Søk

Innhold

8. Diverse problemstillinger

8.1 Innledning

De tema som er behandlet i punkt 3-7 ovenfor, er de som reglementskomiteen har valgt å prioritere i sitt arbeid. For øvrig har komiteen sett på en del andre problemstillinger, som presenteres i det følgende.

8.2 Interparlamentariske delegasjoner

8.2.1 Bakgrunn

I møte 27. mai 2020 mellom Stortingets presidentskap, ledelsen i utenriks- og forsvarskomiteen og ledere for interparlamentariske delegasjoner ble det problematisert om interparlamentariske delegasjoner burde vært omtalt i Stortingets forretningsorden. Det er i dag ingen omtale av interparlamentariske delegasjoner der.

8.2.2 Delegasjoner per i dag

Stortinget er medlem av ti interparlamentariske organisasjoner og samarbeidsorganer, der parlamentarikere fra ulike land møtes for å utveksle erfaringer og diskutere felles utfordringer. De fleste stortingsrepresentantene er medlem i ett eller flere interparlamentariske nettverk, og ivaretar Stortingets interesser i saker som går ut over Norges grenser.

Mange av de interparlamentariske samarbeidsorganene Stortinget er med i, har et tilsvarende samarbeid på regjeringssiden. På den måten får internasjonale parlamentariske forsamlinger anledning til å komme med anbefalinger, både til nasjonale regjeringer og til det internasjonale regjeringssamarbeidet.

Stortinget har i dag åtte faste delegasjoner til interparlamentariske forsamlinger:

  • Konferansen for arktisk parlamentarisk samarbeid

  • Det parlamentariske partnerskapet Asia-Europa (ASEP) og ASEANs interparlamentariske forsamling (AIPA)

  • Den interparlamentariske union (IPU)

  • Europarådets parlamentariske forsamling (PACE)

  • Felles parlamentarikerdelegasjon til EFTA og EØS

  • NATOs parlamentariske forsamling (NATO PA)

  • OSSEs parlamentariske forsamling (OSSE PA)

  • Nordisk råd

I tillegg utgår to av Stortingets faste delegasjoner til interparlamentariske fora fra utenriks- og forsvarskomiteen (UFK):

  • Delegasjonen for forbindelser med Europaparlamentet

  • Stortingets delegasjon til Konferansen om EUs utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk

Stortinget deltar under året også jevnlig i andre interparlamentariske fora uten faste delegasjoner (ad hoc-delegasjoner). Disse er i hovedsak:

  • Barents parlamentarikerkonferansen

  • Den europeiske interparlamentariske romkonferanse (EISC)

  • Den nordlige dimensjonens parlamentarikerforum

  • Europaparlamentets teknologiske konferanse (EPTA)

  • FNs generalforsamling

  • FNs klimatoppmøter (COP)

  • Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD)

  • Verdens handelsorganisasjon (WTO)

  • Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF)

  • Vestnordisk råd

  • Women Political Leaders (WPL)

  • Østersjøkonferansen (BSPC)

Forrige reglementskomité omtalte også internasjonale delegasjoner i sin rapport, jf. punkt 2.16 i Dokument 19 (2016–2017). Det ble der foreslått å oppnevne to nye faste delegasjoner. Avslutningsvis i punkt 2.16 ba forrige reglementskomité om at det i inneværende stortingsperiode foretas en evaluering av ordningen med faste internasjonale delegasjoner.

Det er i inneværende stortingsperiode gjort flere vurderinger og grep når det gjelder internasjonale delegasjoner. Herunder er forslag om flere nye faste delegasjoner vurdert, og bakgrunnen for nevnte møte 27. mai i fjor var en målsetting om å øke informasjonsutvekslingen på tvers av de interparlamentariske delegasjonene, og mellom delegasjonene, presidentskapet og utenriks- og forsvarskomiteen. Her inngikk også innføring av plenumsbehandling av delegasjonenes årsrapporter koplet med debatt om utenrikspolitisk redegjørelse, samt avholdelse av en årlig ambassadørmottakelse.

8.2.3 Omtale i forretningsordenen?

Reglementskomiteen mener det er hensiktsmessig å ta inn en eller annen form for omtale av interparlamentariske delegasjoner i forretningsordenen, slik at den delen av Stortingets virksomhet synliggjøres der. Det er også lagt til grunn av Harberg-utvalget, jf. punkt 9.10 i utvalgets rapport.

