Se også behandlingen av sak nr. 1 på formiddagsmøtet..

Presidenten: Vi går videre i debatten om rammeområde 3 Kulturdepartementet.

Per Roar Bredvold (Frp): Fremskrittspartiet har gjennom sine snart 26 år ofte blitt kalt et kulturfiendtlig parti, med en kulturpolitikk som man lo og fleipet av. Det har også vanket mange stygge ord og bemerkninger som har såret. Noe kan kanskje være fortjent, men gjennom årene har Fremskrittspartiet vist at vi tar saken seriøst, og vi har etter hvert høstet lovord for dette.

Det er riktig at også Fremskrittspartiet for året 1999 vil redusere antall kroner til kulturen. Istedenfor som foreslått i St.prp. nr. 1 med Tillegg nr. 4 å gi 3 467 717 000 kr til kulturen vil Fremskrittspartiet bruke hele 2 531 208 000 kr. Dette gjør Fremskrittspartiet med god samvittighet siden vi samtidig tar de innsparte midler og bruker dem på bl.a. helse- og sosialsektoren, hvor vi mener de kan gjøre en bedre nytte slik situasjonen er i dag.

Når man ser på hvor Fremskrittspartiet reduserer mest, ser man at Fremskrittspartiet sitter igjen med midler der hvor vi mener de vil nå flest mulig. Fremskrittspartiet ønsker bl.a. gjennom sitt budsjettforslag å fjerne produksjonsstøtten til avisene med 194 700 000 kr. Når man tenker tilbake til i fjor, vil man huske at også Arbeiderpartiet og Høyre reduserte denne posten da de satt med flertall i komiteen. I år reduserer sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre. Det jeg vil med dette, er å vise at også de partiene kan være med på en reduksjon. Selv om deres reduksjon er vesentlig mindre, så er prinsippet der.

Når dette er sagt, viser jeg til at Fremskrittspartiet vil beholde en del midler på dette kapitlet – kapittel 335 – til Anvendt medieforskning og etterutdanning, Tilskudd til ymse publikasjoner og Distribusjonstilskudd til avisene i Finnmark. Dette er fordi Fremskrittspartiet er positivt til aviser og deres arbeid. Når det gjelder avisenes forhold til moms, skal jeg ikke gå nærmere inn på dette her.

Det er også viktig og riktig å se på hvem som får støtte, og hvor mye de enkelte aviser får. Avisene Dagsavisen, Bergensavisen, Vårt Land, Nationen, Rogalands Avis, Dagen, Fremtiden, Finansavisen og Klassekampen stikker alene av med 122 562 862 kr, og dette er kun for ni aviser.

Konklusjon: Fremskrittspartiet ønsker en fri og uavhengig presse, som ikke baserer sitt liv på den støtte man får fra staten. Ytringsfriheten er ikke og skal ikke være avhengig av antall kroner i støtte.

En annen stor post Fremskrittspartiet ønsker å fjerne, er 65 000 000 kr til Markering av tusenårsskiftet, for året 1999. Fremskrittspartiet synes at å bruke så mye midler av skattebetalernes penger til dette, er helt feil. Heldigvis er ordet fyrverkeri fjernet, men allikevel. Dette prinsippet gjelder også for de midler som er tenkt brukt framover mot år 2005. Det lokkes bl.a. med at det skal bygges, restaureres eller lignende på såkalte tusenårssteder spredt rundt omkring i landet, men Fremskrittspartiet er redd for at disse stedene etter hver kan bli store utgiftsposter for de enkelte fylker og kommuner.

Ellers vil Fremskrittspartiet redusere på økonomiske midler til kunstnerstipend og øremerke disse i størst mulig grad til unge kunstnere. Når det gjelder Garantiinntekter, vil vi fjerne disse i sin helhet, nemlig 71 563 000 kr, da kunstnere bør og må kunne produsere noe de kan leve av, og som samfunnet i tillegg etterspør. De som er uenige i dette, vil sikkert si at da får man ikke mangfoldet og bredden. Fremskrittspartiet er ikke enig i dette, og er villig til å ta denne sjansen.

Posten Filmproduksjon m.m. ønsker Fremskrittspartiet å redusere med 70 000 000 kr, da vi ikke kan se at det er statens oppgave, skattebetalernes oppgave, å gi økonomisk støtte til populær- og underholdningsfilmer. Slike næringer bør i størst mulig grad være selvfinansierende. Fremskrittspartiet sier i tillegg at de resterende midler skal gå til tiltak hvor barn og unge og spesielle samfunnsinteresser ellers skal imøtekommes. Når man ser tilbake på noen filmer som har fått stor statsstøtte og som kun har hatt noen få tilskuere, kan man undres om dette er riktig bruk av midler, slik de andre partiene hevder.

Den siste store utgiftsnedskjæringen hos Fremskrittspartiet ligger på Teater- og operaformål, hvor Fremskrittspartiet mener at det med fordel kan reduseres betraktelig. Man vet at billettene subsidieres mye, og dette er etter Fremskrittspartiets mening feil. Vel etablerte mennesker bør betale for sine opplevelser i større grad enn nå.

Når jeg nå ser på hva som er igjen av statlig støtte til kulturen i Norge for 1999, er det mye, og særlig når man som Fremskrittspartiet mener at mer penger på kultursektoren ikke nødvendigvis behøver å bety mer og bedre kultur. Det viktigste er hvordan og til hvem midlene kommer, og hvordan de disponeres.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at kulturbegrepet er stort og mangfoldig og våre interesser av vidt forskjellig art. Dette er bra, og det viser at staten med sine pengeoverføringer ikke bør styre dette. Det som oppfattes som positivt for den ene, kan kanskje til og med være vulgært for den andre. Skillelinjen i norsk kulturpolitikk må ikke bli at det er den offentlige støtten som avgjør hva som overlever. Menneskenes egne syn og valg må avgjøre. Kulturbegrepet kan være rent personlig eller allemannseie. Kulturen må være folkestyrt, slik at folkets oppfatning av kulturen vil kunne styre kulturpolitikken og kulturutviklingen i Norge.

Vi skal være åpne for det nye, men samtidig ta vare på og også foredle den kulturarven vi har. Norge bør ikke etterligne andre lands kultur, da vi har så mye som er verdt å ta vare på, og som særpreger Norge som land og kulturnasjon. Det er umulig etter Fremskrittspartiets syn å yte en rettferdig fordeling av statsstøtten til kulturen. Det er også urealistisk å tro at den offentlige kultursatsingen vil kunne gi alle like mye i den forstand at alle skal få sin rettmessige del. Derfor er det i realiteten ingen garanti for at «kulturbyråkrater» foretar riktige valg på vegne av den enkelte. Fremskrittspartiet har tro på at enkeltmennesket selv kan ta vare på, fornye og videreutvikle felles kulturverdier. Er det å subsidiere en operabillett bedre eller mer verdifullt enn å subsidiere en billett til f.eks. en rockekonsert? Fremskrittspartiet gir med sine skatte- og avgiftsreduksjoner den enkelte mulighet til selv å velge hvilke kulturtilbud man ønsker å benytte seg av.

Når man leser statistikk over hvilke kulturtilbud som nordmenn benytter, viser den en trend som er ganske lik Fremskrittspartiets prioriteringer. Kino, idrett, museum og bibliotek er det som er mest populært. Opptil 60 pst. benytter seg av disse tilbud enkeltvis, kun 6 pst. av operatilbudet. Den sier også at tre av fem nordmenn aldri har vært på opera eller operette. Statistikken viser også at det er barn og unge som er storforbrukere av kulturtilbud. Over 90 pst. av de unge har vært på kino siste år. De i første halvdel av 20-årene har vært på kino i snitt over ti ganger i 1997. Statistikken forteller også at revyer, og da spesielt lokale, er mer besøkt enn institusjonsteatrene. Når det gjelder revyer o.l., vil Fremskrittspartiet bygge opp og støtte den lokale og frivillige dugnaden, som det er så mye av ute blant folk. Ved kulturøkonomisk hjelp sammen med dugnad vil vi kunne mangedoble kultureffekten, og da er vi inne på det essensielle i Fremskrittspartiets kulturpolitikk.

Fremskrittspartiet har mer tro på breddekultur enn såkalt finkultur. Det å engasjere folk kulturelt behøver ikke nødvendigvis å bety store pengeoverføringer. Hvis alle idrettslag, Speideren, 4H, skolemusikk etc. hadde sluppet en del av arbeidet med alle lotteriene og kakebasarene for å få endene til å møtes og i stedet kunne drevet mer målrettet arbeid, ville Norge fått et enda rikere kulturliv og kunne engasjert enda flere med sine tilbud.

Det er en dugnadsånd i det norske folk som mange kan misunne oss. Men vi må passe på slik at strikken ikke blir tøyd for langt. Da kan vi miste ildsjelene, og svært mye kan gå tapt. Og når det er nevnt: Vi må også få en smidigere og mer ubyråkratisk søknads- og kontrollprosedyre på mindre beløp. Det kan være vanskelig for det lille idrettslaget å ha en riktig utfylt søknad til rett tid for å få sårt tiltrengte kroner de kan ha krav på.

Norske komponister og utøvere som har sitt virke i populærsjangrene, har tradisjonelt hatt liten innflytelse på hvordan statlige og private fond fordeler midlene disse rår over. Dette har vært tradisjon i samtlige fond og statlige ordninger som ikke har sitt utspring i rockesatsingen.

Når en ser på hvordan midlene som disse fondene fordeler, blir brakt til veie, er dette fra radiospilling, salg av kassetter, videokassetter, CD-er, musikk spilt på kafeer, diskoteker, restauranter, digital overføring, osv. Det er ubestridelig at det er musikk fra populærsjangrene som har den aller største grad av utnyttelse og spredning, det være seg kopiering eller spilling i offentlig medium. Dette vil si at utøvere og komponister tjener penger de ikke har innflytelse over, og som i stor utstrekning blir fordelt til helt andre deler av kulturlivet.

Det er opp til ethvert menneske å bestemme hva man velger å bruke sine penger på. Dette handler også om å gi populærutøvere og komponister bedre kontroll over eget liv og egen hverdag. I den grad det er målbart, bør en bestrebe seg på at den utøver eller komponist som blir brukt, skal få midlene fordelt individuelt.

Dette var i hovedsak det man rekker å si om Fremskrittspartiets kulturpolitikk på relativt kort tid. Det man kan trekke ut av dette, er: Ja, Fremskrittspartiet vil ta noen kroner fra kultursiden i forhold til de andre partienes forslag og overføre disse til andre fagområder hvor Fremskrittspartiet ser et skrikende behov for midler, men Fremskrittspartiet ønsker ikke noe mindre kultur enn de andre, heller kanskje tvert imot. Det som er den store forskjellen, er hva og hvem Fremskrittspartiet ønsker å øremerke overføringene til. Her vil jeg gjenta at midlene i størst mulig grad skal tilgodese barn, ungdom, eldre og andre med et spesielt behov, mens de veletablerte må betale i størst mulig grad for sine opplevelser selv. Fremskrittspartiet ønsker å tilgodese breddekultur fremfor såkalt finkultur. Kanskje dette også vil være med på å opprettholde bosettingen ute i distriktene, og vi får en dobbel effekt.

At kultur er viktig også hos Fremskrittspartiet, skulle det dermed ikke være noen tvil om, men vi ønsker en kultur mest mulig fri fra politikerstyring. Dermed skulle vi få en rik kulturflora, som vil kunne famne de aller fleste av oss til en rimelig sum.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe G. Fossum (A): Representanten Bredvold nevnte at kultur var viktig for Fremskrittspartiet, og at han hadde brukt ganske kort tid på å forklare hva Fremskrittspartiets politikk var. Jeg er nok ikke så enig i at Fremskrittspartiets syns at kultur er viktig. I hvert fall satser de ikke penger som viser at det er vesentlig.

Men representanten Bredvold hadde også et satsingsområde. Det var i forhold til breddekultur. Og han ville i liten grad signalisere penger til finkultur. Jeg har litt lyst til å høre hva Bredvold mener er forskjellen på breddekultur og finkultur.

Så til et annet spørsmål som er litt åpent. Arbeiderpartiet har signalisert veldig sterkt at vi ønsker å ha en idrettsdebatt med i budsjettdebatten om kultur. Fremskrittspartiet har ikke signalisert hvilket forhold de har til idretten. Og mitt spørsmål til Bredvold er: Hva vil egentlig Fremskrittspartiet med sin idrettspolitikk? Er den så viktig at de vil ha det inn på statsbudsjettet, slik at Stortinget får muligheten til å diskutere idrettspolitikk? Eller er dette noe som de mener at departementet og idrettsorganisasjonene selv bør drive med? Jeg tror det er viktig at Fremskrittspartiet her gir et signal om hva de mener med idrettspolitikk. Tross alt er det 1,7 mill. medlemmer i Norges Idrettsforbund. Det er en viktig kulturgruppe som også har behov for at stortingspolitikere bryr seg om dem.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg trodde jeg uttrykte meg ganske klart, men jeg kan prøve å gjenta.

Forskjellen på breddekultur og finkultur kan vi bl.a. se av besøksprosenten. Jeg nevnte museer, og jeg nevnte bibliotek, forskjellige kinoarrangementer o.l., som var besøkt av opptil 60 pst. Det vil jeg kalle breddekultur. Når en ungdom bruker en kino opptil ti ganger i løpet av ett år, må det være breddekultur. Men når vi ser at tre av fem nordmenn aldri har vært på en opera eller operette, anser jeg det for å være finkultur. Slik kan vi fortsette å lese statistikk. At en slik statistikk kan være forskjellig fra landsdel til landsdel, er riktig. Men i store trekk er det slik.

Når det gjelder idrett, er det noe som interesserer de aller, aller fleste av oss på en eller annen måte. Enten har vi vært med selv, eller så har vi vært tilskuere. Idrett er også viktig i Fremskrittspartiets kulturpolitikk. Prinsippet når det gjelder midler fra Norsk Tipping, kan vi være med på – at det er den tredelingen som har vært før, og at idretten får sin tredjedel. Fremskrittspartiet vil fortsatt være med på å støtte norsk idrett.

Ola T. Lånke (KrF): Det er vanskelig å vite hvilke ord en skal bruke for å beskrive Fremskrittspartiets kulturpolitikk. Primært kutter Fremskrittspartiet over 900 mill. kr. Det er det representanten Bredvold kaller å «ta noen kroner» fra kulturbudsjettet. Det er på en måte litt uangripelig, fordi det liksom ikke berører noen annen slik som det blir fremstilt. Men dersom dette skulle bli vedtatt i Stortinget, ville det jo bety at svært mange av de kulturelle institusjonene rundt i landet ville forsvinne. På en måte er det realt å ha dette synet, og jeg vil vel også si ikke desto mindre beundringsverdig og rosverdig at representantene Sandberg og Bredvold i komiteen har opptrådt så ansvarlig og ryddig som de har gjort nå i høst når de har inngått et budsjettforlik.

Jeg skal bruke denne replikken til å stille et spørsmål til representanten Bredvold. Jeg har inntrykk av at Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden er en institusjon som står Fremskrittspartiets hjerte nær, og det forstår jeg, for det er jo en flott institusjon. Men i en merknad ber Fremskrittspartiet departementet om å

«vurdere en funksjonsfordeling mellom Museet for samtidskunst og Henie Onstad kunstsenter»,

og la sistnevnte ha ansvaret for formidling av internasjonal kunst. Spørsmålet er: Hva ønsker Fremskrittspartiet å oppnå ved en slik funksjonsfordeling? Betyr det at Museet for samtidskunst kun skal konsentrere seg om norsk kunst, og at Henie Onstad Kunstsenter skal ta seg av det internasjonale?

Per Roar Bredvold (Frp): Selv om Fremskrittspartiet reduserer på kulturbudsjettet, har vi allikevel igjen over 2,5 milliarder kr, så det er ganske mye midler som Fremskrittspartiet ønsker å bruke på kultur.

Jeg vil få lov å takke for de rosende ord. Vi i Fremskrittspartiet prøver så godt vi kan, å drive en seriøs og en ordentlig kulturdebatt, på samme måte som på alle andre fagfelt – så det er sagt.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet og Henie Onstad Kunstsenter, er det et litt vanskelig spørsmål hvordan funksjonsfordelingen skal være mellom samtidskunst og annen kunst. Det som er forskjellen fra i fjor til i år når det gjelder Henie Onstad Kunstsenter, er at vi i fjor var litt lunkne til det, i år er vi positive, og vi vil være med og utvikle det videre. Og så får vi se på og vurdere hvordan fordelingen skal være.

Trond Helleland (H): Fremskrittspartiet og representanten Bredvold har blitt beskyldt for å være et kulturfiendtlig parti, sa Bredvold selv i sitt innlegg. Han har blitt såret av bemerkninger om dette. Jeg skal ikke forsøke å såre Bredvold i min replikk, men jeg setter pris på det engasjement som Fremskrittspartiet viser i kulturkomiteen, i det arbeidet vi gjør der.

En ting er at Fremskrittspartiet nærmest barberer budsjettet når de legger fram sine primærforslag. Men nå har jeg hatt gleden av å samarbeide med Bredvold og Fremskrittspartiet om fordelingen av de midlene som vi skulle omdisponere. Den gleden som lyste ut av øynene på representantene fra Fremskrittspartiet over å kunne være med og omdisponere, satte virkelig en tankevekker i meg, nemlig at Fremskrittspartiet synes egentlig det er moro å være med på kulturbevilgninger til gode tiltak.

Det er Fremskrittspartiets syn at det er breddekulturen som skal støttes, og ikke finkulturen. Jeg lurer på om representanten Bredvold ser at det er den nyskapning av kultur, altså kultur som ikke når ut til de brede masser, som ofte er grunnlaget for det som senere blir breddekultur, og som dermed kommer inn under Bredvolds definisjon av det som bør støttes.

Til slutt har jeg et spørsmål til Bredvold angående en lang og kronglete merknad om norsk rock, som Fremskrittspartiet har gått inn på sammen med Arbeiderpartiet og SV, og som det viser seg at svært mange reagerer på. For eksempel er Norsk Rockeforbund redd for å miste sin driftsstøtte. Turné-, festival- og transportstøtten kan bli borte, og det meste skal gå til noe som heter Norgesnettet. Jeg lurer på om Bredvold kunne forklare meg hvordan Norgesnettet skal ivareta rocken, og hvordan det skal komme de brede masser til gode ved å bygge opp et nytt byråkrati gjennom Norgesnettet.

Per Roar Bredvold (Frp): Norgesnettet har vært slik at det har vært en del artister som har vært med og subsidiert andre artister. Det er klart at disse ikke er fornøyd med bare å få en liten del av den økonomiske støtten eller å ha liten medinnflytelse. Så det er dette som Norgesnettet nå i stor grad skal være med og hjelpe til med, slik at den som har vært med og ytt noe, også skal få noe tilbake. Det er vel nesten det jeg kan si om det.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg vil først benytte anledningen til å rette opp en feil i tilrådingen til vedtak for rammeområde 3. Jeg vil gjøre oppmerksom på at det er en feil i innstillingen til tilråding til vedtak for C. Rammeområde 3 II Tilsagnsfullmakter, punkt 1. Riktig tilsagnsbeløp under punkt 1 skal være inntil 41,8 mill. kr.

Innstillingen fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen viser at Regjeringen med noen unntak har fått tilslutning til hovedprioriteringene i sitt forslag til kulturbudsjett. De mest merkbare endringene i forhold til Regjeringens opprinnelige forslag kom som resultat av det fremforhandlede budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet. Dette forliket resulterte i to betydelige kutt på henholdsvis 10 mill. kr i bevilgningen til markeringen av tusenårsskiftet og en reduksjon på 35 mill. kr i produksjonsstøtten til aviser.

