Stortinget - Møte tirsdag den 9. mai 2017

Dato: 09.05.2017
President: Kenneth Svendsen

Søk

Innhold

Sak nr. 9 [15:08:24]

Interpellasjon fra representanten Kjersti Toppe til helse- og omsorgsministeren: «De kroniske lungesykdommene astma og kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) er begge svært vanlige i befolkningen og blant de vanligste årsakene til innleggelser i norske sykehus. 400 000 mennesker i Norge har kols, og det er 30 000–40 000 nye tilfeller per år. Opptil 75 prosent er udiagnostisert, og tobakksbruk er den viktigste årsaken. I NCD-strategien er det et mål om at Norge skal bli et foregangsland for forebygging av kols, antall personer med ukjent kols skal reduseres og fall i lungefunksjon og utvikling av alvorlig sykdom skal også reduseres. Det skal bli mer oppmerksomhet rundt likeverdig og god behandling av kols, på yrkesrelatert kols, på sosial ulikhet i helse og på innvandrergrupper fra land der det røykes mye. Hva har regjeringen gjort for å følge opp NCD-strategien og de konkrete tiltakene som skisseres der for å nå målet om at Norge blir et foregangsland for forebygging av kols»?

Talere

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er ein klar samanheng mellom levekår og helse. Levealderen i Noreg har auka for alle grupper. Størst auke er det i gruppa med høg utdanning, og det er store forskjellar i sjukdomsbyrde og for tidleg død.

Årsakene til dei sosiale forskjellane i helse er samansette, og nokre faktorar verkar antakeleg gjennom heile livsløpet. Samla sett forklarer hjarte- og karsjukdomar, saman med lungekreft og kols, meir enn 60 pst. av forskjellane i for tidleg død. Røykevaner er antakeleg den viktigaste årsaka, men også ulikheiter i kosthald, overvekt og fysisk inaktivitet bidrar vesentleg.

I mai 2012 vedtok Verdens helseforsamling målet om å redusera for tidleg død av NCD-sjukdomar, altså ikkje-smittsame sjukdomar som kreft, diabetes, hjarte-/karsjukdomar og kols, med 25 pst. innan 2025. Noreg har slutta seg til desse måla for folkehelsearbeidet gjennom to folkehelsemeldingar. Hausten 2013 fremja regjeringa ein NCD-strategi med konkrete mål og tiltak for å oppnå ein reduksjon i førekomst av slike sjukdomar med 25 pst. innan 2025.

Dei kroniske lungesjukdomane astma og kronisk obstruktiv lungesjukdom, kols, er begge svært vanlege i befolkninga og blant dei vanlegaste årsakene til innlegging i norske sjukehus. Ifølge NCD-strategien har dødelegheita ved astma dei siste tiåra gått ned, mens ho for kols framleis er aukande. Ved begge tilstandar er levevanar viktige. Tobakksbruk er årsak til 70–80 pst. av all kols. Røykeavvenning er den viktigaste og einaste behandlinga som påverkar dødelegheita ved kols. Fysisk aktivitet og kosthald er viktig for funksjon og livskvalitet til pasientar med astma og kols. Det finst gode retningslinjer for behandling av sjukdomane, men desse er ikkje godt nok implementerte i helsetenesta.

Rundt 400 000 menneske i Noreg har kols, og det kjem til 30 000–40 000 nye tilfelle per år. Men opptil 75 pst. av dei som har kols, er ifølgje Hordalandsundersøkelsen udiagnostiserte. Det døyr rundt 2 000 menneske kvart år av kols i Noreg. 18 pst. av befolkninga over 40 år har kols. Rundt 40 000 menneske har alvorleg kols som krev jamleg kontakt med helse- og omsorgstenesta.

Sjukdomen disponerer òg for andre ikkje-smittsame kroniske sjukdomar, som hjarte-/karsjukdom, lungekreft, overvekt og underernæring. Kols er òg forbunden med depresjon, angst og muskel-/skjelettplager. Så dette er ei stor folkehelseutfordring i Noreg som ikkje nødvendigvis får den merksemda som desse pasientane fortener.