Komiteen mener det vil være naturlig å omtale interparlamentariske delegasjoner på relativt overordnet nivå i forretningsordenen. I og med at det kan være store forskjeller mellom de enkelte interparlamentariske organisasjoner og samarbeidsorganer, og delegasjonenes deltakelse og arbeid der, er det neppe hensiktsmessig med nærmere regulering i forretningsordenen.

Det kan være hensiktsmessig å angi i forretningsordenen at Stortinget skal behandle årsrapportene fra delegasjonene, slik man gjorde i år i tilknytning til utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse. Reglementskomiteen mener det ikke er behov for nærmere regulering av interparlamentariske delegasjoner ut over det.

Komiteen foreslår at omtalen av interparlamentariske delegasjoner tas inn i angivelsen av utenriks- og forsvarskomiteens ansvarsområde i § 14 nr. 12:

«Utenriks- og forsvarskomiteen: Saker om utenrikspolitiske forhold, militært forsvar, meldinger fra Ombudsmannsnemnda for Forsvaret og andre saker om nemndas virksomhet, utviklingshjelp, saker som angår norske interesser på Svalbard eller i andre polarområder, årsrapporter fra Stortingets faste delegasjoner til interparlamentariske forsamlinger, og – i alminnelighet – saker som gjelder avtaler mellom den norske stat og andre stater eller internasjonale organisasjoner.»

8.3 Minimumskrav til dokumenter Stortinget tar til behandling

Reglementskomiteen viser til at det kan variere hvor godt utredet sakene som sendes Stortinget fra regjeringen er. Dette er tema i en rapport fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) fra februar 2020; DFØ-rapport 2020:1 «Tilfredsstiller statlige utredninger utredningsinstruksens krav? Statusmåling 2019».

Det varierer dessuten hvor godt begrunnet, utredet og kvalitetssikret representantforslag er. Faktagrunnlag som representantforslag baserer seg på, kan være mangelfullt dokumentert, og inneholde normative påstander som unndrar seg avklaring gjennom ordinær saksbehandling og utredning.

Noen representantforslag kan utfordre maktfordelingsprinsippet, og i den utstrekning de påfører staten utgifter eller berører noens private interesser, oppfyller en del av forslagene ikke forsvarlighetsnormen som stilles til grunnlaget for offentlige vedtak.

For representantforslagenes del ligger det i sakens natur at de som regel ikke er like godt utredet og begrunnet som proposisjonene fra regjeringen. Representantene har ikke det samme apparatet til disposisjon som regjeringen, med sine departementer og underliggende etater. Dessuten har representantforslag i de aller fleste tilfeller et omfang og en form som er vesentlig begrenset sammenholdt med sakene som fremmes av regjeringen. Ikke sjelden har representantforslag karakter av politiske utspill.

Reglementskomiteen har vurdert om det er behov for å fastsette et minimumskrav til alle dokumenter Stortinget tar til behandling, og hvordan et slikt minimumskrav eventuelt kan gjennomføres praktisk. En mulighet når det gjelder proposisjoner fra regjeringen, kunne være å se på prosedyrene for å sende saker tilbake til regjeringen, der hvor utredningsinstruksen blir vurdert å ikke være fulgt.

Reglementskomiteen har ikke hatt mulighet til å gå inn i denne problemstillingen i detalj innenfor rammene av sitt arbeid, og mener det bør utvises forsiktighet med å ta inn nye regler om det i forretningsordenen uten at det er vurdert grundigere. Problemstillingen reiser prinsipielle spørsmål om forholdet mellom Stortinget og regjeringen, og forholdet til eksisterende regelverk om regjeringens opplysnings- og utredningsplikt, jf. blant annet Grunnloven § 82 og utredningsinstruksen.

Problemstillingen har dessuten en side mot Harberg-utvalget. Reglementskomiteen viser til at Harberg-utvalget omtaler spørsmål knyttet til utredning av saker som skal behandles i Stortinget, blant annet i punkt 2.3 (regjeringens utredningsplikt overfor Stortinget) og 3.7 (utredning av grunnlovsforslag) i sin rapport, og gjennomgående i punkt 4 (anmodningsvedtak og utredning) i rapporten.

Et mindretall i reglementskomiteen, medlemmene Per Olaf Lundteigen og Bjørnar Moxnes, fremmer forslag om å innlemme en ny bestemmelse i forretningsordenen som gir Stortinget prosedyrer og sanksjonsmulighet for selv å ta stilling til om opplysningsplikten etter Grunnloven § 82 første punktum er oppfylt, før dokumentene fra regjeringen behandles i plenum.

