Til Stortinget

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Berit Brørby, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og fra Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, fremmer i denne innstillingen forslag om budsjettvedtak vedkommende rammeområdene 19, 20 23 og 24 som er tildelt komiteen, jf. Innst. S. nr. 2 (1999-2000) fra arbeidsordningskomiteen om fordeling til komiteene av de enkelte kapitler i forslaget til statsbudsjett for 2000. Rammeområde 23 omfatter inntektskapitlene knyttet til skatte- og avgiftsvedtak og folketrygdens inntekter og er behandlet i kapittel 1-8 nedenfor. Rammeområde 19 omfatter rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner og de kommunale skattørene og er behandlet i kapittel 9 nedenfor. Rammeområde 24 omfatter statsbudsjettets kapitler som gjelder utbytte og er behandlet i kapittel 10 nedenfor. Rammeområde 20 omfatter tilfeldige inntekter og utgifter og er behandlet i kapittel 11 nedenfor. De etterfølgende forslag har lagt til grunn den nye budsjettreformen som ble vedtatt 19. juni 1997, jf. Innst. S. nr. 243 (1996-97).

I brev av 25. oktober 1999 fra finansministeren blir Stortinget gjort oppmerksom på enkelte skrivefeil i St.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. I brev av 12. november 1999 fra finansministeren til Stortinget redegjøres for enkelte korreksjoner, jf. vedlegg 8 i Budsjett-innst. S. I (1999-2000). Brev av 17. november 1999 til Stortinget fra finansministeren om oppfølging av budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet følger som vedlegg til denne innstillingen.

Komiteen viser til at det er ulike syn i komiteen når det gjelder rammeområdene 19, 20, 23 og 24. Komiteen viser i denne forbindelse til komiteens og de enkelte fraksjoners forslag og merknader nedenfor.

1. Skatte-, avgifts- og tollopp­legget for 2000 - rammeområde 23 (skatter og avgifter) under finanskomiteen

1.1 Oversikt

Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (1999-2000)

Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg for 2000 øker skatte- og avgiftsnivået med drøyt 2,9 mrd. kroner på påløpt basis, medregnet endringer i barnetrygden. Innbetalte skatter og avgifter anslås å øke med drøyt 1,9 mrd. kroner.

De foreslåtte skatteendringene øker påløpte skatter inklusive barnetrygden med knapt 1,3 mrd. kroner fra 1999 til 2000. De bokførte endringene tilsvarer om lag 750 mill. kroner.

Skattereglene har i stor grad vært stabile etter skattereformen i 1992. Regjeringen legger vekt på et forutsigbart og stabilt skattesystem. Med unntak av stønadene til barnefamiliene, foreslår Regjeringen heller ikke for 2000 større systemendringer i skattereglene.

De viktigste forslagene til endringer i Regjeringens skatteopplegg for 2000 er at

• – øvre aldersgrense for barnetrygd heves fra 16 til 18 år og forsørgerfradraget i skatt fjernes

• – søskengraderingen i barnetrygden halveres

• – prosentsatsen i minstefradraget økes fra 21 pst. til 22 pst. Øvre beløpsgrense heves fra 34 900 kroner til 36 600 kroner

• – personfradragene, tidligere kalt klassefradrag, økes til 27 700 kroner i klasse 1 og 55 400 kroner i klasse 2

• – ligningstakstene for fast eiendom (ekskl. skog) økes med 10 pst.

• – innslagspunktene i toppskatten økes mindre enn anslått lønnsvekst

• – en del fradrag og beløpsgrenser holdes nominelt uendret

• – soneinndelingen for arbeidsgiveravgiften endres

• – reglene for differensiert arbeidsgiveravgift tilpasses til dom ved EFTA-domstolen

I kapittel 2 i St.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak er det en nærmere omtale av forslaget til endringer i direkte skatter og i avgiftene til folketrygden.

De foreslåtte avgifts- og tollendringene gir en påløpt samlet innstramming på knapt 1,7 mrd. kroner. Bokført tilsvarer dette knapt 1,2 mrd. kroner. Utenom forslaget om økte energiavgifter, innebærer avgiftsopplegget en påløpt lettelse på om lag 200 mill. kroner. De viktigste forslagene til endringer i Regjeringen forslag til avgifter og toll for 2000 er at

• – forbruksavgiften på elektrisitet økes med 2,5 øre/kWh og det innføres en grunnavgift på fyringsolje på 19 øre/liter

• – det innføres flere nye miljøavgifter og eksisterende avgifter endres

• – de økte inntektene fra miljøavgifter blir benyttet til flere forenklinger og strukturendringer i avgiftssy­stemet, bl.a. til å fjerne avgiftene på radio, fjernsyn og kassetter, samt fjerning og reduksjon av tollsatser

• – det gis lettelse i CO2-avgiften på sokkelen, og det foreslås en gradvis avvikling av produksjonsavgiften

I tillegg blir tollsatsene trappet ytterligere ned i 2000 i henhold til Norges WTO-forpliktelser.

I kapitlene 3 og 4 i St.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak er det en nærmere omtale av de foreslåtte endringene i hhv. avgifter og toll.

Tabellene 4.3 og 4.4 i St.meld. nr. 1 (1999-2000) gir en oversikt over viktige skatte- og avgiftssatser og beløpsgrenser for 1999 og forslag til regler i 2000. Tabellene viser også endringer i pst. fra 1999 til 2000.

I St.meld. nr. 1 (1999-2000) kap. 4 er det gjort nærmere rede for skatte- og avgiftsforslagene.

Tabellen nedenfor viser anslag på provenyvirkningene som følger av de foreslåtte regelendringene for 2000.

Provenyvirkninger av forslaget til regelendringer for skatter og avgifter for 2000 målt i forhold til referansesystemet1). Negative tall betyr lettelser. Mill. kroner

1) Nominelle grenser og fradrag i skattereglene er justert med anslått lønnsvekst på 3 G pst. fra 1999 til 2000. For avgiftene er det lagt til grunn en prisvekst på 2,0 pst. og en forbruksvekst på 2,4 pst.

2) Omleggingen skjer fra 1. juli 2000.

3) Innføres fra 1. april 2000.

4) Oppheves fra 1. september 2000.

Kilde: Finansdepartementet.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til avtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet om statsbudsjettet for 2000.

Flertallet vil peke på at budsjettavtalen innebærer en videreføring av forsørgerfradraget i skatt på 1 820 kroner for alle fram til 18 år. Dette motsvares av endring i barnetrygdsatsene og utvidelse av barnetrygden for barn mellom 16 og 18 år. Flertallet vil også peke på avtalen som innebærer at utvidelsen av barnetrygden utsettes til å gjelde fra 1. mai 2000, og at dette innebærer en innstramming på 400 mill. kroner i forhold til Regjeringens opplegg. Budsjettavtalen innebærer følgende satser for barnetrygd og forsørgerfradrag i skatt:

• – Generelle barnetrygdsatser på 9 948 kroner pr. 1. og 2. barn pr. år og 10 944 kroner pr. 3. og følgende barn pr. år.

• – Ekstra barnetrygd i Finnmark og Nord-Troms på 3 792 kroner pr. barn pr. år.

• – Småbarnstillegg på 7 884 kroner pr. barn pr. år.

• – Forsørgerfradrag i skatt på 1 820 kroner for alle uavhengig av inntekt og med samme sats for barn (0-15 år) og ungdom (16-18 år).

Flertallet viser til at de samlede endringene i skatteopplegget for år 2000 i alminnelighet gir svært gode fordelingsvirkninger. Beregninger basert på typeeksempler og på Statistisk sentralbyrås skattemodell LOTTE viser at skattelettelsene i det vesentligste kommer lavinntektsgruppene til gode og at de største skatteskjerpelsene kun inntrer for inntektsgrupper med mer enn 762 000 kroner i årlig inntekt. Når det gjelder barnefamilier som typeeksempler vises det til at de største effektene følger av forslaget om å utvide barnetrygden til 18 år gjennom en tilsvarende reduksjon i satsene. Dette gir både de største skatteskjerpelsene (i typeeksemplene begrenset oppad til 2 486 kroner for samlede lønnsinntekter over 600 000 kroner for en familie med to barn 3-16 år) og de største skattelettelsene (i typeeksemplene maksimalt 12 926 kroner for en familie med ett barn 3-16 år og ett barn på 17 år). Flertallet vil i tillegg vise til at de gunstige omfordelingene er mer omfattende enn det som framkommer i tabellene, fordi Statistisk sentralbyrås skattemodell LOTTE ikke gjør det mulig å hensynta virkningene av for eksempel innstrammingene i rederibeskatningen og reduserte avskrivningssatser.

Tabell 1 Skatt i forslaget for 2000 etter forliket og endringar samanlikna med referansesystemet. Lønnstakarar1) uten barn i klasse 1 og 2. Kroner

1) Det er lagt til grunn at lønnstakarane ikkje har andre inntekter enn lønn, eller frådrag utover standardfrådrag (minstefrådrag og personfradrag).

Tabell 2 Skatt i forslaget for 2000 etter forliket og endringar samanlikna med referansesystemet. Lønnstakar­familie med barn1). Barnetrygda er rekna som negativ skatt. Kroner

1) Det er lagt til grunn at lønnstakarane ikkje har andre inntekter enn lønn, eller frådrag utover standardfrådrag (minstefrådrag og ­personfradrag).

I tabell 2 er det for familien med eitt barn på 17 år lagt til grunn at dette barnet får barnetrygd frå 1. mai 2000.

Tabell 3 Skatt i forslaget for 2000 etter forliket og endringar samanlikna med referansesystemet. Alderspensjonistar1). Kroner

1) Det er lagt til grunn at pensjonistane ikkje har anna inntekt enn pensjon, ikkje andre frådrag enn standardfrådrag (minstefrådrag, personfrådrag og særfrådrag for alder) og ikkje nettoformue over 200 000 kroner.

2) Inntekta er fordelt med halvparten på kvar av ektefellene.

Tabell 4 Berekna endring i skatt og barnetrygd for lønnstakarar m.v. Forliket målt ift. referansesystemet. Negative tall betyr redusert skatt og/eller auka barnetrygd

1) Ektepar blir rekna som to personar slik at samla personinntekt, nettoformue og skatt for ekteparet i tabellen er delt i to like store delar.

2) Talla er runda av til næraste 100 kroner.

3) På grunn av for få observasjoner i modellgrunnlaget, kan Statistisk sentralbyrå ikkje dela opp gruppa i fleire inntektsintervalla. Dette er imidlertid gjort i tabell 8 som viser fordelingsverknadene for alle personlege skattytarar.

4) Den gjennomsnittlege skatteendringa vil vera adskillig større enn dette gjennomsnittet for dei som har personinntekt over 762 700 kroner. Dei som har personinntekt mellom 500 000 kroner og 762 700 kroner, vil få ei markert mindre skatteauke enn dette gjennomsnittet.

Tabell 5 Berekna endring i skatt og barnetrygd for trygda m.v. Forliket målt ift. referansesystemet. Negative tall betyr redusert skatt og/eller auka barnetrygd

1)Ektepar blir rekna som to personar slik at samla personinntekt, nettoformue og skatt for ekteparet i tabellen er delt i to like store deler.

2)Talla er runda av til næraste 100 kroner.

3)På grunn av for få observasjoner i modellgrunnlaget, kan Statistisk sentralbyrå ikkje dela opp gruppa i fleire inntektsintervall. Dette er imidlertid gjort i tabell 8 som viser fordelingsverknadene for alle personlege skattytarar.

Tabell 6 Berekna endring i skatt for sjølvstendig næringsdrivande. Forliket målt ift. referansesystemet. Negative tall betyr redusert skatt og/eller auka barnetrygd

1) Ektepar blir rekna som to personar slik at samla personinntekt, nettoformue og skatt for ekteparet i tabellen er delt i to like store delar.

2) Talla er runda av til næraste 100 kroner.

3) På grunn av for få observasjoner i modellgrunnlaget, kan Statistisk sentralbyrå ikkje dela opp gruppa i fleire inntektsintervall. Dette er imidlertid gjort i tabell 8 som viser fordelingsverknadene for alle personlege skattytarar.

4) Den gjennomsnittlege skatteendringa vil vera adskillig større enn dette gjennomsnittet for dei som har personinntekt over 762 700 kroner. Dei som har personinntekt mellom 500 000 kroner og 762 700 kroner, vil få ei markert mindre skatteauke enn dette gjennomsnittet.

Tabell 7 Berekna endring i skatt og barnetrygd for personer med barn under 19 år. Forliket målt ift. referansesystemet. Negative tall betyr redusert skatt og/eller auka barnetrygd

1) Ektepar blir rekna som to personar slik at samla personinntekt, nettoformue og skatt for ekteparet i tabellen er delt i to like store deler.

2) Talla er runda av til næraste 100 kroner.

3) På grunn av for få observasjoner i modellgrunnlaget, kan Statistisk sentralbyrå ikkje dela opp gruppa i fleire inntektsintervall. Dette er imidlertid gjort i tabell 8 som viser fordelingsverknadene for alle personlege skattytarar.

4) Den gjennomsnittlege skatteendringa vil vera adskillig større enn dette gjennomsnittet for dei som har personinntekt over 762 700 kroner. Dei som har personinntekt mellom 500 000 kroner og 762 700 kroner, vil få ei markert mindre skatteauke enn dette gjennomsnittet.

Tabell 8 Berekna endring i skatt og barnetrygd for personlig skattytere. Forliket målt ift. referansesystemet. ­Negative tall betyr redusert skatt og/eller auka barnetrygd

1)Ektepar blir rekna som to personar slik at samla personinntekt, nettoformue og skatt for ekteparet i tabellen er delt i to like store delar.

2)Talla er runda av til næraste 100 kroner.

Fordelingsverknadene er berekna på Statistisk sentralbyrås skattemodell LOTTE som er basert på eit utval skattytarar. Utvalet er basert på Inntekts- og formuesundersøkelsen for 1997 (IF-97). Datagrunnlaget er framskreve til 2000. Beregningane er usikre bl.a. fordi IF-97 er basert på eit utval. Det er ikkje mogeleg å ta omsyn til verknadene av t.d. reduserte avskrivningssatsar og rederiskattelegging i LOTTE-tabellane. Det er heller ikkje mogleg å ta omsyn til endringar i åtferd som fylgje av omlegginga.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til avtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet om statsbudsjettet for 2000 som gir påløpte skatte- og avgiftsøkninger på 2 091 mill. kroner og påløpte skatte- og avgiftslettelser på 1 885 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Skattelettelsene gis gjennom innfasing av et lønnsfradrag på 30 600 kroner som får virkning for de laveste lønnsinntektene med provenyvirkning 1 195 mill. kroner. I tillegg gis skattereduksjoner gjennom lønnsjustering av innslagspunktet i 1. trinn i toppskatten til 277 800 kroner i klasse 1 og 329 000 kroner i klasse 2 med påløpt provenyvirkning 550 mill. kroner.

Disse medlemmer viser til at det i tillegg er oppnådd enighet om følgende skatte- og avgiftsendringer, jf. Regjeringens forslag:

• – Innstramminger i rederibeskatningen tilsvarende påløpt provenyøkning på 195 mill. kroner. Tiltakene omfatter innstramming i fradragsretten for gjeldsrenter, økt skatt ved høy egenkapital, innføring av skatteplikt for valutagevinster, enkelte innstramminger ved konserninterne overføringer og økt tonnasjeavgift.

• – Innstramminger i delingsmodellen tilsvarende påløpt provenyøkning på 185 mill. kroner. Tiltakene omfatter innstramming i identifikasjonsregelen (liberale yrker) og redusert kapitalavkastningsrate med 1 pst.-enhet til 10 pst.

• – Nytt 2. trinn i toppskatten på inntekter over 762 700 kroner tilsvarende påløpt provenyøkning på 570 mill. kroner.

• – AMS-ordningen avvikles med påløpt provenyøkning på 450 mill. kroner.

• – Redusert avskrivningssats for forretningsbygg og bygg og anlegg med påløpt provenyøkning på 460 mill. kroner. For bygg og anlegg reduseres avskrivningssatsen fra 5 pst. til 4 pst. (fra 10 pst. til 8 pst. for bygg med antatt kort levetid). For forretningsbygg reduseres avskrivningssatsen fra 2 pst. til 1 pst. i sentrale strøk og fra 4 pst. til 2 pst. i distriktene.

• – Engangsavgiften (vektkomponenten) økes for tyngre biler tilsvarende påløpt provenyøkning på 107 mill. kroner.

• – Justeringer i avgiftsopplegget som samlet gir om lag 16 mill. kroner i redusert påløpt provenyreduksjon, og hvor bl.a. følgende tiltak inngår:

• • – Refusjonsordningen for miljødiesel oppheves (25 mill. kroner)

  • – Treforedlingsindustrien fritas for grunnavgift på fyringsolje(-40 mill. kroner)

  • – Avgiftssatsen for minibusser økes fra 20 til 30 pst. av grunnlaget (engangsavgift)

  • – Ny avgift på trykkimpregnert trevirke innføres ikke (-100 mill. kroner)

  • – Økt avgiftssats for drikkevareemballasje av metall (boks) (9 mill. kroner)

  • – Avgift på kassetter og radio- og fjernsynsmateriell oppheves fra 1. desember 2000 (90 mill. kroner).

For nærmere omtale av de enkelte forslag vises til de enkelte avsnitt nedenfor og til disse medlemmers merknader og forslag i Innst. O. nr. XX (1999-2000).

Disse medlemmer viser til at budsjettforliket innebærer en omfordeling fra de med høyest inntekt og enkelte næringsdrivende til de med lavest lønnsinntekt. Samtidig er det lagt vekt på lønnsjustering av innslagspunktet i 1. trinn i toppskatten fra 269 100 kroner til 277 800 kroner i klasse 1 og fra 318 600 kroner til 329 000 kroner i klasse 2.

Disse medlemmer viser til at omfordelingen delvis er finansiert gjennom å oppheve AMS-ordningen. Ordningen gir ikke positive bidrag til samlet sparing og framstår dermed som en tilfeldig skattegave til de som har penger å sette av til kjøp av aksjer med 4 års bindingstid. Disse medlemmer vil peke på at en ordning med skattemessige fordeler knyttet til plassering av kapital i aksjefond og enkeltaksjer passer dårlig inn i et skattesystem der en for øvrig forsøker å tilstrebe skattemessig likebehandling av ulike spareformer. Disse medlemmer finner grunn til å tro at AMS-sparingen er ren omplassering av sparemidler - noe som ikke øker kapitaltilgangen til næringslivet. Både i lys av kursutviklingen på børsen de siste årene, og vurdert i et mer langsiktig perspektiv, vil plassering i aksjefond og enkeltaksjer framstå som et fordelaktig sparealternativ også uten de særskilte skattefordelene.

Disse medlemmer viser videre til at det nå er oppnådd enighet om viktige innstramminger i den særskilte rederiskatteordningen. Når det gjelder innstramming i fradragsretten for gjeldsrenter viser disse medlemmer til skatteloven § 51 A-6 nr. 1 som innebærer at rederiselskap innenfor det særskilte rederiskattesystemet er fritatt fra beskatning av alminnelig inntekt med de unntak som er inntatt i bestemmelsens nr. 2-6. Disse medlemmer viser til at både effektivitets- og rimelighetshensyn tilsier at den reelle finansinntekten i rederiene må beskattes etter ordinære regler. Endringen innebærer at det bare innrømmes fradrag for den andel av gjeldsrentene som tilsvarer finanskapitalens andel av selskapets totalkapital. Disse medlemmer mener at dette tiltaket dreier seg om tetting av skattehull som oppstår når noen virksomheter ikke skal skattlegges. Tiltaket er identisk med Regjeringens forslag til innstramminger i rederibeskatningen i skatteopplegget for 1999.

Disse medlemmer viser videre til at det nå er enighet om økt beskatning ved høy egenkapital i rederier innenfor den særskilte rederiskatteordningen. For å unngå at skattesubjekter med alminnelig skatteplikt tilordnes gjeldsfradrag som reelt sett burde vært tilordnet selskaper undergitt særskilt rederibeskatning, er det i skatteloven § 51 A-6 nr. 6 gitt regler om skatteplikt ved høy egenkapitalandel i selskap innenfor ordningen. Disse medlemmer viser til budsjettavtalen som innebærer at minste gjeldsgrad for skatteformål økes fra 30 til 50 pst. Dette vil fortsatt åpne for en egenkapitalgrad som er høyere enn det som var gjennomsnittet før det særskilte rederiskattesystemet ble vedtatt, og dermed i en viss utstrekning ivareta hensynet til at egenkapitalandelen varierer mellom de enkelte rederier. Disse medlemmer mener at dette tiltaket dreier seg om tetting av skattehull som oppstår når noen virksomheter ikke skal skattlegges. Tiltaket er identisk med Regjeringens forslag til innstramminger i rederibeskatningen i skatteopplegget for 1999.

Disse medlemmer viser også til at det nå er enighet om å innføre skatteplikt for valutagevinster innenfor den særskilte rederiskatteordningen. Selskaper innenfor ordningen er skattepliktig for finansinntekter, mens tilsvarende utgifter og tap er fradragsberettiget (alminnelig beskatning). Skatteplikten for finansinntekter omfatter imidlertid ikke gevinst eller tap som følge av kurssvingninger på valuta. Disse medlemmer viser til at budsjettavtalen innebærer at skattefritaket for valutagevinst oppheves og at det innføres fradragsrett for valutatap. Disse medlemmer mener at dette tiltaket dreier seg om tetting av skattehull som oppstår når noen virksomheter ikke skal skattlegges. Tiltaket er identisk med Regjeringens forslag til innstramminger i rederibeskatningen i skatteopplegget for 1999.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen har foreslått å øke satsene i tonnasjeskatten med 50 pst. og med en miljødifferensiering som for enkelte skip innebærer at dagens nivå videreføres. Disse medlemmer viser til at budsjettavtalen innebærer en ytterligere økning av tonnasjeskatten på 50 pst. I denne sammenheng viser disse medlemmer til at Regjeringen i forbindelse med Nasjonalbudsjettet 1999 foreslo og fikk gjennomslag for å øke tonnasjeskatten med 100 pst. som innebar at provenyet økte fra om lag 50 mill. kroner til om lag 100 mill. kroner. I tillegg betalte selskapene innenfor ordningen om lag 40 mill. kroner i skatt på utbytte i 1998. Samlet er derfor skattetrykket på denne næringen om lag 140 mill. kroner årlig. Det samlede regnskapsmessige overskuddet for aksjeselskaper i ordningen var 5 900 mill. kroner i 1997. Disse medlemmer viser til at dette gir samlet skatt på 2,4 pst. for rederiene. Det er et stort innslag av redere blant Norges rikeste personer. De særskilte skattereglene for skipsfartsnæringen gir derfor svært uheldige fordelingsvirkninger. Disse medlemmer vil understreke at utviklingen viser at kapitalen stadig blir mer mobil for alle næringer. Disse medlemmer finner det derfor ikke forsvarlig å opprettholde altfor store spenn i de skattevilkår som gjelder for de ulike delene av norsk næringsliv. Disse medlemmer er derfor tilfreds med at det nå er oppnådd enighet om å stramme inn rederibeskatningen også gjennom økning av tonnasjeskatten.

Disse medlemmer viser til at det innenfor rederikonsern kan oppnås særlig gunstig beskatning ved konserninterne overdragelser. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at det er et eget punkt i budsjettavtalen om at Regjeringen skal komme tilbake med konkrete forslag til endringer på dette punktet.

Disse medlemmer viser til at det gjennom budsjettavtalen nå er oppnådd enighet om viktige innstramminger i delingsmodellen vedrørende identifikasjonsreglene og kapitalavkastningsraten. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at delingsmodellen får anvendelse for et aksjeselskap dersom en aktiv eier eller flere eiere til sammen eier O av selskapet. Behovet for identifikasjonsregler oppstår når aksjer eller andeler ikke eies av den som utøver aktiviteten i selskapet, men av personer den aktive har et så nært økonomisk forhold til at det foreligger et interessefellesskap mellom den aktive og passiv aksjonær eller deltaker. Disse medlemmer vil peke på at dette er av stor betydning for å sikre at arbeidsavkastning blir beskattet likt uavhengig av om skattyteren er aktiv eier, lønnstaker eller personlig næringsdrivende. Med gjeldende regel (etter endringene som ble vedtatt våren 1997) vil det utenfor den krets av personer som omfattes av identifikasjonsregelen finnes personer som den aktive skattyter erfaringsmessig vil ha et betydelig økonomisk interessefellesskap med. Dette vil for eksempel være tilfellet for skattyters voksne barn og foreldre. I praksis kan dette innebære at skatt på beregnet personinntekt bortfaller. Disse medlemmer vil peke på at slike utslag kan bli særlig framtredende for liberale yrker. Disse medlemmer er derfor tilfreds med at innstrammingen nå foretas i forhold til liberale yrker etter delingsforskriften § 5-1. For disse yrkesgruppene skal identifikasjonsregelen i skatteloven endres fra og med inntektsåret 2000 slik at den omfatter skattyters ektefelle, samboer, slektninger i rett nedstigende eller rett oppstigende linje, søsken og ektefelles eller samboers foreldre og barn. Etter disse medlemmers syn vil dette fjerne et betydelig hull i skattelovgivningen som i stor grad kommer ressurssterke personer med tilpasningsmuligheter til gode. Disse medlemmer vil uansett ikke utelukke at videre arbeid og avgrensninger på dette området kan bli nødvendig, bl.a. på bakgrunn av forskjellene i marginalskattesats mellom kapitalinntekt og høye lønnsinntekter.

Disse medlemmer viser til at beregnet personinntekt i delingsmodellen fastsettes etter at kapitalavkastningen er trukket fra. Regjeringen foreslo en uendret kapitalavkastningsrate på 11 pst. Disse medlemmer vil peke på at reglene for å beregne kapitalinntekt i delingsmodellen er gjort lempelige, og det gjennomgående må antas at de overvurderer den reelle kapitalavkastningen og dermed undervurderer personinntekten. Som en følge av bl.a. disse reglene får svært mange selskaper negativ beregnet personinntekt. Dette innebærer at delingsmodellen er uten direkte betydning for skatten til eiere i disse selskapene. Disse medlemmer er derfor tilfreds med at kapitalavkastningsraten for 2000 etter budsjettavtalen med regjeringspartiene fastsettes til 10 pst. Dette gir bedre samsvar mellom beskatningen for lønnstakere og aktive eiere.

Disse medlemmer viser til at avskrivningssatsen for forretningsbygg er 2 pst. årlig i sentrale strøk og 4 pst. i distriktene. For bygg og anlegg er avskrivningssatsene 5 pst. ordinært og 10 pst. for bygg med antatt kort levetid. Disse medlemmer vil peke på at disse satsene i stadig økende grad framstår utelukkende som skattemessig betinget og uten sammenheng med reell verdiforringelse. Disse medlemmer er derfor tilfreds med at avskrivningssatsene reduseres gjennom budsjettavtalen til 1 pst. for forretningsbygg i sentrale strøk og 2 pst. i distriktene, og til 4 pst. for bygg og anlegg (8 pst. for bygg med antatt kort levetid).

Disse medlemmer viser til at engangsavgiften for bil etter omleggingen i 1998 i for liten grad legger belastningen på kostbare biler. Disse medlemmer mener derfor at en justering av innretningen på engangsavgiften vil ha en gunstig fordelingsvirkning ved at tyngre (dyrere) biler må bære en større del av det samlede avgiftsgrunnlaget. Disse medlemmer viser til at enigheten i budsjettavtalen om en justering av engangsavgiften er i tråd med slike fordelings­hensyn.

Innføringen av en særskilt nedre grense for minstefradrag i arbeidsinntekt m.v. på 30 600 kroner gir redusert skatt for 266 000 enslige og 178 000 ektepar. Skattelettelsen på lave lønnsinntekter får dermed betydning for 622 000 personer. Disse medlemmer vil til sammenlikning peke på at det nye trinnet i toppskatten øker skatten for de som har de høyeste personinntektene, om lag 28 000 personer. Disse personene har også relativt høye samlede inntekter bl.a. fra aksjer og annen kapital. Etter disse medlemmers syn gir derfor det omforente skatteopplegget for 2000 en meget god omfordeling fra de med høye lønns- og kapitalinntekter til de med lavest lønnsinntekt.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsopplegg, og til budsjettavtalen med Arbeiderpartiet som er omtalt i pkt. 3.1.2 i Budsjett-innst. S. I (1999-2000). Disse medlemmer vil peke på at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet er kommet fram til en budsjettavtale uten svekkelse av budsjettbalansen eller økning i den underliggende utgiftsveksten.

Disse medlemmer viser til at Regjeringens prioriteringer ligger fast, samtidig som det i avtalen med Arbeiderpartiet er funnet plass til økt innsats til utdanning, boligbygging, velferd og samferdsel. Barnetrygden utvides til 18 år fra 1. mai 2000, samtidig som forsørgerfradraget beholdes.

Disse medlemmer viser videre til at det i budsjettavtalen er blitt enighet om å øke den nedre grensen for minstefradrag i arbeidsinntekt m.v. til 30 600 kroner. Dette vil gi betydelige lettelser for de med lavest inntekter, og vil bidra til en bedre fordeling.

Disse medlemmer vil peke på at forbruksavgiften på elektrisitet økes med 2,5 øre/kWh samtidig som det innføres en grunnavgift på fyringsolje på 19 øre/liter. Dette er etter disse medlemmers mening et viktig tiltak for å bremse veksten i energiforbruket, stimulere til energisparing og bruk av alternativ energi. Kombinert med skattelettelsene for de som tjener minst, bidrar dette til en begynnende omlegging fra skatt på arbeid til skatt på miljø. Dermed stimuleres en bedre bruk av ressurser der arbeid og fornuftig ressursbruk premieres.

Disse medlemmer viser til at minstefradraget gis en betydelig økning i tråd med Regjeringens forslag gjennom økning i prosentsatsen fra 21 til 22 pst., samt at øvre grense heves fra 34 900 kroner til 36 600 kroner. Personfradragene heves ut over lønnsveksten til 27 700 kroner i klasse 1 og 55 400 kroner i klasse 2.

Budsjettavtalen innebærer videre at innslagspunktet i 1. trinn i toppskatten oppjusteres i tråd med lønnsveksten til 277 800 kroner i klasse 1 og 329 000 kroner i klasse 2. Det innføres et nytt trinn i toppskatten for inntekt over 762 700 kroner i klasse 1 og 2 med sats på 19,5 pst.

Disse medlemmer viser til at det i budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet er foretatt mindre endringer skattereglene for næringslivet når det gjelder rederibeskatning, delingsmodellen og avskrivningssatser. Disse endringene vil sammen med et nytt 2. trinn i toppskatten finansiere oppreguleringen av minstefradraget for arbeidsinntekter, samt lønnsjustering av toppskattens 1. trinn.

Disse medlemmer vil videre vise til at det innføres nye miljøavgifter samt endringer av eksisterende og at inntektene fra disse knyttes til forenklinger i avgiftssystemet i tråd med Et enklere Norge.

Disse medlemmer vil peke på verdien av den omleggingen til tollfrihet og reduserte tollsatser på en rekke varegrupper som ligger i budsjettet. Dette vil bidra til et enklere og mer oversiktlig tollregime, samt økt likebehandling. Disse medlemmer vil også understreke betydningen av at utviklingslandene får bedre tilgang til å selge sine varer på våre markeder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser med uro på Regjeringens forslag til økte skatte- og avgiftsbyrder for næringsliv og befolkning. Avtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet øker de samlede skatte- og avgiftsbyrder ytterligere. Det er grunn til bekymring for hvilke virkninger økte byrder for næringslivet og høyinntektsgruppene vil føre til.

Disse medlemmer mener det er nødvendig og ønskelig å gi folket tilbake styringsretten over egne penger. Omfordelingen av goder er meningsløs når alminnelige lønnsmottagere skatter så mye at de må gi avkall på daglige middagsmåltider fordi det skal subsidieres operabilletter. Skattenivået er så høyt at det går utover familienes muligheter til å ivareta sine behov. Det er ikke velferd å kreve inn så høye skatter at alle og enhver tvinges over på offentlige almisseordninger i stedet for å beholde mer av lønnen slik at man kan greie seg selv. Derfor innebærer Fremskrittspartiets skatteopplegg kraftige skattelettelser.

Disse medlemmer konstaterer at spesielt lavere og midlere lønnstagergrupper betaler forholdsmessig høy skatt, og forslår derfor at hovedtyngden av skattelettelsene gis i form av økt minstefradrag og økte personfradrag. Disse medlemmer ser imidlertid heller ingen mening i at innslaget i toppskatten skal være så lavt at så mange som 1 million lønnstagere skal rammes av den. Disse medlemmer foreslår derfor også at innslaget i toppskatten mer enn lønnsjusteres.

Tabell over Fremskrittspartiets skattelettelser i.f.t. Gul bok

(Eks.: Par med 2 barn, 15 og 17 år, inntekt 174 500 og 285 000. Total skattelette kr 10 530 inkl. forsørgerfradrag.)

Disse medlemmer konstaterer videre at formuesskattens innslagspunkt er så lav og satsen så høy at for eksempel pensjonister ser store deler av pensjonen konfiskeres i formuesskatt fordi de gjennom et langt liv har spart penger gjennom investering i en bolig for å trygge alderdommen. Fordelsbeskatningen av egen bolig virker på samme måte, og kan ikke anses som annet en ren misunnelsesskatt, hvis eneste formål er å skaffe penger til statskassen. Disse medlemmer legger opp til kraftige reduksjoner i både formuesskatten og boligskatten.

Disse medlemmer erkjenner dog at det er verken ønskelig eller mulig å redusere personskattene så mye i et enkelt år at behovet for generelle støtteordninger faller bort. Derfor er det nødvendig og ønskelig å opprettholde både barnetrygd, kontantstøtte og forsørgerfradrag i skatt. Disse medlemmer ser med uro på at Regjeringens begrunnelse for å fjerne forsørgerfradraget i skatt er å gjøre barnetrygden enklere. Faktum er at fjerning av forsørgerfradraget fremstår som en kraftig skatteskjerpelse for alle familier med barn.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens forslag til skatteskjerpelser for pensjonister, gjennom reelt redusert særfradrag for alder og reelt redusert skattefri inntekt for pensjonister, fremstår som fullstendig ubegrunnede, og forslår å viderføre særfradragets relle verdi, samt øke den skattefrie inntekt for pensjonister. Det er ingen rimelig grunn til at pensjonister plutselig skal bære en ytterligere del av samfunnets fellesbyrder.

Disse medlemmer finner det heller ikke særlig godt begrunnet at nettopp pendlerne skal måtte betale ytterligere til fellesskapet ved å øke reiseutgiftene som ikke kan trekkes fra på inntekten med kr 1 500.

Disse medlemmer viser endelig til at budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet innebærer skatteskjerpelser som virker lite gjennomtenkte og som ikke har disse medlemmers støtte.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå følgende:

• 1. Økt minstefradrag på kr 38 390

• 2. Økte personfradrag på kr 35 000 i klasse 1 og kr 70 000 i klasse 2

• 3. Ikke toppskatt før på kr 285 000 i klasse 1 og kr 342 500 i klasse 2

• 4. Formuesskatten redusert med 40 pst. ved fribeløp på kr 250 000, og deretter 0,2 pst. skatt.

• 5. Boligskatten redusert ved å redusere ligningstakstene 25 pst.

• 6. Forsørgerfradraget opprettholdt

• 7. Barnetrygdens satser opprettholdt

• 8. Ikke økt bunnbeløp for arbeidsreiser

• 9. Særfradrag for alder settes til kr 18 216

• 10. Skattefri inntekt for pensjonister underreguleres ikke

• 11. Ingen innstramninger i rederibeskatningen

• 12. Ingen innstramninger i delingsmodellen

• 13. Intet nytt 2. trinn i toppskatten

• 14. Opprettholdelse av AMS-ordningen

• 15. Ikke redusert avskrivningssats for bygg og anlegg

• 16. Ikke økt bilavgift.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under avsnitt 3.1.2.5 i Budsjett-innst. S. I (1999-2000).

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det er fullt mulig å omprioritere innenfor forsvarlige budsjettrammer, for å styrke kjerneområder og redusere skatte- og avgiftsnivået. Høyres budsjett innebærer, i likhet med Regjeringens forslag, et nøytralt finanspolitisk opplegg. For Høyre er det imidlertid avgjørende at finanspolitikken innenfor denne rammen er utformet på en bedre måte, med lavere skatte- og avgiftsnivå og reduserte offentlige utgifter. Derfor foreslår Høyre en reduksjon i skatter og avgifter på 8,9 mrd. kroner (påløpt) i forhold til regjeringen Bondeviks forslag. I tillegg satses det kraftig på blant annet utdanning, veiinvesteringer og forsvar. Disse lettelsene dekkes inn i sin helhet gjennom reduserte utgifter. Høyres budsjett har en langt lavere utgiftsvekst enn Regjeringens forslag.

Disse medlemmer viser til at Regjeringens og Arbeiderpartiets forslag til avgiftsøkninger alene gir et bidrag til prisstigningen neste år på 1/4 prosentpoeng. Sammen med forslagene til skatteskjerpelser kan dette legge grunnlag for økte lønnskrav, og svekke næringslivets kostnadsmessige konkurranseevne. Dette er et konkret uttrykk for at finansieringen av økende offentlige utgifter fortrenger privat næringsliv i norsk økonomi.

Disse medlemmer går derfor mot Regjeringens og Arbeiderpartiets forslag om å øke skatte- og avgiftsnivået med 4,5 mrd. kroner i 2000, og foreslår i stedet en reduksjon i forhold til dagens nivå på 4,6 mrd. kroner. Samlet foreslår Høyre en reduksjon i skatter og avgifter på 8,9 mrd. kroner i forhold til sentrumregjeringens forslag. Den bokførte skatteletten i forhold til Regjeringens forslag for 2000 vil være 7,1 mrd. kroner. Høyres forslag til skatte- og avgiftsopplegg innebærer at prisstigningen i 2000 kan komme ned mot 1H pst., mot 2 pst. med Regjeringens forslag.

Disse medlemmer er bekymret over utviklingen som viser at skatter og avgifter utgjør en stadig større del av BNP for Fastlands-Norge. Dette viser at det samlede skattetrykket i fastlandsøkonomien øker, uavhengig av diskusjoner og sammenligninger knyttet til de enkelte skatte- og avgiftsformer. Det er bekymringsfullt at det norske skatte- og avgiftsnivået fortsetter å øke, fra det allerede høye nivået sammenlignet med andre land.

Disse medlemmer går mot Regjeringens forslag om å underregulere innslagspunktet for toppskatten med drøyt 4 800 kroner i skatteklasse 1 og 6 000 kroner i klasse 2. Regjeringens forslag innebærer at det skal betales toppskatt av inntekter over 273 000 kroner i klasse 1 og 323 000 kroner i klasse 2. Det modererte forslaget fra Sentrum og Arbeiderpartiet innebærer heller ingen reell forbedring av toppskatten. Fortsatt vil halvparten av de heltidsansatte betale toppskatt. Toppskatten er ikke noen skatt på de høyeste lønninger, men en gjennomsnittsskatt. Høyre foreslår i stedet å heve innslagspunktet til 290 000 kroner i klasse 1 og 343 000 kroner i klasse 2. Dette sikrer at det ikke betales toppskatt av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, beregnet til 286 100 kroner i 2000.

Disse medlemmer viser til at det er ikke noen tvil om at det er de med vanlig lønnsbeskatning som kommer dårligst ut av dagens skattesystem. Derfor er da også Høyres skattepolitiske fokus rettet mot toppskatten, som i dag rammer helt vanlige lønnsinntekter fra vel 277 000 og oppover. Det er i dag slett ingen topplønn å ligge mellom 270 000 og 300 000, særlig når man tar i betraktning at mange i denne inntektsgruppen også sliter med tunge bolig- og studielån.

Disse medlemmer viser til at mens man i Europa for øvrig arbeider med å bedre rammebetingelse for næringslivet og arbeidsplassene - har Sentrum og Arbeiderpartiet som ambisjon at rammebetingelsene ikke skal forverres vesentlig. Det holder selvsagt ikke. Det er mye som er ille i forliket mellom Sentrum og Arbeiderpartiet, men verst er skatteforliket. Her er sentrum og Arbeiderpartiet blitt enig om noe de begge i utgangspunktet er imot, nemlig et nytt trinn i toppskatten. Både tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen og finansminister Gudmund Restad har uttalt at et slikt trinn øker skatteomgåelsene. Regjeringen advarte så sent som for et år siden slik mot følgene av et nytt tredje trinn i toppskatten: "Fordelingsvirkningene av et tredje trinn i er trolig begrenset". Og "en så høy marginalskatt kan gi sterke motiver til skattemessige tilpasninger". Når skatten på lønnsinntekt kommer opp i 56 pst., øker forskjellen mellom beskatningen av kapital og lønnsinntekt. Tatt i betraktning at det er Regjeringens uttalte målsetning å minske denne forskjellen, er det eiendommelig at de først går inn for å øke den.

Disse medlemmer viser til at undersøkelser viser at et høyt skattenivå har negative konsekvenser for verdiskaping i den private del av økonomien. OECD viser i sine rapporter at med vårt skattenivå gir ytterligere skatteøkninger et effektivitetstap på marginen på rundt 50 pst. Eller med andre ord: skal dette effektivitetstapet i den private sektoren være forsvarlig, må en kreve at 100 nye skattekroner skaper samfunnsmessige verdier for 150 kroner gjennom anvendelse over de offentlige budsjetter.

Disse medlemmer viser til at forskjellen mellom det vi må betale for å kjøpe andres arbeidskraft og den lønn vi får utbetalt etter at skatten er betalt, representerer "den samlede skattekilen" på arbeid. Dette ble godt illustrert gjennom sentralbanksjefens årstale i 1996:

"Skal vi kjøpe en rørleggertjeneste som det tar et par timer å utføre, er vi nok beredt på en regning på rundt 700 kroner for selve arbeidet. I dette beløpet ligger det både skatter og avgifter: momsen utgjør 130 kroner og inntektsskatten omtrent 300 kroner. Etter skatt sitter rørleggeren da igjen med 270 kroner, mens vi altså har betalt 700 kroner. Den samlede skattekilen, som er mellomlegget på 430 kroner, er gått til det offentlige i form av skatter og avgifter. I dette eksemplet utgjør altså skattekilen vel 60 pst. av det beløpet vi betaler til rørleggeren. Skattekilen kan også illustreres på en annen måte: Tjener man 150 kroner timen, må man jobbe i ni timer og ett kvarter for å kunne ha nok igjen etter skatt til å betale for to rørleggertimer!"

Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår å øke satsen i minstefradraget fra 21 til 22 pst. sammen med økte grenser, og å oppjustere personfradraget med 5,3 pst. Høyre støtter Regjeringens forslag på disse områdene. Siden Regjeringens forslag til økte bunnfradrag er foreslått som delkompensasjon for økt el-avgift, som Høyre går mot, vil skatteytere med lav og middels inntekt komme betydelig bedre ut med Høyres opplegg. I forliket har Arbeiderpartiet og Sentrum valgt å øke skattene utover Regjeringens opprinnelige forslag. Disse medlemmer har merket seg at man gjennom ulike tabeller fra Arbeiderpartiet forsøker å fremstille det slik at det bare er de med de aller høyeste inntektene som kommer vesentlig dårligere ut. Det er da verdt å minne om at i disse tabellene er virkningene av de omfattende avgiftsøkninger regjeringspartiene og Arbeiderpartiet er blitt enige om utelatt. Derfor er disse tabellene relativt intetsigende. Tar man med de store avgiftsøkninger, deriblant økningen av elektrisitetsavgiften på 42 pst., som Arbeiderpartiet var sterkt imot i fjor, blir bildet noe annet. Da kommer de aller fleste dårligere ut i år i forhold til i fjor. Bare virkningen av Regjeringens og Arbeiderpartiets forslag om økt el-avgift innebærer alene en avgiftsøkning på om lag 500 kroner pr. husholdning.

