Presidenten: Etter
ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida
vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til
medlemer av regjeringa.
Vidare vil presidenten føreslå
at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til fem
replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og
at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt. – Det er vedteke.
Carl-Erik Grimstad (V) [14:47:38 ] (ordfører for saken): Dette
er mitt første saksordførerskap. La meg derfor begynne med å takke
komiteen for et generelt godt og hyggelig samarbeid – et samarbeid
som også gjelder for behandlingen av dette representantforslaget,
som altså går ut på å legge ned dagens Beslutningsforum for nye
metoder og, slik det heter, sikre åpenhet om prisfastsettelsen på
legemidler i Norge. Bakgrunnen for forslaget er at Nasjonalt råd
for prioritering i helsetjenesten ikke ble reoppnevnt fra 2018,
og forslagsstillerne mener at dette svekker et offentlig ordskifte
og råd om prioriteringer i sektoren.
Beslutningsforum for nye metoder
ble etablert i 2013 og består av lederne for de fire regionale helseforetakene.
Representantene som har fremmet forslaget, mener at Beslutningsforum
må legges ned og erstattes av et nytt organ som en del av den statlige
forvaltningen. De ber også om at regjeringen legger fram en sak
til Stortinget om å sikre åpenhet om legemiddelprisene i Norge og spesielt
arbeide for økt nordisk samarbeid i så måte.
Forslagsstillerne mener det er
et uttrykk for en uheldig rolleblanding at de fire helseregiondirektørene,
med økonomisk ansvar for spesialisthelsetjenesten, også skal stå
for beslutninger om innføring av nye metoder og legemidler i landet.
Det er en samlet komité som stiller
seg bak å understreke behovet for åpenhet rundt prioriteringene
i helsetjenesten. Dette reflekteres bl.a. i Meld. St. 34 for 2015–2016,
den såkalte prioriteringsmeldingen, som Stortinget sluttet seg til.
Komiteen understreker at det før opprettelsen av Beslutningsforum
ikke fantes noe nasjonalt koordinerende organ for å introdusere
nye metoder, og at det derfor oppsto situasjoner som førte til ulikhet
i behandlingstilbud i landet. En samstemt komité mener også at det
bør tilstrebes stor åpenhet rundt fastsettelsen av norske legemiddelpriser,
og at vi med vår åpenhetskultur har særlige forutsetninger for å
arbeide aktivt innenfor internasjonale fora, slik at så lite som
mulig av prisforhandlingene holdes skjult for offentligheten. På den
annen side innser en enstemmig komité at vi i noen sammenhenger
må kunne akseptere hemmelige prisfastsettelser.
Et flertall bestående av Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener det vil være feil å legge ned
dagens Beslutningsforum for nye metoder. Jeg slutter meg altså til
dette og mener den såkalte uheldige rolleblandingen som forslagsstillerne
viser til, i stedet bør betegnes som en «nødvendig samordning» –
en samordning av det økonomiske ansvaret med det sørge-for-ansvaret
som påligger de regionale helseforetakene. Det går en linje fra
opprettelsen av foretaksmodellen til det nåværende beslutningssystemet
for å innføre ny metodikk, nye hjelpemidler og nye legemidler. Et
nasjonalt helsevesen kan ikke baseres på at tilgang til nye metoder er
avhengig av hvor i landet du bor, eller hvor godt det enkelte sykehus
eller den enkelte fylkeskommune forvalter sine finanser.
Saksbehandlingen – fra en ny metode
meldes inn til metodevurderingen, til saken behandles i Beslutningsforum
– er blitt vesentlig kortet ned, og det jobbes fortløpende med å
effektivisere ytterligere. Dette reflekteres bl.a. i antall saker
som forumet har behandlet. I oppstartsåret 2014 var tallet 37, og
dette har steget år for år til i 2017 å være totalt 121. Fram til
2015 var det en kø av nye legemidler som ventet på godkjenning,
men fra da av er køen borte. Alt dette tyder på at dette er en effektiv måte
å organisere seg på.
Det er departementets syn at dersom
beslutningene i framtiden skulle legges til et forvaltningsorgan,
måtte dette føre til at nye metoder ble tildelt en ramme eller en fullmaktsgrense.
