Kjersti Toppe (Sp) [13:23:51]: I 2015 underteikna elleve norske organisasjonar oppropet «Rett til helsehjelp for papirløse!». Oppropet vart sendt til helse- og omsorgsministeren. Blant organisasjonane var Kirkens Bymisjon, Raudekrossen, Amnesty International, Leger Uten Grenser, Norsk Folkehjelp, Den norske legeforening, Den norske jordmorforening, Norsk psykologforening og Norsk Sykepleierforbund. I oppropet står det bl.a.:

«Personer uten oppholdstillatelse (papirløse) i Norge har i dag stort sett bare rett på øyeblikkelig hjelp, og må betale de faktiske kostnadene for helsehjelpen de får. Dette betyr at en gruppe mennesker med svært begrensede økonomiske ressurser som er marginaliserte og lever i nød, har sterkt begrenset tilgang til medisinsk behandling og kan bli nektet helsehjelp og omsorg hvis de ikke kan betale.

Etter dagens regelverk har heller ikke alle barn i Norge full tilgang til forsvarlige helsetjenester. Papirløse barn har for eksempel ikke rett til fastlege og sterkt begrenset mulighet for oppfølging. Dette er i strid med Barnekonvensjonen om at retten til helsehjelp må omfatte alle barn uten forskjellsbehandling. Barn lider også som følge av at deres foreldre blir nektet helsehjelp.

Diskrimineringen av papirløse i regelverket betyr at norsk helsepersonell er utsatt for et urimelig dilemma når de blir tvunget til å fravike prinsippet om å gi omsorg og medisinsk behandling basert på behov. Dette bryter de yrkesetiske retningslinjene for helsepersonell.

Vi oppfordrer regjeringen til å gi papirløse som oppholder seg i Norge reell tilgang til helsehjelp, basert på medisinske vurderinger, yrkesetiske retningslinjer og menneskerettslige prinsipper. Medisinsk behandling skal baseres på behov, og lovgivning som forskjellsbehandler eller ekskluderer enkelte grupper er ikke forenlig med grunnleggende menneskerettigheter om likeverd og ikke-diskriminering.»

Så vidt eg kjenner til, har ikkje helse- og omsorgsministeren svart på oppropet frå 2015, og eg håper han kan svara i dag.

Ifølgje «Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester for personer uten fast opphold i riket» har alle rett til helsehjelp som er heilt nødvendig og ikkje kan vente, nødvendig helsehjelp før og etter fødsel og i samband med abort og smittevern. Barn har òg rett til nødvendige helse- og omsorgstenester frå spesialisthelsetenesta i kommunen. I spesialisthelsetenestelova § 5-3 heiter det:

«Pasient som ikke har bosted i riket, skal dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene selv. Før planlagt spesialisthelsetjeneste ytes, kan helseinstitusjonen eller tjenesteyteren kreve dokumentasjon på at pasienten kan dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene. Helseinstitusjonen eller tjenesteyteren skal sørge for at pasienten mottar en spesifisert regning som viser hvilke ytelser pasienten har mottatt, og hvilken pris som er beregnet for ytelsene. Dersom pasienten ikke kan dekke utgiftene selv, skal de dekkes av vedkommende helseinstitusjon eller tjenesteyter.»

I 2013 anbefalte FN regjeringa å gi personar utan fast opphald i riket helsehjelp på lik linje med andre. Det vart retta kritikk mot situasjonen i Noreg. Papirlause har sterkare rettar i mange andre europeiske land, bl.a. i Sverige.

Helsedirektoratet skreiv i rapporten «Migrasjon og helse – utfordringer og utviklingstrekk» i 2009 om papirlause som ei gruppe som lever i konstant frykt og under umenneskeleg press, mange med dårleg helse. Psykiske helseproblem er utbreidd. Direktoratet anbefalte å gi ulovlege innvandrarar eksplisitt rett til førebyggjande og kurative helsetenester i primærhelsetenesta.

