Anniken Huitfeldt (A) [16:55:07] (komiteens leder og ordfører for saken): Sammen med et bredt flertall i komiteen deler Arbeiderpartiet den sikkerhetspolitiske analysen i Forsvarsdepartementets forslag til langtidsplan. Planen gir en nøktern gjennomgang av vår sårbarhet, hvordan stormaktsrivalisering og stormaktenes økte skepsis til et forpliktende internasjonalt samarbeid er en ulempe for Norge.

Vi vil ikke bidra til økt spenning i våre nærområder. Vi skal opptre forutsigbart. Men vi skal selvfølgelig håndheve vår suverenitet i norske områder. Vi er helt avhengig av NATO hvis det skulle komme et stort angrep, men vi bidrar til lavspenning når vi selv vokter våre områder i det daglige og ikke er avhengige av våre allierte.

Det er ikke den sikkerhetspolitiske analysen som gjør at vi ønsker et nytt framlegg til forsvarsplan til høsten. Svakheten med regjeringas forslag er at denne planen skiller seg markant fra langtidsplanene som har blitt lagt fram for Stortinget de siste 20 årene. Forslaget er gjennomgående uforpliktende, knapt noen tids- og tallfesting. Det minner mer om en stortingsmelding enn en proposisjon. Her er det faktisk ingen vedtaksforslag av betydning.

Forsvarsministeren har uten forhåndskonsultasjon lagt fram det han omtaler som en 8-årsplan, selv om det flere steder i dokumentet vises til planperioden 2021–2025. Langtidsplanene har alltid hatt et 20-års perspektiv med en operativ del på 4 år. Flertallets begrunnelse for tilbakesending og mandat for en ny proposisjon er oppsummert i noen kortfattete punkter. I disse står det bl.a. at vi er skuffet over at vi ser en langtidsplan hvor forsvarsministeren ikke har maktet å legge fram en fartøystruktur for Sjøforsvaret. Det er den typen beslutninger vi har langtidsplaner til for. Vi har visst i årevis at dagens fartøy vil bli gamle samtidig, og det er halvannet år siden fregattforliset. Likevel får vi en ufullstendig plan til behandling, og det minner dessverre om regjeringas utsettelse av Hæren og Heimevernet i forrige langtidsplan. Nå innser vi at en fullverdig utredning av fartøystruktur ikke lar seg gjøre i løpet av noen korte sommermåneder, men vi trenger i det minste tilstrekkelig klarhet til at Stortinget kan fatte informerte beslutninger om eventuell framskynding av noen anskaffelser i Sjøforsvaret.

Regjeringa skylder Forsvaret å være ærlig – i det minste mer konkret – om hvor i Forsvaret regjeringa mener det er mulig å effektivisere 2 mrd. kr. Dette skal da komme på toppen av den såkalte avbyråkratiseringen og effektiviseringen. Dette må vi få konkrete forslag til. I tillegg må de økonomiske konsekvensene av koronapandemien tas høyde for, bl.a. ved endringer i kronekursen. Forsvarets valutaeksponering er allerede stor og vil vokse i årene framover. Ansvarlig økonomistyring forutsetter at disse regnestykkene gjennomføres på nytt, og at planen justeres dersom det er nødvendig.

Jeg tror det fremdeles er mulig å finne brede flertall i Stortinget om forsvarspolitikken. Vi har alle et ansvar for å opptre ansvarlig og søke enighet når det er mulig. Men da må Stortinget inviteres til å fatte reelle beslutninger, ikke til å slutte seg til en løypemelding som overfører alt ansvar for oppfølging til regjeringa selv. Bred enighet om en uforpliktende plan der vi egentlig ikke bestemmer noen ting, har veldig liten verdi. På 1990-tallet hadde vi mindre konkrete langtidsplaner. De ble konkretisert så mye på Stortinget at en del ukloke beslutninger ble tatt. Jeg har så pass stor tiltro til embetsverket i Forsvarsdepartementet at jeg tror en konkretisering av innkjøp og investeringer best gjøres gjennom utredning i departementet.

Jeg ser fram til en ny gjennomgang til høsten. Forsvarsdepartementet trenger ikke å skrive om alt. Det store flertallet er enig om den sikkerhetspolitiske analysen. Det er en styrke for et land som Norge. Når det gjelder tidsplanen, får vi helt nøyaktig den samme tidsplanen som regjeringa la opp til for fire år siden under tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide.

Hårek Elvenes (H) [17:00:11]: Allerede før blekket var tørt i denne langtidsplanen, rykket Senterpartiet ut og sa at planen skulle sendes tilbake. Problemet er at det er ikke samsvar mellom den kritikken som opposisjonen har framført mot denne planen i opinionen, og de merknader som opposisjonen fører i pennen i komitébehandlingen. Der brukes det begrep som «avklares», «tallfesting» og «konkretisere». Dette er forhold man kunne ha avklart gjennom en normal saksgang mellom komité og departement, slik som i alle andre saker. Men i denne saken var det ingen vilje til å jobbe på den måten. Planen skulle liksom sendes tilbake.

Vi står overfor en svært krevende sikkerhetspolitisk situasjon: stormaktsrivalisering i våre nærområder, Russland, som har modernisert sine konvensjonelle våpen og atomvåpen i stor stil, og hybride trusler, cyberkrig og politisk krigføring mot Vesten. Dette er også Norge utsatt for. Nå er det tid for å stå sammen – det er ikke tid for å så splid om de lange linjer i norsk sikkerhetspolitikk og forsvarspolitikk. Denne planen burde absolutt ha blitt behandlet nå i vår.