Dette forslaget innebærer at vedkommende komité gjør en vurdering av om forslag og proposisjoner inneholder dekkende opplysninger, med nødvendige for- og motargumenter, før dokumentet sendes til behandling i plenum. Dermed unngår Stortinget tvil om hvorvidt saken er tilstrekkelig utredet ved slutten av saksbehandlingen. Etter mindretallets syn innebærer forslaget ingen realitetsendring av forholdet mellom Stortinget og regjeringen, men presiserer på hvilket tidspunkt i Stortingets saksbehandling opplysningsplikten skal vurderes.

Mindretallet fremmer forslag om en tilføyelse i forretningsordenen § 31 (Komiteenes innstillinger til Stortinget), i kapittel 4 (Komiteenes arbeidsordning). Nytt syvende ledd i bestemmelsen bør lyde:

«Dersom komiteen ved behandling av en sak kommer til at opplysningsplikten i henhold til Grunnloven § 82 første punktum ikke er oppfylt, bør den foreslå å sende saken tilbake til regjeringen begrunnet med at saken mangler nødvendige for- og motargumenter for hvorfor forslaget er egnet til å oppnå antatte målsettinger.»

Reglementskomiteen mener det ikke er hensiktsmessig å regulere nærmere hvordan et representantforslag utredes eller begrunnes. Det handlingsrom som ligger i å kunne fremme representantforslag uten særlige krav til form eller innhold, bør bevares.

Der hvor representantforslag fordrer videre utredning og vurdering, vil det være opp til vedkommende fagkomité som behandler saken å sørge for det. Herunder kan komiteene be vedkommende statsråd om en uttalelse i henhold til forretningsordenen § 30 første ledd. Videre vil vedtak i saker basert på mangelfullt begrunnede og utredede representantforslag kunne gå ut på å sende forslag til regjeringen for nærmere utredning, jf. § 30 andre ledd. Reglementskomiteen merker seg at Harberg-utvalget mener at denne bestemmelsen bør utgå, og at slike vedtak om utredning heller bør skje i form av anmodningsvedtak.

8.4 Representantenes behov for dokumenter på papir

Reglementskomiteen har vurdert representantenes behov for dokumenter på papir. Nåværende praksis er at alle medlemmene i en komité får alle parlamentariske dokumenter som tilhører deres saker, i papir. I tillegg har ekspedisjonskontoret på Stortinget flere eksemplarer som både representanter og deres rådgivere (og administrasjonen) kan hente der dersom det er dokumenter de ikke automatisk får tilsendt, og som de ønsker i papir.

Det er ingen begrensning av hvor mye, eller hvor mange eksemplarer man kan få i papir. Stortingets administrasjon opplyser at det trykkes opp vesentlig mer dokumenter enn det er behov for, herunder at en god del av det som blir omdelt til representantene, ikke blir hentet i posthyllene. Noe kastes dessuten uten at det er åpnet. Alle dokumenter finnes digitalt.

Stortingets administrasjon opplyser videre at det nylig er avsluttet en arbeidsgruppe som skulle se på håndteringen av trykte dokumenter. Arbeidsgruppen gjennomførte en elektronisk spørreundersøkelse blant representantene for å kartlegge deres behov og ønsker når det gjelder tilgang til dokumenter i papir. Tanken var der å kartlegge hvem som fortsatt ønsket alle dokumenter innenfor sin komités arbeidsområde i papir. Responsen var svært lav, slik at det fikk begrensede konsekvenser for distribusjonen.

Når det gjelder praksis i de enkelte komiteene for distribusjon av andre typer dokumenter i papir enn det som er offentlige publikasjoner, så varierer det en del. Hovedinntrykket er at komiteene i de senere år i stadig større grad nøyer seg med elektronisk distribusjon, enten per e-post eller i komitéportalene (eller begge deler).

Reglementskomiteen mener det er viktig at det ikke produseres mer papirversjoner av dokumenter enn det er reelt behov for. Samtidig bør det være mulig for alle representantene som foretrekker den arbeidsformen, å få dokumentene i papirversjon i den utstrekning de ønsker det. Det gjelder både offentlige publikasjoner og dokumenter som inngår i den parlamentariske saksbehandlingen for øvrig.

Komiteen mener følgelig arbeidet med å legge til rette for digitale løsninger bør fortsette, samtidig som den enkelte representant selv bør kunne styre hvordan vedkommende mottar dokumentene. Komiteen vil understreke at tilrettelegging for digitale løsninger ikke skal gå på bekostning av representantenes tilgang på papirversjoner av dokumentene som er til behandling.

