Presidenten: Etter
ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå
at debatten blir begrenset til 1 time og 35 minutter, og at taletiden
blir fordelt slik:
Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre
25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti
5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti
5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå
at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til
replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen.
Videre foreslås det at de som måtte
tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid
på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Svein Roald Hansen (A) [17:23:20 ] : Jeg vil takke for en bred
gjennomgang av aktuelle saker i vårt forhold til Europa og det europeiske
samarbeidet.
I debatten i november sa jeg at
det utenrikspolitiske bildet nå preges av større usikkerhet. Usikkerheten
er ikke blitt mindre siden den gang, snarere tvert imot. I denne
situasjonen er vår viktigste oppgave i europapolitikken å slå ring
om EØS-avtalen og å ivareta avtalens integritet.
Når vi ser hvilken usikkerhet brexit
har utløst i Storbritannia, burde det være en advarsel til alle
som lefler med tanken om at vi skal slå følge med britene og ta
norsk næringsliv ut av det indre marked. Fantasien om en såkalt bedre
avtale er bare kampanjeord. De som bruker dem, må fortelle oss:
Bedre for hva, og for hvem?
For eksportindustri og tjenestenæringer
finnes det ingen bedre avtale enn å være en del av det indre marked hvor
de kan konkurrere ved et felles regelverk – med et konkurransetilsyn
i ESA og en tvisteløsningsmekanisme i domstolen. Norske lakseeksportører
har kjent på hva det kan innebære å stå utenfor beskyttelsen det
felles regelverket skaper i det indre marked.
For nordmenn finnes det ingen bedre
avtale enn en EØS-avtale som gir muligheter til å ta arbeid, studere
eller bosette seg i 30 av våre naboland, og bli behandlet som landets
egne innbyggere. Det gir rettigheter og trygghet.
En så tett integrering mellom land
som EU- og EØS-samarbeidet innebærer, er selvsagt ikke uten utfordringer. Mulighetene
til å leve på tvers av landegrenser skaper både muligheter og utfordringer
som må håndteres gjennom politikk. Utnyttelse av billigere arbeidskraft
fra land med lave lønnsnivåer er kanskje det alvorligste. Vi har
møtt det med omfattende tiltak for å sikre at også utenlandske arbeidere
skal ha de samme lønns- og arbeidsbetingelsene som norske. Det er
en kamp for et anstendig arbeidsliv og mot sosial dumping.
Det er viktig at regjeringen holder
fast ved at utstasjoneringsdirektivet ikke må innskrenke det nasjonale
handlingsrommet til å definere lønn og godtgjørelse, slik statsråden
sa i sin redegjørelse. De nordiske arbeidsministrenes felles erklæring
om den sosiale pilaren EU nå arbeider med, sikrer respekt for landenes
ulike arbeidsmarkedsmodeller. Vi må slå ring om den nordiske arbeidslivsmodellen.
Statsråden sier i redegjørelsen
at regjeringen vil være så tett på forhandlingene mellom EU og Storbritannia
om brexit som mulig, og skal ha fått en forståelse for at Norge og
de andre EØS-landene ikke er vanlige tredjeland. Det er bra regjeringen
også har erkjent dette. Jeg føler det tok litt tid før man overvant
redselen for formalitetene.
Regjeringen har møtt mange, både
i Brussel og i London. Men det statsråden ikke sier noe om, er hvilke
synspunkter regjeringen bringer til torgs. Hva er regjeringens holdning
til de mange spørsmål brexit reiser, og som også berører Norge?
Hva mener regjeringen om situasjonen for de rundt 20 000 nordmenn
i Storbritannia og 10 000–15 000 britene i Norge etter brexit? Skal
britene få bli her hos oss? På hvilket grunnlag? Med hvilke rettigheter?
Skal de fortsatt få sykehusbehandling, som om de beholdt det blå
helsetrygdekortet?
Europaparlamentets president, Antonio
Tajani, sa ifølge The Guardian under sitt besøk i London nylig at
de EU-borgerne som nå lever og arbeider i Storbritannia, ikke bare
skal få bli etter brexit, men beholde de rettighetene de har som
EU-borgere. Hva er regjeringens syn på det? Det er 10 000–15 000
nordmenn i Storbritannia som nå lever i stor usikkerhet om sin framtid.
Støtter regjeringen EU-parlamentets president? Det andre spørsmålet
er jo: Hvordan vil regjeringen involvere Stortinget i disse vurderingene?
Så går jeg ut fra at det er bred
enighet i Stortinget om at vi må få på plass en så god handelsavtale
med Storbritannia som mulig. Den forrige europaministeren sa endog
at ambisjonen er «like god adgang til det britiske markedet for
norsk næringsliv» som EØS-avtalen. Det har den nye statsråden nok
innsett kanskje var å sette forventningene noe høyt siden det ikke
er gjentatt nå – med mindre man tenkte på å foreslå at vi skulle
bli en del av United Kingdom.
Men statsråden sier: «Vårt mål
er å forhandle fram en dyptgripende og omfattende form for bilateralt
avtaleverk med britene» – alene eller sammen med våre EFTA-partnere.
Det er vi enig i. Nå kan ikke forhandlingene med britene starte
før de er ute av EU, men vi kan forberede oss. Og igjen holder statsråden
seg på overskriftsnivå. Hva legger regjeringen i «dyptgripende og
omfattende» avtaleverk?
Handelsavtaler handler ikke lenger
så mye om tolltariffer, men om tjenester, en viss fri bevegelse
av personer, investeringer – investeringsbeskyttelsesmekanismer.
EU og Canada har nettopp inngått en bred og omfattende handelsavtale.
Er dette modellen regjeringen tenker seg? Og hva ligger i uttrykket
«avtaleverk»? Er det forhold utenfor det handelsmessige man tenker
på? Er det forskningssamarbeid, studentutveksling eller andre ting?
Og igjen er spørsmålet: Hvordan har regjeringen tenkt å involvere Stortinget
i disse forberedelsene?
Klimapolitikken: Paris-avtalen
har trådt i kraft og er rettslig bindende. Stortinget har gitt sin
tilslutning til at Norge skal gjennomføre forpliktelsene i samarbeid
med EU – 40 pst. kutt i utslippene i ikke-kvotepliktige sektorer. Europaministeren
sier at regjeringen har åpnet for at avtalen forankres i protokoll
31 i EØS-avtalen. Men er det nå avklart at EU er enig i det, eller
ønsker EU dette inn som er del av EØS-avtalen? Det hadde vært fint
om statsråden kunne avklare dette i dag.
I debatten i november sa jeg at
det som også er uklart, er på hvilken måte Norges overholdelse av
forpliktelsene skal overvåkes, og av hvem, hvis avtalen ikke blir
en del av EØS-avtalen? Er det ESA og EFTA-domstolen, eller er det
kommisjonen? Vil det være ankemekanismer, slik vi kjenner det fra
EØS-avtalen? Og vil det være ulike mekanismer for de to avtalealternativene?
Dette har ikke regjeringen avklart. Det hadde vært fint om det kunne
gjøres i dag, hvis det er mulig.
Et annet og viktig spørsmål gjelder
analysene av fordelen ved å gjøre dette sammen med EU, som vi gjentatte ganger
har etterspurt regjeringens vurdering av. Vi er spesielt interessert
i regjeringens syn på hva som er forskjellene mellom en bilateral
avtale, en protokoll 31-løsning og ordinær innlemmelse i EØS-avtalen
innenfor de ulike sektorene. Dette er spørsmål som blir mer og mer
aktuelle etter hvert som EU nå utvikler sine tiltak og mekanismer.
Statsråden berørte også i redegjørelsen
såkalt eksport av velferdsytelser, som har vært en annen omdiskutert
side ved mulighetene til å leve og arbeide på tvers av landegrensene.
Statsråden varslet i redegjørelsen en stortingsmelding om dette
i inneværende periode. Den kom ikke på fredag, så det begynner å
haste. Dette er et spørsmål som diskuteres i flere land. Det har
også over tid vært diskutert her hjemme. Kan statsråden være noe
mer spesifikk, i påvente av stortingsmeldingen? Hvilke ytelser tenkes
det på, bortsett fra det som tradisjonelt har vært framme – barnetrygd
og kontantstøtte? Jeg går ut fra at man ikke tenker på ytelser som
er opptjent gjennom eget arbeid, som pensjon og ledighetstrygd.
Hvis man beveger seg inn på denne type ytelser, rokker man etter
mitt skjønn ved hele grunnlaget for fri bevegelse. Fjernes muligheten
for å ta med seg opparbeidede rettigheter fra jobb til jobb, slik
vi gjør i eget land, blir hindrene for å ta jobb ute langt høyere.
Til slutt: Redegjørelsen favnet
bredt. Men det er for mange saker statsråden ikke går dypt nok inn
i. Vi har derfor behov for at regjeringens standpunkter må avklares, helst
i løpet av denne debatten.
Marit Nybakk hadde her overtatt
presidentplassen.
Elin Rodum Agdestein (H) [17:32:18 ] : La meg først få takke
statsråden for en veldig god og dagsaktuell redegjørelse.
Det hviler et stort alvor over
Europa nå, med en uforutsigbarhet og usikkerhet vi ikke har opplevd
på mange tiår, med understrømninger vi ikke har sett siden mellomkrigstiden.
En stemningsbølge av antiglobalisering, skepsis til etablerte institusjoner,
renasjonalisering og isolasjonisme øker i en tid da vi trenger det
motsatte, nemlig mer samarbeid.
Siden februar 2014 har vi opplevd
Russlands brudd på folkeretten, gjentatte terroranslag i hjertet
av Europa, en flyktning- og migrasjonsbølge fra ustabile stater
i nabolaget og framvekst av voldelig ekstremisme. Alt dette samtidig
og i kombinasjon med lav økonomisk vekst har gitt grobunn for ytterliggående
krefter, partier på ytterfløyene med enkle svar ofte frikoblet fra
fakta. Vi ser bekymringsfulle tegn på at enkelte land i EU og NATO
beveger seg i en antidemokratisk retning. Økte nasjonale motsetninger vil
kunne gjøre det vanskeligere å fatte beslutninger i felles organer
som f.eks. Europarådet og NATO, med den risikoen det innebærer.
Det er mye som står på spill i
et Europa der verdiene og institusjonene som den liberale verdensordenen
hviler på, som vi har bygd vår velstand på, og som har gitt oss
fred i Europa i over 70 år, utfordres.
Proteksjonisme, populisme og nasjonalisme
er en giftig cocktail Europa ikke må drikke, som utenriksministeren uttrykte
det under framleggelsen av veivalgsmeldingen sist uke – og han har
rett. Slike løsninger er prøvd før, på 1930-tallet, og det ga fatale
følger for hele verdensøkonomien og for freden.
Jeg er glad regjeringen er offensiv
i møte med slike negative utviklingstrekk. Både stortingsmeldingen
om veivalg i utenriks- og sikkerhetspolitikken og havmeldingen samt
den ferske nordområdestrategien viser tydelig hvilken retning vi
vil gå i, for et styrket internasjonalt samarbeid og mot proteksjonisme,
populisme og nasjonalisme.
Valget i Frankrike beskrives som
et skjebnevalg. Utfallet blir avgjørende for hvordan Frankrike vil
forholde seg til EU framover, og dermed avgjørende for hele Europa. Det
som binder EU sammen, er aksen Paris–Berlin. Søndag kveld ble det
klart at Macron og Le Pen går videre til andre valgomgang. Macrons
uttalelser om håp for Europa og at han vil relansere det europeiske
prosjektet, er viktige signaler.
Norsk utenrikspolitikk starter
i Europa, der våre venner, naboer og viktigste handelspartnere befinner
seg.
Norge har en åpen og liten økonomi.
Handelssamarbeid med andre land er det vi lever av. Norsk næringsliv
og norske arbeidsplasser er avhengig av etterspørsel fra utlandet. Europa
er verdens største enkeltmarked, med 20 pst. av verdensøkonomien.
Til sammenligning har Russland 1,8 pst.
EU er og vil forbli Norges viktigste
handelspartner. Rundt 80 pst. av alt Norge eksporterer, går til
EU. Hele seks av ti eksportarbeidsplasser bygger på EU-markedet. EØS-avtalen,
som gir likeverdig og forutsigbar tilgang til EUs indre marked med
500 millioner mennesker, er helt avgjørende for velstanden og velferden
i Norge.
Titusenvis av arbeidsplasser i
hele Distrikts-Norge er avhengig av disse eksportmulighetene. Avtalen
gir muligheter og rettigheter for oss alle til å studere, forske
og jobbe. Det handler om trygg mat, om vekst og sysselsetting, om
å samarbeide for å ta vare på miljøet og om allianse- og sikkerhetspolitikk.
De som vil si opp EØS-avtalen og
gå for et annet, usikkert alternativ, påtar seg et stort ansvar.
Det vil sette den norske velferden i fare. Det er naivt å tro at
Norge, Liechtenstein og Island vil kunne forhandle fram en bedre
avtale med EUs 28 medlemstater i dag, enn det de 6 EFTA-statene
klarte å oppnå med de daværende 12 EU-landene. EØS-avtalen må bevares
og videreføres, og Høyre er garantisten for det.
Regjeringen vil ha et forsterket
og dypere samarbeid mellom Norge og Storbritannia, med Tyskland,
Nederland og Frankrike og med vår viktigste allierte, USA. At vi
også øker innsatsen i ustabile områder sør og øst for Europa, styrker
norsk tilstedeværelse i utvalgte land og legger opp til hyppigere
møter i den nordiske kretsen, er riktige og viktige veivalg.