Det er rettet en kritikk mot at første perioden i planen går over åtte år. Det er en god begrunnelse for å se første periode over åtte år. Planlegging, gjennomføring og implementering av store anskaffelser tar lang tid, fra man har besluttet det, til det er implementert og til man ser at det er manifestert i økt operativ evne. Ta eksempelvis ubåter: en anskaffelse til 44 mrd. kr, fire nye ubåter, der utbetalingen begynner allerede i 2021, og anskaffelsene ikke vil være fullført før på begynnelsen av 2030-tallet. Beslutninger tatt i én periode gir operativ effekt i periodene 2 og 3 etterpå, og likviditeten det samme. Således er det gode likviditetsmessige og operative begrunnelser for å se en plan over et lengre tidsperspektiv enn fire år.

Så tror jeg det er noen fakta i denne planen, eller i hvert fall i svarene som er kommet fra departementet, som muligens har gått opposisjonen hus forbi. I perioden 2020–2028 skal det gjøres materiellinvesteringer for 190 mrd. kr, og investeringene for 45 pst. av de 190 mrd. kr skjer allerede i den første fireårsperioden. Slikt gir operativ evne. Beslutningen er tatt i forrige periode, men nå kommer utbetalingen, og nå kommer økt kampkraft. Derfor blir det svært perspektivløst bare å isolere forsvarsplanleggingen til de neste fire år.

Så legger jeg merke til at opposisjonen er enige om å sende planen tilbake, men de er altså ikke enige når det gjelder den sikkerhetspolitiske analysen. Her går SV sin egen vei, for så vidt ikke uventet når man vet hva SV har stått for historisk i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Men hvordan skal man bli enige om hvordan dette forsvaret skal dimensjoneres, når man ikke er enige om den dimensjonerende trussel? Dette peker også i retning av at opposisjonen nå farer med mer spill enn realiteter.

Til slutt: Det som er interessant, er at svært mange av de strukturtiltakene som forsvarssjefen har anbefalt gjennomført i den første fireårsperioden, faktisk gjennomføres i den første fireårsperioden gjennom den langtidsplanen som er lagt fram, f.eks. anskaffelse av nye helikoptre til spesialstyrkene, en ny kampskvadron og å påbegynne anskaffelsen av stridsvogner.

Denne planen er selvfølgelig ikke perfekt, som ingen plan er, men den er et meget godt grunnlag for å kunne ha satt seg sammen og forbedret planen. Det var Høyre rede til, og Høyre er rede til å inngå et bredt forsvarspolitisk kompromiss når den tid kommer. Problemet er at vi har mistet tre–fire måneder helt unødvendig.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:05:09]: Det kunne vært interessant å kjøre en ny polemikk med Hårek Elvenes her, men «evig og tro til Dovre faller». Nå har Dovre falt, og nå må man gjøre en ny jobb, altså starte der istedenfor å starte med hvordan det var for noen måneder siden.

«For alt vi har. Og alt vi er.» er et genialt slagord som vi bør reflektere over. Én ting er å forsvare det materielle, noe helt annet er å forsvare og forstå verdien av det vi er – stikkord som fellesskap, tillit, samhold, uenighet innenfor demokratiets rammer.

Den fremlagte langtidsplanen har druknet i kampen mot koronaviruset. Storting og regjering har besluttet å bruke to–tre hundre milliarder kroner på å bekjempe en usynlig fiende. Samtidig har man ikke evnet å bruke noen få ekstra milliarder for å trygge landet mot potensielt høyst synlige fiender. Det er øyeblikkets prioritering. Det er ikke hva Forsvaret dreier seg om. Forsvaret trenger langsiktighet, forutsigbarhet og rammer som gjør det mulig å levere forsvarsevne.

De siste tre månedene har regjeringen lansert en rekke ekstremt dyre tiltak for å kompensere for at bedrifter og ansatte ikke får anledning til å opprettholde driften. Man har betalt arbeidstakere for ikke å skape verdier. Gjennom langtidsplanen hadde man en unik mulighet til å gjenskape vekst i norsk næringsliv. Man kunne ha styrket teknologisk utvikling i store, ledende forsvarsbedrifter. Da ville man som en konsekvens styrket mer enn 200 underleverandører, fått permitterte tilbake i jobb og samtidig styrket Forsvaret betydelig, og ikke minst hadde man gitt forsvarssjefen den autoriteten og respekten han fortjener.

Forsvarssjefen presenterte i FMR det som er nødvendig for å opprettholde et troverdig forsvar. Da virker det svært amatørmessig og til dels nedlatende at regjeringen setter forsvarssjefen i skammekroken og definerer sitt eget forsvarsbehov uten å skule til forsvarssjefens arbeid.

Å sørge for rikets og borgernes sikkerhet er statens fremste oppgave. Utgangspunktet for ethvert statsbudsjett bør være at forsvaret av landet får det materiellet og det mannskapet det trenger for å gjøre jobben. Norge skal være en troverdig alliert i NATO, og Norge skal kunne møte på ministermøte i Brussel med hevet hode og vite at vi leverer på det vi har forpliktet oss til. Dette må komme tydelig frem i alt vi foretar oss i forsvarspolitikken. Forsvaret skal være troverdig og effektivt med hensyn til det til enhver tid gjeldende trusselbildet.

