Stortinget - Møte torsdag den 7. desember 2017

Dato: 07.12.2017
President: Olemic Thommessen
Dokumenter: (Innst. 54 L (2017–2018), jf. Prop. 149 L (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:02:10]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringer i utlendingsloven mv. (videreføring av innstramninger mv.) (Innst. 54 L (2017–2018), jf. Prop. 149 L (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [] (ordfører for saken): Vi har en forpliktelse til å gi beskyttelse til mennesker som har behov for det, men en tilstrømning i det omfanget som vi opplevde i 2015, setter samfunnet vårt på prøve. Ikke minst gjelder det bærekraften for våre velferdsordninger. Det er derfor vi er nødt til å regulere innvandringen til Norge.

Når Stortinget behandlet endringer i utlendingsloven, med ulike typer innstramninger, i det såkalte asylforliket, var det nettopp på bakgrunn av de store tilstrømningene av asylanter. En stor andel kom via Russland, via Storskog, grensepasseringsstedet i Øst-Finnmark. Ingen hadde drømt om at man kom over der med sykler. Det sier noe om hvor uforutsigbar situasjonen er.

Da Stortinget behandlet disse reglene, ble det gjort unntak fra hovedregelen om alminnelig høring, da den raske og store tilstrømningen gjorde det nødvendig å sette i verk særlige tiltak. Stortinget besluttet at de foreslåtte lovendringene skulle gjøres midlertidige, og at Stortinget skulle komme tilbake med en evaluering av disse lovendringene. Det er nå gått to år, og vi har fått saken til Stortinget.

Evaluering og høring er gjennomført, og regjeringen foreslår en videreføring av de midlertidige lovendringene som ble vedtatt den gangen. Dette gjelder bl.a. instruksjonsmyndighet over Utlendingsnemnda, adgangen til ikke å ta en søknad om beskyttelse opp til realitetsbehandling dersom søkeren kommer fra et trygt tredjeland, meldeplikt om oppholdssted, pågripelse og fengsling ved unndragelsesfare, et annet innkvarteringssted enn Trandum og videre at det kan settes kortere frister ved utreise og retur.

Proposisjonen er omfangsrik. Den omhandler også politiattest for tolker, nødvendigheten av det, midlertidig arbeidstillatelse for asylsøkere og krav om familieetablering, etter et anmodningsforslag fra Arbeiderpartiet.

Det er flertall for videreføring av innstramningene, med unntak av videreføring av instruksjonsmyndighet overfor Utlendingsnemnda, klageorganet. Høyre og Fremskrittspartiet mener at politisk styring av utlendingsfeltet fortrinnsvis bør skje gjennom lov og forskrift, men instruksjonsmyndighet vil i noen tilfeller være et mer egnet verktøy, det gjelder særlig ved behov for raske avklaringer og endringer. Lov- og forskriftsendring er tidkrevende. Høyre og Fremskrittspartiet støtter derfor videreføringen.

Krig og konflikter nær Europas grenser øker risikoen for tilstrømning. Selv om vi nå er i en periode med liten tilstrømning av asylsøkere, vet vi lite om hva framtiden kan bringe. Uro rundt Midtøsten, Afrika og hva som skjer i grenseland til Russland, vet vi lite om, og det er viktig at vi har et verktøy og ikke minst en beredskap som gjør at vi kan håndtere situasjoner raskt. Det er også knyttet stor usikkerhet til sekundærbevegelser innenfor Europa. Norge må være forberedt på at ankomsttallene kan gå opp igjen, og ikke minst at menneskesmuglere etablerer nye ruter.

Erfaringene våre fra 2015 har gjort at vi nettopp trenger en beredskap og et verktøy for å kunne håndtere situasjoner raskt. Det var en kritikk fra opposisjonen i 2015 at man ikke hadde de nødvendige verktøy, og at man ikke gjorde nok. Det er nettopp dette vi vil unngå nå, ved at vi gir regjeringen mulighet til å ha disse verktøyene.

Flere representanter fra opposisjonspartiene, spesielt Arbeiderpartiet, har framført denne kritikken. Nå stemmer de likevel ned et viktig verktøy og en beredskap for å håndtere en dramatisk økning.

Det vil alltid være en diskusjon om asylpolitikken er for streng, og om praksis er innenfor våre konvensjonsforpliktelser. Dette er diskusjoner vi må ta, selv om de er vanskelige og krevende.

Jeg tar opp forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet

Presidenten: Representanten Kristin Ørmen Johnsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Stein Erik Lauvås (A) []: Takk til saksordføreren.

Arbeiderpartiet støtter et flertall av de forslagene som er lagt fram, og som er en videreføring av de vedtakene som Arbeiderpartiet var med på i 2015.

For Arbeiderpartiet er det viktig at vi har en streng, rettferdig og human asyl- og innvandringspolitikk, og at vi har et regelverk som sikrer kontrollen med våre grenser. Arbeiderpartiets landsmøte har slått fast disse prinsippene ved flere anledninger, og derfor vil vi også stemme for et flertall av forslagene i innstillingen.

Hva gjelder UNE og videreføringen av instruksjonsmyndigheten, vil Arbeiderpartiet stemme imot. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det foreslås å videreføre endringene i utlendingsloven § 76 annet ledd, som innebærer at departementet har samme instruksjonsadgang overfor Utlendingsnemnda som det har overfor Utlendingsdirektoratet. Det er klart at etter den midlertidige lovendringen fra 2015 har departementet etter utlendingsloven i dag samme instruksjonsmyndighet overfor UNE som det har overfor UDI når det gjelder lovtolkning og skjønnsutøvelse, dvs. at departementet her kan styre både UDIs og UNEs praksis gjennom generelle instrukser.

Vi understreker at UNE skal være et selvstendig domstollignende organ, og at utgangspunktet er at UNE skal være unntatt politisk styring. Vi viser til at UNEs uavhengige stilling skal være en garanti for forutberegnelighet og likebehandling under skiftende regimer, særlig på de områdene hvor Norge har forpliktet seg også internasjonalt. Dette ser vi på som et svært tungtveiende argument, og vi støtter derfor ikke en videreføring av instruksjonsmyndigheten overfor UNE, slik regjeringen ønsker.

Stortingsflertallet korrigerer nå regjeringen og statsråden for andre gang på kort tid, og for å si det slik: Det er ikke sikkert at regjeringen og statsråden er tjent med at dette skal gjøres en tredje og en fjerde gang.

Så skal jeg bare si kort til det som representanten Ørmen Johnsen sier om at det var kritikk fra Arbeiderpartiet om mangelfullt verktøy i 2015. Det var kritikk for at ikke regjeringen reagerte i 2015 da man så den situasjonen som var i ferd med å oppstå. Det var det kritikken gikk på, og den kritikken står seg den dag i dag.

Det andre forslaget som Arbeiderpartiet ikke støtter, er 24-årskravet for familieetablering. Vi har et annet forslag om det. Dette går tilbake til behandlingen av Prop. 90 L for 2015–2016, og vi viser til at formålet er å bekjempe tvangsekteskap. Forslaget fikk tilslutning av et flertall i Stortinget og trådte i kraft 1. januar 2017. Men i behandlingen av den proposisjonen fremmet et annet stortingsflertall følgende anmodningsvedtak:

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag til lovendring om seks års krav til arbeid eller utdanning i Norge før familieetablering kan finne sted.»

Det sluttet også Fremskrittspartiet og Høyre seg til, det var altså et flertall.

Så sier vi videre:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet anser det som mer formålstjenlig å innføre et seksårs-krav» – heller enn et 24-årskrav – «til arbeid eller utdanning før familieetablering kan finne sted, der man begynner å telle ved 18 år.»

Vi mener altså at det er mer målrettet å stille krav til arbeid eller utdanning i Norge ved å utvide dette – dette med det formål å bekjempe tvangsekteskap og ikke minst av hensyn til integreringen som sådan.

Jeg ser at tiden går, så jeg går ikke inn i alle de andre forslagene. Jeg har for så vidt generelt omtalt dem. Men når det gjelder forslag nr. 3 i innstillingen, har vi en tilføyelse i første setning. Første setning skal lyde:

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag til lovendring om seks års krav til arbeid eller utdanning i Norge før familieetablering kan finne sted, der man begynner å telle ved 18 år.»

Det er det siste som er tillegget.

Med dette tar jeg opp de forslagene som Arbeiderpartiet har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Stein Erik Lauvås har tatt opp de forslagene han refererte til. Og presidenten har notert seg tillegget.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Saken vi skal behandle i dag, er en konsekvens av flyktningstrømmen i 2015. Det ble da klart, for de fleste i hvert fall, at det måtte tas grep for å håndtere situasjonen, og regjeringen tok også grep.

For å beskytte asylinstituttet er det viktig å sørge for at det ikke misbrukes, og for å få til det må vi ha virkemidler som kan brukes når situasjonen krever det. Det var spesielt etter at det plutselig kom store ankomster over Storskog, at flere innstramninger ble vedtatt. Dersom man har fått opphold i et trygt land og ikke er forfulgt, er det et viktig prinsipp at man ikke kan reise videre til et nytt land for å søke asyl. Asylinstituttet er under press, og denne typen utnytting vil være med på å uthule ordningen enda mer. Det er derfor gode grunner til å nekte behandling av en asylsøknad når man kommer fra et tredjeland hvor man ikke er forfulgt og har hatt opphold.