Disse medlemmer viser til at samlet gir Høyres skatteopplegg for personer skattelette for alle inntektsnivåer både i forhold til Regjeringens forslag og i forhold til en videreføring av skatteopplegget for 1999. I tillegg kommer effektene av at Høyre går imot avgiftsøkningene.

Disse medlemmer viser til at Høyre går imot forslaget om å heve ligningsverdiene for fast eiendom med 10 pst. Det er oppsiktsvekkende at en regjering med Kristelig Folkeparti og Venstre i spissen, for andre gang foreslår en slik økning, tatt i betraktning at de samme partiene har programfestet å fjerne hele boligskatten og karakteriserer den som husleie til staten.

Disse medlemmer viser til at for å bedre tilgangen av kapital i Norge er det nødvendig å redusere den samlete beskatning av kapital. Høyre foreslår å redusere formueskatten fra 0,9 til 0,8 pst. i det midterste skatte-intervallet og fra 1,1 til 1,0 pst. i det høyeste intervallet. I tillegg foreslår Høyre å lønnsjustere grensene for fribeløpet og betaling av høyeste sats. Formueskatten i Norge er på verdenstoppen, med svært lave fribeløp og høye satser. Det landet som ligger nærmest Norge i formuesbeskatning er Nederland, men selv der opererer man med et fribeløp på 880 000 kroner, sammenlignet med det norske fribeløpet på 120 000 kroner. De fleste land det er naturlig å sammenligne med har avviklet formueskatten. Formueskatten fortrenger det private, norske eierskapet og reduserer investeringene og vekstkraften i næringslivet. Høyres forslag er et skritt i retning av full avvikling av formueskatten. Høyre foreslår også å heve fribeløpet i arveavgiften fra 200 000 til 300 000 kroner.

Disse medlemmer viser til at Høyre foreslår å fjerne beløpsgrensen på 600 000 kroner for beskatning ved innløsning av opsjoner til ansatte. Ansatteopsjoner er viktige for kunnskapsintensive småbedrifter som ønsker å tiltrekke seg og holde på nøkkelpersoner. Dagens grense kan få uheldige utslag blant annet ved at det gir kraftige incentiver til å utstede kortsiktige opsjoner i stedet for langsiktige.

Disse medlemmer viser til at ved utformingen av bedriftsbeskatningen må man stille seg spørsmålet om hvilken form for bedriftsbeskatning som vil føre til at Norge i løpet av noen år kan få den beste strukturen og den største verdiskapningen i sitt næringsliv. Utgangspunktet for disse medlemmers forslag til bedriftsbeskatning har vært å lage et skattesystem som fører til større vekst og høyere sysselsetting, når næringslivet har tilpasset seg til de nye arbeidsvilkårene.

Slik disse medlemmer ser det, vil Regjeringspartienes og Arbeiderpartiets opplegg være et opplegg for redusert sysselsetting og større problemer i viktige deler av næringslivet. Regjeringens og Arbeiderpartiets forslag og provenyer er i stor grad basert på en forfeilet forestilling om at jo høyere beskatningen av den enkelte bedrift er, jo større blir de samlede skatteinntektene til det offentlige.

I en åpen, internasjonal økonomi vil investeringene flyttes ut av landet hvis avkastningen i Norge ikke blir god nok. Høye skatter sender negative signaler både til dem som eier bedrifter og dem som har tenkt å etablere bedrifter; signaler om at investeringer og næringsvirksomhet ikke skal lønne seg så godt. Dermed dempes vekst og nyskapning, investeringslysten avtar og arbeidsplasser legges ned. Disse medlemmer mener vi allerede ser slike signaler i norsk økonomi.

Disse medlemmer har ønsket å gjøre norske bedrifter og norske skattevilkår konkurransedyktige med de vilkår konkurrentene møter i sine hjemland. I tillegg har disse medlemmer på selvstendig basis villet gjøre lønnsom og sysselsettingsskapende næringsvirksomhet attraktivt i Norge. Disse medlemmer mener det bare er gjennom en slik bevisst holdning til skattesystemet man kan skape arbeidsbetingelser som gir Norge økt vekst, som sikrer nordmenn sysselsetting, og som sikrer den norske staten tilstrekkelige skatteinntekter også i årene etter 1999.

Disse medlemmer konstaterer at verdiskapingsperspektivet har måttet vike for kortsiktige og til dels symbolpregede omfordelingshensyn i det inngåtte skatteforlik mellom Sentrum og Arbeiderpartiet. Både i forhold til skattereformen og i forhold til landets langsiktige utfordringer innebærer forliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet et skritt i gal retning:

• – Forliket innebærer en ikke uvesentlig skjerpelse av bedriftsbeskatningen.

• – Reduksjonen i kapitalavkastningsraten for delingsforetak forsterker dette.

• – Økt marginalskatt på arbeidsinntekter bryter med forutsetningene for skattereformen.

• – Fjerning av AMS-ordningen bidrar negativt til videreutvikling av de private eiermiljøene i Norge.

Disse medlemmer viser til at da skattereformen i sin tid ble debattert, var det sterkt fokus på skattegrunnlagets omfang og innhold. At Høyre og næringslivet var kritisk til skattereformen, hadde direkte sammenheng med at utvidelsen av skattegrunnlaget ble langt større enn det den reduserte skattesatsen kompenserte for. Det var derfor Høyre foreslo at skattesatsen burde være 25 pst. og ikke 28 pst., eller at avskrivningsreglene i det minste burde vært gunstigere enn de ble. Resultatet er blitt som Høyre fryktet, nemlig at skattetrykket har økt selv om den formelle skattesatsen ble redusert fra 50,8 pst. til 28 pst.

Disse medlemmer viser til at for fastlands-Norge har utvidelsen av skattegrunnlaget i form av reduserte avskrivingssatser for forretningsbygg og for bygg og anlegg samme provenyeffekt som en økning av kapitalskattesatsen med 1/2 prosentpoeng. Innstrammingen er også overraskende tatt i betraktning at Nasjonalbudsjettets sammenligning av bedriftsbeskatningen i Norden viser at Norge allerede i dag har det bredeste skattegrunnlaget. Når en vet at Sverige, som har et langt smalere skattegrunnlag enn oss, har varslet at bedriftsskattesatsen over tid skal ned mot 25 pst., fremstår innstrammingen som et skritt i gal retning. Reduksjonen i kapitalavkastningsraten for delingsforetak bidrar også til økt skatt for næringslivet.

Disse medlemmer viser til at den nye toppskatten som rammer lønnsinntekter over 16 G er et brudd med prinsippene i skattereformen av 1992. Allerede den gang var man klar over at forskjellen mellom beskatningen av lønnsinntekter og kapitalinntekter var i høyeste laget. Nå har man ytterligere utvidet forskjellen, og lagt til rette for en ny omgang med skatteplanlegging, der lønnsinntekter i stadig større grad vil bli søkt omdannet til (eller bli forkledd som) kapitalinntekt. Begrunnelsen for økningen i beskatningen av lønnsinntekter er i følge regjeringspartiene og Arbeiderpartiet å redusere inntektsulikhetene i samfunnet. Men de tall som Regjeringen fremla i Utjamningsmeldingen viser at i den grad det er mulig å hevde at det er blitt større ulikhet, så skyldes det utviklingen av kapitalinntektene, ikke lønnsinntektene. En økning i kapitalinntektene har imidlertid vært en ønsket konsekvens både av skattereformen og av den politikk som ble ført etter 1992, der hovedvekten ble lagt på at økt sysselsetting måtte baseres på økt lønnsomhet i næringslivet. 1992 var dessuten et konjunkturmessig bunnpunkt. Også av den grunn er det naturlig at kapitalinntektene har økt. Budsjettforliket kan undergrave skattereformen av 1992 og vil, hvis det videreføres, bety at vi går tilbake til et mindre effektivt og lite gjennomsiktig skattesystem. Man må regne med at økt skatt på de høyeste lønnsinntektene vil veltes over på bedriftene slik at også det nye trinnet i toppskatten vil medføre en kostnadsøkning for bedriftene.

Eksempel på hvordan sentrum og Arbeiderpartiets skattefritak rammer produksjonslivet:

Produksjonsbedrift med 20 ansatte på Østlandet. Den eies av far og 2 barn, som alle er aktive i bedriften. Kapitalavkastningsgrunnlaget: ca. 35 mill. kroner. Administrasjonslokaler: saldo på 2 mill. kroner. Bygg og anlegg: saldo på 25 mill. kroner. Positivt årsresultat, også ligningsmessig (siste år var ligningsmessig overskudd ca. 5 mill. kroner). Positiv beregnet personinntekt etter delingsmodellen (siste år var denne ca. 650 000 kroner) som skal fordeles på de 3 aktive eierne. Selskapets skattemessige verdier (dvs. formuesskattegrunnlaget): ca. 20 mill. kroner. Det forutsettes at de aktive aksjonærene er i toppskatteposisjon (første trinn) for merinntekten som følger av forliket.

Disse medlemmer viser til at når det gjelder avskaffelsen av AMS-ordningen, som vanskelig kan begrunnes ut fra omfordelingshensyn, vil konsekvensen bli en svekkelse i videreutviklingen av de nasjonale private eiermiljøer i Norge.

Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til avgiftsøkninger bidrar i seg selv til å øke prisstigningen med 1/4 pst. i år 2000. Det bidrar til å svekke konkurranseevnen til norsk næringsliv. Når Høyre går mot Regjeringens forslag til avgiftsøkninger, og i stedet foreslår avgiftslettelser medfører dette at prisstigningen i år 2000 kan komme ned mot 1,5 pst., mot 2 pst. med Regjeringens opplegg. Sammen med Høyres forslag til lettelser i personskatten vil dette legge grunnlaget for mer moderate lønnsoppgjør.

Disse medlemmer mener det er på høy tid å lønnsjustere finnmarksfradraget i skatt på alminnelig inntekt. Nominell videreføring av fradragsbeløpet fører til at dette viktige distriktspolitiske tiltaket undergraves.

Disse medlemmer går på denne bakgrunn inn for å heve fradraget til 15 500 kroner i skatteklasse 1 og 31 000 kroner i klasse 2.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår å øke forbruksavgiften på elektrisk kraft med 44 pst. Høyre avviser dette forslaget. Høyre går også imot forslaget om å innføre en grunnavgift på fyringsolje. Økt el-avgift rammer barnefamilier og andre husholdninger med høyt strømforbruk. Samtidig rammer økningen i el-avgiften store deler av næringslivet. For Høyre er det ikke et selvstendig mål å redusere energiforbruket. Det er neppe noen negative miljøkonsekvenser knyttet til forbruk av elektrisk kraft. Derimot er det en rekke negative miljøvirkninger knyttet til ulike produksjonsformer av elektrisk kraft. Miljømessig er det derfor bedre å rette tiltakene direkte mot forurensingen knyttet til ulike typer energiproduksjon, fremfor å skattlegge forbruket av all elektrisk kraft. Dette er bakgrunnen for at Høyre har gått inn for et system for handel med CO2-kvoter. Det vil stimulere utviklingen av mindre forurensende energikilder, ikke bare dempe forbruket.

Disse medlemmer viser videre til at med unntak for sigaretter foreslår Regjeringen en avgiftsøkning på tobakksvarer med mer enn 15 pst. En slik økning kan få alvorlige følger for utviklingen i handelslekkasjen til våre naboland. Høyre går derfor imot forslaget om økte tobakksavgifter.

For å redusere grensehandel og illegal omsetning foreslår disse medlemmer lavere alkoholavgifter. Det foreslås 20 pst. reduksjon i avgiften på brennevin i forhold til Regjeringens forslag. Tilsvarende foreslås 10 pst. reduksjon i avgiftene på øl, vin og sterkvin i forhold til Regjeringens forslag, samt en reduksjon av sjokoladeavgiften med 5 pst.

For å redusere transportkostnadene til husholdningene og næringslivet foreslår disse medlemmer redusert bensinavgift med 20 øre/liter. Disse medlemmer går samtidig mot Regjeringens forslag om å øke autodieselavgiften med 20 øre/liter. Disse medlemmer kombinerer dermed Regjeringens ønske om en utjevning mellom avgiften på autodiesel og bensin med lavere transportkostnader. Disse medlemmer foreslår også redusert passasjeravgift på flyreiser. Dette betyr at passasjeravgiften reduseres fra 116 til 110 kroner på innenlandsflyvninger og fra 232 til 220 kroner på utenlandsreiser.

Disse medlemmer går også mot Regjeringens forslag til økte bilavgifter. Regjeringen foreslår både økte avgifter på kombinerte biler og økte inntekter ved innføringen av en ny miljødifferensiert årsavgift på tyngre kjøretøy. Disse medlemmer går dessuten mot Regjeringens forslag om å innføre et miljødifferensiert tillegg i tonnasjeskatten.

Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag om å avvikle avgiftene på kassetter, radio og TV. Dette er avgifter Høyre tidligere har gått inn for å fjerne. Det er ikke mulig å gi noen saklig begrunnelse for disse avgiftene, ikke minst fordi det ofte er avgiftsfrihet på lignende produkter. Avgiftene foreslås avviklet fra 1. januar 2000 i stedet for 1. september 2000.

Disse medlemmer foreslår å redusere CO2-avgiften på sokkelen med 30 pst. Sammen med utfasingen av produksjonsavgiften kan dette stimulere til realisering av samfunnsøkonomisk lønnsomme petroleumsprosjekter. Sammen med Høyres forslag om midlertidige utslippstillatelser for gasskraftverk kan det gi nye oppdrag til leverandørindustrien.

Disse medlemmer vil påpeke at mineralvann er blant de viktige lokkevarene i grensehandelen. Utsalgsprisen i Sverige er 50 pst. av norsk pris. Dess­uten er produktavgiften i løpet av de siste 5 årene økt med nesten 50 pst. Høyre forslår derfor å redusere produktavgiften på alkoholfrie drikkevarer (alkoholfritt øl, kullsyrefrie og kullsyreholdige leskedrikker) med 10 pst.

Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen foreslår å innføre miljøavgift på trykkimpregnert trevirke, trikloreten og tetrakloreten. Høyre er prinsipielt for en rød/grønn skatteveksling, men mener det er tungtveiende argumenter for at de foreslåtte avgiftene ikke innføres nå. Disse medlemmer mener behovet for likeverdige konkurransebetingelser tilsier at man bør avvente en harmonisering av regelverket i EØS-området. Alternativt bør rammebetingelser for norske produsenter forbedres før miljøavgift innføres.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti legger fram et skatte- og avgiftsopplegg med to hovedelementer:

• – Lettelser i inntektsskatt for lavere og middels inntekter og økninger for høyinntektsgrupper, særlig kapital- og aksjeinntekter.

• – Vridning i skattesystemet med mindre avgift på arbeid og mer avgift på energibruk og forurensing.

Dette medlem foreslår følgende endringer i skatteopplegget i forhold til Regjeringens forslag:

• – Et prosentpoengs økning i den alminnelige skattesats til 29 pst.

• – Økt minstefradrag. Satsen settes til 25 pst. og øvre grense økes til kr 43 000, nedre grense til kr 5 000.

• – Innslagspunktet for toppskatten heves til kr 281 700/kr 331 200.

• – Nytt 2. trinn i toppskatten. Innslagspunktet settes til kr 469 500/kr 519 000 med sats 5 pst.

• – Fjerning av 35 pst. rabatt ved formuesverdsetting av ikke-børsnoterte og SMB-listeførte aksjer.

• – Fjerning av tak i delingsmodellen.

• – Innstramminger i identifikasjonsreglene i delingsmodellen.

• – Fjerning av 80 prosentregelen.

• – Et prosentpoengs reduksjon i risikotillegget i kapitalavkastningsraten.

• – Avskaffelse av AMS-ordningen.

• – Innføring av 27 pst. skatt på aksjeutbytte på husholdningsmottakeres hånd.

• – Øke beløpet som kan gis i fradrag for innbetalt fagforeningskontingent fra 900 kroner tilbake til 1989-nivå 1 800 kroner. Samtidig gå imot å utvide ordningen til å omfatte gaver til organisasjoner.

• – Gjeninnføre forsørgerfradraget. For 16- og 17-åringer motsvares utvidelsen av barnetrygd med å ha samme fradragsbeløp for forsørgelse som de yngre.

• – Innføre ordinær selskapsskatt for rederier.

• – Øke bunnfradraget i formueskatten til 200 000 kroner og innføre et nytt trinn i formueskatten slik at skattbar nettoformue på over 1 mill. kroner får en økning i skattesatsen på 0,4 prosentpoeng. Høyeste formueskattesats blir da 1,5 pst.

• – Øke grensen for å betale trygdeavgift slik at frikortbeløpet øker med 5 000 kroner.

Samlet sett innebærer forslaget til skatteopplegg for 2000 at de innbetalte skattene øker, i forhold til Regjeringens forslag, med om lag 5,2 mrd. kroner, utenom endringene i barnetrygden.

Dette medlem foreslår følgende endinger i avgiftsopplegget i forhold til Regjeringens forslag:

• – Halvering av den økning Regjeringen foreslår på tobakksavgiftene, dvs. fra 17,6 pst. til 8,8 pst.

• – Kutt i avgifter på brennevin og svakvin slik at avstanden til svensk avgiftsnivå halveres.

• – Redusert årsavgift for kjøretøy, særlig i områder av landet med dårlig utbygd kollektivtrafikktilbud.

• – Økning i CO2-avgiften med 30 øre, men unntak av på sokkelen hvor avgiften beholdes på 1999-nivå.

• – Utvidet CO2-avgift til de næringsområder som i dag er fritatt men med en kompensasjonsordning.

• – Økt miljøavgift på kunstgjødsel og plantevernmidler.

• – 1/4 prosentpoeng reduksjon i arbeidsgiveravgiften.

• – Avvikle avgiften på sjokolade- og sukkervarer.

Samlet sett foreslås endringer i satser og regler som i forhold til Regjeringens forslag reduserer de innbetalte avgiftene med om lag 0,9 mrd. kroner.

Dette medlem har fått Finansdepartementet til å beregne fordelingsvirkningene av sine personskatteforslag:

Tabell: Skatt og endring i skatt for lønnstakere (klasse 1) med Sosialistisk Venstrepartis forslag i forhold til referansesystemet, utenom barnetrygd og bare standardfradrag:

Dette medlem vil påpeke at når den alminnelige skattesatsen øker til 29 pst. settes også rentefradraget til 29 pst. Det gir skattelette for alle med gjeld. For eksempel får en person med renteutgifter på 50 000 kroner i året 500 kroner i skattelette sammenlignet med tabellen ovenfor. En familie med 100 000 kroner i renteutgifter vil få 1 000 kroner i skattelette sammenlignet med tabellen ovenfor.

Dette medlem legger også inn 390 mill. kroner til en administrativ nedsettelse av studielånsrenta til 4,5 pst.

I forhold til skatteopplegget fra sentrum/Arbeiderpartiet er den viktigste forskjellen at Sosialistisk ­Venstrepartis opplegg gir mer skattelette for inntekter mellom 100 000 kroner og 300 000 kroner og større skatteøkning for inntekter over 500 000 kroner.

Slik blir fordelingsvirkningene av Sosialistisk V­enstrepartis formueskattopplegg:

Tabell 9. Endring i formuesskatt til stat og kommune sammenlignet med Regjeringens forslag. Bunnfradrag i formuesskatten til stat og kommune 200 000 kroner i klasse 1 og 2. Nytt trinn med sats 0,8 pst. og grense 1 000 000 kroner. Negative tall betyr skattelettelse. Kroner.

Med dette medlems forslag vil ingen med netto ligningsformue under 200 000 kroner betale formueskatt, formuer mellom 200 000 og 1 mill. kroner får en lettelse på 720 kroner, mens de store formuene beskattes ­kraftigere.

1.2 Bevilgningsforslag

Oppstillingen nedenfor viser bevilgningsforslagene under rammeområde 23 fra St.prp nr. 1 (1999-2000).

Oversikt over budsjettkapitler og poster1) rammeområde 23

1.3 Skatteutgifter

Sammendrag

I skatte- og avgiftsreglene er det en rekke unntak og særordninger som bidrar til å redusere de offentlige inntektene. De representerer en fordel for dem som omfattes, sammenliknet med å bli skattlagt etter de ordinære reglene. Denne fordelen kan sidestilles med å motta en tilsvarende offentlig overføring over budsjettet. Skattelettelser som følger av unntaksordninger og særregler har fått betegnelsen skatteutgifter. Tilsvarende kan det i skatte- og avgiftssystemet også finnes enkelte eksempler på skattesanksjoner, dvs. at det i noen tilfeller ilegges en skatt som er høyere enn det som følger av et generelt og ensartet regelverk.

I St.meld. nr. 1 (1999-2000) er det i avsnitt 4.5 gitt en orientering om beregnede skatteutgifter knyttet til det norske skatte- og avgiftssystemet.

Komiteens merknader

Komiteen tar dette til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at myndighetenes virkemiddelbruk overfor ulike grupper i samfunnet varierer. Noen grupper eller aktiviteter støttes direkte gjennom subsidier, andre drar nytte av, eller påføres ulemper av, reguleringer m.v. og noen støttes gjennom skatte- og avgiftssystemet. For å få et helhetlig og oversiktlig bilde av de ulike offentlige tiltakene er det etter disse medlemmers syn ikke tilstrekkelig å sette opp en oversikt over skatteutgifter. Det er nødvendig å sammenholde dette med de øvrige tiltak.

Disse medlemmer foreslår derfor at arbeidet utvides til også å omfatte andre former for offentlig støtte, blant annet gjennom subsidier og reguleringer, slik at en får en helhetlig oversikt over myndighetenes tiltak overfor ulike grupper eller aktiviteter. Ikke minst vil en slik oversikt kunne avdekke om ulike former for tiltak virker i samme retning, eller om de motvirker hverandre.

2. Direkte skatter(kap. 5501, 5507)

2.1 Skatt fra personer. Generelle regler

Sammendrag

Regjeringen foreslår å øke grensene i toppskatten fra 269 100 kroner til 273 000 kroner i klasse 1 og fra 318 600 kroner til 323 000 kroner i klasse 2.

Det vises til forslag til § 3-1 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000.

Det foreslås at øvre grense for minstefradrag økes med 1 700 kroner eller med om lag 4,9 pst. regnet i forhold til 1999-reglene. Forslaget innebærer at øvre grense for fradraget øker fra 34 900 kroner i 1999 til 36 600 kroner i 2000.

Det vises til forslag til § 7-3 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000. Forslag om å øke satsen for minstefradraget er inntatt i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte- og avgiftsopplegget 2000 - Lovendringer.

Det gis personfradrag (tidligere kalt klassefradrag) ved ligningen for alle personlige skattytere. Det foreslås at personfradragene oppjusteres med 5,3 pst., jf. 1999-regler, til 27 700 kroner i klasse 1 og til 55 400 kroner i klasse 2.

Det vises til forslag til § 7-5 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000.

I tråd med praksis fra tidligere år, foreslås det at mer spesielle grenser og fradrag ikke justeres. Dette innebærer nominell videreføring av bl.a. det særskilte fradraget for personlige skattytere i Nord-Troms og Finnmark, fisker- og sjømannsfradraget, foreldrefradraget, fradrag for premie innbetalt til IPA (individuelle pensjonsavtaler), fradrag for fagforeningskontingent, beløpsgrensene i BSU-ordningen (boligsparing for ungdom), grensen for å betale trygdeavgift, beløpsgrensene i AMS-ordningen (aksjesparing med skattefradrag) og beløpsgrensene i inntektsbeskatningen av egen bolig og fritidshus. Også beløpsgrensene i formuesskatten foreslås holdt nominelt uendret fra 1999 til 2000. Det vises til forslag til §§ 2-1, 2-2 og 2-3 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, og omtale av denne i Budsjett-innst. S. I (1999-2000). Avtalepartene er enige om å innføre et "lønnsfradrag" på 30 600 kroner. Dette vil kreve en endring i skatteloven § 6-32, og kan enklest gjennomføres ved innføring av en særskilt nedre grense for minstefradrag i arbeidsinntekt m.v.

Flertallet viser til at ny skattelov har i §§ 6-30 til 6-32 regler om minstefradrag. Minstefradraget kan ses på som et standardfradrag for kostnader som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre arbeids- og pensjonsinntekt. Ordningen med minstefradrag innebærer at skattyteren kan kreve fradrag i arbeids- og pensjonsinntekt med et bestemt beløp uavhengig av hvor store de faktiske fradragsberettigede utgifter knyttet til inntekten er. Minstefradraget er for inntektsåret 2000 foreslått fastsatt til 22 pst. av inntekten. Nedre grense for fradraget er i St.prp. nr. 1 (1999-2000) foreslått satt til 4 000 kroner, og øvre grense til 36 600 kroner.

Flertallet mener et nytt fradrag ikke skal anses som et eget fradrag som kommer i tillegg til dagens minstefradrag. Videre skal det nye fradraget, på samme måte som dagens minstefradrag, avskjære muligheten for fradrag for faktiske kostnader. Det er derfor mest hensiktsmessig at fradraget som i budsjettavtalen er omtalt som et lønnsfradrag betegnes som et minstefradrag, og inngår som en del av dagens minstefradragsordning. Flertallet mener dette kan gjøres ved at nedre grense for minstefradrag i inntekt m.v., se avgrensning under, oppjusteres særskilt til 30 600 kroner.

Flertallet er kjent med at betegnelsen "lønnsinntekt" ikke har en entydig skatterettslig betydning. Det er derfor mer hensiktsmessig å ta utgangspunkt i det skattemessig innarbeidede begrepet "arbeidsinntekt".

Flertallet viser til at det i dag gis minstefradrag også i andre former for inntekt enn arbeidsinntekt, jf. skatteloven § 6-31 første ledd bokstavene b til e og annet ledd. De samme hensynene som taler for å la inntektene som nevnes i § 6-31 første ledd bokstavene c, d og e og annet ledd gå inn under minstefradraget (hensynet til at det er praktisk vanskelig å skille mellom arbeidsinntekt og virksomhetsinntekt i disse tilfellene), taler også for at de samme inntektene omfattes av de reglene som gis for å følge opp budsjettavtalen.

Flertallet er opptatt av å legge til rette for kombinasjon av arbeids- og pensjonsinntekt. Dersom skattyter har både arbeidsinntekt og pensjonsinntekt må det gis regler som avklarer hvordan minstefradraget skal beregnes. Det er lagt til grunn at skattyter skal få det gunstigste av:

• 1. Minstefradrag med særskilt høy nedre grense beregnet av arbeidsinntekt (skattyter får således ikke minstefradrag i pensjonsinntekten), eller

• 2. minstefradrag med lav nedre grense beregnet av samlet inntekt (arbeidsinntekt og pensjonsinntekt).

Flertallet viser til budsjettavtalen og omtale av denne i Budsjett-innst. S. I (1999-2000) og forslag fremmet i Innst. O. nr. 1 (1999-2000). Som følge av avtalen om å innføre en særskilt nedre grense for minstefradrag i arbeidsinntekt m.v. må det foretas endinger i Stortingets skattevedtak. Flertallet fremmer i tråd med dette følgende forslag:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 7-3 Minstefradrag skal lyde:

Fradrag beregnet etter skatteloven § 6-32 skal ikke settes lavere enn 4 000 kroner og ikke høyere enn 36 600 kroner. Fradrag som beregnes av inntekt som omfattes av skatteloven § 6-31 første ledd a, c, d eller e eller annet ledd skal likevel ikke settes lavere enn 30 600 kroner. Fradraget kan ikke overstige den inntekten som det beregnes av."

Dette er i samsvar med flertallets forslag til bevilgning under kap. 5501 post 72 på 75 602 mill. kroner, som er 2 498 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Flertallet viser til budsjettavtalen med Arbeiderpartiet omtalt i kap. 1.1 og Budsjett-innst. S. I (1999-2000). Flertallet foreslår på denne bakgrunn følgende endringer: Innslagspunktet for 1. trinn i toppskatten lønnsjusteres. Grensene for første trinn i toppskatten heves fra 269 100 kroner til 277 800 kroner i klasse 1 og fra 318 600 kroner til 329 000 kroner i klasse 2. Det innføres et nytt trinn i toppskatten med sats på 19,5 pst., og innslagspunkt på 762 700 kroner i klasse 1 og 2. Nedre grense for minstefradrag i arbeidsinntekt oppjusteres til 30 600 kroner. AMS-ordningen oppheves fra 2000.

Flertallet foreslår videre at minstefradragets øvre grense økes i tråd med Regjeringens forslag fra 34 900 kroner i 1999 til 36 600 kroner i 2000. Satsen settes til 22 pst. Personfradragene oppjusteres til 27 700 kroner i klasse 1 og 55400 kroner i klasse 2. Flertallet slutter seg for øvrig til Regjeringens forslag.

Flertallet fremmer følgende forslag:

" Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 3-1 Toppskatt skal lyde:

Personlig skattepliktig skal av personinntekt fastsatt etter skatteloven kap. 12, svare toppskatt til staten med 13,5 pst. for den delen av inntekten som overstiger 277 800 kroner i klasse 0 og 1 og 329 000 kroner i klasse 2, og med 19,5 pst. for den delen av inntekten som overstiger 762 700 kroner i klasse 0, 1 og 2.

Personlig skattepliktige i en kommune i Finnmark eller i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy, og Storfjord i Troms fylke, skal likevel bare svare toppskatt til staten av inntekt som nevnt i første ledd med 9,5 pst. av den delen av inntekten som overstiger 277 800 kroner i klasse 0 og 1 og 329 000 i klasse 2. Toppskatt til staten svares med 19,5 pst. for den delen av inntekten som overstiger 762 700 i klasse 0, 1 og 2.

Dersom den skattepliktige er bosatt i riket bare en del av året, nedsettes beløpene i første og annet ledd forholdsmessig under hensyn til det antall hele eller påbegynte måneder av året han har vært bosatt her. Tilsvarende gjelder for skattepliktig som ikke er bosatt i riket, men som plikter å svare skatt etter skatteloven § 2-3 første og annet ledd, eller petroleumsskatteloven."

Dette er i samsvar med flertallets forslag til bevilgning under kap. 5501 post 70 på 16 609 mill. kroner, som er 409 mill. kroner høyere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår økt minstefradrag på kr 38 390 og at satsen settes til 22 pst., økt personfradrag på kr 35 000 i klasse 1 og kr 70 000 i klasse 2 og heving av grensene for toppskatteinnslaget på henholdsvis kr 285 000 i klasse i og kr 342 500 i klasse 2. For øvrig vises det til disse medlemmers merknader under avsnitt 1.1, og fremmer følgende forslag:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 7-3 Minstefradrag skal lyde:

Fradrag beregnet etter skattelovens § 6-32 skal ikke settes lavere enn kr 4 000 og ikke høyere enn kr 38 390. Fradraget kan ikke overstige den inntekten som det beregnes av.

§ 3-1 Toppskatt skal lyde:

Personlig skattepliktig skal av personinntekt fastsatt etter skatteloven kapittel 12, svare toppskatt til staten med 13,5 pst. for den delen av inntekten som overstiger 285 000 kroner i klasse 0 og 1 og 342 500 kroner i klasse 2.

Personlig skattepliktig i en kommune i Finnmark eller i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke, skal likevel bare svare toppskatt til staten av inntekt som nevnt i første ledd med 9,5 pst. av hele den delen av inntekten som overstiger 285 000 kroner i klasse 0 og 1 og 342 500 kroner i klasse 2.

Dersom den skattepliktige er bosatt i riket bare en del av året, nedsettes beløpene i første og annet ledd forholdsmessig under hensyn til det antall hele eller påbegynte måneder av året han har vært bosatt her. Tilsvarende gjelder for skattepliktig som ikke er bosatt i riket, men som plikter å svare skatt etter skatteloven § 2-3 første og annet ledd, eller petroleumsskatteloven."

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000: § 7-5 Personfradrag skal lyde:

Fradrag etter skatteloven § 15-4 er 35 000 kroner i klasse 1 og 70 000 kroner i klasse 2."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5501 post 70 på 15 120 mill. kroner, som er 1 080 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), og disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5501 post 72 på 66 584 mill. kroner, som er 11 516 mill. kroner lavere enn i Regjeringens forslag, jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre foreslår å heve innslagspunktet i toppskatten til 290 000 kroner i skatteklasse og 343 100 kroner i skatteklasse 2. Forslaget sikrer at det ikke betales toppskatt av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, beregnet til 286 100 kroner i 2000. Disse medlemmer mener at når mer enn halvparten av de heltidsansatte med Regjeringens forslag må betale toppskatt, får toppskattbegrepet et parodisk preg. Når det betales "toppskatt" av vanlige lønnsinntekter er det ikke lenger en toppskatt, men en snikende skatteøkning for folk med vanlige lønnsinntekter. Disse medlemmer støtter samtidig Regjeringens forslag til økninger i minstefradraget og personfradraget. For en nærmere omtale av Høyres forslag vises det til kapittel 1.1. i denne innstillingen.

Disse medlemmer fremsetter følgende forslag:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 3-1 Toppskatt skal lyde:

Personlig skattepliktig skal av personinntekt fastsatt etter skatteloven kapittel 12, svare toppskatt til staten med 13,5 pst. for den delen av inntekten som overstiger 290 000 kroner i klasse 0 og 1, og 343 100 kroner i klasse 2.

Personlig skattepliktig i en kommune i Finnmark eller i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke, skal likevel bare svare toppskatt til staten av inntekt som nevnt i første ledd med 9,5 pst. av hele den delen av inntekten som overstiger 290.000 kroner i klasse 0 og 1, og 343 100 kroner i klasse 2.

Dersom den skattepliktige er bosatt i riket bare en del av året, nedsettes beløpene i første og annet ledd forholdsmessig under hensyn til det antall hele eller påbegynte måneder av året han har vært bosatt her. Tilsvarende gjelder for skattepliktig som ikke er bosatt i riket, men som plikter å svare skatt etter skatteloven § 2-3 første og annet ledd, eller petroleumsskatteloven.

§ 3-2 Fellesskatt skal lyde:

Enhver som plikter å betale inntektsskatt til kommunen etter skatteloven skal betale fellesskatt til staten. Fellesskatten skal beregnes på samme grunnlag som inntektsskatten til kommunene.

Satsen for fellesskatt skal være

• - For personlige skattepliktig og dødsbo i Finnmark og kommunene, Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke: 6,4 pst.

• - For personlige skattepliktig og dødsbo ellers: 9,9 pst.

For andre skattepliktige: 28 pst."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5501 post 70 på 14 748 mill. kroner, og post 72 på 71 705 mill. kroner, jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre foreslår å redusere formueskatten fra hhv. 0,9 til 0,8 pst. og fra 1,1 til 1,0 pst. i det midterste og øverste formuesintervallet. Dette innebærer at statsdelen i formueskatten reduseres fra 0,2 til 0,1 pst. i det midterste intervallet og fra 0,4 til 0,3 pst. i det øverste intervallet. I tillegg foreslår disse medlemmer å lønnsjustere bunnfradraget og grensene i formueskatten til stat og kommune. Forslaget er et første skritt mot Høyres mål om full avvikling av formueskatten. Det vises for øvrig til omtalen under kapittel. 1.1 i denne innstillingen.

Disse medlemmer fremsetter følgende forslag:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 2-1 Formuesskatt til staten - personlig skattepliktige og dødsbo skal lyde:

Personlig skattepliktig og dødsbo svarer formuesskatt til staten av den del av den skattepliktiges samlede antatte formue som overstiger 123 900 kroner i klasse 0 og 1, og 154 875 kroner i klasse 2. Skattepliktig i klasse 1 som får særfradrag i alminnelig inntekt etter skatteloven §§ 6-80 til 6-63 henføres til klasse 2 når det gjelder formuesskatt. Det samme gjelder ektefeller som lignes særskilt etter skatteloven § 2-11.

Formuesskatten beregnes etter disse satsene:

§ 2-3 Formuesskatt til kommunene skal lyde:

Det svares formuesskatt til kommunen dersom skattyter ikke er fritatt for slik skatteplikt etter skatteloven kapittel 2. Skattyter som har krav på personfradrag etter skatteloven § 15-4 skal ha et fradrag i formuen på 123 900 kroner. Når skattyter er skattepliktig til flere kommuner, gjelder reglene i skatteloven § 6-90 første og tredje ledd tilsvarende for formuen. Satsen for formuesskatten til kommunene må ikke være høyere enn 0,7 pst. og ikke lavere enn 0,4 pst. Høyeste sats gjelder når ikke lavere sats er vedtatt i kommunen."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5501 post 70 på 14 748 mill. kroner, som er 1 452 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad under avsnitt 1.1 der det gjøres rede for forslag og virkninger for personer av Sosialistisk Venstrepartis skatteforslag.

Dette medlem vil at den alminnelige skattesats settes til 29 pst., og fremmer følgende forslag:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000

§ 3-2 Fellesskatt skal lyde:

Enhver som plikter å betale inntektsskatt til kommunen etter skatteloven skal betale fellesskatt til staten. Fellesskatten skal beregnes på samme grunnlag som inntektsskatten til kommunene. Satsen for fellesskatt skal være:

• - For personlig skattepliktig og dødsbo i Finnmark og kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke: 8,4 pst.

• - For personlig skattepliktig dødsbo ellers: 11,9 pst."

Dette er i samsvar med dette medlems forslag til bevilgning under kap. 5501 post 72 på 80 814 mill. kroner, som er 2 714 mill. kroner høyere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Dette medlem vil fremme forslag om et nytt trinn i formuesskatten, der skattbar formue over 1 mill. kroner skattlegges med sats 0,4 pst. og økning i bunnfradraget i formuesskatten til 200 000 kroner i begge klasser.

Dette medlem foreslår å gjøre følgende endring i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 2-1 første ledd første punktum skal lyde:

Personlig skattepliktig og dødsbo svarer formuesskatt til staten av den del av den skattepliktiges samlede antatte formue som overstiger 200 000 kroner i klasse 0, 1, og 2.

§ 2-1 andre ledd skal lyde:

Formuesskatten beregnes etter disse satsene:

Dette er i samsvar med dette medlems forslag til bevilgning under kap. 5501 post 70 på 18 287 mill. kroner, som er 2 087 mill. kroner høyere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Dette medlem fremmer forslag om at minstefradraget settes til 25 pst., øvre grense 43 000 kroner og nedre grense 5 000 kroner.

Dette medlem fremmer følgende forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000 § 7-3:

"§ 7-3 Minstefradrag skal lyde:

Fradrag beregnet etter skatteloven § 6-32 skal ikke settes lavere enn 5 000 kroner og ikke høyere enn 43 000 kroner. Fradraget kan ikke overstige den inntekten som det beregnes av."

Dette er i samsvar med dette medlems forslag til bevilgning under kap. 5501 post 72 på 80 814 mill. kroner, som er 2 714 mill. kroner høyere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Dette medlem vil heve innslagspunktet i toppskatten til 281 700 kroner/331 220 kroner, og innføre et nytt trinn i toppskatten med sats 5 pst. for inntekt over 469 500 kroner/519 000 kroner. Dette medlem fremmer følgende forslag endring i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000 § 3-1:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 3-1 Toppskatt skal lyde:

Personlig skattepliktig skal av personinntekt fastsatt etter skatteloven kapittel 12, svare toppskatt til staten med 13,5 pst. for den delen av inntekten som overstiger 281 700 kroner i klasse 0 og 1 og 331 220 kroner i klasse 2, og med 18,5 pst. for den delen av inntekten som overstiger 469 500 kroner i klasse 0 og 1 og 519 000 kroner i klasse 2.

Personlig skattepliktige i en kommune i Finnmark eller i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke, skal likevel svare toppskatt til staten av inntekt som nevnt i første ledd med 9,5 pst. av hele den delen av inntekten som overstiger 281 700 kroner i klasse 0 og 1 og 331 220 kroner i klasse 2. Toppskatt til staten skal svares med 18,5 pst. for den delen av inntekten som overstiger 469 500 kroner i klasse 0 og 1 og 519 000 kroner i klasse 2.

Dersom den skattepliktige er bosatt i riket bare en del av året, nedsettes beløpene i første og annet ledd forholdsmessig under hensyn til det antall hele eller påbegynte måneder av året han har vært bosatt her. Tilsvarende gjelder for skattepliktig som ikke er bosatt i riket, men som plikter å svare skatt etter skatteloven § 2-3 første og annet ledd, eller petroleumsskatten."

Dette er i samsvar med dette medlems forslag til bevilgning under kap. 5501 post 70 på 18 287 mill. kroner, som er 2 087 mill. kroner høyere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

2.2 Skatt fra pensjonister

Sammendrag

Pensjonister og enslige forsørgere med overgangsstønad m.v. med lavere og midlere inntekter og formue bli skattlagt etter en særskilt skattebegrensningsregel, jf. skatteloven av 1999 § 17-1 (skatteloven av 1911 § 78 nr. 1).

Det foreslås at grensene for skattefrie nettoinntekter for pensjonister som kommer inn under skattebegrensningsregelen økes fra 71 800 kroner til 73 800 kroner for enslige og fra 117 500 kroner til 120 600 kroner for ektepar.

Det vises til forslag til § 7-6 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000.

Regjeringen foreslår på denne bakgrunn å redusere satsen i formuestillegget i skattebegrensningsregelen fra 3 pst. til 2 pst. Dette vil redusere den høye effektive skatten på formuesavkastning for pensjonister som kommer under disse reglene.

Det vises til Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) med forslag til endring i skatteloven av 1999 § 17-1.

Etter gjeldende regler regnes ikke boligformue i boligselskaper (borettslag og boligaksjeselskaper) med i formuestillegget.

Det vises til Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) med forslag til endring i skatteloven av 1999 § 17-1.

Det foreslås at særfradragene for alder og uførhet m.v. på 17 640 kroner holdes nominelt uendret fra 1999 til 2000.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter Regjeringens forslag om å redusere satsen i formuestillegget i skattebegrensningsregelen fra 3 til 2 pst. Regjeringen underregulerer økningen i grensene for skattefrie inntekter for pensjonister, disse medlemmer mener at dette fører til at pensjonistene får svekket sin kjøpekraft. Disse medlemmer foreslår derfor at grensene reguleres i takt med anslått lønnsvekst.

Regjeringen forslår videre å videreføre særfradraget for alder og uførhet m.v. nominelt uendret. Det er etter disse medlemmers syn ikke noe grunnlag for at fradraget ikke skal justeres i takt med lønns- og prisstigning. Disse medlemmer foreslår derfor at fradraget økes til kr 18 200.

Det vises for øvrig til disse medlemmers merknader og forslag i Innst. O. nr. 12 (1999-2000).

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 7-6 skattebegrensning ved lav alminnelig inntekt skal lyde:

Beløpsgrensene som nevnt i skatteloven § 17-1 første ledd skal være 74 100 kroner for enslige og 121 300 kroner for ektepar og samboere som går inn under skatteloven § 2-16."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5501 post 72 på 66 584 mill. kroner, som er 11 516 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre støtter Regjeringens forslag om å redusere satsen i formuestillegget i skattebegrensningsregelen fra 3 pst. til 2 pst. Videre støtter disse medlemmer forslaget om å øke grensene for skattefrie nettoinntekter for pensjonister som kommer inn under skattebegrensningsregelen fra 71 800 kroner til 73 800 kroner for enslige, og fra 117 500 kroner til 120 600 kroner for ektepar.

Disse medlemmer er imidlertid uenig i Regjeringens forslag om å holde særfradraget for alder og uførhet nominelt uendret fra 1999. For å unngå at særfradraget for alder og uførhet undregraves av pris- og lønnsutviklingen, foreslår disse medlemmer å lønnsjustere særfradraget for alder til 18 215 kroner. Det vises i denne sammenheng til Høyres forslag i Innst. O. nr. 12 (1999-2000).