Dette høres rimelig ut. Man skiller med andre ord sørge-for-ansvaret
fra det økonomiske ansvaret og bryter dermed med prinsippene i den
styringsmodellen som er bygget opp, og som det er bred enighet i
Stortinget om å beholde. I tillegg mener jeg dette høyst sannsynlig
ville føre til en mer tungvinn og byråkratisk beslutningsprosess,
noe ingen er tjent med.
Transparens og åpenhet i statlige
beslutningsprosesser er særdeles viktig for Venstre. Derfor er vårt
syn i denne saken at systemet Nye metoder nettopp er bygget opp
med tanke på å ivareta disse hensyn – og systemet virker. Det er
åpenhet om prinsippene som ligger til grunn for beslutningene, og
måten selve beslutningsprosessene er organisert på. En bonuseffekt
av dette systemet er at det, slik det framgår av Beslutningsforums årsrapport
for 2017, er blitt større aksept i den offentlige debatten for at
det er nødvendig å prioritere i valg mellom metoder og legemidler.
Å unngå at vårt politiske system skal utsettes for spontanbeslutninger
basert på press fra legemiddelprodusenter, lobbyister og utenomfaglige
interessenter, kan vise seg svært verdifullt i årene framover. Også
av denne årsak er det grunn til å hegne om Beslutningsforum for
nye metoder.
Kjersti Toppe (Sp) [14:52:47 ] : Eg vil også heia på eit beslutningsforum,
men det er eit anna beslutningsforum enn det som eksisterer i dag.
Prioriteringar i helsevesenet har store konsekvensar og gjeld mange,
og da er det viktig at prioriteringane vert bygde på opne prosessar,
der prinsippa og argumenta er kjende og kan verta diskuterte og
forstått av allmenta. Det er berre slik folk og fagfolk kan ha tillit
til prioriteringane og det som skjer, at ein ser at dei er rettferdige.
Vi meiner at prosessane som følgjer
av systemet med dagens Beslutningsforum, fører til at prioriteringane ikkje
skjer i openheit, og at dei fire administrerande direktørane i dei
regionale helseføretaka i landet, som utgjer Beslutningsforum, har
ei rolleblanding som er uheldig for legitimiteten til vedtaka.
Det er viktig for meg å understreka
at representantforslaget ikkje handlar om vi treng eller skal ha
eit beslutningsorgan for innføring av nye metodar i spesialisthelstenesta,
men korleis dette skal innrettast, og kva rammer som skal gjelda,
og at det er betydelege demokratiske svakheiter ved dagens Beslutningsforum
for nye metodar.
Eit nytt beslutningsforum for nye
metodar må – etter vårt syn – innrettast slik at det vert legitimitet
for dei avgjerdene og prioriteringane som vert gjorde. Vi må oppretta
eit breiare forum, der bl.a. representantar med medisinsk fagkompetanse
vert betre representerte. Direktørane i dei regionale helseføretaka
kan gjerne framleis vera representerte i eit slikt nytt forum, men
poenget er at dei aleine ikkje skal ha makt til å ta avgjerder på
vegner av norske pasientar, til sjuande og sist, og at eit nytt beslutningsforum
sjølvsagt må ta avgjerder på bakgrunn av dei prinsippa som Stortinget
har vedtatt ved behandling av prioriteringsmeldinga, og metodevurderinga
frå Legemiddelverket, slik det skjer i dag. Det vert eit breiare
forum.
Sjølv om dei regionale helseføretaka
har eit sørgja-for-ansvar for pasientane i sitt område, er det ei
overordna helseprioritering på gruppenivå. Det er òg eit politisk ansvar.
Difor meiner vi at eit nytt beslutningsforum må takast vekk frå
helseføretaka og leggjast på forvaltningsnivå. Det er for at ein
skal unngå ei uheldig rolleblanding.
Så til hemmeleghald av legemiddelprisar:
Senterpartiet meiner at hemmeleghald av legemiddelprisar bryt med
prinsippa om openheit og tillit, som er grunnleggjande verdiar i
Helse-Noreg. Da Beslutningsforum vart oppretta, var det ikkje lov
med hemmeleghald av legemiddelprisar i Noreg. Utviklinga i ettertid
har ført til enda meir lukka prosessar, der pris, som gjerne er
det avgjerande, ikkje kan diskuterast i det offentlege. Difor er prisen
sladda i saksframstillinga, og difor er møta lukka.