Flertallet har varslet at de ønsker å videreføre denne ordningen, og det er jeg glad for. Vi må ha kontroll på personer som vi ikke kjenner identiteten til, og vi må ha kontroll på personer som etter all sannsynlighet ikke kommer til å få sin søknad behandlet i Norge. Den beste måten å gjøre det på er å innføre muligheten til å pågripe og holde disse under kontroll inntil de sendes ut. Hensikten er å forhindre at personer som ikke har noen grunn til å søke asyl i Norge, forsvinner og oppholder seg her ulovlig.

Det er også gledelig å se at flertallet stiller seg bak en videreføring av disse innstramningene. Det som ikke er like gledelig, er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet igjen er ute og vingler på andre områder. Det ser ut til at de helt har glemt hva som skjedde under flyktningkrisen i 2015. De så den gang behov for å innføre instruksjonsmyndighet overfor UNE. Det er når noe uforutsett skjer, at det er viktig med handlekraft og politisk ledelse. Særdomstolsutvalget har gjennomgått organiseringen av UNE, og de har konkludert med at UNE ikke bør erstattes med en forvaltningsdomstol, bl.a. fordi det er behov for politisk styring på utlendingsfeltet.

Instruksjoner fra departementet kan aldri gjelde enkeltsaker. De kan aldri gå på tvers av lover, forskrifter og internasjonale avtaler. Alle saker kan i tillegg trekkes inn for domstolen på vanlig måte. Argumentet om at instruksjonsmyndighet svekker rettsikkerheten, er derfor ikke et gyldig argument.

Erfaring viser at departementet har vært tilbakeholdne med å bruke instruksjonsmyndigheten. Det er lov og forskrift som er hovedregelen, men noen ganger kan det være avgjørende å få en rask avklaring av praksis og lovtolkninger. Det er ekstra spesielt å se argumentasjonen fra Senterpartiet for å fjerne instruksjonsmyndigheten. De mener instruksjonsmyndigheten ikke bør være gitt i en normal situasjon, men kunne etableres om spesielle forhold tilsier det. Det er jo nettopp derfor man bør gå inn for å beholde instruksjonsmyndigheten nå. Det er slik man kan være forberedt på spesielle forhold. Når slike spesielle forhold allerede har inntruffet, er det for sent å begynne å endre lovene for å innføre den på nytt.

Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet kritiserte regjeringen for å være uforberedt på flyktningstrømmen over Storskog i 2015. Grunnen til at man var uforberedt, var at man ikke hadde de virkemidlene på plass som vi nå har innført. Da er det trist å se at man nå har glemt hele situasjonen og nå tar aktive grep for at Norge igjen skal bli uforberedt på en eventuell ny situasjon.

Fra 1. januar innførte vi 24-årsgrense for familieetablering med utenlandsk ektefelle. Hovedgrunnen til dette er å bekjempe tvangsekteskap. Alle partier bortsett fra Arbeiderpartiet ønsker å videreføre dagens ordning, og det er veldig bra. Arbeiderpartiet ønsker dessverre også her å myke opp regelverket og åpne dørene for mer tvangsekteskap. Siden Arbeiderpartiet vil erstatte 24-årsregelen med et 6-årskrav til arbeid eller utdanning, som ikke skal gjelde for norske statsborgere, er dette en oppmykning. Mange unge som står i fare for å bli tvangsgiftet, er norske statsborgere, og Arbeiderpartiets forslag vil fjerne det viktigste virkemiddelet vi har for å hindre tvangsekteskap for en stor og utsatt gruppe. Dette viser at Arbeiderpartiet egentlig ikke ønsker å gjøre noe med sosial kontroll og den slags ukultur. Heldigvis får det ikke flertall.

Alt i alt er vi fornøyd med at alle bortsett fra én innstramning blir videreført.

Heidi Greni (Sp) []: Den 16. november 2015 vedtok Stortinget innstramminger i utlendingsloven. Situasjonen ved Storskog krevde rask handling, og vedtakene vi fattet, hadde utløpsdato l. januar 2018. Stortinget ba også regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en evaluering av lovendringene i løpet av to år. Nå har vi, som forutsatt, fått saken tilbake. Fra at vi i 2015 opplevde svært store flyktningtall, hvorav 5 400 over grensestasjonen mot Russland, har situasjonen nå snudd. Antall asylsøkere til Norge har de siste to årene falt dramatisk.

Regjeringen viser i proposisjonen til at det i 2016 kom tre asylsøkere over Storskog, og at ingen har kommet så langt i 2017. Det betyr ikke at antall mennesker på flukt fra krig og forfølgelse har falt tilsvarende. Tilstrømmingen til Norge er først og fremst redusert fordi det er blitt vanskeligere å komme seg hit. Flyktningrutene er mer eller mindre stengt, og vi har også innført grensekontroller som gjør det vanskeligere å komme inn i landet.

Senterpartiet støttet innstrammingene som ble innført i 2015. Vi mener endringene som ble gjort, var nødvendige for å håndtere situasjonen som var den gangen. Spørsmålet vi må stille oss nå, er om det er rett å videreføre disse tiltakene. Situasjonen er ganske annerledes enn den var i 2015. Samtidig vet vi at situasjonen fort kan snu igjen.

Senterpartiet understreker i sitt program at partiet vil føre en ansvarlig og anstendig flyktning- og asylpolitikk som bygger på våre internasjonale forpliktelser, humanitære tradisjoner og vår nasjonale kapasitet. Vi understreker at Norge skal ha en klar asylpraksis, men at alle som søker asyl i Norge, skal ha trygghet for at rettssikkerheten blir ivaretatt.

Vi vet at svært mange av dem som kom til Norge i 2015, ikke har fått flyktningstatus. Cirka halvparten av sakene som ble behandlet i fjor, endte i avslag, ifølge statistikkene fra UDI og UNE. Jeg tror det er rett å ha et lovverk som gir virkemidler til å skille mellom personer som etter asylretten har rett til opphold, og dem som vil få avslag. Jeg ser at mye av debatten vil dreie seg om vi har et for strengt lovverk, og at lav innvilgelsesprosent er et resultat av en streng innvandringspolitikk. Kanskje det, men det er nok likevel slik at mange av dem som i dag ikke får innvilget asyl eller opphold, heller ikke ville fått det med de justeringene av lovverket som enkelte partier foreslår.

Senterpartiet står sammen med flertallet i kommunal- og forvaltningskomiteens innstilling som mener det fortsatt er behov for de fleste av de innstrammingstiltakene i utlendingsloven som ble vedtatt i 2015. Vi begrunner dette med stor usikkerhet om hvordan flyktningsituasjonen vil utvikle seg framover.

På et hovedpunkt skiller vi oss fra regjeringen. Det gjelder opprettholdelse av departementets instruksjonsadgang over Utlendingsnemnda, UNE. Innstrammingene vi innførte i 2015, betyr at departementet kan styre både UDIs og UNEs praksis gjennom generelle instrukser. Mange har sett dette som den vanskeligste og mest kontroversielle delen av de midlertidige endringene som ble gjort i 2015. Når vi støttet det i 2015, var det ut fra en helt ekstraordinær situasjon på Storskog. Vi understreket også den gangen tvil og vedtok endringen som midlertidig, og vi ba om en evaluering.

Jeg registrerer at opphevelse av vedtaket om departementets instruksjonsmyndighet over UNE ble det viktigste temaet under komitéhøringen vi gjennomførte. Alle som deltok på høringen, mente at instruksjonsmyndigheten over UNE burde fjernes. Departementet viser i proposisjonen til at hovedargumentet mot en instruksjonsadgang over UNE har vært at dette ikke er ansett som forenlig med en uavhengig nemndordning. Så sier departementet at disse hensynene ikke kan være avgjørende i dagens situasjon, hvor det er behov for politisk styring av praksis når det anses hensiktsmessig.

Det er her vi er uenige med regjeringen. I dagens situasjon tilsier prinsipielle hensyn at UNEs karakter av å være uavhengig organ gjeninnføres. UNE skal få sitt mandat gjennom vårt nasjonale lovverk på asylfeltet og ikke i løpende instrukser fra departementet. UNE er underlagt lover og forskrifter. Statsråden kan til enhver tid ta initiativ til endringer i lover og forskrifter hvis hun finner det nødvendig.

Senterpartiet mener norsk asylpolitikk er tjent med at vi får en klagesaksbehandling gjennom UNE som oppleves som uavhengig. Instruksjonsmyndigheten over UNE ble gitt i en unntakssituasjon. Senterpartiet mener vi ikke kan garantere at en slik situasjon ikke oppstår igjen. Hvis det skulle skje, kan Stortinget gjeninnføre instruksjonsmyndigheten på kort varsel, men i en normalsituasjon bør UNE framstå som det uavhengige og domstollignende organet det var ment å være.

Karin Andersen (SV) [] (komiteens leder): Først vil jeg ta opp de forslagene som SV er medforslagsstiller til.