Symptoma på kols kjem gradvis. Det er slik at mange pasientar tilpassar dagleglivet til dei symptoma dei har, og dei oppsøkjer ofte lege veldig seint i sjukdomsutviklinga. Ofte vert ikkje diagnosen stilt før plagene er så store at ein vert innlagd på sjukehus.

Så veit vi at kols følgjer røykevanane. Menneske med rusproblem og psykiske problem røykjer meir enn andre – der er det òg ein samanheng. Og vi veit at blant mannlege innvandrarar frå ein del land som Polen og Tyrkia er det høgare førekomst av røykarar, slik at kols kan forventast å auka.

I den nemnde NCD-strategien er det eit mål at Noreg skal verta eit føregangsland for førebygging av kols. Talet på personar med ukjend kols skal reduserast. Fall i lungefunksjon og utvikling av alvorleg sjukdom skal reduserast. Noreg skal verta eit føregangsland for god og likeverdig behandling av kols. Kols-omsorga skal ha sterk brukarorientering. Det skal verta auka merksemd rundt yrkesrelatert kols og på sosial ulikskap i helse for personar med samtidige psykiske lidingar og rusproblem. Og det skal vera auka merksemd mot innvandrargrupper frå land der det vert røykt mykje.

For at Noreg skal verta eit førebyggingsland når det gjeld kols, skal det førebyggjande arbeidet ifølgje strategien rettast mot kjende risikofaktorarar som røyking, usunt kosthald, overvekt og fysisk inaktivitet. For at talet med ukjend kols skal reduserast, skal ein vidareføra opplysningsarbeidet, vurdera betre metodar og nye tiltak for rask identifisering av nye tilfelle i samarbeid med fagmiljøa, stimulera til auka merksemd og tilbod om lungefunksjonsmålingar i bedrifter med mogleg yrkeseksponering og utarbeida informasjon om kols og røykeslutt tilpassa utsette grupper.

For å redusera fall i lungefunksjon skal ein setja i verk tiltak med tilstrekkeleg opplæring av pasientar med kols og deira pårørande.

Ein skal utarbeida brukarversjonar av Nasjonal faglig retningslinje og veileder for forebygging, diagnostisering og oppfølging av personer med kols. Ein skal systematisk arbeida for at den nasjonale kols-retningslinja og rettleiinga vert implementerte og oppdaterte.

Opplæring av fastlegar og anna helsepersonell om bl.a. kols, tolking og utføring av lungefunksjonsmålingar og røykeavvenning og motiverande samtalar skal òg intensiverast, og ein skal arbeida for at det vert etablert tverrfaglege kols-team.

Her er det veldig mange gode målsetjingar og veldig mange gode tiltak som kan bidra til at ein når målet om 25 pst. reduksjon i førekomst dersom desse tiltaka vert implementerte i helsetenesta.

For at Noreg skal verta eit føregangsland for ei god og likeverdig behandling av kols, vert det òg føreslått at ein skal utarbeida kvalitetsindikatorar for kols, at ein skal vurdera eit nasjonalt register for kols i allmennpraksis, noko eg veit at helsetenesta ønskjer veldig sterkt, at ein skal vidareutvikla tilbod om lokal rehabilitering og lærings- og meistringstilbod og arbeida for god pasientutvikling i alle fasar.

Så er det fokus på brukarorientering. Ein krev god opplæring og startkurs for menneske med kols ved desse lærings- og meistringssentra, og at dette er eit arbeid som må gjennomførast i samarbeid med bl.a. Landsforeningen for hjerte- og lungesyke.

Eg var på ein debatt som Dagens Medisin arrangerte, ein fagkonferanse, der eg vart gjord merksam på at det i denne pasientgruppa er veldig mange, det er ei gruppe som kanskje ikkje har så høg status som pasientar som andre, fordi lungesjukdomar er forbundne med røyking. Her er det sosiale forskjellar. Det er ein sjukdom og ei pasientgruppe som belastar norsk helsevesen ganske mykje, der det ikkje er så god behandling, men der det er viktig å førebyggja.

