Lene Westgaard-Halle (H) [12:16:48] (ordfører for saken): Det er lite som engasjerer oss mer enn rovviltpolitikk. Det er forståelig. Dyr rører noe i oss, både på godt og vondt, men for mange av oss er rovdyr en veldig stor del av hverdagen.

Når vi behandler saker om rovdyr politisk, er det motstridende interesser det er viktig å ta hensyn til. I Norge har vi lagt til grunn en todelt målsetting i rovviltpolitikken, og den todelingen ligger fortsatt til grunn. Det betyr at når det gjelder f.eks. ulv, er det ikke bare hensynet til ulv som er avgjørende i forvaltningen av arten, men også det å finne best mulige løsninger både for beitenæring, grunneiere og andre berørte parter. Samtidig skal forvaltningen av rovdyr være differensiert, slik at hensynet til de ulike interessene vektlegges forskjellig i ulike områder og overfor ulike rovviltarter. Videre er det helt avgjørende å sikre en forvaltning som sikrer forutsigbarhet og lokal medvirkning.

Stortingets forlik i rovviltpolitikken la til grunn at det skal sikres levedyktige bestander av de fem store rovviltartene – jerv, ulv, gaupe, bjørn og kongeørn. Samtidig er det viktig å understreke at en økning i antallet av enkelte grupper rovdyr, som f.eks. ulv, øker presset på beboere og næring i de berørte områdene. Derfor har det vært nødvendig å innføre tiltak som letter situasjonen for dem som berøres direkte av rovviltbestandene.

Her vil jeg spesielt trekke fram fem tiltak som har vært viktige:

1. Det er etablert en ny ordning med midler til omstilling i rovviltutsatte områder.

2. Satsene er økt for godtgjørelse av kommunale skadefellingslag.

3. Det er etablert en tilskuddsordning for kommuner som berøres av ulverevir.

4. Det er innført en prøveordning med nye virkemidler i lisensfellingen av jerv.

5. Terskelen er senket for skadefelling av rovdyr forut for beitesesongen.

Det er også opprettet et eget overvåkingsorgan for rovvilt, som skal kartlegge bestandsstørrelser, antall ynglinger, utbredelse og effekt av jakt og fellinger.

Framover blir det viktig å styrke og bedre samspillet med de lokale fellingslagene for å sikre en god lokal forankring av jakten. Samtidig må det vurderes å åpne for nye og mer effektive jaktmetoder for uttak.

Til slutt vil jeg understreke viktigheten av å få etablert en uavhengig rovviltklagenemnd, som behandler alle klager på vedtak om kvoter for jakt og felling som er fattet av Miljødirektoratet og rovviltnemndene, samt at departementet faktisk følger opp forliket i Stortinget og de tiltak og forventninger som ligger der.

Åsmund Aukrust (A) [12:19:34]: Rovdyr i Norge er en del av vår naturlige fauna som vi er forpliktet til å forvalte, og forvaltningen av rovdyr i Norge er forankret gjennom brede forlik i Stortinget om at norsk rovviltforvaltning skal skje innenfor rammene av disse bestemmelsene.

Arbeiderpartiet mener det er avgjørende at forvaltningen av rovdyr gjennomføres i tråd med det som har vært Stortingets vedtak om bestandsmål innenfor rammene av våre internasjonale forpliktelser og naturmangfoldloven. Samtidig vet vi at det er store konflikter mellom beitenæringen og rovdyr i enkelte deler av landet vårt, og vi mener det er viktig å bidra til løsninger som er i tråd med den nødvendige balansegangen mellom ansvaret for bærekraftig rovviltbestand og andre hensyn, slik at konfliktnivået mellom ulike interesser dempes og vi kan forvalte rovdyrene i tråd med våre forpliktelser.

Norge har et selvstendig ansvar for å sikre en levedyktig rovdyrbestand innenfor Norges grenser. Samtidig skal vi videreføre den todelte målsettingen om både å ha levedyktige rovviltbestander og aktiv beitebruk. Vi må ta hensyn til at det å leve med rovvilt tett innpå seg kan medføre en stor belastning både for lokalsamfunnene og for de folkene det gjelder. Derfor er det avgjørende at forvaltningen av rovdyr skal etterstrebe å skape tillit og respekt i befolkningen og søke å dempe konfliktnivået. Både dialog og lokal involvering er derfor viktig for forvaltningen, og berørte interesser må lyttes til. Derfor har Stortinget gjennom brede forlik vedtatt at vi skal ha en regional forvaltning innenfor rammene av en nasjonal rovviltpolitikk.

Vi er derfor i dag, sammen med alle de andre partiene – med unntak av Senterpartiet – med på å avvise Senterpartiets forslag om å gjøre store endringer i rovviltforvaltningen. Dette er en rovviltforvaltning som er vedtatt gjennom brede forlik her i Stortinget, og hvor rammene er godt forankret i et stort flertall i Stortinget.

Til slutt vil jeg presisere at det er en feil i innstillingen fra energi- og miljøkomiteen, hvor det kan se ut som om det er en uenighet mellom Arbeiderpartiets representanter i næringskomiteen og energi- og miljøkomiteen. Det er det ikke. Alle sammen er enig i det som næringskomiteen rettet opp. Vi støtter ikke etablering av en uavhengig rovviltnemnd som skal behandle klagene om vedtak om kvoter for jakt og felling som er fattet av Miljødirektoratet og rovviltnemndene. Vi er uenig i å overlate til en uavhengig nemnd å behandle disse sakene. Vi mener det er et ansvar som ligger hos regjeringen gjennom Klima- og miljødepartementet å forvalte vår rovviltbestand bærekraftig og i tråd med det som er Stortingets vedtak og fastsatte bestandsmål.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [12:22:39]: Takk til saksordføreren for et godt saksframlegg.

I 1879 uttalte Bjørnstjerne Bjørnson i stykket Leonarda: «De store følelsers tid er vendt tilbake!» Hadde Bjørnson levd i dag, hadde det kanskje ikke kommet i et stykke med temaet feminisme, men i et tema som omhandler rovdyr og ulv. For det er få ting i den offentlige debatten som vekker mer følelser enn nettopp forvaltning av rovdyr. Det har jeg forståelse for. Det handler om enkeltmenneskers trygghet, det handler om næringsinteresser, det handler om naturverninteresser. Med andre ord: Det er mange hensyn som skal balanseres.

Det er også derfor et enstemmig storting gikk inn for rovviltforliket, og det er det som danner grunnlaget for dagens rovdyrpolitikk. Det betyr at vi skal føre en politikk innenfor rammene av Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven og den todelte målsettingen om at vi skal ha levedyktige bestander av de store rovdyrene og en levedyktig beitenæring i Norge. Samtidig må vi sikre en forvaltning med aksept på både miljøvernsiden og rovdyrmotstandssiden.

For Fremskrittspartiet er regional forvaltning, respekt for eiendomsretten og enkeltmennesket og lokalsamfunnets livskvalitet viktige verdier i saker som omhandler rovviltforvaltning. Derfor har vi også alltid jobbet for å få på plass at størst mulig grad av forvaltning skal utøves av de regionale rovviltnemndene innenfor de nasjonale rammene. Det må sikres lavest mulig konfliktnivå mellom de ulike interessene. Jeg tror ikke det er mange i dette landet som har lyst til å utrydde rovdyr i seg selv, men folk ønsker å ha en følelse av trygghet. Det er noe som Stortinget må veie opp mot andre hensyn, og det er viktig å ha med de lokale forholdene.

