3.1 Innledning

Et hovedtema for reglementskomiteen har vært organiseringen av arbeidet i stortingssalen, herunder debattformen, praksis og rutiner ved votering og spørreinstituttene. Komiteen mener det er viktig å styrke Stortinget i plenum som en sentral arena for politisk debatt, og har lagt til grunn som sentral målsetting en revitalisering og styrking av plenums betydning. Reglementskomiteen vil understreke at Stortinget i plenum er det parlamentariske beslutningsorganet. Åpne, prinsipielle debatter i Stortinget er grunnpilaren i et levende demokrati.

Spørsmålet blir hva som ligger i dette, hvordan det kan oppnås, og hvordan det kan konkretiseres. For reglementskomiteen har spørsmålet særlig vært hvilke endringer i forretningsordenen som kan tenkes å bidra til å oppnå målsettingen. Samtidig er mye av det som skjer i stortingssalen, vel så mye styrt av praksis og etablerte prinsipper som har utviklet seg over tid, som av det som fremkommer uttrykkelig i forretningsordenen.

Det kan være gode grunner til at det er slik. Det kan gi en fleksibilitet som er vanskelig å oppnå med mer rigide formuleringer i et regelverk. Samtidig kan det være en utfordring at arbeidet i salen er mindre tilgjengelig både for representantene selv, og da særlig nye representanter, og for publikum, når det ikke er enkelt å lese seg til i forretningsordenen hvordan ting gjøres.

Reglementskomiteen fremmer noen forslag til endringer i forretningsordenen som er ment å bidra til å styrke og revitalisere arbeidet i stortingssalen. Forslag til endringer i forretningsordenen fremkommer løpende i teksten i dette kapitlet og i rapportens øvrige kapitler. I tillegg er de listet opp i punkt 10.1.

På områder hvor komiteen mener det er rom for forbedringer, men ikke hensiktsmessig å regulere det i forretningsordenen, har komiteen noen forslag og anbefalinger som gjelder endringer i praksis og rutiner. Slike forslag og anbefalinger fremkommer også løpende i teksten i dette kapitlet og i rapportens øvrige kapitler, i tillegg til at de er listet opp i punkt 10.2.

Når det gjelder debattformen, har reglementskomiteen sett på både debattopplegg, ordning av talelister og gjennomføring av debatter for øvrig, inkludert replikkordskifter. For voteringer har komiteens fokus vært på gjennomføringen av voteringene i salen, og da særlig om Stortingets beslutninger og saksbehandling er tilgjengelige nok for publikum/folket.

I tråd med mandatet har reglementskomiteen også vurdert spørreinstituttene. Alle dagens spørreinstitutter er evaluert og diskutert, blant annet frister for besvarelse og forholdet mellom de ulike spørreinstituttene.

I punkt 3.5 nedenfor ser reglementskomiteen på hvordan Stortinget i enda større grad kan bli en arena for aktuell samfunnsdebatt i tillegg til behandling av ordinære saker og spørreinstituttene. Reglementskomiteen fremmer forslag om en videreutvikling og prioritering av debatter om aktuelle tema med utgangspunkt i § 22 siste ledd i forretningsordenen (komiteenes initiativrett).

3.2 Debatter

3.2.1 Gjeldende regler og praksis

Det er særlig §§ 51-53 og § 22 siste ledd i forretningsordenen som er relevante for en diskusjon om debattformen i Stortinget. Paragraf §§ 51 og 52 regulerer talelister og begrensninger av debattiden, mens § 53 gjelder replikkordskifte. Paragraf 22 siste ledd omhandler komiteenes initiativrett.

Debattopplegget besluttes av den som presiderer over møtet med hjemmel i § 51 første ledd. Denne myndigheten er lagt til presidenten som følge av reformen med faste voteringstidspunkter. Debattopplegget er normalt utformet av vedkommende komité.

Det er satt opp et standard debattopplegg i § 52 som ofte fravikes i praksis, slik at taletiden normalt er kortere, med unntak av spesielle debatter slik som for eksempel trontaledebatten og finansdebatten og debatter om grunnlovsforslag.

Noen av reglene i § 51 andre og tredje ledd er også faktiske hovedregler i praksis, for eksempel det at saksordfører normalt får ordet først. Andre regler i § 51 fravikes ofte i praksis, for eksempel angivelse av at talerne får ordet i den rekkefølge de ber presidenten om det. Et sentralt prinsipp som følges i praksis, men som ikke er kommet til uttrykk i forretningsordenen, er at partigruppenes størrelse skal være avgjørende både for rekkefølgen og ofte også for lengden på innleggene, antallet innlegg og antallet replikker som tildeles.

Når det gjelder replikkordskifte, gir § 53 liten veiledning om hvordan dette gjøres i praksis, dvs. hvor ofte og når det gis adgang til replikker, hvor mange replikker og hvordan disse fordeles mellom partiene.

Taletiden for replikker (og svarene på disse) kommer i tillegg til den taletiden som er fordelt mellom partigruppene til deres respektive innlegg. I mange tilfeller foreslås det at det bare skal være anledning til å ta replikker på statsråden – ikke på andre talere. Dersom det åpnes for replikkveksling, vil representanter som ikke har fått tildelt taletid fra sin partigruppe, også kunne få ordet.

Stortingets forretningsorden § 22 siste ledd sier at komiteene inntil to ganger i hver stortingssesjon kan ta opp et tema som faller innenfor komiteens saksområde, til debatt i Stortinget, også utenom konkrete saker komiteen har fått til behandling. Denne bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 3.5 nedenfor.

3.2.2 Komiteens vurderinger

Reglementskomiteen mener et så sentralt prinsipp som at partienes størrelse har betydning for blant annet rekkefølgen for hovedinnlegg og replikker, uavhengig av i hvilken rekkefølge man tegner seg til talerlisten, bør synliggjøres i forretningsordenen. I dag står det om rekkefølge kun at talerne får ordet i den rekkefølge de ber presidenten om det, jf. § 51 andre ledd.

Reglementskomiteen mener videre at dagens «hovedregel» i praksis for organisering av debattene med et gitt antall hovedinnlegg og replikker (kun til hovedinnlegg) er med på å bidra til at debattene ofte blir «statiske» og lite fokuserte. Ofte kan kommentarer eller svar til konkrete utsagn komme lenge etter at de blir fremført i salen, også etter at den aktuelle representanten ikke lenger er til stede. I enkelte tilfeller skjer det ikke engang samme dag som det opprinnelige innlegget ble holdt.

Noen aspekter ved Stortingets debattform blir nok av en del sett på som gammeldagse og utdaterte. Særlig kan organiseringen av trontaledebatten og finansdebatten fremstå som lite oppdatert. Når det gjelder det siste, mener reglementskomiteen at det kan være grunn til å se på muligheten for tematisk (for eksempel etter komité eller etter statsråd) eller geografisk (for eksempel fylkesvis) inndeling av debattene, slik at de blir mer fokuserte og lettere å følge med på. Det kan i så fall være en mulighet å først ha en mer overordnet og generell debatt for deretter å dele inn etter tema eller geografi.

