Stortinget - Møte tirsdag den 4. juni 2019

Dato: 04.06.2019
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 304 S (2018–2019), jf. Dokument 8:102 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 5 [11:42:42]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Kari Elisabeth Kaski, Solfrid Lerbrekk og Freddy André Øvstegård om nødvendige endringer i husleieloven for å sikre at sosiale boliger har leiepriser vanskeligstilte kan betale, og andre forsterkinger av den sosiale boligpolitikken (Innst. 304 S (2018–2019), jf. Dokument 8:102 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå komiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve anledning til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Mari Holm Lønseth (H) [] (ordfører for saken): Først vil jeg starte med å takke komiteen for et godt samarbeid.

Saken gjelder et representantforslag fra SV om å gjøre endringer i den sosiale boligpolitikken. I representantforslaget ble det fremmet sju ulike forslag, og de forslagene er i det vesentlige fremmet i innstillingen. Jeg lar det være opp til forslagsstillerne å begrunne forslagene nærmere.

En god bolig er et grunnleggende velferdsgode. En trygg og god bolig gir oss bedre helse, bedre livskvalitet og gode forutsetninger for å lykkes i jobb og utdanning. Heldigvis klarer de aller fleste av oss å skaffe oss en god bolig på egen hånd, enten det er gjennom å kjøpe eller å leie en god bolig. Mange av de som leier, ønsker å gjøre nettopp det, og de fleste som leier, gjør det helt uten hjelp fra det offentlige.

Men vi trenger en kraftfull sosial boligpolitikk for å hjelpe dem som ikke klarer å skaffe og beholde en god bolig på egen hånd. Her leverer denne regjeringen allerede godt arbeid. Antallet bostedsløse er nå på det laveste nivået siden vi begynte å måle.

Den siste utførte målingen fra 2016 viser at vi har under 4 000 bostedsløse i Norge. Det er bra, men vi er ikke fornøyd med det, og arbeidet for å få det antallet ned, må fortsette. Bostøtten er også et viktig boligsosialt virkemiddel. Med Høyre i regjering har vi styrket bostøtten. Den er målrettet, sånn at store barnefamilier får mer. Man får bostøtte basert på oppdaterte ligningstall, og vi har økt boutgiftstaket flere ganger. Resultatet er nå at de som får bostøtte, får mer. De som får bostøtte, får også dekket en stabil andel av boutgiftene sine.

Startlån er også et viktig tiltak for å sørge for at flere går fra å leie til å eie. I fjor formidlet kommunene, gjennom Husbanken, startlån på et rekordhøyt nivå. I løpet av de siste tre årene har nesten 12 000 husstander gått fra en leid til en eid bolig gjennom startlån. Men den boligsosiale politikken, selv om den er god i dag, må endre seg i takt med at samfunnet endrer seg. Derfor er jeg glad for at regjeringen i går varslet at den vil komme med en stortingsmelding om boligsosialt arbeid. Det ser jeg fram til å jobbe videre med.

Sosialistisk Venstreparti etterlyser statlig overstyring av oppgaver som kommunene allerede tar et stort ansvar for på egen hånd, og løser på egen hånd. Kommunene skal medvirke til at alle som trenger det, får en bolig. Det er også kommunene som bestemmer leieprisnivået på egen hånd. Jeg har tillit til at kommunene sikrer at de som trenger en god bolig, får det, og tar vare på dem.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Et eget sted å bo til en overkommelig pris er avgjørende for å kunne leve et selvstendig og godt liv. Arbeiderpartiet mener at så mange som mulig skal kunne eie sin egen bolig, og den skal være av god kvalitet. Det er en viktig politisk oppgave å legge til rette for at det bygges nok boliger. Boligene skal være et sted å bo, ikke et spekulasjonsobjekt. Forskjellen mellom å eie og å leie bolig er i ferd med å bli en av ulikhetsfaktorene i samfunnet.

