Stortinget - Møte fredag den 21. juni 2019

Dato: 21.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 391 S (2018–2019), jf. Meld. St. 2 (2018–2019), Prop. 114 S (2018–2019) og Prop. 115 LS (2018–2019), S-delen)

Innhold

Sak nr. 1 [09:02:30]

Innstilling fra finanskomiteen om revidert nasjonalbudsjett 2019, om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2019, og om endringer i skatter og avgifter i statsbudsjettet for 2019 (Innst. 391 S (2018–2019), jf. Meld. St. 2 (2018–2019), Prop. 114 S (2018–2019) og Prop. 115 LS (2018–2019), S-delen)

Talere

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Venstre 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Miljøpartiet De Grønne 10 minutter og Rødt 10 minutter. I tillegg foreslås det inntil 10 minutters taletid til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og inntil fire replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og parlamentariske ledere.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

H enrik Asheim (H) [] (komiteens leder og ordfører for saken): La meg begynne med å takke finanskomiteen for et godt samarbeid ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 2019.

Bakgrunnen for denne behandlingen er at norsk økonomi går svært godt. Det skapes nye jobber, og stadig flere kommer i arbeid. Det er også forutsetningen for å kunne skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Dersom vi som politikere skal kunne videreutvikle det norske velferdssamfunnet, må vi ha verdier å fordele. De verdiene må skapes, og derfor er det en helt klar sammenheng mellom den norske velferdsmodellen og hvor mye det investeres, og hvor mange som jobber over hele landet. En jobb er ikke bare viktig for å ha en inntekt for å kunne forsørge seg og sine. Det er velferd å ha en jobb å gå til. Det å ha kolleger, merke at man bidrar, og at man noen ganger blir etterlyst om morgenen fordi man er sent ute, er noe av det fineste vi kan oppleve, for da er man til nytte, og det har noe å si for andre at man møter opp.

Tallenes tale er klar: Den registrerte ledigheten har ikke vært lavere på ti år. Bare de siste tre årene har det blitt om lag 95 000 flere sysselsatte. Det betyr at flere får ta del i samfunnet vårt og være med og bidra – både til sin egen arbeidsplass og til det spleiselaget som Norge er.

Det er heller ikke likegyldig hvor i samfunnet disse arbeidsplassene skapes. Det siste året er tre av fire jobber skapt i privat sektor. Det gjør at vi har flere arbeidsplasser som bidrar til statsbudsjettet, og dermed er det også rom for å investere i infrastruktur, utdanning, et trygt og godt helsevesen og en verdig eldreomsorg. Men dette er ikke noe som har kommet av seg selv. Og det er heller ingen naturlov at landet vårt fortsetter å utvikle seg i en positiv retning. Vi må hele tiden fornye oss og forandre det som trengs å forandres, for å bevare det beste med Norge.

Regjeringens politikk har bidratt til omstilling og vekst i norsk økonomi gjennom nødvendige reformer for å rigge landet vårt for en ny tid med nye muligheter og nye utfordringer: politireform, kommune- og regionreform, jernbanereform og selskapet Nye Veier, for å nevne noe. Dette er saker som kan skape støy, fordi omstilling aldri er enkelt. Men omstilling er også historien om Norge. Vi er et land som kontinuerlig har endret oss. Det at vi har en regjering og et flertall i Stortinget som gjennomfører slike reformer, er et av de viktigste bidragene for å sørge for at Norge også i fremtiden vil være et bærekraftig velferdssamfunn.

Sosial bærekraft er avhengig av små forskjeller, tillit mellom folk og redusert fattigdom. En offensiv klimapolitikk er nødvendig for å skape økologisk bærekraft, slik at kommende generasjoner skal ha like gode muligheter som oss. Og trygghet er en forutsetning for å være fri. Derfor gjør denne regjeringen flere grep for å sikre omstilling og trygghet.

Vi må bruke de gode tidene til å få enda flere i jobb. Derfor har vi iverksatt en inkluderingsdugnad som skal legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne eller hull i cv-en skal komme over i jobb. I statsbudsjettet for 2019 har vi bevilget 125 mill. kr for å styrke oppfølgingen av denne viktige dugnaden.

Derfor vedtas det i dag å bevilge 50 mill. kr til satsing på transportløsninger ved Enova – oppå den massive økningen som allerede ble vedtatt i budsjettet – slik at det kan investeres i grønne løsninger.

Og derfor har vi sørget for ca. 1 650 flere politifolk siden 2013. Hvert eneste politidistrikt har blitt styrket under denne regjeringen, i form av både økte bevilgninger og stillinger. Slik styrkes Norge: gjennom langsiktig og ansvarlig styring, et inkluderende arbeidsliv der flere får bidra, grønn omstilling og trygghet i hverdagen.

Men la meg til slutt gjøre en liten visitt til Arbeiderpartiets alternative budsjett, som det også skal stemmes over i dag. Da regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett ble lagt frem, var Arbeiderpartiet, og ikke hvem som helst i Arbeiderpartiet, men partilederen og finanspolitisk talsperson, ute og kritiserte budsjettet for å være for ekspansivt. På sin egen nettside skriver Arbeiderpartiet:

«Økt oljepengebruk kan få renta til å øke, noe som vil slå negativt ut for vanlige familier med boliglån og for bedrifter.»

Da skulle man jo tro at Arbeiderpartiet også reduserte oljepengebruken og laget et mindre ekspansivt budsjett enn det regjeringen foreslår. Men nei da, ikke bare bruker de like mye – de har laget et mer ekspansivt budsjett. Nå var ikke jeg enig med Arbeiderpartiet da de kom med kritikken i mai, men at Arbeiderpartiet i juni ikke er enig med Arbeiderpartiet i mai, er noe overraskende. Det kan jo tyde på at det viktigste har vært å fremme kritikk, fremfor en alternativ, helhetlig politikk. Det viser også at det som en gang ble omtalt som ørnen i norsk politikk, har blitt til en værhane. Slik styrer man ikke Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

R igmor Aasrud (A) []: I en debatt som Høyres finanspolitiske talsperson og jeg deltok i i Politisk kvarter rett etter at Granavolden-plattformen ble lagt fram, sa representanten Asheim at det å bevilge penger under streken er en smart måte å finansiere nytt regjeringskvartal og en havarert fregatt på. Nå har vi lest det som kommer fra regjeringen, og omtalen fra regjeringen, og det er jo noe som tyder på at Høyre ikke har fått gjennomslag for den smarte måten å finansiere bygging av et nytt regjeringskvartal og en havarert fregatt på. Var det ikke så smart allikevel?

Henrik Asheim (H) []: Jeg tror det er viktig at det også synes hvilke oljepenger man bruker, slik som Arbeiderpartiet, som tar 200 millioner ut av ymseposten i sitt reviderte budsjett, altså en økt oljepengebruk.

Det vi snakket om den gangen, og dette var jo virkeligheten og er fortsatt virkeligheten, var at det selvassurandørprinsippet ikke er konsekvent. Hvis det f.eks. skjer en ulykke på en norsk oljeplattform, dekkes det inn direkte over kontantstrømmen, ikke over statsbudsjettet. Det som står i Granavolden-plattformen, er at man vil utrede hvordan selvassurandørprinsippet fungerte.

Så har regjeringen landet på, og det er Stortinget enig i, at det er bedre når det kommer til disse eksemplene, å ta det over budsjettet istedenfor å se på denne endringen. Det har man landet på, og det ser det ut til at Arbeiderpartiet er enig i. Det ser ut til at vi er enige alle sammen, og da er det jo ikke noen grunn til å irritere seg over det.

Rigmor Aasrud (A) []: Da skjønner jeg at representanten Asheim ikke har fått gjennomslag for å bruke denne smarte måten å finansiere bygg på. Men da kan det være interessant å høre hvordan representanten Asheim vurderer forslaget som regjeringskollega Fremskrittspartiet har, om å bruke 100 milliarder under streken for å redusere bompengegjelden. Er det smart?

Henrik Asheim (H) []: Nå var ikke jeg delegat på Fremskrittspartiets landsmøte, og jeg er heller ikke medlem av Fremskrittspartiet. Jeg mener ikke at det er en klok måte å gjøre det på, rett og slett fordi hvis man bruker argumentet som har blitt brukt, nemlig at man fordi oljefondet går bra i et kvartal, skal ta ut pengene, tror jeg det på sikt er oppskriften på å bruke for mye oljepenger. Det vet Arbeiderpartiet mye om, de bruker mer oljepenger enn alle andre partier i dette reviderte nasjonalbudsjettet. Når vi da diskuterer dette nå, snakker vi om hvordan vi kan redusere bompengebelastningen. Sannheten er jo at hvis Arbeiderpartiet hadde vunnet valget i 2013 og 2017, ville bompengebelastningen vært høyere enn den er nå. Derfor har denne regjeringen kontinuerlig gjennom alle budsjetter både slettet bompengegjeld, redusert kostnadene ved veibygging og sørget for at det også kommer bilistene til gode. På den måten reduserer man bompengebelastningen, men å ta pengene ut av oljefondet, det er jeg kritisk til.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Asheim brukte taletid på å kritisere opposisjonen for oljepengebruk, når han selv representerer et flertall som har satt rekord etter rekord i bruk av oljepenger. I det reviderte nasjonalbudsjettet som kommer her, er det ytterligere 7 milliarder, og det er altså 9 milliarder i nye utgifter.

Dette legger jo press på økning i renten, og prioriteringen som en har gjort, er store skattekutt til dem som har mest fra før, mens konsekvensen av politikken for øvrig er rekordhøye avgifter og rekordhøye bompenger, men også at det kan bli sendt en regning til småbarnsfamilier og andre med høye lån. Senterpartiet har redusert oljepengebruk i sitt alternative budsjett. Hvorfor stiller ikke heller representanten Asheim opp og reduserer oljepengebruken for å bidra til bl.a. barnefamilier?

Henrik Asheim (H) []: Jeg tror det er veldig viktig å ha med seg at handlingsregelen handler om å fase inn oljepenger i norsk økonomi. Men denne regjeringen har strammet inn handlingsregelen fra 4 pst. – som den var under den rød-grønne regjeringen – til 3 pst. Denne regjeringen har hvert eneste år ligget under streken på 3 pst. – 2,9 pst. med dagens reviderte budsjett. Fjoråret ble faktisk en negativ budsjettimpuls. Så at det føres en stram økonomisk politikk, det er det ikke noen tvil om.

Min kritikk var faktisk ikke av Senterpartiet i denne saken, men Arbeiderpartiet. Jeg forstår at dere skal samarbeide, det er litt uklart hva dere skal samarbeide om, men dere skal samarbeide om noe. Det var altså ikke et angrep på Senterpartiet, men på Arbeiderpartiet, fordi Arbeiderpartiet gikk ut og sa at den oljepengebruken regjeringen hadde, ville øke rentene – og så brukte de mer oljepenger. Hvis man tror at det vil øke renten, er det jo veldig rart å bruke mer oljepenger, og det skulle vært interessant å høre hva Senterpartiet mener om det alternative budsjettet som Arbeiderpartiet har lagt frem, som altså øker det ekspansive i budsjettet.

Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: Det er godt å høre at representanten Asheim i sitt innlegg legger vekt på omstilling. For de av oss som lenge har vært opptatt av at økonomien skal følge behovet for omstilling, er det godt å se at flere kommer på banen, og det som er nødvendig for å få omstillingen ordentlig i gang, er mer kunnskap om hvilke tiltak som trengs.

En NOU som jeg er veldig glad i, er den som handler om klimarisiko, og i forslag nr. 10 foreslår vi at klimarisiko også skal få en egen stortingsmelding, sånn at vi bedre kan få i gang tiltak for å følge opp situasjonen vi er i. Hvorfor står ikke Høyre bak det forslaget?

Henrik Asheim (H) []: For å være helt ærlig tror jeg at vi må bort fra at det eneste saliggjørende i verden er en ny stortingsmelding. Jeg tror at det man trenger, er handling, og når man ser på klimautfordringen, jobber vi kontinuerlig med å omstille Norge. Jeg nevnte også flere av de tiltakene vi har for å sørge for investering i grønn teknologi. Vi kan godt få en evinnelig rekke med stortingsmeldinger om forskjellige utfordringer for Norge. Jeg tror de utfordringene ligger veldig klart for oss når det gjelder både klima, altså hvor alvorlig den potensielle krisen kan være, og hva vi må sørge for å gjøre for å hindre dette. Det er derfor jeg snakker så mye om omstilling, for noe av det som kjennetegner Norge, er ikke å være rigid og fastspent og låst til stortingsdokumenter, men et land – ikke bare politikere, men et land – som omstiller seg, investerer i ny teknologi, sørger for at arbeidsplassene kommer der hvor det er mest lønnsomt.

Grunnen til det er rett og slett at jeg tror ikke det første vi trenger nå, er en ny stortingsmelding. Jeg tror vi trenger handling, og derfor er jeg veldig glad for at vi har en regjering som sørger for nettopp det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

R igmor Aasrud (A) []: Først vil jeg også takke komiteen for samarbeidet med utarbeidelsen av innstillingen.

Vi reviderer nå et budsjett som Arbeiderpartiet mente ikke tok tak i de riktige utfordringene. Ulikhetene øker, og selv om ledigheten går ned, er det fortsatt om lag 100 000 arbeidsledige. Sysselsettingsandelen øker litt, men er fortsatt lav – nabolandene gjør det bedre – og oljeavhengigheten er blitt større. Og i revidert finansieres nok en gang tiltak med bruk av mer oljepenger.

Jeg og Arbeiderpartiet var ikke alene om å bli overrasket da nøkkeltallene viste særdeles ivrig oljepengebruk. Mange økonomer var også det. Budsjettimpulsen var på solide 0,5. Regjeringen skyver regningen over på de unge, ble det sagt, og det stemmer. Unge boligeiere kommer nok til å merke renteøkningene godt på lommeboken.

Regjeringen har to motstridende budskap. I festtalene sies det at det går bra i norsk økonomi, men i budsjettet øker oljepengebruken. Forklaringen på hvorfor oljepengebruken øker, henger ikke sammen. Bortfallet av kvoteinntekter er på snaue 2,6 mrd. kr. Bortfallet av mindreinntekter fra engangsavgiften og merverdiavgiften på biler utgjør noen titalls millioner. Det skaper ikke behov for nærmere 7 milliarder ferske oljepengekroner til sammen.

Økningen er med andre ord et faktum. Normalt er oljepengebruk et virkemiddel som brukes når det ikke går så godt, og kanskje er ikke alt like rosenrødt som regjeringen skal ha det til. Hva er det de vet, som de ikke forteller oss?

  • Er konsekvensene for norsk økonomi av handelskonflikten mellom USA og Kina større enn regjeringen liker å fortelle oss?

  • Vil svakere vekstutsikter internasjonalt påvirke oss mer enn de liker å innrømme?

  • Er de redde for effektene av petroleumsinvesteringene, som skal falle bort neste år?

  • Har sannsynligheten for en boble økt i boligmarkedet?

  • Eller er det rett og slett nok et bevis på at regjeringen ikke evner å prioritere?

Om festtalene gir et sannferdig bilde, skulle regjeringen ha holdt igjen nå. Manglende samsvar mellom ord og handlinger gir grunn til bekymring.

Arbeiderpartiet mener at ethvert statsbudsjett framover må innrettes for å styrke velferdsstaten og sikre dens bærekraft. Da må vi tenke smartere, og vi må budsjettere smartere.

Vi kommer på sikt til å stå overfor et innsparingsbehov i budsjettene på mer enn 5 pst. av fastlandsøkonomien, sier regjeringen. Det er mye, det er faktisk like mye som oljeinvesteringenes bidrag til fastlandsøkonomien i fjor. Da er det nødvendig å omstille mer i norsk industri.

Her mener vi at RNB feiler. Det er få, om noen, spor som bidrar til omstillingen vi vet må komme. Derfor øker vi innsatsen for ny miljøteknologi og bevilger mer kapital som kan brukes av fylkeskommunene ute i distriktene. Vi satser på kysten, med midler til godsoverføring fra vei til sjø og fornying av skipsflåten, og vi øker satsingen med midler til bioøkonomiordningen.

Vi må få flere ut i jobb og sørge for at de som vil jobbe mer, kan få jobb. Når om lag 100 000 nordmenn ser etter jobb, og 64 000 ønsker å jobbe mer, må vi legge mer vekt på å få enda flere i arbeid, og det haster. For det er ikke bare smart for statsfinansene, det er smart for den enkelte også. Det å ha en fast jobb, med en anstendig lønn, gir trygghet gjennom inntekt, og det skaper en følelse av tilhørighet å ha en arbeidsplass å gå til. Derfor vil Arbeiderpartiet ha et heltidsløft i omsorgssektoren. Vi fortsetter kampen mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.

Å redusere forskjellene mellom folk er også smart finanspolitikk. Det er å ta i bruk de dyrebare ressursene vi har, nemlig folk. Vi satser mer på ungene, på flere lærere, på gratis SFO for førsteklassinger og på skolemat, for vi vet at det legger til rette for like muligheter fra starten av. Det er investeringer for framtiden, det er smart bruk av pengene.

Jeg tar opp de forslagene Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Rigmor Aasrud har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

H enrik Asheim (H) []: Representanten Aasrud snakket videre om at oljepengebruken som regjeringen legger opp til, vil øke rentene. Nå begynner forvirringen å bli total. For det første er det slik at – og dette sier også professor Ragnar Torvik i Dagens Næringsliv – det er sannsynlig at budsjettet til Arbeiderpartiet faktisk er mer ekspansivt enn regjeringens. Som svar på dette svarer Rigmor Aasruds partileder, Jonas Gahr Støre, i Dagens Næringsliv at det er regjeringen som setter krittstreken, de som har oversikt og definerer handlingsrommet, og at det er naturlig at Arbeiderpartiet legger seg på samme nivå.

Så sier representanten Rigmor Aasrud nå at den oljepengebruken kommer til å øke rentene. Men hvis den oljepengebruken etter representantens syn øker rentene og hun foreslår å bruke mer, foreslår representanten Aasrud og Arbeiderpartiet da å vedta et revidert budsjett som vil øke rentene i Norge?

Rigmor Aasrud (A) []: For det første var det ikke jeg som sa at rentene kom til å øke. Det var ledende økonomer da man la fram budsjettet. Det var det jeg refererte til, og det synes jeg vi skal ta på alvor.

Så til oljepengebruk og bruk av ymseposten. Her har vi gått i god lære, for når vi har gått igjennom forlikene fra 2014 og fram til i dag, har regjeringspartiene brukt over 2 mrd. kr fra ymseposten i sine forlik. Det betyr jo at representanter for regjeringspartiene i denne salen har økt oljepengebruken ganske mye mer enn de liker å snakke om når vi ser dette i en helhet. De 200 millionene som vi bruker fra ymseposten nå, er jo godt innenfor den bevilgningen som ligger i budsjettet i dag. Der er det faktisk ikke brukt noen ting. Og vi bruker altså pengene på omstilling i norsk næringsliv, på å få flere inn i arbeid, få flere muligheter til å skifte fra oljenæring til grønne næringer. Det hadde jeg trodd at også representanter fra regjeringspartiene hadde syntes var fornuftig i den situasjonen vi er i i Norge i dag.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Jeg har moret meg med å gå igjennom en del gamle leserinnlegg og intervjuer med Arbeiderpartiets tidligere finanspolitikere. Særlig Marianne Marthinsen var svært tydelig i forrige periode både i forbindelse med det ordinære budsjettet og i forbindelse med revidert budsjett. Det alle disse finanspolitikerne var veldig tydelige på – til dels sjokkert og indignert – var at regjeringspartiene måtte ty til ymseposten for å få budsjettene til å gå opp. Vi i Fremskrittspartiet mener jo at vi kan bruke litt mer av vår felles finansformue til å investere i eget land. Det har Arbeiderpartiet i ord vært dypt uenig i. Nå ser vi imidlertid en helt annen praksis fra Arbeiderpartiet. Representanten Aasrud salderer budsjettet sitt med 200 mill. kr ekstra oljepenger over ymseposten. Det representanten Marthinsen og andre mente var helt urealistisk budsjettering for noen år siden, er med Aasrud og Støre plutselig blitt realistisk budsjettering. Hvordan kan det ha seg?

Rigmor Aasrud (A) []: Hvis representanten Bjørnstad hørte på hva jeg sa, har vi altså gått i god lære. Regjeringspartiene har brukt 2 mrd. kr mer for å saldere sine budsjetter gjennom de siste årene. Da har vi ligget under på oljepengebruken. Hvis vi samler sammen de bevilgningene som er gjort, har iallfall regjeringspartiene bidratt godt. Vi mener det er riktig nå, nettopp for å bidra til den grønne omstillingen som vi er nødt til å komme inn i, der vi ser at regjeringspartiene ikke tar de nødvendige grepene. Når vi da ser at de oppgjørene som vanligvis belastes ymseposten, nå har gått rimelig bra, mener vi det er godt innenfor å bruke de 200 millioner kronene nå.

A bid Q. Raja (V) []: Da revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram, var det ikke måte på hvor galt Arbeiderpartiet mente det ville gå som følge av regjeringens pengebruk. Nå er fasiten blitt lagt fram, og Arbeiderpartiet bruker mer penger enn regjeringspartiene, noe de selv advarte mot. Til alt overmål salderer de så sitt alternative budsjett med det noen vil kalle luftpenger. Omfattende kutt i konsulentbruk og å fjerne 350-kronersgrensen på tollfri import uten en skikkelig prosess med høring i forkant, er kanskje blant de mindre seriøse forslagene.

Spørsmålet mitt til representanten Aasrud er: Hvorfor finner ikke Arbeiderpartiet det lenger nødvendig å legge fram realistiske og ansvarlige budsjettforslag i Stortinget?

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg er helt uenig med representanten Raja, som sier at vi ikke legger fram ansvarlige budsjettforslag. Det som jeg virkelig er overrasket over, er at regjeringen har brukt mange år på å se at den 350-kronersgrensen er hemmende for norsk næringsliv. Den skaper ikke norske arbeidsplasser, og den bidrar til at mange butikker i Norge får store problemer. Vi mister muligheter til verdiskaping i Norge. Derfor mener vi at en regjering som gikk til valg på gjennomføringskraft, burde evne å fjerne 350-kronersgrensen raskere enn man gjør. Når man også bruker et halvt år på å klare å legge fram et høringsnotat, hvor man skriver at regjeringen ikke engang har tatt stilling til det konkrete forslaget, kan man lure på om man faktisk ønsker å gjøre disse endringene som vil skape inntekter og arbeidsplasser i Norge. Det fokuserer vi på.

Tore Storehaug (KrF) []: Til liks med Sivert Bjørnstad har eg mora meg med å lese igjennom innlegga til tidlegare finanspolitiske talspersonar i Arbeidarpartiet. Det var i eit tidlegare innlegg frå representanten Aasrud, frå då vi hadde debatt om regjeringserklæringa, at ho sa at vi har ei regjering som har sett noregsrekord i bruk av oljepengar. Det er i så fall ein rekord som har stått fram til i dag, då Arbeidarpartiet la fram sitt budsjettforslag.

Med dei budsjettframlegga som nå blir lagde fram, har vi fått revidert eit budsjett, der regjeringa prioriterer å styrkje økonomien til familiane, prioriterer fleire lærarar og har innført ein lærarnorm. Så står Arbeidarpartiet her i debatten og kritiserer auka oljepengebruk samtidig som dei har ein større oljepengebruk, for så i debatten å seie at Arbeidarpartiet tek auka oljepengebruk på alvor.

Då har eg lyst til å spørje representanten Aasrud: Kor er då alvoret, og kor er prioriteringane i Arbeidarpartiet sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett?

Rigmor Aasrud (A) []: Alvoret i det budsjettet vi har lagt fram, er at det er grunn til å tro at norsk økonomi ikke er så god som regjeringen sier. Det er mange skjær i sjøen, og da kan det være fornuftig å bruke 200 mill. kr fra ymseposten, som regjeringen tidligere har brukt til å saldere sine budsjettforlik. De har brukt opptil 2 mrd. kr mer gjennom de siste årene ved å hente midler fra ymseposten for å skape flere arbeidsplasser. Det synes jeg at regjeringen skulle ha fokusert mer på.

Jeg har også registrert at regjeringspartiene har måttet gjøre endringer her i stortingssalen i det budsjettet som regjeringen har lagt fram. Det er vanskelig å se at midler til veldig mange enkeltorganisasjoner i Norge er et godt bidrag til å øke sysselsettingen, skape flere arbeidsplasser og øke verdiskapingen i Norge. Det er i hvert fall ikke spor å se etter det som er helt nødvendig – at vi omstiller norsk økonomi til mer grønn industri.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Vi er inne i en god økonomisk periode i Norge. At styringsrenten nylig ble satt opp er egentlig et godt tegn, selv om overskriftene ofte handler om hvor mye dyrere lånene våre blir. Det er gjerne et tegn på at flere og flere kommer i jobb, sysselsettingen øker – fire av fem nye sysselsatte kommer i privat sektor – lønningene øker mer enn tidligere år, veksten er solid, og bedriftene investerer mer. Den offentlige satsingen på samferdsel, utdanning, forskning og utvikling, politi, forsvar og de svakeste blant oss fortsetter. I dette reviderte budsjettet satser flertallspartiene på tiltak som trygger Norge og landets innbyggere.

Politiet har blitt betydelig styrket de siste seks årene. I dag er det omtrent 1 650 flere politifolk enn i 2013. Hvert eneste politidistrikt er styrket de siste årene, både i antall stillinger og i bevilgninger. Vi står nå midt oppe i en krevende, men helt nødvendig politireform, en reform som skal gi bedre politi, og hvor vi skal få mer politi ut av hver krone vi bevilger. Men det tar tid å få alle resultater, sånn er det med alle reformer. Derfor foreslår vi at det ikke skal tas ut gevinstrealisering i år, sånn at politidistriktene får drøye 50 mill. kr ekstra i år. I tillegg foreslår vi at det settes av 100 mill. kr til en utstyrspott til politiet. Skal politiet være så operativt som vi ønsker at det skal være, må de komme seg rundt.

Et revidert budsjett er nettopp det – hovedformålet er å revidere et tidligere vedtatt budsjett og ta hensyn til uforutsette hendelser siden forrige vedtak. Sent i fjor høst forliste fregatten KNM «Helge Ingstad». I etterkant av hendelsen har det blitt gjennomført sikring, heving og transport av fartøyet. For å dekke merutgiftene til disse formålene bevilges det nesten 500 mill. kr til dette. Det gjør at vi også har råd til å doble besetningen på KNM «Maud», sånn at de kan seile mer. Dette er viktige tiltak for å opprettholde suvereniteten i norske farvann.

For oss i Fremskrittspartiet er de eldre en viktig ressurs for samfunnet. Vi skal ha respekt for de eldre. I den respekten ligger også at alle de menneskene som har omsorgsbehov, skal være trygge på at de får et godt og verdig tilbud når de trenger det. Vi i staten skal stille opp med det vi kan, kommunene må gjøre det samme. I dette budsjettet foreslår vi å legge til rette for 900 flere og bedre heldøgns omsorgsplasser. Med denne satsingen har vi gjennom alle våre budsjett lagt til rette for at det kan bygges og moderniseres et rekordstort antall heldøgns omsorgsplasser. I årene 2014–2019 har vi lagt til rette for 15 500 plasser innenfor en samlet ramme på vel 25 mrd. kr. Til sammenligning ble det mellom 2008 og 2013 satt av om lag 7,6 mrd. kr til drøyt 11 000 plasser. Der de rød-grønne partiene snakker, handler vi.

Vi har også funnet rom til å gjøre enkelte små endringer i skatte- og avgiftsopplegget. Små bryggerier har over de siste årene blitt en ganske viktig distriktsnæring rundt omkring i Norge. Tidligere var dette stort sett bare en attåtnæring, men nå lever flere og flere av produktene sine – produkter som for øvrig holder høy kvalitet, har jeg hørt. I revidert i fjor ble det vedtatt en avgiftslettelse for øl fra små bryggerier. Nå utvider vi dette til også å gjelde sider og mjød. Det er kanskje ikke verdens største sak, men det sikrer i alle fall at like varer behandles likt avgiftsmessig. Forhåpentligvis vil dette stimulere til økt mangfold og mer brygging lokalt.

Regjeringen følger også opp Granavolden-plattformen og fjerner engangsavgift for kjøretøy over 20 år. Det er en håndsrekning til alle bilinteresserte. Engangsavgiften for motorsykler reduseres også med i gjennomsnitt 10 pst. Også tidligere har vi redusert denne. Enkelte modeller er nå over 50 000 kr billigere enn hva de var i 2013.

Det mest oppsiktsvekkende med debatten i dag og de alternativene vi diskuterer, er at Arbeiderpartiet, som på inn- og utpust har kritisert regjeringen for høy oljepengebruk, endelig er avslørt. I dag legger de på bordet et forslag som vil øke oljepengebruken med omtrent 200 mill. kr. I mai ville 6,9 milliarder ekstra oljekroner fra regjeringen øke renten. I juni vil ikke 7,1 milliarder ekstra oljekroner fra Arbeiderpartiet øke renten. Forstå det den som kan – jeg klarer det ikke.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

S vein Roald Hansen (A) []: Jeg forstår at taktikken fra regjeringspartiene i denne revidert-debatten er å omdøpe midler fra ymse-posten til oljepenger. Så ut fra det som representantene Sivert Bjørnstad og Henrik Asheim sa i sine innlegg og replikkordskiftet: Betyr det at når lønnsoppgjøret i staten og landbruksoppgjøret dekkes med midler fra ymseposten, skal disse midlene legges til de 6,9 mrd. kr regjeringen tar fra oljepengene i revidert budsjett?

Sivert Bjørnstad (FrP) []: I så fall har kritikken fra representanten Rigmor Aasrud i forrige replikkordskifte falt på steingrunn, for Rigmor Aasrud nevnte at de 2 mrd. kr regjeringen har brukt over ymseposten, nettopp har vært økt oljepengebruk. Det er det jeg forholder meg til. Dette handler ikke om taktikk, dette handler om at Arbeiderpartiet salderer budsjettet sitt med økt oljepengebruk. Den 14. mai, da revidert budsjett ble lagt fram, gikk man ut og sa at oljepengebruken kommer til å øke rentene, og så – en liten måned etterpå – leverer man et alternativ med enda mer oljepenger. Hvordan det da ikke skal øke renten, klarer ikke jeg å forstå.

Dette er ikke taktikk, dette er bare å vise fram hvordan man faktisk salderer budsjettene sine. I regjeringens, flertallspartienes, forslag er det sammenheng mellom inntekter og utgifter. Det er det ikke i Arbeiderpartiets opplegg.

Svein Roald Hansen (A) []: Det er litt overraskende at man ikke forstår at hvordan man disponerer ymseposten, ikke handler om hvor mye oljepenger man bruker.

Men jeg har et annet spørsmål. I Granavolden-erklæringen sa regjeringen at den skulle vurdere å dekke utgiftene til nytt regjeringsbygg og fregatter, under streken. Det er vurdert og heldigvis lagt bort. Representanten Asheim sa at det heller ikke ville være så smart å ta 100 mrd. kr fra oljefondet, altså under streken, til å dekke bompengegjeld. Er Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann enig i den vurderingen?

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Det regjeringen sa i Granavolden-plattformen, var at man skulle foreta en vurdering av selvassurandørprinsippet, og det har regjeringen gjort. Vi har levert svaret i dette reviderte budsjettet, og vi er kommet fram til at den mest hensiktsmessige måten er å gjøre det på den måten man gjør det på i dag, nemlig at det er selvassurandørprinsippet som gjelder.

Så sa jeg også i forrige replikkordskifte at Fremskrittspartiet mener at vi kan bruke noe mer av vår felles finansformue til å investere i Norge – i veier, i bane, i universitetsbygg og annen viktig infrastruktur. Det mener vi, men dessverre er vi alene om å mene det. Det samme gjelder at man kunne ha brukt oljepenger til å ettergi gjeld. Flere økonomer, bl.a. Dørum, har sagt at det påvirker økonomien i liten grad, for det å ettergi gjeld er ikke å legge press på norsk økonomi. Så vi mener at man godt kunne ha brukt litt mer penger i eget land, men det er vi alene om å mene, og Arbeiderpartiet mener det dessverre ikke.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Bjørnstad brukte store deler av sitt innlegg på å vise til en del avgiftslettelser som ligger i revidert nasjonalbudsjett. De er for så vidt viktige nok, og vi støtter de forslagene som ligger inne der, men det blir småplukk i den store sammenheng når den sittende regjering setter rekord på rekord i avgifter. 5,4 mrd. kr er økningen i avgifter med sittende regjering.

Det har blitt rekordhøye avgifter på drivstoff, på kollektivtransport og på el. På elavgift alene har en med sittende regjering tatt inn ca. 9 mrd. kr ekstra. På toppen av det bruker en altså i revidert budsjett det at en har hatt rekordhøye strømpriser, til å hente inn over 1 mrd. kr ekstra i utbytte fra Statkraft. Senterpartiet foreslår å gi det tilbake igjen til strømkundene gjennom redusert elavgift.

Hvorfor ønsker en fra regjeringens side å ta inn stadig mer avgifter samtidig som en skor seg på høye strømpriser?

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Her var det mye å ta tak i. Det samlede bildet er at regjeringspartiene, flertallspartiene, de siste seks årene har redusert det totale skatte- og avgiftstrykket med omtrent 25 mrd. kr. Det står i sterk kontrast til hva Senterpartiet klarte å levere forrige gang de satt i regjering. Det står også i sterk kontrast til hva Senterpartiet får til i sine alternative statsbudsjett, som i sum øker skattene og avgiftene for folk flest. I sum øker avgiftene og skattene for folk flest med Senterpartiets budsjett.

I budsjettet vi vedtok i desember, reduserer vi elavgiften for i år. Det siste Senterpartiet gjorde da de satt i regjering, i 2013, var å sende en avgiftsøkning til det norske folk gjennom økt elavgift. Så det er stor forskjell mellom liv og lære i hva Senterpartiet gjør i posisjon, og hva man gjør i opposisjon.

Karin Andersen (SV) []: Med denne regjeringen har det blitt mange flere fattige, og regjeringen dytter systematisk syke og arbeidsledige over i fattigdom. Bare i 2018 ble det 3 100 flere på sosialhjelp på grunn av kuttene i AAP, og i år er det mange flere. Bare fra jul til nå er det 3 100 som mister bostøtten med denne regjeringen.

Det å dytte folk ut fra trygge ytelser og over på midlertidig økonomisk sosialhjelp der de i tillegg må selge verdiene sine, er ensbetydende med å gi opp folk. Bare spør dem. De får det vanskelig og kommer ikke i jobb.

SV vil at ingen skal miste retten til AAP før de er ferdig avklart for jobb eller trygd. Hvorfor er ikke Fremskrittspartiet enig i at det er den riktige måten å gjøre dette på?

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Det enkle svaret på det er at man over tid så at for mange for lenge var inne under AAP, at man ble låst fast i den ordningen og kom seg ikke videre. Det er uheldig for storsamfunnet, selvfølgelig, men det er også uheldig for den enkelte.

Det er ikke sånn som Karin Andersen og SV ofte sier, at regjeringens budsjetter er budsjetter uten sosiale tiltak. Det er helt feil. Nå i revidert nasjonalbudsjett legger vi til rette for 300 flere VTA-plasser, vi utvider pleiepengeordningen, vi øker bevilgningen til aktivitetshjelpemidler til personer over 26 år, 900 flere og bedre heldøgns omsorgsplasser, fire nye pakkeforløp innenfor helseomsorgen og 50 mill. kr ekstra til bredbånd i distriktene – ifølge Arbeiderpartiet reduserer det ulikhetene, så da er det i så fall bra at flertallet bevilger mer penger.

Det er ikke riktig som SV og Karin Andersen sier, at regjeringen ikke prioriterer de svakeste. Det er nettopp det vi gjør.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Norge er et rikt land med enorme muligheter. Det gir oss et handlingsrom som andre land bare kan drømme om i sine statsbudsjetter. Det gir oss også et stort ansvar for å utforme en politikk på en klok måte som ivaretar vårt land, og hele vårt land, på en god måte.

Det handler om at det skal være mulig å bo, arbeide og leve gode liv i hele Norge, at en skal se hver enkelt borger, hvert enkelt lokalsamfunn i bygd og by og utforme en politikk som legger til rette for at det er tjenester nær folk i hele Norge, legger til rette for at vi har ordnede forhold i arbeidslivet, og legger til rette for at vi skal ha en aktiv og selvstendig næringspolitikk, at vi ivaretar norske interesser og arbeidsplasser, at vi sikrer beredskapen i hele Norge, og at vi sørger for en politikk som reduserer forskjellene mellom folk – både forskjellene mellom dem som er rike, og dem som har det krevende i det norske samfunnet, og at vi reduserer forskjellene mellom folk i ulike deler av landet.

Senterpartiet har et alternativt revidert nasjonalbudsjett som på viktige områder ønsker å styrke de tjenestetilbudene som vi har i hele landet. Etter seks år med dagens regjering, med sentralisering, med nedlegging, er det behov for å gå motsatt vei. Innenfor politiet er det behov for å styrke det lokale tilbudet som en har, den lokale tilstedeværelsen. Det hjelper ikke å stå i denne salen og snakke om makrotall. Det folk er opptatt av, er at politiet kommer når en trenger hjelp. Det folk er opptatt av, er at en ambulanse er klar når en har behov for det, uansett hvor hen en er i Norge. Og det som er viktig for folks sikkerhet og trygghet, er at vi har et forsvar som er tilstedeværende. Derfor ønsker vi også å styrke hær og heimevern i vårt budsjett.

Så langt i denne debatten har det vært en del oppmerksomhet på oljepengebruken. Jeg synes også det har et visst skjær av uverdighet over seg når landets to største partier bruker taletid på å kjekle med hverandre og ligger på den samme rekordhøye oljepengebruken. Det er noen som må bære ansvaret til slutt hvis vi som politikere ikke klarer å prioritere. Med dagens regjering har en altså økt oljepengebruken med ca. 100 mrd. kr i sum, og i revidert budsjett legger en ytterligere 7 mrd. kr på toppen av det som var fra før.

Skattekuttene til dem som har mest fra før, klarer en å verne om. De blir fortsatt ivaretatt. Men for vanlige folk er det blitt rekordhøye avgifter, det er blitt rekordhøye bompenger, og i tillegg risikerer en også en ekstraregning når presset på at renten skal gå oppover, øker.

Det er behov for å gå inn og gjøre prioriteringer. Det gjør Senterpartiet, også gjennom målrettede kutt, bl.a. i statlig byråkrati, og det ville være klokt om en for framtiden sørget for at vi får en politikk der vi faktisk prioriterer. Før eller siden må man gjøre det. Når det gjelder den festen som dagens regjering har lagt opp til, med stadig økt oljepengebruk: Før eller siden smeller det i bakken, og noen må betale regningen. Allerede er det mange i det norske samfunnet som betaler en regning for skattekuttene til de rikeste gjennom rekordhøye avgifter og rekordhøye bompenger. Men den regningen kan øke ytterligere over tid.

Og til de avgiftene som det var snakk om her i sted, og til representanten Bjørnstad fra Fremskrittspartiet som hadde en visitt til forrige regjering: Når det gjelder elavgiften, er den over 36 pst. høyere i dag enn da vi hadde rød-grønn regjering. Derfor er det behov for å redusere elavgiften og betale penger tilbake til det norske folk.

Med det vil jeg også ta opp de resterende forslagene Senterpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Gjelsvik har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

E lin Rodum Agdestein (H) []: Norsk økonomi går godt. Det er vekst hele landet. Ledigheten er den laveste på ti år; 30 av 30 kommuner med størst vekst i sysselsettingen det siste året er typiske distriktskommuner. Status i Trøndelag er økte investeringer i landbruket, full fart på Kværner Verdal, i havbruksnæringen og i mineralnæringen samt ny stor industrietablering av biogassproduksjon på Skogn. Skognæringen har ikke hatt bedre resultater siden 1999. Norske Skog på Skogn, Moelven Van Severen i Namsos og flere andre går for fullt. Dette står i motsetning til da Senterpartiet satt i regjering sist. Da var det krise i skognæringen, og viktig skogindustri, som f.eks. Tofte, ble lagt ned. Distrikts-Norge klaget da over at man lå i oljeskyggen.

Kan representanten Gjelsvik sannsynliggjøre hvordan det vil bli skapt flere jobber i distriktene ved at Senterpartiet på Stortinget samarbeider med partier som SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, som jo vil øke skattene kraftig, begrense oljenæringen, mineralnæringen og havbruksnæringen og øke avgiftene for landbruket?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Da Senterpartiet satt i regjering sist, var avgiftene 5,4 mrd. kr lavere enn de er per i dag. Det er dagens regjering som har sørget for avgiftssjokk etter avgiftssjokk, som også har rammet viktige arbeidsplasser i distriktene. Det gjelder bryggerinæringen og reiselivet. Det er også økte kostnader på el og drivstoff, og det er flypassasjeravgift.

Det er heldigvis sånn at det går bra i mange næringer i Norge, gjennom at en har aktive folk som bidrar til å gjøre en jobb og skape arbeidsplasser. Men spørsmålet er jo hva regjeringen gjør gjennom sin politikk, og det er en bevisst sentralisering – nedlegging av velfungerende tilbud, som svekker muligheten for at vi kan ha denne utviklingen også framover.