Det er to år siden Stortinget – etter SVs syn – fattet noen av de minst ærefulle vedtakene vi har gjort. Uten høring og uten komitébehandling ble det gjort store endringer i asylretten, endringer som det organet som er satt til å tolke dette, nemlig FN, sier er i strid med våre internasjonale forpliktelser. Jeg må si jeg er bekymret, for det er i krisetider vi må holde fast ved de prinsippene som skal regulere hvordan vi skal oppføre oss sivilisert og på en human måte i litt vanskelige situasjoner.

Regjeringen reagerte ikke på de alvorlige signalene om at det kom veldig mange asylsøkere. SV ba om et krisemøte i Stortinget i august og fikk nei. Regjeringen la fram et budsjett i oktober med kutt på disse områdene. Det er det som er ikke å være forberedt. Det som er alvorlig, er at de høstet stor politisk gevinst i denne salen ved at flertallet, bortsett fra SV og Miljøpartiet De Grønne, sluttet seg til de endringene som da ble gjort, og som det i ettertid har vist seg at man stort sett heller ikke har kunnet bruke.

Det er flere som har vært inne på instruksjonsmyndigheten over UNE. SV mener det er prinsipielt feil og er glade for at flertallet nå tar den vekk. Det handler om rettsstatens prinsipper. Men et resultat av disse instruksene var de berømmelige Storskog-instruksene. Det har i ettertid vist seg å være slik som SV da sa, at vi er nødt til å behandle disse sakene etter ordinær prosedyre. Det hadde gått raskere, det hadde vært billigere, og flere av dem som kunne returneres fordi de ikke hadde beskyttelsesgrunnlag, kunne ha vært returnert. Nå har en del av dem sittet i to år på mottak.

Det har også vært vilje til å definere land etter land etter land som trygge, slik at man skulle komme seg unna den endringen som ble gjort da man fjernet kravet om at de vi returnerer til et tredjeland, skal ha tilgang på en rettssikker asylprosedyre dit de kommer. Ja, det er mange som er trygge i Russland, men mange av dem som kom, vet man ikke nødvendigvis om er det. Det som er viktig, er jo å sjekke om de har en asylgrunn til å komme. Det er det som er Norges forpliktelse, og den forpliktelsen har Norge uavhengig av hva noen andre land gjør.

Vi vet hvor dårlig tilgang det er på asylprosedyre i Russland. De som har trygt opphold der, og som ikke har asylgrunn, ville det jo være mulig å returnere. Men for dem som har asylgrunn, har Norge en selvstendig rett til enten å behandle asylsøknaden her eller returnere dem til et land der det er tilgang på asylprosedyre. Dette er bunnplanken i asylretten. Det er dette det handler om – at man ikke skal bli returnert til et land der man f.eks. ikke får asyl, eller blir returnert videre til et land der man er utsatt for forfølgelse. Det er disse prinsippene flertallet fremdeles ikke ser at vi er på den gærne sida av streken av.

Da vi behandlet hasteforslagene 14. november, sa Jonas Gahr Støre noe viktig fra denne talerstolen. Han sa at lederen i UDI hadde vært ute og sagt at vi var nær streken når det gjaldt våre forpliktelser. Jonas Gahr Støre sa også at der skal vi ikke være, vi skal være godt innenfor den riktige sida. Det er et stykke dit ennå.

De endringene som flertallet nå viderefører, er ikke nødvendige for å ha en streng asylpolitikk, for det har Norge. Det er ingen i denne salen som mener at man skal ha en asylpolitikk der de som ikke har krav på beskyttelse, får det. Det er ingen som mener det, men vi mener at prosedyrene og reglene vi har i Norge, skal sikre at vi ikke returnerer noen til forfølgelse eller fare, og at det er vår plikt å sikre at det skjer i Norge.

Jeg mener at Stortinget må komme tilbake til dette og til den måten vi tolker internasjonale konvensjoner på, for jeg synes det er mangelfulle saksutredninger også på dette området.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ketil Kjenseth (V) []: Høsten 2015 opplevde vi at stadig flere asylsøkere kom til Norge fra Russland og krysset grensen på Storskog. I oktober og november 2015 kom det mer enn 5 000 asylsøkere over en grense hvor det tidligere kom et titall personer. Det var en ny situasjon for Norge, og vi var i Stortinget enige om å iverksette noen tiltak.

Et høyt samlet antall asylsøkere i 2015 skapte også utfordringer for mottaksapparatet vårt, og det ble krevende for UDI å innkvartere asylsøkere etter hvert som de kom. Men det er viktig å understreke at det aldri var en stor krise. Selv om Norge i 2015 tok imot mer enn 31 000 asylsøknader, viser historien at det var innenfor det vi klarte å håndtere, og vi skal huske på at det kom fem ganger så mange til Sverige.

Bakteppet for lovendringene var imidlertid økningen i antall asylsøkere som kom over Storskog, og ikke minst at de fleste ble omtalt som såkalt grunnløse asylsøkere. Hensikten var å stanse strømmen av asylsøkere som hadde opphold i Russland. Det er derfor litt oppsiktsvekkende at regjeringa erkjenner at endringene ikke hadde denne effekten. Det var ikke Stortingets hastevedtak i oktober 2015 som stanset strømmen over Storskog. Til tross for ekspressbehandling i Stortinget kom endringene for sent. Strømmen var allerede stanset, og i ettertid ser vi at svært få av dem som kom, ble sendt tilbake.

Like fullt mener regjeringa at det er nødvendig å videreføre endringene. Normalt er det gjerne slik at om man innfører noen midlertidige tiltak og i etterkant konkluderer med at tiltakene ikke hadde ønsket effekt, avvikler man tiltakene. Innvandringsfeltet er åpenbart helt annerledes enn alle andre politiske felt, og her finner Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet sammen igjen.

Departementet skriver at selv om man ikke fikk sendt noen tilbake til Russland, fikk man returnert noen til Hellas. Er det noe land som har nok asylsøkere fra før, er det vel nettopp Hellas. Stortinget ekspressbehandlet ikke endringer i utlendingsloven for å sende flere tilbake til Hellas.

Venstre støttet de midlertidige endringene, med unntak for instruksjonsrett overfor Utlendingsnemnda. Men når vi nå klart ser at tiltakene ikke hadde den effekten vi ønsket, ser vi ingen grunn til å videreføre dem. Asylsøkere har krav på rettssikkerhet, og i Norge bør vi være i front på å gi grunnleggende rettssikkerhetsgarantier. Som et lite land har Norge alltid vært opptatt av internasjonale spilleregler og viktigheten av å støtte opp under folkeretten. Det må også gjelde på innvandringsfeltet og for flyktningkonvensjonen.

Flertallet i komiteen mener det er grunnlag for utvidede hjemler til pågripelse og fengsling, selv om man heller ikke rakk å få noen praktisk erfaring med anvendelse av disse. For Venstre er det viktig at man ikke behandler asylsøkere som kriminelle i utgangspunktet. Retten til asyl er grunnleggende, og vi må være rause mot mennesker på flukt, mennesker som kan bære på grufulle opplevelser, og som har flyktet fra alt som er nært og kjært. Når vi senker terskelen for fengsling, er det for å beskytte oss selv mer enn dem, og det oppleves dramatisk for den som rammes.

Denne innstrammingen hadde ingen effekt på Storskog, og det påpekes i høringsrunden at avgrensingen mot barnefamilier og barn kan gjøre den vanskelig å håndheve i praksis. Da ser vi i Venstre ingen grunn til å gjøre disse innstrammingene permanente.

Vi står fast ved at Utlendingsnemnda bør være et uavhengig klageorgan som sikrer asylsøkere en reell klageadgang, i medhold av Den europeiske menneskerettskonvensjon. Da kan ikke nemnda styres politisk på linje med Utlendingsdirektoratet. Vi som jobber med dette, vet at utlendingsfeltet er et krevende fagfelt, hvor det for den enkelte kan stå om liv og død. En feilaktig vurdering av om det er trygt nok i hjemlandet, kan få fatale konsekvenser. Derfor er det viktig at nemnda er uavhengig i sin vurdering. Å gå til sak er umulig for de fleste asylsøkere, og derfor er nemnda så viktig. Jeg er derfor glad for at vi nå har et flertall for et uavhengig UNE, og jeg vil berømme Arbeiderpartiet og Senterpartiet for en klok snuoperasjon.

Vi skulle gjerne ha sett at flertallet også hadde vært villig til å gi flere asylsøkere en mer meningsfull hverdag mens de venter på avklaring av sin sak. Lediggang er som kjent roten til alt ondt, og de fleste av oss er enige om at arbeid er et gode både for den enkelte og for samfunnet. Unntak fra krav om gjennomført asylintervju er bra, men vi må også redusere krav til ID og fjerne krav til framlagt reisedokumentasjon.

Torhild Bransdal (KrF) []: Saken vi behandler i dag, er kompleks og krevende. Den handler i bunn og grunn om hvordan vi skal behandle mennesker som kommer til Norge for å søke asyl. For noen tykkes det å handle om signalpolitikk og symboler og hvorvidt vi skal ha åpne grenser eller ikke. Men det er ikke det saken handler om. Den handler om hvilke prinsipper vi skal bygge asylpolitikken på som er en rettsstat verdig.

Kristelig Folkeparti står for en ansvarlig og rettferdig innvandringspolitikk. Vi vil sikre en forutsigbar politikk som ivaretar sentrale rettssikkerhetsgarantier. Vi viker ikke fra – og vi forhandler heller ikke vekk – krav etter folkeretten og menneskerettighetene. Det stiller vi som krav for dette.