For finansdebattens del er det mest nærliggende at det er finanskomiteen som foreslår opplegget for en slik organisering av debatten, mens det for trontaledebattens del naturlig vil være presidentskapet som gjør det. Det er også mulig å legge opp til at presidenten (den som leder et møte i Stortinget) står for slik organisering av debattene ved ordning av talerlisten. Samtidig er det klart at det ofte vil være en krevende øvelse for den som leder møtet, å gjøre dette løpende under avviklingen av debatten.

En slik organisering av debatter vil nødvendigvis også kreve en viss selvdisiplin hos partiene og representantene hvis det skal fungere etter hensikten. Det skyldes at det vil være vanskelig, og vel heller ikke ønskelig, å legge formelle begrensninger på hvem som kan ta ordet når, og hva de kan ta opp i sine innlegg, ut over de begrensninger som allerede foreligger i debatter i Stortinget (for partigruppenes og representantenes taletid). Reglementskomiteen vil fremheve at en slik eventuell organisering av debatter etter tema og/eller geografi ikke bør gå på bekostning av helheten i debattene. Følgelig bør slike tilpassede debattopplegg ta høyde for at det også vil være behov for debatt om helheten i det som er til behandling.

For interessen omkring debatter i Stortinget mener reglementskomiteen at det er en fordel med mest mulig forutsigbarhet om når høydepunkter i en debatt kommer. Det vil da være enklere for pressen å planlegge omtale og livesendinger i sine medier, og større sannsynlighet for at flere velger å følge det som skjer i Stortinget.

Reglementskomiteen forventer at en annen organisering av trontaledebatten og finansdebatten vil gjøre at disse debattene blir forutsigbare å følge og dessuten mer interessante for presse og publikum.

Når det gjelder mer ordinære debatter, bør man ved fastsettelse av debattopplegget se hen til lignende prinsipper i den grad det er mulig. Særlig bør man ved omfattende debatter se på om det er mulig å for eksempel organisere rekkefølgen på temaene etter lignende linjer.

Når det gjelder ordinære debatter, bør det videre vurderes å legge opp til kortere hovedinnlegg oftere, kombinert med at det legges opp til flere replikkordskifter underveis i debatten. Plasseringen av og antallet replikker kan da tilpasses de tema og innlegg man antar det vil være størst interesse rundt, herunder etter viktighet og hva som er sentrale motsetningspunkter.

Reglementskomiteen mener dette vil kunne gi mer interessante og dynamiske debatter. Det vil ikke nødvendigvis gi verken kortere eller lengre debatter totalt sett. Den samlede tiden som brukes på en debatt, vil imidlertid bli disponert på en måte som gjør den lettere å følge, med mer spissede meningsutvekslinger hvor motsetningene blir tydeligere.

Samtidig er det viktig å understreke at det ikke skal være til hinder for at man går mer i dybden i hovedinnlegg i saker hvor det anses hensiktsmessig. Det kan i noen saker fortsatt være behov for relativt vide rammer for varighet på hovedinnleggene.

Kortere tid til hovedinnlegg kan kombineres med en mulighet for å dele opp den samlede taletiden. Ved en slik oppdeling kan hovedinnlegg pluss øvrige innlegg og replikker fordeles innad i hver partigruppe innen en total taletid for vedkommende partigruppe, med mulighet for å tegne seg til innlegg og replikker fortløpende.

Det kan også være en mulighet å la den enkelte representant i større grad få styre sin bruk av tildelt taletid, for eksempel slik at man kan få ordet til en kort merknad selv om man ikke har hatt et ordinært innlegg ennå.

Det må vurderes nærmere om dagens digitale løsninger for kommunikasjon i salen knyttet til debattene gjør slike tilpasninger som reglementskomiteen tar til orde for, mulig, eller om det er nødvendig med en oppgradering av de elektroniske verktøyene. Komiteen tenker da blant annet på muligheten for å tegne seg til presidentskapet på en mer fleksibel måte og å kunne kommunisere internt i partigruppen om fordeling av taletid via chat e.l. Slik økt fleksibilitet ville nok også kreve mer aktiv møteledelse fra presidentens side.

Reglementskomiteen ser at det nødvendigvis vil måtte gjøres en kost/nytte-vurdering ved større investeringer i nytt elektronisk utstyr i stortingssalen.

Samtidig som man vurderer endringer som beskrevet ovenfor, må man være seg bevisst at debattene i Stortinget også har en formell funksjon, i form av at de er en del av Stortingets saksbehandling og en sentral del av dokumentasjonen for ettertiden av hva Stortinget har fattet sine beslutninger på grunnlag av. Det vil derfor være behov for en viss struktur i debattene, noe som igjen påvirker hvor dynamiske de kan være. Videre er det et mål i seg selv at debattene ikke trekker ut altfor lenge i tid, og et for «fritt» eller fleksibelt debattopplegg vil kunne virke mot sin hensikt i så måte.

Reglementskomiteen mener imidlertid det må være mulige å gjøre noen grep som gjør at debattene i Stortinget fremstår som mer tilgjengelige og interessante, langs de linjer som er beskrevet ovenfor.

Når det gjelder replikkordskifter, viser komiteen til at debattopplegget normalt foreslås av vedkommende komité som har behandlet saken, selv om det formelt er presidenten som beslutter debattopplegget innledningsvis ved behandlingen av saken i det aktuelle møtet. Presidentens rolle vil som oftest i praksis begrense seg til en formalisering av det komiteen har besluttet å foreslå.

Det er følgelig med dagens praksis i hovedsak komiteene som har ansvaret for å legge til rette for at alle partier vil kunne bli «hørt» i debatten om en sak. Det er reglementskomiteens oppfatning at komiteene i større grad enn i dag bør legge opp til replikker i sine saker.

Reglementskomiteen mener samtidig en mulighet kunne være å oppstille en form for «minimumsregel» i forretningsordenen som alle komiteer må forholde seg til, og som vil sikre at alle partier normalt får mulighet til å komme til orde når en statsråd har holdt innlegg, for eksempel ved at antallet replikker på en statsråd normalt ikke kan settes til et lavere antall enn at alle partier kan delta med replikk.

3.2.3 Komiteens forslag

Reglementskomiteen mener forretningsordenen § 51 andre ledd bør gjenspeile at partienes størrelse har betydning for når man får ordet. Komiteen mener videre at siste punktum i andre ledd (én taler fra hver partigruppe skal stå først på talerlisten) bør flyttes lenger frem i leddet, slik at det blir en logisk rekkefølge i bestemmelsen i tråd med hvordan den praktiseres.

Komiteen foreslår at § 51 andre ledd endres slik:

«Saksordfører får i alminnelighet ordet først. Deretter får talerne ordet i den rekkefølge de ber presidenten om det, likevel slik at partigruppenes størrelse kan tas i betraktning ved fastsettelse av rekkefølgen. Én taler fra hver partigruppe skal normalt stå først på talerlisten. I tilfelle flere ber om ordet samtidig, avgjør presidenten hvem av dem som skal tale først. Dersom gruppene har innlevert til presidenten gjennom Stortingets administrasjon lister over representanter som ønsker å delta i debatten, kan presidenten på dette grunnlag sette opp en liste over rekkefølgen av talerne.»