De samme partiene har også stått sammen i komiteen om den videre prioriteringen innenfor den vedtatte budsjettrammen. Jeg vil benytte anledningen til å gi ros til Fremskrittspartiets, som jeg også allerede har gjort, og Høyres representanter for å ha utvist ansvarlighet og nøkternhet i de forhandlinger som har vært ført. De omprioriteringer som er foretatt innenfor en ramme på 8 mill. kr, vil også bety en viktig stimulans for de virksomheter som får ekstra midler til sitt arbeid. Den nevnte omfordelingen førte til kjærkomne tilskudd til en rekke virksomheter og tiltak, deriblant flere museer, som Norsk Arkitekturmuseum, Norsk Skogbruksmuseum og Falstad Museum. Videre ble det viktige bidrag til innkjøp av norske kvalitetsfonogrammer og kunst til Nasjonalgalleriet, støtte til gruppen The Brazz Brothers og Rikskonsertenes skolekonsertvirksomhet, for å nevne noen.

Jeg er også tilfreds med at et bredt flertall i komiteen, bestående av alle partier med unntak av Arbeiderpartiet, gikk inn for å gi Olavsfestdagene knutepunktstatus og derved sikre den videre drift av denne festivalen, etter at Rikskonsertene, som forvalter festivalstøtten, hadde gitt beskjed om at Olavsfestdagene ville få beskåret sitt støttebeløp med ca. to tredjedeler på grunn av en strengere praktisering av tildelingskriteriene. Olavsfestdagene er ikke en ren musikkfestival, men en bred musikk- og kulturmønstring knyttet til Nidaroskatedralen, og flertallet fant derfor grunn til å ta den ut av festivalpotten og videreføre støttebeløpet på samme nivå som den har hatt de siste årene.

Dessverre blir kulturpolitikk ofte en kamp om penger. Nå er det jo aldri slik at penger kan utrette alt. Det blir i høyeste grad utfoldet mye kreativitet og skapende kulturaktivitet på frivillig basis uten at det koster samfunnet mye i kroner og øre. Dette er de mange frie kunstnergrupper og ikke minst de utallige frivillige lag og organisasjoner gode eksempler på. Der det er lyst, motivering og idealisme til stede, der skapes det kultur ved hjelp av små midler. Men derfra er det langt igjen til å si at vi ikke trenger kulturinstitusjoner som er fullt ut finansiert av det offentlige. Helst ville vi ha bidratt med større ressurser til langt flere enn vi makter, men jeg tror de fleste erkjenner at innenfor dagens økonomiske virkelighet er det lite å gå på.

Utgangspunktet for Regjeringen ved dette statsbudsjettet har vært å stramme inn økonomien. Derfor er det et bevisst valg som ligger bak når Regjeringen i år i første rekke ønsker å prioritere en videreføring og i noen grad en styrking av driftsgrunnlaget for de eksisterende institusjoner fremfor investeringer og satsing på nye områder. Her ligger nemlig også viktige incentiver med tanke på den kulturelle utfoldelse som skjer utenfor institusjonene. Det står ikke til å nekte at mange kulturinstitusjoner sliter med svært trange budsjettrammer. I særlig grad gjelder det museene. Det er derfor gledelig at så vel regjering som storting nå er opptatt av å styrke museumssektoren. I dette budsjettet er det satt av 10 mill. kr ekstra til dette området. Samtidig er det forventninger om at museenes situasjon vil bli grundig analysert og gjennomgått under arbeidet med den varslede stortingsmeldingen om arkiv-, bibliotek- og museumspolitikken.

Et særlig ansvar har Regjeringen for de nasjonale institusjoner hvor staten står for hele det offentlige driftstilskuddet. På neste års budsjett har både de nasjonale orkestre, teatre og Den Norske Opera fått betydelig økte driftstilskudd for å styrke den kunstneriske virksomheten ved sine institusjoner. Det er også gledelig å merke at interessen for opera synes å være økende i Norge. Dette kommer til uttrykk ved økt tilstrømming til Den Norske Opera i Oslo, men også ved at det settes opp operaer og musikkteater en rekke andre steder i landet både ved distriktsoperaene og i en rekke større byer. Kristelig Folkeparti vil sterkt beklage at det ikke lyktes å få til et positivt vedtak i Stortinget i forrige sesjon om bygging av ny opera. Men den voksende operainteressen bør være et tegn i tiden som kan lede til at Stortinget når operasaken på nytt blir lagt fram, vil samle seg om et lokaliseringsalternativ for en ny nasjonal opera, og at det samtidig blir tatt skritt for å utrede en modell for operasatsingen andre steder i landet.

Et faktum også Stortinget må forholde seg til, er at tusenårsskiftet rykker stadig nærmere. For at dette skal bli noe mer enn en vanlig nyttårsfest, er det lagt opp til en storstilt kulturmarkering over hele landet. Regjeringen har i proposisjonen beskrevet milepælen 2000 år etter Kristi fødsel som et «veiskille – mellom de epoker vi har bak oss og et nytt tusenår». Den statlige del av markeringen består av tre hovedelementer. Tusenårsstedet i fylkene, tusenårsstedet i kommunene og de prosjekter og arrangementer som skal skje i regi av arrangørselskapet Tusenårsskiftet – Norge 2000 AS, hvor også Kirkens markering er inkludert.

Markeringene er tenkt å bidra til å skape noe av varig verdi, og noe som samtidig har røtter i vår historie. Det handler om å ta vare på kultur og minner, på tradisjoner og opplevelser, religiøse og sosiale, og bringe dem videre til kommende generasjoner. Markeringen av tusenårsskiftet skal være med på å minne oss som folk på arven fra våre mødre og fedre og gi oss nødvendig fundament for å møte utfordringer i en usikker framtid. Vi registrerer at man er kommet godt i gang med prosjekteringen både innen arrangørselskapet og ute i de mange kommuner og fylkeskommuner når det gjelder å samle seg om aktuelle forslag til tusenårssteder.

I tillegg til dette tilføres også markeringen av tusenårsskiftet i Norge en ekstra dimensjon gjennom samarbeidet både med «Oslo by 1000 år» og Kulturby Bergen 2000, som begge er betydelige kulturarrangementer knyttet til landets to største byer.

Det har vært reist kritikk fra Arbeiderpartiets representanter i komiteen mot at Stortingets flertall har redusert totalrammen for tusenårsmarkeringen med 10 mill. kr, og at bevilgningen til tusenårsmarkeringen skal ha ført til en reduksjon på andre deler av kulturbudsjettet. Arbeiderpartiet har rett i at bevilgningen til tusenårsmarkeringen er redusert i forhold til de opprinnelige planer både i framlagt budsjett og etter budsjettforliket med Høyre og Fremskrittspartiet.

Men det er helt feil når Arbeiderpartiet hevder at bevilgningen til tusenårsmarkeringen har ført til at andre deler av kulturbudsjettet er blitt redusert. Nei, det er ikke bevilgningene til tusenårsmarkeringene som har ført til kutt. Det er tvert imot innstrammingen i økonomien, som jeg også trodde Arbeiderpartiet hadde forståelse for. Men det er foretatt reduksjon også i disse bevilgningene, og det er nettopp gjort for å skjerme andre kulturformål. Jeg viser derfor til statsrådens brev av 4. desember 1998, der det slås fast «at selv etter budsjettforliket er veksten i kulturbudsjettet fra 1998 til 1999 – uten avsetningen til tusenårsmarkeringen, omlag på samme størrelsesorden som den generelle veksten i statsbudsjettets utgifter».

Den største reduksjonen på Kulturdepartementets rammeområde er reduksjonen i produksjonsstøtten til avisene. Dette er kutt i en viktig støtteordning som sentrumspartiene i utgangspunktet ikke ønsket. Målet med pressestøtten har hele tiden vært å sikre utbredelsen av det frie ord, bevare ytringsfrihet og mangfold og opprettholde et høyt aviskonsum i vårt land. Og pressestøtteordningen har virket positivt i denne retning fram til i dag. Når kuttet først er kommet, må det på kort sikt være et mål å innrette ordningen slik at flest mulig aviser kan opprettholdes og målsettingen om mangfold og ytringsfrihet oppfylles. På lengre sikt vil det imidlertid være nødvendig å foreta en total gjennomgang av pressens rammevilkår, med sikte på oppnå større forutsigbarhet og stabilitet. Det er også nødvendig å se pressens rammebetingelser i lys av utviklingen innen hele mediesektoren – ikke minst med tanke på den sammensmeltning som i dag foregår av ulike medier ved at grensene mellom dem utviskes.

Innenfor avissektoren har vi lenge sett en utvikling mot større uavhengighet i forhold til politiske partier. Avisene er samtidig blitt gode investeringsobjekter for pengesterke mediekonserner. Også innenfor kulturpolitikken er det nok slik at en sannhet er en sannhet til den ikke er det lenger. Det kan derfor hende at tiden er kommet for å tenke nytt og finne nye grep for å sikre de verdier vi ønsker skal prege medievirkeligheten i tiden framover. Derfor har sentrumspartiene sammen med Fremskrittspartiet og Høyre lagt fram forslag om at det nedsettes et offentlig utvalg for å foreta en helhetlig gjennomgang av pressens rammevilkår.

Mediepolitikken omfatter mer enn pressens rammevilkår. Mediene spiller en stadig viktigere kulturpolitisk rolle og øver stadig større innflytelse på bruken av vår tid. Mediene påvirker oss og styrer oss mer og mer både på godt og ondt. Ikke minst for å møte den sterke kommersialiseringen og internasjonaliseringen på dette området er det nødvendig å sikre allmennkringkastingen gode og stabile rammevilkår. Dette vil også være nødvendig for å sikre de norskspråklige tilbud samtidig med at det kulturelle mangfoldet opprettholdes.

Et gledelig trekk i norsk kulturliv er framgangen for norsk filmproduksjon. Både ute og hjemme har norske filmer vakt økt anerkjennelse. I denne sammenheng er den statlige filmstøtten et viktig virkemiddel. Det burde helst karakteriseres som et luksusproblem at enkelte norskproduserte filmer samler et så stort publikum at de drar av gårde med det meste av filmstøtten, slik at det blir mindre igjen til nye produksjoner det påfølgende år. Arbeiderpartiet har fremmet forslag om å gi tilsagn om ekstra støtte i 1999 for nye filmproduksjoner. Fra Kristelig Folkepartis side ønsket vi ikke å ta stilling til om det er nødvendig med ekstra tiltak allerede nå, men vil vurdere dette etter hvert som man får mer oversikt over utviklingen. Regjeringen blir nå pålagt å vurdere en ekstrabevilgning i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og vi ser ikke bort fra at det kan være nødvendig å komme tilbake til dette til våren.

Jeg vil på vegne av mitt eget parti, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet ta opp det forslag som er omdelt i salen.

Presidenten: Ola T. Lånke har tatt opp det forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Grethe G. Fossum (A): Jeg har lyst til å ta opp funksjonsfordelingen og hvor viktig den er for distriktspolitikken. I denne innstillingen til budsjett har vi lagt merke til at flertallet har gått inn for å få Olavsfestdagene til et knutepunkt. Representanten Ola T. Lånke har fått æren for dette. Mitt spørsmål er: Hvordan er det med samvittigheten? Her er det nemlig slik at Sør-Trøndelag, ved Trondheim, har tilrevet seg mellom 60 og 70 millioner statlige kulturkroner, og nå skal de få enda mer ved Olavsfestdagene.

I Nationen ble det skrevet den 12. desember:

«Sør-Trøndelag er dessuten blitt velsignet med et nytt knutepunkt, Olavsfestdagene. Hittil har Olavsfestdagene markert seg mest ved at eierne ikke har klart å bli enige om festivalens kunstneriske innhold, og kvalitetsnivået har vært så lite imponerende at festivalen sto i fare for å miste en del av statstilskuddet til neste år. Nå er den reddet, og som knutepunkt skal den være et kunstnerisk kompetansesenter for hele regionen. Så får man bare håpe at den Stortinget gir status, også får en høyst tiltrengt forstand.»

Dette er ikke min kvalitetsvurdering, den får stå for journalistens regning.

Det jeg også kunne tenke meg å nevne, er at tildelingsutvalget for festivalene gikk av i går på bakgrunn av den overprøvingen som har skjedd fra Stortingets side her. Arbeiderpartiet fant dette så alvorlig at vi har lagt inn et forslag om at Regjeringen bør vurdere etablering av andre nasjonale landsdels- og knutepunktinstitusjoner rundt i de andre fylkene.

Hvordan er det med samvittigheten til representanten Ola T. Lånke i forhold til det å trekke til seg alle midlene til Sør-Trøndelag, og ta æren for det? Hvordan er det med samvittigheten i forhold til funksjonsfordelingen og kvaliteten på Olavsfestdagene? Og hvordan vil han stille seg til forslaget fra Arbeiderpartiet for å sørge for en reell fordeling?

Ola T. Lånke (KrF): Hvordan er det med min samvittighet? Samvittigheten min er forholdsvis oppegående, for å bruke et folkelig uttrykk. Jeg er oppriktig talt veldig glad for at et bredt flertall, alle partiene i komiteen unntatt representanten Fossums parti, har vært med og gitt Olavsfestdagene status som knutepunktinstitusjon.

Jeg skal ikke gå inn på en kvalitetsvurdering. Den stod ikke for representanten Fossums regning, og den står heller ikke for min. Jeg kan ikke gi det. Den får stå for journalistens regning. Det som er klart, er at Olavsfestdagene har hatt en utvikling. Jeg tror det er enighet om at denne festivalen har vokst veldig fram til det vi har sett det siste året. Den har vært gjennom kriser, men den har kommet seg ovenpå, og i dag står den veldig støtt som en bred, kirkelig kulturmønstring knyttet til Nidarosdomen, men med en mønstring av hele kultur- og musikklivet i byen. Det er tross alt landets tredje største by vi snakker om. Så når det gjelder samvittighet – hvis en sammenlikner med andre byer som også har tilrevet seg støtte, for å bruke representanten Fossums uttrykk, er jeg ikke sikker på om Trondheim kommer noe bedre ut.

Jeg skulle gjerne vært med og sett på en bedre fordeling. Jeg tror ikke det er noe problem å se på det. Da måtte vi tatt med hele kulturlivet og sett på mange sider av det, ikke bare knutepunktinstitusjoner innenfor musikk, men også på ulike områder som f.eks. museumssektoren. Jeg tror vi kanskje ville fått se et nokså sammensatt bilde. Jeg går ikke god for den fremstillingen som representanten Fossum har kommet med. Jeg vil tvert imot si det slik at det at en by eller et distrikt opprettholder en stor statlig støtte, er et tegn på at det har skjedd noe der – det har vært en utvikling, det har vært aktivitet, og dette har på en eller annen måte blitt belønnet. Men om det alltid bør være slik, eller om det bør tas skritt for å se på helheten i dette, skal jeg være den første til å underskrive at vi bør vurdere.

Per Sandberg (Frp): Jeg må først få lov til å si at jeg synes det blir litt parodisk når Arbeiderpartiet etterlyser samvittighet i forhold til fordeling av kulturmidler. Det blir en enda større parodi når jeg kikker på forslag nr. 21 fra Arbeiderpartiet. Jeg håper inderlig at ikke Nord-Trøndelag blir befengt med noen flere knutepunkter. Vi har allerede ett som Arbeiderpartiet har sørget for, som sørger for at kommunen går konkurs.

Det var ikke det jeg skulle spørre om. Jeg har et annet spørsmål til representanten Lånke. Han var inne på dette at vi først og fremst hadde en fin dialog i komiteen da vi drev og forhandlet. Det hadde vi også når det gjaldt pressestøtten. Men så dukket det opp noen uttalelser fra Lånke i dag. Kristelig Folkeparti og Regjeringen ønsker å prege mediebildet. Da vil jeg spørre Lånke, siden vi kom til enighet om det forslaget som vi står bak nå: Ville det ikke være naturlig når vi skal se mediepolitikken i en helhetssammenheng, å se på hvorvidt den pressestøtten vi har, er nødvendig? Er det ikke også verdt å se på hvorvidt det går an å ta bort noe av pressestøtten, og eventuelt få belyst konsekvensene av det?

Prinsipielt ønsker Fremskrittspartiet sammen med Høyre å fjerne pressestøtten. Når vi da har gått inn for et sånt forslag, håper jeg også at intensjonene bak det er å se på de midlene som brukes i form av pressestøtte. Jeg håper ikke representanten Lånke var i ferd med å si at han ville gi noen aviser fordeler i forhold til andre aviser.

Ola T. Lånke (KrF): Pressestøtten har i over 30 år fungert som en stimulans for å opprettholde mangfoldet og ytringsfriheten i den norske avisverdenen, og den har bidratt til at Norge har det største aviskonsumet i verden. Det er ingen ting som tilsier at vi skal snu en slik utvikling – la det være sagt. Det er også Kristelig Folkepartis og sentrumspartienes målsetting.

Når vi skal vurdere pressestøtten i framtiden, er det klart at det må gjøres i lys av den nyere medieutviklingen, men også i lys av hvordan pressestøtten til enhver tid fungerer med tanke på den målrettethet som er ønsket i forhold til avisene. Vi vet at den har fungert bra helt til nå, og at den har vært målrettet. Det er det undersøkelser som viser. Men samtidig har vi på grunn av den økonomiske situasjon kommet dit at vi har kuttet i denne pressestøtten. Derfor snakker vi nå på to plan. Vi snakker om en kortsiktig horisont, hvor vi er nødt til å ha mest mulig stabile og forutsigbare rammevilkår for avisene så langt det er råd. Det betyr at vi ønsker å legge objektive kriterier til grunn for fordelingen av den pressestøtten som står igjen, slik at vi skjermer flest mulig og kan opprettholde det mangfoldet vi ønsker.

Men vi har samtidig også sagt at vi bør utrede og gjennomgå hele pressens rammevilkår, nettopp i lys av de faktorene som også representanten Sandberg nevnte, for å se om det finnes andre grep. Det er ikke sikkert at løsningen er å løfte pressestøtten opp til det nivået den har vært på tidligere. Det er ikke sikkert at det er realistisk politisk. Det vet vi ikke. Det kan være at det må gjøres på en annen måte, for det er mange elementer som inngår i pressens rammevilkår. Det er porto, det er statsannonser, ikke minst har moms vært nevnt, og det er sikkert også veldig mange andre ting. Det er viktig nå at vi får nedsatt dette utvalget, slik at vi får en gjennomgåelse. Så får vi prøve i tiden som ligger imellom, å unngå at det gjøres skade.

Inger Stolt-Nielsen (H): Etter at regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet var blitt enige om de totale rammer for årets statsbudsjett, har det vært veldig hyggelig for oss som samarbeidspartnere i budsjettet å høre at representanter for regjeringspartiene har stått frem på rekke og rad og bedyret at Høyres medvirkning i statsbudsjettet har gjort statsbudsjettet til et bedre budsjett enn det opprinnelig var fra Regjeringens hånd.

Nå har vi også hatt den fornøyelse å arbeide sammen med regjeringspartiene i komiteen om de rammer som stod til rådighet der, og bortsett fra den støtte vi gav til Trøndelag Teater og til Olavsfestdagene, har de prioriteringene Høyre har kjempet mest for, hatt overordnede nasjonale mål. Jeg vil gjerne høre om representanten Lånke vurderer Høyres deltakelse i arbeidet med disse budsjettrammene som et positivt bidrag for å få en bedre innretning på kulturrammen.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg registrerer at representanten Stolt-Nielsen har den forståelse at vi har fått til et bedre budsjett etter forliket. Det får nå stå for representanten Stolt-Nielsens egen regning. Jeg ville ikke ha brukt det utrykket – kanskje et annet budsjett. Men det ble et godt budsjett. Vi kan leve med det. Det er også lagt en helhetsforståelse til grunn og en annen inndekning enn det som var sentrumspartienes utgangspunkt – det kjenner både representanten Stolt-Nielsen og Høyre til – slik at det er et annet budsjett. Men det var snøen som falt i fjor.

