Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Knut Storberget (A) [15:42:36]: (ordfører for saken): Aller først vil jeg som saksordfører legge fram komiteens innstilling og få lov til å takke for et veldig positivt samarbeid i komiteen. Jeg vil også takke regjeringa for at man har kommet med denne meldinga, som jo er et godt anslag for å diskutere en svært viktig utviklingsmulighet for norsk jord og skog, nemlig mange av de tilleggsnæringene som vi i dag ser utøves på en veldig god måte i norsk landbruk og skogbruk, men som også på mange måter bidrar til å styrke disse næringsveiene. Det er bra at Stortinget faktisk samler seg om i hvert fall synspunktene rundt denne typen næringer og hvor viktige disse er.

Jeg oppfatter at stort sett alle partiene mener at et mangfoldig og slitesterkt jord- og skogbruk har godt av flere bein å stå på, og at de alternative næringsformene som i særdeleshet blir trukket fram i meldinga, er en styrke for oss alle, enten det gjelder brøyting, transport, energiutvikling, Inn på tunet-aktivitet, produksjon av lokalmat eller jakt og fiske. I så måte gir det oss mange goder, men det bidrar også etter undertegnedes oppfatning til at man gir landbruket og samfunnets virkemidler knyttet til landbruket økt legitimitet og forståelse. Sånn sett er dette en svært viktig melding.

Driftsgranskningene Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning har gjort av bl.a. 888 bruk, viser at over 80 pst. av disse brukene nyttiggjør seg av tilleggsnæringer. Det gir et veldig godt og tydelig signal om hvor stort omfanget er, og hvor viktig det er, ikke minst for å kunne opprettholde en variert bruksstruktur, noe vi må for å kunne dyrke mest mulig jord. I så måte gleder det meg når regjeringa skriver på side 5, første spalte, i meldinga:

«Menneskelege ressursar og skaparlyst er avgjerande. Ein liten eigedom kan vere utgangspunktet for ein like god forretningsidé som ein større eigedom. Politikken skal difor leggje til rette for vekst og utvikling uavhengig av storleiken på gardsbruket.»

Jeg mener at dette er en god formulering, og det er vel her mange av oss skiller noe lag ved regjeringas politikk i stort – først og fremst fordi at skal man kunne dyrke fram denne typen næringer, små og store, ja, så er det kanskje de små brukene som bidrar mest, fordi de er mest avhengige av det, men de trenger ikke å legge alle ressursene, alle investeringene, i én pott. I så måte vil etter mitt skjønn det å satse på tiltak og virkemidler i bunnen som bidrar til at både store og små kan leve, og ikke slik vi har sett det i de siste jordbruksoppgjørene, danne det beste grunnlaget for denne typen tilleggsnæringer. For oss fra Arbeiderpartiet står det som et paradoks.

Det er dessuten viktig for å kunne opprettholde landbruk over hele landet – noe det er enighet om i denne sal at vi skal – at man sørger for at det er bærekraft også hos dem som må drive i utkantstrøk, og som driver i randsonen av det som vil være lønnsomt. Der vil denne typen tilleggsnæringer være viktig, men det vil også være avgjørende at vi klarer å opprettholde en politikk som bidrar til at det gis støtte som bidrar til å tette inntektsgap også der det er mer karrige forhold, at man faktisk bidrar i større grad enn det jeg nok må si meldinga åpner opp for, og at man er mer konkret når det gjelder de tiltakene som skal settes i verk, enten det er Inn på tunet, transport eller energi.

Vi ser at på flere av disse punktene har et flertall i komiteen, alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, samlet seg om at det burde være mulig å være mer konkret og mer framoverlent når det gjelder tiltak for denne typen tilleggsnæringer. Jeg er glad for at et komitéflertall samlet seg om en strategi fra regjeringa for å se på innlandsoppdrett av fisk, og også for det et flertall sier om energiutvikling i tilknytning til gårdsbruk.

Jeg vil med dette ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet har fremmet sammen med andre.

Presidenten: Da har representanten Knut Storberget tatt opp de forslagene han refererte til.

Ingunn Foss (H) [15:47:55]: Menneskelige ressurser og skaperevne er avgjørende for å styrke og videreutvikle gårdens totale ressursgrunnlag. En liten eiendom kan være en like god forretningsidé som en stor eiendom. Politikken må legge til rette for vekst og utvikling uavhengig av størrelse på eiendom.

Regjeringen har satt i gang flere prosesser for å styrke rammevilkårene for norsk næringsliv. Satsingsområdene «Konkurransekraft for norske arbeidsplasser» og «Kunnskap gir muligheter for alle» er gode eksempler på dette. Gjennomgang av virkemiddelapparatet og forenkling vil også gi bidrag i denne sammenheng.

Landbruksbedrifter er i all hovedsak små bedrifter spredd over hele landet. De har stor regional betydning for verdiskaping og sysselsetting og ikke minst som stolte produsenter, enten det er tradisjonelt landbruk eller mindre lokale nisjeprodusenter. Bedriftene må i størst mulig grad kunne utnytte det totale ressursgrunnlaget uten unødvendige hindringer.

Denne meldingen viser at det er et stort markedspotensial og gode muligheter både for å videreutvikle eksisterende landbruksbaserte næringer og for å utvikle nye produkter og tilbud. Jeg opplever at landbruksnæringen tar tak i disse mulighetene og skaper spennende og framtidsrettede arbeidsplasser på både små og store bruk.

Regjeringen ønsker å stimulere til gründerskap, vekst og innovative næringsmiljøer i landbruket ved å støtte opp om forskning og utvikling, styrke fokuset på rekruttering og legge til rette for kompetanseutvikling i hele verdikjeden. Meldingen inneholder også tiltak for å lette markedsadgangen for lokalproduserte produkter.

Landbruksnæringen er viktig, først og fremst som matprodusent, men også for reiselivet og ikke minst for velferdssektoren. Dette samspillet er det viktig å ta vare på og videreutvikle.

Denne meldingen gir et godt grunnlag for å se optimistisk på framtiden innen landbruksbaserte næringer, og det er gledelig at Norges Bondelag i sitt høringsinnspill omtaler meldingen positivt:

«Det er positivt at regjeringen vil videreutvikle satsingen på entreprenørskap og næringsutvikling i landbruket, og meldingen gir en god beskrivelse av utviklingstrekk, gjeldende virkemidler og vekstpotensialet innenfor ulike produksjoner.»

Morten Ørsal Johansen (FrP) [15:50:56]: Jeg vil være helt enig i saksordførerens framstilling av selve saken, viktigheten av en sånn sak, og at en sånn sak har blitt fremmet. Å utvikle norsk landbruk er viktig, for, som jeg har sagt tidligere fra denne talerstolen: Norsk landbruk produserer noe av det viktigste vi har i dette landet, nemlig mat. Da er det også en fordel at de som står for denne produksjonen, kan få utvikle den, at de kan få bruke tida si på gården og bruke tida si på det de skal gjøre, nemlig ta vare på gården, gårdsbruket og de dyra som er grunnlaget for å produsere denne maten.