8.5 Kriterier for permisjon og vara

8.5.1 Innledning

Stortingets forretningsorden § 5 lyder:

«Søknad om permisjon for representantene behandles av Stortinget etter innstilling av presidentskapet. Representanter som har hatt permisjon, skal melde seg til Stortingets administrasjon når de kommer tilbake.»

Det er ikke gitt formelle regler ut over § 5 i forretningsordenen om hva som kan være grunnlag for permisjon; det er opp til Stortinget å bestemme. I stortingsgodtgjørelsesloven § 7 er det imidlertid forutsatt en del typetilfeller, men det som reguleres der, er retten til godtgjørelse.

Det er over tid etablert en praksis for når søknader om permisjon normalt innvilges. Nærmere omtale av dette finnes i «Representanthåndboken» (tilgjengelig på Stortingets intranett), i kapitlet om permisjoner.

Bestemmelsen om permisjon var tidligere mer detaljert utformet, men den mer detaljerte reguleringen ble tatt ut fordi det viste seg vanskelig å dekke alle tenkelige tilfeller. Det ble derfor vurdert hensiktsmessig og overlate detaljene til praksis og Stortingets skjønn.

Reglementskomiteen har vurdert om forretningsordenen § 5 bør revideres for å få tydeligere kriterier for permisjon (og dermed også innkalling av vara) innarbeidet i bestemmelsen. Herunder har komiteen vurdert om det skal angis uttrykkelig at permisjon skal gis ved sykmelding, og om det skal åpnes for at partigrupper som ikke har utbytting, kan ha møtende vara når det er obligatoriske komitéreiser (se også forretningsordenen § 21).

Reglementskomiteen nevner også for ordens skyld at valglovutvalgets flertall i NOU 2000:6 har foreslått grunnlovsfestet regler om permisjon, fremsatt i Dokument 12:11 (2019–2020). Forslaget til ny bestemmelse lyder som følger:

«Forslag Å

§ 71 skal lyde:

De valgte representantene er medlemmer av Stortinget i fire sammenhengende år.

Stortinget kan gi nærmere regler om velferdspermisjon og om kortvarig permisjon på annet grunnlag.

En representant kan bare få permisjon for resten av valgperioden hvis det er for å utføre andre oppgaver av nasjonal interesse.

Representanten må selv søke om permisjon.»

8.5.2 Permisjon ved sykdom

Komiteen mener retten til permisjon ved sykdom er såpass grunnleggende at den bør fremgå uttrykkelig av forretningsordenen. Komiteen foreslår derfor at forretningsordenen § 5 endres slik:

«Søknad om permisjon for representantene behandles av Stortinget etter innstilling av presidentskapet. Permisjon innvilges normalt ved sykmelding. Representanter som har hatt permisjon, skal melde seg til Stortingets administrasjon når de kommer tilbake.»

Komiteen mener at det i tråd med begrunnelsen for hvorfor den mer detaljerte reguleringen av kriterier for permisjon ble tatt ut av bestemmelsen, ikke bør tas inn ytterligere presiseringer av når permisjon skal eller kan innvilges.

8.5.3 Permisjon og vara ved komitéreiser

Reglementskomiteen er av den oppfatning at det ikke bør åpnes for at partigrupper som ikke har utbytting, kan ha møtende vara når det er obligatoriske komitéreiser. Samtidig ser komiteen at partigrupper som ikke har utbytting, kommer i en vanskelig situasjon når det planlegges komitéreiser som sammenfaller med dager hvor det er møter i Stortinget.

Vedkommende representant har både en plikt til å møte i Stortinget (jf. Grunnloven § 63 og ansvarlighetsloven § 12) og en plikt til å delta i komiteen (jf. forretningsordenen § 20 tredje ledd). Det er lagt til grunn i praksis at plikten til å delta i komiteen inkluderer deltakelse på komitéreiser. På side 48–49 i Hansen og Mo sin kommentarutgave til forretningsordenen nevnes to eksempler på at presidentskapet tidligere har avslått søknader om permisjon fra representanter som ikke ønsket å være med på komitéreiser til utlandet utenfor Stortingets samlingstid.

Avslagene fra presidentskapet var begrunnet med at slike reiser er ledd i Stortingets arbeid, og derfor har komitémedlemmer plikt til å delta dersom de ikke har gyldig forfall. Stortinget kan ikke dispensere fra denne plikten. For øvrig ble det i det ene tilfellet slått fast at det ikke kunne anses som en gyldig forfallsgrunn at vedkommende representant mente at reisens utbytte ikke ville stå i forhold til kostnadene.