Lene Westgaard-Halle (H) []: De av oss rundt omkring i landet som bor på gård, er bekymret. Vi ser avlinger forsvinne i enorme mengder nedbør. I fjor så vi avlinger tørke ut, vi så enorme skogområder brenne ned. Ungdommen i Senterpartiet forsøkte å sette ned foten på landsmøtet til Senterpartiet. Skogeierne har forsøkt å sette ned foten. Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget har signert klimaavtale med staten. Senterpartiet sitter derimot stille i båten. Faktisk gikk Senterpartiet imot klimaavtalen med EU i denne salen for bare to dager siden. Gjelsvik nevnte ikke klima med ett ord i sitt innlegg, ikke med ett ord.

Når skal Senterpartiet begynne å bry seg om klimaet?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det var svært klokt av Senterpartiet å gå imot den avtalen, nettopp av hensyn til norske arbeidsplasser og av hensyn til muligheten til å gi et bidrag for klimaet. Regjeringen har altså ikke sørget for å få avklart hva slags muligheter Norge vil ha til å avvirke skog i Norge i framtiden. Samtidig sørger en for å inngå en avtale med EU der en legger makten over norsk skogpolitikk i EUs hender – særdeles uklokt. Vi bør samarbeide med andre land om målsettinger for klima, men vi må sørge for å ha nasjonal råderett til å gjennomføre den politikken som er klok, sånn at vi kan bidra til arbeidsplasser, sånn at vi kan bidra til økt avvirkning i skogen, og sånn at vi kan bidra til å løse klimautfordringene.

Bård Hoksrud (FrP) []: Representanten Gjelsvik sa fra talerstolen at noen må betale festen med økt oljepengebruk. Ja, noen må betale for kreativ bokføring også. Jeg må spørre representanten Gjelsvik, som forventer at Senterpartiet kan spare 1 mrd. kr ved å kutte 350-kronersgrensen fra 1. august, noe som er umulig – det er altså ikke fysisk mulig:

Ingen andre har klart å se muligheten for å spare så mye penger. Oslo Economics har regnet på i overkant av 2 mrd. kr, Menon har regnet på 4,6 mrd. kr., mens Senterpartiet forventer å måtte selge varer for 16 mrd. kr for å klare dette. Hvem er Senterpartiets kreative bokholder, som klarer å finne 1 mrd. kr av noe som er fantasi og umuligheter?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er særdeles synd at 350-kronersgrensen ikke er avviklet for lenge siden, for det er en grense som rammer norske arbeidsplasser, og som har innebåret at vi har fått reduserte inntekter til den norske staten. Det finnes en god og klok måte å gjennomføre dette på. Vi har allerede en innberetning på over 350 kr, og det er to alternativer som kan skje når en fjerner 350-kronersgrensen. Det ene er at folk fortsatt kjøper disse pakkene fra utlandet med moms. Da får Norge momsinntektene, som er beregnet fra Senterpartiets side. Det andre alternativet er at det bidrar til færre pakker fra utlandet, flere arbeidsplasser i Norge, Virke har anslått 6 000 arbeidsplasser, og økte skatteinntekter til staten. Det er en klok politikk som vil styrke Norge og bidra til flere inntekter til staten.

Abid Q. Raja (V) []: Regjeringspartiene er selvsagt opptatt av tjenester nær folk. Vi er også opptatt av en eksportrettet næring og at den skal overleve. Senterpartiet har jo en ideologisk motstand mot internasjonalt samarbeid gjennom EØS-avtalen. Så sterk er motstanden at partiet finansierer mye av sine RNB-bevilgninger ved å la være å betale midler som Norge er forpliktet til å betale for å være en del av handelsfellesskapet, som nettopp distriktene er fullstendig avhengige av. Hvordan vil Senterpartiet forklare sine velgere som jobber i distriktsnæringer som vil bli nedlagt som følge av partiets uansvarlige ønske om at Norge skal kopiere det kaoset brexit har utviklet seg til, at de i distriktene dessverre vil miste jobben for å tilfredsstille Senterpartiets ideologiske drømmerier om en verden der hvert land er seg selv nok?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Senterpartiet er veldig opptatt av å ivareta næringer i Norge, i motsetning til dagens regjering, som sørger for innføringen av et historisk næringsforbud.

Vi har handlet med omverdenen lenge før vi fikk EØS-avtalen. I ca. 15 år før vi fikk EØS-avtalen, siden slutten av 1970-tallet, hadde vi altså tollfri eksport på all eksport til EU-markedet. EU har behov for viktige produkter vi er store på eksport på fra Norge – olje, gass og fisk – i tillegg til at EU selv på tjenesteområdet har overskudd i sin handel med Norge, og har interesse av å handle med Norge. Vi skal ha gode handelsforbindelser med EU framover, men vi må kunne kombinere det å ha gode handelsforbindelser med EU med å ha en avtale som ivaretar vårt demokrati, og ikke en avtale der det er EU som bestemmer over Norge.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

S olveig Skaugvoll Foss (SV) []: Alle som så Tottenham få finaleplass i Champions League ved å slå Ajax i det 96. minutt, vet at det er mulig å vinne en stor kamp selv om man er langt på overtid. Det er godt å vite når så mye står på spill i en avgjørende kamp mot ekstremvær, naturkatastrofer, farlig ubalanse i klimaet og utryddelse av dyr, planter og insekter. Vi har flere ganger hatt sjansen til å gå opp i en tidlig ledelse, sjansen til å gjøre grønne investeringer, sjansen til å verne natur og legge til rette for klimavennlig landbruk og matproduksjon og en kolossal målsjanse til å omstille industrien, men ballen ender på siden av mål fordi vi tenker på andre ting når vi skyter.

Hva er det vi tenker på som er viktigere enn å redde verden? Det ville vært forståelig om vi lot oss forstyrre av økende forskjeller i makt og rikdom, for det er virkelig en krise i seg selv. I 2018 ble det satt to rekorder her til lands. Den ene var rekord i flest antall milliardærer i Norge, mens den andre var rekord i flest antall barn som vokser opp i fattige familier i Norge. Det er et mageplask, og vi som vedtar budsjettene, må ha høyere ambisjoner på vegne av Norge. Vi må ha ambisjoner om faktisk å klare å fordele pengene våre på en måte som er rettferdig, og som sikrer at alle barn har råd til å gå på fotballtrening hvis de vil det, at all ungdom skal ha råd til å flytte ut hjemmefra når den tid kommer, og at voksne ikke må velge mellom å kjøpe vintersko eller å dra til tannlegen fordi de bare har råd til en av delene. Det er viktigere enn at de som allerede har mye penger, skal få enda mer.

Nå er dette en revidering av statsbudsjettet, og sånn sett ikke en plass for de helt overordnede prioriteringene. I SV har vi laget våre forslag ut fra det handlingsrommet som er blitt lagt opp til, og når vi ikke kan flytte om på alle penger, starter vi med det som haster mest, og det er klimasaken.

Jeg er enig i det representanten Asheim sa tidligere i debatten, om at det ikke burde være nødvendig med utredninger og stortingsmeldinger og tekst om klima, at det beste bare er å kjøre ut tiltak, så hvis regjeringen hadde gjort det, hadde vi sluppet å foreslå en egen stortingsmelding om klimarisiko.

En av Norges virkelig store sjanser til å bidra på klima er å slutte å reise på måter som forurenser så mye. Nye E18 mellom Lysaker og Ramstadsletta blir en monstervei som fører med seg masse kø, masse utslipp, masse helseskadelig luft og masse sløsing av 180 mill. kr. De pengene foreslår vi heller skal gå til skredsikring av riksveiene. Når vi skal bruke pengene på vei, burde de pengene gå til å sikre at man kan kjøre på trygge veier over hele landet, ikke at man kan kjøre fort på strekninger der man burde ha tatt toget.

Toget burde være lettere å velge foran bil eller fly flere plasser. Det haster å endre reisevanene våre, og det har folk skjønt. Regjeringen har fortsatt litt å gå på, men folk flest har skjønt at tog er det beste alternativet til f.eks. København, og de ønsker seg muligheten til å reise dit med nattog. Det foreslår SV penger til i revidert statsbudsjett. Vi foreslår også at innsatsen økes for å få hurtigbåtene utslippsfrie.

Det er noen klimatiltak som koster penger, og så er det andre klimatiltak som gir oss penger. Vi foreslår å stramme inn høyest mulig vektrabatt for ladbare hybridbiler fra 23 til 20 pst. og øke kilometergrensen fra 50 til 75 km fra 1. august. Det gjør at bilene må være mer miljøvennlige før de skal få avgiftslette. Det sender oss enda lenger i retning av elektrifisering av trafikken, og det trengs når vi skal inn i en grønn og rettferdig framtid.

Presidenten: Vil representanten ta opp SVs forslag?

Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: Ja, det vil jeg.

Presidenten: Da har representanten Solveig Skaugvoll Foss tatt opp de forslagene hun viste til.

Det blir replikkordskifte.

M udassar Kapur (H) []: Om vi skal fortsette å være verdens beste land å bo i, er det avgjørende at vi fortsetter å styrke velferdssamfunnet. Vi må omstille oss, flere må jobbe, flere må skape jobber, og flere må utdannes. Vi må rett og slett skape før vi kan dele.

SV lover sekstimers arbeidsdag, slik at vi skal kunne jobbe mindre og dermed kanskje bidra mindre til fellesskapet. SV vil innføre heldagsskole, gratis skolemat, øke bistanden – listen er lang – og representanten var selv innom mange forslag. Samtidig stemmer SV mot hundrevis av velferdsmilliarder når de går mot utbygging av nye olje- og gassfelt. Da er mitt spørsmål til representanten: Hvordan skal dette regnestykket gå opp?

Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: Som sagt har jeg større ambisjoner på vegne av Norge enn at vi skal fortsette å kjøre den samme linjen som har ledet oss inn i en stor klimakrise. Jeg ønsker meg, som representanten var inne på, et arbeidsliv der alle får sjanse til å jobbe sekstimersdag. Ingenting tilsier at effektiviteten og produksjonen vil gå ned, men bare gjøre at vi får mer tid til hverandre. Heldagsskolen vil gjøre at ungene får lære på en bedre og triveligere måte.

Selvfølgelig vil vi ikke fortsette å utvide en sektor som gjør at verden står i en stor krise, der arter dør ut, og der klimagassutslippene øker så mye at vi ikke lenger har en sikker og trygg framtid. Vi i SV vil heller gå inn i grønne, nye næringer enn å fortsette på en vei som ikke går lenger.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) []: Dagens regjering har gitt helt vanlige familier en skattelette på 11 000 kr i året. Når SV snakker, høres dette nesten ut som ingen verdens ting. SV satt selv åtte år i regjering, og da lurer jeg på følgende: Hvorfor ville ikke SV redusere skatten for helt vanlige folk da de selv satt i regjering?

Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: Vi trenger skattefinansiering for å få til det grønne skiftet vi så desperat trenger, og vi trenger skattefinansiering for å få til de velferdsordningene som innbyggerne våre fortjener. SV vil løse det ved å skattlegge dem som tjener aller mest fra før. I likhet med representanten er vi enig i at folk flest ikke skal ta den store skattebyrden. SV vil faktisk gi skattelette til alle som tjener mindre enn 600 000 kr, og det skulle vi gjerne fått mer gehør for. Når vi trenger penger til velferdsstaten og skatt som bidrar til sosial utjevning og treffer presist, treffer det best når vi skattlegger dem som tjener mest fra før. Det håper jeg vi kan bli enige om i framtiden.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) []: Det var også mitt spørsmål, at vi måtte gi skattelette til folk flest. Mitt spørsmål gikk på SV, og at representanten for så vidt sier seg enig i Fremskrittspartiets politikk. Da SV satt i regjering og hadde muligheten til å gi skattelette til folk flest, hvorfor ville ikke SV jobbe for det da?

Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: SV har alltid vært for et skattesystem som belønner vanlig folk. Jeg vil ikke si jeg er enig i Fremskrittspartiets politikk, men i hvert fall i Fremskrittspartiets retorikk om at det er folk flest som skal vinne på skattesystemet vårt, og det gjør vi ved å skatte inntekt mindre og ved å skatte eiendom og formue mer. Det treffer presist og gir både penger til velferdsstaten og er sosialt utjevnende. Det er det virkelig behov for når vi står ikke bare i en klimakrise, men også i en ulikhets- og forskjellskrise. Men som jeg var inne på i mitt innlegg tidligere, har man dessverre satt rekord i flest antall milliardærer og flest antall barn i fattige familier. Det må vi snu på, og da trenger vi å skatte dem som har mest fra før.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

A bid Q. Raja (V) []: Regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett og Stortingets behandling av saken viser først og fremst at vi kan være glad for at vi lever i et land der ting går godt. Vi kan være glad for at vi er politikere i et land der folk har arbeidsplasser å gå til, der næringslivet blomstrer, og der skatteinntektene gjør at vi kan opprettholde et svært høyt velferdsnivå.

Statsbudsjettet for 2019 var det første Venstre var med på å lage fra bunnen av i regjering. Det var tydelig, bl.a. gjennom økt satsing på klima og miljø, både nasjonalt og internasjonalt, en betydelig og målrettet satsing på fattigdomsbekjempelse, spesielt rettet mot barn i lavinntektsfamilier, og gjennom vår satsing på skolen, med spesiell vekt på tidlig innsats og kompetente lærere. Det er også verdt å nevne at vi tar imot et rekordhøyt antall kvoteflyktninger i 2019, og har et bistandsbudsjett som virkelig tar vårt internasjonale ansvar for å hjelpe mennesker og land i nød på alvor.

Regjeringens forslag til revidert budsjett viser at det går godt i Norge. Arbeidsledigheten faller over hele landet, og økonomien vokser. Det er særlig gledelig at ledigheten har gått ned i de fylkene som ble hardest rammet av oljenedturen etter 2014, og at de regionale forskjellene dermed er blitt mindre.

I revidert nasjonalbudsjett forsterker regjeringen satsingen på klima og miljø. Det settes f.eks. av 150 mill. kr til forprosjektering av en fullskala CO2-håndtering, 60 mill. kr til en ny støtteordning for å få gods over på jernbane, og investeringsselskapet Nysnø får 100 mill. kr i økt egenkapital for investering i klimavennlig teknologi. I tillegg styrkes satsingen på nullutslippsløsninger for nytte- og tungtransport med 50 mill. kr.

Det er helt avgjørende at vi kutter utslippene våre i alle deler av samfunnet, og regjeringens forslag til revidert budsjett bidrar nettopp til den dugnaden. Det bevilges bl.a. 25 mill. kr til null- og lavutslippsløsninger på fylkeskommunale hurtigbåtsamband, som vil bidra til mindre forurensing i norske fjorder.

Høsten 2020 skal nye læreplaner tas i bruk i skolen. Skal vi nå målene om at elevene skal lære mer og bedre, og ha læremidler som er tilpasset de nye læreplanene, trenger vi å begynne nå. Regjeringen bevilger derfor om lag 74 mill. kr til å sikre raskere utvikling av læremidler og styrke digitale læremidler. Regjeringen foreslår det, og vi skal vedta det på Stortinget. I tillegg foreslår regjeringen å opprette 100 nye studieplasser og setter av 10 mill. kr til rekruttering til grunnskolelærerutdanningen.

Å gi alle barn en god skole som gir dem mulighet til å lykkes i livet, er noe av det aller viktigste vi kan gjøre for framtiden. Derfor er det viktig at vi setter i gang arbeidet med å forberede skolene på de nye læreplanene allerede nå. Vi trenger mange gode lærere i årene som kommer, og derfor må satsingen på lærerutdanningen fortsette i årene framover. Regjeringen foreslår også å innføre gratis kjernetid i barnehagen til ettåringer i asylmottak her hjemme – det har vært en viktig sak for Venstre – og vi styrker arbeidet mot vold mot jenter der ute med 44 mill. kr gjennom omprioritering på bistandsbudsjettet. I tillegg styrkes bostøtten og tilskuddet til boligetablering for vanskeligstilte familier med til sammen 183 mill. kr. Dette er viktige tiltak for denne regjeringen.

Et annet viktig gjennomslag for Venstre er at sykelønnen for selvstendig næringsdrivende økes fra 75 pst. til 80 pst. Det vil gjøre risikoen lavere for dem som starter nye, egne bedrifter, og forhåpentligvis bidra til at flere tør å satse på helt nye prosjekter.

Vi vil også bidra til å utvikle gode lokalmiljøer over hele landet. Derfor settes det bl.a. av 50 mill. kr til bredbåndsutbygging – et viktig distriktspolitisk tiltak – og 105 mill. kr til momskompensasjon for idrettsanlegg. Barnevernet styrkes med hele 250 mill. kr.

Også på Stortinget har Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti i fellesskap funnet rom for noen omprioriteringer i revidert budsjett, da muligheten kom. Det dreier seg naturlig nok om mindre summer, i og med at vi er enige i regjering, men når det viser seg at det er rom for å gjøre noen endringer fordi noen summer ikke vil kunne bli brukt på den måten regjeringen tenkte, har det vært viktig for oss å prioritere noen viktige saker.

Jeg vil trekke fram f.eks. Leger mot atomvåpen, som vi – tross noe forvirring – slår fast at skal få sine 2 mill. kr i statsstøtte i 2019. Det gjelder også populære arrangementer som Ekstremsportveko på Voss og Mostratinget, som arrangeres av Bømlo Teater ved tusenårsjubileet, som trengte noen midler for å planlegge fram mot det. Vi har også blitt enige om å bevilge noen midler til United World College i Fjaler, for øvrig en fantastisk skole, og jeg tror rektoren er på besøk på Stortinget i dag. Vi støtter etableringen av Fjordane Virtuelle Campus med 2 mill. kr. Jeg vil også trekke fram Caritas i Oslo, Barnas bymuseum i Midt-Troms, Falstadsenteret i Nord-Trøndelag, forprosjektering av et brunbiesenter osv. Dette er gode tiltak vi har funnet rom for å prioritere, og jeg tror ikke representanten Aasrud i replikkordskiftet mente å snakke ned disse prosjektene da hun sa at vi gir en del penger til ymse organisasjoner og foreninger. Det kunne høres ut som at man prøvde å snakke dem ned, men jeg tror nok alle vil være enig i at dette er gode prosjekter, og vil være glad for at regjeringspartiene har klart å finne rom for dette.

De siste årene har det vært en god utvikling i norsk økonomi. Regjeringen har holdt igjen i utgiftene på statsbudsjettet for å legge til rette for vekst og nye arbeidsplasser i næringslivet. Samlet sett har finanspolitikken de siste årene virket om lag nøytralt på aktiviteten i økonomien. Det gjelder også for 2018 og 2019 når vi ser disse to årene under ett. Norsk økonomi er på vei inn i en høykonjunktur, og vi må ti år tilbake for å finne like sterk investeringsvilje i fastlandsbedriftene som nå. Det styrker bærekraften i velferdssamfunnet vårt.

Bare de siste tre årene er det blitt om lag 95 000 flere sysselsatte. Det siste året er tre av fire jobber blitt skapt i privat sektor, og den registrerte ledigheten har ikke vært lavere på ti år. Det lover svært godt for framtiden i Norge og viser at regjeringen tok viktige og nødvendige grep da vi var i en utsatt situasjon.

Vi kan varsle at vi ser nærmere på særlig ett forslag, som handler om fotball-VM på tv – jeg tror det er forslag nr. 35. I løpet av debatten håper vi å komme tilbake til det forslaget på egnet måte.

Jeg vil til slutt takke alle gode kolleger i finanskomiteen fra både posisjon og opposisjon og ikke minst regjeringen for et godt samarbeid om revidert budsjett. Nå tar jo Stortinget det jeg ser media kaller for sommerferie i tre måneder, men jeg tror alle vi som er her i salen, vet at det kommer til å bli valgkamp fra morgen til kveld over hele landet, og kanskje særlig i de fylkene vi er valgt inn fra.

Jeg vil også benytte anledningen til å ønske oss lykke til i valgkampen. Som nasjonale politikere må vi kanskje særlig huske på at det er lokalpolitikerne som skal stå i fokus. De som driver med politikk på fritiden for å skape bedre lokalsamfunn overalt i landet, fortjener både vår hyllest og vår respekt. Jeg håper Stortinget vil være enig i ønsket om mindre hets av lokalpolitikerne framover. Den typen utvikling vi har sett den siste tiden, er med på å undergrave demokratiet.

Selv gleder jeg meg selvsagt til å reise rundt for å heie på Venstre-folk som stiller til valg i by og bygd. Jeg ser fram til mange gode debatter og samtaler med velgerne, og ikke minst dere som er her i salen, i ukene og månedene som ligger foran oss fram til valget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åsunn Lyngedal (A) []: Det har lenge vært tverrpolitisk enighet om at det er et mål å flytte gods fra vei til sjø. Det er også en god norsk tradisjon at man ønsker å ha stabile rammevilkår for næringslivet. I min kontakt i det siste med næringslivet og deres organisasjoner uttrykkes det en uro fordi regjeringen er uforutsigbar. De endrer rammevilkår på kort varsel. I 2017 fikk vi en ordning fra regjeringen der næringslivet kunne søke støtte for å flytte gods fra vei til sjø. I RNB i 2019 – og merk: i revidert budsjett – fjernes denne ordningen, helt uten forvarsel. Og næringslivet spør: Hvor ble den av, hva skjedde, hvorfor skjedde dette? Kommuner og regioner som jobber for å få færre vogntog på veiene sine og skape et godt miljø for dem som bor der, spør. Klimautslippene går ikke akkurat ned, SSB har akkurat sagt at de går opp. Er det ikke lenger et mål for Venstre i regjering å flytte gods fra vei til sjø?

Abid Q. Raja (V) []: Jo – jeg hadde gleden av å være med på å utforme Nasjonal transportplan, og alle fire partiene som nå sitter i regjering, er helt enige om at vi ønsker å flytte mest mulig gods vekk fra vei og over til kjøl og på bane. Utviklingen har over tid – over lang tid, også før denne regjeringen tiltrådte – dessverre gått i feil retning. Så har regjeringen satt i gang en rekke tiltak for å bøte på det, bl.a. har vi sett på hvordan man kan flytte mer gods over på kjøl. I dette reviderte nasjonalbudsjettet for 2019 foreslår regjeringen helt konkret 60 mill. kr til en støtteordning for godsoverføring til jernbane. Det er ment som en midlertidig ordning i inntil tre år, og vi håper at det kan være med på å snu noe av utviklingen. Men jeg er enig med representanten i at vi må gjøre mer for å flytte mer gods vekk fra vei og over til kjøl og på bane, og vi håper at vi kommer til å levere mer politikk på dette i budsjettene framover.

Åsunn Lyngedal (A) []: Jeg merker meg at man nå har gått over fra vei til kjøl til vei til bane. Jeg er veldig glad for vei til bane, Arbeiderpartiet opprettholder også vei til kjøl i sitt forslag.

Vi har et stolt rettsvesen i landet vårt, men det er noen ting som går feil vei. ABE-kuttene passer ikke så veldig godt der man ikke har unødvendig byråkrati, der det bare er folk, og man må nedbemanne når man får ABE-kutt. Det er køer i rettsvesenet vårt. Folk står og venter på å få avgjørelsene sine. Det gis strafferabatter til mange, i økende grad fordi sakene blir gamle. Det er et utvalg som ser på domstolstruktur, og som senere skal se på oppgaver og kvalitet – litt bakvendt, det minner egentlig litt om regionreformen. Domstoladministrasjonen sier hvert år hva de trenger for å opprettholde det viktige rettsvesenet vårt, men de får ikke det fra regjeringen. Men Arbeiderpartiet legger inn mer, også i revidert.

Hva betyr det for folk flest, etter representantens mening, når domstolene opplever at de ikke får løst sine oppgaver?

Abid Q. Raja (V) []: Jeg vil først sterkt uttrykke uenighet til at vi ikke har et godt justis- og rettsvesen i Norge, også under denne regjeringen. Vi har et ganske forutsigbart og rettssikkert rettssystem i Norge, så jeg tror ikke vi skal si at man under ulike regjeringer er med på å svekke rettssikkerheten til folk, osv. Tvert om: Under denne regjeringen har vi styrket politiet, vi har styrket fengselsvesenet, man har fått ned fengselskøene, og man har også styrket domstolene – bare nå i revidert budsjett gir vi også 5 mill. kr til domstolene for å styrke digitaliseringen i dette. Jeg tror man skal kunne legge til grunn at denne regjeringen gjør enormt mye på justissektoren for å bedre nettopp rettssikkerheten.

Når det gjelder ABE-reformen, er det viktig at vi gjør en del effektiviseringskutt. Jeg tror det er muligheter for å forbedre også den statlige pengebruken – de private gjør stadig vekk en del forbedringer. Og vi som bruker det offentliges penger, må også stille oss spørsmålet om hvordan vi kan bruke dem mest mulig effektivt, og det er alltid rom for forbedring. Derfor tror jeg ABE-reformen er en viktig reform.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Raja gir uttrykk for både gjennom innlegg og replikkveksling et ønske om å prioritere jernbane høyere og vei lavere. Veldig mange plasser i Norge er vei det eneste alternativet, og det er behov for å styrke veinettet, ikke minst på veldig mange fylkesveier, som er nedslitte. Men i de mest folkerike områdene er det i mange sammenhenger viktig å gjøre den prioriteringen som representanten Raja foreslår.

I revidert budsjett er det en konkret sak som gjelder E18 Vestkorridoren, der Senterpartiet har et forslag om at en må ha en gjennomgang av kostnadene i prosjektet med sikte på en vesentlig kostnadsreduksjon, også for å få reduserte bompenger. Det er en stor bekymring i regionen for at denne veien både kan føre til økt biltrafikk inn mot Oslo, økte utslipp og også økte bompenger på toppen av det som er i dag.

Vil representanten Raja og Venstre stemme for Senterpartiets forslag?

Abid Q. Raja (V) []: Denne bygutten har et varmt hjerte også for distriktene. Nylig besøkte jeg Askvoll, Fjaler, Stryn og Nordfjordeid. I det distriktet er det en del veier som er ekstremt farlige å kjøre på, særlig er veiene ut mot Askvoll og Fjaler blant de farligste i Norge. Regjeringen har en stor oppgave som vi prioriterer, og det er rassikring; det har vi prioritert i alle budsjettene. På samferdselssektoren generelt har budsjettene økt med hele 75 pst. fra regjeringen tok over, så det er klart at her har det vært veldig mye bra arbeid.

Vi kommer selvfølgelig ikke til å stemme for forslagene fra Senterpartiet. Det er fordi E18-prosjektet er et viktig prosjekt for borgerne i Asker og Bærum. Det er mange gode tiltak i det prosjektet, bl.a. for å forbedre luftkvaliteten for dem som bor der. Her vil det også være mulighet for byutvikling, slik vi så det da Operatunnelen kom, og det vil også være mulighet for bedre framkommelighet for sykkel og buss.

Vi er opptatt av distriktene, men vi er også opptatt av byene. Det er ikke Senterpartiet, og det er beklagelig.

Lars Haltbrekken (SV) []: Under tiden med Venstre i regjering eller som støttehjul for regjeringen har klimapolitikken vært dynket i palmeolje det ene året og gitt økte utslipp av klimagasser det andre året. Olje- og energiministeren skrøt i januar av rekordmange tildelinger til oljeindustrien, og på toppen av det hele har regjeringens elendige klimapolitikk utløst den største klimastreiken noensinne blant norske skoleelever.

Så mitt enkle spørsmål er: Hvordan i all verden klarer representanten Raja å få seg til å stå her i Stortinget og skryte av regjeringens klimapolitikk?

Abid Q. Raja (V) []: Vi må jo måles mot hva vi faktisk gjennomfører. Jeg tror det er betydelig forskjell på hva vi faktisk får til når Venstre sitter i regjering, enn da SV satt i regjering. Norge har nå meldt inn til FN at Norge har forpliktet seg til å kutte sine klimagassutslipp med 40 pst. innen 2030 målt mot 1990-nivå, og vår statsråd jobber også intenst nå for å få med EU på at disse kuttene skal økes til 55 pst.

SV og Venstre er enig i mye av miljøkampen. Jeg tror ikke det er formålstjenlig at to miljøpartier borer på hverandre, det hadde heller vært mer formålstjenlig om vi heiet på hverandre. Vi har heiet på alle de ungdommene rundt omkring i landet som har gått i demonstrasjonstog. Venstre har stått sammen med dem og kommer til å fortsette å stå sammen med dem. Vi mener at vi f.eks. ikke har noen bompengekrise i Norge. Jeg mener at det vi har, er en klimakrise i verden, og den største utfordringen for oss som politikere er å gjøre noe med klimakrisen. Det er kanskje vår generasjon, og generasjonen som kommer etter oss, som vil ha den siste muligheten til å gjøre noe med det. Det kommer Venstre til å bidra til å fortsette arbeidet med i regjering.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

T ore Storehaug (KrF) []: Eg kan stille meg i rekkja med dei som takkar finanskomiteen for godt samarbeid om den innstillinga vi legg fram i dag.

Det går godt i Noreg. Det blir skapt arbeidsplassar, arbeidsløysa går ned, og sysselsettingsgraden går opp. Kristeleg Folkeparti har forhandla fram fleire gode statsbudsjett frå posisjonen vår i opposisjon, og no har vi lagt fram ein revisjon som er både nøysam og moderat, men med nokre fornuftige korrigeringar.

Kristeleg Folkeparti er partiet som kjempar for at vi skal ha eit samfunn som kjenner våre kulturelle røter, og som veit kva eit menneske er verdt. Vi kjempar for inkluderande samfunn som har plass for alle, der vi legg til rette for at familiane kan ha gode og trygge vilkår for at ungane skal ha ein trygg oppvekst, der vi legg til rette for at alle menneske skal få moglegheit til å få utlaup for eigenskapane sine i ein trygg og god barnehage, i ein trygg og god skule og seinare som arbeidstakarar, og ikkje minst skal ein, når ein går inn i livets haust, òg kunne ha ein god og verdig alderdom.

Når vi frå opposisjon har sikra gode løft til barn og unge i dei siste budsjetta, følgjer vi det opp òg i denne runden, når vi har blitt eit regjeringsparti. Forslaget har tydelege KrF-avtrykk, til beste for barn og eldre. Vi innfører pilotprosjekt om fritidskortet, som skal sikre at alle får moglegheit til å delta på fritidsaktivitetar, uavhengig av familiens økonomi. Barnevernet blir styrkt med 250 mill. kr, og det blir sett av 118 mill. kr til ei bustadsosial satsing retta mot vanskelegstilte familiar. Politikken skal alltid målast på korleis han møter kvardagstesten til familiane.

Kristeleg Folkeparti har lenge jobba for at vi skal ha ei god pleieordning for familiar med alvorleg langtidssjuke barn. No har vi fått endra graderingsreglane sånn at foreldre som har nattleg tilsyn eller må vere i beredskap, med det ikkje treng òg å vere i arbeid for å unngå å få reduserte pleiepengar.

Ingen skal grue seg til å bli gamal i Noreg fordi storsamfunnet ikkje stiller opp. Dei som har behov for ulik pleie eller omsorg seinare i livet, må få tilbod om det. No aukar vi tilskotsramma for heildøgns omsorgsplassar, noko som svarar til om lag 900 plassar. Eldre treng òg god og sunn mat. Det skapar både trivsel og glede. No får vi etablert ei tilskotsordning for lokalkjøkken på sjukeheimar og på omsorgsbustad.

For Kristeleg Folkeparti er det viktig at ein skal kunne leve gode liv i heile landet, og no har ein i revidert òg fått auka løyvingane til breibandsutbygging med 50 mill. kr, så løyvinga totalt er 250 mill. kr. Det er rekordhøgt. Politidistrikta blir styrkte ved at det blir sett av 100 mill. kr til ein utstyrspott til politiet. Veterinærinstituttet får 30 mill. kr, til tross for representantforslag i salen om at det berre burde vore 20 mill. kr. Ein får då sikra drifta til dei regionale kontora og får òg eit nybygg i Tromsø.

Vår tids største oppgåve er å få stogga klimaendringane. Det grøne skiftet skyt fart både i bilparken og på ferje- og båtsamband. Nyleg har vi òg fått på plass ein klimaavtale med landbruket. Det kjem på plass ei mellombels støtteordning for fylkeskommunane for auka bruk av null- og lågutsleppsløysingar i hurtigbåtsamband. Enova er styrkt og har støtta arbeidet med få næringstransporten til å gå på ein overgang til låg- og nullutsleppsløysingar. Nysnø AS, som jobbar med klimainvesteringar, har fått 100 mill. kr i friske midlar, og det har blitt sett av pengar for å få fart på arbeidet med karbonfangst og -lagring når ein borer prøvebrønn for lagra CO2.

Regjeringspartia har òg funne rom for nokre omprioriteringar når vi har jobba med denne saka i komiteen. Blant anna har vi funne det mogleg å få prioritert inn nettavisa Framtida junior, som eit lite, men viktig nynorsktiltak, som òg følgjer opp dei merknadane vi skreiv om dette i statsbudsjettet då det blei behandla i Stortinget for eit halvt år sidan.

Temaprogrammet mellom Rusfri oppvekst, NLA og Høgskulen på Vestlandet får midlar. Midt-Troms Museum sitt prosjekt om bymuseum til barn i Lenvik får 2 mill. kr, og då er ein i mål med finansieringa der. I Oslo, der det raud-grøne byrådet har nedprioritert dei viktige ideelle aktørane i byen, har ein funne rom for eingangsløyvingar både til Caritas sitt informasjons- og ressurssenter og til P22 sitt arbeid med rusomsorg og rehabilitering for dei viktige områda og dei menneska dette gjeld.

Eg har òg merka meg at det er stilt enkelte spørsmål rundt forslag til vedtak XXVII i innstillinga, der ein gjev uttrykk for ei fullmakt til regjeringa om avhending av ikkje-aktive gruver. Fleire av desse gruvene speler ei aktiv rolle i dei lokalsamfunna og kommunane dei ligg, f.eks. Knaben gruver, som er eit viktig kulturminne. Det hadde vore godt om næringsministeren kunne gjere greie for korleis prosessen blir vidare der, sånn at kommunane òg blir involverte på ein god måte når det er eventuelle sal av gruveeigedomane.

Framlegga frå opposisjonen til endringar i revidert viser at det er brei tilslutning til dei endringane vi har gjort frå Stortinget si side. Dei viser fyrst og fremst at det går godt i Noreg, at ein byggjer sterkast fellesskap gjennom å løfte, og at det er ei brei tilslutning til det i denne salen. Det er godt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingrid Heggø (A) []: Slik eg kjenner representant Storehaug, har vi oppigjennom vore veldig einige om at det er trist når forskjellane aukar og vert større. Eg klarte ikkje å få med meg at det var nemnt noko om det i innlegget til representanten.

Men det eg vil spørja representanten Storehaug om, er: Kan han forklara meg at viss ein bruker ein del av ymseposten til tiltak for barnefamiliar, slik som Arbeidarpartiet gjer i sitt alternative budsjett, så er det auka oljepengebruk, men når ein bruker det på landbruksoppgjeret, slik som regjeringa gjer, og som vi òg er einige om er viktig, er det ikkje auka oljepengebruk?

Tore Storehaug (KrF) []: Eg trur eg kan roe representanten Heggø med at mesteparten av kritikken av Arbeidarpartiet sitt framlegg til revidert nasjonalbudsjett nok handlar meir om eit ønske om at ein vil ha framlegg frå Arbeidarpartiet som er reelle, og der ein kan ta kritikken Arbeidarpartiet kjem med den eine månaden, på alvor og sjå at det blir følgt opp med framlegg når dei reelle prioriteringane faktisk blir gjorde.

No har vi eit revidert nasjonalbudsjett der ein får gjort endringar og forbetringar i pleiepengeordninga, fleire VTA-plassar, og der ein følgjer opp dei viktige sigrane Kristeleg Folkeparti har for styrkt økonomi for barnefamiliar, som har fått eit taktskifte etter at Kristeleg Folkeparti fekk ei hand med i styringa av norsk politikk. Det viser at når vi seier at ting er alvor, så følgjer vi det opp, mens når Arbeidarpartiet med sine framlegg seier at noko er alvor, vel, då toar ein sine hender etterpå og gjer ikkje reelle endringar.

Ingrid Heggø (A) []: Representanten svarte i det heile ikkje på spørsmålet mitt. Når Arbeidarpartiet bruker av ymseposten til barnefamiliar, så er det bruk av oljepengar – auka oljepengebruk – men når regjeringa bruker av posten til landbruksoppgjeret, så er det ikkje oljepengebruk. Kan representanten forklara meg forskjellen?

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Tore Storehaug (KrF) []: Arbeidarpartiet har tidlegare kritisert regjeringa og kalla dei grepa ein måte å auke oljepengebruken på. Når Arbeidarpartiet for berre ein månad sidan stod og sa at med det budsjettframlegget som regjeringa legg fram, kan ein setje press på krona og kanskje få ein renteauke i Noreg, er det ein kritikk som er ganske alvorleg når Arbeidarpartiet i sine framlegg ikkje leverer seriøse måtar å få ned oljepengebruken på. Det som er viktig, er at ein handlar som ein taler, og det gjer ein ved dette reviderte budsjettet. Når representanten etterlyser tiltak for å redusere dei sosiale forskjellane, tiltak for barnefamiliane og tiltak mot dei forskjellane som er, er det no plutseleg kome opp ein samla pott med fattigdomstiltak for ferie og fritid som rundar 300 mill. kr. Det er eit alvorleg løft i forhold til det nivået som Arbeidarpartiet styrte på den gongen dei faktisk prioriterte.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: I en tidligere replikkveksling viste representanten Raja til at han hadde vært på reise i det området der både representanten Storehaug og jeg har vokst opp. Han sa også at han hadde sett at det var behov for rassikring rundt omkring i Norge. I revidert budsjett er det et kutt i bevilgningen til rassikring på 180 mill. kr. Hvorfor mener representanten Storehaug at det er fornuftig? Er det ikke uløste behov for rassikring som de pengene godt kunne vært brukt til?

Tore Storehaug (KrF) []: Jo, det er det, på begge sider av den fjorden som ligg mellom min og Sigbjørn Gjelsvik sin heimplass, er det viktige tiltak som burde ha vore sett i verk fortare for å sikre tryggleiken for folk som er avhengige av dei vegane. Difor er eg glad for at Kristeleg Folkeparti har vore med på Nasjonal transportplan, der desse rammene er styrkte, og der ein har fått heva arbeidet med å få på plass rassikring. Då følgjer ein opp. Dei endringane som blir gjorde i revidert, er nettopp berre det ein i ei budsjettrevidering skal gjere. Det er meir teknikk enn politikk.

Karin Andersen (SV) []: Det er jo ingen nyhet at Høyre og Fremskrittspartiet mener at de aller rikeste blant oss må ha store økonomiske gulrøtter for å gidde å legge to pinner i kors, mens de vanskeligstilte og sjuke må ha pisk og kutt og fattigdom for å gjøre det samme. Dette har jeg til nå tenkt at Kristelig Folkeparti og SV var ganske enige om var en dårlig politikk. Nå har man altså gjennomført kutt i arbeidsavklaringspenger for folk med dårlig helse og som er arbeidsløse. Det har kastet tusenvis av mennesker ut i fattigdom – gjennomført utrygt. Representanten la mye vekt på trygghet i innlegget sitt, og da er det behov for å spørre – for når vi bruker penger, så er det verdivalg: Hva slags verdivalg er det som ligger bak denne snuoperasjonen hos Kristelig Folkeparti når de nå er med på å kutte i tilbudet til sjuke og arbeidsledige og gi penger til landets friskeste og rikeste?

Tore Storehaug (KrF) []: Representanten veit veldig godt at det ikkje er lagt opp til store avgifts- og skattelettar i det reviderte nasjonalbudsjettet som vi diskuterer no. Representanten veit òg veldig godt at Kristeleg Folkeparti stemde imot endringane i arbeidsavklaringspengane, men stod inne for det som eit samla storting var einige om – at ein er nøydd til å avklare folk tidlegare fordi det ikkje er bra å vere vekke frå arbeidslivet for lenge, og at arbeidsavklaringsordninga ikkje var god nok på å hjelpe folk tilbake. Det var det eit samla storting som sa. No skal ordninga evaluerast, og då kan ein eventuelt kome tilbake til dei tiltaka som Kristeleg Folkeparti hadde som primærstandpunkt då saka gjekk i salen her for nokre år sidan. Det fekk vi ikkje fleirtal for den gongen, men Kristeleg Folkeparti står opp for dei som står i randsona av arbeidslivet. Det viser vi òg f.eks. i det reviderte budsjettframlegget som ligg føre no, når det kjem 300 nye VTA-plassar. Det er ei prioritering som vi kjem til å følgje opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er noe som samler nasjonen for tiden, fra sindige vestlendinger til ordknappe innlendinger og forbanna nordlendinger, og det er opprøret mot regjeringens politikk. På felt etter felt blir konsekvensene av seks år med blå-blått styre stadig tydeligere, og folk liker ikke det de ser, for forskjellene mellom folk øker.

