Helge André Njåstad (FrP) [10:03:06] (leiar i komiteen og ordførar for saka): Det denne saka dreiar seg om, er noko heilt anna enn det ei NOU om tap av statsborgarskap som straff handlar om. Dette dreiar seg nemleg om å kalla tilbake noko som ein aldri skulle hatt, og det er ikkje straff verken etter lova eller på annan måte. Det er viktig at me ikkje forvekslar NOU-en og den saka og problemstillinga som no er aktuell.

Bakgrunnen for at det har kome eit representantforslag frå partia Miljøpartiet Dei Grøne, Arbeidarpartiet, Venstre, SV og Senterpartiet har si årsak i at UDI har fått fleire ressursar, slik at dei har jobba fram ei rekke saker. Dette har skapt ei mediemerksemd som har danna grunnlag for at det vart fremja eit representantforslag tidleg i år, som går på kven som skal ha myndigheit til å kalla tilbake statsborgarskap som er gjeve på feilaktig grunnlag. Vidare peikar representantforslaget på at saker som er under behandling, må setjast på vent til denne endringa skal skje.

Som saksordførar har eg sjølvsagt gått grundig inn i problemstillinga og besøkt UDIs kontor som behandlar slike saker. Eg registrerte der at UDI på eige initiativ har omorganisert seg for å samle spesialkompetanse på kompliserte saker innanfor statsborgarskap og tilbakekalling. Mitt inntrykk er at UDI gjer eit grundig og godt arbeid. Dei har kompetanse og spesialkunnskap på dette feltet, og dei er uavhengige i forholdet til regjeringa og til enkeltsaker, noko som er viktig for UDI, men som det òg er viktig blir sagt i denne sal.

Ein har god rettstryggleik i dag. Dersom ein ikkje er fornøgd med det vedtaket som forvaltninga gjennom UDI fattar, har ein klagemoglegheit til UNE, som òg er eit kompetent organ med spesialkunnskap. Ein har i dag òg moglegheit til å bringe den endelege avgjerda i forvaltninga inn for domstolane, så ein har god rettstryggleik med dagens praksis. Som alle veit, går dette tilbake til 2005, då eit samla storting vedtok den ordninga som me i dag styrer på, og som skiftande regjeringar har halde seg til.

Komiteen har hatt ei grundig behandling, sjølv om det har vore eit litt spesielt løp der ein starta med konklusjonen. Dei nemnde partia som stod bak representantforslaget, flagga sitt syn og sa dei var einige. Så gjekk det ikkje mange dagar før Kristeleg Folkeparti òg slutta seg til. Så starta me behandlinga i komiteen og la saka fram for statsråden, som kom med ei rekke prinsipielle synspunkt på forslaget og i tillegg peika på andre ting ein kunne gjere for å styrkja rettstryggleiken, noko alle er opptekne av at ein gjer. Deretter hadde me ei høyring. I høyringa kom det fram nyttige, gode innspel. Eg merka meg spesielt Domstoladministrasjonen. Det er litt spesielt at ein føreslår å flytta noko til domstolane, utan at ein har hatt dialog med domstolane sjølve om korleis dei såg føre seg å få ei ny oppgåve som bryt med fundamentale prinsipp om maktfordeling i Noreg. Domstoladministrasjonen var tydeleg og klar, og eg skal sitera kva dei sa ved innleiinga av høyringa:

«Vi mener det er svært uheldig at lovforslag som innebærer endringer av stor prinsipiell (og praktisk/økonomisk) betydning, ikke har vært undergitt en drøfting med domstolene før politisk enighet om endringen er etablert.»

Det er rimeleg klare ord frå ein domstoladministrasjon. Dei peikar på at dei skal få ei ny oppgåve som ikkje har vore drøfta med dei. Dei ønskjer heller ikkje eit slikt rom når Noreg har lang tradisjon for at forvaltning og domstol er to ting, og at dette er ei oppgåve som ligg til forvaltninga.

Etter høyringa vart det etablert eit fleirtal som eg greidde ut om i starten av saka, som inneber at regjeringspartia Høgre og Framstegspartiet står aleine om å meina at den ordninga som har vore sidan 2005, har sikra god rettstryggleik. Eg håpar likevel at dei partia som står bak fleirtalet, meiner at regjeringa skal greie ut dette grundig, og at ein ikkje endrar maktfordelingsprinsippet gjennom eit representantforslag, utan at det fyrst får ei grundig behandling. Eg håpar at debatten i dag vil avklara at ein har tillit til at regjeringa skal gjera dette grundig, og eg viser til dei merknader som står om at slike store endringar må greiast ut nøye og grundig, før dei blir sette i verk.

Helga Pedersen (A) [10:08:23]: Rettssikkerhet er en av grunnsteinene i det norske demokratiet. Derfor er det viktig at vi verner om den. Det å sikre rettssikkerhet for enkeltmennesket bidrar til høy tillit i samfunnet.

Hvis man kommer til Norge og lyver om hvem man er, og om hvorfor man har kommet hit, skal det få konsekvenser. Da må man være forberedt på å miste oppholdstillatelsen sin eller statsborgerskapet sitt, selv om det potensielt har gått mange år.

Samtidig er det å ta statsborgerskapet fra folk veldig alvorlig, med store konsekvenser for dem det gjelder. Derfor mener vi at dette er et område der rettssikkerheten må styrkes. Det er bakgrunnen for at vi mener at det å tilbakekalle folks statsborgerskap er en beslutning som må flyttes fra forvaltningen til en domstol, slik at de det gjelder, får oppnevnt en forsvarer og får vurdert sin sak etter de prosesskrav og krav til bevis som en domstol krever. Vi har all mulig tillit til UDI som fagorgan, det er ikke det dette handler om.

Vi er veldig glad for at det forslaget som Arbeiderpartiet har vært med på å fremme, i dag får flertall i Stortinget. Vi forventer selvfølgelig at regjeringen gjør en grundig jobb med å følge opp dette. Men dette er ikke et vagt ønske fra Stortinget om at regjeringen kan være så snill å forandre loven, dette er noe som Stortinget i dag veldig tydelig pålegger regjeringen å gjøre, og vi forventer selvfølgelig at det følges opp raskt.