Da Stortinget behandlet de såkalte hastevedtakene høsten 2015, fikk Kristelig Folkeparti gjennomslag for at endringene kun skulle gjelde for to år. I tillegg ble det vedtatt at endringene skulle evalueres. Det var bl.a. viktig fordi alle forslagene ikke hadde vært ute på normal høring. Fristen på to år og evalueringen ville også sikre at man fikk et bedre beslutningsgrunnlag for å vurdere om det var et reelt behov for endringene, før de eventuelt skulle gjøres permanente.

Da proposisjonen var gjenstand for høring i komiteen, var høringsinstansene unisont motstandere av å videreføre hastevedtakene, spesielt forslag om å gi regjeringen instruksjonsmyndighet overfor UNE.

Spørsmålet om instruksjonsmyndighet er blitt vurdert en rekke ganger, sist i NOU 2010: 12. Utvalget anbefalte da at vi ikke skulle gi regjeringen instruksjonsmyndighet i asylsaker. Grunnen var at legitimiteten og uavhengigheten ville svekkes, i tillegg til tilliten og rettssikkerheten.

Regjeringen påpeker også i proposisjonen at politisk styring av utlendingsfeltet bør skje gjennom lov og forskrift, men at instruksjonsmyndighet vil sikre mulighet til å handle raskt og gi mer detaljert instruksjon i tider med usikre asylankomster, og at domstolsbehandling vil gi en reell ankemulighet.

De fleste høringsinstansene støttet ikke videreføring av forslaget. UNE har på sin side påpekt i høringssvaret sitt at det er hyppighet og hvor omfattende og detaljerte instruksene er, som avgjør om organet er uavhengig eller ikke. NOAS har påpekt at Norge vil være det eneste landet i Europa som eventuelt vil ha en slik instruksjonsmyndighet over klageorganet.

Adgangen til politisk styring fra regjeringens side er per i dag stor, da sentrale deler av utlendingsretten er forskriftsfestet. Det mener Kristelig Folkeparti taler klart imot å gi regjeringen instruksjonsmyndighet. Det strider mot en reell to-instansbehandling om regjeringen kan instruere både UDI og UNE, i tillegg til at rettssikkerheten svekkes. Det er også lite samfunnsøkonomisk at saker må tas inn for retten i stedet for å få en reell ankebehandling i UNE. Derfor stemte Kristelig Folkeparti imot å gi regjeringen instruksjonsmyndighet i 2015, og derfor stemmer vi imot det i dag.

Vi behandler også forslag om å videreføre nektelse av realitetsbehandling av asylsøknader til land de har reist gjennom eller oppholdt seg i, uten at man vet om de vil få en søknad om asyl behandlet der. Før 2015 kunne man bare nekte realitetsbehandling og returnere asylsøkere til et trygt tredjeland om man ville få en søknad om beskyttelse behandlet der. Norsk Folkehjelp har påpekt at om dette blir vedtatt, blir Norge på dette området strengere enn EU, da EUs prosedyredirektiv inneholder vilkår om at en asylsøknad blir behandlet i et tredjeland. Røde Kors mener på sin side at forslaget bryter med folkeretten, og UNE stiller spørsmål om det er et reelt behov for å videreføre endringen. De påpeker også at det ikke nødvendigvis er mer tidkrevende å behandle en sak etter § 28 enn en avvisning om realitetsbehandling. Kristelig Folkeparti ønsker derfor ikke å videreføre dette, og mener det trist at Senterpartiet og Arbeiderpartiet gir regjeringspartiene støtte til dette, i tillegg til alle de andre innstrammingsforslagene fra regjeringen – utenom instruksjonsmyndighet.

Kristelig Folkeparti mener det er positivt at regjeringen fremmer forslag om å senke terskelen for arbeidstillatelse for asylsøkere.

Vi kan selvsagt ikke hjelpe alle mennesker som lider nød i verden. Det har vi ikke kapasitet til. Men det er heller ikke det innvandringsdebatten egentlig handler om. Ingen vil ha åpne grenser, men vi vil ha gode og gangbare regler. Derfor stemmer Kristelig Folkeparti imot alle innstrammingsforslagene fra 2015.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Regjeringen har lagt fram en proposisjon om flere endringer i utlendingsloven. Det er nå drøyt to år siden de midlertidige innstramningene ble vedtatt av Stortinget. Hovedgrunnen til dette var den dramatiske økningen i antall asylsøkere til Norge høsten 2015, og særlig den store tilstrømningen over Storskog. Lovendringene er evaluert, slik Stortinget ønsket, og evalueringen og forslag om videreføring har vært på bred høring.

Innstramningene som kom på plass i 2015, var viktige for å få kontroll med asyltilstrømningen til Norge. Jeg minner om at Norge mottok over 31 000 asylsøkere i 2015, og at over 5 000 av disse kom over Storskog. Selv om asyltilstrømningen til Norge er betraktelig lavere nå, er det etter min mening fortsatt behov for innstramningene som ble vedtatt i 2015.

Jeg er meget fornøyd med at av alle forslagene vi foreslår, er det kun ett som ikke blir vedtatt av Stortinget i dag. Både den utvidede muligheten for å nekte realitetsbehandlingen av asylsøknader og innstramningen når det gjelder utreisefrist, meldeplikt og bestemt oppholdssted, og når det gjelder pågripelse og fengsling av søkere som skal returneres raskt til et trygt tredjeland, vil, slik det ser ut, bli vedtatt i Stortinget i dag. Dette viser klart og tydelig at Stortinget anerkjenner viktigheten av å føre en streng linje, og at vi har best mulig beredskap for en eventuell ny og krevende situasjon.

Også når asylstilstrømningen til Norge er lav, er det viktig med en konsekvent og forutsigbar linje i innvandringspolitikken. Det er knyttet stor usikkerhet til antall migranter som planlegger å reise til Europa i tiden framover. Det er også usikkerhet knyttet til sekundærbevegelser innenfor Europa. Norge må derfor være forberedt på at ankomsttallene igjen kan ta seg opp, og at menneskesmuglere etablerer nye ruter. Jeg mener det er helt sentralt at vi har et regelverk som legger til rette for at en eventuell ny økning i ankomsttallene kan håndteres på en effektiv og hensiktsmessig måte.

Et av de viktige forslagene som vil sikre at regjeringen har den nødvendige beredskapen dersom nye situasjoner oppstår, er å videreføre departementets myndighet til å instruere Utlendingsnemnda. Det innebærer at departementet kan gi generelle instrukser om lovtolkning og skjønnsutøvelse til Utlendingsnemnda på samme måte som til Utlendingsdirektoratet. Denne myndigheten er først og fremst viktig for raske avklaringer. Alle instrukser må selvsagt være innenfor gjeldende lovverk og våre folkerettslige forpliktelser. Akkurat som de øvrige innstramningene nå videreføres og Stortinget dermed anerkjenner behovet for en stø kurs, streng linje og nødvendig beredskap, hadde regjeringen ønsket at Stortinget forsto at myndigheten til å instruere UNE også er et viktig virkemiddel i så henseende.

Flere representanter fra opposisjonspartiene, spesielt Arbeiderpartiet, kritiserte regjeringen sterkt for ikke å handle raskere når det gjaldt tilstrømningen over Storskog høsten 2015. Nå stemmer Stortinget ned et viktig verktøy for å håndtere en eventuell dramatisk økning av antall asylsøkere. Det vil ved en stor tilstrømning til Norge være viktig å kunne reagere så raskt som mulig. Dersom instruksjonsmyndigheten ikke videreføres, vil regjeringen miste et viktig virkemiddel for hurtig håndtering av situasjonen.

I politiske debatter har vi sett representanter som har sagt at denne instruksjonsmyndigheten har vært brukt for å presse fram innstramninger og svekke rettssikkerheten. Dette er ikke riktig. Den har bl.a. blitt brukt for å følge opp asylforliket. Videre har departementet gitt to instrukser som bidrar til å styrke rettssikkerheten for konvertitter, noe som har vært en vanskelig, men viktig sak. Med bakgrunn i instruksjonsmyndigheten er det åpnet for at en prest eller andre fra menigheten i større grad kan møte og uttale seg om konverteringen i et nemndmøte. Det er også opprettet et ressursutvalg som Utlendingsnemnda kan rådføre seg med.

Arbeiderpartiet foreslår å oppheve 24-årskravet i saker om familieetablering for i stedet å innføre et krav om seks års arbeid eller utdanning i Norge. Dette er et forslag som vil sette arbeidet mot tvangsekteskap i revers. For noen uker siden behandlet vi en interpellasjon fra Arbeiderpartiets representant Jan Bøhler, der det ble gitt klar og tydelig beskjed om at regjeringen var forventet å gjøre det vi kunne for å motvirke tvangsekteskap og æreskultur. I lys av dette er forslaget fra Arbeiderpartiet et paradoks. 24-årskravet i saker om familieetablering er målrettet for å motvirke tvangsekteskap, da personer som er 24 år, gjerne vil være mer selvstendige og gjøre egne valg enn personer som er yngre. Arbeiderpartiets forslag er ikke egnet til å beskytte norske statsborgere, som mange annengenerasjons innvandrere er, mot å bli utsatt for tvangsekteskap.