«For sårbare grupper som barn, personer med funksjonshemninger, gravide kvinner og eldre bør tilbudet være på linje med tilbudet til befolkningen for øvrig», skreiv direktoratet. Direktoratet meinte at det måtte etablerast eit informasjonssystem som gjorde papirlause kjende med kva rettar dei har, med teieplikt opp mot andre myndigheiter, og ordningar for finansiering av helsetenester til papirlause utan midlar.

I ein studie publisert i desember 2016 av Trine Myhrvold ved Høgskulen i Oslo og Akershus går det fram at levekåra til papirlause migrantar er så marginale at dag-til-dag-eksistensen deira er trua. Studien er utført ved hjelp av data frå 90 papirlause, spørsmålsskjema om psysisk helse og intervju. 57 pst. var menn, dei fleste var frå Mongolia, etterfølgt av Etiopia, Afghanistan og Iran. Studien gjer greie for alvorlege funn, som er gjengitt bl.a. i fagbladet Sykepleien og i Dagsavisen:

Nesten ni av ti hadde så omfattande psykiske plager at dei kunne trenga ei diagnostisk evaluering av psykisk helsehjelp. Å forlata heimlandet på grunn av krig eller forfølging, økonomiske vanskar, utan ein stad å bu, svolt og erfaring med utnytting var nært knytt opp til psykisk liding. Informantane beskriv ein kvardag som er prega av einsemd, frykt og maktesløyse. Dei som jobbar, har svært lange arbeidsdagar, får elendig betalt, ofte ikkje meir enn 20–30 kr i timen. 40 pst. fortel at dei har opplevd seksuelt misbruk, vald eller trakassering etter at dei kom til Noreg.

Den 15. august 2016 spurde eg helse- og omsorgsministeren om regjeringa vil endra lov og forskrift for å sikra alle barn rett til eit forsvarleg fødetilbod, uavhengig av betalingsevna til foreldra. Statsråden svarte bl.a.: «Jeg mener at dagens regelverk sikrer alle barn rett til et forsvarlig fødetilbud, uavhengig av betalingsevnen til foreldrene.» Helse- og omsorgsministeren viste til at Rundskriv 1-2/2008 om dekning av utgifter ved helsehjelp i helseinstitusjonar under den offentlege spesialisthelsetenesta bl.a. for personar som ikkje er busette i Noreg, skulle oppdaterast, og at dersom noko var uklart, kunne det presiserast her.

Rundskriv 1-3/2017 om dekning av denne utgifta har ifølgje dei som arbeider med papirlause, ikkje medført endringar. Under overskrifta Fødselshjelp mv. står det bl.a.:

«Ved fødselshjelp og andre tilfeller der det må tas stilling til medlemskapsstatus i barnets første leveår, eller i andre tilfeller der et barn ennå ikke har oppholdt seg i landet i minst et år, vil det avgjørende være intensjonen om fortsatt opphold.»

Det heiter vidare at foreldra sin subjektive intensjon om opphald må støttast av objektive forhold, og:

«Det er naturlig å se hen til arbeidsforhold, bolig, familie mv. (…) For foreldre som ikke er norske statsborgere, må det da sees hen til oppholdstillatelse mv. Dersom barnet etter en konkret vurdering ikke oppfyller vilkåret om (lovlig) opphold i minst 12 måneder, vil barnet ikke være pliktig medlem i folketrygden som bosatt.»

Medlemskap i folketrygda er det som gir fulle rettar til helsehjelp. Vi veit at eit norsk sjukehus har nekta rekonstruering av utlagd tarm på eit nyfødt gutebarn med tilvising til dette regelverket. Eg tok dette opp i ein interpellasjon 3. mai 2016. Den gongen opererte Tyskland. Slik eg les rundskrivet, vil noko liknande igjen kunna skje i Noreg.