Fremskrittspartiet har med stor patos sagt at dette er et brudd med maktfordelingsprinsipper og – jeg holdt på å si – måten Norge er blitt styrt på gjennom hundrevis av år. Det er det selvfølgelig ikke. For det første: Hvorvidt denne type saker skal behandles av forvaltningen eller av domstolene, er en politisk beslutning, som Stortinget står helt fritt til å ta. Og vi har andre, helt tilsvarende saker, som f.eks. vergemålsloven, der det å frata en person rettslig handleevne er en beslutning som tas av domstolen. Her kunne man teoretisk tenke seg at det ble gjort av forvaltningen, men det gjør det altså ikke.

Når det gjelder domstolene, vil de nå få en ny oppgave. Men det kan ikke sies å være en vesentlig merbelastning med hensyn til antall saker. Selv om det har vært en økning i antall tilbakekallelse-av-statsborgerskap-saker de siste årene, er det i den store sammenheng ikke et veldig stort volum av dette.

I forbindelse med dette forslaget har det også vært en offentlig debatt om innføring av foreldelsesfrist for statsborgerskapet. Det går Arbeiderpartiet ikke inn for, av flere årsaker. Vi legger vekt på at UDI har advart mot å gjøre det. Det aller tyngste argumentet mot å innføre foreldelsesfrist er at det å kreve at asylsøkere som kommer til Norge, oppgir riktig identitet, er en grunnpilar i asylinstituttet. Det er det veldig viktig å holde fast på, og vi er veldig skeptisk til ethvert signal som på en måte kan antyde det motsatte.

Når det er sagt, mener vi det er både viktig og riktig at botid og antall år som statsborger i Norge skal tillegges vekt og være en del av de vurderingene domstolene skal gjøre. Derfor har flertallet i sine merknader nettopp understreket at domstolene må gjøre en forholdsmessighetsvurdering, der det man er anklaget for å ha gjort feil, vurderes opp mot botid og antall år som statsborger i Norge.

Sist, men ikke minst tar stortingsflertallet her et oppgjør med den såkalte arvesynden. Det er et viktig prinsipp at man står til ansvar for de feil man selv er ansvarlig for, men det er ikke riktig etter norsk rettstradisjon at barn og barnebarn skal kunne straffes for de feilene foreldre eller besteforeldre har gjort. Også det rydder stortingsflertallet i dag opp i.

Frank J. Jenssen (H) [10:13:29]: Forslaget vi behandler nå, har som formål å forbedre rettssikkerheten til dem som står i fare for å miste statsborgerskapet. Det er en alvorlig sak hvis man har løyet om bakgrunnen sin og fått innvilget statsborgerskap, men det er selvfølgelig også en alvorlig sak å skulle bli fratatt et statsborgerskap. Det skal være god rettssikkerhet, og Høyre er enig i at det går an å finne måter å styrke rettssikkerheten på. Men det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haken, som et uttrykk sier, slik som flertallet – etter min oppfatning – er i ferd med å gjøre i denne saken.

Det er ingen tvil om at det som foreslås, nemlig at det som har vært et forvaltningsvedtak om å innvilge statsborgerskap – per i dag er det også et forvaltningsvedtak som kan frata en et statsborgerskap, som så kan bringes inn for domstolen – flyttes inn i domstolen, er et ganske langt skritt å gå. Når Arbeiderpartiet prøver å bagatellisere at det er et brudd med maktfordelingsprinsippet i dette landet, er jeg overrasket over det. Da kan Arbeiderpartiet umulig ha vært til stede under høringen i saken og hørt domstolenes egen vurdering av det og deres sterke advarsel, både prinsipielt og praktisk, knyttet til dette forslaget, om at det man gjør her, er å forandre ganske fundamentalt og begi seg ut på en «slippery slope» knyttet til hvordan vi skal behandle slike saker. Hvis det skjer i denne saken, er det i grunnen et spørsmål om hvorfor det ikke skal skje i andre saker. Hvilken prinsipiell tilnærming har Arbeiderpartiet til skillet mellom forvaltning og rettsutøvelse? Det kunne det vært interessant å få høre om i denne saken.

Det finnes andre måter, så hvis Arbeiderpartiet og resten av flertallet ønsker å gjøre dette på en annen måte, hadde man også kunnet komme Høyre og Fremskrittspartiets invitt i møte og si: Ja, det går an å styrke rettssikkerheten. Et av ankepunktene i dag er at hvis man etter en grundig forvaltningsmessig vurdering får et vedtak om at man ikke lenger får beholde statsborgerskapet sitt, så kan man bringe saken inn for domstolene. Så vil noen si at det er kostbart, det er krevende. Men da kan vi i så fall selvfølgelig diskutere å gi disse menneskene fri rettshjelp for å få prøvd et forvaltningsvedtak i domstolen. Det er det ene.

Vi kunne også ha sagt: Hvis man velger å bringe saken inn for domstolen, skal man beholde statsborgerskapet inntil saken er avgjort av tingretten. Vi kunne også ha gjennomført en lovendring om at alle saker som gjelder tilbakekall av statsborgerskap, skal behandles i nemndsmøte i UNE, for i dag er det ikke alltid en full nemnd i Utlendingsnemnda som behandler disse sakene.

Så hvis Helga Pedersen mener det som ble sagt fra denne talerstolen, at man har full tillit til UDI og Utlendingsnemnda, kunne man ha styrket saksbehandlingen i disse sakene uten å ha begått det ganske store grepet som det er å begynne å flytte forvaltningsvedtak inn i domstolsapparatet, slik som domstolene sterkt advarer mot, og som jeg mener prinsipielt sett er grunnleggende galt. Så jeg er slett ikke sikker på at dette nødvendigvis bidrar til å styrke rettssikkerheten. Det er en annen skål. Jeg mener at rettssikkerheten kunne vært ytterligere styrket ved de måtene som Høyre – for så vidt også Fremskrittspartiet – skisserer i saken.