Siden jeg har litt tid til gode, benytter jeg anledningen til å fullføre et replikksvar som jeg skulle gitt til representanten Fossum om Olavsfestdagene. Det er riktig – som det ble meddelt – at utvalget i Rikskonsertene som innstiller til støtte fra festivalmidlene, har gått av i protest. Og nå angir de ikke bare Olavsfestdagene som grunn, de har også brukt argumenter som går på merknadene fra et annet flertall i komiteen. Men det som var komiteens utgangspunkt, var det dette utvalget i Rikskonsertene nærmest har lagt i fanget på oss – de har sendt ut signaler veldig tidlig om at budsjettet til Olavsfestdagene ville bli kuttet med to tredjedeler. Samtidig hadde vi signaler fra i fjor om at dette ikke skulle skje, og da syntes ikke komiteens flertall at de hadde noe annet å gjøre enn å ta dem ut. De har samtidig gitt signaler om at Olavsfestdagene har en struktur som kanskje gjør at de ikke passer helt med kriteriene for musikkfestivaler, og det er vi enig i. Derfor synes vi det var en god løsning å ta ut av posten kun den summen som de har hatt de siste årene. Det er ikke spørsmål om å kutte noe her, men vi har løftet dem ut og satt dem på en egen post og gitt dem status på linje med Festspillene i Bergen og Harstad.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Trond Helleland (H): Årets kulturbudsjett er preget av de store behov allerede etablerte institusjoner har for drifts- og vedlikeholdsmidler. Det er få nysatsinger i budsjettet. Søkelyset er rettet mot eksisterende institusjoner og virksomheter. Dette er en prioritering som Høyre støtter.

Høyre er tilhenger av en aktiv kulturpolitikk, og legger vekt på at kunst og kultur er av avgjørende betydning for utvikling av den enkeltes personlighet og livskvalitet. Forankring i vår nasjonale kulturarv er en viktig motvekt mot rotløshet og press mot nasjonale tradisjoner. En aktiv kulturpolitikk er derfor viktig for å vedlikeholde nasjonens kollektive hukommelse.

I en tid hvor kulturpåvirkningen utenfra blir stadig sterkere, blir det stadig viktigere å utvikle vår egen kulturelle bevissthet og identitet. Et trygt forhold til eget kultur- og verdigrunnlag er en forutsetning for å kunne utnytte impulser utenfra, og en forutsetning for å unngå at vi blir passive kulturimportører.

Det er disse erkjennelsene som ligger til grunn for Høyres prioriteringer i årets kulturbudsjett.

Med operadebatten friskt i minne er det nødvendig å minne om at vi har en del nasjonale institusjoner som er grovt forsømt. 1. januar overtar Nasjonalbiblioteket den nåværende universitetsbibliotekbygningen. Behovet for en omfattende oppgradering og utbygging er klart dokumentert. Nasjonalbiblioteket vil ikke kunne gi publikum en tilfredsstillende service under de nåværende forhold. Enda mer alvorlig er imidlertid den prekære magasinsituasjonen, som setter uerstattelig materiale av nasjonal betydning i fare. Jeg har selv opplevd kartmagasinet hvor alle gamle kart fra 1500-1600-1700-tallet ligger. I rommet er det flere og tretti grader, og luften er så dårlig at de ansatte ikke kan oppholde seg i rommet i mer enn tjue minutter sammenhengende. Staten har et klart ansvar for at de ansatte får arbeidsforhold som tilfredsstiller minstekravene til arbeidsmiljø. Høyre vil derfor be om at det settes fortgang i oppgraderings- og ombyggingsarbeidet, inkludert arbeidet med nytt magasinbygg, og ber Regjeringen bidra til at planene om et fullverdig nasjonalbibliotek ikke blir en urealisert drøm. Et første skritt kan være å instruere Statsbygg om å sette i gang den detaljerte prosjektering av byggeprosjektet.

Nasjonalgalleriet har også behov for investeringer. Magasinsituasjonen er vanskelig, og innkjøpsmidlene er for små. Høyre har villet markere dette og har fått flertall for å styrke innkjøpsmidlene med en halv million kroner. Dette er vel knapt nok til mer enn ett eller to kunstverk. Men når innkjøpsmidlene til Nasjonalgalleriet bare utgjør 2. mill. kr, er det forhåpentligvis et positivt bidrag.

Teatrene produserer mer teater enn noensinne, men publikumsbesøket har holdt seg relativt konstant. Ett teater har imidlertid hatt en kraftig vekst i besøkstallet, Trøndelag Teater. Det skulle selvsagt bare mangle når man har et nytt teater å vise fram, men det viser også at gode publikumsfasiliteter betyr mye for besøkstallet. Høyre har bidratt til at Trøndelag Teater får 1 mill. kr ekstra neste år for å kunne utnytte de mulighetene et nytt teater gir.

Jeg vil samtidig trekke fram to andre teatre som nå venter på nybygg. Rogaland Teater står foran bygge- og utbedringsprosjekt. Komiteen forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til byggesaken ved behandlingen av neste års budsjett. Hålogaland Teater er valgt til Tusenårssted i Troms. Arkitektkonkurranse er avholdt, og vinneren ble kåret i sommer. 2 mill. kr er allerede brukt på prosjekteringsarbeid. Høyre forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til byggeprosjektet så snart som mulig.

Høyre har også fått flertall for å styrke Bergen Internasjonale Teater med 400 000 kr i budsjettet. BIT er et spennende teater som har en høy internasjonal profil. Teatret har utviklet seg til å bli et kontaktteater for internasjonal kunstnerisk utvikling, og gir norske skuespillere en åpning til internasjonale scener, samtidig som norsk publikum får anledning til å se internasjonale scenekunstnere i Norge.

Ellers har jeg registrert i løpet av dagen i debatten at spesielt Arbeiderpartiet er bekymret over manglende kulturbevilgninger til Buskerud. I Drammen utvikles det for tiden et spennende prosjekt knyttet til et regionalt kulturverksted, noe som kan utvikle seg videre til et utradisjonelt og kreativt teater.

Det er også svært gledelig at departementet har funnet rom for et eget døveteater i neste års budsjett. Dette er en sak Høyre har kjempet for lenge, og som blir et viktig bidrag til døves kulturopplevelser. Teatret skal bygges opp i et samarbeid mellom Døveforbundet, Riksteatret og Døves Video i Ål. Ål kommune har signalisert positiv interesse for at teatret skal etableres der, Ål kulturhus har flotte fasiliteter, Døves Video i Ål og Ål folkehøgskole og kurssenter for døve ligger i kommunen. Det er derfor en unik mulighet til å etablere en spesiell teatervirksomhet i en distriktskommune med et rikt kulturliv.

Musikkapitlet har kommet brukbart ut av årets budsjettbehandling. Høyre er opptatt av formidling av norsk musikk. Det var på denne bakgrunn Høyre fremmet forslag og nå fikk flertall for å styrke innkjøpsordningen for norske fonogrammer med 1 mill. kr. Dette er heller ikke så mye, men allikevel et viktig signal om at flertallet i komiteen ser verdien av innkjøpsordningen og den mulighet ordningen gir for å gjøre norske CD-er tilgjengelige for et større publikum gjennom bl.a. bibliotekene. Men platebransjen sliter med distribusjon ut til butikkene, og klager på manglende spilletid i radio og TV. Dette er det først og fremst bransjens ansvar å ivareta. Men jeg har lyst til å nevne et annet prosjekt som vi har fått flertall for, som kanskje kan være en nøkkel til bedre distribusjon av norske artister og plater. Det foreslås i budsjettet å bevilge 350 000 kr til Norsk Folkemusikk- og Danselag for å utvikle en Internett-basert katalog for formidling av folkemusikk og folkemusikkutøvere. Det er en forutsetning at hele folkemusikkmiljøet drar nytte av prosjektet. Det forutsettes videre at Internett-basen knyttes opp mot tilsvarende baser i Norden. Det er en økende interesse for norsk tradisjonsmusikk, dyktige unge utøvere dukker opp som folkemusikere. Mange er også optimistiske når det gjelder norsk folkemusikks muligheter til å nå ut internasjonalt. Dette er positivt, og det er viktig at departementet, Kulturrådet, Rikskonsertene og andre bidrar positivt til denne utviklingen.

Det er også gledelig at Brazz Brothers får 500 000 kr ekstra i neste års budsjett. De gir mellom 120 og 150 konserter i året, driver omfattende arbeid rettet mot barn og unge, og er fremragende ambassadører for norsk musikk.

Høyre har i årets budsjettinnstilling fokusert på statsstipendiatene. Denne gruppen av fortjente kunstnere og forskere har svært ulik størrelse på sine stipendier Det virker som om behandlingen av denne gruppen har vært tilfeldig. Jeg er derfor glad for at en enstemmig komite ber om at det foretas en vurdering av størrelsen på stipendiene til de enkelte statsstipendiater.

Jeg vil gi honnør til kulturministeren for at hun gjorde en så klar og entydig prioritering når hun fikk beskjed om å kutte 35 mill. kr i eget budsjett. Statsråden sa rett ut at det var viktigere å verne kulturtiltak enn pressestøtten. Denne prioritering har Høyres fulle støtte. Vi er som kjent motstandere av pressestøtten, vi er tilhengere av en fri og uavhengig presse. Det er verdifullt for samfunnet at det eksisterer et mønster av frie og uavhengige lokale, regionale og riksdekkende aviser. Men pressen skal være uavhengig av myndighetene, og Høyre går derfor prinsipielt inn for en avvikling av pressestøtten. Når det er sagt, vil Høyre selvsagt forbeholde seg retten til å si sin mening om innretningen på den delen av pressestøtten som fortsatt er igjen. Jeg har gitt signaler om dette, og regner med at statsråden tar det med seg når hun nå raskt skal avklare hvordan pressestøtten skal fordeles i 1999.

Høyre støtter forslaget om å utrede alle deler av pressestøtten og andre komponenter som utgjør pressens rammevilkår. Dette er selvsagt nødvendig sett i lys av framveksten også av nye medier.

Når det gjelder mediepolitikken, er det ikke så mye å si, dvs. det burde ha vært mye å si, men det har skjedd svært lite siden kulturministeren overtok i fjor høst. Vi venter i spenning på stortingsmeldingen om sponsing og digitalisering, og regner med at disse sakene snart kommer til Stortinget.

Neste år skal vi feire tusenårsskiftet. Høyre er positiv til mange av de planer og prosjekter som Tusenårsselskapet legger opp til. Vi er imidlertid svært bekymret for det forventningsnivået til bevilgninger som bygger seg opp. Det er snart ikke en henvendelse til oss kulturpolitikere uten at mulige bevilgninger knyttes opp til tusenårsskiftet, og summerer man de planene som ligger, kommer nok både storting og regjering til kort. Det positive er imidlertid at dette viser et enormt engasjement i Kultur-Norge. Dette engasjementet må man ta vare på, uavhengig av det forestående tusenårsskiftet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunnar Breimo (A): Høyre sier mye fint om kulturen i sine generelle merknader, hvor det bl.a. heter at staten må sørge for infrastruktur og kunstnerutdanning og sikre det økonomiske grunnlag for de nasjonale kulturinstitusjonene, og Helleland fulgte godt opp i sitt innlegg.

Det høres så bra ut, men nå er det jo slik at Høyre konkurrerer med Fremskrittspartiet om å redusere skatter og andre statlige inntektsposter. Det er Høyres hjertesak nr. 1, som går foran alt annet. Det er derfor grunn til å være skeptisk til Høyres programerklæringer. Pengene vil neppe flyte til kultursektoren når budsjettene skal salderes. I dag flyter Høyre på at andre sikrer statens inntekter. Jeg er redd mange vil oppleve å få gode ord på veien, på samme måte som Ungdom mot vold fikk ved budsjettet vi behandlet i formiddag. Organisasjonen fikk mange gode ord i en merknad, men da det kom til spørsmål om bevilgning, prioriterte Høyre noe annet. De fine ordene skulle tilsi støtte til Arbeiderpartiets konkrete forslag om øremerket driftsstøtte, men nei. Verken organisasjoner eller mennesker kan leve av ord alene.

Det er også grunn til å spørre hva som ligger bak det forholdet at Høyre ikke kunne være med på komiteflertallets merknad, hvor det advares mot for rigide krav til mål- og resultatstyring innenfor kunst- og kulturlivet. Flertallet, alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, ber Regjeringen vurdere om en streng mål- og resultatstyring er egnet for kultursektoren. Det er jo engang slik at det finnes få metoder for å måle kvalitet på dette området. Dessuten er det også slik at kunsten og kulturen først og fremst har kvalitative mål. Høyre vil ikke ha en slik vurdering.

Sammenholdt med kuttet i bevilgningen til musikkfestivaler er det også grunn til å spørre om Høyre ønsker å styrke det jeg vil kalle elitekulturen, på bekostning av det mer folkelige engasjementet som skjer på den såkalte grasrota, bl.a. gjennom de mange musikkfestivalene rundt om i landet.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her overtatt presidentplassen.

Trond Helleland (H): Representanten Breimo mente at Høyre sa mye fint om kultur, og det er jeg enig i.

Men jeg blir litt bekymret når han sier at dersom Høyre hadde styrt landet, hadde kulturen fått blø. Høyre har vist før og vil vise senere at dersom vi er i posisjon, prioriterer vi kultursatsingen. Vi har vårt faste kutt på kulturbudsjettet, og det har jeg akkurat redegjort for i mitt innlegg, nemlig pressestøtten. Det har vi en prinsipiell forklaring på: Den går vi imot. Utover det er det noen kutt, men det er ikke snakk om store summer.

Så spør representanten Breimo om hvorfor ikke Høyre kunne være med på denne merknaden om mål- og resultatstyring. Vi kunne godt ha vært med på den, men nå har det seg slik at den merknaden som står foran, som en samlet komite står bak, var det jeg selv som skrev, og den går på akkurat det samme:

«Komiteen har registrert at det i den senere tiden er fremkommet en rekke klager fra kunstnere og arrangører over byråkrati og skjemavelde i forbindelse med de forskjellige kulturstøtteordningene. Komiteen mener at det er viktig å finne en rimelig balanse mellom hensynet til å ha rimelig kontroll med at midlene brukes etter sitt formål og hensynet til en smidig og ubyråkratisk søknads- og kontrollprosedyre. Komiteen ber departementet gjennomgå støtteordningene med dette for øye. En slik gjennomgang vil også kunne bidra til at en større del av kulturmidlene går til kulturaktiviteter og mindre til administrasjon.»

Dette var det en enstemmig komite som sluttet seg til, og jeg føler på mange måter at det signalet er klart nok. Signalet som ble gitt der, betyr rett og slett at kulturministeren nå må gå gjennom og se på de støtteordningene som finnes, og prøve å redusere byråkratiet. Så kan en jo si at kulturkomiteen kanskje har en tendens til å skrive vel lange merknader. Av og til kan det være hensiktsmessig å ikke gå inn i alle.

Per Roar Bredvold (Frp): Fremskrittspartiet har i sitt budsjettforslag redusert posten filmproduksjon på grunn av at vi synes den virker galt. Slik denne støtten virker i dag, kan det gis flere millioner til filmprosjekter som kun samler en håndfull tilskuere på premieren. Det er også slik at det gis støtte i forhold til antall solgte billetter, slik at f.eks. kassasuksesser som «Olsenbanden» kan få 7,5 mill. kr i billettstøtte og filmen «Solan, Ludvig og Gurin med reverompa» enda mer.

Er Høyre enig med Fremskrittspartiet i at denne posten kan reduseres betraktelig, og at vilkårene for å få støtte må revurderes? Produksjonsstøtten og billettstøtten ligger jo i samme sekkebevilgning.

Trond Helleland (H): Jeg kan være enig med representanten Bredvold et visst stykke på veien. Høyre har pleid å foreslå et lite kutt i støtten til produksjon av norsk film, men på ingen måte slike gigantkutt som Fremskrittspartiet foreslår. Jeg tror på mange måter at filmstøtteordningene er relativt omfattende og kompliserte. Men hvis vi ser på våre naboland og den satsingen som foregår der når det gjelder filmproduksjon, er det klart at Norge ligger langt etter. Det er ikke et mål å lage filmer som ingen ser, men det er heller ikke et mål bare å lage filmer som «Olsenbanden». Det må være et mål å kunne produsere kvalitetsfilm som kanskje kan nå ut til et større og internasjonalt publikum. Husk på at Olsenbanden har sine brødre og søstre både i Sverige og Danmark. Det er ikke den type film Norge kan selge internasjonalt.

Jeg mener derfor at vi må ha en fin blanding av det som er publikumsvinnere i Norge, og det som kan ha et potensial for å gi et bilde av Norge også i utlandet. Film er en kunstart fullt på høyde med mange andre og bør dermed støttes av det offentlige. Men selvsagt kan det diskuteres hvordan denne støtten blir brukt, hvordan midlene blir fordelt. Den diskusjonen vil Høyre gjerne delta i, og jeg håper også at Fremskrittspartiet vil se at det kan være behov for å støtte opp om kvalitetsfilm, selv om det begrepet sikkert ikke lyder godt i Bredvolds ører.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Ein skulle tru at svaret som representanten gav til Bredvold når det gjaldt produksjonstilskot til film, hadde blitt det motsette i forhold til kva Høgre ville gi i sitt alternative budsjett, ikkje redusere det ytterlegare, men heller auke det, for Trond Helleland argumenterte jo godt når det gjeld kvifor ein bør gi produksjonstilskot til norsk film.

Høgre seier i ein merknad i budsjettinnstillinga:

«Det er verdifullt for samfunnet at det eksisterer et mønster av frie og uavhengige lokale, regionale og riksdekkende aviser. Dette bør ivaretas gjennom konkurranse i et åpent marked. Pressen skal være uavhengig av myndighetene og Høyre går derfor prinsipielt inn for avvikling av den statlige pressestøtten.»

Då er ikkje det ein gradvis reduksjon. Men i sitt alternative budsjett foreslår dei å fjerne heile støtta. Og er ikkje representanten Helleland redd for kva for konsekvensar det vil få når ein ønskjer å fjerne alt tilskot? Vi går jo i forliket med Høgre og Framstegspartiet inn for ein reduksjon på 35 mill. kr, og vi ser også kva for støy det skapar. Det ville jo blitt eit ganske stort rabalder dersom alt vart fjerna, og eg trur også at det ville verke inn på moglegheita for vanskelegstilte aviser til å oppretthalde grunnlaget for utgjeving og oppretthalde grunnlaget for at det finst alternativ til dei leiande daglege aviser på lokalt og nasjonalt nivå på same måten som i dag.

Elles vil eg takke Høgre for eit godt og konstruktivt samarbeid i komiteen ved behandlinga av kulturramma. Det har vore eit positivt samarbeid, men når det gjeld pressestøtta, stiller eg meg undrande til at Høgre ønskjer å fjerne alt.

Trond Helleland (H): Det burde være et relativt kjent standpunkt Høyre har inntatt når det gjelder pressestøtten, nemlig at vi ønsker avvikling. Det som er gledelig, er jo at når vi sammen med Fremskrittspartiet nå holder presset oppe for å fjerne pressestøtten, ser det ut til at sentrumspartiene etter hvert begynner å komme etter – 15 mill. kr i fjor og 35 mill. kr i år. Hvis den takten fortsetter, er jo pressestøtten fjernet i løpet av perioden. Da er det mer redelig å si at pressestøtten er noe vi prinsipielt er imot og ønsker å avvikle, i stedet for å gjøre som sentrumspartiene, og reise rundt på alle norske kongresser der avisfolk er samlet, og si at en er tilhenger av pressestøtten, og så kutte den etterpå. Det synes ikke jeg er spesielt redelig. Da er det mye bedre å si det en faktisk mener, og stå for det, i stedet for å ta noen svinger i budsjettet og så kutte pressestøtten.

