Ketil Kjenseth (V) [15:25:50] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et godt samarbeid om en rask framdrift i denne saken. Ingen er tjent med videre usikkerhet om hvordan inndelingen av fylkene skal være fra 2020.

Vi behandler i dag sju forslag fra til sammen 29 representanter i denne saken. De sju forslagene kan vi dele i tre kategorier. Det er SVs forslag om å etablere en mekanisme for å søke om å få fortsette som eget fylke. Det er det mest prinsipielle. Videre er det Senterpartiets forslag om omgjøring av vedtak angående ny inndeling, i praksis reversering av alle sammenslåinger av fylker, unntatt Trøndelag og Agder. Det er det mest konservative. Så er det Arbeiderpartiets forslag knyttet til fem nye fylkeskommuner og vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Det har skapt litt debatt om det nye fylket Viken.

Kort oppsummert får ingen av forslagene flertall. Ny inndeling av fylker ble vedtatt i Stortinget 8. juni i år, for seks måneder siden, basert på en skriftlig avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse fire partiene er enige om at avtalen fra for seks måneder siden fortsatt gjelder, og at Norge skal inndeles i nye fylker fra 2020.

Vi må nå rette innsatsen mot framtida og oppgavene det offentlige skal løse. Et bredt flertall i Stortinget er enig om at vi skal bruke mye ressurser på offentlig sektor. I dag er mer enn halvparten av arbeidstakerne i Norge sysselsatt i offentlig sektor. Det er også bred enighet om at vi skal ha en offentlig sektor inndelt i tre aktører, tre nivåer: kommuner, fylker og stat.

Oljeprissjokket kom brått på oss for snaut to år siden. Det er en påminning om hvor viktig det er ikke å bli statisk, verken i privat eller i offentlig sektor. Vi må raske på med det grønne skiftet og skaffe oss nye inntekter og nytt næringsgrunnlag i Norge, og vi må raske på for å møte en sterk vekst i andelen eldre over 80 år fra 2025. Årene fram dit går fort. Vinduet for omstilling og tilpassing av kommunal sektor var og er nå. Vi må bruke ressursene godt og effektivt for å gi dem som kommer til å trenge det mest, så god hjelp som mulig.

Det er altså en debatt om struktur, men heldigvis også – opplever jeg – et framtidsrettet og bredt ønske om å diskutere hvilke oppgaver de nye fylkene skal bidra med for å bygge en god og sterk offentlig sektor i framtidas Norge. Jeg ser fram til den oppgaven. Det ligger allerede et sett med oppgaver i avtalen mellom de fire partiene. Så er det et ekspertutvalg som også skal gi oss noen råd på veien videre, og som skal levere det i februar.

Videre trenger vi en harmonisering av statlig sektor i Norge. Fylkesmennene er nå i hovedsak inndelt etter grenser tilsvarende de nye fylkene. Staten opererer i dag innenfor grenser som er på mer enn 40 geografiske inndelinger, og det harmoniserer verken med dagens antall fylker eller de nye fylkene. Det er nok å nevne helseforetakene – som er inndelt i fire regionale helseforetak – som et eksempel. Så vi har behov for å rydde litt på det offentlige loftet i Norge.

Det handler også om å skape en konkurransekraft for framtida. Eksport utgjør i dag 40 pst. av bruttonasjonalprodukt. I min region, Gjøvik-regionen, bidrar hver sysselsatt med eksportinntekter på 303 000 kr, på Tynset med 61 000 kr. Ressursgrunnlaget er ulikt, og vi skal ikke diskutere de forskjellene i dag. Dem utjamner vi på mange vis. Men det er ikke noe naturgitt at det er en bildel fra Raufoss i enhver bil i verden. Det er kulturen, det er menneskene som har skapt den konkurransekraften der, og vi må sørge for at vi har den konkurransekraften framover.

Det handler også om det statlige virkemiddelapparatet, og at vi bruker det riktig og effektivt. Det handler også om hva vi skal gjøre med det nordiske samarbeidet, og hvordan vi skal bruke det framover. Flere deler av Norge får nå grense mot Sverige. Vi må bruke dette til å øke samarbeidet med de øvrige delene av Norden for å sikre den sterke velferdsposisjonen som Norden har i hele verden.

Jorodd Asphjell (A) [15:41:53]: Arbeiderpartiet ønsker sterke regioner under direkte folkevalgt styring – regioner som skal ha et lederskap i samarbeid med kommuner, næringsliv og statlig forvaltning. Sterke regioner bør overta flere oppgaver innenfor sektorer som samferdsel, utdanning, forskning, næringsutvikling, kultur og miljø. Det er også viktig at regionene beholder sine oppgaver innenfor skole, helse, kollektivtransport, miljø og tannhelse bl.a. Regionene må få en sterkere samfunnsutviklerrolle, og regionale planer skal og må styrkes som utviklingsverktøy til det beste for samfunnet.

Arbeiderpartiet er positiv til lokale og regionale prosesser hvor fylkeskommunene vurderer å slå seg sammen til større regioner. I likhet med kommunereformen må også dette forankres lokalt og regionalt, og det må baseres på frivillighet.

Vi registrerer at det nå er stor uro over den sammenslåingen som regjeringen sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti har gjennomført, og nå gjennomfører gjennom dagens vedtak. Arbeiderpartiet har vist til at de vedtakene som ble fattet den 8. juni i 2017, med unntak av sammenslåingen av Aust-Agder og Vest-Agder, ble fattet i strid med fylkeskommunenes egne vedtak. Under høringen som komiteen gjennomførte, ble det fra flere stilt spørsmål ved logikken i den nye fylkesinndelingen Stortinget vedtok.

Vedtaket som ble fattet, fører til enda større forskjeller mellom fylkene når det gjelder både folketall og geografisk utstrekning etter reformen. Eksempler på dette er bl.a. at Møre og Romsdal med sine 266 000 innbyggere, som mister to kommuner, Halstad og Rindal, fortsatt både skal stå som eget fylke og skal være robust nok til å ivareta de nye og større oppgavene på vegne av sine innbyggere, mens f.eks. Akershus, med 604 000 innbyggere, ikke er robust nok til å ivareta egne oppgaver og nye oppgaver på vegne av innbyggerne i fylket, men skal tvangssammenslås med Buskerud og Østfold og bli 1,2 millioner mennesker i antall innbyggere.

Når man ser på Finnmark og Troms, er det nærmere 75 000 km2, altså en fjerdedel av Norges landområde, og det er over 1 000 km fra øst i Finnmark til sør i Troms, så man skjønner at det er sterke reaksjoner som kommer fra Finnmark. Trondheim–Oslo tur-retur er ca. 100 mil. Det er vanskelig å se hvordan dette nye fylket kan ivareta sin rolle som en god lokal samfunnsutvikler, hvor innbyggerne har nærhet til tjenester og deltar i lokaldemokratiet, som sikrer medvirkning på en bedre måte enn før reformen.

Arbeiderpartiet vil påpeke at når det gjelder Stortingets vedtak om tvangssammenslåing av fylkene Finnmark og Troms, Hordaland og Sogn og Fjordane, Oppland og Hedmark, Vestfold og Telemark, Buskerud, Akershus og Østfold – sistnevnte som nå blir region Viken, med nærmere 1,2 millioner innbyggere – er alle imot sammenslåingen. Alle disse tvangssammenslåingene blir gjennomført uten at det foreligger noe forslag til desentralisering av oppgaver og styrking av regional planlegging, som på en måte skulle rettferdiggjøre en så lite populær reform som den som nå blir vedtatt.

Fylkeskommunenes påståtte nye og sterkere rolle som samfunnsutvikler er ikke på noen måte utformet, og den er sterkt underfinansiert. Regjeringen har derimot foreslått å svekke fylkeskommunens ansvarsområde gjennom å åpne for overføring av den offentlige tannhelsetjenesten til kommunene, og ved at større kommuner kan få delansvar for kollektivtrafikken. Arbeiderpartiet skjønner hvorfor regjeringen ønsker å redusere fylkeskommunens oppgaver, ettersom Høyre og Fremskrittspartiet er imot et fylkeskommunalt nivå. Dette vil på en måte være første skritt på veien mot å legge ned det regionale folkevalgte nivået.

Arbeiderpartiet kan ikke unngå å vise til at Kristelig Folkeparti ved flere anledninger har uttalt seg kritisk til etablering av region Viken. Under trontaledebatten i Stortinget 10. oktober i år uttalte Kristelig Folkepartis leder at en region fra Hallingskarvet til Halden ikke er optimal. Senere har representanter fra Kristelig Folkeparti uttalt at hvis man skulle tegne kartet på nytt, så hadde man ikke hatt Viken-regionen slik som den er i dag. Det er riktig at vi da hadde måttet se på dette på nytt, med nye øyne, og hadde måttet la reformen stå. Men Arbeiderpartiet er opptatt av å sikre et slagkraftig regionalt folkevalgt nivå, som kan få flere oppgaver og bedre muligheter for å legge til rette for arbeidsplasser og aktivitet i hele landet. Vi mener regjeringen sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre svekker dette arbeidet gjennom måten reformen drives fram på.

Med det vil jeg ta opp de forslag som Arbeiderpartiet står inne i på side 7 i innstillingen.

Norunn Tveiten Benestad (H) [15:53:35]: Omkamp er en velkjent øvelse også i politikken, og de sakene vi har behandlet nå knyttet til kommunereform og regionreform, er opposisjonens øvelse i omkamp. Dette er sju reverseringsforslag som vil sette landet vårt tilbake til en struktur for gårsdagens tjenestetilbud, og ikke vil være egnet til å dekke morgendagens behov og utfordringer. Det er en omkamp jeg gjerne skulle vært foruten.

Stortingets flertall slo 8. juni fast at de skal videreføre et folkevalgt nivå mellom stat og kommune. Stortinget vedtok en ny inndeling med elleve fylker, inkludert Oslo, og i min landsdel klarte vi endelig å få på plass å fjerne fylkesgrensen mellom Aust-Agder og Vest-Agder, etter årelange diskusjoner og kamp. En større og sterkere fylkeskommune vil øke vekstkraften på Sørlandet, og det er etterlengtet. Vedtakene som ble gjort 8. juni, ble sikret gjennom et godt samarbeid mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, og det samme ser vi i dag.

Høyre og Fremskrittspartiets primærstandpunkt er godt kjent. Men politikk handler ikke bare om konflikter, det handler om samarbeid og om kompromisser. Vi har en fylkesstruktur som har vært uendret omtrent i manns minne, og hvis en virkelig tenker gjennom hvor mye samfunnet har endret seg i denne perioden, er det lett å forstå at våre krav til tjenestebehov i dag er endret radikalt.

Med den nye inndelingen fra 8. juni får vi et godt og framtidsrettet grunnlag for å videreutvikle fylkeskommunene, en bedre balanse mellom fylkene, mer funksjonelle bo- og arbeidsmarkedsregioner og et grunnlag for å utvikle sterkere fagmiljøer.

Større fylker legger grunnlag for å kunne ta nye oppgaver og ansvar, og vi er mange også i Høyre som ser fram mot Ekspertutvalgets anbefalinger på nyåret. I Høyre er vi også opptatt av at større og færre fylkeskommuner vil innebære reduserte utgifter til administrasjon. Det er penger og ressurser som kan brukes til å styrke tjenestetilbudet til innbyggerne våre. Det vedtaket Stortinget fatter i dag, viser tross dystre spådommer fra opposisjonen at det fortsatt er støtte til regjeringas regionreform. Nå må vi få nødvendig ro, slik at de nye fylkene kan komme videre i sitt utviklingsarbeid, og det er faktisk i grevens tid, for snart blir det fullt trykk på arbeid med nye oppgaver.

Regjeringa arbeider med desentralisering. Det innebærer at makt og oppgaver flyttes fra stat til kommune og fylke, og at fylkeskommunens rolle som samfunnsutvikler skal utvikles. Det er nesten et paradoks at regjeringa gjennomfører det Senterpartiet snakker om – regjeringa styrker jo lokaldemokratiet. Senterpartiet snakker om det, Senterpartiet snakker om å flytte makt, men regjeringa leverer. Sterkere kommuner og fylker får nå mer ansvar og muligheter til å gi bedre tjenester. Hvordan skal egentlig Senterpartiet og Arbeiderpartiet styrke et tjenestetilbud når de først og fremst er opptatt av å beholde en 60–70 år gammel struktur, en struktur begge partiene langt på vei har vært enig i er utdatert? Senterpartiets Heidi Greni var ganske tydelig i debatten i juni, da hun sa at

«Senterpartiets kamp mot regjeringens store sentraliseringsreform og den sterke motstanden lokalt vil bidra til regjeringsskifte til høsten».

Slik ble det ikke.

Det har vært gjort flere forsøk på å få til endringer i fylkesstrukturen opp gjennom årene uten at det har lykkes. Nå får fylkeskommunene styrket kapasitet og kompetanse til å løfte morgendagens utfordringer. Og vi her er alle opptatt av at vi skal sikre innbyggerne våre gode tjenester, i bygd og by, også i framtida, for å trygge velferden i lokalsamfunnene våre.

Med behandlingen av disse sakene i dag settes det nå et endelig punktum for alle spekulasjonene om reversering i denne saken. Nå kan arbeidet begynne med å bygge de nye fylkene, og det kan begynne for fullt. Vi har ikke en dag å miste.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:09:10]: Gjennom flere tiår har den politiske debatten om dagens fylkeskommuner pågått, og i juni landet Stortingets flertall en endring i antall fylker, etter en enighet mellom Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Vi har vedtatt færre, men sterkere fylker. Den nye inndelingen legger til rette for en mer helhetlig samfunnsutvikling og med ansvar for flere oppgaver. Hvilke oppgaver som skal overføres, er under utredning, og man ser for seg oppgaver innenfor både samferdsel, kompetanse, utdanning, næring m.m.

Så har Fremskrittspartiet aldri lagt skjul på at vi ønsker å legge ned fylkeskommunen. Dette er det ikke flertall for. Det er Venstre og Kristelig Folkeparti som over de tre siste stortingsperiodene har vært opptatt av å endre fylkeskommunene. I forbindelse med den rød-grønne regjeringens arbeid med en regionreform i 2006 og 2007 inngikk Venstre og Kristelig Folkeparti en avtale med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om overføring av et stort antall oppgaver fra statlig sektor til nye, folkevalgte regioner. Men arbeidet stoppet helt opp.

Før sommeren inngikk Fremskrittspartiet en avtale med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti om å slå sammen en rekke fylker. Færre fylkeskommuner innebærer reduserte utgifter til administrasjon og økte ressurser til viktige tjenester. Sammenslåing av fylker er bedre enn ingen endring. Ny inndeling er vedtatt, nye oppgaver skal fordeles, og nytt inntektssystem skal på plass.

Med kraftig vekst i bevilgninger til fylkesveier, satsing på samferdsel, forskning, innovasjon og vekstfremmende skattereduksjoner har regjeringen og samarbeidspartiene lagt til rette for regional utvikling i hele landet.

Samtidig er det slik at folk flest ikke har sterke følelser for sitt fylke. Strengt tatt er det veldig få som vet hvilke oppgaver som tilligger fylkeskommunen. Folk flest er opptatt av at ting fungerer, og de er opptatt av gode tjenester. Derfor er det viktig å bruke pengene fornuftig og bygge sterke fagmiljøer.

Fremskrittspartiet viser til de innlegg som ble holdt den 8. juni, og de vedtak som der ble gjort. Det vi sa og gjorde da, mener vi fortsatt. Fremskrittspartiet vingler ikke. Fremskrittspartiet står for de avtaler de inngår. Vi ønsker å se fremover, ikke bakover, og stemmer derfor imot alle forslag som vil rokke ved vedtakene som ble gjort den 8. juni.

Willfred Nordlund (Sp) [16:20:03]: Regionreformen har blitt en ny nedtur for regjeringen. Fylkeskommunene ble pålagt av regjeringen å gjennomføre en såkalt naboprat i håp om at det skulle føre fram til en serie frivillige sammenslåinger. Det ble med Trøndelag og Agder. De andre fem fylkessammenslåingene er presset gjennom av stortingsflertallet med tvang.

I komiteens høring fikk vi flere begrunnelser for hvorfor fylkene ikke ønsker sammenslåing. Jeg vil sitere litt fra de skuffelsene vi fikk innsyn i, ved å gjengi litt av uttalelsen fra Buskerud. Der sier de:

«Fylkestinget i Buskerud var det eneste fylkestinget som godkjente den framforhandlede avtalen som ble undertegnet av de tre fylkesordførerne i Akershus, Østfold og Buskerud.»

Videre sies det:

«Grunnen til at fylkestinget i Buskerud sa JA var at vi trodde på regjeringen da de sa at flere og viktige oppgaver skulle overføres fra staten til de nye regionene.»

Og videre:

«(…) men da proposisjon 84S kom ble vi meget skuffet. Det var få og kun mindre vesentlige oppgaver som ble foreslått overflyttet til de nye fylkeskommunene.»

Buskerud fylkesting ombestemte seg og vedtok i juni 2017 å gå imot fylkessammenslåingen. Alle fylkeskommunene som møtte i komitéhøringen, var samstemte i at regionreformen bør stoppes. Alle etterlyser en oppgavereform framfor en grensereform, og de fleste var helt tydelige på at dagens fylkeskommuner ikke er avhengig av sammenslåinger for å ta imot flere og tyngre oppgaver som i dag er ukjent.

Vi behandler i dag en serie representantforslag som alle munner ut i forslag om at Stortinget opphever sammenslåingsvedtakene som ble gjort 8. juni. Unntaket er Agder. Forslagene er velbegrunnede og viser en sterk mangel på forståelige argumenter bak de sammenslåingsvedtakene som ble gjort.

Statsråden sa i sitt brev til Stortinget at dagens fylkeskommuner har både ulik geografisk størrelse og ulikt innbyggertall. Gjennom sammenslåingene av fylkeskommunene skulle vi altså få en jevnere fordeling av innbyggere mellom fylkene. Men gjør vi nå det? Møre og Romsdal med sine vel 270 000 innbyggere ble ikke foreslått sammenslått med andre fylker, mens Akershus med sine over 600 000 innbyggere blir tvangssammenslått med Østfold og Buskerud. Variasjonen i folketall mellom fylkene vil øke heller enn å utjevnes. Nordland har 240 000 innbyggere, og nye Viken vil få vel 1,2 millioner innbyggere.

Regjeringen og stortingsflertallet sier at samfunnsutviklerrollen skal være en hovedoppgave for fylkene, og at den lettere kan ivaretas av større fylker. Hvorfor det? Samfunnsutviklerrollen forutsetter at fylkene skal ivareta regionale oppgaver som ikke kan løses av kommune eller stat. De sammenslåtte fylkene vil imidlertid være sammensatt av interne regioner med store forskjeller. Storbyregionen rundt Oslo og Hallingdal har lite til felles. Det samme har Bergens-regionen og distriktskommunene i Sogn og Fjordane. Dessuten har regjeringen systematisk bygd ned fylkeskommunenes rolle i arbeidet med næringsutvikling og utvikling av nye arbeidsplasser.

Vi får to nye superfylker om ikke Stortinget sier stopp. Det ene er i nord, gjennom sammenslåingen av Troms og Finnmark, som vil dekke en fjerdedel av landarealet i Norge – en fjerdedel! Det andre er Viken, som med sine 1,2 millioner innbyggere vil dekke om lag en fjerdedel av landets innbyggertall. I nord skal vi ha rundt 100 mils reiseavstand mellom ytterpunktene i det nye fylket.

Fylkesreformen ble vedtatt av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Det var ikke mye entusiasme å spore i begrunnelsene som ble gitt. Høyre og Fremskrittspartiet har hele tiden vært åpne på at de ønsker å fjerne fylkesnivået, sist her i denne debatten nå. Venstre og Kristelig Folkeparti har vært drivkraften bak reformen, men uttalelsene fra Kristelig Folkepartis kommunalpolitiske talsperson i Stortingets debatt 8. juni sa litt om iveren etter å få vedtaket igjennom.

Ingen er fornøyd, men likevel skal denne sal trumfe gjennom fylkessammenslåinger som vi her på huset er misfornøyd med, og som våre ulike partifeller der ute i fylkene er misfornøyd med.

Jeg er redd vi må konkludere med at Kristelig Folkeparti har valgt å være tvilende til egen politikk, og tro mot regjeringen og Venstre framfor å tro på seg selv. Det er nok skuffende for mange og vil nok ikke minst opprøre partiets egne representanter rundt omkring i landet.

Vi hører fra representantene for flertallet at de nye fylkene kan vente seg langt flere oppgaver, bare regjeringen får summet seg. Faktum er at når det gjelder omfattende og uønskede sammenslåinger av fylkeskommuner, trengs det ingen utredning, for vedtakene ble gjort hals over hode og i strid med fylkenes egne vurderinger. Når det gjelder oppgaver, må det utredes i det vide og det brede. Ingenting er avgjort, og løftene er svært så luftige.

Realiteten synes å være at den viktigste ambisjonen regjeringen og dens støttespillere har for fylkesnivået, er at det blir færre enheter. Det går foran oppgavene som skal løses så langt. Så får vi se om tiden vil vise at jeg dessverre får rett i min frykt.

Karin Andersen (SV) [16:34:27]: De to store utfordringene vi har med organisering av lokaldemokratiet, er fraflytting fra Distrikts-Norge og arealkonflikter rundt de store byene. Verken kommunereformen eller regionreformen løser disse to oppgavene. Jeg vil bare gjøre en visitt til representanten Trellevik, som sa at arealkonflikter rundt byene var en av grunnene til regionreformen. Det er ett sted det er et problem, og det er i Oslo og Akershus når det gjelder fylkene, og nå snakker vi om fylkene. Man løser ingen arealkonflikter ved å slå sammen Hedmark og Oppland, eller Finnmark og Troms, eller Hordaland og Sogn og Fjordane. Det er ikke noen byer som der ligger inneklemt og ikke får lov til å utvikle seg fordi det ikke er et fellesareal. Det er bare her det er slik, men det har man altså ikke turt å røre.

SVs mening er at man ikke kan ommøblere norgeskartet for ingen ting. Det er det man er i ferd med å gjøre nå. Man har altså halvert virkemidlene fylkeskommunene skal jobbe med, denne regjeringen har foreslått for Stortinget å flytte tannhelsetjenesten – som trenger store arealer – til kommunene. Man har endog foreslått å flytte kollektivtransport og videregående skole til de store kommunene.

I denne saken må jeg si at Venstre og Kristelig Folkeparti har skuffet meg voldsomt, for de tror at de har reddet dette nivået sammen med noen som åpenbart vil legge det ned, som ikke vil ha det, og som selvfølgelig skjønner at når man lager noe stort ubegripelig som ikke et menneske har tilhørighet til, blir forståelsen for fylkeskommunen mye dårligere. Det skjønner jeg også. Jeg mener at vi kan bruke den til mye, og SV fremmet en rekke forslag da vi behandlet regionreformen i Stortinget. Det gjorde for øvrig Senterpartiet og Arbeiderpartiet også. Så de som har etterlyst det, kunne ha stemt for alle de forslagene, da hadde vi hatt noe å jobbe med. Men det har de altså ikke. Vi har en regjering som systematisk undergraver dette nivået både når det gjelder oppgaver og når det gjelder penger, og som selvfølgelig skjønner at identitet er viktig.Når man undergraver den, blir det vanskelig.

Det er to frivillige fylkessammenslåinger, det er Trøndelag og Agder. Vi har stemt for dem begge, og vi skjønner at det har noe med felles identitet å gjøre. Hedmark og Oppland har ikke det. Jeg hører også at vi skal hete Innlandet, da regner jeg med at vi er innlendinger, og at de andre er utlendinger.

Jeg har foreslått Østlandet for å bidra til freden. Når man nå diskuterer Vestlandet i vest, kan jo vi diskutere Østlandet i øst. Det er i hvert fall den eneste identiteten jeg føler noen tilhørighet til – hvis vi skal diskutere navn på dette. Men dette er også et fylke som blir større enn det Finnmark er i dag, og der alle dalførene går på langs. Det kan hende det blir litt enklere med noen beslutninger rundt Mjøsa – skjønt jeg tviler, det har vi holdt på med lenge.

Viken er en skapning som jeg tror kun en mor kan elske, og det hadde jo vært fint om vi kunne fått gjort noe med den, men Finnmark og Troms synes jeg kanskje er det aller verste, for de har få talspersoner her. Der er det snakk om to helt ulike identiteter, og det er snakk om Norges største fylke i areal med en liten befolkning, men med en helt særegen struktur og helt særegne behov som ikke blir ivaretatt. I det andre fylket: Det er snille og greie folk der, og de får til masse flott i Troms, men det er en ubalanse mellom de to fylkene som selvfølgelig vil slå inn også politisk.

Dette mener jeg er – jeg tror jeg vil referere til Arbeiderpartiets leder – et makkverk av en reform. Og jeg kan egentlig heller ikke forstå de representantene som i dag etterlyser entusiasme for en tvangsreform uten innhold, og som fylkene har vært imot.