Meldingen sier mye om hvordan forholdene er i dag, og kommer også med en del forslag og innspill til hva som eventuelt kan gjøres bedre. La det være helt klart: Det er knapt noen næringsutøver i dette landet som er så innovativ som den norske bonden har vært gjennom de siste tiårene. Norsk landbruk har utviklet seg enormt, og norsk landbruksproduksjon har økt enormt takket være den innovative gründeren som den norske bonden er. Det skal vi være utrolig glad for.

Det er viktig, når vi skal se på tilleggsnæringer for norsk landbruk, at vi legger til rette for at disse næringene kan få et grunnlag å starte opp på. Den norske bonden er som sagt en gründer. Han er en god gründer innen det som er spesifikt for landbruk, men kanskje ikke en så god gründer innenfor en del andre områder. Derfor trenger de også litt hjelp, som det bl.a. står i meldingen. De trenger hjelp til oppstart, de trenger hjelp til startkapital og ikke minst til kunnskap og oppfølging. Det er vi som skal legge til rette for dette.

Det er slik at mye innen landbruket og tilleggsnæringene er basert på lokal mat og lokal drikke. Her er det mye vi kan gjøre. Jeg var for en tid tilbake i Italia og Østerrike, på et gårdsbruk oppe i Alpene som en eldre kar drev, og som han skulle overdra til sønnen sin. Han drev med osteproduksjon og kjøttproduksjon og produserte pølser. Vi var inne på meieriet til denne eldre karen, og, for å si det sånn, det så ikke ut som verken TINEs eller Q-Meierienes lokaler. Standarden var noe annerledes. Så jeg kunne ikke dy meg og spurte hvordan dette var i forhold til EU og EU-regler. Han sto stille i to sekunder, så kikket han på meg og sa: EU? EU, det er i Brüssel, det. Det er egentlig litt betegnende for hvordan vi er når det gjelder norsk landbruk og norsk landbruksproduksjon. Vi er veldig ivrige etter å ha regler, og vi er veldig ivrige etter å implementere regler som kommer fra EU, noe som kanskje gjør at mange vegrer seg for å starte en produksjon i Norge. Som en gründer i Gausdal sa: Hadde jeg visst hvor mange hyllemeter med papir jeg måtte fylle ut for å starte dette meieriet, hadde jeg aldri gjort det. Det tror jeg er litt betegnende. Det å gjøre noe med regelverket, kanskje kunne være litt fleksible på det, tror jeg vil gjøre det mye lettere for mange som ønsker å starte for seg selv – spesielt når det gjelder matproduksjon.

Vi ser det samme når slakteriene nå har blitt samlet og blitt større enheter. De mindre slakteriene rundt omkring fikk utfordringer og ble borte. Når det så er om å gjøre å starte opp igjen med små gårdsslakterier, har dette vist seg å være veldig vanskelig. Nå har det blitt noe bedre med de mobile slakteriene, men jeg tror at skal vi klare å utvikle god norsk, lokal mat, må de ha mulighet til å kunne slakte på sine gårder og kunne selge dette videre.

Selvsagt må det være en del regler for hvordan dette skal være for å ivareta kvaliteten på produktet. Men for å si som denne eldre gårdbrukeren i Alpene sa: Den dagen jeg produserer en ost som ikke holder mål, har dårlig kvalitet, eller folk blir sjuke av, da kan jeg legge ned hele produksjonen min. Sånn tror jeg også norske bønder faktisk tenker. De er opptatt å produsere en kvalitet som gjør at de får solgt dette på markedet, som gjør at norske, og gjerne utenlandske, forbrukere er interessert i å kjøpe dette, for dette er et kvalitetsprodukt som smaker godt, og som de gjerne vil ha. Da er også norske og utenlandske forbrukere veldig villige til å betale.

Jeg er glad for at vi har fått saken. Jeg er glad for at regjeringen ser på dette som en stor mulighet for norske bønder, og jeg er glad for at Stortinget er såpass samlet om de tiltakene som er lagt fram i innstillingen.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [15:56:08]: Landbruket har vært en bærebjelke i norsk næringsliv så lenge det har vært bosetning i Norge. På tross av lite dyrkbart areal har landbruket stått for sysselsetting og matproduksjon og dannet grunnlaget for bosetning over hele landet.

Utviklingen av industrisamfunnet og senere servicesamfunnet har redusert sysselsettingen i landbruket, men ikke betydningen av det. Det er i dag flere sysselsatte i primærnæringen enn i industrien i Norge. Om lag 45 000 bønder leverer til næringsmiddelindustrien, som sysselsetter om lag 40 000. I tillegg kommer alle som jobber i næringer knyttet til landbruket. Dette forteller at det er en viktig næring vi snakker om – og en stor næring.

La oss slå det fast først som sist: Gården er en ressurs for Norge. Med dette sagt, skal vi ikke slå oss til ro med det. Dette er en ressurs som fortsatt har potensial for videreutvikling. Potensialet er stort innenfor både innovasjon og gründerskap.

Kristelig Folkeparti mener at det ved en aktiv næringspolitikk vil kunne skapes flere gründere og økt verdiskaping med utgangspunkt i landbruket. I det grønne skiftet vil bioøkonomien spille en avgjørende rolle, og det er klart at ressursene fra jordbruk og skogbruk vil stå sentralt i dette. Verdens eldste produksjonsprosess, fotosyntesen, vil ikke bli mindre viktig i framtiden – nei, den vil være selve kjernen i grønn økonomi.

Men det er viktig å huske at denne utviklingen ikke skal komme i stedet for den primære produksjonen i jordbruket, som er mat. Potensialet ligger i at dette springer ut av en forankring i basislandbruket.

En landbrukspolitikk som gjør det stadig viktigere å skaffe seg tilleggsinntekter, og som setter matproduksjon i annen rekke, vil ikke bidra inn i et bærekraftig grønt skifte. Innovasjon og gründerskap skal springe ut av en basis i primærproduksjonen, slik Kristelig Folkeparti ser det.

Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Stortinget gjennom denne stortingsmeldingen har satt fokus på ressursene og potensialet som ligger i norsk landbruk. Dette danner et godt grunnlag for en aktiv landbruks- og næringspolitikk, som styrker grunnlaget for vekst med basis i en av våre viktigste næringer.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:58:54]: En gård er ikke bare arealer, jord, beite, skog og utmark, men det er mangesysleri. Det er en tradisjon, og det er en realitet i dag både når det gjelder arbeidsinnsats og inntekt.