Det har blitt større forskjeller mellom dem som har god råd, og dem som har dårlig råd, mellom dem som har kropper som er friske nok til å jobbe, og dem som har blitt for syke til å kunne stå i arbeid. Det har også blitt større forskjeller mellom folk ut fra noe såpass enkelt som postnummer. Hvor man bor i landet, kan avgjøre om man kan regne med å ha et trygt fødetilbud, om politiet er i nærheten om de trengs, og om posten kommer fram. Sånn vil ikke folk ha det, og det har regjeringen merket denne våren, på både gater og torg, i avisspaltene, på plenen utenfor Stortinget og på meningsmålingene.

Da er det bra at når Stortinget nå tar sin lange ferie, tar ikke folkestyret ferie. Rett over ferien, i september, kan folk få muligheten til å svekke regjeringens innflytelse over landet vårt når de skal stemme ved høstens kommunevalg. Når Rødt nå skal inn i stadig flere kommunestyrer og skal styrke oss der vi allerede er inne i kommunestyrer, har vi sagt at vi skal bruke kommunene til å motarbeide regjeringens politikk for økte forskjeller. For å vise akkurat hva som er forskjellen på røde og blå-blå prioriteringer, kommer vi med tre store endringsforslag i revidert budsjett. Dette er ting som det må tas tak i nå for å få ned både forskjellene og klimagassutslippene.

For det første: Vi foreslår et hastetiltak, slik at ingen kan miste arbeidsavklaringspengene uten at det er avklart om de skal tilbake i arbeid eller har rett på uføretrygd. Vi har det siste året fått beskjed fra folk som mister livsgrunnlaget sitt nærmest over natten på grunn av måten regjeringen har svekket arbeidsavklaringspengeordningen på. Vi vet at folk ikke blir friske av å bli fattigere – de blir bare fattigere – og utrygghet gjør det ikke lettere å komme seg gjennom en vanskelig periode og tilbake i jobb, for dem som har mulighet til det. Vi får ikke reparert hele systemet i et revidert budsjett, men et minstemål må være å sikre at ingen kastes ut i fattigdom fordi ting tar tid. Derfor setter Rødt av 250 mill. kr for å tette det nye hullet i sikkerhetsnettet – et hull som de blå-blå har skapt gjennom sine vedtak her i Stortinget.

For det andre: Vi foreslår noe som vi har foreslått mange ganger før, og som vi egentlig er ganske lei av å måtte ta opp og argumentere for fra Stortingets talerstol, for det er en helt åpenbar endring av dagens system som alle burde kunne være med på. Alle foreldre som har ansvar for barn, får barnetrygd fordi samfunnet spleiser på litt av regningen ved å oppfostre neste generasjon. Erna har bedt folk om å føde flere barn, og da er det bra at folk som gjør det, kan ha gode ordninger for å ta vare på de barna. Det skal sies at regjeringen har økt barnetrygden noe. Det var på overtid, men det var bra at det skjedde. Da er det uforståelige at de som trenger barnetrygden aller mest, er de eneste som ikke får den. I de aller fleste av landets kommuner er det slik at hvis familien mottar sosialhjelp, får de ikke barnetrygd. Dette gjelder for 50 000 barn – de fattigste barna blant oss. Det haster å få gjort noe med dette. Rødt legger penger inn i vårt forslag for å løse problemet for hele landet. Dessverre tyder ting på at det forslaget vil bli stemt ned av det borgerlige flertallet i salen her i dag, men våre lokale folkevalgte rundt omkring i kommunene er i full gang med å gjøre jobben med å rydde opp lokalt når Stortinget ikke tar grep sentralt, ved å vedta i kommunestyrene at man ikke skal avkorte barnetrygden mot sosialhjelpen. Men Stortinget burde rydde opp en gang for alle og løse dette på nasjonalt nivå, for at de fattigste barna i alle kommuner også skal få barnetrygd, slik som alle andre barn har rett på.

Det tredje grepet vi foreslår i revideringen av budsjettet, vil jeg si er et kinderegg. Det får ned klimagassutslippene, det reduserer bompengeregningen, og det gjør hverdagen enklere for folk flest. Regjeringen har tenkt å bruke enda mer penger på forurensende, bompengefinansierte motorveier og vil framskynde prosjektet E18 inn mot Oslo, som vil gi mye mer kø, mye mer kork, mye mer utslipp av klimagasser og forurensing i hovedstaden vår og ikke minst økt personbiltrafikk, som igjen skal finansieres ved å sende en kjempesvær bompengeregning til landets innbyggere – nærmere 30 000 kr ekstra for å pendle inn fra Asker til Lysaker, hilsen Fremskrittspartiet, Høyre, Arbeiderpartiet og de fleste andre partier på Stortinget.

Rødt foreslår heller å bruke disse millionene på kollektivprosjekter, som Fornebubanen i Oslo og Bybanen i Bergen, på å få et ekstra trøkk på å bygge ut jernbanen og på sikre at staten tar mer av regningen ved miljøvennlige trafikkprosjekter rundt omkring i landet.

Det er i regjeringens trafikkøkende motorveiprosjekter at det er penger å hente for å få ned bompengeregningene og penger å hente for å få opp kollektivprosjektene. Det er der de store pengene ligger – ikke i å fjerne blomsterkasser i Oslo, som dessuten er satt opp for å hindre terroranslag. Hvis målet er å finne penger til nødvendig utbygging av kollektivtransport og å få ned bompengeregningen, er det i motorveiprosjektene til regjeringen man kan hente det – ikke i de berømte blomsterkassene her i byen.

Jeg gleder meg til høstens valg. Målingene gir oss veldig god grunn til å se fram til det, men ikke minst også fordi jeg tror det blir en tydelig beskjed fra det norske folk til regjeringen om at dette er vi ikke med på lenger. Vi godtar ikke at de rike blir rikere, mens de fattige blir fattigere. Vi vil ikke ha større forskjeller mellom folk i Norge – ut fra lommeboken din eller postnummeret der du bor – vi ønsker et samfunn med mindre forskjeller og mer rettferdighet. Den beskjeden tror jeg vil komme fra valglokaler landet rundt til høsten. Det ser jeg fram til.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har tatt opp de forslagene han refererte.

Presidenten vil gjøre oppmerksom på at man i Stortinget og i denne salen ikke omtaler statsministeren med fornavn. Statsministeren vår heter «statsminister Erna Solberg».

Det blir replikkordskifte.

Aleksander Stokkebø (H) []: På Høyres vakt går arbeidsledigheten ned, og det skapes flere jobber. Rødt vil på sin side legge ned vår største næring og stemmer mot prosjektene som gir arbeidsfolk langs kysten og i min egen hjemby Stavanger jobb. Ikke nok med det: De vil øke skattene med 39 mrd. kr på ett år. For mange av bedriftene som står i en krevende omstilling, ville det ha betydd konkurs.

På spørsmål fra e24.no kom det dessuten fram at «partiet har ikke tatt stilling til konkrete tiltak for gründere i Norge».

Det svaret står til konkurs. Men nå har det gått to år, og representanten Moxnes skal få prøve på ny, uten bare å snakke om staten: Hvilke konkrete tiltak har Rødt for gründerne i Norge?

Bjørnar Moxnes (R) []: For det første, når det gjelder påstanden om at vi vil legge ned arbeidsplasser landet rundt, er det sånn at det var en stor strid i Stortinget i fjor vår om ACER, om kontrollen over energi- og industripolitikken i Norge. Rødt sto da sammen med industriarbeiderne, med et samlet LO, med en samlet venstreside, mens Høyre gikk sammen med de øvrige borgerlige partiene pluss Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne for Brussel og for ACER. Vedtaket kan bety at vi gir mer kontroll over kraft- og energipolitikk til EU, at vi kan få flere utenlandsforbindelser som igjen kan føre til økt strømpris. Og det vil være kroken på døra for veldig mye av industrien langs kysten vår, som er helt avhengig av at man har tilgang til billig strøm fra ren, fornybar vannkraft. Så der er det tydeligvis et skille mellom Rødt og Høyre i industripolitikken.

Aleksander Stokkebø (H) []: Det er tydelig at Rødt overhodet ikke svarer på spørsmålet. Og nå vet vi alle svaret: Rødt er motstander av gründerne, så lenge de ikke jobber i staten. Det bekreftes tydelig også av at Rødt er imot privat eiendomsrett. Der Rødt tror at alle må jobbe i staten, heier vi faktisk på gründerne, i tillegg til å legge til rette for offentlige virkemidler. Representanten skal få prøve igjen, for hvis vi skal ha inntekter å fordele for å skape et trygt velferdssamfunn, må faktisk noen skape de verdiene og de inntektene til fellesskapet. Så vær så god – prøv igjen, representanten Moxnes: Hvilke tiltak har Rødt for gründerne og privat jobbskaping?

Bjørnar Moxnes (R) []: For det første kommer ikke Høyre utenom ACER, men la nå det ligge – det er greit, det er ubehagelig å snakke om, jeg kan snakke om gründere i stedet. Rødts politikk er å sørge for at de som skaper verdiene ute i samfunnet, de som gjør jobben ute i bedriftene, skal få mer makt over arbeidsplassen sin – og det er veldig viktig for å sikre at nye ideer og bedre løsninger kan vokse fram nedenfra og opp, fra gulvet, om det så er på fabrikkgulvet eller i andre bedrifter – framfor en politikk som premierer en slags cockpit-ledelse hvor ledelsen bestemmer alt. Vi ønsker å gi arbeidstakerne, de reelle verdiskaperne, mye mer makt over arbeidsplassen sin. Og hvis formålet er å få fram nye ideer for produksjon, for innovasjon, er det helt avgjørende at de som faktisk kjenner bedriften sin, som kan jobben og vet hva som er både utfordringene og mulighetene, får mer makt. Og vårt forslag om ansattstyrte bedrifter er et kinderegg også for gründerskap i næringslivet.

A bid Q. Raja (V) []: Representanten Moxnes kjempet hardt på landsmøtet mot at partiet skulle defineres som kommunistisk. Den kampen tapte representanten Moxnes, og partiet Rødt er definert som kommunistisk. I et liberalt samfunn som vårt skal vi være veldig glad for at vi har plass til ulike ideologier. Så heldige hadde man ikke vært i et kommunistisk system – at man hadde vært så åpne som vi heldigvis er her i Norge.

Jeg vil gjerne ha et konkret svar fra representanten fra Rødt, som definerer seg som kommunistisk: Hvilken kommunistisk modell burde norsk økonomi omstilles til? Hvilket land er det representanten Moxnes vil løfte fram, og hvilken ideolog vil representanten Moxnes peke på? Han kan gjerne være konkret og nevne navnet på et land og på en ideolog som Moxnes vil at norsk økonomi skal omstilles etter og rette seg etter.

Bjørnar Moxnes (R) []: Hadde Rødt vært et kommunistparti, som det ikke er, ville jo ikke lederen blitt nedstemt av landsmøtet. Det skjedde, etter hva jeg husker. Det er et eksempel og et tegn på at Rødt ikke er noe kommunistisk parti. Men vi har et mål om et klasseløst samfunn langt der framme. Det er et mål som arbeiderbevegelsen i Norge, til og med Arbeiderpartiet, delte fram til 1984, var det vel – altså et mål om et klasseløst samfunn. Et klassesamfunn betyr at forskjeller går i arv. Et klasseløst samfunn vil si at man faktisk har reelt like muligheter.

Jeg har ingen bestemte land eller enkeltpersoner som forbilde for min politikk. Det man har klart i Norge, altså arbeiderbevegelsens kamp for alle menneskers frihet, likhet og likeverd, er kanskje min fremste rettesnor. Det er det vi jobber etter og prøver å oppnå.

Abid Q. Raja (V) []: Jeg noterte meg at representanten heller ikke ville svare på spørsmålet fra Høyre om hvordan man skaper arbeidsplasser i Norge. Jeg forstår at det er det samme mantraet om å forråde riket som ligger til grunn her, men man skulle kanskje forvente av lederen av et parti som akkurat har definert seg selv som et kommunistisk parti på landsmøtet, at man klarer å løfte fram én eller alle fall vise til én kommunistisk modell som man gjerne skulle omstilt norsk økonomi til.

Men la nå det ligge. Jeg forventer egentlig ikke noe svar fra lederen av Rødt, for jeg ser at han egentlig ikke svarer på noen spørsmål. Men jeg vil komme inn på oljefondet. Det er mulig jeg husker feil her, men Rødt har hatt en politikk for hva man ønsker å gjøre med oljefondet. Er det slik at man fremdeles ønsker å legge ned oljefondet, og hvis man ønsker det, hva har man så tenkt å bruke de pengene til?

Bjørnar Moxnes (R) []: Jeg vil nok anbefale Raja en litt grundigere vask av ørene før neste mulige replikk. Spørsmålene besvares fortløpende fra talerstolen, også dette spørsmålet.

Vi fremmet forslag som ble behandlet i Stortinget i går, om en ny, grønn industriell revolusjon. Der har vi vist hva vi ønsker å gjøre for å omstille norsk økonomi på en rettferdig måte, både for å få ned klimagassutslippene og for å sikre verdiskaping for framtiden. En del av den planen er at vi ønsker å bruke en del av oljefondet til å utvikle ny industri i Norge, bl.a. fordi det ikke er nok risikovillig privat kapital til å ta risiko over mange tiår for å få fram ny teknologi som er nødvendig for det grønne skiftet, og som vil kreve store investeringer. Det er å ruste Norge for framtidas utfordringer – altså at vi bygger ny industri som er miljøvennlig, kutter utslipp og sikrer arbeidsplasser og verdiskaping i framtida.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

S tatsminister Erna Solberg []: Jeg kan i grunnen ikke dy meg: Det er kanskje sånn at vi alle må lære oss at verden forandrer seg. For Rødt må det være vanskelig å bruke en analogi om cockpiter etter det første året hvor pilotene har i vært streik, har meldt seg inn i LO og har gått i 1. mai-tog. Analogien når det gjelder hvem som styrer, bør kanskje være litt annerledes.

Det går faktisk godt i norsk økonomi. Veksten er høy, og stadig flere kommer i jobb. Den registrerte arbeidsledigheten har ikke vært lavere på ti år. Det er stor investeringsvilje, både i fastlandsbedriftene og på norsk sokkel. Økonomien er blitt mindre sårbar overfor svingninger i oljeprisen. Oljenæringen har vært gjennom en omfattende effektivisering, og nye prosjekter er lønnsomme selv med en oljepris som er betydelig lavere enn dagens nivå.

Internasjonalt avtok veksten i løpet av fjoråret, særlig i Europa. Usikkerheten er fortsatt stor, bl.a. knyttet til handelskonflikter mellom USA og andre land, mulig lavere vekst i Kina og den uavklarte situasjonen rundt Storbritannias uttreden av EU. Hovedbildet er likevel at veksten globalt ventes å ta seg forsiktig opp fremover.

Norske bedrifter har bedre konkurranseevne enn før oljeprisfallet. Det legger til rette for økt aktivitet i norsk næringsliv fremover. Og vi ser tendenser til en økende industrialisering igjen med hjemflytting og nyetableringer. Selv om renten er på vei opp, er økt reallønnsvekst og et positivt syn på fremtiden ventet å gi videre oppgang i det private forbruket. Samtidig er nedgangen i boliginvesteringene ventet å stoppe opp. Kort oppsummert er utsiktene for norsk økonomi gode.

Den gode utviklingen gjenspeiler seg i arbeidsmarkedet. Det siste året har vi sett nedgang i ledigheten i de fleste fylkene, og reduksjonen har vært størst på Sør- og Vestlandet. Sysselsettingen øker sterkere enn på lenge. Bare de siste tre årene er det blitt 109 000 flere sysselsatte. Andelen som er i jobb, øker etter flere år med nedgang. Ekstra gledelig er det å se at sysselsettingen først og fremst kommer i privat sektor. Hele fire av fem nye sysselsatte har det siste året kommet der. Dette er gledelig, for det styrker bærekraften i vårt velferdssamfunn. Og det viser at regjeringens politikk for vekst og omstilling virker.

Vi har lagt til rette for den gode utviklingen i næringslivet ved å holde igjen på offentlig pengebruk når aktiviteten i økonomien har tatt seg opp. På den måten har vi unngått unødvendig press på rente og kronekurs. Samlet sett har finanspolitikken virket om lag nøytralt på aktiviteten i økonomien de siste årene. Det har gitt rom for vekst og sysselsetting i privat sektor.

Bruken av oljeinntekter i budsjettet for 2019 svarer til 2,9 pst. av Statens pensjonsfond utland. Det er en ansvarlig oljepengebruk. I alle våre budsjetter har vi holdt pengebruken på eller under denne langsiktige rettesnoren på 3 pst.

Selv om revidert nasjonalbudsjett i hovedsak er en oppdatering av budsjettet på grunn av ny informasjon, har vi funnet det riktig å øke utgiftene på noen områder. Blant annet krever forliset av KNM «Helge Ingstad» økte bevilgninger til Forsvaret. Vi har også økt bevilgningene til politiet og til PST, både til å forebygge og til å etterforske kriminalitet. Og vi har økt satsingen på klimatiltak, bl.a. gjennom økte midler til klimavennlige investeringer gjennom Nysnø.

Med revidert budsjett for 2019 legger vi til rette for at den gode utviklingen i norsk økonomi kan fortsette. En ansvarlig oljepengebruk støtter opp under konkurransekraft og nødvendige omstillinger som vi ser og trenger i norsk økonomi. Samtidig bruker vi pengene på en måte som styrker vekstevnen i økonomien. Det legger til rette for et bærekraftig velferdssamfunn på lang sikt. I budsjettet for 2019 har regjeringen fortsatt satsingen på samferdsel, forskning og utdanning. Det er satsinger som støtter opp under nyskaping og produktivitet, og som vil gi oss flere ben å stå på i fremtiden. Endringene i skattesystemet som vi har gjennomført over år, fremmer vekst og omstilling og innebærer at folk kan beholde mer av sin inntekt.

Fremover vil vi stå overfor utfordringer i finanspolitikken. Oljeinntektene vil etter hvert gå ned, og vi får en eldre befolkning, noe som gir høyere utgifter til både pensjoner og helse. De som er i jobb, skal forsørge flere. Regjeringens svar på dette er å føre en politikk som legger til rette for at flere kommer i jobb, og å bruke pengene i offentlig sektor smartere, slik at vi får mer ut av hver krone vi bruker. Vi gjennomfører også en omfattende digitalisering av offentlig sektor. Vi må gripe de mulighetene som ligger i teknologien, til å gi innbyggerne bedre tjenester, men også til en mer effektiv administrasjon og frigjøre ressurser til de viktigste oppgavene fremover – sørge for at vi kan bygge ut god omsorg for et økende antall eldre, og sørge for at vi kan gi gode tilbud i helsesektoren.

Å ruste Norge for fremtiden innebærer også en sterkere satsing på klima- og miljøområdet. Regjeringens ambisiøse klimapolitikk virker. Siden 2015 er klimagassutslippene redusert med i underkant av 3 pst., selv om det var en økning på 0,4 pst. i fjor. Klarest ser vi disse endringene i transportsektoren. Vi opprettholder elbilfordelene og har rekord i andel nye elbiler. Det er 80 nullutslipps- og lavutslippsferjer på vei inn i norske fjorder og bukter de nærmeste årene. Andelen som reiser kollektivt, øker. I går fremla regjeringen handlingsplan for grønn skipsfart med ambisjonen om å halvere utslippene fra innenlands skipsfart frem til 2030. Denne uken vedtok Stortinget felles oppfyllelse med EU av utslippsmålet for 2030. Avtalen med EU vil gi gode og forutsigbare rammer for norsk klimapolitikk – for kravene til å nå målene, men også for næringslivet om rammene fremover. I dag ser vi at den satsingen regjeringen har hatt på biodiesel, øker antallet leverandører. Når vi nå inngår avtale om å kjøpe biodiesel for å gå over til at flytrafikken skal bruke mer av det fremover, sikrer vi nye leverandører av nettopp biodiesel i Norge.

Som alltid er det usikkerhet knyttet til utviklingen fremover. Gjelden i norske husholdninger vokser fortsatt raskere enn inntektene, men veksten i gjelden har avtatt noe siden sommeren 2017. Selv om utlånsrentene er lave, er husholdningenes samlede utgifter til å betjene gjeld på et historisk høyt nivå og rundt nivåene fra bankkrisen på slutten av 1980-tallet og finanskrisen i 2008. Husholdningenes gjeldsbelastning er fortsatt en kilde til sårbarhet i vårt samfunn. Med høy gjeld vil mange måtte stramme inn forbruket ved høyere rente, eller dersom boligprisene skulle falle markert. Også en eventuell svakere vekst ute, f.eks. som følge av en videre oppbygging av handelsrestriksjoner, vil kunne bidra negativt til oppgangen i norsk økonomi. Men det er også sånn at veksten her hjemme kan bli sterkere enn ventet dersom f.eks. oljeprisen fortsatt skulle bli høyere, eller dersom bedringen i konkurranseevnen trekker opp eksport og investeringer mer enn det vi nå forventer. Derfor er det fortsatt viktig at vi jobber for og bidrar til at vi har et konkurransedyktig næringsliv, skaper flere jobber og sørger for at velferden på lang sikt blir bedre sikret.

Vi skal glede oss over den gode utviklingen i norsk økonomi. Flere kommer i jobb og veksten i økonomien ser ut til å holde seg høy. Selvfølgelig skal vi også ta høyde for de eventuelle utfordringene som kan komme utenfra. Budsjettet for 2019 er godt tilpasset situasjonen vi er i, og legger til rette for at den gode utviklingen i næringslivet kan fortsette. En økonomi som vokser, legger også grunnlaget for bærekraften vi trenger i statsfinansene, og for at vi kan opprettholde og videreutvikle vårt velferdssamfunn. Regjeringen har staket ut en kurs som svarer på utfordringene for norsk økonomi på kort og lang sikt. I revidert budsjett holder vi fast ved denne kursen som bidrar til å gjøre oss mer konkurransedyktig, ved å investere i rammebetingelser for bedrifter, for næringsliv, i samferdsel og i utdanning som også gjør at konkurransekraften vår blir bedre på lang sikt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg får nærmest daglig henvendelser fra bekymrede ordførere som forteller om sommerstengte lensmannskontorer, om et fraværende politi og uverdige køer: voldtektsofre, og andre, som må stå i kø for å anmelde saken, i kø for å få den etterforsket og i kø for å få den opp for retten.

Summen av kø gir flere og flere kriminelle strafferabatt. Og det er nødvendig å være tydelig fra denne talerstolen: Regjeringen har brutt det forliket om politireform som lå der. Den lukker øynene for den kritiske situasjonen i en reform som har sporet av. I stedet fortsetter underfinansieringen av politidistriktene og reformen; det viser dette reviderte budsjettet.

Den skakkjørte reformen er høyreregjeringen og statsministerens ansvar. Ser statsministeren at utviklingen av denne reformen – underfinansieringen, for lite penger – er en av grunnene til at reformen går så dårlig? Hvorfor benytter ikke regjeringen det reviderte budsjettet til å rydde opp?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg hørte på morgenen i dag at Arbeiderpartiet ikke skulle være et slagordparti. Jeg er ikke helt sikker på om jeg synes det stemmer med den replikken jeg hørte nå. Det var i alle fall ikke en replikk som viser at man har gått inn og sett på hva vi faktisk foreslår i revidert nasjonalbudsjett. Vi foreslår å gi litt mer tid ved ikke å ta ut gevinstrealiseringer, så man beholder mer av det en vil ha inn, i budsjettene til politidistriktene. Vi øker med 100 mill. kr i utgiftsløft for politiet. I tillegg styrker vi PST betydelig for å sikre at vi har virkemidler fremover, også for å bekjempe den typen kriminalitet som er en fare for samfunnssikkerheten.

En av de største satsingene vi gjør i revidert nasjonalbudsjett, er nettopp å gjøre Norge tryggere ved å sørge for nye virkemidler, bedre økonomiske rammebetingelser for politiet og mer utstyr fremover. Da er det rart å høre en replikk som tyder på at man ikke har lest dette i det hele tatt.

Jonas Gahr Støre (A) []: La meg da ta et slagord fra trontaledebatten i fjor. Da sa statsministeren:

«Responstiden går ned, man kommer raskere ut. Folks oppfatning av at politiet er mer til stede, er sterkere enn tidligere.»

Dette slagordet er langt fra virkeligheten. En rapport basert på en spørreundersøkelse om denne reformen blant over 3 000 politifolk er nedslående lesning. 80 pst. tror det forebyggende politiarbeidet blir enten dårligere eller likt som før, 80 pst. oppgir at beredskapen blir dårligere eller lik som før, og 90 pst. oppgir at tilgjengeligheten for publikum til politiet er blitt dårligere eller lik som før. Nesten ingen av de spurte har tro på målet om et politi med tilnærmet like tjenester i hele landet.

Står statsministeren ved sine ord om at responstiden går ned, og at oppfatningen om at politiet er mer til stede, gjør seg gjeldende blant folk?

Statsminister Erna Solberg []: Det er forskjell på slagord og sitater. Den undersøkelsen viste, og viser fortsatt, at folk opplever bedre tjenester fra politiet. Men så er det ingen tvil om at det er utfordringer i politiet, og at det er utfordringer i gjennomføringen av nærpolitireformen. Blant annet er den største utfordringen at sammensetningen av kriminaliteten har endret seg betydelig, ikke nødvendigvis at den har endret seg så mye som vi tror ut fra statistikken, men at vi faktisk har et politi som etterforsker det vi har sagt at de skal etterforske: det viktigste, det næreste – vold i nære relasjoner og overgrep mot barn.

Jeg har opplevd et storting som gjentatte ganger har sagt at dette må vi gjøre mer med. Det gjør politiet nå. De bruker mye mer ressurser på at de har samordnet seg, etterforsker, sørger for at overgrep her hjemme stoppes, og at overgrep som bestilles ute, stoppes, og at folk fengsles. Det er en virkelig kvalitetsdel av reformen. Vi etterforsker det vi faktisk har prioritert, noe vi ikke gjorde før.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det er ikke virkeligheten der ute. Jeg har her en liste over 120 ordførere som tidlig i juni skrev brev til justisministeren, foreløpig uten svar, og gir uttrykk for uro over situasjonen. Heidi Granli, ordfører i Gol kommune, sier det tydelig: Vi mener justisministeren har gått bort fra forliket om politireformen slik det var tenkt. Vi er bekymret på vegne av våre innbyggere.

Hun beskriver for sin kommune redusert beredskap og færre politifolk på jobb for å trygge innbyggerne i Hallingdal.

Og det vi hører når vi reiser rundt i Norge, er at flere og flere distrikter opplever å miste de politifolkene de tidligere kunne stole på var tilgjengelige når skremmende situasjoner skjedde. Fra å ha politifolk de kjente, ansatt i distriktet, må de nå vente på politistyrker som kan ha svært lang reisevei, og som heller ikke har lokal kunnskap.

Mange lensmannskontorer står tomme, og rekrutteringen for å møte den nye typen kriminalitet krever investeringer. De investeringene har uteblitt år for år. Det er en kronisk underfinansiering.

Forstår statsministeren disse ordførernes bekymring for sine innbyggere?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg forstår at det er bekymring for en endring som gjør at man ikke lenger kan gå på et lensmannskontor – som jo ikke etterforsket vold og overgrep i nære relasjoner, eller fant ut at det satt en overgriper i kjelleren og bestilte overgrep fra andre steder, men at vi brukte ressursene på et kriminalitetsbilde som var litt, som jeg har sagt før, Egon Olsen-aktig. Man visste hvem det var, man så det, man hørte det, mens det nye kriminalitetsbildet er annerledes.

Jeg synes egentlig vi som politikere skal stå opp for et politi som gjør det vi har bedt dem om de siste fem–seks årene: å sørge for at de prioriteringene som Stortinget har vært så tydelige på, vold og overgrep mot barn, faktisk prioriteres. Da samler vi ressurser, da bruker vi dem mer.

Så har vi et mye mer mobilt politi, som reiser rundt og er mer til stede. Derfor har vi også sett forbedringer i responstiden. Men akkurat i omleggingen nå, den siste, når man flytter på alle stillingene, er det litt stopp i de forbedringene som har vært. Men jeg er helt sikker på at med noen få justeringer kommer denne reformen til å vise et kvalitetsløft for politiet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg synes det er uverdig at statsministeren, nok en representant fra et regjeringsparti, skyver vold og overgrep foran seg i argumentasjonen. Folk som bor rundt omkring i landet, opplever at politiet er mindre synlig, og at de ikke kommer når det skjer alvorlige hendelser. Det er faktisk en trygghet som folk i Norge må kunne forvente å ha.

I svar i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for i år skriver regjeringen – svart på hvitt – at antallet polititjenestemenn i operativ tjeneste i Norge i 2019 er færre enn i fjor. I Øst politidistrikt, f.eks., er det nærmere 50 færre polititjenestemenn i operativ tjeneste i år enn i fjor. I Sør-Øst politidistrikt er det ca. 35 færre.

Folk forventer et tilstedeværende politi som stiller opp. Hvorfor går utviklingen i denne retningen?

Statsminister Erna Solberg []: Denne regjeringen har bevilget nesten 4 mrd. kr mer til politiet. Vi har hatt en massiv økning i antallet både politistillinger og annet innenfor politiet. Men vi gjør også det som går på kvalitet i politireformen: samler ressurser, etterforsker mer, går i dybden på saker.

Jeg synes det er et billig debattriks å si at et argument som handler om grunnlaget for de prioriteringene, nemlig etterforskning av vold og overgrep mot barn, er uverdig. Dette er jo sannheten på politikontorene. 3 prosent av sakene som politiet har, bruker 30 pst. av etterforskningskapasiteten deres. Dette er de tunge overgrepssakene, de sakene som man må gå langt og grundig inn i, og de sakene som vi har sagt – og dette mener jeg alle på Stortinget har sagt – at politiet skal prioritere. Det betyr at de gjør en reell prioritering.

Det er også mer politi ute og kjører enn det har vært på mange år.

Men vi er i en omstilling, og da trengs det litt justeringer.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Hvis det er mer politi ute og kjører enn på veldig mange år, er det litt spesielt at det siste som har blitt gjort fra politimesterens side i Øst politidistrikt, er at han har fjernet den beredskapsinstruksen som har vært de siste ti årene, om at det skal være minimum fem patruljer hele tiden. Den instruksen er fjernet fordi den sier at man må bruke av overtidsbudsjettet for å oppfylle den. En har altså færre patruljer enn før.

For å sørge for å kunne ivareta også de viktige sakene knyttet til vold og overgrep må en ha både spesialister og et lokalt tilstedeværende politi. Det er den kombinasjonen en må ivareta. Da må en sørge for å redusere i Politidirektoratet, som har est ut under dagens regjering, og sørge for å styrke politidistriktene og for å ha et mer tilstedeværende politi. Hvorfor går utviklingen fortsatt i feil retning, og hvorfor kommer det bare slagord tilbake fra statsministerens side?

Statsminister Erna Solberg []: I dette reviderte nasjonalbudsjettet legger vi inn mer penger til drift, investeringer og nye metoder i PST for å sikre oss når det gjelder disse viktige sakene. Det er gjort en tydelig prioritering av politiet i revidert nasjonalbudsjett.

Det er ikke alt som er perfekt. Det er områder ved politireformen som vi må se på. Det er også områder hvor vi avdekker mye større mørketall enn vi har hatt på kriminalitet tidligere.

Alle politikamrene i Norge har fått mer penger under denne regjeringen, alle har fått betydelig flere stillinger under denne regjeringen. Men man bruker noe mer på etterforskningsdelen av de tunge sakene, for kriminaliteten skjer ikke nødvendigvis slik at man kan se den lokalt – det som en før kunne se på gaten, har flyttet seg til nettet. Det er en helt annen sfære å jobbe i i dag. Mye av utfordringene knyttet til ens egen personlige integritet kommer ikke nødvendigvis gjennom det som skjer på gaten, men gjennom at noen stjeler ens identitet, utgir seg for å være en annen og raner deg gjennom nettet. Det må vi ha mer kapasitet på.

Marit Arnstad (Sp) []: Ut ifra denne runden må vi konstatere at regjeringen overhodet ikke ser noen problemer med politireformen og ikke erkjenner at det er noen problemer knyttet til politireformen. Hvis det er slik, må det være fordi denne regjeringen mangler evnen til å lytte til hva som faktisk foregår både innad i politiet og ute blant folk. Det kan ikke gjelde bare politiet, for det har vi sett i vår. Det foregår en massiv sentralisering, og folk er svært bekymret. De er bekymret for ambulansetjenesten sin, som sentraliseres innenfor de ulike helseforetakene. De er bekymret for sykehus. De er bekymret for høgskoler som kan bli lagt ned. De er bekymret for at det skal bli en ny sentralisering innenfor domstolene, og de er bekymret for at nye kommuner og fylker skal slås sammen.

Kommunalministeren sa for et par uker siden at alle kommuner med under 5 000 innbyggere har ikke livets rett. De er for små.

Hva er regjeringens mål når det gjelder kommunene? Er det å slå alle kommuner med under 5 000 innbyggere sammen fordi de ikke har livets rett?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg har i to replikksvar svart at ikke alt er perfekt i nærpolitireformen, og at det er behov for å se på sider av den, og ikke minst er det områder som må styrkes. Da kan man ikke slå fast at vi mener at det ikke er noe galt, og at det ikke er noe som skal justeres. Det blir, etter min mening, litt feilsitering av hva statsministeren faktisk har svart i to replikksvar.

Jeg mener at det er viktig at vi har kommuner som er i stand til å levere gode kjernetjenester til sine innbyggere. En av de største hovedutfordringene vi kommer til å ha fremover, vil være den demografiske endringen i Norge. Det er en nasjonal utfordring. Derfor har jeg oppfordret til å få litt flere barn i dette landet. Den nasjonale utfordringen kommer mye raskere i mange små distriktskommuner, for det blir færre yrkesaktive og flere pensjonister og eldre. Utgangspunktet for å kunne gi gode tjenester er at man må kunne levere effektive tjenester lokalt. Da er det en utfordring med en del av kommunestrukturen, som vi ikke har hatt gode nok svar på gjennom de løsningene vi så langt har hatt.

Audun Lysbakken (SV) []: Folk rister på hodet og ler av regjeringens jernbanereform, som har gitt 50 nye direktører til nå – og vi teller fortsatt – med tilhørende millionlønninger, men ikke det folk vil ha, nemlig raskere og oftere tog.

Etter hvert begynner anbudene å bli gått etter i sømmene. Når det gjelder Sørlandsbanen, har det vist seg at de besparelsene som regjeringen har reklamert med, er tvilsomme. Nå begynner en også å se på anbudspakkene for Trøndelag og Nord-Norge, der SJ, Statens Järnvägar, kom ut i tet. Et regnestykke i Klassekampen i dag viser at staten faktisk vil tape på at ikke Vy, men SJ ble valgt. Gitt at Vy, ifølge Klassekampens oppslag i dag, hadde oppnådd også det som er under normal driftsmargin på jernbanestrekningene de opererer på i dag, ville selskapet ha tjent – direkte eller indirekte – nesten 200 mill. kr mer enn det en sparer på å velge SJ.

Hvorfor er regjeringen opptatt av å gi disse pengene til svenskene istedenfor å bruke dem selv?

Statsminister Erna Solberg []: I motsetning til representanten Lysbakken mener jeg at det vi nå har sett i forbindelse med anbudsutlysningen, er at det var helt riktig å gjøre dette – på samme måte som vi så det da vi gjorde det med Gjøvikbanen under Bondevik II-regjeringen, hvor man fikk flere avganger og bedre kvalitet. Den gangen vant NSB. Men de kunne, fordi de var konkurranseutsatt, levere en tjeneste billigere enn de gjorde da de var i en monopolsituasjon.

Det de nå gjør, er årlig å realisere nesten 1 mrd. kr, som vi kan bruke til bedre kollektivtilbud i byene, høyere investeringer i jernbane eller annet som vi prioriterer, ved at vi sørger for at de har en god drift. Samtidig blir det flere avganger og bedre kvalitet – det blir altså bedre tjenester til innbyggerne.

Dette er en suksesshistorie, hvor vi egentlig avslører at de åtte årene da rød-grønne politikere satte omstillingen i jernbanen på vent, var åtte tapte år for å frigjøre penger til bedre investeringer i dette.

Audun Lysbakken (SV) []: Statsministeren glemte alt det andre vi har fått med jernbanereformen. Det er så mange nye selskaper at det har blitt sammenliknet med et revynummer. Det er samlede kostnader på over 1 mrd. kr til omorganisering og 50 nye direktører, hvorav mange hadde en tosifret prosentvis lønnsvekst i fjor. Det hører vel også med i regnestykket.

Statsministeren svarte ikke på det jeg spurte om, nemlig klokskapen i å ha innrettet et system som gjør at en overhodet ikke tar hensyn til muligheten for at et statseid norsk selskap i sum vil kunne få inn mer penger til fellesskapet fordi overskuddet går til den norske staten istedenfor eventuelt å gå ut av landet, til enten kommersielle eiere i utlandet eller til og med til den svenske staten.

Hvorfor synes regjeringen det er greit at et eventuelt overskudd i jernbanen skal gå til den svenske staten og ikke til den norske?

Statsminister Erna Solberg []: Det er ikke slik at NSB hadde gitt et overskudd på dem hvis ikke vi hadde hatt en konkurransesituasjon og de hadde vunnet den konkurransen. Det er ikke sikkert Vy ville realisert dette uten at det faktisk hadde vært en konkurranse. Det vi har sett, er at vi ikke har drevet godt nok. Det som disse anbudsgjennomgangene og resultatene viser, er at vi kan drive jernbanen billigere enn tidligere i Norge, og gi bedre kvalitet og et bedre tilbud til innbyggerne.

Jeg synes vi skal være ansvarlige overfor alle norske skattebetalere, som gjør at hver gang vi henter inn en skattekrone fra dem, så sier vi: Denne bruker vi på best mulig måte, for jeg vet at du kunne brukt den skattekronen på noe som din familie hadde prioritert til andre ting.

Det er noe av det vi får til når vi får et bedre tilbud til lavere pris.

Jeg har lyst å minne om at dette er et replikkordskifte, ikke en spørretime. Derfor svarer jeg på hele replikken, ikke bare på spørsmålet, som i en spørretime.

Bjørnar Moxnes (R) []: Vi ser bunadsgeriljaen, bompengeopprør, kraftopprør mot eksportkabler, vindmølleprotester, distriktsopprør mot sentralisering og et AAP-opprør. Det siste er fordi tusener av mennesker nå er i en helt uholdbar situasjon. Enkelte har fått beskjed om at de mister AAP nærmest over natten, helt uten forvarsel. De havner på sosialen når de skulle ha fått hjelp til å komme seg i arbeid i stedet – takket være regjeringens innstramminger i AAP-ordningen.

Jeg lurer på hva Erna Solberg tenker om behovet for nødvendige endringer for å sikre at ingen mister retten til AAP før de er ferdig avklart til enten arbeid eller trygd.

Statsminister Erna Solberg []: AAP er en midlertidig ytelse som skal være der for at man skal bli ferdig avklart, og hvor man skal få hjelpetiltak. Den erstatter ganske mange andre ytelser, som folk gikk imellom. Den skal lage et mer ryddig system. Det som ble en utfordring med AAP, var at det til slutt ble et venterom hvor det ikke ble gjort avklaringer på en god nok måte. Derfor har vi brukt mer ressurser på avklaring, derfor sørger vi for at Nav skal følge de enkelte brukerne tettere opp, derfor har vi en rekke andre tiltak. I tillegg ser vi på andre ting. Vi har f.eks. gjort endringer i utdanningsordningene og når det gjelder kvalifiseringsstønad. Det betyr at personer som før har vært parkert på AAP, skal kunne bruke andre ordninger, for de er egentlig ikke syke, men har kanskje kompetanseutfordringer eller andre utfordringer.

Vår målsetting er å sørge for at man blir ferdig med alle avklaringene i løpet av de tre årene man kan få AAP eller en utvidet ordning. Det etterslepet vi har på det, jobber vi nå med å få gjennomført.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jonas Gahr Støre (A) []: Norge er på sitt beste når vi løser oppgaver og utfordringer sammen. Det skaper grunnlag for gode liv for folk flest i hele landet. Det gir fellesskap som er sterke og forskjeller som er små. Den økonomiske politikken må bygge opp under de fellesskapsverdiene, sikre trygt arbeid for alle, sikre god velferd og trygghet for alle og ta hele landet i bruk. Det reviderte budsjettet fra høyreregjeringen som i dag er til debatt, bidrar ikke til det.

Det går bedre i norsk økonomi. Veksten har tatt seg opp, og flere er kommet i arbeid. Norsk økonomi er over tilbakeslaget oljeprisfallet ga. Det er bra, og det skyldes ikke minst lav rente over mange år og parter i arbeidslivet som har tatt og tar stort ansvar. Men oppgangen som denne regjeringen kaller solid, er i virkeligheten skjør. Oppgangen synes å ha stabilisert seg på lave sysselsettingsnivåer. Den muligheten til å få flere i arbeid som oppgangen skulle skape, synes å utebli. Fortsatt står mange uten jobb, og veksten kommer i bransjer som har mye innleie og få faste ansettelser.