Karin Andersen (SV) [16:39:34]: Jeg vil gjerne ta opp det forslaget som SV står alene om.

Torhild Bransdal (KrF) [16:50:17]: Igjen er datoen 8. juni. Da ble det gjort avtaler når det gjelder regioninndelingen, men på bordet i dag er det et vell av forslag, på generelt eller spesifikt grunnlag, som tar til orde for omkamp på et lovlig fattet vedtak. En kan godt være uenig i vedtaket, men det er et lovlig fattet vedtak.

Jeg har også behov for å slå fast at Kristelig Folkeparti er et parti som står ved de inngåtte avtalene. Det ble inngått en avtale i februar 2017 mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti, og det var denne avtalen som lå til grunn i juni, og denne avtalen ligger til grunn fremdeles.

Det skal ikke stikkes under stol at vi har sagt at flere av disse regioninndelingene ikke ble slik som vi egentlig ville ha det. Vi kan se på BTV – Buskerud, Telemark og Vestfold – det har i mange år vært en naturlig region. Vi har ment og mener fremdeles at Viken er for stor. Men politikk handler om å bygge kompromiss. Vi nådde ikke fram, og det må vi akseptere.

Vi aksepterte det ikke uten videre. For Kristelig Folkeparti er det aller, aller viktigste at vi får en regionreform, og at vi får en reell demokratigevinst. Og vi får en reell gevinst ved at oppgaver skal løses ute i regionene og distriktene. Vi har derfor store forventninger til ekspertutvalget. Ikke bare har vi store forventninger, vi har faktisk store krav til ekspertutvalget – i hvert fall til det som kommer ut i den andre enden.

Vi sier så smukt mange av oss at nå må vi vente og se på hvilke oppgaver vi får. Nei – skal det bli noe av den oppgaveoverføringen, må vi ta oppgaver. Det kommer til å bli en utfordring for oss alle sammen i denne salen, for det er ikke sikkert at de som har oppgavene, slipper dem så veldig lett. Så en forutsetning for å få reformen til å fungere er at oppgavene er på plass. Da får vi en god distriktspolitikk, og da får vi beslutninger der som folk bor.

Jeg ble ordfører i en primærkommune i det forrige årtusenet, og jeg har fulgt med på denne debatten gjennom flere runder. I 2005 trodde vi at vi hadde kommet fram til noe som var veldig godt og veldig bra, men de rød-grønne klarte ikke å gjennomføre dette. Det ble berget som fødte en mus, og jeg håper ikke det er den musa som piper i dag.

Regjeringen hadde ikke trengt å legge fram en regionreform. Vi så ganske klart at strategien var at nå skulle vi se på kommunene og kanskje få så store kommuner at dette med regionene ikke var så nødvendig. Venstre og Kristelig Folkeparti har vært veldig tydelig på at for å godta dette med kommunene, må vi også ha slagkraftige, gode regioner som kan løse oppgavene. Derfor står vi ved denne avtalen, og derfor er denne avtalen viktig, for dette vil gi desentralisert styring.

Det alvoret vi har kjent hele tiden, er at dersom det ikke ble en reform nå, ble det det kanskje aldri. Da kommer regionene, fylkeskommunene, til å råtne på rot, og da får vi en storstilt endring av primærkommunene, som vil bli kjempestore, og vi får en sterk stat, en enda sterkere stat, som da kommer til å styre for oss.

Ja, prosessen er ufullendt. Hva kom først – høna eller egget, eller egget eller høna, eller skulle hver region ha hvert sitt egg eller hver sin høne? Det er jeg faktisk utrolig usikker på her, men avtalen står vi ved. Vårt ydmyke ønske er faktisk at dette skal avstedkomme en desentralisering, men da skal vi stå vakt om oppgavene.

Kristelig Folkeparti anbefaler komiteens innstilling.

Statsråd Jan Tore Sanner [17:03:54]: Stortinget vedtok før sommeren at vi skal ha et sterkt folkevalgt nivå mellom stat og kommune. 13 fylkeskommuner ble vedtatt slått sammen til 6 nye, slik at vi får 11 fylker fra 2020. Vi har nå lagt bak oss flere tiår med diskusjon om fylkeskommunen. Det har vært diskusjon om vi skal ha fylkeskommuner, hvor mange fylkeskommuner vi skal ha, om vi skal ha fylkesreform, eller om vi ikke skal ha fylkesreform. Den rød-grønne regjeringen forsøkte å få til en fylkesreform, det var til og med Arbeiderparti-politikere som drømte om en langt større region enn det vi nå ser i Viken, men det havarerte. Vi er våre venners venn, og når Venstre og Kristelig Folkeparti tar initiativ til en fylkesreform, inngår vi kompromiss og finner gode løsninger.

Etter at Stortinget har behandlet saken i dag, kommer vedtakene til å bli stående, og vi får nå mer hensiktsmessige grenser og regioner som henger bedre sammen. Det er en realitet at samfunnet endrer seg, utfordringene endrer seg, og da må også måten vi organiserer oss på, endre seg.

De nye regionene vil få nye muligheter, ikke minst fordi regionene har ulike ressurser og ulike utfordringer – fra Finnmark og Troms i nord, med sin rike tilgang på ressurser og ikke minst den muligheten de nå får til både å fylle og realisere deler av nordområdepolitikken, til Akershus, Østfold og Buskerud, med sin nære tilknytning til hovedstaden, og som med et funksjonelt og velfungerende transportsystem kan få hele Østlandet til å henge bedre sammen. Det som er felles, er at vi i årene som kommer, skal gjennomføre det grønne skiftet. Det skal skapes flere jobber, og flere skal kvalifiseres for arbeidslivet. Her vil de nye fylkeskommunene få en viktig rolle.

Det er også en realitet at vi må tenke på hvordan vi bruker ressursene fremover. Med færre fylkeskommuner frigjøres det administrative ressurser som fylkene kan bruke til bedre tjenester.

Jeg registrerer at det er en diskusjon om oppgaver. Jeg har nok litt følelsen av at man dytter det litt foran seg, for det er Stortinget som vedtar hvilke oppgaver de nye fylkene skal ha. Da man gjennomførte den store kommunereformen i 1965, startet man ikke med oppgaver, men man startet med å rigge en kommunestruktur som gjorde at kommunene kunne utvikle seg fra – jeg holdt på å si – nesten minimumsløsninger da, til store velferdskommuner i dag. Vi har vedtatt overføring av oppgaver, i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre, og vi har et ekspertutvalg som ser på nye oppgaver. Stortinget vil få gode muligheter til å diskutere det i tiden som kommer.

Det har også vært etterlyst hva som skjer med de statlige etatenes regionale inndeling. Der har vi også avtalt med Kristelig Folkeparti og Venstre at vi nå starter et arbeid for å se på om den statlige strukturen kan tilpasses fylkenes struktur bedre, under forutsetning av at det skaper bedre tjenester for innbyggere og for næringslivet. Vi må hele tiden ha klart for oss at vår oppgave er å tjene innbyggere og næringsliv og sette oss i stand til å løse de oppgavene bedre.

Vi har allerede tatt det første skrittet ved at vi nå får en bedre harmonisering med fylkesmannsembetene. Den nye fylkesmannsstrukturen er på plass fra 1. januar 2019.

I løpet av våren skal Stortinget også ta stilling til navneforslag på de nye fylkene. Det tror jeg også kan bli en interessant diskusjon, når den tid kommer.

Det er gjort viktige vedtak i Stortinget. Nå er tiden inne til å se fremover. Jeg har hatt gleden av å ha god dialog med mange av fylkespolitikerne. De ser også frem til å gå løs på oppgaven når omkampenes tid nå er forbi.

Ingalill Olsen (A) [17:20:03]: En dag i juni i 2017 designet et knapt flertall i Stortinget en fullstendig dysfunksjonell region. De slo sammen Troms og Finnmark. Denne regionen blir nå 74 494 km2. Det er over tre ganger så stort i utstrekning som Viken, som omtales som urimelig i størrelse.

Vi som bor i Finnmark, vet alt om avstandsulemper. Nå har det knappe stortingsflertallet – bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti – påført oss enda større avstandsulemper. For meg som innbygger i Finnmark og finnmarking ser vedtaket om sammenslåing ut som et resultat av den Oslo-arrogansen som befolkningen i nord har opplevd tidligere. En sitter i Oslo og bestemmer hva som skal skje i nord, uten å ta hensyn til det de demokratiske organene som representerer finnmarkingene, sier.

Finnmark fylkeskommune ønsker ikke å bli slått sammen med Troms. En spørreundersøkelse blant innbyggerne viser at tre av fire finnmarkinger er imot sammenslåing. Folk flest der er imot. Hvorfor er vi imot det? Vi er i mot fordi vi ikke kan se at en enormt stor region vil gi Finnmark en positiv utvikling. Flertallet for regionreformen påstår jo at den skal gi nye muligheter. Hva de går ut på, har ingen greid å forklare. Det er ikke tildelt en eneste ny oppgave, og ingen forsikring er gitt finnmarkingene om at det kommer noe som helst til Norges nordligste fylke. Slik det ser ut så langt, kommer Finnmark tvert imot til å tape både aktivitet og arbeidsplasser.

Regionreformen er en flopp, drives fram av tvang og kommer til å ende som noe bare Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti vil ha, eller kanskje bare Venstre og Kristelig Folkeparti, for det høres egentlig ikke ut som verken Høyre eller Fremskrittspartiet vil ha det – nemlig null innhold, stor endring og med konsekvenser for svært mange mennesker.

Jeg lurer på om representantene for de nevnte partiene er fornøyd med det kaoset de har skapt og ikke vil være villig til å rydde opp i. Det er trist. Vi i Finnmark synes at dette er en utrolig trasig situasjon, og vi ser faktisk ikke fram til det.

Ingrid Heggø (A) [17:23:16]: I Sogn og Fjordane sa vi ja til samanslåing med Hordaland under klare føresetnader, føresetnader som ikkje er oppfylte. Dermed er ikkje dette lenger å sjå på som ei frivillig samanslåing. For at ei samanslåing skal vera frivillig, må altså begge fylkeskommunane meina at dette er frivillig, og slik er det ikkje, og det er ikkje opp til den eine fylkeskommunen å definera seg fram til kva den andre fylkeskommunen faktisk meiner. Det er heller ikkje opp til mindretalet i Sogn og Fjordane å definera seg fram til kva fleirtalet meiner.

Eg skal ikkje bruka så mykje tid på intensjonsavtalen, men eg vil påpeika at eg er veldig forundra over kor forskjellig det er mogleg å definera at leiinga skal liggja der eller der, for når det gjeld Fylkesmannen og leiinga som skal liggja på Leikanger, betyr det fylkesmannen og assisterande fylkesmann – ingen fleire. Det er altså berre ein tredjedel av staben som i dag er på Leikanger, som skal vera på Leikanger. Når det gjeld Nav, derimot, skal heile leiargruppa flyttast til Bergen.

Nye, store vesentlege oppgåver er ikkje tilført fylkeskommunane. Det burde jo vore slik at ein starta med oppgåvene før ein teikna kartet. No er og blir dette ei underleg reform, med ein dårleg prosess, der det viktigaste er å få teikna eit nytt kart – ikkje kva som skal vera oppgåvene og føremonen med den nye regionen.

Det er klart at Høgre og Framstegspartiet, som faktisk ikkje ønskte tre folkevalde nivå, no er på god veg til å få fjerna akkurat dette eine nivået. Det som er underleg, er kvifor ikkje Venstre og Kristeleg Folkeparti faktisk nytta påverknadsmakta si til å få regionsreforma tilbake på skinner ved å ta utgangspunkt i oppgåvene som skal løysast. Er det viktigare å koma fram til noko enn noko som fungerer?

Den nye Viken-regionen er det vel knapt nokon som ynskjer, eigentleg. Utvalet som er nedsett for å koma med forslag til nye oppgåver, burde fått lov til å koma med den innstillinga før ein spikra kartet.

Så kom endeleg innrømminga frå Sanner: Ja, det er eit mål at ein òg skal spara pengar på denne samanslåinga. I tillegg har vi òg fått innrømminga frå regjeringspartia i dag om at dette berre er det første steget. Det ber eg folk merka seg.

Så kan ein lika eller mislika at fleirtalet i Sogn og Fjordane fylkeskommune ynskjer å stå aleine, men dette er realitetane.

Stein Erik Lauvås (A) [17:26:36]: Jeg hadde tro, jeg hadde sterk tro. Nå hadde Stortinget muligheten. Mange så den muligheten – Kristelig Folkeparti ikke.

Kristelig Folkeparti hadde muligheten, muligheten til å gjøre noe som ville forbedret regionreformen. Kristelig Folkeparti hadde og har makten som skal til for å endre på en reform som Kristelig Folkeparti-representantene selv har omtalt som en uferdig reform med forbedringspotensialer. Kristelig Folkeparti vek unna. Kristelig Folkeparti valgte å ikke bruke muligheten. Det er komplett uforståelig.

Kristelig Folkeparti sier selv at Viken som nytt fylke ikke er en konstruksjon som er ønskelig. Kristelig Folkeparti lytter ikke til fylkestingene, verken i Østfold, Akershus eller Buskerud. Kristelig Folkeparti lytter heller ikke til egne fylkespartier og egne tillitsvalgte i Østfold eller Buskerud. Kristelig Folkeparti i disse fylkene ønsker ikke et Viken slik det nå blir.

Hva var det som skjedde i Kristelig Folkepartis stortingsgruppe? Etter å ha gitt signaler, også i valgkampen, om at Viken burde ses på på nytt, sier Kristelig Folkeparti nå: Nei, vi lar det være, det er ikke ønskelig med Viken slik det er vedtatt, men vi vil ikke gjøre noe med det. Det får en til å undres på hva som kan ligge bak det at Kristelig Folkeparti velger å se bort fra egne uttalelser og egne fylkespartier. Nå kom dette midt i forhandlingene om statsbudsjettet, og jeg ser at Kristelig Folkeparti har halt i land en rekke enkeltseire som er viktig for Kristelig Folkeparti, f.eks. Vennesla Musikkgymnas 2,5 mill. kr. Representanten Bransdal fra Kristelig Folkeparti kjenner jo godt til dette gymnaset da det er i hennes egen hjemkommune. Så kommer det penger til Kristen Idrettskontakt. Det drysser millioner på Kirkens Familievernkontor og Ansgar Teologiske Høgskole. Var det her Kristelig Folkepartis standpunkter om Viken ble klarlagt? Var det i disse særbevilgningene Kristelig Folkepartis betenkeligheter om Viken forsvant? Man må undres.

Kristelig Folkeparti mener nå plutselig, fra i sommer, at nå er Viken en strålende konstruksjon. Kristelig Folkeparti mener at et fylke som er delt på midten av Oslo, er en glimrende løsning, men Oslo, Møre og Romsdal samt Rogaland vil ikke Kristelig Folkeparti røre da disse fylkene sa nei til sammenslåing. Her gjelder det tydeligvis ulike regler for ulike fylker. Forstå det den som kan.

Forklaringen på hvorfor Kristelig Folkeparti nå er entusiastisk for storfylket Viken med 1,2 millioner innbyggere, men som ingen av fylkene vil ha, kan ikke være noen annen enn at Kristelig Folkeparti fikk godt betalt – alternativt at den kollektive fornuften i Kristelig Folkepartis stortingsgruppe fikk seg en så hard trykk av Høyre og Fremskrittspartiet at den rett og slett forsvant. Kristelig Folkeparti hadde muligheten til å framstå som klokere enn resten av vennegjengen de holder seg med. Den muligheten slumser de dessverre vekk her i kveld.

Liv Kari Eskeland (H) [17:29:53]: Fylkeskommunane har no gjort jobben som eit fleirtal i Stortinget har pålagt dei. Dei har vore i samtalar på tvers av fylkesgrensene og har søkt å koma saman i større regionar. Dette har vore viktig for å danna gode bu- og arbeidsmarknader, noko som er vesentleg for næringsliv og god samhandling i vårt land, som trass alt berre har fem millionar innbyggjarar.

Me veit så altfor vel at ulike tilnærmingar frå fylkeskommunalt nivå har vore til hinder for å få gode og overordna sektorovergripande planar, og einigheit om store samferdsleprosjekt er eit anna tema – for å nemna noko.

Vidare har ein eit næringsliv som ikkje ser grenser, og der det er verksemd i fleire fylke, f.eks. innanfor oppdrettsnæringa. Då er det krevjande å halda seg til fleire instansar, som i nokre tilfelle har ulike tilnærmingar til korleis ein skal svara ut problemstillingane. Dette vil ein langt på veg rydda opp i no. Ein oppnår større fagmiljø, ein oppnår sterkare fagmiljø, og ein oppnår større profesjonalisering i arbeidet som skal gjerast, og som kjem innbyggjarar og næringsliv til gode.

Men det er ikkje til å leggja skjul på at eg svært gjerne skulle ha sett at det som no stig fram som det nye Vestlandet, med stor V, òg kunne ha omfatta heile vestlandet, med liten v, der Hordaland og Sogn og Fjordane òg fekk med seg Rogaland og Møre og Romsdal – eller dei delane av det fylket som søkjer sørover. Vestlandet vert først slagkraftig og sterkt når òg desse fylka kjem med.

Men eg trur likevel det er rett å ta første skritt no, og eg refererer til Representantforslag 40 S for 2017–2018. Me ser helst at prosessen får halda fram, og at me jobbar fram gode relasjonar både nord og sør for det nye vestlandsfylket. Det vil vera vesentleg å syta for at alle dei nye grensene som no oppstår i vårt ganske land, ikkje vert til nye hinder for nye sektorovergripande funksjonar, som vil vera avhengige av god samhandling på tvers av dei nye fylkesgrensene. Dette legg til rette for at me kan gjera ytterlegare justeringar i framtida, dersom fylka finn det hensiktsmessig.

Runar Sjåstad (A) [17:32:28]: Arbeiderpartiet støtter regionreformen. Vi ønsker også sterkere fylker og regioner, og Arbeiderpartiet støtter frivillige sammenslåinger. Reformen vi ønsker oss, skulle se både på geografi og på innhold og oppgavefordeling. Fylkene skulle få flere oppgaver.

I Finnmark, som jeg kommer fra, gikk vi i gang med nabosamtalene. Vi tok den bestillingen Stortinget hadde sendt oss. Vi hadde samtaler med Nordland og Troms, vi hadde egne samtaler med Troms, og Troms og Nordland hadde egne samtaler. Det strandet der. Man klarte ikke å skape nødvendig forståelse for at denne reformen var et gode, og heller ikke skape en garanti for at vi skulle få flere oppgaver.

Jeg hørte statsråden her i dag snakke om at man også hadde et annet formål – man skulle jevne ut folketallet, og man skulle få større fylker. Vel, det er engang slik at arealet i det Finnmark vi har i dag, er 14,8 pst. større enn Danmark, selv om vi bare er 76 000 mennesker. Så skulle vi jevne ut folketallet, skulle vi få større fylker, kan jeg ikke se annet enn at Finnmark og Oslo burde slå seg i hop – ellers klarer vi ikke å oppnå den målsettingen.

Nå mener jeg ikke å harselere med reformen, men det poenget jeg prøver å få fram, er at uansett hvordan vi hadde innrettet oss, ville vi blitt annerledesfylket. Det er en del av bildet, det er en del av motstanden.

Så er det nok flere grunner til at det strandet. Det er flere grunner til at det var større motstand i nord enn mange andre plasser. Dette var ikke en reform som var bestilt av fylkene, det var ikke slik at vi hadde bedt om dette – det var Stortingets reform. Og når Stortinget ikke klarte å skape begeistring for sin egen reform – man klarte ikke å tilby oppgaver, man gikk direkte på geografien – ble det litt tungt for oss å skulle selge inn at bare vi gikk med på å tegne om kartet, kom oppgavene av seg selv. Vi skulle gi en slags blankofullmakt til en regjering der begge regjeringspartiene har vært tydelige på at man egentlig vil avvikle det folkevalgte regionale nivået.

Vi så samtidig som vi skulle diskutere geografi for å få flere oppgaver, at de tok virkemiddelapparatet, RUT-midler er nevnt. Man ville ta vekk tannhelse og regionale utviklingsmidler og fjerne forvaltningsansvaret for vannregionen.

Så er det slik at statsråden viste til at samfunnet endrer seg, og at vi må endre oss. Da har jeg lyst til å si at den geografien man tegner opp nå, faktisk er den inndelingen vi hadde før 1866, så jeg er ikke sikker på at det heller er et framskritt.

Ole André Myhrvold (Sp) [17:35:48]: Senterpartiet har som utgangspunkt et aktivt og levende folkestyre, der beslutningene tas så nær folk som mulig. Innretningen på regionreformen bryter med disse forutsetningene. På meg virker det som om Kristelig Folkeparti og Venstre i det godes hensikt har satt i gang noe man ikke har hatt helt kontroll på. Bare sånn kan vel giganter som Troms og Finnmark, ufunksjonelle konstruksjoner som Viken med Østfold, Akershus og Buskerud, oppstå, samtidig som vi beholder flotte fylker som Rogaland og Møre og Romsdal. Ja, sistnevnte skaller jo til og med litt av til Trøndelag nå i forbindelse med kommunereformen når Halsa går dit, og Rindal har vel også søkt overgang.

I det ligger et paradoks. Møre og Romsdal med sine 266 000 innbyggere takler altså å møte framtidens mange nye utfordringer og tyngre oppgaver, mens fylkene Akershus med 600 000 innbyggere, Østfold med 293 000 innbyggere og Buskerud med 280 000 innbyggere etter Kristelig Folkepartis, Venstres og regjeringens mening ikke er i stand til dette. Forstå det den som kan.

Verken Østfold, Akershus eller Vestfold har positive vedtak som slutter opp om region Viken – kanskje ikke så rart, all den tid det er vanskelig å få øye på felleskapets og disse tre fylkenes samlede regionale fortrinn, slik Kristelig Folkeparti i sine merknader påpeker at det bør være. Derfor hadde jeg tro på Kristelig Folkeparti. Jeg hadde et håp om at de kom til å lande rett og gi folk en grunn til respektfullt å heve på øyenbrynene ved å vise at politikere også kan snu i tide når man oppdager at man faktisk er på ville veier. Leser man partiets merknader, skriver partiet sågar at Viken er uforholdsmessig stor, og at det er en viktig målsetting for partiet at det er samsvar mellom regional stat og de nye fylkesgrensene. Derfor stiller partiet seg undrende til regjeringens utspill om å dele Nav i et østre og et vestre Viken. Ja, likeledes burde partiet stilt seg undrende til de nye politidistriktene, inndelingen på helseforetakene, og ikke minst fylkesmennene, som skal være felles for f.eks. Viken og fylket Oslo, for å nevne noen nærliggende etater som i framtiden ikke kommer til å samsvare med det nye fylkesnivået.

Partiet skriver også i merknadene at det forutsetter «at det overføres tilstrekkelig med oppgaver til fylkeskommunene». Men så vidt jeg kan se, har ikke Kristelig Folkeparti stilt noen krav om hvilke oppgaver man mener skal tillegges dette nye forvaltningsnivået. I mellomtiden fortsetter sammenslåingsprosessene med uforminsket styrke og kraft, med hva det innebærer av kostnader og slitasje på de menneskelige ressurser.

Spørsmålet som da står igjen, er: Mener Kristelig Folkeparti på ramme alvor at de kan være med på å skrinlegge Viken om man ikke får betydelig nye oppgaver, og hvilke oppgaver er det Kristelig Folkeparti ser for seg at skal komme? Hvilke regionale fortrinn mener Kristelig Folkeparti at Viken, som vil strekke seg fra Vestlandet i vest til svenskegrensen i øst, har, delt av en fjord og en hovedstad på midten?

Arne Nævra (SV) [17:38:53]: Hvis salen er i tvil, er jeg fra Buskerud, og jeg skal snakke litt om konstruksjonen Viken, jeg også.

Vi har hørt noen ganger i valgkampen, når vi står på gaten, uttrykket «politikerforakt». Noen ganger kan vi føle det, og jeg må si at da konstruksjonen Viken kom på banen, skjønner jeg at det kan nøre opp under et sånt utrykk. Dette er nesten politisk galskap. Vi har fått en region uten innhold og uten oppgaver, som de andre regionene. Jeg vil si at dette på mange måter er som å bære havre til en død hest, i hvert fall en halvdød en, fordi mellompartiene er med på å opprettholde noe som de blå-blå ikke vil ha.

Hjemme har vi en vinduspost med blomster som jeg ikke har hjerte til å kaste. De er i ferd med å dø. Men vi setter dem i den vindusposten, og så vanner vi dem litt, men så dør de etter hvert. Jeg har på følelsen at denne regioninndelingen, og Viken spesielt, er en sånn blomst som den som står i min vinduspost. Og så kommer representanten Hareide og Venstre og vanner den blomsten en liten stund, og så får vi se hvordan dette går.