Gårdbrukerne, på det som nå kalles landbruksforetak så fint, er sjølstendig næringsdrivende, som har vist en enestående omstillingsevne. En gårdbruker er en som gjør det som lønner seg mest innenfor sitt handlingsrom.

Å drive en gård er i stadig endring. Det er røtter og vinger, det er rotfeste og nyskaping, eller som det står i meldinga at en fransk osteprodusent, André Valadier, sier:

«Modernitet utan tradisjon er sterilt, tradisjon utan modernitet er idioti.»

Presist – bra! Det er også det som er kjernen hos den norske gårdbrukeren: røtter og vinger, forankring og nyskaping.

Basisen er det som vokser på arealene. Det er mat og tømmer. Nøkkelordet er lønnsomhet, og det er et ord som nesten ikke finnes i dokumentene fra departementene når det gjelder jordbruksvirksomhet. Lønnsomhet – det er ikke mulig å drive næring uten at det er lønnsomhet. Basisen er altså arealene, og forutsetningen for at ungdommen tar tak i arealene er at det er lønnsomhet. En satser på utdanning, en satser tid, og en satser penger. Og så har vi supplement. Det vanligste er leiekjøring, jakt og fiske og utleie av bygninger, men vi ønsker å komme videre.

Vi ønsker å komme videre, og det er mange fine ord i dette dokumentet: «Garden som ressurs – marknaden som mål. Vekst og gründerskap innan landbruksbaserte næringar». Men det mangler, som jeg nå har vært inne på, to nøkkelord, nemlig større lønnsomhet.

Å tilrettelegge forutsigbare rammebetingelser for driftige folk er kjernen, og jeg vil si for alminnelig dyktige folk. De som har tatt fatt i tilleggsnæringene, er spesielt dyktige. Da blir det ikke så mange. Det må være alminnelig dyktige folk som finner lønnsomhet i det. De som er spesielt dyktige, skal jo ha stor lønnsomhet.

Dette er ikke noe nytt. Statsråd Øyangen startet opp med dette på slutten av 1980-tallet. Nå begynner vi å se noen små resultater av det. Hele tida har det vært mange besvergelser over hvor viktig dette er, men det har i veldig liten grad vært tilrettelagt for lønnsomhet for den alminnelig dyktige. Politikere nærmest sparker i løsgrusen og prøver å komme videre. Det blir ikke noe særlig dreis på det, for det mangler lønnsomhet. Det er mange gode ønskemål, men det er altså spørsmål om å komme videre.

Det står i en merknad fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre:

«Felles for svært mange av de landbruksbaserte bedriftene som har lyktes best i markedet, er at de har klart å etablere gode og forpliktende arbeidsnettverk.»

Ja, nok et nytt, fint ord, «arbeidsnettverk». Jeg vet ikke hva det betyr, men det betyr vel at en samarbeider. Og det er vesentlig, men i veldig mye av det som har med lønnsomhet å gjøre, er det spørsmål om å ha makt i markedet, slik at en får betaling for sin innsats i den verdikjeden en er en del av, som blir rettferdig. Det er veldig mange som er opptatt av det som skapes fra gården, for sjøl å lage til andre aktiviteter hvor fortjenesten ligger, men hvor fortjenesten ikke ligger hos den som er basisleverandøren av tjenestene.

Dette er en melding med lite nytt. Det er lite penger, ja, det er ikke penger – de er i de årlige budsjettproposisjonene. Og det er som det står:

«Det er ikkje venta større administrative konsekvensar av forslaga til tiltak i meldinga.»

Det er altså i realiteten ganske flatt.

Det jeg ønsker å bruke de siste minuttene på, er tre spørsmål:

• Hvorfor kan ikke statsråden legge til rette for at en bare trenger å melde fra hvis en ønsker å restaurere ei uteløe eller et bygg som er falt ned, for å sette opp et bygg som kan huse folk?

• Hvorfor kan ikke statsråden legge til rette for at det skal bli mulig å tillate salg av upasteurisert kumelk direkte fra gårdbruker, sånn som det er i Sveits, hvis en varmer opp melka til 70°C?

• Hvorfor går det ikke an å legge til rette for Inn på tunet med forutsigbare avtaler med det offentlige – ha praktiske skolestuer, eldreopplevelser, sommerferie for barn som trenger samfunnets bevågenhet, åpen soning og bo- og arbeidsfellesskap for flyktninger?

Det trengs praktisk politikk. Jeg venter i spenning på statsråden, som legger manuset sitt til side og svarer på det jeg nå har gått inn på.

Pål Farstad (V) [16:04:07]: Først vil jeg gi honnør til og takke saksordføreren for jobben.

Venstre ønsker å gi landbruket nye muligheter til utvikling. Landbrukspolitikken vår tar utgangspunkt i bonden som selvstendig næringsdrivende, og framtidens landbrukspolitikk må derfor utformes slik at hver enkelt bonde får større handlingsrom og økt frihet med økonomisk trygghet i bunnen. En framtidsrettet og miljøvennlig landbrukspolitikk med gode tilskuddsordninger kombinert med forenklinger er Venstres oppskrift.

På bakgrunn av dette deler Venstre regjeringens syn på at det er nødvendig med en tydeligere politikk rettet mot dem som produserer varer og tjenester, utenom tradisjonelt jord- og skogbruk, i landbruket. Forskning viser at det er et markedspotensial og gode muligheter både for videre utvikling av eksisterende landbruksbaserte næringer og for utvikling av nye produkter og tilbud. Men utfordringene og mulighetene for verdiskaping og næringsutvikling er definitivt ulike i ulike deler av landet, og jeg mener det er et viktig perspektiv å ha med seg når vi diskuterer vekst og gründerskap i landbruket. Ja, det er et helt avgjørende perspektiv.

Entreprenørskap og nye bedrifter er viktig for endring, innovasjon og omstilling i økonomien og særlig i disse tider, når vi står overfor en grønn omstilling i næringslivet.

Markedskompetanse, tilgang på risikovillig kapital, god rådgiving og tilgang til relevant nettverk er viktig for alle som arbeider med bedriftsutvikling. Gründere får ofte god hjelp i starten, men vi må ikke glemme at gründere har behov for støtte og hjelp også i fasen etter selve etableringen. Derfor er Venstre opptatt av å styrke SIVAs program for inkubatorer, som skal hjelpe til med å identifisere, videreutvikle og kommersialisere gode ideer til nye vekstbedrifter og gi vekst i etablerte virksomheter. Fire av inkubatorene retter seg mot utvikling av vekstbedrifter innenfor landbruksbaserte næringer, og i 2015 var i alt 39 bedrifter knyttet til disse inkubatorene. Dette er viktig.