Bortsett fra de mange referansene til jordklodens snarlige klimatiske undergang, bygger langtidsplanen på troverdige sikkerhetspolitiske vurderinger, men nettopp derfor blir tiltakenes utilstrekkelighet tydeligere. Selvsagt vil det være slik at de som på ulikt vis har interesser i Forsvaret, vil være skeptisk til enhver langtidsplan, men denne gang var reaksjonen sterkere enn noen gang tidligere. Det skyldes at avgjørelser skyves frem i tid til en tid der en fremtidig regjering må ta konsekvensene og kostnadene. Det er sikkert klokt å etablere en fartøystruktur, men det blir for enkelt å skyve strategisk viktige fartøybeslutninger til 2024. Det gjelder eksempelvis korvetter, operativ kompensasjon for tapet av KNM Helge Ingstad og igangsetting av multirolleprosjektet Vanguard. Hæren må styrkes i nord, og det er behov for flere mannskaper i strukturen i både Troms og Finnmark. Cyberforsvaret må styrkes. Dette er et område hvor utfordringene vokser, og det vil være viktig å være i forkant av truslene. Det er viktig å se på beredskapslagre og bygge opp disse, og at det ses i en totalforsvarssammenheng. Samkjøring med samfunnssikkerhetsmeldingen vil være naturlig.

Slik langtidsplanen ble presentert, vil det være naturlig at Stortinget mottar en sjøfartsutredning sett opp mot langtidsplanen, slik at det ligger en felles plan og strategi bak utviklingen av Forsvaret, inkludert Sjøforsvaret. Det er liten tvil om at det var uheldig å behandle landmakten separat i egen sak, slik det var gjort i forbindelse med forrige langtidsplan.

Stortinget trenger også å få presentert en konkret økonomisk forpliktelse og plan, noe som vil gjøre det mulig for Stortinget å kontrollere om vedtak følges opp. Det er underlig at statsråden ikke er mer presis når det gjelder økonomi og aktivitetsbeskrivelse i de kommende fire årene, særlig fordi det fremheves at aktiviteten og økonomien ble vedtatt i forrige langtidsplan. Da burde det være svært enkelt å vise til de planene som allerede er etablert og vedtatt internt i Forsvarsdepartementet og Forsvaret.

Jeg må legge til: Jeg håper Stortinget og alle partiene her nå kan sette seg ned og få et forsvar som vi alle kan være stolte av og tro på fremover, som også Anniken Huitfeldt var inne på. Hvis man fortsetter å ta denne kampen en gang til, kommer vi ingen steds hen. Jeg håper det er det som er målet. Vi ser alle at dette kommer til å bli veldig, veldig dyrt, ikke minst er dollarkursen særdeles høy. Det er mye usikkerhet i USA, og mange faktorer spiller inn i fire år fremover, som sikkert også går åtte år fremover i tid, men det er viktig at vi nå forstår alvoret, at vi slutter å peke på hverandre, og at vi går sammen om å skape det beste Forsvaret.

Liv Signe Navarsete (Sp) [17:10:17]: Me er i dag vitne til ei handling som skjer svært sjeldan i Utanriks- og forsvarskomiteen og i denne salen. Stortinget sender ein stortingsproposisjon i retur til regjeringa – om-att-lekse. Kvifor? Har regjeringa ikkje forstått den sikkerheitspolitiske situasjonen landet vårt er oppe i? Det er ikkje problemet.

Regjeringa peiker i den fyrste delen av langtidsplanen for Forsvaret på ei svært negativ utvikling i den tryggleikspolitiske situasjonen i verda og i våre nærområde. Dei viser til ei tydeleg forverring samanlikna med 2016, då den førre langtidsplanen vart lagd fram. Auka stormaktsrivalisering, press mot den regelbaserte verdsordenen, eit meir komplekst trusselbilete og hurtig teknologisk utvikling er faktorar som påverkar tryggleiken til Noreg i negativ lei. Det er ei grundig og nøktern framstilling som me stiller oss bak.

Problemet med den framlagde langtidsplanen er at denne røyndomen, med dei utfordringane han skaper, ikkje får noko svar i langtidsplanen regjeringa har for det norske forsvaret, spesielt ikkje om kva ein har tenkt å gjere konkret dei fyrste fire åra, som er den forpliktande delen av planen. Regjeringa skyver nesten alt av kostnader, val og oppbygging føre seg.

Langtidsplanen har vore ein langtidsplan, men med konkrete vedtak for fire år om gongen, til liks med Nasjonal transportplan. Det har sikra at sitjande regjeringar, som har gått til val på den planen, har teke ansvar for å sikre satsingar på si vakt. Det har vore forpliktande og har – i alle fall til ei viss grad – ført til at ein ikkje kan skyve alle naudsynte investeringar og kostnader ut i tid. Regjeringa legg no opp til eit åtteårsløp, der nær all kapasitetsauke kjem etter fire år.

Ein risikerer òg at neste langtidsplan, som vert lagd fram i 2024, skal fylgje same stil, og då vert dette ei oppskrift på korleis ein kan skyve ei heilt nødvendig opprusting av Forsvaret føre seg i åra framover. Forholdet mellom tryggleikssituasjonen i dag og tiltaka som er sette inn for å møte han, vil vere i ubalanse i mange år viss ein stadig skal setje inn tiltak som kjem åtte år på etterskot.

Representanten Hårek Elvenes starta innlegget sitt med breisida mot Senterpartiet. Eg kan forsikre at me i Senterpartiet las planen veldig nøye før me kom til den slutninga at denne planen ikkje var noko Stortinget kunne vedta så lenge me ikkje veit kva me vedtek. Viss me hadde vedteke denne planen, hadde me ikkje visst noko om kva som eigentleg skulle skje dei fyrste fire åra. Det er ikkje mogleg. Me har stilt over 80 spørsmål til departementet, og svara kunne ha vore gitt ut i en liten pamflett. Det kunne faktisk vere ganske interessant å studere for dei som vil sjå korleis ein kan svare utan å svare på spørsmål. Representanten Hårek Elvenes skulle kanskje ha vore litt meir audmjuk. Det kunne ha vore på sin plass, for det at Stortinget sender attende langtidsplanen for Forsvaret til regjeringa, er eigentleg eit mageplask. Då er dette kanskje ikkje dagen for å vere for mykje i angrepsposisjon viss ein skal få til noko seinare.