De som har råd, kjøper seg tidligere bolig enn før, og vi ser nå at BSU er en god ordning for dem som har god økonomi og penger til overs. Samtidig blir førstegangsetablererne eldre. Færre som mottar bostøtte, eier egen bolig. Dette er funn vi som politikere må ta på største alvor. Nok en gang reduserte regjeringen utlånsrammene for Husbanken i sitt budsjett for 2019. Med det svekket regjeringen Husbanken som boligpolitisk verktøy. Vi støtter ikke en nedbygging av Husbanken, og mener det er nødvendig å øke rammene i Husbanken. Det gjorde vi med 9 mrd. kr i vårt alternative budsjett. Vi økte lånerammene til 25 mrd. kr. Lånerammen skal bl.a. gå til å gi flere unge med gode framtidsutsikter startlån. Når skal regjeringen skjønne at boligpolitikk må være mer enn virkemidler for de vanskeligstilte?

Vi vil gi kommunene flere virkemidler til å bygge bolig av god kvalitet for alle. Kommunene må få mulighet til å gi folk nye veier inn i boligmarkedet. Regjeringen er for passiv i dette spørsmålet. Se bare hva byrådet har foreslått i Oslo. Nå må vi gi verktøyene Oslo trenger, nettopp for å gi flere mulighet til å gå fra å leie til å eie egen bolig. Da burde regjeringen styrke verktøykassa til Husbanken heller enn å svekke den. Da burde regjeringen våge å tenke nytt, og være med på å støtte de aktørene som kan gå inn og hjelpe dem som trenger en ekstra dytt for å få kjøpt seg sin første bolig, f.eks. ved å utvide ordningen med startlån, f.eks. ved å innføre noen prøveordninger, der det offentlige kan gå inn som medeier i en bolig med inntil 15 pst. av kjøpesummen, f.eks. ved å sørge for at tilskuddsordningene gjennom Husbanken styrkes for å realisere flere leie-til-eie-modeller – et forslag vi kommer til å stemme for i salen i dag. Eller regjeringen kunne styrket kommuneøkonomien og dermed gitt kommunene større muskler til å realisere drømmen om egen bolig for flere.

Med dette tar jeg opp det forslaget Arbeiderpartiet har sammen med Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Representanten Siri Gåsemyr Staalesen har teke opp det forslaget ho refererte til.

Heidi Greni (Sp) []: Senterpartiet mener bolig er et grunnleggende velferdsgode på linje med arbeid og utdanning. En trygg og stabil boligsituasjon er en nødvendig ramme rundt alle menneskers liv. Boligpolitikkens betydning for velferd og utvikling må løftes fram og styrkes.

Det er et mål for Senterpartiet at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Velfungerende leiemarkeder for dem som i kortere eller lengre perioder er best tjent med å leie bolig, må også sikres.

Situasjonen for ungdom som skal inn på boligmarkedet, er blitt vanskeligere. Senterpartiet mener det må settes inn flere tiltak for å forbedre situasjonen for førstegangsetablerere. Det er også en stor utfordring at mange vanskeligstilte og personer med særlige behov mangler boligtilbud. Antallet bostedsløse bør reduseres. Det må derfor finnes løsninger som bidrar til at både unge, førstegangsetablerere og vanskeligstilte får mulighet til å kjøpe sin egen bolig.

Samtidig må man passe på at endringer i ordninger og forskrifter ikke fører til at prisnivået i boligmarkedet skyter i været, eller at gjeldsgraden i norske husholdninger øker ytterligere. Det er allerede i dag et høyt nivå. Det er forskjellige utfordringer i boligmarkedet i ulike deler av landet. Ordningene må kunne bidra til at flere kommer seg inn i boligmarkedet i hele landet, enten de ønsker å bosette seg i en distriktskommune eller i et pressområde.

Senterpartiet mener det gjøres mye godt arbeid i kommunene for å sikre boliger til bostedsløse og andre vanskeligstilte som ikke selv kan skaffe seg bolig. Dette arbeidet må styrkes, og kommunene må settes i stand til å hjelpe dem som behøver det. Den beste måten å sørge for det på er å styrke kommuneøkonomien.

Senterpartiet mener det er viktig med forutsigbarhet rundt husleiepriser. Det rammer enkeltpersoner hardt når prisene skrus opp svært mye over kort tid. Det er viktig at det fra kommunalt nivå etterstrebes forutsigbarhet i boligpolitikken, slik at de som bor i kommunale boliger, har trygghet for egen bosituasjon. Det er imidlertid utfordringer for kommunen hvis de subsidierer kommunale boliger ved å ta lavere priser enn det som er på det øvrige boligmarkedet. Det vil føre til at kostnadene knyttet til botilbudet ikke synes i kommunens budsjett, og at kommunen ikke vil få dekket de reelle kostnadene ved boligtilbudet. En generell subsidiering vil heller ikke være behovsprøvd, og ikke nødvendigvis treffsikker. Det er viktig at de økonomiske virkemidlene på boligmarkedet er målrettet. Derfor må bostøtteordningen styrkes, ikke svekkes.