Oppsummert vil jeg understreke at det fortsatt er behov for innstramningene. Vi er glad for at de aller fleste forslagene blir videreført.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Stein Erik Lauvås (A) []: Arbeiderpartiets landsmøte vedtok å øke antall kvoteflyktninger for 2015–2017. Regjeringspartiene og statsråden hevdet at det var årsaken til at det kom over 30 000 flyktninger til Norge i 2015, og at vi stort sett var skyld i hele flyktningkrisen i Europa. Om man skal følge logikken til statsråden og Fremskrittspartiet, som gjentatte ganger har hevdet at en økning i antall kvoteflyktninger er å anse som en invitasjon til å komme til Norge, inviteres nå titusenvis av flyktninger til å komme til Norge i 2018, dette som en følge av at Fremskrittspartiet på Stortinget har en 100 pst.-økning i antall kvoteflyktninger for 2018 – mer enn hva statsråden og regjeringen har sagt er forsvarlig. Er det derfor statsråden er så opptatt av å beholde instruksjonsmyndigheten overfor UNE?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Når det gjelder signaler, har vi sett land der politikere har tatt til orde for å sende liberale signaler, enten det var Tyskland eller Sverige – eller Finland, som inntil 2015 nesten ikke hadde hatt asylsøkere, men som plutselig fikk over 30 000. Også Norge fikk veldig mange i 2015. Det jeg har referert til, er egentlig det som ble sagt til vårt politi på grensen, at de følte seg invitert til Norge fordi man skulle ta imot så og så mange asylsøkere.

Når det gjelder 2018, er situasjonen den at vi skal ta imot 1 000 færre asylsøkere sammenlignet med årets kvote. I den grad det er et signal, er signalet at vi tar imot færre, og er slik sett et signal om innstramning heller enn liberalisering. Det var ikke hensikten med å videreføre instruksjonsmyndigheten overfor UNE. Det var rett og slett for å ha det i beredskap dersom vi opplever økning framover. Bildet er veldig uoversiktlig, og vi vet ikke hva vi kommer til å møte der framme.

Heidi Greni (Sp) []: Statsråden viser i proposisjonen til at hovedargumentet mot instruksjonsmyndighet overfor UNE er at dette ikke anses som forenlig med en uavhengig nemndordning, og at befolkningen trolig vil ha størst tillit til at det utøves en forsvarlig behandling av enkeltsaker dersom klageorganet er uavhengig av skiftende regjeringer. Disse hensynene bør «imidlertid ikke være avgjørende i dagens situasjon», sies det videre fra departementet, og henviser til at det er «behov for politisk styring av praksis» også når det gjelder klagebehandlingen.

UNE er underlagt lov og forskrifter, og statsråden kan til enhver tid ta initiativ til endringer i lover og forskrifter, som da vil legges til grunn når UNE driver sin saksbehandling. Hvorfor mener statsråden det lell er så viktig også i en normalsituasjon å kunne gripe direkte inn overfor UNE, som ble etablert som et uavhengig og domstollignende organ for å sikre trygg og forutsigbar klagebehandling av utlendingssaker? Er statsråden enig med meg i at hvis det skulle oppstå en akutt situasjon, kan Stortinget på få dagers varsel gjeninnføre den instruksjonsmyndigheten, om nødvendig?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Stortinget kan til enhver tid fatte de vedtak de ønsker. Det som skjedde i 2015, var det knyttet mye kritikk til, fordi det gikk veldig fort. Men det var et eksempel på at Stortinget – og også regjeringen – kan snu seg rundt og utrede nye lovparagrafer når man står i en slik situasjon.

Uansett vil jeg si at det viktigste og beste er jo at man er forberedt, og at man på forhånd har de virkemidlene man trenger, når man først står i en situasjon. Det gjør at man kanskje kan effektuere ting raskere.

Regjeringen har i denne proposisjonen også understreket at endringer overfor UNE fortrinnsvis bør skje gjennom lov og forskrift, men at det kan være situasjoner der instruksjonsmyndighet vil være å foretrekke.

Karin Andersen (SV) []: Først kan jeg berolige statsråden med at hvis det er et ønske om å bedre situasjonen for konvertitter, vet jeg at det er flertall her i salen for det, sammen med regjeringen, så det kan vi ordne gjennom både lov og forskrift. Det trenger man ikke instruksjonsmyndighet for å få på plass.

Det andre er disse såkalte Storskog-instruksene som ble gitt. Både politiet, UDI og Utlendingsnemnda var veldig kritiske og oppfordret departementet til å fjerne dem, fordi de så at de ikke var brukbare. Og i april 2016 snudde departementet i saker om asylsøkere med engangsvisum. For personer med flerreisevisum og oppholdstillatelse som var utløpt, snudde man i november, og nå har man snudd for de aller siste. Det betyr jo at man har brukt forferdelig mye tid og ressurser istedenfor å behandle disse sakene på en normal måte fra første stund.

Synes statsråden disse instruksene har vært effektiv og riktig ressursbruk på dette området?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Det viktigste vi har oppnådd, er å ha kontroll over tilstrømningen til Norge. Det har vi lyktes med, og det var det helt avgjørende at vi greide.

Når det gjelder Storskog-situasjonen, gjorde man endringer med instruksene underveis, da man så at det var vanskelig å returnere til Russland. Vi har også returnert til Russland, og vi har returnert til en rekke andre land. Så til sammen er over 900 av dem som kom over Storskog, blitt returnert, enten til Russland eller til andre land.

Når det gjelder instruksen som er brukt, mener jeg det har vært den rette måten å følge opp dette på.

Ketil Kjenseth (V) []: Økningen i antallet asylsøkere over Storskog var et viktig bakteppe for de lovendringene som i dag blir permanente. De fleste ble omtalt som grunnløse, og ambisjonene for å returnere disse grunnløse asylsøkerne til Russland var store. Det ble satt opp et rikelig antall busser for å frakte dem tilbake. Statsråden har delvis besvart mitt spørsmål, men jeg er veldig nysgjerrig på hvor mange av dem som kom i 2015, som fikk opphold i Norge. Statsråden har svart at 900 ble sendt tilbake til Russland eller til andre land, men det betyr jo at rimelig mange fikk opphold, og at de dermed kanskje ikke var grunnløse.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Det er ca. 1 150 personer som har fått beskyttelse i Norge. En del har også forsvunnet. En del reiste nok tilbake til sitt opprinnelige hjemland frivillig. Vi så i reportasjer at personer som hadde søkt asyl i Norge, hadde reist fra leiligheter i andre land. De hadde jobb der, de hadde mulighet til å leve livet sitt der både trygt og godt, men valgte likevel å komme til Norge og søke asyl. Så det er nok forskjellige historier som ligger bak de tallene som vi her har.

Jeg mener at det nå er viktig å tenke framover. Vi står i en situasjon der vi vet at Afrika skal vokse med nesten en halv milliard mennesker bare fram til 2030. Vi ser en situasjon i Midtøsten som er forholdsvis uoversiktlig, og hvor det skjer ting daglig som gjør at vi må følge med på dette. Vi ser at det er mange land i verden der det er uro. Dette gjør at vi må ha en beredskap for at ting kan skje framover.

Torhild Bransdal (KrF) []: Representanten Karin Andersen var inne på temaet «konvertitter», og det har jeg lyst å forfølge litt. Jeg registrerer at en av grunnene til at instruksjonsretten ønskes beholdt, er asylsøkere som har konvertert. Jeg er veldig glad for at vi kan dele et felles engasjement for konvertitter, men jeg stiller meg undrende til at en hevder at konvertittenes stilling blir dårligere om vi tar vekk instruksjonsmyndigheten.

Mener statsråden at en ikke kan styrke konvertittenes rettigheter ved forskrift eller lov, og vil statsråden ta initiativ til å legge fram et slikt forslag for Stortinget? Jeg kan garantere støtte fra Kristelig Folkeparti hvis det blir lagt fram.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Stortinget kan vedta det Stortinget vil, så lenge det er innenfor de gjeldende konvensjonene og spillereglene som Norge har sagt at vi skal følge.

Når det gjelder konvertittene og hvorvidt det skal komme lovendringer eller forskriftsendringer for dem framover, må vi komme tilbake til det. Men den instruksen som ble gitt til UNE, ble gitt som følge av en avtale som regjeringen hadde med Kristelig Folkeparti og Venstre i forrige periode. Instruksene som er gitt, vil da ikke være bindende for UNE videre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) []: Vi er alle enige om at vi må bekjempe tvangsekteskap. Vi må spørre oss om hva som er de riktige virkemidlene. I miljøer der sosial kontroll er viktig, har jenter større frihet før puberteten enn etter. Faktisk kan jenter oppleve at det sosiale presset øker jo eldre de blir. Da er det viktig med et seksårskrav, heller enn en 24-årsgrense. Med dagens regelverk kan man oppleve å jobbe eller være i utdanning fram til man er 22 år. Så kan man bli tvangsgiftet og måtte oppholde seg i utlandet til en fyller 24 år. Det er vi imot. Departementet påpeker nå at en utvidelse til seks år ikke er egnet som tiltak for å bekjempe tvangsekteskap. Litt pussig er begrunnelsen fra departementet, at seksårskravet er mer administrativt krevende å sjekke ut. Den utsjekkingen foregår jo for det allerede gjeldende fireårskravet.