Det er talande at som svar på eit av spørsmåla Stortinget har stilt, fekk me ein tabell. Spørsmålet gjekk på kva nivået ville vere på forsvarsbudsjettet i 2024 og 2028. For 2024 var det ei tom kolonne, med unntak av 1,9 mrd. kr i effektivisering. Og så seier representanten Hårek Elvenes at me har fått gode svar, og at her kunne ein berre stille spørsmål. Jammen har me stilt spørsmål, men neimen om me har fått svar.

Senterpartiet tok, og tek, den forverra tryggleikssituasjonen på alvor då me tok til orde for å sende planen attende til regjeringa. Me meiner det er viktig at me får på plass konkrete forsterkingar og reelle satsingar i komande fireårsperiode. Me har ikkje råd til å utsetje styrkinga av Forsvaret til etter 2024. Me må vete kvar Forsvaret skal effektivisere, me må vete kva konsekvensar koronaepidemien kan få, me må vete – mykje raskare enn regjeringa har lagt opp til – korleis Sjøforsvaret skal styrkjast, og me må vete at me får meir personell inn i Forsvaret – ikkje etter 2024, men faktisk no, når det trengst så sårt.

Dette er ikkje eit vedtak Stortinget gjer i blinde. Dette er etter nøye vurdering, og me håper at me får eit meir konkret svar når me får planen tilbake til hausten.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [17:15:38]: Stortingets behandling av langtidsplanen for forsvarssektoren er en viktig sak. Forsvaret skal forsvare freden, landets selvstendighet og vår frihet. Det er en av statens sentrale oppgaver.

Forsvaret bygges ikke over en fireårsperiode, og den sikkerhetspolitiske situasjonen kan endres. Det så vi tegn til ved behandlingen av inneværende langtidsplan for fire år siden, og det har vi fått bekreftet siden.

Proposisjonens beskrivelse av de utfordringer som følger av endringer i sikkerhetssituasjonen og teknologiutviklingen, er god. Alle unntatt SV legger den til grunn. Opposisjonspartiene i komiteen, fra SV til Fremskrittspartiet, har imidlertid funnet sammen på åtte punkter som de ønsker å få klargjort. Selv om disse partiene nok har et ulikt syn på utviklingen av Forsvaret, går de i innstillingen sammen om et forslag om å sende proposisjonen tilbake til regjeringen, og ber om at en ny proposisjon oversendes Stortinget snarest og senest innen 15. oktober i år.

Fra Kristelig Folkepartis side mener vi, enten vi sitter i regjering eller ikke, at det er viktig at Stortinget får tilstrekkelig informasjon og et fullgodt beslutningsgrunnlag, men denne gangen har vi for det aller meste av det som tas opp i de åtte punktene, allerede mottatt utdypende informasjon om fra Forsvarsdepartementet, i beskrivelsen av alle de spørsmål som er sendt komiteen.

Etter vårt syn er det nødvendig med en rask behandling av langtidsplanen for forsvarssektoren, slik at planen kan implementeres som forutsatt, fra 2021. Både regjeringen og Forsvaret trenger avklaring for å kunne planlegge virksomheten de første årene av den nye fireårsperioden og kunne foreslås i statsbudsjettet for 2021. Jeg har også notert meg at påtroppende forsvarssjef, som tiltrer i august, i Forsvarets forum har understreket betydningen av å unngå unødvendig forsinkelse. Etter vårt syn kan dette gjøres på en god måte i en rask tilleggsproposisjon, slik at Stortinget og komiteen raskt kan komme på sporet, forhandle fram en innstilling som forhåpentligvis får bred tilslutning, og gjøre de nødvendige vedtak om ny langtidsplan for forsvarssektoren.

Når jeg hører på argumentene for det som blir etterlyst, er jeg sikker på at det er relevante ting som kunne kommet fram i en forhandling, slik at man kunne blitt enige og kunne holdt tempoplanen. To av de åtte punktene det ønskes mer informasjon om, er knyttet til koronapandemien og dens økonomiske konsekvenser, bl.a. for valutakursene og øvrige konsekvenser den vil ha for Forsvaret selv og Forsvarets bistand til øvrig samfunnsberedskap. Dette er viktige problemstillinger som har kommet til de siste månedene, og som Forsvarsdepartementet allerede har belyst i sine svar til Stortinget. Det er helt naturlig at de blir behandlet grundig av Stortinget. Opposisjonspartiene påtar seg et stort ansvar ved å utsette langtidsplanen.

Vi ser også fram til at regjeringens planlagte melding om samfunnssikkerhet kommer til behandling. Den skulle ha vært lagt fram i vår, men på grunn av koronaepidemien er Justisdepartementet av forståelige grunner blitt forsinket. Statens sikkerhet og samfunnssikkerhet glir i økende grad over i hverandre, og vi må se helhetsbildet for å ivareta vår sikkerhet.