Senterpartiet ønsker å sørge for at tilskuddsordninger gjennom Husbanken styrkes, og at det gjennomføres flere leie-til-eie-modeller. Derfor støtter vi forslaget om å endre forskrift om startlån fra Husbanken slik at søkere som er unge og førstegangsetablerere med betalingsevne, men uten egenkapital, kan være med i målgruppen for å motta startlån.

Til slutt vil jeg ta opp forslagene nr. 2 og 3, fra Senterpartiet og SV.

Presidenten: Då har representanten Heidi Greni teke opp forslaga ho viste til.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Det er behov for å forsterke den sosiale boligpolitikken kraftig, og det er behov for å forsterke boligpolitikken kraftig og bruke Husbanken som et virkemiddel for å få et velfungerende boligmarked. I Norge er det stort sett ett marked, og det er markedspris enten det er leie eller eie. Det sier seg sjøl at for mange fungerer ikke det.

I dette forslaget har vi fremmet en rekke endringer for å styrke den sosiale boligpolitikken gjennom Husbanken. Det er leie-til-eie, som mange snakker om. Det gjelder også – senest i revidert – kutt i tilskuddsordningene fordi få kommuner bruker det. Hva gjør vi for å få flere kommuner til å bruke ordninger som det faktisk er stort behov for? Startlånordningen har vi før fremmet forslag om å åpne for unge som har jobb, som ikke nødvendigvis har en veldig høy utdanning, og som ikke har foreldrebanken i orden – den som kjører bussen, den som jobber som omsorgsarbeider eller barnehageassistent, og som har betalingsevne, men ikke foreldrebanken i orden. De bør absolutt få mulighet til å komme inn på eiemarkedet med alle de økonomiske fordelene som ligger i det. Men det vil altså ikke regjeringen.

Vi har også med utgangspunkt i henvendelser fra Norsk forbund for utviklingshemmede sett at svært mange steder er husleiene i de kommunale omsorgsboligene og kommunale sosiale boligene for høy. Det har også vært eksempler på det i Oslo som har vist at med lovverket som gir kommunene rett til å ta gjengs leie, ender man opp med et leienivå som er helt umulig å greie for disse menneskene, for her er jo inntekten gitt. Hvis man f.eks. er ung ufør, har man utbetalt omtrent 19 000 kr. Og når kommuner som Hadsel tar 15 000 kr i måneden i husleie, Sortland tar 14 000 kr i måneden, og Bodø, Stavanger og Trondheim tar 13 000 kr i måneden, sier det seg selv at dette ikke går. Hva i all verden er poenget med at kommuner skal kunne få lov til å ta slike husleier i boliger til f.eks. vanskeligstilte og uføre, der inntekten er gitt?

Utviklingen i bostøtte har gjort at om man kommer inn under ordningen ung ufør nå, tjener man for mye til å få statlig bostøtte. Det betyr at dette er mennesker som er lut fattige, og som kommunen ellers er nødt til å supplere med sosialhjelp for at de skal ha råd til å bli boende. Det har til og med vært stygge saker der det har vært fremmet utkastelse overfor slike mennesker.

Det SV ønsker, er å gi trygghet for vanskeligstilte i sin bosituasjon. Det er det våre forslag handler om, og jeg tar opp forslagene som SV har alene.

Presidenten: Då har representanten Karin Andersen teke opp dei forslaga ho viste til.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det finnes en såkalt sykepleierindeks. Den viser hvor mange boliger, eller andelen av boliger, som en enslig sykepleier har råd til i en bestemt by. I Oslo er den indeksen nå på 5 pst. Det betyr at er man enslig sykepleier, har man med den inntekten råd til å kjøpe 5 pst. av de boligene som er ute i markedet, 95 pst. kan man bare glemme, for det har man ikke råd til. Dette skyldes at vi har fullstendig mangel på boligpolitikk i Norge. Til forskjell fra andre siviliserte land er man prisgitt et rent kommersielt marked, mens vi ser at i land som Sveits, Østerrike, Tyskland og Danmark har de også et tilbud ved siden av det kommersielle markedet som er prisregulert og av god kvalitet, og som sikrer at vanlige arbeidsfolk kan få råd til å bo i den byen de også jobber i. Sånn er det dessverre i minkende grad her i Norge, ikke minst her i Oslo, hvor altså prisene i det kommersielle markedet er langt høyere enn det lavtlønte arbeidstakere har råd til. Så mangelen på boligpolitikk skaper en prismur som stenger mange folk ute fra å bo i den byen de også jobber i, hvis det er en storby.