Kirkens Bymisjon og Raudekrossen som arbeider med papirlause ved helsesenteret her i Oslo og Helsehjelp i Bergen, fortel om ei fødsels- og barselomsorg og anna helsehjelp som er høgst mangelfull. Eg kjenner til at ei gravid kvinne tidlegare i år fekk beskjed av sjukehuset om å underteikna gjeldsbrev før fødselen, noko som medførte at ho ikkje fekk rutineultralyd fordi ho ikkje hadde råd til det. Helsesenteret i Oslo fortel om kvinner som fortviler over fakturaer dei ikkje kan betala for utførte abortar, andre har vore akutt innlagde og fått rekningar på 40 000 kr sende til adressa i heimlandet. Dette skaper frykt og gjer at papirlause vegrar seg for å oppsøkja hjelp når dei treng det. Helsesenteret i Oslo opplever at det er primærhelseteneste det er mest behov for, og at det på grunn av jordmormangel i kommunane er vanleg at papirlause ikkje får time før fødselen.

Spørsmålet mitt er: Kva er grunngivinga for ikkje å gi helsehjelp som denne gruppa treng? Vil regjeringa gjera noko for å forbetra finansiering og tilgang til helsehjelp for personar utan fast opphald i riket?

Statsråd Bent Høie [13:32:48]: Alle som oppholder seg i Norge, har rett til øyeblikkelig hjelp fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten og fra spesialisthelsetjenesten. Både menneskerettighetene og et rent menneskelig hensyn taler for å gi et tilbud som går utover øyeblikkelig hjelp. Alle som oppholder seg i Norge, har derfor rett til helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente. Det omfatter bl.a. situasjoner der pasientens tilstand er slik at det er mest sannsynlig at det i løpet av kort tid vil oppstå et behov for øyeblikkelig hjelp.

Barn og gravide har i stor grad samme rett til helsehjelp, uavhengig av om oppholdet er lovlig eller ikke. Det er i tråd med FNs barnekonvensjon, som krever at barns beste skal være et grunnleggende hensyn ved utformingen av tjenestetilbudet. Personer som er psykisk ustabile og utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse, har rett til psykisk helsevern, også når de oppholder seg ulovlig i Norge. Alle som oppholder seg i Norge, har dessuten rett til svangerskapsavbrudd, etter regelen i abortloven, og til smittevernhjelp, etter smittevernloven.

En egen forskrift regulerer rett til helse- og omsorgstjenester for personer uten fast opphold i riket. Den samler og tydeliggjør regelverket. Pasienter kan klage til Fylkesmannen hvis han eller hun mener bestemmelsen i forskriften er brutt. Norge har, som andre land, et regelverk som skiller mellom dem som har lovlig opphold, og dem som ikke har det. Jeg mener det er riktig. Å gi personer uten lovlig opphold i Norge samme rett til helsehjelp som personer med lovlig opphold vil kunne føre til at flere vil oppsøke Norge for gratis behandling, og det vil være uheldig. Personer uten fast opphold i Norge skal, som hovedregel, selv betale for helsehjelpen. Det er likevel ikke anledning til å kreve forhåndsbetaling for øyeblikkelig hjelp og for helsehjelp som ikke kan vente. Man vil altså få de helsetjenestene man har krav på.

Jeg ser ikke behov for å foreslå utvidelser av rettigheter som personer uten fast opphold i Norge har til helse- og omsorgstjenester. Jeg mener at vi gir et forsvarlig helsetilbud til personer uten fast opphold i riket. Jeg er kjent med uttalelser fra FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 2013. Det er riktig at vi har ulike regler for personer med og uten fast opphold i Norge, men de er utslag av en saklig forskjellsbehandling, basert på pasientens tilknytning til Norge. Jeg legger til grunn at det norske regelverket ikke bryter med menneskerettighetene eller med våre internasjonale forpliktelser på dette området. Jeg har tillit til at helsetjenesten sørger for at personer uten fast opphold i Norge får de helsetjenestene de har krav på.

Kjersti Toppe (Sp) [13:35:55]: Takk for svaret frå statsråden, eit ganske tydeleg svar om at regjeringa ikkje vil gjera nokon fleire vurderingar i denne saka angåande helsetilbodet til dei som oppheld seg i Noreg utan lovleg opphald, trass i at fleire har vendt seg til oss om at Noregs praksis ikkje er i tråd med menneskerettar og internasjonal praksis. Det er eg skuffa over.