Jeg fatter ikke hva Kristelig Folkeparti har gjort. Jeg er veldig skuffet over Kristelig Folkeparti, og så synes jeg det er leit at ikke Kristelig Folkepartis leder er her i salen og forsvarer det vedtaket. Det kan være at lederen selv ikke var så begeistret for vedtaket. Det er mulig.

Vi har fått det som mange kaller for smultringen rundt Oslo, fra – som jeg sier – Hol til Hvaler, med en enorm konsentrasjon av geografi og land og jord, uten noen særlige oppgaver. Så sier Kristelig Folkepartis representant her at de skal være med på en utredning etterpå om hva denne regionen skal inneholde. Det var da en underlig framgangsmåte å lage en utredning og diskutere oppgaver etter at regionen er opprettet – en merkelig framgangsmåte. Hvorfor sånt hastverk, hvorfor sånt avtaleverk? Jeg fatter det ikke.

Jeg håper at det blir noen flere runder, at det kan komme en ny sjanse. Hva som skal til, stilte forrige taler spørsmål om til Venstre – hva som skal til for at de kan ombestemme seg. Det blir spennende å se denne diskusjonen framover, men tenk litt på velgerne. Det vil jeg si så alle i salen hører det: Tenk på velgerne våre.

Lise Christoffersen (A) [17:42:19]: Som det står i representantforslaget om å si nei til tvangssammenslåing av Østfold, Akershus og Buskerud til Viken, er dette en uferdig reform. Ja, egentlig fortjener ikke de mange tvangssammenslåingene til større regioner betegnelsen reform i det hele tatt. De er rett og slett resultatet av et slett politisk håndverk. Det er bare streker på et kart, basert på gamle grenser.

Kommunalministeren burde heller ha brukt anledningen til å gjennomføre en skikkelig reform for demokrati og politisk styring, men det har han ikke gjort. Derfor møter han sterk motstand, også fra dem som i utgangspunktet var positive til endringer, f.eks. min egen fylkeskommune, Buskerud, med fylkesordfører fra Arbeiderpartiet. I motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet er Arbeiderpartiet opptatt av å utvikle, ikke avvikle det regionale demokratiet. Vi vil styrke folkevalgt politisk makt på bekostning av administrativ makt i direktorater og regional stat, som til alt overmål er inndelt etter de ulike sektormyndighetenes ønsker, hver for seg. Resultatet er et virvar av et lappeteppe på kryss og tvers, der den enkelte fylkeskommune inngår i ulike konstellasjoner, fra ett saksfelt til et annet. Politi er ett, samferdsel et annet, helse et tredje osv. osv. Det er en god oppskrift på å sikre byråkratiets innflytelse på bekostning av de folkevalgte.

En reformivrig kommunalminister burde ha tatt tak i dette problemet – hvordan styrke demokratiet på regionnivå. Det er én måte å gjøre det på: å overføre makt og myndighet på regionnivå fra statlige etater til demokratiske, folkevalgte organer. Da starter man med å diskutere oppgaver, ikke grenser.

Da ville ministeren hatt en helt annen situasjon. Da hadde han sluppet å bruke tvang. Da kunne han ha fått folk og folkevalgte med seg, ikke mot seg. Men det er ingen hemmelighet at Høyre og Fremskrittspartiets primære ønske er å avvikle, ikke utvikle det regionale demokratiet. Resultatet blir mindre demokrati og nok en omdreining på sentraliseringsskruen.

Buskerud fylke har, som de fleste andre, gitt sine tydelige tilbakemeldinger. De ønsker ikke et hittil ukjent knippe løsrevne driftsoppgaver, basert på statlige sektororganers forgodtbefinnende. De vil ha myndighet til å være samfunnsutviklere innen det som er naturlige bo- og arbeidsfellesskap. De ønsker myndighet på arealplanlegging, transport, næringsutvikling, utdanning, kultur, klima og integrering. De vil bidra til å realisere nasjonale målsettinger og styre utviklingen av viktige områder som arbeid, næringsutvikling, opplevelser, gjennomføring av det grønne skiftet og et inkluderende samfunn med plass til alle. Under Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa går det i feil retning, og da kommer selvsagt også protestene.

Martin Kolberg (A) [17:45:34]: Det som kommer til å skje senere i kveld når vi skal votere over denne saken, vil jeg karakterisere som en politisk ulykke. Det skulle ikke ha skjedd. Det som vi har foran oss, er selvfølgelig en betydelig sentralisering av de politiske strukturer i Norge, og dermed også en redusering av de folkevalgtes makt. Tenk på alle de fylkespolitikerne som nå blir satt til side og erstattet av store administrasjoner. Det i seg selv er en stor utfordring for det politiske styresett i Norge.

Men det er allikevel ikke det viktigste, slik jeg ser det. Det viktigste er at det etableres et system for den nasjonale styringen av Norge på regionalt nivå som er så ulikt. Jeg har intenst fulgt med på debatten i hele dag for bare å klare å danne meg et bilde av hva som er argumentet for at man aksepterer at noen fylker blir stående alene, mens man lager andre store regioner. Hvordan tør man å gjøre det – på alvor, i Stortinget – for å etablere noe man mener skal bli bedre enn det vi har i dag, attpåtil uten at man har lagt inn oppgavene? Hvordan tør dere det, og oppå alt dette: under stor motstand? Fylkesting etter fylkesting etter fylkesting sier tverrpolitisk nei, mens Stortinget sier at dette er bra. Hvordan tør dere det?

Dette er en politisk ulykke som ikke Stortinget burde ha forårsaket – selvsagt. Det betyr jo ikke at disse angrepene på Arbeiderpartiet som kommer fra statsråden og andre, overhodet er relevante. Vi sier at vi skal ha sterke regioner, vi sier at vi skal ha nødvendige reformer, men vi kan ikke vedta noe som det verken er politisk hode eller hale på – for det er nettopp det vi er i ferd med å gjøre. Hvorfor er det ingen fra regjeringspartiene og fra mellompartiene som er i stand til å komme opp hit og forklare hva som er den egentlige begrunnelsen for en slik konstruksjon, som er så ulik og uten bestemt innhold? Det forstår ikke jeg, og det gjør meg veldig urolig. Derfor mener jeg at det er god dekning for å si at dette er en politisk ulykke.

Emilie Enger Mehl (Sp) [17:48:50]: Dagen i dag er en sørgelig dag for mitt fylke, Hedmark, og for de andre tvangssammenslåtte fylkene. Regionreformen er et faktum. Det er en regionreform som er et resultat av regelrett tvang fra regjeringen, fordi ingen av fylkestingene i de tvangssammenslåtte kommunene ønsker å slå seg sammen.

Det er en regionreform som foreløpig er helt uten innhold. «Nye ideer og bedre løsninger» har vært regjeringen Solbergs mantra. Men hva er egentlig ideene og løsningene? Hvilke oppgaver er det som nå skal løses på en bedre måte i de nye regionene? Det spørsmålet framstår fortsatt som en gåte. Istedenfor å begynne med å se på hvilke oppgaver som kan løses på regionalt nivå, og deretter foreslå passende fylkesinndelinger, har man begynt med å sette seg ned med Norges-kartet på et kontor i regjeringskvartalet og tegne opp et nytt kart helt uten mål og mening.

Da statsråd Jan Tore Sanner kom på det første felles fylkestinget med Hedmark og Oppland 24. oktober i år, satt jeg i salen som fylkestingsrepresentant, og jeg ble kraftig provosert over måten statsråden opptrådte på, som illustrerte for meg den overkjøringen fylkene har følt på hele tiden. Nå har landets fylkespolitikere en historisk sjanse til å være med på å utvikle det regionale nivået, nå har de en mulighet, sa statsråden til fylkespolitikerne – som om vi ikke var i stand til å tenke ut vårt eget beste selv. Nei, vil jeg si til statsråden, det er ikke en mulighet, det er en tvangstrøye som vi er pålagt. Videre brukte statsråden sin taletid på å harselere med de avstandene som vil oppstå i de nye regionene. Han trakk fram Viken som et eksempel og mente at avstanden fra Halden til Hallingdal ikke var særlig lang. Og så gikk han videre til Oppland og sa at for dem ble det ikke så mye større avstander med de nye regionene. Igjen: Som om statsråden vet bedre enn innbyggerne i Hedmark og Oppland hvordan det er å leve med lange avstander, og hva som er lange avstander! Han sa ingenting om det faktum at Viken kommer til å huse 1,2 millioner innbyggere, ha store forskjeller i kultur og struktur og være delt opp av Oslo i midten. Han nevnte heller ikke at Hedmark og Oppland kommer til å bli ca. 5 000 km2 større enn Danmark, og at ca. 20 land i Europa kommer til å være mindre enn den nye regionen Hedmark–Oppland.

Helt til slutt kom statsråden med et råd og sa: Vær rause mot hverandre, tenk helhet, tenk folk! Det rådet vil jeg gjerne sende i retur. Jeg vil oppfordre Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre og spesielt statsråd Jan Tore Sanner om å være rause mot de fylkespolitikerne som har satt foten ned og sagt klart fra om at denne regionen vil de ikke ha.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [17:52:08]: I dag vedtar vi en fylkesinndeling som er bedre tilpasset de samfunnsutfordringene vi står overfor. Fylkesgrensene har stått stille i over 100 år. Da brukte vi hest og kjerre, ingen hadde hørt om data, digitalisering eller automatisering. Universitetet var så vidt kommet til Oslo etter en lang dragkamp, og høyere utdanning var for de få og privilegerte. Samfunnet har beveget seg videre, men strukturene er de samme.

Modernisering og omstilling krever strukturendringer, men det ligger jo gjerne i menneskets natur å være skeptisk til endringer, i alle fall hvis man ikke må. Før dro vi på skattekontoret, vi dro til kommunen, og vi dro til banken. Nå har vi disse tjenestene digitalt, så det at man er så veldig opptatt av reisevei, undrer meg veldig. Veldig mye av det vi gjør, sitter vi faktisk hjemme og gjør med laptopen i fanget.

Jeg er opptatt av at vi skal ha større og mer funksjonelle fylkeskommuner. Når det gjelder den utskjelte Viken, som jeg kommer fra, får jeg bare si – herfra – at jeg faktisk gleder meg til å samarbeide med representanter fra både Akershus og Østfold. Det vi gjør med Viken, er å styrke posisjonen overfor Oslo. En felles Viken-region gjør det lettere for oss å løse oppgavene i årene som kommer. Buskerud, Akershus og Østfold har egentlig mange ting felles, men særlig gjelder dette at vi er i et felles bo- og arbeidsmarkedsområde med Oslo. Vi skulle gjerne hatt med Oslo i den nye regionen, men vi respekterer at Oslo ønsker å stå alene. Spørsmålet var jo om man skulle stanse reformen, men det var Høyre uenig i.

For oss er det flere problemer denne nye regionen skal løse. Det gjelder særlig samferdselsprosjektene, som er store og omfattende, og som vil knytte denne regionen tett sammen, bl.a. jernbanen. Jeg vil nevne Ringeriksbanen, som gjør at det blir kortere fra Gol til Sandvika enn det er fra Gol til Drammen i dag.

Arbeiderpartiet bruker mye tid på å fortelle at dette er en uferdig reform fordi oppgavene ikke er på plass. Men man så jo at Arbeiderpartiet ikke fikk til noen regionreform i forrige periode. Hva er egentlig Arbeiderpartiets alternativ? Jeg har ikke sett det.

Politikerforakt må jo være et resultat av å opprettholde noe som i dag anses som en døende hest. Fylkeskommunen i sin nåværende inndeling er vissen, og den trenger fornyelse og omplanting.

Monica Carmen Gåsvatn (H) [17:55:39]: Når vi nå samler Østfold, Akershus og Buskerud i et nytt fylke, styrker vi samtidig regionens posisjon overfor Oslo. En felles Viken-region gjør det lettere for oss å løse viktige oppgaver i årene som kommer.

De tre fylkene har mange ting til felles, bl.a. at de alle deltar i et felles bo- og arbeidsmarked med Oslo. Oslo burde selvfølgelig vært med som en del av den nye regionen, men vi respekterer at de ønsker å stå alene, og er overbevist om at det nye samarbeidet vil bli en styrke for regionen.

Fylkeskommunene har ansvaret for de videregående skolene. Ved at vi samler Buskerud, Akershus og Østfold i en ny region, gjør vi det langt enklere for elevene som bor nær fylkesgrensene, selv å bestemme hvilken skole de skal gå på. Bor de i Lier, blir det enklere å velge skole i Asker. Bor de i Vestby, blir det enklere å gå på skole i Moss. I tillegg blir det lettere for politikerne å planlegge hvilke skoletilbud vi skal ha hvor, slik at vi kan tilby elevene våre best mulige fagmiljøer og på den måten et bedre utdanningstilbud.

Mange som bor i enten Buskerud, Akershus eller Østfold, jobber i Oslo. Det gjør at fylkeskommunene bl.a. må samarbeide tett om samferdselsprosjekter, slik at veiene og jernbaneskinnene er tilpasset det behovet vi har. Når vi i dag har tre ulike fylkeskommuner som forhandler med Oslo og staten i mange prosjekter, er det vanskelig å nå igjennom, og det er vanskelig å komme til enighet. Med en samlet Viken sikrer vi en langt bedre balanse i forhandlingene, der vi har to like parter på hver sin side av forhandlingsbordet. På den måten kan vi sikre en mer helhetlig planlegging av boligutvikling, infrastruktur og utvikling av næringslivet vårt.

Avstand, størrelse og oppgaver har blitt brukt som kontraargumenter av motstandere av en ny regional struktur. Men da de rød-grønne hadde regjeringsansvaret, etablerte de Helse Sør-Øst, på folkemunne kalt «Helse Størst». Da hadde disse partiene ingen motforestillinger knyttet verken til størrelse eller avstand. For la oss se på tallene. Mens det er 285 km mellom Halden og Hallingdal, er det 750 km mellom Bjorli i Oppland og Mandal i Vest-Agder. Mens det er over 9 000 ansatte i de tre fylkeskommunene, er det 77 000 i Helse Sør-Øst, altså åtte ganger så mange. Viken har 1,2 millioner innbyggere som de skal levere tjenester til, mens Helse Sør-Øst skal levere spesialisthelsetjenester til 2,9 millioner mennesker. Så til dem som bruker størrelse som kontraargument, vil jeg si at den nye regionen faktisk blir mindre enn det Hedmark fylke er i dag.

Men det største paradokset er at mens vi debatterer saken her i dag, har samtlige fylkesting i Østfold, Akershus og Buskerud allerede gått inn for at den nye fylkeskommunen skal hete Viken, og den skal bestå av de tre fylkene.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [17:58:52]: Det er altfor mange triste tvangshistorier vi hører her i salen – og også jeg skal snakke om en av disse.

I disse dager må fylkestingene i Telemark og Vestfold sitte og forhandle om en sammenslåing som ingen av dem ønsker. Sin sterke aversjon mot tvangssammenslåingen har de vist i vedtak og sagt ifra om gang på gang, men de blir ikke hørt. Befolkningen i disse fylkene ønsker heller ikke denne sammenslåingen, og før valget viste meningsmålinger at over sju av ti telemarkinger var imot å bli slått sammen med Vestfold.

Denne sammenslåingen ønsker ikke telemarkingen fordi han vet at med en tvangssammenslåing med det geografisk vesle, men desto mer folkerike Vestfold vil det bli en enda større forflytning av makt og arbeidsplasser, ressurser, tjenester og tilbud fra Telemark til Vestfold enn den som regjeringen allerede har rammet Telemark med. For bare i forrige stortingsperiode har altså to sykehus blitt lagt ned, Fylkesmannen har man bestemt at skal flyttes til Vestfold, politimesteren og hennes stab, penger og masse folk er flyttet til Vestfold, nødsentralen skal flyttes dit, statsadvokatembetet skal flyttes dit, og hovedsetet for Høgskolen i Sørøst-Norge ligger i Vestfold. Og hva har gått andre veien? Minimalt.

Få tror sentraliseringen vekk fra Telemark vil stoppe med tvangssammenslåingen med Vestfold. Man ser tydelig at tvangssammenslåing vil svekke særlig Øvre Telemark med sine store avstander og helt andre utfordringer og ikke minst muligheter enn det man har erfaring fra og fokus på i Vestfold. Derfor er de imot.

Også Kristelig Folkepartis politikere i Telemark er imot. Men lytter deres egen stortingsgruppe til dem? Fram til nå kan det virke som om de helt har vendt det døve øret til, dessverre. Men jeg kan ikke la være fortsatt å ha et bitte lite håp om at Kristelig Folkeparti i siste indre hører på sine egne, og at de er på lag med innbyggerne i Telemark. Jeg håper at de også kjenner på magefølelsen og rettferdighetssansen sin med tanke på om det er riktig at fylker som Telemark og Vestfold må tvinges sammen, mens Møre og Romsdal får muligheten til å forbli som et eget fylke. Jeg håper ikke minst at de også kjenner etter i hjertet sitt om det fortsatt er rom der for distrikter i dette landet. For vil det tidligere distriktsvennlige Kristelig Folkeparti virkelig bidra til all den sentraliseringen som regionreformen legger opp til bl.a. i Telemark? Jeg trodde ikke det. Mange Kristelig Folkeparti-velgere trodde ikke det. I denne salen i dag har Kristelig Folkeparti mulighet til å vise at det likevel er et parti for distriktene, for folkestyret og mot tvang på ekte ved å stemme mot tvangssammenslåing av fylker, som den av Telemark og Vestfold.

Siv Henriette Jacobsen (A) [18:02:00]: Det føles merkelig og ironisk at mitt aller første innlegg på Stortinget skal handle om begynnelsen på slutten på det fylket som har sendt meg hit, nemlig Østfold.

I morgen møtes fellesnemnda i det nye Viken for første gang. Det er få som går til det arbeidet med veldig stor iver og lyst. Tvang skaper nemlig en egen dynamikk av avmakt, resignasjon og egeninteresse.

Jeg vil at dette huset skal være svært klar over at når man setter spørsmålstegn ved og til dels latterliggjør Viken, regionen som strekker seg fra Halden til Hallingskarvet, fra Strømstad til Sogn og Fjordane, er det faktisk ikke først og fremst størrelsen som er problemet. Etter regionreformen vil Viken faktisk bli landets tredje eller fjerde største fylke etter Troms og Finnmark, etter Innlandet – ja, kanskje til og med etter Trøndelag. Det som er problemet med Viken, er først og fremst at dette er en enhet ingen kjenner seg igjen i, ingen har noen som helst slags identitet med og ingen vil ha. Alle de tre fylkestingene har sagt nei til Viken, og jeg kan også berolige forsamlingen med at alle har vedtatt – så sent som i Østfold i går – at dersom Stortinget gir mulighet til det, vil man oppløse det hele.

Det handler allikevel først og fremst om at man skaper en enhet som er over dobbel så stor i folketall som det neste fylket. Gjennomsnittet blant alle de andre fylkene etter regionreformen ligger på rundt 300 000 innbyggere – omtrent der Østfold er allerede. Dette gir ikke sammenlignbare enheter. Man vil aldri tørre å bruke denne muskelen og det verktøyet man har skapt. I tillegg skapes det et enormt demokratisk underskudd og mangel på representativitet. Dette er oppskriften på omkamp.

Vi mener at Østfold fint kan ha flere oppgaver og håndtere det alene. Når det er sagt, er Arbeiderpartiet ikke imot regionreformen, men den må være frivillig, den må gi mening, og den må skape bedre tjenester for innbyggerne. Så langt kan vi ikke se at Viken svarer ut noen av disse forutsetningene. Det var derfor ekstra synd at Kristelig Folkeparti ikke hadde mot eller vilje til å dele denne mastodonten i to. Et Østre Viken, bestående av Østfold, Follo og Romerike, ville være noe folk kunne kjenne seg igjen i og nikke anerkjennende til, og det ville være bare litt større enn Vestlandet.

Mari Holm Lønseth (H) [18:05:11]: Jeg skal ikke legge skjul på at Høyre i utgangspunktet mener at det ikke er behov for et folkevalgt nivå mellom stat og kommuner for å gi gode tjenester til både folk og næringsliv. Det beste hadde vært å sørge for at vi hadde gitt enda mer makt og myndighet til kommunene, slik at beslutningene ble fattet nærmere der folk bor. Men regjeringen har tatt inn over seg realitetene: Stortinget ønsker å beholde et sterkt regionalt nivå. Samtidig ønsker Stortinget en annen inndeling enn det vi har hatt tidligere. Derfor vedtok vi for bare seks måneder siden å slå sammen 13 fylkeskommuner til seks nye regioner. I 2020 vil vi stå igjen med elleve regioner.

Vi får en struktur som setter regionene bedre i stand til å ivareta sin rolle som samfunnsutvikler. De får bedre forutsetninger for å bygge gode bo- og arbeidsmarkedsregioner. De kan se transport- og arealforvaltning i en større sammenheng. I tiden som kommer framover, må det også vurderes hvilke oppgaver som kan utføres av disse regionene. Større regioner gir forutsetninger for å ta imot flere oppgaver, og jeg ser fram til å få ekspertutvalgets anbefalinger i februar.

Jeg kommer selv fra Trøndelag. Det er et fylke som Arbeiderpartiet og Senterpartiet egentlig ser på som en suksess knyttet til regionreformen, men man skulle egentlig tro – hvis man følger Arbeiderpartiet og Senterpartiets resonnementer – at sammenslåingen av Trøndelag-fylkene var en fiasko.

For det første er det mye lenger fra Namsskogan i Nord-Trøndelag til Oppdal i Sør-Trøndelag enn hva det er fra Hallingskarvet til Halden. Fylkesordføreren i Trøndelag, Tore O. Sandvik, sier på sin side at et samlet trøndelag får større slagkraft, arealet blir større, innbyggerne blir flere, og næringsstrukturen blir enda mer variert. Det er altså ikke slik at areal i den tiden vi nå går inn i, i seg selv kan være et argument mot å se større regioner i sammenheng.

For det andre er Trøndelag-fylkene blitt slått sammen før man har fått flere oppgaver. Det er for det første ikke veldig uvanlig at man skal ha på plass noen strukturer før man velger hva man skal utføre. Og for det andre – igjen: Hvis Arbeiderpartiet hadde lyttet til sine egne representanter i Trøndelag, ville de ha hørt Tore O. Sandvik, som altså er fylkesordfører, si at det var helt nødvendig å gjøre noe med regionstrukturen for at regionene skulle bli i stand til å påta seg flere oppgaver. Å fortsette med 19 fylkeskommuner ville aldri ha gitt flere oppgaver, men ført til en utarming.

Jeg er redd vi ikke kommer noe nærmere å få vite hvilken regionreform Arbeiderpartiet og Senterpartiet egentlig ønsker seg. Men det vi kan være trygge på, er at vi nå kan gå videre med arbeidet for å sørge for at regionene får flere oppgaver.

Nina Sandberg (A) [18:08:26]: Viken ble vedtatt her i juni mot et betydelig mindretall. I dag har Stortinget en mulighet til å oppheve det vedtaket.

Statsviteren Johan P. Olsen utviklet en gang en modell som er velegnet til å forklare hvordan beslutninger fattes i institusjoner. Det han kalte Garbage Can-modellen, gir særlig innsikt i hva som ligger bak irrasjonelle beslutninger. I dag føler jeg meg beklageligvis som en del av en case, som Garbage Can-modellen kan forklare: Beslutningene stortingsflertallet er i ferd med å ta i dag, er vanskelige både å forstå og forklare hvis man forventer rasjonell atferd.

For helt ærlig: Viken – sammenslåingen av Østfold, Akershus og Buskerud – er regionen som ingen vil ha, unntatt en håndfull politikere her i denne salen. Det er betenkelig at en så viktig avgjørelse – med store samfunnsmessige konsekvenser – mer er resultat av tilfeldighetenes spill enn av veloverveide valg. Martin Kolberg kalte det en politisk ulykke. Jeg tror folk forventer noe helt annet av det norske stortinget. De forventer at representantene tar avgjørelser som gjenspeiler det flertallet i folket ønsker, eller i hvert fall som et minimum velger det alternativet som gir best utfall ifølge det et flertall i Stortinget ønsker. Men slik blir det ikke. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti tar en beslutning som både er i strid med det folket ønsker, og i strid med intensjonene i regionreformen, som Stortinget selv har vedtatt.

Viken ble vedtatt på tross av høringer der de fleste kommunene i Akershus takket pent nei. Viken ble vedtatt på tross av at de involverte fylkeskommunene ikke ønsket å være med i Viken. Man respekterer at Oslo vil stå utenfor, men man respekterer ikke Akershus, Østfold og Buskerud. Viken ble vedtatt på tvers av hensikten med regionreformen, og det har mindre med avstand å gjøre og mer med hva det er regionreformen skal løse. Den har til formål å lage funksjonelle regioner, som kan takle viktige utfordringer med befolkningsvekst, med samferdsel, med næringsutvikling m.m. Viken uten Oslo mangler saklig begrunnelse. Viken kommer ikke til å løse noen av de felles utfordringene som Akershus og Oslo står overfor, men den kommer til å skape en hel del nye.