2.3 Barnetrygd og forsørgerfradrag i skatt

Sammendrag

Barnetrygden og forsørgerfradraget i skatt er i stor grad like ordninger som begge skal bidra til å dekke merutgiftene ved å forsørge barn. Det som skiller ordningene er at

• - barnetrygden gis t.o.m. den måneden barnet fyller 16 år, mens forsørgerfradraget gis t.o.m. det inntektsåret barnet fyller 18 år

• - enslige forsørgere får barnetrygd for ett barn mer enn de faktisk forsørger mellom 0 og 16 år, mens de får et ekstra forsørgerfradrag dersom yngste barn er mellom 16 og 18 år

• - barnetrygden utbetales pr. måned, mens forsørgerfradraget gis pr. kalenderår

• - barnetrygden er uavhengig av barnets inntekt, mens forsørgerfradraget for barn mellom 16 og 18 år samordnes med barnets inntekt.

Regjeringen foreslår å oppheve forsørgerfradraget i skatt, jf. forslag til lovendring i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) og at regelverket knyttet til barnetrygden utvides til å gjelde t.o.m. den måneden barnet fyller 18 år.

I tillegg foreslås det nominell videreføring av småbarnstillegget på 7 884 kroner pr. barn og den ekstra barnetrygden i Finnmark og Nord-Troms på 3 792 kroner pr. barn pr. år.

Det vises til St.prp. nr. 1 (1999-2000) Barne- og familiedepartementet.

Det foreslås å halvere søskengraderingen i barnetrygden ved at forskjellen mellom satsen for 1. og 2. barn og satsen for 3. og følgende barn reduseres fra 1 980 kroner i 1999 til 996 kroner i 2000.

Det foreslås at de generelle barnetrygdsatsene justeres til 11 628 kroner pr. barn for 1. og 2. barn og til 12 624 kroner pr. år for 3. og følgende barn. Satsene økes med et beløp tilsvarende 165 mill. kroner, når det tas hensyn til forslagene om innstramming i søskengraderingen og utvidelse av barnetrygd til 18 år.

Det vises til forslag i St.prp. nr. 1 (1999-2000) Barne- og familiedepartementet.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til budsjettavtalen om omtale av denne i kap. 1.1 og Budsjett-innst. S. I (1999-2000). Budsjettavtalen innebærer at forsørgerfradraget skal videreføres. Satsen skal, etter innføring av barnetrygd opp til 18 år, settes til 1 820 kroner for alle. Det vil ikke lenger gis ekstra forsørgerfradrag til enslige forsørgere med yngste barn mellom 16 og 18 år da de nå mottar ekstra barnetrygd. Forsørgerfradraget for aldersgruppen 16-18 skal ikke lenger være behovsprøvd mot ungdommens egen inntekt.

Satsen for første og annet barn settes til 9 948 kroner, mens satsen for tredje og følgende barn settes til 10 944 kroner. Småbarnstillegget holdes nominelt uendret med 7 884 kroner pr. barn pr. år.

Flertallet viser til at det som en følge av forslaget om å oppheve forsørgerfradraget i skatt ble det foreslått å oppheve skatteloven § 16-1. En slik endring ville medføre forskyvninger i paragrafnummereringen i skatteloven kapittel 16, og det ble derfor, i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte- og avgiftsopplegget 2000 – Lovendringer, foreslått endringer i tråd med dette. Det følger av avtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet at forsørgerfradraget likevel ikke oppheves. De foreslåtte endringene i paragrafnummereringen i skatteloven kapittel 16 faller dermed bort. Forslag til Stortingets skattevedtak § 3-5 bygger imidlertid på forutsetningen om en endret paragrafnummerering. Når en slik endring likevel ikke finner sted, må henvisningene i skattevedtaket § 3-5 til skatteloven §§ 16-10 til 16-18 derfor endres til en henvisning til §§ 16-20 til 16-28.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 3-5 Skatt til staten for personer og selskap hjemmehørende i utlandet skal lyde:

Skattepliktig etter skatteloven § 2-3 første ledd bokstav h, skal i tillegg til å svare skatt etter bestemmelsene foran i dette vedtaket svare skatt til staten med 28 pst. av inntekten. De regler som ellers gjelder ved beregning av inntektsskatt til kommunen gis tilsvarende anvendelse.

Person som ikke har bopel i riket, men som mottar lønn av den norske stat, skal av denne inntekt svare fellesskatt til staten etter satsen for personlig skattepliktig og dødsbo ellers i § 3-2 annet ledd, samt toppskatt som nevnt i § 3-1 første ledd. Bestemmelsene i skatteloven §§ 16-20 til 16-28 gjelder tilsvarende for skattepliktige som nevnt i dette ledd.

Person som ikke har bopel i riket og som er aksjonær i aksjeselskap eller allmennaksjeselskap skattepliktig etter skatteloven § 2-2 første ledd eller § 2-3 første ledd, og som innen riket eller på områder nevnt i petroleumsskatteloven § 1, deltar aktivt i driften av selskapet, skal svare toppskatt som nevnt i § 3-1 første ledd av personinntekt fastsatt av selskapets inntekt etter skatteloven kapittel 12.

Av aksjeutbytte som utdeles til aksjonær som er hjemmehørende i utlandet, svares skatt til staten med 25 pst. eller i tilfelle den sats som følger av skatteavtale med fremmed stat. Det samme gjelder renter på grunnfondsbevis som utdeles til skattyter hjemmehørende i utlandet."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter Regjeringens forslag om å utvide barnetrygden med to år, derimot støtter ikke disse medlemmer Regjeringens forslag til å finansiere dette. Disse medlemmer ønsker ikke å fjerne forsørgerfradraget og redusere satsene i barnetrygden for barn 3 og de følgende barn. En fjerning av forsørgerfradraget vil ramme barnefamilier hardt, derfor foreslår disse medlemmer at forsørgerfradraget videreføres med dagens satser. I tillegg ønsker disse medlemmer å videreføre dagens satser for barn 3 og videre i barnetrygden.

For øvrig vises det til merknader under avsnitt 1.1., merknader og forslag i Innst. O. nr. 12 (1999-2000), og Budsjett-innst. S. nr. 2 (1999-2000).

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyres alternativ innebærer en styrking av barnefamilienes økonomi med 500 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Gjennom avtalen med Arbeiderpartiet har Regjeringen oppnådd å svekke barnefamilienes økonomi ytterligere 400 mill. kroner utover den innstrammingen på 700 mill. kroner som lå i det opprinnelige budsjettforslaget. Det virker som om Regjeringen vil sende regningen for kontantstøtten til familier med eldre barn. Det var ikke intensjonen bak kontantstøtteavtalen.

Disse medlemmer viser til at endringene i forsørgerfradraget og barnetrygden som følge av budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene gir et tap for barnefamiliene på til sammen 1,1 mrd. kroner. Det viser beregninger Finansdepartementet har gjort. Regjeringens opprinnelige forslag innebar en innstramming overfor barnefamiliene på 700 mill. kroner. Avtalen med Arbeiderpartiet øker barnefamilienes tap i år 2000 med 400 mill. kroner.

Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti har markedsført seg som et familieparti og Arbeiderpartiet har snakket lenge og høyt om fordeling. Men resultatet av forliket er både dårlig familiepolitikk og dårlig fordelingspolitikk. Satsene for barnetrygd blir neste år 9 948 kr for første og andre barn - mot dagens nivå på 11 112 kroner. For tredje og følgende barn reduseres satsen fra 13 092 kroner til 10 994 kroner årlig. Samtidig som barnetrygden utvides til 18 år, reduseres forsørgerfradraget for barn mellom 16 og 18 år fra kr 2 540 kroner til 1 820 kroner.

Disse medlemmer viser til at med dette opplegget vil familier som over 18 år får barnetrygd etter de nye satsene totalt tape rundt 7 000 kroner pr. barn, selv om barnetrygden utvides med to år. Regjeringen markedsfører dette som en positiv reform for barnefamiliene, men realiteten er at man gir med den ene hånden og tar mer tilbake med den andre.

Disse medlemmer viser til at Høyres alternativ er å beholde dagens ordning med barnetrygd frem til 16 år og prisjustere satsene i barnetrygden. Høyre vil beholde og lønnsjustere forsørgerfradraget i skatt. Det vises i denne sammenheng til Høyres forslag og merknader i Innst. O. nr. 12 (1999-2000) og Budsjett-innst. S. nr. 2 (1999-2000).

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens forslag om å utvide barnetrygden til den måneden barnet fyller 18 år. Dette medlem vil imidlertid ikke finansiere dette ved å fjerne forsørgerfradraget. Dette medlem foreslår å videreføre barnetrygden med samme generelle barnetrygdsatser som i 1999, men med den struktur som Regjeringa foreslår for 2000, dvs. 11 112 kroner for 1. og 2. barn og for 3. og følgende barn til 12 108 kroner. På dette grunnlag foreslår dette medlem at forsørgerfradraget settes til samme beløp for 16- og 17-åringer som for yngre barn, dvs. 1 820 kroner.

Dette medlem mener at dersom barnetrygd fullt ut erstatter forsørgerfradraget kan det ha interessante fordelingsvirkninger. Det forutsetter at hele det beløp staten bruker til å gi forsørgerfradrag i stedet gis som økning i barnetrygd.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede fordelingsvirkningene av å erstatte ordningen med forsørgerfradrag til en ordning der statens bevilgning til barnetrygd økes tilsvarende det beløp staten gir i form av forsørgerbidrag."

2.4 Sjømannsfradraget for statsloser

Sammendrag

Statsloser hadde ikke rett til sjømannsfradrag før 1992. I 1992 ble kriteriene endret i hovedsak med sikte på å snevre inn kretsen av sjøfolk med rett til sjømannsfradrag. Det var ikke tilsiktet at statsloser skulle få rett til sjømannsfradrag. Slik kriteriene er utformet vil imidlertid en del statsloser ha rett til sjømannsfradrag etter gjeldende regler. Det er særlig statsloser innenfor langdistanselosing som ikke har rett til sjømannsfradraget. Denne forskjellsbehandlingen av statslosene er uheldig.

Formålet med sjømannsfradraget er å gi skattelette til sjømenn som typisk har lange fravær og store belastninger som følge av yrkesutøvelsen. Dette tilsier at statsloser ikke bør ha rett til sjømannsfradrag. Losarbeidet om bord foregår normalt over relativt korte strekninger. Så å si all overnatting og hvile skjer hjemme. Det foreslås på denne bakgrunn en lovendring som unntar statsloser fra rett til sjømannsfradrag, jf. forslag i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000).

Kystdirektoratet anslår at om lag 285 statsloser vil bli berørt av forslaget. Ifølge selvangivelsesstatistikk for 1997 var gjennomsnittlig skattebesparelse av sjømannsfradraget 16 000 kroner. På bakgrunn av dette kan det anslås at forslaget gir en påløpt innstramming på om lag 5 mill. kroner.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter ikke Regjeringens vurdering om at statsloser ikke har lange fravær og store belastninger i forbindelse med sin utøvelse på sjøen. Statslosene arbeider når skipene seiler, og en vesentlig del av arbeidstiden består følgelig av nattarbeid og arbeid på helge- og høytidsdager. Losene er også definert utenfor Arbeidsmiljøloven fordi de arbeider til sjøs. I sjøfartsloven er losene også definert som skipsmannskap.

Disse medlemmer bemerker videre at det er ca. 95 pst. av losene som tilfredsstiller kriteriene til rett på sjømannsfradrag, og i de fleste tilfeller der kriteriene ikke oppfylles skyldes det fravær på grunn av etterutdanning, politiske og faglige verv, arbeide for administrasjonen og omfattende reisetid.

På denne bakgrunn går disse medlemmer mot Regjeringens forslag om å fjerne sjømannsfradraget for statsloser.

Komiteens medlemmer fra Høyre legger til grunn at kompensasjon for bortfallet av sjømannsfradraget for statsloser vil bli en del av lønnsoppgjøret våren 2000.

Medlemen i komiteen frå Tverrpolitisk Folkevalde stør argumentasjonen til medlemene frå Framstegspartiet i høve til arbeidsstoda til statslosane og ber Regjeringa kome attende med ei ny vurdering i samband med revidert budsjett for 2000.

Denne medlemen fremmer følgjande framlegg:

"Stortinget bed Regjeringa vurdera i samband med revidert budsjett for 2000 å gjeninnføra sjømannsfrå­draget for statslosar."

2.5 Miljødifferensiert tonnasjeskatt

Sammendrag

Rederiene betaler i dag tonnasjeskatt som beregnes på grunnlag av nettotonnasjen (volumet av skipets lasterom og/eller passasjerområder) av de skip rederiet eier uansett flagg. Satsene fastsettes av Stortinget i det årlige skattevedtaket.

Regjeringen foreslår at miljødifferensieringen innføres ved at satsene i tonnasjeskatten økes med 50 pst. i forhold til gjeldende satser for skip med laveste miljøfaktor, mens skip med høyeste miljøfaktor beholder tonnasjeskatt på dagens nivå. Mellom laveste og høyeste miljøfaktor differensieres avgiften etter nivået på faktoren. For skip uten miljødeklarasjon øker satsene i tonnasjeskatten med 50 pst. i 2000.

Skipets miljøprofil angis gjennom en beregnet "miljøfaktor" som beskriver skipet på en skala fra 0 (dårligst) til 10 (best).

Miljøfaktoren beregnes på grunnlag av i alt syv kriterier. Kriteriene er valgt på grunnlag av miljøeffekt og muligheten for miljøforbedringer. Kriteriene er fordelt på de tre områdene utslipp til luft, driftsutslipp til sjø og faren for utslipp ved ulykker som f.eks. grunnstøting. Systemet har tatt hensyn til at miljøutfordringene knyttet til f.eks. et oljetankskip skiller seg fra miljøutfordringene knyttet til et passasjerskip. Skipene deles derfor inn i tankskip, tørrlasteskip, passasjerskip og andre skip når det beregnes en miljøfaktor.

Utslipp til luft gjelder utslipp av nitrogenoksider (NOx) og svoveloksider (SOx). Reduksjon av NOx og SOx har blitt tillagt stor vekt for alle skipstyper, siden disse utslippene bidrar til vesentlige miljøproblemer. Driftsutslipp til sjø omfatter bare passasjerskip, og gjelder blant annet kloakkrenseanlegg og søppelforbrenningsanlegg om bord. Ulykkesutslipp er fordelt på tre kriterier; utslipp av brennstoff, utslipp av last og risiko for utslipp ved grunnstøting. Utslipp av last gjelder bare tankskip. Reduksjon av risiko for ulykkesutslipp har blitt tillagt særlig stor vekt for tankskip og tørrlasteskip.

Sjøfartsdirektoratet vil i sin helhet være ansvarlig for de administrative sidene ved systemet, herunder registrering, oppfølging og kontroll. Det skal opprettes et sentralt register for skip med miljødeklarasjon. Deklarasjonen trer i kraft når den er registrert av det sentrale registeret. Kontrollen av hvorvidt forutsetningene for miljøfaktoren er tilstede vil hovedsakelig baseres på stikkprøver. Viser kontrollen at kriteriene ikke er oppfylt slik som angitt, skal deklarasjonen erklæres for ugyldig, eller skipets eier får en tomåneders frist for oppretting, avhengig av hva slags avvik som avdekkes.

Det vises til forslag til § 5-1 i Stortingets skattevedtak. Forslag til endring i skatteloven § 8-16 er inntatt i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000).

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag. Flertallet viser videre til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet og omtale av denne i Budsjett-innst. S. I (1999-2000), samt til de forslag til endringer i skattereglene for rederiselskaper som følger av avtalen og som er fremmet i Innst. O. nr. 1 (1999-2000).

Som en del av avtalen skal selskap innenfor den særskilte rederiskatteordningen svare en årlig tonnasjeskatt til staten beregnet på grunnlag av nettotonnasjen av de skip og flyttbare innretninger selskapet eier, jf. skatteloven § 8-16. Satsene for tonnasjeskatten fastsettes for hvert inntektsår i Stortingets skattevedtak.

Flertallet viser til Regjeringens forslag om å innføre en miljødifferensiert tonnasjeskatt fra inntektsåret 2000, og omtale av denne i kap. 2.5. Dette er foreslått gjennomført ved å heve tonnasjeskattesatsene i det årlige skattevedtaket med 50 pst., samtidig som det innføres hjemmel for nedtrapping av satsstrukturen for skip og flyttbare innretninger som tilfredsstiller visse miljøkrav. Regjeringen har lagt opp til at skip og flyttbare innretninger med høyeste miljøstandard skal ilegges tonnasjeskatt på dagens nivå, jf. Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) kapittel 14 og St.prp. nr. 1 (1999-2000) kapittel 2.3.1.

Økningen i tonnsasjeskatten som følge av budsjettavtalen kommer i tillegg til endringen av satsstrukturen som følge av innføringen av miljødifferensieringen av tonnasjeskatten. Det legges til grunn at skip og flyttbare innretninger med høyeste miljøstandard etter dette skal ilegges tonnasjeskatt som er 50 pst. høyere enn dagens satser.

Flertallet fremmer i tråd med dette følgende forslag:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 5-1 Tonnasjeskatt skal lyde:

Aksjeselskap og allmennaksjeselskap som nevnt i skatteloven § 8-10, skal svare tonnasjeskatt, jf. skatteloven § 8-16, etter følgende satser:

0 kroner for de første 1 000 nettotonn, deretter

72 kroner pr. dag pr. 1 000 nettotonn opp til 10 000 nettotonn, deretter

48 kroner pr. dag pr. 1 000 nettotonn opp til 25 000 nettotonn, deretter

24 kroner pr. dag pr. 1 000 nettotonn.

Satsene i første ledd kan reduseres etter nærmere bestemmelser fastsatt av departementet, jf. skatteloven § 8-16 første ledd."

Dette er i samsvar med flertallets forslag til bevilgning under kap. 5501 post 70 på 16 609 mill. kroner, som er 409 mill. kroner høyere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser det som svært viktig for det maritime miljøet at rederinæringen har en sterk posisjon i Norge. Disse medlemmer mener det er et mål å ta vare på den tradisjon Norge har som skipsfartsnasjon, og ønsker å legge mest mulig til rette for et sterkt norsk kompetansemiljø innen maritim næringsvirksomhet både på land og sjøen.

Disse medlemmer ønsker ikke en omlegging av tonnasjeskatten på en slik måte et det i realiteten er en skjerpelse av tonnasjeskatten. Disse medlemmer registrer at enhver miljødifferensiering som Regjeringen foreslår betyr en skjerpelse. Disse medlemmer hadde håpet at for å oppnå miljøbesparelser så hadde Regjeringen gått motsatt vei, nemlig å lette skatte- og avgiftstrykket for de "beste" i klassen. Disse medlemmer har en begrunnet mistanke om at mange av de avgifter som blir innført i miljøets navn i realiteten er fiskalt begrunnede skatte- og avgiftsøkninger. Disse medlemmer konstaterer at rederinæringen, som andre næringer må ha et minimum av forutsigbarhet, dessverre ser dette ikke ut til å være tilfelle for rederinæringen. Disse medlemmer viser blant annet til regjeringen Bondeviks forslag i Innst. S. nr. 1. (1998-1999) om dobling av tonnasjeskatten.

Disse medlemmer går følgelig imot Regjeringens forslag om å innføre et miljødifferensiert tilegg i tonnasjeskatten.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 5-1 Tonnasjeskatt skal lyde:

Aksjeselskap som får inntekten beregnet etter skatteloven § 8-10 skal svare tonnasjeskatt, jf. skatteloven § 8-16, etter følgende satser:

kr 0 for de første 1 000 nettotonn, deretter

kr 36 pr. dag pr. 1 000 nettotonn opp til 10 000 nettotonn, deretter

kr 24 pr. dag pr. 1 000 nettotonn opp til 25 000 nettotonn, deretter

kr 12 pr. dag pr. 1 000 nettotonn."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5501 post 70. For disse medlemmer fra Fremskrittspartiet er forslaget til bevilgning på 15 120 mill. kroner, og for disse medlemmer fra Høyre 14 748 mill. kroner.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sitt standpunkt vedrørende rederibeskatningen i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000) og i Ot.prp nr. 12 (1999-2000). Dette medlem tar til etterretning den oppretting som regjeringspartiene og Arbeiderpartiet foreslår vedrørende rederibeskatningen.

2.6 Skattlegging av fiskefartøy

Sammendrag

Alderen på fiskeflåten og behov for flåtefornyelse ble vurdert i St.meld. nr. 51 (1997-98) Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring (Perspektivmeldingen). Det ble i meldingen lagt vekt på at gjennomsnittsalderen hadde økt med nesten fem år siden 1985 og at en aldrende fiskeflåte medfører problemer i forhold til bl.a. driftskostnader, miljøkrav, råstoffkvalitet, utnyttelse av biprodukter og rekruttering. I St.meld. nr. 51 (1997-98) ble det vist til mulige tiltak for å øke flåtefornyelsen. Et mulig tiltak for å styrke egenkapitalen kunne være å endre skattereglene for fiskeflåten, f.eks. utsatt gevinstbeskatning ved salg av fartøy og adgang til fondsavsetning øremerket framtidig investering i nytt fartøy. En annen mulighet kunne være å vurdere om de offentlige finansieringsordningene er godt nok tilpasset behovene. Meldingen varslet videre arbeid med vurdering av hensiktsmessige tiltak for dette formålet.

Ved behandling av meldingen, jf. Innst. S. nr. 93 (1998-99), viste næringskomiteen til at skattereformen fra 1992 står ved lag, men var likevel enig i at det må vurderes ordninger som stimulerer til nybygg. På denne bakgrunn la komiteen fram følgende forslag som ble vedtatt av Stortinget:

"Stortinget ber Regjeringa komme med framlegg om aktuelle skatte- og finansieringsordningar som kan stimulere til ein auka utskiftingstakt i flåten i dei ulike deler av landet."

De skattemessige ordningene som er omtalt i Perspektivmeldingen som virkemidler til å stimulere til økt egenkapital og økt fornyelse av fiskeflåten, behandles ikke i forbindelse med budsjettet for 2000. Regjeringen vil, på bakgrunn av Perspektivmeldingen og Stortingets behandling av denne, komme tilbake til saken til våren i forbindelse med framleggelse av ulike skattesaker. Regjeringen vil da vurdere om dette kan innpasses i skattesystemet uten uheldige virkninger på dets prinsipper.

For 2000 foreslår Regjeringen at det gis støtte over budsjettets utgiftsside til fornyelse av fiskeflåten. Regjeringen vil understreke behovet for stabilitet i støtteordningene. Det gis tilskudd til fornyelse og kapasitetstilpasning i fiskeflåten over Fiskeridepartementets budsjett (kap. 2415 post 72). I tillegg har fiskeflåten tilgang til låne- og tilskuddsordninger i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) på lik linje med andre næringer.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 93 (1998-1999) og forutsetter at Regjeringen legger frem konkrete forslag til skatte- eller finansieringsordninger som vil stimulere til økt egenkapital og fornyelse av fiskeflåten senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2000. Disse medlemmer mener vurderingen av ulike ordninger må omfatte en utvidelse av enhetskvoteordningen slik at enhetskvoter innføres for alle regulerte fiskerier samtidig som det legges færre begrensninger på overføring av enhetskvoter. Det vises til Høyres merknader i Innst. S. nr. 93 (1998-1999) for en beskrivelse av hvordan endringer enhetskvoteordningen kan bidra til flåtefornyelse og oppbygging av egenkapital.

Disse medlemmer viser til at Skattedirektoratet har vedtatt nye regler for skattemessig behandling av merpris ved kjøp av fiskefartøy og oppdrettsanlegg. Direktoratet mener en konsesjon representerer en separat immateriell verdi som ikke kan avskrives. En annen konsekvens av Skattedirektoratets vedtak er at konsesjoner og deltakerrettigheter som er overført etter 1. januar 1998 skal regnes med i den skattemessige formue. Resultatet er en økning i inntekts- og formueskatten. Disse medlemmer viser til at konsesjoner og deltakeradgang innenfor dagens system ikke har det samme eiendomsrettslige vern som andre immaterielle verdier. Fiskerimyndighetene kan for eksempel unnlate å re-tildele konsesjon til en kjøper som har inngått kontrakt om kjøp av et fiskefartøy. Myndighetene kan også knytte betingelser til tildeling av konsesjon og deltaker­adgang som bidrar til å redusere verdien på rettig­hetene. I gitte situasjoner kan konsesjoner og deltakerrettigheter inndras. Konsesjoner og deltakerrettigheter er derfor ikke fritt omsettelige immaterielle verdier, men er avhengig av myndighetenes godkjennelse, knyttet til et bestemt fartøy og oppfyllelse av klare betingelser. Disse medlemmer finner grunn til å minne om at omsetting av konsesjoner i utgangspunktet ikke er tillatt, men uløselig knyttet til overdragelse av fartøy og godkjenning av fiskerimyndighetene. Så lenge konsesjoner og deltakeradgang ikke utstyres med et sterkere eiendomsrettslig vern, og det fortsatt er betydelige begrensninger knyttet til overføring av konsesjoner, mener disse medlemmer det er unaturlig å betrakte konsesjoner og deltakeradgang som separate immaterielle verdier eller tidsubegrensede rettigheter med de konsekvenser det har for avskrivningsregler og formuesbeskatning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar til orientering at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget våren 2000 i forbindelse med fremleggelse av ulike skattesaker. For øvrig vises det Fremskrittspartiets til merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 8 (1999-2000) for rammeområdene 9 og 10.

2.7 Endringer i skattevedtak m.v. for 1999

Sammendrag

Fra og med inntektsåret 1998 er inntekts- og formuesskatten for selskaper og innretninger som er selvstendige skattesubjekter gjort til fullt ut statlige skatter.

I Ot.prp. nr. 1 (1998-99) Skatteopplegget 1999 - Lovendringer, og i St.prp. nr. 1 (1998-99) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, ble det foretatt foreløpige tilpasninger til omleggingen til ren statsskatt ved at satsstrukturen for disse skattyterne ble endret. I Ot.prp. nr. 32 (1998-99) fremmet Finansdepartementet forslag om en rekke tilpasninger i skattelovgivningen som følge av omleggingen til ren statlig selskapsskatt. Endringene ble vedtatt ved endringslover av 19. mars 1999. Dette nødvendiggjør enkelte endringer i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 1999.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til sine merknader og forslag i Budsjett-innst. S. I (1998-1999) avsnitt 2.2.2 og i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-1999) der disse medlemmer gikk mot at selskapsskatten skulle gjøres statlig.

Disse medlemmer anser de foreslåtte endringer som en tilpasning til de vedtatte endringer og støtter forslagene på denne bakgrunn.

2.7.1 Inntektsskatt til staten

Sammendrag

Etter lov av 19. mars 1999 nr. 9 om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven), § 15 A-2, jf. § 15 A-1, skal selskaper og innretninger som omfattes av skatteloven § 15 første ledd bokstavene b og c, og som er selvstendige skattesubjekter, kun svare skatt til staten av sin formue og inntekt. Finansdepartementet foreslår at det inntas en ny § 3-3 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 1999, der det framgår at selskaper og innretninger som nevnt i skatteloven § 15 A-1 skal svare skatt til staten med 28 pst. av inntekten, fastsatt etter reglene i skatteloven.

Det vises til forslag til ny § 3-3 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 1999.

Stortingets skattevedtak § 3-2 om fellesskatt bygger på en sondring mellom "personlig skattepliktig og dødsbo" og "andre skattepliktige". Andre skattytere enn personer og dødsbo vil være omfattet av forslaget til ny § 3-3 og skal ikke svare fellesskatt. Finansdepartementet foreslår at § 3-2 i Stortingets skattevedtak for 1999 endres ved at strekpunktet som viser til "andre skattepliktige" strykes.

Det vises til forslag til endring av § 3-2 tredje punktum i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 1999.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

2.7.2 Formuesskatt til staten

Sammendrag

Selskapsskatteloven § 1-2 fjerde punktum ble opphevet ved lov av 19. mars 1999 nr. 12 om endringer i lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven). Samtidig ble statlig formuesskatteplikt for selskaper og innretninger hjemlet i skatteloven, jf. lov av 19. mars 1999 nr. 9 om endringer i skatteloven, § 15 A-2, jf. § 15 A-1.

Dette gjør det nødvendig å foreta tilpasninger i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 1999 slik at det framgår at selskaper og innretninger som nevnt i skatteloven § 15 A-1, og som ikke etter særskilt lovbestemmelse er fritatt for formuesskatteplikt, svarer formuesskatt til staten med 0,3 pst.

Det vises til forslag til endring av § 2-2 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 1999.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at formueskatten i Norge er på verdenstoppen, med svært lave fribeløp og høye satser. Det landet som ligger nærmest Norge i formuesbeskatning er Nederland, men selv der opererer man med et fribeløp på 880 000 kroner, sammenlignet med det norske fribeløpet på 120 000 kroner. De fleste land det er naturlig å sammenligne med, har avviklet formueskatten. Formueskatten fortrenger det private, norske eierskapet og reduserer investeringene og vekstkraften i næringslivet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker over tid å fjerne formueskatten. Skatt på formue er en tilleggsskatt på eiendeler og penger det tidligere er betalt skatt for. Denne skatten virker spesielt urettferdig for de som har levd sparsommelig, ikke vært til byrde for de øvrige skattebetalere. Formueskatten virker ekstra tyngende for de som ønsker å sette av penger, slik at egen alderdom kan sikres. Disse medlemmer foreslår derfor å heve fribeløpet for beskatning til 250 000 kroner, samtidig som prosentsatsen som skal brukes for å beskatte det overskytende beløp senkes til 0,2 pst.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i Innst. S .nr. 1. (1999-2000) avsnitt 1.1, og Budsjett-innst. S. I. (1999-2000) avsnitt 2.11.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 2-1 Personlig skattepliktig og dødsbo skal lyde:

Personlig skattepliktig og dødsbo svarer formuesskatt til staten av den del av den skattepliktiges samlede antatte formue som overstiger 250 000 kroner i klasse 0, 1 og 2. Skattepliktig i klasse 1 som får særfradrag i alminnelig inntekt etter skatteloven §§ 6-80 til 6-83 henføres til klasse 2 når det gjelder formuesskatt. Det samme gjelder ektefeller som lignes særskilt etter skatteloven § 2-11 fjerde ledd.

Formuesskatten beregnes etter disse satsene:

0,2 pst. av overskytende beløp."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5501 post 70 på 15 120 mill. kroner, som er 1 080 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Disse medlemmer støtter for øvrig Regjeringens forslag som anses som tilpasninger til ny skattelov og Stortingets skattevedtak for inntektsåret 1999.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at for å bedre tilgangen av kapital i Norge er det nødvendig å redusere den samlete beskatning av kapital. Høyre foreslår å redusere formueskatten fra 0,9 til 0,8 pst. i det midterste skatte-intervallet og fra 1,1 til 1,0 pst. i det høyeste intervallet. I tillegg foreslår Høyre å lønnsjustere grensene for fribeløpet og betaling av høyeste sats.

Høyres forslag er et skritt i retning av full avvikling av formueskatten. Høyre foreslår også å heve fribeløpet i arveavgiften fra 200 000 til 300 000 kroner. Disse medlemmer viser til sine merknader og forslag under kapittel 2.1.

2.7.3 Skatt etter petroleumsskatteloven

Sammendrag

Det følger av Stortingets skattevedtak § 4-1 første ledd at skattepliktige som har inntekt vunnet ved petroleumsutvinning og rørledningstransport, jf. petroleumsskatteloven § 2 annet ledd, i tillegg til de skatter som følger av kapitlene 1 til 3 i vedtaket, skal svare skatt til staten etter reglene og satsene i kapittel 4. For å unngå at det finner sted en dobbelt skattebelastning for nevnte skattesubjekter, ved at det tas inn en ny § 3-3, jf. avsnitt 2.4.2, foreslås det at § 4-1 siste ledd endres slik at det av inntekt svares skatt med 28 pst., med mindre det skal svares skatt på inntekt etter § 3-3.

Det vises til forslag til endring av § 4-1 i Stortingets skattevedtak for 1999.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

2.7.4 Skattested for ligningen

Sammendrag

Stortingets skattevedtak § 7-2 gir bestemmelser om skattested for statsskatteligningen. Etter lov av 19. mars 1999 nr. 11 om endringer i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) § 8-6 nr. 1 første ledd tredje punktum, skal formue og inntekt for skattytere som fullt ut er statsskattepliktige, fastsettes av ligningsmyndighetene i selskapets kontorkommune. Finansdepartementet foreslår å endre Stortingets skattevedtak i samsvar med dette.

Det vises til forslag til endringer i § 7-2 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 1999.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

2.7.5 Kommunale og fylkeskommunale skattører

Sammendrag

Vedtak om fastsettelse av kommunale og fylkeskommunale skattører for inntektsåret 1999 bygger på en sondring mellom "personlige skattytere og dødsbo" og "andre skattytere". Andre skattytere enn personer og dødsbo svarer utelukkende statlig inntektsskatt. På denne bakgrunn foreslås det å endre vedtaket om fastsettelse av kommunale og fylkeskommunale skattører for inntektsåret 1999, ved at henvisningen til "andre skattytere" strykes.

Det vises til forslag til vedtak om fastsettelse av de kommunale og fylkeskommunale skattørene for inntektsåret 1999.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å stryke henvisningen til "andre skattytere".

2.8 Endringer som følge av ny skattelov

Sammendrag

Ny skattelov ble vedtatt 26. mars 1999, med ikrafttreden 1. januar 2000. For å tilpasse vedtaket til ny skattelov må det foretas enkelte endringer i Stortingets skattevedtak for 2000.

I ny skattelov er det lagt til grunn at fribeløpet og satsene i den kommunale formuesskatten skal overføres fra skatteloven til skattevedtaket, jf. Ot.prp. nr. 86 (1997-1998) Ny skattelov, side 82. Det foreslås at disse bestemmelsene plasseres i Stortingets skattevedtak kapittel 2, der formuesskatt til staten er regulert.

Det vises til forslag til ny § 2-3 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000.

I ny skattelov er bestemmelsene om skattebegrensning, den såkalte "80-prosentregelen", jf. kapittel 5 i Stortingets skattevedtak for 1999, overført fra Stortingets skattevedtak til skatteloven. Disse bestemmelsene er nå tatt inn i skatteloven kapittel 17 Skattebegrensning, jf. §§ 17-10 og 17-11.

I forslaget til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000 er henvisningene fra skattevedtaket til skatteloven oppdatert, slik at det henvises til bestemmelser i den nye skatteloven. Det er i denne sammenheng tatt hensyn til forslag til endringer i ny skattelov som fremmes i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte- og avgiftsopplegget 2000 - Lovendringer. Videre er det foretatt enkelte språklige justeringer for å tilpasse skattevedtaket til begrepsbruken i den nye skatteloven. Endringene er ikke av materiell karakter.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

2.9 Kommunale og fylkeskommunale skattører og fellesskatten for 2000

Sammendrag

Den maksimale kommunale skattøren for personlige skattytere for 2000 foreslås redusert med 0,65 prosentenheter til 10,85 pst. Den maksimale fylkeskommunale skattøren for personlige skattytere foreslås redusert med 0,35 prosentenheter til 6,25 pst. Det vises til utkast til vedtak.

For å opprettholde en skattesats på 28 pst. på alminnelig inntekt er det nødvendig å oppjustere satsene for fellesskatten til staten tilsvarende de foreslåtte reduksjonene av de maksimale kommunale og fylkeskommunale satsene. Det vises til forslag til § 3-2 i Stortingets skattevedtak for 2000.

For en nærmere redegjørelse for bakgrunnen for forslaget om endringer i de kommunale og fylkeskommunale skattørene vises det til kapittel 3 i Nasjonalbudsjettet 2000.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene og at det som følge av denne vil være nødvendig med en liten justering av de kommunale skattørene i forhold til forslaget i St.prp. nr. 1 (1999-2000). Flertallet forutsetter at kommunesektorens samlede skatteinntekter, som følge av budsjettavtalen, vil bli som foreslått i St.prp. nr. 1 (1999-2000).

De kommunale og fylkeskommunale skattører må derfor reguleres og heves med 0,35 pst. for kommuner og 0,20 pst. for fylkeskommunene. Høyeste og laveste sats for fylkeskommunene blir dermed 5,00 og 6,45 pst., og for kommunene henholdsvis 9,00 og 11,20 pst.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Fastsettelse av den kommunale og fylkeskommunale inntektsskatteøren for inntektsåret 2000:

Med hjemmel i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 15-2 fastsettes:

I inntektsåret 2000

• 1. skal den fylkeskommunale inntektsskattøren være

• • - For personlige skatteytere og dødsbo: minimum 5,20 pst., maksimum 6,45 pst.

• 2. Den kommunale inntektsskattøren skal være

• • - For personlige skatteytere og dødsbo: minimum 9,35 pst., maksimum 11,20 pst.

De høyeste satser skal gjelde med mindre fylkestinget eller kommunestyret vedtar lavere satser. Satser mellom minimum og maksimum fastsettes i tilfelle til hele eller halve prosentenheter."

Dette krever også endring av satsene i fellesskatten. Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 3-2 Fellesskatt skal lyde:

Enhver som plikter å betale inntektsskatt til kommunen etter skatteloven skal betale fellesskatt til staten. Fellesskatten skal beregnes på samme grunnlag som inntektsskatten til kommunene. Satsen for fellesskatt skal være:

• - For personlig skattepliktig og dødsbo i Finnmark og kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke: 6,85 pst.

- For personlig skattepliktig og dødsbo ellers: 10,35 pst."

Dette er i samsvar med flertallets forslag til bevilgning under kap. 5501 post 72 på 75 602 mill. kroner, som er 2 498 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre foreslår for 2000 å videreføre det kommunale skatteøret på samme nivå som i 1999. Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag reduserer kommunenes skatteinntekter med 1 pst., hvilket tilsvarer 4 mrd. kroner. Disse medlemmer er kritiske til at Regjeringen på denne måten svekker den kompensasjonen som kommunesektoren fikk da selskapsskatten ble gjort om til en statlig skatt. Da omleggingen av selskapsskatten ble gjennomført var det en forutsetning at det kommunale skattøre skulle økes. Regjeringens forslag reduserer kommunenes insentiver til å legge forholdene til rette for lokal næringsutvikling og svekker kommunenes økonomiske handlefrihet. Det fremsettes på denne bakgrunn følgende forslag til Stortingets vedtak om fastsettelsen av den kommunale og den fylkeskommunale inntektsskatteøren for inntektsåret 2000:

"Fastsettelse av den kommunale og fylkeskommunale inntektsskattøren for inntektsåret 2000:

Med hjemmel i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 15-2 fastsettes:

I inntektsåret 2000 skal

• 1. Den fylkeskommunale inntektsskattøren være:

• • - For personlige skatteytere og dødsbo: minimum 5,35 pst., maksimum 6,60 pst.

  • - For andre skattytere: 0 pst.

• 2. Den kommunale inntektsskattøren skal være:

• • - For personlige skatteytere og dødsbo: minimum 10,00 pst., maksimum 11,50 pst.

  • - For andre skattytere: 0 pst.

De høyeste satser skal gjelde med mindre fylkestinget eller kommunestyret vedtar lavere satser. Satser mellom minimum og maksimum fastsettes i tilfelle til hele eller halve prosentenheter."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til Budsjett-innst. S. I (1999-2000).

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sitt alternative budsjettforslag og at det som følge av det vil være nødvendig med en justering av de kommunale skatteørene i forhold til de som er foreslått i St.prp. nr. 1 (1999-2000). For at kommunenes samlede skatteinntekter skal bli det samme i Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett som i Regjeringens forslag må skattørene settes til 11,5 pst. for primærkommunene og til 6,6 pst. for fylkeskommunene.

Dette er i samsvar med dette medlems forslag til bevilgning under kap. 5501 post 72 på 80 814 mill. kroner, som er 2 714 mill. kroner høyere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Fastsettelse av den kommunale og fylkeskommunale inntektsskattøren for inntektsåret 2000:

Med hjemmel i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 15-2 fastsettes:

I inntektsåret 2000 skal

• 1. Den fylkeskommunale inntektsskattøren være:

• • - For personlige skatteytere og dødsbo: minimum 5,00 prosent, maksimum 6,60 pst.

• 2. Den kommunale inntektsskattøren skal være:

• • - For personlige skatteytere og dødsbo: minimum 9,00 pst., maksimum 11,50 pst.

De høyeste satser skal gjelde med mindre fylkestinget eller kommunestyret vedtar lavere satser. Satser mellom minimum og maksimum fastsettes i tilfelle til hele eller halve prosentenheter."

2.10 Andre merknader og forslag

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet og omtale av denne i Budsjett-innst. S. I (1999-2000) og forslag fremmet i Innst. O. nr. 1 (1999-2000).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, fremmer følgende forslag:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 7-1 Kapitalavkastningsraten for fastsetting av personinntektsdel av nærings- og selskapsinntekt (deling) skal lyde:

Kapitalavkastningsraten som nevnt i skatteloven § 12-13 tredje ledd skal være maksimalt 10,0 pst."

Dette er i samsvar med flertallets forslag til bevilgning under kap. 5501 post 70 på 16 609 mill. kroner, som er 409 mill. kroner høyere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til sine merknader under avsnitt 1.1. og til Budsjett-innst. S. I (1999-2000) og fremmer følgende forslag:

"Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2000:

§ 7-1 Kapitalavkastningsraten for fastsetting av per-soninntektsdel av næring- og selskapsinntekt (deling) skal lyde:

Kapitalavkastningsraten som nevnt i skatteloven § 12-13 tredje ledd skal være maksimalt 11,0 pst."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5501 post 70 på 15 120 mill. kroner for Fremskrittspartiet og 14 748 mill. kroner for Høyre.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at Regjeringen gjennom forskrift kan foreta endringer i beskatningen av natural­ytelser. Disse medlemmer er kjent med at det pågår et arbeid for å utvide beskatningen av naturalytelser bl.a. ved å skattlegge gratis parkering hos arbeidsgiver og gjennom endring av reglene for beskatning av hjemmebasert datamaskin betalt av arbeidsgiver.

Disse medlemmer mener det er naturlig at utvidelser i skattegrunnlaget forelegges Stortinget. Disse medlemmer ber på denne bakgrunn om at endringer i reglene for skattlegging av naturalytelser i fremtiden forelegges Stortinget.

3. Avgift på arv og gaver (kap. 5506, post 70)

Sammendrag

Det foreslås for 2000 de samme avgiftssatsene og fribeløpene i §§ 4 og 5 i vedtaket og samme fradragsbeløp i § 2 for 2000 som for 1999. Også for øvrig foreslås det for 2000 likelydende vedtak som i 1999. I vedtaket for 1999 ble fribeløpene hevet fra 100 000 kroner til 200 000 kroner. Innslagspunktet for den høyeste avgiftssatsen økte tilsvarende fra 400 000 kroner til 500 000 kroner.

Det vises til forslag til vedtak om avgift til statskassen på arv og gaver for 2000.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser på arve- og gaveavgiften som en dobbeltbeskatning. Midlene som utsettes for arveavgift er vanligvis beskattet flere ganger, først med inntektsskatt og så med formueskatt. Arveavgiften gjør i realiteten staten til medarving til boliger og andre verdier.

I tilfeller der enkeltpersoner og bedrifter arver verdier i form av boliger, eiendommer eller løsøre er det ikke uvanlig at den enkelte må ta opp lån, eller i verste fall må selge det de har arvet for å betale arveavgift. Det kan faktisk være slik at enkelte ikke har "råd" til å arve.