Selv om dette ikke er et forslag som utelukkende omhandler forvaltning av ulv, er det ikke mulig å komme utenom ulven. Jeg har ikke planer om å starte en ny, stor ulvedebatt i Stortinget i dag, men det er noen prinsipielle betraktninger jeg gjerne har lyst til å dele. Dagens debattklima rundt ulven minner lite grann om en bitter skilsmisse, hvor begge sider tolker ting til sin fordel og går rettens vei for å få viljen sin når man er uenig med Stortinget. Jeg synes også det er betenkelig når politikken flyttes over i en rettssal. Der hører den nemlig ikke hjemme. Forvaltning av uttak av rovdyr er en politisk beslutning hvor det forventes at regjeringen handler i tråd med Stortingets vilje, og følger opp de vedtak som blir fattet i denne sal. I den anledning vil jeg vise til Stortingets forlik i forbindelse med Meld. St. 21 for 2015–2016 og understreke at dette forliket ligger fast for Fremskrittspartiet.

Sandra Borch (Sp) [12:24:53]: Det nærmer seg kalving for reindriftsnæringen, og det nærmer seg beiteslepp for beitenæringen. Senterpartiet er bekymret over den rovdyrpolitikken som nå føres, og for at den vil få alvorlige konsekvenser for flere næringsutøvere. Det er bare en måned siden 27 sauer og lam ble drept på innmark i Kvænangen kommune. Dette er dessverre ikke første gang en slik dyretragedie skjer, men denne gangen var det så synlig fordi det skjedde på innmark. Dyretap på grunn av rovdyr opplever bønder svært ofte. De fleste tapene skjer på utmarksbeite, noe som medfører at man ikke får en samlet oversikt over de totale tapene. Hver bonde blir stående alene med sitt tap, og de må bruke store ressurser på å få dokumentert og synliggjort disse tapene. Dette skjer til tross for at Stortingets forlik sier at det i prioriterte beiteområder skal være trygt å ha husdyr på beite.

Stortingets rovdyrforlik fra 2004 og 2011 bygde på en todelt målsetting. Den skulle sikre bærekraftige bestander av rovdyr, samtidig som man skulle legge til rette for en fortsatt aktiv og innovativ utvikling av beitenæringen. I dag føres det en politikk hvor rovdyrene får større fokus og prioritering enn beitenæringen. Det helhetlige bildet som tegner seg, er at rovviltforvaltningen i dag i altfor liten grad hensyntar de berørte næringsutøverne og lokalsamfunn. Det er ingen tvil om at den todelte målsettingen om rovdyrforvaltningen må tydeliggjøres, slik at det blir tydelig at dette er to likestilte målsettinger i tråd med Stortingets tidligere vedtak. Senterpartiet mener at rovdyrpolitikken må prioriteres og få en bedre forvaltning. Rovviltnemndene bør få et reelt ansvar for forvaltningen hele året. Det må åpnes for at nemndene kan iverksette betinget skadefelling hele året.

Rovviltforliket fra 2011 kom i stand på grunn av vedvarende uakseptable tap av sau og tamrein på grunn av rovvilt. Forlikspartene slår fast at det i prioriterte beiteområder skal være trygt å ha husdyr på beite. Sommeren 2016 ble det konstatert at bestandsmålet for ulv var overskredet, og rovviltnemndene fattet vedtak om lisensuttak av ulv. Dette førte til at Stortinget i mars 2017 instruerte regjeringen om hvordan Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven var å oppfatte. I dag kan vi lese i flere medier at statsråd Elvestuen ikke vil forlenge jaktperioden for ulv utenfor ulvesonen – det til tross for at bestanden er langt større enn det den skal være. Dette er i så fall et brudd på rovviltforliket som Stortinget har vedtatt. Det er fortsatt 17 ulv igjen av den kvoten som skulle tas ut. Det er tydelig at Venstre har fått fritt spillerom i rovdyrpolitikken, og at Høyre og Fremskrittspartiet er satt på sidelinjen i denne saken.

Jeg tar til slutt opp forslaget fra Senterpartiet.

Arne Nævra (SV) [12:29:07]: SV er trolig det partiet her i salen som klarest påpeker at det er mulig: Ja takk, begge deler. SV er et jordbruksparti, og jeg refererer til alle de jordbruksoppgjørene vi har hatt. Jeg refererer til behandlingen av landbruksmeldingen her i salen, og vi er et naturvernparti. Da er det vel ikke nødvendig å referere til så veldig mange saker.

Jeg tror jeg kan si at jeg personlig representerer dette i nærmest egen person. Jeg har jobbet med disse fire store rovdyrene i mange herrens år i tidligere yrke, tett på. Jeg er medlem av mange naturvernorganisasjoner og samtidig medlem av Småbrukarlaget. Det betyr at jeg kjenner denne saken fra begge sider, og jeg mener bestemt – og jeg må si det med hånden på hjertet – at det er mulig å kombinere begge hensyn her. Det betyr at jeg i store trekk er enig i stortingsflertallets syn på forvaltning av store rovdyr, men selvfølgelig, som alle vet, ønsker SV en større bestand av store rovdyr, for de er ikke levedyktige bestander i dag.

Det er en del forslag som kunne vært fulgt opp, en del poenger som kunne vært tatt opp, og det kunne vært innført tiltak som var ganske enkle å gjennomføre, og som hadde gitt mindre konflikter. Vi hadde fått større aksept for f.eks. å overføre veldig mange subsidier til jordbruket, som jeg er enig i, dersom man hadde tatt høyde for en del tiltak som hadde vært lett å innføre uten konsekvenser. For eksempel er det plass til flere ulveflokker innenfor sonen, uten at det gir større sauetap. Det er uomtvistelig, vi har kunnskap om det. Det er mulig å ha flere jerv i lavlandet på Østlandet – jeg skjønner ikke hvorfor det jaktes der når det ikke er sau der – og heller ta ut jerven der det er sau. Dette er en sterk henstilling til statsråden som sitter i salen, for det er faktisk mulig. I de områdene er det både jerv og ulv, side om side, og det er veldig interessant økologisk og forskningsmessig.

Så er det en del ting som skulle vært tatt tak i, og det gjelder bl.a. de inhumane avlivningsmetodene, de grusomme fangstmetodene som folk reagerer på, og som skaper enda større splid. Det gjelder hiuttak av jerv, og da refererer jeg til forslaget fra SV og MDG, som foreligger. Jeg må også si at vårjakt på bjørn ikke er noe særlig tess. Jeg tror villmarksforfatteren Mikkjel Fønhus hadde snudd seg i graven. Han jobbet mot dette da han levde, og han hadde jobbet mot det nå. Det gjelder også jakt med gaupebås, som er ganske forferdelig, etter min mening. Det kommer vi tilbake til.

Med dette tar jeg opp de forslag som SV og MDG har lagt fram.

Ketil Kjenseth (V) [12:32:28] (komiteens leder): I Venstres program står det bl.a. at vi ønsker å øke bestandsmålene for de fem store rovdyrene. Vi har gått inn i et regjeringssamarbeid, og i Jeløya-erklæringen står det ikke omtalt at det er et eksplisitt mål å øke bestanden. Men forvaltning er en viktig del av erklæringen, og derfor er vi glad for at det er bred støtte i Stortinget for den nasjonale rovviltpolitikken, for den todelte målsettingen og om at vi skal hegne om soneforvaltningen.