Forslaget tar høyde for at det i noen debatter bare er saksordfører som ber om ordet, og at det ikke alltid er slik at alle partier ønsker å holde innlegg. Det heter derfor i forslaget at én taler fra hver partigruppe «normalt» skal stå først på talerlisten.

Reglementskomiteens flertall, alle medlemmene unntatt Mari Holm Lønseth og Helge André Njåstad, mener det også burde gjøres en tilføyelse i § 53, slik at det legges mer til rette for at alle partier oftere får komme til orde med replikker til en statsråds innlegg. Komiteen tror også at økt bruk av replikker vil bidra til en mer vital og engasjerende debatt. Komiteen foreslår at § 53 første ledd skal lyde slik:

«Det skal åpnes for replikkordskifte, som ordnes av presidenten, dersom ikke presidenten vedtar noe annet. Replikken skal ha tilknytning til vedkommende innlegg. Taletiden er ett minutt. Den hvis innlegg forårsaker replikker, kan svare på hvert enkelt av innleggene etter tur. Antallet replikker til innlegg fra et regjeringsmedlem skal normalt ikke settes til et lavere antall enn at alle partigrupper kan delta med replikk.»

Reglementskomiteens mindretall, medlemmene Mari Holm Lønseth og Helge André Njåstad, mener det bør være opp til komiteene å avgjøre hvor mange replikker det skal være anledning å ta på statsråd, og ser ikke behov for å ha en særskilt regel om dette i forretningsordenen.

Hvor mange replikker det skal åpnes for, vil alltid innebære en vurdering av tidsbruk og forholdsmessighet. Reglementskomiteens flertall har, som det fremgår, derfor foreslått at det angis i bestemmelsen at det «normalt» skal gis adgang til replikk på en statsråd for alle partier. Det vil imidlertid i en del tilfeller være upraktisk eller for tidkrevende å gi adgang til replikk for alle partier.

Reglementskomiteen foreslår at trontaledebatten og finansdebatten i fremtiden organiseres på en annen måte, dvs. etter tema og/eller geografi og gjerne med en innledende overordnet og generell debatt først. Videre foreslår komiteen at man også ved opplegget for mer ordinære debatter av et visst omfang og en viss kompleksitet ser hen til lignende prinsipper i den grad det er mulig og hensiktsmessig.

Reglementskomiteen mener generelt det ofte vil være hensiktsmessig å legge opp til kortere hovedinnlegg i debatter i Stortinget. Komiteen foreslår at det kombineres med en mulighet for å dele opp den samlede taletiden, både innad i en partigruppe og mellom innleggene og replikkene den enkelte representant kan holde.

Reglementskomiteen mener det ikke er hensiktsmessig å regulere de ovennevnte forslagene om endringer i debattopplegg i forretningsordenen eller fatte noe generelt vedtak ellers om det i Stortinget. Dette er heller noe som bør implementeres i fagkomiteenes, presidentskapets og Stortingets praksis ved fastsettelse av debattopplegg.

Reglementskomiteen legger til grunn at Stortingets presidentskap vil vurdere hvilke tilpasninger av de elektroniske verktøyene i stortingssalen som er nødvendige for å gjennomføre forslagene ovenfor om endringer i debattopplegg og gjennomføring av debatter, og legge til rette for nødvendige endringer, hvis forslagene støttes av et flertall i Stortinget.

3.3 Voteringer

3.3.1 Problemstilling

Reglene om avstemninger i Stortinget finnes i kapittel 8 i forretningsordenen. Det som er regulert der, berører i liten grad det som reglementskomiteen særlig har fokusert på i sine diskusjoner om voteringer, nemlig om Stortingets beslutninger og saksbehandling er tilgjengelige nok for publikum/befolkningen.

Når man skal vurdere dette, er følgende interesseavveining sentral: Jo mer man legger i å gjøre voteringer forståelige og tilgjengelige, jo vanskeligere vil det være å gjennomføre voteringene effektivt (det vil si på kortest mulig tid).

Ved å legge inn mer forklaringer og organisere voteringene slik at folk flest kan følge dem og forstå hva som skjer, vil man samtidig øke tiden det tar å gjennomføre voteringene. Mer tilgjengelige voteringer har følgelig en pris i form av lengre voteringer og dermed lengre møter.

Det er flere målgrupper å ivareta her. For det første har man representantene, for det andre spesielt interesserte for øvrig som regelmessig følger møter og voteringer i Stortinget (presse og eksperter osv.), og for det tredje «folk flest». Sistnevnte kategori består i hovedsak av personer og grupper som kun følger konkrete saker i enkelttilfeller fordi de er av særlig betydning for dem.

3.3.2 Komiteens vurderinger og forslag

Reglementskomiteen mener at hvor store tilpasninger man eventuelt skal gjøre, beror på hva slags type sak det er snakk om, og særlig om saken har betydelig offentlig interesse og dermed følges av mange som ikke har kjennskap til regler og rutiner i Stortinget fra før.

Komiteen er av den oppfatning at det ikke er ønskelig å benytte mer tid til votering i salen enn det som gjøres i dag, med unntak av saker med spesielt stor offentlig interesse. Dersom voteringene skal gjøres mer pedagogiske, vil dette fort føre til at prosessen også blir mer omstendelig.

I saker hvor man vet på forhånd at det vil være betydelig interesse for voteringen, bør den organiseres på en måte som gjør at den blir vesentlig enklere for folk flest å forstå. Det vil innebære en mer pedagogisk presentasjon fra presidentens side av hva det voteres over, en mer pedagogisk og intuitiv rekkefølge på voteringsinndelingen og en forklaring av hva resultatet i den enkelte del av voteringen betyr.

Komiteen ser at slike voteringer vil ta vesentlig mer tid enn det som er tilfelle i dag, men legger til grunn at det er snakk om et fåtall saker i løpet av året kanskje, mellom fem og ti. Avstemningen om endringer i bioteknologiloven i juni 2020 er et illustrerende eksempel på en sak hvor det ville vært aktuelt. Det ble gjort enkelte grep for å gjøre denne voteringen mer forståelig for publikum, men de færreste hang nok med i svingene på en såpass komplisert og omfattende votering.

Komiteen ser det ikke som hensiktsmessig å regelfeste dette i forretningsordenen, men foreslår at presidentskapet gjør slike tilpasninger i organiseringen og gjennomføringen av voteringene i enkelte saker med spesielt stor offentlig interesse.

Komiteen mener videre at det vil kunne være mulig å presentere voteringene og det endelige vedtaket fra Stortinget på en noe mer tilgjengelig måte skriftlig i ettertid, og at det dermed bør sees nærmere på rutinene for publisering på stortinget.no.

For øvrig foreslår reglementskomiteen at forretningsordenen § 60 første ledd endres for å gjenspeile at man i praksis normalt benytter alternativene i bestemmelsens a og b samtidig ved voteringer i Stortinget. I ordinære avstemninger praktiseres at man både reiser seg og bruker det elektroniske voteringsanlegget når man voterer.