Oppgangen er heller ikke kjennetegnet av en omstilling til nye eksportnæringer og flere bein å stå på i norsk økonomi. Det investeres lite i ny næringsvirksomhet tross rekordhøy oljepengebruk og store skattelettelser, og de lave rentene har gitt en gjeldsbelastning for norske husholdninger som er høyere enn noen gang. En stor andel av husholdningene er nå sårbare for bortfall av inntekt eller økning i renta. Det er til bekymring.

Til slutt, og kanskje aller viktigst: Budsjettet gjør ingenting og har ingen strategi eller retning for å redusere voksende forskjeller i vårt land. Tvert imot, den usosiale politikken med skattekutt til dem med mest fra før fortsetter. Det er dobbelt ille at den urettferdige skattepolitikken, hvor de aller rikeste hvert år får 8 mrd. kr i skattekutt, går hånd i hånd med at den offentlige velferden strammes inn, sentraliseres og kommersialiseres, settes ut på anbud, privatiseres. De rike får mer og drar ifra, mens de med vanlige inntekter blir hengende etter.

Andre møter sykehus som må spare, mangel på fastleger, dyrere strøm, SFO og barnehager, pendlerfradrag som kuttes, eldreomsorg på anbud, lensmannskontorer som legges ned, og kommuner som de siste tre årene under ett har sett null vekst i frie inntekter. Det er urettferdig, og det øker forskjellene.

Et revidert budsjett skal være nettopp det, en revisjon. Det er ikke vårt alternative budsjett vi nå reviderer, det er det budsjettet som flertallet vedtok i fjor, men selv i et revidert budsjett viser Arbeiderpartiet at det finnes et solidarisk alternativ som også kan komme til uttrykk midt i året.

Arbeiderpartiet ønsker en omsorg som er best mulig, ikke billigst mulig. Derfor styrker vi innholdet i eldreomsorgen med en satsing på 50 mill. kr, vi investerer i en helseteknologiordning for kommunene på 50 mill. kr, og vi styrker arbeidet med å skape en heltidskultur i helse- og omsorgssektoren med 20 mill. kr.

Arbeiderpartiet satser på våre felles sykehus, ikke private løsninger og kommersialisering. Derfor øker vi sykehusbudsjettet med ytterligere 200 mill. kr. Mens regjeringens bidrag til politiet er å unnlate å kutte 50 mill. kr, legger vi 50 mill. kr på toppen.

Arbeiderpartiet satser på gode, tilgjengelige velferdstjenester for barn og unge, ikke behovsprøving og kontantytelser. Derfor bevilger vi 0,5 mrd. kr mer til kommunene, slik at de kan nærme seg målet om et måltid til alle skolebarn og gratis SFO for førsteklassinger.

Arbeiderpartiet mener at jobbskaping i hele landet og klimapolitikk må gå hånd i hånd. Derfor bevilger vi 125 mill. kr til regionale utviklingsmidler, 100 mill. kr til miljøteknologiordningen, og vi øker støtten til skipsindustrien for å fornye skipsflåten mer med miljøvennlige skip.

På område etter område tar vi parti for vanlige folk og gjør deres liv og hverdag bedre og enklere. Vi bevilger 100 mill. kr slik at de som verken er avklart til uførhet eller til jobb, får forlenget AAP fram til Nav har avklart personens arbeidsevne. Derfor tok vi initiativ til at en kostnadsreduksjon på rv. 3 og rv. 25 Ommangsvolden–Grundset/Basthjørnet i Hedmark kommer bilistene til gode. Vi reduserer bompengeandelen med 150 mill. kr i dette reviderte budsjettet. Her kommer regjeringspartiene med lovnader for framtiden. Arbeiderpartiet leverer pengene nå.

Vi trenger sterkere fellesskap, mindre forskjeller og mer rettferdighet i Norge. Arbeiderpartiets forslag til revidert statsbudsjett for 2019 tar oss i den retningen. Høyreregjeringens forslag gjør det ikke.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

T rond Helleland (H) []: Jeg skjønner at representanten Støre er programforpliktet til å være kritisk til regjeringens politikk, det er hans oppgave som opposisjonsleder. Men kritikken bør være konsekvent. Da revidert ble lagt fram, var Arbeiderpartiets kritikk 14. mai at oljepengebruken var for høy, den kunne drive renten i været og sette sysselsettingen i fare. Så får vi svar fra professor Torsvik på NTNU som sier det er sannsynlig at Arbeiderpartiets budsjett er mer ekspansivt enn regjeringens. Da jeg hørte innlegget som representanten Støre holdt, som var en opplisting av påplussingsforslag som Arbeiderpartiet hadde på nær sagt alle samfunnsområder, er spørsmålet om representanten Støre fortsatt er bekymret for oljepengebruken når de presterer å bruke mer i sitt budsjett enn det regjeringen legger opp til.

Jonas Gahr Støre (A) []: Vi bruker ikke mer oljepenger enn regjeringen, men vi leverer en revisjon av regjeringens budsjett. Vi gjør det innenfor rammer der vi viser inndekning, og vi satser på områder som viser en annen retning midtveis i året. Denne regjeringen har hvert eneste år tydd til å bruke mer oljepenger, samtidig som de gir varige kutt i statens inntekter i form av skattelettelser med en usosial profil. Det er nødvendig å rette opp, og det kan opposisjonen vise gjennom et budsjett midtveis i året: bruke pengene på andre måter, satse og vise at vi på et halvår kan stake ut en annen kurs. For øvrig påpekte en rekke økonomer da dette budsjettet ble lagt fram, at det er påfallende at halvveis ut i året må regjeringen i sitt budsjett – det de har lagt fram og stemte for – ty til å bruke mer oljepenger.

Budsjettet vi har, ligger der for landet. Det at det blir inntektsbortfall midtveis i året, er pga. et budsjett som flertallet har vedtatt og tatt ansvaret for, og som vi må forholde oss til.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Representanten Støre er kjent for å holde seminarer, og ett av dem holdt han på onsdag. På dette seminaret uttalte han stolt at Arbeiderpartiet ikke var et slagordparti. Arbeiderpartiet er ikke et parti som kommer med enkle slagord og retoriske utspill for utspillets del, sa han.

Vel – da budsjettet vi diskuterer nå, ble lagt fram 14. mai av regjeringen, var Jonas Gahr Støre samme dag, under to timer etter framleggelsen, ute hos NTB og sa:

«Økt oljepengebruk kan få renten til å øke, noe som vil slå negativt ut for vanlige familier med boliglån og for bedrifter.»

I dag sitter vi med fasiten for Arbeiderpartiets opplegg. Ikke bare har de akseptert regjeringens oljepengebruk, ikke bare har de adoptert den, men de har også akselerert den.

Hva er det som gjør at regjeringens 6,9 milliarder oljekroner fører til økt rente i mai, mens Arbeiderpartiets 7,1 milliarder oljekroner ikke gjør det i juni?

Jonas Gahr Støre (A) []: Regjeringens budsjett midtveis i året gjør det nødvendig å hente de store summene for å unngå å ta kutt i sykehus og politi og ytterligere kutt når det gjelder den innstrammingspolitikken regjeringen fører. Det vil være urimelig å vente at når det gjelder det budsjettet vi stemte imot, og som kommer i denne situasjonen midtveis i året, skal opposisjonen komme til unnsetning med å foreta de riktige kuttene på viktige velferdsområder. Skulle vi overtatt ansvaret i dag, måtte vi gjøre det på budsjettet som er vedtatt. Vi har gjort de opprettingene vi mente var nødvendig. Så måtte oljepengebruken komme under kontroll over tid, og det gjør man ikke fra ett år til et annet.

A bid Q. Raja (V) []: Arbeiderpartiet går inn for å spare 3,7 mill. kr og avlyse jernbanereformen. Det skjer bare dager etter at det er blitt kjent at både Vy og SJ i konkurranse om togdrift i Midt-Norge og Nord-Norge la inn anbud som vil gjøre tilbudet bedre for de reisende, samtidig som statens kostnader reduseres kraftig – faktisk opp mot 0,5 mrd. kr i året, langt mer enn Arbeiderpartiet vil spare på å avlyse reformen.

Spørsmålet vil da være: Hvorfor går Arbeiderpartiet imot å spare 0,5 mrd. kr, som kan brukes til å forbedre infrastrukturen på jernbanen, når det samtidig gir bedre tilbud til de reisende?

Jonas Gahr Støre (A) []: Sånn er det når man har et nærsynt syn på store reformer i samfunnet. En million her og en million der, summen er hva vi sparer inn, se hvor flott det er! Hvor tar de jernbanesektoren? Statsråden må ha med huskelapp i Stortinget for å huske hvilke selskaper som er opprettet. Det er direktør etter direktør med millionlønninger og et konkurrerende jernbanesystem i det lille landet Norge, som skal se jernbane og transport i sammenheng med hele transportutfordringen, med infrastruktur, hva vi gjør på veier, jernbane og langs sjøen. Den reformen har en gal retning. Satsingen på jernbanen startet i vår regjeringstid. Det er blitt bevilget mer til jernbanen i denne regjeringstiden, det er vi for – vi har stemt for det. Men den reformen vil vi vri over i en annen retning, hvor vi får en samlet retning, hvor vi får noen som er ansvarlig for kursen for norsk jernbanepolitikk. Det har vi ikke med den oppsplittingen og kommersialiseringen vi har sett i dag, og som vil føre til at det kanskje ikke er norske jernbaneselskaper som styrer noen jernbanestrekninger om noen år, om denne politikken fortsetter.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Fordelingsutvalget, ved Statistisk sentralbyrå, har påpekt hvor viktig barnetrygden er for å redusere økonomiske forskjeller og redusere antallet barn som lever i fattige familier. Ja, den omtales som et av de mest treffsikre tiltakene mot barnefattigdom. Barnetrygden er en ordning som gjelder for alle, uavhengig av inntekt. Det er en universell ordning, som ikke er stigmatiserende for dem som trenger den aller mest.

Denne regjeringen har prioritert økt barnetrygd for 2019 og har ambisjon om å øke den ytterligere. Som et parti som er opptatt av å jevne ut forskjeller og redusere antallet barn som vokser opp i fattige familier – hvorfor velger ikke Arbeiderpartiet å prioritere tiltak som en vet virker?

Jonas Gahr Støre (A) []: Arbeiderpartiet er veldig for barnetrygden. Den er det viktig å slå ring rundt. Så må vi diskutere strategisk: Er det beste for å nå familier, for å rette opp forskjeller som skjer i tidlige år, å spre økt barnetrygd med noen beløp i året til alle mødre som har barn i barnetrygdalder? Er det den beste strategien? Eller er det å satse på bedre skolefritidsordning, skolemat for alle, rimeligere barnehager, rimeligere oppvekst og bedre fritidstilbud, som gjør at både mødre og fedre i lavinntektsfamilier kan jobbe og øke inntektene, og som sikrer at barn ikke må gå hjem fra skolefritidsordningen fordi de ikke har råd?

Vi mener at det siste kan være den beste ordningen – å bruke velferdssamfunnets muligheter til å gi tilbud til alle, bringe oss sammen på felles arenaer. Vi tror det er mer treffsikkert enn å spre disse pengene ut, slik regjeringen har foreslått.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

T rond Helleland (H) []: Det går bra med Norge. Økonomien er sterk og stabil. Ledigheten er den laveste på ti år. Samtidig går veksten opp. Jobber skapes, og flere kvalifiseres til jobb. I klasserommene er det mer ro. Elevene lærer mer, og flere gjennomfører videregående skole. Stadig flere flyktninger kommer over i arbeid eller utdanning etter endt introduksjonsprogram.

Regjeringens politikk svarer på utfordringer folk møter i sin hverdag, og Norge forberedes på framtiden. Bare de siste tre årene er det blitt 109 000 flere sysselsatte. Tre av fire jobber skapes nå i privat sektor. Bedriftenes konkurranseevne er betydelig styrket, bl.a. som følge av svakere krone, lavere skatter og ansvarlige lønnsoppgjør. Over hele landet er bedriftene nå preget av optimisme og investeringsvilje. Veksten i sysselsetting er aller størst i Distrikts-Norge. Det burde særlig Senterpartiet merke seg.

Tidligere var arbeidsledigheten høy, og distriktene lå i oljeskyggen. Vi er nå i en situasjon der det mangler arbeidskraft, ikke jobber. Det vil regjeringen utnytte ved å få flere av dem som står utenfor arbeidslivet, inn i jobb. Dette er prioritert fra regjeringens side, fordi flere i jobb styrker velferden.

Når vi snakker om forskjeller i samfunnet, er det viktig å huske at den største forskjellen er mellom dem som har en jobb å gå til, og dem som ikke har det. Å sørge for at flere av dem som står utenfor, flere av dem som ikke har en jobb å gå til, flere av dem som i dag er passive mottakere, kommer seg inn i arbeidslivet, er også den største innsatsen vi kan gjøre mot store forskjeller i samfunnet. Derfor er det gledelig at andelen yrkesaktive på helserelaterte ytelser har gått ned hvert år siden 2010. Inkluderingsdugnaden er et tiltak nettopp for å benytte kompetansen til dem som til nå ikke har fått muligheten til å bevise hva de kan. Vårt mål er at ingen ufrivillig skal stå utenfor arbeidsmarkedet.

Listen over eksempler på at politikken vår fungerer, er lang. For første gang på mange år øker sysselsettingsandelen. Vi ser også at arbeidsgivere i større grad enn før rekrutterer arbeidskraft fra den innenlandske arbeidsstyrken, der de før gjerne rekrutterte fra utlandet.

Politikken som vår regjering fører, bidrar til omstilling og vekst i norsk økonomi. Vi legger til rette for det grønne skiftet gjennom en offensiv klimapolitikk for en økologisk bærekraft, fordi kommende generasjoner skal ha like gode muligheter som oss. Særlig ser vi en positiv utvikling i det internasjonale klimasamarbeidet. Utslippene i EUs kvotemarked falt med 4 pst. i fjor. Halvparten av Norges utslipp er knyttet opp mot EUs kvotemarked. Det er et paradoks at SV sier nei til verdens mest effektive klimasamarbeid.

Regjeringen leverer et budsjett som styrker velferdssamfunnets bærekraft, både den økologiske, den sosiale og den økonomiske. Sagt på en annen måte: Høyre og regjeringspartiene leverer på det vi lovet – virkelige løsninger på virkelige problemer for virkelige mennesker.

Vi er nå fire partier i regjering, etter Kristelig Folkepartis inntreden i januar. Men selv om utvidelsen er ny, har samarbeidet mellom de fire partiene vart lenge. Gjennom snart seks år har vi kommet til enighet om tolv budsjetter. Det sier litt om hvor stabilt dette samarbeidet faktisk er.

Nøkkelen ligger i evnen til kompromiss. I en tid da debattene polariseres, hvor vi i andre land ser hardere fronter mellom politiske venner så vel som motstandere, er viljen og evnen til kompromiss ikke lenger en selvfølge. Det er bare å se over dammen til Storbritannia. Manglende vilje til kompromiss, både internt og mellom de store partiene, er mye av grunnen til at landet befinner seg i den situasjonen det nå befinner seg i.

Men selv om vi på tvers av blokkene klarer å komme til enighet om de virkelig store sakene, skulle det – i lys av de fire borgerlige partienes tolv budsjettenigheter – ha vært interessant å se hvordan kaoskoalisjonen på norsk venstreside vil opptre, med fem partier som peker i minst fem ulike retninger. Hvordan skulle de ha klart å peke ut en felles retning for landet?

SV vil legge ned oljenæringen, men vil bruke milliarder mer på velferdstiltak. Rødt vil ta inn 200 000 migranter på ti år. Miljøpartiet De Grønne vil bevare ulven, og Senterpartiet har nullvisjon for ulv, og ellers vil de ta Norge ut av EØS. Midt oppi dette kaoset av motstridende interesser står Arbeiderpartiet og svaier i vinden.

Regjeringen har levert et revidert budsjett som viser at det går bra i landet. Alle bekymringsmeldinger som er i denne salen, befinner seg ikke ute i den virkelige verden. Der har folk jobb, der er de fornøyde, og de støtter opp om den politikken regjeringen fører.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Det er jo ikkje unaturleg at det er diskusjon mellom enkeltparti i ei regjering. Det som er interessant, er at representanten Helleland har gjort det ganske krystallklart at det skal skje internt. Overfor Dagens Næringsliv tidlegare i år fortalde han at han har meisla ut køyrereglar som skal hindre krangel i regjeringa, bl.a. at det ikkje skal diskuterast eksternt eller skytast mot andre regjeringsparti.

Etter det siste halvåret med open konflikt og krangel i regjeringa om asyl og innvandring, klima, abort, bioteknologi og bistand, Venstre mot Framstegspartiet, Venstre mot Kristeleg Folkeparti, Kristeleg Folkeparti mot Framstegspartiet, alle mot alle – korleis synest eigentleg representanten Helleland at desse køyrereglane hans har fungert så langt?

Trond Helleland (H) []: Det er veldig hyggelig å få æren for kjøreregler, særlig hvis de fungerer optimalt. Men det var fire partier som sammen laget kjøreregler, og jeg kan forsikre representanten om at det er mange debatter vi tar internt. Noen av dem kommer ut i offentligheten, og det synes jeg egentlig er greit så lenge regjeringen leverer på det viktige, nemlig å sikre sysselsetting, sikre en bedre skole og gi folk et helsetilbud. Regjeringen har, som jeg sa, vist gjennom seks år, gjennom tolv budsjetter, nå med alle fire partiene inne, at vi kan stå sammen om de viktigste grepene.

Det er kanskje litt uvant for Arbeiderpartiet at debatter kommer ut i offentligheten, men jeg har litt følelsen av at også Arbeiderpartiet, som ett parti, har klart å komme i den situasjonen at de stadig er uenige om ting og tar debattene i det offentlige rom.

Marit Arnstad (Sp) []: Representanten Helleland sa at høyreregjeringen løser «virkelige problemer». Da lurer jeg på hva høyreregjeringen mener med ikke-virkelige problemer. Det hadde det vært interessant å få en utredning om.

Dette har jo vært en vår i sentraliseringens navn. Det er svært mange rundt omkring i landet som er bekymret for beredskapen og ikke minst for ambulansetjenesten sin. En underfinansiert og forhastet høyskolereform har ført til diskusjoner om sentralisering av studiesteder. Domstolene står overfor en sentralisering, og også kommunene, skal vi tro kommunalministeren. Samtidig skaper denne utviklingen stadig sterke reaksjoner. Det var 10 000 utenfor Stortinget i januar som demonstrerte mot en håpløs rovviltpolitikk fra Høyre og Fremskrittspartiet der de ikke forstår situasjonen i beitenæringen. Det var 7 000 som demonstrerte i Namsos mot å legge ned studiestedet i Namsos. Det har blitt opprettet en bunadsgerilja som sier nokså tydelig fra til regjeringen.

Er dette et reelt og et virkelig problem, eller er det et uvirkelig problem?

Trond Helleland (H) []: Når det gjelder fødeavdelinger, mener jeg å huske at det var en tidligere partileder i Senterpartiet som hadde et ganske sterkt temperament når det skulle legges ned. Hun hadde gjort det hun kunne, sa hun, men hun nådde ikke fram i regjeringen.

Denne regjeringen har ikke lagt ned fødeavdelinger, men det er trusler, eller påstander, om at det skal skje, som er realiteten. Den forrige regjeringen la ned flere lokalsykehus og flere fødeavdelinger. Da reagerte Senterpartiet, naturlig nok, men de fikk altså ikke gjennomslag da de satte seg ned ved bordet med Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og andre.

Så jeg vet ikke om det faktisk er sånn at det reelle problemet er at den forrige regjeringen tok flere grep i helsesektoren som var sentraliserende, enn det denne regjeringen har gjort.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Klimakrisen er en trussel som krever en massiv samfunnsendring, både for å ha noe å leve av og ikke minst noe å leve på. Under denne regjeringen fortsetter altså klimagassutslippene å øke, og oljeavhengigheten er like stor i norsk økonomi nå som da regjeringen tiltrådte for seks år siden. Attpåtil har regjeringen feiret rekord i nye oljelisenser, samtidig som 40 000 ungdommer streiker for en annen framtid.

Vi ligger svært sårbart til i den store omstillingen verden er på vei inn i. Det bør bekymre det såkalte næringspartiet Høyre, men tvert imot er det full gass for mer oljeaktivitet og full gass i forskning på fossil energi, og klimarisikoen lukker Høyre glatt øynene for. Det er en uansvarlig økonomisk politikk, så jeg må spørre: Har det vært begravelse for det såkalte næringspartiet Høyre uten at resten av oss ble invitert?

Trond Helleland (H) []: Jeg brukte ganske store deler av innlegget mitt på å snakke om sysselsettingsveksten, at sysselsettingsandelen går opp, og jeg brukte også ganske mye tid på klimautfordringene og på at vi er midt oppe i en grønn omstilling. Men i motsetning til SV, som ønsker å rive grunnlaget vekk for velferdsstaten, velferdssamfunnet, ved å kutte vår desidert mest lønnsomme virksomhet, nemlig olje- og gassindustrien, ønsker vi å bruke inntektene denne industrien har generert, og som gir oss et pensjonsfond, som gir oss løpende inntekter, og som gir oss muligheten til å skape en grønn omstilling, satse på og utvikle havvind, satse på fornybar energi. SV vil jo fjerne grunnlaget for å kunne skape denne omstillingen ved å fjerne oljevirksomheten så fort de bare kan, og jeg tror ikke de kommer til å nå gjennom hos Arbeiderpartiet. Det er mulig Arbeiderpartiet har begynt å vakle litt de også, men foreløpig tror jeg ikke SV når igjennom med sin urealistiske politikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

H ans Andreas Limi (FrP) []: Stortingets budsjettdebatter dreier seg gjerne om vekst i offentlige utgifter og prioritering av gode formål innenfor budsjettrammene. Enda viktigere for både fremtidig velferd og den enkelte og familiens velferd er at vi sørger for vekst i privat sektor. Det er privat sektor og entreprenørskap over hele landet som sikrer fundamentet for vår velferd, og som bidrar til at vi tar hele landet i bruk, både til næring og til boområder. Norske distrikter drives ikke av offentlige subsidier og statlige arbeidsplasser, men av en sterk og dynamisk privat sektor. Lavere skatter betyr at mer av bedriftens overskudd kan brukes til innovasjon og nye arbeidsplasser i den enkelte bedrift. Flere bedrifter og nye arbeidsplasser gjør at flere får mulighet til å leve av egen inntekt, og lavere skatt for folk flest gir bedre velferd og økonomisk trygghet for den enkelte og for familiene.

Revidert budsjett bekrefter at regjeringens politikk for verdiskaping virker. Bare i første kvartal i år ble det etablert 19 000 nye bedrifter i Norge. Ikke alle overlever, og nettopp derfor må det hele tiden stimuleres til nyetableringer. Den registrerte ledigheten har ikke vært lavere på ti år. Andelen av befolkningen som jobber, øker, og de nye arbeidsplassene blir skapt i privat sektor. Vi skal fortsette arbeidet med å styrke betingelsene for små og mellomstore bedrifter i Norge, med færre reguleringer og å tilrettelegge for at mer av bedriftenes verdiskaping går til å sikre arbeidsplasser og skape nye.

Skal vi opprettholde bærekraftige velferdsordninger i fremtiden, må vi også ha en streng og kontrollert innvandringspolitikk, og vi må ha god integrering for dem som får gyldig opphold. God integrering avhenger av aktiv deltakelse i det norske arbeidslivet og i det norske samfunnet. Nå har vi kontroll på innvandringen og de laveste asylankomstene på 20 år. Vi kan bruke ressursene på integrering av dem som allerede har kommet og fått gyldig opphold. Nå ser vi også de positive resultatene ved at bosatte flyktninger kommer raskere i jobb og ut i utdanning.

Valgfrihet er viktig, også for de eldre. I Danmark kan nesten hele befolkningen fritt velge hvem som skal pleie, stelle og gi helsehjelp når man blir gammel. I Sverige er det over 50 pst. som har den samme valgfriheten, mens det i Norge er kun 5 pst. som har denne muligheten, og selv denne lille valgfriheten vil venstresiden, inklusive Arbeiderpartiet, fjerne. Denne marginale muligheten vi så langt har til å påvirke vår alderdom, vil altså venstresiden fjerne.

Fremskrittspartiet vil at også eldre skal få bestemme mer i eget liv og få den valgfriheten som alle andre voksne mennesker har. Derfor vil Fremskrittspartiet og regjeringen at langt flere skal få fritt brukervalg innen hjemmetjenestene. Fremskrittspartiet vil bruke alle gode krefter i offentlig og privat sektor for å skape en bedre eldreomsorg. Eldreomsorgen handler ikke om antall kommunalt ansatte, men om verdighet, valgfrihet og nok kapasitet til å hjelpe dem som har reelle behov.

Siden 2013 har vi bygget og utviklet landet med et effektivt samferdselsnett. Statlige bidrag til investering og utvikling av infrastruktur har økt med 75 pst. siden 2013, vedlikeholdsetterslepet reduseres, og vi har etablert Nye Veier – det siste til sterke protester fra opposisjonen. Nå ser vi de gode resultatene. Veiselskapet bygger ut nye hovedveier i høyt tempo og med vesentlig lavere kostnader enn før. Det viser at konkurranse virker og gir bedre og billigere løsninger. Nye Veier ligger an til å spare 20 mrd. kr på sin portefølje, samtidig som vi får raskere utbygging. Dette sparer bilistene for betydelige beløp. Bygging av fullverdige motorveier er bra for samfunnsøkonomien, bra for trafikantene og viktig for trafikksikkerheten. Det gjelder også gjennomføringen av ny E18 gjennom Asker og Bærum.

Jernbanereformen handler om å gi togkundene et bedre og mer tilpasset tilbud og å få mer togtransport for pengene som bevilges. Så langt viser bruk av konkurranse formidable resultater. Mer enn 8 mrd. kr av skattebetalernes penger kan spares, og vi får et bedre tilbud. Historien har vist at det å erstatte monopol med fri konkurranse gir nettopp et bedre og rimeligere tilbud for kundene. Dessverre er det fortsatt noen, bl.a. i opposisjonen, som forsvarer monopolene, og som vil ofre forbrukerne for dyr og dårlig ideologisk drift.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

R igmor Aasrud (A) []: De fleste politiske partier har hatt landsmøter nå i vår, og det har vært interessant å se hva som har kommet i fokus, og som partiene har ønsket å fokusere på etter landsmøtene sine. Det har ikke vært til å unngå at forslaget til den nå abdiserte opprørslederen i Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, om å bruke 100 mrd. kr til å redusere bompengeutgiftene, har vært mye omtalt. Da er det interessant å spørre representanten Limi: Hvorfor stemmer man imot å bruke 150 mill. kr på å redusere bompengebelastningen på et prosjekt i Hedmark som nå har 90 pst. bompengeandel? Hadde ikke det vært en god start på de 100 mrd. kr som skal brukes?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Det er fordi vi mener at 200 mill. kr, som er vårt forslag, er en mye bedre start. Vi skal gjøre det vi kan for å redusere bompengebelastningen, og vi har forhandlinger for nettopp å få til gode resultater. Det er jo slik at landsmøtene i alle partiene vedtar både partiprogram og resolusjoner, og vi bruker våre vedtak til å påvirke politikken i vår retning. Men i revidert nasjonalbudsjett er det altså 200 mill. kr som skal brukes til å redusere bilistenes betaling i de konkrete prosjektene som representanten nevnte.

Rigmor Aasrud (A) []: Det er interessant, det representanten Limi nå opplyser om, for det er vanskelig å se at det ligger noen bevilgning i revidert nasjonalbudsjett på 200 mill. kr. Jeg har sett at representanter for Fremskrittspartiet sier at det nå bevilges 200 mill. kr til prosjektet. Kan da representanten Limi forklare meg hvordan disse pengene er bevilget?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Det er slik at vi i regjeringsplattformen har fått gjennomslag for at de besparelsene som oppnås i utbygging av veiprosjekter i Norge, skal komme bilistene til gode. I de prosjektene som nevnes, er det Nye Veier som oppnår store besparelser, og som da selvfølgelig kan omdisponere sine midler, slik at man også bidrar til reduserte bompenger samtidig som man også klarer å frigjøre midler til å bygge enda mer vei. Da oppnår man begge deler, noe som er en stor fordel for bilistene i Norge.

T rygve Slagsvold Vedum (Sp) []: På grunn av uvanlig høye strømpriser i vinter tjener Statkraft mye penger. De har tjent masse penger, og regjeringen har i sitt reviderte nasjonalbudsjett sett at man kan ta et ekstra stort utbytte av Statkraft, fordi norske forbrukere har betalt inn mye, og regjeringen tar inn pengene.

Da hadde vi i Senterpartiet trodd – i hvert fall hvis vi tenker på hvordan Fremskrittspartiet var for en fire–fem år siden, eller før de kom i regjering – at de ville vært litt bekymret for dem som faktisk har betalt regningen. Men nei, det er de ikke, for Fremskrittspartiet har jo økt elavgiftene med over 30 pst. siden de kom inn i regjering. Over 30 pst. har strømavgiftene i Norge økt med finansminister Siv Jensen. Vi hadde trodd, når de fikk et så stort ekstraordinært utbytte, at kanskje Fremskrittspartiet for en gang skyld skulle være litt bekymret for dem som skal betale regningen, men nei.

Da er mitt spørsmål til Hans Andreas Limi: Hvorfor ser ikke Fremskrittspartiet at det hadde vært klokt å bruke de ekstraordinære utbyttene til å senke avgiftene, sånn at folk flest fikk litt lavere strømregning, ikke de skyhøye regningene som de er vant til nå?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Det siste året Senterpartiet satt i regjering, økte man elavgiftene. I år går elavgiften ned. Vi har vært gjennom en periode med høye strømpriser. Det har blitt kompensert ved en ekstraordinær økning i bostøtten. Så vi prøver å ta hensyn til det som oppstår i et marked, og at det kan bli store utslag, men vi vet også at i et energimarked vil man i noen perioder ha høye priser og i andre perioder lave priser. Vi har gjennomgående hatt lave strømpriser over en lang periode.

I den situasjonen som vi var i i vinter, hadde vi fordelen av at vi kunne importere strøm både fra Europa og fra Norden, slik at man bidro til å kompensere den situasjonen som var og stabilisere prisene, som nå er på vei ned.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Regjeringa har stramma kraftig inn i arbeidsavklaringspengane. Det er sånn at om ein har ein sjukdom som varar lenge før ein heilt veit korleis det går når det har stabilisert seg, får ein i dag ikkje arbeidsavklaringspengar i meir enn tre år, uansett. Fleire typar sjukdomar tek det lang tid å få diagnose på. Det kan ta opptil åtte år på nokre sjukdomar. Har ein kome i denne situasjonen, er ein desperat etter å få det til å gå rundt. Ein gjer det ein må for å tilfredsstilla Nav sine reglar før ein får sosialhjelp.

Meiner representanten det er rett at desse folka må bruka opp konfirmasjonspengane til ungane sine før dei kan få sosialhjelp?

Hans Andreas Limi (FrP) []: Ordningen med arbeidsavklaringspenger har aldri vært ment å være en permanent ordning. Det er en avgrenset ordning for en kort periode. Slik har det alltid vært. Så har ordningen sklidd ut, og det har vært helt nødvendig å gjøre endringer, slik jeg også registrerer at andre partier har diskutert, og å sette noen krav til en raskere avklaring i løpet av den perioden man får arbeidsavklaringspenger, men også tilrettelegge for at det er andre ytelser som da skal overta når man ikke lenger har rett til å gå på denne ordningen.

Vi har også bidratt til at Nav skal klare å håndtere dem som er i en vanskelig situasjon, ved at vi har styrket saksbehandlerkapasiteten i Nav, fordi begrensningene der har vært en utfordring. Jeg håper det vil bidra til at vi får en ryddig og ordentlig behandling av dem som er i en utsatt og vanskelig situasjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

M arit Arnstad (Sp) []: Revidert nasjonalbudsjett markerer jo et slags punktum for vårsesjonen i Stortinget. Hvis jeg skal gi en liten kred til regjeringen, så er det at jeg i år, i motsetning til tidligere år, synes at denne saken nærmer seg nettopp det den bør være – en revidering av statsbudsjettet.

Vår finanspolitiske talsmann har redegjort for en rekke ting knyttet til Senterpartiets opplegg, og jeg har lyst til å komme inn på tre områder som vi har valgt å prioritere i dette reviderte nasjonalbudsjettet.

Det ene er det som angår beredskap og bevilgningene knyttet til ambulanse og andre beredskapsformål. Det er en stor uro rundt i landet, kanskje særlig på ambulansesida, fordi helseforetakene lager nye strategiske planer, der de også velger både å fjerne ambulanser, omgjøre døgnambulanser til dagambulanser og redusere antallet ambulanser. Det er en utfordring som svært mange er opptatt av, og det å styrke den beredskapen økonomisk er viktig.

Også på beredskapssida når det gjelder brann og redning, som jo er et kommunalt ansvar, og som kanskje er den beredskapen som føles nærmest oss, er det en bekymring for hva som skjer i tida framover. Det er et område som fortjener økt oppmerksomhet økonomisk også fra statens side.

Vi legger inn midler på flere områder når det gjelder beredskap, men vi legger også inn midler som kan bidra til å hindre sentralisering på en rekke områder. La meg nevne særlig to.

Det ene er domstolene i Norge. Det er ingen tvil om at regjeringen er i gang med å planlegge en såkalt reform i domstolene som kan bidra til en betydelig sentralisering. Det er bekymringsfullt, og det er også helt unødvendig. Domstolene har mange utfordringer. Noen av dem er et resultat av at man får en slags irregularitet i straffesakskjeden, mellom politiet og domstolene, fordi man har gjennomført så mange endringer i politiet, og noen av endringene i domstolene er knyttet til at de er underfinansiert, ikke minst når det gjelder spørsmålet om å få mer digitalisering til domstolene. Derfor legger Senterpartiet også inn midler til domstolene, og vi mener at det vil være veldig uheldig om en mener at svaret på framtidas domstoler er at en nok en gang skal gjennomføre en strukturreform.

Det samme gjør Senterpartiet når det gjelder høyskolesektoren. Vi mener at den reformen som ble gjennomført i 2015, var underfinansiert og forhastet, og de diskusjonene vi nå ser om sentralisering, er en ren konsekvens av det. For å unngå en storstilt sentralisering innenfor høyere utdanning og de nye universitetene er det nødvendig å rette opp i den skjeve finansieringen, og til det foreslår Senterpartiet også midler.

I tillegg foreslår vi en fullfinansiering av bemanningsnormen i barnehage. Det mener vi vil være svært viktig for en reform som skal gjennomføres fra høsten av, og der aktørene i barnehagene er svært bekymret, ikke minst for hvordan de små private barnehagene skal klare overgangen til bemanningsnormen.

Som siste sak i vårsesjonen oppsummerer også revidert nasjonalbudsjett mye av det vi har jobbet med i løpet av våren.

Denne våren fikk vi en flertallsregjering, og avstemningene i Stortinget er litt mer forutsigbare enn de har vært. Men debattene ute blant folk er like sterke, og det er interessant å se to trekk ved regjeringen i så måte. Det ene er at de av og til lar seg bevege, også som flertallsregjering, av det. De slo delvis retrett når det gjaldt Veterinærinstituttet, og de har utsatt spørsmålet om å gjøre noe med sykehuset i Kristiansund.

Samtidig ser vi at flertallsregjeringen slår sprekker. Det mest tydelige eksemplet på det er kanskje de nye forhandlingene om bompenger som regjeringspartiene nå skal igjennom, seks måneder etter at de har forhandlet ferdig en regjeringsplattform.

Våren har vært preget av folkelig opprør rundt omkring i landet. Jeg har nevnt at i forbindelse med Nord universitets forslag om sentralisering møtte 7 000 opp i Namsos. I januar demonstrerte 10 000 utenfor Stortinget. Bunadsgeriljaen har etablert seg kraftfullt som en røst mot nedlegging av sykehus og ambulanseberedskap. Det er bra at vi får denne typen reaksjoner og klare korrektiv til regjeringens store tro på sentralisering på område etter område.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

E lin Rodum Agdestein (H) []: Senterpartiet bruker mye energi på å skape et negativt narrativ med sine bekymringer om utviklingen i Distrikts-Norge, selv om realiteten er at det går for fullt. Folk er optimistiske og står på i primærnæringene og i viktige naturressursbaserte eksportnæringer, som f.eks. skognæringen. Ledigheten er rekordlav, og det mangler faktisk fagfolk i en rekke bransjer, bl.a. i Trøndelag. Tilbakemeldingen fra bedrifter og dem som jobber i de næringene jeg har nevnt, i hjørnesteinsbedrifter i mange lokalsamfunn, er: Ikke rør EØS-avtalen. Likevel vil Senterpartiet melde Norge ut.

Hvorfor vil Senterpartiet sette verdiskapingen og jobbtryggheten for titusenvis av mennesker i Distrikts-Norge på spill?

Marit Arnstad (Sp) []: Ja, det er mye driftige folk utover i landet, mye driftige folk i Distrikts-Norge, og mange av dem føler nå at det offentlige tjenestetilbudet nær dem ramler sammen rundt dem, enten det er helse, beredskap eller andre ting. Mange av dem opplever også at viljen til å diskutere statlig innsats er liten. Strømforsyning til privat industri i Lierne, f.eks., er det ingen i regjeringen som vil diskutere. Innovasjonscampen som de har bygd opp på Steinkjer, skal plutselig Nord universitet trekke seg ut av, og det private næringslivet blir sittende igjen. Det er de utfordringene som det private næringslivet har i distriktene: at man har ingen regjering og offentlig sektor som er villig til å satse på distriktene.

Når det så gjelder EØS-avtalen, er det helt riktig at Senterpartiet vil si opp den. Det finnes en klausul i vår EØS-avtale som sier at vi da går rett over i en frihandelsavtale som kommer til å sikre oss tollfrihet for alt, utenom bearbeidet fisk.

Bård Hoksrud (FrP) []: Vi har hørt om alle de gode tiltakene Senterpartiet skal bruke luftpengene på, men det er ikke mye kjærlighet i disse forslagene. Det er ansatte i Posten i distriktene, og det er distriktene som skal rammes ved at størsteparten av inntektene skal tas gjennom 350-kronersgrensen, noe som er umulig.

Så ser jeg på forslag til kutt her, og jeg må spørre representanten, for man legger altså opp til å kutte 18 mill. kr for barn og familier og for barnevernstjenestene i løpet av dette halve året. Man skal si nei til å bruke over 9 mill. kr til kjøp av private barnevernstjenester. Det rammer barn som trenger disse tjenestene. Hvordan kan Senterpartiet mene at det er fornuftig å kutte i den typen tjenester?

Marit Arnstad (Sp) []: Det er riktig at vi har noen kutt. De største kuttene våre er knyttet til noe av det som representanten Hoksrud nevnte, bl.a. det med 350-kronersgrensa. Jeg skjønner at representanten Hoksrud synes det er urealistisk, men denne regjeringen klarte jo å øke sukkeravgiften med 80 pst. på en og en halv måned, så vi andre partiene kommer sikkert til å klare å gjøre noen endringer, vi også. 350-kronersgrensa tjener stort sett utenlands netthandel, i motsetning til en sukkeravgiftsøkning, som rammer nasjonale arbeidsplasser.

Når det gjelder kutt i sentralt byråkrati og departementer, mener vi det er nødvendig. Denne regjeringen eser jo ut, både når det gjelder embetsverk, og når det gjelder politikere, statssekretærer, statsråder osv. Aldri har vi hatt en større regjering og flere byråkrater i departementene enn nå.

Abid Q. Raja (V) []: Senterpartiets retorikk om hvor galt det går i landet, er vel kjent for alle som leser aviser og ser på nyhetene. Men heldigvis henger ikke denne retorikken på greip når vi ser på de faktiske forholdene. For fakta for Norge er lav arbeidsledighet, optimisme i næringslivet og rekordlavt antall kommuner på ROBEK-listen. Dette er bare noen av bevisene på at utviklingen er på rett spor i Norge, i både by og land.

Kommunesektorens frie inntekter har under denne regjeringen økt med 31 mrd. kr, hele 8,8 pst. Samferdselsbudsjettet har økt med 75 pst. Spørsmålet er om Senterpartiet er villig til å innrømme det tallene viser, at det går godt i landet – rundt om i hele landet – under de borgerlige.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg prøvde i mitt første replikksvar å fortelle at det er mange driftige mennesker, at det er mye i privat sektor som går veldig, veldig bra, men de føler at mye av det som handler om offentlige tjenester, blir sentralisert – ramler ned rundt dem. De må reise lenger for å få gode offentlige tjenester, det er vanskeligere å få utført offentlig service. Det er litt av problemet, og årsaken til det er nesten ene og alene at denne regjeringen har en helt umettelig tro på sentralisering. Den har en umettelig tro på at det å endre strukturer og sentralisere arbeidsplasser i offentlig sektor skal løse alt mulig rart. Senterpartiet har ingen tro på det. Vi har tro på tjenester nær folk, og vi vil også at privat næringsliv skal ha lett og enkel tilgang til tjenestene nær seg.