Jeg har stor respekt for – og det sa jeg også i innlegget mitt – at Regjeringen og kulturministeren valgte å ta kuttet i pressestøtten og begrunnet det med at det var viktigere å skjerme kulturmidlene enn å skjerme pressestøttemidlene. Det har jeg stor respekt for, og jeg håper at sentrumspartiene etter hvert vil komme til den erkjennelsen at pressestøtten ikke er det som holder liv i det mangfoldet av norske aviser som også Høyre er opptatt av. Vi har en rekke lokalaviser i dette landet som går veldig godt, vi har en rekke regionalaviser i dette landet som går veldig godt, og vi har en rekke nasjonale aviser, riksdekkende aviser, som går veldig godt. Jeg er sikker på at med den framveksten vi også ser av nye medier, f.eks. Internett-aviser som har en potensiell dekning over hele landet, som når alle husstander, som når ut av landet osv., vil vi etter hvert få flere og flere spørsmål knyttet til om det er viktig å opprettholde en pressestøtte på over 200 mill. kr fra det offentlige. Kunne pengene ha blitt brukt til noe annet? Kunne pengene ha blitt brukt til noe mer fornuftig?

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Unn Aarrestad (Sp): Det er ikkje tvil om at kulturpolitikken er grunnpilaren for betre livskvalitet, kreativitet, identitet og trivsel. Når me trivst, vil me også kunna yta meir, til nytte for alle. Kulturen vert utvikla både i enkeltmennesket og mellom menneske i fellesskap.

Om ein del av oss er svært så jordnært anlagde, treng me både røter og venger. Røter i eigen kultur gir eit grunnfeste som er naudsynt for å kunna opna seg for uvand og framand kultur. Å kjenna sin eigen kultur gjer det også lettare å takla påverknad der marknad, reklame og pengeinteresser utgjer drivkreftene.

Me kan berre slå fast at gjennom kulturelle aktivitetar vert kreativitet og utvikling stimulert hjå det enkelte mennesket og elles i samfunnet. I tillegg skapar det grunnlag for gode fellesskapsopplevingar som igjen utløyser eigenaktivitet. Samtidig må me stoppa opp og tenkja over kva for verdiar me vil byggja på, og kva slags samfunn me eigentleg vil ha.

Det finst også ein samanheng mellom folk sin bruk av kulturtilbod og kor tilgjengelege kulturtilboda er. Derfor er det så viktig at ein gjennom kulturpolitikken gjer det mogleg for alle å oppleva og delta i kulturelle aktivitetar, alt frå idrett og rock til opera, og teater for den del.

I den mangfaldige kulturdebatten, der ein lett fokuserer på enkeltdetaljar, kan viktige område drukna. Eg vil derfor framheva budsjettforslaget om å styrkja det desentraliserte museumstilbodet ute i fylka. Desse kulturinstitusjonane utfører eit viktig arbeid når det gjeld å formidla lokal kulturhistorie og ta vare på den lokale kulturarven. Desse musea har hatt det økonomisk vanskeleg i mange år. Ein auke på 9 pst. nå vil derfor kunna bøta noko på dette.

Eg vil også nemna at det nå vert avsett ein sum til oppstarting av eit treårig prosjekt med teiknspråkteater for døve og høyrselshemma. Norges Døveforbund og dei døve sine organisasjonar elles har i mange år arbeidd for å få eit eige teater, etablert på dei døve sine premissar. Det er eit samarbeidsprosjekt mellom m.a. Riksteatret og Norges Døveforbund som skal danna utgangspunkt for dette. Eit slikt tiltak vil opna kulturen for grupper som det til nå er gjort lite for. Det er fint at Regjeringa, trass i eit elles stramt opplegg, finn plass til eit slikt tiltak.

Det er også viktig å sjå på biblioteka og folkeopplysningstanken som grunnstammen i det lokale kulturarbeidet. Her må biblioteka utviklast til å verta ein møteplass og eit informasjonssenter ved å ta ny teknologi i bruk, og derigjennom hindra at det oppstår skilje i folket mellom dei som kan og dei som ikkje kan. Elles ser me fram til å få ei stortingsmelding neste år når det gjeld bibliotek, arkiv og museum, der m.a. dette vert teke opp.

Elles er eg glad for at Noregs Mållag og Det Norske Samlaget nå har kome tilbake til eigen post på budsjettet for å synleggjera ein basisinstitusjon for nynorsk kulturarbeid. Samlaget har i over hundre år vore reiskap for styresmaktene i arbeidet for å gi nynorskforfattarane høve til å bruka eige språk. I tillegg er det positivt at Landssamanslutninga For Nynorskkommunar – LNK – har markert seg så fint for å betra språket og saksbehandlinga i kommunane med kurs for administrasjon og folkevalde. Dette er eit arbeid som treng vidare oppfølging.

Me kan også ha nytte av kultur i ein vidare samanheng, og då tenkjer eg på samarbeidet mellom kultur, miljø og helse. Mennesket må sjåast på i heilskap og er like avhengig av eit breitt kulturelt som eit biologisk mangfald for å kunna leva.

Eg trur at for å unngå depresjonar og sjukdomar som følgjer i fotspora av det, må me hekta oss på dei kreftene som kulturelt mangfald gir. Det er vel heller ikkje utan grunn at den svenske næringslivsguruen professor Kjell A. Nordström i si undervisning av næringslivstoppar ber dei leggja bort fagbøkene og heller gå på teater og lesa skjønnlitteratur for å fungera betre.

Menneska har i alle tider visst at ulike kunstformer som musikk, teater, bildande kunst og litteratur har helsebringande verknad. Dette må me òg ta med vidare i arbeidet vårt på kulturfronten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ågot Valle (SV): Jeg må få plage Senterpartiet på dette med pressestøtta. Jeg er kjempeskuffet over at Senterpartiet lar seg dirigere av Høyre og Fremskrittspartiet når det gjelder pressepolitikken. Vi har nettopp hørt Høyre si at målet er at pressestøtta skal vekk, men det ser ut som strategien er at den skal tas bitvis. Da er det ikke noe rart at Trond Helleland i et tidligere innlegg jublet over at de lykkes med strategien.

Senterpartiet har tidligere vært med på å forsvare avismangfoldet, nr. 2-avisene, lokalavisene og de riksdekkende meningsbærende avisene som ikke har mange mektige eiere i ryggen. Og den eneste muligheten til å begrense den makta som de største avisene har over samfunnsdebatten og til å sette dagsorden, er at det finnes alternativer. Jeg ber representanten Aarrestad tenke seg en EU-debatt uten dagsaviser som Nationen og Klassekampen. Vi har prøvd å vise til alternativ når det gjelder kuttet i pressestøtta. Det er ikke kjekt å kutte i andre hjertesaker heller, men prioriteringer er av og til smertefulle. Og det hadde vært mulig for Senterpartiet å følge med oss i akkurat den prioriteringa hvis de mente det var viktig å bevare pressestøtta.

I fjor delte Senterpartiet SVs bekymring når det gjaldt utviklinga av fengselsbibliotekene, og Unn Aarrestad er jo saksordfører for akkurat dette feltet. Fengsel som har ventet i årevis, må få bibliotektjenester. De innsatte i fengslene låner langt flere bøker enn det som er vanlig ellers i samfunnet. Å gi flere innsatte en slik anledning, er ett av flere tiltak som kan gi soninga et innhold. Da jeg var på besøk i Oslo kretsfengsel i høst, så jeg hvor viktig fengselsbiblioteket er i fangehverdagen. Vi har et forslag om mer midler til fengselsbibliotek og til det flerkulturelle biblioteket innafor budsjettramma. Når skal Senterpartiet innfri de løftene de tidligere har gitt på akkurat disse områdene?

Unn Aarrestad (Sp): Først litt om fengselsbiblioteka. Eg hugsar at me i fjor snakka om akkurat dette, og me kjem tilbake til dette når me får den meldinga som omhandlar bibliotek, arkiv og museum, i året som kjem.

Så til skuldinga om å ta bort pressestøtta bitvis. Det er aldeles ikkje Senterpartiet si meining, og det trur eg òg representanten Valle er heilt klar over. Men sidan me var nøydde til å skjera ned – ikkje påverka av Høgre og Framstegspartiet, men ein plass måtte ein ta nedskjeringa på kulturbudsjettet – gjorde ein det slik for å skjerma resten. Det trur eg òg har kome ganske klart fram. Difor er det ein vil sjå på innretninga av dette, for at det skal vera til minst mogleg skade for avisene. Me vil halda oppe dei små lokalavisene og dei riksdekkjande meiningsberande avisene og passa på at det er eit variert avistilbod rundt om i landet. Då treng me meir enn ei avis, for å seia det rett ut. Difor ber me Regjeringa setja ned eit offentleg utval for å sjå på alt dette i samanheng. Det har vore nemnt moms, statsannonsar, porto og pressestøtte i samanheng. Ein må òg sjå på ein del detaljar i dette, som eigentleg er såpass komplisert at me ikkje direkte kan behandla det i Stortinget, men me ber departementet koma tilbake med dette. Då trur eg me vil kunna få noko alle kan leva med, som kanskje òg kan verta positivt.

Jon Olav Alstad (A): Representanten Aarrestad understreker at kuttet i avisstøtten ikke er påvirket av Høyre og Fremskrittspartiet, men er et eget senterpartivalg. Det har vi med overraskelse merket oss vi andre også.

Så sa representanten Aarrestad at vi må skjerme de riksdekkende avisene og lokalavisene. Jeg har bare ett lite spørsmål i den sammenhengen: Hva er årsaken til at representanten Aarrestad vil legge ned Rogalands Avis?

Unn Aarrestad (Sp): Eg har aldri uttrykt noko ønske om å leggja ned Rogalands Avis, eller andre nr. 2-aviser for den del. Eg har aldri sagt noko slikt, så eg anar ikkje kor representanten Alstad har det frå. Eg veit at den avisa var framme som eit eksempel under debatten om det tilsvarande budsjettet i fjor. Eg er veldig opptatt av at me ikkje skal driva politisk sensur, og dermed skal me i alle fall ikkje ta vekk aviser frå spesielle politiske parti. Nr. 2-avisene består dessutan etter kvart av ein del nokså uavhengige aviser og aviser, bl.a. i Nord-Noreg, som i alle fall har vore høgrevennlege. Men eg har aldri sagt noko som helst om Rogalands Avis eller andre aviser som er eller har vore knytte til A-pressa. Eg tykkjer det er positivt at me har ei variert presse nettopp for å visa mangfaldet, og som korrektiv der me har ei enkelt stor avis som dominerer totalt. Den store avisa har òg godt av at det er fleire kanskje små og iltre terrierar som bit av og til, når det måtte trengast. Det er mitt syn.

Jon Olav Alstad (A): Representanten Aarrestad ble noe forskrekket da jeg lurte på hvorfor hun ville legge ned Rogalands Avis, og hevdet at det hadde hun aldri uttalt. – Nei, det trengs ikke å uttales. Det vil være konsekvensen av den politikken Unn Aarrestad og Senterpartiet anbefaler, at de riksdekkende avisene og lokalavisene skal skjermes. Da er det bare en gruppe aviser igjen, det er nr. 2-avisene. Det er ikke så veldig mange igjen av dem rundt omkring i landet. Hvis de 35 mill. kr skal tas bare der, vil dette være konsekvensen av Senterpartiets politikk.

Unn Aarrestad (Sp): Eg trur eg hadde uttalt ganske klart nå i det førre innlegget mitt kva eg meinte om dette. Når ein skal skjera ned, vil ein for det første sjå på heile innretninga som gjeld pressestøtta. Det er f.eks. heller ikkje nokon tvil om at enkeltaviser, som Finansavisen, hadde fått 6-7 mill. kr åleine i tilskot. Me må ha lov til å stilla oss spørsmålet: Er dette rett bruk av pressestøtta? Det kan vera andre aviser som, dersom dei går over til å verta søndagsaviser, får 5 mill. kr åleine i tilskot. Kan det vera rett bruk av pressestøtta? Det er slike ting ein òg må sjå på, samtidig som ein ser på opplagstalet for enkeltaviser, om det er rett tal det ein har nå, eller om vil det vera klokare å leggja seg på eit anna opplagstal.

Eg vil i alle fall ikkje vita av at det skal insinuerast at eg vil leggja ned korkje Rogalands Avis eller andre nr. 2-aviser, for eg ser det viktige ved å ha fleire aviser som kan følgja opp og passa på i det som måtte skje rundt i samfunnet. Det er derfor me prøver så godt me kan, å ta vare på det avismangfaldet som me har her i landet. Men det kan vera område som det må vera lov å sjå på på nytt – om det er rett bruk av offentlege pengar.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ågot Valle (SV): SV vil ved alle budsjettbehandlinger kjempe noen slag for å sikre kunstens og kulturens plass i samfunnet, sikre et mangfold av kulturelle stemmer rundt omkring i hele landet, sikre nyskaping og nytenking. I kulturlivet vil det alltid være dilemmaer og motsetninger, men det er ved å gi rom for motsetningene, for spennet, at kreative krefter får utfolde seg. Det er i motsetningene mellom den profesjonelle kulturen og amatørkulturen, mellom den etablerte kulturen og den eksperimentelle, mellom institusjonsdrift og frie grupper, mellom prosjekt og driftsstøtte, mellom storbykultur og distriktskultur, mellom det nasjonale og internasjonale at kunsten og kulturen skal kunne få utvikle seg.

Skal kunsten leve, må også kunstnerne få leve. Derfor er det så viktig for SV å sikre gode stipendordninger som kan gi nyetablerte unge kunstnere muligheter til å etablere seg, utvikle seg og sikre kunstens frie stilling, og styrke garantiinntektsordningen som har vist seg å ha positiv effekt ved at kunstnerne kan leve og bo også utenom de store byene. Levende kunstnermiljøer over hele landet er en viktig forutsetning for levende bygder.

Men skal kunstnerne kunne leve og dermed kulturlivet blomstre, må også kunstnerne få oppgaver, enten det er gjennom utsmykkingsordninger, gjennom ordninger som kan sikre at norske forfattere får gitt ut bøkene sine, gjennom at teatre og TV viser nyskrevet norsk drama, ved at vi har orkestre som spiller norsk samtidsmusikk, ved at dansere får oppgaver også utenfor de to institusjonene vi har, ved at norsk film får en sjanse, og ved at det blir rom for formidling, både når det gjelder ressurser og arenaer.

Trange budsjett og økende krav til egeninntekter og lønnsomhet kan true mangfoldet og hindre nyskaping. Da mener vi i SV at det er betimelig å spørre: Fortjener ikke kulturen større plass enn 0,7 pst. av statsbudsjettet? Derfor har vi i vårt primærforslag foreslått at kulturbudsjettet skal økes med 223 mill. kr mer enn Regjeringas forslag. Alle – også kulturministeren – vet at denne beskjedne økninga ville fått kreativiteten både i den profesjonelle og den mer folkelige kulturen til å blomstre. De 1 300 søknadene til tusenårsprosjektene vitner nettopp om det. De synliggjør mer enn noe behovet for mer penger til kulturen. Kreative mennesker, institusjoner og organisasjoner hadde fortjent den kontantstøtta som økte kulturbevilgninger ville vært.

Satsing på kunst og kultur fører definitivt ikke til overoppheting av norsk økonomi – til dem som sier det. Det gjør heller ikke investeringer i de kulturbygga som nå venter på tur. De har fått sin plass i vårt primærbudsjett. Det gjelder Jugendsenteret, Rogaland Teater, Hålogaland Teater, Den Nationale Scene – for å nevne noen.

Så er det også noe å glede seg over i dette budsjettet. Norsk scenekunstbruk er ett tiltak. Det at flertallet har sluttet seg til vårt syn om at streng mål- og resultatstyring lett blir ei tvangstrøye for kulturlivet, er et annet. Denne merknaden forplikter Regjeringa til å gå gjennom styringa av kulturlivet og se på skjematyranniet. Til Trond Helleland vil jeg si at det nettopp er denne strenge resultatstyringa som fører til skjematyranniet innen kulturlivet.

Nattforlikspartnernes rasering av pressestøtta gjorde det ekstra nødvendig for SV å vise til omprioriteringer innafor ramma, dette fordi vi nå ser at høyresida får regjeringspartia med seg på en gradvis avvikling av pressestøtta, som vi ser er helt avgjørende for et avismangfold og en forutsetning for ytringsfriheten og for det lokale organisasjons- og kulturlivets synlighet. Vi er kjempeskuffet over regjeringspartia og over kulturministeren. Vi har vist at det er mulig å redde pressestøtta ved andre kutt dersom det skal kuttes. Og at det skal kuttes, er altså nattforlikernes ansvar.

Det er ikke med lett hjerte jeg peker på midlene som er avsatt til Tusenårshelga, men vi mener det er verre å gå inn i det neste årtusen med nedlagte aviser. Vi foreslår andre omprioriteringer: mer til Oslo Sinfonietta, til fengselsbibliotek og det flerkulturelle bibliotek, til Jugendsenteret, til Hordaland teater, som nærmest lever av knapper og glansbilder, og til BIT og Falstad Museum. Alt dette er prioriteringer innafor kulturbudsjettet.

Ellers er budsjettinnstillinga full av våre synspunkter og merknader, som jeg anbefaler til videre lesning.

På vegne av SV tar jeg opp de forslagene som er gjengitt i innstillinga.

Presidenten: Ågot Valle har tatt opp de forslag hun selv refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (Frp): Fremskrittspartiet har gjennom disse budsjettforhandlingene blitt kalt rabiat og forskjellig annet fordi vi kutter på kulturbudsjettet.

Jeg skal ikke ta i bruk samme ordbruken overfor Ågot Valle og SV – det måtte i tilfelle gå i den andre retningen. Avslutningsvis begynner Ågot Valle på listen og mer til – hvis hun skulle ha tatt for seg hele den listen, hadde det nok ikke blitt en tidlig kveld på noen av oss. SV ønsker å bruke mer midler på kultur, 223 mill. kr i dette tilfellet, bl.a. 15 mill. kr ekstra til tusenårsfeiring, ekstra til Nordic Black Theater, 2 mill. kr ekstra til utsmykning av offentlige bygg osv. Aller helst hadde nok SV sett at vi hadde brukt 2 eller 3 pst. av budsjettet på kultur. 223 mill. kr tilsvarer, raskt regnet, ca. 8 500 barnehageplasser i året.

Fremskrittspartiet blir grovt kritisert for at vi foretar denne prioriteringen. Er det ikke også nå naturlig at SV på en måte begynner å se prioriteringene sine i sammenheng med alle budsjettene? Hadde det ikke vært mer naturlig at SV i utgangspunktet hadde bevilget disse pengene bl.a. til mer barnevern, hvis det er det de ønsker, til flere barnehageplasser, siden de går så høyt opp på banen på det området?

Ågot Valle (SV): Ja, det er helt riktig forstått at vi ønsker mer til kulturen og kunsten. Og det er ikke sånn at noen millioner kroner økning til kunsten og kulturen fører til overoppheting i norsk økonomi. Til dem som begrunner nedskjæringer med at vi nå trenger å stramme inn i norsk økonomi: Gå hen og se på hva økonomene nå sier, det er helt andre årsaker enn offentlig forbruk som fører til problemer for norsk økonomi! Noe mer midler fører altså ikke til overoppheting av norsk økonomi. Derimot hadde det satt oss godt i stand til å ta i bruk kreative krefter, til å gi folk bedre livskvalitet og gode opplevelser i hverdagen. Hvis vi hadde gitt kulturen mer plass, hadde det ikke minst vært en god og effektiv buffer overfor kommersielt enfold. Men det går jeg ut fra at Fremskrittspartiet ikke bryr seg så veldig mye om.

Så må altså Per Sandberg ha fulgt veldig dårlig med tidligere i dag, for innafor ramma for Barne- og familiedepartementets budsjett viste vi nettopp at det var rom for mer midler til barnevern og til barnehager, til få ned foreldrebetalinga osv. Den fordelinga/prioriteringa var annerledes enn Fremskrittspartiets, men vi ser sannelig sammenhengen i det vi gjør – derfor også mer midler til kultur.