Vi er alle einige i Stortinget om at målet om 25 pst. reduksjon av ikkje-smittsame sjukdomar skal nåast innan 2025. Det vil ein ikkje klara dersom ein ikkje får til ei betre kols-omsorg og kols-behandling. Det er òg spesielt at ein har sett så høge mål at vi skal vera eit føregangsland når det gjeld behandling av kronisk obstruktiv lungesjukdom. Eg føler vel ikkje at vi har kome heilt dit.

Spørsmålet mitt til statsråden er: Kva vil statsråden gjera for følgja opp NCD-strategien? Kva er gjort, og kva vert gjort for å nå målet om at Noreg skal vera eit føregangsland for førebygging og behandling av kols?

Statsråd Bent Høie []: Representanten stilte et nesten likelydende spørsmål til skriftlig besvarelse senest i slutten av februar i år. Det er ikke så lenge siden, så mitt svar til interpellanten vil nok være kjent stoff for henne.

Som interpellanten viser til, presenterte Helse- og omsorgsdepartementet den 6. desember 2013 en NCD-strategi for perioden 2013–2017. Den skal bidra til å nå overordnede mål om å redusere for tidlig død som følge av de fire store ikke-smittsomme folkesykdommene med 25 pst. innen 2025. Disse sykdommene er hjerte- og karsykdommer, diabetes, kroniske lungesykdommer og kreft. Tiltak og målsetting i denne strategien er i stor grad videreført i nyere politiske dokumenter som er behandlet i Stortinget. Jeg viser spesielt til meldingen Fremtidens primærhelsetjeneste og Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter.

Vedtatt politikk skal, kort oppsummert, bidra til å forebygge mer, fange opp sykdom i tidlig fase, gi god behandling der folk bor, og hjelpe folk til å mestre livet med kronisk sykdom. NCD-strategien viser til at det i stor grad er felles underliggende årsaker til disse folkesykdommene: tobakksbruk, feil kosthold, alkohol og manglende fysisk aktivitet. Folkehelsetiltak og primærforebygging har derfor oftest handlet om tiltak som skal hjelpe befolkningen til å ta helsevennlige valg. Individuelle risikofaktorer kan identifiseres tidlig, slik at utvikling av sykdom kan hindres eller utsettes.

Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet arbeider med å utvikle nye kvalitetsindikatorer, bl.a. på kols-området. På den måten får vi bedre data til å møte utfordringene på dette området.

I 2012 kom det en ny nasjonal faglig retningslinje og veileder for forebygging, diagnostisering og oppfølging av kols der røykeslutt, rehabilitering og trening er viktige tiltak. Denne retningslinjen vil bli revidert og digitalisert, slik at rådene kan spisses mer og målrettes etter hva pasienten og helsepersonell trenger kunnskap om. Det skal legges spesielt vekt på primærhelsetjeneste og rehabilitering, og det skal også utvikles en egen brukerversjon av retningslinjene.

På kols-området har satsing på tobakksområdet vært spesielt viktig, både som forebygging og som tidlig intervensjon. Tobakksbruk må reduseres hvis vi skal nå målet om 25 pst. nedgang i for tidlig død innen 2025. For å redusere sosial ulikhet i helse og hjelpe personer med samtidige psykiske helseutfordringer og rusavhengighet er det mye å hente på å redusere tobakksavhengighet og alkoholbruk. Opptrappingsplanen for rusfeltet er viktig i denne sammenhengen.

Regjeringens satsing på tobakksområdet er nedfelt i den nasjonale tobakksstrategien «En framtid uten tobakk», i folkehelsemeldingen og i Nasjonal plan for tobakksavvenning. Direktoratet har kommet med nye retningslinjer for røykavvenning i primærhelsetjenesten og røykesluttiltak hos fastleger. Jeg vil også nevne appen «Slutta» som har fått stor utbredelse, og så vil jeg selvfølgelig trekke fram tiltaket med standardiserte tobakkspakninger som gjelder fra 1. juli, og som skal bidra til at færre unge begynner å røyke og snuse.