Jeg håper at Stortinget er seg sitt ansvar bevisst.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:11:22]: Denne tvangssammenslåingen av fylkene er uvirkelig. Martin Kolberg sa at det var en politisk ulykke. Jeg vil si at den vil skape mer kaos, og folk flest vil våkne når virkeligheten kommer fram.

Viken og sammenslåingen av Troms og Finnmark er gode eksempler. Det er kjemperegioner, enten i folketall eller i areal. Hvis folk hadde reist mer i det territoriet vi her snakker om, hadde en forstått mer av dybden i det jeg sier.

Ansvaret for dette ligger hos Kristelig Folkeparti, for Høyre og Fremskrittspartiet er imot tre folkevalgte nivåer, og Venstre får verken kommuner eller regioner store nok. Det er Kristelig Folkeparti som har tvilen i seg, og tvilen har altså falt ned på det Høyre står for.

De folkevalgte er ombudskvinner og ombudsmenn. Hvordan rollen utføres, er avgjørende for respekten for de folkevalgte. Det er ikke mulig for folkevalgte i Viken, med 1,2 millioner innbyggere og et område fra Halden til Halne på Hardangervidda, å gjøre en god jobb. Det er ikke mulig å ha god oversikt over eksempelvis videregående skoler og fylkesveier i det store området. Hadde flere reist og følt på hva som rører seg, hadde en bedre forstått dette.

Jeg har noe erfaring fra Buskerud. Det er krevende nok å være tingmann for Buskerud hvis en skal fornemme hva som rører seg, og hva som er de viktigste oppgavene som gjelder for det området. Det er mye arbeid.

Denne tvangssammenslåingen vil forsterke politikerforakten, og den har ikke folkelig støtte. De fire partiene fornemmer ikke hva som rører seg blant folk. Den er ikke i samsvar med regional stat. Vi har et Nav, vi har et politi, vi har et vegvesen, og vi har en beredskapsorganisasjon som er annerledes enn det som nå blir etablert. Det er ikke tatt hensyn til.

Det er ikke samsvar mellom regionting og valgkretsen til Stortinget, og jeg vil da ikke som tingmann for Buskerud kunne legge avgjørende vekt på hva regiontinget i Viken bestemmer om samferdsel i Buskerud, for jeg er valgt av Buskeruds befolkning. Heldigvis er valgkretsene til Stortinget forankret i Grunnloven.

Dagens vedtak kommer ikke til å være noen varig løsning. Vi står foran et arbeid i fylkene som kommer til å tappe fylkene for krefter og penger, og resultatet blir større byråkrati. Vi vil gå vekk fra et folkestyre som startet med formannskapslovene i 1837, og vi vil få enda mer vekt på embetsmannsstaten.

Lene Westgaard-Halle (H) [18:14:45]: Det er et par ting jeg har lært etter bare et par måneder på Stortinget. Det ene er at ting tar tid. Det andre er at flere av debattene vi har i salen her, bærer preg av at vi ikke slipper ut så ofte. Vi kan stå her på talerstolen og gire oss opp til de helt store høyder for en eller annen fylkesgrense, vi kan karakterisere hverandre, andre fylker eller prosessen med mer eller mindre parlamentariske uttrykk. Realiteten vi i denne salen bør ta inn over oss, er at folk flest bryr seg ikke om det vi diskuterer akkurat nå. Folk flest bryr seg ikke om Arbeiderpartiet er for regionreformen, men later som om de er imot. Folk flest bryr seg ikke om det heter «BTV», eller om det heter «Vestfold og Telemark» eller «Telemark og Vestfold». Folk flest følger ikke med på at Arbeiderpartiet i Buskerud og Østfold kjempet hardt for Viken, for så å ombestemme seg, fordi noen av gutta i partiet fant ut at det var lurt før valget.

Det folk bryr seg om, er å ha en trygg skolevei å sende barna av gårde på om morgenen, om de rekker jobben den dagen fordi bussen går, eller ikke går, og om skolen som datteren begynner på neste høst, er god og trygg. De er opptatt av om tjenestene vi leverer, er gode, og da blir det nesten på grensen til humoristisk å høre representanten Kolbergs varme omsorg for fylkestingspolitikerne. Fylkestingspolitikerne er det ikke synd på. Jeg er én av dem, så jeg har lov til å si det. Om vi får færre av dem, er det langt fra noen ulykke, som Kolberg kalte det.

For meg som er fra Vestfold, blir dette en litt merkelig debatt – ikke på grunn av de mange formaningene som vi har hørt fra talerstolen, men fordi lokalpolitikerne våre har gått videre. Lokalt i Vestfold er fokuset på framtiden, ikke på fortiden. I Vestfold er vi opptatt av hvordan Vestfold og Telemark kan bli best mulig for våre innbyggere: Hvordan skal skolene bli bedre? Hvordan skal veiene bli tryggere? Hvordan skal jobbene bli flere?

Vi politikere – spesielt i denne salen – bør bli litt mindre opptatt av oss selv og litt mer opptatt av innbyggerne våre. Det viser debatten her i dag ekstra tydelig. Tiden er inne for at vi blir konstruktive.

Ketil Kjenseth (V) [18:17:18]: Som flere har vært inne på – vi har sagt det selv også fra Venstres side – har vi vært en pådriver sammen med Kristelig Folkeparti over de fire siste stortingsperiodene for å modernisere særlig staten. Staten er en av utfordringene her, og at den vokser litt villere enn vi skulle ønsket oss når det gjelder både antallet stillinger og statlige inndelinger og ulike organiseringer. I dataalderen burde det være mulig å samordne og harmonisere dette på en litt annen måte enn det digitale konglomeratet vi i dag holder på med.

Det å prøve ut og gjøre forsøk når en er på vei mot en fornying, er også en viktig del av dette. Når har det skjedd forsøk i fylkeskommunal regi i Norge? Vi kan gå tilbake til f.eks. Bondevik II-regjeringa. Det var da vi hadde forsøket med enhetsfylke i Møre og Romsdal. Det var også da vi hadde det såkalte Fritt Fram-forsøket i Oppland, hvor Oppland fylke fikk overført de fleste utbetalingene fra ulike departementer i én pott og fordelte det videre til seks regioner i Oppland – ikke til 26 kommuner, men til seks regioner.

Det var for første gang med et såkalt borgerlig flertall i Oppland, med en fylkesordfører fra Senterpartiet, at Fritt Fram-forsøket kom til. 15 år etterpå er Oppland fortsatt rigget med de seks regionene og den fordelingen. Det skapte en dynamikk og noe som kommer til å være en varig endring i Oppland.

Sånn sett er jeg skuffet over at Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene ikke har bidratt til å gjøre strukturelle og gode forsøk for det mellomnivået for fylkene. Og etter at en prøvde seg på en regionreform, først etter å ha plukket ut alle store oppgaver knyttet til velferd, særlig innen sykehusene, en tok bort barnevernet, en tok bort rus og psykiatri fra fylkene, har en ikke greid å erstatte det med noen andre særlig vektige oppgaver, annet enn mer asfalt.

Vi må videre for å modernisere og desentralisere staten. Det er derfor vi oppretter f.eks. regionsentertilskudd til nye kommuner, for å ha strukturer utover i Norge som kan møte det å ta i vare oppgaver, istedenfor å drenere de fleste unge hendene ut av Bygde-Norge for å sitte og jobbe med papirer i de store byene, når vi trenger dem i framtidas pleie- og omsorgsektor og i velferdssektoren ut over i hele landet.

Freddy André Øvstegård (SV) [18:20:42]: Mye har blitt sagt om regionreformen nå og tidligere, så jeg har bestemt meg for å ta et skritt tilbake og tenke på hva dette egentlig handler om for meg. Som sosialist er jeg opptatt av at makten skal ligge nærmest mulig folk, at det skal være kort vei fra vanlige mennesker til innflytelse over samfunnet og de sakene som vanlige mennesker blir berørt av.

Da jeg var 15–16 år, var jeg aktivist i Sosialistisk Ungdom, og jeg var brennende opptatt av å få et bedre kollektivtilbud for ungdom i Østfold. Derfor lagde vi en kampanje om at ungdom ikke skal betale voksenpris på bussen. Vi samlet inn underskrifter og tok kontakt med fylkestingsrepresentantene våre – og vi fikk gjennomslag. Ungdommer helt opp i 20-årene fikk en egen ungdomsbillett, som var mye billigere enn voksenbillett.

Det var en liten, men viktig forbedring av hverdagen for dem det gjaldt, men det var også så mye mer. Det var demokrati nedenifra i praksis, vanlige mennesker som organiserte seg og fikk til forandring. Vi fikk innflytelse over beslutninger som gjaldt våre liv. Denne muligheten er noe av kjernen i et demokrati, å vite at det faktisk nytter.

Vi kunne få dette til fordi avstanden til fylkeshuset i Sarpsborg ikke var særlig stor, verken geografisk eller i overført betydning. Kunne vi gjort det om det ikke var Østfold fylkeskommune, med sine 280 000 innbyggere, vi måtte få gjennomslag i, men Viken region, med 1,8 millioner innbyggere og et regionting langt vekk? Det tror ikke jeg.

Det er det denne regionreformen handler om, at makt og medbestemmelse over vanlige folks hverdag flyttes vekk fra folk, og ikke bare geografisk. Beslutningene vil også bli mer utilgjengelige for vanlige mennesker. Det vil gjøre det langt vanskeligere for vanlige mennesker å få medbestemmelse over det som betyr noe i deres liv.

Det vil gi avmakt, og avmakt er gift i et demokrati. Vi ser rundt om i verden nå hva slags krefter den avmaktsfølelsen nører opp under. Derfor er jeg så skuffet over at Østfold i dag blir tvangssammenslått med Buskerud og Akershus. Nå er oppgaven for østfoldingene og for Østfold-politikerne klinkende klar: Vi må kjempe enda hardere for interessene til vanlige folk i vårt fylke framover, og det håper jeg at vi gjør uansett hva slags region vi er en del av.

Steinar Ness (Sp) [18:23:24]: Store ord og politisk sjølvskryt vert brukt for å dekkje over at regionreforma er uferdig og vaklevoren. Høgre og Framstegspartiet ønskjer ikkje eit regionalt nivå, Kristeleg Folkeparti og Venstre ønskjer færre og sterke regionar, med nye oppgåver. Kompromisset mellom desse innbyrdes motstridande måla har vorte ei uryddig og kaosprega reform med færre og svake regionar. Ingen nye oppgåver som gjev regionane politisk tyngd og styrke er vedtekne. Venstre og Kristeleg Folkeparti sit igjen med meir byråkratiske og tungdrivne regionar, som dei færraste er positive til eller entusiastiske overfor.

Tre fylke utanom Oslo skal halde fram som i dag. Det er Nordland, Møre og Romsdal og Rogaland. Det er ikkje lett å sjå kva som skil nettopp desse tre fylka frå andre fylke som skal samanslåast med tvang. Eg er ikkje kjend med at nokon av desse tre fylka gjev innbyggjarane sine betre tenester enn t.d. Sogn og Fjordane, som skal tvangssamanslåast. Både Nordland og Møre og Romsdal har færre innbyggjarar enn Buskerud og Østfold, som skal samanslåast. Rogaland har færre innbyggjarar enn Akershus, som skal samanslåast. Dei nye regionane vert mindre einsarta enn dagens fylkeskommunar. Det er det motsette av det statsråden påstår. Folketalet varierer i dag frå 75 000 til 670 000 menneske. I dei nye regionane vil folketalet variere frå 243 000 til 1 184 000 menneske.

Det er heller ikkje lett å sjå kva som er nytenkjande, moderne eller framtidsretta ved å gå tilbake til amtsgrensene på Vestlandet som vi hadde frå middelalderen og fram til 1763. Det er nye tider, men det er gamle grenser som skal gjenopprettast.

Inndelinga gjev kort og godt ingen heilskapleg regionstruktur. Den er sjølvmotseiande, ulogisk, og den vitnar om dårleg politisk handverk og dårleg politisk leiarskap.

Dagen i dag er ikkje ein god dag for oss som vil styrkje politikken sitt omdøme, og som meiner det er viktig med auka deltaking i politisk arbeid. Det er heller ikkje ein god dag for oss som vil organisere og byggje samfunnet nedanfrå. Eit ord som «ulukke» er vorte brukt. Eg skal nøye meg med å slå fast at det er ein dårleg dag for folkestyret. Derimot er det ein god dag for utgreiarar, konsulentar, kurshaldarar og konferansegrossistar. Dei vil få pengar å tene i åra som kjem.

I tillegg trur eg vi kan slå fast at det kjem litt sentralisering ut av denne reforma òg. På det punktet sviktar verken Høgre eller Framstegspartiet nokon gong. Det skal dei ha.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [18:26:38]: Da vi hadde debatten om regionreformen i vår, gikk hovedtalsmannen for Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, opp på talerstolen stolt og kry og sa at nå har vi fått en løsning ingen partier egentlig vil ha. Det uttalte Toskedal i debatten. Det illustrerer hele denne reformen. Høyre ønsker den ikke, Fremskrittspartiet ønsker den ikke, Kristelig Folkeparti ønsker den ikke, og i Venstre er det ulike standpunkter ettersom hvem du spør. Det er komplett uforståelig at Stortinget i dag gjentar den samme feilen som man gjorde i vår. Når en spør hver enkelt Høyre-representant i restauranten her ute eller rundt omkring i Norge, sier de: Nei, selvfølgelig vil vi ikke ha denne reformen, men vi gjør det likevel, på grunn av noen i Venstre. Det er ikke utredet, det er ikke gjennomtenkt.

Da regjeringen kom med proposisjonen som varslet det, hadde den én hovedbegrunnelse, at det skulle være en opprydding av regioninndelingen. Da er det interessant å se hva regjeringen faktisk har gjort. Det blir elleve regioner, folkevalgte regionale nivå. Det har regjeringen valgt. Så har de gjennomført en stor politireform. Der blir det tolv, så selv ikke i de to reformene klarer man å ha samme tall. Så skal man nå gå gjennom Nav. Der deler man region Viken opp i to, en Øst-Viken og en Vest-Viken, som den samme regjeringen står ansvarlig for. Når det gjelder antall stortingsvalgkretser, blir det 19, og når det gjelder inndeling av fylkesmennene, skal fylkesmannen i Oslo være den samme som fylkesmannen for Oslo, Akershus, Østfold og Buskerud, så der blir det også en annen inndeling.

Så den eneste begrunnelsen regjeringen brukte, å få en opprydding, har de gjort det motsatte av: Det har blitt flere inndelinger og mer rotete og en løsning egentlig ingen partier vil ha. Da er det, kjære medrepresentanter, sånn at hver enkelt medrepresentant er ansvarlig for hva man stemmer, og når man selv ikke synes denne løsningen er fornuftig, vær da så snill og stem mot den! Og Kristelig Folkeparti: Dere er jo ikke for denne løsningen, dere er jo imot den. Det har blitt en løsning som ingen partier vil ha. Hvorfor stemmer dere da for noe dere er imot? Det er et veldig godt prinsipp: stem for det man er for, og mot det man er imot, spesielt i en sak der man ikke har noen entusiasme, ingen glød, ingen tro på at dette kommer til å skape et bedre land, bare mer sentralisering, dårligere løsninger og mer byråkrati. Det er ikke for sent å snu. Vær så snill, følg den overbevisningen du egentlig har, og stem for en fornuftig inndeling, ikke for den type regioner som Viken, det nye Finnmark og det nye Innlandet, som ikke har noen lokal entusiasme, og ikke noen lokal forankring.

Dag Terje Andersen (A) [18:29:53]: Dette er egentlig en ganske trist dag, for det ser ut som at vi i løpet av kvelden, eller natta, kommer til å vedta fylkessammenslåinger som ingen av de berørte kommunene eller fylkene føler behov for. Det har vært en veldig dårlig prosess. Ja, demokratiet har vært fraværende – kanskje som i 1781, da Christian VII var konge i Norge. Han hadde en uregjerlig embetsmann som han syntes han måtte bli kvitt, så han delte Oplandene, så det ble Christians amt og Hedemarkens amt. Det var ikke spesielt demokratisk. Men senere har vi vært vant til at når vi diskuterer hvordan selve folkestyret skal fungere, hvordan kommuner og fylker skal fungere, så har det vært et resultat av demokratiske prosesser. I denne saken har det vært fraværende.

Dette er en reform som veldig få ønsker seg. Da holder jeg på utsiden de frivillige sammenslåingene av fylker, som vi er for, men snakker om de tvangssammenslåingene som er grunnlag for Dokument 8-forslaget her i dag. Dette er ingen regionreform. Det er en sammenslåing av fylker som ikke ønsker å bli sammenslått, for det er ikke nye oppgaver.

Da vi behandlet denne saken her i salen i vår, var det faktisk sånn at Arbeiderpartiet, sammen med andre, la fram en del konkrete forslag til hva de nye, sammenslåtte fylkene kunne få av nye oppgaver. Men det ble nedstemt av regjeringspartiene – og kanskje kan de få nye oppgaver i framtida.

Arne Nævra holdt et godt innlegg der han bl.a. omtalte politikerforakten. Og i motsetning til min medrepresentant på benken, Westgaard-Halle, har jeg registrert mange innbyggere som er opptatt av dette. Og de rister på hodet. Noen ganger er det ikke bare sånn at en kan riste på hodet over politikerforakten. Noen ganger er det faktisk sånn at en kan skjønne den. Når demokratiet og befolkningen blir hørt i så liten grad som i denne saken – i en så viktig sak for forvaltningen av demokratiet i Norge – skjønner jeg at folk rister på hodet. Det er til å skjønne.

I Vestfold har vi fått klare signaler fra velgere, fra kommunepolitikere og fra ordførere om at de ikke ønsker denne reformen. Så hvis Kårstein Eidem Løvaas, Lene Westgaard-Halle, Erlend Larsen, Morten Stordalen og Carl-Erik Grimstad i dag stemmer for denne reformen, så sitter de altså her og ikke ivaretar interessene til innbyggerne i Vestfold.

Tage Pettersen (H) [18:33:14]: Her står det en østfolding som er en ekte Viken-entusiast. Flere representanter har i debatten etterlyst hvor tilhengerne til reformen er – og her står en av dem, og vi er mange.

Jeg legger merke til at Senterpartiets representant fra Østfold ønsker seg et helt nytt demokrati, der kun fylkesrepresentanter fra berørte fylker skal ha stemmerett når regionale saker skal avgjøres. Helt konkret har representanten Myhrvold uttalt at det er veldig skuffende at et parti som ikke er representert, verken i Buskerud, Akershus eller Østfold, skal få være med på å bestemme etableringen av region Viken. Og det er Kristelig Folkeparti han sikter til.

I går vedtok fylkestinget i Østfold, også med Arbeiderpartiets stemmer, å si ja til etableringen av region Viken. Det er en god beslutning, som sier meg at de nå vil jobbe konstruktivt med etableringen av den nye regionen. Vedtaket er i hovedsak likelydende med vedtakene fylkestingene i Buskerud og Akershus fattet i november.

De som i dag vil sette bremsen på, setter samtidig de berørte fylkene i en utfordrende situasjon – utfordrende fordi de er opptatt av gårsdagens svar på morgendagens utfordringer. Hele poenget med reformen er jo nettopp å gjøre regionene bedre rustet til å møte framtiden.

Motstanderne av reformens fremste argument er at de ikke vet hva de nye regionene skal gjøre. Men uansett oppgaver vil større regioner bidra til at alle utfordringer kan ses i større sammenheng enn i dag.

Hvorfor skal f.eks. ikke elever bosatt i Moss kunne velge videregående skoler i Akershus, som ligger nærmere enn tilsvarende tilbud i Østfold? Hvorfor har vi fram til i dag ikke klart å etablere gode nok kollektivløsninger på tvers av fylkesgrensene i Oslo-regionen? Hvorfor skal vi ha ulik arealpolitikk i samme bo- og arbeidsregion bare fordi det går en fylkesgrense eller to igjennom. Spørsmålene kunne vært mange flere. Det svarene har felles, er at den nye regionen vil bidra til bedre, mer sammenhengende og bredere tilbud for våre innbyggere.

Bonusen vi får med på kjøpet, er nye oppgaver som flyttes ned fra staten, men ikke minst at ressurser kan spares på både administrasjon og politikk – ressurser som kan brukes på bedre tjenesteyting.

Argumentene om at regionene blir ulike i folketall kan heller ikke brukes mot reformen. Region Viken er en like god idé, selv om enkelte andre fylker ikke vokser i størrelse i denne omgang.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [18:36:16]: Representanten Westgaard-Halle sa her fra denne talerstol i stad at folk flest ikke bryr seg om fylkene sine. Jo, folk bryr seg, og folk er imot! Og det er ikke bare folket som er imot, men også de som er satt til å representere folks interesser i de ulike fylkene.

Fylkene er en viktig enhet for folk i livet deres. De leverer viktige tjenester både innenfor videregående opplæring, kollektivtilbud, veier, innenfor mange ulike områder. Fylket er en viktig regional aktør som også kan styrkes med nye oppgaver. Men det har en ikke avklart her nå. Den strukturen som ligger på bordet, og det kartet man har laget, henger ikke i hop i det hele tatt. Noen fylker får bestå som i dag – og det er vi i Senterpartiet hjertens enig i at de skal få lov til å gjøre – eksempelvis Rogaland og Møre og Romsdal.

Men samtidig som fylker som eksempelvis Møre og Romsdal, som har under 300 000 innbyggere i dag, skal få lov til å bestå som eget fylke, skal en altså slå sammen andre fylker med tvang. Eksempelvis skal en slå sammen Akershus – som allerede i dag har 600 000 innbyggere – med Østfold og Buskerud. Alle tre fylker er imot. Og hva er det man oppnår av bedre tjenester, mindre byråkrati eller bedre demokrati gjennom å gjøre noe slikt? Det blir langt lengre vei for dem som skal forsøke å påvirke sine folkevalgte – og for de folkevalgte som skal forsøke å ha oversikt over hva som skjer i sin region, når en skal representere 1,2 millioner innbyggere.

En sier at en vil rydde opp i den regionale organiseringen. En har altså fire helseregioner, og en har tolv politidistrikter, og for den nye regionen Viken henger det verken sammen med organiseringen av helseregioner eller med nye politidistrikter, og en har i tillegg en fylkesmann for Oslo og Viken.

Til statsråd Sanner, som sa at dette skulle handle mye om transport: Der en i området rundt Oslo har mye samarbeid om transport, er jo mellom Oslo og Akershus, hvor en bl.a. har Ruter og Oslopakke 3 sammen. Men der skal en ikke ha noe ytterligere samarbeid eller koordinering. Nei, en skal bygge en ny region, som ingen i de tre fylkene vil ha – og ingen på andre plasser i landet heller.

Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [18:39:27]: I Telemark og Vestfold har det sidan Stortinget gjorde vedtak om samanslåing av dei to fylka 8. juni 2017, vore mange møte mellom politikarane frå Vestfold og Telemark. Det har vore innvendingar mot inndelinga, og under valkampen garanterte dei raud-grøne partia at dei skulle reversere vedtaket. I dag behandlar me eit representantforslag om at Telemark og Vestfold skal bestå som sjølvstendige fylkeskommunar.

Det ville vere feil å seie at dette har vore ein rett fram og enkel prosess for dei to fylka, sidan utgangspunktet for begge fylkestinga var eit vedtak om at ein ønskte å ha Buskerud med i regioninndelinga. Då det ikkje blei ein realitet, var det viktig å sjå framover og sjå på dei moglegheitene som ligg i samanslåing av dei to fylka Vestfold og Telemark. Det var innstillinga frå mine partikollegaar i Telemark og Vestfold.

Om det ikkje har vore ein rett fram prosess, har han iallfall vore konstruktiv i Vestfold og Telemark. Måndag 5. desember heldt fylkesordførar i Vestfold, Rune Hogsnes, og fylkesordførar Sven Tore Løkslid frå Telemark ein pressekonferanse der dei la fram forslag til avtale mellom dei to fylka. I dag behandla fylkestinget i Telemark den framforhandla avtala og gjorde eit samrøystes positivt vedtak. Namnet har det vore mykje diskusjon omkring, og det blir Vestfold og Telemark. Vidare blir hovudsetet til den nye fylkeskommunen lokalisert til Skien, og politisk og administrativ leiing og det som naturleg organiserast under ho, blir lagd til Skien. Fylkesmannsembetet blir lagt til Tønsberg. Vidare er det bestemt at fellesnemnda blir sett saman av 18 representantar frå Vestfold og 16 frå Telemark.