Det trengs med andre ord en boligpolitikk i Norge, og det SV foreslår, er en god og forsiktig start på en mer rettferdig boligpolitikk. Rødt vil naturligvis støtte de forslagene som ligger her, men vi skjønner ikke hvorfor man ikke skal gå litt tydeligere til verks og nøye seg med en begrensning på utbytte fra de kommunale boligene. Sånt utbytte mener vi skal være forbudt. Vi ser hvordan de kommunale gårdene i Oslo, bl.a. på Sagene, brukes som en melkeku for byrådet. De tar millioner, hundretalls millioner, ut fra boligene, fra folk som har dårlig råd, og bruker til alt mulig annet rart – i flere kommuner. Vi så at dette var Oslos skjulte eiendomsskatt så lenge Høyre styrte, altså en skattlegging av de fattigste i Oslo. Man tok milliarder av kroner fra disse menneskene til sine prestisjeprosjekter. Dessverre har ikke dette blitt tilstrekkelig redusert med det nye byrådet. Stortinget burde vedta at den type utbytte, den typen beskatning av de aller fattigste i samfunnet, skal være forbudt. Så kan vi heller la dem som har god råd, betale så det monner, som en nå gjør i Oslo med en rettferdig eiendomsskatt, som Høyre er imot. Det er vi for, men skatten fra de fattige skal vekk.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i denne saken.

Presidenten: Då har representanten Bjørnar Moxnes teke opp forslaget han viste til.

Statsråd Monica Mæland []: Regjeringens mål er at alle skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig. I Granavolden-plattformen er vi tydelige på at vi skal styrke det boligsosiale arbeidet. Men jeg mener at løsningen ikke ligger i overstyring og detaljstyring av kommunene.

Kommunene skal hjelpe personer som ikke selv greier å ivareta egne interesser på boligmarkedet, med å skaffe seg en egnet bolig. Husbanken kan bidra til finansiering med både lån og tilskudd til kommuner som ønsker å skaffe utleieboliger til vanskeligstilte. I likhet med øvrige partier – alle utenom SV – kan jeg ikke se at det er dokumentert noe behov for endringer på dette området. De fleste kommuner jobber målrettet og godt på dette viktige området.

De økonomiske virkemidlene på boligmarkedet må være mest mulig rettet mot personer som trenger det, og ikke mot boligen. En generell subsidiering gjennom lav husleie er ikke målrettet. Da må vi heller ha ordninger som f.eks. bostøtte, som hjelper dem som ikke har høye nok inntekter til å betale hele husleien selv.

Flere av endringene som SV har foreslått, berører også det kommunale selvstyret. Prinsippet om at selvstyre ikke skal begrenses mer enn nødvendig, er lovfestet i den nye kommuneloven som straks trer i kraft. Jeg mener at lokalpolitikere er vel så godt skikket til å foreta viktige prioriteringer som det vi er i departementene og på Stortinget i Oslo.

Eierlinjen er sterkt forankret i norsk politikk. Regjeringen vil legge til rette for at så mange som mulig av dem som ønsker det, skal kunne eie sin egen bolig.

Mange har gode forutsetninger for å eie egen bolig. Tapene på startlån er små, her er det et stort potensial for å hjelpe flere vanskeligstilte. Da er det viktig at kommunene bruker virkemidlene som de har til rådighet, og søker om startlån og tilskudd til etablering. Mange kommuner er flinke til dette og får hjulpet mange av sine innbyggere over i eiet bolig.

I revidert nasjonalbudsjett for 2019 har vi foreslått 110 mill. kr ekstra til tilskudd til etablering for å hjelpe flere barnefamilier fra leid til eid bolig. Om lag 450 vanskeligstilte husstander vil med dette kunne bli etablert i egen eid bolig. Startlånet skal være et supplement til det ordinære kredittmarkedet, ikke en konkurrent. Startlånet skal f.eks. ikke gis til en nyutdannet person som i en kort periode ikke får vanlig lån på grunn av krav i boliglånsforskriften. Det ville være å undergrave intensjonen med denne forskriften.