Vi har videreført tilskudd til etablering av frisklivstilbud og lærings- og mestringstilbud. Det har medført at to av tre kommuner har etablert en egen frisklivssentral. Alle frisklivssentralene gir tilbud om hjelp til snus- og røykeslutt, økt fysisk aktivitet og sunt kosthold, ofte i samarbeid med brukerorganisasjonene. Målet er at alle kommuner skal ha et tilbud om hjelp til å endre levevaner og mestre livet med sykdom. Målgruppen er personer med kroniske sykdommer og sammensatte helseplager som står i fare for eller er i ferd med å utvikle en sykdom.

I kommuner med mange innvandrere arrangeres egne røykesluttkurs. På helsenorge.no er det mye god informasjon om forebygging av helseplager og om hvilke tilbud som finnes. Nettsiden er oversatt til engelsk og enkelte deler til samisk. Planen er å videreutvikle siden og oversette innholdet til flere språk.

For å bremse utviklingen av kols er det viktig at sykdommen oppdages tidlig, og at den som rammes, får god individuell oppfølging og rehabilitering. Flere aktører må samarbeide om å gi et godt tilbud til kols-pasientene. I kommunen er fastleger og personell tilknyttet frisklivssentral ofte de viktigste. Vi vil heve kompetansen og bedre ledelsen, og vi vil at tjenesten skal bli mer brukerorientert og tverrfaglig.

Etablering av primærhelseteam, som skal piloteres i 2018, vil være særlig viktig for pasienter med kroniske sykdommer som kols. Med flere ressurser og bredere kompetanse kan personer med sammensatte behov få et bedre koordinert tilbud med jevnlige kontroller, mer brukerinvolvering, veiledning og forebygging. Primærhelseteamet kan holde tettere kontakt med kols-pasienter, slik at de føler seg tryggere. Det kan i neste omgang føre til færre innleggelser.

Regjeringen har lagt fram en egen opptrappingsplan for rehabilitering, og Helsedirektoratet har gitt ut en veileder for habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator.

Det er behov for personell med kompetanse som møter befolkningens behov, både i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Regjeringen har derfor tatt initiativ til å vurdere om dagens videreutdanninger møter behovet i tjenesten. De siste årene er det etablert flere masterstudier, bl.a. i avansert klinisk sykepleie. Mange av de etablerte videreutdanningene for sykepleiere og leger er tilpasset spesialiserte funksjoner i spesialisthelsetjenesten, mens det mangler tilsvarende tilbud for spesialisering i de store, komplekse områdene som indremedisin og allmennmedisin.

Primærhelsetjenestemeldingen drøfter utfordringen knyttet til det økte behovet for breddekompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette er spesielt viktig i oppfølgingen av personer med kroniske sykdommer, som bl.a. kols. Gjennom Kompetanseløft 2020 er det formulert en rekke tiltak for å sikre at grunn- og videreutdanningene holder god kvalitet og er tilpasset tjenestens behov.

Helsedirektoratet har fått i oppdrag å vurdere hvorvidt innholdet i dagens videreutdanning for sykepleiere møter behovet i tjenesten. De skal også utrede etablering av én eller flere kliniske videreutdanninger på masternivå som møter behovet for breddekompetanse i tjenesten, både i kommunen og i sykehus.

I juni skal Stortinget behandle forslag om å innføre kompetansekrav i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Kols-pasienter har behov for tjenester fra personell som ikke finnes i alle kommuner i dag. På sikt vil endringen føre til at alle kommuner kan knytte til seg bl.a. psykolog og ergoterapeut, i tillegg til lege, fysioterapeut, sykepleier og andre grupper.

Fra 1. mars har vi innført krav om at leger i kommunale helse- og omsorgstjenester må være spesialister i allmennmedisin, eller under spesialisering. Leger med økt kompetanse i allmennmedisin vil ha bedre forutsetninger for å følge opp personer med flere sykdommer, som f.eks. gjelder mange kols-pasienter. Stortinget slutter seg til primærhelsemeldingen, folkehelsemeldingen vil bidra til å videreføre og forsterke innsatsen i kjølvannet av NCD-strategien 2013–2017, og regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak.