Å bygge og vedlikeholde et troverdig moderne forsvar er en langsiktig oppgave. Derfor er vi fra Kristelig Folkepartis side glad for at vi gjennom implementeringen av inneværende langtidsplan har styrket Forsvaret de siste fire år. Den styrkingen må fortsette i de kommende fireårsperioder. Langtidsplanen for de neste fire år vil derfor bli preget av rekordstore materielle investeringer. Det er nødvendig, og det er bra. Vi må sørge for den rette balansen med tanke på driftsmidler og styrking av personellsiden. Maksimal forsvarsevne får vi bare ved en god balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og økonomi, og det mener Kristelig Folkeparti vi har fått tilstrekkelige opplysninger om, og videre forhandlinger istedenfor en utsettelse hadde vært mulig. Kristelig Folkeparti mener at en utsettelse av langtidsplanen er uønsket og ikke tjener saken – og kan heller ikke se at det tjener Forsvaret, slik situasjonen er nå.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:20:19]: Regjeringen la den 17. april fram ny langtidsplan for forsvarssektoren for Stortinget: Vilje til beredskap – evne til forsvar. Den beskriver et alvorlig utfordringsbilde for Norge, og den nødvendige styrkingen burde vi ha debattert nå i vårsesjonen. I stedet har Stortinget i den innstillingen vi debatterer i dag, bedt om en ny plan i oktober.

Jeg har svart Stortinget på 133 skriftlige spørsmål i to runder. Det er gjennomført en høring, hvor jeg har redegjort ytterligere og detaljert for planens innhold, og der både jeg og forsvarssjefen har svart på ytterligere spørsmål. Likevel valgte altså Stortinget å gjøre det de kaller å sende planen tilbake. Det er overhodet ikke det landet trenger nå. Vi trenger reelle forhandlinger om prioriteringer, reelle forhandlinger om politikk – det er vår oppgave som politikere.

Aktørene som påvirker norsk sikkerhet, har blitt flere. Midlene som kan brukes for å true og ramme Norge, har også blitt flere. Statlige og ikke-statlige aktører tar i bruk metoder som er mer sammensatt. Risikovilligheten hos dem som vil ramme oss, er høyere. Vår sårbarhet har økt, og skillet mellom stats- og samfunnssikkerhet blir stadig mindre tydelig. Vi må leve med å planlegge for usikkerhet og uro i lang tid framover.

Koronakrisa er et skremmende og godt eksempel på uforutsigbare hendelser som treffer bredere og med større konsekvenser for vår trygghet enn de fleste av oss noen gang har opplevd. Dette er ikke tidspunktet for å utsette beslutninger. Om vi ikke viser at vi tar forsvar og sikkerhet på alvor, risikerer vi ikke bare tap av sikkerhetspolitisk innflytelse, men også et innskrenket handlingsrom på andre politikkområder.

Denne erkjennelsen veier tungt hos regjeringen når vi i en presset tid for norsk økonomi, fortsatt prioriterer Forsvaret. Derfor investerer vi i kapasiteter og plattformer som styrker vår evne til å etablere situasjonsforståelse, følge og forstå sikkerhetssituasjonen i våre nærområder. Derfor viderefører vi et breddeforsvar som har relevante og slagkraftige kapasiteter for innsats i alle domener – på land, på og under sjøen, i lufta og i det digitale rom. Forsvaret skal ha tilstrekkelig med beredskap til å løse de daglige utfordringene, til å håndtere kriser, og når det kreves til å løse krigsoppdrag. Utviklingen av forsvarssektoren er balansert for å håndtere oppgaver nasjonalt og internasjonalt – i fred, krise og krig. Vår sikkerhet og velferd avhenger av mer enn oss selv, og forsvaret av Norge avhenger av mer enn Forsvaret – av hele samfunnets samlede innsats. Vi kan ikke konstruere kunstige valgsituasjoner mellom hjemme eller ute, løse oppgaver nasjonalt eller i en alliert ramme, eller vektlegge ett scenario foran et annet. Et mer komplekst trusselbilde forsterker behovet for et tett sivil-militært samarbeid.

Dette forslaget til langtidsplan har tatt dette på stort alvor. Det er samarbeidet tett med sivil side i arbeidet med den kommende samfunnssikkerhetsmeldingen. Det bygger på avklarte grenser for roller og ansvar mellom sivile og militære aktører. Vi må være i forkant av et langt mer sammensatt trusselbilde for bl.a. å bedre Forsvarets evne innenfor cyber, strategisk kommunikasjon og situasjonsforståelse. Tiltakene i denne planen er det riktige utgangspunktet.

Ivaretakelsen av samfunnssikkerhet er primært et sivilt ansvar, mens Forsvaret er en viktig bistandsressurs. For Forsvaret har det vært høyt prioritert å opprettholde den operative evnen under koronakrisa. Forsvaret har også bistått politi og helsevesen med vesentlige bidrag, bl.a. til grensekontroll og flere infrastrukturtiltak på sykehus.

Vi har startet en evaluering av hvordan koronakrisa har vært håndtert i forsvarssektoren. Evalueringsarbeidet vil ses i sammenheng med gjennomgangen av alle sider av krisa for hele samfunnet.

Den nye langtidsplanen, som tidligere langtidsplaner, gir en beskrivelse av og vil være førende for utviklingen av forsvarssektoren på kort, middels og lang sikt. At regjeringen i denne planen er tydeligere om satsingen og de økonomiske planrammene helt fram til 2028, er ikke et uttrykk for et ønske om å skyve beslutningene inn i framtida – nei, snarere tvert imot.

Forsvarssektoren er en sektor som krever størst mulig grad av forutsigbarhet innenfor det uforutsigbare. Utvikling av struktur og anskaffelse av både materiell og infrastruktur krever tid, planlegging, gjennomføring og implementering. Derfor er det sånn at forsvarsstrukturen vi har i dag, er et resultat av viktige beslutninger tatt i tidligere langtidsplaner. En ytterligere styrket forsvarsramme er helt nødvendig gitt de endringene vi ser i sikkerhetssituasjonen.