Når det gjelder barn og barnebarn som havner i en vanskelig situasjon fordi deres foreldre eller besteforeldre har løyet om sin bakgrunn og grunnlaget for å få statsborgerskap, mener vi i Høyre også at det bør endres, slik at barn og barnebarn ikke mister statsborgerskapet som følge av feil som foreldre og besteforeldre har begått. Det står vi også bak i denne saken. Men grunnleggende sett handler denne saken om at de som har bløffet seg til og lurt seg til et norsk statsborgerskap, skal fratas det. De er innvilget det etter en grundig vurdering i forvaltningen, og de skal også kunne fratas det etter en grundig vurdering i forvaltningen med mulighet for å anke til rettsapparatet, slik man selvfølgelig har i dag. Men det er fullt mulig å styrke rettssikkerheten på andre måter enn ved å gjennomføre en politikk som prinsipielt endrer maktfordelingen og maktbalansen vi har i Norge.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:18:42]: Et norsk statsborgerskap skal henge høyt, og Kristelig Folkeparti ønsker ikke på noen måte å gjøre det lettere å jukse seg til opphold eller til et statsborgerskap. Men denne debatten handler om hvorvidt tilbakekallelse av statsborgerskap skal skje ved dom eller ei. Kristelig Folkeparti mener domstolsbehandling vil bety en styrking av rettsikkerheten.

Et norsk statsborgerskap henger allerede høyt i dagens lovverk. Da er det naturlig at man heller ikke kan frata noen deres statsborgerskap på en lettvint måte. I dag er det mulig å miste sitt statsborgerskap gjennom kun et enkeltvedtak i UDI. Dette synes ikke Kristelig Folkeparti er betryggende og støtter derfor forslaget om at dette kun bør skje gjennom dom.

Domstolsbehandling innebærer styrket uavhengighet og økt mulighet til å imøtegå motpartens anførsler. Tilbakekall av statsborgerskap har mange likhetstrekk med straff, og konsekvensene er dramatiske for den det gjelder. Når selv den minste straffesak i dag behandles i domstolen, er det gode grunner for at tilbakekall av statsborgerskap også skal gjøre det.

Et motargument er at det også i dag er mulig å prøve en avgjørelse for domstolene. Det er riktig, men det er en rettighet få har reell adgang til. Bare de mest ressurssterke har midler til å ta en slik sak mot staten, da man gjør det på egen risiko og regning. Dagens vedtak vil innebære at det er staten som må ta den som mistenkes for juks eller løgn, for retten. Det vil også utløse rett til rettshjelp for den tiltalte.

Jeg legger for øvrig merke til at også regjeringspartiene innser at det i dag ikke er en tilstrekkelig betryggende behandling av disse sakene, og at de har fremmet egne forslag for å forsøke å bøte på det. Det er bra, men her burde man gått hele veien og sikret domstolsbehandling.

Videre har det vært en praksis i UDI som innebærer at også barn og endatil barnebarn kan miste sine statsborgerskap på grunn av foreldrenes og besteforeldrenes feilinformasjon ved ankomst. Dette er urimelig og har bidratt til frykt blant andre- og tredjegenerasjons innvandrere. Om ikke praksisen endres, kan den bli et hinder for god integrering. Juridiske eksperter har uttalt at dagens lovgivning ikke tillater en slik praksis. Når den likevel eksisterer, bør det presiseres i lovverket at barn og barnebarn ikke skal rammes av foreldrenes og besteforeldrenes feil.

Kristelig Folkeparti mener for øvrig at i det begrensede antallet saker der barn allerede har blitt utsatt for denne urimelige og trolig lovstridige praksisen, bør det gis en åpning for å kunne rette opp i dette, slik at dem det gjelder kan få tilbake sitt norske statsborgerskap.

En annen uheldig praksis er at UDI kan fremme tilbakekallelsessaker i flere tiår etter at en asylsøker kom til landet. Det skyldes at dagens lovverk ikke fastsetter noen foreldelsesfrist for tilbakekall av statsborgerskap. I forvaltningen for øvrig er det flere klare foreldelsesregler for krav og inngrep fra forvaltningens side overfor innbyggerne. Også i strafferetten er det frister for foreldelse av straffeansvar, kun de alvorligste forbrytelsene foreldes ikke. Dette medlem anser at det kan virke urimelig at alvorlige forbrytelser som menneskehandel og grovt bedrageri foreldes, men det at en asylsøker oppga feil opplysninger ved ankomst, det skal aldri foreldes.

De hensynene som ligger bak foreldelsesreglene, vil også gjelde i disse sakene. Bevis svekkes over tid, og muligheten til å føre bevis for sin uskyld blir vanskeligere jo lengre tid det går.

Med de vedtak som flertallet gjør i dag, med innføring av en domstolsprøving der botid blir et viktig moment i vurderingen, vil en foreldelsesfrist trolig komme til anvendelse i ytterst få saker. Kristelig Folkeparti anser likevel at både rimelighetshensyn og rettssikkerhetshensyn tilsier at det også bør innføres en foreldelsesfrist.

Prinsipielt sett vil dette bedre rettsikkerheten. En domstol har anledning til å bruke alle opplysninger fra UDI og UNE og har anledning til å belyse bredden i saken på en måte som vil bedre rettsikkerheten for den enkelte, og det vil stå seg i vårt rettsapparat. Det er en politisk avgjørelse som Stortinget har anledning til å ta dersom vi mener at dagens ordning ikke er god nok.

Jeg tar opp forslagene vi er med på i saken.

Heidi Greni (Sp) [10:23:51]: Historien vi har blitt kjent med gjennom media om norske statsborgere som har fått tilbakekalt sine statsborgerskap etter lang botid i Norge, har gjort inntrykk på meg. Vi har alle f.eks. hørt om den palestinske familien på tolv personer som over tre generasjoner etter 27 år i Norge nå risikerer å få slettet sine norske statsborgerskap. Det vitner om et behov for å endre dagens praksis der tilbakekallelse av statsborgerskap skjer gjennom forvaltningsvedtak. Derfor var Senterpartiet med på å fremme dette forslaget.

Jeg reagerer også på at UDI etter så lang tid oppdaget at innvilget statsborgerskap er gitt på feil grunnlag. Når noen innvilger statsborgerskap, har det allerede vært fattet flere vedtak om både midlertidig oppholdstillatelse og permanent oppholdstillatelse. Det må fattes rett vedtak i første omgang, slik at en unngår at statsborgerskap blir innvilget på feil grunnlag. Om nødvendig må kompetansen styrkes, slik at vi unngår dette i framtiden.

I Innst. O. nr. 86 for 2004–2005, som omhandler dette, uttaler komiteen:

«Komiteen er enig i at dette kun bør gjelde der feilen skyldes søkeren og at det skal kreves forsett.»

Stortinget la dermed til grunn ved vedtaket at vilkåret for tilbakekall var at søkeren selv hadde gitt uriktige opplysninger.