Jeg mener at kols-pasienter og andre med langvarige, kroniske tilstander vil få et bedre tilbud med regjeringens politikk. Det tar lengre tid å endre praksis enn det tar å utarbeide en strategi eller en plan. Vi har en NCD-strategi, og vi legger nå til rette for nye måter å arbeide på. Ved Stortingets tilslutning til de ulike meldingene, mener vi nå at vi er på rett vei i utviklingen av helse- og omsorgstjenestene. Tilbudet til personer med kronisk sykdom vil bli bedre, og vi skal klare å nå NCD-målene som Stortinget har satt.

Kjersti Toppe (Sp) []: Vi har fått ein NCD-strategi som er veldig tydeleg og konkret på tiltak som skulle gjera oss til eit føregangsland når det gjeld førebygging og behandling av kols. Slik sett er eg ikkje heilt fornøgd med svaret frå statsråden, som viser til primærhelsemelding og folkehelsemelding, og at dette skal føra til at vi skal vera i verdseliten på kols-feltet. Eg saknar ei konkret tilbakemelding på dei forskjellige tiltaka som ligg i strategien – om kva som er gjort opp mot dei punkta.

Kritikken ute i tenestene er at her har ein kunnskap, her har ein dei faglege retningslinjene, men ein har enno ikkje klart å få dei implementerte. Da hjelper det jo ikkje med ei primærhelsemelding, for ho var mindre konkret for kols enn den strategien som er. Da hjelper det ikkje å visa til ei folkehelsemelding, for ho var òg mindre konkret. Da snakkar vi om primærførebygging – det er kjempeviktig. Men når det gjeld oppfølging, diagnostisering, av alle dei som har kols og ikkje har fått diagnosen, hjelper det ikkje med primærhelsemeldinga som er levert. Her må ein inn med heilt konkrete tiltak, og ein må fokusera mykje meir på kols-pasientane både i allmennpraksis og på sjukehus, ikkje minst for å få betre kartlegging og tidlegare diagnostisering. Ein krev eit folkeopplysningsarbeid slik at folk veit at ein skal undersøka seg, og at ein veit at ein kan måla lungefunksjonen. Det er veldig viktig at ein ikkje lèt så mange vera udiagnostiserte, òg for å betra prognosen.

Så har eg eit spørsmål. Tiltak mot røyking er det viktigaste og einaste som kan påverka dødelegheita ved kols positivt. Eg veit at regjeringa har vore negativ til å lata røykeavvenningsmiddel til denne pasientgruppa koma på blå resept, mens ein har late middel mot alkoholavhengigheit koma på blå resept for dei som har eit alkoholmisbruk. For at ein skal nå målet om å verta eit føregangsland – vil statsråden og regjeringa revurdera dette standpunktet på sikt? Det har også ei økonomisk side. Ein gir det ikkje til alle, men å kunna gi det på blå resept knytt opp mot ein diagnose, ut frå graden av alvor, trur eg det kunne vore oppslutnad om i Stortinget – slik det ser ut no.

Statsråd Bent Høie []: I mitt innlegg, som i stor grad var en gjengivelse av det skriftlige svaret som representanten har fått for ikke så veldig lenge siden, er det en ganske grundig gjennomgang av tiltak og status som er fulgt opp.

Veldig mye av det som representanten tok opp i sitt hovedinnlegg, handlet om hvordan man skal få vedtatte retningslinjer og tiltak implementert i praksis. Det er jo et stort spørsmål. På veldig mange områder i helsetjenesten mangler det ikke retningslinjer, planer og strategier. Det som er utfordringen, er implementeringen, å få til endring i praksis. Flere strategier, planer og retningslinjer på toppen av eksisterende – i tillegg til eksisterende – er ikke nødvendigvis det som fører til resultater. Derfor er primærhelsemeldingen og en del av de virkemidlene som ligger der, avgjørende for implementering også for kols-pasientene, fordi det er det å finne nye måter å jobbe på som bidrar til endring. Primærhelseteam er der en griper fatt i utfordringen som er i dagens primærhelsetjeneste. At fastlegene ikke blir en sterkt nok integrert del av det samme helsetilbudet, at en ikke klarer å jobbe godt nok tverrfaglig i primærhelsetjenesten, skal man prøve å løse gjennom å organisere helsetjenesten på nye måter. Det stiller tydelige kompetansekrav til kommunene: å bidra til at flere av kommunens helsetjenester blir samlokalisert, samorganisert, sånn at ikke pasienter med sammensatte lidelser og kroniske sykdommer opplever kommunen som «siloorganisert».