I dag vert ikkje hemmeleghald om
legemiddelprisar praktisert berre i Beslutningsforum for nye metodar, men
òg i dei regionale helseføretaka. Avgjerda om hemmeleghald av anbodsprisar
på legemiddel i sjukehus vart tatt av direktørane i dei regionale
helseføretaka i februar i fjor. Ei arbeidsgruppe har på vegner at
dei regionale helseføretaka no greidd ut korleis hemmelege prisar
skal handterast i sjukehusapotek. Deira konklusjon er at apoteka
no må halda prisane på sjukehuslegemiddel hemmeleg for pasientane,
og legar får påbod om å halda prisane hemmeleg. Dei får berre lov
til å opplysa om prisforskjellar mellom legemiddel.
Vinteren 2018 vart det for første
gong publisert statistikk over legemiddelbruk der omsetningstal
for verkestoff ikkje er med. Det er ein ganske sær situasjon vi
er komne i på ganske kort tid. Eg meiner at dette ikkje kan fortsetja.
Når til og med eit forslag om auka nordisk samarbeid for innkjøp
av legemiddel og for openheit om legemiddelprisar også internasjonalt
kjem til å verta stemt ned, viser det kor ille dette er.
Regjeringa har òg vedtatt at Nasjonalt
råd for prioritering i helsetenesta skal leggjast ned. Eg fryktar
ein mindre open og meir smal prioriteringsdebatt, og at ein i praksis
no får ein prioriteringsdebatt i Noreg som berre handlar om legemiddel,
utan at ein kjenner prisen.
Med det tar eg opp forslaga våre
i saka.
Presidenten: Representanten
Kjersti Toppe har teke opp dei forslaga ho refererte til.
Nicholas Wilkinson (SV) [14:57:55 ] : Norge bør ha et gratis,
offentlig helsevesen der alle bidrar etter evne gjennom skatt og
får etter behov når de er syke. Det er et helsevesen for de mange,
ikke for de få.
De økende prisene på legemidler
viser hvor viktig det er med et offentlig helsevesen. Spinraza-medisinen
for SMA-syke kostet nesten 1 mill. kr per dose. Edaravone for ALS-syke
som er til behandling nå, koster også flere millioner per pasient.
Det er fantastisk med nye legemidler
som kan redde liv og bedre liv. Men prisen på noen legemidler er
i ferd med å bli så astronomisk at selv det offentlige sliter med å
kunne finansiere legemidlene. Legemiddelfirmaer driver utpressing
for profitt med folks liv som innsats. Biogen, som selger Spinraza,
økte den internasjonale profitten sin enormt grunnet dette ene legemiddelet,
med svært få brukere.
Legemiddelindustrien har nå tatt
igjen finansnæringen, og Forbes mener de har typisk profittmargin
på svimlende 19 pst. per år. Markedet har feilet når folks tilgang
på medisiner trues, samtidig som legemiddelbransjen slår verdensrekorder
i profitt.
I årene framover vil vi få stadig
flere saker med dyre legemidler. I et demokratisk land som Norge
bør det være åpenhet om hva som skjer. Innbyggerne må ha samme rett
til kunnskap som helsedirektører og politikere, og de må kunne delta
i debatten. Men i stedet hemmeligholder regjeringen informasjonen
for sitt eget folk. Bare legemiddelindustrien, helsedirektører og toppolitikere
skal få vite. Hvorfor? Fordi legemiddelindustrien selv har bedt
om det, og noen politikere tror det skal gi oss billigere legemidler.
Å tro at legemiddelindustrien ønsker
seg hemmelige priser fordi de vil ha billigere legemidler og dermed
tjene mindre penger, er like naivt som å tro på julenissen. De skal
tjene penger og presse opp prisene internasjonalt. Det er jobben
deres – og de klarer det. Norge logrer lydig og hemmeligholder informasjonen.
Prisene internasjonalt presses opp.