I førre periode kom det òg opp ein kritikk mot den praksisen som var i Noreg, og det var da vi utvida omgrepet til ikkje berre å omfatta akutt hjelp, men òg helsehjelp som ikkje kan venta. Så veit eg at det har vorte oppfatta som ei innskrenking der ute i tenestene, i motsetnad til det vi trudde det var. Eg meiner at dette området er noko ein bør diskutera kontinuerleg på Stortinget, for det er vi faktisk forplikta til. Eg veit om fastlegar som fortel at dei tar inn folk utanom, utan betaling, og dei gjer det fordi dei føler at dei må. Systemet legg ikkje opp til at helsepersonell kan hjelpa dei som treng hjelp og sjølvsagt ikkje har pengar til å betala for helsetenestene sjølve.

Så har vi hatt fleire eksempel i media – særleg når det gjeld gravide, og når det gjeld fødsel – på at dei får rekninga for keisarsnitt i posten. Dette må det òg vera ein hovudregel om, og så kan ein bevisa i ettertid at ein ikkje har pengar til å betala rekninga. Det gjeld òg for annan, alvorleg sjukdom. Eg veit at Noreg har late vere å behandla små barn fordi opphaldstillatinga vidare var usikker, mens andre land tok ansvaret og gjorde det utan å spørja meir om det. Ein slik praksis synest eg faktisk ikkje er Noreg verdig. Med den gode, utvikla helsetenesta vi har, meiner eg at vi burde sett på korleis dette tilbodet fungerer.

Så eg vil gjerne utfordra statsråden på, og han nemnde det sjølv i innlegget sitt: Kan statsråden og regjeringa vera sikre på at dagens praksis ikkje er i strid med menneskerettane, og vil statsråden gå meir nøyaktig inn i den problemstillinga?

Statsråd Bent Høie [13:39:10]: Som jeg sa i mitt innlegg, legger jeg til grunn at det regelverket og den praksisen vi har i Norge, er innenfor menneskerettighetene. Det er slik at vi gir helsehjelp til og har forsterkede rettigheter for barn, og vi har rettigheter for det som ikke kan vente, det som er øyeblikkelig hjelp. Ordninger knyttet til betaling tar hensyn til den enkeltes betalingsevne.

Jeg mener det ville vært feil å si at en i Norge, med vår helsetjeneste, skulle ha det samme helsetilbudet til mennesker som oppholder seg ulovlig i riket og ikke har fulgt opp pålegg om f.eks. å forlate Norge, som til mennesker som bor her, bidrar til samfunnet og har rettigheter gjennom sin status. En slik tilnærming mener jeg er feil. Det er også slik at det ofte gjøres ganske forenklede sammenligninger med andre land, for en tar ofte ikke hensyn til at andre land har helt andre helsesystemer enn det vi har i Norge.

Det at helsepersonell som driver egen praksis, strekker seg lenger og gir et tilbud utover det som reglene tilsier, har jeg ingenting imot. Det er en del av det å stille opp for andre, som vi ser skje på mange områder i samfunnet. Men når det gjelder det som skal være den offentlige delen av helsetjenesten – det som er regulert gjennom regler – som vi skal finansiere, mener jeg at dagens nivå treffer godt. Og jeg mener prinsipielt at det skal være en forskjell på det tilbudet vi gir til dem som oppholder seg lovlig i riket, og til dem som oppholder seg ulovlig i riket.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:41:28]: La meg aller først takke representanten Toppe for å ha reist denne viktige interpellasjonen.