Utviklingen bekrefter også at stadig flere unge eier sin egen bolig. I 2004 eide 34 pst. mellom 25 og 30 år sin egen bolig, ifølge SSB. I 2016 var andelen på 42 pst.

Den sosiale boligpolitikken skal som nevnt være rettet mot dem som trenger det. I går offentliggjorde jeg at regjeringen nå setter i gang arbeidet med en ny stortingsmelding om den boligsosiale politikken, og jeg ser fram til å legge fram denne meldingen for Stortinget forhåpentligvis neste år og da invitere Stortinget til en bred og god og viktig debatt om virkemidlene for å styrke den norske boligmodellen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Regjeringen sier stadig at det er et mål at så mange som mulig skal kunne eie egen bolig, men det går gal vei for dem som har minst å rutte med. Tall fra SSB viser at 76,8 pst. av husholdningene i Norge eide boligen sin i 2018. Det er en nedgang fra 2015. Blant husholdningene med lavest inntekt eide 48 pst. boligen sin i 2018, også dette en nedgang fra 2015. I nesten alle kommuner eier over 90 pst. av husholdninger med høy inntekt boligen sin. Blant husholdningene med lavest inntekt varierer andelen fra 25 til 70 pst. i de ulike kommunene. Dette viser at regjeringens boligpolitiske mål nås for de rikeste blant oss, mens de svakeste sakker akterut. I går sa statsråden at regjeringen ville snu denne utviklingen og lansere et arbeid med sin første stortingsmelding om boligsosialt arbeid. Mitt spørsmål blir da: Hvorfor tok det så lang tid for regjeringen å komme til den erkjennelsen at regjeringen har sviktet de vanskeligstilte, og at ulikhetene i samfunnet øker?

Statsråd Monica Mæland []: Grunnlaget for å lage en stortingsmelding om boligsosialt arbeid er ikke at regjeringen har sviktet. Tvert imot ser vi at denne regjeringen har halvert antallet bostedsløse fordi vi har prioritert det. Vi ser at andelen barnefamilier som får bostøtte, er kraftig økt fordi vi har prioritert det. Vi ser altså at det boligsosiale arbeidet virker.

Men i likhet med på alle andre politikkområder må vi være åpen for å diskutere om virkemiddelbruken er riktig, om vi er riktig organisert for å nå de gruppene vi vil. Som representanten refererte, er det noen ganske små endringer i prosentandelen som eier egen bolig. Det er sånn at de aller fleste, over 80 pst., eier sin egen bolig i dette landet. Det er bra. Men vi har, bl.a. på bakgrunn av flyktningstrømmen tilbake i 2015, fått flere familier som har lav inntekt. Så vi må se på virkemiddelbruken. Vi må diskutere den bredt. Jeg ser fram til å reise rundt og få gode innspill i kommunene, som jobber veldig godt med dette.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Det er bra. Men spørsmålet er likevel: Hvorfor har regjeringen sviktet de svakeste? Det er helt riktig at 80 pst. eier egen bolig, men bare 48 pst. av de svakerestilte, og regjeringen har ikke gjort noen ting for at de skal få mulighet til å eie en egen bolig.

Statsråd Monica Mæland []: Hvis noen har sviktet, er det vel kanskje de som ikke tok på alvor det faktum at det var 6 800 bostedsløse i 2012 da man satt i regjering. Det tallet er mer enn halvert. Men jeg er ikke fornøyd, ingen skal være bostedsløs i dette landet, og vi må ikke gi opp før alle har fått tilbud om en god og trygg bolig. Jeg mener at vi har prioritert dette arbeidet. Det er viktig, men vi må være villig til å diskutere nye måter å gjøre ting på. Vi vet at bl.a. Oslo har tatt i bruk nye virkemidler, og jeg er spent på å diskutere med Oslo hvordan staten kan bidra gjennom de virkemidlene og den organiseringen vi har gjennom Husbanken. Er den den riktige i 2019 eller skal vi gjøre endringer? Jeg er helt åpen for det fordi jeg er opptatt av målet, nemlig at alle skal ha et trygt sted å bo.