Det er gledeleg at dei to fylkesordførarane ser framover og framhevar kva dei ser på som fortrinna for sitt fylke, og på korleis dei saman med fylkeskollegaene sine kan lyfte fram ein sterk region, Vestfold og Telemark. Eg har tru på at det blir ein spennande region, i motsetnad til min kollega frå Telemark Senterparti her i stad. Telemark er stort i areal, med fjellandskap, i tillegg til at Telemark har industri og næringsliv som absolutt vil kunne samspele med Vestfold. Infrastruktur i form av både jernbane og veg bind saman dei to fylka og utgjer ein naturleg arbeidsregion. Samanslåinga vil styrkje vekstkrafta i regionen.

Eg ønskjer politikarar i dei to fylka lykke til med arbeidet fram mot 1. januar 2020, med mål om ein ny, sterk Vestfold og Telemark fylkeskommune.

Frida Melvær (H) [18:42:20]: Vedtaket om samanslåinga av Sogn og Fjordane og Hordaland var eit demokratisk og frivillig fatta vedtak i begge fylkestinga. Som tidlegare ordførar fekk eg høve til å følgje saka tett, og eg må seie at eg sjeldan eller aldri har opplevd ein meir grundig og omfattande prosess enn det arbeidet som vart lagt ned i samband med regionreforma – to år med sonderingar og avklaringar, informasjonsmøte, høyringar, forhandlingar, debattar og undervegs-vedtak. Fylkestinga godkjende intensjonsavtalane i februar i år, før saka vart endeleg vedteken i Stortinget i vår. Det undra meg difor stort då representanten Heggø frå Arbeidarpartiet gjekk på talarstolen i denne salen tidlegare i haust og fremja representantforslag om å reversere nettopp den samanslåinga.

Fylkestinget i Sogn og Fjordane fekk 270 svar i høyringa om reforma. 16 av 26 kommunar stilte seg positive til ei samanslåing. Om lag tre fjerdedelar av innbyggjarane bur i dei kommunane som har gjeve sitt ja til samanslåinga.

Sogn og Fjordane Arbeidarparti heldt representantskapsmøte 26. november i fjor med reforma som tema, der dei sa massivt ja til ei Vestlands-samanslåing. Eg opplevde eit entusiastisk Arbeidarparti. Omtrent på same tid hadde Senterpartiet samla ein liten flokk inne i Sogn, der representanten Navarsete – med ein brennande fakkel i handa – forkynte følgjande om reforma: «Det er så ille at det skulle vore straffbart». Det er ei haldning som står i sterk kontrast til den offensive og konstruktive tilnærminga til den same reforma som fylkesordføraren frå det same partiet hadde. Eg håpar aldri vi kjem dit at demokratiske prosessar vert straffbare.

Arbeidarpartiet angra seg. Valkampen stod for døra, og kort tid før Stortinget skulle fatte eit vedtak om regioninndelinga, var dei imot. Då skulle eit to år langt arbeid reverserast. Lokale partifellar og trufaste Arbeidarparti-veljarar stod att noko forvirra og visste ikkje heilt kva dei skulle seie. Her skulle dei omstille seg frå entusiasme til pessimisme i rekordfart. Denne veka brukte fylkesordføraren frå Senterpartiet heile talen sin til fylkestinget i Sogn og Fjordane til å snakke om fylkessamanslåinga og om at tida no var inne til å sjå moglegheiter framfor problem. Fylkesvaraordføraren hadde den same tilnærminga – Arbeidarparti-politikaren som i juni i år tala partifellene sine midt imot – og Arbeidarpartiet bråsnudde frå region-ja til region-nei.

Vedtaket om ei samanslåing av Sogn og Fjordane og Hordaland er lovleg og demokratisk fatta.

Ivar Odnes (Sp) [18:45:40]: Saksordføraren Ketil Kjenseth uttalte til Oppland Arbeiderblad den 1. desember at det er stor ståhei for ingenting, det som vi i Senterpartiet og Arbeidarpartiet no har dratt i gang i samband med Dokument 8-forslaga våre som vert behandla i dag. Det har han heilt rett i, for det er stor ståhei for ingenting – at det skal setjast i verk store tvangssamanslåingar av fylke som klart har sagt nei til dette. Og det finst altså ingen teikn til at fylkeskommunane sine oppgåver og tenester skal styrkjast. Så bekrefta representanten Kjenseth i det same intervjuet at Venstre og Kristeleg Folkeparti alt hadde skrive under ein avtale med Høgre og Framstegspartiet i juni om fylkesreforma. Så dette vert berre ei ny stadfesting av fleirtalsvedtaket frå juni.

Det å tolka valresultatet i haust for fleirtalspartia i Hedmark og Oppland slik at det er stor oppslutning om tvangssamanslåingsprosessen for desse to fylka, er for meg ei stor gåte. Eg må også seia at fleirtalet i denne saka er ei merkeleg gruppering. I spørjetimen her i salen den 8. november sa kommunalministeren at regjeringspartia eigentleg vil leggja ned fylkeskommunen, men at det var Venstre som hadde fått gjennom denne fylkesinndelinga.

Leiaren i Kristeleg Folkeparti, Knut Arild Hareide, sa på si side under valkampen at denne inndelinga som dei stemte for i juni, berre var eit utkast som framstod som eit uferdig produkt. Tidlegare byrådsleiar i Oslo og fylkesmann i Vestfold, Erling Lae, sa i samband med landsmøtet i Høgre i år:

«Jeg har ikke truffet et eneste menneske som er i stand til å forklare reformen. Men den er jo funnet på i Stortinget som en del av et kompromiss. Skal vi omorganisere Norge ut fra en flygeidé i et av de mindre partiene på Stortinget?»

Her er Høgre med Lae utruleg treffande. Det er berre Venstre som meiner at denne inndelinga som no ligg på bordet, er ein god idé, og Kjenseth, som er vald inn frå Oppland, som er saksordførar for forslaget om å oppheva vedtaket om samanslåinga av Hedmark og Oppland, greier altså å oversjå, overprøva og overkøyra dei klare fleirtala i fylkestinga som var mot denne tvangssamanslåinga av dei to fylka.

Så høyrer eg også representanten Kjenseth i dag prata om at det skal skapa utjamning av konkurransekrafta, bl.a. mellom Raufoss og Tynset. Så kan ein spørja seg korleis ein meiner at denne utjamninga skal skje ved å etablera eit dobbelt så stort fylke som Hedmark og Oppland. Har Venstre og Kjenseth nokon annan informasjon enn oss andre når det no skal verta ei utjamning mellom dei ulike delane av dagens to fylke?

Eg har enda til gode å høyra eit innlegg som fortel om det geniale med denne tvangsreforma, noko som er karakteristisk for heile denne reforma.

Sandra Borch (Sp) [18:48:57]: For å gjennomføre en reform må den ha et innhold – et innhold som inkluderer nye oppgaver, og som ikke minst inneholder økonomiske ressurser. Det som er gjort til nå, er bare å tegne nye fylkesgrenser.

Gigantfylket Troms og Finnmark blir større enn en rekke land, som Irland, Nederland og Belgia. Det er snakk om et fylke på 74 495 km2. Det er over en fjerdedel av Norge. Å slå sammen Finnmark og Troms har ingenting for seg. Det eneste som kommer ut av sammenslåingen, er at avstandene blir enda større. I oktober var det felles fylkesting mellom Troms og Finnmark, der Troms’ representanter måtte reise til Kirkenes. Statsråd Sanner har bedt oss være rause i gjennomføringen av regionreformen. Hva slags raushet viser statsråd Sanner ved ikke å dukke opp på det felles fylkestinget han selv har tvunget igjennom? Statsråden valgte heller å prioritere en ansattsamling i Høyre. Men hvem vet – kanskje statsråden syntes det var for langt å reise til Kirkenes? Jeg kan opplyse om at statsråden faktisk hadde kortere reisevei fra Oslo til Kirkenes enn de som måtte reise fra Harstad til Kirkenes. Denne samlingen varte én dag, og den kostet Troms fylkeskommune over 1 mill. kr fordi man var nødt til å chartre et fly for å komme seg dit. De to nordligste fylkene må altså regne med å betale over 1 mill. kr for hver fylkestingssamling.

Jeg merket meg at representanten Trellevik mente vi skulle spare midler på å slå sammen fylker ved å avsette noen fylkesordførere. Da tror jeg Trellevik må ta opp regnestykket sitt på nytt. Da kan han ta utgangspunkt i at en fylkestingssamling i de nordligste fylkene kommer til å koste over 1 mill. kr. I tillegg skal fylkespolitikerne reise rundt i landsdelen og ivareta sine oppgaver. Det kan man kun gjøre med fly, og prisene på flybilletter ligger i gjennomsnitt på 8 000 kr, og man må bruke lang tid på å reise. Så jeg vil utfordre Trellevik og Høyre til å sette opp et innsparingspotensial på nytt for å regne ut hva det faktisk kommer til å koste Finnmark og Troms å slå seg sammen.

Dette landet skriker etter én reform, men det er verken dagens kommunereform eller regionreform. Det Norge trenger, er en historisk, avbyråkratiserende reform av staten og også flytting av statlige virksomheter og arbeidsplasser ut av regionene. Men det evner man ikke å gjøre i denne reformen, for denne reformen handler kun om avstander man ikke aner konsekvensene av.

Tore Hagebakken (A) [18:52:09]: Sammen med representanten Rigmor Aasrud har jeg fremmet forslag om at Oppland og Hedmark skal bestå som sjølstendige fylkeskommuner og ikke tvinges til å slå seg sammen til en region. Dette forslaget har vi fremmet fordi fylkestingene i begge fylker klart har motsatt seg en slik sammenslåing. Oppland Arbeiderparti har også et enstemmig vedtak om det samme, særlig begrunnet i mangel på nye oppgaver, og vi har gått til valg på at vi ville gjøre om Stortingets tvangsvedtak fra i vår om vi kom i regjering.

Jeg er ikke motstander av større regioner, forutsatt at utgangspunktet er større ansvar og flere oppgaver – oppgaver som løses best av et politisk valgt regionalt nivå. Regjeringa og støttepartiene, derimot, gjør tingene i feil rekkefølge, om det da i det hele tatt kommer flere oppgaver av betydning, og i tillegg gjennomfører de en ny inndeling, altså med tvang. God prosess? Nei! Men vi må konstatere at det blir tvangssammenslåing. Vi visste at vår omkamp hadde dårlige odds, men vi tok den likevel, med et lite håp om at Kristelig Folkeparti ville fri seg fra tvangsbruken. Innstillingen viser at vedtakene som ble gjort i vår, ikke vil bli endret, og da må vi forholde oss til det. Men da forventer jeg virkelig at regjeringa setter godviljen til når dette ekspertrådet forhåpentligvis kommer opp med mange gode forslag til nye oppgaver for de nye fylkeskommunene. Da må regjeringspartiene legge bort all tidligere motstand mot det regionale nivået og vise at de har tro på og tillit til de nye fylkestingene.

En ny inndeling alene er ingen reform. Arbeiderpartiet har tidligere presentert en liste med aktuelle oppgaver som vil bli godt ivaretatt av de nye fylkeskommunene. Regjeringa bør ta den lista seriøst. Alle vil være tjent med om vi i stor grad kunne samles om nye oppgaver. De to fylkeskommunene i Innlandet har – tross misnøyen med regjeringens tvangsbruk og manglende oppgavebeskrivelse – forholdt seg til regjeringas fastsatte prosess, og fra fylkestinget i Oppland ble det også tverrpolitisk varslet raushet i den videre prosessen. Likevel er det mye som er krevende, ikke minst funksjonsfordeling – jeg kaller det bevisst det, da det i vår tid vil være både unødvendig og feil å samle all administrasjon på ett sted.

Navn er en annen utfordring. Mange av oss synes det historiske Opplandene klinger godt.

En skal også komme fram til enighet om styringsform. Det er avtalt møte med fylkeskommunene i Hedmark og Oppland hos statsråd Jan Tore Sanner 14. desember. Dette møtet blir naturlig nok svært viktig for arbeidet og samarbeidet framover.

Men igjen: Jeg tror mye ville vært enklere å forholde seg til om en framtidig oppgaveportefølje hadde ligget på bordet. Det er jo unektelig en sterk kobling mellom oppgaver og struktur.

Jeg sliter for øvrig med å se logikken i mye av den vedtatte geografiske inndelingen, som flere her har vært innom. Men da skal det sies at Innlandet – eller hva navnet nå blir – nok ikke er den merkeligste konstruksjonen, om det blir veldig stort.

Emilie Enger Mehl (Sp) [18:55:28]: Jeg er enormt skuffet over regjeringen, Venstre og kanskje spesielt Kristelig Folkeparti, for selv om ingen er fornøyd med de nye regionene, er det ingen som klarer å sette ned foten og stoppe de meningsløse regionene og tvangssammenslåingene som vi behandler her i kveld. Signalene fra de folkevalgte har vært helt tydelige. Fylkene ønsker å bestå som egne fylker.

Flere i Kristelig Folkeparti har tatt til orde for at partiet må snu, og særlig har det blitt rettet sterk kritikk mot konstruksjonen Viken. Da representanten Bransdal den 21. november la fram at Kristelig Folkeparti ikke kom til å snu, sa hun selv at hun ikke var så begeistret for Viken. Vi vet at Høyre og Fremskrittspartiet ikke vil ha et regionalt nivå i det hele tatt. Statsminister Erna Solberg har vært helt tydelig på det, finansminister Siv Jensen har vært helt tydelig på det, senest under debatter i Stortinget i høst, og de må også ta sin del av ansvaret.

Situasjonen er altså: Fylkestingene i de tvangssammenslåtte fylkene vil ikke ha de nye regionene. Flertallet i befolkningen vil ikke ha de nye regionene. Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er ikke fornøyd med de nye regionene. Opposisjonen vil ikke ha de nye regionene. Hvorfor Kristelig Folkeparti og regjeringen er så sterke i troen på at dette likevel er en riktig beslutning, er for meg uforståelig.

Til tross for egne uttalelser sikrer altså Kristelig Folkeparti flertall for regionreformen, selv om Kristelig Folkeparti vet veldig godt at Høyre og Fremskrittspartiet egentlig ikke ønsker et regionalt nivå i det hele tatt, og at det er det som har ligget til grunn for denne regionreformen. De har altså ført Høyre og Fremskrittspartiet et skritt nærmere sin drøm om ikke å ha et nivå i det hele tatt ved å vedta en utvanning av det folkevalgte regionale nivået.

Vi i Senterpartiet har hele tiden vært helt krystallklare på at frivillighet må legges til grunn hvis det skal være sammenslåing. Vi vil lytte til folk. Men Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre velger å bruke sin politiske makt på et hanglete prosjekt som bygger på ubesvarte spørsmål, ikke har innhold og ikke har folkelig forankring.

I dag blir vi vitne til at regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstre danner flertall for å tvinge igjennom en region selv om ingen av partiene egentlig er fornøyd med resultatet. Det er uforståelig og dårlig politisk håndverk.

Nancy P. Anti (Sp) [18:58:19]: I henhold til vedtaket om tvangssammenslåing av fylkeskommuner har Troms og Finnmark pliktoppfyllende startet forhandlingene. Man startet med et fellesmøte for fylkestingene. Det første som skjedde, var at man måtte flytte møtet ut av fylkeshovedstaden på grunn av manglende hotellkapasitet. Så hørte vi i sted at man til og med måtte chartre et eget fly for å komme seg dit.

Forhandlingene viste fort at det var stor uenighet om sentrale spørsmål, både når det gjaldt organisering og målsettinger. Én part ville ha formannskapsmodellen, en annen ville ha parlamentarisme. Det er også uenighet om hvor hovedsetet skal være, om valgordning, osv. Fylkene har også store forskjeller i historie, næringer, kultur og ressurstilgang. For å se litt humoristisk på det hele kan man slå fast at Troms og Finnmark aldri ville ha fått match på Tinder.

Vi har alle sett på kartet hvor stort dette fylket blir. Man vil ikke kunne sammenligne dette fylket med f.eks. Danmark, og det er på grunn av den manglende infrastrukturen. Avstandene er gruelig lange, og det er maks 2–3 flyavganger per dag.

Senterpartiet vil også spørre: Hvor mange fylker har vi som grenser til tre land? Det kommer det nye fylket til å gjøre. Ett av disse landene er faktisk stormakten Russland. Øst-Finnmark har både historisk sett og i dag et sterkt forhold til Russland, både formelt og i folk-til-folk-samarbeid. Når det gjelder Finland, har vi både felles skoler og barnehager, og vi har felles helse- og beredskapssamarbeid.

Lokalt føler man veldig sterkt på at man sentralt i Norge bare omtaler nabolandet Sverige. Vi frykter at en storregion der flertallet ikke har denne historien og erfaringen, ikke vil ivareta våre naboforhold slik som vi ønsker det.

Til sist vil jeg ta opp finnmarksloven og den pågående rettighetsavklaringen. Finnmarksloven brukte flere tiår på å modnes for i det hele tatt å bli vedtatt, og kommisjonens utredningsarbeid er langt fra ferdig. Det er meget tvilsomt om det er troverdig framover å mene at det er greit å ha ett område innenfor et fylke som skal ha en særlov og særrettigheter.

Senterpartiet er overbevist om at man også i nord vet sitt eget beste, og det blir helt galt å tvinge fram en sammenslåing mot folkets vilje.

Når det gjelder Kristelig Folkeparti, er det uforståelig at man sier at man var, er og forblir tro mot frivillighetsprinsippet, men allikevel vil stemme imot å oppheve tvangsvedtak.

Heidi Greni (Sp) [19:01:19]: Målet med fylkesreformen var å få nye og større fylker med en jevnere fordeling av innbyggere mellom fylkene. Det skulle gi rom for overføring av nye oppgaver fra stat til fylke og dermed bidra til overføring av makt fra sentral stat til region. Ikke mye av målsettingen kunne kvitteres ut i Stortingets behandling av tvangssammenslåing av fylkeskommuner 8. juni i år. Det er ikke vedtatt overføring av nye vesentlige oppgaver til fylkene, og forskjellen i fylkenes innbyggertall er større enn noen gang.

• Det har vært mange kommentarer til denne håpløse reformen i media.

• Det virker som en reform for reformens skyld.

• Jeg har aldri skjønt hvorfor vi skal ha en slik reform.

• Fylkeskommunen håndterer godt dagens oppgaver.

• Det er blitt enorme forskjeller på regionene.

• Det er ingen logisk inndeling.

• Grensene er tegnet før oppgavene er kjent, og det må jo være slik at oppgavene styrer størrelsen på regionene.

• Nå virker det som om størrelsen er satt i hytt og vær.

Nei, det er ikke jeg som har uttalt dette. Det er ingen senterpartist som har uttalt dette. Det er en sentral Høyre-politiker, Erling Lae, tidligere fylkesmann i Vestfold og tidligere nestleder i Høyre, som har uttalt dette. Men jeg holder med ham i hvert eneste ord.

Vi vet at regionreformen er drevet fram for å få til et kompromiss mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti. Gode kompromisser er politikken kjent med, men dette er en form for kompromiss som det enkelte parti ikke har fått til å henge sammen med det andre partier har oppnådd. Vi får beholde fylkesnivået, men vi får nye fylker med en ulogisk og uheldig geografisk sammensetning, og de vil bli dysfunksjonelle. Vi får nye fylker som er begrunnet med at det skal skje en overføring av makt fra sentral stat til folkestyrt regionalt nivå, men vi vet ikke hvilke oppgaver som skal overføres. Det kan vi i beste fall få vite når regjeringens ekspertutvalg har kommet med sine forslag.

Det er betegnende for fylkesreformen at etter at vedtaket ble gjort i juni, sto flere av de som stemte for den nye fylkesinndelingen, fram og beklaget at det gikk som det gikk. Vi fikk vedtatt en regionreform, men grensene vi fastsatte mellom fylkene, skulle ha vært annerledes, sa de alle sammen.

Stortinget bør gjøre som fylkeskommunene ber om. Vedtakene om tvangssammenslåing bør oppheves. Fylkeskommunene er godt rustet til å løse de oppgavene de har i dag, og skal det gjøres vurderinger av ny inndeling, bør fylkene selv få lov til å vurdere det ut fra hvilke oppgaver som skal løses.

Det var representanten Skjelstad som i dag sa at vi må bygge huset før vi møblerer. Jeg vet at han nettopp har bygd seg nytt fjøs, og jeg er ganske sikker på at han fant ut om han skulle ha høner eller kyr, før han bygde det fjøset. Det skulle vi ha gjort i denne reformen også.

Nicholas Wilkinson (SV) [19:04:40]: I dag gjør hestehandler på bakrommet at vi ender med et vedtak ingen partier ønsker. Vi får et norgeskart der det virker som om høyresiden har kastet dart i blinde på Norges-kartet for å bestemme hvilke fylker som skal slå seg sammen: Lille Møre og Romsdal består, folkerike Akershus skal slås sammen med ikke bare ett annet stort fylke, men to. Massive Finnmark slås sammen med Troms og står for en fjerdedel av Norges areal, samtidig som lille Oslo skal bestå. Derfor er dette en trist dag for Stortinget. Ikke fordi det er galt å gjøre endringer, men fordi endringene er dårlige.

SV kunne opprinnelig vært med på et vedtak i dag – om en regionreform som kunne skapt sterke regioner, og hvor vi kunne flytte oppgaver vekk fra staten, slik SV har foreslått. Virkelig avbyråkratisering, for bedre tjenester for folk, får vi om vi flytter beslutninger vekk fra staten og ned og nærmere folk. Slik kan vi også få ned forskjellene i makt og rikdom.

SV ønsket å flytte sykehusene til et regionalt nivå med folkevalgt kontroll. Endringen til helseforetak har vært byråkratisk og dårlig for helsevesenet. Vi ønsker mer tid og tillit og beslutninger som tas nærmere folk. Det kunne vi fått i dag med en god regionreform. I stedet for å gjøre et sånt vedtak – sammen – i dag ble vi servert slurvete arbeid uten innhold som ingen egentlig støtter.

I debatten i Akershus i valgkampen ville ingen – selv ikke noen av høyresidens representanter – forsvare regionreformen som den er. Ingen av dem ville forsvare å legge ned Akershus.

Det er en trist dag for Stortinget og høyresiden i Norge. Denne hestehandelen gir oss en reform ingen vil ha, og som verken bidrar til å løse klimaproblemene eller de økende forskjellene i makt og rikdom. Det er en meningsløs reform, og jeg gleder meg til å stemme sammen med SV mot dette makkverket.

Ingalill Olsen (A) [19:07:10]: Jeg skal ikke gå nærmere inn på det fellesmøtet som Sanner ba fylkeskommunene i Troms og Finnmark om å holde, som kostet én million – bortkastede penger. Det verste er at det ikke virker som flertallet her tar inn over seg i det hele tatt at vi kaster penger ut av vinduet på den måten.

Å greie å tegne et kart uten at de som bor der, er involvert, er ingen stor statsmannskunst – heller tvert imot. Håndverket er elendig, og vi sitter igjen med en dysfunksjonell region. Det er ikke stortingsrepresentantene, verken fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre eller Kristelig Folkeparti, som kommer til å slite med følgene av det vedtaket. Den byrden er det faktisk finnmarkingene selv som må bære.

Samfunnet har endret seg. Ja, men avstandene er like store, de er de samme. Vi bor i et land mer stor variasjon i folketall og geografi. Denne reformen hensyntar ikke våre demografiske og geografiske utfordringer.

Når Sanner påstår at sammenslåingen av Troms og Finnmark vil styrke nordområdepolitikken, ja, da blir vi overrasket, og da skal vi lytte nøye. Det høres helt urimelig ut. Høyre–Fremskrittspartiet-regjeringen har ikke definert nordområdene som Norges viktigste strategiske område, som de rød-grønne definerte det som. Hvordan sammenslåingen av Troms og Finnmark skal endre det, er meg en gåte. Regjeringen har nedprioritert nord. Sammenslåingen av Troms og Finnmark er en del av denne nedprioriteringen. Hvordan kan flertallet leve med denne sentraliseringen og tenke eller påstå at de utvikler Nord-Norge? Jeg frykter at Finnmark er den største taperen etter behandlingen av denne saken, og det gjør meg faktisk vondt. Jeg synes det er tragisk.

Finnmarksloven er en del av dette bildet. Vi har en lov som er begrenset til arealet i Finnmark. Det er mulig at vi kan finne tekniske løsninger på det, det ser jeg ikke bort fra, men det vil komplisere det hele.

Jeg tror ikke at noe blir endret gjennom denne debatten, for flertallet bruker sin makt. Men dette kommer ikke til å utvikle demokratiet i nord, dessverre. Det er utrolig trist, og jeg synes det er en trist dag for fylket Finnmark – og for meg som finnmarking.

Torhild Bransdal (KrF) [19:10:09]: Her er det mye depresjon, her er det mange mørke tanker, og her er det svært lite framtidshåp. Det er i beste fall å se på hvilken status vi har i dag, og være tilbakeskuende. Jeg og Kristelig Folkeparti ønsker å se framover.