Når Senterpartiet sier at man ønsker mer makt til rovviltnemndene, er det forståelig. Det er et svært politisert organ hvor Senterpartiet har de fleste lederne, og de har et betydelig medlemsantall i de fleste rovviltnemndene. Det at det blir så politiske organer, er ikke nødvendigvis det beste grunnlaget for å skape tillit og mer kompetanse i forvaltningen. Derfor er det viktig å fortsette den kompetanseoppbyggingen som nå skjer innenfor rovviltforvaltningen. Det ser jeg tydelige eksempler på i mitt hjemfylke Oppland. Vi hadde ulv som kom ut av sonen og inn i Skåbu i 2013, og vi sto litt handlingslammede og så på. Vi hadde ikke så mye kunnskap om å jakte ulv i Norge da, men i dag har vi bygd opp en kompetanse på å ta ut ulv når det er nødvendig – som et eksempel.

Representanten Arne Nævra var inne på at vi fortsatt har jaktmetoder som vi ikke skal være stolte av, og det er mulig å endre uttaket av jerv, der vi kan komme bort fra det selvfølgelig veldig effektive hiuttaket, som ikke er særlig human jakt. Det er absolutt muligheter for å styrke kompetansen innenfor også andre områder enn ulv.

I takt med at en bygger opp kompetansen og forvaltningsorganene, er det selvfølgelig mulig å øke bestandsmålene. Det som er viktig, er at dette går i takt, og derfor er Venstre komfortable med den posisjonen vi er i nå. Det er nødvendig å gjøre begge deler, men ikke nødvendigvis samtidig.

Tore Storehaug (KrF) [12:35:18]: Norsk rovdyrpolitikk byggjer på fleire gode og balanserte forlik i Stortinget. Eg er glad for at stortingsfleirtalet no står støtt på dei forlika.

Kristeleg Folkeparti har heile tida sagt at Noreg skal vere med og ta vår del av ansvaret for dei rovdyrbestandane som høyrer naturleg heime her. Det har vi stått for. Vi står òg for ein naturleg politikk der ein òg vektlegg dei interessene som er på den andre sida av konflikten. Vi står heilt og fullt bak ulveforliket og dei tidlegare rovdyrforlika – ikkje berre fordi dei er kompromiss, men fordi vi meiner det er riktig med ein balansert politikk.

Som det blir sagt i forliket, skal bestandsregulering setjast i verk når bestandsmålet er nådd, og då primært gjennom lisensjakt. Lisensjakt gjev lokalsamfunn, rettshavarar og jegerar moglegheit til å ha både eit ansvar og ei rolle i reguleringa av bestandane, og det er positivt. Denne vinteren har det skjedd, og det vil måtte skje seinare vintrar òg.

Med eit slikt balansert standpunkt vil ein nok òg i framtida kunne få kritikk frå to sider. Den krysselden er eg glad for at stortingsfleirtalet no er villig til å stå i. For i den balanserte politikken der ein vektar dei to omsyna opp mot kvarandre, tek ein ansvar for dei forpliktingane ein har for ikkje å utradere artar som er ein del av vår fauna. Kristeleg Folkeparti var det einaste sentrumspartiet som valde å vere ein del av dette forliket. Senterpartiet har valt ein annan veg, og Venstre har vel sidan sist rovdyrdebatt blitt eit regjeringsparti med ansvarleg statsråd på feltet. Vi er trygge på at han kjem til å følgje opp dei breie forlika i Stortinget om dette.

Vi står fast på ikkje å tukle med forlika, for vi kjenner oss trygge på at forvaltaransvaret omfattar heile faunaen vår og artsmangfaldet. Samtidig skal ein vege det opp mot dei andre interessene og folk som lever livet sitt og driv næringsverksemd i heile landet vårt.

Per Espen Stoknes (MDG) [12:37:38]: Fredsaktivist og filosof Mahatma Gandhi sa det slik:

«En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr.»

I Norge har vi den praksis at vi holder de fire store rovdyrene våre på randen av utryddelse. Ulv er regnet som sterkt kritisk truet i Norge, bjørn er regnet som sterkt truet, gaupe er regnet som sterkt truet, og jerv er regnet som sterkt truet – dette ifølge den oppdaterte rødlista fra 2015. I denne situasjonen velger altså Senterpartiet å fremme et forslag med ordlyden:

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om reduserte bestandsmål for de store rovviltartene.»

Det er et dramatisk forslag og vitner om en skremmende holdning til egeninteresse og mangel på respekt for naturen og fredede arter.

Dagens gode nyhet er at Senterpartiet blir stående alene om sine forslag om en ytterligere forverring av rovdyrpolitikken i Norge. Det vekker jo håp om at det i hvert fall eksisterer en klar intensjon i stortingsflertallet om at Norge skal ha en politikk som tar vare på alle arter som hører hjemme i norsk natur. Samtidig betyr dagens behandling at en ganske uholdbar situasjon for Norges rovdyr videreføres på ubestemt tid, ettersom De Grønne og SVs forslag om å øke bestandsmålene også stemmes ned.

En ansvarlig rovdyrpolitikk må innebære at det finnes en plan for å løfte rovdyrene vekk fra en situasjon der de er konstant truet av utryddelse. Vi, De Grønne, anerkjenner at det finnes veldig krevende, motstridende interesser i rovdyrpolitikken. Vi har stor forståelse for at bønder som mister dyr til rovdyr, opplever dette som en kjempebelastning. Vi er enige om at storsamfunnet må ta sin del av denne byrden, og vi er også enige om at det er mye bedre å ta i bruk beiteressurser i skog og fjell enn å øke importen av f.eks. brasiliansk soya. Men for oss i De Grønne er det ikke aktuelt å gå på akkord med grunnleggende prinsipper for en ansvarlig miljøpolitikk, nemlig at vi mennesker ikke skal sette oss over naturen, men anerkjenne at også andre arter har rett til å leve i sine leveområder.

Sammen med SV foreslår vi også å avvikle praksisen med hiuttak av jerv. Dette er en fullstendig uakseptabel jaktform som bryter med vanlige etiske prinsipper for jakt, og som opprører svært mange av dem som bryr seg om natur og naturliv.

Statsråd Ola Elvestuen [12:40:54]: Den blå-grønne regjeringen fører en aktiv rovdyrpolitikk i tråd med den todelte målsettingen om at vi skal ha både rovvilt og beitedyr i Norge. Vi har ansvar for å ivareta det biologiske mangfoldet i Norge i henhold til både naturmangfoldloven og internasjonale konvensjoner. Ulv, bjørn, jerv, gaupe og kongeørn er en del av norsk natur, og i regjeringsplattformen er vi klare på at vi vil sikre levedyktige bestander av de fem store rovviltartene.

Det er en utfordring å ivareta hensynet til både rovvilt og beitedyr og samtidig holde konfliktnivået nede. Skal vi ha en bredest mulig aksept for politikken, er det viktig med en tydelig soneforvaltning, slik at man skiller rovvilt og beitedyr mest mulig både i tid og rom. I tillegg må de valg og beslutninger vi tar, være basert på best tilgjengelig kunnskap. Og erfaringer viser at vi har lykkes godt med politikken vi fører.

Det er stor avstand mellom den beskrivelsen forslagsstillerne gir, og det jeg mener er den faktiske situasjonen. I representantforslaget hevdes det at norsk rovviltpolitikk de siste årene har båret preg av å prioritere rovvilt, på bekostning av en aktiv beitepolitikk. Jeg mener de faktiske tallene, både når det gjelder tap av beitedyr og utviklingen i rovviltbestandene, viser at det er lagt betydelig vekt på hensynet til beitenæringene. Siden 2013 er tapet av sau nesten halvert og tapet av tamrein redusert med en fjerdedel, dette samtidig som antall sau på utmarksbeite har økt. Dette i seg selv viser at vi legger stor vekt på hensynet til beitenæringene, og at politikken i grunntrekk virker.