Jeg vil trekke fram at innsatsen
på Balkan, regionen som har vært arnestedet for så mange konflikter
i Europa, skal styrkes. Norge skal investere mer, doble bistanden
til demokrati, kvinner, menneskeretter og fri presse.
Utviklingen i Tyrkia bekymrer.
Tyrkia etter Atatürk har på mange måter vært et økonomisk mirakel.
Tyrkia er avhengig av Europa for sin handel og sin økonomiske utvikling.
Europa på sin side er avhengig av at Tyrkia forblir en sekulær stat
som forholder seg til de internasjonale forpliktelsene de har som
medlem av Europarådet og NATO. Det blir en viktig oppgave for de
vestlige landene å påvirke Erdogan til å velge en retning som ikke
fører bort fra Europa, men som følger en europeisk kurs. Det er
bra Norge tar opp den bekymringsfulle rettsstats- og ytringsfrihetssituasjonen
med tyrkiske myndigheter ved alle naturlige anledninger.
Når det gjelder flyktning- og migrasjonsbølgen
til Europa, spiller Tyrkia en nøkkelrolle som det samtidig er beheftet
betydelig usikkerhet ved. Fortsatt søker et stort antall personer
til Europa, i flukt fra krig og i håp om en bedre framtid, bl.a.
gjennom en farefull kryssing av Middelhavet. Det er viktig å få
på plass løsninger som begrenser menneskesmuglingen og tap av liv
og reduserer presset på Europa.
Kontroll ved vår felles yttergrense
er avgjørende for et velfungerende Schengen-samarbeid og for fri
bevegelse innad i Europa. Her deltar Norge aktivt. Vi bruker ca. 200 mill. kr
for å styrke Hellas’ evne til å håndtere flyktninger og migranter.
Polen er den største mottakeren
av EØS-midler fra Norge. Landet er en viktig alliert og samarbeidspartner
for Norge i Europa. Som et av Europarådets medlemsland har Polen
forpliktet seg til å overholde demokratiske spilleregler og grunnleggende
rettigheter og friheter som hører hjemme i et velfungerende demokrati.
Utviklingen i Polen siden regjeringsskiftet
i november 2015 gir grunn til bekymring, med anslag mot pressefrihet, forsamlingsfrihet
og kontroll med rettsvesenet. Polen vil nå at staten skal ha kontroll
over støtten til uavhengige organisasjoner. Det gjelder også norske
penger. Det kan Norge ikke akseptere.
Britene har nå iverksatt artikkel
50, og statsminister Theresa May har utskrevet nyvalg 8. juni. Spenningen
er stor knyttet til konsekvensene av brexit, både for samholdet
internt i Storbritannia, for vekstkraften og verdiskapingen, for
jobbene, for stabiliteten og sikkerheten i Europa og for framtiden
til resten av EU. Landet med den nest største økonomien går ut på
et tidspunkt da vi minst av alt trenger den usikkerheten det medfører.
Britene har heldigvis sagt at de fortsatt ønsker et tett forsvars-
og sikkerhetspolitisk samarbeid.
I det økosystemet av venner som
Norge er en del av, er britene blant dem vi har de lengste og sterkeste
båndene til, og som har vært en viktig partner for Norge i prosesser med
EU, en kanal inn i EU i viktige saker for Norge, som vi nå vil stå
uten. Storbritannia er vårt viktigste eksportmarked; spesielt stort
er markedet for norsk gass. Det vil være avgjørende for Norge å
få på plass en god handelsavtale med basis i den avtalen britene
vil framforhandle med rest-EU.
I dag er det ca. 20 000 nordmenn
som oppholder seg i Storbritannia, og tilsvarende ca. 14 000 briter
i Norge. Deres rettigheter til å bo, studere og arbeide i våre to
land er rettigheter som følger av EØS-avtalen.
Det blir krevende og komplisert
for britene å erstatte avtaler på alle felt som har vært dekket
av EU-medlemskapet. Først skal det forhandles om en utmeldingsavtale,
om økonomiske forpliktelser, grensespørsmål og borgernes rettigheter,
deretter om en avtale som regulerer det framtidige forholdet mellom
EU og Storbritannia, og det vil ta tid. Derfor er det bra at det
er enighet mellom Norge, EU og Storbritannia om å ha tettest mulig
dialog og konsultasjon underveis, og at Norge står klar til å diskutere
konkret vårt framtidige samarbeid med britene så snart forholdene ligger
til rette for det. Det er viktig å unngå et avtalemessig tomrom
etter brexit. Jeg vil gi honnør til regjeringen for det aktive arbeidet
som pågår for å ivareta norske interesser best mulig.
Vi må hindre en utvikling av den
nasjonale egoismens Europa, der hvert land kun bryr seg om sine
egne behov. Det er bare gjennom et fortsatt forpliktende internasjonalt samarbeid,
gjennom FN, NATO og vår egen EØS-variant med EU at vi sikrer Norges
framtid, både økonomisk og sikkerhetspolitisk.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [17:41:26 ] : La meg også først
få takke statsråden for en bred og god redegjørelse om EU- og EØS-spørsmål.
EU opplever en eksistensiell krise.
Storbritannias folkeavstemning og landets utløsning av artikkel
50 for en gradvis formell utmelding av unionen er et varsel om tøffe tider
fremover. EU-landenes statsledere gjør sitt ytterste for å avdramatisere
situasjonen, men under den polerte og skråsikre fasaden ulmer det.
Det ulmer i Frankrike, det ulmer i Danmark, det ulmer i Nederland,
det ulmer i Italia, og avstanden mellom folk flest og EUs ledelse
i Brussel øker. Årsakene er flere, men i bunnen for all bekymring
er nasjonalstatenes stadige reduserte relevans, ikke kun på grunn
av maktoverføring til Brussel, men i stadig sterkere grad på grunn
av den raskt økende innvandringen fra Afrika og Asia som splitter
land og folk. Det er den felles asyl- og innvandringspolitikken
som er den utløsende faktoren til misnøyen som nå råder. Europeere
flest føler seg maktesløse og lar sin frustrasjon gå ut over de
etablerte partiene.
Vi må være varsomme med å dømme
ethvert land som er skeptisk til EU. Det er en tendens til at man
sier at landene ikke kan klare seg på egen hånd, og at det fører
til alt fra nazisme og rasisme til det som verre er. Men det er
altså slik at for mesteparten av historien har landene vært selvstendige
land, og de har også klart seg som selvstendige land uten nødvendigvis
å måtte gå til krig mot hverandre, så det finnes land som kan klare
seg uten å være en del av en union, og Norge er et godt eksempel
på det.
Forholdet mellom EU og Tyrkia forsterker
dette bildet. EU krever at Tyrkia beveger seg i mer demokratisk
retning før medlemskap kan bli aktuelt. Tyrkia på sin side hevder at
slike betingelser er et skalkeskjul for at EU ikke vil innlemme
et stort muslimsk land i unionen. Begge parter har nok noe rett
i sine vurderinger, men Tyrkia sitter med et meget sterkt kort på
hånden gjennom landets kontroll av en potensiell migrasjonsstrøm
til Europa.
Norge er et lite og åpent land
og er helt avhengig av å kunne selge varer til EU-landene med de
samme betingelsene som EU-landene har internt. I motsetning til
større land som Storbritannia og Frankrike er det ikke mulig for Norge
å opptre som en øy med særegne handelsbetingelser. Det betyr ikke
frislipp og konkurranse innenfor alle sektorer, men det vil bety
at Norge må fokusere på produksjon av varer og tjenester som vi
har gode forutsetninger for å levere billigere eller med bedre kvalitet
enn andre.
Det er samtidig viktig å understreke
at Norge eksporterer eller importerer ikke til og fra EU. Vi eksporterer
og importerer til og fra land som er medlem av EU. EU er ingen handelsenhet,
men land som har blitt enige om å handle med like betingelser, og
som har etablert like rammevilkår for handel. Landene har etablert
harmoniserte standarder som forplikter. Det er tekniske krav, det
er krav til sikkerhet enten det gjelder størrelsen på stikkontakter, sokkelen
på lyspærer, haspen på vinduene eller størrelsen på nøkkelhull.
Dette kan høres ut som bagateller, men det åpner for reell konkurranse
mellom ulike leverandører, og det er helt avgjørende. Alt dette
er positivt. Utfordringen med EU er imidlertid ikke ønsket om å
skape like konkurransevilkår for næringslivet. Utfordringen er forsøk
på å skape en politisk union – det er der utfordringen kommer. Landene
har ikke villet lytte til sine egne innbyggere og har neglisjert
nasjonalstaten til fordel for europeisk integrering. Heldigvis protesterer
folk. Folk vil ikke gi slipp på sin nasjonale identitet. De vil
beholde sine nasjonale særtrekk, de vil beholde sin nasjonale kultur.
Nettopp her bommer EU. Systemet
i seg selv har blitt selvforsterkende. For hva skal de mange tusen
EU-ansatte bedrive dersom de ikke skal lete etter nye områder og
EU kan erstatte nasjonalt selvstyre? Det er faktisk det de er satt til
å gjøre. De arbeider ikke kun for like handelsbetingelser, slik
intensjonen var med etableringen av det europeiske fellesforbundet,
men man leter etter overordnet politisk fellesskap, som kanskje
ikke finnes, og som kanskje ikke bør finnes.
Handel med varer og tjenester over
landegrensene har tjent alle EØS- og EU-land vel. Den største utfordringen har
de siste årene vært knyttet til den frie bevegelsen av arbeidskraft.
Dette skyldes ulike velferdsnivåer, ulike arbeidsvilkår, ulike lønnsnivåer,
ulike trygdeytelser og ikke minst ulik kultur. Det har skapt utfordringer
man ikke i tilstrekkelig grad har evnet å ta inn over seg. En annen
konsekvens er at nasjonal arbeidskraft innenfor enkelte felter gradvis
forsvant da importen av arbeidskraft forsvant. EØS-landenes ulike
trygdesystemer gjør utveksling av arbeidskraft særlig problematisk.
For Norges del er trygdeeksport noe som på sikt kan sparke bena
under EØS-avtalen, noe også statsråden var inne på. Det er svært
urimelig og gir uheldige incentiver at det eksempelvis ikke er mulig å
kjøpekraftjustere trygdeytelser dersom mottakeren er bosatt i et
annet EØS-land. Eksempelvis utgjør barnetrygd og kontantstøtte 15,8 pst.
av en gjennomsnittlig årslønn i Norge, men det utgjør 95,8 pst.
av en gjennomsnittlig årslønn i Polen og 122,3 pst. av en gjennomsnittlig
årslønn i Litauen.
Regjeringen har foretatt flere
tiltak for å begrense trygdeeksporten. Det gjelder bl.a. ved lengre
utenlandsopphold samt krav om botid før retten til slike ulike ytelser
slår inn. Problemstillingen viser uansett at det ikke er uproblematisk
at EU inkluderer stadig flere land, også land hvor lønns- og velferdsnivået
er betydelig lavere.
Og så har vi migrasjonsstrømmen
til Europa, et område hvor EU har feilet på grunnleggende vis. I
sin manglende evne til å forstå – eller, kanskje rettere sagt, manglende
vilje til å forstå – har EUs ledelse og medlemslandene hevet seg
over egne innbyggere. I sitt desperate behov for å opptre politisk
korrekt har man undergravet de verdiene EU er bygget på. Schengen-avtalen
og Dublin-samarbeidet er under press, og er dessuten ikke en bærekraftig
avtale for fremtiden. Riktignok reduserer den ytre grensekontrollen migrasjonspresset
på kort sikt, men det er andre forhold som bidrar til det motsatte
– ikke minst europeiske lands assistanse og fergetrafikk for å frakte
migranter over Middelhavet. Denne trafikken bør opphøre, den kan
ikke vedvare, for det finnes ingen ende på den hvis vi fortsetter
på samme vei – ikke nødvendigvis at Norge skal gjøre det på egen
hånd, men vi er nødt til å ha samarbeid, slik at vi avslutter dette
og ikke frakter tusenvis av migranter hver eneste dag fra Afrika
til Europa.
Protestene vi opplever over store
deler av Europa, er positive og vel begrunnet. Migrasjonsstrømmen
fra Afrika og Asia har ingen ende, og en videreføring av dagens
politikk kan få konsekvenser langt utover det man i dag kan ta inn
over seg. Det er derfor viktig at EU legger om sin innvandringspolitikk
til beste for EU-landenes innbyggere. Alternativet tør jeg ikke
engang å tenke på.
Liv Signe Navarsete (Sp) [17:48:58 ] : Eg vil òg takke for
ei nyttig utgreiing om viktige EU- og EØS-saker frå statsråden.
Noreg er knytt til EU gjennom ein dynamisk EØS-avtale, som har gitt
oss ei langt tettare tilknyting enn det som var føresett då avtalen
vart inngått. Ja-sida og ja-fleirtalet her i Stortinget har vore
effektive i tilpassingspolitikken, langt utover det folk har gitt
Stortinget mandat til – etter mitt syn. Ein har òg effektivt halde
debatten om EU og EØS nede i det offentlege.
I ei tid der EU-prosjektet er oppe
til debatt i dei fleste EU-landa, Storbritannia har meldt seg ut,
og Frankrike står i fare for å få den mest høgrevridde presidenten
nokon gong, rikkar ikkje det ja-fleirtalet i Stortinget med ein
millimeter. Statsråden gjentek mantraet gong på gong: EØS-avtalen
er naudsynt for å sikre marknadstilgang.