Gjennom enkeltsaker ser vi nå at dagens praksis gir svært uheldige utslag, ved at barn og barnebarn uforskyldt blir fratatt sine statsborgerskap som følge av at foreldre eller besteforeldre oppga feil informasjon ved søketidspunktet. Senterpartiet kan ikke godta en slik form for arvesynd og fremmer derfor sammen med flertallet forslag om at barn og barnebarn ikke fratas statsborgerskap som følge av feil begått av foreldre eller besteforeldre.

Videre er det etter min mening naturlig at det innvilges fri rettshjelp i tilbakekallssaker. Å belaste den enkelte økonomisk blir urimelig når det er staten som reiser sak. Dette er en kostnad staten må bære.

For øvrig vil jeg vise til at det ble tilbakekalt 138 statsborgerskap i femårsperioden mellom 2012 og 2017. Av disse sakene var 19 behandlet i domstoler. Med andre ord vil det ikke være snakk om mange saker, og domstolene vil være godt i stand til å håndtere dette ressursmessig.

Statsborgerskap er en tillitserklæring fra staten til den som erverver statsborgerskapet. Det gir en borger både rettigheter og plikter. Det gir også den enkelte trygghet, tilhørighet, identitet og stolthetsfølelse. Nettopp derfor blir tilbakekalling av statsborgerskap en svært inngripende handling.

Senterpartiet mener at sanksjoner bør stå i rimelig forhold til overtredelsens art. Forholdsmessighetsprinsippet er et sentralt element i det vi vedtar i dag. I en forholdsmessighetsvurdering vil domstolene ta hensyn til alle sider i en sak om tilbakekall, deriblant botid og tilknytning til landet.

Jeg registrerer at regjeringspartiene ikke er kritiske til dagens praksis og heller ikke anerkjenner behovet for en ordning som vil styrke den enkeltes rettssikkerhet. Deres hovedfokus har vært å angripe forslaget og hevde at det rokker ved maktfordelingsprinsippet. Det er i tilfellet ikke de eneste sakene som gjør det. Også i dag er det på flere områder domstolene som avgjør i første instans, f.eks. når det gjelder vergemålssaker og saker som gjelder frihetsberøvelse etter utlendingsloven.

Det vi vedtar i dag, betyr i praksis at spørsmålet om tilbakekall ikke lenger vil være gjenstand for forvaltningssak i UNE og UDI, og heller ikke gjenstand for skiftende politikk. Disse spørsmålene skal behandles av domstolene, dvs. av et uavhengig organ, og vil sikre at behandlingen vil være likeens uavhengig av hvem som sitter i politisk ledelse i departementet.

Jeg er glad for at stortingsflertallet i dag vedtar endringer i statsborgerloven som sikrer en mer rettssikker prosess, der tilbakekall av statsborgerskap skal skje ved dom.

Når det gjelder Venstres løse forslag, mener Senterpartiet at dette er ivaretatt i flertallsmerknadene, som er veldig tydelige når det gjelder dette. Det vil være en del av grunnlaget for loven, og vi forventer at domstolene forholder seg til det ved lovanvendelsen.

André N. Skjelstad (V) [10:29:08]: Tilbakekall av statsborgerskap er et inngripende tiltak. Statsborgerskap henger høyt, og mange venter i mange år på å få innvilget søknaden. Terskelen for tilbakekall må også være høy, særlig i land hvor en ikke har anledning til å inneha to statsborgerskap og kan ende opp med å bli statsløs. Venstre er en varm tilhenger av dobbelt statsborgerskap og har lenge ventet på regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak fra i fjor. Norge er nå et av få land i Europa som fortsatt har forbud mot dobbelt statsborgerskap. Dette må vi få gjort noe med.

Venstre er glad for at rettssikkerheten ved tilbakekall nå bedres. Vi har flyttet avgjørelsen av disse sakene over i domstolene. Etter at forslaget ble levert, ble vi også gjort kjent med flere saker som har vist hvordan hjemmelen for tilbakekall brukes, og i hvor stort omfang. Vi skulle derfor gjerne sett at en hadde hevet terskelen for tilbakekalling av statsborgerskap, og at en hadde innført en foreldelsesfrist for tilbakekall, som vi har på en rekke andre områder.

Frykten for å miste statsborgerskapet hemmer integrering, særlig når en i saker som er omtalt i media, vil tilbakekalle statsborgerskapet til barn og barnebarn med bakgrunn i uriktige opplysninger fra bestefar. Det går ikke an, og jeg er glad for at stortingsflertallet nå setter en stopper for den praksisen. Men selv for den som anføres å ha gitt uriktige opplysninger, bør det gis en foreldelsesfrist, som en gjør i alvorlige straffesaker. På et eller annet tidspunkt må en kunne være trygg på at statsborgerskapet står seg, og at en fullt ut integrerer seg i samfunnet, noe som alle forventer.

Men det var ikke mulig å få flertall for en foreldelsesfrist i noen retning. Derfor er det viktig å sikre at det i disse sakene foretas en forholdsmessighetsvurdering som til en viss grad ivaretar hensynet til foreldelsesregelen. Venstre mener at det må tydeliggjøres, og foreslår at Stortinget ber regjeringen om på en egnet måte å sikre at det foretas en forholdsmessighetsvurdering ved tilbakekall av statsborgerskap, hvor bl.a. botid og hvor lenge statsborgerskapet har vært ervervet, vektlegges. Dette forslaget er herved tatt opp.

En overføring av tilbakekallingssakene fra utlendingsforvaltningen til domstolene er ingen liberalisering. Regelverket er det samme. Det vil fortsatt være grunnlag for tilbakekall av statsborgerskap som følge av uriktige opplysninger. Jeg har registrert frykten for at domstolene overstrømmes av saker. Vi snakker her om et avgrenset saksfelt. UDI vil fortsatt spille en rolle i forberedelsen av sakene, og en vil fortsatt dra nytte av deres fagkunnskap og særlige innsikt i utlendingsfeltet. Deres vurdering vil veie tungt. Nå vil en ha en uavhengig domstol til å ta stilling til om vilkårene er oppfylt. Det mener Venstre er en viktig bedring av rettssikkerheten.

Venstre skulle gjerne sett at vi fikk en egen forvaltningsdomstol på utlendingsfeltet, som en har i en rekke andre land, for da hadde en sikret spesialkunnskap på feltet og bedret rettssikkerheten i forhold til dagens ordning.