Også utviklingen i rovviltbestandene viser at situasjonsbeskrivelsen til forslagsstillerne avviker fra realiteten. Bestandene av både gaupe, jerv og bjørn er redusert de senere år. Trekker man fra de mange hiuttakene av jerv, er realiteten at bestandene av gaupe, jerv og bjørn er under bestandsmålene Stortinget har fastsatt. I tråd med Stortingets vedtak skal det nå legges til rette for vekst i disse bestandene. Kongeørnbestanden er godt innenfor det fastsatte bestandsmålet, og det er bare ulvebestanden som de senere år har hatt en vekst, og som i dag er større enn bestandsmålet.

De senere årene er det i tillegg gjennomført en rekke tiltak for å redusere tap og dempe konfliktene. Eksempler på dette er etableringen av en ny ordning med midler til omstilling av sauebruk i rovviltutsatte områder, mer penger til kommunale skadefellingslag, etablering av tilskuddsordning for kommuner som berøres av ulverevir, utprøving av nye virkemidler i lisensfellingen av jerv og prosjekt for profesjonalisering av skadefellingslag.

Jeg er glad for at stortingsflertallet ikke støtter forslagene fra Senterpartiet. Situasjonsbeskrivelsen som legges til grunn, mener jeg er basert på påstander som ikke stemmer med kunnskapen vi har på dette området. Som eksempel kan jeg peke på forslaget om såkalte stående fellingstillatelser, som i praksis betyr at alle ulver kan skytes til enhver tid uten myndighetenes vurdering, utenfor ulvesonen. Det er et oppsiktsvekkende forslag for et dyr som er totalfredet og kritisk truet i Norge, og det er heller ikke anledning til dette etter Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven.

Vi skal ha en rovviltforvaltning som tar hensyn til den todelte målsettingen. Rammene er satt i naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen, rovviltforliket fra 2011 og flertallets ulvevedtak fra 2016.

Marit Arnstad (Sp) [12:55:12]: Veldig mange av talerne fra fagkomiteen velger ikke å snakke om de konkrete forslagene i det hele tatt. De snakker om rovdyrpolitikken i sin alminnelighet, og det får en til å stille spørsmål ved om det i det hele tatt har vært vilje fra komiteen til å gå inn og vurdere de konkrete forslagene som er framlagt i denne saken. Det virker som om en bare har bestemt seg for at Senterpartiet er så håpløst at i sum velger en å avvise alt i hop. Poenget er at mange av disse forslagene er ganske moderate forslag, og alle omhandler slett ikke ulv. Særlig forslagets pkt. 1, om å klargjøre den todelte målsettingen om rovviltforvaltningen, burde ha vært av interesse å vedta for alle som har vært med på Stortingets rovviltforlik fra 2004 og fram til i dag. Det er helt merkelig at ikke Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet kan være med på et slikt forslag.

Våre forslag omhandler ikke bare ulv, de omhandler mye mer enn det, for vi vet at snart er det beitesesong, og snart er det tamreinssesong. Kalvingssesongen for tamrein og villrein har vært veldig problematisk de siste årene – ikke over hele landet, det skal sies, ikke på Hardangervidda, men hele det sørsamiske området fra Femunden og nordover til Nordland har hatt store tap under kalvingssesongen for tamrein. Men ikke en finger er Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti villig til å løfte for å adressere den problemstillingen. De later heller som om det ikke eksisterer, gjemmer seg bak statistikk som gjelder hele landet, ikke for de områdene som er mest utsatt for problemer.

Jeg forstår for så vidt godt at Miljøpartiet De Grønne og SV har et annet syn, og det har jeg respekt for. De mener noe helt annet enn det f.eks. jeg og Senterpartiet mener om denne saken. Det har jeg respekt for. Jeg skal ikke bruke ukvemsord om andre partier som har andre syn, i motsetning til visse andre som står på talerstolen. Men jeg er bare så overrasket over at både Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti – særlig – går opp på denne talerstolen og sier at vi må ha respekt for de forlikene som er inngått. Men de har altså ingen spørsmål til det statsråden velger å gjøre i dag, der han velger å slå en strek over den utvidede jakttiden på ulv som regjeringen vedtok før jul – det slår han en strek over i dag. Stikk i strid med intensjonene i de forlikene vi har inngått, slår han en strek over det, og ingen av partiene reagerer. Heller ikke reagerer de på at en lar en kvote på 17 dyr stå igjen utenfor ulvesonen, uten å ta tak i det. Det er merkverdig at ikke Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti reagerer på det, for det er stikk i strid med de forlikene de sjøl har vært med på, og som de også sier vi alle må ha respekt for.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [12:58:28]: Næringskomiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, forutsetter at bestanden for ulv forvaltes både utenfor og innenfor forvaltningsområdet for ulv, i tråd med Stortingets fastsatte bestandsmål på fire–seks ynglinger per år, hvorav tre helnorske ynglinger per år. Det er kjernen i debatten, og det er kjernen til at det har vært mye konflikt de siste årene.

Det er dessverre slik at de manglende svarene klima- og miljøministeren ga i stad på om regjeringen faktisk har tenkt å følge en forvaltning i tråd med dette bestandsmålet på fire–seks ynglinger per år, med stor sannsynlighet vil føre til fortsatt konflikt de neste årene.

Vi har et forvaltningsområde for ulv, ikke et ulvereservat. Da må det også forvaltes innenfor forvaltningsområdet i tråd med bestandsmålet – når det er nådd. Den manglende forvaltningen innenfor forvaltningsområdet er hovedårsak til at bestanden nå ligger betydelig over det som er demokratisk vedtatt, og det som mange demonstrerte for å få gjennomført. Uvanlig nok pleier demonstrasjoner å gå imot vedtak som Stortinget har gjort, men her har vi sett en demonstrasjon for å få det gjennomført.

Det påhviler derfor regjeringen, og spesielt klima- og miljøministeren, et stort ansvar for å følge opp den vedtatte politikken som vi i fellesskap i Stortinget har bestemt skal gjelde for Norge.

Det er essensen, og det vil være kjernen i debatten i tiden framover.

Siv Mossleth (Sp) [13:00:54]: På kontoret mitt her på Stortinget har jeg et bilde. Bildet er tatt på Saltfjellet i februar i fjor. Sola har endelig kommet tilbake, og hun skinner i toppene. Og på den hvite, snødekte vidda lunter det en liten reinflokk. Bildet ser veldig flott ut – for dem som ikke vet bedre, og det er faktisk de fleste av oss.

Den unge reineieren som sendte meg dette bildet, var helt fortvilet. Dette bildet har jeg brukt etterpå for å spørre mange politikere om de ser hva som er feil på bildet. Nei, de fleste gjør ikke det, men noen kommer med forslag, for eksempel at det er feil at den største reinen går sist. Nei, det er ikke det som er feil, at den største simla kommer sist. Bildet er av en reinflokk på 15–16 simler. Statsråd Elvestuen har sikkert ikke sett dette bildet, men jeg skal fortelle statsråden hva som er feil på bildet: Det er ingen kalver i flokken. Dette bildet er situasjonen for reindriften i Nordland. Her er tilgangen på kalv etter tap lavest i Norge, og det har det vært gjennom flere år.

Unge Lars Nikolas Kuhmunen, som sendte meg bildet, stilte også et spørsmål som jeg har lyst til å sende videre til statsråd Elvestuen i dag: Er det liv laga å drive med rein på Saltfjellet?