Forskjellene i Norge øker. Da er
det ekstra viktig å bruke offentlige penger klokt, så flest mulig
får hjelpen de trenger. Pengene går til de mange, ikke de få. Derfor foreslår
SV å åpne opp om legemiddelpriser, åpne opp helseforetakene, og
mer nordisk samarbeid for billigere innkjøp av medisiner – fordi
vi kan bruke vår makt til å skape mer og bedre konkurranse rundt
legemiddelpriser, i stedet for det flertallet nå går inn for, nemlig
fortsatt hemmelighold, slik legemiddelindustrien selv har bedt om.
Sveinung Stensland (H) [15:01:19 ] : Legemiddelpriser i Norge
er i utgangspunktet åpne. Listeprisene, som forhandles når en tar
nye legemidler inn i markedet, er åpne. Det som er diskusjonen,
er: Hva skjer når en inngår avtaler om lavere pris, altså rabattavtaler?
Det er det viktige. I debatten her kan det høres ut som om det er hemmelighet
rundt alt. I noen tilfeller har vi legemidler med astronomisk høy
pris. Spinraza har blitt nevnt. Jeg var vel en av dem som gikk hardest
ut mot det selskapet, nettopp på grunn av prisen.
Spørsmålet er: Tror en at det er
lettere å få ned prisen – slik at flere får tilgang på medisinen
– gjennom en lukket forhandling med partene rundt et bord, eller
gjennom en offentlig debatt om hva prisen skal være? Det spørsmålet
skiller partiene. Hvis en går inn og ser på hva partiene mente om
dette da vi behandlet prioriteringsmeldingen, er det helt åpenbart,
som Grimstad tidligere sa: Vi ønsker mest mulig åpenhet, men vi
ønsker også at flest mulig skal få tilgang på legemidler. Hvis Beslutningsforum
og prosessene og forhandlingene rundt det kan sørge for lavere priser
og bedre avtaler for den norske befolkningen, er vi for det.
Så er det interessant: Nå har vi
behandlet to saker der det har vært spørsmål om å bygge opp mer
kompetanse i departementet, og om vi skal ha et råd for prioritering. Det
er grunn til å huske disse debattene neste gang opposisjonen kritiserer
regjeringen for at det blir ansatt flere byråkrater, for at det
blir flere ansatte i Oslo, og for at vi har flere offentlig ansatte.
Når vi sier at vi ikke trenger et råd for prioritering, sier vi
også at vi skal ha færre ansatte og mindre aktivitet rundt det,
fordi vi har vedtatt en prioriteringsmelding der Stortinget krystallklart har
sagt hva som skal ligge til grunn for prioriteringsbeslutningene.
Så er også den store oppmerksomheten
direktørene i helseforetakene får fordi de tar beslutninger, interessant.
De er jo satt til å lede og ta beslutninger! De tar jo beslutninger
hele tiden! De bestemmer ganske mye annet rundt sykehusdriften.
Hvorfor har vi ikke en debatt om alle andre ting som sykehus driver
med? Skal til slutt alt ut i åpen, offentlig debatt – alle beslutninger
som tas i et system som har 145 mrd. kr i omsetning? Jeg synes det
er litt trist at vi blir tillagt motiver som at vi gjør dette for
å logre for legemiddelindustrien. Nei, vi mener det vi mener, fordi
vi ønsker mest mulig ut av helsekronene, vi ønsker at flest mulig
skal få behandling. Spinraza-saken, som SV har tatt frem i dag,
viser nettopp at gjennom knallharde forhandlinger har vi klart å
få på plass Spinraza for dem under 18 år, der en nå har dokumentert
effekt.
Statsråd Bent Høie [15:04:18 ] : Nasjonalt råd for prioritering
har i mange år bidratt til gode og åpne diskusjoner om prioritering.
De siste årene er det imidlertid bygd opp mekanismer og systemer
for prioritering som har ført til at rådet har fått en vesentlig
mindre rolle. Stortinget har, gjennom prioriteringsmeldingen, sluttet seg
til prinsippene for prioritering som skal gjelde i spesialisthelsetjenesten.
Det er også oppnevnt et utvalg
som skal se på prioritering i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Derfor
var det etter min oppfatning ikke noe behov for å reoppnevne rådet.
Samtidig er jeg åpen for at det kan bli behov for et nasjonalt råd
for prioritering knyttet til kommunesektoren med bakgrunn i den
kommende utredningen. Men det må vi se på når utredningen er ferdig.