Komiteen foreslår at innledningen i første ledd i § 60 skal lyde slik:

«Avstemningen ordnes på én av følgende måter, eller ved en kombinasjon av disse:»

Reglementskomiteens medlem Per Olaf Lundteigen viser til at det i gjeldende forretningsorden § 35 (Program for Stortingets møter) heter:

«Senest fredag innen kl. 15.00 bør program for Stortingets arbeid i uken etter slås opp og gjøres tilgjengelig i papirutgave eller elektronisk form. Programmet skal opplyse om hvilke dager det skal holdes møter, når møtene skal begynne, og fastsatte tidspunkter for votering.»

Dette medlem viser til at dette praktiseres slik at det er fast voteringstid kl. 15.00 på tirsdager og kl. 14.00 på torsdager. En viktig del av begrunnelsen for denne praksisen er at representanter med familie i nærområdet kan komme tidligere hjem, og at alle kan få en tidligere avreise fra Stortinget på torsdager.

Dette medlem vil fremheve at konsekvensen av denne praksisen er at saker som behandles etter tidspunktet for avstemning, eksempelvis interpellasjoner, får mindre deltakelse og oppmerksomhet. Videre innebærer forhåndsbestemt avstemningstidspunkt, i mange tilfeller én eller flere dager etter debatten, at offentligheten mister sammenhengen mellom debatten og hva den enkelte representant stemmer i saken. Dette innebærer, slik dette medlem ser det, at Stortingets arbeid i plenum vil bli mindre viktig.

For å styrke Stortingets arbeid i plenum foreslår derfor dette medlem følgende endring av § 35 første ledd i forretningsorden:

«Senest fredag innen kl. 15.00 bør program for Stortingets arbeid i uken etter slås opp og gjøres tilgjengelig i papirutgave eller elektronisk form. Programmet skal opplyse om hvilke dager det skal holdes møter og når møtene skal begynne. Votering skjer ved møtets slutt. Samtidig bør foreløpig saksliste for møtene slås opp og gjøres tilgjengelig i papirutgave eller elektronisk form.»

3.4 Spørreinstituttene

3.4.1 Innledning

Reglementskomiteen har vurdert alle dagens spørreinstitutter, blant annet frister for besvarelse og forholdet mellom de ulike spørreinstituttene. Komiteen mener spørreinstituttene langt på vei fungerer etter hensikten, og at det ikke er behov for omfattende endringer.

Komiteen mener det er viktig å beholde en viss forskjell mellom de ulike spørreinstituttene, siden de dekker forskjellige behov. De begrensede endringene som er foreslått i det følgende, er ment å forbedre den enkelte ordningen, men uten at ordningene blir for like. Komiteen mener dagens spørreinstitutt samlet sett gir varierte og gode verktøy for Stortinget overfor regjeringen, som med enkelte justeringer kan forbedres noe.

3.4.2 Interpellasjoner

Interpellasjoner er regulert i § 68 i forretningsordenen. En interpellasjon er et mer omfattende spørsmål til regjeringen som er gjenstand for debatt i Stortinget. Den som stiller spørsmålet, kalles interpellant. Spørsmålet skal besvares så raskt som mulig og senest én måned etter at det er stilt. Svaret legges frem for Stortinget under en såkalt interpellasjonsdebatt. En slik debatt skal maksimum ta én time og 30 minutter. Den første interpellasjonen fant sted i Stortinget helt tilbake i 1885.

Ved behandlingen i Stortinget får først interpellanten ordet i høyst ti minutter til å forklare innholdet av interpellasjonen. Regjeringsmedlemmet som svarer på interpellasjonen, har også en taletid på inntil ti minutter. Det kan ikke fremsettes forslag i tilknytning til behandlingen av en interpellasjon.

I den etterfølgende debatten har først interpellanten og så regjeringsmedlemmet rett til ett innlegg hver på inntil tre minutter. Deretter kan andre representanter få ordet én gang hver med taletid på inntil fem minutter. Til slutt har interpellanten og regjeringsmedlemmet rett til ett innlegg på inntil tre minutter hver.

Reglementskomiteen mener at en utfordring ved dette spørreinstituttet i praksis ofte er at et spørsmål som var dagsaktuelt da interpellasjonen ble utformet, har mindre interesse både for Stortinget og offentligheten når det skal debatteres i Stortinget. Det hender at det bare er interpellanten og vedkommende statsråd som tar del i debatten.

En naturlig konsekvens av dette kunne være å korte ned på fristen for å besvare interpellasjonen. Samtidig er det slik at fristen er satt nettopp med tanke på at regjeringen skal få tilstrekkelig tid til å besvare interpellasjonen på en relativt grundig måte. Fristen er tidligere halvert fra to måneder til én. Videre vil man, jo kortere fristen settes, nærme seg både innhold og formål for et annet spørreinstitutt, nærmere bestemt ordinær spørretime.

En praktisk utfordring som ikke sjelden gjør at det kan gå en del mer tid enn én måned før interpellasjonen kommer til behandling i Stortinget, er at man er avhengig av at både interpellanten og vedkommende regjeringsmedlem er tilgjengelige.

Reglementskomiteen mener at det bør gjøres enkelte forbedringer av ordningen. For å få mer aktualitet om interpellasjonene bør fristen for å besvare dem kortes ned noe, til tre uker. Like viktig er at det strammes inn slik at fristen overholdes, og at det gjerne kan gå kortere tid om mulig. Statsråden har selvfølgelig behov for tilstrekkelig tid til å forberede og utarbeide svar. Det er derfor grenser for hvor kort fristen bør være. Videre er det viktig å bevare at interpellasjoner er noe annet enn ordinær spørretime, slik at man kan gå mer i dybden på en sak.

Komiteen foreslår at § 68 tredje ledd i forretningsordenen skal lyde:

«Interpellasjonen skal besvares i Stortinget så snart som mulig og senest tre uker etter at den ble stilt, med mindre presidentskapet samtykker i at den blir besvart på et senere tidspunkt. Den tid Stortinget ikke er samlet om sommeren, regnes ikke med i fristen.»

Komiteen mener også at man normalt bør fastsette kortere tid til hovedinnleggene for å få mer dynamikk og interesse for ordningen. Det vil også kunne bidra til at flere representanter deltar i debatten.

Komiteen foreslår at § 68 fjerde til sjette ledd endres slik:

«Ved behandlingen i Stortinget får først interpellanten ordet i høyst fem minutter til å forklare innholdet av interpellasjonen. Dersom et regjeringsmedlem erklærer at det ikke vil bli gitt noe svar på interpellasjonen, er forhandlingene slutt med det.

Blir interpellasjonen besvart, har det regjeringsmedlemmet som svarer på interpellasjonen, en taletid på inntil fem minutter. Statsministeren og andre statsråder hvis departementer er berørt av interpellasjonen, kan også svare, med samme taletid.

I den etterfølgende debatten har først interpellanten og så regjeringsmedlemmet rett til ett innlegg hver, på inntil tre minutter. Deretter kan andre representanter få ordet én gang hver, med taletid på inntil tre minutter. Til slutt har interpellanten og regjeringsmedlemmet rett til ett innlegg på inntil tre minutter hver.»

3.4.3 Spørsmål til skriftlig besvarelse

Spørsmål til skriftlig besvarelse er regulert i forretningsordenen § 70. Skriftlige spørsmål er en kort spørsmålsform og er ikke gjenstand for debatt i Stortinget. Statsråden som spørsmålet er rettet til, skal gi et skriftlig svar innen seks virkedager til stortingsrepresentanten som har stilt spørsmålet.