Venstre er derfor glad for at regjeringen har uttrykt at de ønsker å støtte opp under gründer- og vekstbedrifter på landbruksområdet gjennom virkemidler som investerings- og bedriftsutviklingsordningen, utviklingsprogrammet og inkubatorsatsingen. Videre er det viktig at det satses på forskningsbasert innovasjon i landbruksbaserte næringer gjennom ulike nasjonale virkemidler.

Jeg ønsker å trekke fram to landbruksbaserte næringer som jeg opplever å ha et stort vekstpotensial, nemlig produksjon av lokal mat og drikke, der det må bli større oppmerksomhet på økologiske produkter, og landbruksbasert reiseliv.

I dag er etterspørselen etter lokal mat økende, og produksjonen er stigende. Det er tydelig at det ligger et betydelig uutnyttet potensial i tilleggsnæringer relatert til mat og drikke. Målet om at omsetningen av lokal mat og drikke skal økes fra 3,5 mrd. kr til 10 mrd. kr innen 2025, er ambisiøst, men ikke umulig. Hele verdikjeden fra jord til bord må samarbeide for å nå denne ambisjonen.

Distribusjon av lokalmatprodukter kan være en flaskehals for lokalmatprodusenter. Samarbeid og partnerskap mellom store og etablerte matprodusenter og små lokalmatprodusenter er viktig i den forbindelse, i tillegg til konsepter som Bondens marked og omsetning via hotell og restaurant. Men det er klart at etablering av en dagligvareportal, som regjeringen er pålagt av Stortinget å opprette, vil være et hensiktsmessig virkemiddel som virkelig kan bidra til å øke distribusjonen av lokalprodusert mat.

Mangfoldet av lokale drikkevarer har økt kraftig de siste årene. Venstre er derfor svært tilfreds med at regjeringen har sendt på høring et forslag om å endre alkoholloven, der det foreslås å åpne for salg av alkoholholdige varer over 4,7 volumprosent direkte fra mindre produsenter. Venstre mener at dette må følges opp med endrede regler i alkoholreklameforskriften, slik at det blir enklere for forbrukeren å få faktabasert informasjon om innholdet i alkoholdige drikker, produktets egenskaper, produksjonsmetoder og ikke minst opprinnelsessted.

De tiltakene som regjeringen peker på i stortingsmeldingen, er viktige for utviklingen av et landbruksbasert reiseliv, men jeg mener disse langt fra er tilstrekkelige. Det er derfor desto mer viktig å få på plass tiltak i den strategien regjeringen har varslet på dette feltet.

Siv Elin Hansen (SV) [16:09:27]: Den viktigste oppgaven for bonden er å dyrke mat til mennesker og dyr, det være seg grønnsaker, grovfôr eller proteinprodukter. Den viktigste oppgaven for Stortinget må derfor være å legge forholdene til rette slik at bonden kan bruke primærtiden sin til nettopp dette, slik at mange flere mennesker enn i dag kan drive som bønder i vårt langstrakte land. Å dyrke jorden og skjøtte dyrene må være lønnsomt i seg selv. Først da legger vi forholdene til rette for vekst og gründerskap innenfor landbruksbaserte næringer.

Stortingets primære oppgave er derfor å sørge for at vi får jordbruksoppgjør som gjør at folk kan leve av å være bønder, og at det føres en politikk fra denne sal som gjør at vi kan ta matjorden i bruk i hele landet. Sekundært blir det viktig å se sammenhengen mellom landbruket og det øvrige som skjer i samfunnet. Den lille eiendommen gir ikke noe godt næringsgrunnlag dersom samfunnet rundt forvitrer og forsvinner til de store byene, og dersom regjeringen skal fortsette å overføre innsatsen fra de små til de store. Dette er elementer som vil slå beina under de små brukene, og en utvikling vi vil komme til å angre på.

Bondens grunnleggende eksistens er selve fundamentet som en skal bygge huset – altså denne meldingen – på. Uten bønder blir det ingen bigeskjefter, ingen gründerskap og ingen nye gårdsnæringer. Drømmebonden til statsministeren, som vi så på NRK her om dagen, er vel ikke den som kommer til å drive med bigeskjeftene som er nevnt i denne meldingen. Så mye synes å være klart. Skal vi ha bønder i hele landet, må vi ha gode rammebetingelser for både store og mindre bruk.

Når alt det er sagt, må jeg få lov til å gi honnør til alle dem som gjør og har gjort en kjempeinnsats i matvareproduksjonen i Norge, med lokalproduserte håndverksprodukter. Lokale matprodukter er noe befolkningen ønsker mer av. Videreutvikling av denne næringsveien krever en aktiv politikk med målrettede tiltak. Det er viktig at distribusjons- og salgsleddet styrkes, og at en får på plass gode løsninger som sikrer god handelsskikk.

Innlandsfisket er i meldingen løftet fram som et område med stort vekstpotensial. Det kan det være grunnlag for å se nærmere på. Her dras muligheter for innlandsoppdrett fram som en viktig og framtidsrettet næringsvei. SV mener at før man går i gang med å iverksette innlandsoppdrett som et aktivt satsingsområde, er det viktig å gjøre en skikkelig vurdering av mulige miljøkonsekvenser. Den oppdrettsnæringen vi har i havbruket i dag, sliter med miljøutfordringer og har brukt mange år på å komme seg såpass som den har gjort til nå – selv om det ennå er et godt stykke igjen før man kan gi den grønt lys med tanke på miljø. Dette er erfaringer vi må ta med oss inn i diskusjonen om innlandsoppdrett og gjøre konkrete vurderinger omkring.

Med det vil jeg ta opp SVs forslag, nr. 6.

«Inn på tunet» har i mange år vært løftet fram som en framtidsrettet satsing. De positive helsemessige ringvirkningene som knytter seg til det å arbeide med og være sammen med dyr og det å arbeide med planter og jord, er det liten strid om. Mange historier har vært fortalt fra arbeidet med rus og psykiatri og med eldre, der bruk av Inn på tunet-tjenestene har gitt positive resultater. Meldingen løfter fram flere aktuelle målgrupper som også kan være viktig med tanke på Inn på tunet-aktiviteter, og det uten at meldingen tar for seg det som oppleves som den virkelig store utfordringen for mange av Inn på tunet-leverandørene: kommuneøkonomien.

Det er ofte sånn at det er kommunene som skal være den største kunden til disse tjenestene. Men dessverre er kommuneøkonomien de fleste steder såpass anstrengt at slike tjenester blir noe av det man benytter seg minst av, selv om det kanskje burde vært annerledes. Derfor hadde jeg håpet at regjeringen ville komme tilbake til Stortinget med en Inn på tunet-handlingsplan, og beklager at Stortinget velger ikke å gå inn for det forslaget.