Det kan være ulike årsaker til at mennesker oppholder seg uten lovlig oppholdsgrunnlag i Norge. Det kan være mennesker som har fått visum eller oppholdstillatelse på falskt grunnlag, mennesker som har utløpt visum eller oppholdstillatelse, tidligere asylsøkere som har fått endelig avslag på sine søknader, og det kan være mennesker som har kommet til landet og aldri har registrert seg hos myndighetene. Det antas at tidligere asylsøkere er den største gruppen av papirløse. Personer utsatt for menneskehandel er også en del av denne gruppen. Felles for papirløse personer er at de er en svært sårbar gruppe når det gjelder utnyttelse fra både arbeidsgivere, smuglere og bakmenn. Papirløse migranter kan utsettes for vold og utnyttelse, men vil motvillig henvende seg til myndighetene, i frykt for å bli oppdaget og arrestert.

I dag er det sånn at voksne papirløse migranter, etter forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket av 2012, kun har rett til øyeblikkelig hjelp eller helsehjelp som ikke kan vente. Alle gravide som oppholder seg i riket, har rett til nødvendig helsehjelp før og etter fødselen, herunder svangerskaps- og barselomsorg, men siden de ikke er en del av folketrygden, må de selv betale for helsetjenester. Det sier seg selv at for en papirløs migrant er det tilnærmet umulig å betale kostnadene for helsetjenestene. Dette faktum, i tillegg til redsel for å bli oppdaget og meldt til politiet, gjør at mange ikke kan eller våger å oppsøke hjelp, med de konsekvenser det får for egen helse, men også for folkehelsen. I tillegg praktiseres det i dag ulikt fra lege til lege hva som blir vurdert som akutt, og det kan derfor være tilfeldig hvem som blir hjulpet gjennom det primære helseapparatet.

Helseministeren sier at det ikke alltid er relevant å sammenligne seg med andre land fordi helsetjenestene er litt ulikt organisert, men man skal ikke lenger enn til Sverige, hvor man nå har utvidet adgangen til rett til helsehjelp uansett behov, der papirløse tilbys helsetjenester på lik linje med asylsøkere. Man skal ikke lenger enn til Sverige. Så ulikt er vel ikke helsevesenet organisert i Sverige og i Norge at ikke det er noe vi kunne ha vurdert. Retten til helse er en menneskerett, etter menneskerettighetserklæringen av 1948.

På bakgrunn av dette har Kristelig Folkeparti fremmet et representantforslag som nå ligger til behandling. Jeg har håp om at Kristelig Folkeparti kan få flertall for de tre forslagene vi har fremmet. I hvert fall utfordrer vi partiene på Stortinget til å se nærmere på dette, både ut fra et folkehelseperspektiv og ikke minst ut fra en tanke om menneskeverd. Dette er mennesker, på lik linje med deg og meg. Verdet skal ikke graderes etter helsesituasjonen.

De tre forslagene som vi har fremmet for Stortinget, går ut på at vi ber regjeringen sørge for at også papirløse migranter gis eksplisitt rett til forebyggende og kurative helsetjenester i primærhelsetjenesten, inkludert rett til å stå på liste til fastlege. Det andre vi foreslår, er at regjeringen sørger for at tilbudet for sårbare grupper papirløse migranter, som barn, personer med funksjonshemninger, gravide kvinner og eldre, er på linje med tilbudet til befolkningen for øvrig, og ikke minst foreslår vi at Stortinget ber regjeringen utarbeide ordninger for finansiering av helsetjenester til ubemidlede papirløse.

I Nederland har man opprettet et fond. Dersom man ikke klarer å betale for helsetjenestene selv, har man muligheten til å få betalt helsetjenestene via dette fondet. Det finnes mange muligheter, og jeg håper virkelig at Kristelig Folkepartis representantforslag kan bli vurdert, og at vi kan få flertall for noen av disse forslagene. Men igjen – takk til representanten Toppe for å ha reist denne viktige interpellasjonen.

Karin Andersen (SV) [13:46:00]: SV er enig i de forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet i dette representantforslaget, og mener det er på høy tid at vi får diskutert dette i en større bredde enn det vi har gjort til nå. Ingen mennesker er ulovlige. Det tror jeg det er viktig å huske på. Det er ikke alle som oppholder seg lovlig i Norge, men menneskene som sådanne er like ukrenkelige, og de er ikke ulovlige.