Ved sammenfall mellom en komitéreise og et møte i Stortinget mener reglementskomiteen at representanten må kunne velge å prioritere å møte i Stortinget, slik at det er å anse som gyldig forfall til en komitéreise.

I tillegg vil komiteen bemerke at det som et generelt prinsipp aldri bør legges komitéreiser til dager hvor det er møter i Stortinget. Ikke minst er det viktig for komiteer hvor det er representanter fra partigrupper som ikke har mulighet til utbytting, men er et prinsipp som bør gjelde alle. Selv om man i praksis legger til rette for at ikke alle representantene trenger å stille på møter i Stortinget, bør det prinsipielt sett ikke planlegges komitéreiser som utfordrer møteplikten i Stortinget.

Reglementskomiteen vil i den sammenheng også bemerke at det er et praktisk problem i hverdagen for grupper med én eller få representanter når det blir berammet komitémøter (inkludert den utvidete utenriks- og forsvarskomité) samtidig med debatter i plenum og andre komitémøter de skal delta i. Dette bør fagkomiteene ta et aktivt medansvar for å unngå i størst mulig grad, ved å ta hensyn og være fleksible på møtetidspunkt slik at representanter som møter i flere komiteer eller har debatter på andre fagområder, ikke får møtekollisjoner.

Reglementskomiteen vil for øvrig fremheve at det ville være prinsipielt problematisk å åpne for at man kan ha møtende vara når det er komitéreiser. Stortinget består av 169 representanter, og det ville medføre at det formelt sett var mer enn 169 representanter i tjeneste om man gjorde det.

I prinsippet kunne det kanskje tenkes at man kunne innføre en praksis hvor man gir permisjon til enkeltmedlemmer eller alle medlemmene i en komité som er på komitéreise, slik at det kan kalles inn vara til møter i Stortinget mens de er på reise. Men som beskrevet ovenfor, er komitéreiser ledd i Stortingets arbeid, og komitémedlemmer har i utgangspunktet plikt til å delta. Det gjør at den prinsipielle tilnærmingen om at det kun skal være 169 stortingsrepresentanter i funksjon til enhver tid, fortsatt får anvendelse.

Komiteen er klar over at det gis permisjon til representanter som deltar på reiser i forbindelse med arbeid i interparlamentariske delegasjoner, men vil påpeke at det prinsipielt blir noe annet. Det er noe som kommer i tillegg til, og går ut over arbeidet i Stortinget som sådan. Komitéreiser er derimot, som nevnt, en integrert del av utøvelsen av stortingsvervet. Dette er uttrykt slik av forrige reglementskomité, jf. punkt 2.16 i Dokument 19 (2016–2017):

«Stortinget oppnevner etter fast praksis medlemmer til faste delegasjoner for internasjonalt samarbeid. Arbeidet i slike delegasjoner anses ikke som del av utøvelsen av selve stortingsvervet, og det er derfor, i motsetning til det som gjelder for komitéreiser, fast praksis at representantene innvilges permisjon for deltakelse på reiser som medlem av slik delegasjon.»

8.6 Midlertidig stortingspresident

I forretningsordenen § 8 første ledd heter det at første visepresident fungerer som midlertidig stortingspresident dersom Stortingets president ikke kan utøve vervet på grunn av forfall. Øvrige visepresidenter er ikke nevnt som mulige midlertidige stortingspresidenter ved forfall fra både stortingspresidenten og første visepresident.

I Innst. S nr. 288 (2008–2009) er det forutsatt at også andre visepresident osv. kan fungere ved presidentens forfall. Reglementskomiteen mener at dette er en praktisk fornuftig ordning, og at det bør presiseres i § 8 første ledd at så skal være tilfelle, for å unngå usikkerhet rundt det. Komiteen foreslår at bestemmelsen skal lyde slik:

«Kan Stortingets president ikke utøve vervet på grunn av forfall, fungerer en visepresident som midlertidig stortingspresident. Får stortingspresidenten eller en av visepresidentene langvarig forfall, kan Stortinget velge midlertidig president for den tid fraværet varer.»

Komiteen presiserer for ordens skyld at det ikke er ledelse av Stortingets møter det her er snakk om. Det er særskilt regulert i § 9, og det fremgår der at alle visepresidentene kan forestå møteledelsen i Stortinget.