System for nye metoder er ett av
verktøyene for å sikre kunnskapsbasert praksis og prioritering i
tråd med prioriteringskriteriene. Formålet er å sikre pasientene likeverdig
tilgang til nye og ofte kostbare metoder som er trygge og effektive,
og hvor beslutningen om å benytte en metode er vurdert opp mot prinsippene
for prioritering.
Helseregionene benytter systemet
som et virkemiddel for å ivareta den oppgaven Stortinget har gitt
dem, nemlig å sørge for spesialisthelsetjenester til befolkningen.
Sørge-for-ansvaret innebærer at helseregionene skal bestemme hvilke
behandlinger som skal tilbys befolkningen. I tillegg må beslutninger
fattes innenfor de rammene som Stortinget også har bestemt, både
gjennom forsvarlighetskravet og de økonomiske og juridiske rammene.
Før systemet ble opprettet var
situasjonen at beslutninger om bruk av metoder ikke alltid var tilstrekkelig kunnskapsbasert
eller koordinert på tvers av regionene. Dette førte bl.a. til ulik
tilgang for pasienter med like behov. I dag sikres pasientene over
hele landet likeverdig tilgang til nye metoder ved at helseregionene
fatter fire likelydende beslutninger gjennom Beslutningsforum.
Min vurdering er at det ikke er
et godt alternativ å legge beslutningene til et forvaltningsorgan
– dette fordi det vil bryte med føringene som ligger til grunn for
sykehusene, der behandlings- og finansieringsansvaret skal være
samlet på ett sted.
Jeg ser at systemet for nye metoder
har bidratt til en riktig og nødvendig utvikling der prosesser og
beslutninger er langt mer åpne og synlige enn før innføring av dette
systemet. Det er full åpenhet om hvilke legemidler og behandlingsmetoder
som vurderes, og hvilke beslutninger som tas. Alle som er interessert
i å finne god informasjon, finner dette på nettsiden nyemetoder.no.
Til tross for denne økte åpenheten har vi fortsatt en utfordring
knyttet til åpenhet rundt priser og rabatter.
Legemiddelindustrien stiller som
krav å holde rabatter skjult. Dette er et etisk dilemma, men etter
min mening er ulempene knyttet til et særnorsk krav om åpenhet om
rabatter større enn fordelene ved åpenhet. I verste fall er det
pasientene i Norge som vil måtte betale en veldig høy pris hvis
Norge ensidig skal kreve åpenhet om priser, noe som i realiteten
vil føre til at legemidlene ikke vil bli tilgjengelig i Norge med
mindre vi betaler en pris som sannsynligvis ingen andre betaler.
Derfor er jeg enig i at det er viktig å utvikle samarbeid både på
et nordisk, europeisk og globalt nivå, og det er noe som jeg og regjeringen
jobber med. Det er derfor heller ikke nødvendig for Stortinget å
vedta dette som vi allerede gjør.
Det har i flere år vært arbeidet
for et styrket nordisk samarbeid om legemidler. Blant annet er det
nedsatt en arbeidsgruppe i regi av Nordisk ministerråd, og det finnes
et uformelt nordisk samarbeid omtalt som Nordisk Lægemiddelforum.
Norge deltar aktivt i begge disse. Departementet utreder nå mulighetene
for et formalisert samarbeid også på politisk nivå. Samtidig ser
de nevnte gruppene på muligheten for et tettere samarbeid. Det kan
f.eks. skje gjennom felles metodevurderinger og felles prisforhandlinger.
Dette er et tema som jeg stadig
tar opp med mine nordiske kollegaer på de nordiske ministermøtene.
Jeg tar det opp med mine europeiske kollegaer gjennom de uformelle
ministermøtene i EU, og jeg diskuterer det også med mine kollegaer
internasjonalt bl.a. gjennom de treffpunktene vi har i Verdens helseorganisasjons helseforsamling.
Dette er spørsmål som må løses på et internasjonalt nivå, og Norge
vil være en pådriver for dette.
Norske pasienter kan ikke betale
en høy pris for at Norge ensidig gjør dette prinsippet viktigere
enn alle andre hensyn i helsetjenesten.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Kjersti Toppe (Sp) [15:09:27 ] : For eitt år sidan vedtok direktørane
i dei nasjonale helseføretaka at anbodsprisar på legemiddel er å
rekna som forretningshemmelegheiter og skal haldast hemmelege, og
dei har òg no tvinga sjukehusapoteka til å halda legemiddelprisar hemmelege.