Den nye langtidsplanen legger opp til en gradvis opptrapping til å bruke 16,5 mrd. kr mer på Forsvaret i 2028 enn i dag. La meg liste opp hva vi foreslår for de første fire årene: Regjeringen vil snarlig igangsette arbeidet med å velge ny fartøystruktur. Det handler om store investeringer for kapasiteter som kommer rundt 2030, og om å vurdere hvilken ny teknologi som i framtida vil gi best mulig operativ evne. Fundamentet for dette solide grunnlagsarbeidet skal ferdigstilles. Vi oppgraderer korvettene i Skjold-klassen. Vi levetidsforlenger Ula-klassens ubåter. Vi har en ny innsatsskvadron til spesialstyrkene. Vi starter arbeidet med å erstatte Bell 412 med ny kapasitet. Vi øker bemanningen med flere spesialister og mannskaper, og flertallet av stillingene prioriteres mot operativ evne.

Listen er ikke utfyllende, men det er til dette opposisjonen sier: Det skjer ingenting.

Bengt Fasteraune (Sp) [17:37:20]: En økt satsing på Forsvaret er helt nødvendig. Forsvarssjefen brukte i sitt fagmilitære råd som ble gitt til den nåværende langtidsplanen, begrepet en «nøktern» forsvarsstruktur. I media ble dette omtalt som et minimumsforsvar. I dag er realiteten at det minimumsforsvaret som da ble beskrevet, ikke lenger er et minimum, det er for lite til at Forsvaret over tid kan klare sine forpliktelser nasjonalt og internasjonalt. Det er altså blodig alvor.

En statsråd må gi visjoner og beskrive de lange linjene i det området han har ansvaret for. Dette gjelder selvfølgelig også for Forsvaret. Man må sørge for at de pengene som vi bevilger i denne sal, blir brukt til konkrete formål som gir en god operativ kapasitet. Så får forsvarssjefen planlegge, iverksette og kontrollere, og det tror jeg den nye forsvarssjefen er særdeles god til.

Etter regjeringsskiftet i 2013 ble det gjort store omprioriteringer, slik at penger som var tildelt investeringer, ble brukt til drift og andre formål. Hæren, som jeg kjenner best til, tapte altså 50 pst. av investeringskapitalen i denne perioden.

Langtidsplanen treffer godt på ett punkt, og det er at trusselbildet er vesentlig mer alvorlig og annerledes enn det var ved utarbeidelsen av den forrige planen.

En plan over åtte år der de konkrete prosjektene kommer i siste periode, snur en langsiktig strategi på hodet. Her vil avgjørende investeringer komme lenge etter 2022. Vi gjør ikke de viktigste tingene først, og det må være slik at de første delene av planene er forpliktende for å få en reell prioriteringsdebatt her i Stortinget.

Manøverkonseptet i Hæren uten moderne stridsvogner og helikopter med dertil egnet støttestruktur er som Sjøforsvaret uten fregatter og Luftforsvaret uten F-35. Det er en enkel logikk: Forsvaret skal kunne bekjempe en trussel og manøvrere på lange avstander med maksimal beskyttelse for eget personell samt raskt kunne forflytte styrkene. Det er grunnlaget for ethvert manøverkonsept.

Investeringene i kampkraft er forutsetninger for oppsetting, trening og øving av resten av strukturen. Når det nå sås tvil om når og i ytterste konsekvens hva slags kritisk kampkraft Norge skal ha, vil det kunne føre til feil bruk av penger på alle plan. Jeg tror det er helt riktig at man sender planen tilbake og gir forsvarsministeren en mulighet til å kvittere ut de spørsmålene før debatten kommer i gang på høsten.

Ingjerd Schou (H) [17:40:44]: Jeg må si jeg er litt overrasket og forundret over at lederen av komiteen faktisk ikke velger å sitte i salen og følge debatten til saken er ferdig.

Jeg ser også at det for egen del er vanskelig å lese hva opposisjonen egentlig mener. De er enige om én ting, og det er at noen kapitler skal sendes tilbake, og at noen kapitler er helt utmerket. Men der slutter enigheten.

Jeg vet heller ikke hva man ønsker å oppnå. Jeg hører også at en av kollegaene i komiteen sier at det er å sette forsvarssjefen i skammekroken ikke å følge forsvarssjefens fagmilitære råd. Men det er vel ikke slik at det fagmilitære rådet gir «carte blanche», og at man abdiserer politisk.

Jeg hører også representanter si at forsvarsministeren må ha misforstått den sikkerhetspolitiske situasjonen, til tross for at det er nettopp den sikkerhetspolitiske situasjonen man er enig i er godt beskrevet.

Jeg tror også at manns minne kan være kort. Jeg hører at Senterpartiet, ved representanten Navarsete, sier at vi ikke vet hva som skal skje de neste fire årene. Det er mulig manns minne er kort, og at mitt er enda kortere, men det er all grunn til å minne om at regjeringen flere ganger årlig rutinemessig informerer Stortinget om saker som er knyttet til forsvarssektoren, saker som er omtalt og planlagt gjennom den gjeldende langtidsplanen. Det gjøres gjennom investeringsproposisjonen og revidert nasjonalbudsjett på våren og gjennom budsjettproposisjonen med nysaldering på høsten. Og så vet man ingenting om det som skal skje de neste fire årene! Den mest omfattende rapporteringen skjer altså her, gjennom budsjettproposisjonen, som altså ikke bare inneholder planer for det kommende året. Det er ikke bare informasjon, men faktisk beslutninger som vi tar.