EU har inngått meir enn 200 handelsavtalar
med land over heile verda. EØS-avtalen er på si side ei særordning
i internasjonal målestokk, der ein part einsidig gir opp sjølvråderetten
for at begge partar får gjensidig tilgjenge til kvarandre sine marknader.
Det er i det heile få, om nokon, døme på tilsvarande avtalar i resten
av verda.
Tidlegare arbeidarpartistatsråd
Halvard Bakke skreiv følgjande om Noregs tilgjenge til EUs marknad
for industrivarer i Nei til EUs årbok for 2012:
«Sannheten er at vi ville få solgt
produktene våre like greit også uten EØS-avtalen. Ved bortfall av
EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU automatisk tre i kraft
i samsvar med § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer
uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.»
Statsråden sa i talen:
«Debatten etter brexit har tydelig
vist at det er vanskelig å få full tilgang til det indre marked
dersom man ikke vil være med i EU eller EØS.»
Kanskje statsråden vil utdjupe
kva han meiner med «full tilgang»? Poenget for Noreg er at me kan
selje våre varer i EUs marknad. Det vil me gjere utmerkt godt utan EØS-avtalen.
Kan statsråden no gi eitt einaste
døme på at EØS-avtalen har gitt ei norsk industribedrift tilgjenge
til EUs marknad som bedrifta ikkje ville hatt med frihandelsavtalen
som Noreg hadde – og framleis har – med EU? Har han noko døme på
ei norsk bedrift som ikkje ville fått selt sine varer eller tenester
utan EØS-avtalen?
Folkerøystinga i Storbritannia
var ei historisk hending. Eit fleirtal av britane sa nei til den
evige sentraliseringa av makt til Brussel. Undersøkingar etter folkerøystinga
viste at kravet om folkestyre var den viktigaste motivasjonen for
britane til å forlate EU. Prinsippet om at avgjerder om Storbritannia
bør takast i Storbritannia, var rådande. Ser ein kven som røysta
for brexit, ser ein at eit stort fleirtal av britiske arbeidarar
røysta for å forlate EU, medan ein øvre middelklasse og elite røysta
for å verte. Det er britiske arbeidarar som har merka konsekvensane
av EUs frie flyt av arbeidskraft og deregulering av arbeidslivet.
I Storbritannia er realløna til mange arbeidarar lågare no enn ho
var for ti år sidan, og mange kjenner på mindre tryggleik for jobben
sin.
Statsråden hevda i tala si at det
er «knapt noe land som har hatt flere møter med Storbritannia på
regjeringsnivå etter brexit-avstemningen enn Norge.» Han hevda òg
at regjeringa «vil ha et best mulig samarbeid med Storbritannia også
etter brexit». Det er vel og bra.
Då Storbritannia vedtok å gå ut
or EU, hadde den norske regjeringa det travelt med å forklare at
det sjølvsagt berre var innvandringsmotstand som låg bak. Det er
feil. Eg trur Noreg må ha den mest EU-lojale regjeringa i Europa.
Fyrst åtvara ein britane mot å gå ut or EU. Så nekta ein EFTA å
sende brev for å invitere til samarbeid etter brexit. Så trua ein
med å blokkere eit eventuelt britisk EFTA-medlemskap, og så – etter
sterkt press frå norsk næringsliv – vart den norske haldninga endra
til at Noreg sjølvsagt var positiv til samarbeid med britane, men
Storbritannia måtte sjølv finne ut kva dei ville. Men då det britane
ville var å etablere ei formell arbeidsgruppe med Noreg for å førebu ein
ny frihandelsavtale etter brexit, var det igjen tvert nei frå regjeringa,
sjølv om det ifølgje Dagens Næringsliv var ulike syn og ulike råd
frå embetsverket. Så regjeringa må vere det næraste ein kjem det
å gjere Noreg til eit lydrike under EU.
Sist veke hadde eg møte med Sogn
og Fjordane Fiskarlag. Dei er sjølvsagt opptekne av brexit, då Storbritannia og
Noreg no får store område der dei to landa skal verte samde om fiskeforvalting
og fiskekvotar der EU tidlegare var motparten. I tillegg handlar
det om ein stor marknad for norsk eksport av fisk og fiskeprodukt.
Sogn og Fjordane Fiskarlag var optimistiske med omsyn til framtida.
Dei meiner det er mogleg for Noreg å forhandle fram betre avtalar
med Storbritannia enn dei me har med EU i dag. Spørsmålet er: Kva
gjer regjeringa? Eg håpar statsråden i debatten vil gi svar på kva
regjeringa vil gjere no opp mot Storbritannia. Kva vil regjeringa
gjere for å kome næringslivet i møte, for å vere føreseielege? Skal
ein halde fram med passivitet og peike på ulike utgreiingar, eller
skal ein gjere noko positivt?
Då gjekk tida mot slutten, så eg
seier takk for meg.
Sveinung Rotevatn (V) [17:54:03 ] : Norsk sikkerheit og norsk
velstand kviler på to viktige søyler. Den eine er den transatlantiske,
og den andre er den europeiske. I ei tid der det dessverre er teikn
på at den transatlantiske går mot litt mindre smule farvatn på grunn
av den politiske utviklinga, er det desto viktigare at ein sikrar
den europeiske tilknytinga vår og samarbeidet med våre naboland.
Der opplever eg at regjeringa i
all hovudsak gjer og tenkjer riktige ting, og eg støttar opp om
hovudlinjene i utgreiinga frå europaministeren, sjølv om eg må leggje
til at i desse debattane er det alltid litt interessant å høyre
det spennet som oppstår idet Høgres representant har gått av talarstolen,
og Framstegspartiets representant går på han. Det er eit spenn som
ikkje er ubetydeleg, for å seie det slik.
Så blir det jo dratt opp i desse
debattane, kvart einaste år, at det er stor krise i Europa, og det
er ikkje måte på kor ille utviklinga går rundt omkring. Eg tenkjer
at det, i alle fall på ein dag som denne, er greitt å sjå litt tilbake
på kva som har skjedd i tida etter det dramatiske valet til britane om
å forlate EØS-området, når folk går til stemmeurnene. Jo, det som
har skjedd, først i Austerrike, deretter i Nederland, no sist i
Frankrike, er at dei som vinn val, er dei som vil satse vidare på
eit europeisk samarbeid. Eg må seie at særleg når det gjeld Frankrike,
er det roande med tanke på kor viktig det landet er i EU-samarbeidet.
No skal vi få ein andre valomgang, så vi skal ikkje forskotere noko
resultat, men all den tid vi ser at kampanjen til Emmanuel Macron har
vorte utsett for 4 000 hackarangrep frå Russland, medan motkandidaten
hans tek imot støtte frå same hald, seier det litt om kva interesser
som er i spel her, og kven vi burde ønskje å vere på lag med – nok
om det.
Brexit er openbert ei alvorleg
og dramatisk hending, først og fremst for Storbritannia, men også
for oss og for Europa. Eg synest representanten Christian Tybring-Gjedde
tok litt lett på dette med avfeiinga om at vi skal nok klare å la
vere å gå til krig mot kvarandre sjølv om vi ikkje samarbeider gjennom
EU og EØS. Det får vi nå verkeleg håpe. Men eg må seie at det gjekk
ein liten støkk i meg då Michael Howard, som er den tidlegare leiaren
for det konservative regjeringspartiet i Storbritannia, var ute
og omtrent truga med krig og viste til Falklandskrigen når ein skulle
diskutere den vidare statusen til Gibraltar. Og det er altså med
Spania. Vi skal ikkje undervurdere den effekten det faktisk har
at land samarbeider tett, også for fred og sikkerheit. Det er ikkje
noko ein skal ta for gjeve.
For Noregs del er det klart at
vi bør følgje tett med. Vi er heilt avhengige av å ha eit godt og
avklara forhold til Storbritannia når det gjeld handel, sikkerheit
osv. Det er jo ikkje enkelt for oss å bli ein del av forhandlingar
vi strengt teke ikkje er ein del av, men der legg eg til grunn at
regjeringa gjer det ho kan for å få informasjon og for å vareta norske
interesser, som her er betydelege.
Samtidig vil eg seie at brexit
er altså ikkje slutten på det europeiske samarbeidet, og brexit
er ikkje alt som skjer. Det er ein fare for at ein i fokuseringa
på brexit gløymer alle dei prosessane som pågår kontinuerleg i EU,
og som er viktige for norske interesser, for dei fortset. Eg vil
framheve eit par:
Det kanskje viktigaste akkurat
no er dei store prosessane som går rundt det framtidige klima- og
energiregelverket og rammeverket innanfor EU. Her har Stortinget
med eit stort fleirtal sagt at vi skal kople oss på. Korleis EU-landa
gjer det her – med tanke på forpliktingar om utsleppskutt mellom
dei ulike landa, byrdedelingsmekanismar, korleis ein skal rekne
med f.eks. skog, osv. – har avgjerande betyding for norsk økonomi
og klimapolitikken vår framover. Der må Noreg vere på.
Eit anna punkt er flyktningkrisa,
som fekk sin mellombelse stopp etter at ein gjorde ein avtale med
Tyrkia – eit land ein også kunne sagt mykje om når det gjeld demokratisk
utvikling. Men flyktningkrisa der ute har jo ikkje teke slutt. Når
det blir sagt her at problemet er den felles europeiske asylpolitikken,
vil eg faktisk seie: snarare tvert imot. Problemet er jo mangelen
på ein felles asylpolitikk, mangelen på godt nok vareteke felles
grensevern, mangelen på byrdefordelingsmekanismar, slik at alle
kan vere med på å bidra. Det er det som er den langsiktige løysinga på
flyktningsituasjonen.
Heilt til sist: Mange har teke
opp trygdeeksport, og dei trekkjer særleg fram kontantstøtta. Dersom
det er det ein er bekymra for, er nok det enklaste å avvikle den
ordninga, men eg vil likevel seie at i kampen mot at ein skal kunne eksportere
trygd – og dette er minimale summar – må ein ikkje miste for auga
viktigheita av at ein faktisk kan ha fri bevegelse av arbeidskraft
på tvers av landegrenser, med rettar. Det er viktig for Noreg.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [17:59:23 ] : Takk for gode innlegg.
Dette er en debatt som kler denne salen godt. Det er en debatt som
skal spenne bredt. Det er en debatt der det skal være vide meninger,
det skal være gode meningsytringer, for det er et bredt felt, og
det er et viktig tema vi debatterer. Redegjørelsen er bred, men
dette feltet engasjerer så mye at det at noen etterlyser mer kunnskap, er
ikke rart, det er riktig. Så er det sånn at på en time rekker man
ikke å levere alt, og da må man ta det i debattene.
Sjelden har behovet for samarbeid
på tvers av grensene i Europa vært større, iallfall ikke de siste
tiårene, og sjelden har det vært tydeligere at et splittet Europa
er et svakt Europa. Da er det et paradoks når noen mener at vi skal samarbeide
mindre, ikke mer, for å løse vanskelige spørsmål.
Representanten Tybring-Gjedde tar
opp migrasjonspolitikken som et tema. Jeg klarer ikke på noe felt
å se at det er en problemstilling vi klarer å løse ved ikke å samarbeide med
noen andre. Det er et felt som åpenbart er klart for samarbeid.
Som Tybring-Gjedde sier, har det vært selvstendige nasjoner som
ikke har vært i union tidligere. De selvstendige nasjonene handlet
med hverandre, de selvstendige nasjonene samarbeidet med hverandre
på andre måter enn akkurat det å være i union. Alternativet også
den gangen var faktisk krig og uvennskap mellom nasjoner, så det
samarbeidet vi ser i Europa, og har sett etter annen verdenskrig,
har noe med seg som er veldig verdifullt, og som vi bør hegne om.
Representanten Navarsete etterlyser
et eksempel på at noen norske bedrifter har fått bedre markedsadgang
og bedre rammevilkår av at vi signerte EØS-avtalen. Det er et veldig
godt spørsmål, det er jeg veldig takknemlig for å få. Jeg kommer
fra ei lita bygd som heter Båtsfjord – fiskerihovedstaden. Der produserer
vi torsk, hyse og sei. Før vi fikk avtalen i 1992, hadde vi 12 pst.
toll på torskefilet, vi hadde 7,5 pst. toll på hyse, og vi hadde
7,5 pst. toll på sei. Det gjorde det vanskelig å konkurrere på markedene.
På begynnelsen av 2000-tallet møtte
globaliseringen bygda. I løpet av ganske kort tid viste det seg
at en kinesisk filetkutter som skar filet for hånd, gjorde dette
såpass mye billigere enn det vi klarte i Båtsfjord, at den torsken
vi fisket på yttersida, ble fryst, ført til Kina, håndfiletert og
kom ut på det europeiske markedet, i konkurranse med oss. 250 arbeidsplasser
røyk i løpet av tre måneder i ei bygd der det bor 2 500 mennesker.
Det konkurransebildet har båtsfjordingene snudd. Nå produserer vi
fersk filet – vi har ferskt råstoff, skjærer fersk filet og får
den ut på markedet i Europa, i konkurranse med kineserne. Det er
et bedre produkt. Så nå kan vi igjen produsere mat i Norge. Det
klarer vi bare på grunn av EØS-avtalen og det veterinærreglementet
som ligger i den. Vi kan pakke en trailer full av filet i Båtsfjord.
Den går fra Båtsfjord gjennom Finland, gjennom Sverige, gjennom
Danmark, gjennom Tyskland og inn i Frankrike. Der står franske veterinærmyndigheter
og ser på lappen og stempelet at dette produktet er laget etter de
reglene vi er enige om skal brukes når man produserer mat, og vi
får produktene ut på markedet i Paris. Vi har altså berget arbeidsplassene
i Båtsfjord – i konkurranse med underbetalte kinesere, etter norsk
standard. Takk til representanten Navarsete for spørsmålet, det
var kjærkomment.