Spørsmålet skal være kort, men kan i tillegg utdypes på inntil én A4-side. Svaret skal normalt ikke overstige to A4-sider. Bruken av skriftlige spørsmål har økt jevnt siden spørsmålstypen ble innført i sesjonen 1996/1997.

I løpet av én kalenderuke kan en representant stille inntil to spørsmål til skriftlig besvarelse. Spørsmål til skriftlig besvarelse kan ikke stilles i juli måned. Det stilles i overkant av 2 000 spørsmål per år i gjennomsnitt, og mer i valgår. Adgangen til skriftlige spørsmål er følgelig mye brukt. Den kan også ses på som et supplement til ordinær spørretime, siden det er et langt mer begrenset antall spørsmål man har tid til å inkludere der.

Reglementskomiteen mener det er viktig at regjeringen ikke bruker mer tid enn de foreskrevne seks virkedagene. Dette bør understrekes overfor regjeringen fra Stortingets side.

Komiteen mener videre det bør gjøres en tilpasning når det gjelder begrensningen på to spørsmål per uke per representant i visse tilfeller. Parlamentariske ledere bør ha en viss «pott» med spørsmål i tillegg. Det kunne også vært en mulighet å gi små partigrupper en egen ekstrakvote, men komiteen mener at dette behovet vil være dekket ved at parlamentarisk leder får noen ekstraspørsmål per uke. Dette vil primært være av praktisk betydning for små partigrupper.

Komiteen foreslår at § 70 tredje ledd skal lyde slik:

«I løpet av én kalenderuke kan en representant stille inntil to spørsmål til skriftlig besvarelse. Lederne i partigruppene kan i tillegg stille to spørsmål hver per kalenderuke. Spørsmål til skriftlig besvarelse kan ikke stilles i juli måned.»

3.4.4 Muntlig spørretime

I spørretimen kan representantene ta opp konkrete saker og høre hva vedkommende statsråd mener om saken, og om departementet har tenkt å gjøre noe med den. Spørretimen er preget av korte replikkvekslinger og er ikke gjenstand for ordinær debatt.

Det er to typer spørretime: muntlig og ordinær spørretime. Muntlig spørretime (også kalt «spontanspørretimen») er kanskje det spørreinstituttet, og den debattformen mer generelt, som har lykkes best med å nå målsettingen om en vital, aktuell og engasjerende debatt i Stortingets plenum. Man ser at dette ofte er det stortingsmøtet som vises mest i mediene, og hvor folk også oftest følger Stortingets sendinger.

Muntlig spørretime er regulert i forretningsordenen § 72. I den muntlige spørretimen tar representantene opp dagsaktuelle saker. Statsråden vet ikke hvilke spørsmål som vil bli stilt, og er sånn sett uforberedt. Statsråden har heller ikke betenkningstid, men må svare spontant.

Regjeringen velger selv hvilke statsråder den ønsker å sende til muntlig spørretime. Statsministeren kommer omtrent én gang i måneden og stiller da normalt alene. Statsministerens kontor informerer Stortinget innen mandag kl. 11.00 om hvem som kommer. Den muntlige spørretimen holdes normalt hver onsdag kl. 10.00 og tar inntil én time og 30 minutter. Tidligere har den vart én time, så én time og 15 minutter, før nåværende lengde. Muntlig spørretime ble innført i 1996.

Presidenten avgjør hvilke representanter som kan stille spørsmål, og i hvilken rekkefølge. Representantene kan stille korte spørsmål, begrenset til to minutter, til ett av de regjeringsmedlemmene som er til stede. Taletiden for regjeringsmedlemmets første svar etter et hovedspørsmål er to minutter. For øvrig er taletiden ett minutt. Etter svaret har spørreren rett til å få ordet på nytt. Presidenten kan gi andre representanter ordet om den saken som ble tatt opp i spørsmålet. Et regjeringsmedlem har rett til å få ordet etter hvert innlegg av en representant. For øvrig kan presidenten også gi ordet til øvrige regjeringsmedlemmer.

Praksis er at stortingspresidenten ved begynnelsen av en ny stortingsperiode avklarer med lederne i partigruppene hvordan spørsmålene i muntlig spørretime normalt skal fordeles mellom opposisjonspartiene. Denne fordelingen tas opp til ny vurdering ved eventuelle endringer i regjeringen i løpet av perioden.

Dette praktiseres slik at hvert av opposisjonspartiene har en kvote hver. Med dagens regjering har Arbeiderpartiet normalt to eller tre hovedspørsmål, Fremskrittspartiet to, Senterpartiet ett og Sosialistisk Venstreparti ett. Rødt og Miljøpartiet De Grønne har normalt ett tilleggsspørsmål hver. Miljøpartiet De Grønne og Rødt har også hovedspørsmål når statsministeren stiller.

Reglementskomiteen har vurdert om alle opposisjonspartier bør få anledning til å stille hovedspørsmål hver gang, ikke bare de gangene statsministeren møter i Stortinget. Det vil i så fall utfordre dagens tidsramme for muntlig spørretime (1 time og 30 minutter), med mindre dette skal gå ut over antallet hovedspørsmål som de største opposisjonspartiene får anledning til å stille. Alternativt kan man kutte ned på eller droppe tilleggsspørsmål helt.

En slik endring vil gjøre at forholdsmessigheten blir enda skjevere i den forstand at man ikke tar hensyn til partienes størrelse. Det innebærer følgelig en klar prioritering av de minste partiene, samtidig som det selvfølgelig bidrar til å synliggjøre bredden blant partiene på Stortinget i større grad enn med dagens ordning.

Tidsaspektet og handlingsrommet for fordeling av spørsmål vil for øvrig selvfølgelig avhenge både av antall partier på Stortinget og av hvor mange partier som inngår i regjeringen til enhver tid.

Reglementskomiteens flertall, medlemmene Eva Kristin Hansen, Martin Henriksen, Mari Holm Lønseth, Helge André Njåstad og Per Olaf Lundteigen, mener det ikke bør gjøres endringer i prinsippene for hvordan spørsmål i den muntlige spørretimen fordeles mellom partigruppene.

Reglementskomiteens mindretall, medlemmene Petter Eide, Solveig Schytz, Steinar Reiten, Bjørnar Moxnes og Une Bastholm, mener at alle partigrupper bør ha rett på hovedspørsmål i den muntlige spørretimen, på linje med andre stortingsdebatter. Mindretallet mener dette enkelt kan løses ved å utvide antall hovedspørsmål og tidsrammen for spørretimen noe. Alternativt mener mindretallet at hovedspørsmålene kan gjøres noe kortere, eller at man tar hensyn til partigruppenes størrelse ved samlet taletid under muntlig spørretime heller enn å begrense antall spørsmål. Hvis ikke noe av dette lar seg gjøre, mener mindretallet at hovedspørsmål kan fordeles over flere uker, slik at også de minste partiene av og til får hovedspørsmål, og ikke bare når statsministeren møter.