Nå pågår LO-kongressen, og der diskuterer de igjen det vi snakker om i dag, nemlig nødvendig helsehjelp til mennesker som er papirløse og ikke har lovlig oppholdstillatelse i Norge, men også forholdene i og implikasjonene for norsk arbeidsliv, der vi vet at mange blir utnyttet på det groveste. Dette angår hvordan vi ser på mennesker som er i en veldig sårbar posisjon, og at vi har solidaritet med dem fordi de er mennesker i en utsatt posisjon.

Det er veldig mange av dem som er i Norge og er papirløse, som er i et helt umulig limbo. Det er forskjell, selvfølgelig. Noen er her og kunne reist et annet sted der de kunne være trygge, men mange er her fordi de er i en helt umulig situasjon: De har ikke noen steder å gjøre av seg, nettopp fordi de er papirløse, og det er ingen som vil ta imot dem. Jeg har prøvd å tenke gjennom hvordan det ville være å være i en slik situasjon. Jeg har kommet til at det nesten ikke er til å holde ut å tenke på engang, og at det vi i hvert fall bør bidra med, er bedre helsehjelp enn det de får i dag.

I dag er det slik at uten de sentrene som drives av frivillige organisasjoner, som Kirkens Bymisjon og Norges Røde Kors, hadde dette vært svært katastrofalt. Det er også grunn til å spørre seg hvordan disse menneskene blir møtt når de søker hjelp i helsevesenet, også når de har rett til det, for det er mange som nok i utgangspunktet er redde for å be om hjelp og venter veldig lenge, fordi de frykter at de da skal kunne bli sendt ut, eller at det blir gitt varsel om dem til utlendingsmyndighetene. Det er en frykt som jeg tror kan bidra til at vi får en svekket generell helsesituasjon i Norge, nettopp fordi folk som burde fått hjelp av helsevesenet, ikke får det.

SV mener i hvert fall at det er feil å trekke grensekontrollen inn i norske sykehus. Man kan jo lure på om det er det som har skjedd, når det i forarbeidene til dagens retningslinjer står at de, dvs. legene og helsepersonellet, skal forsøke å finne ut når personen skal forlate landet, og at det skal tas med i vurderingen om det skal gis rett til helsehjelp. Det betyr at vi har blandet innvandringsregulerende tiltak og denne typen vurderinger inn i helsevesenet. Det bryter med noen av de grunnleggende prinsippene som bl.a. er nedfelt i menneskerettighetserklæringen, og jeg mener det også bryter med noen av de verdiene som Norge bør stå opp for og utvikle videre. Derfor har Legeforeningen og flere organisasjoner som ble nevnt av interpellanten, laget et opprop om å bedre papirløses helsehjelp. Det er fordi de ser at også norsk helsepersonell blir utsatt for urimelige dilemmaer og blir presset i sin yrkesetikk på grunn av dagens regelverk.

Jeg skulle ønske at verden var enklere å forholde seg til enn det den er. Det er veldig lett å peke på rett og galt når man er født i Norge etter krigen, der det meste er på stell, og der man vet at man kan få hjelp i helsevesenet hvis man trenger det. Men slik er verken verden eller livet for svært mange. Det er helt annerledes, mye mindre forutsigbart og slett ikke lett å finne ut av hvis man f.eks. er papirløs og ikke har lovlig opphold noe sted i hele verden. Da burde vi kunne tilby disse menneskene bedre helsehjelp enn det de får i dag.

Kjersti Toppe (Sp) [13:51:24]: Takk til dei som har tatt ordet.

Til Kristeleg Folkeparti: Vi har merka oss representantforslaget, så da får vi iallfall denne debatten opp igjen i Stortinget òg gjennom ei komitébehandling. Det trur eg er veldig bra, for det trur eg at denne saka og problemstillinga fortener.

For meg er det urimeleg når ein først gir personar utan lovleg opphald i riket ein rett til akutt hjelp og ein rett til helsehjelp som ikkje kan venta, at ein samtidig seier at ein må betala dette til fulle sjølv. Da har den retten liten verdi for dei som dette gjeld.