Jeg mener at statsråd Elvestuen, som har det meste av sin politiske erfaring fra Oslo, trenger å få ta direkte del i reineiernes erfaringskompetanse. Derfor har jeg invitert ham til å være med reineierne på fjellet i Nordland, og det er selvsagt gjort i samarbeid med reineiere og lederen i reindriftssamenes fylkeslag. Statsråden overså dessverre den invitasjonen, men nå har reineierne selv invitert, og jeg håper statsråden tar imot tilbudet om å være med på fjellet. For jeg tror statsråden deler mitt syn på at det skal være mulig å drive med rein i Nordland. Det skal være mulig å drive tradisjonelt og bærekraftig beite på utmark i Nordland, og Nordland er faktisk et av de aller beste beitefylkene. Vi har de beste slaktevektene på rein. Det er ikke for mye rein. Rein er ikke i dårlig kondisjon.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [13:04:13]: I forrige sak, som gjaldt en forvaltningsplan for Oslofjorden, var Carl-Erik Grimstad på talerstolen og sa at han var veldig glad for at statsråden i denne saken legger opp til en inkluderende prosess. Jeg håper virkelig at statsråden legger opp til en inkluderende prosess når det gjelder forvaltningen av rovvilt i Norge også – for det trengs. Det trengs fordi noe av det som er viktig når det gjelder rovviltforvaltningen, er å drive konfliktdempende tiltak, altså å prøve å dempe konflikten mest mulig. Jeg kan ikke, med hånden på hjertet, si at den forrige statsråden bidro ekstremt mye til akkurat det.

Det som er viktig, er at forvaltningen skjer på en slik måte at vi unngår de store konfliktene, og at alle inkluderes i denne prosessen. Da mener jeg at man også må inkludere dem som bor i distriktene, som bor i områdene, som kjenner til problematikken, som har problematikken innpå seg, og som vet hva dette dreier seg om hver eneste dag når de slipper sauene ut på beite, og når de skal følge ungene til busstoppet for å sende dem på skolen eller i barnehagen. Det er et faktum at det er en utfordring å drive beitenæring i utmarka. Men det er også en utfordring å sende ungene sine på skolen og være redd for at ulv eller andre rovdyr skal angripe og ta ungene. Det har ikke skjedd ennå, men det kan skje. Den redselen som foreldrene da føler, er det viktig å ta på alvor, for en slik redsel er reell. Det er ikke noe de bare innbiller seg. Det tror jeg de som bor utenfor Ring 3, kjenner bedre til, enn de som ikke har noe særlig forhold til hva dette dreier seg om.

En annen ting er at de som bor i distriktene, produserer noe som vi alle er avhengige av, nemlig mat. Det skal de ha mulighet til å gjøre selv om vi har rovvilt i Norge. Hvis man skal ha mulighet til det, må vi legge til rette for det og sørge for at det rovviltforliket vi nå har, blir oppfylt. Da kan det ikke skapes tvil om at det bestandsmålet vi har, skal følges opp, slik som statsråden nå gjorde i sitt innlegg ved å si at det er viktig å ta vare på de genetisk viktige individene. Dette skaper tvil om bestandsmålet skal overholdes. En slik tvil er med på å skape konflikt. Derfor er det viktig at statsråden nå sier at bestandsmålet skal overholdes, selv om vi skal ivareta de genetisk viktige individene.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:07:27]: Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet har bygget det meste av sin argumentasjon om hvorfor de ikke er med på våre forslag, på at rovviltforliket skal gjelde, og slik må det være. Representanten Storehaug, f.eks., ga uttrykk for i sted at rovviltforliket er bra, og at han forventer og legger til grunn at det følges opp, og at det gjøres uttak når bestandsmålene er overoppfylt. Men det er ikke tilfellet i dag. Som vi har hørt gjentatte ganger i salen allerede: Det skjer ikke.

Jeg bor i ulvesonen. Nå har vi 13 kull med ulv som er registrert hittil i år. Det skal være 4–6 ynglinger til sammen, hvorav 3 er helnorske. Likevel foretar ikke statsråden seg noe som helst. Det var varslet en forlenget lisensjakt, men det trakk statsråden tilbake, med den finurlige begrunnelsen at det kan være en risiko for tap av genetisk viktig ulv.

Statsråden har sagt flere ganger i debatten at han mener Senterpartiet har en virkelighetsbeskrivelse som avviker fra realiteten. Da lurer jeg på hvilken virkelighet statsråden lever i selv. Det hadde vært fint å få vite det, for da hadde det vært litt lettere å imøtegå argumentasjonen hans også.

Når statsråden har blitt konfrontert med dagens antall ynglinger, begynner han å referere til hvor mange enkeltdyr det har vært, og vi har hørt ganske mange forskjellige tall på det også fra statsråden i debatten. Men det er 13 kull. Hvis man regner med faktorene 1 for helnorske kull og 0,5 for grenserevir, blir det til sammen 8 ynglinger. 8 ynglinger er 100 pst. mer enn 4 ynglinger. Det skal være 4–6 ynglinger. Jeg lurer på om statsråden egentlig vet hvor mange uttak som må gjøres for å komme ned på bestandsmålet. Kan vi få et klart svar på det? Det er et tall.

Nylig spurte jeg også statsråden om hvorfor sauebøndene som tapte 591 sau i Rendalen i 2016, ikke har blitt kompensert fullt ut for tapene sine og ekstraordinære kostnader. Svaret var bl.a. at det var fordi man måtte gjøre forebyggende tiltak på forhånd. Man kunne ikke få kompensert tapet i ettertid – jaha.

I vårt forslag foreslår vi bl.a. å gjøre planmessige uttak av rovvilt som et forebyggende tiltak for å unngå skade, og det skal gjøres før beiteslipp. Hvorfor er ikke regjeringen villig til å vurdere et slikt forslag? Det håper jeg statsråden kan svare på. Det er et veldig godt forslag og gode tiltak, som gjør at vi slipper å vente til skaden har skjedd og må se massakre etter massakre hver sommer.

Per Espen Stoknes (MDG) [13:10:46]: Først jeg vil gi klima- og miljøministeren – for andre gang i dag – masse ros for at han i dag varsler at han sier nei til å utvide lisensfellingsperioden for ulv. Forslaget som er sendt ut på høring, ville utvidet ulvejakten inn i yngletiden. Så at regjeringen lytter til de mange skeptiske høringsinnspillene og sier nei til å utvide fellingstiden, er et lite lyspunkt for alle som er opptatt av å ta vare på norske rovdyr.

Noen ord om jerveforslaget: Vi må klare å overholde normale, etiske jaktprinsipper også for de andre rovdyrartene. Respekten for ynglefredningstiden er viktig både for dyrene selv og for den allmenne aksepten blant folk for rovdyrforvaltningen og jakt i sin alminnelighet. Mange dyr tas ut på denne måten også i dag, og Miljøpartiet De Grønne forventer at regjeringen og norsk miljøforvaltning framover blir i stand til å forvalte norsk rovdyrpolitikk innenfor rammene av normale jaktprinsipper også for de andre rovdyrartene.

Marit Arnstad (Sp) [13:12:15]: Jeg skal også ta opp igjen spørsmålet om bestandene når det gjelder ulv, for det er også en slags forvirringsstrategi, å prøve å legge fram nye typer tall hele tida.

Men la oss holde oss til kull: Det var 13 ulvekull før jaktsesongen startet. Det er 11 nå, etter at den er avsluttet. Det skal være 4–6 kull etter det Stortinget har fastsatt, og 3 av dem skal være helnorske. Antakelig er det nå etter jakta 5 helnorske og 6 grenserevir. La oss holde oss til det, og la oss tenke over at det kommer til å bety at en blir nødt til å ta ut en stor andel i løpet av neste høst hvis en skal ned på det bestandsmålet Stortinget har vedtatt – hvis en tar det bestandsmålet på alvor.