Jeg skal også ta ordet senere,
for jeg rekker ikke å komme innom alle spørsmålene til representanten
Svein Roald Hansen. De er også gode, så jeg skal ta ordet en gang
til. Men jeg vil si at redegjørelsen viser at dette er et bredt
felt. Når det gjelder brexit og borgernes rettigheter, er det for oss
et mål og en ambisjon at borgerne skal ha like gode rettigheter
som i dag. Den ambisjonen leser jeg hos EU, den ambisjonen leser
jeg også hos britiske politikere. Men den praktiske tilnærmingen
til akkurat de forhandlingene er at vi kan ikke gjøre noe for britiske
borgere i Norge eller norske borgere i Storbritannia før vi ser
hva slags avtale EU og Storbritannia klarer å forhandle fram seg
imellom, rett og slett fordi vi er en del av EØS-avtalen, og vi
er forpliktet til å følge de forhandlingene som kommer. Men alle
politikere på disse tre sidene sier at borgernes rettigheter er kjempeviktige.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Svein Roald Hansen (A) [18:04:35 ] : Nå avklarte statsråden
for så vidt det ene av mine spørsmål. Norge støtter dem som mener
at man skal kunne beholde EØS-borgerrettighetene og forbli i Norge,
altså at britene skal kunne forbli i Norge. Det er jeg enig i, og
det tror jeg nordmennene som er i Storbritannia, og eventuelt vil
få tilsvarende rettigheter, også er enig i. Det er selvsagt riktig
at det er forhandlingene mellom EU og Storbritannia som vil avgjøre
det spørsmålet, men mitt poeng var, siden man nå har møter, å få
forståelse for at vi er tett på, så det er også viktig at vi gir
vår mening og vårt synspunkt på slike saker.
Men nå er det jo mange forskjellige
aspekter ved dette, og spørsmålet er: Hvordan har man tenkt å involvere
Stortinget i disse avveiningene? Har man tenkt å kjøre på egen kjøl
og komme fiks ferdig tilbake, eller skal vi få lov til å delta i
debatten?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [18:05:41 ] : Vi har ambisjoner
om å kunne informere ikke bare Stortinget, men også norske interesser,
næringsliv og andre som blir påvirket av disse hendelsene, så mye
som mulig. Det tror vi er lurt. Vi registrerte at da vi var tidlig
ute med møte med næringslivet og andre i høst, så ble det tatt vel
imot. Det har vi også ambisjoner om å gjøre utpå våren.
Dette er en sak der det kommer
ny kunnskap og ny informasjon på bordet hver dag, både i EU, i Storbritannia og
også hos norske interessenter. Vi vil gjerne informere så mye som
mulig, og vi skal selvfølgelig holde Stortinget tett informert,
men det er to ting å ha med seg. Det ene er det at vi samler informasjon,
og den skal vi spre, men det er også et forhandlingselement i denne
saken. Det er ikke sånn at vi da kan forhandle det gjennom avisene,
alltid forhandle gjennom åpne forum. Det blir sånn at vi må gjøre noen
vurderinger av om dette er informasjon der vi vil holde kortene
litt tett til brystet til vi har kommet videre i forhandlingene.
Svein Roald Hansen (A) [18:06:49 ] : Det finnes det heldigvis
mekanismer for mellom regjering og storting, slik at det behovet
tror jeg vi kan ivareta.
Det andre viktige spørsmålet er
den handelsavtalen vi vil måtte forsøke å få og være avhengige av
med hensyn til Storbritannia, vårt viktigste enkelteksporthandelsland.
Nå er jo handelsavtaler stort sett forhandlet enten mellom Norge
og et annet land eller av EFTA på vegne av oss, og man forhandler,
regjeringen lager mandat, og så kommer saken fiks ferdig til Stortinget.
Jeg tror den tiden er slutt da man kan drive og forhandle handelsavtale
på den måten, iallfall så omfattende som vi burde få med Storbritannia.
Nå vil det jo ikke være denne statsråden
som står i spissen for de forhandlingene, det vil vel være næringsministeren,
men vil regjeringen sørge for å involvere Stortinget og også det
sivile samfunn i tenkningen rundt hvordan vi skal legge opp de forhandlingene,
og hvilke krav vi skal stille?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [18:07:57 ] : Ja, det vil være
viktig, på to felt. Det er viktig å skape en forståelse hos dem
som jobber tett med det, men også videre, om hva slags avtaler som
gjelder, hvilke posisjoner som gjelder.
Representanten Navarsete angrep
i sitt innlegg meg fordi jeg hadde prøvd å blokkere et framtidig
EFTA-medlemskap fra Storbritannia. Det er ikke riktig, vi bare redegjorde
for hva slags regler som lå der, og hva slags opsjoner Norge som
nasjon har for å ivareta nasjonale interesser. Dette vil, som representanten
Hansen sier, bli komplisert, for deler av det kan kanskje gå parallelt
med EU, deler av det som tilhører EØS-avtalen i dag. Deler av det
kan det være hensiktsmessig for oss å forhandle i regi av EFTA-4, eventuelt
EØS, med Storbritannia, og deler av området må vi antagelig forhandle
direkte med Storbritannia. Vi får bruke de mekanismene vi har for
å holde både Stortinget og sivilsamfunnet informert om det som kommer,
men enkelt blir det ikke (presidenten klubber).
Liv Signe Navarsete (Sp) [18:09:21 ] : Norske fiskarar hentar
store ressursar på det som no vert britisk område, som har vore
tidlegare EU-område. Makrell og sild er jo delt i prosent per land.
No vert dette britisk sektor. Sogn og Fjordane Fiskarlag, som eg
hadde møte med nyss, hevdar at det vert enklare med f.eks. botnfiske
no når det vert færre fiskarar. Ein tenkjer at ein kan få ein betre
avtale med Storbritannia fordi at når ein forhandlar berre mellom
to land, er det enklare å sjå på forvaltninga, og det er klart det
er færre som skal dele på ressursane. Korleis ser statsråden på
dei komande forhandlingane, og er han samd med Fiskarlaget i at
me bør vere optimistiske fordi det her er store moglegheiter for
ein betre avtale for Noreg enn det ein har i dag?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [18:10:22 ] : Nei, jeg leser nok
ikke ressursregimet på samme måte som Sogn og Fjordane Fiskarlag,
hvis dette er rett referert. Når Storbritannia går ut av EU, er
det ikke sånn at Storbritannia vil ta med seg alle rettighetene
til pelagiske bestander i Nordsjøen. Der er bl.a. Danmark involvert,
Irland vil være der med sine rettigheter, sånn at det blir ikke
Norge mot Storbritannia på sild og pelagisk. Det vil fortsatt være flere
parter som skal forhandle om dette.
Det aller viktigste vil være å sørge for
at også den framtidige forvaltningen går på de bærekraftige prinsippene som
en har framforhandlet gjennom mange, mange år. Det blir det første
punktet. Jeg hører også, ikke fra Sogn og Fjordane, men fra loddebåter
bl.a., at de har tradisjonelt veldig god kontakt med den britiske
flåten og de britiske fiskerne og organisasjonene. Det er viktig
med tanke på de framtidige forhandlingene vi skal inn i, for gode
kontakter er jo viktig.
Liv
Signe Navarsete (Sp) [18:11:26 ] : No var sild og makrell berre
eit døme, og dette gjeld jo mykje meir enn det. Men lat oss forlate
fisk, eller kanskje me skal halde oss til fisk, men til det dømet
som statsråden gav frå talarstolen nettopp, for så vidt eg skjønar,
sa han at 250 arbeidsplassar rauk i Båtsfjord på 2000-talet fordi
ein har lågare lønningar i Kina enn ein har i Noreg. Det har vel strengt
teke lite med EØS-avtalen å gjere, for lønningane i Kina vert ikkje
regulerte av verken EU eller Noreg, og ein kan jo spørje seg korleis
det kan ha seg at kinesiske produkt, altså frå eit tredjeland, kan
utkonkurrere norske når ein har så gode avtalar innanfor EØS at
ein sikrar leveransane. Eg synest det var eit veldig dårleg døme,
og eg vil gjerne ha namnet på dei bedriftene som statsråden meiner
at EØS-avtalen var avgjerande for, og ikkje lønsnivået, verken i
Noreg eller Kina, eller automatiseringa, som no er årsak til at
ein kan flagge heim arbeidsplassar.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [18:12:36 ] : Jo, det er faktisk
sånn at konkurransebildet mot Kina var slik at frosset råstoff ble
en internasjonal handelsvare, man kunne ta det til Kina, produsere
der og ta det ut på det europeiske markedet. Vi måtte finne et fortrinn
som gjorde norsk industri konkurransedyktig i dette markedet. Det fortrinnet
var ferske produkter, for da kan vi hente opp fisken fersk rett
utenfor døra, produsere den fersk i Båtsfjord og få den ut på et
marked i Europa, et godt betalende ferskmarked. Det veterinærregelverket
vi har felles gjennom EØS-avtalen, gjør den produksjonen mulig,
og vi har klart å omstille norsk produksjon i Båtsfjord og på Finnmarkskysten
sånn at vi kunne berge arbeidsplassene og gjøre handel på det europeiske
markedet.
Når det gjelder navn på bedrifter,
har vi Båtsfjord AS, Båtsfjordbruket er en framifrå bedrift, og
Norway Seafoods er stor på denne typen industri. Noen av de bedriftene
som gikk over ende, som ikke klarte konkurransen, var Nils H. Nilsen,
det var Havprodukter og forskjellige. EØS-avtalen er et glitrende
eksempel på at det gir rammevilkår som gjør at norsk industri kan
klare seg i global konkurranse.
Liv Signe Navarsete (Sp) [18:13:45 ] : Eg har framleis ikkje
høyrt eitt ord som tilseier at den same utviklinga ikkje kunne skjedd
utan EØS-avtalen, for dette handlar om nyutvikling, det handlar
om at ein legg til rette for nye produksjonsmåtar og nye produkt.
Det er ingenting som tilseier at ein ikkje kunne fått det med ein
handelsavtale, slik Noreg hadde før. Eg har ikkje fått noko namn
på konkrete bedrifter som var avhengige av EØS for å gjere det betre.
Men eg har eit tredje spørsmål
sidan det var rom for det. Det pågår eit arbeid i EU med den sirkulære
økonomien, som kan få betydelege konsekvensar for norsk avfallspolitikk.
Avfall er ein sterkt veksande industri med stor inntening. KS er
oppteken av at norske kommunar kan fortsetje med den avfallshandteringa
ein har i dag, av både hushaldsavfall og avfall frå bedrifter som
er hushaldavfallsliknande, viss me kan bruke det, i både mengde
og art. Korleis vil statsråden sikre at Noreg og norske kommunar kan
halde fram med avfallshandtering og slik sett sikre ei både berekraftig
og innbringande teneste?
Statsråd Frank Bakke-Jensen [18:14:55 ] : Først må jeg få lov
til enda en gang å prøve å svare på første spørsmål, som ble avfeid,
for det felles veterinærregelverket, det felles lovverket vi har
for matproduksjon, er det som gir norske bedrifter et konkurransefortrinn
og en åpning til det europeiske markedet. Uten et felles veterinærregelverk,
et mathygieneregelverk, hadde det ikke vært mulig så enkelt å produsere
fersk mat og flytte den fra Båtsfjord til bl.a. Paris. EØS-avtalen
er helt essensiell for å gi bedriftene konkurransekraft mot billige
hender i Kina, Vietnam og andre plasser – helt utvilsomt, spør bedriftseierne.
Så til sirkulærøkonomien. Det er
et felt som nok ligger litt utenfor akkurat det jeg tar på stående
fot nå, men fordelen med en avtale og det tette europeiske samarbeidet
vi har, er at vi har en arena der vi kan forhandle fram og ivareta
norske interesser, også når det kommer til det temaet.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Kåre Simensen (A) [18:16:23 ] : Jeg vil også starte med å takke
statsråden for en innholdsrik redegjørelse. De store utfordringene
i Europa kan bare løses ved at land gjensidig samarbeider med hverandre.
EU er tuftet på nettopp det. Land som handler med hverandre, kriger
ikke med hverandre. Denne setningen alene danner grunnlaget for
mitt ja til EU. Det er også et viktig argument om hvorfor vår tilknytning
til Europa gjennom EØS-avtalen er viktig for Norge. Jeg stiller
meg bak både statsrådens og representanten Hansens synspunkter om
dem som hevder at Norge vil få en bedre avtale med EU hvis dagens
EØS-avtale erstattes med en handelsavtale, og de taler nok – for
å si det litt diplomatisk – mot bedre vitende.
Alt er ikke perfekt i vårt EØS-samarbeid,
men dagens EØS-avtale gir oss viktige, grunnleggende rettigheter
og muligheter på en rekke viktige samfunnsområder. Statsrådens eksempel
fra Båtsfjord er et godt eksempel på at man gjennom EU-regelverket
skaper og sikrer arbeidsplasser i hele landet. Mitt syn er også
at de som ønsker å stå utenfor dette fellesskapet, er godt forankret
i budskapet: «Make my country great again.» Dit vil ikke jeg.