Disse medlemmer ønsker å fjerne denne avgiften over 2 år. Disse medlemmer støtter regjeringens forslag om innslagspunkter på arv som er satt til henholdsvis 200 000 kroner skal være skattefri og at innslagspunktet for høyeste avgiftssats skal være 500 000 kroner. Disse medlemmer foreslår videre nye lavere satser for § 4 med 5,2 pst. som lav sats og 13,0 pst. som høy sats, i § 5 foresås det 7,2 pst. som lav sats og 21,5 pst. som høy sats dette vil gi et provenytap på 300 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Avgift til statskassen på arv og gaver for budsjetterminen 2000:

§ 4 skal lyde:

Av arv og gaver til arvelaterens/giverens barn, fosterbarn - herunder stebarn som har vært oppfostret hos arvelateren/giveren - og foreldre, svares:

§ 5 skal lyde:

Av arv og gaver som ikke går inn under § 4, svares:

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-1999) og mener at arveavgiften er spesielt tyngende for generasjonsskifter i familieeide bedrifter. Disse medlemmer er fortsatt av den oppfatning at generasjonsskifte i familieeide bedrifter ikke skal medføre urimelige kostnader

Disse medlemmer er klar over at Regjeringen har nedsatt et utvalg som vurderer endringer i arveavgiftsreglene og at utvalget nå har fått en forlenget frist til 31. mars 2000. Disse medlemmer forventer at Regjeringen kommer med forslag om hvordan vilkårene ved generasjonsskifter kan forbedres snarest mulig.

Disse medlemmer viser til at gjeldende fribeløp fortsatt er meget lavt og i de tilfeller enkeltpersoner arver boliger, eiendommer eller løsøre må den enkelte i mange tilfelle ta opp lån for å kunne dekke arveavgiften. I de mest ekstreme tilfeller må arvingene gå til en avhending av eiendom som har vært i familiens eie i generasjoner.

Disse medlemmer vil derfor foreslå å heve fribeløpet i arveavgiften fra kr 200 000 til kr 300 000.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Avgift til statskassen på arv og gaver for budsjetterminen 2000:

§ 4 skal lyde:

Av arv og gaver til arvelaterens/-giverens barn, fosterbarn - herunder stebarn som har vært oppfostret hos arvelateren/giveren - og foreldre, svares

§ 5 skal lyde:

Av arv og gaver som ikke går inn under § 4, svares:

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5506 post 70 på 750 mill. kroner, som er det samme som Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens forslag. Dette medlem mener ulikheten i fordeling av arv er en vesentlig årsak til skjev fordeling mellom generasjoner og grupper. Videre er arv også skjevt fordelt mellom inntektsgrupper, slik at de som allerede har høy inntekt har høyest arv.

Dette medlem foreslår ingen endring i arveavgiften i dette statsbudsjettet, men vil avvente arveavgiftsutvalgets innstilling.

4. Arbeidsgiveravgift (kap. 5700, post 72)

4.1 Innledning

Sammendrag

Regjeringen legger fram forslag om satsene for arbeidsgiveravgift til folketrygden for 2000. Arbeidsgiveravgiften fastsettes med hjemmel i lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 § 23-2.

Arbeidsgiveravgift blir fastsatt med ulike satser etter avgiftssoner. Følgende satser for arbeidsgiveravgiften ble fastsatt av Stortinget for 1999: 14,1 pst. i sone I, 10,6 pst. i sone II, 6,4 pst. i sone III, 5,1 pst. i sone IV og 0 pst. i sone V.

Regjeringen legger ikke fram forslag om endringer for 2000 når det gjelder satsene.

Norge er i vedtak av 2. juli 1998 fra EFTAs overvåkingsorgan (ESA) og ved dom av 20. mai 1999 fra EFTA-domstolen pålagt å ilegge foretak innen nærmere angitte næringer arbeidsgiveravgift etter høyeste sats, uavhengig av hvor den ansatte er bosatt. Til gjennomføring av dette foreslår Regjeringen særregler for disse næringene. Det foreslås videre endringer i den geografiske soneinndelingen for differensiert arbeidsgiveravgift.

Regjeringen legger opp til at den samlede distriktspolitiske innsatsen ikke skal bli redusert som følge av ESAs vedtak. Kompenserende tiltak behandles i St. prp. nr. 1 (1999-2000) Kommunal- og regionaldepartementet, programkategori 13.50 i distrikts- og regionalpolitikken og St.prp. nr. 1 (1999-2000) Samferdselsdepartementet, programkategori 21.3, kapittel 13,20 post 33.

Komiteens merknader

Finansministeren gjør i brev til Stortinget av 12. november 1999 pkt. E oppmerksom på at det i forslag til § 1a annet ledd i vedtak om fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2000 er gjort en feil henvisning til Svalbardskatteloven.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2000:

§ 1 Arbeidsgiveravgift bokstav a annet ledd skal lyde:

Samme satsen skal benyttes for arbeidsgiveravgift av inntekt som blir skattlagt etter lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard."

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 om å videreføre dagens ordning, og går følgelig imot Regjeringens forslag.

Komiteen sitt medlem frå Sosialistisk Venstreparti viser til sitt forslag om å redusere arbeidsgjevaravgifta med G prosentpoeng.

Denne medlemen viser vidare til merknad under kap. 4.5.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

4.2 Næringer som må betale arbeidsgiveravgift etter høyeste sats

4.2.1 Produksjon av elektrisitet ved vannkraft

Sammendrag

I forslaget til arbeidgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 1 foreslår departementet at foretak som produserer elektrisitet ved vannkraft, må betale arbeidsgiveravgift etter høyeste sats uavhengig av hvor den ansatte er bosatt.

Forslaget bygger på ESAs vedtak del III pkt. 3.6.1 og slutningen pkt. 1 b. Der står det at den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften for foretak med virksomhet innen produksjon og distribusjon av elektrisitet (næringsgruppe 40.1 i NACE-systemet) ikke er forenlig med EØS-avtalen.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til denne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Disse medlemmer viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.2 Avgrensing mot annen type virksomhet

Sammendrag

Næringsgruppe 40 i NACE-systemet omfatter elektrisitet-, gass- og varmeforsyning. Dette kan avgrenses mot tre andre grupper aktiviteter:

• - utvinning av energiråstoffer (næringsgruppe 10 og 11 i NACE-systemet)

• - produksjon av kraftmaskiner og utstyr (næringsgruppe 29.1 i NACE-systemet)

• - bygge- og anleggsvirksomhet (næringsgruppe 45 i NACE-systemet)

ESA tillater ikke avgiftsdifferensiering for foretak som utvinner energiråstoffene råolje og naturgass og tjenesteyting tilknyttet denne aktiviteten, jf. avsnittene 2.8.4.3 og 2.8.4.4. Grensedragningen mot denne gruppen aktiviteter er derfor mindre viktig.

Produksjon av kraftmaskiner og bygge- og anleggsvirksomhet omfattes ikke av ESAs vedtak. Denne grensedragningen betyr at foretak som foretar kapitalkrevende installasjoner for produksjon av elektrisitet fortsatt kan ha differensiert avgift, såfremt foretaket ikke selv driver virksomhet innen produksjon av elektrisitet. Etter dette vil rene tjeneste- og utstyrsleverandører til energiverk ikke være omfattet av ESAs forbud mot avgiftsdifferensiering.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.3 Deler av kraftforsyningen som omfattes av ­vedtaket

Sammendrag

Det neste spørsmålet er hvilke ledd i kraftforsyningen som omfattes av begrepene produksjon og distribusjon av elektrisitet, slik det står i ESAs vedtak, med henvisning til næringsgruppe 40.1 i NACE-­systemet.

Energiloven av 29. juni nr. 50/1990 §§ 1-1 og 1-2 omtaler produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi. Når det gjelder produksjon av elektrisitet, er spørsmålet om vedtaket omfatter alle former for elektrisitetsproduksjon, slik som varmekraft, vannkraft, vindkraft etc, eller om det er begrenset til bestemte typer elektrisitetsproduksjon.

Det følger forutsetningsvis av ESAs retningslinjer for statsstøtte, jf. avsnitt 2.8.3.2. i proposisjonen og av ESAs vedtak pkt. 3.6.1, at det avgjørende for om en virksomhet anses å ha noen alternativ beliggenhet, er om den beror på begrensete, stedbundne ­ressurser. ESAs vedtak må derfor være begrenset til de typene produksjon av elektrisk kraft som beror på slike ressurser. I Norge gleder dette kun el-kraftproduksjon ved vannkraft, og ikke for eksempel ­vindkraft.

Departementet foreslår derfor at unntaket fra den differensierte arbeidsgiveravgiften begrenses til vannkraft.

Betegnelsen distribusjon i vedtaket tilsvarer fordeling i energilovens terminologi. Fordeling og overføring utgjør til sammen nettvirksomheten. Ett av vilkårene for at det skal foreligge avtalestridig statsstøtte etter EØS-avtalens artikkel 61 nr. 1, er at støtten "vrir eller truer med å vri konkurransen (...) i den utstrekning støtten påvirker samhandelen mellom partene", jf. avsnitt 2.8.3.2. Vilkåret forutsetter for det første at det foreligger en konkurransesituasjon mellom et nasjonalt foretak og et foretak i et annet EØS-land. For det annet må det påvises at støtten skaper potensiell fare for påvirkning av samhandelen.

Det er etter energiloven ikke åpent for konkurranse innen nettvirksomhet. Nettvirksomheten er underlagt monopolkontroll. Nettleien er ikke bestemt av tilbud og etterspørsel, men av myndighetene gjennom regulering av inntektsrammene. For abonnentene betyr dette at de ikke kan velge nettselskap. Nettvirksomhet er regnskapsmessig, og i en rekke tilfelle også organisatorisk, atskilt fra konkurranseutsatt virksomhet (produksjon og omsetning av elektrisitet). Dette innebærer at det verken økonomisk eller rettslig foreligger grunnlag for konkurranse mellom nettselskaper i Norge, eller mellom norske og utenlandske nettselskaper.

På denne bakgrunn antar departementet at statsstøtte til nettselskaper, herunder eventuelt differensiert arbeidsgiveravgift, ikke dekkes av kriteriet i EØS-avtalens artikkel 61 nr. 1 om at støtten må ha en (potensielt) grenseoverskridende konkurransevridende effekt. Departementet antar etter dette at anvendelsen av differensiert arbeidsgiveravgift overfor transmisjon og distribusjon av elektrisitet ikke utgjør ulovlig statsstøtte etter EØS-avtalens artikkel 61 nr. 1. Forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 1 omfatter således ikke distribusjon av elektrisitet. Departementet vil presisere at det i det ovenstående ikke har tatt stilling til forholdet mellom EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1 og ESAs retningslinjer pkt. 28.2.3.2 (2) på det generelle plan, men kun i forhold til hvordan nettvirksomheten er regulert og organisert i Norge.

Omsetning av elektrisitet forestås av et stigende antall rene handelsselskaper som kun driver kjøp av elektrisitet på markedet for videresalg. Omsetning av elektrisitet er ikke nevnt i ESAs vedtak og nevnes ­heller ikke i ESAs retningslinjer pkt 28.2.3.2 (2). Om­setning av elektrisitet vil dessuten kunne ha alternativ lokalisering, i motsetning til f.eks. produksjon av vannkraft. Omsetning av elektrisitet faller etter dette utenfor ESAs vedtak. Forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 1 omfatter derfor ikke omsetning av elektrisitet.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke med­lemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk ­Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.4 Utvinning av råolje og naturgass

Sammendrag

I forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 2 foreslår departementet at foretak som utvinner råolje og naturgass, må betale arbeidsgiveravgift etter ­høyeste sats uavhengig av hvor den ansatte er bosatt. Forslaget bygger på ESAs vedtak del III pkt. 3.6.1, jf. slutningens pkt. 1 b. Der står det at regional differensiering av arbeidsgiveravgiften for foretak som utvinner råolje og naturgass (næringsgruppe 11.10 i NACE-­systemet), ikke er forenlig med EØS-avtalen.

Ifølge Eurostats veileder til NACE-systemet om­fatter næringsgruppe 11.10 i NACE-systemet:

• - utvinning av råolje og naturgass

• - bortledning og separering av våtgass (NGL)

• - fortetting og gjenforgassing av naturgass for ­transport

• - fjerning av svovel fra gass

• - produksjon av råolje av bituminøs skifer og sand

I "Standard for næringsgruppering", jf. avsnitt. 2.8.3.2 i proposisjonen, omfatter gruppe 11.10 følgende:

"Utvinning av råolje og naturgass omfatter utvinning av råolje, naturgass, kondensat og våtgass (NGL), inkludert stabilisering, separering og fraksjonering. Omfatter også prosjektering og boring for egen regning og virksomhet til rettighetshavere."

Definisjonen av utvinning etter NACE-systemet er ikke fullstendig i overensstemmelse med lov av 29. november 1996 nr. 12 om petroleumsvirksomhet sin definisjon av utvinning. Det er derfor lagt til grunn at differensiert arbeidsgiveravgift ikke vil ha samme virkeområde som petroleumsloven. Det er forskjellige hensyn som begrunner de to regelsett, og det er derfor ikke problematisk å skille de to fra hverandre. Differensiert arbeidsgiveravgift vil følgelig følge definisjonen i Eurostats veileder til NACE-systemet.

Utvinning av råolje og naturgass avgrenses mot ­følgende aktiviteter hvor ESA ikke forbyr avgifts­differensiering:

• - produksjon av raffinerte petroleumsprodukter (næringsgruppe 23.20 i NACE-systemet)

• - produksjon av industrigasser (næringsgruppe 24.11 i NACE-systemet)

• - rørtransport (næringsgruppe 60.30 i NACE-­systemet).

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.5 Tjenesteyting tilknyttet utvinning av olje og gass

Sammendrag

I forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 3 foreslår departementet regler om hvilke tjenester tilknyttet utvinning av olje og gass som det må betales arbeidsgiveravgift etter høyeste sats for, uavhengig av hvor arbeidstakeren er bosatt.

Forslaget bygger på ESAs vedtak del III pkt. 3.6.1, jf. slutningen pkt. 1 b. Der unntas foretak med virksomhet innen tjenesteyting tilknyttet utvinning av olje og gass, unntatt letevirksomhet (næringsgruppe 11.20 i NACE-systemet), fra adgangen til geografisk differensiert arbeidsgiveravgift.

Ifølge Eurostats veileder til NACE-systemet om­fatter næringsgruppe 11.20 i NACE-systemet:

• - prøve- og produksjonsboring på kontrakt

• - servicevirksomhet i forbindelse med olje- og gassutvinning, for eksempel retningsbestemt boring, montering av boretårn på stedet, reparasjon og demontering av boretårn, pumping i borehull, og stengning av brønner

• - boreskip på kontrakt

I standard for næringsgruppering inkluderes boring av lete-, avgrensnings- og produksjonsbrønner utført på kontrakt m.m. Ettersom letevirksomhet er eksplisitt unntatt fra ESAs vedtak, anses standarden for å ha begrenset betydning for tolkingen av vedtaket.

Bestemmelsen foreslås, i samsvar med ESAs vedtak, avgrenset mot letevirksomhet, herunder geologiske og seismiske undersøkelser. Videre utelukkes boring av letebrønner (undersøkelses- og avgrensningsbrønner), samt drift og bruk av innretninger i den utstrekning de brukes til letevirksomhet. Boreselskaper som driver virksomhet på kontrakt, og selskaper som driver brønnservice på kontrakt, anses å være omfattet av denne sektoren.

Avgrensingen som følger av det ovenstående, har nødvendiggjort et større detaljeringsnivå i forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak enn det som er brukt i slutningen i ESAs vedtak.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.6 Bryting av metallholdig malm, unntatt jernmalm og jernmalm med innhold av mangan

Sammendrag

I forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 4 foreslår departementet at foretak som bryter metallholdig malm, unntatt jernmalm og jernmalm med innhold av mangan, må betale arbeidsgiveravgift etter høyeste sats uavhengig av hvor arbeidstakeren er bosatt. Forslaget bygger på ESAs vedtak del III pkt. 3.6.1, jf. slutningen pkt. 1 b, som omfatter bryting av metallholdig malm ("metal ores") under henvisning til næringsgruppe 13 i NACE-systemet. Denne koden inkluderer også i utgangspunktet jernmalm under NACE-kode 13.1.

Protokoll 14 til EØS-avtalen avgrenser virkeområdet av EØS-avtalen i forhold til de bilaterale frihandelsavtalene mellom medlemsstatene i EFTA og medlemsstatene i Det Europeiske Kull- og Stålfellesskap (EKSF). Artikkel 1 i protokoll 14 til EØS-avtalen stadfester at kun produkter som er omfattet av EKSF-frihandelsavtalene, er omfattet av protokollen. Videre heter det i artikkel 2 at med mindre annet er bestemt i protokollen, berøres ikke EKSF-frihandelsavtalene.

Artikkel 5 i protokoll 14 til EØS-avtalen omhandler statsstøttebestemmelser. Den omfatter kun stålindustrien, med særlig henvisning til kommisjonsvedtak 322/89/EKSF, om fellesskapsregler for støtte til stålindustrien. Artikkel 5 omfatter ikke jernmalm etter NACE 13.1. I EKSF-frihandelsavtalene artikkel 1, med henvisning til vedlegg 1, framkommer det at jernmalm og jernmalm med innhold av mangan er omfattet av avtalen.

Det er etter dette statsstøttebestemmelsene i EKSF-frihandelsavtalene som gjelder for jernholdig malm. Her har ESA ikke kompetanse i henhold til protokoll 26. ESA har i brev av 20. juli 1994 under henvisning til protokoll 14 til EØS-avtalen gitt uttrykk for at jernmalm som faller innenfor det europeiske kull- og stålfellesskapet (EKSF), faller utenfor ESAs kompetanseområde.

På denne bakgrunn må ESAs vedtak tolkes innskrenkende, slik at det ikke gjelder for jernmalm og jernmalm med innhold av mangan (næringsgruppe 13.1 i NACE-systemet). Departementet forslår derfor at foretak som bryter jernmalm eller jernmalm med innhold av mangan, fortsatt kan ha differensiert arbeidsgiver­avgift.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under ­kap. 4.5.

4.2.7 Utvinning av industrimineralene nefelinsyenitt og olivin

Sammendrag

I forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 5 foreslår departementet at foretak som utvinner industrimineralene nefelinsyenitt og olivin, må betale arbeidsgiveravgift etter høyeste sats uavhengig av hvor de ansatte måtte være bosatt. Forslaget bygger på ESAs vedtak del III pkt. 3.6.1, jf. slutningens pkt. 1 b). Der står det at geografisk differensiering av arbeidsgiveravgiften for foretak som utvinner industrimineralene nefelinsyenitt og olivin, ikke er forenlig med EØS-avtalen. Nefelinsyenitt er i vedtaket nærmere angitt med HS-nummer 2529.3000. Dette omfatter noe mer og annet enn nefelinsyenitt, nemlig nefelin og leucitt. Når det gjelder olivin, må henvisningen til HS-nummer 25.17.49100 i vedtaket antas å tilsvare det norske varenummeret HS 25.17.4900. Foretak som utvinner olivin av en kvalitet som ikke har kommersiell verdi, og som derfor går rett til deponi og ikke blir solgt, kan ikke sies å utvinne olivin. Disse omfattes derfor ikke av ved­taket. Heller ikke olivinstein i ubearbeidet form ­omfattes av vedtaket. Olivinstein i ubearbeidet form har HS-kode 71.03.1000.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk ­Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til denne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.8 Skipsbygging

Sammendrag

I forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 6 foreslår departementet regler om hvilke foretak innen skipsbyggingsvirksomheten som må fastsette arbeidsgiveravgift etter høyeste sats, uavhengig av hvor den ansatte er bosatt. Forslaget bygger på ESAs vedtak del III punkt 3.6.2 og slutningen punkt 1 b. Der står det at den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften for foretak som er omfattet av rettsakten omhandlet i EØS-avtalens vedlegg XV nr. 1b (Rådsdirektiv 90/684/EØF om støtte til skipsbygging) ikke er forenlig med EØS-avtalen. Etter at ESA fattet sitt vedtak, har dette rådsdirektivet blitt erstattet med Rådsforordning (EF) No 1540/98 om støtte til skipsbygging. Departementet antar at henvisningen må forstås som en henvisning til de gjeldende reglene.

Forslaget til avgiftsvedtak omfatter foretak som bygger eller reparerer selvdrevet, sjøgående kommersielt fartøy, nærmere definert som:

• - fartøy på minst 100 BRT for transport av passasjerer eller gods

• - fartøy på minst 100 BRT til særlige formål

• - slepebåt på minst 365 kW

• - fiskefartøy på minst 100 BRT bestemt for eksport til land utenfor EØS-området

• - flytende og flyttbare uferdige skrog av ovennevnte fartøyer

Med selvdrevne, sjøgående fartøy menes i denne forbindelse et fartøy som ved eget framdriftsmaskineri og eget styringssystem er fullt ut navigerbart på åpent hav.

Vilkåret om "kommersielt fartøy" innebærer en avgrensning mot bygging m.v. av krigsskip og andre fartøy utelukkende for militære formål, forutsatt at dette ikke er skjulte tiltak til fordel for kommersiell skipsbyggeindustri. Foretak som utfører denne type oppdrag, vil derfor fortsatt kunne få fastsatt arbeidsgiveravgift etter det differensierte systemet. Som fartøy til "særlig formål" anses for eksempel mudringsfartøyer og isbrytere.

Også vesentlig ombygging av skip av den art som nevnt er omfattet, men her må fartøyet være på minst 1 000 BRT. Med vesentlig ombygging menes at ombyggingsarbeidet medfører betydelige endringer av lastearrangementet, skroget, framdriftsmaskineriet eller bekvemmeligheten for passasjerene.

Også foretak som reparerer eller utbedrer skip vil i utgangspunktet være omfattet av disse reglene og må følgelig betale avgift etter høyeste sats. Dette gjelder imidlertid kun så langt virksomheten er i konkurranse med foretak i annet EØS-land, jf. avsnitt 2.8.3.2 om EØS-avtalen art 61 nr. 1 sitt virksomhetsområde. Hvordan denne avgrensningen skal operasjonaliseres er ikke endelig avklart. Departementet vil arbeide for en løsning der verft i Nord-Norge unntas, i tillegg til at reparasjoner av skip som ikke er i internasjonal fart unntas. Disse spørsmålene vil bli regulert i forskrift til arbeidsgiveravgiftsvedtaket, jf. § 4 i forslaget til stortingsvedtak. For foretak som omfattes av disse unntakene, skal arbeidsgiveravgiften fortsatt fastsettes etter det geografisk differensierte systemet.

Rådsforordning (EF) No 1540/98 om støtte til skipsbygging har også identifikasjonsbestemmelser om såkalte tilknyttede enheter. Selv om tilknyttede enheter er omfattet av rådsforordningen, anses de ikke å kunne rammes av ESAs vedtak og EFTA-dommen. Det er derfor ikke foreslått at bestemmelser tilsvarende rådsforordningens identifikasjonsregler for tilknyttede enheter tas inn i arbeidsgiveravgiftsvedtaket.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.9 Foretak som produserer EKSF-stål

Sammendrag

I forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 7 foreslår departementet at foretak som produserer EKSF-stål, må fastsette arbeidsgiveravgift etter ­høyeste sats, uavhengig av hvor den ansatte er bosatt. Forslaget bygger på ESAs vedtak del III pkt. 3.6.2, jf. slutningens punkt 1b. Forslaget omfatter foretak som driver med produksjon av stål omfattet av traktaten om Det Europeiske Kull og Stålfellesskap (EKSF-traktaten). EKSF-stål er definert i vedlegg XV til EØS-avtalen, jf. EU-kommisjonens beslutning No 2496/96/ECSC. Dette er et godt avgrenset begrep som er velkjent innen bransjen. Referansen til EKSF-stål i forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak anses derfor å være tilstrekkelig presist.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke med­lemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 om å videreføre dagens ordning, og går følgelig imot Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.10 Finansieringsvirksomhet m.v.

Sammendrag

Departementet foreslår i vedtakets § 1 g nr. 8 bestemmelser om hvilke finansieringsforetak m.v. som må fastsette arbeidsgiveravgift etter høyeste sats, uavhengig av hvor den ansatte er bosatt. Forslaget bygger på ESAs vedtak del III pkt. 3.7, jf. slutningen punkt 1b. Der står det at den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften for foretak som har avdelingskontorer i utlandet, eller på annen måte deltar i virksomhet over landegrensene på områdene finansiell tjenesteyting, forsikring og pensjonsfond og hjelpevirksomhet for finansiell tjenesteyting, ikke er forenlig med EØS-avtalen. Avdelingskontorer som bare utfører lokale tjenester, er likevel ikke omfattet av ESAs vedtak.

Forslaget til vedtak her avgrenses av spørsmålet om aktiviteten er grenseoverskridende, av virksomhetens art, og for filialene og avdelingskontorenes vedkommende av om det kun utføres lokale tjenester.

Grenseoverskridende virksomhet m.v.

ESAs vedtak omhandler foretak som har avdelingskontorer i utlandet eller på annen måte deltar i virksomhet over landegrensene. Departementet legger til grunn at det med avdelingskontorer i utlandet menes filialer og datterforetak i utlandet. Departementet legger til grunn at det med virksomhet over landegrensene menes virksomhet fra Norge til andre stater innen EØS, og ikke virksomhet fra Norge til stater utenfor EØS, jf. virkeområdet for EØS-reglene.

Departementet foreslår at det i avgiftsvedtaket går klart fram at foretak som nevnt nedenfor må ha filial, drive grenseoverskridende virksomhet, eller ha etablert datterforetak som driver tilsvarende virksomhet i andre stater innen EØS-området.

Nærmere om virksomhetens art

ESA har i sitt vedtak her vist til næringsgruppe 65, 66 og 67 i NACE-systemet. Gruppe 65 med undergrupper omfatter bankvirksomhet, annen finansiell tjenesteyting unntatt forsikring og pensjonsfond, sentralbankvirksomhet og bankvirksomhet ellers, finansiell leasing, annen kredittgiving, og finansiell tjenesteyting ellers. Gruppe 66 med undergrupper omfatter livsforsikring, pensjonskasser og -fond og skadeforsikring. Gruppe 67 med undergrupper omfatter hjelpevirksomhet for finansiell tjenesteyting, unntatt forsikring og pensjonsfond, herunder administrasjon av finansmarkeder, fonds- og aksjemegling, hjelpevirksomhet for forsikring og pensjonsfond og hjelpevirksomhet for finansiell tjenesteyting ellers. Det redegjøres nedenfor for avgrensningen av hver av disse gruppene i forhold til forslaget til avgiftsvedtak.

For finansiell tjenesteyting m.v. vises det i vedtaksforslaget til foretak som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 1-4. Dette omfatter forretningsbanker, sparebanker, forsikringsselskaper m.v., finansierings-foretak og filialer av utenlandske kredittinstitusjoner. Slike kredittinstitusjoner har adgang til å drive virksomhet innen hele EØS-området ved etablering eller grenseoverskridende virksomhet etter EØS-reglene som svarer til annet bankdirektiv (89/646/EØF). De kan gi melding til Kredittilsynet før slik etablering eller grenseoverskridende virksomhet iverksettes. Disse foretakene vil i utgangspunktet omfattes av særreglene i § 1 g nr. 8. Et særlig spørsmål oppstår i forhold til banker som har gitt slik melding, men som ikke benytter seg av den adgangen de har etter direktivet til å etablere filial eller drive grenseoverskridende virksomhet. Departementet antar at bankene her kan gis anledning til å dokumentere at de ikke opererer i andre EØS-land, til tross for at de har gitt slik melding som nevnt.

Forsikringsselskaper omfattes av særreglene i § 1 g nr. 8 ved henvisningen til finansieringsvirksomhets­loven § 1-4.

Livsforsikringsvirksomhet kan drives av norske livsforsikringsselskaper med konsesjon etter lov om forsik­ringsvirksomhet § 2-1, og utenlandske livsforsikringsselskaper etablert med filial i Norge. Norske livsforsikringsselskaper vil på samme måte som banker kunne etablere seg og drive grenseoverskridende virksomhet i EØS-området etter å ha gitt melding om dette til Kredittilsynet. Slike rettigheter følger av tredje livsforsikringsdirektiv (92/96/EØF).

Skadeforsikringsvirksomhet kan drives av norske skadeforsikringsselskaper med konsesjon etter lov om forsikringsvirksomhet § 2-1, og utenlandske skade­forsikringsselskaper etablert med filial i Norge. Norske skadeforsikringsselskaper vil på samme måte som banker og livsforsikringsselskaper, kunne etablere seg og drive grenseoverskridende virksomhet i EØS-området etter å ha gitt melding om dette til Kredittilsynet. Slike rettigheter følger av tredje skadeforsikringsdirektiv (92/49/EØF).

Melding som nevnt til Kredittilsynet innebærer ikke nødvendigvis at selskapet faktisk opererer i andre EØS-land, jf. tilsvarende som for banker. Også for forsikringsselskapenes vedkommende antar departementet at selskapene kan gis anledning til å dokumentere at de ikke opererer i andre EØS-land, til tross for at de har gitt slik melding.

Hjelpevirksomhet for finansiell tjenesteyting omfattes av særreglene. Som administrasjon av finansmarkeder og fonds- og aksjemekling anses investeringstjenester etter verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd. Slike tjenester kan bare ytes av norske verdipapirforetak med konsesjon etter verdipapirhandelloven § 7-1, eller av filialer av utenlandske verdipapirforetak. Norske foretak har, på samme måte som forsikringsselskaper og banker, adgang til å yte investeringstjenester innen hele EØS-området, enten ved etablering eller ved grenseoverskridende virksomhet. Slike rettigheter følger av investeringstjenestedirektivet (rådsdirektiv 93/22/EØF).

Når det gjelder ulike typer servicevirksomhet knyttet til bankvirksomhet og forsikringsvirksomhet, er medvirkning til finansieringsvirksomhet (dvs. både bank- og forsikringsvirksomhet) konsesjonspliktig virksomhet etter finansieringsvirksomhetsloven § 1-2. Slike foretak må organiseres som en finansinstitusjon, dvs. enten som bank, forsikringsselskap, finansieringsforetak eller filial av kredittinstitusjon. Disse foretakene vil derfor være omfattet av henvisningen til finansieringsvirksomhetsloven § 1-4, jf. ovenfor.

For øvrig dekkes dette området av den foreslåtte henvisning til verdipapirhandelloven § 7-1, jf. § 1-2 første ledd i forslaget til avgiftsvedtak.

Filialer eller avdelingskontorer som bare utfører lokale tjenester

ESA har i sitt vedtak tatt inn et generelt unntak for avdelingskontorer som bare utfører lokale tjenester. Det er ikke endelig avklart hvordan dette kriteriet kan operasjonaliseres på en hensiktsmessig måte, jf. avsnitt 2.8.2. Departementet vil arbeide for en løsning der hvert fylke anses som et lokalt område, slik at avdelingskontorer og filialer som bare har en ubetydelig andel av kundene utenfor fylket, fortsatt kan ha differensiert arbeidsgiveravgift.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk ­Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.11 Foretak som utfører godstransport på vei

Sammendrag

I forslaget til arbeidsgiveravgiftsvedtak § 1 g nr. 9 foreslås at foretak som utfører godstransport på vei, og som i foregående kalenderår hadde mer enn 50 årsverk, må fastsette arbeidsgiveravgift etter høyeste sats, uavhengig av hvor den ansatte er bosatt.

Forslaget bygger på ESAs vedtak del III punkt 3.7, jf. slutningen punkt 1 b. Der står det at den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften for foretak med mer enn 50 ansatte som utfører godstransport på vei, er uforenlig med EØS-avtalen.

Det er ulike typer foretak som kan klassifiseres som transportforetak for godstransport på vei. I første rekke er det foretak som selv utfører den fysiske transporten som vil bli omfattet. Dette gjelder både løyvepliktig og ikke løyvepliktig transport etter lov 4. juni 1976 nr. 63 om samferdsel.

Foretak som ikke selv utfører den fysiske transporten, men som inngår kontrakter om transportoppdrag som senere utføres av selvstendige transportører på oppdrag av foretaket, vil også være omfattet. I denne kategorien inngår også transportsentraler som er opprettet av selvstendige transportører for å kunne drive en mer effektiv markedsføring av sine transporttjenester, jf. nærmere omtale nedenfor om beregningen av antall årsverk for slike transportører.

Ettersom bestemmelsen kun gjelder veggodstransport, faller salg/formidling av godstransport med skip, jernbane og fly utenfor. Som veggodstransport anses ikke de tilknyttede tjenestene lasting, lossing og lagring (næringsgruppe 63.1 i NACE-systemet) og andre tjenester tilknyttet landtransport (næringsgruppe 63.21 i NACE-systemet). Videre legger departementet til grunn at det må avgrenses mot annen transportformidling enn reise- og turistbyråvirksomhet (næringsgruppe 63.40 i NACE-systemet) og mot post og distribusjonsvirksomhet (næringsgruppe 64.1 i NACE-systemet).

Merverdiavgiftsregnskapet kan gi en indikasjon på om et foretak driver godstransport eller person­transport. Godstransport har både inngående og utgående merverdiavgiftsplikt, mens det for persontransporten er fritak for den utgående merverdiavgiften.

Nærmere om vilkåret om mer enn 50 årsverk

Etter sin ordlyd gir ESAs vedtak uttrykk for at antall ansatte er et avgjørende kriterium i forhold til veggodstransportforetakene. I ESAs retningslinjer for statsstøtte til småog mellomstore bedrifter betyr antall ansatte antall årsverk, jf. retningslinjenes punkt 10.2. Det er derfor naturlig å bruke årsverk som kriterium også i forhold til arbeidsgiveravgiften. Antall årsverk gir et bedre uttrykk for aktiviteten i foretaket. Antall ansatte som kriterium vil kunne gi foretakene motivasjon til å foretrekke heltidsansatte, eventuelt med overtidsarbeid, framfor deltidsansatte. Dette er forhold reglene for arbeidsgiveravgiften ikke bør påvirke. Departementet foreslår etter dette at foretak med inntil 50 årsverk, som driver godstransport på vei, fortsatt kan ha differensiert arbeidsgiveravgift.

Departementet foreslår at det avgjørende er om foretaket hadde mer enn 50 årsverk i det foregående kalenderåret. Arbeidsgiveravgiften beregnes pr. utbetalingsmåned, og det kunne derfor tenkes en løsning basert på at bedrifter med mer enn 50/12 årsverk pr. utbetalingsmåned faller utenfor reglene om differensiert arbeidsgiveravgift. En slik løsning kan imidlertid gjøre at et foretak én måned beregner arbeidsgiveravgift etter hvor arbeidstakerne er bosatt, en annen måned etter særreglene i § 1 g nr. 9. Departementet anser en slik løsning som uhensiktsmessig, og legger derfor til grunn at det avgjørende bør være antall årsverk i det foregående kalenderår.

Det er foretaket som helhet som er beregningsenheten for de 50 årsverkene. For foretak som har blandet virksomhet, jf. avsnitt 2.8.5, er beregningsenheten den eller de delene av virksomheten som er klart regnskapsmessig atskilt. Dette vil også få betydning i forhold til transportforetak som ikke selv utfører den fysiske transporten. Her dreier det seg om foretak som har inngått kontrakt med selvstendige transportører om å utføre selve transporten. I disse tilfellene skal ikke antall årsverk hos de selvstendige transportørene regnes sammen med antall ansatte hos kontraktørene, og omvendt.

Nærmere om foretak med egentransport

Foretak som utfører transport av eget gods som ledd i annen næringsvirksomhet, jf. samferdselsloven § 8, kan ikke regnes som et eget transportforetak. Tran­sporten er i denne sammenheng en ren hjelpetjeneste for utøvelsen av hovedvirksomheten. Et eksempel her kan være den transporten som et sirkus må foreta for å flytte forestillingen fra et sted til et annet. Departementet foreslår at dette presiseres i vedtaket til arbeidsgiveravgift, jf. forslaget til § 1 g nr. 9 annet punktum.

Nærmere om godstransport innenfor et lokalt avgrenset industriområde

Godstransport som kun finner sted innenfor et lokal avsperret industriområde kan neppe sies å være utført "på vei". Departementet foreslår at det presiseres i avgiftsvedtaket at slik transport ikke medfører unntak fra den differensierte arbeidsgiveravgiften, jf. forslaget til § 1 g nr. 9 siste punktum.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke med­lemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orien­tering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.2.12 Foretak med virksomhet innen tele­kommunikasjoner

Sammendrag

I forslaget til avgiftsvedtak § 1 g nr. 10 foreslår departementet at foretak som produserer telekommunikasjonstjenester, må fastsette arbeidsgiveravgift etter høyeste sats, uavhengig av hvor den ansatte er bosatt.

Forslaget bygger på ESAs vedtak del III punkt 3.7, jf. slutningens punkt 1 b. Der står det at den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften for foretak med virksomhet innen telekommunikasjoner er uforenlig med EØS-avtalen.

Denne næringsgrenen har NACE-kode 64.20. Ordet telekommunikasjonstjenester er den direkte norske oversettelse av uttrykket "telecommunications services", og omfatter i EU-rettslig forstand ikke produksjon og salg av fysisk utstyr, som delvis betegnes "telecommunications terminal equipment" og som blant annet omfatter telefoner og lignende utstyr. Verken produksjon eller salg av slik utstyr er telekommunikasjonstjenester slik begrepet forstås innen EU-retten.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til ­orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.3 Foretak med blandet virksomhet

Sammendrag

Forslagene til avgrensninger i § 1 g, jf. avsnitt 2.8.2, er basert på at det enkelte foretak skal betraktes som en enhet med hensyn til adgangen til geografisk differensiert arbeidsgiveravgift. Dette innebærer at også et foretak som bare delvis har virksomhet av den art som går inn under bokstav g i forslaget til vedtak, i utgangspunktet må fastsette arbeidsgiveravgift etter høyeste sats for hele foretaket.

I bokstav h foreslår departementet en bestemmelse om foretak som har klar regnskapsmessig atskillelse mellom virksomhet som omfattes av bokstav g og annen virksomhet. I slike tilfeller kan det kreves at arbeidsgiveravgiften fastsettes etter høyeste sats for lønn og annen godtgjørelse som er knyttet til den delen av virksomheten som omfattes av bokstav g, og etter de differensierte satsene for lønn og annen godtgjørelse knyttet til den øvrige del av virksomheten.

Departementet foreslår at det skal være et vilkår for å anvende denne bestemmelsen at de ulike virksomhetene/beregningsenhetene har eget organisasjonsnummer i Enhetsregistret, jf. bestemmelsene om underenheter i enhetsregisterloven § 4 tredje ledd, jf. § 10 i forskrift av 9. februar 1995 nr. 114 om registrering av juridiske personer m.m. i Enhetsregisteret.

En arbeidsgiver identifiseres i skatteregnskapssystemet med organisasjonsnummer. Registreringsenheten i Enhetsregistret er selve den juridiske personen (foretaket). En registreringsenhet kan imidlertid ha en eller flere underenheter, som skal tildeles et eget organisasjonsnummer. Det skal registreres en underenhet for hver enkelt atskilt virksomhet som registreringsenheten utøver. Dette vil først og fremst være aktuelt der virksomheten utøves på flere forskjellig geografiske steder ("avdelingskontorer"). Men også der virksomheten utøves i ulike bransjer/næringer tildeles eget organisasjonsnummer for underenheten. Definisjonen av hva som regnes som egen bransje/næring, følger næringsgruppeinndelingen i NACE-systemet. En kopling opp mot underenhetene i Enhetsregisteret er derfor praktisk, ettersom ESAs vedtak i stor utstrekning viser til næringsgruppeinndelingen i NACE-systemet.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.4 Bunnfradrag basert på EØS-reglene om ­bagatellmessig støtte

Sammendrag

I følge ESAs retningslinjer punkt 12.1 (1) rammes ikke bagatellmessig støtte av EØS-avtalens artikkel 61 nr. 1, da slik støtte ikke anses å kunne vri konkurransen med grenseoverskridende effekt. Bagatellmessig støtte kan derfor ytes uten notifikasjon.

Støtte til en bedrift ("firm") på inntil 100 000 EURO over en treårsperiode anses som bagatellmessig. Hvilken EURO-kurs som skal legges til grunn, fastsettes årlig. For 1999 er kursen fastsatt til 8,77 kroner pr. EURO. Med denne kursen utgjør 100 000 EURO 877 000 kroner. Dette utgjør en støtte på i overkant av 290 000 kroner pr. år.

Departementet har vurdert hvordan reglene om bagatellmessig støtte kan anvendes slik at det blir minst mulig økning i arbeidsgiveravgiften for ellers ikke støtteberettigede næringer. Departementet foreslår i avgiftsvedtaket § 1 bokstav i en bestemmelse om at arbeidsgiveravgiften for foretak som omfattes av særreglene i bokstav g, skal fastsettes etter de geografisk differensierte satsene så lenge differansen mellom dette og arbeidsgiveravgift fastsatt etter høyeste sats utgjør inntil 270 000 kroner i 2000. Når dette bunnfradraget er brukt opp, skal det fastsettes arbeidsgiveravgift etter høyeste sats for overskytende lønn og annen godtgjørelse. Denne bestemmelsen vil blant annet innebære at mange mindre foretak fortsatt vil kunne beregne arbeidsgiveravgift etter det geografisk differensierte systemet.

Departementet har her valgt å sette grensebeløpet til 270 000 kroner pr. år, selv om en etter dagens EURO-kurs kunne ha satt grensebeløpet noe høyere. ESA fastsetter i januar 2000 den EURO-kursen som skal gjelde i 2000 i forhold til de bestemmelser i EØS-regelverket som baserer seg på EURO. ESA kan imidlertid endre denne offisielle kursen i løpet av året dersom det blir store endringer i den markedsbestemte kursen. Departementet vil gjennom å sette grensebeløpet til 270 000 kroner ta høyde for dette. Det ville være uheldig og upraktisk å måtte endre arbeidsgiveravgiftsvedtaket i løpet av året fordi den offisielle EURO-kursen settes lavere enn dagens kurs.

Reglene om bagatellmessig støtte gir en mulighet for å vurdere støtten over en periode på tre år. Det er imidlertid upraktisk å måtte se hen til en lengre tidsperiode enn ett år når det gjelder fastsettelse av arbeidsgiver­avgift. Departementet vil derfor frarå at man utnytter denne muligheten i regelverket om bagatellmessig støtte.

For foretak der bestemmelsen i bokstav h kommer til anvendelse, skal differansen beregnes i forhold til lønn og annen godtgjørelse knyttet til den eller de deler av virksomheten som omfattes av bokstav g. Det vil si at foretakets totale lønnsutbetalinger tas i betraktning om ikke foretaket har et regnskapsmessig skille mellom de ulike virksomhetene. Dersom et foretak driver flere virksomheter som faller inn under § 1 bokstav g, skal det anvendes ett bunnfradrag for disse virksomhetene samlet, selv om virksomhetene kan være registrert med hvert sitt organisasjonsnummer og være regnskapsmessig atskilt.

Forslaget til bestemmelser om bunnfradrag kommer ikke til anvendelse for foretak som produserer EKSF-stål eller foretak som utfører godstransport på vei, jf. § 1 g nr. 7 og nr. 9. Dette er fordi disse næringene faller utenfor EØS-reglene om bagatellmessig støtte.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk ­Venstreparti, viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader og forslag under avsnitt 4.5 som viderefører dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under kap. 4.5 og slutter seg på det grunnlaget til Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar Regjeringens forslag til orientering. Dette medlem viser til merknad under kap. 4.5.