Attpåtil skal altså legar no få forbod mot å røpa overfor ein pasient
kva eit legemiddel kostar.
Eg må spørja statsråden: Er det
slik at statsråden står bak helseføretaka si avgjerd, og synest
statsråden det er greitt at hemmeleghald har vorte så utbreidd at
til og med legar no kan få korreks om dei kjem i fare for å røpa ein
pris overfor ein pasient?
Statsråd Bent Høie [15:10:24 ] : Dette er helseregionenes egen
beslutning. De må gjøre en vurdering av hvilke kontrakter som må
være hemmelige, og hvilke som ikke må være det. Hensynet er å sikre
en best mulig pris sammen med industrien slik at flest mulig pasienter
i Norge får tilgang til behandling, at vi bruker helsekronene slik
at flest mulig pasienter får behandling.
Jeg synes det er litt rart at representanten
bruker begrepet «tvinge sykehusapotekene», for helseregionene eier
altså sykehusapotekene, dette er en del av deres virksomhet. Legene
som jobber i de offentlige sykehusene, er ansatte der. På samme
måte som med ansatte andre steder, regner jeg med at en også forventer
at leger forholder seg til avtaler som deres arbeidsgivere har inngått,
f.eks. innkjøpsavtaler. Så det er ikke noe særskilt for leger i
forhold til andre ansatte på det området.
Kjersti Toppe (Sp) [15:11:17 ] : Eg synest uansett det er ein
veldig sær situasjon ein er komen opp i på grunn av krav om hemmeleghald,
både i apotek- og i pasientsituasjonen.
Jon Magnussen, som stod bak Prioriteringsutvalget, Magnussen-gruppen,
og som er professor i helseøkonomi ved NTNU, har skrive ein kronikk
der han går hardt ut mot hemmeleghald av legemiddelprisar. Der seier han
at situasjonen i dag gjer oss til gislar av legemiddelindustrien.
No er det ikkje fleirtal for å
jobba for openheit, sjølv om det er berre få år sidan – det var
jo med den borgarlege regjeringa – at hemmeleghald vart innført.
Lyttar ikkje statsråden til viktige stemmer der ute som seier at hemmeleghald
er ein fare for demokratiet og legitimiteten til dei avgjerdene
som vert tatt?
Statsråd Bent Høie [15:12:21 ] : Som jeg sa i mitt innlegg,
er jeg helt enig i at Norge skal jobbe for åpenhet på dette området,
og det gjør vi også. Det gjør jeg på alle de internasjonale arenaene
der jeg har mulighet til det, og det vet representanten. Men det
jeg er uenig i, er at Norge skal ri det prinsippet alene, for konsekvensene
av det vil være så store for norske pasienter at jeg ikke er villig til
at vi skal betale den prisen.
Representanten vet også veldig
godt at hvis Norge ikke hadde akseptert hemmelighold av rabatter,
f.eks. på det legemiddelet som allerede er omtalt her i salen, Spinraza,
så ville konsekvensene vært at vi ikke hadde hatt muligheten til
å ta i bruk den behandlingen. Det hadde etter min oppfatning vært
en for høy pris å betale, fordi alle andre land aksepterer hemmelighold
av denne type rabatter. Så løsningen på det spørsmålet er nettopp
det som regjeringen også gjør, å jobbe for internasjonale løsninger,
og vi må erkjenne at det tar tid, for her har landene ulike synspunkter.
Kjersti Toppe (Sp) [15:13:25 ] : Det var jo med statsråden
som helseminister i førre periode at ein fekk Stortinget med på
å akseptera hemmeleghald av rabatterte prisar. Når vi får vita av
statsråden at løysinga no er å jobba internasjonalt for å søkja
å få til ei samla løysing for å krevja openheit, så er spørsmålet
mitt: Korleis er det i desse internasjonale foruma når Noreg, under denne
helseministeren, er det landet som har innført hemmelege prisar
– korleis er da forståinga i dei andre landa for at ein samtidig
skal jobba for openheit, når ein nettopp har innført hemmeleghald?