Ved å delta i arbeidslivet vil man kunne forsørge seg selv og sin familie. Derfor er det å få flere i arbeid så viktig for Arbeiderpartiet. Men arbeidsforholdene må kontrolleres. Mange utsettes for sosial dumping og problemet øker. Vi forutsetter at Listhaug følger med på om asylsøkere utnyttes på arbeidsmarkedet. Det handler ikke bare om egen inntekt, men også om integrering. Gjennom jobb og utdanning lærer man seg lettere norsk og får et nettverk. Kan man godt norsk, er det lettere å ta aktivt del i egen hverdag, enten det handler om fritiden eller selve arbeidshverdagen. Har man egen inntekt og et nettverk utenfor familien, er det lettere å bryte ut om man utsettes for sosialt press. Det er jentene og guttene som utsettes for sosialt press og tvangsekteskap, vi er bekymret for. Derfor foreslår vi at vi heller har et seksårskrav.

Det å utsettes for sosialt press knyttet til ekteskap eller annet har ingenting med alder å gjøre. Ja, alder kan nesten gjøre det verre. Er man 30 år og fortsatt ugift, kan det sosiale presset faktisk øke. Derfor mener Arbeiderpartiet at et seksårskrav er mer treffsikkert, både av hensyn til integrering og for å bekjempe tvangsekteskap, uansett hvor gammel man er når presset settes inn.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Noen kommentarer til debatten så langt: Det hevdes fra flere hold at UNE må være unntatt politisk styring. Det er en misforståelse. Selvfølgelig styrer man Utlendingsnemnda, det kan man gjøre gjennom lover og forskrifter. Instrukser er bare et verktøy som tar kortere tid. De er unntatt høringer, noe som selvfølgelig lover og forskrifter ikke er. Så vi snakker her om tempo. Men det er en misforståelse at utlendingsfeltet er unndratt politisk styring. Det er vel et felt som er svært politisk styrt, og det er det enighet om blant de fleste.

Så til Arbeiderpartiets representant, som var veldig opptatt av Listhaugs nederlag i asylpolitikken. Da tenker jeg: Er dét viktigere enn faktisk å vedta en politikk som vi vet virker? Jeg vil advare mot at man nærmest får «komplekset Listhaug», i stedet for å se på hva som virker.

Vi er nødt til å ha noen verktøy å reagere med. Vi kan sikkert diskutere veldig lenge hva som skjedde før 2015, men vi hadde iallfall ingen lover og forskrifter på bordet som gjorde at man kunne sette i gang og faktisk gjøre noe med den situasjonen rundt de store ankomstene. Så kan man si: Ja, hva gjorde disse verktøyene, hadde de noen effekt? Jeg mener at signaleffekten ikke skal undervurderes, for man er veldig sensitiv – særlig de som jobber med fluktruter – på signaler fra lands myndigheter. Jeg minner om at Angela Merkel sa i en tv-tale at man ønsket migranter velkommen til Tyskland. I løpet av tre måneder kom 800 000, og man måtte sette seg ned og hastebehandle – der også – nye lover og regelverk. Landet knaket i sammenføyningene.

Det ble også nevnt høringsinstanser som er mot instruks og innstramninger. Da vil jeg også påpeke at politimyndighetene er positive, og utlendingsenheten i politiet sitter jo midt oppe i dette – og ikke bak et skrivebord.

Til slutt vil jeg si at det på den ene siden kommer kritikk fra SV om hastebehandling, samtidig som det er veldig greit å hastebehandle saker som SV er enig i – da er det veldig greit å gjøre det. Men dersom man ikke er enig, så skal man ikke gjøre det. Det er vel litt motsigende.

Arild Grande (A) []: Som så ofte på utlendingsfeltet brukes det også i denne debatten store og sterke ord for å karakterisere meningsmotstandere. Samtidig er det bred enighet i Stortinget om hovedtrekkene på utlendingsfeltet. Man har noen uenigheter. Det som går igjen, er at det både i 2015 og i den påfølgende debatten etter den store asyltilstrømningen, men også i dag, er bred tilslutning til det som er hovedtrekkene på utlendingsfeltet. Det vitner om at den tradisjonen vi har i Norge for å finne fram til enighet, fortsatt lever, og at partiene er villig til å ta ansvar.

Det som også er helt tydelig i denne debatten, er at Høyre har fullstendig abdisert på utlendingsfeltet og overlatt hele feltet til Fremskrittspartiet. Det er noe nytt, all den tid Høyre i mange år har vært opptatt av at man skal sikre forutsigbarhet innenfor utlendingsfeltet, men også et system som står seg internasjonalt, med tanke på våre forpliktelser.

Det som også er åpenbart, er at regjeringen – under den store asylankomsten, som er behørig omtalt fra denne talerstolen – var totalt uforberedt på situasjonen. Som Karin Andersen helt riktig beskriver, ønsket opposisjonen tiltak, regjeringen la fram et statsbudsjett med kutt, og store deler av tilstrømningen kunne altså ha vært unngått om regjeringen hadde reagert i tide. Det gjorde den ikke, og der sto vi da vi var nødt til å inngå et asylforlik.

Mange av de tiltakene som kom i det forliket, er tiltak som Fremskrittspartiet lenge har ønsket, og som de nå åpenbart har fått gjennomslag for at skal videreføres. Vi mener at når situasjonen er som den er i dag, skal man trekke tilbake instruksjonsmyndigheten overfor UNE. Det er fordi vi ikke ønsker mer politisk styring av et organ som skal være et domstollignende organ.

Så kan man spørre seg: Hvem er det som vingler her? Når det gjelder seksårskravet, stemte Fremskrittspartiet og Høyre for det i forrige runde, men nå stemmer de imot. I tillegg beholder de fireårskravet i utlendingsloven og argumenterer åpenbart da for at det er treffsikkert, men når man argumenterer i debatten her for å utvide med to år, er det lite treffsikkert. Det vitner om at retorikken til Fremskrittspartiet ikke er særlig gjennomtenkt.

Jeg vil i et senere innlegg komme tilbake til 24-årskravet, der jeg mener at Senterpartiet og SV bør stemme for Arbeiderpartiets forslag, nr. 2.

Stein Erik Lauvås (A) []: Det er snurte kommentarer fra Fremskrittspartiet og Høyre om kritikken som ble framført, om hvordan de ikke klarte å håndtere flyktningkrisen i 2015 – delvis 2016. Den kritikken står seg den dag i dag. Regjeringen reagerte ikke raskt nok. Man så hva som var i ferd med å skje, man tok det ikke på alvor. Det som reddet situasjonen i 2015, var frivilligheten, og det var kommunene som stilte opp og sørget for at ting kom noenlunde på plass. Det lå folk i gatene noen kvartaler unna her uten mat og uten husly. Det var uten styring. Det var det kritikken gikk på, og den kritikken står seg svært godt den dag i dag, med tanke på hvordan regjeringen sviktet i gjennomføringen.

Så registrerer jeg at Fremskrittspartiet mener at 24-årskravet er det aller viktigste verktøyet mot tvangsekteskap. Det er ett av flere verktøy. Jeg er litt forundret over at Fremskrittspartiet slår så hardt fast at dette er absolutt det eneste, viktigste, man har – det er ikke riktig. Det er et sett av verktøy som må til. Og så er vi enige om at denne type krav er viktig, men da vil det være fornuftig å stemme for vårt forslag, som faktisk kan tolkes strengere enn et vanlig 24-årskrav.

Så til representanten Ørmen Johnsen, som tydeligvis mener at instruksjonsmyndigheten ville ha reddet situasjonen i 2015. Hvordan i all verden resonnerer man da? Ville instruksjonsmyndigheten overfor UNE ha stanset flyktningene som kom gående opp gjennom Europa og inn i Norge? Mener representanten Ørmen Johnsen virkelig at det er dette som ville vært medisinen for å stoppe det vi så i 2015? Det er en så tynn forklaring at man kan nesten ikke tro det man hører – men det er vel et forsøk, selvfølgelig. Høyre har dessverre ikke lenger noen egen mening om asylpolitikken. De har lagt seg flate for Fremskrittspartiet, og de nøyer seg med lydig logring når Fremskrittspartiet mener noe i asyl- og innvandringspolitikken. Det trist å registrere, men slik er virkeligheten blitt.

Karin Andersen (SV) []: Først: Vi kommer til å stemme for det første forslaget fra Arbeiderpartiet, nemlig at man opphever 24-årsregelen. Jeg har jobbet med saker om tvangsekteskap i mange, mange år nå, og det handler verken om alder, om utdanning eller om arbeid – dessverre. Hadde jeg trodd på disse forslagene, skulle jeg stemt for dem alle, men dette er bare – for å si det sånn – å kaste blår i øynene i folk. Å fjerne denne regelen tror jeg vil være det beste vi kan gjøre.

Jeg har søkt flere ganger i proposisjonen og i regjeringens arbeid med dette. Ikke én gang finner jeg referanser til Wien-konvensjonen. Det er det som Norge har forpliktet seg til, hvordan vi skal fortolke flyktningretten. Det er alvorlig at Norge er med på å sette FNs fortolkninger av disse internasjonale konvensjonene under press. Det har tatt oss 100 år og to verdenskriger å bygge opp dette lille, svake nettet som skal beskytte flyktninger i akutte, vanskelige situasjoner, og man refererer ikke engang til det, men i høringene kommer FN og sier at dette er brudd. Jeg registrerer at man nærmest bare godtar det og synes det er greit.