4.5 Det geografiske virkeområdet for nedsatt arbeidsgiveravgift

Sammendrag

Virkeområdet for tilskudd til distriktsutvikling ble omfattende revidert med virkning fra 1. januar 1994. De geografiske sonene for differensiert arbeidsgiveravgift har derimot i mange år ligget uendret. Det skyldes blant annet medlemskapsforhandlingene med EU for noen år tilbake og uenigheten med EU-kommisjonen og ESA om hvorvidt den differensierte arbeidsgiveravgiften ble berørt av EØS-avtalen. Uansett utfallet av EFTA-domstolens avgjørelse var det derfor nødvendig å foreta en større revisjon av sonene for differensiert arbeidsgiveravgift, med virkning fra 1. januar 2000.

Etter at EFTA-domstolen har slått fast at differensiert arbeidsgiveravgift utgjør statsstøtte i EØS-avtalens forstand, er EØS-avtalens regelverk om kompensasjon for transportmessige avstandsulemper utgangspunktet for revisjonen av sonene for geografisk differensiert arbeidsgiveravgift. Ifølge regelverket er det bare ekstrakostnadene som følge av usentral lokalisering i forhold til eksportsted som kan kompenseres. Det kan bare gis støtte til transport innenfor en stats nasjonale grenser. Differensiert arbeidsgiveravgift kan for dem som betaler etter en lavere sats enn den høyeste (nedsatt arbeidsgiveravgift), betraktes som en indirekte transportstøtte, som kompenserer for transportmessige avstandsulemper i utkantområder.

Den maksimale størrelsen på områdene som får nedsatt arbeidsgiveravgift, bestemmes ifølge regelverket av antall fylker med en befolkningstetthet som er lavere enn 12,5 innbyggere pr. km. Merkostnader til transport må imidlertid dokumenteres og godgjøres på en best mulig måte, noe som skjer ut fra en vurdering av situasjonen på region- og/eller kommunenivå. Det innebærer at det i noen tynt befolkede fylker vil være områder som ligger for nær eksportsted til at de vil kunne forsvare nedsatt arbeidsgiveravgift. Samtidig vil det være områder i fylker med høyere befolkningstetthet, som har så vidt store ulemper at de likevel bør kvalifisere for nedsatt arbeidsgiveravgift.

Rent geografiske forhold, ikke minst sentralitet, eller avstand til større sentra, er tillagt stor vekt ved revisjonen av virkeområdet for nedsatt arbeidsgiveravgift. I St.meld. nr. 31 (1996-97) Om distrikts- og regionalpolitikken, står det at ved fastleggingen av det distriktspolitiske virkeområdet skal det ses på forhold som geografi, demografi, arbeidsmarked og inntekt. Dette opplegget fikk tilslutning ved behandlingen i Stortinget. Disse forholdene har i revisjonen blitt operasjonalisert i indikatorer for folketallsutvikling, kvinne- og ungdomsandel, inntekt pr. skattyter, andel arbeidsledige/personer på tiltak og uføretrygdede. Disse indikatorene har også vært med når det er vurdert hvilke områder som etter forslaget vil få fordeler av nedsatt arbeidsgiveravgift. Konklusjonen fra en slik bredere gjennomgang må imidlertid kontrolleres mot avstandskriteriet for å sikre at sonene for nedsatt avgift holdes innenfor EØS-reglene. For å unngå "avgiftsstyrt" pendling, vil det også være nødvendig å se større regioner i sammenheng. Dette skyldes at arbeidsgiveravgiften er knyttet til arbeidstakers bostedskommune.

Norske myndigheter har fått klare signaler fra ESA om at muligheten for å utvide virkeområdet i forhold til det forslaget som er fremmet, er minimal.

EØS-reglene for regionalstøtte, ESAs vedtak, distriktspolitiske prioriteringer m.v. innebærer at ikke alle kommuner kan få samme vilkår som nabokommunen(e). Flere kommuner, som har høyeste eller forholdsvis høy avgiftssats, er i en situasjon med klare transportulemper. På den annen side er det mange kommuner som er i en enda vanskeligere situasjon.

Departementet foreslår en omprioritering til det indre østlandsområdet, fjellregioner og svake kystkommuner, som har hatt en dårlig utvikling, fra sterkere kommuner langs kysten og i bynære områder, som har vist en bedre utvikling. Departementet finner således at enkelte kommuner i Hedmark har så vidt store avstandsulemper og svak utvikling at det er ønskelig å gi dem en ekstra stimulans gjennom ytterligere nedsatt arbeidsgiveravgift. Det gjelder også flere kommuner i Oppland, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag samt én kommune i Telemark og en i Nord-Trøndelag. Departementet har aktivt søkt å utnytte det handlingsrommet som finnes. Virkeområdet er også nøye vurdert ut fra de rammene og retningslinjene som er gitt.

Seks fylker har en støtteordning hvor det gis kompensasjon for transportkostnader, basert på søknader fra den enkelte bedrift. Området for nedsatt arbeidsgiveravgift vil gi de ytre rammene for denne ordningen. Ordningen ble i slutten av 1980-årene overført fra staten til fylkeskommunene og midlene innlemmet i det kommunale inntektssystemet. ESA har krevd utarbeidet og notifisert et nasjonalt regelverk for disse ordningene. Det arbeides nå med et regelverk som vil bli gjort gjeldende fra 1. januar 2000 i virkeområdet for nedsatt arbeidsgiveravgift.

Høyere arbeidsgiveravgift vil lede til økte lønnsutgifter i enkelte kommuner. Regjeringen legger opp til at det skal tas hensyn til dette ved fordeling av skjønnsmidler over det kommunale inntektssystemet.

Regjeringen vil på grunnlag av dette foreslå at følgende 39 kommuner får lavere avgiftssats:

Buskerud:

Fra sone 1 til sone 2: Sigdal.

Hedmark:

Fra sone 2 til sone 3: Stor-Elvdal, Rendalen, Engerdal, Folldal, Tolga, Alvdal, Os og Tynset.

Møre og Romsdal:

Fra sone 2 til sone 3: Halsa, Surnadal, Rindal, Aure og Tustna.

Fra sone 3 til sone 4: Smøla.

Oppland:

Fra sone 2 til sone 3: Dovre, Lesja, Skjåk, Lom, Vågå, Sør-Aurdal, Nord-Aurdal, Etnedal, Vestre Slidre, Øystre Slidre, Vang og Sel.

Sør-Trøndelag:

Fra sone 2 til sone 3: Røros, Holtålen, Tydal, Oppdal, Snillfjord og Hemne.

Fra sone 3 til sone 4: Åfjord, Osen, Frøya, Hitra og Roan.

Nord-Trøndelag:

Fra sone 2 til sone 3: Snåsa.

Regjeringen foreslår at følgende 14 kommuner får høyere avgiftssats:

Hordaland:

Fra sone 2 til sone 1: Fusa, Samnanger, Austevoll, Vaksdal, Osterøy, Meland, Radøy, Lindås og Austrheim.

Møre og Romsdal:

Fra sone 2 til sone 1: Volda og Ørsta.

Rogaland:

Fra sone 2 til sone 1: Forsand og Bokn.

Telemark:

Fra sone 2 til sone 1: Notodden.

For en fullstendig oversikt over soneinndelinger vises det til forslag til vedtak.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti,har merka seg at ordninga med differensiert arbeidsgjevaravgift kan førast vidare etter dommen i EFTA-domstolen. Ein føresetnad er at ordninga vert tilpassa EU sine reglar for transportstøtte. Regjeringa har i det reviderte forslaget bl.a. lagt til grunn talmateriale frå Transportøkonomisk institutt, som fører til at 39 distriktskommunar får nedsett arbeidsgjevaravgift, medan 14 kommunar kjem inn under høgaste avgiftssats. Etter at dette vart kjent har dei 14 kommunane lagt fram eit omfattande materiale som viser at ­ekstrakostnadene for transport i mange av kommunane er høgare enn fordelen med nedsett avgift desse har hatt til no.

Fleirtalet konstaterer at ESA etterser at EFTA-dommen vert følgd, og sluttar seg til dei prinsipp som ligg til grunn for Regjeringa sitt forslag. Det er viktig at desse prinsippa vert følgd på eit mest mogleg objektivt grunnlag når kommunar vert plasserte i ulike avgiftssoner. Ei vurdering av reelle transportkostnader, fundert på kjennskap til lokale forhold, må leggast til grunn, i tråd med EU sitt regelverk. Fleirtalet meiner at den nye ordninga må vere robust for å unngå påstandar om konkurransevriding.

Fleirtalet er kjend med at både næringslivet og den offentlige sektor i dei 14 kommunane etter justeringa blir påført uforutsette utgifter på om lag 245 mill. kroner. Særleg er det grunn til å legge vekt på at ein ikkje har hatt høve til å tilpasse seg eit høgare avgiftsnivå. Fleirtalet er òg kjend med at fleire av desse kommunane er minsteinntekts-kommunar med synkande folketall. Sjølv om dei aktuelle områda i det nye opplegget kan vere sentrumsnærme, er kommunikasjonane mange stader svært lite tilfredsstillande. Ferjeutgifter og bompengar påfører næringslivet høge transportkostnader. Ut frå behovet for å avklare den notifiserte endringa snarast vilfleirtalet stille seg bak Regjeringa sitt framlegg, men ber Regjeringa fylgje omstillinga i dei berørte kommunane nøye og kome tilbake med framlegg til kompenserande tiltak i samband med Revidert nasjonalbudsjett.

Fleirtalet viser til at slike kompensasjonstiltak vart gitt til dei bransjane som måtte opp i høgaste avgiftssone etter EFTA-dommen i vår, og meiner tilsvarande kompenserande tiltak kan setjast inn fram til evalueringa av ordninga vert gjort i 2003.

Fleirtalet ber Regjeringa i Revidert Nasjonalbudsjett kome med forslag om ulike kompensasjonstiltak som kan betre infrastruktur, styrke kompetansen i det lokale næringsliv og fremme regional utvikling som ledd i ei omstilling til høgare avgift. Også kommune­økonomien må følgjast opp. På dette grunnlaget vil fleirtalet slutte seg til Regjeringa sitt forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner Regjeringens opplegg uholdbart på flere måter. For det første rammer de nye sone­inndelingene svært skjevt ved at nabokommuner innen samme fylke ender opp med forskjellig sats for arbeidsgiveravgift, noe som kan få konsekvenser for konkurransen om arbeidskraften og føre til økte ut­gifter for dem som over natten får økt avgift.

For det andre blir det svært mange koblinger mellom arbeidsgiveravgiften og andre innsatsområder for subsidiering av distriktene, noe som kompliserer bildet ytterligere.

Etter disse medlemmers syn ville det beste være et flatere avgiftssystem. Regjeringen har dessverre ikke tatt seg bryet med å redegjøre for alternative løsninger på ESA-dommen, noe som gjør det umulig gjennom en statsbudsjettbehandling å komme opp med et verdig alternativ. Videre blander Regjeringen ESA-dommen sammen med sine egne ønsker om distriktspolitisk satsning.

ESA dommen tilsier at Norge er forpliktet til å foreslå gjennomføring av endringer snarest mulig, og etter departementets vurdering er dette tidspunktet 1. januar 2000.

Disse medlemmers vurdering er at Stortinget bør utsette behandlingen av dette i påvente av en ytterligere redegjørelse fra Regjeringen om alternative gjennomføringer og at vi inntil videre går inn for å forlenge dagens ordning. Provenymessig får dette kun bagatellmessige virkninger.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen presentere ytterligere utredninger av alternative gjennomføringer av EFTA-domstolens dom vedrørende differensiert arbeidsgiveravgift."

Disse medlemmer fremmer i tillegg følgende forslag:

"Fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2000:

§ 1 Arbeidsgiveravgift skal lyde:

• a) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en kommune i sone V: 0,0 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Finnmark fylke, alle kommuner,

  • - i Troms fylke, kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord.

  • - Samme satsen skal benyttes for arbeidsgiveravgift av inntekt som blir skattlagt etter lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard.

• b) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en kommune i sone IV: 4,8 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Troms fylke, de kommuner som ikke er blant de nevnte i a første ledd,

  • - i Nordland fylke, alle kommuner,

  • - i Nord-Trøndelag fylke, kommunene Flatanger, Fosnes, Grong, Høylandet, Leka, Lierne, Namdalseid, Namsskogan, Namsos, Nærøy, Overhalla, Røyrvik og Vikna.

• c) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 13-1 til en kommune i sone III: 6,1 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Sør-Trøndelag fylke, kommunene Frøya, Hitra, Osen, Roan og Åfjord,

  • - i Møre og Romsdal fylke, kommunen Smøla.

• d) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en kommune i sone II: 10,3 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Nord-Trøndelag fylke, kommunene Frosta, Leksvik, Meråker, Mosvik, Snåsa og Verran,

  • - i Sør-Trøndelag fylke, kommunene Agdenes, Bjugn, Hemne, Holtålen, Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rissa, Røros, Selbu, Snillfjord, Tydal og Ørland,

  • - i Møre og Romsdal fylke, kommunene Aukra, Aure, Eide, Gjemnes, Halsa, Haram, Herøy, Midsund, Nesset, Norddal, Rauma, Rindal, Sande, Sandøy, Stordal, Stranda, Sunndal, Surnadal, Tingvoll, Tustna, Vanylven, Volda og Ørsta,

  • - i Sogn og Fjordane fylke, alle kommuner,

  • - i Hordaland fylke, kommunene Austevoll, Austrheim, Bømlo, Eidfjord, Etne, Fedje, Fusa, Granvin, Jondal, Kvam, Kvinnherad, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Odda, Osterøy, Radøy, Samnanger, Tysnes, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal og Ølen,

  • - i Rogaland fylke, kommunene Bokn, Finnøy, Forsand, Hjelmeland, Kvitsøy, Saua, Suldal, Vindafjord og Utsira,

  • - i Vest-Agder fylke, kommunene Audnedal, Hægebostad, Sirdal og Åseral,

  • - i Aust-Agder fylke, kommunene Bygland, Bykle, Evje og Hornnes, Gjerstad, Iveland, Valle, Vegårshei og Åmli,

  • - i Telemark fylke, kommunene Drangedal, Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Nome, Notodden, Seljord, Tinn, Tokke og Vinje,

  • - i Buskerud fylke, kommunene Flå, Gol, Hemsedal, Hol, Nes, Nore og Uvdal, Rollag og Ål,

  • - i Oppland fylke, kommunene Dovre, Etnedal, Gausdal, Lesja, Lom, Nord-Aurdal, Nord-Fron, Nordre Land, Ringebu, Sel, Skjåk, Søndre Land, Sør-Aurdal, Sør-Fron, Vestre Slidre, Vågå, Vang og Øystre Slidre,

  • - i Hedmark fylke, kommunene Alvdal, Eidskog, Engerdal, Folldal, Grue, Nord-Odal, Os, Rendalen, Stor-Elvdal, Tolga, Trysil, Tynset, Våler,

  • - i Aust-Agder fylke, kommunene Bygland, Bykle, Evje og Hornnes, Gjerstad, Iveland, Valle, Vegårshei og Åmli,

  • - i Telemark fylke, kommunene Drangedal, Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Nome, Notodden, Seljord, Tinn, Tokke og Vinje,

  • - i Buskerud fylke, kommunene Flå, Gol, Hemsedal, Hol, Nes, Nore og Uvdal, Rollag og Ål,

  • - i Oppland fylke, kommunene Dovre, Etnedal, Gausdal, Lesja, Lom, Nord-Aurdal, Nord-Fron, Nordre Land, Ringebu, Sel, Skjåk, Søndre Land, Sør-Aurdal, Sør-Fron, Vestre Slidre, Vågå, Vang og Øystre Slidre,

  • - i Hedmark fylke, kommunene Alvdal, Eidskog, Engerdal, Folldal, Grue, Nord-Odal, Os, Rendalen, Stor-Elvdal, Tolga, Trysil, Tynset, Våler, Åmot og Åsnes.

• e) Ellers skal satsen være 13,8 pst. Dette øvrige området kalles sone I. Denne satsen skal legges til grunn for arbeidsgiveravgift fastsatt i kongelig resolusjon med ­hjemmel nedenfor i § 4, og arbeidsgiveravgift for statsforvaltningen etter reglene i folketrygdloven § 24-5 tredje ledd.

• f) Når arbeidstaker nevnt under bokstav a-e fra samme arbeidsgiver mottar ytelser i 2000 på mer enn 16 ganger grunnbeløpet i folketrygden, skal det i tillegg til satsene nevnt ovenfor regnes en særlig avgift etter en sats på 15,0 pst. på det overskytende."

Komiteens medlemmer fra Høyre er uenige i Regjeringens forslag til endringer i soneinndelingen for differensiert arbeidsgiveravgift. Disse medlemmer konstaterer at det er utøvd et betydelig skjønn fra Regjeringens side i forslaget til endret soneinndeling. Disse medlemmer etterlyser objektive kriterier for hvilke kommuner som får hhv. høyere eller lavere avgift.

Disse medlemmer mener Regjeringen med sin håndtering av ny soneinndeling for differensiert arbeidsgiveravgift har satt Stortinget i en tvangssituasjon. Eventuelle justeringer i det foreslåtte opplegget fra Stortingets side vil kreve notifisering til ESA før endelig vedtak kan fattes. Disse medlemmer konstaterer at det nye systemet i så fall ikke kan tre i kraft fra 1. januar 2000. Ifølge Finansdepartementets brev til Høyres stortingsgruppe 9. november "kan det ikke ventes at ESA vil ha noen toleranse overfor et arbeidsgivervedtak for 2000 som ikke bringer den norske ordningen i overensstemmelse med ESA vedtak." Og videre:

"Sanksjonene fra ESAs side kan bestå i at det, enten på eget initiativ eller etter klage fra konkurrenter til dem som mottar ulovlig støtte, pålegger Norge å etterkreve all støtte som da eventuelt gis. Det vil si å etterkreve avgift etter høyeste sats fra alle arbeidsgivere. Videre kan ESA bringe saken inn for EFTA-domstolen med anklage om traktatbrudd fra norsk side. Landet vårt bør ikke bringes i en slik situasjon."

Disse medlemmer viser til at dette legger sterke begrensninger på Stortingets behandling av saken og mener Regjeringen på et tidligere tidspunkt burde gitt Stortinget anledning til å vurdere det foreslåtte opplegget. Med en slik fremgangsmåte kunne nødvendige vedtak for å harmonisere soneinndelingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften med EØS-avtalens regelverk for regionstøtte blitt fattet på bakgrunn av en reell vurdering i Stortinget. Disse medlemmer mener dette i utgangspunktet tilsier at saken sendes tilbake til Regjeringen. Etter en vurdering der det er lagt vekt på mulige sanksjoner fra ESAs side som følge av en forskyvning av tidspunktet for iverksettelse av den justerte soneinndelingen, vil disse medlemmer likevel unnlate å fremme tilbakesendelsesforslag.

Disse medlemmer viser til at bompenger og ferjeutgifter utgjør betydelige transportkostnader for næringslivet, også i mange sentrumsnære kommuner. Det er derfor viktig at disse kostnadene inkluderes i beregningen av næringslivets samlede transportkostnader som ligger til grunn for forslaget til ny soneinndeling. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen i det reviderte forslaget til ny soneinndeling har tatt hensyn til ferjeutgifter og bompenger. Dersom det ikke skulle være tilfelle ber disse medlemmer Regjeringen foreta en ny vurdering av hvilke kommuner som må få høyere sats og deretter notifisere eventuelle endringer til ESA. Disse medlemmer er samtidig opptatt av at det reviderte forslaget til ny soneinndeling ikke fører til urettmessig konkurransevridende støtte mellom næringslivet i forskjellige kommuner, og derfor er tilstrekkelig robust mot klager og søksmål fra kommuner eller næringsdrivende som mener de utfra objektive kriterier burde vært tilkjent lavere avgiftssats.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte vil påpeke alvoret i at hele ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift som statsstøtte ble kjent ulovlig i EFTA-domstolen 20. mai 99. Ordningen kan midlertidig videreføres etter EFTAs retningslinjer for transportstøtte fram til 2003. Regjeringen sier i proposisjonen at Norge er forpliktet til å gjennomføre de endringene i arbeidsgiveravgiften som ESAs vedtak nå krever. EUs regelverk for støttenivå, innretning og geografisk virkeområde har med dette fått direkte virkning på, og styring over, norsk politikk på dette viktige området. Dette er fundamentale og prinsipielle endringer som tar ordningen ut av nasjonale hender og overfører beslutningene i EU.

Disse medlemmer vil påpeke at tilhengerne av EØS-avtalen og EU-medlemskap har ført folk bak lyset når de, til tross for advarsler fra Nei-siden, for­sikret at den differensierte arbeidsgiveravgifta kunne bestå uendret. Dette har nå vist seg å være feil.

Disse medlemmer ber Regjeringen om snarest å klargjøre den mer langsiktige virkningen dette vil få for den differensierte arbeidsgiveravgifta og norsk distriktspolitikk, og legge fram forslag til strategi for å kunne opprettholde ordningen og støttenivået utover 2003.

Disse medlemmer viser til at endringene på kort sikt fører til at enkelte stedbundne og noen andre næringer faller helt ut som støtteberettiget. Regjeringen har et opplegg som foreløpig vil dempe noe av virkningene av disse endringene ved at en tar i bruk støttesatsene for bagatellmessig støtte, som kan bety maksimalt 270 000 pr. år.

Disse medlemmer vil støtte slik bruk av virkemidlene.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen også har revidert opplegget for hvilke kommuner som hører inn under de ulike avgiftssoner. Det er utarbeidet ulike indikatorer, gjort sammenligning med EUs regler for transportstøtte og gjort en politisk vurdering som i hovedsak går ut på å gi lette til indre østland, fjellregioner og svake kystkommuner. Andre kommuner som Regjeringen her antar har en mer positiv økonomisk og demografisk utvikling, har fått økning i avgiftssatsene. 39 kommuner får lavere avgift, 14 kommuner får ­høyere. Kommuner som kommer dårligere ut etter endringen, forespeiles større del av årets skjønnsramme som en form for kompensasjon.

Disse medlemmer er enig i hovedretningen på endringene, men finner ikke grunnlag for å si at alle kommuner som har fått økning, er vekstkommuner.

Disse medlemmer vil påpeke at kompensasjon gjennom skjønnsramma ikke treffer bedriftene og ­derfor ikke er målrettet slik arbeidsgiveravgiften er. Skjønnsramma er også svært liten i forhold til alle formål som skal hensyntas, og dette vil gjøre kompensasjonen gjennom skjønnet for liten og upåregnelig.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at dette partis rammer for kommunesektoren vil gjøre denne situasjonen lettere, og en kunne få bygget opp nødvendig infrastruktur med utdanning, helse, samferdsel, bolig og tekniske tjenester på en formålstjenlig måte for næringslivet.

4.6 Andre merknader og forslag

4.6.1 Reduksjon av arbeidsgiveravgiften

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer forslag om reduksjon av arbeidsgiveravgiften med 1/4 prosentpoeng i alle soner der slik avgift kreves, fra 1. januar 2000.

Dette medlem vil som et element i sitt skatteopplegg foreslå redusert arbeidsgiveravgift for å vri beskatning fra bruk av energi og forurensende produksjonsprosesser til bruk av arbeidskraft. Videre viser dette medlem til nasjonalbudsjettet der det ventes en ytterligere økning i arbeidsløsheten neste år. Nedsatt arbeidsgiveravgift vil gjøre det lettere for bedriftene å holde på sine ansatte.

Dette medlem fremmer følgende forslag til Stortingets vedtak om fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2000 § 1 Arbeidsgiveravgift:

"Fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2000:

§ 1 Arbeidsgiveravgift skal lyde:

• a) Når arbeidsgiveren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en kommune i sone V: 0,0 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Finnmark fylke, alle kommuner,

  • - i Troms fylke, kommunene Karlsøy, Lyngen Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa, Kvænangen.

• Samme satsen skal benyttes for arbeidsgiveravgift av inntekt som blir skattlagt etter lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard.

• b) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en kommune i sone IV: 4,85 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Troms fylke, de kommuner som ikke er blant de nevnte i a første ledd,

  • - i Nordland fylke, alle kommuner,

  • - i Nord-Trøndelag fylke, kommunene Namsos, Namdalseid, Lierne, Røyrvik, Namsskogan, Grong, Høylandet, Overhalla, Fosnes, ­Flatanger, Vikna, Nærøy, Leka,

  • - i Sør-Trøndelag fylke, kommunene Hitra, Frøya, Åfjord, Roan, Osen,

  • - i Møre og Romsdal fylke, kommunen Smøla.

• c) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en kommune i sone III: 6,15 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Nord-Trøndelag fylke, kommunen Snåsa,

  • - i Sør-Trøndelag fylke, kommunene Hemne, Snillfjord, Oppdal, Røros, Holtålen, Tydal,

  • - i Møre og Romsdal fylke, kommunene Dovre Lesja, Skjåk, Lom, Vågå, Sel, Sør-Aurdal, Etnedal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Øystre Slidre, Vang,

  • - i Hedmark fylke, kommunene Stor-Elvdal, Rendalen, Engerdal, Tolga, Tynset, Alvdal, Folldal, Os.

• d) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en kommune i sone II: 10,35 pst. Denne sonen omfatter:

• • - i Nord-Trøndelag fylke, kommunene Ørland, Agdenes, Rissa, Bjugn, Rennebu, Meldal, Midtre Gauldal, Selbu,

  • - i Møre og Romsdal fylke, kommunene Vanylven, Sande, Herøy, Norddal, Stranda, Stordal, Rauma, Nesset, Midsund, Sandøy, Gjemnes, Tingvoll, Sunndal, Haram, Aukra, Eide,

  • - i Sogn og Fjordane fylke, alle kommuner,

  • - i Hordaland fylke, kommunene Etne, Ølen, Tysnes, Kvinnherad, Jondal, Odda, Ullensvang, Eidfjord, Ulvik, Granvin, Kvam, Modalen, Fedje, Masfjorden, Bømlo,

  • - i Rogaland fylke, kommunene Hjelmeland, Suldal, Sauda, Kvitsøy, Utsira, Vindafjord, Finnøy,

  • - i Vest-Agder fylke, kommunene Åseral, Audnedal, Hægebostad, Sirdal,

  • - i Aust-Agder fylke, kommunene Gjerstad, Vegårdshei, Åmli, Iveland, Evje og Hornnes, Bygland, Valle, Bykle,

  • - i Telemark fylke, kommunene Drangedal, Tinn, Hjartdal, Seljord, Kviteseid, Nissedal, Fyresdal, Tokke, Vinje, Nome,

  • - i Buskerud fylke, kommunene Flå, Nes, Gol, Hemsedal, Ål, Hol, Sigdal, Rollag, Nore og Uvdal,

  • - i Oppland fylke, kommunene Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Gausdal, Søndre Land, Nordre Land,

  • - i Hedmark fylke, kommunene Nord-Odal, Eidskog Grue, Åsnes, Våler, Trysil, Åmot.

• e) Når arbeidstakeren i inntektsåret 2000 er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 til en annen kommune enn de som omfattes av bokstav a til d ovenfor, skal satsen være 13,85 pst. Dette øvrige området kalles sone I.

• f) Satsen i bokstav e skal også legges til grunn for arbeidsgiveravgift fastsatt i kongelig resolusjon med hjemmel nedenfor i § 4, og arbeidsgiveravgift for statsforvaltningen etter reglene i folketrygdloven § 24-5 tredje ledd.

• g) Satsen i bokstav e skal videre legges til grunn for følgende foretak, uansett til hvilken kommune arbeidstakeren er skattepliktig, med mindre foretaket er hjemmehørende på Svalbard:

• • 1 foretak som produserer elektrisitet skapt ved vannkraft,

  • 2 foretak som utvinner råolje eller naturgass,

  • 3 foretak som yter en eller flere av følgende tjenester tilknyttet utvinning av olje eller gass:

• • - prøve- eller produksjonsboring på kontrakt,

  • - servicevirksomhet i forbindelse med olje- og gassutvinning,

  • - bore- eller brønnservice på kontrakt.

• • Denne bestemmelsen omfatter ikke tjenesteyting tilknyttet letevirksomhet, eller drift og bruk av innretninger i den utstrekning de brukes til letevirksomhet.

  • 4 foretak som bryter metallholdig malm, med unntak av jernmalm og jernmalm med innhold av mangan,

  • 5 foretak som utvinner industrimineralene nefelinsyenitt eller olivin,

  • 6 foretak som bygger eller reparerer selvdrevet, sjøgående kommersielt fartøy. Med slikt fartøy forstås følgende:

  • - fartøy på minst 100 BRT for transport av passasjerer eller gods,

  • - fartøy på minst 100 BRT til særlige formål,

  • - slepebåt på minst 365 kW,

  • - fiskefartøy på minst 100 BRT bestemt for eksport til land utenfor EØS-området,

  • - flytende og flyttbart uferdig skrog av ovennevnt fartøy.

  • Denne bestemmelsen omfatter også foretak som foretar vesentlig ombygging av fartøy som nevnt ovenfor, dersom fartøyet er over 1 000 BRT.

  • 7 foretak som produserer EKSF-stål,

  • 8 foretak som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 eller verdipapirhandelloven § 7-1 jf. § 1-2 første ledd, dersom foretaket har filial, driver grenseoverskridende virksomhet, eller har etablert datterforetak som driver tilsvarende virksomhet, i andre stater innen EØS-området,

  • 9 foretak som utfører godstransport på vei og som i 1999 hadde mer enn 50 årsverk. Som godstransport regnes ikke egentransport etter samferdselsloven § 8. Bestemmelsen i dette punktet omfatter ikke tilfeller der godstransporten kun finner sted innenfor et lokalt avsperret næringsområde.

  • 10 foretak som produserer telekommunikasjonstjenester.

• h) For foretak som har klar regnskapsmessig atskillelse mellom virksomhet som omfattes av bokstav g og annen type virksomhet, kan det kreves at arbeidsgiveravgiften fastsettes etter satsen i bokstav e for lønn og annen godtgjørelse knyttet til den delen av virksomheten som omfattes av bokstav g, og etter satsene i bokstav a til e for lønn og annen godtgjørelsen knyttet til den øvrige del av virksomheten. Oppfylles ikke kravet om regnskapsmessig atskillelse, skal arbeidsgiveravgiften fastsettes etter satsen i bokstav e for hele foretaket. Det er et vilkår for å anvende bestemmelsen i denne bokstaven at de ulike virksomhetene har eget organisasjonsnummer i Enhetsregisteret.

• i) Arbeidsgiveravgiften skal fastsettes etter bestemmelsene i bokstav g først når differansen mellom den arbeidsgiveravgift som ville følge av reglene i bokstavene a til e og den arbeidsgiveravgift som ville følge av reglene i bokstav g overstiger 270 000 kroner for foretaket i 2000. Dersom bestemmelsen i bokstav h kommer til anvendelse, skal differansen beregnes i forhold til den samlede lønn og annen godtgjørelse knyttet til den eller de deler av virksomheten som omfattes av bokstav g. Bestemmelsen i denne bokstaven kommer ikke til anvendelse for virksomhet som nevnt i bokstav g nr. 7 og nr. 9.

• j) Når arbeidstaker nevnt under bokstav a til g fra samme arbeidsgiver mottar ytelser i 2000 på mer enn 16 ganger gjennomsnittet av grunnbeløpet i folketrygden i 2000, skal det i tillegg til satsene nevnt ovenfor regnes en særskilt avgift etter en sats på 12,5 pst. på det overskytende."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap.5700 post 72 på 66 604 mill. kroner, som er 1 096 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

5. Andre avgifter til folke­trygden (kap.5700, post 71)

5.1 Trygdeavgift

Sammendrag

Trygdeavgift fastsettes med hjemmel i lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 § 23-3. Den skal svares etter tre ulike satser, som avhenger av hva slags inntekt det gjelder. Særfradrag og personfradrag blir ikke gitt i grunnlaget for trygdeavgiften. Regjeringen foreslår for 2000 en lav sats på 3,0 pst., en mellomsats på 7,8 pst. og en høy sats på 10,7 pst. Etter forslaget er satsene for trygdeavgift ikke endret fra 1999 til 2000.

Komiteens merknader

Komiteen viser til Regjeringa si omtale og sluttar seg til denne.

5.2 Folketrygdavgift for visse grupper

Sammendrag

Som tidligere legger Regjeringen fram forslag om at Kongen skal ha fullmakt til å gi egne regler om ­grunnlaget og satsene for folketrygdavgiftene for visse grupper av de trygdede, jf. folketrygdloven § 23-4. Det vises til § 4 i forslaget til avgiftsvedtak.

Komiteens merknader

Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

5.3 Tilskudd fra kommuner og fylkeskommuner

Sammendrag

Tilskudd fra kommuner og fylkeskommuner fastsettes med hjemmel i lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 § 23-9. Som for de åtte foregående årene legger Regjeringen for 2000 fram forslag om at kommuner og fylkeskommuner ikke skal svare avgift til folketrygden. Satsene foreslås således satt til 0 pst.

Komiteens merknader

Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

5.4 Produktavgift i fiskerinæringen

Sammendrag

Finansdepartementet legger fram forslag om at avgiftssatsen for produktavgift blir fastsatt til 3,4 pst. i 2000. Det vises til forslag til vedtak.

Departementet foreslår for øvrig at det foretas en presisering av ordlyden i vedtaket, slik at det klart framgår at rene produksjonsfartøy, dvs. fartøy som ikke har drevet egen fangstvirksomhet i løpet av det aktuelle kalenderår, ikke skal betale produktavgift.

Komiteens merknader

Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet, Høgre og Tverrpolitisk Folkevalde syner til spørsmål frå medlemet i komiteen frå Tverrpolitisk Folkevalgte dagsett 22. oktober 1999, og til finansdepartementets svar frå 01. november 1999, der det vert synt til at produktavgiftsordninga har gått med om lag 32 mill. kroner i overskot i perioden 1994-98. Det vart føresett at ordninga med produktavgifta skulle vera provenynøytral då ho vart innførd.

Desse medlemene ser at Regjeringa i sitt framlegg til statsbudsjett for 2000 har auka avgifta frå 3,2 til 3,4 pst.. Desse medlemene ser at det kan vera vanskeleg å spå om fangstmengda og eventuelle ytingar som ordninga skal dekka.

Desse medlemene meiner at eit overskot i produktavgiftsordninga må førast attende til fiskerinæringa. Desse medlemene ber på denne bakgrunnen Regjeringa koma attende med ei vurdering av avgiftsnivået i samband med Revidert nasjonalbudsjett for 2000.

Desse medlemene fremmer følgjande framlegg:

"a.

Stortinget bed Regjeringa koma attende med ei vurdering av nivået på produktavgifta i samband med Revidert nasjonalbudsjett for år 2000.

b.

Stortinget bed vidare Regjeringa leggja fram årlege rekneskap for produktavgiftsordninga for Stortinget."

6. Indirekte skatter

6.1 Konkurranseforholdene i luftfarten

Sammendrag

6.1.1 Innledning og bakgrunn

Ved behandlingen av St.prp. nr. 53 (1998-1999) Miljøavgifter på drivstoff til luftfarten m.v. - endringer i statsbudsjettet for 1999, understreket finanskomiteens flertall betydningen av forutsigbare rammebetingelser for flyselskapene. Stortinget vedtok ved behandlingen av Innst. S. nr. 163 (1998-1999) at Regjeringen skulle sette ned et hurtigarbeidende utvalg for å se på de økonomiske konkurransevilkårene ved lufttransport både internasjonalt og nasjonalt. Stortinget ba Regjeringen legge fram redegjørelsen i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2000. Arbeidsgruppen ble, på bakgrunn av vedtak i Regjeringen, oppnevnt av Finansdepartementet i begynnelsen av juni 1999.

I mandatet ble det blant annet sagt at arbeidsgruppen burde konsentrere arbeidet om å vurdere forskjeller i konkurransevilkår mellom flyselskaper som bare flyr innenlands og selskaper som flyr både innenlands og til og fra utlandet. Videre skulle utvalget vurdere eventuelle forskjeller i konkurransevilkår for flyselskaper som i hovedsak har sine anlegg og virksomhet i Norge i forhold til flyselskaper som har større deler av sin virksomhet i utlandet.

Arbeidsgruppen har vært ledet av avdelingsdirektør Morten Berg i Konkurransetilsynet. Arbeidsgruppen har ellers vært sammensatt med representanter fra Finansdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Luftfartsverket, Flyselskapenes Landsforening (FL) og en forsker fra Norges Handelshøyskole. Omtalen i dette avsnittet er basert på en foreløpig rapport som gruppen avla 17. august 1999. Den endelige rapporten skal i henhold til mandatet foreligge i månedsskiftet september/oktober.

Utvalgets foreløpige generelle vurderinger

Etter en gjennomgang av ulike skatter og avgifter har arbeidsgruppen i rapporten av 17. august 1999 gitt følgende foreløpige vurdering:

"De norske reglene om skatter, avgifter og gebyrer gjelder likt for både norske og utenlandske flyselskaper i den grad selskapene kommer inn under reglenes virkeområder. Når de allikevel må sies å påvirke de norske selskapene i større grad, er det fordi norske selskaper naturlig nok har en stor del av sin virksomhet i det norske markedet. Dermed har de en større andel av sine flyginger innenlands, og betaler avgifter i samsvar med dette. De skatter, avgifter og gebyrer som pålegges i luftfartssektoren gjør isolert sett at selskaper som har det vesentligste av sin virksomhet i Norge, får økte kostnader i forhold til utenlandske selskaper."

I den foreløpige rapporten var det uenighet knyttet til om disse kostnadsforskjellene innebar en konkurransevridning i disfavør av selskaper som har det vesentligste av sin virksomhet i Norge. Flertallet (alle unntatt representantene fra Finansdepartementet og Miljøverndepartementet) mente foreløpig at dette medfører en konkurransevridning. For en nærmere gjennomgang av arbeidsgruppens vurderinger, vises til St.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, avsnitt 3.1.2.

Regjeringens vurdering

Departementet viser til at dagens merverdiavgiftsregelverk er komplisert for persontransport generelt og for luftfarten spesielt. En har vurdert ulike løsninger som vil fjerne uklarhetene og mulig forskjellsbehandling. Departementet vurderer å utvide grunnlaget for merverdiavgiften, til å omfatte flere tjenester, herunder persontransport, jf. kapittel 4 i Nasjonalbudsjettet. En mulighet er å innføre merverdiavgift på persontransport generelt, men med redusert avgiftssats. Dette vil svare til regelverket som praktiseres i de fleste land i EU, bl.a. i Sverige og Finland. Ved at luftfarten kommer innenfor avgiftssystemet vil eventuelle problemer knyttet til blant annet økonomitanking bli fjernet. Luftfartens forslag om avgiftsfritak for alle leveranser av drivstoff og catering til flyselskapene vil etter departementets oppfatning være svært uheldig. Dette innebærer at luftfarten får alle fordelene med merverdiavgiftssystemet ved at de får tilnærmet full fradragsrett for merverdiavgiften på anskaffelse til bruk i virksomheten, uten at det må svares merverdiavgift på vederlaget for transportjenester. En endring i regelverket som innebærer at alle leveranser til luftfarten fritas, anslås å gi et årlig inntektstap for staten på i størrelsesorden 300 mill. kroner. Hvis fritaket kun omfatter flydrivstoff anslås inntektstapet til om lag 110 mill. kroner.

CO2-avgiften på flyging vil til en viss grad kunne påvirke konkurransevilkårene innen luftfarten, blant annet ved at flyselskapene har forskjellige muligheter for økonomitanking. Regjeringen vil imidlertid peke på at det er hensynet til en kostnadseffektiv klimapolitikk som ligger bak bruk av CO2-avgift på flydrivstoff og på andre fossile brensler. Problemstilingen er derfor ikke særskilt for luftfarten. Et viktig premiss er at innenriks luftfart er omfattet av Kyotoprotokollen, og dersom denne næringen skulle fritas for sektorovergripende virkemidler, så vil kostnadene ved å oppfylle avtalen øke og belastningen komme på andre sektorer.

I St.prp. nr. 53 (1998-1999) Miljøavgifter på drivstoff til luftfarten m.v. - endringer i statsbudsjettet for 1999 varslet Regjeringen at Norge skal føre en aktiv miljøpolitikk og arbeide for å oppnå internasjonal aksept for tiltak, herunder miljøavgifter overfor luftfarten. Blant annet gjennom vår representasjon i International Civil Aviation Organization (ICAO) skal det arbeides for å oppnå internasjonal enighet når det gjelder muligheten til å ta i bruk effektive virkemidler overfor utslipp fra luftfarten. Departementet mener hensynet til klimapolitikken bør være tungtveiende når det gjelder CO2-avgift i luftfart, og at det ikke er aktuelt å unnta luftfart fra miljøavgifter. Regjeringen vil blant annet arbeide for å bringe de bilaterale luftfartsavtalene i overensstemmelse med målet om å ha CO2-avgift også på internasjonal luftfart.

På grunn av ovennevnte ser ikke Regjeringen det som ønskelig å foreslå endringer i avgiften. Departementet vil imidlertid følge utviklingen nøye.

Departementet legger vekt på at passasjeravgiften likebehandler flyselskaper fra ulike nasjoner. Det er likevel behov for å vurdere enkelte utslag av forskjellsbehandlingen innenlands. Departementet legger samtidig til grunn at distriktshensyn og alternative transportmuligheter i ulike deler av landet bør tillegges vekt når det gjelder strukturen i passasjeravgiften. Videre har ESA nå spørsmålet om avgiftens utforming til vurdering. ESA har påpekt at utformingen av dagens passasjeravgift er i strid med EØS-avtalens art. 36 om at det ikke skal være restriksjoner på adgangen til å yte tjenester innenfor EØS området. Regjeringen mener at en endring av passasjeravgiften i samsvar med ESAs syn er en systemmessig stor omlegging som reiser en rekke problemer. Det er også flere andre land i området som har liknende avgifter med ulike satser. Regjeringen vil avvente en avklaring av rettstilstanden innen EU, før det tas stilling til om det bør foreslås endringer.

Det er Stortingets forutsetning at Luftfartsverkets virksomhet skal være selvfinansierende. Dette innebærer at Luftfartsverkets inntekter skal dekke alle kostnader ved virksomheten og dessuten finansiere investeringer i infrastruktur m.v. Luftfartsverket får inntekter i form av luftfartsavgiftene. Avgiftene (gebyrene) knyttet til luftfartstjenestene skal være kostnadsrelaterte. Luftfartsverket har i de senere årene vært underlagt et overskuddskrav som har økt vesentlig gjennom budsjettbehandlingene.

Det foregår en intern kryssubsidiering i Luftfartsverket mellom lønnsomme og ikke-lønnsomme lufthavner. Det er bare 4-6 lufthavner i Norge som isolert går med overskudd. De mindre lufthavnene, særlig kortbaneplassene i distriktene, går med underskudd. Regjeringen vurderer det ikke som aktuelt å endre systemet for å finansiere Luftfartsverket.

I likhet med andre norske næringer betaler norske flyselskaper 28 pst. skatt på alminnelig inntekt av nettoinntekten, noe som er blant de laveste innenfor OECD-området. De formelle skattesatsene gir imidlertid ikke et riktig bilde av den effektive bedriftsbe­skatningen, siden grunnlaget for skatten ikke er det samme i de ulike landene. Det kan her vises til at Norge er et av de landene som har gått lengst i retning av å redusere skattesatsene og å utvide skattegrunnlaget. På denne bakgrunn er det ikke grunnlag for å hevde at selskapsskatten gir vesentlige konkurransevirkninger for norsk luftfartsnæring.

I den endelige rapporten vil arbeidsgruppen foreta en grundigere vurdering av totaliteten i skatte- og avgiftsbelastningen for sektorene. Dette vil kunne gi nyttige innspill i de løpende vurderinger av sektorens rammebetingelser som må foretas.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merka seg Regjeringen si omtale av konkurranseforholda i luftfarten og tek denne til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre registrerer at det er ulike oppfatninger i rapporten fra det hurtigarbeidende utvalget som avga sin rapport 30. september 1999. Disse medlemmer merker seg at det er uenighet i utvalget om hvorvidt de særnorske avgiftene utgjør en konkurransevridning i disfavør av norske flyselskaper.