Reglementskomiteen har også vurdert om den som stiller et hovedspørsmål, bør kunne ha mer kontroll med tidsbruken i tilknytning til spørsmålet, i hvert fall når det gjelder disponering av egen tid. Det kan for eksempel være slik at tiden som trengs til det innledende spørsmålet, er kortere enn to minutter.

Reglementskomiteens flertall, alle medlemmene unntatt Mari Holm Lønseth, mener at vedkommende representant i en slik situasjon heller bør få kunne bruke mer tid til oppfølgingsspørsmål, så lenge totaltiden blir den samme.

Reglementskomiteens flertall foreslår derfor følgende endring i forretningsordenen § 72 andre til fjerde ledd:

«Representantene kan stille korte spørsmål, begrenset til ett minutt, til ett av de regjeringsmedlemmene som er til stede.

Representanter som ønsker å stille spørsmål, bør melde fra om dette på forhånd til presidenten gjennom Stortingets administrasjon. Presidenten avgjør hvilke representanter som kan stille spørsmål, og i hvilken rekkefølge.

Regjeringsmedlemmene kan nekte å svare på spørsmål. Taletiden for regjeringsmedlemmets første svar etter et hovedspørsmål er to minutter. Etter svaret har spørreren rett til å få ordet på nytt, i inntil tre minutter. For øvrig er taletiden ett minutt. Presidenten kan gi andre representanter ordet om den saken som ble tatt opp i spørsmålet. Et regjeringsmedlem har rett til å få ordet etter hvert innlegg av en representant, for øvrig kan presidenten også gi ordet til øvrige regjeringsmedlemmer.»

Reglementskomiteens flertall mener videre at presidenten bør innta en mer aktiv rolle i ordvekslingen, og at den som stiller spørsmålet, også må kunne bryte inn og påpeke det dersom regjeringsmedlemmet ikke svarer på direkte spørsmål.

Reglementskomiteens mindretall, medlemmet Mari Holm Lønseth, mener det ikke er behov for å gjøre endringer i § 72, og at det heller bør være opp til presidentskapet å eventuelt innta en mer aktiv rolle i ordvekslingen i muntlig spørretime.

3.4.5 Ordinær spørretime

Den ordinære spørretimen er regulert i § 73 i forretningsordenen. Også i den ordinære spørretimen stiller representantene dagsaktuelle spørsmål, gjerne knyttet til fylket de er valgt fra. Den ordinære spørretimen skiller seg fra den muntlige ved at statsråden får tilsendt spørsmålene på forhånd. Statsråden har derfor anledning til å forberede svaret.

Hvilke statsråder som møter, avhenger av hvilke spørsmål som blir stilt. Det er statsråden med fagansvar for saken som skal besvare spørsmålet. Spørretimen ble innført som prøveordning i 1949 og ble en fast ordning fra 1950.

Spørsmålet skal være kort. En representant kan stille ett spørsmål i en ordinær spørretime. Dersom et spørsmål må utsettes som følge av at en statsråd er bortreist, kan representanten stille to spørsmål i neste spørretime. Spørsmål til en spørretime må innleveres senest kl. 14.00 siste torsdag før spørretimen.

Spørrerne får ordet etter tur og ber, uten å grunngi spørsmålet, statsråden om å svare på det. Er spørreren ikke til stede, kan en annen representant ta opp spørsmålet. Hvis det ikke skjer, regnes spørsmålet som bortfalt.

Statsrådens svar i spørretimen bør ikke vare lenger enn tre minutter. Etter at statsråden har svart, kan spørreren og statsråden få ordet ytterligere to ganger hver til korte bemerkninger, begrenset til ett minutt, om den saken som er tatt opp i spørsmålet. Spørreren har i den forbindelse adgang til å stille korte tilleggsspørsmål. Ved innledningen av spørretimen kan presidenten bestemme at spørreren og statsråden kan få ordet bare én gang hver etter at statsråden har svart, dersom presidenten finner dette nødvendig for at sakene på dagsordenen kan bli behandlet i løpet av møtet.

Ordinær spørretime er mindre brukt etter at skriftlige spørsmål ble innført. Det varierer en del fra uke til uke hvor mange spørsmål som stilles i ordinær spørretime. Ordinær spørretime begynner rett etter muntlig spørretime, dvs. ca. kl. 11.30 onsdager. Den er normalt ferdig ca. kl. 13. Det er som regel mindre offentlig oppmerksomhet rundt ordinær spørretime enn muntlig spørretime.

Reglementskomiteen har vurdert om det bør åpnes for tilleggsspørsmål fra representanter fra andre partier for å oppnå en mer dynamisk og engasjerende debatt i den ordinære spørretimen. Et slikt grep vil gi mindre forskjell mellom ordinær og muntlig spørretime. Reglementskomiteen kan ikke se behov for å gjøre en slik endring. Komiteen viser i den forbindelse også til at helheten i forslagene som reglementskomiteen fremmer, må sees i sammenheng.

3.5 Ukentlig initiativdebatt

3.5.1 Innledning

Reglementskomiteen mener det er behov for en debattform i Stortinget hvor det i større grad enn i dag er mulig å diskutere dagsaktuelle samfunnsspørsmål. Komiteen mener det er behov for en mellomting mellom ordinære debatter og spørreinstituttene. Det bør regelmessig være anledning til å ha debatter om aktuelle tema i Stortinget, uten at disse er knyttet til en ordinær sak, og slik at det kan gås mer i dybden enn spørretimen gir mulighet for.

Reglementskomiteen har vurdert om det bør innføres en helt ny debattype i Stortinget for dette formålet, men ser at det i dag allerede eksisterer en ordning i forretningsordenen som med enkelte tilpasninger bør kunne dekke formålet. Paragraf 22 siste ledd angir at fagkomiteene inntil to ganger i hver stortingssesjon kan ta opp et tema som faller innenfor komiteens saksområde til debatt i Stortinget, også utenom konkrete saker komiteen har fått til behandling. Det følger av § 51 tredje ledd bokstav d at i debatter etter § 22 siste ledd gis én representant fra hvert parti adgang til et ubegrenset antall innlegg.

3.5.2 Komiteenes initiativrett i § 22 siste ledd

Komiteenes initiativrett i § 22 siste ledd kom inn i forretningsordenen i 2013 nettopp på bakgrunn av at det ble ansett viktig å styrke muligheten for å ta opp dagsaktuelle temaer til debatt i Stortinget. Hensikten var å bidra til at Stortinget kan bli en enda mer relevant arena for toneangivende politiske debatter, jf. Dokument 14 (2012–2013) og Innst. S. nr. 259 (2012–2013). Ordningen har imidlertid bare vært benyttet i begrenset grad, og komiteen mener det ligger et uforløst potensial i denne ordningen.

Begrunnelsen for at denne bestemmelsen om komiteenes initiativrett kom inn i forretningsordenen i 2013, var altså i stor grad sammenfallende med det reglementskomiteen nå ønsker å oppnå. Man kan spørre seg hvorfor fagkomiteene ikke har benyttet seg av denne muligheten i større utstrekning. Reglementskomiteen vil tro dette dels kan ha å gjøre med at bestemmelsen ikke er godt nok kjent blant representantene, og at man til tross for begrunnelsen i forarbeidene ikke er bevisst på at formålet faktisk er å kunne ta opp dagsaktuelle saker og temaer til debatt i Stortinget.