I en slik situasjon, når vi ligger så langt over bestandsmålet, velger statsråden altså å endre regjeringas ulvepolitikk ved å fjerne den utvidede ulvejakta ut april som den forrige klimaministeren la opp til, slik at det står igjen 17 kvoter som ikke er tatt ut, utenfor ulvesonen, og samtidig innføre et nytt begrep, som sikkert embetsverket har vært velvillig til å hjelpe til med, nemlig «genetisk viktige individer» utenfor ulvesonen. Det er et begrep ingen av oss har hørt før i noe stortingsdokument eller ellers i stortingssammenheng.

I denne debatten høres det ut som om Arbeiderpartiet er to forskjellige parti. Jeg vil utfordre dem til å samle seg og bestemme seg, for når jeg hører henholdsvis Sandtrøen og Aukrust, får jeg følelsen av at det er to ulike parti. Men det gjelder ikke bare Arbeiderpartiet, det gjelder jammen også Fremskrittspartiet. Det høres ut som om det er to forskjellige Fremskrittsparti, et i næringskomiteen og et i energikomiteen.

Jeg tror det er en fordel om vi alle sammen snakker med samme røst, iallfall fra samme parti, i denne saken. Når Kristelig Folkeparti sier her at de er veldig opptatt av – og det er fortjenstfullt – at de må følge de forlikene de har vært med på, som det eneste sentrumspartiet, og at når bestandsmålet er nådd, skal det tas ut: Ja, men bestandsmålet er nådd på ulv. Vi ligger langt over bestandsmålet på ulv, og vi ligger langt over enten vi tolker det som norske bestander eller grensebestander.

Jeg har respekt for dem som mener at vi må ta dyrevelferdsmessige hensyn knyttet til rovdyrene. Men vi må også ta dyrevelferdsmessige hensyn til beitedyrene og tamrein og villrein. Det er den balanseringen som ligger nettopp i den todelte målsettingen, som åpenbart ingen lenger er så veldig opptatt av, men som jeg mener det hadde vært veldig fornuftig om vi hadde gått nøyere igjennom. Det var også det første og viktigste forslaget fra Senterpartiet i denne saken.

Arne Nævra (SV) [13:15:31]: Senterpartiet og SV er enige om mye, spesielt innen jordbruk og distriktspolitikk. Det kjenner representantene Borch og Arnstad veldig godt til, og vi skal stå sammen videre i kampen for de interessene.

Men i rovdyrspørsmålene skiller vi lag. Jeg tror det er en bjørnetjeneste for norsk landbruk at Senterpartiet skaper brodd og splid mot naturvernorganisasjonene i denne saken. Er det noe norsk landbruk trenger, er det samhold – for å ta vare på distriktene, for norsk jordbruk, spesielt utkantjordbruket, økt selvberging, kortreist mat osv. Her har naturvernorganisasjonene i stor grad stått som meningsfeller opp gjennom 1970-, 1980- og 1990-tallet. Vi kjenner til det. Avstanden har etter hvert økt, bl.a. på grunn av denne saken.

Den store trusselen mot norsk landbruk er WTO, EU, EØS og regjeringens jordbrukspolitikk. Det er ikke rovdyrenes angrep på sau. Jeg vil gjerne høre – hvis statsråden har noe taletid igjen, og det tror jeg kanskje han har – om han er enig i mitt syn om at forskningen viser at vi ikke får større tap av sau med sju–åtte helnorske flokker innenfor sonen enn med tre helnorske innenfor sonen.

Vi har klare forskningsresultater på dette. Vi kjenner til at norske valper vandrer østover i stor grad, inn i Sverige i sentrale ulveområder. Vi kjenner også til at det stort sett er svenske ungulver som drar vestover og – for å si det litt stygt – gjør djevelskap i norske sauebesetninger.

Jeg vil også si til Senterpartiet at det kan være en bjørnetjeneste å skyte ulv dersom flokker sprenges. Dette er elementær økologisk og biologisk forståelse. Flokken med lederdyrene i posisjon – jeg har selv sett dette på nært hold mange ganger – holdes sammen innenfor et territorium på 500–1 000 km2.. Vi vet hvor de er til enhver tid. De er selv de beste kontrollører av bestanden. Andre ulver får ikke lov til å etablere seg innenfor det territoriet.

Det som er viktig i vår forvaltning, er kunnskap, kunnskap og kunnskap. Jeg kunne brukt resten av taletiden på å gjenta det. Men den kunnskapen skal brukes til å belyse hva vi skal ha av levedyktige bestander, hva som skal til på bestandsnivå for å få levedyktighet. Den skal belyse hvorvidt det er grunnlag for frykt, og den skal brukes til å beskrive rovdyras økologiske rolle.

Siv Mossleth (Sp) [13:18:50]: Jeg har lyst til å følge opp med noen flere fakta.

Camilla Risvoll, forsker ved Nordlandsforskning, har i sitt arbeid poengtert at rovvilt er en framtredende og kritisk faktor for reindriften i Nordland. Tilgangen på kalv etter tap i Nordland og Troms er på 39 pst.–40 pst. Det betyr at om lag 60 pst. av kalvene ikke finnes, de er ikke der. Mange av de kalvene som blir borte, blir borte mellom merking og høstslakting, og det er en periode da kalvene tradisjonelt er veldig levedyktige.

Noen flere fakta: En tredjedel av sauebesetningene i Nordland er innenfor det som Mattilsynet kaller rød sone, altså stor fare for tap til rovvilt. Nordland fylkesting – og her har jeg lyst til å understreke at det er fylkestinget, ikke Nordland Senterparti, i og med at det på en måte er blitt stemplet at det er Senterpartiet som ønsker å se på rovviltbestanden og reduksjonen – har to ganger de siste årene sendt uttalelser til klima- og miljøministeren med krav om å evaluere bestandsmålene for å redusere rovdyrtrykket på beitenæringen i Nordland. Rovviltnemnda i Nordland har også gitt tydelige meldinger – også i skriftlig form – om at bestandsmålene må ned, både for jerv, gaupe og bjørn. I tillegg må det være reell mulighet til å ta ut ørn som gjør skade. Obs.: Jeg sier ikke at vi skal åpne for jakt på ørn. Jeg sier at det skal være mulig å ta ut ørn der den spesielt gjør skade på beitedyr, på de nyfødte reinkalvene og på de små lammene.

For å komme med en liten digresjon: Ørneprosjektet – det på Fosen? – viste at ørnen tok elleve reinkalver i en periode. Men det som var enda mer overraskende, var at ørnen også tok ni voksne rein. Kongeørnen er livskraftig, så den må tas ut. De klare meldingene om behovet for å lette rovdyrtrykket i Nordland følges opp, også med faglige vurderinger. De er gjennomtenkte.

Når det gjelder den tydelige soneforvaltningen, har NINA-forskeren Odden i forkant av ny forvaltningsplan i Nordland sagt at det nesten er umulig i et langt, smalt fylke.

Når det gjelder hovedmål: Ministeren sier at vi har en todelt målsetting. Samtidig står det på alle fylkesmennenes hjemmeside at forvaltningen av de fire store er hovedmålet, og at beitedyr automatisk blir et underordnet mål.

Statsråd Ola Elvestuen [13:22:05]: Det har vært mange spørsmål. Jeg skal prøve å svare på noen.

Først til Arnstad: Det er ikke sånn at jeg har trukket en strek over endringen når det gjelder jakttider. Det jeg har sagt, er at det blir ikke noen endring på dette i år, fordi vi trenger bedre tid til å evaluere de innspillene og høringsuttalelsene som er kommet inn, og jeg har gitt en begrunnelse for det.