Det er klart at vi kan laga rammer for kor stort omfang av helsehjelp som skal til, men retten til akutt hjelp må jo vera universell, og dersom ein nektar å gi slik hjelp, bryt det iallfall med dei yrkesetiske retningslinjene som gjeld for alt helsepersonell. At staten skal gå ut og seia at dette er helsepersonellet sitt problem, når statsråden kan stå her og seia at det er flott om fastlegar tar inn og behandlar papirlause barn, f.eks. – at det ikkje er staten sitt problem, men det er flott med dei fastlegane som gjer det og gjer det på fritida si, og sånn og sånn – og at det er det som skal bera fram helsetilbodet for dei papirlause i Noreg, synest eg ikkje er godt nok. Det er faktisk mykje helsepersonell rundt omkring i landet som får desse inn på kontoret sitt kvar dag. Det er mange frivillige tilbod, iallfall i storbyane, der ein gjer dette – dei vert ikkje finansierte av oss, men dei yter eit tilbod som har stor verdi.

Eg synest ikkje at vi som helsemyndigheiter kan sjå bort frå denne situasjonen ut frå ei einaste grunngjeving, at det må vera ein forskjell på oss og på dei som er papirlause. Det er slik som representanten frå SV sa: Det er ingen menneske som er ulovlege. FN har vendt seg til Noreg om den praksisen som vi har i dag, og det er òg snakk om at alle har sine grunnleggjande menneskerettar. Helse er ein sentral verdi i det.

Eg skal ikkje ta opp meir i denne interpellasjonen. Dette vil vi koma tilbake igjen til i Stortinget ved behandlinga av det nemnte representantforslaget.

Statsråd Bent Høie [13:54:36]: For det første vil jeg understreke at jeg mener det er feil når flere av representantene her nærmest skaper et inntrykk av at mennesker som oppholder seg ulovlig i Norge, ikke får helsehjelp. Det er ikke riktig. Som jeg sa mitt innlegg, taler både menneskerettighetene og menneskelige hensyn for å gi et tilbud som også går utover øyeblikkelig hjelp. Derfor får en også helsehjelp som ikke kan vente.

Det er helt riktig at hovedregelen er at en skal betale for den hjelpen selv, rett og slett fordi en ikke har de sosiale rettighetene som medfører det å oppholde seg lovlig i Norge. Men en kan ikke i den norske helsetjenesten be om en forhåndsbetaling. Det betyr at når det gjelder både øyeblikkelig hjelp og helsehjelp som ikke kan vente, vil en få hjelpen. Så vil det selvfølgelig være den enkeltes situasjon som avgjør om man er i stand til å betale eller ikke.

Det som jeg opplever at flere i sine innlegg her tar til orde for, er at Norge skal gi mennesker som oppholder seg ulovlig i Norge, helt uavhengig av grunn, rett til helsehjelp dekket av det offentlige utover dette. Det er jeg uenig i. Det mener jeg er feil, rett og slett fordi det på dette området også må være et skille mellom dem som oppholder seg lovlig i Norge, og dem som oppholder seg ulovlig.

Begrepet «papirløs» brukes konsekvent, selv om det er et begrep som i veldig liten grad er dekkende for situasjonen. Som en er inne på, handler dette i veldig stor grad om mennesker som har søkt om asyl i Norge, fått vurdert sin sak innenfor vårt rettssystem, innenfor det systemet og de reglene som dette stortinget har behandlet, og fått avslag. Da er det ikke mangel på papirer som er beskrivende for denne gruppen – tvert imot, det er ganske mange bunker med papirer der deres sak er vurdert, men der de har fått et avslag, og et avslag innenfor vårt rettssamfunn har en konsekvens. En av de konsekvensene er at en for det første må forholde seg til avslaget, og for det andre ikke har de samme rettighetene som de som får asyl eller har sin sak til behandling. Det mener jeg er et riktig skille. Men vi avviser ikke mennesker med behov for øyeblikkelig hjelp eller behov for helsehjelp som ikke kan vente, i vårt samfunn.