Hvert år får vi en status over utviklingen i forsvarssektoren i inneværende planperiode. Det gis også en prognose for inneværende år og en grundig beskrivelse av gjennomføring og måloppnåelse siste gjennomførte hele år. I tillegg er det en oversikt over investeringer som gir en oppdatert status for alle store investeringsprosjekter, både for materiell, EBA-prosjekter – herunder også prosjekter som er avsluttet – og framtidige prosjekter. I investeringsproposisjonen på våren presenteres nye prosjekter fra de langsiktige planene til godkjenning. Regjeringen legger samtidig fram for Stortinget behovet for eventuelle endringer i tidligere godkjente investeringsprosjekter.

Så vet man altså ikke noe om hva som skal skje de neste fire årene! Tenk det! Her får vi den ene proposisjonen etter den andre med mulighet til både å debattere, endre, justere og beslutte.

I gjennomføringsåret presenteres også alle andre sektorers informasjon om omdisponeringer gjennom revidert nasjonalbudsjett og nysaldering.

Hårek Elvenes (H) [17:44:11]: Ja, ydmykhet er krevende. Jeg tror også det er en smule krevende for representanten Navarsete, som har vært med og behandlet to langtidsplaner for Forsvaret, og har prestert å uttale:

«Jeg var selv med på å behandle de to forrige langtidsmeldingene for Forsvaret. Alt så veldig bra ut. Vi tenkte ikke at det var nødvendig med så stort fokus på Forsvaret.»

Det er glemt. Det ligger jo litt tilbake i tid, men det som er enda mer interessant, er at Senterpartiet og representanten Navarsete også har glemt denne grammofonplaten som de har spilt av de siste tre årene, om flere helikopter og mer stridsvogner. Det høres ikke lenger. Jeg er nokså sikker på at når vi skal sette oss ned og forhandle denne planen til høsten, vil dette bli et tema, og det kunne like gjerne ha vært et tema nå i vår, for det antar jeg at Senterpartiet fortsatt er opptatt av.

Litt av problemet er at Senterpartiet leser denne langtidsplanen slik som fanden leser Bibelen – man velger å lese og høre det man ønsker å høre og lese. Uansett hvor mange ganger det blir gjentatt høytlesing fra proposisjonen om hva som faktisk styrkes i denne fireårsperioden, ser det ut til å gå dem hus forbi.

Så merket jeg meg representanten Tybring-Gjeddes innlegg. Det var en oppramsing av det som må styrkes, Cyberforsvaret må styrkes. Ja, Cyberforsvaret må styrkes, og Cyberforsvaret skal styrkes. Sjefen for Cyberforsvaret har vært tydelig på at denne langtidsplanen er en betydelig styrking av Cyberforsvaret.

Så sier representanten Tybring-Gjedde at Hæren må styrkes i nord. Ja, Hæren må styrkes i nord, og Hæren skal styrkes i nord. Har det gått representanten Tybring-Gjedde hus forbi at Hæren får nytt artilleri, får nytt kampluftvern, et nytt jegerkompani på Garnisonen i Sør-Varanger, at Brigaden i Nord-Norge får fire mekaniserte bataljoner og nye stridsvogner? Det kommer en sak om nye stridsvogner til Stortinget i 2021. Anskaffelsen kommer raskt imot oss.

Så er representanten Tybring-Gjedde opptatt av mer personell. Ja, langtidsplanen er også opptatt av mer personell. Det ligger en økning de første fire årene med 550 flere årsverk og 700 vernepliktige. Muligens skulle det ha vært mer, det kunne man forhandlet om, og jeg er nokså sikker på at det kommer til å bli et forhandlingstema når vi møtes i forhandlinger til høsten.

Liv Signe Navarsete (Sp) [17:47:18]: Ein kan alltids diskutere om ein skal drive polemikk med representanten Hårek Elvenes – det er jo litt artig, då. Både han og representanten før han prøver å gjere eit poeng av at ein ikkje har verken lese eller forstått meldinga. Det er ein ganske utruleg påstand, for så vidt. Men det langtidsplanen skal vere, er ein samla gjennomgang av den sikkerheitspolitiske situasjonen og ein samla gjennomgang av kva som skal skje. Ein skal ikkje behøve å leite rundt i ulike budsjett og proposisjonar og investeringsprop og you name it. Ein skal faktisk få eit samla oversyn, ein skal vete kva ein vedtek, og det skal svare på den sikkerheitspolitiske utfordringa som landet til ei kvar tid har.

Landet sin sikkerheitspolitiske situasjon er noko heilt anna i dag enn han var både i 2009 og 2013 – heilt annleis. Den einaste som ikkje anerkjenner at me faktisk har fått ein heilt annan situasjon, er representanten Hårek Elvenes. Han gjentek eit veldig merkeleg sitat, som han har funne ein eller annan plass, av meg. Me vedtok langtidsplanar som svarar på den tids sikkerheitspolitiske utfordringar. Det me skal vedta no, skal svare på dagens sikkerheitspolitiske utfordringar – ikkje den som er i 2025 eller 2029 eller 2031, men dagens sikkerheitspolitiske utfordringar, som er veldig godt beskrive av regjeringa i denne proposisjonen.