Så til Sandtrøen: Vi må forholde oss til Stortingets vedtak om bestandsmål, men jeg må forholde meg til alle Stortingets vedtak, og det er også Stortingets vedtak at vi skal følge Bernkonvensjonen, og at vi skal følge naturmangfoldloven. Det er de rammene som forvaltningen må skje innenfor. Et stortingsflertall kan heller ikke pålegge regjeringen å bryte et lovverk som Stortinget selv har vedtatt, uten å endre loven. De rammene ligger der, og det er dem forvaltningen må skje innenfor.

Så til Mossleth: Når det gjelder tap av tamrein, må vi klare å bedre politikken sånn at vi fortsetter den reduksjonen i tap som vi har, for det har vært en reduksjon på 27 pst. I Norge har det vært en reduksjon i tap av tamrein til rovdyr på 27 pst. Det er de best tilgjengelige tallene som jeg har. Da er utfordringen å fortsette det arbeidet for å klare å videreføre den reduksjonen. Ja, det er riktig at jeg har fått en henvendelse fra reineiere i Nordland om å komme dit. Jeg har sagt ja til å gjøre det. Det blir et rent praktisk spørsmål når vi klarer å få det til.

Vi har i dag åtte helnorske ynglinger. To av dem er tatt ut allerede, så da er det seks som er igjen. Det er fem grenserevir, som da skal telles som et halvt etter det som er rovdyrforliket. Dette vil være grunnlaget for de beslutningene som skal tas i henhold til forvaltningene framover, både det som rovviltnemndene skal gjøre, og for det som eventuelt kommer til beslutning i departementet. Det er ikke riktig at saueeiere i Rendalen ikke er kompensert. De er kompensert etter det gjeldende regelverket som vi har. De er ikke kompensert på samme måte som på Toten og i Hurdalen, men der var det en spesiell situasjon hvor det var gitt forhåndsklarering for kompensasjon, før det ble igangsatt tiltak overfor saueeierne. Jeg mener det er en situasjon som ikke må gjøres til en generell norm. Da blir det ingen grenser.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [13:25:23]: Fremskrittspartiet er en del av et forlik om rovvilt. Vi er også en del av et forlik når det gjelder ulveforvaltning, altså ulveforliket. Det ble tidligere sagt at Venstre nå stemmer imot å øke bestandsmålet, og ble kritisert for det. Fremskrittspartiet stemmer imot å redusere det. Det er på grunn av at vi er en del av et forlik, og vi har faktisk respekt for forliket vi er en del av. Det er ikke noen hemmelighet at Fremskrittspartiet gjerne kunne ha sett en strengere rovviltforvaltning i Norge, man når vi har inngått et forlik, forholder vi oss til det forliket. Så enkelt er det. Det går jeg ut fra at også de andre partiene som er med på det forliket, gjør. Jeg går også ut fra at regjeringen med statsråden i spissen forholder seg til det forliket og til de vedtakene Stortinget har fattet.

Det er litt interessant å høre på debatten som går om antallet ulv i Norge. Det blir nå sagt at det er 64 ulver her. Hver ulv eter ca. 2,25 kg kjøtt per dag hvis de skal klare å reprodusere seg. Hvis man tar 2,25 kg og ganger med 64 ulver, blir det 144 kg per dag. Ganger man med 365, får man 52 tonn kjøtt i året. Det dreier seg om en del kjøtt. Det dreier seg om ganske mye sau, det dreier seg om en del elg, og det dreier seg om en del rådyr. Det dreier seg altså om at en del vilt og husdyr blir ulvemat.

Dette er viktig å ta med seg. Det er ikke bare ulven vi prater om her; vi prater også om jerv – som til de grader er en predator – og vi prater om bjørn og gaupe, som alle er kjøttetere. Det er viktig å ta med seg når vi skal diskutere forvaltning. Det er derfor vi har fattet et vedtak om et bestandsmål i dette huset – for at vi skal klare å holde bestanden nede på et slikt nivå at vi ivaretar alle interesser. Vi skal ha en rovviltbestand, men det skal også være mulig å drive næring både med husdyr og gjennom den næringen som grunneiere rundt omkring i distriktene har som en del av levebrødet sitt, nemlig forvaltningen gjennom jakt av hjorteviltet. Hvis vi ikke klarer dette på en god måte, får vi det som har vært utfordringen i hele rovviltforvaltningen, nemlig et konfliktnivå som er høyt, og som kommer til å eskalere. Derfor er det viktig at departementet og statsråden gjør den jobben de skal gjøre, og forholder seg til de vedtak som Stortinget har fattet.

Sandra Borch (Sp) [13:28:34]: Jeg har merket meg i debatten at mange representanter mener at disse forslagene er drastiske forslag til en ny rovdyrpolitikk. Nei, de er ikke det, for de fleste av forslagene er en oppfølging av rovviltforlikene, som i dag ikke blir fulgt opp av regjeringen.

Jeg har også merket meg at både Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er opptatt av at den todelte målsettingen skal vektlegges likt. Det skjer dessverre ikke i dag. I dag blir rovdyr prioritert foran beitedyr. Det bekreftet tidligere statsråd Helgesen i svar på et spørsmål fra Senterpartiet. Så da blir mitt spørsmål til Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet: Hvorfor kan man ikke i dag være med på i hvert fall forslag nr. 1, som nettopp presiserer den todelte målsettingen?

Mange av disse forslagene er som sagt ikke ny politikk, men en oppfølging av det forliket som er inngått. Kristelig Folkeparti sier at man skal følge opp bestandsmålene, men det gjør man ikke i dag når man ser på hvor mange ulv som er. Det er i år født 13 valpekull, og bestandsmålet er på 4–6. Bestanden er langt over det den skal være.

Når jeg hører representanten Sandtrøen på talerstolen og hans engasjement for å følge opp rovviltforliket, så undrer det meg hvorfor Arbeiderpartiet ikke kan være med på de forslagene som nettopp presiserer og følger opp de rovviltforlikene som er inngått, og jeg håper Arbeiderpartiet kan gi et svar på det. Det tror jeg i hvert fall velgerne i Hedmark er veldig interessert i.

Mange gjemmer seg bak statistikk om at rovdyrtapene er gått ned. Om man drar til Hedmark eller Oppland, ser man at antall gårdsbruk er gått ned, mange fordi det er en så stor belastning å ha beitedyr i områder med rovdyr. Det er viktig å ha med seg all statistikk i denne debatten.

Så hørte jeg representanten Ørsal Johansen. For meg hørtes det ut som han kunne stemt for alle Senterpartiets forslag i dag, men her er det helt tydelig at Fremskrittspartiet og Høyre har måttet bøye av for Venstre i regjering.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:31:06]: Vi fikk noen svar fra statsråden, og det setter jeg pris på, men jeg er ikke helt fornøyd. Statsråden sa bl.a. at det ikke var nok å forholde seg til Stortingets vedtak om bestandsmål, i hvert fall slik jeg forsto det, han måtte forholde seg til alle vedtak Stortinget har gjort, f.eks. å slutte seg til internasjonale konvensjoner, og derfor foretar han seg ingenting. Betyr det at statsråden mener at bestandsmålene for ulv bryter med Bernkonvensjonen? Betyr det at statsråden ikke har noen intensjon om å følge opp bestandsmålene i det hele tatt? Det håper jeg han kan klarlegge.

Bøndene i Rendalen har blitt kompensert veldig lite i forhold til det tapet de faktisk hadde. De hadde over 1,3 mill. kr i ekstraordinære utgifter som de fikk som følge av rovdyrangrepet. Statsrådens kommentar til det var at hvis de skulle blitt kompensert fullt ut, hvis det hadde blitt en generell norm at man skulle hatt kompensasjonsordninger sånn som på Hadeland, da hadde det ikke vært noen grenser. Men er det greit at sånne angrep gjøres til en generell norm?