Ellers har jeg lagt merke til at også representanten Abid Q. Raja har skjønt at det er viktig å reise rundt og prate litt med folk i distriktene. Det kan være mange grunner til det, men det er fornuftig, og det burde han gjøre mer av. De kommer til å si klart fra om hvordan tingenes tilstand er.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Senterpartiet gir i sin innstilling til RNB uttrykk for bekymring for at det fødes for få barn i Norge, vel 55 000 i 2018. Det er en bekymring som vi i Kristelig Folkeparti deler. Men Senterpartiet understreker også at mens fruktbarhetstallet nå er nede på bekymringsfulle 1,56, var det oppe på 1,8–2,0 mens de rød-grønne styrte. I innstillingen står det å lese at «man heller ikke etter at Kristelig Folkeparti gikk inn i regjeringen, finner rom for tiltak som kan møte denne meget alvorlige utviklingen». La meg tilføye: Som de fleste sikkert forstår, trenger Kristelig Folkeparti minst ni måneder på seg for å kunne gi fruktbare resultater etter sin inntreden i regjeringen, og vi har kun kommet til 5. måned.

Jeg har lyst til å spørre Senterpartiet om hvilke tiltak de satte inn da de styrte landet, og hvilke tiltak de vil sette inn nå for å få fruktbarhetstallet opp på et høyere nivå enn det bekymringsfulle dagens.

Marit Arnstad (Sp) []: For det første er det godt å kunne konstatere at både Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og også statsministeren er bekymret for lave fødselstall, og at det er en utfordring som må adresseres på mange områder.

Jeg kan være enig i at slik som den merknaden er utformet, er det kanskje et litt vel tungt ansvar vi legger på Kristelig Folkeparti hvis vi mener at Kristelig Folkeparti siden sin inntreden i regjeringen for seks måneder siden skulle ha løst den problematikken. Jeg tror nok at det er en felles problematikk som flere av oss må jobbe sammen om over lengre tid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

A udun Lysbakken (SV) []: Vi behandler denne budsjettrevisjonen i en situasjon hvor den folkelige uroen i landet vårt er økende. To av de tingene som bekymrer og engasjerer mange, er den økende ulikheten i makt og rikdom og klimakrisen.

Jeg tror mye av den uroen skyldes at folk ser at på disse områdene føres det i Norge i dag en politikk som tar for mye hensyn til de få på toppen, og for lite hensyn til de mange. Det er det som skjer når f.eks. hensynet til oljedirektørene får lov til å styre klima- og oljepolitikken: når det utlyses 90 nye blokker til oljedirektørene i en situasjon hvor vi vet at en seriøs tilnærming til klimakrisen vil bety at mye av denne oljen aldri vil kunne utvinnes. Det er det som skjer når det gjøres så lite for å styre næringslivet vårt over i fornybare investeringer istedenfor i fossile.

Det er en politikk for de få på toppen, og ikke for de mange, som føres når skattesystemet rigges for de rikeste, når arbeidslivet endres sånn at det blir fritt fram for innleie og midlertidighet, når regjeringen har dørene vidåpne for profitt i velferden, eller når de som har minst i Norge, inviteres til å være med på å finansiere spleiselaget for skattelette til de rikeste gjennom en lang, lang rekke usosiale kutt som rammer alt fra kronikere gjennom økte egenandeler, aleneforeldre som har fått kutt i sine stønader, og uføre forsørgere til alle de menneskene som nå hives ut av arbeidsavklaringsordningen, osv.

SV står for den motsatte politikken. Vi står for en politikk som er for de mange, ikke for de få. Det betyr å sette framtid først, ikke forurensing. Nå er vi i en situasjon hvor utslippene går opp igjen i Norge, til tross for at vi har desperat tidsnød med å avverge klimakrisen. SV har denne våren foreslått at Stortinget skal ta ansvar og erklære at klimakrisen er det den er: en nasjonal nødssituasjon som må utløse nødvendige tiltak. Vi har foreslått å stoppe ny oljeleting, og vi har foreslått at Norge i klimaavtalen med EU skal frasi seg muligheten til å kjøpe seg fri, slik at vi gjør reelle kutt for å ta ansvar for klimaet og utvikle vår økonomi.

Vi står for en politikk som prioriterer mennesker, ikke markeder. Det er det motsatte av det vi har sett gjennom regjeringens jernbanereform, der troen på markedet er så blind at vi har fått en struktur i jernbanen som folk bare ler oppgitt av, med stadig flere selskaper, 50 direktører og stadig flere millionlønninger, men ikke det folk trenger: raskere tog som går oftere.

Jeg så tidligere i vår at Høyre sa at dette kommunevalget ville bli en verdikamp mot den radikale venstresidens politikk for å stoppe privatisering og profitt. Det er en verdikamp vi er veldig klar for. Det er tid for å stoppe profitt og privatisering i velferden, både den regjeringen står for, og den lokale høyrepolitikere står for. Det motsatte er å satse på folk, ikke å satse på markeder, å se at velferden blir bedre hvis vi investerer i økt bemanning, hvis vi sørger for at heltid blir regelen rundt om i velferden istedenfor deltid, og hvis vi satser på tillit istedenfor overdreven kontrolltesting og markedstenkning. Det er en politikk for de mange, ikke for de få.

La meg til slutt bare kort komme inn på det representanten Helleland sa i sitt innlegg om kaoskoalisjonen. Jeg synes det er viktig å berømme politisk mot, og det er klart at i en situasjon hvor regjeringen sitter nærmest daglig i forhandlinger, der det annonseres mulig regjeringskrise hver uke, er det modig, enestående politisk modig, å lansere en strategi der det er opposisjonen som skal henges ut som kaoskoalisjon. Jeg synes Høyre skal få poeng for det; det er en dristig strategi. Men virkeligheten, der regjeringspartiene ikke har tid til å drive valgkamp fordi de har det så travelt med å krangle med hverandre, viser jo at kaoskoalisjonen sitter ved makten i Norge, i regjering, akkurat nå.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Politikk for de mange, sier SVs representant. Da tok jeg frem innstillingen og lette lite grann i det de skriver om næring, og jeg tror ikke de mange hundre tusen hvis arbeidsplasser blir satt på spill, er enig i at det er en politikk for de mange. Det eneste som står om næring fra SV i innstillingen, er at man er glad for at det gis penger til et atomkraftanlegg, at det gis penger til kompensasjon for pelsdyr, og at man er imot salg av Staur Gård. Så da gikk jeg til partiprogrammet i stedet, hvor det står at man vil fase ut olje og gass og erstatte det med arbeidsplasser der man trenger syv arbeidstakere for hver arbeidsplass som forsvinner, og at man vil skrote EØS-avtalen, og sånn sett sende en torpedo inn i norsk eksport.

SV vil legge norsk næringsliv i ruiner. Det eneste vi skal leve av, er offentlige bevilgninger og statlige gårder, hvis man leser det som så langt er trykket og skrevet. Så spørsmålet til representanten er rett og slett: Hva skal vi leve av?

Audun Lysbakken (SV) []: All retorikken til Høyre kan ikke skjule at Høyre er ute av stand til å ta inn over seg den store klimautfordringen vi står foran. Det gjør ikke bare at Høyre har en dårlig klimapolitikk, men også at Høyre har en svært uansvarlig økonomisk politikk og næringspolitikk. Den eneste ansvarlige næringspolitikken er den som tar klimautfordringen på alvor.

Regjeringens politikk i dag er at vi skal lete etter stadig mer olje, som, hvis vi tar klimavitenskapen på alvor, ikke vil kunne tas opp fordi det allerede er funnet mer fossil energi enn det som kan brennes, hvis vi skal nå klimamålene. Det betyr at regjeringen med åpne øyne fører en politikk for å investere mye penger i dag i ting vi ikke får glede av i framtiden.

Vår økonomiske politikk er den eneste realistiske. Vi sier at vi må sette inn tiltak nå for å hindre massearbeidsledighet og industridød, bl.a. i den delen av landet jeg representerer, som er svært avhengig av oljen. Løsningen på det er ikke mer oljeavhengighet, men at vi kommer i gang med omstillingen.

Det er vi som står for den ansvarlige næringspolitikken, og Høyre som står for den uansvarlige.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Jeg vil gripe fatt i det med at det er de rød-grønne og SV som står for den ansvarlige næringspolitikken. I all retorikk gjennom de siste årene har Sosialistisk Venstreparti brukt veldig mye tid på å si at det ikke finnes noen økonomiske teorier eller økonomer som bekrefter at den næringspolitikken som denne regjeringen fører, har noen effekt.

Nå er det nå engang sånn at det er rekordlav arbeidsledighet, og sysselsettingsgraden øker, til tross for en aldrende befolkning og økende innvandring, så jeg har egentlig lyst til å anbefale representanten Lysbakken i stedet for å begrave nesen i økonomiske teorier, å løfte blikket og se seg rundt, og se at Norge går så det gviner. Det er det som er fasit når det gjelder næringspolitikk. Og den største forskjellen er mellom dem som har en jobb å gå til, som har en grunn til å sette på vekkerklokka om morgenen, og dem som ikke har en grunn, fordi de ikke har noen jobb å gå til.

Så spørsmålet er: Vil økt skatt, som SV er for, skape enda flere arbeidsplasser og enda mer vekst? Jeg gjentar også spørsmålet fra forrige innlegg: Hva skal vi leve av?

Audun Lysbakken (SV) []: Det vi har diskutert når det gjelder økonomisk teori, er om regjeringen har belegg for sin politikk for å gi stadig større skatteletter til de rike. Og vi får bekreftet hver eneste høst når budsjettet kommer, at det har regjeringen ikke. For den har fortsatt ikke vært i stand til å belegge at de store skattegavene til de rike, slik de ifølge teorien skal, sildrer ned til alle andre og skaper arbeidsplasser og vekst. Jeg tror tvert imot at det er en lite effektiv måte å bruke penger på, og at vi kunne skapt mer effekt i form av arbeidsplasser og økonomisk utvikling hvis fellesskapet hadde brukt de pengene.

Så reagerer jeg når regjeringspartiene i alle innlegg i dag sier at Norge går så det griner. Jeg tror det er mange som hører det, som spør: Ja vel, er ikke jeg en del av Norge? – alle de som har fått regningen for skattelettene, alle de som har fått de usosiale kuttene som jeg nevnte, alle de som frykter sentralisering og nedbygging av velferdstilbudet i distriktene. Regjeringen driver et Norge som åpenbart ikke er for alle.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Vi sier ikke at Norge går så det griner, vi sier at Norge går så det gviner, for det er det det heter.

Det er interessant når representanten sier at den økonomiske politikken til Sosialistisk Venstreparti vil ha mer effekt. De siste seks årene har det generelle skatte- og avgiftsnivået i Norge blitt senket med 25 mrd. kr for selskaper og for privatpersoner. Det er rekordlav arbeidsledighet, og sysselsettingsgraden går opp.

Mener representanten at hvis vi nå introduserer 25 mill. kr i økte skatter og avgifter, vil det bli enda flere i arbeid og sysselsettingsgraden vil øke enda raskere?

Audun Lysbakken (SV) []: Ja, regjeringen har ikke fnugg av belegg for å si at det er på grunn av regjeringens skattepolitikk at det går bra med norsk næringsliv – ikke fnugg av belegg. Og det er sånn at Norge har en av verdens mest produktive økonomier til tross for at vi historisk har hatt et høyt skattenivå for dem som har mest. Jeg tror til og med det er på grunn av det, fordi en økonomi med små forskjeller og en økonomi med sterk velferd er effektiv. Den sørger for at vi tar alles ressurser i bruk, den kan investere i forskning, utdanning og kompetanse, og den kan sørge for at det er sikkerhetsnett som gjør at man kan satse.

Høyresidens økonomiske ideologi er forfeilet, og vi skal være lykkelige for at Høyre ikke har styrt Norge i 50 år, for da hadde Norge vært et samfunn med langt mindre produktiv økonomi enn i dag. Man kan gjøre nok skade på seks år – vi får sørge for at det stopper ved åtte.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) []: SV snakker ofte og igjen om viktigheten av å ha en sosial profil i skattesystemet. Siden SV stemmer for nesten samtlige forslag om innføring eller økning av eiendomsskatt lokalt, lurer jeg på om SVs leder kan forklare den sosiale profilen med eiendomsskatten, som vi vet rammer hardest dem som har minst. Kanskje kan representanten også forklare hvorfor SV ute i kommunene stemmer imot når Fremskrittspartiet foreslår bunnfradrag, som nettopp ville ha skjermet dem som har minst.

Audun Lysbakken (SV) []: For det første registrerer jeg at det i mange kommuner innføres eiendomsskatt fordi denne regjeringen fører en så stram politikk overfor kommunene, og at den fremste eiendomsskattekongen av alle er en Fremskrittsparti-ordfører på Hvaler, ifølge avisoppslag denne uken.

Representanten sier at vi vet at eiendomsskatt rammer dem som har minst – det er feil. Det er bare å titte på søksmålslisten over hvem som går til søksmål mot Oslo kommune på grunn av eiendomsskatten. Det er få folk med blokkleilighet i Groruddalen fordi de som regel kommer gunstig ut av eiendomsskatten, men det er veldig mange fra byens og landets absolutte økonomiske elite.

Sannheten er at vi trenger et skattesystem som flytter mer skatt fra arbeid og over på eiendom, fordi høyresidens absolutte motvilje mot alle former for skattlegging av eiendom vrir norsk økonomi i retning av mer eiendomsspekulasjon istedenfor det som skaper arbeidsplasser og vekst for framtiden. Derfor trenger vi faktisk skattlegging av eiendom, men vi trenger det innenfor et rettferdig skattesystem, i motsetning til det systemet regjeringen har rigget.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Et bærekraftig velferdssamfunn er avhengig av at vi makter å omstille norsk økonomi, skape vekst og flere jobber, og oljepengebruken må først og fremst rettes inn mot de oppgavene overskuddet var tiltenkt en sentral rolle i forhold til. Slik det var tenkt da handlingsregelen kom på plass under Bondevik II-regjeringen, skulle den primært gjelde investeringer i kunnskap og infrastruktur. Det bidrar til å styrke og sikre vår framtidige velferd, uten at det skaper en overopphetet økonomi. Veksten er sterk i norsk økonomi, stadig flere kommer i jobb, og den registrerte arbeidsledigheten har ikke vært lavere på ti år. Regjeringen har tilpasset den offentlige pengebruken til situasjonen i økonomien, i tråd med handlingsregelen. Vi ser at den økonomiske politikken virker. Fire av fem jobber skapes nå i privat sektor, og bærekraften i velferdssamfunnet styrkes.

Dette er en utvikling som bedrer norske bedrifters konkurranseevne og bidrar til økt aktivitet i norsk næringsliv framover. Det er gledelig at denne økningen ikke er konsentrert til bare visse deler av Norge, men kan skje over hele landet. Etterspørselen etter arbeidskraft har økt markert, og arbeidsledigheten har avtatt. Dette er en utvikling vi er glad for også bidrar til at de regionale forskjellene blir mindre. Det siste året har andelen av befolkning i arbeidsaktiv alder som jobber, økt etter flere år med nedgang.

Revidert nasjonalbudsjett viderefører en politikk som virker. I budsjettet for 2019 har regjeringen fortsatt satsingen på samferdsel, forskning og utdanning som sentrale områder. Dette er satsinger som støtter opp under konkurransekraften og gir oss flere bein å stå på i framtiden. Revidert nasjonalbudsjett er det første budsjettet hvor Kristelig Folkeparti ikke bare er en budsjettavtalepartner med regjeringen Solberg, men selv er en del av regjeringen. For Kristelig Folkeparti handler dette om å sikre gjennomslag på viktige områder som familie, barn og mennesker som faller utenfor, men også for en verdiskaping som kan legge grunnlaget for en bærekraftig utvikling.

Kristelig Folkeparti ønsker å styrke de viktige fellesskapene og bygge samfunnet nedenfra, gjennom å spre makt og gi enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn mulighet til å styre sin egen hverdag og til å forme sin egen framtid. Familier og enkeltmennesker må få rom til å ta ansvar for sine oppgaver på en måte som sikrer at de selv kan styre sin egen framtid – framfor å bli styrt av staten.

Et satsingsområde for Kristelig Folkeparti, som vi har fått gjennomslag for i budsjettet for inneværende år, og som regjeringen har varslet skal videreføres også neste år, er satsingen på flere lærere i skolen – lærernormen. Satsingen har allerede resultert i større lærertetthet. I dette skoleåret er det totalt 1 045 flere årsverk til undervisningen sammenliknet med forrige skoleår, og det er 3 129 flere lærerårsverk siden skoleåret 2014–2015. Økningen i lærerårsverk er størst på 1.–4. trinn, men også på mellom- og ungdomstrinnene har det vært nedgang i antall elever per lærer. Færre elever per lærer gir større mulighet til å se den enkelte elev og kunne sette inn riktige tiltak på et tidligere tidspunkt. Dette er først og fremst en seier for den enkelte elev og en politikk som Kristelig Folkeparti har vært med på å bidra til å endre ved inntreden i regjeringen.

Også familienes økonomi er blitt styrket gjennom økt barnetrygd, og nå rulles fritidskortet ut i de første to kommunene – Arendal og Vadsø. Det er en ordning som skal gjelde alle familier med barn fra 6 til 18 år, og bidra til å gi flere barn mulighet til å delta i meningsfylt fritidsaktivitet, en målrettet satsing som bidrar til integrering og hindrer sosialt utenforskap.

Ordningen med 50 mill. kr ekstra til bredbåndsutbygging i tillegg til de 200 mill. kr som allerede lå i budsjettet for 2019, skaper nye kommunikasjonsmuligheter for grupper over hele landet. For å kunne ta hele landet i bruk er utbygging av bredbånd et godt og helt nødvendig grep.

Nye vitensentre ser også dagens lys i revidert nasjonalbudsjett, i Atlanterhavsparken og på Mo. Det er viktige kunnskapssentre som bidrar til å knytte næringsliv, skole og teknologiutvikling sammen på en god måte.

Neste år markerer vi 75-årsjubileum for avslutningen av annen verdenskrig i Norge. Som et nasjonalt krigsminnesmerke er «Hestmanden» viktig for hele landet, langt utover Agder – ikke minst for alle krigsseilerne og deres familier, som ikke opplevde å få den anerkjennelsen de fortjente etter krigen. Jeg er glad for og stolt over at dette viktige minnesmerket nå får midler til å bli seilingsklar langs hele den norske kysten i jubileumsåret.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Ingrid Heggø (A) []: Regjeringa Solberg har gjeve dei tusen med høgst formue 602 kr per dag i formuesskattelette. Dei som har minst frå før, har fått maksimalt 10 øre dagen. Politikk verkar. Er representanten Grøvan einig i at dette aukar skilnadene?

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Denne regjeringen har ført en skattepolitikk som har bidratt til at flere betaler mindre skatt i dag enn det som har vært tilfellet tidligere. I tillegg har vi også bidratt til å jevne ut forskjeller gjennom viktige tiltak, som vi også ser i dette reviderte nasjonalbudsjettet, ved å gi flere mulighet til å eie egen bolig. Vi foreslår en ekstraordinær satsing på 118 mill. kr for vanskeligstilte barn, og bostøtten økes. Vi gjennomfører viktige tiltak som også bidrar til utjevning på andre måter enn bare gjennom skattepolitikken – gratis kjernetid til toåringer, økt barnetrygd, økt engangsstønad osv. Skatt og fordelingspolitikk må ses i sammenheng med en rekke typer tiltak, og vi mener at vi her bidrar til å gjøre hverdagen enklere for flere gjennom den politikken vi fører.

Ingrid Heggø (A) []: Ja, det må sjåast i samanheng. Tre av ti hushald har fått dårlegare råd under regjeringa Solberg. Vi har 100 000 fattige barn, samtidig som høgreregjeringa har prioritert å gje dei aller rikaste 8 mrd. kr i skattekutt. Sist ute når det gjeld urettferdige kutt, var arbeidsavklaringspengane. Politikk verkar. Skilnadene aukar under regjeringa Solberg, så eg spør igjen: Er representanten Grøvan einig i at det er urovekkjande at forskjellane i Noreg aukar?

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Kristelig Folkeparti og regjeringen ønsker å føre en politikk som kan bidra til en enklere og bedre hverdag for alle. Vi er bekymret over at 100 000 barn lever i fattige familier. Derfor setter vi også inn tiltak for nettopp å møte disse utfordringene gjennom f.eks. økt barnetrygd, som er et veldig viktig målrettet tiltak, men også gjennom tiltak som gratis kjernetid, økt bostøtte, økt tilskudd til ferie- og fritidstilbud og andre satsinger, spesielt i utsatte byområder. Vi fokuserer på at alle, også de gruppene vi vet sliter i vårt samfunn, skal kunne få nytte og glede av tiltak som regjeringen nå setter inn, og vi har en rekke slike tiltak som vi er glade for å kunne presentere i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Grøvan viste til at Kristelig Folkeparti har engasjement for de mange som sliter i det norske samfunnet. Et viktig oppdrag for å ivareta folk i Norge, er at man skal ha et inkluderende arbeidsliv der folk skal kunne delta ut fra sin situasjon. Vi har ulike typer ordninger som gjør at man i en situasjon der man i enten kortere eller lengre tid har problem med å delta i ordinært arbeidsliv, skal kunne få dekket sine behov.

Arbeidsavklaringsordningen er blitt strammet inn. Det er fornuftig at en forsøker å få folk raskest mulig tilbake i arbeid, samtidig er det en del som har kompliserte og sammensatte helseutfordringer som også utvikler seg over tid. Derfor har Senterpartiet lagt fram et forslag om at det bør være et unntak fra treårsregelen for personer som ikke endelig er avklart medisinsk. Vil Kristelig Folkeparti støtte et slikt forslag?

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Jeg deler representanten Gjelsviks oppfatning av at ordninger som arbeidsavklaringspenger trenger en avgrensning, slik at ikke mennesker lever i en uavklart situasjon over lengre tid. Det er også bakgrunnen for at det nå ligger et forslag på bordet om å redusere ordningen fra fire til tre år.

Vi ser at det er behov for å sette inn ekstra tiltak, slik at mennesker som ikke får avklart sin situasjon så raskt, ikke får en krevende situasjon for å kunne klare seg og ha nok til livets opphold. Derfor har det vært satt inn ekstra midler i dette reviderte budsjettet for å få raskere avklaringer. Vi venter nå på en evaluering av denne ordningen, og vi vil se om det er situasjoner som bør fanges opp gjennom flere unntaksordninger når den evalueringen kommer på bordet. Vi ser fram til at vi får et bedre bilde av hvordan den nye ordningen fungerer på det tidspunktet.

Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: Jeg vil plukke opp noe som allerede har blitt omtalt i ettermiddag, men som jeg fortsatt ikke har forstått helt, nemlig de usosiale kuttene for dem som har minst – noe vi er vant til å se fra regjeringen, men som i hvert fall jeg hadde håpet at Kristelig Folkeparti ikke skulle støttet da de gikk inn i regjering. Hele Norge fikk se at valget om hvorvidt Kristelig Folkeparti skulle gå inn i regjering eller ikke, ikke var lett å ta, så man skulle tro at når det først ble den avgjørelsen det ble, skulle gjennomslagene vært litt større. Men det denne regjeringen leverer til revidert nasjonalbudsjett i dag, løser ingenting for de flere og flere barna i fattige familier, for mottakere av arbeidsavklaringspenger eller for andre som hadde trengt det. Var det å gå inn i regjeringen verdt det?

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Denne regjeringen har flere offensive satsinger med veldig god sosial profil, noe som kommer tydelig fram i revidert budsjett. Det å eie egen bolig vet vi er viktig for alle familier. Vi ønsker å gå inn med en ekstraordinær satsing på over 100 mill. kr for nettopp å kunne gi ekstra hjelp til vanskeligstilte barnefamilier. Det vil hjelpe nærmere 500 familier til å kunne få sin egen bolig. Vi styrker bostøtten fra 1. juli i år med 66 mill. kr. Det vil bidra til å hjelpe 18 000 barnefamilier til å kunne få 8 000 kr mer i bostøtte hvert år.

Vi er også opptatt av å sikre at ordninger blir gjeldende for alle. Derfor er gratis kjernetid for toåringer i barnehage innført nå. Vi øker barnetrygden, og vi har planer om ytterligere å øke barnetrygden – et viktig fattigdomsmålrettet tiltak – øke engangsstønaden og øke bostøtten. Her er det mange tiltak som vi tror nettopp hjelper den gruppen som representanten tar opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Når ein studerer budsjetta frå denne regjeringa, inkludert det reviderte budsjettet frå i år, er det liten tvil om at det begynner å bli ei stund sidan 2013, då representantane frå Høgre med veldig høg sigarføring snakka om å kvitte seg med overbodspolitikk, effektivisere offentleg pengebruk og kutte i byråkratiet.

Sidan den gongen har ein brukt langt over tusen oljemilliardar utan at det står noko stort igjen, ikkje ei stor sosial reform, inga innsparingsreform. Dei flate ostehøvelkutta i offentleg sektor er inga reform. Det er latskap som rammar flatt og vilkårleg. Byråkratiet veks, og omstillingane lar vente på seg.

Det er inga regjering som har brukt like mykje oljepengar for å dekkje inn manglande inntekter i budsjettet. No er kvar sjette krone på statsbudsjettet finansiert over oljefondet, og eg høyrer at regjeringspartia prøver seg på å kritisere Arbeidarpartiet for ikkje å liggje under regjeringspartia på oljepengebruk. Det er ganske friskt, og det er sikkert behageleg ansvarsfråskrivande, men la det ikkje vere tvil om følgjande: Det er regjeringa som har ansvaret. Det er regjeringa som har initiativet. Det er deira budsjett vi i dag reviderer og diskuterer, sjølv om Høgre og Framstegspartiet helst vil diskutere vårt budsjett. Det er regjeringa som set kritstreken og definerer handlingsrommet med over 20 000 byråkratar tilgjengelege året rundt til å hjelpe seg med det.

Det er no klart at nedtrappinga av oljepengebruken må starte tidlegare enn forventa. Dei som skal styre norsk politikk i åra framover, må prioritere langt tøffare enn føresett. Det blir større oppgåver med mindre pengar på grunn av ei regjering som har knust sparegrisen for å unngå å bli felt. Samtidig har inntektene til fellesskapet vorte reduserte gjennom stadige kutt i skattane, noko som framleis ikkje har beviseleg effekt på verken arbeidsplassar eller investeringar. Gapet mellom inntekter og utgifter blir større, og i tillegg gjennomfører regjeringa usosiale, urettferdige kutt som rammar vanlege folk og aukar forskjellane i makt og rikdom i Noreg.

Tidlegare i år kom det mest oppsiktsvekkjande, som gjer at regjeringspartia verkeleg burde gå litt stille i dørene når det gjeld å kritisere den økonomiske politikken til opposisjonen. For første gong sidan handlingsregelen vart innført, vart han forsøkt utfordra – ikkje av opposisjonen, men frå regjeringshald og av statsministeren sjølv, og i føringa er partiet som helst vil kaste heile handlingsregelen på skraphaugen. For første gong vart det opna for å dekkje milliardutgifter under streken, altså med midlar frå oljefondet, men utanom handlingsregelen. Foreløpig, og eg understrekar foreløpig, er dette lagt på is etter massiv protest og motstand, men vi har ingen garanti for kva regjeringa vil finne på når forhandlingane framover blir enda tøffare.

Det er mange land som har mørke erfaringar med kva som skjer når ein gjev etter for kreative omgåingsforsøk eller urealistisk, overoptimistisk budsjettering. Som sunnmøring ligg det genetisk innprogrammert hos meg ei forståing av at ei krone kan ein bruke ein gong og berre ein gong. Den same forståinga finst ikkje hos regjeringspartia. Det er ikkje klokt å la vere å prioritere og dermed skyve forpliktingane framfor seg og sende rekninga til komande generasjonar, for det finst ikkje gratis pengar.

Difor må ei regjering budsjettere realistisk. Difor må ei regjering halde orden i økonomien. Då må alle føremål som blir finansierte av staten, også inngå i statsbudsjettet. Det er keisamt, men det er ein nødvendig disiplin for at vi skal vere skodde til å kunne møte vanskelegare tider i framtida, ha kontroll på statsfinansane og byggje opp under vekstkrafta i økonomien.

Det er liten tvil om at den økonomiske oppgangen vi no ser, er skjør. Det er mørke skyer i horisonten, sjølv om nedturen frå fire år tilbake har snudd. Vi må vere førebudde på tøffe tider også framover, og då må vi ha noko å tære på. Difor kan ikkje pengebruken lenger vere like raus. For å kunne bruke pengar i dårlege tider, må ein spare i gode tider. Det er ein grunn til at det heiter motkonjunkturpolitikk. Alle talepunkt i verda på regjeringspressekonferansar hjelper lite når dei ikkje blir følgde opp av handling.

Det internasjonale pengefondet er no veldig klare i sine råd til Noreg: No må vi ta grep om dei langsiktige utfordringane. Men det synest vere umogleg med ei koalisjonsregjering som vaklar vidare, kortsiktig frå den eine budsjettforhandlinga til den neste.

Min påstand er at det ikkje lenger finst eit parti på høgre side i det politiske landskapet som kan garantere for ein ansvarleg økonomisk politikk. I byte mot fortsett regjeringsmakt har Høgre selt rolla som ansvarleg styringsparti. Denne regjeringa kjem til å bli ståande som den dyraste koalisjonsregjeringa i historia, og Erna Solberg som statsministeren som berre var oppteken av å bli sitjande, bokstaveleg talt for kvar ein pris.

E lin Rodum Agdestein (H) []: Etter å ha hørt opposisjonen så langt i denne debatten, med en negativ virkelighetsbeskrivelse av situasjonen rundt om i landet – en retorikk om for stor pengebruk og økte forskjeller – er det verdt å minne om at Norge er kåret til verdens beste land å bo i. Vi er det landet i verden med de minste forskjellene, en viktig verdi som også regjeringen vil videreføre.

For det går svært godt i norsk økonomi. Ledigheten er rekordlav, sysselsettingen er økende over hele landet og i alle bransjer. Sysselsettingen har økt med 109 000 siden 2016. Bare i løpet av det siste året har nesten 46 000 flere kommet i jobb. Veksten i sysselsettingen har ikke vært høyere på sju år. Det i seg selv reduserer forskjeller ytterligere, for den største forskjellen er mellom dem som er i jobb, og dem som står utenfor. Antallet jobber øker over hele landet og i alle sektorer. AKU-ledigheten har gått ned med 1,3 prosentpoeng siden oljeprisfallet i 2016. Den registrerte ledigheten i Norge er helt nede på 2,1 pst. ifølge Nav. Nå må vi bruke de gode tidene på å inkludere flere i arbeidslivet. Jeg håper bedrifter som mangler folk, følger statsministerens oppfordring om å ringe Nav før de ringer til Polen.

Det er sterk vekst i økonomien, og veksten er høyere enn trendveksten. Bedriftenes konkurranseevne er betydelig styrket, bl.a. som følge av lav kronekurs, lavere skatter og ansvarlige lønnsoppgjør. Vi må ti år tilbake i tid for å finne tilsvarende rekordhøyt investeringsnivå i næringslivet. I årets tre første måneder har vi fått 19 000 nye bedrifter. Fire av fem nye jobber skapes i privat sektor. Det er bra. Det er et tegn på optimisme og at politikken regjeringen fører, virker godt. Den styrker konkurranseevnen og trygger jobbene.

Selv om renten er på vei opp, er økningen moderat. En reallønnsvekst og et positivt syn på framtiden er ventet å gi videre oppgang. For å begrense den risikoen den høye gjeldsgraden i husholdningene utgjør for den finansielle stabiliteten, har regjeringen gjort betydelige innstramminger overfor bankenes utlånspraksis. Ytterligere innstramminger vil komme om ikke tiltakene har ønsket effekt. Om kort tid kommer gjeldsregisteret, som vil bli et viktig verktøy for å beskytte mot ytterligere vekst i gjeldsnivået.

I en oppgangskonjunktur er nøktern offentlig pengebruk viktig, og vi må skjerme renten og sikre en stabil kronekurs. IMF gir støtte til regjeringens ansvarlige økonomiske politikk og omtaler Norge som et mønsterbruk i pengepolitikk og finanspolitikk. Og det er fortsatt sånn etter årets reviderte nasjonalbudsjett. Regjeringen viderefører en politikk som legger til rette for fortsatt vekst, omstilling og det grønne skriftet. Å fortsette en nøktern linje når det gjelder pengebruk framover, og å bygge buffere for å møte framtidige tilbakeslag og de demografiske endringene i befolkningen er krevende, men helt nødvendig hvis vi skal unngå å komme i en situasjon senere der vi må stramme kraftig inn.

Oljenæringen har gitt en enorm avkastning og store positive ringvirkninger for Norge. Verdien av oljefondet er på svimlende 9 000 mrd. kr. Men det må likevel ikke bli en sovepute, for vi vet at inntektene fra den næringen ikke vil utgjøre den kraftige impulsen i norsk økonomi framover som den har gjort. Likevel er veldig mange opptatt av hvordan vi skal fordele pengene, og mindre av hvordan vi kan skape flere verdier.

En ansvarlig oljepengebruk støtter opp under investeringer i framtidig konkurransekraft og nødvendige omstillinger i norsk økonomi. Bedriftenes konkurranseevne, evne til innovasjon og entreprenørskap vil være avgjørende for at nye næringer kan vokse fram og for at norsk økonomi skal få flere ben å stå på framover. Vi vil bidra til å skape enda flere jobber i privat sektor, jobber som gjennom skatter og avgifter skal betale for den velferden vi ønsker at alle nordmenn skal ha. Derfor satser vi på kompetanse, på å kvalifisere flere og inkludere flere – få flere ut i jobb.

Hovedprioriteringene i budsjettet innenfor skatt, kunnskap, samferdsel, helse og en solid kommuneøkonomi ligger fast. I tillegg øker vi rammene til politiet, Forsvaret, eldreomsorgen, fylkesveiene og klimatiltak. Vi styrker velferden og bidrar til at det fortsatt skal skapes flere lønnsomme arbeidsplasser over hele landet. Samtidig ruster vi oss for framtiden ved å gjøre Norge grønnere og velferdssamfunnet mer bærekraftig.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) []: Med revidert budsjett går vi enda noen skritt videre i riktig retning av å gjøre nasjonen bedre for våre innbyggere og for vårt næringsliv. Selv om de store grepene tas i de ordinære budsjettbehandlingene, gjør vi flere gode ting også i revidert budsjett.

Regjeringens viktigste oppgave er å sørge for å legge til rette for at vi får flere bedrifter, som skaper flere arbeidsplasser, slik at flere folk får jobb å gå til. Da må vi hele tiden se etter hvordan vi kan oppnå et skattesystem og et skattenivå som kan konkurrere med det land rundt oss har. Man kan selvsagt velge å ha et høyere skattenivå enn andre land, men da risikerer man jo at kapital som kunne ha blitt brukt til å skape nye arbeidsplasser i Norge, i stedet blir brukt i andre land.

Så skal vi sørge for at folk får bestemme mer over sin egen hverdag og mer over sin egen lommebok. 25 mrd. kr i skattelette er resultatet så langt – 11 000 kr for en gjennomsnittsfamilie – og vi har redusert formuesskatten, som først og fremst er en skattelette for norske innbyggere som bor i Norge og skaper arbeidsplasser her.

Når Arbeiderpartiet eller Senterpartiet er ute for å fortelle røverhistorier om skattelette til de rike, glemmer de å fortelle at formuesskatten er en skatt som bare rammer norskeide bedrifter. Kanskje vil Senterpartiet i dag fortelle oss hvorfor det er så viktig å la utenlandske bedriftseiere betale så mye mindre i skatt enn norske bedriftseiere. Jeg kan for så vidt være enig i at beløpet på 11 000 kr mindre i skatt for en vanlig familie, som de betaler mindre i dag enn de gjorde under de rød-grønne, burde ha vært høyere. Fremskrittspartiet kommer selvsagt fortsatt til å jobbe for at vanlige folk skal beholde mer av sin inntekt. Den store forskjellen på denne regjeringen og en regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet er at de vil påføre den samme familien 11 000 kr mer i skatt i året.

Men i stedet for å snakke om høye skatteregninger som de ville ha gitt det norske folk, bruker de tid på å kritisere regjeringen, og kanskje helst Fremskrittspartiet, for avgifter eller for bompenger. I vinter var det strømprisen. Nå er den mer enn halvert, så Senterpartiet snakker litt mindre om den i dag. Men alle vet at mye ville ha blitt annerledes hvis Fremskrittspartiet hadde over 50 pst. oppslutning. Nei, vi ville ikke ha finansiert veibygging med bompenger, fordi vi ser på investering av vei som noe som gir vekst og verdiskaping, som medfører at flere får arbeid, at nye bedrifter kan etableres over hele landet, og at folk kan få bo der de vil bo. Men vi har ikke 50 pst. oppslutning. Ja, det er kjipt, men likevel har vi greid å gjøre noe helt fantastisk i veisektoren; vi har fått gjennomslag for å etablere Nye Veier AS – en konkurrent til Statens vegvesen, og som nå bygger veier både raskere og billigere enn det ble gjort før.

Konkurranse fungerer. Vi bygger mer vei enn noen gang før over hele landet. Vi vedlikeholder mer vei enn vi noen gang har gjort før. Vi nærmer oss en dobling i det vi bruker på vei. Kilometer på kilometer med ny vei bygges med Fremskrittspartiet i regjering. For første gang i historien bruker vi mer på vei enn det som bilistene betaler inn i form av bilavgifter og bompenger. Vi har feid de rød-grønne ut av, jeg hadde nær sagt, veibanen.

Engangsavgiften er kraftig redusert. Omregistreringsavgiften er kraftig redusert. Bilparken fornyes. Bilene blir tryggere, og de blir mer miljøvennlige. Veiene fornyes. Folk har for første gang en regjering som tar bilen på alvor, som forstår at folk utenfor Ring 2 har andre utfordringer enn folk midt i Oslo sentrum.

Men jeg forstår selvsagt behovet som opposisjonen har for å snakke ned alt som regjeringen får til, og at de vil fortelle røverhistorier istedenfor de virkelige historiene, som at vi nå fjerner momsen på elektroniske tidsskrift og bøker, eller at vi reduserer alkoholavgiften for små produsenter av sider o.l., eller at vi reduserer engangsavgiften på motorsykler, eller at vi fjerner engangsavgiften helt på biler som er eldre enn 20 år, som gjør det rimeligere for de mange som har flotte eldre biler som hobby og lidenskap.

Det er kanskje ikke de største tingene jeg nevner, men folks hverdag handler ikke bare om store ting, livet til folk handler mest om hverdagen – små ting som likevel er viktige, og som betyr noe. Så lenge Fremskrittspartiet sitter i regjering, vil landet ha en regjering som både vil ha handlekraft til å gjøre noe med de store utfordringene, og som er på folks side og gjør noe med små hverdagslige ting som andre gjerne bruker tid på å latterliggjøre – fordi det er viktig, og fordi det betyr noe å være partiet for folk flest.

M artin Henriksen (A) []: En budsjettdebatt er en debatt om prioriteringer. Hva man velger å bruke penger på, viser hva partiene mener er viktig.

På tirsdag, i denne salen, sa regjeringspartiene nei til skolemat til alle elever. Senest i går, på NRK, avviste Høyre billigere og gratis SFO for førsteklassingene. I revidert nasjonalbudsjett sa regjeringa nei til flere studieplasser. Med dette sier Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti nei til politikk som bidrar til å utjevne forskjeller mellom barn, nei til å gjøre livet enklere for mange familier og nei til å gi flere muligheten til å studere og gi arbeidslivet den kompetansen som trengs. Arbeiderpartiet prioriterer annerledes. Vi vil bekjempe forskjeller og skape sterkere fellesskap.

I dag går en av sju elever på skolen uten matpakke. Hver tiende elev i sjette klasse spiser ikke frokost. Vi vet allerede i stor grad hvem disse elevene er. De kommer fra hjem med liten tid og dårlig råd, altså hjem med få ressurser. Forskning på skolematordningen viser at det er nettopp de elevene som har størst utbytte av å få et enkelt måltid på skolen. Arbeiderpartiet vil gi alle elever et sunt, norsk måltid på skolen. Det utjevner forskjeller, det gir bedre læring, og det gir fellesskap. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet skolemat til alle.

I dag er det 100 000 barn som ikke går i SFO eller i aktivitetsskole. Mange velger bort skolefritidsordningen, rett og slett fordi familien ikke har råd. Denne regjeringa har sittet stille siden 2013 og sett på at skolefritidsordningen er blitt dyrere år for år. I noen kommuner koster det nå foreldrene over 3 000 kr i måneden å sende barna til SFO. Her snakker vi om barn i 1. til 4. klasse som ikke får delta i leken, læringen og fellesskapet som SFO eller AKS byr på, og der kanskje mange er blant dem som hadde hatt aller størst glede og nytte av et godt SFO-tilbud. Vi vil heve kvaliteten og sørge for at alle får mulighet til å delta i det fellesskapet SFO er. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet skolefritidsordning til alle.

Vi ser nå over hele landet en stor mangel på lærere, mangel på sykepleiere og mangel på folk med IKT-kompetanse. I 2017 manglet Norge 1 000 grunnskolelærere, og mangelen øker år for år. Allerede i dag mangler Norge 6 000 sykepleiere, ifølge Nav, og behovet vil bare øke i årene framover. Det paradoksale er at regjeringa samtidig lar tusenvis av kvalifiserte søkere stå i kø. Det er ikke et luksusproblem, det er et samfunnsproblem, for det betyr at mange nektes muligheten til å ta en utdanning, og samfunnet får ikke den kompetansen vi trenger. Det er derfor Arbeiderpartiet over flere år har foreslått flere studieplasser i våre alternative statsbudsjetter, med særlig vekt på yrker som er viktige for velferdsstaten.