Disse medlemmer konstaterer at avgifter er blitt en stadig større del av det passasjerene betaler for en flybillett, i dag betaler den reisende ca. 35 pst. av billettprisen i avgifter, dette er langt høyere enn i sammenlignbare land. Med de lange avstander og den topografi som kjennetegner Norge burde avgiftene i Norge være langt lavere enn i andre land.

Disse medlemmer ser på avgiften på flyging av passasjerer som en ekstra byrde for enkeltmennesker og bedrifter rundt om i Norge. En av begrunnelsene for denne avgiften var at flytrafikken skulle begrenses gjennom at reisene ble kanalisert til jernbane.

Disse medlemmer ser ikke fly som et alternativ eller en konkurrent til jernbanen, i tillegg er det etter disse medlemmers syn, ikke statens oppgave å styre befolkningens reisemåter ved hjelp av avgift.

Avgiften virker i tillegg sterkt konkurransevridende i forhold til turistnæringen. Flere og flere reisebyråer legger nå charterturer med fly til våre naboland, noe som fører til at norsk turistnæringen taper inntekter.

Disse medlemmer viser for øvrig til forslag til merknader og vedtak i denne innstilling under avsnittene 6.11 og 6.19.

6.1.2 Kodifisering av NATO-fritak

Sammendrag

I henhold til internasjonale avtaler Norge har inngått, skal NATO og NATOs hovedkvarter, styrker og utenlandsk personell i noen utstrekning tilstås fritak for særavgifter i forbindelse med kjøp eller innførsel av varer. Hvilke nærmere fritak Norge er forpliktet å tilstå, reguleres av den enkelte avtale. Blant annet skal utenlandske styrker som oppholder seg i Norge avgiftsfritt kunne importere utstyr og rimelige mengder av proviant, materiell og andre varer i henhold til Avtale mellom partene i traktaten for det nordatlantiske område om status for deres styrker (NATO SOFA) av 19. juni 1951. Avgiftsfritaket omfatter i utgangspunktet ikke varer kjøpt i Norge for bruk her. Det følger videre av Avtalen mellom statene i NATO og de øvrige deltakerstater i Partnerskap for Fred-samarbeidet om status for deres styrker (PFP SOFA) av 19. juni 1995, at NATO SOFA skal gjelde tilsvarende mellom Partnerskap for Fred-landene. Andre bestemmelser om fritak for særavgifter følger blant annet av Avtale om status for den nordatlantiske traktats organisasjon, de nasjonale representanter og dens internasjonale stab av 20. september 1951 og Protokoll om status for internasjonale, militære hovedkvarterer opprettet i henhold til traktaten for det nordatlantiske området av 28. august 1952. Fritakene representerer et unntak fra hovedregelen om at det skal betales avgift for de avgiftspliktige varer, og tilstås i praksis i dag.

Finansdepartementet foreslår at rettstilstanden presiseres ved at det i samtlige av Stortingets avgiftsvedtak der dette er relevant, tas inn en bestemmelse om at det skal gis avgiftsfritak for varer som selges til eller innføres av NATO eller noen av de øvrige deltakerstatene i Partnerskap for Fred-samarbeidet i den utstrekning dette følger av internasjonale avtaler Norge er forpliktet av. En tilsvarende kodifisering er tidligere gjort for enkelte av motorvognvedtakene, og det foreslås derfor ingen endringer for årsavgiften, omregistreringsavgiften eller engangsavgiften med unntak av at ordlyden samordnes. Forslaget er ikke ment som en endring av dagens forvaltningspraksis som bygger på de folkerettslige forpliktelsene Norge har inngått.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringa sitt forslag.

6.2 Merverdiavgift og avgift på investeringer m.v. (kap. 5521)

6.2.1 Merverdiavgift ved privat utbygging av vann- og kloakkanlegg

Sammendrag

I St.meld. nr. 2 (1998-1999) Revidert nasjonalbudsjett 1999 ble det redegjort for ulikheten i avgiftsbelastningen ved privat og kommunal utbygging av vann- og kloakkanlegg. Ved privat utbygging og oppgradering av anlegg er merverdiavgiften en del av anskaffelseskostnadene, fordi det ikke foreligger fradragsrett for denne. Etter ferdigstillelsen overføres slike anlegg normalt til kommunen som heller ikke oppnår fradrag for merverdiavgiften betalt av de private utbyggerne. Dersom kommunen derimot hadde anskaffet vann- og kloakkanlegget selv, ville kommunen hatt fradragsrett fordi kommunen driver avgiftspliktig virksomhet knyttet til omsetning av vann og bortføring av spillvann og overvann (kloakk). Merverdiavgiftsregelverket bidrar derfor til høyere kostnader ved den ene utbyggingsløsningen sammenliknet med den andre. Finansdepartementet varslet at det i statsbudsjettet for 2000 ville bli forslått tiltak som kan bidra til større grad av avgiftsmessig likebehandling i de omhandlede tilfellene. Finanskomiteen støttet dette, jf. Budsjett-innst. S. II (1998-99) om Revidert nasjonalbudsjett 1999.

Mulige løsninger for å oppnå større grad av likebehandling mellom privat og kommunal utbygging av vann- og kloakkanlegg, kan etter departementets vurdering være enten å etablere en ny tilskuddsordning eller innføre en særordning innenfor merverdiavgiftssystemet. Blant annet på grunn av problemets tilknytning til merverdiavgiftsregelverket vil departementet i dette tilfellet foreslå å etablere en begrenset frivillig registreringsordning innenfor merverdiavgiftssystemet. En slik ordning innebærer at den registrerte på nærmere angitte vilkår får tilbakeført den merverdiavgiften som har påløpt i forbindelse med opparbeidelsen av anlegget.

Det legges til grunn av det bare er i tilfeller der slike anlegg oppføres på dugnadsbasis og lignende i privat regi, hvor grupper av beboere, bygdelag med mer går sammen om å bygge vann- og kloakkanlegg for å få orden på avløpsforhold, at kostnadene til utbygging og oppgradering bør likestilles i forhold til kommunal utbygging. Entreprenørers utbygging av boligområder, hvor vann- og kloakkanlegg er en del av utbyggingen, er ikke ment å skulle omfattes av ordningen. Den nærmere avgrensningen mht. hvilke type anlegg og hvilke tilfeller som skal omfattes av ordningen vil bli fastsatt i samarbeid med miljøvernmyndighetene. Det antas at en slik ordning kan iverksettes fra sommeren 2000.

En forskrift om frivillig registrering av oppføring av ovennevnte anlegg vil ikke kunne hjemles i den generelle fullmaktsbestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 28a som gir adgang til å fastsette regler om frivillig registrering. Imidlertid gir merverdiavgiftsloven § 70 departementet adgang til helt eller delvis å frita fra avgiftsplikt dersom det foreligger særlige forhold. Videre gir lovens § 75 departementet adgang til å gi regler som er nødvendige til utfylling og gjennomføring av denne. Departementet legger til grunn at disse bestemmelsene kan benyttes til å etablere en frivillig registreringsordning som skissert i denne spesielle saken. Det gjøres oppmerksom på at en slik ordning med frivillig registrering av private utbyggere vil innebære nye materielle regler. Dersom Stortinget ikke har noen merknader til dette, foreslår departementet at det innføres forskrift med hjemmel i en av, eventuelt begge, bestemmelsene.

En begrenset ordning som beskrevet ovenfor antas ikke å gi noe vesentlig provenytap.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,viser til St.meld. nr. 2 (1998-1999) hvor det redegjøres for at i en del tilfeller der private tomteselskap m.v. bygger ut vann- og kloakkanlegg, blir eiendomsretten til anlegget etter noe tid overført til kommunen mot at kommunen overtar driften av anlegget. For private utbyggere av slike anlegg, vil merverdiavgiften være en kostnad i forbindelse med anskaffelsen selv om kommunen overtar anlegget og driften på et senere tidspunkt. Flertallet vil påpeke at denne forskjellsbehandlingen er uheldig.

Flertallet viser til at Finansdepartementet i St.meld. nr. 2 (1998-1999) ville ta sikte på å foreslå tiltak som kunne bidra til en større grad av avgiftsmessig likebehandling. Komiteen ga sin tilslutning til dette. Flertallet vil peke på at den avgrensning som Finansdepartementet legger til grunn ikke gir noen løsning i de tilfeller der tomteselskaper står for ut­byggingen. Flertallet ber om at det iverksettes de nødvendige tiltak slik at merverdiavgifts-/investeringsbelastningen blir lik for tomteselskapene og kommunen.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre sluttar seg til vurderingane i proposisjonen når det gjeld meirverdiavgift ved privat utbygging av vann- og kloakkanlegg og kva for utbyggingar avgiftsfritaket skal gjelde for.

6.2.2 Investeringsavgift for nye vannkraftprosjekter

Sammendrag

Ved behandlingen av St.prp. nr. 67 (1998-1999) i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett, vedtok finanskomiteens flertall, jf. Innst. S. nr. 236 (1998-1999), følgende:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag til lovendring i forbindelse med budsjettforslaget for 2000, som innebærer at nye vannkraftprosjekter gis midlertidig fritak for investeringsavgift fra 1. januar 2000 i 2 år."

Bakgrunnen for forslaget var et ønske om å stimulere til at flest mulig gjennomførbare prosjekter iverksettes for å sikre det økende behovet for fornybar energi, og å sikre at kompetansen innen verkstedindustrien ble opprettholdt.

Vedtaket kan oppfattes slik at det omfatter rene opprustningsprosjekter, prosjekter som vurderes å ikke kreve konsesjon etter vassdragslovgivningen, samt prosjekter som er under konsesjonsbehandling og som med fritak for investeringsavgift kan vurderes å få en framskyndet oppstart og gjennomføring. Tilsvarende gjelder for prosjekter som meldes opp i 2. halvår 1999.

Det er bedt om at det fremmes forslag om midlertidig fritak for investeringsavgift i to år for investeringer i ovennevnte vannkraftprosjekter. Fritak for investeringsavgift vil omfatte investeringer som foretas i perioden f.o.m. 1. januar 2000 t.o.m. 31. desember 2001, dvs. for driftsmidler som anskaffes i denne perioden som en del av en av de ovennevnte prosjektene.

Formålene med et investeringsavgiftsfritak sammenholdt med prosessen for oppgradering av vannkraftverk, avgiftsfritakets tidsbegrensning samt sider ved investeringsavgiftsregelverket, skaper en del usikkerhetsmomenter i forhold til hvordan fritaket skal utformes og gjennomføres.

Investeringsavgift skal svares ved anskaffelsen av driftsmiddelet. For at et driftsmiddel skal være unntatt fra avgiftsplikten, må vedtaket om fritak gjelde på det tidspunktet driftsmiddelet anskaffes. Etter det departementet har fått opplyst går det ofte lang tid fra planleggingen av vannkraftprosjekter påbegynnes til investeringene realiseres (levetid). Planlegging og saksbehandling fram til byggestart kan ta tre til fem år. Deretter kommer selve investeringsperioden, hvor et avgiftsfritak får betydning. Et midlertidig avgiftsfritak i to år kan derfor få liten innvirkning på beslutningene om å sette i gang investeringer. Levetiden er lengst for investeringer som krever konsesjonsbehandling. En tidsbegrenset fritaksordning kan føre til et sterkere press i planlegging og utførelse, og dette kan gå ut over kvaliteten.

Departementet antar at et avgiftsfritak må avgrenses mot vedlikehold. I NOU 1998:11 Energi- og kraftbalansen i Norge mot år 2020, er opprustning av vannkraftverk bl.a. definert som å modernisere og automatisere kraftverkene for å øke den totale virk­ningsgraden, redusere driftsutgiftene og forbedre driftssikkerheten. Ordinære vedlikeholdsinvesteringer antas ikke å inngå i opprusting slik det er definert. Det legges til grunn at vedlikehold som bare innebærer en oppgradering av utstyret og som eventuelt kan føre til en reduksjon i driftskostnadene, uten at det produseres ny kraft, ikke skal omfattes av fritaket. I praksis kan det her likevel vise seg vanskelig å avgjøre hvilke investeringer som vil være omfattet av fritaket.

Rene opprustningsprosjekter gjennomføres uten at det foretas behandling etter vassdragslovgivningen. Ofte vil imidlertid slike prosjekter kreve konsesjon etter energiloven. Stortingsflertallet har lagt til grunn at disse prosjektene vil kunne gi en kraftmengde på om lag 5 TWh årlig. Norges vassdrag og energiverk (NVE) anslår at det realistiske samlede potensialet for produksjonsøkning for rene opprustningsprosjekter utgjør rundt 1 TWh årlig produksjonsevne. Opprustning kombineres oftest med utvidelser for å sikre lønnsomheten. Utvidelser medfører normalt konsesjonsplikt etter vassdragslovgivningen. Det er usikkert hvor stor andel av det samlede potensialet som kan realiseres i løpet av de nærmeste årene.

Når det gjelder prosjekter som vurderes å ikke kreve konsesjon etter vassdragslovgivningen, må utbygger likevel legge saken fram for NVE for en vurdering av de konsesjonsmessige spørsmålene. Selv om det tar noe tid å vurdere om et prosjekt krever konsesjon eller ikke, vil slike saker ha kortere behandlingstid enn prosjekter som er konsesjonspliktige etter vassdragslovgivningen. Alle prosjekter av en viss størrelse må dessuten konsekvensutredes etter bestemmelser i plan- og bygningsloven.

I Innst. S. nr. 236 (1998-1999) la flertallet i finanskomiteen til grunn at prosjekter som er under konsesjonsbehandling, og som med fritak for investeringsavgift kan vurderes å få en framskyndet oppstart og gjennomføring, skal omfattes av fritaket. Det samme gjelder for prosjekter som meldes opp 2. halvår av 1999. Prosjekter som er gitt konsesjon før 2. halvår av 1999, men som ikke er gjennomført, antas i utgangspunktet ikke omfattet selv om anskaffelsene er gjort som ledd i disse prosjektene i perioden investeringsavgiftsfritaket gjelder. Dette medfører at investeringer som foretas i samme periode ikke omfattes eller omfattes av fritaket avhengig bl.a. av om investeringene gjøres som ledd i prosjekter som er gitt konsesjon henholdsvis før eller etter 2. halvår 1999. En slik avgrensning vil gi tilfeldige utslag og departementet antar derfor at prosjekter som er gitt konsesjon før 2. halvår 1999, men som ikke er igangsatt, bør omfattes av fritaket forutsatt at vilkårene for øvrig er oppfylt. Departementet vil i tillegg påpeke at en vurdering av om fritaket har medført at et prosjekt har fått en framskyndet oppstart og gjennomføring vil være tilnærmet umulig å gjennomføre i praksis. Det antas således at det ikke er ment å avgrense mot investeringer i den investeringsavgiftsfrie perioden selv om prosjektet verken har fått en framskyndet oppstart eller gjennomføring i forhold til de opprinnelige planene.

Departementet ser at et midlertidig fritak for investeringsavgift som foreslått av Stortinget kan bidra til å framskynde enkelte investeringer i vannkraftsektoren. Videre vil et fritak for vannkraftverk likestille slike investeringer med investeringer i andre fornybare energikilder som allerede har fritak, eksempelvis vindkraft, bioenergianlegg, varmepumper m.v. Departementet mener imidlertid at det er nødvendig med en ytterligere klargjøring av hva som ønskes omfattet av et investeringsavgiftsfritak for vannkraftverk, slik at en kan finne hensiktsmessige og praktikable avgrensninger. Departementet vil, på bakgrunn av Stortingets tilbakemelding, komme tilbake med løsningsforslag.

Et investeringsavgiftsfritak for vannkraftprosjekter medfører en rekke vanskelige avgrensninger som kan kreve energifaglig kompetanse dersom kontrollen skal bli tilfredsstillende. En slik energifaglig bakgrunn må antas å ligge utenfor hva som kan kreves av avgiftsforvaltningen. Et fritak bør derfor utformes på en slik måte at ikke avgiftsforvaltningen må kjenne til de ulike prosjekttypene for å kunne ta stilling til det enkelte driftsmiddels avgiftsmessige status, eller ha energifaglig kompetanse for å kunne avgjøre rekkevidden av fritaket.

Det antas at et slikt fritak, på tross Stortingets vedtak, bør hjemles i de årlige skatte- og avgiftsvedtakene. Investeringsavgiftsloven inneholder regler av mer systemmessig karakter. En plassering av fritaket i loven vil være et brudd med systemet. Konkrete bransjer innen alternativ energi har som nevnt allerede en rekke konkrete fritak som er hjemlet i det årlige skatte- og avgiftsvedtaket. Disse fritakene vedtas av Stortinget hvert år og er dermed gjenstand for de alminnelige vurderinger og prioriteringer som gjøres i forbindelse med budsjettbehandlingen.

Under hensyn til den usikkerheten som gjelder både for avgrensningen av fritaket og mht. kunnskap om forventede investeringer, anslås det at fritaket medfører 100 mill. kroner i provenynedgang både i 2000 og i 2001 hvis vedlikeholdsinvesteringer inkluderes. Dersom vedlikeholdsinvesteringer ikke medregnes, kan årsvirkningen for 2000 anslås til om lag 10 mill. kroner og årsvirkningen for 2001 til om lag 15 mill. kroner.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til Stortingets vedtak ved behandlingen av St.prp. nr. 67 (1998-1999) i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1999, jf. Innst. S. nr. 236 (1998-1999), som lyder:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag til lovendring i forbindelse med budsjettforslaget for 2000, som innebærer at nye vannkraftprosjekter gis midlertidig fritak for investeringsavgift fra 1. januar 2000 i 2 år."

Flertallet forutsetter at Stortingets vedtak blir fulgt opp gjennom nødvendige forslag til regelendringer og slik at det gis fritak for nye vannkraftprosjekter i den aktuelle perioden. Flertallet forutsetter at vedlikeholdsinvesteringer også omfattes av vedtaket.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på det store energipotensiale som ligger i å få til en bedre bruk av de vannkraftverk og de ledningsnett som eksisterer. Som et alternativ til å gi avgiftslettelser for nye vannkraftprosjekter viser dette medlem til sitt forslag i Budsjett-innst. S. I (1999-2000) om å bevilge 35 mill. kroner i tilskudd til opprustning og effektivisering av eksisterende vannkraftverk og ledningsnett med sikte på å øke energieffekten.

6.2.3 Fritak for investeringsavgift på ombruksemballasje

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Stortinget har fritatt anlegg for gjenvinning og avfallsreduksjon for investeringsavgift. Etter innføringen av Resirk-systemet i mai 1999 har dette ført til en forskjellsbehandling mellom investeringer i gjenvinningsanlegg for engangsemballasje og investeringer i ombruksemballasje samt produksjonsmidler til behandling av slik emballasje. Dette medfører en uheldig konkurransevridning. Disse medlemmer viser til at bestemmelsene om investeringavgift på ulike former for emballasje og driftsmidler som behandler slik emballasje er et godt eksempel på hvor komplisert dagens regelverk er. Disse medlemmer vil peke på at dagens regelverk på dette området er uheldig.

I svar på skriftlig spørsmål fra Per-Kristian Foss viser departementet i brev av 24. september 1999 til at slike driftsmidler kan fritas for investeringavgiftsplikt i henhold til det årlige stortingsvedtaket om merverdiavgift og avgift på investeringer m.v. § 2 første ledd bokstav a, og nærmere regulert i forskrift av 19. juni 1979 med senere endringer.

Disse medlemmer vil derfor foreslå å be Regjeringen endre forskriften slik at også investeringer i anlegg for behandling av ombruksemballasje fritas for investeringsavgift.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen endre forskriften knyttet til vedtak om merverdiavgift og avgift på investeringer m.v. for budsjetterminen 2000 § 2 første ledd bokstav a, slik at investeringer i anlegg for behandling av ombruksemballasje fritas for investeringsavgift."

6.3 Avgift på alkohol (kap. 5526)

Sammendrag

Gjeldende avgifter på alkohol er fastsatt i tre ulike vedtak; avgift på brennevin, vin m.m., avgift på alkohol i essenser m.v. som innføres og avgift på øl. For å få en samlet fremstilling av avgiftene på alkohol, foreslås det å samle avgiftene i ett vedtak.

Dagens tre avgiftsvedtak har noe ulike fritaksbestemmelser. Fritatte områder som i dag gjelder alle tre avgiftene foreslås videreført uten endringer. Dagens fritak i ølavgiften for øl som kommer i retur og øl som overføres fra et bryggeri foreslås ikke videreført i vedtaket. Dette er oppkrevingsbestemmelser som framgår av de respektive forskrifter.

Departementet foreslår videre en likestilling av avgiften på vin og avgiften på øl over 4,75 volumprosent, ved at all drikk over 4,75 volumprosent avgiftslegges pr. volumprosent og liter. Dette er samme system som i dag benyttes for avgift på all alkoholholdig drikk over 7 volumprosent, med unntak av øl.

For drikk over 7 volumprosent fastsettes det avgiftspliktige alkoholinnholdet i dag med en desimals nøyaktighet. Departementet foreslår at tilsvarende gjøres gjeldende for all alkohol over 4,75 volumprosent. Kontrollteknisk kan det imidlertid være vanskelig å få en helt nøyaktig desimalprøve. Departementet vil derfor i forskrift åpne for et teknisk slingringsmonn på inntil 0,2 volumprosent for alkohol over 4,75 volumprosent.

Produktavgift på brennevin og vin m.m. (post 71)

For 2000 foreslås det at avgiften på sterkvin legges om, slik at sterkvin avgiftslegges som svakvin. Avgiften på sterkvin vil etter forslaget reduseres fra 6,82 kroner til 3,65 kroner pr. volumprosent og liter. Dette antas å gi et inntektstap på 40 mill. kroner påløpt og 35 mill. kroner i 2000. Avgiften på svakvin og brennevin foreslås prisjustert. Avgiften på vin vil etter forslaget øke med 7 øre til 3,65 kroner pr. volumprosent og liter og avgiften på brennevin vil øke med 14 øre til 7,04 kroner pr. volumprosent og liter.

Produktavgift på øl (post 72)

Det foreslås å innføre et felles avgiftssystem for vin og øl med alkoholstyrke over 4,75 volumprosent der disse produktene avgiftslegges likt når de har samme alkoholstyrke. For 2000 foreslås avgiften på øl prisjustert for klasse a til og med d. De nye satsene blir som følger i kroner pr. liter:

Avgiften for klasse e, f og g foreslås endret til et felles system med svakvin. Forslaget fører til at øl med alkoholstyrke over 4,75 volumprosent alkohol vil bli avgiftslagt med 3,65 kroner pr. volumprosent og liter. Forslaget vil gi et inntektstap på 15 mill. kroner påløpt og 14 mill. kroner i 2000.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, ber Regjeringen vurdere behovet for endringer i avgiftsopplegget for alkohol i forbindelse med fremleggelsen av RNB 2000, med sikte på eventuelle endringer i avgiftsregimet for det kommende budsjettåret. Avgiftsopplegget må ta utgangspunkt i at rusmiddelpolitiske mål videreføres, samtidig som det må begrense ulovlig omsetning og begrense grensehandelen. Prinsippet om at ulike alkoholvarer med samme alkoholstyrke ilegges samme avgift bør også vurderes i denne sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til budsjettavtalen med regjeringspartiene hvor det er enighet om at Regjeringen skal fremme konkrete tiltak for endring av avgiftssystemet for alkohol for å fremme lovlig omsetning og begrense grensehandel. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Arbeiderpartiets skisse for et slikt opplegg som omfatter en rekke områder for å ivareta viktige mål i rusmiddelpolitikken, og hvor bl.a. følgende tiltak inngår:

• Tilgjengelighet av legale alkoholholdige varer:

• - Utvidet tilgjengelighet gjennom Vinmonopolets utsalgssteder

• - Butikker med ølsalg og serveringssteder pålegges å ha nytt øl med lav alkoholprosent i sitt utsalg

Avgiftspolitikken:

• - Avgiftene på brennevin reduseres med 17,5 pst., slik at avgiftsforskjellen mot Sverige halveres

• - Avgiftene på vin holdes nominelt uendret

• - Øl som inneholder mindre enn 2,5 volumprosent alkohol fritas for avgift

• - For øl (nytt) som inneholder over 2,5 til og med 3,75 volumprosent alkohol settes avgiftene til svensk nivå

• - For øl som inneholder over 3,75 til og med 4,75 volumprosent alkohol prisjusteres avgiftene

• - Øl som inneholder over 4,75 volumprosent alkohol skal omsettes på Vinmonopolet. Avgiftene ­settes etter samme system som gjelder for vin, dvs. med avgiftssats pr. alkoholprosent og liter.

Forebyggende tiltak:

• - Tolletaten styrkes og det etableres økt kontroll ved grenseovergangene

• - Det iverksettes en forebyggende opplysningskampanje mot alkohol og ulovlig produksjon og omsetning av alkohol

• - Det iverksettes en informasjonskampanje for øl med lavt alkoholinnhold.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg for øvrig til proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at de norske avgiftene på brennevin, vin, og øl ligger skyhøyt over det nivået som er i våre naboland. Det særnorske avgiftsnivået på disse produktene er viktige grunner til at handelslekkasjen til Sverige og Danmark er så stor.

Smugling av alkohol samt ulovlig hjemmeproduksjon av alkohol har utviklet seg til å bli et stort samfunnsproblem. De store avgiftsforskjellene mellom Norge og resten av Europa utløser et stort fortjeneste potensiale ved smugling av disse produktene. Dette har ført til en oppblomstring av organisert kriminalitet, og dessverre blir norsk ungdom dratt inn i disse kriminelle miljøer med muligheter til store fortjenester.

Dessverre kan hvem som helst lett få tak i smuglet alkohol, eller ulovlig hjemmeprodusert alkohol, også barn ned i 12-13 års alderen kan med enkelhet kjøpe slik alkohol. Dette viser at avgiftsnivået på alkohol i Norge er så høyt at i stedet for å nå målsetningen med den erklærte alkoholpolitikken som er begrenset tilgang, har den etablerte alkoholpolitikken ført til økt tilgang, også til de som etter loven ikke har anledning til å kjøpe alkohol.

Disse medlemmer foreslår derfor en kraftig reduksjon i de særnorske alkoholavgiftene slik at avgiftsnivået mellom Sverige/Danmark og Norge harmoniseres.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"AVGIFT PÅ ALKOHOL

§ 1 punkt 1 til 4 skal lyde:

• 1. Drikk med alkoholstyrke over 22 volumprosent alkohol: 4,77 kroner pr. volumprosent og liter.

• 2. Drikk med alkoholstyrke 15-22 volumprosent alkohol: 2,32 kroner pr. volumprosent og liter.

• 3. Drikk med alkoholstyrke over 4,75 og under 15 volumprosent alkohol: 2,20 kroner pr. volumprosent og liter.

• 4. Drikk med alkoholstyrke:

  • a) til og med 0,7 volumprosent alkohol: 0,00 kroner pr. liter.

  • b) over 0,7 og til og med 2,75 volumprosent ­alkohol: 0,00 kroner pr. liter.

  • c) over 2,75 til og med 3,75 volumprosent ­alkohol: 4,55 kroner pr. liter.

  • d) over 3,75 til og med 4,75 volumprosent ­alkohol: 5.95 kroner pr. liter."

Ny § 2 skal lyde:

For avgiftspliktige varer etter § 1 betales i tillegg en miljøavgift på kr 3,37 pr. emballasjeenhet. Departementet avgjør hva som skal anses som avgiftspliktig emballasje.

Avgiften inngår ikke i beregningsgrunnlaget for merverdiavgiften.

Departementet kan på nærmere vilkår frita for, sette ned eller refundere avgiften dersom emballasjen inngår i et retursystem.

Ny § 3 skal lyde:

På vilkår departementet kan fastsette, fritas, refunderes eller ytes tilskudd for avgift på varer som:

• a) Selges til eller innføres av utenlandske diplomater og konsulære tjenestemenn som nyter personlig tollfrihet.

• b) Fra tilvirkers eller importørs lager

  • 1. utføres til utlandet,

  • 2. leveres som proviant m.v. til bruk eller salg om bord i fartøyer eller luftfartøyer i utenriks fart, eller leveres til bruk i forbindelse med utforsking og utnytting av undersjøiske naturforekomster i havområder utenfor norsk territorialgrense, etter de samme bestemmelser som gjelder for toll,

  • 3. legges inn på tollager, når varene er bestemt til utførsel eller til bruk som nevnt i tolltariffens innledende bestemmelser § 24 nr. 1.

• c) Brukes ved fremstilling av essenser i tilfelle som nevnt i punkt b.

• d) Leveres til teknisk, vitenskapelig eller medisinsk bruk og som er gjort utjenlig til drikk (denaturert) eller på annen måte finnes garantert mot å bli brukt til drikk.

• e) Bringes med som reisegods eller reiseutstyr til personlig bruk.

Ny § 4 skal lyde:

Departementet kan fastsette nærmere bestemmelser om grunnlaget for avgiften og om avrunding av avgiftsbeløpene.

Ny § 5 skal lyde:

Oppstår det tvil om omfanget av avgiftsplikten, avgjøres spørsmålet av departementet.

Ny § 6 skal lyde:

Departementet kan frita for eller sette ned avgiften når det oppstår enkelttilfeller eller situasjoner som ikke var overveiet da avgiftsvedtaket ble truffet og når avgiften i det spesielle enkelttilfellet får en utilsiktet virkning.

Ny § 7 skal lyde:

Departementet kan gi forskrift om at skyldig avgiftsbeløp og tilgodebeløp som er lavere enn en nærmere fastsatt grense, ikke skal betales eller tilbakebetales."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5526 post 71 på 3 937 mill. kroner og post 72 med 1 657 mill. kroner, jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre støtter ikke tanken om at alt forbruk av alkohol er misbruk. Disse medlemmer vil hevde at prisnivået i realiteten fører til økt forbruk, først og fremst fordi mer og mer av salget blir overført fra salg over disk til salg av hjemmebrent og smuglet alkohol. Disse medlemmer mener en senking av avgiftene på alkoholholdige drikkevarer og tobakksvarer vil føre til en nedgang i smugling og hjemmebrenning fordi det ikke lenger blir så lønnsomt.

Disse medlemmer vil videre peke på at det høye nivået på de norske særavgiftene på alkohol og tobakk berører næringslivet i grenseområdene sterkt. Disse medlemmer mener Regjeringen undervurderer den kraftige prisforskjellen "lokkevarene" har for detaljhandelen. Grensehandelen med Sverige har en fortsatt sterkt stigende økning.

Disse medlemmer ser det som viktig at grensehandelen dempes og foreslår en reduksjon i avgiftene på 20 pst. på brennevin og 10 pst. reduksjon i avgiftene på øl, vin og sterkvin i forhold til Regjeringens forslag.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

"AVGIFT PÅ ALKOHOL

§ 1 skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 og lov av 19. juni 1964 nr. 1 betales avgift til statskassen ved innførsel eller innenlandsk tilvirking av sprit, isopropanol, brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl m.v. med følgende beløp:

• 1. Drikk med alkoholstyrke over 22 volumprosent alkohol; kr 5,63 pr. volumprosent og liter.

• 2. Drikk med alkoholstyrke 15-22 volumprosent alkohol; kr 3,29 pr. volumprosent og liter.

• 3. Drikk med alkoholstyrke over 4,75 og under 15 volumprosent alkohol; kr 3,29 pr. volumprosent og liter.

• 4. Drikk med alkoholstyrke;

  • a) til og med 0,7 volumprosent alkohol: kr 1,42 pr. liter,

  • b) over 0,7 til og med 2,75 volumprosent alkohol: kr 2,26 pr. liter,

  • c) over 2,75 til og med 3,75 volumprosent alkohol: kr 8,50 pr. liter,

  • d) over 3,75 til og med 4,75 volumprosent ­alkohol: kr 14,73 pr. liter.

Ny § 2 skal lyde:

For avgiftspliktige varer etter § 1 betales i tillegg en miljøavgift på kr 3,37 pr. emballasjeenhet. Departementet avgjør hva som skal anses som avgiftspliktig emballasje.

Avgiften inngår ikke i beregningsgrunnlaget for merverdiavgiften.

Departementet kan på nærmere vilkår frita for, sette ned eller refundere avgiften dersom emballasjen inngår i et retursystem.

Ny § 3 skal lyde:

På vilkår departementet kan fastsette, fritas, refunderes eller ytes tilskudd for avgift på varer som:

• a) Selges til eller innføres av utenlandske diplomater og konsulære tjenestemenn som nyter personlig tollfrihet.

• b) Fra tilvirkers eller importørs lager

  • 1. utføres til utlandet,

  • 2. leveres som proviant m.v. til bruk eller salg om bord i fartøyer eller luftfartøyer i utenriks fart, eller leveres til bruk i forbindelse med utforsking og utnytting av undersjøiske naturforekomster i havområder utenfor norsk territorialgrense, etter de samme bestemmelser som gjelder for toll,

  • 3. legges inn på tollager, når varene er bestemt til utførsel eller til bruk som nevnt i tolltariffens innledende bestemmelser § 24 nr. 1.

• c) Brukes ved fremstilling av essenser i tilfelle som nevnt i punkt b.

• d) Leveres til teknisk, vitenskapelig eller medisinsk bruk og som er gjort utjenlig til drikk (denaturert) eller på annen måte finnes garantert mot å bli brukt til drikk.

• e) Bringes med som reisegods eller reiseutstyr til personlig bruk.

Ny § 4 skal lyde:

Departementet kan fastsette nærmere bestemmelser om grunnlaget for avgiften og om avrunding av avgiftsbeløpene.

Ny § 5 skal lyde:

Oppstår det tvil om omfanget av avgiftsplikten, avgjøres spørsmålet av departementet.

Ny § 6 skal lyde:

Departementet kan frita for eller sette ned avgiften når det oppstår enkelttilfeller eller situasjoner som ikke var overveiet da avgiftsvedtaket ble truffet og når avgiften i det spesielle enkelttilfellet får en utilsiktet virkning.

Ny § 7 skal lyde:

Departementet kan gi forskrift om at skyldig avgiftsbeløp og tilgodebeløp som er lavere enn en nærmere fastsatt grense, ikke skal betales eller tilbakebetales."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5526 post 71 på 4 520 mill. kroner og post 72 på 3 435 mill. kroner, jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det finns en grense for hvor annerledes prisnivået på alkohol kan være før grensehandel og smugling får for store dimensjoner. Kraftige avgiftslettelser, kombinert med flere utsalg i Sverige har gjort at denne grensen nå er nådd.

Dette medlem vil peke på at også forskjellen i pris på tobakk har blitt stor mellom Norge og Sverige. I første omgang er det likevel mest forsvarlig å rette hovedtyngden av avgiftslettelser på alkoholvarer. Tobakk er tross alt, i motsetning til alkohol, helseskadelig selv i små mengder.

Dette medlem vil fryse avgiftene på øl, samt redusere avgiftsnivået for svakvin og brennevin til det halve av svensk prisnivå. Dette har en budsjettvirkning for 2000 på 385 mill. kroner.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"AVGIFT PÅ ALKOHOL

§ 1 skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 og lov av 19. juni 1964 nr. 1 betales avgift til statskassen ved innførsel eller innenlandsk tilvirking av sprit, isopropanol, brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl m.v. med følgende beløp:

• 1. Drikk med alkoholstyrke over 22 volumprosent alkohol; kr 5,91 pr. volumprosent og liter

• 2. Drikk med alkoholstyrke 15-22 volumprosent alkohol; 3,65 pr.volumprosent og liter

• 3. Drikk med alkoholstyrke over 4,75 og under 15 volumprosent alkohol; kr 2,92 pr. volumprosent og liter

• 4. Drikk med alkoholstyrke;

  • a) til og med 0,7 volumprosent alkohol; kr 1,55 pr. liter

  • b) over 0,7 til og med 2,75 volumprosent alkohol; kr 2,46 pr. liter

  • c) over 2,75 til og med 3,75 volumprosent alkohol; 9,26 pr. liter

  • d) over 3,75 til og med 4,75 volumprosent alkohol; kr 16,05 pr. liter."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5526 post 70 på 4 445 mill. kroner og post 72 på 3 650 mill. kroner, jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

6.4 Avgift på drikkevareemballasje (kap. 5559)

Sammendrag

Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer (post 70)

Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer var uendret i perioden 1994-1996. I 1997 ble den økt i takt med den generelle prisstigningen siden 1994. I 1999 er grunnavgiften 0,79 kroner pr. enhet. For 2000 foreslås avgiften prisjustert med 2 øre til 0,81 kroner pr. enhet.

Miljøavgift på drikkevareemballasje (post 71)

Avgiften foreslås å erstatte emballasjeavgift på brennevin og vin m.m., post 73, emballasjeavgift på øl, post 74, emballasjeavgift på kullsyreholdige, alkoholfrie drikkevarer, post 71 og emballasjeavgift på kullsyrefrie, alkoholfrie drikkevarer, post 71.

Dagens avgiftssystem for drikkevareemballasje består av en miljøavgift og en grunnavgift. Miljøavgiften differensieres etter innhold og graderes etter retur­andel, slik at avgiftssatsen reduseres når returandelen øker. Emballasje for kullsyrefrie, alkoholfrie drikkevarer har lavere avgiftssats enn emballasje for kullsyreholdige og alkoholholdige drikkevarer. Melkekartonger er fritatt fra avgift. Differensiering etter innhold er begrunnet ut fra at innholdet er av betydning for bruksområde og forsøplingssannsynlighet.

Departementet foreslår å innføre endringer i avgiftssystemet for drikkevareemballasje. Drikkevarene foreslås delt inn i to grupper etter innhold: Produkter som i dag er fritatt fra produktavgiften (drikke som ernæringsmessig hører til daglig kosthold og som primært drikkes hjemme i husholdningene), som melk, juice og råsaft og øvrige drikkevarer. Emballasje for melk, juice og råsaft får fritak fra avgiften, mens emballasje for øvrige drikkevarer ilegges en miljøavgift som differensieres etter materialtype. Miljøavgiften blir gradert etter returandel slik som i dag.

Forslaget innebærer at avgiftssatsene for drikkevareemballasje for 2000 vil bli som i tabellen nedenfor:

En konsekvens av forslaget er at ulike former for leskedrikker som tidligere fikk lav avgiftssats fordi de er kullsyrefrie, vil bli ilagt høy sats. De fleste av disse produktene inngår imidlertid i godkjente retursystemer og vil få redusert miljøavgiftssats etter returandel. Videre vil kullsyrefrie produkter som juice og råsaft som tidligere ble ilagt lav avgiftssats, bli fritatt. Produkter som tappes på kartong, aluminium og plast vil få lavere sats enn i det gamle systemet, mens produkter som tappes på glass vil få en noe høyere avgiftssats.

Finanskomiteens flertall har bedt Regjeringen å utarbeide et forslag til en bredere ordning omkring pant og gjenbruksemballasje på Vinmonopolets produkter. Informasjon fra Vinmonopolet viser at om lag 70 pst. av pantebelagte vin- og brennevinsflasker fra Arcus kommer i retur til Vinmonopolets butikker. Sterkølflasker blir stort sett returnert i dagligvarebutikker, og Vinmonopolet har derfor svært liten retur av ølflasker.

Vinmonopolet har et forholdsvis begrenset butikknett. Det er derfor enklere for kundene å benytte ­Iglo-systemet som har større utbredelse, enn å levere flasker tilbake til butikkene. For mange kunder vil trolig ikke den økonomiske belønningen ved pant oppveie ulempene ved å frakte tomflasker til nærmeste vinmonopolutsalg. Det er dermed usikkert om en utvidelse av dagens panteordning vil gi noen miljøgevinst. I tillegg må flere praktiske problemer utredes før en utvidelse av Vinmonopolets panteordning eventuelt kan gjennomføres. På bakgrunn av dette foreslås det at Vinmonopolets panteordning ikke blir utvidet til å omfatte engangsflasker.

Returandelen innenfor Vinmonopolets retursystem er lavere enn returandelen for øl og mineralvannsflasker i det ordinære pantesystemet. Både den høyere prisen for Vinmonopolets produkter og færre antall butikker og leveringssteder, taler for at det er behov for høyere pant for disse produktene. Fastsettelsen av pantesatsene skjer i dag i nært samarbeid mellom SFT og bransjen. Samarbeidet fungerer godt, og det anses ikke som ønskelig å endre på disse administrative forholdene. Miljøverndepartementet og SFT vil imidlertid vurdere om det er behov for å øke pantesatsene på Vinmonopolets produkter.

I Revidert nasjonalbudsjett 1999 ble det varslet at Regjeringen ville vurdere å øke den øvre grensen fra 95 pst. til 100 pst. returandel for å få fullt fritak fra miljøavgift. I praksis vil det være svært vanskelig å samle inn 100 pst. av all drikkevareemballasje gjennom pante- og retursystemene fordi det alltid vil være noen flasker og bokser som går i stykker eller beholdes av forbruker. Regjeringen mener derfor at det er mest hensiktsmessig å beholde grensen på 95 pst. for avgiftsfritak.

Sammenslåing av avgiftsvedtak for emballasje

Grunnavgiften på engangsemballasje følger i dag av et eget stortingsvedtak om grunnavgift på engangsemballasje for drikkevarer. Miljøavgift for drikkevareemballasje følger av de ulike stortingsvedtakene om avgift på drikkevarer, dvs. vedtakene om avgift på brennevin og vin m.m., øl og kullsyrefrie/kullsyreholdige alkoholfrie drikkevarer. For å bedre oversikten og gjøre regelverket lettere tilgjengelig, foreslår departementet at reglene om drikkevareemballasje samles i ett avgiftsvedtak. Sammenslåingen er i hovedsak av teknisk karakter. Departementet foreslår at de fritak som i dag er fastsatt for grunnavgiften, gis tilsvarende anvendelse for miljøavgiften.

Engangsemballasje er i gjeldende avgiftsvedtak definert som emballasje som ikke kan gjenbrukes. Departementet foreslår at dette presiseres slik at engangsemballasje defineres som emballasje som ikke kan gjenbrukes i sin opprinnelige form. Videre er det i forskrift bestemmelser om at avgiftsplikten ikke omfatter emballasje med rominnhold på mer enn 4 liter. Departementet foreslår at dette overføres til avgiftsvedtaket.

Etter gjeldende regelverk skal miljø- og grunnavgiften på emballasje for brennevin og vin m.v. med alkoholstyrke over 7 volumprosent, unntatt øl, ikke inngå i beregningsgrunnlaget for merverdiavgiften. Emballasjeavgiftene på andre produkter inngår på vanlig måte i beregningsgrunnlaget for merverdiavgift. Departementet foreslår ikke å endre dette nå, men vil vurdere nærmere om det er grunnlag for å videreføre denne regelen som kun gjelder emballasje for brennevin og vin m.m.

Komiteens merknader

Komiteen viser til de redegjørelser som er gitt i St.prp. 54 (1997-1998) og i St.prp. nr. 1 (1998-1999) og i St.meld. nr. 2 (1998-1999) og til Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-1999) og Budsjett-innst. S. II (1998-1999). Komiteen viser videre til at hovedkonklusjonen til Regjeringen var at avgiften bør differensieres både etter innhold og etter art. I Budsjett-innst. S II gikk komiteens flertall inn for at en bør vektlegge returandel som grunnlag for reduksjon av en avgift basert på emballasjens art. Videre dersom en søker å inkludere emballasjens innhold i et nytt system vil dette kunne være unødig millimetersøkende og at Regjeringen må utarbeide forslag til en bredere ordning omkring pant og gjenbruksemballasje på Vinmonopolets produkter.

Komiteen peker på at Regjeringen foreslår å legge om miljøavgifter på emballasje ved å innføre avgifter på to grupper drikkevareemballasje, etter innhold og emballasjetype. Forslaget begrunnes med emballasjens antatte negative synsinntrykk og skadepotensiale i naturen. Komiteen viser til at fra bransjehold er det påpekt at det foreligger svært lite tallmateriale eller undersøkelser som begrunner omleggingen.