Venstre har alltid hatt et særlig engasjement for barn, enten det gjelder lengeværende asylbarn eller fortvilte enslige mindreårige på mottak. Barn må på det feltet bære et altfor stort ansvar for voksnes feiltrinn. Vår praksis overfor asylbarn er derfor en av de viktigste grunnene til at vi ikke får flertall i salen for å innføre en klageordning etter barnekonvensjonen.

I denne sak har det vært spesielt at også myndige barn og barnebarn stilles til ansvar for feil de ikke har hatt noen mulighet til å påvirke. Det er urimelig, og jeg håper at vi etter dagens vedtak ikke får flere tilsvarende saker.

Karin Andersen (SV) [10:33:12]: Vi i SV er glade i dag, fordi vi har fått med oss flertallet i Stortinget på å endre praksis rundt tilbakekall av statsborgerskap, slik at rettssikkerheten økes. Det er nødvendig, og det er bra. Jeg er litt forundret over at det ikke er enstemmighet rundt saken.

Statsborgerskap er vel den mest fundamentale rettighet et menneske kan ha. Å være statsløs er å være nærmest rettighetsløs i verden. Så det å innvilge et statsborgerskap må selvfølgelig gjøres på en slik måte at man ikke innvilger det på feilaktig grunnlag. Og hvis man skal miste et statsborgerskap, må man bruke de beste og mest rettssikre prosesser for å sikre at man ikke gjør noen urett i et slikt fundamentalt spørsmål.

Jeg hører at noen stiller spørsmål ved at man bl.a. viser til den NOU-en som er lagt fram, som handler om tilbakekall brukt som en straffereaksjon ved f.eks. terrorhandlinger. I dag er det ikke slik at man kan miste statsborgerskap på et slikt grunnlag i Norge. Jeg tror at de fleste vil tenke at en feil man gjorde for 20–30 år siden, kanskje ikke er verre enn å ha deltatt i terroraksjoner. Men slik er altså dagens lov nå. Men det som står i denne NOU-en er mer prinsipielt enn som så. Det står bl.a:

«En domstolsprosess vil i større utstrekning enn administrativ behandling ivareta generelle rettsstatsidealer, der den enkelte blant annet gis rett til forsvarer og til å fremme bevis som styrker hans eller hennes sak. Vel så viktig er kanskje at domstolsprosessene ikke er politisk styrt, slik at det ikke oppstår allmenn spekulasjon omkring regjeringens rolle i saker vedrørende tap av statsborgerskap.»

Dette er altså fra NOU-en som er utredet av rettseksperter, et utvalg som regjeringen har satt ned. Det er disse prinsippene som SV og flertallet mener også må gjelde for tilbakekall der det har vært feil.

Dette forslaget bryter ikke med maktfordelingsprinsippet. Det er andre saker som behandles på samme måte, som flere representanter har vist til. Også i svært mange andre land er dette en sak som behandles for domstolene, nettopp fordi man ser at dette er en så fundamental rettighet.

Det er også forslag i dag om å sikre fri rettshjelp i slike saker, og der burde, etter mitt syn, også Høyre stemme for, for det forslaget er ikke knyttet til hvilken behandling saken skal ha, men er et generelt prinsipp om disse statsborgersakene. Det er også fremmet forslag om at de sakene som i dag behandles og er under behandling, stilles i bero. Det er viktig fordi man nå må få en rettssikker behandling av disse sakene, en mer rettssikker behandling, bl.a. at man selvfølgelig må få rett til å møte, slik man ikke nødvendigvis har i dag. Det er jo et mindretall av slike saker. Men det må også være et pålegg til regjeringen å få utredet denne saken og lagt den fram for Stortinget så raskt som forsvarlig mulig. Det er nødvendig, og de sakene som er under behandling etter gammelt lovverk, må derfor ikke ferdigbehandles.

Så er det viktig at alle – bortsett fra Fremskrittspartiet – er enige om at man skal avskaffe arvesynden. Det er veldig gode argumenter for det, og veldig rart at det skal være konsekvenser for barn og barnebarn av en feil foreldre har gjort i en slik sak.

Så er det foreldelsesspørsmålet, og det er synd at det ikke har blitt flertall for det. Jeg vise til en merknad der også Høyre er med, der det står:

«Disse medlemmer ser at det kan virke urimelig at alvorlige forbrytelser foreldes, men at feil opplysninger ved ankomst til Norge aldri foreldes.»

Det mener jeg er svært viktig.

Så vil jeg bare si at SV kommer til å støtte Kristelig Folkepartis forslag nr. 2 og det forslaget som ligger på bordet fra Venstre i dag, der SV skulle vært medforslagsstiller.

Rasmus Hansson (MDG) [10:38:39]: Denne debatten handler om rettssikkerheten for alle norske statsborgere. Vi har en regjering som i økende grad har åpnet for administrative vedtak for å ta statsborgerskapet fra folk, og derfor er det veldig bra at stortingsflertallet nå slår fast det som burde være helt åpenbart, nemlig at det å ta statsborgerskapet fra folk ikke kan være en byråkratisk prosedyre på linje med det å ta førerkortet eller skjenkebevillingen fra noen. Det å ta statsborgerskapet fra folk er en svært alvorlig beslutning. Det er en eksistensiell hendelse for dem det rammer, og det må derfor være en selvfølge at de som står overfor en sånn trussel, skal få sin sak behandlet i det norske rettsvesenet, ikke bare fra et skrivebord.

Regjeringens praksis har på mange måter bidratt til å skape et A-lag og et B-lag blant norske statsborgere, gjennom både regjeringens retorikk og deres praktiske politikk. Den spesielle innsatsen for å gjennomgå veldig gamle asylsaker, den aktive viljen til å hive barn og barnebarn ut på grunnlag av deres besteforeldres og foreldres feil, er et av de drøyeste eksemplene på denne typen politikk. Budskapet fra regjeringen har vært klokkeklart: Mange norske statsborgere skal ikke føle seg trygge.

Dette har heldigvis svært mange mennesker reagert på. De har reagert på saker som Mahad-affæren og historien om en stor familie med statsløse palestinere som er truet av utkastelse pga. én manns påståtte løgn, og dette strider heldigvis mot folk flests allmenne rettsoppfatning. Godt integrerte mennesker, ja selv barn som er født i Norge, står altså, med den politikken som har vært ført til nå, i fare for å bli kastet ut av landet på basis av et aggressivt regelrytteri. Det er veldig bra at Stortinget slår tilbake mot denne politikken og slår fast at alle norske statsborgere skal ha den samme rettssikkerheten.