8.7 Vara i den utvidete utenriks- og forsvarskomité

8.7.1 Presidentskapet

På samme måte som ved midlertidig stortingspresident er det angitt i forretningsordenen § 16 tredje ledd at Stortingets første visepresident er varamedlem for Stortingets president i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, uten at øvrige visepresidenter er nevnt.

Spørsmålet er om det også her bør fastsettes at også øvrige visepresidenter er vara, i den rekkefølge de er rangert i presidentskapet, eller om denne funksjonen skal forbeholdes stortingspresidenten og første visepresident.

Reglementskomiteen mener det i dette tilfellet er å foretrekke å begrense varafunksjonen til første visepresident. Når det gjelder vervet som midlertidig stortingspresident, er det en funksjon som må fylles, og det vil være problematisk om Stortinget står uten president i en periode fordi både presidenten og første visepresident er fraværende.

Arbeidet i den utvidete utenriks- og forsvarskomité står og faller imidlertid ikke på om presidentskapet er representert på et møte. Det er også et formål i seg selv å begrense omfanget av personkretsen som stiller på møter der, sett hen til at komiteen får til dels svært sensitiv informasjon.

8.7.2 Parlamentariske ledere

Ifølge forretningsordenen § 16 tredje ledd er nestlederne i partigruppene varamedlemmer for lederne i partigruppene i den utvidete utenriks- og forsvarskomité. Dersom lederen for partigruppen allerede er medlem av komiteen, kan partiet i tillegg til nestleder utpeke ytterligere ett varamedlem.

Videre heter det i bestemmelsen at presidentskapet, etter anmodning fra vedkommende gruppe, kan bestemme at en vararepresentant som møter i utenriks- og forsvarskomiteen, skal møte også i den utvidete utenriks- og forsvarskomité.

For at en slik søknad skal kunne innvilges, tilsier presidentskapets praksis at vedkommende søker må møte som varamedlem over en viss tid. Begrunnelsen er at denne komiteen, som behandler hemmelige og fortrolige opplysninger, ikke bør ha medlemmer som bare møter noen få dager som vararepresentanter.

Presidentskapet har lagt til grunn at en møteperiode på seks uker som hovedregel utgjør en nedre grense for hvor lang funksjonstid en vararepresentant bør ha for at det kan påregnes at vararepresentanten skal kunne møte også i den utvidede utenriks- og forsvarskomité.

Reglementskomiteen har vurdert om det bør det være rom for å innkalle møtende vara for parlamentarisk leder etter anmodning fra vedkommende gruppe minimum på linje med det som er fastslått for representantene fra utenriks- og forsvarskomiteen. Problemstillingen er aktuell når vedkommende gruppe ikke er representert i utenriks- og forsvarskomiteen, og det er snakk om en enkeltpersonsgruppe hvor det ikke er nestleder.

Som for presidentskapet (se punkt 8.7.1 ovenfor) mener reglementskomiteen at det er et formål i seg selv å begrense omfanget av personkretsen som stiller på møter der, sett hen til at komiteen får til dels svært sensitiv informasjon.

Reglementskomiteens flertall, alle medlemmene unntatt Bjørnar Moxnes og Une Bastholm, mener det ikke er ønskelig at personer som ikke møter fast på Stortinget, deltar i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, med mindre vedkommende er vara for et medlem i utenriks- og forsvarskomiteen.

Reglementskomiteens mindretall, medlemmene Bjørnar Moxnes og Une Bastholm, mener at møtende representanter for enkeltpersonsgrupper uten representasjon i utenriks- og forsvarskomiteen bør kunne delta også i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, på samme vilkår som vararepresentanter i utenriks- og forsvarskomiteen.

Mindretallet viser til at en annen løsning stemmer dårlig med det som ellers gjelder etter Grunnloven og forretningsordenen. Når vararepresentanten møter, er vedkommende per definisjon fullverdig representant.

For det andre mener mindretallet at det er lite konsekvent at vara for en representant i utenriks- og forsvarskomiteen kan møte, og ikke vara for parlamentarisk leder, hvis poenget er å begrense personkretsen. Det kan i praksis begrense den utvidete utenriks- og forsvarskomité fra å fungere som tilsiktet.

8.8 Taushetsplikt i den utvidete utenriks- og forsvarskomité

Forretningsordenen § 16 femte ledd lyder:

«Forhandlingene i den utvidete utenriks- og forsvarskomité er underlagt taushetsplikt med mindre noe annet uttrykkelig bestemmes. Lederen kan bestemme at også innkallelsen til møtet skal være underlagt taushetsplikt.»