I de siste månedene har det vært en stor debatt om omorganiseringen ved Nord universitet, som står i en utfordrende situasjon. Bekymringen lokalt er at tilbud som er viktige for hele regionen, svekkes. Dessverre har regjeringa sagt nei til å gi universitetet flere studieplasser. Arbeiderpartiet mener derimot at det ville ha gitt universitetet muligheten til å utvikle utdanningstilbudene sine, særlig for å dekke kompetansebehovene regionen har innen helse- og lærerutdanning. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet flere studieplasser.

Jeg må si at løsningen til regjeringa er ganske befriende ærlig når skolemat, skolefritidsordning eller studieplasser diskuteres. Foreldrene skal skjerpe seg, skolene skal skjerpe seg, universitetene skal skjerpe seg, og kommunene må i hvert fall skjerpe seg – mens regjeringa, heldig nok, slipper fri. Alle andre må ta ansvar.

Slik er ikke virkeligheten. Et barn med rusede foreldre får ikke mat bare ved å be foreldrene skjerpe seg. Ansvaret for at mange foreldre ikke har råd til SFO, ligger ikke bare hos familien, og det er regjeringas oppgave å gi universitetene flere studieplasser og kommunene en økonomi til å heve kvaliteten i skolen. Arbeiderpartiet vil bruke de store pengene på disse oppgavene: heve kvaliteten, gi alle barn et sunt, norsk måltid i skolen, gi flere barn mulighet til å delta i SFO-fellesskapet og sørge for flere studieplasser som sikrer den kompetansen Norge trenger.

V etle Wang Soleim (H) []: Vi behandler i dag et revidert budsjett som bygger på et godt statsbudsjett som de fire partiene kom fram til i fjor. Hovedprioriteringene innen skatt, kunnskap, samferdsel, helse og økte overføringer til kommunene ligger fast.

Når vi i dag runder av denne sesjonen i Stortinget og ser videre mot et lokalvalg, tar vi en pause med visshet om at arbeidsledigheten går ned, at veksten går opp, og at det skapes flere jobber. Det er bra for innbyggerne og vår nasjonale økonomi – en økonomi som er solid og i en god utvikling. Det er vekst over hele landet, og investeringene i fastlandsbedriftene har ikke vært større enn siden før finanskrisen. En viktig forskjell, derimot, som vi ser i tiden etter oljeprisfallet sammenlignet med tiden etter finanskrisen, er at nå er andelen vekst i private arbeidsplasser større enn den gang. Nå skapes fire av fem arbeidsplasser i privat sektor. Vi som politikere har ikke mye av æren for dette, tvert imot. Det er det drivende dyktige folk og bedrifter over hele landet som har.

Politikere har som oppgave å sørge for at de som vil få til noe i Norge, møter færrest mulige hindre på sin vei. Skaperkraften må slippes løs, og man må ha rom til å vokse og utvikle seg uten at man får store skatteregninger, kompliserte regelverk og et umulig byråkrati å forholde seg til. Dette er en kontinuerlig oppgave, og regjeringen er ikke i mål, men den innsatsen som legges ned av dagens flertall, er formidabel – i starten, med regjeringens tidstyvprosjekt, der ansatte i og brukere av offentlig sektor kunne melde inn unødvendige skjema eller regler som kunne vært fjernet eller forenklet, og nå, med næringsministerens fullstendige gjennomgang av det statlige virkemiddelapparatet, slik at flere bedrifter lett kan ta del i de ordningene som staten legger på bordet for å få til omstilling av norsk økonomi og vekst. Fram til nå har regjeringen forenklet til en anslått verdi av 15 mrd. kr for næringslivet.

Jeg merker meg at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i dag overbyr hverandre i det som går på å fjerne 350-kronersgrensen for utenlandsk netthandel. Mens regjeringen gjennomfører denne endringen på en grundig og forsvarlig måte, der vi utreder og deretter iverksetter, er situasjonen en ganske annen hos de to største opposisjonspartiene i deres jakt på inndekning i budsjettet. Arbeiderpartiet vil gjøre denne endringen allerede 1. september, Senterpartiet vil overby dem og ta det allerede fra 1. august. Men ikke bare vil de gjøre dette uten et forsvarlig forarbeid, de er ikke engang enige om hva det vil bety i inndekning. Arbeiderpartiet mener i sitt alternative budsjett at fire måneder vil gi 470 mill. kr, Senterpartiet mener at fem måneder vil gi litt over én milliard. Per måned mener altså Arbeiderpartiet at fjerningen vil gi 117 mill. kr, mens Senterpartiet satser på 205 mill. kr. Redelig budsjettering bør vel også være utgangspunktet for samtlige partier i finanskomiteen, og jeg synes i så måte SV gjør det bedre i denne saken.

Det å være med på å gjøre Europa sterkere ved å redusere sosiale og økonomiske ulikheter interesserer ikke Senterpartiet mye. At EØS-midlene har sørget for at over tusen organisasjoner de to foregående årene har fått muligheten til å fremme demokrati og menneskerettigheter i Europa, imponerer ikke Senterpartiet. Nei – og heller ikke det at nesten 270 000 mennesker har mottatt assistanse eller juridisk hjelp, er nok til at Senterpartiet vil tenke: Kanskje er vi ikke for EØS-avtalen, men disse pengene er jammen vel anvendte kroner for folk som trenger dem.

La meg ta et eksempel: I morgen feirer vi Pride rett utenfor Stortinget. Takket være ca. 1 mill. kr fra EØS-midlene kunne en LHBT-organisasjon kalt Legebitra i Slovenia identifisere 72 nasjonale lover som diskriminerte homofile. Og etter flere år med motarbeidelse vedtok det slovenske parlamentet i 2017 at homofile fikk tilnærmet like rettigheter som heterofile. Dette er ett av mange eksempler på hva disse midlene går til. Så når Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum i media med et pennestrøk kutter 537 mill. kr i EØS-midlene som faktisk er tenkt brukt, vil jeg at salen skal vite at det er slike prosjekter Senterpartiet mener er mindre verdt enn å kutte tilsvarende 1 øre i elavgiften fra 1. januar i år. Av de tre EØS-skeptiske partiene i denne salen står Senterpartiet helt alene om å ta fra sivilsamfunnet i Europa penger de trenger for å gjøre verden og Europa til et bedre sted.

Ingrid Heggø (A) []: Eg vil starta med to sitat:

«Høy tillit har økonomisk verdi.» og «Små forskjeller mellom folk kan bidra til stor grad av tillit – mellom folk og mellom folk og myndigheter. Dette har økonomisk verdi. Høy tillit reduserer behovet for regler og kontrollrutiner, forenkler forhandlinger og letter omstillinger.»

Desse sitata er frå Perspektivmeldinga 2018. Dei kunne ha vore frå Arbeidarpartiet si perspektivmelding, men er frå NHOs perspektivmelding.

Arbeidarpartiet er einig, og vi meiner at auka skilnader truar grunnleggjande verdiar i Noreg, som høg tillit, relativt høge og jamne løningar og evna vår til å møta endringane saman i framtida.

Dei økonomiske forskjellane aukar i Noreg, målte både i inntekt og i formue. Regjeringa si revidering av budsjettet bidreg heller ikkje til å minska dessa skilnadene. Løna til dei lågast lønte står stille, medan dei rike både tener meir og aukar formuen sin meir. Det er klårt at når dei med mest formue no har fått 602 kr dagen i formuesskattelette, medan dei med minst formue har fått 10 kr dagen, maks, ja då aukar skilnadene og tilliten minkar.

Til representanten Johnsen: Med Arbeidarpartiet ville dei som tener 750 000 kr eller mindre, fått om lag same skatt som i dag, eller mindre.

Eg kjem frå industrisamfunnet Høyanger og må løfta inn bortfall av skatt på verk og bruk. Maken til rot! Dette åleine har i mitt fylke medført mange titals millionar mindre i inntekter til kommunane, midlar som gjekk til skule, helse og eldre, ein skatt som òg utanlandske selskap som Alcoa, Elkem og alle andre betalte.

Kristeleg Folkepartis noverande partileiar stod ute på plenen her og heldt appell mot å ta bort denne skatten. Det stod seg i nokre dagar til dei forhandla han bort. Så skulle inntektsbortfallet kompenserast. Det stod seg òg i nokre dagar før det vart forhandla bort. Så skulle det kompenserast med inntil 500 mill. kr, som regjeringa i sin visdom sa at inntektsbortfallet kom til å verta. I dag ligg fasiten føre: 730 mill. kr i bortfall av inntekter. I RNB vert berre 68 pst. av inntektsbortfallet kompensert. Mykje manglar på å oppfylla løfte, og mykje manglar før det er full kompensasjon.

350-kronersgrensa er ei stor konkurranseulempe for norske bedrifter. Han er særs underleg, den forkjærleiken vi høyrer i salen i dag at regjeringa har til utanlandske bedrifter. Eigedomsskatten som eg nett nemnde at både utanlandske og norske bedrifter betalte på verk og bruk, er borte, og regjeringspartia måtte tvingast av stortingsfleirtalet til å fjerna 350-kronersgrensa, som subsidierte nettopp utanlandske selskap.

I tillegg har langsiktige, føreseielege rammevilkår fått ei heilt ny meining under regjeringa Solberg. Moms på hotell, skianlegg, kino og kultur har to gonger vorte auka over natta. Nye avgifter har òg kome i seine nattetimar, som flyavgift og poseavgift – og sukkeravgifta som vart auka monaleg. Støtta for å flytta gods frå veg til sjø er borte, den er flytta til jernbane, vert det sagt. Éin ting er manglande føreseielegheit, ein annan er at den grøne omstillinga ikkje var så veldig viktig likevel.

Det er underleg å høyra regjeringspartia her i dag som ikkje snakkar om regjeringa sin politikk, men berre om eigen politikk dei har fått gjennomslag for. Venstre snakkar om sine smular av grøn politikk og stoltheita over bompengeringane kring byane for reinare luft, Framstegspartiet snakkar om vegsatsingane som er bompengefinansierte, men som gjer at ein forureinar meir.

Det er ikkje snev av team eller entusiasme over regjeringssamarbeidet eller einigheit om kursen vidare for regjeringa.

Aleksander Stokkebø (H) []: Ledigheten går ned, veksten går opp, og det skapes flere jobber. Og ikke nok med at det blir flere jobber – fire av fem skapes i det private næringslivet. Dette er jobber som ikke lever av statsbudsjettet, men som bidrar til statsbudsjettet. Dette er jobber som gir fellesskapet inntekter og bidrar til et bærekraftig velferdssamfunn. Mange politikere er glad i å bruke penger. Da er det viktig at de samme politikerne husker hvor pengene kommer fra, for verdiene må faktisk skapes før de kan deles. Arbeidsfolk, gründere og jobbskapere fortjener en stor takk for den innsatsen de gjør for å bygge landet. Uten dem hadde vi ikke hatt et statsbudsjett med penger å fordele.

Selv om mange næringer er viktige, er den norske olje- og gassnæringen den klart største. I år gir den oss om lag 263 mrd. kr. Det er inntekter til å satse på en god skole, grønn teknologi og til å sikre at velferden også kommer framtidens generasjoner til gode.

Verdens strengeste miljøkrav har sørget for at den norske olje- og gassnæringen har de laveste utslippene i verden. Nå må vi få dem videre ned. Regjeringen kommer derfor til å trappe opp CO2-avgiften med 5 pst. årlig fram til 2025 og stille strengere krav til selskapene. I tillegg har vi et mål om fullskala fangst, transport og lagring av CO2 i Norge. Derfor har regjeringen, i samarbeid med næringslivet, satt i gang flere prosjekter. Nå vil vi gi opptil 345 mill. kr ekstra til dette viktige arbeidet. Equinor, Shell og Total E&P Norge skal bore en undersøkelsesbrønn og klargjøre et nytt område for CO2-lagring på sokkelen.

I tillegg til å ta vare på jobbene i vår største næring må vi bygge opp nye. Regjeringen foreslår derfor å åpne nye områder for havvind, og jeg er glad for at bl.a. et forslag om å åpne området Utsira Nord, utenfor kysten av Rogaland, nå er sendt ut på høring. Med Høyre i regjering har Enova-potten økt fra 1,8 mrd. til 3,2 mrd. kr. Det gir et bedre grunnlag for å kunne støtte havvindprosjekter.

Skal vi få ned utslippene, må vi få med oss næringslivet og ta markedet i bruk, og for at bedriftene skal lykkes, trenger de kapital. Derfor har vi fått på plass Nysnø Klimainvesteringer i energihovedstaden Stavanger. De skal investere i smart teknologi og løsninger for å få ned utslippene og bidra til flere grønne jobber. Regjeringen er tydelig på at vi årlig vil øke investeringskapitalen, og Nysnø får i år, med dette reviderte budsjettet, 500 mill. kr ekstra. De har gått fra å være litt nysnø til å være en skikkelig snøkanon.

For å oppsummere: Vi ser en positiv utvikling i landet vårt, det går framover. Ledigheten er på vei ned, veksten går opp, og det skapes flere jobber. Vi skal, med Høyre i regjering, ta vare på disse jobbene, samtidig som vi legger til rette for nye. Slik skaper vi et bærekraftig velferdssamfunn.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Åsunn Lyngedal (A) []: Arbeiderpartiet er opptatt av å bruke de midlene som er nødvendig for å skape vår felles trygghet. Vi så og ser nødvendigheten av å omstille politiet til dagens og morgensdagens kriminalitetsbilde og stilte oss derfor i sin tid bak politireformen. Den er imidlertid ikke gjennomført slik vi ville ha gjort det, og noe av det viktigste er at reformen er underfinansiert. Vi foreslår derfor i revidert nasjonalbudsjett å omprioritere, slik at politidistriktene vil få 50 mill. kr mer enn det regjeringen gir i sin revisjon.

Arbeiderpartiet er opptatt av samfunnssikkerhet og trygghet, også i nordområdene. Vi har gjentatte ganger utfordret regjeringen på at Sysselmannens viktigste kapasitet i arbeidet for sikkerhet i havområdene rundt Svalbard, MS «Polarsyssel», sikres helårlig drift. Erfaringene fra fiskebåten «Northguider»s havari i romjulen 2018 dokumenterer behovet for beredskap gjennom hele vinteren. På bakgrunn av det forventer Arbeiderpartiet at regjeringen i statsbudsjettet for 2020 bevilger tilstrekkelige midler og sikrer helårsdrift for MS «Polarsyssel».

Arbeiderpartiet er glad for at forsvarsministeren har avklart så tydelig at Forsvarets aktiviteter i Bodø i framtiden ikke skal være til hinder for utviklingen av prosjektet «Ny by – ny flyplass» og reguleringsplanen som nå ligger til sluttbehandling i Bodø kommune. Det er viktig for Bodøs utvikling.

Det er et paradoks at Finland legger bedre til rette for eksport av fersk fisk fra nord gjennom at de holder sine grensestasjoner døgnåpne. Det gjelder både i Troms og i Finnmark. Den mest brukte grensestasjonen i Nord-Norge driftes dessverre av Norge. Jeg sier dessverre fordi vi ikke tar oss råd til å holde den døgnåpen. Det medfører at vogntog fulle av fersk fisk står langt til fjells, der det ikke er noe servicetilbud, og venter på at tollen skal åpne og de kan få stempelet sitt på tollpapiret. Det er uverdig for dem som står der, og for næringslivet. Staten må ta sin rolle som tilrettelegger alvorlig og holde stasjonen døgnåpen.

Arbeiderpartiet mener også at det er viktig for vår felles trygghet at domstolene styrkes. ABE-reformen passer dårlig for domstolene, for de har ikke unødig byråkrati, de har personell, og kuttene fører til nedbemanning. Det skjer i en tid da straffesakskjeden er under stort press og køene blir lengre. Strukturendringer må ikke tvinges fram gjennom sultefôring av våre domstoler. Til det er de for viktige for oss som rettsstat. Vi bevilger derfor mer til domstolene enn det regjeringen gjør.

Mudassar Kapur (H) []: Våre største byer er steder med mange muligheter. Her møtes folk fra hele landet og hele verden og er med på å skape både verdier og muligheter. Samtidig vet vi at det er nettopp i de store byene vi også finner de største sosiale utfordringene. En gruppe som ofte peker seg mest ut, og som er mest sårbar, er barnefamiliene.

Denne regjeringen legger opp til mange gode og langsiktige tiltak for å løfte folk ut av fattigdom, og arbeid og skole er blant de viktigste verktøyene. Men vi vil mer for denne gruppen. Vi vil sørge for at flest mulig kan delta i velferdsutviklingen. Flest mulig av dem som vil, skal kunne eie sin egen bolig. Med en ekstraordinær satsing på tilskudd til vanskeligstilte familier sørger vi for at om lag 420 barnefamilier vil kunne bli boligeiere i år, med en kombinasjon av tilskudd og startlån.

De siste årene har Høyre i regjering vært med på å levere en av de viktigste nysatsingene innen en sosial boligpolitikk. Vi har sørget for at byggetakten går opp og byggekostnadene ned, slik at flere boliger blir tilgjengelige i markedet. Vi har sørget for en mer målrettet startlånsordning, slik at kommunene ikke lenger må si nei til søkere som virkelig trenger hjelp. Vi har også styrket bostøtten, vi har lagt til rette for å utvikle gode og trygge bomiljøer gjennom områdesatsingene, og vi har styrket leie-til-eie-ordningene.

Men i debatten om ulikhet – hva er det vi ser fra Arbeiderpartiet? Jo, de har sauset sammen over 80 forskjellige forslag, som strekker seg over alt fra bredbånd til SFO, og kaller det satsing mot fattigdom. De vil øke skatter og avgifter for folk flest og kaller det kamp mot ulikhet. De legger ikke til rette for mer boligbygging, f.eks. her i Oslo, og kaller det boligpolitikk.

Vi har, sammen med våre regjeringspartnere, sørget for å trygge arbeidsplassene og skape flere jobber. Vi satser på en skole som ser den enkelte elev og bidrar til å utjevne sosiale forskjeller. Vi legger til rette for at enda flere kan eie sin egen bolig. Dette gjør vi gjennom våre budsjetter og våre reviderte budsjetter.

Arbeid, skole og bolig – tre viktige bærebjelker for folk flest, tre viktige bærebjelker for vårt velferdssamfunn. Vi vet hva som er viktig, og vi gjør noe med det, mens Arbeiderpartiet nå har inntatt en artig miks av overbud, reversering og det å slå inn åpne dører.

T uva Moflag (A) []: I dag står jeg her med stolthet og optimisme. Det gjør jeg fordi Arbeiderpartiet leverer et revidert budsjett som tar på alvor at forskjellene øker under denne regjeringen. Folk vil ikke at de som har minst, skal få enda mindre, folk vil ikke at sykehusene skal være kronisk underfinansierte, og folk vil ikke ha en todelt helsetjeneste.

Det folk derimot vil ha, er et gratis skolemåltid hver dag, noe Høyre blankt avviser. Arbeiderpartiet mener at et enkelt måltid om dagen i skolen vil bidra til både bedre folkehelse og økt læring. Et skolemåltid må være et nasjonalt løft, der staten bidrar økonomisk. Allerede i alternativt budsjett for 2019 la vi inn 700 mill. kr til dette formålet. Mange Arbeiderparti-styrte kommuner ønsker å gå foran lokalt. Derfor fortsetter vi vår prioritering av skolemat i revidert budsjett, og vil med 100 mill. kr sørge for at de kommunene som er klare til å starte allerede i høst, kan søke om statlige midler for å komme i gang. Et gratis skolemåltid vil bidra til å redusere forskjellene mellom folk.

Det blir dobbelt så mange eldre i Norge de neste tiårene. Mange av disse skal bo hjemme, og da er det vår oppgave å sørge for at man kan bo trygt hjemme, og at man kan være sjef i eget liv, selv om helsen kanskje ikke er som før. Om lag 80 000 mennesker lever med demens i dag. Også mange av disse skal bo hjemme. Da trengs det en satsing på trygghetsteknologi og GPS, og vi har satt av 50 mill. kr til en helseteknologiordning for kommunene.

En god eldreomsorg koster, og for oss er målet best mulig eldreomsorg, ikke billigst mulig. Det får vi til best i fellesskap, gjennom å satse på en sterk offentlig sektor. I vår eldrepolitikk satser vi på en mer aktiv alderdom, med aktivitet for eldre, bedre mat i sykehjemmene, satsing på trygghetsteknologi og flere ansatte. Vi vil bekjempe ensomhet blant eldre, og derfor prioriterer vi de store pengene til de viktigste oppgavene. Vi styrker innholdet i eldreomsorgen med 50 mill. kr.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at vi fortsatt ser en underfinansiering av våre felles sykehus. Sykehusene klarer ikke å dekke aktivitetsveksten som følger av endringer i demografi og nye behandlingsformer. Arbeiderpartiet styrker derfor sykehusbudsjettet med 200 mill. kr – dette for å investere i barne- og ungdomspsykiatrien, styrke fødetilbudet og følgetjenesten, øke utrednings- og behandlingskapasiteten, styrke de prehospitale tjenestene i distriktene og øke den forebyggende innsatsen for studenters psykiske helse. Gjør vi ikke det, vil forskjellene mellom folk bare fortsette å øke.

Svein Roald Hansen (A) []: Noe av det viktigste den økonomiske politikken skal bidra til, er et samfunn der forskjellene mellom folk er små og folks muligheter store. Det har ikke denne regjeringens økonomiske politikk gjort. Forskjellene øker. Regjeringen har prioritert skattelettelse for dem som ikke trenger det, og kutt i stønadene til dem som ikke tåler det.

I sitt innlegg sa statsministeren at regjeringen holder fast ved den kursen som er staket ut. Det er ikke egnet til å berolige. Sysselsettingen øker, men det er stadig for mange som står utenfor arbeidslivet. Og veksten er ikke solid, som regjeringen hevder, den er skjør. Norske husholdninger er blant de mest forgjeldede i verden og sårbare for økende renter, noe statsministeren også pekte på. Vår økonomi er eksportavhengig. Lavere vekst hos våre handelspartnere og brexit betyr lavere vekst også hos oss.

Regjeringen skriver:

«Bruken av oljepenger vris i retning av investeringer i kunnskap og infrastruktur, samt vekstfremmende skattelettelser.»

Men infrastrukturprogrammet som regjeringen har slått seg på brystet med gjennom seks år – det skal lukte asfalt over hele landet – er i ferd med å bryte sammen på grunn av manglende kostnadskontroll i prosjekt etter prosjekt og bompengeopprør i samferdselsministeren og finansministerens egen partigruppe. Og hvordan kan regjeringen fortsette å snakke om «vekstfremmende skattelettelser»? Det kan jo ikke belegges med fakta – det er fantasi.

Også ved denne korsvei henter regjeringen mer penger i oljefondet. Det gjør norsk økonomi enda mer oljeavhengig. Det er et uttrykk for denne regjeringens manglende evne til å prioritere. Det er et nederlag for Høyre og statsministeren, som sa at de skulle gjøre norsk økonomi mindre oljeavhengig og skaffe landet flere bein å stå på.

Men alt dette er først og fremt en kilde til dyp bekymring for kommende år fordi regjeringens Granavold-plattform er så fylt av fire partiers politiske kjepphester – som på mange områder strider mot hverandre – at evnen til å prioritere blir enda mindre framover. Og det er talende å høre på hvordan representanter for de ulike partiene i denne debatten legger størst vekt på enkelthetene i budsjettet som «mitt partis» gjennomslag i dette.

Til slutt vil jeg si et par ord om Senterpartiets kutt i EØS-finansieringsordningen, som flere har pekt på. Én ting er at de formålene ikke får penger, men jeg mener det alvorlige er at dette er en forpliktelse Norge, med flertall i denne salen, har inngått med andre land. Mener Senterpartiet virkelig at Norge skal bli et land som løper fra inngåtte folkerettslige forpliktelser? For det er det som ligger i dette opplegget.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) []: Regjeringen har flere ganger hevdet at de fører en framoverlent næringspolitikk, at de trygger arbeidsplassene. Men det skulle vi gjerne ha merket mer til i Halden og Østfold, for vi venter fortsatt i spenning, og spørsmålet er hvor mye lenger vi skal måtte gjøre det.

Det handler om viktige arbeidsplasser som allerede eksisterer. Norske Skog Saugbrugs er en stor arbeidsplass med 450 ansatte og 50 lærlingplasser. Slik situasjonen er nå, påfører regjeringen bedriften en stor ulempe og en hindring ved ikke å gi full CO2-kompensasjon. Beslutningen og mulighetene ligger nå hos regjeringen og Klima- og miljødepartementet.

Etter konkursen og rekonstrueringen av Norske Skog søkte de Miljødirektoratet om full CO2-kompensasjon, men det ble avslått. Og til tross for at konkursen endret hele situasjonen, og at det nå er grunnlag for full CO2-kompensasjon, har de ikke fått gjennomslag for det. Den avtalen som lå til grunn, eksisterer ikke lenger. Avtalen falt bort etter konkursen. Det er bred enighet om at Saugbrugs kvalifiserer for CO2-kompensasjon etter gjeldende regelverk, som bygger på et system for CO2-kvoter og -kompensasjon utviklet i EU. Men uenigheten dreier seg om grunnlaget for avkorting i perioden etter konkursen, altså 2018, 2019 og nå 2020.

Norske Skog har anket til Klima- og miljødepartementet, og Arbeiderpartiet er i våre merknader til saken krystallklare på at det i denne saken er grunn til å bruke unntaksbestemmelsen i forskrift om CO2-kompensasjon i industrien.

Klima- og miljødepartementet sier at de vil gjøre en selvstendig vurdering av saken, men at det ikke er mulig å si hvor lang tid det vil ta – men at saken er prioritert. Månedene har gått siden de fikk søknaden på sitt bord. For Østfold, for Halden og for Saugbrugs er dette en viktig sak, en sak som går rett til kjernen om konkurransekraft, om norsk industri på sitt beste, om lokale arbeidsplasser som bidrar til næringsutvikling. Mulighetene og løsningene ligger nå på bordet hos regjeringen. Vi venter i spenning, vi har gjort det lenge, og jeg forventer at det kommer en avklaring.

L ise Christoffersen (A) []: Jeg vil henlede oppmerksomheten på mindretallsforslag nr. 8, fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, der vi ber regjeringa gjennom nødvendige endringer i regler eller praksis sørge for at arbeidsavklaringspengeordningen fungerer i tråd med folketrygdloven § 1-1 Formål, slik at ingen mister retten til arbeidsavklaringspenger før de er ferdig avklart til arbeid eller trygd. Høyrepartiene ser ut til å ha glemt det, men formålet med trygden er å gi økonomisk trygghet ved bl.a. sykdom og skade. Arbeidsavklaringspenger er en ytelse som skal gi slik trygghet.

For en måned siden gikk det et litt uvanlig demonstrasjonstog fra Oslo S til Eidsvolls plass. Vanligvis er det ressurssterke grupper som demonstrerer foran Stortinget. Den 22. mai 2019 var litt annerledes. Toget besto for en stor del av personer som trosset sykdom, som trosset utmattelse, som trosset vissheten om at den kraftanstrengelsen det var å komme seg til Oslo, gå i tog, stå halvannen time foran Stortinget, ville føre til at de var fullstendig utslått de neste dagene. De gjorde det likevel, fordi de er fortvilet, fordi de er eller har vært mottakere av arbeidsavklaringspenger, men Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kaster dem nå ut av folketrygden og over i sosialhjelp eller til ingenting, før de er ferdig avklart til arbeid eller trygd.

Dagen etter forsøkte opposisjonen nok en gang å få høyrepartiene til å snu, men forgjeves. I dag prøver vi igjen – trolig forgjeves, men det er altså ingen skam å snu. Jeg appellerer særlig til Kristelig Folkeparti, som sier at de egentlig mener det de gjorde før, at det er feil å kaste folk ut av trygden på denne måten, men at kuttene i AAP først må evalueres. Men er ikke virkeligheten evaluering god nok? Navs egne tall viser en sterk nedgang i antallet som får innvilget AAP. Det er blitt uhyre vanskelig å få forlengelse, selv om den enkelte ikke er ferdig avklart. Antall på sosialhjelp øker. Folk umyndiggjøres gjennom krav til privat forsørging. Det tæres på oppsparte midler, noen får krav om å selge bil og bolig. Arbeids- og sosialministeren har hevdet overfor Stortinget at 66 pst. av dem som søker forlenget AAP, fortsatt får det. Det er tall det skal bli interessant å se om hun faktisk kan dokumentere.

Kristelig Folkeparti har vist at de er villig til å ofre sjuke mennesker på regjeringstaburettenes alter. Det er ikke noe vakkert syn. Vi er heller ikke fornøyd med Senterpartiet i denne saken. De støtter kuttet fra fire til tre år, men foreslår i det minste å opprettholde mulighetene til individuell forlengelse. Om vårt forslag nr. 8 skulle falle, vil vi subsidiært stemme for Senterpartiets løse forslag, nr. 34. Det er tross alt bedre enn ingenting.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

E lin Rodum Agdestein (H) []: En av gladsakene i revidert nasjonalbudsjett er at vi bevilger 1,7 mill. kr til Falstadsenteret, som i samarbeid med Arkivet i Kristiansand skal utvikle et norsk digitalt fangearkiv. Gjennom arbeidet med henholdsvis Krigsseilerregisteret og et register over utenlandske krigsgraver i Norge har de to institusjonene etablert kompetanse på personhistoriske databaser som nå skal gjenbrukes i oppbygging av en åpent tilgjengelig kunnskapsbase om menn og kvinner som satt i fangenskap under annen verdenskrig. Falstadsenteret og Arkivet opplyser at arbeidet i første omgang vil basere seg på boken Nordmenn i fangenskap 1940–1945, redigert av Kristian Ottosen.

Gjennom flere tiår etter krigen ble det lagt ned et omfattende og i stor grad idealistisk arbeid for å dokumentere krigshistorien og opplysninger om nordmenn i fangenskap. Kristian Ottosen var en av dem som sto i spissen for dette arbeidet, og han var prosjektleder for etableringen av Norsk fangeregister 1940–45. Dette registeret omfatter alle norske fanger i krigsårene og deres ferd gjennom norske leire og til leire i utlandet. Første versjon kom til frigjøringsjubileet i 1995. Det ble oppdatert i 2004, og det har etter hvert også kommet en digital versjon. Ingen andre land i Europa har noe tilsvarende. Det er dette arbeidet prosjektet Norsk digitalt fangearkiv vil måtte lene seg på, og da er det viktig at de som har gjort grunnlagsarbeidet, som motstandsmann og Nacht und Nebel-fangen Kristian Ottosen, på behørig vis blir kreditert for det. Uten ham og hans nære medarbeidere hadde ikke det prosjektet vi i dag vedtar å finansiere, vært mulig å realisere. Likedan mener jeg det er både nødvendig og ønskelig at det videre arbeidet med digitalisering og offentlig tilgjengeliggjøring av alle disse fangeopplysningene skjer i tett samarbeid med både Forsvarets museer, som bl.a. annet Norges Hjemmefrontmuseum, og Riksarkivet, som sitter på det originale kildematerialet. Hensynet til håndtering av særlig sensitiv informasjon må også understrekes.

Jeg er veldig glad for at vi har fått den statlige finansieringen av dette prosjektet på plass. De nasjonale freds- og menneskerettighetssentrene har en svært viktig rolle i å forvalte en svært sentral del av krigshistorien for ettertiden. Ikke minst gjør de et uvurderlig arbeid med å formidle historien til nye generasjoner. Etter hvert som tidsvitnene forsvinner, er dette oppdraget viktigere enn noen gang. Vi vil få et digitalt monument over alle de 44 000 nordmennene som satt i fangenskap under annen verdenskrig. Jeg ser fram til at det digitale fangearkivet vil være klart til 75-årsmarkeringen av frigjøringen 8. mai neste år.

Sverre Myrli (A) []: Gjennom lang tid har det vært en uttrykt målsetting fra dette huset at mer av godset må over fra veg til sjø og bane. Jeg tror alle partier har vært med på å vedta målsettinger om det. Skal vi nå de internasjonale klimaforpliktelsene og nå klimamålene våre, må vi lykkes med å få mer av transporten over fra gummihjul og til sjø og bane.

For å få mer gods over fra veg til sjø har det derfor de siste årene over statsbudsjettet vært en egen tilskuddsordning for overføring av gods fra veg til sjø. Den har blitt godt mottatt – flere gode prosjekter har fått støtte fra den ordningen, og flere gode prosjekter er presentert som aktuelle for ordningen. Arbeiderpartiet mente at det i årets budsjett burde bevilges 100 mill. kr til den gode ordningen. Regjeringen bevilget, eller rettere sagt: Regjeringspartiene i Stortinget bevilget 77,4 mill. kr til ordningen. Men da revidert budsjett kom, var overraskelsen stor: Nå foreslår regjeringen å kutte hele beløpet fra ordningen. 100 pst. av ordningen – hele ordningen – foreslås nullet ut. Det hadde vært forståelig hvis det hadde vært en liten justering, det kan skje i løpet av året – det er jo derfor vi har revidert budsjett – men å fjerne alt, rubb og rake, er ikke en budsjettrevisjon, det er en budsjettrasering.

La meg også si noen ord om diskusjonen omkring rv. 3 og rv. 25 i Løten og Elverum. Vegen har blitt betydelig billigere, og det er veldig bra. Det merkelige med regjeringens politikk er at de tar hele besparelsen i statens andel, mens det beløpet som skal tas inn i bompenger, står fast. Det betyr at prosentandelen bompenger øker kraftig. Bompengeandelen er nå oppe i 90 pst. på rv. 3 og rv. 25. I RNB foreslår regjeringen å ta ytterligere 150 mill. kr fra prosjektet. Nå sier Arbeiderpartiet nei – nå holder det. Vi kan ikke ha vegprosjekter som finansieres med 90 pst. bompenger. De 150 mill. kr bør ikke kuttes i prosjektet, de pengene legger Arbeiderpartiet tilbake.

Men det er litt interessant å se at etter at revidert budsjett ble lagt fram, og fram til finanskomiteens avgivelse, har regjeringspartiene nå fått gjennom et anmodningsvedtak om at de skal redusere bompengene med inntil 200 mill. kr på det nevnte vegprosjektet. Så nå er det plutselig aktuelt likevel å se på om bompengene skal ned.

N ils Aage Jegstad (H) []: Regjeringens samferdselspolitikk binder landet tettere sammen. Vi bygger vei og jernbane i et tempo som aldri før, og vi satser på teknologi. Vi gjør hverdagen enklere for folk flest og for næringslivet. Gode velferdstjenester og konkurransekraft for næringslivet krever både en moderne infrastruktur med høy kvalitet og effektive og sikre transportløsninger.

Regjeringen er opptatt av at det blir mindre bompenger for folk flest. De siste fem årene har vi lagt ned bomstasjoner, redusert bompengetakstene utenfor byområdene og økt den delen staten betaler i prosjekter. Med Granavolden-plattformen blir innsatsen for å redusere bompenger ytterligere styrket. Med denne regjeringen går bompengeandelen ned og veiinvesteringene opp. Faktisk har vi redusert antall bompenger i veiprosjektene fra 40 pst. under forrige regjering til 28 pst. under Solberg-regjeringen. I den nye Nasjonal transportplan vi skal jobbe med, regner vi med at andelen bompenger går videre ned.

I 2018 ble bompengeinnkrevingen avsluttet i fem prosjekter og to nye satt i gang. Totalt 81 prosjekter var ved det tidspunktet vedtatt av Stortinget. Av dette har 22 prosjekter ennå ikke startet innkreving av bompenger. Det foreløpige resultat fra totale passeringsinntekter i 2018 er på 11 mrd. kr. Det var en svak økning fra året før. Dette er altså ikke en statlig bevilgning, slik enkelte partier framstiller det som, men bompengeselskapenes bompengeinntekter. Det statlige bidraget er tvert imot en årlig bevilgning på 500 mill. kr, som i 2018 kom 40 veiprosjekter til gode. Det hører også med til historien at i 2018 var driftskostnader som andel av passeringsinntekten for prosjekter med innkreving 7,1 pst. Dette er den laveste andelen noensinne og setter mange av medieoppslagene om kostnadsinnkrevingen i et grelt lys.

Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet er opptatt av at innsparing på veiprosjekter skal komme bilistene til gode. Det er vi også. Derfor gjør vi noe med det ved å bevilge 200 mill. kr ekstra til dette i revidert nasjonalbudsjett. Når Arbeiderpartiet og Senterpartiet drar fram OPS-prosjektet rv. 3/rv. 25 i Hedmark som eksempel på det motsatte, må jeg minne om at dette prosjektet ikke er ferdig før i november 2020, og ikke har bominnkreving i dag. Det statlige bidraget bevilges årlig, og i år er det anslått til 150 mill. kr lavere enn tidligere antatt, men om det blir sånn, vet man ikke før prosjektet er ferdig. Det blir da noe prematurt å trekke konklusjonen.

Jeg vil også be representantene som regnet prosent, om å gå tilbake til Prop. 1 S. Der står det en ganske annen kostnadsnøkkel og en annen kostnadsfordeling enn det de legger til grunn når de snakker om 90 pst.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Norge er mulighetenes land. Vi kan forsterke velferdsstaten vår og øke verdiskapingen, samtidig som vi får utslippene ned. Alt ligger egentlig til rette for en skikkelig omstilling av norsk økonomi, for vi har dyktige arbeidstakere og bedrifter som vil investere videre for framtiden. Vi ser flere gode enkelteksempler. Når alt ligger til rette for en skikkelig omstilling av økonomien vår i Norge, blir det derfor ekstra betenkelig når resultatene viser at Norge tvert imot har blitt mer oljeavhengig de siste årene.

I 2018 var underskuddet på handelsbalansen for Fastlands-Norges utenrikshandel på 250 000 mill. kr. Og bare siden 2014 har dette underskuddet forverret seg med 56 pst. Det er en så klar beskjed til denne sal som det er mulig å få dokumentert, om at politikken må betydelig forbedres hvis vi skal ha større verdier i framtiden og flere arbeidsplasser, samtidig som vi reduserer utslippene.

Ta skogindustrien som et godt eksempel, hvor det nå ligger ordentlig til rette med god tilgang på råstoff, med en gunstig kronekurs for eksportrettet industri og med dyktige fagfolk, som har masse gode ideer. Men hovedproblemet er at det er for liten tilgang til kapital. Derfor vil Arbeiderpartiet styrke risikoavlastningen for bioøkonomi slik at vi øker verdiskapingen fra jord, skog og hav. Og vi trenger en langt mer gjennomføringsdyktig styring av landet vårt, og vi må få slutt på en type somling i viktige enkeltsaker.

La meg ta to konkrete tilfeller: Arbeiderpartiet er tydelig på at vi må rydde opp i den fordyrende betalingen som industrien må gjøre gjennom opprinnelsesgarantier. Alle i Norge vet at industrien vår bruker ren kraft, så dette må regjeringen rydde opp i. Det samme gjelder Saugbrugs i Halden, som vi i Arbeiderpartiet skriver om i merknadene i dag. Det er for galt at en viktig industribedrift skal vente vinter og vår på å få en enkel avklaring om CO2-kompensasjon.

Vi kan langt bedre i Norge. Vi trenger en bedre styring av landet vårt – mindre skryt og somling og mer gjennomføringskraft for å få bedre framtidsutsikter og flere arbeidsplasser.

Hårek Elvenes (H) []: Representanten Gahr Støre framsto som en svoren tilhenger av et offentlig jernbanemonopol, uansett hva det koster og uansett hvilken service. Og representanten Svein Roald Hansen var meget bekymret for statens skatteinntekter. Da tør jeg minne representanten Hansen om at SSB la fram skattestatistikken på tirsdag, og den viser 8,2 pst. økning i skatteinntektene – til tross for at petroleumsskatten er gått ned. Det er ingen ting som tyder på at den borgerlige skattepolitikken underminerer felleskassen, for å si det slik.

Og så har vi representanten Moxnes som argumenterte tungt for det klasseløse samfunn – et klasseløst samfunn fritt for eiendomsrett, et klasseløst samfunn fritt for marked, et klasseløst samfunn bestående av en herskende klasse som undertrykker sitt folk. Det presterte altså representanten Moxnes å kalle for nye ideer og bedre løsninger. Nei, det er kommunisme, og den er kastet på historiens skraphaug.

Investeringene i Fastlands-Norge øker. Konkurranseevnen bedres – og det siste er veldig viktig i et lite land med en svært åpen økonomi, der vi er helt avhengige av å eksportere til utlandet. Eksportandelen utgjør faktisk 40 pst. av bruttonasjonalprodukt, og da er det så forstemmende trist å høre på Senterpartiet, anført av representanten Gjelsvik, i sitt korstog mot EØS-avtalen.

Forliset av «Helge Ingstad» var et skudd for baugen, for å si det slik. Det var et alvorlig slag. Det medførte at Marinens operative evne er redusert. Idet fregattvåpenet var kommet opp og stå gjennom bevilgninger til ekstra besetninger og reservedeler, mistet vi den ene fregatten. Regjeringen har satt i gang avbøtende tiltak ved å bevilge penger til å doble besetningen på KNM «Maud» og ved å erstatte den reservedelspakken som faktisk var om bord i fregatten, ment til NATOs stående flåte.