I tillegg til representantforslaget, som vi er med på selv, støtter vi også Venstre, SV og Kristelig Folkepartis forslag om å gå inn for en foreldelsesfrist i slike saker, slik vi har i saker med svært alvorlige forbrytelser – langt mer alvorlige forbrytelser enn det det er spørsmål om ved dette tilfellet – ellers i Norge. En foreldelsesfrist setter også fornuftige rammer for forvaltningens ressursbruk, slik at de først gjør åpenbart nødvendige, grundige undersøkelser før statsborgerskap innvilges, og deretter har en rimelig avgrenset tid til å oppklare eventuelle feil. Derfor støtter vi også Kristelig Folkepartis forslag om å gi statsborgerskapet tilbake til barn og barnebarn som har mistet det gjennom dagens uakseptable praksis.

Miljøpartiet De Grønne har også levert et eget representantforslag som vil bli behandlet senere, som foreslår ytterligere begrensninger på det å ta statsborgerskapet fra folk. Det er jo noe som svært mange land rundt oss rett og slett ikke gjør. Statsborgerskap er en menneskerettighet, og det at landet som i sin tid skaffet seg mye internasjonal goodwill ved å utdele Nansen-pass til statsløse armenere, som fortsatt gjør oss til et godt navn i Armenia, er det landet som går så langt i å ta statsborgerskapet fra folk og til og med i å gjøre folk statsløse, er jeg veldig glad for at vi nå tar opp igjen til debatt.

Det Stortinget gjør i dag, er å ta et godt skritt i retning av å fjerne inndelingen i A- og B-lag blant norske statsborgere igjen. Med det Miljøpartiet De Grønne-forslaget som er fremmet, og som skal behandles senere i denne perioden, bør Stortinget ta skrittet fullt ut og sørge for at det å ta statsborgerskapet fra folk, ikke er noe vi gjør i Norge. Har folk begått feil, skal de straffes etter norsk lov, men er man norsk statsborger, så er man det, og skal behandles som det.

Statsråd Per Sandberg [10:43:46]: Først en liten kommentar til representanten Hansson angående denne regjeringens politikk på dette feltet: Denne saken ble altså enstemmig vedtatt i dette storting i 2005. Enstemmig vedtatt. Så det regjeringen har gjort, er at man har fulgt opp det som et enstemmig storting sa i 2005. Jeg respekterer om man ønsker å endre det, men å peke på at regjeringen gjør noe som ikke Stortinget har besluttet, blir rimelig feil.

Jeg har merket meg, selvfølgelig, at et flertall i komiteen nå er for at tilbakekall av statsborgerskap skal avgjøres av domstolene som første instans. Det er videre et flertall i komiteen for å presisere at barn og barnebarn ikke kan miste statsborgerskap som følge av feil begått av foreldre eller besteforeldre. Det er også flertall for at saker om tilbakekall fortsatt skal stilles i bero, og at det skal gis fri rettshjelp i saker om tilbakekall av statsborgerskap.

Jeg minner om at vi er helt avhengige av at de som vil ha tillatelse etter utlendingsloven, eller norsk statsborgerskap etter statsborgerloven, forklarer seg riktig for myndighetene. Vårt system bygger i stor grad på tillit. Jeg mener det er veldig uheldig å gjøre endringer som kan svekke incitamentene til å gi riktige opplysninger til myndighetene, særlig i tråd med reglene som finnes i forvaltningsloven. Forvaltningsloven fastsetter en rekke krav som skal ivareta den enkeltes rettssikkerhet. Loven sikrer kontradiksjon og at sakene er så godt opplyst som mulig før vedtak om tilbakekall treffes. Forhold som går både i den enkeltes favør og disfavør utredes betydelig.

I alle saker om tilbakekall av statsborgerskap vurderer UDI om vedtaket er forholdsmessig. UDIs og UNEs uavhengighet er sikret gjennom at departementet ikke kan instruere om utfallet av enkeltsaker, og klagebehandlingen for UNE er enda mer betryggende lagt opp enn for forvaltningsklage på andre områder. UNE er altså et domstollignende organ og kan heller ikke instrueres om lovtolking eller skjønnsutøvelse. UNEs nemndledere må fylle vilkårene for å være dommere. Rettssikkerheten kan sies å være meget godt ivaretatt.

Etter at en sak om tilbakekall av statsborgerskap er ferdigbehandlet på forvaltningsnivå, kan den bringes inn for domstolene. Jeg kan ikke se at det i seg selv vil styrke rettssikkerheten, det at forvaltningens grundige saksbehandling og vedtak blir fjernet og saken bringes direkte inn for domstolene. Jeg er rett og slett bekymret for at vi med de endringene komitéflertallet legger opp til, kommer i en situasjon der det blir uforholdsmessig ressurskrevende og rett og slett vanskelig for myndighetene å sørge for tilbakekall av statsborgerskap i saker hvor personer har gitt uriktige opplysninger.

Min vurdering er at domstolsbehandlingen trolig vil føre til at saksbehandlingstiden blir lengre enn i dag på grunn av manglende kapasitet hos domstolene. Jeg hører flere si at det ikke blir flere saker i domstolene ut fra dette vedtaket. Med fri rettshjelp og domstolene som første instans er det naivt å tro at ikke de aller fleste sakene havner i domstolene.

Det er viktig å se på sammenhengen mellom statsborgerskap og utlendingslov. Selv om tilbakekall av statsborgerskap overføres til domstolene, må uansett spørsmålet om utvisning – i ettertid – behandles av UDI og UNE. En slik saksgang forlenger saksbehandlingstiden. I to av utlendingssakene hvor Norge er blitt dømt i EMD, ble det bl.a. lagt vekt på at sakene ikke hadde blitt håndtert med tilstrekkelig hurtighet og effektivitet.

Jeg mener en slik sak er litt for å vedta uten å få til en utredning i forkant. Det er litt overraskende at Stortinget faktisk vedtar en så omfattende endring når det gjelder maktfordelingsprinsippet, uten i det hele tatt å legge til grunn en utredning, og det viste også høringen på Stortinget.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:01:55]: Nå viste statsråden hvorfor det er nødvendig å vedta dette i dag, nemlig fordi han ikke har instruert Utlendingsdirektoratet om å gjøre det Stortinget mener, og det Stortinget etter min oppfatning mente allerede den gangen vi vedtok dette, i 2004–2005.