Som det fremgår, er utgangspunktet at det er taushetsplikt om forhandlingene i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, mens bestemmelsen implisitt legger opp til at utgangspunktet er motsatt for innkallelser.

Reglementskomiteen viser til at Harberg-utvalget i kapittel 9 i sin rapport behandler Stortingets medvirkning og kontroll med norsk utenriks- og forsvarspolitikk. I punkt 9.3 omtaler Harberg-utvalget særskilt konsultasjoner i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, herunder spørsmål knyttet til fortrolighet.

Reglementskomiteens flertall, alle medlemmene unntatt Bjørnar Moxnes og Une Bastholm, viser til at i praksis i dag er hovedregelen at også innkallingen og dagsordenen blir underlagt taushetsplikt med hjemmel i § 16 femte ledd.

Reglementskomiteens flertall viser videre til at dagsordenen for møtene inneholder informasjon om hvilke temaer som er gjenstand for konsultasjoner, og disse dokumentene anses derfor etter fast praksis som en del av forhandlingene.

Reglementskomiteens mindretall, medlemmene Bjørnar Moxnes og Une Bastholm, mener derimot at det er en forskjell på forhandlingene og møtets innkallelse og dagsorden, som framgår av både dagens forretningsorden og av gjeldende praksis. Mindretallet viser videre til Harberg-utvalgets nærmere omtale av taushetsplikten i den utvidete utenriks- og forsvarskomité (DUUFK):

«At ‘forhandlingene’ i DUUFK er underlagt taushetsplikt, kan ikke anses til hinder for at komitémedlemmene drøfter og avklarer generelle problemstillinger og standpunkt i sine partigrupper. Det er heller ikke til hinder for at et medlem kan gjengi egne utsagn offentlig. Slike drøftinger eller gjengivelse av egne utsagn må ikke avsløre informasjon fra forhandlingene eller graderte opplysninger, noe som vil være brudd på taushetsplikten i medhold av fo. § 75. Normalt vil også innkalling og dagsorden være underlagt taushetsplikt.»

Reglementskomiteens mindretall vil fremheve at dette viser at det er viktige nyanser i hvordan denne taushetsplikten forstås.

Reglementskomiteens flertall mener at den praktiske hovedregelen bør komme til uttrykk i bestemmelsen, istedenfor at leder aktivt må bestemme det. Flertallet foreslår at forretningsordenen § 16 femte ledd skal lyde slik:

«Forhandlingene i den utvidete utenriks- og forsvarskomité er underlagt taushetsplikt med mindre noe annet uttrykkelig bestemmes. Det samme gjelder innkallelsen til og dagsordenen for møtet.»

Flertallet ser at dette innebærer en tilpasning av bestemmelsen til en praksis som går ut på å begrense åpenheten om møter i den utvidete utenriks- og forsvarskomité. Som for andre typer saker som behandles i Stortinget og dets komiteer, bør det selvfølgelig tilstrebes mest mulig åpenhet om hva som blir behandlet, og hva denne behandlingen går ut på.

Flertallet mener imidlertid at forretningsordenen bør gjenspeile at man som regel finner behov for å verne om konfidensialiteten til hva som behandles og informeres om i den utvidete utenriks- og forsvarskomité. Generelt kan den graden av konfidensialitet som i dag er etablert praksis for den utvidete utenriks- og forsvarskomité, selvfølgelig problematiseres, men så lenge det ikke gjøres endringer i tilnærmingen generelt sett, bør reguleringen i forretningsordenen være i overensstemmelse med den linjen som man over tid har valgt å legge seg på.

Reglementskomiteens mindretall, medlemmene Bjørnar Moxnes og Une Bastholm, mener en omvendt hovedregel, som legger til grunn å begrense åpenheten om møter, slik flertallet foreslår, heller vil skape større og ikke mindre uklarhet, når det ikke må stadfestes like aktivt og tydelig at innkallingen unntas offentlighet der det er grunnlag for det. Videre mener mindretallet at det både kan og bør stilles spørsmål ved graden av konfidensialitet som i dag er etablert praksis for den utvidete utenriks- og forsvarskomité, og at det er uheldig dersom det gjøres en slik endring som flertallet foreslår, uten en prinsipiell og grundig debatt om det.