Komiteen har merket seg at det er inngått avtaler mellom Miljøverndepartementet og næringslivet som har ført til opprettelse av materialselskaper for emballasjeavfall i 1996. Dette har ført til endrede holdninger til innsamling og gjenvinning av emballasjeavfall på en positiv måte. Dette arbeidet er finansiert av næringslivet.

Komiteen vil videre peke på at Regjeringen slår fast at innføringen av sluttbehandlingsavgift skal dekke kostnader ved deponering og forbrenning av emballasjeavfall og at den avgift som nå foreslås kun skal dekke kostnadene ved miljømessig forurensing av naturen.

Komiteen har merket seg at ESA har bestemt seg for ikke å gå videre med saken om grunnavgift.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til de miljøulemper en manglende innsamling av drikkeemballasje representerer. Flertallet finner det derfor formålstjenlig å plasserere metallemballasje i miljøavgiftsklasse 1a med sats kr 4.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"AVGIFTER PÅ DRIKKEVAREEMBALLASJE

§ 1 nr. 1 skal lyde:

• 1. Miljøavgift

  • a) Glass og metall kr 4,00

  • b) Plast kr 2,40

  • c) Kartong/papp kr 1,00

Departementet kan på nærmere vilkår frita for, sette ned eller refundere miljøavgiften dersom emballasjen inngår i et retursystem."

Dette er i samsvar med flertallets forslag til bevilgning under kap. 5559 post 73 på 20 mill. kroner, som er 8 mill. kroner høyere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Flertallet registrerer at det foreligger klager på avtalen mellom SFT og Resirk knyttet til reduksjon av emballasjeavgift på boks sett i forhold til reell retur. Flertallet stiller seg skeptisk til et fritak utover reell retur. Flertallet ber derfor om en redegjørelse og departementets vurdering av avtalen i Revidert nasjonalbudsjett 2000.

Flertallet viser til at enkelte bedrifter har meldt om problemer ved overgangen til nytt avgiftssystem for konsentrerte leskedrikker. Flertallet viser videre til at avgiftsvedtaket § 2 ikke gir departementet fullmakt til å gi tidsavgrensede fritak i denne forbindelse. Flertallet mener at departementet bør kunne gi tidsavgrensede fritak for avgift på konsentrerte leskedrikker når overgangsproblemer som nevnt inntrer.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"AVGIFTER PÅ DRIKKEVAREEMBALLASJE

Ny § 9 skal lyde:

Departementet kan vurdere overgangsordninger ved systemomlegging av avgiftene i enkelttilfeller og etter en særskilt vurdering."

Fleirtalet ber Regjeringa vurdere ei returordning på alle vinflasker til Vinmonopolet.

Fleirtalet slutter seg for øvrig til forslag til vedtak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er i prinsippet enig i at avgift på drikkevareemballasje skal gjelde for emballasjens art og ikke dens innhold.

Disse medlemmer vil imidlertid peke på at Regjeringen foreslår å legge miljøavgiften på emballasje ved å innføre avgifter på to grupper drikkevareemballasje etter innhold og emballasjetype. En slik omlegging kan dog føre til en del konsekvenser som det ikke er tatt hensyn til. Når en så vet at bransjen ikke har fått anledning til å tilkjennegi sitt syn, er det etter disse medlemmers syn formålstjenlig å avvente en gjennomføring av en ny ordning til bransjen har vært hørt.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot en omlegging av systemet nå, men ber Regjeringen i samarbeid med bransjen selv utarbeide et nytt system for emballasjeavgifter.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener grunnavgiften bør avvikles i forbindelse med omlegging av systemet og ber Regjeringen fremme forslag om dette sammen med fremleggelsen av nytt system emballasjeavgifter. Inntil så skjer opprettholder disse medlemmer grunnavgiften og fremmer følgende forslag:

"GRUNNAVGIFT PÅ ENGANGSEMBALLASJE FOR DRIKKEVARER

§ 1 skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales grunnavgift til statskassen på engangsemballasje på drikkevarer med kr 0,81 pr. emballasjeenhet. Som engangsemballasje anses emballasje som ikke kan gjenbrukes.

Grunnavgiften på engangsemballasje for produkter som omfattes av Stortingets vedtak om avgift på brennevin og vin m.m. § 1 første ledd nr. 1-3, inngår ikke i beregningsgrunnlaget for merverdiavgiften.

Departementet kan fastsette en forenklet avgiftsberegning for varer som reisende innfører til personlig bruk utover avgiftsfri kvote.

§ 2 skal lyde:

Unntatt fra avgiftsplikten er engangsemballasje for:

• a) Melk, melkeprodukter.

• b) Drikkevarer fremstilt av kakao og sjokolade og konsentrater av dette.

• c) Varer i pulverform.

§ 3 skal lyde:

På vilkår departementet kan fastsette, fritas, refunderes eller ytes tilskudd for avgift på varer som:

• a) Selges til eller innføres av utenlandske diplomatiske og konsulære tjenestemenn som nyter personlig tollfrihet.

• b) Fra tilvirkers eller importørs lager

  • 1. utføres til utlandet,

  • 2. leveres som proviant m.v. til bruk eller salg om bord i fartøyer eller luftfartøyer i utenriks fart, eller leveres til bruk i forbindelse med utforsking og utnytting av undersjøiske naturforekomster i havområder utenfor norsk territorialgrense, etter de samme bestemmelser som gjelder for toll,

  • 3. legges inn på tollager, når varene er bestemt til utførsel eller til bruk som nevnt i tolltariffens innledende bestemmelser § 24 nr. 1.

  • 4. Bringes med som reisegods eller reiseutstyr til personlig bruk.

§ 4 skal lyde:

Departementet kan fastsette nærmere bestemmelser om grunnlaget for avgiften og om avgrunding av avgiftsbeløpene.

§ 6 skal lyde:

Departementet kan frita for eller sette ned avgiften når det oppstår enkelttilfeller eller situasjoner som ikke var overveiet da avgiftsvedtaket ble truffet og når avgiften i det spesielle enkelttilfellet får en utilsiktet virkning.

§ 7 skal lyde:

Departementet kan i forskrift gi regler om avgrensning og utfylling av bestemmelsene i §§ 1 og 2.

§ 8 skal lyde:

Departementet kan gi forskrift om at skyldig avgiftsbeløp og tilgodebeløp som er lavere enn en nærmere fastsatt grense, ikke skal betales eller tilbakebetales."

6.5 Avgift på tobakksvarer (kap. 5531, post 70)

Sammendrag

Avgiften på tobakksvarer er en kvantumsavgift hvor avgiftssatsene er inndelt i seks grupper; sigarer, sigaretter, røyketobakk, snus, skrå og sigarettpapir/hylser. De gjeldende satser for tobakksavgiften i 1999 er, omregnet i øre pr. gram eller stk:

1) En sigarett veier om lag 1 gram

Alle sigaretter med lengde til og med 90 mm, eksklusive eventuelle filter, avgiftslegges med samme sats. Sigaretter med lengde mellom 90 m.m. og 180 m.m. avgiftslegges som to sigaretter osv.

Som et ledd i utjevningen av avgiftsnivået mellom sigaretter og røyketobakk foreslås avgiften på røyketobakk økt med 15 pst. utover forventet prisvekst. Det foreslås også å øke avgiftene på sigarer, snus og skrå i samme grad som avgiften på røyketobakk, dvs. med 15 pst. reelt.

På bakgrunn av etablering av tollfrihet for tobakksvarer, foreslås det en isolert satsøkning på 0,3 pst. på alle tobakksvarer. Den samlede økningen i avgiftssatsen på røyketobakk, sigarer, sigarettpapir, snus og skrå blir dermed 15,3 pst. reelt, mens avgiften på sigaretter økes med 0,3 pst. reelt.

Som følge av forslaget vil avgiftssatsene for tobakksvarer i 2000 bli som i tabellen nedenfor.

1) En sigarett veier om lag 1 gram

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unntatt medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, sluttar seg til Regjeringa sitt forslag.

Dette er i samsvar med dette flertallets forslag til bevilgning under kap. 5531 post 70 på 7 380 mill. kroner, som er det samme som Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil hevde at de skyhøye avgiftene på tobakksvarer, sammen med avgiftsnivået på alkohol er en av hovedårsakene til problemene med smugling, og en stadig mer omseggripende grensehandel med nabolandene. For å utjevne forskjellene i avgiftsnivåene ønsker disse medlemmer å senke avgiftene på tobakk ned til samme avgiftsnivå som i Sverige. Det vises for øvrig til våre generelle merknader i Innst. S. I (1999-2000) og våre merknader og forslag i avsnitt 6.3 i denne innstilling.

Avgiftene vil i Fremskrittspartiets opplegg få følgende prosentvis reduksjon:

Fremskrittspartiets forslag til avgiftsnivå vil føre til følgende reduksjoner i prisen på følgende:

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"AVGIFT PÅ TOBAKKVARER

§ 1 skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales avgift til statskassen etter følgende satser av:

• a) Sigarer: 0,34 kroner pr. gram av pakningens nettovekt. Vekten av fastmunnstykke skal tas med i den nettovekt som danner grunnlaget for beregning av avgiften.

• b) Sigaretter: 0,85 kroner pr. stk. Med én sigarett menes en sigarett som har en lengde til og med 90 mm, som to regnes sigaretten dersom den har en lengde på over 90 mm, men maks 180 mm, osv. Filter og munnstykke tas ikke med ved beregningen av lengden.

• c) Røyketobakk, karvet skråtobakk, råtobakk i forbrukerpakning: 0,60 kroner pr. gram av pakningens nettovekt.

• d) Skråtobakk: 0,19 kroner pr. gram av pakningens nettovekt.

• e) Snus: 0,12 kroner pr. gram av pakningens nettovekt.

• f) Sigarettpapir og sigaretthylser: 0,00 kroner pr. stk. av innholdet i pakningen.

Departementet kan fastsette en forenklet avgiftsberegning for varer som reisende innfører til personlig bruk utover avgiftsfri kvote."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5531 post 70 på 4 742 mill. kroner, som er 2 638 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre støtter ikke Regjeringens forslag om økninger i avgiftene på tobakksvarer. Disse medlemmer ser med sterk uro på hvordan handelslekkasjen til utlandet har utviklet seg. Disse medlemmer konstaterer at sammen med høye matvarepriser er hovedgrunnen til handelslekkasjen det høye avgiftsnivået i Norge.

Disse medlemmer vil derfor foreslå kun å prisjustere avgiftene på tobakksvarer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"AVGIFT PÅ TOBAKKVARER

§ 1 skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales avgift til statskassen etter følgende satser av:

• a) Sigarer: kr 0,81 pr. gram av pakningens nettovekt. Vekten av fastmunnstykke skal tas med i den nettovekt som danner grunnlaget for beregning av avgiften.

• b) Sigaretter: 1,62 pr. stk. Med én sigarett menes en sigarett som har en lengde til og med 90 med mer, som to regnes sigaretten dersom den har en lengde på over 90 mm, men maks 180 mm, osv.

• c) Filter og munnstykke tas ikke med ved beregningen av lengden.

• d) Røyketobakk, karvet skråtobakk, råtobakk i forbrukerpakning: kr 0,97 pr. gram av pakningens nettovekt.

• e) Skråtobakk: kr 0,46 pr. gram av pakningens nettovekt.

• f) Snus: kr 0,46 pr. gram av pakningens nettovekt.

• g) Sigarettpapir og sigaretthylster: kr 0,020 pr. stk. av innholdet i pakningen.

Departementet kan fastsette en forenklet avgiftsberegning for varer som reisende innfører til personlig bruk utover avgiftsfri kvote."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning på kap. 5531 post 70 på 7 115 mill. kroner som er 265 mill. kroner lavere enn i Regjeringens forslag, jf. kap. 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har forståelse for målet om å jevne ut avgiftsnivået mellom sigaretter og røyketobakk. Dette medlem mener imidlertid at denne avgiftsforskjellen må tas over flere år, og vil peke på at en slik målsetting også kan nås over tid ved å ikke prisjustere avgiften på sigaretter. Dette medlem vil derfor halvere den avgiftsøkning på tobakk som Regjeringen foreslår til 8,8 pst. nominelt.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"AVGIFT PÅ TOBAKKVARER

§ 1 første ledd skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales avgift til statskassen etter følgende satser av:

• a) Sigarer: kr 0,86 pr. gram av pakningens nettovekt. Vekten av fastmunnstykke skal tas med i den nettovekt som danner grunnlaget for beregning av avgiften.

• b) Sigaretter: kr 1,62 pr. stk. Med én sigarett menes en sigarett som har en lengde til og med 90 med mer, som to regnes sigaretten dersom den har en lengde på over 90 med mer, men maks 180 m.m. osv. Filter og munnstykke tas ikke med ved beregningen av lengden.

• c) Røyketobakk, karvet skråtobakk, råtobakk i forbrukerpakning: kr 1,03 pr. gram av pakningens nettovekt.

• d) Skråtobakk: kr 0,49 pr. gram av pakningens nettovekt.

• e) Snus: kr 0,49 pr. gram av pakningens nettovekt.

• f) Sigarettpapir og sigaretthylser: kr 0,022 pr. stk. av innholdet i pakningen."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5531 post 70 på 7 230 mill. kroner, som er 150 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

6.6 Motorvognavgiftene (kap. 5536)

6.6.1 Innledning

Sammendrag

Motorvognavgiftene omfatter seks avgifter med til dels ulik begrunnelse og målsetning. Avgiftene kan deles i to hovedgrupper; bruksavhengige og ikke-bruksavhengige avgifter. De bruksavhengige avgiftene består av bensinavgiften og autodieselavgiften, som bl.a. er innført for å stille brukeren overfor de eksterne kostnader. Nivået på disse avgiftene skal i prinsippet være slik at brukeren stilles overfor vegbruks-, ulykkes- og miljøkostnadene. De øvrige motorvognavgiftene er ikke-bruksavhengige. Disse er primært fiskalt begrunnet. Engangsavgiften er også utformet for å motivere til en mer trafikksikker og ­miljøvennlig bilpark.

Avgifter på tyngre kjøretøy

I budsjettet for 2000 legges det fram flere forslag som berører transportnæringen:

• – Vektårsavgiften reduseres til EUs absolutte minstesatser

• – Det innføres en miljødifferensiert komponent i vektårsavgiften

• – Autodieselavgiften heves reellt med 3,7 pst.

• – Det innføres en tilleggsavgift på 25 øre/liter for autodiesel med svovelinnhold over 0,005 pst.

Grønn skattekommisjon pekte på at forskjellige avgiftsnivåer på diesel og bensin ikke hadde grunnlag i ulike miljøkostnader. Et flertall i kommisjonen foreslo å øke autodieselavgiften til nivå med bensinavgiften. I St.prp. nr. 54 (1997-1998) Grønne skatter ble det varslet at kommisjonens forslag om å jevne ut drivstoffavgiftene ville bli vurdert. Det vises også til den interdepartementale arbeidsgruppen som vurderte avgiftene på godstransport på veg mer generelt, og som la fram sin rapport i oktober 1997. Arbeidsgruppen pekte på flere forhold som tilsa at dagens avgiftsnivå for godstransport på veg ikke dekker de eksterne kostnader fullt ut. Arbeidsgruppen foreslo bl.a. å redusere progresjonen i vektårsavgiften og isteden innføre en komponent differensiert etter miljøegenskapene ved kjøretøyene.

Etter de omleggingene som er foreslått for 2000, mener Regjeringen at både struktur og nivå for avgiftene for tyngre kjøretøy er bedre egnet til å prise de miljøkostnadene som tungtransporten forårsaker.

Virkninger på tungtransporten av de ulike avgiftsforslagene

Kjøretøy over 12 tonn benytter om lag 40 pst. av det samlede forbruket av avgiftspliktig diesel i Norge. En økning i avgiftene på autodiesel kan gi en samlet kostnadsøkning på nesten 100 mill. kroner for tungtransportnæringen i 2000. Av dette utgjør den generelle økningen i avgiften på autodiesel 50-60 mill. kroner. I 2000 er tilleggsavgiften på autodiesel med svovelinnhold over 0,005 pst. anslått å øke kostnadene for t­ungtransporten med om lag 40 mill. kroner. Det er da forutsatt at om lag halvparten av markedet blir dekket av lavsvovlet autodiesel. Virkningen av denne avgiften vil imidlertid være midlertidig. Det antas at oljebransjen er i stand til å forsyne hele markedet med lavsvovlet diesel i løpet av året.

Stortinget har flere ganger bedt Regjeringen om å legge fram forslag om å harmonisere avgiftssystemet for tyngre kjøretøy med avgiftene i andre land. EØS-avtalen legger bindinger på mulighetene for å redusere vektårsavgiften. Gjennom en særskilt tilpasningstekst har Norge forpliktet seg til å videreføre vår nasjonale vektårsavgift på en slik måte at­­ konkurransen ikke vris. Dette innebærer at Norge er forpliktet til ikke å benytte satser som er lavere enn de minimumssatsene som er fastsatt i EUs rådsdirektiv 99/62/EU for kjøretøy eller vogntog som er omfattet av direktivet. Regjeringen foreslår å redusere vektårsavgiften til EUs absolutte minstesatser.

Den interdepartementale arbeidsgruppen foreslo at en miljødifferensiert årsavgift ble innført for alle dieseldrevne kjøretøy med tillatt totalvekt over 3,5 tonn. Differensieringen ble foreslått knyttet opp til hvilke utslippskrav kjøretøyene tilfredsstiller. Regjeringen har foreslått at den miljødifferensierte årsavgiften kun skal gjelde dieseldrevne kjøretøy fra 12 tonn som inngår i vektårsavgiften. Arbeids­gruppen foreslo at avgiften skulle differensieres utfra om kjøretøyene tilfredsstilte EURO I, EURO II eller ingen av kravene. EURO I er EUs utslippskrav til kjøretøy registrert etter 1. oktober 1993 og EURO II er til kjøretøy registrert etter 1. oktober 1996. I EU vurderes det nye krav til utslipp fra kjøretøy. Dette kan senere implementeres i avgiftssystemet.

Tabell 10: Virkninger av redusert vektårsavgift og innføring av miljødifferensiert årsavgift på ulike kjøretøy Kroner

Samlet vil en redusert vektårsavgift og en miljødifferensiert komponent i vektårsavgiften gi redusert avgiftsbelastning for nyere biler med luftfjæring og økt avgiftsbelastning for eldre biler med andre fjæringssystemer. Tabell xx viser to eksempler på avgifter i forhold til dagens system og det systemet som foreslås. Kjøretøyene er differensiert etter alder og avhengig av om de har luftfjæring (LF) eller andre fjæringssystemer (AF).

Tabell 10 viser at et relativt tungt vogntog med luftfjæring vil få en vesentlig avgiftslette dersom vogntoget tilfredsstiller EURO I eller nyere krav. For lettere kjøretøy som allerede i 1999 hadde lave avgiftssatser i vektårsavgiften, vil det bli en liten avgiftsøkning dersom kjøretøyet oppfyller EURO II. Som angitt i tabellen vil eldre kjøretøy som ikke har luftfjæring få økt avgiftsbelastning.

Konkurransevridninger

Økt avgift på autodiesel vil ha liten betydning for konkurransesituasjonen mellom norske og utenlandske transportører, jf. nærmere omtale i St.prp. nr. 54 (1997-1998) Grønne skatter. Økte drivstoffkostnader vil imidlertid påvirke konkurranseforholdene mellom godstransport på veg og andre transportformer.

Endringene i de faste avgiftene som vektårsavgiften, kan imidlertid påvirke konkurranseforholdene mellom norske og utenlandske transportører. Dette skyldes at vektårsavgiften avhenger av hvilket land kjøretøyet er registrert i. Som nevnt over vil nyere kjøretøy, som i større grad har luftfjæring, oppnå en lettelse i avgiften. Disse kjøretøyene vil få en konkurransefordel sammenlignet med transportører i andre land. Derimot vil eldre kjøretøy med andre fjæringssystemer få økte kostnader. Dette er i stor grad vogntog med betydelig totalvekt som konkurrerer med utenlandske aktører. Nye og store kjøretøy vil få en betydelig reduksjon i vektårsavgiften som på langt nær motsvares av den miljødifferensierte årsavgiften, jf. tabell 3.3 i proposisjonen.

Samlet endret avgiftsbelastning

Endringene i avgifter vil samlet sett bety nesten 150 mill. kroner i økte kostnader for kjøretøy med totalvekt f.o.m. 12 tonn. Tallene er nærmere spesifisert i tabell 3.4 i proposisjonen.

Tabell 11: Endret avgiftsbelastning for tungtransporten

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, har merka seg Regjeringa si omtale av motorvognavgiftene for tyngre køyretøy.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker at de som har behov for det skal kunne kjøpe seg en sikker, miljøriktig og rimelig personbil, basert på eget behov, og ikke på de behov Staten definerer gjennom progresjonen i avgiftssystemet. Disse medlemmer forstår ikke tankegangen bak at Norge, som en stor oljeprodusent, skal ha en av verdens høyeste drivstoffavgifter.

Bil og bilbruk er en viktig del av folks hverdag. I et land med store avstander og spredt bebyggelse er privatbilen det viktigste transportmiddel. For mange er bilen et uunnværlig fremkomstmiddel for å komme til og fra arbeid. Bilen er i tillegg et fleksibelt transportmiddel som gir mange anledning til å utnytte ferie og fritid på en fornuftig måte, blant annet familier som har barn som skal på fotballtrening eller å øve i musikkkorpset.

Bilen gir også befolkningen en unik mulighet til å oppleve nye ting, eller på en effektiv måte komme seg ut i naturen, enten som en ren rekreasjon eller for å drive jakt eller fiske.

Dessverre legger det særnorske avgiftsnivået- og systemet sterke hindringer i veien for at befolkningen kan utnytte disse mulighetene.

Fremskrittspartiet ønsker å forandre på dette gjennom betydelige avgiftsreduksjoner.

Vektårsavgiften foreslåes satt ned til EUs minimumskrav. Dette er i og for seg positivt, men ulempen er at det samtidig foreslås en miljødifferensiert årsavgift for kjøretøy med totalvekt over 12 tonn. Dette fører i realiteten til en avgiftsskjerpelse for denne type transportmiddel. Fremskrittspartiet konstaterer at de samlede avgiftene for transportnæringen er langt høyere enn bedrifter i sammenlignbare land. Dette svekker ikke bare transportbedriftenes konkurransesituasjon, men i stor grad også det øvrige næringsliv. Disse medlemmer går på denne bakgrunn imot de forandringer regjeringen foreslår. Dette vil gi en avgiftsreduksjon for næringslivet og forbrukere på 55 mill. avgiftskroner.

Disse medlemmer ser ingen grunn til at et oljeproduserende land som Norge skal ha høyere dieselavgift enn sine naboland. Fremskrittspartiet ønsker et lavere avgiftsnivå på diesel for både bedrifter og enkelt personer.

Fremskrittspartiet erkjenner at avstand i Norge er store. Det er også store avstander fra produksjonsstedene i Norge til markedene i Europa, dette påfører norske bedrifter store konkurransemessige ulemper. Høye drivstoffavgifter forsterker disse avstandskostnadene. Fremskrittspartiet erkjenner at jo lengere ut i distrikts-Norge en bedrift etablerer seg, jo større blir avstandskostnadene til markedet, og jo viktigere blir det å minimalisere disse kostnadene. Fremskrittspartiet ønsker at bedrifter skal kunne etablere seg der forholdene naturlig ligger best til rette for det, og stiller seg derfor uforstående til at staten, blant annet gjennom dieselavgiften, øker avstandskostnadene slik at det blir vanskeligere å etablere- og drive produksjonsbedrifter i distrikts-Norge. Fremskrittspartiet foreslår derfor at avgiften på diesel senkes med 1,20 kroner pr. liter.

Regjeringen foreslår videre at det skal innføres en tilleggsavgift for diesel på 25 øre pr. liter. Dette skal bare gjelde for diesel med svovelinnhold på over 0,005 pst. Problemet er at denne type diesel ikke finns på markedet i Norge. Fremskrittspartiet går derfor imot at denne ekstraavgiften innføres. Fremskrittspartiet ser selvsagt positivt på at en ordning med miljø diesel innføres, men Regjeringen bør etter disse medlemmers syn fremme forslag der denne dieseltype har lavere avgift enn øvrig diesel. På den måten gis oljeselskapene mulighet til å etablere salgssteder rundt om i landet for den nye dieseltypen uten at dette rammer bedrifter ute i distrikts-Norge.

Disse medlemmer registrerer at Regjeringen hevder at en høy dieselavgift vil ha liten betydning for konkurranse situasjonen mellom norske og utenlandske transportører, dette betviler disse medlemmer.

Samlet vil Fremskrittspartiets forslag gi en reduksjon i dieselavgiftene i forhold til Regjeringens forslag på 1,46 kroner, noe som etter disse medlemmers syn både vil styrke konkurranseevnen for norske transportører, forbedre norske produksjonsbedrifters konkurranseevne men ikke minst vil forslaget komme befolkningen til gode i form av lavere transportkostnader.

Disse medlemmers forslag til avgiftsnivå på diesel forbedrer konkurransevilkårene for bedriftene med 1450 mill. kroner, noe som i stor grad vil harmonisere avgiftsnivået mellom Norge og øvrige nordiske landene.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at regjeringspartiene dessverre ikke har fulgt opp de løfter som de ga i Veiplanen. Årets budsjettforslag viser at infrastruktur er definitivt ikke et satsingsområde for regjeringen Bondevik.

Disse medlemmer vil peke på at gode kommunikasjoner er en forutsetning for et verdiskapende næringsliv. De store avstandene innenlands og de meget lange avstandene til og fra de viktigste markedene utenlands, forutsetter effektiv transport. Samtidig innebærer gode kommunikasjoner klare gevinster for det enkelte menneske, ved at familie, venner og arbeidsplass kommer nærmere.

Disse medlemmer vil videre peke på at det ikke bare er infrastrukturen som er viktig for å stimulere sysselsettingen og opprettholde bosettingen. Transportavgiftene er også viktige. Derfor foreslår Høyre reduksjoner i bensinavgiften, dieselavgiften og flyseteavgiften.

Disse medlemmer er enig i at vektårsavgiften skal reduseres til EUs absolutte minstesatser. Men disse medlemmer går mot å innføre en miljødifferensiert komponent i vektårsavgiften. Dette vil føre til en avgiftslettelse og bringe Norge mer på linje med andre land vi naturlig kan sammenligne oss med.

Disse medlemmer har videre merket seg at Regjeringen anfører at økt avgift på diesel vil ha liten betydning for konkurransesituasjonen mellom norske og utenlandske transportører. Dette kan disse medlemmer ikke være enig i. Norske transportører får nå mer konkurranse fra utenlandske transportører enn tidligere, også i Norge.

Disse medlemmer går mot å øke dieselavgiften. Regjeringen foreslår videre å innføre en miljøavgift på 25 øre for diesel med svovelinnhold over 0,005 pst. Disse medlemmer viser til at det vil være problemer med å forsyne hele det norske markedet med diesel med lavere svovelinnhold. Bransjen selv henviser til at depotene ikke har tankkapasitet til å skille mellom blank og farget diesel. Disse medlemmer er positiv til at det innføres lavsvoveldiesel, men forutsetter at slik diesel kan distribueres til hele landet, før det innføres miljøavgift.

6.6.2 Engangsavgift på motorvogner m.m. og avgift ved registrering av motorvogner som er bygd opp her i landet (kap. 5536, post 71)

Sammendrag

Avgift på kombinerte biler

Det foreslås en opptrapping av avgiften på kombinerte biler under 3500 kg med 10 prosentpoeng til 45 pst. av avgiften på personbiler i 2000. Dette forslaget antas å redusere de avgiftsmotiverte kjøpene av kombinerte biler betydelig.

Omlegging av engangsavgiften

Stortinget vedtok i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1999 følgende:

"Stortinget ber Regjeringen fra og med 1. juli 2000 gjennomføre endringer i engangsavgiften på motorvogner slik at avgiften legges om fra å være en innførselsavgift til å være en avgift som betales på registreringstidspunktet."

En omlegging av engangsavgiften til en registreringsavgift vil innebære store systemtekniske endringer. Kjøretøy vil ved en slik ordning kunne endres før registrering - uavhengig av om dette skjer her eller i utlandet. Avgrensningsproblemene mht. hva som skal anses som deler kontra hele kjøretøy vil dermed bortfalle. Forslaget vil i større grad muliggjøre avgiftsfri innførsel av kjøretøy som ikke er ment å skulle registreres her landet.

Omleggingen er en stor endring i avgiftssystemet som reiser en rekke problemstillinger. Etter dagens avgiftssystem svares engangsavgiften ved tollbehandlingen (innførsel). Det er bilimportørene som innbetaler avgiften til statskassen. En omlegging til registreringsavgift medfører at avgiftsberegningen må skje uavhengig av tollbehandling. Dette gjør det nødvendig å utarbeide et nytt regelverk og helt nye rutiner i forhold til oppkreving av avgiften. Oppkreving av engangsavgiften framstår i dag som forholdsvis enkel. Ettersom det er bilimportørene som innbetaler avgiften til statskassen, er det relativt få og store avgiftsinnbetalere. En omlegging kan bety at andre enn bilimportørene blir avgiftspliktige, og at antallet avgiftspliktige øker betraktelig.

Omleggingen av engangsavgiften fra en innførselsavgift til en registreringsavgift kan gi et inntektstap for staten ved at avgift etter omleggingen skal betales på et senere tidspunkt. Det nærmere omfanget av dette inntektsbortfallet samt de øvrige budsjettmessige konsekvenser, vil bli beregnet i forbindelse med framleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett 2000.

Engangsavgiften inngår i dag i grunnlaget for beregning av merverdiavgiften. Denne ordningen må vurderes dersom engangsavgiften legges om til en registreringsavgift. Videre vil omleggingen ha konsekvenser i forhold til regelverket om midlertidig bruk av utenlands registrert motorvogn i Norge og betinget fortolling. Det vil også være en rekke andre avgiftstekniske spørsmål som må utredes nærmere. Disse forholdene vil bli vurdert nærmere i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2000.

Ved registrering av kjøretøy som bygges opp her i landet med deler innført fra utlandet, skal det i dag svares oppbyggingsavgift. Dette er også tilfelle når kjøretøy som tidligere har vært registrert her i landet er endret slik at nytt registreringsdokument må opprettes som følge av oppbyggingen. Oppbyggingsavgiften er en garderingsavgift til engangsavgiften, og skal tilsvare summen av toll og avgifter som oppkreves ved innførselen av en tilsvarende motorvogn i oppbygget stand. Regelverket om oppbyggingsavgiften er i dag vedtaksmessig adskilt fra engangsavgiften. Ved en overgang til registreringsavgift vil avgiftsplikten for både oppbyggingsavgift og registreringsavgift oppstå når nye registreringsdokument utferdiges. Departementet vil fram mot Revidert nasjonalbudsjett 2000 vurdere å samle regelverket for engangsavgiften og oppbyggingsavgiften.

En omlegging til registreringsavgift nødvendiggjør også nye dataløsninger. Toll- og avgiftsdirektoratet har igangsatt arbeidet med å legge om avgiften med sikte på iverksettelse fra 1. juli 2000. Det legges i det videre arbeidet ikke opp til endringer i avgiftsnivået eller i de enkelte avgiftsgruppene.

Spesialkjøretøy til brannvesenet

En rekke av brannvesenets kjøretøy blir klassifisert som motorredskap eller lastebil. Slike kjøretøy er ikke avgiftspliktige. Visse spesialkjøretøy f.eks. rednings- og røykdykkerbiler, omfattes av avgiftsplikten, men er på grunn av sin særegne karakter og sitt spesielle bruksformål innvilget dispensasjon fra avgiftsplikten. Det foreslås at fritaket kodifiseres og at det inntas en uttrykkelig bestemmelse i avgiftsvedtaket om fritak for engangsavgift i slike tilfeller. Nærmere vilkår vil bli fastsatt i forskrift.

Vrakpantavgiften

For å styrke motivasjonen til innlevering av kjøretøy, ble vrakpanten økt med 500 kroner til 1 500 kroner pr. kjøretøy som leveres til vraking for 1999. For å finansiere økningen i vrakpanten ble vrakpantavgiften økt med 300 kroner til 1 200 kroner pr. kjøretøy.

Det har, bl.a. i Stortingets spørretime, vært reist spørsmål om utvidelse av vrakpantordningen til også å omfatte kjøretøy som f.eks. busser og lastebiler. På denne bakgrunn er det gjort foreløpige vurderinger av behovet og hensiktsmessigheten av en slik utvidelse av vrakpantordningen. Blant de berørte instanser er det delte meninger om dette er hensiktsmessig. Det er bl.a. vist til en del praktiske og prinsipielle sider som bør vurderes før vrakpantordningen eventuelt utvides. Det må på denne bakgrunn utredes nærmere om en utvidet vrakpantordning for tyngre kjøretøy vil være et egnet virkemiddel. Problemstillingen bør også vurderes i lys av EUs planlagte direktiv om utrangerte kjøretøy. Regjeringen vil komme tilbake til dette i statsbudsjettet for 2001.

For 2000 er det foreslått at vrakpantavgiften økes med 100 kroner. Hensikten er å dekke inn økte driftstilskudd til biloppsamlingsordningen.

Komiteens merknader

Komiteen har merket seg Regjeringens omtale av å legge om engangsavgiften for motorvogner fra en innførselsavgift til en registreringsavgift fra 1. juli 2000, og tar denne orientering til etterretning. Komiteen har videre merket seg Regjeringens omtale av avgiftsfritak for spesialkjøretøy for brannvesenet og slutter seg til forslagene.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, sluttar seg til forslaget om auka vrakpant for å dekke auka driftstilskot til biloppsamlingsordning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, gjør følgende justeringer i bilavgiftene:

• – Kombinerte biler over 3500 kg og inntil 5000 kg gis samme avgift som slike biler under 3500 kg, dvs. 45 pst. av avgiftsgruppe a

• – Definisjon av minibusser endres slik: "Busser under 6 meter med inntil 17 seteplasser hvorav minst 10 er fastmontert i kjøreretningen"

• – For minibusser endres satsen til 30 pst. av avgiften under avgiftsgruppe a.

• – Vektkomponenten i engangsavgiften oppjusteres med 3,1 pst. for klassene inntil 1500 kg. Alt over dette settes vektavgiften til 117,05 pr. kg.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"AVGIFT PÅ MOTORVOGNER M.M.

1. A Engangsavgift på motorvogner m.m.

§ 1 Avgiftsgruppe a, b og d skal lyde:

Avgiftsgruppe a

• 1. Personbiler,

• 2. varebiler klasse 1 og

• 3. understell med motor for slike motorvogner:

Avgiftsgruppe b

• 1. Varebiler klasse 2 og

• 2. understell med motor for slike motorvogner: 20 pst. av avgiften under avgiftsgruppe a.

Avgiftsgruppe d

• 1. Kombinerte biler med totalvekt inntil 5 000 kg og

• 2. understell med motor for slike motorvogner:

45 pst. av avgiften under avgiftsgruppe a.

Ny avgiftsgruppe j skal lyde:

Avgiftsgruppe j

• 1. Busser under 6 meter med inntil 17 seteplasser, hvorav minst 10 er fastmontert i fartsretningen og

• 2. understell med motor for slike motorvogner: 30 pst. av avgiften under avgiftsgruppe a.

§ 2 skal lyde:

Av motorvogner i avgiftsgruppe a-d og g-j skal det i tillegg til avgiften under § 1 svares en vrakpantavgift på kr 1 300 pr. kjøretøy. Avgiften inngår i beregningsgrunnlaget for merverdiavgift."

Dette er i samsvar med flertallets forslag til bevilgning under kap. 5536 post 71 på 7 898 mill. kroner, som er 98 mill. kroner høyere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Flertallet ber departementet utrede tiltak som forhindrer at biler som er registrert første gang etter 1989 utenfor Norges grenser, innføres uten katalytisk avgassrensing.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til den rapport om alternative systemer for beregning av engangsavgifter på personbiler som Transportøkonomisk institutt har utarbeidet på oppdrag av AMCAR Bilpolitisk utvalg. Denne rapporten inneholder beregninger og analyser som indikerer at den sterke progresjonen i dagens system kan ha uheldige effekter både når det gjelder miljø og kollisjonssikkerhet samt samfunnsøkonomi generelt. Disse medlemmer viser til at det er ulike meninger om nivået på og utformingen av systemet for engangsavgiften. Disse medlemmer vil understreke at det uavhengig av disse meningsforskjellene er viktig at det faglige grunnlaget for avgiftens nivå og utforming utredes og belyses grundig, særlig med sikte på at systemet har en positiv effekt på sikkerhet og miljø i trafikken. Disse medlemmer mener at rapporten fra Transportøkonomisk institutt har bekreftet behovet for en slik utredning.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn be Regjeringen om å foreta en utredning og grundig vurdering av det gjeldene og alternative system for beregninger av engangsavgiften på personbiler, bl.a. med utgangspunkt i Rapport nr. 434/1999 fra Transportøkonomisk institutt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at engangs- avgiftssystemet er bygd opp med en meget sterk progresjon, noe som blant annet gjør kraftige utslag for familiebiler og biler med mye innebygd sikkerhetsutstyr. Progresjonen i avgiftssystemet fører til at befolkningen i stor grad er henvist til å kjøpe personbil på nederste hylle. Biler som i andre land er vanlige bruksbiler blir, på grunn av påslaget av avgift, i Norge å regne som luksusbiler og vanlige arbeidsfolk har dermed ikke råd til å kjøpe disse bilene. Nivået på avgiftene har ført til at bilparken i Norge i stor grad består av eldre biler.

Dessverre fører dette til at bilene ikke har innebygd den mest moderne motorteknologi, som igjen fører til at bilparken forurenser miljøet mer enn nødvendig.

Disse medlemmer ønsker at vanlige lønnsmottagere i større utstrekning skal settes i stand til å investere i sikre og miljøriktige biler, basert på det behov den enkelte har. Fremskrittspartiet ønsker ikke at barnefamilier skal måtte kjøpe seg ombygde kombinertbiler for få en bil som dekker deres behov. Derfor ønsker partiet å legge til rette for at familiebiler kommer i en prisklasse som setter familien i stand til å kjøpe den bilen de har behov for. I disse medlemmers opplegg er kombinertbilen fjernet, bakgrunne for dette er at disse medlemmer senker avgiften så mye at dagens kombinertbiler vil bli billigere enn med dagens avgift.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn bruke 1500 mill. kroner på å dempe progresjonen i engangsavgiftssystemet for motorvogner.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"AVGIFT PÅ MOTORVOGNER M.M.

1. A. Engangsavgift på motorvogner m.m.

§ 1 avgiftsgruppe a og d skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. juni 1959 nr. 2 betales avgift til statskassen ved innførsel og innenlandsk tilvirking av motorvogner i henhold til følgende avgiftsgrupper og satser:

Avgiftsgruppe a:

• 1. Personbiler,

• 2. varebiler klasse 1 og

• 3. understell med motor for slike motorvogner:

kr 22,90 pr. kg vektavgiftsgrunnlaget,

dessuten:

kr 6,97 pr. cm3 av slagvolumet,

dessuten:

kr 91,20 pr. kW av motoreffekten.

Avgiftsgruppe d:

Utgår.

Ny § 2 skal lyde:

Av motorvogn i avgiftsgruppene a – c og g – i skal det i tillegg til avgift under § 1 svares en vrakpant på kr 1 200 pr. kjøretøy. Avgiften inngår i beregningsgrunnlaget for merverdiavgift."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5536 post 71 på 6 300 mill. kroner, som er 1 500 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre er av den oppfatning at bil og bilbruk er en viktig del av folks hverdag. I et land med store avstander og spredt bebyggelse er privatbilen et viktig transportmiddel. For mange er bilen et uunnværlig fremkomstmiddel for å komme til og fra arbeid. Bilen gir også mange anledning til å utnytte ferie og fritid på en fornuftig måte ved at den er et fleksibelt transportmiddel for familien.

Disse medlemmer viser til engangsavgiften er bygd opp i et system der tre typer avgifter er slått sammen. Disse avgiftene er bygd opp med en meget sterk progresjon som blant annet straffer familiebiler og biler med mye innebygd sikkerhetsutstyr. Disse medlemmer viser til at i forbindelse med budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene, innføres det en ny avgiftsklasse og økt progresjonen i vektavgiften økes ytterligere. Disse medlemmer vil derfor ta opp Regjeringens opprinnelige forslag.

Disse medlemmer går imidlertid i mot Regjeringens opptrapping av avgiften på kombinerte biler. Disse medlemmer foreslår at avgiften holdes på dagens nivå.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"AVGIFT PÅ MOTORVOGNER M.M.

1. A Engangsavgift på motorvogner m.m.

§ 1 skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. juni 1959 nr. 2 betales avgift til statskassen ved innførsel og innenlandsk tilvirkning av motorvogner i henhold til følgende avgiftsgrupper og satser:

Avgiftsgruppe a:

• 1. Personbiler,

• 2. varebiler klasse 1 og

• 3. understell med motor for slike motorvogner:

Avgiftsgruppe a:

kr 24,40 pr. kg av de første 1 150 kg av vektavgiftsgrunnlaget,

kr 48,81 pr. kg av de neste 250 kg av vektavgiftsgrunnlaget,

kr 97,61 pr. kg av resten (vektavgift).

dessuten:

kr 7,43 pr. cm3av de første 1 200 cm3 av slagvolumet,

kr 19,45 pr. cm3av de neste 600 cm3 av slagvolumet,

kr 45,74 pr. cm3av de neste 400 cm3 av slagvolumet,

kr 57,15 pr. cm3av resten (slagvolumavgift).

dessuten:

kr 97,18 pr. kW av de første 65 kW av motoreffekten,

kr 354,45 pr. kW av de neste 25 kW av motoreffekten,

kr 709,12 pr. kW av de neste 40 kW av motoreffekten,

kr 1 200,00 pr. kW av resten (motoreffektavgift).

Avgiftsgruppe b:

• 1. Varebiler klasse 2,

• 2. kombinerte biler med totalvekt 3 500 kg inntil 5 000 kg,

• 3. busser under 6 m med inntil 17 seteplasser og

• 4. understell med motor for slike motorvogner: 20 pst. av avgiften under avgiftsgruppe a.

Avgiftsgruppe c:

• 1. Campingbiler og

• 2. understell med motor for slike motorvogner: 28 pst. av avgiften under avgiftsgruppe a.

Avgiftsgruppe d:

• 1. Kombinerte biler med totalvekt under 3 500 kg og understell med motor for slike motorvogner:

• 2. 35 pst. av avgiften under avgiftsgruppe a.