Presidenten: Representanten Siv Elin Hansen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Jon Georg Dale [16:13:52]: Eg er glad for at det i all hovudsak er tilslutning til stortingsmeldinga frå regjeringa på dette området. Sjølv om retorikken i nokre av innlegga i dag får det til å høyrast ut som det er betydeleg avstand, er det reint faktisk ikkje det. Det handlar om at meldinga tek for seg det alle seier dei er opptekne av, nemleg det mangfaldet som alltid har vore i norsk landbruk.

Norsk landbruk har lange tradisjonar for å tilby eit stort mangfald av både tenester og produksjon som går utover det tradisjonelle jordbruket. Sjølv om dette starta i basisjordbruket, handlar mange av desse ideane om å realisere det potensialet som ligg i og rundt eigen gard. Det som starta som ei tilleggsnæring, endar for den enkelte som hovudgeskjeften på eins eige bruk. Det er bra når ein lykkast med det, fordi det gjev grunnlag for alminneleg landbruksproduksjon, det gjev grunnlag for mangfald, og det gjev grunnlag for busetnad over heile landet.

Difor veit vi ikkje i dag kvar veksten og sysselsetjinga i desse næringane vil kome i åra framover. Iallfall veit ikkje eg det, for vi er avgrensa til dei ideane som folk tør å realisere der ute. Den kreativiteten og det pågangsmotet eg møter blant mange av desse aktørane, er betydeleg. Målsettinga med denne stortingsmeldinga er at bonden skal kunne drive ei næring med basis i ressursane på garden, og at vi skal få desse nyetableringane til å vekse.

Då er det ikkje storleiken det kjem an på. Difor er eg glad for at heile Stortinget merkar seg at vi seier at ein liten landbrukseigedom kan vere utgangspunktet for ein like god forretningsidé som hos ein stor. Det er kreativiteten til den enkelte, menneskelege ressursar, skaparlyst og evne som er avgjerande for i kva grad vi lykkast.

I meldinga varslar regjeringa at ho vil sjå på ei rekke forenklingar generelt og også ein del regelverksforenklingar. Etablering av lokalmatdatabasen, revidere rettleiar til plan- og bygningslova, endre forskrifter for juletreproduksjon, skilting langs vegen til mange av desse viktige aktørane og andre endringar er eksempel på konkrete oppfølgingspunkt, men det er ikkje avgrensa til det.

Eg er veldig glad for at Stortinget deler ambisjonen til regjeringa om å auke lokalmatomsetnaden til 10 mrd. kr innan 2025. Det er realistisk, og det er fullt mogleg å oppnå. Grunnen til at eg trur at det er mogleg å oppnå, er at når eg reiser landet rundt, møter eg stadig fleire av desse aktørane som går eigne vegar, som driv produksjon vi ikkje trudde var mogleg, som finn ein nisje, som finn betalingsvillige forbrukarar. Frå 2014 til 2015 auka omsetnaden av lokalmat i daglegvarehandelen med 10 pst. Det seier også noko om moglegheitene som ligg i tida framover. Når det vert etterlyst konkrete verkemiddel frå regjeringa i denne meldinga, meiner eg vi kan vise til det vi har gjort t.d. gjennom den jordbruksavtala vi har inngått. Ein bidreg med nærare 100 mill. kr til Utviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping. Det handlar om å treffe desse næringane – målretta satsing for å klare det.

Til sist meiner eg at den diskusjonen som handlar om lønsemd i jordbruket og kvar denne aktiviteten startar og sluttar, er relevant. Men desse bedriftene tener pengar. Dei som lykkast med dette, tener pengar. Dei treffer marknaden. Det er overskrifta på stortingsmeldinga, og det meiner eg Stortinget faktisk også bør løfte fram: garden som ressurs – marknaden som mål. Det at marknaden er målet, gjer at dei produsentane som utviklar anten lokal mat og drikke, bioenergi eller andre tiltak, er marknadsretta i heile tenkinga si, og dei klarar å lykkast med det, og det gjer at dei tener pengar.

Då må vi iallfall ikkje i iveren vår etter faktisk å få fleire til å satse på dette gjere det til ein hovuddiskusjon om for dårleg lønsemd. Det er ikkje tilfellet for mange av desse produsentane. Tvert imot tener dei pengar fordi dei har gode idear, gode gjennomføringsevner og stor handlekraft. Dei treffer marknaden, dei treffer forbrukarane i den etterspurnaden dei har dagleg, og det gjer at dei får utvikla gardsressursen sin til beste for seg sjølve, men også til beste for landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) [16:19:03]: Det gleder meg at statsråden erklærer at det ikke er størrelsen det kommer an på. Stortingsmeldingen er i så måte også veldig tydelig på det i det sitatet jeg tok opp i mitt innlegg – og som vel flere av talerne har berørt, særlig representanten Lundteigen – om lønnsomhet, og særlig det som står i meldinga fra regjeringa:

«Politikken skal difor leggje til rette for vekst og utvikling uavhengig av storleiken på gardsbruket.»

Jeg mener at det er en god formulering, man er nødt til å sikre lønnsomheten. Skal vi ha bedrifter og bønder som når markedet – som statsråden ønsker seg – er det viktig at vi har basis, slik at det er noe å satse fra. I dette mener flere av oss at det da er viktig at særlig de små, som i dag er viktige og innovative aktører for å nå et marked med sine produkter, faktisk overlever.

Så mitt spørsmål er: Innebærer uttalelsen om «uavhengig av storleiken på gardsbruket» et linjeskift i hvordan støtteordningene innrettes?

Statsråd Jon Georg Dale [16:20:15]: Eg registrerer at Arbeiderpartiet igjen prøver å gjere dette til eit spørsmål om at regjeringa stort sett stimulerer dei største aktørane. Det er ikkje rett. Når Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV i merknadene sine skriv at for «å fø en fortsatt voksende befolkning i verden må jordbruksproduksjonen økes kontinuerlig», må ein ta inn over seg konsekvensen av det. Viss ein skal produsere meir mat, må nødvendigvis nokre verte større, og det har regjeringa stimulert til, for det er nødvendig viss vi skal auke matproduksjonen – som Arbeidarpartiet seier at dei er opptekne av.

Men det denne stortingsmeldinga handlar om, er det mangfaldet som er blant aktørane der ute, som ikkje nødvendigvis vel å gå volumproduksjonsvegen, men som vel den andre vegen i jordbruket, nemleg å sjå på korleis ein i størst mogleg grad kan utnytte sine eigne ressursar. Det mangfaldet meiner eg at det er rom for, det meiner regjeringa at det er rom for. Det kan stimulerast på mange vis, men det startar og sluttar med den gode ideen til den enkelte utøvaren.

Knut Storberget (A) [16:21:18]: Jeg skal komme tilbake til hva jeg syns om dette, i et tilleggsinnlegg.