Migrasjonsutfordringene i Europa
fikk stor plass i redegjørelsen, og i debatten så langt. Det er
en utfordring som vi alle kjenner på kroppen. Og jeg er enig med
statsråden i at arbeidet med å redusere migrasjonspresset, få kontroll over
hvem som banker på våre dører, og få en ansvarlig fordeling av ansvaret
mellom landene, skal og må stå høyt på den politiske agendaen i
hele Europa. De fleste land og EU tar dette på alvor og forsøker
å stå sammen om disse utfordringene, men dessverre ser vi at krefter
på den ytterste høyresiden i europeisk politikk velger å se bort
fra fellesløsninger. Av den grunn synes jeg det var litt overraskende
at statsråden i sin redegjørelse ikke berørte de utfordringene som
et mer nasjonalistisk og proteksjonistisk Europa kan bety for samholdet
mellom land i Europa og vår felles sikkerhet.
Ett område som i et sånt tilfelle
vil bli berørt, er Schengen-samarbeidet. Enkel retorikk om at man
er best tjent med å stenge alle dører og bokstavelig talt bygge
gjerder for å hindre adgang til eget land, når fram til svært mange velgere
i flere og flere europeiske land – sist i Frankrike, der over 20
pst. av velgerne sa ja til denne formen for retorikk. Hele Europa
venter i spenning på hva som blir det endelige resultatet etter
andre valgomgang den 7. mai, og vi er mange som setter vår lit til
at velgerne i Frankrike gir beskjed til Le Pen og hennes likesinnede
om at solidaritet og samarbeid trumfer nasjonalisme og proteksjonisme.
Statsråden fokuserer på regjeringens
nordområdestrategi i redegjørelsen. Det er vel og bra, men det er
interessant å se hvilke ord statsråden velger å bruke for å beskrive
deres nordområdepolitikk. I redegjørelsen bruker statsråden ordene
«skal» og «vil» om regjeringens ambisjoner i nord – med andre ord
hva man tenker å gjøre, og svært lite om hva som er gjort. Det er
bare en bekreftelse på at regjeringen så langt har lite å vise til.
Samtidig går regjeringen høyt på banen når de sier at de vil gjøre
Nord-Norge til en av landets mest skapende og bærekraftige regioner,
ambisjoner som det ikke er vanskelig å slutte seg til, men nok en
gang ser vi at det blir ord og lite handling. Nordområdestrategien
som nylig er lagt fram, bare bekrefter det.
For å få til skapende og bærekraftige
regioner er satsing på infrastruktur svært viktig. Da er det nærliggende
å se på NTP-forslaget som er lagt fram, og vi kan kanskje bruke statsråden
og mitt eget hjemfylke som et eksempel. Her finner vi svært lite
nysatsing – ikke nye havneprosjekter, ikke nye midler til viktige
samferdselsårer, men bare referanser til foregående regjerings NTP-plan.
Denne formen for prioriteringer skaper ikke mye aktivitet, heller
tvert imot. Ambisjonene for en nordområdepolitikk som vil gi det
løftet Finnmark trenger som en viktig del av landsdelen, er dessverre
satt på vent.
Jeg stiller meg bak det statsråden
sa om Arktis, og jeg vil også framheve det statsråden så sterkt
understreker om betydningen av FNs havrettstraktat som det rettslige
rammeverket i Arktis. Jeg frykter at snøkrabbesaken kan bli den
saken som utfordrer Norge på nettopp dette. Derfor er jeg svært
fornøyd med at regjeringen er så tydelig overfor EU som de er. Norge
kommer ikke til å akseptere at EU tar seg til rette i våre havområder.
Med dette utgangspunktet har jeg
tro på at Norge og EU fortsatt har en konstruktiv dialog på områder
med felles innsats, til det beste for en bærekraftig utvikling i
nord.
Elisabeth Vik Aspaker (H) [18:21:38 ] : I tider med sikkerhetspolitisk
turbulens blir internasjonalt samarbeid enda viktigere. Som EØS-
og EU-ministeren viste til, har EU gjennom sine 60 år bidratt til
stabilitet og fred mellom gamle erkefiender i Europa. EU er en suksess.
Også Øst-Europa og de baltiske landene er inkludert i arbeidet for økt
vekst og velstand i Europa.
For Norge er samarbeidet med EU
og NATO-medlemskapet nøkkelen til å kunne takle alvorlige kriser
og utfordringer, som store flyktningstrømmer, terror og internasjonalt
organisert kriminalitet i våre nærområder. I rufsete utenriks- og
sikkerhetspolitiske tider er det viktig å søke allianser som bidrar
til et tryggere Norge.
Bedrifter over det ganske land
lever av sine europeiske kunder og eksportinntekter som sørger for
lønninger til titusenvis av ansatte. EØS-avtalen er døråpner til
vårt desidert viktigste eksportmarked og avgjørende for å trygge norsk
velferd. Alle som følger brexit-prosessen i Storbritannia, vil fort
oppdage at det ikke er – eller blir – noen enkel affære. Det råder
stor usikkerhet om hvilken framtidig avtale Storbritannia vil få
med EU, og om hvilke konsekvenser dette vil få for bedrifter, arbeidstakere,
studenter og andre som i dag høster fordelene av det indre marked og
EU-medlemskapet.
Denne usikkerheten har en smitteeffekt
langt utenfor Storbritannias grenser. På årsmøtet til Sjømat Norge
i Tromsø nylig kunne administrerende direktør Rita Karlsen i Brødrene
Karlsen AS på Husøy i Senja fortelle om hvordan valuta og markedsuro
etter brexit-avstemningen rammer bedriften på Senja – hver eneste
dag, som hun sa.
Våre mange fiskeribedrifter langs
kysten er avhengig av god markedsadgang for å kunne tilby trygge
arbeidsplasser og bidra til levende lokalsamfunn. I denne situasjonen
er det uforståelig og dramatisk at Senterpartiet har gjort det til
en fanesak å vrake EØS-avtalen, som er industriens viktigste livline
til omverdenen.
Regjeringens politikk virker. Det
går godt i nord – ikke på tross av, men på grunn av EØS-avtalen
og sikker markedsadgang til EU. Jeg håper nå folk våkner i mitt
hjemfylke Troms og andre steder der man lever av eksport og trenger
den forutsigbarheten EØS-avtalen gir. Senterpartiet mener åpenbart
råkjøret mot EØS-avtalen tjener partiet, men det tjener definitivt
ikke sjømatnæringen eller andre norske bedrifter som eksporterer
til EU. Sannheten er at Senterpartiet med sin EØS-motstand driver
politisk spill med titusenvis av norske arbeidsplasser i potten.
Senterpartiet har et grunnleggende
forklaringsproblem når partiet tydeligvis vet bedre enn alle dem
som har skoen på – bedre enn fiskeriindustrien, næringsmiddelindustrien, olje-
og gassindustrien, finansnæringen, reiselivet og maritim næring.
For det er et samlet norsk næringsliv som sterkt advarer mot å sette
vår sømløse tilgang til et marked med 500 millioner mennesker på
spill.
Ingen norske eksportbedrifter kan
overleve på Senterpartiets indre tanker om hva som kunne være en
alternativ avtale om markedsadgang. Budskapet fra EU etter brexit-avstemningen
er heldigvis klar: EØS-avtalen ligger fast. Men det biter ikke på
Senterpartiet, som fortsetter å argumentere for en annen avtale
med EU, samtidig som partiet fortsetter å behandle EU som spedalsk.
Det er smått utrolig, for vi snakker tross alt om land som er våre
mest sentrale handelspartnere og våre nærmeste allierte økonomisk og
sikkerhetspolitisk.
Vi er i en situasjon der vi trenger
mer – ikke mindre – samarbeid i Europa. EØS- og EU-ministeren har
på en god måte redegjort for hvor betydningsfullt EU-samarbeidet
er for Norge og ikke minst hvor viktig EØS-avtalen er for norsk
næringsliv.
Marianne Aasen (A) [18:26:07 ] : Det er noe nytt som skjer
rundt oss nå. I likhet med alle andre EU-land har Norge vært vant
til at Europa har samlet seg, samarbeidet mer og tettere og blitt
flere i dette samarbeidet. Vi har kunnet sitte trygt og godt her
oppe i nord og fritt kunnet velge vår egen tilknytning til det sivile
samarbeidet i Europa, som ja eller nei til medlemskap i EU, i EFTA,
i EØS, og vi har fritt kunnet velge dette ut fra rent egoistiske
interesser. Og det har vi gjort. Vi har blitt med i EFTA, vi ble
med i EØS, men vi ble ikke med i EU, vi ble med i Schengen, men
vi ble ikke med i eurosonen, og så lever vi godt med det, noe selv
en ihuga EU-tilhenger som meg kan innrømme.
Nå har usikkerheten nådd Europa
på en ny måte, og da når den også oss. For hva skjer med EU etter
brexit? Hva skjer med Storbritannia? Hvordan påvirker dette Norge, og
hvordan forholder vi oss til det? Det er ikke mulig å gi fullgode
svar på dette bare ti måneder etter folkeavstemningen. Nettopp denne
usikkerheten gjør hele situasjonen vanskelig, og den setter oss
på prøve – kanskje på tøffere prøve enn vi klarer å forstå, og som
offentligheten kanskje ikke helt har tatt inn over seg ennå. Det
er krevende, men vi må spørre, og snart må vi få noen svar, for
det begynner å haste. For i motsetning til når land blir medlem
av EU, så er det en tidsfrist knyttet til det å melde seg ut av
EU. Det er mindre enn to år igjen til Storbritannia ikke lenger
er medlem. Så hva gjør vi da? Dette handler om folks liv. Det handler
om det som er poenget med EU, nemlig å skape et fredfullt samarbeid
hvor folk kan jobbe, hvor folk kan bo, hvor folk kan leve, hvor
folk kan studere – de kan gjøre det hvor de vil, og det gjør de.
Derfor vil disse endringene påvirke studenter fra Norge, forskere
fra Storbritannia, fiskere fra Sogn og Fjordane – som Senterpartiet
er opptatt av – og veldig mange andre. Det vil også påvirke Statens
pensjonsfond utland, som vi alle bør være opptatt av. Men dessverre
har vi ikke fått så mange svar på hva som kommer til å skje. Representanten
Svein Roald Hansen har tatt opp noe av det, men vi har ikke fått
noen fullgode svar, så jeg venter på EØS- og EU-ministerens svar
på det. Det er forståelig, men like fullt haster det. Så jeg oppfordrer EØS-
og EU-ministeren til å skynde seg så godt han kan til å stake ut
en kurs og jobbe fram en strategi knyttet til konsekvensene av brexit.
EØS tjener oss godt, men vi deltar
ikke i å utforme politikken. Det er flust av eksempler på saker
hvor vi absolutt har noe å bidra med, og hvor det er viktig at norske
interesser blir ivaretatt. Men like uheldig er det at Norge ikke
er med på å stake ut kursen i Europa. Vi sitter på sidelinjen, og
det i en kritisk tid. Vi sitter på tribunen når vi trengs på banen,
og jeg er overbevist om at vi har mye å bidra med, og da må vi komme
oss vekk fra tribunen og ut på banen. Det er nok å gjøre der, for
å si det på den måten.
Odd Henriksen (H) [18:30:05 ] : Vår tilknytning til EU har
vært viktig, men i framtiden tror jeg faktisk den kommer til å bli
enda viktigere.
Vi er en liten, åpen økonomi, vi
står foran formidable omstillinger i norsk næringsliv, vi skal transformere
norsk næringsliv til å bli karbonnøytralt. Det er en omfattende prosess.
Vi har noen frister, som er 2050. Dette må vi gjøre innenfor de
rammene som vi har, og vi er nødt til å gjøre det på en slik måte
at våre bedrifter er konkurransedyktige i den transformasjonen som
vi står overfor. Skal vi lykkes med det, er vi nødt til å være en
del av en større enhet, og vi er også nødt til å være en del av
dem som er driverne for at vi skal få til en transformasjon, og
det er per i dag EU. EU er en pådriver, de er noen som legger til
rette, de skaper rammevilkår, og er det noe som våre bedrifter etterspør
i den transformasjonen, er det forutsigbarhet og gode rammevilkår.
Skal vi lykkes med det, tror ikke jeg at lykken er å melde seg ut
av EU og forhandle om særlige avtaler med enkelte land. Jeg tror
dét er oppskriften på hvordan vi ikke skal få det til, og jeg skjønner
ikke partier som tør å utsette norsk næringsliv for en slik politikk.
Men EU og EØS-tilknytningen er
ikke bare nasjonalpolitikk; det er også god distriktspolitikk. I
det fylket som jeg kommer fra, Nordland, er vi helt avhengig av
at vi skal kunne utvikle oss på en enda bedre måte i framtiden enn
vi har gjort til nå. Vi driver med fiskeri, vi driver med oppdrett,
vi driver med mineraler, vi driver med smelting av metaller, og
jammen er vi en ganske god produsent av fornybar energi – alt dette.
Hvis vi skal få våre bedrifter til å lykkes i framtiden, tror jeg
faktisk at vår tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen er særdeles
viktig for at også den nordlige landsdelen skal ha noen muligheter
til å fortsette den suksessen som vi for tiden har.
Det er interessant å høre flere
fra denne talerstolen – også i tidligere debatter – framheve hvor
godt det går i Nord-Norge. Det går faktisk så godt i Nordland fylke
at vi ikke engang trenger å konsekvensutrede Nordland VI og VII
og Troms II, og en av grunnene til at man kan si det, er nettopp
de avtaler vi har, og det som danner et godt grunnlag for vårt næringsliv
i nord.