Til slutt må jeg få lov til å uttrykke min glede over at regjeringen har funnet plass til 335 mill. kr til ny E18. Med den bevilgningen kan planleggingen og grunnervervet gå videre, og ny E18 fra Lysaker til Ramstad vil være ferdigstilt i 2027. Dette er viktig. Dette er Norges mest trafikkerte vei. Det ble sagt av en representant fra SV at dette vil medføre økt forurensning. Nei, 40 000 mennesker som i dag lever med støy og forurensning, går bedre tider i møte.

T erje Breivik (V) []: Ved revideringa av budsjettet for 2019 halvvegs inn i året er det trygt og kjekt å kunna slå fast at dei fleste parametrar viser at det går svært godt i kongeriket, ikkje minst utviklar arbeidsmarknaden seg svært godt. Det er langt færre ledige, arbeidsplassane er tryggare, konkurransekrafta til eksportindustrien er styrkt, og det er vekst i talet på nyetablerte verksemder.

Å ha tilgang på jobb handlar for den enkelte om det gode liv, om å realisera seg sjølv og om fridom for seg og sine næraste. For samfunnet er det å gjera det lettare for alle å skaffa seg jobb eitt av dei tyngste verktøya me har for sosial utjamning og førebygging av fattigdom. Verksemder som går godt og genererer skatteinntekter til fellesskapet, er ein føresetnad for at me kan ta vare på og vidareutvikla velferdssamfunnet, det felles tryggleiksnettet. Difor er det viktig med eit politisk fleirtal og ei regjering som heiar på gründerar, investorar, bedriftseigarar og folk som tek stor personleg risiko for å skapa verdiar me andre, fellesskapet, er heilt avhengige av. Slik sett er det trygt å ha fått Kristeleg Folkeparti med seg i regjering, og at me fire regjeringspartia kan vera trygge på at me har fleirtal for ein nærings- og arbeidsplasspolitikk som er eintydig positiv både for bedriftseigarar og for dei tilsette.

For Venstre er det òg hyggeleg og svært viktig å konstatera at den nye takta i klima- og forskingspolitikken verkar, og ikkje berre fortset i styrke, men aukar. I revidert er det m.a. lagt inn 25 mill. kr til ei incitamentsordning for å stilla klimakrav ved nye anbod i hurtigbåttrafikken. Det er avgjerande både for å få redusert klimagassutslepp og for å få etablert ein heimemarknad for eigen maritim industri.

Seinast i går følgde regjeringa opp den systematiske styrkinga av tilskots- og verkemiddelordninga for grøn vekst og satsing på sjøfartsnæringa gjennom å presentera ein eigen handlingsplan for grøn skipsfart. Skipsfarten og skipsfartsnæringa er avgjerande for at me lykkast med å få gjort noko med klimagassutsleppa og for å forhindra ei eskalerande utvikling av ekstremvêr. Krava til utsleppskutt i eiga næring kombinert med ein svært framoverlent industri og ei regjering og regjeringsparti som systematisk prioriterer grøn omstilling og vekst, viser at det er mogleg å omstilla økonomien og kutta klimagassutslepp utan at den økonomiske veksten stagnerer.

Avslutningsvis ei lita røysteforklaring vedkomande forslag nr. 35. Det er heilt naturleg og sjølvsagt at damefotball skal sidestillast med tilsvarande arrangement for menn. Alle fire regjeringspartia kjem difor til å røysta for forslaget.

Tage Pettersen (H) []: Regjeringen foreslo i budsjettet for 2019 å innføre momsfritak for elektroniske tidsskrift fra 1. juli i år. Trykte tidsskrift er fritatt for moms i dag, og endringen vil sikre lik behandling av trykte og elektroniske tidsskrift. Det vedtatte statsbudsjettet sa at regjeringen skulle komme tilbake til innretningen i revidert nasjonalbudsjett.

I Granavolden-plattformen heter det at nullmoms for nettidsskrift skal ivareta utviklingen av det digitale mediesamfunnet gjennom å tilrettelegge for elektroniske utgaver som ikke må være helt identiske med den trykte utgaven. Det er godt å se at finanskomiteen følger opp forslaget, som er viktig for å sikre innovasjon og for å hindre konkurransevridning mellom tilbydere av elektroniske og trykte tidsskrift.

I den nylig vedtatte mediemeldingen understreker Stortinget også betydningen av en framtidsrettet fritaksordning. Det er ingen hemmelighet at det har pågått en diskusjon mellom bransjen og Finansdepartementet om forskriften som var på høring, og jeg er glad for at enkelte endringer er tatt inn. I forskriften sies det nå at det åpnes for moderate innslag av levende bilder, lyd eller annen funksjonalitet, og at det ikke stilles krav om at det må foreligge en trykt utgave av det elektroniske tidsskriftet. Dette er helt riktige og nødvendige justeringer. Dette er imidlertid ikke nok når vi nå skal få på plass forskriften som skal sikre en innovativ og framtidsrettet fagtidsskriftbransje. Jeg verdsetter derfor at regjeringspartiene skriver at det bør gjøres enkelte justeringer. Digital journalistikk er i sin form forskjellig fra papirutgaven av aviser og tidsskrift. Digital journalistikk er i sin form dynamisk, og vilkår knyttet til utgivelsen, som gjelder for momsfritak for papirutgaver, er derfor ikke overførbare på digital utgivelse.

Norge innførte momsfritak for elektroniske nyhetstjenester allerede i 2016. Fritaket har vist seg som en stor suksess og gitt åpenbar positiv effekt. Tidsskrift ble ikke innlemmet i det tiltaket den gangen. Vi må være opptatt av at de ulike nyhetsaktørene skal ha like vilkår også avgiftsmessig. Tidsskriftene har en viktig rolle i dagens nyhetsbilde. De hensyn som ligger bak begrunnelsen for momsfritaket på elektroniske nyhetstjenester og på dagens papirutgaver av et tidsskrift, gjør seg like mye gjeldende for digitale utgivelser av sammenlignbart innhold.

Sverige har parallelt med Norge vedtatt å innføre momsfritak for digitale nyhetspublikasjoner fra 1. juli i år. De har i sin utforming av regelverket lagt vekt på forskjellene mellom utgivelse på papir og digitalt, men likevel besluttet at tilgang til samme type redaksjonelt innhold skal ha momsfritak uavhengig av utgivelsesplattform. Konkurransevridning innen samme marked må forebygges også over landegrensene, og jeg håper derfor at Finansdepartementet nå bruker tiden godt for å sikre en framtidsrettet, hensiktsmessig og god forskrift som ikke virker konkurransevridende.

S tefan Heggelund (H) []: Dette har vært en merkeuke for klimaet. På mandag sa vi ja til å samarbeide med Europa om å kutte utslipp, og for første gang har vi nå en internasjonalt forpliktende klimaavtale. På tirsdag foreslo regjeringen å åpne områder for havvind, og havvind kan bli et fornybart industrieventyr for Norge. I går la regjeringen fram handlingsplanen for grønn skipsfart, som handler om hvordan vi skal klare å kutte 50 pst. av utslippene fra skipsfarten innen 2030. Og i dag kom klimaavtalen med landbruket.

Med denne regjeringen får man en helhetlig klimapolitikk for alle sektorer. Alle sektorer skal kutte, og i seg selv er det noe nytt i norsk klimapolitikk. Kritikken vi får fra venstresiden om at det ikke skjer noe i klimapolitikken, er helt absurd. Det eneste de har å komme med, er kritikk – ingen nye tiltak til utslippskutt.

Jeg registrerer i dag hvordan Sosialistisk Venstreparti ikke engang vil gjøre noe med noe av det de har kritisert oss for. De legger seg nå på regjeringens offensive linje for fornybarsatsing og klimabistand i utlandet. Men klimauken er ennå ikke ferdig for regjeringen, for satsingen fortsetter i revidert.

Nå styrker vi f.eks. Klimasats for å få utslippene ned fra hurtigbåtsambandene. Her er utslippene for høye, og vi vet at de må ned. Vi styrker satsingen på grønn næringstransport, og i 2019 er bevilgningen på over 0,5 mrd. kr.

Revidert er også godt nytt for CO2-fangst og ‑lagring. Det er nå behov for å bore en undersøkelsesbrønn for å se om det området man tror egner seg for lagring, faktisk egner seg for lagring. Det er dyrt å bore en sånn brønn, så her er staten med, og vi sier at staten skal ta 75 pst. av utgiftene, opp mot 345 mill. kr. Vi satser sterkt på CO2-fangst og ‑lagring, nettopp fordi vi vet hvor viktig det er for at vi skal klare å bekjempe de menneskeskapte klimaendringene.

Klimaendringene er en kompleks problemstilling som krever mange forskjellige løsninger. Det får vi med denne regjeringen – for alle sektorer. Det finnes fortsatt grå partier, men ingen av dem sitter i regjering.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Media har i lang tid vist fram kva som er konsekvensen av regjeringas innstrammingar i arbeidsavklaringspengane. Tusenvis av personar står no heilt utan inntekt. Nokre av dei får ein fattig slant i sosialhjelp, mens andre ikkje får ei krone på grunn av forsørgjarplikt frå andre og verdiar i heimen.

Det verker som at regjeringa anten vel å snu det blinde auget til, at dei faktisk ikkje forstår konsekvensen av eigen politikk, eller at det er dette som er meininga: å senda folk ut på sosialhjelp, forsørgjarplikt frå andre eller sparepengane til ungane. For det er dette som er verkelegheita i dag. For å få sosialhjelp kan ein ikkje ha ein ektefelle som har inntekt. Ungane kan ikkje ha sparepengar på konto, og om ein sit på noko anna av verdi, må ein jammen meg selja alt dette før ein får ei krone.

Det vil med andre ord seia at regjeringa har gjeve opp alle desse enkeltpersonane som ikkje passar inn i eit treårig arbeidsavklaringspengeløp. Dei har gjeve opp å få dei i arbeid, dei har gjeve opp å få dei avklarte, og resultatet av dette er alvorleg. Som eit lite plaster på såret vel regjeringa å senda 15 mill. kr i retning av auka saksbehandlingskapasitet i Nav og 90 mill. kr til kommunane for auka utgifter til sosialhjelp. Dette bekreftar jo at målet med politikken er å få fleire over i fattigdom. Eg er ikkje overraska over dette, for høgrepartia har alltid hatt ei haldning om at kvar og ein anten må arva mykje pengar frå foreldra eller smi si eiga lykke.

Nav-politikken til regjeringa er ein fattigdomspolitikk der arbeidsavklaringspengar har vorte lokomotivet som fører folk ut i fattigdom. Det er trist at det er slik. Dette må snu. Fattigdom og forskjellar er gift for kvar eit samfunn, men det ser ikkje ut til at regjeringa vel å sjå på dette, med det reviderte budsjettet som ligg føre.

Ei kort stemmeforklaring: Forslag nr. 34, frå Senterpartiet, har nokre klare svakheiter, men det er trass alt betre enn ordninga som er i dag, så me vel å stemma subsidiært for det.

K arin Andersen (SV) []: Jeg har hørt mange representanter for regjeringspartiene og regjeringen i dag som skryter av hva de har gjort på ulike områder. Det er ikke så rart, for ingen regjering har noensinne hatt så mye penger til disposisjon og brukt så mye oljepenger som denne regjeringen. Det skulle bare mangle om man ikke hadde brukt dem til noe positivt. Man kunne ikke kastet alle pengene ut av vinduet. 230 mrd. oljekroner puttes inn i budsjettet nå, klart de må brukes til noe positivt. De pengene hadde vel også andre regjeringer klart å bruke til noe positivt.

I en tid med ekstremvær kutter regjeringen livsviktig rassikring og framskynder gigantmotorveier inn til Oslo, noe som øker forurensning og farlige utslipp og trykker flere biler inn i Oslo, der all trafikkvekst skulle tas med kollektiv, gange og sykkel.

Utslippskuttene må bli større. På båt og ferge er det mulig raskt, men da må vi sørge for at ingen nye anbud går uten nullutslippskrav. Det har SV fremmet forslag om, og vi har lagt inn penger for å realisere det.

Så hører jeg at regjeringspartiene også skryter av at de nå har ordnet opp med pleiepenger. Ja, vi har knegått regjeringspartiene og regjeringen i flere måneder for å få det til. Jeg synes faktisk det er litt skammelig å høre på at man roser seg sjøl av det man har blitt tvunget til å gjennomføre. Det skulle bare mangle om man ikke hadde hatt penger til disse familiene når de aller rikeste og friskeste får milliarder.

Jeg hører noen si at man har styrket bostøtten. 3 100 færre får bostøtte nå enn det regjeringen beregnet til jul, det står i revidert nasjonalbudsjett. Flere og flere detter ut av ordningen, for nå er snittinntekten for husholdningene som får dette, 130 000 kr, og boutgiftene deres er 97 000 kr. Dette er mennesker som har fått kanskje bitte lite grann mer i bostøtte, men boutgiftene deres har økt mye mer, og inntektene deres har gått ned. Dette er svært fattige mennesker. Og det er rett og slett usant når Kristelig Folkeparti står og sier at man har styrket bostøtten, og at bostøtten øker. Tusenvis færre får det nå enn før, og de får dekket en mindre del av boutgiftene sine enn det de fikk før. Dette er å sende folk rett inn i fattigdom og utrygghet på noe av det viktigste for et menneske, nemlig hjemmet sitt.

Jeg kan ikke fatte hvorfor Kristelig Folkeparti er med på disse prioriteringene, for her er områder som åpenbart går rett inn i det som burde være kjernesakene deres, både når det gjelder klima og fattigdom.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at uttrykket «skammelig» tidligere er påtalt som ikke-parlamentarisk ordbruk.

Ole-Jacob Johansen (FrP) []: Tilgang til næringsrik mat er ikke bare et behov, det er en menneskerett, som daglig brytes ved norske sykehjem. For eldre og generelt alderssvekkede personer kan underernæring være en katalysator for sykdom. Det igjen kan bli en ond sirkel med sykdom, som fører til enda dårligere matlyst og lavt matinntak. Vi vet at mat skaper velvære og trygghet, derfor må vi bidra til at flere eldre får gode matopplevelser.

Jeg er derfor svært glad for at dette er et hovedtema i regjeringens kvalitetsreform for eldre, Leve hele livet. Jeg vil rose regjeringen for at man følger opp med et ønske om å etablere et statlig investeringstilskudd til renovering, bygging eller gjenetablering av lokale kjøkkenløsninger med eget produksjonskjøkken ved eksisterende sykehjem og omsorgsboliger for personer med heldøgns tjenestetilbud. Målet er å gi de eldre en bedre måltidsopplevelse ved å gjøre matlaging til en større del av hverdagen. Det foreslås å sette av 12,5 mill. kr i tilstandsramme for tilskuddet og en bevilgning på 625 000 kr til første års utbetaling nå i 2019. Med et slikt tilskudd vil denne regjeringen bidra til å sikre at matlukten igjen fyller gangene på flere sykehjem. Det er viktig at beboere på våre sykehjem får oppleve, lukte og smake hjemmelaget mat, hver eneste dag. Det er stor interesse for dette ute i kommunene og veldig bra at tilskuddet opprettes allerede nå i 2019.

Mat er medisin. God, hjemmelaget mat som tilberedes lokalt, gir bedring av ernæringsstatus, økt selvstendighet i dagliglivet og bedre helserelatert livskvalitet. Det er viktig at dette følges opp lokalt.

Det gode måltid er helt sentralt for de aller fleste av oss, og det er ingen grunn til at dette skal endre seg om man må flytte på sykehjem. Våre eldre fortjener en trygg og verdig alderdom med mat som smaker og skaper trivsel, og – om jeg må få legge til – gjerne med et glass vin til.

I ngjerd Schou (H) []: Når jeg har hørt på denne debatten, har det fått i hvert fall meg til å tenke at når regjeringen har gjort noe positivt, er det på grunn av at opposisjonen har dratt oss etter ørene eller knegått oss til å gjøre denne typen endringer. Alt det andre vi gjør, er selvfølgelig av det onde – for å plage folk. Sånn kan det altså gå i verdens rikeste land, i verdens nest beste land å bo i.

Det er selvfølgelig ikke slik. Det er ikke slik at det reviderte budsjettet som vi i dag behandler, er laget for å gjøre verden vanskeligere for folk.

Vi bor i et land der flere er i arbeid enn noen gang, og å få folk i arbeid er kanskje det viktigste tiltaket for å hjelpe folk ut av fattigdom.

Jeg har med undring hørt på representanten Henriksen, som snakker om gratis skolefritidsordning og gratis skolemåltider. Jeg minner om at dette ikke er en budsjettbehandling. Dette er revidert nasjonalbudsjett.

Jeg hører også at representanten Hansen sier at dette reviderte budsjettet er preget av kjepphester. Takke meg til kjepphester, for de står stille, i motsetning til hvis vi hadde hatt en annen regjering, der det meste ville vært villhester.

Jeg tør også minne om at det vi gjør i revidert nasjonalbudsjett, er å justere det som måtte være av påkommende nødvendigheter. Vi har hatt noen båter. Vi har hatt noen andre typer endringer som det er helt nødvendig å gjøre noe med, og vi justerer altså det som er budsjettet for 2019.

Jeg merker meg at vi er i et land hvor ledigheten går ned, hvor flere er i arbeid enn noen gang, og hvor veksten går opp. Det betyr at vi skaper flere arbeidsplasser, og at vi klarer å selge flere varer og tjenester.

Flere gjennomfører videregående skole. Det er fint. Elevene er på skolen. Og ikke bare er de på skolen – de lærer også mer, de er mer til stede i klasserommet, og de gjør lekser. Jeg tør minne om, med tanke på den retorikken vi har hørt gjentatte ganger i dag, at det kan være lurt å gjøre leksene. Det må man nemlig for å lære mer. Det kan hende at man da, som elevene, har større sjanse for å klare seg på arbeidsmarkedet og komme i arbeid.

Flere får også behandling. Køene går ned, og helsetjenesten leverer.

Med andre ord: Finanspolitikken virker, og vi justerer nødvendigheten. Vi gjør det vi lovet i valgkampen. Vi leverer på de tingene som var våre satsingsområder, og kommuneøkonomien er bedre enn noen gang.

Jeg må bemerke at man i går fattet vedtak i Halden som gjør at man er ute av ROBEK-listen – et formidabelt politisk arbeid etter gigantiske underskudd og vanstyre da Høyre overtok i 2013.

Bård Hoksrud (FrP) []: Dette føles nesten som en debatt hvor vi er på viddene, eller i hvert fall langt fra hverandre. Det var interessant å registrere Arbeiderpartiets leder da revidert ble lagt fram. Da var det fritt for oljepengebruk og økte renteutgifter for folk flest. Nå er det slik at når man plutselig ikke får budsjettene sine til å gå opp, ja, da må man se på muligheten for å bruke litt mer oljepenger uten at det skaper inflasjon eller renteøkninger. Dette viser med all tydelighet at Arbeiderpartiet vingler fram og tilbake. Det blir litt som tåkefyrsten, som prøver å fortelle flere ting på en gang.

Og det er ikke bedre med Senterpartiet. Det aller meste som skal sørge for inndekningen for det Senterpartiet skal gjøre, er helt umulig. Det er som å tro på julenissen midt i juni. Senterpartiets svar her i dag, at man skal fjerne 350-kronersgrensen fra 1. august, er fysisk umulig. Alle som leverer disse tjenestene, sier at de klarer ikke å få det til. Det er ikke sikkert de klarer å få det til 1. januar heller. Det betyr altså at det er en utfordring med den type inndekning. Dette er luftslott og luftpenger. Realiteten er i hvert fall ikke mye kjærlighet til alle dem som nå jobber i Posten, og til distriktene. Vi vil få dårligere tjenester fordi Senterpartiet ønsker å ramme distriktene på denne måten. Ansatte i Posten tar tøffe kutt allerede nå, med nedbemanning, og de får det enda tøffere i framtiden.

Til representanten Sandtrøen, som skryter av næringslivet. Jeg synes det er flott å høre at folk skryter av næringslivet i denne salen. Men det er altså det samme partiet som forteller hvor fæle disse næringslivsfolkene er, som får redusert formuesbeskatningen sin, osv. Næringslivet, det er mennesker som hver eneste dag går på jobben og tenker: Hvordan skal jeg klare å få bedriften min til å gå? Hvordan kan jeg sørge for å få ansatt flere? Hvordan kan jeg skape verdier som gir inntekter og muligheter for dette samfunnet til å gi de gode velferdsordningene? Flere representanter har fra denne talerstolen i dag vært ganske negative til de menneskene som skaper disse verdiene. Jeg tror det er bra å ha en motivasjon som får folk til å ville stå på og skape verdier.

Andre representanter på denne talerstolen vil helst tette igjen hullene ute i Nordsjøen, som faktisk er med og bidrar til de gode velferdsordningene vi klarer å gi innbyggerne våre.

Så må jeg innom at vi faktisk gjør vanvittig mye bra med det som foreligger her nå. Jeg er veldig glad for at da saken kom til Stortinget, økte vi tilskuddet til Inn på tunet-ordningen. Det høres ikke veldig spesielt ut, men det er viktig for de menneskene som får muligheten til å jobbe på en gård, som har utfordringer i hverdagen sin – enten sykdom eller andre ting – eller demente mennesker som får muligheten til å få de gode og magiske øyeblikkene der de er sammen med dyr og mennesker på en annen måte. Dette er et tiltak vi burde ha mer av. Derfor er jeg veldig glad for at vi har fått økt dette nå, og jeg håper at vi kan få til enda mer av det i framtiden.

Presidenten: Presidenten minner om at «tåkefyrste» ikke er et akseptabelt parlamentarisk uttrykk.

K ent Gudmundsen (H) []: En god utdanning er avgjørende for å gi barn og unge gode muligheter senere i livet. En god skole er på mange måter nøkkelen til alt. Høyre vil ha en skole med muligheter for alle, hvor det er elevenes talent og interesse som avgjør, ikke hvilken skole man går på, hvor man bor, eller størrelsen på lommeboka til foreldrene. Vi har allerede tatt en rekke grep som har styrket kvalitet og innhold i skolen, som har bidratt til at lavinntektsfamilier og ungdom med særlig behov for støtte og oppfølging skal få bedre omsorg og velferd, og hvor vi særlig løfter mot tidligere innsats. Vi har altså fått til et solid løft og et kursskifte innenfor utdanningspolitikken siden regjeringsskiftet.

Da er det litt rart å høre på kritikken fra de rød-grønne partiene, som selv kutter eller ikke prioriterer det som betyr aller mest for ungene våre. SV vil i 2019 kutte videreutdanningssatsingen med en halv milliard kroner og fjerne lærerspesialistordningen. Arbeiderpartiet vil kutte i støtten til private barnehager, enda de står for halvparten av kvaliteten og innholdet innenfor sektoren. Og Senterpartiet og SV vil ikke at vi skal følge opp kommuner som henger etter, og vil ha mindre kunnskap om tilstanden i skolen og melde Norge ut av Pisa.

Heldigvis styrer ikke de rød-grønne kunnskapsbudsjettene. I dag styrker vi innsatsen for en skole der elevene skal mestre og lære mer. Vi prioriterer tiltak som gir bedre tidlig innsats, konkrete pilotprosjekter, digitale læremidler, vitensenter som løfter realfagene, og vi prioriterer en kompetansereform, Lære hele livet. I tillegg leverer vi flere studieplasser.

Vi satser på kvalitet og innhold i skolen. Vi satser på tidlig innsats. Målet er at alle barn tidlig skal oppleve mestring og raskt tilegne seg grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning. Det gir læringsglede og økt selvtillit, og tryggere barn kan tilegne seg mer kunnskap i sitt utdanningsløp.

Vi har styrket verktøykassen til kommunene, og med et kommunevalg foran oss er det viktig å løfte debatten om flere aktive skoleeiere. For vi har en forskjellsskole. Vi ser at mange lykkes, og at flere burde lære av de beste. En dårlig skole reproduserer nemlig sosiale forskjeller.

I matematikk er karaktersnittet til elever med foreldre med høy utdanning 4,4, mens det for elever med foreldre uten høyere utdanning er 2,8. Tenk litt på det. Når det kan være så mye som et helt skoleår i forskjell på hva et barn får av utdanning, mellom de beste og de dårligste skolene, forteller det oss at vi har for mange skoler i dag som i for liten grad makter å kompensere for sosiale forskjeller hjemmefra.

Høyre står klar for å være en aktiv skoleeier og for å løfte kvalitet og innhold – kunnskap om skolen, for skolen. Det er det som blir det spennende foran det kommende kommunevalget: hvem som skal styre skolepolitikken. Spør du meg, er svaret helt klart: Det bør ikke være de rød-grønne.

S olveig Skaugvoll Foss (SV) []: Denne våren har vi sett den største bevegelsen og folkelige mobiliseringen for klima noen gang, fra norske skoleelever som i et antall på rundt 40 000 har stilt opp og tatt til gatene fordi de er bekymret. De er bekymret for en regjering som i fjor økte utslippene av klimagasser, men likevel i januar skrøt av å få tildele rekordmange nye felt til oljedirektørene. De er bekymret for sin egen framtid, og det er forståelig når regjeringen ikke gjør det som står i deres makt for å kutte utslippene, men i stedet øker dem og til og med får seg til å skryte av det.

Hvis regjeringen tror at klimastreiken bare er et blaff, må de tro om igjen, for i august er det varslet enda flere av disse klimastreikene. Ungdommen kommer ikke til å gi seg, og det er på tide at den eldre garde i regjeringen også åpner ørene for protestene og øynene for løsningene, for løsningene finnes. Vi vet hva vi må gjøre for å løse klimakrisen. Vi må ta i bruk nullutslippsløsningene. De finnes allerede, og mange av dem utvikles i Norge.

Det har vært mye prat om næring i dag. Mange partier har konkurrert om å være det mest næringsvennlige partiet. Jeg håper at alle partiene her kan begynne å ta side med de næringene vi skal ha framover, ikke bare med dem vi har hatt fram til nå. For Norge har alt å tjene på å ta klimakrisen på alvor. Vi kan sikre arbeidsplasser i verftsindustrien og i fornybare næringer som dette fantastiske landet har å by på.

Så må jeg få lov til å bruke litt tid på noe annet som jeg er veldig skuffet over, nemlig den ubarmhjertige utkastelsen av Abbasi-familien. Familien er nå hjemme i Trondheim, ikke fordi regjeringen løftet en finger for å få det til, men fordi Afghanistan ikke ville ta imot dem. Justisministeren burde komme tilbake og orientere Stortinget om dette, slik han lovte mandag kveld. Utkastelsen av Abbasi-familien må granskes. Det er helt utrolig at justisministeren ikke har tenkt å informere Stortinget før godt utpå høsten om hvem som sa det var greit å kaste en bevisstløs person ut av landet, og hvem som sa det var greit å skille barn og ungdom fra mammaen sin når livet var som tøffest. Det minste justisministeren kan gjøre nå, er å sikre at utkastelsen gås gjennom med lys og lykte, slik at dette aldri kan gjenta seg. For nå trenger Abbasi-familien ro og fred, og Norge trenger at dette ikke skjer igjen med noen.

Nina Sandberg (A) []: Når jeg hører regjeringspartiene i denne debatten, hører jeg at de er veldig selvtilfredse. Av og til kan det lønne seg å få et blikk utenfra, slik at man blir mindre skråsikker.

Jeg skal henlede oppmerksomheten til en nyhet som var i mediene for kort tid siden, som sa at Norge sakker akterut. En fersk OECD-rapport viser at Norge blir tatt igjen av OECD-land i andelen unge med høyere utdanning. Det skjer under høyreregjeringen. Og ministeren for forskning og høyere utdanning sa i en kommentar at dette er alvorlig, både for Norges konkurranse- og omstillingsevne.

Arbeiderpartiet kunne ikke ha vært mer enig. En høyt utdannet befolkning er avgjørende for vår evne til å omstille oss og videreutvikle oss som nasjon. På terskelen til store omstillinger både på arbeidsmarkedet og i samfunnet ellers er vi i Arbeiderpartiet svært bekymret over dette. Ikke minst er vi bekymret over at regjeringen sitter med hendene i fanget og lar det skje.

OECD-rapporten dokumenterer at Norge de siste årene har falt fra femte- til tiendeplass i andelen 25–34-åringer med fullført høyere utdanning. Fortsetter dette, vil Norge om fire år ligge under gjennomsnittet i OECD. Det gjør Norge dessverre allerede når det gjelder bevilgninger til forskning, så dette er et alvorlig varsku for nasjonens konkurranseevne.

OECD foreslår to løsninger. Den ene er å få flere til å fullføre utdanningsløpet på normert tid. Her har regjeringens tiltak vært å kutte i studentstipendet, med uviss effekt ut over å stresse studentene.

Den andre løsningen er å få flere til å ta høyere utdanning. Her svarer statsråd Nybø i kommentaren til mediene at det er blitt flere studieplasser, men at vi på ingen måte er i mål. Det er et understatement. Høyreregjeringen har knapt bevilget midler til nye studieplasser, til tross for rekordmange kvalifiserte søkere. Det er passivt. Ikke bare svikter regjeringen de mange som ønsker å studere, det er også slik at næringsliv og virksomheter etterlyser mer kompetanse.

Arbeiderpartiet foreslo 3 000 nye studieplasser i alternativt budsjett, og vi plusser på i revidert. Vi har 50 mill. kr til flere studieplasser, med særlig vekt på IKT, teknologi, realfag, lærerutdanning og helse- og sosialfag. Landet har en skrikende mangel på sykepleiere og lærere.

Arbeiderpartiet vil gi flere muligheten til å studere – i hele landet. Arbeidslivet trenger både arbeidskraft og kompetanse.

A rild Grande (A) []: Under høyreregjeringen øker forskjellene mellom folk. Tre av ti husholdninger har mindre å betale regningene sine med i dag enn de hadde i 2013. Over 100 000 barn vokser opp i familier med vedvarende dårlig råd. Tusenvis av mennesker har mistet arbeidsavklaringspengene sine og står på bar bakke. Samtidig har høyreregjeringen prioritert å gi de aller rikeste milliarder i skattekutt.

Med økende ulikhet er det enda viktigere å hegne om og bygge ut den universelle velferdsstaten, der alle får de samme tilbudene. Dette er den norske sosialdemokratiske modellen – god velferd for alle, hvor vi spleiser gjennom skatten. Det har gitt bedre velferd og mindre forskjeller. Høyresidens løsninger er i stedet å gi velferdsgoder bare til dem som har veldig lav inntekt, i praksis bare én inntekt per familie. Behovsprøvde ordninger fungerer som rene fattigdomsfeller. Familier mister gratistilbud dersom inntekten deres øker, og det vil være lurt for dem å fortsette med bare én inntekt eller i lave stillingsprosenter. Dette innrømmer regjeringen selv, som skriver følgende i svar på budsjettspørsmål fra Arbeiderpartiet:

«Velferdsordninger kan også bli fattigdomsfeller som i praksis holder deler av befolkningen ute fra arbeidslivet.»

Dagens regjering har økt kontantstøtten og engangsstønaden og legger opp til behovsprøvde ordninger i barnehage og SFO, som i realiteten gjør at det kan lønne seg å ikke jobbe. Dette bidrar til å holde mennesker, spesielt kvinner med minoritetsbakgrunn, borte fra arbeidsmarkedet.

Vi har nå en historisk mulighet til å få hele folket i arbeid, men det er dessverre ikke regjeringen opptatt av. Tvert imot kutter de i arbeidsavklaringspengene til folk som kunne ha jobbet, og som nå skyves ut på sosialhjelp. De leverer meget svakt på kompetanseløftet som arbeidslivet så sårt trenger. De har en inkluderingsdugnad fullstendig uten innhold, og den lille økningen i sysselsetting vi har sett, kommer stort sett gjennom innleie og bemanningsbransjen, ikke som hele, faste stillinger.

Arbeiderpartiet kjemper for et trygt og rettferdig arbeidsliv med hele, faste stillinger og en lønn å leve av, for hele folket i arbeid og tiltak som sikrer likere muligheter for alle i skolen, noe vi vet har avgjørende betydning for muligheter i arbeidslivet. Vi ønsker 100 000 mill. kr mer til arbeidsavklaringspenger, sånn at flere får muligheten til å jobbe, forsøk med aktivitetsrett for alle sosialhjelpsmottakere, og 20 mill. kr til heltidskultur i helse, sånn at flere får økt trygghet.

Høyresidens politikk gir større forskjeller og mindre frihet. Arbeiderpartiets politikk gir mindre forskjeller og større frihet.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Den siste debatten før sommaren skriv seg inn i historia som ein debatt om ymse. Regjeringspartia vil iallfall ikkje diskutere revidering av sitt eige budsjett. Dei brukar i staden taletida på det som var Arbeidarpartiets reaksjon fem minutt etter at revidert vart lagt fram for over ein månad sidan. Denne kritikken er ein parodi. Vi var i vår kommentar den gongen bekymra for at renta kunne auke, og det har ho også gjort. Problemet her er at regjeringspartia i jakta på eit billig retorisk forsvar ignorerer at makroøkonomisk analyse er ferskvare. Økonomien endrar seg dag for dag. Analysane må oppdaterast kontinuerleg. Mykje kan skje på fem veker, og det har det også gjort. Uroa for handelskrig aukar. Vi får dagleg nyheiter om at Trump er ein risiko for verdsøkonomien. Dersom han f.eks. skulle bestemme seg for å påleggje straffetoll på tyske bilar, blir det bråbrems i omsetjinga til norsk aluminiumsindustri. Dette er nettopp eksempel på kvifor den økonomiske oppgangen er så skjør, og det har vi med oss når vi konkluderer f.eks. i oljepengebruken. Difor heng det ikkje på greip at Høgre i innlegg etter innlegg kritiserer oss i dag for å liggje på same nivå i oljepengebruken som dei sjølve gjer. I beste fall er det eit sjølvmål.

Og det som verkeleg ikkje heng på greip, er skrytinga over kor bra det går i Noreg. Dersom økonomien verkeleg var så fantastisk og skotsikker som regjeringspartia hevdar, skulle dei vel ha teke ned oljepengebruken kraftig. Men det har dei heller ikkje gjort, altså er det eit dobbelt sjølvmål. Det seier sitt om kor på felgen denne regjeringa er, når dei ikkje vil bruke denne siste debattdagen til å snakke om sin eigen politikk. Men det er vel fordi dei ikkje vil ha fokus på at han er usosial og urettferdig, at han rammar vanlege folk. Det er nok fordi dei ikkje vil ha merksemd rundt si eiga manglande styringsevne.

Arbeidarpartiet tek gjerne debatten om kva fellesskapet sine midlar skal brukast til, korleis vi skal nå klimamåla, korleis vi skal satse på nye næringar som gjev oss fleire bein å stå på, og leggje til rette for arbeidsplassar og vekst over heile landet. Vi føreslår to store reformer som skal bidra til å utjamne forskjellar: skulemat og gratis SFO og AKS til dei minste. Det er målretta politikk, i sterk kontrast til slik regjeringa opptrer her, nemleg å bruke rekordmykje oljepengar, berre for å unngå å bli felt og klare å hengje saman som sprikande staur ei lita stund til.

H enrik Asheim (H) []: Det siste innlegget var egentlig en god introduksjon til mitt, for en av de tingene som representanten Holen Bjørdal sa, var at denne regjeringen ikke snakker noe om hva den får til, den snakker bare om opposisjonen. Det er ikke så mange innlegg siden representanten Karin Andersen fra SV frustrert sa at denne regjeringen skryter av alt den får til hele tiden, men at det er fordi den bruker så mye penger. Vi er i en situasjon hvor opposisjonen mener helt forskjellige ting hele tiden, også i vekslende innlegg.

Men grunnen til at vi har kritisert den oljepengebruken Arbeiderpartiet legger opp til, er at Arbeiderpartiet selv reagerte på budsjettet regjeringen la frem, og sa at dette kom til å øke renten. Hvis man mener at det kommer til å øke renten, og så foreslår å bruke mer penger enn regjeringen, foreslår man i realiteten et revidert budsjett man selv tror kommer til å øke renten. Det må det være lov å påpeke, når landets største opposisjonsparti – i alle fall foreløpig – foreslår en sånn politikk.

Vi har sett Arbeiderpartiets svar på den kritikken, den legitime kritikken. Representanten Jonas Gahr Støre, som også er partiets leder, sa at nei, oljepengebruken kan ikke tas ned på ett budsjett, den må tas ned over tid. I så fall er det litt pussig at man foreslår å ta den opp, hvis man har tenkt å ta den ned over tid.

Representanten Ingrid Heggø fra Arbeiderpartiet sa at regjeringen gjør dette selv i landbruksoppgjøret. Nei, det gjør ikke regjeringen. Landbruksoppgjøret gjøres opp i budsjettet for 2020. Det tas ikke noen penger fra oljefondet for å gjøre opp landbruksoppgjøret.

Samtidig sier det samme partiet som har kritisert denne regjeringen om og om igjen i denne debatten, at de har en enorm tillit til denne regjeringen, for de sier at det er regjeringen som vet best hvor mye penger man skal bruke i budsjettene. Det er altså et så forvirrende budskap at det er nødvendig å påpeke det.

Samtidig er det slik at man ser at opposisjonen oppå det har inndekningsforslag som er – for å si det forsiktig – urealistiske, og de har inndekningsforslag som kan se greie ut på papiret, men som har store konsekvenser, f.eks. å ta ned 450 mill. kr i konsulentbruk. Vel, da må også opposisjonen svare på hvilke digitaliseringsprosjekter som skal stoppe, hvilke veiprosjekter man skal slutte å planlegge, og hvilke universiteter og høyskoler man ikke lenger skal bygge opp. Det er jo slik at disse konsulentene faktisk gjør en veldig viktig jobb.

Derfor: I en debatt som kan handle om små og store poster, er det noe med at helheten i politikken må være på plass. Landet trenger ikke bare en utgiftspolitikk eller en velferdspolitikk, det trenger en ansvarlig og skikkelig inntektspolitikk. Man kan ikke love mer til alt og alle og samtidig ta en gedigen knipetangmanøver på inntektssiden i statsbudsjettet, med både redusert arbeidstid og nedlegging av olje- og gassnæringen. Slik styrer man ikke et land, og derfor er det veldig godt at opposisjonen heller ikke gjør det.

V etle Wang Soleim (H) []: Min utfordring som ble sendt til Senterpartiet tidligere i debatten, er fortsatt ikke besvart. Senterpartiet kutter altså med et pennestrøk 537 mill. kr fra EØS-midlene, midt i året, i den hensikt å senke elavgiften.

Og bare for å gjenta utfordringen: De to foregående årene har EØS-midlene sørget for at over 1 000 organisasjoner har fått muligheten til å fremme demokratiprosjekter, til å fremme menneskerettigheter i Europa. Men det imponerer visst overhodet ikke Senterpartiet.

Nesten 270 000 mennesker har mottatt assistanse eller juridisk hjelp. Men heller ikke det er nok for at Senterpartiet skal tenke at vel er man kanskje ikke for EØS, men at dette iallfall er vel anvendte penger.

Disse pengene går til å bekjempe moderne korrupsjon i Ungarn, de går til å gi tidligere innsatte hjelp til å komme seg tilbake i jobb, de går til å få arbeidsledig ungdom tilbake inn i arbeidslivet så de kan forsørge seg selv. I morgen feirer vi Pride, og disse pengene går også f.eks. til et prosjekt i Slovenia som gjorde at heterofile og homofile fikk tilnærmet like rettigheter, fordi norske EØS-midler er med og bidrar.

Det er slike tiltak Senterpartiet da altså mener er mindre viktig enn å kutte alternativt ett øre i elavgiften. Jeg mener at Senterpartiet skylder oss en forklaring på hvordan de mener at dette kan forsvares. Uavhengig av EØS-avtalen bør Norge bidra til mindre sosiale og økonomiske ulikheter i Europa. Dette er ikke liksompenger, dette er ikke liksomprosjekter. Kutt på over en halv milliard kroner, en femtedel av vårt bidrag gjennom EØS-avtalen, vil ha en betydning for enkeltpersoner i Europa. Og selv om det ikke gjelder kutt i Norge, bør hånden vår rekke lenger enn til norskegrensen, og det mener jeg Senterpartiet bør svare på i løpet av denne debatten.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Une Bastholm (MDG) []: Miljøpartiet De Grønne fremmet i fjor høst et omfattende forslag til statsbudsjett for 2019, og viste da hvordan Norge kan nå klimamålene sine og samtidig styrke fellesskapet, redusere forskjellene og skape et samfunn som dyrker mangfold og den enkeltes evner.

Dette var Erna Solbergs ellevte forbigåtte mulighet til å sikre en miljøpolitikk i tråd med Parisavtalen og behovet for en levende klode. Miljø- og klimakrisen er dessverre ikke reflektert i regjeringens reviderte budsjett, og at regjeringen fortsatt ikke kan gi større klarhet i om de vil satse på fullskala CO2-fangst og -lagring i Norge, er alarmerende. Derfor er vi med på forslaget om at regjeringen senest til høsten må gi Stortinget et grunnlag for å beslutte finansieringen for fangst, transport og lagring av CO2.