Det er blitt snakket om at Høyre og Fremskrittspartiet ikke vil ha denne reformen. Det er helt sant, men de har inngått en avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti om at vi sammen skal lage en god reform. Da velger jeg å ta dem på ordet. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er veldig opptatt av at dette er dårlig, og at fylkeskommunene kan løse de oppgavene som er. Vi har i dag et regionalt nivå som holder på å råtne på rot, og det er fordi det ikke er tilstrekkelig med oppgaver. Jeg har ikke hørt en dynamisk tenkning, framoverlent, om hva man virkelig skal fylle dette med – nei, det er bare det at kartet blir så feil. Det er det vi har vært opptatt av i hele dag – at kartet er feil. Til og med seniorer fra flere partier svinger seg opp på de store oratoriske høyder her, med hundreårs historie, at dette skulle være noe av det verste som har skjedd. Selv for en som tror så hardt som Kristelig Folkeparti gjør, er det å trekke det litt for langt, rett og slett.

Det er sagt at ansvaret ligger hos Kristelig Folkeparti – ja, helt klart. Ansvaret ligger hos Kristelig Folkeparti. Men ansvaret ligger også hos andre partier. Kristelig Folkeparti skal ta på seg det ansvaret Kristelig Folkeparti skal ha, men vi har ikke ansvaret alene. Her har fire samarbeidende partier tatt på seg ansvaret for å finne gode løsninger.

Nei, inndelingen er ikke optimal. Det blir sagt at Kristelig Folkeparti var så hissig på å få i stand Viken at vi til og med måtte forhandle så vi fikk inn noen kristne friskoler. Jeg tror ikke det var noen fra Arbeiderpartiet i våre forhandlinger. De har i hvert fall ikke lyttet godt ved dørene, det er helt sikkert.

Kristelig Folkeparti er veldig ettertraktet for tiden. Det er en fantastisk følelse. Vi er faktisk så ettertraktet at vi nesten ikke tør skrive oss inn i merknader, for da vil alle følge med der vi er. Kristelig Folkeparti har tenkt å være ettertraktet, og Kristelig Folkeparti har tenkt å være framoverlent i denne saken.

Tore Storehaug (KrF) [19:13:05]: Lat meg kome med eit par kommentarar om den debatten som går no. Her blir det slengt rundt uttrykk som at fylkesreforma er laga gjennom å kaste dart. Ord som «makkverk» har blitt brukt veldig mange gonger i løpet av debatten. Det er representantar som har påstått at Kristeleg Folkeparti avgjer fylkesreforma ut frå tilskot til friskular. Eg synest det er eit lågt nivå.

Representanten Karin Andersen hadde eg ein replikk til før i dag. Ho fortalde meg at sidan eg ikkje var vald inn på Stortinget i førre periode, hadde eg ikkje kunnskap om dei prosessane som hadde gått. Men eg kan opplyse presidenten på Stortinget om at eg har møtt i folkevalde organ før. Eg har møtt i fylkestinget i Sogn og Fjordane, som har vore inne i ein ganske lang prosess, og eg har lyst til å opplyse salen litt om korleis debatten i det fylkestinget har vore. Fylkesordføraren vår heldt for to dagar sidan ein tale til fylkestinget, og då hadde ho eitt bodskap: Løft blikket og sjå framover! Ho sa at no er det viktig at vi konsentrerer oss om kva vi kan skape, og ikkje om kva vi kan tape.

Eg trur det er kloke ord å ta med seg inn i den tida og den debatten som vi står i no, for den debatten som vi har no, handlar ikkje berre om fylkesreforma, han handlar om ei reversering av fylkesreforma. Eg høyrer få av dei representantane som er mest kritiske, seie kva dei faktisk vil.

Å feile er menneskeleg. Å skulde på andre er politikk. I norsk politikk har vi hatt ein kultur der vi lagar breie forlik, spesielt i dei sakene som er vanskelege, og som skal seie noko om kvar hen vi vil. Og vi har hatt ein styrke i at vi har stått samla og har kunna lage forlik på tvers av partigrensene. Eg opplever ikkje det i den haldninga som er i salen no.

Eg er foreløpig fornøgd med måten vi klarar å lande dette på. Så er det slik at ting kjem ein tilbake til seinare, men då skal vi gjere det på ein måte der vi er med på å byggje noko. Med orda til fylkesordføraren heime: Lat oss løfte blikket og sjå framover!

Willfred Nordlund (Sp) [19:15:34]: Man kan gjøre seg noen betraktninger om hvorfor reformen møter så laber interesse der ute – én ting er blant befolkningen. Jeg skal gjøre meg noen betraktninger.

Jeg tror det handler litt om tillit. Der ute blant fylkespolitikerne er det at man skal forholde seg til at det kommer eventuelle oppgaver, vanskelig. Det man opplever, er at regjeringen har gjort det motsatte så langt. Den har redusert bevilgningene til næringsutvikling, den har foreslått å ta fra fylkeskommunene deres ansvar innenfor videregående opplæring, innenfor tannhelse, innenfor kollektivtrafikk. Det er i seg selv litt spesielt at statsråd Sanner har foreslått det, all den tid man ellers påpeker – bl.a. i Samferdselsdepartementet – at det kanskje er et av de områdene der man virkelig kan ha nytte av stor regional samordning.

Videre har man redusert rammeoverføringene og ikke fulgt opp når det gjelder pris og kostnadsvekst. Det medfører at tilliten til at det faktisk skal komme oppgaver, er lav. Det er i det lyset at jeg – som jeg sa her tidligere – gleder meg til å diskutere hvilke oppgaver stortingsflertallet er villig til å gi disse nye regionene. Det vil bli selve testen på om en del av de uttalelsene som kommer fra flertallet i denne salen her nå, står til troende.

Så gjør jeg meg noen refleksjoner etter å ha reist ganske mye i dette landet de siste 15 årene, og i særdeleshet de siste to årene: Kunnskapen om avstand er ikke nødvendigvis bestandig til stede. Det er i hvert fall ikke mulig å spore at alle representantene klarer å sette seg inn i den opplevde avstanden der ute. Jeg kommer fra et fylke der vi har 880 kilometer – om vi tar korteste og raskeste vei og ikke skal innom absolutt alle kommunene – å kjøre i bil fra nord til sør. Og jeg må påta meg rollen å være egentlig litt lenger nordfra og uttrykke min store forståelse for hvorfor Finnmarks representanter og Troms’ representanter uttrykker stor skepsis til denne reformen. Vi snakker altså om et område som er større enn veldig mange land i Europa. Når fylkespolitikerne der oppe sier at man har et areal å forvalte og ikke bare skal yte tjenester til sine innbyggere, tror jeg – med bakgrunn i den nye plan- og bygningsloven, som foreligger her – det hadde vært fint om Stortinget tenkte over hvordan det regionale folkevalgte nivået der skal klare å lage helhetlige planer ut fra den nye loven. Det kommer til å bli krevende.

Ole André Myhrvold (Sp) [19:18:50]: Min gode kollega Tage Pettersen avla meg en liten visitt i stad. Det stemmer at jeg har satt noen spørsmålstegn ved den regionen Kristelig Folkeparti etterlater seg på Østlandet, og jeg har satt spørsmålstegn ved om Kristelig Folkeparti hadde hatt den samme holdningen om man fortsatt hadde vært representert fra disse fylkene. Mon tro det. Jeg skulle ønske at Kristelig Folkeparti lyttet mer til sine tillitsvalgte i Østfold og Buskerud, som har uttalt sterk skepsis til konstruksjonen Viken. Det er helt legalt å være for en regionreform, og det er helt legalt å tenke rundt det regionale nivået, men når kartet blir seende ut som regionen Viken, må det være lov til å stille noen spørsmål.

Men det var egentlig ikke det jeg gikk opp for. Det er et parti som glimrer med sitt fravær på denne talerstolen i dag. Det er Stortingets tredje største parti, et parti som ofte ser hva som rører seg i folk, og hva som rører seg i folkedypet. De påberoper seg å være på lag med folk flest, og jeg tror det er en god grunn til at de ikke har vært på denne talerstolen i veldig stor grad i dag, nettopp fordi de ikke vil assosieres med denne elitistiske reformen, fordi man ser at region Viken og andre tvangssammenslåtte regioner ikke vil bli særlig funksjonelle og ikke har særlig stor forståelse ute i folkedypet.

Innledningsvis sa Fremskrittspartiets talskvinne Kjønaas Kjos det egentlig rett ut. De ønsker ikke fylker i det hele tatt og kanskje er det greit at det blir så ikke-funksjonelt at man lager ett fylke av hele landet. Det var vel noe i den retning. Jeg hadde et håp om at motstrømspartiet Kristelig Folkeparti skulle være med og pause reformen og Viken. Nå setter jeg min lit til at folkepartiet Fremskrittspartiet ser ufornuften i dette forslaget. Jeg ser at representanten Bård Hoksrud har tegnet seg. Jeg vil appellere til Fremskrittspartiet om ikke å grave seg ned, men faktisk snu i tide. Det vil tjene dem til stor ære, og jeg tror at skattebetalerne også vil sette stor pris på det.

Norunn Tveiten Benestad (H) [19:21:32]: Vi er langt ute i debatten nå, og det er litt av hvert man kunne ønske å kommentere. Opposisjonen tegner et bilde av reformen som ikke er gjenkjennende.

Representanten Asphjell stilte statsråden spørsmål om han var bekymret for uroen ute i fylkene. Nei, svarte statsråden, det er ikke masseopprør ute mot regionreformen. Representanten Olsen spurte: Er Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti fornøyd med det kaoset de har skapt? Nei, det er ikke kaos, men vi er fornøyd med det resultatet vi skal vedta i dag, var svaret. Representanten Lauvås sa: Jeg har sterk tro på at Kristelig Folkeparti skal endre denne reformen. Det skjer ikke. Representanten Lundteigen la ansvaret for vedtakene som skal gjøres i dag, på Kristelig Folkeparti. Representanten Bransdal har helt rett når hun sier at det er fire partier som står bak de vedtakene som skal gjøres i dag.

Kristelig Folkeparti har fått mye pepper her i kveld – min oppfatning er motsatt. Jeg vil si at Kristelig Folkeparti fortjener ros for å ha fulgt opp de vedtakene som er gjort i saken, som har respektert premissene og forhandlingsresultatet som foreligger. Det står det etter min mening stor respekt av.

Så sa representanten Storehaug noe klokt. Løft blikket og se framover, sa han. Det er et klokt råd, og det er det denne reformen handler om.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [19:23:19]: Jeg kommer fra Vestfold, så jeg skal være litt forsiktig med å snakke om avstander. Men vi kan i hvert fall konkludere med, uavhengig av denne regionreformen, at det blir ikke lenger fra ett sted til et annet.

Det har vært veldig mye fokus på at det blir større forskjeller med denne regionreformen. Det er feil. Det er åpenbart fortsatt et behov for satsing på realfag. Oslo er i dag nesten ni ganger større i folketall enn det minste fylket. Viken kommer til å være under fem ganger større enn den minste regionen etter at det nye kartet er tegnet. Det er betydelig mindre forskjeller mellom regionene. Så kan det hende at man mener at det er veldig store forskjeller på geografien, men det er altså sånn at Viken – når det er en realitet – får plass to ganger inne i det som er dagens Finnmark.

Så jeg skulle ønske at vi i dag heller kunne se fremover, som flere av mine kollegaer har vært inne på, i stedet for denne omkampen. For jeg hører flere si at i dag vedtar vi – i dag er det en trist dag. Det er jo ikke det. Dette ble vedtatt 8. juni. Det står mange regionale og lokale politikere der ute og venter på å komme i gang, og man venter på at vi skal bli ferdig med denne unødvendige omkampen.

Min medrepresentant fra Arbeiderpartiet fra Vestfold, Dag Terje Andersen, avla meg og mine kollegaer en visitt, og gikk imot min kollega Westgaard-Halles påstand om at dette ikke opptar folk flest. Han sier at dette opptar folk flest, dette er folk flest opptatt av. Jeg tror ikke han har rett, men la oss for tankeeksperimentets skyld si at folk flest er opptatt av det. Ja, da er kanskje det forklaringen på at Arbeiderpartiet gikk kraftig tilbake i Vestfold, og at Høyre gikk godt frem og fikk en ekstra representant i fylket. Så la oss legge det til side.

Regionale og lokale politikere har lyst til å komme i gang med denne reformen nå. De venter på at vi skal bli ferdige med dette. Jeg har lyst til å sitere Steven Stills – i en hit med Crosby, Stills & Nash fra forrige gang det var kommunereform, for 50 år siden:

«If you can’t be with the one you love, love the one you’re with.»

Nå må vi løfte blikket, vi må åpne opp for å utvikle bedre tjenester, og vi må utvikle bedre regioner. Det er skole som er viktig, det er kultur som er viktig, det er samferdsel som er viktig, og det er regional utvikling som er viktig. Vi må komme oss videre. Vi må slutte med å være opptatt av avstand i meter og antall mennesker. Det er ikke sånn at jeg plutselig får et akutt behov for å dra til Hol eller Halden fordi det blir samme region, eller Siljan eller Sande for den sakens skyld. Sentrum er der vi bor, der vi jobber, og der vi lever livet vårt. Det er det vi skal utvikle videre, og det er det denne regionreformen er en del av. Så jeg ønsker at vi nå legger omkampen død, at vi kommer oss videre og får utviklet de gode regionene.

Ketil Kjenseth (V) [19:26:33]: Jeg vil starte med et utsagn fra representanten Dag Terje Andersen fra Arbeiderpartiet, som sa at demokratiet har vært fraværende i denne prosessen. Nei, det har det slett ikke. Men demokratiet i Arbeiderpartiet har vært som en dårlig innstilt tv-antenne. Det har vært veldig vanskelig å tolke signalene. For i Troms er Arbeiderpartiets fylkesråd svært entusiastisk. Det samme kan sies om Arbeiderpartiets rolle i Hordaland og Sogn og Fjordane, og i Buskerud har Arbeiderpartiets fylkesordfører ikke valgt å se mot Telemark og Vestfold. I hvert fall er det fra fylkene at initiativene til denne inndelingen kommer. Det er ikke vi på Stortinget som nødvendigvis har tatt initiativ til å tegne dette kartet. Det har de i stor grad vært med på selv.

Til representanten Trygve Slagsvold Vedum, som synes at det blir rotete i huset, og at dette er en inndeling ingen vil ha, og en reform heller ingen vil ha. Slagsvold Vedum bor i Hedmark. Der har vi over de siste 15 årene etablert Sykehuset Innlandet, Innlandet politidistrikt, Teater Innlandet, Fagskolen Innlandet, Innovasjon Norge Innlandet, Høgskolen i Innlandet og Regionale forskningsfond Innlandet. Sågar næringslivet har organisert seg i NHO Innlandet. Representanten Slagsvold Vedum kan jo si hvilke av disse inndelingene han selv ikke har vært med på. Det høres ut som om dette egentlig er ganske ryddig i Innlandet.

Det er her det svikter litt når representanten Ivar Odnes fra Oppland sier at Innlandet ikke er klar for dette, og at lille Venstre bidrar med noe som Innlandet ikke vil ha. Men Innovasjon Norge Innlandet er organisert sånn, NHO Innlandet er organisert sånn, det regionale forskningsfondet er organisert på dette viset, og alle disse roper etter mer muskler, etter flere virkemidler for å utvikle konkurransekraft, utviklingskraft – og også demokrati, for den del – for å sikre inntekter og velferd for vår region.

Når jeg sier at eksportinntektene fra Raufoss er 303 000 kr, er de for Elverum 187 000 kr, for Tynset riktignok 61 000 kroner. Ja, vi kan godt utjevne noe av det gjennom denne reformen, men det viktigste er at skatteinntektene fra eksportørene blir utjevnet og fordelt utover hele Innlandet. Alle nyter godt av det, men vi er nødt til å putte på, så vi sikrer at fortsatt innovasjons- og eksportkraft skapes i vår region, sånn at vi har velferd å leve av i framtida. Det er nettopp det som er det grønne skiftet – når oljeinntektene går ned, skal vi leve av noe annet. På Raufoss selger de bildeler til hele verden hver dag.

Kristian Tonning Riise (H) [19:29:47]: I avisen Glåmdalen den 26. oktober 2005 kunne vi lese følgende:

«Det var rene forlovelsesfesten på Lillehammer da fylkestingene i Hedmark og Oppland vedtok å inngå ekteskap og bli til Region Innlandet innen 2010.»

De observante vil legge merke til at dette tidspunktet er like etter at regjeringsskiftet i 2005 skjedde og den rødgrønne regjeringen hadde tiltrådt, og da var det entusiastisk stemning i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV for regionreform.

«Regionreformen er en storstilt demokratireform, intet mindre», uttalte daværende kommunalminister og leder i Senterpartiet, Åslaug Haga, bastant. Men det mest spennende eksemplet synes jeg likevel er et leserinnlegg i Aftenposten den 9. mars 2006 med tittelen «Sterke regioner for fremtiden», og jeg har lyst til å lese noen utdrag fra denne artikkelen.

«I dag er den politiske legitimiteten i mange fylkeskommuner lav, samtidig som innbyggerne er godt fornøyde med oppgavene som blir utført. Gjennom å samordne flere oppgaver på regionalt nivå kan vi videreutvikle kvaliteten på tjenestene, bidra til bedre samlet ressursbruk og styrke legitimiteten.»

Litt senere i den samme teksten:

«Det er mange som har synspunkter på hvordan vi best skal utforme nye, sterke og robuste regioner. Rådslaget vårt inviterer alle engasjerte mennesker til å delta i en bred demokratisk debatt rundt den viktigste demokratireformen i Norge på lenge!»

Dette høres ut som noe Jan Tore Sanner kunne sagt. Han ville kanskje vært litt mer nøktern enn dette, men teksten er ikke skrevet av Sanner. Dette er faktisk en felleskronikk av Trygve Slagsvold Vedum og Dag Terje Andersen. Derfor var det ganske spennende å høre et heller oppgitt innlegg fra representanten Slagsvold Vedum i stad. «Reformen ingen partier vil ha», gjentok han. Like indignert var representanten Dag Terje Andersen, som hadde innlegg etter Slagsvold Vedum. Det sies at man blir klokere med årene, men jeg tror jeg likte 2006-utgaven av Slagsvold Vedum og Andersen litt bedre enn dagens. Det fantes faktisk en tid da representanten Slagsvold Vedum ikke bare var entusiastisk tilhenger av regionreform. Han var til og med pioner for det etter hvert litt utskjelte ordet «robust».

Så kjenner vi alle historien. De rød-grønnes regionreform strandet. Derfor må det være ekstra gledelig at vi i dag kan sørge for helt sikkert at forlovelsesfesten fra Lillehammer i 2005 omsider resulterer i et ekteskap. Tolv års forlovelsestid må være lenge nok, og representanten Vedum kan omsider få sitt ønske om robuste regioner oppfylt.

Ove Trellevik (H) [19:32:48]: Dette må vera dagens aller, aller beste innlegg. Denne debatten har på mange måtar berre vore eit ekko frå debatten som var i juni, så Kristian Tonning Riise skal ha honnør for at han har kome med nye opplysningar i saka. Det må eg verkeleg seia at det ikkje er mange andre som har klart å gjera under heile den debatten me har hatt her i kveld. Det vert føreslått reverseringar utan at ein kjem med noko nytt i debatten, men det var utruleg frigjerande å høyra Kristian Tonning Riise med den historieforteljinga. Opposisjonen har brukt heile dagen på å dyrka nederlaget sitt utan å fortelja at dei har vore for dette på den måten dei har vore for tidlegare, og det er merkeleg at dei kan ha ei slik tilnærming i debatten her i dag.

Så vert eg eigentleg veldig overraska når eg høyrer representanten Frida Melvær fortelja korleis det har vore i Sogn i Fjordane, men når eg høyrer Kristian Tonning Riises innlegg, vert eg ikkje overraska. Når stortingsrepresentantar frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet går fram på den måten for å hindra fleirtal for viljen til innbyggjarane og politikarane i Sogn og Fjordane, vert eg vel eigentleg ganske skremd. Det vitnar vel om panikk i både Senterpartiet og Arbeidarpartiet for at regjeringa skal få fleirtal for politikken sin – som dei attpåtil eigentleg er einige i. Det er jo det Kristian Tonning Riise fortel oss her.

Eg synest dette er ein underleg debatt. Eg skulle verkeleg ha ønskt at me hadde hatt fleire slike fylkesordførarar som me har i Sogn og Fjordane, frå Senterpartiet. Tenk deg, president, om me hadde hatt representantar på Stortinget for Senterpartiet med ein slik integritet som fylkesordføraren i Sogn og Fjordane har hatt! Då hadde Noreg sett annleis ut.

Bård Hoksrud (FrP) [19:34:57]: Fremskrittspartiet behøver ikke ha så mange representanter her oppe for å fortelle mye av det samme som vi fortalte i juni – og til representanten Myhrvold vil jeg si at det for så vidt ikke er så veldig stort behov for det – men jeg skal være litt ulydig i dag og har tatt ordet nå.

Jeg skulle egentlig vært i fylkestinget i Telemark i dag, for jeg sitter også i fylkestinget og har fattet vedtak om at man skal slå sammen fylkene Vestfold og Telemark til én region. Det morsomme med det er jo at Arbeiderpartiet, som er veldig imot her på Stortinget, egentlig lokalt – og for så vidt også stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet – gjerne ville slått seg sammen hvis bare Buskerud ble med. Argumentasjonen fra Arbeiderpartiet har vært at man ikke vil slå sammen Vestfold og Telemark, fordi det er en tvangssammenslåing. Men hvis man slår seg sammen med Buskerud, er det greit. Hvis man bare tvangssammenslår med et annet fylke, er det helt i orden med regionreformen. Jeg synes jo det er en litt merkelig tilnærming til denne debatten. Og jeg hadde håpet at det var litt mer framoverlenthet, litt mer positivitet.

Jeg var på fylkestingsmøte for Vestfold og Telemark – 23. november, mener jeg det var – hvor det var enighet om at nå måtte fylkesordførerne sette seg sammen, for det er to enstemmige fylkesting. Hvis ikke måtte de lukke seg inne på rommet til de klarte å bli enige om hva de skulle gjøre, hva navnet skulle være, og hvordan man skulle få til dette på en god måte. Og ja, nå er man i hvert fall enig om at man skal sørge for at regionhovedsetet skal ligge i Telemark, fylkesmannsembetet skal ligge i Vestfold, og hvis man hadde gjort som Arbeiderpartiet hadde villet – å ha ett fylke til – kan det hende at det ville blitt mindre i ett av de to fylkene som nå faktisk får mer. Jeg synes også det er et perspektiv som man bør ta med når vi diskuterer dette.

Det ikke noen tvil om at Fremskrittspartiet helst ikke skulle hatt noe regionalt nivå, det er jo utgangspunktet vårt. Men jeg mener faktisk at når man har kommet dit man har kommet, bør man se på det man gjør lokalt. Det ville jo vært tragisk for fylkestinget i Telemark, som for noen få timer siden enstemmig sa ja til å slå seg sammen, at opposisjonen i dag skulle få flertall for å si nei til at de skulle få lov til å fatte det vedtaket de fattet for noen timer siden. For det ville vært konsekvensen hvis opposisjonen her i denne salen hadde fått igjennom sitt forslag i dag – ganske dumt.

Sandra Borch (Sp) [19:37:50]: Representanten Tveiten Benestad fra Høyre sier det ikke er noe opprør i befolkningen. Jeg lurer på om det er mange i denne salen som har vært på rundreise i Troms og Finnmark det siste året. Man kan jo reflektere over hvorfor Høyre så vidt kom inn med representasjon fra Finnmark på Stortinget, og kanskje man er veldig glad for at man har en ordning som i dag ordner utjevningsmandat. Man kan reflektere over hvorfor Høyre mistet en av to representanter i Troms. Det kan det være verdt å reflektere over.

Dagens regjering, med støttepartiene Kristelig Folkeparti og Venstre, tror åpenbart at svaret på alt i samfunnet er sentralisering og tvangssammenslåing. Gjennom den ene reformen etter den andre, under dekke av å påstå at man endrer til det bedre, er realiteten sentralisering, byråkratisering og tvangssammenslåing – reformer ofte uten annet reelt innhold enn sentralisering.

Dagens regjering har begått språklig misbruk av reformbegrepet, og steg for steg gir de ytterligere kraft til sentraliseringen av Norge. Ressursene og verdiene man finner i hele landet, vil man ha, men for regjeringen er det visst et problem at det bor folk her. For det er ingen tvil om at regionreformen kommer til å gå ut over tjenestetilbudet til folk.

Jeg er fra Troms, som nå er vedtatt sammenslått med Finnmark, og jeg vet ikke om alle her er klar over hvor stort Troms og Finnmark blir – fra Vadsø i Finnmark til Kvæfjord i Troms er det 1 075 km. Det er 16 timer å kjøre med bil. Da er det ikke tatt med ventetid på ferger. Det er én time kortere å kjøre via Finland, men vi kan vel bare slappe av, for vi kan jo ta fly. Det tar tross alt bare fem–seks timer å fly.