Men vi får ikke bare eksport fra
den store verden; vi får også en del import fra den store verden,
og en av de store miljøutfordringene vi står overfor, er plast og
plastproblematikk – plast i havet. Hvilken nasjon er det som i utgangspunktet
har kunnskap og teknologi – fra oljenæringen, fra det å være en
havnasjon – til å kunne gjøre en jobb for verden knyttet til dette
med plast og plastproblematikk? Jo, jeg vil anta at vi ligger ganske
godt an til å kunne gjøre en god jobb der, både for Norge, for våre
hav, og ikke minst for verdenshavene.
Da tror jeg det er ganske lurt
at vi gjør det sammen med våre venner i EU, slik at når vi nå skal
presentere det som kommer til å bli en av de viktigste problemstillingene
vi kommer til å stå overfor, nemlig sirkulær økonomi, som det ble
spurt om fra denne talerstolen, når vi nå skal bygge en sirkulær
økonomi, når vi skal ta ressursene i bruk, og når avfall kommer
til å gå fra å være avfall til å bli en ressurs på avveie – hvordan
skal vi håndtere det på en god måte i et så stort system at vi kan
tilby våre tjenester ute i verden? Jeg tror ikke vi gjør det gjennom
enkle avtaler alene. Hvis vi skal kunne bidra til den transformasjonen
som skal til også på dette området, tror jeg vi er tjent med at
vi gjør det sammen med våre venner i EU, slik at vi får god potens
– hadde jeg nær sagt – i det som skal gjøres knyttet til det. Det
er viktig hvis vi skal lykkes, det er helt avgjørende hvis vi skal
nå våre mål om å bli karbonnøytrale, at vi også lykkes med den sirkulære
økonomien. Hvis vi ikke lykkes med den sirkulære økonomien, kommer
vi til å slite med å nå våre klimamål.
Både for landet og ikke minst for
distriktene tror jeg at den tilknytningen vi har til EU i dag, og
den tilknytningen vi forhåpentligvis også kommer til å ha i framtiden,
er garantisten for at vi skal lykkes med å utvikle vårt land og klare
å gjennomføre det grønne skiftet.
Olemic Thommessen hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [18:35:14 ] : Jeg fikk en gavepakke
på 5 minutter, siden min kollega ikke møtte opp i dag, så nå har
jeg 5 minutter til å prate på. Det er fint!
Det er litt symptomatisk for diskusjonen
her i Stortinget i dag, for det er stort sett Høyres og Arbeiderpartiets
representanter som uttaler direkte at de er for EU-medlemskap, og
det er egentlig gjenspeilt i hele Europa. Det er stort sett sosialdemokrater
og konservative som er for EU-medlemskap, bortsett fra i Storbritannia,
som er det ene unntaket, og det er litt interessant å se at det
reflekteres også til Norge.
Jeg har oppfattet noen selvmotsigelser
i debatten. Representanten Navarsete lette etter en bedrift – én
bedrift – som hadde tapt et anbud i Europa hvis man eventuelt ikke hadde
hatt EØS-avtalen. Det er ikke primærnæringen som først og fremst
taper konkurransen, det er ikke det som gjør at EØS-avtalen er det
viktigste; det er alle de små bedriftene, de bedriftene som leverer
små nisjer, som leverer inn anbud hver eneste dag til EU. Disse
bedriftene ville ikke kunne levere anbud til EU/EØS-landene uten
gjennom EØS-avtalen. De ville ikke hatt en sjanse, de ville ikke
engang fått muligheten til det. Du kan reise rundt i distriktene
eller i Akershus og i Oslo, så vil du finne hundrevis av bedrifter
som leverer på anbud til EU-land. Det er det som er situasjonen
i dag, og da kan man ikke lete etter én bedrift, for det finnes
så mange av dem. Det er vel heller ikke stortingsrepresentanters
oppgave å peke på én bedrift som eventuelt ikke har fordel av eller
kan benytte seg av EØS-avtalen.
Representanten Navarsete er også
veldig opptatt av at statsråden skulle finne en avtale med Storbritannia.
Hvorfor er det så viktig da, når det ikke er viktig å finne det
med de andre 27 landene som er i EU? Hvorfor er akkurat Storbritannia
så veldig viktig? Det er jo det samme med Storbritannia som det
er med dem som er tilknyttet EØS/EU. Jeg forstår ikke forskjellen,
hvorfor det skulle være så viktig å finne rammebetingelser overfor
akkurat Storbritannia.
Så til representanten Rotevatn
– som ikke er her nå – som snakket om EU som et fredsprosjekt. Ja,
det var et fredsprosjekt, med Kull- og stålunionen, den gangen det ble
etablert. Men NATO tok over dette fredsprosjektet. Fra 1949 er det
NATOs 28 medlemsland som har kollektivt ansvar for hverandre. Det
er det som sikrer freden i Europa og freden transatlantisk. Det
er ikke EU, det er ikke handel som gjør det, slik det fremstår her.
Det er ikke det, for det er faktisk i NATOs doktrine at vi skal
passe på hverandre, at et angrep på én er et angrep på alle. Dét
er fredsprosjektet i Europa.
Jeg stusser litt over representanten
Simensen, som ikke kaller meg en høyrepopulist eller en ytterliggående
høyrepopulist, men som sier at det jeg sier , er en ytterliggående høyrepopulist.
Jeg oppfatter meg ikke som en ytterliggående høyrepopulist. Jeg
ønsker et EØS-samarbeid, jeg ønsker handel over landegrensene, men
jeg ønsker ikke en politisk union. Jeg tror en politisk union er
uheldig, jeg tror en politisk union er uansvarlig, og jeg tror en
politisk union kan føre til opptøyer i Europa. Vi ser tendenser
til det allerede i dag. Politisk union er et arbeid som er satt
i gang, det er et prosjekt som er satt i gang uten folkets velsignelse og
uten folkets tillatelse. Det er jeg imot.
Så vil jeg bare legge til – og
det er litt interessant, for man snakker om EU som en slags enhet.
Har du hørt om noen som reiser på ferie til EU? Ikke det, nei. Man
reiser på ferie til enkeltland: Man reiser på ferie til Tyskland, man
reiser på ferie til Østerrike, man reiser på ferie til Frankrike,
og der forventer man å finne fransk kultur, østerriksk kultur, tysk
kultur. Reiser man til Sverige, er det vel noe igjen av svensk kultur
også. Det er jo nasjonalstatene som er selve kulturbærerne for Europa.
Det er ingen som reiser på ferie til EU – man reiser på ferie til
Spania, og man vet hva man kan forvente når man kommer til Spania.
I den fremtiden som mange her i salen snakker om, der finner man
ikke det, man finner ikke nasjonalstatens kulturelle arv eller nasjonalstaten
å reise til og besøke – om 50 år, eller om 70 år – hvis man ikke
også jobber for at nasjonalstaten faktisk skal overleve.
Nå klarer jeg ikke helt å se hva
jeg har skrevet, president, så da kan jeg vel like godt avslutte
her.
Per Rune Henriksen (A) [18:39:46 ] : Det er mange i denne debatten
som peker på og er urolige for de tendensene som vi ser internasjonalt,
også i Europa, som går i retning av større proteksjonisme og mer
nasjonalisme, motsetningene mellom globalisering og proteksjonisme og
internasjonalisme og nasjonalisme og de utslagene det gir i Europa.
Men jeg tror det er viktig at vi også prøver å forstå de motsetningene.
Hva er det som skjer? Det ligger også en frykt blant vanlige folk,
som må tas på alvor.
Jeg tror representanten Tybring-Gjedde
tar altfor lett på det når han sier at dette handler om motstand
mot en politisk union. Dette handler like mye om frykt for jobbene som
går tapt på grunn av at konkurransen brer om seg og globaliseringen
flytter på arbeidsplasser og funksjoner. Men dette er en frykt som
vi må ta alvorlig. Vanlige folk føler seg glemt. Lokale, regionale
og nasjonale politikere føler seg overkjørt av byråkrater i Brussel,
noe som igjen er en farlig cocktail. Visjonen om et samlet, fredelig
og demokratisk Europa må ivareta vanlige folks tro, håp og frykt.
Hvis man ikke klarer dette, halter prosjektet, og i verste fall
faller det sammen. Da påhviler det også oss på Stortinget og i regjering
å opptre – i den norske opinionen og i det norske ordskiftet – sånn
at norske velgere føler at vi representerer dem, at vi forsvarer
deres interesser i vårt samarbeid med EU, og dermed at samarbeidet
med EU gjennom EØS er en fordel for det norske folk.
EØS-avtalen ligger fast, men vi
må kjempe for aksepten hver eneste dag. Ikke minst kjenner vi på
det, vi som må kjempe for aksepten inn i fagbevegelsen, som er dypt bekymret
for deler av avtaleverkets framtid innenfor en fri konkurranse i
EU, og med arbeidsinnvandringen, sosial dumping og det som følger
med.
La meg også si noe om et annet
viktig punkt som handler om mye av det samme, energipolitikken.
Som statsråden sa, blir EUs energipolitikk stadig viktigere for
Norge. Vi ser nå at EU orienterer seg mer og mer i retning av å
lage pakker, av direktiver og forordninger som styrer energipolitikken
i Europa. Jeg mener at det er en positiv politikk – det som EU gjør
– i forhold til det europeiske energimarkedet. Men dette får også
noen virkninger for Norge som stor energinasjon, som stor energieksportør
og for hvordan vi selv forvalter vår egen naturressurs, nemlig energien,
oljen og gassen.
I det nordiske samarbeidet har
vi fjernet grensehinderet. Vi har et felles energimarked i Norden,
noe som har tjent oss vel, jeg tror det også vil tjene Europa vel,
det vil rulle ut fornybar energi, det vil gi billigere energi til
folk flest. Men når Europa gjør dette, får det også noen virkninger
for Norge og vårt energisystem, og når vi vet hvilke forskjeller
det er på energisystemene i Norge og i Europa, så gjør jo det at
vi må passe godt på. Vår kraftproduksjon er nær 100 pst. fornybar,
mens EUs kraftproduksjon ligger på i underkant av 30 pst. fornybar,
og det varierer mellom landene – fra 4,2 pst. på Malta til 70,3
pst. i Østerrike. Det gjør at det som kan være fornuftig for å rulle
ut fornybar energi i Europa, kan være fryktelig dumt i Norge. Vi
kan ta den saken som vi har gående om varmtvannsberedere, som er
en evigvarende sak, som viser hvilke problemer vi har i forhold
til EU her.
Det er utrolig viktig at vi som
norske politikere er til stede i EU-parlamentet, i EUs debatt om
disse tingene og hevder de norske interessene. Da er det også utrolig
viktig at den norske regjeringen er klar og tydelig på hvilke signaler
man sender ut, og at vi har debatter i Stortinget som gir den rette
forankringen for disse signalene. Vi husker ostetollsaken, det var
ingen stolt affære. Nå har vi bedt om å få en sak om EUs energipolitikk
til Stortinget. Jeg ser fram til den diskusjonen, slik at vi kan
få avklart de norske posisjonene, for dette blir et stadig viktigere
tema framover, som statsråden sier.
Svein Roald Hansen (A) [18:45:07 ] : Det virker nesten som
om det ikke er mulig å komme ut av den gamle debatten om medlemskap.
Det blir nesten noe rituelt over dette når Senterpartiet forfekter
at vi ikke trenger EØS-avtalen. Jeg føler at Senterpartiet diskuterer
mot noe som ingen hevder. Selvsagt vil vi få solgt olje og gass,
og sikkert fisk og varer, til våre europeiske naboland uten en EØS-avtale,
men når man sier at vi kan falle tilbake på frihandelsavtalen fra
1972, tror jeg man må oppdatere seg lite grann. Den dekker varer,
og siden 1972 er tjenesteeksport blitt viktigere og viktigere. Det
er nå omtrent 40 pst. av norsk eksport fra fastlandet, og man har
en utvikling hvor tjenester og varer veves sammen i pakker, slik
at det å ha en handelsavtale i dag som bare dekker varer, er ganske
utdatert.
Om 14 dager skal jeg og kollega
Gunnar Gundersen sammen med EFTA-kolleger reise til Canada og Mexico, nettopp
fordi vi der er i ferd med å starte forhandlinger om oppdatering
av handelsavtalene, og de er ikke fra 1972, de er mye nyere, men
er allerede i ferd med å bli utdatert.
Kristelig Folkeparti er den fremste
forsvareren av EØS-avtalen. Det er deres baby, men det burde vært
Senterpartiets baby også, for det er jo den avtalen som sikrer det økonomiske
båndet til det viktigste markedet, det europeiske markedet, men
som gjør at vi kan føre den landbrukspolitikken vi vil. Det er underlig
at Senterpartiet ikke ser at hvis de skulle lykkes med dette korstoget
mot EØS-avtalen, så kommer presset på medlemskap, og da vil landbrukspolitikken
bli med inn i dette.
Når representanten Navarsete etterlyser
den bedriften som ville gått over ende hvis vi ikke hadde hatt EØS-avtalen,
tror jeg ikke den blir lett å finne. Bare tenk på at norske bedrifter
kan være med på å konkurrere på alle offentlige anbud som legges
ut i alle europeiske land over en viss terskelverdi. Det må gi noen
større muligheter enn bare å holde på med offentlige tjenester eller
offentlige anbud hjemme. Vi må ikke tro at vi kan få beholde alle
de fordelene, og ikke måtte innpasse oss eller følge regelverket.