Videre kan en årsak være at forretningsordenen ikke har regulert nærmere hva som skal til for å beslutte en slik debatt, og hvordan komiteen skal prioritere bare to debatter dersom det er ønske om flere. Reglementskomiteen mener dette bør presiseres i forretningsordenen.

Reglementskomiteen viser til at Stortinget i dag bare sjelden har brede debatter om særlig viktige og aktuelle tema. Det er derfor ønskelig å aktivere dette «instituttet» med komiteenes rett til å reise debatter og å styrke stortingssalen som debattarena for prinsipielle og aktuelle politiske debatter.

Reglementskomiteen vil fremheve de muligheter som ligger i ordningen i § 22 siste ledd, og mener samtidig det er behov for å gjøre enkelte grep for å synliggjøre og videreutvikle den slik at den kan virke etter sitt opprinnelige formål.

3.5.3 Ukentlige initiativdebatter

Reglementskomiteen mener i utgangspunktet det bør være mulighet for å gjennomføre en slik initiativdebatt i Stortinget hver uke. I noen uker vil det likevel ikke være rom for en slik debatt. For eksempel vil det ikke være aktuelt i møtefrie uker eller i uker hvor det er mye annet som skjer, og dagsordenen gjør det vanskelig å få plass til en slik debatt i tillegg. Videre kan det i noen uker rett og slett være slik at det ikke er noen komiteer som har bedt om initiativdebatt.

En ukentlig initiativdebatt om dagsaktuelle spørsmål vil kunne kombinere gode sider ved interpellasjonsdebatten, den muntlige spørretimen og redegjørelsene fra regjeringen samt replikkordskifter fra ordinære debatter.

Et viktig formål med en slik ukentlig aktuell debatt vil være å la opposisjonen ta opp og debattere aktuelle tema med regjeringen. På den måten vil Stortinget kunne bli en enda mer relevant arena for samfunnsspørsmål som står på dagsordenen i landet. De fleste saker i Stortinget har som siktemål at det skal fattes et eller annet vedtak, mens denne debattypen primært vil være offentlig debatt om aktuelle spørsmål uten at det skal fattes noen vedtak i Stortinget i den anledning. Det fremgår i siste punktum i § 22 siste ledd at det ikke kan fremsettes forslag i slike debatter.

Det kan også hende at komiteene av og til også ønsker en initiativdebatt om et tema ikke bare fordi det er dagsaktuelt, men fordi det anses å være behov for en debatt om et viktig eller prinsipielt tema, uavhengig av om det er spesielt fokus på dette temaet i media eller samfunnet for øvrig i den aktuelle perioden. Reglementskomiteen mener at det fortsatt bør være rom for slike debatter i henhold til denne bestemmelsen, dvs. uten at komiteen har en konkret sak til behandling. Det blir da opp til hver komité å vurdere hvordan de ønsker å bruke «sine» initiativdebatter.

3.5.4 Fast tidspunkt og varighet

For å skape en viss forutsigbarhet og regularitet rundt ordningen mener reglementskomiteen det normalt bør være en fast dag og et fast tidspunkt for debatten. Tirsdager kl. 10 vil for eksempel kunne være et egnet tidspunkt, slik reglementskomiteen ser det.

Tirsdag er én av dagene hvor det normalt er møte i Stortinget. Onsdag er ikke aktuell siden det er dagen for spørretimen. Torsdag kunne vært en mulighet, men komiteen mener det er en fordel om debatten kommer noe tidligere i uken, og at den ikke kommer i skyggen av muntlig spørretime.

Reglementskomiteen mener videre det bør settes en maksimal varighet for initiativdebattene, både for at de skal være spisset, og for å unngå at de skaper utfordringer for gjennomføringen av andre saker samme dag i for stor grad. Halvannen time fremstår som en passende maksimal varighet for slike debatter.

3.5.5 Planlegging og berammelse

Ved å basere initiativdebatter på komiteenes initiativrett vil initiativet og mye av planleggingen naturlig ligge til fagkomiteene. Reglementskomiteen mener det fremstår som hensiktsmessig å holde fast ved det. Det vil dermed være komiteene som tar initiativ til debattene, og det vil også være mulig for partigruppene å koordinere seg på tvers av komiteene.

Det siste vil det typisk være behov for hvis flere komiteer ønsker initiativdebatt samme uke. Slik reglementskomiteen ser det, bør det normalt være maksimalt én initiativdebatt per uke. Unntak kan kanskje gjøres hvis det en uke er en initiativdebatt som har vært planlagt over noe tid (om et viktig eller prinsipielt tema uten at det nødvendigvis er fokus på det i media for tiden), og så er det ønskelig med en initiativdebatt om et aktuelt tema i tillegg den samme uken.

Det må være et visst minimum av tid mellom fastsettelse av tema og gjennomføring av debatt, slik at de som skal delta i debatten, og vedkommende statsråd har noe tid til forberedelse. Særlig for statsrådens del vil det også være behov for planlegging og tilrettelegging for tilstedeværelse.

Reglementskomiteen mener at komiteene innen utløpet av tirsdag uken før må melde det inn til presidentskapet dersom de ønsker en initiativdebatt på dagsordenen påfølgende uke. Presidentskapet har normalt sine ukentlige møter på torsdager og vil da kunne innarbeide neste ukes initiativdebatt i ukeprogrammet for påfølgende uke.

Dersom det skulle komme forespørsler om initiativdebatt fra mer enn én komité i samme uke fordi det ikke har latt seg gjøre å avklare tema på tvers av komiteene, vil presidentskapet bli nødt til å foreta et valg. Det er imidlertid ønskelig at presidentskapet i minst mulig grad blir satt i en posisjon hvor de må gjøre slike prioriteringer, og disse bør i så fall gjøres basert på mest mulig objektive kriterier.

For eksempel kan det være en viss turordning, slik at den komiteen som det er lengst siden sist hadde en initiativdebatt, får forrang. En annen mulighet kan kanskje være at den komiteen som først i tid melder inn sitt ønske om debatt, får forrang. Man bør også se hen til vedkommende statsråders tilgjengelighet og velge tema i den aktuelle uken ut ifra dette.

Reglementskomiteen ser for seg at kontakt med regjeringen om tilgjengelighet for vedkommende statsråd til å delta i en initiativdebatt primært skjer ved formell kontakt mellom presidentskapet og Statsministerens kontor. I praksis vil selvfølgelig komiteene ved uformell kontakt med vedkommende statsråd eller departement, før et ønske om initiativdebatt fremmes, kunne få avklart om vedkommende statsråd er tilgjengelig.

Det kan for øvrig også være slik at en initiativdebatt kan gjennomføres uten at vedkommende statsråd er til stede, ved at opposisjonen og posisjonen på Stortinget kjører en debatt seg imellom. Det vil likevel normalt klart være å foretrekke at statsråden deltar.

3.5.6 Mindretallsrettigheter

Reglementskomiteen mener at initiativdebatter primært bør være et verktøy som gjør det mulig for opposisjonen å ta opp aktuelle tema til debatt med regjeringen, også i tilfeller hvor det kan oppleves som ubehagelig eller uønsket for regjeringens og regjeringspartienes del. Det gjelder selv om det regelmessig kan være interessant med initiativdebatter som en samlet komité ser behov for.