Først og fremst skal man produsere mer mat, da er man nødt til å øke volumet, men vi er også helt avhengig av å utnytte alt areal, og der er vi nok – etter Arbeiderpartiets oppfatning – avhengig av noen andre typer driftsstørrelse enn det statsråden ofte snakker om. Men i merknadene ser vi at bl.a. når det gjelder Inn på tunet-aktivitet, som er særdeles viktig, oppfatter et flertall i stortingssalen regjeringa å være for defensiv – og også når det gjelder spørsmålet om energi. Jeg kunne godt tenke meg å utfordre statsråden på både Inn på tunet og energibiten i dette, når et flertall i Stortinget skriver at etter deres mening «må regjeringen adressere dette tydeligere i fremtidige plandokumenter, herunder i stortingsmeldingen om landbruket og i bioøkonomistrategien».

Har statsråden gjort seg noen tanker om tiltak knyttet til å løfte opp særlig bioøkonomisk strategi for bondenæringa?

Statsråd Jon Georg Dale [16:22:21]: Ja, når regjeringa har varsla ein bioøkonomistrategi og ei jordbruksmelding, kjem vi til å ta for oss breidda i det. Så skal eg gjere den jobben før eg melder det til Stortinget. Men det er openbert at det er potensial i denne næringa, og det er det vi peiker på i denne meldinga.

Då eg reiste til Vestfold i førre veke, møtte eg m.a. gardbrukarar på ein gard med 45 boergeiter. Det er ikkje ein normal mengdeproduksjon i det, men dei klarar å få eit årsverk gjennom Inn på tunet-ordninga. Det eg er livredd for, er å dra opp nokre linjer som gjer at vi snevrar inn det mangfaldet som utviklar seg der ute, i dei gode ideane blant næringsaktørar som tør å tenkje annleis. Det vi må sørgje for, er at politikken treffer alle, treffer breidda og ikkje vert innsnevra slik at ein brukar alle ressursane på den enkle vegen som politikarane heile tida meiner er kortast å gå. Difor kjem vi til å trenge mangfald, og det er det eg kjem til å prøve å belyse når eg skal leggje fram dette både i ein bioøkonomistrategi og i ei jordbruksmelding.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:23:31]: Det framstilles som at det at markedet er målet, er noe nytt. Det er først de siste åra at vi har fått en slik diskusjon, for hele jordbrukets og landbrukets tradisjon har vært å forholde seg til markedet – sjølsagt. Det er jo en sjølstendig, privat næring som er helt avhengig av markedet, vi snakker om. Det vi snakker om nå, er å få et større mangfold i inntekter fra markedet, vi snakker om tilleggsnæringer, vi snakker om rammebetingelser som skal tilrettelegge for at en skal ha et marked som gir mulighet for å få en inntekt av det arbeid og den kapital en setter inn.

Mitt spørsmål er knyttet til en merknad fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, hvor en åpner «for salg av alkoholholdige varer over 4,7 volumprosent som ikke er omfattet av EØS-avtalen, direkte fra mindre produsenter».

Dette er sendt på høring. Jeg lurer på: Hva er regjeringas definisjon av en produsent i denne sammenhengen?

Statsråd Jon Georg Dale [16:24:33]: Det vil Stortinget få svar på når vi kjem igjen etter å ha gjennomgått høyringsuttalene og legg fram eit forslag for Stortinget. Min ambisjon er at det skal vere fundert på dei ressursane som finst ute blant dei som produserer denne maten. Det er primærprodusentar.

Samtidig kan vi ikkje avgrense det slik at om ein må hente éin innsatsfaktor på utsida av eigen gardsressurs, så øydelegg det heile fundamentet for det som er hovudbasisen, nemleg eigenproduksjonen. For siderprodusentane i Hardanger, som overlever på å produsere eple på 23 mål, er nettopp dette ei viktig næring som regjeringa ønskjer å stimulere til, og som stortingsfleirtalet har sagt at dei vil støtte opp om. Det er eit av fleire grep for å sørgje for at vi kan ha folk buande i heile landet, og drive med mat- og drikkeproduksjon basert på lokale ressursar.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:25:22]: Jeg kommer fra et område i landet hvor vi har lange tradisjoner for produksjon av alkoholholdige drikker over 4,7 pst., og det har ikke vært noen glede for samfunnet. Når jeg erfarer at det som er sendt på høring, innebærer at en ikke trenger være produsent i den forstand at en trenger å skape den drikken, begynner jeg å lure på hva definisjonen er. For det som er sendt ut, er at en kan blande sprit og saft, da blir en produsent. Jeg håper ikke at det er det regjeringspartiene har støtte fra Venstre for å legge til rette for, for det er noe helt annet enn det som de gir inntrykk av.

Hva er innholdet i produsentbegrepet fra regjeringa, sånn som det står nå i høringsdokumentet – kan statsråden presentere det?

Statsråd Jon Georg Dale [16:26:19]: Som eg sa i mitt førre innlegg, skal Stortinget få seg førelagt dette når vi er ferdige med å gå gjennom høyringsuttalene, utarbeide eit forslag og leggje det fram, og då er eg heilt sikker på at Stortinget kjem til å bruke all den tida dei treng på å gjere gode vurderingar av om dei avgrensingane som regjeringa kjem til å føreslå, er rett eller ei. Men dette handlar primært om å sørgje for at dei som produserer eple, pærer og andre frukter rundt om på norske gardsbruk, får moglegheita til å omsetje også den delen av produksjonen sin som har høgare alkoholprosent enn 4,7, og ikkje berre det som er under.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:27:00]: Dette kan se ut som en liten, beskjeden sak, men det er noe langt mer. Det er noe langt mer, for når regjeringa legger opp til at hver enkelt her kan selge et kvantum på inntil 20 000 liter, som er på nivå med de minste vinmonopolutsalg vi har i Norge, og definisjonen av produsent er helt uklar, er det vesentlig å ta fatt i det.

Men det jeg vil følge opp med, er symbolikken i dette. Fra regjeringas side er det avgjørende viktig å selge alkohol fra gårdene, men å selge melk, selge kumelk, selge upasteurisert kumelk, sånn som de gjør i Sveits og Østerrike, hvorfor har ikke statsråden tanke for det? At en skal selge det som er det flotteste og mest næringsrike produktet, og som mange allergikere trenger, nemlig upasteurisert melk – hva vil statsråden gjøre med det? Kommer det snart på høring?

Statsråd Jon Georg Dale [16:28:02]: Representanten Lundteigen argumenterer altså mot eit forslag vi enno ikkje har sendt til Stortinget. Eg lovar her og no at det forslaget vi sender, kjem til å vere basert på at vi skal utnytte gardsressursen for å sørgje for at vi har landbruksproduksjon, m.a. av frukt, i heile landet. Det er intensjonen i forslaget, og det kjem forslaget til å varetake.