§ 2 skal lyde:

Av motorvogner i avgiftsgruppe a-d og g-i skal det i tillegg til avgiften under § 1 svares en vrakpantavgift på kr 1 300 pr. kjøretøy. Avgiften inngår i beregningsgrunnlaget for merverdiavgift."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5536 post 71 på 7 710 mill. kroner, som er 90 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

6.6.3 Årsavgift på motorvogner m.v. (kap. 5536, post 72)

Sammendrag

Årsavgiften pålegges en rekke forskjellige typer kjøretøy med tillatt totalvekt inntil 12 tonn. Avgiften pålegges etter fire forskjellige satser, avhengig av type kjøretøy (gjeldende satser for 1999 i parentes):

• 1. Personbiler, varebiler, campingbiler, minibusser, kombinerte biler under 3 500 kg (1 965 kroner pr. år)

• 2. Campingtilhengere med egenvekt over 350 kilo (1 005 kroner pr. år)

• 3. Motorsykler (1 550 kroner pr. år)

• 4. Lastebiler, trekkbiler og kombinerte biler med tillatt totalvekt mellom 3 500 og 12 000 kg (1 140 kroner pr. år)

Det foreslås å prisjustere satsene for årsavgiften for 1999. Dette gir en avgiftssats på 2 005 kroner for motorvogner i gruppe 1, 1 025 kroner for gruppe 2, 1 580 kroner for gruppe 3 og 1 165 kroner for gruppe 4.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg Regjeringens forslag til satser for årsavgift og slutter seg til disse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser på årsavgiften som en urettferdig avgift som spesielt rammer de som bruker bilen lite, f.eks. eldre. Disse gruppene betaler en uforholdsmessig stor andel av veikostnadene i forhold til hva de i virkeligheten belaster veinettet. Fremskrittspartiet ønsker å gjøre noe med dette, og foreslår å senke denne avgiften med 205 kroner. Dette vil gi en årsavgift på 1800 kroner pr. år.

Disse medlemmer ønsker et årsavgiftssystemet som i større grad tar hensyn til hvor mange måneder av året kjøretøyet brukes, og ønsker på denne bakgrunn at årsavgift kun skal betales for de kvartaler av året som bilen er registrert.

Disse medlemmer konstaterer at motorsykkelen gjennom å ha bare to hjul belaster veisystemet langt mindre enn personbilen. Når en i tillegg vet at motorsykkelen bare brukes deler av året, er nivået på årsavgiften spesielt urettferdig. Fremskrittspartiet ser derfor ikke noen grunn til at motorsykler skal belastes med nesten samme årsavgift som personbiler, og forslår derfor at årsavgiften for motorsykkeler settes til 750 kroner pr. år, dette er en besparelse for den enkelte på 830 kroner.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag i statsbudsjettet for 2000 om at årsavgiften kun skal betales for den del av året kjøretøyet er registrert."

Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:

"AVGIFT PÅ MOTORVOGNER M.M.

II. Årsavgift

§ 1 skal lyde:

For 2000 betales i henhold til lov av 19. juni 1959 nr. 2 avgift til statskassen med:

• 1. 1 800 kroner av:

• • a) Personbiler

  • b) Varebiler

  • c) Campingbiler med tillatt totalvekt mindre enn 12 000 kg

  • d) Busser under 6 meter med inntil 17 seteplasser (minibusser)

  • e) Kombinerte biler med tillatt totalvekt mindre enn 3 500 kg

  • f) Årsprøvekjennemerke for kjøretøy

• 2. 1 005 kroner av campingtilhengere med egenvekt over 350 kg

• 3. 750 kroner av motorsykler; trehjuls, lette, mellomtunge og tunge

• 4. 1 140 kroner av:

• • - lastebiler

  • - trekkbiler

  • - kombinerte biler

  • - med tillatt totalvekt 3 500 kg og mindre enn 12 000 kg."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5536 post 72 på 4 113 mill. kroner, som er 487 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sitt forslag om økt CO2-avgift på bensin. For å kompensere for økte brukskostnader vil dette medlem gjøre det billigere å eie bil, spesielt overfor de deler av landet der det ofte mangler miljøvennlige transportalternativ.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

"AVGIFTER PÅ MOTORVOGNER M.M.

II. Årsavgift

§ 1 nr. 1 skal lyde:

For 2000 betales i henhold til lov av 19. juni 1959 nr. 2 avgift til statskassen med:

• 1. For

• • a) Personbiler

  • b) Varebiler

  • c) Campingbiler med tillatt totalvekt mindre enn 12 000 kg

  • d) Busser under 6 meter med inntil 17 seteplasser (minibusser)

  • e) Kombinerte biler med tillatt totalvekt mindre enn 3 500 kg

  • f) Årsprøvekjennemerker for kjøretøy

  • betales avgift med:

  • kr 1 900 når kjøretøyets eier er bosatt i sone I etter Stortingets vedtak om fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2000 § 1 om arbeidsgiveravgifter,

  • kr 900 når kjøretøyets eier er bosatt i sone II, og

  • kr 0 når kjøretøyets eier er bosatt i sone III, IV og V.

Registrert bosted pr. 1. januar 2000 legges til grunn for avgiftsplikten."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5536 post 72 på 3 610 mill. kroner, som er 990 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

6.6.4 Vektårsavgift (kap. 5536, post 73)

Sammendrag

Vektårsavgiften pålegges kjøretøy med tillatt totalvekt f.o.m. 12 tonn. Dersom kjøretøyet med tillatt totalvekt over 9 tonn skal trekke tilhenger med tillatt totalvekt over 13 tonn, skal det betales en tilleggsavgift beregnet etter totalvekten for den tyngste tilhenger som ønskes benyttet. Avgiften er gradert etter kjøretøyets/tilhengerens totalvekt og antall aksler.

Fra 1. juli 1997 ble satsene i vektårsavgiften redusert slik at satsene for flere kjøretøykategorier nå er på nivå med EUs minimumssatser for kjøretøy uten luftfjæring, dog slik at ingen satser er lavere enn den ordinære årsavgiften for kjøretøy med tillatt totalvekt mellom 3,5 og 12 tonn. I 1999 er satsen for kjøretøy mellom 12 og 15 tonn 1 155 kroner pr. år. Deretter stiger satsene til maksimalt 6 445 kroner pr. år for de tyngste kjøretøyene, 25 tonn og over. For tilhengere varierer satsene fra 1 699 kroner til 7 378 kroner pr. år.

Det er nå utarbeidet et nytt direktiv for tyngre kjøretøy i EU-rådsdirektiv 1999/62 av 17. juni 1999. For å tilpasse avgiftene for tyngre kjøretøy med avgiftene i EU, er det foreslått å differensiere vektårsavgiften ut fra om kjøretøyet har luftfjæring eller andre fjæringssystemer. I tillegg blir det foretatt en fullstendig tilpasning av satsene etter EUs minstesatser.

En forutsetning for å kunne sette i verk en slik endring er at det sentrale kjøretøyregisteret har opplysninger om kjøretøyets fjæringssystem. Dette systemet vil bli innarbeidet i kjøretøyregisteret hos Vegdirektoratet, men vil ikke være klart før 2. halvår 2000. Det foreslås derfor at omleggingen skjer fra 1. juli 2000. Gjeldende satser vil bli prisjustert fra 1. januar 2000 til den nye satsstrukturen trer i kraft.

Ved omregningene av satsene for vektårsavgiften er det lagt til grunn en valutakurs for euro på 8,20 kroner. Satsene for vektårsavgiften er skissert i tabell 3.5 for dieseldrevne kjøretøy f.o.m. 12 tonn og i tabell 3.6 for kombinasjonen av kjøretøy. Avgiften differensieres utfra tillatt totalvekt, antall aksler på kjøretøy og henger, og etter fjæringssystem.

En omlegging av vektårsavgiften til EUs minstesatser vil isolert sett gi et bokført provenytap på om lag 65 mill. kroner i 2000. Omleggingen må ses i ­sammenheng med at det innføres en miljødifferensiert komponent i vektårsavgiften.

Tabell 12. Vektårsavgift for dieseldrevne kjøretøy f.o.m. 12 tonn. Kroner

Kilde: Finansdepartementet.

Tabell 13. Vektårsavgift for kombinasjoner av kjøretøy (vogntog). Kroner

Kilde: Finansdepartementet.

Miljødifferensiert komponent i vektårsavgiften

Det foreslås innført en miljødifferensiert årsavgift på dieseldrevne kjøretøy f.o.m. 12 tonn som er omfattet av vektårsavgiften. I tillegg til at utslipp avhenger av vekt og antall kjørte kilometer, som det delvis tas hensyn til gjennom drivstoffavgiftene og vektårsavgiften, vil det også avhenge av kjøretøyets alder, eller benyttet teknologi ved produksjon av kjøretøyet. Differensiering av avgiften vil i prinsippet avspeile forskjeller i eksterne kostnader som følge av at kjøretøyene har ulikt utslippsnivå. En differensie­ring utfra kjøretøyets alder vil stimulere til en mer miljøvennlig sammensetning av bilparken.

For å opprette en gjennomførbar miljødifferensie­ring foreslås miljøkomponenten i vektårsavgiften knyttet opp mot registreringsdato.

For å unngå at bruktimporterte kjøretøy blir avgiftslagt i enn lavere klasse en det typegodkjenningen tilsier, knyttes differensieringen av avgiften til førstegangsregistrering i utlandet.

En del kjøretøy vil kunne oppfylle strengere krav til utslipp enn det registreringsdatoen isolert tilsier. For at avgiften skal virke etter sitt formål, vil det bli etablert en unntaksordning der slike kjøretøy gis lavere sats dersom det kan dokumenteres at kjøretøyet oppfyller strengere krav til utslipp.

Den miljødifferensierte årsavgiften foreslås å inngå som en komponent i vektårsavgiften. Departementet finner det mest hensiktsmessig å innta de nærmere bestemmelsene om miljødifferensiering i forskrift.

De foreslåtte satsene er vist i tabell 3.7 i proposisjonen og differensieres utfra vekt og utslippskrav. Den relative forskjellen i satsene avspeiler de relative utslippsforskjellene i kjøretøy med ulik type­godkjenning.

Tabell xx Miljødifferensiert årsavgift for dieseldrevne kjøretøy f.o.m. 12 tonn

Kilde: Finansdepartementet.

Den miljødifferensierte årsavgiften foreslås i likhet med tilpasning av vektårsavgiften til EUs minstesatser, innført fra 1. juli 2000. Den samlede budsjettvirkningen for endringene er anslått til 50 mill. kroner for 2000.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unntatt medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, har merka seg at Regjeringa gjer framlegg om endringar i vektårsavgiftene for tyngre køyretøy. Endringane inneber mellom anna at vektårsavgifta vert sett til EU sine absolutte minstesatsar og at det vert innført ein miljødifferensiert komponent i vektårsavgifta.

Fleirtalet forutsetter i denne sammenheng av definisjonen luftfjæring refereres til drivende aksel, eventuelt boggi.

Fleirtalet sluttar seg med dette til Regjeringa sitt forslag om å innføre ein miljøkomponent i vektårsavgifta, og til Regjeringa sine forslag til avgiftssatsar.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under avsnitt 6.6.1. i denne innstilling.

Disse medlemmer går imot den foreslåtte endringen fordi den totale omleggingen av avgiftssystemet gir en økt avgiftsbelastning for tyngre kjøretøy.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"AVGIFT PÅ MOTORVOGNER M.M.

III. Vektårsavgift

§ 1 skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. juni 1959 nr. 2 til statskassen betales vektgradert årsavgift på innenlandsregistrerte kjøretøy, etter følgende satser:

Dersom kjøretøy angitt i tabellen over skal trekke tilhengere med totalvekt over 13 000 kg, skal det i tillegg betales avgift avhengig av tyngste tilhenger som ønskes benyttet, etter følgende satser:

Departementet kan gi forskrift om betaling av avgift basert på en dagsats på 2 pst. av full vektårsavgift for de enkelte tilhengergrupper, ved korttidsbruk av tilhenger."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5536 post 73 på 235 mill. kroner, som er 55 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under pkt. 6.6.1 i innstillingen. Disse medlemmer viser videre til at det nå er utarbeidet et nytt direktiv for tyngre kjøretøy i EU-rådsdirektiv 1999/62 av 17. juni 1999. Disse medlemmer er enig i at avgiftene for tyngre kjøretøy skal tilpasses avgiftene i EU og at det foretas en tilpasning til EUs minstesatser.

Disse medlemmer går i imidlertid mot at det i tillegg innføres en miljødifferensiert komponent i vektårsavgiften for dieseldrevne kjøretøy f.o.m. 12 tonn som er omfattet av vektårsavgiften. Disse medlemmer ønsker å redusere transportørenes kostnader i forhold til andre land.

6.6.5 Omregistreringsavgift (kap. 5536, post 75)

Sammendrag

Omsetning av brukte motorvogner og tilhengere er fritatt for merverdiavgift. Det betales i stedet en særavgift ved omregistrering av alle kjøretøy som tidligere har vært registrert i Norge.

Kjøretøyene som omfattes av avgiftsplikten er delt i fire grupper:

• 1. Mopeder, motorsykler m.v.

• 2. Personbiler og busser.

• 3. Lastebiler, varebiler, kombinerte biler, campingbiler m.v.

• 4. Biltilhengere, semitrailere m.v.

Avgiftene er gradert etter vekt og alder. Satsene for omregistreringsavgiften foreslås prisjustert.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle med unntak av medlemene frå Fremskrittspartiet, sluttar seg til Regjeringa sitt forslag om å prisjustere omregistreringsavgifta.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at omregistreringsavgiften på biler er alt for høy og gjenspeiler ikke de faktiske kostnader ved å omregistrere en bil. Disse medlemmene mener at kostnaden ved omregistrering av bil fra en eier til en annen skal være selvfinansierende og ikke en fiskal avgift til statskassen slik som i dag. Som et ledd i å nå dette målet ønsker ikke disse medlemmer å prisjustere omregistreringsavgiften.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"AVGIFT PÅ MOTORVOGNER M.M.

IV. Omregistreringsavgift

§ 1 skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. juni 1959 nr. 2 betales avgift til statskassen ved omregistrering av etternevnte, tidligere her i landet registrerte motorvogner og tilhengere med følgende beløp:

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5536 post 75 på 1 438 mill. kroner, som er 27 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

6.6.6 Avgift på bensin (kap. 5536, post 76)

Sammendrag

Avgiften på bensin er en kvantumsavgift som innbetales av innenlandsk tilvirker og importør. Foruten at bensinavgiften er en fiskal avgift, begrunnes den også med vegbrukskostnader og ulykker. I de senere år har avgiften i større grad også blitt vurdert som et miljøpolitisk virkemiddel. Siden 1986 har avgiften hatt ulike satser for blyholdig og blyfri bensin, og fra 1995 ble det innført et nytt trinn i blydifferensieringen for bensin med maksimalt 0,05 gram blyinnhold pr. liter.

For 2000 foreslås avgiftssatsene prisjustert. Økningen og de nye satsene blir da i kroner pr. liter:

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle med unntak av medlemene frå Fremskrittspartiet og Høyre, sluttar seg til Regjeringa sitt forslag til sats for bensinavgifta.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder bensinavgift. Fremskrittspartiet mener topografi, befolkningstetthet, og ikke minst de store avstandene gjør at avgiftsnivået burde ligge på et langt lavere nivå. Når det i tillegg kan slås fast at Norge ikke bare er selvforsynt, men er en stor eksportør av olje, er det etter Fremskrittspartiets syn uforståelig at Stortingsflertallet ønsker et så høyt avgiftsnivå. Fremskrittspartiet ser på bilen som et gode; både som et rent transportmiddel, men også som en mulighet for befolkningen til å delta i det sosiale liv. Fremskrittspartiet har registrert at mange flytter fra distriktene og inn til større sentra. Ved å senke kostnadene for drivstoff og derved avstandsulempene, vil det etter disse medlemmers syn i større utstrekning ligges til rette for at de som ønsker det, kan bo i spredt bebygde områder.

Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn at bensinavgiften reduseres med 2 kroner pr. liter. Når merverdiavgiften og disse medlemmers forslag til CO2-avgift på bensin medregnes vil dette gi en reduksjon i bensinprisen på 2,50 kroner pr. liter.

Disse medlemmer ønsker en mest mulig stabil og lav drivstoffpris. Dette kan gjøres ved en systemforandring. Når oljeprisen på verdens markedet går opp, så går drivstoffavgiftene i Norge ned. Det motsatte vil gjelde hvis markedsprisen på olje går ned. Dette vil gi stabile drivstoffpriser for forbrukerne og stabile avgiftsinntekter til Staten. Disse medlemmer vil komme tilbake til Stortinget med et forslag om innføring av en slik ordning.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"AVGIFT PÅ MOTORVOGNER M.V.

V. Avgift på bensin

§ 1 første ledd skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales avgift til statskassen på bensin. Avgift betales med følgende beløp pr. liter:

• a) For blyholdig bensin med blyinnhold over 0,05 g/l: 3,13 kroner,

• b) for blyholdig bensin med blyinnhold 0,05 g/l eller under: 2,59 kroner,

• c) for blyfri bensin: 2,34 kroner."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5536 post 76 på 6 311 mill. kroner, som er 3 839 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Reduksjon av avgift på bensin som brukes til fremdrift av båter

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at diesel som brukes i båtmotorer er avgiftsfri. Dette gjelder både diesel som brukes på stasjonære båtmotorer og påhengsmotor. Avgiftene som kommer fra avgiftsbelagt diesel som brukes på lastebiler og personbiler skal etter disse medlemmers syn være med på å dekke kostnadene ved slitasje og investeringer innen veisektoren, på linje med avgifter på bensin. Selv om avgiften både på diesel og bensin etter disse medlemmers er alt for høy, vil det være fornuftig at det legges en viss avgift på denne type drivstoff for å dekke disse kostnadene.

Bruk av båt påfører som kjent ikke samfunnet disse kostnadene, noe som også er tatt konsekvensen av ved at dieselavgiften er fjernet ved bruk av diesel som drivstoffkilde av båtmotorer, derimot er bruk av bensin som drivstoffkilde på båtmotorer fullt ut avgiftsbelagt. Det er etter disse medlemmers syn ingen logisk forklaring på at det skal være forskjell i nivået på avgiftene mellom bensin og diesel når det gjelder drift av båtmotorer.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett for 2000 legge frem forslag om å senke avgiften på bensin som brukes til fremdrift av båter, til samme nivå som avgiften på diesel som brukes til fremdrift av båter med sikte på ikrafttredelse fra 1. januar 2001."

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at kommunikasjoner er en forutsetning for et verdiskapende næringsliv. De store avstandene innenlands og de meget lange avstandene til og fra de viktigste markedene utenlands, forutsetter effektiv transport. Uten dette svekkes næringslivets konkurranseevne og verdiskapningen reduseres.

Samtidig innebærer gode kommunikasjoner klare gevinster for det enkelte menneske, ved at familie, venner og arbeidsplass kommer nærmere og gjennom bedret trafikksikkerhet. Disse medlemmer finner at det er nødvendig å minne om disse sammenhengene i en tid hvor det politiske fokus som oftest er på transportens ulemper.

Disse medlemmer ønsker å redusere transportkostnadene til husholdningene og næringslivet og foreslår på denne bakgrunn å reduseres bensinavgiften med 20 øre pr. liter.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

AVGIFT PÅ MOTORVOGNER M.M

V. Avgift på bensin

"§ 1 første ledd skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales avgift til statskassen på bensin. Avgift betales med følgende beløp pr. liter:

• a) For blyholdig bensin med blyinnhold over 0,05 g/l: kr 4,93,

• b) For blyholdig bensin med blyinnhold 0,05 g/l eller under: kr 4,39,

• c) For blyfri bensin: kr 4,14."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5536 post 76 på 9 803 mill. kroner, som er 347 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

6.6.7 Avgift på mineralolje til framdrift av motorvogn (autodieselavgift) (kap. 5536, post 77)

Sammendrag

Autodieselavgiften ble innført 1. oktober 1993 sammen med vektårsavgiften på kjøretøy med tillatt totalvekt på over 12 tonn. Disse avgiftene avløste kilometeravgiften som tidligere ble pålagt alle dieseldrevne biler ved kjøring i Norge. Avgiftssatsen for autodiesel er i 1999 på 3,54 kroner pr. liter. Autodieselavgiften gav en inntekt på 3 763 mill. kroner i 1998.

Et viktig hensyn ved utformingen av drivstoffavgiftene er at de skal dekke de eksterne kostnadene ved vegbruk, ulykker og miljøskader. I prinsippet bør avgiften være lik for alle typer drivstoff, korrigert for ulikheter i miljøegenskaper. I motsatt fall kan en få avgiftstilpasninger som er miljømessig uheldige og som kan svekke statens inntekter. Autodiesel ilegges i dag lavere avgift enn bensin. Differansen, som i 1999 er på 71 øre pr. liter, kan ikke begrunnes ut fra ulikheter i de eksterne kostnadene som bruken medfører. I tillegg er CO2-avgiften på autodiesel bare halvparten av CO2-avgiften på bensin. På bakgrunn av at bruk av diesel bl.a. forårsaker større partikkelutslipp enn bruk av bensin, er dette uheldig for miljøet.

Som et ledd i en utjevning, av avgiften mellom bensin og autodiesel foreslås det å øke satsen på autodiesel med 3,7 pst. reelt fra 1999 til 2000. Dette innebærer at avgiften øker fra kroner 3,54 til 3,74.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket seg Regjeringens vurdering av nivået på avgiften for autodiesel og nivået for CO2-avgiften, og at forskjellen i avgiftsnivået er uheldig for miljøet. Flertallet sluttar seg til Regjeringens forslag til avgiftssats.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, fremmer forslag til bevilgning under kap. 5536 post 77 på 4 745 mill. kroner, som er det samme som Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Dette flertalletviser til at det med nye regler om svovelinnhold i diesel vil bli markedsført diesel med lavere svovelinnhold enn den særskilte "bussdiesel" som det nå gis refusjon for. Dette flertallet foreslår derfor at denne refusjonen bortfaller. Flertallet viser til forslag under avsnitt 6.11 og avsnitt 6.12.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser ingen grunn til at et oljeproduserende land som Norge skal ha høyere dieselavgift enn sine naboland. Fremskrittspartiet ønsker et lavere avgiftsnivå på diesel for både bedrifter og enkelt personer.

Fremskrittspartiet erkjenner at Norges avstand til markedene i Europa er store og påfører norske bedrifter store konkurransemessige ulemper. Fremskrittspartiet erkjenner at jo lengere ut i distrikts-Norge en bedrift etablerer seg, jo større blir avstandskostnadene til markedet, og jo viktigere blir det å minimalisere disse kostnadene. Disse medlemmer ønsker at bedrifter skal kunne etablere seg der forholdene naturlig ligger best til rette for det, og stiller seg derfor uforstående til at staten, blant annet gjennom dieselavgiften, øker avstandskostnadene slik at det blir vanskeligere å etablere- og drive produksjonsbedrifter i distrikts-Norge. Disse medlemmer foreslår ­derfor at avgiften på diesel senkes med 1,20 kroner. Når en regner med merverdiavgift og disse medlemmers forslag om svovelavgift og CO2 avgift vil dette gi en reduksjon i dieselprisen på 1,72 kroner.

Regjeringen foreslår videre at det skal innføres en tilleggsavgift for diesel på 25 øre pr. liter. Dette skal bare gjelde for diesel med svovelinnhold på over 0,005 pst. Problemet er at denne type diesel ikke finns på markedet i Norge. Disse medlemmer går derfor imot at denne ekstraavgiften innføres. Fremskrittspartiet ser selvsagt positivt på at en ordning med miljø diesel innføres, men da bør en slik dieseltype ha lavere avgift enn øvrige diesel. På en slik måten gis oljeselskapene mulighet til å etablere salgssteder rundt om i landet for den nye dieseltypen.

En innføring av avgiften slik Regjeringen foreslår vil føre til at miljødieselen blir tilgjengelig i sentrale deler av landet der det finns tankkapasitet, mens det i andre deler av landet ikke vil være mulig å kjøpe denne type diesel.

Disse medlemmers forslag til avgiftsnivå på diesel forbedrer konkurransevilkårene for bedriftene med 1450 mill. kroner, noe som i stor grad vil harmonisere avgiftsnivået mellom Norge og øvrige nordiske landene.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"AVGIFT PÅ MOTORVOGNER M.M.

VI. Avgift på mineralolje for fremdrift av motorvogn (autodieselavgift)

II.

§ 1 første ledd skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales avgift til statskassen med kr 2,54 pr. liter mineralolje til framdrift av motorvogn."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5536 post 77 på 3 395 mill. kroner, som er 1 350 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under pkt. 6.6.1 og 6.6.6.

Disse medlemmer har merket seg Regjeringens prinsipp om at avgiften bør være lik for alle typer drivstoff, korrigert for ulikheter i miljøegenskaper. Høyre kan være enig i dette, men ser det som meget uheldig at ulikhetene skal utjevnes ved at avgiftene økes i stedet for å reduseres.

Disse medlemmer går mot Regjeringens forslag om å øke dieselavgiften med 20 øre pr. liter og slutter seg heller ikke til Regjeringens forslag om en økning av svovelavgiften på diesel. Disse medlemmer mener Høyres forslag om å redusere bensinavgiften med 20 øre pr. liter kombinerer Regjeringens uttrykte ønske om en utjevning mellom avgiften på autodiesel og bensin med lavere transportkostnader.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag.:

"AVGIFT PÅ MOTORVOGNER M.V.

VI. Avgift på mineralolje til framdrift av motorvogn/autodieselavgift

§ 1 første ledd skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales avgift til statskassen med kr 3,54 pr. liter mineralolje til framdrift av motorvogn."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5536 post 77 på 4 605 mill. kroner, som er 140 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Refusjon av dieselavgift i gruver

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i høringene for komiteen er anført at bruk av merket olje kan medføre miljømessige og/eller helsemessige ulemper. Det er særlig henvist til problemer ved bruk av denne type drivstoff i maskiner som arbeider under forhold med redusert avtrekk, konkretisert i søknad fra Norcems kalksteinsgruver i Brevik.

Flertallet er gjort kjent med at forskriften som angir tillatte merkestoffer ble endret i august dette år ved at det ble innført nye merkestoffer. Det tidligere fargestoffet Solvent Red 462 vil etter dette bli erstattet av Solvent Blue 79/98. Sistnevnte tilsettingsstoff benyttes ved merking av diesel i Sverige. De problemer som det er vist til ovenfor gjaldt det tidligere brukte tilsettingsstoffet Solvent Red.

Flertallet ber om at det raskt avklares om erfaringene fra Sverige kan tilsi at Solvent Blue 79/98 vil kunne gi den type ulemper som det er henvist til ovenfor. Dersom det der er vurdert at slik bruk av farget ­diesel under jord vil kunne medføre ulemper av helsemessig eller miljømessig art, vil flertallet be departementet vurdere fritak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at Norcem A/S, Brevik har søkt om fritak for avgift ved bruk av blank diesel under jorden i Norcems kalksteinsgruver i Breivik. I slike anlegg kan en bruke farvet avgiftsfri diesel. Norcem har valgt å bruke blank diesel på grunn av klager fra de ansatte når farvet diesel ble brukt.

Det vises i flere tabeller i en rapport som er utarbeidet for Norcem A/S, Breivik, av bedriftslege Thomas R. Thomassen at de ansatte er mer plaget av kvalme, hodepine etc., etc. når det brukes farvet diesel enn når det brukes blank diesel.

Regjeringen har ved utallige anledninger vist til at en skal bruke "føre-var- prinsippet" når man er usikker på virkningene, men i dette tilfellet er tydeligvis dette et underordnet prinsipp.

Disse medlemmer vil hevde at det er få, om noen, fornuftige grunner til å ikke gi refusjon for dieselavgiften ved bruk av blank diesel i anlegg under bakken. Spesielt urimelig er det når en vet at det er tillatt å bruke avgiftsfri diesel under bakken. Etablering av en slik refusjonsordning vil ikke gi målbare kostnader.

På denne bakgrunn ber disse medlemmer Regjeringen innføre en refusjonsordning for dieselavgift ved bruk av avgiftspliktig diesel i anlegg under bakken.

6.7 Avgift på båtmotorer (kap. 5537, post 71)

Sammendrag

Avgiften på båtmotorer ble innført i 1978 og pålegges båtmotorer på minst 9 hk. For 1999 er satsen 118,50 kroner pr. hk. Satsen foreslås prisjustert til 121 kroner pr. hk for 2000.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens forslag om å prisjustere avgiftssatsen, jf. forslag til avgift på båtmotorer § 2.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte ser på denne avgiften som kun en fiskal avgift. Disse medlemmer konstaterer med bakgrunn i at Norge er en kystnasjon, at mange, både gjennom arbeide og fritid er avhengige av motorbåt. Disse medlemmer mener derfor at avgiften bør trappes ned over tid, og foreslår derfor at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett legger frem for Stortinget et forslag til en plan for å avvikle denne avgiften.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett legge frem en avviklingsplan for Avgift på båtmotorer."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at avgiften ikke skal prisjusteres for 2000.

Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:

"AVGIFT PÅ BÅTMOTORER

§ 2 skal lyde:

Avgiftssatsen er 118,50 kroner pr. hk."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5537 post 71 på 117 mill. kroner, som er 2 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

6.8 Avgift på elektrisk kraft (kap. 5541, post 70)

Sammendrag

Forbruksavgiften på elektrisk kraft blir pålagt elektrisk kraft som forbrukes i Norge, enten den er produsert innenlands eller importert. I 1999 er avgiften på forbruk av elektrisk kraft 5,94 øre/kWh. Industri, bergverk, arbeidsmarkedets bedrifter som utøver industriproduksjon og veksthusnæringen har fullt fritak fra elektrisitetsavgiften. Det samme har samtlige brukere i Finnmark og følgende kommuner i Nord-Troms: Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord. Forbrukstall fra 1997 viser at om lag 40 pst. av det totale nettoforbruket av elektrisk kraft er fritatt avgift. Den avgiftsmessige avgrensingen av de fritaksberettigede gruppene er i forskrift knyttet opp mot Statistisk sentralbyrås standard for næringsgruppering.

Regjeringen foreslår å øke avgiften på elektrisk kraft med 2,5 øre pr. kWh fra 1999 til 2000 utover prisjusteringen. Regjeringen foreslår at strukturen for avgiften og avgiftsgrunnlaget opprettholdes. Økning i elektrisitetsavgiften vil kunne dempe veksten i forbruket av elektrisitet. For å oppnå en god fordelingsprofil, er det foreslått at drøyt 3/4 av inntektene fra økningen av el-avgiften blir benyttet til økt person- og minstefradrag.

I tråd med det som ble varslet i St.meld. nr. 29 (1998-1999) Om Energipolitikken, vil Regjeringen gå nærmere inn på næringsvirkninger av høyere el-avgift og vurdere dagens fritaksordninger.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, sluttar seg til Regjeringa sitt forslag om å auka avgifta på elektrisk kraft med 2,5 øre/kWh.

Dette er i samsvar med dette flertallets forslag til bevilgning under kap. 5541 post 70 på 5 500 mill. kroner, som er det samme som Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Fleirtalet ber Regjeringa legge fram vurderingar av og forslag til eit toprissystem for strøm. I samband med auken i el-avgifta bør alternativ som kan betre fordelingsverknadene og fremme energiøkonomisering og bruk av nye fornybare energikjelder utgreiast. Ei slik utgreiing bør òg omfatte alternative tiltak i omsetningsleddet.

Komiteen viser til at det i Norge er 8 nasjonale prioriterte tekniske og kulturelle kulturminner.

Komiteen viser i denne sammenheng til at industrielle kulturminner nå får sin økonomi forringet ved at en økt el-avgift, som skal initiere energisparing og utskifting av eldre tekniske anlegg, ikke er aktuelt for et museum som skal basere seg på industri- eller kulturminner.

Komiteen ber derfor departementet vurdere hvordan et el-avgiftsfritak for slike museer kan gjennomføres i Revidert nasjonalbudsjett 2000.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ber videre Regjeringa vurdere korleis dei selskap som er fritatt for forbrukar­avgift på elektrisk kraft til industriproduksjon kan bli pålagt avgift for forbruk til administrasjon og anna verksemd.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalde viser til avtala mellom regjeringspartia og Arbeidarpartiet og er nøgde med at det no vert fleirtal for ei auke i avgifta på elektrisk kraft. Desse medlemene vil vise til merknader i Budsjett-innst. S. II (1997-1998) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-1999).

Desse medlemene meiner prisen for elektrisk kraft er avgjerande for forbrukarane sitt incitament til å spare straum og å investere i energiøkonomiseringstiltak. Auka avgift er difor det eit svært viktig verkemiddel med omsyn til å fremje eit meir berekraftig forbruk av energi. Desse medlemene viser vidare til avtalen mellom regjeringspartia og Arbeidarpartiet, og ynskjer å få utreia eit to-pris system for straum. Eit slikt system vil isolert sett kunne gje betre fordelingsverknad enn ein flatauke i avgifta. Samstundes er det i all hovudsak marginalprisen, prisen på den siste delen av kraftforbruket som er avgjerande for incitamentet til å spare straum og å investere i energiøkonomisering og nye fornybare energikjelder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har registret det faktum at kraftmarkedet har utviklet seg i positiv retning. Etter at den nye energiloven tok til å virke har konkurransen i markedet sakte men sikker begynt å fungere. Kundene i kraftmarkedet har kunne handle elektrisk kraft hvor de måtte ønske. Dette har ført til at leverandørene er blitt tvunget til å konkurrere om kundene.

Dette, sammen med mye nedbør, har ført til meget lave strømpriser til forbruker. Selv om det fremdeles kan gjøres mer for å skape konkurranse mellom leverandørene er disse medlemmer tilfreds med at kunden sparer penger.

Regjeringen er tydeligvis ikke like tilfreds som Fremskrittspartiet over at kunden får billigere elektrisitet og foreslår derfor å øke forbruksavgiften med 2,5 øre pr. kW.

Denne kraftige avgiftsøkningen vil i stor grad ramme de som sitter med eldre hus eller leiligheter som er dårlig isolert. Det vil for dem påløpe store kostnader å etterisolere slike hus. Når en så vet at det ofte er eldre som eier slike hus og leiligheter, vil den økte avgift ikke bidra til annet enn å forverre deres levestandard.

Også barnefamilier vil rammes av den kraftige økningen i forbrukeravgiften. Barnefamilier kan på grunn av antallet medlemmer i husholdningen regne med en kraftig økning i elektrisitets utgiftene. Behov for oppvarming av flere rom, bruk av varmt vann og vask av klær øker selvfølgelig i takt med antall medlemmer i husholdningen. Disse medlemmer er forundret over at Regjeringen og Arbeiderpartiet har satt seg som mål å straffe barnefamilier.

Disse medlemmer ønsker at kunden skal få beholde fordelen av økt konkurranse og støtter følgelig ikke Regjeringens forslag om å øke avgiften.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"FORBRUKSAVGIFT PÅ ELEKTRISK KRAFT

§ 1 skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales avgift til statskassen på elektrisk kraft som leveres eller innføres til bruk her i landet. Avgift skal betales også ved uttak av elektrisk kraft til eget bruk. Avgiftssatsen er 5,94 øre pr. kWh.

Avgift oppkreves ikke for industri, bergverk, arbeidsmarkedsbedrifter som utøver industriproduksjon og veksthusnæringen.

Departementet kan i forskrift gi regler om avgiftsmessig avgrensing av industri, bergverk, arbeidsmarkedsbedrifter som utøver industriproduksjon og veksthusnæringen samt om praktiseringen av fritaket.

Avgift oppkreves ikke for Finnmark og følgende kommuner i Nord-Troms: Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5541 post 70 på 4 351 mill. kroner, som er 1 149 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Regjeringens forslag innebærer en økning av el-avgiften på 44 prosent.

Disse medlemmer er av den oppfatning at en økning av avgiften på elektrisk kraft kun er en ekstra skattlegging av befolkningen. Økt el.avgift rammer i første rekke barnefamilier og andre husholdninger med høyt strømforbruk og bidrar ikke til en bedre fordelingsprofil. Disse medlemmer viser videre til at økningen også rammer store deler av næringslivet.

Disse medlemmer vil peke på at etter at den nye energiloven nå har virket noen tid, fungerer konkurransen i kraftmarkedet. Kundene kan nå handle elektrisk kraft hvor de måtte ønske, dette har ført til at leverandørene er blitt tvunget til å konkurrere om kundene.

Disse medlemmer viser til at det ikke er noe selvstendig mål å redusere energiforbruket. Det er neppe noen negative miljøvirkninger knyttet til forbruk av elektrisk kraft. Disse medlemmer vil derimot vise til at det er en rekke negative miljøvirkninger knyttet til ulike produksjonsformer av elektrisk kraft. Miljømessig er det derfor bedre å rette tiltakene direkte mot forurensingen knyttet til ulike typer energiproduksjon, fremfor å skattlegge forbruket av elektrisk kraft.

Disse medlemmer foreslår at el-avgiftene ikke øker, men prisjusteres fra 1999 til 2000.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"FORBRUKSAVGIFT PÅ ELEKTRISK KRAFT

§ 1 første ledd siste punktum skal lyde:

Avgiftssatsen er 6,06 øre pr. kWh."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5541 post 70 på 4 405 mill. kroner, som er 1 095 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens forslag om at strukturen for avgiften og avgiftsgrunnlaget opprettholdes.

6.9 Grunnavgift på fyringsolje (kap. 5542, post 70)

Sammendrag

For å unngå at økningen i el-avgiften bidrar til en miljømessig uheldig overgang fra bruk av elektrisitet til olje til oppvarming, er det foreslått å innføre en grunnavgift på fyringsolje fra 1. januar 2000. Det foreslås at grunnavgiften settes til samme nivå som økningen i elektrisitetsavgiften, regnet pr. kWh. Dette innebærer at grunnavgiften settes til 19 øre/liter.

Grunnavgiften er avgrenset til å gjelde de oljer som er omfattet av CO2-avgiften på mineralolje og som ikke omfattes av autodieselavgiften (dvs. merket mineralolje). De anvendelsene som før 1. januar 1999 var fritatt for CO2-avgiften blir unntatt fra den nye grunnavgiften (flydrivstoff, mineralolje brukt i anlegg på kontinentalsokkelen og i fiskeflåten og innenriks godstransport). Silde- og fiskemelindustrien, som i dag har redusert CO2-avgift, foreslås fritatt fra avgiften.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til de merkostnader bruk av fyringsolje representerer ved produksjon av papirprodukter basert på returfiber. Flertalletforeslår derfor fritak for grunnavgift på fyringsolje for treforedlingsindustrien.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"GRUNNAVGIFT PÅ FYRINGSOLJE

§ 3 nr. 12 skal lyde:

12. Treforedlingsindustrien, sildemel- og fiskemelindustrien."

Flertallet slutter seg for øvrig til forslag til en ny grunnavgift på fyringsolje.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre registrerer at Regjeringen foreslår å øke grunnavgiften på fyringsolje. Bakgrunnen for forslaget er at kundene ikke skal gå over fra å bruke elektrisitet til å bruke olje som kilde til oppvarming. Disse medlemmer viser til merknader og forslag i avsnitt 6.8 i dette dokument, og går på den bakgrunn imot forslaget fra Regjeringen om å innføre grunnavgift på mineralolje.

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag om å ikke bevilge noe på kap. 5541 post 70.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har ingen merknader, og slutter seg til Regjeringens forslag.

6.10 Avgift på smøreolje m.v. (kap. 5542, post 71)

Sammendrag

Avgiften på smøreolje ble innført 1. mai 1988, og omfatter alle motor- og gearoljer, samt industrielle smøreoljer og hydrauliske oljer avgrenset etter tolltariffens varenummer. I 1999 er avgiften 1,11 kroner pr. liter.

I 1994 ble det ble innført en ordning med refusjon på spillolje levert til godkjent behandling. Statens for­urensningstilsyn administrerer refusjonsordningen og har utarbeidet retningslinjer for denne. Refusjonen utbetales til innsamlerne av spillolje og blir tilbakeført til dem som leverer inn spillolje gjennom prisene på mottak av spillolje.

Den ikke-refusjonsberettigede spilloljen utgjør om lag halvparten av all innsamlet spillolje. Det er et kontrollteknisk problem å sikre at ikke-refusjonsberettiget spillolje ikke blandes med refusjonsberettiget spillolje. Spillolje som ikke gis refusjon i dag, består stort sett av oljer som benyttes i internasjonal sjøfart og prosess- og transformatoroljer. Avgiftstekniske årsaker gjør at det anses som lite aktuelt å utvide grunnlaget for smøreoljeavgiften til å omfatte slike anvendelsesområder/oljer.

For å sikre en høyere innsamlingsgrad av spillolje, foreslås det å utvide refusjonsordningen. Det foreslås å gi refusjon for all spillolje som samles inn uavhengig av om den stammer fra avgiftspliktig eller avgiftsfri smøreolje, med unntak av spillolje som stammer fra skip i internasjonal sjøfart. For å finansiere denne utvidelsen av refusjonsordningen, foreslås det å øke smøreoljeavgiften med 35 øre pr. liter til 1,46 kroner pr. liter. Refusjonssatsen foreslås redusert med 15 øre pr. liter til 1,65 kroner pr. liter. Reduksjonen i refusjonssatsen tilsvarer den økningen som ble gjennomført for å kompensere for CO2- og SO2-avgiften som ble innført og deretter opphevet. Det vises for øvrig til St.prp. nr. 1 (1999-2000) Miljøverndepartementet.

Komiteens merknader

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, sluttar seg til Regjeringa sitt forslag om å utvide omfanget av refusjonsordninga for spillolje.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under avsnitt 1 og går imot å prisjustere denne avgiften. Disse medlemmer finner det lite hensiktsmessig å utvide refusjonsordningen som foreslått og går følgelig imot den foreslåtte utvidelsen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"MILJØAVGIFTER PÅ MINERALSKE PRODUKTER M.V.

C. Avgift på smøreolje m.v.

§ 1 første ledd skal lyde:

Fra 1. januar 2000 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales avgift til statskassen på smøreolje m.v. med kr 1,11 pr. liter."

Dette er i samsvar med disse medlemmers forslag til bevilgning under kap. 5542 post 71 på 59 mill. kroner, som er 33 mill. kroner lavere enn det Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 1 (1999-2000), jf. kapittel 8 i denne innstillingen.

6.11 CO2-avgift (kap. 5543, post 70)

Sammendrag

Mineralolje

Mineralolje er raffinert olje som hovedsakelig brukes i stasjonær forbrenning og til transport. De viktigste produktgruppene som faller inn under avgiftsplikten er fyringsparafin, jetparafin, autodiesel, marin gassolje, samt tung og lett fyringsolje. CO2-avgiften regnes pr. liter og er lik for alle produkter. I 1999 er den alminnelige avgiftssatsen 46 øre pr. liter. Det foreslås for 2000 at denne satsen prisjusteres til 47 øre pr. liter olje.

De viktigste fritakene for CO2-avgiften gjelder for bruk i skip i utenriks sjøfart og fartøyer som driver fiske og fangst i fjerne farvann. Disse bunkrer avgiftsfritt. I tillegg har fiskefartøy registrert i Merkeregisteret m.v., utenriks luftfart, verneverdige fartøy, museumsjernbaner og tekniske anlegg på museumssektoren fritak for CO2-avgiften. Foruten nevnte fritak betaler sildemel-, fiskemel og treforedlingsindustrien halv CO2-avgift.

Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 54 (1997-1998) Grønne skatter at en del sektorer som tidligere hadde fritak for CO2-avgiften skulle ilegges en avgift med lav sats tilsvarende 100 kroner pr. tonn CO2. Dette gjelder innenriks luftfart, godstransport i innenriks sjøfart, supply-flåten og anlegg på kontinentalsokkelen. Med "anlegg på kontinentalsokkelen" menes her anlegg eller innretninger som har tilknytning til utnyttelse av naturforekomster i havområder utenfor norsk territorialgrense, herunder mobile anlegg. Denne reduserte satsen er 26 øre pr. liter mineralolje. Fiskemel- og treforedlingsindustrien har halvparten av den alminnelige satsen, dvs. 23 øre pr. liter.

Siden den reduserte satsen også omfatter mineralolje brukt på kontinentalsokkelen, er det viktig å merke seg skillet mellom dette avgiftsvedtaket og CO2-avgiftsloven for petroleumsvirksomheten. Den reduserte satsen vil hovedsakelig omfatte all bruk av mineralolje til oppvarmings- og transportformål, mens CO2-avgiftsloven for petroleumsvirksomhet omfatter CO2-utslipp i forbindelse med petroleumsproduksjonen som for eksempel fakling.