Det er ikke mange ganger de siste fire årene jeg har gledet meg over saker som handler om rettssikkerheten for folk som har utenlandsk bakgrunn, men det er mulig at vi har fått til dette flertallet i dag nettopp fordi det handler om rettssikkerheten for nordmenn. Det handler om at det å få fratatt sitt statsborgerskap er noe av det mest inngripende et menneske kan oppleve, for man har rettigheter som statsborger, men man har også plikter som statsborger og identitet knyttet til statsborgerskapet.

Hvem er norsk? Det er det store spørsmålet. Mitt svar er: Alle som føler seg som nordmenn, og alle som har norsk statsborgerskap. Den kontrakten mellom fellesskapet og den enkelte som ligger i statsborgerskapet, er avgjørende for integrering av nye landsmenn, fordi den skaper trygghet for den enkelte og trygghet for en framtid for dem, som norske. Når regjeringen har prioritert ekstra ressurser for å frata folk statsborgerskapet og for å gå etter folk som har vært lenge i Norge – barn som kanskje er født i Norge – sender det et signal til hele innvandrerbefolkningen: Dere kan aldri være trygge. Det er et farlig signal, for vi trenger mer fellesskap og mer trygghet, og mindre mistenksomhet og mindre frykt.

Vi kan ikke være overrasket over at et høyrepopulistisk, innvandringsfiendtlig parti – som henter sin inspirasjon fra Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene – nettopp går til dette angrepet på mennesker for å frata dem trygghet. Jeg synes likevel at Høyres Frank J. Jenssens påstand om at deres alternativ ville sikret mer rettssikkerhet, faller på sin egen urimelighet og ikke er spesielt troverdig, for Høyre og Fremskrittspartiet har jo ikke i denne saken framlagt noen forslag for å styrke rettssikkerheten til de menneskene som skal fratas sitt statsborgerskap.

Så ligger det en presumpsjon i hele regjeringens utgangspunkt, nemlig at mennesker har løyet, og at det er ugyldige vedtak som er fattet. Nei, det er snakk om en antakelse om at de har løyet, det er snakk om en antakelse om at vedtakene er ugyldige. Da er det rimelig, synes flertallet, at staten går til sak mot den enkelte, for staten har allerede sjekket ut identiteten til disse menneskene tre ganger, nemlig da de fikk opphold første gang, da de fikk permanent oppholdstillatelse, og da de fikk statsborgerskap. Når man fra statens side da ombestemmer seg, er det rimelig at man sikrer rettssikkerheten for barn.

Jeg vil rette en takk til de journalistene fra TV 2 og Klassekampen som har gjort en jobb for å løfte denne saken, og til Mahad og alle de andre som har gjort oss stortingspolitikere oppmerksom på den – og gitt oss mulighet til å endre kurs for Norge.

Helge André Njåstad (FrP) [11:05:15]: Eg viser til spørsmålet som statsråden fekk, om korleis Framstegspartiet på Stortinget stiller seg til eigne merknader. Sjølv om statsråden svarte veldig bra på spørsmålet på vegner av partiet, vil eg gjerne berre utfylla herifrå òg:

Bakgrunnen for at me ikkje gjekk inn i dei merknadene og forslaga, er at me er kjende med at UNE nyleg har endra praksis, basert på ei ordlydstolking av statsborgarloven frå Høgsterett, som er veldig tydeleg på at dei som er barn, og som har fått statsborgarskap basert på sjølvstendig opptening, ikkje skal få bortfall av statsborgarskapet. Difor meinte me at det ville vera feil å be regjeringa fremja forslag om endringar, når det nyleg allereie er gjort ei endring, som må få lov til å verka, og som regjeringa på eigna måte kan koma tilbake til oss om, viss ho ønskjer det. Det er bakgrunnen. Me skulle gjerne formulert det inn i merknader, men me vart kjende med det ganske seint i prosessen. Difor tek me heller forklaringa munnleg her. Det ligg ingenting anna til grunn for at me har den haldninga, enn det som statsråden sa, og det som eg no seier.

Elles har vel debatten vore tydeleg på – i alle fall oppfattar eg Arbeidarpartiet slik – at ein ønskjer ei utgreiing frå regjeringa si side. Mange seier munnleg at me no endrar praksis, men det Stortinget gjer, er at ein ber regjeringa fremja forslag. Då må det forståast på den måten at Stortinget ber regjeringa ha ei grundig utgreiing og koma tilbake til saka på ein grundig og skikkeleg måte. Stortinget gjer ikkje ei endring i dag gjennom det vedtaket. Ein ber om at regjeringa gjennomfører ein grundig og god prosess og legg saka fram igjen for Stortinget på eigna måte. Då blir det mogleg å ta denne debatten på nytt, med utgangspunkt i ei grundig utgreiing som alle partia sluttar seg til i merknadene.

Eg trur det er viktig at det blir understreka at det som er Stortingets vilje i dag, er at ein utfordrar regjeringa til å greia ut dette spørsmålet.

Karin Andersen (SV) [11:07:35]: Man utfordrer ikke regjeringen, man pålegger regjeringen å utrede og komme tilbake til Stortinget med et lovforslag som sikrer domstolsbehandling av disse sakene. Det er det flertallet i Stortinget kommer til å stemme for, og det er det som er pålegget til regjeringen. Selvfølgelig må regjeringen gjøre et godt arbeid med det – det skulle bare mangle. Men det er også grunnen til at det er flertall for forslaget om å stille disse sakene i bero, slik at regjeringen ikke skal la det skure og gå og vente med å sette i gang denne utredningen – for dette må gjøres raskt. Ingen har interesse av at dette skal vente lenger.

En bekymring som jeg ikke fikk nevnt i mitt hovedinnlegg, er at regjeringen og flertallet har svekket UNEs uavhengighet gjennom å gi departementet mulighet til å instruere UNE. Det betyr at argumentet om utlendingsforvaltningens selvstendige stilling er svekket – kraftig – særlig fordi vi har en regjering som har politisert utlendingsfeltet helt ekstremt, og som gjennom alle sine forslag og handlinger viser at kanskje det viktigste de holder på med, er å fortelle folk som har sin opprinnelse i et annet land enn Norge, at de ikke er velkomne, og at hvis de kommer hit og får opphold, skal de aldri føle seg trygge. Det er veldig skadelig for integreringen.