Ola T. Lånke (KrF): Representanten Ågot Valle er en engasjert og initiativrik kulturpolitiker. Når en sitter og hører på Fremskrittspartiets og SVs representanter replikkveksle, opplever en på en måte to rake motsetninger. Der Fremskrittspartiet kutter, plusser SV på. Jeg har foran meg SVs liste med påplussinger – halvannen side til alle slags gode formål landet over, til sammen ca. 280 mill. kr ekstra, hvis jeg ikke tar feil, til kulturformål. Hvem skulle ikke hatt lyst til å ha så mange penger å bruke på kultur? Og når en hører Ågot Valle beskrive hva kultur kan utrette, blir en helt rørt. Men virkeligheten er nå engang ikke slik at vi kan bruke så mye penger. Jeg har lyst til å spørre representanten Valle om det er en klok strategi av SV å vifte med så mye SV- kroner som en ikke får noe som helst for. Forslagene skaper mange forventninger rundt omkring, men det kommer ikke noe ut av dem. Og skulle de nå i et gitt tilfelle ha blitt vedtatt, vet vi at det ville måtte videreføres på et langt høyere nivå på neste års budsjett. Og det ville i hvert fall på sikt føre til en uheldig situasjon for norsk økonomi.

Mitt spørsmål er, uten at jeg skal blande meg for mye inn i SVs politiske strategi: Ville det ikke være klokt om SV opererte litt mer på samme bølgelengde som oss andre?

Ågot Valle (SV): Jeg vil først si takk for gode ord.

Så spørs det hva slags bølgelengde vi skal operere med. Jeg har gjort det ganske klart både at vi ser behov for og at det er rom for mer kulturkroner. Og er det noe vi får masse ut av, er det jo nettopp kulturkronene. Bare ved tanken på at det kan gå ut midler til noen tusenårsprosjekter, blomstrer kreativiteten rundt i hele landet – de tenker at hvis vi bare får tak i 100 000 kr, skal vi sannelig ta i et tak og komme med stor innsats sjøl, og sånn er jo nettopp kulturlivet. Så vi mener at det er rom for mer satsing på kultur. Det vil gi oss et rikere Norge, som gjør oss i stand til å møte framtida og alle de utfordringene som ligger der.

Og så er det sånn at vi faktisk setter midler til kulturen framfor midler til våpen. Flertallet ville i forliket ha 450 millioner mer til våpen, og jeg er ganske sikker på at Ola T. Lånke og Kristelig Folkeparti egentlig mener at det hadde vært mye mer riktig å satse på kulturen og alt det som vi sammen brenner for. Det er jeg helt sikker på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Jon Olav Alstad (A): Det var litt morsomt for en som har sittet i kulturkomiteen lenger enn et år, å høre forrige replikkordskifte, når man tenker på at det ikke er så veldig mange år siden Senterpartiet også var ute og fremmet forslag om 200 millioner mer til kulturen enn det regjeringen hadde lagt opp til i utgangspunktet, så her går det i bølger hvor mye man vil plusse på.

Det kulturbudsjettet som kom i oktober, var i grunnen ikke egnet til å overraske så veldig mye. Her ble stort sett alt ført videre slik det var, og det var ingen nytenkte tanker om kulturens videre utvikling. Kultur i distriktene, som Arbeiderpartiet har vært opptatt av, ble ikke viet noen særlig stor oppmerksomhet. Og de signalprosjektene som vi satte i gang, som skulle bidra til ulike spennende satsinger utover landet, ble kuttet, tilbud til barn og unge ble tonet ned – et temmelig kjedelig og konservativt kulturbudsjett.

Så tok sentrum 10 millioner før avtalen krevde enda 35 millioner i kutt. Nå hadde ingen stilt krav til kutt i støtten til avisene, det var kulturministeren selv som valgte det. Det kunne ha blitt kuttet andre steder, bl.a. innenfor de 148 millionene i økning som budsjettet har.

Når kulturministeren sier at alternativet var å legge ned to teatre, påkaller det ingen sympati. Tvert imot er det et forsøk på stakkarsliggjøring av egen politikk. Dersom kulturministeren hadde redusert økningen til 113 millioner, ville ikke det gitt noen dramatiske konsekvenser. Årets kutt derimot vil innebære at aviser legges ned, og av erfaring vet vi at ingenting er så dødt som en død avis.

Pressen har hatt en viktig rolle som en av byggesteinene i vårt demokrati, og vi har vært stolte av at vi har klart å opprettholde et mangfoldig og differensiert pressemønster. Når det gjøres endringer i den minste subsidieordningen, produksjonstilskuddet, kan det få følger for pressemønsteret på sikt. Momsfritaket, statsannonsene og pressestøtten har tilgodesett ulike aviser. Når den ene støtten nå rammes kraftig, vil på sikt legitimiteten for de øvrige ordningene også svekkes. Men jeg regner med at ministeren har full oversikt over hvilken betydning selv et lite kutt i pressestøtten vil kunne ha. Og det er ingen grunn til å minimalisere betydningen av det.

Det har også avisorganisasjonene innsett, og de har nå anbefalt at kuttet fordeles jevnt over på alle. Kulturministeren har vært ute med signaler om å skjerme de avisene som står henne nærmest politisk, og overlate til de øvrige avisene å ta hele kuttet. På den måten kan en bidra til ytterligere å forverre effektene av dagens kutt. Det er svært alvorlig i et demokrati dersom vi får et politisk system som «belønner» egne aviser, og kutter andre. Dersom det kan stilles spørsmål om det skjer, vil hele pressestøttens legitimitet forsvinne, og med den forsvinner også støtten. Det er alvorlig om vi får en kulturminister som kan sammenliknes med mer totalitære systemer, der politikerne bestemmer hvilke aviser som skal utgis. En slik kulturminister har ikke det norske demokratiet fortjent.

Det har vært spekulert på hvorfor kulturministeren kuttet, og hvem hun hørte på. Nå står det enhver fritt til å velge sine rådgivere, så jeg konstaterer at hun i brev til komiteen tar på seg hele ansvaret for den vurderingen som er gjort. Men når lederen i Senterpartiet springer de store kapitalinteressenes ærend, er det også naturlig at det stilles spørsmål ved prosessen, i hvert fall når det skjer i de lukkede rom, uten mulighet til innsyn og debatt. Og det er ikke til å stikke under stolen at store markedsaktører som f.eks. Orkla på kort sikt tjener på det grepet statsråden gjør. Og gjennom å la enkelte aviser ta alt kuttet og skjerme andre, vil Orkla og andre store kapitalinteresser tjene ytterligere.

Siden statsråden til nå har vært lite tilgjengelig for kommentarer til dette budsjettkuttet, vil jeg nå benytte anledningen til å be om å få vite hvorfor statsråden kutter i pressestøtten, hvordan kuttet skal skje, og hvilke aviser som skal dø. For jeg regner med at statsråden er klar over hvordan politikken hennes vil slå ut.

Så til slutt: Komiteens leder prøvde i et replikkordskifte å minimalisere betydningen av kuttet i pressestøtten tidligere i dag. Det forteller meg én ting: Her er det lite kunnskap om avisenes situasjon og om hvor godt pressestøtten treffer. Det gjør meg om mulig enda mer bekymret enn om man med viten og vilje og erklært målsetting kutter i pressestøtten.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Som kulturminister er jeg opptatt av kunstens og kulturens vilkår i vårt land. En kulturnasjon må være villig til å prioritere midler både til skapende og utøvende kunst, til kulturvern og kulturarv og til formidling. Som kulturnasjon må vi både stille høye kvalitetskrav over et bredt spekter og stimulere til folkelig engasjement, fellesskap og deltakelse. Vi må sikre både topp, bredde og mangfold. Det gir grunnlag for et rikere liv, det bidrar til å gi den oppvoksende generasjon styrke til å møte fremtiden, til å ta ansvar og være kreativ i forhold til nye utfordringer. Kunstnere og kulturarbeidere må tenke stort om sin innsats.

Og det foregår da også mye spennende og kreativt over det ganske land. Ikke desto mindre er det min oppfatning at vi gjennom årene ikke har prioritert kunsten og kulturen høyt nok. Det kan ha sammenheng med mange forhold. Her er det ingen lov som sikrer bevilgninger, stram økonomi har ført til at små og sårbare kulturbudsjetter har lite å stille opp med mot skole, helse og veier. Og hva skal vi egentlig med opera for de få og med mislykkede filmprosjekter, spør kanskje noen. Er det slik det tenkes, eller ser vi nå omsider en økende forståelse for kunstens og kulturens betydning for vårt samfunn? Jeg tror det.

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1999 var stramt. I løpet av høsten ble det klart at Arbeiderpartiet og Høyre gikk imot å ta fra veksten i det private forbruket til fordel for fellesskapet. Dette førte som kjent til en prosess der Regjeringens forslag til økte inntekter ble nullet ut og erstattet med nye kutt. Det var en smertefull prosess, selvsagt.

Jeg har registrert at Arbeiderpartiet i sitt opplegg ikke foretok kutt på kulturbudsjettet. Ser en bort fra pressestøtten, som Høyre ville fjerne helt, var også Høyre mer tilbakeholden med kutt i kulturbudsjettet nå enn tidligere. Det er således etablert et stort flertall på Stortinget som vil skjerme kulturområdet mot kutt. Ønsket om å skjerme et til dels sårbart og underprioritert kulturliv mot kutt, var også begrunnelsen for at jeg fant å kunne ta et kutt på 35 mill. kr på produksjonstilskuddet til pressestøtten. Det har vakt sterke reaksjoner, og det har jeg stor forståelse for. La meg derfor peke på at i Regjeringens opplegg var det en økning i produksjonstilskuddet på 6,4 mill. kr, og jeg vil også understreke de pressepolitiske målene om å opprettholde grunnlaget for avisutgivelser og en differensiert presse. Dette står fast. Derfor er det nødvendig med en gjennomgang av regelverket for å sikre målene. Og når det gjelder antydningen om totalitære regimer, så faller den på sin egen urimelighet.

Vi står foran et tusenårsskifte. Det kommer uansett. Regjeringen har lagt vekt på å gripe denne enestående anledning til et kulturelt løft for hele landet. Jeg er glad for at det i tillegg til det ordinære kulturbudsjettet er etablert et flertall for 55 mill. kr til dette formålet i 1999. Arbeidet med markeringen har utløst en gledelig aktivitet over hele landet, og dette kan jeg gjerne utdype bl.a. med å vise til at det nå er mottatt 1 200 søknader om prosjektmidler. Kreativiteten og mangfoldet er imponerende. Og selv om SV og Arbeiderpartiet har valgt å kutte 45 mill. kr på denne posten i år, velger jeg å tro at vi i fellesskap fremover vil arbeide for en samlende og verdig markering av denne historiske begivenhet.

La meg så ta et par punkter i innstillingen. Når det gjelder komiteflertallets merknader om rock, regner jeg med at en del av det er basert på misforståelser. Og jeg avventer kommentarer bl.a. fra representanten Alstad til det i løpet av debatten, for det som flertallet der har gjort, vil få uante konsekvenser.

Når det gjelder spørsmålet om Rikspolitisk Senter på Eidsvoll, som jeg fikk høre om fra representanten Grethe Fossum, er det riktig at det der oppstod problemer med grunnforholdene. Jeg valgte å ta et møte med kommunen, fylkeskommunen, senteret og Statsbygg, og vi har fått denne saken inn i et godt farvann, og kommer tilbake til Stortinget med det i løpet av våren.

Når det gjelder idretten på statsbudsjettet, er det jo slik at det er spilleinntekter som er grunnlaget for finansiering av idretten, og en samordning av spillene, som ble vedtatt i Odelstinget i går, vil innebære at man faktisk får økte spilleinntekter. En årlig debatt om idretten synes jeg det er viktig å legge opp til, og derfor vil det legges grunnlag for det i de årlige budsjettene, selv om man ikke har disse få millionene på statsbudsjettet i en egen budsjettpost, som man tidligere har hatt. Jeg vil også peke på at vi ønsker å legge fram en melding i 1999 om idretten og pengene til idretten. Jeg vil da mene at det var riktig å legge opp dette bredt og legge vekt både på fysisk fostring, på det lokale friluftslivet og på forholdet mellom topp og bredde.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Olav Alstad (A): Kulturministeren valgte å kutte i pressestøtten. I kultursektoren kunne det ha vært kuttet i den økningen som var lagt inn. Dersom en regner bort alle overføringene, lå det allikevel en økning inne på 48 mill. kr. Hvorfor ikke kutte her?

Det kan være interessant for oss å få vite om Regjeringen støtter det forslaget til utredning som ligger på bordet som et fellesforslag fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet – et forslag som ble fremmet i dag, og hvor den eneste forskjellen i forhold til Arbeiderpartiets forslag er at det ikke uttrykkelig er slått fast at de pressepolitiske målene fortsatt skal gjelde, noe Arbeiderpartiet ønsker at de skal gjøre også i forbindelse med en ny utredning av pressestøtten. Hvorfor fremmes det et forslag der dette ikke er et av utgangspunktene?

Så skal jeg gi statsråden sjansen til å svare på min utfordring i mitt innlegg: Hvorfor kuttes det i pressestøtten, hvordan skal det kuttes i pressestøtten, og hvilke aviser må ta følgene av det og gå inn?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg er glad for at jeg fikk denne replikken, for da kan jeg utdype det som Alstad også tok opp i sitt innlegg. La meg først si at jeg presiserte at de pressepolitiske målene ligger fast. Derfor regner jeg med at det blir nærmest enstemmighet om å få en offentlig utredning hvor man tar fram alle sider ved forholdet for pressen, både pressestøtteordningene, momsfritaket, annonsene og utviklingen på portosiden.

Så er spørsmålet hvorfor vi kutter i pressestøtte. Jeg liker det ikke, det innrømmer jeg gjerne. Jeg økte produksjonstilskuddet med 6,4 mill. kr, men så meg ikke i stand til å ta dette noe annet sted, når kuttet var en realitet, enn her. Og ingen kan vel si at det er en lite talefør gruppe jeg har utfordret med å ta dette kuttet. Her er det altså snakk om 35 mill. kr. Jeg vil si at det kan fordeles slik at jeg tror vi greier å berge det som er målet med pressestøtteordningene. Jeg tar selvfølgelig avstand fra antakelsen fra Høyres Helleland om at dette skulle være begynnelsen til slutten for pressestøtteordningen. Det er ikke flertall for det i denne salen – tvert imot.

Så er det spørsmål om hvordan vi skal kutte, og jeg har denne gangen heldigvis unngått et flertall som har pålagt formen for hvordan dette skal gjøres. Men det er ikke lett å redegjøre for hvordan man kan foreta et slikt kutt. Det er et stort kutt, det er problematisk, og det vil merkes av alle avisene som får pressestøtte. Men jeg vil komme tilbake med det, i slutten av januar regner jeg med. Pressestøtten er basert på regnskapstall fra året før, og således er det umulig for noen å regne ut hvordan dette vil slå ut på det nåværende tidspunkt.

Per Sandberg (Frp) : Utfordringen gikk egentlig til Alstad når det gjelder Samlet Norsk Rock. Fremskrittspartiet har sammen med Arbeiderpartiet og SV sørget for flertallsmerknader her.

Jeg har i dag fått et brev fra Norsk Musikkråd, som gjør oppmerksom på at det muligens ligger en fare i flertallsforslaget. Det skyldes vel noe uvitenhet og at en ikke har satt seg inn i intensjonene med merknadene. For Fremskrittspartiets del er det i hvert fall en helt klar retning i noen av de ønskene vi har med kulturpolitikken. Det må aldri bli eller fortsette slik som det er når det gjelder Rikskonsertene, at det på en måte blir opp til andre enn representanter for populærsangerne å bestemme hvordan populærsangernes midler skal brukes, til å begunstige kultur som andre har bestemt skal inneholde mer kvalitet eller mer høyverdig musikk enn populærsangernes. Det er det som foregår.

Tilbake til det som statsråden var inne på når det gjelder presse. Jeg spurte tidligere representanten Lånke om det samme, og nå hører jeg at statsråden er veldig opptatt av å presisere at man skal berge de pressepolitiske mål. Nå har regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre blitt enige om et omforent forslag som har et annet innhold. Er det fortsatt veldig viktig for statsråden og Regjeringen å drive fram de pressepolitiske målene som jeg anser som politisk styring av media?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Til det siste først. Det med politisk styring av media blir helt meningsløst for meg. Her er vi i en situasjon med en veletablert ordning for å sikre mangfoldet i pressen. Det er rettet inn mot tre kategorier, det er lokalavisene, det er nr. 2-avisene, og det er de riksdekkende meningsbærende avisene. Og når en har etablert en støtteordning for å sikre disse, er det nettopp fordi en ser behovet for mangfold i media. Spørsmålet om hva som skal være hensikten med et offentlig utvalg, er for meg helt klart. Som det fremgår av proposisjonen, vil det være å sikre de pressepolitiske målene som der er satt, men det vil selvfølgelig være en prosess å utarbeide et mandat for et slikt offentlig utvalg.

Når det gjelder spørsmålet om denne formuleringen om Samlet Norsk Rock, har jeg prøvd å studere den litt. Særlig når dette er koblet til overføring av penger, slik det er i merknaden, vil dette kanskje kunne få utilsiktede virkninger. I hvert fall er det, slik jeg ser det, en smule uklart hvordan man kan ta bort bevilgninger til turnétilskuddsordningen, som har hatt stor oppslutning, og som har vært åpen for alle innen rytmisk musikk, og lage i stand en ordning som nok bl.a. innebærer at Norsk Rockeforbund og alle andre som har hatt nytte av turnétilskuddsordningen, blir tapere. Det er det ene, og jeg vil gjerne utfordre Arbeiderpartiet og de som står bak flertallet her, på hva de faktisk mener. Et annet sted står det nemlig :

«Det er lite ønskelig at kreative ressurser i stor utstrekning brukes til kamp om økonomiske midler i stedet for kulturproduksjon.»

Det går på det forhold at man ønsker å ha en annen sammensetning av utvalget som fordeler midler. Jeg er enig i intensjonen her, men jeg er ikke enig i den antydningen som kommer, at nærmest alle organisasjonene skal sitte i utvalget, det blir for meg en kamp som ikke er hensiktsmessig.

Trond Helleland (H): Kulturministeren er opptatt av tusenårsskiftet – det er positivt – og viser til de 1 200 søknadene som er mottatt når det gjelder tusenårsprosjekter. Det kulturministeren ikke nevnte, var summen det er søkt om, nemlig 750 mill. kr. I tillegg vet vi at det nå står en lang rekke fylker i kø for å lansere sine tusenårssteder, og at det ligger en rekke andre tusenårsprosjekter på beddingen. Er ikke kulturministeren redd for at de forventninger som er skapt i forhold til dette tusenårsskiftet, er vel store? Og hvordan vil kulturministeren i så fall bidra til å dempe de forventningene om bevilgninger som er skapt?