Det er det økonomiske, men den
andre biten ved dette er den tryggheten det gir for deg og meg når
vi farter ut i Europa. Når vi er turister, har vi med oss det blå
trygdekortet som gir oss rett til behandling der vi er. Jeg synes
det er en fordel, og det gir en trygghet, men det gir først og fremst en
mulighet for alle som er vokst opp etter 1992, til å se Europa som
et mulighetens marked som studenter, som arbeidstakere osv. Dette
har vi levd med i Norden siden 1955. Jeg tror det er helt utenkelig
at vi skulle ta bort det i Norden, men det vil skje hvis vi går
ut av EØS-avtalen. Da vil det nordiske samarbeidet falle sammen.
Det er jo underlig at Nordisk råd
med jevne mellomrom setter ned arbeidsgruppe på arbeidsgruppe på
arbeidsgruppe for å kartlegge grensehindre, alt som gjør det vanskeligere
å handle og å leve på tvers. Altså: Hvis man er norsk kvinne, gift
med en danske, bosatt i Malmö og skal føde barn, rammes man av litt
ulike regler. Disse vil vi gjerne harmonisere for at det skal bli
lettere å leve på tvers. Men så fort man kommer sør for Danmark,
er dette oppskriften på store problemer.
Jeg har til slutt lyst til å si
at når det gjelder trygdeeksport, tror jeg det er en grunn til at
det har vært snakket om dette. Det begynte under vår regjering også,
så det er ikke noe denne nye regjeringen har funnet på, eller som
Christian Tybring-Gjedde har mast om. Det er mange som har snakket
om det. Og det går sikkert an å levekårsjustere det, men da gjelder
det også nordmenn. Det er poenget – man kan ikke forskjellsbehandle.
Jeg vet ikke om norske diplomater eller ansatte i norske bedrifter
som reiser ut i Europa, ville synes det er greit å få kutt i barnetrygden.
Presidenten: De
talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Ove Trellevik (H) [18:50:30 ] : Odd Henriksen nemnde utfordringa
med plastikk. Plastproduksjonen i verda har auka frå 1,8 millionar
tonn i 1950 til over 300 millionar tonn i dag, der heile 8 millionar
tonn årleg hamnar i havet. Der er klart for mange at denne utviklinga
ikkje kan fortsetja.
Me i Noreg er heilt avhengige av
produktive hav, ja, eigentleg er heile verda avhengig av det. Me
har ambisjonar om å vera verdas fremste sjømatnasjon. Me veit at
fisken får i seg plast, men me veit for lite om kva betyding det
har for oss menneske. Paradoksalt nok finn me mikroplast i svært
mange produkt, i alt frå tannkrem og ansiktskremar til klede. Regjeringa
har lagt fram ein havstrategi og deltar aktivt saman med andre nasjonar
for å belysa konsekvensar og moglege løysingar for plastforsøplinga.
Gjennom EØS-avtalen og vår gode
tilknyting til EU får regjeringa stor støtte, også økonomisk, til
prosjektet Havmiljø og blå bioøkonomi, som regjeringa har sett i
gang no når me har leiinga i Nordisk ministerråd. Gjennom dette europeiske
forskingssamarbeidet har regjeringa fått auka ressursane til forsking
på mikroplast for å søkja å finna svar på viktige spørsmål for sjømatnasjonen
Noreg.
Dette samarbeidet som Noreg har
gjennom JPI Oceans-sekretariatet i Brussel, er eit godt døme på
kor viktig EØS-avtalen er for oss, også i slike samanhengar. Regjeringa har
her fått på plass eit stort og viktig program på eit område som
er særdeles viktig, og me er med og styrer innsatsen til områder
som me meiner er viktige for oss, men også for resten av verda.
G7-landa har fått augo opp for kva arbeid som er sett i gang i dette
prosjektet, og det er håp om at ein også vil vidareføra dette gode
arbeidet i ein større global samanheng.
Eg vil også gje honnør til regjeringa
for artikkel 19-forhandlingane. Produsentar og enkelte medlemsland
i EU har jamleg kritisert Noreg for aukingane i tollsatsar for bl.a.
kjøt og ost, som kom under Stoltenberg II-regjeringa, i januar 2013.
Når me med heimel i artikkel 19
skal ha ei liberalisering av handel med landbruksvarer, er det forståeleg
at EU krev tilgang til marknaden. For Noreg inneber forhandlingsresultatet
at det vert etablert tollfrie kvoter, eller total tollfridom, for
eksport av enkelte norske produkt. Slike tollfrie kvoter vil gje
norsk industri betre tilgang til EU-marknaden. Det er i tillegg
gjeve ei avgrensa auking av eksisterande importkvoter for nokre
av EU sine produkt. Samla sett aukar norsk importkvote for kjøt,
f.eks. frå EU, med 2 550 tonn og er noko under kvoten på 3 100 tonn
som vart inngått under den førre regjeringa, Stoltenberg II.
Alt i alt er det eit godt resultat,
som er godt forankra i vår gode og framtidsretta landbrukspolitikk.
Elin Rodum Agdestein (H) [18:53:52 ] : Senterpartiledelsen
har sagt at betingelsen for å bli med i regjering er at EØS-avtalen
skal reforhandles, og det ultimatumet skaper en del usikkerhet om
hvorvidt vår samarbeidsavtale med EU vil overleve et eventuelt regjeringsskifte
i høst. Og det er mer enn bare handel med varer og tollsatser som står
på spill. Av alt vi eksporterer, selger vi 80 pst. til EU. 65 pst.
av alt vi kjøper, kommer også derfra. 80 pst. av regelverket vårt
stammer fra EU – og 90 pst. av regelverket som går på matsikkerhet.
Ikke bare bedrifter, men også privatpersoner og enkeltmennesker
vil jo bli rammet dersom avtalen skulle falle bort.
Eksempelvis: Hva vil Senterpartiet
si til de 14 000 norske studentene som nå tar utdanning i EU, som
vil miste den retten? Nordmenn vil miste retten til hjelp under
sykdom, trygderettigheter vil falle bort. Hva betyr det når veterinæravtalen
forsvinner? Jo, grensekontroll med 170 vogntog med fersk sjømat
hver dag vil bli gjeninnført, og det vil være ødeleggende for norsk
havbruksnæring. Norske selskaper mister retten de har til å levere
inn anbud i EU. Og verken WTO eller en frihandelsavtale dekker fri bevegelse
av personer. Og landbruket, i hvert fall i mitt fylke, Nord-Trøndelag,
er helt avhengig av den arbeidsinnvandringen man har i sesongene.
Det samme gjelder matvareindustrien.
Det er titusener av arbeidsplasser
i Distrikts-Norge. Det eksporteres for mellom 20 og 120 mrd. kr
i hvert av de viktige distriktsfylkene langs kysten av Norge. I
Nord-Trøndelag har vi nå den største veksten i eksportverdien som
vi har hatt noen gang, og ledigheten er rekordlav, og det er jo fordi
vi når fram med produkter til EU-markedet, og tjenestene øker også
mest.
Når man tror at EØS-avtalen kan
erstattes av en frihandelsavtale, er dette tanker som baserer seg
på en utdatert forestilling om markedsadgang. Det handler ikke om
toll på ost, eller om en skal ha tomater fra Norge eller fra Spania;
det handler faktisk om trygge rammevilkår for hundretusenvis av
norske arbeidsplasser. Så den linjen som Senterpartiet nå prediker,
det korstoget mot EØS, er faktisk en stor trussel mot norske arbeidstakere
og norsk arbeidsliv.
Liv Signe Navarsete (Sp) [18:56:56 ] : Eg bad eigentleg om
ordet for å snakke om EU sin energiunion, men eg vil fyrst svare
litt på det som har vore hevda frå talarstolen.
Fyrst til representanten Hansen,
som seier at handelsavtalen vil ikkje fungere, for no handlar det
om tenester. Det er jo ikkje toll på tenester. Det er ingenting
som hindrar norske selskap i å levere tenester til EU om me ikkje
har EØS-avtalen. Leverer ikkje sveitsiske bankar tenester til EU?
Leverer ikkje bankar i Singapore og «worldwide» tenester til europeiske
land? Sjølvsagt gjer dei det. Alle andre typar tenesteleverandørar
leverer òg tenester til EU utan å ha ein EØS-avtale. Så her snakkar
representanten Hansen mot betre vitande.
Rodum Agdestein hevda at me har
stilt ultimatum om regjeringssamarbeid. Så vidt eg veit, har me
ikkje stilt noko ultimatum. Tvert imot gjorde partileiaren det klart for
kort tid sidan at Senterpartiet ikkje stiller ultimatum. Han meinte
at det ville vere å vise seg underlegen. Om det vert regjeringsforhandlingar,
vert det som likeverdige partar, og då får i så fall kanskje Arbeidarpartiet
stille ultimatum mot Senterpartiet på sak – kva veit eg? Men iallfall er
det verken stilt ultimatum eller starta forhandlingar, som eg er
kjend med.
Til representanten Tybring-Gjedde:
Det høyrest jo ut som om norske bedrifter ikkje eksporterte til
land i Europa før EØS-avtalen. Var me så lite føre oss at før EØS-avtalen kom,
var det ingen eksport til EU? Sjølvsagt var det det. Og sjølvsagt,
dersom ein ikkje hadde hatt EØS-avtalen, hadde ein vidareutvikla
den handelsavtalen som ein hadde med EU, som andre land har gjort
som ikkje har ein dynamisk EØS-avtale, men som sjølvsagt eksporterer
mengder til EU. EU har 200 handelsavtalar med andre land enn dei som
er med i EU. Sjølvsagt er det enorm eksport frå dei landa inn til
EU, på grunnlag av ulike handelsavtalar.
Og kvifor me vier Storbritannia
merksemd i dag, er jo nettopp fordi Storbritannia forlèt EU. Det
er jo der me har brexit. Derfor stiller eg spørsmål om Storbritannia
i dag og ikkje om alle andre land.
Eg har heller ikkje nemnt primærnæringane,
som òg Tybring-Gjedde tok opp og tilla meg. Ingen har snakka om dei.
Eg har snakka om norsk næringsliv generelt, og om dei moglegheitene
som ligg for norsk næringsliv heilt uavhengig av EØS-avtalen.
Det er eit stort ja-fleirtal i
denne salen – som då ikkje er på linje med det norske folk, som
er mykje meir skeptisk. Me høyrer representantane frå Arbeidarpartiet
og Høgre snakke så varmt om EU at dei må jo liggje og vri seg i smerte
kvar natt over at me ikkje har vorte medlem. Det er nesten så det
er ilt å høyre. Heldigvis har me eit klokt folk som har sytt for
at me ikkje er medlem i EU.
Elisabeth Vik Aspaker (H) [19:00:16 ] : EØS-avtalen er en dynamisk
avtale for å sikre et velfungerende indre marked og et mer konkurransedyktig
Europa. Målet er flere jobber til nye generasjoner europeere.
Useriøse virksomheter må stoppes.
Norge har gjennom EØS-samarbeidet engasjert seg aktivt i kampen
mot arbeidslivskriminalitet. Her hjemme har regjeringen tatt viktige
initiativ sammen med partene i arbeidslivet. Bekjempelse av ulovligheter
i arbeidslivet står også høyt på EUs dagsorden for å sikre konkurranse
på like vilkår i EØS-området. EUs plattform mot svart arbeid er
her et viktig verktøy.
Jeg vil også understreke viktigheten
av at Norge samarbeider om tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet
med land som mottar EØS-midler, et samarbeid som er ønsket av begge
parter. Her spiller det norske arbeidstilsynet en nøkkelrolle i
samarbeid med tilsvarende myndighet i flere av landene.
EØS- og EU-ministeren viste til
at regjeringen vil fremme en stortingsmelding om eksport av trygdeytelser.
Det er verdt å merke seg at det også i EU-land som Tyskland, Irland,
Danmark og Østerrike pågår en diskusjon om indeksering av eksport
av f.eks. barnetrygd, og at dette nå også er tema når EUs arbeids-
og sosialministre møtes. Vi må unngå at fri bevegelse av arbeidskraft
rokker ved bærekraften til våre velferdsordninger.
I år kan vi feire 30-årsjubileum
for Erasmus+-programmet. En hel generasjon «erasmusianere» har gjennom
ulike utdanningsaktiviteter på kryss og tvers av landegrenser i
EØS og EU spleiset Europa tettere sammen. For tida studerer 14 000
norske ungdommer i andre EØS- og EU-land. 5 000 av disse studerer
i Storbritannia. Sånn ønsker vi at det skal kunne fortsette.
Mange unge tar dette for gitt.
Men som statsråden understreket i sin redegjørelse: Det er vår EØS-tilknytning som
har lagt til rette for at norsk ungdom fritt skal kunne delta i
studentutveksling med andre europeiske land. Jeg tror mange unge
ikke er klar over hva som faktisk står på spill uten EØS-avtalen.
EØS-avtalen er i grunnen et columbi
egg når vi i en og samme avtale kan regulere alt fra studentutveksling
til klima- og energiavtaler og markedsadgang for fisk. Derfor er det
en avtale for framtida, og derfor må vi gjøre alt vi kan for å videreutvikle
EØS-avtalen og den tilknytningen til EU som vi har gjennom dette
instrumentet.
Michael Tetzschner (H) [19:03:08 ] : Europautredningen slo
fast at det indre markedet har betydelig og varig effekt for norsk
økonomi, og at uten markedsadgangen hadde vårt BNP vært lavere.
Også vår lønnsevne og vår velstand hadde vært lavere.