Samtidig er det sånn at eg ikkje utelèt nye forslag om korleis vi skal utnytte gardsressursane, men det er påfallande at Senterpartiet er ein av bremseklossane i korleis vi skal utvikle nye produksjonar der ute. Når ein er for matproduksjon, for lokal vidareforedling så lenge det er under 4,7 pst. alkohol i det, er det forferdeleg merkeleg for meg at med det same det er 4,8 pst., er det vanskeleg for Senterpartiet å akseptere det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:29:01]: Jeg kan forsikre statsråden om at når Senterpartiet er skeptisk til alkoholholdige drikker over 4,7 pst., er det ut fra erfart kunnskap. Vi har den største respekt for den situasjonen som er blitt skapt opp gjennom norsk historie ved salg av alkohol direkte, uavhengig av vårt vinmonopol. Det er et område som statsråden bør ha større respekt for, for dette er et virkemiddel som i sin konsekvens, sånn som det er framlagt for høring, vil sprenge noe av det som er det flotte med vinmonopolsystemet. Det er veldig interessant at her har statsråden engasjement, men når det gjelder de tusener av gårdsbruk som produserer melk, er det ingen initiativ. Det er ganske betegnende for denne regjeringas prioriteringer.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jon Georg Dale [16:30:00]: Vi kjem ikkje til å føreslå noko som sprengjer vinmonopolordninga. Det veit vi at det ikkje er grunnlag for, det kjem vi ikkje til å føreslå.

Eg har stor respekt for desse produsentane, men eg klarar ikkje skjøne logikken når Senterpartiet er for å selje alkoholhaldig drikke frå gardsbruk når det er 4,6 pst. alkohol, men når det er 4,8 pst., vert det plutseleg eit mareritt for alle aktørar. Eg skjøner ikkje logikken. Det hadde vore konsekvent viss Senterpartiet var imot alt, men det er dei jo ikkje. Det er dei ikkje, og det er det som forundrar meg med den linja som Senterpartiet vel, det er inga klar haldning, ikkje noko klart linjeval i kvar grensene går, og difor meiner eg argumentasjonen vert dels påteken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Oskar J. Grimstad (FrP) [16:31:17]: Regjeringas politiske plattform, Sundvolden-erklæringa, dannar ei viktig ramme for arbeidet med meldinga Garden som ressurs – marknaden som mål. Her blir det m.a. vist til at det bør satsast på alternativ næringsutvikling for å gi grunnlag for ein meir framtidsretta landbruksproduksjon over heile landet.

Meldinga synleggjer på ein god måte korleis landbrukets ressursar i heile landet kan bidra til sysselsetjing og størst mogleg verdiskaping på både små og store bruk, som statsråden har vore inne på.

Næringspolitikken rundt landbruksgründeren bør vere tilpassa dei med ambisjonar om vekst og dei som først og fremst ønskjer heiltids sysselsetjing, då med utgangspunkt i dei ressursane landbrukseigedomen har totalt.

Ein samla komité er difor einig i regjeringas formulering i meldinga:

«Menneskelege ressursar og skaparlyst er avgjerande. Ein liten eigedom kan vere utgangspunktet for ein like god forretningsidé som ein større eigedom. Politikken skal difor leggje til rette for vekst og utvikling uavhengig av storleiken på gardsbruket.»

Landbruket sitt omdøme som ei attraktiv næring og yrkesveg er avgjerande for rekrutteringa til landbruket. Det er difor viktig at heile spekteret av landbruket sine ressursar og moglegheiter for å kunne skape seg ein attraktiv arbeidsplass blir synleggjort både av forvaltninga og næringa sjølv.

Moglegheitene er betydelege. Det er eit stort vekstpotensial innanfor mat og drikke, og omgrepet «kortreist mat» er her sentralt, også innanfor landbruks- og utmarksbasert reiseliv i ei tid der ein ønskjer opplevingar framfor passivitet. Garden kan vere arena for velferdstenester og landbruket energileverandør innanfor bioprodukt, der verkemiddelapparat og forvaltning må spele på lag med dei initiativrike og dyktige gardbrukarane som ser moglegheiter innanfor sitt satsingsområde.

Høgre–Framstegsparti-regjeringa har sett i gang fleire prosessar for å styrkje rammevilkåra generelt for norsk næringsliv, ref. regjeringas satsingsområde «konkurransekraft for norske arbeidsplasser» og «kunnskap gir muligheter til alle». Dette er prosessar som òg er relevante for landbruksområdet.

Denne regjeringa har òg lagt til rette for ei god og lønsam drift samstundes som dei legg til rette for vidareutvikling for næringa gjennom mottoet «slepp bonden fri», framfor den raud-grøne løysinga med detaljregulering frå vogge til grav.

Prioritering gjennom støtte til fulltidsbonden og deregulering av kvotar og marknadsstyring, oppheving av konsesjonslov og prisregulering på landbrukseigedomar bidreg til ein bonde som i større grad kan fokusere på gardens moglegheiter framfor ein studie i reguleringar, forbod, påbod og utallege støtteordningar som finst. Eg er heilt einig i Lundteigens innlegg der han er inne på at innanfor sitt handlingsrom gjer bonden det han kan. Men då er det viktig at handlingsrommet blir så stort at han får utnytte det på sin måte innanfor dei rammene som ligg i det gardsbruket han har.

Knut Storberget (A) [16:34:29]: Jeg legger merke til at foregående taler, representanten Grimstad, i sin beskrivelse av det rød-grønne reguleringstyranniet bl.a. tok med at oppheving av konsesjonsloven var en del av resultatene til regjeringa. Jeg finner grunn til å minne om at et samlet storting har kommet dit hen at man ikke skal oppheve konsesjonsloven, slik at en flik av dette reguleringstyranniet – hvilket jeg syns er en dårlig beskrivelse – i så måte blir værende, først og fremst for å sikre at vi får produksjon over hele landet, og at man får bosetting knyttet til denne produksjonen. Det tror jeg er en veldig klok regulering.

Det var ikke derfor jeg tok ordet, det var først og fremst for å snakke om en hjertesak. Vi har sett hvordan en god del bønder gjør en fantastisk jobb knyttet til velferdstjenester, særlig i Inn på tunet-prosjektene – også herværende bønder i denne sal. Jeg tenker først og fremst på de tiltakene som er rettet inn mot barn, mot pleietrengende eldre og ikke minst mot soning, hvor jeg virkelig mener at vi har sett kombinasjonen av det å kunne la folk mestre og lære å stå opp om morgenen, samtidig som man ser resultater av det man driver med. Derfor mener jeg at Inn på tunet-ordningen er særdeles god, og det er en vinn-vinn-situasjon for oss alle.

Det er to forslag fra et mindretall knyttet til Inn på tunet. Det ene relaterer seg til at man ønsker en noe mer offensiv holdning fra regjeringas side når det gjelder å lage en handlingsplan om hvordan vi utvikler Inn på tunet-konseptet enda mer enn vi har gjort i dag. Jeg beklager at det ikke får flertall.