Alt dette er tiltak som handler om hvordan vi skal klare å implementere det som er god praksis for de store pasientgruppene, f.eks. kols-pasientene. Det som kjennetegner disse pasientgruppene, er at de veldig ofte ikke bare har én diagnose, de har flere diagnoser. Kols-pasienter har ofte også f.eks. diabetes, hjerte- og karlidelser, utover kols. Dette er pasienter som nettopp ikke er tjent med at vi tenker en silo- og diagnosebasert helsetjeneste, men at vi har en helsetjeneste som klarer og evner å jobbe på tvers med høy kompetanse. Derfor er dette virkelig tiltak som skal bidra til at vi kommer vekk fra den situasjonen at vi stadig lager gode veiledere, gode beskrivelser av hva som skal være praksis, men at pasientene opplever at det ikke fører til endring i praksis.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk igjen til statsråden, som tok ordet.

Statsråden viser til eit skriftleg spørsmål frå i vinter. Det er ein grunn til at eg har fremja denne interpellasjonen. Det er sjølvsagt fordi eg ikkje var fornøgd med svaret, som eg meiner ikkje var ein grundig gjennomgang av korleis regjeringa har følgt opp denne strategien.

NCD-strategien var tydeleg. Den hadde konkrete punkt. Eg kan ikkje sjå, verken i det skriftlege svaret eller svaret her i dag, at ein har vore innom dei konkrete punkta. Det synest ikkje eg er så bra, for dei punkta var faktisk veldig gode.

Det er klart at ein kan ha ei slik forståing av korleis ein skal løfta feltet, at dette skal inn i den store satsinga på primærhelsetenesta. Det kan fungera, men her har ein sett eit klart mål om 25 pst. reduksjon innan 2025. No har det gått fire år, og eg spør: Kor stor har reduksjonen vore til no? Kva gjer statsråden med at 75 pst. av dei som har kols, ikkje veit om det sjølve? Vil primærhelsemeldinga sørgja for at desse får veta om det? For skal ein forbetra dette området, må ein i alle fall begynna med å få tak i dei som har sjukdomen utan å veta om det. Om ikkje, hjelp det ingen ting. Eg ber ikkje om fleire strategiar, eg ber ikkje om ein ny handlingsplan. Eg ber berre om at dei tiltaka som finst i den eksisterande strategien, vert sett, vert følgt opp, og vert implementerte ute i tenesta.

Statsråd Bent Høie []: Det er det selvfølgelig også mitt ønske at de blir, og på en rekke av de områdene er det satt i gang tiltak. Men mitt svar var at når representanten prøver å framstille det som om primærhelsemeldingen og de grepene som ligger der, ikke er svar på disse utfordringene, så er jeg uenig i det. De utfordringene som representanten beskriver, er i veldig stor grad knyttet til utfordringer med hvordan vi skal få vedtatte forbedringer implementert i praksis, og det er en generell utfordring i helsetjenesten. Vi er nødt til å lage enten nye måter å jobbe på eller nye verktøy for implementering for å få dette til. En av de måtene vi gjør det på nå knyttet til kronisk syke pasienter, er piloten på ParkinsonNet, som nå er igangsatt, som nettopp er en pilot basert på en måte å jobbe på der vi sikrer at helsetjenesten i større grad jobber i nettverk rundt den enkelte pasient, at en finner helsetjenester som faktisk har kunnskap om den sykdommen en har, og at en har tilgang til informasjon. Det er en måte å jobbe med implementering på i helsetjenesten for nettopp å svare på de utfordringene som representanten tok opp.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten omme.