Det er også merkelig å høre en statsråd som argumenterer for at å ha oppgitt en feil opplysning i en sak der man kanskje har vært i en helt ekstrem situasjon, der man til og med kanskje har vært ung, langt under myndighetsalderen – jeg håper at ingen av oss kommer i slike ekstreme situasjoner og blir utsatt for slike ting – på en måte skal kunne gi en like alvorlig reaksjon som om man har begått en terrorhandling. Og tvert imot: Hvis man har begått en terrorhandling, mener tydeligvis regjeringen at man skal ha høyere rettsikkerhet, at man ikke skal kunne bli gjort statsløs, eller at man ikke skal kunne dømmes for handlinger begått før man var 18 år.

Det er riktig, som statsråden sier, at dette følger av rettsprinsipper ved straffereaksjoner. Men hvem er det som ikke skjønner at å miste statsborgerskapet i hvert fall oppfattes som en straff av den som mister det? Det tror jeg også befolkningen ellers mener at det er.

Det kan ikke være slik at vi skal behandle terrorister på en bedre måte enn dem som har opplevd krig og forfølgelse.

Statsråd Per Sandberg [11:10:59]: Jeg hører en rekke representanter som snakker om trygghet og frykt. Det som blir vedtatt her nå, skaper ikke større trygghet eller mindre frykt, men vil bidra til det motsatte. De som kanskje ikke har trygghet i dag, og de som lever i frykt i dag, er jo nettopp de som har gitt feil opplysninger. Ikke bare én gang, men to ganger og kanskje tre ganger er det gitt feil opplysninger. Men alle de andre som har fått statsborgerskap der man har lagt riktige opplysninger til grunn og samarbeidet med myndighetene, de har ingen grunn til frykt. De har rent mel i posen. Hvis vi skal endre lovverket for å åpne for at de som lyver eller gir feil opplysninger, ikke skal leve i frykt fordi de har gitt feil opplysninger, blir det, i hvert fall for meg, helt feil.

Selvfølgelig skal regjeringen følge opp de vedtak som Stortinget gjør, men hvor lang tid det måtte ta å behandle en slik sak, er helt umulig å stipulere. Dette forslaget er ikke utredet i det hele tatt, og det vedtas forholdsvis raskt av Stortinget nå. Det har ikke kommet få bemerkninger som det er viktig at i hvert fall regjeringen undersøker nøye, da det har omfattende konsekvenser for hele utlendingsforvaltningen og kan ha store konsekvenser også for øvrige deler av forvaltningen. Domstoladministrasjonen og statsråd Sylvi Listhaug har begge påpekt, i høringen og i brev til komiteen, at det også er avveininger opp imot maktfordelingsprinsippet. Så hører jeg at flere representanter ikke ser den utfordringen, men jeg tror framtiden vil vise noe annet. Dette vil bli skikkelig behandlet. Jeg sier og opplyser igjen, nå når saker skal stilles i bero – vi har tapt to saker tidligere i EMK fordi vi ikke har behandlet denne type saker raskt nok – at det å sitte i det uvisse og avvente saken sin i hvert fall ikke skaper trygghet.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:14:03]: Det er problematisk at statsråden ikke forholder seg til virkeligheten når han snakker om saken. Det er klart at det Stortinget vedtar i dag under romertall IV, som også Høyre er med på, og som statsråden, som var medlem av samme komité som meg da loven ble vedtatt, var med på å si, var at det skal foreligge et forsett for at man skal kunne tilbakekalle statsborgerskap. Nå sier hele Stortinget minus statsrådens parti at vi mener at dette skal gjelde, slik at barn og barnebarn ikke kan miste statsborgerskapet som følge av feil begått av foreldre eller besteforeldre. Det skaper trygghet for alle ungene og barnebarna og alle de som har blitt voksne i løpet av den perioden. Det klarer ikke statsråden å snakke seg vekk fra.

Det andre er at hvis en administrativt i Utlendingsdirektoratet og ved senere behandling i Utlendingsnemnda fratar noen statsborgerskap eller tilbakekaller statsborgerskap, settes disse folkene i en situasjon der de ikke lenger har arbeidstillatelse. De mister arbeidsinntekten sin, og de må føre en sak mot staten for å få beholde statsborgerskapet sitt. De er ikke engang garantert at staten sikrer at de har et annet statsborgerskap og et land å reise til. Det er den paradoksale situasjonen hvis en hevder å være fra Somalia, mens staten mener en er fra Djibouti, men ikke er i stand til å skaffe en et djiboutisk statsborgerskap, at da blir en sittende i Norge, helt uten mulighet til å reise og helt uten mulighet til å jobbe og skaffe seg den inntekten som er nødvendig for å føre en sak mot staten.

Staten har greit med penger, men for den enkelte arbeidsløse er det ikke greit med penger. Der sikrer vi nå trygghet gjennom å si at hvis staten, etter å ha behandlet saken tre ganger, grundig gjennomgått den i asylprosess eller i annen oppholdstillatelsesprosess, i permanent oppholdstillatelsesprosess eller i statsborgerskapsprosess, likevel kommer til å mene en har løyet om det en har gjort, og skal føre sak mot en for å frata eller tilbakekalle statsborgerskapet, da har en altså arbeidstillatelse, rett til opphold og fri rettshjelp, alle disse tingene, inntil statsborgerskapet eventuelt er tilbakekalt. Det styrker rettssikkerheten betydelig for den enkelte, uten at lovverket blir endret. Dette har gjort at det har vært mulig å finne et bredt flertall her.

Igjen sier jeg bare at hvis Høyre eller Fremskrittspartiet mente de hadde andre løsninger på hvordan en kunne sikre bedre rettssikkerhet for dem som er omfattet her, så hadde man hatt et hav av tid til å fremme forslag om dette. Men det har vi ikke sett snurten av på noen som helst måte, og det kan ikke tolkes på annen måte enn at Høyre og Fremskrittspartiet ikke har noen intensjoner om å styrke rettssikkerheten for folk som får tilbakekalt statsborgerskapet. Det er heldigvis stortingsflertallet uenig i. Heldigvis.