Så er det også et forslag – forslag nr. 1 fra det samme mindretallet – som går på hvordan denne ordninga kan relateres til de store integreringsutfordringene vi har med flyktningene som kommer til Norge. Når disse forslagene lider nederlag i salen i dag, håper jeg ikke at det innebærer at statsråden og regjeringa ikke tenker i den retning. Jeg tror heller ikke at årsaken til at Høyre og Fremskrittspartiet ikke er med på disse forslagene, er det. Men jeg vil sterkt understreke og egentlig tale veldig varmt for at f.eks. når det gjelder spørsmålet om integrering av flyktninger, skulle Inn på tunet-ordninga og aktiviteter knyttet til norsk matproduksjon være vel så relevant. Jeg vil bare, så sterkt jeg kan, oppfordre statsråden til å se på om det er grep som kan gjøres. I denne situasjonen, når vi får så mange flyktninger til Norge, opplever vi at regjeringa nettopp sier at nå må alle bidra, nå må vi tenke over sektorer. Her har vi en god utfordring i så måte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [16:37:46]: I likhet med representanten Lundteigen kommer jeg fra et område der produksjon og salg av alkohol har vært meget utbredt opp gjennom årene. Jeg er enig med representanten Lundteigen i at det hadde sine utfordringer, det også, men jeg klarer, i likhet med statsråden, ikke helt å se hva som er forskjellen på et produkt med 4,7 pst. alkohol og et produkt med 4,8 pst., eller 10 pst., for den saks skyld. I Norge produseres det i dag øl med rundt 20 pst. alkohol – ikke veldig utbredt, men det gjøres, og det er enormt mye smak i dette ølet.

Det er også det som er meningen med dette. Det er å få til et helkonsept for disse som driver med mat- og drikkeproduksjon – et helt konsept av mat og drikke og de smaksopplevelsene som dette gir. Smaksturisme er faktisk en av de voksende næringene i landbruket i dag, og da må vi også legge til rette for det. Selvfølgelig skal det være noen regler for hvordan dette skal være, og det er det vi ønsker å få svar på bl.a. gjennom den høringen som regjeringen har sendt ut. Da kan vi få en del innspill, en del ideer om hvordan dette kan reguleres eller dereguleres, som er det aller viktigste for både regjeringen og Høyre og Fremskrittspartiet. Når vi får høringen, og når saken kommer på stortingsrepresentantenes bord, tror jeg vi skal klare å få til en ordning som gjør at vi får utviklet dette konseptet, i likhet med en del andre konsepter som er nevnt i den meldingen vi nå behandler.

Så vil jeg til slutt bare kommentere så vidt at for å få til gründerskap, innovasjon og nye næringer i landbruket er ideer, evne og skaperlyst utrolig viktig, som det er blitt sagt her. Samtidig må det være åpenhet for nye ideer og nye tiltak. Det må være en ja-holdning både hos Fylkesmannen og i kommunene – hos dem som styrer med regelverket. Det må være en ja-holdning som ikke legger hindringer i veien for at en skal få etablert seg, slik det har vært en tendens til – når produsenter sier at hadde de visst hvor vanskelig det var, ville de aldri i verden ha startet opp med dette. Derfor må vi prøve å gjøre det som også Lundteigen har vært inne på: se på regelendringer, gjøre det enklere, ha en ja-holdning og være positive til at den norske bonden kan få lov til å utvikle seg. Vi må ikke være skeptiske og legge hindringer i veien, og – ikke minst – vi må ikke la janteloven styre hva norske bønder skal gjøre.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:40:50]: I denne debatten har også ordet bioøkonomi kommet opp. Det er et fint ord, men det er et ord med veldig lite konkret innhold. Jeg synes denne salen burde snakke mer praktisk. Bioøkonomi er økonomien i primærnæringene. Primærnæringene er knyttet til fotosyntesen, enten det er til vanns eller til lands, enten det er torsk, timotei eller gran. Når alle snakker om å gjøre noe for bioøkonomien, snakker en altså om å gjøre noe med økonomien for de menneskene som utdanner seg og arbeider med torsk, timotei og gran. Det er for meg innholdet i det begrepet.

Det jeg ba om ordet for, er at det fra statsrådens side er sagt at det ikke er ventet «større administrative konsekvensar av forslaga til tiltak i meldinga». Det er jo altfor lite offensivt. Vi har rundt i Norge gamle hus på gode tomter, utløer på Vestlandet, mer eller mindre nedfalne, som med fordel kan settes i stand for å huse folk. Da må det legges til rette for at de som har sånne tufter, sånne hus, kan gjøre det uten en svær saksbehandlingsprosess. En kan gå inn og melde det, og så er det greit: ett tiltak.

Så til upasteurisert kumelk: En skal ikke reise mye i Sveits for å oppleve at det selges kumelk i hvert gatekryss. Det står samtidig en plakat om at man må varme den opp til 70 grader, men det er noe folk setter pris på, og kvaliteten i Norge, med tanke på listeriabakterier og andre bakterier, er på høyde med det som er i sveitsisk jordbruk. Dette kunne det med fordel gjøres noe med. Det er et stort marked, et kjøpekraftig marked på det området.

Til slutt til det representanten Storberget, tidligere justisminister, var inne på, og som jeg bare kan fullrose, nemlig oppmerksomheten mot «Inn på tunet» med tanke på åpen soning, flyktninger og det hele. Det som der er problemet, er at for de menneskene som ønsker å arbeide med dette, er det tilnærmet umulig å få til langsiktige kontrakter med det offentlige. Jeg synes statsråden bør kunne svare på noen av disse tre utfordringene som er nevnt, og om en ikke vil endre rammebetingelsene sånn at det skal være mulig å utvikle sin gård overfor det markedet, for det er enormt stort, og det er mange som er glad i det vi her snakker om.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [16:44:05]: Bare en kort merknad: Jeg er glad for at bioøkonomi også ble dratt inn i denne debatten, som representanten Lundteigen nå sa. Så hørte jeg Lundteigens definisjon av bioøkonomi: gran, timotei og torsk. Jeg er ikke uenig når det gjelder noen av de tre områdene, men jeg vil også henlede oppmerksomheten på vår tidligere representant Johan C. Løkens 50 teser og definisjoner av dette, for jeg tror at med tre er representanten Lundteigen vel smal, fordi dette er et så stort og viktig område som vil ha så stor betydning. For meg handler dette om å være den gode forvalter, et syn jeg vet jeg deler med representanten Lundteigen. Det handler om å ta i bruk de ressursene som landet vårt har gitt oss, på en god, bærekraftig måte, inn i bioøkonomien. Da er landbruket, da er jordbruket, da er skogen – og hav og blå sektor – avgjørende viktig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.