Hvis vi ikke hadde instruksjonsmyndighet i 2015: Vi hadde lover, og det er dem vi nå må bruke. De instruksene som ble gitt, var ikke anvendbare, sa også politiet. Det skapte masse plunder og heft og arbeid og store kostnader ikke å gå i gang med å behandle de søknadene ordentlig med en gang.

Regjeringen hadde vel ikke instruert UNE eller UDI om noe som helst når de ikke engang hadde et budsjett som tok høyde for det alle andre så. Det var Stortinget som måtte ha en sak til behandling for at det skulle skje noe på Storskog. Jeg synes Arbeiderpartiet har gode innlegg nå, men de var dessverre med på denne panikken. De lot seg rive med og var med på disse endringene, som ikke har vist seg å være praktikable.

Til det med hastebehandling: Av og til må man det, men den saken som regjeringen la fram, Prop. 16 L for 2015–2016, og som vi ikke fikk lov til å ha høringer om eller komitébehandling av, var ikke en midlertidig lovendring. Det var Stortinget som vedtok at det skulle være en midlertidig lovendring, etter behandlingen her i salen. Det la regjeringen fram som en permanent endring, som de ville ha hele tiden. Det er ganske alvorlig, for dette er svært vanskelig jus, og, som flere har sagt, i ytterste konsekvens kan det handle om liv og død.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Jeg vil starte med bare å opplyse om at når det gjelder innvilgete tillatelser, gjaldt tallet jeg nevnte, de som var innvilget av UDI. I tillegg kommer det noen innvilgelser fra UNE, så det ligger på mellom 1 600 og 2 000. Det er komplisert å hente ut disse tallene, så det må vi i så fall få gjøre i etterkant.

Jeg er opptatt av å få si at det er noe spesielt hvis asylpolitikken skal handle om undertegnede, hvis det er det som er det viktigste. Det må handle om landet vårt. Det må handle om at vi skal lykkes med integrering, og da har hvor mange som kommer, hvor mange som får tillatelse, ganske mye å si. Neste år skal vi ha over 20 000 personer inn i det norske arbeidsmarkedet. Det blir enormt krevende å få alle disse menneskene i jobb. Det bør handle om hvordan man skal sikre bærekraften i vår velferdsmodell for kommende generasjoner, hvordan Norge skal være i framtiden. Det må være det aller viktigste.

Så til 24-årskravet. Jeg er uenig med representanten Andersen, for jeg mener at når en er 24 år, er det lettere å stå imot familien enn hvis en er 18. En er blitt mer voksen, mer selvstendig og har mulighet til å stå imot på en annen måte. Samtidig vil jeg si at det forslaget som Arbeiderpartiet legger på bordet her, rett og slett vil sette dette arbeidet i revers. Så lenge det ikke skal gjelde for norske statsborgere, vil det være en stor gruppe av disse unge som er i denne vanskelige situasjonen, som representanten Bøhler møter i Groruddalen. Mange av dem er norske statsborgere.

Jeg vil også legge til at da den rød-grønne regjeringen fremmet proposisjonen som la fireårskravet til grunn, sa en eksplisitt at formålet med forslaget ikke var bekjempelse av tvangsekteskap.

Jeg vil videre si at det kommer stadig vekk påstander fra representanten Andersen om at vi legger fram saker for Stortinget som ikke er i tråd med internasjonale konvensjoner. For oss er det helt avgjørende at det vi foreslår, er innenfor de konvensjonene som Norge har sluttet seg til. Så er det slik at handlingsrommet innenfor disse konvensjonene er større enn det vi benyttet tidligere. Det var noe av det som Stortinget var opptatt av, at vi skulle ta i bruk de mulighetene som lå der, til å stramme mer inn innenfor de konvensjonene som foreligger. Det har regjeringen respondert på til Stortinget. Stortinget har vedtatt justeringer. Jeg mener at i den tiden vi lever i nå, er denne framgangsmåten og de vedtakene som er gjort, helt nødvendige.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Denne debatten viser, som så ofte før, at flere representanter på Stortinget har store problemer med å skille mellom hva som debatteres. Det blandes sammen det å ha en raus behandling av flyktninger som er i en vanskelig situasjon, og som er i nød, og det å ha en streng behandling av grunnløse asylsøkere.

Når representanten Andersen snakker om at vi skal ha en raus behandling og ta vare på mennesker i nød, er det ikke det denne debatten handler om. De innstramningene vi nå diskuterer, er for å hindre at mennesker uten behov kommer til og oppholder seg i Norge. Derfor blir de argumentene litt tynne. En human asyl- og innvandringspolitikk handler om å gi dem som har behov, gode muligheter. Det handler f.eks. om å kutte ned ventetiden i mottak. Da de rød-grønne satt i regjering, hadde de store problemer med å gi en sånn human behandling som vi har innført i ettertid. Det er det jeg legger i human og god behandling av flyktninger. Men så må vi skille mellom det og å gi en streng og konsekvent behandling av dem som ikke har noen grunn til å søke asyl i Norge.

Når det påstås at tiltakene ikke har hatt noen effekt, og at Fremskrittspartiet har ønsket å innføre dette lenge og nå endelig har fått det til, er det siste helt riktig. Men hadde Fremskrittspartiet fått det inn tidligere, kunne man fått en bedre effekt. Det kom for sent fordi Stortinget ikke har ønsket å innføre disse innstramningene tidligere.

Arbeiderpartiet sier at nåværende ordning med 24-årsgrense for tvangsekteskap kan føre til at man blir tvangsgiftet i utlandet og må oppholde seg der fram til man er 24 år. Det er helt feil. For det er i dag allerede et fireårskrav for dem som ønsker familieetablering. Det er faktisk sånn at uten at seksårskravet skal gjelde for norske statsborgere, ville det blitt fritt fram for tvangsekteskap for unge norske statsborgere med utenlandsk bakgrunn. Det er det vi prøver å forhindre. Der går Arbeiderpartiet i feil retning, og det er mye som tyder på at de dessverre har latt seg overbevise av lobbyister og aktivister som har større interesse av å videreføre tvangsekteskap enn å beskytte de unge.

Representanten Grande sier at Høyre har abdisert, og at vi har mistet forutsigbarheten i asyl- og innvandringsdebatten. Så feil kan man altså ta. De største eksemplene vi har sett på vingling i asyldebatten på veldig lang tid, kommer fra nettopp Arbeiderpartiet selv, som ikke klarer å føre en konsekvent politikk fordi de har større interesse av å påføre statsråden nederlag.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Debatten begynner etter hvert å dreie seg om hvem som sa hva, og kanskje ikke så mye om det vi egentlig skal diskutere, som er hvordan vi skal få til en utlendingspolitikk som er rettferdig, som er streng, og som flertallet i Stortinget kan slutte seg til. Det får vi faktisk til i dag.

Jeg har lyst til å komme med en bemerkning om at kritikken som SV og Arbeiderpartiet kom med i 2015, synes jeg ikke står helt til troende. For da hadde man full anledning til i Stortinget – jeg satt selv og hørte på det her i salen – å komme med mange konkrete forslag til hvordan dette skulle gjøres. Men jeg konstaterer at retorikk og politiske finter kanskje er morsommere å framføre enn reell politikk.

Jeg sa, og jeg tror ikke representanten fra Arbeiderpartiet hørte godt nok etter, at når det gjelder et lands innstramningstiltak, og deriblant regjeringens adgang til å gi instruks, er dette politiske signaler som plukkes svært raskt opp av menneskesmuglere og av dem som bidrar til å hjelpe både migranter og asylsøkere rundt i Europa. Det er helt naivt å tro at det ikke skjer. Jeg anbefaler da å ta en tur til Tyskland. De måtte ta en svær snuoperasjon nettopp fordi signalene var «velkommen til oss». Det kom 800 000 på kort tid.

Høyre står fjellstøtt i innvandringspolitikken. Vi vingler ikke. Vi mener vi gjør det som er best for landet, det som skal ivareta våre velferdsordninger, og det som ikke minst skal hindre at vi får en strøm av asylsøkere som ikke har rett til opphold. Vi står fjellstøtt på at det var Høyre, under daværende kommunalminister Erna Solberg, som fremmet lov om introduksjonsordning, som fremmet loven om rett og plikt til norskopplæring, og som satte i gang tiltak for å få asylsøkere i arbeid. Denne proposisjonen omhandler også det. Det har vi ikke brukt tid på i debatten i dag, men det er utrolig viktig at de som sitter i asylmottakene og venter på behandling av sine søknader, har noe meningsfylt å gjøre. Derfor får de nå komme ut i arbeid. Det blir den store utfordringen framover for hele samfunnet: å integrere de nær 100 000 som nå skal ut i alle kommunene våre.