Reglementskomiteen mener det særlig er behov for å ta høyde for en situasjon med flertallsregjering, hvor vedkommende partier også vil ha flertall i alle eller de fleste av fagkomiteene på Stortinget. Reglementskomiteen mener derfor det bør innarbeides mindretallsrettigheter i en bestemmelse om initiativdebatter, for å sikre at aktuelle tema ikke kan hindres i å komme på dagsordenen. Man kan her se hen til utformingen av mindretallsrettighetene i kontroll- og konstitusjonskomiteen, der en tredjedel av komiteens medlemmer kan kreve at komiteen skal ta opp en sak.

En slik mindretallsrettighet bør ikke innebære at et mindretall kan overstyre flertallet når det gjelder hvilket tema som komiteen skal melde inn en bestemt uke. Formålet med mindretallsrettigheten vil være at flertallet ikke kan blokkere mindretallet fra å foreslå temaer.

Med et aktivt mindretall i en komité kan man kanskje innvende mot en slik mindretallsrettighet at mindretallet da vil kunne «bruke opp» vedkommende komités kvote (se neste punkt), slik at flertallet ikke slipper til med tema de ønsker å prioritere. Med 12 fagkomiteer i Stortinget vil det imidlertid gå en god del tid mellom hver gang en komité slipper til med initiativdebatt i Stortinget. Det må da være snakk om et ganske passivt flertall over ganske lang tid for at mindretallet skal klare å «bruke opp» kvoten.

3.5.7 Antall initiativdebatter

Dagens § 22 siste ledd angir at fagkomiteene inntil to ganger i hver stortingssesjon kan ta opp et tema for debatt i Stortinget. Med den begrensningen vil det totalt kunne være inntil 24 initiativdebatter i løpet av en stortingssesjon.

Reglementskomiteens flertall, alle unntatt medlemmet Steinar Reiten, er av den oppfatning at 24 slike ukentlige debatter i løpet av en stortingssesjon vil kunne være et passende antall sett hen til hva som vil være tilgjengelige uker hvor det ikke er noe til hinder for det. Samtidig vil det kunne variere komiteene imellom hvor ofte de ønsker slike debatter for sin del i løpet av en sesjon. Reglementskomiteen mener derfor begrensningen bør økes til tre.

Det innebærer selvfølgelig at det ikke vil være slik at alle komiteer hver sesjon får anledning til å benytte kvoten sin fullt ut. Men utfordringen med komiteenes initiativrett har vært det motsatte, nemlig at den har vært for lite brukt. Reglementskomiteens flertall mener derfor det heller bør legges til rette for mer hyppig bruk, også ved å øke handlingsrommet for komiteene som velger å bruke ordningen.

Et mindretall i reglementskomiteen, medlemmet Steinar Reiten, mener at det kan synes mye å innføre ukentlige initiativdebatter som varer i inntil én time og 30 minutter. I en normal arbeidsuke der det kun er forhandlinger i plenum på tirsdager og torsdager, har Stortinget begrenset tid til disposisjon for å behandle saker på den ordinære sakslisten. En fast ukentlig initiativdebatt på en ukedag som i dag er satt av til ordinære forhandlinger, kan derfor føre til uforholdsmessig lange møter i Stortinget.

Dette medlem mener derfor at presidentskapet bør konsultere partigruppene særskilt om innføring av ukentlige initiativdebatter før dette eventuelt innføres. Dette medlem er enig i at initiativdebatter vil bidra til vitalisering av Stortingets arbeid og økt interesse i offentligheten for dagsaktuelle politiske problemstillinger, men mener at det vil være tilstrekkelig med slike debatter annenhver uke eller én gang i måneden. På dette grunnlag støtter heller ikke dette medlem reglementskomiteens innstilling til ny § 22a i forretningsordenen når det gjelder foreslått møtefrekvens.

3.5.8 Debattopplegg

Når det gjelder rekkefølge på innlegg og fordeling av taletid mellom partigruppene, mener reglementskomiteen at dette bør følge de ordinære prinsippene som gjelder for debatter i Stortinget. Samtidig vil de forslag til endringer når det gjelder debattopplegg og gjennomføring av debatter som er fremmet i punkt 3.2 ovenfor, inkludert hyppigere bruk av replikker, være særlig relevante ved gjennomføring av den ukentlige debatten.

For eksempel bør det i den ukentlige debatten legges opp til kortere replikkrunder enn i ordinære debatter. Det bør også være fleksibilitet rundt partigruppenes bruk av taletid, og det burde også være mulig for opposisjonspartiene å utfordre hverandre direkte eller for regjeringen å utfordre opposisjonspartiene.

På grunn av tidsbegrensningen på maksimalt halvannen time til en initiativdebatt, mener reglementskomiteen at § 51 tredje ledd bokstav d om at én representant fra hvert parti gis adgang til et ubegrenset antall innlegg, bør fjernes. Det bør dessuten legges til rette for at flere representanter kan delta i debatten, herunder flere representanter fra det enkelte parti.

3.5.9 Ny bestemmelse

Reglementskomiteen mener komiteenes initiativrett bør løftes ut av § 22 og over i en ny bestemmelse for å synliggjøre denne debattformen. Det vil også være mer ryddig å legge en mer detaljert regulering av ordningen i en egen bestemmelse.

Reglementskomiteens flertall, alle unntatt medlemmet Steinar Reiten, foreslår følgende som ny § 22a i forretningsordenen:

Ǥ 22a Initiativdebatt

Komiteene kan inntil tre ganger i hver stortingssesjon ta opp et tema som faller innenfor komiteens saksområde, til debatt i Stortinget, utenom konkrete saker komiteen har fått til behandling. Under en slik debatt kan det ikke fremsettes forslag.

Debatt etter første ledd krever tilslutning fra minst en tredjedel av medlemmene i komiteen.

Stortinget har i alminnelighet initiativdebatt hver tirsdag kl. 10.00, normalt med en varighet på inntil én time og 30 minutter. Presidentskapet kan beslutte at det en uke ikke skal holdes initiativdebatt. I særlige tilfeller kan presidentskapet beslutte at initiativdebatt skal holdes på et annet tidspunkt.

Senest tirsdag kl. 15.00 uken før må en komité melde inn ønske om initiativdebatt til presidentskapet. Dersom flere komiteer melder inn ønske om initiativdebatt samme uke, beslutter presidentskapet hvilken komité som får ta opp sitt tema til debatt i Stortinget den uken. Presidentskapet kan unntaksvis beslutte at mer enn én komité får ta opp sitt tema til debatt i Stortinget samme uke.»

Et mindretall i reglementskomiteen, medlemmet Steinar Reiten, støtter forslaget med unntak av det som gjelder møtefrekvens.

Som følge av forslaget om en ny § 22a foreslår reglementskomiteen at andre og tredje punktum i siste ledd i § 22 oppheves.

Paragraf § 51 tredje ledd bokstav d vil med forslaget oppheves, og den bestemmelsens bokstav e vil bli bokstav d.