Heidi Greni (Sp) []: Kommunene har fått innskrenket handlingsrommet når det gjelder startlån, og begrunnelsen var at det gikk ut over de varig vanskeligstilte. Det er en problemstilling som Senterpartiet tar på alvor. Derfor har vi foreslått en todeling av ordningen, for det er mange kommuner som melder at det er en stor utfordring at de er fratatt muligheten til f.eks. å bruke startlån til toppfinansiering for dem som har en inntekt som gjør at de kan betjene lånet, men som ikke har mulighet til å spare opp egenkapital fordi det ikke er billige nok boliger i markedet. Eller det kan være i en distriktskommune der markedsverdien er lavere enn byggekostnadene, og der det er håpløst å få det fullfinansiert fordi de mangler den differansen.

Statsråden sa i innlegget sitt at lokalpolitikere er vel så godt skikket til å foreta disse vurderingene som oss her på huset, og det er jeg aldeles enig i. Men hvordan skal lokalpolitikerne klare å få gjennomført dette når regjeringen har fratatt dem det eneste verktøyet i verktøykassa?

Statsråd Monica Mæland []: Jeg er helt uenig i premissene. Jeg oppfatter at startlån er veldig fleksibelt, at de brukes i stor grad av kommunene, samtidig med det ordinære kredittmarkedet, og at de rettes nettopp inn mot dem som er i en vedvarende vanskelig økonomisk stilling, men som kan betjene en husleie eller et lån – men det er basert på en annen vurdering. Det er jo hele poenget med Husbanken, at det skal være et supplement til det ordinære kredittmarkedet.

Så jeg opplever en stor grad av fleksibilitet, men jeg er helt åpen for å diskutere om dette kan gjøres på en enda bedre måte enn den vi gjør det på i dag. Men så langt har jeg altså ikke fått tilbakemeldinger om det. Tvert imot skryter kommunene veldig av måten de kan bruke startlånet på overfor grupper som trenger det.

Heidi Greni (Sp) []: Tidligere var det slik at en kommune kunne finansiere forskjellen mellom markedsverdi og byggekostnad i en distriktskommune gjennom å gi et startlån, slik at noen virkelig hadde mulighet til å etablere seg i den kommunen. Det verktøyet er nå forsvunnet, og jeg kan ikke se at kommunene har fått andre verktøy som skal erstatte det. Kan statsråden skissere hvordan kommunene da f.eks. kan bistå i en slik situasjon? Det er ikke snakk om varig vanskeligstilte, det er rett og slett snakk om at markedsprisen i det området er slik at finansieringen blir krevende, for den dagen man setter nøkkelen i døra, er boligverdien faktisk sunket fordi byggekostnaden er høyere enn markedsverdien.

Statsråd Monica Mæland []: Jeg tror kanskje vi diskuterer to forskjellige ting. Jeg oppfatter kanskje at det representanten Greni diskuterer, er et distriktspolitisk virkemiddel for bosetting. Det er ikke det jeg diskuterer når jeg diskuterer startlån. Det skal rettes inn mot vanskeligstilte, vedvarende vanskeligstilte i boligmarkedet og bidra til at flere kan eie sin egen bolig – som ikke har egenkapital, som ikke har framtidsutsikter for en høyere inntekt, men som vi kan hjelpe inn på boligmarkedet. Det er altså ikke et distriktspolitisk virkemiddel, det er et virkemiddel inn mot dem som trenger det, som har lave inntekter, og som er i en vanskelig økonomisk situasjon. Det er helt uavhengig av den markedsprisen man har i deler av Distrikts-Norge, som selvfølgelig er en utfordring, men som jeg mener må løses på andre måter.

Karin Andersen (SV) []: Jeg håper virkelig at statsråden tar en prat med noen av dem som har det vanskelig på boligmarkedet, ikke bare med kommunene, når hun nå skal ut og snakke med folk – også med dem som har helt vanlige lavtlønnede jobber, som ikke har foreldre som kan stille opp med egenkapital, og som nå blir stengt ute fra å kjøpe sin egen bolig. Det er ikke fordi de ikke kan betjene lånet, for de må kanskje betale mer i husleie enn det de ville betalt i lån, men fordi statsråden nå fortsetter å late som at hvis man åpner for dette i startlånsordningen, vil det gå utover de vanskeligstilte. Det er ikke riktig. Dette kan man gjøre ved å utvide startlånsordningen og dele den i to og være villig til å prioritere penger, slik at også vanlige mennesker med vanlige lønninger har råd til å komme inn på eiemarkedet. Det er det SV foreslår. Hvorfor er ikke statsråden enig i at de som har helt vanlige jobber, også skal kunne få den muligheten?