Arild Grande (A) []: Jeg synes debatten bekrefter det inntrykket som vi vet sitter igjen fra tiden med store asylankomster, nemlig at regjeringen var på hælene, kom for sent på banen, og at Stortinget så seg nødt til å inngå et stort forlik for å få hånd om situasjonen. Det som da berettiget en del endringer, var jo den kriseforståelsen som etter hvert også sank inn over Fremskrittspartiet og regjeringen, men der forutsetningen selvfølgelig var at det var midlertidige tiltak.

Nå har vi anledning til å diskutere: Hva er det av dette som skal videreføres, og hva er det som skal trekkes tilbake? Det er det helt normalt at man gjør – og har uenigheter rundt det. Mer dramatisk er ikke akkurat det.

Det andre som har befestet seg etter denne debatten, er at Høyre har overhodet ingen meninger på egne vegne på utlendingsfeltet. Hele feltet er overlatt til Fremskrittspartiet, og det får vi bare notere oss.

Så sa jeg at jeg ville komme tilbake til spørsmålet knyttet til 24-årskravet. Dette kravet er jo i utgangspunktet et krav som har kommet som et innvandringsregulerende tiltak. Da det ble innført i Danmark, hadde det særlig to effekter. Det ene var at de som sto i fare for å bli tvangsgiftet, fortsatt ble det, men de ble eksportert til foreldrenes opprinnelsesland og måtte bo der i tvangsekteskap fram til 24-årskravet ble oppfylt – ingen effekt når det gjaldt tvangsekteskap, men en langt verre situasjon for dem det gjaldt. Den andre effekten det fikk, var at begrepet «kjærlighetsflyktninger» oppsto, nemlig par som giftet seg frivillig, men som ikke oppfylte 24-årskravet, bl.a., og som i stort antall flyttet til Sverige og bodde der fram til 24-årskravet ble oppfylt. Det dreier seg altså om et passivt alderskrav uten noe som helst som handler om arbeid mot tvangsekteskap, det er kun et innvandringsregulerende tiltak. Jeg synes man godt kan være ærlig om at det er derfor man ønsker 24-årsgrensen. Det var også derfor den rød-grønne regjeringen sa at dette ikke var dens modell.

Vi gikk inn for et krav om arbeid eller utdanning i en viss periode. Det har etter hvert fått allmenn aksept, og derfor er fireårskravet foreslått videreført. Fremskrittspartiet argumenterer jo også heftig for at det bør videreføres, og at det kanskje er med på å bidra til at 24-årskravet har en viss legitimitet. Nå foreslår vi å utvide det med to år. Fremskrittspartiet er jo ofte med på innstramminger på utlendingsfeltet, men på dette området er Fremskrittspartiet langt mer liberale enn Arbeiderpartiet. Jeg er glad for at Karin Andersen nå signaliserer at SV stemmer for Arbeiderpartiets forslag om å oppheve 24-årsgrensen. Jeg oppfordrer også Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre til å være med på det.

Jeg forstår at det sitter lenger inne å støtte seksårskravet, for det er en betydelig innstramming, og det er det trist at Fremskrittspartiet ikke ser.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Først kan jeg berolige både Listhaug og Fremskrittspartiet: Denne saken handler overhodet ikke om dem i det hele tatt. Den handler heller ikke om en raus og liberal asylpolitikk. Den handler om hvorvidt vi skal oppfylle våre forpliktelser og ikke risikere å sende noen tilbake igjen til et sted, enten via tredjeland eller direkte, der livet er i fare eller de risikerer politisk forfølgelse. Det er det denne saken handler om, og det er det SV er opptatt av å beskytte.

Så til tolkningen, der Listhaug var oppe og sa, og det står i proposisjonen også, at uansett hva man gjør, forsikrer man seg om at dette er i tråd med våre internasjonale forpliktelser. Men da kan jeg opplyse at i høringene er FN og UNICEF til stede og sier at det er det ikke. Norge har forpliktet seg til den fortolkningen som Wien-konvensjonen legger til grunn for dette. Den tolkningen registrerer jeg at verken regjeringen eller stortingsflertallet bryr seg om, og det er bekymringsverdig.

Presidenten: Representanten Stein Erik Lauvås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Stein Erik Lauvås (A) []: Kritikken mot regjeringen i 2015 står ikke til troende, gjentar representanten Ørmen Johnsen, og hun kaster til og med frampå at retorikken var viktigere for oss enn politikken. Det er i så fall Høyres retorikk nå som ikke på noen måte er i nærheten av å stå til troende. Det er litt merkelig å høre det som blir framført fra Høyres side om dette. Når vi i tillegg hører at Høyre står fjellstøtt i asylpolitikken, kan jeg kanskje gi Høyre rett i det. Problemet er at de står fjellstøtt i asylpolitikken på Fremskrittspartiets vilkår. Det er det ikke lenger noen tvil om. Høyre har dessverre abdisert overfor regjeringspartiet Fremskrittspartiet i asyl- og innvandringspolitikken.

Presidenten: Representanten Jon Engen-Helgheim har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jon Engen-Helgheim (FrP) []: Det er nok bedre å stå fjellstøtt sammen, som Høyre og Fremskrittspartiet, enn å vingle rundt fra side til side i en så viktig sak som innvandringspolitikken er.

Når det gjelder 24-årskravet, kunne det ha vært en innstramming med seks års krav til jobb eller utdanning dersom det skulle gjelde for alle, også norske statsborgere. Problemet med Arbeiderpartiets forslag er at norske statsborgere skal unntas, dvs. at veldig mange unge norske statsborgere med utenlandsk bakgrunn ikke har noen beskyttelse lenger. Derfor er det en stor oppmykning fra Arbeiderpartiet. Det kan jo være sånn at Arbeiderpartiet har misforstått sitt eget forslag, eller har latt seg overtale av aktivister som har andre agendaer i denne saken, men at dette er en oppmykning, kan det ikke være noen som helst tvil om.

Siden vi har et fireårskrav i dag, er dette den beste måten å gjøre det på: de to i en kombinasjon.

Heidi Greni (Sp) []: For en senterpartist er det litt rart å høre på denne debatten, om hvem det var som tok ansvar og ikke tok ansvar i 2015. Regjeringen gjorde ingenting, det var Senterpartiet som måtte ta ansvar, ta initiativ til at det faktisk skjedde noe, for å ta hånd om den situasjonen som var på Storskog. Det var lokalsamfunnet, det var kommunen som tilfeldigvis lå ved grensestasjonen, som tok ansvar i 2015. Regjeringen satt med hendene i fanget. Senterpartiet var nødt til å ta initiativ til et bredt forlik på Stortinget, et initiativ til at det faktisk skjedde noe. Det så ikke ut som om regjeringen i det hele tatt hadde tenkt å ta ansvar – de så for seg at lokalbefolkningen der oppe og kommunen som ble sittende med dette i fanget, skulle ta ansvaret, og så skulle vi her i Oslo sitte og se hvor lenge dette gikk bra. I ettertid ser vi at de til og med har fraskrevet seg det økonomiske ansvaret for alle de utgiftene som kommunen hadde.

Så den debatten kan en bare legge død. Det var Senterpartiet som måtte ta det ansvaret. Det skjedde ingenting fra regjeringens side før vi faktisk sørget for at denne debatten kom på bordet sentralt.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Jeg synes det er en ganske merkelig debatt. Her er det mange som har tatt ansvaret for at det ble vei i vellinga. Det som i hvert fall er bra, er at man greide å løse den situasjonen som var i 2015. Det er ganske spesielt å sitte og høre på at man snakker om at man satt med hendene i fanget og ikke gjorde noen ting. Det ble jobbet enormt mye for å løse disse utfordringene, og uansett hvem som hadde sittet med dem i fanget, tror jeg de ville opplevd akkurat det samme. Det å ha ankomster av så mange mennesker hver eneste dag som man hadde i løpet av den høsten, ville satt alle på prøve.

Jeg har møtt en del av dem som jobber ute i systemet, og som bidro til å skaffe husly til dem som kom, bidro til å skaffe mat, bidro til å stå på grensen, politifolk som skulle håndtere situasjonen. Det jeg kan si, er at de gjorde en fenomenal innsats. De jobbet dag og natt for å håndtere situasjonen på vegne av oss alle. Jeg synes de fortjener en takk, for det jeg hører indirekte her, er en kritikk også av dem som sto på. Det var krevende. Jeg snakket med en UDI-representant oppe i nord. Det kom så mange mennesker at de måtte sende busser sørover og underveis finne ut hvor de skulle innkvartere dem. Slik var situasjonen.

Jeg synes det er litt lettvint å stå og si sånne ting når jeg vet hvilken innsats som ble lagt ned, både der og blant ansatte i departementet, som jobbet dag og natt. Jeg synes de fortjener en anerkjennelse for det, ikke denne typen karakteristikk.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1

Frå Arbeidarpartiet si stortingsgruppe ligg det føre ein søknad om at ein innvilga permisjon frå representanten Svein Roald Hansen i tida frå og med 8. desember til og med 13. desember, vert endra til å gjelda frå og med i dag, torsdag 7. desember, til og med 13. desember.

Etter forslag frå presidenten vart samrøystes vedteke:

  1. Søknaden vert behandla straks og innvilga.

  2. Følgjande vararepresentant vert innkalla for å møta i permisjonstida:

    • For Østfold fylke: Siv Henriette Jacobsen

Presidenten: Siv Henriette Jacobsen er til stades og vil ta sete.

Forrige kapittel
Neste kapittel