Demokratiene i Europa er under press, og Miljøpartiet De Grønne er opptatt av større åpenhet om penger og makt. Dette henger sammen. I dag kan smarte svindlere kjøpe seg opp og styre norske selskaper uten å oppdages. En ordfører kan tjene millioner på å inngå kontrakter med kommunen i det skjulte.

I 2014 ba Stortinget regjeringen om å «etablere en offentlig løsning med informasjon om eiere av aksjeselskaper som sikrer større åpenhet, med etablering i løpet av 2015» – 2015, president. Det er bra at regjeringen nå, i tråd med EUs hvitvaskingsdirektiv, skal opprette et register over reelle rettighetshavere, det vil si de som eier eller kontrollerer et selskap. Men jeg mener det er alvorlig at regjeringen nok en gang prøver å hevde at de med dette nye eierskapsregisteret har utkvittert Stortingets anmodning om et offentlig aksjonærregister.

Jeg vil uttrykke sterkt fra talerstolen her at regjeringen ikke har grunnlag for å anse vedtaket som oppfylt. Særlig nå som regjeringen setter terskelen høyt for å måtte stå i eierskapsregisteret, vil de fleste aksjonærer i norske selskaper aldri havne i dette registeret. Løsningen må heller være å samle begge registrene under samme søkbare plattform, åpent for allmennheten.

Et slikt register har Danmark. I deres sentrale virksomhetsregister står dagens og tidligere eiere oppført, både danske og utenlandske, og alle andre som gjennom indirekte eierskap utøver kontroll over et selskap. Alle som rår over mer enn 5 pst. av et selskaps kapital eller stemmeretter, skal registreres, og opplysningene registreres i intervaller. Registeret i Danmark har ført til en rekke viktige avsløringer av svindel og hvitvasking.

Jeg vil ta ordet på nytt i et eget innlegg om en annen form for åpenhet, nemlig åpenhet for mangfold innen seksualitet og kjønnsidentitet.

M udassar Kapur (H) []: Arbeiderpartiet forsøker i dag desperat å importere en amerikansk ulikhetsdebatt til Norge. Problemet deres er at forskjellene i Norge er små. Tall fra Finansdepartementet viser at forskjellen mellom regjeringens og Arbeiderpartiets skatteopplegg er omtrent ikke-eksisterende. Så hvis skatt er veien til å løse ulikhetene, vel, da må Arbeiderpartiet sette opp skattene sine kraftig. Hvor mye? Det kan ingen i Arbeiderpartiet svare på.

Hvis høyere skatter er løsningen, ja da må Arbeiderpartiet fortelle oss hvorfor ulikhetene økte i Norge da de satt i regjering, hvorfor barnefattigdommen gikk opp da de selv satt i regjering, for da var personskatten høyere, formuesskatten høyere, selskapsskatten høyere – og vi hadde arveavgift. Arbeiderpartiets retorikk og politikk på dette feltet er – unnskyld at jeg sier det sånn – tilnærmet uinteressant, for det er en blek kopi av SV og Rødt. Jeg synes det er en mer ærlig sak å diskutere skatt og avgift med Rødt og SV, for vi vet hvor vi har dem. De har alltid ment at det skal kraftig opp, og da går det an å ha en ærlig debatt om det. Men Arbeiderpartiet har begynt å vingle i disse spørsmålene.

Norge er blant de land i verden som har høyest levestandard og minst ulikhet. Vi, i regjeringspartiene, er på jobb for å sørge for at det fortsetter slik. Derfor jobber vi for at flere kommer inn i arbeidslivet – om de vil få seg en jobb, eller om de vil skape sin egen. Det er derfor vi jobber for et skolesystem som skaper og gir like muligheter til alle, uansett sosial bakgrunn. Og det er også derfor vi har satt i gang en inkluderingsdugnad som gjør at veien fra nyankommet flyktning til en integrert samfunnsengasjert og skattebetalende borger blir kortest mulig. Arbeiderpartiets svar i denne debatten er dessverre skatt, men hvor høy den skal være, er det ingen som kan si noe om.

Tuva Moflag (A) []: Jeg tar en stemmeforklaring på noen av forslagene fra Rødt. Vi kommer til å støtte forslagene nr. 36 og 39, men vi støtter ikke forslag nr. 37 – og jeg skal forklare hvorfor. Vi har varslet Rødt om at vi kunne støttet et forslag om sikring av svangerskapsomsorgen ved OUS, men vi mener det er for detaljert å fatte stortingsvedtak på avdelings- og stillingsnivå. Jeg har riktignok stilt et spørsmål til statsråden i dag om hvordan både Helse Sør-Øst og OUS bryter oppdragsdokumentet og samhandlingsavtalen med Oslo kommune når de overkjører kommunen i forbindelse med overføring av oppgavene.

Og når jeg først har ordet, kan jeg ikke dy meg, for jeg synes det var smått utrolig å høre på representanten Hoksrud i sted, som skrøt av at man har 3 mill. kr til Inn på tunet. Det er to uker siden regjeringspartiene stemte ned vårt forslag om å beholde tilskuddet til demensplasser. Det er 500 mill. kr til de omtrent 4 000 plassene man har i dag. For de 3 mill. kr som Hoksrud skryter av, kan man få 24 plasser – og det mangler omtrent 5 000 plasser hvis vi skal nå målene i demensplanen. Her gir vi lillefingeren, og så tar de ikke bare hele hånden, men søren meg hele armen også.

M arit Knutsdatter Strand (Sp) []: Regjeringen tar æren for at Norge er blant verdens beste land å bo i, men jeg kan forsikre dem om at det var vi også før vi fikk dagens regjering.

Jeg tror mye kunne gått bedre om Senterpartiet satt i regjering. Vår inngang til budsjettet er at vi skal ha rettferdig fordeling, god forvaltning og et reelt folkestyre. Senterpartiet har et alternativ for fagfolk i kommunene, fylkene, barnehagene, skolene, universitetene, høyskolene og fagskolene, og vi mener det er i førstelinjen den viktigste jobben blir gjort. Nå reviderer vi nasjonalbudsjettet, og vi vil revidere vårt eget forslag fra før jul.

Sysselsettingen og kompetansen må opp. Folk må få mulighet til å ta høyere utdanning i hele landet. Fagskolene får ikke midler til å utvide etter etterspørsel og behov. Høyskolene føler de burde vært universitet. Universitetene føler de ikke kan opprettholde alle studiestedene sine. Dette må regjeringen ta ansvar for. For eksempel: Hvis Nesna og Sandnessjøen blir lagt ned som studiesteder, Namsos og Steinkjer blir utarmet og vi bare har Levanger og Bodø stående igjen på sikt, er det en svekking av utdanningstilbudet i Trøndelag og Nordland. Det er ikke i tråd med behovet. Senterpartiet vil i vår alternative revidering sette av midler til å opprettholde en desentralisert høyere utdanning, samt ha et større tilbud av fagskoleplasser.

Vi får bemanningsnormen i barnehagene, med virkning fra høsten, som også krever utdanning. Dette er den minst varslede, dårligst utgreide og minst finansierte normen, med fare for nedleggelser og dårligere barnehagedekning.

Yrkesfag og ressurskrevende fag er og blir viktig for Senterpartiet. Ikke bare vil vi ha bedre økonomi hos kommuner og fylker med økte tilskudd, vi vil også sikre tilskudd til ressurskrevende yrkesfag. Det er ingen tvil om at også her er behovet for utdanning og utstyr mye større enn det regjeringen tar høyde for i sine budsjetter.

Representanten Hoksrud harselerer med 350-kronersregelen, som Senterpartiet vil til livs, men han glemmer at det er en naturlig konsekvens av vårt alternative statsbudsjett fra før jul. Det er et reelt alternativ, og i motsetning til Fremskrittspartiet gjør vi som vi lover.

Representanten Schou mener man skal holde seg for god for nye satsinger i revidert budsjett, men hun kan ikke ha lest sin egen regjerings forslag nøye, for det er flere nye budsjettposter i regjeringens revidering. Vi er spent på fortsettelsen av den måten å legge inn satsinger på.

Representanten Wang Soleim diskuterer utvikling. Vel, da kan jeg si at Senterpartiet legger inn 20 mill. kr til demokratiutvikling.

Kunnskap og kompetanse er viktig for å ivareta norske interesser og arbeidsplasser, i hele landet, nær folk.

Presidenten: Representanten Solveig Skaugvoll Foss har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Solveig Skaugvoll Foss (SV) []: Tiden flyr, og plutselig skorter det på taletid, men jeg rekker vel å rette litt oppmerksomhet mot forslag nr. 5, om Nord universitet. Jeg har mange drømmer for skolen. Jeg har sterk tro på at en skole som ser hele eleven og dekker behovet for både læring, næring og trivsel, og der øvingsoppgavene skjer på skolen, så elevene kan ha fri om ettermiddagene og kveldene, vil skape et bedre samfunn. For å få til en god skole må vi ha gode, kvalifiserte lærere over hele landet. Da må man også ha mulighet til å utdanne seg til å bli lærer over hele landet, også på Helgeland. Jeg er glad for at hele opposisjonen står bak forslag nr. 5. Selv om SV har falt ut av forslaget i noen trykte utgaver, skal vi stå inne i det, og det blir rettet før voteringen.

Karin Andersen (SV) []: De to virkelig store utfordringene vi har, er klimagassutslipp og forskjeller. Regjeringen gjør dessverre lite med begge. Når vi vet at klimagassutslippene må kraftig ned, at vi må skape flere hundre tusen fornybare arbeidsplasser, kan vi ikke binde norsk økonomi mer og mer og mer fast til oljevirksomheten, slik regjeringen gjør. Mer oljeboring for klimaet er akkurat like hodeløst som kutt i sosiale ordninger for at flere skal klare seg bedre. Vi er nødt til å vri innsatsen og risikoavlastningen over på dem som skaper de fornybare arbeidsplassene framover. Da blir det noe å leve av. Det å ikke gjøre det er jo å gamble med dem som kommer etter oss, som både skal ha en klode å leve på og arbeid å leve av.

Representanten Gudmundsen var oppe og snakket om skolepolitikk og fortalte at det var store sosiale forskjeller mellom dem som kom fra hjem der det var høy akademisk utdanning, og dem som ikke gjorde det. Det må man tenke litt på når man kutter i ytelsene til en del av de familiene som nå er hivd fra arbeidsavklaringspenger over på sosialhjelp, og man må tenke på dem som har mistet bostøtten, og som nå er så utrygge at det selvfølgelig smitter over på barna deres – det er utrygt på stedet der man bor. Jeg tror ikke det er noen god hjelp for de ungene som trenger hjelp til å kunne klare seg bedre på skolen.

Jeg synes det er ganske freidig: Vi vet at andelen lærere uten formell kompetanse har økt med 40 pst. under denne regjeringen. Den økningen i antall utdannede lærere som er, har vi jammen måttet tvinge regjeringen til å gjøre. Kristelig Folkeparti har vært til god hjelp, men Høyre har jo ikke ønsket disse lærerne. Fremskrittspartiet har ikke ønsket de ekstra lærerne som de nå skryter av. Dette er ganske sært å høre på.

Så til slutt til lekser: Ja, alle må øve. Øving gjør mester. Men når vi vet at hjemmelekser gjør det vanskeligere for de elevene som sliter mest på skolen, kan vi ikke fortsette med det. Da er vi nødt til å legge om systemet, slik at elevene får gjøre lekser og øve på det de trenger å øve på, på skolen, sammen med noen som kan hjelpe dem slik at de mestrer. Ikke å gjøre det er jo å øke forskjellene mellom elevene og med åpne øyne se på at de som sliter i dag, skal fortsette å slite og ha det vanskelig.

R igmor Aasrud (A) []: For noen uker siden diskuterte vi i denne salen en viktig sak, det var en stortingsmelding fra regjeringen som heter Muligheter for alle. Der var den store utfordringen som vi står overfor i det norske samfunnet, omtalt. Men det var svært få konkrete forslag i den meldingen. Det ble sagt at det var jo bare en stortingsmelding, og at det var i budsjetter og i andre sammenhenger man kunne gjøre noe med ulikheten.

Skatt behandler vi når vi vedtar budsjettene, og regjeringen har vært veldig målrettet når det gjelder å bruke skattesystemet for å øke ulikhetene. Men i dag har vi altså muligheten til å møte noen av de andre utfordringene som vi står overfor, og som jeg tror at folk flest er opptatt av. At flere unge kan få gratis skolemat, og at de i 1. klasse som går på SFO, får gratis SFO, vil være et godt bidrag til å utjevne ulikhetene. På samme måte har sykehusene våre behov for større bevilgninger. Man skal ikke være mye rundt i landet før man opplever det. Det samme gjelder hjemmetjenestene.

Jeg tror folk flest er opptatt av at vi skal bruke mer penger på å skape de grønne jobbene, det er vi helt avhengige av. Jeg tror at folk flest også er opptatt av at enda flere kvinner skal jobbe heltid. I dag har vi fått en ny rapport fra SSB som sier at andelen kvinner i jobb går ned. Så vi må kanskje også i framtiden bruke penger der.

Ulikhet er så mangt, og jeg må si at jeg ble litt overrasket da jeg hørte representanten Kapur nærmest raljere med at vi har satt opp bredbånd på listen vår over noe som bidrar til ulikhet. Jeg anbefaler en tur nord for Sinsenkrysset. Man kan gjerne komme opp der jeg bor, og møte de foreldrene som ikke har tilgang til verken internett eller mobilt bredbånd når barna skal gjøre leksene sine. Da opplever man hva mangel på bredbånd faktisk betyr for ulikhet.

Så har det vært mange spørsmål knyttet til at vi vil innføre moms på import under 350 kr, raskere enn det regjeringen vil. Man er opptatt av utredninger osv. Det var ikke så mange som var opptatt av det da poseavgift, flyseteavgift og finansskatt ble innført, så her har altså regjeringen ingenting å komme med.

Så har vi hørt at det går så godt i Norge. Ja, vi skal glede oss over det, men det vi ikke har hørt noe om, er det store spørsmålet i denne debatten som vi ikke får noe svar på: Hvorfor trenger regjeringen da å bruke så mye penger? Og da er jo spørsmålet: Går det ikke så godt allikevel?

U ne Bastholm (MDG) []: I stad tok jeg til orde for mer åpenhet i makt og politikk. Jeg tar ordet igjen nå for å redegjøre for et forslag fra Miljøpartiet De Grønne som handler om åpenhet til ulike former for seksuell legning, seksualitet og kjønnsuttrykk og identitet.

Miljøpartiet De Grønne ba denne uken presidentskapet om at Stortinget skulle heise regnbueflagget i forbindelse med Pride-festivalen her i Oslo i morgen, 22. juni, i likhet med veldig mange andre offentlige bygg. Det ville være en enkel, men symbolsterk måte å vise at Stortinget forsvarer mangfold og inkludering og tar standpunkt mot diskriminering på bakgrunn av kjønnsidentitet eller seksualitet, på. I går tok presidentskapet stilling til dette og mente det ikke ville være i tråd med et flaggreglement som de nylig har revidert. Jeg måtte trekke pusten dypt da jeg så svaret. Begrunnelsen framstår veldig firkantet. Ironisk nok er det jo selve dette firkantede og litt trange samfunnssynet regnbueflagget er et inkluderende symbol mot.

Stortinget skal være en del av samfunnet for øvrig, ikke heve seg over det. Akkurat nå, ute i gatene, feirer hele Norge selve grunntanken om at vi er forskjellige som mennesker, og at vi alle er like glitrende uansett hva eller hvem man definerer seg som. Om det ikke er mulig eller riktig å heise regnbuen fra den øverste flaggstangen, der statsflagget vaier, må det jo være mulig å heise det flagget andre steder på Løvebakken eller fra bygninger vi kan benytte.

Vi er fire partier som ikke er representert i presidentskapet. I Dagbladet i går uttalte dessuten partiet Venstre at de gjerne stemmer for at Stortinget skal heise regnbueflagget.

I og med at dette haster å få avklart, fremmer jeg følgende forslag i dag til debatten vi har om revidert nasjonalbudsjett:

«Stortinget ber regjeringen flagge med regnbueflagget på statens bygninger der det er mulig i forbindelse med Pride-festivalen, og Stortinget vil selv gjøre det samme.»

Jeg håper på bred støtte til mangfold og inkludering i voteringen, og tar med dette opp forslaget.

Til slutt vil jeg ønske Stortinget en god sommer og takke for sesjonen.

Presidenten: Representanten Une Bastholm har tatt opp forslaget hun refererte til.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Regjeringen har bedt Stortinget om en generell fullmakt til å kunne avhende ikke-aktive gruveeiendommer.

Nærings- og fiskeridepartementet har fra tid til annen de siste årene mottatt forespørsler om kjøp av hjemfalt gruveeiendom som staten eier. Stortinget har tidligere gitt samtykke til salgsfullmakt i to konkrete saker i forbindelse med salg av eiendom i Raudsand i Nesset kommune og ved Løkken Verk i Meldal kommune. Nærings- og fiskeridepartementet har også fått forespørsel fra en privatperson ved Avaldsnes i Karmøy kommune om kjøp av statens eiendom der. Dette er en liten eiendom som tidligere var en del av Rødkleiv gruve, og som er hjemfalt til staten. Vedkommende som ønsker å kjøpe, eier allerede eiendommen som omkranser statens eiendom, og som han driver næringsvirksomhet på.

Etter mitt syn er det både fornuftig og hensiktsmessig å avhende eiendom til noen som kan ta den i bruk, når det ikke er aktuelt for staten å gjøre seg nytte av eiendommen. Videre mener jeg det er både tungvint og lite effektivt å måtte be om enkeltfullmakter for hvert enkelt salg. Jeg har derfor fremmet forslag om en generell fullmakt til å kunne avhende ikke-aktive gruveeiendommer. Eiendommer der det kan være aktuelt å benytte den generelle fullmakten, vil være knyttet til små, ikke-aktive gruveeiendommer der staten ikke har behov for å ta eiendommen i bruk. Det kan også være tilfeller der andre utnyttelsesmåter er sterkt begrenset og Nærings- og fiskeridepartementet verken har eller ser at det er statlig behov for å utnytte eiendommen.

Fullmakten er etter modell av fullmakten som Kystverket har til å selge ikke-næringsaktive fiskerihavner. Hvert enkelt tilfelle vil bli vurdert i samråd med og på bakgrunn av faglige vurderinger fra Direktoratet for mineralforvaltning.

Vi ønsker ikke å komme i konflikt med lokalsamfunnene gruvene er lokalisert i, og vi vil i eventuelle prosesser legge opp til en god dialog med kommunene det gjelder, og vektlegge de planene kommunen måtte ha for bruk og utnyttelse av gruveeiendommen. Dersom det i fremtiden er aktuelt å avhende hele eller deler av eiendommer som er større og mer komplekse, vil Stortinget bli orientert om det.

N ils Kristen Sandtrøen (A) []: I spørsmålet om hvordan det går med norsk økonomi, tror jeg det avgjørende er med hvilke øyne vi ser. Norge består av alle oss innbyggere i landet, og da er det ganske interessant at det blir forsøkt framstilt et bilde av at alt går så bra når vi vet at 30 pst. av befolkningen har blitt fattigere under Erna Solberg. De siste årene har tre av ti mindre disponibel inntekt etter skatt. Jo, det er helt riktig, og det er til og med stadfestet i regjeringens egne dokumenter fra Finansdepartementet. De som tjener minst i privat sektor, tjener mindre i dag enn for ti år tilbake.

Dette er statistikk fra SSB. Ekstra interessant er det at i en debatt på Politisk kvarter tidligere i vinter sa Høyres finanspolitiske talsperson at alle har fått en veldig vekst i sin inntekt og kjøpekraft. Det er direkte feil, og det er egentlig ganske betenkelig at det som er det største regjeringspartiet, kommer med den type påstander som går helt imot norsk offentlig statistikk. Da lurte Høyre og Kapur på hva som skal til for å få ned forskjellene. Det viktigste for å få ned forskjellene er at folk har faste jobber med ordentlig tariffbetaling. Det er selve grunnlaget og det som gjør at Norge i veldig stor grad er annerledes enn USA.

Derfor bør Kapur eller andre representanter fra Høyre som er opptatt av dette, stemme sammen med Arbeiderpartiet når vi foreslår å forsterke lovverket – arbeidsmiljøloven – for nettopp flere faste jobber. Men da kjemper de samme representantene innbitt imot, selv om dette gir grobunn for de økende forskjellene.

Da jeg satt her og hørte på skrytet i dag, kom jeg til å tenke på debatten fra selve statsbudsjettet i høst. Da mente Henrik Asheim at det som var så fint, var at vi ikke hadde samme type harde politiske debatter i Norge som vi nå ser i andre land, eksempelvis i Frankrike. Men vi har hatt tøffe debatter den siste tiden, enten det er om pensjonister som stadig får mindre, om bompengeopprør eller om kvinners rettigheter til abort.

Utfordringen er at debattene blir stadig mer tilspisset ettersom forskjellene forsetter å øke, så nå må vi få arbeidsplassantallet og verdiskapingen opp, handelsbalansen for Fastlands-Norge må bedres, og forskjellene må gå ned.

Tore Storehaug (KrF) []: Eg må ta opp nokre av trådane som har blitt kasta ut i debatten. Ein av dei er diskusjonen om bustøtta og endringane som blir gjorde der. Realiteten er at nokre av dei som har mista bustøtta, har det på grunn av at dei har fått auka inntektene i familien sin, og det er ein god ting. Men den reelle politikken og prioriteringa i RNB er at ein ynskjer å gje større tryggleik og føreseielegheit for barna. Difor har regjeringa føreslege ei ekstraordinær satsing på 118 mill. kr til tilskot til etablering for vanskelegstilte barnefamiliar. Det betyr at 450 vanskelegstilte barnefamiliar vil kunne bli bustadeigarar med ein kombinasjon av tilskot og startlån. Det blir sett av 66 mill. kr meir for å styrkje bustøtta frå 1. juli, og det betyr at 18 000 familiar kan få opp mot 8 000 kr meir kvart einaste år.

Samtidig har ein heva grensa for dei som kvalifiserer til bustøtte, slik at om lag 1 100 husstandar blir inkluderte. Det er reelle prioriteringar. Så ser eg i budsjettinnstillinga at SV viser til at dei støttar regjeringa sitt forslag, og det må bety at der ein har snakka høgt, står ein i realiteten bak den reelle prioriteringa som regjeringa har gjort, og som eg synest er ei god prioritering.

Ein del andre trådar blir ikkje følgde opp i denne debatten. Blant anna blir ikkje representanten Wang Soleim si utfordring til Senterpartiet om deira inndekning i forslaget svara ut. Representanten Slagsvold Vedum gjer seg ofte høg og mørk på at ein skal snakke med dei politikken går ut over. Eg synest det er ein god regel, men kvar er representanten Slagsvold Vedum når han blir utfordra på Senterpartiets kutt i EØS-midlane? Skal han ikkje snakke med antikorrupsjonsaktivistane i Ungarn som han føreslår å ta midlane frå? Kva med LHBT-organisasjonane i Slovenia? Skal han ikkje ha ein dialog med dei? Eller elevane på bygda i Romania som får utdanning pga. norske bidrag gjennom EØS-ordninga – dei fortener vel å bli høyrde og tekne på alvor, òg i Stortinget?

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg hørte representanten Moflag si at tilskuddsordningen var blitt borte. Ja, det stemmer at tilskuddsordningen blir borte, fordi det går inn i de ordinære tilskuddene, men det betyr altså ikke at plassene blir borte.

Men når man skal være høy og mørk, burde man i hvert fall ha gjort jobben selv, og under de rød-grønne var ikke denne ordningen der i det hele tatt. Og til å begynne med, da denne regjeringen innførte ordningen, slet man faktisk med å få nok søkere. Da satt jeg selv i helse- og omsorgskomiteen, og jeg syntes det var litt trist at kommunene ikke valgte å søke og bruke de plassene som man i regjering hadde kjempet for å få gjennomslag for som dagaktivitetstilbud for demente.

Men nå er det heldigvis et stort trykk. Det er mange som ønsker plass, og det vil fortsatt være muligheter der. Men det jeg var opptatt av, var at man i tillegg må sørge for å få på plass noen ekstra muligheter, og at Inn på tunet-ordningen blir styrket.

Så skjønner jeg at Senterpartiet ikke vil snakke om kuttene sine, eller om hvordan man skal klare å spare inn 1 mrd. kr. Og det jeg hørte siste representant fra Senterpartiet si, var at man foreslo det i budsjettet, så derfor foreslår vi det nå også. Det er ikke realisme i det, men det er ikke så farlig, for så lenge vi foreslo det i budsjettet, kan vi bare fortsette å foreslå det nå.

Jeg trodde det var slik at Senterpartiet her i denne sal fremmet forslag som var realistiske og gjennomførbare. Men det gjelder vel verken Senterpartiet eller Arbeiderpartiet, for Arbeiderpartiet også skal ta bort 350-kronersgrensen uten at det er realistisk mulig å gjennomføre. Det er spesielt å bruke den typen inndekning. Det betyr vel at man gjerne vil bruke litt mer av oljefondet – det har Fremskrittspartiet aldri hatt noen utfordringer med, men det har vært veldig stor motstand både fra Senterpartiet og ikke minst fra Arbeiderpartiet. Jeg ser til og med at Senterpartiet i merknader skriver at de er kritisk til å ta penger derfra.

Så til representanten Svein Roald Hansen, som var opptatt av mangelen på kostnadskontroll på veiprosjekter: Ja, var det en tid da det virkelig var mangel på kostnadskontroll på veiprosjekter, var det da de rød-grønne styrte. De årene satt jeg i transport- og kommunikasjonskomiteen og så kostnadene bare fyke i været. For første gang ser man faktisk at kostnadene på veiprosjektene blir lavere – til glede for vanlige folk og bilister flest blir det lavere utgifter når man bygger mer vei, raskere og med høyere fartsgrense, fordi det er en regjering og en samferdselsminister som satser, som vil satse og har økt bevilgningene med 75 pst. Det viser vilje og initiativ.

Som sagt: Jeg er veldig glad for det som ligger der, og den stemningen som de rød-grønne har her, er definitivt ikke den jeg oppfatter hos folk der ute. Og hvis representanten Karin Andersen skal ha penger til alle de gode tiltakene sine – mange av dem synes jeg er bra – må vi også få inn penger. Det betyr at vi må pumpe opp litt olje i Nordsjøen, for det er det som skaper mulighet for å gi gode velferdsordninger. SV vil helst skru igjen, og det gir ikke gode velferdsordninger til folk flest.

Presidenten: Representanten Tuva Moflag har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tuva Moflag (A) []: Det var de rød-grønne som opprettet tilskuddsordningen, og det var de rød-grønne, med støtte fra Kristelig Folkeparti, som sørget for at tilskuddet ble økt fra 30 pst. til 50 pst. – mot representanten Hoksrud og hans partis stemmer.

Dette er de to forslagene som regjeringspartiene stemte ned for to uker siden – først forslag nr. 1:

«Stortinget ber regjeringa vidareføre den øyremerkte tilskotstordninga til oppretting av dagaktivitetsplassar for heimebuande personar med demens inntil det er oppretta eit forsvarleg tilbod av dagaktivitetsplassar i kommunane i tråd med Demensplan 2020.»

Det andre forslaget som ble nedstemt av regjeringspartiene, er følgende:

«Stortinget ber regjeringa sikre at lovfesting av kommunane si plikt til å tilby dagaktivitetstilbod til heimebuande personar med demens vert fullfinansiert.»

Så da gjenstår det å se.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Representanten Wang Soleim gikk på talerstolen her i stad, la ansiktet sitt i alvorlige folder og viste til at Senterpartiet har kuttet en halv milliard kroner i EØS-midler i sitt alternativ til RNB og også vil gi folk i Norge lavere elavgift. Til det siste: En kunne f.eks. brukt av den ekstra milliarden som en har tatt i utbytte fra Statkraft fordi det har vært rekordhøye strømpriser, og gitt den tilbake til folk i Norge i form av lavere elavgift. Dette er en klar inndekning som Senterpartiet har. Regjeringspartiene ønsker å beholde pengene i statskassen istedenfor, ikke for å redusere oljepengebruken, men for å bruke pengene på andre ting.

Til kuttet i EØS-midler: Senterpartiet burde sannsynligvis ha kuttet mer i EØS-midlene enn det vi har gjort. Dette er altså et beløp som er på flere milliarder kroner hvert eneste år. Det handler ikke om hvorvidt vi skal delta i internasjonalt samarbeid, eller hvorvidt vi skal vise støtte og bistand til andre land. Norge har et stort bistandsbudsjett, som vi bidrar med til ulike land, og som vi også kan bidra med til disse landene. EØS-midlene har blitt en gigantisk ordning uten styring og kontroll, der det går penger til fuglekasseprosjekter, det går penger til fektekamp mellom folk som står i vikingutstyr, og der det går penger til å feire gjøkens dag!

Vi må ha kontroll på hvordan vi bruker offentlige midler. At vi skal betale penger for å være del av en handelsavtale, er fullstendig urimelig. Det er akkurat like urimelig som den måten flertallet på Stortinget gir stadig mer makt til EU over norsk finanspolitikk ved å underlegge det norske Finanstilsynet EU, og gjennom å legge vitale deler av norsk energipolitikk i EUs hender gjennom å tilslutte seg den tredje energimarkedspakken og å godta ACER. Det er en uklok politikk for Norge.

Det en derimot burde takke det norske folk for, er at vi har handlefrihet som land fordi det norske folk ikke har fulgt Høyre, Arbeiderpartiet og andre partier som ville ha oss inn i EU. Men det at vi står utenfor EU, har en selvstendig valuta og fortsatt kan styre vårt eget land på viktige områder, gjør at vi også framover bør sørge for å ta tilbake nasjonal suverenitet og bli en del av et ordentlig internasjonalt samarbeid basert på likeverdighet.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Først til representanten Hoksrud, som er villig til å gamble med framtida til ungdommene våre. Vi skal i framtida kutte klimagassutslipp, vi skal skape arbeidsplasser, og vi skal tjene penger, og da kan vi ikke fortsette på den veien vi går nå. Da blir klimaet ødelagt, og arbeidsplassene havner i utlandet. Det er dumt. Det ønsker ikke SV å være med på. Vi ønsker å ta styringen, slik at disse arbeidsplassene kommer hit, at vi kutter i klimagassutslippene, og at vi tjener penger.

Til representanten Storehaug, som har vært oppe på talerstolen, og som umulig kan ha lest det som står i denne innstillingen. Jeg slår opp på «Bolig- og bomiljøtiltak», og der står det: Bostøtte nedsettes med 22 mill. kr. Ja, det er noen som får økninger, men i sum nedsettes den. Så står det: Utleieboliger nedsettes med 252 mill. kr. Dette er ingen satsing på bolig for dem som har det vanskelig.

Presidenten: Representanten Vetle Wang Soleim har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Vetle Wang Soleim (H) []: Jeg skulle gjerne hatt mer taletid, men til Senterpartiet om EØS-midler: EU er et fellesskapsprosjekt. Felles utfordringer løses best felles. Problemer som krysser grenser, må løses på tvers av grenser, som arbeidslivskriminalitet, klima, skattlegging av internasjonale selskaper, konkurranse og hvordan vi kan stå sammen ved migrasjon og usikkerhet.

For Høyre vil det alltid være viktig at vi er med i den internasjonale solidariteten, også innad i EU. EU er et av verdens største solidariske prosjekt fordi en klarer å stå sammen om å løse utfordringer som en har.

Hvis Senterpartiet mener en kunne kuttet enda mer, ja, hvorfor gjør de ikke det da? Vis hele handa og kutt alt! For å si det slik: EØS-avtalen gir Norge så utrolig mye mer tilbake enn det vi bidrar med gjennom disse midlene. Vi får tilgang til ordninger som vi bare kunne drømt om ellers. Det er synd at det er slik Senterpartiet ønsker å bidra til det europeiske fellesskapet.

S vein Roald Hansen (A) []: Jeg vil gjerne kommentere litt dette med EØS-midlene. Det er feil det representanten Sigbjørn Gjelsvik sier, at vi betaler for en handelsavtale. EØS-midlene er ikke en forutsetning for EØS, det er en frivillig ordning som man inngår avtale om for å delta i en sosial og økonomisk utjevning i Europa. Og etter hvert som økonomien i landene som mottar støtte, vokser, vil de falle ut av ordningen. Spania er et eksempel på det.

Så vet vi at Senterpartiet er mot avtalen, og det – jeg hadde nær sagt – får være som det er, men Norge har inngått en avtale, ratifisert i Stortinget. Mener Senterpartiet at Norge skal bli et land som går fra avtaler ved skifte av regjeringer? Eller skal vi stå ved avtalene? Skal vi bli som Donald Trump, eller skal vi holde fast ved den tradisjonen vi alltid har hatt, at blir det regjeringsskifte, står man ved de avtalene den forrige regjeringen har gjort? Det er det viktige prinsipielle i denne debatten. At Senterpartiet hvert år i sine budsjetter har kuttet ut disse midlene, er et tegn på at man er i ferd med å reorientere seg når det gjelder å stå ved internasjonale forpliktelser. Man kan være imot de prosjektene man har avtalt, men det er ikke poenget. Poenget er: Er vi til å stole på som nasjon, eller er vi ikke?

T rygve Slagsvold Vedum (Sp) []: For 14 dager siden brukte presidenten sin dobbeltstemme for første gang, for det begynte å bli så ubehagelig for Fremskrittspartiet når man skulle møte sine egne tillitsvalgte, å synliggjøre konsekvensen av egen politikk. Statsminister Erna Solberg valgte da å ringe til stortingspresidenten og si: Kjære stortingspresident, vær så snill å flytte diskusjonen om bompenger et par uker unna landsstyremøtet!

Stortingspresidenten ble da satt under et voldsomt press. Det var sikkert veldig ubehagelig og litt pinlig å måtte bruke dobbeltstemmen sin på å flytte debatten. Resultatet på onsdag var ingen realitetsendring i politikken. Dette var bare for å prøve å unngå å ha debatten i tiden rundt eget landsstyremøte. Det var resultatet da.

På landsmøtet i Fremskrittspartiet skrøt man voldsomt av at man i revidert nasjonalbudsjett skulle lette bompengebelastningen for norske bilister med 200 mill. kr – et kjempegjennomslag. Så ser vi hva som står i revidert nasjonalbudsjett. Jo, at man først skal dra inn 430 mill. kr fra to OPS-prosjekter, og så skal man gi 200 mill. kr tilbake. Hvis man ikke hadde gjort noen endringer, hadde det blitt 230 mill. kr mindre i bompenger før budsjettet enn det blir etter budsjettet. Igjen er Fremskrittspartiet mer opptatt av kommunikasjon, mer opptatt av spill, og glemmer innholdet. Så når dette vedtas i dag, er det mer bompenger enn før vedtakene i dag – igjen med Fremskrittspartiet i spissen.

Det er det samme når det gjelder avgiftspolitikken. Fremskrittspartiet later som om de er opptatt av avgifter, men så har de økt avgiftene med over 5 mrd. kr – det er et faktum – og man har økt avgiftene på strøm med 34 pst., noe norske forbrukere må betale hver dag. Det rammer dem som har lavest inntekter, hardest – Fremskrittspartiets politikk.

Vi har sett i debatten tidligere i dag at statsminister Erna Solberg ikke kan ta avstand fra den ukloke uttalelsen Monica Mæland kom med, om at alle kommuner med under 5 000 innbyggere ikke har livets rett. Hun ble utfordret direkte, men tar ikke avstand fra den. Trine Skei Grande sa tidligere i vår at disse kommunene var å regne som koseklubber. I de koseklubbene jobber det over 50 000 mennesker – sykepleiere, lærere, barnehageansatte – som gjør en god jobb hver dag.

Når vi nå mot slutten av sesjonen nærmer oss et kommunevalg, er det derfor viktig at man faktisk diskuterer dette også i kommunevalget. Men Monica Mæland har sagt rett ut at hun mener vi skal diskutere det etter kommunevalget, for hun vet at hvis man diskuterer det i kommunevalget, blir det ubehagelig, for folk ønsker ikke den sentraliseringen som regjeringen står for. I denne debatten har Erna Solberg hatt muligheten til å ta avstand fra uttalelsen om at alle kommuner på under 5 000 innbyggere er for små. De kommunene er gode, bra lokalsamfunn rundt omkring i hele Norge, og de bør bestå, ikke sammenslås.

Presidenten: Presidenten vil bare vise til forretningsordenens § 7. Der står det ingenting om stortingspresidentens dobbeltstemme, men det er slik at dersom presidentskapet etter en avstemning har like mange stemmer for og imot, er stortingspresidentens stemme utslagsgivende.

Audun Lysbakken (SV) []: Mot slutten av debatten tenkte jeg det kunne være et poeng å bruke litt tid på noe vi egentlig skulle gjort nå like før sommeren, nemlig å behandle trygdeoppgjøret, noe det er lang tradisjon for. Men det har det blitt slutt på under denne regjeringen fordi det er altfor ubehagelig, særlig for Fremskrittspartiet, å ha den typen åpen og grundig behandling av trygdeoppgjøret.

Man har nå i flere år underregulert pensjonene, sånn at særlig eldre med lave pensjoner har opplevd å måtte stramme inn livreimen, få nulloppgjør på nulloppgjør, i år hele 35 kr mer å leve for i måneden – mens de rikeste blir rikere, mens de med de høyeste lønningene drar fra, og mens stortingsflertallet bevilger seg selv en solid lønnsøkning. Det hadde vært mulig å gjøre noe med dette. I dag behandler Stortinget forslag som SV og flere andre partier har lagt fram, om å stoppe underreguleringen, om å innføre forhandlingsrett, sånn at det ville bli mulig for pensjonistenes organisasjoner å forhandle om bl.a. en mer rettferdig fordeling, og ikke minst om igjen å ha en full behandling av trygdeoppgjøret på et meningsfullt tidspunkt i Stortinget.

Alt dette stemmer de borgerlige partiene imot. Det er nok en misbrukt mulighet til å rydde opp i det som gjør at så mange pensjonister føler seg sviktet av flertallet i Stortinget. Det var derfor så mange reiste fra hele landet for å være med på den store protesten utenfor Stortinget for to uker siden.

Mot slutten av denne debatten synes jeg det er viktig å konstatere at regjeringspartiene nok en gang stemmer for en sånn pensjonspolitikk. De kommer til å fortsette å skylde på pensjonsreformen. Det er mye galt å si om den, men det er fullt mulig for et flertall som vil noe i dette storting, å stoppe underreguleringen.

Ellers er det nå ved slutten av den siste debatten i denne sesjonen tid for å ønske regjeringen god sommer. De er jo i en situasjon der vi vet at de har det travelt og kommer til å fortsette å ha det travelt. Representanten Trond Helleland har benyttet denne debatten til å snakke om kaoskoalisjonen. Jeg synes vi får bevist hver eneste dag hvem som er kaoskoalisjonen i norsk politikk. Det er de som styrer akkurat nå. Det blir spennende å se om vi vakler mot nye regjeringskriser neste uke eller ikke. Det har blitt mye av det.

Mens regjeringen holder på med det, skal vi andre dra i gang en valgkamp som handler om det som er viktigst for folk i Norge akkurat nå, nemlig å svare på den folkelige uroen knyttet til økende ulikhet og klimakrise. Det skal vi gjøre.

Bjørnar Moxnes (R) []: Erna Solberg har lovet at flertallsregjeringen vil være åpen for innspill og også lytte til Stortinget. Da det ble sagt, hadde jeg mine tvil, og jeg advarte mot et Erna-velde – stort sett, har det vist seg, med rette. I sak etter sak har det vært fremmet forslag som kunne gjort Norge til et bedre land – som kunne fått ned forskjellene, fått flere til å bli med i fagforeninger, fått bukt med seksuell trakassering i arbeidslivet. Dette har rutinemessig blitt nedstemt av regjeringspartiene Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. De har til og med stemt ned forslag som de selv sto sammen om da de var i opposisjon.

Det samme tror jeg nok kommer til å skje ved dagens votering, men til høsten kan heldigvis folk si fra om hva de synes om den politikken regjeringen fører, og som føres ute i kommunene. Det er blitt reist opprør mot regjeringens politikk på veldig mange områder. Å nevne alle har jeg ikke tid til, men to områder vil jeg nevne. Det ene er AAP-opprøret, der det ikke var noe særlig svar å få fra statsministeren på om hun forstår de problemene de som nå mister ordningen, møter. Det andre er pensjons- og trygdeoppgjøret, der det fremmes en rekke forslag fra oss og andre partier i salen i dag for å la pensjonistene få en god kjøpekraftsutvikling, for å hindre at de nok en gang skal miste kjøpekraft, noe som har skjedd ved mange tidligere oppgjør på rad.

Samtidig har vi i dag klart å knekke i hvert fall én kode. Vi fikk nemlig beskjed om at regjeringspartiene vil stemme for forslaget som Rødt tok initiativ til i går, og som vi fikk med oss MDG og SV på, om at vi skal likebehandle fotball-VM og fotball-EM for kvinner, så alle kan se alle kampene gratis på TV. Der er det i hvert fall et bredt forlik, for å si det sånn. Vi får en seier i Stortinget for fotballen i dag og håper på en seier for landslaget på fotballbanen i morgen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.