Statsråd Monica Mæland []: Først har jeg lyst til å si at jeg kan forsikre representanten om at jeg ikke bare er opptatt av å snakke med kommunene. Jeg er hjemme hos vanskeligstilte, og jeg snakker med vanskeligstilte, nettopp for å få innspill til hvordan vi skal jobbe. Hele poenget er jo å ta de vanskeligstilte på alvor. De har i aller høyeste grad både erfaring og kompetanse i hvordan man kommer inn på boligmarkedet, og også hvordan man kan jobbe for å komme inn på boligmarkedet. Så det skal vi ta med oss.

Det er altså slik at vi innførte en boliglånsforskrift. Den medførte at en del som har normal inntekt, ikke har egenkapital. Det representanten ønsker, er å endre Husbanken. Men da undergraver hun hele poenget med boliglånsforskriften, for denne gruppen fikk jo tidligere lån i det ordinære kredittmarkedet. Nå gjør de ikke det. Man kan diskutere mye knyttet til boliglånsforskriften, men den bidrar til å dempe prisene i markedet, og det er bra, særlig for førstegangskjøpere. Og den bidrar også til at folk ikke tar opp mer gjeld enn det de bør.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Marian Abdi Hussein (SV) []: Jeg har til vanlig mitt virke som folkevalgt i bydel Gamle Oslo. Der merker vi veldig godt hvordan kutt i statlig bostøtte og kutt i andre sosiale ytelser påvirker de fattigste menneskene i Oslo. I 2017, da de første kuttene i statlig bostøtte begynte å virke, merket vi det i min bydel. Vi måtte utbetale stadig mer i økonomisk sosialhjelp til flere, og det er noe som begrenser vår allerede begrensede bydelsøkonomi.

Når regjeringen kutter i bostøtte, er det ikke bare de mest vanskeligstilte som merker det på kroppen, også veldig mange av barna deres merker det på kroppen. I min bydel har vi skolekretser som melder om at 20 pst. av deres elevmasse flytter hvert skoleår på grunn av boligforhold. Jeg er glad nå for at byrådet i Oslo har lagt fram en plan for å styrke det boligsosiale arbeidet, men vi trenger å ha regjeringen med på laget for å klare dette, for kutt i statlig bostøtte er ikke noe Oslo kommune kan gjøre noe med alene. Vi trenger å styrke virkemidlene til Husbanken, slik at færre opplever at de må flytte fordi de ikke har råd til å bo der alle vennene deres bor – der de har nettverket sitt. Det er slik vi motvirker utenforskap.

Det er veldig få av de boligene som bygges i min bydel nå, som en nyutdannet sosialarbeider eller sykepleier har råd til. Vi trenger at politikerne innser at de faktisk har makt og innflytelse og kan bruke en del incentiver for å motvirke denne utviklingen, slik at vi har plass til alle i våre kommuner, ikke bare de som har råd til å betale mest.

Mari Holm Lønseth (H) []: Det faller på sin egen urimelighet å påstå at det mangler en boligpolitikk i dag. Tvert imot har Norge et av de best fungerende boligmarkedene i verden. 80 pst. av oss bor også i en bolig man eier selv, og de fleste klarer å ordne det helt på egen hånd. Over 40 pst. av dem som er mellom 25 og 30 år, eier sin egen bolig. Det er en høyere eierandel blant unge i Norge enn det er totalt i hele Sveits. Det skulle man egentlig ikke tro når man hører måten opposisjonen snakker om boligpolitikken på.

Antallet bostedsløse er også rekordlavt. Det var over 6 000 bostedsløse i 2012. I 2016 var vi nede på 4 000. Det er som sagt ikke godt nok, men det er iallfall en betydelig forbedring.

Bare i år er bostøtten også for barnefamilier økt med over 120 mill. kr. Vi prioriterer flere leie-til-eie-prosjekter.