Det er jo ikke kompensasjonsordningen som er problemet, det er at det skjer angrep, som gjør at bøndene taper. Det skulle bare mangle at samfunnet ikke erstattet de kostnadene sauebønder har når de blir utsatt for omfattende rovdyrangrep som medfører ekstraarbeid, tap av dyr, tilsyn – det er omfattende kostnader for bønder, og det håper jeg statsråden har forståelse for og vil rette opp i framtiden.

Marit Arnstad (Sp) [13:33:07]: Først må jeg som en digresjon få lov å si at jeg blir bestandig overrasket når saksordføreren for en sak ikke er i salen. Jeg håper ikke det er et uttrykk for at saksordføreren ikke er interessert i saken hun er saksordfører for.

Jeg har bare en liten kommentar. Det er en uklarhet fra statsråden når han sier her at en ikke bare kan ta hensyn til ynglinger, men også må ta hensyn til naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. Innebærer det at statsråden ikke anerkjenner det bestandsmålet Stortinget har fastsatt? Vi har jo vært igjennom den debatten. Vi har vært igjennom debatten om både bestandsmål, klargjøring av lovverket, endring av naturmangfoldloven og forholdet til Bernkonvensjonen. Stortinget har gjennomgått det på en grundig måte. Er det slik at statsråden egentlig mener at de endringene som er foretatt, ikke er tilstrekkelige? Det kan sjølsagt Venstre gjerne mene, men jeg regner med at en statsråd i en regjering fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre ikke kan mene det. I så måte synes jeg at representanten Ørsal Johansen var veldig klargjørende.

Siv Mossleth (Sp) [13:34:20]: Jeg er glad for at statsråden skal til Nordland, men når statsråden påstår at det har vært en reduksjon i tap, må han se mer på detaljene. Ressursregnskapet for reindriftsnæringen viser til krise i tilgangen på kalv etter tap i Norges aller beste beitefylker, Nordland og Troms. Det er 39 pst. og 40 pst. tilgang på kalv etter tap. Det er den aller laveste andelen i Norge innenfor samisk reindrift. Samtidig er slaktevekten i den samiske tamreindriften den høyeste i landet. Så det er ikke dårlig kondisjon som er grunnlaget for denne krisen i reindriften.

Jeg har lyst å si noe om gaupa: Bestandstallene er for lave. Vi kan vise til svakheter i dokumentasjonen av familiegrupper. Det kan statsråden få høre mer om når han kommer til Nordland.

Ketil Kjenseth (V) [13:35:39]: Det er behov for å nyansere litt den debatten som Senterpartiet drar opp. Jeg skjønner behovet for å bruke anledningen. Når en har alle mot seg, har en jo alle tiders mulighet.

I 2016 var det et lite antall sau som ble skadet av ulv i ulvesonen. Det er nok et eksempel på at forvaltningen og forlikene virker. Hvis en ser på erstatningstallene for de siste ti årene, viser de en stor nedgang. Så det er ingen tvil om at en aktiv rovviltforvaltning og soner virker. Den store utfordringen når det gjelder antallet tap, er i mine områder, hvor vi ikke har noen ulvesone, men hvor en kan si at det er ulv på avveier. Det skjedde i fjor igjen, på Totenåsen og i Hurdal, det har skjedd i Skåbu og i Ringebu. Det er en utfordring vi må leve med, det er den uforutsigbarheten vi har. Derfor er det viktig at vi også har gode jaktlag og metoder for å ta ut rovdyr der det ikke er soner, f.eks. for ulv.

I Oppland er jerven den store utfordringen. Det er også den som tar flest sau totalt sett. Jerv og gaupe står for over halvparten av rovdyrtapene. En annen side av denne debatten er jo at det ikke er bare rovdyr som tar. De største tapene er det andre som står for.

Når det gjelder jerv, har tidligere nedsanking av sau i jervområdene vært veldig vellykket. Det er den typen tiltak vi er nødt til å fortsette å utvikle.

Representanten Sandra Borch sa at antallet gårdsbruk i drift i Oppland går ned. Ja – nå har riktignok nedgangen stoppet betydelig opp, fordi økonomien i landbruket tydeligvis har blitt noe bedre. Det er litt større optimisme, det er flere unge som vil ta over. Det er definitivt ikke på grunn av rovdyr at brukene blir stående tomme. Det er generasjonsutfordringer, det er odelsberettigede som ikke vil ta over. Det er i veldig liten grad på grunn av rovdyr. Det er helt andre utfordringer en står overfor i landbruket enn akkurat dette.

Statsråd Ola Elvestuen [13:38:27]: Jeg skal prøve å svare noe mer.

Det første er at når jeg sier at tapet av tamrein har gått ned med 27 pst., gjelder det de nasjonale tallene. Variasjonen i Norge kjenner jeg ikke, det må jeg få mer informasjon om. Det er klart at saueeiere som har tap, skal ha kompensasjon. Vi har gode kompensasjonsordninger i Norge, og de har blitt forbedret over tid.

Så til representanten Arnstad: Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven handler om mer enn bare bestandsstørrelse, de handler om at en må ha en begrunnelse for uttak. Den begrunnelsen for uttak må være til stede innenfor det lovverket vi har. Da blir rammene for forvaltningen disse tre: Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven og vedtakene i rovviltforliket fra 2011 – og vedtaket om ulv som et flertall har fattet senere. Innenfor de rammene skal forvaltningen skje. Det er det min oppgave å følge opp.

Arne Nævra (SV) [13:39:53]: Jeg har fortsatt stikkordene kunnskap, kunnskap og kunnskap på blokka her. Den som fikk meg til å reagere litt, var representanten Ørsal Johansen fra Fremskrittspartiet, som summerte antall tonn kjøtt, der han nevnte mest sau, men det var også noe elg, mente han. Selvfølgelig er ulven kjøtteter, man får aldri en ulv til å bli veggis, det er ikke mulig. Men ulven tar omtrent ikke sau, i hvert fall ikke den norske ulven. Det er ulven som gjør minst skade, det vet vi.

Jeg fikk ikke statsråden til å svare på spørsmålet om hva det betydde å ha tre eller sju flokker innenfor sonen – men det får så være.

Det jeg har lyst til å peke på, er at vi antakelig er det hjørnet av verden som er rikest, samtidig er vi det hjørnet av verden som deler minst vilt med våre medskapninger, dvs. rovdyrene. Tenk over det.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:41:14]: Representanten Kjenseth har et annet utgangspunkt, en annen virkelighet, enn det i hvert fall jeg opplever. Han snakket om ulv på avveier – det skjedde en gang i 2016 – og om at ulvesonen virker. Har representanten Kjenseth egentlig tenkt på at det bor noen i ulvesonen? De vil nok beskrive det på en helt annen måte. Det er de som har tatt konsekvensene av å ha ulven tett innpå seg hele tiden – ikke bare de gangene representanten Kjenseth opplever det når det kommer en ulv på avveier i Oppland.

Representanten Nævra har lagt stor vekt på kunnskap, og jeg er også opptatt av kunnskap. Han har vært opptatt av at det aldri har vært så lite tap til rovdyr i ulvesonen som nå, og at ulven omtrent ikke tar sau. Hvorfor det? Jeg tror ikke det er fordi ulven ikke liker å få ull i munnen, det er fordi det ikke er sau igjen i ulvesonen. Folk har sluttet med sau, for det går ikke an å drive med sau når det er så mye ulv.