Det er veldig godt beskrive, men uansett om ein er her i Stortinget i opposisjon eller om ein reiser rundt i Forsvaret, seier ein at det er eit elendig svar – eit elendig svar. Ja, me kjem til å ville ha fleire stridsvogner. Ja, me kjem til å ville ha fleire soldatar, me kjem til å ville ha fleire helikopter, og me kjem heilt sikkert til å tenkje på både Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Hæren, Heimevernet og Cyberforsvaret, og korleis det skal fungere i eit samvirke, korleis ein skal få midlar og nok folk til at det skal fungere, slik at Noreg har eit sterkt forsvar.

Det var jo ikkje slik, då ein utsette landmakta eit år for å lage ei ny utgreiing, at ein ikkje visste at ein skulle ha stridsvogner. Ein kunne jo få det inntrykket då ein høyrde svaret frå forsvarsministeren i stad, på mitt spørsmål i replikkrunden. NATO stilte vel akkurat same kravet i 2017, nemleg at Noreg skulle ha ein mekanisert brigade. At regjeringa ikkje svara det ut, det blir litt det same som no. Ein svarar ikkje ut det som er den sikkerheitspolitiske situasjonen. Ja, ein svarar ut den brigaden, og det er veldig bra. Hadde alt anna stått i stil, hadde me heilt sikkert diskutert langtidsplanen i staden for å diskutere detaljar om korleis og kvifor me sender han attende til regjeringa.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:50:32]: Bare avslutningsvis, det er noen ting som bør nevnes, noen elementer som kan nevnes:

Da forsvarssjefen la fram sitt fagmilitære råd, hadde han et tidsperspektiv på 20 år. Så når han hadde fullt ut fylt opp, skrev vi 2040.

Det er ikke veldig mange nyinvesteringer i forsvarssjefens fagmilitære råd, rett og slett fordi det han ser rom for å gjøre de fire første årene, ikke bare økonomisk, men også i forhold til utvikling av personell og innkjøp av kapasiteter, er vedtatt i den planen vi har fra 2017 til 2020. Så dette er ikke så veldig mismatch. Han beskriver et økt behov for personell, og han kan tenke seg å ha luftvern trukket nærmere. Det er de to tingene. Men han er også overtydelig i sin kommentar til langtidsplanen om at man må huske på balansen mellom økonomi, personell og kapasiteter. Vi har altfor ofte gjort den feilen.

Derfor har det vært viktig for oss å legge fram en balansert plan. Derfor er det viktig for oss å overlate til forsvarssjefen å redegjøre for hvordan han skal gjennomføre det vi vedtar i planen, rett og slett fordi det er dynamisk. Forsvaret er et dynamisk miljø som ved å utdanne folk, trene opp folk, handle inn nye kapasiteter og utstyre personell riktig blir et bedre forsvar framover. Men balansen mellom økonomi, personell og kapasiteter er viktig. Det har vi sagt. Det er også blant det aller viktigste ønsket fra forsvarssjefen at vi ivaretar dette. Det vi har levert, ivaretar det ønsket.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:52:32]: Jeg har lyst til å minne statsråden på at det er ikke flertall i denne salen – det hjelper ikke å insistere på at statsråden har levert alt som er korrekt og alt er fint og flott og ingenting er galt. Det er åtte tydelige krav som ligger i flertallsmerknadene her, som statsråden og departementet skal levere på. Selv om de mener at de har levert på det, skal de faktisk gjøre det. Jeg vil gjerne forsikre meg om at statsråden er klar over det og vil levere dette – ikke si at man har levert det, for da blir det sendt tilbake igjen. Vi har bedt om dette, og det skal altså leveres uavhengig av om statsråden da hevder at det faktisk er levert.

Og så tilbake til den saken der statsråden stadig sier at forsvarssjefen snakker om 40 år. Han gjør ikke det. Han snakker om fire år, åtte år, tolv år – og så fremover i tid. Men han bruker mesteparten av sin rapport på fire og åtte år. Ja, han snakker også om langt frem i tid, for det er man nødt til å gjøre, for det tar ti år å levere forsvarsmateriell, kanskje 15 år. Men det som statsråden gjør, er ikke å inngå en eneste kontrakt de neste fire årene og snakker om hva han skal gjøre om fire år. Når statsråden ikke lenger er statsråd og denne regjeringen ikke sitter, da skal neste regjering ta ansvar. Det er ikke styring. Det er å overlate styringen til noen andre. Det hjelper ikke å si at man har gjort mange beslutninger i forrige periode, i den perioden vi er inne i nå, og skal ikke gjøre noe i neste, men skal gjøre kanskje mange fremover i tid. Det holder ikke.

Jeg vil gjerne forsikre meg om at statsråden har fått budskapet tydelig, og at han kan forsikre Stortinget om at han vil levere på det som han har blitt bedt om å levere, og ikke den samme rapporten en gang til.

Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:54:25]: Jeg regnet med at jeg var så åpen og tydelig i mitt første innlegg da jeg sa at vi skulle levere på det. Jeg sa at det var også et forholdsvis enkelt spørsmål, som jeg ikke trenger å gå inn i og bruke så veldig lang tid på. Men det er faktisk et poeng at man bruker leserveiledningen, for forsvarssjefens fagmilitære råd strekker seg fram til 2040.

Så er det også et godt argument for å se ting også i et åtteårsperspektiv. For hvis man leser den langtidsplanen vi er inne i nå, pluss de fire første årene i den langtidsplanen vi har levert, ser man sammenhengen. Da ser man når vedtakene gjøres, og hva man bygger. Det er ikke sånn som representanten Tybring-Gjedde påstår, at ingenting skjer de første fire årene. Det skjer veldig mye også de første fire årene.

Men vi skal selvfølgelig ta med oss disse åtte spørsmålene og besvare dem så godt vi kan. Så regner jeg med at vi skal bli enige med Stortinget utpå høsten en gang.