Avstandene i nord er allerede store nok. Sammenslåing av Troms og Finnmark blir ikke et fylke; det blir et kontinent, et kontinent som grenser til tre andre nasjoner.

Til slutt: Jeg skulle ønske fylkespolitikerne i Troms og Finnmark, ja hele befolkningen i Troms og Finnmark, fikk svar på hvorfor statsråd Sanner ikke ville møte dem på det felles fylkestinget han selv har pålagt, til en prislapp på over en million kroner. Men statsråden har sagt at vi skal være rause. Da tenker jeg at statsråden er raus tilbake og vil dekke de kostnadene på over en million kroner det vil være å gjennomføre fylkestingene i Troms og Finnmark fire ganger i året.

Karin Andersen (SV) [19:41:10]: Det er sjelden jeg er med på debatter som er så fulle av floskler som denne debatten. Vi blir invitert til å se framover. Ja, hva ser vi framover? Jo, vi ser to regjeringspartier som vil legge ned fylkeskommunen, og som aktivt har foreslått å fjerne oppgaver fra fylkeskommunene i dag. I vår var vi med på å slåss for at tannhelsetjenesten, som jo er en velfungerende tjeneste i fylkeskommunene, ikke skulle bli splittet opp på alle kommunene. Endog kollektivtrafikken – som kanskje kunne være et argument for at vi trenger større fylker, kanskje da også Oslo og Akershus sammen – skulle store kommuner få. NHO kom til komiteen, rev seg i håret og lurte på hva i all verden dette var: Skulle de nå sitte med anbud med enda flere enn det de sitter med nå, med alt det effektivitetstapet og det rotet som det ville medføre? Det er det det er.

Venstre og Kristelig Folkeparti har nå lekt Kirsten Giftekniv for en tvangsreform der vi kan vente oss at det ikke kommer noen nye oppgaver. Jeg har hørt representanter være oppe her og snakke om Ringeriksbanen, om intercity, om nordområdesatsingen. Alle disse tingene fungerer jo i dag. Det står regjeringen fritt å legge oppgaver til fylkeskommunene, men det vil de ikke, de vil ta oppgavene fra dem. Det er det vi har fått forslag om her i Stortinget til nå.

Jeg har vært for en regionreform – jeg kan røpe at jeg har vært det siden 1990-tallet, da jeg satt på fylkestinget, da vi hadde oppgaver, og da vi hadde tro på at Stortinget faktisk ville gi fylkeskommunene flere oppgaver. Da kunne vi laget store regioner som kunne hatt en betydning, men med de oppgavene som denne regjeringen ser ut til å synes at fylkeskommunene skal ha, er dette med skam å melde en meningsløs reform. Jeg tror ikke det er noen som sitter og venter på å skulle gjennomføre dette lokalt, i hvert fall ingen jeg kjenner. De sitter og gruer seg, for det har kostet mye penger, det kommer til å koste mye penger, og de har mindre penger å rå seg med nå enn de hadde før. Alle pengene de skulle kunne drive regional utvikling, videregående skole og kollektivtrafikk for, er mindre nå enn de var før.

Så dette er en ganske trist dag, og det er trist at lokalpolitikere skal måtte kaste bort tid, krefter og penger på dette.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [19:44:20]: Det handler om folk, det handler om folks liv, det handler om tjenestene de har krav på, og hverdagen de lever i.

Først – litt overordnet – noen konkrete eksempler på at verdier med nærhet over hele landet er gode norske verdier:

• norsk verdiskapning i stor grad knyttet til utnytting av naturressurser i form av fisk, mineraler, trevirke og andre råvarer, spredt over hele landet

• nordmenn som er knyttet til hverandre gjennom stedene våre, hjemsteder med dialekter, fotballag, bunader, familiehistorier, feriesteder

• nærhet til beslutningstakere og kjennskap til hverandre, som bygger tillit

• spredt bosetting som god beredskap og som vårt sterkeste forsvar

Stortinget har satt mål om at vi skal opprettholde vår selvforsyningsgrad av mat, også fordi det gjør oss tryggere. Men da må det jo bo folk der maten skal produseres. I framtiden må vi få mer ut av mindre i offentlig sektor fordi oljeinntektene faller og omsorgsbehovet øker. Når vi skal tenke nytt, har vi muligheter til også å tenke spredt.

Hva er Senterpartiets alternativ til denne reformen? Jo, det er en tillitsreform. Senterpartiet vil foreslå en plan for langt større utflytting av statlige arbeidsplasser som en del av et arbeid om å tenke nytt om direktorater og forvaltning. Utflytting bør bygge på tydelige kriterier om at vertskommuner har nok langsiktighet til å sikre gode overganger for ansatte. En tillitsreform i offentlig sektor må sikre både bedre resultater og lavere kostnader for forvaltningen. Vi må tørre å flytte flere beslutninger til førstelinjen og øke medvirkning for medarbeidere i skole, helse og omsorg – det motsatte av dagens tilstander med en regjering med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti.

Så til dagens debatt: Representanten Kjenseth ramser lydig opp organiseringer der vi har et samstemt Innlandet. Jeg er glad for at vi kan samle tjenester i Innlandet, men Venstre må jo ikke forveksle samarbeid med politisk organisering. For meg er det hårreisende at verdien av folkestyre og lokale vurderinger for forvaltningsorganet som vi som opplendinger til daglig må forholde oss til, blir forvekslet med andre organer i Oppland og Hedmark. Det er ikke det samme, og det bør heller ikke bli vurdert på samme måte. Det må ligge til grunn faglige vurderinger som forsvarer en sammenslåing av Oppland og Hedmark. Det har jeg til gode å se.

Norge er verdens beste land å bo i, og det håper jeg det vil fortsette å være. Desentralisering er en verdi. Tillit og beredskap er viktige verdier.

Dag Terje Andersen (A) [19:47:18]: Jeg tok først og fremst ordet for å kommentere representanten Kjenseths påstand om at dette var en reform som hadde vokst fram nedenfra. Sannheten er at det gikk en beskjed til fylkeskommunene om at de var nødt til å snakke med nabofylkene om det kunne være aktuelt med en fylkessammenslåing.

Noen av dem startet før det – trønderne gjorde det, helt frivillig. For vår del i Vestfold har vi sagt at Vestfold, Telemark og Buskerud kan være et alternativ hvis vi må slå oss sammen, og en del andre fylker har snakket om andre løsninger. Men alle har sagt at vi først burde diskutere oppgaver. Det var det jeg sa i mitt første innlegg. Det er helt riktig som Kristian Tonning Riise sa, han siterte en artikkel, og den var glitrende og godt formulert, om jeg skal si det selv. Jeg er selvfølgelig for beskjeden til å sitere mine egne innlegg fra tidligere tider, men den handlet om innhold, og det var det prosessen handlet om.

Ja, Trygve Slagsvold Vedum og jeg reiste rundt i landet og holdt foredrag sammen, sammen med folk fra SV, og samlet partiene våre for å diskutere om vi kunne klare å få til en skikkelig demokratireform som ga lokaldemokratiet makt og myndighet. Det greide vi ikke, det innrømmer jeg. Nå blir vel dette stående i stortingsreferatet, men jeg omtalte den meldingen vi la fram, som meldingen med tilløp uten sprang, fordi det var så vanskelig å få frigjort oppgaver til det regionale nivået. Det er grunnen til at jeg helt først i mitt innlegg i stad sa at dette ikke er en regionsreform. Dette er en sammenslåing av fylker, og en tvangssammenslåing av fylker som ikke har bedt om å bli slått sammen.

Vi i Vestfold er opprørt, og jeg kan fortelle min kollega på benken, Kårstein Eidem Løvaas, at jeg lytter veldig til Høyres ordfører i Sandefjord, Bjørn Ole Gleditsch, eller tidligere fylkesmann i Vestfold, den kjente Høyre-mannen Erling Lae, som har sagt klart og tydelig at denne reformen ikke kan forklares for noen, for den har ikke noe innhold. Det er grunnen til at vi har sagt: Nei, vi skal ikke tvangssammenslå de fylkene. Derfor ligger Dokument 8-forslagene her. Og så vil vi være med på en prosess som diskuterer hvilke demokratiske oppgaver vi kan gi til regionale forvaltningsnivåer, og så finne naturlige strukturer med utgangspunkt i det.

Som sagt, til tross for at jeg var rent for beskjeden til å nevne det, synes jeg flere burde lese den artikkelen som Kristian Tonning Riise har lest. Og i den grad en skal drive med demokratireform, kanskje bruke det som oppskrift, nettopp å gjøre det.

Tore Hagebakken (A) [19:50:27]: Jeg legger til grunn at alle i denne forsamlingen har et demokratisk sinnelag, og vi har også innsikt i at det er makta som rår. Men jeg er skrudd sammen slik at når jeg skjønner hvor det bærer, begynner jeg tross alt å være litt konstruktiv og tenker: Hva ligger det her av muligheter? Men det var fram til stortingspresidenten personlig kom inn i manesjen.

Stortingspresident Olemic Thommessen delte sine tanker om nye, sammenslåtte fylkeskommuner i avisen Gudbrandsdølen Dagningen den 5. november. Innlegget hans får meg til å bli enda mer bekymret for om regjeringspartiene virkelig har noen vilje til å gi det regionale nivået større ansvar og flere oppgaver.

«Sett med Høyres øyne mener vi nok det er viktigere å styrke kommunene med oppgaver enn å legge dem til fylkeskommunen.»

Dette er mindre enn halvhjertet om fylkeskommunenes framtidige oppgaver. Jeg vet ikke hvilken makt og innflytelse stortingspresidenten har på regjeringspartienes politiske virke, men når det er primærkommunene han nå løfter fram i tvangssammenslåingen til flere gigantiske fylkeskommuner, med tanke på nye oppgaver, blir jeg – med god grunn – svært bekymret. I det minste vil jeg si at det var meget dårlig timing.

For igjen: En ny fylkesinndeling alene er ingen reform. Snarere kan det, som mange har sagt, bli begynnelsen på slutten for dette forvaltningsnivået. Nye enheter må få ny kraft, økt ansvar og handlingsrom og sikres økonomi til å stimulere verdiskaping og sørge for velfungerende tjenester på regionalt nivå.

De fylkespolitikerne som nå sier ja, slik Hoksrud beskriver, gjør det i forventning om at de skal få viktige, nye oppgaver – samtidig som de kjenner regjeringspartienes blåselampe, den blå sådan.

Jeg håper statsråden – som kanskje er i salen – eller noen fra regjeringspartiene, eller Venstre, som går i spissen for det hele, kan presisere hva Høyre egentlig vil i denne saken. Det kan hende de vet mer om det enn enkelte av oss andre gjør – det var, president, til Kjenseth personlig. Dette har president Thommessen virkelig sådd tvil om, slik jeg ser det. Hans uttalelse gir i alle fall ikke økt entusiasme rundt tvangssammenslåingsprosjektet på fylkesnivå. Jeg forventer at noen tar ansvar for å klargjøre dette, for jeg tror det er flere enn meg som synes det kunne være greit å få en pekepinn på hva vi har i vente – eventuelt ikke har i vente.

Heidi Greni (Sp) [19:53:36]: Først en visitt til Bård Hoksrud, som mente at hvis vi hadde styrt, hadde ikke fylkestingene fått lov til å bestemme at de ønsket fylkessammenslåing. Hvor tar han det fra? Trøndelagsfylkene har slått seg sammen. Det var vedtak for det både i Nord-Trøndelag og i Sør-Trøndelag. Representanten Greni stemte sågar for fylkessammenslåing. Det var et frivillig vedtak, og hele Senterparti-gruppen stemte selvfølgelig for en frivillig fylkessammenslåing. Her snakker vi om tvangsvedtak og om dem som ikke ønsker å gjennomføre ved tvang.

Denne debatten er i grunnen et ekko fra 8. juni, og det kan oppsummeres på samme måte: Høyre og Fremskrittspartiet er glad for at de er halvveis til å avvikle fylkeskommunen, som de mener er et unødvendig nivå. De har foreslått å fjerne ansvar for tannhelse, kollektivtrafikk og en del av videregående. De har halvert regionale utviklingsmidler. Det er det de har gjort med fylkeskommunen i denne perioden. Venstre og Kristelig Folkeparti tror fortsatt at de har reddet det fylkeskommunale nivået, at det på ingen måte er truet, og de har fortsatt tro på at det skal komme nye oppgaver. Sterk i troen er de i alle fall. Felles for disse fire er at de har stemt imot alle de 14 forslagene som Senterpartiet har fremmet om nye oppgaver.

Det som er like sjokkerende som sist, er måten disse partiene omtaler dagens fylkeskommuner på, og derigjennom også omtaler alle de dyktige fylkespolitikerne fra alle politiske partier. Bransdal sa det på den måten at regionalt nivå er i ferd med å råtne på rot. Ørmen Johnsen kalte det en døende hest, som er vissen og trenger omplanting – akkurat den øvelsen var ikke fag da jeg gikk på agronomen, så det blir litt krevende.

Jeg synes det er respektløst overfor folkevalgte og respektløst overfor ansatte i fylkeskommunen å omtale dem på denne måten. Det er en omtale som Senterpartiet ikke støtter. Det er i sterk kontrast til det som tidligere fylkesmann Erling Lae har sagt, at fylkeskommunen er velfungerende og løser oppgavene på en veldig fin måte, og det er i sterk kontrast til det innbyggerne sier, som er veldig fornøyd med tjenestene.

Når Tonning Riise harselerer med Slagsvold Vedums utspill, er han en av de få som har fått med seg at Senterpartiet er for en regionreform. Men dette er ingen regionreform. Dette er en strukturreform. Vi ønsker en regionreform med innhold, og dessverre har også Høyre stemt imot alle de 14 forslagene vi har om nye oppgaver til regionene. Vi har ikke fått høre om nye oppgaver her i dag. Det eneste vi vet, er hva de ikke ønsker – det de har stemt imot.

André N. Skjelstad (V) [19:56:55]: Det er litt synd at representanten Greni ikke tar opp det som er den hele og fulle sannheten fra den behandlingen vi hadde i vår, den 8. juni. For det er en rekke oppgaver som ligger der, som nå faktisk kommer tilbake til Stortinget gjennom ekspertutvalget.

Jeg må også få lov til å si at jeg reagerer på noe jeg har hørt mye av i debatten i dag: at det blir sådd tvil om Kristelig Folkeparti. Kristelig Folkeparti står for sine avtaler. Det bør det ikke være den minste tvil om. Kristelig Folkeparti har stått for denne avtalen rundt regionene, og stått oppreist. Det synes jeg de fortjener ros for. Jeg synes det er hult å angripe Kristelig Folkeparti på den måten som det gjøres nå. Kristelig Folkeparti har vært tydelige helt fra vi vedtok at vi skulle ha det andre nivået, til vi nå faktisk stadfester det vedtaket vi gjorde den 8. juni – og omkamp-kameratene heldigvis ikke får viljen sin.

Direkte feil er også antydningene om videregående skole fra representanten Greni og flere til. Videregående skole er på akkurat samme måte som under de åtte årene representantens parti hadde regjeringsansvar sammen med de andre rød-grønne – det er akkurat det samme. Så det skjønner jeg ikke. Da må hun være misfornøyd med det en gjorde i de åtte årene en satt i regjering, for det var likt som i dag.

Og når det gjelder dette om arealbegrepet, legger jeg merke til at alle er klar over at det kommer et ekspertutvalg. Alle var klar over det da vi vedtok dette den 8. juni. Da kommer justeringen, eventuelt. Vi var tydelig på at vi ikke kom til å dele opp fylker, i det vedtaket. Det har vi heller ikke gjort. Men vi var også tydelig på de oppgavene som vi vedtok skulle utredes nærmere, som er langt flere enn de 14 som representanten Greni nå påpekte i sitt innlegg – langt flere, og også noen som Senterpartiet heller ikke stemte for.

Jeg blir også litt forundret når en av Senterparti-representantene lystig sier at de ønsker å flytte makt ut, i form av statlige arbeidsplasser. Ja, men da må man gjøre noe så det faktisk blir en reell balanse, ved å skape en motmakt – som jeg, da jeg gikk inn i denne salen i dag, trodde at Senterpartiet faktisk var opptatt av. Men der har jeg tydeligvis tatt feil, og jeg er helt enig i det representanten Tonning Riise sier om at det som var sannhet for Senterpartiet for åtte år siden, ikke gjelder nå. Det så vi også da vi debatterte sukkeravgift for bare noen få dager siden. En forandrer, og en snur kappen etter vinden til enhver tid.

Lene Vågslid (A) [20:00:07]: Det er interessant å høyre at mange representantar frå særleg Høgre meiner at folk ikkje bryr seg om dette. Då kan ein jo spørje seg kvifor me enno står her og debatterer denne saka. Kvifor er det så mange innlegg frå Arbeidarpartiet, frå Senterpartiet, frå SV – som er parti som til saman utgjer mange medlemar og mange veljarar? Det er, ein skal kanskje ikkje seie tull, men det er så langt frå sanninga å meine at folk ikkje bryr seg om dette.

I valkampen i Telemark har det blitt referert til tidlegare undersøkingar om folk syntest det var ein god idé å tvangssamanslå Telemark og Vestfold. Sju av ti syntest ikkje det. Det kan hende Høgre har eit litt anna syn på kva som er mykje folk og ikkje, men motstanden i dei to fylka er betydeleg.

Litt av grunnen til at eg tok ordet, var at det i stad blei sagt frå talarstolen av representanten Bård Hoksrud, som òg sit i Telemark fylkesting, at fylkestinget i Telemark eigentleg var for ei tvangssamanslåing med Telemark, Buskerud og Vestfold. Viss Bård Hoksrud hadde fylgt litt meir med dei gongane han eventuelt deltek i Telemark fylkesting, ville representanten visst at det ikkje stemmer. Telemark fylkesting har peikt på Buskerud, Telemark og Vestfold, men det står ingen plass at ein ynskjer å gjere det med tvang. Det er ein ganske vesentleg del av denne debatten.

Arbeidarpartiet, og det har blitt sagt mange gongar frå denne talarstolen, er ikkje imot ein regionreform, men som Dag Terje Andersen vel sa så godt i stad, er ikkje dette eigentleg ein regionreform. Dette er tvangssamanslåing av nokre fylkeskommunar. Det er ein så dårleg konstruksjon at det imponerer meg at den kan gå gjennom Noregs nasjonalforsamling.

Men til slutt: Eg synest ikkje Kristeleg Folkepartis stortingsrepresentant i Telemark Geir Jørgen Bekkevold har vore utydeleg i denne saka. Eg har vore i mange debattar, i alle fall nokre, og der har representanten frå Telemark heile tida sagt at han er for denne regionreforma. At hans kollegaer i Kristeleg Folkeparti i Telemark ikkje er det, er mogleg, og at me andre som er ueinige med han, hadde håpa at det kunne påverke, flytte eller endre utfallet av dagens vedtak, må vere legitimt. Det må vere lov å håpe at me i dag kunne fått eit vedtak om nei til tvangssamanslåing av Vestfold og Telemark. Men eg skal innrømme at eg ikkje har gått rundt og trudd i dag at Geir Jørgen Bekkevold frå Kristeleg Folkeparti i Telemark skulle redde den saka.

Men dykk andre har moglegheita i kveld.

Stein Erik Lauvås (A) [20:03:16]: Det er for så vidt et fint drag at Venstre tar Kristelig Folkeparti i sterkt forsvar. Jeg er fremdeles svært, svært skuffet over at ikke Kristelig Folkeparti grep den muligheten de hadde til å gjøre de endringene som hadde vært fornuftige.

Venstre i denne saken hadde jeg for så vidt ingen forhåpninger til, det er som det er. Venstre fikk jo lov til å tegne kartet som takk for at de støttet regjeringen i inntektssystemet og fikk endret det. Denne regionreformen er egentlig resultatet av en gedigen hestehandel mellom Høyre og Fremskrittspartiet og Venstre, blandet inn i et inntektssystem. Det er det som er sannheten bak dette.

Jeg har under debatten ikke fått tak i hvorfor man har valgt å lytte til f.eks. Rogaland og si at ja, det er viktig, de har lyttet til Rogaland. De sa nei, de ville ikke ha noen sammenslåing. Buskerud sa nei, Østfold sa nei, Akershus sa nei, flere andre fylker sa nei. Dem har man ikke lyttet til. Er det mulig å be statsråden om en forklaring på hvorfor man lytter til Rogaland, men ikke til noen andre? Det hadde vært fint å få en tydelig forklaring på hvorfor det er slik – om det har noe med at det var Høyres representanter i Rogaland som begynte å røre på seg, slik at man ikke turte. Hva vet jeg, det får statsråden svare ut.

Jeg hører også at man argumenterer med at nå har fylkene begynt å vedta dette, så nå ville det være ille om Stortinget skulle endre på det. Det er klart at fylkene har begynt å vedta dette – under tvang. Under tvang har fylkene begynt å vedta dette, for alternativet har jo statsråden gitt klart uttrykk for: Hvis de ikke begynner å gjøre det nå, kommer statsråden og gjør det for dem. Det er intet annet enn tvang, derfor blir disse vedtakene nå tatt. Regionalpolitikerne våre sover jo ikke i timen, de ser jo utmerket hvor stortingsflertallet ligger, og hvor dette bærer.

Det går mot slutten av debatten, og jeg får bare konstatere at regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti mener at denne fylkessammenslåingen er det beste de kan få til. Det er ikke mye å skryte av – tvert imot, denne regionreformen framstår som et makkverk. Den er et makkverk. Det som er ille, er at dette makkverket nå blir endelig vedtatt.

Siv Henriette Jacobsen (A) [20:06:37]: Kommunikasjon er en vanskelig ting, spesielt når man sier to helt ulike ting samtidig. Det opplever jeg at avtalepartnerne Kristelig Folkeparti og Høyre gjør i dag. Statsråden har gjentatte ganger sagt i dag at omkampenes tid er forbi. Samtidig sier Kristelig Folkepartis talsperson at dersom dette viser seg å bære galt av sted, får vi se på det på nytt. Da blir jeg litt i tvil: Er døra stengt? Er døra åpen? Det hadde vært veldig fint å få en avklaring på dette før denne saken er ferdig i dag.

Dersom Kristelig Folkeparti er i tvil om eller er direkte uenig i det som gjøres nå – det ble faktisk sagt at Kristelig Folkeparti mener at Viken er for stor – er det merkelig at man går inn i dette med helt åpne øyne og bidrar til å stemme for noe som man egentlig er imot. Hvorfor ikke kjøpe seg litt bedre tid? Hvorfor ikke få en vurdering av om det er lurt å organisere fylkene rundt Oslo på samme måte som Nav har gjort, eller som Øst politidistrikt har gjort?

Fylkene, slik de er organisert i dag, er gamle – jeg vet ikke om de er 160, 200 eller 260 år gamle. Hvorfor ikke bruke et halvt år eller ett år på å se om det er mulig å organisere fylkene rundt Oslo på en bedre måte?

Trøndelag hadde en visjon og et slagord for sammenslåing som gikk omtrent slik: La oss føye sammen det som hører sammen. Slagordet for Viken bør til sammenligning være: La oss ikke etablere noe som ikke henger på greip.

Bård Hoksrud (FrP) [20:08:45]: Først til representanten Vågslid: Jeg tror ikke jeg sa at det var fylkestingsgruppen til Arbeiderpartiet som ville tvangssammenslå Buskerud. Hele fylkestinget i Telemark har sagt at man gjerne så at man slo sammen Vestfold, Telemark og Buskerud, men Buskerud ville ikke. Det var da jeg sa at når Arbeiderpartiet står på at man skal slå sammen de tre, ville det bety at om man ikke slo seg sammen med Vestfold, var det fordi det var tvang, men hvis man slo seg sammen med Buskerud, var det plutselig ikke tvang. Men Buskerud vil ikke. Jeg tror de ville oppfattet det som tvang.

Men til representanten Karin Andersen, som sier at ingen hun kjenner gleder seg, alle sitter og gruer seg – som region- og fylkespolitikere: Jeg er jo det også, og jeg tror at det er greit å være litt foroverlent. Jeg gruer meg ikke, for jeg tror at man skal ta utfordringer og være framoverlent. Det opplever jeg også at flere av fylkestingsrepresentantene i mitt fylke, Telemark, er. De ser faktisk at det kan være bra. Selv om det hender at Vestfold og Telemark ikke alltid er enige, tror jeg kanskje at man har noen forskjeller som kan være bra for begge fylkene. Det er ikke sånn at man slår sammen fylker, man slår sammen fylkesadministrasjonene og det folkevalgte regionale nivået. Jeg tror dette skal kunne gå veldig bra.