Det å påstå at det ikke er å ha en boligsosial politikk, eller ikke å ha en boligpolitikk, faller også på sin egen urimelighet. Målet kan ikke være at en boligsosial politikk skal favne om flest mulige, som opposisjonen synes å ha en drøm om. Målet må heller være at færrest mulig skal være avhengig av hjelp fra det offentlige for å komme seg inn på boligmarkedet. Det er nettopp det som er forskjellen på den rød-grønne boligpolitikken og regjeringens boligpolitikk.

Vi ser også at det er en mangel på prioritering fra de rød-grønne når man ser på bostøtte, og man ser det også når det kommer til startlån. Når de rød-grønne tar til orde for at unge skal ha muligheten for å få startlån gjennom Husbanken, tar man samtidig til orde for økt gjeld, man tar til orde for en omgåelse av boliglånsforskriften, og man tar også til orde for økte boligpriser. I takt med at renten går opp, risikerer vi at mange blir nødt til å ta opp mer lån enn de kan betjene. Resultatet vil bli dyrere boliger, dårligere økonomi og en høyere terskel for å komme seg inn på boligmarkedet.

Det er en ærlig prioritering hvis det er det de rød-grønne ønsker å oppnå med sin boligpolitikk, men for Høyre og for regjeringspartiene er det aller viktigste at folk flest skal ha muligheten til å eie sin egen bolig og klare seg på egen hånd. Det gjør vi ved å gjøre det raskere, enklere og billigere å bygge bolig.

Karin Andersen (SV) []: Det er nettopp folk flest som nå stenges ute fra startlånsordningen, de som har helt vanlige jobber, og som skal bruke år av sitt liv på å betale mer i husleie enn det de kunne ha betalt ned på sitt eget boliglån. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor det er et poeng å stenge lavtlønte mennesker ute fra det å kunne eie sin egen bolig, som jo har kjempestore fordeler i Norge. Det vi låner på vår egen bolig, har vi skattefradrag på, så hvis jeg låner på min nedbetalte bolig og kjøper meg en ny, fin bil, skal alle sammen være med og sponse den.

Vi snakker nå heller ikke når det gjelder startlån, om subsidier. Det er et lån som skal betales tilbake. Vi har hatt ordningen før. Den virket godt. Det er fullt mulig å legge mer penger inn i Husbanken, slik at man kan hjelpe enda flere vanskeligstilte i tillegg. Det er bare det at regjeringen velger ikke det. Regjeringen har valgt å sponse dem som er arvinger. Hvis du arver, eller hvis du har foreldrebanken i orden, som kan legge egenandelen på bordet for deg, er det helt greit. Men de som ikke har det, skal ikke få hjelp.

Så til historien om bostøtta. Jeg har Husbankens årsmelding for 2018 foran meg. Der er tallene klinkende klare. Utbetalt bostøtte har riktignok økt med 350 kr siden 2014 til dem som får. Men samtidig har gjennomsnittlig boutgift økt med 1 114 kr, og inntektene til de menneskene som får, har blitt redusert med 420 kr i måneden. Altså er det et minus i regnskapet på 1 184 kr. Dette er de som får. Men nå har det vært så små justeringer av disse inntektsgrensene at flere og flere faller utenfor. De bikker akkurat over grensa, og så sier regjeringen: Å, de har fått mer i inntekt. Ja, de har kanskje fått en hundrelapp mer i inntekt og bikker grensa, men mister da den lille bostøtta i tillegg. Det er ikke noe rart at forskjellene øker.

Dette rammer også veldig mange uføretrygdede. Jeg har hatt møter med foreldre med utviklingshemmede barn som kommer og gråter fordi barna deres nå får så høy husleie også i kommunale boliger at de ikke har råd til å bo der. De er utrygge, og de sier at vi kan jo ikke dø, for da klarer ikke barna våre seg lenger. Det mener altså regjeringen skal skyves over på den kommunale sosialhjelpa. Det er der det havner nå. Nå øker den dramatisk i alle kommuner, fordi staten har for dårlig sosialpolitikk og for dårlig sosial boligpolitikk, og fordi man ikke vil være med på å regulere det slik at kommunene er nødt til å ha sosiale boliger med priser som vanskeligstilte kan betale.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Igjen viser altså Høyre at de er mette så lenge eierlinjen blant de rikeste økes, mens det at den svekkes for de vanskeligstilte, ikke er noe å bry seg med. Ulikhetene øker, og regjeringen gidder ikke engang å dekke bordet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5.

Forrige kapittel
Neste kapittel