Så over til pressestøtten: Kulturministeren sier veldig klart at hun valgte å foreta kuttet i pressestøtten for å skjerme kulturen. Det syns jeg er et helt klart signal om at det minst prioriterte, det minst viktige, i kulturministerens budsjett, er pressestøtten. Men så fortsetter kulturministeren naturligvis å framholde de pressepolitiske målsettinger, og gjentar at de står fast. Da er spørsmålet om vi skal tro på det, når kuttet i fjor ble tatt i pressestøtten og kuttet i år blir tatt i pressestøtten, og kulturministeren sier at dette er det minst prioriterte området, eller der en helst vil kutte dersom en må kutte. Er det ikke da mer redelig å si at Senterpartiet og kulturministeren vil revurdere pressestøtten? For det er faktisk det kulturministeren er i ferd med å gjøre ved å ha kuttet 50 mill. kr over to år. Det er et kraftig innhogg – og Høyre støtter det – men jeg syns at kulturministeren kunne si at det er dette hun faktisk mener.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Trond Helleland var først inne på tusenårsskiftet og forventningene som var skapt – jeg vil heller si det gledelige engasjementet og den kreativiteten som kommer til uttrykk: 1 200 prosjektsøknader allerede. Vi vet også at det er 300 kommuner som har etablert sine egne tusenårskomiteer, og jeg er overbevist om at det ikke er forventet at vi skal bevilge mer fra Stortingets og statens side enn det man faktisk ser blir bevilget. Men det er penger, det er kreativitet, det er engasjement i systemet, og det gjøres mye i kommunene på privat initiativ, i næringslivet – det går an å få tak i sponsorinntekter. Så jeg tror at i sum vil dette bli en verdig markering av en stor begivenhet i våre liv. Det er i hvert fall min forhåpning, også når det gjelder disse tusenårsstedene. Jeg tror at folk erkjenner at det kanskje ikke blir så mye penger som man trodde i utgangspunktet, eller som man har lagt lista opp til, men at en faktisk kan få litt, som kan være en stimulans – og så får man synergieffekter.

Så til pressestøtten igjen: Om dette er det minst prioriterte området på Kulturdepartementets budsjett? Ja, det kan jo virke sånn. Jeg ser det. Jeg mener altså at når jeg skal foreta en totalvurdering, er et kutt på 35 mill. kr noe jeg kan forsvare på dette området, men jeg liker det ikke! Og jeg vil arbeide for at man nå skal få til en fordeling av dette som kan sikre det som er målet for pressestøtteordningen. Om det er mest redelig å si at vi revurderer hele pressestøtten? Det skjer altså mange ting på dette området, det skjer bl.a. endringer i eiersitsen, man ser at en del aviser som har pressestøtte, har ganske god inntjening osv. Det er områder her som vi kan se nærmere på, men målet når det gjelder pressestøtteordningen, opprettholdes.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen

Ågot Valle (SV): I høst la kulturministeren fram et budsjett som på mange måter konsoliderte stillingen i kulturlivet – og så var det et par spreke tiltak ved siden av.

Det er sånn at kunstens og kulturens stilling i samfunnet, som både kulturministeren og jeg er opptatt av, blir avgjort i statsbudsjettet – der kunsten og kulturen altså blir tilgodesett med 0,7 pst. – og i kommunebudsjettene, og det er etter min mening i kommunene at den store utfordringa ligger nå. Med elendig kommuneøkonomi, uten rettigheter og vern, står kulturen laglig til for hogg – spesielt kultur for barn og unge, det flerkulturelle møtet og samtidskunsten. Da er mitt spørsmål: Hva vil kulturministeren gjøre? Hva slags initiativ vil hun ta for å sikre mangfoldet i kunsten og kulturen uten det å komme med fromme bønner til kommunene? Kulturministeren sa jo sjøl at uten en lov som sikrer bevilgninger, og med trang økonomi, er det fare for kutt.

Videre er det nå kommet en nordisk rapport som viser at orkestrene våre for det meste spiller tradisjonell musikk og veldig lite samtidsmusikk. Da er det om å gjøre å sikre eksistensen til de ensemblene som følger opp behovet for formidling og presentasjon – og nytolking – av den nye musikken. Det er ikke mange av dem, men det er altså om å gjøre å sikre eksistensen til de få blomstene som er der. Oslo Sinfonietta er en av dem. Komiteen skrev et brev og spurte om hva kulturministeren ville gjøre for å sikre Oslo Sinfonietta – og fikk ikke noe svar. Kulturrådet har bedt om at det blir etablert en støtteordning for musikkensembler nettopp for å sikre Oslo Sinfonietta og andre samtidsensembler støtte. Det har jeg foreslått i budsjettinnstillingen. Hvordan ser kulturministeren på et sånt forslag?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det er riktig som Valle peker på, at budsjettet i utgangspunktet i stor grad var rettet inn på å konsolidere, på å sikre og videreføre driften når det gjelder de etablerte institusjoner, og at det ikke var rom for mye nytt. Vi syntes det var viktigere å ta vare på det vi har i den situasjonen vi nå er i, enn å etablere nye ordninger – bortsett fra døveteateret, som vi fant plass til.

Kommuneøkonomien er elendig, sier Valle. Og det er vanskelig økonomi mange steder, men vi kan jo ikke skape inntrykk av at det er stor nød i fedrelandet. Saken er at vi har et meget høyt og økende privat forbruk, og jeg må si at jeg syns det er ille at man ikke fikk flertall for å ta noe fra det økende private forbruket og bruke til fellesskapet.

Når det gjelder Oslo Sinfonietta, er det et av de tiltakene som har fått prosjektstøtte fra Kulturrådet, og som etter noen år da faller ut av Kulturrådets ordning. Og jeg vil si at virkemiddelbruken og også forholdet mellom prosjektstøtte og driftsstøtte er vi nødt til å se nærmere på, så jeg kan ikke si noe annet enn at vi går gjennom virkemiddelbruken. Ettersom ingen har nevnt den komitemerknaden som går på skjemavelde og byråkrati, kan jeg også kommentere den. Jeg har med interesse registrert det som står der, og jeg er selvfølgelig opptatt av at dette skal være så enkelt som mulig. Samtidig er det et stortingspålegg at man skal sikre at pengene går til det som er hensikten med ordningen.

Grethe G. Fossum (A): Jeg har registrert at kulturministeren ikke liker seg i dag. Hun ville helst ha tatt mer av privatforbruket og brukt på fellesskapet. Betyr det at hun ikke liker det samarbeidet som er med Høyre og Fremskrittspartiet?

Hun har også gitt uttrykk for at hun ikke liker å ta av pressestøtten – til tross for at hun har gjort det ved to anledninger. Betyr det også at hun ikke liker å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet?

Vi har også hatt en debatt om funksjonsfordeling. Olavsfestdagene er foreslått til knutepunktinstitusjon. Man har satt spørsmålstegn ved om det som er der, er kvalitetssikret. Hvordan liker egentlig kulturministeren å fordele mer penger til de store byene istedenfor til de fylkene og distriktene som får lite statlige kulturpenger?

Og det fjerde spørsmålet går på Rikspolitisk senter. Flertallet har faktisk brukt opp 8 mill. kr som skulle ha vært brukt til Rikspolitisk senter. Det har de brukt til drift istedenfor til investering i prosjektet til kulturministeren. Hvordan liker hun det?

Det er også et tankekors for meg at siden pengene nå er brukt opp, hvordan har kulturministeren tenkt å finansiere Rikspolitisk senter i 1999? Blir det egentlig penger til det? Og hvis det ikke blir det, hvordan liker hun det?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg kan bare si at jeg liker meg veldig godt, jeg. Jeg trives og har det utmerket, men jeg har inntrykk av at representanten Grethe G. Fossum er i slett lune, for maken til beskrivelse av det budsjettet vi nå har, har ikke jeg hørt. Og det har kanskje sammenheng med skuffelsen over at det ikke ble regjeringsskifte i forbindelse med dette budsjettet, for det var åpenbart intensjonen til landsmøtet i Arbeiderpartiet og Jaglands intensjon at man skulle foreta et regjeringsskifte, med støtte fra Høyre, og nulle ut skatte- og avgiftsøkningene sammen med dem. Egentlig hadde det vært spennende å se hva som hadde blitt resultatet da, men vi valgte altså å ta det offensivt og få til et opplegg med Høyre og Fremskrittspartiet. Og når situasjonen var som den var, er jeg glad for at det skjedde.

Når det gjelder funksjonsfordelingen, har jeg registrert at det er et flertall her som ønsker å omgjøre Olavsfestdagene til knutepunktinstitusjon. Det skal jeg selvfølgelig følge opp. Jeg har registrert at det har skapt noen reaksjoner, og jeg legger ikke skjul på at det kanskje hadde vært hensiktsmessig å foreta en nøyere gjennomgang av konsekvensene av det, men, som sagt, et flertall er etablert, og jeg vil selvfølgelig følge opp det.

Når det gjelder Rikspolitisk senter på Eidsvoll, er det, som jeg redegjorde for i stad, slik at vi har fått dette inn i et nytt spor som jeg tror kan gi en bedre løsning. Ordføreren, fylkesmyndighetene og også senteret har vært veldig konstruktive. Og når det gjelder pengene som er tatt til drift, har jeg også registrert det, men det er tilstrekkelig med penger avsatt til dette til at vi skal dekke de investeringene som det eventuelt er behov for i 1999.

Grethe G. Fossum (A) (fra salen): President! Det er en åpenbar misforståelse at jeg er i slett lune.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Grethe Fossli (A): Som saksordfører for museumskapitlet i forrige periode jobbet jeg mye med tekniske og industrielle kulturminner. Hovedårsaken til mitt engasjement på dette området var at jeg mener at vi skal dokumentere industrialiseringen i Norge ved å ta vare på noen industribygg.

Viktig var det derfor at vi i 1996 fikk tilskudd til drift av åtte slike museumsanlegg over Kulturdepartementets budsjett. Miljøverndepartementet via Riksantikvaren hadde i flere år sammen med ildsjeler gjort et formidabelt arbeid ved å yte tilskudd til og ta vare på flere anlegg, i tillegg til at de hadde gjort et møysommelig utvelgelsesarbeid når det gjelder spørsmålet om hvilke anlegg en bør ta vare på.

I den forbindelse viser jeg til Verneplan for tekniske og industrielle kulturminner, som ble utgitt av Riksantikvaren i 1994. Det er grunn til å være glad for at vi har en riksantikvar med en interessert og dyktig stab, som har sett viktigheten av å ta vare på et utvalg av disse anleggene. De har vært viktige støttespillere for de ildsjeler som også har jobbet med disse anleggene. Hvis ikke, hadde nok de fleste av dem vært borte i dag.

De åtte anleggene som kom med i Kulturdepartementets budsjett, er alle relativt store anlegg som både har krevd, og nok vil kreve, omfattende midler til vedlikehold og til drift.

Før de fikk driftsmidler, var de fleste av dem i en fase hvor de i liten grad var åpne for publikum. Noen av dem, som f.eks. Sjølingstad Uldvarefabrikk, hadde i lokaler i tilknytning til fabrikken fått inn småindustri, hvor både gjørtler og en liten strikkefabrikk hadde fått plass, i tillegg hadde de selv senere fått i gang produksjon av bunadstoffer. Slike aktiviteter er ikke mulig i alle disse anleggene, men Fetsund Lensemuseum i Akershus er, som også kulturministeren vet, et levende museum med mange aktiviteter.

Det som imidlertid er årsaken til at jeg har tatt ordet i denne debatten, er mangelen på synliggjøring. En skal ikke stikke under stol at ikke alle kommunene har vært like lykkelige for de gamle fabrikkene. Ikke alle synes at de er like pene å se på eller har noen verdi. Jeg har vært i flere debatter med ordførere som heller vil ha noe annet, gjerne et kulturhus eller en representasjonsbolig. Derfor er jeg opptatt av at det må synliggjøres både i Kulturdepartementets budsjett og i Miljøverndepartementets budsjett at en tar vare på også historien som omfatter industrialiseringen og arbeiderklassen. Viktig er også øremerking av midlene, slik komiteen har sagt i sine merknader.

Jeg er derfor skuffet over at disse anleggene ikke er nevnt med ett ord i budsjettet, og at komiteen måtte skrive brev til kulturministeren for å få en oversikt over situasjonen for de åtte anleggene. I svarbrevet fra statsråden ser det ut til at det har vært et problem med midlene fra fylkeskommunen eller kommunen når det gjelder Spillum Dampsag og sildoljefabrikken Neptun.

Med mine kunnskaper om disse anleggene og de problemer de har slitt med, overrasker ikke dette meg. I den forbindelse vil jeg gjerne vite hva som gjøres fra departementets side for å endre på dette. Har det vært dialog mellom departementet og fylkeskommunen/kommunen om de økonomiske tilskuddene, eller skrives det bare brev? Det er tross alt fra statens side brukt over 13 mill. kr på Spillum og over 10 mill. kr på Neptun.

Jeg nevnte tidligere i mitt innlegg at disse anleggene må synliggjøres, og i den forbindelse viser jeg til at noen av anleggene allerede har aktiviteter som trekker til seg publikum. Jeg har også fått vite at både på Nes Jernverk og på Vestnorsk Industristadsmuseum i Tyssedal er det spennende planer på gang. Det er derfor viktig at gode krefter også hjelper de anleggene som har problemer, som f.eks. Neptun sildoljefabrikk på Melbu, og ikke bare reduserer eller stopper tilskuddene til anleggene. Da forsvinner de ildsjeler som har gjort at det har vært mulig å ta vare på slike minner.

Til slutt har jeg lyst til å vise til en flertallsmerknad fra Arbeiderpartiet og Høyre i Budsjett-innst. S. nr. 2 for 1997-98, hvor de sier:

«Flertallet viser for øvrig til prinsippet om etatenes ansvar for dokumentasjon av egen historie, og ber om at det tas initiativ til et samarbeid med aktuelle departement om dette.»

Jeg vil gjerne få høre fra statsråden hvordan dette arbeidet går. Jeg vet at det ikke er lett. Det har i lang tid vært samtaler bl.a. mellom Fiskeridepartementet og Kulturdepartementet når det gjelder Neptun. Har det løsnet, og er det noen mulighet for at den jobben som departementet nå har hatt et år på, viser resultater?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) (leiar for komiteen): Sentrumsregjeringa har valt å sikre driftsgrunnlaget for våre kulturinstitusjonar som er hjørnesteinar i norsk kulturpolitikk, framfor å etablere mange nye tiltak. Bremsane er sette på i investeringstakta også på kultursektoren, i tråd med Regjeringas finanspolitiske innstramming.

Dei 260 musea over heile landet som får statstilskot via fylkeskommunane, får ein auke i tilskotet på 9 pst. Dei nasjonale institusjonane får også auka driftstilskot.

Mange museum har slite med dårleg økonomi dei siste åra. Denne auken i overføringane vil gi musea større handlerom og styrke aktivitetsnivået.

Det er viktig at barna har kontakt med den lokale kulturen. Åse Enerstvedt har uttrykt ei utfordring for musea i boka «Barn, unge og museum»:

«Uttrykk som rotløshet, historieløshet, manglende voskenkontakt og voldsmentalitet er ord som preger debatten om dagens barn og unge. Museene burde kunne spille en aktiv rolle for å bygge broer mellom generasjoner og mellom fortid og nåtid. Det å skape kontakt mellom barn, unge og voksne er et mål som i hvert fall de kulturhistoriske museene burde strebe etter.»

Det er viktig å gi dei unge kunnskap om vår kulturhistorie. Det er ikkje tilstrekkeleg med eit eller to museumsbesøk i løpet av ni års skolegang. Barn kan ha veldig stor glede av å få med seg verdifull historie frå musea, dersom besøket blir lagt opp på barna sine premissar og i deira tempo, ikkje på dei vaksne sine premissar. Å gi barn og unge kulturelle opplevingar og stimulere dei til eigenaktivitet, er viktig. Haldningar som blir lærte i dei første leveåra, kan bli vanar som følgjer ein person gjennom heile livet, og dei kan bli så sjølvsagde at dei blir oppfatta som naturlege.

I forhandlingar med Framstegspartiet og Høgre har det blitt omdisponeringar på 8 mill. kr innanfor kulturramma. Som følgje av dette har løyvingane til Rikskonsertene si skolekonsertverksemd blitt auka, og det er positivt. Det har mykje å seie for formidlinga av musikk til barn og unge. The Brazz Brothers driv også ei viktig kulturformidling, spesielt for barn og unge, og dei får no eit tilskot på 500 000 kr. Innkjøpsordninga for norske fonogram blir styrkt med 1 mill. kr. Det er positivt, både for å auke tilgangen på norsk musikk og for musikkbransjen.

Av Regjeringa sin pott for særlege distriktspolitiske tiltak er 10 mill kr sette av til Kulturdepartementets samla satsing på kunst og kultur over heile landet.

Sentrumsregjeringa sitt framlegg om ei løyving på 26 mill. kr til å sluttføre utbetrings- og oppgraderingsarbeidet ved anlegga til Norsk Film AS på Jar får tilslutning. Det inneber at miljøet for filmproduksjon i Noreg blir atskilleg betre. Film og audiovisuelle produksjonar er viktige kulturformidlarar, og norske produsentar har ei viktig kulturpolitisk oppgåve. Det er viktig å styrke oppslutninga om norske produksjonar.

Vi nærmar oss eit tusenårsskifte. Eg er glad for at vi i ein stram økonomisk situasjon har klart å få til eit slikt kulturelt løft som forslaget til markering av tusenårsskiftet markerer. I dette ligg ei klar prioritering av kultursektoren.

Arbeidarpartiet har ulike merknader om tusenårsmarkeringa. Dei foreslår å redusere løyvingane ytterlegare med 35 mill. kr til tusenårsmarkeringa. Kva partiet eigentleg meiner om tusenårsmarkeringa, er litt vanskeleg å forstå.

Eit fleirtal i komiteen, alle utanom Arbeidarpartiet, har merka seg at delegering av avgjerdsmakt til Rikskonsertane når det gjeld festivalstøtta over kap. 323 post 78 Ymse faste tiltak, kan føre til utilsikta konsekvensar for Olavsfestdagane i Trondheim. Etter retningslinjene skal Rikskonsertane berre gje støtte til musikkfestivalar. Dette fangar ikkje opp breidda i Olavsfestdagane som festival, idet den omfattar både konsertar, folkelivsprogram, utstillingar, kurs og familieprogram.

Fleirtalet i komiteen legg til grunn at Olavsfestdagane skal førast vidare med utgangspunkt i noverande konsept, og foreslår at Olavsfestdagane blir gjort om til knutepunktfestival.

Elles er eg glad for at arbeidet med å etablere eit jugendsenter i Ålesund vil halde fram. På statsbudsjettet er det sett av 2 mill. kr til dette formålet. Det som finst av jugendarkitektur i Ålesund, er av stor verdi både nasjonalt og internasjonalt, og det er viktig at vi tek vare på dette. Eit fleirtal i komiteen har ikkje funne rom for auka løyvingar på statsbudsjettet for dette, men vi har merka oss at Regjeringa vil arbeide vidare med det.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Kulturbegrepet spenner vidt og rommer svært mange ulike aktiviteter rundt om i landet. Ikke på noe annet politisk område kan en oppleve et slikt engasjement og en slik idealisme som en gjør nettopp på kultursektoren.

Et fundament for kunstnerisk utvikling vil være viktig. Kultur er for nesten samtlige politiske partier i dag et område som en ønsker å satse sterkt på. Men den politiske realiteten er dessverre slik at det er forholdsvis knappe midler en har til disposisjon til tiltak som oppleves som et viktig fundament i den allmenne hverdagslige trivsel. Kultur er kilde til utvikling og velferd, og Arbeiderpartiet mener at det er viktig at vi har som målsetting at alle, uansett hvilken sosial eller geografisk tilhørighet en har, skal ha adgang til kultur som utøver og som publikum.

Det frivillige arbeidet som skjer her i landet på kultursiden, er helt unikt. En viktig utfordring er å trekke med de positive lokale krefter som fins ute i våre lokale miljøer. Jeg syns at vi må ha som ambisjon å ha en noenlunde fordeling mellom fylkene når det gjelder fordeling av statlige kulturkroner.

Det er en kjensgjerning at det i dag er forholdsvis store forskjeller på fordelingen, eksempelvis får Sør-Trøndelag hele 80 mill. kr, mens Buskerud og Møre og Romsdal får 6 mill. og 8 mill. kr.

I fjor fikk Arbeiderpartiet innført distriktsoperabegrepet. Jeg vil understreke at årets budsjettinnstilling følger dette opp, der vi spesielt viser til den satsingen som har skjedd ved Operaen i Kristiansund, Steinvikholmen og Ringsaker. Det kunstnerisk høye kvalitetsnivå som disse institusjonene representerer, må bli videreført. Jeg vil spesielt fremheve den sterke tilknytningen til lokalmiljøene disse har i sine distrikter.