Er det truverdig?
Statsråd Bent Høie [15:14:17 ] : Jeg har flere ganger i Stortinget
informert om mitt arbeid internasjonalt for åpne priser, så det
bør ikke komme som noen overraskelse på representanten. Dessuten
er det slik at når jeg møter i internasjonale fora, møter jeg ikke
noen kolleger som opererer med åpne priser. Mine kolleger opplever
akkurat den samme situasjonen som Norge, og de opererer også med
hemmelige priser og rabatter. Dessuten er det ikke alle internasjonalt
som deler mitt engasjement – og regjeringens og Norges engasjement
– på dette området. Vi må erkjenne at her vil land ha ulike interesser,
og det er også en av årsakene til at dette er et krevende arbeid.
Vi ser det bare på nordisk nivå, det er Norge og Danmark som er
villigst til å gå lengst når det gjelder samarbeid for å stå sammen
og jobbe med f.eks. avtaler med legemiddelindustrien for å få prisene
ned. Så selv i et nordisk perspektiv vil det være ulike vurderinger
mellom landene på dette området.
Nicholas Wilkinson (SV) [15:15:26 ] : Hemmelige priser har
vokst fram fordi legemiddelindustrien selv har ønsket det og lobbet
for det internasjonalt. Legemiddelindustrien i Norge ønsker selv
hemmelighold av legemiddelpriser. Hva tror statsråden er grunnen
til at legemiddelindustrien ønsker hemmelighold av disse prisene?
Er det fordi de ønsker lavere priser og mindre profitt, eller er
det fordi de selv da kan ta høyere priser og tjene mer penger på
legemidler?
Statsråd Bent Høie [15:15:59 ] : Jeg hørte representanten i
sitt innlegg brukte det begrepet at markedet hadde feilet. Men utfordringen
er at på dette området har vi ikke et fungerende marked, og det
er det som er situasjonen som vi står i. Hadde vi hatt et fungerende marked,
hadde vi hatt flere tilbydere med samme produkt som konkurrerte
internasjonalt. Da hadde vi vært i en helt annen situasjon. Men
internasjonalt har vi blitt enige om at for å få utviklet nye legemidler
aksepterer vi bl.a. patenttid, som gjør at et selskap får lov til
å være enerådende i en monopolsituasjon med et legemiddel over tid.
Det skaper ikke noe perfekt marked. Det gjør at vi møter nettopp
en situasjon der industrien sier at de opererer med en pris – åpen
– som ofte er ekstremt høy, men også er villige til å inngå rabatter
hvis de holdes hemmelig. Norge kan velge å si nei til det, men da
vil vi også velge å si nei til å tilby våre pasienter den typen
behandling. For Norge må erkjenne at vi er et ekstremt lite marked
for denne industrien internasjonalt.
Nicholas Wilkinson (SV) [15:17:06 ] : Noe av det som gjør jobben
på Stortinget vanskelig, er når man stiller helt konkrete, enkle
spørsmål, og så sjelden får et svar. Så jeg prøver rett og slett
å stille akkurat det samme spørsmålet igjen. Hemmelige priser har
vokst fram internasjonalt fordi legemiddelindustrien har lobbet
for det og bedt om det. Legemiddelindustrien i Norge ønsker selv
hemmelighold av legemiddelpriser. Hva tror statsråden er grunnen
til at legemiddelindustrien ønsker hemmelighold av legemiddelprisene?
Er det fordi de vil ha lavere priser og mindre profitt, eller er
det fordi de selv mener at de da kan sette høyere priser og dermed
tjene mer penger? Jeg håper at jeg kan få et svar på spørsmålet
denne gangen.
Statsråd Bent Høie [15:17:46 ] : Jeg tror kanskje det som har
blitt en ny erfaring for representanten Wilkinson, er at selv enkle
spørsmål kan ha kompliserte svar, fordi verden ikke alltid er så
enkel som det representanten Wilkinson vil ha det til. Så mitt svar
er det samme som det forrige. Dette er et komplisert spørsmål. Vi
er helt enige om prinsippet, men verden er dessverre ikke så enkel
som Wilkinson vil ha det til.
Presidenten: Replikkordskiftet
er slutt.
Fleire har ikkje bedt om ordet
til sak nr. 8.