Produktivitetsgevinster er den
primære årsak til de samfunnsøkonomiske effektene av de indre markedene. Hvis
vi tenkte oss realisert det som ser ut til å være Senterpartiets
ønskescenario, ville Norges handel med EU og andre land foregå etter
bestemmelsene i WTO, det ville være det som ville være det regulerende
regime. Det er altså noe mer enn en tankelek hvis man begir seg
ut på den galeien. Det ville også innebære at Norges eksport av
varer til EU skulle pålegges EUs tollsatser for handel med tredjeland. Vi
ville også bli konfrontert med barrierer av ikke-tollmessig art,
nettopp fordi EØS-landene og EU-området til sammen prøver å begrense
barrierer disse handlende landene imellom. Utenfor EØS ville vi
ikke være en del av den harmoniserings- og dereguleringsprosess
som stadig foregår i EU- og EØS-området. Dette ville bl.a. ha stor
betydning for nye fremvoksende industrier, f.eks. nettverksindustrien
og digitale tjenester.
Når man kan føre en debatt på dette
nivået i landets nasjonalforsamling, er det nettopp fordi vi har
tatt alle disse godene for gitt og tror vi kan beholde dem hvis
vi isolerer oss fra Europa ved å si opp eller tre ut av EØS-avtalen.
Norge måtte på egen hånd forhandle
bilaterale handelsavtaler, tollsatser og forhold også av ikke-tollmessige
barrierer mot tredjeland, dvs. individuelle avtaler med USA, Canada,
Kina osv. Norge ville stå alene i et slikt forhandlingsløp og ikke
kunne dra nytte av EUs forhandlingsstyrke og forhandlingskapasitet.
I tillegg skal man altså se bort
fra denne bevegeligheten av varer, tjenester, investeringer og arbeidskraft.
Så er det også andre aspekter, som foregående taler var inne på, nemlig
vår deltakelse i forsknings- og utdanningspolitikk, institusjonelt
samarbeid og i konkurransepolitikken.
Fremfor alt, siden vi nå har formannskapet
i Nordisk ministerråd, må det også minne oss om at det ville føre
til en splittelse og isolasjon av Norge fra våre nordiske naboer,
fordi grensen mellom EU og EØS-området og Norge ville adskille oss
fra våre nordiske naboland.
Lill Harriet Sandaune (FrP) [19:06:29 ] : Uansett hva slags
meninger man måtte ha om EØS-avtalen og EU, er nok alle enige om
at det er viktig med best mulig kontakt mellom Norge og Europa på
det utdannings- og forskningsmessige området.
For et lite land som Norge er det
spesielt viktig at man deltar på de store konkurransearenaene. Den
norske deltakelsen i EUs Horisont 2020 er det klart viktigste internasjonale
forskningspolitiske samarbeidet for Norge, ikke bare for norske
forskeres tilgang til forskningsmiljøene i EU-land, men også som
viktig døråpner for norske forskere overfor land utenfor Den europeiske
union. Det gir oss tilgang til kunnskap og økt kvalitet gjennom
konkurranse på en internasjonal arena.
Horisont 2020 har tre hovedmål.
Man skal bygge fremragende forskningsmiljøer, skape et konkurransedyktig næringsliv
og møte de store samfunnsutfordringene. Norge må ha ambisjoner om
å være med på å oppfylle alle disse tre prioriteringene. For Fremskrittspartiet
er det viktig at norsk deltakelse i Horisont 2020 utnyttes til fulle,
og regjeringen har lagt fram en strategi for Norges deltakelse i programmet.
Vi må sørge for at lærere, studenter, forskere og bedrifter over
hele landet er godt kjent med mulighetene for å få EU-finansiering
til sine prosjekter, og hjelpe dem til å nå opp i konkurransen om
midlene.
Fremskrittspartiet mener vi må
ha som mål at Norge skal være blant Europas mest innovative land.
Det er avgjørende for at vi skal kunne ha vekst og velferd også
i framtiden – uten innovasjon, ingen verdiskaping. Derfor er det
også svært positivt at innovasjon nevnes eksplisitt i Horisont 2020.
Her vil Fremskrittspartiet minne om at innovasjon kan skje i alle
fagretninger, og finner sted i tjenesteproduksjon, i offentlig sektor,
i helsesektoren osv., og ikke bare i industri- og næringsliv og
akademia.
Innovasjon handler også om kultur
og forutsetter at man har innbyggere med kompetanse på mange felt,
ikke bare innenfor realfag eller de teknologiske fagene, men også
innenfor samfunnsfagene og humaniora. Å få flere humanister og samfunnsvitere
til å tenke mer bevisst rundt innovasjon og verdiskaping er viktig.
Fremskrittspartiet vil derfor berømme regjeringen for humaniorameldingen, det
første politiske dokumentet der det foretas en helhetlig gjennomgang
av humaniorafeltet i Norge.
I en global verden er det veldig
viktig å forstå betydningen av identitet, verdier, religion, kultur,
etikk og språk. «Culture matters.» Nettopp her spiller de humanistiske
fagene en stor rolle, og Fremskrittspartiet håper flere humanistiske
miljøer også vil delta aktivt i Horisont 2020.
Marianne Aasen (A) [19:09:42 ] : Jeg har noen korte kommentarer
til medrepresentanter.
For det første: Det er uaktuelt
for Arbeiderpartiet å styre på noe annet grunnlag enn EØS-avtalen.
Så er det sagt.
Dernest til representanten Christian
Tybring-Gjedde, som påstår at EU ikke er noe fredsprosjekt. Det
står ikke til troende. Begrunnelsen er – representanten må gjerne
si at han mener det ikke fungerer som et fredsprosjekt – at de som
startet EU, dvs. Kull- og stålunionen, startet et fredsprosjekt.
Det sa de selv, og det står mer til troende enn representanten Christian
Tybring-Gjeddes påstand. Man kan spørre seg hvorfor de startet denne
unionen for kull og stål og ikke for hvete og ost. Det henger naturlig
nok sammen med hvordan man produserer våpen. Opprettelsen av Kull- og
stålunionen og NATO skjedde omtrent samtidig, og med mange av de
samme politikerne. De mente at begge deler var nødvendig for å trygge
freden. Man trenger militær allianse, men man trenger også at mennesker
møtes, slik at man bygger ned fiendebilder. Det er det EU-prosjektet
også handler om.
Dernest: Ingen reiser til EU, sier
representanten Christian Tybring-Gjedde. Det er like pussig å si
som at ingen reiser til NATO. Nei, men man reiser til Europa hvis
man bor i en annen verdensdel, selvfølgelig. Så besøker man mange
forskjellige land, og der har man det veldig godt, for der er det
en økonomi som fungerer relativt bra, sammenlignet med veldig mange
andre steder. Det er fred, som det har vært i over 70 år. Derfor
er det også såpass mange som ønsker og drømmer om å komme til Europa.
Det er ingen tvil om at det er
problemer i Europa. Det er store utfordringer med arbeidsledighet,
det er sosial dumping, og det er mye annet. Jeg mener at representanten Per
Rune Henriksen har en bedre forklaring på mange av de problemene
enn det representanten Christian Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet
har, for det handler også om en økonomisk politikk hvor det er elitene
som har kommet bedre ut av det enn arbeiderklassen, f.eks.
Senterpartiets Liv Signe Navarsete
var opptatt av om vi vrir oss i smerte. Jeg vrir meg ikke i smerte,
men det er veldig irriterende for en som er opptatt av politikk,
ikke å kunne delta i å utforme framtida, når det rett og slett har
en påvirkning på hvordan vi har det.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [19:12:08 ] : Jeg har bare noen
korte, avsluttende kommentarer.
Til Svein Roald Hansen om klima
og protokoll 31: Vårt mål, vår ambisjon, er å ha en samarbeidsavtale
utenfor de fire frihetene, altså i protokoll 31 – et samarbeid som
vil være avgrenset til avtalens konkrete innhold, og som vil være
avgrenset i den tid som avtalen fastsetter.
Så til representanten Simensen,
som drar inn nordområdepolitikken: Jeg er veldig kry av den nordområdestrategien
vi har lagt fram. Den gjør noe som den forrige regjeringen ikke
gjorde, og som var et av mine ankepunkt når det gjaldt satsingen:
Den kobler innenrikspolitikk og utenrikspolitikk, den kobler politikk
som gjør landsdelen og landsdelens befolkning relevant for nordområdepolitikken,
den gjør nordområdepolitikken relevant for de innbyggerne som bor
i landsdelen. Simensens parti har levert landets dårligste skoler
der nord i de årene de har styrt. Vi gjør noe med det av hensyn
til landsdelens ungdom, som skal få ta de mulighetene som byr seg
hvis de vil.
Til det med å være tydelig når
det gjelder brexit og forhandlingene: Jeg kan være enig med både
representanten Aasen og andre om at det er ikke det enkleste. Jeg
skal gi et lite eksempel: For det første er vår posisjon ganske
enkelt at vi skal ivareta EØS-avtalen og de forpliktelsene og rettighetene
vi har der, samtidig som vi skal ha en så god avtale med Storbritannia
som mulig.
En av de viktige diskusjonene som
nå pågår mellom de partene som forhandler, er rekkefølgen på de
avtalene som skal forhandles. EU sier at nå skal man forhandle det
finansielle, rammene for skilsmissen, først, så skal man forhandle
fram rammen for den nye avtalen som skal gjelde etter bruddet, og
så skal man se på eventuelle overgangsordninger.
Storbritannia sier at nei, det
er ikke sånn vi vil gjøre det. Vi vil se hva slags avtale vi kan
få før vi kan si noe om det finansielle, og så får vi se om det
er behov for overgangsordninger. Det er altså ikke så veldig mye
som er krystallklart ennå. Og som jeg sa i replikkordskiftet, dette
er en sak der det kommer ny kunnskap på bordet hver dag, ny forståelse.
Jeg mener ennå at det var sånn i Storbritannia at man hadde ingen
plan B da man gikk til folkeavstemning. Plan B – den driver man
og lager nå, den.
Presidenten: Representanten
Christian Tybring-Gjedde har hatt ordet to ganger tidligere og får
ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [19:14:51 ] : Jeg har ikke noe
behov for å forlenge debatten. Jeg har bare to korte ting jeg skal
si på 1 minutt.
Det gjelder representanten Marianne
Aasen og EU og etableringen av Kull- og stålunionen. Det er helt
riktig, jeg er ikke så blank at jeg ikke vet hvorfor den ble etablert. Men
jeg vet også hvorfor NATO ble etablert, nemlig for et kollektivt
forsvar og forsvaret mot øst. NATO bevarer freden i Europa, den
sikrer freden i Europa. Som representanten også sa: EU er en prateklubb.
Det kan hun ha rett i, det er sikkert fint å prate med hverandre,
men det er faktisk slik at det er NATO som sikrer freden.
EU bytter ut nasjonalstaten – nå
husker jeg ikke hva jeg skal si engang. – Jo. Ingen drar på ferie
til EU. Nei, men i USA sier man at man drar på ferie til Europa,
og så ler vi litt av dem for de vet ikke forskjell på nasjonalstatene,
og når EU bygger ned nasjonalstaten, kan man etter hvert ikke dra
på ferie til Spania, Frankrike og Tyskland. Det er den individuelle
staten som er det viktige, landet vi ønsker å dra på ferie til,
den nasjonale kulturen vi ønsker å besøke – f.eks. Hellas med sin
kultur, Italia med sin kultur. Vi ønsker ikke å reise til EU, vi
ønsker å reise til nasjonalstaten, og det burde representanten Aasen
også være enig i.
Presidenten: Representanten
Liv Signe Navarsete har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Liv Signe Navarsete (Sp) [19:16:06 ] : Orsak, president, er
det éin 3-minuttar eg har?
Presidenten: Du
har hatt 5 minutter også.
Liv Signe Navarsete (Sp) [19:16:26 ] : Ja, eg har hatt 5 minutt.
Den er grei, då vert det ein kort merknad.
Den merknaden vil eg bruke til
å avklare det som vart sagt om at Senterpartiet har varsla at det
er eit absolutt krav i høve til EØS. Eg fann ingen ting frå den
4. oktober 2016, men den 5. oktober 2016 var det eit oppslag der
Slagsvold Vedum varsla hardare kamp, og at Senterpartiet gjerne
ville dumpe EØS-avtalen til fordel for ein annan avtale saman med
Storbritannia. Det er vel knapt noko nyhende at Senterpartiet ville
dumpe EØS-avtalen, men eg finn ingen ting i det oppslaget som eg
var nede og skreiv ut, om at det her finst noko ultimatum, så eg
trur me har halde oss på den same linja: Ein sterk motstand mot
overstyring, ein sterk motstand mot at me ikkje kan styre vårt eige
bu, og at me har eit arbeidsliv som lir, og som gjer at veldig mange
fagorganisasjonar no før LO-kongressen varslar hard motstand mot
EØS-avtalen. Det forundrar meg at Arbeidarpartiet ikkje er opptekne
av det.
Kåre Simensen (A) [19:17:39 ] : Jeg skal ikke forlenge debatten.
Jeg skal være veldig kort og like kort som statsrådens NTP-satsing
i Finnmark, som er lik null. Jeg må si at det var et svært unnvikende
svar fra en statsråd om NTP-en. Folkets tilbakemelding er soleklar.
Det er mangelfullt, og Finnmark er utelatt fra satsingen. Så kan
du si hva du vil om at NTP-satsingen og nordområdesatsingen henger
sammen med innenrikspolitikken – det henger ikke i hop, for å si
det rett ut.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [19:18:22 ] : Det var bare for
å varsle Simensen om at det blir rikelig tid til å diskutere Nasjonal
transportplan i denne salen i forbindelse med andre saker, og så
er jeg ikke romsligere enn at jeg ser virkelig fram til å se Arbeiderpartiets
ekstra satsing i landsdelen når de kommer med sitt forslag til Nasjonal transportplan.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.