Folkeparti gjennom budsjettforhandlingene som har fått på plass.

Det er helt tydelig at Høyre strever med identiteten sin på dette området. Margret Hagerup klarer i ett og samme innlegg å si at det var Høyre som foreslo de endringene som nå ligger til grunn, og samtidig peke på hvor vondt og vanskelig dette er for bedriftene, og at det aldri egentlig skulle vært gjennomført.

Så hva mener Høyre om dagens innleieregler? Det har vi egentlig aldri fått svar på, annet enn at de prøver å hvitvaske sin historie om det, mens de egentlig stritter imot og er bemanningsbyråenes beste venn.

Til slutt: Når høyresiden står på denne talerstolen og påstår at alt er godt i norsk arbeidsliv, at arbeidslivet i det store og hele er trygt og rettferdig, fortelles det dessverre om en annen virkelighet i enkelte bedrifter i Norge. Og vi møter dem: folk som jobber i byggebransjen, som strever med useriøse aktører, folk som jobber i håndverksbransjen, som blir skviset ut av bedrifter som kan tilby underpris – som er gjenstand for et annet forslag som Arbeiderpartiet nylig har fremmet, som vi skal diskutere i denne salen – og folk i industrien, som merker presset på lønns- og arbeidsvilkårene gjennom innleie.

Arbeiderpartiets lojalitet vil alltid være hos arbeidsfolk. Så kan Høyre stå her og si at alt er bra i arbeidslivet, men da ignorerer de problemene. Det gjør ikke Arbeiderpartiet. Vi lytter mer til arbeidsfolk enn til Høyres representanter om hvordan arbeidslivet ser ut.