Operakunsten er mangfoldig og ikke kun et storbyfenomen for vår hovedstad. Operakunsten omfatter alle kunstfagene: sang, instrumentalmusikk, teater, drama, dans og forming.

Så noen ord om Jugendsenteret. Jeg vil vise til fjorårets budsjettbehandling, der en fikk en styrking av bevilgningen til Jugendsenteret i Ålesund, der en samtidig la en mal om hvordan dette senteret måtte finne sin plass innenfor en eksisterende nasjonal institusjon. Det har vært politisk enighet om satsingen på et slikt senter, og jeg må si at jeg syns oppslaget i Sunnmørsposten i dag er direkte oppsiktsvekkende. At seriøse representanter, en bredt faglig sammensatt arbeidsgruppe, blir karakterisert slik at de har dummet seg ut i Stortinget, syns jeg er meget sterk kost.

Jeg har hele tiden oppfattet arbeidsgruppen for Jugendsenteret og fylkes- og kommunepolitikerne fra Møre og Romsdal som svært ryddige. Planen for Jugendsenteret er etter mitt skjønn meget godt gjennomarbeidet, og jeg har inntrykk av at også departementet har ment det.

Arbeidsgruppen og fylkeskommunen har oppfylt de krav Stortinget har pålagt dem, og jeg vil spørre om kulturministeren og komitelederen fra Møre og Romsdal nå virkelig mener noe annet. Det er et faktum at samarbeidsavtalen med Norsk Arkitekturmuseum er fremforhandlet.

Jeg syns Fremskrittspartiets håndtering av denne saken er direkte oppsiktsvekkende, og jeg må igjen vise til oppslag i Sunnmørsposten i dag. Der sier representanten Sandberg at sunnmøringene er griske, og å trekke det inn i denne sammenhengen må jeg si faller på sin egen urimelighet.

Harald T. Nesvik, som nettopp representerer Fremskrittspartiet fra Møre og Romsdal, har gått svært sterkt ut i høst og sagt at hans parti har inne hele summen til dette senteret. Og i valgkampen var omkvedet at et borgerlig styre garanterer et slikt senter, men det var da.

Men gjennom uttalelsene til både Sandberg og Helleland i dag har vi muligens fått sannheten, og jeg syns det er grunn til å spørre om ikke dette kun er en taktisk avledningsmanøver for å dekke over de gigantiske brutte løftene om finansiering av dette prosjektet. Jeg forventer at komitelederen klargjør sitt syn på det. Videre vil jeg vise til forslag nr. 20 som Arbeiderpartiet har lagt fram i dag, og som jeg regner med kan få støtte fra sentrumspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet, nettopp for å rydde opp når det gjelder det mildt sagt skandaløse oppslaget vi i dag så i Sunnmørsposten.

Inger Stolt-Nielsen (H): La meg først og fremst berømme kulturministeren for det forbilledlige arbeidet hun har gjort med å følge opp de prioriteringer som ble gjort av fjorårets flertall – det setter vi pris på!

For Høyre har de justeringer vi har foretatt i årets budsjett, hovedsakelig hatt overordnede nasjonale mål, selv om mange av våre institusjoner sliter med å få pengene til å strekke til når de skal oppfylle ambisiøse målsetninger. Representanten Trond Helleland har for øvrig lagt frem bakgrunnen for de fleste prioriteringer vi har foretatt i årets budsjett.

Fra Museums-Norge meldes det om stor aktivitet og mange planer. Nå haster det med å få museumsmeldingen til behandling i Stortinget. Det er viktig at vi nå får en samlet oversikt både over museumsrikets faktiske tilstand, hvilke investeringer som planlegges hvor, og hvilken driftsøkonomi planlagte prosjekter har forventninger om.

Nå på tampen av vårt århundre øker bevisstheten om at vi er i ferd med å legge bak oss en svært viktig epoke i vårt lands historie, og ønsket om å bevare fullverdige minner om vårt århundres utvikling, er påtrengende rundt om i hele landet. Bare en samlet museumsmelding kan gi oss anledning til å gå i dybden på dette, til å gjøre de nødvendige prioriteringer innenfor en realistisk ramme, for ønsket om å bygge nytt, må ikke fortrenge vår forpliktelse til å ivareta det vi har. Jeg viser til den beskrivelse representanten Trond Helleland har gitt av forholdene ved det som skal være Nasjonalbibliotekets Oslo-avdeling. Det er et paradoks at gårsdagens aviser har langt bedre lagringsforhold enn uerstattelige historiske dokumenter. Det er et nasjonalt ansvar å ta vare på historiske dokumenter på en forsvarlig måte. Den som har besøkt magasinene hvor våre gamle skriftlige kulturskatter oppbevares, har problemer med å sove før en vet at planene for en ny nasjonalbibliotekavdeling i Oslo er på plass.

Jeg sa i et tidligere innlegg i dag at språk er makt. Språk er også kultur, og gjennom språket formidler vi bl.a. historie og kultur til andre. I vår kulturelle historie vil kampen om rett til eget språk ha en viktig plass. Da vår unge nasjon skulle etablere sin egen nasjonale og kulturelle bevissthet, ble kampen om språket et politisk stridstema. Kampen har vi heldigvis lagt bak oss, retten til selv å velge mellom de to offisielle norske språk er lovfestet. Men vi viser ikke våre språk den respekt at vi har bruken av muntlig norsk som skolefag. Vi retter nitid på elever som bruker engelsk grammatikk feil, mens feil i den norske grammatikk passerer upåtalt. Jeg tror ikke noen andre kulturnasjoner viser en slik ringeakt for bruken og utviklingen av eget språk.

Men så ser vi da også de betenkelige resultater. Fra høyskoler og universitet klages det over at evnen til korrekt bruk av eget språk blir stadig dårligere. Språkbruken i radio og TV er blitt så dårlig at lyttere og seere protesterer. Norske barn får ingen stimulans til utvikling av øre for eget språk. Dette er etter mitt syn ikke bare en utfordring for skoleverket, det er en kulturell utfordring.

Nynorskbrukerne har Noregs Mållag til å følge og vokte den nynorske språkutviklingen, og til det har de gjennom flere år fått betydelige bidrag over statsbudsjettet. Nå mener vi at den generelt negative språkutviklingen i vårt land tilsier at også den største språkgruppens talsmenn og språkvoktere får støtte til sitt arbeid over statsbudsjettet. Når de nå er 100 år neste år, er det en passende gest å vise dem at de for første gang får plass på budsjettet – en støtte til Riksmålsforbundet. Som kulturkomite kan vi ikke lenger være passive tilskuere til at evnen til aktiv bruk av språket blir stadig dårligere.

Vi har to norske språklige minoriteter, også for dem er språket en viktig identitets- og kulturfaktor. De språklige overgrep som samer og kvener i vårt århundre er blitt utsatt for, er vi nå i gang med å rette opp. Arbeidet for det samiske språk er kommet langt, arbeidet for det kvenske språk er i sin begynnelse. På fjorårets budsjett gav Stortinget det første signal om at vi var villige til å ta et statlig ansvar for kvensk språk og kultur, i år går vi videre. Hva det betyr for kulturlivet i Finnmark, lar seg vanskelig beskrive. Hva det på sikt vil gi oss alle i form av økt kunnskap om Finnmarks historie, gjenstår å se. Men det er et faktum at den generelle kunnskap om Finnmarks totale kultur og historie er dårlig blant folk flest. Annet er ikke å vente når historien så langt har tilhørt bare de etniske nordmenn, beskrevet for det meste av mennesker som ikke har sin rot i Finnmark, men som har hatt opphold der i kraft av sitt embete.

Finnmark har i all historisk tid vært befolket av tre etniske grupper som er og har vært omtrent like store i dette området. Gjennom å anerkjenne samisk og kvensk vil vi på sikt få en dypere kunnskap om denne delen av Norge, kulturlivet her nord gis armslag til utvikling på egne premisser, og lokal kreativitet stimuleres. På lang sikt vil dette være også et meget verdifullt bidrag til det totale norske kulturbildet. Og vi er glad for den satsing som er gjort på dette gjennom årets budsjett.

Grete Knudsen (A): Det er ganske besynderlig at mediestatsråden sjelden flagger interesse for mediepolitikk, utover de umotiverte kuttene for å makte et forlik med Fremskrittspartiet og Høyre, og slik la høyrepartiene prege politikken.

Vårt samfunn har aldri tidligere vært utsatt for en så massiv og sterk påvirkning fra omverdenen. Mye av denne påvirkningen gir oss viktige impulser som beriker samfunnet vårt både økonomisk, politisk og kulturelt. Men det sterke kulturtrykket mot Norge nå krever på samme tid at vi forsterker engasjementet for å bevisstgjøre oss vårt eget språk og vår egen kultur.

Mediene er de eneste kulturinstitusjonene som når frem til nesten alle hver dag. Mediene er derfor den viktigste frontlinjen i arbeidet for å utvikle det norske demokratiet, øke bevisstheten om norsk kultur og skriftkultur, og skape tilhørighet og identitet.

Det er en viktig kvalitet at det fins lokalaviser i nesten alle norske lokalsamfunn. Det er en viktig kvalitet at det fins aviser med ulikt verdisyn. Den sterke stillingen avisene har, fører også til at folk flest er godt informert om de fleste politiske hovedspørsmål både lokalt og nasjonalt i vårt land.

Fjernsyn og radio er viktige kanaler for debatt, men kan ikke erstatte nyhetsarbeidet, samfunnskritikken og den debatten som formidles gjennom avisene.

Samtidig er det en kulturpolitisk oppgave å sørge for at det norske skriftspråket brukes av oss alle. Undersøkelser viser at det er avisene som sikrer at de fleste av oss leser hver dag. Dette sikrer samtidig at vi holder våre leseferdigheter ved like. I land der befolkningen i hovedsak får sin samfunnsinformasjon fra fjernsynet, svikter leseferdigheten, og mange blir funksjonelle analfabeter.

Jeg mener derfor at det er en viktig demokrati- og kulturoppgave å være seg pressepolitikken bevisst. Regjeringen, som snakker om verdier, reduserte pressestøtten med det samme den tiltrådte, med 15 mill. kr, reduserer den nå med 35 mill. kr, og som det ble sagt tidligere i debatten i dag, hvis den holder den samme farten, kan den klare å få den helt bort i løpet av denne perioden. Den skapte også samtidig i høst usikkerhet om momsfritak og om statens regler for annonsering, samtidig som det ble lagt opp til en omlegging av avisportoen – det hele uten forvarsler.

I stedet burde en mediestatsråd

• innlede nå dialog med pressens organisasjoner om stabile og fremtidsrettede rammebetingelser, slik at mediene kan utvikle seg som samfunns- og kulturinstitusjoner og sikre folk et bredt medietilbud med flere kvalitetsmedier med ulikt verdisyn og ulik geografisk plassering

• ta initiativ til å styrke det norske skriftspråk, i samarbeid med aviser og andre skriftkulturinstitusjoner

• avvise på prinsipielt grunnlag moms på aviser og på bøker, gjøre felles sak med Storbritannias Tony Blair, som også ofte blir brukt, ikke minst fra statsministerens side, slik at ikke null-moms blir fjernet fra EU og EØS

• utarbeide en sikkerhetsgaranti for en forutsigbar produksjonsstøtteordning

• videreutvikle statens demokratisk begrunnede annonsepolitikk

• sette Konkurransetilsynet i aktivitet for å se til konkurransen og den nedtrapping som skjer til dels av mindre aviser ute i vårt land.

Til slutt: TV2 har ventet lenge og bør snarest få beskjed om vilkårene for å forlenge sin konsesjon. Stortinget bør samtidig fastholde kravet om lokalisering i Bergen for å sikre at det fins ett riksmedium som har et annet nyhetsperspektiv enn de oslobaserte riksmediene.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg kan forstå at regjeringspartia er leie av å høyra at dei lova meir enn dei har klart å halda, mykje meir. For oss i Arbeidarpartiet, som stadig møtte oppslag om alt representantane frå Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre lova støtte til og gjorde framlegg om å løyva pengar til, må det likevel vera lov å minna partia og veljarane om dette. Men poenget med dette er fyrst og fremst framtidsretta: at me alle må stå for ein ansvarleg politikk og samanheng mellom det me lovar, og det me gjer så vel i posisjon som i opposisjon.

I denne samanhengen har media eit ansvar. Dei kan med sin journalistikk oppmoda til både ansvar og populisme – ansvar ved å få fram heilskapstenking og samanheng utan omsyn til posisjon og populisme ved å fokusera på auka løyvingar til einskildsaker og til regionale tiltak utan omsyn til heilskapen. I denne samanhengen har pressestøtta ein funksjon, pressestøtta som vart etablert på Senterpartiet sitt initiativ for 30 år sidan, og som me i Arbeidarpartiet framleis tykkjer er godt grunngjeven.

Arbeidarpartiet og SV stod i 1992–1993 saman med regjeringspartia om fylgjande mål for pressepolitikken:

• å halda ved lag eit stort aviskonsum

• at det skal koma ut aviser dei fleste stader der det er grunnlag for det

• at det kan gjevast ut riksaviser med breitt meiningsspekter

• lokal aviskonkurranse på flest mogleg stader.

Pressestøtta er eit verkemiddel i denne samanhengen, eit verkemiddel statsråden har støtta og verna heilt til ho sjølv kom inn i regjeringskontora. Denne støtta vart redusert med 15 mill. kr i 1998 og vert redusert med 35 mill. kr, mot sterk motstand frå Arbeidarpartiet.

Pressestøtta skal sikra breidd og mangfald i avissektoren, m.a. ved å støtta nr. 2-avisene over det ganske land. Eg opplevde å gå over frå å ha to til å ha ei avis då eg budde i Arendal for nokre år sidan. Det var ei deprimerande oppleving, som klårt gjekk på ytringsfridomen laus. Den gjenverande avisa hadde klåre sympatiar i ei politisk retning. Då konkurransen var slutt, vart sympatien klårare, og avisa tok ikkje ansvar for å sikra breidd i nyhendebilete og samfunnsdebatt.

Slik er eg redd det òg kan verta i Stavanger etter at kulturbudsjettet er vedteke i dag. I Stavanger har me ei stor regionavis som så godt som alle abonnerer på, som tek brorparten av annonseinntektene – faktisk meir enn heile budsjettet til nr. 2-avisa – og som har ressursar til å gå både i breidda og i djupna. Stavanger Aftenblad er ei god avis i så måte. Likevel – kanskje mest akkurat no som denne avisa har utvikla seg sterkare i retning av eit regjeringsorgan – treng me eit alternativ, eit alternativ med eit anna utgangsunkt, ei anna fokusering og andre vinklingar. Det tener ytringsfridomen på, det styrkjer samfunnsengasjementet og debatten. Hjå oss er det Rogalands Avis som er alternativet. Dei har ikkje store annonseinntekter, dei har ikkje ein stor stab, og dei må konsentrera innsatsen både kva gjeld geografi og målgrupper. Likevel balanserer dei på ein knivsegg med dagens pressestøtte. Med reduksjon vil dei fort få raude tal. Avisa har vore gjennom ei omfattande rasjonalisering, og det er lite å gå på om dei skal vera ei ålmennavis. Alt no balanserer dette etter mi vurdering så vidt ved at avisa har satsa så sterkt på spesialstoff, m.a. om sport og motor, men folk som er meir interesserte i politikk og samfunnsspørsmål, vurderer abonnementet. Eg vonar at så ikkje skjer, men eg må medgje at fleirtalet her i dag pressar i den retninga, ei retning som reduserer ytringsfridomen sine kår i Stavanger-området. Det ynskjer ikkje me i Arbeidarpartiet.

Det siste eg vil peika på, er at det er ganske vanskeleg å driva aviser med så ustabile rammevilkår. Eg føreset at statsråden i det minste fordeler dei løyvde pengane så tidleg som mogleg på nyåret, og at lysta til å skjerma m.a. Nationen ikkje vinn over ytringsfridomen sine kår i distrikta.

Det er trist å registrera at Regjeringa ikkje har funne plass for å betra tilhøva på Rogaland Teater. Innsatsen til dei tilsette har vore utruleg i lokale som på ingen måte tilfredsstiller rimelege krav, og det byrjar å hasta. Reduserte løyvingar vil føra til at prosjektet ved Rogaland Teater vert skove ut i tid. Eg tykkjer eg høyrer korleis tonen ville ha vore om sentrumspartia hadde vore i opposisjon. Likevel må eg no bare igjen minna statsråden om hennar uttalte forståing for situasjonen og vilje til å gjera noko. For Rogaland Teater og prosjekt i tilsvarande situasjon hjelper det fyrst når vilje vert fylgt opp av handling i form av løyvingar til føremålet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jon Olav Alstad (A): I vår kom Statskonsult med en egen rapport om rock. Det lå konklusjoner i den som ennå ikke er fulgt opp. Jeg har lyst til å framheve Norgesnettet som en vellykket ordning som sikrer norske utøvere muligheten til å få spille uten at det medfører urimelig store kostnader for dem. Derimot har det vært veldig vanskelig å drive enkelte av disse stedene. Samtidig var Statskonsults anbefaling å redusere antall tilskuddsordninger. Dermed ber flertallet om et forslag om hvordan vi kan styrke Norgesnettet også gjennom driften for å sikre de ulike stedene vi har utstyrt, og slik sett også følge opp Statskonsults rapport.

Det gikk vel ingen forbi at det ble sterke reaksjoner på tildelingen av støtte til musikkfestivalene i år. For bedre å sikre kvaliteten rundt tildelingen har flertallet gått inn for en bredere sammensetning av det utvalget som foretar tildelingen. Det bør også gi et signal om at vi ikke ønsker at disse midlene brukes til å overby hverandre overfor utenlandske artister. Nå har jeg likevel i løpet av dagen fått flere innspill om at det som skjedde i fjor, ikke var slik det ble framstilt. Blant annet har jeg fått forståelse av at det utvalget som innstilte ut fra kriterier og føringer lagt av Stortinget, i utgangspunktet hadde en annen vurdering av støttefordelingen enn det som ble resultatet. Det har overrasket meg, i og med at vi fikk det inntrykket at det var tildelingsutvalgets innstilling som ble diskutert, og ikke en justert innstilling. Dermed må nok kritikken adresseres til andre enn den ble i vår. Hvor den skal adresseres, vet jeg ikke ennå, men min intensjon er å finne ut av det.

Da vi innførte midler til rocken, gikk den store diskusjonen på at vi nå var i ferd med å byråkratisere den, spesielt rundt opprettelsen av Samlet Norsk Rock. Når vi i dag ønsker å avbyråkratisere og dermed også følge opp konklusjonene fra Statskonsult, skaper det også diskusjon. En krangel om penger er ikke noe godt grunnlag for å utvikle en sjanger, og Statskonsult pekte nettopp på det. Det er heller ikke slik at Norgesnettet eller andre skal miste sin støtte – tvert imot. Jeg har lyst til å understreke at flertallet ikke vil ta en eneste krone fra Norsk Rockeforbund, og departementets endringer av musikkverkstedordningen støttes av en enstemmig komite. Dermed sikres en videre utvikling av Norgesnettet også. Nå er det mulig at flertallet har oppgitt feil tall i merknadene, men det regner jeg med at departementet i så fall har oppdaget.

Nå har jeg i et par dager gått rundt og lurt på hvordan i all verden det kan spres et inntrykk av at flertallet mener det motsatte av det vi egentlig sier og skriver, og jeg har et arbeid i gang for å finne ut av nettopp det. Jeg har registrert at til og med komiteens leder brukte dette i en replikk. Nå skal ikke jeg spekulere for mye i hvordan et slikt inntrykk kan spres, men jeg ser at det kan tjene visse hensikter, ikke minst i denne debatten.