Så var det en representant som var oppe og pratet om at vi var heldige. Det er jeg enig i, for vi bor i verdens beste land. Da er det greit å minne Stortinget om at det var etter at Høyre og Fremskrittspartiet kom i regjering, at vi gikk fra å være veldig høyt oppe til faktisk å bli verdens beste land å bo i. Det er bra, og det viser at med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering går det bra for landet. Vi går oppover på statistikken og er nå verdens beste land å bo i.

Men jeg synes det er viktig å ha med at det nå er mange som ser mulighetene der ute. Ja, det har vært uenighet, det har vært diskusjoner, og det har vært mye fram og tilbake. I fylkestinget i Telemark har man snudd flere ganger, men nå er man i hvert fall enig. Det var som sagt et veldig godt møte den 23. november. Så vidt jeg har skjønt, var det et enstemmig fylkesting i Telemark i dag som sa at dette går vi for. Jeg opplever at vanlige folk ikke er så veldig opptatt av fylkeskommunen, men de er opptatt av oppgavene som skal løses. Hele poenget er at man skal bruke mer penger på å løse oppgavene og gi innbyggerne gode tjenester, og ikke på administrasjon. Det er en del av det som ligger til grunn.

Tom-Christer Nilsen (H) [20:11:44]: Jeg har vært fylkesordfører i et fylke som har søkt partnere på begge sider. Vi har ikke søkt østover, men vi har i hvert fall søkt både nord og sør for å finne partnere, og nå har vi heldigvis fått til en sammenslåing med Sogn og Fjordane. Det er jeg glad for, fordi jeg er glad for at det blir litt større tyngde der vest. Det er noe med størrelse også i seg selv.

I dag har vi fått slått fast fra denne talerstolen erfaringene fra sist regionreform. Vi fikk se at de som da satt i regjering, bl.a. Arbeiderpartiet, strengt tatt var imot å gjøre noe med oppgavene før de hadde gjort noe med formen, og i dag får vi demonstrert at de også er imot å gjøre noe med formen. Det er slik at i denne debatten – jeg har vært fylkespolitiker i snart 20 år og sett det – at hver gang det har kommet til stykket, så har man vært mot det som var rekkefølgen akkurat da. Så også i dag. Hvis vi skal få til sterkere regioner som har en sterkere stemme inn mot denne sal, f.eks., og mot de sentrale områdene i landet og i de sentrale områdene i landet, må vi før eller siden velge å bite i det sure eplet og faktisk gjøre et eller annet. Det er ikke mulig å sitte lenger i denne salen og vente og si at nei, nå burde vi gjort noe med oppgavene først, nå burde vi gjort noe med formen først. Vel, nå får vi jammen santen gjøre noe, og derfor synes jeg ikke noe om denne omkampen vi har her i dag.

Vi har hørt ord som gigantisk – det er et meningsløst ord med hensyn til fylkeskommunene som kommer til å være i framtiden i Norge. Vi har hørt ord som kaos – da er i hvert fall dette noe av det mest ordentlige kaoset jeg har sett noensinne. Det er ikke mer kaos i denne prosessen enn en vanlig rushtid i Oslo eller i Bergen. Dette er ikke kaos, dette er faktisk helt ordentlig, og den eneste uroen befinner seg i den politiske klassen som enten er lei seg for at fylkeskommunen og deres taburetter forsvinner, eller fordi de har en viss nostalgi i dette.

Det høres jo ut som om dette ble til ved en eller annen form for lang offentlig utredning, veloverveid sammenslåing og nøye vurdering av hvilke steder som hørte sammen. Sogn og Fjordane og Hordaland ble til fordi en som ikke var amtmann i Bergen, sendte brev til kongen i Danmark, i København, for å be om å få et eget amt. Det fikk han, og det ble Sogn og Fjordane. Det feiret vi jubileum for for et par år siden. Det er slike historier som ligger bak denne opprinnelige strukturen, og det har faktisk skjedd ting på 160 år.

En liten trøst til mine kolleger fra Østlandet som føler det vondt og vanskelig at det blir langt fra Hallingskarvet til Askim: Det er langt fra Hardangerjøkulen til Øygarden også, men vi har levd med det. At det ligger en fjord i midten – vel, i Hordaland ligger det en fjord som er fem mil lengre enn Oslofjorden, og det går helt fint. I Sogn og Fjordane ligger det en fjord som er enda lengre, og det går helt fint. Sånn kan jeg fortsette opp hele vestlandskysten. Dette går helt greit.

Kristian Tonning Riise (H) [20:15:10]: Gjennomgangstonen fra opposisjonen i denne debatten er at vi er for en regionreform, bare ikke denne regionreformen. En etter en kommer de opp på talerstolen og sier at hadde bare dette eller dette vært her, kunne vi vært for en regionreform. Det er jo ikke slik at den oppgavefordelingen som er i reformen nå, er skrevet i stein for all framtid. Med en slik tilnærming hadde det jo aldri blitt en reform.

Representanten Heidi Greni var oppe her i stad og sa at Senterpartiet er egentlig for en regionreform – den måtte bare se litt annerledes ut – mens representanten Sandra Borch var opptatt av at regionreformen gikk ikke an fordi avstanden fra Harstad til Kirkenes var så utrolig stor. Dette er en kritikk som ikke går an på en gang. Uansett hva slags type oppgaver som hadde ligget i regionreformen, hadde ikke avstanden fra Harstad til Kirkenes blitt mindre. Så det er jo ikke bare et problem her at opposisjonen ikke klarer å bli enig med seg selv om hva de er imot, men selv Senterpartiet er ikke enig med seg selv om hva de egentlig er imot med regionreformen, om de finner argumenter for å være imot regionreform uansett, eller om de kunne vært for en eller annen form for reform. Da kan man mistenke at det ikke egentlig er regionreform man er imot, men det at det nå er en borgerlig regjering som gjennomfører en reform som man selv mislyktes med for mange år siden. Det synes jeg i så fall er en uansvarlig tilnærming fra Stortinget.

Tuva Moflag (A) [20:17:12]: Jeg tror jeg skal starte med å konstatere at jeg er for både regionreform og kommunereform og har deltatt i et spennende arbeid med å slå sammen Oppegård og Ski kommuner fram til jeg ble valgt inn på Stortinget nå i høst.

Jeg har lyst til å plukke opp noe av det representanten Westgaard-Halle snakket om i stad, at folk ikke bryr seg om regionene. Da har jeg lyst til å fortelle dere om en liten øvelse jeg gjorde på Facebook for noen dager siden. Jeg spurte spesifikt dem som ikke har politiske verv, om de kunne si hva de mener om regionreformen. Jeg var spent på om jeg skulle få noen svar, fordi jeg tenkte: Er det bare politikerne som er opptatt av regionene, eller er folk også det? Jeg ble egentlig ganske overrasket over at jeg på et helt vanlig Facebook-innlegg fikk 76 kommentarer. Det var noen få som sa at nei, de var ikke opptatt av regionene, men de aller fleste var opptatt av det regionale nivået, og mange mente at det er behov for en regionreform. Men det var noe som var ganske slående i disse kommentarene – og jeg bor i Akershus, og mange av mine venner kommer fra samme region som meg: Viken er en meningsløs konstruksjon, det var ganske tydelig.

Det er Oslo og Akershus som har flest felles utfordringer, særlig gjelder det samferdsel. Representanten Pettersen fra Østfold var i stad inne på at det vil være en fordel i regionen Viken at man nå kan gå på videregående skoler på tvers av den nye regionen. Men jeg tror ikke det er så interessant for en som bor i Halden, å gå på videregående skole i Hallingdal som det er for dem som bor på grensen til Oslo, å kunne gå på en videregående skole i Oslo. Jeg mener at det er der problemet er størst. Vi sier at vi har en felles bo- og arbeidsmarkedsregion, men det gjelder ikke for dem som er 16–19 år. Derfor mener jeg at det største problemet med Viken er at Oslo ikke er med. Oslo er faktisk et tettsted som strekker seg helt ut til der jeg bor, på Langhus. Vi skal ikke være i samme kommune, jeg skal være en del av Nordre Follo. Men vi skal heller ikke være en del av samme fylke eller samme region, og det synes jeg er synd.

Heidi Greni (Sp) [20:19:49]: Representanten Tonning Riise har tydeligvis vanskelig for å forstå at Høyre og Senterpartiet har forskjellige definisjoner av reform. Når vi vil reformere et område, er det for at man enten skal levere bedre tjenester eller levere tjenestene mer effektivt. Når Høyre kommer med en ny reform, er det enten for at noe skal bli stort, større eller størst, eller at noe skal sentraliseres mest mulig. Det er to vidt forskjellige innfallsvinkler. Senterpartiets reform, med nye oppgaver til fylkeskommunene, er ikke avhengig av fylkessammenslåing, den er ikke avhengig av å få en meningsløst stor konstruksjon som dekker en fjerdedel av landets areal. De oppgavene vi har foreslått, kan fint gjennomføres uten fylkessammenslåinger. Det er fylkespolitikerne som må finne ut om det er rasjonelt å slå sammen to fylker. Hvis fylkespolitikerne lokalt sier at her er det fornuftig å slå sammen, vi vil få bedre tjenester og mer rasjonell drift ved å slå sammen – ja, så er Senterpartiet for det.

Nå har vi slått sammen trøndelagsfylkene. Dessverre har vi ikke sett en eneste ny oppgave, og det er vi veldig skuffet over.

Steinar Ness (Sp) [20:21:09]: Dagens fylkeskommunar rotnar på rot, er det sagt i denne debatten. Det er for meg ei heller resignert tilnærming til godt arbeid som vert gjort innanfor både vidaregåande opplæring og kulturetaten ute i fylkeskommunane, der mange folkevalde stiller opp og gjer eit godt arbeid, og der tusenvis av tilsette gjer det same.

Men så er det slik at det er nokre fylkeskommunar som ikkje rotnar på rot. Det gjeld Rogaland, det gjeld Møre og Romsdal, og det gjeld Nordland. Då kunne det vore interessant å få opplyst frå denne talarstolen kva det er som skil desse tre fylkeskommunane frå dei som skal slåast saman med tvang. Har desse heilt unike kvalitetar som ingen andre har, og som gjer at dei er meir liv laga enn fylkeskommunar som Akershus, Buskerud, Troms og Sogn og Fjordane?

Så er det etterlyst frå talarstolen realfagleg kompetanse. Eg kan jo medgje at eg har eksamen i både matematikk og statistikk, som ville gjort opptak til lærarstudiet mogleg. Eg var innom det som har vorte sagt, at vi får meir einskaplege regionar med det nye systemet. Eg har rekna på det. Folketalet varierer i dag frå 75 000 i Finnmark til 670 000 i Oslo. Det er ein skilnad på 600 000 innbyggjarar. På det nye regionkartet vil folketalet variere frå 243 000 til 1 148 000 innbyggjarar. Det er over 900 000 innbyggjarar. I mi utdanning lærte eg at 900 000 var vesentleg meir enn 600 000. Så går det sjølvsagt an å lage tabellar, statistikk og presentasjonar prosentvis som igjen ikkje viser det faktiske bildet, men eg meiner at dei nye regionane vert mindre einsarta enn dei nye fylkeskommunane.

Eg vil gjerne gje ros til representanten Eskeland, frå Høgre, som sa veldig tydeleg kva det er som har skjedd ute i fylkeskommunane. Ho sa: Fylkeskommunane har gjort jobben som Stortinget har pålagt dei. Det er vanskeleg å seie i etterkant at det er fylkeskommunane som har sete i førarsetet for desse prosessane, når dei ikkje har teke initiativet sjølve, men har gjort det på oppdrag frå Stortinget.

Willfred Nordlund (Sp) [20:24:12]: Det er mulig at representantene er veldig engasjert i debatten, men jeg tror nok jeg har hatt bare ett treminuttersinnlegg.

Jeg skal nøye meg med å si at regionreformen slik som den trer fram, ytterligere er et bevis på – sett ut fra denne debatten, som vi har hatt gjennom en hel dag – at Norge ikke er det demokratiske fyrtårnet som vi liker å tro at vi er. Her er hastverkselementet spesielt framtredende. Den gjennomføres uten ordentlig utredning og sedvanlige høringsrunder. Med rekordlav entusiasme og uten troverdig begrunnelse – som flere av representantene har etterlyst i denne debatten – halter den altså videre. Det blir geografiske misfostre som ingen egentlig ønsker seg – når vi ser det ut fra den debatten som har foregått her i dag.

Og det er interessant å merke seg at debatten har foregått i veldig mange timer – det står i sterk kontrast til det som er blitt sagt, at denne saken ikke engasjerer.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [20:25:22]: En veldig kort kommentar til representanten Grenis siste innlegg, hvor hun forsøkte seg på å definere hva Høyre legger i ordet «reform»: Jeg tror ikke så ille om mine ærede konkurrenter. Jeg tror både Senterpartiet og vi har samme definisjon av ordet «reform», nemlig å forandre til det bedre. Det handler ikke om å bekjempe demokrati eller andre betegnelser.

Det jeg derimot tror vi har en ulik definisjon av, er ordet «bedre». Vi ønsker en reform fordi omverdenen har forandret seg, så vi ønsker å forandre til det bedre, mens jeg tror «bedre» i Senterpartiets ører er å beholde alt som det er, og hvis ikke man gjør det, skal man reversere.

Ketil Kjenseth (V) [20:26:31]: Jeg har tegnet meg litt ut og inn, i håp om at jeg kunne få avrunde debatten som saksordfører, og jeg øyner at vi nå er i ferd med å lande denne debatten. Det har vært en lang dag, med ti timers debatt om inndeling av det kommunale nivået i Norge.

Jeg må bare få avlegge representanten Marit Knutsdatter Strand en liten visitt, i og med at hun ga meg noen bemerkninger knyttet til innlandet, og at vi ikke må forveksle samarbeid, forvaltning og politikk. Det er vel derfor Senterpartiet vil legge ned sykehusene i Oppland, beholde fylket, men bygge et nytt sykehus i Hedmark. Jeg får det ikke helt til å henge på greip at det er slik politikken skal drives.

Så sa representanten Karin Andersen at vi er invitert til å se framover her i dag, men nei, vi er invitert av 29 representanter fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti til å se bakover. Ser vi framover, handler det om struktur. Vi har vedtatt to ganger i år at fra 2020 blir det en ny struktur. Det handler om oppgavereform, som vi nå over en tiårsperiode for andre gang prøver på, og vi er på vei til å vedta nye oppgaver, fordele offentlige oppgaver bedre over hele landet. Og så – som vi ikke har snakket så mye om – handler det om en finansieringsreform for både kommunene og fylkene. Nytt inntektssystem for fylkene skal vi debattere mer og også gjøre nye vedtak for de kommende årene. Dette er en reform som strekker seg over tid, og det vil den måtte gjøre.

Så er jeg glad for å representere et parti som har en kontinuitet, og som har stilt inn antennen her. I Bondevik II-regjeringa var det landbruks- og matminister Lars Sponheim som fikk ansvaret for å peke ut innlandets vei framover, og da ble prosjektet Innlandet 2010 etablert. Det var sikkert derfor Karin Andersen og Trygve Slagsvold Vedum skrev fagre ord om framtida til innlandet. I hvert fall blir prosjektet Innlandet nå riktignok i 2020, men vi holder en stø kurs.

Statsråd Jan Tore Sanner [20:29:30]: Det var representanten Nordlund som fikk meg til å ta ordet, etter påstanden om at Norge ikke lenger skulle være et demokratisk fyrtårn fordi Stortinget i dag gjør de vedtak som Stortinget har rett til å fatte, og videre karakteriserer regionreformen som et makkverk. Jeg har bare lyst til å si at det tilligger Stortinget, som landets øverste demokratisk valgte organ, å fatte denne typen beslutninger. Man kan i hvert fall ikke hevde at Stortinget har tatt lett på den oppgaven. Vi brukte mange, mange timer i våres, da man vedtok reformen, og nå har vi brukt ni timer på å diskutere om man skal oppheve reformen. Så all ære til Stortinget for i hvert fall å ta sin oppgave på aller høyeste alvor.

Jeg har også lyst til å formidle til Stortinget at for et par uker siden samlet departementet alle de fylkene som nå skal bygge nye fylker. Jeg ble slått av entusiasmen på det møtet. Det var samlet fylkespolitikere, tillitsvalgte, hovedverneombud og ansatte fra alle fylkene som nå går sammen. Det var ikke noen opprørsstemning der. Tvert imot var det en entusiasme og en glede over at nå skal man bygge noe nytt – og det er det vi nå også har fått høre fra flere representanter fra Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet, som opplever det samme der ute.

Når omkampenes tid nå er forbi, og vi skal se fremover, vil jeg invitere hele Stortinget til å være med på det videre arbeidet, for det videre arbeidet handler om de mange fylkespolitikerne og ansatte som nå skal gjøre en viktig jobb. La oss sammen gi dem støtte i den viktige jobben de skal gjøre, for de gjør den jobben for sine velgere, for innbyggere og næringsliv i sine fylker. Nå har vi diskutert både inngåelse av reform og om man skal oppheve reform. Nå håper jeg at Stortinget også vil være med på å skape reform.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [20:31:58]: Man kan sikkert være oppgitt eller synes at ni timers diskusjon av en slik sak er unødvendig, men det synes altså ikke veldig mange i denne salen, og å påstå at dette ikke er interessant for andre mennesker der ute, er feil, det vet alle vi representantene som har kjempet imot tvang i disse sakene.

Ja, statsråd Sanner, det er klart at Stortinget skal være med og se framover. Vi må prøve å gjøre det samme som en del fylkestingspolitikere er tvunget til å gjøre nå om dagen. Representanten Hoksrud hevdet fra talerstolen her i dag at det ble enstemmig vedtatt at vi skal slås sammen. Det er jo ikke det man har gjort i fylkestinget i Telemark i dag. Man har forholdt seg til de prosessene som er, og gjort vedtak med hensyn til hvordan man har blitt satt til å jobbe med sammenslåingsprosessen. De vet jo hva som ble forelagt dem fra komiteen når det gjelder avstemningsresultatet i denne salen. Men hadde, mot formodning, håpet om et annet avstemningsresultat til et flertall i fylkestinget både i Vestfold, i Telemark og i veldig mange andre fylkesting som vi har snakket om, i dag blitt innfridd, hadde de med en gang selvfølgelig stoppet disse prosessene.

Mange har pekt på at det er en trist dag, en trist dag for Norge og en trist dag for det regionale folkevalgte nivået. Noen tror de har reddet det, men sannsynligvis er det nå det vil råtne på rot, dessverre. Vi må prøve å gjøre det beste ut av det, men jeg skulle så inderlig ønske at folk kunne gjort noe så folkelig som å ta til vettet.

Karin Andersen (SV) [20:33:59]: Hvis vi skal se framover, så hadde det vært interessant om det hadde vært lagt noen oppgaver på bordet som fylkeskommunene skulle løse. Det har vi ikke sett. Regjeringen har tvert imot foreslått å fjerne oppgaver. Størrelsen blir dessverre et problem fordi det ikke er nye oppgaver, og fordi det blir noe stort som ingen har noe tilhørighet til – og da må de jo ha noe viktig å drive med sånn at folk i hvert fall kan skjønne at det foregår noe viktig der. Jeg har hatt veldig god kontakt med mange som har jobbet med denne reformen lokalt – og ja, de gjør det, fordi de vet at de blir tvunget.

Det hviler nå et stort ansvar på det flertallet som vedtar denne fylkesreformen, for å legge både oppgaver og penger på bordet slik at den spådommen som jeg har, nemlig at det er et ønske fra regjeringen om å legge ned hele det regionale nivået, blir gjort til skamme. Da skal jeg rose regjeringen, hvis den gjør det.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [20:35:24]: Vi klarer ikke å gi oss i denne debatten, og jeg lar meg engasjere. Det handler om virkeligheten, og at det som blir referert fra denne talerstolen, og det som blir referert i ettertiden, er representativt for de folkene vi sitter her på vegne av. Da må jeg rett og slett ta ordet for å lette det jeg har på hjertet og reflektere over det jeg har opplevd, både som lokalt folkevalgt, og som en del av denne reformen de siste årene.

Statsråden sier at dette har vært drevet fram av framoverlente lokalt folkevalgte politikere. Etter å ha vært blant dem som har vært med på å drive fram og jobbe med reformprosessen, kan jeg si at vi følte det ikke som om vi hadde noe valg. Vi følte det ikke som om det var noe annet alternativ enn å gjøre som statsråden sa. For når man sitter som lokalt folkevalgt, har man enorm respekt for dem som er folkevalgt på Stortinget, og dem som sitter i regjering. Men det er godt å sitte her i dag og vite at det handler om hvilke perspektiv man har, hvilket kunnskapsgrunnlag man har, og hvilke beslutninger man tar når man sitter her. Jeg vil bare si på vegne av de lokalt folkevalgte at dette ikke nødvendigvis er blitt drevet så frivillig og så velvillig fram som statsråden skal ha det til.

Representanten Kjenseth sammenligner Sykehuset Innlandet og regionreformen. Han viser til at Senterpartiet er for en sammenslåing av sjukehus, men ikke fylker, der Venstre er for sammenslåing av fylker, men ikke sjukehus. La meg bare påpeke at prosessen med å slå sammen disse sjukehusene har pågått siden 2002, hvis jeg ikke tar helt feil. Da sier det seg selv at etter 15 år begynner vi å få et godt kunnskapsgrunnlag, og det er ganske tydelig hvilke oppgaver som skal tilfalle det nye sjukehuset, og hvilke som skal bli igjen på lokale helseinstitusjoner. Det som ikke er like tydelig, er hvilke oppgaver som skal tilfalle et nytt, stort fylke med sammenslått Oppland og Hedmark. Regionreformen har pågått siden 2005. Vi har ikke et godt nok grunnlag her i dag, mener jeg, mener Senterpartiet, til å gå inn for dette. Nærhet og folkestyre er en verdi.

Tellef Inge Mørland (A) [20:38:00]: Jeg tror vi ville hatt et bedre utgangspunkt hvis regjeringspartiene og deres samarbeidspartier, Venstre og Kristelig Folkeparti, i det minste hadde innrømmet at det fortsatt er store utfordringer med denne reformen. En av utfordringene er selvfølgelig det som går på størrelse, som mange har vært inne på.

Sanner snakker om entusiasme og glede for å bygge noe nytt, hos fylkespolitikerne. Fylkespolitikere har i hvert fall ingen glede av å sabotere, man er konstruktive når man ser at det er få andre alternativer ut ifra hvordan flertallet i denne salen kommer til å agere. Men utfordringen når det gjelder å ha entusiasme, må i like stor grad gå tilbake igjen til Sanner. For med mer entusiasme hos Sanner og dem som nå kommer til å vedta denne reformen, vil man også forvente at det faktisk kommer reelle oppgaver. Og kommer det reelle oppgaver, blir det også lettere å bygge et regionalt nivå framover i tid. Men hittil er det spørsmålet om hvilke oppgaver som ikke skal komme under eller ligge til fylkeskommunene, som har dominert, og fortsatt gjør det. Er videregående skoler i spill, er kollektivtrafikk i spill, er tannhelse fortsatt i spill? Det skaper en usikkerhet, og det skaper også utfordringer med å samle entusiasme rundt regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstres reform.

Så er det for meg fortsatt ganske uklart hva man nå vil bruke fylkene til i framtiden. Viken, med 1,2 millioner innbyggere, er for de fire partiene perfekt. Men det er samtidig Agder, som jeg kommer fra, med 300 000 innbyggere. Det er ikke vanskelig å tenke seg at her vil det være noen utfordringer når det gjelder hvilke oppgaver som vil passe det regionale nivået, og ikke minst når det gjelder å klare å balansere. Hvis Oslo og Viken er enige, er det ganske mye kjøttvekt, som er vanskelig for Agder eller Møre og Romsdal å jevne ut. Det å kunne være ærlig på at det ligger noen utfordringer rundt sentralisering i denne reformen, tror jeg i hvert fall ville vært et viktig signal. Det å være ærlig på at verktøyene til det regionale nivået må styrkes, f.eks. når det gjelder regionale utviklingsmidler, burde man vært tydelig på. Ser man på forslaget til statsbudsjett fra regjeringen, er det mindre verktøy til regionale nivåer, når man ser på regionale utviklingsmidler. Det er uheldig.

Så skjønner jeg at Høyre og Fremskrittspartiet ikke kommer til å være de ivrigste pådriverne for denne reformen. Men når Kristelig Folkeparti er med på lasset her, må jeg si at min erfaring med fylkespolitikere fra Kristelig Folkeparti er at de ønsker oppriktig et ordentlig regionalt nivå som har muligheter for å bygge både kommuner og landet videre. Og i den sammenheng ligger det et stort ansvar på kanskje særlig Kristelig Folkeparti, og for så vidt Venstre, for at man fyller regionreformen med innhold. Det har man ikke klart å komme i mål med nå. Den jobben starter, og utfordringen ligger særlig på dem som har vært med på dette forliket med regjeringen.