Mindretallet viser videre til Harberg-utvalgets nærmere omtale av viktigheten av hensynet til offentlig debatt og innsyn i utenriks- og sikkerhetspolitiske saker, opp mot bruken av den utvidete utenriks- og forsvarskomité:

«Hensynet til offentlig debatt og innsyn i utenriks- og sikkerhetspolitiske saker tilsier at DUUFK kun må brukes slik formålet tilsier, og i saker som på konsultasjonstidspunktet ikke kan legges frem for Stortinget på annen måte. Regjeringens generelle plikt til å informere Stortinget ivaretas ikke gjennom konsultasjoner i DUUFK. Regjeringen skal heller ikke bruke DUUFK for å unndra seg offentlig debatt om viktige spørsmål om utenriks- og sikkerhetspolitikken. Utvalget mener at dette må praktiseres strengt og være overveid nøye før leder av utenriks- og forsvarskomiteen kaller inn til møte i DUUFK.»

Mindretallet viser for øvrig til at forretningsorden i dag skiller mellom selve forhandlingene i møter i den utvidete utenriks- og forsvarskomité, som er underlagt taushetsplikt, og innkallelse til møtene, som i utgangspunktet ikke er underlagt taushetsplikt med mindre komiteens leder bestemmer det. Mindretallet viser til at det å underlegge innkallelsen til og dagsordenen for møtene taushetsplikt krever en annen begrunnelse enn det å underlegge forhandlingene, som kan inneholde gradert informasjon, taushetsplikt.

For å sikre at adgangen til å taushetsbelegge innkallelsen til og dagsordenen for møtene ikke misbrukes, foreslår mindretallet at avgjørelser om å taushetsbelegge disse begrunnes og protokollføres, slik at det kan ettergås.

Til slutt vil mindretallet understreke en forventning til, når flertallet begrunner forslaget til endring i forretningsordenen på dette punkt med dagens praksis, at endringen heller ikke vil medføre at alle innkallelser eller dagsordener underlegges taushetsplikt, som vil være et åpenlyst brudd med dagens praksis, men at det fortsatt gjøres en løpende vurdering fra sak til sak, og motsatt av i dag derfor klargjøres når innkalling eller dagsorden ikke er underlagt taushetsplikt.

8.9 Europautvalgets sammensetning

Det følger av forretningsordenen § 17 andre ledd at Europautvalget består av utenriks- og forsvarskomiteen og medlemmene av den norske delegasjonen til parlamentarikerkomiteen for EØS. Videre heter det at utenriks- og forsvarskomiteen eller dens leder dessuten kan beslutte at en eller flere andre komiteer skal delta ved bestemte konsultasjoner.

Reglementskomiteen har vurdert om Europautvalget bør inkludere parlamentariske ledere for å sikre at alle partier på Stortinget blir informert om og inkludert i regjeringens konsultasjoner med Stortinget om saker som gjelder EØS-avtalen mv.

Problemstillingen er særlig relevant for små partigrupper som ikke er representert i utenriks- og forsvarskomiteen eller EØS-delegasjonen, og som dermed ikke vil være representert i møter i Europautvalget med mindre de har representant i annen komité som inviteres til et møte der.

Reglementskomiteen mener det bør legges til rette for at parlamentariske ledere for partier som ikke er representert i Europautvalget, kan få anledning til å delta der om de ønsker det. Komiteen er skeptisk til å utvide Europautvalget til parlamentariske ledere på generell basis. Det vil da bli en enda større personkrets om utgjør utvalgets ordinære medlemmer. Utvalget er stort nok i utgangspunktet, og økes dessuten betydelig når det inviteres andre komiteer. Videre er det grunn til å tro at parlamentariske ledere som regel ikke vil ha mulighet til å prioritere deltakelse i utvalget.

Komiteen foreslår at deltakelse for parlamentariske ledere i Europautvalget skjer etter mønster av ordningen for den utvidete utenriks- og forsvarskomité i forretningsordenen § 16 første ledd. Der angis det at valgkomiteen, etter anmodning fra en gruppe, kan oppnevne ytterligere medlemmer dersom den finner at hensynet til gruppenes forholdsmessige representasjon tilsier det. Komiteen mener det i så fall bør være en generell ordning for parlamentariske ledere, og ikke begrenset til partigrupper som ikke er representert i Europautvalget.

Komiteen foreslår et nytt siste punktum i andre ledd i § 17 i forretningsordenen:

«Valgkomiteen kan, etter anmodning fra en partigruppe, oppnevne leder av vedkommende gruppe som medlem av Europautvalget dersom den finner at hensynet til gruppenes forholdsmessige representasjon tilsier det.»