Til slutt vil jeg understreke den situasjonen norske artister opplever for tiden, med en kraftig nedgang i platesalget. Det er nok grunn til å tro at dette er en varig endring på grunn av den muligheten til å kopiere som ny teknologi gir. Derfor vil flertallet starte en prosess for å se på fonds- og vederlagsordninger som kan bidra til at vi har mulighet til å holde oss med musikkutøvere også i framtiden. Det er også bakgrunnen for en merknad fra flertallet om at utøverne må få være med når tildelingen foretas, så det skjer en politisk utvikling som følge av innstillingen som skal komme utøverne til gode.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Representanten Karita Bekkemellem Orheim utfordra meg på Jugendsenteret. Eg vil vise til innlegget eg hadde, der eg nettopp uttalte meg om det og peikte på dei midlane som er avsette til vidare arbeid med etablering av senteret, som vi også har nemnt i merknadene i innstillinga. Så det burde ikkje vere noko som var uklart i forhold til det. Arbeidsgruppa på Jugendsenteret har gjort ein flott jobb, også ved å arrangere internasjonalt seminar om jugendarkitekturen, eit flott seminar som var med og sette dette med jugendsenter i fokus også internasjonalt.

Så til forslag nr. 20, frå Arbeidarpartiet. Der står det m.a.:

«Stortinget ber Regjeringen arbeide aktivt sammen med Møre og Romsdal fylkeskommune med Jugendsenteret i Ålesund og med Bergen kommune om Den Nationale Scene i Bergen, om ferdigstillelse av disse tusenårsprosjektene.»

Så vidt eg har registrert, har ikkje Hordaland fylkeskommune prioritert tusenårsstad, og i forslaget viser ein til at ein skal forhandle med Bergen kommune. Men det må jo vere både med fylkeskommunen og kommunen ein skal ha forhandlingar, og her vil ein avvente til prioriteringa kjem frå fylkeskommunen. Eg vil oppmode Arbeidarpartiet om å gjere dette om til eit oversendingsforslag. Vi har gitt klart uttrykk for i innstillinga, og også departementet i budsjettet, at ein vil arbeide vidare med dette, så det er ikkje noko behov utover det for å instruere Regjeringa om noko vi allereie har sagt at vi vil vere i gang med.

Gunnar Breimo (A): Det er jo slik at opposisjonen gjerne trekker fram de områdene vi er uenige om, og argumenterer for sitt eget syn, gjerne iblandet kritikk av den andre parten. Slik skal det da også være i et demokrati. Enhver regjering og enhver statsråd skal ha et korrektiv. Fra tid til annen kan det imidlertid være på sin plass å si noe positivt om hverandre, ikke bare fordi det snart er jul. Jeg vil på tampen av debatten trekke fram det positive ved at museumssektoren er blitt skjermet mot nedskjæringskniven og faktisk får en reell bevilgningsøkning. 9 pst. økning vil komme godt med på et kulturområde hvor oppgavene er store og mange. Kulturministeren fortjener ros for denne prioriteringen.

Blant museene har Stortinget flere ganger viet spesiell oppmerksomhet til de teknisk-industrielle kulturminnene – så også denne gangen. En enstemmig komite viser til disse kulturminnene og forutsetter at også de skal få en økning i bevilgningene på 9 pst., og det skal være øremerkede midler som tidligere. Jeg regner det som en selvfølge at departementet følger komiteen.

Jeg vil også be kulturministeren om å vurdere om ikke disse museene nå bør tilgodeses med en egen omtale og egen plass i budsjettet. Det fortjener de ildsjelene som har stått bak og sikret at vi i dag i det hele tatt har slike verdifulle kulturminner som det her er snakk om. De representerer hver på sin måte en del av vår historie vi verken har lov til eller råd til å la gå i glemmeboken.

Etter bare en kort periode i kulturkomiteen vil jeg understreke betydningen av at den bebudede museumsmeldingen blir så grundig som mulig. Blant annet må de forskjellige museenes status vurderes nøye. Det er viktig at meldingen trekker opp en museumspolitikk vi kan leve med noen år, og som de tusenvis av ildsjelene som finnes rundt om i landet, kan forholde seg til. For det er ikke én liten kommune i dette landet med respekt for seg selv som ikke har minst tre-fire museer innenfor sine grenser, og svært mange av dem ønsker seg naturlig nok en plass på statsbudsjettet. Det er i det hele tatt en voldsom kreativitet på dette området over det ganske land.

Departementet står etter mitt syn foran en svært vanskelig, men ikke desto mindre viktig sorteringsoppgave ved utarbeidelsen av meldingen. Jeg vil peke på betydningen av at departementet tar for seg spørsmålet om kompetanseheving også på denne sektoren. Jeg tror også det er mye å hente gjennom et bevisst samarbeid mellom de mange likeartede museene, hvor man kan trekke på hverandres erfaring og kompetanse. Det er all grunn til å ønske departementet lykke til med arbeidet. Arbeidet haster, men kvaliteten på arbeidet er viktigst. Hastverksarbeid er ingen tjent med.

Tilgi meg at jeg også trekker fram en merknad om en sak fra mitt eget fylke, nemlig den som omhandler etableringen av et musikkteater i Bodø. Komiteen minus Fremskrittspartiet ber om at det

«vurderes om dette prosjektet kan inngå i den framtidige driftsmodellen for operaformidling».

Det vil uten tvil kunne medvirke til å befeste forståelsen for opera som en kunstart også i denne delen av landet. Jeg håper departementet vil se med velvilje på dette og følge det opp.

Unn Aarrestad (Sp): Eg merka meg at representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt var misnøgd med at det ikkje var sett i gang noko meir på Rogaland Teater. Då går eg ut frå at representanten Starrfelt ikkje har lese det som står i merknadene, og dermed heller ikkje har lagt merke til at det ikkje står nokon verdas ting meir frå Arbeidarpartiet enn det står frå ein samla komite.

Me er heilt klåre over at forholda ikkje minst når det gjeld arbeidsmiljø, er svært dårlege der, med m.a. ein verkstad frå 1919, som nå skal betena tre scener i staden for ein, og som er frå ei tid med ganske andre miljøkrav. Me veit at det har vorte jobba med dette i mange år, og at det er arbeid på gang for å betra dette. Samstundes har utgiftene auka frå 22 mill. kr til fleire-og-femti mill. kr. Ein må få styring på dette.

I tilleggsproposisjonen syner ein til at ein vil koma tilbake til dette våren 1999, og ein samla komite føreset at Regjeringa kjem tilbake til byggesaka ved handsaminga av neste års statsbudsjett. Då tykkjer eg det er ganske merkeleg at ein kjem med kritikk her, når ein ikkje har noko som helst betre forslag sjølv. Eg trur ein må begynna å lesa det som står, dersom ein skal kritisera.

Eg vonar at dette ordnar seg neste år. Eg veit at Rogaland Teater er innforstått med dette og er nøgd med det i den situasjonen som det er i nå.

Per Sandberg (Frp): Jeg føler behov for å foreta en avklaring etter representanten Bekkemellem Orheims påstander. Ut fra noe som har stått i Sunnmørsposten i dag, skulle det være sånn at jeg har stått fram og kalt sunnmøringene både grådige og «griske». Jeg finner ikke noe i den artikkelen som tyder på at undertegnede har sagt noe slikt eller lignende. Jeg har langt fra kalt sunnmøringer «griske», men det kan kanskje være at jeg har antydet at de er litt dårlige til å svømme – den som forstår hva som ligger i det!

Når det gjelder Jugendsenteret, er det litt artig at de som i utgangspunktet var imot, bl.a. representanten Bekkemellem Orheim, nå har meldt seg på i kampen om å stå i fremste rekke for Jugendsenteret. Årsaken til at vi går imot forslag nr. 20, er at vi ser at våre flertallsmerknader dekker Jugendsenterets interesser. Det er også lagt inn midler til Jugendsenteret for 1999. Det vi ønsker en større avklaring på, er finansieringsspørsmålet. Det kom fram noe vagt i det siste møtet vi hadde, og det ville vi ha en bedre avklaring på. Og som det står i flertallsmerknadene, ønsker vi at det ligger på plass når budsjettet for år 2000 skal utredes.

Jeg har heller ikke fått noen avklaring i forhold til flertallsforslaget vedrørende pressestøtten. Undertegnede ser også at vi i fellesmerknadene dekker det som omhandles i forslaget. Jeg vil anbefale representanten Lånke om å trekke forslaget, hvis det ikke på en bedre måte kommer fram hva som er intensjonene i forslaget. Jeg har spurt både representanten Lånke og statsråden hva de legger i «politisk styring av media». Jeg har ikke fått noen avklaring på det, og jeg er stygt redd for, ut fra det siste statsråden sa her nå, at det er enkelte aviser som nå skal pekes ut. Det er ikke i Fremskrittspartiets interesse, for det blir altfor mye politisk styring.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg hadde egentlig bedt om ordet bare for å gi en kort stemmeforklaring til det som står igjen av forslag. Men siden representanten Sandberg utfordrer meg, vil jeg gjenta det jeg har sagt, at fra vår side er det først og fremst om å gjøre å opprettholde en støtte til aviser for å sikre mangfold, ytringsfrihet og aviskonsum. Det kan ikke jeg se er det samme som å drive politisk styring. Jeg nevnte ordet objektive kriterier, og det står vi sammen med Fremskrittspartiet og Høyre om i fellesmerknadene til Regjeringen som skal legges til grunn for innretningen på pressestøtten fremover etter kuttet.

Jeg har ikke til hensikt å trekke det forslaget som jeg har fremmet på vegne av de fire partiene. Det kom litt brått på, men jeg vil innstendig oppfordre representanten Sandberg om å ta det positivt når jeg sier at det ikke er et ønske om å drive politisk styring av avisene.

Som en stemmeforklaring til dette forslaget vil jeg bare vise til det jeg selv har sagt tidligere i dag, og til de merknader som vi er sammen om i innstillingen, samt våre mindretallsmerknader, som vi hadde forståelsen av at vi kunne legge inn ved siden av flertallsmerknadene i kapitlet under pressestøtten.

Ellers bare kort til to andre forslag, som vi ikke har gitt beskjed om. Det gjelder forslag nr. 21, fra Grethe Fossum på vegne av Arbeiderpartiet, som jeg også vil anmode representanten Fossum om å omgjøre til et oversendelsesforslag. Hvis ikke det etterkommes, blir vi nødt til å stemme mot det. Grunnen er særlig at det er en oppramsing av flere fylker, og vi har vanskelig for å godtgjøre alt det som står i dette forslaget, samtidig som det også er unødvendig for oss å instruere Regjeringen på dette punktet.

Når det gjelder det siste forslaget, nr. 22, vil jeg råde Kristelig Folkepartis representanter til å stemme mot det forslaget.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her overtatt presidentplassen.

Trond Helleland (H): Representanten Bekkemellem Orheim var sjokkert over dagens oppslag i Sunnmørsposten. Etter å ha lest nøye gjennom det jeg selv er sitert på, har jeg ingen problemer med å stå inne for det som står der. Men jeg regner med at representanten Orheim er ute etter å få bekreftet at Høyre fortsatt støtter opp om etableringen av et jugendsenter. Det er det ingen tvil om. Det har vi skrevet merknader om som sier klart at Regjeringen må komme tilbake med dette prosjektet ved neste års statsbudsjett.

Det som skjedde i forbindelse med det møtet vi hadde med Jugendsenteret, var at de la fram planene sine, planer som vi allerede hadde blitt presentert for før. Vi fikk ingen nærmere avklaring av finansieringen, og vi fikk en veldig klar henstilling om at enten måtte det bevilges 6-8-9 mill. kr, ellers kunne det være det samme. Vi driver med mye forskjellig i kulturkomiteen, men trylling har vi ennå ikke begynt med. Det var umulig å få fram de midlene i år. Det tror jeg også Arbeiderpartiet ser, for de har heller ikke klart å finne rom for det. Men til Jugendsenteret vil jeg si at det er et veldig positivt prosjekt som jeg håper kan bli realisert, men da er det nok også nødvendig at Regjeringen går inn for prosjektet og får lagt det inn i statsbudsjettet.

Ellers er det veldig mange andre gode prosjekt som man naturligvis også kunne nevne. Jeg vil, som en liten stemmeforklaring til de to kulturforslagene fra Arbeiderpartiet, si at jeg støtter det som Ola T. Lånke har sagt. Vi ber om en oversending. Hvis ikke, må vi dessverre stemme imot, selv om det naturligvis smerter meg sterkt, som representant fra Buskerud, å si at vi ikke vil stemme for at Buskerud skal prioriteres spesielt blant andre fylker. Men i den forbindelse kan jeg nevne at Buskerud har ulike prosjekter på gang. Vi har et prosjekt i Drammen som heter Regionalt kulturverksted, som utvikler seg positivt. Vi har et museumsprosjekt på Labro i Kongsberg som absolutt har et stort potensial, og som er i ferd med å få på plass en rekke planer som er positive, og som allerede ligger inne på statsbudsjettet med prosjektmidler. Dette prosjektet på Labro håper vi også å kunne komme tilbake til neste år, og jeg regner da med at Arbeiderpartiet, som nå så velvillig har omtalt Buskerud flere ganger, er med på å dra lasset når vi skal behandle dette til neste år.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg har fått en rekke spørsmål som jeg skal prøve å svare på.

Først til representanten Sandberg, om at det skulle være politisk styring av kuttet på pressestøtten. La meg presisere at det er tre kategorier aviser som får pressestøtte. Det er de riksdekkende meningsbærende avisene, nr. 2-avisene og lokalavisene. Selvfølgelig vil også endringer av forskrifter som vi vil se på fram til januar-februar, være rettet mot grupper av aviser og ikke enkeltaviser.

Ellers vil jeg si at når det gjelder Finansavisen, har det vært en sak som vi har vunnet i lagmannsretten, og som kjæremålsutvalget i Høyesterett nå har avvist.

Så til Alstad og hans innlegg om rock. Det innlegget er ikke helt klart for meg. Men la meg få presisere at Statskonsult ikke har foreslått å redusere antall tilskuddsordninger på en annen måte enn at de foreslår å slå sammen alle ordningene og legge dem inn under Rikskonsertene. Vi har frarådet å slå dem sammen, fordi de er ulike, har ulike målgrupper, og dette er også etter min mening å følge opp Stortingets intensjon. Det er ikke Norgesnettet som blir styrket om en skal følge opp merknaden. Det er i hovedsak én aktør, nemlig GramArt som vil få en styrking etter dette. Jeg oppfattet imidlertid representanten Alstad dit hen at hensikten var å gjøre ordningene bedre. Det vi har sett til nå, er at reaksjonene på merknadene er ganske sterke i miljøet. Men jeg oppfatter det slik at vi fra departementets side kan arbeide videre med dette for å få til ordninger som er gode, både for hele det norske rockemiljøet og også når det gjelder sammensetningen av en fordelingskomite, at man skal ta hensyn til utøverne. Men jeg kan ikke tenke meg at noen ser for seg at alle utøvere skal være representert i et fordelingsutvalg. Det vil det bli en ganske håpløs sak å få fattet beslutninger i, tror jeg. Det er viktig å bygge på de gode erfaringene som vi også har. Men jeg vil gjerne komme tilbake til det flertallet som står bak denne komitemerknaden for å se om vi kan finne ut hva som faktisk var meningen med den, og hvordan vi kan greie å få til ordninger som er tilfredsstillende.

Når det gjelder Grete Knudsens innlegg om pressen, språkets betydning, demokratiutvikling og spørsmål knyttet til TV2, vil jeg si at TV2 har bedt om forhandlinger om forlenget konsesjon, og det vil vi selvfølgelig besvare på nyåret.

Når det gjelder dialog med pressen, kan jeg opplyse at etter at det store kuttet ble kjent, tok vi umiddelbart kontakt med de to organisasjonene og har hatt samtaler med dem. Jeg er enig i betydningen av og behovet for å ha mer stabilitet og langsiktighet i rammevilkårene.

Ellers må jeg få be om ordet igjen for å svare på to andre spørsmål.

Presidenten: Det har presidenten notert seg.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg er nødt til å ta ordet for å oppklare en misforståelse som Per Sandberg gjorde seg skyldig i i sitt tidligere innlegg. Representanten Per Sandberg har tydeligvis misforstått mitt engasjement og standpunkt når det gjelder Jugendsenteret. Jeg har aldri vært imot etablering av et jugendsenter i Ålesund. Det jeg ikke har gjort, er å gå sterkt ut på banen og garantere millioner til et slikt senter. Jeg har heller prøvd å jobbe konstruktivt innenfor mitt eget parti for å få midler og for å få flertallet på plass.

En kan ikke trylle, sier representanten Trond Helleland, og det forventer heller ikke Arbeiderpartiet. Men saken om Jugendsenteret er en demonstrasjon på forskjell mellom liv og lære fra sentrum, Fremskrittspartiet og Høyre. Én ting var det å drive valgkamp i opposisjon. Noe annet er det nå som den økonomiske virkeligheten endelig har meldt seg for flere i denne salen.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg har eit spørsmål til som eg håpar statsråden kan svara på i neste omgang. Så vidt eg har forstått det i media, har statsråden uttalt at ho ynskjer å skjerma dei meiningsberande riksavisene og lokalavisene mot nedskjeringar. Er det då så å forstå at nr. 2-avisene ute i landet er dei som skal ta heile kuttet? Det må vera ei viktig beskjed for dei å få.

Så til representanten Unn Aarrestad. Eg har lese budsjettet. Eg veit at ramma er redusert i høve til det som var Regjeringas forslag. I tillegg har ein redusert pressestøtta med 35 mill. kr. Det vil seia at me i Arbeidarpartiet heller ikkje klarte å finna rom for meir pengar til Rogaland Teater. Men eg er glad for at me er samde om at noko må skje, og for at statsråden tidlegare – òg i svar til meg på eit skriftleg spørsmål – har uttalt seg imøtekomande og positivt om at noko må gjerast for Rogaland Teater, for det går etter kvart ei smertegrense.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: La meg svare på det siste først. Jeg har ikke sagt at man skal skjerme meningsbærende aviser og lokalaviser. Tvert imot har jeg sagt at dette er et problematisk kutt, og at alle vil merke det. Men vi er nødt til å se på fordelingen og å gå gjennom forskriftene. Det vil vi gjøre slik at det er klart i januar - februar.

Når det gjelder Rogaland Teater, er jeg imponert over dette teateret, og jeg ser absolutt behov for å gjøre noe der. Men det er også en byggesak som har en litt påfallende forhistorie, og som jeg ser behov for å gå grundigere inn i, og som jeg har lovet å komme tilbake til Stortinget med til våren.

Når det gjelder Jugendsenteret, har det vel blitt sagt nok om det. Det vil vi også arbeide videre med. Jeg må si at jeg stiller meg helt uforstående til det oppslaget som var om meg i Sunnmørsposten om den saken. Jeg grep slett ikke inn og stoppet det, men bare presiserte hva som var de faktiske forhold.

Til Grete Fossli, som spurte om Spillum og Neptun, vil jeg si at det i et brev fra meg til komiteen datert den 19. november er presisert at seks av de åtte teknisk-industrielle kulturminnene i 1997 og 1998 har fått en økning i det offentlige driftstilskuddet som dokumenterer lokal-regional vilje til å følge opp den statlige satsingen. Unntakene her er Spillum og Neptun. Det vil i 1999 bli presisert i tildelingsbrevene at de angjeldende fylkeskommunene må følge opp dette med bevilgninger også fra deres side.

Ellers vil jeg, fordi dette kanskje er mitt siste innlegg, avslutte med noe jeg er veldig glad for, nemlig avtalen vi har fått til om Oslo Nye Teater og en overføring av Oslo Nye Teater med Sentralteatret og Dukketeatret i Frognerparken til Oslo kommune, og tilsvarende at Torshovteatret via Nationaltheatret blir statlig ansvarsområde. Jeg er veldig glad for at vi har greid å få det til. Jeg tror det blir ryddigere og bedre for alle parter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 1301)